Elena Ferrantes fjerde Napoli-roman er et suverent verk
Stiger og stiger mot sitt uunngåelige antiklimaks - døden .
Heldigvis har jeg rukket å lese Ferrantes bøker før det nå igjen ble mas om hvem forfatteren faktisk er .
Jeg er glad jeg fikk undret meg på egen hånd over denne merkverdige , enorme , sprakende fresken over livet i Napoli , etterkrigstidens forvandlinger i politikk , akademia , moral , litteratur og levesett , den gryende selvbevisstheten hos djerve kvinner og de mange prøvelser livet i voldens , kriminalitetens og løgnenes skygge setter menneskene på .
Selve romanverkets intrikate vev av hendelser og refleksjoner , passasjer fram og tilbake mellom det opplevde og det tenkte , det mulige og det fåfengte , alle lengslene og skuffelsene , er som et levd liv .
Det er like ubegripelig som livene vi selv lever og dem vi kjenner og ser rundt oss .
Ferrante opprettholder med hard hånd den fiksjonsbaserte friheten hun har vunnet seg ved å la være å være til stede som en levende figur bak skriften .
Hun skriver om oppdiktede skikkelser som har hele sin tilværelse innenfor litterære rammer , og hun gir dem sin frihet til å utvikle seg på unike vis hos den enkelte leser .
Du trenger ikke hekte Ninos svik til bestemte personer i en ytre virkelighet , du trenger ikke lete etter Genova-villaen der de snobbete svigerforeldrene hensleper sine dager i selvforelsket kulde , du slipper å vite om tysteren fra terrorcellen virkelig vokste opp i Corso Vittorio Emanuele .
Briljant
Det skjer mye i bind fire mens trådene i veven trekkes mot enden .
Både Lila og Lenù får døtre , og her skal ikke røpes hvilket barn det er som blir « det tapte » .
Skjebnens mann for dem begge ( og mange flere ) , Nino , blir vist fram som den han faktisk er - en opportunist som utnytter imøtekommende kvinner i alle slags sammenhenger .
Vi får heller ikke nå noen visshet om hvem av de to venninnene som er den briljante .
De er det begge , på hver sin måte , men det er som om den ene stiger når den andre svinner og vice versa .
Lila kjemper seg fram til en solid posisjon ved hjelp av kunnskaper om ny teknologi og hard kontroll på de kriminelle omgivelsene , helt til privatlivet går i oppløsning .
Fugl i salongen
Lenù , forfatteren , jeg-fortelleren , opplever også sine nedturer på vei mot en etablert posisjon i det litterære borgerskap .
Hun er også sterk , men forblir en fremmed fugl i de norditalienske salonger .
Bøkene hennes er populære og selger godt , men vi får ikke vite hva de alle handler om .
I motsetning til forfatteren Elena Ferrante er Lenù en offentlig person som deltar i lanseringer , debatter , presseoppslag , og så videre .
Dette gir en snodig effekt , siden nettopp motviljen mot den typen deltakelse var sentral da Ferrante begrunnet sitt valg av anonymitet .
Dette er ikke noe stort tema for Lenù , det virker snarere som om hun aksepterer det og mestrer det godt , ja , at hun nyter offentligheten .
Litterært hav
Ferrante har i løpet av de nesten 4000 sidene lagt ut en rekke tråder som får ulik grad av nøsting , innveving , oppsmuldring .
Svært mye forblir uklart , veven går ikke opp , forløsningen uteblir .
Det er så mye vi som lesere så gjerne skulle hatt svar på , så mange skjebner som forsvinner i det historiske mylderet , akkurat slik alle våre egne opplevelser er en usystematiserbar floke av tilfeldigheter og amputerte viljesytringer .
Denne uendeligheten strekker seg langt forbi romanens egne kratt og høydedrag vi kan ane i horisonten .
Vidunderlig er det å lide skipbrudd og drukne i et slikt litterært hav .
Når fortelleren nærmer seg alderdommen og suksessen er på hell , trer vemodet inn .
Hun har hatt ansvar for en serie kvalitetsbøker på et lite forlag , men det tar slutt .
Hennes egne bøker selger ikke noe særlig , før hun får et nytt oppsving ved å nærme seg Lila som tema igjen .
På nytt innebærer denne tematiseringen et slags svik , i det at hun utnytter vennskapet til å skrive litteratur .
Slik blir dette også en kommentar til spørsmålet om skjønnlitteraturens parasittiske forhold til virkeligheten .
Elena Grecos bøker er gode når de nettopp overskrider forfatterens bluferdige berøringsangst og kaster seg ut i det sterkeste hun kjenner til – forholdet til den uhåndgripelige og muligens briljante venninna .
Hva skal litteratur ellers benytte , om ikke det sterke stoffet forfatteren finner fram til .
Kortformen
Samtidig gjør Ferrantes verk her enda en forvrengende speiling .
Selv om mange har lett etter opphavspersonen ( e ) s identitet , har bøkene ennå ikke avfødt noen jakt på eventuelt levende modeller .
Hvordan henger dette sammen ?
Det er vel dessverre bare et spørsmål om tid .
Grøftegrafserne står nok klare med møkkagreipene sine .
Forfatteren Elena Greco , Lenù , jeg-fortelleren i verket , herjes av kvaler rundt det å bruke eget liv og levende modeller i sin skriving .
Verkets anonyme forfatter Elena Ferrante virker derimot uaffisert av dette , men nå kommer det vel en serie avsløringer av at den er den og den er den .
Kan verket kanskje reduseres til en stakkarslig nøkkelroman ?
Grafsejournalistene som altså påstår at de har funnet den virkelige Ferrante , har allerede begynt gjettingen med at Nino er kortform av Domenico – fornavnet på den hovedmistenktes ektemann .
Hjelpe meg , kunne vi ikke vært spart for dette , om så bare med dette ene forfatterskapet , dette ene , unike verket .
Nino er jo dessuten kortform av veldig mange italienske navn !
I sin helhet
Når det fjerde og avsluttende bindet i kjemperomanen « Mi briljante venninne » nå foreligger på norsk , gir det anledning til å se både på dette verket og Ferrantes forfatterskap i sin helhet .
Etter de fire bindene i Napoli-kvartetten har Samlaget lovet leserne alle de tre tidlige romanene hennes på norsk , den første av dem i ny oversettelse ( den kom på bokmål i 1994 , oversatt av Brit Jahr under tittelen « Hjemreise » ) .
Oppdraget med de tre korte romanene er gitt til Kristin Sørsdal , og om hun utfører det like kyndig og kreativt som hun har gjort med de fire bindene av « Mi briljante venninne » , har leserne mye å glede seg til .
Dette er sterke romaner med konsentrerte , reflekterte utfall fra voksne kvinner i kamp med omgivelsene og seg selv .
På mange vis inngår disse tre romanene i firebindsverket , om enn indirekte .
Den gjensidige speilvirkningen hekter bøkene sammen i en omskiftelig , endeløs , spraglete vev .
Akkurat slik den gode litteraturen kan gjøre det – bygge forvanskninger framfor forenklinger .
