Terje Holtet Larsens « Angiveren » er stor romankunst
Det som ikke kan skrives .
Ifølge en velkjent litterær opphavsmyte , blir man gjerne forfatter fordi noe i livet har gått galt , fortrinnsvis under oppveksten .
En annen velkjent forfattermyte sier at det finnes et stoff i en forfatters liv som ikke kan omsettes i tekst uten at også drivkraften i forfatterskapet opphører .
Begge disse , og flere til , synes å være sentrale i Terje Holtet Larsens seneste roman , « Angiveren » .
Hovedpersonen , en navnløs forfatter , møter revisoren Andras Sanner som vil forsvinne , og som i et ledd i sitt forsvinningsnummer ønsker å få fantasiene sine nedtegnet .
Hvor revisoren vil glemmes , ønsker forfatteren å glemme , og lar seg dermed overtale til å bli Sanners kronikør .
Samtidig ønsker forfatterens forfattervennine , Camilla K. , at forfatteren skal skrive tettere på sitt eget liv , og hun forsøker å lokke ham i en slik , såkalt mer inderlig retning ved å få ham til å beskrive sitt « gylne åttitallsøyeblikk » – det som skal være det sentrale omdreiningspunktet i den navnløse forfatterens oppvekst .
Kunstnerisk anstendighet
Men den navnløse forfatteren kjenner opphavsmytene , vet at det finnes erfaringer som ikke kan bli litteratur uten at noe går i stykker , og velger seg derfor å samle seg om revisorens beretning fremfor sine egne bekjennelser .
At han hegner slik om sitt « gylne åttitallsøyeblikk » , handler imidlertid ikke bare om et hensyn til kunsten , men også om et bredere hensyn , om « selvrespekt , en viss verdighet » og om « å bevare en viss kunstnerisk anstendighet » , til forskjell fra forfattervenninnen Camilla K. som synes å være uten slike skrupler .
Likevel , noen drypp kommer , den navnløse forfatter lekker sitt forfatterskaps drivstoff utover fortellingen om Andreas Sanner .
Det er i dette spenningsfeltet , mellom omskrivninger , utsettelser og forsnakkelser , romanen eksisterer , om ikke også Romanen som sådan har sin eksistensberettigelse , « som en foretrukket sjanger for smigrende løgner og medrivende fantasier av det realistisk-sentimentale slaget » .
Eller , slik hovedpersonen beskriver en annen forfatters setninger , som forsøk på å uttrykke « dette som ikke lar seg uttrykke , som ikke fullt ut lar seg forklare , ikke uten at man gjør det banalt eller sentimentalt , dette som bare kan innsirkles , og det med største forsiktighet , med største oppmerksomhet , dette man kun kan ane seg frem til en forståelse av » .
Skarp humor
Så langt høres romanen kanskje ut som en roman for de få , men da må jeg skynde meg med å påpeke at romanen ikke bare er en sterk metafiksjonell fortelling , ikke bare breddfull av kunnskap om andre forfattere , men også spekket med skarp og hysterisk humor , tilkjennegitt i et språk og en setningsmelodi som svinger – omtrent så hver eneste setning kunne vært sitert alene for sitt presise ordvalg eller klang .
Alt i alt er det som om romanen er med på å tilbakevise den velkjente devisen om at litteratur handler showing fremfor telling ; litteraturens fremste gebet er derimot writing .
Og det er innsiktsfullt skrevet , også om menneskelig pyske .
Ikke i en populærpsykologisk forstand , selvfølgelig , som lar seg oppsummere i slagord eller læresetninger , men på den måten bare litteraturen kan målbære store innsikter om menneskelige forhold og egenskaper , slik man feks .
forklarer en hel del om et menneske ved å omtale ham eller henne som en Don Quijote- eller Madame Bovary-skikkelse .
Det vil derfor ikke forbause meg om Andreas Sanner , eller den navnløse forfatteren for den saks skyld , i norsk sammenheng blir referanser på linje med Jonas Wergeland og Elias Rukla .
Gammelmodig stemme
Sistnevnete henvisning er ikke tilfeldig , for romanen kan til tider minne om flere av Solstads sterkeste romaner .
Jeg tenker på tematikken kanskje vel så mye som syntaksen , selv om det også er noe smått snublende og gammelmodig over denne romanens fortellerstemme .
Dessuten tenker jeg på den innledende fotnoten som åpenbart trekker oppmerksomheten i retning av « Armand V. » .
Men også slektskapet til Thomas Bernhard , « den evige østerriker » , som det heter i teksten , er iøynefallende når den navnløse forfatteren med pustebesvær og neurastenisk temperament innsirkler sine største innsikter .
