Elena Ferrantes tredje roman er enda en kruttsterk salve fra sør
Kraften i det hverdagslige .
Elena Ferrantes tredje roman
« Den dunkle dottera » , opprinnelig fra 2006 , er nå kommet på norsk i Samlagets storsatsing med å tilby alt av forfatteren til norske lesere .
Jobben utføres løpende av Kristin Sørsdal , som med rette roses for gjengivelsen av Ferrantes skarpe , brutale prosa .
Som den forrige på norsk , « Svikne dagar » , kan også denne ses som en mulig byggestein i romanverket « Mi briljante venninne » .
Vi kan kjenne igjen både Lila og Lenù i hovedpersonen her , Leda .
Hun er lærerinne , har vært skilt i mange år og har viet all sin tid til døtrene og lærerjobben .
Nå er jentene blitt så store at de reiser til pappa i Canada for å studere .
Heller enn å synke ned i savn og sorg , opplever Leda adskillelsen som en herlig mulighet til å slå seg løs .
Endelig fri !
Hun reiser til et strandsted i Sør-Italia , men som dagene går , vikler hun seg inn i en uforståelig relasjon med en napolitansk familie som vanker på samme strand .
Sentral er en dukke som Leda kidnapper fra familiens datter .
Talende nok heter jenta Elena , med kallenavnet Lenù .
Andres frastøtende liv
Det blir etterhvert ganske sykt .
Observasjonene av den mangfoldige familien og Ledas forsøk på å fortolke signaler hun mener å se i deres adferd , er både forførende og frastøtende .
Som leser blir du nesten kvalm av å kjenne deg igjen i hvor indiskré du er i ditt indre når du forholder deg til andres liv .
Det evige mysteriet i aldri å kjenne noe – eller noen – til bunns , herjer oss alle , bevisst eller ei .
Det er kraften hun legger i det hverdagslige som gjør Ferrante så intens .
De skiftende opplevelsene som hovedpersonene – de voksne kvinnene – lar strømme gjennom tankene og setter ord på , ofte bedragerske ord , er speil av menneskelige vilkår som når langt ut over de dramatiske fortellingene forfatteren konstruerer .
Det er lett å kjenne seg godt igjen i vaklingen mellom selvbedrag og selvovertalelse , spekulasjoner i hva andre har i tankene og om de kanskje pønsker ut fiendtlige handlinger .
Dette fundamentalt usikre i hvordan man orienterer seg i et sosialt flettverk , er så godt framstilt at jeg ikke kan komme på makan .
Romaner i skyggen
Ferrantes bøker utgis i en helt annen rekkefølge på norsk enn de kom i på italiensk .
Først fikk vi altså den store firebindsromanen ( om vi da ikke regner med den enslige svalen « Hjemreise » , som kom på bokmål i 1994 ) , så kom roman nr 2 , så nummer 3 , og snart kommer nr 1 i nyoversettelse .
Du kan ikke « følge » forfatterskapet .
Jeg er redd disse tidlige romanene blir lest som forarbeider , som skisser til storverket , og ikke det de faktisk var :
Helstøpte , kruttsterke romaner om kvinner på kant med seg selv og verden .
Slektskapet til storverket er åpenbart , men det er på et vis urettferdig at de står i skyggen av storsuksessen .
Det er også rart å tenke på at de mange som i sosialmediene ga uttrykk for at de aldri kom inn i Ferrante , fordi Napolikvartetten var langdryg , med altfor mange personer og gjentakelser , godt kunne tenkes å elske disse knappe , renskårne første tre romanene .
Rekker de å prøve ?
