Anmeldelse :
Jens Lapidus har skrevet en bortimot perfekt thriller
Ingen skildrer det skandinaviske sosialdemokratiets skyggesider som ham .
BOK :
Dette er den andre romanen i Jens Lapidus' nye Stockholmstrilogi .
Den første var god , men denne er mye bedre .
Den er intens og hyperrealistisk , skrevet av en spenningsforfatter som som denne gangen har skapt et bortimot perfekt avstemt forhold mellom romanens innhold og formen det presenteres i .
Stilsikkert og originalt
Lapidus' måte å skrive på utmerket seg allerede i debutromanen « Snabba cash » ( 2006 ) .
Knappe , gjerne ufullstendige setninger , forståelige og mindre forståelige slanguttrykk , karakterenes døpenavn og kallenavn om hverandre og stadige vekslinger i fortellerperspektiv .
I « STHLM DELETE » viderefører han denne stilen , som han har gjort i alle sine romaner .
Tydeligst kommer den fram i de indre monologene til hovedpersonen Teddy og hans unge nevø Nikola :
Teddy : en vandrende brannbombe .
Teddy : et kusehår fra eksplosjonens rand .
Teddy : labil som en heroinjunkie med nyslipt shank .
Teddy og Emilie I « STHLM DELETE » ( en pussig tittel som får sin forklaring mot slutten av romanen ) møter vi de samme hovedpersonene som i « VIP-rommet » .
Jugoslaviske Teddy er et beryktet bandemedlem som har måttet sone åtte år i fengsel for kidnapping .
Nå er han løslatt .
Han har brutt med sitt tidligere miljø og jobber frilans for et stort advokatbyrå .
Emilie er forretningsadvokat i det samme byrået .
En dag får hun beskjed om at en varetektsfengslet gutt ønsker henne som forsvarsadvokat .
Gutten er tiltalt for drap , men han er selv skadet og ligger i en slags halvkomatøs tilstand i arresten .
Det eneste han får sagt når Emilie besøker ham er at Teddy må hjelpe henne .
Teddy vet noe om drapet og hendelsene som har funnet sted , og dermed er det duket for et nytt samarbeid mellom de to .
The Wire Lapidus er blitt en slags ekspert på fortellinger fra Stockholms underverden .
Mange krim- og thrillerforfattere har prøvd seg på det samme , å skildre et kriminelt miljø fra innsiden .
Svært få lykkes , delvis fordi det skinner gjennom at deres kunnskap om miljøet ikke er basert på personlig erfaring , men først og fremst er leksikalsk , delvis fordi overraskende få prøver å utvikle en litterær stil som står til innholdet .
Den tidligere forsvarsadvokaten Lapidus lykkes med begge deler .
Selv om historien er oppdiktet , oppleves den hyperrealistisk .
Vi tror på karakterene og miljøene de vanker i , vi tror at de kunne eksistert , at det er omtrent sånn det er i virkeligheten .
Det er sånn sett nærliggende å sammenligne « STHLM DELETE » med tv-serien « The Wire » , som kanskje er det beste som noen gang er lagd i denne sjangeren , og som antakelig har vært en inspirasjonskilde for Lapidus .
Bifiguren Isak , en velfødd bandeleder med autoritet som en general , minner for eksempel ikke så rent lite om den legendariske Proposition Joe fra tv-serien .
Og de unge guttene i gjengen til Nikola , de som ser opp til de eldre gangsterne i Södertälje og drømmer om å bli som dem , minner om gjengene som hang rundt på plenen utenfor boligblokkene i Baltimore .
I « STHLM DELETE » fins gangstere i høye og lave posisjoner , et virvar av relasjoner og kodekser og et inngrodd fiendskap til det etablerte , borgerlige Sverige , som framstår som selve skrekkeksempelet på et mislykket liv .
Som « The Wire » er den en nærmest folkloristisk reise i det kriminelle Stockholm , intens og inneforstått og veldig spennende .
