Lam og piggvar på bryllupsmenyen | Kamskjell, piggvar og lammefilet sto på menyen under den kongelige gallamiddagen. Og til dessert: Parfait à la Mette-Marit. Forretten lyder navnet "Coquilles St. Jacques Prince de Norvege", som er grillet kamskjell på norsk spekeskinke - med trøffelhonningvinaigrette, ruccolasalat og ristede gresskarkjerner. Deretter fulgte "Turbot au Four - purée de chou-fleur". Det er ovnsbakt piggvar dandert med ingefærmarinert klasetomatbåter, blomkålpuré drysset med finhakket gressløk, og fransk smørsaus med appelsin og fenikkelsmak. Hovedretten er "Filet d'agneau - girolles a la creme": Ytrefilet av norsk lam, kremet kantareller i nepe, bakt minisquash, lettrøkte rødbeter, rissolepoteter og rosmarinsjy. Og desserten, "Parfait à la Mette-Marit - coulis de muron arctique" består av Snøfrisk og yoghurtisparfait med friske norske bringebær, blåbær og bjørnebær, samt multemousse på multecoulis. Benket til bryllupsmiddag | Litt forsinket, klokken 20.25, satte bryllupsgjestene seg til bords for å nyte gallamiddagen på Slottet. I galla og utsøkte festantrekk kom de til bryllupsmiddagen, kongelige, presidenter, familiemedlemmer, venner og representanter for regjering, storting og viktige norske institusjoner. De ble ønsket velkommen av dronning Sonja, kong Harald, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Det kongelige bryllup er i høy grad også en privat begivenhet. Det viste prosesjonen til gallamiddagen på Slottet og plasseringen ved hovedbordet. Først i prosesjonen gikk kong Harald og brudens mor, Marit Tjessem. Bak fulgte brudens far, Sven O. Høiby, med dronning Sonja ved armen. Først i tredje rekke kom svenskekongen, Carl Gustaf, og dronning Margrethe av Danmark. Det er ikke hverdagskost at monarkene i våre to naboland blir rangert bak vanlige norske statsborgere. Men så er ikke bryllupet mellom Haakon og Mette-Marit hverdagskost det heller. Presidenter og prinser | Bak våre nabolands statsoverhoder fulgte Islands president Olafur Ragnar Grimsson med dronning Silvia av Sverige. Deretter storhertug Henri av Luxembourg med Finlands kvinnelige president, Tarja Halonen, så prins Albert av Monaco med den spanske dronning Sofia og nest sist i prosesjonen den nederlandske kronprinsen, Willem-Alexander med sin forlovede Maxima Zorreguieta. Forlovede par skilles ikke i en kongelig prosesjon, ei heller ved det kongelige taffel. Prosesjonen ble avsluttet av den 90 år gamle prins Carl Bernadotte som førte brudgommens søster, Märtha Louise, til bords. Prinsen er yngste bror av Märtha Louises farmor, kronprinsesse Märtha, som aldri opplevde å bli norsk dronning. Og bak prosesjonen kom dagens hovedpersoner: Haakon og Mette-Marit. Statsmakter, kongelige og familie | Ved hovedbordet var representanter for de tre statsmakter, brudeparets familie og de mest fremtredende kongelige plassert. Nærmest brudeparet beholdt kong Harald og Sven O. Høiby sine borddamer fra prosesjonen, mens svenskekongen fikk Finlands president til bords og den islandske presidenten overtok dronning Margrethe som sin borddame. Prinsesse Märtha Louise savnet neppe sin Ari med statsminister Jens Stoltenberg som kavaler, og stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl var sikkert også fornøyd med storhertugen av Luxembourg. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith hadde eks-dronning Anne-Marie av Hellas som sin borddame, mens dronning Silvia hadde overtatt sin "onkel Mulle", den 90 år gamle prins Carl Bernadotte. Fra den norske kongefamilien var prinsessene Ragnhild og Astrid plassert ved hovedbordet, mens Espen Høiby og Kristin Høiby Bjørnøy fra brudens familie var blant de 27 utvalgte. Jagland skal lede utenrikskomitéen | Ap. får styringen med de store internasjonale spørsmål på Stortinget, mens Høyre konsentrerer seg om de nære ting. Thorbjørn Jagland skal lede utenrikskomitéen. De parlamentariske ledere på Stortinget ble mandag kveld enige om hvilke partier som skal ha ledelsen for de forskjellige komitéene. Fra før er det kjent at Fr.p. vil få ledervervene i finanskomitéen og sosialkomitéen, ved henholdsvis Siv Jensen og John Alvheim. Alvheim ledet sosialkomitéen også i forrige periode, mens Jensen var menig medlem av finanskomitéen. At Arbeiderpartiet får ledervervet i utenrikskomitéen, er et signal om at partiet forbereder seg på opposisjonstilværelsen. Dette vervet bekles tradisjonelt av en representant for opposisjonen. Under sentrumsregjeringen ble utenrikskomitéen ledet av Ap.s Haakon Blankenborg, mens Kr.F.s Einar Steensnæs overtok vervet etter regjeringsskiftet. Thorbjørn Jagland skal nå lede utenrikskomitéen ifølge NTB. Ap. får også lederverv i forsvarskomitéen og næringskomitéen. Høyre får lederverv i tre komitéer: familie-, kultur- og administrasjonskomitéen, justiskomitéen og samferdselskomitéen. I de to sistnevnte hadde Høyre ledelsen også i forrige periode. Kr.F. skal lede energi- og miljøkomitéen, mens Sp. får kommunalkomitéen. SV har allerede utpekt sine komitéledere: Rolf Reikvam skal overta ledelsen av kirke-, utdannings- og forskningskomitéen, der han var menig medlem i forrige periode. Ågot Valle blir ny leder av kontroll- og konstitusjonskomitéen. Mer press fra Fr.p. i vente | Imøtekommende | Tettere samarbeid? Fr.p. trapper opp sitt politiske press mot de tre kommende regjeringspartier. Allerede i høst ønsker partiet konkrete avtaler, bl.a. om forsvarsbevilgninger. Senere lanseres trolig krav om en generell samarbeidsavtale. Holder spenningen oppe. I går kveld møtte statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik opp på Fr.p.-formann Carl I. Hagens kontor, vegg i vegg med hans eget. Der overleverte han de tre samarbeidspartienes svar på 54 spørsmål som sist torsdag ble oversendt fra Fr.p.s stortingsgruppe. I dag skal Fr.p.-gruppen si ja eller nei til en ny regjering Bondevik. Etter at 17 av 19 fylkeslag i Fr.p. har anbefalt en slik regjering, og etter at Fr.p. har fått innfridd sine krav til komitéledere i Stortinget, blir svaret ganske sikkert positivt. Men Hagen ville i går ikke forskuttere utfallet av Fr.p.s gruppemøte. Før dette møtet ville han heller ikke si hva som er hans oppfatning av regjeringsspørsmålet. - Noen av svarene var positive, noen negative sett med mine øyne, sa han. Hagen forsøkte i går å holde spenningen ved like - og dermed sikre seg nok et døgns medieoppmerksomhet. Han og hans parti har vært i fokus helt siden Fr.p.-gruppen sist onsdag vedtok å utsette avgjørelsen om støtte, be sine fylkespartier om råd og oversende listen på 54 spørsmål. Selv om Bondevik, Høyre-leder Jan Petersen og Venstre-leder Lars Sponheim som ventet gir en del vage svar, og også noen negative, er tonen i svarbrevet gjennomgående imøtekommende. I mange tilfeller gis klare signaler om politiske kursendringer i den retning Fr.p. ønsker. Andre ganger strekker de seg så langt de kan, ved å love en ny vurdering av saken. Bondevik erkjenner at en ny regjering ikke vil overleve lenge uten å spille på lag med Hagen: - Vi er realistiske nok til å innse at det første budsjettet må vi søke støtte i Fr.p. for - primært eller subsidiært, sa han i går. Og Hagen vil sørge for at presset fra Fr.p. ikke avtar. I forbindelse med budsjettbehandlingen vil han kreve at de tre regjeringspartier inngår avtaler med Fr.p. på avgrensede områder, etter mønster av den avtalen om kontantstøtte som Høyre, Fr.p. og sentrumspartiene undertegnet for fire år siden. Hagen er særlig interessert i forpliktende avtaler om forsvarsbudsjettet og om pensjonsbeløpene. I går antydet han at slike langsiktige kan brukes til å sikre Fr.p.-støtte for budsjettet, selv om partiet ikke er fornøyd med de tallene som serveres. Både Bondevik og Hagen fastslo nok en gang at en trepartiregjering fra tid til annen vil finne det naturlig å søke støtte for sine forslag i Ap. eller endog SV. Men Hagens strategi går ut på å knytte regjeringen stadig tettere til Fr.p.. Om et år eller to vil han trolig mene at tiden er inne for å presse frem en generell avtale mellom de fire partier. Det er heller ikke utelukket at Fr.p. igjen vil fremme krav om regjeringsdeltagelse. I går berørte han så vidt disse spørsmålene, ved å si at det er "noe for tidlig" å snakke om en generell avtale. - Vi får se hvordan eventuelt utviklingen blir, bemerket han. Da Aftenposten forsøkte å få ham til å utdype muligheten, svarte Hagen bare: - Jeg har ingen ting mer å si om det nå. Fr.p. baner veien for Bondevik II | Etter helgens fylkesstyremøter i Fremskrittspartiet og svarene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre på Fr.p.s 54 spørsmål i går kveld, er det ikke lenger noen tvil: I kveld kommer Fr.p.s stortingsgruppe til å konkludere med at partiet foretrekker en trepartiregjering under ledelse av Kjell Magne Bondevik fremfor en fortsatt Ap.-regjering. Carl I. Hagen vil fortsette å gjøre seg kostbar til gruppemøtet er holdt - både fordi han ønsker at stortingsgruppen, og ikke han selv, skal gi det endelige klarsignal og fordi han vil at de tre partiene skal føle at støtten slett ikke er noen selvfølge. Men i realiteten falt vel Fr.p. på plass torsdag da de tre påtroppende regjeringspartiene ble enige om å gi partiets første nestformann Siv Jensen den innflytelsesrike posisjonen som leder for Stortingets finanskomité. Ingen regjeringskonstellasjon har tidligere overlatt denne posisjonen til et opposisjonsparti. I det lå en gest som langt på vei tilfredsstilte Fr.p.s sårede forfengelighet. Og pillen ble ytterligere sukret ved at partiets andre nestformann John Alvheim får fortsette som leder av sosialkomitéen med de politiske markeringsmuligheter det gir. Svarene på Fr.p.s spørsmål er en passende blanding av imøtekommenhet og politisk velvilje, markering av at en ny regjering trenger tid for å avgjøre hvordan den skal håndtere politisk vanskelige og økonomisk kostbare saker og noen få klare avvisninger av Fr.p.s ønsker. Men tonen i svarbrevet er preget av at de tre partiene ikke bare har innsett at de er avhengige av Hagens parti for å komme til makten. De må også beholde et rimelig godt forhold til Fr.p. for å bli sittende en viss tid - helst hele stortingsperioden. Selv om mange i Kr.F. og Venstre ser ut til å ha vanskelig for å innse det, er det et faktum at Fr.p. blir det viktigste støttepartiet for Bondeviks andre regjering. De tre partiene kan nok satse på Arbeiderpartiet eller SV i noen enkeltsaker som kan være viktige for profileringen av regjeringen, men de må være forberedt på å samarbeide med Fr.p. om statsbudsjettet ikke bare for neste år, men også i resten av fireårsperioden. Og det er statsbudsjettene som mer enn noen andre saker angir den politiske retningen. En rekke av Kr.F.s tillitsvalgte ønsker ikke at det skal skapes et inntrykk av at Bondevik skal regjere på Fr.p.s nåde. Fremfor alt frykter de bindende avtaler med Fr.p.. De tre partiene svarer likevel at slike avtaler kan bli aktuelt på avgrensede områder der de og Fr.p. har felles politikk. Dette svaret er viktig for Fr.p. uten at det nødvendigvis trenger å være kostbart for de tre partiene. Høyre, Kr.F. og Venstre må likevel være forberedt på at forholdet til Fr.p. kan gi dem langt vanskeligere utfordringer etter regjeringsskiftet enn de 54 spørsmålene de måtte besvare for å komme inn i regjeringskontorene. Hagen vil være seg bevisst den makten han får etter å ha vært fødselshjelper for den nye regjeringen. Selv om han i dag kommer til at en helhetsvurdering tilsier at et regjeringsskifte er best, vil han senere kunne fremme temmelig ubehagelige krav for å holde fast ved denne vurderingen. Mullah Omar gir ordre om fortsatt kamp | Talibans åndelige leder, mullah Mohammad Omar, beordrer Taliban-soldatene til å adlyde sine offiserer og ikke desertere. Omar befinner seg ifølge det afghanske nyhetsbyrået AIP fremdeles i Kandahar, sør i Afghanistan, der Taliban-ledelsen har sitt hovedkvarter. Han har gitt militsen ordre om å omgruppere, og kjempe. FN for fred og utvikling, i de fattiges tjeneste | Omfattende innsats | Bredt spekter | Kofi Annan har tatt i bruk, og fastholder stadig, det utvidede fredsbegrep, som inkluderer alle dem som lider. Særlig alle dem som lider fordi de er fattige. FN ble opprettet for å sikre verdensfreden. I Kofi Annan, som ble valgt til generalsekretær for snart fem år siden, har FN fått en uvanlig engasjert leder som har satt sterkt preg på verdensorganisasjonen og dens fokus. Annan har tatt i bruk, og fastholder stadig, det utvidede fredsbegrep, som inkluderer alle dem som lider. Særlig alle dem som lider fordi de er fattige. Fordi de ikke har fått utdannelse. Fordi de ikke har arbeid. Fordi de er kvinner. Fordi de er foreldreløse. Fordi de er flyktninger. Fordi det er krig. Helt siden han tiltrådte, har Kofi Annan talt de fattiges sak. Skal vi tro FNs egne tall, teller de rundt halve klodens over seks milliarder mennesker. Det finnes fattige i alle land, men det er særlig fattige mennesker i fattige land FN konsentrerer seg om. HIV / AIDS-arbeidet, som Annan forøvrig har fått inn på Sikkerhetsrådets dagsorden, er ett eksempel: Skolegang: Mange blir HIV-smittet fordi de ikke vet hvordan man smittes og at man kan beskytte seg. Økonomi: Mange HIV-smittede i fattige land får ikke medisiner som kan gi dem et bedre og lengre liv fordi det ikke finnes penger, hverken privat eller offentlig. Foreldreløse: AIDS-døden, særlig i Afrika, etterlater seg hele landsbyer av foreldreløse barn. De må sørge for familien og får ikke gått på skole. Uten utdannelse må de regne med å bli fattige resten av livet. En ond sirkel, som må brytes. En rekke av organisasjonene i den store FN-familien arbeider på feltet. FN har opprettet en egen organisasjon, UNAIDS, med sete i Genève, som bare arbeider med dette. Verdens helseorganisasjon, som ledes av Gro Harlem Brundtland, er sterkt inne i bildet. Også FNs barnefond, UNICEF, har HIV / AIDS-katastrofen høyt på dagsordenen. UNICEF arbeider i 162 land, og prioriterte oppgaver er små barns helse og utvikling, skolegang - særlig for jenter, HIV / AIDS og tiltak for å beskytte barn mot utnyttelse seksuelt, i arbeid og som soldater. FNs høykommissær, for flyktninger UNHCR, har ansvaret for ca. 22 millioner flyktninger verden over, og gir direkte bidrag til 6,4 millioner av dem. Den største flyktningestrømmen kommer i dag fra Afghanistan, men også fra Sudan, Angola, Kongo og Eritrea i Afrika kommer flere millioner flyktninger. I tillegg har FN-organet UNRWA ansvaret for 3,8 millioner palestinske flyktninger. Verdens matvareprogram, WFP, sørger for matleveranser i akutte situasjoner, som etter jordskjelv, men også mer "ventede" kriser som matmangel på grunn av tørke. Den internasjonale domstolen har sete i Haag. FN har også krigsdomstolen for det tidligere Jugoslavia i samme by og for Rwanda i Arusha i Tanzania. Organisasjonen arbeider også for å få opprettet en fast krigsforbryterdomstol. Menneskerettigheter står høyt på FNs prioritetsliste. Men organisasjonen har øyne på en rekke saker gjennom et mangfold av underorganisasjoner som har ansvaret for dem, blant annet miljø, klimaendringer, helse, nedrustning, landminer, narkotika, likestilling, demokrati, utvikling, verdensrommet, utviklingshemmede, familien, befolkningsøkning og terrorisme. En av FNs viktigste funksjoner er imidlertid som forum for diskusjon og møtested for mennesker fra hele verden, så vel i hovedkvarteret i New York som på en lang rekke konferanser verden over. Den siste store konferansen var om rasisme i Sør-Afrika tidligere i år. Den ble imidlertid sterkt hemmet av krangling, særlig om hvorvidt Israel kan kalles en rasistisk apartheid-stat som er skyldig i folkemord. Lyste for freden og for Annan | Bygger fred hver dag | Oppfordring | FN - sammen for fred og menneskerettigheter var hovedparolen i årets fakkeltog til ære for fredsprisvinner Kofi Annan og FN. Rundt 1200 stilte seg bak. Lyshav. Appellene glødet, faklene funklet og folket gledet seg mandag kveld sammen med årets fredsprisvinner, FN og FNs generalsekretær Kofi Annan. Og det på selveste menneskerettighetsdagen. Undertonen var krig og urettferdighet. Hovedpersonen lot inntrykkene etter formiddagens fest i Oslo rådhus synke inn, men tidligere fredsprisvinnere var tilstede og tok ordet på Youngstorget i Oslo. Rigoberta Menchu og José Ramos-Horta målbar fredsbudskapet. Rigoberta Menchu, som fikk Nobels fredspris i 1992, takket nok en gang for det norske folks solidaritet med Guatemala. Og denne gangen gjorde hun det på engelsk, som hun har lært seg siden sist hun var i Norge. José Ramos-Horta fra Øst-Timor, fredsprisvinner i 1996, understreket også hvilket viktig redskap FN er for freden, - men freden bygges også dag for dag av menneskene, over hele verden. Den er ikke bare taler og avtaler, minnet han om. Påtroppende generalsekretær i Norges Røde Kors, og FNs fredsmegler i Colombia, Jon Egeland, talte på vegne av FN. - FN er eneste globale organisasjon som arbeider for fred og forebygger krig, og vi støtter mannen som har gjort mer enn andre for disse prinsippene (les: Kofi Annan), sa blant annet Egeland. Fakkeltogarrangørene; LO, Nei til Atomvåpen, Human-Etisk Forbund, FN-sambandet, Antirasistisk Senter og Amnesty International Norge mener at årets fredsprisvinnere burde være enda mer kompromissløse i kampen for fred og menneskerettigheter i den pågående krigen mot terror. De ønsket derfor at fakkeltoget skulle være mer enn en hyldest til verdige vinnere, det skulle også være en oppfordring til FN om å stå hardt på for å beskytte verdiene som er nedfelt i FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Tid til underholdning ble det naturligvis, før toget satte seg i bevegelse frem til Grand Hotel. Soulsangeren Noora Noor, med sine røtter på Holmlia sang om tro og håp, og konferansier Jon Poindexter gjorde et poeng av at hele verden må stå sammen for fred og menneskerettigheter. Utenfor Grand Hotel stoppet fakkeltoget opp. Og tradisjonen tro kom prisvinnerne ut på Norges trolig mest kjente balkong. Mange, mange fredsprisvinnere har stått der før, noen rørt til tårer over en varm hyldest i et desembermørkt Oslo. Kofi Annan sto der med sin kone Nane og presidenten i FNs hovedforsamling Han Seung-Soo og hans kone. De var storfornøyde, vinket, smilte og kunne liksom ikke vende ryggen til og gå inn igjen. Men pliktene kallet: I Grand Hotels store festsal var det duket til nobelbankett. Satte verdens svakeste i fokus | FN på sidelinjen | Stående applaus fra flere tusen gjestehender i alle farger og fra alle himmelstrøk hedret FN og FNs generalsekretær da Nobels jubileumsfredspris ble utdelt i Oslo rådhus mandag. Våre aller minste. Rørende, og karakteristisk nok, tok FNs generalsekretær Kofi Annan utgangspunkt i det mest sårbare man kan tenke seg i dagens verden da han mandag på FNs og egne vegne holdt årets Nobel-foredrag i Oslo rådhus: "I dag vil det bli født et pikebarn i Afghanistan". Lavmælt og insisterende sto han der, foran kong Harald, kronprinsparet og prinsesse Märtha Louise, foran høyesterettsjustitiarius med frue, foran statsminister, utenriksminister, Storting og Regjering. Og foran vinterpelskledt norsk sosietet og honorabiliteter fra en lang rekke land, som i sort og hvitt, med slips og sjal, bunader og nasjonaldrakter i hele regnbuespektret fylte hvert sete i 30 rekker på hver side av den røde løperen. Under fondveggens store maleri om det norske folk i full innsats for en ny tid da verdenskrigen var over, mante Kofi Annan oss til ikke å glemme det nyfødte pikebarnet i Afghanistan. En fattig jente født i et fattig krigsland der jenter ikke har rettigheter. Men også et land der håpet om en bedre fremtid er like sårbart og nyfødt. Annan, som sammen med FN ble æret med Nobels fredspris i hundreårsjubiléet for Nobel-prisene, har alltid hatt verdens minste og elendigste i sitt skarpeste fokus. Han sviktet dem ikke i går, heller. " Ingen er i dag ukjent med dette skillet mellom de rike og de fattige i verden. Ingen kan i dag hevde at de ikke kjenner til den prisen som de fattige og hjemløse må betale, selv om de i like stor grad som oss fortjener å få tilgang på menneskeverd, grunnleggende rettigheter, trygghet, mat og utdannelse ", sa han. På galleriet over ham til venstre satt fjernsynskommentatorer og viderebragte talen ut i verden. "Vi må begynne med det lille afghanske pikebarnet og innse at ved å berge dette ene livet, er det selve menneskeheten som berges." "Et folkemord starter med at man tar livet av ett menneske", sa han videre. "En kampanje for" etnisk renskning " starter med at én nabo vender seg mot en annen. Fattigdom starter med at ett eneste barn ikke får oppfylt sin grunnleggende rett til utdannelse. Det som starter som en manglende evne til å opprettholde ett menneskelivs verdighet, ender så altfor ofte med en ulykke for hele nasjoner ", sa Kofi Annan. Nobelkomitéens leder, Gunnar Berge, delte sin tale i to, den ene om FN, den andre om FNs generalsekretær. Han fastslo blant annet at " på det mest sentrale området, å bekjempe krig og sikre fred, ble FN likevel ikke hva dens forkjempere hadde håpet på. I mange viktige konflikter ble organisasjonen stående på sidelinjen eller brukt som et redskap av den ene part. " Her henviste han særlig til de to supermaktenes interesser som "var så grunnleggende forskjellig i de mange årene med kald krig" som "den reelle forklaring på FNs delvise handlingslammelse". Om dagens generalsekretær fastslo han like enkelt at "ingen har gjort mer enn Kofi Annan for å revitalisere FN." "Kun én av FNs seks tidligere generalsekretærer kan sammenlignes med Annan i personlig kraft og historisk betydning, nemlig Dag Hammarskjöld, organisasjonens andre generalsekretær", sa Berge videre. Hammarskjöld er også den eneste generalsekretær før Annan som har fått fredsprisen, riktignok etter at han døde. "Den norske Nobelkomité ønsker både å hedre det arbeid som FN og dets generalsekretær Kofi Annan allerede har gjort, og å oppmuntre dem til å gå videre på veien mot et enda mer handlekraftig FN", avsluttet Berge. Feiret den utsatte freden | "Brother Annan" | En spesiell høst går mot slutten. Tirsdag kveld - anført av musikanter som Paul McCartney, a-ha og Anastacia - samlet verden seg i Oslo Spektrum for å feire den utsatte freden. - My hope is in you, sang Yossou NDour fra Senegal og pekte bort på Kofi Annan, som var kommet opp på scenen til øredøvende jubel fra 6000 tilskuere. Bak han sto 60 barn fra 20 forskjellige land i The Centipede Childrens Choir. I 100 år er Nobels Fredspris blitt delt ut. I 56 av dem har FN kjempet for fred. Tirsdag ble FN, dets leder Kofi Annan og freden behørig feiret i Oslo Spektrum av vanlige folk og av et imponerende antall nobeliteter. De kongelige, Märtha Louise, Mette-Marit og Haakon, var på plass sammen med store deler av Regjeringen. - Vi lever i en ustabil verden, men så lenge det er folk i verden som vil kjempe for fred, er det håp for vår felles fremtid, sa kronprins Haakon da han åpnet konserten i går klokken 19. For hiphop-guruen Wyclef Jean var det en stor kveld da han fikk hylde en av sine store helter. Han fremførte Bob Marleys "Redemption Song" med tilpasset tekst til "brother Annan" og fikk 12000 fingre til taktfast å veive fredstegnet. - Få se fredstegnet! Kom igjen! - President Annan of the world, erklærte Jean til klampetrapp. - Vi er her for å oppfordre folk, og gi håp. Vårt budskap i kveld er forståelse, dialog, respekt og fred, sa skuespilleren Meryl Streep, som ledet gårsdagens konsert sammen med Hollywood-kollega Liam Neeson. At engasjementet er stort, også blant artistene som gjestet Oslo Spektrum i går, er stjernesopranen Barbara Hendricks et fremragende eksempel på. - Jeg er spesielt stolt over å være her i dag, fordi jeg har sett FN arbeide på nært hold. FN har blitt kritisert, og den har gjort feil, men FN er ingen perfekt organisasjon fordi den utgjøres av mennesker, og vi er ikke perfekte, sa hun under en pressekonferanse før gårsdagens Fredspriskonsert. Hendricks fikk ros av Meryl Streep for at hun snakket begge språk; gjennom musikken, men også med sine meninger. Den svensk-amerikanske sangerinnen har i mer enn 15 år arbeidet for FN som goodwill-ambassadør. Hendricks oppfordret alle til å bli forkjempere for menneskerettighetene. Men at artister har et spesielt ansvar, syntes hun ikke. - Vi har ikke noe større ansvar enn lærere og leger. Jeg har min stemme og bruker den. Alle bør ta et medmenneskelig ansvar, sa Hendricks. Konferansier Liam Neeson mente at kunstnere, artister og skuespillere, etter 11. september og bombingen av New York, var viktigere enn noensinne, som et bindeledd og holdepunkt i verden. - Vi kan bidra til å gjøre frustrasjonen litt mindre, sa skuespilleren, kjent fra blant annet "Schindlers liste". - Siden vi har 100-årsjubileum i år har vi gjort en ekstra innsats for å finne frem til spesielle talenter i år. Og med en slik konsert, en flott måte å blande budskap og musikk på, når vi folk og kontinenter på en annen måte enn gjennom det formelle programmet, sa Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad under gårsdagens pressekonferanse og tittet bortover artistene og skuespillerne som hadde stilt opp for å hedre Nobels Fredspris. Kong Harald slo erkerivalen | Etter trøbbel i Oslos havnebasseng på fredag gikk det lynraskt for "Fram XVI" i Færderseilasen. Kong Harald og resten av mannskapet hadde problemer i åpningen, men fikk raskt vind i seilene igjen. Fredag havnet kong Harald og Co. i trøbbel da et spinnakerskjøte røk på båten "Fram XVI". Men derfra gikk det raskt hele veien rundt Færder fyr og inn til Horten. Kongens båt slo rivalen "Camilla", og dermed ble det revansj for nederlaget i HH Skagen Race. Dermed ble Fram XVI beste 50 fots båt. Men seier i klassen ORC Club ble det likevel ikke - der endte den kongelige båten nede på 16. plass, bak de mindre båtene. Se komplett resultatliste her, og les mer hos Seilas.no. Dale Oen forbedret seg i Monaco | Alexander Dale Oen begynner å venne seg til å konkurrere igjen, og da blir tidene også bedre. I Monaco viste han god form lørdag. Norges beste svømmer, Alexander Dale Oen, nærmer seg konkurranseform igjen. Den norske sølvmedaljevinneren fra OL i Beijing har nylig begynt å konkurrere på toppnivå igjen etter lekene i fjor høst. På 50 meter bryst fikk han tredjeplass og tiden 28,28 i Mare Nostrum-stevnet i Monte Carlo. - Det er en tid som vi er relativt godt fornøyd med. Den viser at han har trengt å komme i konkurransemodus. Det var veldig positivt at han klarte å senke tiden sin i forhold til tidene han fikk i Barcelona og Caen, sa landslagssjef Petter Løvberg til NTB. Dale Oen skal søndag i ilden på favorittdistansen 100 meter bryst, i tillegg skal han svømme en finale der de fire beste fra 50-meteren lørdag skal delta. - Det blir spennende å se hvordan han gjør det på 100-meteren. Det er jo den distansen vi er mest spent på, sa Løvberg. Ingvild Snildal får også svømme "ekstrafinaler" søndag. Hun ble nummer tre på 50 meter butterfly (26,57) og fire på 100-meteren (59,35). Henriette Brekke svømte også A-finale lørdag, og ble nummer sju på 50 meter fri. Sara Nordenstam svømte B-finale på 100 meter bryst. Hennes spesialdistanse, 200 meter bryst, svømmes søndag. - Det var absolutt en godkjent innsats av våre i dag, sa Løvberg til NTB. Bilen sviktet Petter Solberg | - Fikla litt | - Helt vilt | - Må jo være glad | Bilen var totalvrak, og kartleseren ringte etter tauebil. Men Petter Solberg ga ikke opp i Rally Hellas, og det holdt nesten hele veien inn. Petter Solberg og Phil Mills lå lenge godt an i Rally Hellas. Så fikk de problemer med sin Citroën Xsara. Men det ble bare nesten. Etter å ha stått for en sensasjonell reparasjon av bilen midtveis i annen dag av rallyet, og kommet i mål mot alle odds, bestemte Solberg seg for å bryte rallyet. - Det ble for mye skade på bilen. Jeg prøvde jo å fullføre, men skulle kanskje ikke gjort det. Det er rart at vi kom i mål i det hele tatt. Men det handler jo om å aldri gi seg, sa Solberg til NTB. Han fikk uansett satt en støkk i de andre førerne. Ikke bare kjempet han lenge om seieren, men at han klarte å reparere bilen og komme i mål, fikk mange til å riste på hodet. For det så umulig ut da venstre støtdemper slo gjennom panseret på nordmannens bil på ellevte fartsprøve. Skaden var så alvorlig at kartleser Phil Mills begynte å ringe etter tauebil. - Bilen var jo ikke noe å kjøre med. Men jeg fikla litt og sånn. Så sa jeg til Phil at vi skulle prøve. Etter å ha fått laget i stand noe, kjørte vi seks mil til neste prøve. Vi rakk akkurat å bytte hjul, og starte prøven, sa Solberg. Men så smalt det igjen. Den egenkomponerte nødkonstruksjonen holdt ikke. Men nordmannen kom i mål, og lå på åttendeplass sammenlagt. Da bestemte han seg for å bryte. - Det er for store skader på bilen. Det er ikke verdt det rett og slett. Det er skader for minst 400.000 kroner, sa Solberg til NTB. Siden han har bare én bil denne sesongen valgte han å heller tenkte taktisk for å få bilen klar til Rally Polen, som begynner om to uker. Men til tross for problemene: VM-runden i Hellas ga Solberg en utrolig opplevelse. Som privatfører, fire år etter sin siste triumf i en VM-runde, kjempet han lenge om seieren. Det skulle ikke ha vært mulig. - Nei, det skulle det ikke. Du skulle ha snakket med mange i teamene rundt meg her, de skjønner det ikke. Men det var helt vilt deilig å være med på å kjempe om en seier igjen, sa Solberg. Etter at drøyt halve VM-runden var kjørt, var han på annenplass. Solberg presset finske Mikko Hirvonen hardt, og ville ikke gi opp kampen om en seier. - Mikko trodde jo at jeg skulle ta ham. Jeg trodde det ikke før løpet, men så ble det kaldt og jeg fikk tilbake kraften i bilen. Jeg er jævlig fornøyd. Vi må jo være glade nå, sa Solberg. Verdensmesteren fra 2003 slet med en dårlig bil i de siste årene som Subaru-kjører. Som privatfører har han imponert stort i år med flere gode plasseringer. - Men det som skjedde her var jo hakket hvassere, sa han til NTB lørdag. Også regjerende verdensmester Sebastien Loeb, Daniel Sordo og Henning Solberg fikk store problemer i Rally Hellas. Fjern homo-mytene | Dagens innlegg 14.06 | Homofilidebatten vekker ofte sterke følelser. Vet du hvorfor? Stol i alle fall ikke på mytene! Motstanderne av homofili elsker å fremheve at homofili er unaturlig. F.eks. sier de at homoseksuelle forbindelser ikke finnes i naturen hos andre arter. Men de som har studert biologi, vet at sex mellom to individer av samme kjønn forekommer relativt hyppig. Av og til påstår også homomotstanderne at homofili bare er en trend som de håper snart vil gå over. Men de som har studert historie, vet at i antikken var homoseksuelle forbindelser høyt verdsatt. Spesielt seksuelle forhold mellom en eldre og yngre mann, såkalt pederasti, der intellektuell opplæring (paideia), sto sentralt. Noen motstandere av homofili frykter at "alle" vil bli homofile og ingen barn blir født hvis det blir akseptert. Men alle var ikke homofile i antikken, selv om homofili var akseptert da. Hvorfor skulle det bli annerledes nå? De homofile på sin side snakker ofte om at seksuell legning er medfødt. Men hvordan forklarer de da at noen tidligere homofile lever i heterofile parforhold nå? Homofili handler bare om sex, sies det av og til. Men handler ikke heterofili i stor grad om sex også? Man må ha sex med det motsatte kjønn for å få barn. Det er få ting som tyder på at homofile har så mye mer sex enn heterofile. De fleste er kanskje enige i at enten er man homofil, eller så er man det ikke. Men virkeligheten er litt annerledes. Faktisk er det vanlig at alle kan bli nokså betatt av sitt eget kjønn. I mer eller mindre grad riktignok, men i bunn og grunn handler det om et mellommenneskelig behov for å bli elsket av begge kjønn. Dette mellommenneskelige behovet må alle ta innover seg. I stedet for å elske i skjul, må man våkne opp og akseptere seg selv. Det er kanskje derfor homodebatten skaper så sterke følelser. Homofilidebatten vekker sterke følelser. Men i stedet for å elske i skjul, må man våkne opp og akseptere seg selv. - Situasjonen er uoversiktlig | Sammenstøt | Ingen nordmenn skal befinne i de urolige områdene. Demonstranter protesterer mot militærkuppet foran presidentboligen i Honduras' hovedstad Tegucigalpa søndag. Norge tar avstand fra den militære maktovertakelsen i Honduras, melder UD. - Fra norsk side tar vi avstand fra militær maktovertakelse, og vi oppfordrer sterkt til at lovlig valgte myndigheter snarest gjeninnsettes, og at demokratiske prinsipper følges, sier kommunikasjonsrådgiver Marte Lerberg Koppstad i Utenriksdepartementet til NTB. Ambassaden i Guatemala, som også dekker Honduras, har for øyeblikket ingen registrerte nordmenn i Honduras' hovedstad Tegucigalpa. Men konsulatet i landets nest største by, San Pedro Sula, har registert i alt åtte nordmenn i landet. - Vi har fulgt situasjonen i en periode allerede, og når den nå har eskalert holder vi en fortløpende dialog med våre kontakter i landet og UD hjemme i Norge, sier ambassadesekretær Idar Instefjord til Aftenposten.no. Militærkuppet ble igangsatt i forbindelse med at en folkeavstemning skulle holdes søndag. Ifølge Instefjord var stemmegivningen allerede igang, og stemmelokaler og urner var blitt installert. Så endret situasjonen seg ganske brått da presidenten plutselig ble pågrepet. - Våre kontakter i landet har betegnet det hele som uoversiktlig. Det har vært en god del demonstrasjoner og enkelte sammenstøt med militæret, sier Instefjord. Får ros fra Støre | Fugleinfluensa. Nytter å hjelpe. Kongeparet får skryt, men utenriksminister Jonas Gahr Støre refser mildt Stortingets utenrikskomité som ikke har vært i Genève på 30 år. - Våre utenrikspolitikere reiser ofte til Brussel og New York. Vel og bra, men for å si det sånn; Genève er et spennende sted å være, og her kan vi faktisk se spor av skattebetalernes penger, sier Jonas Gahr Støre. Han understreker at han som utenriksminister hverken kan eller vil blande seg bort i komiteens reiseopplegg, men i går kunne han ikke dy seg. Kritikken kommer i forbindelse med kong Harald og dronning Sonjas besøk i Sveits. Det ble innledet i Genève i går. Genève kalles verdens humanitære hovedstad, og Norge er en svært viktig bidragsyter til alle organisasjonene som har sitt hovedkvarter i byen. - Alle norske politikere har stående invitasjon til å se hvordan det jobbes i Genève, og den synes jeg utenrikskomiteen snart burde benytte seg av. Den har ikke vært her siden midten av 1970-tallet, sier Støre, som berømmer kongeparet for å være oppdatert og aktuelle. At det er viktig å komme til Genève, har i alle fall kong Harald og dronning Sonja forstått. I dag innledes formelt deres to dager lange statsbesøk i Bern, men det var tjuvstart i Genève. Der var de blant annet på besøk i Verdens Helseorganisasjon (WHO) og møtte Gro Harlem Brundtlands etterfølger, generaldirektør Lee Jong-Wook. Harald og Sonja var blant annet i SHOC-rommet, som er WHOs nye operasjonssentral. Fra dette rommet overvåkes verdens helsetilstand kontinuerlig. - Myndigheter fra alle land kan fortelle hvordan de forbereder seg til worst case. Tidligere kom jo slike utbrudd uventet, nå kan man forberede seg på en helt annen måte, forteller dronning Sonja. Generaldirektør Lee skrøt uhemmet av både kongeparet og Gro Harlem Brundtland. - De er fantastiske mennesker, og jeg må si det er vanskelig å fylle skoene etter henne, sier Lee til Aftenposten. Kong Harald og dronning Sonja benyttet også anledningen til å plante en ask i haven utenfor WHO. Treplanting er et fast innslag når statsoverhoder er på besøk. I desember i fjor gjestet António Guterres Norge som Portugals statsminister. Han besøkte kongeparet på Slottet. Nå er han FN's høykommissær for flyktninger (UNHCR) - med 6500 ansatte. Norge bidro i fjor med 62,8 millioner US-dollar til UNHCR. Norge er det land som bidrar mest i verden i forhold til innbyggertall. - Her nede hører vi ikke at vi er et lite land, sier kong Harald. Både han og Dronningen er glad for at Norge bidrar raust. Men dronning Sonja innser at man på mange måter sliter med de samme utfordringene som for 25 - 30 år siden da hun selv var og så flyktningesituasjonen på grensen av Burundi og Tanzania. - Hjelper det å hjelpe? - Det gjør det, og vi må bare fortsette med det. Vi må aldri gi opp. Small is beautiful er det noe som heter, og det er mye sannhet i det, sier dronning Sonja. Internett skal arkiveres | Ikke lett tilgjengelig, men... Lagret for evigheten | Utfordring for personvernet. Det foregikk i Norge... De avslørende partybildene. Innlegget i nettforumet hvor du gikk langt over streken. Alt kan man snart finne i Nasjonalbiblioteket. Å få det slettet blir vanskelig. Det norske nettet er en del av kulturarven vår. Det gjelder også bildene av lettkledde ungdommer som nå ligger ute på Deiligst.no, og bildene fra fyllefesten på jobben der du for alvor dummet deg ut. Rykter og feilaktige påstander andre har lagt ut om deg er også kulturarv. Til nå har det ofte vært mulig å slette ting på nettet du helst ikke vil vedstå deg. Nasjonalbiblioteket høstet i fjor for første gang inn systematisk alle de over 300 millioner norske nettsidene. Det skjedde to ganger. Etter planen skal innhøstingen skje fire ganger i året. Nå skal biblioteket søke om å få gjøre denne enorme basen tilgjengelig for "forskning og dokumentasjon". Du må riktignok oppsøke biblioteket på Solli plass i Oslo eller i Mo i Rana og oppgi et grunnlag, for eksempel lokalhistorisk arbeid, for å søke i basen. Av opphavsrettslige hensyn, og trolig også av personvernhensyn, kan ikke søkemotoren gjøres tilgjengelig på nettet. Det er en kjent sak at arbeidsgivere nå rutinemessig googler jobbsøkere for å sjekke bakgrunnen deres. Dersom det første som kommer opp i trefflisten er et bilde av kandidaten døddrukken på en studentfest, kan det få betydning. I Nasjonalbibliotekets arkiv vil også det du har klart å få slettet fra nettet ligge lagret. Fra søkemotorene forsvinner det kontroversielle, slettede innholdet neste gang motorene skanner siden. Biblioteket, derimot, vil lagre stoffet for evigheten. - Dette betyr at den norske staten går inn og lagrer mye stoff som aldri ville blitt arkivert hvis det var snakk om å samle inn skriftlig materiale. Man samler jo ikke inn toalettvegger, og det finnes nettsteder som ligner mer på toalettvegger enn noe annet, sier seniorrådgiver Gunnel Helmers i Datatilsynet. Hun peker på at Nasjonalbibliotekets oppgaver skaper et voldsomt dilemma. - Det er ikke tvil om at materialet kan være nyttig for forskere, men også at det er en massiv utfordring for personvernet, sier hun. Selv fora som i dag er skjult for søkemotorer blir støvsugd og lagret av Nasjonalbibliotekets automatiske arkivarer. Webmastere som ikke ønsker sidene sine tilgjengelige via søkemotorene kan legge inn dette i en egen fil på hvert nettsted kalt robots.txt. Dette respekteres av alle de store søkemotorene, men Nasjonalbiblioteket tar ikke slike hensyn. Alt er interessant som arkivmateriale. Å få noe slettet fra Nasjonalbibliotekets arkiv kommer etter alt å dømme til å bli meget vanskelig. Det står ingenting om sletting i pliktavleveringsloven. Ulovlig informasjon kan imidlertid bli klausulert. Dette vil si at informasjonen blir fjernet fra offentliggjøring så lenge omtalte personer for eksempel er i live. Men for at biblioteket skal gå så langt, må det foreligge en rettslig kjennelse om at nettsiden for eksempel er rasistisk, eller at påstandene er funnet døde og maktesløse. Biblioteket skal i følge lovverket ta vare på all informasjon som er offentliggjort, også den som viste seg å være feilaktig. Jurist og seniorrådgiver Charlotte Børde i Nasjonalbiblioteket skal nå arbeide med konsesjonssøknaden. - Det er ikke noe krav hos oss om at ting vi lagrer skal være korrekte. At vi samler inn personopplysninger er mer en bivirkning av at vi tar vare på kulturarven, og det gjør vi fordi vi har en lovhjemmel til slik innsamling. Til nå har vi bare samlet inn nettsidene, men nå i den første permanente konsesjonsrunden ber vi også om å få tilgjengeliggjøre. Dersom mye stoff blir klausulert eller fjernet, vil vi ikke gi et riktig bilde av hva som foregikk i Norge på det aktuelle tidspunktet, sier hun. Bush "knivstukket" på barne-TV | - Jeg må ta hevn | Ingen nåde | - Kom ut av kontroll | Hamas-TV oppfordrer igjen barn til å drepe. Dukken kaller Bush for uren, og sier at han dreper ham fordi det er hans skjebne. Barne-TV: Den islamistiske organisasjonen Hamas sin TV-stasjon i Palestina er kjent for sine kontroversielle barne-TV-sendinger, der vold og dødstrusler ikke er uvanlig kost. Denne gangen er det den amerikanske presidenten George W. Bush som får hard medfart i programmet. Under søndagens sending ble en Bush-dukke hugget løs på av en dukke som forestiller et palestinsk barn, melder nyhetsbyrået AP. Dukken konfronterer Bush, og anklager ham for å ha drept barnets far i Irak, hans mor i Libanon, og hans brødre og søstre i Gaza, med hjelp av Israel. - Du er kriminell. Du tok fra meg alt. Jeg må ta hevn med islams sverd, sier dukken i programmet. Dukken går så til angrep på presidenten, og stikker ham gjentatte ganger med kniv. Bush ber dukken om å spare livet hans, men barnet svarer med å stikke ham til døde. Se innslaget her. Både USA og Israel definerer organisasjonen Hamas som en terrorgruppe. Programmet "morgendagens pionerer" vises ukentlig i Palestina. For noen måneder siden oppfordret en Mikke Mus-liknende dukke palestinske barn til å ta til våpen mot Israel og USA. I februar sendte kanalen drapstrusler mot dansker og karikaturtegnerne i barneprogrammet. I ettertid beklaget TV-kanalen episoden. - Programmet kom ut av kontroll, sa lederen for TV-kanalen den gang. Det kan se ut som om barne-TV-programmet kom ut av kontroll - igjen. Storsatsing i Kongens båt | Overfører kunnskap. Kommer først i mål. Norske ungdommer skal trenes opp til store havseilaser. Færderseilasen er jomfruturen. Kong Harald låner ut sin 51-foter Fram XV slik at Petter Hessen (t.v), Magnus Mørk, Thomas Nilsson, Didrik Godaker, Christian Juell, Stian Tuv og Christoffer Gundersen (sittende foran) skal lære å seile store havseilaser. President i Norges Seilforbund, Stig Hvide Smith (i rødt) er engasjert "læremester". I dag seiler de Færder'n. Om noen år er de kanskje proffer om bord i en av de fete båtene i de store havseilasene? Målet til Norges Seilforbund er å lage dyktige storbåtseilere. Og med på laget har HMK Harald, som har stilt sin Fram XV til disposisjon i ett år. - Det er rørende at Kongen har gitt fødselsdagshjelp til prosjektet. Han brenner for denne idretten, sier president i Norges Seilforbund, Stig Hvide Smith. Aftenposten fikk være med på en liten prøveseilas i går kveld, sammen med de seks gutta som er plukket ut til å være med i NORsteam - navnet på storbåtsatsingen. - NSF har mange gode jolleseilere, men storbåt er en annen måte å seile på, mer teamwork - og vi vil gjerne ha gode seilere der også, sier Hvide Smith. Skipper Thomas Nilsson, Geir Dahl Andersen (taktiker), Kristoffer Spone (rormann), Børre Hekk Paulen (trimmer) og Anders Myhre (lukemann) har seilt med Kongen i en årrekke. - Ungguttene vi har fått om bord er gode jolleseilere. Nå skal vi gi dem kompetanse i en stor båt. Vi seiler Færder'n for å vinne - for det er bare konkurransemennesker om bord - men det langsiktige målet er å overføre vår kunnskap. Og det er ikke gjort i løpet av én Færderseilas, sier Nilsson. Seks unggutter mellom 19 og 23 år er blant mange blitt plukket ut til å utgjøre det første teamet sammen med ringrevene om bord. Den mest kjente av dem er Christoffer Gundersen (22) fra Bærum - allerede OL-klar i 49er sammen med Frode Bovim. - Jeg gleder meg rått både til Færder'n og OL, sier Gundersen, som sammen med Magnus Mørk (19) Son, Didrik Godaker (21) Tønsberg, Christian Juell (20) Drøbak, Petter Hessen (23) Oslo og Stian Tuv (20) Nesodden utgjør det friske blodet om bord på 51-foteren Fram XV. For dem som vil følge Kongens båt, starter der utenfor Aker Brygge klokken 12.40 i dag - sammen med 14 andre i samme klasse, men tilsammen 80 båter i samme felt. - Jeg er sikker på at vi kommer først i mål, men vi seiler etter et handicapsystem, så om vi også får best tid er en annen sak, sier Nilsson. I fjor var det svært lite vind. Dermed dro seilasen så mye ut at Fram-mannskapet slapp opp for mat og drikke. Å dømme ut fra bunkringen på Aker Brygge i går, blir ikke mangel på drikkevarer noe påtrengende problem for de litt mindre ambisiøse seilerne... - Et trendy navnevalg | Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn har igjen valgt et trendy navn, fastslår navneforsker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen. - Leah Isadora har bra klang, og jeg tror folk vil like det. Isadora klinger litt som musikk, synes Utne. - Det er veldig i vår tid å velge bibelske navn, som Rakel, Sara og Hanna på jentesiden og Daniel, David og Jonas på guttesiden. Leah er jo et slikt bibelsk navn, sier forskeren. I Bibelen var Leah Jakobs kone. Men hun var også søsteren til Rakel, kvinnen Jakob egentlig ville ha. - Det er uvanlig å stave navnet med h til slutt her i landet, men det fungerer jo bra internasjonalt, slår Utne fast. - Det er også en trend at man går fra lengre til kortere navn, opplyser Ivar Utne. Isadora er et kvinnenavn avledet av det greske mannsnavnet Isidor. Første delen er fra gudenavnet Isis, som er en egyptisk gudinne, men som også ble dyrket i det gamle Hellas. Doron er gresk og betyr gave. Isadora betyr derfor "gudegave". Det er også blitt svært populært å gi barn navn av gresk opprinnelse, opplyser Utne. - Isadora er et svært sjeldent navn, men det er jo foreldrenes stil, sier han. - Navnene de velger tilhører kategorier som er trendy, men de foretrekker mer spesielle varianter. Navneforskeren mener foreldrene kunne ha valgt for eksempel Märthasdatter eller Arisdatter som etternavn, i stedet for bare Behn. - Det ville kanskje vært å gå litt langt, men det hadde vært fullt mulig, sier navneforskeren. - Moro å bli farmor igjen | Marianne Solberg Behn gleder seg over å ha blitt farmor igjen. Mange ville gratulere Märtha og Ari etter nyheten om at parets andre datter var født. Solberg Behn fikk den hyggelige beskjeden kort tid etter at barnebarnet Leah Isadora var født. - Det er veldig hyggelig å bli farmor og en glede, absolutt, sier Marianne Solberg Behn til NTB. Den nybakte farmoren og moren til Ari Behn hadde planlagt å hilse på barnebarnet Leah Isadora første gang fredag ettermiddag. Statsminister Kjell Magne Bondevik (Kr.F.) fikk høre nyheten på en melding som var lest inn på statsministerens mobilsvar mens Bondevik deltok i pavens begravelse i Roma. Han sender sine gratulasjoner til de nybakte foreldrene. - Jeg gratulerer Märtha og Ari Behn med en ny datter, og kongen og dronningen med et nytt barnebarn, sier Bondevik til NTB. Statsministeren sier det var en tankevekkende opplevelse å være i en begravelse når et nytt barn blir født. Ap-leder Jens Stoltenberg sender sine gratulasjoner til foreldrene og besteforeldrene i forbindelse med fødselen av prinsesse Märtha Louise og Ari Behns andre barn. - En stor og hyggelig begivenhet. Jeg gratulerer foreldrene og jeg gratulerer kongen og dronningen som igjen er blitt besteforeldre, sier Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jens Stoltenberg til NTB. Stoltenberg fikk vite om fødselen og barnets navn, Leah Isadora, i lunsjpausen under Ap-landsmøtet fredag. På vei inn til ettermiddagsøkten sa han at han synes Märtha Louise og Ari Behn har valgt "et flott og spennende navn". Landsmøtets ettermiddagsøkt ble åpnet av Jørgen Kosmo. Kosmo høstet spontan applaus da han kunne fortelle landsmøtet at han - i egenskap av å være stortingspresident - hadde fått et brev fra kronprinsregent Haakon, der det het som følger: « Det er med stor glede jeg kan meddele at min søster, kronprinsesse Märtha Louise og min svoger, Ari Behn, har fått en datter. Barnet skal hete Leah Isadora Behn. " Oslo-biskop Ole Christian Kvarme sender sine varmeste gratulasjoner til Märtha og Ari og hele kongefamilien. - Det er et under hver gang et barn blir født og en stor begivenhet i enhver familie. Jeg vil gratulere foreldrene så mye og ønsker Guds velsignelse over Leah Isadora, sier biskop Kvarme til NTB. - Imponert over fugleinfluensa-beredskap | Dronning Sonja er mektig imponert over beredskapen Verdens Helseorganisasjon (WHO) har for fugleinflunsaen. I dag var hun og kong Harald i operasjonssentralen. - Det er imponerende å se hvordan WHOs beredskap er i forhold til fugleinfluensaen. Før i tiden kom jo slike utbrudd uventet, men nå kan verden heldigvis forberede seg på en hel annen måte, sier dronning Sonja. Kongeparet er i Sveits, og statsbesøket innledes i Bern i morgen. I dag tjuvstartet besøket i Geneve, som er hovedkvarter for både WHO og flere andre humanitære organisasjoner. Kongeparet var i det såkalte SHOC-rommet som er WHOs nye operasjonssentral. Fra dette rommet tovervåkes verdens helsetilstand kontinuerlig. Fugleinfluensaen er WHOs hovedutfordring nummer en i disse dager. Kong Harald og dronning Sonja fikk også møte WHOs generaldirektør Lee Jon-Wook, som tok over etter Gro Harlem Brundtland i 2003. - Kongeparet er fantastiske mennesker, og jeg beundrer også Gro. Det er vanskelig å fylle hennes sko, sier Lee til Aftenposten. - Stjal krokodille fordi dyrene ved Akvariet lider | Talsmann for nettstedet reptilweb, Vålen Gånev, sier han stjal krokodillen i Bergen i protest mot forholdene ved Akvariet. Dyrene ved Akvariet lider, mener Gånev. - Flere av dyrene hadde ingen mulighet til å gjemme seg for hverandre. Forestill deg en liten krokodille i et lite bur med en stor krokodille ved siden av, og alt som skiller dem er en hønsenetting. Flere av krokodillene på utstillingen lever i frykt. Det var leit å se reptiler lide på denne måten, skriver Gånev i en e-post til bt.no. Gånev er talsmann for nettstedet reptilweb. På spørsmål om hvordan han stiller seg til en eventuell straffeforfølgelse, svarer han at man må være beredt til å ta konsekvensen av sine handlinger. Krokodillen Taggen ble stjålet fra Akvariet i Bergen i helgen, og kom til rette mandag kveld. Akvariet-sjef Kees Ekeli reagerer sterkt på Gånevs påstander om at reptilene lider ved Akvariet. - Det er det dummeste jeg har hørt, og jeg tar full avstand fra slike idiotiske utsagn. Vi legger alle forhold til rette for at dyrene skal ha det bra, og det har de virkelig, sier Ekeli. Den formelle eieren av krokodillene er René Hedegaard i Krokodillezoo i Danmark, som flere ganger har besøkt utstillingen i Bergen. - Hedegaard foreslo at vi skulle forlenge utstillingen i ett år fordi dyrene har det så bra. Han er en av verdens fremste krokodilleeksperter, og vår mentor når det gjelder stell. Det er reinspikket tøv at dyrene lider, sier Ekeli. Ekeli skal nå gjennomgå sikkerhetsrutinene for å hindre flere tyverier. Vellykket operasjon for Edward Kennedy | Senator Edward Kennedy har gjennomgått en vellykket operasjon for ondartet svulst på hjernen. Operasjonen gikk etter planen, sier hans lege. Doktor Allan Friedman opplyste mandag at Kennedy var ved bevissthet under det tre og en halv timer lange inngrepet. Den 76 år gamle politiske veteranen skal nå gjennomgå cellegiftkur og strålebehandling. - Det gleder meg å kunne meddele at senator Kennedys operasjon var vellykket og at vi nådde de målene vi hadde satt oss, het det i en kort kunngjøring fra Friedman. Operasjonen ble foretatt ved Duke-universitetet i delstaten North Carolina. En talskvinne for Kennedy sa at han snakket med sin kone Vicki rett etter at inngrepet var over og at han var i glimrende humør. - Jeg føler meg i kjempeform, jeg tror jeg vil gjøre det om igjen i morgen, spøkte han. Han har tidligere lovet å vende tilbake til aktivt politisk arbeid og drive valgkamp for den demokratiske presidentkandidaten Barack Obama. Edward Kennedy har sittet i Senatet siden 1962. Klimapolitikk uten styring | Kristin Halvorsen og undertegnede er enige om en ting; klimaproblemet er alvorlig og vi trenger drastiske utslippsreduksjoner raskt. Min oppskrift er: Reduksjoner i Norge uten å bidra til økte utslipp i andre land. I en debatt om virkemidler, blir Kristin Halvorsen dessverre en dogmatisk markedsliberalist. Med over 90% sikkerhet kan vi fastslå: Vi får en post Kyoto-avtale etter 2012 som ikke blir global, men regional, dvs. EU pluss noen få andre land. EU vil iverksette en modernisert kvotehandel etter 2012 basert på følgende prinsipper: Ingen gratis kvoter til skjermede næringer, f eks kraftprodusenter. Relativ store gratiskvoter i starten for vanlig vareproduserende industri med gradvis nedtrapping frem mot 2020. Egne ordninger for kraftkrevende industri som konkurrerer på globale markeder. Inntektene fra auksjoner av kvoter øremerkes til tiltak for å realisere målsettinger om bla CO2-fangst, ny-fornybar energi etc.. Dette er god miljøpolitikk, Kristin Halvorsen! Sofia: Allan Gaarde er fornøyd med tiden i Viking etter sommerens overgang fra Aalborg. Men han er bare "semi-tilfreds" med resultatene. - Jeg har fått det bra til på banen, men er likevel ikke helt fornøyd. Jeg kom til Viking for å vinne noe, og det irriterer meg fortsatt at vi ikke tok medaljer i serien. Det har blitt for mye stang ut i høst, håper det snur neste år, sier dansken til aftenbladet.no. - Gode nok til å gå videre | Høstens formsvikt gjør at han bare er "semi-tilfreds" med tiden i Viking til nå. - Jeg mener vi var gode nok til å gå videre fra gruppespillet i Uefa-cupen. Vi burde slått Slavia Praha, og kunne lett fått med oss poeng her fra Sofia. Synd at vi ikke klart å ta flere poeng, sier Gaarde. At Viking ikke kom til Royal League, tar Gaarde ikke så tungt. - Mer økonomi enn sport | - Det betyr ikke så mye at vi ikke kom med i Royal League. Jeg føler at den turneringen betyr mer økonomisk enn sportslig, sier Gaarde. Han har funnet seg godt til rette utenfor banen også. - For meg personlig har dette blitt en flott overgang. Jeg og min samboer var på jakt etter et lite eventyr i et annet land, og det har vi fått. Stavanger er en fin by, vi trives veldig godt, sier Gaarde til aftenbladet.no. Sofia: Peter Kopteff vil fortsatt ikke avsløre hva som blir hans nye klubb. Kopteff spilte sin siste kamp for Viking mot CSKA Sofia onsdag, men sier at det ikke er noe klart om ny klubb ennå. - Nei, det er ikke noe klart, sier Kopteff. - Nå blir det en avklaring? - Det vet jeg ikke, sier finnen med et skuldertrekk. Torsdag var han formelt ikke lenger Viking-spiller, siden kontrakten gikk ut onsdag. Likevel gikk finnen rundt i den vante Viking-dressen på hjemreisen fra Bulgaria. Sofia: CSKA Sofia - Viking 2 - 0. Med bøyd hode ruslet Frode Hansen av banen, gikk rett i garderoben og tok rakrygget all skyld. - Begge målene var mine! - Straffesparket er latterlig, en gedigen gavepakke fra den kypriotiske dommeren. Samtidig tråkket jeg over i duellen som førte til den avgjørelsen og klarte ikke hoppe etter det. Derfor burde jeg kastet inn håndkleet i pausen. Det var min avgjørelse å fortsette. Dessverre var det en feil beslutning og det kostet oss 2 - 0, sier vikingveteranen til Aftenbladet. Han møtte pressen med rak rygg, svarte villig vekk, men innrømmet at fasaden lyver. - Jeg har det ikke godt inni meg. Å være involvert i begge de avgjørende situasjonene gjør vondt. Da jeg gikk av banen tok jeg strake veien til garderoben. I bunn og grunn visste jeg at vi hadde tapt, men klamret meg til at et mirakel skulle skje. Det kom aldri, da er det bare å erkjenne ansvar, sukker 33-åringen. - En skandale | Den skyldfølelsen fikk han ikke ha lenge. Samtlige lagkamerater slo ring rundt Hansen - og bedyrer at Viking vinner og taper som et lag. Ingen enkeltperson skal føle seg som syndebukk. - Alle som så denne kampen kunne observere at straffesparket var en ren skandale. Det var rett og slett skrekkelig. CSKA-spilleren kastet seg ned, uten at Frode (Hansen) var i nærheten av ham, understreker kaptein Brede Hangeland. - Latterlig. Og jeg har veldig vanskelig for å skjønne hvordan Uefa kan sette opp kampledere fra så små nasjoner til kamper som dette. I Hamburg hadde vi en latvier som bare blåste en vei. Da var HSV så gode at vi ville tapt uansett, men i kveld fikk dommeren avgjørende betydning for kamputfallet. Dette var jo ren juks, raser sindige Allan Gaarde. Hodgson taus | Trener Roy Hodgson ville ikke kommentere kampleder Costas Kapitanis. - Jeg sier ingen ting om dommeren, men generelt synes jeg vi før pause ga bort ballen for mye, selv om vi forsvarte oss bra. I 2. omgang var vi bedre offensivt, kom til en del sjanser og burde kanskje hatt en scoring eller to. Han tror Viking nå er ute av Uefa-cupen. Bare en storseier til HSV over Slavia Praha, minst 4 - 0, og Sofia-tap for Monaco gir Viking tredjeplass i puljen. Bedre etter pause | - Vi kom oss høyere opp på banen i 2. omgang. Kanskje var det som en følge av at CSKA ledet 2 - 0, men jeg føler likevel straffesparket var svært så matchavgjørende. Det ga oss en moralsk knekk, mener Brede Hangeland. Frode Hansen legger til at han nok skal komme over tabbene i sin siste kamp. - Jeg legger ikke så mye i at dette oppsto den aller siste gange jeg opptrådte på internasjonalt nivå. Jeg er ikke så veldig sentimental. Det er betydningen de fikk som vil ergre meg i hele natt. Aftenbladet.no Sofia: Viking tapte 0 - 2 for CSKA Sofia i Uefa-cupen. Se bilder fra kampen her! En prins er født, navnet klart til uken | Navnet klart på mandag | Olav er aktuelt | Flagget til topps | Kronprinsesse Mette-Marit fødte en gutt lørdag. Den lille prinsen blir nummer tre i arverekken. Navnet blir trolig offentliggjort til uken. Gutten ble født på Rikshospitalet klokken 10.45 lørdag formiddag. "Alt befinner seg vel med mor og barn", heter det i en pressemelding fra Slottet. Mette-Marit er nå blitt mamma for tredje gang, og etter hva Aftenposten.no erfarer, var det hennes rutine på dette området som gjorde at hun valgte å bli hjemme på Skaugum i Asker så lenge som mulig. Kronprinsessen og kronprinsen ankom Rikshospitalet ved 08-tiden lørdag morgen. Kronprins Haakon vil holde en pressekonferanse senere lørdag. Da vil han orientere om hvordan fødselen forløp og barnets vitale mål. Kronprins Haakon er for øvrig regent i kong Haralds fravær. Kongen er for tiden i København på privat reise, og dermed kunne kronprinsen fått oppgaven med å holde ekstraordinært statsråd, og offentliggjøre prinsens navn, på mandag. Haakon gjorde dette etter at prinsesse Ingrid Alexandra ble født i og med at Kongen var sykmeldt. Men lørdag ble det klart at kong Harald høyst trolig kommer hjem tidsnok til å holde statsråd selv. Foreldrene har trolig hatt barnets navn klart lenge, og det er valgt i samråd med kong Harald. Aktuelle navn er Olav, Harald og Haakon, ifølge NTB. Også gamle kongenavn som Magnus og Sverre er aktuelle. Men foreldrene kan like gjerne velge et helt annet navn til en nyfødt sønn, eventuelt flere navn. I den norske kongefamilien er det bare kongeparet som kun har ett navn. Den nyfødte gutten kan ikke ta fra kronprinsparets førstefødte, prinsesse Ingrid Alexandra (2), retten til tronen etter sin far. Like etter klokken 12 lørdag gikk flagget til topps på Rikshospitalet. Søndag blir det offisiell flagging fra offentlige bygninger i Norge og de norske utenriksstasjonene, ifølge NTB. Samme dag vil det bli skutt salutt fra Forsvarets saluttpliktige festninger klokken 13. Skriv inn din hilsen til Haakon og Mette-Marit i kommentarfeltet i bunnen av denne saken. Mette-Marit lagt inn på Rikshospitalet | Nummer tre | Trygge omgivelser | Kronprinsesse Mette-Marit ble lagt inn på Rikshospitalet ved 08-tiden lørdag morgen. Dermed er fødselen i gang. Kronprinsessen ankom Rikshospitalet ved 08-tiden lørdag morgen. Kort tid etter var journalister og fotografer på plass utenfor sykehusets hovedinngang, der det etter fødselen vil bli holdt en orientering om barnets kjønn og navn. Det mest sannsynlige er at kronprins Haakon vil stå for denne orienteringen. Men pressen blir orientert først etter at blant andre stortingspresidenten, statsministeren og Europas øvrige kongehus er varslet om barnets kjønn og navn, ifølge en kunngjøring fra Slottet. Barnet vil bli nummer tre i arverekken til tronen. Fra før har kronprinsparet datteren Ingrid Alexandra, som fyller to år 21. januar. Mette-Marit har dessuten sønnen Marius fra et tidligere forhold. Kronprinsesse Mette-Marit har gradvis trappet ned representasjonsoppgavene før fødselen. Da kongefamilien besøkte København i starten av november, ble hun hjemme. Det har vært spekulert på om kronprinsesse Mette-Marit ville foretrekke hjemmefødsel, slik som svigerinnen prinsesse Märtha Louise gjorde da datteren Leah Isadora ble født i april i år. Men fordi det tredje svangerskapet har vært mer plagsomt enn de to foregående, har kronprinsparet bestemt seg for at fødselen skal foregå i trygge omgivelser på sykehuset, ifølge NTB. Om mor og barn returnerer til Skaugum noen timer etter fødselen, slik de gjorde da Ingrid Alexandra ble født 21. januar i fjor, avhenger trolig om formen til kronprinsessen og det nyfødte barnet er like god som sist. Saken blir fortløpende oppdatert. Gascoigne arrestert for overfall | Paul Gascoigne sitter arrestert mistenkt for å ha overfalt en mann mandag kveld. Det er Merseyside-politiet i Liverpool som holder ham i forvaring. En talsmann for Merseyside-politiet bekrefter arrestasjonen og forteller at 38-åringen som en gang var en av Englands aller beste og fineste fotballspillere, har overnattet i arresten. Dette er nok en nedtur for "Gazza" som en gang begeistret en hel fotballverden på lik linje med Pelé og George Best. De siste årene har han figurert på avisenes forsider mest på grunn av tabber og bråk i forbindelse med sitt ukontrollerte alkoholbruk. Overfallet sent mandag kveld skjedde etter at han hadde fått sparken som manager i den lille fotballklubben Kettering Town etter bare 39 dager i jobben. - Vi har hatt samtaler og diskusjoner i løpet av helgen. Paul Gascoigne er ikke i stand til å utføre de plikter han har som manager i klubben. - Tusen takk | Rettferdig verden | Upopulær hos Bush | Tusen takk | Mohamed ElBaradei trodde ikke at han kom til å bli tildelt Nobelprisen siden ingen ringte han før klokken 11. - Jeg så kunngjøringen på TV sammen med min kone. Siden ingen hadde ringt, slik vanlig praksis er, var jeg sikker på at IAEA ikke ville bli tildelt prisen. Så hørte jeg byråets navn uttalt på norsk og siden mitt eget navn uttalt på norsk, fortalte ElBaradei på en pressekonferanse i Wien fredag ettermiddag. - Da spratt jeg opp og kysset og klemte min kone, sa ElBaradei. Fredsprisvinneren vil ha en rettferdig verden. - I Irak, Iran, Nord-Kora og Libya har vi gjort det beste vi kunne uten en skjult agenda. Vi vil skape en verden som er rettferdig. For å gjøre det trenger vi et sikkerhetssystem som ikke avhenger av atomvåpen, sa ElBaradei. ElBaradei ble svært upopulær i Bush-administrasjonen da han sto fast på at det nyttet med atominspeksjoner i Saddam Husseins Irak, samtidig som president George W. Bush forberedte krigen med den begrunnelse at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. I dag skal ElBaradei ha snakket med USAs utenriksminister Condoleezza Rice. - Jeg hadde en fin samtale med Rice om at vi skulle fortsette å arbeide sammen. Vi samarbeider, det er ikke oss mot dem, men et samarbeid med alle medlemsstatene, sier ElBaradei. Fredsprisvinneren mener at prisen er en sterk melding om at IAEA skal fortsette å gjøre det de gjør. - Til nobelkomiteen vil jeg si tusen takk. Vi kommer til å sovne i kveld med vissheten om at vi endelig er høyt verdsatt. ElBaradei ble spurt på pressekonferansen om hva han var mest stolt av. - Jeg har ikke tid til å tenke på mine suksesser, men noen av de jeg vil nevne er at vi stoppet atomvåpenprogrammet i Irak og vi oppdaget programmet i Nord-Korea allerede i 1992. Jobben vi har gjort i Libya er jeg også stolt av. Vi har opplevd jevn fremgang i arbeidet vi har gjort, sa ElBaradei. Vår tids strålekilde | Mange farlige stråler. Bruk på eget ansvar. Føre var er vanskelig. Menneskelig strålebarometre. Høy grense i Norge. Ulike forskningsresultater. Informasjon om skadevirkninger. Politikerne må ta grep. Etter norske stråleregler slipper nesten alle mobiler igjennom. Etter svensk standard er mange av dagens mobiltelefoner strålingssyndere. Utvikling må til for å fremme det moderne samfunnets vekst og velferd. I dette eposet kneiser teknologien som heltefiguren over alt og alle. Uten teknologi, ingen vekst, så teknologien den må vi leve med. Men hva når teknologien snur seg mot oss og blir en usynlig fiende? Mobiltelefonen som vi alle elsker og hater, kan være en slik teknologi. Vi har alle opplevd angsten som kan oppstå når stråling preger nyhetsbildet. Tsjernobyl ga oss frykten for radioaktiv stråling og selvlysende sau. Radonstråling i huskjellere har satt en støkk i villaeiere. Det samme har dirrende høyspentmaster. UV-stråling fra sommer-, Syden- og solariumssol er med oss hele tiden, nesten som en kjær følgesvenn. I disse tilfellene kommer den vanlige forbruker til kort. Vi må leve med farene og temme naturen (og til dels energihungrige atommakter) gjennom egne tiltak. Mobiltelefonen er vår tids stråler, og vi kan selv delvis velge hvordan vi vil forholde oss til den. Med andre ord, vi ansvarliggjøres. En tilsynelatende uskyldig og uunnværlig dings er muligens ikke så harmløs som man kanskje skulle håpe. Dette vet vi ikke med sikkerhet ennå, selv om risikoen for skader oppgis i ulike prosentintervaller avhengig av hvilke forskningsstudier som legges til grunn. Uansett bidrar mobilen med varmestråling og stråling fra radiosendere - og den brukes mye. I Norge finnes det over fem millioner mobiltelefoner og rundt 60 000 mobilmaster. Barn blir trukket frem som en mer utsatt gruppe enn voksne, samtidig som stadig yngre grupper trer inn i mobilmarkedet. 20 prosent av alle syv- til niåringer og 65 prosent av ti- til elleveåringer har i dag mobiltelefon. Disse vil bli preget av en langvarig og nær relasjon til denne teknologien. Myndigheter og Statens strålevern gir råd og hint om et føre var-prinsipp med hensyn til mobilbruk, og forbrukerne selv må ta ansvar for egen bruk. Men hvordan definere mobiltelefoni? Inngår for eksempel ikke mobilmaster i mobiltjenesten? Disse strategisk plasserte mastene er ikke enkle å unngå. Innlegget om basestasjonen på Kalmarhuset i Bergen ga oss innsikt i dette (Aftenposten 22. august). Vi får dessuten flere soner med trådløst nettverk, mens enkelte europeiske byer går motsatt vei og utraderer mobilmaster og trådløssoner fra bybildet i føre var-prinsippets navn. Forrige fredags reportasje i A-magasinet om Gaute (12) ga oss et innblikk i situasjonen for dem som kjenner denne strålingen direkte på kroppen - de menneskelige strålebarometrene. For denne gruppen el-overfølsomme er stråling ingen usynlig fiende, og det er få steder i det offentlige rom hvor man kan unnslippe strålene, selv uten å eie en mobiltelefon. I Norge har man satt en elektromagnetisk strålingsgrense på 2 watt / kg (SAR-verdi) for mobiltelefoner, noe som er WHOs anbefalte maksverdi. Den svenske TCO-standarden er på 0,8 watt / kg og dermed langt lavere. Etter norsk målestokk vil nesten alle mobiler "overleve", mens den svenske standarden lar mange av dagens mobiltelefoner fremstå som strålingssyndere. Det tyske miljømerket Blå Engel går enda lenger og krever 0,6 watt / kg, samt andre miljøkrav, for å la mobiltelefoner passere. Men hva skjer dersom mobiler overstiger de ovennevnte grenseverdier? Burde ikke disse da automatisk trekkes fra markedet? Og kan vi ha tillit til at grenseverdiene i det hele tatt beskytter oss? Når skeptikere ber oss betvile forskning som påviser helsefare - hvorfor skal vi ikke da kunne betvile ekspertenes tilsynelatende tilfeldig valgte grenseverdier? Medienes dekning av dette feltet viser at strålingsdebatten går i rykk og napp. Forskere hevder at mobilbruk under graviditet gir problembarn. Så kommer advarselen om at man må bruke handsfree for å forhindre hjernesvulst. Hva med testikkelkreft og sædkvalitet hos menn når mobilen puttes i lommen? Så er det på'n igjen: Mobil gjør oss barnløse, søvnløse og endrer cellene våre. Det er bare å vente på neste forskningsartikkel om at mobil er sunt og speeder opp hjerneaktiviteten. Så, endelig: Statens strålevern og Kreftregisteret postulerer at det ikke finnes noen sammenheng mellom hjernesvulst og mobilbruk! Denne runddansen er det vanskelig å forholde seg til for den enkelte, mens myndighetene krever entydige bevis om helseskade ved stråling for å endre strålingsstandarder og implementere tiltak. Informerte forbrukere vil allerede vite at man burde redusere mobilbruken, bruke SMS og handsfreeutstyr, holde mobilen vekk fra kroppen, ikke skjerme av antennen, ringe ved god dekning (dårlig dekning gir større strålefare), og velge telefon med lav strålingsverdi. En tommelfingerregel er videre at flipp- eller skjelltelefoner stråler mer, mens telefoner med synlig antenne stråler mindre. Inntil myndighetene tar ansvar, bør forbrukere få mest mulig innsikt til å ta informerte valg. Hvor mye stråler mobiler, hvor finnes det mobilmaster, og med hvilke materialer produseres mobiltelefonen? Statens strålevern (www.nrpa.no), Grønn hverdag (gronnhverdag.no) og det svenske Mobilmärkning (mobilmarkning.nu) er kilder å oppsøke, men disse burde utvikles i langt større grad. Kanskje burde strålings- og miljøparametre tilføyes i Post- og teletilsynet tjeneste Mobilpriser.no? Problemet er at denne strålingen er mer snikende enn mye annen stråling der vi ser eventuelle skadevirkninger raskere. Det gjør det desto vanskeligere å løfte guarden. Kall det gjerne krisemaksimering, men igjen ser vi at føre var-prinsippet nedprioriteres, mens langtidseffekter tar tid å studere! Et enkelt politisk sverdslag om betydelig reduksjon av grenseverdier for stråling ville medført at verdens glupe teknologihoder måtte komme opp med strålende ideer for dette problemet. Vi får se på tilstanden om 20 år. Håper vi slipper å se for mange finmaskede strålingsburkaer i det offentlige rom. Rødt: Noen bør settes bak lås og slå | Resepsjonen | Storm | Partiet Rødt anmelder seks tidligere stortingsrepresentanter for mulig bedrageri. - Noen av dem bør settes bak lås og slå, sier partileder Torstein Dahle. Rødt går til Økokrim fordi partiet ikke stoler på at Stortinget selv kan gjøre en troverdig og ansvarlig gransking. - Det er bare politiet kan gjøre den upartiske granskingen som denne saken nå krever. Skal Stortinget selv gjøre det, blir det bukken og havresekken. Heller ikke en ekstern gransking er nok, sier Dahle til NTB. Han ble mandag ettermiddag sluppet opp i resepsjonen til Økokrim med en hale av fotografer etter seg. Overrekkelsen var ellers en ganske hverdagslig seanse, og ingen fra Økokrims ledelse var møtt fram. Dahle henviser til Riksrevisjonen rapport, der seks navngitte tidligere stortingsrepresentanter blir trukket fram i forbindelse med urettmessig utbetaling av tidligpensjoner fra Stortinget. - Men vi ønsker at alle de 42 representantene som fikk slik pensjon i perioden 1998 - 2008, skal bli gransket. Det kan være flere tilfeller av bevisst juks, i så fall er det rent bedrageri. I andre tilfeller kan det ha være holdt igjen relevante opplysninger, og da er det snakk om grov uaktsomhet med en strafferamme på to år, sier partilederen. Dahle opplyser at han selv og partikontoret har fått en strøm av protester fra vanlige folk som selv er blitt straffet på grunn av bagatellmessige overskridelser av trygderegelverket. - Folk er rasende og opprørt. Jeg har knapt opplevd maken til kraftige reaksjoner, sier partilederen. Stortingets presidentskap kommer sammen tirsdag klokken 13 for å drøfte den videre håndteringen av saken. Det er ventet at granskingen av Stortingets praksis vil bli satt bort til eksterne eksperter på juss og pensjonsrett. Svakt om stråling | Omstridt forsker. Skremmebilder. Blåser opp tall. Ubalansert. El-overfølsomhet. A-magasinet hadde fredag en åttesiders artikkel om stråling. Det er særlig mobiltelefoni og trådløse nettverk som mistenkes for å være skadelig. Det åpner med en sterk beretning fra en 12-årings hverdag. Beretningen levner liten tvil om at gutten lider av noe. Spørsmålet er hva han lider av. Reportasjen bygger på en tro på at årsaken til guttens plager er funnet, og at det dreier seg om el-overfølsomhet. Men dette er ikke en anerkjent medisinsk diagnose. I artikkelen ble det lagt vekt på uttalelser fra Olle Johansson fra Karolinska Institutet, angivelig en av "verdens ledende forskere på stråling og helseeffekter". Det ble ikke nevnt hvor omstridt han er. Johansson fikk den tvilsomme ære å bli utnevnt til "Årets Forviller" av den svenske foreningen "Vetenskap och Folkbildning" i 2004. Tittelen fikk han fordi han for å få oppmerksomhet og midler til egen forskning har spredt uro i allmennheten gjennom å presentere ustyrkede hypoteser som etablerte fakta. Jeg mener at Aftenposten burde være mer nyansert og objektiv i sin presentasjon av et så kontroversielt tema. Den anerkjente norske eksperten på epidemiologiske plager fra stråling, førsteamanuensis Gunnhild Oftedal ved Høgskolen i Trøndelag, er langt mer forsiktig når hun uttaler seg. Hun sa til NRK i fjor, etter et Puls-innslag om Johanssons forskning: « Det er lett for at en slik type studie skaper panikk. Man må se denne undersøkelsen i lys av alle andre tidligere undersøkelser. Gjør man ikke det, får man et unyansert bilde som lett kan gi unødvendig skremsel. " Ti millioner er et stort tall, egnet til å skremme de fleste. Det refereres i saken til Statens strålevern, som mener vi er trygge med dagens grenseverdi på 10 millioner mikrowatt pr. kvadratmeter. Men det er jo snakk om 10 watt! Hvorfor tallet er blåst opp ved først å dele på en million for å få enheten mikrowatt, for deretter å gange med en million, kan en undre seg over. Et annet interessant tall er en milliard mikrowatt pr. kvadratmeter, som er den energimengden solens stråler gir oss på en klar dag. Eller en kilowatt, som mange ville uttrykt det. En analogi til denne måten å presentere tall på, er å si at det å falle utfor høyder er farlig. Punktum. Hvis jeg faller utfor en høyde på 1000 mikrometer, må vel det være farlig? Vel, det er bare en millimeter. Men alle skjønner jo at å falle utfor en høyde på 100 meter, det er farlig. Som abonnent og ivrig leser av Aftenposten venter jeg mer balanserte reportasjer om alvorlige og kontroversielle emner. Slipp til eksperter fra flere kanter, og prøv å gi et balansert bilde. Ler av VM-sjansene | Ser på rankingen | Stolte spillere | Nederland favoritter | Bislett: - Island til Sør-Afrika? La oss gå før vi løper, sier spissen. Eidur Gudjohnsen er Islands store stjerne, og kaptein. Han mener Norge er favoritter lørdag. (Foto: Digitalsport) | Islands store stjerne var det naturlige midtpunkt i regnværet på Bislett. Barcelona-spilleren merker presset fra de drøyt 300.000 menneskene på "sagaøya", men samtidig vet han at Islands mesterskapsstatistikk er dyster lesning. For Island har aldri vært i et sluttspill. - Vi har underprestert i flere kvalifiseringer, ingen tvil om det, sier Gudjohnsen til aftenposten.no | Den tidligere Chelsea-spissen har ingen god forklaring på hvorfor den lille øya med de mange fotballproffene aldri klarer å tromme sammen et landslag som holder helt til mål. - Vi får prøve igjen, for folk hjemme har høye forhåpninger, sier han. - Kan Island nå VM i Sør Afrika? - Vi får vel konsentrere oss om å komme inn blant de 100 beste på FIFA-rankingen først. La oss gå før vi løper, sier Gudjohnsen og ler. Han mener Norge er klare favoritter lørdag, men påpeker at Island vet så å si alt om vertene. - Vi er "underdogs", men vi vet nesten alt om Norge og det kan bli viktig. De er fysisk sterke, utholdne og har et solid lag. Vi må passe oss for alle de 11 som starter, og de tre som eventuelt byttes inn. Et poeng vil være bra, men vi er i Norge for å kjempe om alle tre, sier mannen som er tidenes toppscorer på det islandske landslaget. Han får støtte av veteran Hermann Hreidarsson. Forsvarskjempen mener Island nå må vise at de kan. - Vi har toppspillere på de fleste plasser, og vi er veldig stolte av å spille for Island. Men det har vi ikke klart å vise i de siste kvalifiseringene, sier Portsmouth-spilleren. Han mener Islands største problem har vært mangel på stabilt, godt spill. - Vi har hatt noen sjokkresultater, men så har vi sviktet i kamper mot lag vi burde matche. Nå har vi en ny sjanse, og den skal vi ta, sier han. Islendingen er klar på at Nederland er favoritter i Norges gruppe. - Skottland og Norge følger på plassene bak, og så må Makedonia og vi kjempe hardt for å overraske. For oss vil et godt resultat i Oslo være å unngå tap. Vi vil være veldig fornøyd med et poeng, men vi har ikke kommet helt hit for å legge oss nedpå, sier Hreidarsson. Minst 20 døde i orkan i Haiti | Nødhjelp fra Venezuela | Treffer Cuba i natt | Vanskelig å evakuere | Blant de døde er 13 barn. Det samlede tallet på dødsofre for Ike i Karibia har dermed kommet opp i over 500, viste tall fra FN søndag. Det falt da fortsatt styrtregn over mange av de hardest rammede områdene, der ødelagt infrastruktur gjorde det vanskelig å få fram hjelp. En bro som forbinder byen Gonaives med Haitis hovedstad Port-au-Prince, styrtet sammen på grunn av uværet, og gjorde dermed den hardt prøvede byen nord i Haiti avskåret fra omgivelsene. En bilkolonne med forsyninger til ofre for uværet måtte gjøre vendereis på grunn av denne brokollapsen. Les også: Akutt behov for hjelp etter Hanna | Fredag ble 30 tonn med nødhjelpsvarer levert fra FNs World Food Program - den største enkeltstående leveransen til Gonaives siden de fire dødelige stormene traff Haiti, melder AP. Venezuelas president Hugo Chavez sier søndag kveld at fly med mat og flaskevann er på vei også fra Venezuela til Gonaives. Også hjelpearbeidere og medisiner vil bli sendt til Haiti, melder er det boliviske nyhetsbyrået. Ikes videre rute er noe usikker, men klokken 20 søndag kveld norsk tid var orkanen like vest for Great Inagua Island i Bahamas. Det er imidlertid ventet at den vil fjerne seg fra Bahamas, og treffe kysten av det østre Cuba i natt, og det sentrale Cuba mandag, melder Associated Press (AP). Orkanen, som for øyeblikket måler en styrke tilsvarende kategori fire på Saffir-Simpson-skalaen (se faktaramme til høyre), vil avta i styrke før den treffer Cuba. I Florida Keys (se kart) er det startet evakuering av fastboende på den lavtliggende øykjeden etter at gjester ble bedt om å forlate området allerede lørdag. - Vi forstår ulempen ved evakueringen for innbyggerne og gjestene, men deres sikkerhet er førsteprioritet. Det (uværet) er rett og slett for nært til at vi kan la være å reagere, sier administrator i Monroe County, Roman Gastesi. I flere av byene ved Mexicogulfen er de evakuerte etter Gustav på vei tilbake til boligene sine mens myndighetene bekymret ser at Ike rykker nærmere | - Våre innbyggere er slitne og de har brukt mye penger på evakueringen - fra Gustav. Min antagelse er at det blir vanskelig å få et like stort antall ut av byen denne gangen, sier borgermester Ray Nagin i New Orleans. Følg orkanene på vårt stormkart | Paven advarer mot dansen om gullkalven | Vårt moderne samfunn har gjort penger, eiendeler og makt til en form for avgudsdyrkelse som er like falsk som den vi drev med i oldtida, sier pave Benedikt. Mer enn 250.000 parisere møtte fram da paven holdt messe ved Invalidene i Paris lørdag. Mange unge mennesker sov under åpen himmel for å sikre seg en god plass under seremonien. - Har ikke det moderne samfunnet skapt sine egne avgudsbilder? spurte paven da han talte til folkemassen på flytende fransk. - Har det ikke etterlignet, kanskje uten viten og vilje, oldtidas hedninger ved å bortlede mennesket fra dets sanne mål, fra gleden ved evig liv med Gud? Pave Benedikt siterte Paulus, som i sitt første brev til Timoteus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt. - Har ikke tørsten etter penger, etter eiendeler, etter makt og til og med etter kunnskap bortledet mennesket fra dets sanne skjebne? spurte han. Etter sitt besøk i Paris begynner paven på en pilegrimsferd i fire etapper. Han skal da følge i fotefarene til Bernadette Soubirous, ei fransk jente som jomfru Maria skal ha åpenbart seg for 18 ganger i 1858. Burde ha visst | Ny tidsregning. God etikk, god butikk. Muligheter og løsninger. Føre var. Granskning og opprydding er vel og bra, men ikke godt nok. Det forventes at toppledelsen i selskapene skal fange opp kritikkverdige forhold lenge før mediene kommer på banen. Samfunnsansvar. « Alvorlig for Telenor (...) Ledelsen burde ha visst ", sa styreleder Harald Norvik i forbindelse med Telenor-saken i Bangladesh. Bedrifters forretningsmessige samfunnsansvar blir stadig trukket frem i forbindelse med temaer som leverandøroppfølging, antikorrupsjon og arbeidsforhold. Brudd på standarder, regler og egne retningslinjer trekkes frem i oppslagene i mediene. Til nå har oppmerksomheten stort sett fokusert på hendelsene og håndteringen av disse i etterkant. Vi ser imidlertid en endring der det nå stilles kritiske spørsmål til toppledere om at de "burde ha visst". Dette forutsetter for det første at forståelsen av forretningsmessig samfunnsansvar er godt forankret i toppledelse og styre. Dernest er det avgjørende at samfunnsansvar er godt integrert i bedriftenes kjernevirksomhet og strategi. Ikke minst må samfunnsansvar stå sentralt i daglig proaktiv risikostyring. Vi ønsker her å peke på de mulighetene som ligger i forretningsmessig samfunnsansvar. Når vi snakker om proaktiv risikostyring er det viktig å huske at risiko like mye knytter seg til faren for tapte muligheter som til trusselen for at noe galt vil skje. Vi opplever et økende fokus på arbeidet med forretningsmessig samfunnsansvar. Det er lenge siden dette arbeidet var begrenset til filantropi. Endringen har kommet gradvis, som følge av skandaler som for eksempel Enron, nytt lovverk med verdensomspennende konsekvenser, som det amerikanske Sarbanes-Oxley Act, og nye forventninger til åpenhet og rapportering. Forretningsmessig samfunnsansvar har beveget seg dithen at selskaper ikke lenger kan være reaktive i forhold til hendelser, men bør være i forkant av lovgivning for å møte fremtidige forventninger. Flere og flere bedrifter erkjenner at næringsvirksomhet ikke kan lykkes i samfunn og miljø som svikter. Derfor velger de å se på forretningsmessig samfunnsansvar som del av en langsiktig strategi for bærekraftig utvikling. På den annen side ser både myndigheter og NGO'er i økende grad på næringslivet som en del av løsningen på store globale utfordringer, og ikke bare som en trussel som må reguleres. For å kunne være en del av løsningen, må imidlertid næringslivet også gjøre det de er best på; nemlig skape varige verdier gjennom teknologiutvikling og innovasjon. For å være bærekraftig er det avgjørende at samfunnsansvarlig drift virker positivt på bunnlinjen. Det må legges til rette for at god etikk blir god butikk. Ifølge noen av verdens mest innflytelsesrike selskaper i World Business Council for Sustainable Development (WBCSD), er aksjeverdier en måleparameter på hvor godt en leverer verdi til samfunnet, ikke et mål i seg selv. Vi ser nå at stadig flere investeringsporteføljer har fokus på ansvarlig bærekraftig drift, og at klimaverstinger og andre som ikke oppfyller gitte prinsipper for ansvarlig forretningsførsel kan bli ekskludert. Beregninger viser at samfunnsansvarlige investeringer ikke gir dårligere avkastning enn de som ikke stiller krav til miljø- og samfunnsansvar. La oss ikke glemme alle suksesshistoriene for ansvarlig drift i vanskelige land med store positive ringvirkninger både for miljø og samfunn. Disse må kommuniseres for å oppmuntre andre til innsats. Gjennom ensidig fokus på trusler og utfordringer knebler vi selskapers evne til å tenke nytt og innovativt og til å bidra til løsninger på noen av verdens største utfordringer. Frykten for negative oppslag må ikke gjøre at selskaper vegrer seg for å være åpne på de utfordringer og dilemmaer en møter med tilstedeværelse i vanskelige land. Ingen er ufeilbarlige. Det er viktig å ha gode retningslinjer og instrukser på plass for å ivareta aspekter rundt forretningsmessig samfunnsansvar. Videre er det avgjørende ha systemer på plass for å sjekke at de etterleves og er godt implementert. I tillegg til dette er det imidlertid viktig å være åpne på at regler og retningslinjer ikke kan dekke enhver eventualitet. Det må være rom for kontinuerlig forbedring. Gjennom risikogjennomganger og evalueringer kan selskaper avdekke de svake ledd slik at en kan finne riktig sted å sette inn innsatsen. Det er for eksempel utviklet spesifikke verktøy for å måle bedrifters evne til å bekjempe svindel og korrupsjon. Internasjonal tilstedeværelse er krevende, og de selskaper som tør å ta utfordringen, må hjelpes til å lykkes. Vi må ikke la det perfekte bli det godes fiende. Jarstein blåste i hetsen | - Au! Ble FFK-fansens offer | Lårsmertene fortsetter | FFK-RBK 1 - 1: Men RBK-keeperen hadde nok en tøff dag på jobben. Blåste i hetsen: Rune Almenning Jarstein avviste at ropingen hadde gått inn på ham, selv om han slapp inn sitt andre frispark på to kamper. De første 43 minuttene hadde Rosenborg all makt og tilnærmet full kontroll på Fredrikstad Stadion. Så ble det fullt kaos. I sentrum, igjen: Rune Almenning Jarstein. Først plukket han opp ballen som kom fra Kris Stadsgaards hæl, i den tro at det ikke var tilbakespill. - Jeg demper først på brystet, men vurderer det som om han ikke bevisst spiller tilbake, sier Jarstein. Dommer Kjetil Sælen var helt uenig - og dømte indirekte frispark til FFK. Frisparket havnet til corner, og så havnet Kvisvik i bena på Jarstein. Med knottene først. Rødt kort. Jarstein selv hadde nettopp fått gult for å ruse for tidlig ut på FFKs første frisparkforsøk. - Hva tenker du når Kvisvik sparker? - Først tenker jeg: Au!, sier RBK-keeperen. - Så ble jeg irritert, og gikk bort for å si fra, forklarer Jarstein, som mente Kvisvik filmet i situasjonen før. Dommeren var aldri i tvil om Kvisviks utvisning, men så ikke om RBKs keeper var involvert på noen måte som burde ført til gult kort nummer to. Det var nok en og annen i rødt og hvitt som mente det siste. I alle fall fikk RBK-keeperen hjemmesupporternes fulle oppmerksomhet i andre omgang. - Rune, her kommer vi, sang FFK-fansen av full hals hver gang Rune Almenning Jarstein fikk dødball i mot. Det kunne virke som ropingen og pipingen mot RBKs sisteskanse virket: Etter 74 minutt sendte Fernando Wallace en frispark-perle i nettet, og sørget for at hjemmelaget berget et poeng - med en mann mindre på banen. Det sendte tankene over på en lignende situasjon mot Island, hvor Jarstein tok skylden. Det sendte også tankene over på en keeper som har fått mye fokus på seg og sine tabber den siste tiden. Jarstein avviste at ropingen hadde gått inn på ham. - Sånn er det. De har ropt på meg hver gang jeg har vært her, det er bare gøy, det! Det er likevel ingen tvil om at det har blitt mye i det siste. - Jeg har ikke lest aviser den siste uken, innrømmet Jarstein. - Men folk prater jo... Noe som virket å gå mer inn på landslagskeeperen, var lårsmertene. Jarstein har vært plaget med muskelproblemer i lengre tid, og i andre omgang haltet han tydelig. Han måtte også ha hjelp til utspillene. - Ingen grunn til å ta ham ut, sa Erik Hamrén. RBK-treneren påpeker at det "bare" er smerter, og ikke noe som skal hemme keeperen. Han får støtte av lagets medisinske koordinator, Haakon Schwabe. - Det skal ikke gi andre problemer enn smerte, sa Schwabe. Eva Joly + Daniel Cohn-Bendit = EU | Politisk bombe | - Mulighet | - Fransk i Frankrike | Den legendariske lederen av studentopprøret i Paris i mai 68 sa i kveld at han ønsker seg Eva Joly som grønn hovedkandidat ved Europavalget neste år. Forhandlingene er i full gang. Det røpet "røde Dany" i et debattprogram sendt både på radio (RTL) og TV (LCI) i kveld. - Eva Joly står for de samme verdiene som oss. Hun teller på knappene, men har bare bedt om noen siste klargjøringer, og det skal hun få, sa Cohn-Bendit. Han er selv medlem av Europaparlamentet for Die Grünen i Tyskland, men denne gangen vil han stille for en større koalisjon i Frankrike. Han har dobbelt nasjonalitet. Det har også Eva Joly, som dermed kan stille som kandidat for et fransk parti selv om hun er norsk. Men Cohn-Bendits uttalelse var en politisk bombe, for hittil har Joly forhandlet med lederen for sentrumspartiet Modem, Francois Bayrou. For noen måneder siden deltok hun i lanseringen av Modems EU-valgkampanje i Paris. - Jo lenger jeg lever, jo mer overbevist blir jeg om at Europa er det største fredsprosjektet vi har, og at det hadde vært ønskelig å gi Europa et mer politisk innhold, sa Eva Joly til Aftenposten like etter Modem-møtet i juni. - Jeg ser Europaparlamentet som en mulighet for å aksjonere for det som opptar meg, la hun til. Hun anså på det tidspunktet Modems leder François Bayrou som en person som virkelig kunne utrette noe. I stedet har hun fått betenkeligheter, og seiler nå opp i grønn drakt, for Cohn-Bendit. Ifølge avisen Lyon Capitale er det den tidligere opprøreren som har fridd til den norske korrupsjonsjegeren. - Hun har riktig profil. Hun er kvinne og Dany ville ha en kjent europeer som har vært engasjert i viktige kamper, sier Gilles Buna, grønn viseordfører i Toulouse. Diskusjonene med Eva Joly er kommet langt allerede. Cohn-Bendit skal ifølge Lyon Capitale ha tilbudt henne å være kandidat i Sør-Øst-Frankrike. Men det kunne også bli i Bretagne, der hun har hus. Eva Joly er for tiden spesialrådgiver i Norad. Hun var i mange år Frankrikes mest berømte forhørsdommer, særlig i den vanskelige Elf-saken, men ble hentet til Norge av daværende justisminister Einar Dørum i 2004. Hun har hatt dobbelt statsborgerskap i 41 år. - Jeg er norsk i Norge, og fransk i Frankrike. I utlandet bruker jeg det passet jeg vil, sa hun til Aftenposten i juni. I kveld var hun ikke tilgjengelig for kommentar. Fare i Husebyskogen | "Festung Amerika". Det er hva jeg kaller den amerikanske ambassade i Henrik Ibsens gate. En gang var den åpen for frie mennesker i et fritt land. I dag er Eero Saarinens bygning fra 1959 et svart festningsanlegg der de amerikanske menneskene har forskanset seg bak høye gjerder og betongstolper på gateplanet. Det er et resultat av president Bushs kamp mot terrorisme. De er livredde, amerikanerne i Norge, visstnok. De tror at fundamentalister skal gå til angrep på ambassaden hvert øyeblikk. Derfor vil amerikanerne ha sin ambassade et annet sted. Det synes å være en god idé. Men hvorfor må den på død og liv plasseres i et friluftsområde på Huseby? Husebyskogen er en vakker plett der nordmenn går blant trær og natur hele året, til fots, på ski, på luftetur med bikkja. Akkurat der, rett ved Njårdhallen, vil altså amerikanerne ha sin ambassade. Og Oslo kommune sier ja. La amerikanerne få det som de vil. Som et industribygg. Hvorfor kan ikke norske myndigheter være elskverdige nok til å tilby amerikanerne andre tomter for en ny amerikansk ambassade? Det norske Pentagon for eksempel. Nå som det norske forsvar gradvis nedlegges nok en gang i norgeshistorien, har den norske forsvarsledelse flyttet til et nytt bygningskompleks på Akershus. Det norske Pentagon ville sikkert passet til formålet. Byplansjef Ellen de Vibe har allerede uttalt at den planlagte ambassadebygningen blir for stygg. Det ligner et industribygg. Men amerikanerne vil ha sin vilje igjennom. Norske politikere har forlengst startet bukke-nikke-neie-leken. Det er trist at amerikanerne i Oslo ikke mener at den kan bli i Henrik Ibsens gate. Nå som den er så sterkt beskyttet, må det da kunne gå an å leve livet videre akkurat der. Jeg tør nok en gang minne om at den helt nye amerikanske ambassade i Berlin ligger rett ved Brandenburger Tor i sentrum av byen. Den ble åpnet i juli. Selvfølgelig er det nye, store ambassadekomplekset med vinduer av pansret glass beskyttet av solide stålsøyler og betongsøyler. Bygningen er barrikadert. Men den minner ikke om en straffeanstalt slik den amerikanske ambassade i Oslo nå gjør. Og mennesker i Berlin kan bevege seg fritt i turistleden rett ved det nye amerikanske komplekset nær Holocaust-minnesmerket. Terror i Makrellbekken? Men Oslo er åpenbart noe annet. Oslo er visst den farligste byen i Europa. Det skal derfor være trygt for amerikanerne å nedklaske seg i friluftsområdet i Husebyskogen. Den har jeg aldri trodd på. Det er like lett for terrorister å slå til mot en ambassadebygning der som det er i Henrik Ibsens gate. Og kanskje enda lettere. Ambassadesaken er et tragisk blindspor. Men det er ikke for sent å stanse besettelsen om at USAs ambassade må ligge i Husebyskogen. Oddvar Solnørdal, tidligere leder for Sikkerhetsavdelingen ved Forsvarets overkommando, skrev allerede i februar følgende i Aftenposten: Det korrekte bilde er dessverre at Makrellbekken er et ønskested for terrorister. Nærhet til myke mål som turnhaller, trebebyggelse, og småbarn på tur og et tett trafikkert nærmiljø, vil gjøre USAs ambassade til et høyaktuelt terrormål selv om ambassaden selv er godt sikret. Hadde norske sikkerhetsfolk med kunnskap om våpeneffekter deltatt i søken etter tomter, ville Makrellbekken aldri blitt valgt. De ordene gjør faktisk inntrykk på meg. Men de later ikke til å ha gjort tilstrekkelig inntrykk på politikere med makt her i landet. De har sørget for at denne kjedelige saken har havnet i en hengemyr. Det er bare å få den opp derfra. Da må man bruke tid og hode. Norge som sosial investor | Tre utfordringer. Bygge fond. Utviklingsutvalget har avgitt sin rapport til miljø- og utviklingsministeren, som har bedt utvalget om å belyse hvilken innflytelse andre aspekter ved norsk politikk enn bistand har på fattigdomsreduksjon, og hvilke tiltak som kan bidra til en mer samstemt politikk for utvikling. Norske investeringer i utviklingsland har stått sentralt i dette arbeidet. Historisk sett har en av de viktigste kildene til økonomisk utvikling og redusert fattigdom vært tilgang på kapital. Det er tre hovedutfordringer som må møtes dersom investeringer skal ha størst mulig effekt på utvikling og fattigdomsreduksjon. Først må investeringen bidra til økt verdiskaping og vekst. Dernest må en sørge for at en størst mulig andel av verdiskapingen blir igjen i landet. Dette kan skje gjennom både direkte pengeoverføringer til staten, slik som skattlegging eller royalties, og gjennom bruk av lokale leveranser og sysselsetting som skaper økonomiske ringvirkninger. Sist er det viktig at bruken av inntekter i vertslandet går til utviklingsfremmende formål. Utenlandsk direkteinvestering utgjør nå den viktigste kilden til kapital i utviklingsland sett under ett. Samtidig ser vi at de minst utviklede landene (MUL), særlig i Afrika sør for Sahara, henger etter. Disse landene mottar bare en brøkdel av utenlandsinvesteringene som bedrestilte utviklingsland får, og bistand er fremdeles den klart viktigste eksterne finanskilden. Utfordringen er altså både å øke omfanget av investeringer i MUL-land, og sikre at disse bidrar mest mulig til fattigdomsreduksjon. Basert på verdens største oljeformue pr. innbygger, har Statens Pensjonsfond - Utland (SPU) bygget opp et fond som forvalter 1 prosent av verdens aksjer. Mandatet til fondet er å sikre langsiktig avkastning for fremtidige generasjoner, og midlene er stort sett investert i børsnoterte selskaper i vestlige land. På grunn av SPUs krav til sikkerhet og avkastning er det begrenset i hvilken grad Norges oljeoverskudd bidrar til utvikling i fattige land. Med utgangspunkt i at det er kapitalmangel i land med lite utviklede markeder og mangelfulle rammebetingelser, er utvalgets vurdering at det er viktig å se på hvordan myndighetene i rike land kan stimulere til økte investeringer i de fattigste landene. Med bakgrunn i dette, anbefaler Utviklingsutvalget at man i løpet av en 5-årsperiode bygger opp et fond på rundt 10 milliarder kroner for investeringer i lavinntektsland med spesielt fokus på Afrika og MUL. Fondet bør forvaltes av Norfund. Investeringer i ustabile og lite utviklede markeder er ressurskrevende, og det må bygges kapasitet for å sikre utviklingseffekt, god prosjektutvikling og risikostyring. Fondet bør administreres adskilt fra den bistandsfinansierte investeringsporteføljen og eies av Finansdepartementet. Kravene til avkastning må tilpasses en klar målsetting om å øke investeringene i MUL og lavinntektsland, da slike investeringer kan ha en høy risikoprofil. Norge bidrar allerede relativt mye til fattigdomsreduksjon i utviklingsland. Gjennom å sette av mer av vårt oljeoverskudd til investeringer i fattige land kan vi gjøre enda mer. - Bryne er et søppellag | Lettet Teigen | Forsvarsfeil | Start - Bryne 1 - 2: Drittslenging på Sør Arena etter kampslutt. Pottesur: - Bryne er rett og slett et søppellag som vi ikke skal tape mot, sier Arne Sandstø etter 1-2-tapet for Bryne. Kristiansand: - Bryne er rett og slett et søppellag som vi ikke skal tape mot, sier en sur og irritert Start-trener Arne Sandstø til fvn.no etter å ha tapt mot jærbuene. - Sier han det ja. Da syntes jeg Sandstø er en søppeltrener, kontrer Bryne-spiller Espen Ertzeid når han får høre hva Start-treneren har sagt. Bryne-trener Rolf Teigen nekter å kommentere hjemmestrenerens uttalelse. - Ingen kommentar, sier kristiansanderen som kom "hjem" og gjorde det han sa før kampen. Ta tre poeng på Sør Arena. - Dette fortjente vi. Vi har hatt mye marginer mot oss i år, sier Teigen. Web-tv: Hør Sandstøs tirade her | - Vanvittig deilig å slå Start | - Slår Bryne ti av ti ganger | Det hadde de definitivt ikke på Sør Arena lørdag ettermiddag. Etter at Bryne hadde gått opp til 2 - 1 ved Christian Gauseth, skapte Start mange store sjanser som burde gitt uttelling. Spesielt Bernt Hulsker, som hadde stanget inn Start-ledelse i første omgang, skulle scoret. - Det var dårlig av meg. Jeg skulle puttet flere, sier spissen som var alene med keeper to ganger. At Start ikke satte sjansene irriterte Arne Sandstø etter kampslutt. - Det er forferdelig dårlig at vi ikke scorer når vi får slike store sjanser. Da er det nesten fortjent at Bryne vinner, sier Sandstø, som ikke var særlig blidere på baklengsmålet som sikret Bryne seieren. - Det er en barnefeil, og rett og slett for dårlig. Bryne-spilleren er jo på vei bort fra målet, sier Sandstø, som bekrefter at han sikter til Jesper Mathisen som var involvert i duellen i forkant av målet. Gauseth slo tunnell på midstopperen før han satte den i nettaket. Mathisen mener Gauseth hadde flaks som kom til målet, og er ikke enig med treneren sin. - Ballen går mellom beina på meg, og han er heldig. Jeg føler at det også ble gjort noen feil i forkant av den situasjonen, sier 21-åringen. Mange alvorlig syke av sopp i høst | Mange er blitt forgiftet og alvorlig syke av sopp i høst. Helsedirektoratet mener kunnskapsnivået om skogens delikatesse er for dårlig. Dinmat: Lær deg soppens ABC | Bare den siste måneden har Giftinformasjonen mottatt 340 henvendelser som gjelder sopp, melder NRK. I hele fjor kom det 450 henvendelser fra usikre sopplukkere. - Mange sopplukkere har for dårlige kunnskaper, sier rådgiver Lise Ringstad i Helsedirektoratet. For skogen bugner av spiselig, men også mye helt uspiselig og farlig sopp. Er du ikke 100 prosent sikker på at soppen er spiselig, skal du holde deg unna, er det klare rådet. - I verste fall kan det være dødelig hvis du spiser feil sopp, advarer Ringstad. Hun forteller at det allerede har vært flere tilfeller i år med svært alvorlige forgiftninger, med skader på lever og lange sykehusopphold. Ber Yunus forklare seg | Krever svar. Mareritt. Vilje. Etter massiv kritikk mot Telenor, blir nå fredsprisvinner Yunus og Grameen Telecom bedt å redegjøre for egen praksis. - Vi har hatt en god dialog med Telenor. Vi mener det er en reell vilje til å rette opp det som har vært feil med arbeidsmiljøet i Bangladesh. Nå vil vi gjerne ha svar på hvordan Grameen Telecom utøver sitt eierskap. Dette er slik vi jobber med samfunnsansvar. Hvis det er åpenbare brudd på bestemmelser, kan vi i ytterste instans si opp lånene, sier direktør Kjell Roland i Norfund. - Men om også Grameen Telecom har sviktet som eier, er vel ikke det noe de vil beskrive i et svarbrev til dere? - Kanskje ikke, men her er formålet å se om det er systematikk omkring dette, vi må forsikre oss om at vi er enige i standarder og policy på helse, miljø og sikkerhet. Og det er ingen grunn til å stille andre krav til Grameen Telecom enn til Telenor som eiere. For Telenor er samarbeidet med Yunus og Grameen blitt et lite mareritt. Noe av det siste er at fredsprisvinneren beskylder Telenor for korrupsjon, og vil ha Telenor til å betale en bot på 300 millioner kroner som Grameenphone er ilagt i Bangladesh for ulovlig ruting av teletrafikk. Roland går nå ut med en klar advarsel mot å kritisere investorer i u-land hardere enn det er grunnlag for. Det er vanskelig nok fra før å overbevise investorer til å ta høy politisk og økonomisk risiko i u-land. Dersom omdømmerisikoen i tillegg anses å være for stor, vil de holde seg unna og det vil ramme de fattige hardest: - Vi investerer i land som er veldig forskjellig fra Norge. Vi vil bidra til utvikling, og aksepterer at norske standarder ikke oppnås fra dag én. Denne debatten er blitt veldig norsk, sier Roland. - Vi investerer for eksempel mye i mikrofinansinstitusjoner. Fattige mennesker som låner penger fra mikrofinansinstitusjoner følger ikke nødvendigvis internasjonale standarder. I små familiebedrifter er det vanskelig å garantere seg mot for eksempel barnearbeid. Hvis norske bedrifter og investorer bare ser ulemper ved å engasjere seg i u-land, vil det virke avskrekkende, mener han. Han sier at han kjenner norske investorer som skjuler sine engasjementer i utviklingsland fordi omdømmerisikoen er så stor. - Proporsjonene må være til stede. Og når Telenor går inn i et land som Bangladesh med i utgangspunktet små utsikter til fortjeneste og veldig høy risiko fordi det er riktig å gjøre det for landet, og dette så blir en kjempesuksess, er det en kjempesuksess som i første rekke bør motivere flere norske bedrifter til å investere i u-land, mener Roland. Nye dieselbiler best for miljøet | Opptatt av økonomi. Ikke bare bra. Anbefaler diesel. Nye dieselbiler gir lavere miljø- og helseulemper enn bensinbiler. 70 prosent av alle nye biler i Norge selges med dieselmotor. Det er mye i forhold til resten av Europa der halvparten av alle nye biler som selges er dieseldrevet. Foto: Aftenposten | Egil Stenshagen, daglig leder i Stenshagen Bil, og salgssjef Tommy Harland sier kundene er lite opptatt av miljøet når de skal kjøpe ny bil. Når de kommer til butikken er det lommeboken de er bekymret for. - Miljøhensyn er et tema som kommer langt ut i samtalen, dersom det dukker opp. Da spør kunden om bilens CO2-utslipp eller drivstoff-forbruk, sier Tommy Harland. De fleste kundene har bestemt seg for hva de vil ha før de kommer til butikken. 70 prosent av bilene som selges hos Stenshagen, har dieselmotor. Hans Aasen i SFT understreker at selv om nye dieselbilene ikke er så store miljøsyndere som bensinbiler, er de ikke friskmeldt. Spesielt i de store byene er utslipp av partikler og NO2 et problem. - Det er alvorlige problemstillinger knyttet til luftforurensning som følge av bileksos, sier Aasen, og nevner luftveisproblemer og hjerte- og karsykdommer. - Mange har investert i dieselbiler de siste årene. Vil også disse bilene være mer gunstige for miljø og helse sammenlignet med bensinbiler? - Eldre dieselbiler bidrar til mer lokal forurensning enn nye, men vi har ikke gjort noen vurdering av de eldre bilene nå, sier Aasen. Han legger til at når det gjelder dieselbiler, er utslippskravene blitt strengere. EU-kravene til dieselbiler som kommer i 2009, er fem ganger strengere for partikler enn kravene som har vært gjeldende siden 2005. Dersom selgerne hos Stenshagen skal anbefale bilkjøp til kundene, er valget enkelt. - Mindre CO2-utslipp og Regjeringens omlegging av avgiftssystemet, favoriserer dieselbilene, sier daglig leder Egil Stenshagen. Slakter kunsgresset | Jevn åpning | Dramatikk på overtid | RBKs omgang | Konan-show | Fire poeng bak sølvet | AaFK - RBK 1 - 2: Erik Hamrén mener det er en parodi å spille på kunstgresset på Color Line stadion. - Det er en Disney-film som heter Bambi, og det her ble som Bambi på isen, sier Hamrén etter at han hadde sett sitt lag vinne 2 - 1. Han var glad for seieren, men likevel lot han frustrasjonen gå utover underlaget. - Det går ikke an å spille fotball på et slikt kunstgressunderlag. Bommer du på ballen med én millimeter er pasningen helt håpløs. Og langballer, som er en vesentlig del av fotball, er umulig å slå her. Ballen stusser jo bort, freser Hamrén. Han tok sin første seier på kunstgress i år, men gir minsukarakter til denne og Alfheims matte. Kun Aspmyra er et kunstgress han kan leve med. - Det er et underlag som er helt annerledes. Her har dem en flott stadion, flotte supportere og alt. Men underlaget ødelegger alt. Det er en skandale at man spiller toppfotball på en slik bane, sier han. Han er stolt over at spillerne ikke lot rammevilkårene for god fotball ble vinneren, og mener det alt i alt var en fortjent seier. - Vi reiser oss etter pause,, og det gjør meg stolt. Spillerne viser at dem vil vinne, og det er jeg glad for at vi gjør. - Fire poeng opp til medalje, hva tenker du om det? - Det er medalje som er målet, men vi tar en kamp av gangen. Det startet jevnt, uryddig og sjansefattig i Ålesund. Rosenborg hadde et ørlite initiativ, og fremsto som det beste og mest offensive laget. Men et defensivt orientert AaFK-lag kom hurtig på overganger når sjansene bød seg, og ble på ingen måte spilt ut av Rosenborg. Den første omgangen ble i stor grad en stillingskrig, der RBK så mest overbevisende ut, men ingen av de to lagene maktet å skape stort av målsjanser. Da klokken passerte 45 minutter hadde lagene kun skapt en eneste målsjanse hver. Marek Sapara sto for RBKs eneste målsjanse da han trakk seg fri og fikk fyrt av et skudd nokså upresset fra 12 meter etter om lag et kvarters spill, men AaFK-keeper Nenad Novakovic reddet forholdsvis enkelt. AaFKs eneste sjanse da ordinær tid i første omgang var spilt sto Daniel Arnefjord for da han fikk stå alene på bakre stolpe på fem meters hold fem minutter før pause, men headingen var svak og gikk over RBK-buret. Så, på overtid i første omgang, startet dramatikken. AaFK lempet et av mange innlegg mot Tor Hogne Aarøy inne i RBKs 16-meter. Kris Stadsgaard gikk i duellen og hadde hendene forsiktig, men enn så lenge godt synlig, rundt den storvokste AaFK-spissen. Dommer Kristoffer Helgerud blåste straffe, til voldsomme protester fra RBK-spillerne. Johan Arneng klinket straffen i vinkelen på vakkert vis. Lagene gikk til pause til tilnærmet håndgemeng i spillertunellen på stillingen 1 - 0 til Aalesund. Etter hvilen åpnet AaFK best, og var for første gang i kampen det førende laget. Men det varte bare fire minutter. Marek Sapara til innlegg fra høyre. Ballen havnet på fem meter. Steffen Iversen kom i fart, men maktet ikke å få ballen mot mål i duell med AaFKs stoppere. Men ballen spratt videre til Didier Konan Ya på bakre stolpe, som upresset kunne bake ballen i mål under Novakovic i AaFK-buret. Rosenborg tok over det meste etter 1-1-målet, men slet igjen med å skape klare målsjanser. Men det spillmessige overtaket ble bare større og større mot et tafatt og baktungt Aalesund-lag. 20 minutter før slutt maktet ikke lenger hjemmelaget å stå imot det massive RBK-overtaket. Didier Konan Ya fikk ballen på kanten av AaFKs 16-meter og bestemte seg for å gjøre alt selv. Han driblet elegant, om enn noe heldig, av både Haraldur Gudmundsson, Jonatan Tollås og Daniel Arnefjord, før han elegant la ballen ut i hjørnet med yttersiden av den høyre foten. Flott enkeltmannsprestasjon av Konan Ya! RBKs toppscorer i årets serie Steffen Iversen ville også være med på moroa, men kom aldri nærmere enn da han avsluttet fra 16 meter etter et innlegg fra Sapara snaue 10 minutter før slutt, men skuddet strøk utenfor. Rosenborg kontrollerte inn til årets første trepoenger på kunstgress for sesongen, og jakter stadig medaljer i årets serie med bare fire poeng opp til både brose- og sølvplassen. AaFK blir igjen på tabellens jumboplass og har to poeng opp til HamKam på kvalikplassen. TIL-spillerne kritiserer Alfheim-kunstgresset | Underlaget i Tromsø får hard medfart verbalt fra uventet hold. Tromsø-spillerne er ikke udelt positive til underlaget på Alfheim. Her er Morten Moldskred i duell med Rosenborgs Adreas Nordvik. (Foto: Tom Benjaminsen) | Alfheim-matta har blitt slaktet av mange gjestende lag denne sesongen. Rosenborg-trener Erik Hamrén uttalte blant annet at underlaget på Alfheim og på Color Line stadion i Ålesund var "en skandale" og "ikke går an å spille fotball på". Trønderne ble sendt hjem i skam fra Nord. 0-4-tapet var tungt å svelge for seiervante Rosenborg. Web-TV: Se og hør Erik Hamréns kunstgress-angrep | Avisen Nordlys i Tromsø har snakket med en rekke av Tromsø-spillerne, og de hadde følgende å si: Tommy Knarvik: - Kunstgresset er noe vi snakker med hverandre om, ja. Vi kan ikke skyve under teppet at forskjellen er stor på underlaget på Alfheim sammenlignet med for eksempel Drammen, der vi var forrige helg. Mot Lillestrøn var det for eksempel unormalt raskt. Og i tillegg sliter Alfheim-matta mye på kroppen til oss spillere etter trening og kamper. Tom Høgli: - Kunstgresset vi har er dårligere enn på de andre arenaene i Tippeligaen. I forrige runde spilte vi på kunstgresset i Drammen og der spratt ballen normalt, den hadde en naturlig stuss. På Alfheim skyter den ekstra fart, og gjør det vanskeligere for spillerne. Kunstgress-debatten: - Fjollete av Hamrén | CLS er en parodi | Miika Koppinen: - Nå er kunstgress kunstgress, det blir aldri som naturgress uansett. Men etter kampen i Drammen var jeg helt fin i kroppen etterpå. Kunstgresset stod - på en måte. Og ballen oppførte seg også mer normalt. Rune Lange: - Underlaget på Alfheim er uvant for meg - og på grunn av det har jeg trent mindre ren fotballtrening enn jeg normalt ville ha gjort. Jeg har stått mindre igjen etter treningene. Cæsar på nært hold | Han kom, så og vant. Onsdag var det 2050 år siden drapet på Cæsar. Enten vi liker det eller ikke, er han en av grunnleggerne av europeisk sivilisasjon. En venn spurte forleden: "Du vil ikke si at dere feirer en despot, en imperialist som Gaius Julius Cæsar?" Jeg lo høyt. Det var 15. mars. Vi lo, alle syv, nemlig seks latinartianere fra Grefsen gymnas anno 1978 og vår latinlektor til denne dag, Anne Katrine Frihagen. Vi hadde gått litt av ruten Cæsar gikk den skjebnesvangre formiddagen for 2050 år siden, vi hadde stått omtrent ved drapsstedet, så nær man kan komme på dagens gatenivå, og hadde fulgt etter liket av ham til Forum Romanum hvor likbålet og gravalteret over ham kom til å stå. "Nei, vi feirer ham ikke," svarte jeg. "Vi feirer heller ikke drapet på ham." Og her slo det meg med forundring at det er nødvendig å understreke at man ikke nærer sentimentale følelser for noen diktator, enn videre at man ikke er fascist, selv om man er ambivalent betatt av Cæsars begavelse og den enorme betydning hans liv og død fikk for vår europeiske sivilisasjonshistorie. For eksempel utsatte han de germanske folkevandringer med 500 år. harmløse markering av dagen ved de fire tempelruinene som kom for en dag da Mussolinis byplanleggere rev et par kvartaler og ville anlegge nybygg på Largo Argentina i 1920-årene. Prosjektet ble skrinlagt. Her står vi, midt i biltrafikken, og stirrer ned på fragmenter av noen bygninger, blant andre en offentlig dass, som var blitt 200 år gamle allerede på Cæsars tid. Vi ser altså konturer av republikken Roma, det bysamfunnet som lenge før vår tidsregning var blitt et gryende demokrati, som utviklet latinen som europeisk språk og som ga oss romerretten. Det var i republikkens krisetid Cæsar bygget opp sin militære og politiske karrière frem til dødsdagen, 15. mars 44 f. Kr.. Det er sannsynlig at han kom spaserende akkurat her, og at det var i 11-tiden om morgenen. Kilder i nær ettertid beskriver overleverte observasjoner, ikke minst biografen Suetonius på 120-tallet, og det er trolig Cæsars egen ekspansjonspolitikk vi kan takke for at latinens utbredelse og overlevelse bringer denne litteraturen helskinnet gjennom det katolske klostervesen like frem til våre bokhyller. Cæsar var på vei til et senatsmøte som ikke kunne holdes i curiaen på Forum, den var under oppussing. Senatsmøtene var derfor midlertidig flyttet til det strålende nye forsamlingsanlegget som Pompeius, en tidligere alliert, men siden rival av Cæsar, hadde skjenket byen med overbygde søylehaller og teater, riktig et prakteksemplar av et kulturhus. Det er mellom disse søylene, hvorav mange i dag må antas å ligge knust i kjellerfundamentene under bebyggelsen rundt oss, at Gaius Julius Cæsar blir utsatt for et av verdenshistoriens mest berømte attentater. Da det første av 23 dolkestikk rammer ham, utbryter han: "Men dette er jo vold." sterkeste mann, utnevnt til diktator. Men et komplott av senatorer, som foregir å ville forsvare republikken, synes han har gått for langt. Selvsagt har han dét. Men han har også gått hele karrièreveien etter regelverket, han har latt seg velge til religiøs leder, til edil og til konsul. Tålmodig, nøyeberegnende og smartere enn de aller fleste, har han bygget opp sin autoritet. Marcus Tullius Cicero har vært hans eneste overmann på talerstolen. Han er lærd i litteratur og retorikk, jus og krigskunst. Han er greskkyndig. Han har underlagt seg Gallia og Spania, lagt grunnlaget i århundrer for romaniseringen av verden, indirekte også den romersk-katolske, men delvis uten legitimt mandat fra Roma. Derfor har han gått mot Roma i en borgerkrig, men bare for å rydde opp i republikkens kaos. Vel hjemme har han sørget for sine veteraner, innvilget tusener av nye statsborgerskap, levert 1 million slaver, og gitt forlystelser til folket. Imperialisten er på merkelig sammensatt vis også meget av en humanist. Han har planlagt å bygge nye biblioteker, har satt i verk en nyorganisering av lasarett / vesenet, og gitt enorme pensjoner av sin private formue. Året før han blir stukket ned og drept, har han innført den julianske kalender, slik at det egyptiske solåret også ble europeisk, og at året fikk 365 dager, at januar ble årets første måned, og at vi fikk skuddår. Med de justeringene pave Gregor XIII innførte i 1582 (men som Norge og Danmark ikke bøyde seg for før i 1700!), er det fortsatt et juliansk kalendarium vi lever i. Juli måned lot Cæsar oppkalle etter seg selv, den hadde vært årets femte måned så lenge mars var det romerske kalenderårets første. Da han falt død om, hadde mars vært tredje måned kun året før. Brutus og de andre som hadde sammensverget seg mot ham, ble siden slått ned av Marcus Antonius og Octavian, Cæsars grandnevø, som viste seg å være utpekt til adoptivsønn og arving ifølge testamentet etter Cæsar. Han ryddet i neste omgang også Marcus Antonius av veien, og ble av senatet utropt til August, den opphøyde, de facto imperiets første keiser. Både betegnelsen tsar og keiser er avledet av Cæsar, tilnavnet Augustus tok som adoptivsønn, og som hans etterfølgere arvet. Slik blir 15. mars et veiskille i overgangen fra republikk til keiserdømme. Begge statsformer har dannet mønster for vestlig verdensorden. Tysk og britisk imperialisme har cæsariske forbilder. Men også republikkens idealer og institusjoner har overlevd keiserdømmet i fransk og italiensk kultur. Den amerikanske konstitusjon er utenkelig uten. Hvis vi i dag lever i en politisk krise, avspeilet for eksempel i valgkampen for og mot Berlusconi, er det demokratiet som har en prøve å bestå. Ikke helt død likevel | Stadig flere ønsker å lære latin, iallfall på Oslo katedralskole. Andre steder i Oslo kan det ikke læres lenger. Er det noe å tynge kunnskapsløftet med? Det kom 28 elever inn på kurset i latin ved Katta, leser jeg. Frivillig har de søkt dette tilbudet om fem timer latin i uken, fem skoletimer som nesten ikke teller, men som kommer med sin terping utenom timeplanens obligatoriske krav. Som sagt: Ytterst frivillig. Det fryder mitt ikke altfor gamle latinerhjerte. Vi som i sin tid tok latinartium, for min del på Grefsen gymnas, måtte lese 9 timer i uken, og hver lekse og leksjon var obligatorisk tellende. Vi seks som var så underlige, kom til og med opp i latin muntlig til artium. Allerede den gang lurte alle på hvorfor vi kunne gidde å pugge et dødt språk. Hver gang latinen nevnes som skolefag, og det er ikke ofte, får vi understreket at latinen er død. Riktignok sluttet latinen å være et folkespråk i middelalderen, etter det vest-romerske keiserrikets undergang. Men kan man si at det døde? Gjennom folkevandringenes tid foregikk det også en språklig massebevegelse som gjorde at latinen ble oppslukt av andre tungemål, men ikke i en mer typisk tilstand av død enn at latinen ble den fundamentale ruinen som flere nye språk livnærte seg av: Fransk, spansk, portugisisk, rumensk, italiensk. Samtidig satt munker og førte flittig avskrift av antikkens latinske tekster, både sakrale og verdslige. Derfor er de tilgjengelige, hilsen Cicero, Horats, Seneca. Kirken beholdt dessuten latinen som liturgisk og administrativt språk, katolikkenes messespråk ble faktisk ikke nasjonalisert før midt på 1960-tallet, og den dag i dag utkommer pavens encyklikaer og hyrdebrev på den ferskeste latin. Som lærdomsspråk levde latinen i beste velgående så sent som på 1800-tallet, de fleste studenter kunne dikte en drikkevise på latin. Selv om Ludvig Holberg fra Bergen ble den dansk-norske felleslitteraturens grunnlegger i 1700-tallets København, var det på latin den lærde dikter og professor skrev mange av sine essays og levnetsbrev. Men så kom Alexander Kielland. Denne elskelig indignerte herremannen sto opp for lille Marius, skoletaperen, som riktignok gjorde en god puggefigur i latin, men som bukket under for kadaverdisiplinen og døde midt i en bøyningsramse. Derfor vet påfallende mange nordmenn at "mensa rotunda" betyr "det runde bord", for dét sa lille Marius i romanen "Gift" og døde. Kielland hadde de edleste hensikter med sitt opprør av en bok anno 1883, han ville strebermentaliteten til livs og lufte ut fra Latinskolens klasserom den klebrige alliansen mellom pedagogikk og hakkelov, mellom lærerstanden og annen øvrighetsmakt. Men det er min oppfatning at Kielland dermed kom i skade for å stille latinen i evig norsk miskreditt. Dessverre legitimerte han for senere generasjoner en forvrengt innstilling til latinen som språkfag og kulturarv. Hans ærend i polemikkens anledning var pedagogisk og sosialt, og i tendensromanen fra hans hånd har man funnet mye god inspirasjon til reformer i norsk skole. Men latinen, som i seg selv ikke er ondere enn matematikk og norsk, led urettferdig og unødig i tillegg, til ulykke for vår språkevne og akademiske kyndighet. I de senere år har også tysk tapt terreng i norsk skole, for hva skal ungdom med tysk, når de heller kan velge spansk? Spansk snakkes jo i enda flere og morsommere land. Engelsk kan vi fra før. Her er matnyttigheten på ferde, men nokså misforstått på fremmedspråklig faggrunn. Problemet de unge møter i norsk skolegang, når de har kunnet et slags engelsk fra de var små, og skal lære spansk i 15-årsalderen, er at de ikke er fortrolige med språkstrukturer i grammatikk, syntaks og annet formverk. Heller ikke i norskundervisningen er de blitt fortrolige med et språks vanskelighetsgrader. Engelsk er slik sett et relativt ukomplisert språk, og tysk har de altså aldri lest eller lært. Da er forutsetningene for å lære et latinsk språk, med langt mer intrikate og intakte formkrav, svært så svekket. Å lese latin - eventuelt tysk - i ung alder er å komme på innsiden av ordene, se dem bakfra, innøve noe nær et tredimensjonalt språksyn. Det skjerper sansen for logikk, men også for språklig plastikk, stilistikk, metodikk. Latinen kan være så død den vil, eller så død noen vil at den skal være, men evnen til å tenke, fleksibiliteten for å lære mer språk og kresenheten for analyse i ethvert fag som fordrer kommunikasjon, øker med hver time latin. Her i Italia er det fortsatt slik at ungdommen kan velge videregående språklinje med latin og gresk. I kombinasjon med andre fag er de klassiske språkfag selvskrevne linjetilbud, ganske utbredt er de også, og gir fullverdig uttelling av poeng. Det er i det hele tatt ikke mange som stiller spørsmål ved disse "døde" språkenes plass i skoleverket. Men jeg tror ikke det er fordi de ikke har lest "Gift". Jeg husker den vidunderlige jødiske fortelleren, nobelpristager var han også, Isaac B. Singer, som hadde bodd i New York siden 1930-tallet, men som aldri sluttet å skrive sine romaner og noveller på jiddisch. Det språket hadde han med seg fra sin sentraleuropeiske oppvekst, all muntlig kontakt mellom fortid og nåtid, hele hans fantasiliv, var båret oppe av dette marginaliserte språket. Hans manuskripter ble oversatt til engelsk av broren. Jeg spurte: "Det er jo et døende språk du skriver på?" Isaac B. Singer svarte: " å ja, det har vært et døende språk i over hundre år. La oss håpe det vil fortsette å være et døende språk i minst hundre år til. " En ny verden var mulig | Pinters bannbulle. Poesi fra utkanten. Litteraturprisen. Orhan Pamuk snakket ikke om politikk i sitt Nobel-foredrag. Hvis det ikke er politikk å snu et verdensbilde. Tyrkias tilbud om å åpne en havn og en flyplass for gresk-kypriotisk trafikk kan kanskje få forhandlingene om tyrkisk EU-medlemskap på skinner. Samtidig som denne nyheten ble kjent i går, holdt Tyrkias første nobelprisvinner i litteratur sitt Nobel-foredrag i Stockholm. Pamuk var lei for at prosessen hadde låst seg i dagene før. Likevel sa han ikke ett ord om det mulige tøværet da han entret Svenska Akademiens forgylte talerstol. Han snakket tilsynelatende ikke om politikk i det hele tatt. Pamuk snakket om sin fars gamle koffert som var full av kladdebøker. Etter 2005-prisvinneren Harold Pinters rødglødende bannbulle mot Blair og Bushs løgner, mot Irak-krigen, og hans nærmest desperate ord om hva som kan gjøres for å gjenopprette menneskets verdighet, lå listen for politisk Nobel-tale høyt. Pamuk kunne også ha politisk raseri å lufte. Inntil for et knapt et år siden var han tiltalt for statsfiendtlige uttalelser fordi han hadde snakket om et av hjemlandets absolutte tabuer, tyrkernes folkemord på armenerne og kurdere under første verdenskrig. Internasjonale reaksjoner var sterke og tyrkiske myndigheter frafalt tiltalen. Nobelprisen til Pamuk ble av mange oppfattet som en politisk tildeling da den ble kjent ti måneder etter. Ingen ville blitt forbauset om han nå hadde benyttet anledningen til å hudflette sitt hjemland fordi forfattere og forleggere fortsatt blir undertrykt av endeløse og vilkårlige rettssaker mot det frie ord. Pamuk lot det ligge. I stedet snakket han om sin fars gamle manuskripter. Om redselen for å ikke skrive godt. Om hva det vil si å være forfatter i det som opplevdes som en litterær utkant. Talen var poetisk. Den var tilsynelatende enkel. Den var en fortelling om en far som valgte bort et mulig forfatterliv for å leve sosialt og materielt behagelig, og en sønn som valgte å lukke seg inne i sitt skriverom for bygge sin egen verden. Talen kan imidlertid også leses som en vakker tekst om den kunstneriske befrielsen som ligger i den postkoloniale litteraturen. Skrevet av forfattere som skaper et egen ståsted. Som kjenner og elsker klassikere, som lærer av den vestlige kanon, men gjennomskuer hvordan eurosentrisme og beundring for Vesten kan blokkere kreativitet. De som ser posisjonen i utkanten som en åpning for med stor mental anstrengelse å skape egne stemmer, sin egen stemme. "Og den verden som jeg i min fantasi har bygget opp med like stor tålmodighet som kreves for å grave en brønn med nål, fremstår da for meg som virkeligere enn alt annet", sa Pamuk. I Akademiets begrunnelse het det at prisen gikk til Pamuk "som på leting etter sin hjembys melankolske sjel har funnet nye sinnbilder for kulturenes strid og sammenfletting". Hva det betyr, viste Pamuk i går i sin hyllest til litteraturen og en alltid støttende far. Den rådende "makta" | Elitens maktmisbruk. Begrenset frihet. Venstresidens hamskifte. Einar Gerhardsen. Staten eier alt. Frykten for makt. Når forfatter Dag Solstad erklærer at han atter er kommunist, innebærer dette at han igjen ser behovet for et opprør mot den rådende makta. Brennende aktuell. I romanen Armand V. forteller Solstad historien om en begavet historiker som ser behovet for samtidskritisk tenkning, men som politisk korrekt tier på grunn av frykten for å uttale seg utidsmessig. Isteden velger Armand en karrière innen diplomatiet, men taus der han burde talt, gnages han innenfra. Solstad mottok Brageprisen i 2006 for romanen. Solveig Brandal påpeker i Syn og Segn 3/08 at der Armand tier, taler Solstad uredd med to brennende aktuelle essay, det ene om Ibsens Brand der han kritiserer samtiden for ensidig sekularisering / verdsliggjøring, det andre om at ytringsfriheten bør ha grenser. Begge essay møtte bred, hoderystende motstand, mens Armands feighetskultur fikk Brageprisen. Helt fra marxismens og venstresidens begynnelse var opprøret mot elitenes maktmisbruk en kjernesak. Mellomkrigstidsfilosofer slik som Theodor W. Adorno lanserte kritisk teori som mente vitenskapen ikke bare bør beskrive, men også forandre undertrykkende forhold. Herfra går en rød tråd til filosofen Jürgen Habermas som viderefører dette politiskkritiske blikk på det moderne samfunnets utvikling. Hovedpoenget er at sannheter som presenteres som objektive, sjelden er så. Verdinøytralitet er en myte. Det står som regel politiske maktperspektiv bak. Presse- og ytringsfriheten er av maktpolitiske årsaker langt mer begrenset enn folk flest tror, særlig i demokratier, mener venstreradikale Noam Chomsky, nylig kåret til USAs viktigste intellektuelle. I Neccesary illusions. Thought control in democratic societies spør han hvor fritt demokratiet egentlig er. Han påpeker at pressen i tiltagende grad er et instrument for vestlig propaganda og fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk-ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen. Årsaken er enkel: i land med folkestyre er det befolkningen som avgjør politiske valg. Kontroll med opinionen er desto viktigere. Nettopp dette behovet for å avsløre den borgerlige overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968. Men de samme som under den franske revolusjon avsatte solkongens hoff, ble noen tiår senere regnet for verre enn aristokratiet de fjernet. Napoleon måtte nærmest redde det franske "folkestyret" fra deres egen nådeløse og lynsjende voldsspiral. Det er derfor påfallende å betrakte den nåværende venstresidens hamskifte, Arbeiderpartiet i særdeleshet. De som den gangen deltok i 68-opprøret mot elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp. Rollene er byttet. Robin Hood er blitt sheriffen av Nottingham. Han tar fra dem som er "utenfor" og gir solidarisk kun til de som er "innenfor." De som før var undertrykte er nå blitt eliten - med nøyaktig de samme våpen i hånd som generasjonene før dem. Da Einar Gerhardsen tok makten etter krigen, representerte han de undertrykte. Staten var svak. Han gjorde LO og fagforbundene sterke med folkets beste for øye. Men samfunnsverdiene er endret. Individualismen har overvunnet og alvorlig svekket solidaritetens fellesskap. Etikk og moral er tabu. I dag bevilger fagorganiserte seg gode lønnsoppgjør, mens minstepensjonister og andre grupper konsekvent blir nedgradert. Pensjonsreformen (AFP) ga over en million kroner i verdi til ansatte i selskaper som har tariffavtaler, men null til resten. Man har sittet på makten så lenge at man er blitt "den privilegerte makta". Staten eier snart alt og gjennomsyrer samfunnet ved å plassere sine utvalgte lojale i sentrale maktposisjoner. På børsen alene har statens eierandeler gått fra 15 prosent i 1985 til 44 prosent i 2002, ifølge til NHO. Venstresiden er blitt høyresiden, symbolet på borgerskapet. Sosialismen forringes til en karikatur av sine opprinnelige idealer. Journalist og forfatter Peter Jones sier i BBC History Magazine at det moderne folkestyret neppe ville bli regnet som et demokrati i antikken fordi maktkonsentrasjonen rundt få partipamper ligner langt mer på et oligarki, altså en styreform der noen få i realiteten styrer. For å sitere Maktutredningen fra 2002: "Spiller det noen rolle for systemets demokratiske kvalitet om partiene består av oligarkiske klikker?". I den grad kampsonen endres og venstresidens moralske vekt på folkets beste forvitrer, går solidariteten herved til grunne. Elitedemokratiet er et faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll parret med media som går "makta" lydig til hånde. Norges Offentlige Utredninger 2004 spør høyst betimelig om partiutviklingen er demokratiets endelikt fordi partiene siden 1970 har utviklet seg i retningen av såkalte karteller. Kjennetegn på kartellpartier knyttes til demokratisk forfall: blant annet har partiene gjort seg finansielt uavhengig av sine medlemmer ved å bevilge seg selv betydelige offentlige midler. Men grasrota har også reagert: Arbeiderpartiet har gått fra 200000 medlemmer etter krigen til 51000 i dag. Distansen mellom hva folket tenker og hva politikerne trumfer igjennom er tidvis betydelig. Som en taxisjåfør i Bergen nylig uttrykte det: "Jeg føler at vi blir lurt hver eneste dag". Hva trenger vi egentlig partiene til? Hva hadde vi gått glipp av dersom de ikke fantes? spørres det i Maktutredningen. Hadde makten da gått tilbake til folket? Hadde Robin Hood flyttet tilbake til Sherwood-skogen? Frykten for institusjonalisert makt er ikke ubegrunnet. Også Dag Solstad beskriver dette. Det var faktisk en av hovedgrunnene til at romanfiguren Armand valgte det trygge diplomatiet. Armand hadde sett sin venn meteorolog Paul Buer gå under som idealistisk varsler da den demokratiske staten knuste ham. Behovet for varslere er i dag større enn noen gang, men de er stadig påfallende få. Propagandatidens Sovjet ga solide eksempler på hva som kunne skje dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte: trusler, tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet. Den russiske forfatteren Alexander Solzhenitsyn, verdenskjent for sin motstand mot det sovjetiske diktaturet, døde 3. august i år. The Economist spurte betimelig på lederplass uken etter: "Hvem våger å følge hans fotspor ved å stille utidsmessige spørsmål til makthavere, ikke bare i totalitære stater, men også i Vesten?" Venstresidens anliggende var opprinnelig å kjempe mot den rådende elitemaktens evinnelige forsøk på å sementere og kontrollere sin samtid. Nå kontrollerer de sin. Fatt mot - ny ordbok på vei | På tide. Engelsk overtar. A-tekst. På vei ut. Nye ord strømmer på, mens noen av de gamle avgår ved en stille død. Innen årets utgang skal Nyordboken på norsk være ferdig. Snart kan du slå opp i en norsk ordbok og finne ut hva disse ordene betyr. Språkrådet og Institutt for lingvistiske og nordiske studier samarbeider om ordbokverket Nyordboken. Ord som tidligere ikke fantes på norsk, vil få sin plass i ordboken for nye ord. I tillegg utvikler både nyere og eldre ord en endret betydning, sier Boye Wangensteen, amanuensis ved Universitetet i Oslo. Språkrådet og Institutt for lingvistiske og nordiske studier samarbeider om ordbokverket. I øyeblikket har Wangensteen arbeidet seg frem til bokstaven S. Blant eksemplene på nyord han har registrert, er "skimming". - Det brukes i oljeindustrien, som en teknikk til å fange opp olje. Vi spør om ikke ordet også er tatt i bruk som en teknikk til å svindle minibanker. - Det stemmer, bekrefter Wangensteen. - Ordet har alt fått enda en overført betydning. Godt dere minner oss på det. Endel av nyordene er slik at mange en tid har tatt dem i full bruk, gjerne de yngre, eller folk i virksomheter der mye nytt skjer, mens de fortsatt er ukjent for mange andre. Forrige gang en slik ordbok kom, var i 1975. Den gang ble alt samlet inn på tradisjonelt vis. Nå kommer mye helautomatisk og elektronisk. En datasentral ved universitetets senter for informatikk i Bergen sveiper med seg alt som står i en rekke norske Internett-aviser. Den daglige fangst blir sammenholdt mot innholdet i gamle ordlister. - Deretter går vi gjennom tilfanget og justerer på gamlemåten med innspill, forklarer Wangensteen. Svært mange av ordene er lånt fra engelsk: date, safe, google, nerd. Noen engelske ord får en norsk avløser: Snowboard blir snøbrett, whiplash blir nakkesleng, e-mail blir e-post, eller, i et annet forsøk på det samme, skjermbrev. Andre ord stammer fra innvandring og går inn i bruk på norsk: Burka, hijab, chador, kebab. - Hva er vilkåret for at et ord skal bli opphøyet til en plass i ordboken? - 10 tilslag i A-tekst gir en pekepinn, sier Wangensteen. Et av ordbokmakernes beste arbeidsredskaper viser seg å være A-tekst, Aftenpostens elektroniske arkiv, som startet opp i 1983 og etter hvert er utvidet med en rekke andre aviser. Der finner vi nå VG i faksimile like fra 1945. - A-tekst er meget bra for oss, fordi det går så langt tilbake at det gir et sannere bilde av utviklingen i bruken av et ord, sier Wangensteen. Selv snakker han sin dialekt fra Vang, hjembygda øverst i Valdres. Der har han vært vitne til den motsatte tendensen: Språkets gamle former blir tatt bedre vare på desto lenger opp i dalen du kommer. - Et eksempel: For meg som er født i 1942, faller dativ helt naturlig, men blant de unge i dalen i dag er denne formen på full fart ut, sier han. Vi mintes en eldre bonde som mente at de unge hadde mistet herredømmet over språket når de ikke lenger kunne bøye ordene i dativ. Til gjengjeld drar de unge med seg alle de nye ordene. - De snakker på sin måte, og har ikke noe problem med å gjøre seg forstått, konstaterer Wangensteen. Må ha politivakt til skoledebatt | Vigrid stiller til skoledebatt i Drammen. Drammen videregående skole skjerper sikkerheten når det høyreekstreme partiet Vigrid skal delta i skoledebatten for første gang. - Vi har ikke hatt politi til stede under skoledebattene tidligere, sier undervisningsinspektør ved skolen, Erlend Staberg til NRK. Det er første gangen skolen skal ha politi i salen under en skoledebatt. Ifølge Staberg frykter de ikke bråk i salen, men skolen vil være føre var. - Det politiske partiet Vigrid har ikke stilt til valg før, og vi har derfor blitt bedt om å ta forholdsregler, sier han. Leder i Vigrid, Thorgrim Bredesen, mener det er unødvendig med politi tilstede. - Jeg ser ikke bort fra at det blir litt rop og engasjement i salen, men jeg tror ikke det kommer til å bli bråk, sier Bredesen. Vigrid stiller kun til valg i Buskerud fylke. Bobiler til halvannen million stjålet | Natt til søndag ble det stjålet to bobiler fra en forhandler i Nordkjosbotn seks mil fra Tromsø. Samtidig ble det stjålet et skilt ZD 11790 som trolig er i bruk på den ene bobilen. Den andre bilen har tyvene trolig skaffet andre skilt til. Politiet i Troms har varslet alle grenseoverganger, men står foreløpig helt uten spor etter de to bobilene. Med begrenset virkning | Ordvalg. Forhåndsbestemt. Ofrene. De to norske Gaza-legene har skrevet en bok som først og fremst er en utdypning av hva vi allerede vet om krigen i januar i år. Gaza-krigen, som startet 27. desember i fjor, ble ført uten at vestlig presse var på plass og kunne rapportere direkte hva som skjedde. De to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse som dro dit på vegne av NORWAC (Norwegian Aid Commitee), ble derfor en hyppig brukt kilde til informasjon, både for norske og internasjonale medier. Mediene ble kritisert for det, siden de to har engasjert seg til støtte for palestinernes sak. I boken som nå foreligger, legger de ikke skjul på det. Ordbruken de velger, som "okkupant" og "okkupert Palestina" eller "Palestina", viser det. Hele beretningen deres fra de 11 dagene på Shifa-sykehuset i Gaza, samt de historiske og politiske tilleggsbetraktninger som omkapsler denne, levner ingen tvil om hvor holdningene ligger. Dermed kan det stilles spørsmål ved hvilke følger boken kan få. Forfatterne ønsker å gi en så omfattende beskrivelse som mulig av hva de opplevet de dagene de befant seg i Gaza. Og de vil skape sympati for palestinernes sak. Overbevise leserne om at den israelske krigføringen var brutal, at den ble ført i strid med internasjonale regler og at det, som det fremgår av Gilberts avslutningskapittel, er snakk om "krigsforbrytere". De fleste som gir seg i kast med denne boken, vil nok tilhøre dem som allerede deler forfatternes oppfatning. De som støtter Israels syn i denne konflikten, vil trolig avskrive den som propaganda for en sak de ikke har noen sympati for. Den vil derfor dele skjebne med mye av det som skrives om Midtøsten-konflikten ut fra et partshensyn, med de følger at det får manglende gjennomslagskraft. Når det er sagt, er det ikke tvil om at de to gjorde en imponerende innsats i en krigssituasjon. Det var klart mens krigen raste, og det viser deres beretning her. De to har signert ulike kapitler, og det skaper temperatursvingninger i fortellingen. Gilbert er mer engasjert og til dels høystemt i sine deler. Fosse mer nøktern og fortellende. Tilsammen er det en dagbok fra et opphold som ikke bare fysisk, men psykisk må ha vært en påkjenning, i tillegg til en imponerende innsats. I skildringen av en sykehushverdag i krig møter vi enkeltskjebner. Fra en ni måneder gammel jente som møter oss med et brunt undrende blikk, og der Gilberts tekst i mer lavmælte ordelag forteller om hennes skjebne. En 12 år gammel gutt kommer inn døende. Bena og deler av underkroppen er sprengt bort. Bildet taler sitt tydelige språk. Det er beretningen fra et sykehus i krig som først og fremst berører leserne. Som helhet er boken likevel ikke blitt det holdningsskapende dokument de to sikkert har håpet. Men sett på bakgrunn av krigens brutalitet - og fortellernes engasjement - er det neppe å forvente at de skulle "pakket" sin beretning inn i den nøkternhet og balanse som kunne sikret Øyne i Gaza større overbevisningskraft og bredere nedslagsfelt. Livet etter døden | De lange linjer. IMFs selvskudd I. IMFs selvskudd II. IMFs revansje. Ny verdensorden II. Paradoksene. Finanskrisen har vært en kolossal opptur for IMF, verdens ledende forkjemper for markedsøkonomi og dereguleringer. Men Vestens dominerende stilling i økonomisk samarbeid er brutt. "Tilbake fra de døde" var overskriften på en artikkel i det britiske tidsskriftet The Economist i forkant av årsmøtet i Det internasjonale pengefondet, IMF, som nå pågår her i Istanbul, byen med en fot i Asia og en fot i Europa. Årsmøtene i søsterorganisasjonene Verdensbanken og IMF samler hvert år over hundre finansministere og sentralbanksjefer, et tusentall byråkrater og et enda større haleheng av private bankfolk og frivillige organisasjoner. Verdensbanken og IMF, begge med hovedsete i Washington, har siden opprettelsen i 1944 / 45 symbolisert den økonomiske verdensorden som vokste frem på ruinene av Den annen verdenskrig, dominert av USA og Europa. Det siste året har finanskrisen satt denne økonomiske verdensorden i bevegelse, særlig gjennom møtet i de 20 største økonomiene i verden, G20, i Pittsburgh for to uker siden. Enkelte mener at den faktisk er lagt i grus. Asia anført av Kina krever innflytelse over beslutninger som vestlige land, og noen ganger USA alene, lenge dikterte. Istanbul, tidligere kjent som Konstantinopel og for nordmenn også som Miklagard, er på mange måter perfekt for å betrakte både de lange linjene og de brå kastene i historien. Her levde det østromerske riket videre under navnet Bysants i 1000 år etter at Roma falt. De påfølgende 500 årene var Istanbul sentrum i det ottomanske imperiet, inntil den tyrkiske landsfaderen, general Kemal Ataturk i 1923 erstattet restene av det muslimske imperiet med en strengt verdslig nasjonalstat. Finanskrisen og dens ettervirkninger har svekket USA og Europa ikke bare økonomisk, men også politisk. Ikke minst kan det gå ut over Europa, særlig de gamle kolonimaktene, som i 1945 var i stand til å kreve innflytelse i IMF, og Verdensbanken, som har virket stadig mer anakronistisk. Nettopp her i Istanbul, verdensbyen med omkring 13 millioner mennesker, er det lettere innse hvor mye verden er endret de siste tiårene. Paradokset er at finanskrisen har svekket Vesten, men på samme tid styrket Det internasjonale pengefondet. Dette skjer på tross av at IMF av mange oppfattes som en slags ideologisk fanebærer for deregulerte, globale markeder og tilhenger av en forholdsvis passiv stat. Som ingen annen internasjonal organisasjon har IMF vært under innflytelse av USA, til tider nesten fjernstyrt fra det amerikanske finansdepartementet. Et velkjent eksempel er Asia-krisen i 1998, da USA fortalte IMF-ledelsen hvor skapet skulle stå. Asia-krisen, skapt gjennom kapitalflukt fra deregulerte økonomier som forsøkte å holde fast på en fast valutakurs, var et nederlag for IMF. Pengefondet anbefalte at de asiatiske landene åpnet for fri bevegelse av kapital over landegrensene, men undervurderte bivirkningene i form av økt sårbarhet og ustabilitet. Det var også et nederlag for IMF på et annet, mer praktisk plan. Kapitalbevegelsene over landegrensene ble så enorme at IMFs pengebinge viste seg altfor liten da organisasjonen skulle hjelpe de landene som ble rammet. Dette var en lærdom mange land merket seg. Kina samlet seg enorme valutareserver. Det krevde at landet begrenset innbyggernes forbruk, slik at det oppsto et voldsomt overskudd i utenrikshandelen. Det ga hard valuta, som så ble lånt ut til USA - og til slutt til amerikanske boligkjøpere. De land som ikke sparte selv, kunne nå låne andre steder. Fremveksten av globale finansmarkeder, som IMF har vært en sterk forkjemper for, så ut til å gjøre organisasjonen overflødig. Slik mistet IMF nesten alle sine lånekunder - og dermed sine inntekter. Finanskrisen har snudd alt dette på hodet. Plutselig står land i kø for å få lån. Og da G20-landene under sitt møte i London i april strevde med å bli enige om konkrete tiltak mot finanskrisen, ble det desto lettere å si ja til IMFs forslag om å tilføre organisasjonen hele 500 milliarder dollar, en tredobling av IMFs krigskasse! Denne seieren kom ikke drivende på ei fjøl. IMFs administrerende direktør og styreleder, den tidligere franske finansministeren Dominique Strauss-Kahn, viste handlekraft og en sjelden politisk nese. Strauss-Kahn skjønte også at G20s nye, ledende stilling kunne marginalisere IMF som premissgiver i den globale økonomisk-politiske debatten. I stedet for å kjempe mot søkte han samarbeid - på sine vilkår: Han sikret IMF rollen som sekretariat for G20. Her i Istanbul har han i tillegg, til Kinas glede og Italia og Frankrikes vemmelse, erklært at de vestlige landenes eksklusive og tidligere svært innflytelsesrike allianse, G7, snart vil bli oppløst. Slik har en fransk politiker fra sosialistpartiet sørget for at IMF beholder en plass, om enn litt redusert, på toppen av den nye internasjonale finansielle arkitekturen. Men det krever at Kina samtidig tar plass øverst ved bordet, ved siden av USA. Og europeerne må forberede seg på å bli plassert litt mer i skyggen. Den tid da 8 av de 24 styremedlemmene i IMF er europeiske, nærmer seg slutten. Verden blir ikke snudd på hodet av dette, men de lange linjene i verdenshistorien blir tydeligere. Vi er på vei inn i Asias tidsalder. Det er ikke bare de siste 65 års verdensorden som blir endret. Vi aner et enda større bilde. De siste fire-fem hundre årene kan bli stående som et forbigående unntak fra en flere tusen år gammel regel: Det er Kina som er verdens mektigste land. Religiøs feiltolkning | Det er ikke religionenes skyld at verden er et trist sted. Det er onde mennesker som misbruker dem, skriver innsenderen. Til August E. H. (6.10.) Det som er galt med religion, er hvordan så mange gjennom tidene har tolket den feil. Ta kristendommen f.eks: Satan var en av Guds fremste skapninger, som skulle teste menneskets kjærlighet til Gud, og det var ikke før i middelalderen at kristne prester ga ham et skremmende utseende og et helvete til å matche for å skremme ikke-troende til konvertering. Mange religiøse ledere som utfører grusomheter i dag, som du refererer til i Midtøsten, "dekker" også over sine handlinger med feiltolket religion. Så det er ikke religionenes skyld at verden er et trist sted. Det er onde mennesker som misbruker dem. Så i seg selv er ikke generell religion hverken skadelig eller ond. Den er bare misforstått. Fra suksess til løgn | Bjarne Håkon Hanssen er en av Regjeringens største politiske begavelser. Med en sjelden kombinasjon av folkelighet, pågangsmot og arbeidsevne har han satt spor etter seg i de fleste av de verv han har fått tildelt. Som landbruksminister i Jens Stoltenbergs første regjering gjorde han seg minst like mye bemerket blant forbrukere som hos bøndene, Det hører til sjeldenhetene. Som leder av Arbeiderpartiets EU-utvalg dempet han motsetningene i en sak som hadde skapte mye vondt blod. Det politiske håndverket Hanssen viste i disse rollene, bidro sterkt til at han ble en av statsminister Stoltenbergs mest fortrolige medspillere. Som arbeids- og inkluderingsminister var han en vesentlig støttespiller for statsministeren i arbeidet med den store pensjonsreformen. Men i en annen vanskelig reformsak, opprettelsen av den nye arbeids- og velferdsetaten (Nav), ble bildet av Hanssen med startpistolen mer symbolsk enn han kanskje hadde tenkt seg. Dette arbeidet rakk han aldri å fullføre før statsministeren styrte ham over i Helse- og omsorgsdepartementet. Avgangen som helseminister gjør at Hanssen igjen blir stående med halvgjort arbeid. Han viste handlekraft da han fra første dag i sitt nye departement satte i gang med samhandlingsreformen - at kommunene skal overta mer av ansvaret for pasientbehandlingen. Men oppgaven med å bringe reformen i land må nå overlates til andre. Hanssen har påført statsministeren en ny vanskelig utfordring med regjeringskabalen. Det alvorligste ved Hanssens overraskende avgang er likevel at han velger å avslutte en suksessrik karrière med å lyve for det norske folk. To uker etter at han hadde fortalt Stoltenberg at han ønsket å gå av, sa han til NRK og andre medier at han kom til å fortsette som helseminister. Motivet var å skjerme statsministeren for spekulasjoner om skifte på denne viktige posten, og Stoltenberg skal ha gitt Hanssen ryggdekning for løgnen. Vi har forståelse for at en statsråd ikke kan tenke høyt om egen politisk fremtid. Og det må være lov å svare unnvikende på medienes spørsmål i slike saker. Men det er et ufravikelig krav at en politiker ikke lyver. Her gikk Hanssen over en klar grense. Det er trist at en så dyktig statsråd nører så sterkt opp under et bilde av at politikeres ord ikke er til å stole på. Og det er skuffende at statsministeren ikke har sett hvilken skade Hanssen har påført politikkens omdømme. Det reiser spørsmål ved hvor Stoltenbergs egne grenser går. Barns vern | Det er slett ikke uproblematisk når utenforstående instanser forsøker å blande seg inn i en mulig straffesak. Likevel skal Barneombudet ha ros for å be om innsyn i en henlagt etterforskning i Vestfold, der påståtte seksuelle overgrep mot to små gutter skal ha funnet sted. Saken har vært etterforsket i to år, og i dommeravhør skal guttene ha forklart seg i detalj om overgrepene, angivelig begått av fire voksne menn. Barnevernet er overbevist om at guttene snakker sant. Barnepsykiatere skal ha konkludert med at overgrep har funnet sted, og på sykehuset i Vestfold skal legene ha konkludert med at den minste gutten har blitt utsatt for anale voldtekter. En aktiv og oppegående bistandsadvokat har påvist at politiet har gjort en rekke åpenbare tabber i sin etterforskning, tabber som politiet nå selv beklager. Men i stedet for å anbefale videre etterforskning, fastslår det lokale politiet at det nok har foregått overgrep, men at det - uvisst av hvilken grunn - ikke er fare for gjentagelse. For å forhindre justismord er en rettsstat avhengig av strenge beviskrav i straffesaker. Når Riksadvokaten forklarer henleggelsen av den aktuelle saken med at uklarheter medfører at beviskravene ikke er oppfylt, er det en konsekvens av dette. Men når Riksadvokaten i samme brev skriver at "det er også mye som taler for at guttene har blitt utsatt for seksuelt misbruk", er barneombudets interesse for saken på sin plass. En pris til håp, dialog og fremtidstro | President Barack Obama er en verdig vinner av Nobels fredspris. Samtidig er tildelingen en av de dristigste i prisens historie. Obama har hatt verdens mektigste folkevalgte embete bare siden 20. januar. I løpet av mindre enn ni måneder i Det hvite hus har han formulert en rekke ærgjerrige målsettinger, men har ikke rukket å oppnå resultater i de store sakene som han arbeider med. Kunngjøringen om tildelingen var ikke mange minutter gammel, før denne innvendingen ble fremført i går. Selv om vi forstår argumentet, mener vi at dette er å se for snevert på saken. Årets fredspris er fremfor alt et håndslag til en politisk filosofi der USA igjen erklærer seg som et likeverdig medlem av det internasjonale samfunn. Det betyr at verdens mektigste stat ikke bare har rettigheter, men også plikter overfor fellesskapet. En slik forpliktelse er helt nødvendig, dersom freden skal sikres og de globale utfordringene innenfor klima, miljø og fattigdomsbekjempelse skal komme nærmere en løsning. Her har Obama allerede levert et grunnleggende bidrag ved å bryte med den inngrodde troen på amerikansk alenegang som dominerte USAs politikk under president George W. Bush og visepresident Dick Cheney. Betydningen av kursendringen fra det unilaterale til det multilaterale kan vanskelig overdrives. USA var på vei inn i en isolasjon som ikke bare gjorde verden mer utrygg, men som også svekket landets anseelse og innflytelse. Bakgrunnen for Obamas nåværende posisjon er da også at stadig flere amerikanere etter åtte år innså at denne politikken bar galt av sted. Selv om kontrasten til Obamas forgjenger er viktig for å forstå denne tildelingen, har Nobelkomiteen i sin begrunnelse sørget for å møte argumentet fra den amerikanske høyresiden om at prisen ikke er annet enn et nytt angrep på Bush. Komiteen peker spesielt på Obamas radikale nytenkning om en verden uten atomvåpen, som kan gi støtet til en ny runde med vidtrekkende nedrustningsforhandlinger. Dette initiativet gir også tildelingen en solid forankring i Alfred Nobels testamente. Årets fredspris er den første etter at Thorbjørn Jagland overtok som leder av Den Norske Nobelkomiteen. Valget av Obama skiller seg fra mange av de senere års tildelinger, der hederen har gått til relativt ukjente skikkelser. Det er nok å tenke på den kenyanske miljøforkjemperen Wangari Maathai i 2004 og Muhammad Yunus, pioneren for mikrofinans fra Bangladesh, i 2006. Prisen til Obama er også forskjellig fra tildelingen til Finlands tidligere president Martti Ahtisaari i fjor og USAs tidligere president Jimmy Carter i 2002. I disse tilfellene kom prisen som en anerkjennelse for trofast innsats for freden gjennom mange tiår. Det er absolutt ikke noe nytt at komiteen forsøker å påvirke politiske prosesser som er under full utvikling. Den berømte tildelingen til den tyske samfunnskritikeren Carl von Ossietzky i 1935 hadde som en klar hensikt å rette søkelyset på naziregimets stadig mer hardhendte undertrykkelse. Fredsprisen har gjennom årene også fokusert på motstanden mot apartheid i Sør-Afrika, kampen for menneskerettighetene i den tidligere Sovjetunionen og arbeidet for en fredsløsning i Midtøsten. I det siste tilfellet finnes fremdeles utfordringer som venter på årets prisvinner. Obama arvet to kriger fra sin forgjenger. Det militære engasjementet i Irak er nå under avvikling, mens presidenten og hans rådgivere står midt oppe i en omfattende utredning om hva som skal skje i Afghanistan. I tillegg truer det alvorligste økonomiske tilbakeslaget siden 1930-årene med å avspore alle planer som Obama og hans stab legger for fremtiden. Fallhøyden er stor, ikke minst fordi presidenten har gjort håp og optimisme til sitt sentrale budskap. Hvis resultatene uteblir, kan det hele ende med bitter skuffelse. Nobelkomiteen tar en betydelig sjanse med denne pristildelingen, og vil få kritikk for det. Men vi har sans for at komiteen under Jaglands ledelse har mot til å velge noe annet enn det trygge og trauste. Obama har potensial til å endre internasjonal politikk i en generasjon fremover. Samarbeidsviljens trontaledebatt | Den første debatten i det nyvalgte Stortinget ble preget av en statsminister som ønsker å lage nye, brede forlik og en opposisjon som, med unntak av Fremskrittspartiet, var minst like mye opptatt av samarbeid som av konfrontasjon. Dette er dekkende for den brede enighet om hovedlinjene i norsk politikk, men innbyr ikke til opprivende politiske oppgjør. Regjeringen vet også godt at den har mindre handlefrihet til å gjennomføre kostnadskrevende løfter i denne stortingsperioden enn i forrige. Samtidig vet opposisjonen at den er like langt unna et slagkraftig regjeringsalternativ etter valget som før. Dette er økonomiske og politiske realiteter som er egnet til å legge bånd på retorikken. Arbeiderpartiets nyvalgte parlamentariske leder, Helga Pedersen, traff derfor ikke helt tonen da hun i sine replikker til både Frp-leder Siv Jensen og Høyre-leder Erna Solberg forsøkte å holde liv i argumentasjonen fra valgkampen da regjeringspartiene la sterk vekt på spriket på opposisjonssiden. Vi tror Solberg har et godt poeng når hun sier velgerne nå er mer opptatt av hvilke endringer partiene både på regjerings- og opposisjonssiden kan skape i folks hverdag, enn av et regjeringsspill foran et valg om fire år. Vi er også enig med Høyre-lederen i at hensynet til en langsiktig styring av landet tilsier at partiene ikke lager mer spill og spetakkel enn nødvendig. Siv Jensen ser ikke ut til å dele denne analysen. Hennes påstand om at Regjeringens kursendring i asylpolitikken ikke innebærer noen egentlig innstramning, er ett av flere tegn som tyder på at Frp fortsatt er mer opptatt av hvordan det selv kan bli større enn hvordan det kan få mer innflytelse ved å samarbeide tillitsfullt med andre partier. Den lave temperaturen i trontaledebatten betyr ikke at Regjeringen ikke ble utfordret på saker der den ikke har levert godt nok i sine fire første år. Den fikk berettiget kritikk fordi kampen mot fattigdom hverken ble nevnt i trontalen eller i statsminister Stoltenbergs innlegg ved åpningen av gårsdagens trontaledebatt, og fordi den har lagt for liten vekt på å modernisere offentlig sektor. Statsministeren har et poeng når han sier at pensjonsreformen er et eksempel på omfattende modernisering av offentlig sektor. Men han gjør klokt i å lytte mer til den del av opposisjonens argumenter som dreier seg om hvordan nye grep kan bidra til å redusere helsekøene og øke kvaliteten på undervisningstilbudet i skolen. I motsatt fall risikerer han at hans invitasjon til samarbeid ikke blir mottatt med det alvor det fortjener. Tiden er knapp | FNs spesialutsending Kai Eide har fått sterk kritikk for sin håndtering av valget i Afghanistan 20. august. Hans tidligere nestkommanderende, den amerikanske diplomaten Peter Galbraith, har nærmest drevet en personlig kampanje mot sin gamle sjef. Ifølge Galbraith har Eide reagert altfor passivt på meldingene om alvorlige uregelmessigheter under valget. Han skal også ha vist unnfallenhet overfor president Hamid Karzai. Eide holdt søndag en pressekonferanse i Kabul for å svare på beskyldningene. Han var omgitt av ambassadørene fra USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, i tillegg til at EU og NATO også var representert. Det var et kraftfullt svar på antydningene om at han står uten internasjonal støtte. Eide gikk langt i å kritisere valget. Han snakket om "utbredt valgfusk" i mange stemmelokaler. Dette gjelder ikke minst i sør og sørøst, der Karzai henter mye av sin støtte. FNs øverste representant i Afghanistan bruker hardere ord enn noen gang, men ønsker ikke å være mer konkret før kontrolltellingen er fullført. Foreløpige tall viser at Karzai er gjenvalgt med 54,6 prosent oppslutning. Men tallet på forkastede stemmer kan bli så stort at han havner under 50 prosent. Da må Karzai belage seg på en ny valgomgang mot sin nærmeste utfordrer, Abdullah Abdullah. Nå haster det virkelig med en avklaring. Afghanistan har ikke råd til mer tvil om legitimiteten til regjeringen som skal styre landet. Sparekniven kan vente litt til | I morgen går finansminister Kristin Halvorsen på Stortingets talerstol for å presentere det første budsjettet i en ny stortingsperiode. Mottoet er: Bruk penger nå, spar senere. Det er en riktig oppskrift, så langt den bærer. På kort sikt er det fremdeles riktig å bruke nok penger til å sikre god fart i økonomien. Problemet er bare at det er så vanskelig å si hva som skal til for å unngå en unødvendig økning i arbeidsledigheten. På lengre sikt er det behov for en innstramming, slik at vi også i fremtiden beholder orden i de offentlige finansene. Hvis det er noe finanskrisen har vist, så er det hvor viktig det er. Regjeringen står overfor samme dilemma som andre vestlige land, men heldigvis i en mye mildere variant. Her må det være lov til å være streng i vurderingen av Regjeringens linje: Relativt sett har Norge i løpet av de siste 12 månedene kunnet tillate seg å øke pengebruken mer enn noe annet land. Likevel er den innstrammingen som snart må komme også i Norge, bare peanøtter mot den hestekuren som venter de fleste vestlige land. Fra i fjor til i år vil bruken av oljepenger over statsbudsjettet ha økt fra omtrent 12 til nærmere 120 milliarder kroner. Omtrent en sjettedel av utgiftene på statsbudsjettet blir betalt av oljefondet. Det er tre hovedgrunner til denne økningen, i tillegg til noen regnskapstekniske. I bunnen ligger den "vanlige" økningen i bruken av oljepenger som følger at den såkalte handlingsregelen: Avkastningen av oljefondet, anslått til fire prosent, skal brukes over statsbudsjettet. Og i år øker avkastningen med omtrent 10 milliarder friske kroner. Mye viktigere er det at Regjeringen har lagt frem konkrete forslag om å bruke over 40 milliarder friske kroner utover dette. På toppen kommer en nesten ukjent og meget fornuftig side ved handlingsregelen: Oljefondet brukes som automatisk buffer eller kassakreditt for å møte en forbigående svikt i skatteinntektene samt økningen i utgiftene til dagspenger. Det dreier seg ikke om småpenger: 35 milliarder kroner. I morgen vil fokus være på overforbruket i forhold til handlingsregelen, som for 2008 altså er anslått til 40 milliarder kroner. Hvor lenge kan Regjeringen utsette bruken av sparekniven uten å undergrave tilliten til handlingsregelen? Like viktig som budsjettet Halvorsen presenterer i morgen, er hva hun sier. Jo mer penger finansministeren vil bruke neste år, desto tydeligere bør hun forberede Stortinget og velgerne på de smalere tidene som venter. Jaglands rolle | Det er noe i nærheten av en selvfølgelighet at Nobelkomiteens pristildeling til USAs sittende president skaper strid. Årets tildeling er jo nærmest en åpen invitasjon til debatt. Samtidig er det liten tvil om at Obamas inntreden i Det hvite hus er det enkeltgrep som har bidratt mest til "forbrødring" mellom verdens land og folk det siste året. Hele det internasjonale klimaet er jo forandret - håp har erstattet fortvilelse. Slik sett er prisen en innertier i forhold til Alfreds Nobels testamente. I kjølvannet av prisentildelingen er det reist spørsmål om Thorbjørn Jaglands rolle. Han er nyvalgt generalsekretær i Europarådet, og både Erna Solberg og Siv Jensen mener dette står i motstrid til å være Nobelkomiteens leder. Begge tar feil. For det første burde de hatt mot og initiativ nok til å reise dette spørsmålet i fjor høst - og ikke kastet seg på en omstridt prisutdeling. For det andre burde de visst at som generalsekretær er Jagland forpliktet på Europarådets idégrunnlag - ikke på de ulike europeiske regjeringenes politiske krumspring. Og for det tredje sørget den norske regjering klokelig nok for å avklare Jaglands dobbeltrolle allerede før han gikk inn i den. Derfor virker det nå bare som et ufint spark på den politiske skinnleggen når opposisjonen bruker Obama-tildelingen til en ny runde med Jagland-kritikk. I slik sammenheng burde de to partilederne vært mer rausere, og mindre smålig. Det hadde kledd situasjonen bedre. Skyver problemene foran seg | Regjeringen har lagt frem et raust statsbudsjett. Med frykten for fortsatt økende ledighet som begrunnelse legges det opp til å bruke enda mer oljepenger neste år enn i kriseåret 2009. Dette kan ikke ha vært et enkelt valg for statsminister Jens Stoltenberg. Som Arbeiderpartiets leder må han vise at en regjering der partiet står enda sterkere etter valgseieren, gjør alt som er mulig for å oppfylle slagordet arbeid for alle. Som økonom, og ikke minst som handlingsregelens far, vet han at veien tilbake til en mer normal bruk av oljepenger på senere budsjetter blir uhyggelig smertefull. Å begrense utgiftsveksten i årene fremover vil innebære politiske prøvelser som selv en flertallsregjering vil ha store problemer med å takle. Veksten i de regelbundne utgifter i folketrygden vil neppe gå ned igjen etter den betydelige økningen til alders- og uførepensjon, sykepenger, rehabilitering og andre formål vi ser på budsjettet for 2010. Og det er ikke til å komme forbi at denne utgiftsveksten egentlig er den viktigste grunnen til at Regjeringen bruker så mye mer oljepenger enn avkastningen av Statens Pensjonsfond utland også neste år. Med unntak av endrede regler for formuesbeskatning for boliger har Regjeringen valgt bare små justeringer i skatte- og avgiftspolitikken. At færre skattytere med vanlige inntekter heretter skal betale formuesskatt, mens et fåtall med de høyeste formuene skal betale mer, er nødvendig for å beholde formuesskattens legitimitet. Opposisjonens harde utfall mot økningen av ligningstakst på boliger ble da også tydelig dempet etter at de ble klar over den store økningen i bunnfradraget, og at en finansminister fra SV, av alle, hadde redusert den samlede formuesskatten i Norge. Reaksjonene fra opposisjonen var i det hele tatt mildere enn vanlig. Årsaken er åpenbar. Partier som ønsker å komme til makt i overskuelig fremtid, ser hvilke utfordringer som ligger foran enhver norsk regjering som har som ambisjon å holde orden i økonomien. I denne situasjonen bør man være forsiktig med å kreve påplussinger til det ene og det andre gode formål. Men på ett punkt mener vi det er grunn til å rette skarp kritikk mot Regjeringens prioritering. Satsingen på høyere utdanning er altfor defensiv med tanke på det raskt stigende antallet studenter og det økende behovet for kvalifisert arbeidskraft i fremtiden. Det er skuffende at forskningsminister Tora Aasland ikke har fått større gjennomslag i budsjettkampen. Også her skyver Regjeringen problemene foran seg. Kreftdata | Personvernet står sterkt i Norge. Det er avgjørende for folks tillit til sentrale aktører i helsevesenet at de holder sin juridiske og etiske personvernsti ren. På den bakgrunn er det høyst kritikkverdig at Kreftregisteret lagrer data om kvinner som har tatt mammografi, uten at nødvendig samtykke fra kvinnene er innhentet. Konsekvensene av lovbruddet som nå er avdekket, strekker seg langt utover Kreftregisterets egne rekker. I en tid da debatten rundt nasjonale personidentifiserbare helseregistre er som hetest, gir det gode skyts for motstanderne av slike registre når selv Kreftregisteret, som har stått som en bauta blant norske helseregistre siden oppstarten i 1951, ikke bryr seg nevneverdig om lovverket. Aller mest alvorlig er dette for kvinner som har eller har hatt brystkreft. Mammografiscreening er et tiltak for å oppdage brystkreft så tidlig som mulig. Prosjektet koster årlig flere titalls millioner kroner. Det kan ikke bli fullverdig uten at Kreftregisteret samler inn og lagrer persondata. Grundig evaluering av effekt og eventuelle uheldige konsekvenser for kvinnene som deltar, er nødvendig både for den enkelte kvinne, og for hele prosjektets legitimitet. Dersom Kreftregisteret ikke rydder opp, står evalueringen i fare. Løsningen er åpenbar: Kreftregisteret må få kvinnenes samtykke så raskt som mulig. At det koster penger, er det sure eplet ledelsen ved registeret må bite i, når den har vært så amatørmessig i sin omgang med pasientdata. Skattelettelse | Skatt på bolig, det er farlig det. Det bekrefter reaksjonene etter forslaget om endringer i formuesskatten. Grunnlaget for de første kommentarene var ofte lovlig tynt, noen ganger basert på rene misforståelser. Mange overså også et interessant poeng: En finansminister fra SV kommer med et forslag som alt i alt innebærer en lettelse i formuesskatten med 760 millioner kroner! Hadde forslaget kommet fra Høyre, ville Kristin Halvorsen kanskje ha kalt det et lureforslag, en sniklettelse i formuesskatten. Men historien forteller at en finansminister som vil gjøre endringer i beskatningen av boliger, gjør tryggest i å smøre et flertall av velgerne. Argumentet om at de rikeste har størst glede av den milde norske beskatningen av boliger, går ikke hjem hos folk flest - som selv er huseiere. Regjeringens forslag innebærer høyere formuesskatt for dem som bor i eldre boligområder med lave ligningsverdier. Men høye minstefradrag vil skjerme de fleste. Flertallet av dem som i dag betaler formuesskatt, vil få lettelser. Skatteskjerpelsen er begrenset til personer med temmelig store og lavt belånte boligformuer. Det nye takstsystemet er et enkelt sjablongsystem og skaper derfor en del nye urettferdigheter. Men tilfeldighetene er enda større i dag. Mange av de aller rikeste her i landet ville knapt ha betalt skatt i det hele tatt uten formuesskatten. Nå vil den ramme litt mer presist. Derfor fortjener Regjeringen støtte. En sårt tiltrengt seier for Obama | President Barack Obama kan trekke et lettelsens sukk etter at Senatets finanskomité med 14 mot 9 stemmer ga sin tilslutning til en omfattende reform av det amerikanske helsesystemet. Obama har flere ganger omtalt dette som sin viktigste innenrikspolitiske sak. Det er ennå langt igjen til et endelig vedtak, men det virker temmelig sikkert at Obama slipper å oppleve det samme som Bill Clinton i 1993 - 94, da presidentens ambisiøse helseplan kjørte seg fullstendig fast i Kongressen. Det skulle gå 15 år før noen igjen forsøkte å innføre en ordning med sykeforsikring for alle - eller nesten alle - amerikanere. Etter langvarig tautrekking, både at republikanerne og deler av sitt eget demokratiske parti, hadde Obama behov for en seier. Dragkampen begynte å tære på hans autoritet. Det bidro heller ikke til å styrke presidenten at Russland tirsdag ga beskjed om at landet fortsatt er motstander av straffetiltak mot Iran. Etter at Obama la det planlagte rakettskjoldet i Øst-Europa på is, hadde USA håpet at Russland ville kvittere med å støtte sanksjoner mot Iran. Obama må glede seg over det som tross alt går i riktig retning, og nå kan han regne med at helsereformen tas opp til plenumsbehandling i både Senatet og Representantenes hus. Det demokratiske parti har flertall og kan om nødvendig vedta en reform uten hjelp fra opposisjonen. Obama vil helst unngå en slik fremgangsmåte, og har satset sterkt på å sikre seg republikansk støtte. Til slutt stemte en av de republikanske senatorene i finanskomiteen, Olympia Snowe fra Maine, sammen med demokratene. Hun sa selv at hun ikke ville ta ansvar for at et så viktig spørsmål forblir uløst. Dermed fikk Obama den ene stemmen han trengte for å kunne hevde at helsereformen er et tverrpolitisk prosjekt. Hard debatt kan ventes i tiden fremover. Mange - og slett ikke bare republikanere - synes at helsereformen blir svært dyr. Prisen blir 829 milliarder dollar over en periode på ti år, ifølge Kongressens utredningsorgan for budsjettsaker. Den største utgiftsposten går til å subsidiere premiene for folk som ikke har råd til å betale sin egen forsikring. Det er beregnet at tallet på amerikanere med sykeforsikring vil øke med 29 millioner. Men ordningen kommer ikke til å fange opp alle. Om ti år vil fremdeles 25 millioner mennesker stå uten dekning. Her kommer tilhengere av å forbedre systemet til å stå steilt mot dem som vil redusere kostnadene. USA vil etter alt å dømme få en helsereform, men det er ennå for tidlig å si hva som til slutt blir vedtatt. Verdens beste barneland? FNs barnerettskomité har for aller første gang sendt et medlem til Norge for selv å høre hva barn har å si om å være liten i landet vårt. Det er fort gjort å trekke på skuldrene og avfeie besøket: Skulle ikke verdens beste land å bo i også være det beste barnelandet? Selvsagt burde vi det. En velferdsstat som forvalter store økonomiske ressurser, og som har hatt en barnelov helt siden 1981, burde være best i klassen, også på dette området. Og i forhold til barn i svært mange andre land, er norske barn ytterst privilegerte. De aller fleste barn blir hørt, sett og beskyttet. Men det er ikke selvsagt at vi automatisk er det mest barnevennlige landet, selv om vi er best i voksenklassen. I Fafo-rapporten om barnefattigdom som ble offentliggjort tidlig i september, kom det frem at mens Norge blir rikere, lever stadig flere av våre barn i fattigdom. Aller verst er forholdene for barn som har innvandrede foreldre. I tidligere rapporter har FNs barnerettskomité kritisert Norge for ikke å vurdere barn som selvstendige vesener i asylsaker. Denne uken har barneombud Reidar Hjermann overfor det besøkende komitémedlemmet lagt særlig vekt på barn i fengsel. Da han i september presenterte barneombudets rapport til barnekomiteen, fremhevet han også krisen i barnevernet, samt forholdene for barn på flukt. Alt svært betimelig. I vår satte Aftenposten søkelys på UNEs praksis med å la enkelte unge jenter få bli i Norge, fordi de ellers kunne risikere kjønnslemlestelse. Det er helt i tråd med barnekomiteens klare beskjed om at barnets beste er viktigere enn innvandringspolitiske hensyn. Likevel ga både daværende inkluderingsminister Dag Terje Andersen, Høyres innvandringspolitiske talsmann Bent Høie og Frps talsmann Per Willy Amundsen klart uttrykk for at slike jenter ikke skal kunne finne beskyttelse i Norge. Også de frivillige organisasjonene, som leverer sin egen rapport til Genève, har vært bekymret for forholdene for barn på flukt. Disse bekymringene kan bli sterkere når Regjeringen har gjennomført de varslede innstramningene i asylpolitikken. Over nyttår skal norske myndigheter møte FN-komiteen i Genève for å diskutere situasjonen her i landet. Skal Regjeringen vise at den tar de utsatte gruppenes situasjon alvorlig, forventer vi at barneministeren ikke sender sine underordnede, men selv stiller opp. Det vil i så fall være første gang en norsk barneminister tar seg det bryet. Velfortjent | Forskningsrådet delte onsdag kveld ut to sentrale priser i norsk forskningsverden: Fredsforskeren Nils Petter Gleditsch fikk rådets pris for fremragende forskning, mens paleontologen Jørn Hurum fikk Forskningsrådets formidlingspris. Vi gratulerer begge med velfortjent anerkjennelse. Gleditsch har i flere tiår vært en av Norges fremste samfunnsforskere, med stor produksjon av høy kvalitet og med internasjonal tilnærming. Med rette fremhever juryen at hans forskning alltid har fulgt et spor som har vært relevant for den samtidige politiske debatt, fra ikke-vold, militær etterretning, demokratiforståelse og de siste årene: Miljøutfordringene. Jørn Hurum får prisen for sin formidling gjennom en årrekke, men ble for alvor kjent på forsommeren i år da han maktet å sette i gang et formidlingsapparat uten like. Bok, vitenskapelig artikkel, dokumentarfilm og web-lansering gjorde fossilet Ida verdenskjent på få uker. Hurum ble kritisert for å overselge funnet og for å gi uttalelser til mediene som det ikke var forskningsmessig dekning for. Kritikken er ikke irrelevant, men kan også rettes mot oss i mediene, som ikke er vant til å møte en så profesjonell oppmerksomhetsstrategi fra naturvitenskapelig hold. Uansett forringer ikke kritikken den entusiasme og fortellerglede Hurum sto frem med, og hans ønske om å nå ut til et stort publikum. Han maktet å synliggjøre forskning og kunnskap på en helt ny måte. Det er absolutt en pris verdt. Pressens kamp | Sammen med Danmark, Finland, Sverige og Irland inntar Norge førsteplassen på den årlige rangeringen av pressefrihet fra organisasjonen Reportere uten grenser. I likhet med FN-kåringen om hvilke land som er best å bo i, er listen en påminnelse om at Norge er plassert i et fredelig, privilegert og lettstyrt hjørne av verden, med sterke institusjoner og rettstradisjoner, og med stor grad av tillit mellom statsapparat og befolkning. Det er under slike betingelser pressefriheten blomstrer, mens styresett uten demokratisk legitimitet undertrykker mediene. Oversikten lages ut fra opplysninger om lovgivning, overgrep mot journalister, og på grunnlag av omfattende spørreundersøkelser om journalisters arbeidssituasjon. Feilkilder finnes, men indeksen gir utvilsomt en tankevekkende oversikt over utviklingstrekk i ulike land. De første 13 land på listen er alle europeiske, men vi merker oss at Silvio Berlusconis Italia, et av EUs opprinnelige medlemsland, nå har sklidd helt ned på 49. plass og må se unge demokratier som Mali, Sør-Afrika og Ghana foran seg. Israel faller voldsomt som følge av medierestriksjoner under krigen i Gaza, fra 46. til 93. plass, og er ikke lenger det land i Midtøsten med størst pressefrihet. Både Kuwait, Libanon og De forente arabiske emirater scorer høyere. Nok en gang blir det dokumentert at krig ikke bare handler om døde, sårede og materielle skader. Krigens offer er også friheten til å rapportere om den. Grafsing kan være uunngåelig | - Grafsing og kjendishysteri, sa direktør i Datatilsynet, Georg Apenes, i går om de offentlige skattelistene som nå sorteres og utnyttes på stadig nye måter. Offentliggjøringen av skattelistene var også tema i spontanspørretimen i Stortinget i går. Det er nå mer alvor og temperatur over den årlige debatten om hvorvidt skattelister bør offentliggjøres. Den digitale revolusjonen åpner for stadig nye muligheter, som nettavisene utnytter på kreative måter. Utbruddet til Apenes gir likevel liten veiledning i hvilke løsninger som bør velges. De største farene ligger på et annet plan, i muligheten for å koble ligningsinformasjonen med andre personopplysninger. Det vi egentlig står overfor, er en tilspisset konflikt mellom åpenhet og personvern - to prinsipper som begge er viktige. Vi kan se konturene av et overvåkingssamfunn hvor ikke bare staten, men også innbyggerne selv og kommersielle aktører samler og systematiserer data om andre, i både bilder og tekst. Kobling mellom skatteopplysninger og Facebook-kontakter kan være et slikt eksempel. Det er dessverre en fare for at de involverte aktørene hver for seg hverken har oversikt over eller tilstrekkelig omtanke for hva de samlede virkningene kan bli. Ny teknologi som gjør overvåking av kommunikasjon og ytringer enklere, gjør det mer fristende å gå på tvers av viktige prinsipper som vern av privatlivets fred. Likevel vil vi advare mot å innskrenke tilgangen til skattelistene. Ordningen med offentlige skattelister er en rotfestet tradisjon som tjener viktige formål. Det er ikke enkelt å trygge legitimiteten til at nesten halvparten av de samlede inntektene i landet kreves inn av staten og fordeles over offentlige budsjetter. Det stiller store krav til innsyn og offentlighet. Tilliten til at det er en rimelig sammenheng mellom inntekt, formue og skatt ville neppe være like sterk hvis opplysningene ble gitt i anonymisert form. Åpenheten som vi har hatt i Norge om disse spørsmålene, kan også sees som del av en politisk kultur som vektlegger idealet om små inntektsforskjeller. Samtidig må man være seg bevisst at den teknologiske utviklingen gjør at det vil åpne seg stadig nye muligheter for misbruk av personopplysninger. Dette gjelder ikke bare ligningsdata. Disse utfordringene bør behandles konkret, med sikte på finne frem til virkemidler som er mest mulig målrettet og avgrenset. Slik kan konflikten mellom åpenhet og personvern dempes mest mulig. Kollektiv slendrian | Buss, trikk og T-bane har fått fem millioner kroner i bøter av Ruter i år for feil, mangler og slendrian. Selskapet har hittil i år mottatt 50000 klager - en dobling i forhold til i fjor. Det samme gjelder reisegarantikrav (utlegg til taxi ved store forsinkelser). Økningen i antall beklagelser til moderselskapet Ruter skyldes hovedsakelig to forhold: Økning i antall reisende - vel 7 prosent, og snøproblemer, og da særlig på T-banen vinteren 2009. Innstilte avganger utgjør størstedelen av de fem millioner kroner selskapene har måttet punge ut med bøter. Reisegarantien ble i utstrakt grad brukt av passasjerer som hadde krav på refusjon ved forsinkelser. Men sjåførenes kjørestil, renhold og kundenes generelle opplevelse av en tur med kollektive transportmidler er problemområder Ruters selskaper sliter med. Ruter har fått flere klager fra misfornøyde passasjerer. Noen av dem har fått varige skulderskader etter uvøren kjøring av sjåfører. Klagelisten blir lengre hver eneste dag. Ifølge kvalitetsansvarlig i Ruter, Marit E. Leite, er selskapene svært opptatt av kjørestilen. Både med hensyn til energiforbruk, skader på materiell og kundenes tilfredshet. Det er mulig at systemet som med 17 millioner kroner i bonuser til selskapene som går til velferdstiltak for de ansatte, har bedret servicen til kundene. Bonusutbetalingene er blant annet basert på punktlighet. Men det formidable antall klager og de påfølgende bøter på 5 millioner kroner, forteller at situasjonen for de kollektive transportselskapenes kunder langt fra er tilfredsstillende. Kollektivtilbudet i Oslo-området er blitt bedre de siste årene. Men det er nødvendig at kollektivselskapene hele tiden er opptatt av å utbygge og forbedre systemet. Målsettingen må være et konkurransedyktig kollektivtilbud som kan demme opp for privatbilismen. Ennå er det langt frem. Grunnleggende tillitssvikt | Riksrevisjonens kritikk av Arbeids- og velferdsetaten (Nav) i rapporten om statsregnskapet for 2008 er noe av det alvorligste som noen gang er skrevet fra det hold om svikt i norsk forvaltning. Når Riksrevisjonen skriver at den ikke kan "bekrefte Arbeids- og velferdsetatens regnskap for 2008", betyr det i virkeligheten at Stortingets eget kontrollorgan ikke kan anbefale at landets nasjonalforsamling godkjenner en tredjedel av utgiftene på statsregnskapet. Dette innebærer en grunnleggende svikt i tilliten til en av bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet. Det kan hverken Regjeringen eller Nav leve med over tid. Situasjonen I Nav er ikke bare alvorlig fordi en så stor andel av statens midler forvaltes uten tilfredsstillende kontroll. Det er enda mer beklagelig at svikten går hardest ut over grupper i befolkningen som er mest avhengig av at det offentlige velferdsapparatet fungerer etter hensikten. Ifølge Riksrevisjonen har en rekke stikkprøver avdekket vesentlige feil i behandlingen av enkeltsaker. Det betyr blant annet at brukerne av Navs tjenester ikke har mottatt de utbetalinger de har krav på, og at Navs internkontroll ikke har oppdaget feilene. Riksrevisjonen påpeker også alvorlige forsinkelser i oppfølgingen av sykemeldte og gjennomføringen av det planlagte arbeidskvalifiseringsprogrammet. Fordi mye av svikten skyldes at Navs IKT-systemer ikke fungerer tilfredsstillende, og at store deler av etatens personale ikke har fått tilstrekkelig opplæring, er det all grunn til å frykte at det vil ta lang tid å rette opp de alvorlige feilene. Det er uakseptabelt at brukerne på Navs lokalkontorer i kommunene i altfor mange tilfeller møter saksbehandlere som ikke har den nødvendige kompetanse. Riksrevisor Jørgen Kosmo understreker at kritikken ikke først og fremst rammer Navs ledelse og ansatte. Hovedansvaret ligger hos politikerne som har hatt hastverk med å innføre en reform som på ingen måte var tilstrekkelig kvalitetssikret. Dermed blir det også politikernes ansvar, og i første omgang Regjeringens plikt, å få ryddet opp i en tilstand det norske samfunn ikke kan være bekjent av. Arbeidsministeren er politisk ansvarlig for Nav. De statsråder som ledet departementet i den perioden kritikken gjelder, er nå gått av. At de har etterlatt seg et system som er beheftet med så store svakheter, stiller statsministerens beslutning om å la den nye arbeidsministeren vente i to måneder med å tiltre, i et enda underligere lys enn tidligere. Regjeringen har ikke råd til å bli oppfattet som om den ikke tar utfordringene i Nav tilstrekkelig alvorlig. Nådeløst bra | Norwegian gjør det nådeløst bra. I går leverte selskapet sitt beste resultat noensinne, med et overskudd i 3. kvartal på en halv milliard kroner. Selskapet satser på utskifting av flyparken og utvider virksomheten. Kontrasten til SAS kan nesten ikke være større. Selskapets siste kvartalsresultat var et underskudd på vel en milliard kroner. Det er langt fra sikkert at selskapet har råd til å fornye flyparken i tide. Datterselskapet i Norge er omgjort til en filial som langt på vei sentralstyres fra Stockholm. SAS' problem er at selskapet har vært rigget for medvind. Tidene var lenge så gode at de ansatte kunne tillate seg å spre seg på nærmere 40 fagforeninger som ofte har konkurrert med hverandre. Og svensker, dansker og nordmenn kunne leke landskamp når oppgaver skulle fordeles. Derfor var Norwegians suksess nesten sikret i det øyeblikk Konkurransetilsynet greide å skaffe nykommere i flybransjen tilnærmet samme konkurransevilkår som SAS. Norske flykunder har grunn til å være takknemlig. Men nå er det like mye Norwegian som må passes på. Derfor er det nå SAS man bør ønske lykke til. Men hvis SAS skulle forsvinne, vil andre selskaper komme til. Norge har noen av de mest trafikkerte flyrutene i Europa. Det gjelder bare at nykommere fortsatt får gode konkurransevilkår. Og trafikktilbudet på ulønnsomme ruter i utkanten kan settes ut på anbud. Staten trenger ikke være medeier i SAS. Krevende psykisk helse | Flere psykisk syke. Lav selvfølelse. Vil bli sett. Angst. Negative tanker. Krav. Mer tydelige. Det gode liv. Krever mot. Våre politikere må ha mot til å endre kursen i en retning av å gi folk en følelse av å være verdifulle og ønsket. Depresjon handler om negative tanker, skriver Geir Sørlie. Stadig flere blir syke og uføre på grunn av psykiske lidelser, og mistenkes samtidig for trygdemisbruk og lav arbeidsmoral. Dagbladet fastslår på lederplass 28. juli i år at angst og depresjon er vår nye folkesykdom. Aftenposten setter nesten daglig fokus på psykisk helse. Halvparten av alle nordmenn vil få alvorlige psykiske problemer i løpet av livet ifølge Helsedirektoratet. Statsministeren uttrykker i Aftenposten 14. oktober stor bekymring for veksten i folketrygdens utgifter, men sier samtidig at Regjeringen ikke finner klare årsaker. Det er særlig økningen i antall uføre og utgiftene i forbindelse med sykdom som bekymrer. Økningen skyldes i stor grad psykiske lidelser, og unge rammes i større grad enn før. Psykologer sier at selvfølelse er følelsen av å være ønsket og verdifull. De sier at vår nye folkesykdom er lav selvfølelse, som betyr at vi ikke føler oss verdifulle og ønsket. Lav selvfølelse, angst, depresjon, andre psykiske lidelser og utrygghet hører nøye sammen. Det er vår tids største utfordring å forstå og erkjenne dette. Lav selvfølelse er årsaken til vold, urett, kriminalitet, rasisme, sykdom og fattigdom. Mennesker med lav selvfølelse erstatter selvrespekt med selvforakt, og mister dermed ikke bare respekten for seg selv, men også respekten for andre. De har ikke evne til empati, evnen til å kunne forstå og leve seg inn i andre menneskers virkelighet. Over 80 prosent av vår adferd er styrt av ubevisste tanker og handlinger, og disse er vi ikke oppmerksomme på. Vi skjønner derfor ikke hva som motiverer og påvirker vår adferd. Årsakene til dette finnes i hvordan vi har opplevd barndommen og hvilke oppfatninger vi ubevisst har fått av oss selv og omverdenen. Det er i barndommen vi utvikler vår personlighet, utvikler følelsene våre og ubevisst utvikler strategier for å overleve. Barn trenger trygghet, foreldre som har tid, følelsesmessige relasjoner og et miljø der de kan lære, prøve og feile, uten å bli straffet, men veiledet. De skal ha åpenhet, tillit og respekt og skal ikke påføres krav og skyld- / skamfølelse. Barn med lav selvfølelse vil ved å bli utsatt for skyld og skam, få bekreftet at de ikke er bra nok og påta seg skylden for andres problemer. De vil også ubevisst utvikle strategier for å overleve, de vil kompensere den lave selvfølelsen. Fordi de vil bli sett uansett. De vil prøve å skaffe seg beundring, forakt eller avsky. Samfunnet dyrker rikdom og omfavner de som "har gjort det bra". Derfor jager vi penger, makt, status og en fin fasade. Men under denne jakten blir vi selvopptatt, vi blir aldri fornøyd, vi vil ha mer, og grådigheten får utvikle seg. Vi mister evnen til å glede oss over det vi har og overser meningen med livet; å gi uten å kreve, samtidig som vi føler oss ønsket og verdifulle. Vi mister hjertet vårt, vi mister evnen til empati og evnen til å bry oss. Samtidig får angsten rotfeste i oss. Vi får angst for å miste det vi har, for ikke å være bra nok, for ikke å bli verdsatt, for å gjøre feil og for å bli avvist. Angsten påfører oss også somatiske lidelser. Mange kroppslige lidelser skyldes angst og blir dermed feilbehandlet i helsesystemet. Angst, uro og utrygghet lindrer vi blant annet ved å misbruke rusmidler. Rus gir ro i sinnet og bedøver sjelen. Rus øker selvfølelsen, fjerner hemninger og gjør oss oppstemte. Depresjon handler om negative tanker. "Det er min skyld" eller "jeg er ikke bra nok" eller "dette klarer jeg ikke, det kommer til å gå galt". Tankene kommer i korte glimt fra vårt indre, og vi må ha kontakt med vårt indre for å fange dem. De færreste av oss har slik kontakt, fordi vi lever i mangel på tid og evne til å reflektere, og uten kontakt med våre følelser. De ubevisste, automatiske tankene og handlingene styrer vår adferd. Deprimerte mennesker mister interesse, evne til å glede seg og lysten til sosialt samvær med andre. De ser på seg selv som mislykkede, omverdenen som kjedelig og meningsløs, og på fremtiden som dyster, trist og uten håp. Er det slike mennesker samfunnet vil ha? Et samfunn som vil ha vekst. Når har vi nok, når skal vi legge om kursen og dyrke verdier som glede, fellesskap, rettferd, omsorg og menneskeverd? Vi lever i verdens rikeste land, og vi har ikke rett til bolig, arbeid og omsorg. Likevel kreves det at vi skal bidra, prestere og konkurrere. Vi blir gjort til gjeldsslaver for å kunne bo, og dermed til lønnsslaver for å betale gjeld. Og alt er overlatt til markedet, til konkurransen og spekulantene. Er det merkelig at vi blir urolige og engstelige, redde for ikke å klare oss og ikke være bra nok? Våre politikere forstår ikke årsakene til at sykefraværet og antall uføre øker. Hvorfor spør de ikke fagekspertisen? De som er eksperter på menneskesinnet og menneskelig adferd, psykologene og psykiaterne. Psykiatriens oppdrag er å få folk tilbake i arbeid. Ikke å gjøre folk friske, eller peke på årsaker. Når journalister, engasjert i psykisk helse, spør fagekspertene om årsaker svarer de ofte svært utydelig. Som "at gode og nære relasjoner er viktige" eller "at vi lever i et samfunn der det kreves mye av den enkelte". De må bli mer tydelige, men kanskje har de ikke blitt spurt? Dersom de svikter sin gjerning i denne sammenheng, svikter de ikke bare samfunnet, men de svikter også seg selv. Å finne ut av hvem man er, er smertefullt. Det krever mot. Livsløgner kan bli avslørt, mange må kanskje erkjenne at virkeligheten er annerledes enn man trodde. Mennesker med høy selvfølelse, lever gode liv. De takler motgang, og de streber ikke etter status og penger. De misbruker ikke rusmidler, de stjeler ikke, de bedrar ikke, og de innordner seg lover og regler. De gleder seg, de arbeider med iver og interesse og de lever nøysomme og anstendige liv. De respekterer andre, og er opptatt av rettferd og likeverd. De har skjønt at alle mennesker er viktige og at ingen er mindre verdt enn andre. Er det ikke slike mennesker og slike verdier vi vil dyrke? Vil vi ikke da få et annerledes samfunn? Et samfunn med mindre kriminalitet, sykdom og vold, høyere sysselsetting, likelønn, færre fattige og ensomme, og mennesker som lever i større forståelse med hverandre? Våre politikere står overfor en gedigen oppgave, en oppgave som vil kreve enormt mot. Mot til å endre kursen i en retning av å gi folk en følelse av å være verdifulle og ønsket. Det er ikke nok å si at alle er likeverdige, folk må også ha følelsen av å være det. Det vil kreve en annen politikk, en annen bruk av ressurser, dyrking av andre verdier og mange upopulære avgjørelser. Er dette utopi? Det er lov å håpe. Med tanke på de neste generasjoner. Uten politisk effekt | Hver gang det smeller i Midtøsten, skynder man seg å skru på autopiloten her hjemme: Hvor skal jeg legge meg for å være riktig plassert i det norske politiske landskap? Diskuter saken med Janne Haaland Matlary fra kl. 15! Denne navigasjonsøvelsen er særdeles unyttig: "hvem som er verst" -analysen gir ingen løsning. Derimot er det interessant å analysere om partenes militærmaktbruk er del av en politisk strategi. Dessverre er den ikke det: Hamas og Hizbollah er geriljaer som går i sivil, angriper sivile og gjemmer seg og sine våpen blant sivile. Sivile rammes derfor i kamper mellom Hamas og Israel. Kun Israel må forholde seg til krigens folkerett fordi det er en statspart og kjemper i uniform. Det etiske ansvar hos Hamas som krigfører er det ingen som snakker om. Tvert om er det nesten som om man beklager at de har så dårlige våpen. Hamas tar ingen hensyn til noen som helst regler for krigføring, men bruker kynisk egne sivile som sitt skjold. Den politiske hensikt er å utslette Israel. Dette er neppe et forhandlingsutgangspunkt. Men også Israel bruker sin våpenmakt uten politisk strategi. Hensikten med å bruke militærmakt er alltid politisk, men her er den kontraproduktiv i forhold til det politiske formålet. Den rammer ikke Hamas' evne til å avfyre raketter mot Israel presist, rakettavfyringene fortsetter. I stedet rammer den ikke-legitime mål i stor grad. Dette gir en ytterligere radikalisering av palestinere og den arabiske verden. Skulle Israel ha en strategi for maktbruk som en integrert del av en strategi, måtte Hamas' rakettskyting bekjempes med vesentlig mer presise midler, dvs. spesialstyrker. I stedet velges konvensjonelt angrep med flybomber, som må ramme sivile i et "fengsel" som Gaza. Dessuten mangler Israel helt en strategi for incentiver til moderate palestinere. I de okkuperte områdene trakasseres alle over samme lest. Den israelske militærmakten brukes derfor uten politisk effekt - noe som er den verste måte å bruke et så brutalt virkemiddel på. Det er kun USA som kan bevege Israel, fordi det alene besitter den militærmakt som kan garantere dette. Israel har igjen tapt "mediekrigen". I 2006 i Libanon var det harde konvensjonelle angrep med overlegen styrke, men tap av all legitimitet. Det samme skjer nå. Det ser ikke ut til at Israel bryr seg om dette. Militær "fremgang" er viktigere. Det er ingen tegn til at Genève-konvensjonene spiller noen reell rolle. Derved tapes også vestlig opinion. Det er ikke mulig å bekjempe en gerilja med konvensjonelle angrep dersom de sivile ikke kan skilles ut og skjermes, for geriljaen støtter seg alltid på folket. Et folk som bombes av motstanderen, vil selvsagt støtte geriljaen. En geriljakrig handler om "hearts and minds" og om presise nålestikk mot geriljaens våpen. Israel har rett til selvforsvar. Hamas ville ikke fornye våpenhvilen. Enhver regjering må som første plikt sørge for egne borgeres fysiske sikkerhet, og det ikke bare i et valgår. Men en politisk løsning forutsetter "live and let live", og dette er kun mulig dersom Hamas velger PLOs vei. Det ville underminere Hamas i forhold til Fatah. Midtøsten preges politisk av krigslogikk. Israel har én prioritet: Fysisk sikkerhet gjennom militær overlegenhet. Men en slik overlegenhet gir ingen politisk gevinst, fordi militærmakten ikke kan omsettes i politisk makt annet enn innenriks, og bare for en kort stund fordi løsningen uteblir. Løsningen betinges av sikkerhetsgarantier for Israels eksistens. Det er kun USA som kan bevege Israel, fordi det alene besitter den militærmakt som kan garantere dette. Dagens krigføring er tragisk også fordi den er så bortkastet. Diskuter saken med Janne Haaland Matlary fra kl. 15! Verdirelativismen som problem | Etisk riktig. Erling Fossen vil ha mange "historier" fra forskjellige synspunkter om krigen. Det er et problem hvis det skal erstatte objektive fakta. Debatten om motstandskampen nylig viste seg å være en debatt om etikk, dvs. om det fantes en riktig og feil side. Min kollega Thomas Chr. Wyller påpekte dette, og fikk til svar av Erling Fossen at han må innse at den subjektive opplevelsen av fedrelandskjærlighet var like sterk hos NS-medlemmet som hos motstandsmannen. Men det er jo ikke interessant hva den subjektive opplevelsen er, derimot hva den objektive realiteten dreide seg om: Når jeg introduserer ordet objektiv realitet, er jeg ikke politisk korrekt. Fossen vil ha mange "historier" fra forskjellige synspunkt om krigen. Hvis dette er en erstatning av objektive fakta eller objektivt rett og galt, er det et problem. Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt, bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta. Det er ikke noe som viktigere enn noe annet, enhver har sin versjon av hva som skjedde. Men det er ikke bare dette som er problemet, men også at etikken selvsagt er avhengig av hva realitetene er. Men hvis det ikke finnes annet enn "historier" og ingen sann historie, blir etikken bare subjektiv; i "min verden" var mine valg riktige. Andre verdenskrig, som enhver krig eller annen hendelse, trenger bare nok tid til at alle som var med, og som derfor så krigen fra sitt emosjonelle og engasjerte utgangspunkt - og derfor tror de gjorde noe objektivt riktig eller galt, er dødd ut. Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke engang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle "brahet". Han ville jo også måtte si at "hvis du er for slaveri, kan ikke jeg si at det er noe objektivt feil ved det". All etisk vurdering er basert på faktaanalyse. Det etisk uakseptable ved nazismen var menneskesynet som forblir ondt, hverken mer eller mindre. Det samme kan man si om kommunismen, særlig under Stalin. Det er derfor objektivt sett etisk riktig å bekjempe slike politiske systemer, den gang som nå. Mord på uskyldige, kulaker eller jøder; kan ikke aksepteres. En ærlig analyse av Sovjet-kommunismen og nazismen viser oss objektivt sett at slik var disse regimene, og vår etiske konklusjon gir seg selv. Jeg er bekymret for den utbredte verdirelativisme som nå er den intellektuelle mote. Taliban innfører nå forbud mot pikeskoler i deler av Pakistan og dødsstraff for kvinner uten slør. Dette er ondt, hverken mer eller mindre; ikke et uttrykk for religion eller kultur, og vi har ikke etisk sett lov til å si at "slik lever de der". Vi har en utenrikspolitikk basert på objektiv etikk slik den uttrykkes i menneskerettighetene, og de kriger vi er involvert i dag har en slik verdidimensjon. Det var også en kamp for verdier andre verdenskrig og den kalde krigen dreide seg om. I Alice i Eventyrland sier Alice til Humpty: "Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det". Dette er relativismens prinsipp, og det er farlig. Det etisk riktig finnes objektivt sett, og folk flest vet hva det er. Livet som "story-telling" er uinteressant for andre enn den som lever i sin egen verden. Kan Obama kutte klimaets gordiske knute? Et håp. Stikker dypt. Ord og handling. Motkreftene er sterke. Prisøkninger. Kina er nøkkelen. Etter at Barack Obama vant valget, har han handlet i samsvar med budskapet i sin egen bok Mot til å håp. Han har også utnevnt sterke miljøforkjempere til sin regjering. Klimaengasjement. Selv om klimakrisen på sikt er langt alvorligere enn finanskrisen, er det finanskrisen som fører til rask og målrettet handling fra regjeringene over hele verden, mens klimaforkjemperne kjemper forgjeves for å omgjøre kriseforståelse til forpliktende verdensvid handling. Intet skjer, fordi USA og Kina er på hver sin side av gjerdet. De forurenser like mye, men det rike landet USA nekter å gjøre noe før Kina er med på laget, og Kina mener at de rike landene først og fremst USA, må betale både fordi de er rike og fordi de har forurenset i 200 år. Der står det. EU er på sidelinjen med et litt forlorent håp om at deres gode eksempel fra Kyoto skal føre til at andre følger etter. Klimamøtene i Bali og Poznan på vei mot toppmøtet i København i desember har vært sterke på retorikk og enighet om at klima er en stor utfordring, men ganske tomme på handling. Onde tunger hevder at 10000 mennesker etter en uke i Poznan hadde som eneste resultat at et semikolon ble skiftet til et komma i teksten fra Bali. Inn i dette fastfrosne systemet er det nå kommet håp med Obama som ny amerikansk president. Hans miljøengasjement er utvilsomt sterkt, men motkreftene er sterke, så uten sterke grep fra Obama i samarbeid med Kina, vil trolig København-toppmøtet bare å bli nok en retorisk oppvisning. Handling vil først komme når Obama i forkant har fått overbevist kongressen. Vi må derfor følge med i spillet mellom USA og Kina i løpet av dette året for å se om det blir en klimaavtale i København, eller om København-møtet ender ut i et ordrikt kommuniké og et nytt møte om to år etter neste kongressvalg i USA. Obamas miljøentusiasme stikker dypt. I boken Mot til å håpe, som han faktisk skrev selv før han var en stor stjerne på den politiske himmel, erkjenner han ikke bare global oppvarming som en stor trussel mot vår planet, men også USAs ansvar for å delta i løsningen. Hans kritikk av kull og oljeselskaper er sviende og da spesielt mot Exxon, som han nærmest legger for hat. Etter at han vant valget, har han faktisk handlet ifølge budskapet i sin bok. Han har utnevnt sterke miljøforkjempere til sin regjering. Den nye energiministeren og nobelprisvinneren Steve Chu er minst like brennende i sitt engasjement som Erik Solheim her hjemme. De har forøvrig trolig like store utfordringer i sine respektive regjeringer med å gjøre omforenede miljømål om til effektive, men dessverre upopulære handlinger. Hans ordbruk i tiltredelsestalen var nok en bekreftelse. Referanse til at nå fikk vitenskapen få sin riktige plass, var en sterk tilbakevisning av benektelsen av klimafakta i Bush-administrasjonen. Enda sterkere var hans påstand om at måten vi bruker energi på gir styrke til våre fiender og truer vår klode. Lekkasjene på hans egen pakke for finanskrisen viser en satsing på 350 mrd. kroner, eller et halvt norsk statsbudsjett på miljøtiltak. Bush-administrasjonens tak på bilutslipp i 18 stater er løftet. Obama er sterk både i ord og handlinger, men han får ikke noe gjennombrudd uten støtte fra republikanerne, USA er jo et demokrati. Obama har ikke de 60 stemmene i senatet som skal til for å tvinge frem en avstemning, og vi må i vår begeistring ikke glemme at 46 prosent stemte på republikanerne, og de stemte nå mot Obamas siste pakke i representantenes hus. Alle presidenter, fra Nixon, har snakket varmt for energiuavhengighet for USA, og Clinton var i tillegg for fornybart energi, men hittil har alle hatt til felles at det er blitt med ordene. Selv om mange amerikanske velgere stemmer for fornybar energi og frihet fra Midtøstens olje, mener de samme velgerne noe annet når de står ved bensinpumpene som forbrukere, og skal betale. Clinton erfarte dette da han støttet Kyoto-avtalen, men måtte stå overfor verden med halen mellom bena etter at kongressen forkastet hans forslag. Obama vil sikkert ikke forskusle politisk kapital ved å inngå en avtale i København uten at han i har ryggdekning fra kongressen i forkant. Fire-fem stater i USA har kull som sin hovednæringsvei, og i krysspresset mellom nedleggelse av lokale arbeidsplasser og å redde kloden en gang i fremtiden, er det ingen tvil om at hensynet til lokale arbeidsplasser vil vinne. Direkte prisøkninger på bensin eller elektrisitet etter direkte pålegg fra politikere, er en sikker søknad om å få slippe å ha makten etter neste valg. Prisøkning på bensin er omtrent like populært i USA som høyere priser på strøm er i Norge, og begge steder fører for lave priser til sløseri og økte utslipp. Løsningen er indirekte prisøkninger gjennom tvungen innblanding av grønn energi for kraftselskaper, kvotehandel og andre mekanismer som øker energiprisene uten at regjeringen får skylden. Kronargumentet i kongressen mot en ny og sterkere avtale enn Kyoto i København er likevel: Hvorfor skal vi (USA) betale mer for vår energi når Kina slipper unna, og forurenser like mye. Kina slipper sikkert ut mer enn USA i dag, men hevder på sin side at USA både har forurenset i nesten 200 år, og at de slipper ut fire ganger så mye pr. innbygger. Nå får vær så god USA betale for rensing også i Kina, både for å gjøre opp for gamle synder, og fordi en reduksjon er et gode ikke bare for Kina, men for hele verden. Hvis Obama kan klare å inngå en gjensidig forpliktende avtale med Kina før toppmøtet i København hvor også kineserne dekker en del av kostnadene, mister republikanerne et kronargument. Kina har jo også vist økende interesse for en miljøavtale i takt med sine økende miljøproblemer både i forurensing, flommer og ekstremvær. Med sterke incentiver fra begge sider kan vi håpe på et gjennombrudd i sommer. Den mektige somalikvinnen | Det er opplest og vedtatt at ingen er mer undertrykt enn somaliske kvinner. Men en av de mest innflytelsesrike personene i Somaliland er en enke på 70 år. Jeg var nylig noen dager i Somaliland, mest i hovedstaden Hargeisa, og fikk meg noen overraskelser. Den største sto Edna Adan for. Edna er 70 år og enke. Mannen hennes var president i Somaliland fra 1993 til 2002. Selv har Edna hatt mange viktige posisjoner og er kjent for sin kamp mot omskjæring av kvinner. For noen år siden var hun også utenriksminister i Somaliland. Nå er hun sykehusdirektør på sykehuset som bærer hennes navn. Edna Adan Maternity Hospital er Hargeisas flotteste sykehus, grunnlagt av Edna, og blir i stor grad finansieres av henne og hennes kontakter. Selv bor hun i en leilighet på sykehuset, noen få meter fra kontoret der hun styrer det meste med et sterkt engasjement. Jeg skal innrømme at møtet med Edna overrasket. Mye har vært sagt og skrevet om den sterke undertrykkingen av somaliske kvinner, senest av Amal Aden i A-magasinet 6. mars. Jeg påstår ikke at det som sies er usant, men Edna er i hvert fall et bevis på at en kvinne kan få mye makt og innflytelse også i et samfunn der somalierne er i stort flertall. Å rusle rundt i Hargeisa som utlending med lyst hår var interessant. Flere ganger ble jeg kontaktet av somaliere som ville fortelle meg at jeg var trygg og som takket for Norges innsats på Afrikas horn. Terrorangrepet som rammet byen i oktober i fjor hadde skuffet og frustrert store deler av befolkningen. Det er lite klokt å fremstå som ytterliggående somalisk muslim. Mange i Somaliland kan ikke fordra terror og misliker sterkt politisk islamisme. Selv om Somaliland formelt har vært en del av Somalia siden 1960, fungerer området i dag som en selvstendig og ganske stabil republikk. Landets grenser er ganske identiske med britenes tidligere protektorat, mens det borgerkrigsherjede Somalia tidligere var italiensk koloni. I Somaliland er målet å bli anerkjent som et uavhengig land - hva enn som skjer med fredsprosessen lenger sør. Mens hijabdebatten fortsatt pågår i Norge, kan jeg rapportere at de fleste kvinnene var tildekket, men få brukte niqab - plagget som skjuler alt unntatt øynene. Det interessante var at akkurat disse kvinnene stort sett gikk sammen med kvinner som var mindre tildekket. Jeg kunne altså ikke registrere uniformering blant somaliske kvinner. Derimot kunne jeg se kvinner som ikke var tildekket. De var neppe somaliere. For også i Somaliland finnes innvandrere - for eksempel fra Etiopia. Om de opplever ubehageligheter fordi de ikke dekker seg til, vet jeg ikke. Hargeisa fremsto langt mer harmonisk og trygt enn jeg hadde forestilt meg. Byen har mange flotte hus, som det sies er bygd av somaliere i utlandet som drømmer om å vende tilbake. Men idyllen er slett ikke fullkommen. Det er fattigdom, grensekonflikter og vannmangel. Valutaen er håpløs. Betaler du en dollar for en liten cola, får du igjen tusenvis av Somaliland-schilling. Ikke en eneste minibank finnes i Hargeisa. Skal du forlate landet med fly, er Daallo Airlines eneste alternativ. Da må du gå om bord i gamle russiske propellfly uten fungerende seter, sikkerhetsbelter eller bagasjehyller. Men frem kommer du. Til eneste mulige destinasjon: Djibouti. Høfligheten er borte | Kvaliteter | Edelt eller vulgært | God og dårlig | Dyder | Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er stort sett borte i Norge. Ukjent begrep. Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep. Dannelse er et annet ord for kultivasjon og foredling. Dannelse holdes ikke lenger opp som normen, som det man bør strebe etter. Før var det et dannelsesideal, helt konkret det som ble formidlet gjennom utdannelse i fag som historie og filosofi. En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som også vises i ytre oppførsel. Men selv når den indre dannelse mangler, er høflighet kultiverende i et samfunn. Nordmenn i dag er ofte uhøflige, er mange utlendingers dom. Nordmenn trenger seg på i stedet for å la folk komme av trikk og buss, vi er aggressive, vi er altfor direkte i vår tiltale og går rett på sak i alle sammenhenger. Direkte tale er jeg selv en sterk tilhenger av, men det å vite når den er på sin plass er en kunst. Jeg tror problemet dypest sett har å gjøre med en relativisme i alt som har med kunnskap og moral å gjøre. Dannelse kombinerer begge. Hvis humanistisk kunnskap ikke er "nyttig", er det liten interesse for den. "nytten" av filosofi er å kjenne seg selv og hvordan en kan bli, gjennom å kjenne spesielt filosofi, fra Platon til for eksempel Nietzsche. Er mennesket et vesen som drives av vilje til makt alene? Eller er det et ideal man kan strekke seg etter som vi kaller dyder? I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? "finkultur" skal vi ikke ha noe av. Bare ordet viser problemet med relativismen, for bare hvis "alt" er kultur, kan man kalle den tradisjonelle kulturen for "finkultur". Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at "Bach løfter sjelen" vil ikke kunne godtas av dem som mener at "sjel" ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets "storhet" som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det. Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse. Det klassiske ideal handler om moral og menneskesyn: Mennesket kan bli edelt, men også lett forfalle - til å ligge under for lastene, som det så treffende heter. Det klassiske ideal om dannelse og kultivasjon påberoper seg to ting: det ene er at mennesket kan defineres nøyaktig og oppskriften på å bli et edelt menneske også; det andre er at kunnskapen som trengs for denne foredlingen er den samme for hver generasjon. Man skal for eksempel lese stoikerne fordi de lærer oss hvordan vi skal kultivere dyden som kalles "detachment", egen kontroll og uavhengighet av omgivelsene. Man skal lese antikkens greske filosofer fordi ingen har overgått Sokrates i analysen av borgerplikt og man skal lese Shakespeare fordi han er sublim i både innhold og språk. Men i dagens Norge anser vi kunnskap som noe skal være instrumentelt nyttig fremfor noe som danner oss som menneske, og vi har ingen tro på at dannelsens dyder er objektive og derfor normgivende. Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er stort sett borte. Noen skatteflyktninger er likere enn andre | Kreative tilpasninger. Beskatt det du får tak i. Styring, ikke symboler. Flyttemelding. Stein Erik Hagen er i sommer blitt hudflettet fordi han flytter familien og formuen til Sveits med sin beskjedne skatt. Skatteagn. Samtidig berømmes John Fredriksen og Kristian Siem fordi de flytter sine skip til Norge hvor rederiskatten er minst like beskjeden. Alle tre har svelget de skatteagn som henholdsvis Sveits og Norge har lagt ut. Den eneste vesentlige forskjellen er at Hagens virksomheter - i motsetning til Siem og Fredriksens - betaler store beløp i selskapsskatt i Norge. Mens de tre familiene får til felles at de hverken betaler formues- eller inntektsskatt til Norge. Skattesystemet er en krevende balansegang mellom politisk hensyn i form av fordeling og rettferdighet, og praktiske realiteter i form av mest effektiv innkreving og minst mulig skadevirkning på samfunnets verdiskapning. Norge klarer denne balansen bra med en moderat total skattebelastning, samtidig som nivået tiltrekker nye selskaper til sokkelen og næringslivet på land trives. Men skattesystemet er også et signal fra regjeringen til oss om hva de vil vi skal gjøre. Både Hagen-familien, Kristian Siems familie og Fredriksen-familien har vist stor kreativitet i sine tilpasninger. Mens Hagen er blitt slaktet, er Siem og Fredriksen tiljublet. Statssekretær Rikke Lind har demonstrert rødgrønn politikk kraftfullt ved å invitere Fredriksens flåte hjem. Invitasjonen har virket, ikke fordi det er utpreget ønske om å bidra til spleiselaget, men fordi skipene under norsk flagg i praksis er skattefrie. De rødgrønne har demonstrert sannheten i Bibelens lignelse om den fortapte sønn. Det later til å være større glede i Regjeringen over den fortapte sønn som vender tilbake, enn over den som trofast har arbeidet med norsk verdiskapning fra en norsk base. Selv om den fortapte sønn ikke gir noen skatteinntekter, er den politiske symboleffekten viktig. Symbolhelter til tross, inntekter gir de ikke. Et sivilisert land kan ikke drives uten skatteinntekter. Som dommer Learned Hand i den amerikanske høyesterett observerte: "Jeg betaler min skatt med glede, for den kjøper jeg sivilisasjon". En stat med for lave skatteinntekter blir så svak at den inviterer til korrupsjon. Men skatten skal ikke bare skrives ut, den skal også inndrives, og da må man først få tak i skattegrunnlaget. Vår nye globaliserte verden stiller skattesystemet overfor nye utfordringer fordi en del av skattegrunnlaget nå kan flytte seg dit hvor skatten er lavest. Dette gjelder i liten grad mennesker, derfor kan og blir de beskattet tungt. Fast eiendom kan pr. definisjon ikke flyttes, derfor er de tungt beskattet i de fleste land. Merkelig nok har Norge motsatt politikk, fast eiendom er så lite beskattet at det faktisk brukes for å redusere betalbar skatt. Nærings- og finanskapital er derimot svært bevegelig, og er følgelig svært lett beskattet i de fleste åpne samfunn. Skip har alltid vært slik, de beveger seg jo nærmest pr. definisjon mellom to land. Som en konsekvens er skipsfarten i praksis skattefri, selv i europeiske høyskatteland. Inntil 1980-årene var skipsfartens mobilitet unik for denne næringen, mens i dag er alle finansaktiva like mobile som skip. Beskatningen av finans- og næringskapital i Norge gjennom formuesskatten virket fornuftig i en mindre globalisert verden, men synes i dag mer som en overlevning fra forgangne tider. Etter valget må den nye regjeringen tenke nøye gjennom signaleffekten av sitt skattesystem. Det bør mane til handling på klimautfordringen, gjøre formuesskatten til et verktøy for investeringer i aktiv - ikke død kapital - samt få flere i arbeid. Økt banksparing ved redusert sats i formuesskatten. I dag er det bare de som ikke kan regne, som sparer i bank, med 1,1 prosent formuesskatt å på innskuddet, 28 prosent skatt på renteinntekten og en inflasjon på 2 prosent er det eneste sikre at bankinnskuddet synker i verdi. Finanskrisen har vist at bankene trenger langsiktige innskudd. Gjennom endring av verdsettelsen av eiendom versus nærings- og finanskapital vil lysten til investeringer i fast eiendom dempes, samtidig som det oppmuntres til investeringer i næringslivet - og med det sysselsetting. Økt incentiv til arbeid for trygdemottagere ved å samordne skatt og trygd slik skatten på nytt arbeid blir under 50 prosent. I dag har en del trygdemottagere over 100 prosent skatt på inntekt hvis de begynner å jobbe, fordi trygdeinntekten faller mer enn inntekt etter skatt når de begynner i jobb. Dette er ikke bare et økonomisk problem, men er også et hinder for integrering av lavt kvalifisert innvandrere. Reduser CO-2 utslipp ved å ha samme skattesats uansett utslippskilde. I dag skattes utslipp fra bensin og sokkelen tungt, mens industrien går skattefri. Vi bør ikke ha et skattesystem som gjør at industrien kan slippe ut sin CO-2-kloakk gratis. De rødgrønne godkjente miljøbomben Norfrakalk med hele 230000 tonn CO-2-utslipp uten videre krav. Den neste regjering må i hvert fall sørge for at slike grove forurensere betaler det de koster storsamfunnet, om vi da ikke klarer å stoppe dem helt. Kirken som kan avkristnes innenfra | Kan ikke ekskluderes. Redningen. Ateister i kirkemøtet? Enigheten virker til å være stor om at det er bra hvis flere stemmer under kirkevalget i Den norske kirke. Men resultatet kan bli at ateister tar plass i kirkemøtet. Den som vil bli prest eller prost eller biskop i Den norske kirke må forplikte seg på Bibelen og den lutherske bekjennelse. Om dette fungerer tilfredsstillende er en annen sak som kan ligge nå. Men for å bli valgt inn i et menighetsråd, et bispedømmeråd eller - i siste instans - kirkemøtet, stilles ingen formelle krav til forpliktelse på kirkens grunnlag. Det er nok å være døpt og medlem i Den norske kirke. Som kjent gjelder det bortimot 80 prosent av innbyggerne i Norge. En undersøkelse fra 2008 viste at bare 30 prosent av Norges befolkning tror at Jesus Kristus sto opp fra de døde. En tredjedel var usikre, mens 38 prosent avviste oppstandelsen. Det betyr at flertallet av medlemmene i Den norske kirke avviser eller er tvilende til selve påskebudskapet. Men alle de som ikke tror på oppstandelsen er kvalifisert til å bli leder av kirkerådet - og dermed inneha den øverste posisjonen i Den norske kirke. Alt de trenger, er et demokratisk flertall i ryggen. Nominasjonskampen i Oslo SV mellom Heikki Holmås og Akhtar Chaudhry i desember i fjor handlet blant annet om beskyldninger om juks. Ryktene gikk om at mennesker meldte seg inn i partiet, og fikk stemmerett, selv om de ikke ante hva SV sto for. Det finnes viktige forskjeller mellom et trossamfunn - som Den norske kirke - og et politisk parti. Samtidig finnes det en åpenbar likhet: Både trossamfunnet og partiet har et formelt og tydelig verdigrunnlag. SV har for eksempel et partiprogram som forplikter ansatte og tillitsvalgte. Og den som stemmer Høyre har ingen innflytelse over hvem som leder SV. I Den norske kirke er det annerledes. Der kan til og med den som ønsker å avkristne kirken gjøre sin innflytelse gjeldende - så lenge vedkommende er medlem. Og ingen kan ekskluderes fra kirken, heller ikke i ekstreme tilfeller. I svenske Aftonbladet klaget Patrik Lindenfors i mars over at Svenska kyrkan ikke var i stand til å kaste ham ut av kirken: « Jeg kommer antagelig til å forlate kirken etter hvert - jeg har prinsipper. Spørsmålet er om Svenska kyrkan fortsatt har noen. Tillater de at jeg blir værende; en ateist som aktivt arbeider for å vise hvor falsk deres lære er? » Redningen for Den norske kirke har vært - og vil antagelig være - at det først og fremst er de som tror på det kristne budskapet som engasjerer seg. Derfor vil det neppe dukke opp så mange ateister i kirkemøtet med det første. Dette har da også vært et hovedargument for dem som siden slutten av 1800-tallet har kjempet for kirkereformer: I praksis vil kirkens aktive få innflytelse over sin kirke. Men skepsisen har også vært betydelig. Store deler av bedehusbevegelsen har for eksempel protestert mot en struktur som innebærer at passive medlemmer har nøyaktig like stor innflytelse over valg av menighetsråd som aktive kirkegjengere. Mange av oss har slitt med at politikere - ofte med et perifert forhold til kristen tro - har det øverste ansvaret for en kristen kirke. Men hvor mye bedre er det at medlemsflertallet avgjør kirkens profil? Forskjellige, men stadig likere | Været først | Samarbeid | Sett utenfra fortoner nordmenn og svensker seg som nokså like. Vi blir alle skandinaver. Sett innenfra blir vi nok stadig likere, men forskjellene er fortsatt betydelige. Som direktør for Det Norske Nobelinstitutt har jeg vært på utallige svensk-norske møter. På et av de aller første kom spørsmålet om den svenske regjeringens representasjon i Nobelstiftelsens styre opp. Forslaget var at regjeringens representasjon skulle reduseres fra to til en. På norsk side ga vi klart uttrykk for at det riktige tallet var null. Vi fikk tilslutning fra en enslig svenske. På middagen om kvelden kom flere svensker bort til meg og spurte om vi i Norge virkelig hadde åpne diskusjoner om ting som styret hadde gått inn for. Jeg måtte bekjenne at det nok hendte. Det er farlig å generalisere om forhold som varierer fra person til person, men svenskene er stort sett grundigere og mer systematiske enn oss nordmenn. Vi er gjerne litt mer spontane og direkte. Svenskene er mer statusorienterte og opptatt av å følge lover og regler mer strikt. Nordmenn viser fort en litt anarkistisk side. Når to nordmenn møtes, taler de først om været, så ofte om hvor i landet de kommer fra. To svensker vil nok også tale om været først, men vil så kanskje spørre om hva den andre jobber med. Det er ikke så passende i det mer egalitære Norge. Å yte service får fort noe underdanig over seg for nordmenn. Det er derfor mange av oss er så glade for alle svenskene som er kommet hit for å arbeide innenfor servicenæringene. En typisk svensk kommentar var Carl Bildts til Gro Harlem Brundtland under folkeavstemningene om EU i 1994 om at hun måtte dra ut og "opplyse" sitt folk. Det gjorde hun jo definitivt. Det hjalp bare ikke. I Sverige forventet regjeringen å vinne og den gjorde det. Selv når den svenske regjeringen møter folkelig motstand, som den gjorde angående både høyrekjøring og kjernekraft, kan dens standpunkter likevel bli gjennomført, uten at det holdes ny folkeavstemning. Det er i grunnen litt rart at vi er blitt så like som vi er, når vår historie er såpass ulik. I Sverige fantes lenge et sterkt aristokrati. I Norge var det ikke rare greiene, og det lille vi hadde ble fjernet etter 1814. Sverige hadde en så effektiv embetsmannsstat at det en tid kunne spille en rolle som europeisk stormakt. I Norge var byråkratiet lenge danskpåvirket. Det var ikke alle lover og regler som skulle tas helt bokstavelig. I Sverige var det førende sosialdemokratiet dominert av intellektuelle og industriarbeidere. Norge var til dels antiintellektuelt og bønder og fiskere spilte en mye større rolle. I Sverige kunne de nesten legge ned landsbygda på 1950- og 1960-tallet. Så langt gikk det aldri i Norge. Norsk-svensk samarbeid går som oftest greit på det personlige plan. På det overordnede politiske og økonomiske plan går det ofte dårlig. Det ble aldri noe nordisk forsvarssamarbeid; nordisk frihandel kom først gjennom den europeiske integrasjonen. Vi husker alle hva som skjedde med Telia og Telenor. Svenskene har en naturlig forventning om at de er de ledende i Skandinavia, kanskje ikke så unaturlig når de har en befolkning like stor som Norges og Danmarks tilsammen. Nordmenn har lidd av et lillebrorkompleks som i de siste årtier har gått over til en raskt voksende selvfølelse. Det er ikke alltid så lett, selv mellom nordmenn og svensker. Skal USA og Kina styre verden? Bare to. Stadig flere snakker om at det ikke er G-20 eller G-8 som vil styre verden, men G-2: USA og Kina. Forholdet mellom de to betyr stadig mer, men de vil ikke dominere verden sammen. Da Hillary Clinton dro på besøk til Kina tidlig i Obama-administrasjonen, uttalte hun følgende om de spørsmål som hadde betydd så mye i det amerikansk-kinesiske forhold; menneskerettigheter, Tibet og Taiwan: "Disse spørsmålene kan ikke få påvirke den globale økonomiske krisen, den globale klimakrisen og sikkerhetskrisen". Stort klarere kunne det ikke sies at nå måtte USA konsentrere seg om økonomi, miljø og sikkerhet. Andre ting måtte en bare la ligge. Og i alle disse spørsmålene sto Kina sentralt. Kineserne selv har lenge spilt ned sin rolle. Det tradisjonelle perspektivet var å se på Kina som et offer for vestlige stormakters overgrep. Så ble Kina talsmannen for verdens fattige, før perspektivet dreide mot Kinas mer eller mindre uunngåelige fredelige oppstigning. Nå finnes det enkelte referanser til Kina som stormakt, men de kinesiske lederne føler seg ennå ikke komfortable med slik tale. Offentlig tar de skarp avstand fra alt snakk om G-2, men det ville være rart om de ikke privat finner en viss glede i at Kina nå fremstår som en så sentral makt. USA og Kina er bundet sammen på en forunderlig måte. Den kinesiske veksten er blitt forsterket av det åpne amerikanske markedet. I 2008 utgjorde den kinesiske eksporten til USA nesten åtte prosent av Kinas brutto nasjonalprodukt. Kina, nå verdens ledende eksportør, hadde et enormt overskudd i sin utenrikshandel med USA. Dette overskuddet ble i betydelig grad brukt til å finansiere det store underskudd USA hadde på sin betalingsbalanse. Kinesisk sparing finansierte altså et overdrevet amerikansk forbruk. Den store statlige og private gjelden i USA var en vesentlig dimensjon i sammenbruddet i den internasjonale økonomien i 2007 - 09. Mange har lurt på hvorfor kineserne har betalt for dette amerikanske overforbruket. På 1990-tallet var den amerikanske økonomien svært dynamisk; investeringer i USA syntes det eneste riktige. Når veksten så falt i USA, var nok sikkerheten til de statlig garanterte amerikanske obligasjoner et vesentlig moment. Viktig var det også at Kina allerede var blitt så avhengig av det amerikanske markedet og av dollaren, at en nedgang i USA også ville ramme Kina hardt. De politiske konsekvenser av en kinesisk tilbaketrekning fra amerikansk økonomi, var også åpenbare. Nå har kineserne begynt å sende ut forsiktige signal om at dollaren ikke lenger bør ha den dominerende posisjon den har hatt siden andre verdenskrig. Den kinesiske yuan er allerede i ferd med å spille en større rolle. Det er slutt på den tid da amerikanerne kunne holde forelesninger for kineserne om hvordan de burde opptre i internasjonal økonomi. Nå må Washington gjøre seg attraktiv for Beijing. Skal Kina virkelig spille en sentral rolle, må den kinesiske valutaen imidlertid gjøres konvertibel. Det vil bety at den stiger i verdi og at kineserne må revurdere sin sterke vekt på eksport. Kinesisk sparekapital kan også forsvinne ut av landet. Lite tyder på at Kina er villig til å foreta en slik revurdering. Det er ingen tvil om retningen. Kina betyr stadig mer, men tempoet kan lett overdrives. Verden er dessuten altfor komplisert til at to land alene kan bestemme. USA med svarteper | Taper igjen. Kjennelse. Den nye klimaaktivist. Velinformert. Fra mål til handling. Norge utfordres. Ny avtale. 18. desember vil verdens øyne være rettet mot København. 12 år etter Kyoto-avtalen om klimaendringer ønsker verden å se en ny, forbedret og forpliktende avtale som redder oss alle fra en katastrofal oppvarming av vår klode. Dessverre tyder alt på at selv etter den siste lange nattens forhandlinger, vil dette bli berget som fødte en mus. En vag avtale om å snakke videre, men uten forpliktelser, vil bli presentert som en suksess, men er i virkeligheten et nederlag. USA vil bli sittende med svarteper, den nye helten blir Kina, mens EU vil kunne stå med rak rygg for sin innsats. Dette er det motsatte av hva verden ventet så sent som i vår. President Barack Obama har utvilsomt et sterkt klimaengasjement. Håpet var stort etter hans valgseier. Politikkens krokveier har imidlertid gjort forventningene til skamme. Representantenes hus vedtok i juni en lov om 17 prosents reduksjon i utslippene i 2020. Men det er stopp i Senatet. Der har senator John Kerry lagt frem et lovforslag som ikke har sjanse til å bli lov. Obama har brukt opp sin politiske kapital på helsestriden, så republikanerne kan stemme ham ned uten fare for kritikk. Det er likevel ikke nok til å hindre loven i å bli vedtatt. Demokratene kan trolig med et skrik mønstre det nødvendige flertall om de står sammen. Men 16 demokratiske senatorer kommer fra kullstater. De er ikke villige til å ofre kullstemmer for klimaet. Noen republikanere kan kanskje stemme for forslaget om atomkraft kan regnes som lavutslipp, men neppe mange nok. Høyesterett har avsagt en dom på at CO er en farlig gass som Forurensningstilsynet skal kontrollere. Med den kjennelsen i hånd kan Obama-administrasjonen begynne å gi pålegg til store utslippere som ikke bruker best mulig teknologi. Som tobakksindustrien har gjort, vil kullselskapene kjempe mot. De vil oppnå en forsinkelse, men etter noen år vil høyesterettsdommen få tenner. Obama får gjort noe, men trolig for lite til å gjøre særlig inntrykk i København. I Kyoto stemte Al Gore for avtalen som så ble forkastet av Senatet. Obama kan ikke gjenta den øvelsen. Han kommer derfor til København uten fagre løfter, hvis han da i det hele tatt kommer. Hans entusiasme for å reise derfra med uforrettet sak for annen gang, etter Chicagos nederlag i kampen om OL 2016, er vel også begrenset. Uten USA blir det ingen forpliktende avtale, og dermed har USA nok en gang gitt en verdensomspennende, forpliktende klimaavtale et skudd for baugen. Kina har nå fått den tvilsomme ære av å ha slått USA som verdens største utslipper av klimagasser. Selv om de har et utslipp pr. hode på 4 tonn mot USAs 20, er det likevel alvorlig. Landet har begynt å føle klimaproblemene på kroppen med sur nedbør, flom og luftforurensning. På karakteristisk vis har ledelsen analysert problemet, trukket en konklusjon og iverksatt en løsning. Alt dette i løpet av det siste året. Målene er ikke bare klare, gjennomføringen har allerede begynt, og i Kina har målene lovs form. Strenge utslippstak er satt for biler og boliger. Alternativ energi skal øke fra 7,5 prosent av total energiforbruk i 2005 til 15 prosent i 2020, vindkraft skal femdobles de neste 10 årene og solenergi basert på Solar Photovoltaic 11-dobles. Allerede i fjor var Kina verdens største til å installere vindkraft. Dette er meget harde krav i en økonomi som i dag har en kullandel på 70 prosent, og hvor nasjonalproduktet dobles hvert tiende år. Kanskje får AKP-erne endelig rett i at Kina blir et lysende fyrtårn. Det er noe helt nytt at et relativt fattig land som Kina - inntekt pr. hode er en tiendedel av Norges - iverksetter strenge klimatiltak uten å vente på internasjonale krav, eller utsetter kravene til de kan brukes til en forhandlingsposisjon. Den kinesiske ledelsen har tydeligvis innsett alvoret. Besøkende rapporterer at president Hu Jintao og hans visepresident personlig er meget velinformert om klimautfordringen. Det har de til felles med store deler av den europeiske og amerikanske eliten. Den store forskjellen er at i Kina setter de i gang, mens den vestlige eliten først må overbevise folkeopinionen, som lett skyver ubehagelige sannheter foran seg. Det har vært enkelt å gjøre narr av EUs ambisiøse utslippsmål for 2020. Alle som nå er med på å definere målene, vil utvilsomt være ute av politikken når regnskapets time kommer. Men selv nå under finanskrisen har EU overrasket skeptikerne. I lovs form har de pålagt konkrete forpliktelser til utslippsreduksjoner for hvert enkelt medlem. Målene er klare og kvantifiserte, innen 2020 skal klimagasser reduseres med 20 prosent, energiforbruket ned med 20 prosent og 20 prosent av totalenergien skal være fornybar. Innen 30. juni neste år må hvert land fremlegge sin egen handlingsplan for å nå sine lovpålagte mål. Norge har ennå ikke ferdigforhandlet hvorledes vi skal gjennomføre klimadirektivet. Disse forhandlingene vil vise oss alle om Stoltenberg II tar klimakrisen på alvor. Trolig kan vi ved å skyve vannkraft foran oss, samt å argumentere med at vår olje og gass brennes i andre land, komme unna med å fortsette å betale en beskjeden avlat. Selv nei-landet Norge kan bli miljøaktivist ved hjelp av EU. For verden er det en tragedie om disse dystre spådommene går i oppfyllelse. Hvis FN systemet ikke kan løse krisen, må vi finne et alternativt system for forpliktende internasjonal handling. G20, hvor både industriland og store utviklingsland samarbeider, fremstår som et meget kraftfullt forum. La oss håpe de kan handle like sterkt og raskt på klimasiden som de allerede har gjort for finanskrisen. Regjeringen må utøve strategisk ledelse | Vinner vi i Afghanistan? Mangelen på realistisk omtale av krigføringen i Afghanistan er blitt en verkebyll i norsk offentlighet. Mens det sivile arbeidsliv ynder å utstyre seg med "strategisk ledelse" for sine såkalte "divisjoner", synes norske politikere å være helt ute av stand til å praktisere strategisk tenkning om reell krigføring. På Sørlandet sier vi "» - i norsk politikk, « vi vet at vi har soldater i Afghanistan, men vi liker det ikke". Det som burde debatteres, debatteres ikke. Det blir merkelig øvelser om ord. Ordet "krig" er et "four-letter word" i norsk politisk diskurs. Alle vet nå at dette har en juridisk betydning som ikke gjelder i borgerkriger, geriljakriger og opprørsbekjempelse, såkalt COIN (Counter-Insurgency), og derfor heller ikke ISAF. Poenget er altså ikke at man skal kalle krigføringen i Afghanistan for en krig med dets juridiske implikasjoner, men at man skal kalle krigføringen med dens rette navn. Dette er uhyre viktig, fordi en omtale som omskriver krigshandlinger til noe som høres ut som en fredelig syssel, er dypt uetisk overfor soldatene som er sendt ut og tilslører debatten om realitetene. Mangelen på realistisk omtale av krigføringen er blitt en verkebyll i norsk offentlighet: Stadig flere soldater skriver indignert om hvordan det de gjør, ikke erkjennes og anerkjennes. De kamphandlinger og den risiko som nå er dagligdags, må kommuniseres kontinuerlig. Dette er Regjeringens oppgave. Men grunnen til at Regjeringen skal utøve strategisk lederskap, er primært ikke etisk eller som forebyggelse av senskader, som man kunne tro i debatten om krigføringens effekter på soldaten. Grunnen til behovet for realisme er jo at vi skal vinne i felt. Jeg haster med presisjonen: Å vinne betyr ikke å utrydde fienden eller å okkupere et land, men å dominere sikkerhetsmessig, slik at vi kan forhandle med fiender av ymse kaliber fra en styrkeposisjon. Dette "vi" bør ha afghansk hatt på. Det som begynte som en antatt lett sikringsoperasjon, er blitt til en COIN, og den kan være på vei til å tapes, sier general McChrystal. Hvorfor er vi ikke opptatt av dette kardinalpunktet? Han mener videre at styrkene må ta mer risiko og være mer offensive for å vinne. Dette betyr flere tropper som tar mer tap fordi man senker kravet til styrkebeskyttelse. Men er ikke denne prisen for høy? Det er det heller ingen som diskuterer. Den britiske hærsjefen, general Richards, ga et klart svar forleden: Taper NATO Afghanistan, styrker man internasjonal terrorisme og svekker samtidig NATO fatalt. Hvis han har rett, er ikke prisen for høy. Da er jo denne krigen særdeles viktig, særlig for et land som Norge, som satser hele sin sikkerhet på NATO. Men hvis man mener at ISAF egentlig er et humanitært prosjekt med demokratiutvikling som rasjonale, er vel prisen altfor høy? Man dør jo ikke for et utviklingsprosjekt. Hvis man mener det siste, har man et problem med å svare soldaten på hvorfor man skal risikere sitt liv for noe så diffust. Men hvis sikkerhetspolitikken er grunnen, hvorfor er ikke norske politikere ekstremt opptatt av om operasjonen lykkes? Vi hører aldri om vår fremgang eller tilbakegang i felt, hverken for norske styrker eller for alliansen som helhet. Jehovas vitner, noe helt for seg selv | Feirer ikke. Verden går under. Mens kristne flest er blitt mer og mer opptatt av å bygge broer over konfesjonsgrensene, er Jehovas vitner fortsatt overbevist om at de alene forvalter sannheten. Jeg har lest en del fremstillinger om Jehovas vitner. De fleste har konsentrert seg om vitnenes teologi, og er ofte polemiske. Den nyutkomne flerfaglige boken Jehovas vitner har et bredere og mer balansert perspektiv. I boken belyser ti ulike fagpersoner trossamfunnet fra en rekke ulike vinkler. Mye er svært interessant. Blant annet er det tankevekkende å få innsikt i hvilken kamp vitnene har kjempet for sin religionsfrihet. Under annen verdenskrig opplevde tusenvis av vitner i USA forfølgelse siden de avviste militærtjenesten og nektet å hilse flagget. Motstanden mot blodoverføring har også ført til betydelige kontroverser, og boken gir konstruktive råd til medisinsk personale om hvordan man kan møte Jehovas vitner. I det hele tatt legger boken stor vekt på å vise vitnene respekt. I det ytre skiller Jehovas vitner seg sterkt fra andre kristne fordi de ikke feirer jul. I skole og barnehage gir dette personalet noen ekstra utfordringer. Vitnenes begrunnelse er at Bibelen forbyr fødselsdagsfeiringer - og dermed også feiring av Jesu fødsel. Men den største forskjellen mellom Jehovas vitner og andre kirkesamfunn handler om synet på Jesus. De aller fleste kirkesamfunn står sammen om å bekjenne at Jesus både er Gud og menneske. Det kjente kirkemøtet i Nikea i 325 - som hverken vedtok at kvinnen hadde sjel (!) eller brant en haug alternative evangelier - uttalte at Jesus Kristus var "av samme vesen som Faderen". Dette tror både lutheranere og katolikker, ortodokse og pinsevenner. Jehovas vitner tenker annerledes. De avviser treenighetslæren og mener alle andre kristne er på villspor. Vitnene kaller Jesus for Guds sønn, men avviser at han er guddommelig. Slik sett kan det kanskje sies at vitnene er usedvanlig moderne. Både Dan Brown, med Da Vinci-koden, og endel liberale teologer har argumentert for at Jesus ikke var noe annet enn et menneske. Men Jehovas vitner har andre premisser for sitt syn. De argumenterer ut fra den bibel alle kristne bruker - selv om de nå har utarbeidet sin egen oversettelse. Dan Brown hevder derimot at de første kristne, og dermed Det nye testamente, gjorde Jesus mer guddommelig enn han selv gjorde krav på. Mange vet at Jehovas vitner har et helt spesielt forhold til årstallet 1914. I dag hevdes det at Jesus da kom tilbake åndelig og "de siste tider" begynte. Det er mulig at viktigheten av årstallet forklarer hvorfor vitnenes hovedkontor ligger i Ytre Enebakk og har postnummer 1914! Men også 1975 var et viktig årstall. Trossamfunnets ledelse regnet nemlig ut at den nåværende verden da ville utløpe. Forventningene som ble skapt, var sterke, noe som også kan avleses i medlemsstatistikken i Jehovas vitner. Rett etter 1975 falt medlemstallet, antagelig i skuffelse over at verden fortsatte sin skjeve gang. Men siden den gang har Jehovas vitner vokst jevnt. I Norge finnes det omkring dobbelt så mange vitner nå som i 1975 - omkring 15.000. De er en sterkt sammensveiset gruppe og har lite eller intet fellesskap med andre kristne. Hamas er i endring | Avstand til Al-Qaida. Vikende front. Hamas har uskyldig israelsk blod på hendene både på grunn av selvmordsaksjoner og rakettangrep. Men å omtale organisasjonens aktivitet bare som terror er upresist. I 2007 gikk bilder av den smilende BBC-journalisten Alan Johnston side om side med Hamas-leder Ismail Haniyeh verden rundt. Etter 16 ukers fangenskap ga Johnston det vestlig boikottede Hamas æren for løslatelsen. Denne episoden er en av flere indikasjoner på at Hamas har potensial til å bli et moderne islamsk parti som ikke er fremmed for demokratiske spilleregler. Ifølge professor Hilde Henriksen Waage, Midtøsten-ekspert ved Universitetet i Oslo, har Hamas siden 2000 ikke minst vandret i retning av å anerkjenne en tostatsløsning og Israels eksistens. Bevisene er deres deltagelse i lokalvalg i 2005, parlamentsvalg året etter og Mekka-avtalen med Fatah. Hamas har også vist endringsvilje når det gjelder selvmordsaksjoner. Slik terror har vært et mørkt kapittel i Hamas' historie og har krevd om lag 400 israelske liv. Men aksjonsformen har vært kontroversiell innad i Hamas, ifølge forskeren Khalid Hroub, tidligere tilknyttet Cambridge University. I 2005 besluttet omsider bevegelsen å innstille selvmordsterroren og delta i ordinær palestinsk politikk. Den norske terroreksperten Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt har i tillegg påpekt at Hamas bestandig har holdt avstand til internasjonale terrororganisasjoner som Al-Qaida. Et annet punkt der det internasjonale samfunn rettmessig krever endring fra Hamas-ledelsen, er organisasjonens charter, som delvis er antisemittisk. Hamas har gitt omverdenen grunn til optimisme. Ifølge den israelske avisen Jerusalem Post er det diskutert en moderering av charteret ved å fjerne de antisemittiske elementene. Norges kanskje fremste Hamas-ekspert, Are Hovdenak, fremholder at det moderate valgprogrammet som førte Hamas til brakseier i parlamentsvalget i januar 2006, var et uttrykk for dette. Det bekymringsverdige i Hovdenaks øyne er at moderasjonsprosessen i Hamas har vært på vikende front det siste året fordi de vestlige land, med Norge som unntak, fortsatte isolasjonen av Hamas selv etter Mekka-avtalen i 2007. Avtalen resulterte i koalisjonsregjering mellom Hamas og Fatah og ble av Midtøsten-eksperter ansett for å være det tydeligste signal om at Hamas aksepterte Israel. Hovdenak understreker at Vestens kalde skulder har svekket de moderate i Hamas og styrket de militante. Den pågående krigen i Gaza kan gi de ekstreme elementene ytterligere vind i seilene. Moderasjonsprosessen må derfor videreføres. Da må utenriksminister Jonas Gahr Støre og den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter lyttes til når de konstaterer at hverken Israel eller verdenssamfunnet har råd til å ekskludere Hamas som dialogpartner. For Hamas er en folkebevegelse, ikke bare en væpnet motstandsbevegelse, og kan derfor ikke knuses med militærmakt. Det ukorrupte Hamas har i tiår bygget barnehager, skoler og sykehus for fattige, og bruker ifølge den amerikanske tankesmien Council on Foreign Relations 90 prosent av budsjettet på veldedig arbeid. Kontrasten er stor til det korrupte, vestligstøttede Fatah. Fatah-leder Mahmoud Abbas kan ifølge Nils Butenschøn, direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter, få et Quisling-stempel etter Gaza-krigen. Det skjedde mens vi alle så på Gaza | Flyktige blikk. Det ble ikke bedre i Kongo, Sri Lanka, Somalia eller Burma. Det var bare vårt flyktige blikk som fokuserte på Gaza. I romjulen fulgte vi alle den voldsomme starten på Israels bombardement av Hamas-mål på Gaza. I de samme dagene ble fem hundre forsvarsløse sivile drept i Øst-Kongo på grensen mot Sudan. Denne terroren er del av en ny krig mellom regjeringsstyrker fra Uganda, Kongo og Sør Sudan og den Nord-ugandiske "Herrens Motstandsarme" som er i gang med en ny terrorkampanje mot sivile. Det har vært øredøvende stillhet rundt utbruddet av denne store krigen. Den fjerde januar ble samtlige bombetokt og raketter registrert i og rundt vesle Gaza. Derfor klarte en hel verden å overse at Sri Lankas regjering formelt opphevet våpenhvilen med de tamilske tigrene som ble inngått med norsk hjelp i 2002. Samtidig dundret den srilankiske hæren løs på geriljakontrollerte områder med katastrofale konsekvenser for en allerede utpint sivilbefolkning. I Gaza, som i Sri Lanka, ønsker folkevalgte regjeringer å knuse motstandsbevegelser som har brukt avskyelig terror, men som også har folkelig støtte. Begge steder begår regjeringsarmeene omfattende folkerettsbrudd. Begge steder forsøker man å holde internasjonal presse og andre vitner borte. Men der slutter også sammenligningen. Ethvert rakettnedslag i sanden i Israel eller i en bygning i Gaza blir internasjonale nyheter. Hele byer som faller etter harde og blodige gateslag i Sri Lanka nevnes ikke. Den 13. januar fikk vi detaljerte rapporter om hvordan israelske tropper, i strid med all fornuft og alle normer, tok krigen inn i en Gaza by fylt med flyktninger, kvinner og barn. Samme dag ble en ny fredsutsending, amerikanske Christopher Ross, utnevnt av FN til den uløste konflikten i Vest-Sahara. Både Marokko, som okkuperer Vest Sahara, og frigjøringsbevegelsen Polisario ønsket megleren velkommen. Men uten noen oppmerksomhet i mediene, i opinionen og blant utenrikspolitikere vil han ikke lykkes. Den 15. januar fulgte vi enhver ny spekulasjon i det hektiske og tannløse diplomatiet for våpenhvile i Gaza. Samme dag trakk etiopiske styrker seg ut av Somalias hovedstad etter et mislykket forsøk på å temme det lovløse landet som nå igjen overlates til borgerkrig mellom klanledere og krigsherrer. Uten FN-styrker ser vi frem mot fortsatte somaliske lidelser og en frihavn for pirater og terrorister. 16000 sivile er trolig drept i Somalia siden Etiopia med USAs velsignelse invaderte landet tidlig i 2007. Det er i dag landet uten håp, uten fremtid, uten internasjonal hjelp - og uten oppmerksomhet. Listen kunne gjøres mye lengre. Mens vi alle fokuserte på Midtøsten og Wall Street kunne militærregimet befeste sitt vanstyre i Burma. Ingen husker lengre at ulike hovedsteder lovet økt press for en demokratisk løsning etter munkeopprøret i 2007 og syklonen i 2008. Generalene slipper unna med mord fordi ingen fokuserer på det som skjer i Burma. Håpet for palestinere, israelere og Midtøstens folk for øvrig er at stor oppmerksomhet kan gi, til slutt, et effektivt press på parter som skaper elendighet for seg selv og sine naboer. Men, de glemte konfliktene fortjener også vår oppmerksomhet. Når ord forandrer verden | Forgjengerne. Liberaliseringsbølgen. De store norske. Carl J. Hambro. Betydning. Barack Obama er en stor taler. Men vil han bli husket for noe annet enn "Yes, we can" og at han var USAs første, svarte president? Også her hjemme har taler forandret historien. Men det er det som kommer etterpå, som ofte betyr mest. "Barack Obama hot sauce" i en souvenirbutikk på Union Station i Washington DC tirsdag, dagen da Obama tok over presidentvervet i USA. Påskriften "Heat We Believe In" er utledet av Obamas valgkampslagord "Change We Believe In". Det er en risikosport å sammenligne store taler holdt gjennom historien. For ingen husker dem likt og som regel huskes bare enkelte bruddstykker av det som virkelig ble sagt. Like ofte dømmes ikke en tale på sin egentlige kvalitet, men på det som kommer etterpå. Ville vi husket Neville Chamberlains "peace in our time" hvis ikke Hitler hadde gått inn i Polen umiddelbart etterpå? Selv Barack Obamas "Yes, we can" kan få en kort levetid i historiens hukommelse hvis det skulle vise seg at Obama ikke makter å leve opp til de store forventningene både USA og verden forøvrig har til ham. Hans store talegaver har gjort Obamas fallhøyde større, ikke mindre. For alle politikeres store taler måles mot det som oppnås i etterhånd. Obama har store forgjengere i USAs moderne historie. Kennedys "Spør ikke hva Amerika kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Amerika" er blitt stående fjellstøtt. Det samme har "Ich bin ein Berliner" på 15-års dagen for den britisk-amerikanske luftbroen til Berlin i 1963. Per Egil Hegge hevdet riktignok at Kennedy med sitt ordvalg sa "Jeg er en Berliner-bolle" og at han burde innskrenket seg til "Ich bin Berliner", men der tok Hegge til en forandring feil. I Hegges versjon ville riktignok Kennedy kommet fra Berlin, men han ville ikke båret på Berlins sjel og historie. Og berlinerne forsto ham. I disse finanskrisetider bør Franklin D. Roosevelt huskes for sitt "Vi har intet å frykte bortsett fra frykten selv, og vi har ingen tid å miste". Ordene falt midt under den verste depresjonen i 30-årene og er blitt stående som en bauta over Roosevelts optimisme og fremtidstro (til tross for at depresjonen ikke ble stanset før krigsinvesteringene dro USA opp fra sølen). Hans berømte "samtaler ved peisen" var kanskje Roosevelts viktigste våpen for å holde amerikanernes mot oppe. Det var en slik "samtale", etter at amerikanerne i dagevis hadde tømt bankene for innskudd, som fikk innskyterne til å sette pengene tilbake på konto neste dag. Vi kunne trengt en like beroligende tale her hjemme mens vi venter på innholdet i Kristin Halvorsens redningspakke i morgen. Ronald Reagan skal også hentes frem i anledning finanskrisen. Som Margaret Thatcher i Storbritannia og Kåre Willoch i Norge var Reagan mannen bak den kraftige økonomiske liberaliseringsbølgen som begynte med 80-årene i den vestlige verden. Historiens ironi innhenter ham nå. For i sin tiltredelsestale i 1981 slo han bastant fast at "regjeringen er problemet og ikke løsningen" på USAs problemer. Men i det minste ga han Barack Obama et gratis, om enn utilsiktet, stikk: "Verden har forandret seg og vi må forandre oss med den". I øyeblikket ser det ut til at regjeringen nettopp er løsningen. Reagan vil også bli husket for "det ondes imperium" og "historiens søppelhaug". Og for sine mange kvikkheter, blant annet den til operasjonslegen etter at han var blitt skutt ned: "Jeg håper du er republikaner." I Storbritannia står utvilsomt Winston Churchill som den største blant alle de store talere øyriket har frembrakt. Allerede i sin første tale som statsminister i 1940 falt ordene som i dag, 69 år etter, huskes i hver krok: "Jeg har intet annet å tilby enn blod, arbeid, tårer og svette." Senere kom «... har så mange hatt så få å takke for så mye » og enda senere, i Fulton i USA i 1946, talen som ga verden begrepet "iron curtain", "jernteppet" som delte Europa i to etter verdenskrigen. Vi er ikke uten store talere her hjemme heller. To år etter at Churchill holdt sin Fulton-tale, gikk Einar Gerhardsen i februar 1948 på talerstolen foran Arbeiderpartiets lokallag på Kråkerøy i Fredrikstad. To dager tidligere hadde kommunistene grepet makten i Tsjekkoslovakia. For alle praktiske formål stemplet Gerhardsen norske kommunister som landsforrædere som sto klare til å løpe Sovjetunionens ærend. Med den kom jernteppet til Norge. Dagen etter gikk 15000 i protesttog mot kuppet i Tsjekkoslovakia. Senere fulgte en massiv pressehets, hemmelig overvåking, kommunistene var for mange tiår fremover stigmatisert i norsk politikk. Men om ikke talen var av Gerhardsens beste, tjente den sin hensikt. Norge kom med i Nato og kommunistene var knust som politisk maktfaktor i landet. Men i de fleste av sine taler var det ikke maktpolitikeren Gerhardsen slapp frem, men landsfaderen. Han talte ikke til sine tilhørere, men med dem, stemmen var rolig og fortrolig, inntrengende og intim, mener Gerhardsens tilhengere. Snarere innsmigrende, sier hans motstandere. Noen taler mer stillfarent enn andre, som Francis Bull for sine medfanger på Grini. Noen tar i så det holder, som Martin Tranmæl gjorde det da han i en typisk krafttale i 1912 brukte uttrykket "dynamitt i borehullene". Uttrykket kunne oppfattes som en klar advarsel om at streikende arbeidere kunne tenkes å etterlate seg dynamitt i borehullene for å stoppe ethvert forsøk på streikebryteri. Debatten raste i uker og måneder etter talen. Både før og etter krigen har Norge hatt gode talere. De fleste vil huske Jan P. Syse og hans "Arbeiderpartiet stjeler klærne våre mens vi bader" og en serie av andre glitrende formuleringer. For det var det han var. Glitrende, humoristisk, aldri aggressiv, ofte perfid, men aldri ondskapsfull. Best var han som festtaler. Eller Einar Førde, både perfid og ondskapsfull, som i aksjemarkedets tørkeår før oppturen i 80-årene ikke ville "bære havre til en død hest". Uten Einar Førde ville det blitt vanskeligere enn det viste seg å bli for Gro Harlem Brundtland å tilpasse Arbeiderpartiet til den nye, markedsorienterte tid. Jan P. Syse og Einar Førde er de eneste jeg kan huske som maktet å få selv Presselosjens julebord til å tie mellom lattersalvene. Skulle jeg tvinges til å utpeke Norges største taler i moderne tid, må det bli Carl J. Hambro. De fleste av hans taler har jeg bare lest, noen få av dem også hørt i opptak. Han var klassisk, bergensk veltalende, kunne kaste seg ut i de villeste omveier og digresjoner, men kom alltid ned nøyaktig der han hadde forlatt setningen sist for så å avslutte den grammatisk korrekt. Kanskje var han i overkant veltalende, men han sto som en påle også på substans og mot. Etter Chamberlain og München-avtalen var gleden påfallende stor i Norge. Mange mente Chamberlain fortjente Nobels fredspris. Hambro kalte München-avtalen "en voldshandling uten sidestykke i den siviliserte historie". Gjennom en årrekke var han Norges og Folkeforbundets samvittighet. Sin største og trolig viktigste tale holdt han under det store oppgjøret om 9.april i Odelstinget høsten 1948. Fire forslag forelå, alle med til dels besk kritikk av Arbeiderpartiets politikk i årene før og delvis også under 9.april. Etter Hambros tale ble alle fire trukket tilbake. Hambro sluttet sitt innlegg slik: « de gjorde det så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom. » Mesterlig, og effektivt. Det var mer enn noen andre Hambro som hindret at oppgjøret skulle bli liggende som en mørk sky over det politiske liv i Norge i tiår fremover. Jeg tenkte på Hambro da Barack Obama holdt sin tiltredelsestale med Lincoln-monumentet midt imot. Og på Lincolns berømte ord: "With malice towards none, with charity to all." Abraham Lincoln er ikke bare Obamas forbilde. Han var også Hambros. Ha en god søndag! Papiravisens snarlige død? I krisens skygge. Fra vondt til verre. Uhyggelig tydelig. Folk flest. Kampen fortsetter. Behagelig samliv. Plattform likegyldig. Innpakket i papir. Det vekker naturlig nok oppsikt at Schibsteds konsernsjef, Kjell Aamot, spår at den betalte papiravis vil være død innen 20 år. Han er ikke den første som sier det. Heller ikke den siste. Noe lignende kan godt bli sagt om 20 år også. Det store vi er i dag lite kjent utenfor pressens vegger. Men journalister imellom nevnes det stadig oftere i forbindelse med nye, alarmerende opplagsfall i de store tabloidene. Særlig er det en dialog mellom to av stykkets journalister, Pedersen og Dahl, som hentes ut av skuffene. Pedersen: En avis går frem, eller den går tilbake. Dahl: Eller den står stille. Pedersen: Nei, den går frem eller den går tilbake. Og en avis som går tilbake, den går bare tilbake. Den er som en stein i det tomme rom, den faller og faller... om den så får den hellige ånd selv til medarbeider - det hjelper ikke. Avisen faller, den faller og faller. Helge Krog skrev sitt teaterstykke allerede i 1917. I de 90 årene som er gått siden den gang, har avisene mangedoblet opplagstallene. Men unektelig ser det svart ut for mange aviser i finanskrisens slagskygge. Lite hjelper det da at Schibsted-konsernets mektige toppsjef, Kjell Aamot, står på BIs talerstol og hevder at den betalte papiravis vil forsvinne innen 20 år. Særlig i Aftenposten, som i likhet med VG eies av Schibsted, falt uttalelsen i skrinn jord. Det hører til sjeldenhetene at en avis på lederplass går hardt ut mot sin egen eier. Men i går brast tålmodigheten for lederskribenten, som ikke var spesielt imponert over Aamots klarsyn. Men om Aamot mangler klarsyn, har han i det minste skapt takhøyde i det Schibstedske hus. Dessuten har han et poeng som skal tas alvorlig. Hvis ikke papiravisene tar grep om utviklingen, kommer det til å gå fra vondt til verre. Når så det er sagt, er det stort sett bare VG og Dagbladet som er virkelig hardt rammet opplagsmessig. Når også regionsavisene og større distriktsaviser er i trøbbel, skyldes det i første rekke eget kostnadsnivå og annonsebortfall. Landets mange småaviser lever et mer beskyttet liv innenfor sine tette lokalsamfunn. Papiravisenes største problem er konkurransen fra deres egne nettaviser. Det ble uhyggelig tydelig etterhvert som finanskrisen utviklet seg. For alle som ønsket å holde seg godt oppdatert, falt avisene totalt igjennom. Tingene skjedde for raskt til at avisdeskene, trykkeriene, transportørene og avisbudene kunne holde følge. Dagen i dag er i så måte illustrerende. Når Kristin Halvorsens nye kraftpakke legges frem, kommer nettavisene til å beherske nyhetsbildet alene. Men det er bare halve bildet. Den andre halvdelen er at folk flest likevel kommer til å kaste seg over avisene i morgen for å lese "nyhetene" en gang til før de fordyper seg i analyser og kommentarer. På disse områdene, til tross for at de beste nettavisene har skaffet seg egne sine kommentatorer (nylig også tegnere), hersker fortsatt avisene suverent. Kanskje har nettavisene fortsatt et troverdighetsproblem i forhold til avisene. Det er i så fall bare én av grunnene til at nettavisene og papiravisene fortsatt lever side om side. En annen, kanskje enda viktigere, er at det stort sett er avisene som leverer de virkelig tunge nyhetene (de såkalte gravesakene). Men hvor lenge det vil vare, er et åpent spørsmål. Den dag nettavisene får like store redaksjonelle ressurser som avisene og i tillegg får reparert sitt mulige troverdighetsproblem, kan mye skog bli spart. Men hittil har betalingsmodellene på nettet satt en effektiv stopper for det. I nettavisenes barndom var det åpenbart for alle at nettavisene før eller senere ville begynne å ta betaling for innholdet for å få råd til å øke den redaksjonelle ressursbruken. Det tror ingen lenger. The Wall Street Journal og New York Times, to av de sterkeste merkenavn i den internasjonale avis- og nettflora, prøvde uten suksess. Det viste seg langt enklere å få annonsører til å betale for antall brukere enn å få abonnenter til å betale for innholdet. Andre kjente mediebedrifter har forsøkt det samme, men gitt opp. De få som har klart det, leverer så høyt spesialiserte tjenester at de ikke representerer noen alvorlig trussel for dagsavisene. Dermed fortsetter kampen: Nettet står for hastigheten, papiravisene for troverdighet og de tunge, ressurskrevende egennyheter. Lenge var samlivet mellom avis og nett såpass behagelig at mediehusene kunne ri begge hester samtidig. Det er her det nå strammer seg til. Finanskrisen har fratatt avisene store annonseinntekter samtidig som inntektsveksten i nettavisene også er kraftig redusert. De største kostnadsbesparelsene kan naturlig nok gjøres i avisene, og det er i stor grad journalistene som må ta den verste støyten. På et visst punkt i prosessen går kraftig nedbemanning nødvendigvis utover den journalistiske kvaliteten, og dermed svekkes avisenes motstandskraft mot nettet ytterligere. Skulle den økonomiske krisen vi står overfor bli langvarig, kan de problemene avisene i dag sliter med, bli små i sammenligning. Resultatet er knapt til å unngå: Ytterligere kostnadsreduksjoner og enda en omdreining i nettets favør. Eller for å si det mer presist: I journalistikkens disfavør. Mange mediebrukere - og særlig de unge - bryr seg lite om hvilken plattform de henter sin informasjon fra. Nettet er dessuten gratis, mens avisene koster penger, enten de kjøpes i løssalg eller som abonnement. Her ligger en problematikk ikke alle har tatt inn over seg. I overgangen fra brukerbetalt til annonsørbetalt innhold flyttes makten over innholdet gradvis over fra brukerne til annonsørene. Og annonsører gir ikke ved dørene. De vil ha valuta for annonsekronene. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det kommer til å bli vanskeligere å opprettholde journalistisk kvalitet og redaksjonell uavhengighet i en verden hvor det er annonsørene som betaler redaktørenes og journalistenes lønninger, enn det er i en verden hvor brukerne tar halve regningen. Som noen vil ha forstått, ligger mitt hjerte trygt innpakket i papir. Men jeg ser at det er fullt mulig å trekke samme konklusjon som Kjell Aamot, og det særlig midt i en finanskrise. Jeg har likevel begrenset tro på den. Avisenes død er blitt spådd så mange ganger at spådommen har mistet sin sprengkraft. Den siste lure tanke er ikke tenkt. Jeg tror det er fullt mulig å finne en driftsmodell som muliggjør et fortsatt liv side om side med nettet og langt utover 20 år. Ha en god søndag! Gammel kjærlighet ruster | Mager trøst. Stigmatisert. Amerikansk. Hva som helst. Flere i Kina. Det er ikke bare SAAB som er i trøbbel. Nybilsalget i Norge faller som en sten, mens bransjen blør. Men noe større er på gang: Kjærligheten til selve bilen tørker bort. Det er blitt flaut å ha en nyvasket Ford i oppkjørselen lørdag. SAAB 93 kom i 1955 og er et klenodium for dem som har kjørt bil en stund. Nå er biler blitt ordinære bruksgjenstander. Det kan synes merkelig at problemene i SAAB har fått så stor pressedekning i Norge. Trollhättan-bedriften er tross alt en av verdens minste bilprodusenter, som bare selger 85000 biler på verdensbasis. Selv Volvo, som også er for liten til å oppnå lønnsom storskalaproduksjon, selger fire ganger så mange. Men det har sin forklaring: Helt fra de første eksemplarer (SAAB 92) inntok norske vinterveier i 50-årene med sin tresylindrede totakter, sitt særpregede utseende og frihjul (som gjorde at gearet ble frikoblet hver gang gasspedalen ble sluppet) ble SAAB entusiastenes bil. Den har fortsatt sin lille, trofaste tilhengerskare, som forbrukerekspertene har store problemer med å plassere i sine diagrammer. For den sosiale eliten, sier noen. For ingeniører og friluftsfolk med engelsk setter og / eller strømløs hytte med velfylte bokhyller på fjellet, sier andre. SAAB-forhandlerne i Norge er selvsagt fortvilet, og det kan bli til mager trøst at eieren, General Motors, garanterer for deler og service hvis SAAB skulle ble nedlagt. Verdens tidligere største bilprodusent, nå forbigått av Toyota, sitter til ørene i trøbbel og er selv ikke langt fra skifteretten. Det kan raskt bli en blind som skal hjelpe den halte. Når så det er sagt, er bilbransjen i store vanskeligheter over hele verden. Og Norge, med ulykkelige Think som eneste produsent, har sitt å slite med. Frem til 16. februar hadde bilbransjen bare solgt 8400 nye biler mot 14800 i samme periode i fjor. Det er en nedgang på 42,6 prosent. Riktignok går bruktsalget bra, slik at tallet på eierskifter bare viser en nedgang på 7 prosent samtidig som bruktimporten er mer enn halvert. Dette er gledelig for bransjen, som i det minste har fått bedret en skral likviditet, men desto verre for miljøet i et land som fra før sliter med en av den vestlige verdens eldste og mest forurensende bilparker. Dette siste burde bekymre miljøfolket, men gjør det ikke. Et godt stykke på vei kan det virke som om bilbrukerne er så grunnleggende stigmatisert at det "bare er til pass for dem at de må kjøre noen gamle vrak". Å hjelpe folk til ny bil er det siste noen politiker vil gjøre, selv om bare det å tredoble vrakpanten ville hjelpe godt og ikke koste Kristin Halvorsen fem øre. Hun ville raskt fått pengene tilbake i form av økte importavgifter. Dessuten ville det være politisk kløktig i et valgår. Bilbransjen i Norge er større enn de fleste tror og lønner daglig rundt 35000 personer. Med store problemer også på lastebilsektoren er det ikke til å undres over at bransjen bekymrer seg, selv om det er fornem nød i forhold til det mareritt svenskene opplever, ikke bare i SAAB men også i Volvo, for ikke å nevne katastrofen som har rammet de to svenske lastebilprodusentene, Scania og Volvo. Den norske bransjen har gått gjennom problemer før og har lært av det. Men ingen er i tvil om at bransjen vil se ganske annerledes ut når den økonomiske krisen er over. Folk skal uansett ha bil, trøster bransjen seg med. Det har bransjen sikkert rett i. Men flere bransjeanalytikere i de store produsentlandene hevder at både produsenter, importører og forhandlere kommer til å møte en helt ny verden: En mer rasjonell verden, en verden som har mistet sitt gamle kjærlighetsforhold til selve bilen og som samtidig, når den økonomiske krisen er glemt, vil gjenoppta sine permitterte miljøbekymringer med støtte fra alle politiske miljøer. De fleste vil oppfatte "kjærlighetsforholdet til bilen" primært som et amerikansk fenomen. Men sannsynligvis preger det i like stor grad oss nordmenn. Den norske bilismen kom sent i gang etter krigen. Det samlet hele familien når far omsider kom hjem med sin første nye bil. Den ble vasket og stelt og sto hver lørdag formiddag skinnende blank i oppkjørselen foran Husbank-huset. I de første årene het "alle" Ford, Volkswagen, Renault, Volvo eller SAAB. Senere ble bilparken mer differensiert, BMW, Audi, Mercedes og japanerne kom til, og bilen ble for alvor et statussymbol. Nå er også denne perioden på hell, men sliter fortsatt med ettervirkningene: I en lang periode fikk BMW-folket levert sine BMW-er uten modellbeskrivelse bak, for å innbille naboene at de hadde kjøpt en dyrere bil enn de strengt tatt hadde. Senere ble merkene fjernet, fordi kjøperen ikke ville vise hvor dyr bil han hadde kjøpt. I dag, sier John Fiskvik, en av norsk bilbransjes nestorer, gjør bilkjøperne hva som helst for å vise at de gir blanke blaffen i hvilken bil de kjører. Bilen er rett og slett raskt i ferd med å bli en vanlig bruksgjenstand i stedet for et symbol på noe som helst. I hvert fall vil ingen innrømme at den er viktig for dem som symbol. Selv ikke ungene venter utålmodig på ny bil: De venter i stedet på 52-tommeren. Og ingen setter bilen nyvasket i oppkjørselen heller. Det forsvant med det nye årtusenet og klimakrisen. Også denne virkeligheten skal bransjen håndtere i årene fremover. I lyset fra stormene som bilverdenen utenfor Norge sliter med, blir bilbransjens bekymringer her hjemme likevel som en mild sommerbris å regne. De store produsentene prøver febrilsk å finne veien til fremtiden. I USA presser myndighetene (som nå finansierer både Chrysler og General Motors) på for få erstattet V8-motorene med nye, mer klimavennlige motorer, samtidig som både det innenlandske og markedet utenlands raser sammen. USA er ikke lenger verdens største bilkjøper-land. For første gang ble det i januar solgt flere biler i Kina enn i USA, og Kinas bilproduksjon vokser sterkere enn i noe annet land. I Frankrike prøver regjeringen (foreløpig forgjeves) å tvinge den franske bilproduksjon ut av Øst-Europa og tilbake til Frankrike, i Russland har myndighetene lagt 50 prosent toll på bruktimporten. Den kompakte enigheten G20-landene viste under møtet hos George Bush i Washington i fjor høst om å forhindre en gjentagelse av proteksjonismen fra 30-årene, holdt bare til delegatene var kommet vel hjem. Når nøden banker på, hjelper alle seg selv først. Det er i dette bildet SAAB's problemer må forstås. Muligheten for å redde en produsent som ikke har tjent penger på et helt tiår, som ligger langt etter i utviklingen av nye modeller og som dessuten er altfor liten, er nesten fraværende. At mange vil savne den, ikke minst i Norge, hjelper lite i dagens brutale virkelighet. Gammel kjærlighet er en svekket valuta når verden brenner. Ha en god søndag! Grums skal ikke forsvares | Innebærer fordommer. Grums. Islamfobi innebærer fordommer og hat mot muslimer, og er på linje med andre intoleranse-betegnende ord som antisemittisme. Å harselere med det er å forsvare grums. Antisemitt. Ordet vekker avsky, og med rette. Det forunderlige er imidlertid at i sin tid ble begrepet lansert som noe positivt. Mannen som gjorde termen kjent, den tyske journalisten Wilhelm Marr, etablerte sogar "den antisemittiske liga", som stolt proklamerte å kjempe mot den jødiske trussel mot det tyske riket. Jeg minnes dette når jeg leser Dagfinn Nordbøs kronikk, "Ord fra en islamofob", i Aftenposten 1. mars. Her harselerer han med begrepet og gjør seg til talsmann for grumsete holdninger. Hans tekst kan vanskelig leses som noe annet enn en oppfordring til mangel på respekt og et ønske, nei krav, om å få lov til å mobbe. Selvdiagnostiseringen Nordbø gjør får stå for hans egen regning, men det må understrekes at bruken av termen islamofobi ikke er uttrykk for en medisinsk diagnose eller en patologisk tilstand, og at jeg aldri har definert noen som "syke", slik Nordø ubehøvlet antyder. Derimot har jeg satt fingeren på de islamfobe og muslimfobe strømningene, og i opplysningens ånd presiseres følgende: Begrepet islamfobi innebærer fordommer, diskriminering og hat mot muslimer, ifølge professor Gordon Conways rapport om islamfobi som ble lansert av det britiske innenriksministeriet i 1997. Begrepet har dessuten oppnådd anerkjennelse av "Stockholm International Forum on Combating Intolerance" på lik linje med andre intoleranse-betegnende ord som antisemittisme. Nordbø demonstrerer en lettsindig og useriøs omgang med mine uttalelser. Jeg har aldri sagt at kritikk av islam er islamfobi. Jeg har reist land og strand rundt for å diskutere islam med islamkritikere som Per Edgar Kokkvold, Lars Gule og Vebjørn Selbekk. Nordbø, med flere, synes å sammenblande det ikke å være enig med deres kritikk med å mene at man kveler eller forbyr deres kritikk. Nordbø har også et angrep på norsk rettsvesen som ikke kan forbli uimotsagt. Hans beskrivelser av det forkastelige angrepet mot Kadra viser at han ikke erkjenner følgende fakta: Av fem tiltalte ble alle frikjent utenom en beruset og etter eget sigende ikke-religiøs 24-årig somalier. Hans motiv er fremdeles diskutabelt. Likevel, jeg tok umiddelbart sterk avstand fra det nedrige angrepet, uansett begrunnelsen for det, og berømmer Kadra for avdekkingen av uislamsk kjønnslemlestelse. Samme tendensiøsitet viser Nordbø i omtalen av angrepet på Rehman-restauranten. Skuddene som ble avfyrt mot restauranten kan muligens ha noe med "humor" -stuntet til Nordbøs ekskone å gjøre, men dette er absolutt ikke oppklart. Mens muslimer forventes å ta avstand fra alt mellom himmel og jord, ser jeg ikke den minste avstandtagen fra Nordbø fra det grumset som eksisterer mot norske muslimer. Ifølge Dagsavisen har den kvinnelige leder for Muslimsk Studentsamfunn, Bushra Ishaq, mottatt trusler på mobiltelefonen sin. Nå rapporteres det også at muslimske barn mobbes i skolegården. Det er beklagelig at Nordbø ikke uttrykker sympati for disse, men heller slår seg på brystet for at han gjør grums stuerent. Anarki ruler. Eller? Styggpen. En kul hobby. Er det mulig å være amatørekspert, lærerstudent, eller trofast ektemann? Kan man ha en lang briefing? Og hva gjør man egentlig på en jobbferie? Noen ganger har jeg lyst til å gå rundt med rød sprayboks og korrigere selvmotsigende graffitibudskap i Oslo. I hvert fall det ene slagordet jeg går forbi hver morgen, hvor det står "anarki ruler". På norsk heter dette "innebygde selvmotsigelser", en språkfigur innenfor retorikk som kombinerer to kontraster. Når to fremmede følelser eller uttrykk settes sammen, blir de, ved sin nærhet til hverandre, selvmotsigende. Det dreier seg om ord som lydbok, felles uenighet, kunstig liv, levende død, ekte falsk, rolig fest og ærlig politiker. Komiker George Carlin brukte halve karrièren sin til å samle på slike "oxymorons". Han mente at den lemfeldige omgangen med ord gjør språket vårt upresist. Og jeg er stygt redd for at han hadde ganske rett. Det virker relativt lite trolig at noe kan være en ekte kopi, at man kan tjene en liten formue eller at det kan ha en avkjølende effekt, for strupen, å drikke ildvann. Forskere snakker om at noe er i konstant utvikling, anmeldere skamroser filmer - og psykologer hevder at en del av oss er passiv-aggressive. I en opphetet debatt med venner på byen mener flere av oss å ha en objektiv mening, for eksempel om hvorvidt Quentin Tarantinos Pulp Fiction er en moderne klassiker. Gutter drikker utepils og peker på jenter som de mener er styggpene. Glamourmodeller tar solariums-barbie-sprøyter for å bli "naturlig brune", og på TV spiller de inn programmer "live on tape". En venninne av meg kjøpte nylig en leilighet i første etasje i nabogården min. Jeg spurte om det ikke var litt upraktisk å bo med fullt innsyn fra gaten, hvorpå hun presiserte, noe snurt, at leiligheten absolutt ikke lå i første etasje. Eiendomsmegleren hadde nemlig annonsert med at den lå i "høy første etasje". Den eneste den leiligheten kan være høy for, er Ravi. Vi bruker de innebygde selvmotsigelsene så selvfølgelig at vi ikke stusser over dem lenger. Men hvordan kan en krig være hellig? Finnes det egentlig en liten katastrofe? Og er det mulig for hovedrolleinnehaverne i norske filmer å spille naturlig? (Det siste spørsmålet var for øvrig ikke retorisk.) Vi tror det gir mening når vi hevder å være mildt entusiastiske, at vi haster oss sakte eller opplever øredøvende stillhet. Vi spiser mat med naturlige tilsetningsstoffer, og tror at virkelighets-TV speiler virkeligheten, selv om programmene bare er hensynsløst klippet sammen av kyniske TV-produsenter. Resultatet blir en vassen grøt av meningsløsheter. For er det virkelig fysisk mulig å ha et voksent barn? Kan noe være nesten perfekt? Kan man bo på husbåt? Er det overhodet mulig for oss komikere å drive med planlagt improvisasjon? Finnes det virkelig en kul hobby? Og kan noen forklare meg betydningen av selvmotsigende ord som hjemmekontor, militære fredsstyrker og dansebandmusikk? Grensen er nådd. Jeg trenger å reise bort, ta en langhelg på fjellet, hvor jeg kan skape en ny tradisjon, sette meg på en liten høyde, og nyte en saftig vegetarburger, lese gamle nyheter og drikke tørr vin fra et plastglass. Det kommer til å bli fryktelig fint. Hjelp oss, Georg Apenes! Noen vet alt. Utpressing. Edderkoppspinn. Mindre frihet. Vi blir overvåket. 24 timer i døgnet. Fra vugge til grav. For den gode saks skyld. For vår egen sikkerhet. Ingen mener noe vondt med det, men ingen liker det. Går det virkelig ikke an å få rullet tilbake dette velmente tyranniet? Der sitter en fortidslevning nede i Fredrikstad. Georg Apenes heter han og er direktør for Datatilsynet. I snart 20 år har han gjort sitt ytterste for å forsvare vårt privatliv, vår rett til å holde noe for oss selv, vår rett til personlig frihet. Apenes er liberal i ordets beste mening, velartikulert så det holder, knapt noen som hører ham eller leser ham kan unngå å være enig i de fleste av hans synspunkter. Dette til tross, kan det se ut som han kjemper for en tapt sak, og det merkes på ham, ubønnhørlig. Selv mener jeg å spore en spakere tone i hans avisartikler og foredrag, og en av mine journalistvenner, som har lest Datatilsynets årsmelding i mange år, har notert seg det samme. Georg Apenes er i ferd med å resignere. Hvis vi begge har rett, er det fare på ferde. Hvis Apenes resignerer, hvem skal da forsvare oss mot et samfunn som bare Kafkas hovedperson i boken "Prosessen", Joseph K, kan føle seg hjemme i. Joseph K. mistenkes for noe han ikke får vite hva er. Han vet han blir overvåket og har vent seg til det. Men han får ikke vite av hvem. Han har sin frihet, men vet ikke hvor lenge den vil vare. Det er det Joseph K. ikke kan holde ut. Nesten umerkelig, et lite skritt av gangen, først et uskyldig overvåkingskamera på Karl Johan, som i sin tid førte til en styrtsjø av protester. Men det kom, og i dag kan ingen gå fra Grand til Østbanen uten å etterlate seg 100 meter filmtape. Det hjelper ikke å ta taxi. Kameraet går når sjåføren vil det. Jeg kan berolige mine mulige lesere med at jeg ikke er rammet av forfølgelsesvanvidd. Det betyr bare ikke at jeg ikke er forfulgt. Og verre skal det bli: EU's datalagringsdirektiv er på vei. Hver gang du rører et dataverktøy, mobiltelefon eller PC, skal opplysninger om hvem du sendte SMS eller e-post til, når du gjorde det, hvor du var da du gjorde det og når og hvem som besvarte meldingen lagres hos teleoperatøren i minst seks måneder. Offisielt kan Norge si nei til å innføre direktivet, men det har sin pris, en smak med umiskjennelig eim av Catch 22. Hvis Norge ikke vil delta i registeret, får vi heller ikke tilgang til det, noe som i verste fall kan føre til at vi som nasjon blir dårligere stilte i kampen mot terror og annen kriminalitet enn andre land. Dette er selve kreftcellen i den utvikling som finner sted. Det meste av overvåkingen er så nyttig, så nyttig. Alle er enige i det. Men hvert skritt vi tar på denne veien, bidrar til at følelsen av personlig frihet undermineres. Noen der ute vet alt om deg. Men du vet ikke nøyaktig hvem, og du vet heller ikke om opplysningene blir brukt eller ikke. Og slett ikke til hva, hvis så er tilfellet. I tillegg får Norge etter all sannsynlighet et nytt helseregister. Også det er nyttig. Blir du overkjørt av trikken, kan helsepersonell med et tastetrykk finne ut hvilken blodtype du har, hvilke medisiner du går på og hvilken behandling du eventuelt måtte ha fått tidligere. Opplysninger som dette kan redde liv når sekundene teller. Nyttig, som sagt. Alle må være enige i det. Men alt som kan brukes, kan også misbrukes. Og blir misbrukt, ser det ut til. Den slags har sin egen logikk. Det var slett ikke meningen at Forsvarets etterretningstjeneste skulle overvåke ansatte i Justisdepartementet heller. Tegn tyder likevel på at det er blitt gjort, delvis bekreftet som det allerede er. For utro tjenere kan opplysninger av normalt privat karakter også misbrukes. Til utpressing, for eksempel. Eller til å skaffe seg fortjeneste i aksjemarkedet, politisk gevinst eller. Rekken av trusler er tilnærmet endeløs. Hva ville ikke en arbeidsgiver være villig til å betale for opplysningen om at en viktig jobbsøker nettopp har vært innlagt til tung psykiatrisk behandling? Eller når det gjelder EU's datalagringsdirektiv, for å få vite hva det sto i tekstmeldingene mellom Kristin Halvorsen og Svein Gjedrem under den verste bankkrisen i fjor høst? Men Kristin Halvorsen bruker selvsagt Forsvarets sikkerhetsnett, kan det innvendes. Flott det. Men i Forsvarets sikkerhetsnett sitter en person som leter etter pornografiske søk. Hvorfor ikke sjekke Norges Banks renteplaner i stedet? De kan tross alt veksles inn i kontanter. Nå hører det med til saken at helseregisteret foreløpig ikke er kommet lenger enn til høringsrunden. Sannsynligvis blir det satt grenser for hvilke opplysninger som skal være tilgjengelig for alt helsepersonell. Men noen vil likevel vite. Og kan vi være sikre på at grensene overholdes? Etter Lyng-kommisjonens avsløringer er jeg ikke trygg på at noen grenser overholdes hvis en "sak" antas å være god nok. Men hvem bestemmer at "saken" er god nok? En skremmende tanke. Jeg skriver denne kommentaren fra mitt fredelige sted på Sørlandet. Syrinene blomstrer, linerlene plukker metemark på uslått plen, sørvesten smyger seg varm og solfylt rundt husveggene. Men Gud hjelpe meg: Min venn og nabo har i mitt fravær forsynt eiendommen sin med overvåkingskamera. Noen der ute lagrer dermed det faktum at jeg stadig besøker ham for å øse av hans gjestmilde chablislager og at jeg noen ganger er ganske ruglet i ganglaget når jeg går igjen. Men hvem? På veien mot Oslo skal jeg i fremtiden fotograferes ved passering Kragerø og så igjen ved Larvik. Nyttig. Det forhindrer at jeg kan bråkjøre litt ekstra mellom fotoboksene. Nå er det gjennomsnittshastigheten mellom kameraene som skal måles. Det kan spare liv, heter det. Ingen kan være uenig i det heller. Fyller jeg bensin underveis, fotograferes jeg, betaler jeg med kort, vet Nordea når og hvor, dessuten at jeg fylte diesel og at jeg kunne kjøpt den 50 øre billigere på neste bensinstasjon. Det forhindrer selvsagt at jeg stikker av før dieselen er betalt. Det er nyttig for noen det også. Og nettopp derfor protesterer vi ikke. Skritt for skritt veves vi inn i et edderkoppspinn hvor det bare er edderkoppen som smiler. Sjekker Nordea nøye, vil de også finne ut at jeg drakk en halvliter pils i Tvedestrand før jeg ble innfanget av kameraet i Kragerø. Nyttig, som sagt. Men er det slik vi vil ha det? Vil vi at "noen der ute" skal vite alt om oss? Hvem er i så fall vedkommende? Jeg har en bønn til Georg Apenes: Ikke fortvil. Ikke resigner. Hent frem igjen din gamle energi og kamplyst og forsvar oss mot overvåkingshelvetet. Det kan godt være du taper kampen, men i så fall taper du den sammen med fem millioner nordmenn, som alle er rammet av den gode hensikts tyranni, men som ikke kan finne fiendens ansikt og følgelig heller ikke vet hvilket våpen vi skal gripe til. Finn det for oss, Apenes. Taper du, så taper vi sammen. Det er en kamp verd å kjempe. Ha en god søndag! Prügelknabe på flyttefot? Føler seg forfulgt | Slipper ikke unna | Skulle droppet prekenen | Det kan god være at Stein Erik Hagen er en politisk klodrian. Han er heller ikke spesielt velegnet for offerrollen og bidrar knapt til borgerlig valgseier i stortingsvalget. Men det betyr ikke at han tar feil i sak. Han blir heller ikke den siste som flytter pengene ut av landet. Det var mulig å se det komme allerede da Stein Erik Hagen for ni år siden gikk på prekestolen i Vålerenga kirke for å tale grådigheten midt imot. Strengt tatt var det lite å si på talen i seg selv. Den var fullt spiselig. Men når en milliardær først velger å prate om grådighet i en kirke, bør han være bevisst på at han samtidig bygger en fallhøyde for seg selv som det kan bli ganske vanskelig å leve med. Særlig hvis man liker store båter, enda større landsteder og hus og forøvrig oppfører seg som om han ikke visste at adelskapet i Norge ble avskaffet allerede i 1821. Stein Erik Hagens klare motstykke er John Fredriksen. Han er mange ganger så rik som Hagen, eier en eiendom midt i London som får Hagens villa på Oslos vestkant til å ligne en sliten Ål-hytte. Men han taler ikke mot grådighet i Vålerenga kirke, han deltar heller ikke i debatter i NRK, og så vidt jeg vet har han heller ikke hevdet at Norge bare er en variant av gamle Sovjetunionen. Derimot er han født og oppvokst på Vålerenga og oppfører seg i ett og alt som den oppkomlingen han er. På toppen av det hele har han skattemessig tatt utflytting til Kypros uten at noen har laget noe stort nummer av det. Strengt tatt hadde ingen ventet noe annet. Men fallhøyde? Finns ikke! Når Hagen snakker utflytting, skjer det med brask og bram på TV2. Han vil vekk fra formuesskatten. Han er såret over den behandling han har fått i Norge og føler seg forfulgt av regjeringen. Nå har han fått nok og vil flytte til Sveits med pikk og pakk. Dagen etter ble det klart at det ikke nødvendigvis er han selv som skulle flytte, men barna, som tar med seg 90 prosent av familieformuen og dermed formuesskatten, mens far (og trolig ektefellen, Mille Marie Treschow) blir sittende igjen i Norge med a-aksjene og den praktiske kontroll over familieselskapet. Hagen flytter med andre ord ved hjelp av stedfortredere, omvendt av hva som skjer på Sørlandet, hvor pengefolket overholder boplikten ved hjelp av stedfortredere vinterstid. Reaksjonene lot ikke vente på seg. En tur på nettet levner ingen tvil om at Hagen har liten støtte i folkets bredere lag. Ingen medlidenhet, heller, for den saks skyld. Milliardærer får sjelden det. Og selvsagt måtte Kristin Halvorsen på banen med en sedvanlig dose vulgæruttrykk. "milliardærutpresssing". "Stikker fra regninga" osv., omtrent som hun pleier, med andre ord. I dette spørsmålet heller jeg kraftig mot Hagens side. Knapt i noe annet land kan det oppleves at en privatperson, milliardær eller ikke, blinkes ut som den sittende regjerings yndlingsobjekt for alminnelig latterliggjørelse. Jeg husker Jonas Gahr Støre på Utøya (for øvrig etter at han selv hadde håvet inn 22 millioner i skattefritt aksjeutbytte), som hudflettet Hagen til stor jubel fra sine unge tilhengere. Jeg husker også Jens Stoltenbergs uttalelse til VG: « Jeg skal se om Hagen kan bidra med noe mer. Han kommer definitivt ikke til å få noen lettelser », og jeg husker den samme Stoltenberg som etter invitasjon fra NRK vaket som en sulten gjedde rundt mikrofonen for å kunne ydmyke Hagen i maksimal offentlighet etter et NHO-møte i Oslo. Etter sine egne, ikke alltid like gjennomtenkte utspill, fortjener Hagen saktens klare svar tilbake. Men jeg kan forstå at han til tider har følt seg som en elgokse på åpen myr i elgjakta. Det går an å forstå at han blir sur også. En hel regjering mot en enkelt person, milliardær eller ikke milliardær. Fair play er det i hvert fall ikke. Siden Hagen (inntil videre?) fortsatt kommer til å bo i Norge (jeg skulle gjerne finlest ektepakten mellom Hagen og Mille Marie, som har århundrelange slektstradisjoner å ivareta), slipper han knapt unna sin rolle som prügelknabe for de rødgrønne. Skatteflyktning er et belastet begrep i Norge. Det må Hagen ha tenkt gjennom før han begynte å kjøpe husvære i Zürich, for øvrig en av Europas kjedeligste byer. Derfor velger jeg å tro ham på at hovedgrunnen for den ikke ukompliserte operasjonen faktisk er formuesskatten. Og her skal vi ta Stein Erik Hagen alvorlig. Norge er det eneste land i Europa (bortsett fra Sveits, hvor formuesskatten er minimal, og Frankrike) som i dag opererer med formuesskatt. Og det er slett ikke, slik regjeringen ynder å gi inntrykk av, bare "rikingene" som sliter med den. Snarere tvert imot. Innslagspunktet er skarve 470000 kroner, hvilket vil si at det ikke er folk som Stein Erik Hagen, men tvert imot den økonomiske middelklasse som betaler brorparten av de 12 fattige milliardene formuesskatten innbringer statskassen. Hagen kunne vel saktens overlevd formuesskatten. Det betyr bare ikke at skatten er rettferdig eller fornuftig. Bedriftseierne, også eierne av tusenvis av norske småbedrifter, betaler 28 prosent av hver øre bedriften tjener. Deretter betaler de personlig nye 28 prosent for hver øre de tar ut i utbytte. Pluss formuesskatt. I et år som i 2008, hvor bedriftene silblør og utbytter bare er en fjern drøm, skal formuesskatten uansett betales. Jeg kjenner personer som belåner egne privatboliger for å skaffe penger til å betale den. Våre nordiske broderland har skjønt dette poenget og droppet skatten. I Norge har de rødgrønne skjerpet den, blant annet gjennom å fjerne den såkalte 80-prosentregelen samt rabatten for eiere av ikke-børsnoterte aksjer. Det er denne skatten Hagen vil vekk fra, et beløp som for Hagen-familien betyr 80 - 100 millioner i et år hvor familien på grunn av den internasjonale finanskrisen har tapt flere milliarder. Finnes der vett og forstand i slikt? Ikke i min bok. Det mest beklagelige med hele utflytningsbruduljen er at den ikke tjener sin hensikt. De rødgrønne mener åpenbart å kunne skaffe seg politisk gevinst på "å ta de rike" samtidig som høyresiden synes det er problematisk å gå ut i forsvar for en så profilert "riking" som Stein Erik Hagen. Ingen synes synd på ham uansett. Og da hjelper det ikke stort at de eneste som åpent, om enn halvhjertet, har støttet ham verbalt er en flokk like rike og profilerte personer som ham selv, Jens Ulltveit Moe, Petter Stordalen, Trond Lykke m.fl.. Og ingen av dem vil flytte fra Norge. Stein Erik Hagen skulle stått over sin preken i Vålerenga kirke. Han skulle ha sendt sine skjorter til kravebytte i London i det stille, og han skulle, fremfor alt, sendt sine penger og stedfortredere ut av landet uten å gå ut med saken i beste sendetid på TV. Det er slik man overlever som milliardær i Norge. Bare så synd at mannen i hovedsak har rett. Ha en god søndag! Jens Stoltenberg i motvind | Rakner | Skulle bare mangle | Flytter ikke hjem | Gikk over stag | Forfriskende | Ingen har denne gang nedlagt "et Union" mens politikerne satt klar til å dra i gang en valgkamp. Til gjengjeld har vi fått en forfriskende debatt om "rikinger", skatt og "den norske modellen". Jens Stoltenberg kunne spart seg å innkassere skipsrederne Kristian Siem og John Fredriksens såkalte hjemflytting som en seier for "spleiselaget Norge". Ingen av dem flytter hjem. De flytter heller ikke hjem skip. Utover våren var det åpenbart at den rødgrønne regjeringen regnet med at valgkampen ville bli en enklere match enn flere meningsmålinger kunne tyde på. Det går an å forstå at de følte seg selvsikre. For Norges vedkommende kan det se ut til at den økonomiske krisen går mot slutten. Med god grunn føler de fleste at Stoltenberg & Co har håndtert krisen godt. I mellomtiden har brorparten av befolkningen fått kraftige lønnstillegg, rentene er rekordlave, arbeidsløsheten fortsatt begrenset, bankene låner villig ut penger igjen (i hvert fall til privatkundene), og for sikkerhets skyld har boligprisene kreket seg tilbake til nivået fra før finanskrisen slo inn over Norge. Og ingenting setter det norske folk i bedre humør enn boligpriser som stiger. Når det ikke ble slik, skyldes det i stor grad de rødgrønnes forsøk på å fullkommen-gjøre seg selv til tross for at Stoltenberg-regjeringens politikk på en rekke områder rakner i sømmene. Etter Server-ulykken lovet Regjeringen dyrt og hellig at oljeberedskapen skulle rustes kraftig opp. Nå ligger "Full City" og lekker tungolje ved Skåstein utenfor Langesund uten at myndighetene har noen bedre unnskyldning enn at det blåste da ulykken skjedde. Det gjør gjerne det når skip forliser, og det blåser nesten alltid på Lofothavet, hvor Arbeiderpartiet ønsker å bore etter olje. At Stoltenberg vil ha utredningene ferdig før endelig beslutning tas, er prisverdig. Problemet er bare at velgerne etter alt å dømme regner med at beslutningen allerede er tatt. Samtidig ser det ut til at innvandringen nærmest er ute av kontroll og at Helse-Norge er i betydelig dårligere forfatning enn de rødgrønne løftene forespeilet. Det samme er veiene. Men ja, vi har det bedre i Norge enn i de fleste andre land. Alle er enige i det. Men med handlingsregelens milliarder til disposisjon skulle det nesten bare mangle. Det er Velstands-Norges krav om at det siste problem skal løses, den rødgrønne regjering nå butter mot. Kravet passer rett og slett ikke med de løftene som er gitt. Det merkeligste er at Stoltenberg-regjeringen har hyret inn en veritabel skokk av nye medhjelpere, ikke minst på informasjon. Hvordan kan da Stoltenberg og Kristin Halvorsen rote seg så bort i valgkampen som de faktisk allerede har gjort. Jeg skal ikke rippe opp i Røkke-saken og Stein Erik Hagens utflytting av familie-formuen til Sveits, men ingen av sakene kom Regjeringen godt fra. Alle med en formue over 470000 kroner vet at det slett ikke bare er folk som Hagen som betaler formuesskatt i Norge. Alle vet også at 12 milliarder i total formuesskatt ikke setter velferdsstaten på spill, slik Stoltenberg vil ha oss til å tro. To-spannet Stoltenberg / Halvorsen kunne også spart seg å innkassere skipsrederne Kristian Siem og John Fredriksens såkalte hjemflytting som en seier for "spleiselaget Norge". Ingen av dem flytter hjem. De flytter heller ikke hjem skip. De skifter bare til norsk flagg, hvilket ikke betyr annet enn at de dermed blir tilnærmet skattefrie (0,6 prosent). Spleiselaget vil begge fortsatt holde seg langt borte fra. Direkte patetisk blir det når Regjeringen fremholder at "hjemflyttingen" vil bety flere ordre til norsk industri og flere norske sjøfolk på skipene. Jeg skulle gjerne sett den tekniske sjef og den hyresjef som begynner å ansette norske sjøfolk og bestille norske varer bare fordi skipet skifter flagg midt i Stillehavet. Hvis Stoltenberg virkelig tror det, så vær så god: dream on! Den nyhetsorienterte del av det norske folk tror det ikke. Helt over stag gikk Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv i går. Åpenbart provosert av en flokk rike personer (med Christen Sveaas i spissen) som har sendt noen millioner kroner i valgstøtte til Frp, forlangte han at finanstoppene viser "større ydmykhet og takknemlighet" overfor den norske velferdsstaten. Det er et argument til å leve med. Problemet er bare at Stoltenberg samtidig tok eiendomsretten til den norske velferdsstaten - til den norske modellen. Her stopper det for meg. Hvis det er noe som er et fellesprosjekt for hele det politiske Norge, så er det den norske modellen, med alle dens sterke og svake sider. Helt siden 1970-årene, hvor Arbeiderpartiet rotet seg skikkelig bort og overlot regjerings-roret til Kåre Willoch og Høyre, før Willoch måtte overlate det til Gro Harlem Brundtland, har Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene skiftet om å regjere uten at noen av dem i vesentlig grad har gått tilbake på forrige regjerings politikk. I detaljene, ja. Men aldri har noen regjering etter Willoch gjort noe annet enn å stå på skuldrene til den forrige når den fremtidige politikk skulle hamres ut. Det er det som er "den norske modellen". Også dette vet nordmenn flest. Nordmenn flest vet også at Arbeiderpartiet mottar en rekke million kroner fra LO, som foran denne valgkampen har vært ekstra spandabel, og det til tross for at en stor del av LO-medlemmene tilhører ganske andre partier enn Arbeiderpartiet. Når jeg har gått en smule i rette med de rødgrønne, vil jeg ikke legge skjul på at årets valgkamp tross alt har vært mer forfriskende enn den forrige. Den gang valgte Norske Skog det uheldigst mulige tidspunkt til å fortelle at Union sannsynligvis ville bli nedlagt. Utspillet, som kom før valgkampen var kommet skikkelig i gang, ble mottatt som et blodig kjøttbein av en flokk sultne bikkjer. Samtlige partier valfartet til søvnige Skien for å forhindre nedleggelsen, og samtlige, ikke minst Stoltenberg selv, lovet at nedleggelsen skulle stanses. Union ble nedlagt, men da det skjedde, var det knapt en politiker utenfor lokalmiljøet som løftet røsten, langt mindre en finger, for å oppfylle sine løfter. Denne gang har vi i det minste fått en debatt som et stykke på vei har dreiet seg om prinsipper og politiske holdninger. Men det er nyttig om politikerne husker at det er det norske folk som skal velge regjering og ikke regjeringen som skal velge et nytt folk. Ikke minst gjelder dette Regjeringens sjef. Ha en god helg! Muslim i Bush-land | Ingen utopi. Godt integrert. President Barack Obama sa i sin Kairo-tale at islam alltid har vært en del av USA. I siste halvår i fjor fikk jeg oppleve å være muslim i det som fremdeles var Bush-land. Allerede første dag som utvekslingsstudent ved University of California, Irvine utenfor Los Angeles, ble min tro et tema. En kaukasisk administrator ved universitetssykehuset med sløyfe og dollarglis tok tak i meg på bakgrunn av navnet mitt. Han lurte på om han kunne være til hjelp med halalmat, bønn og sette meg i kontakt med andre muslimer ved sykehuset. Uten at jeg hadde hatt til hensikt å gi mitt bidrag til snikislamiseringen av California så tidlig. Og det var ikke få muslimer ved universitetssykehuset. Både legestudenter, overleger og avdelingssjefer med levende islamsk tro satte sitt preg på det svært flerkulturelle sykehusmiljøet. Som president Obama understreket i sin tale, tjener amerikanske muslimer mer og er høyere utdannet enn det amerikanske gjennomsnittet. Likevel ble mine nærmeste venner ved sykehuset en jøde med persisk opphav, en hvit mormoner og en sikh med indisk bakgrunn. Vårt vennskap ble en påminnelse om at multikulturalismen er ingen utopi, slik de økende skrekkslagne monokulturalistene her hjemme klager over. De fem til åtte millionene muslimer i USA er en prominent del av den amerikanske multikultur. Obama slo et slag for den amerikanske åpenheten for islam i den historiske Kairo-talen ved tydelig å kritisere europeiske land som undertrykker muslimers religiøse praksis under dekke av liberalisme. Obama har da også vist vei ved å ansette den hijabbærende Daila Mogahed som den første muslim i sin stab som rådgiver. Ikke minst viser de tallrike moskeer og muslimske privatskoler i samtlige delstater at islam er godt integrert i den amerikanske identitet. En av Ramadan-månedens siste netter besøkte jeg en praktfull moské der pågangen var så stor at det var satt opp flatskjermer og telt utendørs, og Koran-resitasjon runget ut fra de utvendige høyttalerne gjennom hele natten etter tillatelse fra politiet. Jeg måtte finne en plass utendørs, og under Californias palmer og varme natthimmel ble dette en sterk og unik spirituell opplevelse - ikke altfor mange stenkast unna Hollywood. Norske muslimer har mye å lære av sine amerikanske trosfeller. Kvinner var mer synlig i arbeidet i menighetene og imamene var gjennomgående godt utdannede, hadde innsikt i Vestens referanserammer og var på bølgelengde med ungdommen. I min lokale moské hadde eksempelvis imamen tung akademisk utdannelse innen teologi og en doktorgrad i komparativ religion fra Harvard. Noe av det mest slående i mitt møte med amerikansk islam var den største moskeen i California, som hadde det amerikanske flagg vaiende på toppen av moskeen. Det var ingen tvil om hvor lojaliteten til moskégjengerne lå, og man var ikke beskjeden med å vise det. Da orkanen "Ike" rammet USA ble det holdt fellesbønn i moskeene for det deltagerne kalte "vårt land". Dette er noe muslimer i Norge bør hente inspirasjon fra. For om muslimer i Norge ønsker å bli akseptert som gode nordmenn, er også lojalitet og kjærlighet til Norge i hjerte, sinn og tale en selvfølgelighet. Det krever imidlertid også at definisjonen av å være norsk nærmer seg mangfoldigheten av det å være amerikansk. Feirer norsk-pakistansk selvsikkerhet | Vellykket. Norsk identitet. Selvsikkerhet. I dag er Oslo pyntet i grønt og hvitt. Titusenvis av norsk-pakistanere feirer Pakistans nasjonaldag. Det gjør de som vellykkede nordmenn. Det er ikke bare opprettelsen av Pakistan som markeres ved ulike tilstelninger i Oslo i dag. Dagen er like mye en anledning for den norsk-pakistanske minoritetens hyllest av seg selv og den kollektive optimismen som råder innad i minoriteten. De unge norsk-pakistanerne som er oppvokst i Norge, har omsider begynt å leve opp til foreldrenes forventninger og storsamfunnets krav. De klatrer til topps både i akademia og arbeidslivet. Den kanskje mest betydningsfulle organisasjonen i norsk-pakistansk historie, Pakistansk Studentsamfunn (PSS) i Oslo, illustrerer at utviklingen er gått i riktig retning. PSS ble opprettet i 1993 opprinnelig for å motivere norsk-pakistanere til å ta høyere utdannelse, men da jeg ledet studentsamfunnet for fire år siden, var fokuset helt annet - å opprette kontakt mellom de mange ferdigutdannede norsk-pakistanere og arbeidslivet. Det er ikke få navn som demonstrerer denne utviklingen. Den prisbelønte professoren i medisin ved Universitetet i Oslo, Farrukh Chaudhry, er hjerneforsker ved et medisinsk fakultet hvor flere av studentkullene omtrent har en tosifret prosentandel med pakistansk bakgrunn. Sheraz Yaqub, kirurg og doktorgradsholder, er den aller første som har fullført forskerlinjen på medisin. Og i sommer var en ny legespire intervjuet i Nettavisen - den 18-årige supereleven Faisal Qureshi, som har sanket 25 seksere på videregående skole. Utenfor medisinens verden har også det målrettede arbeidet blant norsk-pakistanerne lønnet seg. Norsk-pakistanske jenter og gutter er synlige blant ingeniører og konsulenter i Norges Silicon Valley - IT-Fornebu. Ikke minst er hele Norge blitt kjent med makroanalytikeren Shakeb Syed, som er ekspertkommentator for riksmediene. Norsk-pakistanske jenter er svært delaktige i å frembringe den økende norsk-pakistanske selvtilliten. Psykologistudenten Sidrah Iqbal prydet nylig Aftenpostens forside som eksempel på at minoritetsjenter er flinkest av alle til å fullføre videregående skole og at de i større utstrekning enn gutter med lik bakgrunn tar høyere utdannelse. Et trekk i den positive norsk-pakistanske utviklingen er også at man dyrker en norsk identitet. Norge sees på som det første hjemland, og betegnende nok er det i 14. august-feiringen blitt innlemmet verneverdige særnorske barnetog, arrangert av Høyres Aamir Sheikh. Imidlertid har Sheikh utvist sviktende dømmekraft og høstet berettiget unison norsk-pakistansk fordømmelse for at han i dag overrekker en absurd brobyggingsutmerkelse til det postmoderne Norges største fordomsgenerator, Carl I. Hagen. Det er en generell og mangeårig utfordring ved de folkerike 14. august-arrangementene at norske toppolitikere, i særdeleshet fra venstresiden, møter opp særlig i valgår, og leverer svevende, pompøse og lite substansielle taler. Men norske politikere bør se opp, for selvsikkerheten den norsk-pakistanske minoriteten utstråler om sin egen fremtid, vil gjenspeiles i politikken. I dag feires den velbegrunnede optimismen av nordmenn i grønt og hvitt. Vår tids største urett | Skjebneår. Kan varsles. Det er vår tids største urett: De som gjorde minst for å skape klimaendringene rammes først og hardest. Vi som bidro mest til å forsøple atmosfæren, skape global oppvarming og flere naturkatastrofer blir sist og minst rammet. Fattigfolk i utviklingsland bærer nesten hele byrden av industrilandenes menneskeskapte klimaendringer: U-landene huser 98 prosent av dem som mister hjem og levebrød på grunn av naturkatastrofer. 99 prosent av dem som drepes av ekstremvær, bor i fattige land. De 50 minst utviklede landene slipper ut én prosent av verdens klimagasser. USA alene slipper ut 20 ganger mer. De 20 minst sårbare landene i klimaendringens tid slipper ut nesten 40 prosent av verdens karbongasser, mens de 20 mest sårbare landene står for mindre enn 0,7 prosent av verdens cO2-utslipp. Det fremstår som et grunnlag for verdensrevolusjon som Che Guevara bare kunne drømme om. Det hele er beskrevet i rapporten "The Anatomy of a Silent Crisis", som Kofi Annan la frem på forsommeren på vegne av det globale humanitære forum jeg har gleden av å være del av. I dette skjebneåret for klimaavtaler er det forståelig at nordmenn, europeere og amerikanere vil fokusere på utslippsreduksjoner som kan stabilisere det globale klimaet før det blir for sent for oss selv. Med et par graders økt gjennomsnittsvarme vil vi og våre etterkommere fortsatt kunne overleve, selv om stormene og flommene blir flere og hardere, og det blir mindre skiløping og mer snegler og flått. Men lavtliggende øyfolk, overbefolkede ørkennasjoner, utsatte orkansamfunn og isavhengige, nordlige urfolk er mindre interessert i om vi har klart å stabilisere klimaet i 2050. Før det vil de forgå dersom de ikke får omfattende overlevelseshjelp her og nå. "tilpasning" kalles forsvarshjelpen som skal gjøre sårbare mennesker i stand til å overleve ekstreme klimavariasjoner og klimaendringer. Teknologirevolusjonen gjør dette utviklings- og miljøarbeidet mer effektivt. Små investeringer muliggjør tidligvarsling, katastrofeberedskap og mer robuste levebrød, hus, skoler og helsestasjoner. Bangladesh har fått og vært mottagelig for slik bistand. Da megasyklonen Sidr traff det overbefolkede landet i 2007, drepte den 3400 og ødela for ti milliarder kroner. Da den tilsvarende orkanen Nargis traff det vanstyrte Burma året etter, var dødstallet 40 ganger større - og de økonomiske tapene tredobbelte. På den forestående tredje verdenskongress om klimaendringer i Genève blir det vedtatt å opprette et "globalt system for klimatjenester". Med verdens meteorologiske organisasjon i spissen vil tusener av meteorologer, vitenskapsmenn og utviklingseksperter i hundrevis av organisasjoner skape en verdensomspennende rådgivningstjeneste for alle utsatte samfunn. Slik kan alle varsles i tide om, og bli mer robuste overfor, ekstremvær. I 2006 var det hjerteskjærende å høre hjelpearbeidere på Afrikas Horn fortelle at gjeterfolk ikke fikk varsel og hjelp før en lenge forventet tørke. De fikk ikke solgt og slaktet buskapen før den sultet ihjel og hungersnøden var et faktum. Da regnet kom tilbake sto hele folk på bar bakke. Før klimatoppmøtet i København i desember er det de som forurenser mest, men selv er minst sårbare, som forbereder seg best. De samfunnene som står på kanten av stupet har lite ressurser og krefter til å fremme krav og be om effektiv bistand i samsvar med prinsippet om at "forurenseren betaler for skadene". Derfor må de få hjelp - før det er for sent. De asketiske homofile | Balansert. Brannfakkel. Må homofile følelser leves ut? Er homofili virkelig medfødt? I en ny bok fortelles syv kristnes historie om å håndtere homofili på en uortodoks måte. Mine homofile venner er ført i pennen av Espen Ottosen, kristenkonservatismens kanskje fremste talerør i norske medier og fast spaltist her i avisen. Mens mange konservative kristne har rømt offentlighetens blendende, gudløse lys og murt seg inn i bedehusene, har Espen Ottosen med sin moderne retorikk etablert seg som en frisk representant for klassisk kristen etikk. Når informasjonslederen i Misjonssambandet i sin nye bok nå gjengir de dypt personlige historiene til sine syv venner med homofile følelser som ikke lar disse få utløp, vil hans meningsmotstandere derfor søke å svekke bokens legitimitet ved å påpeke Ottosens bibeltro bakgrunn. At Ottosen tilhører samme misjonssamband som homofile Arnfinn Nordbø brøt ut av, legger også sten til byrden. Imidlertid skal man ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig. Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt. Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. Selv er de lykkelige ved å følge Jesu budskap, og stiller seg spørsmålet: Er en etterprøvbar gudstro å følge Guds vilje eller egen vilje? I boken stilles en rekke kontroversielle spørsmål som sjelden når overflaten i norsk homodebatt. Et fellestrekk ved flere av Ottosens homofile venners beretninger er problematisk oppvekst og svekkede maskulinitetsidealer. Det gir assosiasjoner til religionshistoriker Hanne Nabintu Herlands kamp i mediene for å gjenreise det tradisjonelle mannsidealet. Dessuten siterer Ottosen forskere som mener at seksuell identitet er en kulturell konstruksjon og ikke biologisk. Til sammen sår dette kanskje frøet til en fornyet debatt om seksuell legning er medfødt eller ikke. Ottosen benytter også muligheten til å ta et ramsalt og grundig teologisk oppgjør med kirkeledere som har bifalt homofilt samliv. Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt. Minoritetspolitikere med ben i nesa | Pinlig. "løvetannsbarnet" Raja. Foreldregenerasjonen. Epoken da innvandrerpolitikere var ensbetydende med gebrokkent norsk, løse kanoner og listefyll er en saga blott. Minoritetspolitikerne ved årets valg er stort sett førstegenerasjonsnordmenn med store politiske karrièrer foran seg. Å være minoritetspolitiker er ekstra utfordrende - på den ene siden blir de møtt med knallharde krav fra "sine egne", mens debattklimaet i Norge og partipisken på den annen side ofte tvinger dem bort fra minoritetstempelet. De må balansere på denne stramme linen. Aps kanskje største politikertalent, Hadia Tajik, er minoritetspolitikeren som har størst mulighet til å bli blant nasjonens 165 mektigste. Saera Khans telefoniske tabber ble Tajiks brød, og det er ingen overdrivelse å fastslå at Tajik ikke har store sko å fylle. For Saera Khan lot seg redusere til å være et innvandreralibi. Det var pinlig da Martin Kolberg måtte medbringe Khan som forsvarer i TV-debattene som etterfulgte Kolbergs famøse islamuttalelser tidligere i år. Tajik er naturligvis intelligent nok til ikke å følge i Khans fotspor, og da bør hun strekke seg noe mer for å markere seg i minoritetsmiljøene - selv om hun har et vesentlig poeng når hun i VG sier at hun skal være en politiker for alle. Særlig bør hun gjøre det mulig for de mange minoritetsjentene som rettmessig anser henne som forbilde å identifisere seg med henne. Tajiks fremste minoritetsmotstander, Venstres Abid Raja, velger en annen strategi. Han går hodestups inn i integreringsdebatten og er blitt en slags referanseramme i integreringspolitikk. Raja kan virke uklar om egne standpunkter i disse spørsmålene, men oppnår troverdighet med sine viktige dialogmøter, og for at han retter kritikk mot minoritetsmiljøenes ukultur samtidig som han ikke er nådig mot dem som søker å innskrenke minoriteters livsutfoldelse. I motsetning til andre minoritetspolitikere er det for minoritetsungdom lett å kjenne seg igjen i "løvetannsbarnet" Raja - med hans oppvekst på østkanten, utfordrende ungdomsår, akademiske suksess og verv i Pakistansk Studentsamfunn. Imidlertid vil hans uttalte verdiliberalitet gjøre ham upopulær i flere minoritetsmiljøer. På den annen side kan liberalerne i Venstre med genuin toleranse også for konservatisme og religiøsitet, virke fristende for minoritetsvelgere. Høyres Afshan Rafiq er ikke like verdiliberal, men var profilløs som stortingsrepresentant. Hun er blitt tydeligere etter stortingsperioden, men må se langt etter stemmer fra minoritetene på grunn av lav plassering på stortingslisten og Frp-spøkelset. SVs fremste minoritetspolitiker, Akhtar Chaudhry, tilhører foreldregenerasjonen og skiller seg således fra de andre minoritetspolitikerne. Chauhdry appellerer til førstegenerasjonsinnvandrere, og hans håp er minoritetsstemmer som ønsker rødgrønn regjering, men som vil at styrkeforholdet mellom Ap og SV går i sistnevntes favør, slik at Aps mange etnosentriske integreringspolitikere temmes. Ingen av disse minoritetspolitikere er funnet verdig sikker plass på partienes stortingslister, men årets valgkamp har endelig fått frem minoritetspolitikere med ben i nesen. Babylivet går sin gang | Multitasking. Flinkest. Alle fikk barn. Det var den høsten da alle fikk barn i Oslo. De fleste i vennegjengen hadde passert 30, og det passet utmerket nå som giftermålet var i boks, og leiligheten var fiks ferdig innredet. Det eneste som manglet, var en baby som sto i stil til Arne Jacobsen-stolen de hadde handlet på finn.no. I og med at de foreløpig ikke selger barn på Ikea (de jobber med saken), måtte de lage barnet selv. De tok oppgaven alvorlig. Det skulle også vise seg å være en høyst krevende oppgave å gi det kommende barnet et passende navn. Oda og Selma var fint, mente kona, som insisterte på å bli kalt "kjæresten" av mannen sin. Lukas var bra hvis det ble gutt, mente mannen. De kranglet dag ut og dag inn, til de ble enige om å kalle barnet Per eller Kari. De mente at det var upretensiøst og fint. Dessuten var det jordnært og norsk. Det var noen kritiske røster i den lille byen som lurte på om foreldrene ville ha tid til dette nye barnet. De var jo så opptatt med å dyrke sine egne karrièrer, mente de, at det kunne herske tvil om deres kapasitet til barneoppdragelse. Heldigvis var dette en tid da man hadde funnet opp ord som "multitasking". Foreldrene snakket om babyene i lunsjer, på telefonen og, aller mest, på Twitter. De flyttet til hus i drabantbyer, laget åpen kjøkkenløsning, og innså at de som tror Gud skapte jorden på seks dager, antagelig ikke har prøvd å sette sammen en bokhylle fra Ikea. Mannen gledet seg til å fyre på peisen, stirre inn i flammene og glemme at han var belånt til over pipa. Kjæresten hans (les: kona), som figurerte ammende på store svart-hvitt-bilder i stua, var lykkelig for at hun hadde funnet ut at det gikk an å handle økologisk pesto på nærbutikken. Alt var fryd og gammen, og de nybakte foreldrene forkynte, på parmiddager, at de lærte barnet regler og grensesetting. Sannheten var at de serverte barna godteri fra de var ett år gamle - og lot dem spille Playstation fra de var tre. Innerst inne var mor og far litt engstelige for at barnet skulle bli et mobbeoffer dersom det manglet egen mobil, eller ikke hadde rekorden på Guitar Hero. De nybakte foreldrene i den lille byen merket at det hele var del av en uoffisiell konkurranse. Hvem har det flinkeste barnet? Hvem er de beste foreldrene? Hvem får plass i den beste barnehagen? Så opphengt var de i sin egen konkurranse, at de overså at barna fikk nervøse rykninger av den actionfylte Fox Kids-tegnefilmen de så på. De kritiske røstene hevdet at foreldrene overstimulerte barna. Da lo foreldrene og ristet på hodet. For hvem kan arrestere en generasjon for bare å ville at barna skal "utforske sine kreative sider"? Ja, så stolte var de over ungens evne til multitasking, at de unnet seg litt egentid. Mor gikk på power yoga for å kvitte seg med spenningene - mens mannen gikk til coach for å fortelle at han synes at 18-åringen som jobber i resepsjonen i bedriften, er sexy. Alle var glade i den lille byen i det lille landet. Hvis far ikke trillet rundt med ungen i vognen på Grünerløkka, dro mor spedbarnet med på babymassasje og spedbarnsyoga. Høst ble til vinter. Og vinter ble til vår. Inne i hodet på den lille, stressede babyen begynte en liten tanke å forme seg for første gang, en liten setning som skulle bli som et mantra de nærmeste årene. "Jeg må begynne å røyke," tenkte det nervøse barnet. "Så fort som overhodet mulig!" Renessanse for utskjelt FN | Kostbar alenegang. FNs død er betydelig overdrevet. Nå må Norden hjelpe Barack Obama å revitalisere organisasjonen. Obamas tale i FN var det definitive bevis for at USA er kommet hjem igjen til multilateralt samarbeid. Obama og utenriksminister Hillary Clinton har lagt om amerikansk utenrikspolitikk fra forgjengernes lederskap gjennom alenegang til dagens "lederskap gjennom samarbeid". FN-ansatte i New York, som overvintret de mange lange årene med George W. Bush, klyper seg nå i armen hver dag. - Det er blitt bedre enn under Bill Clinton, sa en gammel FN-kollega om samarbeidet med den nye administrasjonen. Spørsmålet nå er om den initiativrike multilateralismen Obama vil vende hjem til, fortsatt er hjemme i FN-systemet. Da Sikkerhetsrådet i 2006 skulle utpeke ny generalsekretær, ønsket ikke Bush-administrasjonen en ny, kraftfull Kofi Annan: "Vi ønsker en generalsekretær som er sekretær snarere enn general", sa USAs daværende FN-ambassadør John Bolten. Kinesere og russere brukte andre ord, men mente det samme. I 2006 forholdt Norden seg forbausende stille om hva slags ledelse dette hjørnet av verden ønsket seg på toppen av FN. Da Bush-administrasjonen og dens allierte hamret løs på Kofi Annan og hans modige linje før og etter Irak-invasjonen, var de nordiske igjen lite synlige, selv om angrepene var i strid med våre interesser og tradisjoner. Det var den svenske Dag Hammarskjöld som utviklet generalsekretærembetet til en selvstendig kraft for fred og demokrati. De nordiske land gir mer frivillig bidrag til FN enn noen stormakt. Uten bidragene fra vår lille gruppe kollapser store deler av FNs virksomhet. Vi hadde de to første generalsekretærene. Vi har en felles nordisk interesse av å fremme FNs avtaler og binde opp stormaktene i et forpliktende og forutsigbart samarbeid. Vi kan bidra til at FN-ledelsen føler et like sterkt press for å ta nye initiativer i Sri Lanka, Burma, Kongo, Zimbabwe, Darfur og Gaza som motpresset fra maktene som ønsker et passivt og svakt FN. Norden forsvant som en effektiv og enhetlig aktør i FN da også Sverige og Finland ble EU-medlemmer i 1995. EU er en positiv kraft i FNs langsiktige arbeid, men våre nordiske naboer ser, som alle andre, at Unionen er for langsom, stor, utydelige og splittet til å reagere effektivt i mange politiske kriser. Norge står for svakt alene. Når Obama fra FNs talerstol spør om de andre medlemslandene er beredt til å inngå i et mer aktivt samarbeid i og fra FN, bør det derfor innebære at Norden gjenoppstår i FN. En renessanse for konflikthåndtering gjennom FN kommer også fordi USA har innsett hvor kostbare de vestlige operasjonene i Irak og Afghanistan er blitt. Siden 2001 har USA alene brukt over 915 milliarder dollar (over 5 billioner kroner) i Afghanistan og Irak. De andre NATO-landene har samlet brukt snaut en billion til. Det er mer enn seks ganger de samlede ressursene FN har hatt til disposisjon i over hundre land i det samme tidsrommet. Likevel konkluderer nå USAs kommanderende general i Afghanistan at bare en "ny" strategi og enda større militære styrker kan motvirke en "fiasko" i Afghanistan etter åtte år med krig og statsbygging der USA og NATO har hatt førersetet. I disse samme åtte årene har FN med sine små ressurser bidratt til fred og fremgang i blant annet Angola, Liberia, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Sør Sudan, Burundi, Nord-Uganda, Libanon, Nepal og Øst-Timor. FN er, tross alt, bedre enn sitt rykte. Rekken ut av Norge går | Naturlov. Amerikanske Cisco har lagt 17,2 milliarder kroner på bordet for å overta norske Tandberg. Er det en naturlov som gjør at høyteknologiske bedrifter forsvinner ut av Norge så snart de er blitt en suksess? God sex er gratis | Prostituerte med makt. Det er nesten meningsløst å drøfte om kvinner prostituerer seg frivillig. Hva da med en fattig inder som selger nyren sin fordi han får godt betalt? Er det frivillig? Paradoksalt nok startet sexkjøpdebatten i avisene for alvor først etter at loven var vedtatt. En årsak kan være at få har våget å protestere. Det er stigmatiserende å forsvare horekunder. Og godt er det. For myten om den lykkelige prostituerte er nettopp en myte. Hvem er det som på ramme alvor tror en prostituert gjerne anbefaler datteren å velge samme geskjeft? Mads Larsen startet denne runde av Aftenposten-debatten, og slår fast at de fleste prostituerte selger kroppen frivillig. Hvordan vet han det? Og hva betyr frivillig? Mennesker gjør mye fordi de trenger penger. Antagelig finnes det både lærere, ingeniører og aksjemeglere som har vanskelig for å hevde at de går på jobben 100 prosent frivillig. Problemet er dårlige alternativer! Derfor må slike valg vurderes moralsk. Noen kan kanskje selge den ene nyren sin "frivillig" - fordi alternativet er fortsatt fattigdom. Men i Norge sier vi at det er umoralsk å selge menneskeorganer. De skal gis bort. Derfor heter det organdonasjon. Etter min mening gjelder det samme for sex. Like lite som menneskeorganer skal behandles som en vare, skal sex sees slik. Derfor rister jeg på hodet når Mads Larsen konsekvent snakker om det skjeve kjønnsmarkedet. For Larsen er referanserammen utelukkende uforpliktende sex. Da blir også prostituerte kvinner mennesker med makt, rett og slett fordi "kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter". Det pussige er at så mange aksepterer Larsens utgangspunkt. Kathrine Aspaas hyller Larsen og spør hvorfor kvinner ikke tilbyr "nok sex til å dekke menns etterspørsel" (5. desember). Også hun befinner seg på markedsplassen. Anne Bitsch (11. desember) synes derimot ikke kvinner skal "selge sin kropp på et marked". Det er fint. Likevel tør hun "ikke å ta stilling til prostitusjon". Neivel? Årsaken er kanskje frykten for å hevde at noe alltid er galt og dermed åpne døren til moralistbåsen. Tenk om det for eksempel finnes en prostituert der ute som hevder at hennes største problem er mangelen på aksept? Både som kristen og som gift mann vil jeg kjempe mot å løsrive sex fra et forpliktende kjærlighetsforhold. Jeg tror mange menn, og kanskje enda flere kvinner, ønsker å knytte sammen sex med kjærlighet, med forpliktelse og med trofasthet. Dermed blir det nedverdigende å betale for sex. Det går an å snakke meningsfullt om menneskers seksuelle behov. Likevel vil ikke utgangspunktet mitt være at menn er som dyr - med behov som må dekkes og instinkter som må følges. Mottoet "har du lyst, har du lov" er uklokt og kortsiktig. Jeg tror vi i en del situasjoner bør utvise selvbeherskelse og selvkontroll. Min overbevisning er at mennesker vil få færre sår, færre vonde opplevelser og bedre sex av å utforske sin seksualitet i et forpliktende og monogamt kjærlighetsforhold. Som begrunnelse kan jeg for eksempel peke på statistikken for hvor mange ekteskap som går overende på grunn av utroskap. Det sies ofte at det beste i livet er gratis. Vennskap, naturopplevelser, gode samtaler. Jeg tror det samme gjelder for sex. Den gode sexen, som bygger nærhet og intimitet, koster ikke penger. Bare forpliktelse. Er vi redde for moral? Moralisme? Respekt. Mange av våre største utfordringer handler om moral. Men er vi for redde for å snakke om det? Unge mennesker som vokser opp uten familie rundt seg. Konflikter som "løses" med knivstikking. Jenter som utsettes for seksuell trakassering. Utroskap som fører til skilsmisser. Fedre som ikke tar seg av barna sine. Helger som ødelegges av fyll. Økt forbruk bidrar til klimakrise. Manglende måtehold skaper finanskrise. Politiske ledere som ikke tør å inngå i dialog, skyver regningen over på sivile. Krigsherrer uten respekt for kvinner og barn bruker seksualisert vold som våpen. Barn sendes som pakker rundt i verden for å tilfredsstille perverse lyster hos noen få. Dette er selvsagt ikke hele historien, hverken hjemme eller ute. Det er ikke sant at alt bare blir verre. Mange hjelpes ut av nød, og mange lovbrytere blir stilt til ansvar. Som Jan Egeland har uttrykt det på vegne av FN-systemet: Det nytter! Poenget er likevel at de største utfordringene vi står overfor, dypest sett handler om menneskelige valg. Eller sagt med andre ord: De handler om moral. Likevel synes mange det er problematisk å snakke om moral. Grunnene til det er mange: For det første er vi redde for at moral skal bli til moralisme: lettvinte prekener om at andre ikke er gode nok, eller at alt var bedre før. Frykten er velbegrunnet. Ikke minst vi nordmenn er verdensmestre i moralisme, ofte uavhengig av vår faktiske moral. For det andre er mange av observatørene og forskerne som arbeider med de angjeldende fenomenene, selv barn av en kultur der etikk og moral er blitt forkastet som besteborgerlige tvangstrøyer. Da er det vanskelig å ha kritisk avstand. Og for det tredje vet vi at moralsk fordømmelse kan ramme blindt - eller i hvert fall galt. De som lider mest under familiesammenbrudd eller rusproblemer, er ofte ofre som ikke hjelpes stort av å bli fortalt hvordan livet "egentlig" burde være. Alt dette må vi ha med oss når vi skal snakke om etikk og moral; om den teori og praksis som skaper et menneskeverdig og trygt samfunn. Moral må alltid formidles med respekt! Men det må ikke stoppe oss fra å kalle en spade for en spade: Vi som oppdrar barn, må snakke om tydelige grenser for rusmidler og seksualitet. For tør vi ikke, overlater vi det til TV og Internett. Vi som arbeider med internasjonal politikk, må snakke tydelig om behovet for voksen og ærlig dialog mellom parter i konflikter. Og vi må huske at kampen for menneskeverd koster. Dersom vi faktisk mener at menneskeverdet er en verdi i seg selv, må vi være villige til å kjempe for det, også når det krenkes langt borte. Og, ikke minst, vi som lever i samfunn med andre mennesker - og det gjør vi alle sammen - må ikke være redde for å si ifra når vi ser urett bli begått, eller når samfunnsmoralen forfaller. Men vi må aldri rette skytset bare mot "de andre". Dersom unge mennesker synes voldelig oppførsel er kult, sender slibrige sex-SMS-er til hverandre eller bruker nedsettende språk over en lav sko, hvem har de det fra? Dersom krigsherrer hamstrer våpen og krever respekt gjennom geværmunningen, hvem er det de etterligner? Kort sagt: Hva slags verdier gir vi egentlig videre til neste generasjon og til verden rundt oss, vi som lever på middagshøyden i den velstående verden? Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor | Blasfemi og religiøst hat. Absolutt ytringsfrihet. Mer konstruktivt. Blasfemisirkuset i regi av Regjeringen er heldigvis slutt. Nå kan det offentlige ordskiftet om dette viktige temaet komme i et annet, forhåpentligvis mer konstruktivt spor. Europarådet skiller mellom begrepene "blasfemi" og "oppfordring til religiøst hat" ("incitement to religious hatred"). Førstnevnte mener man ikke bør kriminaliseres, men det bør det andre. Ifølge Europarådet er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat og religionskritikk i det offentlige rom. Som kjent har Europarådet forsvar av menneskerettighetene, det parlamentariske demokrati og prinsippet om rettsstaten som sine viktigste oppdrag. Europarådets såkalte Venezia-kommisjon har "demokrati gjennom lovgivning" ("democracy through law") som sitt viktigste område. Nylig utga kommisjonen en rapport om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet. Rapporten tar utgangspunkt i medlemslandenes lovgivning når det gjelder blasfemi og andre relevante straffbare handlinger knyttet til religion. Rapporten anbefaler at blasfemi bør avkriminaliseres. Samtidig anbefaler rapporten landene som fortsatt ikke har rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat om å sørge for det. Religionskritikk skal vi ønske velkommen. Demokrati krever at religiøse mennesker, som andre grupper, skal tolerere at andre kritiserer deres tro og tanker, verdier og aktiviteter. Målet må være å beskytte mennesker fra diskriminering og hat på grunnlag av religion, ikke å hindre kritikk av religion. Fremveksten av et flerreligiøst Norge aktualiserer behovet for et klokt offentlig ordskifte om slike spørsmål. Debatten om lovgivning mot blasfemi er vanskelig. Delvis skyldes det våre forestillinger om ytringsfrihet. Delvis skyldes det definisjonen av blasfemi i vanlig språkbruk. I den norske debatten så langt virker det som om mange har en forestilling om at ytringsfriheten må være absolutt, og at enhver begrensning truer demokratiet. Det har, f eks, vært få som argumenterer mot dagens rasismeparagraf. Muligens mener man at blasfemiske ytringer er mer truende for demokrati enn rasistiske ytringer? Men FNs menneskerettigheter likestiller beskyttelsen mot diskriminering på begge grunnlag selv om "rase" er noe man er født med og religion noe man kan, i teorien, "velge". Med "blasfemi" tenker de fleste på "gudsbespottelse". I vanlig språkbruk er det vanskelig å se skillet mellom blasfemi og f.eks. oppfordring til religiøst hat. Ethvert forslag til lovgivning på feltet kan derfor sees som et hinder for religionskritikk. I Europarådets gjennomgang av europeiske lovtekster mot straffbare handlinger knyttet til religion er dette skillet tydelig; her omtales, i tillegg til blasfemi, handlinger som f.eks. oppfordring til religiøst hat. Her er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat - som anbefales av Europarådet - på den ene siden, og religionskritikk, ytringsfrihet og demokrati på den andre. Til syvende og sist er lovgivning alene ikke tilstrekkelig til å sikre demokrati. Ytringsfrihet bærer med seg både rettigheter og plikter. God lovgivning kan være en god påminnelse om begge deler. Nye tider i Malaysia | Malaysia har fått ny statsminister. Stafettvekslingen har ikke skjedd uten spenning, og det er ikke klart hvordan den nye etappen blir. Sammenlignet med sine nærmeste naboer, Thailand og Singapore, kan Malaysia muligens plasseres midt på treet når det gjelder demokratisk utvikling. I Thailand har politisk maktovertagelse skjedd etter massedemonstrasjoner, og politiske konfrontasjoner er flere ganger blitt "løst" gjennom militærkupp. I Singapore går alt mer pent og pyntelig for seg, men slik blir det gjerne når nasjonen egentlig er en ettpartistat. I Malaysia har det nettopp vært vaktskifte: Tun Abdullah Ahmad Badawi har gitt stafettpinnen videre til Datuk Seri Najib Razak, som blir ny statsminister. Dette er en direkte følge av det som ble omtalt som en "politisk tsunami" i fjor, da regjeringspartiet, for første gang, fikk mindre enn to tredjedels flertall i parlamentet. Badawi var sterkt ønsket som leder da han kom til makten for fem år siden. Mange var lei av forgjengeren, Dr. Mahatir Mohammed ("Dr. M."), som hadde styrt landet på tilnærmet eneveldig vis i 22 år. I tillegg til å slå ned på alle tegn til politisk motstand, og på "regimenegative" ytringer i medier, var "Dr. M" også arkitekten bak Malaysias policy med å favorisere majoriteten - malayene - i det fleretniske landet, på bekostning av minoritetene, særlig kinesere og indere. Badawi vil bli husket fordi han tillot mer ytringsfrihet enn "Dr. M." Det var også i Badawis tid at opposisjonen i Malaysia klarte å gjøre seg gjeldende. Men opposisjonens sterkere stilling resulterte også i store tap for Badawis parti, og fremskyndet hans egen exit fra politikken. Badawi hadde ambisjoner om å fjerne systemisk korrupsjon og å reformere rettssystemet. Han hadde også planer om å fornye politiet og den offentlige forvaltning. Ikke på noen av disse områdene har vi sett nevneverdige endringer i positiv retning. Badawis siste tale til sitt eget parti var en advarsel - og kanskje også et tegn på hva vi kan forvente oss med Razak. Badawi advarte nemlig mot diskriminering av etniske minoriteter og bruk av udemokratiske midler for å ramme politiske motstandere. Den nye statsministeren, Razak, har pustet og åndet politikk i et langt liv. I tillegg til å ha sittet i parlamentet siden han var 23 år, er han også sønnen til Malaysias annen statsminister og nevøen til den tredje. Alternative aktuelle statsministerkandidater har det ikke vært lett å få øye på. Razak starter ikke i sin nye jobb med blanke ark og nye fargestifter. Det går rykter om at han har mottatt bestikkelser. I tillegg er han blitt knyttet til et drap som har alle elementer av skandale: Utroskap, en utenlandsk kvinne og militære eksplosiver brukt som drapsvåpen. Razak har benektet alle beskyldninger. Razak skal lede Malaysia gjennom finanskrisen og økende arbeidsledighet. Det er i dag mange som spør seg om han er rett mann for jobben. Alle har vært spent på hvordan Razak skulle sette sammen sin regjering. Det er nettopp blitt kjent at "Dr. M." s sønn kommer inn i regjeringen. Dette kan være et tilbakeskritt: Mange kommentatorer frykter at "Dr. M." herved gjenoppstår politisk. Så skåler vi igjen! Ulike drikkemønstre. Kutte skjenketiden. For å få ned alkoholkonsumet i Norge må det tas i bruk sterkere virkemidler enn dem vi har i dag. Turister som kommer til Norge blir ofte mektig imponert over norsk natur; samtidig blir mange overrasket ved sitt første møte med fulle nordmenn. Blir man boende her i landet, inngår norsk drikkekultur som en del av integreringskurven. Først reagerer man som norske barn og synes det er utrivelig at kjære og kjente plutselig forandrer seg. Etterhvert lærer man seg at det er forskjell på det å være, for eksempel, i godt humør, småbrisen, pussa, brisen, god og brisen, småfull, full og "dritings". Rus har en klar sosial dimensjon; man drikker for å signalisere noe om hvem man er, og hvem man ikke er. Vi ser derfor ulike drikkemønstre, avhengig av sosiale lag og subkulturer i Norge i dag. Likevel er det mulig å si, når man sammenligner med mange land, at alkohol har en helt annen - og større - plass i det norske samfunnet. Et blikk på norske drikkevaner, sett utenfra, viser hvor tett disse henger sammen med kulturelle normer. For nordmenn kan alkohol ha mange funksjoner; den kan signalisere kos, "roe ned nervene", eller gi mot til å gjøre noe man gruer seg for. Der jeg vokste opp, i Malaysia, er mat og sosialt samvær, meditasjon eller en stille bønn vanlige virkemidler i slike situasjoner, ikke alkohol. Når noen har drukket for mye i Norge, både gjør og sier de ting de ikke ville ha funnet på i edru tilstand. Slike episoder kan bli gjenfortalt og utbrodert i lystige lag senere. Men hvis noen blir fulle i et malaysisk selskap, vil de fleste synes at det er både uakseptabelt og pinlig, Hovedpersonene selv vil håpe at episoden vil gå i glemmeboken raskest mulig. Fenomenet norsk drikking er ikke statisk. I vikingtiden var det ikke bare sosialt akseptert, men forventet at man skulle drikke seg full - ellers kunne andre tro at man hadde noe å skjule. Med økt velstand kom også mer "sofistikerte" drikkevaner med vin i hverdagen. I tillegg har også kvinner begynt å drikke "som menn". Norsk alkoholkonsum er på vei oppover. Alkoholforbruket i Norge er rekordhøyt, og har økt fra 3,45 liter pr. person i 1960 til 6,6 liter i 2007, en økning på 90 prosent. Alkoholbruk skader også andre enn den som drikker. I EU regner en med at 60000 nyfødte pr. år er undervektige som følge av morens alkoholbruk, og at hele 9 millioner barn lever i familier med alkoholproblem. I tillegg antar man at alkohol tar 10000 "uskyldige" liv hvert år grunnet promillekjøring. At alkohol spiller en rolle ved drap og annen vold kjenner vi også fra norske forhold. En EU-rapport fra 2006 foreslår blant annet tøffere tiltak mot promillekjøring, høyere avgifter samt å gjøre alkohol enda mindre tilgjengelig. Regjeringens nye mantra for å forebygge mer og reparere mindre, lover ikke mye når det gjelder alkoholskader. Det foreslås å kutte ned skjenketiden med én time. Myndighetene har tidligere klart å endre drikkeadferd for eksempel i forbindelse med bilkjøring og hos gravide kvinner. De kan endre norske drikkevaner, og -uvaner. Men det skal mer til enn tradisjonelle og lite kraftfulle virkemidler. Trolig vil sommerturistene fortsatt imponeres av norsk natur og gremmes av norsk drikkekultur. Å ta fremmedfrykt alvorlig | Politisk korrekte. Konstruktiv, ikke krenkende. For å komme lenger i rasismedebatten må vi ta fremmedfrykt alvorlig. Vi kan ikke fortsette å føyse det bort som bare noe irrasjonelt. Enkelte bruker en rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister i Norge begrenses til et fåtall; de "frikjenner" dermed seg selv fra rasiststempelet. Andre bruker et utvidet rasismebegrep hvor "alt" er rasisme og "hvor det bor en rasist i hver av oss". Dette gir lite rom for å ta alvorlig folks opplevde frykt for det fremmede. I denne sammenheng er det nyttig å bli minnet om at FNs rasediskrimineringskonvensjon og norsk lovgivning skiller mellom direkte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er det man ønsker å oppnå, og indirekte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er en utilsiktet konsekvens av handlingen. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig i Norge. Rasismedebatten viser at ikke alle er klar over dette. Det betyr imidlertid ikke at alle som indirekte diskriminerer, egentlig er rasister. Fremskrittspartiet tilbyr sine velgere rett til å være skeptiske mot innvandrere og et legitimt rom for deres uro og ubehag i møtet med "det flerkulturelle Norge". Krav stilles til innvandrere slik at uroen og ubehaget skal dempes. Andre, mer politisk korrekte meningsytrere, tilbyr en motsatt strategi: Det er flaut med fremmedfrykt. "skikkelige" folk driver ikke med sånt. Det stilles først og fremst krav til majoriteten; innvandrernes væremåter som kan oppleves som uvante, skal forstås. Som innvandrer kan jeg foretrekke den siste tilnærmingen fremfor den første, men ingen av dem bidrar konstruktivt til å øke vår evne til sameksistens. Fremmedfrykt oppleves av alle, uansett om man tilhører majoritet eller minoritet. Sameksistens krever noe av alle, uansett bakgrunn. Når man legger til grunn at Norge i dag er et gjennomsekularisert og individorientert samfunn, kan det være krevende for både majoritet og minoritet at enkelte har en religiøs identitet syv dager i uken - ikke bare når de skal døpes, gifte seg og begraves - og som fremhever storfamilien heller enn individet. Videre, majoriteten lever i den tro at ytringsfrihet i Norge er noe absolutt og ubegrenset. Man glemmer at denne friheten alltid har hatt lovbestemte grenser mot, f.eks. rasisme, blasfemi og pornografi. Derfor kan resepten til utenriksminister Jonas Gahr Støre om en mer gjennomtenkt tilnærming til ytringsfrihet - der ord må veies slik at de ikke krenker andre - oppleves som frihetsbegrensende. Hvis vi skyver ytringsfriheten foran oss i rasismedebatten, tar vi ikke nok ansvar for konsekvensen av våre handlinger. Men hvis vi ikke - med utgangspunkt i ytringsfriheten - kan snakke om frykten og ubehaget vi kan føle i møte med mangfoldet, vil sameksistens bli nesten umulig. Noe av det vi må samtale om er: Hvordan forklare fenomener som virker uforenlige for "folk flest", for eksempel det å være hijabbærende og feminist på samme tid? Hvordan kan man kritisere kulturell og religiøs praksis på en måte som er konstruktiv og ikke krenkende? Kunnskap, møteplasser med takhøyde, folk som tør gå foran med de vanskelige spørsmålene, samt tydelige lovgrenser for hva som er uakseptabelt, er noe av det som kan øke vår evne til sameksistens. Her har vi alle en utfordring. Obama-koden | En talens mester. Kontakt og inkludering. Håp og endring. Motiverer til innsats. AUF-leder Martin Henriksen skulle ønske at statsminister Jens Stoltenberg begeistret velgerne mer. Muligens burde flere politikere lære å knekke Obama-koden. Fra mitt partifrie ståsted kunne Henriksens sukk også gjelder de andre partilederne: Når ble du eller jeg sist begeistret for en leder av et politisk parti? Den stadig synkende valgdeltagelsen kan tyde på at Obama-koden kan være det som skal til for å vekke mer begeistring hos velgerne. Nylig var Barack Obama i Berlin hvor han holdt en tale som demonstrerte, nok en gang, at han er en mester i talekunst. Dagsavisen var så begeistret at den - på forsiden - omtalte Obama som "president av Europas forente stater". Hva er hemmeligheten? Retorikk krever at man taler både til hjerte og hjerne. Retorikkens repertoar er logos (saksargumenter), pathos (følelsesargumenter) og ethos (moralske argumenter). Alle elementene finnes i Obamas Berlin-tale, men pathos dominerer; Obama vekker positive følelser. Obama begynner med sin fars drøm om frihet og et bedre liv i USA. Han følger opp med å si at grunnen til at alle har kommet for å høre på ham, er at de deler den samme drømmen om frihet og et bedre liv. I løpet av noen få minutter har han klart å skape kontakt med hver eneste person i forsamlingen og blåst opp en stor, inkluderende boble som det føles godt å være i. Obama går da tilbake til de dramatiske dagene for berlinerne i 1948 da en luftbro var nødvendig for å bryte sovjet-kommunistenes blokade av Vest-Berlin. Folk sultet, og vinteren var kald, men "berlinerne nektet å gi opp". Mot alle odds ble luftbroen en suksess, partnerskapet mellom det amerikanske folk og berlinerne var et faktum. Ifølge Obama burde derfor alle i verden "se til berlinerne" for å lære, for eksempel, hvordan en mur kan rives ned. Obama bruker effektive bilder som en luftbro med amerikanske fly og nedriving av en mur, til å fremme et saklig argument for at endring er mulig. Gjennom dette eksempelet gjør Obama alle berlinere samtidig til helter. Han får dem til å føle seg litt høyere, litt penere og litt sterkere. Obama minner alle om at verden i dag har store utfordringer og nevner blant annet terrorisme. Samtidig sier han at USA og Europa har drevet litt fra hverandre. Han påpeker at tiden for å bygge broer er kommet, men at denne historiske sjansen vil kreve noe av oss - og her nevner han behovet for tyske soldater i Afghanistan, et kontroversielt tema også i Tyskland. Obama unnviker ikke alvorlige temaer. Han sier tydelig hva drømmen om en bedre verden vil kreve: Han motiverer til innsats gjennom å tegne det store bildet og vise målet og meningen med Tysklands bidrag. Han argumenterer med at det er dette som er moralsk riktig. Enkelte partier som for tiden har medvind i meningsmålinger spiller mest på folks misnøye og egoisme. Men negative følelser skaper ikke begeistring. Ønsker partiene å begeistre oss, må de satse på positive følelser som gir håp, som inspirerer til handling og som gir oss en følelse av å være med på noe viktigere og større enn oss selv. Alle kan redusere sykefraværet | Ikke egnet. Evaluert. Hvorfor er partene i arbeidslivet rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal redusere sykefravær, øke avgangsalder fra arbeidslivet og øke rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Avtalen går ut ved årsskiftet, men partene i arbeidslivet er ivrige etter å forlenge avtalen til tross for marginale resultater så langt. Når de velger å fortsette et lite effektivt samarbeid - samtidig som alle politiske partier virker paralysert og uten noe alternativ - kan det skyldes at ingen ønsker å ta den nødvendige diskusjonen om virkemidler som virkelig kan gi resultater. SINTEF og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har evaluert avtalen. Det nasjonale målet på 20 prosent reduksjon i sykefravær er ikke nådd; sykefraværet var bare 3,1 prosent lavere i 2008 enn i det første avtaleåret 2001. Målet om å øke avgangsalderen for seniorarbeidstagere har ført til at denne er økt noe (seks måneder), men rapporten konkluderer med at målet om å få inn folk med redusert funksjonsevne har mislykkes. Det som er interessant her er å se på virksomheter som ikke er IA-bedrifter. Mange lar være å delta fordi de ikke har et sykefraværsproblem. Mer interessant er det å se på dem som har et sykefraværsproblem, men lar være å delta. Et børsnotert entreprenørselskap jeg kjenner, klarte å få ned sykefraværet fra ni prosent til tre prosent innen kort tid. Ledelsen valgte å sette søkelys på problemet på alle nivåer i organisasjonen. Arbeidsskadestatistikken ble oppdatert regelmessig og nøye analysert. En serie tiltak ble innført der det var mest relevant, og ledere på alle nivåer måtte rapportere regelmessig om utviklingen. Min påstand er at med kunnskap, vilje og styring kan alle virksomheter redusere sykefraværet. Problemene er spesifikke for den enkelte bedrift; det som passer for byggebransjen passer ikke nødvendigvis for et departement. IA-avtalen, slik den fremstår i dag, er ikke egnet til å bidra nevneverdig til mindre sykefravær, særlig i staten og spesielt blant kvinner. Når arbeidslivets parter er så ivrige etter å videreføre avtalen skyldes nok dette andre forhold. Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år). Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger. Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det. IA-mysteriet er muligens ikke så mystisk likevel. Men narrespillet har en pris og den betales av deg og meg. Gi solskinnspolitikken en sjanse | Enorme lidelser. Ny åpning. Kim Dae-jung har også etter sin død bidratt til å myke opp det anspente forholdet mellom Nord- og Sør-Korea. Tiden kan nå være moden for å gi ideene hans en ny sjanse. En høytstående delegasjon fra Nord-Korea dro til Seoul for å hedre den tidligere sørkoreanske presidenten Kim Dae-jungs minne. De møtte også nåværende president Lee Myung-bak for første gang siden han kom til makten i Sør-Korea i fjor. En rekke signaler fra Nord-Korea de siste ukene kan tolkes som en anledning til å gi ideene bak solskinns-politikken en ny sjanse. Det kan gi håp til Nord-Koreas undertrykte folk. Kim Dae-jung mente at ikke noe kommunistisk regime lar seg endre av ytre press. Tvert imot er det ved samhandling med omverdenen at endring vil skje, mente han. Dette kom til uttrykk i den såkalte solskinnspolitikken overfor Nord-Korea. Han greide å få til samarbeid innen industri og turisme, direkte tog- og veiforbindelse og familiegjenforeninger på tvers av den godt bevoktede grensen. Han mottok Nobels fredspris for sitt arbeid i 2000, men fikk aldri oppleve at de grunnleggende utfordringene på den koreanske halvøy ble løst. Den menneskerettslige og humanitære situasjonen i Nord-Korea er prekær. Nord-Korea tillot at minst en million mennesker døde av sult på 1990-tallet, mens generalene prioriterte ressurser til militæret og atomvåpenprogrammet. Selv om situasjonen er noe bedret de senere år, representerer matmangel en kontinuerlig humanitær krise. Over 37 prosent av barna i landet er kronisk feilernært. Det er også antatt at Nord-Korea internerer rundt 200000 mennesker i politiske fangeleirer uten lovlig dom og for grunnløse anklager. Ikke bare er opposisjonelle fengslet, men også deres familiemedlemmer. Både eldre og barn arresteres i tråd med et system for kollektiv skyld i tre slektsledd. Fangene lever under forhold vi knapt kan forestille oss. Militærdiktatoren Kim Jung-Il har de siste årene lykkes i å flytte fokuset bort fra innbyggernes lidelser og over på sine gjentatte atomvåpentrusler. Da Nord-Korea for første gang gjennomførte en atomprøvesprengning i 2006, var verden samstemt i sin fordømmelse og sanksjoner ble vedtatt gjennom FNs sikkerhetsråd. Et rammeverk for forhandlinger ble etablert gjennom de såkalte sekspartsforhandlingene. Jeg var blant dem som håpet at dette også kunne bli en plattform for å diskutere humanitære og menneskerettslige spørsmål. Det viste seg å bli en haltende prosess som til slutt brøt sammen i desember i fjor. Nord-Korea har etter den tid skremt, truet og provosert omverdenen med raketter og prøvesprengninger. Igjen sto verden samlet i fordømmelsen. Det har den siste tiden vært en rekke initiativer fra Nord-Korea som kan tyde på at militærdiktaturet nå åpner for en mer dialogrettet linje - i hvert fall overfor USA. Kanskje har den unisone fordømmelsen bidratt til at Kim Jung-Il nå viser tegn til oppmykning? Nå må verdenssamfunnet jobbe samlet og målrettet for å gi solskinnspolitikkens grunnleggende ideer om dialog og engasjement en ny sjanse. Men dialogen med Nord-Korea må handle om mer enn atomvåpen; målet må også være å bedre levekårene og respekten for menneskerettighetene i landet. Vi kan ikke tillate at det nordkoreanske folks lidelser nok en gang havner i skyggen av atomvåpenspørsmålet. Storting nesten uten næringsliv | Minstefradraget. Et nytt storting er på plass, men representasjon fra næringslivet forblir lav. Dette taper Norge på. Før valget så Norges Hovedorganisasjon på bakgrunnen til 437 sentrale kandidater fra partienes fylkeslister. Der var fordelingen 32 prosent i privat sektor, 29 prosent heltidspolitikere, 27 prosent offentlig ansatte og 12 prosent fra frivillig sektor. Etter valget ser vi at av 55 nye representanter kommer bare åtte fra stillinger i privat sektor. Folket er best representert når Stortinget rommer representanter med praktisk erfaring fra alle viktige samfunnsområder. Det er uheldig at så få representanter har erfaring fra privat sektor. Risikoen er at temaet næringsliv fort blir debattert ut ifra ideologi istedenfor de utfordringene bedriftene står overfor. Norsk næringsliv er så mangt. I mediene er det gjerne store bedrifter som får mest oppmerksomhet. Små og mellomstore bedrifter er usynlige i mediebildet - og i politikernes hoder. Små og mellomstore bedrifter står for omtrent to tredjedeler av sysselsettingen i næringslivet og 55 prosent av omsetningen. I 2008 økte antall nyetableringer med over 30 prosent i forhold til året før. Prinsippet om likebehandling ofres, samtidig som de som skriker høyest får skreddersydd krisehjelp i milliardstørrelse. For eksempel ble 140.000 selvstendig næringsdrivende ekskludert fra Regjeringens konjunkturavhengige skattelette da finansministeren forsøkte å dempe sjokkvirkningene av den globale finans- og økonomikrisen. Det næringsdrivende trenger er ikke først og fremst gullkort og gratis penger fra finansministeren, men bedre vilkår for å drive sin virksomhet. Noen eksempler fra hverdagen til selvstendig næringsdrivende: Som kjent har minstefradraget for lønnsmottagere økt jevnt og trutt gjennom årene. I 2000 var minstefradraget maksimalt 36.600 kroner; i 2008 var dette nesten doblet, til 67.000 kroner. I sin selvangivelse kan lønnsmottagere velge mellom minstefradraget og å trekke fra faktiske utgifter. Selvstendig næringsdrivende kan bare trekke fra faktiske utgifter. Et annet eksempel på negativ forskjellsbehandling finner vi i Regjeringens nye lovforslag for å sikre en varig avtalefestet pensjon (AFP) for privat sektor. Med forslaget skal personer i privat sektor kunne kombinere AFP med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet. Dette gir økt valgmulighet og fleksibilitet for personer som arbeider i privat sektor - med mindre man er selvstendig næringsdrivende eller på annen måte tilhører den delen av privat sektor som ikke er knyttet til et tariffområde. Det er vanskelig å forstå hvorfor skatte- og trygdesystemet systematisk forskjellsbehandler selvstendig næringsdrivende og andre yrkesutøvere. Regjeringen bør snarest sørge for at regelverket på dette området gir like vilkår for yrkesutøvere i begge kategorier, selvstendig næringsdrivende og lønnsmottagere. Selvstendig næringsdrivende bør ha rett til "næringsfradrag" på linje med minstefradrag for lønnsmottagere, og rett til dagpenger, til omsorgspenger for å passe syke barn, og til AFP, bør også være en selvfølge. Med flere representanter fra næringslivet, vil det være rom for slike problemstillinger også fra Stortingets talerstol. I skyggen av fredsprisen | Problemer på hjemmebane. Fredsprisen til hjelp? Nobels fredspris gjør Barack Obama til en enda større internasjonal politisk stjerne. Men på hjemmebane sliter han. Vil dette også svekke hans gjennomføringskraft? Barack Obama startet sin presidentperiode med et imponerende beslutningstempo. Åpenbart godt forberedt skrev han de første dagene i Det ovale rom under på en rekke brev og dekreter som varslet nye, viktige initiativ: Stengning av Guantánamo, dialog med Iran, nye fredsbestrebelser i Midtøsten, uttrekning av Irak-styrkene, bedring av forholdet til Russland, atomnedrustning og økt tyngde i klimaforhandlingene. Man kan miste pusten av mindre. Ved siden av Obamas forsikringer om å jobbe mer multilateralt gjennom økt vekt på FN, ga dette Nobelkomiteen gode grunner til å gi fredsprisen til Presidenten. Obama har allerede skapt et nytt internasjonalt klima, ikke minst gjennom sin utstrakte hånd til den muslimske verden. Men forventningene til hva presidenten skal utføre blir desto større. Skuffelsene vil bli tilsvarende store om han ikke lykkes, selv om dette også avhenger av andre. En lengre rundreise i USA nylig ga meg et levende inntrykk av at hverdagen for alvor har innhentet presidenten. Selv om markedene igjen tar seg opp, så stiger arbeidsledigheten. Men dette var ventet etter finanskrisen, og vil møte forståelse. Verre er det at Obama har store problemer med å få gjennom i Kongressen sin store helsereform. Det hjelper ikke at Demokratene har flertall. Ikke alle Obamas partifeller stiller lydig opp, og han må derfor søke støtte hos republikanere. Dette krever kompromisser, som igjen kan skape misnøye hos meningsfeller av presidenten. Om ikke lenge må Obama også skaffe seg mandat til å stille med konkrete bidrag til klimatoppmøtet i København i desember. Det er heller ikke lett i et land hvor både bilindustri og olje- og kull-virksomhet har sterke talsmenn i begge partier. Men aller vanskeligst for tiden er krigen i Afghanistan. Det kommer stadig meldinger om tap av amerikanske soldaters liv. Krigen har blitt langvarig, og kan bli en hengemyr. Motstanden vokser, og flere begynner å sammenligne med Vietnam. Obama varslet allerede før valget en opptrapping av amerikanske styrker. Mange mener det heller er en omlegging av strategien som må til. Selv visepresident Joe Biden har ytret tvil om en militær styrkeopptrapping. Presidenten har kalt sentrale politikere til Det hvite hus for å finne en løsning, men foreløpig lar den vente på seg. Vil tildelingen av Nobels fredspris bli til hjelp for Obama i hans kamp for å løse hjemlige politiske problemer? Neppe. Riktignok vil en slik pris med rette gjøre mange amerikanere stolte over sin president. Men tildelingen er også møtt med sterk kritikk, særlig fra republikanere. Dette kan skjerpe motsetningene mellom partiene og gjøre kompromissklimaet dårligere. Nobelprisen er i alle fall en oppmuntring for Obama i en ellers tøff politisk hverdag, Og den er, som han selv sa, en oppfordring til handling i de fredsinitiativ han har tatt. Så får vi håpe at de mange problemene på hjemmebane ikke tar all hans oppmerksomhet og handlekraft. Signaler til Langtbortistan eller til Frp? Økte utgifter. Regjeringens utgifter til innvandring øker kraftig. Ved å slutte å synkronisere norsk politikk med den danske, kunne man ha spart seg for å kaste penger ut av vinduet. Statsråd Knut Storberget får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark. Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med "familieetablering" menes "samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket". Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning. Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet. Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne. Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og "asylproduserende" land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering. Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko - sosial dumping - i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte. Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet - og unntakene - er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda. Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende. Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet. Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet. En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen. Kunst trenger et marked | Lyrikken engasjerer ikke. Glad i samtidslitteratur. Vil kunne nynne. Kontakt med publikum. Kuratorkunst. Følg pengene. Aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker. I musikken oppføres mange verker av samtidskomponister bare én eller to ganger, mens kirkemusikkomponister, som Knut Nystedt, har et musikalsk språk som ligger nærmere publikum, skriver Nils August Andresen. Offentlig støtte. Norsk kunst trenger offentlig støtte. Men deler av norsk kulturliv trenger også mer marked. Kunst som ikke møter enkeltmennesker i et marked, risikerer å utvikle estetiske normer som er så forskjellige fra normene hos lesere, lyttere og tilskuere at kunsten mister evnen til å berøre. At kunst ikke berører, er et problem. Men det er et problem som ikke fanges ordentlig opp av mye av debatten om kulturpolitikken. Der har stridspunktet vært om Trond Giske bestemmer for mye, eller om private mesener kunne bidratt mer - senest i Ingrid Røynesdals kronikk i Aftenposten 13. oktober. For hundre år siden var lyrikk en stor kunstform i Norge. Herman Wildenvey og Arnulf Øverland, Olaf Bull og Sigbjørn Obstfelder var diktere man kjente og var glad i, som beskrev livserfaringer, som ble resitert i festlig eller i alvorlig lag. Dikt ble gjentatt taust innenat, som trøst i tunge stunder eller for å gi ord til den sitrende følelsen av forelskelse. Tillat en til dels skjemmende overforenkling for å illustrere noen poenger: Slik er det ikke i dag. Leserne vil ikke ha moderne lyrikk om de så får det kastet gratis etter seg. Og det får de: For selv om lyrikk nesten ikke lånes ut på bibliotekene, utgjør lyrikk nesten en tredjedel av titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningen. I bokhandlene selges like lite. Det er ikke fordi det ikke skrives god lyrikk. Øyvind Rimbereid, Inger Elisabeth Hansen, Steinar Opstad, mange gode dikt, det er ikke det som er poenget eller problemet. De begeistrer mange av kritikerne - men alle når de et ualminnelig begrenset publikum. Obstfelder, som døde i 1900, foretrekkes fortsatt av mange fremfor Opstad når fremmedgjøring overfor verden skal beskrives. Det er underlig - for nordmenn er glade i samtidslitteratur! Samtidsromaner selger godt. Tunge romaner, nyskapende romaner, viktige romaner selger godt, enten det er Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik eller Tore Renberg. Noe har skjedd med lyrikken, som ikke nødvendigvis har ødelagt diktene, men som har ødelagt deres evne til å engasjere folk. Dette "noe" har ikke på samme måte skjedd med romanen. Dette "noe" synes i hvert fall å ha noe å gjøre med de kunstneriske normene blant lyrikerne, med eksperimentene, med form og språk. Normene for prosatekster har selvsagt også endret seg, men på en måte som ikke har fjernet seg like mye fra leserne. Vi ser det samme på andre felter: I musikken oppføres mange verker av samtidskomponister bare én eller to ganger. Notene kjøpes ikke inn av amatørmusikere, publikum nynner sjelden til "tonene". Mens mange komponister synes melodi og harmonikk er blitt mindre interessant, og i stedet utforsker lyder, situasjoner, hva som er musikk eller ikke er musikk, later lytterne til fortsatt å mene at nettopp melodi og harmonikk er interessant. "Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum?" Da er det interessant at det finnes segmenter innen samtidsmusikken som i større grad vektlegger dette. Et eksempel er kirkemusikken. Mange komponister som har hatt store deler av sitt virke rettet mot kirkekor og menighet, har et musikalsk språk som ligger nærmere publikum enn komponister som får sine bestillinger fra samtidsmusikkfestivaler. Knut Nystedt, Egil Hovland, Trond Kverno og Torbjørn Dyrud kan tjene som eksempler. Kanskje påvirkes deres estetiske normer av forholdet til amatørsangere og deres frustrasjoner og gleder, eller av å se reaksjonene på et nytt verk hos menigheten? De estetiske normene står selvsagt ikke stille, det er et hav av forskjell på Dyrud og Dvorak, Hovland og Händel. Men normutviklingen har skjedd i dialog med et (rett nok ikke betalende) publikum. Tilsvarende er det tydelige forskjeller i estetiske normer blant kunstnere som i hovedsak lager installasjoner som skal selges "bare" til kuratorer, og blant dem som i hovedsak lager litografier og trykk som skal selges til de noen tusen hjem som kjøper slikt. Opp igjennom historien har normer for god kunst vært gjenstand for betydelig debatt, blant kunstnere, mellom kunstnere og kritikere, men også i form av en markedsinteraksjon mellom kunstnerne og publikum. "publikum" betyr i denne sammenheng slett ikke "hele folket"; det betyr snarere noe slikt som "den aktivt kunstinteresserte del av befolkningen". Det er en rimelig antagelse at denne interaksjonen bidro til at normene hos publikum og kunstnere ikke drev altfor langt fra hverandre. Publikum lot seg påvirke av kunstnerne, men kunstnerne tok også publikums reaksjoner alvorlig - det måtte de, for publikum var deres marked. Over tid har deler av kunsten fått en annen interaksjonsform med dette publikumet. Med statens vekst er publikums betalingsvillighet blitt bare perifert relevant for visse typer kunstnere. Det gjelder i grove trekk lyrikere, samtidskomponister, og det man litt forenklet kan kalle kuratorkunsten. Normene for god kunst har derfor her kunnet utvikle seg separat, til et punkt hvor kunstens naturlige publikum i liten grad er interessert. Mens på de områdene som fortsatt forholder seg aktivt til publikum, og i større grad forholder seg til et marked bestående av enkeltmennesker - romanforfattere, litografer, kirkemusikkomponister i mine eksempler - har kunstneriske normer som i større grad evner å berøre. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Poenget er altså ikke at samtidskunsten er dårlig eller meningsløs. Og slett ikke at god kunst kan skapes av et fritt marked alene, eller ved at kunstnere lydig følger publikums estetiske normer. Da blir kunsten kommersialisert. Kunstnere må ha frihet til også å fjerne seg fra publikum, forfølge noe som bare er deres. Et fritt og godt kunstfelt i Norge i dag kan ikke overleve uten betydelig offentlig støtte. Og heller ikke romaner, kirkemusikk eller litografier ville overlevd i særlig grad uten offentlig støtte. Og det er selvsagt ikke noe mål at all kunst skal appellere til alle. Men det er problematisk, og unødvendig, at hele kunstgrener har mistet evnen til å engasjere et bredere kunstinteressert publikum. Det finnes ingen enkel løsning. Mer "markedsinteraksjon" kan være positivt for kunsten. Men statsstøtten kan ikke kuttes, og hverken staten eller noen andre bør påtvinge kunstnere andre estiske normer. Men et sted å begynne debatten er "follow the money". Noe gjøres selvfølgelig allerede for å nå et bredere publikum, og samtidskunsten er ikke monolittisk. Men kan flere av de offentlige pengene som etterspør ny kunst, gå lenger ned i næringskjeden, til amatørkunstnere og ensembler, eller lesere, lyttere og tilskuere? Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum? "Jeg spørger kun, mit Kald er ej at svare." I mellomtiden er situasjonen at aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker. Å tie er å lyve | Sjelden åpenbaring. Innlevelse og innsikt. Trykkeforbud. Fremmedgjorthet. En klok kvinne. Morens opplevelser. Med hjertet i halsen. Jødisk blod. Herta Müller skildrer hvordan totalitære regimer deformerer menneskers psyke. Herta Müller vil vise at enkeltindividet bærer med seg alt som utgjør summen av dets liv, skriver Gabi Gleichmann. Å tie er å lyve. Disse visdomsordene ble formet av forfatteren Günter Grass. Som en politisk moralsk instans og gallionsfigur for etterkrigstidens demokratiske Tyskland ytret Grass ofte disse ordene, enten han gjorde opp med nazismens arv eller var opptatt av undertrykte minoriteter i Europa. Men dette var før han, 50 år for sent, avslørte at han selv hadde tilhørt Waffen-SS. Å tie er å lyve - disse ordene kunne også kommet fra Herta Müllers lepper. Årets nobelprisvinner i litteratur har i intervjuer ofte sagt at hun aldri har skrevet for å bli forfatter. Skrivingen er for henne en livsnødvendighet, en kamp mot et politisk undertrykkende diktaturs forsøk på å hemmeligholde alt. Hennes litterære arbeider, som utforsker symbiosen mellom oppriktighet og bedrag, kunne også beskrives som et uavlatelig forsøk på å legge for dagen språkets evne til å belyse så vel som å bedra. Herta Müller er en sjelden åpenbaring blant dagens tyskspråklige forfattere: En hardnakket moralist til tross for at hun ikke skriver bøker for å formane, snarere for å skape. Prosaen hennes er poetisk, konturskarp, sanselig. Hun blander tunge erfaringer og usigelig vakre metaforer omtrent som Joseph Brodsky. Tråder og temaer binder sammen bøkene hennes, men hun skriver aldri samme historie. Forfatterskapet utspeiler seg i den europeiske samtidshistorien og preges av eksilet og totalitære regimer. Det bæres av en melankoli overfor livets flyktighet, moralens skrøpelighet, menneskets illusjoner, maktens overtramp og makthavernes grusomhet. En utysk mistro mot kollektive krav, handlinger og institusjoner karakteriserer Herta Müller. Hun byr på en sint, men lavmælt motstand; som individer må vi være urokkelige, fortsette å leve, skape, bygge, elske, minnes, skrive. Hennes forfatterskap har selvbiografiske røtter - ikke som en bekjennelse og utlevelse, derimot som en innlevelse og innsikt. Født i 1953 i en liten by i Banatet sørvest i Romania vokste hun opp i en tysktalende familie som tilhørte en av Ceausescu-diktaturets mange undertrykte minoriteter. Hun har studert tysk litteratur ved universitetet og hadde en tid nære forbindelser til en gruppe unge tyskspråklige forfattere som i opposisjon til det totalitære regimet søkte ytringsfrihet. Etter studiene arbeidet hun som oversetter i en fabrikk, men fikk sparken da hun nektet å samarbeide med det hemmelige politiet og bli angiver. Siden ble hun i flere år trakassert av Securitate. Debuten kom i 1982 med en novellesamling som ble kraftig sensurert i hjemlandet før den ble trykt. I de første bøkene sine skildrer hun livet i en tysktalende by, med den undertrykkelse, korrupsjon og intoleranse, den falskhet og råskap som hun finner der. Her blandes poetisk raffinement og subtil samfunnskritikk på en sinnrik måte. Herta Müller fikk hard kritikk i innenlandske medier, samtidig ble hun hyllet i Tyskland. Da hun offentlig kritiserte diktaturet i Romania, ble hun underlagt trykkeforbud, og i 1987 måtte hun emigrere til Berlin. I sitt nye hjemland har Herta Müller aldri lykkes med å overvinne sin fremmedgjorthet. Arbeidene hennes handler hovedsakelig om problemene ved å flytte vestover og følelsen av utenforskap, som ofte plager den som lever i eksil. Hun forblir undrende og kritisk til den farlige uskylden og de halvbevisste fortrengningene som råder i Tyskland. Hun har samme blikk for dobbeltmoralen og hykleriet i den tyske hverdagen som hun hadde i det stagnerende rumenske diktaturet. Verden er hard og uendelig skjør; den sprekker i sømmene, og det er der Herta Müller befinner seg, uredd, usentimental, klok av erfaringer som både er personlige og dikterens intuitive. Hun skriver for det meste presist, ømsinnet. Iblant kan hun imidlertid være tilsiktet vag; den svevende tonen og det dvelende innholdet blir da en måte å formidle en flerdelt opplevelse på. I henne skimter jeg en klok kvinne, i febrilsk virksomhet der hun skaper trollformler som får oss til å se klart og dypt. Det jeg beundrer hos Herta Müller, er at hun i bøkene sine ikke viker for det besværlige, ikke skjermer for mørket og aldri glatter over en grov virkelighet. Hun er ingen idylliker når hun gjennomlyser virkelighetens bakgårder. I sin hittil største litterære satsing, den nylig utgitte romanen Atemschaukel (Carl Hanser Verlag), skildrer hun morens opplevelser. Etter Den røde armés innmarsj i Romania i 1944 ble alle menn og kvinner mellom 17 og 45 år i den tyske minoriteten deportert til Sovjetunionen, da de ble ansett for å ha stått på Hitlers side. Moren tilbrakte fem år i en russisk leir. Det var etter møtet med Oskar Pastior, også han tyskrumensk forfatter i eksil, at forfatterinnen bestemte seg for å skrive om GULag-leirene. Pastior hadde oppholdt seg i en av disse leirene i Ukraina mellom 1945 og 1949. De reiste dit sammen, og Herta Müller skrev ned Pastiors og andre fangers erindringer. I 2004 døde Pastior, og nobelprisvinneren satt igjen med materialet. Man leser Atemschaukel med hjertet i halsen. Herta Müller viser oss menneskets evne til å overskride indre grenser og overleve, med verdigheten i behold, selv under de mest ufattelige byrder. Nærgående og uten å nøle er hun i scenene sine fra dette helvetes forgård. Man glemmer ikke med det første skildringen av hvordan alle i leiren, fylt av dødsangst og overbeviste om at deres siste øyeblikk er kommet, på nyttårsnatten tvinges til å grave groper i den hardfrosne jorden. Men hullene er ikke til å henrette folk ved skyting, derimot til å plante popler i. I dag, 60 år senere, skjuler disse høyvokste trærne brakkene. Så slår det meg plutselig at i de bøkene jeg har lest av Herta Müller, finner jeg nesten ingen referanser til hennes fars opplevelser. Det han og hans generasjons kamerater fra Banatet hadde vært med på under krigen, nevnes bare i korthet, liksom i forbifarten, vagt. Kan jeg ha lest feil bøker av henne? Eller er det hun som ikke har gravet tilstrekkelig dypt i historien? "Faren hadde under annen verdenskrig tjenestegjort i Waffen-SS," meddeler Det svenske akademi lakonisk i sin presentasjon av Herta Müller. Det lyder ganske uskyldig, som om han hadde vært medlem av den lokale speiderbevegelsen. Men Waffen-SS besto av frivillig rekrutterte og politisk motiverte soldater, som ble brukt til å utføre "spesialoppdrag". SS Freiwilligen-Division Prinz Eugen, der folketyskere fra Banatet tjenestegjorde, ble satt inn mot partisanere i de serbiske fjellene. Deres historie er ikke vakker. Disse frivillige tilhørte krigens mest brutale nazister. Elver av jødisk blod fulgte i deres fotspor. Herta Müller har sagt at hennes arbeid er et forsøk på å forstå hvordan totalitære regimer deformerer menneskers psyke og å vise at enkeltindividet bærer med seg alt som utgjør summen av dets liv. Mot den bakgrunnen virker det underlig at hennes behandling av farens og hans kameraters rolle i Waffen-SS har så liten tyngde i forfatterskapet sammenlignet med tyskrumenernes lidelser i GULag etter krigen. Derfor var det naturlig å tenke på Günter Grass' visdomsord. Vil vi bli forbikjørt? Stolthet over universitetene. Satser på utdanning. Er det i Europa? Vil ta igjen. Status quo i statsbudsjettet. Kina vil ikke bare være verdens produksjonssmie, landet vil ta en tilsvarende posisjon i verdens kunnskapssamfunn. I gjennomsnitt ligger nok Kina ennå en god del bak oss når det gjelder utdanningsnivå, men det vil nok ikke vare veldig lenge, skriver Torbjørn Digernes. På besøk i Kina. Samme dag som Regjeringen presenterte statsbudsjettet, kom jeg tilbake fra et kort besøk i Kina. Anledningen var en invitasjon fra rektorkollega Li Xiaohong ved Chongqing-universitetet, som inviterte til feiring av 80-årsjubileum. Fra NTNU utvikler vi samarbeid med dem på materialteknologi og på energiforskning. Turen ble en øyeåpner. Chongqing by ligger ved Jiangtze (den lange flod), rett øst for Sichuan-provinsen, som har De tre kløfter, der kineserne er i ferd med å fullføre verdens største vannkraftverk. Chongqing-provinsen har 32 millioner innbyggere på et areal som er det dobbelte av Trøndelags-fylkene - en folketetthet på linje med Nederland. Universitetet har 58000 studenter, det største i provinsen, men det har mer enn 25 offentlige kollegauniversiteter og like mange private. Jubileet var storslagent. En forrykende festforestilling med 10000 tilskuere på campus første kvelden, dagen etter var nye 10000 samlet til selve markeringen i en av idrettsarenaene på campus. Det gjennomgående temaet i talene var stolthet over hva universitetet hadde bidratt med i bygging av samfunns- og næringsliv - nasjonsbygging i høyeste potens. Kina satser meget offensivt på utdanning og forskning. Prosjekt 211 startet i 1995. Det er et prosjekt med direkte finansiering fra Beijing, og har som mål å utvikle 100 forskningsuniversiteter i verdensklasse i Kina innen 2020. Chongqing var i den første gruppen som ble inkludert, i 1996. I prosjektnummeret står 21 for 21. århundre og 1 for de 100 universiteter. At de mener alvor, kan illustreres med følgende: Som et ledd i planen øker Chongqing utdanningskapasiteten. Det krever bygging av en ny campus, som er plassert 40 minutters bussreise fra sentrum. Første spadestikk ble tatt 18. desember 2004. I dag huser campusen 22000 studenter, og ved utløpet av 2010 skal utbyggingen være ferdig. Da er det studieplass, arbeidsplass og boliger til 30000 studenter og 4000 ansatte. Allerede nå var det på plass idrettsanlegg i form av en normal fotballbane, to mindre baner, fem tennisbaner, 50 pingpongbaner og en stor friidrettsarena. Campus fremstår grønn og romslig, med parkanlegg, tre små innsjøer, i en av dem en kjempestor fontene. Studentene som viste oss rundt, var tydelig stolte: - Vi kaller det "Chongqing-fart" sa de, da vi kommenterte at det gikk fort. "Vil Norge gi gass og søke å beholde noe av det forspranget vi tross alt ennå har i kunnskapsøkonomien?" Tilsvarende satsinger på utdanning og forskning skjer på mange titalls steder i landet. Kina er langt fra å være et utviklingsland. Det er et industriland med et enormt utviklingstempo. Fysisk infrastruktur utvikles i stor hastighet, det samme gjelder informasjonsinfrastrukturen. Innsjekkingen for returreisen på flyplassen gikk greit med elektronisk billett. Et lite problem ble det likevel da jeg ba om å få sjekket bagasjen helt frem til Trondheim. Den hyggelige damen i skranken ble litt bekymret, og måtte spørre sin kollega i skranken ved siden av om han visste hva TRD var. Han visste heller ikke, og så pekte hun på forsiden av passet mitt og uttalte Norway på litt gebrokkent engelsk, og spurte forsiktig: - Er det i Europa? Etter et bekreftende nikk fra meg, fant hun raskt de riktige knappene på tastaturet, og bagasjelappen kom ut av maskinen. I Chongqing nærmer studietilbøyeligheten blant ungdom seg det vi kjenner fra land i vår del av verden. I gjennomsnitt ligger nok Kina ennå en god del bak oss når det gjelder utdanningsnivå, men det vil nok ikke vare veldig lenge. Dette landet mener alvor - ikke bare med å bli verdens ledende vareproduksjonssenter. Den posisjonen tok det dem 25 år å ta, fra landets høyere utdanningssystem lå helt brakk etter kulturevolusjonen i 1978, og frem til tidlig i dette tiåret. Dette har vi i Norge merket primært på to måter: Vi har nytt godt av billige importvarer, som har bidratt til lav inflasjon og økt levestandard her hjemme. Og så har titusener av våre industriarbeidsplasser forsvunnet i konkurransen. Kinas satsing på forskning og høyere utdanning viser at de ikke har tenkt å stoppe med det å være verdens produksjonssmie, de vil ta en tilsvarende posisjon i verdens kunnskapssamfunn. Utviklingen på IKT-området i Kina er nå formidabel. En metafor ligger snublende nær: Kina ligger i "Chongqing-fart" i venstrefeltet på kunnskapsmotorveien. Det er viktig for oss her i dette lille landet (som i hvert fall noen kinesere vet ligger i Europa), å ta inn over oss dette. Vil vi bare holde godt ut til høyre på denne motorveien slik at vi ikke blir påkjørt når de kommer opp bakfra - eller vil vi gi gass og søke å beholde noe av det forspranget vi tross alt ennå har i kunnskapsøkonomien? Da er det statsbudsjettet jeg kom hjem til tirsdag kveld, ikke et godt svar. Det kan i beste fall kalles et status quo-budsjett på kunnskapsområdet. Men trolig representerer det en realnedgang i vår konkurranseevne til å gjøre Norge til et attraktivt land i verden for å drive forskning og utvikling i. Det svarer ikke på behovet for et kjempeløft innen forskningens infrastruktur for å ta igjen mange års etterslep. Det styrker ikke ryggraden i utviklingen av kunnskapssamfunnet - basisbevilgninger til forskning og utdanning. Budsjettet er ekspansivt, og bruker mye penger på gode formål. Men Regjeringen har altså ikke den erkjennelsen at for vår velstandsutvikling og våre lønnsomme arbeidsplasser på lang sikt, må det satses for å plassere oss i en sterk posisjon i kunnskapssamfunnet. Det er ikke lenge før dragkraften fra petroleumsøkonomien avtar. Våre naboland har tatt den internasjonale konkurransen inn over seg. Danmark, Sverige og Finland har alle tatt mangemilliardersløft i for sine kunnskapssektorer. Universiteter og høyskoler kan leve med det budsjettet som er lagt frem. Kan Velferds-Norge det om 20 år? Jeg er redd det da kan bli mindre igjen til alle de gode oppgavene som har fått prioritet foran en kunnskapssatsing i årets budsjett. Rettferdighet for Martine | Voldtekt og drap. Dobbeltmoral. Enkeltpersoner og medier. Manglende etisk engasjement. Haag-domstolen. Politisk feighet? Straffeamnesti. Etisk troverdighet. Martines sak adresserer grunnleggende verdier som norske myndigheter normalt legger til grunn for sitt etiske engasjement. Martine Vik Magnussen ble funnet kvalt i en kjeller i London den 16. mars i 2008. Farouk Abdulhak er eneste mistenkte for drapet. Han gjemmer seg i sitt hjemland og er aldri blitt stilt for retten. Det sies at menneskets rettferdighetsfølelse er medfødt. Etter at TV2 viste dokumentaren "Jakten på den mistenkte" sist onsdag, har 120.000 mennesker meldt seg inn i Facebook-gruppen "Ta del i oppklaringen av drapet på Martine Vik Magnussen". Martine ble funnet kvalt i en kjeller i London den 16. mars i 2008. Hun ble frarøvet en fremtid. Jeg ble frarøvet min datter. Farouk Abdulhak er eneste mistenkte for drapet. Han gjemmer seg i sitt hjemland og er aldri blitt stilt for retten. Facebook-gruppen, som er startet av Martines venner, er et opprop for offerets rettigheter mht. internasjonal rettsorden. De krever at norske myndigheters skal gjøre en reell innsats for å få Abdulhak stilt for retten i London, og at ingen skal kunne være hevet over loven som her. Pr. i dag har de 120.000 mennesker i ryggen. Jeg tror de, som jeg, føler et ubehag over en opplevd dobbeltmoral hos norske myndigheter. Norge som "humanitær stormakt" forskriver gjerne etiske medisiner for andre, men vil ikke ta den selv. Ord og handling henger ikke sammen. Kravet om rettferdighet for Martine faller så til de grader inn under definisjonene av myndighetenes egen "engasjementspolitikk". Den er behørig beskrevet Stortingsmelding 15 (2009), og viktigheten av denne ble bl.a. understreket av utenriksminister Jonas Gahr Støre på en Civita-konferanse i april. Meldingen gir klare føringer for hvordan Norge skal praktisere en aktiv engasjementspolitikk i etiske og rettsikkerhetsmessige spørsmål. Det påpekes at Norge har et globalt etisk ansvar - og en særlig relevans og kompetanse i internasjonalt samarbeid. Et eksempel på dette skal være Norges rolle i arbeidet med å få til et internasjonalt forbud mot klasevåpen (utdrag): « klasevåpenprosessen illustrerer at engasjementspolitikk også kan ses på som en metode: gjennom kombinasjon av politisk vilje, diplomatisk håndverk, økonomiske virkemidler, utradisjonelle allianser med ikke-statlige organisasjoner i sør, bidro Norge på en avgjørende måte i forhandlingsprosessen som ledet til at nærmere 100 land undertegnet konvensjonen i Oslo i fjor. » Det er likevel enkeltpersoner og mediene - ikke Utenriksdepartementet (UD) - som makter å ta et initiativ som monner i denne saken. Blant annet har en norsk muslimsk mor i Norge foreslått å presentere saken for den arabiske verden i Al-Jazzera i Doha. Dette er et initiativ som både speiler enkeltpersoners engasjement og at vi kan samles om fundamentale verdier som universelle - på tvers av religion og kulturer. En uavhengig tankesmie 8. oktober i Oslo, hvor noen av Norges fremste eksperter på flerkulturelle, politiske og juridiske forhold deltok, konkluderte da også med at det er mange innfallsvinkler til aktuelle løsningscenarier i saken. At norske myndigheter ikke makter noe tilsvarende, er for meg uforståelig. UD har til rådighet et bredt spekter av virkemidler utover de rent juridiske - om man har ønske og vilje til å mobilisere. Engelske og amerikanske myndigheter har gjort det i denne saken, mens norske myndigheter synes mest opptatt av protokollære og andre begrensninger. Norske myndigheters manglende bidrag i denne saken er oppsiktsvekkende fordi Martines sak adresserer grunnleggende verdier myndighetene normalt legger til grunn for sitt etiske engasjement. Å slå seg til ro med tingenes tilstand sender feil signaler til de saken gjelder og til krefter som fremover kan dra fordel av en slik "systemfeil". Utover allmennpreventive aspekter, berøres også problemstillinger som redusert fremmedfrykt, internasjonal forståelse og brobygging. Ikke engang det utenrikspolitiske mantra "dialog" er forsøkt i denne saken. Det ble bekreftet av ambassadøren fra mistenktes hjemland som (i likhet med meg) i mars konstaterte at norske myndigheter bare forholder seg til hva engelske myndigheter gjør i saken. Når det fra Stortingets talerstol hevdes at "man har gjort alt og ikke kan gjøre mer" i en uavsluttet sak som dette, og ikke engang Norges generalkonsul i mistenktes hjemland er forsøkt konsultert, så taler mye av utviklingen i denne saken for seg selv. En logisk konsekvens burde i det minste være å skaffe seg større handlingsrom gjennom bilateral og multilateral dialog og samarbeid. Hanne Sophie Greve (Norges spesialetterforsker ved Krigsforbryterdomstolen Strasburg / dommer ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag og Gulating lagmannsrett i Bergen), mener klimaet internasjonalt i dag er åpent og godt for rettsmessige tiltak i den retning som etterlystes i denne saken. Haag-domstolen er et eksempel på noe de fleste anså "umulig" for bare 20 år siden. Hennes oppfatning er at enkeltsaker er viktige fordi de ofte har kraft til å skape endringer og nye institusjoner, og hun har forslag til hvordan man konkret kan gå frem i denne saken. Jeg vil ikke spekulere mer på om myndighetenes tilbakeholdenhet i denne saken skyldes realpolitiske kost / nytte-betraktninger eller om det er politisk feighet som ligger til grunn. Men UDs interne motsetningsforhold, spenninger og meningsforskjeller som bl.a. kom til uttrykk i NRKs dokumentar om klasebombeprosessen tidligere i år, er tankevekkende. De motsetningsforhold som er avdekket i offisielle uttalelser om påstått møtevirksomhet i Doha osv., gjør at utviklingen i Martine-saken også er bekymringsfull mht. politisk troverdighet. Som kjent kan ikke troverdighet utelukkende bygges på ord, retoriske knep og symbolhandlinger i forhold til mediene, men på handlinger. Med rette etiske holdninger og handlinger er alt mulig. Et eksempel på det kan denne lille historien være: I en innsjekkingskø på en amerikansk flyplass for 20 år siden hadde en norsk student problemer med å betale tilleggsfrakten på sin bagasje, da trådte en farget mann frem fra køen og tilbød seg å betale for henne. Denne mannen er i dag president i USA, og kommer om kort tid til Oslo for å motta Nobels fredspris. Ulikt andre saker i mediebildet er Martine et offer for grovt uetiske handlinger: voldtekt og drap. Handlinger som er gjenstand for rettspleie overalt på kloden - uansett religion, kultur eller regime. I en mobil verden som vår kan vi ikke leve med to "rettssystemer" - ett for borgere med mulighet for automatisk straffeamnesti, og ett for alle andre. Når eneste mistenkte, på kjent oppholdssted, kan unndra seg lov og dom utfordres fundamentale retts- og rimelighetsoppfatninger. UD har helt sikkert mange og viktige saker på sitt bord - men for mange blir denne saken selve syretesten på norske myndigheters etiske troverdighet. - Jeg har tatt feil om cannabis | Bedre enn medisiner. Meningsløst | Skyver problemet bort. Det er fire grunner: Uten kontroll. Må rydde opp. Jeg har vært tilhenger av politikken vi har hatt på cannabisfeltet i Norge, med straffeforfølgelse. Jeg er kommet til at jeg har tatt feil. Pedersen deltok i nettprat: - Les spørsmål og svar | Urimelig situasjon. La meg kalle ham A.. Han fikk multippel sklerose i tenårene. Nå nærmer han seg 30, og han bor alene i en liten by i Nord-Norge. Han er svært funksjonshemmet, beveger seg ved hjelp av en gåstol og er plaget av spasmer og rykninger. A lever isolert. For et par år siden ble han tipset om at cannabis kanskje kunne hjelpe mot symptomene han har. Han prøvde og opplevde at det stemte. Cannabis var mer effektivt enn de medisinene han ellers hadde brukt, og bivirkningene var færre. Men hvordan skulle han få tak i stoffet? Han har vanskelig for å bevege seg. Han ble klar over at det fantes et par kriminelle i småbyen som omsatte cannabis. Han får nå sine to-tre gram i uken, men til høy pris. Han liker ikke de som selger. De er uberegnelige. Han tror en av dem kan være farlig. La meg kalle ham B.. Han har Tourettes syndrom. Han stammer kraftig, har motoriske tics. Hans lege bedømmer ham som "sterkt invalidisert". B er ressurssterk, og også B mener at cannabis er til god hjelp mot de symptomene han sliter med. B har en betydelig farmakologisk kompetanse. Også han forteller hvordan cannabis virker bedre enn de medisinene han ellers har fått mot sine plager. Noen av dem er vanedannende (såkalte benzodiazepiner). B har ressurser og penger og i mange år har han arbeidet for å få anerkjent sin bruk av cannabis. Han har oppsøkt helsevesenet, han har et stort antall legeerklæringer. Han har korrespondanse med Helsedirektoratet. I går fortalte han meg at han har innhentet to nye uttalelser, en fra en tysk og en fra en britisk professor. Begge støtter hans sak. Kontakt med kriminelle. B ønsker ikke ha kontakt med kriminelle, og han fikk til slutt en resept på et cannabispreparat som er tilgjengelig på norske apotek. Problemet er, sier B, at stoffet vil koste ham flere tusen kroner i uken. Han kommer fra en velstående familie, men dette vil han ikke makte. B er fortvilet. Jeg opplevde situasjonen til både A og B som urimelig. Jeg ringte en rekke ganger til Helsedirektoratet og sa: Her er det noe galt. Hvordan er egentlig regelverket? Jeg fikk tåkeleggende og uklare svar. Til slutt sendte jeg en epost og spurte: (1) Er det noen her i landet som faktisk får cannabis som legemiddel i dag? (2) Kan det stemme, som B sier, at dette preparatet vil koste ham mange tusen kroner i uken? Svaret var kort og oppsiktsvekkende: (1) Søknader om dette er underlagt taushetsplikt. Vi kan ikke utdype dette nærmere. (2) Vi har ikke informasjon om hva dette vil kunne koste. Meningsløst. Jeg stusset og ringte en kollega, en professor i medisin som arbeider med legemidler. - Det Helsedirektoratet sier er meningsløst, sa han. Vi har jo offentlig statistikk på dette, og mens jeg satt i telefonen klikket han seg inn på det såkalte Reseptregisterets åpne hjemmeside. I 2008 ble det gitt syntetisk cannabis (såkalt dronabinol) til syv personer. Han beskrev hvor de bodde, deres alder og kjønn. Både A og B er i en vanskelig situasjon. A eksponeres for et kriminelt miljø for å få tak i det han opplever som den best egnede medisinen mot en sykdom som preger hans liv. B vier det meste av sine ressurser for å oppnå anerkjennelse for sitt behov for et legemiddel som i prinsippet skal være tilgjengelig på norske apotek. Han har fått mye støtte fra faglig hold, men i praksis er ikke legemiddelet tilgjengelig for ham. Hvorfor svarer de ansatte i Helsedirektoratet tåkeleggende på mine spørsmål? De jo må vite at i alle fall syv personer i dag får et cannabispreparat på resept. Er de kunnskapsløse? Er de arrogante? Mer nærliggende er det å anta at de skyver problemet bort, det er politisk kontroversielt. Men kan det ikke tenkes at A og B er villedet? Kan det ikke tenkes at cannabis ikke har terapeutiske effekter overfor lidelser som multippel sklerose og Tourettes syndrom? Jeg har lest meg opp på den medisinske litteraturen. En god del forskere anbefaler bruk av cannabis ved kvalme ved cytostatikabehandling, ved aids eller kreftlidelser, samt ved multippel sklerose. Noen foreslår også andre bruksområder. Men de fleste vil hevde at annen behandling først skal prøves. Lovgivingen er i bevegelse i mange land, og USA, Canada og Nederland er blant de landene hvor legemidler basert på cannabis er kommet i en viss bruk. Jeg har tatt feil. Jeg har vært tilhenger av politikken vi har hatt på cannabisfeltet i Norge, med straffeforfølgelse. Jeg er kommet til at jeg har tatt feil, og i en temaartikkel i Morgenbladet 16. oktober begrunner jeg hvorfor. (1) Politikken synes å ha liten effekt på forbruket. (2) Den illegale cannabisomsetningen er høyoktan bensin for en stor illegal økonomi, og bidrar til å konsolidere de verste organiserte kriminelle miljøene vi har. (3) I tillegg straffeforfølges en helt overraskende stor gruppe unge mennesker, som selv ikke opplever at de gjør noe som er mer farlig enn å drikke alkohol (og her har de betydelig støtte fra forskerhold). (4) Det svarte cannabismarkedet finnes dessuten over alt. De som handler her får ofte tilbud om farligere stoffer som amfetamin og kokain. I økende grad finner vi nå hjemmedyrket cannabis, med et mye høyere nivå av den virksomme komponenten THC. Alt foregår uten kontroll fra myndighetene. Jeg tror vi bør se mot tobakks- og alkoholfeltet. Her har vi en bedre politikk og mer effektive verktøyer overfor stoffer som nok er omtrent like farlige. Vi prøvde en gang å totalforby alkohol. Det var ikke vellykket. De samme kostnadene ser vi nå på cannabisfeltet. Jeg tenker meg at vi om 10 - 15 år kan finne både vanlige sigaretter og sigaretter basert på cannabis på apotekene. Begge deler er farlige. Men både nikotin- og THC-innholdet kan - gjennom restriksjoner - være lavt. Helseadvarslene må være tydelige, det må være høye aldersgrenser. En slik linje vil neppe øke forbruket av cannabis. Snarere vil nok stoffet slutte å være potent markør av subkultur og opposisjon. Kanskje vil det likevel finnes en illegal cannabisøkonomi, men den vil være mye mindre enn i dag. Kanskje vil det utvikles en illegal økonomi knyttet til tobakk. Da får vi revurdere politikken. Dette er den langsiktige visjonen. På kort sikt bør de nye justis- og helseministrene sette seg sammen. De bør instruere fagetaten Helsedirektoratet til å rydde opp. A og B er ikke alene. Det siste året har jeg reist landet rundt og intervjuet medisinske brukere av cannabis. For noen er det de kaller "medisinsk bruk" et skalkeskjul for bruk med rus som formål. Men flere enn vi tror, er rammet av alvorlige sykdommer og opplever at cannabis hjelper. Til slutt: Thorvald Stoltenberg er satt til å lede vår nye narkotikakommisjon. Han bør også ta opp spørsmålet om cannabis. Han bør se spesielt på den medisinske bruken. Det kan være en god idé å snakke med både A og B. Jeg kan gjerne formidle kontakt. I sluttfasen av valgkampen toppet partiet Høyre optimismen rundt hvordan vi kan få større innslag av blandingsøkonomi i norsk kunstliv, ved å foreslå opprettelsen av et nytt, privat kulturråd med en pott på opptil flere hundre millioner kroner, som en motpol til det offentlig finansierte Norsk kulturråd. Et spørsmål som forble ubesvart, også etter at pressen hadde tatt i saken, var detaljen om hvordan man skal klare å mobilisere disse millionene. Det nedlegges relativt mye arbeid - særlig hos de større norske kunstinstitusjonene - for å få næringslivet interessert i samarbeidsavtaler, og vi vet etter hvert nokså mye om holdningene og utfordringene knyttet til sponsing av kunstfeltet. Men seks myter gjør at det er lett å ha et urealistisk bilde av kunstsponsingens overskuelige potensial i Norge. At USA, England og Tyskland har mye mer privat finansiering av kunst enn Norge, viser hvor stort vårt uutnyttede potensial er. Dette er ikke så enkelt. Norge har oppsiktsvekkende liten tradisjon og historie for uegennyttig mesenvirksomhet slik USA, England og Tyskland har. Samarbeid og forhandlinger mellom kunstliv og næringsliv i Norge tar så å si utelukkende utgangspunkt i tanken om "whats in it for me". Dette skyldes kanskje at vi generelt har en oppfatning om at det er staten som bør ta et helhetlig ansvar for kunsten, som for mange andre felt, og at vi gjennom skatteseddelen bidrar med det vi skal. Norge har riktignok flere hundre års tradisjon for lokale (små) mesener, men liten tradisjon for private fond, stiftelser og næringslivsaktører som gir store midler til profesjonelle kunstinstitusjoner. Dette gjør det vanskeligere å få tak i store sponsorpenger i Norge sammenlignet med i mange andre land. Kultursponsingen øker i Norge, noe som er et bevis på at innsatsen på feltet lykkes. Både ja og nei. Det er riktignok slik at både det nasjonale og internasjonale kultursponsormarkedet har økt voldsomt de senere årene, og en omfattende undersøkelse viste at hele 30 prosent av norske bedrifter ga sponsorpenger til kulturlivet i 2006. Men i Norge er det amatørvirksomhet som er bedriftenes foretrukne sponsorobjekt. Norsk teater- og orkesterforening (NTO) gjorde i fjor sponsorundersøkelser blant 42 av sine medlemmer - dvs. de fleste profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjonene i Norge. De fant at for halvparten av medlemmene utgjorde sponsorinntekter mindre enn en prosent av de totale driftsutgiftene, og snittet for alle medlemmene var 2,7 prosent. Sponsorpenger vil gjøre kunstlivet mer uavhengig og autonomt. Teoretisk har dette noe for seg, men i praksis er det mer nyansert. I forrige regjeringsperiode var det i enkelte kunstmiljøer riktignok en frykt for å kritisere kulturminister Trond Giske offentlig - i redsel for at han skulle reagere med økonomiske sanksjoner - i en periode der mange så en mulighet til å kunne få en større del av den offentlige kulturkaken. Men det er vanskelig å se at frykten var begrunnet. Og generelt er det i alle fall slik at private penger er mer forgjengelige (og kan ha flere føringer) enn offentlige penger. Som eksempel er det svært lite sannsynlig at Oslo-Filharmonien får redusert sin offentlige støtte i overskuelig fremtid. Derimot henger mye av de mangeårige sponsormidlene fra Hydro i en tynn tråd fra neste år. Mens private penger forbindes med en viss risiko, er det altså svært sjelden slik at noe reduseres eller tas ut av statsbudsjettet dersom det først har fått en solid plass der. Ja, man kan faktisk til og med leke med tanken om at offentlige kulturpenger er blitt for uavhengige. Skattefritak vil øke kunstsponsingen i Norge kraftig. Dette er lite sannsynlig. Riktignok kan skattefritak for sponsormidler til kunst medføre at en rekke mindre aktører kan få noe lavere terskel for å komme på banen. Men ifølge Forum for Kultur og Næringsliv er det derimot lite sannsynlig at skattefritak vil endre noe i forhold til de store midlene og de store aktørene. Dessuten er det mange private aktører som allerede delvis fratrekksfører sponsormidler som reklameutgifter. Med et så velfungerende skattesystem som vi tross alt har i Norge, bør det være svært gode grunner for at man åpner for slike smutthull. Grunnen til at kunstinstitusjoner ikke klarer å skaffe mer private penger er fordi de ikke jobber hardt nok med det. Tja. Kunstinstitusjonene kan nok gjøre mer enn de gjør i dag, og ikke minst kan de på sikt styrke administrasjonenes kompetanse på dette feltet. Men det legges altså allerede ned en god del innsats, og det er et arbeidskrevende felt. Dessuten finnes det tross alt begrensninger for hvor mye fokus dette kan gis før det tar oppmerksomhet bort fra kjernevirksomheten. Vi må innse at en stor del av kunstlivet kan se langt etter store private midler. NTOs undersøkelse om sponsing viste at 75 prosent av de totale sponsorpengene til deres medlemmer er konsentrert rundt de syv største nasjonale institusjonene. Næringslivet har sin egen agenda, og det er svært mye kunst som det aldri vil bli attraktivt å sponse. Når sponsorinntekter til kunstinstitusjoner øker, vil man kunne redusere de offentlige bevilgningene. Dette er heller ikke så enkelt. Profesjonell kunstproduksjon er svært arbeidskrevende virksomhet, med små muligheter til kostnadseffektivisering. Mens kunstinstitusjonenes driftsutgifter øker i takt med normal inflasjon, finnes det små muligheter til å tjene dette inn tilsvarende. Illustrerende er det derfor at mens Oslo-Filharmonien tidligere brukte sponsorpengene utelukkende til å finansiere utenlandsturneer og plateinnspillinger, må de i dag - fordi økte lønns- og pensjonsforpliktelser og økt husleie ikke er fulgt opp med tilsvarende økning i offentlige bevilgninger - bruke en god del av sponsorpengene til vanlig drift, for å klare å holde hodet over vannet økonomisk. For at kunstlivet skal få tilgang til store private midler, kan det se ut som om vi må oppleve en solid offentlig økonomisk nedtur eller kollaps, som gjør at vi - og ikke minst næringslivet - generelt endrer synet på hva som er det offentliges ansvar. Før dette skjer må vi være nyanserte og realistiske i forhold til kunstsponsing. Kompetanseheving og gode incentivtiltak kan være veier å gå, og et relevant forslag ble nylig spilt ut av partiet Venstre, inspirert av en engelsk modell fra 1980-tallet: For hver private krone som kulturlivet klarer å skaffe, skal det offentlige forplikte seg til å bidra med 25 øre. Dette incentivet er riktignok heller ikke uproblematisk, men kan i motsetning til mange andre kreative forslag, i alle fall tjene som utgangspunkt for realistiske og konstruktive diskusjoner. Hva det vil si å være menneske | Shmiels historie. Ordkunstner. Litterær hybrid. Jødenes martyrium. Glitrende musikalitet. Klisjeene duger. Intellektuell favoritt. USA har fått en ny stor forfatter: Daniel Mendelsohn. Den viktige og nyskapende boken Forsvunnet er blitt hans gjennombrudd. Nå kommer den på norsk, og om noen dager kommer forfatteren til Norge. Ta en titt på det bleke, sepiafargede fotografiet på høyre side. Det er tatt i 1916 og forestiller to menn i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets militæruniform. Den unge mannen til høyre, som sitter med sammenflettede hender, heter Shmuel Jaeger, kalt Shmiel i familiekretsen. Med hodet lett vendt mot høyre retter han blikket mot fremtiden. Man kan ane en redsel i øynene hans. Men kanskje er det bare innbilning. 50 år senere, da slekten Mendelsohn samles til jødisk høytid i Miami og seksårige Daniel kommer inn i rommet, gråter kvinnene og sukker på jiddisk: "Oy, er zett oys zeyer eynlikh zu Shmiel." (Å, han er så lik Shmiel.) Shmiel var eldst av syv søsken og midtpunktet i familien, som utvandret til New York i 1912. Han trivdes imidlertid ikke i det nye landet, og allerede etter ett år vendte han hjem til Bolechow, en småby i Polen. Shmiel var soldat under første verdenskrig, giftet seg siden og bygget opp en lønnsom kjøttforretning. Han fikk fire døtre. Shmiel holdt tett kontakt med familien på den andre siden av Atlanterhavet. Hans siste brev, datert 1939, der han beskriver jødenes uutholdelige situasjon i Hitlers Europa, former seg til en desperat bønn om hjelp. Slektens anstrengelser var imidlertid forgjeves. Dette gamle fotografiet finnes i familien Mendelsohns eie. På baksiden står det skrevet med rød tusjpenn: « Shmiel. Myrdet av nazister. » Men hva hendte egentlig med Shmiel, hans hustru og deres fire døtre? Som leser kan man ikke annet enn å fryde seg over at Daniel Mendelsohn (49) vier hele 600 sider til å finne svar på spørsmålet. Like gledelig er det at han ikke gir noe entydig svar på disse seks menneskenes skjebne blant seks millioner forsvunnede. Forsvunnet er et originalt ordkunstverk og detaljskarp dokumentarisme som stadig fortetter, forskyver, kompliserer og fordyper spørsmålet snarere enn å besvare det entydig. På den måten skiller boken seg gjennomgripende fra de vanlige skildringene fra tilintetgjørelsen. Det er neppe noen tilfeldighet at bokens motto er hentet fra Marcel Proust, for dette handler om å speide etter en tid som er forbi. I Prousts ånd fremkaller Mendelsohn det tapte og gjenspeiler en hel verden gjennom seks mennesker. Men der den parisiske mesterens omfattende erindringsarbeid utløses av duften og smaken av en madeleinekake, er det fotografiet av Shmiel som setter i gang amerikanerens søken etter det forgangne. Forfatteren bygger Forsvunnet på grundig research. Sammen med broren, fotografen Matt, reiste han i fem år rundt på tre kontinenter på jakt etter overlevende, øyenvitner som kunne hjelpe ham til å få klarhet i hva som hadde hendt med hans utraderte familie. Mendelsohn er naturligvis klar over at Holocaust er det umuligste av alle litterære prosjekter. For ingen skildring i verden gjort av utenforstående kan gi en riktigere fremstilling av livet i konsentrasjonsleirene enn de overlevendes egne vitnesbyrd. Men han har lykkes i å finne et intrikat litterært grep som gir fortellingen en smertefull troverdighet og en betvingende følelse av nærhet. Boken består av fem deler, med Mendelsohns odyssé som bunn. Den er en særegen hybrid som beveger seg i et gåtefullt, men genialt mønster mellom selvbiografi, beskrivelser av skikker, reiseskildringer, essay, fiksjon, intervjuer og filosofiske refleksjoner, illustrert med fotografier i svart-hvitt som bryter inn i den løpende teksten. Som en arkeolog graver forfatteren møysommelig frem det personlige minnet lag for lag, samtidig som han skaper en sammenheng av de fremplukkede fragmentene av Europas glemte, begravde og skammelige gamle historie, som trykker under overflaten og krever å bli til ord. Mendelsohns ufattelige kunnskapsrikdom blir hans veiviser inn i fortiden, mot en mindre entydig, men mer konturskarp virkelighet. Samtidig som han i sitt geniale språklaboratorium fremkaller minnene og bilder fra en forgangen tid, virker han med sitt klare blikk like saklig som en registrator ved Sjøkartverket. Det er en svimlende opplevelse å trenge inn i denne bredt favnende skildringen, som rommer et helt folks martyrium under en av menneskehetens mørkeste perioder. Mendelsohn løfter frem utallige overlevende, gir dem et navn og en skjebne, trekker frem i lyset den enkeltes erfaring mot historiens barbariske vilkårlighet. Men de sentrale skikkelsene er Shmiel, hans hustru og deres fire døtre. Vibrerende av nåtid og gjennomdynket av det forgangne, vekslende mellom en jødisk forestillingsverden og Europas blodstenkte 1900-tall, mellom en dypt personlig søken og gripende jødiske skjebner, tar boken form av en storslagen hyllest av hva det vil si å være menneske. Jeg er overbevist om at Primo Levi - den eneste som etter min mening har lykkes med å skape virkelig stor litteratur av sin erfaring fra Auschwitz - ler fornøyd i sin himmel. Mendelsohn besitter en dyp innsikt i hva livet går ut på, og har en enestående bredde i spørsmålet om moralsk patos. Bokens styrke er at den så tydelig viser hvilket ufattelig tap tilintetgjørelsen innebærer for hele menneskeheten. Med beundringsverdig dyktighet utnytter Mendelsohn den lærdommen han suget inn som doktorand i klassisk litteratur ved Princeton University. Resultatet blir en mesterlig oppvisning i bruken av fortellerkunstens rike arsenal. Det var en jubeldag for litteraturen da denne boken utkom og innledet sin seiersgang rundt i verden. Hos Mendelsohn kan man finne samme fascinasjon for språkets sensuelle skjønnhet og glitrende musikalitet som hos Proust. Men hos amerikaneren finnes også en smertelig bevissthet om menneskehetens mørke. Før eller senere leder hans vidunderlig vakre, langsomt bølgende prosa til historiens største slakteplasser. I så måte kan boken lede tanken til tyskeren W. G. Sebalds fiksjon. Det som forener forfatterne, utover den assosiasjonsrike prosaen og de uendelig lange setningskonstruksjonene, er at verkene deres er et erindringsarbeid. Begge skildrer de europeiske jødenes tragedie, mennesker som feies med av den historiske malstrømmen, mennesker hvis liv formes eller deformeres av krefter bortenfor deres kontroll. Å forsøke i et begrenset omfang å yte denne bokens enorme mangfold, kompleksitet og kolossale rikdom rettferdighet, er fåfengt og dømt til å mislykkes. Men plutselig kjennes det som om gamle, slitte kritikerklisjeer kommer til heder og verdighet igjen: Mesterverk. Enestående. Sensasjonell. Genial. Mendelsohn selv ville nok ha reservert seg mot den slags omtale. Han har et anstrengt forhold til forenklinger. Og han er skånselløs når han som essayist reflekterer over forfattere eller andre kunstnere som han mener mangler innsikt om, eller enda verre, forsøker å underminere betydningen av hukommelsens upålitelighet og klisjeenes avstumpende effekt. Erindringen inntar også en sentral plass i Mendelsohns debutbok: The Elusive Embrace: Desire and the Riddle of Identity (1999). Her arrangerer forfatterens minne et stimulerende møte mellom nuets jeg, som åpenhjertig analyserer egen seksuell identitet, og gårsdagens jeg, som gjengir familiens og barndommens historie. Det gis rom for både kulde og hete i denne like hverdagsnære som sofistikert flerdimensjonale boken. Mendelsohns intellektuelle energi har stor rekkevidde. I ulike genre problematiserer han uavlatelig forbindelsen mellom virkelighet og fiksjon, mellom offentlig løgn og personlig ekthet, mellom menneskets minne og dets drivkrefter. Gender and the City in Euripides' Political Plays (2002) er en vitenskapelig studie i gresk litteratur. I How Beautiful It Is and How Easily It Can Be Broken (2008) har han samlet et tredvetall originale essayer om film, scenekunst og litteratur. Og i hans litterære bagasje inngår også kritikerroste tolkninger av den greske poeten K. P. Kavafis samtlige dikt (2009). Mendelsohn er den type forfatter som intellektuelle elsker, men det bør ikke hindre noen i å lese ham. Vanskelig tilgjengelig er han ikke, selv om hans setningskonstruksjoner, rike på bisetninger, er lange. Det eneste kravet han stiller til leserne sine, er våkenhet og et langsomt lesetempo. Like fullt er Forsvunnet en "pageturner". Det er en bok man har vanskelig for å løsrive seg fra i løpet av de 600 sidene. Det er en av de største leseopplevelser jeg har hatt på mange år. Oversatt av Unni Wenche Grønvold | Å ydmyke et folk | Undertrykkelse. Kolonipolitikk. Ydmykelse. Sabotasje. Rettigheter til fiske. Urovekkende paralleller. Mindreverdige. Det går en linje fra hendelsene i Kautokeino 1852 til torpederingen av Kystfiskeutvalgets innstilling 2. oktober 2009. Det går en linje fra Kautokeino-opprøret i 1852 til torpederingen av Kystfiskeutvalgets innstilling 2. oktober 2009, skriver John Gustavsen. Her fra Beaivvas Sami Teahters teaterstykke om Kautokeino-opprøret. Foto: Jan Gunnar Furuly | Samene begikk drap. NRK har de siste tre ukene vist oss en forlenget film om Kautokeinoopprøret 1852. Versjonen viste klarere hvorfor samene satte seg til motverge, og gikk til det dramatiske trekk å ta livet av handelsmann Ruth og lensmann Bucht. Storsamfunnet svarte med å henrette to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta i 1854. Uroen og dramaet 1852 - 54 er fortsatt smertefullt for mange samer. Å ty til vold er ikke akseptabelt for et folk uten krig i sitt opprinnelige vokabular. Men reaksjonene kan i ettertid analyseres slik at vi kan forstå hvorfor samene begikk drap. Da dette skjedde, hadde reindriftssamene vært gjennom en lang tid av økonomisk, sosial og politisk undertrykkelse. Etter hvert som dette fortsatte, var det en som forsto at ydmykelsene bare ville føre til mer uro. Det var presten Lars Levi Læstadius (1800 - 1861) som hadde gjennomskuet kolonimaktenes langvarige ydmykelse ved å frata folket land, svekke deres økonomi og bidra til drukkenskap. Ved at kirken i tillegg deltok aktivt i ydmykelsen, var det ingen annen utvei for de forpinte enn vold. En dr. grad av Nellejet Zorgdrager om hendelsene har da også den treffende tittelen, De rettferdiges strid (Vett & viten 1997). Ydmykelse av samer er ingen ny foreteelse, men norske styresmakter har til tider tatt steg fremover for å hindre at denne psykososiale dynamikk kan fortsette. Det skjedde senest etter press fra Stortinget da det s.k. Kystfiskeutvalget under ledelse av dr. juris. Carsten Smith ble oppnevnt i 2006. I februar 2008 avleverte så utvalget innstillingen "Retten til fiske i havet utenfor Finnmark" (NOU 2008:5) som omhandler samers og andres rett til fiske i havet fra fjærsteinene og utover til fire nautiske mil i fylket. Innstillingen skulle rydde opp i den langvarige krenkelse av samiske rettigheter, men også rydde opp i den generelle kolonipolitikken overfor fiskeribefolkningen. Mange så på dette som et farvel til en politikk som kunne minne om det som førte til 1852-opprøret. Ydmykelse henger sammen med lat. humus som betyr "jord" og fins i engelsk, humiliation. Den som ydmyker en annen, trykker en annen part til jorden. I sin verste utgave nå ser vi dette i Gaza. Og det skjer ikke bare gjennom åpen fysisk vold, det inntreffer også sofistikert og lite synlig, indirekte vold. Å frata mennesker adgang til sitt livsgrunnlag, slik det skjedde i 1852 og har skjedd blant sjøsamene frem til 2009, vil resultere i makt og motmakt. 1852-volden inntraff fordi samene hadde opplevd krenkelsene på fire nivå, det dypeste, det religiøse, knyttet til tro. Den lutherske kirke deltok aktivt. En dypere analyse av ikkevold finner vi i Åsne B. Persens og Jørgen Johansens bok Den nødvendige ulydigheten FMK 1998:29 - 39) | Vil man studere ydmykelsen som fenomen må en henvise til dr.med. og dr.psychol. Evelin Gerda Lindner som har forsket inngående og skrevet grundig om dette vanskelige, men viktige tema. Og, Nelson Mandelas forklarer i Long Walk to Freedom (1996) hvorfor en klasseskillepolitikk (apartheid) må føre til reaksjoner for at den undertrykte skal overleve med verdighet. Mandela anbefaler sabotasjen som det ytterste trekk før volden da den rammer infrastruktur o.l. og ikke mennesker. Av Lindners arbeider, Humiliation and International Conflict (2006) og Emotion and Conflict (2008), fremgår det hvorfor krenkelser av menneskerettigheter og urettferdighet vil føre til konflikter på ulike nivå. "Kasta på land" heter en TV-reportasje av Torill Olsen og Harry Johansen sendt i Brennpunkt 6. oktober. Den viser hvordan den norske stat gjennom ulike regjeringer har suspendert kystfolks rettigheter til fiske i Finnmark. Aller verst har dette vært for sjøsamene. Programmet viste hvordan råvarekappløp og markedsmekanismer, støttet av regjeringer, har stengt folk ute fra deres gamle livsgrunnlag, i strid med ILO-konvensjonen og FNs menneskerettigheter. Det var dette Kystfiskeutvalget ville rydde opp i ved å levere tilbake "tyvegodset". Men Helga Pedersen gjorde 2. oktober 2009 til en dato mange vil huske. Historikeren, dr.philos. Steinar Pedersen, holdt 23. april 2009 et foredrag, "Sjøsamene - Norges interne kolonibefolkning?" der han så urovekkende paralleller: « Jeg tenker her på den mer enn hundreårige fornorskningspolitikken som begynte etter midten av 1800-tallet, og ikke minst jordloven for Finnmark av 1902, som ga hjemmel for Å nekte salg av jord i Finnmark til de som ikke behersket eller brukte norsk til daglig. (...) Etter 1989 er mange av etterkommerne av dem som ble sterkest rammet av denne politikken, nektet retten til å leve av de ressursene som finnes utenfor båtstøa. » Brennpunkt-programmet illustrerte den ydmykelsen som sjøsamer og kystboere i Finnmark har vært utsatt for de siste 50 årene. Lederen av Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, bør spesielt bli husket for sine uttalelser. Småskalafiskerne er å anse som mindreverdige. Det går en linje herfra til Bucht og Ruth. Fiskerne Jon, Asbjørn Andersen og andre fortjener full støtte i en ny og rettferdig strid. Staten har voldsapparatet på sin side, men kun ikkevoldelige svar fra kystfolkets side vil gavne saken. Lederen av sjøsameorganisasjonen Bivdi, Jon Egil Nilsen, hadde i Oddasat 7. oktober denne kommentaren: - Siste ord er ikke sagt. Nå tar vi oss sammen | Redsel for å mene | Mer å by på | Baksiden av medaljen | Nordmenn sykere | Kur og terapi | Premierer sykdom | Taper | Få opp pulsen | Vi søker kur og terapi, fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet, premierer sykdom med trygd. Hvorfor tør vi ikke diskutere dette? Er det ingen som har mot nok til å si at det er noe fundamentalt galt med både individets og samfunnets holdninger til terskelen for sykmelding? spør Jørgen Skavlan. Foto: Nikolay Suslov / Crestock | Sykdom og uførhet. Diskusjonen rundt sykdoms og uførhetsytelser i et av verdens rikeste, friskeste og samtidig sykeste land har inntil nylig knapt vært hørbar med stetoskop. Hadde debatten vært en pasient, ville den vært lagt i respirator. Noen har nå, i god tid etter valget, ytret seg. Man kan nesten håpe på at en politiker snart tør å formulere ord som "karens", selv om det er skummelt. Formuleringene og argumentene fra dem som ytrer seg offentlig har hittil vært like skarpe som bomull. Den eneste maktperson som har turt å målbære behovet for reform er Bjarne Haakon Hansen, som nå melder seg ut av politikken, samtidig som Norge igjen blir kåret til "verdens beste land å bo i". Skavlan deltok i nettprat: Les hva han svarte leserne | Politikere og fagfolks redsel for å mene noe entydig om folks helse er påtagelig. Kanskje ikke så rart, når selv vage formuleringer om at terskelen for å legge seg syk kanskje er noe lav her til lands, blir tolket som om man kaller samtlige norske arbeidstagere for snyltere, unnasluntrere, dovenpeiser og trygdebedragere. Trår man feil i helsedebatten, står arbeidstagerorganisasjoner opp, før nordmannen har fått målt tempen, med flekkede tenner i et rabiat forsvar av sykemelding, trygd, seng og dyne. La oss ikke bruke så mye tid på kjensgjerninger. De aller fleste av oss er rikere, friskere og mettere enn noen andre her i verden. Det betyr ikke at det ikke finnes fattige, syke og sultne mennesker i Norge. Og de som er syke, de som er arbeidsuføre og som ikke lengre er i stand til å delta i samfunnsmaskineriet, fortjener hver trygdekrone de får og vel så det. Det er nemlig ikke dem debatten nå handler om. Den handler om alle oss andre som nå står i ferd med å underminere velferdsøkonomien vår. Vi er den generasjonen som fikk oljen til jul i 1969 og som på død og liv skal se hver dråpe brukt opp før vi takker for oss. Det er oss som i 40 - 50 år har stappet i oss fra verdens mest generøse buffet, og nå ser frem til en alderdom på spa. De er vi som har betalt vår skatt i alle år og fortjener litt fri. Vi som er slitne og så gjerne skulle jobbet litt mindre. Vi som syntes at livet skal ha mer å by på enn bare jobb. De av oss som altså burde ha vært i arbeid eller blitt hjulpet tilbake i arbeid. Jeg snakker også om de titusener som for 25 år siden hadde vondt i ryggen, fikk trygd og som i 25 år aldri er blitt spurt om ryggen fortsatt er like vond. I dette landet holdes en fotballspiller med øm ankel sykemeldt til han er klar for cupfinalen, uansett om han trener 6 timer daglig. Den delen av velferden hvor det nå knaker i sammenføyningene, er nemlig den økonomisk rettighetsbaserte, som f. eks betaling for kur og terapi, sykepenger, rehabiliteringspenger og uførhetsytelser. Vi er opplært til å se på offentlig økonomisk velferd som et ufravikelig krav, nærmest som en reiseforsikring. Velferd handler om trygghet og forutsigbarhet, og vi kan alle være enige om at intet er viktigere i et samfunn enn akkurat dette. Hva så med baksiden av denne medaljen? Den siden som får OECD til å rope varsku og si at vi har verdens høyeste sykdoms- og uførhetsandel. At én av fire nordmenn mellom 20 og 64 er på en eller annen form for trygd. Det er en kjensgjerning at 7 prosent av oss er sykemeldt til enhver tid. Er det ingen som har mot nok til å si at det er noe fundamentalt galt med både individets og samfunnets holdninger til terskelen for sykmelding? Kan ingen se at keiseren er naken - men frisk? Skal vi sitte stille mens forutsigbarheten og tryggheten vår forvitrer av redsel for å ta upopulære standpunkter. Ikke engang den skarpeste sosiolog har fått overbevist meg at det er noen fornuftig grunn til at en syk nordmann er sykere enn en syk franskmann. En europeisk studie av smertediagnoser, The European Painstudy, har to ganger bekreftet at 30 prosent av oss har smerter daglig, mens gjennomsnittet i Europa er det halve. Er det fordi vi er blitt Europas flinkeste til å kjenne etter om vi har litt vondt, eller føler oss litt syke? I 1970 var det cirka én lege pr. 700 innbyggere i Norge, nå nærmer vi oss én lege pr. 200. I tillegg står vi i ferd med å pumpe 2 - 3000 nye leger inn i helsepyramiden. Vil dette gjøre oss friskere? Neppe. Vil dette gjøre samfunnets helseregning mindre? Neppe. Nei, folk vil kjenne ekstra, ekstra godt etter, og vi vil produsere diagnoser, kur og terapi. Det er det vi leger er opplært til - og vi er drivende dyktige i faget vårt. Nesten like dyktige som våre pasienter er til å være pasienter. Vi er nemlig blitt et gjennomterapeutifisert folk. Vi søker kur og terapi over en lav sko. Vi går til fastlegen 4,7 ganger i året, tusener av oss står i helsekø, og vi har over 200 retninger innen alternativ terapi som tilbyr all verdens diagnoser mot betaling. Vi har lav miltenergi og candida i tarmen. Vi har retninger innen alternativ terapi som nordlysmassasje og levende blodanalyse som europeerne ennå ikke har oppdaget. Vi kjøper helse og lykke i kapsler produsert på Slemmestad og pushet av Wenche Myhre. Vi snakker helse, tenker helse, fyller opp venteværelsene, sykehuskøene, apotekene og helsekostforretningene, og likevel blir vi bare sykere. Vi har fritt sykehusvalg, innsatsstyrt finansiering, DRG-poeng og normaltariff - alt tannhjul i et velmenende system som skal gjøre oss friskere, men som tilsynelatende virker mot sin hensikt. Vi har nå et kommersielt system som fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet. Vi premierer sykdom med trygd, fremfor å oppfordre til mestring og arbeid. I min hverdag stiller jeg meg ofte spørsmålet om jeg like ofte er med på å sykeliggjøre mine pasienter i stedet for å bidra til et godt liv. Burde jeg heller si: "Kom deg ut i skogen, snakk med mannen og sjefen din, drikk et glass rødvin, bruk mer meierismør, gråt en skvett og se på barna leke". Dessverre går de fleste også ut min dør med premien sin i hånden - papiret med stempel på. Vitenskap taper mot frykt, føleri og synsing i en norsk helsehverdag. Et åpent sinn erstattes av hull i hodet. Folkesjelsmessig er vi introverte, selv om vi kan uttale "café latte". Vi bruker våre helsearenaer som sosiale møteplasser, som italienerne bruker sine piazzaer. Der sitter vi og skuler på hverandre mens vi kjenner etter hvor vondt vi har og hvor syke vi er. Og der kommer vi til å bli sittende, om vi ikke snart greier å ta diskusjonen om hvorfor vi, av alle, får en advarende pekefinger fra OECD om at vi er på vei utfor stupet. Velferdsstaten er som en god varm dyne for oss alle, også for oss 22000 leger. Vi står i skjæringspunktet mellom pasienters krav og samfunnets behov for kontroll og nøkternhet. Den balansegangen er utfordrende, fordi det offentlige ikke tør eller evner å markere grenser, sette fungerende normer, lage kontrollmekanismer og flytte siktemålet fra ensidig å vekte mot sykdom og trygd i stedet for mot arbeid, liv og friskhet. Vi må faktisk få opp pulsen på denne debatten, og ingen har noen gang hatt vondt av å få litt fart på blodomløpet - heller ikke det offentlige ordskifte om rettigheter, trygd, kur, karens og terapi! Det notoriske rovdyr | Serievoldtekt. Ikke til å leve med. Et skille. En ønsket utvikling? Et spark. Smitteeffekt. Slått ut. Begravende journalistikk. Sosialarbeider. Respekt som menneske. Aftenpostens intervju med en meddommer i samvittighetskval er ikke gravende journalistikk, det er begravende journalistikk. Oslo tingrett avsa fredag 9. oktober dom i den såkalte serievoldtektssak som Aftenposten har dekket. Dommen er ikke rettskraftig. Jeg går ikke inn på dommens materielle innhold, dvs. rettens vurderinger av skyldspørsmål og vedrørende straffeutmåling. I formell henseende fremstår dommen som uklanderlig: Logisk og enkelt bygget opp, ryddig, lettlest. Og med et tindrende særpreg: Dommer Finn Eilertsen avstår, selvfølgelig bevisst, fra å "sette ord på" det inntrykk retten for sitt vedkommende måtte ha dannet seg av de handlinger retten finner bevist og av lovovertrederen. Dommeren lar gjerningsbeskrivelsen tale for seg uten karakteristikk og uten å ty til de moralsk fordømmende ord. Den ene av de to meddommere, Espen Thomassen, finner åpenbart rettens nøkterne tone og saklighetsnivå uforståelig, nærmest ikke til å leve med: Dette uaktet at også han selv har underskrevet dommen. Allerede søndag 11. oktober ser vi i Aftenposten Espen Thomassen på vei ut av tinghuset i Oslo, ferdig med sin meddommergjerning, fotografert i farger over syv spalter, bærende på en veske med sine notater og solbriller og med et passe vemodig-aggressivt uttrykk i ansiktet. Thomassen er på vei til sin neste gjerning. Gjerningen er å berette for verden hvordan han, meddommeren, opplevet tiltalte og prosessen. Det ble rene ord: « Han var et notorisk rovdyr. Det var grusomt å høre på. » Aftenpostens oppslag i denne sak representerer et skille i norsk kriminaljournalistikk. Vi skal heretter forvente i mer omtalte saker ikke bare å bli kjent med domstolens faktabeskrivelse og rettslige vurderinger; helst samtidig, eller i hvert fall snarest mulig, må vi få, etter hvert kreve å få, en beskrivelse fra i hvert fall én meddommer hvordan saken for vedkommende har vært opplevet. Som vi spør, vil vi også få svar. I rene ord. Meddommerens lovbestemte posisjon innen retten utvides til en ekstern og selvvalgt, etterfølgende forkynnelsesfunksjon om meddommerens egne standpunkt og oppfatninger. Det er naturlig, når vi nå har fått det første eksempel, at spørsmålet stilles hvorvidt dette er en utvikling vi ønsker. Eksempelet kommer, av alle medier, i Aftenposten, som i sitt utrolige mangfold og med sitt alvor vel må vurderes som landets mest seriøse avis. Og Aftenposten leverer, også her. Oppslaget representerer en nærmest genuin journalistisk åpning på den nye tid: I en litt stakkato og hjerte-arytmisk tone beskrives Thomassen hvordan også han nærmest oppleves å være et offer (!). Offeret får fritt og ustoppelig frembringe sine samvittighets-aggressive og aksjonsivrige tirader mot tiltalte: «... han behandler menneskene som dyr ». Hvordan behandler meddommeren dyr? Og hvordan behandler han et menneske? At meddommeren nærmest mini-portrettintervjues som en meddommer i samvittighetskval, gjør ikke saken enklere, ikke mer forståelig. Sparket mot tiltalte blir ikke mildere selv om det er et samvittighetsspark; kanskje verre. Det blir mer forsettlig. Det blir et spark som straff, i moralens navn og på vegne av oss alle. Det er et spark i strid med våre rettsprinsipper, det er statens myndighetsorgan som straffer, ikke den enkelte meddommer etter utført jobb i statens tjeneste, ikke meddommeren som: «... ønsket å tro på ofrene », ikke meddommeren som under sakens gang "leste... om saken i avisene", formentlig da mest Inge D. Hanssens kommentarspalte "i retten" i Aftenposten, en spalte der det almene fordømmelsesnivå sjelden er lavt. Meddommerens utspill har en selvfølgelig smitteeffekt. Jeg føler meg også selv litt smittet; jeg spør: Er det flere rovdyr i denne sak? Fremtrer meddommerens beretning som troverdig? Nærmere spesifisert: Er det mulig å leve som voksent menneske på Søndre Nordstrand i Norge i dag og å være totalt mentalt uforberedt på hva en kvinne utsatt for seksuelt overgrep kan ha å berette? Er det mulig å være uvitende om innholdet i en moralsk-sosial samfunnsdebatt som har røsket opp i landet flere tiår? Meddommeren etterlyser nå debatt. Etter ti dager i retten etterlyses den debatt vi andre enten har vært deltagere i, på skole, arbeidssted, i nabolag, på hobbytreff eller offentlig, eller mer eller mindre passive og uvillige tilhørere til. Så slått ut var meddommeren av det han opplevet i retten, at da han gikk gjennom sine notater fra rettsforhandlingene, trodde han ikke det som sto der var sant. Han angir selv å være en person med sterk psyke. Meddommere med svak psyke må ligge livløse ved tilsvarende rettsforhandlingers avslutning. Aftenpostens oppslag reiser vesentlige habilitetsspørsmål vedrørende meddommerordningen; det gjelder tilsvarende for jurymedlemmer. Jeg lar dette ligge, og også spørsmål for øvrig som naturlig kan stilles. Jeg minner kun om begrepet skjult agenda. Oppslaget har intet å gjøre med det man kan kalle gravende journalistikk. Det er begravende journalistikk. Man går ikke foran med lommelykt for å finne urett; man går bak og heller pepper i en gjerningsmanns sår, som allerede er åpne og objekt for samfunnsforakt. Man bryter anstendighet for å si seg enig i det alle er enige om. Avisen er veivelger i en utvikling der en straffedømts gjerninger blir en mental unnskyldning for egne overgrep mot gjerningsmannen. Aftenposten får støtte av Domstoladministrasjonens direktør, Tor Langbach: « Jeg forstår lett at det gjør inntrykk og er utfordrende å sitte som meddommer i en slik sak. Selv meddommere med lang fartstid ville blitt berørt av å sitte å høre på historiene som er kommet frem i denne rettssaken. Dette rører ved de dypeste verdiene og holdningene vi har. » Hva er dette? Skal Domstoladministrasjonens direktør opptre som sosialarbeider og stryke med hånden en meddommer som ser det som sin plikt for all verden å fremkomme med sine private straffutmålingsbetraktninger? Er det Domstoladministrasjonens oppgave å offergjøre også meddommeren? Skal vi synes synd på vedkommende fremfor å ære ham som valgt innehaver av en av samfunnets viktigste funksjoner? Viktigst: Skal Domstoladministrasjonens direktør gå ut med uttalelser i en høyst aktuell, ikke-rettskraftig avgjort straffesak. Jeg tar høyde for at Tor Langbach muligens ikke er kjent med i hvilken kontekst hans uttalelser skal benyttes. Det bør han, hensett til sin stilling, til enhver tid ha plikt til å vite. For ordens skyld: Jeg har selv tidligere, og nær opp til hovedforhandlingen, vært forsvarer for tiltalte. Og for at også jeg å komme med en bekjennelse: Gjennom halvannet års kontakt har jeg ikke en eneste gang sett rovdyret i ham, dette uaktet de handlinger som har vært grunnlaget for vår kontakt. Han har i alle fall min respekt, som menneske. Tvisynt ombudsmann | Stappfulle esker. Forsvarsskrift. Ombudsmannen | Borten-biografi. Det blir for snevert når Harald Berntsen bruker tittelen "Staurberaren" på den første store biografien om tidligere statsminister Per Borten. Ingen av Per Bortens uttalelser gjennom mer enn 50 år som lokalpolitiker, stortingsrepresentant, statsminister og politisk kårkall er blitt så legendarisk som da han ved avskjeden som statsminister i 1971 sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering med å bære sprikende staur. Men uttalelsen passet bedre på situasjonen enn på personen som kom med den. Per Borten ble valgt som statsminister etter den borgerlige valgseieren i 1965 fordi flertallet i Høyres stortingsgruppe mente at han kunne bli den mest samlende regjeringssjefen. Det varte bare noen få år. Da Regjeringen gikk i gradvis indre oppløsning etter den nye valgseieren i 1969, var statsministerens uforutsigbare og ustrukturerte arbeidsstil en del av forklaringen, men langt fra hele. Den altoverskyggende årsak var at de politiske motsetningene mellom regjeringspartiene, først og fremst i EF-saken, tæret så hardt på tillitsforholdet partiene imellom at samarbeidet ikke lenger var liv laga. Bortens tabbe med å skjule for sin regjering at han hadde vist fortrolige dokumenter til ledelsen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, avgjorde bare tidspunktet for og omstendighetene rundt et regjeringssammenbrudd som ville ha kommet uansett. Historikeren Harald Berntsen konstaterer med rette at toneangivende kretser på begge sider i den uforsonlige EF-kampen mente deres sak var best tjent med at Borten-regjeringen gikk av. En koalisjon dannet som et samlende svar på et langvarig og maktfullkomment Ap-styre, møtte sin skjebne fordi det etter hvert ble tyngre saker som splittet partiene enn som bandt dem sammen. Berntsen har påtatt seg en både viktig og vanskelig oppgave. Ikke bare har det vært et problem, som han selv skriver i forordet, å bli klok på Borten. På toppen av dette kom de metodiske utfordringer. De fleste andre ledende norske politikere i de første etterkrigstiårene, som Einar Gerhardsen, John Lyng, Trygve Bratteli og Kåre Willoch, har skrevet memoarer som danner gode utgangspunkt for andres kritiske granskning. Det var en fremmed tanke for Borten. Statsministeren i Norges første brede og varige borgerlige koalisjonsregjering etterlot seg timelange radiointervjuer med tidligere Dagsnytt-redaktør Per Bøhn og 70 - 80 stappfulle esker med usorterte papirer på loft og i kjeller hjemme på gården i Flå. De fleste som kom i kontakt med Borten i hans tid som aktiv politiker, eller i den lange kårkallsperioden, skjønner hvorfor det ble slik. Med få unntak var Borten ingen handlingens mann. Og evnen til systematikk var ingen fremtredende egenskap ved hans personlighet. Han var mer opptatt av å lytte, filosofere og diskutere enn av å bidra til sitt eget ettermæle i form av en arbeidskrevende skriftlig fremstilling. Hans fascinerende blanding av intellektuell nysgjerrighet, bondeful folkelighet og politisk uforutsigbarhet gjorde ham til en spennende samtalepartner både for politisk interesserte og folk flest. Berntsens største fortjeneste ligger i systematiseringen av det enorme kildematerialet. Men det at han i så stor grad har måttet begynne på bar bakke, er kanskje også en del av forklaringen på at deler av boken bærer mer preg av forsvarsskrift for en utradisjonell politiker enn biografi med kritisk avstand. Av og til kan leseren få inntrykk av at Berntsen analyserer Borten litt for mye i lys av sin egen politiske fortid på venstresiden. Et eksempel på det er forfatterens overraskelse over Bortens sterke engasjement mot de mange ulovlige streikene det siste året av hans statsministertid. Et annet er hans forsøk på å omtale Borten som en sannere sosialdemokrat enn Aps egne ledere. At Borten som statsminister videreførte og videreutviklet viktige sosiale reformer som Folketrygden, viser mer om verdifellesskapet over de partipolitiske skillelinjene i 1960-årenes Norge enn om Bortens eget politiske ståsted. Fra statsministertiden nevner Berntsen offentlighetsloven og oppreisningen til krigsseilerne som viktige saker for Borten. Og fra årene etterpå fremstår kampen mot politisk overvåking som den tydeligste delen av hans samfunnsvirke. Engasjementet i disse tre sakene representerer kanskje den mest konsekvente linje i Per Bortens motsetningsfylte politiske liv. Han fremsto som en ombudsmann for enkeltmennesker overfor et maktapparat det i egenskap av statsminister i fem og et halvt år falt i hans lodd å være den fremste representant for. Dette er en minst like viktig del av Per Bortens ettermæle som den tvisynte staurbæreren hverken politiske venner eller uvenner visste helt hvor de hadde. NATO har fått to nye medlemsland | - Har jobbet hardt | Albania først | Albania og Kroatia ble onsdag formelt ønsket velkommen som NATOs 27. og 28. medlemsland. Folk i Albania er stolte over NATO-medlemskapet. Her i Tirana er det hengt opp et en banner der det står "Albania i NATO". Foto: Reuters | Det bekreftet USAs utenriksdepartement etter møter med landenes ambassadører i Washington onsdag. - Vi er innstilt på å ta vår andel av ansvaret for global fred og stabilitet i steder som Afghanistan, men også i andre deler av verden, sa Kroatias ambassadør Kolinda Grabar-Kitarovic under seremonien. Den albanske ambassador Aleksander Sallabanda fulgte opp | - Som NATO-medlemsland er Albania beredt til å ta opp alle utfordringer og ansvar som deltakelsen i alliansen krever, sa han. Både Albania og Kroatia bidrar allerede til den NATO-ledede ISAF-styrken i Afghanistan. I Brussel blir bekreftelsen fra USA om at alle NATOs medlemsland formelt har godkjent de nye medlemslandene, tatt godt imot. - Dette er veldig velkomne nyheter. Albania og Kroatia har jobbet veldig hardt med å møte alliansens demokratiske og militære standarder, sier NATO-talsmann James Appathurai. Han påpeker at de to landene har kommet seg videre etter krigene på Balkan på 90-tallet og nå bidrar til både stabilitet på Balkan og internasjonal sikkerhet. - De vil nå nyte godt av felles sikkerhet, men også den forpliktelsen det innebærer å være alliansemedlem, sier Appathurai. De to landene vil bli nå få hver sin alfabetiske plass, etter det latinske alfabetet, rundt møtebordet når alliansens stats- og regjeringssjefer møtes til NATOs jubileumstoppmøte med en innledende middag fredag kveld i den tyske byen Baden-Baden. Albanias statsminister Sali Berisha vil ta plass ved generalsekretærens høyre side, mens USA, ved president Barack Obama, vil sitte ved den venstre. Kroatias statsminister Ivo Sanader vil også bli sittende høyt ved møtebordet, mellom Canada og Tsjekkia. Deretter vil de to nye medlemslandene være med på resten av toppmøtet i de fransktyske tvillingbyene Strasbourg og Kehl lørdag. Mandag 7. april vil de to landenes flagg få plass sammen med de andre utenfor NATO-hovedkvarteret i Brussel. Den unevnelige plan B | Uansvarlig. Regjeringspartnerne. Revehi. Regjeringsspill. Det kan være taktisk lurt av statsministeren å ikke si hva han vil gjøre hvis de rødgrønne mister flertallet. Risikofritt er det ikke. I Knut Nærums elleville valgkampsatire om kaptein Stoltentann og hans mannskap på piratskipet "Den rødgrønne dame" bryter det ut et kraftig tordenvær hver gang hun hvis navn ikke kan nevnes, havheksen Siv, likevel blir navngitt. Det virker som det nesten er like skummelt å nevne plan B - en Ap-regjering i mindretall - når statsminister Jens Stoltenberg er i nærheten. Så langt har i alle fall Stoltenberg valgt minste motstands vei når han er blitt spurt hva han vil gjøre hvis koalisjonen av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mister flertallet ved valget om seks uker. Vel vitende om at det ikke foreligger noe opplagt regjeringsalternativ dersom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre skulle få flertall, har statsministeren tydd til det billige retoriske grepet "hvorfor skal jeg ha en plan B når de andre ikke har en plan A?". Stoltenbergs problem er imidlertid at han i andre sammenhenger later som opposisjonen er mer regjeringsdyktig enn den er. På AUFs sommerleir på Utøya i sommer sa han at det ville være uansvarlig å tro at de borgerlige partiene ikke vil greie å samle seg om en regjering dersom de får flertall etter valget. I Ap er det ikke vanskelig å finne folk som mener det vil være uansvarlig av Stoltenberg å ikke forberede seg på å styre alene dersom flertallet går tapt, og det eneste alternativet er at Frp får prøve seg i regjeringskontorene. De taktiske begrunnelser for å være tilbakeholden med plan B er åpenbare. Ap ønsker ikke å så tvil om at de tror på ny rødgrønn valgseier. Og partiets valgstrateger frykter at mange halvhjertede Ap-velgere blir sittende hjemme på valgdagen dersom de tror en regjering Stoltenberg i en eller annen form vil bli resultatet uansett hvordan stemmene fordeles. Men det er flere forklaringer på at Stoltenberg lar plan B være unevnelig. Hensynet til regjeringspartnerne tilsier at Ap må bruke all sin valgkampkraft på det alle tre partiene har vedtatt på sine landsmøter - å gå til valg for fire nye år med den rødgrønne flertallsregjeringen. I en situasjon der alle kan se hvor splittet opposisjonen fremstår, blir det viktig å dempe alle tilbøyeligheter til splittelse regjeringspartiene imellom. Muligheten for å lykkes med dette når det gjelder politiske saker, kan Stoltenberg bare glemme. SV har allerede markert sitt nei til oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen så kraftig at partiet har lite å gå på hvis Ap skulle insistere på en eller annen form for letevirksomhet når partiets selvpåtvungede tenkepause er over. Sp har gått nesten like sterkt ut for å beholde kontantstøtten for ettåringer, og før helgen forkynte partiets frittalende finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, at de rødgrønne i neste periode må føre en langt mer fremtidsrettet næringspolitikk enn den har maktet de siste fire årene. Så hardt presset som de to minste regjeringspartiene er på meningsmålingene, vil det være naivt å tro at det ikke kommer flere lignende flagginger i løpet av valgkampinnspurten. Og siden Ap ikke bare har interesse av å gjøre et godt valg selv, men også at juniorpartnerne kommer seg noenlunde helskinnet gjennom møtet med velgerne, er det vanskelig for Stoltenberg å dempe utspillskåte SV-ere og Sp-ere. Desto viktigere blir det for Ap å være konsekvent i regjeringsspørsmålet. Der er det også vanskelig å nå frem til velgerne med to budskap samtidig. Men også denne medaljen har en bakside. Velgere som, i mangel av et bedre alternativ, kan tenke seg at Stoltenberg og Ap fortsetter å styre landet, men gjerne ser at SV og / eller Sp forsvinner ut av regjeringskontorene, kan vende Ap ryggen og sette seg i sofaen dersom de får inntrykk av at Ap satser alt på SV og Sp også i fremtiden. Da er nok Ap mindre bekymret for hvordan partiet eventuelt kan komme til makten med et ikke-sosialistisk flertall. Venstre-leder Lars Sponheim etterlater ingen tvil om at han heller vil ha en Ap-regjering i mindretall enn en der Frp er med. Det vil også KrF-leder Dagfinn Høybråten selv om han ikke sier det så høyt av hensyn til de velgere han har et sterkt behov for å kapre fra Frp. Samtidig har både Sponheim og Høybråten gjort det klart at deres partier går til valg for å bytte ut den sittende regjeringen. Men slik meningsmålingene ser ut før valgkampinnspurten, vil sentrumspolitikerne ha problemer med å peke på et levedyktig alternativ. Første, men absolutt ikke eneste, forutsetning er at Høyre, KrF og Venstre blir større tilsammen enn Frp alene. Regjeringsspillet fortoner seg dermed som et revehi med flere utganger dersom de rødgrønne mister flertallet. Sikkert er det imidlertid at Ap ikke, som i 1997, vil spille bort muligheten for å regjere dersom partiet kan få gjennomført store deler av sin politikk ved hjelp av skiftende allianser i Stortinget. Plan B eksisterer og kan bli mer realistisk jo mindre det snakkes om den. Her går de to journalistene om bord i Clintons fly | Spiste middag på Kim Jong-il | Arrestert for ulovlig grensekryssing | Sa han unnskyld? Nord-Korea fornærmet Hillary Clinton | Eks-presidenten brukte under ett døgn for å få journalistene benådet fra 12 år i nordkoreansk arbeidsleir. Kona sendte Clinton til Nord-Korea | Fangene slippes fri | Journalister som forhandlingskort | Familiene ber om nåde for amerikanske journalister | Tirsdag morgen landet tidligere president Bill Clinton i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang med ett mål for øyet: å få frigitt de to amerikanske journalistene Euna Lee og Laura Ling, som ble fengslet i kommunistlandet 17. mars i år, og i juni dømt til tolv års straffarbeid i en arbeidsleir. 20 timer senere gikk Clinton og de to journalistene om bord i eks-presidentens privatfly, på vei hjem til USA. Clinton ble mottatt med blomster og vennlige håndtrykk da han landet, og dro så i et møte med den nordkoreanske lederen, Kim Jong-il. Ifølge CNN varte møtet i én time og ett kvarter, før den tidligere presidenten og hans to medarbeidere spiste en to timer lang middag sammen med de nord-koreanske lederne. Det ble også tid til å posere for fotografene, på relativt oppstilt, nord-koreansk vis: Hva som ble sagt på møtet mellom Kim Jong-il og Clinton er ikke kjent, men ifølge flere amerikanske medier skal Clintons besøk ha åpnet en kanal for dialog mellom de to landene, som ikke har et spesielt godt forhold. Nordkoreanske medier skriver at Clinton leverte en personlig melding til Kim fra president Obama, men Det hvite hus benekter dette. Samtidig sier flere diplomater og Asia-eksperter til The Washington Times at det er svært sannsynlig at Nord-Koreas omstridte atomprogram ble diskutert. Clinton skulle egentlig ha reist til Nord-Korea helt på slutten av sitt presidentskap, i desember 2000, men denne turen ble innstilt på grunn av uro i Midtøsten. Nesten ni år senere var han altså endelig på plass i det lukkede landet, men Clinton og Obama-administrasjonen hadde på forhånd sørget for å få en bekreftelse fra nordkoreanske myndigheter på at de to journalistene faktisk ville bli løslatt om Clinton kom til landet. En kilde nær den amerikanske regjeringen sier til CNN at USA hadde fått bekreftelse på at de to ville bli løslatt før Clinton ble sendt av gårde. Kilden understreker at Clintons besøk ikke er av offentlig karakter, men et privat oppdrag for menneskerettighetene. Avtalen inkluderte ingenting om å presse Nord-Korea på temaer som landets atomprogram. De to amerikanske journalistene Euna Lee (36) og Laura Ling (32) var i grenseområdet mellom Kina og Nord-Korea i mars i år, angivelig fordi de arbeidet med en sak om menneskehandel. De ble arrestert 17. juni, og tiltalt for å ulovlig ha krysset grensen til Nord-Korea. Til tross for at flere amerikanske myndighetspersoner, blant dem utenriksminister Hillary Clinton, engasjerte seg i saken, ble de to journalistene likevel dømt til 12 års fengsel i en arbeidsleir i juni i år. Samtidig skal det den siste måneden ha foregått et intenst politisk arbeid i det skjulte i Washington D.C. Tidligere i sommer tillot Nord-Korea de to fengslede amerikanerne å ringe hjem til familiene sine. Da skal Ling og Lee ha gitt uttrykk for at Nord-Korea ville slippe dem fri om Bill Clinton kom til landet. Familiene til de to tok så kontakt med amerikanske myndigheter, som da lurte på om de kanskje skulle sende tidligere visepresident og nobelprisvinner Al Gore til landet for å forhandle. Gore er en av grunnleggerne av Current TV, den californiske TV-kanalen de to arbeidet for. Til slutt ble det altså Clinton som dro, etter godkjenning fra Det hvite hus. Flere nordkoreanske nyhetsbyråer melder onsdag at Bill Clinton ba Nord-Korea om unnskyldning for de to journalistenes oppførsel. - Clinton ga en ektefølt unnskyldning til Kim Jong-il for de fiendtlige handlingene til de to amerikanske journalistene overfor Nord-Korea, da de ulovlig tok seg inn i landet, skriver et statlig nyhetsbyrå. Amerikanske myndigheter avkrefter unnskyldningen på det sterkeste. Noen ganger ser hun ut som en liten skolejente, andre ganger som en pensjonist på shopping. Nordkoreansk talsmann om Hillary Clinton | Clintons oppdrag kom bare to uker etter at Nord-Korea kom med et kraftig personangrep på hans kone, utenriksminister Hillary Clinton. Det var i grunnen Hillary Clinton som begynte, da hun kommenterte at Nord-Koreas atomprøvespregninger lignet på oppførselen til en oppmerksomhetssyk tenåring. Det nordkoreanske utenriksdepartementet protesterte på det sterkeste på en slik karakteristikk, og kalte Clinton en "rar dame" som hverken var intelligent eller særlig diplomatisk. - Noen ganger ser hun ut som en liten skolejente, andre ganger som en pensjonist på shopping, sa en talsmann for departementet. Dette til tross, to uker senere var Clinton i landet, og de to journalistene ble satt fri. Mange håper nå at USA og Nord-Korea kan få i stand diplomatiske samtaler, for å få en slutt på Nord-Koreas truende atomprøvesprengninger og oppskyting av diverse raketter. Hillary Clinton er for tiden på en reise til flere land i Afrika. Onsdag morgen tok hun seg likevel tid til å gi en kommentar om ektemannens redningsoperasjon for de to journalistene. - De to journalistene er svært glade for å være på vei tilbake til USA, sa Clinton til reportere i Nairobi, hovedstaden i Kenya. Hun opplyste at hun har snakket med sin ektemann, ekspresidenten, som for øyeblikket er om bord i privatjetflyet sitt sammen med journalistene, på vei til Los Angeles, slik at de to journalistene kan bli gjenforent med familiene sine med en gang. Clinton sa hun var både glad og lettet for at de to nå var på vei hjem. Jubilant i spagat | Høy pris. Mistet initiativet | Støtte fra velgerne. Høyre. Flertallet av Høyre-velgerne mener deres parti kan danne regjering med Frp. Skjer det, blir jubileumsåret en korsvei i Høyres historie. 125-årsdagen i dag må være en blandet følelse for Høyre. Norges nesteldste parti har mye å være stolt av fra de beste periodene i sin historie. I tider da Høyre maktet å overføre honnørordene valgfrihet, mangfold og ansvarlighet til en praktisk politikk som folk flest opplevde som forbedringer i egen hverdag, var partiet samfunnsledende. Sist og tydeligst skjedde det under Kåre Willochs regjering på 1980-tallet, da NRK-monopolet ble opphevet, butikkenes åpningstider utvidet og boligmarkedet sluppet fri på en måte som avskaffet uskikken at folk altfor ofte måtte betale penger under bordet for å få kjøpt bolig. Men dagens jubileum feires i en vanskelig situasjon for Høyre. Tre uker før stortingsvalget viser meningsmålingene at partiet risikerer å få sitt dårligste resultat siden starten i 1884. Det er ille nok i seg selv. Enda verre er det at Høyre er i ferd med å miste sin posisjon som den toneangivende stemme på såkalt borgerlige side i norsk politikk. Og aller verst må det føles for jubilanten at konkurrenten, Fremskrittspartiet, har en politikk som på avgjørende områder hverken kan kalles borgerlig eller konservativ - i alle fall ikke i den mening ledende Høyre-ideologer har definert sin liberale konservatisme gjennom 125 år. Å være nummer to på ikke-sosialistisk side er ikke bare uvant for Høyre. Det er også skremmende. Det var derfor mer av frykt og nød enn av overbevisning og lyst at Erna Solberg på landsmøtet i mai åpnet for at Høyre kan danne regjering med Frp på samme måte som Høyre er villig til å gjenopplive Bondevik-alliansen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Flertallet av Høyres tillitsvalgte var så skremt av Frps fremgang på meningsmålingene, at Solberg ikke hadde noe reelt valg. Hun måtte likestille Frp med Høyres tidligere regjeringspartnerne for å unngå enda mer splid - og i verste fall splittelse - i egne rekker. Den høye prisen hun og partiet må betale, er at Høyres velgere for første gang i partiets historie ikke kan vite hvilken politikk Høyre har mulighet til å føre i regjering. Å være lillebror sammen med Frp er noe ganske annet enn å være storebror i en høyre / sentrumskoalisjon. Høyre håper i det lengste å vinne på å være eneste parti som kan samarbeide med alle de partier som etter alt å dømme trenges for å fravriste de rødgrønne flertallet ved valget 14. september. Spørsmålet er imidlertid hvor verdifullt dette argumentet er når enigheten mellom de fire opposisjonspartiene er så begrenset at et regjeringssamarbeid som omfatter alle, ikke er politisk mulig. Uansett er det smertelig for Høyre å ha mistet initiativet til å definere hvordan en opposisjonspolitikk kan omformes til et regjeringsgrunnlag. Både under John Lyngs ledelse på 1950- og 1960-tallet og i det svært effektive samarbeidet mellom den politiske strategen Kåre Willoch og den unike velgerververen Erling Norvik på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet var Høyre den ledende kraft i å samle alle ikke-sosialistiske partier i en felles front mot Arbeiderpartiet i kampen om regjeringsmakten. For Lyng var det en selvfølge at veien til politisk innflytelse for Høyre gikk gjennom et forpliktende og tillitsfullt samarbeid med sentrumspartiene. Og selv om Høyre under Willoch var langt sterkere enn under Lyng, var det ikke Høyre, men KrF, som var årsaken til at Høyre satt i regjering alene de to første årene etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981. Når Høyre ikke lenger har styrke til å opprettholde sin posisjon som drivkraft og spydspiss for et slagkraftig regjeringsalternativ, er det også til begrenset trøst at flertallet av de velgerne partiet fortsatt har, støtter muligheten for å regjere med Frp, slik det går frem av meningsmålingen her i avisen i dag. Alternativet hadde naturligvis vært enda verre for Høyre-ledelsen, men forklaringen på støtten er neppe at Høyre-velgerne har en sterk overbevisning om fortreffeligheten ved å sitte i en regjering Jensen. Det er nok heller Frps økte politiske kjøttvekt som slår ut. Spørsmålet om hvem høyrevelgerne kan tenke seg at Høyre samarbeider med i regjering, er stilt før, i regi av Rogalandsforskning i Stavanger. I 2001 svarte 35 prosent at Høyre gjerne kunne regjere sammen med Frp, mens 40 prosent sa et slikt samarbeid under ingen omstendighet måtte forekomme. I 2005 var tallene 41 prosent og 28 prosent. I år svarer 51 prosent av Høyre-velgerne at Høyre godt kan regjere sammen med Frp, 26 prosent at dette til nød kan skje, mens 21 prosent sier det absolutt ikke må forekomme. Dagens jubilant har ikke bare havnet i spagat mellom to regjeringsalternativer, men må også arbeide knallhardt for at det verdigrunnlaget Høyre har vært så stolt av i 125 år, skal bevares i tilstrekkelig mange velgeres bevissthet. Danner Høyre regjering med et klart større Frp, vil det bli enda vanskeligere å holde den liberalkonservative fane høyt. Et klarere Høyre | Luftslott. Skjerpet tone | Handlingsrom. Både Siv Jensen og Høyres velgere hjelper Erna Solberg til å bli tydeligere i regjeringsspørsmålet. Erna Solberg er en ryddig politiker. Når hun først har sagt, slik hun gjorde på Høyres landsmøte i vår, at Høyre kan regjere både med Fremskrittspartiet og med Kristelig Folkeparti og Venstre, kommer hun til å holde fast på det gjennom hele valgkampen. Det betyr ikke at begge regjeringsalternativene er likestilte i Høyre-lederens hode og strategi. Utviklingen i valgkampen, både internt i Høyre og i forholdet mellom de fire opposisjonspartiene, bidrar til at en gjenoppstandelse av Bondevik-koalisjonen, denne gangen med Erna Solberg som statsminister, seiler frem som det minst urealistiske regjeringsalternativet på ikke-sosialistisk side. Høyres drøm om en flertallsregjering av alle fire partiene er forlengst lagt til side. Nå har til og med det store flertallet av Høyres egne velgere innsett hvilket luftslott en slik regjering har vært hele tiden. Fortsatt sier riktignok hver fjerde Høyre-velger at han foretrekker en regjering av Frp og Høyre. Men i praksis er en slik konstellasjon bare tenkelig hvis de to partiene får flertall. Ingenting tyder på at det er innen rekkevidde. Høyre, KrF og Venstre vil derimot kunne danne en mindretallsregjering, under forutsetning av at de tre partiene tilsammen blir større enn Frp. Hvor lenge en slik regjering kan leve, er en helt annen sak. Frp og Siv Jensen har de siste dagene skjerpet tonen overfor de tre partiene, og spesielt overfor Høyre, betraktelig. Paradoksalt nok har Høyre store muligheter til å utnytte dette til egen fordel. Angrepet på Høyre for å ville "gjenføde tidenes mest upopulære regjering", som Jensen sa til Dagsavisen i går, er sikkert god musikk i ørene på Frps kjernevelgere. Men for velgere som primært er opptatt av at de rødgrønne skal få avløsning, vil denne form for intern krigføring kunne virke negativt for Frp. Det er tross alt Høyre, og ikke Frp, som fremstår som det tryggeste alternativet for velgere som fortsatt legger noe meningsfylt i ordet borgerlig. Det viktigste bidraget til Solbergs økte handlingsrom foran den siste valgkampuken, har hun likevel fått fra sine egne. Når hver tredje Høyre-velger vil ha en trepartiregjering, og aversjonen mot Frp er så stor at 18 prosent mener det beste alternativet er en ren Høyre-regjering, er ikke Solberg lenger så svinebundet som hun var på landsmøtet. Da var risikoen for en dyp splittelse i partiet overhengende hvis hun ikke satset like sterkt på begge regjeringsalternativene. Nå avviser Solberg suverent å svare på hvilken regjering Høyre bør være med i. I stedet snakker hun om hvilken politikk Høyre skal føre. Det er ikke vanskelig å høre at den politikken ligger nærmere KrF og Venstre enn Frp. Tynnslitte nerver | Frp og Høyre. Halvorsen. Visjon og virkelighet. Sponheim. Skiftende meningsmålinger bringer nervene i høyspenn i alle partier i valgkampinnspurten. Sjelden har så mye stått på spill for så mange partier tre dager før et valg. Høyres satsing på to regjeringsalternativer har vært nødvendig, men er samtidig et risikofylt dobbeltspill. Høyre fikk panikk da bildet av Erna Solberg sammen med Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim i VG ble tolket som et tegn på at partiet hadde valgt bort Frp til fordel for en gjenopplivning av Bondevik-alliansen. Det passet dårlig at et slikt inntrykk festet seg før velgerne hadde sagt sitt. I Fremskrittspartiet sprer de nå historier om hvor mye Høyre satset for å få tatt et bilde av Solberg sammen med Siv Jensen for balansens skyld. Men da bildet endelig ble tatt i Stortingets vandrehall, benyttet Jensen anledningen til å spille forurettet på en måte som antagelig skadet Frp mer enn Høyre. Da de to møttes i NRK i går kveld, var tonen mer saklig. Dermed har Frp igjen utøvd dobbeltkommunikasjonens kunst partiet mestrer så godt. Men slikt kan slå kontra. Da er det godt for Frp å vite at de risikerer mindre enn mange av konkurrentene. For Frp har lenge innstilt seg på at 2013 er et mer realistisk tidspunkt for å komme i regjering enn 2009. Da kan det være lurt å satse på kjernevelgerne selv om det skulle koste noen prosentpoeng ved valget. Det rødgrønne regjeringsprosjektet er avhengig av at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet beholder flertallet. Forsøker de å regjere i mindretall, er det ikke bare en overhengende fare for å bli felt i Stortinget. Regjeringen kan også smuldre opp innenfra. SV ligger an til å bli det svakeste leddet i kjeden etter valget, og vil neppe tåle den ekstra belastning en mindretallskoalisjon vil innebære. Da kan vi se slutten på Kristin Halvorsens karrière som toppolitiker. Denne faren ser nok SV-lederen selv. Halvorsen er vanligvis en av landets mest klartenkte og humørfylte politikere. Men nå er hun i ferd med å miste hodet. Det slår mest tilbake på Halvorsen selv når hun i VG TVs partilederdebatt i går sa at det er farlig for land og folk om de borgerlige kommer til makten. Jens Stoltenberg har det litt enklere. Ap ligger an til å gjøre et godt valg, og vil ikke få hovedskylden hvis det rødgrønne prosjektet ikke tåler møtet med velgerne. Men også han merker presset. Det stemmer dårlig med hans visjon om å gjøre integrering til sitt politiske hovedprosjekt når han ikke klarer å vinne en TV-duell mot Siv Jensen om asyl- og innvandringspolitikk. På dette saksfeltet, som er Frps hjemmebane, hemmes Stoltenberg av frykten for å støte fra seg den delen av Aps grasrot som synes det er greit at Ap-politikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen legger seg snublende nær Frps retorikk. Dagens meningsmåling viser at Venstre igjen er farlig nær sperregrensen, og Bergensavisen har to dager på rad hatt målinger for Hordaland der Lars Sponheim er avhengig av utjevningsmandat for å bli gjenvalgt til Stortinget. Skolevalget peker mot et bedre resultat for Venstre, men Sponheims tanker om at en regjering av Høyre, KrF og Venstre kan støtte de rødgrønnes budsjettforslag i Stortinget i høst bare for å bli sittende, kan virke farlig defensiv for potensielle venstrevelgere som er mest opptatt av å bli kvitt de rødgrønne. Mange partiledere trenger å gjøre en god innsats i kveldens partilederdebatt på NRK - Lars Sponheim kanskje aller mest. Tilbake til hverdagen | Helse. Vandrehall. Vikarstyre. Fem uker i valgseierens glans er over for de rødgrønne. Nytt program og nye statsråder er på plass. Nå kommer det an på resultatene. Statsminister Jens Stoltenberg snakket med Heidi Christine Myrvold Øverland (f.v.), Annika Alexandersen og Juni Høiseth fra Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad i Stortingets vandrehall i går. Statsminister Jens Stoltenberg tok støyten selv på Stortingets første arbeidsdag med ommøblert regjering. I gårsdagens muntlige spørretime fikk han et klart forvarsel om at opposisjonen vil følge nøye med på to av de saksfeltene Regjeringen selv har lagt stor vekt på - helse og arbeid. Starten kunne ha vært bedre. Den nye helse- og omsorgsministeren, Anne Grete Strøm-Erichsen, var bortreist, til tross for at hun skulle ha svart på seks spørsmål i den ordinære spørretimen. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tiltrer først om to måneder. I mellomtiden bestyres departementet av fornyings- og kirkeminister Rigmor Aasrud. Uten tidligere regjeringserfaring har hun fått så mange arbeidsoppgaver at det er vanskelig å se hvordan hun kan rekke over alle på forsvarlig og ansvarlig vis. At Strøm-Erichsen tok seg fri på sin 60-årsdag, er en bagatell. Hennes samvittighetsfulle virke som forsvarsminister, blant annet med jevnlige besøk til norske soldater i Afghanistan, tyder på at det ikke vil bli arbeidsinnsatsen som hindrer henne i å oppnå gode resultater i sitt nye krevende departement. Som erfaren kommunepolitiker, både som ordfører og byrådsleder i Bergen, burde hun ha bedre forutsetning enn de fleste til å gjennomføre den omfattende samhandlingsreformen som forgjengeren, Bjarne Håkon Hanssen, satte i gang. En vellykket gjennomføring av denne reformen vil bli en avgjørende prøve på Regjeringens handlekraft. Men gårsdagens spørretime bekreftet at bruk av private aktører i helsevesenet også i denne stortingsperioden vil bli et viktig stridsspørsmål. Ingen er uenig med statsminister Stoltenberg i at det offentlige må og skal ha hovedansvaret for helsetilbudet i Norge. Men Regjeringen har et problem når opposisjonen kan påvise at de regionale helseforetakene avstår fra å bruke ledig kapasitet i privat helsevesen til å hjelpe pasienter, som ikke får et tilbud de åpenbart har behov for i det offentlige behandlingsapparat. Menneskers diagnoser er mangfoldige. Det bør også behandlingstilbudet være. Høyre illustrerte i går dette på en menneskelig forståelig, men prinsipielt kontroversiell måte. I spørretimen ba partiets helsepolitiske talsmann, Bent Høie, statsministeren møte pasienter og pårørende ved det nedleggingstruede private tilbudet til unge med spiseforstyrrelser, Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. I Stortingets vandrehall sørget Høyre for at statsministeren ikke hadde noe annet valg enn å møte dem. Pasientene argumenterer overbevisende for at anoreksisenteret gir et godt tilbud. Og statsministeren skal så absolutt ikke forskånes fra å møte representanter for dem som blir påvirket av Regjeringens prinsipper og beslutninger. Men Høyre og andre som måtte ha planer om å overrumple regjeringsmedlemmer med uforberedte møter i medienes søkelys, bør vurdere konsekvensene nøye. For det blir feil hvis noen vinner frem fordi de får anledning til å presentere sin sak direkte til statsministeren med velgerne som potensielt vitne, mens andre, som kan ha like presserende behov, ikke får muligheten. Partier som har ambisjon om en gang å komme i regjering, bør ikke legge opp til at statsminister eller helseminister overtar helseforetakenes saksbehandlerfunksjon. Derimot er det fullt og helt statsministerens ansvar at det viktigste departementet for å realisere Regjeringens mål om å få med flest mulig i arbeidslivet, fortsetter med en vikarierende statsråd i to måneder til. Stoltenberg innrømmer at økningen av sykefraværet er foruroligende høy. Nav-reformen er langt fra gjennomført, og i høst skal det gjennomføres avgjørende forhandlinger om fremtiden til avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Alt dette krever en statsråd med kraft og autoritet. Hvis partene i arbeidslivet eller Nav-etaten får følelsen av politisk likegyldighet, er det overhengende fare for at de ønskelige resultatene uteblir. Derfor er det høyt spill å satse på en politisk uerfaren statsråd i Arbeidsdepartementet. Men det er enda dristigere å la en like uerfaren vikarstatsråd styre departementet med venstre hånd. Den eneste trøsten er at Stoltenberg har en god grunn til å holde Hanne Bjurstrøm unna sitt nye departement i to måneder. Hun trenges sårt der hun er, som forhandlingsleder med nyslått statsrådsautoritet i de internasjonale klimaforhandlingene frem til København-møtet. Spørsmålet er likevel om Stoltenberg da burde ha funnet en annen arbeidsminister. At valget tross alt falt på Bjurstrøm, øker forventningspresset når hun først tiltrer. Fallhøyden blir enorm for en statsråd som i statsministerens øyne fremstår som så eksepsjonell at han frivillig velger å la et så viktig departement gå for halv maskin i to måneder. Den politiske hverdagen kan derfor bli ekstra brutal for Hanne Bjurstrøm. Det er en start hun ikke fortjener. Pinefull død for den irske pub? Irene diskuterer over mørkebrunt øl. Micheál Martin er på alles lepper. Helseministeren innfører totalt røykeforbud på pubene i morgen. Mange spår slutten for publivet. Vi skyver opp døren til Mulligan's pub. - Alle vet hvor Mulligan's er, har omkvedet vært på pubene i Dublin. - Bare gå etter lukten, du kjenner røyken lang vei. Atmosfæren omfavner oss idet vi åpner døren. Lukten av Irish stew, grovt brød, blandet med tyktflytende brunsvart øl, rennende nedover glasset og utover bardisken. Vått tøy som tørker langsomt. Og røyk. Masse røyk. Inne på puben snakkes det dempet ved de små bordene. En ung mann prøver å gjøre inntrykk på kveldens utkårede. Foran TV-skjermen følger de fotballinteresserte Manchester Uniteds bitre ferd mot undergangen i europacupen. I baren tappes det ustanselig mørkebrun Guinness. Sjelen finner hvile når man setter seg ned ved den generøse bardisken på Mulligan's. Hvorfor skulle vi egentlig noensinne forlate dette stedet? Men vi er en nykommere på Mulligan's. Nysgjerrige blikk følger oss, og etter et par minutter er praten i gang. Brian Gormley fyrer opp en pipe og vil vite vårt ærend. - Aha, norsk journalist. Røykeforbudet? Huff, ja. Jeg håper du virkelig forteller nordmennene hva vi synes om det. Denne Michea´l Martin må da være en mann fullstendig uten sans for livets gleder? Han forstår ingenting av livet på en pub, sier han. - Det finnes nok et element av å komme kompensasjonskrav i forkjøpet her. Regjeringen har fastslått at røyking er farlig. Så hvis den ikke endrer loven, vil enhver som ufrivillig blir utsatt for røyking kunne kreve kompensasjon for skadene. Det er nemlig ikke bare på pubene den irske regjeringen skal gjennomføre sitt forbud mot røyking. Alle arbeidssteder omfattes av den nye loven, for å gi arbeidstagerne tilstrekkelig beskyttelse mot de skader som følger av passiv røyking. Irland er det første land i Europa som innfører en så drastisk lovgivning. - Hva må mennesker i andre land tenke om oss, spør Brian Gormley innhyllet i røyk. En ny pint med Guinness lander på bardisken foran ham, generøst fylt til godt over randen. Et brøl høres foran TV-skjermen, idet Porto har gitt Manchester United dødsstøtet. Vi trekker ut på Dublins gater igjen. Veien er ikke lang til neste pub. 75 år gamle Agnes Duffy trekker sine dype drag inne på Knightsbridge Bar. På bordet står et lite glass Guinness. Sammen med datteren nyter hun en kveld på puben. - Jeg har røkt siden jeg var fjorten, smiler hun litt skamfullt. - Så det blir ikke aktuelt for deg å slutte på grunn av den nye røykeloven? - Å, jo da. Jeg prøver fortsatt å slutte. Hver eneste uke, sier hun lattermildt. - Dette vil bety at folk slutter å gå på puben. Kanskje må mange puber legges ned som en følge av denne loven. Jeg tror ikke folk har fått nok tid ennå til å omstille seg til en så dramatisk forandring, sier datteren Colette. Agnes er enig. - Nei, jeg er ikke glad for dette forbudet. Røykerne burde få være i fred på pubene i Irland. Vi går motvillig ut i regnet igjen, og vandrer langs elven Liffey. Overalt høres vi den muntre lyden av latter og glade stemmer inne fra pubene. Flammene brenner ivrig på peisen, og formelig roper oss inn. - Røykeforbudet er tåpelig, sier bartender Darren på Larnington's. - Men det innføres jo for å beskytte dere som jobber her? - Ja, men alle som er ansatt her røyker selv, så det spiller ingen rolle. Forbudet vil føre til masse bråk ute på gatene, der folk vil stå og røyke. Dessuten vil gjestene bli aggressive og sure. Michea´l Martin er en særdeles upopulær mann på irske puber akkurat nå. Men det finnes pubgjengere som jubler over den nye røykeloven. Linda Cullen damper riktignok i vei på sigaretten sin, men hun gleder seg til i morgen. - Da skal jeg slutte å røyke. Tror jeg. Jeg er glad for forbudet. Jeg tror det vil være fint for alle dem som vil slutte å røyke. Det er alltid så vanskelig når man går på puben og blir fristet. Venninnen Noreen Walsh er overhodet ikke enig. - Jeg elsker røyken min. Og hvordan skal dette gjennomføres? Er det virkelig noen som tror at bartenderen vil anmelde gjestene sine til politiet? Nei, alt glir nok tilbake til slik det alltid har vært etter et par måneder. Da har regjeringen fått den medieoppmerksomheten den er ute etter. - Men det vil komme mange nye folk på pubene nå som det ikke blir lov å røyke lenger, innvender Linda. - Alle de som ikke røyker i dag vil få mer glede av puben. Jeg kjenner mange som allerede har sluttet å røyke. Røykerne roper høyest, men jeg tror folk flest egentlig er glade for forbudet. Kvelden blir natt. På Corgartys er det høy, irsk folkemusikk, jubel og trampeklapp. Etter hvert som klokken drar seg forbi ett om natten, siger ungdom inn på det populære stedet. De fire musikerne damper intenst oppe på scenen, og er innhyllet i røyk. Micheál Martin er en modig mann. Museumsparadokser | Verdensarv. Aldri har så mye fortid og samtid vært ivaretatt på museer. Selve vår sivilisasjon er blitt det museet vi bor i. Hvorfor preges vi da av historieløshet? Jeg skal ikke kaste meg inn i norsk museumsdebatt, den lever fint her i avisen uten meg. Men når det nå sies at museene må fornye seg, stusser jeg litt. Må de virkelig dét? Jeg synes de er ganske nye, alle sammen, tidligst fra 1500-tallet. Før den tid fantes ikke ett museum i verden. Først på 1800-tallet ble museer vanlige foreteelser. Jeg synes dessuten at et skikkelig museum skal være litt kjedelig. Det er pussig med museer. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har besøkt, men det er bare en håndfull utstilte gjenstander jeg husker. Jeg har sett tusen potteskår. Jeg husker ikke ett. Allikevel fortsetter jeg å gå i museer. Ganske hastig gjennom flere av salene. Ofte er museumsbygningen interessant i seg selv, alltid finner jeg noe minneverdig, alltid har jeg glede av å komme ut igjen. Da befinner jeg meg fortsatt i et museum, synes jeg, i et bymiljø som også er ivaretatt, mer eller mindre nennsomt. Skal man se Leonardos berømte veggmaleri av Jesu siste måltid med disiplene, nytter det ikke lenger å spasere gjennom Milanos gater og tro at man slipper inn i det gamle refektoriet hvor munkene i sin tid satt til bords med skikkelsene på fresken. Det er slik "Nadverden" er tenkt, som en utvidelse av det lille rommet, som en utvidelse av dominikanernes daglige bordfellesskap. Det var derfor jeg ville se det om igjen, ikke fordi det var blitt restaurert siden sist, og ikke fordi noen røverroman av Dan Brown hadde inspirert meg. Apropos ham: Jeg måtte snu i døren. Billetter må bestilles minst én måned i forveien, sa damen i luken. De skuelystne slippes nøye planlagt inn til klenodiet i puljer på 25, hvert 45. minutt, syntes jeg hun sa. Det kom en busslast med japanere til klosteret mens jeg sto der. De måtte fordeles på to puljer. Billetter hadde de bestilt for et halvt år siden. Takk for meg, og hils Leonardo! Langsomt risikerer universalgeniets mesterverk på veggen å forsvinne. Prosessen har pågått siden han malte det for over 500 år siden, og mye rart har vært gjort for å stanse forsvinningsnummeret. Også den nyeste restaureringen har vært kontroversiell. Men snart blir det forbudt å puste der inne. Det er blitt ett av kulturbevaringens paradokser at meningen med å fremvise verdensarven trues av arvens egen attraksjon i verden. Enkelte skatter er blitt mer tilgjengelige enn de tåler. Det er ikke bare de slemme naturkreftene som truer Venezia. Også turismen utsetter eventyrbyen for slitasje. Men paradokset er dobbelt: Masseturismen er også den eneste kraft på kloden som "naturlig" genererer penger til bevaring. Hvorfor bevilge bevaringspenger til skatter som ingen skal få se og oppleve som felles kulturarv? Museene i verden skriker etter bevilgninger. De er vår hukommelse. De tar vare på fortiden, og må selv tas vare på. Men samtiden blir fortere fortid enn noensinne. Vår tid går fortere enn tidligere tider. Derfor har vi noe så paradoksalt som et museum for samtidskunst. Derfor har vi forlengst plassert dampmaskiner og elektriske sporvogner på museene, symaskiner, vaskemaskiner, månelandingsfartøyer. Vi samler på oss selv. Her i Milano står nye vesker i utstillingsvinduene, nye sko, nye slips, som om det ikke var ferske merkevarer vi ble tilbudt, men de mest bevaringsverdige museumsgjenstander. Vi har lært det av Holocaust og Hiroshima, det skal ingenting til, med ett tastetrykk kan kulturer og folkeslag, erindringer og levende liv være utradert. Desto mer paradoksalt at politikk og pedagogikk har historieløsheten som rettesnor. Enda vi ingenting gjør som ikke er historisk betinget. Det beste, de viktigste lærdommene, lærer vi ikke noe av. Enda vi bor i byer og land som er våre vitale museer. Jeg ser at ruinene i Baalbek snart risikerer å bli ruiner igjen, rester av rester i Libanon, levninger som snart ikke har sten på sten tilbake av felles kulturerfaring, egyptisk, gresk, romersk, et museum utendørs. Plaffes det ned, er det også av historiske grunner. Ondt blod er også et arvestykke. Levende, men uten lærdommens livgivende vekst. Hver dag fører jeg mitt personlige museumsliv. De nærmeste dager skal jeg gjøre det i Mantova, midt i 1300-tallet, likeledes i Bergamo, Verona, Venezia. Jeg skal være blant de få som lever. Men jeg skal spise mat etter århundregamle oppskrifter, hilse i urgamle høflighetsformer på folk jeg ikke kjenner. Italia er som et museum. Her kommer historiens tog meg i møte, et opptog av døde, av dem som levde. De er hva vi blir: I beste fall lærerike potteskår. Jeg går til Museo del Castello Sforzesco i Milano. Frivillig. Istedenfor å se "Nadverden" av Leonardo. Passerer fragmenter av lombardisk middelalder, et søylekapitél her, en gotisk figur der. Akkurat så kjedelig skal et museum være. Til randen oppfylt av gjentagelser, av det som var normalt. Slik er det også med leiligheten fra Wessels gate, rekonstruert på Folkemuseet på Bygdøy. Slik blir det trivielle unikt. Men så står jeg der, plutselig, like overfor Michelangelos svanesang, hans Pietá Rondanini, et ufullført verk i marmor, som han arbeidet på i sine fem siste leveår, trolig også i sine aller siste dager, til han døde nesten 89 år gammel. Antagelig måtte Michelangelo ha oppgitt det, også dersom han hadde fått mer levetid. Han løser knapt noe oppdrag, skal ikke levere, har ikke deadline. Gubben eksperimenterer, forsker for sin egen del i lutter kamp med materien, med sitt eget talent. Enda han har gjort det før, sogar i samme stil. Kristi legeme hengende, dødere enn dødt, holdt oppe av en skikkelse som skal bli en altfor sped jomfrumor. Det er virkelig verdensarv. Vårt varige museumsliv. Borat sårer nasjonens stolthet | Ville protestere. En "norsk" reaksjon. Et rikt land. Sacha Baron Cohen har fått adrenalinet til å flomme i Kasakhstan. Hadde det vært annerledes i Norge, hvis filmen om Borat hadde gjort narr av budeier og hardingfele? Melonas kan spøke med norske bunader. Kanskje ville ikke utenlandske komikere blitt like godt mottatt. - Et svin av en mann, sa Kasakhstans London-ambassadør om Borat. Eller var det Sacha Baron Cohen han siktet til? Det gjør kanskje ingen forskjell. For i Kasakhstan er harmen stor. Folk skjønner at de blir ledd av ute i den store verden, men begriper ikke helt hvorfor. Denne mangelen på forståelse gjelder ikke bare kasakhstanere som aldri har satt sine ben utenfor det "primitive" Sentral-Asia. Ukemagasinet Der Spiegel inviterte tre studenter fra Kasakhstan til å se filmen om Borat i Hamburg. Alle hadde bodd flere år i Tyskland. - Et kinobesøk som utviklet seg til tortur, heter det i reportasjen. Mens folk i salen mistet pusten av latter, satt kasakhstanerne "rette i ryggen og så vantro på at landet deres ble revet i filler". Da Borat sa at alle kvinner i Kasakhstan er slaver, tenkte Perisat (24) et øyeblikk på å reise seg og si noe, men ble sittende. Hun syntes også dårlig om at "nasjonalsymbolet vårt ble misbrukt". Og hun vil ikke kritisere det autoritære styresettet til landets leder Nursultan Nasarbajev: - Naturligvis elsker jeg presidenten vår, sa hun etter forestillingen. Gulsum (28) satt som forstenet og så filmen uten å fortrekke en mine. - Kasakhstans verdighet er krenket. Grensene for humor er overskredet, kommenterte hun. Hva kan vi slutte oss til av disse reaksjonene? At kasakhstanere mangler humoristisk sans? At de kan studere til doktorgraden og likevel ikke forstå noe av verden omkring seg? Såret nasjonalstolthet er en følelse vi her i Norge burde kjenne meget godt. I mesteparten av sin historie har Norge vært et avsidesliggende og fattig land som andre smilte litt av. Det er ikke minst derfor vi har en tendens til kraftpatriotisme og selvskryt. Akkurat som Kasakhstan nå om dagen. Ingen liker å bli gjort narr av - selvsagt ikke. Men det nytter lite å reagere med forbud og fordømmelser. En av dem som har tatt poenget, er Bulat Atabajev (52). Han har like godt invitert Sacha Baron Cohen til Kasakhstan. Innbydelsen kom i et intervju med den tyske ukeavisen Die Zeit. - Folkene i regjeringen har ikke humor. All kritikk blir straks oppfattet som hån, sier Atabajev. Selv har han et avslappet forhold til nasjonens ære: - Hvem i Europa vet vel hvor Kasakhstan ligger? Mange forveksler oss med Mongolia. Men det gjør ingenting, sier teatersjefen fra "kulturhovedstaden" Almaty (bedre kjent under sitt gamle navn Alma-Ata). - Vi har et ordtak hos oss. Når folk kaster stein etter deg, skal du invitere dem til å spise med deg. Jeg vil gjerne invitere Cohen til en stor Kasakhstan-rundtur. Og han kan bare drive med påfunnene sine, lover Atabajev. Akkurat det siste har neppe støtte fra høyeste hold. Men hvis myndighetene i Kasakhstan bare kunne senke skuldrene litt, ville de oppdage at oppstyret rundt Borat også har ført med seg positive ting. For eksempel har internasjonale medier de siste ukene hatt bred omtale av landet. Mye har dreid seg om olje, gass og lovende økonomiske utsikter. Uten Borat hadde vi neppe sett særlig mange artikler om Kasakhstan. Så Sacha Baron Cohen burde egentlig være en velkommen gjest. Atabajev har serveringen klar: - Hestekjøtt er en spesialitet. Det må han absolutt prøve. Dessuten må han drikke gjæret hestemelk. Det er sunt for lungene. Vi har et kursted der tuberkulose blir behandlet med denne drikken. Hvis Borat hadde fornærmet Norge, hadde noen her i landet invitert ham på smalehovud? Svak tenkning | Gavepakke. Hektisk. 2. akt. Elementært. Det store statskirkespørsmålet er ikke hva slags kristendom vi skal ha, men hva slags stat Norge skal være. Kirkedebatten er i ferd med å bli underlig. Helt frivillig går Kirken inn for å redusere egne privilegier. Kirkens egne råd og utvalg sier at det er problematisk at moderne samfunn blander religion og stat på politisk toppnivå. Statskirken er ikke bare en uskyldig anakronisme, men et demokratisk dilemma. Ordningen bør revideres. Med slik argumentasjonslinjen inviterer både Gjønnes-utvalget og Kirkemøtet til prinsipiell politisk debatt om teokrati, demokrati, likestilling og religionsfrihet. Det er profesjonelt gjort, og ville under normale forhold blitt oppfattet som en gavepakke til norske politikere. Men hva skjer? Det viser seg at ledende norske politikere - og LO-folk, av alle - i stedet vil diskutere teologi. Trond Giske, Martin Kolberg og Gerd-Liv Valla har klart å sabotere den politiske debatten om hva slags stat vi skal ha - til fordel for en kvasiteologisk diskusjon om hva slags kristendom vi skal ha. Ifølge Arbeiderpartiets generalsekretær og lederen i LO kan staten borge for bedre kristendom enn kirkens ledere. For Gerd-Liv Valla er det viktigere å fastholde betydningen av overdimensjonerte enkeltsaker knyttet til kjønn og seksualitet enn å vurdere statskirken som institusjon. Sist fredag var det høringsfrist, og avsluttet dermed første akt i dette underlige skuespillet. Men ved å plumpe ut med Arbeiderpartiets klassiske styringsvilje har Kolberg og Valla antagelig bidratt til å forverre situasjonen for statskirketilhengere både i Kirken og politikken. « Det er beklagelig, men det gir altså en meget klar beskjed om hva dette handler om. Det handler om makt i Kirken, " uttaler biskop Olav Skjevesland. "Giske er reaksjonær," sier biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke. Indirekte har Giske, Valla og Kolberg sørget for å aktivisere hele fløyen av kirkefolk som ikke bekymrer seg for de politisk-demokratiske sidene ved saken, men for Kirkens selvstendighet. Dermed er statskirkedebatten - igjen - redusert til et spørsmål om hva som er best for Kirken: Å være selvstyrt eller statsstyrt. Fortsetter dette, betyr det at Norge er ute av stand til å føre en politisk debatt om forholdet mellom stat og religion. Norge tilhører en meget liten og pussig gruppe land som blander religion og politikk. Iran, Danmark og Saudi-Arabia er eksempler på land med lignende styringsmodeller. Det er ikke lenger mulig å identifisere denne posisjonen som progressiv, hvor gjerne Ap enn vil. Kanskje er det også feil å fremstille statskirken som en åpen og inkluderende ordning elsket av folk flest, når den faktisk ekskluderer stadig flere borgere og ikke vekker synderlig engasjement. Eksempelvis har forvinnende få av Aps egne lokallag bidratt med høringsuttalelser i denne saken. I 2006 er statskirken en konservativ innretning uten dekning i demokratiske idealer for likebehandling av borgere og trossamfunn. Bort herfra, det er vårt mål | Fåfengt. Maskinen som forbilde. Økologiske avtrykk. Store planer. Noen trodde det var spøk: Plutselig dukket de opp, ut av det blå i manges øyne, de nye forslagene til atter en utbygging av strøket rundt Sentralbanestasjonen i Oslo. Flere av forslagene vil gjøre Postgirobygget til en dverg, om vi skal tro tegningene. Prosjektsjef Per Atle Tufte i Rom Eiendom er ikke snau med sine løfter eller trusler: 90 000 kvadratmeter til 3 milliarder kroner! Normalt ville protestene blitt store. Om de blir det denne gang, gjenstår å se. Kanskje har en form for tretthet bredt seg, etter at all motstand tidligere har vist seg så fåfengt, først mot den nåværende skamfering av omgivelsene rundt Oslo S, senere mot et Bjørvika planlagt slik at brukerne kan kjede seg til døde. Når man har skapt omgivelser preget av den ytterste trøstesløshet, så blir det egentlig lite å slåss for. De færreste vil føle en tilhørighet, eller at dette er et miljø med kvaliteter verd noen sverdslag. Hva hjelper det å henge opp gardiner i helvete? Her gjelder det å komme seg på bussen hjem. Som sagt av Franz Kafka: "Bort herfra, det er vårt mål". Saktens en fallitterklæring for en hovedstad, og for politikere uten teft som har latt sin by i stikken. De er ikke alene om sin svikt. Verden over, fra Shanghai til Los Angeles, skyter utvekstene opp i et svulstlignende tempo, i en målestokk som gjør mennesket til en mygg. I tillegg til de kvadratiske bokser i glass og betong har nye forbilder kommet til: det teknologiske, der bygningens forbilde er maskinen, eller det avantgardekunstneriske, der forbildet er nonfigurativ skulptur. Først og fremst er det megakapitalen som avspeiles, i det som er blitt et interessefellesskap mellom eiendomsbaroner og en toneangivende retning blant dagens arkitekter, som gjerne vil vise seg frem med det uvanlige. Hva det spørres mindre om, er hva jeg som et vanlig menneske og mine sanser trives med, og hva som valser meg ned. Påfallende lite spørres det også om hva som er praktisk, og hva som sparer ressurser og miljø. Den nyeste bygningen som er kommet opp i Bjørvika, glassboksen til PricewaterhouseCoopers, har et rekordartet energibehov: For å holde volumet under glassfasaden avkjølt om sommeren og oppvarmet om vinteren. Noe lignende merker jeg i mitt glasshus rett ved, der jeg, som trollet, gjemmer meg for solen når den kommer, bak tette persienner, så ikke solstrålene skal gjøre min dataskjerm uleselig. Slik lykkes det upraktiske, det kostbare og det utrivelige å inngå i en uovervinnelig treenighet, fordi vi arbeider mot naturens krefter, i stedet for å være på parti med dem. I noen årtier har miljøverntanken rettet stadig sterkere søkelys mot forurensning, ressursbruk og rovdrift på naturen. Innen byggekunsten har hovedstrømmen, oppsiktsvekkende nok, gått den motsatte vei. Bygningene reiser seg som stadig mer avstikkende inngrep i landskapet, mens harmoni oppfattes av byggeideologene nærmest som uttrykk for artistisk feighet. Utfordringen er akutt, fordi vår tid er i stand til å sette et vesensforskjellig kraftigere stempel på omgivelsene enn alle tidligere epoker. Vi overgår alle våre forfedre gjennom overlegenhet i byggekapasitet og teknisk rekkevidde, med et utvalg av industrielt tilvirkede materialer og elementer som før var utenkelig. Overfor et 21de århundre i høykonjunktur er landskapet ganske forsvarsløst. Bare børsfall og eiendomskrakk kan bringe det unnsetning for en stakket stund. Dermed etterlater vår slekt mer hemningsløse økologiske fingeravtrykk omkring oss enn noen før oss i historien. Hvordan vi forholder oss til denne splintringen av landskapet, der nybyggene bevisst tilsikter å rope høyest mulig, er et spørsmål om sinnelag. De fleste av de toneangivende arkitektene med de store oppdragene og deres støttespillere synes å være utdannet på en slik måte at de lovpriser det som splintrer. Honnørordene er "dristig formspråk", "nyskapning" og "livgivende kontrast". Jeg ser et landskap som er såret og i tilbaketrekning. Hos mange etterlater det fremmedgjørelse. Før eller senere vil en hjemsøkt verden måtte innse behovet for å dempe arkitekturens preg av teknologiske inngrep i landskapet, delvis for å berge det som måtte være tilbake av likevekt, delvis for å beskytte mot fremmedgjørelse. Ikke minst lider noen bevaringsverdige miljøer, fordi dagens dogmer innen profesjonen vil forby at den nødvendige fornyelse i slike strøk skjer gjennom tilpasning til det gamle. Det nye slagordet er "tilpasning gjennom kontrast". Dette er som George Orwells nytale, av samme logiske gehalt som "fred er krig", "stillhet er larm", "lys er mørke". Et mindretall blant dem som tegner våre hus, prøver å fornye et mer klassisk eller tradisjonsinspirert formspråk, ut fra den erfaring at slike løsninger faktisk har vist seg å virke, og stundom er mer takknemlig å forene med miljøverdier, i tillegg til trivsel og skjønnhet. Blant de toneangivende i bransjen blir slike avvik forsøkt bannlyst, gjerne med en strøm av ukvemsord om at de driver med "kopiering" av nedarvet formspråk, enten det tradisjonelle norske eller det klassiske. Til gjengjeld får vi glede oss over at det blant våre tonekunstnere fortsatt er tillatt for utøverne å uttrykke seg gjennom folkemusikken eller gjennom den klassiske musikk. Om byggekunstens smaksdommere var forbildet, ville det sett stygt ut for folkevisen og den klassiske symfoni. I diktet "Om å vokse nedover" skriver Rolf Jacobsen: Jo større byene blir Jo mindre blir menneskene. Jo høyere husene stikker mot skyene Jo lavere blir de som må bo der. I New York er du bare 10 cm. I London og Singapore kanskje en engelsk fot. Og byen vokser og vokser Og livet ditt blir mindre og mindre verd. Snart er vi høye som gresstuster bare, Og kan tas med en plenklipper Tidlig en søndag formiddag. Eller hva tror du? Hvordan skal det gå med EU? Tyrkia. Det skrives mye om hvordan Øst-Asia stiger opp og USA faller ned. Men i den nye internasjonale orden er det Europa og EU som har de største problemene. I 1945 var Storbritannia og kanskje også Frankrike stormakter. Det er de knapt i dag. Den økonomiske veksten har vært relativt lav i Europa gjennom flere tiår. Mange har pekt på EU som løsning på Europas problemer. EU har vært en suksess i den forstand at det har klart å kombinere geografisk utvidelse og innholdsmessig fordypelse. Geografisk har integrasjonen gått fra seks til nå å omfatte 27 medlemsland. Innholdsmessig har en gått fra en Kull- og Stålunion til et stadig mer integrert felles marked med en i stor grad felles valuta og til iherdige forsøk på å etablere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Nå er det imidlertid mange som føler at begge disse to linjene nærmer seg et endepunkt og at de heller ikke lenger kan kombineres. Her er det imidlertid rom for nyanser. EU vil ganske sikkert få flere nye medlemmer. I tillegg til Slovenia, som allerede er med, vil en hel serie stater fra det tidligere Jugoslavia ganske sikkert bli medlemmer. Kroatia og Makedonia er kommet lengst, men Bosnia-Hercegovina, Montenegro, og kanskje sogar Serbia vil antagelig komme med. Det samme gjelder Albania og også Kosovo. På litt lengre sikt er det gode muligheter for at Ukraina kan bli medlem av EU. Noe mer usikker er Moldova, Hviterussland og Georgia og sogar kanskje også andre stater i Kaukasus. Tyrkia er det store spørsmålet, men det er vanskelig å skjønne at EU kan si nei til Tyrkia etter at man har forhandlet med landet helt fra 1960-tallet. Det største problemet blir nok ikke Frankrike, men heller Østerrikes negative holdning og kanskje også Tyrkias egne ønsker. Det er vanskelig å se for seg Russland som medlem av EU. Island kan godt bli medlem; det vil kunne skje relativt fort. Det eneste som på kort sikt vil kunne bringe liv i en ny norsk EU-debatt, er antagelig at EU sier opp det som måtte være igjen av EØS-avtalen. På den innholdsmessige siden har EU derimot større problemer. Enstemmig godkjennelse av traktater er svært krevende. Utkastet til en konstitusjonell traktat ble stemt ned i Frankrike og Nederland i 2005. Lisboa-traktaten, som skulle redde de nye institusjonelle elementene, ble så forkastet i Irland. Dermed må EU inntil videre ledes på grunnlag av Nice-avtalen fra 2000. På område etter område ser vi at EU har store vanskeligheter med å få til større reformer. De økonomiske krisepakkene vedtas først og fremst på nasjonalstatsnivå; EUs miljøsatsing er full av særordninger av alle mulige slag. Ledelsen av EU skifter fortsatt hvert halvår. Etter at Sarkozy har hatt et hyperaktivt halvår, har skeptiske Tsjekkia overtatt ledelsen. Dette er jo ikke noen måte å lede en seriøs organisasjon på. På det utenrikspolitiske området er den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk proklamert, men langt fra noen realitet. Holdningene til USA og Russland spriker. Forsvarsbudsjettene krymper. EU vil fortsatt være "en konføderasjon av nasjonalstater". Integrasjonen går hele tiden fremover, men tempoet er for lavt til at Europa kan beholde den sentrale plass det tradisjonelt har hatt i internasjonal politikk. En ny metode på Ullevål universitetssykehus gjør at premature og syke nyfødte nå kan ligge uforstyrret og småsove mens sykepleierne tar blodprøver. Tilda (t.v.) og Johannes Borg er 11 uker, men skulle ikke ennå vært født om svangerskapet hadde forløpt som normalt. Johannes og Tilda Borg ble født etter bare 25 uker i mamma Therese Fosholt Moes mage. Johannes hadde store problemer med lungene og begge barna trengte respirator for å kunne puste den første tiden. - Nå er de stabile, men de slutter å puste innimellom. De har fortetninger i lungene og trenger ekstra oksygen, sier Moe. I løpet av de 11 ukene søskenparet har bodd på nyfødt intensiv-avdelingen ved Ullevål universitetssykehus, har det blitt mange prøver og undersøkelser. Men en ny metode for blodprøvetaking av premature skal innebære mindre smerte og forstyrrelse for barnet. - Vi har barn som har opphold her på flere måneder, og de må gjennom mange smertefulle prosesser. Blodprøvetaking er en av de hyppigste smertestimuliene de utsettes for, og derfor er dette er et viktig satsningsområde for oss, sier spesialsykepleier for barn, Siw Treider, ved Ullevål. Sammen med intensivsykepleier Solfrid Steinnes har hun ledet prosjektet med å innføre den nye metoden, som går ut på å ta blod fra vener i hodet på barnet. Se hvordan de tar blodprøver av lille Johannes her | Kapillær hælprøve (se faktaboks) er tradisjonelt den mest brukte metoden for blodprøvetaking av små barn, selv om forskning viser at den er smertefull. Enkelte sykehus bruker veneprøver fremfor hælprøver på nyfødte, men de aller færreste tar foreløpig slike prøver i hodet. - Ved kapillær hælprøve må man snitte inn i vevet og klemme blodet ut. Når man tar veneprøve i hodet, slik vi gjør, forstyrrer det barnet mye mindre, sier Steinnes. - Fordelen med vår metode er at barnet kan ligge uforstyrret i et godt og samlet leie med smokk og sukkervann som smertelindring. De fleste småsover og reagerer ikke på at prøven blir tatt. Prøven krever bare en liten punktering i venen og huden, og det kan stikkes flere ganger i samme venen fordi man ikke lager sår eller skader i huden. Nyfødtintensiven ved Ullevål, som er Norges største avdeling i sitt slag med 900 pasienter innlagt hvert år, har nå besluttet at alle blodprøver, om mulig, skal tas på denne måten. Unntakene er intensivpasienter som tar blodprøver fra et navlekateter eller en arteriekran, og noen nyfødte som har hodesmerter etter fødselen. Avdelingens sykepleierere tar blodprøvene selv, slik at barnets rytme kan bestemme når det gjøres. - Tidligere kom en bioingeniør på prøverunde og tok alle avdelingens blodprøver samtidig. Da var det klinisk-kjemisk avdelings rutiner som avgjorde når det ble gjort. Nå ser vi på hvilket tidspunkt som er mest gunstig for barnet, og passer på at hvert enkelt barn er mett og trøtt når prøven utføres, sier Treider. I tillegg passer de på at det drøyer mellom hver smertefulle stimuli barnet blir utsatt for. Mamma Therese Fosholt Moe er positiv til metoden. - De har ikke grått noe særlig når de har tatt blodprøver. For meg virker det som om det er verre å ta blodprøver i hælen, hvor du må gjennom et litt tykkere hudlag og klemme for å få ut blodet, sier Moe. Artikkelen fortsetter under bildet. Omleggingen på Ullevål innebærer økt ressursbruk ved avdelingen fordi to sykepleiere bidrar ved hver blodprøve. Gjennom interne undersøkelser er det kommet frem at hver prøve opptar mellom 15 og 30 minutter av de vakthavende sykepleiernes tid. Likevel hevder Steinnes og Treider at de aller fleste sykepleierne er fornøyde. - Vi synes dette er så viktig at vi prioriterer det. Så lenge det finnes forskning som anbefaler denne praksisen, mener vi det er uetisk å ikke implementere denne, sier Steinnes. Steinnes og Treider har også reist rundt i landet og drevet opplæring i metoden ved andre sykehus. Ved Rikshospitalets nyfødt intensiv-avdeling er målet at alle sykepleierne skal ha fått teknisk og praktisk opplæring i løpet av året. - Vi jobber med å lære opp personalet i denne metoden fordi den er mye bedre for barnet. Det varierer fra barn til barn hvilken metode for blodprøvetaking som er best, men målet er å alltid bruke den mest skånsomme metoden, sier avdelingssjef Kari Lysaker ved Rikshospitalet. Lykkelig uvitende | Hukommelsestap. 26. januar 2001: Retrograd amnesi. Jorden rundt. Venner. Mye å lære. Øyvind Aamot husker ikke sine første 27 leveår. Livet kunne ikke vært bedre, mener han. I filmen drar Øyvind Aamot tilbake til Kina, til stedet der han skulle finne spesielle hestenomader og hvor han trolig mistet hukommelsen. Ut mellom trærne, midt i et villastrøk på Stabekk i Bærum kommer en mann med meterlange rastafletter flaksende som en kråke. - Joho, roper han og svever over de to skihoppene midt i hagen. Slalåmskiene er halvannen meter lange og surret med sort tape. - Noe jeg fant av gamle ting, forklarer Øyvind Aamot (35). - Det var dine første slalåmski, du fikk dem da du var åtte år gammel. Du hadde mast så fælt, forklarer moren. Åtte år er gått siden Øyvind mistet hukommelsen. Det første han husker er at han satt på et tog i Kina. Han visste ikke hva han het eller hvor han var, hvem moren hans var eller hva en mor er. At det er forskjell på venner, kusiner og fedre. Han skjønte ikke at de små barna ved siden av ham var barn som skulle vokse opp og bli store. At han bodde i et land som het Norge eller at verden består av mange land og et av dem er Norge. Han ante ingenting om redsel eller smerte. Han skjønte ikke at det var noe unormalt ved ikke å vite alt dette. Alt fra livet hans var slettet fra hukommelsen. 27 år med minner og opplevelser, sorger, gleder og frustrasjoner. Han husker ikke at alt han ønsket seg som skolegutt var et par slalåmski og da han pakket dem opp ble han så lykkelig at han hadde dem på seg resten av dagen. Reiser, hans første kjæreste, russetiden - alt var slettet. Først nå føler han at livet hans har ramlet på plass, at alt henger sammen. På et bord hjemme i barndomshjemmet på Stabekk ligger en bunke filmplakater. 20. februar har filmen Jakten på hukommelsen première. Det er filmen og historien om hans liv. En dokumentarfilm om jakten på hva som egentlig skjedde i Kina, en livsbejaendes film om å leve et godt liv med hukommelsestap. Ragnhild Aamot har ikke hørt noe fra sønnen på to måneder. Han hadde forlatt vennene sine på jorda rundt-turen og var på vei alene inn til en nomadestamme i fjellene ved Tibet. Han ba henne ikke bekymre seg, det var ikke sikkert han fikk tilgang til e-post på en stund. En gnagende uro begynte likevel å bre seg. Hva skulle hun gjøre? Reise til Kina med en stor plakat: "Har du sett denne gutten?"? Hvordan etterlyser man en savnet nordmann i Kina? 26. januar hadde hun satt som frist. Hvis hun ikke hadde hørt noe, skulle hun ringe ambassaden. Da hun logger seg på datamaskinen på jobben denne fredags morgenen ser hun at det ligger en mail fra Øyvind. Han er i New Zealand. Hun føler seg lettet, men bekymringen tar raskt overhånd da hun leser at han har mistet hukommelsen: « Jeg oppdaget at jeg må ha kunnet skrive på denne maskinen tidligere for det går fortere og fortere, og det er som om fingrene beveger seg selv | For en del dager siden fant jeg igjen koden til min e-mailadresse som jeg har skrevet på en lapp. Det var kjempefint, for det var da jeg oppdaget denne mengden av brev fra mennesker det viser seg har tilknytning til meg | Mary sa at du kanskje ville bekymre deg, men det er det ingen grunn til. Ingenting i mitt liv ligner den assosiasjonen jeg får fra "bekymring", som består av en del farger i ujevn, opphakket sammensetning... Ifølge alle her er nok du den vennen som jeg kjenner aller best. Og da er jo du et vidunderlig menneske du også. Hvordan man blir venner er jammen noe spesielt som jeg ennå ikke har forstått helt, men som jeg nyter overmåtelig | Du kan nok fortelle meg masse masse og nå kommer den morsomme følelsen i magen tilbake. Det er gøy. Masse hilsen og klem fra Øyvind Vind. I brevene jeg har skrevet finner jeg begge disse navnene, og jeg liker begge. ». Hukommelsestap, eller amnesi, har to former: Retrograd og anterograd. Øyvind har fått diagnosen på det første. Det vil si at han har glemt det som skjedde før en antatt skade inntraff, men kan lagre nye minner. Harddisken er slettet, for å si det enkelt. De som lider av anterograd amnesi har problemer med å huske det som skjer etter at de mistet hukommelsen. Øyvind hadde ikke mistet språket eller motoriske ferdigheter. Forsker i psykolog Pål Johan Karlsen mener det hele er et fascinerende mysterium, at dette sier mye om hvor kompleks hjernen vår er. - Det finnes veldig, veldig få slike tilfeller, sier han. Minner er spredt utover hele hjernebarken. Det vanlige er at man glemmer bare det aller siste som har skjedd, for eksempel hva som skjedde rett før og under en trafikkulykke. De ferskeste minnene er nemlig de sterkeste og også de mest sårbare. De har ikke rukket å sette seg godt fast i langtidshukommelsen. Årsakene til hukommelsestap kan være mange: Hjernerystelse, slag mot hodet, trafikkulykker, kreftsvulster eller epilepsi blant annet. Øyvind kan ha en permanent blokkering i hjernen. Minnene på harddisken blir uleselige og det er helt uopprettelig. - Han har trolig mistet tilgangen til de eksplisitte minnene, det vil si episoder og fakta. Et godt eksempel på at vi har flere typer hukommelse. Dette kan vi lære masse av, sier Karlsen. Et tomt blikk var det første moren la merke til da hun møtte han på flyplassen i Los Angeles for første gang etter ulykken. Øynene var så lyseblå, så tomme, trekkene så feminine. Tross ulykken hadde han fortsatt reiseruten han hadde planlagt jorden rundt. - Hei, Øyvind. Jeg er moren din, sa hun og ga ham en klem, men Øyvind reagerte ikke. Alt kommer til å ordne seg bare vi kommer til Norge, tenkte hun. Han er i live, det er det viktigste. Legene hadde jo sagt at hukommelsen ville komme tilbake. Øyvind har aldri følt noe sorg etter hukommelsestapet. For kan man egentlig savne noe man ikke husker? Kun én gang har han følt seg deprimert. Fem år etter at han sendte den første mailen til moren dro han med filmteamet tilbake til Kina, til den lille landsbyen Zhang Jia Jie der han trolig mistet hukommelsen. Han beskriver det som den eneste vanskeligste situasjonen han har opplevd i alle disse årene. Han følte seg uvel, det knøt seg i brystet. Tilbake på hotellet ble han liggende på sengen. Han gråt, orket ikke å spise. Etter 30 timer lettet trykket, han reiste seg opp fra sengen og gjenfant følelsen av at livet er så uendelig bra. For det er det han føler livet er. Kanskje ikke så euforisk som de første årene, men likevel en konstant følelse av lykke. - Jeg har et veldig fint liv. Han sitter ved siden av moren i sofaen i barndomshjemmet på Stabekk, som nå er blitt forvandlet til et kulturhus. De ler, det er så mange morsomme historier. Moren mener historien om livet hans bør bli til en musikal. - Kanskje har jeg vært heldig med det som skjedde. Det er jo en helt unik situasjon. Den første tiden observerte jeg mye, jeg levde nok litt overfladisk. Selv om det meste er rekonstruksjon, føler jeg at alle minnene er blitt en del av meg igjen. Og at jeg er blitt en del av dem. Øyvind er så uendelig takknemlige for alle vennene som har støttet ham, som har brukt tid på å fortelle ham historiene om livet hans, vist ham bilder. Moren husker godt den første tiden etter at de kom hjem. Han var som en svamp som sugde alt til seg selv. På Blindern fulgte han forelesninger i sosialantropologi, astronomi, fysikk, lingvistikk og psykologi, jus og økonomi. Han gikk inn der han så en åpen dør og lasset den tomme harddisken full av ny kunnskap. Han husket alt krystallklart. Til tider var det vanskelig, innrømmer moren. Hun kjente ham ikke igjen. Var den en annen sjel som hadde tatt bolig i kroppen hans? Fellesforståelsen av normer og familieverdier var borte. Øyvind ville ikke uten videre akseptere at man ikke raper ved bordet og hvorfor kunne man ikke kjøre i kollektivfeltet, der var det jo ingen biler? En voksen, intelligent mann på 27 år er ikke lett å overbevise. Og hvem skulle han lytte til? Det finnes jo så mange oppfatninger av hvordan man bør leve livet. Etter et par år så hun det, personligheten kom sakte snikende opp til overflaten. Han fikk tilbake det velkjente blikket i øynene. - Begreper som bedre og verre fungerer ikke, jeg vet jo bare at det har gått veldig bra. Jeg har hele tiden hatt en følelse av ro og tilpassethet. Den første tiden i Kina var jo for meg helt naturlig. Jeg hadde det veldig bra i min lykke. Om jeg var overlykkelig eller overfladisk vet jeg ikke, sier han. - Å ikke skjønne har aldri vært plagsomt. At han ikke kjente igjen moren på flyplassen i Los Angeles er ikke viktig. - Hva er hver og ens base egentlig? Alle er vi jo i utvikling. Nå ønsker han å byge opp kulturhuset eVohjemme og kulturorganisasjonen Cosmic Wind Cultural Collaborations. Det er derfor han for to dager siden bygget de to hoppene i hagen. I mars inviterer han barn og voksne til en kulturfestival i hagen. Band skal spille, det skal være skikonkurranser, jamming og matservering. Han ønsker at huset skal fylles opp med ulike kulturelle aktiviteter, at kuturoganisasjonen skal bli et organ for utveksling av musikk og kultur over landegrensene. Det finnes flere teorier om hva som kan ha skjedd med Øyvind. Noen nevner en dykkerulykke, andre en hjernehinnebetennelse i barneårene, noen en matforgiftning. I filmen blir Øyvind fortalt at han har hatt to fall. Ingen kan med sikkerhet gi en årsaksforklaring selv om regissør Thomas Lien med filmen forsøker å gi noen svar. Han var selv med på jorden rundt-reisen før dette skjedde. Han tror historien fascinerer av én enkel grunn: - Det er en tankerekke det er lett å gå inn i. Vi er jo et produkt av våre minner, men hvem er vi uten disse minnene? Dette er ikke en trist film om en trist skjebne, understreker han. - Den handler ikke om å miste noe, men om å oppleve livet på nytt. Vi har mye å lære av Øyvind, sier han. Se klipp fra filmen her: Se videoen i større format | Brodecks rapport er den type roman mange trolig vil lese i ett strekk. Philippe Claudel skriver utpreget visuelt ("en filthatt spiste opp halve ansiktet"); man undres ikke over at han i tillegg til å være forfatter også er filmskaper. Dertil besitter han en velutviklet evne til å forurolige leseren via det underforståtte i teksten. Dette skapes både gjennom kresent ordvalg og det som aldri utsies direkte. I sammenstillinger og oppramsinger kan han oppnå den forbløffende effekt at stemme blir en ting, løftet av lyset. Og la straks all ros risle over våre fremste oversettere, Kari og Kjell Risvik. Nåtidshandlingen i boken leder umiddelbart oppmerksomheten mot et grenseområde mellom Frankrike og Tyskland i første året etter den annen verdenskrig, fortrinnsvis Alsace-Lorraine. De redsler Brodeck må utstå i "leiren", inngår uten tvil i holocaustmarerittet. Gatedemonstranten Wighert Ruppach som dør under ville opptøyer, minner om SA-mannen Horst Wessels skjebne, og Pürische Nacht er åpenbart tegnet etter mønster av Krystallnatten. Men Claudel unnlater å tids- og stedfeste, dette er en allegorisk roman om det grusomme i mennesket, om det skrekkens potensial vi alle kan målbære og iverksette, om skyld kontra uskyld, om det utsatte enkeltmennesket kontra den nådeløse massen, om den bekvemme forglemmelse kontra den smertefulle erindring... Og det faktiske vet vi: Jødeforfølgelsene stoppet ikke i 1945, konsentrasjonsleirer for - og massemord på - en rekke folkegrupper har vært våre trofaste følgesvenner i mange år og på mange steder i tiden etterpå. Brodecks rapport er like meget en samtidsroman som en historisk roman | Den rapporten Brodeck mer eller mindre tvinges til å skrive, er historien om hvordan mennene i denne landsbyen på 400 sjeler tok livet av de Anderer, "den andre", denne merkelige og uutgrunnelige mannen som var ankommet for kort tid siden, og som ingen kunne plassere, kategorisere, rubrisere. Var han sendt av noen? Det frykter landsbyens pøbel. Brodeck skal sørge for at en eventuell omverden både skal forstå og muligens tilgi udåden. Med nærmest obskøn ironi forutsettes det at han har spesielle forutsetninger for det. Han ble sendt til konsentrasjonsleiren etter å ha vært utpekt av landsbylederne overfor okkupantene. For å overleve måtte han innta rollen som Brodeck-bikkja i leiren; og etter at han ble deportert, voldtok og besvangret okkupantsoldater og landsbyboere hans unge hustru, som så vidt overlevde, men som fikk varige sinnsskader. Men nettopp tanken på Emélia fikk ham til å utholde nedverdigelsene og umenneskeliggjøringen, og da han mirakuløst nok kommer hjem igjen, til manges ubekvemhet, er han ikke hevngjerrig. Hengivenheten overfor Emélia og den lille, "uekte" datteren kan ingen og intet rokke ved; det er hans siste tilflukt i det menneskelige. Ikke fordi han tror på den altomfavnende kjærligheten, ennsi tilgivelsen, men fordi han er helt uten illusjoner: "Bare de døde har alltid urett," heter det et sted. Brodecks rapport er et knyttneveslag og et donkraftløft av et lesestykke. Skole evakuert etter trusler på Internett | Pågrepet av bevæpnet politi | - Bombetrussel | Over 1000 evakuert | - Lærerne forduftet | Politiet har pågrepet en tenåring etter skoletrusselen. Glemmen skole i Fredrikstad vil bli holdt stengt i to dager. Politiet pågrep torsdag ettermiddag en tenåring for bombetrusselen mot Glemmen vgs i Fredrikstad. Har du tips eller bilder denne saken? Send en e-post til 2286@aftenposten.no eller ring Aftenposten.no på 02286. Du kan også sende SMS / MMS til 2286. Østfold politidistrikt mottok i dag kl. 11.32 melding om at det var fremsatt trussel om alvorlig voldshandling rettet mot Glemmen videregående skole i Fredrikstad. Skolen ble evakuert på grunn av trusselen. Politiet har pågrepet en tenåring i forbindelse med saken. Politiet har foreløpig ingen flere mistenkte, og anser trusselsituasjonen som avklart. - Vi har pågrepet en person i tenårene, og sjekker nå ut om det er denne personen som har sendt ut trusselmeldingen, sier visepolitimester Thor Kleppen til Aftenposten.no. Ifølge et øyenvtine skal personen ha blitt pågrepet utenfor en Kiwi-butikk på Kråkerøy mens han snakket i mobiltelefon. - En gutt ble lagt i jern av tre menn med maskinpistoler, sier Heidi Jansson til Aftenposten.no | Ifølge Jansson virket ikke personen særlig overrasket. - Han var ganske rolig da han la fra seg mobiltelefonen og strakte armene i været, sier hun. Saken fortsetter under bildet. Etter det Aftenposten.no kjenner til er elevene blitt fortalt at det dreier seg om en bombetrussel. Politiet i Fredrikstad har anmodet bombegruppa i Oslo om bistand. - Det er blitt fremsatt en alvorlig voldstrussel på Internett. Vi fanget opp denne trusselen, og besluttet å evakuere skolen, sier politiinspektør Heidi L. Arneberg ved Fredrikstad politistasjon til Aftenposten.no. - Vi tar slike saker svært alvorlig, og det viktigste for oss innledningsvis er å få elevene vekk fra området, sier politiinspektøren. Politiet opplyser at de er på stedet og har iverksatt evakuering av elever og ansatt i samarbeid med skolens ledelse. Etterforskning er igangsatt ved Fredrikstad politistasjon. Ifølge politiet er over 1000 personer blitt evkuert. Aftenposten.no kjenner til at alle elevene måtte forlate eiendelene sine inne i skolebygningen i all hast da trusselsituasjonen ble kjent. Personlige eiendeler, PC-er og klær ble lagt igjen da elevene ble evkuert. - Vi fikk beskjed om trusselen 11.30 og tømte skolen i løpet av fem til ti minutter, sier rektor ved skolen John Kristiansen til Aftenposten.no. Han forteller at skolen har en egen beredskapsplan for slike hendelser, og at denne ble gjennomført i løpet av kort tid. Etter råd fra politiet besluttet de å stenge skolen også fredag. Anne Marit Skovly er avdelingsleder ved helse- og sosialfag på Glemmen. Hun sier at evakueringen gikk relativt rolig for seg. - Vi sendte elevene hjem med beskjed om å ikke komme tilbake før etter påske. Vi er godt trent etter flere evakueringsøvelser, så evakueringen gikk greit, sier hun til Aftenposten.no | Elevrådsleder Christian Fredrik Leknes-Kilmork oppleved situasjonen som kaotisk. - Vi fikk beskjed om å komme oss ut så fort som mulig på grunn av en bombetrussel. Det er nok først i ettertid at folk skjønner hvor alvorlig situasjonen var, sier han til Aftenposten.no | Elevrådslederen forklarer at det ble en del frustrasjon grunnet mangel på beskjeder. - Da vi kom ut var både lærere og ledelsen forduftet, så det var mange spørsmål vi ikke fikk besvart, sier han. Flere medier melder at også en annen skole i byen, Frederik II videregående skole, ble evakuert, men dette avkrefter rektoren ved skolen overfor Aftenposten.no. Også politiet avkrefter dette overfor Aftenposten.no. Aftenposten.no følger saken. Lager farlig narkotisk stoff av bilfelgrens | Bestiller på nettet | Kamufleres som brus | - Billig rusmiddel | Mens heroin og kokain må fraktes halve jorden rundt før stoffet når Norge, lager rusmisbrukere i Hordaland GHB hjemme. Tre personer ble nylig funnet bevisstløse i Bergen Kino etter en overdose av GHB. Foto: Rune Stølås / bt.no | - Omtrent hvem som helst kan lage det. Oppskriften ligger på nettet, sier Rune Fremstad, leder for narkotikaseksjonen ved Bergen sentrum politistasjon, til BT.no. I løpet av de siste dagene har flere personer tatt GHB-overdoser i Bergen, og ytterligere andre blitt pågrepet med stoffet. Karl Edvin Endresen ble arrestert da han i mai delte ut GHB under et kunstprosjekt. Han vil ikke svare på hvordan han fikk tak i stoffet, men sier det er en smal sak å lage det på egen hånd. - Det er gjort på tre timer. Men det er vanskelig å få tak i store mengder av rensemidlene som brukes som råstoff, sier Endresen, som er elev ved Statens Kunstakademi. I Nygårdsparken i Bergen ropes det ut tilbud på heroin, Subutex, speed og alle slags piller. Men Nygårdsparken er ikke markedet for GHB. - Det er ingen som har GHB her. De som bruker det bestiller felgrens, og lager det selv hjemme, sier en narkoman mann i 20-årene. På nettet diskuterer norske rusmisbrukere åpent hvordan man best kan lage GHB selv. Over hele landet har politiet gjort beslag av GHB, som regnes som svært farlig av flere grunner. Også i Os kommune, der en mann ble pågrepet for besittelse torsdag. - Vi vet at ingrediensene bestilles på nettet, og at GHB produseres i Os, sier politiførstebetjent Audun Hadler-Olsen ved Os lensmannskontor. En stor andel av dem som er blitt tatt med GHB i Os er folk som ikke tilhører de vanlige rusbelastede miljøene. - De går på skole eller har jobb, flere av dem har barn, og bruker GHB i helgene, sier Hadler-Olsen. I hele fjor tok politiet 36 liter GHB fordelt på 134 beslag. Det er et lavt tall, mener Kripos, som mener at risikoen for å bli tatt med GHB trolig er mindre enn for andre typer stoffer. - Siden utseendet og virkningen av GHB og alkoholholdige drikkevarer har store likhetstrekk, kan en ikke se bort fra at beslagsdata ikke gjenspeiler utbredelsen på noen god måte, skriver Kripos i årsrapporten for 2008. I Hordaland har politiet sett at GHB - som egentlig er fargeløst - er blitt tilsatt gul konditorfarge og tappet på Solo-flasker. - Da er det ikke så lett for politiet å oppdage det, sier Hadler-Olsen. I juni skrev BT at Bergensklinikkene advarte mot en tydelig økning i bruken av GHB i Bergen. - GHB er kjent for å ha veldig uforutsigbar styrke. Det produseres på ymse vis, og kvaliteten varierer sterkt. Det gjør at faren for overdose er større enn ved andre stoffer, sa Liv Flesland ved Bergensklinikkene til BT 10. juni. Det finnes ingen motgift mot en overdose GHB. Kunststudent Endresen tror overdosene skyldes nye brukere som ikke har erfaring med det livsfarlige rusmiddelet. - Man må aldri blande GHB med alkohol eller sedativ medisin. Men mange som ikke har prøvd GHB før, tar ikke advarslene seriøst. Dessuten er GHB et av de billigste rusmidlene som finnes. En brukerdose koster 20 kroner, sier Endresen. Til høsten må han møte i retten, etter å ha delt ut rusmiddelet til publikum på en utstilling i Stenersenmuseet i Oslo | Døde av kosttilskudd? En uvirkelig sommer. Big business. Trenger bedre kontroll. Kroppen svikter. Offer for juks. Omfanget større enn antatt. En internasjonal utfordring. Han som alltid var der. Sverre Murud var en sprek 69-åring. Legene mener dette kosttilskuddet bidro til at kroppen hans gikk i oppløsning. Da Sverre Murud fylte 67 år, så han ingen grunn til å bli pensjonist. Å holde seg i form var hobbyen hans. Biloppretteren syklet Grenserittet om sommeren, gikk Birkebeineren om vinteren og løp tre ganger i uken med veterangruppen på Kløfta. Til han fylte 69 jobbet han deltid, men da syntes han det fikk være nok. Torsdag 29. mai 2008 hadde Sverre Murud sin siste arbeidsdag. Det var på tide å kose seg. Men den første helgen som pensjonist blir han fryktelig kvalm og får bare i seg litt havregrøt. Når Karen Helene Murud kommer hjem fra jobb på mandag, er ektemannen helt gul. - Gud, Sverre, det må være gallestein, sier hun, men han vil vente til dagen etter før de gjør noe med det. Morgenen etter besvimer Sverre tre ganger mens han prøver å kle på seg. Han, som barna alltid har tenkt på som så sterk, kjøres til Akershus Universitetssykehus i ambulanse. Der viser det seg at mannen som aldri er syk, som er forsiktig med alkohol og ikke har kjent noen symptomer, har leververdier på 3000. Det er skyhøyt. Uten at han har merket det, har cellene i leveren begynt å dø. Trebarnsfaren som snart skal få sitt tredje barnebarn, er i ferd med å gå i oppløsning innvendig. Sverre har ikke vært lenge på Ahus før legene spør om han tar noen legemidler eller naturmidler. Han gir fra seg alt han har; Lipitor og Ezetrol, to preparater som skal forebygge en hjertesykdom han er arvelig disponert for. Begge kan påvirke leveren, men Lipitor har Sverre brukt i mange år uten bivirkninger, og Ezetrol, som han har gått på i et halvt år, gir sjelden leverbivirkninger. Men legemiddelet har ikke vært i bruk så lenge, og det er få pasienter som tar det. For å være på den sikre siden, gir Sverre også legene en boks med kosttilskuddet Fortodol. Sverre har aldri brukt andre helsekostprodukter enn tran og litt ølgjær, men i februar fikk han anbefalt Fortodol av en bekjent, som syntes det var så bra mot støle og ømme muskler. Og det virket, syntes Sverre. Derfor tok han det nå og da, når han hadde trent vekter på jobben, for eksempel. Både han, Ahus og familien tror han snart blir frisk igjen. Men da datteren Hanne ser igjen faren etter å ha avbrutt ferien, har han slanger overalt. 69-åringen er blitt undersøkt med alle hjelpemidler. Røntgen. Ultralyd. EKG. Næring får han bare i seg intravenøst, og sakte, men sikkert begynner også nyrene å svikte. 24. juni får Sverre dialyse. Det går ikke så bra. Han må få blodoverføring etterpå. Med ett er det som om Karen Helene, Hanne og brødrene Rune og Ståle befinner seg i et mareritt. Et mareritt de kan gjøre fint lite med, annet enn å sitte hos Sverre på skift. Dagene veksler mellom jobb og sykehus. Sykehus og jobb. Og dette uvirkelige som skjer med ektemannen og faren deres, har legene få forklaringer på. Men de mistenker bivirkninger av legemidler og Fortodol. Mellom sykebesøkene søker Rune på legemidler og bivirkninger på nettet. Men at Fortodol skulle ha noe å si, har han liten tro på. Det er jo bare et kosttilskudd, basert på gurkemeie. Og gurkemeie kan jo ikke skade. Det hverken han eller legene på Ahus vet, fordi det ikke står på boksen eller noen andre steder, er at de Fortodol-kapslene Sverre har spist, er tilsatt legemiddelet nimesulid. Et smertestillende og betennelsesdempende middel som ikke er godkjent i Norge. Nimesulid kan være svært skadelig for leveren og er derfor trukket fra markedet i mange land. De siste ti årene er Omega 3, vitaminer, mineraler, tran, urteblandinger og antioksidanter blitt big business i Norge. I fjor omsatte helsekostbutikker, apotek, matbutikker og postordrefirmaer helse på boks for 2,2 milliarder kroner. Plusser du på alt som blir kjøpt via nettet, gjennom pyramider eller på homepartyer, kommer du fort opp i tre milliarder, anslår Bransjerådet for Naturmidler. I gjennomregulerte Norge er det lett å anta at myndighetene har kontroll over produkter som lover deg og meg god helse. Men tilsynet med dem er langt mer tilfeldig enn man skulle tro. Mens innholdet i legemidler og naturlegemidler er undersøkt og dokumentert, slik at man kjenner effekten og mulige bivirkninger, er det langt fra tilfelle med alle kosttilskuddene halvparten av befolkningen svelger i løpet av et år. Høsten 2006 gjennomførte Mattilsynet, Folkehelseinstituttet og Statens legemiddelverk en undersøkelse av 82 typer kosttilskudd. Markedsføringen lovet stor virkning av produktene, som skulle øke potensen, virke oppkvikkende eller være slankende. Da fant de følgende: - Tre av potensfremmerne var tilsatt ulovlige legemidler. I det ene var mengden over tre ganger så høy som det Legemiddelverket anbefaler. - Tre av de slankende kosttilskuddene var tilsatt synefrin, et legemiddel med stimulerende effekt. De inneholdt også koffein, selv om kombinasjonen av koffein og synefrin kan være farlig for folk med hjertesykdom eller annen alvorlig sykdom. - I flere av produktene ble det påvist rester av plantevernmidler. - Efedrin, et reseptpliktig sentralstimulerende middel, ble påvist i liten mengde i ett av de oppkvikkende tilskuddene. - Det er svært alvorlig at noen tilsetter legemidler i kosttilskudd for å oppnå sterkere virkning. Forbrukerne har ingen mulighet til å vite hva produktene egentlig inneholder når stoffene ikke oppgis i merkingen, og kosttilskuddene tvert imot markedsføres som naturlige og ufarlige alternativer til legemidler. Dette kan i verste fall sette folks liv og helse i fare, og viser at det er behov for mer systematisk kontroll av kosttilskudd. Slik kontroll bør også omfatte kjemisk analyse, sa rådgiver Anne Kristi Sommer i Mattilsynet i mai i fjor, da den endelige rapporten fra undersøkelsen ble lagt frem. Det er Mattilsynet som skal føre tilsyn med kosttilskudd. Likevel har ikke etaten satt et sterkere fokus på feltet siden den gang. - Det er ingen tvil om at det hadde vært en fordel med bedre kontroll. Men Mattilsynet har enormt mange oppgaver, og vi må hele tiden prioritere de områdene der det er størst helsefare. Forbrukerne, som frivillig kjøper slike produkter, kan nok være mer skeptiske enn de har vært. Det er mange seriøse aktører der ute, men også en del lureri, hvor useriøse produsenter får folk til å bruke masse penger på tulleting, sier Sommer. I dag har alle som driver helsekostbutikk plikt til å registrere virksomheten hos Mattilsynet. Det skal også bli meldeplikt for kosttilskuddene de selger, men tilsynet vet ikke når databasen er klar. Produsenter av kosttilskudd må imidlertid kunne dokumentere at de egenskapene de knytter til produktene, som at de skal styrke immunforsvaret eller være gode for hjertet, faktisk stemmer. Men Mattilsynet sjekker ikke automatisk at all dokumentasjon er god nok, eller at den i det hele tatt finnes. - Det er heller ikke meningen. Virkeligheten er ikke sånn at selv om du har et kontrollapparat, så vil alt bli kontrollert. Vi foretar inspeksjoner og revisjoner og kan ta stikkprøver, men til syvende og sist er det leverandørene og de som selger kosttilskudd som har ansvaret for at produktene er trygge og dokumentasjonen i orden, understreker Sommer. På Ahus ligger Sverre Murud og hikker. Leveren hans produserer ikke lenger så mye protein som den skal, og vannet holder seg ikke inni blodårene, men begynner å sive fra årene hans og ut i vevet og buken. Hele immunforsvaret svikter, og blodet hans forgiftes. Forstyrrelser i blodet kan påvirke hjernecellene og gjøre pasienter forvirret, urolige og hallusinerte. For Sverre blir det vanskelig å snakke. Ofte begynner han på setninger han ikke klarer å fullføre. Men en gang sier han til Rune og Ståle at han skal ut, og ber dem hente jakken hans... Legene håper stadig at ting skal snu, og 1. juli overføres Sverre til Rikshospitalet, som skal vurdere om han kan få en levertransplantasjon. Det kan han ikke. Han har i tillegg for dårlig sirkulasjon til hjertet og er for syk for to omfattende operasjoner. Sommeren 2008 kjører Karen Helene, Hanne, Rune og Ståle berg-og-dal-bane mellom håp og fortvilelse. Natt til 14. juli sitter Hanne alene hos Sverre. Faren, han som alltid har vært der, tryggheten, oppmann i skiklubben og tusenkunstneren som akkurat har snekret terrasse til henne og familien, klarer ikke å løfte armene. Nå begynner han å jamre seg og ligge urolig. Det er vondt å se på, og to ganger flytter Hanne og en sykepleier Sverre i riktig stilling. Den siste gangen oppdager hun blod på lakenet, tilkaller lege og får ham til å gi faren sterkere smertestillende. Da roer han seg. Hanne lener seg tilbake i stolen, lukker øynene og lytter til Sverres langsomme pust. Teller sekundene mellom og tenker: "Nå sover pappa godt." Men plutselig hører hun ikke pusten hans lenger. Sverre er død, kl. 04.30. En halvtime før kona skulle kommet og overtatt "vakten" ved sengen hans. Nå, nesten ett år senere, går disse nattetimene som en film gjennom hodet til Hanne, igjen og igjen. Særlig når hun prøver å sove. Mens Sverre ligger på sykehuset, har Legemiddelverkene i Sverige og Norge begynt å få inn bivirkningsmeldinger etter bruk av Fortodol. Alle går på leveren. Siden kosttilskuddet kom på markedet i Sverige i 2004 og i Norge i 2007, skal det være solgt 24 millioner kapsler fra helsekostbutikker og over Internett. Det norske Legemiddelverket sender meldingene videre til Mattilsynet, som i februar i år drar på befaring til leverandøren, Bringwell Norge. De distribuerer kosttilskudd, vitaminer, mineraler, sportsernæring, naturkosmetikk og naturlegemidler. Mattilsynet oversender en boks Fortodol til legemiddelmyndighetene i Sverige for at de skal analysere den. Statens legemiddelverk knytter på det tidspunktet Fortodol til alvorlig leversvikt både i Norge, Sverige og Danmark, i to tilfeller med dødelig utgang. Den norske boksen viser seg imidlertid å ikke inneholde ulovlige ingredienser. Likevel beslutter Bringwell dagen etter å trekke produktet fra markedet. Etter Sverres død føler familien Murud at de ikke har fått ordentlig svar på hva han døde av, og kontakter Relis, informasjonssenteret for legemidler ved Ullevål universitetssykehus. En dag ringer Relis Karen Helene og spør om hun fortsatt har en boks Fortodol som Sverre har spist av? Det har hun. Den sendes til Sverige, og 25. mars avsløres det: Kosttilskuddet Sverre har tatt, er tilsatt terapeutiske doser med nimesulid. Rune er den første som ser dette på Aftenpostens nettavis. Ståle ringer Legemiddelverket og finner ut at det er faren deres det står om. Da Karen Helene leser nyheten, kjennes det like uvirkelig som da Sverre døde. Denne uken ble det kjent at ikke bare Sverres og én annens boks, men det meste av Fortodolet som er solgt i Norge, i alt syv millioner kapsler, har vært tilsatt nimesulid, slik Aftenposten skrev om på onsdag. I vår har både Mattilsynet, Legemiddelverket, mediene og helsekostbransjen selv advart: Slutt å ta Fortodol! Men ingen skriver inngående om hvor kosttilskuddet egentlig kommer fra - en 74 år gammel mann fra California. Kurt Donsbach er en kjent størrelse innen den alternative helseverdenen i USA, med eget radioprogram på Internett, fire alternative sykehus og millioner av solgte ernæringsbøker bak seg. For en drøy måned siden ble han arrestert, tiltalt for elleve grove forbrytelser. Tiltalen inkluderer å behandle pasienter uten autorisasjon, feilmerking av medisiner, tyveri og på ulovlig vis å selge medisiner og kurer som skal kunne helbrede kreft. Dr. Donsbach har i en årrekke presentert seg som kiropraktor og naturmedisinsk lege, men har ikke lisens til å praktisere noen helsefaglige yrker i USA. Han er også blitt tatt i å selge Fortodol tilsatt nimesulid, som hjemmebehandling mot kreft i bukspyttkjertelen. - Dette har forundret meg: Hvis Dr. Donsbach først skulle jukse, hvorfor trengte selskapet å gjøre det med et forbudt legemiddel som er så farlig? Det er kynisk. Et spill på liv og død, sier Kristian Furuseth, Sverres lege i mange år. I tillegg til å skade leveren, kan nimesulid også påvirke hjertet. Det skal ikke kombineres med andre legemidler som kan påvirke leveren. - Dette var det siste Sverre Murud trengte. For ham hadde en Ibux vært mye bedre, påpeker Furuseth. Familien Murud vet hva de føler overfor dem som solgte Sverres kosttilskudd: - Vi føler at pappa er drept. Vil fortsette å selge Fortodol. Det er et utsagn daglig leder i Bringwell Norge, Siv Katrin Ramskjell, synes er vanskelig å kommentere. - Men vi beklager på det sterkeste at dette har skjedd. At Fortodol feilaktig har inneholdt nimesulid er helt uakseptabelt, og det skulle ikke kunne skje med de rutinene og kvalitetssystemene vi har, sier hun. - Hvilken research gjorde dere før dere begynte å selge Fortodol? - Det er godt dokumentert at gurkemeie er en urt som har effekt på betennelser og smerter, og metodene som er brukt i fremstillingen av Fortodol har vist seg å gi ekstra god effekt. Produksjonsstedet er dessuten godkjent etter internasjonale standarder. - Hvorfor inngikk dere et samarbeid med en produsent som Dr. Donsbach? - Kurt Donsbach har lenge vært kontroversiell i USA, fordi han har turt å utfordre den sterke legemiddelindu-strien der. Men produktene hans er godt dokumentert, og det har fulgt gode analysesertifikater med alle leveranser til oss. Råvarene har aldri vært et problem tidligere. Bringwell har likevel ikke noe direkte samarbeid med Dr. Donsbach. De forholder seg bare til sin leverandør - Hela Pharma i Sverige. Det er dette firmaet, som i likhet med Bringwell Norge er et datterselskap under Bringwell AB, som har importert Fortodol til Sverige. Hela Pharma angrer ikke på at de har samarbeidet med Dr. Donsbach i 20 år, og mener han har en unik helsekompetanse. - Donsbach er uten tvil blitt lurt av sine indiske råvare-underleverandører. Det fritar ham naturligvis ikke for ansvar, men bør likevel noteres, sier salgssjef Per-Åke Claesson. Både Hela Pharma og Bringwell regner med at Dr. Donsbach dekker tapet de har hatt på å trekke Fortodol fra markedet. Og begge firmaene selger fortsatt andre produkter fra det omstridte selskapet. - Men flere av disse produseres nå i Sverige, og vi kontrollerer at alle Donsbach-produktene kun inneholder det som deklareres, sier Claesson - som allerede denne måneden begynner å produsere Fortodol igjen. - Det skjer på Hela Pharmas fabrikk i Sverige, hvor vi har full kontroll med produksjonen. A-magasinet har ikke klart å komme i kontakt med Kurt Donsbach selv, men nære medarbeidere avviser alle påstander om juks. Siv Katrin Ramskjell mener helsekostbransjen alt i alt har vist seg å være veldig trygg. - Det er viktig å huske at helsekostprodukter ofte er et alternativ til legemidler som hvert eneste år gir dødelige bivirkninger, sier hun. For mange forbrukere er det likevel vanskelig å orientere seg i helsekostmarkedet. Legemiddelverkets databaser viser at helsekostpreparater som inneholder alkoholbaserte ekstrakter av grønn te, er knyttet til tilfeller av alvorlige leverbivirkninger. Fra store deler av Europa meldes det at tilsetningen av legemidler i slankepiller og kosttilskudd har økt betraktelig. Urter som er forbudt fordi de anses som helsefarlige, er i kosttilskudd blitt erstattet av legemidler. Det har vært tilfeller av nyresvikt og kreft på grunn av forurensninger av Aristolochia-arter i kinesisk slankemedisin, og flere personer er blitt blyforgiftet etter å ha spist visse ayurvediske (helhetlig helsesystem som skal skape fysisk og mental balanse) preparater. Også i USA er matmyndighetene blitt oppmerksomme på faren. I Norge kreves ikke forhåndsgodkjenning av hverken mat eller kosttilskudd, og kontrollen med helsekostmarkedet er i stor grad overlatt til bransjen selv. Den ordningen fungerer fint, mener daglig leder Turid Backer i Bransjerådet for Naturmidler, hvor de fleste leverandørene og de store butikkjedene Life, Sunkost og Naturli ' vis er medlem. - Både vi og myndighetene ønsker å gi forbrukerne trygge produkter. Derfor har våre medlemmer frivillig underlagt seg en produktkontroll. Bransjerådet sender alle nye preparater på markedet til et akkreditert og godkjent laboratorium i Sverige, der vi analyserer innholdet og sjekker at de inneholder det som står på pakningen. Har de for lite virkestoffer, eller vi finner substanser som ikke har noe der å gjøre, godkjennes ikke produktet og kommer ikke på markedet, forteller Backer. - Sjekker dere også for legemidler? - Vi kan ikke analysere mot absolutt alle substanser som finnes. Vi forutsetter jo ikke at aktørene er useriøse. De fleste jobber ytterst seriøst. Bransjen i Europa er lei av å bli sett på som kjeltringer. Bransjerådet analyserte også Fortodol - uten å oppdage nimesulid. - Vi undersøkte at kapslene inneholdt så mye gurkemeie som de skulle, men vi lette jo ikke etter et legemiddel som overhodet ikke skulle være der! forklarer Backer. I dag er det rundt 2500 helsekostprodukter å få kjøpt i Norge. Bransjerådet har rukket å godkjenne 400 av de mest solgte. 51 produkter er blitt stoppet på grunn av feil eller mangler, funn av tungmetaller (4), sprøytemidler (2), mikroorganismer (1), genmodifiserte stoffer (1) eller at det ikke var samsvar mellom analysen og deklarasjonen på pakken. Mange av disse ble godkjent senere, da manglene var korrigert. Gro Fossum, forsker i Legemiddelverket, mener Fortodol-saken viser at Bransjerådets egenkontroller ikke fungerer: - Kvalitet må bygges inn trinn for trinn. Å kontrollere helsekostprodukter i etterkant gir en falsk trygghet. I EU er det innført et direktiv for tradisjonelle plantebaserte legemidler som sikrer at de oppfyller de samme kvalitetskravene som andre legemidler, med fullstendig produktinformasjon. - I år innføres ordningen i EØS. Jeg synes det er merkelig at helsekostbransjen i Norge ikke har utvist større interesse for å søke sine produkter inn under denne ordningen, sier Fossum, som sitter i den Europeiske komiteen for plantebaserte legemidler. Turid Backer i Bransjerådet mener at interessen er der. - Men den nye ordningen er ikke ordentlig implementert i det norske lovverket ennå, og mange venter på mer informasjon fra Legemiddelverket om hvordan man skal forholde seg til den. Jeg har hørt at det kan koste opptil 600 000 kroner å få et produkt godkjent som plantelegemiddel. Det er det mange små bedrifter som ikke har råd til. 22. juli 2008 er det varm sol på Kløfta. Det er midt i fellesferien, likevel er Ullensaker kirke nesten full. Foran en hvit kiste står Rune og Ståle og forteller om en pappa som alltid var der. Som gjerne tok på seg biloppretting i sene kveldstimer for å finansiere nye slalåmski til jul. Som lærte dem å sveise, og var så flink med hendene at han like gjerne laget apparatene i treningsrommet i kjelleren selv. Ekspertene på informasjonssenteret for legemidler, Relis, har konkludert med at Sverre døde av en fatal leversvikt som førte til at også andre organer sluttet å fungere. Det er ikke mulig å si med sikkerhet om leversvikten skyldes Fortodol eller legemidlene han tok, men Relis mener at kosttilskuddet bidro til å forverre en allerede dårlig lever. - Hvordan ulike helsekostprodukter virker sammen med legemidler, er et uutforsket område som vi vet lite om. Jeg har vært lege i 30 år, og det er sjelden folk forteller meg at de bruker et kosttilskudd. Men det er på høy tid at pasienter begynner å opplyse legene sine om dette, sier Sverres lege, Kristian Furuseth. I vinter har Karen Helene Murud måkt snø selv. Hun har pusset opp soverommet og gått på jobben hver dag. Men tingene til Sverre har hun ikke orket å rydde bort. Band: Sound Of Love | Sound of love: Fra v: Ole Marius Jakobsen, Raymond Tungesvik, Petter Folkedal, Bjare Hundvin. (Ikke til stede: Frank Hammersland og Bård Rock Nordvik). Band: Sound Of Love Medlemmer: Raymond Tungesvik (trommer, vokal), Bård Rock Nordvik (bass, vokal), Bjare Hundvin (brett, vokal), Ole Marius Jakobsen (gitar, vokal), Petter Folkedal (gitar, vokal), Frank Hammersland (perkusjon, vokal). - Hvordan lader dere opp til den store kvelden? - Vi tar vare på våre kjære samboere og koner. Fyller oss med litt ekstra kjærlighet, så vi har maks å by på under duellen. - Hva synes dere om årets pliktnumre "Dschingis Khan", (Dschingis Khan), "Ta meg med" (Olav Stedje) og "Hard To Say Goodbye" (Stage Dolls)? - Vi hadde dem alle på repertoaret fra før, så dette blir ren plankekjøring. - Hva er det viktigste i en konkurranse som dette; å vinne, tape, eller delta? - Å statuere følgende eksempel: Det er ikke alltid de beste som vinner. - Hva er deres joker i dette spillet? - Vi har et assosiert medlem som kommer over fjellet fra Oslo for å bidra med glede, perkusjon og vakker koring. - Hvordan har dere tenkt å smiske med fagjuryen, det velrenommerte populærorkesteret Finn-Erix? - Alle i bandet har stor respekt for Finn-Erix som band, men en jury er en jury og vi forholder oss ikke til hvem som har verv der. Smiger er for dårer. - Hvordan skal dere fri til publikum? - Vi stoler på at vi når ut til dansefolket med overbevisende tolkninger av låter vi selv har et godt forhold til. - Hva er den ultimate dansebandlåten? - Vi åpner alle jobber med "Have You Ever Seen The Rain" av Creedence Clearwater Revival. Den kan alle. - Hva er det ultimate dansebandet? - Ingen fremkaller rykninger i dansefoten som Finn-Erix. Deres kombinasjon av smektende toner og kunstnerisk integritet er et ideal for oss alle. - Hvem er deres dansebandfavoritter? - Vi her på Vestlandet har en dansebandtradisjon å være stolte av. The Stringers, med Helge Nilsen og Rune Larsen, er det få som kan måle seg med. Da måtte i så fall selveste Sverre Faaberg vært involvert. - Hva er den mest spesielle låten dere har gjort dansebandnummer av? - Helt klart "Pus har løpetid", en for jævlig låt av Halvdan Sivertsen. Den var pliktlåt i fjor. Vi gremmes fremdeles. - Hva kreves av et dansebandantrekk? - Det må se voksent og anstendig ut. Ikke for mye spjåkeri, og i alle fall ikke onepiece (!), (motstanderne Inneband stilte i rosa onepiece i fjor, red.anm.). - Gir det dametekke å spille i danseband? - Det er klart. Se bare på Rune Rudberg. - Hvem i bandet har best dametekke? - Utvilsomt Raymond. Pikene flokker seg rundt ham for å fortelle hvor slemme andre gutter er. Hvorfor har dere ikke vunnet de to forrige gangene? - Fordi vinneren er blitt kåret med hjelp av et "skrikometer" og motstanderne har importert busslass med folk fra Stord som virkelig kan dette med å skråle. - Hva er deres styrke? - Vår styrke er våre svakheter. Vi er svak for dansemusikk. - Hva er motstanderens svakheter? - "Tore Tang", for eksempel. De nedlater seg til å spille en masse drit som folk dessverre elsker. - Hvordan skal dere vinne årets duell? - Ved å spille med hjertet utenpå skinnvesten. - Hvordan bør en seier i en dansebandduell feires? - Det blir nok et ekstra glass med Brigg om lykken står den kjekke bi. - Mister undervisningsrom og lesesaler | - Færre lesesaler | - Dårlig inneklima | - Vil fortsette dialogen | Studentene frykter dårligere læringsforhold dersom Sydneshaugen blir barneskole. - Jeg er ikke glad for at studentene muligens blir plassert i brakker, sier Tor Sivertsen Prestegard, leder for studentutvalget ved Det humanistiske fakultet | Han reagerer på at Bergen kommune vurder Sydneshaugen skole som alternativ for elvene på Møhlenpris skole, når barneskolen skal pusses opp til høsten. Sydneshaugen skole brukes i dag både til forelesninger og lesesaler for alle bachelorstudentene på Det humanistiske fakultet. I tillegg huser bygget studenter som studerer master i humanistiske fag som historie, digital kultur, datalingvistikk og språkteknologi. Prestegard forstår at barneskoleelevene trenger et sted å være, men frykter at læringsmiljøet for studentene blir svekket, dersom undervisning og lesning blir flyttet til brakker. - Det vil også ha en effekt på lydnivået med barn rett ved lokalene, sier han | Mathias Ulrik Seip Bratz-Queseth, miljø og læringsansvarlig ved Studentparlamentet ved Universitet i Bergen, er enig. - Dette vil bety betraktelig færre lesesalsplasser, og studentene vil miste undervisningsrom som det kan ta lang tid å få tilbake, sier han. Mildrid Økland, medlem av FAU-styret ved Møhlenpris skole, forstår studentenes frustrasjon. Hun sier at man må ta hensyn til studentene, hvis det blir bestemt at barna blir flyttet til Sydneshaugen. Studentavisen Studvest har ved flere anledninger skrevet om dårlig inneklima på Sydneshaugen, og at studenter har sett rotter der. Økland er i utgangspunktet positiv til Sydneshaugen skole, men avventer til befaringen på skolen før hun og resten av ledelsen i FAU konkluderer. - Skolen må holde seg til forskriften om miljørettet helsevern, og tilfredsstille krav til inneklima, klasserom og friareal. Dersom det skal være et skolebygg for barn i tre år, vil vi ikke ha samme problem der som på Møhlenpris, sier hun. Prestegard i studentutvalget synes det er rart at skolebyråden mener skolen egner seg som barneskole, siden studentene lenge har klaget på bygget. - Vi har lenge arbeidet for å forbedre det dårlige innemiljøet, og de dårlige lesesalene, sier han. Harald Victor Hove, skolebyråd i Bergen kommune, sier han vil fortsette dialogen med universitetet om mulige løsninger. - Når folk uttaler seg om ting de ikke kjenner detaljene på, får uttalelsene begrenset verdi. Vi har kommunikasjon med eiendomssjefen og rektor, og det er der det er naturlig å ta diskusjonen, sier Hove. Han er ikke bekymret for rotteplagen ved Sydneshaugen. - At det er rotter i sentrum, er mildt sagt ingen overraskelse. Det er ikke et tema jeg har behov for å diskutere med studentene, sier skolebyråden. Hove mener Sydneshaugen har bedre standard enn Møhlenpris skole, og inviterer gjerne studentrepresentantene ned på Møhlenpris, så kan de vurdere hva som er best og verst. - Skamslått etter å ha snakket om innvandringspolitikk på Facebook | Politiet: - Kan være sammenheng | Skulle diskutere innvandring | Ble bekymret | Finnes Henrietta? Offeret ikke medlem | "Må tas veldig alvorlig" | "Ikke alle som vil høre" | - Jeg var grusomt naiv, sier 25-åringen. Her skjedde det: 25-åringen ser ut over Store Lungegårdsvannet der han ble angrepet. Området er populært blant joggere, og han trodde først at mennene som overfalt ham var joggere. Var det et sjeldent eksempel på politisk motivert vold i Bergen da tre maskerte menn overfalt en ung mann på Nonnestien 7. januar? Bt.no fortalte tirsdag at to fremtredende medlemmer i Norwegian Defence League (NDL) i Bergen har mottatt hvert sitt trusselbrev fra en gruppe som kaller seg Antifascistisk Aksjon i Bergen. Politiet i Bergen ser ikke bort fra at det er en sammenheng. Trusselbrevene henviser til overfallet, og tre involverte kjenner hverandre. Begge forholdene er anmeldt. - Den ene dreier seg om et overfall, den andre en trussel. Jeg kan ikke kommentere detaljer, men vi har gått gjennom det og satt i gang etterforskning, sier politioverbetjent Leif Havre til bt.no. - Det er to forskjellige saker, men vi ser ikke bort fra at det er en sammenheng. Jeg har ikke vært borti noe liknende før, sier Havre. Han sier at de ikke har noen kjennskap til Antifascistisk Aksjon i Bergen. - Vi er i innledende fase og det er altfor tidlig å si noe om det er aktuelt å be om hjelp fra Oslo, sier politioverbetjenten. Overfallet har vært diskutert på høyreorienterte nettsteder både i Norge og utlandet. Offeret har også fortalt sin historie i detalj på HonestThinking.org. Bt.no har snakket med ham - og prøvd å komme i kontakt med "Henrietta Jonasson", som han skulle treffe. Det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Etter å ha chattet i to uker på Facebook, ble de enige om å møtes ansikt til ansikt for å diskutere innvandring. Han foreslo Torgallmenningen. Hun sa minnesmerket på Nonnestien. Det var enklere fordi hun bodde i nærheten. Henrietta fortalte at hun hadde bodd i Bergen i et par uker, men minnemerket over seks australiere som fløy i døden under 2. verdenskrig, er knapt nok kjent blant de innfødte. Det ligger avsides til ved Store Lungegårdsvannet, i et område som brukes mest av joggere. Jeg hadde med meg tre bøker i ryggsekken og lommebok, men de prøvde ikke å ta noe. 25-åringen | Og det var nettopp det 25-åringen tenkte på da han sto ved minnesmerket sent en lørdagskveld. Det var allerede en halvtime over avtalt møtetid, og purringen han sendte til Henrietta svarte hun aldri på. Slik opplevde han det som skjedde: - Jeg begynte å bli bekymret da jeg gikk rundt der. Etter hvert kom tre menn løpende fra Florida-siden. Jeg trodde det var vanlige joggere. Plutselig sprintet de mot meg. Det var surrealistisk, som på film. De hadde skjerf foran ansiktet, slik at jeg bare så partiet rundt øynene. Jeg husker at de dyttet meg i bakken og sparket. Den ene sa "Spark ham igjen". Det var det eneste de sa. Det varte i 1 - 2 minutter, sier han. Han ønsker å være anonym. Mennene forsvant samme vei som de kom, klatret over et gjerde og løp opp på trafikkmaskinen ved den nye brannstasjonen. Derfra ringte offeret politiet, og dro rett til stasjonen for å anmelde saken. Han mener det må være meningsmotstandere som står bak. Han beskriver overfallsmennene som "unge og slanke". - Jeg hadde med meg ryggsekk med tre bøker og lommebok, men de prøvde ikke å ta noe. Jeg er glad de ikke hadde kniv. Og de kunne banket meg skikkelig. Men det er sykt og fjernt at noe slikt kan skje i Norge, sier han. - Det er et grovt angrep på ytringsfriheten. Jeg og denne jenten skulle jo diskutere innvandring og islam, sier han. Han slapp billig unna, med skader i den ene foten. Nå håper han at et mulig vitne, som rotet rundt i bosspann i nærheten iført en slags nissedrakt, kan oppklare saken. "Henrietta Jonasson" har en tilsynelatende ekte Facebook-profil, med 339 venner, de aller fleste svenske. Eller - hun hadde. Et par timer etter at bt.no tok kontakt for et par uker siden og spurte om hun hadde noen rolle i overfallet, ble profilen deaktivert. Onsdag dukket profilen opp igjen, men fortsatt får vi ingen svar. Jonasson har ingen registrerte telefonnumre verken i Norge eller Sverige, og det finnes ellers ingen spor etter henne på internett. Vi har kontaktet Facebook og spurt om profilen er blitt hacket, men ikke fått svar. Det var i høst Henrietta Jonasson meldte seg inn i den høyrevridde og anti-islamistiske organisasjonen Norwegian Defence Leagues Vestlandsavdeling på Facebook. Hun begynte å legge til flere av medlemmene. - Hun stilte blant annet spørsmål om neste arrangement. Jeg var veldig mistenksom fra starten av, men merket meg at hun la til flere av vennene mine, sier leder Stian Larsen til bt.no. Henrietta deltok også i avstemninger. På spørsmålet "Hvor ønsker folk å ha en samling hvor vi vestlendinger kan bli kjent?", svarte hun Bergen. Rett før jul fikk offeret fra Nonnestien en melding. Han er ikke medlem i NDL, men har flere i organisasjonen på vennelisten. Han er aktiv i diskusjoner på nettet, og 23. desember kommenterte han et innlegg fra et medlem i NDL. Like etter tok Henrietta kontakt. - Hun sa at hun nettopp hadde flyttet til Bergen | Hun skrev på svensk, og sa at hun fulgte med på Kent Ekeroths blogg (innvandringskritisk politiker), sier mannen til bt.no. Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service er ikke i tvil om hva er skjedd. - Måten det var gjort på, var meget spesiell. Og ubehagelig. Jeg har fulgt med i mange år, og ikke sett noe liknende. Det mest naturlige å tenke på, er voldselementer på ytterste venstre fløy, sier Storhaug. Hun kjenner ikke til at Antifascistisk Aksjon har etablert seg i Bergen. BT skrev om gruppen allerede i 2008 etter de delte ut brev i nabolag og hengte ut en person som nazist, noe som viste seg å være feil. Da ble den beskrevet som "svært løst sammensatt". Storhaug mener angrepet må ha sammenheng med 25-åringens politiske engasjement. - Dette må ha vært planlagt. Politiet må ta det veldig alvorlig og spore opp IP-adressen, sier hun. - Han som ble overfalt, har ringt og intervjuet meg to ganger. Jeg husker ham som en rolig og sindig og forsiktig type. Han hadde mer kunnskap enn andre journalister på dette feltet. Jeg har også lagt positivt merke til ham i debatter på nettet, legger hun til. Hege Storhaug har selv vært utsatt for overfall - i sin egen leilighet i 2007. Hun knytter angrepene til en bok hun ga ut like før. Storhaug aner ikke hva som skjedde, men hun ble slått bevisstløs og var kraftig forslått da hun våknet. Først i 2010 ville hun snakke om det offentlig. Storhaug har nå flyttet fra Oslo og bor på sperret adresse. Stian Larsen i Norwegian Defence League er også sikker på at det er snakk om politisk vold. - Helt klart. Hvis ikke han hadde blitt lurt, ville de nok prøvd seg på meg. Det er ikke alle som er opptatt av å høre meningene mine, sier han. Da Norwegian Defence League skulle ha hemmelig åpningsmøte i november, dukket det opp ti demonstranter fra SOS Rasisme. - Jeg tror motivasjonen er at han kommenterte et innlegg jeg hadde skrevet. Vi har ikke vært utsatt for slike angrep før, men det er mange ukjente som prøver å bli venn med meg på Facebook. De virker overekstreme, sier han. 25-åringen selv har tatt lærdom av angrepet. - Jeg har møtt folk fra nettet før. Jeg liker å møtes ansikt til ansikt. Men nå vil jeg nok se dem på webkamera og få telefonnummeret først, sier han. Tips? Ring eller send MMS til 2211, eller skriv e-post | Kritisk til NRKs Breivik-dekning | Til diskusjon | 8,5 millioner ekstra | Medlemmer i Kringkastingsrådet mener dekningen er for omfattende. Stor dekning: Totalt har NRK 185 medarbeidere som er akkreditert til rettssaken. 80 av disse har de to første ukene jobbet i og ved tinghuset. Kringkastingsrådet oppfordrer NRK til å være bevisst på omfanget av dekningen av rettssaken mot Anders Behring Breivik de kommende ukene. Under rådets møte på Marienlyst torsdag ble de ulike aspektene ved NRKs journalistiske arbeid i forbindelse med rettssaken heftig diskutert. Flere rådsmedlemmer mente selve dekningen av rettssaken var for omfattende, og på en forholdsvis enkel måte kunne vært begrenset i omfang. Det førte til at rådet kom med en uttalelse der NRK oppfordres til være bevisst på omfanget i ukene framover. - Det er et relevant innspill. Selve volumet i dekningen er en av diskusjonene vi har brukt mye tid på. I de neste åtte ukene av rettssaken vil volumet variere noe, men en skal hele tiden huske på den store interessen som er rundt saken, sier programdirektør i NRK, Per Arne Kalbakk. Blant rådsmedlemmene var det først og fremst Sylfest Lomheim og Frank Rossavik som stilte seg kritiske til doseringen av rettssaken. Begge mente volumet var altfor massivt. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas understreket at denne rettssaken har en rekke utfordringer og dilemmaer. - Det er all grunn til å diskutere volumet i den videre dekningen, men vi har aldri vært i tvil om at det måtte gis full bredde i denne saken, sier Bjerkaas. I rådets uttalelse fikk NRK også skryt for å ha utført en god journalistisk jobb i de to første ukene av rettssaken. - Alt tyder på at folk er fornøyd med dekningen. Selv synes jeg den har vært informativ og god. Og foreløpig er det ikke heller kommet inn noen klager til rådet, sier Kringkastingsrådets leder May-Helen Molvær Grimstad, til NTB. NRK har netto ekstrautgifter på rundt 8,5 millioner kroner på rettssaken. De ekstraordinære utgiftene beløper seg til mellom 10 og 11 millioner kroner, mens inntektene fra pool og produksjon for retten er i størrelsesorden 2 til 2,5 millioner kroner. Totalt har NRK 185 medarbeidere som er akkreditert til rettssaken. 80 av disse har de to første ukene jobbet i og ved tinghuset. Advarer mot økt dubbing på TV | - Teksting er god læring | - Det har gått altfor langt | Forsvarer dubbingen | - Gir en bedre opplevelse | Stadig flere TV-kanaler dubber utenlandske programmer til norsk. Det er flere eksperter sterkt kritiske til. Vekstindustri: Skuespiller Tiril Heide-Steen på jobb for dubbingselskapet Nordubb. Barnekanaler som NRK Super har skapt vekst i norsk dubbingbransje, men nå advarer flere eksperter mot for mye dubbing. De frykter at det kan ramme barns språkutvikling. - De fleste språkforskere er enige i at jo mer variert språkstimulering du får, desto mer styrker du ditt eget språk. Dansk ungdom tyr i dag i større grad enn før til engelsk når de møter svensker og nordmenn. Det er veldig synd om vi ender opp med det samme her i Norge, sier språkforsker Øystein Vangsnes. Han har i over 15 år forsket på grammatikk og nordiske dialekter. Og har også tidligere advart mot dubbing av nordiske serier til norsk, fordi han mener det svekker forståelsen av språkene i våre nordiske naboland. - Vi har ingen tradisjon for å dubbe i Norge. I land som har det, som i Spania og Italia, ser vi også at de er mindre flinke enn oss til å snakke engelsk, for eksempel. Når du ikke blir eksponert for språket, kun blir presentert for det i en kunstig skolesituasjon, mister du andre og viktige anledninger til å lære det. Vangsnes mener teksting kan være positivt både for forståelsen av norsk og fremmedspråk. - Det er flere fordeler. Du blir eksponert for et annet språk, samtidig som du får skriftstimulering i ditt eget. Det er bedre pedagogisk, og det gir også barna en bedre opplevelse. Det finnes egentlig ingen gode argumenter for dubbing. Det er minste motstands vei, sier han. - TV-selskapene sier barna forstår mer om de dubbes? - Det de da i praksis sier, er at de ikke tar ansvar for språkopplæringen. De dokumenterer heller ikke at barna ikke forstår det de ser. Jeg tror barna forstår mer enn de tror. Og selv om barna ikke forstår alt, spiller det ikke noen stor rolle for deres opplevelse. Undersøkelser utført av den private utdanningsinstitusjonen Education First (EF) viser at Norge ligger helt i verdenstoppen i engelskkunnskaper. - Vi er et lite land som er helt avhengig av å beherske engelsk for å drive handel og kommunisere med omverdenen. At vi ikke har hatt en omfattende tradisjon for dubbing har bidratt til språkforståelsen vår, sier daglig leder for EF i Norge, Morten Davidsen. - Tror du mer dubbing kan svekke de generelle engelskkunnskapene våre? - Ja. For oss som driver språkskole er det kanskje ikke så dumt. Men for nasjonen Norge er det veldig trist. Barn lærer utrolig fort og forstår mye mer en vi tror. Dersom det dubbes stadig mer blir de fratatt en naturlig mulighet til læring, sier han. Stortingsrepresentant for Høyre, Olemic Thommessen, mener utbredelsen av dubbing henger nøye samen med at allmennkringkastere som NRK tenker stadig mer kommersielt. - Ved å dubbe legger kanalen listen på lavest tenkelig nivå. Begrunnelsen deres er høye seertall. I denne sammenhengen er slik tankegang negativ fordi den innebærer at alt skal gjøres spiselig og enkelt. Seerne blir forhindret fra å få kunnskap gjennom TV-opplevelsen. Thommessen, som også er styreleder i Foreningen Norden, mener det er viktig å bevare felles språklige plattformer til våre naboland. - Jeg innser at det i møtet mellom noen språk kan oppstå forståelsesproblemer, men nå har det gått altfor langt, sier Thommessen og viser blant annet til at NRK dubber den svenske TV-serien "Barna i Bakkebygrenda" til norsk. Thommesen sier at NRK ifølge Kringkastingsplakaten er pålagt å formidle nordisk kultur og språk. - Bør det gå en grense for hvor mye kanaler som NRK skal kunne dubbe? - Det skal mye til for at politikerne skal gripe inn. Men dersom man ser overordnet på det, så er det en grunn til at man i Skandinavia snakker bedre engelsk enn i søreuropeiske land der det dubbes mye. Man trenger ikke å være særlig genial for å forstå at dette henger sammen. Så langt har jeg ikke sett eller hørt ett eneste språkpolitisk argument for dubbing. - Selv om ikke det er språkpolitiske argumenter for dubbing, er det kulturpolitiske, sier Nils Stokke, programredaktør for NRK Super. - De får kanskje litt mindre språkkunnskap med dubbing, med de lærer veldig mye annet. Vi velger nettopp serier med det for øyet at barna skal lære noe, for eksempel om kan de lære mye om Norden og nordisk levesett gjennom seriene selv om de er dubbet. Jeg er ikke opptatt av høye seertall, men jeg synes det er viktig at barna har et godt alternativ når de først ser på TV. Hvis ikke velger de alternativ som kanskje er dårligere. Han avviser at teksting er et fullgodt alternativ til dubbing. - Målgruppen til NRK Super er to til 12 år, og det sier seg selv at ikke alle er gode til å lese. For å formidle de historiene vi ønsker og gjøre dem mer tilgjengelig for barn er det nødvendig med dubbing. Språkkunnskapene blant barn varierer veldig både aldersmessig og individuelt. Vi har en del serier hvor det er viktig at man forstår og hører det som blir sagt. Da går det ofte for fort med teksting. Vi har testet seriene på barn med og uten dubbing for å se hva de får med seg, og spesielt på tyngre verbale serier er responsen best med dubbing, sier Stokke. Han mener det å forstå talen på filmen eller serien er avgjørende for barnas opplevelse. - Når barna forstår hva som skjer, kan ting bli mindre skummelt og gi en bedre opplevelse, sier Stokke. Ca. 75 prosent av innholdet på NRK Super er produsert i utlandet. Men, sier Stokke, de dubber ikke alt. - Noe av de engelske og nordiske seriene beholder vi språkdrakten på. Særlig en del av de svenske skolebarnseriene for de største barna dubbes ikke. Noen serier gjør seg dessuten spesielt godt på originalspråket, for eksempel animasjonsserien om Star Wars. NRK er dessuten ikke bare NRK Super. Mange barn ser også på NRK1, 2 og 3, og der dubber vi ingenting. Formelpreget og full av feil | Ingrid Bolsø Berdal spiller bedre enn filmen fortjener | Monster: Ingrid Bolsø Berdal er god som den brutale bandelederen Dagmar. Ellers grunnstøter "Flukt" både psykologisk og historisk. Akkurat idet du trodde norsk film endelig hadde lagt bak seg sine teatrale talemåter og geberder, sender "Flukt" oss tilbake til hine hårde dage, der du hører radioteaterstemmer om du lukker øynene, og replikker uttales med skriftlig syntaks. Innimellom tror jeg knapt mine egne ører og øyne. Men først, et sammendrag. Vi skriver 1363. Ti år er gått siden svartedauden utslettet halvparten; kanskje to tredjedeler av Norges befolkning. Et sted i fjellet i Sør-Norge herjer en bande fredløse, anført av Dagmar (Ingrid Bolsø Berdal). En dag overfaller de en familie på vandring. Unge Signe tas til fange. Snart blir det klart at hun skal fylle en helt spesiell funksjon. Folkene bak "Flukt" legger ikke skjul på sine dikteriske friheter. Filmen spiller på myter, og slik må det være, all den tid mye av historikken rundt tiden før og etter svartedauden fortsatt er uklar. Samtidig vektlegger pressematerialet det som finnes av fakta om svartedauden. Så jeg antar at filmskapernes ønske har vært å lage en veldreid spenningsfilm med en konkret historisk epoke som bakteppe. Viljen til historisk korrekt drama gjenspeiles i kostymene og det lille som finnes av scenografi. Her virker detaljene gjennomførte og autentiske. Synd, derfor, at de ikke kostet på seg en språkkonsulent eller to, og litt historisk veiledning. Frem mot rundt 1350 snakket man norrøne dialekter i Norge. Først på 1500-tallet begynte man å snakke et språk vi i dag ville forstått. I "Flukt" snakker de østlandsk som vandret de gatelangs på Grünerløkka, trøndersk som gikk de langs Nordre, og sørlandsk som på en sommerdag i Markens. De hadde ikke behøvd å snakke gammelnorsk. Men en varsom, språklig tillemping til tidsmessig mer troverdige dialekter og talemåter, kombinert med en kraftig utluking av anakronismer, ville gitt en helt annen autentisitet. I stedet får vi latterligheter som "Bare slapp av, du!", hvest opp i Signes ansikt av en fredløs, nummeret før han forsøker å voldta og drepe henne. « Heks! » roper Signe til Dagmar, 300 år før det tyske begrepet overhodet ble tatt i bruk i Norge. Og sannelig innføres like godt hekseprosessen og dens metoder, rundt 200 år før den - og reformasjonen, som hekseprosessen henger nøye sammen med - faktisk kom til Norge. Selv innenfor røverhistoriens rammer er det et drøyt stykke kunstnerisk frihet å ta i en film som så uttalt ønsker å plassere seg i et historisk landskap. Som spenningsfilm har "Flukt" sine øyeblikk av rå brutalitet. Men virkemidlene er enkle og lett gjennomskuelige. Dramaturgisk følger filmen en uhyre skjematisk, formelpreget struktur. Ro avløst av spenning avløst av action avløst av nærhet i en gjentakende og etter hvert forutsigbar sirkel. Bortsett fra et par scener med appell til sitrende høydeskrekk, drepes spenningen i overspill og affekterte fakter. Filmen er under halvannen time, og føles likevel ubegripelig lang. Ingrid Bolsø Berdal prøver å gjøre trøndersk til et hardt språk. Av og til lykkes hun, også. Hun har noe dyrisk, skånselsløst ved seg. Det nesten mimikkløse ansiktet sender tankene til Charlize Therons spill i "Monster". Berdal spiller nesten bedre enn filmen fortjener, og legger det hun kan i en ellers psykologisk lite troverdig og svakt utviklet skikkelse. Filmen skal ha ros for sitt forsøk på å lage en actionfilm der rollefigurene har dybde, og kvinneskikkelser tæl. Problemet er at den ikke borer dypt nok. Psykologien blir sentimental. I tilfellet Dagmar blir den en ren klisjé. Sett bort fra det språklige skurret, er det også et fint samspill mellom Signe (Isabel Christine Andreasen) og vesle Frigg (Milla Olin), som Signe flykter sammen med. Rent teknisk er det lite å utsette på produksjonen. "Flukt" er vakkert filmet, med storslåtte tagninger i praktfull, norsk natur. Slik sett er det forståelig at den allerede har solgt i bøtter og spann til utlandet. - Åh, no blir eg varm i håvve! Fire bergenskjendiser om Instagram | Jette Christensen, stortingspolitiker for Ap: Mia Hundvin, eks-håndballspiller og ekspertkommentator: Erna Solberg, stortingsrepresentant Høyre: Leo Ajkic, programleder i NRK og manager: Hva tenker Mia Hundvin om Instagram-bildene hun nettopp har lagt ut? - Åh, no blir eg varm i håvve! Vi har akkurat ringt Mia Hundvin og spurt hva hun tenker om Instagram-bildene hun har lagt ut. Mia er kjent for å verne om privatlivet når hun intervjues, men på Instagram er det meste i Mias liv tilgjengelig for alle. Mia, eller @fleskedaier som hun heter på Instagram, legger ut bilder av seg selv på fest, av kjendisvennene, ungene, snowboardere på overnatting i luksusvillaen på Bygdøy og mormors gamle hånd i hennes tatoverte. Hun byr på seg selv. Og hun er ikke alene. Blant Instagrams 90 millioner brukere er en rekke norske kjendiser blant de ivrige. Alle kjendiser ser ut til å kjenne hverandre, de dukker opp på hverandres boklanseringer, plateslipp og bryllup. Der tar de bilder av hverandre, tagger hverandre og legger ut bildene så alle kan se. Og folk ser. E så jæla glad for at du er min søster, gratis underholdning hele livet | Cecilie Hundvin | Når Jenny Skavlan legger ut bilder av dagens outfit, får hun kjapt 1834 likes, og en drøss med unge jenter som skriver kommentarer av typen "Jenny, du er så peeeeeeen!" og "Hvor har du kjøpt genseren?". Her er salgstallene for Jennys bok, bikkjen som tygger på BH-en hennes og kjæresten Thomas "Fingern" Gullestad som ser på utringningen hennes. Er du nysgjerrig på hvordan kjente folk egentlig lever? Da er Instagram stedet. Kjendiser som aldri ville stilt opp på hjemme hos-reportasje i Se og Hør, synes åpenbart det er helt greit å legge ut bilder av hytten sin, konen, frokosten og ungene i badekaret. - Man må jo ikke ta det så på alvor, og det må heller ikke dere gjøre! Mia Hundvin ler. Hun står inne for det hun legger ut, profilen er som henne. Rå, livsglad og vittig. "E så jæla glad for at du er min søster, gratis underholdning hele livet", skriver Cecilie Hundvin under et barnebilde av Mia med turban og håndkletruse. På Instagram regisserer folk selv hvordan de ønsker å fremstå. Det har flere politikere oppdaget. - Det er en altfor godt bevart hemmelighet at politikere også er mennesker. Og at noen av oss til og med både har fritid og humor, sier stortingsrepresentant Jette Christensen (Ap). Hun legger ut bilder av det hun mener er byens beste bartender, fra konserter, fra venners bursdager og fra reiser i Stortings-sammenheng - der hun fint kan fleipe med størrelsen på egen bagasje målt opp mot Martin Kolbergs lille reiseveske, eller russiske doer uten dopapir, men med telefon og askebeger. - Personer som ellers er relativt restriktive, for eksempel en del politikere, viser helt nye sider av seg selv på Instagram. Hvorfor gjør de det, tror du? - En som bruker sosiale medier kun til pressemeldinger, vil fort bli kjedelig og ikke få mange følgere. De som åpner for å diskutere og viser litt personlighet, blir mer populære. Det er en generell utvikling vi har sett i det siste at politikere skal være mer personlige og vise at de er vanlige folk, sier medieviter Thomas Wold ved Psykologisk fakultet, NTNU. Mens Siv Jensen (@sivjensen) har en profil uten et eneste bilde, har Jens Stoltenberg (@jensstoltenberg) så vidt begynt å prøve seg frem på Instagram. Han har lagt ut seks bilder, inkludert et av seg selv og kronprinsesse Mette Marit, og et av seg selv med Bill Clinton. Erna Solberg (@erna_solberg) har kommet mye lenger, med en profil med bilder av seg og datteren, sønnens fotballkamp, politiske møter, Vesterålen og Monica Mæland som steker vafler. Byråd Filip Rygg (@filiprygg) er enda mer privat, med bilder av sinte brev sendt til Rådhuset, ordførerlunsj og bilder av barna som bader i badekaret konen har kjøpt på finn.no for 200 kroner. - Tror du alle tenker over at Instagram er et åpent forum? - Det burde de. Det er like greit å forholde seg til sosiale medier som om det er offentlig. Man har uansett ikke kontroll over hva andre deler og hvordan dette blir oppfattet. For eksempel var det en kar i Trondheim delte et relativt harmløst bilde av politikere på tur som sov i bussen. Det medførte mye vitsing om sløve politikere, sier medieviter Thomas Wold. Wold synes det festes strenge krav til hvor ordentlige politikere skal være. Han har selv ikke noe problem med å innse at politikere også går på bar, men understreker at de risikerer å gjøre det litt vrient for seg selv om de legger ut slike bilder. Det kan blant annet medføre uønskede kommentarer. - Jeg skal snart holde et foredrag for Frp om sosiale medier. Der vil jeg anbefale folk å tenke seg nøye om hvis de tenker på å legge ut noe som kan virke dumt. Impulskontrollen er av og til for dårlig, også hos politikere. En titt på Instagram er som å snikkikke i kjente menneskers fotoalbum. "En gojente ved navn Kristin", skriver Kurt Nilsen (@bildepappa), og legger ut bilde av konen Kristin Nilsen. "Sofiagull", skriver Pia Tjelta (@piatjelta) under et bilde av datteren Sofia. "Min lillesøster... Aktivisten, sangeren, mammaen, mitt hjerte, mitt liv, a fucking pain in the ass", er kommentaren fra Tshawe Baqwa (@madc0n) på et bilde av lillesøsteren Nosizwe. Extra-programleder Vibeke Klemetsen (@vibekeklemetsen) fikk 72 likes på et bilde av seg selv dekket av oppkast. « Jeg lo og gråt om hverandre da Liam spydde meg ned i bilen i går kveld... Hvordan resten av natta har vært kan dere jo bare tenke dere til... #tragikomisk ». - Grensene for hva man deler fra privatlivet er flyttet. Hva skyldes det? - Vi har ganske lenge hatt en generell intimisering av offentligheten. Sosiale medier passer så godt inn i denne tidsånden. De har nok også bidratt til en utvikling der folk er mer villige til å bli overvåket, sier medieviter Thomas Wold. - Ser du noen fare menneskelig sett ved å være privat med mange? - Det kommer an på om man makter å sette grenser. Enkelte ser ut til å være litt grenseløse. Og noe går tapt om ingenting blir privat lenger, når til og med fødselsbilder kommer mens fødsel pågår. Det hadde ikke skadet om mor og far var litt mer privat en stund i hvert fall. NTNU-forsker Wold mener poenget med Instagram er omtrent det samme som Facebook og Twitter. - Jeg ser ikke noen prinsipiell forskjell, bare at Instagram er litt mer tilrettelagt for å legge ut bilder og kanskje er litt mer privat. Lurer du på hva kjendisene gjør på fritiden? Det forteller de deg gjerne på Instagram. « Fantastisk boksekveld i Fredrikshavn. Cecilia Brækhus er så rå at jeg ikke har ord. Hatt beste date med mannen på leeeenge! » skriver programleder Guro Fostervold Tvedten (@gurotvedten) under et bilde av seg selv og ektemann Håvard Tvedten på boksekamp, mens John Carew (@john_carew) legger ut bilder av seg selv på byen i New York, med oppkneppet skjorte, dame i armkroken og bredt glis. "Lørdagsbarn kosa seg med cava og hårrulla", skriver Tone Damli Aaberge (@toneda) under bildet av seg selv og en venninne. To forskere ved Universitetet i Bergen har undersøkt vilje til å dele personlig informasjon. - Viljen til å dele er stor, og folk som er aktive på sosiale medier er generelt mer villige til å dele informasjon enn de som er mindre aktive, sier professor Lars Nyre ved Institutt for Informasjons- og Medievitenskap, UiB. Han mener viljen til å dele er et uttrykk for tillit. - Våre funn tyder på at man tillater seg å gå ut offentlig med stadig mer personlig informasjon. Folk ser at huset ikke blir ranet selv om de skriver at de er på ferie, og at politiet ikke kommer på døren om de legger ut noe som er på kanten. Man får rett og slett større tillit til andre aktører i samfunnet hvis man bruker sosiale medier. Foreløpig har Lars Nyre og kollega Bjørnar Tessem undersøkt viljen til å dele informasjon blant 99 informanter i Sogndal. På sikt håper de å kunne sammenligne resultatene fra bygdebyen med hovedstaden og byer i andre land. - Funnene våre tyder på at Facebook i seg selv er med på å flytte grensene for hva man vil dele med andre. Og det samme gjelder nok Twitter og Instagram, sier Nyre. Forskerne mener grensene uvilkårlig vil flytte seg når man går i flokk, da påvirkes man av andres syn på hva som er akseptabelt. På sosiale medier får man i liten grad kritiske bemerkninger og heller ikke korrigerende signaler på ytringer som en normalt får under en samtale, for eksempel via kroppsspråk. Nyre tror maktpersoner påvirkes av den samme logikken som andre brukere av sosiale medier: Det er ikke så farlig. - Men det er ikke bare politikere og andre maktpersoner som er opptatt av imagebygging og selvpromotering. Dette gjelder for alle. Mange foreldre er for eksempel veldig bevisste på hvordan de fremstår på Facebook fordi barna og deres venner er der, sier Nyre. Eller omvendt. Min mor og de kommer til å gremmes! Men jeg er jo i Bergen i helgen, så da kan jeg ta inn BT før de oppdager det, sier Mia Hundvin. - Instagram er en underholdningsarena. Der legger jeg ut bilder av ting som er fine eller morsomme. Det er noe helt annet enn Facebook og Twitter. - Legger du ut bilder for å vise en annen side av deg selv, noe annet enn politiker-Jette? - Jeg legger ikke ut bilder av meg selv, og jeg bruker ikke Instagram profesjonelt. Dette er pur underholdning, en lekeplass der man viser kjekke ting. Det er en altfor godt bevart hemmelighet at politikere også er mennesker. Og at noen av oss til og med både har fritid og humor. Jeg ser det ikke som noe problem at den hemmeligheten blir avslørt. - Er du redd for at noe av det du legger ut skal bli misbrukt? - Man bruker alltid hodet på internett og jeg legger ikke ut noe jeg er redd for å vise. - Hele poenget med Instagram er jo at du skal slippe å kommentere! Man må jo ikke ta det så på alvor, og det må heller ikke dere gjøre! Når vi forteller at vi blant annet vil legge ut bilde med henne og foreldrene, kjenner hun at hun blir varm i toppen. - Min mor og de kommer til å gremmes! Men jeg er jo i Bergen i helgen, så da kan jeg ta inn BT før de oppdager det, hehe. - Jeg er ganske aktiv på Twitter og det var der jeg oppdaget Instagram. Skaffet meg profil før sommeren og bruker det mest til å legge ut bilder av morsomme ting. Jeg er jo mye ute på tur og dette er en hyggelig tidtrøyte. - Er det noe du ikke legger ut? - Jeg respekterer at det er noen som ikke vil inn i den verden der, og er forsiktig med å legge ut bilder av andre. Derfor blir det mye natur. Blir inspirert når jeg for eksempel tar ferge på Vestlandet. Jeg legger heller ikke ut bilder av familiære situasjoner. Som politiker kan man vise noe av privatlivet, men ikke for mye. - Men du har lagt ut bilde av din datter og av Monica Mæland og Trude Drevland? - Ja, det er kanskje ett av min datter, som selv er på Instagram og holder på med sitt. Jeg la ut et bilde av Monica fra 17. mai. Synes det var litt morsomt å se byrådslederen i en annen setting når hun selger kaker på skolen. - Legger du ut bilder for å vise en annen side av deg selv? - Jeg er ikke så kalkulert og bevisst på det. Instagram er et kjekt sted å følge med på hva andre er opptatt av. - Er du redd for at noe av det du legger ut skal bli misbrukt? - Nei, jeg forsøker å være gjennomtenkt i forhold til hva som publiseres og jeg er ikke så redd for at noe skal bli misbrukt. På Instagram får jeg kommentarer fra mennesker jeg ellers ikke kommer i kontakt med. Det er en kjekk del av dette. - Jeg legger ut bilder av det som skjer, når jeg er på ferie etc.. Noen legger bare ut bilder av mat eller nye sko. Jeg tenker ikke så mye over hva jeg legger ut. Jeg er jo selv i media, så jeg må jo nesten være med på de greiene. Jeg bruker det også som promo til gutta mine. Det er jo direkte kontakt med fansen. - Du har lagt ut Lars Vaular med joint, på bærtur med musikkollektivet nmg / g-huset. - Det er bare tull og det var en venn på som gjorde det. Det er vel det bildet som har fått mest likes. Har ikke hørt noe negativt. Det kan jo også være en stor rullings han holder, den passet så godt til ansiktet hans på det bildet... - Er det noe du aldri ville lagt ut? - Jeg legger ikke ut nakenbilder av meg selv. Mange legger ut bilder av puppene og pikken sin og alt mulig tull. Jeg bruker ikke Instagram som sjekkested. - Er du redd for at noe av det du legger ut skal bli misbrukt? - Nei, men jeg legger ikke ut noe som er superpersonlig. Og jeg ville nok vært mer forsiktig om jeg hadde hatt barn selv. Går på scenen til tonene fra Stevie Wonder-sangen Signed, Sealed, Delivered (I'm Yours) nå. Michelle, Malia og Sasha er med ham. Obama smiler mens suporterne roper "four more years". - Vi er en amerikansk familie, og vi reiser oss eller faller sammen, sier Obama. - For USA er det beste fortsatt foran oss, sier Obama. - Jeg vil takke alle amerikanere som stemte i dette valget. Enten du stemte for første gang, eller måtte vente lenge i kø for å få stemme. Forresten, vi må fikse det, sier Obama. Den gjenvalgte presidenten lover å sette seg ned med taperen Mitt Romney for å se hvordan de kan samarbeide i tiden fremover. Obama takker visepresident Joe Biden, og konen Michelle. - La meg si dette offentlig: Michelle, jeg har aldri elsket deg mer, sier Obama. Han takker også alle som har jobbbet for valgkampen hans. - Demokrati i en nasjon med 250 millioner kan være bråkete og komplisert, sier Obama, som sier at det må være slik i et demokrati. - På tross av alle våre uenigheter deler vi mange drømmer for Amerika, sier Obama. USA må gå fremover, sier Obama, men varsler at veien fremover kan bli vanskelig. - Jeg returnerer til Det hvite hus mer inspirert og mer bestemt enn noensinne på å ta fatt på arbeidet som må gjøres videre, sier Obama. Obama lover at USA skal være en nasjon der alle, uavhengig av hudfarge, etnisitet, seksuell legning eller annen bakgrunn kan kunne få drømme oppfylt gjennom hardt arbeid. - Vi er ikke en samling røde og blå stater, vi er De forente stater! Barack Obama skal være på vei til Demokratenes valgvake i Chicago fra hotellet der han har fulgt valgopptellingen. Michelle Obama og døtrene Malia og Sasha skal være sammen med ham, ifølge CNN. Barack Obama sikret en ny periode i Det hvite hus etter nærmest å ha gjort rent bord i de avgjørende statene. Obama vant vippestatene Virginia, Colorado, New Hampshire, Nevada, Minnesota, Wisconsin, Michigan og Ohio. I tillegg ligger han an til å vinne den store vippestaten Florida, som ikke er endelig avgjort ennå. Mitt Romney måtte tatt flere av disse statene for å kunne blitt USAs neste president. De eneste statene Romney klarte å gjøre om fra 2008-valget var Indiana og Nord-Carolina, to tradisjonelt svært sterke republikanske stater. CNN har erklært Mitt Romney som vinner av Alaskas tre valgmannstemmer, noe som gir ham 206 mot Barack Obamas 303. Nå er det bare Florida som ikke har blitt erklært avgjort av CNN. I Chicago venter Obamas støttespillere på at den gjenvalgte presidenten skal gå på scenen for å holde sin seierstale. "Four more years" - fire nye år - ropes det taktfast fra salen. På scenen i Boston forteller Mitt Romney nå at han har ringt president Barack Obama for å gratulere ham med valgseieren. Dermed er det klart at Romney innrømmer valgnederlaget. Romney takker familien og visepresidentkandidaten Paul Ryan, som han kaller sitt livs nest beste valg - kun etter valget av Ann Romney som kone. - Ann hadde blitt en fantastisk førstedame, sier Romney. Romney viser til at det er en kritisk tid i USA, med store utfordringer for landet. - Nasjonen har valgt en annen leder enn meg, så jeg og Ann ber for ham, sier Romney. På Obamas valgvake i Chicago applauderes det for Romneys tale. Det er ventet at Obama nå snart vil tale til nasjonen. På republikanernes valgvake i Boston, venter alle nå på Romney. De store amerikanske tv-stasjonene har kåret vinnere i alle de viktige statene, med Florida som eneste unntak. Barack Obama leder med drøyt 50.000 flere enn Mitt Romney. Med 92 prosent av stemmene talt opp, tyder alt på at også denne staten vil gå til den sittende presidenten | Obama fikk fornyet tillit i jobben med å fikse økonomien. Å forene de forente statene kan han glemme, skriver BT-kommentator Frode Bjerkestrand. Demokraten Tammy Baldwin fra Wisconsin blir den første åpent homofile senatoren, ifølge New York Times prognoser. CNN erklærer nå også Barack Obama som vinneren av Virginia. Med statens 13 valgmannstemmer, leder Obama med 100 valgmenn - 303 til Obama, mot 203 til Mitt Romney, ifølge CNNs prognoser. Tallene er i stadig endring, men akkurat nå leder Barack Obama også i antall stemmer. CNNs Wolf Blitzer forventer at Obamas forsprang vil øke ettersom stemmene fra California, USAs mest folkerike stat, bilr talt opp. Obama har 49.596.000 stemmer mot Romneys 49.557.000 stemmer totalt i befolkningen. Stemmelokalene har ennå ikke stengt i Alaska. Men statens tre valgmannstemmer, som er forventet å gå til republikanerne, kan ikke gjøre noe til eller fra. Storavisen New York Times erklærer nå Barack Obama som vinneren av vippestaten Virginia (13 valgmannstemmer). Med 89 prosent av stemmene opptalt, leder Obama med 50.000 stemmer i denne staten. Avisen har erklært Obama som vinner av preisdentvalget, etter lenge å ha ligget etter de store TV-stasjonene, og mener Obama har 285 sikre valgmannstemmer mot 200 til Romney. Fortsatt har avisen ikke erklært en vinner i Florida og Ohio, der de mener Obama ligger best an, eller i Montana der Romney ligger best an. Nasjonalt har Mitt Romney over 300.000 flere stemmer enn Barack Obama. Valgordningen i USA gjør likevel at den sittende presidenten ser ut til å vinne flest valgmenn, og dermed får fornyet tillit i Det hvite hus. CBS erklærer nå at Barack Obama vinner vippestaten Colorado, som har 9 valgmannstemmer. Det gir Obama 290 valgmannstemmer. Selv uten Ohios 18, er Obama da over den magiske grensen på 270. CNN erklærer nå Barack Obama som vinner av Nevadas 6 valgmannstemmer. Barack Obama har allerede sikret seg 275 valgmenn, men ligger an til å vinne flere av de jevne statene. Han ligger foran i Florida, Colorado, Nevada og Virginia. I sistnevnte har Romney ligget foran gjennom store deler av valgnatten, men også her ser han ut til å tape for Obama. Presidenten har nå et forsprang på 14.000 stemmer med 87 prosent av stemmene opptalt. I Florida er 91 prosent av stemmene opptalt, og Obamas ledelse virker komfortabel også her. CNN melder at kilder i Mitt Romneys stab ikke er klare til å innrømme valgnederlag, fordi de mener at hvem som vinner Ohio fortsatt ikke er endelig avklart. 77 prosent av stemmene er talt opp i Ohio, og selv om det nå er 49 prosent mot 49 prosent i Ohio ifølge CNN, mener CNN at Obama vil vinne vippestaten. Også TV-kanalen Fox News gir Obama seiren, med 275 valgmannstemmer, men poengterer at Mitt Romney ennå ikke har gått offentlig ut og innrømmet valgnederlag. Hvem som vinner statene Florida (27 valgmannstemmer), Virginia (13), Colorado (9) og Nevada (5) er ennå ikke klart. Men selv uten disse mener NBC, CNN og flere andre nyhetsorganisasjoner at Obama kommer over 270 valgmannstemmer. bt.no (Chicago): - Jeg kjenner Barack Obama, jeg kjenner hjertet hans, sier Corey Smith på Demokratenes valgvake i Chicago. Hun har jobbet for Obama siden 2003. For Smith er denne seieren enda større enn sist. - Han har jobbet så hardt. Han jobber for folket. Dette er den ultimaet seieren for alle som har kjempet for ham, sier Smith. Storavisen New York Times melder at TV-nettverkenes prognoser viser at Barack Obama vinner gjenvalg, men holder selv igjen - med en foreløpig prognose på 250 til Obama mot 200 til Romney. bt.no (Chicago): Valgvaken i Obamas hovedkvarter i Chicago går bananas når CNN erklærer at Obama har vunnet presidentvalget. Folk ler og gråter i glede, danser og omfavner hverandre. Over høytaleranlegget spilles klassikeren "Twist and Shout". Både NBC og CNN erklærer nå Barack Obama som valgvinner, etter at han vant kampen om den viktige vippestaten Ohio. Også CBS gir Obama seieren, med 274 valgmannstemmer. Nå melder TV-kanalen at Obama vinner Ohio. NBC mener derfor at Obama vinner gjenvalg. Oregons 7 valgmannstemmer går trolig til Barack Obama, melder CNN. Det gir Obama 256 valgmannstemmer. Han mangler da bare 14 til 270. CNN melder nå at Barack Obama vinner Iowas 6 valgmannstemmer. I tillegg melder TV-kanalen at han vil vinne New Mexico (5). Det gir ham en total på 249 sannsynlige valgmannstemmer - bare 21 unna det magiske tallet 270 som trengs for å vinne. Romney har til nå 191 valgmannstemmer, ifølge CNNs prognoser. CNNs prognoser viser nå at Demokratene vil beholde sitt flertall i Sentatet. TV-kanalen mener at Senatet vil bestå av 48 demokrater mot republikanernes 42. I tillegg kommer to uavhengige som er ventet å steme med Demokratene, og åtte som ennå ikke er sikre. CNN erklærer nå at Barack Obama vinner Californias 55 valgmannstemmer, staten Washingtons 12 valgmannstemmer og fødestaten Hawaiis 4. CNNs prognoser viser også at Obama vinner Wisconsin (10). CNN mener også at Romney vinner Idaho (4), og Montana (3). Nyhetsbyrådet A.P. erklærer nå at Romney trolig vinner Nord-Carolina (12). Det samme melder nå CNN. CNN melder nå at Obama har 238 valgmannstemmer, mot Romneys 191. Kun ti prosent av stemmene i Florida er nå ikke talt opp. Fortsatt er det veldig tett, men Obama leder med 50 prosent mot Romneys 49 prosent, ifølge CNN. Obama har økt ledelsen de siste timene. Nesten 8 millioner stemmer er nå talt opp i Florida. Ifølge CNNs prognoser vil Barack Obama vinne Minnesota og midtveststatens 10 valgmannstemmer. TV-kanalen melder samtidig at Mitt Romney ligger an til å vinne de 11 valgmannstemmene i Arizona, the Grand Canyon state. NBC og CBS melder det samme. Det offisielle programmet på Demokratenes valgvake i Chigago er i gang. Arrangementet starter med at alle tar hverandre i hendene og ber. Nesten 80.000 stemmer skiller Obama og Romney i Ohio med 63 prosent av stemmene opptalt, ifølge CNN. Obama leder med 50 prosent mot Romneys 48 i den viktige vippestaten. Drøyt 3,7 millioner stemmer er talt opp i Ohio. Obama ligger godt an i det såkalte rustbeltet, ikke minst i bilproduksjonsstaten Michigan. Hvis Mitt Romney taper i kveld, vil han kanskje angre på denne kronikken han skrev i 2008, med tittelen "La Detroit gå konk". Når 24 prosent av stemmene er talt opp i Wisconsin, hjemstaten til visepresidentkandidat Paul Ryan, leder Ryan og Romney med 51 mot 48 prosent. CNN mener det er for tidlig å kåre en vinner i Wisconsin, mens NBC og CBS allerede har erklært Obama som sannsynlig vinner av midtveststaten. Med en fjerdedel av stemmene opptalt i Iowa leder Obama med hele 59 prosent av stemmene. Romney har kun 40 prosent av stemmene så langt. Ledelsen til Obama er på nesten 80.000 stemmer. Mitt Romney ligger foreløpig foran Barack Obama i antall sikre valgmenn, ifølge de store, amerikanske TV-kanalenes prognoser. Men snart kommer tradisjonelt sikre vestkyststater som California, Washington og Oregon. California har flest valgmannstemmer av alle statene, med hele 55 av 538. Oregon har 7, og staten Washington 12 valgmannstemmer. I disse statene stenger stemmelokalene 05.00 norsk tid. I den viktige vippestaten Florida ligger Obama nå foran med 50 prosent av stemme mot Romneys 49. 86 prosent av stemmene er nå talt opp i Florida. Ifølge CNN gjenstår det telling i tradisjonelt demokratiske valgkretser i sør. Blant annet er kun drøyt halvparten av stemmene talt i den relativt store valgkretsen Miami-Dade, som er klart demokratisk. Mange av de tradisjonelt republikanske statene i nord allerede er 100 prosent opptalt. Det gjør at Romney kan få en vanskelig jobb med å snu trenden i Florida. Todd Akin ser ut til å tape senatsvalget i Missouri. Abortmotstanderen Akin ble verdensberømt etter han uttalte at kvinnekroppen har naturlige mekanismer for å "stenge ned hele greia" hvis de blir gravide etter å ha blitt utsatt for "ekte voldtekt". Det kan gå mot en sterk kveld for demokratene i Senatet, som bare for et halvt år siden var redde for å miste majoriteten i Kongressens øverste kammer. CNN erklærer nå at Mitt Romney vil vinne Utah og statens seks valgmannstemmer. Staten er solid republikansk, med en stor mormoner-befolkning. I Iowa, Montana og Nevada har valglokalene nå stengt, men TV-kanalen sier det er for tidlig å komme med prognoser om hvem som vil vinne disse statene. Også CBSs prognoser viser at Romney vinner Utah, og TV-kanalen mener også at republikanerne vil vinne Montana. Også NBC mener Romney vinner Montana og Utah. Det er ventet at flere av de store TV-kanalene vil komme med nye prognoser klokken 04.00 norsk tid. TV-kanalen CBS erklærer nå Obama som sannsynlig vinner av vippestaten New Hampshire. Staten har fire valgmannstemmer. Elisabeth Warren ser ut til å vinne USAs mest omtalte senatsvalg i Massachussets. Det betyr at Demokratene tar tilbake Ted Kennedys sete, som de mistet da han døde i august 2009. NBC, Fox, CNN og ABC erklærer at Barack Obama vinner Pennsylvania, og statens 20 valgmannstemmer. TV-kanalen NBCs prognoser viser nå at Barack Obama ligger an til å vinne Wisconsin, etter at tre prosent av stemmene er talt opp. Staten har ti valgmannstemmer. Presidenten er også foran i vippestaten Colorado med 51 mot Romneys 48 prosent. I Colorado er 45 prosent av stemmene talt opp. Staten har ni valgmannstemmer. CNN melder at Obama nå leder i vippestaten Ohio, med 53 mot 46 prosent. Obama er der 162.000 stemmer foran. I Florida er det helt dødt løp, 50 - 50, når sju millioner stemmer er talt opp. Romney er bare 600 stemmer foran i solskinnsstaten. TV-kanalen NBC sine prognoser viser nå at Barack Obama ligger an til å vinne New Mexicos 5 valgmannstemmer. NBC mener at Mitt Romney har 153 sikre valgmannstemmer, mot 148 til Obama. CNN har 152 til Romney, mot 123 til Obama. Med 76 prosent av stemmene opptalt i Florida er det dødt løp mellom Obama og Romney. Det er talt opp drøyt 6,6 millioner stemmer, og det skiller kun drøyt 1000 stemmer i den viktige vippestaten. I Nord-Carolina leder Romney nå med 50 mot 49 prosent, etter at 66 prosent av stemmene er talt opp | CNN erklærer klokken 03.05 at Republikanerne vil beholde majoriteten i Representantenes hus, som de tok kontroll over etter mellomvalget i 2010. Dermed vil amerikansk politikk fortsatt være preget av politisk polarisering og beinharde forhandlinger mellom de to partiene i amerikansk politikk. Det er ennå for tidlig å forutsi om Demokratene vil beholde sitt flertall i Senatet - det andre kammeret i Kongressen. Demokratenes valgvake i Chicago: Nå koker det. Da CNN kunngjorde Obamas ledelse i Florida, gikk jubelen i taket. - Dette er kjempestort, roper ballerina Joanna Wozniak fra Joffrey Ballet. Hun tror Obama endelig vil vise sitt sanne jeg, hvis han blir gjenvalgt. - Nå får han sjansen til å oppfylle sitt fulle potensial. Jeg tror ikke vi har sett alt Obama kan gjøre ennå, sier hun til bt.no. CNN erklærer Barack Obama som vinner av Michigan (16 valgmannstemmer), New York (29) og New Jersey (14). Totalt 59 nye valgmannstemmer til den sittende presidenten. Samme kanal erklærer Mitt Romney som vinner av Texas (38), Kansas (6), Louisiana (8), Nord Dakota (3), Sør Dakota (3), Wyoming (3) og Mississippi (6). I tillegg erklærer CNN at Romney vil vinne 3 av 5 valgmenn i Nebraska, som fordeler sine valgmenn på en annen måte enn de fleste statene, der vinneren tar alt. Totalt 70 nye valgmannstemmer til Romney. BT-journalist Christina Pletten rapporterer fra Chicago: De mange tusen menneskene som begynner å samle seg på Demokratenes valgvake i Chicago hoppet i taket da CNN kunngjorde de foreløpige resultatene fra opptellingen i den svært viktige vippestaten Ohio. Linda Buyer er en av Obamas mange tusen frivillige, og har ringt utallige samtaler til potensielle velgere på vegne av presidenten. Som takk for hjelpen er hun til stede på presidentens valgvake i Chicago. - Basert på informasjonen vi har fått inn fra vippestatene, er jeg overbevist om at vi vinner. Jeg skal danse i gatene i kveld, selv om jeg er dødssliten etter å ha jobbet døgnet rundt de siste dagene, sier Buyer. I flere stater er det nå svært lange køer for å stemme, blant annet i Florida og Virginia. På Twitter seiler nå #stayinline opp som en trend. Det snakkes nå om å utvide åpningstidene til valglokalene flere steder. Hvis man står i køen når lokalene egentlig stenger, har man rett til å få stemme. Om et kvarter stenger valglokalene i flere stater, blant annet vippestaten Colorado og i Wisconsin, hjemstaten til republikanernes visepresident-kandidat Paul Ryan. Republikanerne har håpet at Ryen kan farge staten rød, men i de siste meningsmålingene før valget ledet demokratene. I tillegg stenger valglokalene i Arizona, New Mexico, Wyoming, Minnesota, Louisiana, New York og i deler av Sør Dakota og Nord Dakota. Romney vinner Arkansas, erklærer CNN. Staten ble på forhånd regnet som sikker republikansk. BT-journalist Christina Pletten er på demokratenes valgvake i Chicago: Kaos her allerede. De har satt opp sperringer mellom presse og publikum som nå kommer inn i salen. Hundrevis av pressefolk som ikke slipper inn, og nettet har brutt sammen. Med statene som nå virker relativt sikre, leder Mitt Romney med 82 mot 64 til Obama. Er dere våkne? Her på livebloggen går det i kaffe og Cola, og vi har forsterket laget med Trond Olav Skrunes. Valgdagsmåling fra Pennsylvania gir Obama ledelsen med 52 mot 47, ifølge CNN. Dette var en stat Romney-kampanjen håpet kunne være i spill, men så langt ser det ut som om Obama har kontroll i staten. Staten har 20 valgmenn. NBC erklærer nå at Mitt Romney vil vinne i Georgia (16), Alabama (9), Mississippi (6) og Tennessee (11). Dette er stater som på forhånd ble regnet som sikre stater for republikanerne. En valgdagsmåling viser at Barack Obama leder med to prosentpoeng i en valgdagsmåling i vippestaten New Hapshire. I Florida, der 43 prosent av stemmene nå er talt opp, er Obama foran med 51 prosent mot 49. CNNs prognoser viser nå at Barack Obama vil vinne flere stater på østkysten, slik at Obama nå har 64 sikre valgmannstemmer mot 40 til Mitt Romney. Statene CNN mener Obama vil vinne er Connecticut (7 valgmannstemmer), visepresident Joe Bidens hjemstat Delaware (3), Washington DC (3), Obamas hjemstat Illinois (20), Maryland (10), Massachusetts - som er hjemstaten til Mitt Romney - (11) og Rhode Island (4). I Maine, der valgmannstemmene fordeles på en annen måte enn de fleste andre stater, der vinneren tar alt, viser CNNs prognoser at Obama vil vinne 3 av 4 valgmannstemmer. Samtidig erklærer TV-kanalen at Mitt Romney vil vinne Oklahomas 7 valgmannstemmer. Nå stenges valglokalene i 16 stater, blant dem Pennsylvania. Obama har ledet i meningsmålingene i Pennsylvania, men republikanerne har i innspurten av valgkampen lagt mye inn på å forsøke å vinne frem i den tradisjonelt demokratiske staten. Også i Florida stenger lokalene klokken 02.00 norsk tid. Totalt er det 172 valgmannstemmer i disse 16 statene og Washington DC. Av statene som nå virker noenlunde sikre, leder Mitt Romey med 33 mot Obamas tre i Vermont. Romneys 33 valgmannstemmer kommer fra de tradisjonelt sikre republikanske statene West Virginia, South Carolina, Kentucky og Indiana. Ifølge CNN leder nå Barack Obama med 52 prosent mot 48 prosent til Mitt Romney i Florida. 34 prosent av stemmene er nå talt opp, og Obama leder med 130.000 stemmer. CNN erklærer nå Mitt Romney som vinner av South Carolina, en stat som regnes som sikker republikansk. Ifølge valgdagsmålinger ligger det an til at Barack Obama vinner den svært sentrale vippestaten Ohio. På valgdagsmålingene får Obama 51 prosent, mot 48 prosent til Romney. CNN kårer Mitt Romney som vinner i West Virginia. Fjellstaten har fem valgmannstemmer. I North Carolina viser TV-kanalens valgdagsmålinger at det er dødt løp - 49 prosent mot 49 prosent. Svein Melby, forsker ved Senter for transatlantiske studier, tror Obama vinner valget - med ett viktig forbehold. - Spørsmålet er om de personene som har deltatt i meningsmålingene på delstatsnivå virkelig møter opp i valglokalene, sier Melby. Den amerikanske befolkningen er mer etnisk, sosialt og økonomisk differensiert enn i mange andre vestlige land. Det gjør det vanskeligere for statistikerne å forutse om visse folkegrupper faktisk møter opp i valglokalene eller ikke. Det kan også hende at hat og raseri mot Obama har mobilisert enkelte velgergruppe på den ytre høyresiden - personer som vanligvis ikke bryr seg med å stemme ved presidentvalg. - Vi skal ikke se bort i fra at republikanerne omsider har lyktes med å mobilisere velgergrupper de ikke har klart å få ut av sofaen ved tidligere valg, sier Melby. Klokken 01.30, norsk tid, stenger valglokalene i den viktige vippestaten Ohio. Samtidig stenger lokalene i North Carolina, som republikanerne håper å vinne tilbake fra demokretane, og West Virginia - som regnes som en sikker republikansk stat. Totalt har de tre statene 38 valgmennstemmer. Nye tall fra Florida, når fem prosent av stemmene er telt opp, viser ifølge CNN at situasjonen nå er 50 prosent mot 50 prosent. Romney leder med 712 stemmer. Fire prosent av stemmene er telt opp i Florida, melder CNN. Foreløpig leder Obama med 55 prosent av de opptalte stemmene, mot 45 prosent til Romney. Florida har 29 valgmannstemmer, og hvis ikke Romney klarer å vinne staten er løpet trolig kjørt. Men fortsatt er ikke alle stemmelokaler i staten stengt, og det er altså kun fire prosent av stemmene som er telt. Obama vant Florida i 2008. Det kommer i natt norsk tid også meldinger om store problemer med valgavviklingen i Florida. Ifølge CNN er køene så lange, at delstatsmyndighetene vurderer å forlenge åpningstidene i valglokalene. I enkelte områder skal folk ha stått i opp mot ni timer i kø, melder CNN, og fem timer, ifølge The Guardian. I Virginia viser valgdagsmålinger ifølge CNN dødt løp mellom Obama og Romney - 49 prosent mot 49 prosent. TV-kanalen erklærer nå at Obama trolig vinner Vermont, og Romney som vinner av Kentucky (8 valgmannstemmer). Også New York Times sine prognoser viser at Obama vinner Vermonts tre valgmannstemmer. Klokken 01.00 stenger valglokalene i seks stater, som til sammen har 60 av 538 valgmennstemmer. Statene er vippestatene Florida og Virginia, de tradisjonelt sikre republikanske statene Georgia, Kentucky og South Carolina, og den antagelig sikre demokratiske staten Vermont. Det er bare litt over én prosent av stemmene som er talt opp, men New York Times har farget en blå ledelse til Barack Obama i vippestaten New Hampshire. Akkurat nå har 65 prosent av de opptalte stemmene gått til Obama. Klokken 01.00 stenger valglokalene i seks stater, blant demt den viktige vippestaten Virginia. Hvis Romney ikke klarer å vinne statens 13 valgmenn, er sjansene hans for å vinne nøklene til Det hvite hus sterkt redusert. CNN har flere resultater fra fra valgdagsmålinger. Nasjonalt sier 50 prosent at Mitt Romney er best skikket til å håndtere økonomien, 47 prosent Obama. På spørsmålet om hvem som er mest i kontakt med folk som deg, svarer 52 prosent Obama, 47 prosent Romney. Ifølge CNN vil man trolig ikke klare å kåre en vinner i den svært viktige vippestaten Ohio før midnatt, lokal tid. Det er klokken 06.00 norsk tid. Ohio har 18 valgmennstemmer. De første resultatene begynner å komme inn fra Indiana og Kentucky. Nå er det fortsatt svært få stemmer som er talt opp, men i Indiana leder Mitt Romney i skrivende stund med 59,4 prosent, ifølge Huffington Post. I Kentucky leder Romney med 69,2 prosent. Det er på forhånd ventet at Romney vil vinne begge stater. På Twitter har Arnold Schwarzenegger lagt ut en oppfordring til å stemme. Og, som han skriver: For bonusinspirasjon, her er et bilde fra et av mine stolteste øyeblikk, dagen jeg ble amerikansk statsborger. De første valgdagsmålingene er rett rundt hjørnet. De viser at økonomien er det viktigste spørsmålet i dette valget for amerikanerne. Av de som sa at økonomien var viktigst, pekte 40 prosent på arbeidsløshet og 30 prosent på priser som de viktigste sakene. CNN skal bruke de fargede lysene på Empire State Building i New York til å vise hvem som vinner valget. Nå er den rød (for republikanerne) på to sider, og blå (for demokratene) på to sider. Når TV-kanalen er klar til fastslå hvem som vinner valget, vil tårnet på den ikoniske bygningen bli rødt eller blått. På Facebook oppfordrer Willie Nelson alle å gjøre sin borgerplikt og stemme. Country-ikonet kommer fra Texas, som er en solid republikansk stat, men bor på Hawaii - en stat demokratene etter alle solemerker vinner. For de som ikke er klare for å stemme på verken Obama eller Romney, foreslår Willie en tredje mulighet: Willie Nelson for president. Vi legger på Willies erkeamerikanske Heartland i spilllelisten. Leser Åsne H. liker spillelisten vår. Hun foreslår å legge til Patti Smith-sangen Till Victory. Det er jo dét det handler om her - å vinne. De første valgdagsmålingene blir publisert midnatt norsk tid, fra statene Kentucky og Indiana. Begge statene regnes som sikre kort for republikanerne, selv om Obama vant Indiana i 2008. NTB melder at over 35.000 samtaler er registert på en telefonsentral der velgere kan melde fra om mulige uregelmessigheter. Klagene har blant annet kommet fra Pennsylvania og Ohio, viktige vippestater. CNN melder nå om at en velger har varslet om at en stemmemaskin gjorde en stemme til Obama om til en stemme til Romney. Medier over hele verden, men spesielt i USA, selvsagt, kappes om å levere den lekreste grafikken om valget. Men denne tar kanskje kaken: The New York Times' 512 veier til Det Hvite Hus er både vakker og svært informativ. Kudos! Det er fire stater som blir interessante å følge med på på østkysten: Virginia (13 valgmenn), North Carolina (15), New Hampshire (9) og Florida (29). Mitt Romney må i realiteten vinne Florida, Virginia og North Carolina for å ha en sjanse til å vinne. North Carolina er tradisjonelt en sterk republikansk stat, men Obama klarte å vinne den i 2008. Nå mener de fleste analytikere at den er en relativt sikker stat for Romney. Demografiske endringer i Virginia gjør at staten er mer i spill enn tidligere. Det blir tøft for Romney å komme seg til 270 uten statens 13 valgmenn. BT følger Obamas valgvake i Chicago med journalist Christina Pletten og fotograf Marita Aarekol. Tidligere i dag traff teamet Kevin Wilmot, som stemte på Romney. Republikanerne håper på høyt oppmøte fra sine egne, og at desillusjonerte Obama-supportere ikke gidder å stemme. Vi er også i Washington DC. Der traff vi blant annet 71 år gamle Donna Jones, som har jobbet for gjenvalg for Obama. De første resultatene ventes inn klokken 01.00 norsk tid. Blant disse er den viktige vippestaten Virginia. Romney bør vinne denne statens 13 valgmannstemmer, skal han ha en sjanse til å bli president. Obama vant Virginia i 2008, men flertallet stemte republikansk i valgene som Bush vant i 2000 og 2004. I år har det vært svært jevnt mellom kandidatene på målingene. Realclearpolitics.coms gjennomsnitt av siste meningsmålinger gir Obama en ledelse på bare 0,3 prosent | Denne valgnattspillelisten blir altså av det eklektiske slaget. Signed, Sealed, Delivered var en hit for Obama i 2008, Bruce Springsteen har spilt på valgmøter for Obama, mens Kid Rock har gått ut og støttet Romney. Vi kommer ikke gjennom valgnatten uten å høre Star Spangled Banner, her i Jimi Hendrix sin ikoniske versjon fra Woodstock. Vippestatene Ohio og Virginia er - som dere kan høre - også representert her. Mange klager på avviklingen av presidentvalget | Valgoppslutningen blir avgjørende | Musikkvalgene dine kan også røpe hva du velger, ifølge Echo Nest, et firma som analyserer hvilken musikk folk hører på på nett. Countryfans er som oftest republikanere, mens sjansen for at du stemmer Obama hvis du liker Jay-Z er høy. Ikke akkurat sjokkerende, vil kanskje noen si. Men metallfans er de vanskeligste å gjette hvordan stemmer, mener selskapet, ifølge en artikkel på usnews.com. Hvis du liker band som Alice in Chains, Marilyn Manson eller Pantera er det vanskelig å forutsi hvordan du stemmer. Men hva med sanger som sender litt mixed signals, som det heter på nynorsk? Vi starter derfor valgnattspillelisten i sidespalten med hiphop-låten Black Republican. Send innspill til spillelisten til helge.svela@bt.no. Det er som kjent førstemann til 270 som vinner. Det amerikanske valgsystemet er lagt opp som et indirekte valg, der 538 valgmenn fordelt på de 50 statene (pluss Washington DC) avgjør hvem som blir president. Det er mulig å vinne valget uten å få flest stemmer, så lenge man vinner de rette statene. Her kan du lese mer om hvordan systemet fungerer, og hvordan noen få vippestater kan avgjøre hvem som blir president. President Barack Obama har favorittstempelet når vi nå går inn i valgnatten. Statistikkblogger Nate Silver på Fivethirtyeight på New York Times mener Obama har 90,9 prosent sjanse til gjenvalg, mens republikanerens kandidat Mitt Romney bare har 9,1 prosent sjanse til å vinne, ifølge Silver. Men - som Silver selv er den første til å påpeke - dette er å sammenlikne med når meteorologer sier at sjansene for sol er 90 prosent. Alle bergensere vet at det likevel kan komme regn. Velkommen til valgvake på bt.no. Christian Lura har kjørt seg opp på kaffe og statistikk, og Helge O. Svela har fått på seg boots og cowboy-skjorte. Vi kommer til å holde ut her til det er klart hvem som vinner valget - med mindre vi får en Al Gore vs. George W. Bush-situasjon som i 2000. Kompetent klisjémaraton | Et vaklevorent korthus av hollywoodklisjeer som reddes av det franske borgerskapets sans for stil | Godt arbeid: Skuespillerne gjør en god jobb med å gjøre rollefigurene sine til noe mer enn sjablongaktige representanter for ulike samfunnssjikt. François Cluzet som Philippe (i rullestol) og Omar Sy som Driss. Philippe er en søkkrik, middelaldrende hvit mann som er lam fra halsen og ned, og er derfor avhengig av hjelp fra en rekke personer i hverdagen. Når han intervjuer søkere på stillingen som pleieassistent møter han Driss, en svart mann fra en av Paris ' fattige forsteder. Driss er i utgangspunktet kun på jakt etter en underskrift slik at han kan bevise at han aktivt søker arbeid og dermed kan fortsette å motta trygd. I et innfall av dramaturgisk beleilig fordomsfrihet bestemmer imidlertid Philippe seg for å gi den ubehøvlede unge mannen en sjanse, og dermed er fundamentet lagt for et vennskap som er en garantert suksessoppskrift på endeløse fornøyelige kulturforskjellsforviklinger. Og bare så det er sagt: "De urørlige" er en film hvor en mann fra arbeiderklassen får borgerskapets tilkneppede representanter til å danse klønete til svart amerikansk popmusikk fra 70-tallet. Filmen skyr ingen klisjeer, og plottmessig er det lite som skiller den fra en av de tidlige episodene av Will Smiths gamle TV-serie "The Fresh Prince of Bel-Air". Som alltid i disse filmene er hovedbudskapet at overklassen må roe ned det klassisk musikk- og abstrakt kunst-tullet sitt litt, og heller begynne å diskutere sex og rocke ut til litt Earth, Wind and Fire. Arbeiderklassen må på sin side innse verdien av ærlig arbeid, tilegne seg et minstemål av manerer og lære seg navnet på et par kjente komponister. At "De urørlige" på tross av dette har endt opp som noe i nærheten av et seriøst drama skyldes først og fremst det sobre og stødige filmspråket. Med sine kjølige bilder av trøstesløse høyblokker og vakre borgerlige residenser, skaper den et inntrykk av tyngde som rett som det er får en til å glemme at det man ser på i virkeligheten er kulturkræsjkomedie av simpleste sort. Skuespillerensemblet gjør også en god jobb med å gjøre rollefigurene sine til noe mer enn sjablongaktige representanter for ulike samfunnssjikt, og bidrar dermed til å bygge opp under illusjonen om tyngde og seriøsitet. Særlig gjør François Cluzet - som er uhyggelig lik Dustin Hoffman - en god innsats i rollen som Philippe. Dessuten skal man aldri undervurdere franskmennenes komiske timing når det kommer til å tømme en vits for ethvert snev av humor. Det at Driss er en av mange mørkhudede franskmenn med opphav i landets forhenværende kolonier, gir "De urørlige" en ekstra dimensjon som en kommentar til landets spente innenrikspolitiske situasjon. Måten filmen i overført betydning fremstiller konflikten mellom den franske overklassen og de fattige innvandrerne fra landets gamle afrikanske besittelser som et spørsmål om fordommer og kulturforskjeller er i så måte intet mindre enn fornærmende. At filmen er den nest mest innbringende franske filmen noensinne, er derfor en gåte for undertegnede. Formodentlig skyldes det at den er så skamløs i sin omfavnelse av feelgoodfilmens klisjeer at den selv for franskmenn er umulig å ta på alvor som en politisk analogi. "De urørlige" er en film som ikke burde fungere. Selv om den er basert på en sann historie, er den så klisjepreget og forutsigbar at hvis man bare tenker seg om, vil man hele tiden kunne forutse neste scene. Regissørenes bragd består i så måte av å ha skapt en film som er såpass sjarmerende og godt laget at man på tross av bedre vitende heller lar seg rive med enn å bli sittende og dvele ved dens mange svakheter. Gangnam er Souls svar på SoHO | Tempeletikette | Tilbake i virkeligheten | Spis! Seouls SoHo | Gangnam er Seouls hippeste og mest eksklusive bydel. Gangnam er Seouls hippeste og mest eksklusive bydel. Her finnes det koreanske SoHo, klinikker for plastisk kirurgi, luksusshopping og barer. Og et 1200 år gammelt tempel som tilbyr nybegynnerkurs i munketilværelsen. Bongeun-sa, er det største tempelet i Seoul. Det koster ingenting å rusle rundt her, men hvis du blar opp 370 kroner kan du sparke av deg skoene og leve som en munk i to dager. Vi slo til, og tok alt det andre etterpå. Området rundt tempelet består av flere tilhørende bygg og en liten skog, og er en fascinerende kontrast mot Gangnams eksklusive skyline, som har poppet opp i løpet av de siste tiårene. Sør-Koreas økonomi har vokst eksepsjonelt raskt og landet har gått fra å være et fattig, krigsherjet land til det femtende rikeste i verden. - På 70-tallet var dette er jordbruksområde, og da jeg var barn kunne jeg se kuer herfra, sier 42 år gamle Joo Suk Lee, som lå i morens livmor da han besøkte tempelet for første gang. Siden har han vært her ukentlig. Etter å ha sjekket inn blir vi - en liten gruppe turister og lokale nysgjerrigperer - utdelt oransje munkedrakter, og deretter skolert i grunnleggende tempeletikette. Dette inkluderer blant annet at en streng og smilende kvinne beslaglegger mobiltelefonene våre. Gangnam er blitt et velkjent navn over hele verden, takket være den sørkoreanske popartisten Psy og hans enorme hit "Gangnam Style". Musikkvideoen er på god vei til å runde 900 millioner visninger på YouTube, og er den mest sette. Et kvarter inne i det første meditasjonskurset får vi kjeft fra en smilende munk, som med en høflig og rolig tone gjør det klinkende klart at vi er her for å lære om meditasjon og buddhisme, ikke for å slappe av. Skjerpings. Etter at tempellivets grunnleggende prinsipper er jobbet inn deltar vi i en bønneseremoni, sammen med et dusin munker og mange flere andre som har kommet for å ta en pause fra stormeteropolens intense dagligliv. Ingen ser opp når vi vandrer inn, selv om vi står ut av mengden med oransje klær og hvit hud, og her, midt i Sør-Koreas Beverly Hills, kneler vi på mattene våre på veltrent vis mens koreansk sang fyller tempelet. Morgenen etter ringes inn klokken fire, ved at to munker dundrer løs på en enorm tromme som er langt større enn dem selv. Drønnene er mørke og dype, og mens Gangnams klubber begynner å stenge ølkranene, langt der nede, står vi i høyden med munker og sammen praktiserer vi, for en tid, et liv av en helt annen verden. Gangnam er blitt et velkjent navn over hele verden, takket være den sørkoreanske popartisten Psy og hans enorme hit "Gangnam Style". Musikkvideoen er på god vei til å runde 900 millioner visninger på YouTube, og er den mest sette. Låten er et humoristisk oppgjør med Seouls rike, pene og vellykkede, som viser seg frem i det eksklusive Gangnam-distriktet hvor kvadratmeterprisen er skyhøy, luksusbiler suser rundt, og klubbenes dørvakter er usedvanlig selektive. - Gangnam er den koreanske elitens tilholdssted, mange av dem er vant til en livsstil som de fleste koreanere ikke kan ta seg råd til, sier Soyoung Kim, 26, som vokste opp i utkanten av distriktet. Og kanskje nettopp derfor er Gangnam et populært sted å tilbringe fritiden. - Folk kommer hit fra hele landet, for å henge ut, for å handle, spise og drikke, sier Kim. Den spirituelle metthetsfølelsen er kanskje god etter tempeloppholdet, men magen er tom og i grunnen ganske skuffet over det siste døgnets hendelser. Et digert, helkoreansk måltid er derfor på sin plass. I motsetning til japansk og kinesisk mat, er koreansk mat lite kjent internasjonalt, og de fleste blir henrykt når de gjennomgår den kulinariske vekkelsen som Seoul og Gangnam byr på. Maten her er fantastisk. Ett skritt nærmere Nirvana: Bongeun-sa er et av flere templer i Sør-Korea som tilbyr lynkurs i munketilværelsen. Vi flyttet inn og i to dager levde vi som buddhister. Bulgogi er en tradisjonell, koreansk rett hvor kjøtt grilles midt på restaurantbordet du sitter ved. Kjøttet dyppes etter hvert i den fantastiske sausen "ssamjang", og blir ofte servert med andre dippformer, og noen ganger forskjellige salatblader, som det er meningen at du skal pakke kjøttbitene inn i. Ris serveres ved siden, og i flere små skåler serveres ymse tilbehør som varierer fra sted til sted og kan være alt fra bittesmå fisk, potetpannekaker, miniomeletter og diverse typer grønnsaker som for eksempel "kimchi", fermenterte kålbiter i rød, sterk saus. Iblant er disse smårettene så gode at de sammen stjeler showet. Koreanere drikker ofte "soju" når de spiser bulgogi - en fargeløs drikk som minner om en mild vodka og serveres i små glass. Den ypperlige restauranten Bulgogi Brothers, like ved Gangnams T-banestasjon, er likevel en av de få bulgogistedene som også har et godt utvalg av rødvin. Garosu-gil, som betyr gaten med trær på koreansk, er Gangnams svar på SoHo og et fint sted å rusle rundt. Utover kjente, internasjonale og dyre moteforhandlere er Garosu-gil full av snertne, selvstendige designbutikker som selger retroklær, kopper og asjetter, kosmetikk, kontorutstyr for hipstere, og hatter. Dette er ikke det beste stedet for tradisjonell, koreansk mat, men er derimot ypperlig for fusion, hvor kokkene kombinerer østlige og vestlige ideer. Japanske Unochubo er et godt sted for middag, mens et søtt høydepunkt er kafeene som byr på koreanske desserter med moderne vri, som for eksempel den lille, sjarmerende kafeen W.E., som står for vest og øst. Her spiste vi "hotteok", tykke, koreanske pannekaker som her hadde nøttefyll, og en spennende røde bønne-fondue med riskaker. Siden dette kalles Seouls SoHo passer det å teste drikkevarene før en tar kvelden. Risvinen "makgeolli" gjennomgår en slags renessanse i Seoul, og må prøves. Chez Maak ligger like ved W.E. og er et populært sted for makgeolli-cocktails som også serverer gode sideretter (mange barer forventer at gjestene bestiller mat ved siden). Hvis øl, vin eller tradisjonelle drinker er foretrukket så er det nok av vannhull i området. Koreanere tar seg gjerne en drink og er nesten inne på topp-ti listen over årlig alkoholkonsum i verden, hvor Norge er nr. 74, og du kan banne på at Gangnam fremdeles holder det gående når munkene begynner å spille trommer, for det er også "Gangnam Style". Fører omkom i Dakar Rally: Ullevålseter: - Forferdelig trist | Sikkerhet først | Twitter-melding | Allerede på åpningsdagen søndag krevde Dakar Rally nok et liv. Den argentinske motorsykkelføreren Jorge Martínez Boero omkom under Rally Dakars første dag. Foto: Scanpix | Pål Anders Ullevålseter deltar i årets Rally Dakar. Foto: Scanpix | Den argentinske motorsykkelføreren Jorge Martínez Boero omkom. - Det er selvsagt forferdelig trist at noe sånt skjer, og mine tanker går til hans nærmeste. Det blir egentlig vanskelig å sette ord på det hele. Det er jo en ulykke, men samtidig er det veldig sjeldent at to førere crasher. Det er stort sett kun mann og sykkel som går i bakken, så når noe sånt som dette skjer er det ens egne sikkerhetsmarginer som er avgjørende. - Jeg har for min del mine egne sikkerhetsmarginer å ta hensyn til og de er jeg trygge på. Det blir derfor vanskelig å vurdere hvordan dette kunne ha skjedd med meg. Uansett, tragisk at dette skjer og igjen, mine tanker går til hans nærmeste (Pål Anders kjente ikke Boero personlig). Martinez Boero var uheldig og veltet og kolliderte et stykke ut på den første etappen på 57 kilometer. Han pådro seg store skader. Martinez ble raskt tatt under behandling og fløyet med helikopter til sykehuset i Mar del Plata, men livet sto ikke til å redde. Argentineren var med i dette prestisjetunge rallyet for annen gang. Han debuterte i 2011. "Jeg skal gi alt, for jeg vet at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere", skrev Martinez Boero på twitterkontoen sin lørdag kveld. Siden starten i 1979 har 25 deltakere omkommet på grunn av ulykker i dette krevende rallyet. Norge har med Pål Anders Ullevålseter fra Oslo. Han innledet den første etappen søndag på 11.-plass. (NTB) | Risikosport | Frossent orkester i forrykende form. Video: Alice Bratshaug | "Risikosport og utekonsert i Bergen, det er en og samme ting, det" innledet en forfrossen Stian Carstensen den forrykende konsertkvelden på Kaien med, mens røykmaskinene spydde forgjeves ut over den forblåste scenen, og musikerne pustet varme inn nevene. Farmers Market har vært gjengangerne på Norges jazzfestivaler i en årrekke, og dette var til og med andre året på rad at de besøkte Nattjazz - men, det så ikke ut til at publikum hadde gått lei. De er plateaktuelle i disse dager, og har høstet mye skryt for "Slav To The Rhythm" - og spilte hovedsakelig materiale fra denne. Litt mer åttitalls gitarheltestetikk å spore, men ellers en velkjent kombinasjon av hasardiøse, hurtige balkanrytmer - og melodier, ispedd populærmusikalske medleyer i skjeve taktarter og instrumentale fingerferdigheter av en annen verden. Carstensens trekkspill låt like mye som et orgel denne gangen, og han vekslet mellom denne og gitaren som en rastløs spellemann med kaffenerver. Gitarist Nils-Olav Johansen viste nok en gang at han er Norges mest undervurderte gitarist, mens Finn Guttormsen og Jarle Vespestad hadde en vanlig dag på jobben med sigg i kjeften og null problemer med å holde takten, selv om tyngdepunktet endret seg hvert andre sekund. Trifon Trifonov på saksofon var mer beskjeden med soloene denne gang - kanskje grunnet et iskaldt horn, mens hans makker (som dessverre ikke er å finne navnet på) gjorde opp dette ved å improvisere hele konserten igjennom, med små livsnødvendige avbrekk for å puste. Det ble mange dansbare rytmer i nitakt, og om du lurer på hva det er, kan du se for deg at du danser lett brisen på brostein med stiletthæler, eller går ned en trapp og glemmer det siste trinnet. Det ble gjort god humor ut av taktleken, og særlig når publikum ble bedt om å klappe til musikken, viste Carstensen og co hvilke gode entertainere de er. Kunsten å begrense seg bryr dette bandet seg lite om, og etter en million noter med sylspiss lyd, begynte det å bli nok for slitne ører og kalde kropper. Men det var god moro så lenge det varte. Risikosport og Farmers Market - DET er samme ting, det. Pater Arnfinn Haram er død | - Nådde det personlige plan | Prost for Bergen vest | Usminket og ærlig | Sender sin siste hilsen | Haram døde av et hjerteinfarkt under en sykkeltur i Nordmarka i Oslo søndag. Siden september 2009 har Haram vært prior for dominikanerne i St. Dominikus kloster i Oslo. - Pater Arnfinns bortgang er et stort tap, både for hans orden og for hele Kirken i Norge, sier biskop Bernt Eidsvig i en artikkel om dødsfallet på Den katolske kirke sin hjemmeside. - Arnfinn var en unik personlighet. Ingen kunne som ham få folk både i tale og til å lytte. Han var også en unik sjelesørger og skribent - og nådde folk på det personlige plan og i media. Vi tenker i dag særlig på hans mor, bror, familie og kommunitet, og sørger sammen med dem, fremholder Eidsvig. Pater Haram var i sin tid en markert prest i Øygarden og Loddefjord, og ble utnevnt til prost for kirkene i Bergen vest. Han fulgte også Børre Knudsen i opprøret mot abortloven og nektet å motta lønn. - Jeg har en frihet til å være meg selv og kan bruke tiden til å lese og tenke. Enkelheten hjelper meg til å fokusere på de virkelige verdier. Jeg er kritisk til den norske materialismen. Norge som nasjon vralter som en feit 19-åring og trenger en slankekur, fortalte Haram i et intervju med BT høsten 2008. Enkelte ganger reiste han også inn til Bystasjonen og hentet ungdommer tilbake til Loddefjord. - Menigheten var min familie. En prest er en far. Min fordel var at jeg var enslig og kunne rykke ut om natten. Jeg så nok ikke alle, men livet blant dem som sliter er bedre enn kontorlivet. Jeg sluttet å telle innbruddene i leiligheten. Mer enn en gang var det blodspor på stuegulvet, sa Haram da. Haram vokste opp på Sunnmøre, tok gymnaset i Tønsberg og studerte teologi i Oslo. 48 år gammel brøt han med Den norske kirke for å bli katolikk, og etter et år som novise og tre år med dype studier, ble han innviet til munk i Oslo i 2002. Han ble presteviet som katolsk prest i 2003. Han har også skrevet fast i Klassekampen, og gitt ut flere bøker. - Med Arnfinn Harams bortgang har norsk kristenhet mistet en av sine skarpeste penner, og radikale røster. Han hadde en sjelden evne til å formulere seg, det lød ofte som den vakreste musikk. Raust delte han eget levd liv, usminket og ærlig og kalte og lokket oss til en mer helhjertet, radikal etterfølgelse av Kristus, skriver pastor og bibellærer Bjørn Olav Hansen på sin personlige blogg. Etter at pater Harams død ble kjent i kveld, har det strømmet til med hilsener på nettsamfunnet Twitter. Her er noen av meldingene: « Pater Arnfin Haram var en av mine store forbilder på at det er lov å tenke selv om man er troende. Norge er blitt fattigere. " « Fikk akkurat den triste nyheten at min kollega og venn fr Arnfinn Haram døde idag av et hjerteinfarkt. Requiem aeternam dona eis, Domine. " « Pater Arnfinn #Haram er død. En bauta i norsk kristenliv er gått bort. Forfremmet til herligheten, som de gamle sa. " « Gjør meg uendelig trist. Takk for alle gode minner kjære venn. " « RIP Pater Arnfinn Haram. En interessant samtalepartner, en hjertelig og varm personlighet " | « Har fått vite at bror Arnfinn Haram er død. En av de fineste og mest interessante menneskene jeg har fått gleden av å møte. Utrolig trist. " « Ein sjeldan mann er gått bort. Skal sakna pater Arnfinn Haram. Fryktlaus utfordrar av storstraumen, mild hand på kinnet. " « Mer enn noen annen knyttet han bånd mellom Den katolske kirke og andre kristne i Norge. Hvil i fred, Arnfinn Haram. " Tusenvis kjører uten førerkort | Sviende bot | Ofte beruset | Rett og slett farlig, sier UP-sjefen. I fjor ble det skrevet ut 13.500 bøter til folk som kjørte bil uten å ha førerkort. Foto: Harald Wisløff | Det ble skrevet ut over 13.500 bøter til folk som kjørte bil uten å ha førerkort i fjor, viser tall P4 har hentet inn. - Det er mange tusen der ute som kjører rundt på norske veier uten å ha hatt føreropplæring og dermed ikke er sikre førere. Det er utrygt, utilfredsstillende og i mange sammenhenger rett og slett farlig, sier sjefen for Utrykningspolitiet, Runar Karlsen, til kanalen. Manglende førerkort fører til en sviende bot på 10.000 kroner. Neste gang man blir tatt, øker boten, før straffen til slutt blir ubetinget fengsel. UP-sjefen sier de fleste UP stanser som ikke har førerkort, blåser i at det er krav til å ha gyldig førerkort. Ifølge UP er det også noen som blir tatt for å ha kjørt med feil førerkortklasse - da har de gjerne kjørt et tyngre kjøretøy eller kjørt tilhenger de ikke har tillatelse til å kjøre. Mange av dem som ikke har sertifikat, kjører også for fort eller i beruset tilstand, forteller UP-sjefen. - Dette er svært graverende. Det å ha førerkort er en av de viktigste forutsetningene for trafikksikkerhet både for en selv og for andre i trafikken, sier Karlsen. Det er dessuten et problem at de som blir tatt for å kjøre bil uten førerkort, ofte er raskt tilbake på veien igjen. (©NTB) | Her kan du gi full gass | Blått til lyst | Skal du på Europa-ferie? Ikke bare Autobahn | Fristeder uten fartsgrense finnes fortsatt. Møtet med fri fart på Autobahn i Tyskland er skremmende for noen og et kick for andre. Skal du kjøre her i ferien, er et godt tips uansett aldri å slå leir i venstrefeltet. Foto: Ståle Frydenlund | Mange miljøaktivister synes det er noe av det mest motbydelige som finnes. Likevel finnes fortsatt en lang rekke Autobahn-strekninger i Tyskland der man kan kjøre så fort man lyster, orker eller evner, til tross for at den anbefalte fartsgrensen jevnt over er 130 km/t. Rettigheten er under sterkt press, men enn så lenge er det lovlig. Et vanlig uttrykk blant tyskere som vil beholde fartsfriheten, er "fri fart for frie borgere". I dag er det nesten 1.300 mil motorvei på kryss og tvers i Tyskland. Det er nesten 40 ganger så mye som i Norge. Strekningene som hadde fri fart i 2010, kan du se i dette kartet, markert i blått. Videre fargeforklaringer og mer om de ulike begrensningene - på tysk - finner du her. Nettstedet som står bak kartet opplyser om at det ikke er gjort senere oppdateringer. Derfor kan det ha skjedd endringer siden. Dersom du skulle finne på å kjøre fortere enn både du og bilen er vant til her hjemme, er det uansett fornuftig å ta visse forholdsregler. For det første er det standard å følge med i speilene ofte. Befinner du deg i kjørefeltet ytterst til venstre, gjelder det ikke å drømme seg bort - slik man ofte ser bilister gjør på motorveier her til lands. Tyskere flest gjør ikke den feilen, av åpenbare årsaker: Det går sjelden lang tid før du har en Porsche 911 eller en Audi S8 ubehagelig nær hekken. At det finnes andre strekninger med fri fart i Europa er trolig mindre kjent. Disse veiene befinner seg på øya Isle of Man, i Irskesjøen. I tettbygde strøk er det hastighetsbegrensninger, mens det på landeveier generelt er nesten fritt frem. I klartekst betyr "nesten" at det lokale politiet slår hardt ned det som på godt norsk kalles idiotkjøring, og at det ellers ikke er noen begrensninger utover den enkeltes skjønn. På øya arrangeres hvert år det både legendariske og halsbrekkende motorsykkelløpet Isle of Man TT. Får du et kick av å kjøre på Autobahn? Bør fri fart snart være historie, eller bør det fortsatt være lov? Debattér saken! Trente i seks uker - gikk ikke ned i vekt | Overvektige | Ingen vektnedgang | Stor helsegevinst | Bedre hverdag | Bare en testgruppe fikk bedre O2-opptak da 26 overvektige begynte å trene. Ingen av dem gikk ned i vekt. Liten effekt: Testpersonene som trente korte intervaller på ti ganger ett minutt hadde ikke noen tydelig økning i O2-opptaket, men presterte likevel bedre på tredemøllen etter seks uker strening. Foto: Colourbox | - Vi er litt overrasket over at ingen gikk ned i vekt. Det gir en pekepinn på at kosthold er viktig for å gå ned i vekt, sier Frederic Solberg. Sammen med Fredrik Hjulstad Bækkerud har han levert sin masteroppgave ved ed K.G. Jebsen - Senter for hjertetrening ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. I vinter har de satt 26 overvektige personer til å trene på tre ulike måter. * En gruppe trente intervaller på 4X4. * En gruppe trente ti kortintervaller på ett minutt. Testpersonene spurtet på tredemøllen og hadde ett minutts pause mellom hver intervall. Disse gruppene varmet opp i 8 - 10 minutter og løp noen minutter for å få ned pulsen etter økten. Til sammen varte hver økt i 30 - 40 minutter. * En tredje gjeng, som fungerte som kontrollgruppe, løp 45 minutter ved 70 prosent av makspuls. De holdt altså et relativt rolig tempo godt under melkesyreterskel. De 26 personene som var med i forsøket trente tre ganger i uken i seks uker. I snitt hadde de en BMI (kroppsmasseindeks) på 30. - De kom til oss på NTNU hver gang for å løpe på tredemølle, forteller Bækkerud. Målet med denne studien var å se hvor mye O2-opptaket (VO2 maks) økte blant deltakerne. Overraskende nok var det bare de som trente 4X4 som kom fikk høyere opptak etter seks ukers trening. De hadde i gjennomsnitt et O2-opptak på 31,9 ved oppstart. Etter seks uker var det steget med 8,7 prosent. Da hadde gjengen et snitt på 34,7 i O2-opptak. Testpersonene som trente korte intervaller på ett minutt hadde ikke noen tydelig økning i O2-opptaket. - Dette forteller oss muligens at vi trenger lengre intervaller for å trene hjertet. Hjertet må komme opp i et visst slagvolum når man trener. Det klarer man trolig ikke på et minutt, sier Bækkerud. De så også på hvordan skjelettmusklene reagerte når O2-opptaket skulle opp. - Vi undersøkte om opptaket ble begrenset av hvor mye oksygen musklene klarer å bruke, men fant ikke noe av betydning her, sier Bækkerud. Deltakerne var både kvinner og menn. De hadde en gjennomsnittsalder på 43 år og ble veid og målt før og etter treningsperioden. I løpet av de seks ukene skulle de leve og spise som vanlig. Etterpå viste det seg at ikke noen av dem gått ned i vekt. - For oss var det ikke særlig overraskende. Mange tror de skal gå ned mye i vekt av å bare trene, men det er mange studier som viser at kostholdet er viktigere enn treningen, sier Bækkerud. - Vi kan heller ikke utelukke at deltakerne begynte å spise mer fordi de startet å trene, sier Solberg. Men han understreker at helsegevinsten er stor når man øker O2-opptaket. - Det er mange fordeler med å komme i bedre form. Kondis er viktigere enn vektnedgang, det viser flere studier de siste årene. Å være i god form er kjempeviktig i et helseperspektiv, sier Bækkerud. Det ble ikke sjekket om kroppssammensetningen hos deltakerne endret seg i løpet av de seks ukene. - Det er en mulighet for at det har skjedd, slik at de har fått mer muskler og mindre fett. Vi vet at kroppssammensetningen ofte endrer seg mens vekte holder seg i ro, sier Bækkerud. Deltakerne opplevde selv at hverdagen ble bedre etter treningsprosjektet. - De fortalte selv at dagligdags gjøremål ble lettere, at det var lettere å gå opp trapper og slike ting, sier Bækkerud. Til tross for at O2-opptaket ikke økte, så presterte alle bedre på tredemøllen etter seks uker. Deltakerne ble testet ved at de løp så lenge de orket. Igjen var det de som hadde trent intervaller på 4X4 som hadde størst økning i prestasjonene sine. De presterte nesten 200 prosent bedre enn ved oppstart. De andre økte også prestasjonene bra, men ikke så mye. Rekordbillig å kjøpe sydenboliger nå | Bygde selv | - Ikke kjøp nå | Vurderer å rive | Må be om hjelp | Toroms luksus til 1,8 millioner | - Prisene på ferieboliger halvert | Boligprisene i Spania har falt 30 prosent, men kommer til å falle mye mer, spår Nordeas sjeføkonom Steinar Juel. I Torrevieja venter Gunnar Kolås på riktig kjøpstidspunkt. Denne ferieboligen ved Torrevieja er på 77 kvm og har prisantydning på 590.000 kroner, ifølge megler Robert E. Larsen. Foto: Øystein Kløvstad Langberg | De siste fire årene har Gunnar Kolås (60) leid leilighet i den spanske kystbyen Torrevieja gjennom vinterhalvåret. - Jeg skal inn på markedet i løpet av det neste året. Planen er å kjøpe noe helt nedstrippet rett fra en bank og så pusse det opp selv. Da kan du gjøre virkelig store kupp. Bare her i Torrevieja tar bankene daglig over leiligheter som spanjoler ikke lenger har råd til å bo i, sier han. Ifølge Prognosesenteret har 40 000 norske husholdninger planer om å kjøpe feriebolig i utlandet i fremtiden. 4200 husholdninger kommer til å kjøpe i år. Få de siste bolignyhetene på Facebook! Sverre Myhrvold (68) fra Lillehammer har hatt bolig i Torrevieja siden 1986 og har bodd permanent i Spania siden 2000. Både han og Kolås mener prisene vil fortsette å falle i flere år til. - Det er bare å se ut på gaten. Hele familier strømmer til søppelkassene for å plukke med seg ting de trenger. Spania er fortsatt i krise, sier Myhrvold. I påsken i år flyttet han og kona inn i et flunkende nytt hus som de har fått tegnet og bygget akkurat som de vil, med heis, varmekabler og ekstra isolasjon i veggene for vinterhalvåret. Huset har tre etasjer og er totalt på rundt 210 kvadratmeter. - Jeg anbefaler ingen å bygge selv i Spania. Det er altfor mye byråkrati til at det er verdt det, sier han. Prisene i det spanske boligmarkedet har falt 25 - 30 prosent siden toppen i 2007, men kommer til å falle mye mer, spår Nordeas sjeføkonom, Steinar Juel. I en makroanalyse han presenterte i forrige uke, spår Juel og hans kolleger at Spania vil slite mer enn de tidligere har antatt. - Hestekuren begynner å virke, og eksporten vokser. Men boligmarkedet i Spania vil ligge nede i mange år ennå. Det kommer til å gå et tiår før boligprisene i Spania begynner å stabilisere seg, sier Juel. - Men først vil boligprisene vil falle enda mer? - Ja, de skal ned 20 - 25 prosent til, mener vi. Deretter vil det ligge svakt i mange år, og vi må nok langt inn på 2020-tallet før vi ser de høye nivåene igjen, sier Juel. Har du kjøpt bolig i utlandet med feil og mangler? Eller har du blitt lurt av uærlige utbyggere? Send oss tips om din historie! Spanske banker har overtatt store mengder boliger og boligprosjekter etter at salgene er uteblitt og lånene misligholdt. Mange boligprosjekter er stanset i påvente av at bankene får solgt unna boligene. - Hvorfor tror du prisene skal falle mer? - Frem til i vår var det, ifølge rapporter vi har mottatt, slik at hvis man kjøpte bolig av en bank, var det ikke mulig å diskutere pris. De ville ikke gi noen rabatt. Kjøpte man av en spanjol eller engelskmann, var det imidlertid mulig å få rabatt. Nå vil imidlertid bankene også begynne å innse at de må gi rabatter for i det hele tatt få solgt. En alternativ løsning er å rive, og det snakkes nå om å rive halvferdige, usolgte boligprosjekter, sier Juel. Nordeas økonomer har med bakgrunn i dette nedjustert vekstutsiktene for Spania i 2012 og 2013. - I løpet av noen få måneder venter vi at Spania vil be om hjelp fra krisefondene og Den europeiske sentralbanken. Italia kan også følge etter mot slutten av året, skriver Nordea i rapporten. Spanske banker har anslagsvis 184 milliarder euro i problemheftede boliglån og -investeringer som følge av kollapsen i landets eiendomsmarked i 2008, ifølge Washington Post. De øvrige 16 eurolandene har satt til side penger i et krisefond for å hjelpe spanske långivere i trøbbel. Sparebanken Cajamar har, til tross for prisreduksjoner på opp til 60 prosent, bare klart å selge halvparten av leilighetene i et luksusprosjekt på Costa del Sol, ikke langt fra Malaga, skrev nyhetsbyrået AFP før helgen. Sparebanken overtok komplekset med godt over 100 leiligheter i fjor, i forbindelse med en gjeldsavtale med utvikleren av prosjektet. - Nå, med oss som eiere, har prisene falt mye sammenlignet med prisene utvikleren forlagte, sier Joaquin Luque, ansvarlig for bankens eiendomsportefølje, til AFP. Norske Gunnar Kolås som leier i Torrevieja mener tiden for å kjøpe nærmer seg, selv om han ikke har det travelt. - Det er helt klart kjøpers marked, sier Kolås. Norske Robert E. Larsen i Rosa Mediterranean Houses har vært megler i Torrevieja-området siden 1987 og kjenner markedet godt. Han anslår at prisene på ferieboliger i regionen har falt med 50 prosent siden toppen i 2006. - Det er ingen tvil om at flere nordmenn har råd til leilighet i Spania nå enn før krisen. Den gunstige eurokursen spiller jo også en viktig rolle, sier han. I går formiddag måtte man betale 7,40 kroner for en euro, men kursen har i løpet av de siste ukene vært helt nede i 7,27. For tre år siden var den til sammenligning 8,58. - Det er vanskelig å si hvordan prisene og euroen vil utvikle seg videre, det avhenger også av faktorer utenfor Spania, men det er ingen tvil om at det er kjøpers marked nå, sier Larsen. For salg har han blant annet en 70 kvadratmeter stor leilighet i La Florida på Orihuela Costa like ved Torrevieja. Ferieboligen som i 2006 kostet rundt 136 000 euro, har nå prisantydning på 79 900 euro eller rundt 590 000 kroner. - Jeg tror mye av prisfallet på ferieboliger allerede har skjedd. Dette markedet skiller seg fra boligmarkedet lengre inn i landet og i de store byene. I vår region har vi få av de store, bankeide spøkelsesprosjektene som man ser andre steder i Spania, sier Larsen. Paven benåder trolig tyveridømt butler | Agent for Den hellige ånd | - Sammensvergelse | Pave Benedikt XVI kommer trolig til å benåde sin tidligere butler, som er dømt til fengsel for omfattende tyveri av pavens brev og dokumenter. Det opplyser fader Frederico Lombardi, talsmann for paven. Paolo Gabriele ble lørdag dømt til fengsel i 18 måneder etter å ha blitt kjent skyldig i å ha stjålet over 1.000 sensitive dokumenter som paven ville ha tilintetgjort. Fordi Vatikanstaten ikke har et eget fengsel, kommer Gabriele til å sone det han eventuelt må av dommen som husarrest i leiligheten sin i Vatikanet. Eksbutleren ble arrestert i mai i år, og var tiltalt for å ha stjålet dokumenter fra pavens skrivebord, kopiert dem og gitt kopiene videre til journalister. Saken har gått under tilnavnet "Vatileaks". Før dommen falt, erklærte Gabriele at han ikke var en tyv, men hadde tatt dokumentene av "kjærlighet til kirken og paven". Dommen var mildere enn aktors påstand om tre års fengsel. Dommeren tok heller ikke hensyn til Gabrieles forsvarer, som krevde frifinnelse av sin klient. Dommeren slo imidlertid fast at ingenting tyder på at Gabriele hadde medsammensvorne, men handlet alene. Under etterforskningen skal Gabriele ha forklart at han så på seg selv som "en agent for Den hellige ånd". Han ville hjelpe paven og gjøre det offentlig kjent at Benedikt kjempet hardt mot korrupsjon og karrierejag blant toppfolk i Vatikanet. Under en razzia hjemme hos Gabriele fant etterforskere tre gaver som var gitt til paven personlig: En sjekk på 100.000 euro (vel 740.000 kroner), en gullklump og en antikk utgave av den romerske dikteren Vergils "Æneiden". Gabriele sa han bare "tok vare på" gavene. Han har skrevet et personlig brev der han ber om tilgivelse fra paven, som skal være dypt såret over tyveriene. - De ble begått av en person paven trodde han kjente godt, som han var glad i og hadde respekt for, sier en talsmann for Vatikanet. Flere medier har spekulert på om det kan ligge en bredere sammensvergelse bak lekkasjene av pavens dokumenter, uten at noen har klart å bevise det. Saken mot Gabriele er likevel pinlig for Vatikanet og kommer svært ubeleilig for pave Benedikt. Paven forbereder et viktig møte med katolske biskoper, han vurderer en rekke kanoniseringer (helgenkåringer) og arbeider med planer for Troens år, som innledes senere denne måneden. Gabriele ble også dømt til å betale saksomkostningene. Stor ståhei for fenalår | Stilte opp tre og en halv time for tidlig | Koster vanligvis over 500 kroner | Skynder seg frem | - Blir nok stående | Utenfor sto bilene parkert i hytt og pine. Inne var temperaturen høy. - Noen må ringe politiet og be dem bøtelegge alle som ikke pleier å handle her, sier en irritert stamkunde. Hun har stilt seg opp i køen på Spar Bønes for å sikre seg et fenalår til en krone. Men hun var for sent ute, og har ikke kølapp. - Så da får jeg sikkert ikke. Men det hjelper ikke hvis du får fenalår til en krone og parkeringsbot på 500, sier hun. Svært mange hadde fått med seg dagens tilbud. Innerst i butikken sto folk tett i tett, og det var nærmest umulig å bevege seg for dem som var der for å handle mat. De aller første stilte seg opp allerede klokken 14.30, tre og en halv time før salget av fenalårene begynte. - Vi trodde det ville bli så mye folk, så vi tenkte at vi måtte være tidlig ute, sier Fredrik Johannessen (65) og Rigmor Erenstsen (79). De to hadde sikret seg kølappen med nummer 1 på. Fra klokken 16 begynte det å strømme på med folk som ville sikre seg nesten gratis fenalår før jul. - Vi har vært her alene lenge, men vi har hatt det kjekt, sier Johannessen. De skryter av underholdningen til kjøpmann og butikksjef Per Erik Landsvik. Han har paller med 200 fenalår stående på kjølerommet, og synes det er stas å ha butikken full av folk. - Jeg ville lage litt action. Det er bra med litt show og rock n'roll i hverdagen, sier han. - Men disse fenalårene selger du vel med tap? - Vanligvis koster fenalår mellom 500 og 600 kroner, så differansen blir stor, svarer butikksjefen. - Er det verdt det? - Ja, når du ser ut over gjengen her, så. Det er kjempegøy. Presis klokken 18 stiller han seg opp på en bruskasse. - Hallo alle sammen, nå begynner showet, roper han så høyt han kan, og begynner å lese opp tall i en rasende fart. En etter en skynder kundene seg frem for å sikre seg fenalåret de har ventet på. - Husk å kjøpe rømme, kringle, øl og akevitt til, oppfordrer kjøpmannen. I fjor ble butikken hans kåret til Bergens Beste Nærbutikk. Kunde nummer 199 ser ned på lappen sin. - Jeg blir nok stående her en stund, sier hun. - Men fenalår skal du ha? - Når jeg først har stått her så lenge må jeg jo få meg et fenalår. De største forretningstabbene i 2011 | - Kan tape millioner | Holdningsendringer er alvorlig | Telenors mangelfulle dekning | Tines smørtabbe | Adeccos vikarblemme | Nordeas investeringer i atomvåpenproduksjon | Korrupsjonsskandalen i Unibuss | Troms Krafts manglende tilsyn med datterselskapet | T-banekluss i Oslo kommune | Stabæks økonomi | Johannes Lunde-konkursene | Nøkkelhulltabben til Geelmuyden.Kiese | Flere virksomheter måtte unnskylde seg i året som gikk. Noen bedrifter og virksomheter håper nok at 2011s hendelser skal gå i glemmeboken. Ifølge professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI, Tor W. Andreassen, så kan de glede seg over at konsumentene har kort hukommelse. - Som regel vil konsumentene bare straffe virksomheten i noen uker, så vil hverdagen komme tilbake og de går tilbake til normalt konsum. Det betyr likevel at bedriftene kan tape millioner i perioden, sier han. Det er to måter virksomheter kan tape omdømme på: enten ved at de gjør noe dumt som signaliserer at de ikke har kontroll på virksomheten eller ved at ledelsen gjør noe dumt. - Når bedriften dummer seg ut så rammer det hardere og lengre enn hvis ledelsen gjør noe dumt. Forbrukeren skiller mellom ledelsens enkeltavgjørelser og hva bedriften gjør, sier Andreassen. Ifølge professoren, er det et emosjonelt aspekt rundt merkenavn. Det verste en bedrift kan oppleve er at holdningene til bedriften endrer seg negativt. - Holdninger er en langsiktig faktor. Det skal som regel ganske mye til før det skjer holdningsendringer. Virksomheten må som regel gjøre gjentatte feil. Men skjer det, så vil de miste sin markedsposisjon. Det kan være kroken på døren, sier han. Virksomhetene kan ikke bare straffes av forbrukerne, men også av samarbeidspartnerne og det kan ofte svi mer økonomisk. - Andre virksomheter viser handlekraft ved å bryte kontrakter for å vise at de ikke vil assosieres med selskapet. Kostnadene ved å miste en bedriftskunde kan være formidable. Her er ti eksempler på virksomheter som har tabbet seg ut i 2011: Både 23. mai, 10. juni og 17. juni hadde Telenor problemer med mobilnettet sitt, som førte til at kunder landet over ikke fikk kommunisert. Over tre millioner kunder ble rammet. Det skulle vise seg å bli den verste svikten i mobilnettet noensinne. Det tok nesten halvannen måned før Telenor identifiserte årsaken. Telenors rapport viste at en feil i nettet førte til en mobil "storm" mellom de mobile serverne. Store delen av problemet lå i en dataserver i Oslo. Da programmererne restartet serveren ble det liv i mobilnettet igjen. Men teleselskapet opplevde ikke kundeflukt som følge av mobiltrøbbelet. - Dette er første gang Telenor har hatt en slik dramatisk hendelse, og derfor tror jeg konsumentene bare vil se på det som en hump i veien. Men for myndighetene er det annerledes ettersom det dreier seg en samfunnsaktør som skal sikre at folk får tak i redningstjenestene osv. Derfor vil de trolig ha et mer kritisk blikk på bedriften fremover, sier Andreassen. 20. oktober skrev Trønder-Avisa det første avisoppslaget om mangel på Tine-produkter i butikkhyllene. Tine så på det tidspunktet ikke så alvorlig på problemet. Først i slutten av november oppfordret Tine Statens landbruksforvaltning til å redusere tollsatsen på smør. Tine ba også Landbruks- og matdepartementet om å gi fritak for overproduksjonsavgiften ut kvoteåret 2011. De fikk viljen sin til mars neste år, men departementet svarte også at de mente Tine kunne sett problemet allerede i sommer. Tines markedsregulatorrolle innebærer at de plikter å ta imot all melk de blir tilbudt av norske bønder. De har samtidig en forsyningsplikt de skal levere meierivarer til andre aktører, samt sørge for at alle forbrukere får tilgang til smør og andre melkeprodukter til en "tilnærmet" lik pris over hele landet. Smørmangelen ført til at flere har stilt spørsmålstegn ved Tines dobbeltrolle som komersiell aktør og markedsregulator. Forskere og butikkkjeder har tatt til orde for at rollene bør skilles som følge av smørtabben. - Her begynner vi å ane et mønster. Først var det boikotten av konkurrenten Synnøve Finden og nå dette. Vi ser en monopolaktør som misbruker sin markedsmakt. Dersom det kommer flere eksempler så kan det føre til holdningsendringer blant konsumentene. Og det har allerede ført til at myndighetene har et mer kritisk blikk på virksomheten, sier Andreassen. Adecco innrømmer å ha drevet ulovlig ved alle sykehjemmene sine. Ansatte ved sykehjemmene som selskapet driver, har heller ikke fått overtidsbetalt selv om de har jobbet i opptil 84 timer i uka. Ansatte som jobbet ved sykehjem som tidligere ble drevet av vikarbyrået Adecco får store summer etterbetalt for overtidsjobbing. Ifølge NRK, er det minst 120 ansatte som får utbetalt totalt 10 millioner kroner. Enkelte ansatte får summer på rundt 300.000 kroner. Avsløringen førte til at Adecco mistet kontrakten med Oslo kommune om drift av sykehjem. - I Adecco ble avdekket en organisasjonskultur som vitner om et dårlig drevet selskap. Når det kommer til fornyelsen av selskapets kontrakter så vil man se om det er armageddon eller solskinn, sier Andreassen. Det ble i oktober kjent at Nordea, som eneste bank i Norge, investerte i selskaper som leverer komponenter til atomvåpen. Det fikk ungdommene i Røde Kors til å aksjonere mot det de mener er en "total ansvarsfraskrivelse" av banken. Foran ni filialer landet over delte de ut løpeblader og oppfordret Nordea-kundene til å bytte bank. Nordea forsvarte først investeringene ved å henvise til at det ikke finnes noen internasjonal konvensjon mot produksjonen av atomvåpen. Men 48 timer etter at de hadde forsvart investeringene, så snudde banken. - Dette resonnerer dårlig i samfunnets basstrenger. Normen i samfunnet i Norge er at investeringene bør være etiske. Her ser vi en bedrift som snublet. Håndteringen av blemmen var ikke god nok. Men det har nok ikke ført til noen kundeflukt ettersom svært få nordmenn bytter bank, sier Andreassen. Unibuss-direktøren Helge Leite fikk sparken etter korrupsjonsavsløringer. Leite har i avhør erkjent deler av siktelsen. Han mistenkes blant annet for å ha brukt selskapets penger til å pusse opp sin enebolig på Grefsen i Oslo. Det var i midten av september at politiet pågrep en Unibuss-sjef og to andre personer og siktet dem for korrupsjon i tilknytning til Unibuss, som er Oslos kommunale busselskap. I ettertid er ytterligere tre personer siktet, blant annet administrerende direktør Helge Leite. Tidligere Unibuss-ansatte i lederstillinger er blant annet siktet for å ha tatt imot bestikkelser på til sammen over fire millioner kroner fra den tyske bussprodusenten MAN. Som følge av korrupsjonssaker så er Unibuss ekskludert fra anbudskonkurransen om busstjenester i Oslo vest. - Her er det ikke bare en leder, men en ledergruppe som har en ukultur. Dette vitner om at det kan være toppen av et isfjell. Det er viktig at styret viser at de virkelig tar tak i dette problemet, sier Andreassen. Troms Kraft politianmeldte sitt svenske datterselskap Kraft & Kultur for manipulering med regnskapet. Det ble avdekket vesentlige feil i regnskapet i en intern kontroll. Avviket antas å kunne utgjøre inntil 1,5 milliarder kroner før eventuelle skatteeffekter. Ifølge Nordlys skal det dreie seg om inntektsmanipulasjon, der inntektene i det svenske selskapet er satt altfor høyt i flere år. Administrerende direktør Boris Benulic i Kraft & Kultur gikk av som følge av avsløringen. Benulic sa senere til Aftenposten.no at han mener at ledelsen i selskapet holder tilbake informasjon fra politiet. Saken er under etterforskning av Ekobrottsmyndigheten (svenske Økokrim). I 2010 ble Troms Kraft sterkt kritisert for å ha bidratt meg penger til et energiprosjekt ledet av Senterpartiet. - Inntrykket jeg sitter igjen med er at ledelsen ikke har våknet opp til hvordan det er å drive et profesjonelt selskap. De har hatt monopol og nå er de en markedsaktør, og foreløpig har de ikke taklet det godt nok, sier Andreassen. T-banevogner kjøpt i 1994 for 240 millioner som var ment å vare i 20 år, ble solgt som vrakpant i 2011 for én million. Vognene var rett og slett av for dårlig kvalitet. I tillegg ble det kjent at Oslo kommune leier ut vogner til seg selv for 13 millioner i året. Oslo Vognselskap anskaffer og eier T-banevogner og trikker, som leies ut til kollektivtrafikken i Osloregionen. Selskapet har syv ansatte. utgiftene for administrasjonen kom i fjor opp i 13 millioner kroner. Regnskapstall viser dessuten at organisasjonen har brukt nærmere ti millioner kroner på konsulenter siden 2007. I et internt notat fra ledelsen i Kolletivtransportproduksjon AS står det blant annet om administrasjonskostnaden: "Dette utgjør en fullstendig unødvendig kostnad for kollektivtrafikken i Oslo." Samferdselsbyråd Ola Elvestuen (V) sier at han er klar over til det han omtaler som "uenigheter om vognselskapets rolle". Han mener at det er nødvendig å se på hvordan selskapene fungerer sammen. Som om ikke dette var nok så har Ruter fortsatt slitt med det nye elektroniske billettsystemet. Blant annet har kunder slitt med å validere kortene sine. - Det bekrefter fordommene mot offentlig sektor og en generell inkompetanse i prosjektledelse. Dette kan ramme virksomhetens evne til å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, sier Andreassen. De økonomiske problemene i fotballklubben Stabæk førte i november til at det var over og ut for lagets toårige historie med Telenor Arena som hjemmebane. Etter krangel om leiepriser ble resultatet var at klubben måtte tilbake til det nedslitte Nadderud-anlegget. Like etter mottok flere av spillerne oppsigelsesbrev som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen. Bedre ble ikke klubbens omdømme da Asker og Bærum politidistrikt startet etterforskning av den såkalte overgangssaken rundt Veigar Páll Gunnarsson, noe som endte med siktelser mot tre personer i Stabæks ledelse og styre. - Jeg tror dette er gode mennesker som har snublet i sin egne skolisser. De drømte om voldsomme satsinger, men har tatt dårlige økonomisk beslutninger og har drevet med kreativ bokføring. Dette viser et amatørisk lederskap. Fotball er en merkevare. Her er Stabæks merkenavn brutt ned. Hvem vil sponse dem videre nå? undrer Andreassen. I løpet av vinteren 2011 begynte selskapene i imperiet til den Stavanger-baserte forretningsmannen Johannes Lunde å vakle faretruende, etter lang tids økonomiske problemer kjølvannet av finanskrisen. Da Johs Lunde Marine Group ble erklært konkurs 31. januar utløse det en dominoeffekt som dro med seg 70 selskaper innen eiendom, transport og andre virksomheter i Lunde-systemet. I april ble Lunde erklært personlig konkurs, og kravene fra kreditorene vokste til over 1,8 milliarder kroner. I september ble Lunde pågrepet og siktet for grov økonomisk kriminalitet og underslag. - I oppgangstider er det plass til alle typer bedrifter. I nedgangstider er det bare kremen som står igjen. Lunde var ikke blant dem, mener Andreassen. Siden høsten 2010 har Helsedirektoratet samarbeidet med kommunikasjonsbyrået i lanseringen av kampanjen for matvarer merket med "Nøkkelhull". Våren 2011 ble det kjent for Helsedirektoratet at GK også jobbet for lavpriskjeden Kiwis kampanje om å fjerne moms på alle nøkkelhull-produktene. Helsedirektoratet valgte derfor å bryte kontakten med PR-byrået. Helsedirektoratet ønsker å ha et like godt samarbeid med alle kjedene | Ingen aktører skal sitte med en usikkerhet knyttet til om alle har den samme posisjonen som samarbeidspartner. - I bedriftsmarkedet må man handle resolutt. Det var en rasjonell handling å trekke seg for Helsedirektoratet. Her har Geelmuynden.Kiese gjort en amatørisk feil. Jeg skjønner ikke hvordan de har kommet i en sånn situasjon. Det minner mest om en russefest, sier Andreassen. - Blindleia har hatt sin storhetstid | Totimersgrense | Mystisk status | Hytter for 1,3 milliarder | - Rogalendinger bor gjerne tett | Hytter for 600 - 700 millioner kroner ligger til salgs i den sørlandske skjærgården. Rikmannshyttene ligger tett langs Blindleia ved Lillesand. Flere av landets rikeste har kjøpt tomter og hytter i millionklassen i dette området. Foto: Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX | Om du har en 10 - 15 millioner til overs kan denne lekre eiendommen midt i Blindleia utenfor Lillesand bli din. Foto: Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX | Eiendomsmegler Andreas Jølstad i ABCenter Fritid tror det blir tyngre å selge i populære Blindleia i Lillesand på Sørlandet. - Blindleia blir litt langt unna for en del mennesker. Vi merker økt interesse for Kragerø, Risør og Tvedestrand. Det er en del kortere vei for dem som bor rundt Oslo, sier Andreas Jølstad i ABCenter Fritid til fvn.no. Han peker likevel på at det er et skille mellom "gamle" og "nye" penger. De etablerte foretrekker fortsatt den attraktive kystlinjen mellom Lillesand og Kristiansand, der Blindleia inngår. Folk med litt ferskere penger ser mer på reiseavstand. En fersk undersøkelse på Vestlandet sier at to timers reisevei er en grense mange setter. Vil ha kort reiseavstand til hytta | - Vi hadde nylig møte med en rekke fritidsmeglere i Kragerø. Gjennomgangsmelodien var at markedet etterspør tilgjengelighet og god standard, sier Jølstad. Han sier at Blindleia kan bli litt langt unna. - Blindleia har hatt sin storhetstid. Den er kanskje litt på hell, sier han til fvn.no. Jølstad sier likevel at han har god tro på salg av hytter i strandkanten i år. Han har allerede hatt et svært attraktivt salg, men har fått pålegg om taushet fra kjøper og selger. - Det virker som det er god bevegelse, sier Jølstad og viser fram en hytte til 9,5 millioner i Søgne. En uke etter den ble annonsert på Finn.no har det vært flere interesserte. Selv om det er rekordstort tilbud av hytter ved sjøen, tror ikke ekspert på fritidsboliger, Bjørn Erik Øye, at prisene vil falle på de mest attraktive stedene langs Sørlandskysten. Han støtter ikke spådommene som sier at Blindleia er over toppen. Sier du at du har hytte i Blindleia, så trenger du ikke si noe mer. Alle vet da at du har mange penger eller at familien har hatt stedet i lang tid - Blindleia har den mystiske statusen over seg. De riktige menneskene har hytte der. Sier du at du har hytte i Blindleia, så trenger du ikke si noe mer. Det kommer ikke noen oppfølgingsspørsmål. Alle vet da at du har mange penger eller at familien har hatt stedet i lang tid, sier Øye. - Jeg er enig i at flere og flere ser på reiseavstand. Men for Blindleia kompenserer statusen, sier Øye. Ved sesongstart for hyttemarkedet i skjærgården ligger det nær 200 fritidsboliger til salgs sjønært på Sørlandet. Verdien er til sammen rundt 600 millioner kroner, eller tre millioner i snitt. Like over påske kommer også 50 leiligheter på Rosfjord brygge for salgt, med en pris fra 2,5 millioner kroner. For halvannen måned siden skrev Fædrelandsvennen at det på fjellet i landsdelen er hytter til salgs for samme sum. Totalt er det 570 fritidsboliger til salgs for 1,3 milliarder kroner i landsdelen. - En del mennesker vil oppleve at hytta ikke er like mye verd som de tror. Likevel tror jeg ikke på et stort prisfall. Norsk økonomi går så det suser, og det blir flere rike. En hytte ved sjøen står svært sterkt i folks bevissthet. Får de tilgang på penger, så realiserer de gjerne drømmen, sier Bjørn Erik Øye. Det dyreste drømmeobjektet på Sørlandet akkurat nå er en hytte i nettopp Blindleia. 350 meter strandlinje hører med til hytta på Støa i Kosvik. Prislappen er på 15 millioner kroner. Riktignok finnes det dyrere for salg, men de inneholder flere boenheter. - Det kom bud på 12 millioner kroner i fjor, men det holder ikke. I hvert fall ikke ennå, sier eiendomsmegler Synnøve Nyhagen i Eie. I de vestlige delene av Sørlandet popper det stadig opp nye hyttefelt med felles strand. - Det er et annet marked enn Blindleia. 80 - 90 prosent går til rogalendinger. Det er kort kjøreavstand, og det passer bra for helgeturer, sier eiendomsmegler Audun Remesvik i Eiendomsmegler 1. Spesielt i Lindesnes og Lyngdal er det svært mange fritidsboliger for salg. I Lindesnes er det 37 enheter for salg, i Lyngdal 27. Flere av dem inneholder mange enheter, slik at det reelle tallet er høyere. I Lindesnes er det leiligheter og hyttefelt blant annet på Båly, Øksnevik, Njerve, Lillehavn, Underøy, Furuholmen, Lussevika og Åvik. I Lyngdal åpner salget av 65 tomter og første trinn av 80 leiligheter ved Rosfjord like etter påske. - Det ser ut som rogalendingene er mer sosiale. De bor gjerne tett. Selv om hyttene ligger nær hverandre, er de gjerne utformet slik at det ikke er så mye innsyn, sier Remesvik. Han sier at salget for disse typene fritidsboliger allerede er godt i gang denne sesongen. Heavyrockens Elvis Presley | Djevelen ved sengen | Arbeiderklassens musikk | Ned i kjelleren | Vår alles kompis | Parodiert og respektert | Ozzy Osbourne er et ikon man både kan le av og like, skriver Knut Schreiner. Mørkets prins: Ozzy Osbourne spiller på Koengen 29. mai. Foto: Uselei Marcelino, Reuters | Knut Schreiner skriver fast om musikk i BT. Det er ikke en John Lennon, Mick Jagger eller Brian Wilson som inntar scenen på Koengen 29. mai. Men når det gjelder rockehistorisk betydning og ikke minst popularitet, kan knapt kveldens stjerne, Ozzy Osbourne, overvurderes. John Michael Osbourne vokste opp som en av seks søsken i en arbeiderklassefamilie. Som dyslektiker falt han tidlig utenfor det britiske utdanningssystemet. Allerede i tenårene fikk han sin første tatovering - kallenavnet "Ozzy", som han tatoverte selv med synål og blekk på knokene. Da han startet sitt første band sammen med Geezer Butler, hadde han et fengselsopphold bak seg. 45 år og over hundre millioner solgte plater senere, regnes Ozzy og managerkonen Sharon blant verdens rikeste engelske ektepar. Til tross for at han i liten grad har skrevet tekster eller musikk selv, kom Ozzy til å bli den høyt elskede vokalisten og frontfiguren for Heavy metal - en enormt populær, stabil og levedyktig musikksjanger som kritikerne stort sett bare har fnyst av. Hvordan gikk dette til? Heavy metal-sjangeren ble oppfunnet i Birmingham i 1970 av Osbourne, Geezer Butler, Tony Iommi og Bill Ward. Det skjer 42 sekunder inn i åpningslåten på deres første album, hvis tittel guttene tok sitt bandnavn fra - Black Sabbath. Den åpner med regnfall, kirkeklokker og tordenskrall. Så: På den tredje tonen i det massive grunnriffet, går bandet på en halvert kvint - en tritonus, som det heter i musikkvitenskapen. Denne tonen - også kalt "Djevelens kvint" - har blitt oppfattet som så umenneskelig og fryktfremkallende at den var forbudt i middelalderen og frem til slutten av renessansen. I løpet av sekstitallets populærmusikk hadde tritonus funnet veien til hitlåter som Creams "Sunshine Of Your Love" og Iron Butterflys "In A Gadda da Vida", via blues og inspirasjon fra østlig musikk. Her fremstår tonen som en frekk snartur innom det farlige og forbudte, i ellers groovy rockelåter. Sabbath stopper derimot opp ved den og nærmest tilber den som selve klimakset og poenget i låten. Teksten til "Black Sabbath" ble til etter at bassisten Butler hadde lest en bok av den okkulte forfatteren Aleister Crowley. Han våknet etter dette en natt og så djevelen stå ved enden av sengen. I sin framføring av høres Ozzy vettskremt ut. "Oh No!" roper han, og det høres ut som om han faller ned i flammehavet til lyden av bandets tunge og dystre heavyrock. En sjanger var født, resten er rockehistorie. Da Butler skrev denne låten, fant han ikke opp kruttet. Man forbinder gjerne sekstitallet med hippienes budskap om fred og kjærlighet, men det foregikk samtidig en stor interesse for det okkulte. Alternative trosformer, østlig religion og heksekunst var en del av ungdomsopprøret, der kirken ble regnet som en del av det undertrykkende autoritetssystemet. Alt fra Tolkiens "Hobbiten" til bøker av Aleister Crowley vekslet hender hos de unge. Led Zeppelin, Rolling Stones, The Beatles og til og med Beach Boys flørtet med disse ideene i ulik grad i kortere perioder. Inspirert av boken "Mesteren og Margarita" av den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov, der selveste Satan kommer til Moskva, skrev Mick Jagger "Sympathy For the Devil" i 1968. Mange ser denne mørke strømmen i sekstitallets rock i sammenheng med de tragiske kapitlene som markerte hippie-æraens slutt - som for eksempel Charles Manson-drapene i 1969. Der andre band gikk videre til uskyldig popmusikk, hedonistisk rock og disko på syttitallet, kommersialiserte Black Sabbath de mørke ideene i en pompøs og teatralsk form, med stor appell hos unge gutter med fascinasjon for det paranormale. Heavy Metal var aldri elitens musikk, og har stått lavt i rockens smakshierarki. Finn frem et gammelt nummer av Rolling Stone eller norske Beat fra åttiårene: Du vil ikke se et fnugg av metal. Akkurat som pornografi, var sjangeren lenge forvist til egen hylleplass og egne butikker. Da den legendariske rockekritikeren Lester Bangs anmeldte Black Sabbath-platen "Master of Reality" i 1971, ble bandet bare avfeid som noe vås. Mens den nyskapende og kritikerroste rockemusikken ofte springer ut av miljøer knyttet til kunstskoler, universiteter og kunstscener i verdensmetropolene, har metal alltid vært arbeiderklassens rockemusikk. Metalens budskap er for så vidt basert på den samme rockeretorikken man finner i alle sjangre - et ønske om å komme til et annet sted og ikle seg en annen identitet. Metalen sier det bare litt mer direkte, eller på en mer platt og vulgær måte. Metalen vil - som de andre sjangrene - bort fra virkeligheten vi befinner oss i her og nå. Hvis denne virkeligheten er et rekkehus i forstaden, vil noen sjangre langt ut på landet, til natur og ekthet. Andre vil sveve over huset i en opphøyet tilstand. Noen er rastløse og vil inn til byen, der horer og kriminelle sprader rundt under neonlysene i røffe gater. Indiemusikken vil gjerne være igjen i huset, men finne tilbake til det som engang fantes der, i barndommen, men som gikk tapt. Heavy metal-sjangeren vil derimot under huset, til der hodeskaller, råtne lik og onde ånder befinner seg; der man finner sverd, skattekart og brynjer fra tidligere stolte historiske perioder - riddertiden, vikingtiden, Det Ville Vesten - da ekte menn gallopperte over åsene til hest. Metal rendyrket disse gutteromsfantasiene - der også et sexistisk kvinnesyn var rådende - i et uttrykk som var musikalsk og visuelt entydig. Mens den typisk kritikerroste rockemusikken har vært kjennetegnet av stilbrudd, flertydighet og kritisk tanke, så er metal en konservativ musikksjanger. I sosiologiklassikeren "Subculture - The Meaning of Style", skriver Dick Hebdige om metalkulturen: Denne beskrivelsen passer fint på Ozzy Osbourne, som ble den største i sjangeren. Hans appell kan sies å ligge i utstrålingen hans, som en skoleklassens sjarmerende badboy. Det er også en sårhet i hans tilstedeværelse, ikke bare i musikken, men også i hele hans vesen. Han er den litt kjekke, men forkomne outsideren som skaper øyeblikkelig identifikasjon hos publikum. En venn av meg omtalte en gang Ozzy som "alles kompis". Han var inne på noe: Det er noe snilt og sympatisk i stemmen hans, som skaper en balanse mot den aggressive og monotone musikken. Noe av nøkkelen til Black Sabbaths suksess ligger her. Deres mørke og brutale sound ruller av gårde som militærtanks, mens Ozzy har en lys og gjennomtrengende stemme som draperer dette soundet med iørefallende melodier. Her kan det nevnes at Ozzys favorittband er The Beatles. Det sies at man kan måle et metalbands popularitet ved å telle hvor mange av bandets gitarriff som strømmer ut av prøverommene i gitarbutikker. Både Sabbath og Metallica er i tet-sjiktet her. Men hvor mange metalband kan få sine sanger covret av svenske popgruppen The Cardigans? Da de i 1994 gjorde en versjon av "Sabbath Bloody Sabbath" og avkledde den for brautende riff og rullende trommer, sto den naken igjen i sin rette natur - som en bra poplåt. Som artist har Ozzy i mye større grad fremstått som en showmann enn som en romantisk kunstnertype. Under konserter i glansdagene vandret han hvileløst frem og tilbake på scenen som en djevelbesatt villmann, og fridde så voldsomt til publikum at tilhørerne etter hvert minnet mer om en kokende fotballarena enn et lyttende musikkpublikum. Det er noe uhøytidlig over fyren som gjør at han treffer så godt i folkeligheten, noe som står i kontrast til en musikksjanger som ofte har vært selvhøytidelig på grensen til det komiske. Det gjelder ikke minst Ozzys bandkollega Geezer Butler, som også står på scenen i kveld. Under planleggingen av en turne på åttitallet, forslo han at scenedekoren skulle være en full-size modell av Stonehenge. Dette ble parodiert i den klassiske rockekomedien "Spinal Tap", som forøvrig latterliggjorde heavy metal med utslettende styrke. I vår tid kan man heldigvis le av noe og like det samtidig, og for mange har metal nå blitt en "guilty pleasure". Ozzy fikk stor suksess som soloartist på åttitallet, men det var med reality-serien "The Osbournes" i 2002 at han for alvor ble en verdenskjent superstjerne. I dag er han et ikon som representerer samtidens celebritets-kultur; der mannen, myten og musikken går opp i en høyere mediakarakter: En "mørkets prins", legendarisk på grunn av sin katastrofale helse og livsstil, trygt plassert bak høye porter i Beverly Hills med stort støtteapparat rundt seg. I kveld kan man digge, respektere og le av ham. Ozzy er heavyrockens Elvis Presley. Forlag i fosterstilling | Tsunami av forandringer | Rare valg | Dum, med stolthet | Platebransjen | Nytt format | Bredbånd | Tviholde på bokhandlerne | Kan de store norske forlagshusene virkelig være så dumme at de forsøker å tviholde på bokhandlerne helt til ingen av dem lenger eksisterer? Som bokelsker har jeg veggene dekket av bokhyller fulle av bøker, men i det siste året har jeg gått over til lesebrett. Jeg har kjøpt hundrevis av engelske e-bøker fra Kindle og iBooks, lykkelig over at det ikke tar mer enn ett minutt å laste dem ned. Prosessen og leseropplevelsen er helt fantastisk! Siden jeg selv er forfatter og har utgitt en e-bok på et stort norsk forlag, ble jeg betuttet over all avisskrivingen om hvor vanskelig det er å kjøpe norske e-bøker. Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe min egen bok, bare for å sjekke hvordan det funker. Det var ikke vanskelig å kjøpe boken, men jeg fikk den i et format som gjorde den mer slitsom å lese enn om jeg hadde sittet i dårlig belysning og forsøkt å tyde de originale dødehavsrullene. En kamerat av meg sa: « Jeg tror jeg vet hvorfor Bokskya ikke funker. Dette er en konspirasjonsteori, men kanskje forlagene vil at det skal være vanskelig å laste ned norske bøker, slik at det ikke blir en konkurranse for de tradisjonelle butikkene? » Jeg holdt på å sette kaffen i halsen. Selvfølgelig. Hvilken annen grunn kan de ha for å gjøre noe som er veldig enkelt vanskelig? Man må ikke nødvendigvis ha en hagle for å skyte seg selv i foten. Det er ofte nok å rulle seg sammen i fosterstilling og nekte å ta i mot utfordringer. Norske forlag ser ut til å ha tusenvis av Gutenbergere på lønningslisten, og derfor later de som de ikke ser en tsunami av forandringer som fosser mot bransjen. Forlagene er i så fall ikke de første som har gått nedenom og hjem fordi de ikke har forstått tiden de lever i. Da kjøleskapet i sin tid kom på markedet var det mange firmaer som levde av å levere isblokker til restauranter og husholdninger. Eierne av disse firmaene bare ristet på hodet, og sa med hånlig latter: "Du får aldri en husmor til å ville ha en sånn svær hvit dings inne på kjøkkenet!" Man skulle tro at utvikling gjør menneskene smartere, men noen ganger virker det nesten som om enkelte ledere har negativ IQ. Jeg kan bare snakke for de bransjene jeg selv har vært involvert i (musikk, radio og TV), men de har til gjengjeld gjort noen rare valg opp gjennom moderne historie. Personlig synes jeg de som jobber i disse bransjene nå for tiden ser dumme ut - med buksene på knærne og håret fullt av majones - men sannheten er at folk i disse bransjene bestandig har vært idioter. Før andre verdenskrig var radioapparatet veldig populært, og mange radiobutikker tjente seg rike på å selge denne nye og populære varen. Men etter en tid kom TV-apparatet på markedet. Hva ville vært mer naturlig enn at radiobutikkene også solgte TV-apparater? Ingenting, selvfølgelig! Men ville radiobutikkene selge slike moderne dingser? Nei, absolutt ikke! Mange radioforhandlere ville heller gå konkurs enn å kaste seg på den fjollete trenden. Helt i begynnelsen eksisterte det bare sort / hvitt-sendinger og -apparater, men etter noen år gjorde farge-TV sitt inntog. Dette var helt klart en forbedring. Men TV-sendinger i farger, det hadde de som solgte sort / hvitt apparater, ingen tro på vil bli en suksess - så de nektet å selge farge-TV - helt til de også gikk konkurs. Mulig å bli dummere enn det? Ja da, og med stolthet. Platebransjen har alltid vært negativ til utvikling - til tross for at de hvert år lanserer nye artister - artister som de forlanger skal fornye seg kontinuerlig. Da videoutleie ble populært på 80-tallet, var det naturlig å tilby denne utleien til plateforretningene. Lokalene og kundene var allerede på plass, det var bare snakk om å investere i nytt utstyr - som hyller tilpasset litt tykkere cover. Derfor gjorde de som enhver konkurransedyktig og fremtidsrettet bransje ville gjort: De takket nei. Resultatet var at det dukket opp videobutikker over hele landet. Det ble så mange videobutikker at hadde platebutikkene tatt imot tilbudet, kunne alle blitt fem ganger så store. Hva forteller dette oss? Jo, folk er ikke så dumme som vi tror - de er enda dummere! Platebransjen lærte ingen ting av disse erfaringene. De ble bare enda mer engstelige for alt som er nytt. Og de fikk rett og slett sjokk da et nytt format for lagring av musikk plutselig dukket opp. Det het CD, og krevde at forbrukerne måtte kjøpe ny avspillingsmaskin - så den galskapen var bare å glemme. Plateselskapene kjente kundene sine, og visste at bare eksentriske tullinger ville være villige til å kjøpe en slik maskin på grunn av bedre lyd. Derfor brukte de sin innovative forretningssans og nektet å selge CD-plater til mannen i gaten. Direktøren i et av Norges største plateselskap så meg inn i øynene - dette var i 1986, da Tom Mathiesen og jeg ønsket å utgi vår neste plate på CD - og sa: « CD? Det er bare for sånne lydfreakband som Pink Floyd. Det kommer aldri til å bli allemannseie! » Selvfølgelig dukket det opp butikker med velklingende navn som CD-Akademiet, CD-Bua og lignende. De solgte bare CD, mens de som bare ville selge LP-plater og kassetter, gikk konkurs. Og så kom bredbånd - en fantastisk måte å distribuere musikk, tekst og bilder på. Først trøstet platebransjen seg med at ingen, bortsett fra ytterst få, ville skaffe seg bredbånd. Men når de skjønte at dette ville bli populært, og at ungdommen likte det, forsøkte de å skremme brukerne bort fra det nye mediet. I stedet for å omfavne nye muligheter og tenke langsiktig, slik at de kunne tilvende ungdom til å betale for musikk de laster ned, brukte de milliarder av kroner på å skremme ungdom fra å piratkopiere. Til å ha tjent seg styrtrike på ungdom og musikk i et halvt århundre, forstår de lite av kundegruppen sin; ungdom gjør alltid det motsatte av det du ber dem om. Og resultatet for store deler av platebransjen, akkurat som før - er at konkursspøkelset vinker med flagget. Det er ikke lenger noen grunn til at en historie skal trykkes på papir og kjøres landet rundt i lastebil for at folk skal kunne lese den. Som e-bok vil forfatterens historie alltid være tilgjengelig, og det er ikke innkjøpssjefen i en bokhandel som bestemmer om det skal finnes null eller hundre eksemplarer i butikken. Så kan virkelig de store norske forlagshusene være så dumme at de forsøker å tviholde på bokhandlerne helt til ingen av dem lenger eksisterer? Jeg vet at mange mennesker fremdeles foretrekker å lese tekst i papirbøker, men det er de samme folkene som påsto at de skrev bedre på skrivemaskin, og ikke hadde bruk for mobiltelefon. Det er de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men er for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk. De glemte redningsheltene | Piler, spyd og kuler haglet fra opprørerne i Kongo, maskinist Olav Johansen og pilot Per Karlsen reddet nonner, misjonærer og barnefamilier. Over hundre mennesker ble reddet, og USAs president mente operasjonen fortjente verdens hyllest. - Det vi var med på, er glemt i Norge, sier Johansen. Nær 50 år etter FN-oppdraget forteller han sin historie om dramaet i Kongo. Kongo, januar 1964: Helikopteret ble beskutt av piler like etter landing. I løpet av sekunder måtte maskinist Olav Johansen gjøre sitt livs vanskeligste valg. Det gjaldt liv eller død, for ham og pilot Per Karlsen, og for misjonærene de skulle redde fra opprørerne. Politisoldater fra Nigeria var med som geværmenn for å gi FN-mannskapet støtte under redningsoperasjonen. En politisersjant ble truffet av en pil i armen, og ble stående på kne ved siden av Olav Johansen i passasjerkabinen, midt under evakueringen. Det var ikke en giftpil, viste det seg. Det ble nødvendig å svare, men ildgivingen måtte opphøre raskt, siden FN-folkene risikerte å ramme menneskene de skulle redde. Flere enn helikopteret hadde plass til måtte evakueres fra misjonærstasjonen. Med opprørerne i hælene rømte redde misjonærer inn i det ventende Sikorsky-helikopteret. Det ble mer enn fullt og egentlig umulig å ta av. Samtidig ventet trolig døden om de ble stående på bakken. Som tekniker visste sersjant Johansen at risikoen for at det ville gå galt var overhengende, hvis motor- og rotorturtall ble for høyt. Løytnant og pilot Per Karlsen forsøkte å ta av. Han så på maskinist Johansen og sa: - Det går ikke. Bodø, september 2012. - Grunnen til at jeg forteller historien, er at mine barn har bedt meg om det, sier Olav Johansen (75). På bordet i leiligheten ligger en utklippsbok. "Udødelige buskmenn og norske riddere", er overskriften i en utgave av VGs 1964-årgang. "Ingen ting å snakke om", sier Olav Johansen og Per Karlsen beskjedent i samme artikkel. Johansen forteller i samme avis at "det så stygt ut for dem og misjonærene flere ganger", og at de hadde flaks. Avisen skriver også at "den detaljerte rapport fra deres aktive deltakelse i luftbroen over Kongos jungel er ennå hemmeligstemplet". Det tok over 40 år før krigsdagbøkene ble offentlige. For to år siden var det 50-årstreff for norske Kongo-veteraner. Olav Johansen opplevde at ingen av veteranene han snakket med på samlingen hadde hørt om operasjonene han var med på. Før veterantreffet leste han i en avis at norske soldater i Kongo i perioden 1960 - 64 aldri var i trefninger. Det var altså feil. Olav satte seg ned og skrev innlegg i veteranbladet Sjekkposten. - Jeg forsto at denne historien var lukket og glemt for lenge siden, sier Olav. Høsten 1963 jobbet Olav Johansen i Luftvåpenets redningstjeneste i Bodø, etter å ha tatt utdannelse og gjort plikttjeneste i Forsvaret. Da Norge ble spurt av FN om å sendte helikopterpersonell til konflikten i Kongo, kom henvendelsen til 719-skvadronen i Bodø. Olav og konen ville stifte familie, de ventet sin førstefødte sønn og ville bygge hus. Tjeneste i Kongo var godt betalt. Dessuten var Sortland-karen av det eventyrlystne slaget. Han meldte seg frivillig. Han var vant til farlige redningsoppdrag i det barske nordnorske klimaet og naturen. Konen Randi rakk akkurat å føde deres førstefødte, før han måtte reise. Det var hardt å ta farvel og først skulle se sine aller kjæreste igjen om et halvt år. Hva som egentlig ventet i Kongo, ante fiskersønnen ingenting om. I Kongo rådet kaos og uro etter uavhengigheten fra Belgia i 1960. Belgierne sendte inn fallskjermtropper for å evakuere sine borgere. FNs sikkerhetsråd bestemte at fredsbevarende styrker skulle settes inn. Norske styrker ble en del av disse. De fleste av nordmennene som dro i fireårsperioden, kom fra Luftforsvaret. I den kongolesiske hæren brøt det ut opprør. To provinser løsrev seg, og det utviklet seg til krig. Konflikten eskalerte, og i 1961 ble FN-mandatet forsterket. Styrkene kunne bruke makt, utover selvforsvar. Olav Johansen havnet etter hvert på en militærbase ved Lubumbashi. Der ventet alle typer oppdrag. De fløy over tett jungel med bare én motor. Det var risikabelt. Nødlanding kunne bety at de bare forsvant - ble slukt i det store grønne intet. De speidet etter opprørere. At de fantes, var det liten tvil om. De observerte nedbrente landsbyer, tomme for mennesker, død og fordervelse. I desember 1963 kom det en telefon til Olav Johansen. Det var løytnant og flyger Per Karlsen, som var kommet til Kongo fra Rygge i Norge. Han trengte en makker han kunne stole på. Nyttårsaften var sersjant Johansen på vei til Luluabourg. Etter få uker ventet operasjon "Jadex One", et oppdrag som skulle vise seg å bli livsfarlig. På en perm hjemme i Bodø har Olav et brev fra Det hvite hus, underskrevet Lyndon B. Johnson i mars 1964. Mange av misjonærene som ble reddet, var amerikanere. USAs president ble fortalt om redningsoperasjonene som ble gjort under "eksepsjonelt vanskelige og farlige forhold". Johnson skriver at evakueringen fortjener "the world's attention and praise", verdens oppmerksomhet og hyllest. Blant de 13 FN-soldatene som takkes og navngis spesielt, er Per Karlsen og Olav Johansen. - Det var da journalistene fikk nyss i brevet fra Det hvite hus at de fattet interesse for det vi hadde gjort, og det ble en del oppstyr og skriverier, sier Olav Johansen. Han ringte Forsvaret og spurte hvor mye han kunne fortelle pressen. Han fikk ikke noe svar og valgte å fortelle "minst mulig". Hjemme var han taus. "Han ville ikke plage ungene", sier han. Historien gikk i glemmeboken etter medieoppmerksomheten i 1964. Da Olavs unger ble voksne, og kikket på gamle Kongo-bilder og artikler, ba de faren innstendig om å åpne seg. Han var treg med å fortelle, men ved hjelp av datteren begynte Olav å skrive ned hendelser fra tiden i Kongo. - Kanskje var årsaken at jeg forsøkte å skyve alt det tøffe jeg hadde opplevd bak meg. De ukene evakueringsoperasjonene pågikk, så vi døden i øynene hver dag. Men vi reddet mange menneskeliv. Det betydde alt. Nødmeldinger fra en misjonærstasjon i Kwilu tikket inn til FN-basen, der Olaf Johansen og Per Karlsen var stasjonert. Flere hundre krigere plyndret, voldtok og drepte i området, ble det rapportert. Skoler, sykehus og misjonærstasjoner ble rammet. Tre prester var blitt drept og en misjonærstasjon brent ned. Misjonærene, de fleste amerikanske og belgiske misjonærfamilier med barn, måtte reddes ut - og det fort. Bare FN hadde helikoptre til å gjøre det. Opprøret i området ble ledet av Pierre Mulele, en tidligere minister i Lumumba-regjeringen. Han var kommet tilbake fra et opphold i Kina og organiserte grupper med opprørere, eller jeunesse, som de ble kalt. Maskinist Johansen og flyger Karlsen var i den vesle gruppen av FN-soldater som fikk ordre om å sette i gang evakueringer. Den canadiske oberstløytnanten Paul A. Mayer kom fra Leopoldville for å lede operasjonene. I starten ble to helikoptre ble satt inn. Det oppsto raskt dramatikk etter landing. Ved stuebordet ligger en haug med gamle lysbilder fra Kongo. Olavs eldstesønn, Roy, går gjennom hele bildematerialet og skanner interessante motiver. - Pappa oppfattet det nesten sånn at han hadde taushetsplikt, etter at han ringte Forsvaret i 1964, sier Roy. I 2007 laget NRK en sak om angivelige krigsforbrytelser begått av norske soldater i Kongo. Olav Johansen reagerte på dette. Over tusen norske soldater tjenestegjorde i Kongo. - Vedkommende som ble beskyldt for å drepe sivile, var død og hadde ikke mulighet til å forsvare seg mot beskyldningene, påpeker Johansen. I tillegg syntes han at vinklingen tegnet et ensidig negativt bilde av norske soldaters innsats i Kongo. Hadde de ikke fått med seg redningsoperasjonene som han og kollega Per Karlsen var med på? Han verket etter å skrive leserinnlegg, men lot det være. Inne i helikopteret klarte Olav så vidt å avverge at en av opprørerne stjal maskinpistolen og pistolen hans. Olav Johansen og Per Karlsen hadde med seg oberstløytnant Paul A. Mayer og den svenske etterretningsoffiseren Stig von Bayer. Oberstløytnanten forsøkte å forhandle med opprørerne, men ble slått ned. De tok pistolen hans og krevde at helikoptrene skulle stanse motorene og at mannskapet skulle komme ut. Kravet ble regnet som en dødsdom, og ble ikke innfridd. Opprørerne presset pistolen mot brystet på obersten og trykket av. Det klikket. Obersten hadde glemt å ha skudd i løpet. Han var franskcanadisk og fikk sagt at pistolen ikke virket, han klarte også å komme seg fri. Det ble ubehagelig for pilot Karlsen, mens han ventet inne i helikopteret. En av opprørere stakk et spyd inn gjennom vinduet og opp i ansiktet hans. Samtidig jobbet maskinist Johansen med å få forkomne misjonærfamilier inn i flymaskinen. Flere opprøre kom til, de skjøt med med pil og bue og kastet spyd, som traff og bulket skroget på helikopteret idet de tok av. Senere skulle FN-mannskapet bli angrepet med skarpere og mer avansert skyts. På veggen henger utmerkelsen "Ridder av Den kongelige norske St Olavs orden". Olav var 27 år gammel da han fikk den, yngst i Norge. Begrunnelsen for tildelingen var at han og Per Karlsen hadde reddet flere misjonærer fra lemlestelse og død, med fare for eget liv. - Det var jobben min, dette, ferdig med det, sier han i dag. Det gikk i ett kjør der nede. De var i luften så lenge det var lys, teknisk inspeksjon ble gjort om morgenen med lommelykt. Lover og regler når det gjaldt tillatte flytimer pr. dag gjaldt ikke der. I Kongo gjaldt snarere jungelens lov. Sersjant Johansen mener opprørernes plan var å ta helikoptrene og mannskapet, i tillegg til misjonærene. Når misjonærene sto ute på slettene og ventet på å bli plukket, var de også lokkemat. Under hver evakuering gjentok dramatikken seg, og det var vanskelig å forsvare seg mot opprørerne før misjonærfamiliene og nonnene var om bord. Risikoen for å ramme dem var for stor, siden opprørerne kom på en slags linje mellom dem. FN-soldatenes taktikk var at det ene helikopteret skulle lande for å berge misjonærer, mens det andre stupte tett mot bakken for å avskjære krigerne. Opprørerne rykket mot dem, mens de kastet sand over hodene sine, et ritual de utførte når de var truet. Det skulle gjøre dem udødelige. Olav Johansen og Per Karlsen hadde utviklet et spesielt samarbeid i disse situasjonene, mens opprørerne stormet mot helikoptrene. Piloten tok ikke av før maskinisten fra passasjerkabinen signaliserte klart for take off ved å slå ham på leggen. I et regn av piler og spyd og skyts fra gamle skytevåpen lettet de. Alle tenkte det, ingen sa det: En gang kom opprørene til å treffe. I sofaen presser tårer på bak brillene på Olav Johansen. - Jeg lurte i ettertid på om høyere makter hjalp oss, etter forholdene måtte vi regne med tap. Da jeg sto midt opp i det, var det om å gjøre å holde hodet kaldt, å gjøre jobben, sier Olav. Han sier at han aldri rakk å bli redd, han tillot seg det heller ikke. - Jeg hadde vært med å redde folk før jeg dro til Kongo, det var jobben min, sier Olav. Han vender tilbake til da han måtte gjøre det umulige valget. - Jeg har aldri hørt så stygg gange på en motor før. I praksis måtte Johansen som maskinist ta valget: enten ville alle eller ingen overleve. De kunne styrte rett i døden. Eller de kunne bli stående på bakken, la seg fange av opprørerne, men fare for akkurat samme utgang. Maskinisten visste også at det var noe å gå på, selv med litt overlast, før det smalt og motoren kollapset. Pilot Karlsen hadde siste ordet om bord, men ved tekniske spørsmål hørte han på maskinisten sin. - Ta ham dit, sa Olav. Han pekte på turtallinstrumentet, et stykke forbi det kritiske rødmerket. Motoren buldret kraftig, helikopteret løftet seg sakte over bakken, mens de ble beskutt. De kom seg i sikkerhet til slutt. Men motoren ble sprengt og ødelagt på grunn av ferden. En ny motor ble senere flydd inn fra Leopoldville. Olav hadde ikke noe utstyr til å montere den blytunge motoren, og måtte improvisere. Han fikk tak i tre lange stokker, surret dem sammen i enden og reiste dem opp, slik at stokkene skrevet over helikopterets nese. Med et sterkt, langt tau og taljer fikk han byttet motor. - Vi tok ikke med oss nigerianske politisoldater flere ganger. Vi trengte dem, men av hensyn til løftekapasiteten lot vi være. Det var frustrerende å stå i døråpningen på helikopteret, uten å ha kontroll på dem som angrep oss. Jo lenger vi sto på bakken, jo større var sjansen for å bli drept, sier Olav. - Hva ville skjedd om dere ikke hadde fått tatt av da opprørerne stormet dere? - Den tanken har jeg skjøvet bort, sier Olav. Sønnen Roy svarer tørt fra den andre siden av rommet: - Det er ikke bare å tygge i seg en nordlending. De fem FN-helikoptrene kom fra en stor misjonærstasjon, der de hadde berget flere nonner fra en større opprørsgruppe. Ikke lenge etter take off ble det ene helikopteret truffet av piler, hydraulikken ble skadet, det rant olje ut. Helikopteret, med brasiliansk besetning, måtte nødlande. De andre helikoptrene snudde for å hjelpe. Olav Johansen og en dansk mekanikerkollega løp ut for å sjekke, mens det begynte å hagle rundt ørene deres. Opprørerne nærmet seg i fem grupper, fra alle kanter. Mekanikerne fant ut at maskinen ikke kunne repareres på stedet. Mannskap og de evakuerte ble fordelt på de andre helikoptrene. Det oppsto skuddvekslinger, svensken Stig von Bayer svarte med sin maskinpistol. De kom seg unna - denne gangen også. Når Olav Johansen sitter hjemme og forteller i dag, høres det han beskriver ut som krigssituasjoner. - Det var jo det det var, sier han. Sersjant Johansen sov med maskinpistol under hodeputen. Før nesten alle oppdrag forberedte de seg grundig. Han forteller om hvordan de tapet sammen magasiner til maskinpistolen, på en måte som gjorde at de kunne bytte raskt i stressede situasjoner. I beltet hadde de i tillegg ladde pistoler, selv bar han også en 22 kaliber Beretta-pistol skjult i lommen. I krigsdagboken og i den svenske etterretningsoffiseren Stig von Bayers bok om oppdraget beskrives det hvordan den vesle gruppen FN-soldater måtte forsvare seg med våpenbruk. Olav Johansen påpeker at de som regel ikke kunne svare tilbake, siden de altså risikerte å ramme menneskene de skulle evakuere. Men én anledning trekker han frem. De fløy over en misjonærstasjon og ble beskutt. - Vi fikk ordre om å skyte tilbake, sier han. - Måtte du ta liv? - Det jeg vet ikke, sier Johansen. To av tre bensintanker på Otteren ble truffet, og bensinen rant ut av flyet, som ble ført av en svensk FN-pilot. Opprørerne skjøt med skarp ammunisjon denne gangen. Lederen av redningsoppdraget, oberstløytnant Paul A. Mayer, kalte opp de to FN-helikoptrene for hjelp, deriblant maskinen til Per Karlsen og Olav Johansen. De ble beordret til å følge flyet mot landsbyen der opprørerne oppholdt seg, og besvare med ild. Det meste av opprørernes ild ble nøytralisert, skriver Mayer i krigsdagboken. Han forteller også hvordan helikoptrene ble bedt om å vente, mens Otteren til slutt gjennomførte tre tokter med granatslipp for å slå ut angriperne. Den tredje granaten landet midt i gruppen av bevæpnede opprørere. - Jeg har bra evne til å kutte ut det jeg opplevde i Kongo, sier Olav Johansen. Det er likevel ting han ikke kan glemme. Sammen med Per Karlsen dro han ut for å lete etter et ungt misjonærpar med tre barn. De lette lenge, uten å finne dem. - Det har plaget meg litt, sier Olav, uten å skjule at han er beveget. Han minnes de to nonnene som lå oppå hverandre foran en misjonsstasjon. Hun som lå under var drept, den andre hadde spilt død i to døgn for å redde livet. - Kongo har jeg ikke noe ønske om å dra tilbake til, sier han. Olav tenker i dag på flygeren han jobbet så tett med. - Per Karlsen var en meget dyktig flyger, som aldri sparte seg, sier han. Karlsen var bosatt i Bergen med sin kone og familie. I 2005 fikk Olav melding om at kameraten fra Kongo hadde gått bort. Familien satt rundt middagsbordet. Det hadde gått 14 år siden Kongo-oppdraget. Familiefar Olav Johansen hadde fått en telefon fra Forsvaret. Ville han ut igjen? De trengte helikoptermannskap til det norske FN-bidraget i Libanon. Olav merket at han var lysten og tok det opp med familien. Eldstesønnen grep ordet da pappaen nevnte det: - Du, pappa, det gikk bra sist gang i Kongo, det er ikke sikkert det går bra denne gangen. Neste dag ringte Olav Johansen Forsvarets overkommando og sa at han ikke kunne reise. En kollega fra skvadronen i Bodø reiste i stedet til Libanon. Helikopteret han fløy med, krasjet i et spenn etter et angrep fra bakken. Alle fire omkom. Olav tok meldingen tungt. Han har vært med på flere nestenkollisjoner med spenn i Norge og var alltid på vakt mot slike da han var ute og fløy. Han tenkte ikke så mye at det kunne ha vært ham som omkom i Libanon. Han grublet heller på at ulykken kanskje kunne vært unngått - om han hadde vært med. Etterord | Vi har kontaktet dem som kunne gitt Cathrine en bedre barndom | Cathrine vokste opp i et hjem med rus og manglende omsorg. Hvorfor sa ingen ifra? Det er nyttårsaften, snart blir det år 2000. Hjemme er det full nyttårsfest. Tiåringen tar på seg mørke klær og går stille ut. I en krapp sving legger hun seg i veibanen, med ansiktet ned i asfalten. Hun er usynlig. Så venter hun på at en bil skal kjøre over henne. Cathrine Langfjell Torsvik er ti år og utslitt. Hele dagen har hun kjent på at dette blir hennes siste dag. Hun må ta vare på mamma, på seg selv, handle mat, komme seg på skolen, passe på at det ikke begynner å brenne når mamma sovner med sigaretten i hånden. Mamma, som egentlig er så god, forsvinner mer og mer inn i pillerusen. Pappa, som pleide å løfte henne høyt opp og tulle med henne, er nesten aldri hjemme. Nå er det Cathrine og storesøsteren som må passe på alt. Cathrine orker ikke mer. Hvem visste hvordan Cathrine hadde det hjemme? Hvem kunne ha gjort noe? Hvorfor får ikke barnevernet på Askøy vite noe om jenten som må ordne opp selv mens mamma ligger sløv og ruset på sofaen? Oppveksten hennes er historien om noen som visste, noen som så tegn de ikke tolket. Ingen sa noe. - Det er mange som må ha visst at noe var alvorlig galt hjemme hos oss, sier Cathrine. Ifølge loven har alle voksne et ansvar for å melde fra om barn de er bekymret for. Helsepersonell og lærere har plikt til å varsle når de mistenker omsorgssvikt. Cathrine gjør alt hun kan for å skjule forholdene hjemme. Minst én voksen kjenner til situasjonen, men sier aldri fra. Nyttårsfesten er noen timer gammel når Cathrine bestemmer seg. Mamma ligger i sengen, sløvet av piller. Cathrine har pakket dynen godt rundt henne. Pappa er på jobb i Nordsjøen. Det er andre voksne i huset, men alle er opptatt med å feste. Hvis du skal drepe deg selv, får du drepe meg også, mamma. Cathrine | Ingen legger merke til at tiåringen forsvinner ut i natten og legger seg ned på den kalde asfalten. Men det er ingen biler ute rett før midnatt på nyttårsaften. Hun går mot en bratt skrent i nærheten av huset. I det hun skal til å hoppe, kommer en jevngammel gutt. Han griper tak i henne, og får henne tilbake til huset. Fyrverkeriet spraker over Askøy. Gutten legger henne i sengen, slik Cathrine tidligere på kvelden har gjort med sin mor. Han trøster henne så godt han kan, og henter den 14 år gamle søsteren hennes. De to barna roer Cathrine. Ingen av de voksne har merket at hun var borte. På utsiden ser det fint ut hos kjernefamilien på Askøy. Et ektepar med to døtre i en enebolig. Far med fast jobb i Nordsjøen og god inntekt. Mor jobber som blomsterdekoratør. To søstre som er gode venninner. Mamma sørger for at hagen blomstrer i ulike farger etter årstid. En familie med to smilende småjenter, som drar på båttur i helgene. Tilsynelatende idyll. For alt er ikke som det skal. Mamma har tung bagasje. Tidligere har hun vært i et vanskelig forhold, og sliter psykisk. Hun plages også med fysiske smerter. Fra hun er 17 år har hun jevnlig fått skrevet ut sterke smertestillende tabletter fra fastlegen sin. På et tidspunkt mister hun kontrollen. Vi er noen sta jævler som vil leve, som vil bety noe for de rundt oss. Søsteren | Pappa jobber turnus, og er på jobb flere uker i strekk. Når han er på land er han opptatt med den andre jobben sin, og han fester mye med kompiser. Cathrine sier hun flere ganger må hjelpe ham i seng når han kommer hjem. Etter hvert er han sjeldent hjemme, men fortsetter å sørge for dem økonomisk. Penger er aldri et problem. Gjør den fine fasaden at ingen skjønner hvordan det egentlig står til? Hun har sommerfugler i magen. Det er første skoledag på Florvåg skole. Cathrine er en spent seksåring med musefletter, rosa sekk og et forventningsfullt smil. Hun har ikke gått i barnehage, så hun har ikke så mye å sammenligne med før hun blir skolejente. Det tar ikke så lang tid før smilet blir borte. Cathrine er litt lubben, hun har annerledes klær, hun blir mobbet. Etter to år flytter familien til Kleppestø for at Cathrine skal få gå på en annen skole. Og det er her, som tredjeklassing på Kleppestø skole, at det går opp for henne at ikke alt er helt som det skal være hjemme. Hun oppdager de små tingene. Klassekameratene har alltid med seg matpakke, Cathrines sekk er ofte tom. Litt for ofte glemmer mamma å handle mat, så frokost blir det heller ikke. Noen ganger er det storesøsteren som følger Cathrine på skolearrangementer, istedenfor foreldrene. Både hun og søsteren blir mobbet av medelever. Ifølge søstrene er det en gang så ille at moren holder dem hjemme fra skolen noen dager. Cathrine er mye alene. I friminuttene på barneskolen hender det at hun låser seg inne på do. Hun har en saks i lommen. Der klipper hun av huden på armene, bit for bit, til blodet siler. Smertene hjelper med å døyve det indre kaoset. Lærerne vet ikke om det. De ser aldri sårene eller blodet. Cathrine er allerede en mester i å skjule hva som egentlig foregår i livet sitt. Og hun blir bare bedre med årene. Men hva ser læreren? Fra tredje til sjette klasse på Kleppestø barneskole er Olav Mulelid Cathrines klasseforstander. Han synes hun klarer skolearbeidet greit, selv om motivasjonen varierer. Leksene er ikke alltid tilfredsstillende gjort. - Noen ganger var årsaken at hun ikke forstod hva hun skulle gjøre, og at hun ikke hadde noen til å hjelpe seg. Hun ringte heller ikke meg eller noen andre, sier han. I klassen er det 16 elever. I en så liten klasse kommer man tett på både elever og familier. Den pensjonerte læreren husker at moren som regel stilte på foreldresamtaler, og en gang stilte faren. Hvis noen uteble fra samtalene, var rutinen enten å gi ny time eller ta en telefon til hjemmet. Mulelid kan ikke huske at det ble gjort. Han sender Cathrine til rektors kontor for å spise flere ganger. En gang forteller Cathrine ham at hun ikke har matpakke med fordi hun må slanke seg. Læreren husker ikke lenger hvor mange ganger hun kom på skolen uten mat. - Det kan godt være at det var ofte. Jeg har aldri vært redd for å varsle om barn som ikke hadde det bra. Men jeg husker ikke Cathrine sånn. Dette med problemene hjemme... jeg ante det ikke. Da ville jeg jo sagt det til rektor. Du kan si at jeg burde setttegnene, men det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte ikke i de baner når det gjaldt Cathrine. Rektor tenker heller ikke i de baner. Rektor Tor Magnus Lilletvedt, som kan fornavnet på alle de vel 300 barna på skolen, snakker med alle han møter. Sekretæren har reservelunsj i skapet til barn uten matpakke. Cathrine får knekkebrød med brunost. På en måte er det fint å være hos rektors sekretær, fordi hun blir sett. Samtidig er det flaut, en bekreftelse på at hun er annerledes. Innerst inne vil hun bare at noen skal si at de vet hvor ille alt er hjemme, hvor syk mamma er. Men ingen sier noe. - Noen elever kom oftere enn andre, men jeg har ikke grunnlag for å si at Cathrine var oftere inne enn andre, sier Lilletvedt. Rektoren, som i dag har skiftet jobb, husker Cathrine godt. Han ble svært overrasket da han fikk vite om Cathrines barndom. Den tidligere rektoren husker ingen bekymringsmeldinger, ingen lærere som slo alarm om familien. - Slik jeg kjenner personalet, føler jeg meg overbevist om at de ville brakt melding videre til meg om de opplevde situasjonen som bekymringsfull, sier han. Hils Cathrine fra meg. Si at jeg tenker på henne. Jeg er så glad hun har klart seg. Nabo | Lilletvedt var en rektor som startet hver arbeidsdag i 18 år ute i skolegården sammen med elevene. Han ville kjenne barna. Lilletvedt husker Cathrines mor som en blomsterdekoratør som arrangerte et flott juleverksted for elevene i Cathrines klasse. - Når BT nå forteller meg om Cathrines livssituasjon, gjør det meg bekymret for om skolen hadde glippet på noe. Jeg er glad for å høre at hun har klart seg så godt, sier Lilletvedt. Hvorfor sier ikke Cathrine og søsteren noe? Hjemme hos Cathrine står det dårlig til. Moren sliter med traumer etter et vanskelig forhold, og hun har smertefull migrene. I perioder oppsøker moren legen sin flere ganger i uken. Hun får utskrevet store doser smertestillende. - Mamma hadde mye angst og nerver knyttet til det hun hadde vært utsatt for tidligere, og drev nok selvmedisinering, sier Cathrines fire år eldre storesøster. Det er hun som tar rollen som mor for både lille-søsteren og moren fra hun er 13 år. Storesøsteren skjermer Cathrine så godt hun kan. Tar henne med opp på rommet når foreldrene krangler, prøver å holde huset i orden. Søstrene vet én ting: de må ikke si noe om hvordan ting er hjemme. Moren har fortalt dem at hvis de sier noe, kommer barnevernet til å ta dem. Moren sier de vil bli plassert på hvert sitt sted, uten å få treffe hverandre. Søsteren husker dette som den største angsten. - Jeg kunne ikke si noe. Jeg var livredd for å miste Cathrine. Og hvem skulle passe på mamma hvis de flyttet oss? Hvor er barnevernet? Er det noen andre som ser tegnene og sender bekymringsmeldinger? I voksen alder spør Cathrine barnevernet på Askøy om de visste noe om situasjonen. Hun får svar på mail: Mamma var en livsglad dame, som elsket å gjøre det godt for de rundt seg. Jeg ville ikke byttet henne bort mot noen. Cathrine | « Ut fra hva jeg kan finne ut av våre arkiver har du ikke hatt noen sak i barneverntjenesten på Askøy. Om det kan ha kommet noen melding på deg som ikke har blitt vurdert til å føre til undersøkelse kan jeg ikke med sikkerhet svare på. Frem til for cirka 3 år siden var rutinen at meldinger som ikke førte til undersøkelse kun skulle oppbevares i ett år før de ble slettet. For cirka 3 år siden ble det en lovendring som førte til at vi også må oppbevare meldinger som ikke førte til undersøkelse for at nettopp publikum skulle få mulighet for innsyn. Jeg har vært ansatt i barneverntjenesten på Askøy i mer enn 14 år. Jeg kan ikke huske at vi har hatt bekymringsmelding knyttet til ditt navn, men å garantere at vi ikke har hatt det blir vanskelig. Mvh Gro Kyte, Leder for barneverntjenesten » | Cathrine husker når situasjonen forverret seg. En morgen finner hun mamma med en stor kul på siden av hodet. Moren har falt, trolig på grunn av sykdom, og forsvinner kort tid etter i sykebilen sammen med bestefaren. Tilbake sitter to vettskremte søstre som skal gå på skolen som om ingenting har hendt. Uten å vite hva som skjer med mamma. Søstrene er ni og tretten år gamle, og må klare seg selv til pappa kommer hjem fra Nordsjøen. Jentene husker i dag ikke hvor lenge det var snakk om, men husker de var engstelige. Etter fallet har mamma færre gode perioder, og pillemisbruket eskalerer. For det meste ligger hun på sofaen, er sløv og snakker usammenhengende. Hun sovner med røyken i hånden, brenner hull i sofaputene. Cathrine og søsteren slutter med aktivitetene etter skoletid, de må rett hjem for å passe på mamma. Når Cathrine en sjelden gang er med en venninne hjem, lytter hun etter sirener, etter sykebil og brannbil. Hun er redd for at det skal begynne å brenne på grunn av morens sigaretter eller at mamma skal ta for mye medisiner. Pappa er mindre og mindre hjemme. Søstrene sier fortsatt ingenting. - Vi var lært opp til klare oss selv. Det ville være et nederlag å be om hjelp. Hva vet naboene? I nabolaget på Askøy står eneboligene tett. En nabokvinne forteller at hun ofte hørte lyden av fest og drikking fra Cathrines hus. - Det gikk rykter om at barna gikk for lut og kaldt vann i store perioder, sier nabokvinnen. Hun skjønte at ting ikke var slik de skulle. En dag ringer Cathrine på døren hos naboen. Hun er 11 år. Tårene renner nedover kinnet. - Mamma sier hun vil at jeg skal være død, sier Cathrine til naboen. Hun sier ikke så mye mer. Sier ikke at morens psykiske problemer har toppet seg, at Cathrine har brukt dagen til å hindre moren i å ta livet sitt. Tidligere på dagen sier mamma til Cathrine at hun ikke vil leve lenger. Moren går mot bilen, setter seg inn, og sier hun skal kjøre bilen i en fjellvegg. Cathrine setter seg også inn i bilen. - Hvis du skal drepe deg selv får du drepe meg også, mamma, sier Cathrine, og nekter å flytte seg. Etter en stund tar Cathrine bilnøklene fra moren, roer henne ned, og får henne tilbake i huset og i seng. Cathrine løper hjemmefra og søker trøst hos nabokvinnen. Kvinnen tenker at nå er det nok. Hun vil ringe barnevernet. Men hva gjør du når familien det gjelder er naboer? Og andre familiemedlemmer bor like ved? Naboen vegrer seg, grubler, dropper det. Når hun senere treffer Cathrine i gaten, spør hun hvordan det går. Jenten svarer ikke. - Jeg angrer på at jeg ikke gjorde noe, sier kvinnen. Men nå er det for sent. Barndommen er ferdig. Den kunne vært annerledes. - Hils Cathrine fra meg. Si at jeg tenker på henne. Jeg er så glad hun har klart seg. Hvordan er mamma i dag? Når det lukter rent, nyvasket gulv i det hun åpner døren, kjenner Cathrine lykkefølelsen bre seg i magen. Når mamma har vasket gulvet, er alt bra. Da er hun nykter. Rydder, serverer nystekte rundstykker til frokost og er verdens beste mamma. Andre dager slår lukten av svidd mat mot dem når de kommer hjem fra skolen. Da vet de før de kommer inn i stuen. At mamma ligger sløv på sofaen. At hun har gjort et forsøk på å være en god mor, begynt på middagen, men glemt den på komfyren. Der brenner maten seg fast i kasserollen uten at moren merker det. - Mamma var en livsglad dame, som elsket å gjøre det godt for de rundt seg. Jeg ville ikke byttet henne bort mot noen. Men hun skjønte nok ikke hvor mye pillene og de psykiske problemene påvirket oss, sier Cathrine. Cathrines mor er selv god til å skjule hva som foregår. Venninnen Mette Helen Bjarkøy husker henne som en pliktoppfyllende dame med glimt i øyet. En empatisk venninne som var flink til å lytte. De ble venninner i ungdomstiden, og jobbet sammen på Solstrand Blomster. Noen ganger ser kollegaen at Cathrines mor er sløv, men blir forklart at det er på grunn av medisiner. Hun oppfatter aldri at venninnen har et pilleproblem. - Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite hva som egentlig hadde foregått. Jeg blir trist over at hun har skjult så mye for oss, og skuffet over at jentene ble sviktet. Men jeg dømmer henne ikke, og er ikke noe mindre glad i henne etter det jeg vet i dag. Få kjenner Cathrine bedre enn Maria. Maria Monsen Thorsen fra parallellklassen blir hennes beste venninne. De leker for det meste ute i gaten, eller hjemme hos Maria. En sjelden gang er de hjemme hos Cathrine. Da sitter faren stort sett og ser på TV, mens moren steller med blomstene i hagen. Maria husker henne som blid og omgjengelig. Det Maria ikke vet, er at venninnen alltid ringer før hun tar med seg noen hjem, fordi hun må sjekke tilstanden hjemme. På rommet hører de på musikk. Sangen "Hurt" med Johnny Cash er Cathrines favorittsang. De hører på den om og om igjen. - Vi var jo mange som visste at det var noe, at hun hadde hatt problemer med mobbing og sånt, men det var ingen av oss som visste hvordan hun egentlig hadde det hjemme. Hun var veldig flink til å skjule det, sier Maria. Hun ble voksen før venninnen fortalte historien om oppveksten. Jentene er fremdeles nære venninner. - Med den oppveksten hun hadde er det utrolig at Cathrine har blitt den hun har blitt, sier Maria. Musikksmaken blir sint og mørk. I 5. og 6. klasse blir Cathrine mer deprimert. Hun slutter i skolekorpset. Sammen med Maria hører hun på Slipknot, Satyricon, Korn. Heavy metal. Snart skal dragningen mot det mørke komme til uttrykk i klærne. Cathrine kjøper nagler og går bare med svarte klær på skolen. Innimellom går hun i t-skjorte. Da er arrene fra selvskadingen synlige. Noen må ha sett dem. Men ingen spør hva det er. Mamma blir etter hvert ufør på grunn av sykdom. Pappa legger igjen penger på skjenken i stuen når han drar ut i Nordsjøen. Cathrine og søsteren har ansvaret for å handle, lage mat, vaske huset, gjøre lekser, komme seg på skolen. Våke over mamma. - Det var ikke så lett å få venner. De andre snakket om morsomme ting de hadde gjort i helgen, jeg hadde passet på at mamma ikke mikset feil piller. Jeg hadde ikke så mye å fortelle om, sier Cathrine. Hva er det med Cathrine? På Kleppestø ungdomsskole har rektor Øystein Holmelid over 400 hormonelle tenåringer å holde styr på. Men rektor husker noen bedre enn andre. En av elevene skiller seg fra de pastellfargede jentene. Fjortenåringen har piercinger i ansiktet. Pinnsvart hår og naglehalsbånd. - Det ligner på et sånt halsbånd man kjøper på hundebutikken, sier rektor til Cathrine, og fremkaller et sjeldent smil hos henne. Karakterene hennes er gode, femmere for det meste, men fraværet vokser. I tiende klasse blir rektor bekymret for at hun ikke møter på skolen. Cathrine blir innkalt til rektors kontor i skolens gamle fløy. I møtet mellom de to snakker rektor mye, jenten lite. Hun lytter, men er stort sett taus. Tilkneppet. Innesluttet. Rektor Holmelid spør rett ut hvorfor hun er så mye borte fra skolen. - Liker ikke skolen, mumler tenåringen. Ungdomsskolen er nok for firkantet for henne, tenker han, og ser hun er utilpass. Hun er mye alene. Tilpasningsvansker, tenker rektor. Det faller ham aldri inn at den pliktoppfyllende jenten har passet på seg selv siden hun var ni år. Cathrine er 14 år gammel når søsteren flytter hjemmefra. Pappa er mindre og mindre hjemme, og Cathrine sier hun bruker nesten all fritid på å passe på mamma. Hun er så sliten, så sliten. Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår familie. Rektor tenker det sitter en kunstnerspire i stolen foran ham. Med seks i forming har hun "kolossale, kreative evner". Han sier at alt blir bedre når grunnskolen er ferdig, da kan hun bli akkurat det hun vil, bare hun står på og kjemper seg til et godt vitnemål. - Hadde hun bare hatt strake enere og toere, hadde jeg reagert raskere. Men hun var jo så pliktoppfyllende og flink. Jeg tenker i dag at jeg burde ha stilt flere spørsmål. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke gjorde mer den gangen, sier Holmelid. Hva vet slektningene? Cathrines morfar har en annen versjon av historien enn Cathrine og søsteren. Han mener barnebarna ikke har lidd noen nød, og at jentene var store nok til å ta vare på seg selv. Men morfaren bekrefter at datteren, Cathrines mor, periodevis hadde et problem med overforbruk av piller. Han anslår at dette problemet varte i to-tre år. Morfaren sier han observerte flere ganger at datteren var sløv på grunn av høyt inntak av piller. Han mener pillemisbruket var knyttet til overmedisinering fra legens side. Flere personer i familien kontakter morens fastlege og ber legen skrive ut mindre piller. Cathrine og søsteren synes ikke det er rart at mor-faren har en annen oppfatning av saken enn dem. - Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår nærmeste familie. Men det finnes dokumenter som bekrefter jentenes historie. Når søstrene endelig forteller, skjer det ingenting. På et punkt kunne historien om Cathrine og søsteren tatt en helt annen vending. For det er en voksen person som får vite hvordan jentene har det hjemme. Hver for seg går jentene til en de tror kan hjelpe dem, setter seg ned i kontorstolen hos fastlegen sin, og forteller. De sier alt, i håp om å få hjelp både til seg selv og moren. Jentene forteller helt konkret at moren ruser seg stadig mer. Navnene på pillene hun tar. At hun snøvler når hun snakker, er omtåket, ligger på sofaen i dagevis, er vanskelig å vekke. At hun forsøker å skaffe seg mer piller fra andre kilder enn legen. Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen. Legen som jentene går til for å få hjelp, er den samme som har skrevet ut piller til moren i en årrekke. Fordi vedkommende er fastlege for både moren og døtrene, er legen godt kjent med familiesituasjonen. Legen vet at jentenes far er på jobb i Nordsjøen flere uker i strekk. Fastlegen oppfatter moren som suicidal. Likevel varsler ikke legen barnevernet. Selv om vedkommende vet at to små jenter for det meste bor alene med en mor som har store psykiske problemer og ruser seg jevnlig. Ifølge jentene blir deres bekymringer avfeid som "et ungdomsopprør". Flere familiemedlemmer kontakter legen i årenes løp. De ber om at moren får skrevet ut mindre piller, fordi de oppfatter henne som sløv og ruset. En dag ringer en nabo til fastlegen. Naboen er bekymret fordi Cathrines mor kjører bil i ruspåvirket tilstand. Loven pålegger helsepersonell å varsle barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt. Da opphører taushetsplikten. Hvorfor varsler ikke fastlegen barnevernet? Morens legejournaler er sterk lesning. Side på side om en kvinne som er dypt fortvilet, som forteller om ekteskapsproblemer, fysiske smerter, tanker om selvmord. En gang legges hun inn på Haukeland etter en overdose piller. Hva gjør legen? Skriver ut flere piller. Bytter ut noen pilletyper når moren sier hun blir veldig sløv av dem, men fortsetter å skrive ut Paralgin Forte og andre sterke tabletter jevnlig. I 20 år, vel vitende om at pasienten i perioder er alene med to små barn. Fra morens legejournal, 27. juli 2004: « Innkalt til time. Møter tydelig påvirket av et eller annet. Underlig påkledning. Bemerker at hun er påvirket av noe. Forklarer at hun har hatt et sterkt migreneanfall og er utkjørt. » I fortvilelse tar døtrene pilleeskene fra badet og kaster dem i bosset. Men moren får alltid utskrevet nye piller. Når døtrene spør hvorfor hun tar piller, sier moren at hun har migrene. Når jentene blir eldre og stiller flere spørsmål ved pillebruken, sier moren det er medisiner for andre sykdommer. Jeg kunne ikke si noe. Jeg var livredd for å miste Cathrine. Lillesøsteren | - Jeg er ikke bitter, men kjenner et sinne mot legen som tillot mamma å fortsette å ruse seg, selv om legen visste at mamma var alene med oss mesteparten av tiden. Hvor langt skal en leges taushetsplikt strekke seg? Hadde ikke legen vel så mye ansvar for oss, som også var hennes pasienter - og som var barn? Cathrine har fritatt legen fra taushetsplikten, og ønsker at legen skal fortelle det hun vet. BT har vært i kontakt med legen, men vedkommende vil ikke uttale seg. Legen er i dag pensjonert. Hvordan har jeg vært som mor? En dag i oktober 2005 drar moren på besøk til eldstedatteren, som bor i en leilighet i nærheten. Hun har noe hun vil si. For første gang innrømmer moren at hun har et rusproblem. Hun har bestemt seg for å gjøre noe med det. Hun snakker om å legge seg inn til avrusning. - Hun var helt nykter, og hadde en livsgnist i øynene som jeg ikke hadde sett på flere år. Etter å ha levd med en rusmisbruker i mange år ser jeg alltid på øynene, det er der du ser hvordan tilstanden er, forklarer Cathrines søster. Det blir en fin samtale. Moren spør eldstedatteren hvordan hun har vært som mor. Datteren sier hun har vært streng, men omsorgsfull og kjærlig. I de gode periodene. Men hun forteller også hvor mye rusen har ødelagt for døtrene. Moren ber om unnskyldning for at hun har sviktet. Sier at alt skal bli bedre. Men som om hun har en forutanelse om det som skal komme, sier hun at søsteren må love å ta vare på Cathrine hvis noe skjer. "Jeg er glad i deg", sier moren, og gir henne en klem. "Sees senere i dag!" Så går moren hjem, for å gjøre det hun elsket mest: å pynte, lage i stand til fest. Det var Halloween, og akkurat som før, da ting var bra, skulle moren lage Halloween-fest for alle ungene i nabolaget. Så skjer det søstrene frykter mest. Hjemme i eneboligen pynter moren til Halloween. Hun gjør seg flid, selv ute i hagen skal det pyntes. I det hun skal til å henge opp dekorasjoner på terrassen, faller hun om. Hun er 37 år og har bestemt seg for å gjøre noe med livet sitt. Så stanser hjertet. Cathrine er på karatetrening. I det hun kommer ut i garderoben ringer telefonen. - Du må komme hjem med en gang, det har skjedd noe, sier et familiemedlem. Det er flaks for alle at søsteren min og jeg er så pliktoppfyllende. Ordene faller som slag i magen. Cathrine vet med en gang hva det er. - Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen. Familiemedlemmer som bor i nærheten finner moren på terrassen. De prøver å gjenopplive henne, ringer ambulansen. Men livet står ikke til å redde. Hjemme hos Cathrines søster hamrer det på døren. Hun åpner, og ser Luftambulansen forsvinne med moren. Vet noen at Cathrine nå bor alene? Cathrine er 15 år når hun plutselig må leve uten mamma. På papiret har hun og faren felles adresse, men han er ikke mye hjemme. Cathrine har ikke flere krefter igjen og når bunnen. Helsesøster Gunn Knutsen på Kleppestø Ungdomsskole blir redningen. Hun tar alltid en samtale med elever som har mistet nære familiemedlemmer. - Jeg står på stupet. Til nå har jeg tatt et steg tilbake. Til nå, sier Cathrine under det første møtet. Den erfarne helsesøsteren gir ut privatnummeret sitt til elever som har det ekstra vanskelig, og Cathrine får beskjed om at hun kan ringe eller sende sms når som helst på døgnet. De avtaler å møtes ukentlig. Gunn Knutsen stiller spørsmål. Lytter. Cathrine sier lite i starten. Så løsner det litt. Hun forteller aldri om morens problemer. Men hun snakker om sorgen etter mamma. Det går etter hvert opp for helsesøsteren at jenten som sitter i stolen på kontoret hennes er suicidal. Faren er fortsatt borte flere uker av gangen på jobb. I perioder bor femtenåringen, som har store psykiske problemer, helt alene i huset. - Jeg visste at hun hadde mye familie rundt seg, som tanter, onkler og besteforeldre. Jeg forsto det slik at Cathrine skulle få oppfølging av dem. Jeg visste ikke at hun var så mye alene, sier Knutsen. Helsesøsteren sier barnevernet skal kobles inn i tilfeller der nær familie ikke gir tilstrekkelig omsorg. - En femtenåring skal ikke bo mutters alene selv om personen er selvstendig. Hadde jeg visst det hadde jeg tatt en prat med andre familiemedlemmer, for å komme til gode avtaler. Men jeg oppfattet aldri at det var nødvendig. Våren 2006 lysner det. Cathrine har ikke så lyst å skade seg lenger. Helsesøsteren noterer fremgangen i journalene sine. Gunn Knutsen blir godt kjent med en usedvanlig sterk jente. En som vil leve, vil komme seg videre, vil dempe trangen til å skade seg selv. De ukentlige samtalene bærer frukter. Sammen finner de frem til Cathrines fremtidsdrømmer. Vendepunktet blir Ungdomshuset 1880. Først begynner Cathrine å vanke der, så engasjerer hun seg i alt som skjer. Sommeren samme år er hun ferdig på ungdomsskolen. Endelig begynner resten av livet, og frem-tiden er ikke lenger en eneste svart sky. I dag, seks år senere, jobber fremdeles helsesøsteren på Kleppestø ungdomsskole. Kontoret er et annet, men budskapet det samme. « Har du en mor eller far som drikker for mye, bruker piller eller narkotika? Da er du ikke alene », står det på en av de mange plakatene som henger på veggen. Gunn Knutsen har fått nye "fascinerende ungdommer" å bruke tiden på. Men noen glemmer hun aldri. - Enkelte elever bærer man med seg under huden lenger etter de er ferdige på skolen. Cathrine er en sånn elev. Hun var en så sterk jente. Hun klarte seg i kaoset tross alt. Jeg tenker ofte på henne fremdeles. Hva hadde skjedd om alle hadde meldt inn det de visste? Cathrine har ofte lurt på det. Hvordan hadde livet vært da? Og var situasjonen sånn at noen burde ha koblet inn barnevernet? Gro Kyte, leder for barnevernstjenesten på Askøy, er ikke i tvil. En av de som ikke varslet, begikk grov tjenesteforsømmelse. Vi forteller Kyte hva de voksne rundt Cathrine har fortalt til BT om barndommen hennes. Hadde hun bare hatt enere og toere, hadde jeg reagert raskere | Rektor Øystein Holmelid | Hvem av dem burde varslet barnevernet? Hvem var lovpålagt å gjøre det? Lærere og rektorer har plikt til å varsle barnevernet hvis de mistenker at et barn blir utsatt for omsorgssvikt. Men rektorene og lærerne på barneskolen og ungdomsskolen hadde ikke nok informasjon til at de var pålagt å varsle barnevernet i Cathrines tilfelle, mener Kyte. - Men det er kritikkverdig at de ikke kalte inn Cathrines foreldre til samtale om det at hun ikke hadde mat med, og at hun flere ganger møtte uforberedt. På ungdomsskolen er dette kombinert med høyt fravær, og en adferd og påkledning som skiller henne fra de andre barna. Skolen burde uten tvil hatt en dialog med hjemmet om hvorfor Cathrine ikke var på skolen. De kunne også ha koblet inn barnevernet i samråd med foreldrene, for å få satt i gang tiltak for å få ned fraværet hennes. Skulle naboen ha varslet? Privatpersoner er ikke lovpålagt å varsle barnevernet, men alle voksne har et ansvar for å melde fra om barn de er bekymret for. Hva ville barnevernet gjort hvis nabokvinnen som Cathrine søkte trøst hos hadde sendt inn en bekymringsmelding? - Informasjonen naboen satt med, om mye festing i huset og en redd jente som sier at moren vil at hun skal dø, er informasjon som hadde ført til at vi hadde satt i gang en undersøkelsessak. En undersøkelse består av samtaler med foreldrene og barnet, vanligvis også observasjoner av hvordan foreldre og barnet har det sammen. Barnevernet innhenter også informasjon fra skole, helsestasjon, lege og i noen tilfeller politiet. Nabokvinnen vurderte å varsle barnevernet, men droppet det fordi hun bodde tett på flere av Cathrines familiemedlemmer. Kunne hun varslet anonymt? - Det kunne hun, men anonyme meldinger må inneholde mer alvorlig informasjon før vi begynner med undersøkelser. Hvis hun hadde kommet med en bekymringsmelding uten å være anonym, ville Cathrines foreldre hatt krav på å vite hvem som hadde varslet oss. Kan en 15-åring bo alene? Helsesøsteren kom inn i bildet etter at Cathrines mor var død. Cathrine var da 15 år, hadde psykiske problemer og bodde alene i huset i lengre perioder, fordi faren var i Nordsjøen. Er det noe som tilsier at helsesøsteren burde varslet barnevernet om Cathrines situasjon? Det er mye jeg burde gjort annerledes. Faren til Cathrine | - Ja, jeg mener helsesøsteren har brutt meldeplikten hvis det var sånn at ingen voksne hadde ansvar for Cathrine mens faren var bortreist. Det er ikke greit at en 15-åring med Cathrines bakgrunn bor alene. Helsesøster burde forsikret seg om at det var klare avtaler med andre familiemedlemmer om at noen tok fullt ansvar for Cathrine mens faren var borte, ellers burde hun meldt fra til oss. Den viktigste biten i puslespillet. Mange sitter med små biter i puslespillet som er Cathrines barndom, ingen kjenner hele bildet. Unntaket er Cathrines fastlege, som også er fastlegen til moren og søsteren. Legen vet at de to barna bor sammen med en mor som ruser seg. Hun vet at barnas far er mye borte på grunn av jobben i Nordsjøen. Legen vurderer moren som suicidal. Begge barna forteller legen i detalj hvordan situasjonen er hjemme. Legen melder ikke fra til barnevernet, men fortsetter å skrive ut sterke piller til moren. - Dette er grov tjenesteforsømmelse fra legens side. Leger har plikt til å melde fra om omsorgssvikt, uten hensyn til taushetsplikt. I dette tilfellet hadde legen en helt klar plikt til å varsle barnevernet, mener lederen for barnevernstjenesten på Askøy. - Hva ville dere gjort dersom legen hadde meldt fra? - Opplysninger om små barn som er alene med en ruset omsorgsperson, ville ført til tiltak på dagen. Hvis ikke andre familiemedlemmer hadde kunnet ta omsorgen, ville barna blitt plassert i beredskapshjem. - Hva tenker du om Cathrines historie? - At barnevernet helt klart burde vært inne i bildet. Det er veldig ille at hun ikke har fått den hjelpen hun hadde krav på, men det er flott at hun har klart seg så godt på tross av dette. Jeg håper hun har fått hjelp til å bearbeide det hun har vært gjennom. Vi ringer Cathrines far. Bortsett fra søstrene er han den eneste som kjenner sannheten om hva som foregikk der hjemme. - Det er mye jeg burde gjort annerledes, sier faren. Han bekrefter at Cathrines mor, hans tidligere kone, hadde et omfattende rusproblem. - Hun hadde ikke det da vi møttes, men de siste fire-fem årene hun levde ruset hun seg mer og mer. Hun var sløv, snakket usammenhengende og lå for det meste på sofaen. Jeg antar det var piller hun fikk fra legen. - Var hun egnet til å ha omsorg for to barn mens du var bortreist på jobb? - Jeg ringte hjem hver kveld for å sjekke hvordan ungene hadde det, og tenkte de kunne gå til besteforeldrene sine hvis det ble ille. Han deltok lite i familielivet når han var på land. - Jeg tok meg tre-fire pils etter jobb, så gikk jeg og la meg fordi jeg ikke orket å se på hun som lå halvbesvimt i sofaen. - Gjorde du noe for å hjelpe din kone ut av pillemisbruket? - Nei, fordi forholdet mellom oss ble dårligere og dårligere, så på slutten ble det vel litt sånn "never mind". - Cathrine var redd det skulle begynne å brenne hjemme når moren sovnet med røyken i hånden, og følte hun måtte passe på hele tiden. Fikk hun for mye ansvar? - Ja, sett i ettertid gjorde hun det. Det skjedde ofte at moren sovnet med røyken i hånden. Kontakten mellom døtrene og faren har i flere år vært sporadisk, men har i den senere tiden blitt bedre. Døtrene er glade for det, og vil gjerne at faren skal være en større del av livene deres. Og livene deres er bra nå. For stikk i strid med det som ofte skjer med barn som vokser opp med rus i hjemmet, går det fint med Cathrine og søsteren. - Vi er noen sta jævler som vil leve, som vil bety noe for de rundt oss, sier storesøsteren. - Det er flaks for alle at søsteren min og jeg er så pliktoppfyllende og ordentlige, ellers kunne vi lett ha havnet utpå. Det var jo ingen som passet på oss, sier Cathrine. Søstrene følte seg usynlige hele oppveksten. De var helt sikre på at ingen andre hadde det som dem. Fordi ingen orket å ta ubehaget med å varsle. Nettopp det har blitt søstrenes kampsak. - Mange rundt oss visste litt eller mye om hvordan vi hadde det. Hadde noen av dem varslet, kunne barndommen vår vært helt annerledes. De er fullstendig klar over at det kan være ubehagelig å være den som melder fra. - Men hvis du vet om barn som ikke har det bra, så si fra. Ubehaget på kort sikt er ingenting i mot konsekvensene det får for barnet på lang sikt hvis ingen sier noe. Det er alltid bedre å sende en bekymringsmelding for mye enn en for lite. Alltid. I dag er storesøsteren småbarnsmor og fast bestemt på at datteren hennes aldri skal få oppleve det hun selv gjorde. Cathrine driver i en alder av 22 år sitt eget firma som fotograf, og har prosjekter med kulturkontorene i flere bydeler. Samtidig jobber hun på Ungdomshuset 1880, og er med på å drive "Ungt nettverk", et møtested for ungdom med foreldre som sliter med rus og psykiske problemer. Arrene etter selvskadingen er hun i ferd med å tatovere over. Arrene på sjelen er det litt verre med, men Cathrine nekter å la det ødelegge livet hennes. - Jeg har den bagasjen jeg har. Jeg velger å bruke den positivt, sånn at mine erfaringer kan hjelpe andre. Saken er basert på intervjuer med Cathrine Langfjell Torsvik, Cathrines storesøster, Cathrines far, Cathrines morfar, tidligere rektor Tor Magnus Lilletvedt ved Kleppestø barneskole, tidligere lærer Olav Mulelid ved Kleppestø barneskole, tidligere rektor Øystein Holmelid ved Kleppestø ungdomsskole, helsesøster Gunn Knutsen ved Kleppestø ungdomsskole, Cathrines venninne Maria Monsen Thorsen, Cathrines mors venninne og kollega Mette Helen Bjarkøy, tidligere naboer, leder Gro Kyte i Barnevernstjenesten på Askøy og legejournaler. - Når virkeligheten kommer, er det for sent å lære | - Blir helikoptrene bedre utstyrt? Flere ressurser eller personer | Ønsker lovendringer | - Hva gjør PST for å møte soloterrorisme? - Vi samarbeider med 60 land | - Det tok 77 minuitter før riksalarm ble slått | - Er det nok fokus på ekstrem ideologi? - Det er forbedringspotensiale | Trusselbildet er bekymringsfullt | Faremo: Styrker helikoptertransportstøtten | Dette spør komiteen om | Dette innledet de med | Dette ønsker de svar på | 122 spørsmål | I dag måtte forsvarsministeren og justisministeren møte i Stortinget for å gi 22. juli-komiteen nye svar om beredskapen under terrorangrepene. Høring: PST sjef Janne Kristiansen, justisminister Grete Faremo og fungerende politidirektør Vidar Refvik under onsdagens høring i Stortinget om angrepene 22. juli. Foto: SCANPIX | I tillegg stiller også sjef i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen, fungerende politidirektør Vidar Refvik og forsvarssjef Harald Sunde til den åpne høringen i Stortinget for å svare på spørsmål knyttet til terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli. De er bedt om å stille fordi 22. juli-komiteen ønsker en utdypning av 22. juli-redegjørelsen som ble gitt i Stortinget av tidligere justisminister Knut Storberget og tidligere forsvarsminister Grete Faremo i høst, skriver aftenposten.no. 14.07: Jan Bøhler (Ap) stiller flere spørsmå om helikopterberedskapen. - Retningslinjene er bedre i forhold til bistand fra redningshelikopter. Hva ligger i de nye retningslinjene? Blir de bedre utstyrt, og vil de delta i øvelser? Justisminister Grete Faremo svarer: - Dette er retningslinjer som nettopp er kommet på plass, og som gjelder redningshelikoptre som først og fremst brukes som i dag, av medisinsk personell. Men liv og helse kan stå på spill i situasjoner som ikke er av tradisjonell art, og hvor det kan være aktuelt å transportere politiet i Sea King. Hvordan det vil gjennomføres, vil vi måtte kunne komme til bake til. Når helikoptrene brukes til trening i kontra-terror, rustes de spesielt til det. Vi snakker om transportstøtte i de nye retningslinjene, understreker Faremo. 14.05: Anders Andunsen (Frp) tar opp kulturforskjeller i politiet og Forsvaret. - Det snakkes om de store kulturforskjellene i politiet og Forsvaret. Vil statsråden si at 22. juli har gjort at man har fått større forståelse for behovet de to etatene har? Faremo svarer: - Det er stor gjensidig forståelse for at man kan forsterke innsatsen gjennom bistand fra Forsvaret. Vi trenger bedre kunnskap om kapasiteten som er tilgjengelig, rutiner for informasjonsutveksling, og øvelser. - Hvis du skal velge mellom flere ressurser eller personer, hva ville du valgt, spør Venstres Trine Skei Grande. - Det hører sammen, og man trenger både maskiner og mennesker, sier Faremo. 14.00: Martin Kolberg (Ap) tar opp lovverket for justis, politi og Forsvaret. - Vi snakker om forholdet mellom justis, politi og forsvaret. Er lovverket man har tilfredsstillende for samarbeid mellom instansene, spør Kolberg. - Grunnleggende mener jeg vi har et godt regelverk fra grunnloven og ned. Men vi må merke oss at det er mange av gjeldende regler som er til gjennomgang, blant annet bistandsinstruksen - om den fungerer godt nok, sier Faremo. PST-sjef Janne Kristiansen utdyper: - Vi trenger ytterligere lovhjemler, fordi utviklingene har gått i en annen retning siden 2005. Det gjelder spesielt forberedelseshandlinger og soloterrorister. - Hvor avhengig er PST av lovendringer for å kunne gjøre sin jobb, spør Kolberg | - Det vil være avgjørende for oss for å kunne avdekke soloterrorister, svarer Janne Kristiansen. 13.52: Jenny Klinge (Sp) stiller spørsmål om PSTs arbeid mot soloterrorisme. - Hva er PSTs tilgjengelige metoder for å møte soloterrorisme, spør Klinge. - Det er spilt inn et forslag fra PST om hvordan man burde forebygge bedre og raskere iverksette tiltak for å kunne komme denne type kriminalitet til livs. Fra departementets side har vi foreberedt et høringsnotat, det vil bli sendt ut i løpet av våren. Det er viktige spørsmål som vi må ta en grundig diskusjon rundt, svarer justisminister Grete Faremo. - Hva hadde egentlig skjedd hvis riksalarmen hadde fungert 22. juli, spør Venstres Trine Skei Grande. - Alle politidistriktene får da informasjon om hva som skjer, og ville hatt informasjonen mye raskere og respondert. Det er tilfelle at de nærliggende politidistrikene ble kontaktet direkte av Oslo politidistrikt. Det ble ikke etablert sperringer, svarer politidirektør Vidar Refvik. - Hvis jeg er i nød: Kan jeg stole på at svaret politiet gir meg er riktig, spør Skei Grande. - Man skal gi et korrekt svar, svarer Refvik. 13.45: Aukhtar Chaudry (SV) tar opp PSTs bemanning. - Hvor mange medarbeidere fra PST er det, spør Chaudry. - Det er 400 medarbeidere sentralt, samt 125 medarbeidere i hvert politidistrikt. Det er også en representant på Svalbard, svare PST-sjef Kristiansen. - Pakistan er en del av trusselbildet man er opptatt av i PST. Bør vi ikke ha en kontakt i Pakistan, undrer Chaudry. - Det skal hele tiden gjøres vurdering av hvem vi samarbeider med, jeg vil ikke si noe spesifikt om det landet du nevner. Vi har samarbeid med 60 land, og vi samarbeider godt med e-tjenesten, sier Janne Kristiansen. 13.30: Anders Anundsen (Frp) spør om riksalarm. - Hva er det i stystemet med kommunikasjon mellom politi og Forsvar som fører til at det tar 7 timer og 26 minutter som før man sender anmodning? - Den ansvarlige politimesteren har ansvar for vurdere behovet for bistand, og som har oversikt over situasjonen ved enhver tid. Dette er en vurdering som må gjøres i ettertid, om man har hatt behov for bistand fra Forsvaret tidligere, svarer politidirektør Vidar Refvik. - Er det en generell terskel i politiet for å be om bistand, spør Anundsen. - Normalt tror jeg ikke det, man foretar vurdering av situasjonen og går til de aktuelle instansene for hjelp. Det er en vurdering man må gjøre. Jeg har ikke opplevd at terskelen er for høy i andre sammenhenger, svarer Refvik. - Det tok 77 minuitter før riksalarm ble slått. Er det riktig at det i den settingen ville bli satt inn politisperringer som følge av en riksalarm? - Det vil bli gjort vurderinger fortløpende, og det er ingen automatikk i en slik sperring, svarer Refvik. 13.40: Jan Bøhler (Ap) stiller spørsmål om eksstrem ideologi | - PST viser til i sin trusselvurdering at det er personer som har ekstrem ideologi. Vi må prioritere å være tett på så man kan stoppe dette. PST kan ikke være overalt. Hver enkelt politidistrikt må ta oppgaven alvorlig og ha kompetanse. Er det ditt inntrykk at det er nok fokus på dette i de enkelte politidistriktene? PST-sjef Janne Kristiansen svarer: - Vi har 27 PST-kontor i hele landet, ett i hvert politidistrikt. Vi samarbeider med de lokale myndigheter hele tiden. Det er viktig for oss å ha øyne og ører ute, og det er viktig at det prioriteres. Det som er min oppfatning er at dette er viktig og at dette prioriteres. At man for eksempel reiser til asylsmottak, og resiser til skoler og har lokale nettverk, sier Kristiansen. - De lokale PST-ledd i de lokale politidikstriksene sikrer god kontakt. I sum synes jeg at den ordningen vi har i dag, gjør at vi har stor oppmerksomhet på dette, supplerer politidirekør Vidar Refvik. - Kan PST-sjefen si noe om hvordan man legger opp innsatsen på informasjonshenting fra nettet? - Har fått betydelige ressurser til å prioritere dette, så dette er et stort og omfattende prosjekt som vi ser frem til å jobbe med, og vi ser allerede i dag at det er viktig arbeidsområde. Vi kommer til å samarbeide med Kripos og e-tjenesten for overvåke nettet, svarer PST-sjef Janne Kristiansen. 13.20: Knut Arild Hareide (KrF) stiller spørsmål til Faremo. - Er du enig i at det trengs tettere samarbeid mellom Forsvar og politi. Forsvarsminister Faremo svarer: - Ja, det er viktig for oss hvordan vi kan se på forbedring av samarbeidet. Jeg vil ikke utelukke at vi blir utfordret på å tenke nytt etter at 22.juli. - Vi må prioritere liv og helse, sier politidirektøren. Er ikke 22.juli et godt eksempel på at vi ikke hadde god nok beredskap, spør Hareide. - Mitt utgangspunkt er at vi skal jobbe med sikte på å bli bedre. Som ny justis- og beredskapsminister løfter vi frem fokuset på beredskap, og hvor det er varslet at vi setter inn mer ressurser, sier Faremo. - Vil det være aktuelt å innbefatte sykehus og forsvaret i en ny riksalarm, spør Hareide. - Det er for tidlig å varsle det eller konkludere. Mitt hovedfokus er å ha en riksalarm som fungerer, som er forstått og som blir testet ut jevnlig, svarer ministeren. 13.10: Fungerende politidirektør Vidar Refvik orienterer: - Vi erkjenner at både politiets endelige evalueringsrapport og 22.juli-rapporten vil vise punkter for forbedring. - Vi har utviklet et opplæringsprogram, kalt skyting pågår, med utgangspunkt i skolemassakre. Mannskapene som ble satt i innsats 22. juli først ventet på båt, ikke på ytterligere mannskap. Iinstruksen ble fulgt av de første som kom til stedet | - Riksalarm skal iverksettes av Kripos. Det tekniske systemet er bygd opp slik at det skal være en PC ved hvert politidikstrikt dedikert riksalarm. Erfaringer etter 22.juli viser at det er forbedringspotensiale for riksalarm. Det var heller ikke testet av politidirektoratet. Nasjonal varsling vil jevnlig testes, og personale vil bli trent i bruk av dette, sier politidirekdøren. - Objektsikring må til enhver tid vurderes ut fra hensyn til liv og helse og ressurser. - Man er mer sårbar i ferietid, noe som ble synlig 22.juli. Det er utarbeidet et objektsikringsopplegg for Stortinget, som oppdateres jevnlig og er et samarbeid mellom sikkerhetsseksjonen, politi og HV, fortsetter Refvik. 13.05: PST-sjef Janne Kristiansen holder sitt innlegg: - Om vi burde ha gjort noe annerledes, er det sentralt tema for 22.juli-kommisjonens arbeid. - Festen som endret alt for Espen | Gladgutten | Glade i hverandre | Bekymret for sønnen | Elises skyldfølelse | Reddet av moped | Kritisk | Gråt av glede | Ironman | Gitardrømmen | Forbanner spriten | Den farlige alderen | - Verdens beste skole | - Du reddet livet mitt | Knuseklemmen | Hjemme på Askøy venter en bekymret pappa. Sønnen har dratt på fest. Et vitne ser Espen Dale (18) gå på utsiden av hotellbygget, 14 meter over bakken. Natt til søndag 15. februar 2009. Vitnet har akkurat lagt seg, i det han hører et vindu knuse. Vitnet har utsikt mot bakgården til Thon Hotell Rosenkrantz i Bergen sentrum, og ser en person gå på utsiden av byggets 5. etasje. Personen er Espen Dale. Han befinner seg mellom en ventilasjonssjakt og veggen til bygget. Han sliter med å komme forbi. Fra 5. etasje er det cirka 14 meter ned til bakken. Like etter at Espen kommer forbi sjakten, ser vitnet ham falle. Noen timer tidligere, lørdag ettermiddag. Espen Dale sitter hjemme på Askøy med noen venner, de skal av gårde på vorspiel for å feire en kompis som fyller 20 år. Pappa Tore kommer hjem og kjefter litt på sønnen, fordi han ikke har ryddet og pantet flasker. Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma | Espen er en gladgutt med en stor vennekrets. Som mange 18-åringer elsker han fart og spenning. Fotball er hobbyen og musikk lidenskapen. Han har deltatt i Ungdommens Kulturmønstring og spiller i band. Espens voksendrøm er å bli ingeniør, og drive eget byggmesterfirma. Om få måneder er han ferdig på tømrerlinjen ved Askøy videregående skole. Om en uke skal han ta lappen. Som for mange gutter på hans alder er livet som en lek, lørdagen en stor fest. I noen timer til. Etter vorspielet er Espen på vei til byen. Han og barndomsvennen Elise Mulelid Rondestveit sitter i samme bil. Det er hennes bror som kjører. Elise merker at Espen er full, og spør om de ikke skal stoppe hjemme hos henne og se en film, i stedet for å dra til byen. Men Espen vil ikke det, for kompisen har jo bursdag. Elise tar fra ham flasken og heller innholdet ut vinduet. Han blir litt sint, men det går raskt over. Espen og Elise har vokst opp i samme nabolag, de har kjent hverandre siden de gikk i barnehagen og snakker om hvor gode venner de er, og at de er glade i hverandre. I byen har vorspielkameratene gått på et utested der Espen ikke er gammel nok til å slippe inn. Han er trolig også for full til å komme inn noe sted. Elise tar ham med på en luftetur på Torgallmenningen, kjøper hotdog til ham. Den våte snøen laver ned. Espen har bare en hettegenser på seg. De går mot Exodus, der Elise har avtale om å treffe noen andre venner. Men Espen kommer ikke inn på Exodus, egentlig vil han ikke inn heller, sier han. Elise synes de kan gå hjem, men Espen gir seg ikke: Hun skal ha det gøy, selv om ikke han kan bli med. Elise tar vare på mobiltelefonen hans, som han mistet i snøen. Han har glemt pinkoden også. - Greit, jeg går inn, men jeg kommer ut igjen om fem - ti minutter og ser etter deg, sier Elise. Er han gått, regner hun med at han har møtt andre venner han håpet å finne på byen. - Hvis ikke, drar vi hjem, sier hun. Samtidig hjemme på Askøy. Pappa Tore er småbekymret for sønnen. Han tenker et øyeblikk på om han skal kjøre etter gutten til byen, men slår det fort fra seg. Espen er jo 18 år nå. Pappaen steiker biff til sønnen og sender ham en tekstmelding før midnatt. Det gnager ham at han brukte litt kjeft. - Jeg har laget den biffen til deg! Den står klar i kjøleskapet, skriver pappaen. I meldingen spør han når sønnen kommer hjem. Et par timer senere får han en telefon. Det er politiet. Beskjeden er at Espen har vært utsatt for en fallulykke, og tilstanden er alvorlig. Tore hiver seg i bilen og kjører fra Askøy til byen. Elise tar nattbussen. Espen hadde ikke vært å se i det hun kom ut fra Exodus. I syvtiden vekkes hun av en telefon fra en kompis. - Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma, forteller han. Elise føler skyld, og tenker at hun aldri skulle gått fra ham. Hun sitter hjemme i sofaen og gjentar: "Vi må kjøpe blomster, vi må kjøpe blomster". Han landet på en moped som sto parkert i bakgården. Mopedens bagasjeboks var knust. Sammenstøtet hadde vært så sterkt at biler som sto i nærheten hadde fått skader. I politiets utrykningsrapport står det: « Klokken 01.41 fikk vi melding fra operasjonssentralen om at en person hadde falt i bakken fra 5. etasje på Thon Hotell Rosenkrantz (...) ambulansepersonalet jobbet med vedkommende på stedet. Han skulle være i live, men hardt skadet. Personen ble fraktet vekk av ambulansen kort tid etter. Det snødde da vi ankom stedet, og det var ca. null grader. » Hvorfor gjorde Espen denne livsfarlige manøveren? Hva skulle han på hotellet? Rusmiddelundersøkelsen viste en promille på 2,4. I politirapporten står det ikke noe om hvordan Espen kom seg til 5. etasje. Men via et vindu tok han seg inn på et rom, ifølge rapporten. Han havnet i håndgemeng med gjesten, som han ikke kjente. Gjesten hentet resepsjonisten. Da de kom tilbake til rommet, hørtes knuselyder fra badet. Gjennom vinduet så resepsjonisten Espen stå på gesimsen. Hun gikk ned i resepsjonen, hentet hjelp og ringte politiet. Da hun igjen vendte tilbake til rommet og kikket ut vinduet, lå en person på bakken. Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet. Mopeden kan ha reddet Espen. Men det er kritisk der han ligger på Haukeland. I et pårørenderom på intensivavdelingen sitter pappa Tore midt på natten og venter på beskjed fra legene. På sykehuset forteller de at heldigvis er Ruby Mahesparan på vakt, hun er en dyktig nevrokirurg, sies det. Espens mor, Anne Grete, og onkelen er på et familiebesøk i Steinkjer. Tore må vite om sønnen overlever før han ringer dem. Han tillater seg ikke å tenke på at gutten hans kan dø. Først neste morgen ringer han. Espen er operert, men det er fortsatt kritisk. Sønnen har hatt blødning i hodet, blødningen ble fjernet under operasjon. En del av beinet på høyre side av hodet er fjernet for å gi hjernen mer plass. Hodeskaden kan føre til hevelse i hjernen. En ny hjerneblødningoppdages på venstresiden neste dag. Det bærer rett på operasjonsbordet på intensivavdelingen igjen. Espens nærmeste er nå samlet i det ti kvadratmeter store pårørenderommet i åtte timer. Det er lange timer, tøft å holde motet oppe, uten å vite. Så kommer nevrokirurgen Christian Helland og to kolleger inn døren. Pappa Tore synes legene virker oppglødd, det ser ut som de har gjort noe stort. Det er, etter omstendighetene, gode nyheter. I detalj får familien informasjon om hva operasjonsteamet har gjort. Det er kritisk, også de første dagene etter denne operasjonen. Pappa Tore rapporterer på tekstmelding til Espens onkel i Stavanger: « Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet. » To uker etter operasjonen, mens han ligger på nevrokirurgisk avdeling på Haukeland, kommer tegn på at Espen vinner krefter. På oppfordring kniper og slipper han hånden til en sykepleier. Han overføres etter hvert til rehabiliteringsavdelingen på Nordås. Men kroppen er kraftig svekket etter hodeskadene, det gir tilbakeslag, og han blir rammet av alvorlige infeksjoner. Etter at han er overført til rehabiliteringssenteret på Nordås, må han derfor legges inn på nevrokirurgisk på Haukeland igjen. Dette skjer flere ganger, og på et tidspunkt er både familie og leger bekymret for hvordan det vil gå. "Nei!" skriver Espen på et ark 33 dager etter fallet, som svar på et spørsmål om han har det vondt. "Vi var målløse og gråt av glede", skriver familien i dagboken etter Espens respons. Han er klar til å kjempe seg tilbake. Han tilbringer 15 og en halv måned på Haukeland Universitetssykehus, mesteparten av tiden på Nordås. 28. mai 2010 flytter han hjem til foreldrene på Askøy. Men hvordan blir livet for Espen nå? Det er februar 2012. Tre år siden festen og fallet. Espen er tilbake på rehabiliteringssenteret på Nordås. Han ber oss kjenne på bicepsen, tøyser og ler. Han er fortsatt en glad gutt. Men Espen har også noe alvorlig på hjertet, som han gjentar hver gang vi møtes. - Jägermeister og Battery ødela livet mitt, sier Espen. Etter ulykken tok det åtte måneder før Espen klarte å bruke stemmen igjen. Han sliter fortsatt med å prate tydelig, ord krøller seg, setninger slukes, spesielt når konsentrasjonen svikter, eller snusen og tyggisen tar plass. Pannelappene ble hardest rammet hos Espen, den delen av hjernen som styrer vår personlighet, blant annet følelser og hemninger. Han ble også blind på venstre øye og fikk lammelser på kroppens venstre side. Men i fjor høst parkerte han rullestolen for godt. Nå trener han opp førligheten på venstresiden, spesielt i armen og hånden. Han gjør knipeøvelser, trener balanse og styrke. Pågangsmotet imponerer pleiere, fysioterapeuter og leger. Selv kaller Espen seg "Ironman". Gjensynsgledener uhemmet, Espen håndhilser mange ganger når vi kommer på besøk. Det er mars, en drøy måned siden vi traff ham første gang. Espen viser oss rundt i underetasjen, det er hans boltreplass i barndomshjemmet på Askøy. Trappeheisen bruker han ikke lenger, sykehussengen skal snart byttes ut. På veggen henger en United-plakat, oppetter veggen står en gitar. Han setter seg foran PC-en og synger med: «... where do we go when we die? What lies beyond, and what lay before? Is anything certain in life? » Låten heter "The spirit carries on". Dream Theater er favorittgruppen, forteller han. Espen spretter opp. Inne på et rom står pianoet. Han lærte å spille da han var fem. Espen viser at kunsten sitter i de fingrene som virker. - Se her, sier pappa Tore. Espen har vært på Hemsedal siden vi traff ham sist. Der sto han på ski, fra toppen på egen hånd. På en mobiltelefon får vi se en filmsnutt fra skibakken. - Og hvis jeg klarer å spille gitar igjen med venstrehånden, skal pappa kjøpe en signaturgitar til meg til 17.000 kroner! - Da må du trene, Espen. Øve, bevege hånden, bite i deg smerte, sier pappa Tore. Jeg har verdens beste pappa | Musikk og fotball var hobbyene. Han var en balansekunstner på enhjulssykkel. - For å si det veldig enkelt. Søsteren var rolig, Espen stikk motsatt. Helt fra han var baby var han mer krevende, sier pappa. Espen legger hånden på farens skulder. - Å, ja, takk skal du ha da, pappa, takk, sier han med et smil. - Du er grei og full av humør, Espen, sier pappa. Sønnen er blitt veldig emosjonell, han finnes ikke sint, påpeker han. - Jeg har verdens beste pappa, sier Espen. Foreldrene tenker fortsatt på natten da ulykken skjedde. - Sprit i store mengder, det er det som er farlig, det går rett til hodet. Espen er veldig tydelig på at det ødela for ham, sier pappa Tore. Hvem som kjøpte sprit til sønnen, vet han ikke. Dersom ungdommer vil ha tak i sprit, klarer de det. - Jeg tenker ennå på om jeg skulle hentet ham i byen, men han var jo i 20-årsdag... og du får litt dårlig samvittighet når du kjefter litt. Så jeg prøvde å lokke med biffretten og sendte melding. Vi fant forresten ut i ettertid at han hadde prøvd å svare på meldingen. Han klarte ikke sende. I meldingen takket han for maten og sa han ville komme hjem, som de andre... Espen huskeringenting fra kvelden og ulykken. Men han vet han drakk Jägermeister, blandet med Battery, for å nøytralisere den sterke smaken. Av en eller annen grunn skulle han inn på Thon Hotel Rosenkrantz. Kanskje gikk han opp rømningstrappen i bakgården? - Hva skulle du på det rommet og på gesimsen, Espen? spør pappa Tore. Uten å få svar. Det er en gåte, det var som om Espen falt inn i et svart hull. Tore lurer på om Espens balanseferdigheter, i kombinasjon med alkoholen, gjorde ham overmodig. - Mange gutter på hans alder føler seg udødelige også, sier Tore og tenker på ulykkesstatistikk fra trafikken. - Det jeg og Anne Grete hadde begynt å engste oss for, var kjøring. Du skulle jo snart ta lappen. 18 år. Det er den farlige alderen. Ut og feste. Mange har sagt det til oss, at det som hendte med Espen er foreldres største mareritt. Det kan hende alle, sier Tore. De har sine tunge stunder, Espens foreldre - selv om de klarer å se fremover. - Det er terapi for oss å stå på mest mulig for ham, sier pappa Tore. Fem assistenter følger Espen på skift. De er med Espen hjemme og på skolen, på trening og fritidsaktiviteter. Ved huset står en Volvo V60, som assistentene kjører for ham. Bilen er kjøpt med delvis støtte fra Nav. Til sommeren skal han også på ferietur til USA, New York og Florida, sammen med assistentene sine. Festen og fylla ødela det livet han hadde, knuste drømmer, men likevel hadde Espen flaks. Det vet han. Evnen til å tenke positivt er ikke borte. Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg | - Jeg føler meg jævlig heldig. Fremtiden vet jeg ikke noe om. Men jeg skal bli så frisk jeg kan, sier han. - Hva må du trene på da? spør pappa. - Med munnen min, sier han. - Tale, ja. Artikulasjon. Oppmerksomheten din, konsentrasjonen din. Du blir så lett forstyrret, sier pappa. - Ja, jeg blir lett distrahert av musikk og damer. Det jeg liker best, sier Espen. - Du er kommet utrolig langt, sier pappa. På et tidspunkt, da Espen var svært redusert i tiden etter ulykken, fryktet han at Espen skulle bli sittende i rullestol. - Instinktivt begynte jeg å trene styrke hjemme, ta armhevninger. Jeg så for meg at jeg måtte bære ham, forteller Tore. Sønnen monterte persiennene på rommet sitt selv da han var ti år gammel. De praktiske evnene, evnene til å løse problemer, er redusert. Hukommelsen er bemerkelsesverdig god. Men ingeniør blir nok ikke Espen med det første. - Målet er at Espen en dag skal klare seg selv, i eget hus. Selv om han ikke får hundre prosent kapasitet, er håpet at han blir i stand til å ha en jobb, sier pappa. Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump | - Jeg går på verdens beste skole nå, sier Espen. Espen og medelevenepå Steinerskolen på Skjold lukker øynene og lytter: «... born again, born again, one day I know I'll feel strong again... » Læreren spiller en Michael Kiwanuka-låt og spør etterpå hva elevene så for seg og tenkte på. Espen rekker opp hånden. - Jeg ser for meg en scene med Forrest Gump, mens han sitter og spiser, sier Espen. Fordypningsoppgaven hans på 2. trinnet er å lage en pianokrakk, sammen med assistenten Fredrik Breivik. Espen får øvd opp venstrehånden når han pusser på krakken. Sosialt betyr skolen mye for Espen, og han får medelever til å reflektere over hvor skjørt livet kan være. - Espen har hatt en fantastisk utvikling etter at han begynte her. Første gang jeg så ham, for et par år siden, satt han i rullestol, sier lærer Willy Winther. Da Espen hadde fullført første trinn på skolen, fikk han en hilsen fra lærerne: « Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg. » Timeplanen er tett denne dagen. Etter skolelunsjen drar Espen og pappa Tore til hjelpemiddelsentralen, der han skal teste støttehjul til sykkel. "Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump", sier Espen om syklingen. Så bærer det til Haukeland Universitetssykehus, der vi har avtalt å treffe en av legene som reddet ham. Venterommet på intensivavdelingen. « Går du gjennom en krise? Ta kontakt med sykehusprestene », forteller brosjyren på bordet. Ved siden av ligger en salmebok. Det var her Espens foreldre satt i åtte timer og ventet. Rommet er ti kvadratmeter. I hjørnet står en aluminiumsvask. - Jeg får frysninger når jeg tenker tilbake ventetiden her. Jeg rettet på duken og måtte skylle ned skummet i vasken, ellers ville ikke Espen overleve. Det var tvangshandlinger, forteller pappa Tore. Nevrokirurg Christian Helland kommer rett fra en operasjon. Espen reiser seg. Hiver seg rundt halsen hans. - Du reddet livet mitt, sier han. - Dere var heldige som fikk operere den geniale hjernen min! Når får jeg den nye "hjelmen" min? spør Espen. - Klarer dere det før sommeren? Han skal til USA, sier pappa Tore | "Hjelmen" er den nye skallen Espen skal få. Under operasjonen måtte legene fjerne benvev fra det skadede området, fryse det ned, før de satte det på plass igjen. Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn | - Problemet er at kroppen senere begynner å støte vevet fra seg, rett og slett spise det opp. Derfor skal vi støpe en ny skalledel til deg. Nå skal vi vise hvorfor jeg fikk dårlig karakter i sløyd, spøker nevrokirurg Helland. Han forteller om de omfattende hodeskadene Espen hadde, at de ikke kan vite sikkert hvilket liv pasienter med slike skader får etterpå. Noen blir pleietrengende, andre klarer et aktivt liv. Espens hjerne var heldigvis ikke så hardt rammet som bildene først kunne indikere. Og Espen er tydeligvis av et spesielt materiale. - Jeg hadde aldri forestilt meg at du skulle stå på ski i Hemsedal igjen, sier Helland. Elise, Espens venninne, har ringt, hun som var den siste som var med Espen før ulykken. Det gjelder avtalen vår om å treffes på ulykkesstedet ved Thon Hotell Rosenkrantz. - Der oppe balanserte han, peker pappa Tore. Espen falt cirka 14 meter, sier han. Espen og vennen Elise holder rundt hverandre i bakgården. Knuseklemmen fra Espen vil ikke ta slutt. Etter noen minutter går de sammen med oss til en kafé for å prate om hendelsen. - Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn, sier Elise. Espen kunne være vilter, men også omsorgsfull. De snakker om hønene de skulle lære å fly. Pappa Tore hadde fått høner til 40-årsdagen. - Vi slapp hønene fra terrassen, forteller de. Espen vender seg mot henne. Han kan ikke få gitt henne mange nok klemmer og velter kakaokoppen i iveren. - Jeg skammer meg over at jeg drakk så mye Jägermeister den kvelden, sier han. Elise tror ungdommer som kjenner Espen og hans historie, er blitt flinkere til å passe på hverandre når de fester - og kanskje drikker for mye. Espen sier det han har sagt det mange ganger: - Forbann spriten! Jägermeister og Battery er et helvete. Det må du fortelle leserne av BTMagasinet. - Hva håper du andre ungdommer skal lære av din historie? Espen samler seg, og er klar og tydelig: - At de ikke skal drikke sprit før de er gamle nok. kilder / metode: Rapport fra Hordaland politidistrikt, dybdeintervjuer med Tore Dale, Espen Dales far og samtaler med Espen selv, notater og samtale med Elise Mulelid Rondestveit, Espen Dales sykehusdagbok og personlige dagbok. fakta / tall-kilder: Oslo universitetssykehus, Folkehelseinstituttet, SIRUS, Haukeland Universitetssykehus, Legevakten i Oslo, SSB | Et spørsmål om dømmekraft | Er dommer Tor Bertelsen (57) i Bergen tingrett usikket til jobben og kvinnefiendtlig? Eller er han utsatt for skitne triks og usanne rykter fra kollegaer? Nå kan han bli den første dommeren i nyere tid som får sparken. Se for deg at du skal møte i retten, for første gang. Saken kan endre livet ditt. Dommeren har makt til å sette deg bak lås og slå, til å gi deg erstatning, eller sende deg ut i økonomisk ruin. Du har øvd i dagevis på hva du skal si foran dommerbordet. Du tar på deg den fineste skjorten du har, for å gjøre et best mulig inntrykk. Men hva om dommeren er uskikket til jobben? Hva om mannen som skal avgjøre din fremtid, ikke er på nett med virkeligheten? Hva om forholdet mellom ham og sjefen hans er så betent at de havner i håndgemeng i tinghuset? Tanken er åpenbart usannsynlig. Eller? 30. juli 1996: Operasjonssentralen på politihuset i Bergen får en telefon fra en bekymret kvinne. Hennes fraseparerte ektemann, som har hentet barnet deres noen dager tidligere, er ikke å få tak i. Hun forteller at han har montert sikkerhetslås på leiligheten, og at han ikke svarer på telefonen. Kvinnen ber om politiets hjelp til å bli gjenforent med barnet. Informasjonen overbeviser politiets vaktsjef om at de står overfor en nødssituasjon, fastslår daværende politimester Rolf B. Wegner senere i en skriftlig redegjørelse. Det er ingen av disse konfliktene jeg har vært hovedårsak til. Men det er klart at en som har hatt en så vanskelig arbeidssituasjon i 16 år, kan gjøre ting for å mestre problemene som burde vært ugjort. Vaktsjefen skriver i sin rapport at han vurderer situasjonen som "uklar med henblikk på barnets sikkerhet". Da patruljen kommer frem til leiligheten, har mannen forsvunnet med barnevognen. Politibilen kjører rundt på leting. Hos dagmammaen finner de ingen. "Melder mente at ektefellen nå sannsynligvis hadde begitt seg til sitt arbeidssted i Bergen tinghus", heter det i politirapporten. Mannen er Tor Holger Bertelsen, dommer i Bergen tingrett. Det som skjer den neste timen, markerer starten på en 16 år lang konflikt som har rokket Tinghuset i grunnvollene. Uskikket, eller bare misforstått? - Alt begynner med denne hendelsen, det som er blitt kalt for barrikadesaken. Den utløser masse rykter, som tiltar gjennom flere år. Jeg blir tillagt en rekke egenskaper i lys av dette. Tor Holger Bertelsen (57) setter et nytt brilleglass utenpå paret som allerede hviler på nesen, og myser mot de mange dokumentene i saken mot ham. Bunken på bordet hjemme i stuen på Møhlenpris er fyldig. Etter 16 år skal det nå avgjøres om Bertelsen skal fratas dommerkappen for godt. Han er anklaget for å sjikanere vitner, og for å favorisere fedre i familiefordelingssaker. I årevis har pressen fråtset i juridisk rot og krangling med andre dommere og sjefer i tingretten. Bertelsen har til nå ikke gitt sin fulle versjon av saken. Nå stiller han opp i Bergens Tidende. Han mener arbeidsgiveren har spredd usanne rykter om ham. At sjefene hans i sin iver etter å bli kvitt ham, har brukt skitne triks og brutt personvernet. - På grunn av ryktespredningen som har vært gjennom 16 år, har jeg brukt store deler av arbeidstiden på å få arbeidssituasjonen til å fungere, sier han. Suspendert. Siden 1994 har Bertelsen bestemt hva som er rett og galt for byens borgere. Får han nå sparken, blir han den første dommeren i moderne tid som blir fradømt jobben. Det er ikke første gang han har kjempet med ryggen mot veggen. Bertelsen ble også i 2010 forsøkt fjernet av Bergen tingrett og Domstolsadministrasjonen (DA) i Trondheim - det administrative hovedsetet for domstolene i Norge - men da beholdt han jobben. I mai i år ble Bertelsen ilagt advarsel fra tilsynsutvalget, og 6. juli i år tok saken en ny vending. Dommeren ble suspendert fra stillingen sin, og utestengt fra Tinghuset i påvente av en eventuell rettssak. Om Bertelsen ikke vil forlate jobben frivillig, vurderer Justisdepartementet å gå rettens vei for å avskjedige ham. De har samlet bevis mot ham i en årrekke: « Tor Holger Bertelsen fremviser ved gjentatte anledninger avvikende virkelighetsoppfatning, sviktende vurderingsevne, rigide holdninger og ustabilitet i jobbutførelsen. Han utfører til tider faglig slett arbeid ved blant annet å ikke begrunne sine avgjørelser, noen som leder til opphevelser i lagmannsretten. Det er grunn til å tro at hans fastlåste / rigide holdninger, blant annet til kvinner, påvirker hans behandling av enkeltpersoner i retten, samt hans vurderingsevne i avgjørelser. Det er således grunn til å stille spørsmål ved rettssikkerheten til partene under hans administrering av sakene », står det blant annet i notatet fra DA. Og stridens kjerne ligger nettopp her. Har det sittet en mann med avvikende virkelighetsoppfatning og dømt bergenserne? Eller er Tor Bertelsen utsatt for et komplott - slik Bertelsen selv mener? Hos mamma eller pappa? Hvor skal barna bo? Dette er en problemstilling dommere må ta stilling til med jevne mellomrom, også Tor Holger Bertelsen. Men på nittitallet sto han selv midt i et samlivsbrudd. En uheldig kombinasjon, mente mange. Det ble stilt spørsmål ved Bertelsens tolkninger av barneloven. Var han preget av sine private erfaringer? Dommeren bar selv ved til bålet i et intervju med BT i 1996. - Jeg har gitt fedre omsorgen i enkelte saker. Det ville ikke forbause meg om andre dommere hadde kommet til et annet resultat, sa Bertelsen til avisen. Han mente barneloven var skrevet av og for forrige generasjon - noe han mente særlig gikk ut over far, som etter hans mening er den svake part i barnefordelingssaker. Kritikerne hisset seg kraftig opp, og mente en dommer ikke burde uttale seg på denne måten, mens flere dommere og eksperter BT var i kontakt med støttet uttalelsene. De ville imidlertid ikke stå frem - fordi de fryktet å bli inhabile hvis de støttet ham offentlig. En venn i nøden. På grunn av samlivskonflikten fikk Bertelsen i en periode ikke dømme i slike saker. Likevel engasjerte han seg i samværssaker. Blant annet stilte han opp da en venn fikk problemer. - Datteren ble tatt fra ham etter et akuttvedtak på grunn av anklager om incest, men han ble aldri siktet for noe straffbart. Jeg hadde overnattet flere ganger hos ham etter å ha vært på besøk, og mente jeg hadde relevante opplysninger i saken. Jeg fryktet at hele familien ville bli ødelagt ved å miste kontakten med faren, sier Bertelsen - og ville hjelpe. Slik er hendelsen beskrevet i sakspapirene: Våren 1999 tar Bertelsen kontakt med barnets mor, saksbehandleren i barnevernet og administrasjonssjefen i bydelen der vennens sak blir behandlet. Bertelsen ringer barnets hjelpeverge, advokat Monica Mæland. Barnets advokat reagerer kraftig. « Han presenterte seg som byrettsdommer, men sa at han ringte som privatperson. Jeg fikk fortalt at min klient, barnet, ikke snakket sant om faren. Jeg oppfattet at han brukte sin posisjon som dommer til å prøve å påvirke meg », sa Monica Mæland til BT den gang. I dag er Mæland byrådsleder, men fortsatt kritisk til Bertelsen. - Saken var spesiell, og jeg var en ganske ung advokat på denne tiden. Jeg oppfattet henvendelsen fra Bertelsen som utidig. Mæland er bare en av mange maktpersoner som har hatt befatning med konflikten rundt Tor Bertelsen. Etter at hun ble politiker på heltid, har byrådslederen fulgt saken gjennom mediene. - Det er svært viktig at man kan stole på at dommere er uavhengige, nøytrale og opptrer etter beste evne. En dommer skal ha legitimitet og tillit. Basert på den informasjonen jeg har fått, virker det som om Bertelsen ikke har den nødvendige tilliten, sier Monica Mæland. Bertelsen selv avviser at det var uklokt å involvere seg så sterkt i saken, selv om han var dommer. Tvert imot. Han mente saksbehandlingen var uforsvarlig, og at det eneste han gjorde var å be om at opplysningene ble sjekket grundig. - Jeg tolket det som min plikt. Men jeg opplevde at man ikke ønsket informasjon fra personer som er kritiske til tvangsvedtak fra barnevernet som treffes på uforsvarlig grunnlag. Det er sterkt betenkelig hvis en dommer ikke skal kunne kommunisere med omverdenen og vise samfunnsengasjement, sier han. I Bergen kommune har tilliten til Bertelsen lenge vært fraværende. I 2006 krevde kommunen at tingrettsdommeren for all fremtid ble nektet å dømme tvister hvor kommunen er involvert. Bakgrunnen var at Bertelsen var satt opp som dommer i en barnevernssak, og kommuneadvokaten slo fast at Bertelsen ikke hadde nødvendig tillit. Høyesterett avslo anmodningen. En traumatisk opplevelse. Bertelsen mener det blir brukt mot ham at han har stilt opp for bekjente. Det gjorde han blant annet i 1997. « Jeg vil klage på at han i skjul tok seg inn i huset, hvor jeg bodde sammen med mine barn. Han nektet å presentere seg, og forlot huset uten å si hvem han var. Jeg vil klage på grove beskyldninger overfor meg om å være en dårlig mor. » Slik beskriver en småbarnsmor møtet med dommer Tor Bertelsen i et klagebrev til tingretten. Kvinnen hevder at Bertelsen, hennes daværende ektemann og flere andre menn tok seg inn i huset hennes. De skal ha skremt en av ungene slik at barnet tisset på seg. Kvinnen skriver i klagen at opplevelsen var traumatisk, og at hun flyktet fra stedet med barna kort tid etterpå. Hun bosatte seg i en annen del av landet. Bertelsen mener historien er tolket i verste mening. - Jeg besøkte en venn, uten at jeg visste noe om at han hadde problemer i ekteskapet. Jeg kjente ikke konen hans, og snakket verken med henne eller barna. Det var først i ettertid jeg fikk vite at det var en samværskonflikt. Det er drøyt at en dommers besøk hos en bekjent skal brukes som kritikk mot ham, sier Bertelsen. Men det er nettopp det som skjer. Resultatet blir at hele Bergen byrett blir funnet inhabil til å behandle barnefordelingssaken. Gulating lagmannsrett refser Bertelsen for opptrinnet. Tre år senere, i juli 2000, skriver daværende byrettsjustitiarius Erik Elstad til Justisdepartementet at saken lå i grenselandet mellom en dommers offentlige stilling og retten til å være privatperson. Elstad mener at Bertelsen burde ha vist mer varsomhet i sitt engasjement, noe Justisdepartementet sier seg enig i. En veldig ubehagelig opplevelse. I 2001 topper det seg. En barnefordelingssak ender i flere av landets største aviser. En far har gått rettens vei for å få samvær med barna. Mor anmelder faren for å ha misbrukt sønnen. Anmeldelsen blir henlagt, men er likevel et tema under rettssaken. Dommer Bertelsen finner ikke bevis for seksuelle overgrep og gir faren samvær annenhver helg. Da blir det bråk. Barnas mor og tre vitner sender i ettertid skriftlige klager til Justisdepartementet. Bertelsen blir beskyldt for å ha vært forutinntatt, sjikanerende og kvinnefiendtlig. - Arrogant. Det var det han var. Jeg trodde ikke at dommere kunne være sånn. Det er jo helt grunnleggende at du skal føle deg trygg når du kommer inn i en rettssal. Men jeg ble møtt av det helt motsatte, sier tanten til barna striden dreide seg om. Moren anker dommen. Gulating lagmannsrett omgjør så Bertelsens dom. Far mister samværsretten. I dommen fra 2002 skriver lagmannsretten at det var « mye som kan tyde på at overgrep har funnet sted. Lagmannsretten har likevel for sin avgjørelse ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette eller å ta stilling til det ». Bertelsen hadde dermed lidd et kraftig nederlag som fagperson - og fikk blant annet refs i media. Det som ikke fikk like mye oppmerksomhet, var at saken senere tok en annen vending. Faren brakte nemlig saken til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I 2007 konkluderte domstolen med at staten hadde krenket farens grunnleggende familiemessige rettigheter. Strasbourg tok ikke stilling til Bertelsens opptreden i rettssalen, men konklusjonen ble at Bertelsen hadde rett og lagmannsretten tok feil. Bertelsens advokat, Georg Kvande, reagerer på kritikken Bertelsen fikk. - Det er uforståelig at Bertelsen er kritisert for sin rolle. Ettertiden viste jo at det var han som skrev en korrekt dom. Bertelsen burde fått honnør, sier Kvande. Paragrafrytteri. Bertelsen hevder at han er utsatt for en vendetta fra sine ledere i Bergen tinghus. At de lenge har villet bli kvitt ham, og bruker alt de kan mot ham. Sommeren 2009 ble avdelingsleder Ove Kjell Hole klar over at Bertelsen snakket med barn i familiesaker alene, uten bruk av sakkyndig. Holes konklusjon var: "Dette var i strid med den aksepterte saksbehandlingen etter barneloven, og i strid med den praksis som følges av alle andre dommere i disse sakene." DA sluttet seg til anklagen og mente den illustrerte Bertelsens avvikende atferd. Men var det noe formelt i veien med praksisen? Både Bertelsen og hans advokat mener Domstolsadministrasjonen ikke kan ha satt seg skikkelig inn i Barnelovens bestemmelser | - Jeg konstaterer at jeg fikk kritikk for å følge loven, sier Bertelsen, og viser til lovteksten: « Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. paragraf 32. Retten kan oppnemne en sakkunnig eller anna eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. » Andre dommere som innbyttere. Bertelsen får ikke bare kritikk for opptredenen i rettssalen. Ifølge arbeidsgiveren kommer han heller ikke på jobb når han skal. De mener han har et høyt og ureglementert fravær gjennom mange år. 2. juni 2010 møtte Bertelsen avdelingsdirektør Willy Nesset i Domstolsadministrasjonen. Bertelsen hadde med seg sin advokat, Georg Kvande. Sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy deltok også. I møtereferatet står det at "man etter utallige episoder stiller spørsmål ved om Bertelsen er skikket til å være dommer". DA hevder at Bertelsens uteblivelser fra jobb har ført til at andre dommere har måttet steppe inn og ta over jobben på meget kort varsel - noe som har vært et stort irritasjonsmoment internt. Flere kolleger skal ha ført lister over Bertelsens fravær. En av dem som irriterte seg, var Åge Fred Pedersen, avdelingsleder på Tinghuset. Han skrev i mars 2002 et brev til Tor Bertelsen, der han kom med påstander om ureglementert fravær. Han hevder at Bertelsen « ofte kommer altfor sent på arbeid. Jeg har selv flere ganger sett deg komme løpende ca. kl. 09.30, når rettsmøtet skulle begynne. Alle, inkl. meddommere har da sittet klar i retten og ventet ». Bertelsen avviser at han har hatt høyt ureglementert fravær. - Det var ett rettsmøte der jeg kom ti minutter for sent for en del år siden. De dagene jeg ikke har hatt rettsmøter, ville jeg ikke sitte uvirksom og dingle med beina. Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle gjøre nettopp det, sier Bertelsen. Fire måneder etter møtet skriver DA sin saksfremstilling til Justisdepartementet. Fraværet er et av momentene i suspensjons- og avskjedssaken. Blir Bertelsen feiltolket? De som er positive til Bertelsen, sier at en uformell stil fører til at han gjerne blir misforstått. - I våre saker har han vært konstruktiv i forberedelsene sine og tatt kontakt på forhånd for å diskutere med oss. Bertelsen tør også å gi uttrykk for usikkerhet og er mottakelig for råd under saksforberedelsene. For meg er dette positivt, sier advokat Trygve Langeland Matre. Han er daglig leder i firmaet 1-2-3 Advokaten, som til sammen har hatt fem-seks saker med Bertelsen som dommer. Gjennom media kjenner advokaten til klagesakene som er knyttet til Bertelsen. - Jeg opplever ham som velmenende, selv om han som mange andre kan være litt klønete en gang i blant, sier Langeland Matre. Bertelsens sjef mener han er mer enn klønete. I 2010 forsto Bertelsen at han trengte juridisk bistand. Advokat Georg Kvande, en bekjent gjennom flere år, ble kontaktet. Kvande ringte så sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy for å få saksdokumentene. - I telefonsamtalen med meg sa hun flere ganger at hun mente at Bertelsen var gal. Jeg ble overrasket over at sorenskriveren sa dette, men jeg kunne jo heller ikke utelukke at det var tilfelle, ettersom jeg ikke hadde hatt jevnlig kontakt med Bertelsen, sier Kvande. Han fikk oversendt det skriftlige materialet og begynte å gå gjennom papirene. Kvande satte seg ned for å lese de over 375 sidene med informasjon som han hadde gått tilgang til. Jo mer Kvande leste, jo mer undret han seg over innholdet i permene. - Jeg fant ingenting som etter min vurdering kunne gi grunnlag for å reise avskjedssak mot Bertelsen. Og det var ingenting som tydet på at han var gal, sier Kvande. Bertelsen politianmeldte sorenskriveren for ærekrenkelse. Anmeldelsen ble henlagt etter kort tid. En knusende konklusjon. Domstoladministrasjonen har også meninger om Bertelsens psyke. I en redegjørelse til departementet går de gjennom Bertelsens karriere ved Bergen tingrett og lister opp anklagepunktene mot ham. Konklusjonen er meget krass. Bertelsen har "avvikende virkelighetsoppfatning" og "sviktende vurderingsevne", mener de. Han har rigide holdninger og viser ustabilitet i jobbutførelsen. - Domstoladministrasjonen har nærmest fattet vedtak om at jeg er sinnssyk, sier Bertelsen om anklagene. Advokaten hans mener DA går langt over streken. - Domstoladministrasjonen har ikke kompetanse til å fastslå om en dommer fremviser avvikende virkelighetsoppfatning. Dersom man har mistanke om at det er tilfelle, må det undersøkes av psykiater. Det er kritikkverdig at de skriver dette uten å kunne dokumentere det, sier advokat Georg Kvande. Til tross for den knusende attesten mot Bertelsen i 2010, vil ikke Justisdepartementet at det skal reises avskjedssak. Under sterk tvil sier de også nei til å suspendere ham. Dermed fortsetter Bertelsen å lede rettsmøter, selv om hans egen arbeidsgiver mener han har en psykisk lidelse som er en trussel mot rettssikkerheten. Frem til i vår administrerer han en rekke alvorlige saker, samtidig som han selv er beskyldt for å lide av avvikende virkelighetsoppfatning og sviktende vurderingsevne. - Jeg reagerte nesten ikke da jeg leste det, for det har kommet så mange beskyldninger gjennom årene. Det var bare dette som manglet. Det er nesten umulig å kjempe mot en slik påstand. Det blir hemmende for alt arbeid. Alt jeg sier og gjør, blir tolket i verste mening, sier Bertelsen. Lovens vonde arm. Ifølge Bertelsen har hans overordnede også vært lemfeldige med helseopplysningene hans. I 2008 er Bertelsen innlagt på Haukeland Universitetssykehus med en akutt betennelse i albuen. Mens han ligger på sykehus, er han i kontakt med sin avdelingsleder i Bergen tingrett. Bertelsen reagerer på det som så skjer: Om morgenen 10. april ble det nemlig sendt ut en e-post fra avdelingsleder Ove Kjell Hole til en rekke dommere og saksbehandlere. Der avslører han detaljer om sykdomsforløpet. « På mandag fikk han dren i albuen og det skal han gå med til fredag. Han regner med å være syk neste uke også. Imidlertid har han fortsatt ikke sykmelding, sykehuset ler angivelig av oss som ber om sykmelding når han er innskrevet på sykehuset (...) Bertelsen var flere ganger under samtalen sterkt irritert på meg. Videre heter det at vår offisielle forklaring bør være: Tor Bertelsen er syk og det er uvisst når han er tilbake (...) » Et alvorlig brudd på taushetsplikten, mener Bertelsens advokat, Georg Kvande. - Det er kritikkverdig å sende ut en slik e-post med uriktig medisinsk informasjon om en ansatt. Det burde også være vel kjent for administrasjonen i Bergen tingrett at ansatte ikke trenger sykmelding når de er innlagt på sykehus, sier Kvande. Krangler med sjefen. Noen av episodene i saken mot Bertelsen skaper inntrykk av anstrengte arbeidsforhold ved Tinghuset. Blant de mest spesielle er historien om da Bertelsen støter på Ove Kjell Hole i korridoren i august 2011. Episodene er ett av momentene i saken mot Bertelsen. Bertelsen mener han selv på dette tidspunktet er inhabil i en sak. Hole er uenig i at Bertelsen er inhabil, og skriver senere et notat om hendelsen. Der hevder han at Bertelsen "prøvde å skubbe meg med hånden mot brystet mitt". Hole sier Bertelsen banket ham i pannen med en finger. Like etterpå skal Bertelsen ha dyttet ham. I en skriftlig redegjørelse avviser Bertelsen at han berørte Hole. Sorenskriveren gikk da til det skritt å sjekke overvåkingskameraene på arbeidsplassen. "Når en ser videoen fra overvåkingskameraet, er det ikke tvilsomt at Hole faktisk blir dyttet", heter det i departementets vurdering. Hole ønsker ikke å kommentere episoden. - Jeg dyttet ikke Hole. Tvert imot sto jeg stille, mens han kom mot meg og stilte seg på skoene mine. Jeg satte da en finger mot nesen hans. Sakens kjerne var at Hole like før dette skjedde, sa til en meddommer at jeg var mentalt syk, sier Bertelsen. Det handler om prestisje. - I 16 år har Bertelsen vært utsatt for kritikk. Dersom han var en så dårlig dommer at det var berettiget grunn for å reise avskjedssak mot ham, ville dette ha skjedd for mange år siden. Det sier seg selv at han ikke skulle fortsatt i 16 år hvis han var så håpløs som arbeidsgiveren mener at han er, mener Kvande. Advokat Kvande reagerer på personalbehandlingen av Bertelsen, og spesielt på at DA så sent som i 2010 slo fast at Bertelsen hadde barrikadert seg på Tinghuset mange år tidligere. - Det kan se ut som om det er denne hendelsen som skaper problemer for Bertelsen i alle årene etterpå. Det viser at rykter er blitt fremstilt som fakta for å avskjedige ham, sier Kvande. Hva skjedde egentlig den julidagen i 1996 på Tinghuset? Bertelsen mener den omstridte "barrikadesaken" er starten på alle problemene. Et stempel han har levd med i 16 år. Om hvordan han forskanset seg på kontoret på Tinghuset, slik at politiet måtte rykke ut. Var det virkelig det som skjedde? Arbeidsgiveren hans, Domstoladministrasjonen, slår fast at "Tor Holger Bertelsen under samlivskonflikten barrikaderte seg på et saksbehandlerkontor i tinghuset i Bergen, sammen med saksbehandler og sitt eget barn". Historien er omtalt som "barrikadesaken" i Bertelsens fyldige personalmappe. - Jeg satt på kontoret med åpen dør. Jeg skrev på en rettsavgjørelse, mens barnet mitt tegnet. I ettertid har det blitt konstruert en annen historie, sier Bertelsen i dag. Hva med politiet som rykket ut til Tårnplass? "Det må understrekes at gjenforeningen (av mor og barn, red.anm.) ble gjennomført uten dramatikk ut over det at tjenestemennene var uniformert (...)", skriver daværende politimester Wegner i et brev til Bertelsens advokat. I rapporten fra tjenestemannen som var på kontoret, står det ingenting om at Bertelsen hadde låst døren eller barrikadert seg. Dommeren satt på kontoret med barnet på fanget. To kontoransatte var også til stede. "Han holdt hele tiden barnet fast som om han fryktet at vi ville ta barnet fra ham med makt", heter det i rapporten. Etter 10 - 15 minutter skal situasjonen ha løst seg. BT har snakket med en kilde som var sentralt plassert på Tinghuset den dagen. - Jeg har ikke grunnlag for å si at Bertelsen barrikaderte seg. Jeg vet ikke hvor den opplysningen kommer fra, sier vedkommende. Justisdepartementet har kritisert DAs beskrivelse av saken. "På bakgrunn av de opplysninger som har kommet frem i forbindelse med vår behandling av saken, stiller vi spørsmål ved om den beskrivelsen som er gitt i Domstoladministrasjonens redegjørelse, ikke minst bruken av ordet « barrikadering", gir et riktig bilde av hendelsen », skriver departementet. Wegner sier i dag at han ikke husker saken. - Jeg stiller meg svært kritisk til at DA kan påstå at en dommer har barrikadert seg når det er åpenbart at det ikke er dette som har skjedd, sier Georg Kvande. Vil fortsette. Dommer Tor Bertelsen er glad i jobben sin. Han sier han trives godt på Tinghuset, og håper saken blir avgjort snart og at han kan vende tilbake til jobben sin så snart som mulig. - Etter 16 år med konflikter på arbeidsplassen, er det noe du vil ta selvkritikk for? - Nei. Det er ingen av disse konfliktene jeg har vært hovedårsak til. Men det er klart at en person som har hatt en så vanskelig arbeidssituasjon i 16 år, kan gjøre ting for å mestre problemene som burde vært ugjort. Status: Det er usikkert når Bertelsens videre skjebne som dommer i Bergen tingrett blir avgjort. Det kan ta flere år. Trolig blir det tatt ut stevning i løpet av høsten. Dersom partene ikke inngår forlik, blir det rettssak. Den vil ikke gå for Bergen tingrett. Samtlige på Tor Holger Bertelsens arbeidsplass er inhabile. Disse ledet adopsjonsnettverket | Fire kvinner kontrollerte all adopsjon i Bergen. Dekknavn og dekkadresser skulle sørge for anonymitet. Babyer ble hentet og levert på hemmelige turer. Adopsjonsavdeling: På Christian Michelsens barnehjem i Os var det en egen spedbarnsavdeling. Nyfødte ble sendt med drosje fra jordmor Johanne Marie Nygaard i Nordheimsund til blant annet Christian Michelsens barnehjem på Os. - Jeg husker Hjørdis som en moden, litt ferm og moderlig type. Hun var rolig, saklig og ganske frittalende. Hun virket beroligende i det hun behandlet krisen som en dagligdags affære. Kvinnestyrt: Slik beskriver "Grete" helsesøster Hjørdis Djuvik ved Bergen Helseråd. Året var 1966, Grete var gravid og ville adoptere vekk barnet sitt. Søster Hjørdis på Helserådets avdeling for mor og barn hadde hovedansvar for Helserådets adopsjonsformidling. Sammen med gynekolog Inger Haldorsen, sosialkurator Solveig Garnæs og barnevernsekretær Martha Johnsen var hun sentral i to apparat som formidlet minst 800 adopsjoner i Bergen i årene fra 1945 og frem til 1980. Inger Haldorsen var strategen og agitatoren. Gjennom sine mange tillitsverv og stillinger engasjerte hun seg i adopsjon både praktisk og organisatorisk fra 1935 til slutten av 60-tallet. Solveig Garnæs var praktikeren. Hun sto for adopsjonsformidling gjennom Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre fra 1945 og frem til sin død i 1963. Hjørdis Djuvik hadde en tilsvarende rolle ved Bergen helseråd, der hun virket som adopsjonsformidler fra 1952 til 1980. Martha Johnsen hadde gjennom sin stilling hos Fylkesmannen kontroll med adopsjonsvirksomhet i hele Hordaland fra 1958 og utover. Samtidig sto hun for adopsjonsformidling på 70-tallet. At det var behov for et velsmurt apparat som tok seg av formidlingen etter krigen, er det liten grunn til å tvile på. Bergen Helseråd hadde drevet adopsjonsformidling før og under krigen, men en stor del av adopsjonsformidlingen i bergensområdet hadde myndighetene ikke kontroll over. - Det var en periode etter krigen der det var veldig mange adopsjoner som nok foregikk utenfor de offisielle kanalene, men etter hvert jevnet det seg ut og ble mer lovlig, forteller den nå 93 år gamle Martha Johnsen. Dekknavn "Reidun": Da søster Hjørdis i 1966 møtte Grete, var hun en svært erfaren adopsjonsformidler. På avdelingen for mor og barn hadde hun tatt imot over 500 gravide kvinner som ønsket å adoptere. Langt over halvparten endte opp med å gi fra seg barnet sitt. Det fremkommer av årsmeldingene fra Bergen helseråd i årene 1952 - 66. Noen kom utenbys fra for å unngå at familie, venner og naboer skulle få vite om graviditeten. Kvinner fra Bergen dro også til andre kanter av landet. Helserådet formidlet plass "på landet" til et ukjent antall kvinner, både rundt Bergen og på Østlandet: "De mødre, som av en eller annen grunn vil gi sine barn bort til adopsjon, har barneavdelingen til dels fått plassert hos private på landet," het det i en av årsmeldingene fra Bergen Helseråd. Når kvinnene hadde født, ble barna umiddelbart tatt fra dem. Søster Hjørdis ble intervjuet i Bergens Arbeiderblad i 1964: - Barnet blir lagt inn til observasjon i 6 uker, hvorav moren har en betenkningstid på 4 uker. Det er bare jeg som vet hvis barn det er. Djuvik plasserte barna på Spebarnshjemmet i Kalfarveien, eller på Mødrehjemmet på Fjøsanger. Hun skriver i en av sine mange rapporter fra 60-tallet: "Da barnet skulle adopteres bort, ble jeg bedt om å ta meg av saken og jeg hentet barnet i dag og la det inn på Spebarnshjemmet under dekknavnet « Reidun". Fikk dekkadresse: Mange av kvinnene som skulle adoptere vekk barnet sitt fikk dekkadresse hos Hjørdis Djuvik i Bendixens vei, mens de bodde på mødrehjemmet på Fjøsanger eller på en gård utenfor Bergen. Dette for å hindre at familie, venner eller andre fikk vite om graviditeten. - Det gikk så langt at presten i Fridalen kom til mor og beklaget seg over at det var så mange barn født utenfor ekteskapet registrert i hans prestegjeld. Jeg var til stede da mor leste ham leksen, og siden ble det aldri snakket mer om den saken, forteller datter Brita Djuvik Næss. Hva snakket mødrene og Hjørdis Djuvik om? De knappe rapportene hun skrev, gir bare begrenset innsyn i samtalene: « Jeg snakket lenge med frk. (navn) i går, og hun var meget fornuftig. Hun mente det var til det beste for barnet at det ble adoptert bort da hun ikke følte seg moden nok til å ta hånd om det. Hun hadde ikke opplyst til barnefaren at hun var gravid, da hun ikke ville ha noe med ham å gjøre. » Formuleringen "til det beste for barnet" går igjen i adopsjonserklæringene mødrene måtte undertegne. Erklæringen var svært ofte utfylt av Djuvik selv. Presset på mødrene: Hvor opptatt var Bergen helseråd av mødrene? I intervjuet med Bergens Arbeiderblad, sa Djuvik: - Jeg sjekker opp motivet for adopsjonen. Adopterer moren barnet bort etter eget ønske, eller står hun under press? At press på mødrene fra foreldre, far eller adopsjonsformidler kunne ende med forferdelse viser utdraget fra årsmeldingen i 1949: « Et press på mødrene for å gi bort barnet kan være farlig. Barneavdelingen har i det forløpne år hatt eksempler på at mødre, som helt frivillig har ønsket å gi bort sitt nyfødte barn, senere har fått samvittighetskvaler, og før adopsjonen var helt i orden, har tvunget seg til å få sitt barn tilbake til stor fortvilelse for dem som alt hadde fått barnet. » Et gjennomgående tema i de få artiklene på 50- og 60-tallet som omhandler adopsjon, er likevel at det mangler barn. I 1954 i BT var tittelen: "Adoptivforeldre står i kø", i 1964 var tittelen i BA: "300 på venteliste for adoptivbarn i Bergen". Vi vet lite om dette kan ha påvirket dem som formidlet adopsjonen. Inger Haldorsen skrev i et privat brev i 1954: "Efter at jeg i en periode arbeidet sterkt for at ugifte mødre skulle beholde sine barn selv, har jeg sett i motsetning til den løsning, hvor heldig det faller ut med gode adoptivhjem." Historiker Astri Andresen konkluderer i sin bok "Hender små" med at innstillingen etter krigen var svært positiv til adopsjon, og at både Bergen Helseråd og Bergen kommune la til rette for denne løsningen både ved å øke personalet og ved å hjelpe mødrene til å holde fast ved adopsjonsbeslutningen. Martha Johnsen sier til BT at de som drev adopsjonsformidling på 50-tallet kan ha vært mer opptatt av at kvinnene skulle adoptere, enn at de skulle beholde barnet selv: - Dette kom til å endre seg. Jeg ga alltid det råd til kvinnene om at de burde beholde barnet. Det andre apparatet: Det andre apparatet i Bergen ble etablert rundt Nasjonalhjelpens kontor i Bergen og Chr. Michelsens barnehjem i Os. Dr. Inger Haldorsen og sykepleierutdannede Solveig Garnæs, som var omgangsvenner, bygget opp dette apparatet. De to jevnaldrende kvinnene hadde flere felles interesser, blant annet sosialt arbeid, veldedighet og adopsjon. Garnæs ble valgt inn i styret for Chr. Michelsens barnehjem i Os i 1945. Inger Haldorsen ble kort tid etter ansatt som barnehjemmets lege på Garnæs sin anbefaling. De første årene etter krigen var det bare et fåtall spedbarn hvert år som ble innlagt for adopsjon. Det fremgår av arkivet for barnehjemmet at Haldorsen garanterte oppholdsutgiftene for flere av barna. Det gjorde Garnæs også, trolig gjennom Nasjonalhjelpen. Fra 1951, det året Garnæs ble ansatt som sosialkurator ved Nasjonalhjelpen, tok virksomheten av. I årene 1951 til -63 ble hvert år mellom 10 og 20 spedbarn fra Chr. Michelsens barnehjem bortadoptert, samtlige via Nasjonalhjelpen. De lå fra tre til seks uker på barnehjemmet før de ble levert adoptivforeldrene. De mangelfulle arkivene etter barnehjemmet viser at spedbarn kom fra Betanien, Lasarettet i Sandviken og Kvinneklinikken. Haldorsen, som selv var fødselslege, hadde tatt imot flere av spedbarna, viser opplysninger i kartoteket. I Bergen byarkiv i arkivkassene etter Inger Haldorsen er det funnet flere drosjeregninger for reiser mellom Norheimsund og Os som Nasjonalhjelpen betalte i forbindelse med adopsjonsformidling. Det tyder på at spedbarna også kom fra fødestuen i Norheimsund. Datteren til Hjørdis Djuvik har opplyst at også Bergen Helseråd formidlet spedbarn for adopsjon fra fødestuen i Norheimsund. Djuvik hadde avtale med en fast drosjeeier i Os som kjørte henne til Norheimsund. Disse spedbarna ble plassert på barnehjem i Bergen. Haldorsen drev en privat gynekologpraksis i Richard Nordraaks gate. Hun var også faglig leder ved Mødrehygienekontoret, et privat drevet, men offentlig finansiert rådgivningskontor for mødre og barn. Det er naturlig å anta at noen av kvinnene som ville adoptere kom via disse kanalene til Nasjonalhjelpen. Noen kan også ha tatt direkte kontakt med Nasjonalhjelpens kontor i Strandgaten 6. Her ble drevet sosialt arbeid for vanskeligstilte i ti-årene etter krigen. Nasjonalhjelpen garanterte for oppholdet til 160 barn på Chr. Michelsens barnehjem. Omfanget av adopsjon utover dette er ikke kjent. Vi vet heller ikke om Nasjonalhjelpen tok seg betalt for arbeidet utover å få dekket utgifter. Nasjonalhjelpens adopsjonsarkiv er ikke funnet i offentlige arkiver. "Den nydelige stund i kirken": Solveig Garnæs tok hånd om formidlingsarbeidet og hadde mye den samme rollen som Djuvik. Hun kunne opptre med stor diskresjon. Det vitner et brev hun skrev til adoptivforeldre hun skal møte utenbys. « Jeg antar at jeg får en venninne, som er sykepleierske til å møte opp for å hjelpe meg litt på stasjonen. Hun får ingenting vite og dessuten kan hun tie absolutt stille om det lille hun eventuelt ser og forstår. Her i byen kjenner ikke mine omgivelser til hvor jeg reiser, offisielt er jeg på en weekend-tripp » (...) "Det vil være best dere ikke nevner saken for noen mennesker før dere har henne vel i Deres hjem." Ikke mange kjente til Nasjonalhjelpens virksomhet. Men enkelte gode venner av Garnæs fikk små i innblikk i hennes hemmeligheter. Maik Nygaard, datter av en av Solveig Garnæs sine venninner, husker denne historien: - Vi visste at hun var veldig opptatt av å finne gode adoptivforeldre til barna. Søster Solveig fortalte min mor om et spedbarn som kom fra en musikalsk familie. Dette fikk hun plassert hos adoptivforeldre som selv var svært musikalske. Dette barnet ble for øvrig musiker. Hun fortalte at hun gjorde seg besøk i nabolaget til adoptivforeldre, for å ha et påskudd til å stikke innom. Hun likte å vite hvordan det gikk med barna hun adopterte. En håndskrevet påskrift i et brev til Kari Trosvik sine adoptivforeldre fra 1955 forteller om dette: « Kjære alle 3. Tusen takk for sist, det var en stor glede for mig også å være sammen med dere de første dagene, jeg glemmer aldri den nydelige stund i kirken. Ønsker dere av hjertet til lykke. Dr. Haldorsen ber hilse hjertelig, vi vil bli gla over å høre litt fra dere med det første. » Ukjent for offentligheten: Plasseringen av adoptivbarn på Chr. Michelsens barnehjem foregikk uten offentlig oppmerksomhet. I årsmeldingene fra barnehjemmet, som hvert år ble lagt frem for fylkestinget, ble ikke adopsjonsformidlingen nevnt med et ord, til tross for at de adopterte kunne utgjøre så mange som hvert fjerde utskrevne barn. Først da fylkestinget i 1967 behandlet saken om bygging av en spedbarnsavdeling ved hjemmet, omtales adopsjonsvirksomheten i et offentlig sakspapir. Solveig Garnæs døde i 1963, og i 1964 sa Nasjonalhjelpen fra seg bevillingen til å drive adopsjonsformidling. Chr. Michelsens barnehjem ble fortsatt brukt til observasjon av adopsjonsbarn til tidlig på 80-tallet, men andre instanser sto for formidlingen. I 1958 møtte den nyansatte barnevernssekretæren Martha Johnsen for første gang i styret for Chr. Michelsens barnehjem: - Jeg fikk i oppgave fra Fylkesmannen å rydde opp på barnehjemmet. Ble ikke det gjort, ville barnehjemmet bli nedlagt, forteller Johnsen. Økonomiproblemene var en gjenganger i styremøtene tidlig på 60-tallet. Spedbarnsavdelingen var dyr å drive og dagpengene fra mødrene som skulle adoptere vekk barna uteble. Johnsen og tilsynslege Inger Haldorsen la slagplanen som skulle bedre barnehjemmets økonomi. Først skulle departementet gi statsstøtte til en observasjonsavdeling for adopsjonsbarn, dernest skulle fylkeskommunen bygge en helt ny spedbarnsavdeling. Først kom statsstøtten. Så i 1969 åpnet den nye spedbarnsavdelingen, men da hadde Haldorsen gitt seg som tilsynslege. Legger ned: Åpningen av spedbarnsavdelingen skjedde ved et tidsskille. Bedre sosiale støtteordninger gjorde at enslige mødre valgte å beholde sine barn. Fortsatt foregikk det adopsjonsformidling, men utover på 70-tallet dominerte de typiske barnevernsadopsjonene. Som barnevernssekretær fikk Martha Johnsen en nøkkelrolle i adopsjonssakene. Hun var saksbehandler for alle adopsjonsbevillingene Fylkesmannen behandlet. I det nyopprettede faglige utvalg for adopsjonssaker var hun både saksforbereder og sekretær, og hun formidlet adopsjoner. Det skjedde ofte at hun leverte eller hentet barn på Chr. Michelsens barnehjem, forteller tidligere ansatte ved barnehjemmet. I tillegg veiledet hun sosialkontorene i barnevernssaker, og behandlet alle klagesakene fylkesmannen fikk. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet fikk Johnsen kritikk for håndteringen av flere adopsjonssaker og sine mange roller. Denne kom både fra fagfolk i barnevernet og fra departementet. Sosialkontorene ble i disse årene bemannet med fagutdannede barnevernsarbeidere. Ny fagkunnskap, nye holdninger og nye løsninger kom i konflikt med Johnsens oppfatninger. Gulating lagmannsrett har i en dom i 2011 kommentert Johnsens roller i barnevernet på bakgrunn av kritikken hun fikk i adopsjonssakene: "At hun var en sterk person som kunne gå imot andres faglige råd i adopsjonssaker, er etter lagmannsrettens syn ikke noe indisium på at hennes arbeid i forhold til barnevernet på 1960-tallet var kritikkverdig ut fra det som den gang var det rådende syn både barnefaglig og i samfunnet for øvrig." Martha Johnsen sier til BT at hun ikke husker detaljer i disse sakene og derfor ikke kan kommentere dem. Martha Johnsen jobbet med barnevern i Bergen gjennom nærmere 50 år. Hun fikk som hovedoppgave å bygge opp et fungerende barnevern i kommunene i Hordaland etter at barnevernsloven ble vedtatt i 1953. Hun gikk av med pensjon i 1988, 70 år gammel. Fotoalbum uten navn: To år etter døde Hjørdis Djuvik. Hun hadde adopsjon som en av sine livsoppgaver. I minneordet om henne i BT 23.10.90 skrev signaturen Eli H.S.: « Sist gangen jeg besøkte henne, viste hun meg albumet av alle de barna hun hadde hatt med å gjøre. Det gjorde et sterkt inntrykk. Hun visste hvordan det var gått med hver enkelt og kunne bokstavelig talt sitte med hele sitt livsverk i hendene. » Albumet, som datteren til Hjørdis Djuvik har tatt vare på, er fylt med barnebilder mor opp gjennom årene fikk tilsendt fra takknemlige adoptivforeldre. Det er som de fleste familiealbum, men med én viktig forskjell. Her er ingen navn, bare henvisninger til et arkivnummer i Bergen Helseråds gamle adopsjonsarkiv. Skap latter i sikkerhetskontrollen | Ha det litt moro med røntgenmaskinen. Klar beskjed: Kunstneren Evan Roth har lagd plater i rustfritt stål som sender en melding til vekteren som studerer røntgenbildene av bagasjen din. Patriot: Om budskapet fra denne stålplata forsikrer sikkerhetspersonalet om at du ikke har onde hensikter, er uvisst. Morsomt? Nok et eksempel på klar beskjed fra passasjer til vekter - levert på visuelt vis. Ha en god dag! Ideen kan også brukes til å gjøre en vekters arbeidsdag litt mer lystig. Hittil har spøkefugler på vei inn i sikkerhetssjekken på flyplasser stort sett hatt muntlige virkemidler å ty til. Vitser som "må jeg ta bomba ut av sekken før jeg sender den gjennom røntgenscanneren?" har vært populære blant skjemtegaukene i security-køen, om enn ikke så populære blant bryske sikkerhetsvakter. Nå har kunstneren Evan Roth begynt på et prosjekt som kan by på en mer visuell form for humor i den tidvis humørløse rutinesjekken alle passasjerer må gjennom før en flytur. Roth kaller prosjektet "T.S.A. Communication", og hevder at han ønsker å gi vekterne en opplevelse og en sjanse til å vite litt mer om deg som passasjer enn det de får ut av å se på innholdet i veska di på pc-skjermen. Hjelpemidlene er plater i rustfritt stål der et budskap er stanset ut med bokstaver. "Ingenting å se her", "Pass dine egne saker" og "Takk for at du er du" er blant meldingene du som passasjer kan sende på mer eller mindre subtilt vis til sikkerhetspersonalet. Fremgangsmåten er enkel, det er bare å legge plata i sekken før du sender den gjennom røntgenmaskinen. Når maskinen sender stråling gjennom håndbagasjen din, vises organisk og uorganisk materiale med ulike farger - og metall får gjerne en egen farge på bildet vekterne får opp på skjermen sin. Dermed vil strålene som treffer metallplata i veska sende tilbake et omriss av plata og bokstavene, slik at beskjeden kommer fram. Kunstneren har i første omgang planer om å reise rundt med platene på egenhånd og dokumentere reaksjonene ved hjelp av bilder og video. Om platene noen gang kommer for salg, vites ikke. Men for handy lesere med M+ i metallsløyd burde det la seg gjøre å produsere egne plater med personlige budskap. Og så er det bare å håpe på at du møter en vekter med humor. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail. Den synlige | Filmregissør Erik Poppe (48) mener han må være kongen av føling i fjæra. Fra 1984: Pressefotograf Poppe på illegal visitt på grensa mot Thailand i Kambodsja. Sommeren han fylte 13: Erik Poppe og Tone Stensrud med gitar. I 1973. Før han kollapset: Poppe (t.v.) på jobb for VG med reporter Jon Magnus etter vulkanutbrudd i Colombia i 1985. Viktigst: Erik Poppe på ferie med det han er aller mest stolt av: Julia My, Anna Leah og kona Kirsten. Det er 14. november 1985 og livet skal aldri bli helt det samme igjen for Erik Poppe. Han er 25 år, stjernefotograf i VG, og en av de få i landet som er utstyrt med egen mobiltelefon. På vei til jobb ringer det i mobilen, den veier flere kilo. - Kan du kjøre rett til Fornebu? Det har vært et vulkanutbrudd i Colombia. Klart Erik Poppe sier ja. Han er ung og barnløs, han er fotografen som flyr verden over, tar bilder av flomkatastrofer i Bangladesh og bomber i Beirut. Aldri en dag uten at passet er med. Han rekker ikke å kjøpe seg nye klær, og ankommer Colombia iført lange underbukser og store vintersko. Det er et ubeskrivelig syn som møter ham. Landsbyen Armero er begravd i leire. 23 000 mennesker er omkommet, bare noen hundre er i live. Varmen er ekstrem, han får ikke tak i nye sko, han bruker størrelse 46. Han klipper opp klærne han reiste i, han skritter over lik. I løpet av tre døgn besvimer han flere ganger mellom arbeidsøktene. Tilbake i Oslo er han en sliten mann når romjula endelig kommer. Det er da det skjer, øyeblikket som gjør at han 20 år seinere skal bli en mann Hollywood vil ha: Erik Poppe blir funnet livløs i senga. Forrige helg var det premiere Norge rundt på filmen "deUSYNLIGE". For anledningen kastet regissøren glans over premieren i Trondheim, mens kona og de to døtrene var på ferie i Hellas. - Jeg skulle vært med, men så ble premieren utsatt. Nok en gang får jeg kjenne på prisen for å drive med dette her. Erik Poppe ser ut som en liten mann der han står og sukker blidt i stua si på Jar i Oslo. Med sine 197 centimeter er han langt fra liten, det er bare så høyt under taket i det som en gang var atelieret til kunstneren Dagfin Werenskiold. Det store gule huset fra 1928 er tegnet av arkitekten Magnus Poulsson. Veggene er fylt med kunst, og høyt der oppe henger Poppes oldefar, fyrstikkdirektøren Fritz Heinrich Frølich. Et maleri fra 1937 signert Erik Werenskiold, faren til Dagfin. Dersom du var på premieren, så du kanskje den lange mannen med den høye panna snike seg ut av kinosalen før filmen begynte. Regissøren liker ikke å se filmene sine sammen med publikum. Han fikk ikke med seg dem i salen som ikke klarte å holde tårene tilbake, for noen var det helt sikkert. Sentralt i "deUSYNLIGE" er drapet på en liten gutt. Filmen handler om store ting som tro, håp, kjærlighet, tilgivelse og forsoning. - Nylig fikk jeg spørsmål om hva jeg tenker når en hel sal gråter etter å ha sett filmen. - Hva svarte du? - Det betyr i beste fall at filmen har rørt ved noe. Men det gjør meg også litt usikker, det gir meg en redsel for å ha gått for langt. Denne gangen ville jeg male med bred pensel, men jeg er litt redd for de gråtereaksjonene. - Er det annet å forvente når det handler om et barn som blir drept? - Filmen handler ikke om gutten som ble borte, men om dem som lever. Om å komme seg videre hva du enn har opplevd, eller mistet. Akkurat som i hans forrige film, "Hawaii, Oslo", er også denne filmen spekket med religiøs symbolikk. - Jeg er ikke kristen, men har stor glede av å lese Bibelen, som er en utrolig samling av sterke historier. Filmen bygger på en tekst om tilgivelse. - Du har sagt at du ikke tror på tilgivelse? - Jeg tror ikke på tilgivelse som fenomen. Kirken prediker tilgivelse som selve terskelen vi må over for å komme videre. For noen er det å komme gjennom den tilgivelsesbiten så enormt svært at det kan virke lammende. De klarer ikke å tilgi, og det kan jeg forstå. - Hva foreslår du? - En forsoningsprosess. En av de innsatte på Ila sitter der for å ha drept tre mennesker. Han fortalte meg at etter det siste drapet, ble han oppsøkt og konfrontert med de etterlatte. Et møte som endret hele hans bane. Nå sitter han bare der og skulle ønske at et sånt møte kunne ha skjedd etter at han drepte for første gang. "Hawaii, Oslo" ble sett av 190 000 nordmenn på kino i 2004, og ble den mest solgte filmen på dvd det året. Den fikk 19 seksere, Filmkritikerprisen og var Norges kandidat til Oscar. Den ble også en publikumsfavoritt i Polen, der den ble kåret til beste utenlandske film. Blant annet. Og regissøren som trodde han hadde laget en smal film. - Jeg lager de filmene jeg har lyst å se selv. Å lage noe som bare skulle være kommersielt hadde jeg ikke klart. Jeg vil fortelle historier som både underholder, og som tør å ha noe på hjertet. - Du er ikke redd for å bruke store ord? - Uff, ja. - Uff? - Ja, den svulstigheten... Jeg ser at jeg kan framstå litt vel selvhøytidelig. At jeg liksom er den som tar på seg ansvaret med å fortelle de store tingene. - At andre regissører kaller deg pompøs; kan det også skyldes misunnelse? - Tja, jeg vet ikke. Kanskje. Men noen ganger tenker jeg også at "nå virker jeg utrolig pompøs". - Sier folk det til deg? - Det er i fylla jeg får høre det. Da kommer de bort til meg, alle de som ellers aldri snakker til meg. - Hvem da? - Andre regissører. Men jeg kan skjønne det. Kampen om midler og om å få en posisjon til å lage disse filmene, er beinhard. Og når du attpåtil kommer i media..., klart det provoserer. - Men er du pompøs? Erik Poppe har tatt av seg brillene, reist seg fra sofaen, og kneler foran peisen. Han river flak av avisa The Guardian, blåser fyr i slukne flammer og sier: - Jo da. Jeg kan se meg selv som litt pompøs. - Er det å føle blitt et skjellsord i norsk film? - Føling i fjæra, ja. Jeg må jo være kongen av det. Det var Harald Zwart som på 1990-tallet fant det helt nødvendig å mobbe norsk film. Han lanserte begrepet "Føling i fjæra", og lagde filmene "Lange, flate ballær". - Jeg kjenner Harald godt, og han er på ingen måte en primitiv fyr. Han inntar en rolle, men er langt mer oppegående enn han liker å framstille seg selv som i media. - Liker du "lange, flate ballær" -filmene? - Nei, jeg gjør jo ikke det. Men det ville vært et tap om ikke også de filmene hadde blitt laget. Dessuten tror jeg ikke at de som elsker "Lange, flate, ballær" kommer og ser "deUSYNLIGE". - Er ikke det litt fordomsfullt sagt? - Nei, det er bare forskjellige historier. Jeg ser på ingen måte ned på dem som ser de filmene. Fra skrivebordet i stua møter vi blikket til en mann som likner på filmregissøren. Det er en byste av faren, Per, laget av kunstneren Nina Sundby. - Du ser likhetene? Samme flotte, høye panna. Det er vårt varemerke, sier Poppe, som i tillegg har valgt å la krøllene som er igjen ved sidene vokse utover. Per Frølich Poppe døde like før "Hawaii, Oslo" var ferdig. Savnet etter faren er stadig like sterkt. Erik var bare 14 år da foreldrene skilte seg. Han ble boende hos faren, storesøstera hos mora. I mange år var faren landets ledende designer i sportsklær, og mannen bak merkene "SkiPeer" og "Pierre Sport". Han leverte klær til kongehuset, NRK og de norske OL-troppene. Allerede i 1959 ble han av Aftenposten omtalt som "Nord-Norges Dior". Han vakte oppsikt da han kledde opp den norske vintertroppen i sølvfarget boblestoff i Grenoble-OL i 1968. - Som person var han veldig lite jålete, og skrøt aldri av jobben med kongehuset. Han var en livskunstner som hadde mange ålreite verdier, men var aldri noen god forretningsmann. På et tidspunkt ble han sliten, solgte hele firmaet og gikk omtrent i null. I denne familien har alle pengene blitt brukt opp i hvert slektsledd. Faren startet Cafe Frölich, som var en folkelig utgave av Theatercaféen. Per Frølich Poppe ble kjent som Oslos hyggeligste krovert, ble kalt gladjazzens Aage Samuelsen, introduserte karaoke i Norge, og engasjerte seg for at uoppdagede talenter skulle få utfolde seg på scenen. - Hva arvet du fra ham? - At man må gjøre det man har lyst til. Og at det å gjøre noe bra for andre, er å gjøre noe bra selv. Erik Poppe var 25 år og hadde lagt seg ned for å sove. Vi er tilbake i romjula 1985. Det var kjæresten som fant ham. Turen til Colombia hadde gitt ham en alvorlig infeksjon, og han endte i isolat på Ullevål sykehus. Et virus gjorde ham til sykehuspasient i tre måneder. Det var da tankene kom: Var det dette han skulle gjøre resten av livet? Var dette drømmen? Nei, det var ikke det. Siden han som liten gutt så Johnny Weizüller som Tarzan på Rosenborg kino i Sporveisgata, hadde han vært fengslet av filmen. Han hadde fast jobb i VG, og var fast bestemt på å slutte. Han ville fortelle sine egne historier, ikke ta bilder av andres. To år etter kom han inn på Dramatiska Institutet i Stockholm som filmfotograf. Skolen tok opp tre studenter annethvert år. Etter en tid fikk han tilsendt en pakke fra VG. Det var en eske full av hans egne bilder fra krig og katastrofer. Følelser han ikke hadde kjent på tidligere kom med voldsom kraft. - Jeg hadde fortrengt så mange inntrykk, alt lå inni pilleboksen. Det var veldig tøft for meg å gå de rundene, å skjønne hva jeg virkelig hadde vært med på. I VG hadde jeg blitt bråmoden. På den tida gikk jeg på betablokker, noe jeg hadde gjort siden jeg fikk hjerteflimmer som 14-åring. Betablokker er visstnok ikke farlig, men du blir veldig rolig av det. De gjorde noe med min personlighet, de tok toppene. Jeg var nok ikke alltid i kontakt med egne følelser, og jeg gjorde noen skammelige overtramp i begynnelsen. - Som hva da? - Jeg ble fanget opp av den psykosen som alle fotografer i Dagbladet og VG har kjent på. Det å være først ute, komme tettest på, få de næreste eller sterkeste bildene. I enkelte drapssaker tråkket jeg over noen etiske og moralske grenser jeg har som person. - Og nå liker du heller ikke lyden av nyttårsraketter? - Jeg tror alle som har vært i konfliktområder der folk skyter med skarpt mot hverandre, ikke liker lyden av eksplosjoner og skudd. Jeg synes det er veldig ubehagelig. Filmstudenten fra Oslo hadde fire fantastiske år i Stockholm. Han sluttet med hjertemedisinen, og klarte å kontrollere hjerteflimmeret. I 1998 debuterte han som spillefilmregissør med "Schpaaa". På ti år har han laget tre langfilmer, og en rekke reklamefilmer for alt fra Wasa knekkebrød til Røkkes Aker Kværner. Få, om noen norske regissører, har fått så mange strålende filmanmeldelse - samtidig som grusomme slakt.. Det er gjerne enten eller med filmene hans - mest enten. Så langt har han talt seg fram til 14 seksere for de "deUSYNLIGE" - en film som er kalt alt fra et mesterverk til meningsløst pjatt. - At noen få anmeldere er uenige, representerer vel også publikum. Dette er ikke nødvendigvis en film for absolutt alle. At det emosjonelle dramaet blir såpass kraftig kan virke feil på enkelte. Sånn er det vel alltid, men jeg tror kanskje heller at dette vekker nysgjerrigheten hos enkelte som vil finne ut av dette selv. At det finnes lite imellom av kritikker, tar jeg som en kjempekompliment! Det er et drømmesenario, der filmen har truffet noe hos folk. Det verste er den rungende stillheten som oppstår når du lander på fjellstøe treere, og alle er enige om at dette er en passe film - ikke mer, ikke mindre. - Hvor mange tilbud har du fått fra Hollywood? - Jeg har fått tilbud om fire ulike produksjoner, og mellom 50 og 60 manus. - Hvorfor har du sagt nei? Er ikke Hollywood drømmen for alle regissører? - Etter å ha jobbet seks og syv dager i uka siden 1992, har jeg endelig den friheten og kontrollen jeg har drømt om. Jeg velger selv hvem jeg vil ha med foran og bak kamera. Her får jeg samarbeide med Harald Rosenløw Eeg, som er den manusforfatteren jeg har aller mest lyst til å jobbe med. Så for hvilken pris vil jeg være villig til å bytte ut alt dette med å være en "director for hire", og bare en liten del av en stor amerikansk produksjon? Jeg opplever frustrerte kolleger syte over resultatet når de kommer hjem igjen til Sverige, Danmark eller Norge. Men hva trodde de selv, da? Dessuten bor jeg i verdens deiligste hus her ute på Jar, og kan spasere rett ned til Filmparken på tre minutter. - Hva skal til for at du sier ja til Hollywood? - Jeg har sagt ja til et par av tilbudene under forutsetning av viktige manusendringer. Da det ikke skjedde, har det vært viktig å si nei. Jeg har et ganske avslappet forhold til det der borte. Det som skjer, det skjer. Om du er på høyde med regissøren, kan du se ned på Filmparken fra de store vinduene i stua hans. Det er blitt sein formiddag, han har servert kaffe, croissanter og muffins, og ned fra andre etasje kommer kona Kirsten. Det er et stykke å gå. - Er han flink? spør hun. - Jeg prater for mye, svarer Erik. - Ja, han gjør det. Erik prater mye, sier kona, smiler og går. Hun jobber som idéutvikler i NRK. Det var hun som på forhånd hadde sagt til oss at "verden er vakker, men Erik gjør den vakrere". Måten hun omtaler kjæresten sin på, får selveste Ari Behn til å framstå som en nøktern romantiker: - Erik er det flotteste mennesket jeg vet om. Han har en kjærlighet til livet, og en romantisk tilnærming til alle rundt seg. Mange ganger i uka sier han de vakreste ting en kvinne kan høre om seg selv, sa hun på telefon. I tillegg fortalte hun at Erik er uendelig glad i barn, en perfeksjonist og estetiker som elsker å stryke klær. Når han er ute og reiser, kjøper han de mest fantastiske klesplaggene til henne. Gir massasje når han kommer hjem. Setter på en sang eller film som passer til humøret hennes. Og hva gjør Erik om han skal unne seg noe ekstra? Da tar han gjerne fram en novellebok, skjenker henne og seg selv et godt glass vin. Og leser høyt. Med andre ord en ganske irriterende fyr. - Er du virkelig så fantastisk? - Nei, si det du... Det må nesten hun svare for. Poppe vrir på den lange kroppen sin i sofaen. Er han blitt flau? Nei, han er tydelig rørt. - Jeg kan vel si det sånn at jeg setter pris på dagliglivet her hjemme, og jeg liker å uttrykke det. Jeg er nok ganske synlig glad i ungene og kjæresten min. De to møttes i juni i 1995. Det var premierefesten til den norske filmen "Eggs", der Erik var fotograf. De kjente til hverandre, men denne kvelden kjente de på hverandre. Etter fem nyforelskede dager, reiste han til El Salvador for å lage en dokumentar om barnesoldater. Etter ei ukes tid fikk han telefon fra Norge. Det var Kirsten. - Hun sa hun ville komme, hun hadde allerede bestilt billett og ordnet seg fri fra jobben. To dager etter var hun der, langt inni jungelen og fulgte oss på opptak. Det ble en fantastisk opplevelse for henne, og veldig fint for meg. Vi merket veldig fort at vi begynte å snakke om de store tingene. Flyturen hjem gikk via Miami. På vei til London flyr de inn i natta, de sitter trangt, folk rundt dem begynner å sovne. Det er gått fem uker siden de møttes på premierefesten når Kirsten går ned på knærne 30 000 fot over bakken. Hun frir. - Jeg brukte under et nanosekund på å svare ja. Det føltes så riktig. Da vi landet i London hadde vi til og med satt dato for bryllupet. Det første han gjorde da han kom hjem, var å ringe faren. - Det er veldig hyggelig, Erik, sa faren og tok en pause: - Men er det lov å spørre hvem du skal gifte deg med? 23. september 1995 ble det bryllup på en fjelltopp i Gudbrandsdalen. 75 gjester tre dager til ende. Men da Erik Poppe jobbet med manuset til "Hawaii, Oslo", tok idyllen brått en pause. - Plutselig hadde vi ikke tid og oppmerksomhet til hverandre. Vi var helt spist opp, vi hadde en slags fysisk relasjon, men var ikke mentalt til stede for hverandre. Det var ingen tredjepart involvert, vi hadde bare sluttet å være kjærester. Det var noen brutale måneder, der vi bodde på hver vår kant og bare måtte tenke. - Hva skjedde videre? - Store ting. Kirsten ble syk og måtte operere. Faren min døde. Det er i slike situasjoner du tenker over hvem du virkelig vil ha ved din side. Hun ville ha meg, og jeg ville ha henne. Vi møttes med en så stor kraft. Det var så deilig å komme tilbake, etter å ha kjent ordentlig på fraværet. Om vi bruker store ord om hverandre nå, så er det fordi vi vet å sette pris på hverandre. Det er så enkelt å la være, men det er deilig å tillate seg å være litt amorøs. - Det er en jeg vil skal komme fram på scenen sammen med meg akkurat nå, sa Erik Poppe da han fikk mikrofonen før premieren på "Hawaii, Oslo" i Haugesund for fire år siden: - Anna Leah har fulgt meg med et fast blikk. Hun har gitt meg tro og håp, og jeg ville hun skulle være her i kveld, sa en beveget regissør. Opp på scenen kom dattera, som den gangen var seks år og enebarn. Erik bøyde seg ned, tok henne på fanget. Sammen sang de "Lykkeliten" foran en fullsatt kinosal. - Familien min lever seg så med i det jeg gjør, at når filmen endelig er ferdig og applausen kommer, ville det være rått parti om ikke den applausen også skulle gjelde dem. - Er du blitt mer følsom med åra? - Ja. Jeg er blitt utrolig soft. - Kan det være slitsomt? - Ja, innimellom. Det er dumt om det føles upassende, om det setter folk i en ubehagelig posisjon. I det siste har han også begynt å ta så lett til tårene. Men et sted går grensen, selv for Erik Poppe: - Jeg gråter aldri på kino. Den kalde krigen | Da to av lagene fra verdens beste hockeyliga, NHL, dro til Stockholm for å serieåpne, var det ikke bare for hyggens skyld. I øst sitter russerne og sikler på europeiske hockeyfans. Superstjerne: Pittsburgh Penguins? Sidney Crosby (21) er den nye Wayne Gretzky. Han er positiv til en NHL-utvidelse til Europa i framtida, men er skeptisk med tanke på at det kan bli mye reising. Her under NHL-premieren mot Ottawa Senators i Stockholm. Nytt sportmagasin i dag: Denne artikkelen er hentet fra dagens Sportsmagasin. Les mer i dagens papirutgave! Tøffe tak: I NHL er slåssing tillatt, til publikums glede. Dette er Maxime Talbot og Alexandre Picard. Ser positivt på framtida: Kenneth Yaffe i NHL. Mye utstyr: Hvert av NHL-lagene som spilte i Europa for to uker siden fløy over cirka 65 personer og store mengder utstyr. Det er greit å ha en kølle klar når den gamle brekker. Ut på tur: Sidney Crosby og de andre spillerne var med på den andre NHL-åpningen i Europa. Den første var i London i fjor. For en neve dollar: I Globen var det stas å få sitt eget bilde på coveret til tv-spillet "NHL09". Det var også mulig å spille tv-spill og bordhockey, og få seg nytt bredbåndsabonnement. Penga rår: En offisiell NHL-trøye i Sverige, med navn og nummer, koster 1300 SEK. Ikke rart NHL er interessert i det europeiske markedet. NHL-lagene Pittsburgh Penguins og Ottawa Senators står oppstilt på to rekker i Globen Arena utenfor sentrum av Stockholm. Det er svære karer med røde og hvite drakter. Mellom lagene står en ung kvinne på en rød løper, som er lagt oppå den speilblanke isen. Hun synger: "Oh, say does that star-spangled banner yet wave. O'er the land of the free and the home of the brave." Rundt oss står 14 000 svensker og nynner med. Like etterpå fyller en dyp amerikansk stemme høyttaleranlegget. Han bruker et halvt minutt på å fortelle at det som tilskuer er en viss sannsynlighet for å bli truffet av pucken. Etterpå dundrer orgelmusikken ut mot oss. Den kalde krigen mellom pingvinene og senatorene kan begynne. Det er andre gang National Hockey League, verdens beste liga, som består av 24 amerikanske og seks kanadiske lag, serieåpner i Europa. Første gang var i London i fjor. I år er det Penguins mot Senators over to kamper i Stockholm, og New York Rangers mot Tampa Bay Lightning i Praha. Det er show sånn bare amerikanerne kan det. Vi sitter i Globen med det offisielle programmet foran oss. På side ni skriver sjefen over alle sjefer i NHL, Gary Bettman, at åpningen i Europa er en måte å takke kontinentet for alle de gode spillerne opp gjennom åra. "It's appropriate to return the favor - at least in a modest way - by showcasing National Hockey League action in Europe.." Han nevner ikke dollarene. Han nevner ikke markedskreftene, de enorme inntektene NHL kan få gjennom tv og reklame, hvis interessen øker i Europa. Han nevner ikke konkurransen med oljebjørnen i øst, den nystartede KHL (Kontinental Hockey League), med lag fra Russland, Kasakhstan, Latvia og Hviterussland. Og han nevner ikke at det kan bli aktuelt å starte opp NHL-lag i Europa. Penguins ' nummer 87 går fram for å ta droppen. Det er Sidney Crosby, gutten som har NHL-framtida på sine skuldrer. Fenomenet Crosby. Spilleren som i en alder av 16 år fikk høre av selveste Wayne Gretzky at "skal noen slå poengrekordene mine, så må det være denne gutten". Crosby er tidenes yngste kaptein i NHL. Han er den eneste tenåringen som har vunnet poengstatistikken. Han ble kåret til ligaens beste spiller som 19-åring. Han er førstevalget hvis Reebok eller Gatorade trenger et fjes til en reklamefilm. Sidney Crosby er hockeyens Lionel Messi og Cristiano Ronaldo - til sammen. Kampen er i gang, og det tar ikke mange sekundene før Globen eksploderer. Penguins tar ledelsen etter bare 40 sekunder, etter en ekstrem nervøs åpning av Senators. Dette blir et fyrverkeri. Som lovet. Tre timer seinere: Sidney Crosby sitter foran et samlet pressekorps. Ved siden av ham sitter en annen unggutt, Tyler Kennedy. De ser litt utilpass ut. Det kommer spørsmål om kampen. De svarer at det var viktig å få en god åpning, og at de nå må bygge videre. En engelsk journalist spør hvordan det var å spille seriekamp på et annet kontinent. - Jeg synes ikke det føltes så rart. Vi har ikke de samme rutinene her som hjemme, så vi måtte fokusere enda sterkere på hva vi skulle, sier Crosby. Etterpå, mens Senators svenske, Daniel Alfredsson, overfalles av den lokale pressen, går vi sammen med en amerikansk journalist til Pittsburghs garderobe. Hun heter Shelly Anderson og jobber for Pittsburgh Post-Gazette. Vi lurer på hva amerikanske fans synes om at laget deres reiser rundt halve jorda. - Reagerer de som Premier League-fans gjorde, da noen foreslo at en runde skulle spilles i utlandet? - Nei. I NHL har lagene 41 hjemmekamper, så det gjør dem ikke noe å gå glipp av én kamp. De synes tvert imot det er spennende at laget deres har fått denne muligheten. De fleste av dem følger nok kampene på tv, sier Anderson. Tilbake til isen. Jevgenij Malkin, 22-åringen som ifølge dem som kan det er nesten like god som Crosby, stjeler pucken da Penguins er i undertall. Han setter fart og rundlurer Senators ' keeper. Ikke lenge etter utlikner Dany Heatley for Senators. Han får pucken like foran buret til Marc-Andre Fleury, tar seg tid og plasserer den i nettaket. Ut av høyttalerne dundrer "The heat is on", mens Senators-spillerne jubler. Svenskene på tribunen jubler de også. De er vant til bra hockey fra "Elitserien", men dette er ikke bra hockey, det er hockey på aller høyeste nivå. I garderoben til Penguins lukter det leggskinn og svette kropper. Hver spiller har fast plass, med navn og nummer skrevet inn på en plakett over seg. På den ene står det "Pittsburgh Penguins: Satan". Den slovakiske spilleren med Miroslav til fornavn, har litt av et etternavn, det uttales visstnok "Shartan". Like bortenfor sitter Sidney Crosby og prater med Penguins' pressetalsmann. Unggutten smiler mens mikrofoner og diktafoner blir trykket opp i ansiktet hans. Han har kanskje ikke fått med seg at en amerikansk journalist skrev at han "har personlighet på linje med en pappeske". Tv-kanalene fyrer løs med taktikkspørsmål. De lurer på hvordan han tror keeper Fleury vil klare seg denne sesongen. Om han tror de nye spillerne trenger tid på å tilpasse seg laget. En finsk journalist spør hvordan han tror det blir å møte Senators ' Jarkko Ruutu. Crosby svarer så godt han kan. Han er vant til dette, men legger ikke sjela si i svarene. Her er det mange selvfølgeligheter. En amerikansk journalist spør hva som har vært høydepunktet i Stockholm. - Jeg synes museet vi dro til, Vasa, var "pretty cool". Og så har det vært bra å henge med gutta på laget og bli kjent med de nye spillerne, sier Crosby. En annen amerikaner spør om superstjernen synes uka har levd opp til forventningene i forhold til hva NHL betyr for svenskene. - Etter hva jeg har sett av fans i byen og her i arenaen, tror jeg det. Folk synes det er kult at vi er her. - Er fansen her som hjemme? spør amerikaneren. - Ja, de er omtrent like. De spør om de kan få autografen, sånn som hjemme. Vi lurer på hva Crosby tenker om at NHL kan utvides til Europa. - Blir ikke det mye reising? - Jeg synes absolutt man bør se på det. Hvis det blir aktuelt med NHL-lag i Europa, så tror jeg det har mye å si hvor mange lag det blir og hvor mye tid vi må tilbringe her. Men det er selvfølgelig noe de kommer til å vurdere, sier han til Sportmagasinet. - Men tror du europeerne har den samme sulten etter hockey som i Nord-Amerika? - Jeg tror det. Jeg mener, begge kampene her i Stockholm er utsolgt, og det var utsolgt da vi spilte treningskamp mot Jokerit i Helsinki, så jeg tror det. NHL i Europa er definitivt noe man må se på. - Føltes kampen mot Senators som en "ordentlig" NHL-kamp? Crosby ser ned på skøytene sine et øyeblikk. - Ahmm, det var nok litt annerledes. Vi merket at vi var et annet sted enn vanlig, men hockeyen var den samme. Det føltes som en ordentlig kamp på grunn av den gode atmosfæren. Det er ikke tvil om at det går bra i NHL for tida, man flytter ikke fire kamper til Europa hvis ikke økonomien er god. Men det er ikke mange år siden en del trodde eventyret var over for godt. NHL ble nemlig utsatt 2004 / 05-sesongen, da spillerorganisasjonen NHLPA ikke ville godta ligaens forslag til en ny lønnsstruktur. Etter 310 dager, 13. juli 2005, ble partene enige slik at 2005 / 06-sesongen kunne spilles som vanlig. Forskjellen var at det ble innført tak på hvor mye de samlede lønningene i et lag kunne være, og hvor mye en enkeltspiller kunne tjene. Disse takene har økt hver sesong siden, og de beste spillerne tjener nå rundt ti millioner dollar. I pausen er vi blitt lovet et møte med en av direktørene i NHL. Han møter oss med et fast håndtrykk. På kortet han gir oss, står det "Kenneth M. Yaffe, Senior Vice President Business Affairs, National Hockey League". Han ser ut som det vi forbinder med en typisk vellykket amerikaner. - Kenneth, er følelsen i NHL at dere endelig er "back on track" etter streiken i 2004 / 05-sesongen? - Definitivt. Vi har sett en enorm vekst på alle områder etter streiken. Flere tilskuere, flere tv-seere og bedre distribusjon, flere livekamper, flere unike internettbrukere. I tillegg, hvis du ser på nøkkeltall i organisasjonen vår, forteller de at vi driver fornuftig. Det gjør heller ingen ting at vi har flere unge stjerner, som Sidney Crosby og Jevgenij Malkin. - Hva i all verden er det dere driver med i Sverige? - He-he, godt spørsmål. Som du sikkert vet, så kommer over 30 prosent av spillerne i NHL fra Europa. Vi har jo til og med hatt noen nordmenn. I hvert fall, når så mange av spillerne våre er europeiske, er naturligvis interessen for NHL stor her borte. Dette er en av mulighetene vi har til å gi fansen live NHL, og ikke bare tv-kamper og videosnutter på nettsida vår. Det å spille betydningsfulle kamper her borte viser at vi mener alvor. - Er dette første steg mot europeiske "franchises"? - Nei, nei, overhodet ikke. Dette handler om å vise europeerne ordentlige NHL-kamper. Vi blir spurt ofte om det er aktuelt med en europeisk NHL-divisjon, men det ligger ikke i planene våre for den nærmeste framtid. Dette arrangementet handler bare om det du ser, og det er bra hockey. Kampen starter igjen, og vi får en assosiasjon til hockeyfilmene vi har sett på tv. Hver gang spillet stopper, spilles gamle slagere over høyttalerne. Publikum klapper med. 80-tallsbandet Opus sin låt "Life is life", funker tydeligvis fortsatt bra som stemningsskaper. Men selv om disse stoppene i spillet gir både publikum og spillere muligheten til å trekke pusten, går mange av svenskene på tribunen fort lei. Tre ganger i løpet av første periode blir spillet stoppet, slik at tv-kanalene kan vise reklame. Bak oss overhører vi en samtale mellom en far og sønn på rundt ti år, som tydeligvis vil ha mer action: Sønnen: - Jeg vil se en fight, et slagsmål! Faren: - Vil du heller se et slagsmål enn et mål? Sønnen: - Ja. Faren: - Vil du heller se et slagsmål enn to mål? Sønnen: - Ja. Faren: - Vil du heller se et slagsmål enn fem mål? Sønnen: - Ja, jeg vil heller se et slagsmål enn hundre mål. Dette er noe NHL vet å spille på. Slåssing er lov, så lenge bare to spillere er involvert. På nettet ligger det timevis med videoer av hockeyspillere som hamrer løs på hverandre. Tv-kommentatorene brøler av lykke under slåsskampene. På tv-skjermene kommer det opp informasjon om hvem som slåss, og hvor mye de veier og hvor høye de er. Under en seriekamp sist sesong, der en spiller banket en annen så blodet rant, sa den ene kommentatoren til den andre: "Hehe, håper det ikke sprutet opp på deg." Vi går tilbake til Kenneth Yaffe i NHL. - Følger dere med på utviklingen i den russiske ligaen, KHL? - Du kan ikke sammenlikne NHL og KHL. Vi har 90 års historie og de har ett års historie. Du kan ikke sammenlikne kvaliteten på spillet heller. Egentlig er det positivt at det investeres i KHL, og at den blir bedre, fordi det bringer mer interesse og kvalitet til hele sporten. Men vi liker ikke måten de gjør ting på. Vi liker ikke hvordan de jobber med spilleroverganger og vi er ikke særlig fornøyde med samtalene vi har hatt med dem om akkurat det. Men når det er sagt, så ser vi ikke på KHL som en trussel. Vi håper bare de respekterer kontraktene vi har med våre spillere, og at de jobber sammen med oss for å, du vet, få hockey til å vokse som en global idrett. - Er det virkelig ingen trussel at de har masse oljerubler i ryggen? - De fokuserer på å promotere hockey i Russland, ikke noe annet sted. Det tror jeg de gjør lurt i, fordi russisk hockey har vært preget av dårlig ledelse og dårlig kvalitet lenge. - Men det har vært spekulert i at NHL og KHL vil kjempe om det vesteuropeiske markedet? - Vi er ikke her for å sette ei påle i jorda og si at Europa er vårt. Verken vi eller russerne eier dette kontinentet. Vi ønsker bare å promotere NHL. Jeg har en mistanke om at hvis det hadde kommet to KHL-lag istedenfor to NHL-lag til Stockholm, så ville ikke interessen vært like stor. Men, hva vet jeg? Yaffe smiler. Men etter neste spørsmål blir han mer alvorlig. - Kanadiske medier har spekulert på om Wall Street-kollapsen kan forårsake en NHL-kollaps, siden mange klubbeiere er avhengige av oppsparte midler for å klare eventuelle tap. Bekymrer det deg? - Jeg har ikke tro på en kollaps, men jeg mistenker at når hele det globale finansmarkedet blir satt tilbake, vil det få en effekt på all business, også vår. Kampen er nesten over, men like før slutt utlikner Senators til 3 - 3. Det blir fem minutter sudden death, og hadde ikke publikum fått det de betalte for med seks mål, får de det i hvert fall 24,2 sekunder før kampen går til straffekonkurranse. Tyler Kennedy får pucken til venstre, foran Senators' mål, beholder farta og banker til i lengste kryss. Penguins vinner på den aller deiligste måten. Spillerne tar av. De jubler i en svær klynge på midten. På tribunen klapper svenskene. De er tilfreds med hockeyen, men mange av dem er skuffa fordi hjemmefavoritten Daniel Alfredssons lag ikke vant. Sheraton hotell: Her bor Penguins. Utenfor står en gjeng med autografjegere. De er voksne nesten alle sammen. De har store permer med andre autografer i. En av dem ser på klokka. Han vet at Penguins var ferdige i Globen for en halvtimes tid siden. Nå bør de være her snart. En gutt i tiårsalderen kommer gående ved siden av faren sin. "Crosby 87", står det på ryggen hans. Han peker på inngangen til hotellet. Faren nikker. Snart bør "Crosby 87" og lagkameratene være her. Dagen etter drar vi tilbake til Globen, til ny kamp mellom pingvinene og senatorene. Fra avstand er Globen så spektakulær som Oslo Spektrum er kjedelig. Arenaen er bygget som en diger kule, og kan sees fra store deler av Stockholm. For andre kveld på rad skal 14 000 svensker stues sammen i kjempekula for å høre nasjonalsanger, bli pumpet fulle av reklame og se to av verdens beste hockeylag. I VIP-området inne på arenaen treffer vi Damion Potter, som er kommunikasjonssjef i tv-kanalen ESPN (Entertainment and Sports Programming Network) for Europa, Afrika og deler av Asia. Han forteller at sports-tv-kanalen NASN (North American Sports Network) er kjøpt opp av ESPN, og skal bytte navn til ESPN America i februar. Dette er passende nok timet med Super Bowl. Han forklarer hvorfor åpningen i Europa er viktig for kanalen. - NASN viser både amerikansk fotball, baseball, basket og Nascar, men nå er vi her for å jobbe tettest mulig med NHL. Du vet, markedet er stort i Europa. Hockeyinteressen er stor i land som Sverige, Finland, Tsjekkia, Slovakia og Russland. Hvis du ser rundt deg her i Globen, vil du se NASN-logoen over alt, og budskapet vårt er at det er ingen som viser mer NHL i Europa enn oss. Han viser til at selskapet nå har 14 millioner abonnenter i Europa, i motsetning til 35 000 i 2002. Veksten i Potters tall høres kanskje ut som ren magi, men de er fakta. Også sjefen hans, Russell Wolff, en av direktørene i ESPN, vil snakke om det enorme potensialet i det europeiske markedet. - Vi gjør det vi kan for å promotere NHL i Europa. Vi vet at nordamerikansk hockey har vært populært her lenge, men mener potensialet er enda større. Når disse menneskene får oppleve verdens beste hockey på nært hold, vil de ha mer, sier han. Kamp nummer to mellom Penguins og Senators blir langt kjedeligere enn den dagen i forveien. Riktignok var ikke de fleste av tilskuerne her i går, men selv om de tydelig er glade for å se Crosby, Malkin og Alfredsson, tar kampen aldri helt av. I andre periode vises NHL-sjefen Gary Bettman på storskjermen. Det bues fra tribunen, og på skjermen vises raskt noe annet. Bettman er lite populær blant supporterne, ettersom mange mener han hadde hele skylda for streiken for fem år siden, og at han ikke alltid vil sportens beste. Det har tydeligvis svenskene fått med seg. På isen har Ottawa noe overraskende gått opp til 2 - 0. Sidney Crosby er forbanna over at Penguins ikke har klart å utlikne i overtallsspillet. Da rekka hans går av isen, slår han kølla flere ganger i gulvet og kaster den fra seg bak benken. En kar i Penguins-troppen plukker opp kølla bak Crosby og holder den klar helt til neste gang 21-åringen skal utpå isen. Like etter, under et av de mange stoppene i spillet, ruller en Reebok-reklame over storskjermen. Hovedperson: Sidney Crosby. Vi hører stemmen hans mens han går ut på isen der oppe på skjermen: "The uniform says a lot about you, it can say that you've made it, or that you're on your way. But where you end up is entirely up to you". Kampen ender 3 - 1 til Senators. Lagene vinner altså én kamp hver på to dager. På pressekonferansen er det Senators' superstjerne og tomålsscorer Dany Heatley som er mannen i fokus. Like etter får svenskene snakke med "sin egen" Daniel Alfredsson. Han blir spurt om den stående applausen han fikk av hjemmepublikummet før han gikk av isen. - Det var fint. Da vi ledet 3 - 0 mot slutten, kunne jeg unne meg noen sekunder til å ta inn den gode atmosfæren. Det kommer jeg aldri til å glemme. Like etter treffer vi NHL-direktøren Kenneth Yaffe på nytt. - Er du fornøyd med at dere valgte Stockholm? - Absolutt. Vi solgte jo ut kampene her på et blunk. Og stemningen har vært fantastisk. - Så vi kan regne med å se NHL i Oslo om ett år? - Ha-ha, Oslo? I love Oslo. Lene Alexandra med lånte fjær | Ikke rart hun syns det er gøy å kle på seg for tida. Blikkfang: Diskré eleganse er ikke idealet for sportsdanskostymene, spesielt ikke i latindans. Her prøver meteorolog Siri Kalvig en påfuglkjole til neste "Skal vi danse" -forestilling. - Jeg er overrasket over at jeg synes det er så gøy med alle disse kostymene. Kanskje skyldes det en veldig tidlig 40-årskrise, sier 38-åringen. Dansedilla: Interessen for dans har økt merkbart etter flere år med dansekonkurranser på tv. Her henger den: Lene Alexandras kjole. Blingbling: Det spares ikke på effektene i kampen om å vekke oppsikt på dansegulvet. Tålmodighetsarbeid: Sam Brown i den lille bedriften Chrisanne limer glitter og krystaller på en blå kjole. Glamourfabrikken: I bedriften Chrisanne utenfor London har syerne hendene fulle med å forsyne dansere verden over med mest mulig oppsiktsvekkende antrekk. - Jo mer, jo bedre. Målet er å skinne mest mulig og vinne alles øyne på dansegulvet, sier sjefdesigner Seija Niskanen. - Når jeg hører musikken, føler jeg at jeg er langt tilbake i tid, sier Lene Alexandra Øien. Popartisten og den tidligere glamourmodellen holder en lang, hvit kjole opp foran seg. Lampelyset på kostymelageret i studioet i Nydalen fanger øyeblikkelig de omtrent tjue tusen paljettene på kjolen, så den glitrer som en diskokule. Kjolen skal Øien ha på seg når hun skal danse quickstep med Tom Arne Nilsen i programmet "Skal vi danse" på TV 2 for ca. 700 000 tv-seere to dager seinere. - Dette er en helt ny verden for meg, sier Øien. - Men jeg er glad i å gå inn i andre verdener, og føler meg veldig fin i kjolene. Siri Kalvig, som også har kommet langt i TV 2s glitrende kjendisdans, har et litt mer prosaisk forhold til den overdådige innpakningen. - Jeg tenker at vi kler oss ut, ikke at vi pynter oss, sier hun. - Men jeg er overrasket over at jeg synes det er så gøy med alle disse kostymene. Kanskje skyldes det en veldig tidlig førtiårskrise, sier meteorologen, som fyller 38 i løpet av konkurransen. Ingen steder i verden sitter paljettene tettere enn på konkurransedansernes kjoler. Idrettsgrenen som på norsk kalles sportsdans, har skapt en klessjanger som går i en helt annen takt en motebildet for øvrig, og som dyrker en maksimalistisk og superpyntet stil der det knapt kan bli for mange fjær eller glitrende steiner. Eller for brune bein og sminkete øyne. - Jo mer, jo bedre. Målet er å skinne mest mulig og få oppmerksomhet, vinne alles øyne på dansegulvet, ikke sant, sier sjefdesigner Seija Niskanen hos Chrisanne. I den lille engelske bedriften sør for London jobber 65 mennesker med å spre mest mulig glitter og stas til dansegulv verden over. Deriblant kostymene til "Skal vi danse" for fjerde året på rad, og de seks sesongene av den engelske versjonen "Strictly Come Dancing" på BBC. - Vi driver ikke med forskning, dette er glamourbusiness. Vi vil ikke ha det normale. Vi vil bort fra grå, kjedelige hverdager og inn i en eventyrverden, der alt handler om å forsterke det vakre og gi inspirasjon. Det skal føles som å ta på deg kjolen på bryllupsdagen, sier Niskanen, som legger til: - Men de perfekte kostymene er ikke bare vakre. De må også være behagelige å ha på seg og vise kroppens bevegelser best mulig. Det er viktig at de som har dem på seg er komfortable, ellers klarer de ikke gi alt på dansegulvet. Det har ikke alltid handlet om glitter og glamour. Trine Dehli Cleve, som er dommer i "Skal vi danse" og kan skilte med fire VM-gull og fem EM-gull i konkurransedans, husker at det var enklere kjoler som dominerte da hun selv begynte å danse på 70-tallet. - Mine første kjoler var i tyll. Så kom det mer paljetter, så fjær, så rhin-steiner. Med åra har dessuten skinnende steiner og stoffer blitt lettere tilgjengelige, og danseverdenen har tiltrukket seg flere kreative og kunstneriske mennesker, sier hun. Grethe Andersen, som er spesialkonsulent i Norsk danseforbund samt trener og internasjonal dommer, mener også sportsdansstilen er blitt mer overlesset med åra. - Det er én fjær som er blitt til en hønsegård, sier hun. - Samtidig finnes det regler for hva man kan ha på seg og ikke. Det var en periode for noen år siden hvor kostymene var ganske utfordrende. Da måtte det litt anstendighet til, og vi fikk nye regler, sier hun. I de internasjonale reglene står det blant annet at "the buttocks must be covered at all times". Og en del annet godt bondevett, som Andersen sier. Det var på 20-tallet engelskmennene begynte å standardisere selskapsdanser i konkurranseøyemed. Gjennom 20- og 30-tallet oppsto dermed de såkalte "standarddansene", vals, tango, wienervals, slowfox og quickstep, i sine moderne former. Først på 60-tallet gjorde "latindansene", cha-cha-cha, samba, rumba, paso doble og jive, sitt inntog i internasjonal konkurransedans. Så kom 70-tallet, og verden forandret seg. - Da kom John Travolta, dansegulvene ble små, og det ble vanlig å danse hver for seg, forteller Grethe Andersen. At dansemoten skiftet var med å gjøre den klassiske konkurransedansen til en nisje. Fremdeles skiller idretten seg ut ved sine sterke bånd til fortida. - Standarddansene danses i lengre kjoler, forteller Trine Dehli Cleve. - Der understreker vi opprinnelsen til dansene og arven fra dansere som Fred Astaire og Ginger Rogers. Latindansen er råere, der har grensene flyttet seg og kjolene blitt stadig mindre. Kostymene er mye teater. - Men motene skifter også her, sier Grethe Andersen. - Standardkjolene så før mest ut som pudderkvaster i tyll. Nå er de lengre og friere med kapper og volanger. Og boaene som fantes på hver kjole for noen år siden, er ikke å se i det hele tatt i dag, sier hun. Men dansemotene er ennå et godt stykke unna motebildet for øvrig. - Det finnes noen elementer fra dansesjangeren i motebildet også, som paljetter, chiffon og dramatiske juvelfarger, sier motejournalist i Elle, Anja Stang. - Men der moten søker balanse, virker det som om det er "more is more" som gjelder for danserne. Enten vet de ikke helt hvor de skal stoppe, eller så bryr de seg rett og slett ikke om det. Jeg tror nok heller det er det siste, sier Stang, som synes stilen er morsom i sin egenart. - Det er som om de lever i sin egen boble, og har framdyrket sitt eget svært feminine uttrykk. Mote er det kanskje ikke, men det er mye danseglede, sier Stang. Kostymeansvarlig i "Skal vi danse", Hanne Lein, piller på kjolen til Lene Alexandra. Hun er ansvarlig for kjøp, leie, sying og eventuell omsying av kostymene som hver fredag virvler rundt under lyskasterne på parketten i TV-studioet. Da forventes det klær som er så fjernt fra en vanlig mandag på kontoret som overhodet mulig. Gjerne i knallrosa, sitrongult og neongrønt. Og helst intrikate mønstre med paljetter og sølvtråder og halebusker av fjær. 72 kjoler går med hver sesong. I tillegg til å reise til London for å kjøpe kjoler og sy om slep og bodyer så de passer deltakerne, må Lein ikke sjelden berolige smånervøse deltakere. - Spørsmålet "Skal jeg ha på meg det der?" får jeg ofte i begynnelsen, forteller hun og ler. - Særlig fra sportsguttene. Tore André Flo var først ganske skeptisk til paljettskjortene. Nå skjønner han at det er en sport og en rolle, og er med på både gjennomsiktige skjorter og boleroer. Lein har jobbet med alle fire sesongene av "Skal vi danse". - Vi må tenke på personligheten til deltakerne, hva de skal danse og hvilken historie de skal fortelle når vi setter sammen kostymene. Klærne skal synes på gulvet og understreke bevegelsene. Og det er mye estetikk i bunnen, selv om det kan være grelt. TV-dansen skiller seg likevel en del ut fra sportsdansen. - Det er nok lagt til elementer i showet for å gjøre det glamorøst og interessant, sier Grethe Andersen. - Det gjelder både kostymene og det at de løfter hverandre, noe som ikke er lov i konkurranser. Det er mer moderat i virkeligheten. Ellers minner programmet i stor grad om sportsdanskonkurranser, og trinnene og musikken er de samme. Foran symaskinen sitter 25 år gamle Nadya Khamitskaya i jeans og hettegenser. Et hav av rødt og svart stoff, tett besydd med paljetter, ligger foran henne. Det norske tv-publikummet har nesten utelukkende sett Khamitskaya pyntet til tennene når hun danser med Tore André Flo hver fredag kveld. Men den hviterussiske danseren som kom til Norge i 2000 for å jobbe med sin norske partner, syr også sine egne kostymer. Mange av dem har hun, med kostymeansvarlig Hanne Leins velsignelse, brukt i "Skal vi danse". - Denne har kostet meg ti tusen kroner, sier hun om den røde kjolen hun håper å få danse tango i før programmet er over. - Stoffet er dyrt, og så er den dekket av Swarowski-krystaller. Det koster, men ingenting glitrer så bra som Swarowski-steiner. Og ti tusen kroner er ikke så mye sammenliknet med kjolene til de beste danserne i England. De koster fort tjue tusen. Kjolen har et fossende rødt skjørt med kapper og røde og grønne blader på overkroppen. - Jeg hadde en idé om at jeg skulle være dekket av roser, forteller Khamitskaya, som har danset siden hun var åtte år gammel og tegnet sine egne kostymer omtrent like lenge. Da hun var tenåring begynte hun å sy dem selv. - Det morsomme er at jeg egentlig ikke er så glad i maksimalisme, innrømmer hun. - Men dansekjoler ser ikke dyre ut hvis de ikke er pyntet. Det som ville vært en pen aftenkjole kan bli helt borte på dansegulvet, der det kanskje er tjue par samtidig. Det er viktig å lage noe som er spesielt, som gjør at folk snur seg og spør "Hva var det?". Men selv om det er noe ganske annet Nadya tar på seg en helt vanlig fredagskveld, er hun glad i sportsdansstilen. - Dansekonkurranser er det eneste stedet i verden i dag der du kan gå med så fine kjoler uten at det ser unaturlig ut, sier hun. - Men du føler deg litt latterlig når du sitter i alt utstyret på flyplassen. Det er nemlig ikke alltid du har tid til å skifte etter en konkurranse før du må reise videre. Siri kalvig er akkurat ferdig med kostymeprøven. - Før konkurransen tenkte jeg at det med klærne bare ville bli et styr, sier hun. - Men jeg synes det er morsomt å se hvordan hver av disse dansene har sin egen karakter, at trinnene og looken går sammen i en fortelling og en karakter som har en lang historie. Det er en grunn til at det er som det er. Hun har satt to onkler, tante, far, sønn og datter på utstilling | Charlotte Thiis-Evensen. Sterkt: Thiis-Evensen har filmet sin egen sønn i krigslek og lagt ekte skytelyder oppå. Velbrukt: Kunstneren har selv spilt på familiepianoet i sju år. - En typisk borgerlig ungpiketradisjon. På utstilling: Familiebilder som inntil nylig har hengt over pianoet hjemme i Brevik. Det bygges en leilighet i Kunstnernes Hus. Hit skal familien til kunstner og journalist Charlotte Thiis-Evensen flytte inn neste uke, i form av forskjellige dokumentariske kunstprosjekter i utstillingen "I de beste familier". - Dette skal være gangen. Så er det soverom, kjøkken, stue, bad og balkong, forklarer Thiis-Evensen der hun står midt i rammeverket tegnet av arkitekt Siri Liset. Her skal det komme opp halve vegger, dører og vinduer som skal ramme inn til sammen seks arbeider om fem familiemedlemmer. Det er tidligere prosjekter om onkelen med glassøyet, sønnen som leker krig med en kamerat og dattera som krangler om å få lese Donald. I tillegg til to nye, ett om kjendisarkitekt-onkelen som snakker om fasader og et rom med det gamle familiepianoet og alle familieportrettene rundt. Utenfor leiligheten finner vi også filmen om den 70 år gamle tanta som drar til frisøren for første gang og installasjonen "Faren min forsøkte å ringe moren min". Sistnevnte består av bilder og videoer Eyvind Thiis-Evensen tok med mobilen fra sykesenga ved en feiltakelse rett før han døde, i et forsøk på ringe sin kone. - Jeg har jobbet med virkeligheten som utgangspunkt i flere år, og det ble etter hvert så mange kunstverk om min egen familie at jeg fikk ideen om å samle det til en helhetlig utstilling. Men dette er sluttstreken for bruk av min egen familie, sier Thiis-Evensen. - Hvorfor har du valgt å bruke din egen familie så mye i arbeidet ditt? - Det er lett å ta tak i det som ligger nært rundt meg. Familien gir mye tillit og større frihet. Jeg forsøker å si noe om innside og utside, fasader og baksider. Det passer godt å samle dem til én biografisk enhet, sier hun. - Er det ikke også mye som blir vanskeligere når du skal dokumentere din egen familie? - På mange måter er det jo det. Det finnes noen etiske grenser, og det er en vanskelig balanse. Jeg vil ikke utlevere familien heller. I stedet for å bli uvenner med noen har jeg heller valgt å legge bort noen gode historier. Poenget er å finne det allmenngyldige, det andre kan kjenne seg igjen i. - Bildene fra faren din er veldig sterke, var det greit for resten av familien å bruke dem? - Det var faktisk søsteren min som fant bildene på mobilen og mente det måtte være noe for meg. I det tilfellet måtte jeg legge det fra meg i to år for å tenke meg om. Jeg måtte finne ut om det ble for privat, om det ville være verdifullt for andre. - Er din familie spesielt interessant, tror du? - Nei, de er nok helt vanlige. Alle familier har sine ting. Men virkeligheten er annerledes enn jeg trodde da jeg var barn. Jeg vokste opp i en idyllisk, borgerlig virkelighet. Det var først da jeg ble 20 og voksen at det raknet. Livet er ikke perfekt. Vi er en storfamilie der alle støtter hverandre. Men så begynte folk å skilles, og å bli syke, sier Thiis-Evensen. Faren hennes fikk en sjelden variant av Parkinsons og døde for to og et halvt år siden. I tillegg til installasjonen med mobilbildene hans har hun også inkludert lydverket "En av hundre tusen" i utstillingen. Den framstår som en reportasje der Thiis-Evensen intervjuer en lege om denne sykdommen. Først etter en stund forstår publikum at det er en datter som intervjuer sin egen far. Sist uke ble familiepianoet kjørt fra Brevik til Oslo. Thiis-Evensens kjæreste, samtidskomponisten Eivind Buene, har laget et eget stykke til utstillingen. Det kan bare spilles på dette pianoet, med alle dets sure toner, et stykke som skal fortelle pianoets egne nostalgiske minner om en tid da Charlotte og hennes søsken spilte på det som barn. I gangen til leiligheten skal videoarbeidet "fasade" henge. Her har Charlotte Thiis-Evensen intervjuet sin onkel, arkitekturprofessoren Thomas Thiis-Evensen, foran Nationaltheatret, Stortinget og Slottet. Han forteller om hva de forskjellige fasadene sier om hva som skjuler seg på innsida, og niesen har også filmet i smug mens de to går mellom byggene og snakker om stort og smått. I ettertid har hun avslørt opplegget for onkelen. Det er lett å se på fasadetemaet som en fellesnevner for hele utstillingen, men det er ikke Charlotte Thiis-Evensen helt enig i. - Det er mange små, rare temaer. Og det handler ikke om min familie. Hun hadde ikke sett for seg å samle de enkeltstående arbeidene til ett før en gallerist i Frankfurt kom med ideen. Nå regner hun med at familiemedlemmene har blitt så vant til arbeidet hennes at denne utstillingen ikke skal bidra til ytterligere uro. Selv om familieportrettene av brudepar og andre som skal henge over pianoet, ikke er helt avklart ennå. - Jeg er litt redd for at noen skal komme og rive dem ned. Folk ser alltid seg selv i arbeidene mine. Vampyren | Vamp-sjef Øyvind Staveland (48) om tap, krangling og frykten for at fingrene skal visne. Kjærligheten: - Jeg falt pladask! Staveland og hans nye samboer Ragnhild. Hard på fela: - Det er jo alltid en melodi å lage. Selv om ingen venter på han, sier Staveland. Han lærte tidlig å spille hardt. Konfirmanten: Felespilleren i en uforglemmelig dress på sin store dag. Suksess: Vamp ble kåret til Årets Spellemann i 2007. Sunn oppvekst: - Har du sett en sånn velfødd liten jævel noen gang? Melodi og lyrikk: Staveland og lyriker Kolbein Falkeid som har skrevet mange tekster for Vamp. Far og sønn: Staveland og sønnen Joar underholder i konfirmasjonen til eldstesønnen Odin. Odin er nå med i Vamp. Vamp i vannkanten: Tre eldre herrer og tre nye, unge utgjør dagens Vamp. Det er grå oktober, havet knuser mot land. Og regnet, regnet faller kaldt over Karmøy, det strømmer ned over flyene som letter fra flyplassen, over forblåste lyngheier og den sugende asfalten på riksvei 47, og det plasker på panseret til den gullfargede Roveren på vei mot Haugesund. Bak rattet sitter Øyvind Staveland, felespilleren, fløytisten, trekkspilleren, komponisten og sjefen i Vamp. Han har olabukse med hull på det høyre kneet. Korte, grå skjeggstubber kjemper seg fram i det lett rødsprengte ansiktet. De lyse krøllene virvler ned i panna. - Det er veldig flott. Vindusviskerne stryker som fiolinbuer over frontruta, og Staveland titter ut gjennom dogget. - Store, fine sletter. Grønt og åpent. Men også høye fjell og havet som slår inne fra alle kanter. Det er ganske barskt. Det kan være mørkt og dystert her. Når fjellene krever sin plass og sjøen får brøle. Mens Staveland kjører forbi steingjerder og sauer tynget av regnvåt ull og over Karmsundbrua, kan vi kort oppsummere historien. En gang gikk en lyslugget mann i svart feierfrakk på Haugesunds tak. Han gikk der og plystret, tenkte på et dikt. Staveland hadde alltid med seg en diktafon i lomma. Han kunne stå på taket og nynne inn en ny melodi. Høsten 1990, i feiervesenets lokaler, samlet Staveland fem lokale musikere. De ble Vamp. På haugesundsk sang de om horisonter, hav, lengsel, kjærlighet. Nå, atten år seinere, kommer deres ellevte album som... -... vi har kalt "St. Mandag" fordi mandag byr på nye muligheter, ny uke, ny start. Det er en slags hyllest til hverdagen. Hverdagen er jo mye viktigere enn festen. Jeg er veldig glad i fest også, men da vet du hva du skal. Hverdagene rusler og går, og da kan alt eller ingenting skje. Til det nye albumet har sønnen hans Odin skrevet fem av sangene. - De færreste sønner ønsker sin egen far som fotballtrener. Hvordan er det for sønnen din å ha far som sjef i bandet? - Det er mer spesielt enn fotball. I et band er du sammen veldig mange døgn i løpet av et år. Tett innpå hverandre. Den største utfordringen er å legge vekk farsrollen. Nå må du stå opp, nå må du spise sunt, ikke gjør det. Det er ikke så lett. - Skal vi kjøre opp på et fjell, så du får sett Haugesund skikkelig? Derfra kan du se Utsira, Bømlo, ja, nesten helt til Stavanger. Det er flott der oppe. Veien oppover svinger seg gjennom skogkledde åser. Staveland peker og snakker om lysløyper og turterreng. Han sier han løper eller sykler nesten hver dag. Også på turné. - Jeg er litt plaget av revmatisme, så jeg er tvunget til å holde meg i form. Ellers får jeg fort betennelser. - Gjør det vondt å spille? - Ja, innimellom. Jeg må ha med meg mange isposer når vi skal spille. Av og til blir det så ille at jeg trenger en injeksjon kortison, men vi har aldri avlyst en konsert på grunn av det. - Er du redd for at fingrene en dag slutter å virke? - Ja. Men det ville ikke ha betydd slutten på musikken. Jeg kan jo lage musikk uten armer og bein. Vi har kommet til toppen. Det er helt grått. Staveland setter bilen i revers. - Vi ser jo faen ingenting. De hadde spilt og spilt, klatret og klatret. Og i 2006 var Vamp der. På toppen. De solgte 250000 eksemplarer av albumene "Siste stikk" og "I full symfoni". 150 utsolgte konserter, utsolgt turné med Kringkastingsorkesteret, utsolgt Oslo Spektrum. Men akkurat der, på toppen, skjedde det noe. Vidar Johnsen, som hadde vært vokalist i sju år, sendte en slags oppsigelse på e-post og Staveland sa til ei avis at det var "uaktuelt å fortsette samarbeidet med Vidar Johnsen". Det blåste hardt på Vestlandet. - Vi kunne ikke ha fortsatt slik som det var. Da hadde vi tatt livet av Vamp. Det er jeg helt overbevist om. - Hvorfor det? - Det er bare noe man kjenner etter hvert. Hvis ikke samarbeidet sitter, og fokuset blir flyttet bort fra det man egentlig holder på med, så går det gal vei. - Hvor lå fokuset? - Det er vi nok uenige om. Men det føltes ikke som vi hadde en god arbeidssituasjon på slutten. Viljen og kjærligheten til å gå på igjen, begynne med nye dikt, skrive nye melodier, at alle vet hvor vi vil, at alle vil dra i samme retning, er nødvendig for oss. Vi kom til et punkt der vi ikke hadde lyst til å starte igjen. Og det måtte vi gjøre noe med. Ingen var fornøyd. Men vi klarte likevel å være begeistret på scenen. - For dere var ikke like begeistret bak scenen? - Nei? ... men vi hadde ingen store pågående konflikter. Men det er mange måter å være uenige på. - Hvordan vil du karakterisere lederstilen din? - Ganske bestemt, krevende og vanskelig for noen. Men jeg er ikke redd for å ta diskusjoner eller si unnskyld hvis jeg går for langt. Jeg tror ikke de føler seg dirigert. - Har du snakket med Vidar Johnsen etterpå? - Ja, det har jeg. Vi har et ordentlig og greit forhold. Jeg tror det var veldig bra for begge parter at det skjedde der og da, selv om det ble litt mye rabalder. - Nå har dere byttet vokalist to ganger. Hvordan går dere fram, bruker dere Manpower? - He-he! Vi har aldri planlagt dette. Jan Toft, vår første vokalist, sa fra på lokalradioen at han sluttet. Men det har ikke vært så vanskelig å finne vokalist. Paul Hansen har både god stemme og haugesundsdialekten inne. Paul Hansen (27) kommer fra haugesundsbandet Cortina, og var tolv år da Vamp ga ut sitt første album. - Dere gjør med vokalister som eldre menn gjør med damer. Dere finner dem yngre og yngre? - Jaaa. Vi har vært borti både eldre og yngre menn, vi, med stort hell. Nå trengte vi noe nytt fra en som var ung og sulten. Vi kjører forbi hus med grå skifertak, svarte tak, røde. Opp av alle husene stikker pipene. - Alle disse husa har jeg feid. Jeg var feier, vet du. Jeg vet nesten hvor klokka henger på veggen i hvert hus i Haugesund. Ha-ha! Femten til tjue piper feide han hver dag. Han ramlet ned flere ganger, men aldri så hardt at han ble skadet. - Men jeg fikk noen hundebitt av bikkjer som gikk løs i hagene. Staveland likte å stå der på taket, se utover byen, gatene, hustakene. Før han gikk videre. - Jeg likte å gå fra hus til hus. Møte menneskene som bodde i husa, hvis de var hjemme. Så følte jeg at jeg hadde gjort en bra jobb, ikke bare fordi jeg hadde feid så mange piper, men også fordi jeg hadde satt meg ned og pratet med noen som gjerne ville prate. Det sitter mange ensomme folk i husa, og det var nesten like viktig å snakke med dem som å feie pipa deres. Vi visste jo at de ikke fyrte noe særlig uansett. Feiinga ga ham betennelser i armen. I 1996 ble han operert, og han måtte velge om han ville være feier eller musiker. Armen tålte ikke begge deler. - Jeg savner å være feier. Han kikker ut bilvinduet. Takene er blanke av regn. - Det hadde vært glatt der oppe i dag. Vi har kommet fram. Staveland parkerer i oppkjørselen, glemmer å trekke i håndbrekket og bilen ruller bakover. Den beige sveitservillaen fra 1911, med den hvite pipa som han feier selv en gang i året, ligger gjemt bak en grønn hekk i den eldste delen av Haugesund. Huset er omringet av epletrær, plommetrær, rogn og ripsbusker, og på baksiden bøyer en trebru seg elegant over en karpedam. Staveland går inn i annekset - uthuset som han kaller det - bytter til tresko og setter seg ned i skinnsofaen. Han har selskap av en mandolin, to trekkspill, ei stor potte full av fløyter, fire gitarer, ei fele, ukulele og et gammelt orgel i tre som har stått på et fyr ute i havet. Han bygget uthuset med egne hender i 1993, med torvtak og det hele, som kontor og studio. Her har mange av Vamps sanger både blitt skrevet og spilt inn, og på ei trehylle over kontorpulten står resultatet: Fire brune harper. Fire Spellemannpriser. Over brystpanelet er alle veggene tapetsert med avisutklipp om Vamp, helt opp til taket. Overskriftene er store, svarte og hyggelige: "Imponerende debut". "Havsalt Vamp". "Et folkeeventyr fra vest". "Vamp feber". "Viltre, vakre Vamp". "Vamp selger vannvittig". "Magisk Vamp". - Og der henger den aller første plakaten vår! Det er herfra Staveland driver Vamp, som den bedriftslederen han på sett og vis er. Han styrer booking, management og er deleier i plateselskapet. Over pulten henger en stor, grønn kalender. På alle dagene fram til 14. desember er det skrevet et nytt stedsnavn med kulepenn. Stavanger, Bergen, Elverum, Horten og Skien. Vamp skal spille femti konserter på halvannen måned. I et år har Staveland forberedt turneen. Han har booket konsertstedene, han har bestilt hotell, sendt ut plakater og kontrakter, bestilt flybilletter, ferjebilletter og togbilletter. Tidspunkter for lydsjekker, når de skal signere plater, når de skal intervjues av lokalaviser, når de har fritid, når de skal avvikle de to faste treningsøktene i uka, ja, alt dette, har Staveland planlagt og skrevet opp i ei reisehåndbok. - Har du planlagt når dere skal spise middag? - Ja. Vi har bestemt oss for å spise middag sammen hver dag. Minimum tre timer før konserten. - Får de andre selv bestemme hva de skal ha på seg på scenen? - He-he! Ja, det gjør de. Og at Øyvind Staveland i det hele tatt klarer å holde styr på alt dette, burde det ha vært forsket på. For dette er en mann som kan leite etter mobiltelefonen mens han prater i den og som jevnlig finner lommeboka i kjøleskapet. Det kunne ha vært fortalt mange historier om biler, men dette er historien som topper dem alle: Staveland hadde kjørt til banken i Haugesund om morgenen. Han parkerte, lot bilen stå på tomgang og gikk inn. Klokka fire, nesten en hel arbeidsdag seinere, ringte telefonen hjemme hos Staveland. Det var fra banken. De lurte på om det var hans bil som sto og gikk på fortauet på utsida. Det var det. Staveland hadde gått rett ut av banken og spasert hjem. - Det er egentlig ganske kjipt. Det suger krefter og tar veldig mye tid å leite etter alle disse tingene. Men alt det andre, som har med bandet å gjøre, det er ikke noe problem. Det er jo viktige ting. Vi kommer alle til å bli blåst ut som lys på ei bursdagskake. Vi bare håper det tar lang tid. Vi bare håper at det ikke skjer med noen som står tett inntil oss. Det var det som skjedde med Staveland. Det vi alle frykter skal skje. I 22 år hadde han vært sammen med Åse. I mange av åra hadde de vært gift. I fem år hadde hun kreft. Staveland trekker pusten og slipper den ut gjennom nesa. - Det er utrolig vanskelig for alle å oppleve et samlivsbrudd. Det gjorde vi. Vi var separert i halvannet år. I tillegg hadde hun vært alvorlig syk gjennom mange år. Og til slutt mistet Odin og Joar sin mor. Alt dette kom oppi hverandre. Det var noen ganske vonde år. Samme året som Åse gikk bort, i 2005, kom albumet "Siste stikk". Det ble dedikert til henne. Staveland pirker på noe inne i håndflata. - Mye ligger bare i en tåkedis. Alt var vanskelig, det var vanskelig uansett hvor jeg var. Om jeg var hjemme eller spilte konserter. Det finnes ikke mange steder som er gode å være når man opplever slikt. Han ville helst være sammen med tenåringsguttene. Se om de hadde bruk for ham. Han tok yngstesønnene ut av skolen og med på turné som rigger og sjauer. - Jeg ble nok, og er fortsatt, ganske observant på barna mine. De har opplevd noe ikke alle unger opplever i den alderen, heldigvis. - Når du tenker på din tidligere kone nå, hvilke tanker dukker opp? - At hun har det godt hvis hun ser hvordan guttene hennes klarer seg. Hvordan de oppfører seg. Hvor flotte de er. Hun kan være både stolt og trygg på guttene sine. Det har jeg tenkt på flere ganger. Staveland har klart seg han også. - Det er ingen annen måte å takle slike ting på enn å jobbe seg gjennom det. Ingen andre oppskrifter. Man må være rettferdig og tøff mot seg selv, komme seg opp og stå så godt man kan. Jeg tror stort sett jeg har vært ganske lik hele tida selv om jeg fikk meg en trøkk. Man kjemper jo en kamp hele livet, for å gjøre sitt beste. Hver morgen går Staveland de tjue skrittene fra døra, over steinhellene, over grusen og opp fire trappetrinn til uthuset. Han har løpt i skogen og tatt badstu, men klokka ti er han klar på kontoret. Han øver litt på trekkspillet. Skifter strenger på fiolinen. Sitter ved orgelet. Prøver å lage en ny melodi. - I lange perioder kan det være fullstendig tørke. Da går jeg inn her og begynner å leite. Det er steinarbeid. Tungt og kjedelig. Men plutselig er det noe som bare åpner seg, og så har jeg et eller annet å jobbe videre på. Når jeg har ønsket noe, ikke fått det til, kjempet for det, og så kommer det! Det er det største øyeblikket. Andre ganger kommer en melodi i bilen eller på flyet. Han sitter der og nynner og skribler ned noen noter, og melodien blir ferdig på tjue minutter. - Det gir selvtillit. « Jeg har ikke mistet det ennå. Her er det håp! » Noen melodier har vist seg å vare lenger enn andre. Kanskje var det på Svalbard de første tonene dukket opp? Det var i hvert fall midt på 1980-tallet. Var det egentlig på Svalbard? Det har jo blitt så mange melodier. Men akkurat disse tonene skulle bli en sang som fikk folk til å gråte. Det skulle bli Rogalands nasjonalsang, en sang som fikk publikum til å skjelle ut Vamp den eneste gangen de ikke har spilt den på en konsert. Du verden. Hvilket fantastisk øyeblikk det må ha vært da de første tonene dirret i Stavelands indre. - Nei, det var ikke sånn for meg. Jeg følte ikke at jeg bar på noe spesielt. Han bar på den i mange år. Han spilte melodien alene på blekkfløyta si. Han spilte den på fest, i bryllup, i bursdager, i begravelser. Sangen uten navn, uten ord. - Eg e ganske sjenerte. Siden jeg spilte den melodien ofte for andre, må jeg ha vært ganske trygg på den. Men jeg trodde jo ikke den skulle bli spilt så mye som den ble. Først på nittitallet fikk melodien en tekst. Den fikk et navn. "Tir n'a noir". - Når vi spiller den, selv når jeg lukker øynene, merker jeg måten folk tar imot den sangen på. Jeg merker stillheten. Det er fascinerende og bevegende. Det er en svær opplevelse å se sin egen sang bli mottatt på den måten. Det knirker i døra. Inn kommer Ragnhild med felene som har vært til reparasjon i byen. Felespilleren og sykepleieren fra Sørlandet traff hverandre etter en konsert. Ei uke seinere snakket de sammen igjen. Og for ikke å tvære dette ut, kan vi vel kort bare nevne at det ikke er på grunn av været at Staveland snekrer på et nyinnkjøpt hus i Grimstad. - Det var kjempestort! Jeg hadde i utgangspunktet nok med meg sjøl. Jeg hadde ingen planer om ei ny dame. Men jeg falt pladask og har det veldig godt. Man skal aldri gi opp. - Har hun gitt deg mange nye melodier? - Hun har i hvert fall gitt meg lyst til å skrive musikk. Det er mulig naboene stusser litt. I hvert fall om vinteren, når det snør og blåser og er bitende kaldt. Men nesten hver kveld, gjerne klokka ett på natta, tar Staveland på seg topplue, tjukk jakke og pledd og setter seg ut på terrassen. Der tenner han masse stearinlys og så sitter han der. Kanskje skriver han, kanskje nynner han, kanskje leser han et dikt. I timevis kan han sitte der. - Det er et bra sted å tenke. - Du er en mann som liker å se på stjernene? - Ja. I det hele tatt så liker jeg å se ut i lufta. Nistirra på ei bølga på sjøen. Et tre som svaier. Jeg blir rolig av det, og jeg trenger litt hjelp til å bli rolig av og til. Staveland mener han har lært seg lettere å bli begeistret. - Og det er bra, for det verste som finnes, er å leve i et gråvær, ei tåke, kor alt e greit. Hvis du ikke lar toppene og bunnene gå i kroppen på deg, visker du ut alt. Han tørker bort ringen av vann etter glasset med hånda. - Da blir alt greit. Men alt blir også grått. Herborg Kråkevik har heldigvis sluttet å stjele | Søndagsintervjuet. Hvordan er det nye albumet ditt sammenliknet med de gamle? - Det er veldig annerledes. Mens de gamle albumene var mer nostalgiske, er all musikk på "Annleis enn i går" nyskrevet. Hvor finner du inspirasjon til tekstene dine? - Ideene får jeg når jeg reiser eller når jeg er ute og sykler. Fellesnevneren er at jeg ofte er i bevegelse. Når jeg først har funnet ideen til teksten, setter jeg meg på lesesalen "Diamanten" i København og skriver sangtekstene. Her er det så lett å finne konsentrasjonen som jeg trenger. Du har uttalt at du er en ivrig nasker. Hva var det siste du stjal? - He-he. Jeg har nok sluttet med det. Tror nok det er det beste. Hvordan ser din perfekte søndag ut? - Jeg må ha god tid og absolutt ingen planer. Gjerne P2 i nærheten - med klassisk formiddagskonsert og kanskje noen aviser. Liker også å gå i kirka. Det er utrolig mange fine menigheter i København, som er mindre familiepreget enn de jeg er vant med i Norge. Tekster og musikken spiller en større rolle her i København. Din favoritt roman er? - "Udødeligheten" av Milan Kundera. Hvor reiste du sist? - Var noen dager med familien i fantastiske Roma for bare ei uke siden. Det var fjerde gang jeg besøkte byen. Hovedstaden har noe helt eget over seg og den minner ikke om noen andre byer. Hva er ditt favorittreisemål? - Jeg reiser mye, og er det ett sted jeg gjerne skulle vært mer, så er det et lite sted som heter Gryting i Hardanger. Der er jeg altfor sjelden. Hvilket sted drømmer du om å reise til? - Jeg reiste rundt i Sør-Amerika for noen år siden. Men fikk aldri tid til å besøke Argentina. Dit har jeg lyst til å dra. Tenker du på miljøet når du flyr? - Det gjør jeg, og ja, jeg har dårlig samvittighet når jeg flyr. Trøster meg med at jeg ikke kjører så mye bil. Jeg prøver å begrense flygingen, men det er vanskelig med den jobben jeg har. Hva driver du med på fritida? - Synes det er rart med folk som har tid til å ha en hobby. Når jeg først har fri, har jeg behov for å lese og være sammen med familien. Hvilken hobby ville du hatt, hvis du hadde tid? - Da ville jeg gravd litt i jorda og plantet noen planter. Hvor ofte trener du? - Det varierer. I perioder er jeg veldig flink, men det er også perioder der jeg ikke er så flink. Prøver å få til litt svømming og løping tre ganger i uka. Hva løper du 60-meteren på? - Sikkert en dårlig tid. Er utrolig lang og treig. Hva jeg løp den på som ung, har jeg glemt. Men jeg husker at jeg gruet meg skikkelig. Hva tar du med deg på hyttetur? - Ei god bok. Hvilke fem ting redder du ut hvis det begynner å brenne? - Hvis jeg våkner først, redder jeg mannen og dattera mi. Det teller som to ting. Så tar jeg med meg Mac'en min, der jeg har alt av tekster, noter og ideer. Den originale Bjørnstjerne Bjørnson-statuen min må reddes og maleriet mitt av William Skotte Olsen. Hva var det siste du fikset selv? - Jeg er helt elendig på å fikse ting. Mannen min er ikke noe bedre selv, så det går nok utover naboene når noe går i stykker. Hva gjør du de siste fem minuttene før gjestene kommer? - Hvis publikummet er en slags gjest, setter jeg meg ned og går igjennom det jeg skal si mellom sangene. Betaler prostituerte for å spille i "Pretty Woman" | Teater vekker debatt i Danmark. Publikum velger hvem de vil ha. Står bak stykket: Manusforfatter Jeppe Kristensen og instruktør Tue Biering. Hollywood-Askepott: Ikke alle historiene om prostitusjon er like rosenrøde som i "Pretty Woman" -filmen med Julia Roberts i hovedrollen. (Dagbladet.no): Skuespiller Julia Roberts store gjennombrudd var i rollen som den prostituerte Vivian Ward i "Pretty Woman". Hennes møte med Richard Gere i rollen som Edward Lewis kunne gi et glansbildeaktig inntrykk av livet som prostiuert. Når "Pretty Woman A/S" nå settes opp som teaterstykke på Ta'i Teateret i København førstkommende lørdag, blir muligens inntrykket av hvordan det er å være prostituert litt annerledes. Hver kveld vil det nemlig hentes inn en ekte prostituert til å tolke rollen. Publikum stemmer inn | Et kamera vil filme en rekke prostituerte ved Halmtorvet, like ved Hovedbanegården og den trafikkerte Istedsgate i København sentrum. Publikum følger dette fra tv-skjermer inne i teateret, og stemmer over hvilken prostituert som skal få spille kveldens hovedrolle. Den som blir valgt ut, blir deretter betalt og hentet inn på teateret, der et tidsur gir henne nøyaktig én time på scenen. Hun får på seg nye klær, samt en øreplugg som gir henne Vivians replikker fra filmen på øret. - De første ti minuttene hver kveld er eksplosive. Det er her møtet mellom vår Richard Gere og den prostituerte skjer. Men det er også her publikum blir konfrontert med deres kjøp. Endelig opplever publikum hvordan virkelighet og fiksjon smadrer sammen. Vi er i Hollywood og på Halmtorvet på en gang, sier instruktør Tue Biering. Rommende rituale | Manusforfatter Jeppe Kristensen forteller at han vil prøve å gjenskape prosessen der den stygge andungen forvandles til en svane, bare fjernet fra Hollywoods bløte lys og stjernestøv. - Vi er opptatt av den lille teatrale handlingen møtet mellom en kunde og en prostituert faktisk er. Sett utenfra er sexhandelen et simpelt forhold - en pengetransaksjon som resulterer i en ytelse. Men ser man litt nærmere på det, ser man et rituale som rommer mer enn bare sex. Det er et bilde på menneskets trang til bekreftelse, til å bli sett. Det er også et bilde på mangel på kjærlighet, de meget triste sidene ved narkotika, svikt i barndommen, og så videre. Det er mange emner som blir konsentrert i denne handlingen, sier Kristensen til Dagbladet.no. - Sjokkert | Teaterstykket, som har mottatt 987.000 danske kroner i støtte fra det statlige kunstrådet, har ikke overraskende vakt reaksjoner. - Kom i zoologisk hage og se et ordentlig ludder! Helt ærlig, dette minner meg om den gangen man kunne se skjeggete damer og vansirede personer på sirkus. Jeg er svært sjokkert over at noen kan lage et slikt teaterstykke, sier den tidligere prostiuerte Lita Malmberg til Politiken. Malmberg jobber nå som psykoterapeut og sosialpedagog, og bruker sine erfaringer som gatearbeider. - Det er utrolig skadelig for kvinner å selge seg selv, både fysisk og psykisk. Jeg synes ikke det er ok at man kjøper skrøpelige kvinner og eksponerer dem på en slik måte. De kjøper jo også kvinnene, sier hun til avisa, og utdyper: - Hvis jeg hadde fått det tilbudet den gang jeg selv var prostituert, hadde jeg hoppet på fordi jeg var så langt ute. Og i dag ville jeg ha måttet leve med at jeg hadde eksponert meg selv. Det er ydmykende for kvinnene at de skal settes opp foran et publikum med velstående borgere. Som en robot på gata | Teatergjengen har jobbet lenge med å komme under huden på miljøet rundt Halmtorvet. De har også knyttet til seg en tidligere prostituert som konsulent og hatt mange møter med gateprostituerte, der de fleste skal ha vært positive til prosjektet. Politiken har snakket med Marianne, som ikke vil oppgi sitt etternavn. Hun er en av de prostituerte som kan tenke seg å stille opp til casting på premierekvelden den 1. november. - "Pretty Woman" er en pike som får sjansen til å vise at hun er verdt noe. På gaten oppfører jeg meg som en robot, men her kommer mitt sanne jeg opp i meg. Jeg er plutselig et ekte menneske igjen. Manusforfatter Kristensen mener at de gir jentene som deltar i stykket et reellt valg når de tilbyr dem rollen i "Pretty Woman A/S". - Vi gjør vårt beste for å være en gentlemannskunde. Vi forklarer dem presis hva det er de skal gå inn til, og de får lov til å prøve det ut først. De har valget mellom å være sammen med oss, eller en vanlig kunde - og at mange foretrekker å være sammen med oss kan jeg godt forstå, sier Kristensen. - Gir jentene et ansikt | - Inntrykket jeg får når jeg går nedover Istedsgate som privatperson, er et at de prostituerte bare står der som kulisser man ikke forholder seg til. Det må være ganske forferdelig å stå der, uten at noen er villige til å se deg i øynene. Med dette teaterstykket prøver vi å gi jentene et ansikt, sier Kristensen videre. Som i Oslo er det i København prostituerte fra en rekke land, og ikke alle snakker eller forstår dansk. - Vi har forsøkt å henvende oss til også de utenlandske prostituerte, men da er vi blitt jagd vekk. Det er dessverre slik at de som regel ikke er herre over egne liv - det er noen andre som bestemmer over dem - og de kan dermed ikke ta det valget vi tilbyr dem. Hvis vi forstyrrer en kunde, er det bad for business, sier Kristensen. - Er det aktuelt for dere å ta med "Pretty Woman A/S" -stykket til Norge? - Å sette opp et slikt stykke krever et virkelig stort arbeid, der man må lære miljøet å kjenne. Men det kunne vært moro - såvidt jeg har forstått har dere en prostitusjonsdebatt gående hos dere også? Slik skifter du dekk | Hvem er best av dekkmester Tommy Sharif og førsteelsker Rune Rundberg? Slik skal det også gjøres: Lær å skifte hjul med Rune Rudberg. Over store deler av Norge skjer det samme hver eneste oktober eller november: Den første snøen kommer. Og den kommer som regel som julaften på kjerringa. Så også i år. Dekkmester Tommy Sharif tar jobben med å vise Dagbladets utsendte damer hvordan man skifter dekk på den firhjulte. Nesten samtidig, på en annen kant av byen, tar førsteelsker Rune Rudberg jobben med å hjelpe "Hjelpekorpset", Solveig Kloppen og Helen Vikstvedt. På høy tid | Og har du ennå ikke gjort det selv, så kan det allerede være for seint. - Jeg kjørte utfor veien på vei til barnehagen i morges, så da er det på tide å skifte til vinterdekk, sier Kjetil Hasselberg, kjent som den ene halvparten av komikerduoen Kjetil og Kjartan. Kaoset utenfor Sharifs dekksenter på Skedsmokorset er komplett. - Det ser ut som vi er de eneste som visste at det kom til å snø, sier dekkgründer Tommy Sharif og ler. I går skiftet han og kollegene hos Sharifs dekksenter på Skedsmokorset dekk på 400 biler - i løpet av dagen rekker de kanskje enda flere. Kjetil Hasselberg kjøper - som de fleste andre kundene - nye vinterdekk samtidig som han kjøper seg unna skiftinga. - Jeg bor på landet, så jeg kjører piggdekk, sier Hasselberg - som ikke tør annet etter dagens eskapader på vinterføret. Og han synes det er helt greit å slippe og skifte dekk selv. Du trenger ikke pigger | Det synes Tommy Sharif også. Han har nemlig litt bedre utstyr enn deg og meg og Rune Rudberg når vi skal legge om til vinterdekk, for eksempel løfteplattform og elektrisk muttertrekker. Likevel mener han det ikke er noe hokus pokus å skifte dekk sjøl. - Det er en del ting du bør huske på, som å sette dekket rett vei, sier Sharif, og peker på pilen som viser mønsterets retning. - Hvis det settes feil vei er det ganske alvorlig, sier han strengt. I Oslo koster det dessuten ekstra å kjøre med piggdekk. - Bare to av ti som kommer hit velger piggdekk. De piggfrie vinterdekkene er faktisk bedre til de aller fleste føreforhold - unntatt is, sier Tommy Sharif. Og legger til: Med forbehold om mine noe begrensede geografikunnskaper. Og med et lite forbehold til: - Selv kjører jeg faktisk med piggdekk. Fordi jeg kjører altfor fort inn i alle rundkjøringer og kryss og overalt, sier en bittelitt beskjemmet Tommy Sharif til Dagbladet.no. Les også: Det kom en fyr gående med dekkene i trillebår | - Jeg har hørt om tilfeller der bruden ikke var mer enn ni år | Likevel blir mindreårige jenter giftet bort til rike menn, sier jordmoren Firooza fra Afghanistan. Prøver å få sin gravide kone til sykehuset: Abdul Hakim i Faizabad gjør sitt beste for å hjelpe kona og det ufødte barnet. Men mange fødende afghanske kvinner får ikke tilsyn av lege, fordi ektemannen ikke ønsker at hun skal bli sett av andre menn. Foto: Ahmad Sear / REUTERS / SCANPIX | - Jeg var livredd. Hvis Taliban fikk tak i meg, ville jeg blitt hardt straffet. Det var jo ikke lov for en kvinne å forlate huset uten mannlig anstand, forteller Firooza Mushteri (24). Det var like før 9/11 og den USA-ledede krigen mot Afghanistan. 17 år gamle Firooza var alene hjemme med moren i Kabul, da den invalide nabokona banket på døren. - Datteren hennes skulle føde. De måtte på sykehuset, men ingen av mennene i familien var hjemme. Den gråtende kvinnen tryglet meg om hjelp. Så jeg tok på meg klærne, skoene og hatten til faren min. Sjalet hans tullet jeg godt om ansiktet, så ingen skulle se at jeg var kvinne. Så bega vi oss til sykehuset. Men jeg var hele tiden fryktelig redd for at Taliban skulle stoppe meg og spørre om noe, sier Firooza. Ingen Talibankrigere stoppet det lille følget den kvelden. Etter noen få timer, var Firooza og nabofamilien trygt hjemme igjen. - Jeg har aldri vært så redd verken før eller siden. Men neste dag fortalte jeg faren min at jeg ville bli jordmor. Afghanistan trenger jordmødre, sier 24-åringen. I dag er Firooza visepresident i Afghanistans Jordmorforbund. Hun har alt hjulpet til under mer enn tusen fødsler. Magasinet møter henne hos Afghanistankomiteen i Norge, som i samarbeid med helsedepartementet i Afghanistan og USAID støtter jordmorutdanningen i det krigsherjede landet. - Da Taliban ble kastet fra makten, påbegynte jeg utdanningen min. Fra 464 jordmødre i hele Afghanistan, er vi nå oppe i 2000. Det er bra, men ikke bra nok for et land med over 26 millioner innbyggere, understreker hun. Ifølge Unicef og Unfpa føder afghanske kvinner i gjennomsnitt 6,7 barn, det høyeste tallet i Asia. - Tidligere var det viktig å ha mange barn og leve i et storsamfunn. Jo større samfunn, desto mer makt. Etter Talibans fall, har mennene skjønt av det er økonomisk ulønnsomt å ha så mange barn. Men fremdeles har vi den høyeste mødredødeligheten i verden, med unntak av Sierra Leone. De fleste av disse dødsfallene kunne vært unngått, mener Firooza. - I Rogh-distriktet har vi verdens høyeste dødsrate blant fødende mødre. Det er estimert at per 100 000 fødsler, dør 6500 mødre. Det tilsvarer at en fødende kvinne dør hvert 27. minutt. - De høye dødstallene skyldes først og fremst kulturelle problemer, som at menn tradisjonelt ikke har tillatt sine fødende koner og døtre å få medisinsk behandling av mannlige leger, forklarer Firooza. - Barneekteskap er også et problem. Jentekroppene er jo ikke utviklet nok til å kunne føde egne barn! Loven forbyr riktignok barneekteskap nå, men utenfor de store byene er menneskene fremdeles påvirket av tretti år med krig, sier 24-åringen. - Hvis en rik mann ber om å få gifte seg med datteren din, så takker de fleste fattige familieoverhoder ja til tilbudet. Jeg har hørt om tilfeller der bruden ikke var mer enn ni år, mens brudgommen var i 50-års alderen, sukker hun. Et annet problem er at det er langt mellom sykehusene. 77 prosent av befolkningen bor på landet, og nærmeste sykehus ligger ofte flere dagsreiser unna. Firooza er likevel optimistisk. Hun peker på at blant de 2000 jordmødrene i Afghanistan nå, så arbeider halvparten i lokalsamfunnene de kommer fra. - Lokalsamfunnene ville ikke ha lyttet til fremmede fra de store byene, men de aksepterer sine egne. Dermed kan stadig flere kvinner få hjelp. De lokale jordmødrene snakker også med mennene om familieplanlegging, og de øker menns forståelse for verdien av konas og barnas liv. - Programmet øker også kvinners status. De lokale jordmødrene får gratis utdanning og penger, og dermed får de større innflytelse, sier Firooza. - Av og til skulle jeg likevel ønske at jeg var mann. Så lenge jeg kan huske, har mennene i Afghanistan vært allmektige, legger hun til. Faren til Firooza er en høytstående offiser i den afghanske hæren, og hennes største støttespiller. - Han blir av og til bekymret for meg når jeg reiser, men han synes jeg er modig. Han har aldri prøvd å stanse meg, sier Firooza. For modig er hun. Firooza reiser rundt i hele Afghanistan for å kartlegge hvordan jordmortjenesten fungerer. Det innebefatter også de farligste områdene i sør, hvor Taliban fremdeles har fotfeste. - Det har hendt vi har måttet bytte bil en gang i timen av sikkerhetsårsaker. Blir vi stoppet, sier vi aldri at vi arbeider for en privat organisasjon, men at vi jobber for helsedepartementet. Det respekterer de, sier Firooza. - En gang reiste jeg alene uten teamet mitt til Pakthia i sør, hvor jeg skulle intervjue tjue jordmødre. Helsearbeiderne der nede er aldri trygge. Ikke en dag går uten at de blir truet. Jeg var der i ti dager, og hver morgen våknet jeg opp til dårlig nytt. Sju menn og en kvinne ble kidnappet og halshugget mens jeg var der nede. - Samtidig er det så mange som er tydelige på at de virkelig ønsker hjelp. De stiller med hus, mat og sikkerhetsoppbud. De er åpne for nye ideer. Av sikkerhetsmessige grunner går Firooza alltid i burka på reisene sine sør for Kabul. - Jeg tenker aldri på at jeg har på meg burka, men på hva jeg kan utrette. På hva som er målet mitt. At jeg hjelper folket mitt. Da betyr det ingenting at jeg må gå med burka. Denne saken er laget av Magasinets nettredakjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost. Derfor får Hannah (13) dø hjemme | Overbeviste barnevernet med sin modenhet. Støtter datteren: Pappa Andrew Jones støtter Hannahs avgjørelse om ikke å gjennomgå en hjertetransplantasjon. Tunge medisiner for leukemi har laget et hull i hjertet hennes. Hannah har hatt en sjelden form for leukemi siden hun var fem år, og er lei av å leve på sykehus. - Ingen kan tvinges til å gjennomgå en hjertetransplantasjon, sier barnelege Sally Stucke i Herefordshire i England. Historien om den kreftsyke tenåringsjenta Hannah Jones har gått verden rundt etter at hun overtalte både barnevernet og sitt lokale sykehus til å la henne slippe en omfattende hjerteoperasjon. Mange år med tung medisinering mot leukemi har skapt et hull i hjertet hennes. Hannahs største ønske var å få leve sine siste måneder sammen med foreldrene og sine tre søsken i fred og ro, etter å ha gått inn og ut av sykehus hele livet. - Når vi avgjør hvorvidt et barn er i stand til å ta en slik avgjørelse ser vi både på barnets alder og modenhet, og tar også foreldrenes syn med i betraktningen, sier Stucke til BBC. Bestemte selv | Hannah tok selv avgjørelsen om å si nei til transplantasjon, og foreldrene valgte å støtte datterens ønske. Dermed truet det lokale sykehuset i Herefordshire med å gå til retten for å få en rettslig avgjørelse om å gjennomføre operasjonen. De truet også med å ta henne fra foreldrene. - Hannah tok denne avgjørelsen selv, omtrent som en voksen, til tross for at hun bare var tolv år. Og hun har stått fast på avgjørelsen. Vi valgte å ikke blande oss for mye inn i hennes valg. Jeg beundrer henne for måten hun har taklet dette på, og hvordan hun har tenkt gjennom saken, og vi har valgt å støtte henne, sier Hannahs far, Andrew Jones. Etter at en representant for barnevernet gjennomførte samtaler med Hannah valgte sykehuset å snu. Dermed får Hannah lov å dø hjemme. Sjansen er stor for at hun bare har seks måneder igjen å leve. - Jeg tenker mye | - Jeg er ingen normal 13-åring. Jeg tenker mange dype tanker. Med min sykdom har jeg blitt nødt til det. Det er vanskelig som trettenåring å vite at jeg skal dø, men jeg vet også hva som er best for meg, sier Hannah Jones i et intervju med den britiske avisen Daily Mail. Hun forteller at foreldrene har alltid oppfordret henne til å ta egne avgjørelser, og når det gjelder hennes eget hjerte vil hun bestemme selv framfor å la andre bestemme over henne. - Det var ingen lett avgjørelse, men sykehuset gir meg bare dårlige minner. Jeg har tilbragt nok tid på sykehus. Nå vil jeg bare være hjemme - selv om det betyr at livet mitt blir kortere, sier Hannah. Hannahs sak reiser et svært vanskelig etisk dilemma, nemlig om det er en menneskerett å få lov til å dø. Og hvor aldersgrensen går for å bestemme over eget liv og helse. Kan fortsatt ombestemme seg | Helsevesenet holder fortsatt døra åpen for at Hannah kan komme til å ombestemme seg. - Det er en menneskerett å ombestemme seg når som helst, og det må både foreldre og profesjonelle hjelpearbeidere være obs på, sier Sally Stucke. Hannahs sak reiser et svært vanskelig etisk dilemma, nemlig om det er en menneskerett å få lov til å dø. Og hvor aldersgrensen går for å bestemme over eget liv og helse. Lederen for den etiske komiteen i den britiske legeforeningen, Tony Calland, sier at et barn på Hannahs alder er i stand til å ta en slik avgjørelse basert på all tilgjengelig informasjon. Han viser også til en avgjørelse fra det engelske overhuset som sier at et barn som forstår både fakta og konsekvenser skal være å anse som juridisk kompetent. Får ikke reise til Disneyland | Et av Hannahs siste ønsker er å kunne reise til Disney World i Florida sammen med familien i desember. Dette har vist seg å være umulig fordi ingen forsikringsselskap har villet dekke turen på grunn av Hannahs sykdom, skriver blant annet The Telegraph. Hannahs mor Kirsty, som er spesialsykepleier, har sagt at hun håper pressedekningen vil få et eller flere forsikringsselskap til å ombestemme seg. Uten forsikring tør ikke familien reise til USA - i tilfelle noe skulle skje med Hannah. Turen er organisert av en veldedig organisasjon, og er spesielt tilrettelagt for barn med spesielle medisinske behov. Et team av frivillige, organisasjonsmedlemmer og leger er planlagt å være med på turen for å hjelpe Hannah og familien. - Da det ble bestemt i august gikk vi i taket, og siden da har vi vært opptatt med planlegging av turen. Jeg kan ikke tro at alt blir tatt fra oss nå. Det som er så hjerteskjærende er at de minste barna ikke en gang forstår hva forsikring er, sier Hannahs far, Andrew. Hannah har tre yngre søsken, Oliver (11), Lucy (10) og Phoebe (4). - Hele familien har sett fram til dette fordi hele livet vårt har vært forstyrret at Hannahs alvorlige sykdom, sier faren. Lignende sak | I 1999 behandlet britiske domstoler en lignende sak, som bare gikk under navnet Re M.. Retten konkluderte her med det motsatte. saken handlet om en 15 år gammel jente som ikke ønsket hjertetransplantasjon. Hun ønsket ikke å dø, men hun ville ikke leve med en annens person hjerte. Hun ønsket heller ikke å gjennomgå den alvorlige operasjonen, skriver The Guardian. Etter flere runder valgte domstolen til slutt at operasjonen skulle gjennomføres. Begrunnelsen var at det var til 15-åringens eget beste. Saken skapte enorm debatt i Storbritannia. Hyller sine menn | Shabana Rehman om kjærligheten, myke menn og menn som slår. Romantikk: 23. august i år stod Shabana brud for andre gang. Her er hun og ektemannen Martin Rehman Gaarder sammen i New York. Mullaløftet: Etter løftet av Mulla Krekar i 2004, gikk det slag i slag. Shabana løftet ordførere, holdt kurs i løfteteknikk og ble intervjuet i New York Times. Amerikansk drøm: På scenen på Broadway Comedy Club. Det er dette hun har jobbet for de siste tre åra. Hun kom inn på American Comedy Institute i grevens tid. - Det er gøy å skrive om menn etter å ha slåss mot dem, hatet dem, vært truet av dem, elsket dem, blitt elsket av dem, etter at de har gjort livet mitt til et helvete, men også gitt meg de største gledene, sier Shabana Rehman. - Og nå har jeg bare? ... - Fått det ut? - Ja. Hvor det ble av Shabana Rehman, sier du? Hun står her, på scenen på Broadway Comedy Club i New York og holder på å spy av nervøsitet, for det er første gang hun har stilt seg opp foran et betalende, amerikansk publikum. Det er dette hun har jobbet for de siste tre åra. Det er her hun har vært. For da Shabana forlot den norske offentligheten og flyttet til USA i 2005, var det ikke fordi noen hadde skutt med grovkalibret våpen mot restauranten til søstera hennes. Det var ikke fordi det ferske ekteskapet hennes var i ferd med å ryke. Shabana ville til New York for å jobbe mer med stand-up. Hun kom bare inn på American Comedy Institute i grevens tid. - Da var det godt å dra fra Norge, sier Shabana. - Jeg trengte å gå inn i en anonym tilværelse. Og det ble en frihetsfølelse å være her. Jeg følte jeg kom tilbake til kjernen, til det jeg egentlig ønsket å holde på med. Det gikk så fort i Norge. Jeg rakk jo ikke egentlig å puste ut engang, for jeg kastet meg ut i nye ting hele tida. Jeg har levd som en 30-40-åring siden jeg var 20, så det var deilig å få være ei ung jente, en nybegynner, igjen. I USA har hun jobbet med det engelske showet sitt, "Allah Bless America". Hun skriver på boka "Blåveis" som handler om vold i nære relasjoner og som kommer ut rundt årsskiftet. Hun har holdt seg unna det hun kaller "debattrollpeset". Hun har mistet kjærligheten. Funnet den igjen. Og nå har kvinnen som løftet Mulla Krekar og viste rumpa si til hele Norge, av alle ting skrevet et teaterstykke om menns tanker og problemer. Sammen med Linn Skåber har hun intervjuet alle de seks mennene i stykket, deres venner, familie og kollegaer. Teaterforestillingen "Vi Menn" beskriver Rehman som en "morsom og rørende mosaikk av tanker og utsagn som gir et bilde av mannen i dag". Hun har spurt og gravd, om mødre, om fedre, om barna, kona, elskerinner, jobben, fedrelandet, drømmer, fantasier, sorg, lykke, ære. Og pupper? - Menn med pupper, sier Shabana. - Altså, menn med kroppsfett på brystet. Det er jo et kjempetabu. Du skal ikke ha pupper. Du skal i alle fall ikke snakke om at du har pupper. - Har du snakket med menn om hvordan det er å ha pupper? - Ja. Det har jeg. Og det er ikke enkelt. Det er så mange ting det er tabu å snakke om. Mannen som myk og sensuell elsker er sensurert fra offentligheten. Likestilte menn blir mobbet for å være for myke, også av kvinner. Det er forventet at menn skal være mindre følsomme. Intimitet er noe menn ikke uten videre har tilgang til. Derfor er "Fatso" en spennende roman. Menn og deres forhold til egen kropp og følelser i det hele tatt. I tillegg har både Linn Skåber og jeg intervjuet grundig alle de seks skuespillerne som en del av reaserchen. - Jeg har lært at menn er skjøre. De er bare oppdratt til å late som de ikke er det, sier Rehman. - Det er ikke sant at kvinner er det svake kjønn. Det er ikke sant! Det er reinspikka løgn! « Jeg anser meg ikke lenger som feminist. Ut ifra hva jeg legger i begrepet akkurat nå, står det i veien for en rendyrket og bevisst debatt om humanisme i mitt liv », erklærte Shabana på forumet til kvinnenettverket Femail Bonding i 2004, før hun avsluttet med: "Sees ved neste heksebål". - Jeg opplevde deler av feminismen som sekterisk. Det var en slags kvinnesjåvinisme som ble helt feil. Vi er ferdige med å være sinte på mannen, tror jeg. Vi blir forbanna på mennesker og holdninger i dag, ikke kjønn. Jeg er allergisk mot alt som minner om kjønnsapartheid, og jeg meldte meg ut dels fordi det var uenighet om mannlige feminister skulle få bli medlem. Feministfellesskap blir for snevert hvis det ene kjønn blir utelatt. - Er det noe ved menn du ikke forstår? - Jeg forstår ikke selvdestruktiviteten deres. De drikker seg i hjel, de takler ikke sinnet sitt, går konkurs, går i oppløsning om kona går. Og de dør før oss. Og det er de som er fanget av æresbegrepet. Et æresbegrep som gjør dem til drapsmenn. Menn må også sette menn fri. Jeg har blitt mer oppmerksom på det. Menn trenger også menn. Mer enn den der tøffe kompisgreia. Jeg har fått mer respekt for menn som prater om disse tingene, om mannsrollen. Vi må ta dem imot. « Det første slaget traff meg noen uker tidligere. Så kom de ganske tett. Håret ble lugget, magen sparket. Skjellsordene haglet. Den jenta som lå mørbanket i parkeringshuset rett ved Gunerius kjøpesenter en sein høstkveld, det var meg », skriver Rehman i boka "Blåveis". Hun skriver om seg selv. Om da hun ble mishandlet av den jevnaldrende ungdomskjæresten i fire år. - Jeg måtte bestemme meg for at jeg ikke var offer lenger. Og at det var like mye mitt ansvar å gå. Det er ikke ens egen skyld at man blir et offer, men det er ens egen skyld at man forblir et offer. - Tror du ikke det er vanskelig for kvinner i voldelige forhold å høre? - Jo, men jeg tror at hun må gjøre det for å komme ut av det, slik at hun skjønner det og finner mot. Vi må ta ansvar for vårt eget liv. Vi snakker ikke om skyld her, om en bevissthet. Ingen skal komme og si at det var min skyld at jeg ble i et voldelig forhold i fire år. Siden har hun holdt seg til eldre menn. Men alder har lite å si, sier hun, det viktigste er at de er ømme, men faste. Hun synes det er søtt når menn rødmer. Og hun mener, kanskje litt overraskende, at humor er oppskrytt. - Det er ikke sånn at humor er viktigst. De må ikke få meg til å le. Det er slitsomt med morsomme menn. De er fine å ha som kompiser, og jeg vil leve sammen med en mann med humor, ja, men han trenger ikke være morsom. Han må imidlertid gjerne overraske meg, det liker jeg veldig godt. Martin gjorde det med en gang. - Hvordan da? - Han kom på besøk til meg i New York, leide en bil, og kjørte meg til Niagara Falls. Hun halvt sitter, halvt ligger i sovesofaen i stua i Brooklyn. Hun er mildere enn forventet, snakker mykere, roligere, spesielt når hun snakker om mannen som akkurat har servert kaffe. Det var ikke planen at Shabana Rehman skulle bli så til de grader forelsket. Planen var å bli karrierekvinne, gi opp menn, være gift med prosjektene sine. - Og så sier det pang! Og jeg blir kjempeforelska, kjærlighet ved første blikk og alt. På en turistbåt under den kraftigste fossen i Nord-Amerika, under to måneder etter at de hadde møtt hverandre på en vennemiddag i Oslo, forlovet Shabana seg med den ti år eldre NRK-mannen Martin Gaarder. - Det var en veldig romantisk klisjégreie. Men det var så kult å bare gjøre det. Så spektakulært, liksom. Vi var sjelevenner fra første stund, vi. Det var utrolig rart. Det var som å bli fjorten år igjen, både flaut og rart og helt sånn... ja, barnslig. Veldig, veldig barnslig. - Har du trodd på kjærlighet ved første blikk før? - Aldri. Men det var det. Vi visste det, begge to. Det var helt andre krefter som var i sving, intuisjon eller hva det nå var, men vi trengte ikke å si ting med ord lenger. Det var bare sånn: Ja. Det er oss. - Du visste det med en gang? - Med en gang. Vi møttes igjen tilfeldig ei uke seinere. Vi sa ikke noe da heller. Vi bare visste det. Og på tredje møtet betrodde vi oss til hverandre. Og da var det sånn "a, hvordan står det til med tingene ellers i livet, har du noen utestående regninger og sånn?" Det var liksom ikke snakk om noe annet enn at vi skulle være sammen fra nå av. - Var det skummelt? - Ja, for det var ikke planen i det hele tatt. Men det var kjemi, og det var bobler og alle filmklisjeer på en gang. Fagernes i Valdres, 23. august i år. Shabana står brud iført en grå kjole i råsilke i et bryllup med atten personer på talelista, der folk først får gå fra middagsbordet klokka to om natta. Det er første gang familien Rehman er samlet utenfor hovedstaden. Men det er andre gang Shabana gifter seg. Hun var kjæresten til tekstforfatter Dagfinn Nordbø i fem år, de ble kalt Norges mektigste underholdningspar. Men hun var kona hans bare i ett. Da hun flyttet til New York i 2005, flyttet de to fra hverandre. - Vi fikk det ikke til, rett og slett. Dagfinn har vært utrolig viktig for meg, og jeg så for meg at vi skulle være sammen resten av livet, så det kom som et sjokk at det ikke fungerte. Det var som å svømme mot en sterk strøm, der vi drev lenger og lenger fra hverandre. Det var fryktelig tungt. Jeg gikk inn i en sorgprosess som jeg aldri trodde skulle gå over. Jeg trodde i alle fall ikke jeg skulle gifte meg igjen, og jeg spør meg selv nå: Hvordan tør jeg? Hun svarer med en gang: - Jeg tør på grunn av kjærligheten. Og det gjør meg veldig oppmuntret å tro på at alt kan skje her i livet. Plutselig kan alt bli snudd opp ned, ikke bare til det jævlige, men også til det gode. - Er det viktig for deg å være gift? - Nei, det er ikke det! Og jeg tenker jo litt sånn: Hva faen var det som skjedde nå? Det er ikke viktig å gifte seg. Men det er romantisk. Det er rett og slett romantisk. Hun heter Shabana Rehman Gaarder nå. Han heter Martin Rehman Gaarder. Begge navnene deres står på postkassa i Brooklyn, og Martin bor for tida i New York i forbindelse med et dokumentarprosjekt. - Er du en god kjæreste? - Det må Martin svare på. - Han svarte ja. - Gjorde han? Så hyggelig, da. - Når føler du deg elsket? - Når man tør å se hverandre på det svakeste, og man skjønner hva som skal til for å ta vare på den andre. Å få følelsen av at noe er betingelsesløst, der man ikke trenger prestere noe, man bare er. Det bør være en selvfølge i et ekteskap. Og det er kanskje grunnen til at jeg gifter meg, sier Shabana. - Men jeg heier også på forelskelsen og galskapen når man først skal gjøre det. Martin og Shabana har unnskyldt at det står en plante i badekaret. Nå viser det seg at det også sitter en mus under kjøleskapet. Den har sittet der, helt stille, ventet, kikket. Plutselig tar den sats, piler ut og blir stående midt på kjøkkengulvet. Shabana hyler ikke. Hun slår ikke vilt etter dyret med en vaskekost. Hun trekker ikke engang beina opp i sofaen. - Vi må filme den, hvisker hun. Hun henter videokameraet, men musa stikker tilbake der den kom fra. Shabana trekker på skuldrene. - Jeg er i alle fall ikke redd, sier hun. - Da vi først oppdaget den, var det ikke diskusjon engang, det var Martins ansvar å få den musa ut. Men så tenkte jeg: « Herregud, jeg har løftet mullaer. Jeg tør vel løfte den musa ut av huset ». Etter at Shabana Rehman løftet Mulla Krekar på Smuget i Oslo i 2004, tok det ikke lang tid før hun ble bedt om å løfte konserndirektører og ordførere på seminar eller under sine foredrag, før hun holdt kurs om riktig løfteteknikk for kvinner. Etter at hun flekket ræv under åpninga av filmfestivalen i Haugesund i 2005, kalte store aviser i Pakistan henne en skam for det pakistanske miljøet i Norge. Det ble skutt mot søsteras restaurant og det tok ett år før lillebroren hennes kunne si at han var stolt av henne. - Det var fryktelig vondt. Men det var fint å komme dit. Og det at han sa det, er en mye modigere ting enn det jeg noensinne har gjort. Det har vært tøft for mennene i mitt liv, tror jeg. Brødre så vel som ektemenn. Hun ble ikke født inn i en liberal familie, men hun diskuterte ofte kjønnsroller med brødrene sine, også etter at hun flyttet fra Holmlia og familien som sekstenåring. De har lært at de ikke kan kontrollere hverandre. At en familie kan være glad i hverandre uten å eie hverandres valg, selv om det til tider har vært sårt. - Vi har vært sinte på hverandre, men det er mer en smerte. Hva vil folk si? Menn mobber menn når kvinner liksom er utenfor kontroll. Pornoskuespilleren og burleskdanseren Karoline Andersen var omtalt som "advokatdatter" på forsida av Dagbladet. Hun er en voksen kvinne, hvorfor er det viktig å skrive at hun er datter av en advokat? Det er faren som blir angrepet fordi datteren puler rundt. Det er en måte å krenke menn på, som er mer eksplisitt i pakistanske miljøer. - Tenker du i noen tilfeller at du har vært unødvendig provokativ? - Nei. Jeg angrer ikke på noe. Selv om det har kostet meg og familien min mye. Det første søsteren min sa etter skyteepisoden mot restauranten hennes, var: "Husk at dette ikke er din skyld". Den setningen hjalp meg mye for å komme gjennom det psykisk. Og stå i stormen i etterkant. Og som artist er jeg kjempestolt. Også av rumpestuntet. Hun tar en tenkepause. - Spesielt rumpestuntet, faktisk. Rent intellektuelt var valget å akseptere utslettelse av individet eller protestere. Det er den mest antiautoritære tingen jeg kunne gjort, så det er jeg stolt av. Jeg kommer til å være stolt til jeg blir nitti år. Og kanskje jeg gjentar det da, hæ hæ. - Jeg synes ikke det jeg har gjort er kontroversielt. Det er jo reaksjonene jeg har møtt som er kontroversielle. Men hva var alternativet? Å holde kjeft? Jeg vet at det jeg har gjort er i tråd med min samvittighet. Men jeg har vært redd, jeg har hatt det vondt, og jeg har fått angstfulle reaksjoner etterpå, sier Shabana. - Man blir jo ensom når det blir så mye kontrovers. Man mister publikum. Man risikerer å ikke bli invitert til jobber. Og folk stiller hele tida spørsmålstegn ved ens person. Det er ikke det at jeg har blitt deprimert. Men jeg kjenner jo på ting. Hvis publikum ler i løpet av de første minuttene, da fortsetter jeg, tenkte Shabana. Hun var 23 år og debuterte som standupkomiker på utestedet Onkel Blå i Bærum. Publikum lo. Shabana så seg ikke tilbake. Nesten ti år etter henger det en tavle med postit-lapper i ulike farger i stua hennes. De representerer inntekter og utgifter, og det er flest lapper på utgiftssiden. Hun kunne valgt å fortsette livet sitt som etablert artist i Norge. Hun velger å spise middager til tre dollar på sjappa rundt hjørnet. - Jeg er ikke så opptatt av å være voksen lenger, for å si det sånn. Men jeg har blitt roligere, jeg tar inn familien mer, jeg tør slippe folk innpå meg igjen. Jeg er blitt mer disiplinert og mindre surrete. Sånn sett kan du kanskje si at jeg har blitt mer voksen likevel. Ikke sånn "nå har jeg lært" -type voksen. Men jeg har dratt til en ny by, etablert meg på nytt, begynt på scratch, bygget et hjem og bodd mye alene. Det har gitt meg perspektiv på ting. Nå vil dama som ektemannen kaller "Norges viktigste opprører" ha barn. Gjerne med en gang. - Men det er ikke slik at man får barn med engang, dessverre. Vi håper det kan skje veldig snart. Jeg har sagt jeg vil ha fire, sier Shabana. - Hva slags mor blir du? - Mitt forbilde når det kommer til mødre er min egen mor, en som ser terrenget og støtter, oppmuntrer og oppdrar uten å miste seg selv og sine egne verdier. Barna mine må gjerne bli internasjonalister og flerspråklige, men stolte nordmenn. Jeg blir nok opptatt av at barnet får uttrykke seg selv og gis muligheten til å finne sitt talent. Jeg vil gjerne ha et litt sånt... et litt vilt barn. Sju år gamle Even, Gaarders yngste sønn fra et tidligere forhold, danser allerede til bollywoodmusikk sammen med stemora "Shabi". - Jeg har vært opptatt av at den tilliten ikke skal konstrueres. Jeg var jo stemor i mitt forrige ekteskap også, og det å bli skilt fra dem, syntes jeg var tøft. Du er leketante, men du er også en voksen person i barnas liv i mange år. Man lærer i alle fall at det er noen områder man ikke tråkker på. - Som hva da? - Farsrollen, først og fremst. Man skal ikke blande seg for mye inn. Samtidig har man jo også andre barnslige følelser som "Hva med meg?" Du har en kjæreste som har et annet menneske i livet sitt, som alltid vil komme før deg. Det må man akseptere og leve med når man har valgt en mann med barn. Shabana vil flytte hjem til Norge når hun får barn. Men hun savner ikke det sterke søkelyset der hjemme. - Hvis jeg har noe å si, så stikker jeg hodet fram, og da stikker jeg det langt fram, sier Shabana. - Hvis jeg ikke har noe å si, har jeg masse annet å gjøre. Hun har kastet burkaen, tatt av seg "Supermuslim" -kostymet hun hadde på seg. Nå står Shabana Rehman der, på scenen på Manhattan, i en rød tettsittende topp og vitser om å være pakistansk kvinne i Norge. Hun fleiper med all kontroversen, alle de stygge tingene som har blitt sagt om henne, truslene hun har fått, og det er like før amerikanerne skal komme til å få øl i nesa. - En fyr kalte meg "pakkiskjerring" og skrev at en stor hvit kuk i munnen min ville få meg til å holde kjeft, sier Shabana. Hun tar en nøye planlagt kunstpause, ser utover forsamlingen, smeller til: - Det har han helt rett i. Men etterpå vil jeg fortsette å prate. Volvo sier opp enda tusen ansatte | Volvo sier opp ytterligere 1.000 ansatte i Sverige og i Nord-Amerika. Talsmann Morten Wikfors sier at 900 ansatte i Sverige blir sagt opp ved Volvo Powertrain, som lager motorer og girkasser for lastebiler. 580 av disse jobbene forsvinner i Skövde, 110 i Göteborg og 210 i Köping. 100 ansatte blir sagt opp i USA. I tillegg vil et stort antall konsulenter og andre midlertidig ansatte få varsel om oppsigelse. Volvo har tidligere kunngjort oppsigelser av nærmere 3.000 ansatte ved lastebilfabrikker og andre enheter i Belgia og Sverige. - Vi har merket den sviktende etterspørselen siden i sommer og tilpasset oss blant annet ved å redusere antall deltidsansatte. Det gjør at det blir 400 færre innen jul, men det holder altså ikke, sier direktør Magnus Holm ved motorfabrikken i Skövde. - Dvaske husmødre er den ideelle målgruppen | EA utfordrer "Wii Fit". Kjendistrener: Oprahs personlige trener Bob Greene har hjulpet til med utviklingen av spillet. Det har gått rykter en stund om at EA ville prøve seg med et eget trimspill for å konkurrere med "Wii Fit", og nå har spillgiganten endelig annonsert sitt nye treningsprosjekt. "EA Sports Active" er det neste spillet som skal prøve å få tjukkaser opp og sprette foran tv-skjermen. Vestlig tilnærming | Gamespot har snakket med tidligere gymlærer og EA Sports-sjef Peter Moore, som hevder spillet er et flott alternativ eller supplement til "Wii Fit": - Det er en helt annen treningsopplevelse. Det er forskjellige filosofier i Østen og Vesten om hva trening skal innebære, og "Wii Fit" gjør en god jobb med østlig filosofi, altså balanse og koordinasjon. Problemet er at du sjeldent begynner å svette og kjenne hjertet slå. "EA Sports Active" fokuserer mer på forbrenning og styrke, og Moore innrømmer at dvaske husmødre er den ideelle målgruppen for spillet: - Denne greia er for alle. Meg, deg, kjærester, koner og barn kan alle ha glede av dette, men vi har funnet ut at det lønner seg å fokusere. Hvis jeg skal peke ut vår viktigste kunde må det være en kvinne i midten av tredveårene. Kanskje hun har et par småbarn og dermed har problemer med å komme seg ut. En tjueminutters treningsøkt foran TV-en appellerer sikkert til henne. Kjendistrener | Da er det ikke noe dårlig trekk av EA å knytte til seg husmorhelten Ophras personlige trener. Bob Greene har hjulpet til med utviklingen av spillet, og skal også være med å markedsføre det. "EA Sports Active" kommer ikke til å kreve balansebrettet som fulgte med "Wii Fit", men vil i stedet selges med to hylstre som skal brukes til å feste Wiimoten og Nunchucken til armene eller beina dine. Dermed vil bevegelsene du gjør foran TV-en overføres direkte til din egen lille trimfigur på skjermen. Et elastisk bånd for styrketrening følger også med. Flere spill kommer | I motsetning til "Wii Fit" må du ikke låse opp noen av øvelsene, og alt sammen skal være tilgjengelig fra starten av. Du kan enten kjøre ferdiglagde programmer, eller sette sammen dine egne. Ifølge Moore er det enkelt å sette sammen en økt, og alt du trenger å gjøre er å velge treningsmoduler fra en liste og dra dem ned til programmet ditt. Ikke overraskende har EA allerede begynt å planlegge flere "Sports Active" -titler, og fremtidige spill i serien vil by på nye former for trening. Det planlegges også mer ekstrautstyr som skal brukes sammen med dem. "EA Sports Active" skal slippes i statene i løpet av våren 2009. Foreløpig er det ikke annonsert noen europeisk slippdato. Hjelp, fabeldyrene angriper! Og det er ikke pent. Legenden vil ha det til at alt det onde menneskene kan drømme om, slippes ut om man åpner den mytiske esken til Pandora. Jeg for min del slapp løs noe temmelig døllt da jeg åpnet omslaget til "Legendary". Utgangspunktet for spillet er en tyv som på oppdrag av en ond organisasjon sniker seg inn på et museum, der Pandoras eske befinner seg. Det første du i rollen som tyven gjør, er selvfølgelig å åpne djevelskapen - for dermed å slippe løs det meste som kan krype og gå av fantasivesener og fabeldyr. Dermed må du hanskes med beist som varulver, griffer, minotaurer, en gollum og dess like. Som om ikke det var nok, pøser også organisasjonen som leide deg inn på med treffsikre soldater som av en eller annen grunn vil få has på deg. Løpet er lagt fra start, på den aller mest irriterende måten. Her kan du ikke vike en centimeter fra den fastlagte ruta, som snirkler seg gjennom et utvalg av de mest klassiske og fantasiløse scenariene du kan tenke deg i et generisk dataspill - i hvert fall i sin funksjon. Det som skjer rundt deg er nemlig svært så oppsiktsvekkende greier, med et regelrett helvete som stelles i stand i gatene. Derfor er det så synd at du med en gang får følelsen av det hele bare er kulisser du aldri vil få noe innvirkning på. Da du åpnet Pandoras eske fikk du for øvrig en egenskap som tillater deg å suge opp energien fra døde monstre, for igjen å bruke denne til å lade opp helsen eller sende ut et pulsstøt. Alt gjøres imidlertid med samme knapp, og prosessen tar lang tid - noe som ikke er så kjekt de gangene du trenger helse kjapt. Det som måtte være av gode ideer i "Legendary", drukner dessverre i en helhet preget av dårlig håndverk. Grafikken er under pari, våpenkontrollen er middelmådig, fiendene er regelrett tjukke i huet, og det hakker og lugger rett som det er. Legendarisk? Neppe. - Ullevål, Rikshospitalet og Aker blir ett sykehus | Kunngjøring av sammenslåing i dag? Helse Sørøst vil torsdag varsle sammenslåing av Ullevål universitetssykehus, Rikshospitalet og Aker universitetssykehus, ifølge NRK. Forslaget går ut på at Rikshospitalet og Ullevål blir ett nasjonalt og regionalt sykehus, mens Aker blir lokalsykehus, melder NRK. Formålet med sammenslåingen er å effektivisere driften for å spare penger ved å samle spesialfunksjoner på ett sykehus, og å samordne akuttfunksjonene. To av sykehusene vil få akuttfunksjoner, men dette blir neppe avklart før Helse Sørøsts styremøte i desember, ifølge statskanalen. Oslo og Akershus har til sammen ni helseforetak som betjener drøyt 1 million innbyggere. Fagforeninger på Aker universitetssykehus er bekymret for konsekvensene av en sammenslåing og frykter at akuttkirurgien blir nedbemannet. Forskningsmiljøet risikerer dessuten å forsvinne hvis Aker mister status som universitetssykehus, mener de. Styr krigens utfall med stemmen i "EndWar" | - Unit faiv, ættæk hostail nain! Det er lov å bli litt gira når selveste hertugen av myk pendlerlitteratur, Tom Clancy, ekspanderer sin allerede imponerende spillportefølje med et skikkelig strategispill. Premisset for "Tom Clancy's EndWar" er velkjent for alle som har lest en bok eller spilt et spill med navnet hans på esken. En terrorhandling setter i gang tredje verdenskrig, og USA, Russland og en samlet europeisk stormakt tar på høyteknologiske boksehansker for å se hvem som har størst geværløp. Når spillet først kommer til konsoll er det i grunn bare ett spørsmål jeg bryr meg om; kan spillet overhodet styres? Gode kontroller er strategispillenes hellige gral om dagen. De vil så gjerne hoppe på konsolltoget, men gang på gang må de dyttes av på den gjengrodde, stillestående grøfta som er pc-formatet. Dette spillet prøver seg på en ny vri. I stedet for å måtte svinge over området med håpløst trege kontroller, peile deg inn på en enhet, trykke, grave opp en undermeny med detaljstyring osv, kan du her bjeffe en enkel ordre gjennom en tilkoblet mikrofon. Stemmestyring skal gi deg følelsen av å være en ekte kommandant, og du kan si macho ting som "Unit faiv, ættæk hostail nain" i moderat alvor. Effekten er utrolig nok ganske brukbar. Du kan enkelt og greit utføre oppgaver som på grunn av kontrollene har vært et salig ork ellers. Ellers har "Tom Clancy's EndWar" forenklet mange av tingene som kjennetegner sjangerens. Du har begrenset med enheter og i likhet med "World in Conflict" er ressurser erstattet med taktiske landemerker som igjen gir deg tilgang til flere forsterkninger. Spillet er verken komplekst eller enestående på noen som helst måte, men produksjonen er solid og mikrofonbruken er akkurat brukbar nok til å heve seg over gimmick-stempelet. Dette er helt grei strategi - til å være et konsollspill. Vil forby 3000 ansatte i Bodø å snuse på jobb | - Vil uthule effekten av røykeforbudet, hevder tobakksforsker. Skeptisk: Tobakksforsker Karl Erik Lund i Sirus er kritisk til å forby snusing på jobb. Fra nyttår blir det ulovlig å røyke og snuse både innendørs og utendørs i arbeidstida for rundt 3000 ansatte i Bodø kommune. Nordlands-kommunen er den første i landet til å innføre et slikt totalforbud mot tobakk. Bodø kommune foretar imidlertid juridiske vurderinger rundt lovligheten av et forbud mot snus før forbudet settes i verk, skriver Avisa Nordland. Kritisk | - Røyking og snus kan ikke sidestilles juridisk eller når det gjelder helsefare, så vi har bedt juristene se på dette med snusingen. Nå skal en arbeidsgruppe diskutere vedtaket og lage en plan for hvordan det skal gjennomføres, sier kommunens folkehelsekoordinator, Tom Solli, til Avisa Nordland. Forskningsleder Karl Erik Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) er sterkt kritisk til å forby snusing på arbeidsplassen. - Basert på det vi i dag vet fra forskningen om effekter av denne type restriksjoner, vil forslaget om røykfri arbeidstid kunne medføre store helsegevinster for kommunen. Snusforbudet vil ha lite for seg og i verste fall uthule effekten av røykeforbudet, sier Lund til Dagbladet.no. Tobakksforskeren ser flere argumenter som taler mot innføring av snusforbud på arbeidsplassen. - Når det gjelder snusfri arbeidstid kan ikke dette legitimeres med helseargumenter. Forskning viser at snus er 90 prosent mindre helsefarlig enn sigarettene, det rammer ikke tredjeperson og produktet brukes i høy grad som sluttemetode i den gjenstående harde kjerne av nikotinavhengige røykere i Norge, sier Karl Erik Lund og utdyper: - Et snusforbud vil frarøve disse en overgang til et klart skadereduserende nikotinprodukt. I verste fall vil dette resultere i fortsatt røyking med en tilhørende 50 prosent dødsrisiko, framholder forskeren. Effektivt mot røyking | Tidligere i år avsluttet ei gruppe forskere nedsatt av Verdens helseorganisasjon, et arbeid for å måle effekter av adgangsrestriksjoner for røyking. Karl Erik Lund var med i denne gruppa. På hjemmesidene til Sirus får man en oppsummering av resultatene. Lund mener det er gode argumenter for å innføre røykeforbud på arbeidsplassene, selv om han ser problemer knyttet til for stor statlig inngripen i folks liv. - Strenge restriksjoner mot adgangen til å røyke øker slutteraten, reduserer sykehusinnleggelser, fremmer helsa, hemmer rekrutteringen og har høy popularitet. Røykfri arbeidstid kan - i motsetning til snusfri arbeidstid - la seg legitimere med helseargumenter. Jeg synes likevel vi med dette forslaget begynner å nærme oss en grense for hvor langt myndighetene kan tillate seg å gå i sine bestrebelser for å beskytte oss mot vår egen dumskap, påpeker Karl Erik Lund overfor Dagbladet.no. Levanger kommune innførte røykestopp for alle kommunalt ansatte allerede for fire år siden. Nå planlegger også Levanger å innføre et nytt forbud, denne gang mot snus og skrå. - Dette er en sak vi skal teste hos fagforeningene og ikke minst politisk, sa kommunalsjef for helse Øystein Sende i Levanger kommune til Levanger avisa i september. Røykeforbudet gikk ikke gjennom uten kamp. Det første vedtaket om røykeforbud ble opphevet av Fylkesmannen av hensyn til menneskerettighetskonvensjonen, men forslag nummer to ble vedtatt og godkjent av samtlige instanser. - Jeg kjørte ikke spesielt bra | Lund Svindal på tredjeplass etter første omgang. Etter to seire på like mange renn i Beaver Creek kjører Aksel Lund Svindal i kveld storslalåm i ulykkesløypa. Første omgang bærer bud om nye triumfer for nordmannen som endelig er tilbake for fullt i aplinsirkuset. Lund Svindal åpnet litt forsiktig, og var flere ganger ute av balanse i den vanskelige løypa i Beaver Creek. I mål var han 69 hundredeler bak amerikaneren Ted Ligety, på en til da foreløpig andreplass. - Jeg var ute å kjøre tre ganger, og måtte redde meg inn igjen hver gang, sier Lund Svindal til Dagbladet.no. - Jeg kjørte ikke spesielt bra, jeg var alt for ofte i ubalanse. Tida, som så ut som en middels tid da han med startnummer fire kjørte i mål, ble bare bedre og bedre etterhvert som flere andre av førstepuljekjørerne ikke klarte å straffe den, men med 69 hundredeler opp til lederen etter en dårlig omgang kan alt skje i andre. - Hvis Ted Ligety har kjørt et bra løp er det mulig å ta inn 69 hundredeler i andre omgang. Hvis han også gjorde feil sier det seg selv at det blir vanskelig, sier Lund Svindal til Dagbladet.no. Andreomgang starter klokka 20.45 norsk tid. Brækhus må stå over VM-stevne | Sliter med influensa. Cecilia Brækhus kommer ikke til å bokse på det store VM-stevnet i Zürich 20. desember. Etter halvannen uke med influensa, kaster hun inn håndkleet. - Jeg har slitt med influensa i halvannen uke. Fortsatt er jeg ikke helt bra. Derfor er det blitt lite trening i det siste, og den sparringen jeg skulle hatt mot amerikanske Nicole Woods, ble det ikke noe av. - Hun kom hit til Berlin, men i og med at jeg ikke var i stand til å sparre eller gjøre noe, ble hun bare sendt rett hjem igjen, forteller Cecilia Brækhus til NTB. Nå kommer hun til å bli i Berlin og trene vanlig fram til resten av Sauerland-stallen reiser til det store VM-stevnet i Sveits, der Nikolaj Valujev skal møte Evander Holyfield i VM-kamp i tungvekt i World Boxing Association (WBA). Juleferie | - At det ikke ble noen kamp nå er ingen krise for meg, men det er klart jeg er skuffet over at jeg skulle bli syk. Jeg liker meg i Sveits, og jeg hadde virkelig sett fram til å få hilse på Evander Holyfield, sier hun. - Etter hvert kommer jeg til å reise hjem på en drøy ukes juleferie til Norge, men regner med å være tilbake i Berlin igjen ved nyttårstider, for det er snakk om at jeg kan få en kamp allerede i begynnelsen av januar. - Dersom det blir tilfelle, kommer jeg til å bokse en av forkampene på det store stevnet der Marco Huck bokser hovedkampen, sier Brækhus. Men det hun er mest opptatt av er alt snakket om at en tittelkamp nærmer seg med stormskritt. Klar | - Dersom jeg ikke får kamp i januar, kommer etter all sannsynlighet den neste kampen min til å bli tittelkamp, og jeg må bare si at jeg er helt klar for det. - Jeg føler og mener jeg har det som skal til for å kunne vinne en tittel, bare jeg får mye og god sparring og en optimal oppkjøring, forteller hun. I Sauerland-systemet jobbes det med å sende Brækhus i ringen i en tittelkamp i månedsskiftet februar / mars. Hvilken tittel hun kommer til å kjempe om er foreløpig uklart. Både EM-tittelen i weltervekt og en eventuell VM-tittel i et av de store forbundene kan være aktuelle. Det vil være avhengig av hvilke muligheter som finnes før forhandlingene om en slik kamper starter for fullt på nyåret. Norge klare for curling-sluttspillet | Thomas Ulsrud har funnet flyten på isen. Thomas Ulsrud og Norge er på vinnersporet i curling-EM og er allerede klar for sluttspillet. Det ble klart etter en overbevisende seier 9 - 4 mot Irland tirsdag. Med seieren står Ulsrud og co. med seks seirer etter sju kamper. Det samme har Tyskland, som foran på grunn av seier i innbyrdes oppgjør. Norge møter Sveits og Sverige onsdag, og seier over en av dem er nok til å bli blant de to beste lagene. I så fall har Ulsrud sikret EM-medalje nok en gang. Det norske kvinnelaget med Marianne Rørvik som skip, slo Østerrike 7 - 6 i gruppe B tirsdag. Jentene møter Ungarn onsdag i kamp om å vinne puljen og retten til å få spille kvalifisering om opprykk til A-gruppen. - Blod og menneskerester er farlig for våre folk | Klinikk i Oslo dumpet menneskerester i søpla. Renovasjonsarbeiderne viser hvordan det skal gjøres. Rett i søpla: Klinikken Oslo Plastikkirurgi kaster menneskelig operasjonsavfall rett i søpla. Dagbladet.no analyserte innholdet i søppelsekkene, som viste seg å vøre i strid med gjeldede regelverk. Vi advarer om sterke bilder. Rett: Smittefarlig avfall skal pakkes i gule bokser eller forsterkede poser. Deretter skal det leveres merket som smittefarlig avfall til et godkjent mottak, som Klemetsrud utenfor Oslo. Sammen med matavfall: Denne posen med blod og fett etter en fettsuging, fant veien til søppelkassene i bakgården. Posen var umerket og denne typen innhold skal behandles som smittefarlig avfall, ifølge fylkeslegen i Oslo. Til rask destruksjon: Hadde det smittefarlige avfallet fra Oslo Plastikkirurgi blitt levert inn som smittefarlig avfall, ville det blitt destruert på dagen. I stedet for kan det bli liggende i uker i påvente av forbrenning, ifølge informasjonskonsulent i Energigjenvinningsetaten, Rikke Dahl Monsen. I dag avslørte Dagbladet.no hvordan umerket smittefarlig avfall og menneskerester ble dumpet i en bakgård på Frogner av klinikken Oslo Plastikkirurgi. Farlig for ansatte | Bilder av praksisen, der smittefarlig avfall ligger pakket i tynn plast - uten advarsler om innholdet, får ansatte ved avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud til å steile. - Det er viktig at smittefarlig avfall er pakket riktig, slik at de ansatte som jobber hos oss ikke skal utsettes for smitte, sier informasjonskonsulent i Energigjenvinningsetaten, Rikke Dahl Monsen til Dagbladet.no. Hun mener blodet og fettvevet, som er pakket umerket i en svart søppelsekk, er farlig og pakket uforsvarlig. Dersom smittefarlig avfall, som blod, kommer i kontakt med en rift eller et åpent sår i hendene, kan det få katastrofale konsekvenser for personen det gjelder. - Dette kan føre til at våre ansatte får en alvorlig sykdom, sier Monsen. Monsen viser hvordan slikt avfall skal leveres i videoen øverst i saken. Tilbakeholder informasjon | Daglig leder og eier, Dr. Amin Kalaaji, vil ikke si noe om hvor lenge de har lagt menneskerester i søppelkassene for vanlig husholdningsavfall. I tillegg skal daglig leder ved Miljøtransport AS, som har oppdrag med henting av smittefarlig avfall for klinikken, ha blitt ilagt munnkurv av klinikken. - Vi kan ikke si noe når de ber oss om å holde tett, sier daglig leder Erik Andreas Jacobsen til Dagbladet. - Stemmer det at dette er informasjon dere har liggende i arkiver? - Jeg kan ikke si noe om vårt forretningsforhold, beklager, sier Jocobsen. Ifølge loven skal selskapet oppbevare informasjon om henting av smittefarlig i avfall i tre år. Informasjonen skal være tilgjengelig for helsmyndighetene. Sporbarhet | Monsen holder til daglig til på Klemetsrudsanlegget, der det leveres inn både husholdningsavfall og smittefarlig avfall daglig. En annen grunn til at de påbudte spesialsekkene og boksene skal brukes til spesialavfall er sporbarhet. - Det er viktig at vi kan spore avfallet tilbake til klinikkene og sykehusene det kommer fra. Så hvis det er avvik og ikke pakket riktig, så kan vi melde tilbake om det er gjort feil, sier informasjonskonsulent i Energigjenvinningsetaten, Rikke Dahl Monsen til Dagbladet.no. - Lagres aldri | En viktig forskjell på behandlingen smittefarlig avfall og vanlig husholdningsavfall er destruksjonstiden. Mens sistnevnte kan bli liggende i uker, i påvente av møtet med 900 graders varme i forbrenningsovnene, skal smittefarlig avfall destrueres samme dag. - Vi lagrer aldri smittefarlig avfall her på anlegget. Det er uhygienisk og kan være farlig, særlig for uvedkommende som er inne på anlegget her, sier Monsen. I byen er det meningen at avfallet skal oppbevares i låste bokser, enten i store låsbare stålcontainere utendørs, eller gule merkede bokser innendørs. - Når renovasjonsarbeidere ikke ser at smittefarlig avfall er merket, så antar de jo at de henter ufarlig restavfall og vil jo ikke behandle det som smittefarlig avfall. I tillegg, hvis det er folk som går i søppeldunkene for å lete etter verdifullt avfall som flasker eller liknende, så vil jo det også kunne være en fare for dem. Skjerper rutinene | Etter at Dagbladet.no konfronterte Oslo Plastikkirurgi med at de kastet menneskrester i søppelkassene for husholdningsavfall, har de skjerpet rutinene. Eieren erkjenner også at klinikkens rutiner for å hindre smittefarlig avfall fra å blande seg med husholdningsavfall, har vært mangelfulle. I en e-post til Dagbladet.no skriver Kalaaji: « Angående vår nærmere lovede undersøkelse på klinikken om vår håndtering av biologisk avfall, så viser det seg at vi her har et forbedringspotensial. Nye rutiner er allerede på plass i samarbeide med miljøtransport og det er etablert egen, låst container for biologisk avfall. " Dagbladet.no er interessert i å komme i kontakt med tidligere pasienter eller andre som kjenner til feil håndtering av smittefarlig avfall. Journalisten nås på +47 45 29 18 36, eiliv@db.no eller +47 2400 00 00. Eventuelt kan du bruke skjemaet under. Skriv "Smittefarlig avfall" i tittelfeltet. Kraftig nedgang i flytrafikken | Størst nedgang på Gardermoen. Folk reiser mindre med fly, både innenlands og utenlands. Novembertallene til Avinor viser en markant nedgang i flytrafikken. Selv betegner Avinor nedgangen i flytrafikken i november i år sammenlignet med november i fjor som kraftig. Innlandstrafikken gikk ned med 7,4 prosent, mens utenlandstrafikken ble redusert med 5,8 prosent i denne perioden. Totalt reiste snaut 3,1 millioner passasjerer til og fra en av Avinors lufthavner i november. - Det er ingen tvil om at vi i tiden framover må ta høyde for en nedgang i trafikken og tap av inntekter, sier konsernsjef Sverre Quale i en kommentar til novembertallene. Avinor jobber nå med justeringer på kortere sikt i kjølvannet av stagnasjonen i trafikken. Størst nedgang blant landets største lufthavner har Oslo Lufthavn Gardermoen, som hadde en nedgang i antall passasjerer på 10,3 prosent i den aktuelle perioden. Trondheim Lufthavn Værnes fikk en nedgang på 7,5 prosent, Bodø lufthavn 6,8 prosent, Stavanger lufthavn Sola 2,6 prosent, Bergen lufthavn Flesland 1 prosent og Tromsø lufthavn Langnes 0,7 prosent. De regionale lufthavnene har hatt en samlet nedgang på 3,1 prosent i november sammenlignet med samme måned i fjor. Slakter toppledernes fallskjermer | Landets største skattebetaler Olav Thon (85). Olav Thon har forholdt seg rolig under finanskrisen, men nå tar han et saftig oppgjør med toppledernes fallskjermavtaler. For få dager siden ble det kjent at Notar-sjef Geir Hantveit har sikret seg en fallskjerm i det konkursrammede selskapet på 5 millioner kroner over tre måneder. - Et eiendomsmeglerselskap går over ende, og en sjef som tiltrådte i september, får en slik fallskjerm. Det er helt meningsløst. Det er blitt slik at ledere kan gå fra den ene fallskjermen til den andre selv om selskapene de leder går aldri så dårlig. Feilskjær må ikke belønnes med fallskjermer, sier Thon til VG. Han mener det er fullstendig ødeleggende for samfunnsmoralen, spesielt under finanskrisen, med slike fallskjermer. Thon mener det er spesielt viktig i en tid med pengekrise og stigende ledighet å unngå å vise fram rikdommen sin. - Jeg sier ikke dette for å ramme disse folkene. Jeg sier det like mye for å bekjentgjøre at det finnes andre gleder i livet enn å ha en yacht liggende i en eller annen havn nede ved Middelhavet som de bruker en uke i året. Eller en hytte på flere tusen kvadratmeter med 15 gjestetoaletter. Hele næringslivet vil tjene på at de ledere og gründere jeg her snakker om, lever et noe mer begrenset og alminnelig liv, sier Thon. Hantveit i Notar tar til motmæle og mener Thon bommer med kritikken. Fallskjermen på 5 millioner kroner slår bare inn dersom Hantveit blir fjernet fra Rotar, som er Notars eierselskap, forklarer han. Miss Ubehag | Er det politisk sensur når Kulturrådet overprøver sitt eget fagutvalg og stanser videre støtte til det kontroversielle kunstprosjektet "Miss Landmine"? Da Norsk Kulturråd nylig arrangerte sin årskonferanse med farlig kunst som tema, var det bare ett prosjekt som virkelig vakte debatt i salen. Det var Morten Traaviks "Miss Landmine", et kunstprosjekt fra Angola, der store plakater viser de ti finalistene i missekonkurransen "Miss Landmine". Alle er kledd i selskapskjoler og lånte smykker og alle støtter seg på en krykke, for i denne missekonkurransen har deltakerne et bein for lite. Morten Traavik spiller rollen som konferansier. Han gjør rede for hvor kjolene kommer fra, hvor smykkene kommer fra og hvor landminen som kappet beinet av jenta kommer fra, i tillegg til hvilket sprengstoff den inneholdt. Konferansedeltakerne ble bedt om å stemme på hvilken kandidat de syntes var penest. Vinneren fikk Traaviks honorar på 4000 kroner, en god slump penger i Angola. Ubehaget spredte seg langs benkeradene. Er det greit å være deltaker i en skjønnhetskonkurranse, der deltakerne er fattige landmineofre? Hva sier prosjektet om vestens blikk på Afrika? Er dette utnyttelse av kvinner fra den tredje verden, eller er det et smart kunstgrep for å rette fokus mot landminer? Traavik tvinger publikum til å ta stilling til prosjektet, ja til å delta i det, ved å insistere på at hver enkelt velger blant kandidatene. Selv ble jeg i egenskap av paneldebattleder bedt om å annonsere vinneren. Det klarte jeg ikke. Forestillingen virket såpass sterkt på meg at jeg ga oppdraget videre til en som var mer fortrolig med prosjektet. "Miss Landmine" er et politisk prosjekt som overskrider sjangergrensene: Det er en sceneforestilling, en dokumentarfilm og et kunstprosjekt. Det vekker sterkt ubehag hos de fleste norske publikummere, samtidig som det støttes av regjeringene i Angola og Kambodsja, så vel som av fredsprisvinnerne ICBC, den internasjonale kampanjen mot landminer. Scenekunstutvalget, som innstiller prosjekter til støtte fra Kulturrådet, har valgt Morten Traaviks prosjekt som en hovedprioritering for 2009. De har innstilt på at han skal få en million kroner i støtte i året med oppfølgeren av Angola-prosjektet, en liknende konkurranse i Kambodsja. Men Kulturrådet - som er oppnevnt av Storting og regjering og får utvalgets innstilling til vurdering - har nå overprøvet innstillingen. Traavik får ikke en krone. Rådet har anledning til å overprøve fagutvalgene, men gjør sjelden annet enn å endre summer elle spre midlene på flere prosjekter. - Det er ingen tvil om at dette er politisk sensur. Jeg skulle ønske Kulturrådet ville innrømme det, så kunne vi i hvert fall få en fruktbar debatt, sier Morten Traavik på telefon fra Kambodsja. Der følges hans nye prosjekt av et kanadisk TV-team. Vedlagt søknaden om støtte til "Miss Landmine Kambodsja" la han foruten tilsaget fra den kambodsjanske regjeringen to dokumentarfilmer, en fra CNN og en fra Al Jazeera, som begge er positive til prosjektet. - Jeg ble veldig oppgitt over avslaget, på bakgrunn av alt prosjektet har oppnådd. Det har skaffet nasjonal og internasjonal oppmerksomhet til landmineproblematikken og til funksjonshemmedes rolle. Formen jeg har valgt utfordrer både synet vårt på den annerledes kroppen og på betrakterens rolle. Dessuten utfordrer det vår oppfatning av hvordan krigsskadde afrikanere skal te seg, sier Traavik. Kulturrådets leder, Vigdis Moe Skarstein, avviser Traaviks påstand om politisk sensur. - Det vil jeg sterkt avvise. Alle som deltok på rådsmøtet var opptatt av dette prosjektets interessante innhold. Ingen som hadde ordet uttrykte noen form for forargelse. At vi syntes "Miss Landmine" var viktig, avspeiler beslutningen om å vise Angola-prosjektet på årskonferansen. Derimot syntes vi ikke at Kambodsja-prosjektet inneholdt nok nye elementer til å gi ny støtte, sier Skarstein | Scenekunstutvalget - som ledes av Bentein Baardson og for øvrig består av Therese Bjørneboe, Ola Beskow og Anne-Britt Gran - sendte i går ut en pressemelding, der de beklager at Rådet ikke har fulgt utvalgets innstilling. Utvalget ønsker å få saken opp til ny behandling etter jul "for å rydde opp i eventuelle misforståelser i saksframlegget". - Vår faglige vurdering er at dette er et kjempeviktig prosjekt, som har hele verdensarenaen som nedslagsfelt. Derfor er det dypt beklagelig at rådet ikke har sett dette, eventuelt at vi ikke har fått presentert det godt nok. Når prosjektet flyttes til en ny verdensdel må det betraktes som nytt, sier Bentein Baardson. Han understreker at scenekunstutvalget er klar over Kulturrådets demokratiske funksjon, altså at utvalget innstiller og Rådet avgjør. I pressemeldingen uttrykker utvalget imidlertid at "Rådets avslag av Traaviks søknad kan virke uheldig for selve støtteordningsprinsippet på scenekunstområdet i Norsk kulturråd", siden "feltet er tjent med offentlige støtteordninger som er basert på kunstfaglige beslutninger". De reiser dermed en debatt om prinsippet om armlengdes avstand, som er grunnfestet i norsk kulturpolitikk. Traaviks prosjekt må sees i lys av nyere strømninger i kunstfeltet det siste tiåret, sier Anne Brit Gran. - Den såkalte relasjonelle og deltakende estetikken har vært med på å endre oppfatningen av hva et kunstverk kan være. Traaviks "Miss Landmine" er eksemplarisk i så måte: Den både involverer de faktiske landmineofrene i en missekonkurranse, og den involverer publikum ved at de må være med og stemme på sin miss. Men Gran mener også at innholdet i Traaviks prosjekt er tungt å svelge for mange. - I en norsk sammenheng er det mitt inntrykk at "Miss Landmine" krasjer med en politisk korrekt holdning, som sier at skjønnhetskonkurranser er en uting uansett, og derfor ikke bør eksporteres til landmineofre. At prosjektet oppleves som ubehagelig, ambivalent og vanskelig å forholde seg til, betyr at noe står på spill. Og det mener jeg er et kvalitetskriterium ved denne typen samtidskunst, sier Anne Brit Gran. Morten Traavik reiser for tida rundt i Kambodsja for å finne kandidater til "Miss Landmine 2009". Myndighetene er positive, mens en menneskerettighetsorganisasjon har reagert negativt. - I Asia, som i Afrika, er dette prosjektet lite kontroversielt. Men det er problematisk i den hvite verden. Noen klarer ikke å se forbi opplevelsen av at missekonkurranser er fæle. Traavik avviser at han bare gjentar Angola-prosjektet i et nytt land. - Den asiatiske kulturen er så ulik den afrikanske, at dette vil bli et helt annerledes prosjekt. Et team fra Sveriges designhøyskole er med for å lage en kleskolleksjon for den asymmetriske kroppen. Jeg aksepterer ikke Kulturrådets begrunnelse om at de vil prioritere prosjekter som ikke har fått penger før, de gir jo stadig vekk til gamle travere, sier Traavik, som tilføyer at han søkte støtte til tre forskjellige prosjekter, hvorav "Miss Landmine" i Kambodsja bare var ett. Tida vil vise om Kulturrådet tar saken opp igjen over nyttår. I mellomtida er det mulig å se deler av prosjektet på www.miss-landmine.org. Det er mulig å stemme på kandidatene også. Hvis du orker. Hege Duckert er kulturkommentator i Dagbladet. Tysk par arrestert for tempel-sex | Fikk bot i Thailand. To tyske turister ble i går arrestert i den thailandske provinsen Ayutthaya. De må hver betale 500 bath i bot etter å ha hatt sex i et tempel. Paret ble funnet i Srisanphettempelet i Ayutthaya nasjonalpark klokken 12.30 i går. Ifølge avisa The Nation stoppet paret da vakta Phaithoon Puengthong blåste i fløyta si og sprang mot dem. Det tyske paret ble overlevert til politiet, som ga dem bot på 500 bath eller 100 kroner hver. De ble siden løslatt. Ayutthaya nasjonalpark, eller Phra Nakhon Si Ayutthaya Historical Park, ligger åtte mil nord for Bangkok. Byen Ayutthaya var landets hovedstad i over 400 år, og er i dag et populært turistmål. Norge kan bli tvunget til å bygge ut mer fornybar energi | EU-landene enige om 20 prosent fornybart innen 2020. Mindre kullkraft? Torsdag diskuterer EU-toppmøtet et mulig tak for CO2-utslipp. EU-rådet og EU-parlamentet har i dag blitt enige om at 20 prosent av all energi i EU skal være fornybar i 2020. De rike landene og de landene som har mye fornybar energi fra før, skal bygge ut mest, de fattigste minst. - Norge opp i 75 prosent | I dag ligger andelen fornybar energi i EU på rundt 8 prosent. I Norge er rundt 60 prosent av all energi fornybar, på grunn av all vannkraften. EU-ekspert Eivind Hoff i Bellona mener at fornybardirektivet kommer til å bli gjeldende for Norge, gjennom EØS-avtalen. - Spørsmålet er hvor mye Norge må øke fornybarandelen. Hvis man skal bruke samme formel som er brukt for de andre landene, må Norge opp i 75 prosent fornybar energi, sier Hoff. - Norge har et stort potensiale for utbygging av både vindenergi offshore og biomasse. Dette potensialet er uutnyttet fordi støtteregimet er for dårlig i dag, sier Hoff. Statssekretær Liv Monica Stubholt vil ikke forskottere noe som helst når det gjelder implementering av loven i Norge. - Når direktivet er endelig vedtatt, er det naturlig for Norge å raskt ta stilling til om det skal tas inn under EØS-avtalen. Vi vil da gå i dialog med EU om hvordan det skal gi seg utslag i norsk lovgivning, sier Stubholt til Dagbladet.no. Store forpliktelser | Mange av nabolandene våre tar på seg store forpliktelser med det nye direktivet. Sverige har allerede en fornybar-andel på 40 prosent, og må opp til 49 prosent. Storbritannia må øke sin andel dramatisk, fra 2 - 3 prosent og opp til 14 - 15 prosent. - Så viktig er klimaspørsmålet at vi må klare dette. Det kan bli krevende, men jeg tror det går, sier EU-ambassadør i Norge, Percy Westerlund, til Dagbladet.no. De landene som ikke klarer å bygge ut nok fornybar energi innen 2020, har mulighet til i stedet å finansiere utbygging i andre EU-land, eller i land der den fornybare energien vil bli importert til Europa. Nettopp her mener Eivind Hoff det ligger et stort økonomisk potensiale for Norge. - Norge har mulighet til å øke fornybarandelen til mer enn 75 prosent, og selge energien til Europa. Det vil bli stor etterspørsel etter fornybar energi fra EU-land som trenger å nå forpliktelsene sine, sier Hoff. Bellona vil jobbe for at EU legger et så strengt mål på Norge som mulig. CO2-tak diskuteres torsdag | Direktivet som ble vedtatt i dag er en del av EUs klima- og energipakke som diskuteres denne uka. Bellona er svært fornøyd med at EU-landene har klart å bli enige om bindende målsetninger, både et samlet mål og fordelt på hvert enkelt medlemsland. - Det har ikke vært enkelt, sier Eivind Hoff. Finanskrisen har hatt skylden for at det en stund var tvil om EU-landene ville klare å komme til enighet. Italias Silvio Berlusconi har vært blant de som har ment at dette er feil tidspunkt å fokusere på klimasaken. Fornybardirektivet er første del av EUs klima- og energipakke. De aller største diskusjonen gjenstår, nemlig de som gjelder kvotehandelsdirektivet og CO2-håndtering og -lagring. Settes det et strengt CO2-tak i kvotehandelsdirektivet, kan det bety en reduksjon av antallet kullkraftverk i Europa. Dette skal diskuteres av stabs- og regjeringssjefene i EU torsdag og fredag. EU-diskusjonene denne uka har betydning for de internasjonale FN-forhandlingene om klima som foregår parallellt i Poznan, Polen. - Det er viktig at EU får vedtatt en klima- og energipakke, men ikke avgjørende at det skjer før jul, sa miljøvernminister Erik Solheim under en pressekonferanse sist fredag. Les også: Den vanskelige klimapakken (Kommentar). - Ble testet så sjelden at det var vanskelig | Lasse Kjus er skeptisk til antidopingarbeidet i alpint. Prioriterer aksel: Anders Solheim i Antidoping Norge sier alpint følges opp på lik linje med eksempelvis langrenn. Forundret: Aksel Lund Svindal synes det er rart han ikke testes mer. * Les også: Har bevis for at skiløpere går med dop | Lasse Kjus sier at dopingjegerne testet utøverne for lite under hans karriere, til tross for at alpint vurderes som en kraftidrett. - Jeg ønsket testing så ofte som mulig. For meg ble testingen en slags angst. Det skjedde så sjelden at det var vanskelig å forholde seg til det. Du vet aldri om noe kan gå galt, sier Kjus til Dagbladet. Ble beskyldt for doping | Han var aktiv under hele Norges alpin-gullalder fram til 2006, og var blant verdens aller beste alpinister. På 90-tallet fikk norske utøvere flere ganger dopingbeskyldninger mot seg på grunn av sin store muskulatur. Beskyldningene måtte trekkes tilbake hver gang. Kjus forteller at det var vanlig å bli testet en til tre ganger utenom konkurransesesongen. Det var heller ikke ofte at alpinistene ble testet i verdenscuprenn. Testene kom helst under, eller i forkant av, mesterskap. - Testingen var opp og ned og ikke alltid like bra. Det kunne gå en sommer uten at noe skjedde, for så å bli testet fem ganger i løpet av et mesterskap på fjorten dager, forteller han. Men Kjus ser begrensningene antidopingarbeidet har, og at det koster mye å holde arbeidet i gang året rundt. - Burde testet oftere | - Jeg ser med fordel at jeg kunne blitt testet oftere i stedet for å ha et påtvunget meldepliktsystem. Det lunne spart antidopingsystemet for arbeid, sier Kjus. Han er en sterk motstander av det vedtatte, men omdiskuterte opplegget der utløverne til enhver tid må rapportere hvor de er. - Jeg ønsker at man kunne hatt et testarkiv av seg selv slik at man hadde noe å vise til, sier Kjus. - Det har vært få dopingsaker i alpint. Er det noe å hente på doping i den idretten? - Ja, alpint er en fysisk sport hvor doping selvfølgelig har en prestasjonsfremmende effekt. Kjus er klar på at alpinister ville hatt god bruk for doping under styrketreningen utenfor sesongen. Dette var perioder de sjelden eller aldri ble testet. - Men det som er flott med alpint er det er så mange aspekter ved idretten at man ikke er "nødt til å dope seg" for å hevde seg, mener den meritterte alpinisten. Prioriterer Aksel - men ikke i høst? Anders Solheim i Antidoping Norge forteller at alpinister som Aksel Lund Svindal i dag følges opp tett i Norge. - Vi prioriterer alpint høyt. Vi følger opp det på linje med det som drives innen utholdenhetsidretter som langrenn, sier sjefen i det nasjonale antidopingbyrået. - De var kjappe med å teste meg da jeg begynte å trene igjen etter uhellet, sier Aksel Lund Svindal til Dagbladet. - Både i januar og februar kom dopingkontrollørene uanmeldt. Men etter at jeg begynte å kjøre på ski igjen har jeg knapt sett dem. - Jeg husker ikke helt, men mulig jeg er blitt testet to ganger til ut over det. - Synes du det er for lite? - Det er i hvert fall ikke for mye. Og jeg er litt overrasket over at jeg ikke er blitt testet oftere. Men når det er sagt - Antidoping Norge og WADA vet sikkert hva de gjør og bruker sine ressurser deretter. For meg er det helt naturlig at kontrollørene går mer etter idrettene der styrke og utholdenhet er avgjørende suksessfaktorer. I en teknisk idrett som alpint får man ikke like godt betalt for å jukse. Aksel Lund Svindal ble testet mer før han ble skadet her i Beaver Creek for ett år siden. Fordi han kjørte fort på ski. - Sånn er det og det er bra. Kjører du godt i renn blir du oftere testet som en følge av resultatene - der og da. Men i høst - nei, jeg tror ikke jeg er blitt testet en eneste gang. Og det er litt rart. Hva var det siste Kristian Valen (34) fikset selv? Sitt eget hår. Aktuell: Med showet "Raskere enn sitt eget beste" og med DVD-en "Et musikalsk kaos". Bor: Der toalettveska er. Hva er det beste som skjer i livet ditt nå? - Åhh, det er mye. Nytt scene show, ny DVD, nye muligheter og vennlige fjes overalt når vi er ute og reiser. Og det verste? - At arbeidsdagen til folk flest starter før klokka 15.00. Din favorittroman er? - "Alkymisten". Aldri gi opp, se lykken og muligheter i alt. Hvor reiste du sist? - Til Dubai. Hva gjorde du der? - Jeg skulle ha min første ferie på seks år, og mitt eneste kriterium var solgaranti, og da ble det Dubai, ettersom Egypt samme dag som jeg bestilte fikk tolv utenlandske turister bortført og kidnappet. Det er bare myte at alt som er moro er ulovlig i Saudi-Arabia og Dubai. Du kan gjøre alt fra å skyte utmagra kameler med rakett, svinge deg med russiske studenter som jobber alternativt på kveldstid eller ha en romantisk avslapningsferie på stranda med kjæresten. Hva er ditt favorittreisemål? - Det kommer litt an på, men det finnes bare tre store reisemål: Afrika, USA og Dubai. Og i Norge? - He-he. Er såpass heldig at jobben min er å reise rundt i Norge hele året. Hvor er det peneste stedet i Norge? - Jeg har hørt det er Svalbard, så jeg håper å dra dit når finanskrisen har gjort sitt til at det er islandske priser på å feriere i Norge. Hvilket sted drømmer du om å reise til? - Afghanistan. Jeg vil se med mine egne øyne hvordan et folk blandet av rase og religion holder fast med familiene sine. Dette landet har vært i konstant uro siden Aleksander den store, og ingen har til nå klart å erobre eller stabilisere landet. De må ha utrolig sterke familiebånd og tradisjoner for å finne en mening oppi alt kaoset. Tenker du på miljøet når du flyr? - Nei, det gjør en automatisk når 80 prosent av billettprisen er avgifter. Hva driver du med på fritida? - Hva er fritid? Jeg har ikke fritid, ettersom mesteparten av min omgangskrets ikke spiller fotball, som jeg elsker. Hvor ofte trener du? - Hver dag på apparater og litt for frihånd når jeg bor på hotell uten gym. Hvor mange kilo tar du i benkpress? - Hva er benkpress? Jeg trener kondisjon og har ikke ambisjoner om å se ut som Arnold. Hva er favorittalbumet ditt? - Det er som om å be sin mor velge hvem av sine barn som hun er mest glad i. Hva løper du 60-meteren på? - Forhåpentligvis går det taxi så jeg slipper. Hva tar du med deg på hyttetur? - Dykkerutstyr, rifle, dasspapir og mobil med mms-mulighet. Hvilke fem ting redder du ut hvis det begynner å brenne? - Laptopen, diverse minner i våpenskapet og mobilen. Hvor kjøper du møblene dine? - Der de kan levere samme dag og skru dem opp for meg. Hva var det siste du fikset sjøl? - Håret. Hva gjør du de siste fem minuttene før gjestene kommer? - Sjekker mail. jats@dagbladet.no | Det norske hus | Norge er mer enn fisk, fjord og fjell. Nå skal utenriksminister Jonas Gahr Støre vise norsk arkitektur fram for verden. Paradebygget: Operaen i Bjørvika er blant byggene UD gjerne viser fram. Da Støre kom over det amerikanske tidsskriftet Architectural Record, så han at Operaen var forsidesak. - Det gir en enestående profilering av både bygget, av opera og ballett som kunstform, av Snøhetta, og av Oslo og Norge, sier han. Vekker nysgjerrighet: Operaen i Bjørvika har allerede fått stor oppmerksomhet i internasjonal presse og trekker mange besøkende. Ikke selge laks: Jonas Gahr Støre vil ikke definere kulturuttrykk som noe som primært skal tjene andre formål. Mer Fehn: UD og Nasjonalmuseet planlegger en Sverre Fehn-utstilling. Blant Fehns siste verk er Arkitekturmuseet i Oslo. Fornøyd: - Arkitektur er blitt en viktig næring i Norge, sier NALs Jannike Hovland, som berømmer UDs arkitektursatsing. Storslått: Norske arkitekter har gjort sitt til at det skal være en opplevelse å ferdes langs Norges mest populære turistveier. Her har Code arkitektur gitt nytt liv til Tungeneset ved Senja. Nye hus: Flydalsjuvet ved Geirangerfjorden har fått stor oppmerksomhet. Geiranger: Ørnesvingen med utsikt over Geirangerfjorden. Høyt oppe: Ørnesvingen er tegnet av arkitektkontoret 3RW. Tid for tre: Den nye Preikestolhytta er tegnet av arkitektene Helen & Hard og er en del av trearkitektur-prosjektet Norwegian Wood. Ens ærend: Agnieszka Jantaraska er arkitekt og kom til Oslo sammen med Radoslaw Gasiorowski bare for å se den nye operaen. - Møter mellom mennesker blir formet av rommet som brukes, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. - Musikk har et universelt språk, i likhet med dans og design, og slik er det også med arkitektur. Arkitektur gir rom for dialog, bokstavelig talt. Fram til nå har fisk, fred og fjord vært det som omverdenen oftest har forbundet med ordet "Norge". Men nå satser Jonas Gahr Støre og Utenriksdepartementet (UD) på å profilere Norge som arkitekturnasjon. - Fremragende norsk arkitektur er blitt en del av det norske uttrykket, sier Støre. Målet er at det norske omdømmet skal styrkes, at Norge skal bli et land reisende har lyst til å besøke og næringslivet har lyst til å samarbeide med. Utstillinger, foredrag og seminarer om norsk arkitektur sendes nå verden rundt i regi av UD og Nasjonalmuseet. Samtidig inviteres journalister og bransjefolk fra andre land til Norge for å se paradebygg som Operaen i Bjørvika, Arkitekturmuseet i Kvadraturen og Norwegian Woodprosjektet i Stavanger. Og satsingen har allerede gitt resultater. Norge og Oslo dukker stadig hyppigere i aviser og tidsskrifter i andre land. Som et eksempel trekker utenriksministeren fram at den nye operaen ble forsidesak i det amerikanske tidsskriftet Architectural Record. - Det gir en enestående profilering av både bygget, av opera og ballett som kunstform, av Snøhetta, og av Oslo og Norge, sier Støre. Han har arkitekter i nær familie og fascineres av hvordan de arbeider. - Selv føler jeg meg vel i bygg som kan gjenspeile en stemning, skape en atmosfære, fra en hytte i fjellet til en konsertsal i byen, sier Støre. - Jeg har en særlig svakhet for norske bygg som finner sin plass i naturen, i fjellet og ved sjøen, en nordisk stil med bruk av naturlige materialer, lys og luft, og godt tilpasset landskapet. Jeg lengter ofte til et slikt sted. Ifølge Jannike Hovland, avtroppende president i Norske arkitekters landsforening, er det nettopp denne typen arkitektur Norge bør skryte litt av. - I Norge er vi flinke til å bruke naturmaterialer og bygge i landskap, sier Hovland. - Det er trekk som kan markedsføres. Norsk arkitektur har et ærlig og nøkternt uttrykk og er en videreføring av det modernistiske. Turistvegprosjektet Nasjonale Turistveger kombinerer det beste av både natur og arkitektur, sier hun. Turistvegprosjektet er en storslått norsk satsing som er blitt mottatt med lovsang i internasjonal presse. Norske arkitekter, lokale myndigheter og Statens vegvesen samarbeider om å bygge ut noen av de mest besøkte turistveiene i Norge, som veiene langs Helgelandskysten og over Sognefjellet. Rasteplasser og utsiktspunkter i nyskapende utforming og forslag til fotturer skal skape opplevelser for besøkende til Norge. Det påkostede initiativet har allerede blitt frontet tungt av UD, og er blitt karakterisert som et større arkitekturløft for Norge enn Operaen. "Omveg" -prosjektet var temaet for en utstilling i Paris i fjor, arrangert av den norske ambassaden. Også norske arkitekter som Jarmund & Vigsnæs og Jensen & Skodvin har fått sine egne utstillinger i Paris. - Det har ført til stor etterspørsel etter nye utstillinger, sier ministerråd Tove Kijewski ved ambassaden i Paris. - En bransjereise for franske arkitekter til Oslo og Stavanger i sommer hadde lang venteliste, og nå planlegges en ny. Jannike Hovland verdsetter UDs økte interesse for arkitektur. - Det er kjempebra, sier Hovland. - Vi har presset på lenge for at representanter for Norge alltid skal tenke på norsk arkitektur når de er i utlandet, og for å få en norsk arkitekturpolitikk som inneholder planer for å reklamere for og eksportere norsk arkitektur. Vi må tenke næringsliv, slik vi gjør med oljeteknologi og fisk. Arkitektur er blitt en viktig næring i Norge. Men det er ikke alle som synes arkitektursatsingen virker gjennomtenkt. Fred Selnes, professor i markedsføring på BI, spør seg om Norge kan få en internasjonal posisjon innenfor kulturfeltet. - Hvis målet er å være en kulturnasjon som når opp mot Frankrike, Italia og England, har vi et troverdighetsproblem, sier han. - En bedre vei ville være å selge oss på rene produkter og fornybar energi. Det er i vinden, og innenfor dette området ville det være lettere å få en posisjon. At Norge ikke kan hevde seg kulturelt, er ikke Jonas Gahr Støre enig i. - Vi kan ikke måle kvalitet etter størrelsen på landene, sier han. - Det har alltid vært områder innen kunst og kulturliv som har gjort seg bemerket, og norsk kunst og kultur er en integrert del av de europeiske strømningene. Men tanken på å bruke kunst og kulturuttrykk til å selge noe som helst, for eksempel et land, vekker skepsis hos mange. Fred Selnes lurer på hva Utenriksdepartementet vil oppnå. - Hvis målet er å få turister til Norge, ville jeg heller brukt pengene der jeg vet de virker, for eksempel på ren reklame. Andre stemmer som er kritiske mot UDs satsing på kulturfeltet, spør seg om vellykket kunst, som ofte er tvetydig og utfordrende i sitt uttrykk, egner seg til å gi inntrykk av et fredselskende og progressivt folkeferd. Direktør i Fritt Ord Erik Rudeng mener det er begrensende å presse kultursatsingen inn i et omdømmeskjema. - Det er ikke noe galt i at Utenriksdepartementet bevilger penger til kulturtiltak. Men kulturuttrykk er ofte kontroversielle og uforutsigbare. Hva gjør vi hvis en kultursatsing får negative konsekvenser? spør Rudeng. - Skal vi avbryte satsingen da? Det er en reell risiko involvert, og hvis det er hensynet til landets omdømme som skal være det utslagsgivende, er det ikke bra for norsk kulturliv. Jonas Gahr Støre ønsker ikke å definere verken arkitektur eller andre kulturuttrykk som noe som primært skal tjene andre formål. - Norsk kultur har ikke som formål å selge norsk laks eller norske politiske synspunkter i utlandet, sier han. - Kultur og god arkitektur er viktig nok i seg selv. Vi skal likevel være oss bevisst at det kulturelle uttrykket forteller en historie om Norge. Og det er et mål at vi forteller en historie som er moderne og representativ. Om folk fra andre land lar seg begeistre av norsk kultur, så har det ringvirkninger til andre samfunnssektorer. Lar de seg begeistre? Vi tok turen ned til Operaen i Bjørvika. Der gikk vi rett på Omar Sidibeh fra Gambia. - Jeg kjørte forbi med fetteren min og sa "Jøss, hva i all verden er det for noe?" sier Sidibeh. - Det er et imponerende bygg. Oslo har forandret seg mye. Det er et helt annet land enn jeg så for noen år siden. Jeg tror Operaen kan være med på å fortelle verden om det som skjer. Danske Ellen Porsdal Hink synes Operaen er "meget fantastisk". - Det er som gå i fjell. Men det er redselsfullt med så mye trafikk inne i byen, og de høye, moderne byggene i området ødelegger, sier Hink, mens Marija Suurpalo og Henna Pajunen fra Finland synes Operaen ser ut som et isfjell som stiger opp av havet. - Bygget er veldig vakkert. Det er som om bygningen beskriver hele landet og tar inn hele naturen. Det er en super måte å markedsføre Norge på, mener de to. Men arkitektur skaper ikke bare henrykkelse. At moderne og utfordrende arkitektur kan møte motstand, finnes et prima eksempel på i Hamarøy. Der er byggingen av det nye Hamsun-senteret i gang, etter en over ti år lang strid der lokalbefolkningen har vært sterkt engasjert mot den berømte arkitekten Steven Holls mørke tårn. Hvordan kan arkitektur skape forsoning og forståelse når folk står med fakler og høygafler og vil ha skrotet vekk og arkitekten kjeppjagd en gang for alle? Jannike Hovland i Norske arkitekters landsforening mener det er positivt at nye bygg er omstridt. - Faren er å skape noe likegyldig. Jeg ser ikke noe problem med å markedsføre prosjekter der det er tatt et grep. Også Jonas Gahr Støre mener arkitektur kan bringe mennesker sammen selv om de er vilt uenige om bygningene er pene eller ikke. - Ofte er det nettopp de nyskapende prosjektene som klarer å bygge broer og skape nye arenaer. Vi ønsker å støtte kultur også for å skape debatt, overraske eller sette noe på spissen. Et av de mest vellykkede eksemplene på at nyskapende arkitektur kan skape tillit og bygge broer, er ifølge utenriksministeren biblioteket i Alexandria, tegnet av norske Snøhetta, som åpnet i 2002. - Det var et unikt internasjonalt samarbeid rundt planleggingen og byggingen av biblioteket, som fungerer som møtested mellom øst og vest, nord og sør og mellom islamsk og kristen kultur og religion. Kunstformer som teater, litteratur og billedkunst forteller ofte en historie. De etterlikner livet. Arkitekturen er mer idébasert, den rommer ikke fortellinger om menneskelig tro og tvil på samme måte. Hvordan kan nettopp arkitektur binde oss sammen? - Jeg synes man kan si at arkitektur er fellesskap, sier Jonas Gahr Støre. - Jeg er ikke enig i at arkitekturen er mindre knyttet til eksistensielle spørsmål enn andre kunstformer. Den skaper rom rundt livene våre. Dagmamma brukte Hells Angels til å kreve inn gjeld | Barnefaren ble oppsøkt av MC-menn. Med assistanse fra medlemmer av MC-klubben Hells Angels (HA) forsøkte den oppsagte dagmammaen å inndrive utestående penger. Etter at en barnefar sa opp kontrakten og holdt sin ett år gamle datter borte fra dagmammaen, ble han oppsøkt av HA-medlemmer hjemme på døren med krav om penger i oktober 2005. I dommen fra Jæren tingrett slås det fast at dagmammaen (44) ikke hadde anledning til kreve inn 9.000 kroner fra mannen som mente kvinnen hadde misligholdt avtalen de hadde inngått. Kvinnen var sammen med to medlemmer av Hells Angels da han urettmessig ble truet. Da småbarnsfaren nektet å betale kvinnen pengene, skal også den ene av HA-medlemmene ha sagt at de skulle overta gjelden dersom beløpet ikke ble gjort opp. - Fornærmede har forklart at han oppfattet det som skremmende at han ble oppsøkt av personer tilhørende Hells Angels-miljøet, og han var ikke i tvil om at de var i stand til å gjøre alvor av truslene, står det i dommen. Alle de tre ble dømt til betinget fengsel i mellom 30 og 45 dager. Halvdan Sivertsen vil redde et Beckstein-flygel fra 1915 | Hvis det begynner å brenne. Hvordan ser din perfekte søndag ut? - Da har jeg ikke spilt eller festet seint på lørdag, slik at en lang frokost bare blir som en oppvarming. Så ut på tur; til fots, sykkel, båt eller ski, alt etter årstid, vær og føre. Ettermiddag med svigers, barn, barnebarn, Bodø-Glimt. Rolig kveld, gjerne tv eller kino. Din favorittroman er? - "Catch 22" av Joseph Heller er vel den boka jeg har lest oftest i alle fall. Er uhyre fascinert av Hamsuns forunderlige litterære univers. For en drivende god forteller, og for et makeløst språk! Hva driver du med på fritida? - Kunst, konserter, teater, film, litteratur, mat, kjærlighet, søvn, venner, familie, tv, radio, aviser, båtliv, tennis, og en masse andre ting i tilfeldig rekkefølge jeg heller ikke har nok tid til. Og enda har jeg ikke nevnt tribunesliting på Aspmyra. Blir det bare tribunesliting eller får du trent noe på egen hånd? - Trener vel egentlig ikke, men er i grei form og beveger meg mye. Hva er favorittalbumet ditt? - "Close to the Edge" med Yes kommer høyt opp. "Revolver" av Beatles likeså. Så har jeg ei skive der Daniel Barenboim spiller Mozarts klaverkonsert i c-moll. Den rører meg langt inn i sjela. Hvorfor? - Yes-skiva er et mesterverk! Når du hører "Revolver" som 16-åring, blir du merket for livet. Sein Mozart, når han er i Tryllefløyte / Requiem-modus er bare verdenshistorisk bra. Hva løper du 60-meteren på? - Jeg aner ikke, men kanskje rundt 10 blank. Har aldri vært noen spurter. Hva er ditt favorittreisemål? - Vietnam gjorde sterkt inntrykk. Fantastisk vakker natur, på Nordlands-nivå, samt et herlig folkeferd. Og i Norge? - Gå om bord i Hurtigruta. På vei nord- eller sørover. Like fint er det. Hvilket sted drømmer du om å reise til? - Sør-Amerika. Hvor reiste du sist? - Pendler for tida mellom Bodø og Oslo på grunn av "Mellom oss" -forestillingen på Christiania Teater. Tenker du på miljøet når du flyr? - Tenker på miljøet og prøver å handle i tråd med tankene, unntatt når jeg flyr, og ikke kan gjøre stort fra eller til. Hva tar du med deg på hyttetur? - I hvert fall mat, vin og lesestoff. Og musefeller til hytta vår. Hvor mange steder har du bodd? - Et år i Gjesvær i Finnmark og et år i Oslo, ispedd et års studier i Trondheim og Nesna er rammen rundt alle mine år med Bodø som base. En herlig by å forlate, og å lengte hjem til. Hvilke fem ting redder du ut hvis det begynner å brenne? - Mobilen, Macbooken min, et fantastisk Beckstein-flygel fra 1915, St. Cruz-gitaren min og et bilde kona mi Marit Ellisiv Bakken har laget. Mine nærmeste er jo ikke ting, så vi holder dem utenfor. Hvor kjøper du møblene dine? - Litt fra Ikea, men mest fra lokale forhandlere i byen. Har også litt morsomt gammelt ræl, fra bruktbutikker og slikt. Hva var det siste du fikset sjøl? - Skiftet lysrør i en bod. Er ingen utpreget handyman, selv om jeg faktisk prøver på ting før jeg gir opp og tilkaller tilgjengelig ekspertise. Er en stor beundrer av fagfolk, uansett kategori. Hva gjør du de siste fem minuttene før gjestene kommer? - Blir alvorlig bekymret for at vi har laget for lite mat, og må roes ned av vertinna, som alltid viser seg å ha rett. De lager verdens mest ettertraktede vesker | Nå er de kommet til Norge. Myk luksus: Hermès er berømt for sine luksuriøse silkeskjerf i alle slags mønstre og farger. Moteikon: Grace Kelly er opphavet til navnet "Kelly-vesken", som ble verdensberømt da hun ble avbildet med den utenpå Life Magazine. Klassiker: Kelly-vesken. Salmakere: Da Thierry Hermès åpnet sin første butikk i Paris i 1837 var familien salmakere. Dette bildet fra 1952 viser at seletøy var viktig også etter gjennombruddet med vesker og skinnaccessoirer. Veskene og accessoirene fra Hermès er ofte i skinn fra eksotiske dyr og fins i et utall farger. Grand old man: Emile Hermès tok familiebedriften inn i den nye tid på begynnelsen av 1900-tallet. Her står han og ser på Hermès-butikken i Fauboug- St. Honoré i Paris i 1939. Foto: Hermès-arkivet | - Det er ikke en veske, sa Samantha, spilt av Kim Cattrall, i en episode av "Sex og singelliv". - It's a fucking Birkin. Samantha satte ord på det mange kvinner har tenkt om den verdensberømte Birkin-vesken til motehuset Hermès, som i forrige uke åpnet sin første filial i Oslo. For å få kloa i en slik en må man gjerne stå på venteliste i to år og være villig til å punge ut med mellom førti og hundre tusen kroner - hvis man da ikke går for "The Crocodile Birkin", en utgave med diamanter som koster noe nær en million kroner og som det bare finnes to eksemplarer av i verden. Sex og singelliv-episoden dreide seg om hvor langt en kvinne kan være villig til å gå for å få tak i en Birkin-veske. Det er skrevet bøker om lignende historier. Tidligere i år kom Michel Tonellos "Bringing Home The Birkin: My Life in Hot Pursuit of the World's Most Coveted Bag", som handler om en begivenhetsrik reise gjennom Europa for å spore opp, nettopp, en Birkin-veske. - Vi hadde egentlig ikke lyst til å bli representert i den "Sex og singelliv" -episoden, forteller Guillaume de Seynes. Han er direkte etterkommer av salmakeren Thierry Hermès, som i 1837 åpnet den første Hermès-butikken i Paris for å selge seletøy. Nå er de Seynes i Oslo for å åpne luksusmerkets første norske filial på Steen og Strøm. - Vi aksepterte til sist å la Birkin-vesken være med, men vi var ikke overlykkelige. Vi ønsket ikke å avertere oss selv så sterkt, og vi ville ikke virke desperate eller arrogante. Men det ble riktig fint til slutt. For i en bransje som stadig er jakt etter morgendagens motebilde, har Hermès blikk for de lange linjene og skynder seg langsomt. Og når de nå, til tross for den urolige verdensøkonomien, åpner sin første filial i Oslo, understreker Guillaume de Seynes at de er kommet for å bli. - Vi tenker alltid langsiktig. Vi kommer ikke hit for å gi oss etter to år. Det er mer enn motens krav som styrer utviklingen av Hermès' berømte vesker, klokker, slips og silkeskjerf. For mens veskemoten de siste årene har handlet om maksimalistiske vesker, holder Hermès på de rene linjene i sine klassikere som "Birkin", oppkalt etter filmstjernen og sangeren Jane Birkin, og "Kelly", som fikk navn etter Grace Kelly. - Hvis du vil ha en Birkin eller en Kelly vil du ha den for tredve år, ikke for å passe inn i sesongens trender, sier Guillaume de Seynes. Vesker har i de senere år fått en viktigere posisjon i motebildet. En veske er et statement og et symbol, og mange unge kvinner som ikke har inntekter i Victoria Beckham-klassen, kjøper billige etterligninger av vesker fra Louis Vuitton, Chanel eller Hermès. - Interessen for mote har på mange måter skiftet fra fashion til accessoirer, sier Guillaume de Seynes. - Det er naturligvis fint for oss i Hermès. Designprodukter er blitt mer tilgjengelige, og kvinner i dag blander gjerne Zara og Chanel i samme antrekk. Det er blitt en mer avslappet holdning til det. Når jeg har sagt dét, er naturligvis noe av grunnen til at enkelte kjøper falske vesker at disse veskene er blitt et symbol på suksess og stil. Å ha en viss veske over armen sier til omverdenen at jeg, eller kjæresten min eller mannen min, har råd til å kjøpe en sånn. Han bemerker med en viss syrlighet, at alle motehusene nå gir veskene sine egennavn. - Vi var de første som ga veskene våre navn. For oss er de ikke bare gjenstander. De er kjernen av alt Hermès er. Vi døper dem slik en far gir navn til sine barn. Noe av grunnen til disse sterke følelsene overfor Hermès-produktene er familiebedriftens lange historie. Hermès-familien opparbeidet seg fort en eksklusiv kundekrets blant Europas aristokrati, og den russiske tsarfamilien var blant dem som kjøpte seletøy fra Hermès. Men det var Thierry Hermès' barnebarn Emile, Guillaume de Seynes' oldefar, som remodellerte salmakerbedriften til motehus, med spesielt fokus på vesker. - Oldefaren min var en vennlig og elegant mann. Han pleide å si til barnebarna sine: "Vis meg hendene deres!". Hvis de var rene på hendene, ga ham dem en sjokolademynt. Men først og fremst, forklarer de Seynes, var Emile Hermès en mann som ikke fryktet fremtiden. - Han så at bilen ville erstatte hesten, men han skjønte også at Hermès kunne bruke sin ekspertise innenfor lær og skinn til å lage vesker og reiseutstyr. Han var fascinert av glidelåsen og var den første som brukte glidelåser i klær. Hvis han ikke hadde tenkt slik, ville familien forblitt salmakere, og forsvunnet. Også de Seynes' bestefar, Emile Hermès' svigersønn, var direktør i familiebedriften. - Jeg kjente ham godt, sier de Seynes. - Han var en mann jeg ikke bare elsket høyt, men som jeg også hadde stor respekt for. Han har vært et forbilde for meg hele livet. Han gjorde det godt som designer, men var aldri stor på det. Han var beskjeden, og rettferdig og oppmerksom overfor de ansatte. Det var de Seynes' bestefar som designet den berømte Kelly-vesken i 1935. Den gang het den "Sac à dépêches" og var laget etter modell av en gammel veske til å bære ridesaler i. Men det var først etter 1956 salget eksploderte. Da ble prinsesse Grace av Monaco, tidligere Grace Kelly, avbildet i Life Magazine der hun holdt vesken foran seg for å skjule at hun var gravid. Snart var vesken verdensberømt. Den eneste vesken som er mer ettertraktet enn en Kelly-veske forblir likevel en "fucking Birkin", vesken som ble til da Jane Birkin møtte Hermès-direktør og Emile Hermès' svigersønn Jean-Louis Dumas på et fly i 1981 og spurte om han ikke kunne designe en større og mer sporty versjon av samme veske. I dag går stjerner som Sarah Jessica Parker, Julia Roberts, Jennifer Lopez og Lindsay Lohan med Birkin-vesker over armen. Victoria Beckham, som eier Hermès-vesker for nesten femten millioner kroner, har ti. Og da den korrupsjonsanklagede Martha Stewart dukket opp til rettssaken sin med en Birkin over armen, satte hun i gang en voldsom debatt i mediene om hun hadde skadet sin egen sak ved å møte opp med en veske som var det ultimate symbolet på økonomisk suksess. Guillaume de Seynes, som er nevø av Jean-Louis Dumas, trekker på skuldrene. - Privatpersoner som har kjøpt en av våre vesker må få gjøre som de vil med den. Og selv tviler jeg vel på at en jury i USA ville vite hva en Birkin egentlig er, sier han. Selv foretrekker han sin trofaste Hermès dokumentmappe, som har vært med ham i mange år. - Den er i naturlig kalveskinn. Da jeg fikk den, var den sterkt beige, forteller han. - Nå er den karamellfarget. Den har eldes sammen med meg. Det er slik det skal være med Hermès. Chelsea festet i Oslo | Feiret Johann Olav Koss. Bursdagsbarnet: Forloveden Jennifer Lee var blant gjestene som feiret Johan Olav Koss sin 40-årsdag i natt. Foto: Thomas Rasmus Skaug. I all hemmelighet ble presidentdatteren Chelsea Clinton (28) smuglet inn bakdøra til Johann Olav Koss sin 40-årsdag i går kveld. - Chelsea er min aller beste venn. Vi møttes da vi studerte i Oxford, og ble kjent med hverandre der. Det er utrolig hyggelig å ha henne her! stråler Jennifer Lee (30). Hun er Johann Olav Koss sin kommende hustru. Mens de norske kjendisene entret lokalet på den røde løperen, ble Chelsea Clinton smuglet inn bakdøra. - Vi er veldig glad for at hun tok seg tid til å komme, sier Johann Olav Koss fornøyd. Tale fra Jens | Kvelden bød på flere celebre taler, blant annet en videotale fra Jens Stoltenberg der statsministeren takket Koss for godt samarbeid, og sa at de begge kunne gjøre mer for å gjøre verden til et bedre sted. Koss fikk utenriksminister Gahr Støres nye bok i gave av Jens. - Det var også noen veldig pinlige taler, men de var heldigvis på norsk, så Jennifer og Chelsea fikk ikke det med seg, sier den jubilerende skøytekongen med et smil. Blant annet fortalte eks-skøyteløper Geir Karlstad om den gangen Koss gikk skøyteløp i Nederland og gikk på do hos en dame som bodde i kanalbåt - noe som ble sendt live på nederlandsk tv. Høy champagnefaktor | Det var ikke spart på kruttet da Ullevaal stadion ble kledd til kjendisfesten: inngangspartiet med den røde løperen var av en eller annen grunn pyntet i svart og gult - champagnefaktoren var høy. I pausen gikk gjestene ut på cupfinalegressmatta. - Norge er helt fantastisk, jeg har vært her mange ganger før, sier Jennifer Lee. Hun og Koss bor for tida i Toronto, der Koss jobber i Right to play. Lee jobber i et investeringsselskap. Gifter seg i mai | I mai neste år gifter Johann Olav Koss seg med Jennifer Lee. Bryllupet finner sted i den norske sjømannskirka i New York. - Det gleder jeg meg veldig til. Det er jo veldig hyggelig at jeg kan få stiftet en familie, da. Det har jeg ikke klart tidligere, sier Koss til TV 2. Koss var tidligere gift med Belinda Stronach, og avslører nå at han planlegger barn med Jennifer Lee. - Nå blir jeg ordentlig voksen. Allikevel er jeg fortsatt ung, sier Koss til TV 2. Gutten som ikke ville være en av gutta | Martin Bengtsson (22) var et av Sveriges største fotballfunn. Stjerne på guttelandslaget. Proff i Inter. Hvorfor forsøkte han da å ta sitt eget liv? Hardt: - Vi fikk ikke si hva vi ville, ikke kle oss som vi ville, uten reaksjoner. Du skulle trykkes ned, straffes. Og jeg fikk høre at jeg ikke var mann nok. Døde nesten: Martin Bengtsson forteller om den emosjonelle nøden og fattigdommen en fotballspiller bærer på. Tomheten og meningsløsheten fikk ham til å prøve å begå selvmord. Drømmens teater: Han drømte om å spille på Milan og Inters bane San Siro da han var liten. Drømmen gikk så å si i oppfyllelse. Men marerittet ventet. Drøm: Martin som 9-åring, i drakta til favorittklubben AC Milan. Virkelighet: Han endte i Milano. Men i Inter. Liten og stor: Martin prøvespilte både i Chelsea og Ajax. Her møter han landsmann Zlatan i Ajax. Gryende stjerne: Martins karriere i Inter ble kort og heftig. Her får han bryne seg på Marco Materazzi i en internkamp. Ville ta livet av seg: - Her fant de meg. På gulvet der, på mitt soverom, forteller Martin. Musikk og tekst: - Det var derfor jeg flyttet hit til Berlin, for å spille inn sangene mine. "I fall down, down, down, into my Neverland", synger han. - Den eneste gangen jeg tenker på fotball er når jeg to ganger i året spiller for Sveriges forfatterlandslag i fotball. Der røyker keeperen pipe før kamp. Herlig. Nytt liv: Han følte seg sjelelig og mentalt uttørket i fotballen. Det endte nesten i tragedie. Nå har han funnet friheten og tryggheten, som låtskriver i Berlin. Les mer i Sportmagasinet: I dagens utgave kan du lese om Maradona-kirken i Argentina, få Mia Hundvins skrå spådommer for vintersesongen og møte ikonet Jon Herwig Carlsen. « Da jeg våknet tirsdag 21. september, var jeg helt rolig. Jeg tok en dusj i åttetida og kledde på meg. I CD-spilleren spilte jeg David Bowies Reality. Jeg sto foran speilet på badet med apatisk og stirrende blikk. Det var ingenting igjen i det blikket. Det var blikket til en mann som hadde blitt en robot. Blikket til et menneske som ofret sitt følelsesliv, fornektet sin drivkraft til å skape og uttrykke seg. Det som inntraff denne dagen var i mine øyne en sunn menneskelig handling som beviste at det lille som var igjen av meg vegret seg mot å forsvinne inn i en tankeløs tåke der framgang og resultater var det eneste som skulle bety noe. En drøm om noe som bare handlet om å bli så rik som mulig, få så mye status som mulig og avslutte karrieren - som en militær - med en medalje rundt halsen. Denne innsikten hadde drevet meg til å slå av mobilen tre dager tidligere og forberede min død. » Martin Bengtsson hadde alt. En hel verden. Proff i Inter, en av verdens største klubber. Han var Sveriges guttelandslagskaptein, en pen gutt, rik på venner, kalt den nye Wayne Rooney. Han var 17 år. Men denne høsten i Milano 2004 hadde dagene hans blitt så sorte at han ønsket å ta livet sitt. « Framfor meg lå de hvasse barberbladene. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg startet, jeg byttet til låt nummer 6, og lukket øynene. Smerten var lik som smerten jeg fikk da jeg lå nedtrykket på en gjørmet fotballbane og tre ungdomsskoleelever hadde brukt meg som punchbag. Første sparket kjentes, første snittet i håndleddet. Siden forsvant smerten, og gled over i en bedøvende følelse. Tilbake var bare synsinntrykkene, blodet og små sår som åpnet seg langs håndleddet. Jeg ble trukket forsiktig inn, som offeret i spindelens vev, og til slutt kjente jeg hvordan sanseinntrykkene fløt sammen. Musikken som strømmet inn i ørene, bassen som spilte sammen med mine pulserende, blødende håndledd, og jeg fikk det vanskeligere å feste blikket. Jeg gikk vaklende ut av badet, støttet meg mot veggen, tok meg inn på mitt rom og falt sammen akkurat innenfor dørterskelen. Snart er jeg der, tenkte jeg og lo inni meg. Så ble alt svart. » Det er fire år siden nå. Martin Bengtsson døde ikke. Han bor i Berlin. « Ni är välkommna för en intervju. Ni kan ta taxi till oranienstrasse 34. Jag sitter pa ett café där som heter Luzia. Vi går av undergrunnen på Kottbusser Tor, Kreuzberg, Berlin. I en dyp sofa sitter han. En sped mann. Martin Bengtsson hilser. Smiler. - Jeg står opp tidlig, går hit som om det er et arbeid, sitter her og skriver på min roman, som er halvferdig, går hjem, jobber med musikk til åtte-ni om kvelden, så går jeg ut og treffer kompiser. Jeg har vært her i tre måneder nå. Jeg har fått ro. Jeg henger med andre forfattere, filmmakere, teaterfolk. Vi leser opp for hverandre. De kan forstå. Sirener. Ulende, skjærende, ekle sirener. De overdøver samtalen, vi må stoppe. - Oranienstrasse er en egen festival, sier Martin. - En smeltedigel av kulturer. Kunstnere, businessmenn, knarkere, homoer, transvestitter, tyrkere... Midt i dette bildet sitter Martin Bengtsson. Øynene hans lever. Ansiktet hans har en alvorlig grunntone, men plutselig slår han opp i et spesielt smil. Han tar en røyk ut av Pall Mall-pakka. Han er ikke proff lenger. Ikke engang fotballspiller. Snart skal han lete fram et bilde på laptopen sin. - Her fant de meg. På gulvet der, peker han. - Hvorfor gjorde du det, Martin? Han dveler et sekund. For å forstå Martin Bengtssons historie, må vi gå 15 år tilbake. Han husker dagen han gikk med sin far og kjøpte et par svarte Diadora fotballsko. Og en fotball. Den kvelden åndet han inn duften av fotballskoskinn. "Den underbara doften av sportaffär och syntet." Han hadde rød trøye, blå shorts på den første IK Sturehov-treningen. Det viktigste var at man ikke bannet, ikke driblet, at alle fikk være med "fordi alla er likedana". Flyktningen Muhammed fikk navnet Kalle, siden det var enklest for alle. Etter hvert sluttet Muhammed, han ville ha sitt riktige navn. En annen gutt ble sprutet kaldt vann på i dusjen, og forlot laget. « Igjen ble pojkarna som lo i kapp. Alle unntatt jag. » Martin var en målsnik, sa de, en sleip liten jævel, en utspekulert dribler. Det var våren 94. Martin var åtte år. Han satt med sin far. - En dag skal jeg spille fotball i Italia, akkurat som Marco van Basten. - Det er klart du skal, svarte faren. Snart kretset hele livet hans rundt proffdrømmen. En kveld i 1995 så han et tv-innslag om Ajax' akademi. Unggutta levde nesten som fotballproffer. Martin innså at det ikke holdt med lagtrening. Morgenen etter skisserte han sin plan. På et A5-ark. Tre timers egentrening hver dag. Pluss styrketrening, 100 situps og 30 armhevinger. Han trente finter på vei til skolen, la inn en time til sammen i friminuttene, en time etter skolen, og en time etter middag. Han sto i mørket og sparket ball. Han fant tomme garasjer. Han trente teknikk med en tennisball før han la seg om kvelden. Hvert sekund telte. Helt nederst på Martins ark sto en tidsplan. I 14-årsalderen skulle han spille i Allsvenskan, som 16-åring skulle han være proff i Italia. Martin sitter ved dette kafébordet i Berlin og forteller at han sluttet å omgås sine venner, at fotballen ble en besettelse for ham. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med ham. I 1996 begynte faren å bli urolig. - Jeg var anorektisk også, jeg dro på toalettet rett etter å ha spist, for ikke å bli feit. Sykt. Det er usammenhengende minner nå, en dis. Åra fra han var 9 til 13. Martin fantaserte om at de snakket om ham rundt kjøkkenbordene. Fantasien ble et hjelpemiddel for ham, for å orke å fortsette. Han trente nå med tre alderstrinn, han spydde på skolen av utmattelse. « Det var en avhengighet på lik linje med alkohol, sigaretter eller narkotika. Abstinensen var den samme, den som ikke bygger på den egentlige lykken eller følelsen av rusmidlene man tar, men snarere på redselen og angsten som kommer når man ikke tar den. Jeg var en misbruker på avvenning. » Gjennom parken, Engendammen, duften av lilla roser. Sola gløtter ned på Martin Bengtsson. Han har hatt på hodet, oransje T-skjorte, en brukt bestefarsbukse, boots i skinn. - Jeg holder på å finne nye spor i meg selv. Gjennom musikken og skrivinga. Jeg har funnet en bra plattform i livet mitt. Det fotballverden har gitt meg, er at jeg klarer å være utadvendt, jeg kan stå på en scene uten angst, og jeg har en tro på at det går an å oppfylle drømmer. Jeg dør ikke om jeg ikke klarer det. Det blir ikke verre i mitt liv. Enn det var. Han husker den dagen landslagledelsen for 15-åringer skulle lese opp en tropp etter en samling. Martin følte at hans liv hang i en tynn tråd som når som helst kunne ryke. Han var ikke uttatt. Han sprang ut, la seg ned på ei grassmatte og gråt som et barn. Men et halvt år seinere landet et brev i postkassen hans. Det var innkallelsen. Sveriges guttelandslag, firenasjonersturnering i Portugal. « Da jeg fikk min gule landslagsdrakt i hånda, kjente jeg meg så lykkelig. » Han spilte seg til fast plass på landslaget, scoret, vant selvtillit, opplevde sin første pressekonferanse. « å være en del av det svenske guttelandslaget er 50 prosent fotball og 50 prosent vett- og etikklære. Halve tiden tilbringer du på fotballbanen, andre halvdel foran en svart-hvit overheadprojektor der det står hvordan du skal te deg for å bli elitespiller. » - Først føltes det absurd, men deretter lukket jeg øynene og fulgte dem. Indoktrinert som vi var. « Akkurat som religionen prøver fotballbevegelsen å favne om alt, alt som hører et menneske til. Alle timer i døgnet, alle steg man tar, alle følelser og alle tanker. Det var som en religiøs reise, med prekner og øvelser i grupper og der målsetningen var å få mennesker til å synes og tenke likt. » På banen nøt Martin landslaget, det var utrolige opplevelser for ham. Høsten 2002. Han er 16. Mystiske menn i solbriller hadde lusket rundt siden han kom med på landslaget. Chelsea er den første klubben som inviterer ham på prøvespill. Han blir innkvartert på luksushotell i London. På banen gjør han det bra, scorer mål etter ti minutter i sin første treningskamp. Et venstreskudd i krysset. Da han kom hjem lå der invitasjon om prøvespill fra Ajax. Han trodde det var spøk, men det var sant. Oppholdet kulminerte i at han møtte sin barndoms store idol. Marco van Basten. « De lokale journalistene godtet seg i dramaturgien. Det unge talentet som tross sin fysiske begrensning, ved hjelp av teknikken, hadde tatt seg inn fotballens lokale finrom. » I februar 2003 debuterte han for Örebro i Allsvenskan. Han var 16, helt uten respekt snurret han rundt med motstanderen. Han ga to målgivende. Førstesidene skrek. Martin har invitert oss hjem. Waldemaarstrasse. Dette huset av tysk mur. Det er ingen van Basten på veggene her. Men et knippe mørke, store malerier. - Det er min kjæreste Sofia som har malt. Og der, ei gassmaske som dekor. En nesten tom Chianti-vin, en enda tommere flaske Rioja, en pakke Wasa knekkebrød, Wellness Flakes, hans svenske pass, noen Ebba Grön-album. - Jeg har fått både sykkel og tv av naboen. Han tenner en ny røyk, stiller seg opp ved vinduet ut mot bakgården med det gigantiske treet. - Kaffe? Kaffetrakteren hans låter som et fly. Og oppvasken er full. Og senga hans, den halv-oppredde, har ikke føtter, den står rett på gulvet. - Jeg har 30 låter, skisser til 70. Denne synthen er god, den gir 2000 lyder. Om jeg vil ha et tolvmanns strykeorkester får jeg det, om jeg vil ha industrielle trommer får jeg det. Men han griper en hvit el-gitar nå. Trykker record. Stemmen hans er sjelfull. Det låter fint. "Jag ångrar ingenting jag nånsin gjort, sväljer stolt Zoloft och Prozac, ser min barndom flyga bort." Vi snakker mer om det som var. - Jeg var 16 - 17 år, jeg oppdaget at det fantes en verden utenfor fotballen. Jeg hadde satt på The Clash på stereoen i garderoben en gang. Visste ikke at det med musikk var en oppgave som tilhørte de eldre gutta. "Narkomusikk", fikk jeg høre. Jeg begynte å bli fysisk dårlig når jeg steg inn i garderoben. Han klipte hull i sine jeans, fikk hull i øret, anskaffet dreadlocks. - Jeg ville finne en identitet som skjøre ungdommer er på jakt etter i den alderen. Da leter jo man etter hvem man er. Jeg ville uttrykke noe eget. Med klær og musikk. Martin Bengtsson lyttet heller til Kurt Cobain enn sine lagkamerater. « Men et sted der inne fantes min drøm igjen, som et lite embryo i mitt hjerte. Drømmen om å bli fotballproff, drømmen om å bevise (...) at man kunne være fotballspiller og samtidig mene og tenke fritt. » Det var slutten av oktober 2003 og sesongen skred mot slutten. Hans agent Patrik ringte. En klubb hadde blitt imponert av landskampene hans. En representant hadde fløyet til Sverige den formiddagen for å se ham spille. - Hvilken klubb er det? spurte Martin. - Vil du virkelig vite det? svarte Patrik. - Det er Inter, sa han. Martin klarte først ikke få fram et ord. - Jeg vet du er Milan-fan. Håper det er ok, sa agenten og lo. Martin Bengtsson ble Inter-fan i en fei. Han gjorde to mål i kampen der klubben satt på tribunen. Dagen etter inviterte Inter ham på prøvespill, først med andrelaget. Han var høy av lykke. I midten av november fløy han. Han husker de aggressive mopedene, den sure duften av smog, bilene som tuter etter kvinnene. « i restauranten ble jeg betraktet som en utenomjordisk skapelse av de andre spillerne da jeg steg inn der med dreadlocks ned til skuldrene og min revolusjonære klesstil. Ingen Armani, Ingen Gucci. » På banen åpnet han bra, i en testkamp mot A-laget ga han en målgivende og slo tunnel på Marco Materazzi. Materazzi slo krokfot på ham. Martin ble kalt Bob Marley, av rastaflettene. Etter tre dager ringer agenten igjen. - De vil ha deg! Du er spilleren de har lett etter. « Jeg husker jeg sto i leiligheten min, støtte meg mot kjøkkenbordet for ikke å falle. Det jeg følte var en slags topp av ulike følelser: lykke, opprømthet, nervøsitet, sorg, nysgjerrighet, redsel, litt lykke igjen. » Martin klippet håret, skrev under på en 2,5 års kontrakt med utviklingslaget. Over 20 000 i måneden etter skatt, og hus der de andre talentene bodde, før de skaffet egen leilighet. Han sto på Arlanda. "Det er klart for avgang Milano", ropte de. - Alle disse åra rullet som en revy gjennom hodet mitt. Alt jeg hadde ofret. Ventetida var over. Morsan gråt. Han klemte om henne en siste gang før han snudde seg og gikk mot gata. Milano var vakker den dagen i januar 2004. Han kom til hjemmet for de unge spillerne. Det første han la merke til var gjerdene og videokameraene. Men villaen var vakker, med røde roser som vokste under to vinduer som vendte ut mot gata. Han lå i senga si den kvelden, så i taket, og tenkte: "Oj, nå spiller jeg for Inter." Dagen etter bar det til treningsanlegget Appiano. Nede i garderoben duftet han liniment og Armaniparfyme. Martin fyrer opp en ny røyk. - Å komme til Inter og Italia var som en nyforelskelse. Det var skitspennende. "Adrenalinet jeg kjente da jeg dro på meg Interdrakta gjorde at jeg kunne løpe til solnedgangen om det var så." Martin driblet, slo farlige innlegg. Gazzetta dello Sport skrøt av ham. Snart skulle han score sitt første mål. En hel volley. "Det var en fantasisk følelse, å bli omfavnet av mine nye lagkamerater, høre dem skrike en masse italienske ord som jeg ikke forsto, se treneren juble ved sidelinjen og rope mitt navn (...) og høre publikums applaus, se fotografene rette sine objektiver mot meg, høre avtrykkene av blitsene." Han hadde aldri vært lykkeligere. Han fikk oppleve cupfinaler, fikk spille og trene med verdensstjerner, Vieri, Materazzi og Adriano. Han dro på de eksklusive klubbene på kveldene. Han hadde flust av penger. I de fasjonable strøkene av Milano lot han pengene rulle. Sko, skjorter, cd-er, parfymer, jakker, klokker, telefoner. "Shoppingen ga meg kick, en liten lykkerus, som forsvant ganske fort." I midten av mars, før han fylte 18, gikk menisken i kneet av på trening. Det krevde operasjon. - Jeg hadde kommet inn i hverdagen, men nå måtte rutinene og rytmen brytes. Det skulle ta en måned å bygge opp kneet igjen. Mens kameratene dro på bortekamp, satt han igjen i huset. Ensomheten ga ham tid til å reflektere. - Hvem er jeg som menneske når jeg ikke har fotballsko på føttene? Jeg fant ikke noe svar. Det skremte meg. Jeg hadde ingenting. Står livet mitt og faller på kneet? Selv shoppingen var blitt intetsigende for ham. « Det jeg oppdaget skulle på mange måter forandre meg. Jeg innså at alle dager så like ut. Alle uker, alle måneder. Ansiktene på mine kamerater så like ut. Det var en tomhet i blikkene som alle prøvde å døyve gjennom spøk, sjargong og i noen tilfeller ved hjelp av solbriller. Vi så ut som en gjeng aper, tenkte jeg. Eller i alle fall en gjeng tankeløse zombier ». Han fant glede i fotballen. Men en uro bygde seg opp i ham. Det ble ikke bedre av at de på spillerhjemmet ikke fikk ha besøk i sesongen. I begynnelsen av august dro han med laget til sesongoppkjøring i høyden i Østerrike. Den italienske forsesongen var knallhard, med blodsmakende løpstester. Men han driblet, spøkte, følte tilhørighet og skjebnefellesskap med gutta igjen. Helt til en kveld hvor et par av gutta ble tatt på fersken for å røyke marihuana. Tilbake på spillerhjemmet mot slutten av uka ventet den kollektive straffen. Da han kom inn etter å ha spist ute en kveld, ropte verten etter ham. « Fra nå holder du deg her. Du beveger deg ikke utendørs på kvelden. » Reglene skulle skjerpes. Martin følte seg straffet for noe han ikke hadde med å gjøre. - Vi ble innelåst i huset, med videokameraer som overvåket oss. Vi ble kjørt til trening, og fraktet til døra etterpå. Vi måtte ha tillatelse til å forlate huset. Han lå i senga si og tittet ut gjennom det lille takvinduet. « Jeg hadde begynt å føle meg som en fange i det som var ment å være mitt hjem. Det pågikk en psykisk krig i hodet mitt (...) ettersom miljøet sakte kvalte mine følelser og min kreativitet og istedet forvandlet meg til en robot som gikk på kommando. » Han begynte å holde seg for seg selv. Låste døra. Forsvant bort i sine egne tanker. Noe sa ham at han skulle kjøpe en gitar. Og et notehefte. Han begynte å skrive. Rett fra hjertet, usammenhengende og sort. Mørk e-moll. På sett og vis holdt de destruktive tekstene ham oppe. Han sank inn i musikken. The Smiths, Bowie, Dylan. - Jeg fylte opp en større og større del av gulvet med papirer jeg hadde skrevet på. Jeg fant en glede, noe eget, sier Martin. "Jeg kunne ikke lenger identifisere meg med de skinnende bilene, jakten på pene modeller og livet som proff." Han hadde kjøpt ti par sko den siste måneden. Han innså at han bare brukte ett par. "Og alle disse bilene som sto parkert på Appiano Gentile var bare leketøy og en måte å hevde sin mannlighet ved hjelp av noe annet enn kuken." Martin hadde fått nye forbilder. « Bowie, personer som aldri kompromisset med seg selv og som faktisk påvirket. Jeg hadde kompromisset med meg selv i hele mitt liv, formet meg til en fotballspiller, som var akkurat slik fotballverden ville ha, i håp om en dag å få makt til å påvirke, og en dag bli tatt på alvor. Men nå innså jeg at fotballspillere bare ble tatt på alvor av andre fotballspillere, aldri av en større allmennhet. » I midten av september reiste han til Finland med landslaget. Landslagssjefen sa at han hadde utviklet seg i Italia, Martin trodde det var fordi han hadde blitt likegyldig. Under en kamp hadde han jaget en motspiller over halve banen og taklet ham. Martin holdt på å renne over. En dag han kom hjem etter trening, var vertinnen rasende på ham. Hun skrek og bannet. "Du får holde rent på rommet ditt og ikke kaste papir rundt deg." Hun truet med at enda en spiller ville bli sendt inn om han ikke skjerpet seg. Martin gikk opp på rommet. Gulvet var renset for papirer. Han leitet etter arkene i hylla, i skuffa. Borte. Hun hadde kastet det. Martin ble rasende. - Den dagen forsvant min tro på at jeg passer inn i den verdenen, sier han. « Det fantes aldri noe alternativ, konsekvensen av å gi opp sin drøm og den tid jeg hadde lagt ned på den krevde at jeg tok livet av meg. Å leve med bildet av seg selv som mislykket, hjemvendt proff framsto som verre enn å være død. » Martin sitter i sin nye by og ser reprisen av sine tyngste timer. - Det var som en rituell handling. Jeg redde opp sengen, gjorde min verden rundt meg så klinisk som de ville ha det. Dere vil få det som dere vil. Men det vil skje uten meg. Han hadde planlagt selvmordet sitt. - Jeg skar meg med barberbladet i håndleddet. Én gang, og to ganger. Jeg så blodet renne. Jeg svimlet. Jeg forsto at jeg ikke kom til å våkne opp igjen. Det fortonet seg som en lettelse. Jeg husker... at jeg tar meg inn i soverommet, for å legge meg på sengen. Jeg kommer aldri så langt, før jeg ramler. David Bowie sang "She'll drive the big car". Han våknet på sykehuset. Psykiatrisk avdeling. Han kunne høre stemmer. En ung manns gråt, et skrik, tikking fra ei veggklokke. Tre kvinner i grønne frakker og en mann med sterkt etterbarberingsvann, sto over ham. - Hva gjør jeg her? spurte Martin Bengtsson, med sprukken stemme. - Husker du ikke? sier mannen. Han får panikk, veggene begynner å røre på seg. Rundt ham kan de høre ham skrike. « Mannen med sprøyten tar et hardt tak rundt armen min, jeg forsøker å slite meg løs. Så blir alt svart igjen. » Den natta fortalte en pleier hva han hadde gjort. En kvinne på spillerhjemmet hadde funnet ham livløs på gulvet, med den ene armen dekket av blod. Hun hadde ringt etter ambulanse. - Øynene mine var helt... vidåpne. Borte. Det var ingenting igjen, har jeg fått fortalt. En vellykket fotballspiller i Inter skjærer seg opp. Det var utenkelig. De undersøkte om jeg kunne fått epileptisk anfall, falt og slått meg på sengekanten. Martin rister på hodet. Vi tenker på Abdon Porte, landslagsspilleren fra Uruguay, den eneste fotballspilleren vi kjenner som har tatt sitt liv. Han var elsket, men lykkestjernen hans sluknet. Satt ut av laget. Publikum vendte seg mot ham. En kveld i 1918 tok han seg inn på lagets arena. De fant ham om morgenen, i midtsirkelen. I den ene hånda hadde han revolveren, i den andre et brev. Martin Bengtsson døde ikke. På sykehuset fikk han oppnevnt psykolog: - Hun kom inn. « Hva faen har du gjort? Er du dum i hodet? Du har alt du kan ønske deg. Modeller du kan ligge med, fet bil, penger du kan kjøpe for, du spiller på Inter. » - Da måtte jeg si: « Denne syke fotballverden betyr ingenting for meg. Jeg vil heller dø enn å være her. Jeg lever i et fengsel. » Da trodde de i hvert fall at jeg var syk! Så fikk jeg en sprøyte til og sovna igjen. Han smiler. Hans mor kom ned og hentet ham. De fløy hjem. - Jeg hadde bygd mitt liv på fotballen. Drømmen min sluttet der, på et sykehus i Milano. Jeg har laget en sang om det jeg opplevde i Italia, sier han. Han spør om vi vil høre. Han trykker på record. Den sarte vokalen fyller rommet. Han synger om demonene på rom 62. "Have you seen the walls in a mental hospital, when the night comes, and you're screaming yourself to sleep, and have you felt the pain from the razorblade, when it gets through, and your blood dripping to the ground." Så kommer han til refrenget. "I've been trying so hard today, to get my feet on the road again." - Jeg har tenkt på noe, sier Martin siden. - Hvem var syke? De eller meg? Jeg hadde rett til å skrive tekster, til å gå ut og kjøpe melk eller handle plater. Man blir sjelelig syk om man ikke får uttrykke seg. Nå er jeg frisk fordi jeg får lettet på trykket. Han husker tida etter Italia som kanskje den verste i sitt liv. - Det var et helvete. Skammen. Jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Kommet hjem med halen mellom beina, med svak psyke. Fotballspilleren skal ikke være svak. Jeg holdt meg inne, var redd for å møte folk. « Hvorfor, Martin? Du forlater Inter! Har du blitt knullet i ræva? » spurte noen. Jeg dro til Göteborg, til min venn Erika. Hun bor 50 meter fra Nya Ullevi. Jeg lå der og hørte på jubelen fra kampene. Jeg var på bunnen. Han innså at han trengte terapi. - Jeg kan takke psykologen min for at jeg lever i dag. Hun hjalp meg til å forstå hva som hadde skjedd. Jeg gikk i bunnen, en hel barndom. Og så tok jeg livet av en del av trenerne mine i drømmehypnose. Ja, jeg myrdet dem. Stakk dem. Det var jo en symbolsk handling. Jeg måtte gjøre det for å bli hel som menneske, sa hun. Han smiler. - Det høres sykt ut, jeg vet. Han går bort i vinduet, fyrer opp en ny røyk, ser stille ut på treet i bakgården. - Jeg har skrevet en tekst om det. Tida etter at jeg hadde våget meg ut igjen. Jeg tok toget til Oslo, der noen av mine venner bodde. Jeg gikk opp Karl Johan, til Munkedamsveien. Møtte mine beste, og tenkte: Jeg har folk som bryr seg om meg. Så brast jeg. « Han grät sina första tårar på Oslo central. Just när tågen hade slutat dåna var det allt som fanns kvar. » Martin kjente at det fortsatt kriblet i føttene. - Jeg ville gi fotballen et forsøk til. Jeg startet på Örebro, på andrelaget der. Da det begynte å gå bra, og avisene skrev « Se! Nå er han tilbake! » da tenkte jeg: Denne reisen vil jeg ikke gjøre en gang til. Jeg satt i garderoben etter en kamp, jeg hadde scoret to mål, men det gjorde meg ikke glad. Den kvelden samlet han foreldrene i stua. "Pappa og mamma, jeg har sluttet med fotball." - Jeg sa til pappa: "Jeg vil gjøre ting du har gjort, skrive, skape, produsere." Det var en lettelse. Jeg begynte å gråte, slik man gjør når en tung byrde slipper fra brystet. Det var gledestårer, og litt sorg. Fotballen var som et kjært barn for meg. Jeg forlot en stor del av livet mitt den dagen. - Men, sier Martin, det var viktig å skjære det rett av. Over. Jeg kan aldri trappe ned, spille i lavere divisjoner. Han spilte sesongen ut. Da han etter siste kamp forklarte at han skulle legge opp, kom det som et sjokk for alle. - Jeg husker treneren min felte en tåre. Da han pakket sine saker ut av garderoben ble Martin grepet av en rar følelse. Han ser det for seg som en sort-hvitt-film. « Det var nesten som jeg trodde jeg kunne fly. Følelsen som jeg nesten i hele mitt liv hadde søkt etter, var der. Da jeg med et barns naive øyne vandret ut av garderoben, ut i den riktige verden utenfor fotballverdens firkantede krittlinjer. Ut i friheten. Mens jeg ruslet hjem tenkte jeg på den hunden jeg så utenfor vinduet på sykehuset i Milano, hunden som vegret seg mot å bli satt bånd på. Jeg lo for meg selv. Hvorfor skulle man bli satt bånd på om man har en hel park å springe rundt i? » Han begynte å selge plater, ble journalist, laget web-tv. Dessuten begynte han på boka om sin historie. Han dro til Öland. For å fullføre "I Skuggan av San Siro, från proffsdröm till mardröm". - Det var mye rykter om hva som hadde skjedd meg. Jeg ville sette ord på det. Jeg ville gi et innblikk i en verden folk ikke kjenner. Da jeg hadde skrevet siste linja, gikk jeg en tur i natta, gjennom skogen, satte meg ned på en benk på stranda. Der tok vi farvel. Fotballen og jeg. Jeg tok tilbake makta over meg selv. Nå holder han foredrag om innholdet i boka, som har vakt stor oppsikt i Sverige. - Jeg har snakket til psykologer, advokater, eldre, spillere. Jeg har hørt fra alle, minus det svenske fotballforbundet. Ikke det at boka mi skal være en fasit, men den kan være underlag for å diskutere. Det går spillere rundt på det svenske U-landslaget i dag, det vet jeg, som tenker de tankene jeg tenkte. Jeg får mail fra dem. Forholdene er sikkert like i Norge. Bengtsson vil menneskeliggjøre fotballen. - Og hva er det å være menneskelig? spør han fra sin leilighet i Berlin. - Jo. Skuffet. Nysgjerrig. Sint. Dum. Emosjonell. Nedstemt. Vennlig. Utrivelig. Trøtt. Som fotballspiller skal du ikke vise slikt. Du skal stenge av den verden, du behøver ikke være menneske som fotballspiller. Tragisk nok er det mange sterke individer som forsvinner. Fotball er for alle, sier de så fint i Sverige. Virkeligheten er ikke slik. - Dette er budskapet mitt, sier han. - Du skal ikke være redd for å forandre retning. Slepp det! - Har du noen venner igjen i fotballen? Han tenker. - Jo, jeg har én... Emil Johansson, en back i Hammarby. Jeg var også på besøk hos en kompis i FC Köbenhavn. Da jeg så noen på trening der bli stilt opp med rumpene bare, for å skulle bli skutt på, minnet det meg om hvorfor jeg hadde sluttet. Martin smiler. Vi spør ham om hva han tenker om Zlatans suksess i Inter, og hans 110 millioner i året. - Han har sikkert råd til å kjøpe de skivene han vil. Men jeg er ikke interessert i pengene hans. Han tar på ei jakke, slukker lyset, går ned trappa, ned Waldemaarstrasse, ned Adalberstrasse. - Mitt liv skal til og med bli teater nå. Sprøtt. Han forteller om menneskene han har møtt i Berlin, som fyller ham med ny inspirasjon. - Karen som jobbet på Wall Street før han hadde møtt veggen og kommet til Berlin for å få skikk på livet sitt. En vietnamveteran, og en ballerina som har danset i Moskvaballetten. Og de eneggede tvillingene som snakker i synk. Han snakker om sin helt Joakim Thåstrøm, den svenske låtskriveren og artisten. - Thåstrøm kompromisser ikke. Har du hørt sangen "Kaos passageraren"? Jeg er rørt av den teksten. Den sier noe om at det er ok å være dum og rar. Man behøver ikke være bra. Der borte, mens vi sitter på restauranten, kjører en bilist på en syklist. Syklisten reiser seg. Ingen dør. Nede i sin tredje øl, sier Martin: - Det er sykt å tenke på at jeg har spilt fotball. Jeg trives bedre nå, når jeg ikke spiller. Jeg er tilfreds for første gang i mitt liv. Men av og til kommer minnene om Milano til ham. Martin Bengtsson spiller denne siste sangen for oss, det er fire år siden han nesten døde. Går hardt ut mot "SingStar" | Microsoft prøver seg med "Lips" på Xbox 360. Spillåt: Her kan du se Morten Harket synger "Take On Me" i Xbox 360-syngespillet "Lips". Playstation har i mange år hatt stor suksess med "Singstar" -serien. Det er derfor ikke så rart at Microsoft nå tar etter med "Lips", et syngespill som forsøker å gjøre alt det konkurrenten gjør - og litt til. "Lips" lykkes også i å gjenskape suksessoppskriften til "Singstar", rett og slett ved å blåkopiere kjerneopplevelsen. Også her står du foran tv-en og synger med på teksten til låtene som avspilles med video. Du bedømmes etter hvor godt du klarer å følge toneleiet, men i "Lips" får du også poeng for å riste på de trådløse mikrofonene i takt med musikken. Du kan variere hvilke rytmeinstrumenter som skal gjelde, og belønnes med poeng og blinkende lys i mikrofonen. Ikke bare er "Lips" tett knyttet opp mot nettet, slik at du kan laste ned nye sanger som slippes av Microsoft, men du kan også importere din egen musikk. Enten det er fra en cd, en mp3-spiller eller fra datamaskinen via en nettverkstilkobling, kan du enkelt få flere tusen sanger rett inn i spillet. Ulempen med dette er at det ikke kommer tekst opp på skjermen, men hvis mange nok rapporterer at de har lagt inn en sang, kan teksten dukke opp som en oppdatering seinere. "Lips" både ser og høres bra ut - og gitt at Microsoft klarer å følge opp med oppdateringer og stadig nytt innhold, trenger ikke Xbox 360-eiere lenger være misunnelige på "Singstar" -festene. Dette produktet har drept 34 småbarn | Mattilsynet i Nigeria har funnet dødelig giftstoff i babyprodukt. Produktet "My Pikin" skal lette den til tider smertefulle fremveksten av en babys første tenner. Produktet har til nå tatt livet av minst 34 småbarn bare den siste måneden. Ødelegger nyrene | Al Jazeera videreformidler informasjon fra det det nigerianske mattilsynet NAFDAC, som opplyser at "My Pikin" inneholder giftstoffer som ødelegger nyrene til de små barna. Produktet inneholder også Paracetamol, som er det samme stoffet som finnes i de sedvanlige Paracet-tablettene her til lands. Dette er det dog ikke forbundet noen risiko med. Diaré, feber, omgangssyke og problemer med vannlating blir oppgitt som symptomer på at giften har slått inn. NAFDAC undersøker nå lignende produkter, for å se om det er en tilsvarende risiko forbundet med disse. Rask effekt | Dora Akunyili, leder ved tilsynet, forteller at livet til de små ikke sto til å redde. Til tross for dialysebehandling på sykehus var slaget tapt. Giftstoffet i det tilsynelatende harmløse produktet hadde påvirket nyrene så hurtig at førstehjelp ikke hadde noen effekt. Nettstedet AllAfrica.com opplyser at en person er pågrepet, mistenkt for å ha distribuert det livsfarlige produktet. NAFDAC undersøker nå lignende produkter, for å se om det er en tilsvarende risiko forbundet med disse. Nigeriansk politi jakter nå hovedimportøren av giftstoffet diethylene glycol. Myndighetene frykter at dødstallene vil stige, grunnet et spinkelt utbygd og dårlig utrustet helsevesen. Fem slag unna PGA-tour | Henrik Bjørnstad feilet på sisterunden. Henrik Bjørnstad falt ned til 52.-plass etter mandagens avsluttende runde i den siste kvalifiseringen til PGA-touren. Han endte på 13 slag under par totalt, men måtte ha gått totalt på 18 slag under par for å kunne tatt seg inn blant de 25 beste som er kvalifisert til neste års PGA-tour. Bjørnstad må nok en sesong spille på PGAs B-tour. Han åpnet den viktige finalerunden mandag på en dårlig måte. En bogey på det første hull satte dessverre standarden for runden. Han klarte aldri å komme på offensiven og slet med å klare par på hullene. På den samme banen for to dager siden gikk han på 66 slag. Når ble det bare 72 og par på runden. Han var tilbake på par med en birdie på hull fire, mens på hull seks måtte han tåle en ny bogey. Etter hull elleve var han igjen på par etter dagens annen birdie, men dessverre var det blitt for langt fram til 25.-plassen, og for få hull igjen å spille for nordmannen. - Kommer som kallet for actiontørste PS3-eiere | "Resistance 2". Mer krig: I dette intervjuet med Insomniac-sjef Ted Price forteller han mer om "Resistance 2". Da det første "Resistance" -spillet kom rundt lanseringen av PlayStation 3, fikk vi oppleve hvor ille det hadde vært om nazistene ble byttet ut med blodtørstige utenomjordiske under den andre verdenskrig. Bevæpnet med kjipe virus, enorme beist og hypermoderne våpen, hadde ikke menneskene stort å stille opp med i kampen om jorda. Rent bortsett fra hovedpersonen Nathan Hale, som sto imot til den siste, bitre slutt. Selv han hadde ikke noe å stille opp med mot utysket, som i oppfølgeren peker seg ut et nytt mål på veien mot verdensherredømme: USA. Fra den første utendørsscenen på amerkansk jord, der vi får se skremmende store romskip sveve over Golden Gate-brua i San Francisco, skal turen gå videre gjennom velkjente amerikanske landemerker og byer. Felles for dem alle er at de er blitt slagmarker for en nær umulig krig, men det hindrer deg ikke i å stoppe opp for å nyte utsikten i det som må være et av de flotteste PS3-spillene hittil utgitt. I denne omgang vil du merke at motstanden er blitt betraktelig sterkere siden sist. Til alt hell er du prisgitt et tungt, godt og variert arsenale som lar deg slå tilbake mot angriperne med samme mynt - her får du også god bruk for den utenomjordiske våpenteknologien. Selv om du bare kan bære med deg to våpen til enhver tid er utvalget og tilgjengeligheten så bra at du neppe får tid til å savne noe. Det fantes noen dødpunkter i det første "Resistance" -spillet, men dette er noe utviklerne Insomniac har lært av og rettet opp i oppfølgeren. Det er mange dødsfall, men svært på dødpunkter - og selv om enspillerdelen finner opp kruttet på nytt, skrus gamle og godt utprøvede konvensjoner opp til elleve. Innovasjonen finner du i stedet i flerspillerdelen, som lar opptil 60 spillere gyve løs mot hverandre online. Det høres ut som et kaotisk velde, men takket være en snedig oppdelingsløsning er grupper av spillere opptatt med forskjellige mål innenfor samme brett - det lille jeg har fått prøvd ser ut til fungere helt fint. Mer interessant er kanskje samspillmodusen der opptil åtte stykker kan spille historieoppdrag som går parallelt ved siden av det Nathan Hale opplever i hovedhistorien. "Resistance 2" er jevnt over en imponerende og involverende opplevelse, som kommer som kallet for actiontørste PlayStation 3-eiere. Nei, nei, nei, Nintendo! Ulyder i "Wii Music". Nintendo har gjort mye bra siden lanseringen av Wii, og med det fått med seg et publikum som ikke tidligere var like interesserte av spill. Baksiden av den medaljen er at de som tidligere var svært lidenskapelige Nintendo-fans nå må se seg avspist med spill som knapt lenger kan defineres som spill. Med "Wii Music" er vi kommet til et punkt at jeg føler at nok snart må være nok. Her har du i all enkelhet et spill, om man kan kalle det dét, som lar deg spille over seksti instrumenter med enkle grep. Høres forlokkende ut? Vel, det gjør ikke lenger det når du får høre hvordan spillet høres ut. Ettersom du ikke har noe presis måte å spille instrumentene på, handler det hele om å mime via vilkårlig knappetrykking og veiving med Wii-kontrollerne. Du kan spille etter et slags notesystem for å holde takten, men det hele kan kort oppsummeres i ett ord: Tilfeldig. Forresten, stryk det - det kan oppsummeres i to ord: Tilfeldig og fryktelig. Der du og noen kompiser jammer i vei, er det nesten utålelig å lytte på det som kommer ut fra høyttalerne. Det er nær umulig å være samspilte, og når den tegneserieaktige Mii-grafikken ledsages av midibasert tullelyd og dølle låter, blir det bare vondt. Tenk at "Mario" -skaper Shigeru Miyamoto står bak dette. Nei, gi heller barna ekte liksominstrumenter, som de du finner i "Guitar Hero". Dumpa Boris Becker via SMS | Forloveden sendte meldingen fem ganger for å gni det inn. Boris Becker er forlatt av sin forlovede. Beskjeden fikk han i en tekstmelding. Den 40 år gamle tennisstjerna sier han følte seg trampet på sin sjel da han mottok den vonde meldingen fra forloveden Sandy Meyer-Wölden. - Fredag kveld, den 31. oktober, fikk jeg plutselig en SMS fra Sandy hvor hun skrev at det var over. For å vise hvor alvorlig hun mente det, sendte hun meg den samme meldingen fem ganger, sier Becker til avisa Bild. Becker ble verdensberømt da han vant Wimbledon-turneringen som 17-åring i 1985. I dag tjener han til livets opphold som pokerspiller. Bånn gass i nye "Need for Speed" | Politiet ligger heldigvis på hjul. Det er blitt en slags tradisjon å brenne bort litt av førjulsstresset med den årlige "Need for Speed" -utgivelsen. Dessverre var fjorårets "Need for Speed: ProStreet" like spillbart som et overkjørt kadaver i veikanten - så råttent var det faktisk at sjefen for EA måtte innrømme at det slett ikke var bra, og lovet bot og bedring. Resultatet er "Need for Speed: Undercover", og jaggu venter det både bøter og forbedringer, akkurat som lovet. Glem fjorårets klamme, feilslåtte realismejag. "Need for Speed: Undercover" plukker opp tråden fra "Underground" og "Most Wanted". Det betyr at du igjen har et stort, åpent bylandskap å boltre deg i, og onkel politi er tilbake og mer aggressive enn noensinne. Du kan raskt hoppe til de forskjellige billøpene ved hjelp av kartet, og du blir belønnet med penger, biler og skjerpede kjøreegenskaper. Som vanlig kan du sminke og mekke på din utvalgte bil akkurat som det passer deg. Tilbake er også filmsekvensene med ekte skuespillere, og som vanlig er de like harry som de er velproduserte. De gjør jobben med å gi spillet en atmosfære av b-filmkvalitet som er uhyre passende. Historien er igjen en blåkopi av "The Fast and the Furious", men det fungerer bra, slik det som regel gjør i disse spillene. Har du spilt tidligere "Need for Speed" -spill, vil du kjenne deg godt igjen - jeg savner det lille ekstra som kunne gjort "Undercover" mer unikt. Men den smålugubre stemningen og kaotiske kjøringen er tilbake slik jeg liker den, og da kan jeg si meg godt fornøyd med årets utgave. Bånn gass! Med døden i hælene | Justin Fashanu er den eneste profesjonelle fotballspilleren i verden som har stått fram som homofil. Det ble hans bane. Årets mål 1980: Talentfulle Justin Fashanu ble ettertraktet etter blant annet å ha scoret dette supermålet mot Liverpool i 1980. Fæl sang: Ipswich-fansen, rivalene til Fashanus gamle klubb Norwich, synger den lite hyggelige supportersangen "He's gay, he's dead, he's hanging in the shed, Fashanu, Fashanu". Åstedet: I denne garasjen på Londons østkant tok Justin Fashanu livet sitt. Han ble 37 år gammel. Venn: Peter Tatchell, nå parlamentskandidat for The Green Party, var en av Fashanus beste venner. - Det var homofobien som knuste livet og karrieren hans, mener han. Homofil pionér: Etter å ha kommet ut som homofil i 1990, som tidenes første proffspiller i fotball, ble han utstøtt både av fotballkolleger og det svarte miljøet. Eksentrisk: Etter å ha scoret Goal of the Season mot Liverpool i 1980 og 19 mål på 40 kamper for Norwich, ble Justin den nest dyreste spilleren i Storbritannia, kun 19 år gammel. Han var en type som serverte kommentarer om klassisk musikk til de seriøse avisene, og sladder til tabloidene. Tre løver på brystet: Fashanu fikk junior-, U21- og -B-landskamper for England. Kampanje: The Justin Campaign er startet av menneskerettighets-aktivister for å få fotballmyndighetene i England til å anerkjenne lørdag 2. mai, datoen Justin døde, som Justin Fashanu Day, som en protest mot homofobien i fotballen. De ønsker et minutts stillhet og at spillere skal bære sørgebånd. Hjemme: I denne kirken på hjemstedet Shropham var Justin den eneste svarte gutten i det lokale koret. Les mer i Sportmagasinet: I dagens utgave kan du i tillegg til historien om Justin Fashanu møte Norges tøffeste fridykkerjente, være med Petter Solberg til Japan og lese om Nicholas Anelkas trøblete vei til toppen. Vi står på stedet hvor han endte livet sitt. Morgendisen henger over Shoreditch. Londonerne haster til arbeidet, til et liv som sikkert er stabilt eller kanskje ikke. Tenker de noen gang på Justin Fashanu, disse menneskene? Funderer de noen gang på hvordan han hadde det, innerst inne? Vi gløtter over gata. Der ligger "Chariot's, The UKs largest and friendliest gay men sauna". En mann kommer ut, nydusjet. Justin tilbrakte de siste timene av sitt liv her. Lørdag 2. mai 1998. Han satt i et av de 50 rommene der inne, i en av jacuzziene, så i dampbadet, og til sist i saunaen. Han dusjet, barberte seg og pyntet seg i sine fineste designklær. Han virket så bekymringsløs. Det var det som var så underlig, sa de. See you soon, lads, vinket han. Han gikk så over gata, et par hundre meter. Han må ha brutt seg inn i den garasjen. Om morgenen, søndag 3. mai, ble han funnet hengende fra takbjelken i en elektrisk ledning ved siden av en haug av bildekk. Vi står her, på dette åstedet, og tenker på hvordan det kunne gå så galt av sted med Englands største fotballfunn. Mange år tidligere. Han var bare 19. På vei mot stjernene. Han kjørte sin skinnende røde sportsbil opp hovedgata i den sovende byen Norwich. Byen hadde gjort ham til sin helt. Han var lykkelig. Hvorfor skulle han ikke være det? BBC hadde til og med kommet hjem til ham for å overrekke trofeet Goal of the Season. Det var et ikonisk mål. Hans berømmelse var nesten sikret til evig tid. Februar 1980. Han mottok ballen på høyresiden av Liverpools straffefelt, vendte og banket av gårde et skudd med venstra som bare steg og steg. På sin reise suste den forbi Alan Hansens øre, like forbi keeperens utstrakte hender. Han spilte seg til plass på juniorlandslaget til England, så til U21, og B-landslaget. Fashanu, høy, sterk og utsøkt med ballen, var attpåtil velartikulert og sjarmerende. Han fant sin plutselige celebritetsstatus både smigrende og stressende. Justin skal bli den nest dyreste britiske fotballspilleren, den første svarte spilleren som sprenger grensa på én million pund i overgangssum. Mange klubber har vært ute etter ham, men i august 1981 løper Fashanu ut som nummer 9 på Nottingham Forests City Ground. Forventningene er enorme. Ikke bare skal han score mål, han skal være et svart forbilde. Men de neste månedene skal fortone seg som et mareritt. På den tida er Fashanu i et heterofilt forhold, men han har ikke vært i Nottingham lenge før han blir trukket mot byens homsescene. Manager Brian Clough blir satt ut av ryktene. Clough skyr homoseksuelle. Foran en trening finner denne krysseksaminasjonen sted i garderoben til Forest: - Justin, hvor går du når du vil ha brød? spør Clough. - Til et bakeri, boss, svarer Fashanu. - Hvor går du hvis du vil ha et stykke kjøtt? spør manageren igjen. - Til et slakteri, svarer Fashanu. - Så hvorfor fortsetter du å gå du på de helvetes homseklubbene? freser manageren. Vi møter Peter Tatchell, en av Justins nærmeste venner den tida, en kjent homofil, politiker og menneskerettighets-forkjemper i England. Vi rusler gjennom London-mørket. Da vi setter oss, forteller Tatchell om da han møtte Fashanu for første gang, på homsenattklubben Heaven i 1981. - Jeg visste først ikke engang hvem han var. Noen uker seinere skjønte jeg. Fotballspilleren. Han var veldig intelligent, du kunne ha en samtale med ham om nesten alt. Og han lyste opp ethvert rom med sitt smil. Han fikk folk til å føle seg vel. Da vi ble venner, var han bare 20 og i fasen hvor han startet å innse at han var homofil. Justin hadde veldig vanskelig for å akseptere sin seksuelle legning, men gjennom samtalene våre begynte han å åpne seg opp. Seine kvelder satt Fashanu på sitt hotell i Nottingham og ringte Tatchell. - Det gikk mye på problemene han hadde med Brian Clough. Som mobbet ham. Ved enkelte anledninger ganske grovt. « Homo! Jeg hørte du var på soperklubb i går kveld? " Ting som det. Noen ganger foran alle, andre ganger privat. Selv om Justin på utsida fliret, gjorde Cloughs hån ham vondt. Han dro ned Justins selvtillit og konsentrasjon og hadde en enormt dårlig innvirkning på hans prestasjon. Han sa det flere ganger: "Clough respekterer meg ikke". Tatchell rister på hodet. - Han kom som millionspiller, det var så mye håp investert i ham. Men herregud, du kan ikke være fokusert under et slikt enormt press. Clough fortalte The Observer i 2003: « Jeg betalte tolv millioner spenn for ham. Han klarte ikke å score mål og var en smule tvilsom utenfor banen. » I sin biografi sier Clough: « At han ikke skulle få leve ut sin seksualitet hos oss var som å stenge ute et barn fra en godtebutikk. Justin Fashanu var et håpløst "misfit". » Peter Tachell så Justin slå sprekker. - Selv om det var en risiko for å bli eksponert, gjorde det ikke Justin noe å gå ut med meg på klubber, familiesammenkomster og høyt profilerte begivenheter. Det var som om han ønsket å bli outa for å gjøre slutt på presset om fulgte med dobbeltlivet. Han sa: « Det er opplagt hvorfor jeg kommer hit med deg, Alle vet at jeg er homofil nå. Det er ok ". I 1982 vurderte Justin seriøst å komme ut. - Jeg mente han burde vente til han hadde løst floken med Clough og fått karrieren tilbake på rett kjøl. Jeg ville forsikre meg om at han var sikker nok til å takle det. Håpet var at hans målteft skulle bli bedre, slik at Clough skulle gå bort fra skepsisen til hans seksualitet. Dit kom han aldri. Cloughs ufinheter påvirket ham slik at det ødela spillet hans ytterligere. Han var fanget i en nedadgående spiral. Forholdet gikk fra vondt til verre. En morgen suspenderte Clough Fashanu fra Forests trening. Fashanu nektet å forlate treninga og Clough fikk nok. Han sendte bud på politiet, som kom og eskortere spilleren bort. Fallet hadde begynt. Han stoppet på 32 kamper og fattige tre mål i Forest. Før Brian Clough døde, innrømmet manageren at reaksjonen mot Fashanu var noe han angret mest på i sin karriere. Tatchell har registrert det. - Der var øyeblikk Justin følte seg, som han sa "forferdelig, nesten suicidalt ensom". Han var ganske uberegnelig, ikke en helgen, men kan bare fullt ut forstås i en slik kontekst - en potensielt gigantisk fotballkarriere ble ruinert, i hovedsak av homofobi. - Du mener det er hovedgrunnen? - Ja. Det var homofobien som definitivt knuste karrieren og livet til Justin Fashanu. Det var kulminasjonen av et liv med nederlag. Han hadde fått sin del av avvisninger, fra fødselen av, gitt opp av sine foreldre og plassert i fosterhjem, rasismen på banen, folk laget apelyder og kastet bananer på ham. Han var desperat etter emosjonelle bekreftelser og vendte seg til dem jeg så som fundamentalt kristne. Som ser på homoseksualitet som en fryktelig synd. Han ble ulykkelig rundt sin legning. Han hadde bytta ut trakasseringa i fotball med trusselen om å bli brent i helvete av fordømmelse. Det topper seg for folk. - Justin innledet desperate forhold til kvinner. Mens han gikk ut og sa han levde i kristent sølibat, endte han opp med å ty til hemmelig homsesex. Det gjorde det umulig for ham å ha varige forhold. Hjelpeløs hoppet Fashanu på den ene redningsflåten etter den andre. Etter å ha blitt sparket av Clough, kjøpte Notts County ham, den gang også i toppserien. To år etter at han kom for tolv millioner kroner, var prisen 1,5 millioner. Hans ineffektivitet var den samme. Ting ble verre med en kneskade som aldri ville leges. 17 klubber på like mange år. En broket karriere. Fra Brighton i 1985, via Manchester City, West Ham, Leyton Orient og Newcastle. Justinus Soni "Justin" Fashanus liv hadde aldri vært problemfritt. Bortimot fra dagen han ble født til verden, 20. februar 1961, en søndag hvor tåka lå så tett over London at ferja over The Thames var innstilt. Foreldrene hans hadde kommet til England fra Nigeria. Etter å ha flyttet mellom semi-slumområder i Øst-London, forlot de hverandre i 1964. De satte bort omsorgen av Justin og broren John til en barnevernsorganisasjon. Brødrene ble deretter fostret opp av en middelklassefamilie i Norfolk. Vi kjører oppover A11, tar av ned en smal landevei, så inn på en dødsens øde vei, som leder oss til landsbyen Shropham. Det var hit Justin kom da han var fem. Det bor 380 mennesker her. Skolen, samfunnshuset og butikken er nedlagt. Vi går over det våte gresset, hører fuglene som flyr over kirken og vi kan se Justins barndom framfor oss. Opp Church Road. Over marken der bodde han. I Low Road. Vi stopper. Skimter Justin barndomshjem gjennom en glipe i hekken. Det var hit asken etter kremasjonen ble fraktet. Han levde et nokså bortskjemt liv her, i en to etasjers villa bak kristtorn og massive hekker. Fosterforeldrene øste luksus på guttene sine. Mora Betty spilte kirkeorgel i den lokale kirka, hvor Justin var det svarte fjeset i koret. Selv om moren Pearl kom på besøk nå og da, var der ingen andre svarte mennesker enn broren i mils omkrets. Naboer sier at både Justin og John var forvirret. Justin skal til og med åpent ha tryglet om å bli hvit. Ifølge Betty og Alfs sønn Edward, 15 år eldre enn Fashanu, hadde Justin de "mest traumatiske mareritt". Han satte seg opp i senga i søvne og slo, som om han skulle kjempet ned inntrengere. Da han var 15 eller 16, slo han gjennom soveromsvinduet sitt og sendte knust glass ned på plenen. Noe liknende skjedde i voksen alder, ifølge Cloughs biografi: Nottingham Forest bodde på et spansk hotell og lagkameratene våknet klokka to på natta « av en lyd som liknet et pistolskudd fra Justins hotellrom. Døra hadde et digert hull rett gjennom midten. Fashanu hadde hatt et mareritt » skriver Clough. Vi ringer Einar Aas, Norges første engelske fotballproff, som spilte sammen med Justin i Forest. - Jeg debuterte faktisk mot ham, en svær elg av en spiss, da han spilte for Norwich. Noen måneder seinere var vi lagkamerater. Han var meget profilert, den dyreste spilleren vår. Han var veldig hyggelig, en skøyer som pratet med alle. Det er riktig at det gikk rykter som Clough ikke likte. Jeg har ikke lyst å kommentere det i detalj. Men det var ikke bare Justin som fikk høre det av Clough. Jeg tror ikke han drev noen forfølgelse av Justin. Når det er sagt, var det sikkert ikke lett for ham. Ingen visste hva som rørte seg på innsida hos ham. Han gikk heller aldri ut med sin legning. Selv hadde jeg ikke snøring. Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte hva som hadde skjedd. Selv om han ikke var lenge i Forest. Det kan skyldes at han ikke hadde tillit hos Clough. Nå er de dessverre begge borte. De får gjøre opp et annet sted, sier Aas. Vi kjører opp til The Gym Amazon på Hargham Road. En kvinne henter en mann som kjente Justin. Han vil helst forbli anonym. - Justin startet å bokse som ungdom, han var en atlet. Men det ble fotballen. Han hadde det tilsynelatende bra her, men gudene vet hva som rørte seg inni ham. Og det som kom siden... Justin kunne vært spiss for England. Alle vet det. Nei, det er bare tragisk det som skjedde. Mrs. Barnard hos den lokale slakteren sier: Fosterforeldrene er døde nå. Både Justin og broren John kom ofte på besøk etter at de flyttet ut. Her kunne de få fred. I 1990 var Justin syk av homofobien. Han var angivelig oppbrakt over at en 17 år gammel homofil venn som hadde begått selvmord. « Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke hadde vært i stand til å hjelpe ham. Jeg ville gjøre noe positivt for å hindre at slike dødsfall skjer igjen. Jeg bestemte meg for å sette et eksempel og komme ut i avisa », skrev Fashanu i boka Stonewall 25. Førstesida av Englands største avis The Sun lyste mot britene, 22. oktober 1990: - Jeg tror det bare var en del av sannheten, sier Tatchell. - The Sun hadde lenge sirklet ham inn. Han ville nok hindre den ødeleggende historien de kunne komme til å trykke. Det fikk ham til tilby dem historien på sine betingelser. Det viste seg å være et katastrofalt grep. Da han kom ut som homofil, ble han fordømt av sitt eget svarte miljø, inkludert sin bror. "My gay brother is an outcast", uttalte broren John. I et tv-intervju erklærte han at han ikke ville gå inn i en dusj med en homofil fotballspiller. Peter Tatchell husker hvor nedtrykt Justin var. - Han var veldig lei seg for at John tok avstand fra ham. Grusomt lei seg. John unnskyldte seg seinere, men Justin kom aldri over det. Han sa at han aldri angret på at han sto fram, men reaksjonene fra det svarte miljøet såret ham dypt. Han trodde at hans svarte venner, som selv hadde kjent på smerten ved fordommer, ville være forståelsesfulle. Selv The Voice, de svartes organ, skrev på lederplass at "hans valg er et opprør mot det svarte miljøet, ødeleggende, patetisk og utilgivelig." Fashanu ble erklært uønsket av mange klubber. Mange gikk hardt ut mot ham, selv tidligere lagkamerater: "Homofile har ingen plass i lagsporten". - Det er flere homofile i fotballen. Det er en fysisk tett sport, kontret Fashanu. En toppspiller sto anonymt fram i Daily Mirror: « Slike uttalelser er verken bra for Fashanu selv eller ligaen. Dette er provoserende og skaper usikkerhet i proff-fotballen ». Tatchell sier: - Selv om han sa at han følte seg akseptert av lagkameratene, innrømmet han at det haglet ondskapsfulle spøker, og han var mål for mobbing fra tribunene. Etter at han gradvis droppet kontakten med meg, tror jeg ikke at han hadde mange virkelige venner. Vi blar i et intervju han gjorde med Gay Times. 1991. Det er såre profetisk: « Det er mange som kunne tenke seg å komme ut som vil følge tett med på hva som skjer med meg. Om jeg kan komme tilbake på banen og gjøre det jeg kan best, score mål og bli godtatt, vil veien ligge åpen for andre mennesker. Men om Justin Fashanu er "begravd og borte", og motstanden fortsetter, tror jeg det vil minske sjansene for at andre sportsutøvere kommer ut. » Å stå fram i The Sun ga ham en pen sum penger, men han hevder han ble tilbudt mer penger av andre som ønsket at han skulle forbli inne i skapet. "Du må forstå", sa Fashanu, « at fotballspillere er veldig sneversynte mennesker. Det ligger i naturen til businessen. Men når du stiller deg selv i skuddlinja, er du åpen for angrep. Jeg vet jeg er der for å bli skutt ned i flammer. » Han kom til Newcastle i 1991, men fikk aldri plass på laget, så til Torquay, en av få klubber som var villig til å gi ham en sjanse. Han scoret ti mål på 21 kamper, og kom til Hearts i Skottland i 1993. Der ble han sparket etter å ha prøvd å selge en falsk historie om et forhold til en minister. Han søkte etter lykken i USA, New Zealand og så i Canada, hvor han spilte fotball og drev homsebar. Det gikk nedover. I 1998 reiste han til USA for å bli trener i Maryland for et lag med 16 til 18 år gamle gutter. Han trengte et løft. Tenåringene visste ingenting om hans fall. Fashanu fortalte dem at fotball ville bli stort. En gullgruve. Justin ble et forbilde. Han inviterte laget hjem til sin leilighet på fest. Han følte seg fin. Ingen fotballtribuner som brølte på ham. Natten skal ende med at Fashanu angivelig doper ned og voldtar en av guttene. Gutten våkner i Fashanus seng, med underbuksene på knærne. Politiet er på døra til Justin dagen etter. Bibelen ligger oppslått på bordet. Gutten har sovet her, men det har ikke skjedd noe upassende, insisterer Fashanu. 2. april, åtte dager seinere, går politiet inn i Fashanus leilighet for å ta beslag i klærne og eiendelene hans. Justin er borte, for lengst fløyet tilbake til England. Saken blir oppgradert til "andre grads seksuelt overgrep". Siden skal amerikansk politi droppe etterforskningen av mangel på beviser. Engelske tabloider skriver likevel at han kan få 20 år i fengsel, og omtaler en arrestordre som aldri eksisterer. Etter å ha returnert fra USA, reiser Fashanu til et religiøst tilfluktssted i Leicestershire. Han bruker sin mors jentenavn Lawrence for å holde seg skjult. Før han drar til London for å prøve å selge sin historie til pressen om at han er offer for en utpresser. Men hans agent er syk, og ringer aldri tilbake. Samme morgen som Justin blir funnet, står et intervju med boren John på trykk i New Nation. Uvitende om hvor langt ute på livets vei broren befinner seg, sier han: « Jeg ber bare om at anklagene ikke er sanne. Vi mistet kontakt for flere år siden, og uansett, jeg bryr meg ikke lenger. Jeg vil ikke ha noe med ham gjøre. Jeg har hjulpet ham så mye opp gjennom, både emosjonelt og med penger. Justin er gammel nok til å stå på sine to egne bein. Han er en stor gutt nå. » Det var en makaber timing. Den morgenen hang Justin Fashanu livløs i en garasje. Broren John har selv vært rammet av kontroverser. Ex-Wimbledon-spilleren, nå forretningsmann, tv-personlighet og venn av popstjerner, er dømt for kampfiksing. To år etter Justins død innrømmet han i et tv-intervju: « Like før han begikk selvmord, fikk jeg en telefon. Personen i andre enden snakket ikke. Jeg hørte noe puste, jeg kunne føle at det var Justin, men jeg klarte ikke å oppnå kontakt. Jeg la bare på røret og tenkte: "Å, det er han igjen". De bar hans kiste inn på City of London Cemetery and Crematorium. Hans venn, pastor Lewis, snakket om hans "sjenerøsitet, entusiasme og vilje til å lykkes". Venner og familiemedlemmer gråt for ham, de sang Justins favoritt pop- og gospelsanger. - Å miste Justin, det var et fryktelig tap, sier Tatchell. - Jeg husker jeg hørte det på nyhetene på radio. Jeg var vantro. Jeg tenkte at anklagene ble for mye for ham. Men så, i neste øyeblikk, slo det meg: Hvorfor ringte han meg ikke for å be om råd og støtte? Eller den andre gode vennen han hadde. Jeg har bare vanskelig for å forstå. En lykkelig gutt i godt humør tar livet sitt. Kanskje han hadde snev av manisk depresjon jeg ikke var klar over. Men om du spør meg om han kunne være tilbøyelig til å begå selvmord, ville jeg sagt nei. Peter Tatchell skal nå si noe som kan ryste England. - Jeg må si... Da politiet først kom til åstedet, fant de ikke noe selvmordsbrev. Det ble funnet to-tre dager seinere av mannen som eide garasjen hvor han tok livet sitt Som har født spekulasjoner om at det ble plassert der etter hans død. Jeg finner det meget kritikkverdig at politiet ikke gjorde en grundig etterforskning rundt dette. Etter det jeg vet var det ingen håndskrift som kunne fastslå at det var Justins. Det var et mistenkelig selvmordsbrev. Det trenger ikke bety noe. Men det er rart... - Mener du at han ble tatt av dage? - Det var en journalist som ville berøre alt dette i ei bok. Han fortalte meg at han fikk en telefon der noen truet med å drepe ham om han skrev boka. - Men hva tror du? - Det er noen ubesvarte spørsmål rundt selvmordet. Og det er ubesvarte spørsmål om anklagene om seksuelt misbruk og det følgende selvmordet. Hva de leder til, er jeg ikke sikker på. Flere som så Fashanu i saunaen bemerker også "de suspekte omstendighetene rundt selvmordet". Noen stilte overfor kredible The Times, eneste medium som grep fatt i det, spørsmål om han kunne fått "en hjelpende hånd". Endatil blitt myrdet. Han « pyntet seg før han forlot spa-et i et muntert humør. Han så ikke ut som en mann som ville gå ut og ta livet sitt », sa de. En venn uttalte: « Han var veldig lykkelig. Ville starte en ny karriere innen tv. » Få uker etter hans død ble det holdt en høring, i Poplar Coroner's Court (coroner er en embetsmann som med jury på åstedet foretar undersøkelser og likskue etter dødsfall med ukjent årsak, red.anm.). Coroner Dr. Stephen Ming Chan konkluderte med at han døde av henging: « Fashanu triumferte over fordommene mot hudfarge og homoseksualitet, men til slutt overmannet presset ham. Trist nok bestemte han seg for at døden var eneste utvei ». Fashanus familie, inkludert hans bror, var til stede i retten. Coroner leste opp selvmordsbrevet, som ble funnet i hans filofaks på åstedet. « Jeg vil si at jeg ikke misbrukte den unge gutten seksuelt. Han hadde frivillig sex med meg og neste dag spurte han om penger. Da jeg sa nei, sa han: "bare vent og se". Men jeg innser at jeg allerede har blitt kjent skyldig fordi jeg er homoseksuell. Jeg ønsker ikke å påføre min familie og mine venner mer lidelse og besvær (...) Jeg håper den Jesus som jeg elsker vil ønske meg velkommen. Jeg vil til slutt finne fred. » (En artikkel om etterforskningen av Fashanus død kan du lese her, red.anm..) Mobbingen fortsatte til og med etter hans død. Six hour naked romp in kinky sauna » skrev The Sun, og godtet seg i detaljer om hva han gjorde på denne "sleazy saunaen". Bare én eller to i hele engelsk presses dekning av selvmordet snakket varmt om ham. Vi blar i Daily Mail: - Justin var den første og siste fotballspilleren som kom ut av skapet. Han ble lagt for hat, frosset ut av trenere og lagkamerater. Han fikk daglig høre nedsettende kommentarer. Han kjempet mot en grufull homofobi, slår Tatchell fast. Det er ti år siden Fashanus død. Ingen har kommet ut siden. - Det er utrolig at du har en fotballindustri hvor spillere fortsatt ikke føler seg trygge nok på at de får støtte når de kommer ut. FA har sakte, men sikkert tatt opp temaet om homofobi. Jeg er i en komité oppnevnt av FA. Men det er en veldig treg, smertefull prosess. FA har gjort fint lite for å sparke ut homofobien. Noen av toppene der har vært grove og uhøflige. Jeg har presset på for å få FA til å gå ut med en profilert kampanje som den mot rasisme. Jeg vil se en appell, i annonser, programmer, boards på stadioner. Jeg har laget et forslag, et bilde der en spiller kysser en annen etter et mål, med teksten: - Men, sier Tatchell og sukker. - FA er for nervøse. Fotball har et tradisjonelt 1900-talls syn på mannlighet. Homofili blir sett på som noe truende. Mange homofile holder seg borte fra stadioner, de føler seg ikke trygge. Og mange potensielt store spillere gir opp karrieren av frykt for reaksjoner. Ta Phil Scolari Chelsea-manageren som har sagt han aldri ville hatt en homofil spiller på laget sitt. Utrolig at FA lar ham jobbe her. Vi trenger tøffere regler, store bøter og utestengelse for spillere og managere som kommer med antihomofile angrep. Vakter skulle også blitt instruert til å identifisere supportere som hetser. - Tror du en spiller noen gang vil komme ut igjen? - Innen de neste ti år. Det er en forferdelig lang tid, men jeg håper. Og da er jeg sikker på at de vil si: "Men hvorfor gjorde vi ikke dette før?" Han trekker også fram en annen angst. - Homofile spillere frykter tap av sponsor og markedsinntekter. De tenker kanskje på hvordan tennisspilleren Navratilova tapte 100 millioner kroner i sponsorinntekter etter at hun kom ut. En av fotballspillerne sa til meg: « Jeg tror ikke jeg vil få så mange slag fra lagkamerater eller fans, men jeg er bekymret for sponsorene. Jeg er solgt inn som en Ladies' man. Det bildet vil bli knust. » Homofile spillere går angivelig til store skritt for å skjule sin seksualitet. Men også klubbene ber homofile spillere holde stilt om sin legning. PR-guru Max Clifford hevder overfor engelsk presse at han har blitt kontaktet av to store klubber som har bedt om hjelp til å konstruere et bilde av en spiller som streit. I enkelte tilfeller har spillere også blitt hjulpet av klubbene med å finne seg kvinnelige kjærester. Det tyske magasinet Rund hevder de har snakket med en tysk toppspiller som er hemmelig homofil. Anonymt sier han: "å komme ut ville betydd døden." Også han avslører spillet, PR-byrå som skaper et falskt heteroimage for spilleren, med posering blant innleide modeller og barn rundt spilleren ved offentlige arrangementer. - Klubber frykter markedsverdien kan bli redusert om spilleren kommer ut, sier Tatchell. I mellomtida får homofobien fritt utløp på verdens fotballbaner. Juventus' tidligere president Moggi sa det slik: « En homo kan ikke gjøre en fotballspillers jobb. Fotballen er ikke designet for dem ». Djibril Cissé ble som Liverpool-spiller anbefalt å ikke kysse sine lagkamerater etter scoring, av frykt for å bli stempla som homofil. Ashley Cole. Ronaldo. Sol Campell. Alle har vært utsatt for hets og rykteflom. For ikke å snakke om Graeme Le Saux. Skytset fra tribunene og motstandere fortonet seg som mareritt for ham, skriver han i sin bok. At Le Saux leste seriøse aviser, og var mer interessert i kunst enn natteliv, skapte ryktet. Det eskalerte etter at han dro på ferie med en Chelsea-kompis. « Jeg tenker på hetsen jeg fikk fra tilskuere og det gjorde meg nervøs før jeg gikk ut på banen. Jeg visste jeg kom til å bli en skyteskive allerede på oppvarmingen. En gang på Anfield gikk jeg for å hente en ball. En gutt på tribunen holdt den. Han var ikke mer enn ti år. ' You fockin poof, you take it up to the arse ', ropte han til meg. Hans far oppmuntret ham. » Og han husker Robbie Fowlers hån, med en utstående rumpe og en strøm av uanstendige ord på Stamford Bridge. Han sa til Fowler: "Familien min er på tribunen, jeg er gift." Da svarte Fowler: Fowler ble aldri straffet. Vi ringer The Independents Chief sports writer James Lawton, en av ytterst få i engelsk media som har tatt bladet fra munnen og protestert. - Du må fortvile over livssynet til en industri som har rikdommen til Krøsus, men visdommen til en mobb. For en som skiller seg litt ut fra flokken, kan proff-fotball være en hjerteløs og trangsynt verden, erkjenner han. Alan Smith, Arsenal-kjempen som nå er manager, sier det slik, til BBC: « Jeg har hatt spillere oppigjennom åra som var single og leste bøker. De måtte være homofile, konkluderte man. Du kan være full og slå kona di og det er nokså akseptert. Men om noen sa "Jeg er homofil", blir det sett på som forferdelig. Det er latterlig ». I The Observer sier landslagskeeper David James: « Om én av ti er homofile, hvor er alle de homofile Premier League-spillerne? Det er et spørsmål vi ofte stiller oss, men det er bare hvisking, tvilsomme rykter og ondsinnet mediesladder. Det virker som fotball er det siste profesjonelle miljø hvor du ikke kan komme ut av skapet stolt. (... ). I det siste har jeg snakket med spillere som har ryktes å være homofile. Det er veldig traumatisk for dem. Familiene deres har også opplevd å bli hetset på gata. » Storbritannia tillot homofilt ekteskap i 2005, men på landets fotballarenaer blir homofobiske sanger hørt ukentlig. Og da BBC forsøkte seg på en undersøkelse om homofobi blant managerne i Premier League, nektet alle 20 å svare. - Det viser at de er skremmende nervøse, sier Tatchell. - Vi har 500 spillere i toppklubbene i England. Om vi tar det snittet med ti prosent av befolkningen, må det være omtrent 50 spillere som er hemmelig homofile eller bifile. - Kjenner du noen selv? - På den tida kjente jeg og Justin tolv toppspillere i England som var enten homofile eller bifile. Og jeg vet om spillere i dag som er homofile, ja. Et par. En av dem har benektet, med unnskyldninger som "jeg har bare vært sjenert med jenter" og "det er lys i enden av tunnelen". Jeg anbefalte en av spillerne å si det til manageren. Men det er de må selv som må ta avgjørelsen. Jeg sier bare: Det må ikke bli flere martyrer. Trist nok vil Justins død få spillere til å tenke seg om to ganger til før de kommer ut av skapet. Peter Tatchell går snart ut i London-natta. Han kommer på en siste ting. - Jeg var ofte hjemme hos hans mor, jeg og han. Justin kunne si til meg: « Mamma elsker deg. Hun spør alltid etter deg. » Jeg tror hun ønsket at vi to skulle bli et par. På nettet lever Justin Fashanu videre. Rest in peace » står det å lese på en minneside. På You Tube kan vi se noen av hans fortryllende scoringer, den mot Liverpool hvor han klemmer ballen bort i lengste hjørnet. Det ligger en helt annen snutt der, og det er den vi tenker på her vi står ved garasjen der han endte sitt liv. Klippet viser en horde fotballfans på en arena, de synger i kor, som et eneste vondt vitnesbyrd om den ubarmhjertige, nådeløse fotballen. De synger: Hvilket trommespill skal du velge? "Rock Band 2" eller "Guitar Hero: World Tour"? Oppfølger: I "Rock Band 2" er det et godt utvalg av låter. Trommer: Her er trommesettet til "Rock Band 2". Trommer: Her er trommesettet til "Guitar Hero: World Tour". For alle som noen gang har drømt om å være som Phil Collins, må dette være en drømmetid i spillsammenheng. Tidligere i år kom "Rock Band" som det første spillet som i tillegg til de velkjente plastgitarene og mikrofonene innførte trommesett i stor skala til spilluniverset. Nå er konkurransen mellom bandspillene trappet ytterligere opp, ettersom både "Rock Band 2" og "Guitar Hero: World Tour" er på markedet med hver sine tilhørende trommesett, gitarer og mikrofoner. Alle som har en noenlunde normal bosituasjon har imidlertid ikke plass til flere enn ett trommesett - spørsmålet blir da hvilken av spillpakkene du skal gå til innkjøp av dersom du vil hamre løs på spilltrommesett i jula? Vi har tatt en såpass nærgående kikk på både "Guitar Hero: World Tour" og "Rock Band 2" at huden i henda muligens er blitt litt tynnere - og her er våre inntrykk: Det gikk litt på egoet løs da enmannsbandet "Gjærbägst" skulle utvides til fire mann. Etter å ha turnert stua rundt med en slitt plastgitar i "Guitar Hero" og oppfølgerne skulle det plutselig ryddes enda mer plass for enda flere plastinstrumenter. Felles for både "Rock Band 2" og "Guitar Hero: World Tour" er at spillene lar en vennegjeng traktere gitar, trommer, bass og mikrofon samtidig til en rekke låter som du stort sett har hørt og et par som du skulle ønske du aldri hadde hørt. Med et utvidet "Gjærbägst and the Homöcidal Sirupsnipps" -konsept og et trailerlass med plast ble stua raskt forvandlet til et improvisert øvingslokale med høy jallafaktor og lyden skrudd opp til 11. For å ta instrumentene først: Den store styrken til "GH:WT" er at du selvsagt kan bruke gitarene fra de tidligere "Guitar Hero" spillene. De nye gitarene er utstyrt med en trykksensitiv plate nederst på halsen - denne lar deg friksjonsfritt skifte noter når spillet drar til med en synthovergang. I tillegg har gitaren en kjekk knapp for star power. Om du allerede har det første "Rock Band", kan du lett bruke alle instrumentene fra det spillet med "Rock Band 2" - og omvendt. Gitarene er så og si identiske, forstatt med fem tilleggsknapper nederst på halsen for gitarsolo-freaks. Trommesettet er også nær identisk med fire trommer og en basspedal, men med noen små forbedringer: Det er ikke en like høylytt opplevelse å hamre løs på trommene siden de har bedre plastdekke som demper slagene, og basspedalen er mer solid. I tillegg er instrumentene trådløse, noe som er en sann lettelse. I testen er det imidlertid "Guitar Hero" -trommene som er den nye stjernen. Tre trommer, to cymbaler (også i plast) og en basstrommepedal utgjør denne uimotståelige, trådløse riggen. Når du endelig har fått montert staseligheten i stua er det klin umulig å gå forbi uten å denge løs til man blir nummen i henda. Trommesettet er en fryd å bruke, og dersom testresultatet hadde vært avhengig av bare dette elementet, hadde nok "Guitar Hero: World Tour" gått av med seieren. I skyggen av trommesettenes fristelser ligger de stakkarslige mikrofonene og bassgitarspillingen. Etter å ha utsatt en betydelig del av vennekretsen for slike musikkspill er det bare å konstantere at den har et betydelig manko på "Singstar" -fantaster og Primus-fans. Å få noen til å benytte seg av disse instrumentene i skyggen av knalltøff tromming og frontfigurhåndtering av gitaren, involverer lovnader om både groupies og solo-karrierer i nær fremtid. Så var det dette med låtutvalget, da. Låtene som følger med "Guitar Hero: World Tour" er delvis triste greier. Nå er vi ikke musikkanmeldere, men noen låter bare funker bare bedre enn andre i rytmespill som dette. I det første "Guitar Hero" -spillet var låtene var håndplukket med kjærlighet, og fete riff og kongelige solopartier var skreddersydd plastgitaren. Med fire instrumenter har dette "GH:WT" en vanskeligere jobb med å finne låter som er like kule å spille med alle instrumentene, men her er det tydelig at mørke krefter har vært med i utvelgelsesprosessen. Willie Nelson med "On the road again"? Du kødder. Ikke på noe plan i universet har den inntørka, støvete, musikalske fossilen fra kambrium silur-tiden noe som helst i et "Guitar Hero" -spill å gjøre (akkurat på dette punktet er det ikke helt samsvar mellom musikkpreferansene våre, Snorre anm.). Og det er her et sted "Guitar Hero: World Tour" har mistet mye av sjarmen de tidligere spillene hadde. Javisst kunne en eller annen obskur klassiker snike seg inn i spillet, men det var alltid gjort med et glimt i øyet, og de var som regel overraskende festlige å spille. Låtene som tidligere kunne bli sett på som lette og ironiske innslag, er nå med i fullt alvor. Beklager, country-fans: Willie Nelson kan være grei å høre på, men det er dørgende kjedelig å spille låta hans. Hadde de enda valgt "Blue Eyes Crying in the Rain"... I "Rock Band 2" Er imidlertid ståa en helt annen. Her har du et saftig låtutvalg som bærer preg av at utviklerne allerede har vært gjennom en runde med bandspill tidligere. Tverrsnittet av sanger bærer preg av å være håndplukket til et mer voksent publikum med sunn og variert musikksmak, med mange godbiter i utvalget. Det er riktignok mye godt å hente i "GH:WT" også, for all del, men inntrykket man står igjen med er at det er morsommere å spille låtene i "Rock Band 2". I tillegg kommer alle sangene fra "Rock Band 1" som kan spilles, og ukentlige nedlastinger - vi er vel oppe i rundt 500 sanger til sammen nå, et utvalg som gjør spillet langt mer attraktivt enn "GH:WT" låtmessig. Begge spillene lar hver enkelt spiller velge vanskelighetsgrad på sitt instrument, men det er kun i "Rock Band 2" at en spiller som faller ut kan "reddes" av de andre spillerne, slik at man får spilt gjennom sangen uten at én person blir gjort til syndebukk for at publikum buer ut bandet. Mangelen på dette i "GH:WT" er som et skudd i baugen for samarbeidsfølelsen. Som plaster på såret har "GH:WT" en overraskende dyp figurskaper der du kan lage din egen rockehelt med selvkomponerte tatoveringer og gitarer - samt ditt eget opptaksstudio med midi-inngang for bruk av andre midi-kompatible instrumenter. Sistnevnte er et herlig tillegg som gjør at du kan lage dine egne låter. Resultatet er ganske triste midi-låter, men denne modusen har vært ønsket så lenge at vi glatt kan overse at selvkomponerte rockeepos iblant høres ut som de er filtrert gjennom den gamle casioen alle hadde som barn. Trommeentusiaster kan på sin side glede seg over trommeskolen i "Rock Band 2", som gir deg en grei innføring i hvordan holde en rytme eller to. Oppsummeringsvis er den foreløpige tendensen av "Guitar Hero: World Tour" sliter litt i motbakke mot konkurrenten, som har et forsprang rent låtmessig. På tross av at trommesettet er hakket hvassere, og du får mulighet til å komponere egne låter, bærer serien preg av å ha blitt litt tøysete - låtutvalget passer bedre til en "Absolute Music" enn "Guitar Hero". Her gjør "Rock Band 2" en bedre jobb, og ender derfor hakket høyere opp på terningen. Begge spillene kan imidlertid trygt anbefales som et sosialt samlingspunkt i stua - det er overraskende lett å få med selv dem som til vanlig fnyser av dataspill som sosial moro. Timene regelrett flyr mens man gyver løs på låt etter låt, og latteren sitter garantert løst. Til info for de av dere som virkelig vil perfeksjonere opplevelsen, går det også an å mikse litt spillene imellom. Vi endte for eksempel opp med å spille "Rock Band 2" med trommesettet til "Guitar Hero: World Tour" på Xbox 360, noe som virkelig ga oss det beste fra begge verdener. Søvnløs Svindal knuste konkurrentene i super-G | - Fant aldri hvilepulsen etter utforseieren. Det var et aldri så lite eventyr da Aksel Lund Svindal kunne krone den lange og målbevisste veien tilbake fra skadene han pådro seg i Beaver Creek med seier i utforløypa "Birds of prey" fredag. Lørdag beviste Svindal at triumfen på langt nær var noe blaff, og gikk like gjerne hen og vant super-G-øvelsen dagen derpå i ren utklassingsstil. Det var imidlertid ingen selvfølge at alpinhelten skulle lykkes i VM-løypa fra 1999, oppladningen til rennet var nemlig alt annet enn ideell. Den vanligvis så sindige NERO-løperen hadde problemer med å komme seg ned på jorda igjen etter utforseieren. - Dette hadde jeg ikke regnet med. Etter seieren på fredag var det veldig vanskelig å få sove. Jeg var høyt oppe og sov ikke i det hele tatt. Jeg følte aldri at jeg fikk hvilepuls i løpet av natten, sier Svindal til Dagbladet.no. - Smart og taktisk | Søvnproblemer til tross - Svindal så på ingen måter preget ut. Romerikingen var utilnærmelig i den nedre delen av løypa og så nærmeste konkurrent Hermann Maier tape halvsekundet fra siste mellomtid og ned. "The Herminator" måtte se seg slått med 45 hundredeler i mål. - Jeg var smart gjennom hele løypa, og kjørte taktisk i den vanskelige delen der mange kjørte ut. Da jeg kom i mål visste jeg at jeg hadde gjort et bra løp. Det første man lærer i alpint er aldri å juble før du har sett på lystavla i mål, men for å si det på en annen måte hadde jeg blitt veldig overrasket om tiden min ikke hadde vært god. Det var ikke mange feilene jeg gjorde nedover, oppsummerer Svindal. Tre på rad? Da Aksel Lund Svindal vant verdenscupen i 2007, var det etter en vanvittig sluttspurt under avslutningshelgen i Lenzerheide med tre strake seire. Nå har han to på rad, og med storslalåm på programmet i morgen, er det lov å drømme om et ekte hattrick også i Colorado. - Man skal ikke si at det ikke mulig å vinne i morgen. Storslalåmformen er veldig god og akkurat nå ser alt veldig bra ut. Jeg skal ihvertfall prøve, lover Svindal Dagbladet.no. Om ikke skulle bli seier, er landslagssjef Marius Arnesen strålende fornøyd med helgen og at Svindal er tilbake i toppen av verdenscupsirkuset. - Det er ikke mulig å slutte å la seg imponere av Aksel Lund Svindal. Det er veldig sjeldent at samme mann vinner to konkurranser etter hverandre i verdenscupen, og at han skulle klare det etter utladningen på fredag, er helt ekstremt, understreker Arnesen overfor Dagbladet.no | - Stein for stein | Ei heller pappa Bjørn Svindal sparer på superlativene når han skal omtale sønnen, og er selvfølgelig lykkelig over å kunne bevitne sønnens maktdemonstrasjon fra paddocken i Beaver Creek. - Dette begynner å ligne på Lenzerheide. Dit dro jeg ikke, fordi jeg var sikker på at han var sjanseløs i sammendraget (mot Benjamin Raich journ. anm.) etter rennene på Kvitfjell. Derfor er jeg veldig glad for at jeg er her, sier Bjørn Svindal til Dagbladet.no mens sønnen Aksel klatrer opp til det øverste trinnet på seierspallen. - Se på den seierspallen: To legender (Hermann Maier og Michael Walchhofer journ. anm.) og Aksel er foran dem. Det blir ikke bedre enn dette, konstaterer pappa Svindal. Få vet bedre enn Bjørn Svindal hva Aksel har gått gjennom det siste året, og da smaker det ekstra godt å se at det målbevisste arbeidet har gitt umiddelbare resultater og verdenscupledelse allerede før jul. - Han har vært ekstremt målbevisst siden han begynte å trene igjen i februar. Han har virkelig bygd stein for stein, men det er Aksel. Han har et ekstremt fokus og vet at bare det beste og vondeste er nok, avslutter Bjørn Svindal. PS! Kjetil Jansrud kjørte inn til en meget sterk 19. plass fra høyt startnummer. Lars Elton Myhre tok verdenscuppoeng fredag, men var akkurat for seint ute til å kopiere det samme lørdag med en 32. plass. Verdens beste jobb | "Football Manager 2009" gjør alt riktig | "Football Manager 2009" er tilbake med nok en fritidsknuser. Det femte spillet i serien med navnet "Football Manager" fortsetter der 2008-utgaven slapp, og gir oss enda mer. For bare uker siden spilte jeg "FM 2008" og fikk beskjeden "What Are Humans?" på spillets status da jeg skulle lagre. Spilltiden var nærmere 50 dager, noe som igjen innebærer 1200 timer som manager for diverse lag overalt i verden. Og dette var bare et av flere spill som ble igangsatt i løpet av året. Dette underbygger min og andres påstand om at dette er mer enn et spill, dette er en jobb. For de av dere som skulle være ny i "Football Manager" sin verden, kan vi fortelle at spillserien har vart i 16 år. Sports Interactive har vært ansvarlig for spillserien i alle år, men skilte i 2004 lag med spillutviklerne Eidos og skiftet da navn fra "Championship Manager" til "Football Manager". Eidos gir fortsatt ut spill ved navn "Championship Manager", men har aldri oppnådd samme suksess som Sports Interactives spillserie. 3D-motor | Det er mange nye spennende funksjoner på årets utgave av "Football Manager" ("FM"), den største nyheten er selvsagt spillets 3D-kampmotor. Du kan nå se kampene i mye større grad og detalj. 3D-kampmotor i managerspill er på ingen måte en stor nyhet, både "Championship Manager" serien til Eidos og Fifa Manager har hatt slike spillmotorer. Men ingen har kunne skilte med en så vellykket motor som "FM 2009", "Sports Interactive" har jobbet med dette i over tre år før de valgte lansering, og det har gjorde de lurt i. Det eneste å utsette på 3D-motoren er at den har litt problemer når man velger vindu- og ikke fullskjermsmodus. Man kan også velge kameravinkling i kampen, samt har man TV-skjerm som gir deg full oversikt over kampbildet. Det beste med å velge TV-skjerm er at man har muligheten til å velge bokser som tar grunnlag i kampbildet. Min favoritt er den som måler spillernes selvtillit i kampbildet, og forteller deg hvem som gjorde feil og spiller uten selvtillit. Assistent gull verdt | Hvis 3D-motoren er spillets største nyhet, er din assisterende manager den beste. Hvis du er nybegynner kan din høyre hånd fort bli den nye stjernen. Før, etter og underveis i kampen har du øyeblikkelig feedback fra sidemannen din på benken, han gir det taktiske råd og forteller deg hvilke spillere du burde sette inn noen harde taklinger på. Ikke at noen behøver å fortelle deg at du må gå inn hardt på Ronaldo, men det hjelper å bli minnet på det. Aldri før har jeg hatt en så god sesongstart på "Football Manager" før, det har alltid tatt tid å tilpasse taktikk og spillere, men med en god assistent får du verdifull hjelp. Min høyre hånd fortalte meg fort at spillerne ikke taklet det høye tempoet og feilplasserte kortpasningene, mine markeringsspillere var ikke gode nok og spissene mine var ikke raske nok. Under hele kampen kommer altså din mest verdifulle hjelper med gode tips. En annen ting din gode venn hjelper deg med er å finne spillere tilgjengelig for lån i spesifikke posisjoner. Mener han at laget ditt ikke er sterkt nok, kanskje du mangler en venstreback, så kommer han med tips til spillere du kan anskaffe deg innenfor budsjettet. Det jeg kanskje brukte min assisterende manager til mest var å sende han på pressekonferanser. Kjedelige pressekonferanser | En ny og artig nyhet på FM 2009 er altså disse pressekonferansene, gøy med en gang, for så å bli kjedelig. Er du manager for en mindre klubb er det begrenset hvor spennende det er å møte den samme sportsjournalisten hele tiden. Selv om Mike Poole og meg selv ble svært så gode venner og fikk et respektfullt vennskap, så kunne jeg greid meg uten alle disse møtene. Men ingen jobb kan bare være gøy. For å slippe unna kjedelige pressekonferanser kan man sende ut assistenten, men de kan fort si tåpelige ting som spillere reagerer på. Disse sportsjournalistene glemmer heller ikke og er raskt ute med å holde sleivkjefta kommentarer mot deg ved senere anledninger. "Storm ut" -funksjonen på pressekonferansen er en farlig morsom metode for å avslutte en pressekonferanse, spesielt gøy er tilleggskommentaren du selv kan forfatte. Men vær advart, det kan være potensielt livsfarlig å be en Daily Mirror-journalist "dra til helvete" når han konfronterer deg med en tapt ligacupkamp. Stor fallhøyde | Som i tidligere "FM" -spill er det stor fallhøyde i de store klubbene, kanskje enda mer denne gang. Velger du din egen alder som manager og lar være å skryte på deg en tidligere karriere som landslagspiller for Norge (69 kamper og 12 mål), stoler som regel spillere i større klubber ikke på deg. Og det tar lang tid å overbevise Premier League-spillere med primadonnanykker. Nedover i divisjonene blir det fort lettere, og gjør du det bra allerede i første sesong blir du fort jaktet på av større klubber. Kanskje litt for ofte. Er du norsk manager i Englands nest øverste divisjon blir du også hele tiden linket til norske klubber. Nei takk til Brann og Vålerenga. Jakten på de store stjernene er jo en av de viktigste sidene som manager, også talentspeiderne har fått en aldri så liten oppussing til det bedre. Speiderne dine forteller deg også hovedstaden i for eksempel Sverige, og hvor mange innbyggere landet har. Det beste ved speiderfunksjonen i år er helt klart at den er mye mer oversiktlig. På nyhetsskjermen får du speidernes oppsummering, hvilke spillere de anbefaler og hvor mye de koster. Fortløpende informasjon fra landene de besøker settes også pris på. Store forbedringer | Alt i alt er årets utgave en av spillseriens sterkeste noensinne, mye av det jeg har ønsket å sette fingeren på i tidligere utgaver er rettet på og forbedret. Et godt eksempel er karaktersystemet i kamper, der spillerne nå får desimalkarakterer og det er blitt mye vanskeligere å oppnå høye poengsummer. At innbyttere med lite spilletid får ingen karakter i stedet for en laber sekser som tidligere, er også en ønsket oppdatering. Kampbildet til "FM 2009" er utrolig mye mer interessant denne utgaven, med mye større muligheter til å følge og endre spillet underveis. Et annet positivt innslag er harmonien i klubben, som har fått sin egen status på "Board Confidence", går det bra med klubben og du har god stemning i stallen er dette noe pressen fokuserer på. Hardt arbeid belønnes | "Football Manager" er og blir en jobb, aldri før har det vært mer å gjøre i en klubb som nå. Desto mer tid du bruker på taktikk, treningsopplegg, speiding og forståelse av stallen du besitter, desto bedre resultater får du. I år som tidligere belønnes hardt arbeid. Southampton vant playoff-finalen mot Cardiff og er atter en gang et Premier League-lag med minst budsjett. Nevnte vi at i år kan du også være kvinnelig manager? Media reagerer på kvinneskikkelser i en "mannsdominert" idrett. Versjonen vi testet er den oppdaterte 9.1-utgaven. Det var veldig mange bugs på spillets første utgave og vi anbefaler alle brukere å laste ned patch 9.1 - hvis ikke dere har aktivert spillet via Steam, da skal oppdateringen skje automatisk. Mer frukt, men mindre norsk | Forbruket økt med 20 prosent på ti år. Forbruket av frukt og grønt har økt med over 20 prosent i løpet av de siste ti årene. Men den norske produksjonen faller. Hele veksten og mer til av frukt og grønt kommer fra import. Den norske produksjonen har nemlig falt med 10 prosent siden 1998, skriver Nationen. Ifølge landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) må de norske kjedene bli flinkere til å samarbeide med norske produsenter og bøndene må bli flinkere til å produsere det kundene vil ha. Ifølge kulturansvarlig for frukt i produsentorganisasjonen Norgrønt, Knut Byrkjenes Hauso, ligger det et potensial i Norge for å dyrke mer pærer, spesielt sorter som skiller seg ut fra importpærene. Dødssyke Hannah får oppfylt sitt siste ønske likevel | Forsikringsselskapet lar henne dra til Disneyland. Får dø hjemme: Kreftsyke Hannah Jones (13) overbeviste britiske helsemyndigheter om å få slippe en hjertetransplantasjon. Hun vil heller tilbringe de siste månedene av sitt liv hjemme hos familien. Liker Disney: Hannah var i Euro Disney for flere år siden. Nå får hun oppfylt drømmen om å dra til Disneyland i USA. Overbeviste med sin modenhet: Hannah Jones fikk selv velge at hun ikke skal få et nytt hjerte. Historien om Hannah har fått stor oppmerksomhet i britiske medier, blant annet Sky News. Dødssyke Hannah Jones (13) har sagt nei til et nytt hjerte. Hun orker ikke en ny operasjon, og vil heller dø hjemme. Hannah ønsker å få tilbringe sine siste dager hjemme sammen med foreldrene og søsknene Oliver (11), Lucy (10) og Phoebe (4). Samtidig har hun en siste drøm: Å få reise til Disneyland i Orlando i USA. Fikk ikke reiseforsikring | 13-åringenes foreldre forsøkte å få henne med på en gruppetur med 40 andre syke eller funksjonshemmede barn, arrangert av veldedige Caudwell Children. Alle barna fikk reiseforsikring. Men ikke Hannah, selv om familien prøvde hos en rekke selskaper. Det så ut til at det aldri skulle bli noe av turen. Men nå har et selskap meldt seg og sagt seg villig til å forsikre 13-åringen, melder Sky News. - Jeg er henrykt og overveldet, sier hun til TV-kanalen. - En uke vekk fra rutinene på sykehuset vil være en fin avkobling for meg og familien min, vi vil være som en vanlig familie en liten stund, sier hun. - Gleder oss | Navnet på selskapet som oppfyller Hannahs drøm er ikke kjent. Hannahs far, Andrew Jones, taker nå alle som har hjulpet familien. - Vi er veldig glade for at vi får til dette, og gleder oss til å se smilet hennes når vi kommer dit, sier han. Hannah Jones fikk konstatert leukemi da hun var fem år, og har gått på tunge medisiner i flere år. Til slutt førte medisinene til en alvorlig hjertefeil, og Hannah har i dag et hull i hjertet. Da legene foreslo en hjertetransplantasjon svarte jenta nei. Hun ville heller få lov å avslutte livet sammen med sine aller nærmeste, noe som kan bety at hun bare har seks måneder igjen å leve. 13-åringen fikk lov til å ta avgjørelsen selv blant annet fordi hun overbeviste barnevernet med sin modenhet. Frp-ordfører fikk nytt hjerte | Tønsberg-ordfører Per Arne Olsen (Frp) har gjennomgått en vellykket hjertetransplantasjon ved Rikshospitalet. - Selve operasjonen har vært vellykket, sier ordførerens bror Pål W. Olsen til Tønsbergs Blads nettutgave. Han lever også med et transplantert hjerte. Per Arne Olsen er tidligere hjerteoperert. Under en utredning ved Rikshospitalet tidligere i høst fikk 47-åringen beskjed om at en transplantasjon var eneste utvei, ifølge lokalavisen. Olsen er sykmeldt fra jobben som ordfører i Tønsberg inntil videre, og det er ikke ventet at han vil kunne vende tilbake til arbeidet før neste år. - Bedre å kjøpe veske til 33 000 enn aksjer | Signy Fardal håper ranere stjeler innholdet og ikke selve veska. Møt motedronninga i Portrettet. Fardal fire år: - Det er jo en klisjé, men jeg hadde en veldig lykkelig oppvekst. Røde Signy: - Fra min radikale ungdom, en gang på 80-tallet. Palestinaskjerf, lilla anorakk og fotformsko. Vinterlykke: Fardal og sønnen Frede aker i snøen på St. Hanshaugen. Danseløve: Fardal røyk tidlig ut av "Skal vi danse" i 2006. - Jeg trodde jo aldri at jeg skulle bli noen grasiøs gasselle på dansegulvet. Voilà! Med en liflig eim av parfyme og et steinras av et smykke på brystet åpner Signy Fardal døra til leiligheten på Frogner. Sjefredaktøren i Elle går inn i spisestua. Høye hæler dunker taktfast mot tregulvet. - Når går du ikke på stiletthæler? - På gymmen. Alle kvinner får en helt annen attitude og en helt annen stolthet med høye hæler. - Gikk ikke du i joggesko på Manhattan i fjor? - Jeg prøvde. Men jeg byttet tilbake til høye hæler. Jeg så visstnok latterlig ut. Den er stor og svart. Rein i snittet og blank. Og den heter "Fashion Bible", den nye boka Signy Fardal har skrevet, og som er et samarbeid med tidligere supermodell Vendela Kirsebom og stylist Petra Middelthon. Boka ligger på langbordet som er pyntet med hvite og røde roser og flakkende stearinlys i et stort kandelaber. Stukkatur og lysekrone i taket. Fardal ville sitte her, ikke i sofaen, for her er hun mer på alerten. Veggene er grønne og maskaraen mørk og svarene som kommer, akkompagneres av den rislende lyden av polerte steiner som klinker mot hverandre rundt Signy Fardals hals. - Min første tanke var: « Mote er jo så forgjengelig. Mote dør omtrent i øyeblikket den blir født. Hva i all verden skal jeg skrive om i ei slik bok? ». Du må ta den for det den er, ei bok som skal inspirere. "Fashion Bible" tar for seg hvordan moten har utviklet seg de siste hundre åra, de viktigste motehusene og designerne, og den gir praktiske tips. Lang kjole i et cocktailparty er no-no. Når du er under 30 år, er alt lov. Få antrekk egner seg bedre til å forføre enn en trenchcoat. Uten noe under. - Var det da du så hva vi andre hadde på oss at du tenkte Norge trenger en motebibel? - Nei. Forlaget ringte meg. Men jeg mener faktisk at nordmenn har et ekstremt praktisk forhold til hva vi har på oss. I Norge sier man, er mote så viktig da? Er det ikke bedre å gå med flate sko så du kan løpe hvis du blir truet, eller hvis du skal rekke trikken? Jo selvfølgelig, men jeg tror ingen av oss har vondt av å gjøre det beste ut av fasaden vår. Det er den du viser fram. Det er den folk ser. Du ser jo ikke inni mæ. Her er det på sin plass å skyte inn at et eller annet sted mellom barndommens Sogndal og Elle mistet Fardal dialekten. Gradvis byttet hun ut ord folk ikke forsto, og nå snakker hun en blanding av vestlandsk, bokmål og nordnorsk. Det siste har hun snappet opp fra samboeren som er fra Mo i Rana. - Mote er viktig. Mote er makt. Det er store ord du åpner boka med? - Gjennom hvordan vi framstår kan vi åpne dører og slippe inn i rom som kan være vanskelige å komme inn i. Da tenker jeg ikke bare på de beste restaurantene, men å komme inn i de viktigste styrene eller få de beste jobbene. De som behersker kodene, ligger et hestehode foran de som er like dyktige, men som ikke behersker hvordan de framstår. Men mote er ikke bare makt, selvsagt ikke. - Jeg kan bli lykkelig av å kjøpe meg ei veske. Jeg elsker min Chanelveske. Fardal drar seg i det rødbrune håret. - Det er mulig at man etter mange år i denne bransjen blir litt småskadet. Og opptatt av ting som selvfølgelig ikke er viktig. Men la oss nå snakke litt feministisk. Fardal mener at alt som kan gjøre at jenter føler seg litt suverene, er veldig bra. Hvis hun kan heve stemmen litt høyere på et møte og få gjennomslag for sine synspunkter fordi hun føler seg vel, er også det bra. - Alle skjønner at du bør vaske huset før du får besøk, men det er ikke helt akseptert at du bruker noen tusenlapper på en kjole når du skal presentere deg selv. Og det synes jeg er litt rart. Det var langt til nærmeste catwalk. Det var langt fra New York, Paris og Milano. Det var til og med langt fra Oslo. Det var Sogndal, og det var det tiåret modellen het Twiggy og miniskjørtet ble oppfunnet. - Jeg har et klassebilde fra sjette klasse. Når jeg ser på det bildet i dag, skjønner jeg at jeg måtte bli som jeg ble. Alle jentene sto foran i terylenebukser med oppbrett og høyhalset genser. Jeg hadde knallgule tresko, gule knestrømper, oppbrettet hjemmesydd dongeribukse og hippieskjorte. Jentene sto rett opp og ned med hendene langs siden. Signy sto sidelengs med hendene i hoftene. - Jeg vokste opp med tre brødre, så jeg tok nok ut jenta i meg. - Far var baker. Mor jobbet på lokalkontoret til Bergens Tidende. Og Signy, hun ble rød. - Jeg hadde en radikal ungdom. Jeg var med i SU. Sto på kommunestyrelista til SV til valget. Gikk i studiesirkler. Leste Karl Marx. Strikket et skjørt med hønsestrikk - det var in blant de radikale på 70-tallet - med border med kvinnesaksmerket, hjerter og menn og kvinner som danset. - Når tok du av deg palestinaskjerfet og de flate kinaskoene og flyttet opp i de høyhælte skoene? - Jeg flyttet til Oslo og begynte i Dagbladet. Jeg husker jeg skulle inn på pressekonferanse i Norges Bank da de introduserte tikroningen. Jeg slapp nesten ikke inn. Jeg så jo ut som en hippie. Fardal har altså jobbet i Dagbladet. Klassekampen, radiOrakel og Arbeiderbladet også. Da hun begynte i Dagens Næringsliv, der hun skulle bli i tolv år, fikk hun beskjed om å skrive for forretningsmennenes koner. Hun skrev om IT-bransjen og miljø og hun portrettintervjuet Kjell Inge Røkke i privatflyet hans på vei mot Seattle. Så ble hun redaksjonssjef. Nå har Fardal vært redaktør for Elle i ti år, og vel, hvordan er så dagene til en motemagasinredaktør? Etter å ha lest Aftenposten og Dagens Næringsliv, sett nyhetene på tv på kjøkkenet, går hun de 700 meterne til Elles kontorer i høye hæler. Der ankommer hun sist, sånn klokka nineish, tenish. - Og så sitter jeg på jobben til folk har gått, mellom seks og åtte, kjører på trening der jeg bokser, drar hjem og ser på tv. Er ikke det spennende? Men to ganger i året reiser jeg på motevisning i Paris. Innimellom til New York. Ingen vil jo tro det, men det er beinhard jobbing. Fra tidlig om morgenen til seint om kvelden. Møter med fotografer og kolleger og mange moteshow hver dag. En motevisning kan ifølge Fardal være en sterk kulturopplevelse. - Du sitter der og ser rundt deg, og der sitter kanskje tre hundre mennesker. Det er tre hundre mennesker, og det er hele verden. Jeg kan bli helt sånn... gurimalla... jeg er så privilegert som sitter her, fra lille Norge, og får se dette. Så utrolig vakre klær. Jeg kan få gåsehud. Og en gang de spilte 10cc, da spratt tårene. Sånn kan det være. Mens andre ganger kan jeg tenke: « Dette her er jo helt sykt. Hva er det vi holder på med? Jentene på catwalken er altfor unge og har ikke fått mat på fjorten dager. For en syk bransje ». Man må kunne distansere seg litt for å ha det gøy med dette. Det skjer ting mellom motevisningene også. Fardal forteller om middagen da Yves Saint-Laurent smilte til henne, da hun satt ved siden av Sarah Jessica Parker i en frisørsalong i New York, og om besøket hjemme hos Karl Lagerfeld. - Jeg var invitert på middag, trodde jeg. Det var fire hundre andre også. Fra fin hagefest til finanser. Selv glansede motemagasiner må vel bli matte av finanskrise? Eller? - I tider hvor vi må knipe igjen lommeboka, kjøper vi det vi må ha, og vi må fortsatt ha på oss klær. Å drømme seg bort, har man behov for også i nedgangstider. Vi vet for eksempel at i perioder hvor folk bruker mindre penger på å pusse opp badet, så kjøper de flere magasiner som forteller om hvordan de kan pusse opp badet. - Et av julegavetipsene i nyeste Elle er en Birkin-bag til 33 200 kroner. Det er vel ikke akkurat slikt vi bør prioritere nå? - Hvis du har 33 000 kroner, så er en Birkin-bag en av de sikreste investeringene du kan gjøre. Den kommer til å være minst like mye verdt om fem eller ti år. Heller det enn aksjer. Det var ikke bare Valla som ble kritisert for lederstilen i 2007. Signy Fardal hadde lagt ned magasinet Red, arbeidstilsynet hadde vært på besøk, det hadde vært konflikter og sykefravær. - Du ble beskrevet som autoritær og dominerende. Hvordan opplevde du det? - Akkurat de beskrivelsene er nok riktige. Som sjef må man til en viss grad være dominerende og autoritær, men jeg tror jeg er det mer i form enn i innhold. Det verste var at det ble sagt at jeg mobbet ansatte og baksnakket dem. Det kjente jeg meg ikke igjen i. Nå viser en ny medarbeiderundersøkelse at de ansatte trives og er fornøyde med sjefen. Men jeg kan nok fortsatt oppfattes som mer skummel enn jeg opplever meg selv som. Jeg er jo ikke noen liten... og nå skal jeg ikke si som Valla... - Pusekatt? - Nei. For jeg kan faktisk være en pusekatt også. Dette var noe av det tøffeste Fardal har vært gjennom. Hun husker Adresseavisen intervjuet fire unge jenter om hva det verste de visste var. - Og en av dem svarte: "Det verste jeg vet er Signy Fardal og det sier seg sjøl". Det var vondt å oppleve. Rett nok lever jeg av å ha en viss profil, men selvfølgelig skulle man helst bli elsket og beundret av hele verden. - Du har tidligere uttalt at det har vært en utfordring å være sjef på en arbeidsplass med bare kvinner... -... for meg har det vært en utfordring å skille mellom det å være sjef og være venninne. For jeg er veldig sosial, og liker å føle at jeg er med. Vi jenter har en tendens til å være åpne om våre liv. Mye kjappere enn gutter vet vi om hverandres drømmer og kjærlighetsliv. Og det er da det kan oppstå utfordringer. Du skal ikke betro deg så mye om problemene du har i samlivet eller whatever, og så være sjef neste dag. Men jentene mine er ærgjerrige og flinke, og det er godt å vite at hvis jeg blir truffet av lynet i morgen, så kommer det til å gå bra med Elle. Det er ingen hemmelighet at Signy Fardal er glad i å shoppe. Faktisk har hun i lunsjen tatt taxi til en butikk på Stabekk, kjøpt seg en kjole mens taksameteret gikk, før hun tok taxi tilbake. - Hender det at du står inne i klesskapet og skriker: "Jeg har ingenting å ha på meg"? - Absolutt. Og det er helt latterlig. Jeg har jo et helt walk-in-closet. - Er mannen din fortsatt like entusiastisk når du kommer hjem med noe nytt? - Nei. Er det nødvendig? Trenger du den? - Forteller du hva det koster? - Jeg prøver å unngå det. Men jeg har jo min egen økonomi, så han kan mene akkurat hva han vil. - Hva er det dyreste du har kjøpt? - Jeg har en kjole fra Lanvin til 11 000. Det er dyrt for en kjole som jeg har brukt tre ganger. Men jeg kan fortsatt bruke den om ti år. - Men koster ikke den Chanelveska 15 000? - Jo... den brukte jeg hver dag, så pris per gang blir en helt annen. Nå har jeg kjøpt en ny. Jeg går ikke bananas, men jeg unner meg noe hver sesong, som jeg har stor glede av. - Hvis du mot formodning skulle bli ranet, hadde du håpet at de stjal innholdet i veska og ikke veska? - Ja. - Hva gir det deg å gå med ei slik veske? - Den er med på å løfte antrekket. Den gir en touch til mæ. - Man kjøper en følelse? - Ja. Men dette er veldig lett å angripe. Herregud, hun må kjøpe seg selvfølelse. Det er jo ikke slik. Funksjon er en ting, verdi en annen. Jeg kjenner folk som kjøper sykler, jakker som puster og pulsklokker for mye mer penger enn jeg bruker. Eller soveposer og liggeunderlag. Men nå er ikke jeg så god på sånne fjellting, sier Fardal og trekker håret bakover. Noe skimrer blankt under ørene. Noe stort. Fardals hang til ørepynt av en viss størrelse ble nøkternt bemerket i hennes eget 40-årslag. Journalistene i Elle sang til henne med kleshengere i ørene. - Hva tar du med deg på fjellet? - Det er ikke slik at jeg pakker i trillekoffert på hyttetur. Vel, jeg har nok gjort det også. I helga skal jeg på hytta til ei venninne ved Damtjern, og i dag fikk jeg beskjed om at det kommer til å være kaldt og mørkt og vi må gå to kilometer, vi må ha hodelykter og ta med to liter vann hver til oppvasken. Da sendte jeg en mail og spurte om det ikke er mye hyggeligere å være på Frogner? Let's face it. Glansede magasinsider kjenner ingen alder. De er nådeløse sånn. - Hvordan er det å bli eldre mens jentene på coveret av Elle holder seg like unge? - Jeg blir ikke eldre. Jeg er jo 29 æ. Jeg har ei venninne som har et forhold til alder som jeg skulle ønske jeg også hadde. Hvis hun blir spurt om hvor gammel hun er, hender det at hun legger på et år, og så sier hun: "I'm pushing fifty, honey". - Hvor mye ville du gitt for å se ut som jentene på coveret? - Det hadde jeg ikke gitt mye for. Hvorfor skal jeg se ut som dem? Hvis det hadde vært en suksessfaktor, ville jeg jo bare kommet lenger og lengre unna suksessen. Så tenner hun en rød Prince. Hun pleide å røyke 25. Nå bevilger hun seg fem om dagen, og hun ligger etter skjema. Hun har i hvert fall én igjen. - Jeg har alltid trodd at ingen vonde ting i verden vil ramme meg, som sykdom eller bilulykker. Da har jeg heller tenkt på oldefaren min som røyket til han var 96. Men i høst har jeg fått signaler både fra kroppen og fra legen. Det er tvingende nødvendig å slutte. Likevel kan det være lett å glemme de to tallene. 4 og 7. - Gjennomsnittsalderen i redaksjonen, hvis du tar bort meg, er jo helt på nivå med leseren. Men jeg har lett for å glemme at jeg er eldre enn jentene jeg jobber sammen med. Jeg går jo på fester der alle er femten år yngre enn meg, og jeg tenker ikke over det en gang. Og nå, en gammel historie. En historie fortalt mange ganger. Men den tåler en gang til, for sjelden har vel en tegning av Finn Graff fått så voldelige konsekvenser. Det var tidlig på totusentallet og Signy Fardal hadde blitt portrettert her i Magasinet. - Jeg skulle ønske den historien var død og begravet. Hovedpersonen, foruten Fardal, var nåværende politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen. De hadde tidligere jobbet sammen i Dagens Næringsliv i mange år. Nå var de på Aschehougs hagefest. - Det var en kveld jeg var veldig høyt oppe. Fotograf Morten Krogvold hadde sett tegningen Finn Graff hadde gjort av meg og ga meg en masse komplimenter. - Kalte han deg ikke Norges eneste sexsymbol? - Ja... ha-ha... noe sånt. Men du vet, litt vin og hagefest. Jeg gjentok nok disse komplimentene en del ganger utover kvelden. Og Marie syntes nok jeg gjentok dem for mange ganger. Etter hagefesten satt de på Kunstnernes Hus. Signy. Marie. Og jentene fra Elle. - Så satt hun og gjentok alt jeg hadde sagt. Og jeg ba henne slutte. Marie fortsatte. Og så klapset jeg til henne. Hun fikk heldigvis ikke blått øye, det var mer sånn klask. Fardal holder fram den åpne håndflata. - Det er faktisk den eneste gangen jeg har slått. Og det var veldig dumt. Men, som hun sier, det er jo ikke slik at hun aldri sier noe dumt, aldri har temperament. - Det finnes nok mennesker som er mer behersket enn meg, som har bedre kontroll over hvem de framstår som. Sånn er ikke jeg. Jeg er rett og slett for lite polert. Jeg danser på tv. Snart kjører jeg rally på tv også. Jeg gjør jo ting jeg ikke kontrollerer. Vi er på vei inn i klesskapet til Fardal. Samboeren og møbeldesigneren Tor Gunnar har snekret det. Hun åpner den store døra inn til soverommet. - Nå tror du sikkert at det er mil på mil. Det er jo ikke det. Nei. Men det er da ti hyller med høye hæler, noen meter med kjoler, klær opp til taket. Hun peker på bunaden, holder fram en rosa kjole. Går litt fram og tilbake. - Nei. Nå ble det litt for meget. Så lukker hun døra. - Du skal liksom ikke bare drive med mote i Norge, bare være opptatt av hva som skjer på catwalken. Det eksisterer en følelse av at man også skal drive med noe som er allment akseptert som viktig. Fardal tapper de mørkelilla neglene på bordet. - At jeg driver med mote, betyr jo ikke at jeg er endimensjonal. Jeg har gjort mye annet. Jeg kan mye annet. Jeg har andre interesser. Men jeg elsker mote, jeg shopper mye, jeg går alltid i høye hæler, jeg sminker meg mye, går med masse smykker. Alt dette. Jeg kan ikke sitte som sjefredaktør for et ledende motemagasin og si at nå synes jeg alle skal ta på seg Goretexjakke og Ulvangtrøye. Det ville ikke ha vært meg heller. Skjønner du? - Brød med Omega-3? Aldri i verden! Øyvind Lofthus er en av Norges beste bakere. Ekte vare: Hos bakeren kommer bare ekte egg og smør inn av døra. Lys inn: Elsa og Øyvind bor alle øverst. Ved å sette inn glassbyggerstein slipper overlyset inn i leiligheten. Skreddersydd: Stua er akkurat passe stor for pappa og Elsa. Bokhylla er laget på mål, på TV-en er Disneys "Tingeling" hyppig gjest. Britisk: Kjøkkenstolene kommer fra et engelsk bedehus. Spisepause: Når man har spist nok deig, må man spise andre ting. Veggen i glassbyggerstein slipper lys inn fra oppgangen. Mat for øyet: Øyvind elsker kunst og gjærbakst. Bildet er av Pushwagner. Dansk: Øyvind inviterer ofte på middag. En svær komfyr sto øverst på ønskelista. Kjøkkeninnredningen er laget av en dansk snekker, som også har bygd klesskap og hyller. Samlemani: Kjøkkenstolene med kors i ryggen er fra et engelsk bedehus. 20-talls lampene i taket er originale fra Dunlop-fabrikken. Bildet på veggen er av Heli Rekula. Krydret: God alene, bedre med konjakk eller foie gras, mener Øyvind. Historieforteller: Taklampa har hengt i hovedkvarteret til Marks & Spencer. Allerede i døra hører man knitringen. En god varme tar imot gjester hjemme hos Øyvind Lofthus (42). - Jeg elsker å fyre. Peisvarme er noe annet, sier han. Fra kjøkkenet dufter nybakt. Et brett pepperkaker er i ovnen, og på benken står en ferdig krydderkake. Ved bordet sitter datteren Elsa Aarokol Lofthus (5) og venninnen Elisabeth Logan (5) med munnen full av pepperkakedeig. - Julepepperkaker er best når de ikke er stekt, sier Elsa. I snart tre år har de bodd her i toppetasjen. Fra kjøkkenet har de utsikt mot St. Hanshaugen og Holmenkollen, fra Øyvinds soverom mot Ekebergåsen og byen. Kjøkken og bad er nye og noen rom har byttet plass. Er man baker og matglad, trenger man for eksempel en stor spisestue og bare en liten stue. Langbordet er ofte fylt av venner. Stålrørsstolene fra 50-tallet står stablet i et hjørne mellom hver runde med gjester. Skulle det være behov for mer å sitte på, har han 82 stoler til. - Jeg likte dem så godt at jeg kjøpte 90 stykker. Jeg går ikke på loppemarkeder, men er nok en skrotnisse. Jeg kjøpte en stall i Maridalsveien også. Ikke bra, men noen må kjøpe på topp, sier han og flirer. De siste åra er han blitt god kunde hos en engelskmann som kjøper opp gammelt interiør. I begge stuene henger glasslamper som engang prydet hovedkontoret til Marks and Spencer. Metall-lampene på kjøkkenet kommer fra Dunlop-fabrikken, stolene fra et engelsk bedehus. - Jeg liker industristilen og klassisk design, for eksempel Eames. Så det er ikke bare skrot jeg kjøper. På flere av bakeriutsalgene har vi investert mye i interiøret. Jeg samarbeider med en designer og vil at detaljene skal være tidsriktige, sier han. Vestlendingen fra Lofthus var sikker på to ting: Han skulle bli enten fisker eller baker. Han fisket litt og tilbrakte deretter tre år på sjøen, ikke som fisker, men med ungdommer i et museumsprosjekt. Så la han vekk sjømannsplanene, pakket ryggsekken, kjøpte et bra kamera og dro. I årevis reiste han rundt, som turist, nysgjerrigper - og bakertrainee. Jobbet ofte gratis for å lære håndverket av de nye "Artisan Bakeries" i California og hos konditormesteren Jørgen Sørgaard i København. En høst dro han til Oslo og tok seg jobb som kelner på Engebret. Der serverte han lutefisk mens han drømte om surdeig, minimalt med gjær, lang hevetid og steking i steinovn. Tilfeldig kom han over et lokale, like tilfeldig traff han den franske bakeren Emmanuel Rang. "Norges beste baker," sier kompanjongen om "Manu" fra Lyon. Manu hadde jobbet hos byens beste baker og levert bakervarer til blant andre Paul Bocuses restaurant i Lyon. Før han valgte Norge, avslo han flere smigrende tilbud fra utlandet. - En morgen viste jeg Manu et bilde av en stor gammel ovn. Den kvelden gikk vi og tok en øl. Vi bestemte oss samme kveld, forteller Øyvind. Vennene trodde på dem. Det gjorde ikke banken. Da bladde familie og venner opp penger mens gutta delte ut løpesedler i området. Siden ble de kjent for å lage Norges beste bagett og for de lange køene på gata - de minnet om bilder fra Sovjet-tida. - Det går faktisk an å tjene penger på å bake langsomt, med hendene. Det handler om å sette ting i system, starte tidlig nok. Mens en deig hever, gjør man noe annet, sier Øyvind mens han forsiktig rettleder de to jentene: - Legg formene litt tettere. Da får dere plass til flere kaker og slipper å kjevle så ofte. Elsa er vokst opp med søndagsmorgener i bakeri og skal ikke bli baker. Å ta ut melk og passe surdeig er ikke like koselig som å bake hjemme. Venninnen Elisabeth, derimot, vurderer bakeryrket. Deig smaker jo så godt! Akkurat nå er de litt lei. De vil inn i stua og se "Tingeling". Elsa bytter ut "I love N.Y." -T-skjorta med prinsessekjole. På hodet har hun "pappahår". - Hos mamma er hun alltid nygredd og fin. Jeg skjønner ikke hvordan mammaen får det til, sukker Øyvind. Han bestikker jentene med is så han får snakke om sine favorittemaer, baking og kunst. Han tar bakingen først. Han snakker på inn- og utpust om "reine, naturlege smaker", om meierismør, melk, egg og sjokolade. Han skyr eggepulver, melkepulver og margarin og liker ikke tilsetninger. - Brød med Omega-3? Aldri i verden! Om ikke Elsa får i seg nok Omega-3 i et naturlig kosthold, har jeg et problem. Omega-3 og fisk hører sammen. Hold brød utenfor! Han kan også dy seg for "grovebølgen", speltmoten og kjedenes såkalte konseptbrød. - Kjedene slenger på mel på toppen, så det skal se rustikt ut. Hva som er inni, tror jeg de gir blaffen i. Mange av "grovbrødene" er tilsatt ekstra gluten og har hevet minimalt. Slikt kaller jeg juks! Han er heller ikke "speltfrelst", selv om han selger noen brød med spelt. - Spelt er ikke så sunt. Vi trenger litt av alt, spesielt havre, bygg og rug. Det er mye helse i god smak også. Så var det kunsten. For eksempel Heli Rekula-bildet av jenta med skudd i panna og blodet rennende, med en kanin foran i et kaldt, grått kystlandskap. Bildet dekker den ene kjøkkenveggen. - Mange reagerer, sier Øyvind. - Jeg synes det forteller om ungdommelig sårbarhet, om overgangen til voksenlivet, om forventninger om fertilitet i en kald verden. De første åra jobbet han opptil 18 timer i døgnet. Sto opp før "fuglane fiser", levde i utakt med venner og kjærester. Det har hatt sin pris. - Hvorfor jeg elsker brød? Fordi brød er et levende produkt. Gjær er levende. Blir det væromslag, vet jeg at det blir vanskelig å bake brød. Derfor er brød mer interessant. Bakepulver og natron er kjemiske produkter. Pepperkaker er godt, men det er et dødt produkt, sier Øyvind Lofthus. Han har nesten ikke bakt på tre år. Så mye har Åpent Bakeri vokst. Bedriften kunne vært enda større, men vil ikke inn på noe kjøpesenter med felles åpningstider og provisjon av salget. - Kanskje er vi blitt for store allerede, sier han. - Det viktigste framover blir å lage bedre produkter. Tenke brød opp mot mat, kanskje einebærbrød eller brød med krekling til julas sild- og fiskeretter. Jeg tror vi går mot flere sesongvarer i bransjen. Jentene er tilbake på kjøkkenet. Klare for en siste runde med kjevlene. - Hva er best, Baker Hansen eller Åpent Bakeri, Elsa? Pappa ser spent på Elsa. - Åpent Bakeri, sier Elsa. - Nå var jeg heldig, sier Øyvind. - Hun pleier å erte meg og svare Baker Hansen. - Andreplassen føles som en seier | Bjørndalen på vei tilbake. Hegle Svendsen på tredje. Ole Einar Bjørndalen og Emil Hegle Svensen sørget for to norske på pallen under 15 kilometer skiskyting jaktstart i Østersund i dag. Polske Thomasz Sikora gikk i mål på tiden 34.55,2. Bjørndalen kom inn 2,5 sekunder bak polakken. Emil Hegle Svendsen krysset målstreken 4,9 bak Sikora. Både Bjørndalen og Hegle Svendsen hadde tre bom hver. Med gårsdagens sprintseier startet Emil Hegle Svendsen først. Han fikk ganske raskt følge av polske Sikora, samt franske Simon Fourcade, som tok fjerdeplassen. Ole Einar Bjørndalens andreplass kan tyde på at 34-åringens form er på vei. - Annenplassen er som en seier for meg. Jeg er ikke langt unna der jeg skal være nå, sier Bjørndalen til NTB. Skiskytteren har slitt med sykdom i sesongoppkjøringen. - For en toppidrettsutøver er det alt annet enn bra å miste nesten to og en halv uke med trening rett før sesongstart. Det var ikke verre enn at jeg gikk oppreist, men jeg kunne ikke trene, sier Bjørndalen, som aldri har opplevd verre. - Jeg har aldri opplevd lengre sykdomsfravær. De siste 14 årene har jeg som mest vært borte fra trening i fire dager om gangen. Etter gårsdagens fjerdeplass forklarte Bjørndalen at han manglet det ekstra giret for å utfordre teten. I dag så det ikke slik ut. På de siste kilometerne til mål tok han stadig innpå Sikora, men det holdt altså ikke til seier. - De siste to stående seriene var bra, og sisterunden var sterk. Ut fra siste skyting så jeg en mulighet til å hente inn Sikora, og jeg prøvde alt jeg kunne, men han ble for sterk, sier skiskytteren til NTB. Halvard Hanevold var den eneste som skjøt helt feilfritt, men krysset målstreken som nummer seks. Alexander Os ble nummer 14, Ronny Hafsås 19, mens Frode Andresen Lars Berger kom inn på henholdsvis 36. og 39.plass. Moan gikk opp 22 plasser | Endte på sjetteplass. Finske Anssi Koivuranta tok en suveren seier i verdenscuprennet i kombinert i Granåsen søndag. Magnus Moan gikk seg opp fra 28.- til sjetteplass. Verdenscupleder Koivuranta var best også i hoppbakken og hadde 25 sekunders ledelse til David Zauner før langrennet. Moan mislyktes i bakken og var bare nummer 28 etter hoppingen. Han var to minutter bak Koivuranta, men gikk et sterkt langrenn og endte til slutt som nummer seks. I mål var han 44,3 sekunder bak den finske seierherren. Björn Kircheisen fra Tyskland ble nummer to. Han var 25,9 sekunder bak Koivuranta. Franske Jason Lamy Chappuis fulgte på tredjeplass. Jan Schmid ble nest beste norske på åttendeplass, mens Mikko Kokslien fulgte på 17.-plass. Iver Markengbakken ble nummer 24, Thomas Kjelbotn nummer 26, Håvard Klemetsen nummer 34, Jan Christian Bjørn nummer 37, Magnus Krog nummer 47 og Gudmund Storlien nummer 52. Tora Berger skjøt seg bort | Endte på sjetteplass. Èn bom: Solveig Rogstad ble nest beste norske, på ellevteplass. I går skjøt hun feilfritt, men i dag var ikke Tora Berger like treffsikker. Skiskytteren hadde fire bomskudd, og var dermed sjanseløs mot tyske Martina Beck, som skjøt feilfritt. Berger endte 53,6 sekunder bak tyskeren. Etter sprinten i går gikk hun ut som nummer to. Etter å ha dratt på seg tre strafferunder på de to første liggende, samt én bom på siste stående, ble pallplassering en umulighet. På pallen sørget Jekaterina Jourijeva og Svetlana Sleptsova for dobbelt russisk, med henholdsvis andre og tredjeplass. Bortsett fra Berger ble Solveig Rogstad eneste norske jente blant de 30 beste. Rogstad fikk kun én strafferunde, men farta i sporet holdt kun til ellevteplass. Jacobsen på åttende i Granåsen | - Mangler trygghet. Simon Ammann vant verdenscuprennet i hopp i Granåsen søndag. Anders Jacobsen ble beste nordmann på åttendeplass. - Det var ikke 100 prosent hopping og litt under pari på begge hoppene. Det mangler litt trygghet, og hoppene blir litt for kontrollert, sa 23-åringen. Johan Remen Evensen ble igjen den store norske overraskelsen. Molde-hopperen har kommet fra det store intet, og sikret seg tolvteplass søndag. Lørdag ble han nummer ti. - Jeg er kjempefornøyd. Dette var over all forventning, sa Evensen til NTB etter søndagens renn. Ammann ledet før finaleomgangen etter et hopp på 140 meter, som var tangering av Gregor Schlierenzauers bakkerekord fra lørdagens renn. I finalen landet sveitseren på 135 meter og endte 1,9 poeng foran Matti Hautamäki fra Finland. Jacobsen var nummer sju etter første omgang, men falt en plass etter et sistehopp på 131,5 meter. Han var 17,4 poeng bak vinneren. Johan Remen Evensen ble nest beste norske på tolvteplass, mens Anders Bardal var nummer 14. Bjørn Einar Romøren fulgte på 16.-plass og Roar Ljøkelsøy ble nummer 24. Kim René Elverum ble nummer 32 og kvalifiserte seg ikke til finalen. - Evensen kan bli best | Bråthen roser hoppkometen. Skryter: Sportssjef Clas Brede Bråthen mener Johan Remen Evensen kan bli best. Sportssjef Clas Brede Bråthen er full av ros overfor Johan Remen Evensen etter helgens to verdenscuprenn i Granåsen. 23-åringen fra Molde har kommet fra det ukjente og hoppet seg rett inn i verdenseliten i helgen. Få utenfor hoppmiljøet hadde hørt om Evensen foran helgens verdenscuprenn i Trondheim. Lørdag ble Evensen nummer ti, og søndag sikret han en tolvteplass. Nå åpner landslagsledelsen også for at hoppkometen kan være aktuell for den tysk-østerrikske hoppuka. - Hvis han fortsetter slik, stiller vi med tidenes hoppukelag om han ikke blir med, sa Clas Brede Bråthen etter søndagens renn. På spørsmål fra pressen om hvor god Evensen kan bli, svarte Bråthen slik: - Han kan bli best. Selv virket romsdalingen overveldet og nærmest brydd av helgens suksess i bakken. - Hva skal man si? Jeg er kjempefornøyd. Det har gått over all forventning, sa Evensen til NTB. Justerer målsettingen | Nå åpner Evensen for å justere målsettingen for sesongen. - Målet for sesongen var å hoppe verdenscup, og målet før helgen var å kvalifisere seg for rennene. Nå må jeg nok sette lista litt høyere, innrømmet han. Lagkamerat Anders Bardal, som ble nummer 14 søndag, skrøt også av Evensen. - Jeg er ikke overrasket, men imponert. Jeg har sett ham i hele sommer og høst, og det var bare et tidsspørsmål før han skulle prestere, sa Bardal til NTB. - Kjempemessig av Evensen, sa Roar Ljøkelsøy, som ble nummer 24 søndag. Selv er Evensen veldig fornøyd med å få være med på et lag som presterer godt. - Lag har alt å si i hopping, og det betyr masse for meg å få være med de beste, sa han. Tommy Sharif kjøpte Kollentårnet for 270.000 kroner | Og går til angrep på Trond Giske. Tommy Sharif sikret seg vinnerbudet på "Diamanten" på Holmenkollen-tårnet da nettauksjonen ble avsluttet søndag. Sharif håper nå at regjeringen vil kjøpe paviljongen tilbake. Prisen bildekkremmeren måtte ut med for toppen av det historiske Holmenkollen-tårnet var 37.300 dollar, eller om lag 270.000 kroner. - Holmenkollen er et unikt kulturminne, og det ville vært en skandale om den hadde blitt solgt ut av landet. Derfor fant jeg ut at jeg måtte ta ansvar, sier Sharif til VG Nett. Toppen av det historiske Holmenkollen-tårnet, den såkalte diamanten, ble søndag solgt på nettauksjon for 270.000 kroner. Auksjonen på det internasjonale auksjonsnettstedet eBay ble avsluttet klokken 16.30 søndag ettermiddag. Det ble lagt inn 53 bud, og to budgivere kjempet om å stikke av med paviljongen på toppen av tårnet av den historiske hoppbakken. "Diamanten" ble skilt fra resten av ovarennet i forbindelse med at den gamle hoppbakken ble revet. En ny og mer moderne bakke skal nå reises isteden. Paviljongen er fylt med tegninger og autografer fra mange av de største skihopperne gjennom tidene. Selgeren, det danske entreprenørselskapet NKR Riving, kaller "Diamanten" et ekte samlerobjekt som er i grei stand og som kan brukes på mange forskjellige måter. - Rik mulighet til å imponere dine venner, kolleger eller forretningsforbindelser. "Diamanten" er klar for et nytt hjem, så by på "Diamanten" i Oslos kongekrone Holmenkollen, het det i annonseteksten. Et tidel unna trippel Aksel | Lund Svindal på pallen igjen. Aksel Lund Svindal vant både utfor og super-G i Beaver Creek, den samme bakken han falt og ødela både seg selv og forrige sesong i. I kveld var det storslalåm, og allerede etter førsteomgang ante vi konturene av en ny triumf. - Jeg kjørte ikke spesielt bra, sa Lund Svindal til Dagbladet.no etter omgangens tredje beste tid, og mente det burde være mulig å ta igjen de 69 tapte hundredelene med en god andreomgang. Det gjorde han nesten også. Ted Ligety var mannen som var 69 hundredeler foran, og i mål var Ligety bare ni hundredeler foran Lund Svindal. Dessverre for begge dem var Benjamin Raich hundredelen foran Ligety. Føles bedre enn seirene | - Sånn med en gang føles det bedre å komme på pallen i dag enn de to seriene tidligere i uka. Dette hadde jeg satset på, de to andre rennene var mer overraskende, sier Aksel Lund Svindal til Dagbladet.no. - Jeg har hatt en kjempeuke, det har gått langt over forventning. Dermed er Lund Svindals fasit etter tre renn i Beaver Creek to seire og en tredjeplass. Et utrolig comeback etter det fryktelige fallet ifjor. Den norske standarden ble satt med Kjetil Jansruds fantastiske andreomgang. Jansrud lå på 13. plass etter første, men kjørte ned til klar ledelse i andre. Den ledelsen holdt helt til Raich slo ham med minimale 15 hundredeler og vant rennet på det. Lund Svindal så Jansruds kjøring fra toppen, og ble nesten nervøs av standarden unggutten satte. - Det var helt rått, jeg så på linja hans og han kjørte taktisk helt på grensen. Men det gikk jo bra. Kjetil er en jævla god storslalåm-kjører, sier Lund Svindal. Syns Aksel kunne roet ned | Jansruds tid var andreomgangs beste, og med dette resultatet får han et bedre startnummer neste lørdag enn han hadde i dag. - Jeg syns Aksel kunne unnet meg den pallplasseringen og lagt seg sekshundredeler bak, sier Jansrud til Dagbladet.no. Lund Svindal var altså bare fem hundredeler bak fjerdeplasserte Jansrud som naturlig nok ble nest beste nordmann i dag. Akkurat det overrasker ikke alpinsjef Marius Arnesen. - Det er helt rått det han gjør, men jeg er ikke overrasket. Det er kanskje ikke så mange som husker det, men Kjetil hadde beste tid i andreomgangen i sesongåpningen i Sølden også. Etter det har han kjørt vanvittig godt på trening, sier Arnesen. - Det er bare å glede seg til neste lørdag, da er det storslalåm igjen. Da bør ingen være overrasket om det er Kjetil som er foran Aksel. Storseier til Vålerenga | Scoret ti mål mot Lørenskog. Vålerenga imponerte med 10-2-seier over Lørenskog på Jordal Amfi søndag. Etter to perioder sto det 9 - 1 til Espen "Shampo" Knutsens elever, og da mente VIF det fikk være nok. I sluttperioden fikk Lørenskog låne pucken og de 20 minuttene ebbet ut med 1 - 1. Før helgen ble det klart at VIF-keeper Patrick DesRochers har skrevet under treårsavtale med Oslo-klubben. Fortsatt har Vålerenga godt tak om tabelltoppen. Det er seks poeng ned til Sparta Sarpsborg, som slo Frisk Asker med 4 - 1 i lørdagens kamp. Stavanger på femteplass har fortsatt en knallsterk hjemmestatistikk, og søndag fikk de nye fortjente poeng etter 4 - 3 mot Lillehammer i Siddishallen. Stjernen er kommet tilbake etter noen trøblete uker og vant bortemøtet mot Storhamar med 5 - 2. I bunnoppgjøret mellom Comet og Furuset var det til slutt Marius Mathisrud som slo inn den avgjørende straffen etter at forlengningen ikke ga noen vinner. Det sto 5 - 5 etter tre perioder. Norge raknet mot Sveits | Tapte kamp to i VM. Norge så ut til å gjøre nok en god kamp i innebandy-VM i Ostrava, men raknet i siste periode og tapte 6 - 9 for Sveits søndag. - Vi spiller veldig bra i to perioder, men så gjør vi en del dumme feil innimellom, spesielt i starten av tredje periode, sa Norges stjernespiller Ketil Kronberg. Han ble Norges toppscorer med to mål. Også Tommy Midtsveen, Willy Fauskanger, Raymond Evensen og Thomas Stræte tegnet seg på scoringslisten. Men det var ikke nok i møtet med sveitserne. Etter to jevne perioder (2 - 2, 3 - 3) var Sveits klart best i tredjeperioden. Sveitserne vant den siste periode 4 - 1. Lørdag slo Norge Danmark 7 - 3 i den første VM-kampen. Mandag venter Estland. Slik spres islamhat i USA | Sponset løgn: Hat og feilaktig informasjon om muslimer spres fra "eksperter" gjennom medier og politikere til USAs befolkning, ifølge ny rapport. Konstruert konstruksjonskonflikt: Konflikten rundt byggingen av en moské i nærheten av Ground Zero ble i stor grad konstruert av det islamfiendtlige nettverket, ifølge rapporten. Foto: Spencer Platt, Afp / Scanpix | I en rapport utarbeidet av Centre for American Progress går det fram hvordan et lite, men velorganisert nettverk av "eksperter" når millioner av amerikanere med et islamfiendtlig budskap. Spredningen muliggjøres av økonomisk støtte fra høyreorienterte organisasjoner, og samarbeid med ulike mediebedrifter og grasrotorganisasjoner. "Ekspertene" er ifølge rapporten med på å definere måten den nasjonale debatten om amerikanske muslimer føres på, og forsterker fiendebildet av islam som religion. En undersøkelse utført av Washington Post i september 2010 viste at 49 prosent av USAs befolkning har et negativt syn på islam. I oktober 2002 var tallet 39 prosent. Breiviks forbilde | Sirkulasjonen av islamofobien springer ifølge rapporten ut av fem nøkkelpersoner og deres organisasjoner. Blant disse er Robert Spencer og hans Jihad Watch. Spencer er en av de islamfiendtlige ideologene Anders Behring Breivik flittig refererer til i sitt 1500 siders lange dokument som ble spredd etter terrorudåden 22. juli. Spencers organisasjon er blant dem som mellom 2002 og 2008 mottok over 42 millioner dollar i økonomisk støtte fra syv ulike organisasjoner. Donors Capital Fund, som finansierer mange organisasjoner på amerikansk høyreside, er blant de syv. - Det virker som om finansieringen kommer fra svært høyreorienterte pengesekker. Og det er interessant at pengesterke krefter ligger bak for eksempel Robert Spencer, som dermed har fått en solid plattform å bygge på sier Øyvind Strømmen, frilansjournalist som følger høyreekstreme miljøer tett. - Det er ingen hemmelighet at disse folkene slipper til og blir framstilt som eksperter uten å nødvendigvis være det. Påstandene deres blir ikke konfrontert, og de presenterer et ensidig negativt fokus, der historien reduseres til en slags kulisse, sier han. Ekkokamre | Rapporten peker ut ulike sentrale politikere og medier som viderefører propagandaen, behandler mytene som fakta og dermed legitimerer dem som sannheter i offentligheten. Ledestjernen i Tea Party-bevegelsen, Michele Bachmann, er en av dem. Hun har gjentatte ganger uttalt seg om en "islamistisk trussel" i USA. - Det finnes enkelte politikere i miljøet rundt Republikanerne og spesielt Tea Party-bevegelsen som formidler veldig sterke antiislamske standpunkter, sier Strømmen. USA preges av en polarisert debatt der det ikke er alltid like mye debatt på tvers av de politiske fløyene. Strømmen mener dette kan føre til at amerikansk politikk og medier til tider fungerer som ekkokamre for usanne budskap. - Ideer kommer inn og møter ikke motforestillinger, men blir ført videre og forsterket, sier Strømmen. Medier som Fox News, The Washington Post, Glenn Beck og The Rush Limbaugh Show har bidratt til å spre feilaktig informasjon om muslimer, ifølge rapporten. Forrige desember spekulerte for eksempel Glenn Beck i at ti prosent av muslimene i USA er terrorister. Den samme Beck skapte oppstyr da han sammenliknet AUF med "Hitlerjugend" etter 22. juli. Han fikk i ettertid støtte av Pamela Geller som samarbeider tett med Robert Spencer, og som frontet kampen mot byggingen av en moské i nærheten av Ground Zero i New York. - Hvis amerikanske medier plukker opp halvsannheter og usannheter er det med å forsterke budskapet. Mediene blir sett på som analytikere og de har et stort publikum. Og når det som kommer inn er ille, blir gjerne ikke det som kommer ut noe bedre. Det kan også bli verre, sier Strømmen. - Konspirasjonsteorier har et marked i USA. Det har vi sett både i forbindelse med 9/11 og ulike påstander om Obama, som ifølge teoriene skal være muslimsk og født i utlandet, sier Strømmen. Kombinasjonen av eksperter, medier og politikere forsterker slike teoriers grobunn. - Internett er en sentral brikke i slike ekkokammer. Det finnes ikke de samme sosiale hindringer som andre steder, og uakseptable ting blir akseptabelt og vanlig. Det var et slikt miljø Breivik lot seg inspirere av, sier Strømmen. Kulturløft i Trondheim | Kulturlivet i Trondheim har blomstret under rødgrønt styre i Trondheim. Frp ønsker store kutt i kommunens kulturbevilgninger, men det er ikke Høyre med på. Får støtte: Pstereofestivalen mottar over en halv million i støtte fra Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Her Håkan Hellstrøm under årets festival. De rødgrønne i Trondheim mener kulturlivet i byen har fått et kjempeløft mens de har hatt hånda på rattet i styringa av kulturbudsjettet. Og skrytelista er lang: * Støtten til musikkfestivaler har økt fra 35 000 kroner i 2003 til over 2, 5 millioner i 2011. Mens det i 2003 bare var Trondheim Kammermusikkfestival som fikk støtte, er flere festivaler nå på lista. Støtte til annen musikk har økt fra 450 000 til 2 042 000 kroner. * Den internasjonale filmfestivalen Kosmorama er etablert, med støtte fra kommunen. * Kommunen har fått på plass en ordning der omtrent 1 prosent av investeringer i bygg går til utsmykning. * Kommunen har økt støtten til knutepunktinstitusjonene Trøndelag Teater, Trondheim Symfoniorkester og Olavsfestdagene. * Støtten til visuelle uttrykk, film og utekunst er økt med én million kroner. Støtten til scenekunst er økt med nesten to millioner kroner. * Totalt er tilskuddet til frivillige organisasjoner og kulturgrupper økt med over ti millioner kroner. * Kommunen leier ut skoler gratis til kulturarrangement og frivillige organisasjoner. * Kommunen har satt i gang samarbeid mellom Trondheim kulturskole og skolene. * Flere scener for musikk og andre kulturarrangement er etablert, og bruken av torget som arena for kulturarrangement har økt. * Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock åpnet i 2010. Nestleder i kultur-, idretts- og friluftskomiteen, Randi Sakshaug (Ap), sier de rødgrønne vil fortsette arbeidet på kulturfeltet i neste periode. Vil fortsette | - Vi ønsker å holde fast ved og videreføre den gode kulturpolitikken vi har ført fra 2005 til nå. Mange tar nok for gitt det vi har fått til, men dersom Frp kommer til makta og får stor innflytelse, kan det bety en svekking av kulturtilbudet i Trondheim, sier hun. Under budsjettbehandlingen i fjor ønsket Frp å kutte kommunens bevilgninger til kulturformål med 15 millioner, og mange mener den viktigste skillelinjen i kulturpolitikken i Trondheim går mellom Frp og de andre partiene. Frp på sin side, ønsker å tone ned dette skillet. - Forskjellen er ikke så stor mellom oss og de andre partiene. Vi ønsker å overføre noen midler fra kulturbudsjettet til eldreomsorg og skole, og så ønsker vi i større grad å bruke kulturmidlene til breddekultur, barn og unge, og idrett, sier Frps ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge. Men han er tydelig på at partiet har et annet syn på det offentliges rolle når det gjelder finansiering av kulturlivet i byen. - I Trondheim er det gode muligheter for at næringsliv og privatpersoner kan slutte mer opp om kulturtilbudet, sier Hauge. Frivillighet | - Slike ordninger binder opp store midler på kulturbudsjettet. Vi mener vi får mer kultur for pengene dersom vi investerer dem i frivillighet i stedet. Hauge mener også det er problematisk at avtaler med fylkeskommunen og staten om knutepunktinstitusjonene legger føringer for kommunens budsjetter. - Det er jo litt merkelig at mens kommunen på grunn av en vanskelig situasjon må kutte i bevilgningene til drift av skoler, er vi forpliktet til å øke støtten til Trøndelag Teater, symfoniorkesteret og Olavsfestdagene. Jeg mener kommunen burde fått handlingsrom til å tilpasse denne støtten ut fra vår økonomiske situasjon, sier ordførerkandidaten. Utsmykningsordningen i kommunen, som fastsetter at rundt én prosent av investeringer i bygg skal brukes på utsmykning, mener Hauge er problematisk av samme grunn. En villfarelse | Mens byens kulturfolk frykter at et Frp i maktposisjon vil strupe kulturbudsjettet, står Høyres ordførerkandidat Yngve Brox fast ved at det ikke kommer til å skje. Han lover vekst, ikke kutt, i kulturbudsjettet. - Med KrF og Venstre i en samarbeidskonstellasjon sammen med Frp har ikke Frp noen sjanse til å få gjennomslag for kulturpolitikken sin. Vi tror ikke kulturen kan være markedsfinansiert alene, og vi har ambisjoner om at kulturfeltet i Trondheim skal fortsette å styrkes gjennom støtte fra det offentlige, sier ordførerkandidaten. Brox mener skillet mellom Frp og de andre partiene ikke er den eneste viktige kulturpolitiske skillelinja i Trondheim. - Synet på kulturens frie og uavhengige rolle er en viktig forskjell mellom oss og Arbeiderpartiet, sier Brox, og kritiserer Arbeiderpartiet for å legge for å drive for mye politisk og byråkratisk styring av kulturfeltet. Sterk politisk styring | Randi Sakshaug (Ap) mener offentlig styring av kulturmidlene må til for å sikre at midlene havner der de trengs mest. - Hensikten med å ha en sterk politisk styring over kulturmidlene er å sikre at de relativt beskjedne summene som kommune, fylke og stat bevilger til kultur treffer målrettet. Dette gjør det for eksempel mulig å sørge for at barn og unge får et godt kulturtilbud, og at debutanter prioriteres i like stor grad som etablerte kunstnere, sier Sakshaug. - Folk med kulturfaglig kompetanse er med gjennom hele prosessen. De har generelt sett stor innflytelse på de endelige vedtakene, sier hun. Nye Nato | Dagens leder | * I USA har det bygd seg opp en økende misnøye med de europeiske nasjonenes bidrag til krigføring i andre land, nå sist i Libya-krigen. USA sørget for de viktigste overvåkingskapasitetene, hovedsakelig med droner, mens europeiske bombefly gikk tom for presisjonsammunisjon, og måtte be USA om mer. Ifølge Justin Logan ved Cato Institute ble fasiten at Washington lånte penger fra Kina for å kjøpe ammunisjon, som så ble gitt til Europa for å slippes over Libya. Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen har også sagt at Libya-krigen hadde vært umulig uten USA. Logan repliserer i en artikkel i The Washington Times: « Tenk på det et øyeblikk: Europa, med en økonomi og en befolkning som er større enn USAs, er ikke selv i stand til å slå ut et tredjerangs forsvar rett over Middelhavet. * Den samme frustrasjonen har USA i Afghanistan. Logan har snakket med to militære offiserer fra et stort europeisk Nato-land, som sier at de ikke kunne ha deltatt der uten amerikansk støtte, fordi de mangler en rekke kapasiteter. "Til tross for Europas størrelse og velstand, er det en militær dverg sammenliknet med USA", slår Logan fast. Natos generalsekretær har allerede tatt signalene, og i et intervju med Politiken nylig advarer han mot manglende prioritering av forsvaret i europeiske Nato-land: « Skjer det, vil amerikanerne miste interessen for Europa, og europeerne miste internasjonal innflytelse. Land som India og Kina vil ta over Europas innflytelse », sier han. * Natos nye strategi er at de europeiske landene går sammen om å skaffe seg militær kapasiteter til å drive offensive kriger. De enkelte landene skal spesialisere seg på bestemte roller og kapasiteter. Samtidig skal de gå sammen om å kjøpe inn og drive forsvarssystemer. Landene må venne seg til at de selv ikke har det som trengs for eget forsvar. Denne strategien vil forsterke de fleste negative utviklingstrekk i Nato. I stedet for nasjonale forsvar, vil vi få en europeisk militærmakt, som verken kan forsvare Europa eller hvert enkelt land, men som i stedet styrker muligheten for å drive angrepskrig med USA i andre deler av verden. Lokalt styre | Dagens leder | En stadig striere strøm av statlige pålegg og reguleringer er i ferd med å drukne det norske lokaldemokratiet i papir. Handlingsrommet til lokalpolitikerne blir mindre, de statlige byråkratene og reguleringene blir flere, og verst er det for små kommuner som ikke kan brødfø en hær av saksbehandlere som kan ta unna strømmen av veiledere, handlingsplaner og rundskriv, i tillegg til lover og forskrifter. Det kommunale byråkratiet har økt med over seks milliarder kroner bare siden de rødgrønne overtok i 2005. Og ingenting tyder på at den statlige reguleringsiveren vil avta. Bergens Tidendes journalist Gunnar Wiederstrøm viste denne uka hvordan alle arealplaner som legges ut til offentlig høring, skal etterprøves av en rekke offentlige etater og kontrollinstanser, i tillegg til fylkeskommunen og kommunen selv. I 2009 leverte statlige instanser innsigelser mot nesten en tredel av de kommunale planene i Hordaland. I 2004 ble det levert innsigelser bare mot hver femte plan. Og hvis en statlig myndighet har avgitt en innsigelse, kan ikke planen egengodkjennes av lokalpolitikere. Da må de enten etterkomme innsigelsen fullt og helt, gå i forhandlinger med innsigelsesmyndigheten eller satse på at Miljøverndepartementet omgjør innsigelsen. En slik prosess kan ta svært lang tid. En undersøkelse blant folkevalgte KS har utført viser at frustrasjonen over statlig inngrep i det lokale selvstyret er stor og økende. 75 prosent av kommunepolitikerne er helt eller delvis enig i påstanden om at statlig detaljstyring fører til dårligere beslutninger for innbyggerne, mens over 70 prosent er enig i at fylkesmannen går for langt inn i kommunenes avgjørelser. Politikere fra Frp, Høyre, KrF, Venstre og Sp er opptatt av problemet, mens politikere fra SV og Ap i større grad aksepterer utviklingen. SV må i denne sammenhengen sies å være det partiet som er minst bekymret over den statlige reguleringsiveren. Sp har det lokale selvstyret som sin fanesak, men nå bør tida være inne også for Ap og SV. Venstresida har alt å tape på å la kampen for lokaldemokrati og mot byråkrati bli en paradesak for Frp og Høyre. Vurderer historisk løft | Tilbud: Som første kommune tilbyr Trondheim nå sine deltidsansatte samme stillingsbrøk som de faktisk jobber. Hanne Bjurstrøm vurderer å gjøre lov av det historiske vedtaket. Jubler: Margot Eriksson håper bystyrevedtaket i Trondheim kan føre til at hun går fra 20 til 50% stilling som hjelpepleier. Foto: Ida Søraunet Wangberg | - Hvis du over lengre tid jobber utover avtalt arbeidstid, viser det at arbeidsgiver har et større behov for din arbeidskraft. Da må du også få den tryggheten og sikkerheten som følger med en større stilling, sier arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Torsdag vedtok Trondheim bystyre at alle deltidsansatte i kommunen har rett på større stillinger dersom de har jobbet utover avtalt arbeidstid de siste femten månedene. Dermed kan tusenvis av ansatte innenfor helse- og omsorgsektoren i byen belage seg på tilbud om større stillinger i tiden som kommer. Vedtaket har også nådd arbeidsminister Hanne Bjurstrøms bord, som varsler at departementet vil utrede muligheten for å lage en lov som sikrer deltidsansatte som systematisk jobber mye overtid rett på større stillinger. - Jeg har bare godt å si om vedtaket som er gjort i Trondheim. Det viser en kommune som er villig til å gå i bresjen for å få bukt med ufrivillig deltid, og vi skal følge dem nøye i vårt arbeid med å få på plass regler for dette på nasjonalt nivå som i så fall også vil omfatte privat sektor, sier hun. Arbeidsdepartementet la på fredag fram en rekke tiltak som de håper endelig kan løse floken med ufrivillig deltid. - Dette er en form for skjult arbeidsløshet som hindrer mange, særlig kvinner, i få den nødvendige tryggheten på jobb. Det er et stort problem, som vi lenge har villet til livs. Nå opplever jeg at vi begynner å få på plass de nødvendige tiltakene, sier Bjurstrøm. Koster nesten ingenting | I Trondheim kommune arbeider ansatte i stillinger under 20 prosent i snitt 56 prosent, mens ansatte med stillinger mellom 20 og 50 prosent i snitt arbeider 57 prosent. - Det handler om å trygge arbeidssituasjonen til tusenvis av ansatte i kommunen, sier bystyrerepresentant for partiet Rødt Arne Byrkjeflot. Byrkjeflot, som også er leder for LO i Trondheim, var mannen bak forslaget som torsdag ble vedtatt med Ap, SV, Sp, Miljøpartiet, Rødt, Pensjonistpartiet, Demokratene og Venstres stemmer. - Hvor stor stilling du har på papiret er avgjørende for om du får lån og om du får delta i pensjonsordningen på arbeidsplassen. Samtidig er tilværelsen som deltidsansatt i svært lav stillingsbrøk utsatt, fordi du i praksis aldri kan si nei til å jobbe, sier Byrkjeflot. Han bedyrer at vedtaket nesten ikke koster noe som helst. - I prinsippet koster det jo ingenting, for disse menneskene får jo bare tilbud om stillinger som de allerede lønnes i i dag. Men det er klart at det vil stille krav til administrasjonen i kommunen, som må organisere arbeidskraften i helse- og omsorgsektoren bedre. Det er også bra for de eldre, som ikke ønsker masse forskjellige mennesker å forholde seg til, sier han. LO-krav innfridd før valget | Kravet om rett på større stillinger for arbeidstakere som over tid jobber utover avtalt arbeidstid var et av fagbevegelsens hovedkrav før neste bystyreperiode. Også to andre av LOs krav ble innfridd på bystyremøtet fredag: to forsøk med 30-timers arbeidsuke og pålegg om at 70 prosent av alle vikarer som brukes i kommunal regi skal være ansatt i kommunen. Dermed opplever LO-general Byrkjeflot å få flere av sine viktigste krav for neste periode innfridd allerede før valget er overstått. - Nei, nå må vi vel skjerpe kravene. Dette viser jo Trondheimsmodellen på sitt beste, flirer han. - På tide! Margot Eriksson, hjelpepleier ved Ilsvika sykehjem i Trondheim, regner med å øke stillingen sin betydelig etter vedtaket i Trondheim bystyre. Hun er ansatt i en 20 prosent stilling, men regner med å gå opp til rundt 50 prosent når hun nå får rett til den stillingsprosenten hun faktisk jobber i. - Jeg har jo ikke råd til å si nei til ekstra vakter, så det er klart det blir en del ekstra, sier Eriksson, som mener det er den økonomiske usikkerheten som er verst med det å jobbe i en så liten stilling. - Det tar på å aldri vite om jeg har nok penger til å betale husleia neste måned. Med en 20 prosent stilling har jeg 4000 kr utbetalt i måneden, du kan jo tenke deg selv hvor langt det rekker, sier hjelpepleieren. Hun ble ferdig med helsefagarbeiderutdanningen i januar, og har jobbet ved Ilsvika sykehjem annenhver helg siden det. Erikssen mener også det påvirker arbeidsmiljøet og tilbudet til pasientene at så mange jobber deltid på sykehjemmet. - En som jobber i hel stilling tar mer ansvar på arbeidsplassen enn vi som bare har små stillingsbrøker. Dessuten blir det veldig mange nye mennesker å forholde seg til for pasientene. Mange av dem er demente, og jeg håper virkelig at dette vedtaket fører til mange økte stillingsprosenter her, slik at pasientene kan føle seg enda tryggere her oss hos. Og Erikssen mener vedtaket ikke kommer en dag for tidlig. - Det finnes ingen gode argumenter for å la folk være ansatt i så små stillinger. Så det var jammen på tide. Kanskje vi etter hvert kan få mulighet til 100 prosent stillinger også? - Lar oss ikke styre av fagbevegelsen | - Hva KrF skal gjøre fram mot neste valg er en diskusjon vi skal ta i partiet etter lokalvalget, sier KrF-leder Knut Arild Hareide til Klassekampen. Han er opptatt av at avgjørelsene om KrFs veivalg skal skje i KrF, uten for mye innflytelse fra andre aktører. - KrF er ikke et parti som lar seg styre av fagbevegelsen. Vi er opptatt av å ha en god dialog med fagbevegelsen, men det er viktig for oss å bevare vår egenart, sier Hareide. Han mener det er for tidlig å trekke konklusjoner om partiets veivalg fram mot stortingsvalget i 2013. - Nå er vi inne i en lokalvalgkamp, og å konkludere nå er verken noe som er rett eller som vi er beredt på å gjøre, sier KrF-lederen. Han vil i alle fall ikke forplikte seg til Flåthens visjoner om at KrF kan være med på å demme opp mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester. - Vi har et nyansert syn på de spørsmålene. For oss er det viktig å sikre den ideelle virksomheten innenfor de offentlige tjenestene, og vi er heller ikke redde for private initiativ. Men det blir feil å gå nærmere inn i den debatten nå, avslutter Hareide. Det blodige Roma | Roma er mer en storslåtte bygninger. Byen har også en mørk historie med bombeattentater og drap. Vold: Romas voldelige historie fra 1970-tallet er fortsatt en del av den politiske debatten i Italia, hever Simen Ekern. - Jeg ville skildre det moderne Romas mørkere sider, sier forfatter og journalist Simen Ekern. I si nye bok om den italienske hovedstaden skildrer han de brutale politiske begivenhetene som preget Roma på 1970-tallet. På den tida herjet blant annet den venstreekstremistiske grupperingen De røde brigader. De sto bak kidnappingen og drapet på politikeren Aldo Moro, som ble et symbol på de blodige handlingene. Et annet Roma | - Jeg kunne selvsagt ha skrevet en bok hvor jeg trakk de lengste linjene til "Den evige stad". Men jeg hadde et ønske om å nøste opp noen av de politiske mysteriene som preger byen i dag. Og da måtte jeg løfte fram de øverste lagene i Romas mangfoldige historie. Og 1970-tallet er et svært sentralt tiår i denne sammenhengen. Boka er både en reiseskildring og et politisk essay. Ekern forteller at det var nødvendig å bruke begge sjangrene for å si noe vesentlig om byen han er så fascinert av: - For mange er Roma ensbetydende med Colosseum, Spansketrappen og Pantheon. Og Roma framstår ofte som en romantisk og koselig by med masse storslåtte bygninger og en gloriøs historie. Jeg ønsket å få fram andre sider ved denne byen. - Det er blitt en ganske dyster bok? - Nja, den slutter da ganske optimistisk. Men skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid. - Det er en kamp om historien. Mange sentrale aktører fra dette tiåret har sluppet billig unna. Og enkelte hevder at ansvarsfordelingen er blitt pulverisert. Og at de voldelige handlingene er blitt relativisert. Det finnes faktisk akademikere som har anbefalt en sannhetskommisjon som vi så i Sør-Afrika etter Apartheid-regimets fall, sier Ekern. Ekern forteller videre at det aldri er blitt foretatt en skikkelig oppvask etter de voldelige episodene. - En av de mest kjente venstreekstremistene lever fremdeles i eksil i Brasil. Hans tilhengere, kjente mennesker i mange land, mener han er uskyldig. Mange italienere mener han må sendes tilbake til Italia for å la det italienske rettsvesenet gjøre jobben sin. Det er også folk innen det italienske statsapparatet som har litt å svare for, men de er nok ikke i tilstrekkelig grad blitt konfrontert med sine handlinger. Man har heller ikke funnet gjerningsmennene bak mange attentater. Med flere slike uoppklarte saker, er det vanskelig å komme videre. Fascismen vender tilbake | Ekern trekker også fram arven fra fascismen som et av de områdene hvor den nære historien fortsatt spiller en viktig rolle. Han har snakket flere personer som bærer på den fascistiske arven. Av det mer kuriøse slaget er en nostalgiker som bærer øredobber med bilde av diktatoren Benito Mussolini. Men Ekern har også intervjuet lederen for en gruppering kalt "Romas folk", noe som kanskje representerer noe som er mer bekymringsverdig. Denne bevegelsen har sitt utspring i tribunene på Stadio Olympico i Roma. "Romas folk" og den mer innflytelsesrike "Casa Pound" rekrutterer sine medlemmer blant fotballhooligans og arbeidsledige. - De snakker om identitet, Europas storhet og advarer mot tendenser til islamisering. I tillegg beskylder de 68-generasjonen for å ha relativisert grunnleggende europeiske verdier. Sjargongen de bruker er svært litt den vi treffer på hos høyreekstreme i andre land. Ikke minst tanken om at Europa er ved et vendepunkt. Denne politiske retorikken blir krydret med romersk mytologi, hevder Ekern. For å belyse hvordan "Romas folk" markerer en politisk klimaskifte, viser Ekern til de to store fotballklubbene i Roma, nemlig Lazio og Roma. - Før var det slik at Lazio var på høyresida i det politiske landskapet. Folk på venstresida holdt med Roma. Nå er disse tradisjonelle skillelinjene visket ut, uttaler han. Ekern forteller videre om hvordan høyredreiningen på tribunene er blitt mer og mer tydelig. - Nå er det dagligdags å hilse med strak arm og åpen hånd i Lazio-svingen, altså en klassisk fascisthilsen. Det skjer også fordi grupper som "Romas folk" er med på å legitimere en slik symbolikk. De ufarliggjør og bortforklarer de gamle fascistiske symbolene. Politisk flørt | - Vatikanstaten ligger som kjent i Roma. Hvordan preges byen av blandingen av religion og politikk? - Roma er kristendommens sentrum, og det er stor oppslutning om paven. Holdningen er at Paven tilhører romerne. Samtidig er det en reell kamp om religionens rolle i Roma og Italia. Den katolske kirken har mye makt. Og den bedriver en aktiv kamp mot sekularisering og mot andre religioner. - Det er nok også en sentral oppfatning blant enkelte religiøse ledere at det foregår en avgjørende kamp om kristendommens rolle i Europa, og den finner sted i Roma. - Den katolske kirken er svært flinke til å danne allianser innen de fleste politiske partier i Roma. Det har også en enorm moralsk betydning hva kirken mener. Det er ikke uproblematisk at mange politikere prøver å opprettholde en flørt med Vatikanet. Dette styrker innflytelsen Den katolske kirken har i det politiske livet, hevder Ekern. - Vatikanet har vel også noen svin på skogen? - Vatikanet har utvilsomt operert i gråsoner med henblikk på økonomisk kriminalitet. De som har sett filmen Gudfaren III, vil nok nikke gjenkjennende til denne opplysningen. I filmen blir det antydet at det eksisterer en allianse mellom Vatikanet og den sicilianske mafiaen som vedrører hemmelige pengetransaksjoner. Ekern hevder at fiksjonen på dette punktet likner mye på virkeligheten. - Vatikanet har også hatt en utstrakt vilje til å lukke øynene for mye av det som har foregått av lyssky aktivitet, hevder han. Geriatrisk kultur | Det politiske livet i Italia framstår for mange som nokså eksentrisk. Størrelser som Silvio Berlusconi og Giulio Andreotti har styrket bildet av italienske politikere som skandaleomsuste og myteomspunnede. - Andreotti har gjort ting som ikke har vært særlig legitimt med tanke på hans politiske posisjon. Man kan kalle det kynisme, eller en særegen form for romersk pragmatisme, sier Ekern. Andreotti er en av de mest gåtefulle politikerne i Italias etterkrigshistorie. Han omtales av enkelte som "Guden Giulio" og skal etter sigende ha bygget opp mye av sin makt med støtte fra den sicilianske mafiaen. Andreotti er nå blitt 92 år og vaker fremdeles i Romas politiske landskap. Han er dermed blitt en symbol for det Ekern omtaler som en geriatrisk politisk kultur i Italia. - Han er også et eksempel på hvordan de overlapping mellom ulike maktfelt som det politiske, det religiøse og det kriminelle overlapper hverandre. Og hvor disse glidningene går for langt, avslutter Ekern. - Forventer innflytelse | Planen klar: Den radikale Enhedslisten nærmer seg politisk innflytelse i Danmark. Ambisjonen er å trekke en sosialdemokratisk regjering mot venstre. Stopp: Socialdemokraterne og statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt (bildet) må ikke få fortsette driften mot høyre, mener Johanne Schmidt-Nielsen. - Vårt overordnede mål er å trekke Socialdemokraterne og Sosialistisk Folkeparti mot venstre. Vi vil holde dem fast på at vi ikke bare trenger en ny regjering, men en helt ny politikk, sier Johanne Schmidt-Nielsen til Klassekampen. Hun er politisk talskvinne for det radikale partiet Enhedslisten i Danmark. Basert på de siste meningsmålingene ligger partiet an til å få historisk innflytelse over en ny dansk regjering. Venstresida leder nemlig målingene med klar margin før valget som skal avholdes 15. september. Den røde blokka, som består av Socialdemokraterne (SD), Sosialistisk Folkeparti (SF), De Radikale og Enhedslisten får til sammen 96 mandater på siste måling. Den blå blokka som sitter med regjeringsmakten, får til sammen 79 mandater. Enhedslisten, som er en allianse mellom Venstresocialistene, Danmarks Kommunistiske Parti og Socialistisk Arbeiderparti, opplever størst framgang på den siste målingen. De øker fra 3,9 prosent til 4,9 prosent. Det gir åtte mandater i det danske folketinget. Mandater som sannsynligvis vil være avgjørende for at venstresida skal få det nødvendige flertallet til å danne regjering. Vinner venstresida valget vil Enhedslisten fungere som støtteparti for SD og SF. - Vi forventer innflytelse på statsbudsjettet og vi har gjort det klart at jo større vi blir jo større innflytelse skal vi ha, sier Schmidt-Nielsen. SD og SD mot høyre | Et regjeringsskifte vil være en etterlengtet seier for dansk venstreside, som har måttet tåle ti år med ørkenvandring etter at de konservative overtok makten i 2001. Statsminister Lars Løkke Rasmussen leder dagens regjeringskoalisjon, hvor hans konservative parti Venstre sitter sammen med De Konservative. Det høyreradikale Dansk Folkeparti og velferdsmotstanderne Liberal Alliance hører også til den blå blokken som støtter regjeringen i Folketinget. Ved åtte av de siste ni valgene har den statsministerkandidaten som ledet på meningsmålingen tett opptil valget, stukket av med seieren. Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt er venstresidas statsministerkandidat og ligger med andre ord godt an. Enhedslistens Johanne Schmidt-Nielsen vil likevel ikke ta noen seier på forskudd. Verken nå, eller om venstresida skulle vinne valget. En ny regjering vil også måtte utfordres. - Dessverre kan vi konstatere at SD og SF har gått langt mot høyre de siste årene. De har blant annet lovet skattelette til boligeiere. De vil at arbeidstiden skal settes opp. Dette vil føre til at enda flere mister jobben og til at unge forhindres i å komme inn på arbeidsmarkedet, sier hun. Schmidt-Nielsen mener at SD også på innvandringspolitikk har beveget seg mot høyre, Dansk Folkepartis kontroversielle leder, Pia Kjærsgaard. - SD har dessverre kopiert Pia Kjærsgaard, for eksempel ved å framlegge et poengsystem for familiegjenforening, sier hun. - Danmark i krise | Selv om Enhedslisten skulle ende opp som støtteparti for en ny venstreregjering, vil de fortsatt være for småputter å regne sammenliknet med SD og SF. De to partiene har en oppslutning på henholdsvis 27,5 og 14,6 prosent på siste måling. - Frykter dere å bli marginalisert i møte med de store partiene? - Nei, det tror jeg ikke. Men oppgaven blir å fastholde SD og SF på deres løfter. Skal vi samarbeide med dem forventer vi innflytelse. SD og SF har muligheten til å samarbeide med de borgerlige om de vil det, sier Schmidt-Nielsen. Blant Enhedslisten sentrale kampsaker står takling av de store økonomiske problemene Danmark står midt inne i. Løkke Rasmussens regjeringen har presentert et statsbudsjett med et dundrende underskudd på 85 milliarder danske kroner. - Det er en ting som er helt avgjørende akkurat nå, og det er å løfte Danmark ut av den økonomiske krisen vi befinner oss i. Statsminister Rasmussen har for vane å avlyse krisen med noen ukers mellomrom, men jeg skal hilse fra de 220.000 arbeidsløse og fra de titusenvis av unge som mangler praksisplass, og si at krisen dessverre er langt fra slutt, sier Schmidt-Nielsen, som vil kjempe for at de som har fått skatteletter gjennom ti år med høyreregjering skal betale mer til fellesskapet. Økonomi viktigst | Innvandring har i stor grad fått prege tidligere danske valgkamper. Men ifølge nye undersøkelser er økonomi nå langt viktigere for danske velgere. - Hva betyr det for valgkampen at danskene er mer opptatt av økonomi enn innvandring? - Det er veldig positivt. Den politiske debatten har rykket til høyre i ti år. Innvandringskortet har blitt trukket til enhver anledning, og begrenset debatten til uenighet om burka og gjengkriminalitet. Nå er dette kortet falmet, mener Schmidt-Nielsen. Hun tror Danmarks økonomiske problemer er i ferd med å slå inn i den danske opinionen. - Grensen er nådd og folk har fått nok. Vi står i en situasjon hvor over 200.000 mangler arbeid. Det er mer relevant enn om 100 går med burka, sier hun. Klassekampen skrev forrige uke at den danske opinionen i økende grad reagerer negativt på språkbruken i den danske asyl- og innvandringsdebatten. Spesielt Dansk Folkeparti og Pia Kjærsgaard får gjennomgå. En slik utvikling kan det se ut som om visestatsminister Lars Barfoed fra de konservative tar hensyn til. Denne helgen uttalte han at partiet hans uansett utfall av valget er klar å ta skitt vekk fra Dansk Folkeparti og til å gjennomføre justeringer i utlendingspolitikken. Dansk Folkeparti på sin side fortsetter i samme spor. Mandag la de fram et forslag om å opprette asylsentre i området hvor asylsøkere kommer fra, som Nord-Afrika, Pakistan, Midtøsten og Afrikas horn. Det er slik innvandringsfiendtlig politikk Schmidt-Nielsen håper Enhedslisten kan sette en stopper for om venstresida vinner valget. - Vi har hatt ti år med borgerlig regjering hvor regjeringspartiene har gitt innrømmelser til Pia Kjærsgaard på innvandring hver gang det skal forhandles om statsbudsjettet, sier hun. Nå er også det ultraliberale partiet Liberal Allianse blitt en del av blå blokken. - Kombinasjonen er en giftig cocktail for Danmark som vil endre på velferdssamfunnet på en mer avgjørende måte enn noensinne, mener Schmidt-Nielsen. Positiv | Statsminister Lars Løkke Rasmussen har forklart den siste tidas nedgang med de økonomiske vanskelighetene verden er preget av og har fortsatt troa på å fortsette som Danmarks øverste leder. - Verden er rammet av usikkerhet. Vi har klart oss bedre enn hva man kunne vente, sa statsministeren ved kunngjøringen av valgdatoen forrige fredag. Historien gjentar seg | Dømt til å slåss forrige krig på nytt, gjentar vi nå gamle feil i Libya. til topps: Det er i praksis Vestens "rådgivere" som styrer Libya etter Gaddafis fall, skriver Robert Fisk. Først lover Muammar al-Gaddafi å slåss til siste slutt. Så fordufter han. Akkurat som Saddam Hussein, ikke sant? Vel, husk at da Saddam forsvant, og USAs tropper begynte å lide tap mot irakiske opprørere i 2003, ble vi fortalt - av den sivile administrator Paul Bremer, av generalene, av diplomatene og de falmede tv- "ekspertene" - at motstandsfolkene var "fanatikere" og "etternølere" som ikke hadde skjønt at krigen var over. Hvis Gaddafi og hans egghode av en sønn holder seg på frifot, og hvis volden fortsetter - hvor lang tid vil det ta før vi igjen får høre om "etternølere", som bare ikke fatter at gutta fra Benghazi er de som bestemmer nå og at krigen er slutt? Tro meg: Det var ikke gått 15 minutter fra jeg skrev avsnittet over, til en reporter fra Sky News hadde resirkulert "fanatikere" og brukt det om Gaddafis folk. Tar dere tegningen? Selvsagt er alt til det beste i den beste av alle verdener, i alle fall fra Vestens side. Vi har ikke oppløst den libyske hæren, eller offisielt nektet Gaddafi-ister en framtidig rolle i sitt eget land. Vi skal ikke gjøre samme feil som i Irak. Ingen bakkestyrker, ingen beskyttet "grønn sone" der vestlige nikkedokker skal styre landet inn i framtida. Fra embetsmenn i amerikansk, britisk og fransk UD hører vi samme muntre refreng: "Nå er det opp til libyerne." Dette har ingenting med oss å gjøre, altså! Men hopetallet av vestlige diplomater, oljeutsendinger, høyt gasjerte vestlige leiemordere og tvilsomme britiske og franske tjenestefolk - som liksom er "rådgivere" og ikke deltakere - utgjør ikke de Benghazis grønne sone? Vel har vi ikke bygget murer rundt dem ennå, men i praksis er det disse som styrer Libya, via diverse libyske helter og kjeltringer som har tatt makten lokalt. Vi kan se bort fra sistnevntes drap på sin egen øverstkommanderende - rart hvordan ingen snakker om Abdul Fatah Younes lenger, selv om det bare er en måned siden han ble likvidert i Benghazi - men de vil ikke overleve hvis navlestrengen til Vesten kuttes. Selvsagt skiller krigen i Libya seg fra den feilslåtte Irak-invasjonen. Da Saddam ble tatt, økte antall angrep fra opprørerne mot vestlige tropper kraftig, fordi de som hadde vegret seg mot å delta av frykt for at USA ville gjeninnsette Saddam, kunne slippe seg løs. Hvis Gaddafi og sønnen Saif blir arrestert, vil det utvilsomt bidra til at pro-Gaddafi-motstanden mot opprøret går mot slutten. Det Vesten virkelig bør frykte - og dette kan endre seg raskt - er muligheten for at Gaddafi har kommet seg helskinnet til sin gamle tumleplass i Sirte. For der kan stammelojaliteten fort vise seg sterkere enn frykten for en Nato-støttet libysk styrke. Sirte er byen hvorfra Gaddafi som nybakt diktator etter revolusjonen i 1969 for første gang ga utenlandske investorer en bit av landets oljeressurser. Den ligger knappe 25 kilometer fra hans fødested, men er ikke noe libysk Tikrit: Den var åsted for det første store møtet i Den afrikanske union (AU), og både byen og området rundt har tjent massivt på Gaddafis 41-årige styre. Den greske geografen Strabo skrev for nesten to tusen år siden at ørkenbosettingene rett sør for Sirte var som flekker på leopardskinnet Libya. En metafor Gaddafi må ha likt. I vår tid har Sirte vært et slags bindeledd mellom det som under italienernes kolonistyre var Libyas to deler: Tripolitania og Kyrenaika. Nettopp i Sirte led "opprørerne" nederlag mot "lojalistene" tidligere i år. Snart blir vi nødt til å bytte om disse to merkelappene. De som støtter det provestlige overgangsstyret, vil måtte kalles lojalister, mens pro-Gaddafi-opprørerne i sin tur blir "terrorister" som kan tenkes å angripe det vestvennlige libyske regjeringsapparatet. Uansett kan Sirte, hvis innbyggere nå skal være i forhandlinger med Gaddafis fiender, snart være en av Libyas mest interessante byer. Hva er så Gaddafis plan? Desperat, kaller vi ham nå, men opp gjennom tida har vi jo brukt så mange adjektiver på ham: oppfarende, senil, forrykt, karismatisk, utrettelig, urokkelig, bisarr, statsmannsaktig (slik Storbritannias tidligere utenriksminister Jack Straw så ham), kryptisk, eksotisk, gal, eksentrisk og - nå nylig - tyrannisk, morderisk, barbarisk. Ut fra sitt skarpe og særegne blikk for den libyske verden vil Gaddafi se seg tjent med å prøve å overleve, opprettholde konfliktlinjen mellom stammefolk og resten, trekke Vestens nye libyske allierte inn i en geriljakrig - og dermed gradvis svekke "overgangsstyrets" kredibilitet. Krigen i Libya er uansett så uforutsigbar at ord ikke er verdt papiret de er skrevet på. Kanskje gjemmer Gaddafi seg i en tunnel under Hotell Rixos. Kanskje slapper han av i en av Robert Mugabes villaer. Jeg tviler på det. I alle fall så lenge ingen prøver å utkjempe forrige krig. Sp sliter | Dagens leder | Aviser og kommentatorer over hele landet, inkludert Klassekampen, har denne uka skrevet mye om SVs dårlige tall på meningsmålingene, og vanskelighetene partiet har som juniorpartner i regjeringen. Faren for å bli ligget i hjel av den største partneren er kronisk. Men det som sies om SV, kan med enda større tyngde sies om Senterpartiet. Riktignok fikk Sp en måling på 8,4 prosent i Aftenposten i går, opp 2,4 prosentpoeng fra forrige måling, og 0,4 prosentpoeng høyere enn kommunevalget i 2007, men nær sagt alle andre målinger, ikke minst lokale, viser faretruende lave tall for Senterpartiet. En oversikt Nationen publiserte denne uka viser at Sp ligger an til gjøre et dårligere valg enn i 2007 i nær sagt alle landets fylker. Sp står i fare for å gå mest tilbake i partiets sterkeste fylke, Sogn og Fjordane. En måling fra juni i Firda og Sogn Avis viser en nedgang på 7,3 prosentpoeng fra forrige valg (fra 29 til 21,7 prosents oppslutning). I Sps nest sterkeste fylke, Nord-Trøndelag, faller partiet med 6,2 prosentpoeng, fra 21,9 til 21,7 prosent. I andre sterke Sp-fylker som Hedmark og Oppland er det også tilbakegang. I en augustmåling for Hamar Arbeiderblad, går Sp tilbake i Hedmark med 4,9 prosentpoeng, til 9,9 prosent. Mens partiet på landsbasis hadde nesten 7,5 prosent oppslutning i snitt de første ukene i august i 2007, viste et snitt av målingene i forrige uke en oppslutning på rundt seks prosent. « Skal Sp opp på åtte prosent ved dette valget, må partiet virkelig mobilisere. Tidligere kunne Sp konsentrere seg om å mobilisere nye velgere fra andre parti eller sofavelgere. Det viktigste for Sp nå er å mobilisere kjernevelgerne », sier valgforsker Bernt Aardal til Nationen. På den siste sammenstillingen fra nettstedet Poll of Polls, basert på 31 kommuner, er Sp i ferd med å krype opp til sju prosent. Årets kommunevalg vil ved siden av mye annet også gi oss et svar på om de mindre partiene får pusterom i senga sammen med storebror Arbeiderpartiet. Hvis den rødgrønne regjeringskoalisjonen gjør at både Sp og SV svekkes betydelig, vil også oppslutningen om regjeringssamarbeidet kunne krakelere. Tid for rasismeparagraf? Georg Fredrik Rieber-Mohn ser ikke nødvendigheten av en ny Ytringsfrihetskommisjon, men mener det er på tide at straffelovens rasismeparagraf igjen prøves i retten. Overflødig: Personlig vil jeg avskaffe § 135a. Den har ikke hjulpet det antirasistiske arbeidet, sier Anders Heger. - Det er kanskje på tide at straffelovens § 135a blir prøvd i rettssystemet igjen. Da trenger man anmeldelser og det er helt greit å gjøre Riksadvokaten oppmerksom på ytringer man mener er over streken, sier Fritt Ord-styreleder og tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn. Dermed er jussnestoren på linje med forsker Sindre Bangstad som i lørdagens Klassekampen sa at rasismeparagrafen mister enhver legitimitet hvis den kun blir symbolsk, og pekte i den anledning på det siste tiårets framvekst av hatefulle og sjikanøse ytringer på nettet og i sosiale medier. 1999-prinsippene står seg | Men det er også det eneste av resonnementene til Bangstad som Rieber-Mohn kan stille seg bak. For der Bangstad mener at Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999 har fått totalt gjennomslag i norsk offentlighet og gjort ytringsfrihet til et dogme det ikke må stilles spørsmål med og at vi derfor trenger en ny kommisjon, har Rieber-Mohn helt motsatt tilnærming. - Jeg er snarere enig med kommisjonsmedlemmene Eivind Smith og Helge Rønning som til Klassekampen uttalte at prinsippene fra 1999 står seg, sier Rieber-Mohn. - Dessuten er det misvisende, som Bangstad hevder, at kommisjonen endte opp med en amerikanskinspirert forståelse av ytringsfriheten. Tankegodset var i harmoni med en generell utvikling av ytringsfriheten i Europa, som menneskerettighetsdomstolen (EMD) har drevet fram. Kritisk til Bangstad | Rieber-Mohn er også uenig med Bangstad i at kommisjonens tanker har fått fullstendig gjennomslag i rettsapparat, medier og i politikken. - Husk at kommisjonen ikke fikk medhold i sine forslag til straffelovsendringer, verken om å avskaffe blasfemiparagrafen eller å snevre inn § 135a, rasismeparagrafen. Tvert imot rekker sistnevnte nå videre enn den gjorde i 1999, sier Rieber-Mohn, som både har vært riksadvokat, høyesterettsdommer og medlem av straffelovkommisjonen. - Men Høyesterett frifant Boot Boys-medlem Terje Sjølie for hans antisemittiske uttalelser i 2002 - viser ikke det at kommisjonens tanker hadde fått gjennomslag? - Den saken hadde mange sider, men det blir feil når Bangstad underbygger sitt resonnement på denne måten. For ifølge Bangstads logikk burde denne frifinnelsen da ha ført til mer nynazisme og jødehat, men så vidt jeg kan se har det motsatte skjedd, sier Rieber-Mohn, og tilføyer: - Det er nærliggende å tro at Bangstad mener at fri utfoldelse av ytringsfrihet i ytterste konsekvens fører til hat og at resultatet kan bli 22. juli. Men terrorangrepet kan ikke forklares langs sånne linjer. Tvert om: En levende debatt kan forebygge hat og diskriminering. Her er jeg på linje med Ytringsfrihetskommisjonen. Fordrer etisk refleksjon | - Men Bangstad påpeker at offentligheten kanskje ikke er så moden og så egnet til å konfrontere hatefulle ytringer som Ytringsfrihetskommisjonen hevdet? - Den vesentlige del av offentligheten er ansvarlig. Når de som befinner seg i randsonene kommer med ekstreme ytringer, møtes det best gjennom motytringer og ikke ved å plassere avsenderen bak lås og slå. Vi må alle stå fram og bruke ytringsfriheten, noe mange ansvarlige stemmer har tatt til orde for etter 22. juli. - Samtidig må vi huske at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt, noe man kunne få inntrykk av i debatten om Muhammed-karikaturene. Det må være en etisk refleksjon før man ytrer seg, sier Rieber-Mohn, som også poengterer viktigheten av debatt og diskusjon om presseetiske spørsmål. Han stiller seg derfor svært nølende til Bangstads forslag om en ny Ytringsfrihetskommisjon. - Men det eksisterer allerede en debatt om de prinsipielle sider ved ytringsfriheten. På det punktet får derfor Bangstad det som han vil, sier Rieber-Mohn. Avskaff § 135a | - Personlig vil jeg avskaffe § 135a. Den har ikke hjulpet det antirasistiske arbeidet og har ikke ført til noe godt, sier Anders Heger, forlegger og leder av ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk P.E.N. - Men hva med tilfeller som bloggeren Fjordman som har oppfordret til borgerkrig mot muslimer? - Det kan jo hende at domstolene ender opp med å si at hans meldinger i offentligheten er innenfor det akseptable. Den som er rammet av dem, vil i så fall oppleve det som om staten har "godkjent" hans meninger. Hva har vi oppnådd da? Heger mener også at det er flere tankefeil i Bangstads resonnement. - Det virker som han mener at rettsliggjøring er en måte å løse problemer på. Da vil jeg i stedet berømme kommisjonen som tenkte godt da de på slutten av 90-tallet torpederte denne troen på at rettssalen er stedet å løse enhver sosial utfordring, sier Heger. Han tror samtidig at rettsliggjøring kan ha helt andre konsekvenser enn det Bangstad håper på. - Dersom domstolen gjør jobben sin, skal den lete etter uskyld, ikke skyld. Det er selve grunntanken i rettsstaten: Det er skyld som skal bevises - i utgangspunktet forutsetter vi at folk er uskyldige. Rettsapparatet vil følgelig gjøre hva det kan for å lete etter tegn på at dette ikke er ulovlig rasisme. De ser etter unnskyldninger og på den måten kan lovtekster ende opp med å virke mot sin hensikt. - Bangstad sier da heller ikke at domstol og lovgivning er svaret alene, men at han først og fremst ønsker en debatt. Hva tenker du om det? - Det eneste jeg vet er at man ikke får bukt med rasismen ved å pumpe inn en lov. Men jeg er enig i at ytringsfrihet må debatteres, og jeg mener også at vi må ta debatten et steg videre: Vi har omfavnet konklusjonene til Ytringsfrihetskommisjonen, men egentlig aldri diskutert grunnlaget for ytringsfriheten, sier Heger. - Og da tenker jeg blant annet på spørsmål knyttet til hvilken type rettighet dette er. Er det en personlig rettighet man har i kraft av å være menneske eller er det en rettighet som henger sammen med et ønske om et bedre samfunn. Er det en personlig rett, rekker den langt lenger enn om den er knyttet opp mot samfunnsnytten. Den diskusjonen har vi ikke hatt siden 1814 og den bør vi kunne gå inn i. - Får seg ekstrajobber som alle andre | Tonje Gjevjon, styreleder i Boa (Bildekunstnerne i Oslo og Akershus), mener at koplingen mellom dårlig økonomi og lefling med økonomisk kriminalitet blant kunstnere er overdrevet. - Det er riktig at kunstnerøkonomien er vanskelig, men slutningen at kunstnere lettere lar seg friste til å gå over i gråsonene, stemmer ikke med min erfaring, sier hun. - Hva tenker du om det bildet kommentator Lotte Sandberg skaper av kunstnere som driver med lysskye transaksjoner og selger maleriene sine svart? - Jeg aner ikke hvor hun har det fra. De kunstnerne jeg kjenner som sliter økonomisk får seg ekstrajobber sånn som alle andre. Gjevjon mener likevel at et søkelys på dagens ordninger og en diskusjon om andre løsninger er positivt. - Bjerkestrand og Kulturrådet kan jo bidra til å bedre kunstnernes økonomi gjennom å heve satsene i Statens Utstillingsstipend, som ikke engang har blitt prisindeksert de siste ti årene, sier hun. - Norsk Kulturråd har selv bestemt å ikke øke potten til dette stipendet og da bidrar man i alle fall ikke positivt til kunstnernes økonomi. Gjevjon mener at det er Kulturrådets oppgave å lage og håndheve ordninger som sørger for at flere midler går direkte til kunstnerne i stedet for til andre virksomheter i kunstfeltet. - I dag går mye av midlene fra Norsk Kulturråd til visningssteder, tekstutvikling og kunstkritikk. Det er flott at man tenker på hele feltet, men slik ordningene er i dag er det ikke en klar avgrensing mellom det som faktisk går direkte til kunstnerne og det som går til sekundærprodusentene, sier hun. - Eller for å ta opp noe en del ikke tør å snakke om: Bør midler til kunstkritikk og tekster relatert til kunst egentlig være Norsk kulturråds ansvar? Gjevjon mener at midlene som skal gå til prosjektmidler og produksjon av visuell kunst bør tredobles, og en del av disse midlene øremerkes til produksjon av kunst. Målet må være å skape en stabil grunnøkonomi for kunstnere og utøvere. - Kunstnere har også barn og hus og lån og bil, og trenger en god grunnøkonomi. Det er ingenting i myten om at det blir bedre kunst om kunstneren lider. Fører dette til vold? Diskusjonen om dataspillenes påvirkningskraft pågår for full maskin. Men forskerne avviser problemstillingen blankt. Skytespill: "Man kan gjøre en mer eller mindre fullstendig simulering av faktiske operasjoner", skriver Anders Behring Breivik om dataspillene han spilte. Her fra ett av dem, Modern Warfare. - Jeg mener det er rimelig opplagt at dataspill har hatt betydning for hendelsene 22. juli. Hele dramaturgien bærer preg av dette, blant annet at Anders Behring Breivik hadde delt opp angrepet i ulike levels, sier advokat og debattant Eirik Vinje. - Forsvaret i både inn- og utland bruker datasimulerte kampscenarioer nettopp for å trene opp kamprefleksene og for å slipe ned den naturlige motviljen mot å ta liv. Tanken bak disse programmene er at det man skyter på mest mulig skal gjøres til et objekt, ikke et menneske. Det er ingen grunn til å tro at ikke samme effekt gjør seg gjeldende ved realistiske skytespill, mener Vinje. Han viser til at hyppigheten av skytedrap på skoler har økt markant fra nittitallet, samtidig med utbredelsen av dataspill. Strategispill | De voldelige dataspillene er igjen havnet på nyhetsmedienes agenda i etterkant av 22. juli. Kritikerne ønsker en ny diskusjon om hvorvidt det som foregår på gutterommene omkring i landet, faktisk kan tjene som en form for voldstrening. "Er det akseptabelt å lære en hel generasjon opp i hvordan en utøver ondskap?", skrev KrFs Anita Appelthun Sæle - et spørsmål som blir møtt med protester fra alle fagpersoner i dataspill Klassekampen har snakket med. - Vil man snakke om militærtrening, kan man gå mye lenger tilbake i tid og likevel finne spill som har blitt brukt til å bli en bedre soldat: sjakk, for eksempel. Det er et spill som gir opplæring i strategisk tenkning. Mens idrett er noe som har blitt brukt til å trene seg opp både fysisk og til taktisk lagånd, sier Torill Elvira Mortensen ved IT-Universitet i København. Simulasjonstrening | Som 25-åring tok Anders Behring Breivik ifølge ham selv ett år fri for å spille det kollektive krigsspillet World of Warcraft på heltid. « En utfordring som likner den å drive din egen business med sju eller flere ansatte. Å lykkes krever ekstreme mengder arbeid », skriver han i et intervju med seg selv i "2083", manuskriptet han la ut på nettet i forkant av terrorangrepet. Et annet spill han var opptatt av, var Modern Warfare. Etter hvert som Breivik spilte, vokste en ny dimensjon inn i bruken av spillene: « Jeg ser mer enn noe annet på Modern Warfare 2 som en del av min simulasjonstrening. (...) Man kan gjøre en mer eller mindre fullstendig simulering av faktiske operasjoner », skriver han. Eirik Vinje sier til Klassekampen at han mener det er viktig at foreldre og samfunnet for øvrig har et bevisst forhold til virkningen av slike spill. - Et problem ved spill som World of Warcraft er at spillerne suges inn i spillet, og isolerer seg fra omverdenen. Et asosialt liv kan kanskje bidra til å utvikle ekstreme holdninger og personlighetstrekk fordi personen ikke utsettes for den modererende effekten man ofte får ved omgang med andre mennesker, sier Vinje, som legger til at han ikke ser noen grunn til å tro at vanlige ungdommer tar skade av dataspill. - Jeg har intet ønske om å forby dataspill, sier han. Mediepanikk | - Kjenner du til begrepet mediepanikk?, spør førsteamanuensis ved Norges Informasjonstekniske Høyskole Faltin Karlsen. Han har skrevet doktorgrad om sosiale spill som World of Warcraft, og protesterer mot at dataspill som medium inkluderes i forklaringsmodellene i etterkant av 22. juli. - Mediepanikk handler om at særlig nye medier blir gjenstand for en form for moralsk panikk. Vi blir redde for at disse nye mediene skal ødelegge barn og ungdom, siden de er formbare og uferdige vesener. Vi har sett mange tilfeller av mediepanikk opp gjennom tidene, både knyttet til filmmediet, bøker og til og med til noe så uskyldig som Donald Duck. - Men det er vel en viss forskjell på innholdet i Donald Duck og på suggererende voldelige dataspill av typen Modern Warfare, der du selv skal simulere at du deltar i krig? - Vel, volden handler ikke nødvendigvis om mediet i seg selv. Det er ikke hold i forskningen til å si at vanlige barn blir mer voldelige av slike spill, men de kan bli skremte av det. Et problem når det gjelder dataspill er at foreldre ofte ikke ser det samme behovet for å snakke med barna om det de ser og hører, som de gjør med andre medier. De forstår ikke hvor viktig spill er som arena for barn, fordi de ikke spiller selv. - Bør vi ikke i det minste kunne ta en diskusjon om at de samme spillene som spilles på gutterommene rundt omkring, er blitt brukt som treningsplattform til 22. juli? - Det mest vesentlige er med hvilken hensikt du går til et medie med. Dataspill kan gi siktetrening hvis man ikke har mulighet til å få tak i faktisk skytetrening. Det er riktig. Men massedrapsmenn er tross alt en veldig marginal gruppe som vil hente inspirasjon overalt hvor den kan finnes. Internett er også fullt av bombeoppskrifter og annen informasjon som kan brukes til sånne handlinger, sier Karlsen, og legger til: - Hadde jeg hatt noen som helst tro på at vi får et fredeligere samfunn uten dataspill, ville jeg vurdert tiltak på linje med andre medier. Men det fins en rekke forskningsartikler som viser at dataspill ikke er utslagsgivende for at det innimellom oppstår skolemassakrer og liknende. Flere peker på at det er psykososiale faktorer som gjerne er utslagsgivende. Totalt målrettet bruk | Torill Elvira Mortensen er på linje med Karlsen. - Vi kan velge. Er det viktig å ha et dataspillbål, eller forstår vi at dette er en teknologi som kan brukes på veldig mange områder, og som i seg selv ikke endrer mennesker? sier hun. - Men er ikke nettopp det at virtuelle programmer brukes i militær opplæring, et tegn på at de har en påvirkningskraft? - Det er ikke en fremmed tanke, men America's Army, som det amerikanske forsvaret bruker, er ikke et spill, det er først og fremst en simulasjon. Det er heller ikke skapt for at man skal trene seg til å drepe, det handler om å lære å forstå en god del strategier og teknikker og ikke minst språkbruk som brukes i det amerikanske militæret, sier Mortensen. Det at Breivik brukte et spill som "Modern Warfare" som voldsplattform, mener forskeren nettopp illustrerer at det ikke er voldsspillet i seg selv som gjør spilleren i stand til å utføre voldelige handlinger i virkeligheten. - Alt det han gjorde var totalt målrettet, det ble brukt for å rette seg inn mot en handling. For et menneske som føler et slags behov for å rette livet sitt i en retning, betyr det ikke at det er teknologien som fører en dit. Det er ofte ikke er spillet de er interessert i, det er volden, sier hun. Moral og intellekt | Doktorgradskandidat i sosiologi Jan Frode Haugseth tror også synet at dataspill har en negativ påvirkningskraft på spillerne er for enkelt. - Det forutsetter i så fall at menneskene er helt mekaniske. Vi har et intellekt vi behandler alle medier med, som vi forstår kognitivt og oversetter via en slags moral. Det gjelder ikke minst måten vi møter verdisystemene i dataspill på, sier han. Thriller | Dagens leder | Kommunevalgkampen er i ferd med å utvikle seg til en thriller, der det store spørsmålet er hvor store sårskader Senterpartiet og SV har pådratt seg i den rødgrønne koalisjonen. En sammenstilling av alle kommunevalgmålinger på nettstedet Poll of polls viser at SV i gjennomsnitt har en oppslutning på 4,5 prosent, en tilbakegang på 1,7 prosentpoeng fra forrige lokalvalg. Sp får 6,5 prosent, et fall på 1,7 prosentpoeng. Til Dagens Næringsliv sier valgforsker Bernt Aardal at SV "ligger forferdelig dårlig an", ikke minst fordi partiet sjelden klarer å mobilisere velgere i innspurten av valgkamper. Ved de siste fem stortingsvalgene var det bare i 2001 SV klarte å øke oppslutningen i løpet av valgkampen. Arbeiderpartiet har vært på offensiven på de fleste målinger etter terrorangrepet 22. juli. I gjennomsnitt har partiet nå en oppslutning på 31,2 prosent, en vekst på 1,6 prosentpoeng fra forrige lokalvalg. På flere målinger har det sett ut som høyrebølgen var stoppet opp. Men kommunemålingene viser at Høyre ser ut til å holde seg rimelig godt, med en oppslutning på hele 26,1 prosent. Det betyr at partiet ligger an til en økning fra 2007-valget på hele 6,8 prosent. Det betyr svært mange nye kommune- og fylkestingsrepresentanter og flere ordførere. Kristelig Folkeparti og Venstre ligger begge på i overkant av fem prosent, en svak tilbakegang for begge. Frp har på sin side en oppslutning på 14,7 prosent, en svekkelse på 2,8 prosentpoeng fra forrige lokalvalg. Terrorangrepet ser ikke ut til i seg selv å ha svekket partiet. Frp mistet svært mange velgere i vår, men har faktisk holdt seg godt i august. Et typisk uttrykk for de generelle tendensene er Tysnes kommune i Sunnhordland, der Høyre på den siste målingen for avisa Sunnhordland ligger an til å bli største parti for første gang siden 1983. De siste 28 årene har KrF og Senterpartiet hatt ordføreren, men begge disse partiene ser ut til å gå tilbake. I Tysnes ser for øvrig både Ap og Frp ut til å styrke seg ved dette valget. På landsbasis kan Høyre være i ferd med å gjøre sitt beste valg på svært lenge. Bare Ap av de andre partiene ligger an til å øke. Vil dele makta med KrF | Åpen: LO-leder Roar Flåthen åpner nå for å ta KrF inn i den rødgrønne varmen - dersom Knut Arild Hareide vil. åpner opp: LO-leder Roar Flaathen ser på KrF som en naturlig samarbeids partner i kampen mot privatisering. Venstre har han mindre tro på i denne saken. Som første LO-leder åpner nå Flåthen for samarbeid mellom de rødgrønne og KrF.. Forgjengerne Gerd-Liv Valla og Yngve Hågensen var i sin tid pådrivere for det rødgrønne samarbeidet. Nå håper Flåthen på å utvide samarbeidet ytterligere - på én betingelse: - Det avgjørende spørsmålet for oss er å hindre privatisering og konkurranseutsetting ute i Kommune-Norge. Der opplever jeg KrF som et av de mest naturlige partiene å samarbeide med, sier han. Og LO-lederen er ikke fremmed for at partiet kan ta plass i den rødgrønne regjeringen etter 2013. Lukker døra for Venstre | - Det er opp til Knut Arild Hareide, og hvor han vil sette beina. Jeg opplever ham som en mann med et sosialt blikk, som er enig med LO i mange avgjørende spørsmål. Sentrale Ap-politikere som Trond Giske og Jonas Gahr Støre har lenge flørtet med tanken om å ta KrF inn i den rødgrønne alliansen for å isolere Høyre og Frp politisk. Men hittil har SV satt foten ned. Nå er imidlertid partiet på gli, og i Klassekampen tirsdag åpnet SV for første gang for å ta KrF inn i varmen i det rødgrønne utstillingsvinduet Trondheim. Mens de rødgrønne frir uhemmet til KrF, beveger Venstre seg stadig nærmere Høyre og Frp.. Partiet inngår nå i et forpliktende samarbeid med Frp i syv av landets ti største kommuner. Overfor Klassekampen slår Roar Flåthen fast at det ikke er aktuelt for LO å åpne for noe samarbeid med Venstre. - Jeg opplever at Venstre ikke er like tydelige på mange områder som er viktige for oss. Ikke minst gjelder dette synet på privatisering, sier han. Flåthen understreker at spørsmålet om samarbeid er lokalt betinget, og at det er store lokale variasjoner i hvilke partier de rødgrønne bør samarbeide med. - Det avgjørende er naturligvis hvilken politisk kurs et slikt samarbeid får. Men vi kommer ikke med noen advarsel på generelt grunnlag mot å samarbeide med KrF, sier han. Spent på Hareide | Knut Arild Hareide har holdt kortene tett til brystet etter at han ble valgt til partileder, og har ikke villet si noe om hva slags regjeringskoalisjon partiet vil inngå i før etter kommunevalget i høst. Flåthen er en av mange som følger spent med på hvilken side av gjerdet Hareide til slutt faller ned på. - KrF er et borgerlig parti, det nytter det ikke underkjenne. Men samtidig har de et verdigrunnlag som vil gjøre det vanskelig for dem å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, sier han. Rødgrønn krangel i Trondheim | Alle vil med: Ap vil bygge breiest mulig koalisjon i Trondheim, men småpartiene krangler så fillene fyker om hvem som skal få være med på festen. Uenig: Førstekandidat for Rødt og LO-leder i Trondheim, Arne Byrkjeflot, er lite tilfreds med at LO-leder Roar Flåthen inviterer KrF med i rødgrønt samarbeid. - En slik koalisjon vil være en tragedie for SV, og det rødgrønne prosjektet vil miste sin tiltrekningskraft, sier han. Drøye to uker før kommunevalget er det igjen dødt løp mellom de rødgrønne og de borgerlige i Trondheim, ifølge en måling i Adresseavisa i går. Dersom målingen skulle slå til, er de rødgrønne avhengige av å få med enten KrF eller Rødt for å bevare flertallet. Arbeiderpartiet frir til de fleste for å hindre at Høyre og Frp kommer til makten. De fleste av småpartiene vil samarbeide med Ap, men er ikke enige om hvem andre det er som bør få være med å styre. Sentrumssamarbeid | Mens SV åpner for samarbeid med KrF i Trondheim, er ikke tonen fra "sentrumskameratene" like hjertelig overfor SV. Senterpartiets førstekandidat i Trondheim, Marte Løvik, ser helst at SV holdes utenfor styringskoalisjonen i Trondheim. - Idealsituasjonen for oss er et samarbeid med Ap, KrF og Venstre, sier Løvik, som heller ikke lukker døra for samarbeid med de borgerlige. Hun understreker likevel at hun er fornøyd med styringskonstellasjonen som den er i dag, som er et samarbeid mellom Sp, Ap, SV og Miljøpartiet de Grønne. Men Løvik legger ikke skjul på at hun mener det å bytte ut SV med KrF og Venstre vil gi en politikk som passer Senterpartiet bedre. - Det vil nok gi en politikk som er mer åpen for private løsninger, sier Løvik. Sentrumskameraten Venstres drøm er å styre sammen med Høyre, KrF og Senterpartiet, men partiet går heller ikke av veien for samarbeid med Arbeiderpartiet, så lenge sentrumspolitikk ligger til grunn. - Det er ikke aktuelt å samarbeide med den sittende styringskoalisjonen, så lenge SV er med og legger ned veto mot konkurranseutsetting av kommunale tjenester. Men så lenge man styrer med sentrumspolitikk i bunnen, er vi åpne for å samarbeide med Ap, sier Venstres førstekandidat i Trondheim, Jon Gunnes. - Tragisk for SV | Arne Byrkjeflot, førstekandidat for Rødt og LO-leder i Trondheim, synes ikke noe om at LO-leder Roar Flåthen i gårsdagens Klassekampen inviterer KrF med i rødgrønt samarbeid, både lokalt og nasjonalt. Han mener de rødgrønne i Trondheim heller bør se mot venstre i jakten på nye samarbeidspartnere, og advarer mot at SVs åpning for å samarbeide med KrF vil ta entusiasmen ut av det rødgrønne prosjektet. - En slik koalisjon vil være en tragedie for SV, og det rødgrønne prosjektet vil miste sin tiltrekningskraft. Prosjektet fikk voldsom appell og gjennomslagskraft i Trondheim i 2003 fordi man ikke bare skulle hindre Frp og Høyre i å gjøre det verre, men ta tilbake tapte skanser og få en ny politisk kurs. Dette rødgrønne prosjektet har stanset opp, både lokalt og nasjonalt. I lengden nytter det ikke å mobilisere bare på at alternativet er så mye verre, sier Byrkjeflot. - Trenger ikke KrF | Enten har dagens samarbeidspartnere hatt flertall alene, eller så har de hatt det sammen med Rødt, sier Byrkjeflot, som mer enn gjerne blir med på et rødgrønt samarbeid etter valget. - Rødt er villig til å gå inn i et samarbeid med budsjettbalanse, og et samarbeid med oss vil flytte tyngdepunktet i koalisjonen til venstre, slik at vi holder trykket oppe i kampen mot privatisering og konkurranseutsetting. Førstekandidaten Geirmund Lykke er ingen rødgrønn politiker, men er for privatisering, konkurranseutsetting, salg av kommunale bedrifter og valgfrihet både i skole og eldreomsorg, sier Byrkjeflot. KrF på sin side, nevner privatisering og salg av kommunale bedrifter som et av punktene det kan bli vanskelig for KrF å samarbeide med de borgerlige om, sammen med Miljøpakken som Frp går imot, og skjenketida, som de borgerlige vil utvide. - Privatiseringspolitikken er viktig for oss, og noe vi kommer til å se nøye på i eventuelle forhandlinger med de borgerlige. Her er vi opptatt av at gode verdier som arbeidstakerrettigheter må ligge i bunn, og vi vil ikke være med på å selge ut kommunale bedrifter, sier KrFs førstekandidat Geirmund Lykke, som er klar på at han i en vippeposisjon først vil ta kontakt med de borgerlige for å drøfte samarbeid. SV ønsker heller et samarbeid med Rødt enn KrF, ifølge varaordfører og førstekandidat for Trondheim SV, Knut Fagerbakke. Han ønsker Rødt velkommen inn i koalisjonen, så lenge de går med på budsjettsamarbeidet, men er klar på at det er Ap som stikker kjepper i hjulene for et mer radikalt rødgrønt samarbeid. - Det er Ap som er bøygen her, sier Fagerbakke. Flere går til ytre høyre | Ber om hjelp: Etter 22. juli bagatelliserte PST trusselen fra ytre høyre. Nå ønsker de mer informasjon. « Trusselen fra høyreekstreme miljøer i Norge er ikke endret etter terrorhandlingene. Terrorhandlingene vil kunne svekke rekrutteringen til miljøene ytterligere. » Slik het det i den oppdaterte trusselvurderingen fra PST, som kom 29. juli. I etterkant har det imidlertid vist seg at rekrutteringen til disse miljøene har økt. Ifølge leder ved Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, opplever både Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Norwegian Defence League (NDL) medlemsvekst. - Tok PST feil da de trodde 22. juli ville svekke rekrutteringen? - Jeg ville også sagt at dette kunne føre til en svekking av rekrutteringen de første dagene. Da la også noen ned aktiviteten og gikk ut av disse Facebook-gruppene. Men det vi ser nå er at de er tilbake i full blomst. Og det har kommet nye til, sier Partapuoli til Klassekampen. Pressetalsperson Ronny Alte i NDL bekrefter det samme overfor Klassekampen. Ifølge ham teller deres lukkede Facebookgruppe nå 1233 medlemmer. For mye fokus på islam | - Vi hadde rundt 900 medlemmer fram til 22. juli. I dagene etter var det mange som meldte seg ut, men nå i seinere tid er økningen større i gjennomsnitt per dag enn det har vært før, sier Alte. I sin åpne trusselvurdering for 2011 uttrykker PST bekymring for at NDL skal knytte til seg voldelige og høyreekstreme miljøer. Likevel har PSTs hovedfokus vært på radikal islam. Allerede i 2010 oppfordret Antirasistisk Senter PST til å bli mer oppmerksom på islamfiendtlige miljøer, som blant annet NDL. Men de opplevde å få lite gehør for dette. Men i går kontaktet PST senteret og ba om et møte, noe leder Kari Helene Partapuoli er svært glad for. - Vi vil bidra med kunnskap. Vi ser noen tendenser og har grasrotkontakter som plukker opp informasjon som en stor og etablert organisasjon kanskje overser, sier Partapuoli til Klassekampen. Også medlem av justiskomiteen, Akhtar Chaudhry (SV), har tatt opp PSTs manglende søkelys på de høyreekstreme miljøene. Det gjorde han i Klassekampen og i et møte med PST i mars 2010. - Det skal være ytringsfrihet, det er det demokratiet er best tjent med. Men da må også noen ha et våkent øye med hva som er truende ytringer, og hvor det ligger potensial for at trusler kan settes ut i verk, sier han og mener PST i altfor stor grad har fokusert på ekstremister med muslimsk bakgrunn. Nynazist arrestert | - Vi må se på flere som finnes i vårt samfunn, som er en minst like stor fare for vårt demokrati og våre medmennesker. Det er krevende, men den jobben må gjøres, sier Chaudhry. Klassekampen forsøkte i går å få kommentarer fra PST, men de besvarte ikke våre henvendelser. Ifølge Partapuoli er nå flere av dem som var aktive i det nynazistiske miljøet på 90-tallet igjen i full sving. I helga ble en av dem pågrepet i Oslo for å ha hatt ulovlige våpen og sprengstoff og for trusler. - Vi er særlig bekymret for enkeltpersoner som har en kombinasjon av nynazistisk bakgrunn, kontakt med kriminelle miljøer og adgang til våpen, sier hun. Pressetalsperson Ronny Alte (NDL) mener imidlertid at deres organisasjon ikke kan koples til nynazisme, og at de tar avstand fra vold og oppfordring til vold. Han bekrefter også TV2s avsløringer denne helga om at listekandidater fra fem politiske partier er tilknyttet deres organisasjon. Disse partiene skal ifølge Alte være Kristent Samlingsparti, Demokratene, Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. Har et voldspotensial | Journalist Øyvind Strømmen, som følger det høyreekstreme og antijihadistiske miljøet tett, sier til Klassekampen at NDL helt klart har et voldspotensial. - Måten de er organisert på og folk de tiltrekker seg gjør at de veldig lett kan ha et voldspotensial, uten at den eventuelle volden nødvendigvis kan knyttes til dem. Vold og voldsromantikk er en del av deres retorikk. Det er ikke tilfeldig at tidligere NDL-leder og listetopp for Demokratene i Kristiansund Håvard Krane har sagt at han ønsket å drepe medlemmer av regjeringen. - Hva bør PST gjøre med disse miljøene? - Det er mye man kan gjøre uten å drive politisk overvåking. Veldig mye ligger åpent, og jeg vil oppfordre dem til å patruljere på internett. På den måten kan de komme over trusler og oppfordringer til voldsbruk, sier Strømmen. Hitlers kamp i Min kamp | Det sjette bindet av Karl Ove Knausgårds "Min kamp" inneholder en fordypning i Hitlers tekst "Mein Kampf". Det kan bidra til å øke bevisstheten rundt lingvistisk vold, mener dansk litteraturkritiker. Leses av Knausgård: Karl Ove Knausgård gjør en omfattende lesning av Adolf Hitlers "Mein Kampf" i sjette bind av Min kamp. - Det er klart at vi må sette oss ned og lese "Mein Kampf" nå, sier litteraturkritiker i danske Jyllands-Posten Jon Helt Haarder når Klassekampen ringer og forteller at forfatter Karl Ove Knausgård har fordypet seg i Hitlers "Mein Kampf". I den kommende sjette og avsluttende delen av romanverket "Min Kamp", som etter mange forsinkelser endelig skal utkomme i november, er det nemlig varslet at et essay på 400 sider om "Mein Kampf" vil være å lese i boka. Boka er inndelt i tre deler, og hele del 2 av boka vil dreie seg om Adolf Hitlers selvbiografiske ideologiske dokument, bekrefter forlagssjef i Oktober, Geir Berdahl, overfor Klassekampen. Språk og vold | Så langt er det ikke mange som har gjort som Knausgård og lest "Mein Kampf" som utkom i to bind i 1925 og 1927. Etter at tyske myndigheter har ført en bevisst politikk om ikke å tillate nye opplag av teksten etter 1945, er svært få tilgjengelige utgaver av "Mein Kampf" i omløp. Haarder tror imidlertid at det historiske dokumentets lange liv utenfor offentlighetens søkelys er på vei mot en ende. - Diskusjonen om sammenhengen mellom lingvistisk og fysisk vold er svært aktuell, ikke minst etter 22. juli. Her i Danmark er dessuten nylig Victor Klemperers store verk om nazismens språkbruk fra 1947, nettopp utkommet. Dette er veldig oppe i tida, sier Haarder. Han mener spesielt språkklimaet på nettet har tvunget fram en ny aktualitet i spørsmålet om sammenhengen mellom språk og vold. - Det er virkelig skremmende å se hvor voldsomt unge mennesker henvender seg språklig til hverandre på Facebook. Med nettet har alle mulige synspunkter har kunnet komme til orde uten redaksjonell innblanding. Det er en utvikling vi bør følge med på og undersøke. "Om jeg skulle beskrive « Mein Kampf" i en setning, ville det være at det er en bok uten et ' du '. Det er et ' jeg ' der, det er et ' vi ' der og det er et ' de ' der. Men det finnes ikke noe "du", sa Karl Ove Knausgård i det svenske radioprogrammet "Sommar i P1" 14. august. I programmet, som Klassekampen trykket den skriftlige utgaven av på lørdag, sa Karl Ove Knausgård at han i hele vinter og vår har arbeidet med å lese Hitlers "Mein Kampf". Her påpekte han også likhetene mellom Anders Behring Breiviks publiserte manifest "2083" og Hitlers tekst - men at det påfallende ved Behring Breiviks synspunkter var at de også hadde mange sammenfall med Knausgårds eget liv og egne meninger. "Avgrunnen går ikke mellom det han mente og det vi mener, avgrunnen går mellom det han mente og det han gjorde", sa Knausgård, som også skal bidra i antologien "Respons 22/7", som utkommer seinere i høst. Kulturkonservatisme | Jon Helt Haarder synes sammenkoplingen mellom Knausgård og Hitlers "Mein Kampf" er dristig. - Vi kan jo ikke vite hvordan Knausgård vil lese "Mein Kampf" i bok 6, men man kan i hvert fall si at han setter seg selv voldsomt på spill ved å gjøre en lesning av det verket. Med seg selv som innsats tvinger han seg til å forholde seg til den konkrete Hitler-teksten, som alle har hørt om, men ingen har lest. En rekke etiske spørsmål virvles opp og han gjør det i høy grad mulig å innta kritiske posisjoner i forhold til ham, sier litteraturkritikeren. - En del av "min kamp" -bøkenes provokasjonsverdi ligger i det kulturkonservative spranget bøkene gjør. Forfatteren har en formidabel evne til å være reaksjonær og samtidig nyskapende og bekjennende, utdyper Jon Helt Haarder. Klassekampens litteraturkritiker Tom Egil Hverven er mer skeptisk til å kople Knausgård direkte til en form for kulturkonservatisme. - Det finnes en sterk gruppering i den norske offentligheten av unge, sinte menn som har forsøkt å ta særlig "Min kamp 2" til inntekt for sine meninger, sier Hverven. - Men det som overrasker meg at folk stadig glemmer i omtalen av bøkene, er at boka inneholder hundrevis av sider om en tålmodig og omsorgsfull far. Selv om han beskriver problemene og aggresjonen, er det som preger bøkene det kjedelige og grå hverdagslivet. Men det er disse små utbruddene om den rasende attenhundretallsmannen i hans indre som alle husker, fordi slike slående formuleringer gjerne fester seg. Hverven mener imidlertid en del av meningene som legges for dagen i "Min kamp" kan diskuteres. - Det er viktig å være klar over at Knausgårds verk også gir uttrykk for en del synspunkter som har vunnet fram i bred offentlighet. Det viser seg for eksempel i kritikken av det politisk korrekte, selv om den er mye kraftigere rettet mot den svenske offentligheten. - Hvordan vil du forklare tittelen « Min kamp? - Til nå har jeg lest det som et forsøk på å være litt frekk, fordi den tittelen på en måte var opptatt - ikke bare i den norske offentligheten men i den verdensvide offentligheten. Man kan si at det handler om kampen om å skrive, kampen om å bli den en er. - Samtidig tenker jeg det er noe av det utspekulerte i dette verket, at tittelen aldri er blitt forklart. Det vi vet om det sjette bindet, kan tyde på at dette er gjort med overlegg. 22. juli og Knausgård | Knausgårds forlagssjef Berdahl er tilbakeholden med å røpe noe av innholdet i "Min kamp 6". - Har det hele tida vært Knausgårds plan å innlemme Hitlers tekst "Mein Kampf" i siste del av verket? - Nei, det tror jeg ikke. Jeg vet ikke. Ting har nok kommet etter hvert på en del av dette. Men det er bare noe jeg tror. - Er hendelsene 22. juli skrevet inn i romanen? - Nei, ikke så vidt jeg vet. Men det kan hende at det vil vise seg noen berøringspunkter og at man kan trekke paralleller til gjerningsmannen Anders Behring Breivik. Det har i hvert fall jeg tenkt, sier Oktober-sjefen. Kliner til for endring | Protesterer: Hundretusenvis i gatene. Generalstreik. Kampen mot Chiles regjerings privatiseringsagenda øker i intensitet. Noe i lufta: Hundretusenvis av chilener demonstrerer mot privatiseringspolitikken til landets regjering. Foto: Ivan Alvarado, Reuters / Scanpix | - Så lenge landets ledelse ikke svarer på våre krav, vil denne bevegelsen fortsette. Det sa Camila Vallejo til Reuters torsdag. Hun er lederen for studentbevegelsen som denne uka har ledet an i massive protester mot Chiles høyrekonservative regjering. Det som for tre måneder siden begynte som isolerte boikotter av undervisningen av studenter som krevde reformer av Chiles utdanningssystem, har utviklet seg til en massebevegelse. Denne uka har hundretusenvis av mennesker deltatt i demonstrasjoner i hovedstaden Santiago og i andre byer over hele landet. Chiles fagforeninger gjennomførte onsdag og torsdag generalstreik. Brei front | Protestene rommer krav om store endringer i regjeringen til Sebastian Piñeras sentraliserte og privatiseringsbaserte måte å styre landet på. Demonstrantene krever mer penger til utdanning, helsesektor og pensjoner og endringer i landets grunnlov. Bevegelsen som drevet fram protestene har sin bakgrunn i studentforeninger, fagforeninger, offentlig ansatte og ulike sentrum-venstre opposisjonspartier. Ledere for fagforeningene hevdet at så mange som 600.000 mennesker deltok i protester over hele Chile torsdag. Demonstrasjonene foregikk i stor grad fredfullt. Det kom likevel til sammenstøt mellom mindre grupper av demonstranter og politi. Over 450 mennesker ble arrestert og et titall mennesker ble skadet. Sviktende stige | Både under diktaturet til Augusto Pinochet og i tida etter diktaturets fall i 1990 har Chiles ledere holdt fram utdanning som stigen unge chilenere skal kunne klatre opp og inn i nye sosiale klasser med. Dagens unge chilenere har innsett at for mange mangler denne stigen de første trinnene. - De vet at chilenske universiteter er blant de dyreste i verden og at å avansere innenfor høyere utdanning avhenger mer av hvilket universitet du eksamineres fra, enn av din egen innsats, sier Bernardo Navarrete, en politisk analytiker ved Universitet i Santiago. Chiles utdanningssystem preges, på samme måte som det chilenske samfunnet for øvrig, av skyhøy ulikhet. Utdanning ble under Augusto Pinochet sitt diktatur på 1980-tallet i økende grad overlatt til private skoler og universiteter. Lite har endret seg siden den gang. Kvaliteten på utdanningen unge får i dagens Chile avhenger av hvor mye de kan betale for den. Bare 15 prosent av utdanningen blir finansiert av det offentlige og mange unge pådrar seg stor gjeld etter studietida. Ønsker ny grunnlov | Sentralt i protestene står Chiles fagforeninger. De er blant dem som krever at grunnloven endres for å møte Chiles store sosiale problemer. - Det finnes et stort demokratisk underskudd i Chile. Vi må jobbe hardt for få på plass en ny grunnlov, sier lederen for landets største fagforening Central Única de Trabajadores (CUT), Cristian Cuevas, til tv-kanalen Telesur. En ny grunnlov vil etter demonstrantenes ønske skape rom for direkte demokrati ved å gi velgere mulighet til å delta i folkeavstemninger. - Kravet vårt handler om omfordeling av rikdommen som i dag er fordelt på bakgrunn av den institusjonelle arven fra Pinochets diktatur, sier Cuevas. Frykter for eldreløftet | Strid: Raymond Johansen mener Frp snart må ta ansvar for sin egen eldrepolitikk, og beskylder høyrestyrte Oslo for å være en bremsekloss i arbeidet for full sykehjemsdekning. Lei ansvarsfraskrivelse: Aps partisekretær er lei av at Frp skylder på alle andre i eldreomsorgen, og mener partiet snart må ta ansvar for sin egen politikk. - Jeg skjønner snart ikke hvorfor Frp gidder å stille til valg i det hele tatt når de uansett ikke har tenkt til å ta ansvar for noe som helst, sier Raymond Johansen. Ap-sekretæren har sett seg mektig lei på Frp angrep på regjeringens verdighetsgaranti i eldreomsorgen. Nå går han til frontalangrep mot det han mener er ansvarsfraskrivelse fra partiet som de siste syv årene har styrt eldrepolitikken i hovedstaden. - Frp har hatt eldrebyråden i Oslo siden 2004. Det er den mektigste posisjonen du kan ha innenfor eldreomsorgen i Kommune-Norge. Likevel skylder de på alt og alle andre, fra regjeringen til bydelene. De oppfører seg som et opposisjonsparti selv når de sitter med makta, sier han. Øremerking | Eldreomsorgen seiler opp til å bli den viktigste saken i høstens lokalvalg, og hittil har Ap måttet tåle krass kritikk for at løftene om sykehjemsdekning i mange kommuner ennå ikke er innfridd. Johansen vedgår at det fortsatt er store mangler i eldreomsorgen, men mener det tvert om er høyrestyrte kommuner som Oslo som har hovedansvaret for at målet om fulle sykehjemsdekning ennå ikke er nådd. - Vi har gitt over femti milliarder mer til kommunene enn det Erna Solberg gjorde i si tid som kommunalminister. Men det er kommunene selv som gjør prioriteringene, og i kommune etter kommune ser vi at Høyre og Frp ikke prioriterer de eldre. Det må de også ta ansvar for, sier han. Mens rødgrønne Trondheim de siste åtte årene har bygget en tredel av sykehjemsplassene i hele Norge, har høyrestyrte Oslo lagt ned over fire hundre sykehjemsplasser de siste årene. Ap-sekretæren frykter det til slutt vil tvinge seg fram en diskusjon om øremerkede tilskudd for å ruste opp eldreomsorgen i kommunene. - Jeg ønsker ikke øremerking, men jeg forstår at diskusjonen kommer når høyrestyrte kommuner ikke prioriterer eldreomsorgen, sier han. En hovedsak | Johansen legger ikke skjul på at eldreomsorg er den viktigste saken for Arbeiderpartiet i høstens valg. - Full sykehjemsdekning er det neste store velferdsløftet. Det er her vi skal bruke de store pengene, og vi skal nå målet om sykehjemsplass til alle som trenger det innen 2013, sier han. Men Ap-sekretæren frykter for eldreløftet dersom høyrepartiene overtar makten. - Det er nå en gang slik at det ikke er mulig å trylle i politikken. Når Frp vil prioritere gigantiske skattekutt til de som har mest fra før, betyr det mindre å rutte med til viktige velferdsoppgaver som eldreomsorgen, sier han. Johansen understreker imidlertid at også Ap-styrte kommuner må ta sin del av ansvaret for å rydde opp i eldreomsorgen. - Vi har store mangler også i mange kommuner der vi styrer. Men vi er villige til å bruke de store pengene på å satse på kvalitet, kompetanse og kapasitet i eldreomsorgen. Det er ikke høyrepartiene. Ingen grenser | Dagens leder | Usikkerheten rundt hva som vil bli den endelige prislappen for kjøpet av F-35-flyene skaper berettiget uro, og i dagens avis heller statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebriktsen (Ap) bensin på bålet. På spørsmål om hvorvidt departementet har en smertegrense for hvor stor prisøkning vi kan tåle på de amerikanske kampflyene, svarer han følgende: "Enhver demokratisk nasjon vil på et eller annet tidspunkt måtte sette ned foten dersom økonomiske rammer sprenges, men vi er ikke i nærheten av å være der nå". På spørsmål om hvorvidt regjeringen har en plan B dersom prisen på flyene skyter i været, er svaret ganske enkelt: nei. I 2008 forutsatte de rødgrønne i Stortinget "klare øvre kostnadsrammer" på 42 milliarder. Kravet er allerede sprengt med 30 milliarder, og mye tyder på at den endelige prislappen blir enda høyere. Men vi skal tydeligvis ha disse flyene, koste hva det koste vil. * Debatten om flyene internt i USA er langt mer nyansert, og stadig flere over there mener det er grunn til å revurdere antall fly som skal produseres. Debatten går også om hvor godt egnet flyene egentlig er til å møte utfordringene USA kommer til å stå overfor i tida framover. Som The Economist skriver i siste nummer: "It seemed like a great idea at the time." Ideen med F-35 var å lage et rimelig taktisk kampfly som skulle erstatte minst fire andre flytyper. USA skulle kjøpe 2400 kampfly, og rundt 600 skulle kjøpes inn av deres allierte - blant annet Norge. Det store antallet fly skulle gjøre hvert fly rimelig, og flyene skulle være klare i 2010. Den datoen er utsatt, minst til 2016, og prisen per fly er ifølge The Economist mer enn doblet. Magasinet melder at selv F-35-tilhenger Robert Gates nå antar at det må kuttes ned på antall fly. * I lys av dette er det underlig å høre på Forsvarsdepartementets uforbeholdne støtte til F-35. Det må finnes en grense for hvor mye penger vi skal bruke på dette flykjøpet, og det må finnes grenser for forsvarsdepartementets lojalitet overfor USA. Lav deltakelse | Dagens leder | Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2007 var det for første gang siden 1979 vekst i valgdeltakelsen på 2,4 prosentpoeng sammenliknet med forrige lokalvalg. Likevel var valgdeltakelsen relativt lav, bare 61,7 prosent av velgerne stemte. Variasjonen mellom kommunene er stor. Kommuner som Rømskog i Østfold, Utsira i Rogaland og Fedje i Hordaland hadde alle over 80 prosent deltakelse, mens Hammerfest og Målselv i Finnmark ligger lavest, med 51,2 og 51,4 prosent. Ordfører i Hammerfest, Alf E. Jakobsen, sier til Nationen at han er urolig for kommunens lave valgdeltakelse. Hammerfest har derfor søkt om å få være med i forsøksordningen med elektronisk stemming og stemmerett for 16-åringer. « Det var ein del yngre som ikkje røysta ved førre val, og eg har snakka med ungdommar som seier det kjennest for høgtidelig å gå inn i ein kommunestyresal eller ein bystyresal. At dei no kan røyste på nett, senkar vonleg terskelen for å delta », sier Jakobsen. Vi regner med valgdeltakelsen i Hammerfest vil øke i år, både på grunn av den allmenne mobiliseringen for å stemme, men også fordi det har vært lokal oppmerksomhet om den lave valgdeltakelsen. Vi er likevel usikre på om nettstemming og lavere stemmerettsalder i seg selv fører til høyere valgdeltakelse. Vi kommer ikke utenom at valgdeltakelse handler om politisk engasjement. Dess flere som er medlemmer av politiske partier, dess flere kan en anta vil kunne mobiliseres til valgurnene. En kan også anta at valgdeltakelsen har sammenheng med i hvilken grad folk føler at deres stemme betyr noe og om politikerne faktisk er i stand til å endre ting i den retning velgerne ønsker. Derfor er den største trusselen mot valgdeltakelsen, spesielt i lokalvalg, at kommuner og lokalpolitikere fratas makt og myndighet. Den økte strømmen av sentrale pålegg og forordninger som kommunene forutsettes å sette ut i livet, utgjør på sikt en utfordring for folkestyret og lokaldemokratiet. Ikke minst bør venstresida ta en diskusjon om ikke det lokale folkestyret nå bør styrkes på bekostning av den byråkratiserte styringsiveren. - Krigsviljen størst | Ingen dialog: En desperat Gaddafi vil forhandle med opprørene. Men dialog har aldri stått høyt på krigsdeltakernes agenda, mener Knut S. Vikør. Etter røyken har lagt seg: Patronhylstere fyller gatene i et krigsherja Tripoli. Midtøsten-ekspert Knut S. Vikør frykter at sivile i Gaddafis resterende maktbaser kan bli utsatt for hevntokt av opprørerne. Foto: Youssef Boudlal, Reuters / Scanpix | - Både Nato, opprørerne, og Gaddafi har vært villige til å ta kostnadene av krigen. Krigsviljen har vært større en forhandlings- og fredsviljen, sier midtøstenekspert og professor Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen. Libyas falne diktator Muammar al-Gaddafi ymtet gjennom sin talsmann Moussa Ibrahim, natt til søndag frampå at han vil forhandle med opprørerne. Det libyske overgangsrådet (NTC) avviste søndag alle slike forhandlinger. - Hvis han vil overgi seg så vil vi ta ham til fange og forhandle med ham, sa Ali Tarhouni, olje- og finansminister i rådet, søndag. Opprørerne har utlovet en dusør på 1,3 millioner dollar og straffefrihet for den som dreper Gaddafi eller tar ham til fange. Skudd i mørket | Forhandlingsvegring har vært en gjennomgående faktor i Libya-krigen. Opprørerne har vært tilbakeholdne med å gå i dialog, også da Gaddafi fortsatt hadde makt. - Nato har heller ikke vært noe pådriver for forhandlinger, sier Vikør. Ved hjelp av Natos luftstyrke kontrollerer opprørerne nå store deler av det nordafrikanske landet. Tidligere denne uka oppfordret Gaddafi sine lojalister til å fortsette kampen mot opprørerne han beskrev som "kjeltringer" og "rotter". Vikør mener det siste forhandlingsutspillet er et desperat bomskudd i mørket. - Det vil være uaktuelt å redde Gaddafis endelikt med forhandlinger nå. Opprørerne har hele tida ønsket det som nå har blitt resultatet, at Gaddafi skulle kollapse til slutt. Når du kan vinne krigen, foretrekker du det framfor å inngå kompromisser, sier Vikør. Frykter hevntokt i Sirte | Søndag bombet Nato-fly fortsatt mål i byen Sirte, 55 mil øst for Tripoli. Sirte er Gaddafis hjemby og et av få steder hvor det gamle regimet ennå sitter med makten. Her er støtten hans stor og mange av innbyggerne i byen tilhører Gaddafis egen stamme. Opprørsstyrker har omringet byen og sa søndag at de vil erobre den i løpet av ti dager. Byens lokale ledere har forsøkt å få til forhandlinger med opprørerne i frykt for konsekvensene for sivile Gaddafi-tilhengere. Opprørsrådet har oppfordret styrkene sine til å unngå hevn. Likevel er det meldt om drap på Gaddafi-lojalister flere steder i landet. - Er det grunn til å frykte hevntokter mot Gaddafi lojalister i Sirte? - Ja, det er det. I Tripoli er det meldt om åpenbare henrettelser av soldater fra Gaddafis styrker. Sirte er et Gaddafi-lojalt sentrum med svært lojale tilhengere. Om opprørsrådet har kontroll over styrkene sine i møte med dette vil tida vise, sier Vikør. - Vårt mål er ikke mer blod, det er frihet. Vi vil ikke at flere skal måtte dø, spesielt ikke sivile. Men vi kan ikke snu nå, det er ingen sjanse for at vi gir oss, sa en av opprørernes militærsjefer, Salem Muftah al-Refaidy søndag. Store mangler i Tripoli | I Tripoli mangler mange mye når røyken fra krigen gradvis legger seg. Mange nabolag har vært uten vann i flere dager. Samtidig har store deler av elektrisitetsverket i millionbyen sviktet. Også ved sykehusene er det store mangler som en følge av krigen og det store antall skadede. Lederne for overgangsrådet gjør det de kan for å ikke havne på feil fot med befolkningen i hovedstaden. og hevder de gjør sitt beste for å løse problemene i Tripoli. 21 års fengsel for dobbeltdrapet | Mannen bak dobbeltdrapet i Skaregata 2 for knapt ett år siden, Roy-Christer Forsberg (28), er av en enstemmig Sunnmøre herredsrett dømt til en fengselsstraff på 21 år. Retten mener at drapene av Jin Furseth (20) fra Ørsta og Elin Dalsegg (22) fra Rindal ble gjort med fullt overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter. I praksis betyr det at domfelte må sone 12 år i fengsel. Av dette har han sonet 338 dager i varetekt. Påstanden om sikring i 10 år ble ikke tatt til følge. Domfelte tok betenkningstid og har 14 dager på seg til å avgjøre om han vil anke dommen inn for Frostating lagmannsrett. Forstyrret person | Retten kan ikke se at der er holdepunkter for at "bakmannen" skal ha overtatt domfeltes personlighet i slik grad eller på en slik måte at dette skal kunne virke inn på avgjørelsen av skyldsspørsmålet. Riktignok er domfelte av de to rettspsykiaterne betegnet som utrolig naiv, godtroende og med skiftende stemningsleie, men retten er likevel overhode ikke i tvil om at "bakmannens" mulige årsaksinnflytelse på drapene ikke har vært av utslagsgivende karakter. Fristende å anke | - Det kunne være fristende å anke dommen på stedet, sier forsvareren, høyesterettsadvokat Tor Erling Staff til Sunnmørsposten, men det er alltid en god regel å tenke seg grundig om først. Han mener det var riktig av retten ikke å idømme sikring. Fryktet for livet | Ut fra ren frykt for eget liv, våget hun ikke å ta en konfrontasjon men spilte en rolle overfor domfelte sammen med venner og bekjente. Domfelte trodde dermed at forholdet til henne var like fast og varmt, i hver fall frem til Elin flyttet inn i Skaregata i midten av oktober. Etter dette observerte han at han flere ganger ble holdt utenfor og slik retten ser det, opparbeidet han seg en mistanke om at hun hadde funnet seg en annen kjæreste. Han hadde trolig ingen mistanke om at denne kjæresten kunne være Jin Furseth. Gryende mistanke | Retten legger til grunn at domfelte i løpet av de siste 14 dagene før drapene fant sted, har fått en gryende mistanke om at Elin ikke lenger ønsket ham. Den gryende mistanken skapte en vanskelig situasjon for ham, og retten legger til grunn at mistanken akselererte framover mot drapsdagen. Ladet pistolen | Domfelte tok fram pistolen og ladet den med 15 skudd. Deretter dro han til Skaregata 2 uten pistol. I Skaregata 2 fikk han opp ytterdøren og la en matte mellom dørterskelen og dørkarmen slik at døra ikke skulle gå i lås. Deretter dro han tilbake til sin egen leilighet, leste noe i bibelen og forsøkte å roe tankene. Informasjonen han hadde fått av "bakmannen" gjorde han oppbragt. Han tok fram pistolen og dro tilbake til Skaregata 2. At han gjorde det for å få vite true sannheten ut av dem, tror ikke retten noe på. Beordret ofrene i kne | Ved døren til stua møtte han Elin og beordret henne ned på gulvet. Deretter observerte han Jin som stod noe til venstre for inngangsdøra til stua og bak denne. Skjøt for å drepe | Retten finner det bevist at han handlet forsettlig. Han var klar over at han skjøt for å drepe, og at hensikten var at begge skulle dø. Den finner det videre bevist at begge drapene er et resultat av en vel overveiet beslutning fra domfeltes side. Han har veiet for og imot, og har til slutt bestemt seg for å ta de to av dage. Der foreligger ingen affekthandling med slik grad eller styrke at det skulle redusere overlegget. Fullt overlegg | Den endelige beslutningen, eller overveiingen og å begå drap, ble tatt av domfelte om ettermiddagen og kvelden på drapsdagen 31. oktober 1996 da domfelte ladet våpenet, satte det i et skulderhylster og dro til Skaregata 2. Også oppførselen hans etterpå bekrefter rettens syn på at drapene ble begått med overlegg. Regulær avretting | Retten har også funnet at begge drapene er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Jin Furseth var domfeltes venn. Ved sin opptreden og adferd overfor de to drepte like før skuddene ble avfyrt, har domfelte opptrådt på en meget skremmende og for ofrene særdeles skrekkinngytende måte. Ved å beordre begge ned på kne bærer handlingen preg av en regulær avretting hvor tiltalte fikk utløsning for "oppdemmet sjalusi mot begge". Retten bemerker også at Elin, som så avrettingen av Jin, må ha opplevd noen særdeles skrekkinngytende og fryktelige sekund eller minutt før også hun ble avrettet. Viste ingen nåde | Når det gjelder straffeutmålingen viser retten til at domfelte er funnet skyldig i drap av to unge mennesker. Drapene er begått på en brutal og grufull måte. Det fantes ingen nåde. Kollektiv Hødd-svikt | Hødd må igjen belage seg på å spille sesongens siste kamp med kniven på strupen. Laget må i utgangspunktet vinne borte mot Byåsen for å berge plassen. Har de flaks kan Hødd også stå med tap, men da må Ham-Kam slå Runar borte. Eller AaFK må tape for Harstad. Faren er klart til stede for en gjentakelse av det som skjedde for to år siden, da Hødd rykte ned fra eliteserien etter siste kamp på Lerkendal. Denne gang vil fallet bli så langt mer smertelig. Det samme som å rykke ut av toppfotballsjiktet og ned i den bortgjemte bredden i 2. divisjon. Holsvik skadd | Problemene for Hødd begynte allerede lørdag. Stein Holsvik satte seg sjøl utenfor da han fikk en kvist i øyet under hagearbeid. Slikt som kan skje, men maksimalt uheldig for laget. Harald Aasland Riise måtte tas ut etter halvtimen p.g.a. problemer etter sjukdom, og baneforhold som slett ikke passet tungvekteren. Tor Arild Haddal ble skadd like før pausen og kom ikke utpå igjen. Rett på keeper... Men Hødd burde ha scoret lenge før. Åpningsperioden var bra, der Arild Sundgot traff tverrliggeren med et innlegg, og ikke minst da Frode Tømmerbakk kom aleine med keeper. Men å sette ballen rett på Erik Holtan gir ikke scoring, og slike sjanser kan ikke et lag som trenger poeng tillate seg å misse på. Likevel gjorde de det en gang til, da Trond Helgesen fikk en gratismulighet etter pausen. Også han skjøt så beint på keeper som det er mulig å få til. Å misbruke slike sjanser er ikke uflaks. Enkle baklengs | Heller ikke er det uflaks når så enkle scoringer får lov å passere bakover. Et frispark ga 0 - 1, her fikk Bård Borgersen uhindret nikke ved borteste stolpe. Seks minutter seinere skjøt Torgeir Rugtvedt enkelt i mål etter at Hødd-back Per Otto Ringstad sendte en tversoverpasning inn på banen. I begge tilfeller var keeper Vagn Scheide Mork for passiv. Odds tredje scoring kom også på dødball, corner som ikke ble klarert. Bengt Sæternes fikk pirke ballen over linja fra en meters hold. Må avgjøre sjøl | - Vi klarte ikke å samle laget, det ble altfor mye en og en-spill, sa lagkaptein André Nevstad. Som før kampstart fikk overrakt Hødd-supporternes pokal som årets spiller. Det valget var vel neppe særlig vanskelig. André sleit det han klarte denne gang også, men Odd hadde lagt vekk sine fiksfakserier og spilte kontant og aggressiv fotball på blautmyra. Og de var mye sikrere bakover enn det Hødd var. Heimesvikt | Hødd har sviktet på heimebane i høst. Det kan bli lagets skjebne. Fire av de fem siste heimekampene endte uten poeng for laget som vanligvis tar godt med poeng på høsttung Høddvoll-matte. Nå må de igjen vise seg fra sin aller beste side på bortebane, mot et lag som fortsatt har en teoretisk sjanse til å bli nummer 3. Med en klar heimeseier i siste kamp, og flaks med de øvrige resultatene, kan Byåsen ende på kvalik-plassen. Superhelg for Vika | Spjelkavik har fått en drømmestart på årets sesong, som ingen på forhånd kunne håpe på. Denne helga fortsatte seiersfesten for Vika-jentene. To seiere på to kamper fører laget opp på en 3. plass på tabellen. - Poengene vi har kapret nå i starten er uhyre viktig for oss. alle kampene vi har spilt til nå har vært jevne og bikket vår vei, snart kan denne trenden snu seg, så da er det viktig at vi har sanket flest mulig poeng, sa en lettet Vika-trener Gunnar Hagen etter søndagens knappe seier over Ski. Fulgte hverandre som skygger | En klisje som aldri kan brukes for ofte når Vika spiller seriekamper, er at lagene følger hverandre som skygger gjennom hele kampen. Spesielt lørdagens oppgjør mot Skjeberg var jevn. Ikke før mot slutten klarte Vika å tilrive seg et overtak på gjestene fra Østlandet. To straffekast, begge signert Marit Davik, gikk inn og dermed var to-målsseieren sikret. Stord neste | Søndag er det klart for nok en hjemmekamp for Vika. Da er det Stord som gjester Fagerlihallen og til den kampen er det en del ting som må rettes på. - Kampen mot Ski er nok den dårligste forsvarskampen vi har levert så lang denne sesongen. Vi var svært passiver og ble ikke aggressive nok. Men dette er ting vi kan justere på, sa Gunnar Hagen. Bestemor på flukt med barnebarnet | - Å ta barnet fra foreldrene på det grunnlaget som her er gjort, ville aldri skjedd for eksempel i Oslo. - Ingen skal få ta gutten fra meg! Jeg reiser ikke heim med barnebarnet mitt uten forsikringer om at jeg får beholde gutten. Konstant i frykt | - Jeg er livredd for hva som kan skje, vedgår kvinna fra sin nødhavn på Sørvestlandet. Hun lever i konstant frykt, fortvilet over situasjonen og over et system hun mener er altfor firkantet. Hatt det vanskelig | - Hvorfor kan ikke besteforeldre få lov til å ta seg av barnebarna når foreldrene får problemer? Jeg har mitt eget hus og god plass til barnet. Økonomisk skal jeg også klare det. Det må da være til beste for barna at de blir tatt hånd om at familien, mener 48-åringen som selv har fostret fire barn. Tok ungen og reiste | - Vi ble lovet av barna skulle få være sammen i fosterheim mens anken ble behandlet. Etter bare fjorten dager ble løftet brutt. Nå bor bare de to yngste sammen, forteller bestemora. Hun vedgår at tilliten til barnevernet er laber etter det som tidligere har skjedd. I de beste hender | Barnet synes å være i de beste hender. Ifølge Haugesund avis, som omtalte saken lørdag, er gutten en sprudlende ett-åring som tydelig er glad i bestemora si. - Kjenner du til at bestemora er på flukt med barnebarnet sitt? Det sier advokat Harald Rape, som representerer den 48 år gamle bestemora fra Sunnmøre. På vegne av bestemora og barnets foreldre har han brakt saken inn for rettsapparatet med begjæring om at vedtaket fra fylkesnemnda i Møre og Romsdal blir omgjort. Spennende lokaloppgjør | Lokaloppgjøret mellom Volda og Stordal ble dramatisk til siste slutt. For etter at Stordal åpnet best, og vant de to første settene, kom hjemmelaget tilbake. I det siste settet fulgte lagene hverandre til 13 - 13, før Stordal greide å avgjøre kampen. - Jeg må innrømme at det var bittert å tape. Laget har fått altfor liten treningstid sammen før sesongstart. Hadde vi vært mer samspilt, ville vi ha vunnet denne kampen, sier Volda-trener Roy Inge Råheim. Rutine avgjorde | Råheim har selv vært trener for Stordal i fem år, og kjenner laget godt. Han var derfor klar over at Stordal er sterke når en kamp avgjøres i siste sett, og det gis poeng på alle ballene. Uten trener | Og mens Voldas spillere hang med hodet etter tapet i 1. divisjons-debuten, jublet Stordal-spillerne. De sikret seg seier i første kamp, på tross av at treneren ikke hadde anledning til å følge laget sitt. Trent for lite | Volda stiller denne sesongen med flere nye spillere. Både Pernille Rakvåg og Margrete Sørensen har erfaring fra eliteserien, og viste i gårsdagens kamp at de vil bli viktige for Volda fremover. Gir seg som AaFK-trener | Geir Hansen skulle opprinnelig trene AaFK ut 2002-sesongen, men gir seg allerede etter årets sesong. Denne uhyre godt bevarte hemmeligheten fikk AaFK-spillerne vite mandag kveld. - Det er ting jeg vil gjøre i livet mitt som ikke er forenlig med det å være heltids fotballtrener. Jeg ønsker å gå en tur på kafé uten å få høre fra alle kanter hvor fordømt dårlige AaFK er, jeg ønsker å ha mer fri i helgene og jeg ønsker å ha mer enn en drøy ukes sommerferie. Jeg er 29 år gammel, og har kommet til at jeg vil ta en liten pust i bakken på dette stadium i livet mitt. Men fotballen blir jeg aldri kvitt, sier en svært åpenhjertig Geir Hansen til Sunnmørsposten. - Men hvorfor skrev du under en treårsavtale med AaFK i fjor høst, for så å bryte den allerede nå, Geir? - Jeg var i sterk tvil da jeg sa ja til AaFK i fjor. Det visste også klubbledelsen, og derfor ble vi enige om at jeg kunne få anledning til å kutte ut etter årets sesong dersom jeg følte det slik. Og det gjør jeg nå. Jeg har drevet med fotball hele livet mitt, og føler et sterkt behov for å gjøre noe annet akkurat nå. Jeg kan tenke meg en sivil jobb noen år, før jeg satser for fullt igjen på min trenerkarriere. Husk på at selv om ti år vil jeg være en ung fotballtrener, og det skremmer meg litt. Jeg trenger litt ballast i livet mitt, impulser utenom fotballmiljøet. For fem-seks uker siden skrev Geir Hansen et brev til klubbformann Arne Aambakk og sportslig leder Reidar Vågnes, der han listet opp en del ting som gjorde at han ba om å bli fristilt fra kontrakten med AaFK etter årets sesong. Han hadde så et møte med Aambakk og Vågnes, og Hansens brev ble lagt fram for AaFKs styre. Og det endte med at styret aksepterte Geir Hansens oppsigelse. Selv om styret i utgangspunktet ønsket å legge forholdene til rette slik at Geir kunne fortsette. - Jeg slutter ikke fordi jeg mistrives i AaFK, og jeg slutter ikke fordi SIF pr. i dag er foran oss på 2. divisjonstabellen! Jeg har hatt en flott tid i AaFK, og jeg er faktisk ganske godt fornøyd med måten vi har spilt på og poengsankingen vår i år. Jeg ønsker rett og slett å stå fritt til å gjøre med livet mitt det jeg selv ønsker. Akkurat nå føler jeg meg litt "lost", og det er ingen god følelse. Geir vet selv ikke hva han skal bedrive etter at årets sesong vel er unnagjort. - Kanskje jeg begynner på skole, kanskje jeg finner meg en sivil jobb. Men i tillegg kommer jeg til å jobbe med fotball - og aller helst vil jeg jobbe med yngre spillere som virkelig ønsker å bli gode. Ønsker å bli best! Her i Ålesund må vi satse på å bygge opp unggutter til å bli gode nok for tippeligaen. Så selger vi dem for en god penge etter først å ha fått benyttet dem noen år på våre beste lokale klubber, og bruker salgssummen til å fostre fram nye gode fotballspillere. Og jeg mener at talentene finnes i rikt monn her i distriktet, vi må bare ta vare på dem og gi dem de rette rammebetingelser. Blir i Ålesund | - Hvor går turen nå? - Nå tror vel alle at jeg skal tilbake til fødebyen Trondheim, men det stemmer ikke nødvendigvis. Jeg har faktisk et sterkt ønske om å bli boende i Ålesund i noen år til. Jeg har samboer fra Ålesund, og jeg føler ikke at jeg er kjent i byen og i distriktet i det hele tatt etter snart tre år her. Jeg har gått i Kongens gate kun to ganger en lørdag formiddag siden jeg kom hit, jeg har vært én gang på Sukkertoppen, og det er for dårlig. Det er ikke normalt! Jeg ønsker nå å være en vanlig borger i byen uten de voldsomme forpliktelsene en trenerjobb for AaFKs A-lag fører med seg. Jeg er nå på jobb-jakt, og håper at noe interessant dukker opp, sier Geir, og slår ut med armene for 20. gang. - Egentlig så hadde jeg passet som journalist! Jeg liker å skrive, spesielt da om sport. Men også om andre ting, jeg føler ikke at jeg er helt sportsidiot heller, sier han ettertenksomt. Flagget til topps? - Hvordan blir din sorti som AaFK-trener? - Forhåpentligvis slutter jeg med flagget til topps. Jeg nærer et brennende ønske om å føre AaFK til 1. divisjon i år, og det kan vi klare. Jeg tror faktisk at vi kan tåle et par tap i høst og fortsatt vinne avdelinga, men det er det ikke mange andre i klubben som mener, tror jeg. Jeg merker at miljøet på Kråmyra begynner å bli litt stresset nå fordi SIF bare vinner og vinner. Men vi kan ikke gjøre noe med hva SIF foretar seg, vi må bare sørge for å være gode nok selv. - Hvem blir din etterfølger som AaFK-trener? - Det er ikke mitt bord, for å si det slik. Men klubben må selvsagt foreta et valg om de ønsker å videreføre den spillestil jeg og Bård Wiggen har stått for, eller om de ønsker å innføre en spillestil mer lik den landslaget har. Dersom AaFK-ledelsen ønsker å fortsette med samme spillestil som nå, tror jeg at klubben må lete utenfor Sunnmøres grenser etter sin nye trener. Dersom AaFK skal forsøke seg med mer Drillo-inspirert fotball kan eksempelvis SIFs Svein Slinning være et godt valg. Han har meget gode resultater i sin klubb, men SIF spiller en helt annen type fotball enn det AaFK nå gjør. Men jeg er ydmyk nok til å innse at det slett ikke er sikkert at min fotballfilosofi er den eneste saliggjørende. Kanskje en ny spillestil hadde vært av det gode for AaFK nå? Jeg bare spør. Geir Hansen innrømmer at han foreløpig ikke har angret et sekund på sitt valg. Tippeligatrener | - Jeg velger å gi meg som heltidsansatt A-lagstrener nå, men jeg tror helt sikkert at dette kun er snakk om en kjærkommen pause. Jeg ønsker å bli trener for en tippeligaklubb på sikt, men jeg har veldig god tid. Husk på at jeg har vært fotballtrener siden jeg var 20 år, sier Geir, og ramser opp sine engasjement i Rosenborg, Kolstad, Ranheim og Strindheim. - Jeg har vært med på å trene fram nesten 30 juniorlandslagsspillere i Trondheim, og nå har jeg svært god lyst til å jobbe med yngre talenter her i Ålesund en periode. Men dette blir bare en bi-jobb, jeg må jo finne på noe å gjøre slik at jeg har til salt i suppa også. - Hvilke tabber har du gjort som AaFK-trener, føler du? - Det er én ting jeg angrer på, og det er at vi satset på høyt press mot Clausenengen på Kråmyra. Vi undervurderte kristiansunderne, og fikk svi voldsomt med et stygt 1 - 5 nederlag. Den tabben tenker jeg på annenhver dag, og det irriterer meg grenseløst! Det var mitt livs tabbe som fotballtrener. Vurderer å boikotte skolestart | Tretten foreldre på Skothaugen vurderer å ikke sende seksåringene sine til Blindheim barneskole dersom ikke Ålesund kommune gjør noe for å sikre skolevegen til barna. - For de fleste barna er skolevegen tre kilometer lang. I tillegg må de krysse en av de mest trafikkerte vegene i distriktet. Der de må benytte et trafikklys som er farlig fordi det kommer svært overraskende på bilistene, skriver foreldrene i et felles brev til Ålesund kommune. Det er kommunes praksis at de elevene som har rett til fri skyss må gå til nærmeste busstopp. For barna som bor øverst på Skothaugen, er dette 1.4 kilometer. Det går heller ikke an å basere seg på at tretten foreldre skal komme seg inn på vegen i morgenrushet, mener foreldrene. - Vi ser så alvorlig på dette forholdet, at dersom ingenting blir gjort før skolestart, må vi se oss nødt til å la være og sende barna våre på skolen, skriver foreldrene i brevet til kommunen. E-stoffene skal bort fra bakverkene | De såkalte E-stoffene blir gradvis fjernet fra bakervarene. Det foregår en kontinuerlig prosess med stadig mindre bruk av E-stoff, sier bakermester Reidar Kjersem i Ålesund. Før helga kjøpte Hildur Rødstøl et julebrød i ett av varehusene i byen. Brødet har ikke ligget over fra jul; det er et bakverk som kommer i butikkene hver uke som noe godt til helga. Hennes ærende er at innholdsdeklarasjonen opplyser at brødet inneholder ni E-stoffer. Slik mat vil hun ikke spise. - Jeg kunne ønske det gikk an å få kjøpt julebrød uten E-stoffer både til jul og ellers i året, sier hun som representerer Naturvernforbundet i Ålesund. E-stoffene har forskjellige virkninger i deigen, og Hildur Rødstøl tror ikke at stoffene blir brukt for å forhøye kvaliten på varene. Snarere blir de brukt for å produsere billigere brød enn uten slik tilsetting. Folk som er plaget av allergier, kan fort reagere både på farge og annet. En brosjyre over næringsmiddeltilsettinger klassifiserer sju av stoffene i julebrødet som uskadelige, mens to av dem kan gi reaksjoner hos allergifølsomme personer. Bakermester Reidar Kjersem opplyser at E-stoffene er på veg ut. Dette skjer selv om de ikke er farlige. Men det blir arbeidet med å gå bort fra dem. - I tida er det signaler om at vi skal gå bort fra E-stoffene og å bruke produkter uten E-stoffer. I noen produkter er disse stoffene borte og i andre er de under utfasing. Det er våre råvareleverandører som bruker E-stoffer, men de har tatt fatt i dette og går over til andre ting, opplyser Reidar Kjersem. Anita Nyhagen fekk "årets gapskratt" | Med stående applaus fra 1.100 publikummere i det store sirkusteltet ble Anita Nyhagen fra Vågstranda utropt til "Årets Gapskratt" og fikk tildelt den gjeveste prisen da den humørfylte festivalen i Tresfjord ble avslutta sent lørdagskvelden. Prisen fikk hun for sine eminente monologer. Men også flere enn Nyhagen, som for øvrig representerer Vike UL, ble tildelt priser for sine eskapader på scena under denne, den tredje Gapskrattfestivalen i Tresfjord. Ingrid Hjelle og Therese Brunstad fra Molja Revyteater i Ålesund gjorde gjennom sin utsøkte vise "Røyk eller ikkje" seg fortjent til prisen for beste vise. En populær utnevnelse blant det sunnmørstalende publikum. De godt tusen gapskrattende publikummerne fikk videre se at Tresfjord ULs Anne Øvstedal Iversen tok ekte hjemmeseier da hun for framføringa av "På nett", fikk førsteprisen for beste monolog. Publikumsjuryen hadde ellers funnet ut at Lånke-revyens representanter hadde festivalens beste skjets i "Bufrias og Gudrun". Også en representant fra Norsk Revyfaglig Senter kom frem på scena etter at finaleinnslagene var presentert, og hun kunne overrekke Anne Øvstedal Iversen en ærespris fordi hun gjennom sin vinnermonolog hadde fått med seg alle de kriterier som skal til for å ha en skikkelig monolog; at temaet var aktuelt og at det opptar nærmest alle. Det gjorde til fulle "På nett" som omhandler eldres utfordringer med tanke på databruk, eller misbruk. Men det var også annen underholdning enn selve finalene på lørdagskvelden. Vestnes Storband hadde sin avdeling, likeså fiolinvirtuosen Ola Kvernberg og trekkspilleren Heine Bugge. En ekstra ros til gapskrattkonferansieren Gunnar Ødegård som gjennom samtlige revykvelder har gjort en prikkfri jobb. Også regiassistenten, eller "vevkjerringa" som tittelen hennes er, Aase Bjørg Alme, ble tildelt blomster for det store arbeidet hun hadde lagt ned i festivalens kulisser. Og med teppefallet i sirkusteltet sent lørdagskvelden, var det bare å avrunde Gapskrattfestivalen i restaurantteltet utover kvelden og natta. Der benka godt over 500 festivaldeltagere seg, og mellom dem var både prisvinnerne og dyktig slitne arrangører. Festivalgeneral Terje Øvstedal var glad: - Nå skal jeg senke skuldrene. Skikkelig morsomt at alt klaffer slik det har gjort, over 2.000 har vært innom sirkusteltet under revyfremføringene og mange har deltatt på kursa våre undervies. Det er et stort apparat å arrangere denne festivalen, hele bygda, minus de på trygdeheimen kanskje, har stilt opp som funksjonærer og medhjelpere, og da er det godt å lykkes, sier en sliten, men glad Øvstedal. Milliardæren - og resten av rikfolket | I 1997 gikk Pan Fish på Oslo Børs. I dag er selskapet nesten like verdifullt som resten av de børsnoterte sunnmørsbedriftene til sammen. Suksessen skyldes dyktige forretningsfolk og en god porsjon flaks. Skuta styres av Arne Nore, som har aksjer for over 1,2 milliarder kroner. I Pan Fish-hovedkvarter på St. Olavs plass i Ålesund er tempoet høyt. Ikke rart for selskapet går som det griner. Kundene strømmer til, og selskapet er på handletur både titt og ofte. Så ofte at sjefen sjøl har problem med å holde styr på hva selskapet eier, og ikke. Aksjespekulantene er hungrige etter selskapets aksjer. Resultatet av det er at kursene går til himmels. Fra vi stiger inn døra og til Arne Nore er klar til å ta i mot oss på sitt kontor, har aksjekursen steget med sju kroner. - Er du klar over på den tiden vi måtte vente, ble du 25 millioner rikere?, prøver vi oss. - He, he. Dere må ikke glemme at dette bare er papir, belærer Nore oss. Det har han rett i, men sedlene i våre lommer er også av papir. Vi vil vite mer om hans rikdom. - Skulle jeg solgt mine aksjer i dag, ville det resultert i et kursras. Så verdien er ikke reell, men for all del, jeg har penger så jeg klarer meg, svarer Nore. - Hva er forskjellen på å ha 100 millioner og en milliard? - I en milliard er det en null mer. Det er forskjellen, gliser Nore, smatter på sigarilloen og legger til: - Vi som har drevet med dette i årevis, er ikke opptatt av millionene. For oss er det resultater i forretningen som teller. Dersom det var gevinsten i egen lomme som var vår drivkraft, ville det gått på hodet rimelig fort. - Det må da være betryggende å ha sikret framtida til både deg og din familie? - Det er klart. Uansett hvordan det skulle gå, så vil vi jo sitte igjen med noe. At flere av det andre i ledelsen har skaffet seg store aksjeposter, er også bra. Både for dem selv og for selskapet, sier Nore. Han kan vise til en hel korridor med papirmillionærer. I tillegg kommer alle de andre sunnmøringen som har satset på Pan og gjort det godt. - Mange kom tidlig inn, og vil med salg kunne ta ut en eventyrlig gevinst. I tillegg har vi alle småsparerne som har satset mindre beløp. Også disse har på sin måte blitt rike. Om det er tilfredsstillende? Klart det er det, sier Nore. Flere av meglerhusene i hovedstaden har brent seg på sine spådommer om Pan Fish sin utvikling. First Securities er kanskje det meglerhuset som har følgt Pan Fish nærmest. Torsdag ville ingen der antyde hva kursen blir ved juletider. - Vi har kastet vår vurdering, og vil nå utarbeide en ny, sier strateg Petter Hermanrud. Derfor vil han ikke uttale seg noe om aksjekursen. Med andre ord er deres antakelser alt innhentet av kursutviklingen. Da er Arne Nore sitt svar enklere å forholde seg til, når vi spør om vi vil se 300 tallet før årsskiftet. - Det er ikke usannsynlig, gliser han og lener seg godt tilbake. Skulle det skje, vil Sunnmøre har godt over 100 Pan-millionærer. Åpenhjertig og ydmyk Hulsker | - Det har ikke akkurat vært morsomt å komme i slikt negativt fokus. Likevel skal ikke oppstyret få meg til å glemme arbeidsoppgave nummer en, nemlig å kjempe meg tilbake på laget og gjøre alt for at Molde FK snur trenden og begynner å vinne kamper igjen! Dette forteller MFKs talentfulle angrepsspiller Bernt Hulsker til Sunnmørsposten. Til nå har media blitt møtt med "ingen kommentar" fra det lynraske angrepsesset, nå mener han at tida er inne for å si noe om det han har opplevd de siste dagene. Den tidligere Tomrefjord- og Vestnes Varfjell-spilleren har med ekspressfart spilt seg inn på eliteserielagets første-ellever, men er altså uaktuell i kveldens kamp mot Lillestrøm fordi MFK-ledelsen har ilagt ham bot og en kamps karantene. For å ha frekventert et par skjenkesteder og forlysta seg like etter forrige ukes kamp mot Rosenborg. - Hele saken er uheldig, både for meg og klubben. Vi var flere fra laget som gikk ut denne kvelden, og jeg liker ikke det inntrykket som kan sitte igjen hos folk som kun har lest tabloidavisene, om at jeg var halvvegs beruset på treninga dagen etter. Det er milevis fra sannheten, forteller en litt fortvilet Hulsker. - Nok negativt nå! Han erkjenner MFK-ledelsens rett til å påtale ufordelaktig framferd og har respekt for at klubben ønsker å sette standard for hva som skal tolereres. MFKs visjon om å bli blant Europas lednede klubber og strategiplanen som gir virkemidler til å kunne nå dette målet, støtter han lojalt og fullt opp om. For det MFK minst av alt trenger nå, er intern strid om retningslinjene mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerne, altså spillerne. - Vi har hatt nok motgang og negativ fokusering på oss nå. Tapte kamper, dårlig spill, omstridt kapteinsskifte, strid om omkamp og lite fornøyde benkeslitere må ikke få råde grunnen for lenge. Om kort tid er dette forhåpentligvis historie, og vi igjen kan vinne kamper og stå unisont sammen for å bli best mulig. Jeg godtar derfor straffa lojalt, og skal komme sterkt tilbake, sier hurtigtoget Hulsker, som likevel tilføyer at han ikke er helt komfortabel med at han var den eneste av spillerne som fikk straff. Tar lærdom | Likevel mener han at når det verste oppstyret har lagt seg, bør nok både han som arbeidstaker og MFK-ledelsen som arbeidsgivere ha lært noe. - Jeg skal ta lærdom av dette. Det tror jeg også de andre som var ute i lag med meg og så langt har sluppet straff, vil gjøre. Så håper jeg også at MFK-ledelsen for ettertida ikke utsetter enkeltpersoner for slik negativ fokusering med påfølgende press fra riks- og lokalmedia, før man har fått svelget unna førsteinntrykket i ro og mak. På fredag da jeg fikk vite om boten og karantenen, var både TV og aviser over meg umiddelbart etterpå mens alt kokte i hodet på meg, avslutter Bernt Hulsker. Brakstad spent på LSK-kampen | - Jeg er spent på hvordan alt bråket vil gjøre seg utslag under kampen i dag. Under forberedelsene har vi nok vært litt for mye prega av oppstyret, forteller MFK-trener Erik Brakstad. - Jeg skjønner at det kan være vanskelig å holde fokus på arbeidsoppgavene under slike omstendigheter, men håper spillerne makter dette, legger han til. Trener Brakstad kan si følgende om laget til dagens kamp: - Det blir ikke klart før under formiddagstreninga i dag. Det er enkelte usikre moment i forbindelse med skader, derfor kan jeg ikke gå ut med noen oppstilling ennå, sier Brakstad, som i alle fall vet at Bernt Hulsker ikke skal spille. - Men Bernt har jeg veldig stor tro på, egentlig er han uendelig god, så jeg får håpe alt oppstyret legger seg snart slik at han får vist hvor god han er. I lørdagens kamp for 2.laget, der vi vant 7 - 2 mot Dahle, var Bernt både høyt og lavt og ordna fire mål. Det viser noe av det som bor i han. Får han nå bukt med "energilekkasjene" sine, skal det bli skikkelig spennende, avslutter Erik Brakstad. Innbytterne avgjorde for AaFK | I 70 minutter kunne man se et kollektivt kjempegjesp blant tilskuerene på Kråmyra, for så kjedelig var kampen mellom AaFK og Stranda frem til da. Men heldigvis - anført av innbytterne viste heimelaget litt av hva de er gode for i de siste 20 minuttene. Og det var nok til å vinne 3 - 0. Gjestene fra Stranda var tydeligvis ikke ute etter å skaffe seg nye fotballvenner under besøket på Kråmyra søndag. Men de var tro mot sin ultradefensive spillestil, og i 70 minutter av kampen så det ut til at disiplin og beinhard jobbing ville gi resultater. Frem til da slapp ikke AaFK til med den fotballen som nivåforskjellen på lagene skulle tilsi. - Det som skjedde de første 70 minuttene er årsverste av oss. Desidert årsverste!, sa en tydelig skuffet AaFK-trener, Geir Hansen, etter kampen. - Resultatet er greit nok. Å vinne 3 - 0 mot en divisjonskollega er veldig bra, men prestasjonene i kampen er langt fra bra. Så dårlig trodde jeg ikke vi kunne være, legger han til. Få sjanser før hvilen | Kampen forgikk som ventet mest på Strandas banehalvdel, men i den 1. omgangen var gjestene på flere visitter foran Frank Mathiesen i AaFK-målet. Ved disse anledningene var det ikke mye om og gjøre før Stranda-angriperne hadde kommet til avslutning, og tanker om et skrekkscenario for AaFK sitt vedkommende begynte å ta form. Hovedårsaken til det var at det ikke ble produsert nevneverdig av sjanser i den andre enden. Bare fem reelle målsjanser ble notert, men på den annen side burde det være tilstrekkelig til å ha en ledelse ved pause. - Vi klarte ikke å gjøre det som vi hadde avtalt på forhånd. Vi fikk ikke fart på ballen, den kollektive bevegelsen kom ikke, pasningsspillet var for dårlig og overgangene satt ikke. Samtidig fikk vi ikke folk foran Stranda-målet fort nok, og de gangene de var der var innleggene for dårlige, forklarer Trond Fredriksen, banens dominerende spiller. Til tross for lett sykdom de siste dagene løp han mye og la ned en imponerende innsats. Han var kreativ i pasningsspillet og forsøkte virkelig å skape noe. Hadde flere av AaFKs mannskap tatt hans eksempel til etterfølgelse ville nok kampen sett annerledes ut. I stedet lot de taktiske Stranda-spillere trekke ned tempoet, AaFK ble presset til å spille pasningene sidelengs, og ble dermed møtt av en kompakt Stranda-mur når de nærmet seg gjestenes 16-meter. Innbytterne scoret | I pausen hevet trener Hansen stemmen til sine spillere, samtidig som han satte inn Ole Johnny Ødegaard for Roy Magne Sunde. Begge deler hjalp. AaFK fikk flyttet mannskapet høyere, de varierte mer i oppspillsvariantene, og det ble mer bevisste forsøk på hurtige overganger. Sjansene kom, og det ble tydeligere og tydeligere at AaFK til slutt ville få uttelling. I det 71. minutt fikk de hull på byllen. På et langt overlegg stod Ole Johnny Ødegaard plutselig helt alene på bakerste stolpe, og headet utagbart forbi Stranda-keeper Thomas Hove. Hove hadde da vært igjennom en periode med mer enn nok å gjøre, og holdt til da Stranda inne i kampen. 14 minutter senere var det en annen innbytter, Glenn Hartmann, som var frempå. Etter en rask kombinasjon mellom Fredriksen og Nils Ottar Sandø havnet ballen i bena på Hartmann, som var noe heldig da han gled forbi to Stranda-forsvarere. Vel forbi var det ingenting å si på avslutningen. Knallhardt opp i keepers høyre kryss fra 16-meteren. To minutter på overtid var det duket for Erling Ytterland-scoring. Før den tid hadde han bedrevet resultatservice, ved å stjele mobiltelefonen til Sunnmørspostens fotograf da han var ute for å ta corner. - Vi leder 1 - 0, rakk han å melde inn til redaksjonen før corneren ble lagt. Men tilbake til scoringen | - "Yttis" driblet seg innover langs 16-meteren og scoret med et hardt skudd. Dermed kom kunne AaFK innkassere tre viktige poeng i tetstriden. - De som kom inn i løpet av kampen var gode i dag. Nils Ottar Sandø var veldig bevegelig, Ole Johnny Ødegaard viste at han virkelig var spillesugen, og Glenn Hartmann scoret et viktig mål. Men som sagt var prestasjonene for dårlige i dag, og vi må spill betydelig bedre skal vi være reelle utfordrere til serieleder SIF, sier Hansen. Neste helg må AaFK vente seg tøffere motstand, i bortemøtet med Træff | - Vi har mye å gjøre før neste helg, sier Hansen ettertenksomt. Mot Træff må da også klare seg uten Erling Ytterland. Han pådro seg sitt tredje gule kort for sesongen. Jazz og heite hjerter | Molde: Jazz er en viktig del av livet til ekteparet Liv Hovden og Ole Torbjørn (Tobben) Drejer Farstad. De traff hverandre på en jazzklubb, giftet seg under jazzfestivalen for 16 år siden - og er aktive i jazzmiljøet i Molde. - Jeg har vært tilstede på samtlige festivaler siden starten i 1961. Blant annet fikk jeg oppleve den legendariske tenorduellen mellom Dexter Gordon og Sony Stitt i 1963. Den dag i dag husker jeg nøyaktig hvor jeg stod på Alexandra. Men den aller største opplevelsen var likevel nattkonserten med Miles Davis i 1984. "Gud sitter i garderoben", sa konferansier Knut Borge, minnes Tobben Drejer Farstad. Selv er han en habil bassist som har spilt på mange av festivalene, stor sett sammen med Arthur Bleiken, samt swingbandet til Martin Vestre. I mange år var han et fast innslag i streetparaden. En gang ble han og kontrabassen slept gjennom Storgata på ei tralle, forteller han og ler. Fra Ørsta | Kona Liv Hovden, opprinnelig fra Hovdebygda i Ørsta, setter også Miles-konserten i 1984 som sitt store høydepunkt. Hun begynte å dra på festival til Molde på slutten av 70-tallet. Bare det vakte oppsikt i heimbygda, minnes hun. Ettersom begge var så involvert i jazzlivet, var det helt naturlig at de valgte å gifte seg under en festival. Det skjedde 26. juli i 1984. Liv forteller at det var et såkalt frokostbryllup. Etter at de hadde vært hos sorenskriveren, var det mottakelse med levende jazzmusikk, kanapeer og champagne på Alexandra Hotell. - Miles Davis bodde på det samme hotellet. Men han kom ikke ned for å feire sammen med oss. Det var dårlig gjort, ler Tobben. "Hot Hat" | Fortsatt er det mye jazz i livet deres, selv om de begge er blitt alvorlig bitt av golfbasillen. Begge er med i Molde Jazzmusikerlaug, som driver jazzklubben "Hot Hat" i Molde. Her skal de være vakter noen kvelder denne uka, dessuten har Tobben noen spilleoppdrag. Men de har selvsagt satt av tid til å høre på mye musikk. Selv ser Liv Hovden fram til konserten med Palle Mikkelborg onsdag i Molde domkirke: - Palle Mikkelborg er min store helt. For ti år siden mistet jeg et barnebarn. En måned seinere var det jazzfestival, og jeg gikk på en konsert med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen i Idrettens Hus. Det ble en utrolig sterk opplevelse. Musikken traff meg så hardt og inderlig den kvelden. Det hele virka nok ekstra sterkt på grunn av den sinnsstemninga jeg var i fra før. Etter at konserten var over og publikum hadde gått ut, ble jeg sittende lenge igjen i salen mens jeg lot tårene renne. Til slutt kom også noen venner av meg og satt sammen med meg. Det ble en helt spesiell opplevelse på både godt og vondt, minnes Liv Hovden. Kritisk | Selv om begge er jazzveteraner og Molde-patrioter, har spesielt Tobben Drejer Farstad vært kritisk til den kommersielle retninga som Moldefestivalen har tatt de siste åra. Han liker dårlig at sponsorer og markedskreftene har fått så mye å si. - Jeg liker ikke at byen er full av salgsboder som bare selger juggel. Og jeg har vært negativ til et festivalprogram med artister som ikke har noe med jazz å gjøre. Ja, de har jo til og med engasjert musikere, som Bob Dylan, som er en selvutnevnt jazzhater. Hva har slike som ham på en jazzfestival å gjøre, spør Tobben Farstad. - Så du var ikke på Dylan-konserten på Romsdalsmuseet? - Jo, det var jeg. Jeg liker ham godt, jeg! Lyspunkt | Tobben Farstad ser likevel store lyspunkter for framtida til festivalen i årets program: - Det er nå ei markant dreining mot jazz igjen. Det er dessuten mye ungt, noe som er svært positivt. Og mest gledelig av alt: Det er jazz i Molde også utenom festivalen. I mange år var det ikke det. Nå har vi derimot levende jazz hver eneste lørdag året rundt på "Hot Hat", skryter Tobben Drejer Farstad. Slutt for Nevrohjemmet til sommeren | Bekrefter avvikling | Risikoanalyse siste håp | Nevrohjemmet rehabiliteringssenter har fått beskjed fra helsedirektøren om å stenge til sommeren. Wenche Eikrem Måseide, seksjonsleder ved Nevrohjemmet rehabiliteringssenter, her avbildet på aktivitetsstua. Nevrohjemmet sto ferdig 17. september 1977. MS - rammede, også unge, hadde helt fram til da vært innlagt på eldreinstitusjoner. Foto: June R. Johansen | Les hele denne saken i Sunnmørspostens papirutgave fredag | - Vi har fått beskjed om at vi skal stenge til sommeren, sier Wenche Eikrem Måseide, seksjonsleder ved Nevrohjemmet rehabiliteringssenter i Ålesund. Flere ansatte har sluttet eller er i ferd med å slutte, på grunn av de dystre framtidsutsiktene til senterets videre eksistens. Styret i Helse Møre og Romsdal har ikke fattet noe vedtak på tidspunkt for når tilbudet ved Nevrohjemmet skal opphøre. Det styret har vedtatt er at det ikke skal legges ned før kvalitative tilbud på Fyikalsk medisin i Ålesund og ved Nevrologisk avdeling i Molde blir etablert. Dessuten skal det foreligge en risiko- og sårbarhetsanalyse før tilbud kan opphøre. Les også: - Har gitt oss et pusterom | Les også: Utsatte nedlegging av Nevrohjemmet | Les også: Lønnsfest for helsesjefene | - Planen er å avvikle når ferieeaviklinga starter, bekrefter administrerende direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal. Arbeidet med ROS-analyse foregår i disse dager. Nevrohjemmet er det eneste rehabiliteringstilbudet til MS-pasienter i fylket. Også pasienter med andre alvorlige, kroniske lidelser får rehabilitering her. - Det er jo trist for pasientene. En del pasienter uttrykker ønske om å slippe å bli innlagt på sjukehus, og sier de ikke ser for seg å benytte det tilbudet. Mange pasienter har også ringt siste måneden, bekymra over hva som skjer med tilbudet deres, sier seksjonsleder Måseide. Hvis ikke ROS-analysene slår sprekker i administrasjonens plan, vil de 14 plassene forsvinne, og bli delvis erstatta med fire senger på Ålesund sjukehus og fire på Molde sjukehus. Les hele denne saken i Sunnmørspostens papirutgave fredag | Vitner så mann forlate utested etter skyting | Oslo (NTB): Vitner har forklart til politiet at de så en mann i slutten av 20-årene forlate utestedet Fugazi i Oslo etter at det ble løsnet løsskudd på dansegulvet natt til fredag. - Vi ønsker ikke å gå ut med så mange detaljer ennå. Det vi kan si er at det ikke er en norsk-etnisk mann, og at mannen trolig er 35 - 30 år gammel, forklarer politiadvokat Tone Bysting ved Sentrum politistasjon i Oslo til NTB. Politiet har ikke funnet våpenet som ble brukt, men har sikret seg 5 - 6 tomhylser. De kan derfor fastslå at det var løsammunisjon som ble brukt, men Bysting understreker at saken ikke er mindre alvorlig av den grunn. - Det er likevel for tidlig å si hvilke paragrafer som kommer til anvendelse. Vi må blant annet finne ut hvorfor den som skjøt, valgte å ta med seg et våpen på byen, forklarer hun. Etterforskningen fortsetter med flere vitneavhør og gjennomgang av innholdet på overvåkingsvideoer. - Vi har også fått inn en video fra et vitne, og den skal være tatt opp et par minutter før skytingen, sier politiadvokaten. Kort tid før skytingen ble en person pågrepet i forbindelse med at det ble kastet stein mot utestedet i Tordenskiolds gate. - Det er klart at det er noe det er interessant å se nærmere på, og så må etterforskningen avdekke om det er en sammenheng mellom de to hendelsene, sier Bysting. (©NTB) | Nordvest slipper unna stormen | Regn, sludd og snø | Tordenvær | Mye vind på kysten | Endelig en gladmelding fra meteorologene for Nordvestlandet - både Sunnmøre og Nordfjord slipper unna uværet som er ventet fredag. Slik lavet snøen ned over Oslo-området tidligere i uka. Fredag er det ventet storm på sørvestlandet. Foto: Varfjell, Fredrik (Scanpix) | Stormer og lavtrykk har stått i kø for Nordvestlandet de siste ukene, men denne gangen slår uværet til lengre sør. Fredag ventes full storm fra Lindesnes og vestover, samt i Trøndelag. For Møre og Romsdal sin del ligger det an til øst og sørøst bris, med frisk bris utsatte steder fredag. For det meste må det regnes med skyer, og om kvelden blir det noe snø og sludd - men ellers oppholdsvær. Alltid oppdatert værmelding: Slik blir været der du bor | Det blir noe kraftigere vind lenge sør i Sogn og Fjordane utover fredag kveld, med vindstyrke på opptil stiv og sterk kuling på kysten lengst sør. Også her blir det enkelte snøbyger, som kommer som sludd ved kysten. Temperaturene vil for det meste holde seg rundt null grader. Et nedbørsområde var torsdag kveld på vei østover og hadde allerede nådd Telemark og områdene vestover. Nedbøren kommer først som snø, så som regn ved kysten, forteller vakthavende meteorolog Mariann Foss ved Meteorologisk institutt til NTB. Mange steder i innlandet har sludd i vente. I løpet av noen timer torsdag kveld var det ventet mellom 10 og 15 millimeter nedbør. Fredag får vi lettere vær da nedbøren er ventet å komme i byger, og det kan også komme tordenvær på Østlandet. - På kvelden blir det oppholdsvær og synkende temperatur, forteller meteorolog Foss. Dermed er det fare for en ny kveld med særdeles glatte kjøreforhold. Nedbør og temperaturer rundt null grader har torsdag gjort kjøreforholdene vanskelig på deler av Østlandet. På kysten var det torsdag kveld varslet sterk kuling og kortvarig liten storm på utsatte steder i Rogaland og Hordaland. - Fredag får områdene fra Agder og vestover nordvestlig full storm utover dagen, forteller meteorologen. Nordover i landet er det ikke ventet de samme nedbørsmengdene som i sør, men på Helgeland er det varslet liten storm på utsatte steder fredag. Promille og feilnavigasjon | Promille | Politiet henlegger sak etter båtulykke på Lepsøyrevet. Ulykkesbåten tok en snarveg (merket svart) i forhold til den merka skipsleia forbi Lepsøyrevet. Foto: Grafikk Kystatlas / Stig Vågnes | Statsadvokaten har besluttet å henlegge saken etter båtulykken på Lepsøyrevet 30. september i år, der tre personer omkom. Les også: Tre omkom etter båtforlis | Bakgrunnen for at saken henlegges, er at politiet mener at den som førte båten, selv omkom i ulykken. - Årsaken til ulykken synes å være at båten ble ført ut av kurs og ut av leia, slik at den traff et gammelt sjømerke (varde) ved Gamlemshaug, opplyser politiet i en pressemelding. Les også: - Traff umerket grunne | - Personen som en antar førte båten var moderat påvirket av alkohol, opplyser politiadvokat Maria Vike i Sunnmøre politidistrikt. Etter det smp.no kjenner til skal båtføreren ha hatt en promille på 1,3. - Det kan jeg ikke kommentere, men det jeg kan si er at promillen var over det som er lovlig på sjøen. Men båtføeren var ikke overstadig beruset, sier Maria Vike til smp.no. Hun vil ikke si noe om hendelsesforløpet ut over pressemeldingen, men bekrefter at det var redningsvester tilgjengelig i båten. Ifølge redningspersonell ble disse ikke brukt. Les også: - Hørte rop om hjelp | Åpnet Farstad-simulator | Statsminister Jens Stoltenberg åpnet i natt norsk tid Farstad Shippings nye offshore simulatorsenter i australske Perth. Statsminister Jens Stoltenberg tester ut Farstad Shippings nye offshore simulator i Perth. Foto: Geir Ove Harnes / Scanpix | Senteret skal være det største og mest avanserte offshore simulatorsenteret i verden for marine operasjoner. - Åpningen av Farstad Shipping Offshore Simulation Centre er en milepæl for Farstad Shipping. Senteret er ikke bare en storstilt investering i våre ansattes kompetanse og sikkerhet, men også et bevis på den kunnskapen som befinner seg i den maritime klyngen på Nordvestlandet, sier administrerende direktør i Ålesund-rederiet, Karl-Johan Bakken. Bakken framholder at senteret er et resultat av det tette samspillet mellom flere aktører i den maritime klyngen på Nordvestlandet. Sterke maritime tradisjoner og en lokal satsing på innovasjon, forskning og utvikling har skapt et fundament for global satsing. - Treningssenteret i Australia har blitt til etter et tett samarbeid mellom Høyskolen i Ålesund, Farstad Shipping og teknologileverandøren Offshore Simulator Centre (OSC) i Ålesund. Farstad Shipping ønsker å være en ledende leverandør av kvalitetstjenester med fokus på sikkerhet, kompetanse og teknologi, sier Karl-Johan Bakken. Treningsopplegget ved senteret i Perth er utviklet i samarbeid med Høgskolen i Ålesund, og kompetansen fra Norge videreføres til instruktørene ved det nye senteret i Perth. Et tett samarbeid mellom OSC, Farstad Shipping og Høyskolen i Ålesund sikrer unik opplæringseffekt. Alle instruktører og kurs ved senteret tilfredsstiller krav til internasjonal sertifisering, og opplæringen holder høy kvalitet. Senteret har ved oppstart 8 ansatte. Oppgang, men fortsatt usikkerhet på Oslo Børs | Oslo (NTB): Etter en ny uke med usikkerhet sluttet hovedindeksen på Oslo Børs fredag med en oppgang på 1,24 prosent til 378,18 poeng. I alt 36 selskap på hovedlisten steg mens 16 falt og 7 sluttet uendret. Selv om mange nå har sterkere tro på eurosonen enn tidligere i uken, er det fortsatt usikkerhet som preger markedene. Selv om færre tror på noe sammenbrudd, er det likevel bred enighet om at de fleste børsnoterte selskaper går et vanskelig år i møte, nær sagt uansett hvor de er notert. Oljeprisen ligger fortsatt godt over 100 dollar og dermed er det lite som tyder på at virksomheten på sokkelen vil bli svekket. Med 108 dollar per fat er det svært mange lønnsomme investeringer som gjenstår. I solselskapet Rec er situasjonen den stikk motsatte. Nedskjæringene og nedgangen i økonomisk aktivitet verden over gjør at land ikke ser seg tjent med å subsidiere denne energiformen lenger. Dermed sank kursen på Rec i Oslo fredag til det laveste nivået noensinne. Selskapet er nå verdt litt over 3 milliarder. Nedturen slår automatisk inn i verdiene til en av storeierne, Orkla, der kursen nå ligger noen øre over 42 kroner. (©NTB) | Skulket klimamøte - dro på safari | Syv stortingsrepresentanter reiste til Sør-Afrika for å følge klimaforhandlingene. I går var fire av dem borte vekk, skriver Dagens Næringsliv. Oskar J. Grimstad | Foto: Staale Wattø | "Vi er på tur i en nasjonalpark og leter etter the big five", skrev Fremskrittspartiets Oskar Grimstad i en tekstmelding til Dagens Næringsliv torsdag. Høyres Gunnar Gundersen og Siri A. Meling og Sps Erling Sande var med på safarien. De norske stortingsrepresentanter er i Sør-Afrika på skattebetalernes regning for å delta på en klimakonferanse i Durban. Men torsdag droppet altså fire av dem møtet og dro på safari i stedet. « Stortinget betaler 63.000 kroner for at Grimstad skal delta på klimatoppmøtet i Durban, opplyser VG. Maskinistforbundet frykter Fredriksen | Døve ører | Nettolønn ikke nok | Har startet | - Dundrer Fredriksen inn i Nordsjøen med billige Kina-båter og utenlandske sjøfolk, er vi ferdige, konstaterer generalsekretær i Maskinistforbundet, Hilde Gunn Avløyp. Hun peker på at norsk sokkel i dag ligger vidåpen og ubeskyttet mot den typen planer som det kan se ut som at John Fredriksen har. Maskinistforbundet frykter at resultatet blir at båtene som opererer i Nordsjøen kan bli tømt for norske sjøfolk. Til forskjell fra Brasil og Australia er det ingen beskyttelse av norske sjøfolk på norsk sokkel. - Vi er veldig ubeskyttet. Vi i Maskinistforbundet har sammen med de andre sjømannsorganisasjonene gjentatte ganger bedt regjeringen om en allmenngjøring av tariffavtalene for sokkelen. Vi krever ikke, slik en gjør det i Australia og Brasil, at det skal være nordmenn som jobber der, men at norske tariffbestemmelser skal gjelde, påpeker Avløyp. Sjømannsorganisasjonene har hittil blitt møtt med døve ører hos næringsminister Trond Giske og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. - Vi i Maskinistforbundet skrev brev om dette i oktober. Vi har ennå ikke fått svar. I møter viser de til nettolønnsordningen og sier at det så langt har gått bra. Hun peker på at dagens nettolønnsordning som sikrer norske sjøfolk jobb innen offshore supply næringen, ikke er i nærheten av å kunne konkurrerer med de lønningene som kan komme med rent internasjonalt mannskap på båtene. - Dersom Fredriksen bygger båter i Kina, registrerer båtene på Kypros og henter utenlands mannskap så har ikke vi en sjans. Vi vil ikke få inn lærlinger og vi vil ikke få inn offiserer. Det vil ramme både norske sjøfolk og resten av den maritime industrien, tror Avløyp. Hun peker at også flere av de etablerte rederiene innen offshore supply det siste året har flagget ut båter og erstattet norske mannskap med utenlandske sjøfolk. - DOF er at av de rederiene som har gjort dette, men det har så langt skjedd i ganske liten målestokk. Men dersom Fredriksen kommer med utenlandske sjøfolk vil hele spillet om kontraktene i Nordsjøen endre seg. - Hvorfor vil ikke regjeringen ta i bruk tariffavtalene? - Så lenge det ikke har skjedd noen stor utskifting av flagg i Nordsjøen, ser de vel ikke behovet. Nå forventer vi at regjeringen slutter å dikidere med problemene Rederiforbundet kommer opp med i denne saken og får på plass en allmenngjøring av tariffavtalene, sier Avløyp. - Ikke overstadig beruset | Beruset | 57-åringen som er siktet etter drapet på Kirsti Slinning i Molde var ikke overstadig beruset, ifølge politiet. Politibil utenfor Hotel Alexandra i Molde da Kirsti Slinning ble funnet død på et hotellrom ved hotellet. Foto: Ekornesvåg, Svein Ove | Mannen ble i går varetektsfengslet i fire nye uker, melder Romsdals Budstikke. Les også: Drapsalarm i Molde | Graden av beruselse har vært et sentralt tema i saken, siden mannen i avhør hevder at han ikke husker noe fra da han var i baren med den drepte og andre kolleger, til han kom til seg sjøl på sjukehuset etter drapet. Les også: Politiet: - Kirsti ble drept | Påtaleansvarlig i saka, politiadvokat Laura Havdal, vil ikke gå ut med eksakt promille, men bekrefter at siktete var beruset. - Han var imidlertid ikke uttalt overstadig beruset. Det var heller ikke den drepte, sier Havdal til avisa. Etterforskningen er nå i en avsluttende fase, og ventes å være ferdig i midten av januar. Ifølge påtaleansvarlig kan saken komme opp for tingretten i begynnelsen av mars neste år. Sunnmøring pågrepet i overgrepssak | Sendte overgrepsbilder | 14 pågrepet | Avhørt | Sunnmøring sendte overgrepsbilder til Helgelandsmann. Illustrasjon | Foto: Stig Vågnes | Politiet bekrefter at en sunnmøring er blant de 15 pågrepne i overgrepssaken som er under opprulling av Helgeland politidistrikt. - Jeg kan bekrefte at en person fra vårt distrikt er pågrepet og avhørt, sier politiadvokat Hilde Haugen ved Sunnmøre politidistrikt til smp.no. Politiet er tilbakeholdne med opplysninger i saken, og det er politiadvokat Jonas Nerdal i Helgeland politidistrikt som uttaler seg til pressen i saken. Han sier at sunnmøringen ble pågrepet etter at det ble funnet overgrepsbilder på mobiltelefonen til en mann i 60-årene fra Helgeland. - Det er funnet materiale på mobilen som er sendt av sunnmøringen, sier Jonas Nerdal til smp.no. Han bekrefter at sunnmøringen er pågrepet og avhørt. - Det er også gjort beslag i forbindelse med pågripelsen. Ellers vet vi ikke hvilken type kontakt det har vært mellom sunnmøringen og vår mann. Vi er ennå tidlig i etterforskningen, sier Nerdal. Nerdal opplyser at 14 personer så langt er pågrepet i ti politidistrikter rundt i landet. Saken hadde sitt utspring i Nerdals distrikt, der en mann i 60-årene er fengslet, siktet for overgrep mot et barn under 14 år. Funn gjort på mannens mobiltelefon har ført til en rekke pågripelser for besittelse og distribusjon av overgrepsbilder av barn helt ned i 4-5-årsalderen. Så langt har det vært fire pågripelser i Nord-Trøndelag politidistrikt og to i Midtre Hålogaland og én hver i politidistriktene Helgeland, Sør-Trøndelag, Sunnmøre, Hordaland, Rogaland, Hedmark, Follo og Oslo. I ytterligere fire politidistrikter jobbes det fortsatt med saken, og Nerdal sier politiet vil komme tilbake med en oppdatert status derfra senere. Bortsett fra mannen i 60-årene som sitter fengslet i Helgeland, er ingen av de øvrige pågrepne fremstilt for fengsling. - De slippes fri etter hvert som vi får gjennomført ransaking, avhør og eventuelle beslag, forklarer Nerdal. Kongsberg: Pågrepet gisseltaker til legeundersøkelse | Kongsberg (NTB): En 34-årig mann som tok flere personer som gisler i en frisørsalong på Kongsberg fredag, er sendt til lege for vurdering. Ingen ble fysisk skadd i hendelsen. Den pågrepne mannen er kjent av politiet fra tidligere, ifølge Søndre Buskerud politidistrikt. Meldingen om gisselsituasjonen kom rett etter klokka 14 fredag ettermiddag. Han skal ha truet to av de ansatte i salongen, som ligger i byens gågate. Politiet rykket ut med bevæpning. Beredskapstroppen ble også utkalt, opplyser operasjonsleder Magne Lie i Søndre Buskerud politidistrikt til NTB. Rett før klokka 16 ble de to siste gislene sluppet ut av salongen, og rundt et kvarter senere ble mannen - som er svensk statsborger med afrikanske foreldre - pågrepet utenfor. - Ingen har kommet fysisk til skade i aksjonen, men gisselsituasjonen ble underveis opplevd som uavklart. Politiet tilkalte store ressurser, og helsepersonell var til stede, forteller operasjonslederen. - Fra hvor jeg står ser jeg elleve politimenn, men det kan godt være flere. Alle er bevæpnet og har på seg skuddsikker vest. Det ser ut som om politiet har kontakt med gisseltakeren gjennom det store vinduet som er vendt ut mot gata, både med blikkontakt og i telefon, fortalte en øyenvitne til VG mens aksjonen pågikk. Pågripelsen beskrives som udramatisk. - Det er uklart om han var bevæpnet, men vi hadde opplysninger om at han hadde et stikkvåpen, forteller operasjonsleder Lie til NTB. Personene som ble tatt som gisler, har fått tilbud om helsehjelp og vil etter hvert bli avhørt av politiet. (©NTB) | Stålhandler fikk seks års fengsel i Drammen tingrett | Oslo (NTB): Styrelederen i et stålhandelselskap med kontor på Lierstranda i Buskerud er i Drammen tingrett dømt til fengsel i seks år for økonomisk utroskap. Mannen er dømt for å ha overført 320 millioner kroner fra selskapet i Norge og fra søsterselskapet i Tyskland til to selskap på henholdsvis Kypros og Isle of Man. Metoden som er benyttet gjennom 15 år er helt enkelt fiktive fakturaer som sikrer at overskudd blir flyttet fra Norge og Tyskland til et skatteparadis før de er beskattet. I domspremissene skriver retten at allmennpreventive hensyn veier tungt ved den aktuelle formen for samfunnsskadelig kriminalitet som har skjedd fordekt og med utvisning av stor oppfinnsomhet når det gjelder å skjule hva som foregår. Oppdagelsesrisikoen var liten og når slike forhold avdekkes, skal det av allmennpreventive grunner reageres med streng straff. Det er Økokrim som har ført saken ved Drammen tingrett. Styrelederen er opprinnelig tysk. Han må også tåle en inndragning på 73 millioner kroner. Økokrim konkluderte sin etterforskning med at mannen alene hadde gjennomført bedrageriene. Selv hevdet han at alle overføringer var betaling for utførte tjenester, noe retten ikke trodde på. (©NTB) | Motorhavari stoppet Marit Strømøy | Abu Dhabi (NTB): Marit Strømøy kjørte godt og lå lenge på tredjeplass i formel 1-racet for båter i Abu Dhabi fredag, men et motorhavari like før mål ødela for henne. Strømøy kjørte for en historisk pallplass, og den hadde hun lenge innen rekkevidde. Hun startet godt og hadde god kontroll, selv etter at et havari på den første runde gjorde at løpet ble delvis stoppet mens banen ble ryddet. Etter at det kom i gang igjen tok ikke Strømøy noen sjanser, men satset på det sikre for å klare en pallplass, men uhellet var ute for den norske jenta like før mål. Motoren takket for seg, og dermed ble det ingen plassering på Strømøy, som hadde alle tiders sjanse til å klatre opp på seierspallen for aller første gang i et formel 1-løp. - Jeg er utrolig godt fornøyd med løpet mitt, for aldri har jeg kjørt bedre. Når jeg ser på listene fra løpet og forstår at jeg kjører like godt som de aller beste, ser jeg virkelig fram til å få en ny motor på plass i båten, for i den neste finalen skal jeg på pallen, sa Marit Strømøy i en kommentar etter løpet. (©NTB) | Ingen løve på Grimstad | Dyr tur | Nyttig safari | Utspilt sin rolle | Frps Oskar Grimstad fikk ikke øye på den mektige afrikanske løven under safarituren i nasjonalparken utenfor Durban. Men han er sterkt kritisk til hvordan klimamøtene har utviklet seg. Frps Oskar Grimstad fikk se fire av de i alt fem mest kjente store afrikanske dyrenen på safarituren under klimatoppmøtete. Men den sør-afrikanske løven fikk han ikke øye på. Grimstad er sterkt kritisk til måten de store klimatoppmøtene gjennomføres på. Foto: Scanpix | - Dette har blitt en klimaindustri. Det er 25.000 akkrediterte til dette møtet i Durban. 10.000 delgater og 15.000 andre. Fra Norge er det alt fra Sametinget til naturvernorganisasjonene som er her nede. Og alle som en kom de hit med fly, ikke akkurat klimavennlig, er beskjeden fra Grimstad. Selv kom han også med fly med en billett som ifølge VG Nett kostet 63.000 kroner. Så dro han sammen med tre andre fra Stortingets energi- og miljøkomité på safari. Reisen for de fire safaripolitikerne kostet til sammen 181.000 kroner. Dagens Næringsliv var dem som meldte om turen. Og da startet bråket. - Det var da voldsomt til greier. Vi får mer oppmerksomhet en nobelpris-utdelingen, sier Grimstad på telefon fra Durban. Han forklarer at de hadde et ferdig avtalt møteopplegg for stortingskomiteen. Da de så kom ned til Sør-Afrika viste det seg at dagen i går var ledig helt fram til et møte med den norske ambassaden på kvelden. Da bestemte de seg for å benytte anledningen til å se på dyrelivet. - For det første så er vi som komité ansvarlige for forvaltningen av naturreservat i Norge, og vi mente det var nyttig å se hvordan de gjorde det i Sør-Afrika. For det andre betalte vi opplegget av egen lomme og vi var tilbake til det avtalte møtet om kvelden, forklarer Grimstad. "Vi er på tur i en nasjonalpark og leter etter the big five", skrev Fremskrittspartiets Oskar Grimstad i en tekstmelding til Dagens Næringsliv. Big five er de fem dyrene løve, leopard, elefant, neshorn og bøffel. - Ja, vi så vel fire. Løven fikk vi ikke øye på, sier Grimstad. De tre som sammen med Grimstad dro ut i villmarken var Høyres Gunnar Gundersen og Siri A. Meling og Sps Erling Sande, som er komitéleder. I dag venter en 13 timer flytur tilbake til Oslo. - I salen der møtet foregår er det en strøm med delegater som går på talerstolen og forteller hvor ille det kommer til å gå dersom vi ikke får satt i verk tiltak mot klimaendringer. Samtidig er det så mange land som deltar her at det er ikke mulig å komme til enighet om noen. Jeg mener disse møtene ikke lenger har noen hensikt. Vi må finne andre måter å gjøre det på, sier Grimstad. Frp er det eneste partiet på Stortinget som ikke var med de brede forliket om kutt i norske klimautslipp. Sulland sikter mot jackpot | Linn Jørum Sulland skal opp til bevis i VM-kampen mot Montenegro fredag. Der jakter Norge på en virkelig jackpot. Linn Jørum Sullands venstreslegge gjør suksess i VM. Fredag møter Norge Montenegro. Foto: Scanpix | - Vi vinner puljen med uavgjort eller seier. Det skal vi gjøre alt vi kan for å klare. Det blir en hard kamp. Montenegro har verdensstjerner i nesten alle posisjoner. Det er vel bare keeperne som er deres svakhet. Montenegro kan også bli litt sur og lei hvis vi løper og løper og de får litt bank. Vi må være harde med dem fra start, sier Sulland. Følg kampen direkte her klokka 20.15 | En gruppeseier fører bare godt med seg for Norge: 1: Slipper å flytte base allerede lørdag. 2: Møter det svakeste laget fra D-gruppen i åttedelsfinale. 3: Slipper en gruppevinner i eventuell kvartfinale. 4: Kan ikke møte tittelforsvarer Russland før finalen. Selv "en-kamp-av-gangen" - Thorir Hergeirsson må innrømme at den listen er hyggelig. Sullands scoringsraid (25 i dette VM) har betydd svært mye for Norge så langt. For tiden ser det ut som Sulland kan gå opp på ni meter og skyte ballen i mål - i blinde. Lagvenninne i Larvik, Kari Mette Johansen, forklarer hvorfor venstreslegga fra Korsvoll er så skarp. - Hun er med på et angrepsspill hun trives med og som legger opp mye for henne. Det er litt som i Larvik, sier Johansen. Sulland er enig. - Jeg får mange gode oppspill og har fin flyt og godt samarbeid med medspillerne. Jeg kan ikke være annet enn fornøyd hittil. Sulland fordeler skuddene ganske jevnt på målet, med ett unntak. Ni (av ni mulige) avslutninger har gått inn oppe i venstre hjørne for keeper. Kampene fredag: Angola - Tyskland (15.00), Norge - Montenegro (20.15), Island - Kina (22.30). (©NTB) | Bardal på tredjeplass i Harrachov | Harrachov (NTB): Anders Bardal fortsetter å imponere i verdenscupen. Steinkjer-hopperen var bare 1,8 poeng fra seieren i fredagens renn i Harrachov. Gregor Schlierenzauer tok sin 36. seier i verdenscupen. Bardal lå på fjerdeplass etter førsteomgangen, men hoppet seg forbi David Zauner etter et hopp på 135,5 meter i annenomgangen. Med 245 poeng var det kort vei opp til seieren. Schlierenzauer vant nemlig med 246,8 poeng. Østerrikeren ledet klart etter første omgang, men med 128 meter i 2. omgang var det så vidt det holdt til seier. Ett poeng skilte ned til toer Daiki Ito fra Japan, som følgelig var bare 0,8 poeng foran Bardal. Tom Hilde falt fra 8.- til 12.-plass med 127 meter i annenomgangen. Han var 0,6 poeng foran Vegard Sklett. Bjørn Einar Romøren har litt igjen til gamle takter. Hosle-hopperen ble nummer 23 i Tsjekkia fredag. Rune Velta måtte nøye seg med ett hopp etter 111,5 meter og bare 82,1 poeng. (©NTB) | Matmangel truer én million barn i Sahel | Dakar (NTB-DPA): Over én million barn står i fare for å bli feilernært som følge av usikre matforsyninger i Sahel-beltet i Vest-Afrika. Aller mest utsatt er barna i Niger, der over halvparten av landets landsbyer risikerer å ikke ha nok mat, ifølge Verdens barnefond UNICEF. UNICEF har bedt giverland om å bidra med 65 millioner dollar (377 millioner kroner) for å dekke kostnader til mat og medisiner i det tørre savannebeltet rundt Sahara, som de siste årene er blitt rammet av uforutsigbare regntider. - Krisen er spesielt tøff for barn. Vi har ikke lett for å komme med appeller, men omfanget av behovet krever at vi reagerer øyeblikkelig, sier David Gressly i UNICEF. Han mener det fortsatt er mulig å unngå at en tragedie rammer den sårbare befolkningen. Også Plan understreker at barna i Niger nå er svært utsatt. - Klimaendringer og andre miljøfaktorer påvirker matproduksjonen og forverrer fattigdommen i Niger, men fokuset er ofte på nødhjelp i stedet for å bidra med utviklingsstøtte som på lang sikt vil koste mye mindre, sier Rhéal Drisdelle i Plan i Niger. (©NTB) | Dragkamp om klimaavtale | Durban / Oslo (NTB - Lars M. Hjorthol): EU og de fleste utviklingslandene øker presset på de store utslippslandene USA, Kina og India i innspurten av klimamøtet i Durban. Møtet skulle etter planen avsluttes fredag kveld, men de fleste regnet med at dragkampen ville fortsette til langt utpå lørdag. Nesten 90 utviklingsland og EU la fredag fram en felles erklæring med krav om et ambisiøst resultat fra Durban. Alliansen omfatter både de fattigste landene og mange små øystater, som er de mest sårbare for klimaendringer. Erklæringen oppfordrer til en ny runde med forpliktende utslippskutt under Kyoto-avtalen og et "robust mandat og veikart for en juridisk bindende avtale". Også de store utviklingslandene Brasil og Sør-Afrika sluttet seg fredag til initiativet, sa EUs klimakommissær Connie Hedegaard til AFP. Men det blir ingen løsning i Durban uten at de store utslippslandene er med, la hun til. - Alliansen mellom de mest progressive industrilandene og utviklingslandene er svært positiv og kan også få betydning for det videre klimaarbeidet etter dette møtet, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV). (©NTB) | Eva Joly slår tilbake mot aksent-kritikk | Paris (NTB-Reuters): Rivalene gjør narr av presidentkandidat Eva Jolys aksent. Joly svarer med en video hvor hun hyller mangfoldet i den fransktalende verden. På mange måter er norsk-franske Joly prakteksemplaret på en vellykket innvandrer, skriver Reuters. Men siden Joly ble De grønnes presidentkandidat, har hennes utenlandske bakgrunn skapt litt trøbbel for henne; politiske motstandere så vel som kommentatorer har kritisert henne for uttalen hennes. Grammatisk snakker Joly prikkfritt fransk, men med norsk som morsmål er aksenten preget av myke v-er og d-er, skriver det britiske nyhetsbyrået. Høyrenasjonalisten Jean-Marie Le Pen latterliggjorde aksenten hennes i en video på sin egen hjemmeside, mens magasinet Le Point nylig publiserte en satirisk artikkel skrevet i sin helhet i en fonetisk versjon av Jolys uttale. Selv motedesigneren Karl Lagerfeld har kastet seg på kritikken. Tyskeren, som selv snakker fransk med en sterk, tysk aksent, har sagt at Jolys måte å snakke på er "en fornærmelse mot det franske språket". I en video på ukeavisen Journal de Dimanches nettsider fredag, kom Jolys motsvar. - Jeg kom til Frankrike da jeg var 20 fordi dette landet var min drøm. Jeg har bodd her i 50 år. Aksenten min er et bevis på det franske språkets glans og dets verdensomspennende appell, sier presidentkandidaten i videoen, som fikk 23.000 treff i timene etter at den ble publisert. (©NTB) | Politiet leter etter motiv for skyting på Virginia Tech | Washington (NTB-AFP-Reuters): Politiet leter fortsatt etter motivet for hvorfor en politimann ble skutt og drept på universitetet Virginia Tech. Gjerningsmannen har angivelig tatt sitt eget liv, ifølge politiet. Universitetet var i 2007 åsted for den verste skolemassakren i USAs historie. 32 mennesker ble drept og 25 såret før gjerningsmannen, en student, tok sitt eget liv. Torsdag gikk alarmen igjen. En politimann, som jobbet som vakt ved universitetet, ble skutt og drept av en person til fots idet han stanset en bil i rutinekontroll. Senere ble en mann funnet på en parkeringsplass 800 meter unna. Han var skutt med det samme våpenet, ifølge politiet. Politiet opplyste fredag at gjerningsmannen tilsynelatende har dødd av skudd han har påført seg selv, men identiteten hans er ennå ikke fastslått. Mannen er imidlertid ikke student ved universitetet, og han skal ikke ha hatt noen tilknytning til politimannen Deriek W. Crouse, som ble drept. (©NTB) | Tok EM-gull med suveren nordisk rekord | Alexander Dale Oen klinte til med 57,05 og vant i suveren stil under finalen på 100 meter bryst i kortbane-EM i svømming fredag. Rekorden til Alexander Dale Oen var en forbedring av den nordiske rekorden - med 1,09 sekund. Dette bildet er imidlertid fra verdenscupen i svømming i Stockholm i oktober. Foto: Scanpix | 26-åringen gjentok bragden fra VM i Shanghai tidligere i år, da han tok gull på samme distanse på langbane. Vinnertiden under kortbane-EM fredag var en forbedring av den nordiske rekorden, satt av Dale Oen i Manchester i 2008, med 1,09 sekund. - Det er en fantastisk prestasjon. Han er konge av brystsvømming både på kort- og langbane. Den mannen er helt utrolig, utbrøt svømmepresident Per Rune Eknes etter seieren. Dale Oen lå som nummer tre halvveis i løpet, men var suveren i siste halvdel og var hele 24 hundredels sekund foran sølvvinner Damir Dugonjic fra Slovenia i mål. Italienske Fabio Scozzoli måtte ta til takke med bronse på 57,30. Han var raskest i semifinalen og tok sølv bak Dale Oen i VM i Shanghai. Særlig imponerende var nordmannens gullmedalje med tanke på at han er en typisk langbanespesialist. Dale Oen bruker EM som forberedelse til London-OL neste sommer og tester ut detaljer, blant annet i vendingene. 57,05 var også en klar forbedring av tidene Dale Oen har levert tidligere i mesterskapet i polske Szczecin. Under torsdagens semifinale var han femte raskest med 58,28. I kvalifiseringen ble han klokket inn på 58,45. (©NTB) | Stockholm, Sverige 20111016. Norges Alexander Dale Oen i aksjon på 100 m bryst under verdenscupen i svømming i Stockholm i oktober. Foto: Jessica Gow / Scanpix | Tiltalt for voldtekt om bord i cruiseskip | Torsdag møter en mann i retten, tiltalt for å ha voldtatt ei kvinne om bord på cruiseskipet "Queen Elisabeth 2", mens skipet lå ved kai i Ålesund. Rettssak. Både den tiltalte, en mann fra Serbia, og den fornærma, ei kvinne fra Storbritannia, er ansatt om bord på cruiseskipet. Min klient stiller seg fullstendig uforstående til tiltalen. Han benekter å ha hatt noe samkvem med denne kvinna, og erkjenner derfor ikke straffskyld, sier advokat Inger Marie Sperre. Kollegaer | De to skal bare ha arbeidet sammen på "Queen Elisabeth 2" i fire dager da den angivelige voldtekten fant sted 25. mai, mens skipet lå til kai i Ålesund. De var derfor ikke omgangsvenner på skipet. Kvinna har i avhør fortalt at hun hadde lagt seg, da mannen kom inn på lugaren hennes og voldtok henne. Han ble ikke lenge etter pågrepet, og har siden sittet varetektsfengslet, sier statsadvokat Jogeir Nogva, som skal være aktor i rettssaka mot mannen. To tolker | Det er satt av to dager til rettssaka i Sunnmøre tingrett. På grunn av at tiltalte og fornærmede har ulik nasjonalitet, er det leid inn to tolker som skal oversette det som blir sagt til serbisk og engelsk. Advokat Inger Marie Sperre bekrefter overfor Sunnmørsposten at det blir lagt fram tekniske bevis i retten, men at det vil bli et tema om disse bevisene er gode nok til en domfellelse. Dette skal dreie seg om både DNA-spor og fingeravtrykk. Vurderer bevis | Spørsmålet er om disse er funnet på slike steder at de kan bevise om det er gjennomført en forbrytelse, sier Sperre. Blant annet vil et sakkyndig vitne møte i retten for å uttale seg om de tekniske bevisene. Aktiv verdiskapningspolitikk for distriktene | Tradisjonelt har det i mange kystsamfunn vært et sterkt initiativ og en evne til å etablere nye bedrifter. Fremveksten til norsk havbruksnæring er et godt eksempel på hvordan privat initiativ har utviklet sterke bedrifter og næringer. I en tid med økende internasjonal konkurranse vil det være behov for at nye ideer blir omdannet til forretningsmessige løsninger. For å skape sterke og robuste kystsamfunn er det viktig at myndighetene fokuserer på å gi rammevilkår som skaper grunnlag for lønnsomme bedrifter. Fremskrittspartiet mener dette best kan gjøres ved at marine og maritime næringer i større grad gis rammevilkår på linje med ordinære næringer og at det skilles mellom nærings- og distriktspolitikk. Dersom næringens rammebetingelser først og fremst har til hensikt å skape en robust og konkurransedyktig næring, så vil dette gi som resultat økonomisk vekst, nye arbeidsplasser og mange livskraftige lokalsamfunn. Dagens distriktspolitikk er feilslått ved at man ikke tar hensyn til at næringer og markedene er i stadig endring. Et skille mellom distrikts- og næringspolitikk vil skape grunnlag for ny vekst i mange lokalsamfunn. La Tafjordbygda leve | Som innbygger i Tafjord synes jeg det er litt frustrerende å lese om de som for enhver pris vil gå imot all utvikling i Tafjord. Ordfører Arne Sandnes gikk ut i media og talte for helårsvei mellom Tafjord og Grotli. Og da spretter det opp den ene forståsegpåeren etter den andre som sier at Tafjordfjella ikke må røres. Hva med oss som bor i Tafjord? Vi opplever daglig at bygda vår dør mer og mer hen. Den ene familien etter den andre flytter fra bygda. Og hvis dette får fortsette vil Tafjordbygda være fraflyttet innen få år. For noen år siden var det 150 innbyggere her. Pr i dag er det ca 80 som bor i Tafjord, og bare i 2005 vil folketallet i bygda gå ned med 10 prosent. Tunnel | Men fremdeles er det noen som ønsker å bo i Tafjord. Som har etablert seg, og som vil at barna skal vokse opp her. Og hver eneste dag går vi og tenker på hva vi kan gjøre for å snu den trenden vi har i Tafjord. Hva kan vi gjøre for å skape noe i Tafjord som igjen kan føre til at folk flytter til Tafjord i stedet for å flytte fra bygda? Hver dag føler vi fraflyttings-spøkelset på kroppen. Vi har en barnehage i Tafjord med 3 barn. Vi har en skole med 9 elever. At vi i det hele tatt har det er et resultat av positivitet og optimisme både fra innbyggerne i Tafjord og fra kommunepolitikerne i Norddal. Og så lenge det er håp vil vi kjempe for å beholde et levedyktig samfunn i Tafjord. Og så lenge vi opplever optimismen og positive holdninger vil vi gjøre det vi kan for å snu trenden vi ser i bygda. Naturvernforbundet har gått ut i Sunnmørsposten og lagt ned veto mot all berøring av Tafjordfjella. Det forbundet har aldri tatt kontakt med innbyggerne i Tafjord om saken. De viser ingen interesse for å høre med oss hvordan vi ser på saken. Vi kan gjerne samarbeide med Naturvernforbundet for å både sikre den flotte naturen vi har og også sikre et levedyktig samfunn i Tafjord. Men da må Naturvernforbundet ta av seg skylappene og også se på konsekvensene av det de går ut med. En helårsvei mellom Tafjord og Grotli kan stort sett legges i tunnel, og det trenger ikke ødelegge opplevelsene for dem som tar seg en tur i Tafjordfjella noen ganger i året. Men for innbyggerne i Tafjord kan det bety være eller ikke være! Tenk om vi hadde fått en helårsvei til Grotli. Tenk om vi hadde fått tunnel mellom Tafjord og Norddal. Tenk om vi hadde fått Galerie Tafjord. Tenk hva med arbeidsplasser dette kunne skapt. Ikke bare i Tafjord, men også i Fjørå, Valldal, Norddal og Eidsdal. Tenk for en aktivitet vi kunne hatt. Året rundt! Jeg nekter å tro at Naturvernforbundet ønsker at bygdesamfunnet skal bygges ned, men når de går ut i media slik de gjør så leser jeg: "Vi bryr oss ikke hvordan det går med Tafjordbygda bare vi får beholde fjellet!" Det går an å få til noe positivt for alle parter, men ta for all del av skylappene og se hvilke konsekvensene utspillet kan føre til. Og til Arne Sandnes og de andre politikerne i Norddal kommune: Stå på! Det er ikke så mye som skal til før Norddal blir knutepunktet mellom øst og vest. Og da peker pilen bare en vei! Og løsningen går helt klart mellom Tafjord og Grotli. og i tunnel! Gasskraft splitter velgerne | Gass er bokstavelig talt et brennbart tema i den lokale valgkampen. Politikere med stortingsambisjoner kappes om å være mest positive til å bygge gasskraftverk i Møre og Romsdal. Men velgerne er ikke så sikre. En meningsmåling Sentio har utført for Sunnmørsposten viser at det er dødt løp mellom de som vil ha gasskraftverk og de som ikke vil ha det. På spørsmålet om det bør bygges gasskraftverk i Møre og Romsdal nå, eller om vi bør vente på CO2-frie gasskraftverk, og heller satse på andre energikilder, svarte 43,6 prosent at de vil vente, mens 43,3 prosent vil bygge nå. Resten av velgerne har ikke tatt stilling. Gasskraftspørsmålet splitter ikke bare velgerne. Begge de to regjeringsalternativene er delt. Begge leire tar Sentios måling til inntekt, og begge hevder de driver folkeopplysning i gasskraftsaken. - Oi oi oi! Nå ble jeg glad! jubler SVs Bjørn Jacobsen. Han har de siste ukene drevet valgkamp gassfylket Møre og Romsdal på vegne av et parti som sier tvert nei til gasskraftverk uten CO2-håndtering, og som heller ikke sto fremst i rekken av gratulanter da Aukra ble ilandføringssted for Ormen Lange-gassen. Da Hustadmarmor sammen med Istad og Tafjord Energi la fram sine planer om gasskraftverk i Fræna, landet Jacobsen på et nølende ja-standpunkt. - Jeg er positiv til det Hustadmarmor gjør i forhold til å utvikle teknologi for CO2-håndtering. Jeg er veldig spent på hva de får til. Jeg håper de lykkes, men jeg tviler på det. Bevisbyrden ligger på dem. - Er SVs gasskraftpolitikk en vanskelig valgkampsak for partiet i Møre og Romsdal? - Nei. SV godtar gasskraft med renseteknologi. Og vi forutsetter at det blir satt av milliarder, ikke millioner, til utvikling av alternative energikilder. Jeg synes ikke det er vanskelig å fronte et slikt standpunkt. Det er jo dette som er å drive politikk; å jobbe langsiktig med saker man tror på. Vi driver folkeopplysning, og disse tallene viser at velgerne ikke har sovet i timen. Vi har fått fram budskapet vårt, det er veldig gledelig, sier Jacobsen. Folkeopplysning | Sett i forhold til SV og Jacobsen har Petter Løvik (H) diametralt motsatt syn på gasskraft: Han vil bygge gaskraftverk nå, med dagens teknologi, og heller drive forskning på alternative energikilder og renseteknologi parallelt. - Er du overrasket over at skepsisen er såpass stor? - Nei, ikke slik spørsmålet er stilt i denne meningsmålingen. Slik det er formulert gir det inntrykk av at det finnes alternative energikilder som kan fylle det gapet som vil oppstå i Møre og Romsdal om få år. Det gjør det ikke. Et spørsmål om folkeopplysning, også fra Høyres side, med andre ord. - Vindkraft, som heller ikke er ukontroversielt, kan skaffe oss noe energi. Men det kan aldri løse det akutte problemet vi står overfor i Møre og Romsdal. Det må vi fortelle folk. Jeg er ofte i debatter der miljøbevegelsen kaller gasskraft med dagens teknologi for "forurensende". Det er ikke riktig. Strømmen vi kommer til å produsere med gass i Norge vil erstatte strøm produsert med mye mer forurensende kull i Europa, sier Løvik. Karita Bekkemellem Orheim (A), som også ivrer for gasskraftverk, deler hans tolkning av meningsmålingen: - Dette synes jeg var veldig positive tall. Jeg hadde ventet at motstanden skulle være mye større. Gasskraft har vært en vanskelig sak som vi ikke har klart å ta ordentlig tak i. Det har liksom ikke vært stuereint å jobbe for bygging av gasskraftverk. Disse tallene mener jeg er et klart signal fra velgerne om at det er en sterk vilje til å ta gassen i bruk, sier Bekkemellem Orheim. Kvinnene sier nei | Sentios undersøkelse viser at det er kvinnene som er mest skeptiske til gasskraft. Mens 58 prosent av mennene som ble spurt vil bygge nå, var det bare 28 prosent av kvinnene som inntok tilsvarende standpunkt. Motstanden er, kanskje ikke overraskende, størst blant de yngste velgerne, uavhengig av kjønn og partitilhørighet. Høyres velgere er de soleklart mest gassvennlige. Hele 68 prosent av de som sier de vil stemme Høyre ønsker seg gasskraftverk nå. Det samme gjør 51 prosent av AP-velgerne og 46 prosent av FrP-velgerne. Motstanden er ikke uventet størst i SV. Nær 70 prosent av SVs velgere sier de ikke ønsker gasskraft basert på eksisterende teknologi. Meningsmålingen viser også at over 70 prosent av Venstres velgere vil bygge gasskraftverk jo før jo heller, stikk i strid med hva som er partiets linje. Når det gjelder de minste partiene er det imidlertid viktig å understreke at feilmarginene er store. Hvor langt strekker SVs toleranse seg? Friskoler | SV har gått til valg med toleranse og romslighet som høyt profilerte verdisaker. Det finnes tydeligvis ulike forståelser av hva begreper som toleranse og romslighet betyr. En forståelse er at de betyr å tolerere de som har en annen overbevisning enn en selv har og gi rom for denne. En annen oppfatning er at toleranse er å ha et bestemt sett av meninger og holdninger. De som ikke deler de politisk korrekte meningene er intolerante, og det er toleranseelitens plikt å slå ned på disse. Det synes som om det er det siste synet eierne av toleransebegrepet i SV og Dagbladet synes å ha. Kristin Halvorsen er ikke nådig når hun angriper de intolerante i et intervju i Dagbladet, representert ved blant andre Dagfinn Høybråten, Halvorsen forteller at hun har personlig imot han pga hans holdninger. Hun mener at han som har meninger som er så langt fra hennes gjør Norge "trangere og tristere". Han får folk til å føle seg "mislykket" og "mindreverdige". Han får folk til å "krympe", Han innynder seg hos "sære sekter" (aktive kristne i bedehus, frikirker og statskirken). I tillegg er han "fordømmende" og spiller "kynisk « med fordommer". Det koster å være uenig med Halvorsen. Hennes meningsfelle Øyvind Foss går faktisk enda lenger i sin kamp mot friskoler, særlig de kristne. De står åpenbart for et annet syn en venstresidens. De er derfor "ideologisk reaksjonære", bygger på løgn og respekterer ikke "menneskerettighetene og andres trosoppfatninger". Han mener en "flerkulturell, demokratisk rettstat" ikke kan tåle slike friskoler. Det innebærer nemlig at "mennesker blir krenket og mentalt mishandlet". I tillegg driver skoler som sosialistene ikke liker med "indoktrinering og fordømmelse av andre mennesker". Representanter for SV har til og med uttrykt at det er et "samfunnsproblem" med friskoler. En kan jo risikere at foreldre vil sende barna sine på skoler som formidler et annet verdisyn enn det som en rød regjering vil ønske. De bør derfor forbys. Men hvordan kan det være toleranse å hetse folk for livssyn? Hvordan kan det være toleranse å skjelle ut folk som mener noe annet enn en selv? Hvordan kan det være toleranse å nekte noen å drive skoler fordi de er uenige med en selv? Hvordan kan det være toleranse å nekte foreldre retten til selv å velge skole for sine barn? Er slike holdninger virkelig toleranse, romslighet og å ta hensyn til mangfoldet? Dersom å være tolerant er å bare tolerere de som er enige med seg selv, har Kristin Halvorsen og co et godt poeng. Dersom det imidlertid betyr å tolerere andres meninger, spørs det om de ikke har bommet litt. - Meningstyranni er langt farligere enn sære holdninger. Karita har ikke støtte av Jens i gass-saken | Det er lett å være tøff i kjeften når man heter Karita Bekkemellem Orheim og skal vinne velgere. Da utsteder man gjerne garantier overfor folk i Møre og Romsdal og ultimatum overfor SV og Sp. Her skulle det bli gasskraftverk med en gang - om nødvendig måtte Ap bryte ut av en sosialistisk regjering og gå sammen med gasskrafttilhengerne Høyre og Frp. Dessverre har hun ikke støtte av sjefen, Jens Stoltenberg. Han vil nemlig ikke love at SV og Sp ikke hindrer nye konsesjoner til gasskraftverk. Så her er enda et viktig område med rød-grønn usikkerhet, både internt i Ap og mellom partiene. Kan noen snart fortelle oss hva sosialistene er enig om? Kunnskapsløft eller grønnsaker? Svar til Bekkemellem Orheim | Karita Bekkemellem Orheims innlegg i Sunnmørsposten 19. august bekrefter nok en gang at Arbeiderpartiet ikke har noen politikk for de sentrale utfordringene i norsk skole. Ap er for mer mat i skolen, bedre skolebygg og utvidet skoledag. Alt dette er det bred enighet om, selv om sosialistene lover mer gratis mat enn regjeringen gjør. Men det er ikke det viktigste nå. Hovedutfordringen for skolen er å sørge for at alle elever, uansett bakgrunn, lærer å lese, skrive og regne skikkelig og tilegner seg de grunnlegende ferdighetene de trenger for å mestre livet. Det dreier seg altså om kunnskap og kompetanse, ikke kalorier. Alle vet nå at sosialistene vil fjerne friskoleloven. Den berører cirka to prosent av elevene. Men fortsatt er det ingen som vet hva sosialistene vil gjøre med den offentlige skolen, der 98 prosent av elevene går. Regjeringens skolereform Kunnskapsløftet skal gjennomføres fra 2006. Hva skjer med Kunnskapsløftet dersom Ap, SV og Sp vinner valget? Ap og SV har blant annet varslet at de vil utsette hele Kunnskapsløftet, endre læreplanene, fjerne kravene til studiekompetanse og fjerne opptakskravene til lærerutdanningen. De er uenige seg imellom blant annet om de nasjonale prøvene, 2. fremmedspråk, åpenheten om resultater i skolen, karakterer, eksamen og krav til timetall - for å nevne noe. Så hvilken skolepolitikk får velgerne hvis de stemmer på de røde? Det vil forbli en godt bevart hemmelighet helt til Ap, SV og Sp svarer. Og det har de ennå ikke gjort. Konkurranse i lufta | Bonuspoeng | Jeg har tidligere hatt innlegg i denne avisa angående temaet: Hvordan få økt konkurranse på Vigra. Jeg har nå fått bekreftelse på at min teori angående dette tema er riktig, nemlig at fjerning av bonuspoengene har betydning for konkurransen i negativ retning. Dessuten, så mener jeg at avisa har fremstilt denne saken litt ensidig ut fra ønsket om å få en aktør tilbake på Vigra, nemlig Norwegian, uten å ta hensyn til det faktum at kanskje Norwegians hensikt med denne fremstillingen i avisa er å be for sin syke mor. Jeg skal begrunne det siste først, og avslutningsvis komme inn på hvordan min teori er riktig. Det første Norwegian gjorde før de startet opp i Norge, var å gå til myndighetene og be om at bonusordningen på flyreiser innenlands ble avviklet, angivelig fordi denne var konkurransevridende til SAS / Braathens fordel. Jeg tror at den egentlige årsaken til at Norwegian gikk til myndighetene, var at de ved å få fjernet denne ordningen visste at det norske innenlandsmarkedet da ville bli relativt uinterressant for andre aktører. Norwegian visste at dersom de skulle konkurrere med enda flere aktører utenom SAS / Brathens, så ville markedet bli for lite, og da særlig for Norwegian som var avhengig av større volum, ettersom prisene var lavere. Jeg har også nå fått en gledelig bekreftelse på at min teori angående fjerning av disse bonuspoengene er riktig. For kort tid siden, så søkte Norwegian / sterling om å få fjernet bonuspoengene innen resten av Skandinavia. De fikk avslag fra konkurransetilsynet i alle de Skandinaviske land. Begrunnelsen var at konkurransen her var meget stor, og langt tøffere enn i Norge. Beviset på dette er resultatet til SAS / Braathens som ble lagt frem for kort tid siden, hvor det kun var I Norge at de hadde overskudd med formidable 605 millioner. Her uttalte konsernsjefen i SAS, at årsaken til det gode res. I Norge, var nettopp mye sterkere konkurranse i Sverige og særlig Danmark. I det samme intervjuet så sa også konsernsjefen at dersom de ikke fikk overskudd på sine interkontinentale ruter innen 2007, så ville disse bli avviklet. Dersom dette skjer, så vil helt sikkert flere av de store i internasjonal luftfart opprette direkte ruter ut av Skandinavia til USA, Østen etc. De vil da helt sikkert også snuse på muligheten av å opprette innenriksruter innen Skandinavia, men jeg tror neppe at de vil gjøre dette i et land hvor det ikke er bonusopptjening. Jeg har sagt det før: Bonuspoengene er nødvendig for at flyselskapene, skal kunne opprettholde ett nett av destinasjoner og rutetider, og en rimelig grad av service, sikkerhet og vedlikehold, ved at noen er villig til å betale noe mer for flybilletten. Ingen kan selge alt på tilbud, da går det fort nedoverbakke. Jeg kan bare vise til uttalelsene til en av sjefene i Luftfartstilsynet for kort tid siden, hvor skepsisen var stor til oppblomstringen av alle billigselskapene, da med sikte på fremtidig vedlikehold av fly og mannskap. De siste flyulykker i verden skulle tale sitt. Konklusjonen er derfor klar: Gjeninnfør bonuspoengene på innenlandsruter, slik at flere aktører blir interessert i det norske innenlandsmarkedet, gjerne en av de store utenlandske aktørene. Kanskje vi til og med kan få direkteruter fra Vigra direkte til en eller flere destinasjoner i Europa. Skog gir arbeidsplasser - og fornybar energi! Tilsvar til Lien | Kristian M. Lien skriver om tallmagi og bioenergi i Sunnmørsposten 18 august. Han kritiserer SV for å misforstå tall og mistolker oss i verste retning. Lien kommer ikke med noen bidrag som kan være med å løse energikrisa i Møre og Romsdal. Han deltar etter mitt syn i hylekoret som vil bygge gasskraftverk uten rensing i stedet for å benytte denne tida vi er inne i, med enormt høye oljepriser, til å investere i alternative enegikilder. Møre og Romsdal er fylket som eksporterer arbeidsplasser og energi med avfallet vi sender til Sverige. Svenskene har fjernvarmeanleggene til å lage arbeidsplasser og energi ut av bosset vårt. Landsbygda i Møre og Romsdal gror igjen mens vi varmer opp fortauene i byene våre med høyverdig elektrisk kraft. Vi gidder ikke å utnytte at vi har Norges varmeste vann i fjordene våre og dermed kunne få ut opptil seks - 6 - ganger mer av energien hvis vi brukte varmepumpeteknologi. Men kan vi vente annet når fagfolka driver kampanje for gasskraft. Vanlige folk har skjønt det; Det monteres varmepumper som aldri før rundt om i de private hjem. Norge har mye skog. Denne skogen skjuler store muligheter for arbeidsplasser og distriktsutvikling. Ikke bare som tømmer, men som energi. Det dreier seg om ved, pellets og flis til oppvarming, fortrinnsvis til oppvarming av sentralvarmeanlegg som igjen forsyner alt fra små boligfelter til hele bydeler. I Sverige er bioenerginæringa allerede langt fremme. Rundt en fjerdedel av Sveriges energiforsyning kommer i dag fra slik energi. Dette er muligheter som vi som skognasjon ikke kan la ligge urørt. Derfor har SV stått hardt på for å få til en industrialisering av bioenergi. SV ønsker en satsing på bioenergi i Norge, som - med overførbare tall fra Sverige - gir 4.000 nye arbeidsplasser i hele Norge, og faktisk like mye energi som 20 Sauda-utbygginger utgjør. Store deler av det norske oppvarmingsbehovet er i dag dekket med elektrisitet. Hvis vi får reist bioenergi som en ny industrinæring vil satsinga frigjøre store mengder elektrisitet, og gjøre at vi slipper å importere dyr og skitten kullkraft. Og det vil dempe behovet for flere kraftutbygginger. Teknologien har store muligheter. Gardermoen hovedflyplass blir i dag oppvarmet av flis. Eidskog kommunes biovarmesentral gir varme til de fleste offentlige byggene i sentrum, så som alders- og sjukehjemmet, ungdomsskolen, biblioteket / servicebygget m.fl. Flere av de store norske energiselskapene engasjerer seg i industrialisering av bioenergi, for eksempel har Norsk Trepellets AS etablert produksjon av trepellets i blant annet Brumunddal. I dag produserer Norge 16 TWh bioenergi, eller rundt seks prosent av samla energiproduksjon. SV vil i første omgang ha denne andelen opp på ti prosent innen 2010. En økt satsing på bioenergi i Norge kan gi over 4.000 nye arbeidsplasser innen 2010. Dette er realistisk. Landbruksminister Sponheim sier at "økt bruk av bioenergi kan skape 6.000 - 8.000 nye arbeidsplasser i distriktene" (1. april 2004) og viser til anslag på ressurspotensialet for bioenergi som viser at man kan nesten tredoble bruken av energi basert på biomasse her i landet. Hele 70 prosent av det norske oppvarmingsbehovet i dag blir dekket med elektrisitet, så hvis mange går over til bioenergi vil det frigjøre store mengder elektrisitet, redusere følsomheten for svingninger i strømprisen og attpåtil være bra for klimapolitikken. SVs mål er at vi får en satsing lik den i Sverige og få en voksende industri basert på bioenergi. Jeg som politiker må legge forholdene til rette for en voksende næring. Bønder, skogeiere, skogsarbeidere og skogentreprenører fortjener å få politikere som går foran. For meg er det en selvfølge at lokal og fylkespolitikerne i Møre og Romsdal vedtar at når en bygger nytt eller bygger om offentlige bygg så skal flis vurderes som energikilde. Gjerne sammen med andre alternative energikilder. Høyre ønsker verdighet i abortdebatten | Ludvig Nessa, Norges mest omstridte abortmotstander, vil ha abortsaken inn i valgkampen og tyr som tidligere til drastiske virkemidler som brev med plastfostre og blodige bilder. Nessa må selvsagt få lov til å mene hva han vil og kjempe for det han tror på. Ytringsfriheten er nettopp ment å beskytte dem som har avvikende synspunkter i forhold til flertallet. Bruk av virkemidler som kan virke støtende på mange må også tåles i et demokrati. Men når Nessa på nytt drar debatten ned på et så nedrig nivå, synes jeg vi politikere bør være tilbakeholdne med å gi ham den oppmerksomheten han søker. Av respekt for de kvinnene det gjelder og for å verne om en verdig debattform, bør vi ikke bidra til å skape blest om virkemidlene som brukes. Dette vil kun gi Nessa muligheter til å score noen billige poenger i valgkampen. Høyre er en forkjemper for dagens lov og mener at dette vanskelige valget må tas av kvinnen selv. Vi vil beholde dagens grense for selvbestemt abort på 12 uker fordi det er nødvendig å støtte opp om kvinnens rett til å avgjøre dette på et tidlig stadium i svangerskapet. Samtidig mener vi at samfunnet, gjennom rådgivning og støtteordninger, må bidra til at færre kvinner finner det nødvendig å velge abort. Ja til en stabil fiskeripolitikk | « i morgen arrangerer Aalesunds Rederiforening den store fiskeripolitiske debatten i valkampen. Nåværende fiskeriminister Svein Ludvigsen og hans kanskje fremste utfordrer, Senterpartiets Lars Peder Brekk, møtes til holmgang i Sunnmørshallen sammen med fremtredende stortingsrepresentanter fra Møre og Romsdal. Fiskeriene får ikke operere i et fritt marked, men er styrt av politikerne. Derfor er denne debatten svært viktig » | De siste årene har Stortinget vært enig i målsettingene om stabile rammevilkår for fiskeflåten. Fiskerne har selv blitt enig om fordeling av resurssene mellom hav og kyst, og dette forliket er blitt respektert. Når enkelte parti nå tar til orde for å ta fiskekvoter fra havfiskeflåten til kystflåten så er det en blanding av politikk og butikk som skader næringen. Omfordeling fører ikke til at det blir mer fisk. Russisk tjuvfiske. Det som virkelig kan øke inntektene for norske fiskere er at politikerne går sammen om å få slutt på det russiske tjuvfisket i Barentshavet. I følge Kystvakten utgjør dette tjuvfisket 100.000 tonn årlig, eller fisk til en verdi av 1,2 milliarder kroner. Torskekvoten i Barentshavet blir satt 20 prosent lavere enn den elles ville ha blitt gjort fordi forskerne tar høyde for tjuvfisket i sine anbefalinger. I tillegg får norske fiskere lavere priser på sine produkt på markedet ute fordi det er oversvømt av svartfisk fra Russland. Dette er noe norske politikere virkelig må ta tak i, og som vi fiskere har ropt varsko om i 15 år uten å ha blitt tatt alvorlig. Lønnsomt fiske | I begynnelsen av 1980-tallet var overføringene fra staten til den norske fiskeflåten på ca. 2,2 milliarder kroner årlig. I år er overføringene null. Vi mottar ikke et øre i statlig støtte. Det er vi fornøyd med, men da må det også legges til rette for at vi kan drive lønnsomt. Regjeringen gjorde nettopp det da den åpnet for at kvoter kunne slås sammen på færre båter uten tidsavgrensing også i havfiskeflåten. Denne ordningen fikk kystflåten i 2004. Bakgrunnen for nyordningen var at overkapasiteten i deler av flåten var opp til 50 prosent. Det vil si at de ligger halve året i bøyene. Den nye strukturkvoteordningen fører til at arbeidsplassene ombord i båtene blir tryggere og at fornyingskraften i flåten blir styrket. Rød-grønn protest | Dette har både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet varslet at de er imot. Senterpartiet og SV har varslet at de vil stanse ordningen, og argumenterer med at noen få redere er gitt evigvarende kvoter. For det første snakker vi ikke om noen få redere, men å trygge artbeidsplassene til halvparten av de yrkesaktive fiskerne her i landet. For det andre endrer ikke den nye ordningen politikerne sin styringsrett over hvem som skal ha fiskekvotene. Kvotene er ikke mer evige enn de var før, men dette faktum drukner i den politiske retorikken i valgkampen. Regionalisering? Enkelte partier tar også til orde for en større regionalisering av fiskeressursene. La det bare være helt klart. Fisken er en nasjonal ressurs på linje med oljen. Det er allerede en form for regionalisering fordi fiskeflåten i nord har så mange flere fordeler enn vi som holder til i sør. I torskesektoren er det forbudt å selge trålfartøy med konsesjon sørover, mens det er helt kurant å selge andre veien. I sildesektoren er det regler som stimulerer til salg nordover og som bremser til salg sørover. Vi har eksempel på medlemmer som er blitt nektet å kjøpe båter / kvoter i Nord Norge fordi det er politisk umulig for en fiskeriminister å la en sunnmøring kjøpe seg opp i denne landsdelen selv om han skulle ha det beste tilbudet. Dette er rett og slett diskriminerende. Det bør gis like rammebetingelser mellom de ulike deler av distrikts-Norge uten konkurransevridning og særfordeler. Rekruttering bekymrer | Fremtiden til den norske havfiskeflåten er lysere enn på lenge - ikke minst fordi de fleste fiskebestandene nå er i en god forfatning. I de siste årene har Norge ført en tøff linje i internasjonale forhandlinger om fiskeressursene - det er svært viktig at denne linjen blir ført videre. Når over 80 prosent av silda er norsk - går i norsk område - er det bare rett og rimelig at vi krever mer enn de 57 prosent som vi har hatt i avtalene til nå. Men det er skyer i horisonten. Vi er bekymret for rekrutteringen til flåten. Vi konkurrerer med offshoreflåten om maskinister og offiserer, men stiller med handikap. Offshorerederiene får over 160.000 kroner i statsstøtte til hver arbeidsplass gjennom nettolønnsordningen. Nå er det på tide at politikerne setter oss i stand til å konkurrere på like vilkår og innfører samme ordning for fiskeflåten. Dette er særlig viktig i en tid der vi opplever en boom i byggingen av forsyningsskip. Hvor skal de ta mannskapet fra? Vi frykter at det blir fra oss. Det er greit å konkurrere, men da på like vilkår. Barna, barna, barna! Nå er skolen i gang igjen og forfallet rundt i landet dukker opp igjen. Tryggheten for hjem, hus og jobb er ikke trygghet for helsa til våre barn og barnebarn. Råte, muggsopp, og farlig inneluft preger hverdagen for stadig flere skolebarn i Norge. Fattige kommuner blir nå tilbudt lån fra den fattige norske stat til å oppruste skolene. De slipper å begynne å betale på låna før om 5 år. For håpe at kommunene er i stand til å betale lån om 5 år. Det blir ikke mulig med den sittende regjering. Når skal barns hverdag bli lettere? Det blir nok ikke dette året! Lokalpolitikeren sitter med tom verktøykasse mens rikspolitikeren har overfylte verktøykasser. Halve jobben er godt verktøy men det hjelper lite når vi har rikspolitikere som mangler evne og vilje til å gjøre noe når staten skal spare til skatteletter til kapitalistene! Lasteskip sank etter kollisjon med fiskebåt | Ingen personer kom til skade da lasteskipet "Ålfjord" natt til mandag gikk til bunns etter en kollisjon med en fiskebåt på Hustadvika i Møre og Romsdal. - Ingen personer ble skadd, men lastebåten gikk til bunns, opplyser redningsleder Eric Willassen ved Hovedredningssentralen Sør-Norge (HRS) til NTB. Det var fire personer om bord i lasteskipet "Ålfjord", og seks i fiskebåten. Mannskapet i lasteskipet ble raskt tatt om bord i fiskebåten, samtidig som to redningsskøyter gikk mot stedet. Den ene av dem, RS "Platou", tok med seg mannskapet som forliste, og var ved 6-tiden mandag morgen på vei til Molde. Fiskebåten gikk for egen maskin til et verft for reparasjon av skader på baugen. - Vi kjenner ikke årsaken til kollisjonen. Det var greit vær i området, men med litt dårlig sikt på grunn av tåke, sier Willassen. HRS mottok meldingen om forliset klokken 3.49. (NTB) | Frykter halvferdig sykehus i Trondheim | Helse- og omsorgsdepartementet har gitt beskjed om at nye St. Olavs hospital ikke kan forvente flere statlige tilskudd. Fylkesordføreren i Sør-Trøndelag frykter at byggingen av det nye sykehuset ikke kan fullføres. I et møte med departementet onsdag fikk Helse Midt-Norge beskjed om at det ikke kan ventes ytterligere tilskudd til investeringer eller driftskostnader knyttet til bygging av nytt sykehus i Trondheim. Samtidig var planen at byggefase to av nye St. Olavs hospital skulle godkjennes på styremøtet i Helse Midt-Norge tirsdag. I stedet må styret nå ta en ny runde på rammene rundt utbyggingen. Resultatet kan bli mindre areal, tap av senger, dårligere kvalitet og høyere driftsutgifter, skriver Adresseavisen. - Nå er kortene lagt - og det ble en større bør å bære for oss enn vi trodde. Dette er såpass alvorlig at vi må be om et foretaksmøte med statsråden, sier administrerende direktør Paul Hellandsvik i Helse Midt-Norge. - Dette går ikke an. Vi er blitt lovet et topp moderne sykehus og risikerer å sitte igjen med et halvferdig sykehus. Ved å senke kvaliteten på det nye sykehuset, vil driftskostnadene øke. Alternativet er å bruke alle driftsmidlene i regionen til å finansiere utbyggingen, noe som rammer andre helseoppgaver i regionen, sier fylkesordfører i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik. (©NTB) | Tusenvis av kandidater å velge mellom i Tunisia | Valgkampen i gang: En tunisier henger opp valgplakater i hovedstaden. Startskuddet for valgkampen gikk i helgen, og tunisierne har flere tusen kandidater å velge mellom. Foto: Reuters / Scanpix | (© NTB) | Tusenvis av kandidater å velge mellom i Tunisia | Ni måneder etter at den arabiske våren startet i Tunisia, forsøker tunisiske velgere å finne fram i et nytt og ukjent politisk landskap. Tunisiernes såkalte sjasminrevolusjon tvang tidligere president Zine al-Abidine Ben Ali til å gå av i januar. Det ble starten på den arabiske våren, med folkeopprør i flere arabiske land. Tunisia er det første av disse landene som skal avholde valg etter regimeskiftet, og i helgen gikk startskuddet for valgkampen. Men utvalget av kandidater og partier er enormt, og mange er usikre på hvem de skal støtte på valgdagen 23. oktober. - Den største utfordringen blir å velge mellom elleve partier og en lang liste med uavhengige kandidater. Det er over 10.000 kandidater, og det blir vanskelig for småpartiene og de uavhengige å hevde seg, sier jussprofessor Neila Chaabane ved Universitetet i Kartago til NTB. Ut fra de mange og lange listene skal velgerne peke ut 218 politikere til en grunnlovgivende forsamling som skal lage et forslag til ny grunnlov. - Det er mange farger og en rekke programmer og slagord, sier Khaled Okbi til Reuters mens han leser partiprogrammer som er hengt opp rundt om i hovedstaden Tunis. - Vi har fremdeles tid til å bestemme oss, selv om det ikke virker så lett, fortsetter han. Enkelte opposisjonelle har fryktet at overgangsregjeringen skal gå tilbake på sitt løfte om å lede Tunisa mot demokrati. Da valget som skulle vært i juli, ble utsatt til oktober, brøt det ut nye uroligheter. - Det pågår nå en debatt om forsamlingen bare skal være grunnlovgivende, eller om den også skal ha en parlamentarisk rolle. Regjeringen som sitter nå, er bare midlertidig. Spørsmålet er om den vil trekke seg tilbake etter valget eller ikke, sier Chaabane. Den tunisiske jussprofessoren er Norge i forbindelse med Oslo Governance Forum, hvor deltakere fra over 70 land blant annet diskuterer demokratiseringsprosessen i den arabiske verden. Konferansen er et samarbeid mellom FN og en rekke andre organisasjoner. Siden Ben Ali forlot makten og Tunisia i januar, har det vært streiker og demonstrasjoner med jevne mellomrom. Mange er også urolige i forkant av det kommende valget. - Vi håper at vi kommer trygt i havn den 23. oktober. Men det er en vanskelig tid, de fleste tunisiere frykter hva som vil skje i ukene fram mot valgdagen. De frykter at det skal oppstå bråk og uro, forteller Chaabane. Det islamistiske partiet Ennahda (renessanse) er ventet gjøre et godt valg. Ennahda var forbudt som politisk bevegelse under president Ben Alis styre, men er likevel det eldste og best organiserte partiet sammenlignet med andre partier. - Ifølge meningsmålinger vil Ennahda få mellom 55 og 70 plasser i forsamlingen og får dermed ikke flertall. Men det kommer til å bli den best organiserte gruppen i forsamlingen og vil trolig få en sterk stemme i beslutningsprosessen, sier Chaabane. Også Det progressive demokratiske parti og Kongressen for republikk er ventet å gjøre et godt valg, ifølge Reuters. Aktivister som har bidratt til å utløse revolusjonene i Nord-Afrika, er blitt nevnt som mulige vinnere av Nobels fredspris i år. Blant dem som er trukket fram som aktuelle kandidater, er den tunisiske bloggeren Lina Ben Mhenni. - Det hadde vært bra, men jeg har ingen bestemt mening om det, sier Chaabane om mulighetene for en fredspris til Tunisia eller andre land berørt av den arabiske våren. Sextape med avdød raplegende lekket på nett | (VG Nett) | Det er verdens største kjendisnettsted TMZ.com, som mandag melder om videoen, som for tiden verserer i diverse redaksjoner i USA. TMZ skriver at de har fått se opptakene og beskriver seansen på følgende måte: Det hele begynner med klipp av rapperen syngende og dansende rundt en gjeng groupies. Etter hvert drar Tupac en av kvinnene til seg. Kort tid etterpå begynner hun å utføre oralsex på rapperen, som skal ha en cocktail i den ene hånden og en joint i den andre. Filmen skal være tatt opp på en privat fest i 1991, ifølge TMZ. Og mens de seksuelle handlingene blir utført, kommer rapkollega Money B bortom for å hilse på rapperen. Vedkommende som eier filmen har ifølge TMZ.com planer om å gi den ut. Den enormt innflytelsesrike rapperen ble skutt og drept 25 år gammel, 13. september 1996 i en "drive-by-shooting" i Las Vegas. Ingen er dømt for drapet. Flere nyheter på Rampelys-forsiden! Tupac er fortsatt blant tidenes mestselgende rapartister, samtidig som han medvirket i flere filmer. Hellas' regjering lar 30.000 statsansatte gå | Omstridt vedtak: Hellas' statsminister Giorgos Papandreou er hardt presset. Regjeringen vedtok søndag en svært omstridt plan om å kvitte seg med 30.000 statsansatte, samtidig som budsjettforslaget for neste år viser vekst på minus 5,5 prosent og større underskudd en ventet. Foto: Reuters | (©NTB) | Hellas' regjering lar 30.000 statsansatte gå | Den greske regjeringen vedtok søndag masseoppsigelser og skatteøkninger, men kommer ikke til å klare kravene til reduksjon i budsjettunderskuddet i år, eller neste år. Økte skatter, lavere lønninger og en konkret plan for å redusere antallet ansatte i offentlig sektor med en femdel innen 2015. Dette var blant tiltakene som lå på bordet da den greske regjeringen møttes søndag ettermiddag. Spørsmålet er om innstrammingene er strenge nok til at EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken gir klarsignal til at Hellas får den neste utbetalingen på 8 milliarder euro fra redningspakken landet ble innvilget i sommer. Vedtaket om å gi 30.000 offentlig ansatte ett år til å finne en annen jobb før de blir sagt opp, med 60 prosent av lønna i mellomtiden, svir for dem som rammes. Men det forhindrer ikke at Hellas i øyeblikket er på stø kurs mot å bomme på økonomiske målsettinger som ble satt for bare to måneder siden. Ifølge lekkasjer fra regjeringsmøtet søndag ligger det offentlige underskuddet an til å bli 8,5 prosent av BNP i år, altså langt over målet på 7,6 prosent som ble satt i juli. Heller ikke neste år kommer landet til å klare målet, tror regjeringen. Veksten står det også dårlig til med. Hellas er i resesjon, og brutto nasjonalprodukt kommer trolig til å krympe med 5,5 prosent i år. Tilbakegangen vil fortsette med opp til 2,5 prosent neste år, heter det i budsjettforslaget som skal sendes til parlamentet mandag. De ferske vekstanslagene er i tråd med det som IMF har spådd. Men kontrasten er skarp til tallmaterialet som for to måneder siden ble brukt for å kalkulere den internasjonale redningspakken på 109 milliarder euro. Da trodde Hellas på 0,6 prosents vekst neste år. Inspektørene fra EU, IMF og ECB har de siste dagene finlest det greske budsjettet og regjeringens reformplan. Etter all sannsynlighet kommer den såkalte troikaen til å si ja til utbetalingen på 8 milliarder. Uten pengene vil Hellas allerede om få uker kunne stå med tom statskasse, noe som vil trekke de andre 16 eurolandene dypere inn i krise. Spenningen er derfor heller knyttet til hva troikaen og Hellas' internasjonale hjelpere mener om de dystre utsiktene for de neste årene. Lav vekst fram til 2014 kan bety at europeiske banker som allerede har gått med på tap i forsøket på å redde Hellas, kan bli tvunget til enda større offer. Slik snudde Odd trenden | Men eliteseriens formlag tviler på medalje | Tok grep: Odd-trener Dag-Eilev Fagermo kan glise etter å ha snudd den dårlige trenden fra tidligere i sesongen. Odd Grenland raser oppover tabellen, men Fagermo tror det blir for vanskelig å vinne medalje. Foto: Trond Reidar Teigen, Scanpix | (VG Nett) | - Det er rett og slett solid. Vi er i en flytsone som ingen ende vil ta, sier Odds kaptein Morten Fevang til VG Nett etter gårsdagens seier mot Strømsgodset. I går vant Odd sin femte strake kamp. Laget fra Skien har sju seirer på de ni siste kampene. Bare Vålerenga (1 - 1) og Rosenborg (0-7-tap) har klart å ta poeng fra Odd de to siste månedene. - Det er små grep som har blitt tatt og som har gitt oss trygghet og balanse i forsvarsspillet. I vår og sommer slet vi med balansen i laget, dermed ble vi til tider kontret i senk. Det har vi fått rettet på og nå slipper vi motstanderen til få målsjanser, forklarte Fevang. - For det første var vi for dårlige til å forsvare oss, men heller ikke offensivt var vi gode nok, og jeg liker å spille underholdende fotball. For det andre så har Torgeir Børven og Fredrik Semb Berge slitt med skader, men nå er de tilbake og de to er viktige for oss, sa Odd-trener Dag-Eilev Fagermo til VG Nett. Semb Berge spilte bare én kamp i vårsesongen og var først tilbake på banen i slutten av juli. Mot Strømsgodset var den talentfulle stopperen en bauta, og ble fortjent kåret til banens beste av hjemmelagets supportere. På topp sørget Børven for kampens eneste scoring midtveis ut i 2. omgang. Kontraster: Her jubler Odd-spillerne etter Torgeir Børvens matchvinnende scoring mot Strømsgodset i går. Odd Grenland har ikke vært til å kjenne igjen i høst, og har nå vunnet fem strake kamper. Foto: Trond Reidar Teigen, Scanpix | - Dersom vi hadde hatt de to skadefrie hele sesongen, så tror jeg vi hadde hatt fem-seks poeng mer enn vi har nå, fortsatte Fagermo. For bare noen få uker siden var Odd Grenland nærmere bunnen av tabellen enn de var toppen. Etter gårsdagens seier er laget nå nummer seks. Bare fire poeng skiller opp til Rosenborg og Tromsø som er henholdsvis nummer to og tre på tabellen. Men til tross for at laget er i fantastisk form og at medalje er innen rekkevidde, tviler Odd-leiren på at det blir medalje i år. - Jeg hadde aldri trodd at vi skulle befinne oss i den posisjonen vi gjør nå i sommer, da trodde jeg det kom til å bli nedrykksstrid på oss. Men jeg tror det blir for tøft å ta medalje i år, sa Morten Fevang. - Jeg tror vi måtte ha tatt fire-fem poeng mer i vår for at vi skulle hatt sjans på å ta medalje. Rosenborg, Tromsø og Vålerenga er for solide til at jeg tror de taper så mange poeng i innspurten at vi kan stjele en medalje fra en av dem, avsluttet sjefen Fagermo. Første PGA-triumf for Na | (© NTB) | PGA-triumf for Na | Kevin Na (28) sikret seg sin første seier på PGA-touren i golf søndag etter en sterk sisterunde. Jada, Na! Kevin Na kunne fornøyd kysse trofeet etter triumfen. Foto: AFP | Amerikaneren, som er født i Sør-Korea, avsluttet med en 65-runde. Totalt var Na 23 slag under par, og han vant med to slags margin til Nick Watney. Etter åtte år og 211 turneringer på PGA-touren kunne han endelig juble for en seier. Foran sisterunden delte han ledelsen med Watney. - Jeg hadde mareritt om å ende på annenplass. Folk har hatt mer tro på meg enn jeg har hatt selv, sa Na. Watney og Na delte ledelsen med fire hull igjen å spille, men Na avsluttet sterk med birdie på hull 15, 16 og 17. Derfor droppet Kate forlovelsesringen | Uten ring: Under veldedighetsbesøket måtte Kate ta av seg den kjente forlovelsesringen hun arvet fra prinsesse Diana. Foto: Pa Photos | (VG Nett) | Det var sist uke at Kate og prins William (29) besøkte barneavdelingen ved The Royal Marsden Hospital utenfor London. Da de forlot sykehuset etter nærmere to timer i møte med pasienter, var det flere som la merke til at safir og diamant forlovingsringen, som en gang i tiden tilhøre prinsesse Diana, var mystisk forsvunnet, skriver People. Noe som ble påpekt i en rekke britiske medier. En kilde ved det engelske hoff forteller imidlertid til People at Kate tok ringen av og la den i veska, etter hygienetips fra ansatte på sykehuset. Under hele besøket beholdt hun ringen i vesken, som ble passet på av sykehusansatte. Arvering: Ringen består av en 18 karat koloss med safirer og diamanter. Ringen var prinsesse Dianas forlovelsesring. Bildet er fra offentliggjøringen av forlovelsen. Foto: Pa Photos | Også i forkant av prinsesbryllupet 29. april var ringen i fokus. Før bryllupet gikk Kate så mye ned i vekt at forlovelsesringen måtte tas inn. Mens hun ventet på at arbeidet skulle bli gjort, fikk hun satt inn en midlertidig bøyle i ringskinnen. - Det var en gang hun holdt på å miste ringen, så hun må ta godt vare på den, forteller Kjell Arne Totland som er kongeekspert i Norge til VG Nett. Han tror Kate vil bruke ringen i lang tid fremover. - Det er vanlig å bære både forlovelsesring og giftering resten av livet, sier Totland. Gåteløsingsperle får gratis utvidelse | (VG Nett) | Få spill så langt i år har mottatt såpass udelt hyllest som gåteløsingsperlen "Portal 2". Vår anmelder lot seg også trollbinde, og kalte det "så bra at jeg nesten ble rørt". Nå blir opplevelsen enda mer omfattende. Les også: "Portal" -skaper med nytt spill | Den nye utvidelsespakken "Peer Review", som kommer 4. oktober, utvider spillets samarbeidskampanje med et nytt brett. Det blir også gjort plass til en utfordringsmodus både i en- og flerspiller, og poengtavler for kniving mellom venner. Dette er "Portal 2" s første nedlastbare ekstrapakke, og ifølge en pressemelding vil den være helt gratis. Les også: Slik blir "A Game of Thrones" -rollespillet | Peer Review må lastes ned separat til Xbox 360 og PlayStation 3, hvor du vil finne den i spillets områder på henholdvis Xbox Live Marketplace og PlayStation Store. Windows- og OS X-spillere vil oppleve at oppdateringen lastes ned automatisk via Steam. Imens du venter på det nye spillinnholdet kan du også laste ned tredje og siste utgave av spillets lydspor på den offisielle hjemmesiden. Lurer du på hvilke spill som er på vei? Ta en titt i Spillkalenderen! Forbannet statsminister etter moskéangrep i Israel | Sjokkert: Statsminister Benjamin Netanyahu sier han er sjokkert etter at moskeangrep i Israel. Foto: Reuters | (© NTB) | Forbannet statsminister etter moskéangrep i Israel | Innbyggerne i en arabisk landsby i Israel er rasende etter at en moské ble påtent og ødelagt. Statsminister Benjamin Netanyahu kaller angrepet sjokkerende. Om lag 300 innbyggere i beduinlandsbyen Tuba-Zangariyye nord i Israel samlet seg til protester mot angrepet mandag. De kastet stein mot israelske sikkerhetsstyrker og satte fyr på bildekk. Soldatene svarte med tåregass og sjokkgranater. Interiøret i moskeen ble helt ødelagt og flere religiøse skrifter gikk tapt i brannen. Gjerningsmennene hadde også malt ord som "hevn" og "prislapp" på veggene. Det viser til hevnangrep som jødiske bosettere vanligvis bruker mot palestinere på Vestbredden. Det forrige moskéangrepet skjedde i Nablus på Vestbredden for en måned siden. På moskeen i Tuba var det også malt "Palmer", etternavnet til en jødisk bosetter som mistet livet sammen med sin lille sønn på Vestbredden for halvannen uke siden. Bilen han kjørte, kolliderte etter å ha blitt steinet av palestinere. Netanyahu sier i en uttalelse at han ble "rasende" da han så bilder fra moskéangrepet. - Bildene er sjokkerende og hører ikke hjemme i Israel. Dette er en handling som strider mot verdiene i Israel, som setter religions- og trosfrihet svært høyt, sier statsministeren. Også innenriksminister Yitzhak Aharonovitch fordømmer angrepet på det sterkeste. - Et angrep på hellige steder er en avskyelig og ussel handling som man ikke kan se gjennom fingrene med, sier han. Innbyggere i landsbyen tror det er jødiske ekstremister uten tilknytning til lokalmiljøet som står bak. - Det er klart at jødiske ekstremister gjorde dette. Til tross for de interne splittelsene vi har, ville ingen her ha våget å skade moskeen, sier en av innbyggerne til avisa Haaretz. Ifølge en talsmann for politiet, Mickey Rosenfeld, tok et uvisst antall gjerningsmenn seg inn i moskeen natt til mandag. Vegger og tepper skal ha fått store skader, og politiet kaller det et "meget alvorlig prislapp-angrep". På utsiden av moskeen skal det også ha blitt skrevet "hevn", ifølge Rosenfeld. Dødsforliset i Haram: - Hadde ikke informasjon om personskade | AMK ble varslet 23 minutter etter politiet | Gikk på grunn: Tre mennesker mistet livet i forliset på Lepsøyrevet, utenfor Ålesund. Foto: Hallgeir Vågenes | (VG Nett) | Det var NRK som i dag kunne fortelle at det tok 23 minutter fra første melding politiet og HRS mottok melding om grunnstøtingen, til Akuttmedisinsk kommunikasjonsentral (AMK) ble varslet. Tre personer mistet livet i forliset. Jarle Øversveen, avdelingsdirektør i Hovedredningsentralen Sør-Norge (HRS), forklarer dette med at de hadde lite informasjon om grunnstøtingen da de fikk første melding klokken 22.15 på fredag. - I dette tilfellet var det HRS sitt ansvar å varsle AMK, men vi måtte først finne ut om det var personskade involvert, sier Øversveen. Ifølge Øversveen er dette hendelsesforløpet: 22.14 får politiet første telefon med melding om grunnstøting. Politiet setter så telefonen over til HRS et minutt senere, altså 22.15, da blir samtalen brutt. HRS prøver å ringe tilbake til vedkommende men kommer ikke igjennom. Fortsatt har hverken politiet eller HRS informasjon om det er personer skadd i ulykken. 22.38 får HRS informasjon om at det ligger folk i vannet av øyenvitner, og kontakter AMK umiddelbart. AMK sender deretter luftambulanse til mottakssted avtalt med politiet. - Det er ganske mange båter som går på grunn i området, hvert år. Som oftest skjer det uten personskader og derfor avventer mann med å varsle AMK, til man har info, sier avdelingsdirektøren. Funksjonshemmede Marie Dedieu (66) kidnappet foran øynene på kjæresten | Godt humør: Natt til lørdag ble Marie Dedieu kidnappet i sitt feriehus i Kenya. Det er fortsatt ukjent hvem som står bak bortføringen. Dette er et udatert bilde av 66-åringen. Foto: AFP | (VG Nett) | Natt til lørdag ble Dedieu kidnappet av det som trolig er somaliske pirater på øya Manda i Lamu. Nå forteller kenyanske John Lepapa Moyo (39), beskrevet av lokale journalister som Dedieus kjæreste, om hva som skjedde i de dramatiske minuttene da Dedieu ble bortført. Han forteller at en av kidnapperne skal ha løftet Dedieu og båret henne ut av huset på skuldrene. Ved kaien ventet en båt som førte henne bort. Naboer skal ha hørt skudd bare sekunder før gjerningsmennene stormet huset til Dedieu. Hele kidnappingen var over på få minutter. - Jeg våknet midt på natten til lyden av skudd, hunder som bjeffet og mennesker som ropte. Jeg løp mot huset, men da jeg kom frem var kvinnen allerede borte. Her står John Lepapa Moyo utenfor feriehuset deres på øya Manda. Foto: Reuters | Øya Manda, som ligger ved Lamu-halvøya på den kenyanske kysten, huser et luksushotell og er et populært sted for de rike og berømte. Nå tror lokale myndigheter at bortføringen var nøye planlagt. - Væpnede folk kom til Manda med båt midt på natten. Den eldre franske kvinnen er godt kjent i området. Hun kommer til Manda jevnlig, sier Abu Chaiba fra de lokale myndighetene. Den kenyanske kystvakten rakk å omringe båten, og det oppsto skuddvekslinger mellom gjerningsmennene og marinesoldater. Turistminister Najib Balala sier gjerningsmennene hadde skutt i luften i et forsøk på å skremme bort kystvakten, skriver The Guardian. Kidnapperne kom seg senere unna fordi kystvakten var redd de ville senke båten. Kidnapperne skal ha brakt Dedieu til nabolandet Somalia. John Steed, sjef for FNs motstandsgruppe mot pirater, sier det var nytteløst å oppspore gjerningsmennene. - Det var mørkt og nesten umulig for oss å følge etter båten. Nå vender vi tilbake til normale kidnappingsforhandlinger, sier Steed ifølge til The Guardian. Nå samarbeider franske og kenyanske myndigheter tett for å bringe Dedieu tilbake i sikkerhet. Idyllisk: Her inspiserer en kenyansk politimann stranden foran feriehuset på øya Manda hvor Marie Dedieu ble bortført. Foto: AFP | - Vår ambassade vil gjøre alt de kan for å få frigjøre Dedieu. Ambassaden kjenner til henne fra før og hun er godt likt lokalt, sier talsmann for utenriksdepartementet i Paris, Bernard Valero. Øya Manda er ikke langt unna området hvor to briter ble bortført 11. september i år. Ekteparet Judith og David Tebbutt var på ferie nord for Lamu og var de eneste gjestene ved Kiwayu Safari Village, som ligger bare 40 kilometer fra grensen til det krigsherjede Somalia. David Tebbutt ble skutt og drept, mens kona ble bortført. Hun antas å ha blitt solgt til pirater som holder henne fanget i sentral deler av Somalia. Zuccarello-mål i Slovakia | (© NTB) | Mats Zuccarello Aasen åpnet scoringsshowet for New York Rangers da laget slo Slovan Bratislava 4 - 1 i en treningskamp i den slovakiske hovedstaden søndag. Scoret: Mats Zuccarello Aasen scoret i en av New York Rangers siste treningskamper før NHL-sesongen starter i Stockholm fredag. Foto: Reuters | Det var hjemmelaget som tok ledelsen i et overtallsspill i 1. periode. Zuccarello Aasen var sist på pucken da Rangers fikk muligheten i spill 5 mot 3 i midtperioden. Brian Boyle, Artem Anisimov og Ryan McDonagh scoret de andre målene for Rangers. Nordmannen hadde to assist og spilte en solid kamp mot Frölunda fredag. Mye skal til om ikke Zuccarello Aasen spiller de to kampene i Globen i Stockholm. Mandag møter Rangers sveitsiske Zug i Zürich. Fredag innleder Rangers sin NHL-sesong mot Los Angeles Kings i Globen. - Det begynner å nærme seg, slo Rangers-trener John Tortorella fast etter kampen. Rangers slovakiske stjerne Marian Gaborik hadde en A på trøya og nummer 38 på hjelmen. Det for å hedre sin avdøde kamerat Pavol Demitra. Demitra var blant de omkomne i flystyrten i Russland i forrige måned. NFF ber Klanen fjerne talsmann etter Torp-uttalelser | ... det kommer ikke Klanen til å gjøre | Hilste fra sykehussenga: Her takker hjertesyke Carl-Erik Torp for støtten han har fått, mens deler av Klanen synger. Foto: Marit Hommedal, Scanpix | (VG Nett) | « Flaut. Pinlig. Skammelig. Tar det som en selvfølge at Klanen avskilter sin talsmann umiddelbart. ", skrev informasjonssjef Svein Graff på sin Twitter-profil søndag kveld. - Jeg twitrer som informasjonssjef i NFF, og vi tar sterk avstand fra dette, sier Graff til VG Nett. Da Torp, som overlevde en hjertestans på banen i kampen mot Sogndal forrige søndag, snakket fra sykesengen på storskjerm på Brann stadion, var VIF-supporterne langt fra stille på tribunen. Talsmann Svein-Erik Bakke forsvarte oppførselen gjennom sterke sammenlikninger. - Om noen er døde skal vi selvsagt holde kjeft i et minutt før kampen, men det er blitt litt for mange markeringer etter hvert. Skal vi ha en markering når det er en unge som blir født med Downs syndrom også? - Det var en blemme, og det er selvsagt beklagelig. Men vi trenger ikke snakke om dette hele tiden. Det var dumt, vi har beklaget det. Men det viktigste skjedde på fotballbanen, VIFs andre talsmann, Christian Kjellsen. Reagerer: Informasjonssjef i Norges Fotballforbund, Svein Graff, reagerer kraftig på Vålerengas talsmann uttalelser etter oppgjøret mellom Brann og Vålerenga i Bergen. Foto: Erlend Aas, Scanpix | Graff mener det er opp til Klanen å finne ut om Bakke er rett mann til å være talsmann for supportergruppen, men er ikke i tvil om at hovedpersonen bør vurdere sin stilling. - Er du talsmann for en av Norges største supporterklubber, så må du ta konsekvensene av det, også på kamp, og spesielt når du uttaler deg til media. Når du bommer til de grader som han gjorde, bør du kanskje stille deg spørsmålet om du bør tre av, og la noen andre ta en slik rolle, sier han, og legger til: - Klanen har flere talsmenn, og de bør vurdere selv hva slags konsekvenser dette skal få. Det er deres bord. Men isolert sett går dette mot hva de står for, og har bygget opp i flere år. Men det er svært uheldig for en supportergruppe som står for så mye bra. På direkte spørsmål fra VG Nett på om Klanen vurderer å ta fra Svein Erik Bakke sin rolle som talsmann, svarer supporterklubbens andre talsmann følgende: - Nei, det gjør vi ikke. Jeg kjenner han så godt, og vet at dette var en skivebom i seiersrus. Nå har han lært, sier Christian Kjellsen. Til Graffs øvrige utspill svarer Klanen: - Svein Graff får ringe om det er noe han lurer på, sier Kjellsen. Graff forstår reaksjonene fra fotball-Norge, og ikke minst Branns reaksjoner. - Det er vel og bra at både Klanen og Vålerenga tar sterk avstand fra det, men det unnskylder på ingen måte det som har blitt sagt og gjort. Det er helt uakseptabelt. Diskuter saken her. Også Vålerengas Freddy dos Santos, som selv har hatt hjerteproblemer for noen år siden, var lite imponert over klubbens supportere. - Jeg merker jeg blir forbanna. Vi spillerne leverte en markering og ønsket god bedring før kampen. Carl-Erik Torp er en kollega vi respekterer. Sånt hører ikke hjemme noe sted, sa han i TV 2-studio søndag kveld. Også toppledelsen i Vålerenga og klubbens kaptein reagerte med avsky søndag. - Vi har fått gjengitt et par sitater som har stått på trykk og det er sitater som står sterkt i kontrast til hva vi føler, sier Vålerenga-kaptein Kristofer Hæstad til VIF TV. - Det er helt uakseptabelt. Jeg tar sterk avstand fra slike uttalelser, sier Pål Breen, administrerende direktør i VIF, til TV 2. Derfor hevder forsvaret han er uskyldig: - Han har alibi | - Jeg er uskyldig: Den tiltalte 44-åringen (t.h.) nekter for å ha drept Vegard Bjerck (43) i kjellergarasjen på Skøyen i Oslo. Foto: Jan Petter Lynau | (VG Nett) | Slik argumenterer tiltaltes forsvarer Knut Lindboe. Hans klient har gjennom hele prosessen nektet straffskyld for drap, men erkjent at han har ripet biler. Han er nå tiltalt for begge deler. - Det er at han var hjemme og passet sin syke yngstedatter hele døgnet, jobbet foran PC-en og ikke var i garasjen i det hele tatt, sier Lindboe. Rettssaken mot 44-åringen startet i Oslo tingrett mandag morgen. Dagen ble primært brukt til tiltaltes forklaring. - Han har all mulig grunn til å være fornøyd med sin forklaring. Vi synes han svarte så bra på aktorates spørsmål at vi ikke så noen grunn til å stille ham noe spørsmål, sier Lindboe. IT-sjefen og kona har forklart at også denne kniven har blitt slipt etter at drapet skjedde. Forsvareren mener at opplysningen om slipingen - og at lengden på knivbladet ikke er like langt som det dypeste stikket - svekker rapportens troverdighet. Han fremholder også at tyskerne har brukt en analysemetode som ikke er kjent i Norge. Tiltalte var hjemme med sin syke datter drapsdagen. Hans eldste datter har forklart at hun kom hjem fra skolen rett før klokken 16. Hun kan ikke huske at faren forlot leiligheten. Anatomiprofessor Per Holck mener at det er usannsynlig at den beslaglagte fruktkniven kan være drapsvåpenet, siden knivbladet er 6,8 centimeter langt, mens det dypeste knivstikket er 11 centimeter. IT-sjefen sendte en e-post fra sin PC kl 16:03 og e-post kl. 16:16. Han skal også ha vært inne på Nokias hjemmeside kl. 16:13. Ifølge forsvareren er det helt usannsynlig at han hadde tid til å dra ned i garasjeanlegget, ripe en bil, bli oppdaget, utføre drapet, gå opp i leiligheten og sette seg ved PC-en igjen i disse tidsrommene. Politiet har en teori om at han skrapte biler med kniv. Tiltalte hevder han skrapte med nøkler. Forsvareren understreker at riping av biler ikke gjør ham til drapsmann. Tiltalte bestemte seg for å gi dem en form for straff, eller en lekse, slik at de ikke parkerte egoistisk igjen. Den hunden gjorde ingen ordentlig markering, der var det masse feilkilder. De vurderer tiltalte som tilregnelig. Ber pressen trå varsomt | Knust av bomben: Utenfor VG-huset henger fortsatt avissidene fra 22. juli. Avisstativet ble smadret av bomben til Anders Behring Breivik. Foto: Scanpix | (VG Nett) | Adresseavisens nettutgave bringer i morgentimene en video hvor Utøya-overlevende Kristoffer Bergersen som går opp sin egen fluktrute. Videoen ble filmet av hans far da de var tilbake på øya 19. august. På papir i dag skriver Dagbladet at massemorderen Behring Breivik var innom kafébygget på Utøya minst to ganger 22. juli. Det er øyenvitner som så Behring Breivik ved huset på to separate anledninger som uttaler dette. Politiet vil ikke oppgi hvor mange som mistet livet i kafébygget. Nord-Koreas nye leder hylles som militært geni | Nord-Korea hyllet søndag sin unge leder som et militærstrategisk geni i en ny propagandafilm. Geni: Ifølge statlig fjernsyn i Nord-Korea er Kim Jong-un et militært geni. Her inspiserer han et militært kjøretøy. Foto: Scanpix | Dokumentaren som ble sendt søndag handler om den nye lederens fortreffelighet, og viser bilder av Kim Jong-un på toppen av en stridsvogn. I filmen lovprises hans "ypperlige militære lederskap" til bilder av lederen som gir ordrer til soldater i artilleriet, marinen og luftforsvaret. - Den respekterte kamerat Kim Jong-un er fullkomment kyndig i alle militære strategier og utviser ypperlig militært lederskap, heter det i filmen, hvor soldater hopper av glede når de ser unge Kim. Det er ikke første gang det statlige nyhetsbyrået har kommet med propaganda. Blant annet skal de ha hevdet at moder jord sørger over Kim Jon-ils død. Det kommunistiske diktaturet utnevnte Jong-un, som trolig er rundt 28 år, til sin far Kim Jong-Ils "store arvtaker". Jong-Il døde 17. desember, og sønnen ble øverste leder for det nordkoreanske folket, hæren og landets eneveldige kommunistparti. Fram til for et par år siden var få som visste noe særlig om Kim Jong-un, som antakeligvis ikke har noe militær erfaring. I filmen hevdes det imidlertid at Jong-un skrev sin første avhandling om militær strategi allerede da han var 16 år, og at han i prosessen bare sov tre-fire timer hver natt og ofte droppet måltider til fordel for studiene. - Vår store general Kim Jong-il kalte ham for multitalentet, geniet av genier i militær kunnskap, sies det i filmen. Hele verden sørget med Norge | Brev og gjenstander | - Mange i UD ble overrasket over omfanget og spontaniteten i reaksjonene ute i verden. Vi forutså nok ikke den enorme interessen, sier Andersen. Skoleklasser | - Det viser at folk over hele verden er opprørte over angrepet på forsvarsløse ungdommer, og at de deler vår sorg. Det har vært godt å kunne fortelle om dette i mine samtaler med de berørte, sier Støre. Roser innsatsen | Stoltenberg fikk 2000 kondolanser | (VG Nett) | "Til minne om de mange uskyldige sjelene - Nå forent med Knut i himmelen". Den rørende hilsenen fra Ingrid i Berlin er en av tusenvis av kondolanser som strømmet inn til norske ambassader over hele verden etter terrorangrepene. Hilsener: Førstekonsulent Elisabeth Mork i UD har hatt ansvaret for å registrere alt minnematerialet som har kommet inn fra ambassadene. Her viser hun fram hilsener fra en skoleklasse i Finland. Foto: Jan Petter Lynau | På trappen: En stor mengde gjenstander ble lagt igjen på trappen til den norske ambassaden i Berlin i dagene etter 22. juli. foto: Jan Petter Lynau | Hele verden: Kommunikasjonsrådgiver Frode Andersen og førstekonsulent Elisabeth Mork fra UD viser frem hilsener fra barn i Québec i Canada. Foto: Jan Petter Lynau | Allerede dagen etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya begynte kondolansene å strømme inn til norske utenriksstasjoner over hele verden. Til sammen har det kommet inn tusenvis av brev, postkort, barnetegninger og en rekke ulike gjenstander fra 77 land. En av dem som ønsket å vise sin medfølelse for ofrene etter tragedien var Ingrid fra Berlin. Få dager etter angrepet la hun ned bamsen sin, en kopi av den verdenskjente isbjørnen Knut, på trappen til den norske ambassaden. Etter hvert fulgte flere etter. Mange barn la ned kosedyrene sine, med ønske om at de skulle gis videre til søsknene til ungdommene som mistet livet på Utøya. - Det har vært overveldende å se hvordan verden har reagert på denne hendelsen. Det har gjort sterkt inntrykk, sier Elisabeth Mork, som i hele høst har jobbet med å samle og registrere det enorme materialet, som nå skal sendes videre til Riksarkivet. Fra første dag etter angrepene begynte det å dukke opp brev og gjenstander på trappene til de norske utenriksstasjonene. Mange av gjenstandene bærer preg av å ha ligget ute. Underdirektør Frode Andersen innrømmer at både ambassadene og UD ble tatt på senga av det voldsomme engasjementet terrorangrepene i Norge utløste. - Den første indikasjonen vi fikk var da de ringte fra ambassaden i København og fortalte at det sto 3000 mennesker utenfor ambassaden og sang "Til Ungdommen". Da skjønte vi at dette var stort, også utenfor Norges grenser, sier han. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier han har brukt mye tid på å videreformidle alle de hilsenene som har kommet inn både fra statsledere og privatpersoner. Mye av materialet stammer fra skoleklasser som har latt elevene tegne og skrive hilsener. Andre har lagt igjen mer spesielle gjenstander som CD-er med klassisk musikk, barnebøker og badeskum. I tillegg kommer de mange tusen meldingene som er skrevet i de offisielle kondolanseprotokollene på ambassadene. Støre understreker at materialet fra ambassadene bare utgjør en del av alle de internasjonale reaksjonene som kom i kjølvannet av terroren. I tillegg kommer alle henvendelsene fra politiske ledere som tok direkte kontakt med utenriksministeren da de dramatiske nyhetene fra Norge ble kjent. - Den første som ringte da jeg satt alene i bilen innover mot Oslo 22. juli var palestinernes president Mahmoud Abbas. Like etter ringt Israels forsvarsminister Ehud Barak. Det gjør sterkt inntrykk når de som selv har opplevd terror tar kontakt for å vise sin medfølelse, sier han. Støre roser samtidig innsatsen til personalet ved de norske utenriksstasjonene. - De har opptrådt profesjonelt i en vanskelig situasjon, slik vi forventer av dem. Mange nordmenn i utlandet søkte mot ambassadene da tragedien ble kjent, og de ble tatt imot på en god måte, sier han. Utenriksministeren mener det er riktig å sende det omfangsrike materialet over til Riksarkivet. - Dette tilhører det norske folk, og det er derfor riktig at det blir gjort tilgjengelig fremfor å lagre det i Utenriksdepartementets arkiv, sier han. Statsministerens kontor har mottatt opp mot 2000 kondolanser fra privatpersoner, politikere, statsledere og ulike organisasjoner etter terrorangrepene. 433 statsledere, andre politikere og ambassadører har sendt sine kondolanser til Stoltenberg. Avsenderne varierer fra svært kjente navn som Dalai Lama, Cubas president Raul Castro og Russlands statsminister Vladimir Putin, til guvernøren i Oklahoma, Mary Fallin, erkebiskopen for den syrisk-ortodokse kirken i Sverige og internasjonale selskaper som Total og Siemens. Stoltenberg har også fått kondolanser fra Det nasjonale motstandsrådet i Iran, kvekersamfunnet og flere lokale arbeiderpartibevegelser rundt om i verden. Det er administrasjonen ved SMK som har hatt ansvaret for å sortere kortene og sørge for at det blir sendt tilbake et takkekort. Alle takkekortene er imidlertid signert av statsministeren selv. - Det er sendt takkekort til privatpersoner i Norge og utlandet og organisasjoner i Norge. I tillegg har ambassadene i mange land offentliggjort takkehilsener på vegne av Norge, opplyser kommunikasjonsrådgiver Camilla Ryste ved Statsministerens kontor til VG Nett. Best i vest | Menn på Oslos vestkant lever 12 år lenger enn på østkanten. De sosiale forskjellene i Oslo er enorme. - Hadde jeg kommet fra Sagene hadde jeg vært død i dag, sier Gunnar Sunde (77). Han kommer fra Vestre Aker i Oslo, som er den bydelen i Oslo der menn kan forvente å leve lengst. En mann født i Vestre Aker på vestkanten i Oslo kan forvente å bli 80 år. En mann fra Sagene bydel i Oslo øst kan bare regne med å bli 68 år gammel. - Jeg går lange turer, så jeg får håpe jeg slår gjennomsnittet, sier Olav Kvalem (48) fra Sagene. Enorme forskjeller | Gunnar Sunde holder seg i form ved å oppsøke Nordmarka som ligger like utenfor stuedøren på Slemdal. Forskjellen mellom hvor lenge en person kan forvente å leve på østkanten og vestkanten i Oslo har økt de siste ti årene, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Forventet levealder forteller det antall år en nyfødt kan forvente å leve, og er et mål for dødeligheten i et område. - Det er enorme forskjeller i Oslo. Den sosiale ulikheten i dag er større enn for hundre år siden, sier forsker Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR). Elva skiller | Akerselva markerer et skille mellom øst og vest i byen. Det er i alt 15 bydeler i Oslo. På mange områder som sier noe om folks levekår, er skillet mellom vestkanten og østkanten markant. - Vi lever i et ulikhetssamfunn. Alle grupper i samfunnet har opplevd en materiell forbedring, men på tross av dette lever en stor gruppe mennesker på utsiden av samfunnet, sier forsker Ivar Brevik til VG. Han trekker frem kommunale utleieboliger og antallet uføre som årsaker til de store levekårsforskjellene mellom bydelene. - Da jeg vokste opp var Sagene et veldig slitent område, men det er blitt en bedring. Likevel er det mange kommunale leiligheter her, som gjør at det fremdeles finnes en del mennesker med problemer, sier Kvalem. Tjener mest i vest | Inntekten på vestkanten er langt høyere enn i øst. I gjennomsnitt tjente en person på vestkanten over 260000 kroner etter fradrag, viser SSBs tall fra 2003. I øst lå gjennomsnittsinntekten på 180000 kroner. Trivselen i Oslo følger også det tradisjonelle øst-vest-skillet. Trivselen er størst i bydelene der folk tjener mest. Vestkantbydelene som ligger på inntektstoppen, er Vestre Aker, Ullern, Frogner og Nordre Aker. Dette er også de bydelene der innbyggerne trives best, viser tall fra Oslo kommunes trivselsundersøkelse fra 2005. - Jeg tror ikke trivsel styres av økonomi, sier vestkantmannen Gunnar Sunde. - Men det gir deg jo flere muligheter. God råd gjør jo mange ting litt lettere å få gjennomført, sier Olav Kvalem fra Sagene. Høyere utdanning | Utdanningsnivået på vestkanten i Oslo er høyere enn på østkanten. Vestre Aker, Ullern og St. Hanshaugen ligger alle på vestkanten, og er de tre bydelene med flest høyt utdannede. De bydelene med lavest utdanning er Stovner, Grorud og Alna, der bare 20 prosent har utdanning ut over videregående skole, viser tall fra SSB. Noe av forklaringen er at gjennomsnittsalderen i bydelene er lav, og over 60 prosent av de bosatte i områdene er under 18 år. - Oslo er Nordens mest delte hovedstad. Det er skremmende å se at til tross for den bedring av levestandard de fleste har hatt, så har ulikheten på helse og levealder bestått, sier forsker Ivar Brevik ved NIBR til VG. Breivik om å bli ledd av: - Det var som ventet | Høyreekstrem hilsen | Skriver kronikk | Får tilgang til nye dokuementer | (VG Nett) | Da Anders Behring Breivik (32) ba om å bli løslatt umiddelbart, brøt flere berørte ut i latter. Det skal ikke ha overrasket terroristen. I retten: Den terrorsiktede Anders Behring Breivik ble fotografert da han kom inn og satt seg i rettsalen før retten ble satt mandag. Foto: VGTV | Det fortalte 32-åringen til sine forsvarere etter at han ble ført ut av retten og ned i arresten i kjelleren tinghuset. - Han sa at han ikke reagerte noe særlig på det. Han sa at det var som ventet. Kanskje ikke akkurat så spesifikt som latter, men en type utbrudd, sier en av Breiviks forsvarere Vibeke Hein Bæra til VG Nett. - Du satt helt ved siden av Breivik. Så du forandringer ved ham da dette skjedde? - Nei, jeg gjorde ikke det, sier hun. Det var over 100 overlevende, fornærmede og ofre til stede i tinghuset under fengslingsmøtet. Cirka 70 av dem satt inne i rettssalen, mens resten så fengslingen via videolink i andre saler i tingretten. Det var etter at Breivik holdt en tale om hvorfor han mener han ikke kan straffes for terrorangrepene mot regjeringskvartalet og AUF-leiren på Utøya at reaksjonen fra tilhørerne kom. Breivik begjærte seg løslatt umiddelbart og mente at Forsvaret burde gi ham krigskorset. Da Breivik kom inn i retten løftet han armene i en hilsen. I etterkant sa forsvarer Geir Lippestad at dette var en høyreekstrem hilsen. Vibeke Hein Bæra forteller at Breivik varslet at han ville gjøre dette da de traff ham i arresten i tingretten like før retten skulle settes. - Han sa at han ønsket å rette en kroppslig hilsen for å vise hvilket miljø han tilhører - det høyreekstreme. Han er veldig opptatt at det ikke skal være noe tvil om hvor han står, sier Hein Bæra. - Det kunne minne om en nazihilsen? - Nei, det er han veldig opptatt av at det ikke er. Det er en annen type hilsen rettet mot det høyreekstreme miljøet. Under fengslingsmøtet ba Breivik tingrettsdommer Wenche Fliflet Gjelsten om å få snakke ett minutt om hvorfor han ikke erkjenner straffskyld. - I etterkant har Breivik sagt at han fikk sagt alt han hadde forberedt og hadde på huskelappen. Det var han tilfreds med, sier Hein Bæra. Hun forteller at Breivik har forberedt seg til dagens fengslingsmøte ved å meditere på cellen i Ila fengsel. Da Breivik helt mot slutten av fengslingsmøtet på nytt ba om ordet, fortalte han at han skrev en kronikk om Torgeir Huseby og Synne Sørheims sakkyndigrapport som erklærer ham strafferettslig utilregnelig. I retten kalte Breivik denne rapporten "latterlig". - Vi er godt kjent med at han ønsker å skrive i fengselet, men det er første gang jeg hører ordet kronikk, sier Hein Bæra. - Har han sagt noe om hvor han ønsker å publisere denne kronikken? - Nei, dette er helt nytt for meg, sier forsvareren. Forsvarerteamet sender denne uken inn anke til Høyesterett angående oppnevning av nye sakkyndige. - Siktede motsetter seg at det skal brukes mer tid på dette, sier Hein Bæra. Under hovedforhandlingen som starter 16. april er det satt av én uke til Breiviks forklaring. Han er ifølge forsvareren godt i gang med sitt forsvarsskift. Fra og med i morgen vil han fortløpende få tilgang på dokumenter fra etterforskningen som tidligere har vært klausulert for ham. Kommentar: Vekkelsene som hjemsøker Norge | Jobbet lokalt | Fellestrekk | Bekjempes med åpenhet | Frp var først | Det norske samfunnet har klart å fordrive truende ekstremister før. Kommunister og nynazister. Vi skal nok klare de militante islamistene også. Denne uken ble mulla Krekar dømt til fem års fengsel. Forsvarerne hans fremstiller dommen som et anslag mot ytringsfriheten. Det er den ikke. Krekar ble dømt for å ha truet navngitte personer med døden. Å komme med uttalelser som fremstår som en troverdig og reell trussel, er en straffbar handling. Krekar ble dømt fordi han truet, ikke fordi han sa hva han mente. Nå frykter noen at dommen mot Krekar kan øke terrortrusselen mot Norge. De frykter økt rekruttering av unge muslimske nordmenn til ekstreme islamistiske miljøer. Og de frykter at jihadister skal komme hit, og utføre terror på norsk jord. Det er ikke tvil om at militante islamister utgjør en trussel mot Norge. Kampen mot ekstremismen må føres på flere plan. Norsk etterretning, i samarbeid med andre lands tjenester, må holde øye med jihadister på vei til Norge. Unge nordmenn som trekkes mot militante islamistiske miljøer, må møtes på andre måter. Det er mye å lære av storsamfunnets behandling av de unge norske nynazistene på 1990-tallet. Gjennom Manglerud-prosjektet oppsøkte lokalt politi disse ungdommene. De ble innkalt, sammen med foreldrene sine, til en bekymringssamtale på politistasjonen. For halvparten av de unge nynazistene var en slik samtale nok; de trakk seg ut av miljøet, og skiftet retning i livet. Andre brukte lengre tid. Men de nynazistiske miljøene i Norge har ingen kraft i dag. Manglerud-prosjektet danner også rammen for politiets håndtering av unge islamister. Etter Gaza-demonstrasjonene i Oslo for drøyt tre år siden, kalte politiet inn til tilsvarende bekymringssamtaler. Mange av ungdommene har vært rolige etter dette. Det er flere grunner til at unge mennesker går inn i ekstreme miljøer. Utfordringen er å skille de helt overbeviste fra de mange andre som er mer i drift. De overbeviste kan det være vanskelig å vinne over. De andre må presses ut - og lokkes over til noe annet og bedre. Push and pull, kaller ekspertene det. Islamistene står for et totalitært tankesett. De har mye til felles med kommunister og nazister. De tror det bare finnes en eneste sannhet - den de forfekter. De tre ideologiene graderer menneskeverd i rene og urene, enten det er i form av klasse, rase eller tro. Verden slo tilbake både nazismen og kommunismen. Kampen var blodig, og kostet millioner av menneskeliv. Først en verdenskrig, deretter kald krig. Også den militante islamismen fører til tap av menneskeliv. Kampen mot islamistisk terror pågår fortsatt, verden over. Vårt samfunn har ikke vært forskånet for de ideologiske vekkelsene. Også i nyere tid har vi hatt kommunister, nynazister og islamister i Norge. Alle disse gruppene har blitt overvåket - helt rettmessig. AKP-ml ønsket, på 1970-tallet, å knuse hele vår samfunnsform. De arbeidet for væpnet revolusjon. Selvsagt måtte de overvåkes. Politiet måtte vite det, dersom de faktisk grep til våpen for å ramme staten. Men samtidig måtte AKPerne få argumentere så mye de ville. På samme måte som mulla Krekar nå må få si at han ønsker en islamsk samfunnsorden, der sharia er overordnet våre sekulære lover. Han har selvsagt rett til å argumentere for et samfunn uten demokrati, uten religionsfrihet og uten ytringsfrihet. Et samfunn der kvinnen er underordnet mannen. Krekar må få bruke ytringsfriheten til å bekjempe den samme friheten han selv nyter godt av. Paradoksalt nok. For hvis vi nekter ham den friheten, undergraver vi samtidig grunnleggende verdier i vårt eget samfunn. Det er i den åpne debatten vi må bekjempe de militante islamistene. På samme måte som vi har kjempet mot kommunistene, og mot de unge nynazistene. Når de bryter loven, må de selvsagt tas. Men de må få demonstrere, og de må få argumentere så mye de orker for sitt forkvaklede menneskesyn. Vi må få dem frem i lyset, så vi kan se hvem de er. Bare slik kan vi snakke dem i senk. Vi ser stadig oftere eksempler på at muslimske nordmenn tar til motmæle mot de militante islamistene. Vanlige muslimer rammes hardt av islamistene. Både fordi det er deres religion som blir kidnappet av ekstremister, og fordi de selv kan bli mistenkeliggjort og uglesett. Vi har etter hvert fått en åpen og god debatt i Norge. Åpenheten har skapt et klima hvor også muslimer diskuterer høylytt seg imellom. Jeg tror det kommer til å gå bra i Norge, blant annet fordi mange frykter at det ikke vil gå bra. Takket være dem, har Norge blitt tvunget til å ta ubehagelige debatter. Fremskrittspartiet, Norges mest innvandringsskeptiske parti, har alltid blitt invitert til store debatter om integrering og innvandring. Vi har snakket mye om hva som må kreves av dem som kommer hit, og om hva som må kreves av det store flertallet, de som var her fra før. Det er interessant i denne sammenheng at den første politiske ungdomsorganisasjonen som fikk en leder med en ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, er nettopp Fremskrittspartiets Ungdom. Jeg tror dette forteller noe om at avstandene i Norge ikke er så store. At vi er mange som deler de grunnleggende verdiene samfunnet vårt bygger på. At det rett og slett er vanskelig for ekstremister å få varig fotfeste i landet vårt. Islamistene, nynazistene og AKPerne kan forsøke å kaste om på hele samfunnsmodellen vår. Når de planlegger for vold, kan vi møte dem med rettsstatens maktapparat. Men vi må knuse dem med ord. Krekars datter mener Venstre-Raja godtar angrep på islam | Forsvarer Siv Jensen | - Vil ikke innføre sharia-lover | (VG Nett) | I en kronikk i dagens VG tar mullah Krekars datter et oppgjør med andre muslimer og den norske rettsstaten etter at faren ble pågrepet i slutten av mars. Muslim: Venstre-politikeren Abid Raja er selv mulism, men deler ikke oppfatningen Krekars datter har av prosessen mot faren. Foto: Eivind Grifith Brænde | Faksimile: VG | I kronikken hevder datteren av den omstridte mullah Krekar at faren er dømt på grunn av hvem han er, og ikke på grunn av ytringene han har kommet med. Krekar ble i mars dømt for drapstrusler mot blant annet Høyre-leder Erna Solberg. - Så spørsmålet er egentlig om ytringsfriheten finnes for folk som ikke har samme meninger som "vanlige nordmenn", skriver hun i kronikken. Kronikk: Ytringsfrihet for alle? Datteren skriver også om andre muslimer hun beskylder for å holde tett i debatter der islam angripes, og sikter til Abid Raja og Shoaib Sultan i en debatt med blant andre Frp-leder Siv Jensen. - Det er trist å se at muslimer ikke svarer i debatter der islam blir angrepet. Siv Jensen sier at islam er mot alt Norge holder kjært. Abid Raja og Shoaib Sultan var stille da Jensen sa dette i NRK Debatten. Da mener jeg de godtok at islam er mot demokratiets prinsipper, skriver hun videre. Venstre-politiker Abid Q. Raja forstår at det kan være vanskelig for en datter å se faren i media i de sammenhengene mullah Krekar har blitt gjenstand for søkelys. - Hun har naturlig nok et "positiviserende" inntrykk av sin far, og betrakter alt fra ham i beste mening. Vi andre har nok mer objektivt syn på hans prosjekt og hans retorikk, sier Raja til VG Nett. Han tar også Siv Jensen i forsvar, og sier at Frp-lederen aldri har beskyldt islam for å være en trussel mot Norge. - Hun sa at radikal islam er noe både kristne og muslimer skal bekjempe sammen. Og jeg må ta Siv Jensen i forsvar her, det er klart hun har rett. Radikal islamisme er en trussel mot alle i vårt samfunn, både mot kristne som muslimer, sier Raja. - Krekar er ikke en mainstream, moderat muslim, han representerer radikal islamisme. Følgelig er han en trussel også mot allmenn sunni-islam og andre muslimer flest. Fordi han er totalitær og ekstremistisk, fortsetter han. Datteren avviser at Krekar har mål om endringer i Norge, og sier at faren kun forholder seg til det som skjer i Kurdistan. - Derfor har han ingen politiske mål her i Norge, men bare et ønske om å fortsette kampen i Kurdistan. Altså ingen innføring av sharia i Norge eller noe snikislamisering, heter det i kronikken. Abid Raja mener datteren må forstå forskjellen på mullah Krekar og islam som religion. - Datteren bør få med seg at det ikke er islam, men Krekar som er trussel mot Norge. Og at Krekar er en trussel har alle norske rettsinnstanser, inkludert Høyesterett, slått fast. Det er et opplest og vedtatt faktum, sier Venstre-politikeren. Han reagerer også på det han kaller en "vi" mot "de" -tankegang. - Dette er nok arvesynden som hun får fra sin far. Vi norske muslimer ønsker godt integrert samfunn hvor muslimer, kristne, jøder, hinduer, ateister og så videre kan leve side om side, sier han. Her får du verdens beste skalldyr | Skiftende vær | Nytt nordisk kjøkken | Ipad-meny | Ferdigmarinert lam | Verdens beste | Høyt til værs | Birgir i båten | Stolt av landet sitt | Reisefakta Færøyene | Færøyene (VG) | På sleipe steiner, blant lumske bølger, balanserer en kjøkkensjef. Han leter etter tang og tare til restauranten sin. Tang og tare: Kjøkkensjef Leif Sørensen (46) ved Koks er opptatt av å høste direkte fra naturen for å servere ekte smaker fra Færøyene. Han plukker tang og tare i havet utenfor Kirkjubøur. Foto: Karin Beate Nøsterud. Eksklusiv utsikt: Restaurant Koks på Hotel Føroyar har god utsikt til naturen og havet utenfor hovedstaden Tórshavn. Foto: Karin Beate Nøsterud. Ipad-meny: Restaurant Koks har interaktiv meny, hvor gjestene kan lese om råvarene og se korte filmsnutter fra hvor fisken og lammet kommer fra på Ipaden. Foto: Karin Beate Nøsterud. Torshavn: Hovedstaden på Færøyene er en sjarmerende miks mellom gammelt og nytt. Nede i havnen ligger store og små båter og dupper. Foto: Karin Beate Nøsterud. Kultur på Koltur: Helikopteret svever over øya Koltur på Færøyene, hvor den over tusen år gamle bosetningen blir restaurert. Helikopteret kommer med post og forsyninger til ekteparet som bor på øya. Foto: Karin Beate Nøsterud. Skonnerten Nordlysid: Birgir Enni (63) om bord på skonnerten som ble bygd i 1945. Han seiler turister rundt på Færøyene for å fiske, se fuglefjell og spennende natur. foto: Karin Beate Nøsterud. Nattens dronning: Sunneva Háberg Eysturstein (27) driver utestedet Sirkus Föroyar i Tórshavn. Hun håper at flere unge mennesker velger å bli på Færøyene i stedet for å flytte ut. Foto: Karin Beate Nøsterud. Fangsten bruker Leif Sørensen (46) som tilbehør til de unike råvarene. Øyrikets lam, fisk og skalldyr har ord på seg for å være de beste i verden. Det er neppe tilfeldig at Russlands president Vladimir Putin hver uke får flysendt levende jomfruhummer fra Færøyene. Bak Sørensen, mellom fjorden og fjellskrenten, ligger selveste kongsgården i Kirkjubøur, Færøyenes åndelige og kulturelle sentrum gjennom hele middelalderen, hvor norske kong Sverre fikk sin utdanning. - Det er ekstra spennende i dag, med så høyt vann og kraftig vind som det er nå, sier Leif Sørensen mens han legger seg på kne og griper tak i en klase med tang. Han er vant til røft og skiftende vær. Det er hverdagskost i dette grønne landskapet. - Nå begynner det å regne, sier han plutselig. Like etter høljer det ned. Få minutter senere er det blå himmel og sol. Havets grønnsaker bruker Sørensen til både fisk, kjøtt og i desserter. De kan stekes, brukes som garnityr, karamelliseres eller forvandles til tangsalt og grønn te. Kokken er en av pionerene bak "Det nye nordiske kjøkkenet", et prosjekt som startet i Århus i Danmark i 2004. Noen av Nordens beste kokker laget et manifest som blant annet slo fast at "vi nordiske kokker finner tiden moden til å skape et nytt nordisk kjøkken, som i kraft av sin velsmakenhet og egenart kan måle seg med de største kjøkken i verden". Resultatet er økt oppmerksomhet rundt nordiske råvarer, og ikke minst plassert flere restauranter i verdenstoppen, som Noma i København og Maaemo i Oslo. Færøyenes flaggskip er Sørensens Restaurant, Koks, som ligger i Hotel Føroyar, på høyden over hovedstaden. Her er det gress på taket og brekende sauer rett utenfor hotellvinduene. I fjor ble restauranten og hotellet nominert til Danmarks beste "Bo & Spis-kombinasjon" av prestisjefylte Den Danske Spiseguide. For få år siden fikk tilreisende til Atlanterhavsøyene stort sett tilbud om å spise biff, pommes frites og pizza. Ba de om færøyske spesialiteter, fikk de kanskje hvalbiff, lundefugl og kokte sauehoder, om de var heldige. I dag er smaksopplevelsene langt mer varierte og raffinerte. På Koks vil de formidle kunnskap om råvarene til gjestene, uten å gjøre menyen for omfattende. Derfor har de gått vekk fra den klassiske menyen. I stedet får hver gjest utdelt hver sin iPad med en interaktiv meny. Her kan vi lese om rettene og se korte filmsnutter som viser hvor råvarene kommer fra. Slik blir vi med om bord i fiskebåten hvor hummeren dras i land, og får se hvor sauene levde i sine lykkelige dager. Lammet på Koks kommer fra den lille øya Trøllhøvdi. Her gresser fårene i det frodige landskapet hvor sjøsprøyten står, slik at lammene kommer nærmest ferdig marinert og saltet til slaktebenken. Torsken er fra farvannet mellom Færøyene og Shetland, de såkalte Færøybankene. Smakene varierer like mye som utsikten fra vinduene, hvor sceneskiftene av regnbuer, sol og skyer bidrar til forestillingen. Fra hotellet går en sti over grønne enger og mellom gamle, fargerike trehus ned til sentrum i en av verdens minste hovedsteder, Tórshavn. Dette over tusen år gamle tingstedet er i dag en sjarmerende miks av levende historie og moderne byliv. Trendy kafeer og designbutikker ligger blant flere hundre år gamle bygninger. Innbyggerne her ble forfjamset da deres øde klippeøyer ble kåret til verdens beste øysamfunn og mest innbydende reisemål av National Geographics i 2007. Foran Azorene og Lofoten, og ikke minst foran eksotiske øyer som Bermuda og Hawaii. Et panel med over fem hundre bereiste eksperter på bærekraftig turisme vurderte 111 øysamfunn over hele verden. Begrunnelsen for utmerkelsen var landets bevaring av naturen, historiske arkitektur og nasjonale stolthet. Helikoptertrafikken på Færøyene forteller litt om hvordan samfunnet fungerer. De går i fast rute mellom ti steder på øyene, og frakter både folk, fe, mat og post. Flere steder er det sjelden mulig å legge til med båt, og helikopteret er eneste transportmiddel. Turister er også velkomne opp i luften, men lokalbefolkningen har førsteretten. Vi får oss en tur til værs mellom Tórshavn og Koltur, sammen med en sekk med kålrabi og post til de eneste som er bosatt her, Lukka (53) og Bjørn Patursson (55). Turen tar rundt fem minutter og kostet 85 kroner én vei. At det blåser stiv kuling har ingen betydning: - Det spiller ingen rolle hvor kraftig det blåser, forklarer helikopterpilot Anfinn Frederiksen. Det er nemlig vindretningen som avgjør, og om det er tett tåke. Men helikoptrene går nesten alltid. Tilbake i Torshavn rusler vi ned til den gamle havnen. Her har en gammel blåmalt skonnert blitt et landemerke. Både fordi kaptein Birgir Enni (63) er en kjent skikkelse i byen, og fordi "Nordlysid" daglig drar til havs med turister og ungdommer for å se på fuglefjell, fiske eller oppleve grottekonserter. Ofte avsluttes utfluktene med et måltid basert på det man har dratt opp av havet underveis. Kapteinen disker opp med egenkomponert blåskjellsuppe, panert torsk og mørt lam med gylden skorpe. Så har han også stekt det på lav temperatur nesten hele dagen. - Det er ikke bare lam. Det er lammet til et lam. Klart det blir mørt, gliser han fornøyd. Under måltidet introduserer Birgir oss for færøysk musikk. Alt fra klassisk til det siste innen rock og pop. Sang og musikk har alltid vært en sentral del av færøysk kultur. Et av hovedstadens kuleste steder er for tiden Sirkus Föroyar, litt lenger inn i havnen. Her er det konserter flere ganger i uken, og med stengetid klokken fire om natten i helgene er det her det skjer. Sunneva Háberg Eysturstein (27) står bak disken, med rutete flanellsskjorte og madonnakjede i halsen. Det er hun som eier og driver stedet. Sunneva bodde en stund på Island, men ville hjem igjen. - Jeg vil bidra til at unge mennesker velger å bli på Færøyene. Vi er stolte av landet vårt, og jeg vil kjempe for at ikke så mange flytter herfra, sier Sunneva. Hvor: Færøyene er en øygruppe på 18 øyer som ligger nordvest for Skottland, omtrent midt mellom Norge og Island. Øyene er en selvstyrende del av Danmark. I underkant av 50000 mennesker bor her, av dem rundt 19900 i og omkring hovedstaden Tórshavn. Reise: Færøyske Atlantic Airways flyr direkte fra Bergen til Vágar lufthavn på Færøyene to ganger i uken, onsdager og søndager. Hyppigere avganger om sommeren. Flyr du en annen ukedag i høst, må du via København. Flytid fra Bergen er en og en halv time. Flyprisen varierer, men ligger på rundt 2500 kr. - 3500 kr. tur retur fra Bergen. Vil du komme sjøveien, går Smyril Line fra Hirtshals i Danmark. Når: Et helårs reisemål for den som liker natur og mye vær. Du må være innstilt på at du kan få fire årstider på en dag, mye tåke, vind og regn, men det blir aldri veldig kaldt. Bo: Mange muligheter for overnatting i Torshavn, i flere prisklasser, fra enkle gjestehus til flotte hoteller. Vi bodde på Hotel Føroyar. Pris for dobbeltrom varierer med sesong. I høst ca. 1000 - 1500 kr. per natt for rommet inkl. frokost. Spise og drikke: Færøyenes beste restaurant, Koks, ligger i Hotel Føroyar i Tórshavn. I tillegg anbefales Áarstova, sushirestauranten Etika og restaurant Hafnia. Kaffihúsið er trivelig, det samme er kaffebaren Dugni, hvor Bill Clinton tok seg en kaffe i 2007. Cafe Natur er også populært. Utestedet Sirkus er for tiden det mest trendy stedet. Sang og musikk: Musikk er en viktig del av livet på Færøyene. Konserter holdes hele året, men verdt å merke seg er Summartónar, en musikkfestival som foregår rundt omkring på øyene fra juni til august. Andre aktiviteter: Lei bil og se deg om i den fantastiske naturen. Du kan også melde deg på utflukter til lands og til vanns, for ikke å snakke om i lufta. Helikopterturer er populært og rimelig. Her er noen arrangører: visitfaroeislands.com, coastzone.fo, atlantic.fo, faroeislands.com, tora.fo, 62n.fo, greengate.fo | Shopping: Ull er stikkordet. Gensere, lue, sjal, pledd i tradisjonell strikk finnes over alt. I tillegg får du mer trendy strikkeplagg i butikken Guðrun & Guðrun og hos Sirri. Også flere design og kunstforretninger | Les: Handlingen foregår på Færøyene. Boken ble filmatisert og vist som serie på NRK tidligere i år. Brev fra Napoleon gikk for millionsum på auksjon | Et 200 år gammelt brev fra Napoleon Bonaparte ble solgt for nærmere 1,4 millioner kroner på en auksjon. I brevet forteller den franske lederen om sine planer om å sprenge Kreml. "Jeg vil sprenge Kreml i lufta den 22. klokka tre om morgenen", står det i brevet, som er skrevet i tallkode og signert "Nap". Brevet er datert 20. oktober 1812, dagen etter at Napoleon trakk seg tilbake fra sentrum av Moskva. Det er adressert til utenriksminister Hugues-Bernard Maret. Napoleon gjennomførte planen om sprenge Kreml, og flere tårn og vegger ble lagt i ruiner i eksplosjonen. De er senere blitt gjenoppbygget. Foran søndagens auksjon i Fountanbleau sørøst for Paris var det ventet at brevet ville bli solgt for mellom 10.000 og 15.000 euro. Sluttprisen ble imidlertid hele 187.500 euro, tilsvarende nærmere 1,4 millioner kroner. Et annet dokument, bestående av Napoleons siste diktater fra eksil på øya St. Helena, gikk for hele 375.000 euro, tilsvarende 2,8 millioner kroner. Fordømmer pågripelsen av Malis statsminister | Brøt seg inn | Sharia | Vakuum | Skepsis | FNs sikkerhetsråd fordømmer pågripelsen av Malis statsminister Cheick Modibo Diarra, som har gått av etter å ha blitt pågrepet soldater som var sendt av den tidligere kupplederen Amadou Sanogo. I en kort tale på Malis statlige fjernsyn sa Diarra tirsdag at han går av med hele sin regjering. Sikkerhetsrådet fordømmer pågripelsen av Diarra og advarer om at hæren i landet er i ferd med å undergrave de internasjonale forsøkene på å slå ned det islamistiske opprøret nord i landet. Sikkerhetsrådet varsler også om at det kan bli aktuelt å innføre sanksjoner mot Mali. Ifølge en av Diarras livvakter var det rundt 20 soldater som mandag kom fra en militærleir utenfor hovedstaden Bamako, som er hovedkvarteret til Sanogo og de tidligere kuppmakerne. Livvakter forteller at soldatene slo inn døra for å ta seg inn i Diarras hjem, og at de hadde behandlet ham ganske røft. Ifølge en talsmann for de militære ble Diarra arrestert fordi han prøvde å reise fra landet. Diarra skulle mandag reist til Frankrike for en legeundersøkelse, men han avlyste reisen da han fikk vite at bagasjen hans var tatt av flyet han skulle reist med. Diarra har mange ganger gjort det klart at han ønsker en rask militæraksjon for å drive islamistene som har tatt kontrollen over det nordlige Mali, bort. Islamistene har innført sharialov i gamle kulturbyer som Timbuktu. Blant annet straffer de tyver ved å kappe hendene av dem, de tvinger kvinner til å dekke seg til, og de har forbudt aktiviteter som fotball. Diarra ble utnevnt til statsminister i en interimsregjering noen uker etter et kupp i mars som kastet det tidligere stabile landet ut i kaos. Dioncounda Traore sitter fortsatt som interimspresident i landet. Ifølge militærregimet vil en ny statsminister snart bli utnevnt. - Dette er ikke et statskupp, forsikrer militærtalsmann Bakary Mariko overfor fjernsynskanalen France 24. Kaptein Sanogo gjennomførte kuppet mot den sittende presidenten Amadou Toure på grunn av skuffelse over at regjeringen ikke gjorde mer for å stanse et opprør blant tuaregene i nord. Men kuppet skapte et vakuum som gjorde at tuaregene og deres islamistiske allierte kunne ta kontrollen over de nordligste to tredelene av landet. Siden kastet islamistene ut tuaregene og tok makten alene. Vestafrikanske land har lagt planer for en militær intervensjon og har bedt FN godkjenne planene, som støttes av Frankrike. Tyskland og USA har lovet å bidra med opplæring og logistisk støtte. Vesten frykter at det nordlige Mali skal bli et nytt støttepunkt for islamistiske terrorgrupper, ettersom noen av islamistene der har forbindelser til al-Qaida. Men det er fortsatt stor internasjonal skepsis mot planen om å sette inn 3.300 vestafrikanske soldater. Mange av Malis naboer foretrekker å prøve å få til en forhandlingsløsning, og både FN og USA ber om tilbakeholdenhet. USAs FN-ambassadør Susan Rice sa i forrige uke at de vestafrikanske soldatene er dårlig egnet til å krige i ørkenen mot grupper som Ansar Dine, al-Qaida i Maghreb (Aqim) og MUJAO. En bekymring er også at regjeringen i Bamako er svak og ennå ikke har begynt å planlegge nye valg for å erstatte interimsregjeringen med en demokratisk valgt regjering. Django Cissoko er utnevnt til ny statsminister i Mali etter at forgjengeren Cheick Modibo Diarra ble tvunget til å gå av. Cissoko ble utnevnt av landets midlertidige president Dioncounda Traore tirsdag kveld. Diarra kunngjorde tidligere samme dag at han hadde trukket seg etter at han dagen før ble pågrepet av soldater som var sendt av den tidligere kupplederen Amadou Sanogo. Bygger forskningsstasjon på verdens mest øde øy | Forskere bitt av sel | Koster fire millioner | Skal overvåke Røkke | Norsk i 85 år | Tromsø (VG Nett) | Midt i en stor koloni aggressiv sel, skal Norge etablere en ny forskningsstasjon. Hockeyutstyr: Forskerne fra Norsk Polarinstitutt må bruke ishockeyleggskinn og køller for å holde de mest aggressive selhannene på avstand. Foto: Bjørn Kraft, Norsk Polarinstitutt Selskap: I 2007 - 2008 satte forsker Martin Biuw og kollegene satellittsendere på elefantsel på Bouvetøya. I tillegg til å registrere vandringsmønster, måler den saltinnhold, temperatur og dybde. Hannene svømmer 1700 kilometer ned til iskanten i Antarktis, og tilbake på jakt etter mat. Foto: Martin Biuw, Norsk Polarinstitutt | Bouvetøya i Sørishavet er et av verdens mest isolerte steder. Den ugjestmilde vulkanøya stikker opp som en nålespiss fra dypet midt mellom Sør-Afrika og Antarktis, og over 90 prosent av landoverflaten er dekket av is. Det eneste stedet det går an å sette opp en forskningsstasjon er i området Nyrøysa, på vestsiden av øya. To ganger tidligere er det blitt satt opp stasjoner her, begge gangene forsvant bygningene. Havet spiser stadig jafs av strandlinjen og faren for snø- og steinras er overhengende. I tillegg er det ekstremt kraftig vind, hele året. På stranden bor det i tillegg flere titalls tusen pels- og elefantsel som verner om sine revir. Forskerne må bruke hockeyutstyr og køller for å holde de mest aggressive selhannene på avstand. - Selv om våre folk bruker beskyttelse har vi opplevd bitt og infeksjoner. De siste årene har forskerne ligget i telt, under utfordrende HMS-forhold, sier Jan-Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt. På den nye forskningsstasjonen er det egne rømningsluker hvis selene blir for nærgående og blokkerer dørene. Riggen skal stå på pilarer, halvannen meter over bakken som er full av illeluktende selmøkk. Stasjonen består av tre spesialkonstruerte containere på til sammen 40 kvadratmeter, og koster rundt fire millioner kroner. Den har plass til seks forskere, og er i tillegg til senger, kjøkken, bad og oppholdsrom utstyrt med et laboratorium. Fire vindmøller sørger for strøm. Om et år skal stasjonen fraktes til Bouvetøya med båt. For å få modulene på land må man bruke helikopter. - Frakten vil komme på omtrent det samme som det kostet å bygge forskningsstasjonen, opplyser Øystein Mikelborg, direktør ved avdeling for operasjon og logistikk ved Norsk Polarinstitutt. Hver ekspedisjon har med seg lege eller annet kyndig helsepersonell. Skjer det noe, kan det ta uker før man får hjelp. Norsk Polarinstitutt har i mange år forsket på sel, pingviner og sjøfugl på øya. Krillen er en nøkkelart i det antarktiske økosystemet. Kunnskapen om denne ressursen er minimal. Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) ble inngått mellom 25 stater for å koordinere forskningsaktiviteter, som igjen skal gi grunnlag for retningslinjer for fangst og kvotesetting. Kjell Inge Røkkes Aker Biomarine er nå den største kommersielle krillaktøren i Sørishavet. - Hvis fisket, klimaendringer eller andre forhold reduserer krillbestanden, vil det ha enorme konsekvenser for hele økosystemet. Gjennom kunnskap kan vi sikre god forvaltning gjennom blant annet kvoteregulering, sier Birgit Njåstad, leder for miljørådgivende seksjon. Siden forskningsstasjonen er selvberget med strøm, kan man gjøre målinger, overføre data og videobilder også i de lange periodene det ikke er forskere på øya. 1. desember var det 85 år siden Lars Christensen og den første "Norvegia" -ekspedisjonen plantet det norske flagget og erklærte øya for norsk territorium. Bouvetøya har status som norsk biland, i likhet med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Det betyr at territoriet er under norsk herredømme, uten å være en del av kongeriket Norge. 