Simon Stranger med sterk rapport fra fryktens hus
Besettende vri på velkjente myter fra andre verdenskrig .
Bygningen som ligger i Jonsvannsveien 46 i Trondheim , er full av mørke fortellinger .
På grunn av sin funksjon under krigen fikk den navnet Bandeklosteret .
Her hadde fra 1943 den beryktede krigsforbryteren Henry Rinnan og hans rundt 60 medsammensvorne sitt hovedkvarter .
Rinnanbanden , som de kalte seg selv , torturerte flere hundre nordmenn i dette huset .
Mer enn 80 av dem ble drept .
Virksomheten til Henry Oliver Rinnan førte til at de tyske okkupantene arresterte og henrettet et betydelig antall norske motstandsfolk .
Ble henrettet
Rinnan og ni av hans medarbeidere ble dømt til døden og henrettet etter krigen .
De andre fikk langvarige fengselsstraffer .
Bygningen ble en privatbolig .
På 1950-tallet flyttet det jødiske ekteparet Gerson og Ellen Komissar inn i lokalene med sine barn .
Gersons far Hirsch var blitt arrestert av tyskerne 12. januar 1942 og drept i Falstad fangeleir 7. oktober samme år , som ledd i okkupantenes represalier .
Gerson og Ellens datter Grete ble mor til Rikke , som er Simon Strangers kone .
På et visst tidspunkt fortalte svigermora at hun var født mens foreldrene bodde i Bandeklosteret og hadde bodd der sju år av sin barndom .
Dette paradokset er utgangspunktet for Simon Strangers nye roman , « Leksikon om lys og mørke » .
To hovedlinjer
Historien følger to hovedlinjer .
Den ene skildrer Henry Rinnan ut fra de mange bøkene om ham , hans utvikling gjennom barndom og ungdom fram til han blir nasjonens mest forhatte og beryktede dobbeltagent .
Den andre forteller om familien Komissar , med utgangspunkt i skjebnen til Hirsch .
Han er en av 67 000 jøder som er minnet med en såkalt snublestein av messing , nedfelt utenfor boligen han bodde i da han ble arrestert .
Hirsch er tippoldefaren til forfatterens barn .
Stranger skriver innledningsvis at i jødisk tradisjon dør mennesker to ganger .
Den første fysisk , den andre « når navnet til den døde sies , leses eller tenkes på for siste gang » .
Snublesteinene bidrar til å utsette denne andre bortgangen .
Det gjør for den saks skyld denne romanen også .
Rødglødende språk
Forbindelseslinjen mellom Rinnan og Komissar-familien er i utgangspunktet at familien bodde i Bandeklosteret .
Men Stranger følger også en annen tråd .
Hvem var det som anga Hirsch Komissar , som ikke hadde gjort noe annet enn å holde seg orientert om krigens gang og var mistenkt for å ha lyttet til BBC på radioen ?
Kunne det ikke ha vært Rinnan , som på dette tidspunktet var aktiv i Trondheim som angiver ?
Simon Stranger har latt seg inspirere til å skrive den beste romanen om arrestasjonen av norske jøder under krigen siden Steinar Lødings « Erindringens tre » ( 1992 ) .
Både fortellingen om Rinnan i utvalgte episoder og om familien Komissar , særlig Ellens økende fortvilelse over å bo i Bandeklosteret , er fortalt i et språk som gløder og spraker og gjør denne historien uhyggelig medrivende .
Formet som leksikon
Dette har å gjøre med den litterære formen Stranger har valgt .
Boka er konstruert som et leksikon .
Det vil si at den følger alfabetet , fra a til å , gjennom 29 kortere eller lengre kapitler .
Hvert av dem legger nye brikker til historien .
Denne måten å organisere stoffet på kan minne om de franske Oulipo- forfatterne fra 1960- og 1970-tallet , som lagde spilleregler for oppbygging av sine verk , et slags mønster som ga diktningen et springbrett .
Hos Stranger fungerer alfabetet her som en påminnelse om det kompliserte forholdet mellom språk og virkelighet .
Som Stranger skriver i et avsnitt om de nevnte snublesteinene :
« S for snublesteiner .
Det finnes flere måter å forsøke å nå inn til det ordløse på .
Måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av en form for krykker for i det hele tatt å forsøke .
Et av disse hjelpemidlene er snublesteinene . »
Symbolske søyler
Et annet , kunne man føye til , er alfabetet , eller leksikonet .
Når en forfatter står overfor hendelser som er såpass sterke at språket glir unna , trenger man slike symbolske eller metaforiske søyler for å holde byggverket oppe .
Her lykkes Stranger ; for hver nye bokstav minner teksten oss om forfatterens fortvilelse over det stoffet han baler med .
Denne metoden virker frigjørende .
Den tillater forfatteren å blande stilistiske og tematiske elementer uanstrengt og sømløst .
Alle bokstaver er for øvrig med , stort sett overraskende , bortsett fra « æ » , der vi finner alle lesebokforfatteres nødløsning , ærfugl .
Tilgivelse
Stranger skriver snart om Rinnan , snart om familien Komissar .
Han hopper i tid og rom .
Han skriver om jødeforfølgelsenes historie .
Han skriver alment om liv og død , mens han presser språket til det ytterste , uten å bikke over .
Han kan være til stede som seg selv , enten han graver i arkiver eller fører samtaler med kilder eller med sin kone og barn .
Kona Rikke gir på et tidspunkt de forløsende ordene :
« Vi lever i en tid av verbale kamper .
La heller denne romanen være en oppfordring til å se fremover .
La den heller være en mulighet for forsoning , og tilgivelse . »
Under bokstaven T står det :
« T for tilgivelse .
T for tilgivelse .
T for tilgivelse . »
I en bok som ikke skildrer mennesker i svart / hvitt , og som spør mer enn den svarer , er dette det nærmeste man kommer et budskap .
