Arundhati Roy imponerer og briljerer , i sin første roman på 20 år
Storslått om et splittet India .
I 20 år har den litterære verden ventet på en ny roman av Arundhati Roy , som med debutboken « Guden for små ting » ble en av Indias mest feirede forfattere , oversatt til 40 språk .
Den gang skrev hun om forbudt kjærlighet i en liten landsby i Kerala på 1960-tallet .
Så ble hun aktivist , debattant og demonstrant på venstresida .
Gribbene på gravlunden
Nå , i den nye romanen , er temaet det moderne mor India , og metaforen er gribbene på gravlunden :
« Når flaggermusene drar , kommer kråkene hjem .
Ikke all larmen fra hjemkomsten fyller stillheten som ble igjen etter spurvene som er blitt borte , og de gamle bengalgribbene , de dødes oppsynsmenn i over hundre millioner år , som er utslettet .
( … ) Ikke mange la merke til at de snille gamle fuglene døde .
Det var så mye annet å se frem til . »
Når gribbene dør , disse fuglene som lever av de døde , er vi da vitne til slutten på en tragedie ?
Eller er det som forfatteren vil ha oss til å tro – så mye annet å se fram til ?
I « Ministeriet for den høyeste lykke » er hovedrollen tildelt Arjum , en hirja , en hermafroditt eller transperson , født som mann og omskapt til kvinne – en sterk og symbolfylt påminnelse om det dualistiske India splittet mellom makt og avmakt , hindunasjonalisme og islamisme .
Den lange reisen
I et kaos av kaste , kjønn og religion tar forfatteren Arundhati Roy oss med på en kakofonisk reise fram og tilbake i tid – en reise som begynner og ender på gravlunden , en edens hage som ikke er paradis .
Her ser Arjum tilbake på sitt bevegede liv – fra den dagen hun var femten og gikk , som det står i boken , bort fra det stedet familien hadde bodd i hundrevis av år , gjennom en dør og inn i et annet univers .
Som kvinne kan hun endelig iføre seg fjærlette paljettprydede plagg , ankelkjeder i sølv og dinglende øredobber .
Sexsirenen sminker øynene med kajal og gir seg selv en sensuell , blankrød og buet munn .
Og hun blir med årene den mest berømte hirjaen i Delhi .
Et vendepunkt i romanen er reisen til krigens Kashmir , og kjærligheten til Tilo , forfatterens alter ego , og lille foreldreløse Zinab .
Forførende språk
Språket i « Ministeriet for den høyeste lykke » er et kapittel for seg , særdeles vel ivaretatt av oversetteren Kirsti Vogt .
Setningene smyger og svinger seg forførende fra side til side , avbrutt av effektive , brutale ordspill :
« Og vennen min , vi bruker ikke ord som nigger lenger .
Det er et stygt ord .
Vi sier neger . »
Forfatteren med det suggererende , billedrike og noen ganger blomstrende språket sporer noen ganger av .
Poetisk prosa klinger dårlig i en utmalende scene der en muslimsk mann utfører pinefull , rituell slakting i bakr-id .
Men sett under ett er Arundhati Roys fortellerteknikk overbevisende og imponerende – selv om opptrinnene og menneskemylderet noen ganger er så sammenvevd at man mister tråden .
