Bokanmeldelse :
Enquists dommedag
Forfatteren går opp gamle stier og holder dommedag over seg selv og sin bakgrunn på uforlignelig mangetydig og innsiktsfull måte .
Roman Per Olov Enquist :
« Lignelsesboken .
En kjærlighetsroman » P.O. Enquist på sitt beste !
229 sider 379 kroner Gyldendal
Hva betyr barndommen , situasjonen i hjemmet , oppvekstmiljøet , tidlige praktiske og følelsesmessige erfaringer , for en manns utvikling fra smågutt til voksent menneske ?
Så utrendy og likevel så viktige , helt grunnleggende spørsmål er det P.O. Enquist stiller seg selv og oss lesere i sin nyeste roman .
Han har berørt problemstillingene før , mange ganger .
Han har levert romaner med utilslørt selvbiografisk tilsnitt , senest « Et annet liv » ( 2009 ) hvor han med nådeløs selvinnsikt og beisk humor blottlegger perioden i sitt liv da han lå under for alkohol i en grad at man kan snakke om et langsomt selvmord .
Nå er han på beina igjen og fortsetter , i sitt åttiende år ( ! ) , sin nådeløse selvransakelse .
Her er mange kjente Enquist- temaer .
Oppveksten i den vesle norrlandske bygda Skellefteå , hvor faren er traust trelastarbeider , fagforeningsmann og dør ung .
Men var han en drømmende kunstnersjel i det skjulte ?
Hans etterlatte notater tyder på det .
Moren avviser denne tanken og kontrollerer guttungens tilværelse totalt med sin dype religiøsitet .
Likevel :
Helt uforberedt opplever unge Per Olov et erotisk møte med en moden kvinne og bærer på konflikten mellom lykksalighet , skyld og skam gjennom resten av livet .
Dette er bokens hovedtema .
Enquist demonstrerer i sin makeløst bevegelige prosa hvordan hendelsen har preget hans innstilling til kvinner og kjærlighet også som voksen .
Han aner at lykkefølelsen etter den sanselige ekstasen han opplevde « på et kvistfrie furugulvet » den sommerdagen kan innebære en « frelse » som frir ham fra kristendommens tunge moralske åk .
Likevel plager konflikten ham livet igjennom og gjør det « umulig for ham å skrive en kjærlighetsroman » .
Skjønt han kaller Lignelsesboken nettopp dét .
Det er likevel ikke en bitter , hevngjerrig person som oppsummerer og reflekterer rundt sine livserfaringer .
Særlig i avsnittene der moren nevnes er han forbausende mild og forsonlig , nesten ydmyk , til tross for at hennes « hete tro » stadig preger ham og formørker hans strev etter livslykke .
Fortidens demoner lar ikke den aldrende nestoren i nordisk prosa synke tilbake i selvtilfredshetens slummer .
La oss bare håpe det resulterer i flere bøker !
