Bokanmelderen har allerede funnet årets favorittbok
Lydie Salvayre skriver lysende godt , originalt og dagsaktuelt om den spanske borgerkrigen .
« Den 18 .
Juli 1936 åpner moren min kjeften for første gang i sitt liv .
Hun er femten år gammel .
Hun bor i en landsby avsondret fra verden , hvor mektige landeiere i århundrer har holdt familier som hennes i avgrunnsdyp fattigdom » , heter det i åpningen av « Ikke gråte » .
Moren skal søke tjeneste hos den mektige Burgos-familien .
Familiens overhode Don Burgos ser på den vakre , høyreiste Montse , før han snur seg mot sin kone og erklærer med en selvsikker tone :
« Hun ser riktig beskjeden ut . »
« Jeg kokte , jeg skrek , jeg ropte at jeg heller ville reise til byen og være hore » , sier Montse 75 år senere .
Hun er da nitti år gammel og lider av hukommelsessvikt .
De eneste minnene som virkelig er intakte er fra denne sommeren 1936 .
Sommeren da Montse opplevde livsglede for første og kanskje siste gang i sitt liv .
Hun møtte sitt livs store kjærlighet , og hun ble fylt av revolusjonær glød .
Den gløden som ble til ild , og som bidro til utbruddet av den spanske borgerkrig .
Ufattelige grusomheter
Montses datter er den franske psykiateren og forfatteren Lydie Salvayre .
Hun har satt seg fore å gjenskape denne paradoksalt nok vakreste sommeren i morens liv .
Det blir også en svært original og lysende god fortelling om den spanske borgerkrigen .
Det sier ikke lite .
Få kriger har i så stor grad vært gjenstand for litterære gjenfortellinger , som krigen som varte fra 1936 til 1939 , og hvis ufattelige grusomheter kostet en halv million spanjoler livet .
Krigen speilet en kaotisk tid og et kaotisk land .
Med monarkister , antikommunister , katolikker , nasjonalister og glødende falangister på den ene siden .
Og en etter hvert fatal blanding av anarkister , sosialister , kommunister , svermende frihetskjempere og forfattere på den andre siden .
De siste var elendige soldater , men glitrende skribenter .
Blant dem var Arthur Koestler , André Malraux , George Orwell , Ernest Hemingway , norske Nordahl Grieg og journalisten Lise Lindbæk .
Salvayres innfallsvinkel kan minne om stilen til den russiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj .
Begge gir krig et menneskelig ansikt gjennom et hverdagslig skravlende språk .
Handlingen i denne boka er lagt til en avsidesliggende spansk landsby .
Montse kommer fra en lutfattig familie , med en brutal far , en ydmyk mor , og en glødende anarkist til bror .
Det er broren José som vekker Montses kampånd og dermed livsglede .
Han er sjarmerende , idealistisk , impulsiv .
Han oppildner de fattige landsbyboerne med revolusjonære slagord :
« Ned med undertrykkerne » , « Lenge leve friheten » .
Landsbyboerne fylles av stridslyst , inntil Josés fiende Diego får dem på andre tanker .
Diego er kommunist ; strategisk , tvangsnevrotisk og hevngjerrig .
Han maner landsbyboerne til besinnelse .
Kirken som vasser i blod
Gjennom fiendskapet mellom den dumdristige anarkisten og den strategiske kommunisten , klarer Salvayre på elegant vis å få fram de skjebnesvangre og komplekse motsetningene på venstresida .
Like elegant er hennes parallelle fortelling om den franske forfatteren George Bernanos ( 1888 - 1948 ) .
Han bor på Mallorca , er troende katolikk og støtter falangistene inntil han får samvittighetskvaler .
Noe han formulerer i den modige essaysamlingen « Les grands cimétieres sous la lune » ( 1938 ) , der han advarer kirken mot å støtte Franco .
Gjennom Salvayre forteller Bernanos om brutale og tilfeldige henrettelser av uskyldige arbeidere , om tortur og grusomme henrettelsesmetoder .
Og om kirken som vasser i blod mens de velsigner morderne .
Ved siden av en imponerende tematisk innsikt og et skarpt blikk , forsterker Salvayre den tunge tematikken med en lekende , nesten humoristisk stil .
Hun gjengir og kommenterer morens småskravlende erindringer , fortalt på en merkelig blanding av spansk og fransk ( hun måtte flykte til Frankrike i 1938 ) .
De mange skjellsordene er gjengitt på spansk i boka , også i Gøril Eldøens fremragende norske oversettelse .
Salvayre bruker i tillegg rørende vakre bilder .
Som da Montses fattige foreldre møter mektige Don Burgos .
Den brutale faren som Montse har fryktet hele livet , sitter ydmykt og fomlende , svart under neglene og med ubehjelpelige fattigmannsfakter .
Fattigdommens åk ligger i genene på dem , fastslår Salvayre .
Denne fattigdommen de en stakket stund trodde seg fri fra .
Den farlige nasjonalismen
Boka gir også assosiasjoner til vår tid , der Salvayre advarer mot den farlige og meningsløse nasjonalismen .
Det er også klare , men ikke uttalte , paralleller til krigen i Syria .
Denne krigen som startet som et glødende opprør mot regimet , men som nå er et svart kaos av fraksjoner på opprørernes side .
Forøvrig glimrende fortalt om i Demian Vitanzas « Dette livet eller det neste » ( 2017 ) .
« Ikke gråte » ble ikke overraskende tildelt den franske Goncourt-prisen i 2015 .
Jeg kan allerede nå fastslå at den blir min favorittbok dette året .
All ære til lille Solum forlag .
Denne boka må du bare få med deg .
