Bokanmeldelse :
Karpe Diem - « Dødtid »
Karpe Diem ville lage noe som ikke var en bandbiografi .
De endte med en av de beste biografiene over et norsk band noensinne .
Deres beste plate kom i 2010 , de ble Årets Spellemenn i 2011 og styrket nasjonalskatt-statusen i 2012 .
Men med Oslo Spektrum-konserten og « Dødtid » seiler 2013 opp som det største Karpe-året til nå .
« Dødtid » lanseres som en samling fotografier og skriblerier fra de siste par årenes turnévirksomhet , som ifølge presseskrivet verken er biografien eller historien om Karpe Diem .
Muligens er det den avslappede innstillingen som gjør utslaget ; resultatet er uansett en herlig leseropplevelse , hvor vi kommer godt under huden på både Magdi , Chirag og deres nærmeste - både familie- og bandmedlemmer .
Fotograf Michael Ray Vera Cruz Angeles ( « akam1k3 » ) har fulgt dem tett , og har fanget et utall magiske øyeblikk , både de eksplosive og de intime .
Her er alt med , fra ekstatisk konfettisprut i utsolgt Spektrum til grim hverdag i en kinosal med 46 betalende tilskuere .
Karpe-guttene kan å skrive ; de påpeker selv at det er omtrent det eneste de kan .
Og de har lagt mye hjerte i disse tekstene , hvor kun én snakker om gangen .
På subtilt vis fremstår stykkene som rørende kjærlighetserklæringer til duopartneren , selv om de på ingen måte sparer på eddiken - som når Chirag tar for seg det han mener er kortvokste Magdis Napoleon-kompleks .
Samtidig greier Magdi å skrive om « lillebror » Chirag ( seks og en halv uke yngre ) uten at det blir pinlig føleri av det .
I det hele tatt berører disse frittstående tekstene både svulmende sentimentalitet og store , viktige temaer uten at det blir flaut lesestoff .
I bok som i musikk er Karpe mestre i å balansere mellom det høytidelige og det humoristiske .
« Dødtid » byr på mye krutt .
Chirag legger bredsiden til mot både Sirkus Eliassen og Gunnar Greve , mens den hundre prosent straighte Magdis forsvar for cannabis fremfor alkohol må sies å være blant de mer oppsiktsvekkende innlegg i rusdebatten fra artisthold på en stund .
Bokens styrke ligger i åpenheten .
Om fedre og mødre , om ekteskap og singelliv , om ubesvarte venneforespørsler til tidligere rapkolleger på Facebook , om 22. juli-markeringer , om mangel på kulturelle referanser .
« Dødtid » er også med på å utfordre bildet av Karpe som definisjonen av politisk korrekthet :
« Jeg trodde jeg var blant de beste rapperne i Norge da jeg var 16 år .
Seksten år !
Tenk deg hva jeg trodde da jeg var 19 og vi platedebuterte .
Tenk deg nå . »
Og duoens ymse spark mot media er lettere å svelge når Magdi røper at han « passer på at jeg ikke har på de samme klærne som på bildene vi tok med Dagbladet i går » .
Boken er samtidig en nydelig hyllest til fans , og et fabelaktig dokument over dedikasjon til eget prosjekt .
Pretensiøst og jordnært .
En visuell fest og en lyrisk tivolitur .
* Slippes torsdag 21. november
