Magnetisk magi
Monumentalt og magisk om kjærlighet og kunst , skiftende tider og dødens skygge
I 1957 holdt Albert Camus et foredrag der han insisterer på at kunstnerens drøm er å oppleve publikums applaus og piping samtidig .
Denne referansen fins i « Magnet » , Lars Saabye Christensens mest omfangsrike roman til nå , kan hende for å minne oss om den særegne saabyeske poetikken som , har det vist seg , jevnlig innbyr til både lovsang og oppgitt hoderysting .
Det vil overraske meg om ikke « Magnet » , denne mursteinen av en polyfon , magisk-realistisk totalroman , skapt i brennpunktet mellom fiksjon og fakta , hverdag og drøm , vil bli møtt av denne forutsigbare legeringen av jubel og fyrop .
For dette er en springende , scenisk basert fortelling full av tragiske livsskjebner og komiske slapstickfigurer , forviklinger , digresjoner og aparte tildragelser , vitser , fyndord , anekdoter , metaforikk , paradokser , allusjoner , sitater , bluesaktige sanger , dagboksnotater og tegninger , finurlig komponert , knyttet til bestemte ledemotiv og med et formidabelt språklig spenn , scener og utsagn båret fram av et tvisyn knyttet til kjærlighet , kunst og kultur , fødsel og død , innstilt på å vekke følelser og ettertanke mer enn pompøs beundring .
Eventuelle anklager om manglende måtehold og overflatisk omgang med sine stilistisk-motiviske kjepphester kan dikteren ta med fatning .
Han samtaler med eget forfatterskap , er ikke ute for å gjøre alle til lags og leverer en karnevalistisk roman som sprer seg i vifteform gjennom rom og tid , i minefeltet mellom høyt og lavt , latter og gråt , alvor og fleip .
Romanen er ikke bare ambisiøs og frodig .
Den er gripende i all sin fortellertekniske virtuositet .
Mye klokt sies f.eks . om det å « fotografere » og « skrive » , om « Prosessen » , « Den fremmede » og Storm P. , om klassiske stilleben , Johan Gørbitz , Edward Hopper , Giacometti og Man Ray , om politikk og religion , om behovet for å tvile , spørre , søke det ikke tilrettelagte , presise bildet som trekker i forskjellige retninger .
Ulike tiårs tomme tanketønner , musikkens magi , den moderne kunstverdenens ABC , kirkegårdens , buntmakerbutikkens og pantesjappens anatomi , foreldregenerasjonens nøysomhet og husmorens ujålete solidaritet , kunstnerens manglende respekt for privatlivets fred og romanens rett til å overdrive , stupe kråke , dyrke det gåtefulle , oppvise verbale mothaker og avdekke ubehagelige sannheter – her er det meste på plass .
Den magnetiske nordpolen i teksten er Jokum Jokumsen og Synne Sager .
De kommer fra ulike sosiale miljøer , møtes i studentbyen på Sogn anno 1976 og studerer på Blindern , han litteraturkunnskap , hun kunsthistorie .
Som de andre hovedpersonene i dette forfatterskapet bærer de to på fysisk-psykiske lyter og snubler i avgjørende øyeblikk .
Han er altfor høy , som islandske Paturson i « Halvbroren » , og slik sett en kontrast til kortvokste Barnum i samme roman , en figur som dukker opp i Jokums liv underveis .
Der Kim i « Beatles » plages av en kroket finger sliter Jokum med hoftene .
Og mens hamsterdyrkende Synne tar studenteksamen med bravur , er vakker og sosialt trygg , men uten « overflate » , stryker den ekstremt usikre , forelskete Jokum både til skriftlig og muntlig .
Men den viktigste prøven består han .
Han og Synne blir , mot alle odds , kanskje , kjærester og drar sammen til København og videre til San Fransisco , blir gift og gjør karriere .
Han fotograferer all verdens oversette småting for å avdekke mysteriet og skjønnheten i det hverdagslige ( nesten slik det skjer i Michel Houellebecqs « Kartet og terrenget » ) , hun blir hans effektive , altfor myndige kurator like til graviditeten ryster , ensomheten sprer seg , veiene skilles , et nytt årtusen inntreffer , tvillingtårnene faller , en stokk , et arr og en parykk dukker opp , og Jokum lover å « elske henne frisk » .
Historien til dette umake kjærlighetsparet formidles av et « jeg » som ved ujevne mellomrom kommenterer sin egen fortelling .
Han er en ordrik forfatter med kallenavnet Amper og kan knyttes til både studentbyen på Sogn og det danske sanatoriet Jokum havner på etter bruddet med Synne .
Men vil du vite mer om hvorfor Tour de force-romanen hans heter « Magnet » , hva som ligger i « kaotisering » og « rhyparagraphos » , hvorfor en blyant er farligere enn en pc , eller et FNL-merke og en plate om danske fuglestemmer blir viktig , vaskehjelpen ikke burde ha spist potetgull , en støvel på Golden Gate Bridge vekker oppsikt , en skolisse i vinden , festet på et tørkestativ , fascinerer mer enn New Yorks skyline , og vaktmesteren på Blindern er en klokere leser enn kollokvielederen og professorene til sammen — mens det verbale refrenget « Men det er ikke derfor » vandrer gjennom teksten som et mantra - da er det bare å lese « Magnet » .
Den fortjener det .
Men korrekt kommasetting lærer du ikke her , og det virker unødvendig når tittelen på den viktigste Hopper-referansen , « Hotel by a Railroad » , konsekvent feilskrives .
Les også :
