Vittig og rørende farsportrett
Den danske suksessforfatteren Hanne-Vibeke Holst har skrevet en roman om sin far .
I følge henne selv har alle de tidligere romanene hun har skrevet vært øvelser i å skrive før hun endelig kunne skrive denne .
Hun har øvd godt , for Heretter er jeg ingen er et nydelig , sympatisk portrett av modernisten Knud Holst .
Gjennom å lese brev og å snakke med sin fars venner og bekjente , har Holst skrevet en roman om et menneskes stigning og fall .
Samtidig som hun ikke skyver noe under teppet , skriver hun med en stor kjærlighet .
I motsetning til mange andre romaner om fedre , handler ikke denne romanen om Holsts relasjon til sin far , det handler faktisk om ham .
Det handler ikke om å bære nag til en barndom med en far som tar stor plass .
I så måte kan den ligne litt på Meg eier ingen av Åsa Linderborg , et annen velskrevet portrett om en far , selv om denne riktignok var skrevet fra datterens ståsted og hvis handling var lagt til arbeiderklassen , et sted Knud Holst reiser fra allerede som barn , når han får legen til å gi ham papirer for fritak fra gymtimer og annen fysisk aktivitet .
Han skal ikke jobbe med kyr eller på fabrikk , som sin far , nei , han skal bli forfatter og « vitenskapsmann med mikroskop og laboratorium » !
I grunnen er den norske oversettelsen av tittelen ganske misvisende .
Tittelen leder en kanskje til å tro at romanen er mer deprimerende enn den egentlig er .
Knud Holst er nemlig langt i fra ingen .
Han verken er eller blir det .
På dansk er tittelen Knud , den store , og med det må menes alle positive konnotasjoner .
Han er et stort menneske helt fra begynnelsen av.Foruten Holsts imponerende evne til å forlate seg selv og skrive seg inn i et annet menneskes liv , er hun vittig og smart .
Det er ofte morsomt å lese Heretter er jeg ingen .
Slik romaner bør være — alvorlige og morsomme om hverandre .
Livet er nemlig sjeldent bare én av delene .
