Bokanmeldelse :
Tore Renberg :
« Vi ses i morgen »
Mørk , gyllen , depressiv , råttenvarm , våt , omskiftelig , kald og blårød fortellerkunst .
Roman 604 sider Kr. 379 , - Oktober
Det er vanskelig å formidle hvorfor denne romanen er så bra .
Da vet en kritiker bare at den er ekstremt bra .
Det er rett og slett en « balansekunstroman » : innovativ og samtidig mettet med eldgamle fortellertriks .
Hvis man behersker selve kunsten å lese , finner alle litt gull her - enten bokhyllene fra før er fulle av av Sandemo eller av Sandemose .
Teksten fremstår som elegant , respektløst intuitiv , enkel , kompleks , glødende og avslappet .
Forfatteren kan lignes med en sportsfisker , som bruker sin lokalkunnskap som åte for å fange lesere som lurker rundt i hans hjemlige farvann .
For å håve inn oss andre , agner han med populærkulturelle godbiter og fellesreferanser :
Det er nemlig ikke så langt mellom Lady Gaga og « Kvinesdals egen giftblanderske » .
Personene i romanen funkler alle sammen - men de hører ikke sammen .
Fortellerstemmene burde teknisk sett ikke vært så like .
Hvis man sitter med en rødpenn i hånden vil både indre psykologisk logikk og språket blø , men på renbergsk klinger de mest skurrende metaforer forunderlig søtt .
I rest my case , kioskdronningen slenger en sekser i grønn misunnelse og sier som en av romanens mange rogalands-anglifiserte hovedpersoner :
« Hvorfuckhardufåttdenideenfra , brother of tears ? »
