Anmeldelse :
Sterk og følsom antikrigsbok fra nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj
Om Sovjets « Vietnam-krig » .
Hvordan kan man med ord beskrive opplevelsen av å delta i en krig ?
Utallige forfattere har forsøkt , både i sakprosa , memoarer og skjønnlitteratur , mer eller mindre vellykket .
Språket kommer til kort overfor såpass ekstreme opplevelser .
Det er ingen ny idé å samle erfaringer fra flere aktører , slik den nykårede Nobelpris-vinneren Svetlana Aleksijevitsj gjør det i boka « Kister av sink - sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan » .
En skjult historie
En skjult historie
Stemmene er formulert i monologer , stort sett uten avbrytelser .
Det som skiller Aleksijevitsj ? bok fra andre lignende prosjekter , er for det første at hun avdekker sannheter om krigen som er forsøkt undertrykt av myndighetene .
For det andre er hun en enestående skribent , som både gjennom sitt eget språk og sin gjengivelse av intervjuobjektene nagler leseren til det som blir fortalt .
Fargesterke detaljer
Fargesterke detaljer
Som leser har jeg ikke noe problem med å tro på den historien Aleksijevitsj formidler i denne boka , uansett om hun - også ifølge seg selv - benytter seg av skjønnlitterære teknikker .
Hun hadde i 1988 utgitt boka « Krigen har intet kvinnelig ansikt » , om kvinner som sloss i Den røde hær under andre verdenskrig , men som ble neglisjert i den offisielle historieskrivingen .
Hun forteller innledningsvis at hun var « fullstendig uttømt » og at hun ikke ville skrive « mer om krig » .
Men så overvant trangen til å få fram sannheten , og hun satte igang .
Hun drar med soldatene til Afghanistan og opplever at « krig er en verden , ikke en hendelse ... alt her er annerledes - både landskapet og mennesket og ordene » .
Hun skriver :
« Med fortvilelse driver jeg ( i bok etter bok ) med det samme arbeidet - jeg forminsker historien ned til mennesket . »
Besvimte ved fronten
Besvimte ved fronten
« Livet er utrolig kunstnerisk i seg selv , og , hvor grusomt det enn lyder , spesielt kunstnerisk er den menneskelige lidelse .
Kunstens mørke side .
I går så jeg for eksempel hvordan de samlet sammen biter av karer som var sprengt i luften av en stridsvognmine .
Jeg kunne ha latt være å gå og se , men jeg gikk for å kunne skrive .
Nå skriver jeg ...
Men allikevel :
Måtte jeg gå ?
Jeg hørte hvordan offiserene smålo bak ryggen min :
« Frøkna blir nok skremt » , sa de .
Jeg gikk , og det var ikke noe heroisk i det , for jeg besvimte der . »
Handlingen ?
Den er forferdelig , som all krig er det .
Det handler om en avhumanisering av helt vanlige ungdommer , langt fra profesjonelle soldater .
De blir drevet inn i en følelsesmessig kastrasjon og likegladhet overfor menneskeliv .
Likevel framstår mange på til tross for sitt sjokkartede møte med krigens hverdag som mennesker med drømmer , humor og opptatthet av litteratur og kunst .
Skadeskutt generasjon
som ingen hadde behov for
Skadeskutt generasjon
Krigen ble Sovjetunionens Vietnam , det makthaverne satt igjen med , var en skadeskutt generasjon .
Boka bugner av rørende situasjoner .
En av dem beskriver en forbrødring mellom russiske og amerikanske krigsveteraner i Den afghanske klubben .
« Vi skålte og omfavnet hverandre , var lissom våpenbrødre . »
De russiske dikterne
Før det militære var det Dostojevskij og Tolstoj som lærte meg å leve , i det militære var det sersjantene ,
Vodka ...Bøker og vodka ...
Her ligger den russiske sjels hemmelighet begravd , her kan
De lete etter grunnlaget for russisk patriotisme
De russiske dikterne
Aleksijevitsj på sin side skriver :
« Hvis jeg ikke hadde lest Dostojevskij , ville jeg ha vært enda mer fortvilet . »
