Anmeldelse :
Britt Karin Larsens Finnskog-serie er en litterær bragd
En kjærkommen annerledeshet i samtidslitteraturen .
Med bok nummer sju avslutter Britt Karin Larsens sin skamroste serie fra Finnskogen .
Det er en litterær bragd at hun , som i år fyller 70 , har klart å holde drivet gjennom alle disse fortellingene og skjebnene hun årlig har tryllet frem siden « Det vokser et tre i Mostamägg » ( 1999 ) .
Serien starter på 1700-tallet , da lutfattige finner bosetter seg i grenselandene mellom Norge og Sverige .
Nå har vi kommet til krigen .
Flyktningelosen og kommunisten Oliver setter livet på spill for å få folk over grensa .
Frida forelsker seg i en tysk soldat .
Året etter blir Turid født , et uønsket « tyskerbarn » , som blir blant dem som forsøker å redde restene av finnekulturen som er i ferd med å dø ut .
Fattigdom og alkohol
« Kunnskap som ikke er nedskrevet vil forsvinne , vil bli borte med det siste vitnet , den siste fortelleren , er tapt om noen år , en måned eller kanskje nå i dag , tenk om det alt er for sent ? »
Fattigdom og alkohol
Skogfinneplassene forfaller , språket forsvinner , trærne de engang tilbad blir hugd ned .
Ulvedebatten er også et heftig tema her .
Alkohol og skam
Alkohol og skam
Det er en god dose sentimentalitet også i denne serien , ment i ordets beste forstand .
Poeten Larsen åpner hvert kapitel med et vakkert bilde - på livet og døden - for så å zoome inn de ulike skjebnene i denne bemerkelsesverdige serien .
Det er nettopp denne blandingen av Hamsunsk poesi og gammeldags romanfortelling á la Anne Karin Elstad — serien lanseres ikke tilfeldig som « Folket på Finnskogen » - som gjør disse syv bøkene til en kjærkommen sjeldenhet i samtidslitteraturen .
