Herlig innsiktsfullt om arkitektur
Mari Hvattum har skrevet en inviterende bok om byggene som former oss .
ANMELDELSE :
Arkitektur er et intenst aktuelt tema .
Det viser alle avisdebattene både her i Bergen og i hovedstaden , ikke minst med tanke på det nye regjeringskvartalet som skal komme .
Likevel er det ikke enkelt å skrive om arkitektur , i hvert fall ikke når spørsmålet er hva dette fenomenet egentlig dreier seg om .
Nå er boken " Hva er arkitektur " ikke en debattbok – og den leverer heller ikke greie og ferdigtygde meninger om hva god arkitektur er eller skal være .
Den er faktisk kjemisk fri for slikt , og det skiller den fra mange av sine forgjengere .
Boken er snarere en samling av refleksjoner , gjort fra ulike synsvinkler , omkring spørsmålet om hva fenomenet arkitektur kan være .
Omsorg og overraskelse
Mari Hvattum , som til daglig er professor i arkitekturhistorie og arkitekturteori ved Arkitektur— og designhøgskolen i Oslo , starter med et kapittel med overskriften " Sykkelskur og katedraler " .
Etter en kort og opplysende innledning går hun der igjennom fem ulike bygninger .
Først en boks i Oslo , som kun sto i Maridalsveien våren 2007 , deretter en rønne i New Jersey fra 1977 , som også for lengst er fjernet .
Så følger Le Corbusiers berømte " Villa Savoye " i Poissy i Frankrike fra 1930 , etterfulgt av Charles Garniers Opera i Paris fra 1861–73 .
Og til sist , og da er vi tilbake til 1502 , Bramantes " Tempietto " i Roma .
Dette er mildt sagt et ganske ukonvensjonelt utvalg av bygninger .
Men det får frem noen aspekter ved fenomenet arkitektur som allerede den romerske arkitekturteoretikeren Vitruvius la frem ca . 50 år før vår tid .
For ham var arkitektur primært til for å lage samfunn , og i tillegg understreket han at bygninger alltid har en historie , en betydningshistorie .
Hva det innebærer , går klart frem av de fem eksemplene .
Men de får også frem noe mer , nemlig at god arkitektur " alltid henvender seg til kroppen så vel som øyet , og til erindringen så vel som intellektet .
Den oppfyller sin funksjon , men gjør og gir i tillegg mer enn det " .
For den har både med omsorg og overraskelse å gjøre .
Hvattum behandler også " Arkitektvirket " , eksemplifisert ved en enebolig på Toten og operaen i Oslo .
Disse eksemplene gjør det klart at arkitekten , i motsetning til kunstneren , ikke arbeider alene , men at arkitektur " avhenger av så mye : av kontekst og tradisjon , lovgivning og konjunkturer , penger og politikk .
Og langt bak i årsakskjeden avhenger den av enkeltmenneskers visjoner , talenter og gjennomføringskraft .
Det er en uren kunst i ordets mest positive forstand , knyttet til samfunnet omkring på godt og vondt " .
Uren kunstDette utdypes i kapitlet om " Arkitektutdannelsen " .
Her går hun først gjennom de tre forstadiene for dagens arkitektutdannelse : akademitradisjonen , den polytekniske tradisjonen og Bauhaus .
Og hun viser hvordan man i dag har tatt i bruk det beste fra alle de tre tradisjonene med " den simulerte prosjekteringsprosessen som foregår i studio " som den sentrale .
Kapittelet oppsummeres med et sitat fra Peter Zumthor : " ... å praktisere arkitektur innebærer å stille seg selv spørsmål ...
Vi spør oss hva det var vi likte , den gangen , i det huset , eller i den byen , hva det var som gjorde inntrykk – og hvorfor ?
Hvordan var rommet – stedet – komponert , hvordan så det ut , hvordan luktet det der , hvordan lød skrittene mine , hvordan klang stemmen min , hvordan kjentes gulvet under føttene mine , dørhåndtaket i hånden min , hvordan var lyset på fasaden , glansen på veggene ?
Var det en følelse av trengsel eller vidde , av intimitet eller storhet ?
... Arkitektur er alltid konkret materie " .
Jordnært
I siste del av boken nøster Hvattum opp mange av de trådene hun så finurlig har lagt ut i teksten .
Her tar hun opp " Arkitekturhistorie og arkitekturteori " , " Debatter om det byggede " på en slik måte at vi ser de fem eksemplene i første kapittel i et nytt perspektiv .
Det som imponerer meg mest med denne fremstillingen er at Hvattum makter å gi en oversikt over både ulike syn på arkitekturhistorien og forskjellige arkitekturteorier på en ytterst jordnær og forståelig måte – uten å banalisere dem .
Og hele tiden underbygges og illustreres teksten ved hjelp av relevante bygg , og eksempler fra litteratur og filmer .
For som et menneskeskapt fenomen lar ikke arkitektur seg " bestemme på bare én måte , så såpass flertydighet må vi nok leve med .
Kanskje denne flertydigheten er grunnen til at arkitektur ofte er bedre og mer presist skildret i skjønnlitteratur , maleri og film enn i faglitteraturen " .
Istedenfor den ensidige påståelighet man ofte møter i slike bøker , får man her en åpen og raus holdning som gjør boken til et funn for alle dem som er opptatt av å tenke gjennom et så viktig fenomen som arkitektur .
