Delilliske kunststykker
" Engelen Esmeralda " tar oss med på en mektig litteraturreise i Delillos rike .
Passer for nybegynnere og viderekomne .
Det virker som om Delillo vet noe vi mennesker ikke vet .
Han fanger opp med nevene det som har vært og det som skal komme og drysser det ned på papir i egne tegn , for memento og for opplevelse .
Det er vanskelig å skulle gi ham et terningkast , skrivingen hans passer ikke så godt til stempler .
Delillo leses i moderne fag på universitetene , han kalles gjerne postmodernistisk , kosmopolitisk , men også jazzinspirert , fantaserende og påståelig – " delillisk " .
Novellene i denne samlingen tar oss med til Hellas , Karibia og USA , til mennesker som er på ferie , i fengsel , i verdensrommet , i hverdagen .
Hver historie er en egen gåte med en egen logikk .
Det gjør meg på vakt , hele tiden rede for å bli skuffet — eller kjempestolt .
Dialogene er uvante i begynnelsen , de gjør stadig små brytninger og hopp , folk får ikke egentlig svar på det de spør om .
For de er jo ikke bare i en samtale , de er også til stede på en gate eller i et rom , tenker på en drøm eller ser noe som minner dem om noe annet .
Svarene er alltid ispedd deres eget verdensbilde .
De virker liksom litt gærne .
Men vi er jo litt gærne .
Komposisjonen er kanskje det beste av alt .
Gjennom små bevegelser og vendinger og bestemte punkter som går igjen , danner man seg bilder av et helt liv .
I den siste novellen møter vi to mennesker som lever sammen og ikke klarer å huske , slik mange ikke husker hvorfor de engang giftet seg , hvorfor de ble skilt , og jeg får bare så ekstremt lyst til å høre om hvordan de var som forelsket .
Hvordan går det til at man bryr seg så mye , og kjenner seg så igjen i , noen man bare har kjent i et par minutter ?
Tolkningsrommene i disse historiene er store nok til å gå seg bort i .
Midt i en hverdagsskildring , en scene mellom noen mennesker og en eller annen samtale , kommer en helt enorm tanke .
Den kommer så plutselig på , og treffer garantert ett eller annet , men hva ?
Som en av karakterene i novellen " Puslingen " spør :
" Hvis vi som er her , ikke vet hva en ting er , hva er det da ? "
Flere ganger må jeg gå tilbake for å prøve å forstå om det er noe jeg er gått glipp av , eller om det bare skal være sånn .
Det minner litt om å leve .
