Tidligere Afrika-reporter tar et oppgjør med kontinentet han en gang elsket
Et afrikansk livstestament .
Jeg leste alltid Dagblad-frilanser Gunnar Kopperuds Afrika-reportasjer med stor interesse .
Kopperud reiste til steder andre ikke dro , og i motsetning til de fleste vendte han ofte tilbake dit .
Han framsto som uredd , men var ingen brautende verdensreporter .
Men han hadde det kritiske blikket som skulle til i en slik jobb .
Og han elsket Afrika .
En ærlig beretning
Nå har Kopperud skrevet sitt afrikanske livstestament .
Essayet « Vi som elsket Afrika » er en personlig og ærlig beretning , full av øyenvitneskildringer , dramatikk , analyser , ettertanke , kritiske betraktninger og – innimellom – berettiget sinne og en liten dæsj humor .
En omvendt dannelsesreise kaller forfatteren sjøl det han var med på som reporter i Afrika fra 1988 til 2008 .
Da orket han ikke mer , noe han også redegjør for i boka .
Kopperuds grep er enkelt , samtidig som det fungerer utmerket .
Han repeterer noe av det han skrev i tjueårsperioden som reisende i død , nød og krig .
Så bruker han disse reportasjene og over ett hundre stappfulle notisbøker han har gjemt på , for i etterpåklokskapens og sjølransakelsens navn å gjøre opp status .
Stirret døden i hvitøyet
Kopperuds første reportasjereise gikk til Sør-Sudan i juli 1988 , og seinere besøkte han en rekke afrikanske land , Rwanda , Eritrea , Etiopia , Somalia , Sierra Leone og Den demokratiske republikken Kongo , for å nevne noen .
Han kombinerte utenriksjournalistikken med en lektorjobb på Brandbu – en måned av – en måned på .
Flere ganger stirret han døden i hvitøyet ; han så folk bli hogd ned med machetekniver , skutt og mishandlet , og han var blant de første norske reporterne som opplevde AIDS-epidemien på nært hold .
Han var med på det meste , som da han var med ei gruppe unge gutter på vandring på flukt fra krigen i Sør-Sudan , uten mat og uten framtidshåp .
Der gikk en av hans samtalepartnere , Taban , på ei mine og døde .
Angriper « nødhjelpsindustrien »
I boka kommer Kopperud med beinhard kritikk av internasjonal og norsk bistand .
Gjennom groteske eksempler viser han hvordan korrupsjonen fungerer og hvordan « nødhjelpsindustrien » gjør transportselskaper og distributører søkkrike .
Samtidig er en krise en krise , uansett om den eksisterer eller ikke .
For den står jo på budsjettet .
Verdensbanken , FN , andre organisasjoner og norske myndigheter får hard medfart .
Her er det også mediekritikk i bøtter og spann , både på det overordnede plan der aviser og tv-stasjoner gir folk det de tror folk vil ha , og på det individuelle plan , der journalister oppfører seg som bøller .
Som et eksempel på det siste nevner Kopperud en amerikansk fotograf i Rwanda som bærer et barnelik innsvøpt i et ullteppe for å finne en bedre bakgrunn for bildet sitt .
Etiske dilemmaer
Mediekritikken bringer ham over i etiske dilemmaer :
Hvordan skal man dekke behandlingen av ofre for overgrep når ofrene sjøl er blitt overgripere ?
Hva skal Kopperud gjøre når han besøker en flyktningleir der hutuer som massakrerte en halv million tutsier i Rwanda befinner seg , og der han kjenner igjen flere av morderne fra tida da han dekket blodbadet .
« Afrika er blitt en sinnstilstand for meg » , skriver Kopperud , men tilstanden har tydeligvis endret seg gjennom åra .
Han går til kraftig angrep på den afrikanske offerrollen , skapt av vestlige misjonærer , videreutviklet av industrilandene og internasjonale hjelpeorganisasjoner – men ikke minst av kontinentets innbyggere sjøl .
Forfatteren er blitt desillusjonert , fatalistisk og kynisk , som når han fra den spanske enklaven Ceuta ser afrikanske immigranter og flyktninger som fra marokkansk side prøver å ta seg inn til « friheten » i Schengen-land .
« Jeg står der og merker plutselig at jeg ikke føler noen ting , annet enn en stille , tung tristhet , formet av et vemod som har bygget seg opp gjennom år .
Jeg holder ikke lenger med noen , jeg håper ikke på noe , jeg vet at dette bare er begynnelsen . »
Kopperud er blitt svært kritisk til innvandring og en liberal asylpolitikk , sjøl om han har beholdt sitt gamle politiske ståsted .
Om Somalia skriver han :
« Hva om det , etter tre generasjoner , er en folkevandring vi ser , ikke en flukt , fra et land der 12 millioner mennesker tross alt har sitt daglige liv , sin hverdag ?
Hva om – i dette tilfellet – somaliere er tilfreds med å leve på verdenssamfunnets regning , år ut og år inn , mens de fyller ut søknader til europeiske velferdsstater ? »
Bruker storslegga
Og konklusjonene hans er ganske så bastante .
Bare smak på dette :
« Afrika har en motbydelig , hensynsløs overklasse ! »
« Den afrikanske krigen er en livsform , et mål i seg selv , ikke et middel til noe annet ! »
Kanskje generaliserer Kopperud for mye , men boka er ikke bare et livstestament , men også en historie som kan få oss til å se på mye av det som skjer på det afrikanske kontinentet med et nytt og kritisk blikk , ikke for å fordømme , men for å forstå .
« Jeg var i tvil om jeg skulle skrive boka » , sier Kopperud i et portrettintervju med Klassekampen .
Denne anmelder er ikke i tvil .
Det er utrolig bra at Kopperud skrev den .
