Rammet av krigen
Vakkert og brutalt utkantdrama i krigens slagskygge .
For første gang har Roy Jacobsen skrevet en oppfølgerroman .
Han beretter videre om Ingrid Barrøy , en av hovedpersonene i den kritikerroste bestselgeren « De usynlige » ( 2013 ) der handlingen er lagt til helgelandskysten fra 1913 til 1928 og det lutfattige , steile kystproletariatet skildres med saklige , solidariske ord som gjør de usynlige hverdagssliterne , ofte glemt av historikerne , synlige i all sin lågmælte verdighet .
Bokomslaget på « Hvitt hav » , signert Stian Hole , har profetisk kraft .
Det viser en enslig kvinne i robåt og to druknede , blodige , halvt synlige menn i uniform , samtidig to ( store ) lik og to ( små ) øyer – et scenario som lett kan bringe tanken hen på dagens situasjon i Middelhavet .
I årets tredelte roman er Ingrid blitt trettifem .
I november 1944 avslutter hun arbeidet på fiskemottaket i land og ror tilbake til Barrøy der det ikke lenger fins mennesker , dyr eller fyrlykt .
Hun er innstilt på å være alene .
Men blir det ikke .
For det er krig .
Det tyske fangetransportskipet MS « Rigel » blir bombet av britiske fly , og russiske lik flyter i hopetall i land på helgelandsøyene uten at lokalbefolkningen blir varslet om tragedien gjennom media .
Snart begynner en stadig mer urolig Ingrid å plukke opp fillete klær på Barrøy , før hun tvinges til å håndtere stinkende , døde kropper , maltraktert av glupske fugler .
Situasjonen skildres usentimentalt og rått , med mange groteske detaljer .
Men det fins lys i mørket .
Ingrid finner og steller en skamfert , russisk soldat i tysk uniform , og en øm , sensuell kjærlighetshistorie utvikler seg mellom henne og den fremmede , en 22-årig ingeniør fra Leningrad med hud « glatt og hvit som en torskemage » .
Hun stryker den sårede over kinnet « fordi det ikke var mulig å la være » , og hun griper den « bandasjerte hånda og leide ham ut i gangen og opp trappene og inn på Nordsalen og lå sammen med ham for resten av livet » .
De « snakket hvert sitt språk og forsto hvert ord » , og for første gang lar hun seg – med klang av John Donne og Ernest Hemingway – « fylle av den overveldende vissheten om at det finnes en annen øy » .
Aldri har hun følt seg vakrere .
Fra nå av vil hun « ikke kunne holde ut et liv uten ham » .
Denne kjærlighetssagaen topper seg på høydramatisk vis mot slutten av første hovedavsnitt i romanen .
Deretter blir fokuset et annet .
Vi møter først Ingrid på et sykehus .
Hun lider av hukommelsestap , er gravid og « visste idet hun slo øynene opp i det hvite rommet at hun måtte tilbake til Barrøy for å finne igjen forstanden .
For å finne igjen mannen .
For å finne igjen barndommen og livet » .
Ingrid er ikke alene om å dra til den vesle øya i havet .
Dit kommer også diverse familiemedlemmer og kjente sammen med finnmarkinger som sendes sørover fordi tyskerne bruker Brent jord-taktikken nordpå .
Skildringen av Ingrids møte med disse menneskene omfatter nød , død og livskraft , men eier knapt samme trøkk som scenene der likfunn , stakkato åndedrett og naken hud involveres .
Og likevel – Roy Jacobsen står igjen fram som en storartet forteller av det ujålete , medrivende slaget .
Da ikke bare fordi Ingrids kjærlighetshistorie rører ved hjerterøttene , eller fordi referansen til en skipskatastrofe der mer enn 2500 uskyldige liv går tapt ( mot Titanics drøye 1500 ) gir innsyn i et kapittel av krigshistorien som er ukjent for de fleste .
At synsvinkelen oftest ligger hos – eller tett på – Ingrid , forhindrer ikke at en navnløs forteller hever seg over plottet og kommer med fyndordaktige , spissformulerte visdomsord .
Som når romanen åpner med utsagnet « Fisken kom først .
Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet » , eller når det tales om « lønnsarbeidets sedvanlige , innfløkte svindel » hvor maktens håndlanger på lønningsdagen signaliserer at det er « herren det er synd på og ikke slaven » .
Kunnskapen om ulike typer kroppsarbeid står sentralt i forfatterskapet og formidles gjennom en kombinasjon av nøkternt fagspråk og poetiske bilder .
Om barrøyværingene heter det at de er « et folk av få ord og stor visdom i hender og føtter » .
Dette demonstreres med naturalistisk presisjon når Ingrid flekker sløyd fisk , « kuttet kverken , vrengte opp ørebeinet og skar av ribbeina fra nakken og ned til buken , førte snittet helt ut i spolen , hogg av ryggbeinet i gattet , kuttet alle ribbeina også på høyre side og rev ut ryggen som om hun flerret opp en rusten glidelås . »
Dette er en tekst hvor svar nekter å innfinne seg .
Ingrids black out tier om det som skjedde da hun havnet på sykehus , penger mottatt fra en prest føder uavklarte spørsmål .
Disse innslagene av talende taushet og mørke rom å gå inn i styrker en realistisk fortelling som målbevisst knytter an til krig og fred , glede og sorg , lokalt og nasjonalt , historisk utsyn og verden her og nå .
