Nokre refleksjonar på vegen, om Paulus og "worldviews" | Eg var på bibeltime i går, på Misjonshuset. Det var veldig triveleg, og vi fekk også god kake etterpå. Min gode ven Kjell Arne heldt bibeltime over kolossarbrevet, og eg sat og høyrde på medan eg las i mitt nye testamente. Det er eigentleg veldig spennande å lese Kol no som eg har liksom utvikla meg og gått mange rundar på andre område, i forståing av GT, historisk-kritikk, kristen filosofi i antikken etc. etc. Eg les Paulus på litt andre måtar. Litt meir grundig og undersøkande; korleis er det eigentleg han argumenterer her? Kva grunnar har han for det han seier? Litt meir "sosiologisk"; korleis ville det vere for kolossarane å motta dette brevet? Kan eg sjå for meg dei gresk-romerske gatene, handelstorga, klubbane etc. - og Paulus som sit og skriv? Litt meir "breitt", reint filosofisk; korleis plasserer Paulus seg intellektuelt sett i møte med den gresk-romerske (pluralistiske) røyndomsforståinga? Kan vi lære av dette, i vår tid? Ok, så eg ser ting som eg tidlegare ikkje har sett, fordi eg har fått ein breiare innfallsvinkel her. Det er veldig spennande. Det eg særleg tenkte på i går, medan eg sat og tygde på teksten under talen, var korleis Paulus, hm, også her ser ut til å vere aktivt kontekstuell. Altså, som ung og konservativ lågkyrkjeleg kristen, har ein eit litt enkelt syn på Paulus' brev. Dei er litt som "lærebrev," som presenterer guddomeleg openberring, som då er "proposisjonelt" forstått, litt som læresetningar. Når ein les meir, får ein eit meir nyansert syn på ting, ikkje sant. Ein må uansett byrje ein eller annan stad, i si opplæring i desse tinga. Uansett, poenget er at Paulus er ein langt meir subtil og djup forkynnar enn vi gjerne tenker. Og dersom vi forstår dette, vil også samanhengen med apologetane i oldkyrkja bli mindre, mistenker eg. Nei, altså eg tenker på dette at... vel... når ein studerer Paulus' brev nærare, så ser ein at ingen av dei er "generelle" brev av typen: "Hei, eg tenkte berre å sende dykk litt generell lære og formaning, slik at de kan halde fast på trua." Slik generell lære og formaning har dei allereie fått i katekesen. Dei må naturlegvis minnast om ting, men poenget er at breva til Paulus tek opp konkrete ting, situasjonar, problem. Romarbrevet er ikkje - slik eg lærte tidleg i mitt studium - ein slags "dogmatisk grunnpresentasjon av Paulus' evangelium" (som i så fall skulle understøtte ei antatt korrekt lesing av Paulus' som ein forkynnar av "lov og evangelium" i klassisk luthersk forstand). Romarbrevet tek opp konkret, historisk problematikk ang. jødar og heidningar, i Roma, på 50-talet - på basis av det jødisk-kristne livssynets ressursar. Dette er obviously ganske interessant, på fleire måtar. Kva er "kjernen", eller sentrum, i urkyrkjeleg kristendom? Dette kan ein ikkje berre rekonstruere, eller lese, ut frå Romarbrevet. Ein må gå langt breiare til verks. Men uansett, det var eit litt anna poeng eg hadde her. For Paulus er ein ganske "slu" (i positiv forstand) forkynnar, altså. I 1 Kor tek han villig i bruk termer og uttrykk frå antikk filosofi, for å forkynne Kristus (til dømes: "Eg har lov til alt" etc.) I Fil tek han villig i bruk termer frå keisarpropaganda for å skildre Kristus. Kristus er den ekte keisaren, Guds rike er det ekte romarriket, så å seie ("Vi har vår borgarrett i himmelen, derifrå ventar vi Herren Jesus som frelsar"). Altså: Aktiv "kontekstualisering." I Rom tek han villig i bruk termer og uttrykk frå jødiske skrifter, for sjølv å understreke at alle jødar er under synd. Klarast er det naturlegvis i Apg 17, der han tek i bruk heidensk dikting og filosofi i sjølve evangelieforkynninga (!) Og Kol? Hm. Jo, altså. Det var der eg fekk litt aha-opplevingar. For problemet i Kolossæ hadde å gjere med framande religiøse impulsar, kan ein seie. Krefter, ånder, sjølvpining, verdas grunnkrefter, matforskrifter etc. etc. Det er vanskeleg spore bakgrunnen for desse tinga nøyaktig, men det er nok ei blanding av hellenistiske mysteriereligionar, jødisk folkereligion, gresk-romersk polyteisme, grunnleggjande overtru etc. Vel, ja - det eg sat og tenkte på, og som eg evt. må undersøke nærare i Barths framifrå Anchor-kommentar, er korleis Paulus aktivt brukar ord her, som han ikkje gjer andre stader i sitt korpus. Ta til dømes dette dømet: "Guds fylde bur lekamleg i Kristus." Guds "pleroma", seier Paulus. Dette var eit svært mykje brukt uttrykk i samtidige mysteriereligionar, gnostiske retningar etc. Det siktar til "fylden av guddomelege krefter." Og det verkar svært nærliggjande å seie at Paulus her driv med aktiv apologetikk og kontekstualisering av evangeliet. Kolossarane kjente til ulike guddomelege krefter, og kjende til "pleroma." (Ireneus, i sin Adv Haer, skriv jo veldig mykje om dette, når han skildrar gnostiske system). Og Paulus seier her: Heile pleromaet bur i Kristus. Altså: Vend dykk bort frå "røkla" av system, mysterier etc., og vend heller om til Kristus. Det som de leitar etter, og er opptekne av, det er å finne i Kristus. Dette er Paulus' bodskap, ser det ut til. Og det er jo verkeleg interessant, sånn religionsfilosofisk. Har Paulus "lov" til å seie noko slikt, liksom? Korleis kan han gjere det? Kan han anerkjenne heidenske religiøse lengslar som legitime - og "sanne så langt det rekk" - på denne måten? (Hm, ja, altså, dersom eg tolkar Paulus rett her, som eg trur.) Det same kan seiast om liknande uttrykk som ein finn i Kol, men ikkje andre stader, så mykje. Ta omgrep som visdom ("sofia"), eller "makter og myndigheiter" ("exousiai kai archai") eller løyndom ("mysterion"). Dette er jo veldig sentrale uttrykk i gresk-romersk religion i ulike typar. Men Paulus tek dei i bruk der han kan; han kan seie at element i gresk-romersk religion på sett og vis antisiperer evangeliet (her er då ein link til apologetane!) og at "det de tilbed utan å kjenne det, forkynner eg dykk." Dette er langt meir enn Karl Barths "nein" til å finne noko "tilknytningspunkt" mellom evangeliet og annan religiøsitet og filosofi. Altså: Alle skattar av visdom og kunnskap ("sofia kai gnosis (!)") er å finne i Kristus. Eller: Alle maktene og myndigheitene er "skapt av, ved, til Kristus," altså vert dei "sett på sin rette stad" (ikkje ulikt Rom 13, der Paulus understrekar at myndigheiter er "Guds tenarar"). Men det er verkeleg ein link her, mellom det heidenske og evangeliet - ein link som ligg i skapinga (absolutt alle ting er skapt av Gud - her er kimen til Augustins understreking av vondskap som "privation"), og også forsoninga (alle ting har vorte forsona med Gud ved Kristi blod, også maktene og myndigheitene!). Vidare: Den verkeleg viktige og sentrale "løyndomen" (mysterion) er Kristus og evangeliet om han (som altså ikkje skal snevrast inn til "lov og evangelium," som de skjønar - og i alle fall ikkje til "lov og evangelium" av reformatorisk type, sjølv om det også er mykje godt å hente her). Så det mysteriet kolossarane framfor alt treng - det som verkeleg oppfyller deira religiøse streben, er evangeliet om Jesus Messias. Hm, så dette er veldig interessant, fordi det har konsekvenser for korleis vi tenker om samanhengen mellom kristendom og filosofi. For Paulus glir desse til dels over i kvarandre, og slik var det for dei fleste i oldkyrkja (!), sjølv om det her finst mange ulike variasjonar mellom - sei - ein Tertullian og ein Klemens av Alexandria. Poenget er uansett at ein ikkje skjelna så tydeleg mellom teologi og filosofi, det fanst berre éin udelt visdom, så å seie. Dette er eit poeng Milbank - via de Lubacs studiar av oldkyrkja - har understreka nøye, og inkorporert i heile sin Radical Orthodoxy-approach (og det er eit poeng som får heilt handgripelege konsekvenser for eventuell politisk teologi, der det i så fall ikkje finst nokon " sjølvopphaldande sekulær moral- og rasjonalitetssfære!) Men ja, det er interessant. For studerer ein Paulus nøye, i hans apologetiske og kontekstuelle forkynning, så kan han altså vurdere heidenske ting positivt, medan andre ting kan han gå sterkt imot ("han vart oppaust i hugen då han såg dei mange avgudsbileta" etc.) Generelt sett er hor, mord og avgudsdyrking dei verste synder, frå jødisk standpunkt. Han anerkjenner det positive og skapingsmessige i heidensk gudsliv og religiøsitet, og seier at det er evangeliet - Kristus - som oppfyller desse lengslane og dette livet! Nett slik mange apologetar i oldkyrkja ville seie at Kristus oppfyller pdes. Moselova og pdas. Sokrates' filosofi. Men "normen", så å seie, i denne prosessen, er eit kristologisk tolka gamle testamente. Det er dette - og framfor alt Jesus sjølv, som Herre - som avgjer kva som kan bevarast og kva som må forkastast i dei ulike kontekstar som evangeliet går inn i. Likevel; det skjer eit aktivt møte, så å seie, der evangeliet kjem kulturen i møte, og båe blir noko forvandla av det. Det gamle blir rett og slett ikkje heilt forkasta, men blir heller dels forkasta og dels oppfylt. Og dette dreier seg altså ikkje berre om GT og det jødiske, men også om filosofi og heidensk religiøsitet! Dette vert "teke opp" i det kristne livssynet som noko som er ein del av skapinga - og det kan "forsonast" i kraft av Jesu blod. (Incidentally er dette ein måte å tenke på som ikkje går så heilt greitt overeins med den litt "vulgærlutherske" insisteringa på at ein berre må attende til urkristendomen, at ein berre må attende til NT, så har ein alt ein treng. Kan det heller tenkast at når evangeliet går ut i verda - som Paulus seier i Kol: "det veks og ber frukt" - så skjer det ein "irredusibel" vekstprosess der evangeliet forsonar og inkorporerer nye element som Gud har skapt? Og: At NT sjølv er ein del av denne vekstprosessen?? Korleis skal dette i så fall samantenkast med Vat II sine tankar om ein "levande tradisjon," eller JH Newmans tankar om at tradisjonen og trua ikkje er breiast der elva byrjar, men heller seinare, der elva er breiast? Eg berre spør. Og registrerer at det her er essensielle element i nytestamentleg kristendom som ikkje er godt nok gjennomtenkt i min tradisjon. Den prinsipielle bakgrunnen for ein slik prosedyre som Paulus tek i bruk når han møter kulturen aktiv og kontekstuelt, finn vi til dømes i 2 Kor 10: "Vi tek einkvar tanke til fange under lydnad til Kristus." Eller 1 Kor 9: "For jødar har eg blitt jøde, for grekar grekar, for dei alle har eg blitt alt, for i det minste å kunne vinne nokre." Eller 1 Kor 3: "Alle ting tilhøyrer dykk, anten det er Paulus, Apollos, verda etc." Det er den jødiske trua som ligg til grunn her. Gud har skapt alle ting, han har valt ut sitt folk (Israel / kyrkjelyden), han skal fullende sitt rike på jorda. Så alt tilhøyrer Gud, og når evangeliet går ut i verda, så skjer det ein "gjenerobring" av verda, på basis av dette grunnsynet. Derav dei mange krigsmetaforane i NT, som naturlegvis ikkje siktar til bokstaveleg krig, men til å vinne verda attende til Gud ved vitnesbyrd, bering av frukter, liding. Uansett - dette er berre kjappe refleksjonar "på vegen," dei kjem til å bli kontinuerleg revidert etter kvart. Men eg tykkjer det er veldig spennande å lese Paulus på denne måten, det opnar ein god del "vistas" som min tradisjon ikkje har hatt syn for, eller jamvel har stengt godt att. Så det er fruktbart for den systematiske teologien å lese Paulus på denne måten. For øvrig understrekar dei perspektiva eg har gjeve ovanfor, også kor fleksibel og nytenkande (og ikkje minst djupttenkande) Paulus var. Og også kor problematisk det er å ville avvise forfattarskapet til visse av hans brev, på basis av språkanalysar, av typen "her er visse ord som Paulus ikkje brukar andre stader" etc. Problemet er jo at Paulus kontinuerleg tenker kontekstuelt, så det er uansett veldig problematisk å single ut visse brev (sei, Rom og Gal) som "normen" for kva paulinsk teologi er. Det opnast opp litt interessante perspektiv her, ja. Set at vi tenker at det som dei urkyrkjelege kristne lærte som "grunndogmatikk", var det dei lærte i katekesen (som vi ikkje nett har direkte eller fullstendig tilgang til, bortsett frå Didache, då. Men vi kan rekonstruere ting likevel), medan det som Paulus forkynte, var aktiv og kontekstuell forkynning på basis av ulike konkrete situasjonar. Vel, hm... då kan ein jo saktens spørje om vi ikkje bør etterlikne Paulus' grunnleggjande metodikk i vår tid, slik apologetane gjorde. Og då bør vi nok også lese Paulus på litt andre måtar, dvs. ikkje som "forsteina, tidlaus dogmatikk", men heller som ein kreativ og aktiv og fleksibel forkynnar som vi kan etterlikne. Hm. Eg meiner ikkje med dette å setje spørsmålsteikn ved Paulus' autoritet, som også er ein del av evangeliet, kan ein seie. Eg meiner berre vi må freiste å forstå kva Paulus' brev og forkynning faktisk tyder, reint historisk, før vi reflekterer over korleis han kan brukast i dag. Ok, nok prat. Men tykkjer ikkje de også at dette er veldig interessant?? (Og veldig konsekvensrikt, for korleis vi tenker teologi??) Etc | Nok ein gong berre personleg blabla. Yup, så var denne perioden i Kviteseid ferdig. I går var det ei flott Yngres-samling. Vi bakte pepperkaker, song jolesongar, hadde andakt, åt graut med mandlar i, og pynta pepperkakene. Ganske hyggeleg å vere prest på slike samlingar, med fine ungdomsleiarar og flotte deltakarar. Men det var sikkert femten år sidan sist eg var med på å bake pepperkaker; -) I dag har det vore meir jol. Det var jolegrantenning i Kviteseid. God stemning, masse folk også. Eg vart spurt om å vere forsongar til joletregangen, og kva gjer ein vel ikkje for bygda:) Så hadde eg ein liten andakt, men det var nesten umogleg å få merksemd frå folk, sånn sidan det var mange born og folk var spreidde rundt omkring. Jaja, det var jo ei oppleving, det også. Men folk hadde det bra. Så i går hadde eg også tale på Kvitsund. Sidan eg har hatt litt dårleg tid, har det vorte til at eg flikka litt på ein bibeltime eg heldt på CU for nokre månader sidan, over Fil 2. Ja, altså same talen som eg heldt på Misjonshuset her om dagen. Ja, kva skal ein seie. Det var kanskje litt mykje å henge med på, for elevane. Det er ikkje alltid så lett å tenke seg inn i korleis ein tenkte før, då ein ikkje hadde lært så mykje som ein kan no. Men jaja, noko godt fekk dei vel med seg. Elles fekk eg ei interessant tilbakemelding etterpå også. Mot slutten av andakten nemnte eg så vidt Nietzsche, som sa at kristen moral er slavemoral, der ein utslettar seg sjølv og så å seie sløsar bort livet sitt. Ein må heller vere sterk, lage sin eigen moral, hevde seg sjølv etc. Det er jo på mange måtar det som gjer Nietzsche til ein interessant filosof; han freistar verkeleg å seie noko om kva konsekvensene vil vere av at den kristne trua fell bort. Ok, dette er spennande stoff å diskutere. Uansett. Eg sa då at dersom Gud ikkje eksisterer; dersom Gud ikkje er treeinig kjærleik; dersom Gud ikkje skal halde dom; dersom Gud ikkje skal løne kvar og ein etter det han har gjort; dersom Guds rike ikkje er på veg - då kan ein faktisk moglegvis seie at Nietzsche har rett. Då er kristendomens moral verkeleg ein slavemoral som tenderer til å utslette livet. (Trass alt bed Jesus sine læresveinar om å krossfeste seg sjølv, liksom.) No skal ein ikkje overdrive dette; det er nettopp ved å miste seg sjølv at ein finn seg sjølv, og får ein ny identitet - og eit meiningsfullt liv. I så måte har jo kristen moral sjølvstendig verdi "uansett." Pdas: Denne (ikkje-subjektive) meininga med livet kan neppe seiast å vere rasjonelt tilgjengeleg for den som avviser Guds eksistens. Til poenget: Eg fekk ei tilbakemelding om at ikkje var tydeleg nok på evangeliet, liksom. At forkynninga mi kunne skape inntrykket av at det berre dreier seg om å gjere fleire gode gjerningar enn dårlege gjerningar. Mm. Mon det. Eg tok imot tilbakemeldinga med interesse og takksemd, men gjekk ikkje inn på nokon dialog om dette. Men eg gjorde meg jo tankar i mitt stille sinn. Eg har verkeleg bevega meg eit stykke bort frå kristendomsforståinga i den tradisjonen, tenkte eg. Joda: "Det kviler ikkje på gjerningar," at vi er frelste. Ok. Ein får ta imot alt av berre nåde. Ja. Men den siste domen skal likevel vere etter gjerningar, i fylgje både Jesus, Paulus, Johannes etc. "Han skal gje ein kvar attende etter det han har gjort." Det er faktisk det fundamentale. Løysinga er naturlegvis at rettferdiggjeringa og fornyinga ikkje kan lausrivast frå kvarandre, siden den mest fundamentale kategorien hjå Paulus (arguably) er å vere "i Kristus," og denne omfattar både rettferdiggjering og helging, for å seie det litt grovt. Ein blir rettferdiggjort (d. e. får ei rett stilling framfor Gud) ved trua på Jesus, og ved hans soning. Men dette er ei foregriping av den siste domen; den siste domen, som er etter gjerningar, er bragt inn i nåtida. Vel, altså. NT-språkbruken er verkeleg ein del annleis enn mykje av det ein kan høyre i NLM-tradisjonen. Til dømes: Paulus set verkeleg fram Jesu sjølvoppofring og påfylgjande herlegdom (difor har Gud storleg opphøgt han osb.) som førebilete for dei truande. Så på mange måtar tenker eg at NLM-tradisjonen kan stå i fare for å bli "meir katolsk enn paven," d. e. meir "evangelisk" enn NT sjølv. Det som trengst, tenker eg, er vel at ein opnar opp for ein del tekstar ein tradisjonelt ikkje har teke fram i særleg grad. I så fall må ein også til dels ta oppgjer med delar av tradisjonen. Men tja, dette har eg sagt så mykje om før. Uansett! No er det attende til Oslo; intens lesing dei neste dagane, med nokre avbrekk med vener, heldigvis. Så skal Nobu og eg på Messias-konsert, og eg skal sjølv spele ein liten konsert med nokre vener (kjem meir info etter kvart), og elles chille max når eg er ferdig med skulepliktene. Til slutt, ein av dei finaste songane på Sufjans siste plate. Veldig fin song. Men kanskje livet ikkje er sånn. Berre nokre tankar om kristendomens tilstand i vårt land | På ein måte er det ok at vi lever i eit sekulært samfunn. Vi er ein del av Guds by som truande. Vi ventar på at det heilage Jerusalem skal kome ned frå himmelen så Guds folk i himmel og på jord endeleg skal sameinast. (For øvrig er dette eit perspektiv som er veldig underfokusert i dagens norske protestantiske kristendom. Ok, ein kan kritisere den rk kyrkja si helgenlære etc., men saka er der jo; "... di kyrkje i himmelen og på jorda prisar namnet ditt med samrøysta lovsong. Med dei vil vi og blanda våre røyster og tilbedande syngja: Heilag, heilag, heilag... ") Men ja, det betyr at det politiske samfunnet - Noreg som nasjonalstat og fedreland etc. - ikkje er der vår djupaste lojalitet skal liggje. Vår djupaste lojalitet skal liggje til Jesus som Herre og til hans rike, ikkje til Jens Stoltenberg, regjeringa eller Stortinget. Ok - men Stoltenberg og co. er likevel Guds tenarar, ein del av organisasjonen som held oppe samfunnet, i tråd med Guds skapargjerning. All legitim autoritet er frå Gud. Difor skal vi bøye oss for Guds tenarar, så langt dei adlyder Guds lov. Ok. Så vi er ein minoritet i eige land, vi har blitt det. Og om Dnk ikkje heilt har vakna opp og lukta på kaffien, så kjem dei snart nok til å gjere det, for vi kan sannsynlegvis i nokon grad ekstrapolere vidare utviklinga som har pågått dei siste tiåra, i og med at det for tida er vanskeleg å sjå vesentlege motargument og hinder som skulle endre (på djupet) premissa for utviklinga. Og ja, hm. Dette bringar meg til punktet mitt her. Det er spennande og skjerpande og stundom litt "deprimerande" å debattere på VD, til dømes. Ein innser, av motdebattantar, liksom... hm... kor store utfordringar ein stillast på. Det handlar om inkje mindre enn å samtenke moderne vitskap med klassisk metafysikk på ein frisk måte. Og eg les mange bøker, ikkje sant. Og eg innser kor mykje som trengst å ryddast opp i i dagens samfunnsdiskurs for at sanninga igjen skal få gode kår, så å seie. Ein må kunne fysikk-filosofi og biologi-filosofi ganske godt. Så må ein naturlegvis kunne sin Aristoteles veldig godt. Og verkeleg generell metafysikk. Ein må kunne kyrkjefedrane - særleg dei kappadokiske, kanskje - og ein må kunne sin Aquinas. Ein må framfor alt kunne Bibelen veldig godt, både på hebraisk og gresk. Så må ein kunne moderne filosofi, ikkje minst for å vere i stand til å føre dialog med folk i dagens samfunn, og byggje bru frå Descartes, Hume, Kant, Nietzsche etc. og over til ei anna røyndomsforståing. Og ein må kunne sin "naturlege lov" og sin politiske teologi og vite korleis ein skal argumentere inn i det offentlege rom. Og ein må kunne menneskerettane og bioteknologi og menneskeverd og samlivsetikk. Så. Hm. Det må, som ein forstår, ei slags arbeidsdeling til her, på sett og vis. Ein person kan ikkje vere ekspert på alle desse tinga, sjølv om eg personleg freistar å få oversikt over dei fleste av dei, sidan det er ein såpass rotete situasjon for tida. Men... hm... for at ein skal kunne setje seg inn i eitt felt, og vie seg til det, så krev det også på sett og vis at ein kan "slappe av" og finne sitt rom i ein større organisasjon / tradisjon / fellesskap / kyrkje som ein kan stole på at "takes care of the business" på andre område. Det er også ei anna organisatorisk side ved dette. Når den kristne trua er heilt avhengig av at det skjer seriøse gjennomtenkingar av så store og fundamentale fagdisiplinar, så krev det på sett og vis leiing og styring, eller i det minste ein slags autoritativ tradisjon som kan halde arbeidet saman på ein koherent måte. Det fungerer dårleg med ein kyrkjeleg struktur som er basert på at alle røyster skal få sleppe til i like stor grad, d. e. ein struktur som operer meir eller mindre uavhengig av tradisjon eller Bibel eller rasjonalitet eller logikk. For då vil Todd Bentley bli like god som David Bentley Hart, liksom. Vel! Så lenge det ikkje bryt ut direkte kristendomsforfylgjingar, og vi kan stifte organisasjonar, samlast til samtale, lese bøker, delta i gudsteneste etc., så er det von. Og det er ein spennande prosess vi som kristne har blitt kasta ut i. Vi blir tvinga til å tenke gjennom ting på nytt, eller meir eller mindre gå under, på sett og vis. (Slik er i alle fall utviklinga i dag). Og då blir vi også tvinga til fornying, trur eg. Men ja. Det vil krevje veldig store offer, trur eg, for at det skal monne. Ikkje at eg trur at slike offer treng å vere ulystprega - tvert imot. Men det vil krevje at ein set av tid, krefter, pengar etc. til Guds rike. Og altså - det å vere ein kristen er jo framfor alt prega av sjølvoppofring, sjølv om det krev visdom å finne ut korleis ein skal leve dette ut. Men ja: Det vil liksom krevje at ein veit kva ein vil med livet sitt, og at ein gjer det. Og at ektepar verkeleg veit kva dei vil med å vere ektepar, og at dei gjer det. At studentar (ikkje minst) veit kva dei vil med studiane sine, og at dei gjer det. Så det er jo motkulturelt; eg labba gjennom platekompaniet i dag, på Oslo City. Og det er mange fine filmar der, altså. Men også mykje "junk". Og eg tenkte: Her er det mange folk som går for å finne ting å fylle kvardagen sin med. Folk rundt meg hadde masse filmar og spel og musikk. Men har dei tid til "det eine nødvendige," til "den gode del", d. e. det å lytte autentisk som ein Jesu læresvein, slik Maria gjorde ved Jesu føter? Hm. Den formaninga går like mykje til meg som til andre. Ok. Så dersom det er unge og intellektuelle kristne, så er det veldig bra om dei verkeleg vil arbeide for ei kristen intellektuell vekking. Kanskje er ikkje norsk protestantisk kristenhet tenleg som eit rammeverk for den typen arbeid - i alle fall må ein hente inn impulsar frå andre stader. Men jobben treng å bli gjort. Hm. Ok, dersom du skal lese ein litt dramatisk versjon av det eg har sagt her, kan du lese Peter Kreefts vesle artikkel her. Den grå juvelen | Eg heldt eit kåseri på laurdag på ein strålande fin fest der ekte, sunnmørsk raspeball vart servert. Det har kome nokre oppmodingar om at eg bør publisere det i bloggen, og eg er ikkje vond å be, så difor kjem det her: Andektige sit vi og betraktar tallerknane våre, dette unike vestlandske mateventyret som vekkjer heimlengten sjølv i Oslobuarar på tredevte året. Sjølv om vi i kveld feirar og hyllar raspeballen så finst det utruleg mange variantar av ball, sjølv om ein berre ser på dei næraste fylka rundt oss. I Møre og Romsdal får du servert potetball eller raspeball, gjerne med rabbe (kålrot, kålrabi), saltkjøt eller pølse og smelta smør. På Nordmøre og i Romsdal får du gjerne blandaball, der potetmassen er blanda med fiskefarse. Du kan også få saltfiskball eller grovfiskball, som er laga av tørrfisk eller klippfisk. I Trøndelag får du ofte klubb. I Sogn og Fjordane får du servert raspekake med svine- og saueknokar, dette er tradisjonsmat på "fotatorsdag", skjærtorsdag. På sørlandet får du kompe, her må væske pressast ut av dei rivne potetene før ein lagar røra ferdig. Når du nærmar deg Stavanger skiftar ballen namn til komle, og du kan til og med få komlesteik. Du tek ballrøra og fyller i ei langpanne, legg på bacon og bakar ballen i omnen, så og seie. I Breim kan du få kleppsuppe eller klempesupe, små ballar kokt i mjølk som er sukra, og vert servert med ekstra sukker og kanel. På Åheim har eg fått servert kjøtt i påsse. Der tek du ballrøra i ein tøypose, og senkar den ned i ei gryte med salt fårekjøt som har kokt i fleire timar først. Etter eit par timar til kan du då få eit digert stykke ball som du skjer i skiver og serverer til fårekjøtet. Men det som verre er: du kan få både sildeball, rognball og det endå kvalmare fenomenet kams. Kamsen vert laga med lever, og smakar pyton, spør du meg. Så då er det tid for mi første tilståing: Eg er ei matpyse. Eg åt sursild ein gong, då var eg fire år. Einaste grunnen til at eg åt det var at det var favorittonkelen min som ga meg det. Han er nordmøring, og eg var veldig imponert over at han hadde eit diplom hengande på kjøkkenveggen som han var tildelt "for oveting av blandaball". Det var altså første og siste gong eg åt sild. Eg har ete makrell ein gong, det var på Bølgen og Moi. Det var til å leve med, men eg har framleis mareritt om lukta av steikt makrell som møtte oss i trappa når vi kom heim frå skulen. Då visste eg at det vart havregrynssuppe på meg til middag. Og ostesmørbrød til kvelds, heldigvis. Men når det var ball til middag derimot, då var lukka gjort. Det var enklaste sort, med smelta margarin og kokt rabbe. Sjølv om mor mi kjem frå Målselv så var ho kjapp med å lære seg å lage god ball. Ved heilt spesielle høve vart ballen servert med brudavollmôr, elles var det kjøtpølser frå Gilde, rabbe og mykje smelta Per Margarin. Finst Per margarin lenger, forresten? Eg vaks opp med ein smørsmeltar med per Margarin i på sida av komfyren. Det var berre dei fine som brukte melange, det var det han Sverre Worren som selte på Leikong. På samvirkelaget hadde dei Per margarin, som kom i desse lange eskene med fem kilo i kvar. Mor mi lagra øskja på spiskammerset, og ho hadde ein plastboks som passa perfekt til ein klepp margarin, som ho kalte det. Smør var sjelden vare, vi hadde det snautt rundt jul. Men tilbake til ballen. Er den så spesiell, denne ballen? Er den berre vår? Svenskane har sin palt. Alle som kan sin Emil i Lönneberga har lært om palten til Mor Alma lagar blodpalt når dei har slakta gris, og ulykkelege Emil klarer å velte paltrøra over far sin som ligg og søv førmiddagsluren sin i sengebenken på kjøkkenet. Men i Nord-Sverige er det potetpalt som er det vanlege. Pitepalt, frå Piteå, er laga med potet, og vert servert med tyttebærsyltetøy og smelta smør. I dei sørlege delane av Norrland kallar dei det kams, og det kan vere flatkams, fetkams eller skedkams, alt etter form og innhald. I Sør-Sverige treff ein på dei flate, ekle kroppkakene. Det er nok mi personlege meining, dette med at dei er ekle, men dei fyller altså ballen med løk saman med flesket, og krydrar med nellik og allehånde. Det er så feil som det kan få blitt. Sjelden har eg blitt så skuffa som då eg på Gotland fekk servert det som så forførerisk såg ut som potetball, men som smakte som fårerull. Fæle greier. Svenskane, akkurat som trønderane, grisar ballen til med søte sausar med prim og slikt. For oss sunnmøringar så liknar det mest ein formastelse å servere ball som noko søtt, men det er jo eit sørgeleg faktum at ein ikkje skal langt avgarde før ein får ball med sirup, riven brunost, brunostduppe eller til og med sukker og kanel. Eg blir kvalm. Du finn også ball og variantar av ball lenger ut i Europa. Litauen har potetball som nasjonalrett, dei kallar det cepalinai. Den vert servert med rømmesaus og bacon. Namnet kjem av den zeppelineraktige forma dei lagar ballen i. Dess lenger vest i Litauen du kjem, dess større vert ballane, seiest det. I Tyskland får du servert klöse eller knödel er tyskerane sitt svar på potetball. Du får dei laga både med mjøl, brødsmular, eller slik vi kjenner det, med riven, rå potet. Meine Berliner mutti, ei venninne av mor mi som reknar seg som mi mor når eg er i Berlin, serverer alltid klösse når vi kjem, gjerne saman med salt svinekjøt eller gode pølser. Ho har også servert oss søte potetknödeln til dessert, med ei sviske i midten, kokt i sukra mjølk. I heile aust- og mellom-Europa finn du ulike variantar av raspa potet blanda med mjøl og kokt i kraft eller mjølk. I Italia kan du kose deg med gnocchi, det er eigentleg berre ein variant over same tema: Poteter, rå eller kokte, blanda med mjøl og krydra med berre salt, viss du er heldig. Tilbehøret og serveringsmåten varierer, men vi elskar alle mest den ballen vi vaks opp med, som vi lengta etter då vi sprang oppetter trappa med sekken på ryggen, når vi kjende lukta av ball. Men oveting har eg klart å halde meg unna, sjølv om eg har ein onkel som har diplom i oveting. Då er det verre med han fyren uti Dimna som eg fekk høyre om. Kjerringa hass skulle på sjukehus, og for å vere sikker på at han åt middag kvar dag kokte ho ei panne ball søndagskvelden. Mandag for ho på sjukehuset, og då ho kom heimatt på fredag møtte mannen hennar henne med denne helsinga: No var det godt du kom heim att, kjæring, eg er heilt hårlause i raua ta all dinnja ballen. Velsigna måltid. Litt dramatikk i feriedagen | Fredag byrja mildt og vakkert, med frukost, og min kjære fekk tak i ein billig og fin leigebil med aircondition. Han hadde sett seg ut ei jernbane med " scenic view " som han ville ta oss med på, så det passa perfekt. Det viste seg at det er to byar som heitte Diakopto, der togreisa skulle starte. Skilta nede ved hovudvegen viste til ei avkjørsle til toget, og vi køyrde i veg. gps-en på mobilen sendte oss opp på eit fjell, til denne vesle, vakre landsbyen. Vi kom oss opp til landsbyen, men der var inga jernbane. På kartet var det veldig tydeleg merka ein gul veg som skulle gå i ring, og då køyrde vi denne ringen, eller rettare sagt vi prøvde. Landskapet var spektakulært, utruleg vakkert. Men plutseleg vart denne vegen til grusveg, og den vart smalare og smalare og brattare og brattare. På eit tidspunkt forsto vi ganske enkelt at no må vi snu. Men det endte med at bilen spann, og vi seig bakover. Vi hadde hjartet i halsen, alle fire, men kjæresten klarte å få oss på rett kjøl, så vi fekk snudd. Med tanke på kor langt det var bratt ned i dalen bak oss så er eg glad vi klarte å snu, og glad vi kom oss ned att. Eg får framleis høg puls av å tenke på det. På bildet ser du eit stykk letta familie som er glad for å ha fått nasa på bilen i rett retning att. Så snakka vi med ei hyggeleg dame, og ho viste oss vegen til den rette byen med det same namnet. Vi kom fram til togstasjonen, og under over alle under, toget gjekk berre annakvar time, og det var ventande om 15 minutt! Vi rakk akkurat å kjøpe billettar til den smalspora Vouraikos Canyon Railway, og handle litt småtteri å spise på toget, og så kom det. Turen var heilt fantastisk. Det var eit fjellandskap og formasjonar som tok pusten frå oss. Eg forstår korleis utlendingane føler det når dei ser Flåmsbanen, men dette var nesten endå villare, og heilt utan turistifisert innpakking. Det var berre eit lokaltog, utruleg nok. Midtvegs var det eit hotell og ein restaurant midt inne i ei ravine, så viss du drar dit så er det ein god idé å ha eit "avhopp" der. Vel tilbake i byen satte vi oss i bilen, og skulle køyre heim. Vi vart vist til ein "detour", det var uråd å kome inn på hovudvegen. Vi hadde sett oss ut eit område der vi skulle spise, og køyrde langs stranda for å finne det. Vi kom på ein ganske smal veg, og to syklistar dreiv og virra på høgre side, så min kjære køyrde forsiktig og med god margin utanom for ikkje å køyre på dei. Plutseleg kom det ein motorsyklist i det vi opplevde som vill fart rett mot oss! Det vart front-mot-front-kollisjon, og til alt hell hadde han hjelm og vi køyrde sakte. Han stupte i frontruta, og hamna i grillen på vår bil. Lårbeinet var tydeleg brukke, og heile høgre fot var heilt lemlesta. Vår bil vart nok totalvrak, så tatt i betraktning at vi nesten sto stille (politiet målte 40 cm bremsespor på vår bil, og ni meter på motorsyklisten), så hadde han stor fart. Heldigvis var han klar og kunne snakke med dei rundt oss som snakka gresk, så han klarer seg nok. Vi fekk ringt etter ambulanse, og politiet kom, stor oppstandelse. Den skadde mannen vart frakta til sjukehus, og får vonaleg den hjelpa han treng. Vi har det bra, og har debriefa oss imellom, den einaste skaden vi kunne registrere på oss var litt skrubbsår etter sikkerheitsselane, som fungerte som dei skulle, heldigvis. Så moralen er: Køyr forsiktig, bruk sikkerheitsselar og hjelm om du er på motorsykkel! Ovnsbakt kylling med paprikasaus | Heile, store kyllingar kan ein få kjøpt ganske billig rundt omkring. Når dei har ei vekt på 1,4 - 1,5 kg er det akkurat passe med mat til fire personar. Ein slik vart med heim i går, og fekk ein tur i omnen før den kom på bordet. Eg kokte kraft på skroget. Den brukar eg både i sausen, og det som blir til overs sparer eg og brukar i ei suppe eller i ein saus ein annan dag. Slik gjorde eg det: Ovnsbakt kylling med paprikasaus | Ein kylling, ca. 1,5 kg | Fem raude løkar | To paprika | 2 stilkar stangselleri | Litt purre om du har | 1 ts pepparkorn | 1 ts smør | 1 ts paprika, mild type | Vatn, salt, peppar og timian | 3 ss creme fraiche | Set steikeomnen på 200 grader. Del opp kyllingen. Skjer filetane av skroget, og del dei og låra i to. Skjer av vingane. Ha skroget og anna avskjer i ei gryte. Slå over vatn, ha i ein raud løk som du har delt i båtar, oppkutta stangselleri og purre, og la det koke opp. Skum av. Putt 1 ts timian og 1 ts heil peppar i eit kaffefilter, stift igjen og legg det i gryta. La det heile koke i ein halvtime. Rens og del opp resten av løken og paprikaen. Legg dei i ei eldfast form. Legg kyllingbitane oppå. Slå på 2 dl vatn. Strø salt, peppar og timian på kyllingbitane. Bak det heile i omnen ein halvtime. Fyll på med kraft frå gryta viss det blir tørt. Ta ut forma, Slå eventuelt på litt meir kraft og " kok den ut ". Hell av væska og sil det opp i ei skål. Fisk ut nokre paprikabitar og ha det i krafta. Set forma inn igjen og set ned varmen til 100 grader. Køyr kraft og paprika glatt med ein stavmiksar. Ha smør og paprikapulver i ei lita gryte, og la det frese litt. Slå på krafta. Ha i creme fraiche, og la det heile koke nokre minutt. Jamn eventuelt med maisenna om du vil ha ein tjukkare saus. Smak den til med salt og peppar. Server kyllingen med ris, paprikasaus, bakt løk og paprika og kokte asparges. Den beste marmeladen | Kva er betre på rista brød enn ein tjukk, smakfull appelsinmarmelade? Det var det einaste syltetøyet som vart kjøpt heime hos oss, så difor bar appelsinmarmeladen med seg ein smak av den store verda for meg. På denne tida er sitrusfruktene på sitt aller beste. Dei store saftige appelsinene, dei små, smakfulle blodappelsinene, grapefrukt og juleklementiner som ligg att no etter årsskiftet. I nokre spesialbutikkar for frukt og grønsaker kan du også finne bitre appelsiner. Dei er i sesong frå januar til mars, og er perfekte til å lage appelsinmarmelade av. Dei kallast også Sevilla-appelsiner, og finn du pomerans i ei oppskrift er det skalet av desse appelsinene som er kandisert eller tørka og malt. Sevilla-appelsinene er mindre enn dei vanlege appelsinene, dei er ikkje større enn dei største klementinene. Til gjengjeld er dei veldig kompakte og tunge, det er fordi dei har eit tjukt skal og er stappfulle av steinar. Dei kjem til nytte når ein skal lage marmelade, for dei er veldig rike på pektin, som gjer at syltetøyet vert stivt. Særleg steinane er rike på pektin, så dei får koke med i eit tøystykke, slik at dei slepper alt pektinet dei har i seg. Utslitne skjorteryggar er det beste og billigaste stoffet å bruke til slike matoppdrag der kraft skal silast og ting skal knytast i pose. Når mor mi utrangerer skjortene til far min får eg av og til ein rygg. Dei er også fine til dampeklede når ein skal stelle ullgenserar. Ein av ryggane er klipt til mindre bitar som egnar seg godt til marmeladekoking. Det finst også enklare vegar til god appelsinmarmelade. Eg har tidlegare presentert ei lettvint oppskrift som eg brukar å lage til jul, den smakset eg med whisky. Du kan også vere heldig og finne "materialet" til sevilla-appelsinmarmelade i butikkane. Sist eg var på ein ICA-butikk hadde dei " Ma Made Seville organges " på boks. Boksen inneheld 850 g råstoff, altså rensa og pressa fruktkjøt og skal i tynne strimlar. Dette kan du koke med sukker og vatn til ein fin marmelade. Men det er også artig å lage marmelade heilt frå botnen av, og då bør du godsnakke med frukt- og grønsakshandlaren din, slik at dei tek inn sevilla-appelsiner / bitre appelsiner. Då kan du følgje denne oppskrifta: Appelsinmarmelade | 12 - 14 bitre appelsiner | 1 sitron | 8 dl vatn | 1,4 kg sukker | 1 ts smør | Del alle appelsinene i to langs ekvator. Legg eit såld oppi ein romsleg bolle, og klem alle appelsinene og sitronen fri for saft. Ta vare på steinane som samlar seg i såldet. Kast halvparten av skala. Bruk ei skei eller eit melonkulejern, og skrap ut så mykje som mogeleg av det kvite av dei skala som er att. Del skala i to, og snitt dei så fint som råd er i tynne strimlar. Hell all safta i eit tjukkbotna gryte. Mål opp at det er ca. 5 - 6 dl appelsinsaft. Ha i det finsnitta appelsinskalet (som også skal vere ca. 5 dl) saman med vatnet. Legg appelsinsteinane i eit klede, og knyt att med ein bomullstråd. Legg "pakken" i gryta. La det heile koke til appelsinskalet er mørt, ca. 45 minutt. Fisk ut posen med steinane, og legg den til side på eit fat. Ha i sukkeret, og la det heile koke friskt i 20 - 30 minutt. Skum av etter kvart som det dannar seg skum. Smak på syltetøyet når det har kokt eit kvarter, om du syns det er passe søtt. Er det i syrlegaste laget kan du ha i litt meir sukker. Mi oppskrift har litt mindre enn dei fleste oppskriftene eg har sett rundt omkring. Når posen med steinar har kolna litt kan du klemme på den over gryta, slik at pektinet som er att i den kjem ut. Dette rører du ut i gryta, det er med på å gjere marmeladen stiv. Heilt til slutt har du i ei teskei smør. Det hjelper til med å klare syltetøyet ordentleg. Rør det godt inn, og skum av på nytt. Smøret bitt seg til avfallsstoffa i marmeladen, og feittet vert skumma av saman med skummet. Fyll marmeladen på reine, nykokte glas, og skru til loket med det same. Oppbevar marmeladen mørkt og kjøleg, og server på toast med smør på. Mmmm! Den dagen det vaks horn i panna mi! Det var ein ganske vanleg dag, sånn i utgangspunktet. Eg fekk ungar på skule og i barnehage, eg lufta bikkja, eg var på jobb ein liten halvtime for seint, slik det gjerne er for meg når forsåvidt forutsette ting blir uforutsette fordi eg hadde gløymt dei. Igjen. Eg henta i barnehage, vi handla, vi lufta bikkja, vi mista bikkja, vi fann att bikkja, vi laga muffins og monterte auge på marengsspøkelsa - og vi pynta huset med spindelvev og edderkoppar. Vi skulle nemleg ha Skumlefest i heimen i går. Og horn er skummelt, sant vel? Eg visste berre ikkje kor skumle dei raude horna eg kjøpte på Nille faktisk var... Alt skulle skje litt fort rett før gjestane kom, og i farten såg eg ikkje dei små bitane med dobbeltsidig tape som følgde med horna, og som skulle gjere det enkelt å feste dei trygt og skånsomt til panna si. Men dei hadde jo litt sånn sugekoppform, så eg trudde dei skulle sitje fast av seg sjølv. Så med litt klissete, kvit sminke under og med eit skikkeleg kraftig trykk, pressa eg dei berre fast i panna mi. Og dei sat jo superbra! Jess, tenkte eg - av og til funkar billegsaker som berre juling! At eg snart skulle sjå ut som om eg hadde fått juling på ordentleg, visste eg lite om då... Vel. Etter eit par timar byrja eg å kjenne meg litt rar og stiv i panna, og eg tenkte at no har eg igrunn vore djevelsk skummel lenge nok. Og eg lot det vel også falle ein kommentar om at det var best å få av horna før eg faktisk blei slik. Mohaha, liksom. For kva skjer? Jau, dei raude plasthorna frå Nille var relativt enkle å få av - men dei store, runde, harde horna som hadde vakse fram under dei, var det verre med... Sjå, folkens. Sjå! Det er muleg eg burde ha tenkt på det. Ja, eg burde nok det. Kanskje ville folk flest ha skjønt kva som kunne skje når ein med makt tvinga fast to plasthorn i panna si og lot dei sitje der og godgjere seg i timesvis. Men eg var meir opptatt av å ikkje gløyme teknikken bak den skumle hekselatteren eg hadde øvd inn til skummel-latter-konkurransen, og å fullføre eksperimentet med kor mykje godteri det faktisk er plass til i små barnekroppar. Så dette kom altså som eit sjokk på meg. I dag har eg halde meg innandørs. Hittil. Men med born og hund i hus, så må ein jo berre gå ut på eit tidspunkt. Hipp hurra for den nye, fine lua mi! Den skal eg trekke godt ned i panna når eg går gjennom gata. Horna vart nemleg ikkje heilt borte iløpet av natta. Men kven veit, kanskje litt kald og frisk sjøluft gjer underverk med horna? Eller hevelsane, for å bruke eit litt mildare og mindre skummelt uttrykk... God helg, alle saman. Og ver varsame. Sånn generelt. Og særleg når det kjem til sugekoppar. Møt min nye ven! For eit par veker sidan forelska eg meg. I eit bustefjes med bartar og bryn på eit bilete på finn.no. Og no bur bustefjeset her hos meg. Møt min nye ven Walter Storm Stevens. Det beste spontankjøpet mitt nokon sinne! Eg skal seie litt om namnet etterpå. Fyrst må de få helse på han: Kort tid etter at eg såg denne pjuskesnuten på biletet i annonsa, sette eg meg i bilen og køyrde åtte timar. "Berre for å sjå på han", som eg sa til gubben. Men eg visste vel eigentleg kva som ville skje allereie før eg og åtteåringen Teodor pakka reiseveska... Etter ei lang ferd over fjell og gjennom skogar, utan å vite heilt kor vi skulle - kom vi fram til den store garden i vinterlandet. Og vart tekne imot så hjarteleg at det sit i kroppen enno. Ein smilande mann i lusekofte og ei herleg hulder med varme klemmar til framandfolket vestfrå. Og seks lukkelege, logrande hundar. Heimebakst, mjølk frå eigen gard, knitring frå peisen, latter og prat før vi vart fulgt over til bestemorhuset for overnatting. Tenk å få sove her, med vedfyring på soverommet, i ei stor seng med saueskinn, bak eit forheng av kvite blonder: Neste dag tok vi oss god tid, med leik i snøen, meir heimebakst og latter og prat - før vi vende nasa heimover. Med eit nytt medlem av familien og masse gode minner frå nye vener i vinterland. Den heimreisa, ja. Den vart litt lenger enn planlagt, for på Strynefjellet herja vinden og snøvêret såpass at overgangen var stengt. Men kva gjer det vel å sitje vêrfast når ein har slikt selskap? Og så kan eg jo like godt ta historia bak namnet, med det same. Walter fordi det er kult og fordi bestemor sin hund heitte det og fordi karane i heimen insisterte på at det var det beste av dei hundreogfemten forslaga eg hadde på blokka. Storm fordi det nemnde uvêret kom over oss på vegen og fordi vår nye ven no har fått ein heim på den stormande vestkysten. Og Stevens? Fordi eg elskar Cat Stevens, sjølvsagt. Det blir jo berre Walter til vanleg, men eg tykte at ein såpass fin fyr også måtte få mellomnamn og etternamn;) Min nye ven med sin nye heim i bakgrunnen. Voff og god helg frå Åse og Walter Storm Stevens! Eit godt teikn | Altså. Eg er ikkje sånn veldig overtruisk. Likevel, eg må innrømme at eg set pris på at svarte kattar ventar til eg har passert, før dei kryssar vegen. Og eg må ikkje på død og liv gå under stigar eller trakke på kumlokk eller knuse speglar i hytt og pine. Men eg er eigentleg meir oppteken av å fokusere på ting som kan bringe meg lukke, enn ting om kan bringe meg ulukke. Derfor likar eg å sjå og ta vare på små, fine ting i kvardagen - og putte dei inn på "bra-dag-kontoen". Det kan vere at eg ser ei ørn på ganske nært hald. Det er fint, det er mektig, det gir dagen noko ekstra. Eller det kan vere eit smil frå ein ukjent eg passerer på gata. Eller at eg kjenner eg må ha ei appelsin, og så står butikkmannen og lempar opp nye, fine, runde, orange appelsiner på fruktdisken akkurat når eg kjem inn i butikken. Eller at eg skal bake og treng 3 dl vatn og så slenger eg litermålet tilfeldig under vasken - for så å oppdage etterpå at det er akkurat på ein prikk tre dl vatn oppi. Eller at eg ser to fine fargar tett saman som eg kjenner gir meg eit lite energikick i magen. Eller at eg mistar brødskiva på golvet med påleggssida opp for ein gongs skuld. Eller at eg brått høyrer ein rar og rungande latter som gjer at eg berre må le sjølv også, utan at eg veit noko om opphavet til latterkula eg nett høyrde. Slike små, rare ting meiner eg er fint å samle på. Og viktig. Og eg tek dei til inntekt for ein god dag. Eg tenkjer at når slikt skjer, så betyr det at verda vil meg vel, og då må eg berre tru på at denne dagen blir bra for meg. Som i dag, då eg kom innom Lykke Kaffebar, min andre heim her i Måløy. Nysteikte kanelsnurrar med vaniljekrem stod på disken og eg plukka ein tilfeldig og la på asjettet mitt. Eg kjente på den søte, varme lukta idet eg satte meg ned ved bordet mitt. Og så såg eg det: den gule, fine vaniljekremen var forma som eit hjarte! Det tek eg som eit teikn. På at denne dagen blir bra. På at verda vil meg vel trass alt kaos som måtte finnast i livet mitt nett no. På at eg har vakre ting i vente. I dag, i morgon og dagen etter det. Nokre refleksjonar om komande avgjerd i Dnk om ekteskapssyn | Litt underleg å tenke på. Snart skal Dnk ta stilling til sk. "kjønnsnøytrale ekteskap," og det er ein reell sjanse for at ein vil opne opp for dette, og vedta nye liturgiar. Men: Dersom Dnk seier "ja" til dette, vil ein også seie "nei" til klassisk metafysikk. Ein kan ikkje ha "teleologi" og moralsk godleik i utfaldinga av kroppens funksjonar, dersom ein aksepterer denne nye ekteskapsideen. Like eins vil ein dermed stå i fare for å underminere sjølve ideen om utøving av dygdene (kjærleik, glede, fred etc.) som utfalding av den menneskenaturen vi er skapt med, og som ein gang skal fullendast i Guds rike. Eg kan ikkje sjå korleis ein kjem bort frå desse konklusjonane. Det synest for meg som basic filosofi og idehistorie, som alle bør akseptere og sjå i auga. (Sjå t.d. Macintyres After Virtue, des Chenes Physiologia og sjølvsagt Fesers Last Superstition). Dnk vil i praksis ha akseptert ein metafysikk som idehistorisk sett spring ut av den såkalla materialismen, som altså i det store og det heile er "debunked" eller i det minste er djupt kontroversiell. (Sjå Conor Cunninghams Darwin's pious idea, kapittelet "Ghosts of materialism.") Men kan denne i det heile "samtenkast" med kyrkjas evangelium på ein koherent måte? Hadde læreprosessane i Dnk fungert noko meir tilfredsstillande, skulle vi hatt ein brei økumenisk diskusjonsprosess der vi faktisk prøvde ut slik gjennomtenking, og så kunne vi deretter vurdert om læra burde endrast. Men uansett; kristendom på moderne "anti-teleologiske" premiss har ikkje fungert spesielt godt i moderne tid. Tvert imot kan ein på mange måtar sjå moderne ateisme og moderne avvisning av kyrkjas moral som ei legitim "uttenking" av moderne, anti-teleologisk materialisme. Igjen; dette er Michael Buckleys godt grunngjevne konklusjon i "At the origins of atheism." For øvrig kan ein også seie at Dnk får ei moglegvis umogleg oppgåve her, i å sameine sitt nye ekteskapssyn med seriøse tolkingar av moderne naturvitskap, samt generell metafysikk. Det kan nemleg synast umogleg å unngå teleologi som ein generell og ibuande del av skaparverket. I mitt foredrag sa eg i alle høve, på generelt grunnlag, at det er ei tilbakevending til kyrkjas tradisjonar, og særleg til thomismen, som etter alt å døme synast å vere vegen vidare for kyrkja om ho vil gje eit seriøst og truverdig svar på sekularismens og naturalismens "livssyn." Men skulle Dnk opne opp for den nye ekteskapsidéen, vil ein gjere det motsette. Ein vil konsolidere kyrkjas aksept av ei moderne metafysisk oppfatning, og stengje døra attende til kyrkjefedrene. Dermed vil ein også stengje døra til den klassiske naturretten. Dette er alvorleg fordi det er den rasjonelle naturretten som på mange måtar etter alt å døme er den vona vesten har til å grunngje rasjonell moral og menneskeverd som skulle kunne leggjast til grunn for samfunnets politikk. Det er denne arven vi på mange måtar lever på i dagens samfunn. (Sjå David Bentley Harts "Atheist delusions", Yale, eller Steven Smiths "Disenchantment of secular discourse", Harvard) | Liberalismens alternativ er fridom utan rasjonelle grenser, berre avgrensa av folkeviljen og menneskerettar som er gjenstand for kontinuerleg tolkning. Er dette også Dnks løysing på norsk politikk? I så fall bør ein også vere klar over at ein del av dei tinga vi har i vente her, neppe er særleg kongeniale med kristen etikk. Utviklinga går raskt, og vi anar allereie no konturane av dei neste stega i utviklinga av fridomens val. No vil sjølvsagt eg vere samd i at teologien heile vegen må vere under gjennomtenking og utvikling. Men skal dette skje på ansvarleg måte, må Dnk tenke nøyare gjennom kva teologi er. I dei siste tiåras læreutviklingar har ein - som gode lutheranarar - drøfta Bibelen og hermeneutikk. Det er bra, så langt det rekk. Men det viser seg veldig vanskeleg å kome til semje om hermeneutikken og kva Bibelen bør ha å seie for oss i dag, like eins kva det faktisk vil seie at Bibelen skal fungere som autoritet. (Sjå OF Kulleruds avslørande analysar i Luthersk Kirketidende). Eg ser dette tentativt som ein naturleg konsekvens av at ei kyrkje treng meir enn berre "Bibelen åleine" for å fungere på ein sunn måte. Tenk på det: I læresamtalane drøftar ein ikkje kyrkjefedre. Augustin, Gregor av Nyssa og Aquinas og konsilfedre får ikkje sleppe til med sine standpunkt. Men dei er jo også ein del av det (himmelske) økumeniske fellesskap? I DKK er dei "Doctors of the church", men kva er dei i vår kyrkje? Ein drøftar ikkje filosofi, som nemnt, og dermed heller ikkje kva rolle lærepunkt spelar i den breiare gjennomtenkinga av røyndomen vi lever i. Ein vurderer ikkje om nokre standpunkt kan vere med på å underminere andre, innad i teologien. Og til sist: Det er berre den meir konservative sida som legg nemneverdig vekt på omsynet til det økumeniske fellesskapet. Kyrkjeleg fellesskap er trass alt eit "sine qua non" for kyrkja; det er ein refleksjon av evangeliets einskap, og av Guds eigen einskap. Det er nødvendig "for at verda skal tru," noko Brad Gregory viser så godt i "The Unintended Reformation." Det er klart at økumenikk er vanskeleg. Men ein gjer det ikkje enklare ved å ta avgjerder som bryt djupt og tvert med heile resten av kyrkja. Desse refleksjonane ovanfor gjeld særleg dei som går sterkt inn for å endre kyrkjas lære her. Men refleksjonane peikar også hen mot at noko ikkje fungerer heilt som det bør i Dnk. Eg meiner ikkje å seie at alt er gale i Dnk, for det er det ikkje. Her er mykje godt som skjer, og mange som tener trufast og med kjærleik. Men det er noko i det større perspektivet her, som har å gjere med teologiens metode og kyrkjas struktur og relasjonen til Tradisjonen, som ikkje fungerer som det bør. Uansett bør vi freiste å møte kvarandre med kjærleik, tolmod, velvilje - og søken etter sanning. Ok | Berre nokre tankar. - Eg vil ikkje gje inntrykket av at protestantisk kristendom er "all bad," det er det sjølvsagt ikkje! Protestantisk kristendom har blitt til enorm velsigning for vestlege (og andre land), og har bore vidare trua til nye generasjonar (meg inkludert). Også i dag er det mykje ortodoks og levande og varm protestantisk kristendom! Så ein må ha det klart for seg, når eg skriv om Brad Gregorys bok. Ting kan bli litt einsidige når eg tek fram perspektiv som er litt nye for meg, og som eg ikkje har tenkt på før. Det er veldig mykje flott med protestantisk kristendom. Likevel er det korrekt å seie at brotet på 1500-talet, i den kristne kyrkja, var tragisk og bittert og fekk mange djupe og negative konsekvenser. Med det meiner eg ikkje å seie at skulda berre låg på protestantisk side; det var åpenbart eit komplisert brot utan åpenbare "good guys" og "bad guys", for å seie det slik. Det er det som gjer BG si bok så utfordrande også. Ein blir tvinga til å tenke gjennom kva som eigentleg gjekk gale, og korleis det kunne gått annleis, og kva vi eventuelt kan lære av dette for framtida, liksom. BG er heilt tydeleg på at den katolske middelalderkyrkja var full av ugudelege menneske - inkludert i kyrkjehierarkiet. Trass alt var det ein drøss med reformrørsler mellom 1100 og 1500. Han seier i epilogen til boka at den kristne middelaldersivilisasjonen "failed". Så vi kan ikkje seie heilt enkelt at den katolske kyrkja har alle svara, er perfekt etc. Så enkelt er det åpenbart ikkje. Einkvar løysing for oss i dag, må heller vere ved å sjå framover, og ved å gjere det saman, som kyrkje, i økumenisk samarbeid. (Og det er i så måte eg kan bli litt... hm... "disturbed" av mitt kjære NLM sine skarpe avvisningar av katolsk kristendom. La gå at dei markerer usemje på ein del viktige punkt. Men bør ikkje grunnhaldninga vere at vi strekker oss så langt det er mogleg for å nå einskap? Er det ikkje det Jesus og Paulus heilt eksplisitt påbyd kyrkjelyden? "Hald - framfor alt! - saman i kjærleik og einskap og fred og same sinn og tanke!" Difor er ikkje økumenikkens arbeidsmåte i utgangspunktet gale, sjølv om ein ofte i praksis har teke for lett på lære og sanning. Altså: Ein bør sjå kor langt ein kan strekke seg mot einskap, og kva ein kan "tole" for einskapens skuld. Ta til dømes spørsmålet om helgenvenerasjon. Ein må gjerne kritisere dette, om ein meiner det er gale. Men vil ein verkeleg meine at det er kyrkjesplittande å opne opp for dette? At det er ein grunn for å avvise all kontakt med den katolske kyrkja, liksom? I så fall kunne ein ikkje ha einskap med verken den ortodokse kyrkja eller kyrkjefedrane. Det same gjeld veldig mykje av Maria-venerasjonen, enn så "framand" dette er for oss protestantar. Det djupare poenget er imidlertid dette, som Daphne Hampson peikar på: For luthersk kristendomsforståing er det noko fundamentalt problematisk i å leggje vekt på helgenar i det heile, fordi det så raskt strir mot rettferdiggjeringslæra. Ein er fullstendig frelst, tilgjeven, rettferdiggjort, frikjent etc. ved trua, og kan ikkje bidra med noko sjølv til dette. Å setje fram helgenar som førebilete kan raskt leie til gjerningstrelldom og tillit til sine eigne gjerningar i staden for Kristus. Er dette så eit legitimt anliggande frå luthersk side? Som Marge ville sagt: Hmmmmm. Her er det eitt og anna lutheranarar i det minste bør nyansere. Men det er framfor alt kyrkjesynet ein må tenke gjennom for å kome til rette med protestantisk-luthersk konflikt. Det er jamvel hovudkonklusjonen til Noll / Nystrom i "Is the reformation over?" Men ok, attende til boka. Eg meiner nok at BG har meir eller mindre sine trajectories i behold, spes i og med at resonnementa er såpass well-researched. Dei synest plausible for meg. Eg meiner han har rett i at mange av dei utviklingane som blir så tydelege for oss i dag, når ting går så fort, og sekulariseringa har nådd såpass langt, har viktige røter i reformasjonstidas stridigheiter. Igjen: Eg meiner ikkje dermed at ein skal fordele skuld. Ein må heller prøve å forstå kva brotet bestod i, kva som gjekk gale, kvifor det gjekk gale etc. Og dette er komplekst. Eg har i så måte altså skumma ein del i Daphne Hampsons bok om strukturar i katolsk og luthersk kristendomsforståing i dag. Det er ei verkeleg god bok. Ho har framleis ein ganske sarkastisk skrivestil. Men, ho har greie på desse tinga, og har mange viktige perspektiv å kome med. Vel, dette er noko å diskutere. Eg forstår godt at Luther reagerte på den måten han gjorde, mot middelalderkristendomen, og spennet mellom denne og den kristendomen han fann i NT. Det var åpenbart ting som ikkje hang saman - eller i det minste var veldig uklart - i måten ein pdes. påberopte seg den historiske Bibelen som grunnlag for kristendomen, og pdas. kva lære og praksis som hadde utvikla seg. Samstundes kan det vere vanskeleg nok å byggje bru frå "lov / evangelium" -lesingane som utvikla seg i luthersk kontekst, og over til ei historisk lesing av NT sjølv. Men ok, skal ikkje gå i detalj på dette her no. - Over til noko anna: Eg las John Dupres artikkel "Miracle of monism" i dag. Det var ein verkeleg augeopnande artikkel! Dupre har skrive mykje om reduksjonisme og problemet med einskapen mellom vitskapane. Skal alle vitskapar (og for øvrig alle fenomen) reduserast til "lågare", og deretter til fysikk og dens partiklar? Eller skal vi heller gå for ein pluralisme og openheit i vitskapane, slik at det ikkje finst noko klart avgrensa innhald i "vitskap", men berre fleire meir eller mindre laust samanknytte undersøkingsområde, med sine ulike metodar? Dupre går klart for det siste, og gjev mange tungtvegande argument for kvifor dette er den mest fornuftige posisjonen. Kva meir er, han omtalar reduksjonisme-modellen som "magi", som "mytologi" som "supernaturalism" etc. Kvifor? Vel - einkvar som vil meine at tankar, kjensler o. l. anten ikkje eksisterer, eller at det er heilt identisk med nevron, seier eigentleg noko ganske absurd, vil han meine. Denne diskusjonen er direkte relevant både for spørsmålet om kva som skal gjelde som kunnskap, i det heile teke, og for kva status filosofi / teologi med sine metafysiske refleksjonar, har. Diskusjonen er direkte relevant for Lars Gules djupt problematiske refleksjonar om at oppfatningar som ikkje spring ut av "vår beste kunnskap" må omtalast som "ekstreme." Han held seg då med ein idé om "unity of content" i vitskapane; men dette er ein illusjon, seier Dupré; ingen kan klare å definere noko slikt tydeleg avgrensa innhald. Heller vil han tale om at visse kunnskapsoppnåande aktivitetar målber visse "epistemological virtues", som å gje betre forståing, evne til å kontrollere naturen, evne til å predikere hendingar etc. Uansett ein veldig viktig og interessant artikkel. Tematikken er også veldig relevant for spørsmålet om evolusjonspsykologiens evne til å presentere forklaringar som skal vere tenlege innan human-vitskapane. Dupre har også skrive nokre veldig interessante bøker som eg etter kvart må ta ein nærare titt på: Human Nature and the Limits of Science. Og The disorder of things. Og dette var faktisk veldig morosamt og bra laga! Meir katolsk samlivsetikk | [Ok, her fylgjer meir frå min diskusjon. Lat meg seie at dette er "på vegen" -refleksjonar. Les med eit kritisk blikk, og ta til deg det som du tykkjer verkar rett. Kom gjerne med høflege og saklege innspel.] | Det er sant at thomismen er komplisert. Men det er det meste i filosofien, når ein verkeleg går inn i ting. Men eg trur det er mogleg å forklare thomistisk seksualmoral på ein relativt enkel måte for ein konfirmant (som du nemner som døme), om ein ville setje dette som mål. Det kan ein gjere ved å vise til kva ein ting (substans) er, og kva tingens funksjon er, og kva det vil seie for tingen å utfalde seg. Konfirmantar vil sikkert synast det er spennande og meiningsfullt å snakke om seksualitet, kjærastforhold, kropp og kjønnsorgan. Dei vil skjøne at forelsking, tiltrekning, kjensler, tryggleik, kropp, openheit, sårbarheit, ærlegheit, seksualitet etc. heng saman, dersom ein legg dette fram på ein fornuftig måte (på vår sumarleir med konfirmantar kjem kvart år Hans Inge Fagervik og snakkar til konfirmantane om nettopp dette; Trekant-programmet, porno, kjensler, respekt, sex-liv i ekteskapet etc. Og konfirmantane tykkjer det er heilt topp å endeleg oppleve nokon som snakkar ærleg med dei om dette på ein slik måte). Men ja, meir konkret; spør ein konfirmant om kva som er funksjonen til kjønnsorgan, seksualitet, sædcelle og eggcelle etc. - og ting er ganske opplagt, vil eg tru (kunne vore eit interessant eksperiment i ein konfirmanttime). Einkvar skjønar - anten ein argumenterer ut frå skapingsteologi eller evolusjon eller (helst) båe delar - at hovudfunksjonen til kjønnsorgana - deira endemål, og det resten av funksjonane ved dei peikar fram mot - er å skape born, vil eg tru. Det vil faktisk bli meir opplagt jo meir i detalj ein går i desse tinga, dvs. korleis organa er oppbygd, når ein er fruktbar, kva som kjennest "pleasurable", heile prosessen frå start til slutt etc. Thomismen tek utgangspunkt dette meir eller mindre opplagte, og inkorporerer det i den grunnleggjande tanken om at det gode for mennesket er at det utfaldar seg i tråd med sin natur, eller sin "form." Det dreier seg om å utfalde seg på ein genuint menneskeleg måte, som ein aristoteliker vil meine at langt på veg kan erkjennast som god og menneskeleg ved hjelp av fornufta. Difor kjem denne tenkinga forut for "the fact / value" -distinction eller skjelninga mellom "er og bør." Og eg vil klart meine at også NT plasserer seg tydeleg på den før-moderne grensa her (i trass av at moderne konservativ protestantisme gjerne heller appellerer til Bibelen enn til skapinga). Kva som er godt, fylgjer av slik naturen faktisk er, og dei mål Gud har sett for denne naturen i oppfylling og utfalding i tråd med fornyinga ved trua. Det vil sikkert vere spenningar her, mellom gresk metafysikk og nytestamentleg tenking rundt natur, nåde og nyskaping. Dette erkjente også kyrkjefedrane; detaljane må eg arbeide mykje meir med. Det var eit generelt mål for dei at teologien ikkje skulle tene filosofien, men derimot omvendt. - Kva med seksualitet utanom ekteskap? Ja, hm. Ingen sterke meiningar her, om korleis dette opplevast for folk. Sjølv har eg aldri vore veldig intimt involvert med det andre kjønn, så dette veit de andre meir om enn meg. Men ja, mine illusjonar om at dei fleste kristne par klarte å "halde seg på matta" før ekteskapet, brast etter kvart som eg vart eldre og lærte meir om, vel, korleis ting heng saman. No er eg neimen ikkje sikker på om så mange klarer det. Men eg tenker vel at kyrkjelege samanhengar burde vere ein stad der det leggjast til rette for sunne møte mellom menneske utan seksualisering av relasjonane, liksom. Eg opplever at det er slik kristne ungdomsmiljø i sterk grad fungerer (Misjonssalen, Storsalen). Og eg meiner sjølv at ein burde gjeve langt meir praktisk rådgjeving om kva forholdsreglar ein bør ta for å få byggje sunne parforhold utan å "rush things." Men her er eg uansett ganske grøn (har lest veldig mange bøker om det, men;) | Kan anbefale Walter Trobisch sin "I married you.") | Eg hugsar min gamle lærar Nordhaugs utsegn: "Når en ung mann går gjennom storsalen på et kveldsmøte, er det som å dorge i en makrellstim." Seksualiteten vil vere der. Som tidlegare nemnt; det einaste som har fungert for meg, for å endre praksis, så å seie, er å sjå kor strengt dei gamle kyrkjesamfunna talar om desse tinga. - Eg er elles samd i at seksualetikken også må ha forankring i Skrifta. Men Skrifta sjølv forankrar seksualetikk både i bod, tekstar, føredøme etc. og natur. Så i det minste må ein protestant gjere greie for kva type natur dette skal sikte til, i urkyrkja, og korleis dette heng saman med ei filosofisk og biologisk forståing av mennesket. Eg tykkjer for øvrig det du seier om relasjonen mellom mystikk og naturleg ekstase / unnfanging gjev veldig god meining, og er noko av det i kristendomen som gjev seksualiteten så stor verdighet. Som Rob Bell understrekar - og dette, i det minste, med tydeleg stønad frå ortodoks kristendom - er det rett å sjå sex som eit slags levande bilete på sameininga mellom Gud og menneske i det komande riket. Usikker på kor sterkt ein skal vektleggje dette, men. - Så til dette med "Chutzpah." Eg er samd i at moderne tid har gjeve oss velsigningar. Eg er også samd i at tradisjonen stadig må nytenkast og approprierast for kvar generasjon, i ljos av dagens problemstillingar. Spørsmålet om thomistisk metafysikk (eller noko i den gata) er den beste rasjonelle løysinga for oss i dag, er veldig konsekvensrikt og viktig for meg. Merk imidlertid at dersom ein avviser ei løysing i denne retninga, må ein som kristen finne ei anna løysing som kan kome til rette med filosofiske (metafysiske, medvitsfilosofiske, vitskapsfilosofiske, moralske, politiske etc.) problemstillingar. Rådande ortodoksi - naturalisme / materialisme - underminerer både thomisme og kristendom like eins. Eg er naturlegvis samd i at vi ikkje kan akseptere alt Aquinas gjorde på 1200-talet. Men det finst gradar av thomistar i dag, ut frå kor sterk grad dei tek vare på meir reindyrka thomististisk metafysikk. Dette skriv Kerr om i "After Aquinas," eller Feser om her: http://edwardfeser.blogspot.no/2009/10/thomistic-tradition-part-i.html | http://edwardfeser.blogspot.no/2009/10/thomistic-tradition-part-ii.html | Spørsmålet er om ein kan finne ei løysing som ikkje nødvendigvis vil vere ustabil og på sikt underminere seg sjølv. Eit vesentleg prosjekt hjå Feser - og her støttar han seg på mange akademiske tungvektarar - er at utviklinga av moderne sekularisme på ein del vesentlege måtar kan tilskrivast indre spenningar i teologien sjølv, i og med at ein har overteke premiss som ikkje er kompatible med kristendomen på djupet. Dette er eit stort felt, men sjå Michael Buckleys "At the origins of atheism" for den beste drøftinga av nettopp dette. Fesers Last Superstition gjev naturlegvis Fesers eigne argument. Men ja. Eg er samd i at ein neppe kan bli "skråsikker" i desse tinga ved naturleg fornuft åleine. Det er heller eit tilfelle av "tru som søkjer forståing", og då er "tru" forstått i meir katolsk retning, med ein meir pluriform autoritet - kyrkje, Bibel, tradisjon etc. Eg har sjølv mista trua på at "skrifta åleine" kan fungere så godt som einsleg leiestjerne for teologi i vår tid, men det er ein annan diskusjon vi har teke før, og eg respekterer andre standpunkt. Kyllingwraps med coleslaw og avocado | Innimellom grovbrødskivene må vi ha litt anna mat og. Eg lagar ofte wraps, det er enkel og lettvint mat som er lett å variere. Dei grove variantane er fiberrike og gjev meg godt helsesamvit på toppen. I dag har eg fylt dei med steikt kyllingkjøtdeig. Kyllingkjøtdeig er ofte på tilbod, og er proteinrik og god mat. Supplert med salatgrønsaker og anna moro vert dette godt både som eit mellommåltid og som matpakke. Slik gjer eg det: Fylt grov wrap med kyllingkjøtdeig | 4 grove tortillalefser | 8 salatblad, eg brukte hjertesalat | 2 tomatar | 4 ss italiensk salat eller coleslaw | Ein avocado | Ein pakke kyllingkjøtdeig | ½ ts tørka timian | Salt og peppar | Smør til steiking | Varm opp steikepanna, og ha i smør. Ha i kyllingkjøtdeigen, og steik den gyllen. Dryss på i lita teskei salt og ei klype nykverna peppar medan du delar opp kjøtdeigen i små bitar med ein steikespade. Knus timian mellom fingrane, og dryss over. Hell kjøtdeigen på ein tallerken, og la den kolne. Legg salatblada på tortillalefsa slik at det er ca. 5 cm att utan salatblad på nederst på lefsa. Dette stykket skal brettast opp etterpå. Legg på coleslaw eller italiensk salat, tomatskiver delt i to og båtar av avocado. Har du friske urter, så dryss på litt av det og. Fordel kyllingkjøtdeigen over fyllet, brett opp den nederste delen av lefsa og brett til slutt opp sidene. Når eg sender dette med i matpakken brukar eg ein gummistrikk rundt lefsa, og så rullar eg heile wrapen inn i matpapir og snurrar att oppe slik at fyllet ikkje dett ut. Dette har eg lært av søstra mi, og det er heilt genialt. Wrapsen vert så mykje enklare å halde styr på med ein gummistrikk. Legg med ein serviett. God helg! Vårt daglege brød | No er kvardagane her igjen, alle har komt heim frå ferie og matpakken må smørast som før. Då er det viktig å ha eit godt brød å smøre matpakke av. Når eg skal lage matpakkar likar eg å ha skorpe rundt heile brødet, ganske enkelt fordi då held det seg nokolunde på plass. Det får eg når eg bakar brødet i former. Eg vaks opp med fire brød sett saman i ei langpanne, og når ein bakar seksten brød i slengen, som mor mi gjorde, så fungerer det greitt. Men eg held meg til tre om gongen, og då har eg tre former som passar perfekt inn i omnen min side om side. Å lage brød er noko som passar fint å gjere ein dag då ein held på med andre ting i huset. Arbeidsprosessane er ikkje så store, men dei må gjerast med ca. ein times mellomrom, så ein har god tid til å fikse alt frå klesvask til loftsrydding medan brøda hevar. Eg brukar klokkealarmen på komfyren for å minne meg om når neste operasjon er. Viss ikkje gløymer eg kva eg eigentleg held på med, og så kjem eg tilbake til kjøkkenet etter eitt par timar, og møter ein brøddeig som er på veg ut døra. Utfordringa er at brød held seg ikkje ferske så lenge. Dei vert tørre og kjedelege altfor fort. Mitt tips viss du bakar tre brød er å dele dei i to, og fryse ned fem halve brød. Då kan du ta opp eit nytt halvt brød kvar kveld, og så har du ferskt brød til morgonen etter. Men har ikkje du brødbakemaskin, tenker du kanskje. Jaudå, eg har det, og den vert brukt rett som det er. Men den fungerer ikkje så godt til matpakkebrød, for nysteikt brød om morgonen vert for ferskt til å skjere til brødskiver. Og om kvelden har eg ein tendens til å gløyme å sette den på, og så står vi der utan brød om morgonen. Så nokre brød i frysaren er gull å ha. Oppskrifta mi er basert på ei mengd med mjøl og ei mengd med væte per brød. Då kan du lett gange den opp om du vil bake fleire, eller bake berre eitt om du vil det. Eg tek utgangspunkt i ein halv liter væte eller mauk til kvart brød. Bruk gjerne mjølkeprodukt som har gått ut på dato når du bakar brød. Det einaste eg styrer unna er mugg, elles går alt i brøda. Eg lagde nokre nydelege brød for ei stund sidan der eg hadde ein halv liter mangoyoghurt i deigvæska, rømme og kesam kan også brukast. Fordelinga mellom grovt og fint mjøl er litt etter smak og behag. Grove brød er sunt, men små barn bør ikkje få for grovt brød. Dei vert for fort mette, og får ikkje i seg nok energi. Eg brukar som regel halvparten grovt og halvparten fint. Og for at det skal gå fort og radig så har eg ferdigblanda grovt mjøl i ein trelitersboks, og kveitemjøl i ein annan. Eg brukar å blande grovbakstmjøl med fin sammalt, men her kan du lage di eiga blanding som du syns er god. Eg likar og å ha frø i deigen, og her og har eg laga ei ferdig blanding med linfrø, solsikkefrø og sesamfrø, som gir god smak. Ulikt mjøl har ulikt eige væteinnhald. Det gjer at det tek opp ulik mengde deigvæske. Difor er det lurt å halde attende litt kveitemjøl, slik at du kan justere kor fast deigen er på slutten av eltinga. Deigen må ikkje vere for fast, då vert brøda tunge og kjedelege. Gjær må til, og sjølv om fersk gjær er det beste så brukar eg vel så ofte tørrgjær. Det tek litt lenger tid å heve ein deig på tørrgjær, men er du tolmodig så får du eit like godt resultat. Slik gjer eg det: Grovbrød | 50 g gjær eller 1 pakke tørrgjær | 1,5 liter deigvæske | 200 g kveitekli | 250 g grov, sammalt rug | 500 g grov sammalt kveite | ca. 1 - 1,2 kg kveitemjøl | Lunk væska, og løys opp gjæra i det. Brukar du tørrgjær så bland gjæra i mjølet. Ha væska i bakebollen, og elt inn alt det grove mjølet først, og så har du i kveitemjøl til deigen er passe fast. Det kan hende du treng litt meir eller litt mindre kveitemjøl, det kjem an på kvaliteten på mjølet. La deigen heve til dobbel storleik, ca. ein time. Del deigen i tre og form brøda. Smør formene dine med matolje, og legg i eit og eit brød. Set omnen på 200 grader. La brøda etterheve godt, minst ein time til. Dusj dei med vatn, eller hell ein kopp vatn inn i steikeomnen, for å skape damp. Det gjer skorpa sprø og fin. Steik brøda i 40 - 45 minutt til dei er ferdige. Når dei er gjennomsteikte har dei ein hol lyd viss du bankar på dei. La brøda kolne på rist. Det enklaste... ... Er ofte det beste. Hos meg får du ofte idéar til enkel mat, og denne veka er ikkje noko unntak. I dag grilla vi kyllingbryst, enkelt og greitt. Kunsten er å ikkje bruke for høg varme, slik at maten vert svidd før den er gjennomsteikt. Kylling bør vere gjennomsteikt, for det kan vere skumle bakteriar i kylling som ein helst ikkje vil ha i seg. Vert gjestane utolmodige, så legg heller ein gjeng med pølser på grillen, slik at dei får seg det vi i vår familie kallar ei ventepølse. Til kyllingen serverer eg ein salat der eg kombinerer pasta og bakte grønsaker. Den er mettande og smakfull, og det er lettvint å servere alt på eit fat. Tsatsiki er perfekt til, denne lette, syrlege sausen som smakar sommar for alle som har vore i Hellas. No finn du matyoghurt i dei fleste butikkar, viss du ikkje finn det kan du la vanleg naturell yoghurt henge i eit kaffefilter i ei trakt nokre timar, slik at mesteparten av væta renn av, eller du kan bruke kesam eller lett crème fraïche. Begynn med grønsakene til pastasalaten, dei tek lengst tid. Lag tsatsikien medan dei bakar, og deleger grillinga til nokre andre. Slik gjorde eg det: Pastasalat med bakte grønsaker | 500 g fullkornspasta | 2 pastinakkar | 1 stor løk | 1 aubergine | 1 squash | 2 raude paprikaer | 200 g cherrytomatar | 50 g blanda, ferske urter, som oregano, persille, timian og basilikum | 3 ss olivenolje | 2 ts salt | Ekstra olivenoje, salt og peppar | 2 ss kvit balsamicoeddik | Set omnen på 200 grader. Bland urtene i ei matmølle med salt og olje til ein pasta. Sett til side. Skrell pastinakkane og løken. Kutt pastinakkane i bitar så store som sukkerbitar. Kutt løken i båtar. Vend pastinakkbitane og løken i halvparten av krydderpastaen, ha i litt ekstra olje viss det vert tørt. Hell det heile i ei eldfast form, og bak det i omnen på 200 grader i 20 minutt. Skjer auberginen i centimetertjukke skiver. Strø salt mellom laga, og stable skivene i eit tårn på ein asjett. Sett det til side. Skjer squashen på langs, og så i centimetertjukke skiver. Del paprikaene i to, og fjern hinner, frø og stilk. Del dei i båtar. Tørk aubergineskivene, og del dei i to. Vend aubergineskivene, squashskiene og paprikabåtane i resten av krydderpastaen, ha i litt ekstra olje viss det vert tørt. Ta ut forma, og hell aubergineskivene, squashskivene og paprikabåtane over pastinakken og løken. La det heile bake i 20 minutt til. Ta forma ut etter ti minutt, vend på grønsakene og legg på cherrytomatane før du bakar det heile ti minutt til. Kok pastaen i godt salta vatn. La den renne av, og ha den i ein stor bolle. Ta ut dei bakte grønsakene, og vend dei saman med pastaen. Bland godt, og hell alt over på eit stort serveringsfat. Ringle over balsamicoeddik og server. Tsatsiki | 1 beger matyoghurt eller lett crème fraïche | 1 agurk | 1 ts salt | to klyper svart peppar | 1 fedd kvitløk utan det grøne | 1 ts honning | Riv agurken på ei fjøl, og la den renne av. Når eg har det travelt brukar eg å legge den i kraftig kjøkkenpapir eller ein godt vaska kjøkkenhandduk, og klemme væta ut av den. Knus eller finhakk kvitløken. Bland saman yoghurt, kvitløk og riven agurk, og smak til med honning, salt og peppar. La tsatsikien stå og trekke litt før du smakar til på nytt. Grilla kyllingbryst | 1 - 2 kyllingbryst per person | 3 ss olivenolje | 2 ts salt | ½ ts peppar | Fyr opp grillen i god tid. Legg kyllingbrysta i ei form eller på eit fat. Ringle over olje, og dryss på salt og peppar. Grill kyllingbrysta medan du snur dei jamnt og trutt, til dei er gjennomsteikte. Server med pastasalat med bakte grønsaker og tsatsiki til. Bønna. Og vikar... Heisan Else-Beth! Jeg hørte at du var på kurs i går. Dette var meget uheldig for Bønna - du vet at han ikke takler vikarer. (Vi husker vel alle hva som skjedde da du var syk to dager i fjor?) Rektor ringte og fortalte at Bønna hadde stengt den unge vikaren inne på grupperommet, og deretter "truet" med å sette fyr på klærne ute i garderoben, men det var jo kun ment som en spøk! Vi vet jo begge at Bønna er en skøyer, men det er jo ikke noe vondt i ham! Rektor påsto at Bønna hadde trykket på brannalarmen med vilje, men Bønna sier at han bare skulle hjelpe en god venn og dermed kom han helt tilfeldig borti alarmen. Sånn går det når dere plasserer brannalarmen rett ute i gangen! Det at Bønna kastet vått dopapir rundt i klasserommet var kun en reaksjon på sin usikkerhet fordi du ikke var tilstede. Når Bønna blir trist hjemme, får han roe seg foran Xboxen med litt vingummi og cheese doodles. Å nærmest kommandere ham til å plukke opp vått toalettpapir oppleves som krenkende! På grunn av vannintoleransen kan Bønna lett reagere med kløe og aggresjon. Dette burde vikaren vært informert om! At toalettet utenfor klasserommet var fullt av melkekartong og doruller, kan vel ikke Bønna lastes for? Du burde først ta en prat med hun som vasker før du begynner å beskylde Bønna, for å si det sånn! Våre nye "kjære" landsmenn har jo så mye rart for seg... Vikaren hadde påstått at Bønna hadde risset ukvemsord inn i de nye pultene, men vi har aldri utsatt Bønna for stygge ord! Skulle han ha skrevet slike ord, må det være fra skolen han har lært det. Og lar dere virkelig en tiåring sitte med kniv i klasserommet? Det er jo uhørt! Kanskje like greit at den unge jenta fant ut at hun burde velge et annet yrke enn lærer - når du får så dårlig kontakt med elevene, har du vel ikke noe på skolen å gjøre! At Bønna skulle ha puttet en banan inn i eksosrøret til rektors bil, faller vel på sin egen urimelighet. Vi vet jo begge at Bønna er allergisk mot både bananer og eksos, så kombinasjonen banan og eksos ville blitt fatal for Bønna. Jeg tror nok rektor må lete etter en annen syndebukk der! Jeg håper at det ikke blir noe mer kurs for deg dette skoleåret - kunne du ikke bruke noen av feriemånedene dine på den slags? Mvh Pia | P.S: Vi har hverken tid eller anledning til å sette bind på Bønnas nye engelskbøker, vi reiser mye i jobben begge to, og det er snart julebordsesong. Jeg ser på timeplanen at klassen slutter klokka halv ett på onsdager - jeg antar at du har mer enn nok tid da til å sette bind på et par bøker? Sender med Liverpool-bokbind som han skal ha på tekstboka og Angry Birds-bokbind til arbeidsbok. Godt levert! Da jeg skrev dette innlegget, oppdaget jeg at Godt Levert faktisk leverte hit vi bor. Og da jeg så de hadde et velkomsttilbud, var jeg lett å lede. Jeg bestilte. Råvarer og oppskrifter for ei hel uke. Og det var stas å få to store poser levert på døra. Det var stas å pakke ut og se på all maten. Mye var kjent. Men noe var helt nytt for oss. Linser? Selleri! Dette ble spennende! Det som har vært absolutte fordeler ved dette, er å slippe helt matplanlegginga. Slippe handling. Du har fått ferdige oppskrifter, og du har fått alt du trenger til å lage rettene. Å stresse hjem fra jobb på mandag har faktisk vært litt mindre stressende. Det har også vært spennende å teste ut ulike retter. Vi har oppdaga at vi liker linser. Og vi har oppdaga at spisskummin også heter cummin og det er ikke vårt favorittkrydder. Det har vært nok mat til oss alle, og vi har fått ferske, flotte råvarer. I stedet for First Price kyllingfillet, har vi fått Stangekylling. Vi har fått kjøttdeig uten salt og vann. Fersk fisk. Ulempen er at du jo får det du får. Det har ikke vært all mat som har vært en innertier. Når gutta har hatt med seg en kompis hjem, og du serverer linsesuppe med karve og et persilledryss, føler du deg litt... alternativ. Men så har jeg tenkt litt på om all middag egentlig må være en innertier? Velger vi middag sjøl, ender vi opp med våre trauste favoritter. Det blir lite fisk og spinat, for å si det sånn. Nå har vi fått fersk sei og ei pakke risotto på døra, og da har vi tilberedt det etter oppskriften. Og maten har vært god. Kanskje det blir rimeligere med god planlegging og innkjøp på egen hånd. Men jeg er sannelig ikke sikker. For når vi handler, handler vi gjerne også ei pakke rosiner, frokostblanding og yoghurt. Og da flyr pengene. Dessuten har vi en del svinn. Vi har ofte for mye mat liggende. Som dessverre går i søpla etter en stund. Maten fra Godt levert har holdt fint for alle oss seks. Vi har et par ganger supplert med litt mer ris eller poteter. Noen av rettene vi har laget, har blitt såpass favoritter at vi har laget dem på nytt. Ribollita med bacon var kjempegodt! Cupcakesdilemma | Ikke for å mase sånn om det bloggtreffet, men i morgen er det siste sjanse til å melde seg på. Vi trenger litt tid på siste finpuss. Og da må vi jo vite akkurat hvor mange som kommer. Åshild skal visst lage en buffet med noe scampigreier og timianstekte poteter og oksefilet og sånt, og hun skal jo dekke bord og finne fram nok stoler og det småtteriet der. Men for meg som skal bestille cupcakes, er det veldig viktig å få et eksakt tall. Så meld deg på før det er for seint! Og ja, det er flere enslige stakkarer som har meldt seg på, og det skal gå så bra! Promise! Jeg sliter litt med denne cupcakesbestillingen. For i tillegg til antall cupcakes, må jeg også bestemme meg for hvordan de skal se ut. Jeg har tidligere bestilt fra Kakemomsen, og har siden drømt om kakene hennes. Ja, selv nå som jeg sitter og skriver, merker jeg at det renner litt fra munnviken. Jeg har lånt alle disse bildene fra Kakemomsen, og hun har masse å friste med. Vi må vel ha cupcakes med litt pynt? Men hva slags? Skal vi kjøre gjennomført med kun en farge, eller skal det være litt variert? Rosa cupcakes hører kanskje med når man skal ha bloggtreff? Niåringen min synes disse legocupcakesa var de flotteste inne på Kakemomsens side. Så hva skal jeg velge? Har dere cupcakeinnspill, tar jeg gladelig imot. Det er en stor og tung oppgave som er lagt på mine skuldre, og jeg vil gjerne ha eksperthjelp. Og nei, sånne innlegg som dette er absolutt ikke sponsa, men vi takker gjerne ja til en ekstra cupcake. En liten smaksprøve til meg, for eksempel. (Og mens vi snakker om sponsing - i morra kommer det er skikkelig sponsa innlegg! Med vinnersjanser til en av dere:) Ha en fortreffelig kveld med eller uten cakes! Farsdag. Og pur idyll | Jeg skrev jo intet innlegg om farsdagen forrige helg. Og det har jo ikke gått leserne hus forbi. Det har strømmet inn mails, words og sms, alle med det samme budskapet: « Pia! Hvorfor deler du ikke litt av ditt privatliv med oss? Fortell om hvordan dere feirer farsdagen, denne lykkedagen dedikert til alle fedre i vårt langstrakte land! " Ja vel, da. Far ble vekket med blodferske scones på sengekanten. Mor hentet hans tovede tøfler (slik hun alltid gjør) og ga ham en lett fotmassaje (slik hun alltid gjør). Men på farsdagen mates far. Nydelige scones med hjemmelaget stikkelsbærgele ble delt opp i små biter og puttet ømt inn i fars glupske, dog kjærlige munn. (Tyggingen sto han for selv, da, han er jo ikke helt hemma). Så kom han opp i stua, der barna hadde perlet, tegnet, malt og modellert alt det de orket innen emnet "far". På den ene fondveggen vår pleier vi å klistre opp en wallsticker med teksten "Father! We love you!", og tradisjonen tro lyste den mot oss i år igjen. (Det er jo det som er det geniale med wallstickers - de kan klebes opp og ned som det passer oss) | I avisa hadde vi satt inn en annonse til far, og gjett om far ble lykkelig da han leste « Kjære verdens aller, aller aller beste ektemann og verdens aller aller aller beste pappa! Vi digger deg og elsker deg! Ha en herlig dag! Klems og knuseklemmer og bamseklemmer fra englebarna dine, og fra godjenta di Pia. Burre hilser også! " (Burre er bare noe vi liksom måtte slenge på der til slutt, sånt hører med i en sånn annonse) | På farsdagen pleier jeg og min kjære også å unne oss en time hos fotograf. Vi synes det er hyggelig i en hektisk hverdag å få gjort noe minnerikt sammen. I år tok vi profilbilder av oss, nesten nakne, kun iført emaljeskilt og englevinger. Etter et herlig kveldsmåltid, bestående av aspargessuppe og hjort (barna fikk hvert sitt Nestlèglass da, du kan jo ikke servere barn asparges!! Hello, lissom!), sprayet vi barna med Antibac og sendte de til sengs, mens jeg og min kjære ble sittende i loungen og stirre på hverandre med vellyst i blikket. Hvis dere hadde trodd at vi egentlig hadde en ganske vanlig søndag og at mannen så på Discovery om kvelden mens jeg satt på dataen - ja, da tok dere drabelig feil! Ha en idyllisk søndag, med eller uten scones! Den vanskelige mammabloggdebatten | Sommeren 2012 ble en sommer med mammabloggdebatt. Jeg kastet meg inn i debatten fra en solfylt terrasse i Frankrike og fikk (noe overrasket) et kjapt innlegg på trykk i Dagbladet. Noen dager senere benyttet jeg en rolig kveld hjemme til å skrive en (forhåpentligvis) litt klokere og mer gjennomtenkt kronikk i Aftenposten. I sommer har jeg også blitt intervjuet (yay, mer om det senere) om bloggingen min og da fikk jeg anledning til å fortelle om de fine debattene i bloggebyen, som stadig lærer meg noe nytt og tvinger meg til å tenke gjennom mine meninger. Så også i denne debatten. Det er mye jeg syns er interessant med mammablogger, blant annet hva de er uttrykk for. Innlegget mitt i Dagbladet handlet imidlertid om (mamma) bloggernes ansvar for sine lesere. Jeg fikk noen fine tilbakemeldinger på det, blant annet lurte Mammadamen på om jeg ønsket meg bloggplakat og Ylvalia skrev i kommentarfeltet her noe mange andre også har sagt andre steder; enhver får ta ansvar for seg selv, hvis man får dårlig selvbilde av å lese om andres lykke er det ens eget problem. Ja, kanskje er det det? Og kanskje er det faktisk sånn som mange har påpekt andre steder, at hvis man ikke liker en blogg kan man bare la være å lese den. En bloggplakat vil jeg hvertfall ikke ha, det er helt sikkert. Og blogger fins i mange farger - helt sikkert også grå. Så da er det kanskje noe for enhver smak. Samtidig er jeg enig med Camulen og Synnøve, som i kommentarfeltet påpeker at blogg er offentlig. Det poenget er jo også aktualisert de siste dagene med Eivind Berges ekstreme ytringer på sin blogg. Uten sammenligning forøvrig, selvsagt. Men blogg er, som Synnøve sier, en krysning mellom privat og offentlig. En privatperson står bak, med sin soleklare rett til å skrive hva hun vil. Men det hun skriver er likevel offentlig og har potensiale til å nå svært mange. Une snakker om " mottakerbevissthet " - en bevissthet rundt hvem man skriver for. Kanskje det er det som mangler? Eller kanskje trenger vi ikke den bevisstheten, kanskje hele greia bare er et konstruert problem. Jeg har ikke lest en brøkdel av alle mammabloggere men det finnes samlesider som umiddelbart gir inntrykk av at det er mye hygge og kos. Og uten at jeg har forsket så fryktelig mye på det, virker det som at disse bloggerne er yngre enn dem jeg pleier å lese. Dessuten glimrer de (såvidt jeg har sett) med sitt fravær i de mammabloggdebattene jeg har fulgt med på. Kan det være sånn at én gjeng mammabloggere debatterer en trend som mest av alt er fremtredende i en annen gjeng mammabloggere? Hvem er det egentlig vi diskuterer? I det hele tatt er det utrolig vanskelig å diskutere når alle tar utgangspunkt i seg selv. " Jeg blir ikke stressa av å lese om andres lykke, derfor er det ikke et problem ". Når ingen har oversikten, blir det mildt sagt en lite fruktbar debatt. I tillegg lurer jeg veldig, veldig på hva alle de tause bloggleserne mener - det store flertallet som aldri legger igjen en eneste kommentar. Er de enige med det de andre sier, eller er de ikke? Jeg ønsker å bruke bloggen min til å påvirke, reflektere, diskutere og løfte frem saker jeg syns er viktige. Men det betyr jo ikke at alle andre trenger å gjøre det samme. Etter å ha lest ganske mye om mammabloggdebatten på blogger rundt omkring, blir jeg ikke helt enig med meg selv. For på den ene siden virker det som om (nesten) alle som uttaler seg om saken mener det er et ikke-problem. Samtidig er det tilsynelatende allmenn aksept rundt påvirkningskraften til en annen gruppe bloggere; rosabloggerne. Og flere av de største rosabloggerne har uttalt til media at de er bevisst sitt ansvar som rollemodeller og at de til dels justerer bloggingen etter det. Stemningen i debatten synes å være at påvirkning fra superdyktige og superpositive mammablogger ikke er et problem. Men noe i meg sier at det kanskje er det likevel. Jeg blir altså ikke helt enig med meg selv her. Kloke innspill, kanskje særlig fra dere som har forholdt dere rolige frem til nå, mottas med stor takk! Hvorfor liker smågutter biler? En klok leser har spurt meg om jeg tror ettåringens store interesse for busser og brannbiler er relatert til hans kjønn. Jeg skulle gjerne sagt nei, men jeg er usikker. På et eller annet tidspunkt begynte han å vise interesse for biler. Han begynte å leke med dem. Han begynte å lage billyder. På et eller annet tidspunkt begynte han å si (noe han tror er) ordet " bil " (det høres mer ut som " bah "). Han begynte å peke på busser som kjørte forbi, han lyttet etter flylyder og krabbet lynkjapt inn foran rattet i familiens gamle Baleno hvis døra på sjåførsiden stod åpen i et par sekunder (mens bilen stod parkert, brekket var på og begge foreldrene var i nærheten, jada). Og på et eller annet tidspunkt begynte vi å synes at det var littegranne bedårende med denne bilinteressen. Og så skjønte vi jo snart hvor lett det var å gjøre seg populær ved å utnytte akkurat dette. Jeg kjøpte pysj med tegninger av busser på (han elsker den). Farfar kjøpte lekebil og fant frem bilene fra da far var liten. Mormor kjøpte en kasse lekebiler. Nevøen donerte sin gamle sjørøverbåt. I barnehagen hadde de et lass med biler og en klar innstilling på at " gutter liker biler, sånn er det bare ". Far lastet ned Brannmann Sam på iPaden. Vi snakket om motorsykler, pekte på busser og syntes han var søt når han etterlignet brannbilene. En dag ettåringen var småsyk og vi var slitne og grinete, tok jeg han med på en times umotivert busstur (skrekkelig populært! Full panikk og høylydt raserianfall da vi vinket hadet til bussen og gikk hjem). Sånn sett baller det jo litt på seg. Men det begynte jo et sted? Spørsmålet er om han i utgangspunktet viste like mye interesse for noe annet (litt usikker på hva, for hva leker ettåringer med når de ikke leker med biler? Jeg er hjernevasket), men at det var bilinteressen han fikk mest positive tilbakemeldinger på. Kanskje fordi det var mest beleilig. Kanskje det var enklest. Kanskje det var det eneste vi skjønte noe av? Eventuelt så hadde han bare flest biler. Jeg har ikke telt lekene hans, jeg vet ikke om det er overvekt av motoriserte kjøretøy men det kan jo hende. Kanskje bil-lekene var finere enn de andre lekene. Eller - kanskje han er født med en naturlig preferanse for motoriserte kjøretøy. En ting er hvertfall sikkert: til jul skal han få babydukke. Garantert. Er Tupperware det nyeste kule? Frøken Fräkens lille gutt har rukket å bli et helt år, så i helgen var Bolla i sin aller første vaskeekte barnebursdag. Stor stas! Vi voksne var dessuten skjønt enige om at helgereferat som inkluderer bursdagsselskap for venners barn, er godt plassert i kategorien "voksen og etablert" (okei okei, så er man kanskje uansett voksen når man er 37, men det er noe med å plutselig selv befinne seg i situasjoner som man forbinder med sine egne foreldre og andre hypervoksne mennesker). Slike barnebursdager er nå likevel en både naturlig og ventet konsekvens av det å bli foreldre. Langt mer oppsiktsvekkende; det viste seg at både Frøken Fräken og jeg denne høsten har blitt invitert til Tupperware-party, hjemme hos våre respektivt fornuftige og oppegående venninner. Altså; Tupperware! Hva i alle dager har skjedd med verden? Sist jeg sjekka var Tupperware homeparties noe veldig amerikansk og veldig kjedelig som utdaterte husmødre holdt på med når de innimellom ikke hadde syklubb (speaking of; syklubb er vel også noe vi plutselig driver med i fullt alvor, eller?). Er det faktisk blitt sånn nå, at smarte og kule damer på min egen alder syns det er aldeles storveis å arrangere Tupperware-parties, helt uten ironisk distanse? Og i så fall; hvorfor, hvorfor, hvorfor? Har jeg gått glipp av noe her? Er Tupperware egentlig veldig hipt og kult? Eller har vi rett og slett blitt så gamle at Tupperware-parties er en helt naturlig utvikling, på linje med anti-rynkekrem og faste frisørtimer for å farge bort grå hår? Og altså; jeg mener ikke å være hun kjipe her nå - men har likestillingen virkelig kommet så langt at vi uten problemer kan bruke salg av praktiske plastbokser til oppbevaring av mat som unnskyldning for å henge med jentene? Er vi blitt husmorhappy på ramme alvor? PS. Kjære deg, hvis du leser, som inviterte meg tidligere i høst: Beklager at jeg aldri fikk somlet meg til å svare. Det var ikke vondt ment! Men først ble jeg ærlig talt litt sjokkert. En Tupperware-invitasjon fra deg?! Og etterpå var det så mye annet som skjedde at mailen din bare ble glemt. Beklager! Og for hva det er verdt; jeg er overbevist om at det var en strålende kveld - selv om jeg forbeholder meg retten til å være ørlite skeptisk til Tupperware-delen. Dumme backpackere og selvhøytidelige batikkpersoner | Her er en gammel irritasjon: Etter at vi var ferdig på videregående var det ikke uvanlig at man utsatte voksenlivet litt ved å dra ut på en såkalt " jorda-rundt-tur ". I praksis innebar det som regel at man var borte i noen få måneder mens man plasket rundt på en strand i Thailand, drakk seg full med engelske backpackere i Australia før man tok en sving innom San Fransisco på vei hjem. Å kalle dette jorda rundt er, for alle som har sett et verdenskart, en hysterisk spøk. Men greit nok, er det dette man vil så skal man sagtens få lov til det av meg. Det som irriterte meg grovt var når disse folkene kom hjem og innbilte seg at de automatisk hadde skjønt noe om verden som vi som ikke hadde grilla kroppen på en strand på Phuket, ikke hadde skjønt. Det krever faktisk litt mer enn evne og vilje til å overleve 11 timer i fly før man kan påberope seg et nyfunnet og unikt innsyn i fremmede kulturer. Det er for eksempel en klar fordel om du faktisk har snakket med noen av dem som bor i det landet du har besøkt. En irritasjon av nyere dato er denne: Jeg er på ingen måte en ekspert på Afrika, ikke i nærheten en gang. Men jobben min gjør at jeg vet mer om kontinentet enn den jevne nordmann - selv om det nok har mest å gjøre med at den jevne nordmann for eksempel ikke kan navnet på mer enn et par afrikanske hovedsteder. Og på grunn av denne generelle kunnskapsløsheten / manglende interessen kan hvem som helst si nesten hva som helst om Afrika uten at noen arresterer deg på det. Nettopp derfor er det så enkelt for følsomme kunstnersjeler å predikere sin endimensjonale afrikanske gladetnisitet overfor folk her hjemme. Og det irriterer meg. Når en eller annen batikkperson som har vært en tur i Tanzania kommer hjem og forteller om de søte afrikanske barna som synger og danser selv om magene deres er tomme. Om sterke afrikanske kvinner som bærer familien og huset på ryggen mens de samtidig balanserer femten liter vann i en balje på hodet. Det er fint at folk i Norge kan få vite at det skjer andre ting i Afrika enn krig og jævelskap. Men når disse selvhøytidelige blekansiktene først skal fortelle folk om et annet Afrika, hvorfor kan de ikke fortelle om de som studerer på universitetetene, de som kjemper mot korrupsjon, de som starter vellykkede bedrifter og de som gjennomfører demokratiske valg etter tiår med diktatur? Hvorfor går det tilsynelatende ikke an å fremstille afrikanere som vanlige folk? Apple og kart, en tragedie? Dette innlegget er også publisert på Masterbloggen, men jeg legger det her for å ha full historikk over innlegg skrevet av meg. IT-verdenen er full av merkelige situasjoner, for eksempel hvor et selskap har erklært "thermonuclear war" mot et annet, men likefullt er avhengig av tjenester fra dem. Vi snakker da selvfølgelig om Apple og Google, tjenesten er kart. For å endre denne situasjonen lanserte Apple sin egen karttjeneste i iOS6 og iPhone 5. Det er kanskje ikke det smarteste de har gjort. Ord som "Horror show", "Reality distortion", "maps problem" og "kartfiasko" har blitt flittig brukt av kommentatorer de siste ukene. Det har til og med dukket opp en blogg som presenterer "høydepunkter" fra de nye kartene. Kartene til Apple er altså ikke bra, adresser mangler, ting er feilklassifisert, 3d-visningene ser ikke ut. Lista er lang. Det er bare ikke så fint som det er i Google Maps. Til og med Apple selv innrømmer at kartene er langt fra optimale. Men, hvordan kunne det gå så galt? Apple har de siste årene kjøpt opp flere kartselskaper, de kan IT og de er kjent for å være perfeksjonistiske. Det er sjelden det kommer noe halvveis fra den kanten. Og kartdataene er hentet fra store aktører som TomTom, OpenStreetMap og Waze. Dermed er det ikke kartgrunnlaget i seg selv det er noe galt med, men hvordan det er satt sammen. Her håper jeg å kunne peke på en del av utfordringene som kommer med kartdata hvor de kommer fra, hva som er "riktig" og hvordan slike data skiller seg fra andre data. Hvor kommer kartdata fra? Grovt sett kan vi si at kartdata kommer fra tre kilder: det offentlige, kommersielle selskaper og fra privatpersoner. Offentlige kartdata er det vi kaller "Kartverkets data" her i Norge (selv om det er en sannhet med visse modifikasjoner). Disse er som regel offisielle, pleier å være rimelig komplette og "korrekte", men de kan være dyre eller umulige å ta i bruk. Data fra kommersielle selskaper var tradisjonelt data fra de to selskapene NavTeq og TeleAtlas. Dette er i hovedsak data som brukes i bil-GPSer, med fokus på vegdata etc. Tenk Cappelens veikart i digital utgave. Disse dataene kan være samlet inn av selskapene selv, eller kan være bearbeidede offentlige data. Google startet med å kjøpe data fra slike leverandører, men har begynt å samle inn data selv, og dermed blitt et kommersielt kartselskap de også. Data fra privatpersoner er det man kaller "crowdsourcede" data. De er samlet inn på dugnadsbasis av folk som bidrar uten betaling. De gjør dette fordi de vil at det skal finnes fritt tilgjengelige kartdata som kan brukes uten restriksjoner. Det beste eksempelet på dette er OpenStreetMap. Man kan si mye om dataene her, men i mange områder er dette "gode" data, fullt på høyde med kommersielle og offentlige data. Andre områder står det dårligere til med. Hva er kvalitet når vi snakker om kart? Kart (og dermed kartdata) er "en generalisert avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner" [wikipedia]. Nøkkelordet her er "generalisert". Vi kan ikke ha med alle detaljene fra naturen i et kart, det vil gjøre det ubrukelig. Dermed må noen bestemme seg for hva som er en god generalisering. Skal vi ta med omriss på alle husene i Oslo, eller holder det å merke av hvor Slottet, Stortinget og Oslo S er? Skal vi ta med alle små stier i en kommune, eller holder det å vite hvor riks- og fylkesveiene går? Trenger vi å ha med alle svingene i en bekk, eller holder det med en linje som viser hvor den sånn ca går? Det riktige svaret her er "det kommer an på". Hva kommer det an på? Jo, hva du skal bruke kartet til. Det er forskjell på et kart for en reguleringsplan, NAFs veibok og et orienteringskart. Kartene generalene i en krig sitter med skiller seg også fra kartene den enkelte soldat har med seg i felten. Vi må generalisere bort noe, men ikke mer enn at kartet fungerer i den konteksten vi er i. Digitale kart gir oss her en stor fordel: Kartet er ikke skrevet i stein i det kartografen sier seg ferdig med det. Vi tenker ikke over at når vi zoomer inn på et digitalt kart dukker det opp mer informasjon, vi ser småveier, stier og husomriss. Byer går fra å være en prikk på kartet til detaljerte oversikter. Vi kan også legge over kartlag som viser andre ting. Digitale kart er mye mer dynamiske enn papirkart. Dette setter imidlertid strengere krav til dataene. Vi må ha alle mulige data tilgjengelig, slik at de kan automatisk dukke opp når vi zoomer inn. I tillegg må disse dataene være kodet riktig. Hva som vises når og og på hvilken måte, styres av regler av typen: "Tegn alle skogsbilveier med denne fargen, men kun ved målestokk 1:50000". Dermed er det viktig at dataene har denne informasjonen. Hvis noe som egentlig er en riksveg har data som sier "sti", kan ting bli veldig feil. Når det sitter mennesker og tegner et kart, vil de stusse dersom det går en riksveg over Besseggen, mens software som tegner etter gitte regler ikke tenker slik. I en ideell verden er ikke dette noe problem. Der er alle data korrekt markert, med riktig informasjon, slik at datamaskinen klarer å tegne dem riktig. Slik er ikke den virkelige verden. Problemet er todelt: Enten er det mennesker som har samlet inn denne informasjonen, og vi gjør feil. Kanskje stien over Besseggen ble "digitalisert" fredag etter en noe fuktig lønningspils, og klassifiseringen ble satt feil. Datamaskiner er det andre problemet her. Vi liker å sette bort repetitivt, kjedelig arbeid til maskiner. Derfor har vi naturligvis prøvd å få datamaskiner til å se på flybilder og lage kartdata fra disse. Men, når stien over Besseggen kan se ut som en motorvei for oss mennesker er det ikke så rart at datamaskinen tar feil. Dermed må maskinene holdes i hånden for å forsikre seg om at ting blir riktig. Kartdata er vanskelig, og vi som brukere har vanskelig for å tilgi. Hvordan sjekker du om et kart er "godt"? Sannsynligvis finner du nærområdet ditt, du sjekker om huset ditt har riktig adresse, om veien går der den skal og om gangstien ligger riktig. Vi er alle eksperter på vårt nærområde, mens kartprodusentene ikke er det. De må hele tiden gjøre antakelser, vurderinger og avveiinger; "Er dette en vei eller sti?" "Er det viktig å ta med denne lekeplassen". Et større problem blir det når man skal kombinere data fra flere kilder. Disse kan kode dataene sine forskjellige, og skal man sammenstille disse dataene kan mye informasjon gå tapt. Hvis du får dataene fra kilde A og B kan det godt være slik at kilde A klassifiserer veier etter et generalisert system som skal fungere i alle land, mens Statens Vegvesen klassifiserer vegene etter de norske veitypene. Her kan man fort bomme. Feil klassifisering og problemer med å sammenstille dem er et problem. Et annet problem er nøyaktigheten. Hvis du har data fra 2 land, der land A har målt inn vegene sine med millimeterpresisjon, mens land B har digitalisert sine gamle papirkart, er sjansen stor for at ikke europavegen vil treffe korrekt på grensen. Konklusjon | Kartdata er altså spesielle, siden de er generaliseringer. Dermed vil det alltid være et spørsmål om hvordan man skal generalisere data for å få dem til å fungere på skjermen. Dette er noe man må lære ved prøving og feiling, og Nokia (som har holdt på med digitale kart lenge) mener at det å lage kart på nett er noe som ikke kan hverken læres eller gjøres over natta. Man trenger folk som kan noe om kart, som kan jobbe med data fra ulike kilder og man må for all del sjekke manuelt hva kartsystemet produserer. Dermed får vi bare håpe at Apple klarer å sette inn et ekstra gir, jobbe hardt og gi iOS en kartapplikasjon de kan være stolte av. Så kan vi som jobber i kartbransjen atter en gang konstatere at kart ikke er noe man tar lett på! På tampen kan vi jo også notere oss at selv ikke Google Maps er skrevet i stein, de utvikler seg stadig. Et interessant spørsmål er hvorvidt første versjon av Google Maps hadde blitt tatt imot bedre enn Apple Maps dersom den hadde blitt lansert i dag? Giddalaushet | Planen for lørdag (dvs gårsdagen) var ganske ambisiøs: På tross av sommerfest med jobb på fredagen hadde jeg et mål for dagen: Fullføre oppgraderinga av mineturer.org. Alt lå jo til rette for det. Samboer borte fra lørdag morgen til søndag ettermiddag, ingen planer på agendaen og egg og bacon i kjøleskapet. Været var vel meldt av type sommer, men når man har bestemt seg for å skrive kode er ikke det noe problem. Så. Fredagen ble fuktig, det ble sent, men jeg kom meg da hjem til slutt. Så, lørdag morgen, våkner, fyllesjuk i 11-tida.. Snur meg rundt, sover videre. Våkner i tolv-ett-tida. Tar frem telefonen, leser gjennom twitterfeeden. Klokka blir tre før jeg kommer meg opp fra senga. Så blir jeg sittende å lese gjennom twitterfeeden på nytt, finleser alle lenker denne gangen. Frokost blir laga i 4-tida. Etter en dose egg, bacon og appelsinjuice er ikke bakfylla nevneverdig plagsom mer. Skal jeg sette meg ned og kode litt da? Neh. Setter på tv. 5 episoder Storage Wars senere føler jeg meg som en vegeterende idiot forran tven. Klokka nærmer seg 6 - 7. NÅ! Nå kan jeg kode litt? Åpner pc'en igjen, sjekker twitter og facebook. Konkluderer med at det er for kjipt. Så henter jeg frem boka jeg leste på. Leser en god stund. Ganske god stund. Klokka blir visst 02.00. Trøtt. Litt twitter igjen. Så ny bok. Sovner med boka i hendene, og våkner 02.30 for å skru av lyset. Ok, det ble ikke noe koding på lørdag, men jeg har jo det meste av søndagen på meg! Tja, våkner i ett-tida, twitter-sjekk igjen før dusj og frokost (før to denne gang!). Så vasker jeg kjøkkenbenken og mopper gulvet. Må jo gjøre noe fornuftig i løpet av helga også. Men, klokka er halv tre, det er mange timer til jeg ser folk igjen. Nå kan jeg da kode litt? Nei, jeg setter meg ned for å skrive ett blogginnlegg om hvorfor jeg ikke skriver kode. Snakk om prokrastinering! Så, jeg begynner å lure: Liker jeg egentlig å skrive kode? Synes jeg det er så slitsomt at jeg prøver å unngå det? Det er jo aldri noe problem på jobb, da møter jeg opp hver mårra og setter i gang. Jeg synes det er gøy. Hvorfor klarer jeg ikke da å motivere meg selv til å jobbe på et prosjekt der jeg selv bestemmer hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og når det skal gjøres? Jeg har en teori. Eller, det er ikke min teori, men det var en teori jeg (ironisk nok) leste via twitter; | Kort fortalt, vi har aldri tid til å kjede oss mer. Dermed forsvinner kreativiteten. Tenk over det: er du som meg sitter du nok ikke å kjeder deg mer enn 4 - 5 minutter før du drar opp telefonen, sjekker hva som skjer på twitter, så facebook (og tenker at: hvorfor i helvette gidder jeg å sjekke facebook), før du spiller en runde Bejeweled eller et annet, intetsigende spill. Tiden til å kjede seg, tenke over hva man skal gjør, for så å gå i gang er eliminert. Og fordi det "skjer" så mye "hele tiden", blir den tiden du har avsatt til å gjøre "ingenting" så forbanna viktig. Jeg kunne ikke begynne å skive kode lørdag formiddag, for først måtte jeg sove, så måtte jeg prøve å kjede meg litt. Problemet er at jeg ikke klarer å kjede meg skikkelig, fordi jeg blir sittende å glane på kjedelig tv. Før i tiden hadde jeg skrudd av det kjedelige tv-programmet, nå kommenterer jeg dårlige reklamer på twitter mens jeg blir sittende å se på kjedelig tv. Det har altså blitt sånn at selv om man har satt av en hel helg til å jobbe med noe blir det ikke mer enn et par timer igjen til å gjøre det, fordi man "bare" skal gjøre ikkenoe først. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, kanskje jeg vil utsette å skrive kode, kanskje jeg bare vil prøve å fortelle meg selv at jeg er en latsabb? Det jeg mest av alt lurer på er om det kun er jeg som er sånn? Er det bare jeg som kan ha mentalt satt av en hel helg til en ting, og ender opp med å ikke ha gjort en drit fornuftig hele helga? Og hva kan man gjøre med det? (Nei: "ta seg sammen" er ikke et godt svar!). Innspill? Valentines Day | I mitt 24 år lange liv har jeg blitt introdusert for et årsløp fullt av dager. 365 for å være nøyaktig. Da jeg var liten var få av disse dagene viktige merkedager bortsett fra bursdagen min, bursdagen til Norge, og en del helligdager - noe jeg på den tiden satte pris på fordi jeg hatet å dra på skolen. I voksen alder avskyr jeg helligdagene. De dukker opp i fleng hele året - som hindringer på veien for oss som ikke har tid til å vente på at a4-folk også skal få lov til å drikke seg dritings på en tirsdag. Dette er dager som har klamret seg til oss i hundrevis av år, og vi slipper nok dessverre ikke unna med det første. Det er likevel ikke helligdagene jeg skal skrive om i dag. I løpet av barndommen dukket stadig flere nye merkedager opp i Fatterns utslitte almanakk. Dager som er laget for å tvinge enkle mennesker til å huske å gjøre ting. Huske mor. Huske far. Huske å kjøpe blomst til kjæresten de egentlig er dritt lei av. Huske å kle ut ungen som en heks og tigge godteri av naboen. For meg betyr dette kun én ting; å huske at du er en kjedelig og trist person, med en kjedelig jobb, null integritet, ingen ekte venner og en iPhone full av apper du bruker for å imponere kollegene dine. Du trenger disse dagene for å minne deg selv, og de rundt deg, på at du faktisk har de rundt deg. I tillegg til dette skal du selvsagt bruke masse penger på utvalgte produkter som til slutt gjør de kreative utviklerne bak alle disse nye merkedagene søkkrike - og alle blir glade. Og du. Du slapp å huske på alle disse tingene selv, fordi Facebook, avisa, reklameplakatene, kalenderen din og alle på den gørrkjedelige jobben din minner deg på det i god tid. Du rekker å kjøpe blomster til dama du egentlig er dritt lei av. Du rekker å kjøpe inn masse godteri som du skal dele ut til barn du ikke kjenner. Du rekker å ringe til moren din og ønske henne til lykke med morsdagen. En markering som strengt talt burde gjelde hver eneste dag i livet ditt ettersom mora di faktisk ga deg dette livet. La meg påpeke allerede nå. Jeg snakker ikke til hver enkelt av dere. Dette er et inntrykk jeg automatisk blir sittende med under "alle i verden skal vise oppmerksomhet til hverandre" -dager som denne. Og i dag er virkelig den verste dagen av dem alle. Samtlige av de største restaurantkjedene i landet er overfylte av par som har klart å dra hverandre ut av sofaen for å bevise for seg selv, hverandre, og alle deres bekjente, at det fortsatt er gnister i det tørre forholdet som egentlig burde vært avsluttet for lengst. Enkelte frir til hverandre også - kun fordi det passer så ypperlig fint å gjøre det på Valentines Day! Det er jo virkelig en historie å fortelle barna om når de selv vokser opp og skal dra på sin første date - 14. februar, selvsagt, med en kvisete fjortis som har turt å manne seg opp til å spørre. Det er jo tross alt ganske kjipt å være singel på Valentines Day - og ikke ha en date engang. Alternativet til alt dette er å klage og syte over hvor teit denne dagen er - og jeg havner nok i denne klubben selv om jeg hater å bli satt i bås. Ikke fordi jeg ikke kan være romantisk. Ikke fordi jeg ikke klarer å møte jenter. Men fordi jeg synes denne dagen, og andre slike "minne på" -dager er kvalme, motsigende og en av de viktigste påminnerne vi har om at vår generasjon er avdankede egoister som trenger en ferdigskrevet kalender til å fortelle hva vi skal gjøre mot våre nærmeste - når vi skal gjøre det - og hva vi må kjøpe for å gjennomføre det. Nei! Jeg kjøper ikke en blomst og et sjokoladehjerte som det står "Jeg elsker deg!" på. Da kunne jeg like gjerne ha skrevet et brev med teksten: « Jeg har vendt meg til at du er en del av livet mitt nå. Jeg vil aller helst spille Playstation i kveld, men tar gjerne imot en blowjob i bytte mot denne tørre tulipanbuketten som kostet 79 kroner på Kiwi. Penger jeg egentlig kunne brukt på en sixpack øl - men i dag føltes det mer riktig med blomst. » Jeg tror på mennesker. Jeg tror på folk som ringer faren sin selv om det ikke er farsdag, og jeg tror på gode kjærlighetsforhold som kjøper billige tulipaner selv om det ikke er Valentines Day. Jeg er vel bare en sterk motstander av kollektiv opphausing rundt ting som burde ligget i oss - naturlig - fra før av. Også hater jeg å føle skyld når jeg ikke gjør slik reklameplakatene på trikken ber meg om. Halvor lufter litt uinteressant hjernemasse. pt. 11 | Det er lang tid siden sist gang jeg samlet sammen skrot til spalten min om uinteressant hjernemasse, og jeg anbefaler som alltid å styre unna. Den kommende informasjonen er på ingen måte nyttig for noe som helst - det er kun fordi jeg får vondt i hodet av å ikke publisere alt jeg tenker, og alle bildene jeg tar her og der, at jeg skriver disse innleggene. Etterpå føler jeg meg alltid litt skitten. Horeskitten. Her er et bilde av meg. Jeg må være den eneste personen i verden som ser tynnere ut av å bli avfotografert med et vidvinkelobjektiv. Til informasjon, så veier jeg omtrent 65 kilo - 63 kilo dersom jeg vasker meg. Normalt sett strammer jeg musklene alt jeg kan og vinkler armene slik at man ser dem fra siden, og ikke forfra, for å se bittelitt større ut. Her ser jeg ut som en edderkopp på fire bein. Jeg håper jeg aldri trenger å havne i et glassmonter fordi noen har funnet meg døddrukken langs rennesteinen og trodd at jeg er en skadet edderkopp. Har dere sett denne reklamen som oppfordrer til å holde seg våken på energidrikk i 48 timer? Jeg har holdt meg våken på kaffe, energidrikk og koffeinpiller over tre netter før, og det er ikke noe jeg anbefaler noen som helst. Det er faktisk livsfarlig. Derfor spør jeg meg selv; hvis det er lov å betale Ruter penger for å oppfordre offentligheten til å dø av hjerteinfarkt - er det da også OK og dra hjem til de ansatte i Ruter og skyte amfetamin inn å øya på familiene deres? Fint om dere i Ruter kan svare meg her, for jeg har til stadighet problemer med å tolke personlighetsforstyrrelsene deres! PS: Jeg har ingen respekt for dere. Her er forresten meg og Paradise Hotel-Are og Cult-promotør / gatebil-Iselin. Vi møtte hverandre inne på et rom på TV2 (ikke glattcelle) og kom raskt på ideen om å ta et bilde av hverandre. Are og Iselin er ålreite folk, og er for tiden opptatte med å turnere rundt med sine nye sanger. Sangene handler om tyggegummi og savn. Jeg vet forresten ikke sikkert om de turnerer, men de var opptatte da jeg spurte dem om å møte meg i Trondheim i går. Jeg har nemlig vært i Trondheim i noen dager nå - uten å ha noen som helst plan om hvorfor. Jeg benyttet mesteparten av tiden alene på pub og latet som jeg leste Natt & Dag, men egentlig satt jeg bare å så på en dritkul gjeng og håpet at de skulle spørre meg om å være med dem. Det gjorde de ikke. De var dritstygge og jeg hater dem. Stygge tatoveringer og stygge skjegg. Og stygge klær. Jeg tror de var dendrofile også. På dassene i Trondheim henger det forresten do-eposer på veggene. Jeg sitter i skrivende stund på bussen fra Trondheim til Molde for å møte noen av mine yndlingsmennesker. Det er ganske kjedelig her, så jeg har gått gjennom alle bildene jeg har klart å finne av meg selv rundt internett. Denne vitsen er fra artige.no. Jeg skjønner den ikke, men antar at den er kjempemorsom (ironi). Her er et annet bilde jeg har funnet. Skulle gjerne ha kreditert det, men husker ikke hvem som har laget denne kunsten. Til deg som har laget dette: Jeg vurderer å tatovere den på rumpa. Vennligst gi meg tillatelse til dette. I går skrev jeg jo om Posemannen, og hvordan den har blitt første film i rekken med 100 000 visninger, og jeg blir veldig glad for flere kommentarer og mimringer (norskt ord?). Her er forøvrig et meta-bilde av en annen film jeg har laget. På storskjerm i et klasserom der ute et sted. Om dette virkelig er det dem lærer på skolen nå om dagen, så kan jeg med sikkerhet si at landet vårt er dømt. Både fordi jeg kun lærer bort ting som fordummer mennesker ytterligere - og fordi jeg antageligvis kan (og vil) prøve å bli president i Norge i løpet av ti års tid. Her er et bilde av meg og enda flere Paradise-folk. Jeg vet ikke hvorfor jeg har en slik tiltrekningskraft mot dem. Antageligvis er det fordi jeg har et stort behov for å bæsje foran et overvåkningskamera i Mexico, og prøver å menge meg i de rette miljøene. På dette bildet sitter vi på godspotten ved Aker Brygge. Der kan man se på alle taperne på Lektern, mens man slapper av, ser på fuglene, og ler av alle taperne på Lektern. Her om dagen gjorde min venn, Bøffert Fusk, meg oppmerksom på at moskeen ved Grønland ikke har tatt ned rasfare.no-skiltene sine enda. Vi fant begge dette svært interessant, men i det jeg nå skulle skrive noen tanker rundt denne glippen, så kom jeg på noe som er enda morsommere. Bruker du mac? I så fall; prøv å få pila til å bli en sånn fargerik runding som kommer når macen overarbeider. Legg så denne over felgene på en av bilene. Ser du hva du har laget? Du har laget en bil med homofelger. For dere som ikke har mac, eller ikke klarte å få maskinen til å overarbeide, så ber jeg dere lukke øynene selv og se for dere hvor urkomisk det var for meg da jeg satt i photoshop for å fikse bildet - og dette skjedde uten av jeg tenkte over det selv. Fint om dere som klarte å lage homofelger sier i fra til meg, slik at vi kan dele denne latteren. Dere andre kan gjerne fortelle meg en vits eller en historie som inneholder MINST en hund og en høne (hane er godkjent). Historien kan være fiksjonell. Noen ganger, men ikke ofte, så barberer jeg meg på gamlemåten. Det vil si at jeg ikke bruker den elektriske barbermaskinen som jeg stusser ballene med, men en god, gammeldags høvel. Jeg barberer meg oftest de gangene jeg skal hjem til Asker for å møte Fattern og resten av gjengen. Det er litt fordi jeg ikke skal se så bomsete ut, og litt fordi all aftershaven fjerner en del av fernet-lukta. Her er jeg og søsteren min. Hun er nesten like koko som meg. Snakk om fernet, forresten. Her er et bilde av meg fra årets Tom Waits-løp. Jeg orket bare 3 puber i år - skjønner ikke hvorfor (jeg skjønner egentlig hvorfor). Det blir generelt mye fest og moro når vintern har gått i sommerdvale og nordmenn tør å bevege seg utendørs igjen. Her feirer vi bursdagen til Runar med noen av de sprøeste folka jeg kjenner. Jeg antar at dere kjenner til Simen fra før av. Jeg og han vurderer å melde oss på Paradise Hotel for å vinne hele dritten ved å lage oss en allianse. Begge kommer til å slippe kula, og etterpå skal vi lage sanger om tyggegummi og savn. Og pizza. Foreløpig er Simen på bartenderkurs for å lære seg å "flaire" før vi skal inn på hotellet. Det blir garantert bonuspoeng for alliansen vår dersom Simen kan vise frem noen hardbarka flaire-triks. Etter det skal jeg bæsje foran videoovervåkningskameraene - det trekker visst sjukt mye damer i Østfold og Nord-Norge. Snakk om sprøe folk. Fulvio ser vel egentlig ut som om han er den sprøeste jeg kjenner, men han er kanskje den mest harmløse. Han har tatoveringer av vikinger over hele kroppen, og flyttet til Norge for å lære seg å lage helleristninger. Nå begynner dette innlegget å falle av sitt eget lass. Jeg sparker liv i det igjen ved å legge ut to nydelige bilder Pål har tatt av Rambo. Fine? Selvfølgelig. Det er umulig å ta stygge bilder av pusen min. Ja, ja. Klokken er for øyeblikket 21:21 og om 14 minutter ankommer jeg Molde. Hva jeg skal der aner jeg ikke, men det innebærer nok en hel del taco-spising. Jeg lurer på hva jeg skal fylle opp de siste minuttene med. Jeg har drukket opp farrisen min, skrevet ferdig innlegget om ingenting og tatt bilder av meg selv på en ferge. Jeg kommer tilbake til alt det der senere. Kjeder meg. Må ikke på do engang. Jeg lukter vondt, men det er ikke dusj på denna drittbussen! Nå fikk jeg dårlig samvittighet om bussen - den er egentlig ganske fin. Den er lilla, og det er i følge skiltet foran meg plass til 56 sittende og 3 stående. Jeg er en av de 56 sittende. Jeg er en del av majoriteten. Jeg liker meg ikke som en del av majoriteten. Jeg vil stå oppreist, bæsje foran kamera i Mexico og lage sanger om pizza og tyggegummi. Jeg vil bygge en ubåt av bambus. Jeg vil ta på alle hestene jeg har kjørt forbi med bussen. JEG VIL HA EN... Frosk? De fine froskene. Aldri forlat meg. Her er et bilde av meg selv på bussen, forresten. Jeg har aldri hjalmaret fra en buss før. NÅ er jeg fremme! Hallo Molde. SPAM | Med en offentlig epost-adresse på en hjemmeside som tidvis klatrer nogenlunde høyt opp bland rosabloggerne på blogg.no, så sikrer man seg også en epost-konto full av dritt. Det er mange typer epost som går under kallenavnet dritt, men verst av dem alle; "nisje" -bransjene som består av svensker og nyutdanna sveklinger fra BI (største samlingen av tapere i hele Norge på en gang) som tror de er salgsgenier fordi de har oppfunnet en eller annen app, eller startet import av telefondeksler, lommebøker, hestebæsj og andre unødvendigheter, og tror de får solgt det - da gjerne via sosiale medier, og da gjerne via bloggere. Jeg har blitt plaget av mange av disse fjolsene og har tidligere sagt i fra om hva jeg synes om den slags "salgstriks". Den virkelig store verstingen er en nettbutikk som kaller seg Handelsportal.no. Handelsportal.no selger stygge mobildeksler og masse annet dritt som ingen egentlig liker. Det finnes mange tullinger der ute som selger dritt ingen vil ha, men problemet med disse idiotene er at de plager folk med dritten sin. Det kan sammenlignes med å bo i en blokk der Norge bor i etasjen under deg, også skjærer man ut litt av gulvet og bæsjer ned på Norge. Det er nettopp det Handelsportal.no driver med. De bæsjer på landet vårt med dritt. Etikken deres lukter spy, og jeg er sikker på at alle som jobber hos Handelsportal.no er tilbakestående. Hjelpesentralen gone lose. Jeg har lenge lurt på om det faktisk sitter ekte mennesker i andre enden. Etter å ha sett meg lei av alt maset deres på epost, så tenkte jeg en ettermiddag i mars at det var på tide å si ifra. Det hjalp selvsagt ikke, for ingen i Handelsportal.no klarer å lese. Jeg får dating-spam på translate-norsk fra Afrika som er bedre skrevet enn mailene jeg får fra Handelportal.no minst to ganger i uka. Så; når det ikke er mulig å stanse dette, og jeg ikke vet hvor denne hyperaktive hjelpesentralen for vanskeligstilte drittsekker holder til slik at jeg kan sende dem miltbrann i posten... Hva gjør man egentlig da? Det finnes flere utveier i situasjoner der man står fast i dritten. Den enkle løsningen er selvsagt å drikke bort problemene. Men jeg har faktisk lært at det ikke hjelper for noe som helst. Ved en real fyllekule kan man også komme til skade for å blogge om mobildeksler fra Handelsportal.no og da har man jo driti ganske greit på draget (og kanskje helt ned til underetasjen). Den andre løsningen er å gjemme seg fra omverdenen. Forsvinne. Bli en taper som bor i skogen, sånn som Tore Tvedt. Den siste løsningen innebærer hverken drikking eller rømming. Den innebærer kun ett badekar eller en middels stor dusj, og det er noe nesten alle nordmenn gjør ved jevne mellomrom. Jeg snakker selvsagt om den gode, gamle fosterstillingen. Slik sitter jeg. Noen ganger i flere dager i strekk. Det er derfor jeg er så tynn! Fordi jeg ikke spiser. Jeg bare ligger der i badekaret. Gråter litt. Nynner litt på en fin sang. Dere vet. Men faktum er at ingen av disse tingene kan fjerne problemene. De er der fortsatt. Handelsportal.no er der fortsatt. Det er bare én ting man kan gjøre for å ta rotta på disse rottene. Man spammer Handelsportal.no tilbake. Dette kan man jo ikke gjøre alene uten å være autist eller speedfreaker. Da hjelper det å ha en twitter-konto med mer makt enn Evenes, Sørrelsa, Lavangen OG Flakstad Kommune + hele Island tilsammen. Jeg spurte mine disipler på Twitter om hjelp og la samtidig med et eksempel på hvordan man burde gjøre det. Her har også Kim-Eirik satt skapet på plass for nissene i handelsportal.no | Og etter mange uker på spam-offensiven, så skulle det endelig vise seg å gi resultater. Handelsportal.no viste for første gang tegn til selvinnsikt og forståelse for at ingen i verden liker dem. Men det er klart. Selvfølgelig trykker jeg ikke på den linken - da får jeg sikkert masse rosa iphone-deksler i posten med en faktura. Derfor håper jeg alle mine lesere og disipler og slaver fortsetter å sende mail til disse tullingene, helt til de innser hvor forferdelige mennesker de er, tar en scientology-test og begår kollektivt selvmord. IKKE SEND MEG MER DRITT I POSTEN, RUMPEVORTER! Forresten handelsportal.no! Jeg har nevnt dere 11 ganger i dette innlegget. Jeg forventer å få et eller annet fett av dere nå. Kanskje en navelpiercing laget av led-lamper eller noe sånt. Takk på forhånd. PS: Det sendes stadig inn nye mailer til denne bedriften. Hah! Bedriften. Høres nesten ut som bedriten! Klikk på bildene for å se dem større. PS 2: "Pavel" har nå avregistrert min mail for meg. Vi takker ham for hans engasjement og stå på-holdning. Vi trenger flere som deg, Pavel! PS 3: Grand Theft Auto 5 | Mas mas mas | Jo da, vi er heldige som bor i nytt hus med alskens moderne duppeditter og hjelpemidler, men jeg lurer på en ting... HVORFOR MÅ HUSET MITT MASE SÅNN HELE TIDA??? Nå vaskemaskina er ferdig så sukker den ikke fornøyd og avslutter med et lite klikk som den gjorde før. Nei, da. Den nye vaskemaskina piper så jævlig stolt og utålmodig at det høres ut som om det står om liv: Piiiip - piiip piiip kom og heng opp vasken!! Og så er det stille et minutt før det durer på igjen. Piiip piiip piiip hørte du meg ikke? Jeg sa, kom og heng opp vasken!!! Etter tredje runde med piping, reiser jeg meg i sinne og stormer svartbannende ned på vaskerommet og henger opp den jævla vasken, mens jeg gir vaskemaskina "the silent treatment". Men hvis du trodde vaskemaskina mi var irriterende, så har du ikke møtt dens trassige storebror, stekeovnen. Da vi bygde huset fikk vi beskjed om at det nå var påbudt med komfyrvakt i alle nybygg (noe som selvsagt kostet 5000,- ekstra). Nå er det selvsagt flott med en komfyr som vil deg vel, og som er intelligent nok til å slå seg av om den tror det er fare på ferde. Det er bare det at denne komfyren er omtrent like redd for brann som min mormor. Det vil si at den piper og slår seg av bare jeg tenker på å ta kjelen av plata uten å skru ned varmen. Og langtidssteking i ovnen er det bare å glemme. "Å nei, jeg har stått på i over en time, dette kan da ikke stemme", tenker ovnen, og skrur seg av midt i stekinga av juleribba for eksempel. Det ble litt dårlig stemning på kjøkkenet den julaften. Dårlig stemning blir det også når strømmen går midt på natta, og vi våkner av en trønderstemme som roper: "Systemfeil, systemfeil." Nei, det er ikke en ekstraservice fra E-verket at de kommer hjem til deg for å informere om at alt er i orden, det er bare vårt "state-of-the-art" brannvarslingsanlegg. Jeg lurer forøvrig på hva den sier om det begynner å brenne? « Det breinn! Det breinn! Itj bruk tid på å ha på dåkk klea, ell bærg brølløpsbildan. Kåm dåkk ut, og det litt breinnkvikt ", kanskje? Uansett: Kjære produsenter av elektriske produkter og hvitevarer: For meg holder det lenge med en fem-åring som roper "kom og tørk", og en mann som konstant spør hvor: a) kortholderen b) lua c) stoppeklokka d) beltet e) telefonen f) bilnøklene er. Mer mas enn det er stengt talt unødvendig. Takk. Den perfekte unnfangelse | Noen ganger så blir jeg så jævlig provosert. For det meste så roer det seg etter en stund, men etter å ha lest filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kronikk i Aftenposten i forrige uke har jeg irritert meg over den hver eneste dag. Og jeg klarer ikke la den ligge. Han mener nemlig at enslige kvinner som må få hjelp til å bli gravide mer egoistiske enn andre, fordi de fratar barna retten til å kjenne sin egen historie. Han durer i vei om viktigheten av å kjenne sitt opphav, og kroner det hele med en følelsesladd illustrasjon med Toralv Maurstad som kikker på et bilde av sin elskede far og "speiler seg" og sin identitet i sitt genetiske opphav. Mange måter å bli til på | Men det er så mange slags historier bak hvordan vi har blitt til. De aller fleste vet ikke akkurat hvordan, heldigvis. Mange av oss er selvsagt et resultat av den ideelle kjærlighetsakten mellom to som elsker hverandre, og som har en plan om å holde sammen livet ut. Andre er kanskje et resultat av kondomen som sprakk, en idiotisk one-night-stand eller å ha vært fryst ned som befruktet embryo et par år før du settes tilbake i mors liv. Ofte er kanskje historien om at man ble til på et sykehus, vel så romantisk som alternativet, og det kan også være et langt mer tilfredsstillende svar på hvor man kommer fra. For min egen del så kjenner jeg at jeg mye heller vil sette meg ned med en 5-åring og fortelle at han ble født fordi hans mor så dypt og inderlig ønsket at han skulle komme til verden, enn å fortelle at han er på jorda fordi pappaen hans voldtok mamma etter å ha slått henne helsesløs, eller etter et kjapt og heftig knull med den gifte naboen, eller etter at mor triksa med p-pillene. Forresten, det er sant... Slike historier får selvsagt barn ikke høre. Det sies at 10% av oss har en annen biologisk far enn den vi tror. Jeg har ikke dokumentasjon på at tallet stemmer, men at ganske mange av oss lever på en løgn, eller har blitt skapt på en annen måte enn det som er betraktet som normalt og innafor, det er jeg sikker på. Krutzkoff Jacobsens kronikk kommer i forlengelsen av Tore Strømøys sosialpornografi og andre lignende program som setter biologiens uovertruffenhet som en absolutt sannhet. Det spiller ingen rolle hvilken tragedie som ligger bak, du er ikke "hel" om du ikke kjenner dine røtter, er omkvedet. Men faktum er at mennesket ikke har røtter. Vi har derimot føtter. Det betyr at vi kan bevege oss og tilpasse oss, skape både nye historier og trygge historier. Og burde få lov til det, uten å konstant bli fortalt at de ikke er "hele", at de mangler noe. At deres historie ikke er god nok akkurat som den er. Hva er en forelder? For det er det livet vi har levd og de menneskene som har vært der for oss som til syvende og sist betyr noe. Jeg har for eksempel alltid vært pappas jente. Vi er så like. Og jeg lytter når pappa snakker om forfedre og slekters gang, og jeg kjenner at jeg hører til. Hva om jeg fant ut at min far ikke var min biologiske far? Ville historien min vært annerledes da? Bittelitt, ja. Men først og fremst ville han likevel vært pappa. Ikke den som ga meg livet, men like fullt han som skapte meg og gjorde meg til den jeg er i dag. For foreldre kan være så mangt, og de er definitivt mye mer enn en genetisk leverandør. En forelder er først og fremst den som er til stede. Den som kjører i barnehagen, den som trøster når man slår seg, den som skjenner når man har gjort noe man vet man ikke burde. Den som er der og elsker deg betingelsesløst, uavhengig av om du er ens egen kjøtt og blod. Det er ikke egoisme. Det er kjærlighet. Bønnas sommer | Heisan Else-Beth! Du begynner vel å gå lei av den evige sommerferien din? Ja, ja, det er lærer man skulle vært;) Bønna har hatt en strålende ferie. Det blir jo kjedelig for ham kun å være hjemme med oss, så han har vært litt her og der - i Syden og på Rhodos med eksen til svigermor, på fotballskole, friidrettskole, paintballkurs, basketskole og sommerleir for astmabarn. Men det har jo blitt litt tid her hjemme også, og da har vi skapt herlige sommerminner sammen med den skjønne godgutten vår. Akkurat nå tror jeg han er på Norway Cup. Han tar bussen innover hver morgen, og kommer oppspilt hjem hver kveld. Det blir jo dyrt i lengden - Bønna sier at de må ha med seg 1000 kroner daglig for å betale for arrangementet, og jeg synes den cupen har vart i en evighet nå, så pengene flyr! Men alt for prinsen vår! Jeg hadde forresten en ubehagelig skolerelatert opplevelse det døgnet Bønna var hjemme i ferien. Han hadde dratt ut med sykkelen, uten hjelm! Jeg kjente kvalmen bre seg, jeg ringte 112, og så kjørte jeg rundt for å finne ham. Jeg fant ham heldigvis fort, syklende i skolegården. Men jeg må si jeg ble sjokkert! Skolegården var åpen, til tross for at skolen faktisk skulle være stengt! Og jeg så ingen sikringstiltak! Tenk hva som kan skje hvis barn sykler rundt der på kveldstid, helt alene! Bønna kunne lett ha falt av sykkelen og fått kraniebrudd, han kunne ha blitt overfalt og bortført av et romfolk, eller han kunne ha fått sitt aller første epilepsianfall. Ingen ville sett ham! Jeg prøvde å ringe deg flere ganger, Else-Beth, men du er jo så vanskelig å få tak i når du har alle disse feriene dine. Rektor tok heller ikke telefonen, så jeg så meg nødt til å ringe rundt til alle kommunens lærere på måfå. De av lærerne som tok telefonen, var ikke særlig imøtekommende, for å si det mildt. Service og kundebehandling hadde kanskje vært et aktuelt tema på denne planleggingsdagen deres? (Ja, for dere kunne godt hatt et tema på slike planleggingsdager. Det er JEG som faktisk betaler dere med mine skattepenger. Å få betalt for å bruke en hel dag til å pludre løst og fast om alle ferieturene deres, synes jeg er hårreisende. Godt det snart er stortingsvalg!) Neste ferie burde dere kanskje sende ut en varslingsplan, slik at vi vet hvem vi kan kontakte når krisen oppstår i feriemånedene? Skolegården framsto faktisk som en dødsfelle - kvadratmeter på kvadratmeter med åpen, hard asfalt! Noen burde ha kommet for å stenge av skolegården, eller i det minste føre inspeksjon! Med kjærlig hilsen Pia | P.S: Jeg har fått høre at en eller annen idiot har sendt inn en bekymringsmeldig angående vår oppfølging av Bønna. Det er jo helt crazy! Bønna får da alt det han trenger, og mere til, og det håper jeg du kan forklare barnevernet, Else-Beth! Glad i deg, Else-Beth! Bønna gleder seg masse til å se deg igjen! (Og apropos det - når starter egentlig skolen igjen? Ringer du rundt og gir beskjed?) Dødstanker. Og flott bildeserie | I bloggen kan man skrive blogginnlegg, lagre dem, og publisere dem seinere. Det gjør jeg ofte. Man kan også skrive innlegg som man bestemmer skal automatisk publiseres på en bestemt dag og tidspunkt seinere. Dette gjorde jeg en del tidligere. Da virker det som om du sitter og blogger mens du i virkeligheten er langt unna både dataer og nett. Forrige gang jeg gjorde dette, var da vi var på ferie for et par år siden. Da klarte jeg å legge ut et småartig innlegg samtidig som en viss Anders gikk amok på Utøya. Ikke helt heldig. Etter det har jeg unngått sånne innlegg som blir publisert mens jeg er langt unna muligheter til å få redigert eller endret. Da jeg var i India, hadde jeg fiksa det sånn at et uskyldig giveawayinnlegg skulle publiseres. Det burde jo være greit, tenkte jeg. Men så begynte jeg å tenke mer. Hva hvis noe ville skje med meg mens jeg var på reise? Tenk om jeg vandra heden, gikk til de endelige jaktmarker, eller - for å si det rett ut - daua? Altså, jeg er helt frisk, og det er ikke noe som skulle tilsi en snarlig bortgang, men you never know. Jeg har jo en livlig fantasi, og ei natt med hjemlengsel så jeg for meg det ene scenarioet etter det andre. Det var ikke måte på hva som kunne skje med meg mens jeg befant meg langt hjemmefra. Og da jeg hadde gått gjennom det ene dramatiske hendelsesforløpet etter det andre, begynte jeg å tenke på bloggen. Skulle DET bli mitt ettermæle, lissom? En skarve, kjedelig giveaway? Mine siste ord burde jo vært et gripende farvel, et gråtkvalt kjærlighetsinnlegg til ganske mange, en unnskyldning for ditt og en forklaring for datt. Men jeg kom meg velberget hjem. Og jeg har hatt en helt strålende tur. Giveawayinnlegg ble ikke mitt aller siste (selv om den siste linja der jeg skriver at jeg befinner meg på et varmt sted uten nettilgang, sikkert kunne være ganske så passende om jeg ikke lenger var i live) | Okei, nok om tragisk filosofering om døden - la oss gå løs på lystigere materie, nemlig mine besøk i slummen i India! Det kan ikke annet enn å bli løsslupne og småfrekke innlegg når man skal skildre slikt. Coming up. Den flotte bildeserien "Pia i slummen med hellige kuer i bakgrunnen" som jeg tok av meg selv med mobilen, ble ikke de blinkskuddene jeg hadde sett for meg. Ha en lystig kveld med eller uten reiseskildringer! Om å ta vare på | Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie. Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager. Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene. Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe. Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare. Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg. Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer. Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner? Enda en dag | Forsiktig lukker vi døra. Stille. Blir stående og lytte. Vil hun være der inne? Bak døren høres romstering. En dyne som flyttes på. En bamse som snakkes til. Men ingen som roper på pappa. Eller mamma. - Det gikk, nikker vi lydløst til hverandre. Smiler. Går mot stua. På vei gjennom gangen plukker jeg opp en ullsokk. Den som hun tok av seg da vi kom hjem. Den andre ligger i kurven som henger på veggen. Sammen med lua og halsen. Akkurat som hun fikk beskjed om. Jeg tar opp lua, lukter på den. Det lukter Anna. Og snø. Og barnehagen. Fra kjøkkenet hører jeg en oppvaskmaskin som åpnes. Tilbake i stua løfter jeg opp et nett som ligger i den gule stolen. Titter oppi. Asjetter. Kopper. En gaffel. Alt i plast. Fra handleturen hun hadde i ettermiddag. Den som foregikk inne på rommet hennes. Jeg rister litt på nettet. Og får øye på trekakene hun serverte. På bordet står fortsatt en grønn kopp fra samme servering. Jeg putter den i nettet, og setter det utenfor rommet hennes. Der inne er det helt stille. I leketeltet finner jeg tre rosiner. De er harde. Og sikkert ikke fra i dag. Der inne står også en vannflaske. Og en dukke. Som har smekke og melkeflaske. Jeg lar det ligge til neste møte. Under bordet ligger en ball. Jeg kryper ned og tar den ut. Putter den i lekekurven. Kan fortsatt høre henne rope heia heia. På lekematta ligger det et perlebrett. Grønne, gule og blå perler sitter fast på toppen. Som i et lite kaos. Eller blomst, som hun kalte det. Jeg putter det i skapet. Der står allerede boksen med resten av perlene. Hun har ryddet. I sofaen ligger en bok, jeg legger den i aviskurven. Bretter det lille teppet som boka lå oppå. Det får holde, tenker jeg. Får øye på en en gul legoløve oppi lysholderen. Tar den ut, og setter meg ned. Med løven i handa. Ser den inn i øynene. Hører oppvaksmaskinen lukkes. Det holder. Selv om det sikkert er mer. Flere små prosjeter. Små vitnesbyrd om stunder. Men det kan vente. Til i morgen. Til fortsettelsen. Misunnelig? Jeg trodde jeg ikke lot meg påvirke. Misunne. Av fine bilder. Jeg blar med lett hjerte gjennom bilder av kaffe og hjemmebakst. Legger kanskje igjen et lite hjerte. Muligens fordi jeg synes jeg får nok kaffe. Og kaker. Eller fordi jeg ikke har lyst på boller hele tiden. Faktisk. Og fordi jeg tenker at bak det lille utsnittet må det jo finnes rot og hyl og støvkorn. Der også. Hvis ikke må den avbildede kaffen være veldig kald. Tenker jeg. Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss. Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet. I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme. Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten. For to år siden | I dag er det to år siden i dag jeg gikk nedover bakkene mot Carl Berner. Retning T-banen. Jeg hadde vært på barselbesøk hos en venninne. Hun som oppdaget at hun var gravid samtidig som meg. Som egentlig hadde termin akkurat en uke før oss. Men som bar på en utålmodig jente som kom 10 dager før tiden. Selv var jeg fire dager på overtid. Passelig klar. Jeg hadde sittet og sett på det lille mennesket. Sett hvordan hun sparket. Fektet. Gråt. Så vakker. Så perfekt. Samtidig som jeg kjente at noen sparket inni meg. Flyttet på seg. Og jeg prøvde å forstå at det lå et like ferdig menneske der inne. Helt likt som hun som lå foran meg. Men nå var jeg altså på vei hjem. Det var fredag og ettermiddag, og jeg skulle egentlig gå hele veien. Men kjente at kroppen var for tung. For trett, etter null søvn natten før. Så jeg gikk mot banen. Fremme på perrongen ringte jeg mannen som var på jobb, forsikret om at ingen ting hadde skjedd. Fortalte at kroppen var ekstra tung i dag. Spurte om han kunne handle. - Sov litt, sa han. Og det gjorde jeg. Sov. Frem til jeg ble vekket av mannen som kom fra trening. - Sover du enda, lo han. Og ba meg om å sove litt til, han skulle lage middag. - Vekker deg da. Og det gjorde han. Med middag og lys og favorittmusikk. Vi visste begge at dette var siste fredagen som oss. Bare oss. To. Og vi skålte for det. Og for det som skulle komme. Det ukjente. Og der, mens vi skålte, kjente jeg det. Det første, spede, tegnet. Det neste kom ikke før lenge etterpå. Først etter at vi hadde lagt oss, og sovnet, ble tegnene sikre. Og sterke. Hun var på vei. Til oss. Heldigvis visste vi ikke da at det skulle ta enda et døgn før vi fikk møte henne. Eller at ferden ut skulle bli i overkant tøff for henne. At hun ikke skulle komme rett til oss. Heldigvis visste vi ingen ting om det. For det gikk jo helt bra. Det vet vi nå. Torsdag kveld fra Horgans. I går var jeg, etter en halvtimes overtalelse og grov køsniking, på innsiden av Horgans - Norges mest beryktede drittsted for wannabe-keege BI-folk. Verdigheten sank flere grader i det jeg gikk inn døren, med capsen dratt langt ned over ansiktet, med mine to venner. Vi var for øvrig en 33,3% Paradise Hotel-infiltrert trio. Det er derfor forslaget om Horgans kom opp i utgangspunktet. La oss ikke snakke mer om akkurat det. Alle unnskyldninger til side, så var jeg der. Jeg var på Horgans - stedet jeg kun har vært på dagtid for å spise hamburger. Den er faktisk ganske god. Opplevelsen var som forventet. Horder av "pent kledde" drittfolk som har krøpet ut av prosecco-vorspielene sine for å jakte på kjønn. Det var omtrent umulig å komme seg bort til baren for å bestille seg en øl - så jeg unngikk det og fikk noen andre til å kjøpe for meg. Spandering er det eneste som er fint med slike steder, for det er svært viktig for disse menneskene at de blir oppfattet rike, selv om sannheten er at de har studiegjelden trøkket så langt inn i endetarmen at sykemelding fra jobben på Rimi må være grunnen til at de faktisk kan dra ut på en torsdag. Vi må nemlig ikke glemme at torsdag fortsatt er en hverdag. Disse menneskene burde ikke være ute og ødelegge hverdagskvelden for oss som fester i hverdagene, nettopp for å unngå denne bermen av drittfolk som før i tiden holdt den kjønnsykdomfremkallende festingen sin til fredager og lørdager. Eller "holde seg hjemme-dager" som jeg kaller det. Med øl i hånd gjaldt det å finne seg et sted å sitte. Ikke så lett, for på dette stedet er guttevalpene sterkt representert, og de vil selvsagt ikke dele bord med flere menn enn overhodet nødvendig. Da snakker vi selvsagt kun nærmeste kompiser (som alle går likt kledd; Ralph Lauren og hva som helst fra Volt) som kan "wingman'e" hverandre slik de alle får seg noe fremmed kjøtt på kjøttet denne kvelden også. Disse menneskene får nemlig hooket opp, utrolig nok. Forskjellen mellom dem og "sånne som meg" er at de hooker opp med absolutt hva som helst, på bekostning av hva som helst. Å ta tak i tilfeldige jenter på Horgans og tørrpule dem inntil en vegg er helt greit. Å ringe til jenter - som de klarte å få nummeret til på Horgans ved en annen anledning - klokken 04:30 er også helt greit. For de ekle jentene også. ÆSJ! Men tilbake til min situasjon. Jeg og mine to venner klarte omsider å presse oss ut i bakgården der en stygg DJ ingen har hørt om (ikledd Ralph Lauren og Volt-klær, selvsagt) spilte club-musikk (en forferdelig sjanger som burde kriminaliseres umiddelbart) mens han "steket" med hånda ut mot massene av ekle, kåte ungdommer - jeg holder hardt tilbake på nazi-referansene mine nå. * Hold hodet kaldt, Halvor, du må få utløp for de vonde opplevelsene dine * | Jo, bakgården! Vi fant en liten plass der det var mulig å stå i fred. Når jeg sier "stå i fred" betyr det kun at vi ikke ble jokket på av klientellet som for øvrig drikker så mye at de ikke lenger ser forskjellen på mann og dame. Disse små plassene der man kan "stå i fred" vil selvsagt ikke dørvaktene ha noe av, og med en konstant tjue meter lang kø tok det ikke lang tid før den allerede klaustofobiske tettheten av konstant-ejakulerende smågutter ble enda tettere. Jeg slet helt seriøst med å puste, men det var nok mest fordi jeg er redd for at det er noe med luften på sånne steder som gjør at jeg også blir et forferdelig drittmenneske som kun vil drikke tyrker-shots og pule og aldri oppnå noe som helst positivt med livet enn ensomhet i et hav av selvbekreftende fyllesex. Jeg skulle ønske at sammendraget mitt fra gårsdagen også innebar et dårlig forsøk på å sjekke opp en "Horigans-jente" men det stod desverre ikke verdigheten min til. For det første liker jeg ikke sånne jenter. For det andre står jeg ikke i kø for å snakke med jenter, og på steder som Horgans er det nærmest kølappsystem på de ekle nelly.com-kledde jentene som vanker der. Vi gjør det enkelt, og unngår krysning av de forskjellige "artene", ok? Da gutta på Horgans begynte å sloss med hverandre fordi de hadde steket / hitlerhilset hverandre i ansiktet, forstod jeg at min tid var kommet. Jeg drakk opp ølet mitt, kavet meg gjennom massene, kom meg ut døra og stakk. En halvtime av livet mitt var borte for alltid, men jeg sitter igjen med erfaringen. Som dere sikkert forstår måtte jeg jo skrive om dette. Advare leserne mine mot å bli "slik". Dette handler nemlig ikke om festing, kjærlighet, vennskap eller å skape relasjoner i det hele tatt. Det handler om en morbid form for selvbekreftelse sydd inn i et liv av innestengt fylleangst som bare venter på å eksplodere. På et eller annet tidspunkt gjør den nemlig det. Nå har jeg fått bekreftet myten min, og jeg vet med sikkerhet at det aldri blir en tur tilbake. Jeg vil ikke spise hamburger der engang - dette stedet skal ikke få mine penger. Kall meg for en hater, pessimist, hipster, whatever. Jeg elsker å feste hardt, jeg. Men dette er bare dritt, og nå slutter jeg å skrive om Horgans før jeg lobotomerer meg selv. RIP menneskeheten, og adjø. Hvordan snakke med småjenter | I sommer ble jeg kontaktet av journalist Ida Jevne fra Norgesglasset i P1. Hun skulle lage en sak om hvordan man kan prate med småjenter uten å fokusere på hvordan de ser ut og lurte på om jeg hadde noen tanker om det. Og det hadde jeg jo. For det er fryktelig fort gjort å bruke komplimenter for utseendet som åpning når man skal snakke med jenter. "Så søt kjole du har" og « så fine hårspenner, er de nye? " bare ramler ut nærmest av seg selv uten at hjernen har rukket å bli koblet på. Og jeg syns ikke det er greit. Barn gjør stort sett mer av det de får positiv oppmerksomhet for, så jo mer vi voksne fokuserer på utseendet jo viktigere skjønner ungene at det er. For noen år siden bestemte jeg meg for å snakke med Makeløs Niese om andre ting enn hvor nydelig hun er (for det er hun jo akkurat som brødrene sine). Vi prater blant annet om skolen, vennene, fritidsaktiviteter, hvilke bøker hun har lest og hva hun har lyst til å bli når hun blir stor (> olympisk mester. Watch out, verden!) Er du bevisst på hva du snakker om med småjenter? Tror du det er forskjell på hvordan vi snakker med gutter og jenter og i så fall hvorfor? (Saken i Norgesglasset kan du høre her. Anbefaler også artikkelen Why I will never tell my niece she is pretty hos MamaMia). De tjener på at du får barn | Norske kvinner må få flere barn, sier Knut Arild Hareide. Men må vi det? Hvorfor må vi det? Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, men aldri egentlig visst hvorfor. I semi-klare øyeblikk har det vel vært noe i retning av "alle andre gjør det jo", "jeg tror det åpner et ekstra rom i hjertet mitt" og "tenk om jeg våkner en dag når jeg er 45 år og angrer på at jeg ikke fikk noen!" Ikke på noe tidspunkt har jeg stoppet opp og reflektert over de kreftene som finnes rundt meg og som jobber aktivt og utrettelig for å gi meg lyst på barn. Fordi de tjener på at jeg får barn. I det siste har en annonse fra libero.no dukket opp i Facebookfeeden min. Den sier at " Å skifte bleie på barnet trenger ikke å føles som en plikt. Vi ser på hvert bleieskift som noe koselig og bra! Det er en mulighet til å le, leke, trøste og lære. " Og så tenker jeg at dæven, de folka der kan umulig ha skiftet særlig mange bæsjebleier på trassige toåringer som nekter å ligge stille. For helt ærlig; bleieskift er vel neppe topp tre av dagens gjøremål for de fleste foreldre. Men Libero vil jo at vi skal like å skifte bleier. Libero vil strengt tatt at vi skal like å ha barn, sånn at vi fortsetter å få flere barn og de kan selge enda flere bleier. Libero er ikke alene om å pushe ensidig baby- og familielykke. De er bare en enkelt aktør i et helt hav av produsenter som har kommersiell interesse av å få deg til å ønske deg (mange) barn. Har du noen gang lurt på hvorfor mammabladene har så fordømt positive artikler? Det har jeg. (Og dette er ikke noe jeg innbiller meg, Mamma er for eksempel "magasinet for deg som vil nyte livet som mamma!"). De gjør det ikke fordi de syns det er hyggelig med et positivt fokus, men fordi de har en kommersiell interesse i å fremstille barn som selve nøkkelen til fullkommen lykke. Jo flere som tror morslykken er den ultimate lykken, jo flere velger å få barn. Og dermed øker antall potensielle kunder for mammabladene. Det er naivt å tro at vi ikke blir påvirket av det. Mot kapitalismen er enkeltindividet veldig, veldig lite. Og pronatalism ideen om at alle burde få barn står så sterkt i samfunnet at de fleste av oss knapt har reflektert over det. Men blir vi egentlig lykkeligere av å få barn? Blir vi ensomme hvis vi ikke får barn? Og trenger verden egentlig flere unger eller burde vi heller ta bedre vare på dem som allerede er her? Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter | Bedrifter betaler seg ut av pappapermen med bonus, skriver Aftenposten i dag. Og jeg kjenner at jeg blir så helt utrolig sur! For hvilke argumenter står en far igjen med dersom han ønsker pappaperm, men arbeidsgiver sier "nei, vi gir deg heller en feit bonus for å jobbe, sånn at kona di kan være hjemme med ungene"? Pappaperm er viktig av mange grunner, en av dem er at det gjør det enklere for fedre å trumfe gjennom hjemmetid overfor motvillige arbeidsgivere. For helt ærlig, det passer jo aldri å være hjemme i permisjon. Og dette kommer kanskje som et sjokk for noen men det passer ikke for damer heller. Det er bare det at damer tar seg tid. Og det burde for pokker menn få lov til å gjøre også. "Mannen min sitter på en svært verdifull kompetanse i den prosessen som selskapet er i nå", sier kona i det anonyme paret Aftenposten har intervjuet. Og fordi han hadde så verdifull kompetanse, ble det dessverre helt umulig å være borte fra jobb i tre måneder. Hvorfor dukker dette argumentet stadig opp som grunn for at menn ikke kan ta permisjon? Er menn mer umistelige i jobben sin enn kvinner? I så fall lurer jeg på hva i all verden disse bedriftene gjør den dagen den umistelige mannen med den uerstattelige kompetansen slutter i firmaet. « Et annet sted i Oslo-området hadde far nettopp blitt leder i en nyopprettet bedrift da tiden kom for pappapermisjon med familiens yngste sønn. - Det første året er det mye som skjer, det var umulig for ham å være borte i så lang tid, sier den 37 år gamle moren. " Men i alle dager! Er det for mye forlangt at menn planlegger karrieren i forhold til familieforøkelse? Eller er det bare kvinner som må gjøre det? Å bli leder i en nyopprettet bedrift når man har en liten baby og vet at det straks er tid for pappapermisjon er jo bare helt ekstremt dårlig planlegging og vitner om en far som ikke under noen omstendigheter ville vært interessert i å være hjemme med sitt eget avkom. Så beleilig da, å kunne bruke jobben som unnskyldning. Åh, jeg er så uerstattelig av meg! Så da betaler arbeidsgiver for at mor i stedet må sette sin karriere til side og være hjemme litt lenger. Og alle syns det er en god løsning. Men jäklar da! Jeg håper virkelig ikke dette er de samme folka som roper etter valgfrihet for familiene. Da blir jeg seriøst grinete! Nokre refleksjonar på vegen, om Paulus og "worldviews" | Eg var på bibeltime i går, på Misjonshuset. Det var veldig triveleg, og vi fekk også god kake etterpå. Min gode ven Kjell Arne heldt bibeltime over kolossarbrevet, og eg sat og høyrde på medan eg las i mitt nye testamente. Det er eigentleg veldig spennande å lese Kol no som eg har liksom utvikla meg og gått mange rundar på andre område, i forståing av GT, historisk-kritikk, kristen filosofi i antikken etc. etc. Eg les Paulus på litt andre måtar. Litt meir grundig og undersøkande; korleis er det eigentleg han argumenterer her? Kva grunnar har han for det han seier? Litt meir "sosiologisk"; korleis ville det vere for kolossarane å motta dette brevet? Kan eg sjå for meg dei gresk-romerske gatene, handelstorga, klubbane etc. - og Paulus som sit og skriv? Litt meir "breitt", reint filosofisk; korleis plasserer Paulus seg intellektuelt sett i møte med den gresk-romerske (pluralistiske) røyndomsforståinga? Kan vi lære av dette, i vår tid? Ok, så eg ser ting som eg tidlegare ikkje har sett, fordi eg har fått ein breiare innfallsvinkel her. Det er veldig spennande. Det eg særleg tenkte på i går, medan eg sat og tygde på teksten under talen, var korleis Paulus, hm, også her ser ut til å vere aktivt kontekstuell. Altså, som ung og konservativ lågkyrkjeleg kristen, har ein eit litt enkelt syn på Paulus' brev. Dei er litt som "lærebrev," som presenterer guddomeleg openberring, som då er "proposisjonelt" forstått, litt som læresetningar. Når ein les meir, får ein eit meir nyansert syn på ting, ikkje sant. Ein må uansett byrje ein eller annan stad, i si opplæring i desse tinga. Uansett, poenget er at Paulus er ein langt meir subtil og djup forkynnar enn vi gjerne tenker. Og dersom vi forstår dette, vil også samanhengen med apologetane i oldkyrkja bli mindre, mistenker eg. Nei, altså eg tenker på dette at... vel... når ein studerer Paulus' brev nærare, så ser ein at ingen av dei er "generelle" brev av typen: "Hei, eg tenkte berre å sende dykk litt generell lære og formaning, slik at de kan halde fast på trua." Slik generell lære og formaning har dei allereie fått i katekesen. Dei må naturlegvis minnast om ting, men poenget er at breva til Paulus tek opp konkrete ting, situasjonar, problem. Romarbrevet er ikkje - slik eg lærte tidleg i mitt studium - ein slags "dogmatisk grunnpresentasjon av Paulus' evangelium" (som i så fall skulle understøtte ei antatt korrekt lesing av Paulus' som ein forkynnar av "lov og evangelium" i klassisk luthersk forstand). Romarbrevet tek opp konkret, historisk problematikk ang. jødar og heidningar, i Roma, på 50-talet - på basis av det jødisk-kristne livssynets ressursar. Dette er obviously ganske interessant, på fleire måtar. Kva er "kjernen", eller sentrum, i urkyrkjeleg kristendom? Dette kan ein ikkje berre rekonstruere, eller lese, ut frå Romarbrevet. Ein må gå langt breiare til verks. Men uansett, det var eit litt anna poeng eg hadde her. For Paulus er ein ganske "slu" (i positiv forstand) forkynnar, altså. I 1 Kor tek han villig i bruk termer og uttrykk frå antikk filosofi, for å forkynne Kristus (til dømes: "Eg har lov til alt" etc.) I Fil tek han villig i bruk termer frå keisarpropaganda for å skildre Kristus. Kristus er den ekte keisaren, Guds rike er det ekte romarriket, så å seie ("Vi har vår borgarrett i himmelen, derifrå ventar vi Herren Jesus som frelsar"). Altså: Aktiv "kontekstualisering." I Rom tek han villig i bruk termer og uttrykk frå jødiske skrifter, for sjølv å understreke at alle jødar er under synd. Klarast er det naturlegvis i Apg 17, der han tek i bruk heidensk dikting og filosofi i sjølve evangelieforkynninga (!) Og Kol? Hm. Jo, altså. Det var der eg fekk litt aha-opplevingar. For problemet i Kolossæ hadde å gjere med framande religiøse impulsar, kan ein seie. Krefter, ånder, sjølvpining, verdas grunnkrefter, matforskrifter etc. etc. Det er vanskeleg spore bakgrunnen for desse tinga nøyaktig, men det er nok ei blanding av hellenistiske mysteriereligionar, jødisk folkereligion, gresk-romersk polyteisme, grunnleggjande overtru etc. Vel, ja - det eg sat og tenkte på, og som eg evt. må undersøke nærare i Barths framifrå Anchor-kommentar, er korleis Paulus aktivt brukar ord her, som han ikkje gjer andre stader i sitt korpus. Ta til dømes dette dømet: "Guds fylde bur lekamleg i Kristus." Guds "pleroma", seier Paulus. Dette var eit svært mykje brukt uttrykk i samtidige mysteriereligionar, gnostiske retningar etc. Det siktar til "fylden av guddomelege krefter." Og det verkar svært nærliggjande å seie at Paulus her driv med aktiv apologetikk og kontekstualisering av evangeliet. Kolossarane kjente til ulike guddomelege krefter, og kjende til "pleroma." (Ireneus, i sin Adv Haer, skriv jo veldig mykje om dette, når han skildrar gnostiske system). Og Paulus seier her: Heile pleromaet bur i Kristus. Altså: Vend dykk bort frå "røkla" av system, mysterier etc., og vend heller om til Kristus. Det som de leitar etter, og er opptekne av, det er å finne i Kristus. Dette er Paulus' bodskap, ser det ut til. Og det er jo verkeleg interessant, sånn religionsfilosofisk. Har Paulus "lov" til å seie noko slikt, liksom? Korleis kan han gjere det? Kan han anerkjenne heidenske religiøse lengslar som legitime - og "sanne så langt det rekk" - på denne måten? (Hm, ja, altså, dersom eg tolkar Paulus rett her, som eg trur.) Det same kan seiast om liknande uttrykk som ein finn i Kol, men ikkje andre stader, så mykje. Ta omgrep som visdom ("sofia"), eller "makter og myndigheiter" ("exousiai kai archai") eller løyndom ("mysterion"). Dette er jo veldig sentrale uttrykk i gresk-romersk religion i ulike typar. Men Paulus tek dei i bruk der han kan; han kan seie at element i gresk-romersk religion på sett og vis antisiperer evangeliet (her er då ein link til apologetane!) og at "det de tilbed utan å kjenne det, forkynner eg dykk." Dette er langt meir enn Karl Barths "nein" til å finne noko "tilknytningspunkt" mellom evangeliet og annan religiøsitet og filosofi. Altså: Alle skattar av visdom og kunnskap ("sofia kai gnosis (!)") er å finne i Kristus. Eller: Alle maktene og myndigheitene er "skapt av, ved, til Kristus," altså vert dei "sett på sin rette stad" (ikkje ulikt Rom 13, der Paulus understrekar at myndigheiter er "Guds tenarar"). Men det er verkeleg ein link her, mellom det heidenske og evangeliet - ein link som ligg i skapinga (absolutt alle ting er skapt av Gud - her er kimen til Augustins understreking av vondskap som "privation"), og også forsoninga (alle ting har vorte forsona med Gud ved Kristi blod, også maktene og myndigheitene!). Vidare: Den verkeleg viktige og sentrale "løyndomen" (mysterion) er Kristus og evangeliet om han (som altså ikkje skal snevrast inn til "lov og evangelium," som de skjønar - og i alle fall ikkje til "lov og evangelium" av reformatorisk type, sjølv om det også er mykje godt å hente her). Så det mysteriet kolossarane framfor alt treng - det som verkeleg oppfyller deira religiøse streben, er evangeliet om Jesus Messias. Hm, så dette er veldig interessant, fordi det har konsekvenser for korleis vi tenker om samanhengen mellom kristendom og filosofi. For Paulus glir desse til dels over i kvarandre, og slik var det for dei fleste i oldkyrkja (!), sjølv om det her finst mange ulike variasjonar mellom - sei - ein Tertullian og ein Klemens av Alexandria. Poenget er uansett at ein ikkje skjelna så tydeleg mellom teologi og filosofi, det fanst berre éin udelt visdom, så å seie. Dette er eit poeng Milbank - via de Lubacs studiar av oldkyrkja - har understreka nøye, og inkorporert i heile sin Radical Orthodoxy-approach (og det er eit poeng som får heilt handgripelege konsekvenser for eventuell politisk teologi, der det i så fall ikkje finst nokon " sjølvopphaldande sekulær moral- og rasjonalitetssfære!) Men ja, det er interessant. For studerer ein Paulus nøye, i hans apologetiske og kontekstuelle forkynning, så kan han altså vurdere heidenske ting positivt, medan andre ting kan han gå sterkt imot ("han vart oppaust i hugen då han såg dei mange avgudsbileta" etc.) Generelt sett er hor, mord og avgudsdyrking dei verste synder, frå jødisk standpunkt. Han anerkjenner det positive og skapingsmessige i heidensk gudsliv og religiøsitet, og seier at det er evangeliet - Kristus - som oppfyller desse lengslane og dette livet! Nett slik mange apologetar i oldkyrkja ville seie at Kristus oppfyller pdes. Moselova og pdas. Sokrates' filosofi. Men "normen", så å seie, i denne prosessen, er eit kristologisk tolka gamle testamente. Det er dette - og framfor alt Jesus sjølv, som Herre - som avgjer kva som kan bevarast og kva som må forkastast i dei ulike kontekstar som evangeliet går inn i. Likevel; det skjer eit aktivt møte, så å seie, der evangeliet kjem kulturen i møte, og båe blir noko forvandla av det. Det gamle blir rett og slett ikkje heilt forkasta, men blir heller dels forkasta og dels oppfylt. Og dette dreier seg altså ikkje berre om GT og det jødiske, men også om filosofi og heidensk religiøsitet! Dette vert "teke opp" i det kristne livssynet som noko som er ein del av skapinga - og det kan "forsonast" i kraft av Jesu blod. (Incidentally er dette ein måte å tenke på som ikkje går så heilt greitt overeins med den litt "vulgærlutherske" insisteringa på at ein berre må attende til urkristendomen, at ein berre må attende til NT, så har ein alt ein treng. Kan det heller tenkast at når evangeliet går ut i verda - som Paulus seier i Kol: "det veks og ber frukt" - så skjer det ein "irredusibel" vekstprosess der evangeliet forsonar og inkorporerer nye element som Gud har skapt? Og: At NT sjølv er ein del av denne vekstprosessen?? Korleis skal dette i så fall samantenkast med Vat II sine tankar om ein "levande tradisjon," eller JH Newmans tankar om at tradisjonen og trua ikkje er breiast der elva byrjar, men heller seinare, der elva er breiast? Eg berre spør. Og registrerer at det her er essensielle element i nytestamentleg kristendom som ikkje er godt nok gjennomtenkt i min tradisjon. Den prinsipielle bakgrunnen for ein slik prosedyre som Paulus tek i bruk når han møter kulturen aktiv og kontekstuelt, finn vi til dømes i 2 Kor 10: "Vi tek einkvar tanke til fange under lydnad til Kristus." Eller 1 Kor 9: "For jødar har eg blitt jøde, for grekar grekar, for dei alle har eg blitt alt, for i det minste å kunne vinne nokre." Eller 1 Kor 3: "Alle ting tilhøyrer dykk, anten det er Paulus, Apollos, verda etc." Det er den jødiske trua som ligg til grunn her. Gud har skapt alle ting, han har valt ut sitt folk (Israel / kyrkjelyden), han skal fullende sitt rike på jorda. Så alt tilhøyrer Gud, og når evangeliet går ut i verda, så skjer det ein "gjenerobring" av verda, på basis av dette grunnsynet. Derav dei mange krigsmetaforane i NT, som naturlegvis ikkje siktar til bokstaveleg krig, men til å vinne verda attende til Gud ved vitnesbyrd, bering av frukter, liding. Uansett - dette er berre kjappe refleksjonar "på vegen," dei kjem til å bli kontinuerleg revidert etter kvart. Men eg tykkjer det er veldig spennande å lese Paulus på denne måten, det opnar ein god del "vistas" som min tradisjon ikkje har hatt syn for, eller jamvel har stengt godt att. Så det er fruktbart for den systematiske teologien å lese Paulus på denne måten. For øvrig understrekar dei perspektiva eg har gjeve ovanfor, også kor fleksibel og nytenkande (og ikkje minst djupttenkande) Paulus var. Og også kor problematisk det er å ville avvise forfattarskapet til visse av hans brev, på basis av språkanalysar, av typen "her er visse ord som Paulus ikkje brukar andre stader" etc. Problemet er jo at Paulus kontinuerleg tenker kontekstuelt, så det er uansett veldig problematisk å single ut visse brev (sei, Rom og Gal) som "normen" for kva paulinsk teologi er. Det opnast opp litt interessante perspektiv her, ja. Set at vi tenker at det som dei urkyrkjelege kristne lærte som "grunndogmatikk", var det dei lærte i katekesen (som vi ikkje nett har direkte eller fullstendig tilgang til, bortsett frå Didache, då. Men vi kan rekonstruere ting likevel), medan det som Paulus forkynte, var aktiv og kontekstuell forkynning på basis av ulike konkrete situasjonar. Vel, hm... då kan ein jo saktens spørje om vi ikkje bør etterlikne Paulus' grunnleggjande metodikk i vår tid, slik apologetane gjorde. Og då bør vi nok også lese Paulus på litt andre måtar, dvs. ikkje som "forsteina, tidlaus dogmatikk", men heller som ein kreativ og aktiv og fleksibel forkynnar som vi kan etterlikne. Hm. Eg meiner ikkje med dette å setje spørsmålsteikn ved Paulus' autoritet, som også er ein del av evangeliet, kan ein seie. Eg meiner berre vi må freiste å forstå kva Paulus' brev og forkynning faktisk tyder, reint historisk, før vi reflekterer over korleis han kan brukast i dag. Ok, nok prat. Men tykkjer ikkje de også at dette er veldig interessant?? (Og veldig konsekvensrikt, for korleis vi tenker teologi??) Etc | Nok ein gong berre personleg blabla. Yup, så var denne perioden i Kviteseid ferdig. I går var det ei flott Yngres-samling. Vi bakte pepperkaker, song jolesongar, hadde andakt, åt graut med mandlar i, og pynta pepperkakene. Ganske hyggeleg å vere prest på slike samlingar, med fine ungdomsleiarar og flotte deltakarar. Men det var sikkert femten år sidan sist eg var med på å bake pepperkaker; -) I dag har det vore meir jol. Det var jolegrantenning i Kviteseid. God stemning, masse folk også. Eg vart spurt om å vere forsongar til joletregangen, og kva gjer ein vel ikkje for bygda:) Så hadde eg ein liten andakt, men det var nesten umogleg å få merksemd frå folk, sånn sidan det var mange born og folk var spreidde rundt omkring. Jaja, det var jo ei oppleving, det også. Men folk hadde det bra. Så i går hadde eg også tale på Kvitsund. Sidan eg har hatt litt dårleg tid, har det vorte til at eg flikka litt på ein bibeltime eg heldt på CU for nokre månader sidan, over Fil 2. Ja, altså same talen som eg heldt på Misjonshuset her om dagen. Ja, kva skal ein seie. Det var kanskje litt mykje å henge med på, for elevane. Det er ikkje alltid så lett å tenke seg inn i korleis ein tenkte før, då ein ikkje hadde lært så mykje som ein kan no. Men jaja, noko godt fekk dei vel med seg. Elles fekk eg ei interessant tilbakemelding etterpå også. Mot slutten av andakten nemnte eg så vidt Nietzsche, som sa at kristen moral er slavemoral, der ein utslettar seg sjølv og så å seie sløsar bort livet sitt. Ein må heller vere sterk, lage sin eigen moral, hevde seg sjølv etc. Det er jo på mange måtar det som gjer Nietzsche til ein interessant filosof; han freistar verkeleg å seie noko om kva konsekvensene vil vere av at den kristne trua fell bort. Ok, dette er spennande stoff å diskutere. Uansett. Eg sa då at dersom Gud ikkje eksisterer; dersom Gud ikkje er treeinig kjærleik; dersom Gud ikkje skal halde dom; dersom Gud ikkje skal løne kvar og ein etter det han har gjort; dersom Guds rike ikkje er på veg - då kan ein faktisk moglegvis seie at Nietzsche har rett. Då er kristendomens moral verkeleg ein slavemoral som tenderer til å utslette livet. (Trass alt bed Jesus sine læresveinar om å krossfeste seg sjølv, liksom.) No skal ein ikkje overdrive dette; det er nettopp ved å miste seg sjølv at ein finn seg sjølv, og får ein ny identitet - og eit meiningsfullt liv. I så måte har jo kristen moral sjølvstendig verdi "uansett." Pdas: Denne (ikkje-subjektive) meininga med livet kan neppe seiast å vere rasjonelt tilgjengeleg for den som avviser Guds eksistens. Til poenget: Eg fekk ei tilbakemelding om at ikkje var tydeleg nok på evangeliet, liksom. At forkynninga mi kunne skape inntrykket av at det berre dreier seg om å gjere fleire gode gjerningar enn dårlege gjerningar. Mm. Mon det. Eg tok imot tilbakemeldinga med interesse og takksemd, men gjekk ikkje inn på nokon dialog om dette. Men eg gjorde meg jo tankar i mitt stille sinn. Eg har verkeleg bevega meg eit stykke bort frå kristendomsforståinga i den tradisjonen, tenkte eg. Joda: "Det kviler ikkje på gjerningar," at vi er frelste. Ok. Ein får ta imot alt av berre nåde. Ja. Men den siste domen skal likevel vere etter gjerningar, i fylgje både Jesus, Paulus, Johannes etc. "Han skal gje ein kvar attende etter det han har gjort." Det er faktisk det fundamentale. Løysinga er naturlegvis at rettferdiggjeringa og fornyinga ikkje kan lausrivast frå kvarandre, siden den mest fundamentale kategorien hjå Paulus (arguably) er å vere "i Kristus," og denne omfattar både rettferdiggjering og helging, for å seie det litt grovt. Ein blir rettferdiggjort (d. e. får ei rett stilling framfor Gud) ved trua på Jesus, og ved hans soning. Men dette er ei foregriping av den siste domen; den siste domen, som er etter gjerningar, er bragt inn i nåtida. Vel, altså. NT-språkbruken er verkeleg ein del annleis enn mykje av det ein kan høyre i NLM-tradisjonen. Til dømes: Paulus set verkeleg fram Jesu sjølvoppofring og påfylgjande herlegdom (difor har Gud storleg opphøgt han osb.) som førebilete for dei truande. Så på mange måtar tenker eg at NLM-tradisjonen kan stå i fare for å bli "meir katolsk enn paven," d. e. meir "evangelisk" enn NT sjølv. Det som trengst, tenker eg, er vel at ein opnar opp for ein del tekstar ein tradisjonelt ikkje har teke fram i særleg grad. I så fall må ein også til dels ta oppgjer med delar av tradisjonen. Men tja, dette har eg sagt så mykje om før. Uansett! No er det attende til Oslo; intens lesing dei neste dagane, med nokre avbrekk med vener, heldigvis. Så skal Nobu og eg på Messias-konsert, og eg skal sjølv spele ein liten konsert med nokre vener (kjem meir info etter kvart), og elles chille max når eg er ferdig med skulepliktene. Til slutt, ein av dei finaste songane på Sufjans siste plate. Veldig fin song. Men kanskje livet ikkje er sånn. Berre nokre tankar om kristendomens tilstand i vårt land | På ein måte er det ok at vi lever i eit sekulært samfunn. Vi er ein del av Guds by som truande. Vi ventar på at det heilage Jerusalem skal kome ned frå himmelen så Guds folk i himmel og på jord endeleg skal sameinast. (For øvrig er dette eit perspektiv som er veldig underfokusert i dagens norske protestantiske kristendom. Ok, ein kan kritisere den rk kyrkja si helgenlære etc., men saka er der jo; "... di kyrkje i himmelen og på jorda prisar namnet ditt med samrøysta lovsong. Med dei vil vi og blanda våre røyster og tilbedande syngja: Heilag, heilag, heilag... ") Men ja, det betyr at det politiske samfunnet - Noreg som nasjonalstat og fedreland etc. - ikkje er der vår djupaste lojalitet skal liggje. Vår djupaste lojalitet skal liggje til Jesus som Herre og til hans rike, ikkje til Jens Stoltenberg, regjeringa eller Stortinget. Ok - men Stoltenberg og co. er likevel Guds tenarar, ein del av organisasjonen som held oppe samfunnet, i tråd med Guds skapargjerning. All legitim autoritet er frå Gud. Difor skal vi bøye oss for Guds tenarar, så langt dei adlyder Guds lov. Ok. Så vi er ein minoritet i eige land, vi har blitt det. Og om Dnk ikkje heilt har vakna opp og lukta på kaffien, så kjem dei snart nok til å gjere det, for vi kan sannsynlegvis i nokon grad ekstrapolere vidare utviklinga som har pågått dei siste tiåra, i og med at det for tida er vanskeleg å sjå vesentlege motargument og hinder som skulle endre (på djupet) premissa for utviklinga. Og ja, hm. Dette bringar meg til punktet mitt her. Det er spennande og skjerpande og stundom litt "deprimerande" å debattere på VD, til dømes. Ein innser, av motdebattantar, liksom... hm... kor store utfordringar ein stillast på. Det handlar om inkje mindre enn å samtenke moderne vitskap med klassisk metafysikk på ein frisk måte. Og eg les mange bøker, ikkje sant. Og eg innser kor mykje som trengst å ryddast opp i i dagens samfunnsdiskurs for at sanninga igjen skal få gode kår, så å seie. Ein må kunne fysikk-filosofi og biologi-filosofi ganske godt. Så må ein naturlegvis kunne sin Aristoteles veldig godt. Og verkeleg generell metafysikk. Ein må kunne kyrkjefedrane - særleg dei kappadokiske, kanskje - og ein må kunne sin Aquinas. Ein må framfor alt kunne Bibelen veldig godt, både på hebraisk og gresk. Så må ein kunne moderne filosofi, ikkje minst for å vere i stand til å føre dialog med folk i dagens samfunn, og byggje bru frå Descartes, Hume, Kant, Nietzsche etc. og over til ei anna røyndomsforståing. Og ein må kunne sin "naturlege lov" og sin politiske teologi og vite korleis ein skal argumentere inn i det offentlege rom. Og ein må kunne menneskerettane og bioteknologi og menneskeverd og samlivsetikk. Så. Hm. Det må, som ein forstår, ei slags arbeidsdeling til her, på sett og vis. Ein person kan ikkje vere ekspert på alle desse tinga, sjølv om eg personleg freistar å få oversikt over dei fleste av dei, sidan det er ein såpass rotete situasjon for tida. Men... hm... for at ein skal kunne setje seg inn i eitt felt, og vie seg til det, så krev det også på sett og vis at ein kan "slappe av" og finne sitt rom i ein større organisasjon / tradisjon / fellesskap / kyrkje som ein kan stole på at "takes care of the business" på andre område. Det er også ei anna organisatorisk side ved dette. Når den kristne trua er heilt avhengig av at det skjer seriøse gjennomtenkingar av så store og fundamentale fagdisiplinar, så krev det på sett og vis leiing og styring, eller i det minste ein slags autoritativ tradisjon som kan halde arbeidet saman på ein koherent måte. Det fungerer dårleg med ein kyrkjeleg struktur som er basert på at alle røyster skal få sleppe til i like stor grad, d. e. ein struktur som operer meir eller mindre uavhengig av tradisjon eller Bibel eller rasjonalitet eller logikk. For då vil Todd Bentley bli like god som David Bentley Hart, liksom. Vel! Så lenge det ikkje bryt ut direkte kristendomsforfylgjingar, og vi kan stifte organisasjonar, samlast til samtale, lese bøker, delta i gudsteneste etc., så er det von. Og det er ein spennande prosess vi som kristne har blitt kasta ut i. Vi blir tvinga til å tenke gjennom ting på nytt, eller meir eller mindre gå under, på sett og vis. (Slik er i alle fall utviklinga i dag). Og då blir vi også tvinga til fornying, trur eg. Men ja. Det vil krevje veldig store offer, trur eg, for at det skal monne. Ikkje at eg trur at slike offer treng å vere ulystprega - tvert imot. Men det vil krevje at ein set av tid, krefter, pengar etc. til Guds rike. Og altså - det å vere ein kristen er jo framfor alt prega av sjølvoppofring, sjølv om det krev visdom å finne ut korleis ein skal leve dette ut. Men ja: Det vil liksom krevje at ein veit kva ein vil med livet sitt, og at ein gjer det. Og at ektepar verkeleg veit kva dei vil med å vere ektepar, og at dei gjer det. At studentar (ikkje minst) veit kva dei vil med studiane sine, og at dei gjer det. Så det er jo motkulturelt; eg labba gjennom platekompaniet i dag, på Oslo City. Og det er mange fine filmar der, altså. Men også mykje "junk". Og eg tenkte: Her er det mange folk som går for å finne ting å fylle kvardagen sin med. Folk rundt meg hadde masse filmar og spel og musikk. Men har dei tid til "det eine nødvendige," til "den gode del", d. e. det å lytte autentisk som ein Jesu læresvein, slik Maria gjorde ved Jesu føter? Hm. Den formaninga går like mykje til meg som til andre. Ok. Så dersom det er unge og intellektuelle kristne, så er det veldig bra om dei verkeleg vil arbeide for ei kristen intellektuell vekking. Kanskje er ikkje norsk protestantisk kristenhet tenleg som eit rammeverk for den typen arbeid - i alle fall må ein hente inn impulsar frå andre stader. Men jobben treng å bli gjort. Hm. Ok, dersom du skal lese ein litt dramatisk versjon av det eg har sagt her, kan du lese Peter Kreefts vesle artikkel her. Den grå juvelen | Eg heldt eit kåseri på laurdag på ein strålande fin fest der ekte, sunnmørsk raspeball vart servert. Det har kome nokre oppmodingar om at eg bør publisere det i bloggen, og eg er ikkje vond å be, så difor kjem det her: Andektige sit vi og betraktar tallerknane våre, dette unike vestlandske mateventyret som vekkjer heimlengten sjølv i Oslobuarar på tredevte året. Sjølv om vi i kveld feirar og hyllar raspeballen så finst det utruleg mange variantar av ball, sjølv om ein berre ser på dei næraste fylka rundt oss. I Møre og Romsdal får du servert potetball eller raspeball, gjerne med rabbe (kålrot, kålrabi), saltkjøt eller pølse og smelta smør. På Nordmøre og i Romsdal får du gjerne blandaball, der potetmassen er blanda med fiskefarse. Du kan også få saltfiskball eller grovfiskball, som er laga av tørrfisk eller klippfisk. I Trøndelag får du ofte klubb. I Sogn og Fjordane får du servert raspekake med svine- og saueknokar, dette er tradisjonsmat på "fotatorsdag", skjærtorsdag. På sørlandet får du kompe, her må væske pressast ut av dei rivne potetene før ein lagar røra ferdig. Når du nærmar deg Stavanger skiftar ballen namn til komle, og du kan til og med få komlesteik. Du tek ballrøra og fyller i ei langpanne, legg på bacon og bakar ballen i omnen, så og seie. I Breim kan du få kleppsuppe eller klempesupe, små ballar kokt i mjølk som er sukra, og vert servert med ekstra sukker og kanel. På Åheim har eg fått servert kjøtt i påsse. Der tek du ballrøra i ein tøypose, og senkar den ned i ei gryte med salt fårekjøt som har kokt i fleire timar først. Etter eit par timar til kan du då få eit digert stykke ball som du skjer i skiver og serverer til fårekjøtet. Men det som verre er: du kan få både sildeball, rognball og det endå kvalmare fenomenet kams. Kamsen vert laga med lever, og smakar pyton, spør du meg. Så då er det tid for mi første tilståing: Eg er ei matpyse. Eg åt sursild ein gong, då var eg fire år. Einaste grunnen til at eg åt det var at det var favorittonkelen min som ga meg det. Han er nordmøring, og eg var veldig imponert over at han hadde eit diplom hengande på kjøkkenveggen som han var tildelt "for oveting av blandaball". Det var altså første og siste gong eg åt sild. Eg har ete makrell ein gong, det var på Bølgen og Moi. Det var til å leve med, men eg har framleis mareritt om lukta av steikt makrell som møtte oss i trappa når vi kom heim frå skulen. Då visste eg at det vart havregrynssuppe på meg til middag. Og ostesmørbrød til kvelds, heldigvis. Men når det var ball til middag derimot, då var lukka gjort. Det var enklaste sort, med smelta margarin og kokt rabbe. Sjølv om mor mi kjem frå Målselv så var ho kjapp med å lære seg å lage god ball. Ved heilt spesielle høve vart ballen servert med brudavollmôr, elles var det kjøtpølser frå Gilde, rabbe og mykje smelta Per Margarin. Finst Per margarin lenger, forresten? Eg vaks opp med ein smørsmeltar med per Margarin i på sida av komfyren. Det var berre dei fine som brukte melange, det var det han Sverre Worren som selte på Leikong. På samvirkelaget hadde dei Per margarin, som kom i desse lange eskene med fem kilo i kvar. Mor mi lagra øskja på spiskammerset, og ho hadde ein plastboks som passa perfekt til ein klepp margarin, som ho kalte det. Smør var sjelden vare, vi hadde det snautt rundt jul. Men tilbake til ballen. Er den så spesiell, denne ballen? Er den berre vår? Svenskane har sin palt. Alle som kan sin Emil i Lönneberga har lært om palten til Mor Alma lagar blodpalt når dei har slakta gris, og ulykkelege Emil klarer å velte paltrøra over far sin som ligg og søv førmiddagsluren sin i sengebenken på kjøkkenet. Men i Nord-Sverige er det potetpalt som er det vanlege. Pitepalt, frå Piteå, er laga med potet, og vert servert med tyttebærsyltetøy og smelta smør. I dei sørlege delane av Norrland kallar dei det kams, og det kan vere flatkams, fetkams eller skedkams, alt etter form og innhald. I Sør-Sverige treff ein på dei flate, ekle kroppkakene. Det er nok mi personlege meining, dette med at dei er ekle, men dei fyller altså ballen med løk saman med flesket, og krydrar med nellik og allehånde. Det er så feil som det kan få blitt. Sjelden har eg blitt så skuffa som då eg på Gotland fekk servert det som så forførerisk såg ut som potetball, men som smakte som fårerull. Fæle greier. Svenskane, akkurat som trønderane, grisar ballen til med søte sausar med prim og slikt. For oss sunnmøringar så liknar det mest ein formastelse å servere ball som noko søtt, men det er jo eit sørgeleg faktum at ein ikkje skal langt avgarde før ein får ball med sirup, riven brunost, brunostduppe eller til og med sukker og kanel. Eg blir kvalm. Du finn også ball og variantar av ball lenger ut i Europa. Litauen har potetball som nasjonalrett, dei kallar det cepalinai. Den vert servert med rømmesaus og bacon. Namnet kjem av den zeppelineraktige forma dei lagar ballen i. Dess lenger vest i Litauen du kjem, dess større vert ballane, seiest det. I Tyskland får du servert klöse eller knödel er tyskerane sitt svar på potetball. Du får dei laga både med mjøl, brødsmular, eller slik vi kjenner det, med riven, rå potet. Meine Berliner mutti, ei venninne av mor mi som reknar seg som mi mor når eg er i Berlin, serverer alltid klösse når vi kjem, gjerne saman med salt svinekjøt eller gode pølser. Ho har også servert oss søte potetknödeln til dessert, med ei sviske i midten, kokt i sukra mjølk. I heile aust- og mellom-Europa finn du ulike variantar av raspa potet blanda med mjøl og kokt i kraft eller mjølk. I Italia kan du kose deg med gnocchi, det er eigentleg berre ein variant over same tema: Poteter, rå eller kokte, blanda med mjøl og krydra med berre salt, viss du er heldig. Tilbehøret og serveringsmåten varierer, men vi elskar alle mest den ballen vi vaks opp med, som vi lengta etter då vi sprang oppetter trappa med sekken på ryggen, når vi kjende lukta av ball. Men oveting har eg klart å halde meg unna, sjølv om eg har ein onkel som har diplom i oveting. Då er det verre med han fyren uti Dimna som eg fekk høyre om. Kjerringa hass skulle på sjukehus, og for å vere sikker på at han åt middag kvar dag kokte ho ei panne ball søndagskvelden. Mandag for ho på sjukehuset, og då ho kom heimatt på fredag møtte mannen hennar henne med denne helsinga: No var det godt du kom heim att, kjæring, eg er heilt hårlause i raua ta all dinnja ballen. Velsigna måltid. Litt dramatikk i feriedagen | Fredag byrja mildt og vakkert, med frukost, og min kjære fekk tak i ein billig og fin leigebil med aircondition. Han hadde sett seg ut ei jernbane med " scenic view " som han ville ta oss med på, så det passa perfekt. Det viste seg at det er to byar som heitte Diakopto, der togreisa skulle starte. Skilta nede ved hovudvegen viste til ei avkjørsle til toget, og vi køyrde i veg. gps-en på mobilen sendte oss opp på eit fjell, til denne vesle, vakre landsbyen. Vi kom oss opp til landsbyen, men der var inga jernbane. På kartet var det veldig tydeleg merka ein gul veg som skulle gå i ring, og då køyrde vi denne ringen, eller rettare sagt vi prøvde. Landskapet var spektakulært, utruleg vakkert. Men plutseleg vart denne vegen til grusveg, og den vart smalare og smalare og brattare og brattare. På eit tidspunkt forsto vi ganske enkelt at no må vi snu. Men det endte med at bilen spann, og vi seig bakover. Vi hadde hjartet i halsen, alle fire, men kjæresten klarte å få oss på rett kjøl, så vi fekk snudd. Med tanke på kor langt det var bratt ned i dalen bak oss så er eg glad vi klarte å snu, og glad vi kom oss ned att. Eg får framleis høg puls av å tenke på det. På bildet ser du eit stykk letta familie som er glad for å ha fått nasa på bilen i rett retning att. Så snakka vi med ei hyggeleg dame, og ho viste oss vegen til den rette byen med det same namnet. Vi kom fram til togstasjonen, og under over alle under, toget gjekk berre annakvar time, og det var ventande om 15 minutt! Vi rakk akkurat å kjøpe billettar til den smalspora Vouraikos Canyon Railway, og handle litt småtteri å spise på toget, og så kom det. Turen var heilt fantastisk. Det var eit fjellandskap og formasjonar som tok pusten frå oss. Eg forstår korleis utlendingane føler det når dei ser Flåmsbanen, men dette var nesten endå villare, og heilt utan turistifisert innpakking. Det var berre eit lokaltog, utruleg nok. Midtvegs var det eit hotell og ein restaurant midt inne i ei ravine, så viss du drar dit så er det ein god idé å ha eit "avhopp" der. Vel tilbake i byen satte vi oss i bilen, og skulle køyre heim. Vi vart vist til ein "detour", det var uråd å kome inn på hovudvegen. Vi hadde sett oss ut eit område der vi skulle spise, og køyrde langs stranda for å finne det. Vi kom på ein ganske smal veg, og to syklistar dreiv og virra på høgre side, så min kjære køyrde forsiktig og med god margin utanom for ikkje å køyre på dei. Plutseleg kom det ein motorsyklist i det vi opplevde som vill fart rett mot oss! Det vart front-mot-front-kollisjon, og til alt hell hadde han hjelm og vi køyrde sakte. Han stupte i frontruta, og hamna i grillen på vår bil. Lårbeinet var tydeleg brukke, og heile høgre fot var heilt lemlesta. Vår bil vart nok totalvrak, så tatt i betraktning at vi nesten sto stille (politiet målte 40 cm bremsespor på vår bil, og ni meter på motorsyklisten), så hadde han stor fart. Heldigvis var han klar og kunne snakke med dei rundt oss som snakka gresk, så han klarer seg nok. Vi fekk ringt etter ambulanse, og politiet kom, stor oppstandelse. Den skadde mannen vart frakta til sjukehus, og får vonaleg den hjelpa han treng. Vi har det bra, og har debriefa oss imellom, den einaste skaden vi kunne registrere på oss var litt skrubbsår etter sikkerheitsselane, som fungerte som dei skulle, heldigvis. Så moralen er: Køyr forsiktig, bruk sikkerheitsselar og hjelm om du er på motorsykkel! Ovnsbakt kylling med paprikasaus | Heile, store kyllingar kan ein få kjøpt ganske billig rundt omkring. Når dei har ei vekt på 1,4 - 1,5 kg er det akkurat passe med mat til fire personar. Ein slik vart med heim i går, og fekk ein tur i omnen før den kom på bordet. Eg kokte kraft på skroget. Den brukar eg både i sausen, og det som blir til overs sparer eg og brukar i ei suppe eller i ein saus ein annan dag. Slik gjorde eg det: Ovnsbakt kylling med paprikasaus | Ein kylling, ca. 1,5 kg | Fem raude løkar | To paprika | 2 stilkar stangselleri | Litt purre om du har | 1 ts pepparkorn | 1 ts smør | 1 ts paprika, mild type | Vatn, salt, peppar og timian | 3 ss creme fraiche | Set steikeomnen på 200 grader. Del opp kyllingen. Skjer filetane av skroget, og del dei og låra i to. Skjer av vingane. Ha skroget og anna avskjer i ei gryte. Slå over vatn, ha i ein raud løk som du har delt i båtar, oppkutta stangselleri og purre, og la det koke opp. Skum av. Putt 1 ts timian og 1 ts heil peppar i eit kaffefilter, stift igjen og legg det i gryta. La det heile koke i ein halvtime. Rens og del opp resten av løken og paprikaen. Legg dei i ei eldfast form. Legg kyllingbitane oppå. Slå på 2 dl vatn. Strø salt, peppar og timian på kyllingbitane. Bak det heile i omnen ein halvtime. Fyll på med kraft frå gryta viss det blir tørt. Ta ut forma, Slå eventuelt på litt meir kraft og " kok den ut ". Hell av væska og sil det opp i ei skål. Fisk ut nokre paprikabitar og ha det i krafta. Set forma inn igjen og set ned varmen til 100 grader. Køyr kraft og paprika glatt med ein stavmiksar. Ha smør og paprikapulver i ei lita gryte, og la det frese litt. Slå på krafta. Ha i creme fraiche, og la det heile koke nokre minutt. Jamn eventuelt med maisenna om du vil ha ein tjukkare saus. Smak den til med salt og peppar. Server kyllingen med ris, paprikasaus, bakt løk og paprika og kokte asparges. Den beste marmeladen | Kva er betre på rista brød enn ein tjukk, smakfull appelsinmarmelade? Det var det einaste syltetøyet som vart kjøpt heime hos oss, så difor bar appelsinmarmeladen med seg ein smak av den store verda for meg. På denne tida er sitrusfruktene på sitt aller beste. Dei store saftige appelsinene, dei små, smakfulle blodappelsinene, grapefrukt og juleklementiner som ligg att no etter årsskiftet. I nokre spesialbutikkar for frukt og grønsaker kan du også finne bitre appelsiner. Dei er i sesong frå januar til mars, og er perfekte til å lage appelsinmarmelade av. Dei kallast også Sevilla-appelsiner, og finn du pomerans i ei oppskrift er det skalet av desse appelsinene som er kandisert eller tørka og malt. Sevilla-appelsinene er mindre enn dei vanlege appelsinene, dei er ikkje større enn dei største klementinene. Til gjengjeld er dei veldig kompakte og tunge, det er fordi dei har eit tjukt skal og er stappfulle av steinar. Dei kjem til nytte når ein skal lage marmelade, for dei er veldig rike på pektin, som gjer at syltetøyet vert stivt. Særleg steinane er rike på pektin, så dei får koke med i eit tøystykke, slik at dei slepper alt pektinet dei har i seg. Utslitne skjorteryggar er det beste og billigaste stoffet å bruke til slike matoppdrag der kraft skal silast og ting skal knytast i pose. Når mor mi utrangerer skjortene til far min får eg av og til ein rygg. Dei er også fine til dampeklede når ein skal stelle ullgenserar. Ein av ryggane er klipt til mindre bitar som egnar seg godt til marmeladekoking. Det finst også enklare vegar til god appelsinmarmelade. Eg har tidlegare presentert ei lettvint oppskrift som eg brukar å lage til jul, den smakset eg med whisky. Du kan også vere heldig og finne "materialet" til sevilla-appelsinmarmelade i butikkane. Sist eg var på ein ICA-butikk hadde dei " Ma Made Seville organges " på boks. Boksen inneheld 850 g råstoff, altså rensa og pressa fruktkjøt og skal i tynne strimlar. Dette kan du koke med sukker og vatn til ein fin marmelade. Men det er også artig å lage marmelade heilt frå botnen av, og då bør du godsnakke med frukt- og grønsakshandlaren din, slik at dei tek inn sevilla-appelsiner / bitre appelsiner. Då kan du følgje denne oppskrifta: Appelsinmarmelade | 12 - 14 bitre appelsiner | 1 sitron | 8 dl vatn | 1,4 kg sukker | 1 ts smør | Del alle appelsinene i to langs ekvator. Legg eit såld oppi ein romsleg bolle, og klem alle appelsinene og sitronen fri for saft. Ta vare på steinane som samlar seg i såldet. Kast halvparten av skala. Bruk ei skei eller eit melonkulejern, og skrap ut så mykje som mogeleg av det kvite av dei skala som er att. Del skala i to, og snitt dei så fint som råd er i tynne strimlar. Hell all safta i eit tjukkbotna gryte. Mål opp at det er ca. 5 - 6 dl appelsinsaft. Ha i det finsnitta appelsinskalet (som også skal vere ca. 5 dl) saman med vatnet. Legg appelsinsteinane i eit klede, og knyt att med ein bomullstråd. Legg "pakken" i gryta. La det heile koke til appelsinskalet er mørt, ca. 45 minutt. Fisk ut posen med steinane, og legg den til side på eit fat. Ha i sukkeret, og la det heile koke friskt i 20 - 30 minutt. Skum av etter kvart som det dannar seg skum. Smak på syltetøyet når det har kokt eit kvarter, om du syns det er passe søtt. Er det i syrlegaste laget kan du ha i litt meir sukker. Mi oppskrift har litt mindre enn dei fleste oppskriftene eg har sett rundt omkring. Når posen med steinar har kolna litt kan du klemme på den over gryta, slik at pektinet som er att i den kjem ut. Dette rører du ut i gryta, det er med på å gjere marmeladen stiv. Heilt til slutt har du i ei teskei smør. Det hjelper til med å klare syltetøyet ordentleg. Rør det godt inn, og skum av på nytt. Smøret bitt seg til avfallsstoffa i marmeladen, og feittet vert skumma av saman med skummet. Fyll marmeladen på reine, nykokte glas, og skru til loket med det same. Oppbevar marmeladen mørkt og kjøleg, og server på toast med smør på. Mmmm! Den dagen det vaks horn i panna mi! Det var ein ganske vanleg dag, sånn i utgangspunktet. Eg fekk ungar på skule og i barnehage, eg lufta bikkja, eg var på jobb ein liten halvtime for seint, slik det gjerne er for meg når forsåvidt forutsette ting blir uforutsette fordi eg hadde gløymt dei. Igjen. Eg henta i barnehage, vi handla, vi lufta bikkja, vi mista bikkja, vi fann att bikkja, vi laga muffins og monterte auge på marengsspøkelsa - og vi pynta huset med spindelvev og edderkoppar. Vi skulle nemleg ha Skumlefest i heimen i går. Og horn er skummelt, sant vel? Eg visste berre ikkje kor skumle dei raude horna eg kjøpte på Nille faktisk var... Alt skulle skje litt fort rett før gjestane kom, og i farten såg eg ikkje dei små bitane med dobbeltsidig tape som følgde med horna, og som skulle gjere det enkelt å feste dei trygt og skånsomt til panna si. Men dei hadde jo litt sånn sugekoppform, så eg trudde dei skulle sitje fast av seg sjølv. Så med litt klissete, kvit sminke under og med eit skikkeleg kraftig trykk, pressa eg dei berre fast i panna mi. Og dei sat jo superbra! Jess, tenkte eg - av og til funkar billegsaker som berre juling! At eg snart skulle sjå ut som om eg hadde fått juling på ordentleg, visste eg lite om då... Vel. Etter eit par timar byrja eg å kjenne meg litt rar og stiv i panna, og eg tenkte at no har eg igrunn vore djevelsk skummel lenge nok. Og eg lot det vel også falle ein kommentar om at det var best å få av horna før eg faktisk blei slik. Mohaha, liksom. For kva skjer? Jau, dei raude plasthorna frå Nille var relativt enkle å få av - men dei store, runde, harde horna som hadde vakse fram under dei, var det verre med... Sjå, folkens. Sjå! Det er muleg eg burde ha tenkt på det. Ja, eg burde nok det. Kanskje ville folk flest ha skjønt kva som kunne skje når ein med makt tvinga fast to plasthorn i panna si og lot dei sitje der og godgjere seg i timesvis. Men eg var meir opptatt av å ikkje gløyme teknikken bak den skumle hekselatteren eg hadde øvd inn til skummel-latter-konkurransen, og å fullføre eksperimentet med kor mykje godteri det faktisk er plass til i små barnekroppar. Så dette kom altså som eit sjokk på meg. I dag har eg halde meg innandørs. Hittil. Men med born og hund i hus, så må ein jo berre gå ut på eit tidspunkt. Hipp hurra for den nye, fine lua mi! Den skal eg trekke godt ned i panna når eg går gjennom gata. Horna vart nemleg ikkje heilt borte iløpet av natta. Men kven veit, kanskje litt kald og frisk sjøluft gjer underverk med horna? Eller hevelsane, for å bruke eit litt mildare og mindre skummelt uttrykk... God helg, alle saman. Og ver varsame. Sånn generelt. Og særleg når det kjem til sugekoppar. Møt min nye ven! For eit par veker sidan forelska eg meg. I eit bustefjes med bartar og bryn på eit bilete på finn.no. Og no bur bustefjeset her hos meg. Møt min nye ven Walter Storm Stevens. Det beste spontankjøpet mitt nokon sinne! Eg skal seie litt om namnet etterpå. Fyrst må de få helse på han: Kort tid etter at eg såg denne pjuskesnuten på biletet i annonsa, sette eg meg i bilen og køyrde åtte timar. "Berre for å sjå på han", som eg sa til gubben. Men eg visste vel eigentleg kva som ville skje allereie før eg og åtteåringen Teodor pakka reiseveska... Etter ei lang ferd over fjell og gjennom skogar, utan å vite heilt kor vi skulle - kom vi fram til den store garden i vinterlandet. Og vart tekne imot så hjarteleg at det sit i kroppen enno. Ein smilande mann i lusekofte og ei herleg hulder med varme klemmar til framandfolket vestfrå. Og seks lukkelege, logrande hundar. Heimebakst, mjølk frå eigen gard, knitring frå peisen, latter og prat før vi vart fulgt over til bestemorhuset for overnatting. Tenk å få sove her, med vedfyring på soverommet, i ei stor seng med saueskinn, bak eit forheng av kvite blonder: Neste dag tok vi oss god tid, med leik i snøen, meir heimebakst og latter og prat - før vi vende nasa heimover. Med eit nytt medlem av familien og masse gode minner frå nye vener i vinterland. Den heimreisa, ja. Den vart litt lenger enn planlagt, for på Strynefjellet herja vinden og snøvêret såpass at overgangen var stengt. Men kva gjer det vel å sitje vêrfast når ein har slikt selskap? Og så kan eg jo like godt ta historia bak namnet, med det same. Walter fordi det er kult og fordi bestemor sin hund heitte det og fordi karane i heimen insisterte på at det var det beste av dei hundreogfemten forslaga eg hadde på blokka. Storm fordi det nemnde uvêret kom over oss på vegen og fordi vår nye ven no har fått ein heim på den stormande vestkysten. Og Stevens? Fordi eg elskar Cat Stevens, sjølvsagt. Det blir jo berre Walter til vanleg, men eg tykte at ein såpass fin fyr også måtte få mellomnamn og etternamn;) Min nye ven med sin nye heim i bakgrunnen. Voff og god helg frå Åse og Walter Storm Stevens! Eit godt teikn | Altså. Eg er ikkje sånn veldig overtruisk. Likevel, eg må innrømme at eg set pris på at svarte kattar ventar til eg har passert, før dei kryssar vegen. Og eg må ikkje på død og liv gå under stigar eller trakke på kumlokk eller knuse speglar i hytt og pine. Men eg er eigentleg meir oppteken av å fokusere på ting som kan bringe meg lukke, enn ting om kan bringe meg ulukke. Derfor likar eg å sjå og ta vare på små, fine ting i kvardagen - og putte dei inn på "bra-dag-kontoen". Det kan vere at eg ser ei ørn på ganske nært hald. Det er fint, det er mektig, det gir dagen noko ekstra. Eller det kan vere eit smil frå ein ukjent eg passerer på gata. Eller at eg kjenner eg må ha ei appelsin, og så står butikkmannen og lempar opp nye, fine, runde, orange appelsiner på fruktdisken akkurat når eg kjem inn i butikken. Eller at eg skal bake og treng 3 dl vatn og så slenger eg litermålet tilfeldig under vasken - for så å oppdage etterpå at det er akkurat på ein prikk tre dl vatn oppi. Eller at eg ser to fine fargar tett saman som eg kjenner gir meg eit lite energikick i magen. Eller at eg mistar brødskiva på golvet med påleggssida opp for ein gongs skuld. Eller at eg brått høyrer ein rar og rungande latter som gjer at eg berre må le sjølv også, utan at eg veit noko om opphavet til latterkula eg nett høyrde. Slike små, rare ting meiner eg er fint å samle på. Og viktig. Og eg tek dei til inntekt for ein god dag. Eg tenkjer at når slikt skjer, så betyr det at verda vil meg vel, og då må eg berre tru på at denne dagen blir bra for meg. Som i dag, då eg kom innom Lykke Kaffebar, min andre heim her i Måløy. Nysteikte kanelsnurrar med vaniljekrem stod på disken og eg plukka ein tilfeldig og la på asjettet mitt. Eg kjente på den søte, varme lukta idet eg satte meg ned ved bordet mitt. Og så såg eg det: den gule, fine vaniljekremen var forma som eit hjarte! Det tek eg som eit teikn. På at denne dagen blir bra. På at verda vil meg vel trass alt kaos som måtte finnast i livet mitt nett no. På at eg har vakre ting i vente. I dag, i morgon og dagen etter det. Nokre refleksjonar om komande avgjerd i Dnk om ekteskapssyn | Litt underleg å tenke på. Snart skal Dnk ta stilling til sk. "kjønnsnøytrale ekteskap," og det er ein reell sjanse for at ein vil opne opp for dette, og vedta nye liturgiar. Men: Dersom Dnk seier "ja" til dette, vil ein også seie "nei" til klassisk metafysikk. Ein kan ikkje ha "teleologi" og moralsk godleik i utfaldinga av kroppens funksjonar, dersom ein aksepterer denne nye ekteskapsideen. Like eins vil ein dermed stå i fare for å underminere sjølve ideen om utøving av dygdene (kjærleik, glede, fred etc.) som utfalding av den menneskenaturen vi er skapt med, og som ein gang skal fullendast i Guds rike. Eg kan ikkje sjå korleis ein kjem bort frå desse konklusjonane. Det synest for meg som basic filosofi og idehistorie, som alle bør akseptere og sjå i auga. (Sjå t.d. Macintyres After Virtue, des Chenes Physiologia og sjølvsagt Fesers Last Superstition). Dnk vil i praksis ha akseptert ein metafysikk som idehistorisk sett spring ut av den såkalla materialismen, som altså i det store og det heile er "debunked" eller i det minste er djupt kontroversiell. (Sjå Conor Cunninghams Darwin's pious idea, kapittelet "Ghosts of materialism.") Men kan denne i det heile "samtenkast" med kyrkjas evangelium på ein koherent måte? Hadde læreprosessane i Dnk fungert noko meir tilfredsstillande, skulle vi hatt ein brei økumenisk diskusjonsprosess der vi faktisk prøvde ut slik gjennomtenking, og så kunne vi deretter vurdert om læra burde endrast. Men uansett; kristendom på moderne "anti-teleologiske" premiss har ikkje fungert spesielt godt i moderne tid. Tvert imot kan ein på mange måtar sjå moderne ateisme og moderne avvisning av kyrkjas moral som ei legitim "uttenking" av moderne, anti-teleologisk materialisme. Igjen; dette er Michael Buckleys godt grunngjevne konklusjon i "At the origins of atheism." For øvrig kan ein også seie at Dnk får ei moglegvis umogleg oppgåve her, i å sameine sitt nye ekteskapssyn med seriøse tolkingar av moderne naturvitskap, samt generell metafysikk. Det kan nemleg synast umogleg å unngå teleologi som ein generell og ibuande del av skaparverket. I mitt foredrag sa eg i alle høve, på generelt grunnlag, at det er ei tilbakevending til kyrkjas tradisjonar, og særleg til thomismen, som etter alt å døme synast å vere vegen vidare for kyrkja om ho vil gje eit seriøst og truverdig svar på sekularismens og naturalismens "livssyn." Men skulle Dnk opne opp for den nye ekteskapsidéen, vil ein gjere det motsette. Ein vil konsolidere kyrkjas aksept av ei moderne metafysisk oppfatning, og stengje døra attende til kyrkjefedrene. Dermed vil ein også stengje døra til den klassiske naturretten. Dette er alvorleg fordi det er den rasjonelle naturretten som på mange måtar etter alt å døme er den vona vesten har til å grunngje rasjonell moral og menneskeverd som skulle kunne leggjast til grunn for samfunnets politikk. Det er denne arven vi på mange måtar lever på i dagens samfunn. (Sjå David Bentley Harts "Atheist delusions", Yale, eller Steven Smiths "Disenchantment of secular discourse", Harvard) | Liberalismens alternativ er fridom utan rasjonelle grenser, berre avgrensa av folkeviljen og menneskerettar som er gjenstand for kontinuerleg tolkning. Er dette også Dnks løysing på norsk politikk? I så fall bør ein også vere klar over at ein del av dei tinga vi har i vente her, neppe er særleg kongeniale med kristen etikk. Utviklinga går raskt, og vi anar allereie no konturane av dei neste stega i utviklinga av fridomens val. No vil sjølvsagt eg vere samd i at teologien heile vegen må vere under gjennomtenking og utvikling. Men skal dette skje på ansvarleg måte, må Dnk tenke nøyare gjennom kva teologi er. I dei siste tiåras læreutviklingar har ein - som gode lutheranarar - drøfta Bibelen og hermeneutikk. Det er bra, så langt det rekk. Men det viser seg veldig vanskeleg å kome til semje om hermeneutikken og kva Bibelen bør ha å seie for oss i dag, like eins kva det faktisk vil seie at Bibelen skal fungere som autoritet. (Sjå OF Kulleruds avslørande analysar i Luthersk Kirketidende). Eg ser dette tentativt som ein naturleg konsekvens av at ei kyrkje treng meir enn berre "Bibelen åleine" for å fungere på ein sunn måte. Tenk på det: I læresamtalane drøftar ein ikkje kyrkjefedre. Augustin, Gregor av Nyssa og Aquinas og konsilfedre får ikkje sleppe til med sine standpunkt. Men dei er jo også ein del av det (himmelske) økumeniske fellesskap? I DKK er dei "Doctors of the church", men kva er dei i vår kyrkje? Ein drøftar ikkje filosofi, som nemnt, og dermed heller ikkje kva rolle lærepunkt spelar i den breiare gjennomtenkinga av røyndomen vi lever i. Ein vurderer ikkje om nokre standpunkt kan vere med på å underminere andre, innad i teologien. Og til sist: Det er berre den meir konservative sida som legg nemneverdig vekt på omsynet til det økumeniske fellesskapet. Kyrkjeleg fellesskap er trass alt eit "sine qua non" for kyrkja; det er ein refleksjon av evangeliets einskap, og av Guds eigen einskap. Det er nødvendig "for at verda skal tru," noko Brad Gregory viser så godt i "The Unintended Reformation." Det er klart at økumenikk er vanskeleg. Men ein gjer det ikkje enklare ved å ta avgjerder som bryt djupt og tvert med heile resten av kyrkja. Desse refleksjonane ovanfor gjeld særleg dei som går sterkt inn for å endre kyrkjas lære her. Men refleksjonane peikar også hen mot at noko ikkje fungerer heilt som det bør i Dnk. Eg meiner ikkje å seie at alt er gale i Dnk, for det er det ikkje. Her er mykje godt som skjer, og mange som tener trufast og med kjærleik. Men det er noko i det større perspektivet her, som har å gjere med teologiens metode og kyrkjas struktur og relasjonen til Tradisjonen, som ikkje fungerer som det bør. Uansett bør vi freiste å møte kvarandre med kjærleik, tolmod, velvilje - og søken etter sanning. Ok | Berre nokre tankar. - Eg vil ikkje gje inntrykket av at protestantisk kristendom er "all bad," det er det sjølvsagt ikkje! Protestantisk kristendom har blitt til enorm velsigning for vestlege (og andre land), og har bore vidare trua til nye generasjonar (meg inkludert). Også i dag er det mykje ortodoks og levande og varm protestantisk kristendom! Så ein må ha det klart for seg, når eg skriv om Brad Gregorys bok. Ting kan bli litt einsidige når eg tek fram perspektiv som er litt nye for meg, og som eg ikkje har tenkt på før. Det er veldig mykje flott med protestantisk kristendom. Likevel er det korrekt å seie at brotet på 1500-talet, i den kristne kyrkja, var tragisk og bittert og fekk mange djupe og negative konsekvenser. Med det meiner eg ikkje å seie at skulda berre låg på protestantisk side; det var åpenbart eit komplisert brot utan åpenbare "good guys" og "bad guys", for å seie det slik. Det er det som gjer BG si bok så utfordrande også. Ein blir tvinga til å tenke gjennom kva som eigentleg gjekk gale, og korleis det kunne gått annleis, og kva vi eventuelt kan lære av dette for framtida, liksom. BG er heilt tydeleg på at den katolske middelalderkyrkja var full av ugudelege menneske - inkludert i kyrkjehierarkiet. Trass alt var det ein drøss med reformrørsler mellom 1100 og 1500. Han seier i epilogen til boka at den kristne middelaldersivilisasjonen "failed". Så vi kan ikkje seie heilt enkelt at den katolske kyrkja har alle svara, er perfekt etc. Så enkelt er det åpenbart ikkje. Einkvar løysing for oss i dag, må heller vere ved å sjå framover, og ved å gjere det saman, som kyrkje, i økumenisk samarbeid. (Og det er i så måte eg kan bli litt... hm... "disturbed" av mitt kjære NLM sine skarpe avvisningar av katolsk kristendom. La gå at dei markerer usemje på ein del viktige punkt. Men bør ikkje grunnhaldninga vere at vi strekker oss så langt det er mogleg for å nå einskap? Er det ikkje det Jesus og Paulus heilt eksplisitt påbyd kyrkjelyden? "Hald - framfor alt! - saman i kjærleik og einskap og fred og same sinn og tanke!" Difor er ikkje økumenikkens arbeidsmåte i utgangspunktet gale, sjølv om ein ofte i praksis har teke for lett på lære og sanning. Altså: Ein bør sjå kor langt ein kan strekke seg mot einskap, og kva ein kan "tole" for einskapens skuld. Ta til dømes spørsmålet om helgenvenerasjon. Ein må gjerne kritisere dette, om ein meiner det er gale. Men vil ein verkeleg meine at det er kyrkjesplittande å opne opp for dette? At det er ein grunn for å avvise all kontakt med den katolske kyrkja, liksom? I så fall kunne ein ikkje ha einskap med verken den ortodokse kyrkja eller kyrkjefedrane. Det same gjeld veldig mykje av Maria-venerasjonen, enn så "framand" dette er for oss protestantar. Det djupare poenget er imidlertid dette, som Daphne Hampson peikar på: For luthersk kristendomsforståing er det noko fundamentalt problematisk i å leggje vekt på helgenar i det heile, fordi det så raskt strir mot rettferdiggjeringslæra. Ein er fullstendig frelst, tilgjeven, rettferdiggjort, frikjent etc. ved trua, og kan ikkje bidra med noko sjølv til dette. Å setje fram helgenar som førebilete kan raskt leie til gjerningstrelldom og tillit til sine eigne gjerningar i staden for Kristus. Er dette så eit legitimt anliggande frå luthersk side? Som Marge ville sagt: Hmmmmm. Her er det eitt og anna lutheranarar i det minste bør nyansere. Men det er framfor alt kyrkjesynet ein må tenke gjennom for å kome til rette med protestantisk-luthersk konflikt. Det er jamvel hovudkonklusjonen til Noll / Nystrom i "Is the reformation over?" Men ok, attende til boka. Eg meiner nok at BG har meir eller mindre sine trajectories i behold, spes i og med at resonnementa er såpass well-researched. Dei synest plausible for meg. Eg meiner han har rett i at mange av dei utviklingane som blir så tydelege for oss i dag, når ting går så fort, og sekulariseringa har nådd såpass langt, har viktige røter i reformasjonstidas stridigheiter. Igjen: Eg meiner ikkje dermed at ein skal fordele skuld. Ein må heller prøve å forstå kva brotet bestod i, kva som gjekk gale, kvifor det gjekk gale etc. Og dette er komplekst. Eg har i så måte altså skumma ein del i Daphne Hampsons bok om strukturar i katolsk og luthersk kristendomsforståing i dag. Det er ei verkeleg god bok. Ho har framleis ein ganske sarkastisk skrivestil. Men, ho har greie på desse tinga, og har mange viktige perspektiv å kome med. Vel, dette er noko å diskutere. Eg forstår godt at Luther reagerte på den måten han gjorde, mot middelalderkristendomen, og spennet mellom denne og den kristendomen han fann i NT. Det var åpenbart ting som ikkje hang saman - eller i det minste var veldig uklart - i måten ein pdes. påberopte seg den historiske Bibelen som grunnlag for kristendomen, og pdas. kva lære og praksis som hadde utvikla seg. Samstundes kan det vere vanskeleg nok å byggje bru frå "lov / evangelium" -lesingane som utvikla seg i luthersk kontekst, og over til ei historisk lesing av NT sjølv. Men ok, skal ikkje gå i detalj på dette her no. - Over til noko anna: Eg las John Dupres artikkel "Miracle of monism" i dag. Det var ein verkeleg augeopnande artikkel! Dupre har skrive mykje om reduksjonisme og problemet med einskapen mellom vitskapane. Skal alle vitskapar (og for øvrig alle fenomen) reduserast til "lågare", og deretter til fysikk og dens partiklar? Eller skal vi heller gå for ein pluralisme og openheit i vitskapane, slik at det ikkje finst noko klart avgrensa innhald i "vitskap", men berre fleire meir eller mindre laust samanknytte undersøkingsområde, med sine ulike metodar? Dupre går klart for det siste, og gjev mange tungtvegande argument for kvifor dette er den mest fornuftige posisjonen. Kva meir er, han omtalar reduksjonisme-modellen som "magi", som "mytologi" som "supernaturalism" etc. Kvifor? Vel - einkvar som vil meine at tankar, kjensler o. l. anten ikkje eksisterer, eller at det er heilt identisk med nevron, seier eigentleg noko ganske absurd, vil han meine. Denne diskusjonen er direkte relevant både for spørsmålet om kva som skal gjelde som kunnskap, i det heile teke, og for kva status filosofi / teologi med sine metafysiske refleksjonar, har. Diskusjonen er direkte relevant for Lars Gules djupt problematiske refleksjonar om at oppfatningar som ikkje spring ut av "vår beste kunnskap" må omtalast som "ekstreme." Han held seg då med ein idé om "unity of content" i vitskapane; men dette er ein illusjon, seier Dupré; ingen kan klare å definere noko slikt tydeleg avgrensa innhald. Heller vil han tale om at visse kunnskapsoppnåande aktivitetar målber visse "epistemological virtues", som å gje betre forståing, evne til å kontrollere naturen, evne til å predikere hendingar etc. Uansett ein veldig viktig og interessant artikkel. Tematikken er også veldig relevant for spørsmålet om evolusjonspsykologiens evne til å presentere forklaringar som skal vere tenlege innan human-vitskapane. Dupre har også skrive nokre veldig interessante bøker som eg etter kvart må ta ein nærare titt på: Human Nature and the Limits of Science. Og The disorder of things. Og dette var faktisk veldig morosamt og bra laga! Meir katolsk samlivsetikk | [Ok, her fylgjer meir frå min diskusjon. Lat meg seie at dette er "på vegen" -refleksjonar. Les med eit kritisk blikk, og ta til deg det som du tykkjer verkar rett. Kom gjerne med høflege og saklege innspel.] | Det er sant at thomismen er komplisert. Men det er det meste i filosofien, når ein verkeleg går inn i ting. Men eg trur det er mogleg å forklare thomistisk seksualmoral på ein relativt enkel måte for ein konfirmant (som du nemner som døme), om ein ville setje dette som mål. Det kan ein gjere ved å vise til kva ein ting (substans) er, og kva tingens funksjon er, og kva det vil seie for tingen å utfalde seg. Konfirmantar vil sikkert synast det er spennande og meiningsfullt å snakke om seksualitet, kjærastforhold, kropp og kjønnsorgan. Dei vil skjøne at forelsking, tiltrekning, kjensler, tryggleik, kropp, openheit, sårbarheit, ærlegheit, seksualitet etc. heng saman, dersom ein legg dette fram på ein fornuftig måte (på vår sumarleir med konfirmantar kjem kvart år Hans Inge Fagervik og snakkar til konfirmantane om nettopp dette; Trekant-programmet, porno, kjensler, respekt, sex-liv i ekteskapet etc. Og konfirmantane tykkjer det er heilt topp å endeleg oppleve nokon som snakkar ærleg med dei om dette på ein slik måte). Men ja, meir konkret; spør ein konfirmant om kva som er funksjonen til kjønnsorgan, seksualitet, sædcelle og eggcelle etc. - og ting er ganske opplagt, vil eg tru (kunne vore eit interessant eksperiment i ein konfirmanttime). Einkvar skjønar - anten ein argumenterer ut frå skapingsteologi eller evolusjon eller (helst) båe delar - at hovudfunksjonen til kjønnsorgana - deira endemål, og det resten av funksjonane ved dei peikar fram mot - er å skape born, vil eg tru. Det vil faktisk bli meir opplagt jo meir i detalj ein går i desse tinga, dvs. korleis organa er oppbygd, når ein er fruktbar, kva som kjennest "pleasurable", heile prosessen frå start til slutt etc. Thomismen tek utgangspunkt dette meir eller mindre opplagte, og inkorporerer det i den grunnleggjande tanken om at det gode for mennesket er at det utfaldar seg i tråd med sin natur, eller sin "form." Det dreier seg om å utfalde seg på ein genuint menneskeleg måte, som ein aristoteliker vil meine at langt på veg kan erkjennast som god og menneskeleg ved hjelp av fornufta. Difor kjem denne tenkinga forut for "the fact / value" -distinction eller skjelninga mellom "er og bør." Og eg vil klart meine at også NT plasserer seg tydeleg på den før-moderne grensa her (i trass av at moderne konservativ protestantisme gjerne heller appellerer til Bibelen enn til skapinga). Kva som er godt, fylgjer av slik naturen faktisk er, og dei mål Gud har sett for denne naturen i oppfylling og utfalding i tråd med fornyinga ved trua. Det vil sikkert vere spenningar her, mellom gresk metafysikk og nytestamentleg tenking rundt natur, nåde og nyskaping. Dette erkjente også kyrkjefedrane; detaljane må eg arbeide mykje meir med. Det var eit generelt mål for dei at teologien ikkje skulle tene filosofien, men derimot omvendt. - Kva med seksualitet utanom ekteskap? Ja, hm. Ingen sterke meiningar her, om korleis dette opplevast for folk. Sjølv har eg aldri vore veldig intimt involvert med det andre kjønn, så dette veit de andre meir om enn meg. Men ja, mine illusjonar om at dei fleste kristne par klarte å "halde seg på matta" før ekteskapet, brast etter kvart som eg vart eldre og lærte meir om, vel, korleis ting heng saman. No er eg neimen ikkje sikker på om så mange klarer det. Men eg tenker vel at kyrkjelege samanhengar burde vere ein stad der det leggjast til rette for sunne møte mellom menneske utan seksualisering av relasjonane, liksom. Eg opplever at det er slik kristne ungdomsmiljø i sterk grad fungerer (Misjonssalen, Storsalen). Og eg meiner sjølv at ein burde gjeve langt meir praktisk rådgjeving om kva forholdsreglar ein bør ta for å få byggje sunne parforhold utan å "rush things." Men her er eg uansett ganske grøn (har lest veldig mange bøker om det, men;) | Kan anbefale Walter Trobisch sin "I married you.") | Eg hugsar min gamle lærar Nordhaugs utsegn: "Når en ung mann går gjennom storsalen på et kveldsmøte, er det som å dorge i en makrellstim." Seksualiteten vil vere der. Som tidlegare nemnt; det einaste som har fungert for meg, for å endre praksis, så å seie, er å sjå kor strengt dei gamle kyrkjesamfunna talar om desse tinga. - Eg er elles samd i at seksualetikken også må ha forankring i Skrifta. Men Skrifta sjølv forankrar seksualetikk både i bod, tekstar, føredøme etc. og natur. Så i det minste må ein protestant gjere greie for kva type natur dette skal sikte til, i urkyrkja, og korleis dette heng saman med ei filosofisk og biologisk forståing av mennesket. Eg tykkjer for øvrig det du seier om relasjonen mellom mystikk og naturleg ekstase / unnfanging gjev veldig god meining, og er noko av det i kristendomen som gjev seksualiteten så stor verdighet. Som Rob Bell understrekar - og dette, i det minste, med tydeleg stønad frå ortodoks kristendom - er det rett å sjå sex som eit slags levande bilete på sameininga mellom Gud og menneske i det komande riket. Usikker på kor sterkt ein skal vektleggje dette, men. - Så til dette med "Chutzpah." Eg er samd i at moderne tid har gjeve oss velsigningar. Eg er også samd i at tradisjonen stadig må nytenkast og approprierast for kvar generasjon, i ljos av dagens problemstillingar. Spørsmålet om thomistisk metafysikk (eller noko i den gata) er den beste rasjonelle løysinga for oss i dag, er veldig konsekvensrikt og viktig for meg. Merk imidlertid at dersom ein avviser ei løysing i denne retninga, må ein som kristen finne ei anna løysing som kan kome til rette med filosofiske (metafysiske, medvitsfilosofiske, vitskapsfilosofiske, moralske, politiske etc.) problemstillingar. Rådande ortodoksi - naturalisme / materialisme - underminerer både thomisme og kristendom like eins. Eg er naturlegvis samd i at vi ikkje kan akseptere alt Aquinas gjorde på 1200-talet. Men det finst gradar av thomistar i dag, ut frå kor sterk grad dei tek vare på meir reindyrka thomististisk metafysikk. Dette skriv Kerr om i "After Aquinas," eller Feser om her: http://edwardfeser.blogspot.no/2009/10/thomistic-tradition-part-i.html | http://edwardfeser.blogspot.no/2009/10/thomistic-tradition-part-ii.html | Spørsmålet er om ein kan finne ei løysing som ikkje nødvendigvis vil vere ustabil og på sikt underminere seg sjølv. Eit vesentleg prosjekt hjå Feser - og her støttar han seg på mange akademiske tungvektarar - er at utviklinga av moderne sekularisme på ein del vesentlege måtar kan tilskrivast indre spenningar i teologien sjølv, i og med at ein har overteke premiss som ikkje er kompatible med kristendomen på djupet. Dette er eit stort felt, men sjå Michael Buckleys "At the origins of atheism" for den beste drøftinga av nettopp dette. Fesers Last Superstition gjev naturlegvis Fesers eigne argument. Men ja. Eg er samd i at ein neppe kan bli "skråsikker" i desse tinga ved naturleg fornuft åleine. Det er heller eit tilfelle av "tru som søkjer forståing", og då er "tru" forstått i meir katolsk retning, med ein meir pluriform autoritet - kyrkje, Bibel, tradisjon etc. Eg har sjølv mista trua på at "skrifta åleine" kan fungere så godt som einsleg leiestjerne for teologi i vår tid, men det er ein annan diskusjon vi har teke før, og eg respekterer andre standpunkt. Kyllingwraps med coleslaw og avocado | Innimellom grovbrødskivene må vi ha litt anna mat og. Eg lagar ofte wraps, det er enkel og lettvint mat som er lett å variere. Dei grove variantane er fiberrike og gjev meg godt helsesamvit på toppen. I dag har eg fylt dei med steikt kyllingkjøtdeig. Kyllingkjøtdeig er ofte på tilbod, og er proteinrik og god mat. Supplert med salatgrønsaker og anna moro vert dette godt både som eit mellommåltid og som matpakke. Slik gjer eg det: Fylt grov wrap med kyllingkjøtdeig | 4 grove tortillalefser | 8 salatblad, eg brukte hjertesalat | 2 tomatar | 4 ss italiensk salat eller coleslaw | Ein avocado | Ein pakke kyllingkjøtdeig | ½ ts tørka timian | Salt og peppar | Smør til steiking | Varm opp steikepanna, og ha i smør. Ha i kyllingkjøtdeigen, og steik den gyllen. Dryss på i lita teskei salt og ei klype nykverna peppar medan du delar opp kjøtdeigen i små bitar med ein steikespade. Knus timian mellom fingrane, og dryss over. Hell kjøtdeigen på ein tallerken, og la den kolne. Legg salatblada på tortillalefsa slik at det er ca. 5 cm att utan salatblad på nederst på lefsa. Dette stykket skal brettast opp etterpå. Legg på coleslaw eller italiensk salat, tomatskiver delt i to og båtar av avocado. Har du friske urter, så dryss på litt av det og. Fordel kyllingkjøtdeigen over fyllet, brett opp den nederste delen av lefsa og brett til slutt opp sidene. Når eg sender dette med i matpakken brukar eg ein gummistrikk rundt lefsa, og så rullar eg heile wrapen inn i matpapir og snurrar att oppe slik at fyllet ikkje dett ut. Dette har eg lært av søstra mi, og det er heilt genialt. Wrapsen vert så mykje enklare å halde styr på med ein gummistrikk. Legg med ein serviett. God helg! Vårt daglege brød | No er kvardagane her igjen, alle har komt heim frå ferie og matpakken må smørast som før. Då er det viktig å ha eit godt brød å smøre matpakke av. Når eg skal lage matpakkar likar eg å ha skorpe rundt heile brødet, ganske enkelt fordi då held det seg nokolunde på plass. Det får eg når eg bakar brødet i former. Eg vaks opp med fire brød sett saman i ei langpanne, og når ein bakar seksten brød i slengen, som mor mi gjorde, så fungerer det greitt. Men eg held meg til tre om gongen, og då har eg tre former som passar perfekt inn i omnen min side om side. Å lage brød er noko som passar fint å gjere ein dag då ein held på med andre ting i huset. Arbeidsprosessane er ikkje så store, men dei må gjerast med ca. ein times mellomrom, så ein har god tid til å fikse alt frå klesvask til loftsrydding medan brøda hevar. Eg brukar klokkealarmen på komfyren for å minne meg om når neste operasjon er. Viss ikkje gløymer eg kva eg eigentleg held på med, og så kjem eg tilbake til kjøkkenet etter eitt par timar, og møter ein brøddeig som er på veg ut døra. Utfordringa er at brød held seg ikkje ferske så lenge. Dei vert tørre og kjedelege altfor fort. Mitt tips viss du bakar tre brød er å dele dei i to, og fryse ned fem halve brød. Då kan du ta opp eit nytt halvt brød kvar kveld, og så har du ferskt brød til morgonen etter. Men har ikkje du brødbakemaskin, tenker du kanskje. Jaudå, eg har det, og den vert brukt rett som det er. Men den fungerer ikkje så godt til matpakkebrød, for nysteikt brød om morgonen vert for ferskt til å skjere til brødskiver. Og om kvelden har eg ein tendens til å gløyme å sette den på, og så står vi der utan brød om morgonen. Så nokre brød i frysaren er gull å ha. Oppskrifta mi er basert på ei mengd med mjøl og ei mengd med væte per brød. Då kan du lett gange den opp om du vil bake fleire, eller bake berre eitt om du vil det. Eg tek utgangspunkt i ein halv liter væte eller mauk til kvart brød. Bruk gjerne mjølkeprodukt som har gått ut på dato når du bakar brød. Det einaste eg styrer unna er mugg, elles går alt i brøda. Eg lagde nokre nydelege brød for ei stund sidan der eg hadde ein halv liter mangoyoghurt i deigvæska, rømme og kesam kan også brukast. Fordelinga mellom grovt og fint mjøl er litt etter smak og behag. Grove brød er sunt, men små barn bør ikkje få for grovt brød. Dei vert for fort mette, og får ikkje i seg nok energi. Eg brukar som regel halvparten grovt og halvparten fint. Og for at det skal gå fort og radig så har eg ferdigblanda grovt mjøl i ein trelitersboks, og kveitemjøl i ein annan. Eg brukar å blande grovbakstmjøl med fin sammalt, men her kan du lage di eiga blanding som du syns er god. Eg likar og å ha frø i deigen, og her og har eg laga ei ferdig blanding med linfrø, solsikkefrø og sesamfrø, som gir god smak. Ulikt mjøl har ulikt eige væteinnhald. Det gjer at det tek opp ulik mengde deigvæske. Difor er det lurt å halde attende litt kveitemjøl, slik at du kan justere kor fast deigen er på slutten av eltinga. Deigen må ikkje vere for fast, då vert brøda tunge og kjedelege. Gjær må til, og sjølv om fersk gjær er det beste så brukar eg vel så ofte tørrgjær. Det tek litt lenger tid å heve ein deig på tørrgjær, men er du tolmodig så får du eit like godt resultat. Slik gjer eg det: Grovbrød | 50 g gjær eller 1 pakke tørrgjær | 1,5 liter deigvæske | 200 g kveitekli | 250 g grov, sammalt rug | 500 g grov sammalt kveite | ca. 1 - 1,2 kg kveitemjøl | Lunk væska, og løys opp gjæra i det. Brukar du tørrgjær så bland gjæra i mjølet. Ha væska i bakebollen, og elt inn alt det grove mjølet først, og så har du i kveitemjøl til deigen er passe fast. Det kan hende du treng litt meir eller litt mindre kveitemjøl, det kjem an på kvaliteten på mjølet. La deigen heve til dobbel storleik, ca. ein time. Del deigen i tre og form brøda. Smør formene dine med matolje, og legg i eit og eit brød. Set omnen på 200 grader. La brøda etterheve godt, minst ein time til. Dusj dei med vatn, eller hell ein kopp vatn inn i steikeomnen, for å skape damp. Det gjer skorpa sprø og fin. Steik brøda i 40 - 45 minutt til dei er ferdige. Når dei er gjennomsteikte har dei ein hol lyd viss du bankar på dei. La brøda kolne på rist. Det enklaste... ... Er ofte det beste. Hos meg får du ofte idéar til enkel mat, og denne veka er ikkje noko unntak. I dag grilla vi kyllingbryst, enkelt og greitt. Kunsten er å ikkje bruke for høg varme, slik at maten vert svidd før den er gjennomsteikt. Kylling bør vere gjennomsteikt, for det kan vere skumle bakteriar i kylling som ein helst ikkje vil ha i seg. Vert gjestane utolmodige, så legg heller ein gjeng med pølser på grillen, slik at dei får seg det vi i vår familie kallar ei ventepølse. Til kyllingen serverer eg ein salat der eg kombinerer pasta og bakte grønsaker. Den er mettande og smakfull, og det er lettvint å servere alt på eit fat. Tsatsiki er perfekt til, denne lette, syrlege sausen som smakar sommar for alle som har vore i Hellas. No finn du matyoghurt i dei fleste butikkar, viss du ikkje finn det kan du la vanleg naturell yoghurt henge i eit kaffefilter i ei trakt nokre timar, slik at mesteparten av væta renn av, eller du kan bruke kesam eller lett crème fraïche. Begynn med grønsakene til pastasalaten, dei tek lengst tid. Lag tsatsikien medan dei bakar, og deleger grillinga til nokre andre. Slik gjorde eg det: Pastasalat med bakte grønsaker | 500 g fullkornspasta | 2 pastinakkar | 1 stor løk | 1 aubergine | 1 squash | 2 raude paprikaer | 200 g cherrytomatar | 50 g blanda, ferske urter, som oregano, persille, timian og basilikum | 3 ss olivenolje | 2 ts salt | Ekstra olivenoje, salt og peppar | 2 ss kvit balsamicoeddik | Set omnen på 200 grader. Bland urtene i ei matmølle med salt og olje til ein pasta. Sett til side. Skrell pastinakkane og løken. Kutt pastinakkane i bitar så store som sukkerbitar. Kutt løken i båtar. Vend pastinakkbitane og løken i halvparten av krydderpastaen, ha i litt ekstra olje viss det vert tørt. Hell det heile i ei eldfast form, og bak det i omnen på 200 grader i 20 minutt. Skjer auberginen i centimetertjukke skiver. Strø salt mellom laga, og stable skivene i eit tårn på ein asjett. Sett det til side. Skjer squashen på langs, og så i centimetertjukke skiver. Del paprikaene i to, og fjern hinner, frø og stilk. Del dei i båtar. Tørk aubergineskivene, og del dei i to. Vend aubergineskivene, squashskiene og paprikabåtane i resten av krydderpastaen, ha i litt ekstra olje viss det vert tørt. Ta ut forma, og hell aubergineskivene, squashskivene og paprikabåtane over pastinakken og løken. La det heile bake i 20 minutt til. Ta forma ut etter ti minutt, vend på grønsakene og legg på cherrytomatane før du bakar det heile ti minutt til. Kok pastaen i godt salta vatn. La den renne av, og ha den i ein stor bolle. Ta ut dei bakte grønsakene, og vend dei saman med pastaen. Bland godt, og hell alt over på eit stort serveringsfat. Ringle over balsamicoeddik og server. Tsatsiki | 1 beger matyoghurt eller lett crème fraïche | 1 agurk | 1 ts salt | to klyper svart peppar | 1 fedd kvitløk utan det grøne | 1 ts honning | Riv agurken på ei fjøl, og la den renne av. Når eg har det travelt brukar eg å legge den i kraftig kjøkkenpapir eller ein godt vaska kjøkkenhandduk, og klemme væta ut av den. Knus eller finhakk kvitløken. Bland saman yoghurt, kvitløk og riven agurk, og smak til med honning, salt og peppar. La tsatsikien stå og trekke litt før du smakar til på nytt. Grilla kyllingbryst | 1 - 2 kyllingbryst per person | 3 ss olivenolje | 2 ts salt | ½ ts peppar | Fyr opp grillen i god tid. Legg kyllingbrysta i ei form eller på eit fat. Ringle over olje, og dryss på salt og peppar. Grill kyllingbrysta medan du snur dei jamnt og trutt, til dei er gjennomsteikte. Server med pastasalat med bakte grønsaker og tsatsiki til. Veks forbi Danmark | Noreg er på veg til å passere Danmark i folketal, for første gong i historia. Ved inngangen til 2011 hadde Danmark 5,56 millionar innbyggjarar, Noreg 4,92 millionar. Men folketalet i Noreg aukar no mykje raskare enn i Danmark. Held utviklinga fram, kjem Noreg til å gå forbi Danmark i innbyggjartal i løpet av 2020-talet. - Det er i så fall unikt i historia, seier historikar Hans Jacob Orning, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og forfattar av første band av Noregshistoria Norvegr. - Danmark har alltid hatt mykje høgare folketal enn Noreg. Danmark hadde til dømes truleg omtrent dobbelt så stor befolkning som Noreg i høgmellomalderen, seier Orning. Tala frå mellomalderen er naturleg nok svært usikre. Men frå den tida det finst betre kjelder for, er tala tydelege. Orning viser til Øystein Rians verk Danmark-Norges historie 1380 - 1814: I 1550 hadde Danmark kring 600.000 innbyggjarar, Noreg kring 200.000. I 1648 hadde Danmark 825.000 innbyggjarar, Noreg 450.000. (Vi går ikkje inn på detaljane om norske og danske tap av landområde gjennom historia her, det fører for langt.) - Det er ressursane som gjer at Danmark gjennom heile historia har hatt langt høgare folketal enn Noreg: Danmark har langt større og meir samla areal for jordbruk. Trass i det mykje mindre totalarealet sitt har Danmark 40 prosent meir dyrkbar jord enn Noreg, der berre kring to prosent av arealet kan dyrkast, seier Orning. Og om vi går til notida: Dersom Noreg snart går forbi Danmark i folketal, slik framskrivingane tilseier, kan også dette langt på veg forklarast med naturressursar. Ser ein stort på det, fortel dette om at landbruksareal over tid har blitt ein mindre viktig del av ressursgrunnlaget for eit land, medan den særnorske økonomiske veksten dei siste åra mykje kan forklarast med tilgangen på olje, gass og fisk. Tyrannmordet og retten til å gjera motstand | Tyrannmordet vart den uverdige slutten for oberst Gaddafi. Retten til å yta motstand mot urettkomne herskarar har avfødd ein rik tanketradisjon, som Gaddafis lagnad aktualiserer. Sirte 20. oktober. Muammar Gaddafi vart dregen ut av eit sementrøyr. I live. Frå Sirte kom uklåre bilete av ein levande, men sjokksliten Gaddafi som vart slept til ambulansen. På vegen vart han skoten, anten av livvakta si eller i krysseld. Mannen som omfamna Tony Blair og var tjommi med Nicolas Sarkozy, enda som ein blodig haug omgjeven av ein rasande mobb. Seinare, i Misrata, legg opprørarane det halvt avkledde liket i den lokale kjøtfrysen. Over helga paraderte alle kring han. Det gjekk fire dagar før frysedørene vart stengde. Då måtte tilskodarane ha på seg masker når dei skulle ta bilete av den falne tyrannen. Med vørdnad? Internasjonalt går no debatten om Gaddafi verkeleg hadde fortent denne slutten. Det fører opp den gamle teorien om tyrannmordet. Internasjonal lov set ikkje forbod mot røff justis, men oppmodar alle om å handsama falne fiendar med vyrdnad. Men dette omsynet har vorte uthòla etter at amerikanarane synte bilete av sønene til Saddam for å prova at dei var døde. Nett denne "normaliseringa" gjorde at mange vart overraska då Obama ikkje ville syna bileta av den drepne bin Laden. I Libya i dag er det lett å finna folk som ikkje vil høyra klager om at dei handsama Gaddafi med forakt og uturvande vald. Det er tale om rettkomen hemn. Mot islamske reglar? I The London Review of Books 17. november gjev Sadakat Kadri ei interessant drøfting av dette problemet. Verdt å merkja seg er det at leiaren for overgangsrådet, Mustafa Abdul Jali, tre dagar etter at Gaddafi vart myrda, gjorde det klårt at det nye styret ville gje sharia-lovene status som den "ultimate kjelda til autoritet". Kadri argumenterer for at sharialærde i meir enn tusen år har freista gje reglar for verdig handsaming av døde fiendar. "Ingen muslimsk lærd verd namnet sitt ville gå inn for at uvæpna fiendar skulle skytast ned eller verta sodomiserte, eller at framsyning av liket kunne grunnast i heilag tradisjon", seier Kadri. Kadri er ikkje naiv og seier at revolusjonar ikkje er teselskap. Spørsmålet han reiser, er likevel heilt sentralt: Kva inneber det at sharia skal leggjast til grunn for rettsstellet? Hovudpoenget hans er at islamsk rettstenkjing atter ein gong er open for motseiingsfylte tolkingar. Måten Gaddafi døydde på, og reaksjonen frå det nye styret, vil verta ein lakmus-test for kva for utgåve av sharia som skal verta retningsgjevande. 20. juli-mennene | I vår eiga tid vart teorien om tyrannmordet særleg sett i fokus av 20. juli-mennene, dei som freista og kom ei hårsbreidd frå å drepa Hitler i 1944. Dei vart alle sette under "tiltale" av Roland Freisler i folkedomstolen i Berlin. Nazistane sette opp eit kamera bak hakekrossen i rettssalen for å filma "forrædarane" og visa kor ynkelege dei var. Belte og selar vart tekne frå dei. Dei skulle stå i vitneboksen, heisa opp buksene og elles stå fram som slegne og tarvelege. Men der tok nazistane feil. Diplomaten Solz zu Trott, feltmarskalk Witzleben og alle dei andre framstod med byrgskap og verdigheit - filmen kunne ikkje brukast som propagandatriumf. Witzleben sa til dømes til ein rasande Freisler: "No er det eg, men om nokre månader er det du." Det er særleg éi scene frå denne filmen som illustrerer vårt poeng. Freisler hadde drege ein katolsk pater for retten. Dei katolske offiserane hadde søkt han fordi dei måtte vita kva kyrkja lærde om å ta liv, jamvel av tyrannar som Hitler. Kva skulle dei gjera? Pateren trudde lenge at han vart kalla inn som vitne, men etter kvart ser han at òg han vil verta hengd. Å sjå korleis han tek dette, er gjennomskakande. Vi veit i dag at tyrannmord-læra var viktig også for den protestantiske presten Dietrich Bonhoeffer, som meinte det ikkje var opp til menneska å avgjera. Til sist fall han ned på eit reint utilitaristisk argument: Hitler hadde skapt så mykje liding at eitt menneskes rett måtte vika for eit større gode: dei tusen på tusen som ville verta berga om tyrannen vart drepen. Bonhoeffer vart myrda berre nokre dagar før freden kom. Byrja med mistak | Den ålmenne teorien om tyrannmord reiser dei mest sentrale spørsmåla i all politisk teori: Kvifor lyda øvrigheita? Kva er politisk autoritet? Når er sivil ulydnad rettkomen? Dette er dei klassiske problema i det vi kallar motstandsretten. Jamvel Thomas Jefferson i sjølvstendeerklæringa frå 1776 argumenterte for retten til å øva motstand mot regjeringar som misbrukar makta si. Ein som har skrive godt om dette, er den altfor tidleg avlidne Franz Neumann (død i 1954, 54 år gamal). Han var opphavleg jurist, eksiltyskar, sosialdemokrat og professor på Columbia og hadde bak seg storverket Behemoth. The Structure and Practice of National Socialism (1942) då han skreiv essayet "On the Limits of Justifiable Obedience" i 1952. Det kan kasta interessant ljos over Gaddafis død. Neumann argumenterer for at det fyrste kjende tyrannmordet i Vesten var eit mistak. I år 514 f.Kr. drap Harmodius og Aristogiton tyrannen Hipparkhos i Athen. Men Neumann viser at Harmodios og Aristogeiton ikkje drap Hipparkhos av fridomslengt, men av personleg agg. Det gjeld ikkje som grunngjeving for klassiske tyrannmord. Slik sette eit mistak ein heil tradisjon på kjøl! At samtidige atenarar meinte dei gjorde rett, syner det faktum at båe to vart helsa med dei høgste dekorasjonar. Neumann dreg ei line fram til 20. juli. Han slår fast som teikn på kor ålment godteken tyrannmordtradisjonen har vore i moderne tid, at ingen hadde noko mot at det vart gjort ein freistnad på å drepa Hitler. Neumann meiner elles at det fyrste tyrannmordet i Vesten som kan kallast eit rettkome despotdrap, det er eit drap grunna i fridomslengt, skjedde i år 353 f.Kr.. Då vart Klearkos, tyrann i byen Heraklea, myrda av Klion og Leonidas - av patriotiske grunnar. Dei var elevar av Platon, som lærde at tyrannar har forspela sitt eige liv og difor er fritt vilt. I Platons statslære er kongedømet det øvste, tyranniet det lågaste av alle statsformer. Metodar - ingen moral | I renessansen galdt teorien om tyrannmord meir dei praktiske og sosiologiske sidene ved maktutøvinga (jf. Machiavelli), det vil seia det gjekk om metodar som kunne koma til bruk for mest mogeleg rasjonelt å nå eit mål. Mellom desse metodane kan ein finna tyrannmord. Under reformasjonen tok både Luther og Calvin avstand frå tyrannmord, Luther meir uvilkårleg enn Calvin. Neumann er heile tida klår på at teorien om tyrannmord alltid tener gruppeinteresser. Det finst ingen teori som seier kor grensene går mellom statens krav på lydnad og samvitet til det einskilde mennesket som seier at no er det nok. Kvar og ein må ta dette opp med seg sjølv. Og om det skulle finnast reglar for når motstand mot staten er legitimt, meiner han at desse reglane berre vil vera nokså tome og innhaldslause. Denne konflikten mellom samvit og sosial orden kan ingen teori løysa. Eg undrast om ikkje det libyske overgangsrådet kunne hatt nytte av å lesa Neumanns kloke historiske analysar omkring dette livsviktige problemet. No som dei skal finna ut kva som hende med Muammar Gaddafi, despoten over alle despotar i nyare tid. Uansett vil dei fleste i dag ta klårt avstand frå måten han kom til endes på. Den var uverdig og ein dårleg start for eit demokratisk Libya. Bernt Hagtvet er professor i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og fast skribent for Dag og Tid. Borderland | Reservatet til tohono-folket i Arizona er fullt av mørke løyndomar. Mange hundre agentar frå Border Patrol jaktar døgnet rundt på coyotar og kyllingar. Kjeglene frå frontlysa skjer gjennom den store ørkenen. Det er langt mellom bilane på Arizona Federal Route 15 så seint på kvelden. Ingen likar å vere åleine her ute etter mørkret bryt fram. Skikkelege folk held seg heime. Men ørkenen vaknar til liv om natta, når det blendande kvite lyset løyser sitt brutale grep over landet. Nattdyra blir aktive, saman med Border Patrol, narkosmuglarar - og dei som agentane frå Border Patrol kallar "wets" når dei snakkar saman, men Unidentified Aliens (UDAs) i rapportane. Bilstereoen tek berre inn éin radiokanal: "KOHN 91.9. The Voice of the Tohono O'odham Nation". Dei spelar berre norteñomusikk frå den andre sida av grensa. Meksikansk song, fele, gitar og trekkspel som fann vegen frå Aust-Europa til Nord-Mexico for hundre år sidan. Det høyrest ut som den same lystige låten går i loop. Klokka er over elleve, og eg har alt blitt stoppa to gonger tidlegare denne dagen. Når eg ser dei raude baklysa frå bilen framfor meg, tenkjer eg at det er ein kontrollpost bemanna av Border Patrol. Men plutseleg gassar bilen på og forsvinn i stor fart langs ein sideveg. Noko ligg i vegbanen der framme, noko som kastar skugge i lyset frå lyktene, noko som liknar på eit... Eg bremsar opp, skrur ned polkamusikken og rullar sakte fram mot det eg skjønar er eit menneske. Ti meter unna stansar eg opp. Midt i køyrebanen ligg det ei ung jente. Det første eg ser, er at ho er utan skor, men at to skor ligg på vegen mange meter framfor henne. Ho har tronge, mørke jeans, blå bluse og ramnsvart hår. I det kraftige lyset frå frontlyktene er andletet heilt kvitt. Det ser nesten ut som ho søv. Nei, for rundt hovudet har det danna seg ein perfekt forma glorie av blod. Bakhovudet hennar ser ut til å vere knust mot asfalten. Eller er det ein iscenesetjing for å få meg til å stoppe, altså eit bakhaldsangrep? Silhuettane av kaktusane i natta liknar på menneske, det ser ut som om bilen er omringa av folk. Eg dreg i handbrekket, opnar døra, går ut og set meg på kne framfor jenta. Ho pustar. Eg tek handa hennar. Ho er heilt slapp, men varm. Ho klynkar. Blod frå munnen renn ned langs kinnet. Eg freistar å snakke til henne, men ho mumlar noko uforståeleg. Ho luktar alkohol. Plutseleg seier ho klårt og tydeleg: "My name is Trish Williams and I want to go home." Eg ber henne liggje heilt stille, tek fram mobilen og ringjer 911. Det gjer ein på film. Til min overrasking ringjer det faktisk i andre enden. Ei kvinnestemme seier: "Nine one one. What is your emergency?" Tequila-dagbøkene: Morten A. Strøksnes har reist frå USA gjennom dei lovlause Sierra Madre-fjella, til Mexico by. Med dei døde norske oppdagarane Lumholtz og Ingstad som reisefølgje oppsøkjer han blant anna narkokrigens slagmarker og isolerte indianarfolk. Les reportasjeserien i papiravisa. USAs store mistak etter 11. september | Amerikansk politikk etter 11. september er brulagd med feiltrinn. Det som burde ha vore ein krig mot terror og fanatiske islamistar, enda som to mislukka krigar mot Afghanistan og Irak, med fangeovergrepa i Abu Ghraib og Guantánamo som nullpunkta. Krigen mot Irak skulle aldri ha vore gjennomførd. Han var basert på lygn frå Bush-administrasjonen. All ære til den dåverande norske regjeringa som sa nei til deltaking. Men heller ikkje Afghanistan-krigen skulle vore starta. Jo, det var rett og heilt naudsynt å øydeleggja Al-Qaida-basane i Tora Bora og å forfylgja Al-Qaida-medlemene. Men bakkeinvasjonen av Afghanistan og det tunge militære engasjementet for å slå ned Taliban var eit mistak. Her greidde heller ikkje den norske regjeringa og Stortinget å seia nei til USA. Overmotet og vikarierande argument som kvinnefrigjering og kampen mot burkaen slo igjennom. Ein kan laga ei heil mappe med naive sitat frå norske politikarar månadene etter at krigen starta om kva dei skulle oppnå. Det har vore ein dyr lærdom. No er krigen i realiteten tapt. Likevel sender den norske regjeringa norske ungdomar til livsfarlege oppdrag i Afghanistan i påvente av at Obama-administrasjonen skal trekkja troppane ut. Minst 137.000 menneske er drepne i Irak, Afghanistan og Pakistan i USAs kamp mot terror. Fleire millionar har vorte flyktningar. 7500 allierte soldatar, av dei meir enn 6000 frå USA, er drepne. Pakistan er destabilisert og USA påført ei endå meir vanvitig økonomisk gjeld. Det er såleis den minste sak å kritisera USA for politikken etter 11. september. Heldigvis er det likevel få som driv på som Johan Galtung. Denne veka fekk han Erik Byes minnepris og takka med å samanlikna norske "snikskyttarar" i Afghanistan som "med kaldt blod drep talibanarar", med massemordet på Utøya. Det er ikkje til å tru. - Naivt eurosamarbeid | - Vi kan prisa oss lukkelege for at vi ikkje har euro som valuta i Noreg. - Det går mange rykte om at det gjeldstyngde Hellas vil verta kasta ut av euroen, og at det vil skje raskt. Kva trur du, professor i økonomi Steinar Strøm? - Dei vert verande. Hellas går ikkje friviljug. Det vil skapa for mykje kaos i Hellas og i andre EU-land. Landet vert heller ikkje kasta ut av EU. Eurolanda har bunde seg fast til masta. Alternativa er verre enn at Hellas framleis er med. - Kva gjer så Hellas? - Hellas må få restrukturert gjelda der långjevarane må ta delar av tapa. Så må den europeiske sentralbanken kjøpa gresk statsgjeld til minst halv pris slik at restane av gjelda vert mogelege å handtera for grekarane. Deretter må det offentlege forbruket ned, lønene må kuttast og skattane aukast - særleg eigedomsskatten. Og ikkje minst: Grekarane må verta meir effektive og slutta å snyta skatt. - Trur du Hellas vil greia dette? - Ja, om dei får redusert gjelda nok. Men for å hindra nye budsjettunderskot må grekarane straffast så hardt at dei lærer for framtida. - Kva med å setja landet under administrasjon som vi gjer med norske kommunar som ikkje held orden på økonomien? - Det hadde kanskje vore det beste, for politikarane har synt seg udugelege i årevis. Men ei slik ordning er korkje ynskjeleg eller politisk mogeleg. Hellas kan ikkje styrast frå Brussel. - Vert den jamne grekaren fattig? - Det er ikkje til å unngå. Vi kjem til å sjå ei stor arbeidsutvandring. Og det er dei flinkaste som dreg. Så Hellas er i ei alvorleg krise som ballar på seg dag for dag. Det er nok den største økonomiske krisa eit europeisk land har vore i sidan krigen. - Og det nyttar ikkje å reisa til Italia for å få jobb. Dei slit òg med låg effektivitet, arbeidsløyse og høg gjeld. For meg verkar eurosamarbeidet naivt? - I etterpåklokskapens klare ljos er det det. Ein felles valuta ville vore greitt om alle landa hadde hatt ein sams næringsstruktur. Det har dei ikkje. Og ein felles valuta og sentralbank krev ein streng budsjettdisiplin og at alle tek eigenansvar for å unngå store underskot. - Når ein har ein felles bank, er det tydelegvis freistande å tru at nokon dekkjer underskota om det går gale. Det har vi no sett eit altfor godt døme på. Eg trur ikkje vi ville hatt denne krisa om Hellas og Italia hadde hatt ein eigen nasjonalbank. Då ville dei vore langt meir displinerte. - Du arbeider sjølv i Torino. Vi har jo visst lenge at den politiske kulturen i Italia har vore usunn - for å seia det mildt. - Ja. Låg tillit til styresmaktene har gjort at få trur at skattepengane kjem nokon til gode. Skattemoralen er svært låg. Når ein så i tillegg har store ambisjonar om kva det offentlege skal kunna utføra, må det gå gale. - Italia er mellom verdas ti største økonomiar. Ryk Italia frå eurosamarbeidet, ryk euroen. - Italia ryk ikkje. Situasjonen i Italia har pågått lenge og er regionalt fordelt. Det går rimeleg bra i nord, og mykje av gjelda sit dei italienske bankane med sjølve, slik at mykje av problema kan ordnast innomhus. Italia har alltid greidd seg. Men dei må òg gjennom ein hestekur med meir skatt og ein mykje mindre offentleg sektor. Eg las i ei avis nyleg at ein liten landsby på Sicilia med 900 innbyggjarar hadde ni trafikkpoliti. Alle dei andre politifolka kom i tillegg. Her i Torino sat eg og åt lunsj på ein gatekafé. Frå ein trikk spratt det opp ein stein og lagde ein bulk i bilen. Etter kort tid kom det ni politifolk - fire frå det landsomfattande carabinieri med pistolar i beltet - og fem frå det lokale bypolitiet. Alle tok notat og lytta til ein sint bilist, som i tillegg hadde feilparkert. Det heile varde i minst 45 minutt. Slik kan ein ikkje styra eit land. - Er euroen EUs største tabbe? - Politisk sett har det kanskje ikkje vore så dumt. Økonomisk har det vore uklokt. Vi kan prisa oss lukkelege for at vi ikkje har euro som valuta i Noreg. - Må EU verta meir proteksjonistisk? - Nei, det vil gjera alt mykje verre. Dei landa som slit, må omstilla seg. Ein kan ikkje vanstyra økonomien i eige land i for lang tid, det er farleg. Politiet må arbeida lenger | Riksevisjonen har kritisert politiet for dårleg effektivitet og for at for få politi er ute i gatene. Det aktualiserer på nytt spørsmålet om nye store omorganiseringar av politiet. Vi vil åtvara mot det. I dei fleste tilfelle fører slike prosessar berre til tap av tid og pengar. Politiet skal sjølvsagt streva etter å vera effektive, men vi må òg ta inn over oss at politiarbeid er svært tids- og konstnadskrevjande. Difor må òg overføringane vera store. Politiet i dei store byane må likevel kunna læra av lensmannsetaten. På lensmansskontora tek alle politifolka vakter og deltek i operative utetenester. Men i Bergen deltek under ein tredjedel av politifolka med det same. I Oslo er talet endå mindre. Det verkar lite fornuftig. Skal ein få meir synleg politi, må langt fleire på eit politikontor, òg dei som driv med etterforskingsarbeid, kunna ta vakter ute ein dag i veka fram til dei er femti år. Innvendinga er at det vil gje mindre ressursar til etterforsking. Ja, men resultatet er kanskje at det vert færre saker å etterforska. Di fleire politi i gatene, di mindre kriminalitet. Og kvifor skal politifolk i byane kunna pensjonera seg når dei er 57 - og på bygda når dei er 60? (Den merkelege skilnaden lèt vi liggja her.) Den låge pensjonsalderen er vanskeleg å skjøna når oversikter syner at politifolk er mellom dei som har best helse og høgast forventa levealder. Arne Johannessen, leiar av Politiets Fellesforbund, seier i eit intervju til NRK for ei tid sidan at han skjønar at "ordninga kan virke merkelig", men at det er eit grunnleggjande prinsipp "for oss at politifolk som er slitne etter en lang karriere med håndtering av samfunnets skyggesider, kan velge å gå av". Han vil gjerne at politifolk skal få lov til å arbeida meir, men berre om dei vil. Slik talar ein som har drive lenge med fagforeiningsarbeid. Ordninga er urimeleg og bør avviklast. Politifolk må stå mykje lenger i arbeid. Det er nok av politiarbeid som ikkje er fysisk og som ein ikkje treng å vera ung for å utføra. Og vi treng kunnskapen dei eldre har. Ein ideologisk psykose? Det kan vere verd å innhente fleire faglege synspunkt på psyken til Anders Behring Breivik, meiner psykiater Arne Thorvik. - Du er psykiater og har 20 års erfaring som rettspsykiatrisk sakkunnig. Er du overraska over at Anders Behring Breivik vart vurdert som ikkje strafferettsleg tilrekneleg? - Ein skal ha respekt for andres faglege vurderingar, og eg har sjølv ikkje møtt Breivik. Mykje av vurderinga til dei sakkunnige byggjer på inntrykket dei har fått gjennom å observere han. Men eg var overraska, og eg forstår ein del av motforestillingane, seier Thorvik. - Om vi snakkar om ideologiske handlingar, er det få som ser på Hitler eller Stalin som paranoid schizofrene. Vidkun Quisling vart vurdert som tilrekneleg, men forsvarsadvokaten hans slo fast at han såg seg sjølv som profet og etterfølgjaren til Heilag Olav. Quisling hadde ein ideologi, men òg ei sterkt avvikande røyndomsoppfatning. Nazistane som planla gasskammera, vart vurderte som tilreknelege etter krigen. Men dei trudde på at jødane var i ferd med å ta over verda, og situasjonen gjorde det naudsynt å handle. - Kva er dei faglege utfordringane i rettspsykiatriske vurderingar? - Eit kjernespørsmål er om ein person var i stand til å handle etisk eller ikkje. Var vedkomande i stand til å ha eit metaperspektiv og sjå alternative handlemåtar? Kant meinte at har ein moralinstans som fortel oss kva som er rett og gale. Så finst det psykiske lidingar som kan angripe den moralinstansen. - Det er eit stort element av skjønn her. Kor sikker kan ein sakkunnig vere? - Nokre gonger er konklusjonen ganske openberr, andre gonger er det meir eit skjønnsspørsmål. Det er ikkje harde vitskaplege kriterium for vurderinga. I den angloamerikanske tradisjonen er det strengare krav om samanheng mellom lidinga og gjerninga for å kjenne nokon utilrekneleg. Noreg er eitt av få land som nyttar eit reint medisinsk perspektiv. - Kva tyder det at den psykotiske ikkje er rettsleg ansvarleg? Blir han da eit slags naturfenomen? - Handlinga blir på eit vis vurdert til å vere gjort under ei form for tvang. I Storbritannia snakkar ein om ein "uimotståeleg impuls". Det inneber ei manglande evne til å innta eit metaperspektiv. - Mange undrar seg over at ein psykotisk person skal vere i stand til å planleggje noko systematisk over så lang tid som Breivik gjorde. - Det er atypisk, men det kan skje. Men det er påfallande at Breivik i manifestet synte at han veldig realistisk føresåg reaksjonane på handlingane hans, også at han kom til å bli kalla sinnssjuk. Psykotiske personar har sjeldan slik evne til å reflektere realistisk over reaksjonane på det dei gjer. - Brevik visste korleis han skulle agere for å unngå å vekkje mistanke. Han forstod slik sett kva det inneber å vere normal? - Det er rett. Han var klar over at han måtte planleggje dette i djupaste løyndom. - Den utilreknelege er ute av stand til å gjere ei overordna etisk vurdering. Men kva når eit individ har sin eigen, bisarre etikk som legitimerer grufulle gjerningar? - Da blir igjen spørsmålet om han var i stand til å sjå alternativ. Kom han fram til kva han skulle gjere gjennom tenkjeevna si, eller var det tankar som han ikkje kunne kontrollere? Igjen: Dei som planla gasskammera, trudde at dei sjølve gjorde det rette ut frå situasjonen. - Breivik frykta sjølv motforestillingar, og prøvde å redusere sin eigen empati med steroid. Han ville overstyre normale, menneskelege kjensler. - Ja, det er òg atypisk for ein psykotisk person. Men dette er som sagt vanskeleg å vurdere frå utsida. - Riddarfantasiane og stormannsgalskapen var Breivik åleine om. Men verdsbiletet og det politiske synet hans er delt av mange. Blir Breivik ein apolitisk figur fordi han no er erklært psykotisk? - Det blir ei psykiatrisering av han som person. Men ein psykose oppstår ikkje av ingenting. På 1930-talet var det vanleg å ha vrangforestillingar om at frimurarane var i ferd med å ta over verda, under den kalde krigen var vrangforestillingar om å bli avlytta av KGB ikkje uvanlege. Også psykosar har ein grobotn i forestillingar i samtida. - Dette handlar ikkje berre om straff. Diagnosen av Breivik er viktig for korleis gjerningane hans blir tolka av ettertida. - Ja, den psykiatriske vurderinga har mange konsekvensar. Personleg synest eg at denne saka er så spesiell at det kan vere verd å innhente fleire faglege synspunkt enn dei vi har fått. Del 1: Den germanske maskina | BERLIN: Medan den tyske arbeidaren produserer stadig meir, vert den tyske staten stadig meir forgjelda. Berlin... det er noko med namnet som vekkjer både avsky og ovundring. Likevel: Å laga reportasjar frå Berlin og Tyskland er i grunnen nokså keisamt, for berlinarane og tyskarane er ikkje som grekarar. Dei finn ikkje lenger på noko særleg ugagn. Dei liknar oss nordmenn. Men på vegen opp mot Riksdagen finn eg noko uventa og artig. Eg køyrer på ei brei gate som heiter Yitzhak Rabin Strasse. Noko slikt har vi ikkje i Oslo. Like bortanfor Riksdagen finn eg noko anna som forundrar meg: eit museum over ein amerikansk president. Ja, ikkje berre ein president, men eit museum over heile Kennedy-slekta. Israelarane og amerikanarane skal tydelegvis sleppa å tvila på kvar den tyske lojaliteten ligg. - Har du sett dei nye karta for den framtidige energimarknaden i Europa, spør ein ung politisk rådgjevar for Fridemokratane (FDP). - Noreg har ei viktig rolle å spela, svarar han sjølv. Eg er i Tyskland for å tala med tyskarar om økonomi og eurokrisa, men tyskarar er ikkje økonomar. Dei er ingeniørar. Stort sett alle politikarar og politiske rådgjevarar eg møter, vil fyrst og fremst tala om Noreg som Europas framtidige batteri for fornyeleg energi. Det er ikkje måte på kva planar som er åt å verta laga om overføring av solenergi frå sør til norske vassmagasin i nord. Frå Festung Norwegen til Batteri Norwegen, altså. Men det temaet får liggja ved dette høvet. Alt er på stell | For meg er det eitt ord som oppsummerer Tyskland: "stell", alt er så på stell, alt er så presist. Tyskland er ikkje ein nasjon, Tyskland er eit urverk. Onsdagskvelden sit eg i statsoperaen i Berlin. Eg ser Tryllefløyta. Ensemblet er ujamt. Berre Papageno, som vert spela av den einaste stjerna ved operaen, Roman Trekel, er verkeleg god. Det er ikkje uventa, statsoperaen er liten, og konkurransen mellom dei tyske byane om dei store stjernene er hard. Heller ikkje i Tyskland er talentbassenget utømeleg. Likevel er framsyninga imponerande. Alle, frå lydmann til operasjef må ha teke arbeidet sitt djupt alvorleg. Som organisme er statsoperaen perfekt. Koreografien er sjølvsagt feilfri; til og med dei store fabeldyra som løyner fleire personar kvar, held rytmen og stoggar og startar nett der dei skal stogga og starta. Men mest imponerande er ingeniørkunsten, scene etter scene, dekorasjon etter dekorasjon, byta skjer i ein rykande fart, og ingenting går gale. I Tyskland lagar dei opera som dei lagar bilar, med funksjonalitet, presisjon og slitekraft. For når ein fyrst har fått melding om å gjera noko, gjer ein det - kollektivt. I Tyskland er det lett å vera sjef. Men eg tek visst feil når eg seier at tyskarane er som vi nordmenn. - Det er ei mistyding at tyskarar er skandinavar, seier Peter Wivel, mangeårig sjefredaktør for dei danske avisene Information, Berlingske Tidene og Weekendavisen. No er 66-åringen Tyskland- og Europa-korrespondent i Politiken. Wivel har skrive ei rad bøker om Tyskland og har butt mange år i Berlin. - Vi skandinavar er mykje meir liberalistiske, individualistiske og antiautoritære. I Tyskland handlar det om truverde og haldning. Vert kanslaren og regjeringa sedde på som truverdige og har den rette haldninga, kan den politiske leiinga gjera mest som ho vil. Vi såg det i debatten om utplassering av atomrakettar, vi såg det under utbyggjinga av atomkraft, vi har sett det under tilskipinga av euroen og under arbeidet med ulike EU-traktatar. Millionar har vore i gatene og protestert. Men i dei viktige spørsmåla gjer leiarane det dei meiner er best for Tyskland og for Europa. Og folket godtek det. Tyskland er fyrst og fremst eit organisk land. Så lenge den jamne tyskaren har det økonomisk trygt og folk opplever sosial likskap, gjer dei det dei vert bedne om. Ikkje lenger anarkistisk | Wivel bur i Prenzlauer Berg som låg i Aust-Berlin. Eg var der to gonger i byrjinga av 1990-åra. Staden var anarkistisk, ei salig blanding av russiske spesialsoldatar, cubanske lausfuglar og nyss tilkomne volgatyskarar. I dag har borgarskapet og studentar med rike foreldre teke over. Bustadprisane stig med 20 prosent i året, og staden har vorte domestisert. Kennedy tok feil, tenkjer eg medan eg et ein salat på ein liten kafé med glassveranda: Vi er ikkje berlinarar. Vi er Frogner-folk. Når Tryllefløyta er over, får Papageno mest applaus, så kjem ypparstepresten, som òg er ei etablert stjerne. Alle andre får akkurat like mykje applaus. Men mest applaus får sjølvsagt ensemblet når dei kjem fram på scena samstundes. - Ja, tyskarar er svært opptekne av konsensus, samarbeid og fellesskap, seier den leiande økonomijournalisten i Der Spiegel, Michael Sauga, som mellom anna har skrive ei bok om korleis dei tyske mellomlaga arbeider. - Tyskarar tek ikkje for mykje risiko, korkje på vegner av seg sjølve eller kollektivet dei er del av. - Fyrst og fremst er de vel konservative? Heime nyttar eg ikkje kontantar. Her derimot går det knapt an å nytta bankkort. - Men det handlar om kreditt. Tyskarar er svært varsame med kreditt. Det er noko som angelsaksarar held på med. Å nytta kredittkort er å skapa skuld. Difor vil dei ikkje nytta det. Berre sjå på kor gale det gjekk i England og i USA, er tanken her. Tyskarar vil betala med kontantar som dei har spart seg til. Dei vil ikkje missa kontrollen, difor vil dei sjå pengane reint fysisk. I Tyskland er ekte økonomi industriprodukt og konkret og god service som ein ser. Finansnæringa her er som du veit, mykje mindre enn ho var i USA og i Storbritannia. Men det var altså Tyskland og euroen. Eg skriv to reportasjar, ein som meir omhandlar Tyskland isolert og bakgrunnen for den noverande eurokrisa, og så ein om kva Tyskland kan gjera for euroen. Men det kjem sjølvsagt til å vera overlappingar. Fattig stat | Kan den tyske staten berga euroen åleine? Både det lange og det korte svaret ser ut til å vera nei. Resten av Europa har mistydt eit eller anna. Den tyske staten er i dårlegare økonomisk forfatning enn det gjennomsnittsstaten i EU er. Tyskland har ein folkesetnad som vert stadig eldre, og stadig meir må betalast ut i pensjon. Fødselsratane har bite seg fast på under 1,5 per kvinne. Det er altså ikkje staten som er rik, det er tyskarane som er rike, som stort sett alle andre germanarar. Spania, til dømes, har langt mindre statsskuld enn Tyskland. Og i 2012 skal regjeringa i Berlin låna endå meir enn dei låner i år. "Det tyske gjeldsnivået er urovekkjande", seier statsministeren i Luxembourg, Jean-Claud Juncker, som styrer eit land som berre har 20 prosents statsskuld. Eller som den finanspolitiske talsperson for Dei Grøne i Bundestag, Lisa Paus, seier det med ein gong eg møter henne: - Vi likar å tru at vi er herskarane over universet, kongen i eurosona, det økonomiske lokomotivet som alle skal læra av, men sanninga er at vi ikkje oppfyller krava i stabilitetspakta som vi sjølve laga (under 60 prosent statsskuld av BNP og underskot på mindre enn 3 prosent). Skulda er på 83 prosent, og vi har stadig vekk minst -3 prosent i underskot. Retorikken samsvarar ikkje med røyndomen. - Kvifor er det slik? - Både folk flest og politikarar likar å fortelja enkle soger. Livet vert lett då. Dessutan har stort sett alle politiske parti vore med på å skapa denne situasjonen. Men på toppen kjem sameininga mellom aust og vest - som er det store tabuet i tysk politikk. Alle veit at ho kosta svært mykje pengar, og det er store grupper der ute som er frustrerte over kostnadene. Inst inne veit vi tyskarar at vi finansierte det heile gjennom låneopptaka og gjennom auka trygdeavgifter. Men tala vert ikkje lagde ope fram, og det er eit demokratisk problem. Det var dei som i si tid åtvara mot kostnadene, men dei tapte politisk. Tyske politikarar lærde ei lekse då, her er det berre å halda munn. Dessutan er det ingen som ynskjer å stempla austtyskarane. - Men du talar då om kostnadene? - Vel, kostnadene vart haldne løynde for veljarane, difor har det vore eit ope sår. Skal vi få såret til å gro, må vi tala om det. Dessutan kan vi vona at eit ærleg ordskifte kan gje tyskarar eit meir realistisk syn på stoda i den tyske økonomien, seier Paus. Rike germanarar | Likevel, og trass i den skrantande offentlege tyske økonomien: Om vi ser på den økonomiske balansen i heile euroområdet for 2011, er han slett ikkje verst. Ja, dei samla underskota på statsbudsjetta er på 4 prosent av det samla bruttonasjonalproduktet, men det altså er berre 1 prosent under kravet i EUs såkalla stabilitetspakt. Utan krisa hadde truleg euroområdet under eitt hatt overskot på statsbudsjettet. Om vi ser på den samla valuta- og handelsbalansen, er han endå mykje betre og ligg an til å verta på -0,6 prosent; innbyggjarane i euroområdet brukar berre litt meir enn dei produserer og sparer kvart år. Eit land som USA, derimot, har eit underskot på statsbudsjettet på 9 prosent og eit underskot på valutabalansen på 3,2 prosent. Hadde USA hatt dei same makrotala som eurosamarbeidet, hadde ingen tala om den dårlege amerikanske økonomien. Med andre ord: På mange måtar vert det feil å seia at eurosamarbeidet er inne i ei realøkonomisk krise. Årsaka til krisa ligg ein annan stad. Som Victor Norman seier. « Det er sjølve euroen som er krisa. » Eller som den tyske økonomen, Wilhelm Hankel, som vert intervjua i neste nummer, formulerer stoda: - Euroen er éin skreddarsydd dress som er laga for sytten personar av ulik storleik. Problemet er i grunnen nokså enkelt: Latinarane maktar ikkje å konkurrera mot teutonarane, som Churchill kunne ha sagt det. Euroen er det germanske språkområdet mot resten. I 2011 kjem tyskarane til å ha eit overskot på valutabalansen på 5 prosent av BNP, austerrikarane på side har eit overskot på 2,9 prosent og Nederland 7,3 prosent. Om vi lyfter blikket og ser på resten av det germanske området, har Danmark eit overskot på 5,4 prosent, Sverige på 6,4 prosent og oljerike Noregs overskot er på heile 12,9 prosent. Tek vi med eit anna delvis germansk område, Sveits, så ligg der overskotet på 12,2 prosent. Det germanske området av Europa ligg altså langt føre Kina som har eit overskot på 3,5 prosent. Konklusjonen er eintydig: Verdas fremste spare- og produksjonsområde er Germania. Korleis ligg dei sørlege landa i EU an? Spania har ein valutabalanse på -3,8 prosent, Frankrike på -2,5, Italia ligg på -3,7 og Hellas på -9,7. Vi talar altså om djupe kulturelle skilnader mellom det germanske språkområdet og resten av Europa. Før euroen vart desse store ubalansane ordna ved at søreuropearane stadig vekk devaluerte sin eigen valuta og at særleg tyskarane skreiv opp sin eigen. Det går ikkje lenger. Eurosamarbeidet har no to alternativ: Anten må kvar germanar i nord overføra ein stor del av inntekta si til latinarane i sør, eller så må latinarane byrja å produsera svært mange fleire varer og tenester og det fort. Eit tredje alternativ er at Sør-Europa slår seg sjølv konkurs. - Vi har prioritert feil | Så kvar var det at det skar seg? - Vi tyskarar har prioritert feil i lang tid no, seier Lisa Paus. - Vi har prioritert eksportsektoren og halde løningane nede i servicesektoren, som har altfor låge løner. Helse, butikk, utdaning, omsorg, i alle desse sektorane er lønene i Tyskland langt lægre enn i nabolanda. Den sektoren som er lønsleiande, er eksport- og industrisektoren, som har vore lønsleiande i heile etterkrigstida. Fagforeiningane der har synt liten eller ingen solidaritet med andre sektorar. På byrjinga av 2000-talet kalla internasjonal finanspresse oss den sjuke mannen i Europa. Det stemplet ville vi ikkje ha. Svaret vart å gjera vilkåra for dei som er nedst, dårlegare, medan dei som arbeider i eksportsektoren og gjekk inn i reformperioden med høge løningar, fekk halda lønene sine oppe. Skilnadene i lønsnivå har vore aukande i snart femten år, seier Lisa Paus, som går ved at partiet hennar ber sin del av ansvaret for utviklinga. Dei Grøne sat nemleg i regjering med Sosialdemokratane, SPD, og Gerhard Schröder, som samstundes som han liberaliserte arbeidsmarknaden, var den som i 2003 - 2004 under overskrifta "Agenda 2010" kutta kraftig i overføringane til trygda, offentleg tilsette og arbeidslause. "Agenda 2010" er elles eit god døme på det Wivel kallar den tyske aksepten for autoritært styre. Ei rekkje demonstrasjonar vart halde, éin i Stuttgart i 2004 samla over 500.000. Men sidan den tyske grunnlova legg ned forbod mot politiske streikar, vart det inga arbeidsnedleggjing, og til slutt var det berre to kommunistar av 603 medlemer i Bundestag som konsekvent røysta mot "Agenda 2010". - I Tyskland har vi eit uttrykk som seier at berre sosialdemokratar kan reformera økonomien. Schröder visste at dette er rett, men i prosessen sprengde han sitt eige parti, seier Michael Sauga. For i 2005 vedgjekk Schröder at "Agenda 2010" var mot folkeviljen og skreiv ut nyval. SPD fekk 21 prosent, det verste resultatet i etterkrigstida. Men det er samstundes liten tvil om at reformene har gjort store ting for tysk konkurransekraft og i tillegg reduserte arbeidsløysa frå 10 prosent i 2005 til 6,9 i dag, som er det lægste sidan den tyske sameininga. - Ja, for tysk konkurransekraft har reformene vore vellukka, seier Sauga, men peikar samstundes på at endringa byrja før "Agenda 2010" var vedteke. Kva skjedde? Dei fyrste som fekk svi, og det før euroen vart innførd, var offentleg tilsette. Mellom 1993 og 2000 vart det ikkje tilsett nye folk, og løningane som del av BNP gjekk ned med 1 prosent. Privat sektor fylgde raskt på. Kvar eining produsert fekk reduserte kostnader på 3,4 prosent mellom 1995 til 2000. Mellom 1997 og 2007 bruka Tyskland om lag 20 prosent meir per innbyggjar i offentlege kostnader samla sett. I eurosona var det same talet 40 prosent, og i Hellas 140 prosent. Kvar offentleg tilsett i Hellas fekk ein lønsauke på 112 prosent i same periode, gjennomsnittstalet i eurosona var 38, i Tyskland stod løningane for offentleg tilsette nær stille. Samla sett gjekk den tyske produktiviteten opp med 13 prosent mellom 2000 og 2009 medan gjennomsnittsløningane berre gjekk opp med 11 prosent. I Hellas gjekk gjennomsnittslønene opp med over 80 prosent. Kva var så konsekvensen av at tyskarane vart meir og meir produktive utan å taka ut særleg meir løn? At tyskarar akkumulerte kapital som måtte investerast eller beint ut sagt etast opp. Pengane vart enkelt og greitt sende til Sør-Europa der dei skapte enorme inflasjonseffektar. Når ein samanliknar prisutvikling av tyske varer med dei søreuropeiske, vert biletet nokså klårt: Mellom 1995 og 2008 gjekk prisane på varer produserte i Hellas opp med 67 prosent, i Spania var det same talet 56 prosent, i Portugal 47 prosent og i Italia 41 prosent. I Tyskland gjekk prisane opp med 9 prosent. Konklusjonen gjev seg kanskje sjølv: Euroen var og er ein feilkonstruksjon. Ein lærar frå aust | Reinar Deutschmann er lærar og voks opp i DDR. Han sit i Bundestag for FDP der han er kulturpolitisk talsmann. (Det heiter ikkje Riksdagen lenger, men for å gjera det heile ekstra forvirrande held Bundestag til i bygningen som framleis vert kalla Riksdagen. ) FDP kallar seg sjølv eit "nyliberalt" parti. Det er det partiet i Tyskland som sterkast har markert seg mot å hjelpa dei søreuropeiske landa gjennom overføringar, og det samstundes som partiet sit i regjering. Men samstundes er FDP herja av store interne konfliktar. Ein fraksjon, den Deutschmann er med i, står bak Angela Merkels politikk, ein annan, under leiing av opprøraren Frank Schäffler, seier nei til alle typar hjelp og seier at Tyskland skal overlata til marknaden å ordna opp. Før førre riksval lova FDP store skattelettar til tyskarane og fekk sitt beste resultat nokon gong med 14,6 prosent. No er dei Tysklands minst populære riksparti og ligg på 2 - 3 prosent på meiningsmålingane, langt unna sperregrensa på 5 prosent, noko som er paradoksalt sidan FDPs beinharde motstand mot hjelpepakkar til sør har stor stønad i det tyske folket. Wivel meiner han har forklåringa. Atter handlar det om truverde. - FDP er for tida eit idiotparti. Tyskarane kan gjerne seia at dei er samde i det FDP hevdar, men dei ser samstundes at partiet er heilt utan truverde. Dei lovar skattelette i ei tid då staten treng kvar ein euro for å demma opp for krisa, og dei har ikkje vore i stand til å levera på noko som helst etter at dei kom i posisjon. Tyskarar vil ha truverde, FDP har ikkje truverde. Det kan godt vera, men samstundes har FDP alltid vore kongevegen til makt i Tyskland. For fram til no har FDP sete i regjering i langt fleire år enn noko anna tysk parti i etterkrigstida. Og vert misnøya i FDP for stor, ryk fleirtalet til Angela Merkel. Germania | Sidan mannen heiter Deutschmann, vil eg diskutera Germania med han. - Eg kjenner meg heime i Skandinavia, i Nederland, i Tyskland og for den del i Sør-Tyrol. Roma og Athen er derimot eit framandt kontinent. Finst det ein tysk kultur utanfor Tyskland, og burde ikkje EU ha stogga ved Verona? - Når det kjem til kultur, har eg noko av den same kjensla. Kvar sumar er eg tre veker i Sør-Tyrol i Italia. Det er nesten som å vera heime, same kultur, same språk og same mentalitet. Men det er ikkje til å koma forbi at Europa deler den same historia og at vi står andsynes felles utfordringar. Difor meiner eg at kultursporet delvis vert eit blindspor. Eit politikarsvar der altså. Eg freistar igjen. - Kva med tillit? Eg trur få europearar vil seia at dei alltid lit på franske, italienske og greske leiarar og at dei ikkje tenkjer på å mjøla si eiga kake. Sjølv kan eg hugsa Helmut Schmidt, Helmut Kohl, Gerhard Schröder og no Angela Merkel, dette er leiarar som europearar flest har lite på og rekna for sikkert at tenkjer på Europas og Tysklands beste. Er dette åt å endra seg? For Tyskland vert meir og meir framstilt som ein fiende av Europa. - Her må vi halda tunga beint i munnen. Sjølvsagt er Tyskland ein leiande nasjon i Europa, og når det gjeld økonomi, er vi den leiande nasjonen. Dette meiner ikkje berre vi, dette meiner alle dei andre landa i EU. Men i og med krisa har det kome ei anna kjensle der ute. Vi får til dømes mykje meir negativ internasjonal presse. Kvifor? Av di vi krev at dei landa som har problem, skal endra den økonomiske politikken sin. Men Tyskland er ikkje åleine om dette: Alle landa i den nordlege delen av EU står samla bak desse krava, men det er Tyskland som får mest negativ merksemd. Det vi krev, er likevel berre rimeleg. Dei må byrja å betala ned på gjelda, dei må balansera budsjetta, og dei må byrja å sparka folk. Ja, sjølvsagt må dei sparka folk i offentleg sektor. Og då dukkar historia opp att. Dei gamle negative kjenslene frå krigen kjem fram att, særleg i Hellas. Dette er naturleg, men det er ikkje som det burde vera, seier Deutschmann og legg til: - Vi i Tyskland gjev dei milliardar av våre eigne pengar, og så ventar desse landa at vi skal beda om orsaking for dette? For meg er det svært underleg. Og den jamne tyskaren forstår det ikkje. Men vi lever med kritikken, og vi kjem ikkje til å slakka på krava! - FDP har alltid vore eit svært pro-europeisk parti. Men er det ikkje no på tide å gå ved at det var ein feil å taka søreuropearane med på laget? - Her må du atter skilja mellom to ting. Det var heilt rett å sleppa inn dei søreuropeiske landa, fyrst i EF og så i EU. Europa har no vore i fred sidan krigen, og dette har EU gjeve store tilskot til. For oss i Tyskland har dette vore ei unik historisk røynsle, og vi har sjølvsagt hatt store føremoner av dette. Hugs at vi var landet som starta to verdskrigar. Men når det gjeld euroen, vert biletet eit anna. Vi har gjort store mistak. Særleg gjeld dette Hellas, som braut alle reglar og som juksa i ekstrem grad med tala. Vi skulle ikkje ha late land som ikkje hadde balanse i bøkene sine, inn i eurosamarbeidet. Det går eg ope ved. Men hugs òg at det var ei raudgrøn regjering som sat med makta då Hellas fekk koma inn. Dei visste at Hellas juksa, men dei sleppte dei inn i alle høve. Dette var eit politisk vedtak, og no må vi andre rydda opp etter dette vedtaket. Her høyrer det med å nemna at opposisjonen totalt avviser denne framstillinga og viser til at Helmut Kohl var den som pressa gjennom eurosamarbeidet utan samstundes å krevja ein politisk union. Balanse frå 2016 | - Men når vi no veit kor gale det har gått, er det ikkje på tide å lata heile eurosamarbeidet fara? - Nei. Og majoriteten i FDP er framleis for den europeiske idéen. Ja, vi har populistar som Frank Schäffler som ikkje har ei løysing og seier at vi skal overlata alt til finansmarknaden, det er så. Men eg trur Schäffler har starta noko han ikkje lenger har kontroll over og som gjer han redd. Berre sjå på Facebook-sida hans, der har han no tilhengjarar som er høgreekstreme. Sjølvsagt ynskjer han ikkje slike, men det er konsekvensen av det han har sett i gang. Schäffler seier berre kva som er gale, men han har ikkje eit einaste svar å koma med. Men så var det altså påstandane frå Dei Grøne og Paus om den dårlege tyske offentlege økonomien og den vantande viljen frå regjeringa si side om å vedgå dette. Frå 1966 til 1969 var den djupt konservative leiaren av CSU, den bayerske avdelinga av CDU, Franz Josef Strauss, finansminister i Tyskland. Då han gjekk av, var den tyske statsskulda på 20 prosent av BNP. Strauss vart den siste finansministeren som reduserte den tyske statsgjelda både relativt og absolutt. No er skulda altså på 83 prosent, klårt høgre enn gjennomsnittet i EU. I den alt klassiske boka si frå 2009, This Time Is Different, viser Carmen Reinhardt og Kenneth Rogoff ved ein omfemnande bruk av historiske data at når statsgjelda vert på 90 prosent, reduserer dette den økonomiske veksten i ein økonomi med 1 prosent per år, og at det i tillegg vert nær umogeleg å betala ned på gjelda utan misleghald eller ved å taka i bruk inflasjonsvåpenet. Likevel er det ikkje måte på kor mykje Angela Merkel og finansminister Wolfgang Schäuble skryter av den offentlege tyske økonomien og fortel andre at dei må gjera det same som Tyskland har gjort: "Heile verda har stor tillit til både den politiske styringa og finanspolitikken til Tyskland" og ser på oss som "ei trygg hamn", sa Schäuble for to veker sidan. - Paus seier at den offentlege tyske økonomien ikkje er så god, og at det er på tide å seia rett ut at han langt på veg er så dårleg grunna sameininga. Det er eit faktum at Tyskland har ei statsskuld på over to billionar euro. - Ja, dette er det store spørsmålet, og det er ikkje lett å svara kort. Men sjølvsagt veit vi og visste vi at sameininga med DDR kom til å verta svært dyr. Alle var opne om problema, og alle ville at vi skulle taka denne kostnaden. Ingen nektar for noko som helst, og svært få angrar på at vi tok på oss desse utgiftene. Helmut Kohl tala om blømande hagelandskap i aust, vi lo litt av han då, men i min eigen heimby i Sachsen er det no "bløming", om du vil. Der er arbeidsløysa på 7,5 prosent, som er på gjennomsnittet for Tyskland og lågt i europeisk samanheng, og for kvart år som går, går produktiviteten i aust opp og kjem etter kvart til å gje gode tilskot til den tyske veksten. Men eitt går Deutschmann med på: Tyskland har eit stort gjeldsproblem og alle partia ber sin del av ansvaret. - Berre så det er klart: Den tyske gjeldsveksten starta lenge før sameininga. Kvar einaste regjering, uavhengig av farge og politisk ståstad, har påført oss litt meir gjeld, år for år, periode etter periode. Men det er fyrst med den noverande regjeringa at vi verkeleg gjer noko med problemet. Ja, det vil taka tiår å fjerna skulda, men vi har byrja. Peer Steinbrück, den førre finansministeren frå SPD, sa i langtidsbudsjettet sitt at den tyske staten måtte låna 65 milliardar euro for å finansiera underskotet i 2012. Vi har fått dette ned til 26 milliardar euro, 40 milliardar lægre enn han spådde. Og vi skal få bort heile underskotet, seier Deutschmann. For i 2016 vert det innført ein ny tysk grunnlovsparagraf, ein paragraf som Tyskland har tvinga Spania til å føra inn og stadig tvingar alle andre euroland til òg å føra inn; paragrafen vert i Tyskland kalla "skuldbremsa". - Både på føderalt og delstatsnivå vert det frå det året av ikkje lenger høve til å taka på seg ny skuld. Heretter skal den tyske staten leva av det han får inn i skattar og avgifter. Og når eg høyrer kva min kollega Lisa Paus seier, må eg få trekkja litt på smilebandet. Dei Grøne har stilt spørsmål ved om Tyskland skal ha ein bilindustri. Du kan gå attende og spørja henne om korleis ho har tenkt å verta kvitt den offentlege skulda utan dei éin million arbeidsplassane i bilindustrien. - Eitt siste spørsmål: Dersom FDP gjer så mykje bra, og de representerer det synet som tyskarar flest har på skatt og skuld og offentleg sektor og overføringar til Sør-Europa, kvifor går det åt skogen på meiningsmålingane? - Eg likar å kalla det eit persepsjonsproblem, nemleg skilnaden mellom røyndom og kva som vert oppfatta som røyndom. Medan tyskarar brukar pengar som aldri før og får stadig betre liv, seier dei samstundes at vi er eit utviklingsland, og at vi sit fast i myra. Men faktum er altså at økonomien veks, at vi har nokre av dei lægste arbeidsløysetala i Europa, og dei er lægre enn nokon gong sidan sameininga. Men slik er det politiske livet, ja, vi i FDP har vore for dårlege til å taka ære for alt som går godt, medan CDU har vore svært gode. No har vi media etter oss: Vi kan ikkje gjera noko rett i deira augo. Men alt dette vil endra seg. Slik er politikken. Så også her er vi germanarar like, for også Noreg er eit av verdas rikaste land, og likevel går alt feil veg. Og her er vi kanskje på sporet av den stortyske suksessen. Vi er best på sutring, og sutrarar er ikkje nøgde med å ha nok, vi vil ha meir. Immer weiter. Den eksentriske onkelen | I den fyrste boka om Arne Næss etter at han døydde, er filosofen og miljøaktivisten skildra godt, men det verkeleg fælsleg hjartelause kunne kome betre fram. Sakprosa Truls Gjefsen: Arne Næss. Et liv | Cappelen Damm 2011 | Filosofen Arne Næss døydde i 2009. No er den første heile biografien komen, skriven av Truls Gjefsen, som alt har skrive biografiar om Finn Alnæs, Hans Børli og Peter Christen Asbjørnsen, alle desse diktarar eller eventyrforteljarar. Dessutan har Gjefsen sjølv måtta bli berga opp frå ein bresprekk der han hadde hange opp ned etter den eine skien. Han skulle difor vera godt kvalifisert til å skriva om ein som laga eventyr om seg sjølv og leika med døden, men alltid vart berga, medan folk kring han døydde som fluger. Næss ønskte seg ingen biografi, men kan ikkje klaga: Mot slutten av livet vart han ei gullgruve for forlag som selde den eine meir absurde boka om og med han etter den andre. Med Næss som viljug deltakar. Gjefsen sjølv nemner i boka at det var konkurranse mellom forlaga om å gje ut den siste boka av og om Næss før han døydde. Slik må det òg ha vore konkurranse om å gje ut den første boka etter at han døydde, ein konkurranse Gjefsen og forlaget hans altså no har vunne. Omstende og flaks | Så vi har alt fått svar på eit første spørsmål: Kvifor endå ei bok om Næss? Forlagspengar. Samstundes kjem vi ikkje frå at uavhengig av dette oppfyller Næss eitt viktig krav for å få ein biografi: Han var større enn seg sjølv. Då spelar det inga rolle om han var det i kraft av seg sjølv eller omstende. I Næss' tilfelle var det nok mykje omstende: Det er naturlegvis fælt å veksa opp på vestkanten i Oslo med tenestejente og tenarar, men det er bra å disponera 9 millionar (omrekna til dagens kurs) når ein skal studera og reisa kring i Europa i ei tid utan lånekasse. Det er òg bra å ha flaks med tilsetjingskomiteen som tilset ein i den einaste filosofistillinga ved Universitetet i Oslo. Då vert ein stor når landskapet kring ein er flatt. Og endå større når ein bokstavleg og nasjonalistisk klatrar opp på dei høgste fjelltoppar, like etter krigen, som om ein var ein vertikal Thor Heyerdahl. Seinare vart Næss stor av di han kunne surfa øvst på den andre bylgja etter 1968, miljøvernbylgja. Den første, med Marx og greier, truga med å drukna han. Heilt til slutt vart han lyft opp til dei store høgder av TV og media, etter kvart som klovn. Eksentrisitet | Men kva hadde han sjølv å by på? Først og fremst denne eksentrisiteten sin, kopla til filosofien. Det skal vera vanleg i velståande syskenflokkar at eitt sysken vert den eksentriske onkelen / tanta. Psykologane David Weeks og Jamie James trekkjer fram desse kjenneteikna i si forsking på eksentrikarar: ikkje-konformisme, idealisme, intens nyfikne, lukkeleg forgjord i ein eller fleire hobbyar, veit særs tidleg i barndomen at ein skil seg frå andre, høg intelligens, sterke meiningar, uvanlege måtar å leva og eta, ikkje interessert i meiningane til andre, rampete form for humor. Det meste av dette passar på Næss, som altså i tillegg var professor i filosofi. Men her òg kom omstenda til hjelp: Etter krigen var det stive borgarlege åtferdsmønsteret i ferd med å losna. Dei høgåndelege motstandarane til Næss såg meir og meir ut som om dei høyrde til ei gamal tid, medan han varsla om ein ny fridom. Sakleg tvisyn | Så, korleis skulle ein biografi om Næss skrivast? Her er fleire mogelegheiter. Ein kunne laga ein hagiografi, som særleg amerikanske økosofar ville lika. Eller ein kunne putta han inn i ei mytisk forteljing. Nina Witoszek har gjort noko slikt og sett på Næss som den typiske norske natur- og hyttedyrkaren. Ein kunne til og med tenkja seg å setja Næss inn i ei Peer Gynt-forteljing: Dei likna på kvarandre. I Wien vitja Næss ei dårekiste. Men trefte han Den framande eller Knappestøyparen? Var han så mykje større enn seg sjølv at han var seg sjølv nok? Men i alle høve er det to ting ein biografi må gjera greie for, av di dei er dei to viktigaste i alle liv: makt og kjærleik. Gjefsen har valt ei tradisjonell framstillingsform, ei krønike, utan å tvinga hendingane inn i ei avrunda forteljing. Han skriv sakleg og unngår å dela ut moralske domar, sjølv om det saklege tvisynet innbyd til både fordøming og hyllest. Biografiteksten har same temperatur, sjølv om hendingane er dramatiske eller trivielle. Stor litteratur vert aldri teksten, slik det hender i enkelte andre biografiar, til dømes Jørgen Sandemoses biografi om Aksel. Ein gong greier han likevel ikkje å la vera å spørja, både seg og oss, om ikkje desse "practical jokes" Næss vart så omtykt for, eigentleg berre var vanlege silkerampestrekar frå Oslo / Bærum. Eller endå verre: Bernt Vestre har fortalt meg at Næss ein gong nesten tok livet av han på dette viset. Det verkeleg fælsleg hjartelause i Næss kunne ha kome betre fram. Makt og kjærleik | Og ja, krønika handlar om makt og kjærleik. Vi får høyra om alle kjærleikstilhøva til Næss, frå han er liten til han er olding, men nesten utan detaljar og dveling som ville gjort at lesaren synest det vert privat og pinleg. At han heile livet er polygam og stadig vert pubertetsforelska, passar elles godt med Næss' eige ønske om aldri å verta vaksen. Og vi får høyra om universitetsmaktkampane. Men ein kan naturlegvis undra seg om det har særleg allmenn interesse? Viktigast er likevel at Gjefsen skriv mest om den filosofiske utviklinga til Næss, og med tilstrekkeleg intensjonsdjupn til å få fram distinksjonane Næss streva med, likeins alle omgrepsruinane han etterlét seg. Ikkje minst det siste får han fram: At doktorgraden hans bryt saman i sjølvmotseiing i sluttkapitlet; at den empiriske semantikken han satsar på etter krigen, teoretisk i hovudverket Interpretation and Preciseness og praktisk i dei UNESCO-finansierte førekomstanalysane av ordet "demokrati", til slutt berre etterlét seg læreboka En del elementære logiske emner som noko varig. Filosofi-PR | Når det gjeld universitetspolitikk, får Gjefsen godt fram innsatsen hans for samfunnsvitskapen i Noreg, særleg grunnlegginga av Institutt for samfunnsforsking, utan at Næss' teoriar om samfunnsforsking vert ståande. Ikkje minst gjer Gjefsen godt greie for korleis Næss forma om og bygde ut examen philosophicum. Vi er mange filosofar i Noreg som står i stor takksemdsgjeld for det han har gjort for filosofifaget. Eksentrikaren var den beste PR-mannen vi kunne hatt. Rett nok er det nokre av anekdotane Gjefsen gjev att, som eg har fått fortalt med ei anna meining. At Næss sat og spretta opp avhandlingssidene under disputasen til Johan Fredrik Bjelke, har eg nok høyrt, men ikkje som uttrykk for personleg forakt for den tidlegare nazisten. Tvert om fekk han tilsett Bjelke i fast stilling; Bjelke sjølv uttrykte seinare djup takksemd overfor Næss. Og kva med desse bergenske tjuagutfilosofane, Ofstad, Haaland og Tønnessen? Var dei så harmoniske vener med Næss heile tida? Var det ikkje snarare slik at dei rømde frå han? Uklårt vatn | Særleg i framstillinga av miljøaktivisten, eller snarare den teoretiske miljøaktivisten - for Næss pla dukka opp i lenkjegjengar fyrst på slutten, når VG-fotografane var komne -, er Gjefsen god: Både godt og vondt kjem klårt fram, kan henda mest det siste. At han var ein nyttig frontfigur, kan henda nyttig idiot, men at djupna i djupøkosofien når alt kom til alt, var grunnare eller uklårare enn ein skulle venta seg av ein som åtvara mot at når ein ikkje såg botnen i eit vatn, kunne det koma av at vatnet var uklårt. Men har vi han no? Han slepp nok unna her òg. Med det næssianske smilet. Sjølv ikkje Substansen eller Naturen kunne stå imot det. Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Superbiografen | Simon Sebag Montefiore er ute med ny biografi - denne gongen om ein by. Sakprosa | - Historia om Jerusalem er eit stykke verdshistorie, meiner Montefiore, som er i Oslo denne veka for å lansere den siste boka si, som ber den ambisiøse tittelen Jerusalem. Biografien. - Det er ein ambisiøs tittel, og det er ei ambisiøs bok, seier 46-åringen. - Eg ville skrive ein ny type historie som tek utgangspunkt i personane som skapte byen, ikkje i arkitekturen og bygningane, noko som så ofte er tilfellet, kanskje særleg i Jerusalem. Eg skriv alltid bøker for meg sjølv, først og fremst. Dette er boka om Jerusalem som eg alltid har hatt lyst til å lese. Resultatet er eit kompakt verk på over seks hundre sider som guidar lesaren gjennom tre tusen år med krig, øydelegging, herjing, plyndring, massakrar og valdtekter, sinnssjuke despotar og intrigante elskarinner, men me vert samstundes kjende med briljante leiarar og eventyrlege einskildlagnader, i tillegg til ukjende sider ved kjende historiske personar. Visste du til dømes at kong Herodes farga håret? - Eg ville skrive ei bok som er tilgjengeleg for alle. Samstundes skulle ho innehalde alle fakta, alle namn, alt som høyrer med når ein skriv om verdas religiøse hovudstad. Eg ville dessutan ha med alt det forfattarar og historikarar aldri skriv om når dei skriv om Jerusalem, nemleg kvinner, sex, mat, poesi og musikk. Jerusalems historie er full av alt dette. Arbeidsnarkoman | - Det var tre årsaker til at eg ville skrive om Jerusalem, fortel Montefiore, som frå før er mest kjend som forfattar av Den unge Stalin og Stalin. Den røde tsarens hoff, attåt biografien om Potemkin og Katarina den store. - Eg er sjølv jøde og har eit sterkt forhold til byen, især til Klagemuren, som er ein heilag stad for meg. Dessutan har Montefiore-familien sterk tilknyting til byen, eg har sjølv besøkt Jerusalem frå eg var tre år, kanskje yngre; familiemottoet vårt er "Jerusalem!". Sist, men ikkje minst så må Jerusalem vere den mest interessante byen i verda for ein historikar. Montefiore brukte tre år på å skrive boka, noko som er overraskande kort tid med tanke på det enorme kjeldetilfanget. - På mange måtar hadde eg førebudd meg heile livet på å skrive om Jerusalem. Det har alltid vore draumen min. Mange trur at det bak den overveldande produksjonen av ambisiøse, historiske verk det siste tiåret frå Montefiores hand står ein heil skokk av assistentar, sekretærar og feltforskarar. - Nei, nei, det er berre eg, forsikrar Montefiore, eller Sebag, som han helst vert kalla. - Under arbeidet med Jerusalem hadde eg ein assistent som av og til hjelpte meg med å setje om tekstar frå arabisk. Det er det heile. Når eg fyrst arbeider med eit prosjekt, går eg heilt opp i det. Heldigvis har eg ei tolmodig og forståingsfull kone. Ho er suksessfull forfattar, ho òg. Bankmann og krigskorrespondent | Ekteparet Santa og Simon Sebag Montefiore vankar i dei finaste krinsar i heimlandet. Dei er omgangsvener med prins Charles og David Cameron og kjenner dei fleste som det er verdt å kjenne i den britiske sosieteten. Simon er elles ikkje uvan med kjendisar. Faren, Stephen Sebag Montefiore, var lækjar og psykiater og hadde mange høgt profilerte pasientar, som Peter Sellers og Peter Cook, som alle gjekk inn og ut av barndomsheimen. Vesle Simon fekk diskresjon inn med morsmjølka. Dersom han lét seg freiste til å fare med sladder, ville faren misse alle pengane sine, truga mora. Før han gifta seg og vart forfattar og historikar på heiltid, prøvde Sebag ut vidt ulike karrierar. Først jobba han som bankmann i New York, utan heilt å ha den store lidenskapen for finanssaker. Etter samanbrotet til Sovjetunionen reiste han rundt i dei tidlegare sovjetstatane og livnærde seg i fleire år som korrespondent og krigsreporter. - Eg hadde alltid vore svært fascinert av Russland, og då høvet baud seg, reiste eg dit, fortel Montefiore, som meiner han lærde mykje av journalistikken. - Mellom anna lærde eg å grave opp scoop og å gjere historier tilgjengelege. Men til sjuande og sist ønskte eg å skrive noko som varer lenger enn avisartiklar. Dessutan hamna eg i livsfare eit par gonger og kom fram til at eg ikkje var viljug til å ofre livet for artiklar som eg fekk 400 dollar stykk for. Den fyrste boka, Potemkin og Katarina den store, vart ein kjempesuksess, slik alle bøkene hans har vorte til no. Også nyvalde president Vladimir Putin lika boka og gav forfattaren tilgang til hittil utilgjengeleg arkivmaterial om Stalin - ei gullgruve for ein historikar. - Eg står ikkje like høgt i kurs i Russland i dag, kommenterer Montefiore tørt. Press frå alle kantar | - Bøkene om Stalin, særleg om den unge Stalin, var lette å skrive samanlikna med denne boka om Jerusalem. Alle dei store verdsreligionane har ein eigarskap til Jerusalem, og det finst usemje og kontroversar rundt nesten kvar einaste linje i boka. I tillegg låg det mange forventningar i lufta. Jødane forventa at eg skulle skrive om korleis dei har budd uavbrote i Jerusalem sidan byen vart grunnlagd, noko som ikkje er sant, medan kristne ville eg skulle skrive at det var jødane som drap Jesus, noko som heller ikkje er sant. Samstundes kjendest det som om alle offera etter holocaust kikka meg over skuldra medan eg skreiv, som for å kontrollere at eg forvalta historia deira på ein god måte, fortel Montefiore. - Var det vanskeleg å halde på objektiviteten? - Ja, det var ei utfordring. Eg måtte skilje meg av med meg sjølv og med Montefiorane. Eg ville jo ikkje skrive historia til jødane, eller til dei kristne, eller til muslimane. Eg ville skrive om dei alle samen, om byen som ein heilskap. Etter tre år med mykje reising, endå meir skriving og lesing og knapt ein einaste fridag ligg eit nytt, stort prosjekt i startgropa. - Den neste boka mi skal handle om Romanovane. Etter Jerusalem er ikkje det så ambisiøst, i grunnen. Men akkurat no veit eg ikkje om eg nokon gong vil orke å skrive ei ny bok. Eg er ikkje noko overmenneske. Eg vert sliten innimellom. Eg er sliten no. Svikne av tida | Marit Eikemo slepper gråten ut i små porsjonar og skaper eit driv som slår meg knockout. Roman Marit Eikemo: Samtale ventar | Samlaget 2011 | Leiaren for litteratursymposiet i Odda, sjangerkunstnaren Marit Eikemo, har med Samtale ventar skrive sin tredje roman. Også den krinsar kring den isolerte outsideren. Eks-journalisten Elisabeth Brenner har gått på ein smell og er på attføring i NAV. Gjennom eit forskingsprosjekt om språkendringar i fem norske industrikommunar får ho arbeid: Ho skal kartleggje dialektane i kommunen Einvik medan etterkomarane av innflyttarane framleis er i live. Ho tek inn på ein brakkeby på den vesle staden og viklar seg gradvis inn i ulukkelege relasjonar. Problemet er at oppdraget hennar handlar om nærleik og tillit. For å få samla inn den naudsynte informasjonen, må ho vere ein slags forløysar: Ho må få informantane i tale. I kraft av oppdraget som samlar, får ho raskt ei viktig rolle. Innbyggjarane må opne seg, slik at dei avdekkjer den eigentlege dialekten sin. Men dette vert problematisk, for kor går grensa mellom jobb og privatliv, når innhaldet i det dei faktisk fortel (draumar, kriser, liva deira), etter kvart får meir merksemd enn sjølve dialektforma? Ettersom tida går, ser Elisabeth at objekta for forskinga vert til eineståande subjekt, og ei snikande kjensle av moralsk ansvar sig innover henne. Ho kjem i nær kontakt med ulike lagnader, og ein avgrunn opnar seg. Skarpt blikk | Eikemo har eit skarpt blikk for dei som fell utanfor, ho teiknar menneskeleg skuld, skam og lengt på ein utruleg dristig og mørk måte. Ved å framstille Einvik-innbyggjarane som levande samtidsruinar syner Eikemo desse menneska som vitne om ei tid då verftsindustrien gav meining og retning. No er jobbane borte, og staden har gått i meiningslaus kvilemodus. Litterær jakt | I jakta på dialektane får Elisabeth tak i gamle opptak, røyster som ikkje lenger finst. Slik kan Eikemo drive ei litterær jakt på noko som alltid er tapt: Den diakrone og ustoppelege utviklinga av talemåtar i nådelaus utvikling vert eit bilete på ei fortid som er omme. Som elva som aldri er den same elva, men berre renn og renn. Å vere dialektforskar er ei retrospektiv øving. Eikemo syner ein person som må takle det å grave i ei fortid som alltid er forbi, som spor som er viska ut i sanden. Skikkeleg misantrop | Dette er ei bok der forfattaren skånsellaust dissekerer nærleiken mellom menneske og syner kor vanskeleg intimitet er. Hovudpersonen responderer på veikskap, både eigen og andres, med forakt. Ho er ein skikkeleg misantrop. Men Elisabeth ser sitt eige problem: Ho meiner sjølv at det er noko gale med henne, at ho har for mange låste dører. Sjølv dei som likar henne, foraktar ho: Ho veit at ho ikkje er verd å like. Dermed forgiftar ho alle spede forsøk på venskap og kjærleik. For Elisabeth ber på ei stor sorg. Eikemo slepper gråten ut i små porsjonar og skaper eit driv som slår meg knockout. Sjølvforakta stengjer Elisabeth ute frå nærleiken, og alle forsøk på intimitet endar øydelagt. I møte med menneska i bygda syner ho ein sårleik som verkar forførande på mange menn. Og ho lèt seg rive med, men trekkjer seg alltid, til slutt: « Eg hadde alltid søkt mot det lyssky, det som bare kunne delast mellom to. Ekte intimitet hadde bare oppstått i løynde rom. Straks andre fekk sjå, observere og tolke, hadde det som var stort blitt lite. Det hadde forsvunne og blitt borte. » Pageturner Eikemo formidlar syrgjeleg lengt og menneskeleg grenseløyse i tette og gode dialogar. Ho har skapt ein pageturner. Boka er ei sår skildring om to parallelle historier, om ein forlaten tettstad og ei sorgtung kvinne. Eikemo maktar å vikle kvinna og staden saman til ei historie. Både kvinnekroppen og tettstaden er etterlatne, svikne av tida. Dei står att, tomme og utan røyndom, som ein utdøydd dialekt. Eskil Skjeldal er stipendiat ved Menighetsfakultetet og melder bøker for Dag og Tid. Gjeldsunionen | Noko er gale i Italia. Minimal vekst i fleire år, for låge skatteinntekter og for store låneopptak har ført landet ut i eit svært vanskeleg uføre. No er dei avhengige av at Tyskland er med på å berga dei. Tyskland - som i motsetnad til Italia går godt etter fleire år med knallhard budsjettdisiplin, låg lønsutvikling og ein vekst på over 5 prosent. Berre synd for Italia at statsminister Berlusconi då har kalla forbundskanslar Merkel for dei mest obskøne ting. Hellas, Italia, Spania og Portugal har diverre ikkje skjøna at å vera eit EU-land med felles valuta krev nettopp streng budsjettdisiplin. Då kan ein ikkje driva med stadig nye låneopptak, kreativ bokføring og underrapportering av den økonomiske situasjonen. Ein sunn økonomi der staten og dei offentlege finansane står støtt, er sjølve berebjelken i kvart eit samfunn. Ikkje minst i det moderne samfunnet der den offentlege sektoren er så stor. Misheld ein økonomien, set ein samfunnet i spel. Ei ungdomsarbeidsløyse på over 20 prosent, som ein opplever i Italia i dag, er farleg. Det er difor trist og provoserande å sjå korleis land etter land i EU har rota det til med udugelege politikarar og manglande økonomisk styring. EU har ikkje minst spela ei viktig siviliserande rolle i Aust-Europa dei seinaste tiåra, men har svikta på eit svært viktig område for ein union: å sikra ein stram budsjettpolitikk land for land innanfor ein felles valuta. Og EU kan ikkje berre skulda på underrapportering frå dei landa som no er i krise. Den usunne politiske kulturen som ein finn i desse landa, har vore godt kjend lenge. EU skal såleis ha for den gode viljen, men har vore altfor naive. EU som politisk system er for svakt med for få høve til sanksjonar. Den politiske eliten i Brussel har vore for velmeinande, utan å ta inn over seg dei utfordringane som ligg i ulik politisk kultur landa imellom. Godt innspel frå barnevernpanelet | Barnevernpanelet føreslår at det skal opnast for lettare adopsjon av små born som er hjå fosterforeldre. Det er ikkje uproblematisk. "Små barn som har vært under omsorg i 2 år, skal som hovedregel bli boende i fosterhjemmet", står det i rapporten. Panelet føreslår vidare at barnevernet må avklara med mogelege fosterforeldre om dei er viljuge til å adoptera, dersom det er trong for det. I tillegg skal dei biologiske foreldra få mindre høve til å anka vedtak om adopsjon. Framlegget er ikkje uproblematisk. Det kjem an på kor tett kontakt dei biologiske foreldra har hatt med barnet. Kor stor sjanse er det for at situasjonen for dei biologiske foreldra kan betra seg? Ofte er det rusmiddel som er grunn til foreldresvikten. Kor stor er sjansen for tilbakefall? Her er det ofte snakk om skjøn som gjer vala vanskelege. Ikkje minst dersom sjansane for anke skal reduserast. Men trass i dette - framlegget er godt og viktig. Ein må alltid leggja vekt på kva som er til det beste for barnet. Det er og blir ein stabil busituasjon med same foreldre over lang tid. Har ein fireåring budd to år med same fosterforeldre, må ein som hovudregel syta for at barnet vert verande hjå desse fosterforeldra til det er vakse. Same kor trist det måtte vera for dei biologiske foreldra. Så vil ikkje situasjonen vera statisk og absolutt. I mange tilfelle kan ein ha nær kontakt med biologiske besteforeldre, onklar og tanter, og gjerne biologiske foreldre òg, om dei skulle vera i stand til det. Barnevernet må bidra til fleksible ordningar om det er grunnlag for det. Poenget er å skapa ein stabil situasjon i dei avgjerande oppvekståra. Det er å vona at rapporten gjev det viktige arbeidet barnevernet gjer, meir merksemd. Eit godt barnevern i kommunane er ei billeg investering i framtida. Skandalen i Dagbladet | I tjuefem år har det vore tyst. Alle i det norske sjakkmiljøet måtte halda kjeft for ikkje å øydeleggja omdømet vårt og den privilegerte plassen til sjakkspaltene mellom teikneseriane. Men altså, konfliktar og intrigar har det vore. Sjakk-Noreg hadde òg nokre høgre-venstre-konfliktar på ulike nivå, særleg i 1930-åra då eit norsk landslag frå det "borgarlege" Sjakkforbundet deltok i naziolympiaden i München. Sjakkspelarane i Arbeidernes Idrettsforbund heldt seg den gongen i 1936 borte og markerte såleis fråstand til borgarskapen. Ein som ikkje kunne gløyma denne striden, var Thor Støre (1924 - 2001), stortingsrepresentant for Venstre i 1969 - 74, ein sterk sjakkspelar, men framfor alt ein markert sjakkspaltist i Dagbladet. Spaltene til Støre var ofte frisk lesing med mykje laust krut. Og redaktørane i Dagbladet følgde nok ikkje særleg godt med på kva Støre kunne finna på mellom sjakktrekka. Men sleivsparka til Støre irriterte den profilerte høgremannen, tidlegare politisk redaktør i Morgenbladet, og sjakkspalitist i Aftenposten, Knut Bøckman (1932 - 2008). Bøckman var som ingen andre oppteken av den perfekte fasaden til det ærverdige sjakkspelet. Den daglege spalta til Støre levde sitt eige uføreseielege liv inntil ein dag midt på 1980-talet. Med referanse til deltakinga i nazi-OL femti år tidlegare produserte Støre den dagen dei uhyrlege orda som norske sjakkspelarar alltid vil hugsa ordrett: "Det er ingen vesensskilnad på høgrefolk og nazistar, berre ein gradsskilnad." Då vart det liv i sjakkmiljøet! Det vart sagt at Bøckman med sine mange kontaktar i presseverda tok affære. Støre fekk sparken - fortent, må ein vel kunna seia - men den leie saka vart aldri skriven om. Før no. Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk. Stortinget må ta ansvar | Vi er no i ferd med å sjå resultatet av statsminister Jens Stoltenberg og Arbeidarpartiets vågale helsereform frå 2001. Reforma kjem ikkje til å få eit godt ettermæle. Målet med helsereforma var tredelt: å auka kvaliteten på medisinsk behandling, å gjera medisinsk behandling like tilgjengeleg for alle og å auka effektiviteten på sjukehusa. Verkemidla var samanslåingar og vektlegging på økonomiske tilskuv. Ei undersøking offentleggjord i sommar syner at sjukehuslækjarane er kritiske til reforma. Ein stor del av lækjarane synest at reforma er i konflikt med lækjarprofesjonen, og at økonomiske føringar får prioritet over dei medisinske. Det er svært alvorleg. For tida står det kanskje verst til ved Universitetssjukehuset i Oslo. Samanslåinga av Oslo-sjukehusa vart mogeleggjord ved helsereforma og er ei vidareføring av trua på at store einingar er best. Situasjonen er no så alvorleg at hovudtillitsvald for lækjarane, Aasmund Bredeli, ser grunn til å åtvara mot at sjukehuset skal kollapsa. Kva er så responsen frå regjeringa på eit slikt alvorleg varsku? Det er å stå beinhardt på at samanslåinga vart rett, og at budsjetta skal haldast - uansett. Eit døme på dette fekk vi i siste utgåve av NRKs Søndagsavisa. Der framførde Bredeli argumenta sine med truverde. Talsmannen for regjeringa, derimot, statssekretær Robin Kåss, møtte argumenta med det same om att og om att - nærast mekanisk utan evne til å ta inn over seg situasjonen: Sjukehuset og styret må ta ansvar for å halda budsjettet. Slik tale er uansvarleg. Kåss er berre sendebod for statsråden, statsministeren og regjeringa. Så der er det altså ingenting å henta. Difor må Stortinget ta ansvar og påleggja regjeringa å gje sjukehuset levelege vilkår. Den rette fienden | Occupy Wall Street - berre endå ein kanarifugl som vil verta overteken av valdelege utgrupper, som i Göteborg eller Seattle? Eller skjer det noko anna no? Så er det skjedd endå ein gong: Folkelege protestar fyller fyrstesidene over heile den industrialiserte verda. Endå ein gong vert det stilt spørsmål om dette kan verta noko meir enn spreidde protestar, noko som kan veksa fram og verta del av partisystemet. Her er det jo det problemet at i et topartisystem som i UK og USA er nett slike grupper vanskelegare å fanga opp enn i fleirpartisystem (som i Tyskland der Dei grøne har kunna fanga opp opinionsrørsler). Tap av draumen | Kva vil dei så? I USA er det ikkje treffsikkert å seia at Occupy Wall Street vil ha meir likskap. Likskap er som kjent eit fy-ord i USA. Der er det meir tale om ein protest mot bortfallet av den amerikanske draumen - svekkinga av sosial mobilitet. Dei vulgært rikaste, den eine prosenten som håvar inn det meste, tener like så mykje om året som den tredjedelen som er svakast. Middelklassa er òg råka. På to år, frå juni 2009 til juni 2011, er den gjennomsnittlege inntekta for middelklassa falle med 6,7 prosent. Målingar syner at amerikanarane er pessimistiske. Time Magazine kunne i siste helg melda at 81 proent av amerikanarane meiner at økonomien går i feil retning. Det er denne kjensla som gjer at pene husmødrer og maskinarbeidarar, dei som Nixon på 70-talet kalla "the silent majority" og som utgjorde mykje av maktgrunnlaget hans, no melder seg i demonstrasjonane. Det er arbeidsløysa, den låge veksten og dei mange tvangsauksjonane, saman med grådigheita til dei feite kattane ("iaugefallande forbruk", som Thorstein Veblen kalla dei), som får Main Street til å ty til gatene. For ikkje berre har bankdirektørane og finansmeklarane soge opp i seg skattepengane som vart brukte til å berga dei skakkøyrde bankane. No må staten gjera opp for all gjelda som bankane har teke på seg, og det skjer gjennom å kutta offentlege utgifter, noko som sin tur råkar vanlege menneske, som på område som helse, eldreomsorg, transport og liknande. Kjensla av å betala to gonger for finanssektorens ville ritt, er difor sterk. Leiarlaust? Endå ein gong vert det klaga på at rørslene ikkje har noko klårt program, og at dei ikkje har kraftfulle leiarar. Det kan endra seg. Det viktige no er at den breie rekrutteringa gjer det vanskelegare i USA for republikanarane å køyra fram sitt ideologiske arsenal og brennmerka protestantane med ord som "sosialisme", "klassekamp", etc.. Dette er slik og blitt ein kamp om hegemoniet i striden om definisjonar av krisa. Difor er det ikkje tilfeldig at Paul Krugman i NY Times slår fast at endeleg har sinte folk, i motsetnad til Tea Party-rørsla, retta sitt sinne mot den "rette" fienden, dei som gjer gale og har sloppe for lett. Occupy Wall Street kan gjera slutt på den immuniseringa som dei feite kattane har fått smurt seg inn i. Men kan Barack Obama fylla segla med indignasjon med sine ord og få skipet i eigen retning? Tragisk er det at USA aldri fekk eit sosialdemokratisk arbeidarparti. No gjeld det å fylla rommet til venstre med plan og medvite strategi. Enno har ikkje denne venstrerørsla funne seg ein historisk referanse som Tea Party (etter teen som vart kasta ut i Boston hamn i protest mot den britiske skattlegginga av koloniane utan representasjon i 1773). Men gløym ikkje at USA har ein lang radikal tradisjon av sosial protest. Eg gjer framlegg om at den nye rørsla kallar seg "Norman Thomas sine vener". Thomas (d. 1968) var kandidat for det amerikanske sosialistpartiet i seks presidentvalkampar frå 1928 og ein av grunnleggjarane til The American Civil Liberties Union. Det er ein arv som kan inspirera. Bernt Hagtvet er professor i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og fast skribent i Dag og Tid. Rettferdig krig? Etter at Gaddafi no har falle: Har Nato-krigen i Libya vore rettvis? Det er det for tidleg å svara på. Det var jo venta at Gaddafi-regimet ikkje ville kunna stå imot Nato. Så at Gaddafi no er drepen, er ikkje noko argument for å rettferdiggjera krigen. Det store spørsmålet er kva som vil skje no. Det kan gå rett så ille. Libya har no ulike fraksjonar som ikkje har mykje meir til felles enn at dei ville styrta Gaddafi. Det er lokale klanar mot kvarandre. Islamistar som vil ha sharialover, mot dei som vil ha demokrati. Gaddafi-venlege stammar mot folk som har vore undertrykte av diktatoren og no står att som sigerherrar. Landet er dessutan fullt av våpen og utan demokratiske institusjonar eller demokratisk historie. Alt har vore basert på éin diktator i fleire tiår. Og ikkje minst: Landet har mykje olje - så alt ligg til rette for korrupsjon i stor stil. I eit slikt land vel altså Noreg og Nato å gå inn med massiv flybombing og støtte til ei opprørsrørsle som ingen viste heilt kven var - og utan ein skikkeleg debatt på førehand. Det som i februar skulle vera ei flyforbodssone frå Natos side for å hindra ein mogeleg massakre i Benghazi, utvikla seg fort til ein full flykrig for å ta Gaddafi. Kva gjer vi no? Vi må sjølvsagt prøva å hjelpa til med demokratibyggjing. Og sidan no EU slit med gjeld og økonomiske problem, kan ein vona at hjelpa ikkje vert prega av klassisk korrupsjonsfremjande bistand, men kloke små, nøkterne bidrag som på ein eller annan måte kan hjelpa landet i rett retning. Så får vi vona at det no er slutt på norsk krigsdeltaking rundt omkring i verda. Å styrta alle diktatorar er eit umogeleg og farleg prosjekt. Det nye Høgre | Ein skal vera svært varsam med å meina for mykje om kva valresultatet vil å ha å seia for stortingsvalet om to år. Jamvel to veker er lenge i politikken. Ta berre kva eurokrisa kan gjera med veljaroppslutnaden. Før neste stortingsval er vi tungt oppe i, eller har vore gjennom, tiltakspakker for å motverka aukande statsgjeld, låg vekst, eit europeiske bankvesen i krise og ein euro med låg tillit. Seinast denne veka fekk vi melding om den fyrste franske banken med kredittmistillit. Slike kriser vi lett styrkja den sitjande regjeringa - som det gjorde det ved sist finanskrise. Likevel er det eit problem for Arbeidarpartiet at det vert stadig vanskelegare å skilja partiet frå Høgre. Høgre har endra seg. Det er mindre snakk om lågare skatt. Innhaldet i valtalane i haust er knapt å kjenna att frå den induvidualistbaserte retorikken frå Jan Tore Sanner i 2005. Etter valet stod Erna Solberg for fall, men berga seg ved å lytta til kritikken frå den eldre konservative garden i partiet. I tillegg har miljøet rundt Civita og Minerva, med skriveføre og lesande politikarar, styrkt partiet og dreia det meir bort frå vekteggjinga på økonomi. Dei fire hovudsakene til Høgre denne valkampen var, "Kunnskap i skolen", "Kvalitet i omsorgen", "Trygge lokalsamfunn" og "Flere, bedre og tryggere veier". Slagord som Arbeidarpartiet kunne stilt seg bak. Høgres verdiskifte krev at Arbeidarpartiet kjem opp med ein tydelegare politikk. Skulle det skje, kan det gjera det lettare for SV å halda fram i regjering trass i det dårlege valet. Men eigentleg har ikkje SV noko val. Ei tilbakevending til protestpartiet er for seint etter så mange år i regjering. Protestpartiet SV vart lagt ned med godkjenninga av Afghanistan-krigen - og velsigninga av Libya-krigen. Når mafiaen dreg heimanfrå | Det er ikkje lett å vera mafioso i eit framandt land. Korleis gjekk det eigenleg med den austeuropeiske mafiaen som skulle taka over hovudstaden? Vel, framleis er det ikkje nokon som maktar å krevja inn vernepengar av butikkeigarar i Oslo, framleis er det slik at byggjenæringa vert kontrollert av Statsbygg og Selvaag, og framleis er det slik at Oslo indre by ikkje vert kontrollert av menn i dobbeltspente dressar som sender døtrene våre ut i prostitusjon. Men jau då, folk med utanlandsk bakgrunn står bak svært mykje av brotsverkaa her til lands, men det er helst folk som har kome hit av andre grunnar enn å driva kriminalitet. Familien Rashool kom ikkje hit for å driva organisert svindel, gambiarar drog ikkje til Noreg for å taka over narkotikatrafikken og kurdarar flytte ikkje hit for å driva svart omsetjing i barnæringa. Og ingen av desse grupperingane har til no vore eit stort trugsmål mot valdsmonopolet eller for den del kommunale renovasjonsetatar eller lokale entreprenørar. Kriminologi kan vera bra | Kan kriminologi vera interessant? Sjølvsagt, om ein innser at kriminalitet finst, og at han må kjempast ned. Men for å finna kriminologar som skriv på grunnlag av eit slikt syn, må vi helst utanfor Noregs grenser. Eitt av dei store namna ute i verda for tida er den unge italienaren Federico Varese, som vart professor ved Oxford i 2006. Han er frå før kjend som ein verdsleiande ekspert på den italienske og russiske mafiaen. No har han utvida verkefeltet. I Mafias on the Move ser han på mafiaen som globalt fenomen. Boka er berre på 201 sider, er særs lettlesen og særs god. Ikkje visste eg kor stakkarslege mafiosar kunne vera, og kor mykje dei slit når dei må ut i verda. For som dei fleste av oss likar også dei organiserte kriminelle seg best heime. Finst det likevel mafiaorganisasjonar der ute som set opp utanlandskontor etter ein vel uttenkt masterplan? Varese har sett på den russiske mafiaen, triadane Hongkong, den sicilianske mafiaen og « Ndranghetaen frå Calabrese, lista er lang, og konklusjonen er klinkande klår: Det finst ikkje noko multinasjonalt styre som kontroller mafiaen og legg planar for ekspansjon. Har medlemene av mafiaen ei trygg og god stilling på heimstaden, ser dei ingen grunn til å flytta på seg. « Alle tilfella eg har sett på, syner det same: Mafiosane som endar opp på ein ny stad, flytte ikkje på seg av di dei ynskte det, men av di dei har vorte tvinga til å flytta etter ordre frå ein rettsinstans, av di dei måtte røma frå lova eller frå mafiakrigar. Dei søkjer ikkje etter nye marknader og / eller nye produkt. Dei prøver berre å overleva som best dei kan. » Forundra over eigne funn Varese er faktisk forundra over eigne funn, naturleg nok sidan ein knapt kan opna kriminalseksjonane i avisene utan å støyta på stoff om dei nye og ekspanderande globaliserte bandane. Han finn rett nok ein nyanse. Mafiaen, altså den delen av han som har vorte tvinga til å flytta, flytter ikkje etter eit tilfelleleg mønster. Dei flytter helst dit dei kjenner nokon frå før, og der det finst ein etablert mafia frå før. Ein italienar frå Sicilia dreg altså helst til New York, Chicago eller Nord-Italia. Han dreg ikkje til Noreg. Men kva skal til for at den russiske mafiosoen som av ein eller annan grunn har hamna ein eller annan stad der det ikkje er ein russisketnisk mafia frå før, skal lukkast? Svært mykje. Kjenneteiknet til mafiaen er at han tilbyd folk og verksemder vern mot andre kriminelle og offentlege styresmakter. Finst det alt ein mafia eller ein offentleg organisasjon som tilbyd eit meir eller mindre ulovleg vern (militære grupper eller korrupt politi), kan ein ny mafioso berre gløyma å etablera seg. Han vert fjerna før han har fått sagt "hei, eg heiter...". Det er òg svært vanskeleg å etablera seg i område som driv med utstrekt eksport eller har eit skikkeleg politi. Mafiaen kan tilby føremoner i ein lokal marknad, han reduserer konkurranse og gjev relative trygge jobbar med bra løn. Høge prisar og trygge jobbar lèt seg ikkje kombinera med internasjonal konkurranse. Mafiaen fungerer elles av di han er viljug til å nytta mykje vald, men som regel er ikkje slik vald naudsynt av di dei som kjenner til den russiske eller italienske mafiaen i heimemarknaden, veit at dei er i stand til slik vald. Men skal til dømes Igor etablera seg i Oslo, må han drepa og torturera i stor skala før han oppnår respekt. Det er beinhardt arbeid, og dessutan vert han som regel stogga av det lokale valdsmonopolet. Stakkars Boris | Varese byrjar og avsluttar boka med å fortelja om Boris Sergeev (eit anonymisert namn) som var medlem av Solntsevo Brativa, den mektigaste fraksjonen av den russiske mafiaen. Han var ein lojal og dyktig kar som arbeidde hardt og grundig i tre år i Roma. Gong etter gong tok han kontakt med lokale forretningsfolk, politikarar og kriminelle grupper. Dei ignorerte han fullstendig. Ein gong han var heime i Moskva, gjekk to karar bort til han på ein bar og skaut han gjennom hovudet. Nokon var misnøgde, og drapet vart aldri oppklåra. Det som vanta i Roma, var ein ny og ekspanderande marknadsøkonomi utan særleg offentleg kontroll eller handheva reguleringar. I tillegg hadde den lokale mafiaen god kontroll. I Budapest i 1990-åra, derimot, låg det meste til rettes for russisk kontroll. Ungarn var overfylt av russiske spesialstyrkar, soldatar og offiserar som hadde vorte verande etter muren fall. Desse var spesialistar på vald og kom raskt i kontakt med den russiske mafiaen heime. I overgangen mellom sosialisme og hemningslaus røvarkapitalisme fann dei sin nisje. Dei tilbaud lokale forretningsfolk vern i byte mot skattleggjing og ulike typar produktkontroll. "Statar som av ulike grunnar ikkje er i stand til å definera kva eigedomsretten er, og korleis den eventuelt skal vernast, kan oppleva at ulike marknadsaktørar ser seg om etter alternative kjelder for vern", skriv Varese. Vern kapitalistane! Det vi altså skal vera på utkik etter, er ei svak politimakt i eit ikkje-regulert område som går gjennom ein transformasjon frå eit system til eit anna. Oppsummert: Høve gjer tjuv. Risikoen for at til dømes Oslo skal oppleva omfemnande mafiaverksemd, er altså liten. Men, seier Varese, sluttar politimakta å fungera, sluttar ho å verna eigedom og forretningsfolk mot ulike typar kriminalitet, og det samstundes som det vert vanskeleg for vanlege folk å finna seg legalt arbeid, kan vi oppleva ein dominoeffekt "som fører til at ein mafia etablerer seg." Men valdtektsbylgjer og villainnbrot er med andre ord ikkje nok - og det sjølv om tvers igjennom mafiakontrollerte område opplever lite av slikt. Så lenge den norske staten syter for at kapitalistane kan tena pengane sine nokolunde i fred, går det nok bra i framtida òg. Jon Hustad er journalist i Dag og Tid. Frontsystrene | - Det er mange år av livet mitt eg ikkje kan snakka om. Det uttalar ei eldre kvinne i den nye dokumentarfilmen Sju kammers, som handlar om seks norske kvinner. Dei er mellom dei 450 norske sjukesystrene som melde seg for å pleia såra soldatar ved tyske lasarett på Austfronten. - Dei seks kvinnene er alle i nittiåra. Det var heilt på tampen at denne filmen vart laga. Hadde me gjort det no, hadde det vore for seint. Tre av kvinnene som er med i filmen, er borte for godt, fortel Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker, som står bak filmen. Der vekslar dei mellom gamle arkivopptak og intervju med dei seks norske kvinnene. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Haugesund og er sidan vist på den nordiske dokumentarfilmfestivalen i Århus og på Cinemateket i Oslo. I morgon kan alle sjå han i "Fakta på laurdag" på NRK. Debut-suksess | Dei to som står bak filmen, har utdanning frå England; Hilde som stillfotograf, Karoline i film. Dei har laga sitt eige vesle filmselskap, Mica Film, og for fem år sidan kom den første dokumentarfilmen, Lykkens grøde. Den gongen hadde dei ein plan om å laga ein film om ei bygd, men det enda med ein film om forholdet mellom ei svigermor og ei svigerdotter. I filmen gjekk dei så nært innpå hovudpersonane at somme meinte at det var i meste laget. - Me fekk eit tillitsforhold til dei som er med i filmen, og me har eit godt tilhøve til dei framleis. Mange kjende seg att i desse personane, fortel filmskaparane. Lykkens grøde nådde ut til eit stort publikum. NRK viste han fleire gonger, og til saman vart han sedd av éin million menneske. I tillegg er han vist på filmfestivalar over store delar av verda, mellom anna i Sør-Korea, USA og i Spania. Han har fått fleire prisar og vart nominert både til Amanda og Gullruten. Sterk fordøming | Dei seinaste åra har Kjøs og Grindaker arbeidd med ein film som tek for seg lagnaden til norske sjukesystrer på Austfronten. - I mange år var eg reiseleiar i Auschwitz. Ein gong møtte eg ein journalist som fortalde meg historia deira. Etter kvart innsåg eg at folk lærde lite om offeret ved å leggja ned blomar på stadene der folk miste livet. For seks år sidan byrja me å undersøkja meir om desse sjukepleiarane, fortel Karoline Grindaker. Frå før finst det i det minste to bøker om temaet: Egil Ulateigs Fordømte engler og Sigurd Senjes Dømte kvinner. - I dag er mange av sjukesystrene døde. Somme orka ikkje fortelja, medan andre ville fortelja kva krigen og opplevingane gjorde med dei. Nokre kjende ansvar for døde sjukepleiarar, og somme innsåg at dei ikkje hadde så mykje å missa lenger. Dei norske sjukesystrene reiste ikkje austover av vondskap, men for å hjelpa folk som var skadde i krigen. Likevel har fleire opplevd sterk fordøming i ettertid. - Sjukesystrene har i ulik grad vore plaga av det som hende, og fleire har freista å fortrengja krigsopplevingane. Då sjukesystrene vende heim til Noreg, vart dei arresterte og fengsla. Éi av kvinnene fortel at ho fekk oppnemnd forsvarar, men at han ikkje sa eitt einaste ord under rettssaka. Éi vart dømd til tre år i fengsel. Ingen av dei seks kvinnene angrar på det som dei var med på. Dei meiner at dei gjorde ei god gjerning - og berga liv, men det er ikkje lett å få folk til å skjøna det. Mange knytte sjukesystrene nært opptil nazistane, og kvinnene vart nøydde til å bera det med seg resten av livet. Ville hjelpa | Filmskaparane slår fast at dei ikkje har som mål å koma med den store politiske forteljinga, men å visa ei personleg historie. - Var sjukesystrene landssvikarar? - Nei, slettes ikkje. Dei bar ikkje våpen, og dei arbeidde i saniteten. Dei hadde ein sterk draum om å hjelpa folk som var skadde. Dessutan var dei unge, og slett ikkje alle hadde greie på kva som skjedde internasjonalt. Mange av dei norske kvinnene levde eit hardt liv. - Somme var utan skikkeleg mat, og i lange periodar levde dei på brenneslesuppe. Ei av kvinnene gjekk på eigne bein heile vegen frå Wien til Danmark. - Var det rett å døma sjukepleiarane til lange fengselsstraffar? - Nei, men mellom nordmenn fanst det eit stort hat etter krigen. Sjukesystrene fekk ikkje sjansen til å fortelja si historie, og valet som dei gjorde som tenåringar, måtte dei leva med resten av livet. I sytti år ulma det under overflata, og somme av kvinnene har framleis vanskar med å snakka om det som hende. Trilogi | Filmskaparane omtalar Sju kammers som den første filmen i ein trilogi. Dei har undervegs fått støtte både frå Fritt Ord, Kulturrådet, NFI og NRK, men du vert ikkje feit av å laga dokumentarfilm her i landet. - Men me har valt det sjølv - og me har lært å leva på lite. Men overraskande nok - hin dagen var det tomt på kortet. Ikkje dekning, stod det, seier Hilde K. Kjøs med eit skeivt smil - utan å forklara korleis dokumentarfilmskaparane skal overleva til nye prosjekt er finansierte. Miljøverstingar får bygge som aldri før | Hytter store som hus og prangande glasfasadar. Nyrike Noreg er i byggeboom og miljøpolitisk dvale trass i valkamp. Det er Arkitekturens år i år, og Norske arkitekters landsforbund feirar hundre år med ei rekke arrangement. I utanlandsk presse er det stadig vekk oppslag om at Noreg nå er verdsleiande i ny og miljøvennleg arkitektur. Dag og Tid har i fleire artiklar sett på norsk arkitektur, nå spør vi dei som driv med berekraft og miljøsatsing om kva dei synest om alle dei nye glasveggane som prydar hovudstaden. - I Oslo er ein altfor opptatt av utsjånad og store praktbygg, og altfor lite av nytenking om berekraftig arkitektur, seier leiar av Ecobox, Norske Arkitekter for Bærekraftig Utvikling, Maren Hersleth Holsen. Ho arbeider dagleg med å fremje berekraft og miljøtenking både i byggebransjen og i byplanlegging. Ho meiner det er eit paradoks at så mykje av offentleg debatt handlar om overflate og estetikk når ein nå er i ferd med å få ein ny trend med miljøtenking, ikkje minst med krav til energisparing. I Ecobox har dei sidan 1990-talet kursa arkitektar og andre i byggebransjen. I dag er dei fem heiltidstilsette med fleire eksterne samarbeidspartnarar. Når Arkitekturfestivalen på Vulkan går av stabelen nå i slutten av september, har dei sørgt for å få sitt eige berekraftige arbeid på programmet. Ecobox har til dømes stått i spissen for arbeidet med såkalla passivhus, energieffektive hus med låge klimagassutslepp. Eit eksempel på eit lyspunkt midt i den ville byggeboomen er at Asker kommune nyleg vedtok at alle nye kommunale bygg skal vere passivhus. Men også passivhusa er omdiskuterte, blant anna for å vere nettopp for passive, og ikkje stå for offensiv nok miljøtenking. Ecobox meiner det er eit godt steg på vegen: Etterlyst miljøtenking | - Eg opplever at folk etterspør miljøtenking som aldri før. Lokalt handlar det ofte om omdømme og sparetiltak når nye bygg skal opp. Ny kunnskap om berekraftig arkitektur blir etterlyst rundt om i kommunane. - Mens energikrevjande hytteslott kjem opp som paddehattar? - Ja, byggeboomen er eit velstandssymbol som har sin eigen dynamikk. Vi er bortskjemte med tilgang på energi i dette landet og har kanskje vent oss til å tenke at vi kan sløse. På den andre sida kjem det nå stadig nye krav til bygg. Energimerking er eit viktig framsteg. - Må ein ikkje også vere rik og privilegert om ein skulle ønskje å skaffe seg ein miljøforsvarleg bustad? - Det er rett at folk flest ikkje har mykje miljøvennleg å velje mellom på bustadmarknaden i dag. Men vi opplever at forbrukaren nå i aukande grad stiller spørsmål som har med materialbruk, energi og miljø å gjere. Dette gir håp om at den makta som ligg i etterspørsel også kan føre til endring. At folk vil forlange å bu meir miljøvennleg. Men per i dag er det sjeldan at Ecobox blir kontakta av private, trass i at interessa for design og arkitektur har tatt av i rike Noreg. Hersleth Holsen i Ecobox gir velstandsnorge ansvaret; høgt forbruk og mykje pengar i omløp gav ein boom for design og storslått arkitektur. Ho avviser at det er sjølvposerande og lite miljøansvarlege arkitektar som har ansvaret for dei prangande verstingbygga. - Vi gir ei kasse vin! I Bellona er ein berre delvis einig i denne analysen. Frederic Hauge oppfordrar arkitektane til å ta eit oppgjer med seg sjølve, dei er etter hans syn altfor mykje del av ein treig og konservativ byggebransje. Bellona har i år tatt i bruk Noregs mest miljøvennlege kontorbygg. - Nokon må gå i bresjen, seier Bellona-leiaren, - det bør vere flaut å bygge noko som er dårlegare enn bygget vårt. Organisasjonen har opplevd stor pågang av bygginteresserte og meiner at gode føredøme er viktig. Dei vil gjerne bli utkonkurrerte av betre bygg. - Ei kasse vin til dei som overgår oss og set opp eit enda meir miljøvennleg hus, lovar Frederic Hauge. Han meiner byggherrar som får ture fram som dei vil, er ein viktig del av problemet, og at rike Noreg bør ta seg råd til å bli miljøleiande på arkitektur. - Noreg har ikkje ein gong vore leiande på energiøkonomisering, sjølv om vi nå etter kvart har betre rettesnorer. Frederic Hauge kritiserer både lokalpolitikarar og regjeringa for å vere for lite opptatt av miljø i den overoppheita byggeboomen, ikkje eingong i Arkitekturens År kjem det opp i kommunevalkampen. - Miljø og berekraftig utvikling er som alltid fråverande, hevdar han. Krav måtte til | Bellona-bygget ligg i Oslos nye miljøbydel Vulkan. Bygget er det første i sitt slag, eit næringsbygg som oppfyller krava til energiklasse A.. I det gamle fabrikkområdet ved Akerselva er bydelen nå eit slags utstillingsvindauge for energieffektiv og miljøvennleg bygging. Området fekk namnet Vulkan på grunn av dei store utsleppa frå tidlegare tungindustri. Her er nå, blant andre, Dansens Hus og Westerdal, og det er her Arkitekturfestivalen skal skje. "En festival for den samfunnsengasjerte arkitekturen", som det står i programmet. Da Bellona såg seg om etter eit nytt bygg, var teikningane for huset alt klare. Men miljøkrava som Bellona stilte, førte til at arkitektane måtte tenke nytt. Det har gitt ein positiv ringverknad til heile miljøet. I arkitekt-tenketanken Ecobox er ein også opptatt av førebileteprosjekt som Norwegian Wood og i utviklinga av ein klimanøytral bydel i Trondheim. Og ein ønskjer i framtida å heve blikket frå energisparing til heilskapstenking rundt materialbruk, drift og transport. Ei miljøtenking som handlar like mykje om korleis folk skal leve og jobbe, som det å bu. Men så langt har aktivitetane handla mest om energisparing og klimagassrekneskap. Framtiden i våre hender meiner dette er eit hovudproblem og at fysisk tilrettelegging for ein såkalla grøn livsstil er det viktigaste. - Bygger du bustader og arbeidsplassar nær kollektivknutepunkt, så tek fleire bussen. Om alle får bu i kvar sin einebustad og får gratis parkeringsplass på arbeidsstaden, ja, då køyrer alle bil, seier Arild Hjermestad, leiar i Framtiden i våre hender. - Plasseringa av næringsbygg, hus og hytter betyr mykje både for naturinngrepa, arealbruken og for transportmønsteret. Storleiken på bygga er også viktig, til dømes er dei enorme hyttene vi bygger i Noreg eit teikn på at mange ikkje bryr seg om miljøvern. Men det er også ein sterk trend at miljøomsyn får bestemme. Eg trur at dette vil vinne fram. Passive politikarar | - Men politikarar er ikkje så opptatte av eit slikt miljøperspektiv? - Norske politikarar er interesserte, men mest på papiret. Dei er for opptatte av verkemiddel og tekniske løysingar på detaljnivå, og for lite opptatte av kva vi vil med miljømåla. I staden for å vedta kor godt ein vegg skal vere isolert, kunne dei vedtatt kor mykje energi eit hus får bruke. Dei må også forsterke bygningskontrollen, slik at energiforbruket faktisk blir så lågt som krava tilseier. Så kunne arkitektane og byggebransjen sjølv funne dei innovative løysingane. Låg strømpris gir dessverre norske byggherrar mindre motivasjon til å tenke langsiktig enn danske, svenske og norske byggherrar. - Kva tenker du om norsk prestisjearkitektur? - Det er framleis for mykje fokus på det visuelle, og for lite fokus på miljøkvalitetar. Miljøkrava til signalbygg bør vere strengare enn til bustadar, nettopp på grunn av all merksemda som slike bygg får. Framtidas luftslott? Det er mykje snakk om framtid når arkitektar skal drøfte samfunnsansvar. Ein peikar helst framover når det blir snakka om nullutsleppsbygg og solenergi. Samstundes veit vi at heimane våre står for 40 prosent av energiforbruket og at vi pussar opp eigne bustader for svimlande 50 milliardar i året, truleg med liten miljøgevinst. Over 90 prosent av dei bygga som er under oppføring akkurat nå, er tradisjonelle, energikrevjande bygg. I Naturvernforbundet minner leiar Lars Haltbrekken om at sytti prosent av husa våre i 2030 alt står her. Altså må ein jobbe med tekniske forskrifter og energikrav som fører til utbetring av eksisterande byggmasse. - Eit hovudproblem er dei husa som finst. - Men vi er midt i ein byggeboom, kvifor så lite diskusjon om bygga som kjem opp? - Det er som med energi. Når diskuterer vi det i Norge? Jo, når det er kaldt om vinteren og dårleg med vatn i magasina. Men det er eit paradoks at det blir bygt så mykje, men er så lite diskusjon om måten vi bygger på. Vi er kanskje verdsleiande i prestisjebygg, men ikkje miljøleiande på arkitektur. Vi bør ta mål av oss til å skape bustadfelt som kan bli energipositive, altså produsere energi framfor å forbruke. I Arkitekturens år skal Norsk Form neste veke arrangere konferansen Arkitekturrikets tilstand (Onsdag 7. september i DogA, Oslo). Så spørst det om vi diskuterer luftslott eller realiteten i det den norske bondesjela alltid har stått for: Å overlevere jorda til neste generasjon i betre stand enn han var før. Sigrun Slapgard er journalist og fast kommentator i Dag og Tid. Ei bygdebok | Det meste i boka er berre av interesse for dei som jobbar i Dagbladet. Slik ei bygdebok berre er interessant for dei som bur i bygda. Biografi Christopher Hals Gylseth: Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet | Aschehoug 2011 | Christopher Hals Gylseth har skrive ein biografi om den gamle dagbladredaktøren Arve Solstad, med tilnamnet Storoksen, og tilhøvet hans til Dagbladet. Forfattaren gjer sjølv merksam på at han har kjent familien Solstad i mange år, utan at boka er autorisert av Solstad. I eit intervju i Dagbladet i samband med lanseringa av boka fortel Solstad likevel at ideen til boka kom frå han, medan han var professor II på Institutt for medium og kommunikasjon. Gylseth klaga til Solstad at han hadde fått eit stipend, men hadde vorte fråstole temaet sitt. Solstad tilbaud då generøst seg sjølv som nytt tema. Gylseth har elles spesialisert seg på å skriva biografiar om middels store personlegdomar (Øvre Richter Frich, Thorbjørn Egner, Elling M. Solheim, Olaf Thommessen og dessutan ei apekvinne). Så kan ein spørja seg om kor mykje middels ein personlegdom må vera for å fortena ein biografi. Redaktørokse | Klokt nok handlar denne boka ikkje berre om Solstad, men like mykje om avisa "hans". Solstad sjølv har knapt hatt noko liv utanfor journalistikken, om ein skal tru biografen. Ja, ein får inntrykk av at han vart fødd som journalist oppe i Orkdal, og at dei første orda han sa var: "Eg skal verta redaktør i Dagbladet." I motsetnad til andre nyleg biograferte personar som Nansen og Næss er det lite pikant å skriva om når det gjeld kjærleikslivet til Solstad. Tidleg og varig gift med ungdomskjærasten, og skal vi tru boka, utan anna utruskap enn eit og anna klaps på baken til kvinnelege journalistar. Så ein kan undra seg over tilnamnet Storoksen. Eg trudde ein slik dyremetafor fortalde om andre aktivitetar enn redigering. Men i dette tilfellet handlar det berre om kroppsleg likskap med ein okse som i Vangsgutane vert nytta til arbeidshest. Solstad var ein storvaksen arbeidshest for Dagbladet. Lausriving frå Venstre | Og ettersom den fjerde statsmakta er så viktig, særleg for seg sjølv, skulle det jo vera interessant å få innsikt i utviklinga i eit så sentralt presseorgan som Dagbladet frå slutten av 1950-åra til slutten av 1990-åra. Det er då to slag innsikt vi kunne fått, ei allmenn og ei spesiell. Jau, biografen legg vekt på, og får godt fram, korleis Solstad var ein viktig pådrivar for ei allmenn endring i norsk presse frå byrjinga av 1970-åra: lausrivinga frå dei politiske partia og framveksten av ein sjølvstendig politisk kommentarjournalistikk. På 1960-talet kunne til dømes Norsk Dusteforbund senda ut ei innstendig oppmoding til leiarskribenten i Arbeiderbladet om å senda leiarane sine direkte til Dusteforbundet for å spara tid. Dei likna på Pravda-leiarar. Men slike leiarar hadde likevel makt. Dei var dei direkte orda til Arbeidarpartiets regjeringsmakt. Under Helge Seip som redaktør var dagbladleiarane dei direkte orda til Venstres (makteslause) opposisjonsmakt. Men då koalisjonsregjeringa Borten kom, fanst det ikkje lenger eitt regjeringsorgan. Slik vart pressa fri, men måtte byta ut den makta ho før hadde lånt frå to andre statsmakter, med si eiga, pressespesifikke makt. Solstad frigjorde Dagbladet frå Venstre, og han, som var ein av dei første magistrane i statsvitskap, utvikla ein innsiktsfull politisk kommentatorstil som gav sjølvstendig pressemakt. Dregne mot makta | Samstundes går det fram av biografien korleis slike individualiserte politiske journalistar kjenner draginga frå den makta som verkelege politikarar har, og korleis dei krinsar kring ho som bier kring ei honningkrukke, anten i presselosjen eller på statsministerens kontor. Dette galdt ikkje minst Solstad sjølv. Venstremannen ser ut til å ha vore merkeleg fascinert av maktmenneska i Arbeidarpartiet. For det meste er likevel pressas eiga makt negativ; ho balanserer og avslører dei andre maktinstitusjonane, meir enn ho klarer å vera kongemakar. Så det må ha vore ei stor tilfredsstilling for Solstad, saman med sin "Woodward", Per Vassbotn, å styrta Borten-regjeringa, og framskunda oppløysinga av Nordli-regjeringa. Ikkje verst å sjå tilbake på! Alt dette er av allmenn interesse. Likeins korleis Dagbladet etter mykje indre strid vert ei tabloidavis, først berre som format, men dinest innhenta av marknadskreftene til å verta det i gagnet òg. No vert fasiten for denne utviklinga publisert dagleg: Avisa kan no samanliknast med dei gotiske katedralane som i mellomalderen var fylte av bilete, av di allmugen ikkje kunne lesa. Medan dei som kan lesa, vert frelste av dei djuptpløyande medisinske artiklane som førstesida tilbyd. Må lyfte blikket | Derimot er det berre så altfor mykje av spesielle innsikter i boka. Side opp og side ned om interne maktkampar og intrigar, ikkje minst i samband med langdryge tilsetjingsprosedyrar. Det utgjer kan henda meir enn halvdelen av boka. Jau, om redaksjonen i Dagbladet hadde vore like viktig som det sovjetiske politbyrået, og til dømes disponert atomvåpen, ville det sjølvsagt vore interessant å lesa om konfliktar mellom Egeland og Skouen. Vi høyrer òg om mykje gild drikking og røyking. Men det vi som ikkje høyrer til presseverda saknar når det gjeld desse spesielle innsiktene, er at biografen lyfter blikket og fortel oss om og på kva vis maktkampane og festinga i Dagbladet var ulike frå dei i andre aviser. Bygdebok | Slik det no står, vert det meste berre av interesse for dei som jobbar i Dagbladet. Slik ei bygdebok berre er interessant for dei som bur i bygda. Noko nytt sladder er det vel òg, slik at journalistar frå andre pressehus kan ha noko å tala om over fredagspilsen. Men eg tippar det meste er utsnakka alt. Boka er illustrert med mange bilete av Solstad som drikk og røykjer. Positivt er det at det ikkje er nokon nakenbilete av han. Men følg med i Aftenposten... Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Vikingar i tjukkaste Afrika | Han har brukt meir enn tjue år på å skriva ein murstein av bok om vikingar på Kongo-elva. Litteratur | Tore Kvæven (42) er lærar frå Sirdal i Vest-Agder, og denne hausten debuterer han med den eventyrlege vikingromanen Hard er mitt lands lov. - Eg byrja på romanen då eg var student på Ås for meir enn tjue år sidan. Eg såg for meg ei lita novelle om eit vikingskip som hadde kome i drift på havet og hamna på Afrika-kysten, men prosjektet har ete på seg og endra seg. Eg har hatt det som eit hobbyprosjekt - med fleire pausar innimellom, fortel Kvæven. Undervegs har han lese Snorre, islendingesogene og ei rekkje historiske bøker om vikingtida. Men historieinteressa omfattar ikkje berre vikingane, og han har lese mykje om zuluane, om boarkrigen og nordamerikansk historie frå nybyggjartida. - Særleg har eg vore interessert i periodar med store omveltingar, fortel han. Vikingar i Afrika | Handlinga i vikingromanen byrjar i Roma i 1010 der eit digert vikingskip har lagt til kai. Om bord er det ei blanding av skandinavar, islendingar og færøyingar. - Eg ville skriva om den tida då den gamle åsatrua rådde, og eg ville ha ein hovudperson frå Grønland. Eg har lenge vore fascinert av det som skjedde der etter at Eirik Raude kom dit, og at det voks fram bygder som levde vidare i fleire hundre år, men som vart borte. Samstundes prøver eg å visa det store spennet i vikingtoktene. Dei gjekk frå Island til Grønland - og frå Grønland til Amerika. I tillegg er det kjent at dei plyndra kysten av Nord-Afrika. Snorre omtalar fleire vikingkongar som plyndra byar i Nord-Afrika. Arabiske kjelder stadfester dette, og det er skrive ein god del om korleis folk oppfatta plyndringane. Frå Sevilla i Spania er det kjent at arabarane slo vikingane i eit større slag, og at vikingane vart hengde på torget. - Men vikingane har aldri teke seg oppover Kongo-elva? - Nei, det er fri fantasi. På Kanariøyane er det funne spor etter vikingar, men det er ikkje full semje blant historikarar og arkeologar. Grønlendingen | I romanen fortel Tore Kvæven om det norske vikingskipet "Havjerven" som er ute på eit kombinert plyndrings- og handelstokt. Dei har plyndra seg nedover i Europa, men det har ikkje gått så bra. - Dei kjem til Roma og legg seg til der for å driva handel. Der kjem det om bord ein mann som er ukjent for alle, og han tek kontakt med hovdingen. Han har kart og fortel om ei eldgamal handelsrute som fønikarane brukte ved kysten av Afrika. Derifrå gjekk dei oppover ei elv til dei indre delane av kontinentet der det finst mykje gull. - Den framande mannen Ulfr kjem med framlegg om at dei skal dra til Afrika. I staden for å handla skal dei plyndra det afrikanske riket. Hovdingen har aldri høyrt om skip som har reist i den retninga, og han er skeptisk. Han trur ikkje at det finst siviliserte folk eller rikdom i området, og han svarar nei til å reisa dit. - Ulfr provoserer kjapt fram eit slagsmål, og han drep hovdingen. Mannskapet er ikkje viljuge til å akseptera ei Afrika-reise, og dei viser til at hovdingen har noko ugjort i Spania, der dei vart svindla på vegen nedover. Kan Ulfr hemna det som skjedde der, kan vikingane vera viljuge til å følgja han. Det greier han, og dei legg ut på den lange reisa vidare sørover mot Afrika-kysten. Dei kjem til slutt fram til eit rike som har fått namnet Mapungubwe, som ligg på grensa mellom Zimbabwe og Sør-Afrika. I dag er staden verdsarvminnesmerke. Svære skip | Tore Kvæven har vitja Afrika fleire gonger. - Eg har vore både på kysten av Nord-Afrika og i det sørlege Afrika, der vikingane i boka endar opp, men eg har aldri segla på Kongo-elva. - I boka fortel du om vikingskip med hundre og førti mann? - Så store skip er omtalte fleire stader. I arbeidet med boka har eg hatt kontakt med båtbyggjaren Jon Bojer Godal, som er involvert i bygginga av verdas største replikk av eit vikingskip i Haugesund. - For meg har det vore viktig å få til ei spennande forteljing, men samstundes har eg freista å gjera boka så historisk korrekt som mogleg, fortel Tore Kvæven. Arbeid meir og betre! Berre lektorar, meir sentralstyring, høgre lærarløner og framleis einskapsskule er råda Organsiasjonen for økonomisk utvikling og samarbeid (OECD) gjev for norsk skule. Kva er skuleforskarane samde om? At læraren er alt og resten så godt som ingenting. I 1969 publiserte skuleforskaren S. E. Eidet ei gransking i fagtidsskriftet Forskning og danning. Granskinga vart mykje sitert ei tid, for så å verta gløymd. I artikkelen som heitte "Undervisningstida i barneskolen", hadde han samanlikna by- og landsskular i Noreg. I byen gjekk elevane på folkeskulen kvar dag, på landet berre annankvar dag. Fyrst etter sju år med skule fekk elevane på landsbygda like mange timar som dei i byane. Vi som berre gjekk annankvar dag i barneskulen, kan finna mykje trøyst i granskinga, for ho synte nemleg at vi som fekk lite undervising, gjorde det like godt som alle dei som fekk mykje undervising når ein såg på sluttresultatet etter ni år med skulegang. Konklusjonen var klår: Timetal tyder lite eller ingenting for kor flinke elevane vert. Vi kunne kanskje ha stogga der og berre konsentrert oss om å få så flinke lærarar som råd er inn i skulen. Men det har ikkje stogga der, for kvart år som går, vert det berre fleire og fleire forskingsartiklar og rapportar om stoda i norsk skule. Sist ute no er OECD. I samarbeid med Undervisingsdepartementet har dei laga den forskingsbaserte rapporten Improving Lower Secondary Schools in Norway. I den fortel OECD kva dei meiner vi nordmenn bør gjera for å auka kvaliteten i ungdomsskulen; det er ikkje reint lite. Hovudråda er desse: meir sentralstyring i regi av Utdanningsdirektoratet, betre evalueringar av lærarar og meir rapportering. Altså lite nytt under sola, men OECD seier òg: Norske lærarar bør få mykje betre løn, men då i byte mot mange fleire undervisingstimar sidan norske lærarar er mellom dei som har færrast undervisingstimar i OECD. Få likar å vera i puberteten | Ungdomsskulen er der det går gale i dei fleste land. Born flest er motiverte i barneskulen, og når ungdomen passerer seksten, går motivasjonen opp. I åra imellom, derimot, fell mange frå. Éin av fire femtenåringar gjennom heile OECD-området orkar ikkje engasjera seg i skulen, dei gjev opp. Særleg gale går det med dei som må byta skuleslag fleire gonger, frå barneskule, til storskule og til ungdomsskule. Her har Noreg ein føremon, seier OECD, våre born byter berre éin gong, frå barneskule til ungdomsskule. Men der det verkeleg har noko å seia, gjer Noreg det relativt dårleg. Lærarane våre, med eit lite unnatak for Oslo, vantar fordjuping i fag, har dårleg praksistrening, dei har låg løn, dei underviser lite og får liten eller ingen stønad eller instruksjon frå skuleeigarane og rektor. Den desentraliserte norske kommunesektoren gjer det òg vanskeleg å gjennomføra reformer, og dimed vert det vanskeleg å straumlineforma systemet. Dette seier rett nok OECD samstundes som dei seier at det er liten skilnad mellom norske skular. Dei norske skilnadene er ikkje mellom skular, men i skular. Eit anna problem OECD peikar på, er at det som skjer i norsk skule, er lite evidensbasert. Norske skuleeigarar, altså kommunane, veit i liten grad om det dei gjer, verkar. Rådet OECD har mot slikt, er at Utdanningsdirektoratet skal laga nokre klåre visjonar, som dei deretter "kommuniserer" til skulane. Skulane skal i sin tur rapportera attende til direktoratet om kva dei brukar pengar på, og korleis resultat av denne pengebruken er. Norsk skule må altså produsera meir statistikk og fleire rapportar. Lærarane er neppe glade for slike råd, dei har i mange år no klaga over den auka rapportskrivinga og sentralstyringa frå direktoratet. Den siste meiningsmålinga på feltet syner at ni av ti lærarar meiner at det auka byråkratiet i skulen går utover undervisinga. Noko mange lærarar derimot vil seia seg samde i, er rådet om at alle lærarar må gjennom ei masterutdaning som inkluderer lengre fagleg spesialisering og ein praksisnær pedagogikk tilpassa ungdomsskulen. Altså lektorutdaning. Men her vert OECD neppe høyrd. Departementet har frå før sagt at dei færraste av lærarskulane har kapasitet til å utdana folk på masternivå. OECD bed òg om at ein må skapa ordningar som gjer at betre kvalifiserte kjem inn i skulen. Men også her har departementet sagt nei. Nær 70 prosent av dei som går og har gått på dei norske lærarskulane dei seinaste tolv - femten åra, hadde ikkje kome inn om dei måtte hatt minst fire i norsk og matematikk. Med eit slikt krav må dei fleste av dei trettito lærarhøgskulane i Noreg leggjast ned. Gamle lærarar | Ein annan ting som uroar OECD, er den høge alderen til norske lærarar og at dei fleste lærarane som underviser, særleg på landsbygda, ikkje har universitetsbakgrunn, men kjem frå ålmennlærarskular. Dimed underviser ein stor del av lærarmassen i fag som dei ikkje har føresetnader for å undervisa i, og dei gamle ser ikkje ut til å verta avløyste av nye og betre lærekrefter. Dette vert stadfest av SSB-tal som syner at Noreg i 2020 kjem til å vanta mellom 16.000 og 20.000 kvalifiserte lærarar. Eitt av svara OECD kjem med her, er ei stor og omfemnande satsing på etterutdaning, og at lærarar vert underviste i konkrete metodar for korleis ein skal læra elevane opp i matematikk og naturfag. Noko ungdomsskulelærarane ikkje kan svara for, er korleis dei elevane som kjem inn, er førebudde. OECD seier at det ikkje finst nokon sams standard i Noreg om kva borna skal kunna etter barneskulen. OECD bed òg på nytt Noreg om å gripa inn svært tidleg når born har lærevanskar, dette kan gjerne skje både i barnehage og dei fyrste åra i småskulen. Rett nok er mange elevar vonbrotne over vantande utfordringar når dei byrjar i ungdomsskulen, men samstundes syner den internasjonale matematikk- og naturfaggranskinga TIIMSS at problema vert laga i barneskulen. I Noreg testa ein fjerdeklassingane i 2003, i 2007 testa ein så dei same elvane i åttande klasse. Den relative skilnaden mellom elevane var den same, og dei norske elevane låg ved båe høve under gjennomsnittet for heile OECD-området og heile to år etter elevane i dei beste landa. Tendensen held fram gjennom heile ungdomsskulen, som altså ikkje verkar utjamnande mellom elevane. På den såkalla PISA-testen har Noreg alltid vore under snittet i naturfag- og matematikk. I matematikk har det ikkje vore framgang dei seinaste åra. Men i 2009 scora vi like godt i lesing som i 2000, etter at vi hadde hatt ein nedgang i 2003 og 2006. Det er jentene som dreg opp gjennomsnittet her; få land i OECD har større skilnad mellom kjønna når det gjeld lesekunne. Ja til einskap | På eitt felt merkjer Noreg seg verkeleg ut internasjonalt. Langt dei fleste landa i OECD lèt born som ikkje har lært seg det dei skulle, gå skuleklassar opp att. I mange land må opptil 35 prosent av skuleelevane gå same klasse fleire gonger. I Noreg har vi ingenting av slikt. Her er OECD heilt på norsk side. OECD åtvarar på det sterkaste mot å skilja ut elevar etter evner og mot ulike utdaningslaup før vidaregåande skule. OECD hevdar at forskingsresultata er heilt klåre: « Same kva studiar ein ser på, er forskingsresultata konsistente: Skulesystem der alle elevar har det same høvet til å læra (same timeplan og felles skule), (...) får betre resultat enn der det vert praktisert nivådeling. » Her høyrer det rett nok med å nemna at OECD talar om gjennomsnitt. Det som er ein føremon for gruppa, er ikkje alltid ein føremon for kvart individ. Eit anna felt som Noreg peikar seg svært positivt ut på, er i pengebruk. Den høge pengebruken, meiner OECD, syner at Noreg tek utdaning på alvor, og dei store utgiftene gjer at vi kan få svært mykje ut av pengane om dei vert nytta på rett vis. I ungdomsskulen nyttar vi til dømes heile 45 prosent meir enn gjennomsnittet i OECD. Men, peikar OECD òg på, det ser per i dag ut til at den høge pengebruken ikkje gjer norsk skule betre. Det som gjer norsk skule betre, derimot, er at løna til foreldra ikkje spelar ei stor rolle for kor godt borna gjer det på skulen. Noreg gjer saman med resten av dei skandinaviske landa det svært godt her. Men dette er truleg mest ein funksjon av den samanpressa nordiske lønsstrukturen. Foreldre, uavhengig av utdaning, tener nokså likt her til lands. Ser vi derimot på samanhengen mellom utdaninga til foreldra og prestasjonane til borna, vert det straks verre. Om ein ser på skilnaden mellom born med foreldre med grunnskuleutdaning og born med foreldre med høgre utdaning og så samanliknar sjansen for å taka høgre utdanning, har utviklinga i Noreg gått i dramatisk feil retning dei seinaste tiåra. I 1982 var skilnaden 23 prosent, i 2002 var han 32 prosent. Liten grunn til å arbeida | Men likeløna i Noreg skaper òg problem. OECD meiner at den stadig aukande uføreraten mellom ungdom som nett har slutta i skulen, kan ha samanheng med kva ein sit att med i lommeboka. Det løner seg nemleg i liten grad å satsa på utdaning. Som OECD skriv: Jamvel folk med høgre utdaning og doktorgrad "har like stor risiko for å hamna i den lægste som den høgste lønskategorien." Og som dei òg skriv: "Norsk ungdom (...) er ikkje særleg engasjerte i undervising eller læring (...) og vantar incentiv." Dei unge ser ut til å meina at dei har lite å vinna på å arbeida hardt i skulen, om vi skal tru OECD. Men, vert det understreka, norsk ungdom likar seg særs godt i skulen samanlikna med dei fleste andre land. Og det må då vera ein bra ting. Men det er altså rom for høgre løn for lærarane, men då, seier OECD, må dei arbeida hardare og truleg få større klasser. Konklusjonen til OECD er altså at alle bør verta betre og arbeida hardare. Noko anna hadde vel vore uventa. Burlesk folkelivsskildring | Som folkelivsskildrar blir Levi Henriksen som ein arvtakar etter Vidar Sandbeck. Roman Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind | Gyldendal 2011 | Scene mot slutten av Levi Henriksens nye roman, Dagen skal komme med blå vind: Dei to brørne Ruben og Mikael Hildonen slåst ute på kyrkjegarden. Inne i kyrkja held presten gravtale over faren til dei godt vaksne Hildonen-brørne. Og dei slåst slik at dei til sist trillar ned i den grava faren snart skal gravleggjast i. Nokon vil seie at slikt noko er ein vel dryg munnfull - sjølv i det litterære Skogly, i traktene aust for Kongsvinger. Nokon vil seie at Levi Henriksen driv sin tematikk om eit betent syskenforhold heilt heim, lèt det stå på spissen og dirre. Andre vil seie at dette er god og harmlaus underhaldning utan den motstanden som god romankunst har å by på. Skiten og lesarvenleg romantikk | Dagen skal komme med blå vind er Henriksens fjerde roman. Den liksom-poetiske tittelen gir sjølvsagt minningar om debutromanen Snø vil falle over snø som har falt, men romanen frå i år er betre, iallfall reint stilistisk. Her er færre klisjear både av tankemessig og språkleg art, språk og biletbruk er ikkje riktig så svulstig, og dialogen mellom personane i boka glir stort sett ganske naturleg og lett. Men du verda så mye storm og uvêr det er langs Baklengselva i Austbygda aust for Kongsvinger! Og du verda som Hildonen-familien i generasjon etter generasjon, år etter år, blir offer for stormen. Når faren Stener Hildonen skal til å knulle nabokjerringa, bryt stormen laus, og den eldste sonen, den gong berre eit barn, ringjer heim og fortel mor si om kva faren er i ferd med å gjere. Og mora ut i bilen i stormen saman med hovudperson og yngsteson Mikael for å "ferske" ektemannen. Og bilturen endar i ei ulykke der mora misser synet... Og dette er berre éin av stormane familien blir råka av. Dette er sjølvsagt ikkje realisme, heller ikkje dirty realisme, men halv-dirty romantikk, ispedd eit heilt spesielt typegalleri, krim, road-movie, pinsevennmiljø, sentimentalitet og narko-torpedoar som når som helst kan rive botnen heilt vekk frå outsideren og taparen Mikael som alt er i kneståande. Til saman blir alt dette til ein svært så lesarvenleg miks. Og Levi Henriksen er no ein driven forteljar som porsjonerer forteljinga ut i høvelege dosar slik at han held på spenninga og arbeider fram ein skikkeleg page-turner. Folkelivsskildring, ikkje roman | Roman står det med skrå skrift under tittelen fyrst i boka, slik det plar gjere. Det spørst om ikkje Levi Henriksen hadde vore betre tent med nemninga folkelivsskildring i staden for roman. Lesen som roman blir denne boka ikkje noko anna enn enda eit innslag i den jamne, norske maraton-prosaen, rett nok i øvste divisjon. Tek ein andre briller på, vil ein sjå noko anna. Eit døme: Mikael Hildonen skal rane ein bensinstasjon i Kongsvinger for å skaffe pengar til nokre torpedoar som er etter han. Så han parkerer framfor bensinstasjonen for å avvente den rette augneblinken. Og medan han sit der i bilen med finlandshetta si, stengjer bensinstasjonen for kvelden, og Hildonen må køyre dukknakka heim i Range Roveren sin med uforretta sak. Dette er sjølvsagt ei flott avkleding av ein bygdefomling, han som vil det gode, men som blir kasta ut i det vonde og som ikkje eingong får fomla seg til å finne ut om det kan kome noko ut av å prøve det vonde i teneste for det gode. Slikt som dette kunne kallast folkelivsskildringa sin måte å karakterisere personane på, og det er truleg som folkelivsskildrar at Henriksen kan framstå som sentral samtidskronikør, som kronikør i Bygde-Noreg. Slik blir Henriksen ein arvtakar etter Vidar Sandbeck som folkelivsskildrar, og når han så nyttar drag og formlar frå ulike romankategoriar og frå populærkultur, så er det eit bidrag både til å utvikle sjangeren og til å streke under ein underliggjande tematikk i boka som har noko med det symbiotiske forholdet mellom bygd og by å gjere og med det symbiotiske forholdet mellom lokale kulturuttrykk og underhaldningsindustri i Bygde-Noreg no til dags. Ole Karlsen er professor i nordisk litteraturvitskap ved Høgskulen i Hedmark. Tiltak mot valdtekter | Stadige overfallsvaldtekter er øydeleggjande for ein by. Det hjelper lite å påpeika at dei fleste valdtekter skjer i heimen og på festar med mykje alkohol og rusmiddel. Slike valdtekter er tragiske og må sjølvsagt førebyggjast, men overfallsvaldtekter skaper frykt og påverkar alle på ein heilt annan måte. Kva gjer så Oslo? For det fyrste må ein skjøna at Oslo er ein storby med alle dei kriminalitetsproblema det medfører. Å seia at Oslo er ein trygg by, er uansvarleg sjølv om sjansen for å oppleva vald likevel er liten. Slagordet "Å ta natta tilbake" er rett, men naivt. Ein storby er eit komplekst fenomen der ein må ta sine klare forholdsreglar. Ein må ikkje gå åleine heim seine kvelden og natta der det er lite folk. Så bør ein tillata fleire overvakingskamera der det kan vera til hjelp. Den sterke motstanden mot overvakingskamera frå enkelte hald syner ei overdriven prinsipiell vektlegging på vern om privatlivet. Å verta filma på særskilde offentlege stader må ein kunne godta, særleg når videoen vert sletta etter ei viss tid. Å kutta videovervakinga på Oslo S ville vore heilt uansvarleg. Men det viktigaste tiltaket er at politiet får meir ressursar. Det må diverre seiast gong på gong: Politiet i dette landet er underbemanna. No når Oslo er midt i ei valdtektsbylgje, må alle offentlege og friviljuge instansar vera pragmatiske og bidra til ekstratiltak. Og folk må melda seg som natteramn. Samstundes må ikkje politiet takka nei når Garden er viljug til å patruljera Slottsparken for å hindra fleire valdtekter. Sjølvsagt skal ein skilja mellom hæren og politiet, men her må ein kunna sjå det praktiske i framlegget. Garden er uansett i området og må kunna avlasta politiet i ein prekær situasjon. Kva så med det faktum at mange av overfallsvaldtektene er gjorde av personar med ikkje-vestleg landbakgrunn? Det må talast ope om - utan det kan ein ikkje setja i verk målretta førebyggjande tiltak. Utfordringa er å gjera det på ein måte som ikkje stigmatiserer store grupper i dette landet. Råare og tydelegare bibelspråk | Før heitte det "det syndige mennesket", no "kjøt". Ein myriade av liknande døme gjer biletspråket i den nye Bibelen både råare og tydelegare. Bibelen | Ny-omsetjing | Bibelselskapet 2011 | Tolv forfattarar har arbeidd med stil og språkleg utforming i den nye utgåva av Bibelen. Alle har arbeidd med sambandet mellom meining, stil og estetikk. Forfattarane har gått til oppgåva med stort ålvor, nokre engstelege, nokre meir overraska enn andre, men alle har funne stor glede i det. Eg gjorde ein snarveg og hadde ein liten prat med Magnar Kartveit, professor ved Misjonshøgskolen i Stavanger. For å forklåre motivasjonen for arbeidet peikar han mellom anna på at den gamle typen bibellesarar er borte; dei som drøfta tolkingar, usemjer og uklåre tekststader nøye. Nye lesemåtar er komne inn, særleg frå USA, ein les ut frå meir ferdiglaga mønster. Forkynnarane nyttar mykje anekdotar, dømesoger - preikene er alt anna enn tekstutlegging. Kartveit vonar det no vert mogleg å samanlikne ulike utgåver, så interessa for samtalar og diskusjonar om lesemåtar aukar. At den katolske kyrkja vil bruke dei nye omsetjingane, kan òg trekkje i samlande lei. Meir orientalsk | 1978 / 1985-utgåvene var kommunikativt orienterte. Ein freista motarbeide kjensla av framandsleg språk og la i staden inn forklåringar. I viss mon vart teksten dermed meir abstrakt. No er det ikkje gjort store endringar, men mangfaldige små. Vørdnaden overfor grunnteksten karakteriserer Kartveit slik: Ein har fått attende meir av det orientalske, litt framandslege svipet i tekstane i og med at dei gjennomgåande er vortne meir poetiske i form og ordval. I grunnen har ein vekt opp att noko av tonen og prinsippa til Alexander Seippel (1851 - 1838). Seippel var orientalist, samla òg norske stev og skreiv sjølv lyrikk. Då han arbeidde med bibelomsetjingar til nynorsk, var han oppteken av at kvar og ein skulle kunne skjøne omsetjingane ut frå eige språkleg tradisjonsstoff, samstundes som teksten skulle vekkje undring over opphavlege uttrykksmåtar. Klassisk litterært verk | Bibelutgåva er då òg eit klassisk litterært verk - difor er det laga ein eigen versjon (berre på bokmål), den såkalla "litteraturutgåva". Kapittel- og versinndelingar som ikkje har noko å gjere med organiseringa av dei opphavlege tekstane, er reinsa bort, nye kapittelinndelingar har fått stutte overskrifter. Tanken er at det skal verte lettare å lese den versjonen av Bibelen for mange grupper. Klassikarane vert i vår tid utnytta på nye måtar i internasjonal populærkultur. Å ha tilgang til gode referanseverk er atter viktig for å skjøne samtidskulturen. Nye tekstfunn | Fornyingsarbeidet har bygd på omfattande forsking og analysar av nye tekstfunn i etterkrigstida (to nye bibelvers er funne!). Ein har lagt vekt på at Bibelen handlar om relasjonane mennesket har til omverda - andre menneske og Gud. Dermed bort med det alderdomlege "Fader" (mest ikkje brukt av nokon i kvardagstale anna enn som bannord) i Fadervåret, no ber ein både på bokmål og nynorsk til "Vår far i himmelen". Mange nynorskingar ville nok likt betre "Far vår", slik Seippel skreiv. Tendensen i NN-omsetjinga er å setje pronomenet framfor substantivet når det skal vere høgtidsamt ("ditt namn", "hans hus", "hans hand"); i nokon mon motverkar det konkretiseringa. I BM-utgåva er den slåande abtraherande draget at ein gjerne nyttar enkel binding i substantiv i staden for dobbel. Og sjølv om diftongane er innførde i mange ord som før ikkje fekk ha dei (bein, grein), så får ikkje a-endingar nyttast i substantiv, boken og elven er verdigast. BM har likevel lettare, friare syntaks, tydeleg påverknad frå NN-arbeidet. Val som verkar inkluderande med omsyn til kjøn, er gjorde der grunnteksten gjer det mogleg; der det før stod "brør" i tiltale / omtale av både kvinner og menn, står no "søsken". Nemninga "Menneskesonen" er no berre for Jesus i NT, men er i grunnteksten òg brukt om profetar i GT. Tanken om Jesus som profet vik dermed meir i bakgrunnen. Strengt teke verkar dette valet tekstforklårande, med di ein vel bort lesemåtar. Kroppsnært | Den tapte møydomen i profetien i Jesaja 7,14, der almah er omsett til "den unge jenta" har alt lenge oppteke journalistar. Som mellom andre Anders Aschim har peika på, så er Maria framleis møy i Nytestamentet (sjå Luk 1,27; Matt 1,23). Vel så interessant er det at "hore", "skit" og "piss" no er kurante ord. M.a. av den grunn skjønar vi nok profetane lettare når dei nyttar horeri om å vere utrugen, og skit og piss om elendige tilstandar folk kan kome ut i. Språket er overalt meir kroppsnært - truleg dels ei spegling av det fenomenet i moderne lyrikk som Hadle Oftedal Andersen og andre har kalla "kroppsmodernisme". I staden for å tale om "det syndige mennesket" seier ein no "kjøt" / » kjøtt ». Sameleis er "det indre" i mennesket omtala som hjarter og nyrer. Der det før heitte Guds makt, møter vi Guds hand. Ein myriade av liknande døme gjer biletspråket både råare og tydelegare. Friskare | Salmane verkar fornya og friskare ved at ein jamvel har makta å overføre til norsk språkkjensle ein rytmikk som byggjer på kva ein veit om den opphavlege hebraiske liturgiske songen. Dermed vert salmane meir kroppsnære gjennom at dei vert meir songbare, men òg kjensla at dei kan dansast etter. Det vert lettare å sjå, igjen - slik det var med dei fyrste nynorskomsetjingane som Samlaget stod for - at språkarbeid er del av eit frigjeringsarbeid, frå bundne formular og tankemønster. Sjølv er eg lei for at ord som "ljos" og "hjå" er borte. Eg tykkjer òg det er pussig at det må heite "skal bli" når "å verta" er gjennomført. Men eg græt ikkje for at vi møter forsamlingar istadenfor kyrkjelydar. At vi no ofrar somme ord vi er glade i, mellom anna av di dei lever i salmespråk og i mange dialektar, må vegast opp mot måten dei nye omsetjingane verkar. Kan hende ser vi starten på ei historisk fruktbar utvikling. Stor innverknad | I vår tid gløymer vi ofte at då Bibelen tok til å verte allment tilgjengeleg i Europa, utetter syttande og attande hundreåret, så fekk det stor innverknad på kva folk tenkte om rolla til litteraturen i kultur- og samfunnsliv. For John Milton, Alexander Pope, William Blake og mangfaldige poetar i tidleg nytid, gav Bibelen støtte for oppfatninga om at diktaren er skapar, profet og fornyar samstundes. Moralfilosofi og samfunnstenking i tidlegmoderne tid er òg sterkt prega av ei for oss overraskande positiv oppleving av syndeskulda: Vi er berre menneske. Vi eksisterer ved å handle feil - medvit om det feilbarlege krev at vi er tolerante, men òg kritiske til kva som driv oss vrange vegen. Samstundes har vi personleg tanke- og handlingsrom, med ansvar og medvit om at vi kan setje oss mål som forbetrar oss sjølve og verda. Slike oppfatningar skapte grunnlaget for ei drøftande, normdannande offentlegheit. Kan hende vil desse bibelutgåvene på nytt vere med på å minne oss om at vi som feilande menneske saman kan søkje svar på koss tilhøva vert betre. Bjørn Kvalsvik Nicolaysen er professor i lesevitskap og fast bokmeldar i Dag og Tid. Han var konsulent på retoriske spørsmål i ferdistillinga av den nynorske omsetjinga av Gamletestamentet. Lett å få ned sjukefråværet | Éin av ti ålmennlækjarar gjev folk med psykiske lidingar gradert sjukmelding i sju av ti tilfelle. Ein tiandedel gjev alltid full sjukmelding. No stig talet på sjukmelde atter ein gong. Sjukefråvære | "Det legemeldte sykefraværet gikk opp med 2,8 prosent fra 2. kvartal 2010 til 2. kvartal 2011", skriv NAV i ei pressemelding som nett vart send ut. Mennene var borte 4,3 prosent av tida, kvinnene 7,4. I tillegg kjem dei som har sjukefråvære utan å ha vore innom lækjar. Tek vi med desse, vert det samla sjukefråværet 6,5 prosent. Tendensen er den same som i tidlegare år; medan fråværet til menn ligg stabilt, aukar det for kvinner. 15,3 prosent av sjukmeldingane kjem av psykiske lidingar, ein auke på 25 prosent dei seinaste ti åra. Sidan dei psykisk sjuke er lenger borte enn andre sjukmelde, er 20 prosent av sjukefråværet no eit resultat av psykiske lidingar. I OECD er det ingen land som har ein så sjuk folkesetnad i arbeidsfør alder som Noreg. Kvifor er det slik? Og kvar er eventuelt nyhenda i desse tala? Har vi ikkje høyrt det før? Jau, mange gonger. Ekspertgruppe på ekspertgruppe vert sett ned, forskingsmillionane fløymer lett, NHO og LO går inn avtalar om inkluderande arbeidsliv, NAV får stadig større løyvingar, arbeidsgjevarane går i møte etter møte. Men fråværet får vi ikkje ned. Sist det braut ut panikk om sjukefråværet, var i 2009. Jens Stoltenberg sa at det store fråværet kunne truga den norske velferdsmodellen, og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sette ned ei snøgtarbeidande ekspertgruppe. Gruppa fekk eit avgrensa mandat. Inkluderande arbeidsliv | Den formelle grunnen til at gruppa vart sett ned, var at avtalen om eit inkluderande arbeidsliv (IA-avtalen) som byrja i 2001 og vart fornya i 2006, atter skulle fornyast i mars 2010. Då ekspertgruppa vart sett ned i 2009, hadde sjukefråværet auka med 11 prosent frå tredje kvartal i 2008 til tredje kvartal i 2009. Mest auka det lækjarmelde fråværet. Gruppa vart leidd av arbeidslivsforskaren Arnstein Mykletun. Gruppa fann ut at det burde vera lett å få ned sjukefråværet. Ved å gje arbeidsgjevaren ansvaret for å fullfinansiera sjukefråværet i to år har Nederland makta å halvera fråværet frå 2000 til 2006. I 1995 mottok 10 prosent av den norske folkesetnaden uføretrygd, rehabliteringspengar og sjukepengar - lægre enn i Sverige. I 2008 mottok 14 prosent slike ytingar i Noreg. Oppgangen har halde fram etter dette. I Sverige mottok knapt 11 prosent slike ytingar i 2009, om lag 3 prosent lægre enn i 2003. Korkje i Nederland eller i Sverige mottek ein lenger full kompensasjon for sjukefråvær. Ville det så hjelpa å redusera kompensasjonen under sjukefråvære, spør gruppa oppnemnd av den raudgrøne regjeringa og svarar sjølv: Inga forklåring | Ekspertgruppa går gjennom ei rekkje ulike hypotesar som forklåring på det høge fråværet: hardare arbeidsliv, hardare krav, dårlegare folkehelse, lengre ventelister og så bortetter, ekspertane avviser dei alle. Når dei derimot vender blikket mot ålmennlækjarane, så finn dei forklåringar, mange forklåringar. Norske fastlækjarar er ei svært lite homogen gruppe. Dette var i og for seg kjent før gruppa la fram tilrådinga si. I Stortingsmelding nr. 47 (2008 - 2009), "Samhandlingsreformen", skriv regjeringa at dei lækjarane som legg inn flest pasientar på sjukehus, legg inn fem gonger så mange som dei som legg inn færrast. Men det stoggar ikkje med innleggjing; den same tendensen finn vi i sjukmelding og uføretrygding, skriv regjeringa. Det same kom ekspertutvalet til. I 2004 kom det eit tydeleg fall i sjukefråværet. Då skulle gradert sjukmelding verta hovudregelen etter åtte veker, fleire fekk då kontakt med arbeidsplassen, men etter kvart vart lækjarane slappare med å skriva ut gradert sjukmelding, og sjukefråværet steig. Særleg meiner utvalet at gradert sjukmelding må verta regelen for dei 12,4 prosentane som står for 80 prosent av fråværet. Jamvel om ålmennlækjarane i 2004 vart oppmoda om å nytta gradert sjukmelding så mykje som råd, var berre 18,8 prosent av sjukmeldingane graderte i tredje kvartal 2009. Stor skilnad | Når vi derimot ser på tala for einskildlækjarar, vert biletet eit heilt anna. Dei 10 prosent av lækjarane som brukar gradert sjukmelding mest, skriv ut slike sjukmeldingar i 64,2 prosent av tilfella; dei ti prosentane som skreiv ut minst, nytta graderte sjukmeldingar i 8,5 prosent av tilfella. Endå meir ekstrem vert skilnaden når vi ser på gradert sjukmelding for psykiske lidingar, der dei generelle tilrådingane frå helsestyremaktene er mest mogeleg aktivitet og arbeidsinvolvering. Dei 10 prosentane som skriv ut flest graderte sjukmeldingar, gjer det i sju av ti tilfelle; dei ti prosentane som skriv ut minst slike, skriv ut 0 prosent. Men sanninga er at lækjarane langt på veg ikkje vil spela portvakt lenger. I praksis, seier utvalet, er det pasientane sjølve som avgjer om dei vil verta sjukmelde; einskildstudiar syner at 95 prosent av pasientane som bed om sjukmelding, får det. Slike tal skulle ein tru førde til at lækjarar fekk påtale sidan sjukmeldingar og uføretrygd kostar Noreg milliardar, men slik er det ikkje. Mange framlegg | Utvalet kom med ei rad framlegg. Men dei to hovudframlegga var at folk sjølve skulle få sjukmelda seg i inntil ti dagar for slik å redusera arbeidsbøra til fastlækjaren som likevel sjukmelder i alle høve. Dimed skulle lækjarane få betre tid til å fylgja opp dei langtidssjukmelde. Vidare skulle arbeidsgjevarane få forkorta den perioden dei måtte betala fullt ut for den sjukmelde, frå seksten til ti dagar. I andre enden skulle arbeidsgjevar måtte betala 20 prosent av sjukepengane for dei langtidssjukmelde. LO og NHO var mot dette. Og forslaget vart lagt i skuffa. Det andre hovudframlegget frå ekspertutvalet var at det som hovudregel skulle vera gradert sjukmelding etter åtte veker, altså langt på veg den same regelen som har vore gjeldande sidan 2004, men ordbruken vart endra frå "aktiv / gradert" til berre "gradert". Endringane kom inn i lovverket i mars og juli i år. I praksis tyder endringane at arbeidsgjevar betaler for det arbeidet arbeidstakaren gjer medan han eller ho er gradert sjukmeld. Før var det slik at dei som var "graderte" eller "aktive", fekk alle pengane frå NAV. Men det er framleis opp til lækjarane sjølve kva dei gjer i møte med den einskilde pasienten. I det store og heile vart resultatet av utvalsarbeidet at arbeidsgjevar og arbeidstakar, lækjar og NAV skal i stadig fleire dialogmøte og laga stadig fleire planar etter kvart som sjukmeldingsperioden vert utvida. Oppsummert: To ting hjelper om ein vil ha ned sjukefråværet: lægre sjukepengar og å gje arbeidsgjevarane mykje meir av den økonomiske kostnaden ved sjukefråvære. Alle parti på Stortinget er mot lægre sjukepengar, både LO og NHO er mot at arbeidsgjevar skal få større økonomisk ansvar, og Legeforeningen er mot at lækjarane skal få nokor form for straff for slapp sjukmeldingspraksis. Ein spådom: Det kjem til å verta sett ned fleire utval, og det kjem til å koma fleire pressemeldingar frå NAV. I tillegg får vi endå fleire dialogmøte. Oljetriumfen til USA | USA er snart uavhengige av den arabiske verda og OPEC. Den innanlandske oljeproduksjonen veks og veks, og på vegen kjem økonomien i balanse att. "Peak Oil", omgrepet har ikkje nokor god norsk omsetjing, men det tyder noko slikt som "oljetoppteorien". Det er ein av dei mest kontroversielle teoriane i verdssoga. Skriv "M. King Hubbert" i søkjefeltet på Google, og du vert sitjande og lesa i dagevis. I 1956 spådde Hubbert, som var sjefsgeolog i amerikanske Shell, at USAs oljeproduksjon vil stiga kraftig fram til om lag 1970, for så å gå dramatisk ned. Han vart sedd på som ein klovn. I 1971 toppa likevel produksjonen seg, og i dei påfylgjande tre tiåra fall han dramatisk. Og som det hadde gått i USA, kom det til å gå i resten av verda, byrja ein stadig aukande tilhengjarskare av den tidlegare "klovnen" å hevda. Med fare for ei mengd lesarbrev og e-brev og trass i spådomen til Hubbert: "Peak Oil" er feil. Men fyrst ei viktig melding: Oljeskifer er ikkje det same som skiferolje. Oljeskifer er eit sekkeomgrep for finkorna sedimentære bergartar som inneheld olje og gass. Skiferolje, derimot, er enkelt sagt olje som ligg lagra mellom laga av skifer. Det er ein del av ei større gruppering olje som vert kalla "olje i tette bergartar". Hugs dette. Framtida | "Oljeskifer er energiforma for framtida", gjekk eit gamalt humoristisk ordtak i Colorado, "og slik vil det alltid vera". Det seier ikkje innbyggjarane i fjellstaten lenger. Kommunen Rio Blanco County er eit hol, ein skitplass, ein stad ingen vil ynskja å bu. Namn som "Stinking Water Creek", seier sitt. Men slike namn er vanlege i Rocky Mountains. Oljen tyt opp over alt. Rio Blanco ligg på toppen av Piceance-bassenget, eit namn som er ukjent for dei fleste, men ikkje for geologar. Dette fjell- og ørkenområdet vest i USA inneheld nok olje til at amerikanarane kan gløyma arabarlanda, Noreg og Venezuela for resten av si og barnebarnas levetid - om dei får han opp. For 300 meter rett ned ligg den kanskje største førekomsten i verda av oljeskifer. Dei offisielle estimata seier 1,5 billionar fat med olje, meir ein fem gonger dei påviste reservane i Saudi-Arabia. Men får dei han opp? Avhengig av kven du spør, får du ulike svar, men det stutte svaret er: truleg. Spørsmålet er kostnaden. Oljeskifer har med ujamne mellomrom vorte utnytta i snart hundre og femti år i USA, men kvar gong prisane på den internasjonale oljemarknaden har gått nok ned, har den amerikanske oljeskiferproduksjonen vorte fasa ut grunna manglande lønsemd. Produsentane har ikkje fått pengar att for investeringane. No meiner Shell likevel at dei har funne løysinga. Det har dei faktisk meint nokså lenge. Difor har dei investert stort i prøvefeltet Mahogany i nett Rio Blanco, som ligg om lag 320 kilometer vest for Denver. Fyrste gong dei henta ut olje der, var i 1996, og i 2009 fekk Shell berre på nokre dagar opp 1400 fat olje, og det utan nokor form for "opa" drift - dei tok oljen rett opp or bakken utan å måtta grava ut berget, som ein alltid måtte gjera før. Umogen olje | Oljeskifer er umogen olje, lagra i det organiske stoffet kerogen. Vel enkelt sagt er det petroleum som enno ikkje har sige ut av sedimenta og lagt seg i store lommer. Denne petroleumen kan skiljast ut gjennom oppvarming. Det Shell gjer, er å mogna feltet. Det som naturen treng millionar av år på, gjer Shell på tre - fire år. Prosessen er komplisert, men ved å køyra elektriske "varmeomnar" ned i berget får dei temperaturen av og til så høgt som 400 grader, og dimed vert både olje og gass trykk-koka opp mot overflata og kan hentast ut med konvensjonelle metodar. Før Shell kom på banen, var det å henta ut oljeskifer, som altså vart gjort gjennom konvensjonell gruvedrift, enormt ureinande og skapte svære sår i naturen. Oljeskiferdrift førde òg til at grunnvatnet vart ureina. Shells produksjonsmåte gjer at ein ikkje treng opna opp bakken, noko alle kan sjå med sjølvsyn, men Shell hevdar òg at metoden deira, som mellom anna "fryseisolerer" reservoar inn bak vegger av is, hindrar ureining av grunnvatnet. Miljøvernarar er djupt usamde og hevdar at frysemetoden er altfor usikker og at ingen veit kva langtidskonsekvensane vert. Prosessen er sjølvsagt svært energiintensiv. Shell sjølv seier at for å få opp 3,5 einingar med energi, må dei nytta éi eining med energi. Men dette er faktisk meir energieffektivt enn ein del annan oljeproduksjon, særleg ein del av metodane der oppvarma vatn vert pumpa ned i mogne oljefelta for slik å få opp meir olje, og klart meir energieffektivt enn konvensjonell gruvedrift på oljeskifer, som framleis vert driven i småskala rundt omkring i verda. Best av alt er at oljen som kjem opp, er svært lett, og den lettaste og dyraste oljen flyt opp fyrst, noko som igjen gjev rask avkastning på eventuelle investeringar. Shell påstår faktisk at dei kan produsera eitt fat olje for berre 30 dollar. Men uavhengig av kva ein måtte meina om haldet i Shells oljeskiferprosjekt i Rio Blanco: Det er eit faktum at USA spesielt og Nord-Amerika generelt vert mindre og mindre avhengig av omverda for å skaffa seg fossilt brennstoff. I 2005 importerte amerikanarane over 60 prosent av oljen dei konsumerte, i fjor var det same talet 47 prosent. Kombinasjonen av meir effektiv bruk av olje, oljesand, nye kjelder av konvensjonell olje i Mexicogolfen, attåt store funn av "tight oil" (olje frå tette bergartar) og altså store reservar av oljeskifer, gjer faktisk spådomen om at Nord-Amerika kan verta sjølvforsynt, realistisk. Ei rekkje forskingsinstitutt, universitetsmiljø og einskildekspertar hevdar i fullt alvor at USA atter kan verta den klårt største oljeprodusenten i verda og med det skapa store problem for OPEC. Kartell og kartell | OPEC er eit kartell, eit dårleg fungerande kartell, men like fullt eit kartell. Dei er dei som avgjer prisen på verdsmarknaden. Men no sit dei i eit skòrfeste. Dei står andsynes det faktum at USA og Canada, som til liks med Noreg og Russland ikkje er medlemer av OPEC, gjennom ukonvensjonelle og konvensjonelle oljereservar har potensial for å verta uavhengige av kartellet. I tillegg kjem det at delar av OPEC, særleg Saudi-Arabia, er avhengig av både amerikansk oljeteknologi og amerikansk militært vern. Dette vernet får Saudi-Arabia av di USA er avhengig av saudisk olje. Saudi-Arabia har i grunnen berre éin måte å halda oppe dette vernet på, å gjera OPEC-oljen så billeg at det ikkje vil løna seg for USA å utvinna eigne ressursar. Då talar vi truleg om ein oljepris på ned under 50 dollar, kanskje lægre. Men det igjen er altfor lågt for både Saudi-Arabia og resten av OPEC-landa. Altså: Di dyrare oljen på verdsmarknaden vert, di meir olje kjem USA til å produsera, og di meir lønsamt vert det for oljeindustrien å konsentrera seg om det demokratisk stabile USA. I USA og Nord-Amerika vert sjølvsagt dette sett på som strålande framtidsutsikter. Ja, det ser ut til å vera eit faktum at tida med billeg olje er over med dei problema det fører med seg for oljehungrige amerikanarar, men hovudproblemet for USA er ein annan stad, nemleg at denne enorme importtrongen dei har hatt dei siste tretti åra, har skapt store ubalansar i økonomien. Alt under Reagan gjekk USA frå å vera verdas største kreditor til å verta verdas største debitor. Hovudårsaka var den fallande oljeproduksjonen. USA kunne ikkje lenger låna dei pengane dei trong innanlands, men måtte byrja å ty til omverda. For eit land som ikkje har balanse eller overskot i utanriksrekneskapen er eit land som tærer på oppspard kapital. Berre i år, trass i den fallande importen, har olje åleine vore årsak til 44 prosent av underskotet på den amerikanske handelsbalansen. Vi kjem i balanse att | Edvard Morse er ein tidlegare amerikansk energidiplomat som no er sjef frå råvareavdelinga i den store amerikanske banken, Citigroup. Han trur at USA kan kutta importen sin frå ti millionar fat råolje per dag i år til tre millionar i 2020, og at den vesle attverande importen då kjem frå Canada og Mexico. "Dei to områda som har vore mest underminerande for USAs supermaktstatus, er at vi har vore så avhengige av å importera olje, og underskotet på valutabalansen", seier han til The Financial Times. "No ser det ut som vi er åt å få ei løysing på båe problema." No kan optimismen vera nett det, optimisme. Ting har gått gale før for USA. Men det er eit faktum at oljeproduksjonen snudde i 2009, og det jamvel om ein enno ikkje hadde fått i gang særleg produksjon av oljeskifer. Det meste av auken er frå tette bergartar (mellom anna frå skiferolje, som altså ikkje er oljeskifer, for å gjera det heile meir komplisert). Teknikkar som vert nytta til å produsera skifergass og som har vorte mykje meir effektive dei seinaste åra, kan òg verta nytta til å henta ut olje frå tette bergartar. Oljeselskapa borar stadig meir effektivt ned i bakken og knuser stadig meir berg for slik å få det til å frigjera olje. Dei offisielle amerikanske prognosane seier at produksjonen frå tette bergartar vil gå opp frå 900.000 fat per dag i 2010 til 2,9 millionar fat i 2020, som igjen svarar til halvparten av USAs oljeproduksjon i dag. I tillegg kjem altså den konvensjonelle oljeproduksjonen både til havs og på land. Og enno har ikkje USA opna opp for produksjon utanfor vest- og austkysten. Båe stader er det lovande geologiske formasjonar. Ikkje bra for miljøet | Og for dei som er deprimerte over den canadiske oljesandproduksjonen som mellom anna Statoil er involvert i, og tenkjer på miljøet og CO2-utslepp: Alt i 2004 passerte Canada Saudi-Arabia som den største eksportøren av olje til USA. Per i dag er det å få ned handelsunderskotet med verda utanfor Nord-Amerika mykje viktigare for USA enn å berga verda på sikt. Jamvel om canadisk oljeproduksjon skaper større globale CO2-utslepp enn saudisk, vel USA av tryggjingspolitiske grunnar Canada som leverandør. National Petroleum Council i USA, ei gruppe av akademikarar, folk frå oljeindustrien og miljørørsla som gjev råd til presidenten, sa i 2007 at det var "urealistisk i framtida" å tru på auka sjølvforsyningsgrad. I september i år kom dei med ein ny rapport, i den rekna dei med at USA og Canada berre kom til å ha trong til å importera 500.000 fat råolje per dag i 2035. Rapporten vart feira som ein milepåle i historia til USA. Men ja: Det er liten tvil om at mykje av denne oljeproduksjonen er ureinande lokalt og globalt, det er likevel berre å konstatera at styremaktene i USA opnar opp for meir og meir slik produksjon. Når det er sagt: USA vil sjølvsagt vera ein del av verdsmarknaden i framtida òg, og landet vil framleis oppleva oljesjokk og økonomiske svingingar grunna endra oljeprisar. Men om krisa eller krigen skulle koma, vil USA ikkje vera avhengig av omverda for å overleva. "Påstanden om at USA var ei supermakt i det 20. hundreåret, men ikkje vil vera det i det 21, ser ikkje ut til å halda heilt vatn", seier Morse til The Financial Times. « Berre samanlikn oss med Kina, som kjem til å vera totalt avhengig av energiimport. USA er i ein mykje sterkare posisjon. » Nord-Amerika er elles eit satsingsområde for Statoil, som investerer stadig meir i ulike typar amerikansk gass- og oljeproduksjon. - Jødar og muslimar må endra praksis | - Det er ingen grunn til at vaksne skal taka seg til rette og skjera forhuda av ein baby, seier barneombåd Reidar Hjermann. I ei høyringsfråsegn til Helse- og omsorgsdepartementet går barneombod Reidar Hjermann inn for at ei aldersgrense på femten år for omskjering av guteborn. - Så kva skal vi gjera med jødane no? - Vi skal ikkje gjera noko med jødane, men jødane og muslimae bør gjera noko med omskjeringsritualet. Dei bør finna alternative måtar for denne religiøse markeringa. - Og om dei ikkje vil det? - Det er ikkje slik her i verda at vi berre kan seia "vil ikkje", og så held vi fram som før. Med dette innspelet ynskjer eg å starta eit ordskifte, både generelt i samfunnet og internt i ulike religiøse miljø. Eg har ikkje gått inn for eit forbod eller straff. Men eg meiner at til dømes jødar bør lytta til interne krefter som har teke til ords for å finna alternative metodar. I USA er det no ein markert nedgang i omskjering mellom jødar, og det finst der organisasjonar som "Jødar mot omskjering" og "Lækjarar mot omskjering". I San Francisco er det òg snakk om å innføra forbod. Vi i Barneombodet har òg hatt møte med omskorne ungdomar og formidla kunnskap om konsekvensane av fenomenet, fleire har då endra haldning. - Men kvifor vil du at ein skal venta til ein er femten før ein eventuelt vert omskoren? - Omskjering handlar om eit ikkje-medisinsk grunngjeve inngrep på ein frisk kropp. Born skal ikkje utsetjast for slikt. Og om noko slikt likevel skal gjerast, bør dei som vert utsett for det, få høve til å gje samtykkje. - Så du meiner at evolusjonen er perfekt, at vi har forhud av ein grunn? - Ja, det meiner eg. - Men evolusjonen gjev ikkje perfekte resultat? - Kom med dømer. - For lang korsrygg, blind flekk på auget, fontaneller på babyar. - Vi må ha ein blind flekk, elles har ikkje nervetrådane ein stad å samla seg. Når ein skal ut gjennom fødselskanalen bør hovudet ha fleksibiletet. - Du hevdar altså at menneskekroppen er god nok som han er? - Ja, det gjer eg, og det er det medisinske utgangspunktet. Det finst rett nok nokre som hevdar at omskjering hindrar Hivsmitte. Om det er det strid. Men vi seier altså at ein skal venta med slikt til ein er femten. Den seksuelle lågalderen i Noreg er seksten. Men igjen: Vi er ikkje mot omskjering av gutar, vi seier berre at ein skal venta. - Men om praksisen held fram etter at vi eventuelt har innført ei aldersgrensa, må det vel få strafferettslege konsekvensar? - Styresmaktene bør vurdera om ein skal innføra kontrollar hjå helsesyster eller lækjar. Men straffesanksjonar er det ikkje vår oppgåve å meina noko om. Når det gjeld jenter, fekk vi fyrst lovforbod, så fekk vi etter kvart straffesanksjonar, og det vert òg gjeve straff sjølv om jentene samtykkjer. - Styresmaktene seier du, men meiner du at det skal koma straff for omskjering av gutar? - Eg meiner at born har rett til å styra over eigen kropp. Vi har no kome til eit tidspunkt i historia der vi må søkja å finna andre måtar å markera tilhøyre til ein religion. Ja, også born ser på omskjering som rett, men det er av di dei vaksne fortel dei at det er rett. Dette ritualet er ikkje etablert av born, men av vaksne. Difor har også vaksensamfunnet ei plikt til å finna alternative metodar. - Korleis skal ei eventuell screening gå føre seg, skal vi berre plukka ut jødiske og muslimske born? - Når det gjeld underlivsundersøkingar, har vi hatt ein god debatt i samband om omskjering av jenter, men konklusjonen er vel at det må vera opp til helsestyresmaktene å avgjera kven dei vil sjekka. Det som derimot er rimeleg sikkert, er at ein god porsjon med informasjon og normativ regelsetting ofte fører at folk endrar både halding og framferd. - Ei rekkje jødiske nobelprisvinnarar i medisin er omskorne og har omskore sine born igjen. Dei er vel informerte? - Eg kjem ikkje med nokon generell karakteristikk av informasjonsnivået hjå korkje jødar eller muslimar. Mi oppgåve er å verna om rettane til born. Det er ingen grunn til at vaksne skal taka seg til rette og skjera forhuda av ein baby. Eg er trygg på at det vil verta langt mindre omskjering i framtida. Angsten for å verta minoritet | I innvandringsdebatten væpnar ein seg ikkje med argument, men med vernedrakt. Større semje og openheit om innvandringstal og den demografiske utviklinga er avgjerande for ein meir sakleg og open samtale om innvandringspolitikken. Terrorhandlingane i Oslo og på Utøya var politiske attentat. Dei må og kan verta forstått i ein politisk, sosial og historisk kontekst. Sjølvsagt finst det psykologiske og psykiatriske forklaringar på kvifor og korleis nett Anders Behring Breivik og ingen annan gjorde dette. Her kan ein peika på barndom og oppvekst, den burtkomne faderen, seksuell angst og sjalusi, stormannsgalenskap osb. Men handlinga i seg sjølv inngår i den blodige tradisjonen til den anarkistiske ideen om "handlingens propaganda". Frå tida rundt 1900 kjenner vi mange attentat mot den europeiske makteliten. Ut frå teorien om "handlingens propaganda" ville anarkistiske og nasjonalistiske valdsmenn spreia den politiske bodskapen sin og vekkja det sovande og undertrykte folket opp til handling med attentat mot dei mektige. Særleg i Dostojevskijs romanar vert slike mordarar skildra som logiske fanatikarar. Utgangspunktet hos mordaren Raskolikov er nettopp logisk. Med ein viss fanatisk konsekvens endar logikken med å rettferdiggjera mordet. Brått vert mordaren til ein etisk høgtståande person med plikt til å drepa. Mordet framstår som naudsynt for å forbetra og kanskje berga verda. Mordaren vert ein idealist som ofrar seg sjølv. Så langt frå å vera noko historisk unnatak er denne blinde logikken litt av ein hovudveg til vondskap. Den kristne kyrkja brende menneske på bål for å berga sjela deira frå evig fortaping, logisk nok innanfor verdsbiletet til kyrkja den gongen. Nazistane såg jødeutryddinga som ei naudsynt handling for å berga den europeiske sivilisasjonen. Stsjigalov i Dostojevskijs roman De besatte ville ofra 100 millionar menneske for å skapa ein idealstat; Stalin tok over idealet og ofra dei 100 millionane, men skapte ein slavestat. Den same tankegangen om den naudsynlege vondskapen går att hos kommunisten Brecht når han seier: « Synk ned i skitt, omfavn morderen! Men forandr verden: den trenger det. » På same viset "ofra" Breivik seg då han vart massemordar. Han såg seg sjølv som ein kommandør og frontsoldat i ein krig mellom vestleg-kristen og austleg-muslimsk sivilisasjon. Den norske regjeringa og Arbeidarparti-ungdomane på Utøya såg han som quislingar og kollaboratørar. Det var dei som sleppte "den muslimske invasjonshæren" inn i landet, forkledd som flyktningar og innvandrarar. Dei sosialistiske multikulturalistane var Breiviks "jødar". Den sosiale røynda | Det er tre omstende som krevst for at denne typen katastrofar skal kunna skje. Det må finnast menneske med nok fanatisme og hat. Men det må òg finnast tankesystem som kan organisera hatet logisk og politisera det. Endeleg må det vera knaggar i røynda som logikken og hatet kan hengjast på. Med det meiner eg ikkje at den politiske valden er tufta på røyndomen, men at han fanatiserer noko verkeleg. Til dømes skjedde dei anarkistiske attentata i samfunn som var overmogne for endring. Etter den fyrste verdskrigen var Tyskland politisk øydelagt, moralsk audmykt og økonomisk knust. Arbeidarklassa som marxistane ville frigjera, var faktisk undertrykt og leid naud. Slike omstende i røyndomen gav grunnlag for den fanatiserte logikken som enda i drap på uskuldige menneske. I Breiviks tilfelle har det vore snakka mykje om dei to fyrste omstenda, nemleg sjelelivet til drapsmannen og det antijihadistiske verdsbiletet som ser ut til å ha legitimert massedrapa for han. Det har vore lite snakk om den tredje saka, nemleg den sosiale røynda denne mannen tok utgangspunkt i, nemleg utviklinga av Europa og Noreg sidan 1970-åra til fleirkulturelle samfunn gjennom innvandringa, særleg frå muslimsk-kulturelle land. Skulda er Breiviks | Det er ikkje merkeleg at dette har fått liggja. Tek ein det opp, vert det lett til at Arbeidarpartiet og innvandringspolitikken skulle vera "årsak" til det som hende i Oslo og på Utøya. Men då kan ein like gjerne seia at jødane sjølve var årsaka til holocaust, av di dei gjorde seg så sterkt gjeldande i austerriksk og tysk samfunnsliv og dermed provoserte tyskarane med framgangen sin innanfor økonomi, vitskap og kunst. Breivik drap dei politiske motstandarane sine. Det skal ein ikkje gje motstandarane skulda for. Heile skulda ligg på Breivik åleine. Men om ein vil sjå terroren som politisk og ikkje berre psykologisk, lyt ein òg sjå på den politiske konteksten. Då er det ikkje snakk om å fordela skuld, men å sjå om det finst sosiale omstende som auka sjansen for at noko slikt som 22. juli kunne henda. Mutert nazisme | Eg meiner ikkje at undersøkinga av antijihadistisk ideologi og miljø er irrelevant. Tvert om meiner eg at den ideologien som kan utleiast av det svære kompendiet "2083" som Breivik sende frå seg rett før han sprengde bomba i regjeringskvartalet, er ein mutert eller modernisert nazisme. Denne ideologien inneheld svært mange av dei verksame elementa i den gamle nazismen, men i omgjord form. Med unnatak for nokre små og marginaliserte miljø er gamalnazismen ikkje lenger verksam. Dei fleste menneske er immune mot han, både på grunn av historisk kunnskap om kva som skjedde under Hitler, og fordi den gamalnazistiske ideologien retta seg inn mot den sosiale og psykologiske realiteten i 1930-åra, som ikkje finst lenger. Både det bolsjevikiske trugsmålet frå aust og det økonomiske, sosiale og psykologiske elendet i Tyskland etter den fyrste verdskrigen er no borte. Men kampen mellom ideologiane som prega førre hundreår, er vorten avløyst av "kampen mellom sivilisasjonane". I Vesten er redsla for kommunismen vorten avløyst av redsla for islam. Innvandrarane har teke plassen dei vestlege kommunistane hadde som femtekolonne i ein kamp på død og liv mellom det frie Vesten og eit totalitært trugsmål frå det framande og barbariske Austen / Syden. Det mest potente innslaget i gamalnazismen, nemleg gruppe- og nasjonstenkinga innanfor trua på historia som rasekrig, speglar seg i antijihadismens stilisering av krigen mellom "kristen" og "islamsk" sivilisasjon, der innvandringa vert oppfatta som ein stille invasjon. I denne "moderniserte nazismen" er det likevel ikkje muslimane som inntek rolla til jødane, iallfall ikkje berre dei. I Breiviks verdsbilete spelar muslimane òg den same rolla som bolsjevikane og russarane gjorde for nasjonalsosialistane. Dét ser ein av korleis "krigen mot terror" erstatta "den kalde krigen" mot kommunistane. Såleis som bolsjevikane var eit asiatisk-barbarisk, ytre trugsmål med sitt enorme folkehav tett på grensene til "Europa", omgjev no den arabiske verda Europa med sitt stigande folketal. Slik som mange menneske i førre generasjon oppfatta dei nasjonale kommunistpartia som kommunistanes forlengde hand i dei vesteuropeiske samfunna, slik oppfattar antijihadistane dei muslimske innvandrarane som ei arabisk femtekolonne i Vesten. I antijihadismen er det dei multikulturalistiske politiske og intellektuelle elitane som spelar den rolla som jødane spela i nazismen. Nasjonalsosialistane gjekk etter jødane fordi dei vart oppfatta som ein lumsk og løynd indre fiende som hadde tilrana seg økonomisk, kulturell, journalistisk og politisk makt; det skulle vera jødane som undergrov motstandsviljen til folket og skapte det kulturelle forfallet som bana vegen for ei komande bolsjevikisk maktovertaking, nett slik antijihadistane no ser på "kulturmarxistane" og den politiske eliten som vegryddarar for det islamske kalifatet eller "Eurabia". I Breiviks augo var nedslaktinga av Arbeidarparti-ungdomane på Utøya det same som utlukinga av dei undergravande og livsfarlege "jødane" var for dei tyske nazistane. Kritikk i vernedrakt | Det er ikkje urett å kalla eit slikt antijihadistisk verdsbilete for forvirra. Men det er samstundes rett å sjå det som fanatisert logikk tufta på visse innslag av røynd. Men kritikken av antijihadismen i Noreg etter 22. juli har vore lite argumentativ. Der ein har teke opp den såkalla "Eurabia-teorien", har ingen gått etter kjeldene som vert oppgjevne hos Bat Ye'or, Fjordman eller i "2083". Ein kan skjøna at få orkar å ta på seg eit slikt arbeid. Men det er òg lett å skjøna at dei som lever i skuggane utanfor ljoset frå ålmenta, vert styrkte i trua si på sanninga i Eurabia-teorien når ingen går til kjeldene for å undersøkja saka, men berre nyttar omgrepet som eit brennemerke på politiske motstandarar. Det har vorte gjeve framstillingar av denne teorien av journalistar som ope går ved at dei ikkje har lese Bat Ye'ors bok. Når nokon ein sjeldan gong seier at dei har lese boka, vert ikkje innhaldet, men lesarens kjenslemessige reaksjonar skildra, som då ein kommentator fortalde oss at Eurabia er "den verste boka [han] har lest". Korleis trur ein dette vert oppfatta av dei truande? Fleire intellektuelle og politikarar har snakka om at dei har forsømt seg når det gjeld å ta til motmæle mot dei som er imot "innvandring" og "islam". Men når dei no vil ta att det forsømde, vil dei ikkje gå i nokon verkeleg dialog med dei andre, men lokka dei fram for at dei skal "sprekka som troll i ljoset". Ein væpnar seg ikkje med argument, men med vernedrakt og insektmiddel. Er det nokon som trur at denne strategien skaper konvertittar frå antijihadismen til sosialdemokratiet? Kan ikkje forby argument | Det har vore mykje snakk om å stansa hatefull tale retta mot "innvandrarar", "islam" og "muslimar". Men det er skilnad på primitive og ofte anonyme ytringar som uttrykkjer gruppehat, og reflektert tekst som kan vera sterkt kritisk til islamsk religion og islamske miljø og som argumenterer for at innvandringa frå islamske land trugar vestlege verdiar som fridom, menneskerettar osb. Her kan ein nemna bøker som til dømes Bruce Bawers While Europe slept, Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe og Walter Laquers The Last Days of Europe. Ein bør òg nemna Jørgen Sandemoses Venstrefløyen og islam, som kritiserer islam frå eit marxistisk synspunkt. Slike bøker som argumenterer for synet sitt, kan ein ikkje forby om ein ikkje vil gje avkall på grunnleggjande verdiar i den vestlege verda og polarisera det politiske feltet endå meir. Dette er opplagt for dei fleste. Men det verkar ikkje som om så mange meiner at det er naudsynt å argumentera mot innhaldet i slike bøker, for ikkje å tala om å vera open for at forfattarane kan ha rett i noko som helst. Eg meiner at ein må søkja opp dei innslaga av røynd i antijihadismen som kan gje menneske aha-opplevingar. Til dømes er det vanskeleg å finna heilt konkrete og heilt pålitelege tal på kor mange menneske med muslimsk-kulturell bakgrunn som lever i Europa i dag, og korleis desse tala venteleg vil utvikla seg i framtida. Når slike tal vert presenterte, varierer dei etter kven som presenterer dei. Ikkje sjeldan vert røynda noko endra med tal som passar til den politikken ein sjølv står for. Dermed gjev ein det antijihadistiske miljøet fritt spelerom til å laga sine eige tal. Ofte vert desse tala fanatiserte. Etnisk angst | Når ein etnisk majoritet vert gripen av angst for å verta minoritet i "sitt eige land", vert det ofte konflikt. Borgarkrigen mellom protestantar og katolikkar i Nord-Irland hadde ei av årsakene sine i angsten hos protestantane for å verta forbigått i tal av katolikkane, som hadde større fødselstal og var i ferd med å gå over frå å vera minoritet til å verta majoritet. Kombinasjonen av demografisk nedgang for éi folkegruppe og høge fødselstal for ei anna gruppe, saman med nasjonalistisk mobilisering, bidrog sterkt til krig og etnisk reisning i Bosnia under borgarkrigen på 1990-talet. Motsette fruktbarheitstrendar hos hinduar og muslimar har lege bak dei valdelege åtaka frå hinduar på muslimar i India. Eit historisk døme på den destruktive krafta i slik demografisk konkurranse, er utviklinga i det gamle fleirnasjonale keisarriket Austerrike-Ungarn, der den tysktalande folkesetnaden var stats- og kulturberande heilt fram til 1870-åra. Gjennom framveksten til nasjonalismen byrja riket å rivna etter dei nasjonale saumane. Brått miste den tysktalande folkegruppa det politiske og kulturelle hegemoniet sitt og måtte finna ein ny identitet som minoritet i sitt eige land. Dei reagerte med ei tysk-nasjonalistisk rørsle som skapte det politiske og kulturelle klimaet som lét dei fyrste formene av nazistisk ideologi veksa fram. Korleis etnisk angst kan vera mobiliserande, kan ein òg få eit inntrykk av frå videoen "Muslim Demographics" på YouTube, som no er sedd av over 13 millionar menneske. Her vert fødsels- og innvandringstal lagde fram på eit suggestivt vis som kan overtyda mange om at heile Europa vil vera under muslimsk styre berre på nokre få tiår. Om ein jamfører denne videoen med Breiviks video, vil ein sjå at "Muslim Demographics", som avsluttar med den dramatiske erklæringa: "This is a call to action", nokså sikkert har vore det stilistiske førelegget for Breiviks produksjon. Meir openheit | Ein kan spørja om det ikkje er gått for kort tid etter Utøya til å undersøkja så samstundes kjenslelause og sensitive saker som demografiske tal i samband med den fælslege massakren. Men det er òg viktig at alle element som kan gje meir forståing, vert lagde fram før den fyrste runda i samtalen vert avslutta. Stoltenberg vil nok verta hugsa for det åndsnærværet som lèt han svara terroren mot det opne samfunnet med "meir openheit og meir demokrati". Men den norske ålmenta må fylgja opp desse orda med praksis. I innvandringstala til Breivik og antijihadistane ligg førestellinga og overtydinga om at den "kvite" eller "kristne" majoriteten i Noreg og i Europa er i ferd med å verta etniske minoritetar i sine eigne land. Angst som minner om denne, finst i vide krinsar. Etter det ein kan lesa ut av det såkalla "integreringsbarometeret", meiner 54 prosent av folkesetnaden i Noreg at vi ikkje bør sleppa inn fleire innvandrarar til landet. Ei undersøking i "European Value Survey" frå 2008 syner at meir enn 40 prosent av dei spurde nordmennene i sterkare eller svakare mon opplever at "talet på innvandrarar vil utgjera eit trugsmål mot samfunnet". Ideala om openheit og demokrati krev at vi ser nærare på det reint talmessige grunnlaget for denne angsten, særleg fordi dette grunnlaget er uklårt og omstridt. Vert det ikkje brei semje om innvandringstala, kan ein òg vera sikker på at dei vert fanatiserte eller overdrivne. Men trugande innvandringstal skaper meir angst og konflikt. Difor er det om å gjera å finna eit skikkeleg og felles saksgrunnlag for ein samtale som burde vera meir sakleg, meir open, meir langsiktig og inkludera fleire enn det som er tilfellet i dag. Kaj Skagen er forfattar og fast skribent for Dag og Tid. Neste veke: Kor mange muslimar vert det i Noreg? Vil stå ved lovnadene | - Statsministeren har sagt at vi skal gjennomføre klimaforliket, og det held eg meg til, seier miljøminister Erik Solheim. Sjølv om klimatrugsmålet veks, har viljen til forpliktande utsleppskutt berre blitt mindre i dei rike landa. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim er ikkje i tvil om kva årsaka er. - Det kjem først og fremst av éin ting, frykt for å tape veljarar. Vi ser det til dømes i USA, der Obama er livredd for å tape enda meir oppslutnad til republikanarane. I Australia fekk regjeringa nyleg gjennom ny, tøff klimalovgjeving og tapte ti prosentpoeng oppslutnad på meiningsmålingane. Men samtidig som det er vanskeleg å få til forpliktande internasjonale mål, er det mange land som faktisk gjer mykje bra. Australia er eitt døme, og Tyskland og Kina satsar stort på fornybar energi. - Men når mange land faktisk viser vilje til å gjere noko, kvifor er det slik motvilje mot forpliktande internasjonale klimaavtalar? - Store land som USA, Kina og India har eit heilt anna syn på statleg suverenitet enn det til dømes EU-landa har. Kinesarane er viljuge til å gjere mykje meir innanlands enn det dei vil forplikte seg internasjonalt. Framtidige klimaavtalar vil truleg bli meir av eit nettverk av mindre avtalar enn éin stor, bindande avtale med juridisk karakter. Inga vinnarsak | - Vil ei norsk regjering òg tape oppslutnad på å føre ein meir aktiv klimapolitikk? - Dei tre partia på Stortinget som har fronta denne saka mest, gjekk i alle fall attende ved valet sist. Det treng ikkje å vere nokon samanheng, men det er i alle fall ikkje veldig mange veljarar å vinne på denne saka. - Men politikk pregar opinionen òg. Når folk flest ikkje ser norske politikarar gjere klimatiltak som dei merkar i kvardagen, blir det vanskelegare å tru på at dette er så alvorleg? - Dilemmaet er at nokre av dei mest verknadsfulle klimatiltaka er veldig fjerne for dei fleste. Kvotesystemet til EU er viktig, Mongstad er viktig, men det er ikkje ting som folk snakkar om over ein øl. For folk flest er tiltak for betre kollektivtrafikk, fleire elbilar og meir effektiv oppvarming i heimen viktigare. Står ved forliket | Den siste tida er det sådd tvil om regjeringa vil stå ved klimaforliket, gjennom signal frå Finansdepartementet og frå statssekretær Per Rune Henriksen i Olje- og energidepartementet. Kostnadene ved dei lova utsleppskutta innanlands blir for høge, er melodien. - Kan du halde fram som miljøminister i ei regjering som spring frå klimaforliket? - Regjeringa skal gjennomføre klimaforliket. Det er vedteke av Stortinget, og alle regjeringspartia står bak det. Eg registrerer at det er mange signal i media, men statsministeren har sagt at vi skal gjennomføre klimaforliket, og det held eg meg til, seier Solheim. - Somme meiner at Noreg skal gå til FN og seie at vi har blitt så rike at det er umogleg for oss å gjennomføre dei utsleppskutta vi har lova, medan det er mogleg for alle nabolanda våre å nå dei nasjonale klimamåla sine. I så fall ville Noreg framstå som eit slags Saudi-Arabia, ikkje som eit vestleg demokrati. - Noreg har satsa mest på å betale for utsleppskutt i andre land. Tidlegare klimaforhandlar Harald Dovland meiner Noreg ville stått sterkare i klimaforhandlingane om vi hadde gjort meir på heimebane? - Det er ingen motsetnad mellom å satse heime og ute. Gjennom å verne regnskog i andre land har vi fått til ti gonger meir utsleppsreduksjon enn om vi la ned heile Noreg. - Men Noreg ville hatt meir autoritet i forhandlingar om vi hadde gjort meir på heimebane? - Noreg manglar ikkje autoritet i klimaforhandlingane. Men om vi ikkje får ned klimagassutsleppa innan 2020 som vi har lova, da har vi eit problem, seier Erik Solheim. Noreg skor seg, u-landa får svi | Medan Noreg sopar inn milliardar på den høge oljeprisen, må dei fleste fattige land i verda betale ei dryg rekning. Den skyhøge oljeprisen i år er gode nyheiter for Noreg, for statskassen og det svulmande norske Oljefondet. I dag ligg prisen for eit fat på nærare 60 dollar. Og sjølv om oljeprisen har gått noko ned frå toppen på kring 70 dollar fatet i august, er han framleis svært høg sett i eit lengre perspektiv. I perioden 1987 til 1999 var til dømes gjennomsnittsprisen for olje på 18 dollar fatet. Den norske staten får eit tital milliardar ekstra i årsinntekt gjennom den høge oljeprisen. Men andre land får svi, og mest svir det i utviklingslanda. Som vanleg. Redd Barna rekna i fjor haust ut at dei sju hovudsamarbeidslanda for norsk bistand tapte tre milliardar kroner i fjor på den auka oljeprisen. Og i år har oljeprisen vore enda høgare. Til samanlikning fekk dei same hovudsamarbeidslanda 1,7 milliardar i u-hjelp frå Noreg i 2003. Dyr olje, mindre medisin | Som følgje av oljeprisauken frå januar til juli i år fekk eit land som Zambia dobbelt så mykje i ekstrautgifter som det Noreg har gjeve landet i bistand, opplyser Espen Villanger, seniorforskar ved Christian Michelsens Institutt. - Alle land treng petroleumsprodukt for at hjula skal gå rundt. I dei u-landa som treng å importere desse produkta, og det er dei fleste, får næringsverksemdene vanskelegare kår når oljeprisen er høg, seier Villanger. Også elektrisk kraft blir dyrare når oljeprisen stig. - I tillegg må utviklingslanda bruke meir av valutareservane sine på å kjøpe petroleumsprodukt når prisen er høg, og får mindre att til andre viktige varer, som medisinar. Villanger understrekar at den høge oljeprisen slår ulikt ut i ulike land. - Ein kan generelt seie at di mindre utvikla landa er, di mindre avhengige er dei av olje. Men når eit land prøver å ta eit krafttak for å utvikle seg, er olje noko dei treng meir av. Slik sett er høg oljepris eit hinder for utvikling. - Er det ikkje òg slik at utviklingsland har eit relativt sett høgare energiforbruk i høve til det dei produserer? - Jau, det stemmer. Slik sett har industribedrifter i fattige land større problem med høg oljepris enn det bedrifter i rike land har. - Trass i den høge oljeprisen, har vel fattige land hatt ein ganske bra økonomisk vekst dei siste par åra? - Her er det viktig å skilje mellom land. Kina, Søraust-Asia og India har gjort det svært bra, og hatt høg vekst. Men i mykje av Afrika går det dårleg. Det at fattige land i snitt har hatt bra vekst, kan løyne kor dårleg det går i mange av utviklingslanda, seier Villanger. Stor påkjenning | - Den høge oljeprisen er ei veldig stor påkjenning for dei aller fleste u-land, og hemmar veksten deira, seier Aksel Nærstad, informasjonsansvarleg i Utviklingsfondet. Han meiner Noreg, eit land som blir søkkrikt på oljeprisen, bør kompensere noko med auka bistand, i alle fall til hovudsamarbeidslanda sine. - Noreg tener mange milliardar kroner ekstra på denne situasjonen. Rett før ho gjekk av som olje- og energiminister, kom Thorhild Widvey med eit originalt forslag til korleis Noreg kunne støtte u-landa som slit med oljeprisen. Under ein debatt i Stavanger hevda Widvey at Noreg ved å auke oljeutvinninga si - òg i dei omstridde nordområda - kunne hjelpe dei fattige landa til å få den energien dei treng. Oljeboring i nord ville bidra til ei meir rettferdig verd, meinte Widvey. Det er ikkje eit syn Nærstad deler. For det er noko som heiter drivhuseffekt òg. - I eit langsiktig perspektiv veit vi at oljeforbruk bidreg til klimaendringane. Dagens oljeforbruk er ikkje berekraftig, og den globale oppvarminga vil òg råke dei fattige landa hardast. Difor bør Noreg bruke noko av oljeoverskotet sitt på å støtte u-land i retning av eit meir berekraftig energiforbruk, og på å utvikle alternative, meir miljøvenlege energiformer. Noreg bør kompensere | I haust har også fleire debattantar teke til orde for at Noreg er moralsk forplikta til å bruke nokre av ekstrainntektene sine på oljen til å hjelpe u-land. Ein av dei er Tore Linne Eriksen, førsteamanuensis i utviklingsstudium ved Høgskolen i Oslo. I eit innlegg i Dagbladet i haust skreiv han: « Kan ikke den nye utviklingsministeren si det rett ut: Kjære det norske folk, vil dere virkelig sette dere imot at to dagers økning i statens oljeinntekter går til Pakistan-ofrene og til de afrikanske oljeofrene vi har utviklingssamarbeid med? Så kan vi klare oss med 363 dagers ekstrainntekter helt for oss selv? » Eit alternativ til å gje meir i bistand er det å setje av delar av oljefondet til investeringar i u-land, ein tanke finansminister Kristin Halvorsen har stilt seg positiv til i Vårt Land. Denne ideen har mellom anna fått støtte frå kommentator Sofie Matiassen i Dagens Næringsliv, som peikar på at Oljefondet i dag ikkje kan investere i andre afrikanske land enn Sør-Afrika, fordi fondet skal ha ein trygg profil. Men mange av dei fattige landa i verda, anten dei er i Afrika eller andre stader, har ein skrikande mangel på kapital. Ved å investere delar av Oljefondet i dei fattige landa, kunne Noreg i alle fall kompensere litt for dei ekstrainntektene vi no får på den høge oljeprisen. Madam Tussaud's slukt av oljen | Dei store oljeeksporterande landa i verda veit knapt kor dei skal gjere av all rikdommen som den høge oljeprisen gjev dei. I år kan dei oljeeksporterande landa hanke inn kring 700 milliardar dollar på eksport av den dyrebare råvara, skriv The Economist. Handelsoverskotet til oljeeksportørlanda kan bli så stort som 400 milliardar dollar, over fire gonger så mykje som i 2002. Oljeprisveksten fører til ei kolossal pengeoverføring frå dei oljeimporterande til dei oljeeksporterande landa. Men kor blir alle pengane av? Noko blir sjølvsagt brukt på offentlege utgifter innanlands, i Noreg som i andre oljeland. Men til liks med Noreg sparer òg dei fleste store oljelanda, som Opec-landa og Russland, no ein mykje større del av formuen sin. Dei fleste oljeland har lært av tidlegare sløsing med oljepengar. Det meste av sparinga skjer i form av aksjar og andre verdipapir i utlandet. Oljepengar frå Dubai har til dømes blitt brukte til å kjøpe aksjar for ein milliard dollar i DaimlerChrysler - og heile Tussaud's Group, temaparkselskapet bygd opp frå vokskabinettet Madam Tussaud's i London. Så omfattande har sparinga av oljepengar blitt at Det internasjonale pengefondet (IMF), som nesten alltid talar for innstrammingar og moderasjon, har oppmoda Opec-landa om å spare mindre og bruke meir. Dette for å auke importen frå dei oljeimporterande landa i verda, slik at dei negative følgjene av den høge oljeprisen blir litt mindre. Undergrev kulturpolitikken | Norsk kultur- og åndsliv er avhengig av eit velfungerande samvirke mellom det private og det offentlege. Staten påverkar på ein eller annan måte det meste som hender innanfor kulturlivet. Anten gjennom direkte finansiering, stipend og ulike innkjøpsordningar, eller gjennom fritak for moms. Eit slikt regime krev at alle er nøkterne i pengebruken og at honorara er sømelege for alle dei som er med på å få fram dei ulike kulturbidraga. Nokre få i systemet kan ikkje ta ut millionløner eller store overskot, medan andre får dårleg betalt. Så når forlagsdirektørar tener fleire millionar kroner i årsløn og aksjeeigarane tek ut store overskot, er dei med på å undergrava det norske kulturpolitiske regimet. Direktørar og aksjeeigarar må gjerne ta ut høge løner og stort utbyte frå drifta, men då bør selskapa operera på vanlege marknadsøkonomiske vilkår og kopla seg frå dei statlege støtteordningane og særordningane. Å ta ut stort aksjeutbyte samstundes som ein tek imot støtte til heilt sjølvsagde oppgåver som høyrer til eit kulturforlag, er å syna dårleg skjøn. Dårleg skjøn syner avisene òg når dei honorerer kritikarane dårleg. Dei fleste aviser, medrekna Dag og Tid, har i alle år gjeve kritikarane låge honorar. Honorara varierer sjølvsagt, òg innanfor kvar avis, somme profilerte personar får meir, men stort sett er satsane låge. Det vert tala lite om dette i bransjen. Det er som om dei fleste synest det er ubehageleg. Mange viser til at dei andre avisene er like dårlege, eller dårlegare. Men kvifor betalar avisene og NRK åndsarbeidarane dårlegare enn datakonsulentane og juristane dei hyrer inn? Svaret er sjølvsagt at dei får mange nok til å skriva for den løna dei tilbyd. Det står alltid nokon og ventar på å overta. Men avisene misser truverde når dei argumenterer på leiarplass for akseptable minsteløner på andre område - samstundes som dei ikkje praktiserer det på eigne område. Kjærleik no att | Ikkje det at eg har noko imot det, å vikariere altså, men når eg berre finn to svar, rett nok rette, vert eg litt modalaus. Og så blir eg redd for å plage dykk med pjattet mitt. Spalta må fyllast, uansett svar, så no spekulerer eg fælt på kva eg skal lure i dykk denne veka. Men først til dei to heidersmennene som svara: « Forfattaren heiter Ole Robert Sunde, og boka er ' Den sovende stemmen ' frå 1999. Min stutte kommentar er: Sunde sine bøker er ikkje berre grensande til å vere uleselege for vanlege lesarar, men dei er rett og slett ikkje til å lese, meiner eg. Likevel, Sunde har sitt ' publikum ' mellom dei meir profesjonelle, litterært kunnige, og vert verdsett. ' Joyce-epigon ', ser eg ein stad. Det var vakkert i Hardanger i går! », skriv han Olav Molven frå Bergen på ein tradisjonelt fint teikna faks med Hårek-stripe i botn. Han Gunnar Bæra på Løten knekte òg Ole Robert Sunde-kloken: « ' Norsk litteraturs største jålebukk ' (ikkje mine ord!!!), Ole Robert Sunde, er ute på julemarknaden med sin sjette roman ' Jeg er som en åpen bok '. Ho er på heile 496 kompakte sider, så han gjer det ikkje lett for lesaren sin. Ja, legg merke til eintalsforma, for ORS bryr seg ikkje om lesarar, helst vil han ikkje ha nokon i det heile teke, (seier han, men tru han den som vil). Ole Robert Sunde er fødd i Kristiansand i 1952, og debuterte med diktsamlinga ' Hakk i hæl ' i 1982 », skriv han Gunnar. Sidan han Olav òg hadde med rett boktittel, kårar eg han til den rette vinnaren denne veka. Gratulerer! Eg var på sjukebesøk til han Oskar i helga. Han er skikkeleg sjuk, og det er ikkje berre halsen som har tjukna. Eg må vedgå at eg er redd for at han kan ha frose på seg lungebetennelse, men eg håpar framleis det beste. Han må jammen sjå til å bli frisk att til brygginga, men det er heldigvis ei stund til, så eg reknar med at eg får løn som avtalt. Han Barabass er heller ikkje i form. Eg trur at fårikålsesongen gjekk ekstra hardt inn på han i haust. Han har det med å sjå seg ut nokre gimbrer som han har sterkare hug til enn andre, og no i haust måtte ho Snøfrid til pers. Eg trur han tok det tungt, men han vil sjølvsagt ikkje vedgå det. Han nektar å gå ut og held seg ved bokhylla i floren. Då eg var innom der i helga, stakk eg så vidt hovudet inn for å høyre om ikkje han ville vikariere, men det einaste han strekte seg til, var å hive ei bok til meg. Vel oppgåve sjølv, sa han før han fint bad meg om å la han vere i fred. Så no sit eg her og blar i denne boka. Her er mykje fint og noko litt tristare, akkurat slik som det skal vere. Eg må vedgå at eg rota med oppgåvenummeret sist. Det skulle ha vore 736. Difor er nummeret denne veka: Klok på bok 737 | - Diktaren debuterte i 1976 og gav ut fleire samlingar etterpå. Diktet er henta frå ein antologi som kom ut i 1997, og som inneheld dikt om lukkeleg og ulukkeleg kjærleik. Eg held ein knapp på den siste varianten. Er ein ulukkeleg, er ikkje tanken på betre tider urimeleg. Men er ein lukkeleg, er framtidsutsiktene dårlege. Lukka varer ikkje evig. Det veit eg. Lukka for meg var å vere postfunksjonær. Då trefte eg bygdefolket dagstøtt og kjende at eg gjorde ein viktig innsats for samfunnet. No ligg eg på sofaen og drøymer om juleøl. Det er inga framtid. Vil du ha ei framtid som Klok på bok-vinnar, må du sende ein lapp med rett namn på diktaren. Dag og Tid har heldigvis postadresse enno: Postboks 7044 St Olavs plass, 0130 Oslo. Alternative sendemåtar: faks 21 50 47 49 og e-post klok@dagogtid.no. Send namnet på diktaren før fredag 2. desember. Rett og slett genial | Med Uranophilia sluttfører Thure Erik Lund den storslegne romankvartetten rundt den frie intellektuelle Thomas Olsen Myrbråthen, eit verk som blir ståande i norsk litteratur. Avhandlingar og doktergradar kjem til å bli skrivne over desse bøkene. Thure Erik Lund er den fremste i sin generasjon, skriv meldaren. Foto: Herdis Maria Siegert | Roman | Thure Erik Lund: Uranophilia | Aschehoug | Kvartetten tek til med Grøftetildragelsesmysteriet, går vidare i Compromateria og Elvestengfolket og endar altså i Uranophilia. Under eitt følgjer bøkene eit menneske frå barndom og oppvekst gjennom vaksenliv fram mot aldring. I Uranophilia har Thomas passert 60. Men det er ikkje det biografiske som formar det litterære universet Thure Erik Lund faldar ut i skildringa av Thomas Myrbråthen. Funksjonen til det biografiske ligg innanfor den folkelege forteljargleda, gleda over å dikte heilt bisarre historier rundt ein person som går på trynet både i bygda og i byen. Den eigentlege intensjonen og ambisjonen hos Lund er, gjennom talsmannen sin, åndsmennesket Thomas Myrbråthen, å skrive fram noko heilt nytt og eineståande i norsk litteratur: ein verdsteori. Det er sjølvsagt den reine galskap. Men for ein galskap! Lund meiner at da kristendommen inntok makta over sinna og førestellingane våre, blei den antikke verda, heidenskapen, fortrengd og gløymd. Likevel overlevde restar av gammal tru og gamle mytar og legender i det skjulte, i mørkret, og det er inn i dette kornete steinmørkret Lund fører lesaren, på jakt etter uranophilia, den alternative historia og den alternative teorien om verda. Det er ei reise inn i resignasjonen, men det er samtidig ei reise som fører uranophilia opp til overflata i form av romanen Uranophilia. Alt er skrift som fører til ny skrift. Det er det språklege viruset som Lund tek opp i den vesle pamfletten Språk og natur (H Press 2005). Tidsmaskin | I romanen av i år er Thomas Myrbråthen blitt 62 år. Han lever eit enkelt liv på Rodeløkka i Oslo, drikk dei daglege ølglasa sine, filosoferer og går turar i nærmiljøet, er innom ein pensjonistkafé utan å ta særleg del i diskusjonane. Han har diskutert ferdig, hans polemikk mot samfunnet er over. Han skriv nok framleis, men utan å publisere. Like fullt produserer han i det stille sarkasmane og analysane sine, og når han igjen treffer på Ludvig, eksentrikaren og oppfinnaren frå Compromateria, tek det til å skje noko. Ludvig lever i eit skur på Ryen. Interiøret er ei blanding av samanraska skrot og intrikate installasjonar, skit og støv og stank, og krona på verket er ei sinnrikt konstruert tidsmaskin som kan openberre framtida for han. Så prøver dei denne maskina, Ludvig i stolen, Thomas som assistent, og dei viser oss eit stykke alkymi i språk og komikk, så vanvitig fortalt at det knapt finst maken i norsk litteratur. Diverre døyr Ludvig av påkjenninga. Thomas grev han ned i grusen ved bekken rett bortanfor skuret, og Thomas flyttar inn og går igjennom samlingane Ludvig har etterlate seg, mellom anna biblioteket hans som er lagra i kasser. Og her finn Thomas eit fragment av Uranophilia, eit verk frå 1500-talet. Andre del av romanen er eit langt og lærd essay om nettopp Uranophilia og korleis dette verket har sett spor etter seg i samtidig og seinare litteratur og tankeretningar, og påstanden er at Uranophilia er ei kraft som verkar i verda utan at andre enn ein innvigd krins er klar over det og kan studere fenomenet. Her boltrar Lund seg i ei herleg blanding av fiksjon og fakta med referansar til kunst og filosofi, etymologi og historie, gresk antikk, jødisk kabbalisme, vestlege kulturtradisjonar, heile vegen med ein stor grunnreferanse, nemleg Uranophilia som forsvinn og dukkar opp igjen, gong på gong opp gjennom historia og er det alternativet som representerer det mangfaldet som kan utfordre den einsrettinga det moderne samfunnet representerer. Himmelen på jorda | I den siste delen av romanen fører Lund lesaren inn i enda merkelegare verder, for her grip han fatt i reiselitteraturen frå 1600-talet, verdsteoriar frå den gongen den nye verda blei oppdaga og kartlagd i dei mest halslause ekspedisjonar, og heilt bisarre folkeslag og kulturar trer fram frå ulike delar av kloten, frå Amazonas, frå Arktis, frå Java, frå Sentral-Asia. Alle er like merkelege og fantastiske og alle har utvikla mytar og teoriar som skal forklare verda og korleis verda er skrudd saman, og her briljerer Lund i storslåtte fiksjonar ut frå førestellingane og forklaringsmodellane i eldre tider. Mellom anna skal det finnast eit magisk kjempefjell i Kasakhstan der himmelen finst på jorda, og forsøka på å trengje inn i denne fjellheimen er mange og heroiske, men ingen når fram, for alle som prøver, blir råka av ei slags lamming og må gje opp etter tur. Og han skildrar enorme flodsystem og dei folka som bur der utan å ha anna å gjere enn å ramse opp uendelege remser med stadnamn for å halde fast ved ein slags geografi. Det er forvitneleg lesnad, og ingen i dagens norske litteratur kan vise til maken når det gjeld fantasi, språkleg nyskaping og fascinerande historieforteljing som det Thure Erik Lund kan prestere. Fornektar seg ikkje | Uranophilia endar med at Helene, som har følgt med gjennom alle fire bøkene, igjen dukkar opp og finn tilbake til Thomas i ein stille resignasjon. Begge er gamle, begge har levd sine liv, saman og på kvar sin kant, og begge har hatt sine oppturar og nedturar, og mest av det siste. Men åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråthen fornektar seg ikkje. Her finst ikkje snev av forsoning med samfunnet og samtida, men strategien er endra: For denne lesaren finst det ingen tvil: Thure Erik Lund er den fremste i sin generasjon, han er rett og slett genial og så nær ein visjonær forfattar det er muleg å kome. Han er ein opplagd kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid. Vakkert om mest ingen ting | Tekstene i På kanten handlar om mest ingen ting og er uvanleg vakre. Musikk | På kanten | Svein Tang Wa (song) Gunnar Roaldkvam (tekst) Ragnar Bjerkreim (tone) West Audio Productions | Denne hyllinga song Svein Tang Wa i gravferda til mora for få år sidan. Sidan er han beden om å syngja i andre gravferder. Han gjer det. Eg opplevde han for eit år sidan då han song for syster mi på 75-årsdagen hennar. Då var det ikkje eit tørt auga i rommet. Den snart 60 år gamle visemakaren, trubaduren, komponisten og teatermannen er aktuell med cd-en På kanten, der han syng tekstar av Gunnar Roalkvam, tonesett av Ragnar Bjerkreim. Etter å ha høyrt dei sytten kutta er eg overtydd om at Svein og Gunnar er sjelebrør, endå så ulike dei er av bakgrunn og livshaldning. Mens Roalkvam er kristensosialist og lektor i samfunnsfag, må Tang Wa med litt velvilje kunna kallast anarkist. Begge kan oppfattast som idealistar og utopiske drøymarar. Berre to diktarar | Svein har sagt at det berre har vore to diktarar i Stavanger: Sigbjørn Obstfelder og han sjølv. Han som står på Torjå, på den største sokkelen, nemner han ikkje. Kan henda han no vil ta med Gunnar Roalkvam til topps i det stavangerske diktarparnasset. Det var han som i si tid skreiv "De'kje greitt å vera fogl i dag", som Froddien Rønli og Stavangerensemblet gjorde til ein nasjonal hit. Han har skrive tekster for Tang Wa, Leif og kompisane, Vamp, Vestlandsfanden og Sigvart Dagsland, for å nemna nokre. Han har på samvitet fem diktsamlingar som alle sel uvanleg godt. Den siste, På sykkel mot stjernene, har selt i 3000 eksemplar til no. Svein var første visesmeden som smidde på stavangerdialekt. Det er ei årsak til den heilt unike posisjonen han har i Stavanger. "Stavanger elskar Svein Tang Wa og han elskar byen", skreiv Roald Helgheim her i bladet for sju år sidan. Når du spør kvifor, svarar dei på same viset som hedmarkingane gjorde for eit halvt hundreår sidan då Alf Prøysen gjorde sin dialekt stoverein, og Tove Karoline Knutsen gjer når ho vil seia kva Erik Bye hadde å seia for nordlendingar og folket ved kysten: Han har gjeve bysborna sine sjølvkjensle, fått dei til å retta ryggen og vera stolte over eige språk og eigen identitet. Stavangerensemblet | Det var i 1978 at Stavangerensemblet kom med den første singelen sin. A-sida var "Kan'kje finna fingen" og B-sida "Vidunderlige nye Stavanger" - begge henta frå ein tape dei hadde fått av Tang Wa. Gunnar Roalkvam sa til meg nyleg at han står i evig gjeld av takksemd til Svein Tang Wa fordi han viste at det gjekk an å skriva på dialekten. Ikkje lenge etter kom han med "Blyge Harry", den sørgjelege historia om lagerarbeidaren som aldri fekk seg kvinnfolk. Også den gjorde Stavangerensemblet til ein suksess, og Roalkvam var i gang. Tekstene i På kanten handlar om mest ingen ting. Likevel blir dei ikkje banale. Dei er uvanleg vakre. Når me bor innerst i ein fjord, har me alltid lengsel. Melodien til denne og dei seksten andre songane har Ragnar Bjerkreim komponert akkurat så vart og intimt som det høver seg til slike tekster som du mest kan pusta bort. Komponisten, som har laga alt frå oratorium og messe, viser og songar for born, musikken til filmen Kamilla og Tyven, musikk til fleire fjernsynsseriar og fjernsynsprogram heime og ute, spelar sjølv keyboard. Musikarane han har med seg i studio, er Liv Opedal på cello, Wouter Rabenheimer på bratsj, Per Hillestad på slagverk, Johan Egdetveit på trekkspel, Gulleiv Wee på bass og Eivind Aarset på gitar. Arvid Bryne er tidlegare journalist og utanriksredaktør i Dagbladet. "Fe dar som vaen" | Tittelen er nestenbanning for "Det var som faen". I norsk banning står religionen sterkast, seier Ingrid Kristine Hasund. Ingrid Kristine Hasund har skrive boka Fy Farao om nestenbanning og andre kraftuttrykk. Foto: Tor Martin Lien | - I nestenbanning er "søren" og "jøss" substitutt for Satan og Jesus, men dei er autoriserte til bruk blant kristne, seier Ingrid Kristine Hasund, forfattar av boka Fy Farao, på omslaget lagt i munnen på Dagfinn Høybråten i streken til Steffen Kverneland. Boka har undertittelen "Om nestenbanning og andre kraftuttrykk". Forfattaren er språkforskar ved Høgskolen i Agder i Kristiansand, hovudstaden i den landsdelen der diskusjonen om kva som er lovleg eller ikkje i nestenbanning står sterkast. - Det er ein eigen sport, der brukarane er seg klart medvitne om at opphavet er sverjing av det mest syndige slaget, og at orda dei brukar, er i staden for faen, helvete, satan og alle dei stygge orda med kjønnsorgan i. Men dei er nøye på at det ikkje er dei same orda, og at det difor ikkje er synd. Mest religiøst | - Er ikkje det berre ein måte å lure seg sjølv på når tanken bak er den same? - Det kan du godt seie, men dette er dei veldig medvitne på. Anten vi er kristne eller ikkje, brukar vi alle ein masse skjellsord og kraftuttrykk som vi ikkje tenkjer på som bannord. Mykje av det er ein del av det ein kallar sosial banning, i motsetning til den aggressive, som lyser satans død og pine over folk, seier Hasund. I boka listar ho opp 312 nesten-bannord, men lista har blitt dobla sidan ho skreiv henne. - At diskusjonen om nestenbanning er så utbreidd, illustrerer også at det er dei kristne miljøa som har gjort dei religiøse orda til tabu. Utgangselementa for all banning er sex, religion og avføring, men i Noreg er det den religiøst tilknytte banninga som står sterkast, i motsetning til til dømes USA, der det blir meir fuck og fucking i annakvart ord. Banning først | For å forstå seg på nestenbanning må ein først analysere den "ordentlege" banninga. For nokre år sidan kom Magnus Ljungs bok om banning på norsk, svensk og 18 andre språk. Banning er knytt til ting som er tabu eller stigmatisert, og blir brukt til å uttrykkje sterke kjensler og haldningar. Banning kan delast opp i sjølvstendige og usjølvstendige ytringar (i den siste er bannorda del av ei større ytring). Under desse att er det fleire kategoriar, til dømes om dei er retta mot nokon eller ikkje. I den siste kategorien er det mange kraftuttrykk der kva som helst namn eller ord blir nytta. Det kristne utgangspunktet er at du ikkje skal misbruke eller spotte Herren din Guds namn. Med dette som utgangspunkt er det nok å seie eller skrive faem (med m) i staden for faen. - Mat, person og stadnamn vrimlar det av. Fiskeord er i skotet, somme seier dei brukar det i staden for faen, andre i staden for fitte, seier Hasund, som under bokstaven f også har Fitjar bonde og potetlag, i tillegg til ei utval to-ordsuttrykk som byrjar med fy. Eit ferskt tilskot frå matfronten er shish kebab! Ideen til boka starta med at den kristne Start-spelaren brølte "Hellemyr!" etter ei rå takling, skriv Hasund. Det er ein bydel i Kristiansand. "Dra til Hellesund" er ein annan av mange måtar å seie dra til helvete på. - I utgangspunktet trudde eg denne sporten var på veg ut, men blant unge kristne som seier at dei aldri bannar, er han på veg inn. Utgangspunktet mitt er først og fremst Sørlandet. "Ka farsken" er god nestenbanning nordpå. Stadfestar krafta | - Eigentleg er det eit paradoks, for som du seier: Kva er eigentleg skilnaden? Når faen blir omskrive til faem, stadfestar det i røynda krafta i det opphavlege ordet. - Altså er det ein måte å lure seg sjølv på? - Dei meiner det heilt alvorleg, men pressar du dei, kan dei vedgå at det er litt syndig likevel, seier Ingrid Kristine Hasund. Bygde-Noreg i vranglås | Ho skriv om byggjefeltspuddelen og bygdelesba og har meir sans for outsiderane enn slipsslavar i svarte dressar. Den gode novella bør vera kort, konsis og destillert, og ho bør seia noko vesentleg, meiner debutanten Heidi Hjortland frå Suldal. Heidi Hjorteland (36) debuterer denne hausten med novellesamlinga Vranglås på Wigestrand Forlag. Så langt har kritikarane i dei store vestlandsavisene uttrykt seg positivt til Hjortelands debutbok. Ryfylke-bølgje | Først kom bølgja til Odda. Etter at Frode Grytten slo gjennom, kom Lars Ove Seljestad med roman, og brått kunne kommunen inst i Sørfjorden peika på det breie omfanget av Odda-litteraturen. No kan det sjå ut som om litt av det same skjer lenger sør - i Ryfylke. Inger N. Bråtveit frå Suldal debuterte for nokre år sidan og fekk Nynorsk litteraturpris. Tidlegare i haust fekk Edmund Austigard frå Årdal i nabokommunen til Suldal gode kritikkar for debutromanen Krinsereglane. I Bergen er Hilde Sandvik frå Suldal redaktør for Syn og Segn, og alle har dei litt å slekta på - forfattarbrørne Alfred og Kolbjørn Hauge frå Ryfylke - til dømes. - Mange er glade i å skriva og gode til å fortelja, men eg veit ikkje kvifor det brått kjem fleire bøker herifrå. Kanskje handlar det om gjensidig inspirasjon? Tidlegare har Jon Moe skrive frå Ryfylke, men eg veit ikkje om det er han som har inspirert dei som kjem med bok. Kanskje er det naturen? Det er så vilt her at me forstår det er alvor, var det ei som sa. I vranglås | Heidi Hjorteland kjem opphavleg frå ein fjellgard i Suldal, men der bur ho ikkje lenger. Ho arbeider som journalist på einmannskontoret til Stavanger Aftenblad på Sand i Suldal. Hjorteland fortel at ein god del av dei tretti novellene vart til då ho hadde to års permisjon etter fødselen til gut nummer fire. - Det har alltid vore draumen å prøva å gje ut noko. Det tok kortast tid å skriva noveller, og difor vart det det, men eg er i gang med noko som kan verta ein roman. - Hentar du inspirasjon frå den røyndommen du møter som journalist? - Eg brukar verkemiddel frå journalistikken. Novellene bør vera poengterte og ikkje altfor lange. - Og typane i novellene har du støytt på? - Eg skriv ikkje om spesielle personar, og vonar ikkje at nokon kjenner seg att. Eg tek litt frå den eine og litt frå den andre, og set saman til nye personar. Kanskje får eg idear gjennom jobben, men også frå det eg ser privat. Eg er svært glad i å observera menneske. - Er det ryfylkingen du skildrar? - Jaaa, eg skriv om den landsbygda eg kjenner, men eg brukar ikkje geografiske namn, og vonar at novellene kan oppfattast som allmennmenneskelege. - Du skriv om lagnader som har gått i vranglås? - Ja, eg skriv om einsemd og om folk som opplever at livet har gått litt på skeive. For somme er det småting; for andre er det langt alvorlegare, men dei kjenner seg låste, og det er vel noko dei fleste kan kjenna seg att i. - Er du spesielt oppteken av outsiderane? - Ja, dei er interessante for meg som journalist òg. Eg kunne aldri tenkt meg å vera kjendisjournalist. Det er ikkje mykje moro å springa etter menn i dress og slips. Det er kjekkare å intervjua vanlege folk. Dei har meir å tilføra enn halvkjendisar og næringslivsfolk. Feminisert | Opp gjennom åra har Heidi Hjorteland skrive både om Ungkarsfestivalen i Suldal og alle dei gamle ungkarane i Ryfylke. - Det har vore kjekt, og responsen har vore god. Det er mange ungkarar som steller åleine på gardane. - Har ungkarane i bygde-Noreg det vanskeleg? - Somme har det vanskeleg. Damene har flytta ut, og mora er død. Dei kjenner seg einsame, og at livet har gått dei forbi. Samstundes lever dei også eit fritt liv. I boka skildrar eg til dømes byggjefeltpuddelen. Den moderne tida er nok ikkje så enkel for alle menn. Det finst dei som helst vil gå på jakt og vera frie, men no har også landsbygda vorte meir feminisert. Mennene må i større grad føya seg etter damene. Eg trur ikkje at alle ungkarane har det heilt gale. Det er ikkje alltid så enkelt å vera gift heller! - Er det noko fellestrekk ved ungkarane i bygde-Noreg? - Dei er originale! Dei har ikkje vorte slipte, men seier det dei meiner. Difor er det ein takksam jobb å intervjua dei, seier Heidi Hjorteland, som framhevar canadiske Alice Munro som den fremste blant novelleforfattarane. Motediagnosar | Aud Thue blir provosert av det eg skriv om motediagnosar. Det kan eg forstå etter som ho sjølv har fått diagnosen nakkeslengskade. Men at eg feilinformerer, er vanskelegare å godta. Eg har skrive at whiplash i fleire år var ein motediagnose som har hatt lite medisinsk dekning i fakta. Men eg skreiv òg at ein i visse tilfelle sjølvsagt ikkje kan sjå bort frå at tilstanden ein gong imellom kan ha ein organisk bakgrunn. Men "epidemien" må forklarast kulturelt. Aud Thue skriv at eg ikkje nemner nyare forsking som har påvist bandskadar i øvre nakkeregion. Ved dei fleste tilfelle av nakkesleng finn ein ingen organiske endringar, men sjølv om ein fann litt overstrekte band, er det ikkje dermed sagt at det kan forklare dei symptoma pasienten fortel om. Ei lett vriding av ankelen går vanlegvis fort over, men ved finare undersøkingar kan ein nok påvise litt overstrekte band, men kva så? Nakkeslengskadane i byrjinga av 1980-åra var sjeldne her i landet, berre 5 prosent av trafikkskadane fekk ein slik diagnose, i byrjinga av 1990-åra var talet kome opp i 70 prosent - i ei tid med auka bruk av bilbelte og betre nakkestøtte - forklaring? Ved påkøyrsel bakfrå er det ingen korrelasjon (samanheng) mellom storleiken på skaden og seinare symptom, tvert imot er det ofte slik at ein liten "dult" i nakken kan gje utvikling av whiplash, medan meir alvorlege skadar ikkje fører til symptom, eller symptoma blir borte på kort tid. Kollisjon på vegane fører ofte til whiplash-diagnose, men sjeldan i billaup der det ofte går vilt for seg, annan idrottsungdom som ofte blir utsett for nakkeskadar, utviklar sjeldan whiplashsymptom. Nakkeslengskade blir først eit problem etter at folk har høyrt om whiplash. Eit slåande eksempel på korleis kompensasjon spelar ei viktig rolle, finn vi i studiar av m.a. nevrologen Harald Schrader frå Trondheim, som saman med medarbeidarar samanlikna whiplash i Litauen og Noreg. I Litauen eksisterer ikkje sjukdomen trass i mange bilulukker og dårlege bilar og lite nakkestøtte. Litauen har heller inga personleg skadeforsikring, og "pasienten" har derfor ingen motiv for å utvikle whiplash. La meg presisere til slutt for å unngå å bli misforstått: Eg tvilar ikkje på at folk med whiplash-diagnosar kan ha hovudverk og nakkesmerter, kan ha vanskeleg for å konsentrere seg og vere deprimerte. Det eg har polemisert mot, er trua på at fleirtalet av desse diagnosane har sitt grunnlag i organiske nakkeskadar. Ein meir omfattande diskusjon av desse spørsmåla finn ein i ei velskriven bok av den kanadiske legen Andrew Malleson: Whiplash and other useful illnesses. Det europeiske fabeldyret | Enzensbergers ærend med denne boka er inkje mindre enn det å berga EU frå seg sjølv. Sakprosa | Hans Magnus Enzensberger: Det myke monsteret Brussel eller umyndiggjøringen av Europa | Omsett av Sverre Dahl | Valdisholm forlag 2011 | Slik avsluttar Hans Magnus Enzensberger boka si om Europakommisjonen, kimæren som har usurpert all makt over Europas folk og som av lutter velvilje og omsut for velferda deira er ved å kvela dei i reglar. Sterk kost | Til å koma frå ein mann som var vaksen då EU vart til - Enzensberger var seksten år i 1945 -, er dette sterk kost. Det harmdirrande åtaket på Kommisjonen får meldaren til å tenkja på Luther og kyrkjedøra i Wittenberg. Frå ein tyskar, som er grunnslovsforplikta til å vera for europeisk integrasjon, er det ikkje mindre enn revolusjonær tale. Hans Magnus Enzensberger burde vera velkjend for norske lesarar. Om ikkje anna for Norsk utakt frå 1982, der han tek oss på kornet i ein grad som kunne gjeve han den tvilsame heidersnemninga "noregsven". Og etter å ha lese Det myke monsteret er meldaren nøydd til å skuffa dei som vona på noko anna, med at han er og vert verande "europaven". Tåkeheimen | Boka er rett nok eit flengjande oppgjer med sentralinstitusjonen i EU: Kommisjonen - byråkratane i Brussel som lagar nye reglar for at Europa skal verta ein betre stad å leva. Dei europeiske sentralinstitusjonane er ein labyrint av forkortingar med ei totalt forvirrande overlapping av medlemskapar, som gjer det plent umogeleg for nokon å trengja gjennom flaumen av uleselege tekstar dei produserer. Dersom uklår tale er prov på uklår tanke, er Kommisjonen ein tåkeheim. Ikkje berre det, tekstane merkjer seg ut med den autoritære forma si: Demokratisk underskot | No gjer ikkje Enzensberger noko større poeng ut av dette enn det det er. Kommisjonen er underlagd logikken til byråkratiet og er i seg sjølv korkje betre eller verre enn andre byråkrati. Han slit med problemet at han er fråkopla dei han skal styra fordi det ikkje finst noko EU-folk, og all verdas propaganda og omtrentleg omgjenge med sanninga kan løysa det problemet. Dette er det "demokratiske underskotet". For Kommisjonen er eit ikkje-demokratisk organ. Det var slik EUs "far", Jean Monnet, tenkte seg han, og det var slik han vart. Han hadde teke innover seg den røynlege røynsla med demokrati som Europa gjorde frå tida 1914 til 1945: nasjonalisme, totalitarianisme, krig og sivilisasjonssamanbrot. Slik sett er Kommisjonen det mest ektefødde barnet av opplysingstida som finst i Europa. Det opplyste eineveldet berga frå klørne til massedemokratiet. Enzensbergers ærend med boka vert difor inkje mindre enn det å berga EU frå seg sjølv. Unionen har utretta store og gode ting. Ingen vil attende til passtvang og valutakontroll, tollmurar og visumplikt. Han er naudsynt for å tøyma den "irreelle" økonomien, finanskapitalen. Men det han ser, er at oppslutninga om EU fell i takt med at Kommisjonen stadig tek til seg nye oppgåver. Det beste for EU, og medlemslanda, er å la subsidiaritetsprinsippet styra: godta at integrasjonen har ulik fart i ulike land, og at meir makt vert verande att nasjonalt, regionalt og lokalt. Slik må hans avsluttande "samtale" med M. de F... frå Kommisjonen på Fattoria del Chianti i Rue Archimeéde i Brussel over ein framifrå osso bucco lesast. Problemet | Problemet, som Enzensberger omgår, er at "Europa" har fått den unionen det har bede om. Det er dei nasjonale folkevalde i Rådet som har vedteke traktatane som har løyst ut den byråkratiske energien til Kommisjonen. Vel har Brussel vorte eit fabeldyr som ikkje lèt seg temja. Men det burde kan henda dei velviljuge, velmeinande folkevalde som skapte han, fødde han og sleppte han laus, ha tenkt på. Som det er, gjer ikkje Brussel anna enn det Oslo gjer: Kveler demokratiet ved å fortelja oss umyndige veljarar kva som er best for oss. Enzensberger er tyskar. Det merkast. Historisk er den europeiske unionen sluttproduktet av USAs strev frå 1888 til 1917 for å hindra at Tyskland vart ei supermakt. Det er sjølvsagt usagt. Og vel også utenkt. Og EUs grunnleggjande paradoks kjem han ikkje på. Premissen for unionen er at nasjonalstatane er så effektive at dei er ein fare for seg sjølve og andre. Men slike nasjonalstatar kan løysa alle problema sine åleine og i sakssamarbeid med jamlikane sine - andre nasjonalstatar. Dei treng ingen Union. Dei som ikkje fyller dette kravet, er gratispassasjerar som treng hjelp frå Unionen - og vil difor verta verande gratispassasjerar i all æve. Men dette er ikkje berre eit EU-dilemma. Det er tvert imot det grunnleggjande problemet i alt internasjonalt samarbeid. Og på eit tidspunkt vert slikt samarbeid ei større bør enn dei kan bera, også på dei effektive nasjonalstatane. I EU kom dette punktet då internasjonal finanskapital avslørde Hellas som ein gratispassasjer. Pål H. Bakka er dr.philos. og fyrstebibliotekar ved Universitetet i Bergen og fast bokmeldar for Dag og Tid. Olavs standpunkt er ikkje overraskande | Dei var mange, dei som heller ville ha eit brunt diktatur enn eit raudt i mellomkrigstida. Med Aftenposten i leiinga. Kronprins Olav var representativ for ein brei borgarleg opinion her heime og i England. I historieforskinga er kontekst og kronologi nesten alt. I tillegg kjem evne til nyansering og vilje til å setja seg inn i kva dei historiske aktørane tenkte og såg - då. Sjå soga frå deira synsstad. Dei moralske vurderingane er ei anna øving. Den store politiske sosiologen Juan J. Linz lærde oss at vi måtte lesa alle dei fascistiske skriftene frå start til ende for å skjøna kva som dreiv dei høgreautoritære i mellomkrigstida. Avdekkja så å seia den indre energien. What made them tick. Koma inn under huda på Hitler, så å seia. På same viset må ein freista setja seg inn i kva som rørde seg hjå kronprins Olav då han skreiv til dei britiske slektningane sine i 1935 og tok til ords for samforstand, ja til og med kan henda allianse med Hitler mot Stalin. Dei nye kjeldene som Tor Bomann-Larsen har funne, gjev oss eit interessant attersyn med ein mentalitet og ei verd i krise. Tjuven om natta | Her er tidspunktet særs viktig. I 1935 hadde ikkje Hitler synt heilt ut kven han var og kva rørsla hans stod for så ope som til dømes etter krystallnatta i november 1938. Hitler var i 1935 som sovjetarane var etter krigen, slik Churchill omtala dei: ein tjuv om natta som gjekk langs husveggene og såg om haspene var på. Var dei ikkje det, gjekk han inn. Slik prøvde Hitler seg i utanrikspolitikken. Der han fann lause hasper, gjekk han inn. Og saka hans var ikkje heilt utan legitimitet. I 1935 hadde ei folkerøysting i Saarland synt at eit overveldande fleirtal ville "Heims in Reich". Ynsket frå den tyske minoriteten i Sudetenland i Tsjekkoslovakia slo inn i eit veikt punkt i Versailles-traktaten: prinsippet om nasjonal sjølvråderett - kvart folk sin stat. Dette prinsippet vart gjort gjeldande for alle folkeslaga etter krigen, unnateke tyskarane. Om prinsippet hadde omfatta tyskarane, ville grensene etter 1918 vore heilt annleis og til tyskarane sin fordel, særleg austover. Revisjonisme | I denne ulike handsaminga, det tyskarane kalla hykleriet, fann nazistane grøderik grunn for nasjonalistisk mobilisering. Det var ei utbreidd kjensle av at Versailles-freden var ein hemnfred frå fransk side (Clemenceau) - John Maynard Keynes var ein av dei som såg dette klårt. Tyskland hadde eit rettkome krav på revisjon, meinte mange. (Her skal ein ikkje gløyma at dei mest aggressive krava om erstatning, "reparasjonar", vart tinga bort så tidleg som i 1932, under kanslar Heinrich Brüning. Ein skal heller ikkje gløyma at hadde reparasjonane vorte haldne uavkorta, ville Tyskland ha betalt Frankrike erstatningar heilt til 1982 (!)). Dessutan: At Tyskland fekk heile skulda for krigen i traktaten, skapte ei veldig stemning av urettvise på austsida av Rhinen. Minnet om masseslaktet | I tillegg var ynsket om fred overveldande. Gløym ikkje at det berre var gått under tjue år sidan masseslaktet i den fyrste verdskrigen. Der vart ein heil generasjon av unge menn skotne til filler i gjørma i Flandern, på Austfronten og frosne til daude i fjella mot Italia og Balkan. (Oppgåvene over drepne varierer frå 12 til 15 millionar.) Britane gjorde alt dei kunne for å unngå ein slik katastrofe. Dei som vil leva seg inn i kva den fyrste verdskrigen hadde for meining for dei samtidige, kan til dømes lesa Veras Brittains klassiske memoarbok Testament of Youth (VB er mor til Shirley Williams i "the gang of four" som utgjorde den sosialdemokratiske utbrytargruppa frå Labour på 70-talet, SDP). Brittain har gjeve noko av bakgrunnsstoffet til fjernsynsserien frå BBC om Downton Abbey som nett no går på NRK1. Som vanleg BBC på det beste. Desperat fredspolitikk | "Appeasements" er namnet på den fredspolitikken andsynes Nazi-Tyskland som er uløyseleg knytt til den britiske statsministeren Neville Chamberlain (1869 - 1940). Chamberlain hadde fyrst freista å vrida Italia bort frå alliansen med Hitler. Då han såg at det ikkje nytta, gav han etter og godtok italiensk kontroll med Etiopia (1938). Der utkjempa Mussolini ein klassisk kolonikrig av det mest brutale slaget mot keisar Haile Selassie. Samstundes - i ein freistnad på å blidgjera Hitler og Mussolini - heldt Chamberlain Storbritannia utanfor den spanske borgarkrigen (1936 - 39) gjennom ein ikkje-intervensjonsavtale (som dei fascistiske diktatorane med ein gong braut, og som batt Léon Blum, den franske sosialistiske statsministeren, i eit uløyseleg dilemma mellom å sikra britisk allianse, av stor vekt for det utsette Frankrike, og ynsket om å hjelpa republikken). Poenget var å koma Hitler i møte. Under det heile låg eit ynske om å få kasta Tysklands militærmakt austover, mot Stalin og det raude diktaturet der. Difor er det lett å skjøna kva for sjokk det var at Molotov og Ribbentrop skreiv under på ikkje-åtaksavtalen i august 1939, rett for nasen for vestmaktene. Stalin trong tid til å rusta opp og ville hindra nett det appeasarene ynskte: å la Hitler gjera grovarbeidet mot han. Chamberlain var likevel ikkje berre naiv. Stutt tid etter München gav han ordre om å akselerera britisk opprusting, og då Hitler braut avtalen og tok Rest-Tsjekkoslovakia (frå 10. - 16. mars 1939), gav han opp alle fredsfreistnader og utferda anglo-franske garantiar om britisk væpna stønad til dei truga landa Polen, Hellas og Romania om Tyskland skulle gå til åtak. Trugsmålet frå aust | Frykta for Stalin var unison. I 1934 kjende ein - nok ikkje så breitt - til tvangsutsveltinga av bøndene i Ukraina, dei såkalla klassefiendane "kulakane". Men enno låg Moskva-prosessane nokre år fram i tida. Kjensla av å stå framfor ei aggressiv, ekspansiv makt i aust vart ikkje mindre av det. Utetter i 30-åra vart alle illusjonar rivne ned. Eg trur det er rimeleg å seia at Hitler i 1935 vart opplevd meir som ein klassisk tysk nasjonalist, med tidvis ei sak ein kunne skjøna: tysk oppreising etter ein audmykjande fred. Enno ikkje stod det klårt for dei fleste at Føraren var ein totalitær verdsfrelsar med ein tysk rasekrigar-kaste og verdsherredøme med massemord på jødar på dagsplanen. I 1935 var det eit visst grunnlag for å meina at Hitler var rasjonell på eit vis, og ein mann ein kunne "gjera forretningar med", som Mrs. Thatcher sa om Gorbatsjov. Heller brunt enn raudt | Så då kronprins Olav i 1935 skreiv til den britiske slekta si at ein måtte få til ein avtale med Hitler, låg han med andre ord midt i den borgarlege opinionen her heime og i Storbritannia. Det var ikkje så reint få som ope sa frå at dei var meir stemde for eit brunt diktatur enn eit raudt. Av dei var redaktør Johs. Nesse i Aftenposten den fremste. Leiarartiklane hans var i så måte representative for breie opinionsstraumar i Noreg, der Bondeparti-avisa Nationen og redaktør Aardal og sentrale personar i krinsen hans heller ikkje såg seg for gode til å breia seg med antisemittiske omgrep. (Statsminister Jens Hundseid, landssvikdømd etter krigen: "Skal vi omdanne vårt folk til en søppelkasse rasebiologisk sett?") Den som har skrive mest utførleg om dette, er Tormod Valaker i boka Litt fascisme, hr. statsminister frå 2002. Ytst leseverdig og innsiktsgjevande for å skjøna den mentaliteten som omgav Olav. Den same vurderinga avgjorde også haldninga til den katolske kyrkja under pave Pius (mannen som Ralf Hochuth portretterte som unnvikande feiging i skodespelet Stedfortrederen på 60-talet): betre brun enn raud. Kan henda kan ein snu på det heile og seia at det ville vera overraskande om ein kronprins ikkje hadde desse meiningane - i 1935. I 1939 er det noko heilt anna. Etter krystallnatta i november 1938 var det umogeleg å mistolka planane til Hitler, jødehatet og krigsopplegget. Då er det rimeleg å tala om illusjonar og naivitet. "The odd man out" | Kor langt inn i britisk opinion appeasement-haldninga gjekk, kan ein få eit inntrykk av gjennom den førre statsministeren David Lloyd George (d. 1945). Han stelte seg i spissen for appeasarane. Så då Chamberlain kom attende frå Berchetsgaden etter å ha signert München-avtalen 30. september 1938 og tala om "peace with honour", var det ein respons på noko nær ein konsensus heime. Winston Churchill var the odd man out og ville, om han hadde vorte drepen i ei ulukke, stått att som ein perifer loner. Eit siste spørsmål som Boman-Larsens avsløringar reiser, er kva som ville hendt om Johan Anker, ein ven av kongefamilien, hadde fått Olav med seg attende til Oslo og der kome til ei "ordning" med tyskarane. Då kunne vi fått ei dansk løysing med ei samarbeidsregjering under tysk kontroll og vonde kompromiss, eller ein belgisk utgang. Kong Leopold III tok det standpunktet å verta verande med den slegne hæren sin i 1940 og ikkje verta med til London og den belgiske eksilregjeringa der. Dette vedtaket løyste ut ein bitter konflikt som leidde til abdikasjonen hans i 1951. Kong Haakon stod fast på at han måtte stø seg på ei vald regjering, mot alle freistnader på å koma tyskarane i møte gjennom det høgreradikale samarbeidsmiljøet som fanst i Oslo rundt folk som I. B. Hjort og Viktor Mogens. Det som står att etter denne boka, er at Haakon hadde god politiske dømekraft i ei ekstremt polarisert tid. Han valde ikkje det som kunne vorte ei dødsline for monarkiet. Bernt Hagtvet er professor i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og fast kommentator i Dag og Tid. Toppmøte under ein hardare himmel | Kyoto-avtalen går ut om eit år. Klimatrugsmålet veks, viljen til utsleppskutt minkar. - Det er grunn til å vere djupt pessimistisk på vegner av menneska, seier forskingsdirektør Knut H. Alfsen. Klima | Klokka tikkar, verda blir varmare. 28. november byrjar enda eit klimatoppmøte, denne gongen i Durban, Sør-Afrika. Forventningane er små. Sidan Kyoto-avtalen i 1997 har statsleiarane stadig blitt mindre viljuge til å kutte i klimagassutsleppa. Kyoto-protokollen, den mest forpliktande og omfattande avtalen om å redusere klimagassutsleppa i verda, går ut om eit drygt år. Avtalen var eit hardt tilkjempa kompromiss og ikkje særleg ambisiøs. Men det var det beste ein hadde, og no er det heilt usannsynleg at det kjem ein ny, strengare avtale. Og ingenting tyder på at verda kan nå det målet nesten alle land støttar på papiret: å avgrense den globale oppvarminga til maks to gradar. Alt tyder på at klimagassutsleppa vil halde fram med å auke, og at temperaturen vil halde fram med å stige. - Det er grunn til å vere djupt pessimistisk på vegner av menneska. Eg er langt meir pessimistisk i dag enn eg var i 1997. Eg har barn og barnebarn og er uroleg for den verda dei skal leve i, seier Knut H. Alfsen, forskingsdirektør vd Cicero senter for klimaforsking. Sterke motkrefter | Den politiske paralysen står i grell kontrast til alvoret i situasjonen. Sidan 1997 har klimaforskarane berre blitt sikrare på samanhengane mellom menneskeskapte utslepp og den globale oppvarminga. Likevel maktar ikkje statsleiarane i verda å handle. - I fagmiljøa er det mange sindige, nøkterne folk som er opprørte. År etter år peikar vitskapen i same retning, men det skjer ingenting i politikken. Så godt som all ny klimaforsking sidan Kyoto har berre forsterka alvoret i situasjonen. Det burde motivere til handling, seier Alfsen. - Så kvifor skjer det ikkje meir? Ein grunn kan vere at når ein nærmar seg realisering av tiltak som vil påføre nokon kostnader, utløyser det motkrefter. Vi ser det mellom anna i kampanjane mot IPCC, klimapanelet til FN. Det går føre seg eit systematisk arbeid for å undergrave klimaforskinga, særleg i USA, der næringslivsinteresser er i open kamp med både forskarar og styresmakter. Allmenningens tragedie | - Har dei såkalla klimaskeptikarane òg klart å så tvil om avgjerdsgrunnlaget blant politikarane? - Ikkje først og fremst blant politikarane, trur eg. Men dei har sådd tvil i befolkninga, og det har igjen svekt grunnlaget for å handle. Eigentleg er det få felt der politikarane er så samstemde, også internasjonalt. Men dei kjenner ikkje at dei har befolkninga med seg. Da regjeringa i Australia innførte ein CO2-skatt nyleg, tapte ho stort i oppslutnad, seier Alfsen. - Vi ser at kampanjen for å så tvil om klimaforskinga har vore svært effektiv. Du treng berre nokre få tvilsame eller usanne påstandar frå nokon med ein professortittel, så er det som om IPCC ramlar saman i medvitet til folk. Det har skjedd ei ekstrem politisering av klimaspørsmålet dei siste ti åra, dette blir diskutert på ein annan måte enn andre fagfelt. - Men dersom nesten alle leiarane i verda er overtydde om at utsleppa våre vil føre til ei frykteleg utvikling, er det veldig kortsiktig av dei å ikkje handle? - Ja, men vi skal ikkje undervurdere vanskane dei står overfor her. Så godt som alle land må bli samde om ein klimaavtale. Dette er allmenningens tragedie, der ingen tener på å gå først og gjere det rette. Og det såkalla internasjonale samfunnet er jo i stor grad eit lovlaust samfunn. Manglar viljen | For mange land har den økonomiske krisa dei siste åra gjort det enda mindre freistande å gjere kostbare og krevjande klimatiltak. Rike Noreg burde vere betre rusta enn dei aller fleste, men også her skortar det på viljen til å gjere noko innanlands. Nyleg skreiv Verdens Gang at regjeringa vurderer å springe frå klimaforliket frå 2008 og redusere måla om å ta to tredjedelar av utsleppskutta i Noreg. - Når arbeidsplassar står i fare, er LO vanskelege å ha med å gjere, seier Alfsen tørt. - Og når dei er samstemde med bedriftseigarane, får dei enda meir gjennomslagskraft. - Politikarane har meir pliktkjensle overfor sine samtidige veljarar enn overfor komande generasjonar? - Det er nok ei side av det. Det er eit uvanleg krevjande problem vi står overfor. Vi treng store endringar og må leggje om samfunn og livsstil på mange vis, og vi veit ikkje heilt korleis verda vil sjå ut etterpå. Truleg må vi erfare dramatiske klimaendringar på kroppen før vi vil gjere dei naudsynte endringane. Det er tragisk. - Og når vi verkeleg erfarer klimaendringane til fulle? - Da er det for seint, seier Knut H. Alfsen. - Ynkeleg politikk | Det lange tidsperspektivet i Kyoto-avtalen gjorde det lettare å kome med lovnader, trur Rasmus Hansson, generalsekretær i Verdas villmarksfond Noreg. - Det er greitt å forplikte seg når det er lenge til du må gjere noko. Men di nærare du kjem gjennomføringa av faktiske tiltak, di tydelegare blir kostnadene. Det er forståeleg psykologi, men ynkeleg politikk. Hansson trur ikkje problemet er at folk flest har slutta å tru på dei menneskeskapte klimaendringane. - Folk har derimot mista trua på klimapolitikken. Dei ser skilnad på ordentleg politikk og liksompolitikk. Og det er liksompolitikk når statsministeren seier at noko er verdas største problem, medan det ikkje blir gjort noko som tilseier at dette faktisk er viktig. Da tek ikkje folk det alvorleg heller. Den dagen statsministeren vil ta politiske konfliktar for klimaet blir det bråk, men det vil vekkje ny respekt. Norske og andre politikarar er fullt klare over realitetane i klimatrugsmålet, meiner Hansson. - Men dei ventar på at noko dramatisk skal skje som gjev dei ein klar grunn til å gjere noko, ei eller anna internasjonal hending knytt til klimaendringane som gjer det tydeleg at dei må handle. Olje framfor klima | I Noreg har dei sterke oljeinteressene større påverknad på politikken enn dei fleste er klare over, meiner Hansson. - Strategane i fossilindustrien er veldig klare over at større innsats for fornybar, berekraftig energi vil gå på kostnad av innteninga deira. Oljenæringa kjenner seg truga, difor gjer dei alt dei kan for å påverke politikken. Det lukkast dei godt med: Sjå på nordområdepolitikken og forskingspolitikken. Det er merkeleg lite merksemd kring måten oljesektoren påverkar norsk politikk på. - No ser det ut til at regjeringa vil springe frå klimaforliket. Kva er kommentaren din? - I så fall ville det vere heilt ansvarslaust overfor vår eiga nære framtid. Men dessverre vil det ikkje lenger overraske meg om det skjer, seier Hansson. Stogga på startstreken | - Det er verkeleg ein tankekross: I 1997 såg vi på Kyoto-protokollen som eit avgrensa første steg på vegen til noko betre. Så har vi ikkje kome lenger enn dette, seier Harald Dovland. Ingen nordmann veit meir enn han om kor vanskeleg det er å få til internasjonale klimaavtalar. Dovland, som no er pensjonist, var tilsett i Miljøverndepartementet og leidde norske delegasjonar i alle klimaforhandlingar frå 1995 til 2007. På København-møtet i 2009 var han forhandlingsleiar for FN. - Sidan Kyoto har vi fått mykje meir kunnskap om klimaet som burde tale for å få ein meir kraftfull avtale. Men slik har det ikkje gått. Dovland peikar på fleire årsaker til stillstanden. USA endra politikk under Bush og trekte seg heilt frå Kyoto-avtalen. Sjølv om Obama i utgangspunktet var meir positiv, er USA i dag sterkt imot ein Kyoto-liknande avtale. Og verdsøkonomien har forskyvd seg sidan 90-talet: Kyoto la berre avgrensingar på OECD-landa, men u-land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika har hatt sterk økonomisk vekst og tilhøyrande vekst i klimagassutsleppa. Kina ureinar i dag like mykje som USA. U-landa må med | - Det verkar i dag urettvist å ha ein avtale som berre legg avgrensingar på i-landa. Eg er ein varm forsvarar av Kyoto-avtalen. Men landa som er forplikta av han, står berre for 30 prosent av klimagassutsleppa i dag, medan verda må redusere utsleppa sine med 50 prosent om vi skal nå klimamåla. I tillegg kjem eit sterkare medvit i mange u-land om korleis klimaendringane vil råke dei, påpeikar Dovland. - No krev u-landa økonomisk hjelp til klimatilpassing, i tillegg til dei gamle krava om teknologioverføring frå den rike verda. Summen av alt dette er kaotisk. Forsøket på å redde verda i København støytte mot store geopolitiske utfordringar. - Men trugsmålet frå klimaendringane er svært stort. Om dette er fullt ut erkjent av statsleiarane, burde det gå framfor dei fleste andre omsyn? - Ja, men dessverre har nok dei færraste teke inn over seg tregleiken i klimaet. Dette er annleis enn andre typar ureining. Sjølv om vi stogga alle klimagassutslepp i dag, ville temperaturen halde fram med å stige lenge, seier Dovland. - Eg hadde trudd at dei ekstreme vêrutslaga vi har sett i USA dei siste åra kunne medverke til å endre haldningane der. Men det er ingen teikn til det. Om du får ei verkeleg merkbar havstiging i USA, blir det kanskje annleis. Taktiske feil | I ettertid ser Harald Dovland fleire feilgrep frå i-landa si side i klimaforhandlingane sidan Kyoto. - Eg snakkar ikkje lenger på vegner av Noreg, men eg meiner det var feil av i-landa å vere så negative til å halde fram med Kyoto-modellen. Det ville vore mykje betre å gå inn for ein ny Kyoto-periode, med ein breiare avtale. Med åra har Dovland òg blitt skeptisk til den norske insisteringa på "kostnadseffektivitet": å satse på billege klimatiltak i u-land framfor dyre tiltak her heime. - For all del: Det er rasjonelt å satse på kostnadseffektive tiltak. Men verda er ikkje alltid rasjonell. Noreg og andre i-land har ikkje vore imponerande flinke på heimebane, og vi har ikkje alltid stått ved det vi sa vi skulle gjere. Om vi hadde meir å vise til heime, ville det gjeve oss større tyngd i klimaforhandlingane. - Skal ein vere slem, kan det verke som om vi sit og fortel u-landa kor lett det er for dei å redusere utsleppa sine. Men dei ønskjer jo same levestandard som vi har. Når dei ser at vi ikkje gjer tiltak som smertar, kvifor skal dei gjere det? Dette har ein politisk-moralsk dimensjon, seier Harald Dovland. Noko er ròte i Aserbajdsjan | Baku: Igjen er demokratiet sett på vent i Aserbajdsjan. I dette korrupte halvdiktaturet skal framtidige norske pensjonar sikrast. Makta: Politiet i Aserbajdsjan er kjent for å gå særs hardt fram. Foto: Per Anders Todal | Hundrevis av oransje flagg vaiar i vinden, rop om fridom og rettferd rungar utover den opne plassen i utkanten av Baku, hovudstaden i Aserbajdsjan. Det er onsdag ettermiddag, tre dagar etter parlamentsvalet. Kring demonstrantane står ein jarnmur av politi med batongar, som dei ved tidlegare demonstrasjonar har synt seg svært viljuge til å bruke. - Røysta mi vart stolen frå meg. No vil eg at ho skal bli høyrd, seier Islam Khaligov. Den mellomaldrande juristen er ein av kring femten tusen aserbajdsjanarar som har møtt opp for å syne harmen sin mot president Ilham Alijev og maktapparatet hans. Og dei har god grunn til å vere sinte. Stor internasjonal merksemd og 1500 utanlandske valobservatørar var ikkje nok: Dei herskande i Aserbajdsjan klarte ikkje å halde seg frå å jukse storstilt i parlamentsvalet sist søndag. "Alvorlege manglar i gjennomføringa", var dommen frå OSSE. Det er mildt sagt: Frå trugsmål mot og trakassering av opposisjonelle kandidatar og journalistar lenge før valet, til openlys triksing med røystesetlar på valdagen og i oppteljinga - makta i landet brukte omtrent alle triks i jukseboka. Og partiet til president Ilham Alijev, Nye Aserbajdsjan, kara til seg nesten alle seta i parlamentet. - Demokratia i vest, Noreg, England, USA - de må hjelpe oss, elles klarer vi ikkje å bli fri dette diktaturet. Styresmaktene sit på alle maktmidla, seier Khaligov. Og også mange vestlege observatørar er skuffa og vonbrotne over valjukset. - Med den store innsatsen som var lagd ned for å gjere valet mest mogleg fritt og rettvist, hadde vi eit håp om at dette valet skulle bli betre gjennomført. Det var eit håp som brast, seier Noregs ambassadør Steinar Gil til Dag og Tid. Han har sjølv engasjert seg langt sterkare enn diplomatar flest i arbeidet for demokrati og menneskerettar i Aserbajdsjan - eit land der Noreg kan kallast ei stormakt. Men kva slag land er dette? Rettslaust | - Det finst ikkje nokon rettsstat i Aserbajdsjan, seier Leyla Yunus, leiar for organisasjonen Institute of Peace and Democracy i Baku. - Det juridiske systemet er fullstendig korrupt. Politiet bruker stadig tortur under forhøyr, politikarar og journalistar blir fengsla og trakasserte. Yunus meiner aserbajdsjanarane er oppgjevne og resignerte. - Mange opplever at verda ser annleis på Aserbajdsjan enn på tidlegare sovjetrepublikkar som Georgia og Ukraina, fordi dette er eit muslimsk land og eit oljeland. USA og verdssamfunnet støttar ikkje demokratiet like sterkt her som andre stader. Aserbajdsjan er i dag eit svært fattig land, der nær halvparten av dei åtte millionane innbyggjarar lever under fattigdomsgrensa. Men landet har enorme inntekter i vente frå oljeutvinninga i Kaspihavet i åra som kjem. Somme snakkar om ein vekst i BNP på 30 prosent neste år, den raskaste veksten i verda. Yunus er ikkje overtydd om at det tyder så mykje betring for folk flest. - Landet byggjer no opp eit oljefond, kanskje det kan hjelpe. Men det meste av oljepengane her har til no hamna i lommene på presidenten og venene hans. Gjennomkorrupt | - Korrupsjonen gjennomsyrer alt i Aserbajdsjan, frå topp til botn i samfunnet, seier Rena Safarlijeva. Ho er leiar for Transparency International-kontoret (TI) i Baku. Organisasjonen ho arbeider for, strevar for å redusere korrupsjonen i verda. På korrupsjonsrangeringa til TI kjem Aserbajdsjan alltid ut som eit av dei verste landa. - Styresmaktene syner ein viss vilje til å gjere noko med småkorrupsjonenen. Men den verkeleg store korrupsjonen i systemet vil dei ikkje gjere noko med, seier Safarlijeva. Nærværet til internasjonale oljeselskap har ført til meir korrupsjon i Aserbajdsjan, men ikkje på dei måtane ein kanskje skulle tru, meiner ho. - Dei tilsette i desse selskapa kom med ein levestandard som dei korrupte tenestemennene aldri hadde drøymt om. Dermed fekk dei ein ny motivasjon for å tuske til seg enda meir enn før. Men eg trur ikkje at dei internasjonale oljeselskapa har muta folk i særleg grad. Dette landet trong investeringane deira desperat. Rogaland i Baku | - Vi meiner vi gjev eit positivt bidrag for utviklinga til dette landet, seier Georg K. Gundersen, landsjef for Statoil i Aserbajdsjan. Saman med samfunns- og styresmaktkontakt Sverre Olden Mala tek han imot ei stor gruppe norske journalistar, frå Aftenposten til Klassekampen, på Statoilkontoret i Baku. Vertane er to joviale rogalendingar på dette norske bruhovudet ved Kaspihavet. På veggen syner klokker tida i Baku, Istanbul og Stavanger. Statoil er den nest største utanlandske investoren i Aserbajdsjan, etter samarbeidspartnaren British Petroleum. Statoil har avtale om utvinning frå store olje- og gassfelt på aserbajdsjansk havbotn, og er medeigarar i olje- og gassrøyrleidningar frå Baku til Tyria. Medan vi snakkar, sig den første oljen på sin lange veg til utskipingshamna Ceyhan i Tyrkia - dei første dropane når Middelhavet over jul, ein million tønner om dagen skal gjennom røyret. Og der oljen går ut, kjem pengane inn. Store pengar. Kva Statoil ventar å tene i Aserbajdsjan, vil dei ikkje ut med. Men BP har rekna ut at med ein oljepris på 30 dollar fatet kan den aserbajdsjanske staten fram til 2030 tene til saman 120 milliardar dollar - berre på dei to felta der Statoil er med på utvinninga. I dag er statsbudsjettet til Aserbajdsjan på berre 12 milliardar dollar i året. Pengeflaum | - Det blir ei stor utfordring for landet å fase inn desse oljeinntektene, utan at det blir hyperinflasjon, seier Gundersen. Ein god del av oljeinntektene til Aserbajdsjan skal setjast til side i eit oljefond likt det norske. Men mykje kjem òg til å gå inn i det vanlege statsbudsjettet - i ein stat som er kjend for ekstrem korrupsjon. Statoil forsikrar at dei ikkje har muta korrupte tenestemenn i Aserbajdsjan. Men sjølv om dette stemmer, og sjølv om Statoil i år gjev tre millionar dollar til flyktninghjelp, miljøtiltak, kultur og andre gode føremål i Aserbajdsjan, så er det andre vanskelege sider ved verksemda til selskapet her. - Er ikkje Statoil med på å stø oppunder eit ròte og korrupt system, når de skaper inntekter for dette regimet? - Vi forheld oss til det som er styresmaktene i landet, uavhengig av kva parti det er. I Noreg ville det heller ikkje vore velkome om BP la seg opp i korleis Noreg brukar oljepengane sine, seier Gundersen. - Alternativet til at Statoil er her, er at andre oljeselskap er her. Og Statoil er av dei mest opne oljeselskapa i verda, seier Sverre Olden Mala. - Dette er ein stat som fengslar og stundom torturerer opposisjonelle og kritiske journalistar. Har de ikkje noko syn på dét? - Vi har ikkje noko offisielt syn på dét. Vi forheld oss til styresmaktene som er her i landet. - Kva trur de ville skje om Statoil protesterte på menneskerettsbrot i Aserbajdsjan? - Det veit eg ikkje, og det vil eg ikkje spekulere i heller, seier Sverre Olden Mala. Hei skål! På kvelden bed Statoil den norske pressedelegasjonen på middag, i den særs staselege restauranten Karavanserai i Gamlebyen. Som namnet minner om, var bygningen opphavleg ein skysstasjon for karavaneførarar på eit sidespor av Silkevegen. No hyser det meir moderne handelsreisande. Maten er utmerkt, røykt stør, kaviar og gud veit kva, og stemninga høg. Det syner seg at Statoil-Georg fyller år denne dagen, og journalistane syng bursdagssong for han både ein og to gonger. Etter ei lang, lattermild bordsete held landsjef Georg K. Gundersen ein liten tale der han takkar for besøket. - Vi håpar på eit godt samarbeid mellom oss som er her nede og dykk som er der heime, seier Gundersen. Så må Stavanger Aftenblad syngje igjen. Armen i vinkel - hei skål! Likvidering | Klapringa frå tastatura ute i redaksjonslokalet læt kjend, men arbeidsvilkåra for aserbajdsjanske avisjournalistar er elles dramatisk annleis enn det vi er vande til i Noreg. Det skjøner eg fort av samtalen med Ejnulla Fatullajev. Han er redaktør for ei dagsavis og ei vekeavis i Baku. - Eg har blitt overfallen, slått og sparka så eg hamna på sjukehus, og eg har noko slikt som 20 søksmål mot meg fordi vi har skrive kritisk om styresmaktene. Om dei verkeleg vil drepe meg, så klarer dei det nok. Men det er kritisk journalistikk eg vil drive med, seier Fatullajev. Han arbeidde før saman med redaktør Elmar Huseinov i magasinet Monitor. 2. mars i år vart den svært regjeringskritiske Huseinov skoten ned og drepen utanfor heimen sin. - Eg er sikker på at regjeringa stod bak drapet på Elmar. Men eg veit ikkje kven i regjeringa, seier Fatullajev. - Etter drapet og all merksemda det fekk, fekk avisene litt lettare arbeidsvilkår. Men etter valet, når dei utanlandske observatørane og journalistane reiser heim, er eg redd styresmaktene strammar grepet igjen. I tillegg til vald, trugsmål, søksmål, raid i redaksjonane og andre hindringar frå styresmaktene, slit avisene i Aserbajdsjan med å nå lesarar. Aviser er eit heller marginalt fenomen her, og når sjeldan ut over hovudstaden. - Alle her ser fjernsyn, berre nokre få les aviser. Og alle fjernsynskanalane er i lomma på regjeringa, seier Fatullajev. Det store spelet | - Vi ser på Aserbajdsjan som eit viktig land, seier USA-ambassadør Reno Harnish III. Skal ein tru Financial Times, er han blant dei fire-fem mektigaste mennene i Aserbajdsjan, ein posisjon som kan høve seg for ein Reno den Tredje. Det er mange grunnar for USA til å vere opptekne av dette landet, forklarer Harnish. - Det handlar om den globale energiforsyninga, om tryggingsinteresser og om demokratiske reformer. Kartet på veggen bak ambassadøren fortel det meste om tryggingsinteressene. Aserbajdsjan ligg mellom Iran i sør og Russland og Tsjetsjenia i nord. Til krigsinnsatsen i Afghanistan og Irak har USA ein luftkorridor over Aserbajdsjan, og forsvarsminister Donald Rumsfeld har vore på tre besøk i Baku. Mange spekulerer på om USA prøver å skaffe seg ein flybase her - noko Harnish avviser. Men Aserbajdsjan er eit viktig land i krigen mot terrorisme, meiner han. - Terroristar rører seg mellom Tsjetsjenia, Iran og Afghanistan. Fleire terroristar har blitt fanga av spesialstyrkar i Aserbajdsjan. - USA gav viktig støtte til opposisjonsrørslene i Ukraina og Georgia. Det ser ikkje ut til at de støttar opposisjonen i Aserbajdsjan like mykje? - Det vil eg avvise. Engasjementet vårt har vore minst like stort i Aserbajdsjan, seier Harnish. - Vi er ikkje interesserte i revolusjon, vi er interesserte i demokrati. Og vi har gjort vårt for å hjelpe regjeringa her med å gjennomføre eit rettferdig val. Men noko rettferdig val fekk ikkje Aserbajdsjan, sjølv om USA betalte for ei valdagsmåling og oppmoda Alijev om å oppføre seg ordentleg. Brotflater i Baku | Her oppe er det ingen politibatongar, ingen fattigdom. I baren i 17. etasje av SAS Radisson-bygget spelar dei A-ha lågmælt over stereoanlegget. Summer Moved On. Gjennom panoramavindauga ser eg vindkasta jage over Kaspihavet, heilt ute mot den blågrå horisonten ei lang rad oljeinstallasjonar, dei liknar leikande insekt i vasskorpa. Inne på land skimtar eg det 2500 år gamle Jomfrutårnet i Gamlebyen, og ein del moskear og minaretar som ser puslete ut mellom alle høgbygga som ser ut til å sprette opp som sopp etter regn. Aserbajdsjan er gjennomskore av dei fleste viktige konfliktliner i verda: mellom islam og sekularisme, mellom demokrati og diktatur, mellom tradisjon og modernitet, rikdom og fattigdom - og midt i stormaktsknivinga om energiressursane. Det er heilt naturleg at landet òg ligg på ei forkasting i grunnfjellet, og er utsett for jordskjelv. Eit glas Remy Martin XO her oppe kostar 120 kroner - det same som ein aserbajdsjansk pensjonist nede på bakken får per månad. Om da ingen har naska pensjonen hans på vegen. I dette landet er Noreg ei stormakt, der vi med Jens Stoltenberg sine ord frå 1996 skal hente pengar "til barnehagar og folketrygd i framtida". Ved inngangen til SAS Radisson treffer eg ein røsleg kar frå Aker Kværner. Selskapet har 30 - 40 norske tilsette her. Han er ikkje så nøgd med kvaliteten på aserbajdsjansk arbeidskraft, med tiltaket og initiativet deira. - Du veit: Det er ikkje nett noko herrefolk, dette her, seier han og himlar med augo. Boomtown | Aserbajdsjanarar flest er shiamuslimar. Men dei må vere av dei mest liberale muslimane i verda. I gatene i Baku trippar kortskjørta damer på høge hælar, alkohol er å få kjøpt overalt. Og utelivet til byen har eksplodert med den nye oljeboomen. Her får du Traditional pub grub served all day på O'Malley's, amerikanarane ser amerikansk fotball på Fisherman's Wharf. På Finnegan's drikk røffe britiske oljearbeidarar seg snydens til eit lokalt band som tolkar Dubliners, i dei djupraude lokala til nattklubben Le Mirage sit stivsminka aserbajdsjanske prostituerte og ventar på kundar. Berre ein sjeldan gong opplever dei utanlandske ekspats kloa til regjeringa, gjerne på absurde måtar. - Styresmaktene her prøvde å nekte oss å ta inn kjeledressane våre til landet, fortel ein norsk arbeidskar eg møter på Finnegan's. - For kjeledressane var oransje, og alle oransje klede var forbodne å importere no før valet. Oljebeite | Det er eit nesten uverkeleg landskap, dette: Utover den flate sletta nede ved Kaspihavet står gammalmodige oljeinstallasjonar så langt augo rekk, ein skog av svart stål, dei slitne nikkepumpene svingar trufast og taktfast for å få opp dei siste slantane frå dette gamle oljefeltet. Eimen frå pølane med råolje riv i nasen. Om dette er lukta av pengar, er ho ikkje god. Midt oppi dette daude landskapet ligg nokre spreidde bustadhus, og ein gjetar med gulltann passar ein flokk sauer som nappar i seg dei få grasstråa oljen ikkje har drepe. Er det eit bilete på det aserbajdsjanske folket, dette? Ein forvirra flokk sauer som tilfeldigvis har hamna midt i oljeland, vakta av ein gjetar med gull i kjeften? Fred og framgang? Demonstrasjonen onsdag ettermiddag ebbar ut. Ingen revolusjon i dag heller. Heldigvis ingen vald. Folk går heim til sitt, og trass i toretalane frå opposisjonsleiarane kjem truleg Alijev og kumpanane hans til å sitje trygt ei god stund enno. Opposisjonen i Aserbajdsjan har lenge vore ein særs impotent gjeng, og har ikkje sine folk inne i sjølve maktapparatet. Dei har lånt oransjefargen frå protestrørsla i Ukraina, men manglar krafta. Sjølv demonstrasjonen etter juksevalet gjekk dei med på å halde langt utanfor sentrum, langt frå alle maktsenter i hovudstaden. Så lenge president Alijev attpåtil klarer å halde seg nokolunde inne med både USA og Russland, og framstår som ein slags garantist for stabilitet i oljelandet, blir ikkje trykket utanfrå overveldande heller. I tillegg skal ein ikkje underslå at mange aserbajdsjanarar, ikkje minst på bygda, er ganske nøgde med presidenten - og fjernsynet fortel jo dagleg om alle dei gode gjerningane hans. Mange trur partiet Nye Aserbajdsjan ville vunne parlamentsvalet også utan juks med røystesetlane. Men om Alijev ikkje leverer verken velstand eller demokrati, kan følgjene bli alvorlege, meiner redaktør Ejnulla Fatullajev. - Aserbajdsjanarane er moderate shiamuslimar. Men ekstreme wahhabittar frå Saudi-Arabia driv misjon her. Dei har mykje pengar, og dei får ein god del folk med seg. Om det blir desse typane som kanaliserer frustrasjonen til folk, kan dette bli veldig stygt. På utsida av samfunnet | Baku: Oljelandet Aserbajdsjan har eit av verdas største flyktningproblem - og liten vilje til å løyse det. Vonlaust: Khush Gedem er ein av 5000 flyktningar som er stuva inn i eit uferdig sjukehusbygg i Baku. Her er ikkje vindauge, og vinden blæs rett gjennom dei gapande hola i ytterveggene. Foto: Per Anders Todal | Dei kallar det Juletreet. Når eg kjem fram til dette uhyggjelege skjelettet av ein bygning i utkanten av Baku, er det lett å skjøne kvifor. Eit hundretal straumleidningar dinglar som julepynt frå ein straumpåle, opp til eit bygg som skulle bli sjukehus, men som aldri vart ferdig. Dei kring 5000 menneska som bur her, har ordna seg med ei provisorisk, men livsfarleg straumforsyning. Dei er flyktningar frå område som Armenia erobra i krigen tidleg på 90-talet, og det meste i omgjevnadene deira er provisorisk og helsefarleg: Stanken av den opne kloakken som flyt i underetasjen, er nesten utoleleg, og enorme mengder søppel byggjer seg opp kring dette menneskelege fuglefjellet. Veggene er naken råbetong. Mellom etasjane er det ofte gapande hol - fire barn skal ha falle ned og slått seg i hel sist sommar. - Regjeringa ser oss ikkje, det er berre slik det er, seier Mahira Gasanova. Den mellomaldrande kvinna er flyktning frå Agdam i det armenskokkuperte Nagorno-Karabakh, og har budd her i åtte år. Ho og den invalide mannen har pynta veggene på rommet sitt som best dei kan. Lenger oppe i etasjane møter eg ei anna gruppe flyktningar, også dei frå Agdam. Ingen av dei har arbeid, og ingen har tru på at noko av oljepengane som strøymer inn til Aserbajdsjan, kan kome dei til gode. - Eg trur ikkje det vil hjelpe i det heile. Dei rike bryr seg ikkje om oss, seier Rasim, ein eldre mann. - I 12 år har regjeringa lurt oss. Dei seier vi skal få landet vårt attende, men ingenting skjer. Vi må berre vente, vi kan ingenting anna gjere. Politisk kort | Krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan braut ut under oppløysinga av Sovjetunionen, og armenarane synte seg sterkast. Dei erobra ikkje berre det armensk-dominerte Nagorno-Karabakh som låg inne i Aserbajdsjan, men òg store område rundt denne enklaven. Til saman okkuperer Armenia i dag kring 15 prosent av Aserbajdsjan, og over ein halv million aserbajdsjanar er i dag flyktningar i sitt eige land. Styresmaktene i Aserbajdsjan motset seg at flyktningane frå dei armenskokkuperte områda skal integrerast andre stader i landet, forklarer Berit Olsen, landdirektør for Flyktninghjelpa i Aserbajdsjan. Ho har arbeidd her i ti år. Organisasjonen hennar driv ei rekkje ulike prosjekt for dei fordrivne i Aserbajdsjan, mellom anna rehabilitering av bustader. - Regjeringa nyttar flyktningane som eit politisk kort i forhandlingane med Armenia. Først i år har vi fått lov til å lage nokre permanente busetnader for dei, seier Olsen. Det er Flyktninghjelpa som har teke med ei gruppe norske journalistar til Juletreet. Ved sida av det groteske sjukehusbygget har dei fått laga ein skule for ungane. Dei nye lokala står i skarp kontrast til bustadene, men kloakklukta siv inn også her. Dilemma | Sjølv om dei færraste av dei aserbajdsjanske flyktningane bur under så fryktelege tilhøve som dei i Juletreet, lever dei fleste under svært vanskelege kår, fortel Olsen. 80 prosent av dei er arbeidslause, og kvart fjerde barn blant dei fordrivne er feilernært. - Men no når oljepengane fløymer inn i Aserbajdsjan, burde vel styresmaktene kunne ta seg betre av dei fordrivne? - Dei er i stand til det no, spørsmålet er om regjeringa har vilje til å fordele rikdomen. Det er mange dilemma i det arbeidet vi driv. Målgruppa vår er flyktningane, men fattigdomen her er nesten like stor i andre delar av folket. Vi kjem etter kvart til å dreie verksemda vår her i retning av meir generelt samfunnsarbeid, seier Berit Olsen. All von er ikkje ute for at ein del av flyktningane i Aserbajdsjan kan få vende heim. Det går føre seg forhandlingar mellom Armenia og Aserbajdsjan om dei okkuperte områda. Eit oljerikt og betre rusta Aserbajdsjan, med eit ganske godt forhold til Washington, kan òg ha betre sjansar til å få gjennomslag enn før. Men inntil vidare må dei 5000 menneska i Juletreet leve vidare i kloakklukta. Ver nøktern, ikkje skryt | Kanskje det mest slåande med det nye statsbudsjettet er at 1650 milliardar kroner vert ståande urørde i 2006. Det trass i all lobbyisme som har vore førd dei siste 24 dagane for gode og dårlege saker. Finansministeren greier i alle fall å seia nei til meir offentleg pengebruk, og det er bra, for vi må leva av andre ting enn olje i dette landet i framtida. Langt verre er det at det ikkje er noko som tyder på at det private forbruket kjem til å gå ned med dette budsjettet. Dei små endringane som den nye regjeringa har gjort, er til det betre. Det må seiast tydeleg. Men likevel - utanom nokre skatteendringar og auken til kommunane kan vi ikkje kalla dette eit avgjerande skifte av noko slag. Ein del får litt meir pengar, og små løft er viktige nok, det veit alle organisasjonar som slit med stramme budsjett. Men det er noko uforløyst med det heile. Etter alle desse store orda og vallovnadene hadde vi venta noko meir. Ein tydelegare profil og vilje til endring og omprioriteringar. Når finansminister Kristin Halvorsen i presentasjonen av budsjettet talar om at regjeringa vil "bekjempe fattigdom", gjev det forventningar. Med "bekjempelse" av fattigdom ser ein føre seg kraftfulle tiltak på brei front som gjeldssletting, storstilt byggjing av billege husvære og kraftig reduksjon i barnehageprisane. Då kjem ein sørgjeleg kort med ein auke på 500 millionar kroner. Det hjelper heller ikkje å skryta av ein auke i barnetillegga på ti kroner dagen for personar som mottek attførings- og rehabiliteringsstønad. Kva er det? Du får ikkje mange minutt på barneteater for ti kroner. Du får knapt til bussturen heim. Noko av det viktigaste denne regjeringa må stå for, er å tala sant, vera brutalt open og ikkje narra oss til å tru at ho gjer meir enn ho gjer. I motsett fall drep ho den tillita ho måtte ha skapt. Vi må sleppa politisk retorikk som ikkje tyder noko som helst og som tømer orda for meining. Difor må regjeringa spara ord som "bekjempelse" til dei har noko å visa til. Frankrike brenn | Sann mine ord, det blir ny revolusjon snart! » Tek dystre profetiar over franske bistro-vinglas til å bli oppfylte? Neidå. Symbolmarkeringane manifesterer fysisk dei same mistrøystige ytringane: Hjelpelause, adresselause vitnemål om at ein ikkje anar kva ein skal finne på. Brennande bilar er gammalt nytt. I Strasbourg går tusentals opp i røyk kvart årsskifte; ordføraren kom hitt året til å seie det var "ein alsassisk tradisjon". Når bilbrannane ikkje nett kjem i sentrum av Paris, råkar dei grannar, slektningar, vener og andre lagnadsfelagar frå lågare middelklasse, folk utan garasje eller eigedom, folk med gamle bilar og dårlege forsikringar. Bilbrannane har difor til no stort sett vore oversedde av styresmaktene. Eldspåsetjarane oppnår stuttvarig merksemd. Men revoltane brenn bokstavleg tala fort ut - om ingen kyniske agitatorar trer inn og prøver å skape masserørsler, noko ein ser tendensar til. Desse unge er fundamentalt desorganiserte - og kan difor under visse omstende formast til mobbar, med kaïd'ar, gjengleiarar, som tyranniske førarar. Ungdommane har aldri så godt som freista å leie ein speidartropp eller vore med i eit kor. Konkurranseorientert og teoritung skuleutdanning har aldri lært dei prosjektarbeid eller anna samarbeid, berre synt dei kva for eigenskapar dei ikkje har for å slå seg fram i verda. Dei veit ikkje å forme ein klage, ein søknad, eit opprop, eit lesarbrev. Dei kan ikkje skipe til møte, nytte rådgjevingstenester eller aktivitetstilbod. Kort sagt: For alle praktiske føremål er desse ungdommane utestengde frå organisert sosialt liv. Innanriksminister Nicolas Sarkozy prøver å utnemne "Utlendingen" til hovudfiende. Men det handlar for det meste om fransk ungdom, fransktalande, fastbuande. Ofte arbeidslause, likevel ikkje med naudsyn ressurslause eller direkte fattige. Problemet er at dei har ikkje noko å bruke kreftene på. Tidlegare spreidde kulturpolitiske tiltak har ikkje fremja konstruktiv eigenaktivitet. Diskusjon om deltakardemokrati manglar totalt. Min jamaldring Christian, med bakgrunn frå det karibiske Guadeloupe-fylket, voks opp, lever og arbeider i ein nordleg forstad til Paris. Familien har alle fargesjatteringar. Sjølv har han olivenglød; han er stolt over den vakre kona, matt kokssvart syg ho til seg lyset frå omgjevnadene; dei to gjenlevande tantene er bjarte og normannisk blåøygde; elles er indisk mahognyfarge, asiatiske mandelaugo og mange andre etniske nyansar å sjå i familielaga. Christian er kaptein i brannvesenet og høgt dekorert for mot, livberging og samfunnsteneste. Han har eit klårt æresomgrep - og foraktar dei som ikkje har det, og som ikkje vil gjere noko med liva sine, som han seier. Det er "arabarane" han siktar til - dei frå Algerie og Iran - marokkanarar og tunisiarar og fleire andre trivst han betre med. Christian meiner at den skjendige Algerie-krigen, dei tyranniske styra der etter algerisk sjølvstende, den franske støtta til ayatollah Khomeiny og opninga for innvandring frå Iran av fundamentalististar, mangel på opprydding overfor antisemittiske aksjonar, alt dette har til saman gjeve nye skilje mellom folkegrupper og sosiale sjikt. « Sjå koss denne Tariq Ramadan får reise omkring som misjonær og oppmode til motstand mot kristenveldet, sekularismen og æresløysa! Han er ei hårsbreidd frå å be gutane om å dengje kjærastane og systrene sine om dei ikkje ter seg rett, men blir galningen stogga? » Nei - ikkje førebels. Somme religiøse leiarar er blitt utviste for å oppmode til oppstand. Vel, den vanlegvis sindige Christian, truande katolikk, kjem aldri til å skrifte og be om tilgjeving for raseriet over at mange tek honom for å vere arabar, eller for å forakte gutane som heng på hjørnet. Han kan likevel nesten forstå dei: « Då eg var ung, kunne vi alltids finne på noko, om ikkje anna plukka vi sniglar til middag eller vi selde dei, eller vi fór vide omkring og leitte oss opp noko å vere nyttige med og tene pengar på. No ser dei ikkje poenget i noko, og det er då rett nok at anten er det ikkje noko poeng lenger, eller så har ingen synt dei det. » Nyliberalismen har dei siste tiåra valsa inn over det franske området på måtar som har teke pusten frå dei fleste teoretikarar og praktikarar til like. Grunnleggjande kulturelle kløfter syner seg no just på stader der ein for ei tid sidan kunne finne rimeleg gode modellar for sosial og etnisk integrasjon. Frankrike sit i dag igjen med eit stort tal gettoar, der mønster og modellar for sosial handling meir enn nokon gong liknar på jungelens lov: Slå eller bli slegen, drep eller bli drepen. No kan ein observere kombinerte resultat av ein folkeleg-religiøs symbolpolitikk og ei like statleg-religiøst prega avvising av sosial- og kulturpolitisk planlegging. Difor har offentlege styresmakter aust ut midlar til einskildtiltak utan klår plan, og difor må ein halde fram med ein kombinasjon av brannsløkking og autoritære straffeekspedisjonar. Den sentraldirigerte franske staten har like sidan 1600-talet kjempa aktivt mot kulturell differensiering. Lokaltalemål, avvikande språkbruk, mangfald i kulturuttrykk har vore rekna som skadeleg for den nasjonale einskapen - og vore aktivt bekjempa. No står det franske systemet overfor eit val: Anten må ein gå beinhardt inn for sentraldirigering, eller så må ein opne opp for ein politisk diskusjon omkring fleirkulturalitet og kva det har å seie for politisk planlegging. Det cartesianske Frankrike har sidan byrjinga av 1600-talet avvist fleirkulturalitet som grunnlag for tenking. Om franske tenkjarar og politikarar no endeleg vil ta kulturskilnader alvorleg som grunnlag for metodisk tenking, kan vi stå overfor viktige mentalitetsendringar. Om ikkje, kan vi sjå for oss at grunnlaget for den franske versjonen av demokrati, og dermed mykje av det teoretiske fundamentet for vestleg demokrati i det heile, smuldrar bort. Drengen, hora og syndfloda | Sjeldan har ei teateroppsetjing gått klarare inn i vår eiga samtid enn Tennessee Williams' Kingdom of Earth på Rogaland Teater. Stykket har ein dramaturgi som fungerer bortsett frå mot slutten, der for mykje går på tomgang. Elles er personane klare og sterke, skriv meldaren. Her er Nina Ellen Ødegård representert. Foto: Emile Ashley / Rogaland Teater | Teater | Rogaland Teater, Kjellerteateret: Kingdom of Earth | Av Tennessee Williams | Omsett av Hans Morten Hansen | Regi: Torkil Sandsund | Regidebutant Torkil Sandsund har valt seg eit nokså ukjent stykke som diplomoppgåve ved Statens Teaterhøgskule. Noregspremieren på Kingdom of Earth (1968) avslører likevel ein dramatikar som me lett kjenner att frå langt meir kjende stykke som Glassmenasjeriet (1944) og En sporvogn til begjær (1947). Som i mykje annan dramatikk frå den amerikanske teatergullalderen er me på den rufsete baksida av den amerikanske draumen, i "white trash" -miljøet, ein eller annan stad i sørstatane. Hausten 2005 har orkananherjingane gjort stykket meir aktuelt enn nokon kunne venta, for Tennessee Williams slengjer oss like inn i eit familiedrama på liv og død - nettopp i det den store flaumen akkompagnerer moral og umoral, val på liv og død, som ei slags syndflod. Me får eit unikt innblikk i det Amerika som både Gud og presidenten gløymde, men der fattigfolk likevel klamrar seg fast og blir verande same kor høgt vatnet stig mot pipa. Mannen må vera som livet, heiter det i stykket, og livet er alltid hardt - hardt som stein. Mannen må vera som livet, for ikkje å bli knust, han må vera hard som stein. Handlinga er enkel. Myrtle er ei naiv, litt tvilsam, men vital kvinne som kjem i klemme mellom to halvbrør, Chicken og Lot. Dei kjempar om heimegarden, glødande av hat. Når den eine av dei, Lot - den ferske ektemannen hennar - døyr, blir situasjonen farlig for Myrtle. Chicken, halvt afroamerikansk, vil ha garden - men kanskje er det enkja som kjem til å arva? Samtidig nærmar flaumen seg. Kjem Chicken til å hjelpa henne opp på taket når vatnet stig - eller lèt han det vera? Stykket har ein dramaturgi som fungerer bortsett frå mot slutten, der for mykje går på tomgang. Elles er personane klare og sterke. Særleg Vegar Hoel imponerer som Chicken, med den brutale framtoningen sin som langsamt blir til spor av menneske midt i katastrofen. Nina Ellen Ødegård er - som alltid - eineståande, denne gong som den lettlevde Myrtle. Øystein Martinsen som den dødssjuke Lot har mindre å spela på, men gjer det han skal og vel så det. Magne Drangeid er fast teatermeldar i Dag og Tid. Ei open bok | Linn Ullmann skriv glitrande, men lit vél mykje på underteksten. Linn Ullmann skriv glitrande. Det vonde og det gode, det vakre og det grelle, fortid og notid; det går opp i ein vakker einskap, skriv meldaren. Foto: Oktober forlag | Roman | Linn Ullmann: Et velsignet barn Oktober | Å lese Linn Ullmann er alltid som å ta ein klassesvipptur - eller kanskje heller ein sightseeing med buss - inn i borgarskapet. I bøkene hennar er det studiar i utlandet, designarsofaer, middag på Theatercafeen og bustad på Frogner som gjeld. Personane er gjerne kunstnarar, journalistar, lækjarar og forskarar. Dei spelar instrument og drikk dyr brennevin. Dei har sine problem, ikkje minst i familien. Men dei held stort sett på fasaden. Felles far | I den nye romanen, Et velsignet barn, får vi innblikk i denne verda frå endå ein ny kant: Sedd gjennom barneauge, gjennom sommarminne. På notidsplanet hender det lite. I løpet av to dagar følgjer vi Erika, som køyrer frå Oslo til øya Hammarsö på den svenske austkysten for å vitje Isak, den 84 år gamle far sin. Og vi følgjer halvsystera Laura, som brukar den første dagen til å bestemme seg for å bli med, og som så kjem etter saman med Molly, som er halvsyster til dei begge. Alt her anar vi at faren er den sentrale karakteren, sidan det er han dei er på veg mot. Han er eit spennande kraftsentrum i teksten; sola dei andre personane i boka går i bane rundt. Jamvel om dei tre systrene etter kvart går i store baner; det har gått mange, mange år sidan sist dei var saman med faren. Han var nemleg ikkje ein nær og god far; han hadde noko som var viktigare: livsverket som forskar på foster og ultralyd. Men om somrane var dei saman, eller i alle fall fram til den sommaren tragedien hende. Då var Erika femten, Laura tolv og Molly fem år. To reiser | Det er altså to reiser her: ei gjennom geografien, mot faren, og ei attende i tid, til somrane i sommarhuset hans på Hammarsö, øya Gud gløymde, men som turistane oppdaga, og som dermed fekk årleg amatørskodespel, tennisturnering og allsongkveld. I dei to første delane av boka hoppar forfattaren mellom ulike tider, minne og situasjonar for å skildre først Erika, og så Laura, og etter kvart dannar lesaren seg eit bilete av liva deira. Eg er i utgangspunktet ikkje så glad i denne hoppeteknikken, han prøver tolmodet mitt og nyfikna mi i litt for stor grad. Men Ullmann gjer det med bravur. Ho har ei heilt spesiell evne til å skape slåande bilete og scener som ein har både på netthinna og i tankane lenge etter at boka er lagd bort. Tragedien | Deretter får vi forteljinga om den sommaren det hende. For tidsreiser har gjerne òg eit mål, og det er gjerne ei sjokkerande hending. Merkeleg nok blei eg ikkje så gripen av hendinga då avsløringa endeleg kom. I tillegg til at det "måtte" skje, så var det òg eit sentralt element ved sjølve tragedien eg fann usannsynleg, utan at eg kan gå inn på det her utan å røpe for mykje. Men det sentrale her er ikkje utfallet, men det som Ullmann sjølv har framheva som viktig i handlinga, nemleg den utilslørde maktbruken born imellom. Og det skildrar ho utruleg bra. Med presist språk teiknar ho opp nett så mykje av situasjonane som du treng for å sjå og forstå. Om eg ikkje akkurat kjende meg att i dei, så såg eg dei for meg som på film, og eg trur så gjerne på Ullmann når ho seier at slik kan det òg vere. Ei open bok | Så var det dette med undertekst. Dette er nemleg ei open bok på to vis: For det første - som nemnt ovanfor - det openberre i at tidsreisa har til mål å avsløre ei traumatisk hending. Men ho er òg open på stikk motsett vis: Det ligg påstandar i underteksten som ropar på merksemda, men som forfattaren lèt bli verande der - i underteksten. Ullmann er så medviten om dei verkemidla ho nyttar i teksten at det ikkje kan vere tilfeldig. Og ein kan kanskje argumentere for at ho på denne måten lader teksten med meining, men unngår melodramaet. Men for meg blir det motsett: Det blir noko uforløyst ved lesaropplevinga. Det er ein tragisk dimensjon her som blir fortrengd, glatta over, som vi aldri når fram til. Fasaden blir halden ved like. Men det kan ikkje bli siste ord i denne meldinga. For Ullmann skriv glitrande. Det vonde og det gode, det vakre og det grelle, fortid og notid; det går opp i ein vakker einskap. Og her er små sceniske perler, som familien på veg til stranda for å gravleggje ein daud fugl, eller Laura som held rundt ein gammal mann medan ein gjeng av sinte naboar bankar på døra hans. Det er dei som sit att i mitt hovud, og der blir dei nok ei stund. Merete Røsvik Granlund er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid. Raud politihelt blir blå | Under kommunismen var han tsjekkisk detektivhelt i fjernsynet. No blir han attfødd i tsjekkisk film som gammal dobbeltagent for CIA. Tsjekkisk kommunistisk detektivhelt kjem i ny frakk når filminga av Major Zeman vender tilbake byrjar neste år. Kritiske røyster har heva seg hos gamle dissidentar, men ei gruppe unge tsjekkiske produsentar har tenkt å ri nostalgibølgja som skapte den tyske filmen Goodbye Lenin, med ein annan vri. I den tsjekkiske filmen har den gamle detektivhelten Jan Zeman møtt ein CIA-agent i Berlin i 1960, og vart eigentleg dobbeltagent for Vesten. Den gamle fjernsynsserien som starta i tsjekkisk fjernsyn i 1975 heitte Dei 30 sakene til major Zeman. Der var han ein pliktoppfyllande detektiv som rydda opp i all verdas kriminalitet, og hindra ved eit høve eit rockeband i å kapre eit fly for å rømme vestover. Rolla hadde den tsjekkiske skodespelaren Vladimir Brabec, og det byrja med at Zeman i 1945 kom heim frå ein konsentrasjonsleir og fann faren myrda av nazistiske kollaboratørar. Han finn gjerningsmennene og får etterpå jobb som politidetektiv. I resten av episodane var hendinga sett kronologisk til dei neste 29 åra, Zeman grånande i håret. Av utsjånad som ei austleg utgåve av Magnum kjempa han mot kriminelle og undergravarar, og var ein av dei mest populære serieheltane i det statlege tsjekkiske fjernsynet. Han stod på god fot med dei politiske leiarane. Vanlege tsjekkarar ser stadig på reprisar av serien, som trass i protestar har blitt sende i tsjekkiske kanalar att sidan 1999. Figuren får no nytt liv, med politisk motsett forteikn, i filmen Major Zeman vender tilbake. I filmen er han ein aldrande pensjonist som allierer seg med ein CIA-agent for å stogge eit planlagt terroriståtak mot eit Nato-møte i Praha! Etter kvart viser det seg at nokre av Zemans gamle kollegaer er med i terroristplottet! Etter det produsentane seier, er motivet utelukkande å tene pengar. Det kjøper ikkje Jiri Sequens, regissøren for den gamle serien. Han er stolt av kor populær serien var, og han kallar freistnaden på å gjenskape han i vestleg drakt "opportunistisk og umoralsk". "Eg brukte fire år av livet mitt på Zeman", seier han til New York Times. « No er det folk som prøver å tene pengar på verket mitt med ein vri som ikkje eingong gjev meining. Zeman var ikkje spion eingong. Han var ein politidetektiv. » Den 83 år gamle Sequens nektar å selje rettane sine, og tingingar med fleire opphavsmenn står att før opptaka kan byrje. Lukas Bulin, som er ein av produsentane for den nye filmen som skal starte opptaka neste vår, var ikkje eingong fødd då den gamle politiserien starta i 1975. I det nye plottet får ein vite at ein politimann som kom seg unna den gamle Zeman og rømde til Australia, eigentleg fekk hjelp av Zeman. New York Times skriv at for tsjekkarar er dette som å få høyre at James Bond eigentleg hjelpte kommunistiske spionar etter ordre frå Sovjet. Difor ser ein del tidlegare dissidentar og politiske fangar på all gjenoppliving av Zeman, som symboliserer den undertrykkjande tida under kommunismen, som uforståeleg. Nadezda Kavalirova, leiar for forbundet av politiske fangar i det tidlegare Tsjekkoslovakia, seier til New York Times at Zeman-typen var ein reiskap for propagandaen som aldri kunne bli reformert. Ein hjørnestein under den vestlege kulturen | Snorre har vore svært viktig for europeisk kultur, sa Asbjørn Aarnes på Humanistisk seminar sist helg. Asbjørn Aarnes kjem neste år med bok om Snorre. Det er stor semje om at forfattarskapen til Snorre ruvar som ein av dei viktigaste i den europeiske mellomaldertradisjonen og at Snorre har hatt sterk påverknad hjå dei lærde i Europa. Men Snorre har likevel ikkje fått dei sterke etterdønningane som dei sørlege epokedannande forfattarskapane - Det gamle testamentet, nasjonaleposet til jødane, og Homers epos, som innleidde den greske gullalderen. Verknadshistorie | Grunnen er, vert det sagt, at Snorre saknar verknadshistorie. Men det er ikkje rett, hevdar professor Asbjørn Aarnes. - Verket til Snorre har nettopp hatt ei verknadshistorie som kan måla seg med dei sørlege verka. Ikkje i omfang, men i art. Når denne historia er oversedd, er det fordi ho kom fem hundre år etter at Snorre levde. Paul-Henri Mallet | Det var først med romantikken at Snorres Edda fekk den innverknaden som gjev verket rang av hjørnestein under den vestlege bokkulturen. Aarnes dreg fram den franskspråklege sveitsaren Paul-Henri Mallet (1730 - 1807) som den som introduserte Snorre til Europa. Mallet budde i Danmark og skreiv fleire bøker om dei nordiske rika i norrøn og nyare tid, med særleg vekt på gudelæra og diktekunsten. Han gav ut ei kommentert omsetjing av første del av Snorre-Edda, eit innhaldsreferat av dei to siste delane og ei stilisert attgjeving av Håvamål. - Dette var det "opplyste" Europas første møte med den norrøne gude- og diktarverda. Det må vera rett å seia at omsetjingane til Mallet skapte furore i Europa etter kvart som dei vart omsette til dansk, engelsk og tysk. Av dei som vart vekte av desse nye impulsane, var leiande kulturpersonlegdomar som biskop Percy og diktaren Thomas Gray i England, historikaren Schützen og folkloristen Herder i Tyskland. Interessa heldt seg i fleire tiår og fekk stor innverknad på sentrale personar under romantikken. - Romantikken er den siste hovudstraumen i den vestlege idé-, litteratur- og kunsthistoria. Så dersom det held stikk at Snorre spela ei avgjerande rolle for romantikken, skulle det vera prov godt nok for at forfattarskapen er ein av hjørnesteinane under den europeiske kulturen, sa Aarnes. - Held mål | - Synspunkta til Aarnes held fagleg mål. Verknadshistoria til Snorre har hatt mykje å seia for europeisk kultur på 1700- og 1800-talet, seier professor i norrøn filologi ved NTNU, Jan Ragnar Hagland. - Snorre representerer eit fotfeste i det nordvestlege Europa som vart viktig for heile Europa på den tida og vart ei motvekt til det ein kan kalla for det sørlege perspektivet. Snorre toler samanlikninga med Homer, men i omfanget kan han jo sjølvsagt ikkje måla seg. - Andre har sagt det same, som den svenske professoren Lars Lönnroth i det store forskingsprosjektet frå 1990-åra om verknaden av den nørrøne eddadiktinga på europeisk litteratur. Føredraget til Aarnes er likevel ei viktig understreking av den stillinga Snorre og den norrøne litteraturen har hatt. - Ikkje kanon | - Snorre er ikkje med i kanonrekkja på innføringsnivå på allmenn litteraturvitskap. Det gamle grunnfaget hadde med litt frå den norrøne litteraturen, men det forsvann i reformprosessen, seier professor i allmenn litteraturvitskap, Jon Haarberg, ved UiO. - Vi konsentrerer oss no om den vestlege tradisjonen i Europa. Eg er medforfattar av eit nytt eittbands litteraturhistorieverk. Der skriv vi litt om Snorre i biografihistoria, men det er alt. Snorre må konkurrera med Homer, Vergil, Dante, Shakespeare, Goethe og Molière, og der når han ikkje opp. Nordistane får ta seg av sagaen og Snorre. Det er svært mange andre som heller ikkje vert nemnde. Ta berre Tusen og ei natt. - Men dei tankane som Aarnes kjem med, vil eg stø, og han har ein interessant innfallsvinkel til studiet av Snorre. I dette landet har Snorre vore ein del av nasjonsbygginga. Men når Aarnes no ser han frå Europa, kjem han i eit nytt ljos og resepsjonsperspektiv. Aarnes står her for ein viktig og forfriskande måte å tilnærma seg litteraturhistoria på. Kanskje det blæs ein vind for meir Snorre, men eg er i tvil. - Nytt moment | - Aarnes reiser spennande perspektiv på vurderinga vår av Snorre opp mot dei klassiske europeiske poetikkane. Dette er lite påakta tankar som absolutt fortener diskusjon, seier professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo, Jon Gunnar Jørgensen. - Aarnes plasserer Snorre inn i ein europeisk lærdomstradisjon. Den norrøne litteraturen har vore sterkt knytt til det germanske området. At Aarnes så sterkt dreg inn det romanske kulturområdet, er interessant. Når eg no skal førelesa for studentane mine, har eg fått eit nytt moment eg skal ta med. - Han tek hardt i | - Det er alltid interessant å få nye synspunkt, og det er alltid grunn til å peika på historisk gløymsle. Men å jamføra verknadshistoria til Snorre med den Homer og Det gamle testamentet fekk, er ute av proporsjonar, seier professor i allmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen, Per Buvik. - Verknadshistoria til Homer har vore konstant. Same kva europeisk leksika ein slår opp i, jamvel om romantikken, er Snorre så godt som fråverande. Då kan ein ikkje snakka om ei verknadshistorie på line med Homer, om det så berre er i art og ikkje i omfang. Snorre har først og fremst ei verknadshistorie i germansk romantikk. Tankane Aarnes kjem med, er interessante, men han tek lovleg hardt i, seier Buvik. - Dette bør vi ta på alvor | - Ulikt det mange trur, var ikkje Snorre svært godt kjend i Noreg heller på slutten av 1800-talet, seier professor i lesevitskap, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, ved Universitetet i Stavanger. - Likevel, han hadde alt då påverka diskusjonen i Europa om styringsprinsippa i staten så vel som fridomen til den einskilde. Så innverknaden Snorre har hatt, er nok meir indirekte og idéhistorisk enn han er beinveges litterær. Det er klinkande klart at viktige demokratiteoretikarar har hatt kjennskap til Snorre, som Montesquieu. - Sentrale forfattarar har vore påverka av Snorre som ein del av den islandske litteraturen. I fransk mentalitetshistorieskriving og religionshistorie har studium av Snorre hatt umåteleg mykje å seia for forminga av teoriar om så viktige felt som sosial klassifisering og styringsideologi. - Aarnes held her fram noko som vi bør ta svært alvorleg. Vi er allment altfor lite merksame på samvirket mellom nord og sør i europeiske kulturutvekslingar. Det krevst meir enn velviljuge ord | Kommunal- og regionaldepartementet har gjeve ut eit hefte med innlegg om korleis Distrikts-Noreg skal kunna styrkja seg. Heftet er absolutt leseverdig, om ikkje nyskapande. Nyskapande var derimot utgangspunktet for heftet - kommunalminister Liv Signe Navarsetes motmaktmøte i vinter der ho ville tydeleggjera at Distrikts-Noreg har andre interesser enn Oslo og Oslo-regionen. Men så er det dette med konkrete tiltak og truverdige framlegg som kan snu utviklinga. Då krevst det meir enn velviljuge ord. Navarsete skriv i innleiinga at bidraga i heftet er opplyftande, og at mange av dei er mogelege å gjera om til handling. Vel, då burde kommunalministeren kunna ha oppsummert med nokre konkrete tiltak og framlegg som ho vil satsa på. I heftet kjem ho derimot berre med generelle setningar i føreordet om samferdsle, lokale ressursar og trongen for sterke byar. Men som ein av bidragsytarane, Helge Røed, skriv, trengst det tydelege satsingar om utviklinga skal snu. Som på 1970-talet med distriktshøgskulane, stor sjukehusutbygging, regionteatra, fylkeskommunen, kraftig utbygging av vidaregåande skule og ei satsing på landbruket gjennom jamstellingsvedtaket for bønder og arbeidarar. Slike satsingar frå regjeringshald ser vi mindre av i dag. Det meste handlar om samferdsle, orsak, betre vegar. Så skal det seiast at dette er eit vanskeleg tema. Kvar og ein kan prøva å kome opp med ti gode tiltak som verkeleg vil gjera ein skilnad og som vil snu folkeveksten og styrkja distrikta andsynes Stor-Oslo. Det endar fort med satsing på endå meir turisme eller ei eller anna form for nisje. Å ta vare på mangfaldet og busetnaden i dette landet er noko av det viktigaste vi driv med. Og ver sikker på at satsinga i Stor-Oslo kjem til å verta større enn nokon gong framover. Kvar trur du til dømes dei store samferdsleprosjekta vil koma det neste tiåret? Fakta på bakken styrer politikken. Di meir folk, di meir pengar. Skal vi nemna to konkrete tiltak for distrikta, må det vera å bidra aktivt til fleire arbeidsplassar for høgt utdanna i dei større bygdesentra og at ein skjønar at landbruket er basis for busetnaden på dei mindre stadene. Ryk landbruket, ryk landet slik vi kjenner det i dag. Ein kjepphest til slutt: Sats på god og innbydande sentrumsarkitektur. Det held ikkje med fint turterreng. Det tek vi for sjølvsagt. Rebusløp i eit legendarisk liv | Nest etter Bibelens eigne historier er det vel få historier, og få lagnader, som har fascinert, forundra og provosert den kristne vestlege verda meir enn historia om Jeanne d'Arc, den kvinnelege krigaren. Teater | Nationaltheatret: Jeanne d'Arc. Prosessen mot Guds kriger av Friedrich von Schiller, Paul Claudel og Robert Bresson | Bearbeidd av Victoria H. Meirik og Mari Vatne Kjeldstadli. Regi: Victoria H. Meirik. Scenografi: Ingrid Tønder. Musikk: Arthur Honegger | Var ho visjonær - eller berre hallusinert? Det einaste som ikkje kan diskuterast, er at trua hennar gav ho ei kraft og ein autoritet som knapt nokon hærførar eller politikar har kunna overgå. Og så var ho endåtil kvinne - for snart seks hundre år sidan. Historia om henne har hatt ein kommenterande appell til alle epokar i verdshistoria sidan. Og det er lite som tyder på at vi vert ferdige med henne. Lappeteppe | Det er laga mange bøker, skodespel, operaer og filmar om Jeanne d'Arc. Det er heller ikkje første gongen ho trer fram på hovudscena i Nationaltheatret. Her har både Liv Ullmann, Liv Dommersnes og operasongarinna Cally Monrad framstilt ho før. Denne gongen har ein derimot ikkje valt eit av dei mest velkjende og brukte skodespela om krigslegenda. Manuset som ligg til grunn for den nye framsyninga på Nationaltheatret, byggjer på både Friedrich von Schillers romantiske drama Jomfruen fra Orleans, Paul Claudels operalibretto Jeanne på bålet og Robert Bressons spelefilm Jeanne d'Arc frå 1962. Dessutan er nokre passasjer tekne direkte frå rettsprotokollane frå 1431! I utgangspunktet er det eit svært spanande prosjekt, dette å søkje mot eit nytt Jeanne d'Arc-bilete frå ulike ljoskjelder. Resultatet må likevel seiast å vere så som så. Arbeidet med dramaturgi og regi har enda opp i eit heller uoverskodeleg lappeteppe, der dei mange fram- og tilbakeblikka, og dei mange mannspersonane som stendig skifter rolle utan å skifte kostyme, gjev oss ei skikkeleg IQ-utfordring når det gjeld i det heile å følgje med i handlinga. Vi bør sikkert ha IQ-utfordringar i teatret av og til, men dei bør nok liggje på eit djupare nivå enn handlingsplanet. Glødande | Det skal straks seiast at framsyninga er spektakulær og visuelt oppfinnsam nok til at ho held oss vakne, og Kjersti Botn Sandal i tittelrolla viser ei glødande overtyding - som også overtyder oss. Diverre er det berre i nokre få glimt om gongen ho får verkeleg motspel som det knitrar av. Og vel var nok Jeanne d'Arc einsam med den personlege kampen sin, men det var vel ikkje på den måten det skulle synast? I tillegg til Sandal er det mest musikken til Honegger, frå operaen Jeanne på bålet, og dei kvinnelege koristane som framfører han, som tilfører denne teaterhendinga det vesle pustet av mysterium og magi. Men ut over det vert ikkje denne klassikarlegenda så særs engasjerande denne gongen. Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar for Dag og Tid. Taparen frå Oslo vest | Kor langt rekk norsk historie og samfunn til å forklare Anders Behring Breivik? Kanskje ikkje så langt, men i dei spreidde glimta media har fanga opp, står han fram som eit skjeringspunkt mellom forfengeleg borgarleg kitsch og den like usynlege einsame taparen. Menneskedyret i meg skrik ut i smerte ved åsynet av dei unge drepne frå Utøya. Orda kjennest valne og kverv bort i natta som svikefulle gjester. Det er slege sprekker i røyndomen. Ulukker har ikkje denne eigenskapen. Om det så var tusen daude, har vi vølte gjerde og gode grinder til å lukke dei vyrdsamt inne på sin tilmålte stad. Det som hende 22. juli, er ei utmaning. For å sitere gamlefar Nietzsche: Stirer du lenge nok ned i avgrunnen, stirer til slutt avgrunnen attende på deg. Kven er du? Ja, kven er du Anders Behring Breivik? Ein teikneseriefigur som brått steig ut or cyberspace og laga helvete blant kroppar av kjøt og blod? Galenskap i form av ei ulukke, med andre ord. Eller var det ei revolusjonær handling, det mest valdelege politiske attentatet mot ein stat sidan den andre verdskrigen? Var Oslo og Utøya berre ei tilfelleleg slagmark som landsbyar, fjellknausar og vadestader har vore det i alle store krigar med kommandosentralen langt borte? Om vi vel perspektivet den komande endetidskrigen om Europa og Vesten, kan det sjå slik ut. Men kva om no dette var ei norsk hending? At noko slikt skulle skje i verdas beste land, er for nordmenn og utlendingar det store mysteriet. Og at islamisering av Europa skulle utgjere eit eksistensielt trugsmål for menneske i det landet som ligg lengst borte frå den muslimske verda, som ikkje er med i EU, og der Europas lagnad aldri har vekt noka større interesse anna enn for turistar og historienerdar, er rett og slett vanskeleg å fatte. Er nordmenn av alle brått blitt euronasjonalistar? Utstøytt halvgud | Men faktum er dette: Ein nordmann drep fleire titals andre nordmenn med vitende og vilje og ut frå eit tydeleg politisk motiv. Noko slikt har ikkje hendt på norsk jord sidan mellomalderen. Gjerningsmannen er dessutan ein ung mann frå vestkanten i Oslo. Han kjem frå sentrumet av det norske samfunnet. Vi må då vere så riddarlege og stille spørsmålet: Er det noko i vestkantkulturen som kan forklare hatet som Anders Behring Breivik ber på? Vi veit nemleg korleis vi ville ha formulert spørsmålet om det var ein muslimsk terrorist som stod bak massakren. Kor langt rekk norsk historie og samfunn til å forklare Breivik? Kanskje ikkje så langt, men i dei spreidde glimta media har fanga opp, står han fram som eit skjeringspunkt mellom forfengeleg borgarleg kitsch og den like usynlege einsame taparen. Han minner såleis om den unge Hitler i Wien og Hamsuns Sult-figur. Den utstøytte halvguden i eigne augo, som nektar seg sjølv ein sosial lagnad. Han er soss, men harry, sjølvstendig næringsdrivande, men eigenleg i ferd med å bli sosialklient, tilsynelatande lærd, men utan utdaning, ein mann med internasjonalt nettverk, men samstundes ein stakkar som lever isolert i lag med mor si, diplomatson, men ein komande representant for trygdeproletariatet - og heilt utan kvinner og born, sjølvsagt. Det er plastiske operasjonar, kroppsbyggjing, Lacoste og uniformer. Bitter konfliktline | Men han er samstundes personifiseringa av vestkantens skitne, heslege bakside - den nakne angsten og hatet som gjærar i den trugande deklasseringa. For ingen stader i Noreg er den smertelege, skamfulle fallhøgda større enn her. Anders Behring Breivik er ein representant for borgarleg dekadanse. Han driv rett nok den einsame jarnviljen til å disiplinere seg sjølv til det ytste, men får energien til det frå romanfiguren Lillelords stadig veksande indre, nattsvarte mørker. Slik stadfester han fienden, "kulturmarxismens" diagnose over seg sjølv. Valden mot den indre og ytre naturen var nemleg det Adorno og Horkheimer spådde som kimen til undergangen til den borgarlege kulturen. Motsett av det mange trur, er dette ei lang historie og ein like viktig lykel til å forstå det 20. hundreåret som mobiliseringa åt arbeidarrørsla. Og ho kan overførast til Noreg. Ei av dei bitraste og mest kjensleladde konfliktlinene i det norske samfunnet er mest ikkje omtala. Mange eg kjenner frå Oslo vest, kan nemleg fortelje om hatet mellom pengefolket og akademikarane. Dette handlar om noko meir enn kappestriden mellom to kapitalformer, økonomi og kultur. Og ja då: Mengder av familiære krysskoplingar er der òg - både før og no. Men det handlar ikkje om klassehat. Heller ingen verkeleg motsetnad mellom ulike interesser. Det er noko langt farlegare og meir dynamisk enn det: Kven er den norske eliten? Eller meir presist: Kven er den rettmessige norske eliten? Det er altså ikkje eit spørsmål om å bli noko meir og anna, som i klassemotsetnader. Kampen om status er eldre, mørkare og meir uforsonleg enn andre typar konfliktar. Til liks med spørsmålet om eigen erkjend identitet er det ikkje rom for kompromiss. Det er som Hegel i si tid påpeika anten eksistenskamp eller samansmeltande oppheving til noko tredje - altså det vi gjerne kallar integrasjon. Difor har det barneproduserande ekteskapet til alle tider og overalt vore alle tings mål på sann integrasjon. Sint småborgarskap | I klassesamfunn er eliteintegrasjon det normale. Men i statsbaserte samfunn som det norske er det ikkje slik. Ulike forvaltingsideologiar eller kunnskapsregime har difor vore viktigare enn røystesetelen. Dette er ei lang historie med røter attende til embetsmannsstaten på 1800-talet. Trass i maktdemonstrasjonane åt røysteretten i 1884 og i 1905 lukkast det ikkje å etablere eit norsk nasjonalt borgarleg hegemoni i Noreg. Det sprakk i tre delar som fylgde sin eigen veg vidare. Dei nasjonalliberale lærarane blei endå meir lokale og radikale for til slutt å ende opp som sosialistiske bygdepopulistar. Kjøpmannshøgre i byane blei berre sintare og sintare urbant småborgarskap. Men den viktigaste og mest interessante utviklinga går ætlingane frå embetsaristokratiet gjennom. Som radikaliserte rasjonalistar atterreiser dei embetsmannsstaten på dei breie skuldrene åt den organiserte arbeidarrørsla. Dei tek over den nye, korporative, sosialdemokratiske staten som teknokratar. Dei seinaste tiåra har dei maskuline marsjkolonnene frå industrien blitt bytte ut med ein ny og endå meir omfemnande her av offentleg tilsette omsorgsbyråkratar. Denne vitskapleggjorde omsorga løyner i røynda eit finmaska tuktregime. Straffelova er difor eit vel så viktig integrasjonsinstrument som det sivile samfunnet i Noreg. Dette gjev ein meir maktfullkomen stat enn kva embetsmenn på 1800-talet kunne drøyme om. Men dette forvaltingsregimet spring ikkje ut or noka tydeleg sosial gruppe. Klasseanalysar av makt har avgrensa verdi i Noreg. Det dreiar seg meir om nettverk knytte til kunnskapsinstitusjonar, organisasjonar og diskursive praksisar langs desse. Demon frå fortida | Eit reint lovherredøme av denne typen inneheld eit interessant paradoks. Fornuftstvangen i visse rettsliknande tale- og skrivemåtar er på den eine sida ålmenne og utan adresse. Men på den andre sida gjev dei stor uformell makt til ideologiske virtuosar i små homogene ekspertmiljø. Slik tekstkulturell makt kan ikkje utan vidare setjast på nokon ideologisk formel. Ho er fyrst og fremst diskursiv. På utsida av denne er du anten i rolla som elev stilt andsynes lærarautoriteten, eller du blir fylt av avmaktas totale raseri. Bygdepopulistane fann attende til bondepolitikken og blei distriktspolitiske hestehandlarar. Og lever godt over evne etter det. Det sinte småborgarskapet gjorde derimot opprør mot den stillause elitismen som i røynda er aristokratisk fordi han suverent kan gje avkall på alle former. Det går såleis ei line frå nederlaget leiande NS-folk leid mot den "kolde motdagist-latteren" i Studentersamfundet i mellomkrigstida til Anders Langes skatteopprørsparti i 1970-åra og det seinare Framstegspartiet. I det kommunistiske ungdomslaget Mot Dag sat ei rad ætlingar av embetsaristokratiet, som hadde tapt i 1884. Noreg har i fleire tiår hatt eit av Europas største høgrepopulistiske parti. Men ingen har retteleg skjøna kvifor antielitisme skulle ha så gode kår i eit etter statistiske mål egalitært samfunn som det norske. Men kanskje løyner lykelen seg i ein manglande nasjonal borgarleg kultur. Eliteforakta er i røynda ein bitter statuskamp og ingen klassekamp. Anders Behring Breivik er eit groteskt døme. At han vel seg ut det statsberande partiet, det antiborgarlege intellektuelle hegemoniet i tradisjonen åt freudomarxismen og deira dynastiske makttradisjonar gjennom ungdomsorganisasjonen AUF, som mål for åtaket, har ein djevelsk logikk. 22 / 7 peikar like mykje baketter til fyrste del av det 20. som frametter inn i det 21. hundreåret. Det nye venstre og det nye høgre som oppstod i mellomkrigstida, kom attende som kulturkamp i ulike variantar i 1980- og 90-åra - og er ei styrande og stadig meir radikalisert konfliktline i den vestlege verda òg inn i det 21. hundreåret. Utøya blei heimsøkt av ein demon frå Europas mørke fortid denne sumarkvelden. Ein nordmann som valde å bli ein polfarar mot mørkrets hjarta, der det finst ingen veg attende. Nils Rune Langeland er historikar. Nei til eit nytt OL | Noregs idrettsforbund ivrar på nytt om å få vinter-OL til Noreg og vedtok sist veke å gå inn for å arbeida vidare med prosessen som kan føra til at Noreg søkjer OL til Oslo i 2022. Det syner på nytt at norske idrettsleiarar ikkje har magemål når det gjeld pengebruk. Eit OL i dag er så stort og dyrt, med altfor mange greiner og krav om nye anlegg, at det er uansvarleg bruk av pengar og kan ikkje forsvarast korkje moralsk eller samfunnsøkonomisk. Vi har difor all sympati med innbyggjarane i dei byane som har teke på seg å arrangera leikane framover. Titals milliardar vil gå med til eit arrangement der pengane kunne vore brukte på ting som hadde kome folket mykje meir til gode. Det er breiddeidretten som i framtida må prioriterast, ikkje ein kort fest på fjorten dagar. Særleg trengst det satsing på breiddeidretten i ein by som Oslo, som knapt har symjehallar og gymsalar til skuleelevane sine. I Oslo, som i resten av landet, trengst det satsing på små, lokale tilbod som kan verka aktiviserande for ungdomen. Og dei pengane som skal investerast i idretten i framtida, må fordelast over heile landet. Ei storsatsing på Oslo-området er dårleg nasjonal politikk. Vi vonar difor at regjeringa med det same seier eit tydeleg nei til eit nytt OL i Oslo slik at idrettsforbundet kan leggja bort planane utan meir pengebruk. I tillegg er det frekt av idrettsforbundet å ta initiativ til ein ny søknad så kort tid etter at søknaden til Tromsø med rette vart avslegen av idretten sjølv. Det syner manglande evne til nasjonal heilskapleg tenkjing. For skulle ein fyrst bruka pengar på eit OL, hadde Noreg hatt meir nytte av det om det skjedde i Tromsø enn i Oslo. "Muhammed og Kristus, saman på vegen" | Det som skil tilhøvet vårt til profeten Muhammed frå tilhøvet dei kristne har til Jesus, er at vi heile tida freistar å flytta den historiske Muhammed med sverdet til vår tid, utan å tenkja på å integrera han i kvardagen vår. Eg kom til Noreg som flyktning nokre dagar før jol i 1986. Snøteppet var som ei kvit drakt for landskapet. Eit pynta tre og songar om barnet som vart født i Betlehem, og forteljingar på TV, og borna vi såg i Frikyrkja som song om tre kongar som vart leidde til krybba av ei stjerne. Vi hadde nokre kristne på gjesting på asylmottaket som sosialkontaktar for folk, det heile var arrangert av Raudekrossen. Ei av dei var ei dame i førtiåra. Ho var lærar på vidaregåande skule, klok og reflektert, og i ein samtale om treet, Jesus-barnet, stjerna og dei tre kongane, Jesus som ein fredens mann og om å snu det andre kinnet til, fortalde ho oss: « Han er ein fredens mann, difor elskar vi Jesus. Korleis er det med profeten dykkar? » Vi oppfatta dette som ei utfordring. Vi veit at historia til profeten vår òg var prega av slag, krig og sverd. Nokre av oss svara at Koranen er for fred når fienden vil ha fred, andre svara at krigane var sjølvforsvar. Eg kjende at denne dama utfordra meg. At Jesus er ein fredens mann, medan profeten vår er ein sverdets mann. Eg svara ho ikkje. Men dagen etter lånte eg ei engelsk utgåve av Det nye testamentet. Eg las ivrig og oppdaga at Jesus ikkje var ein fredens mann. Tvert imot likna han i utsegnene sine på profeten Muhammed og hadde tildriv til krig og sverd. Ei anna tolking? Dagen etter kom dama tilbake til asylmottaket. Eg hadde bibelen med meg og fortalde henne medan vi sat i sofaen: "Eg las Evangeliet og har funne ut at Jesus ikkje var særleg annleis enn Muhammed." Eg las sitata for henne: « Tru ikkje at eg er komen for å skapa fred på jorda. Eg er ikkje komen med fred, men med sverd » (Matt 10,34). "Og den som ikkje har sverd, får selja kappa si og kjøpa seg eit" (Luk 22,36). Dama lydde, og ho bad meg om å gje henne Det nye testamentet og syna henne versa. Ho las, og det verka som ho ikkje hadde lese dei før. Men ho svara med eit avslappa tonefall: « Det er rett at det står skrive her. Desse versa har sikkert ei anna tolking enn den bokstavlege forståinga di. Eg treng ikkje tolkinga di og di forståing av versa. Eg veit at Jesus er ein fredens mann. » Strevet mitt med å lesa evangeliet var fåfengt. Eg var full av undring over at ei oppegåande, reflektert dame nekta for det som stod med klar tekst i evangeliet, og trudde på eventyret om barnet i Betlehem og stjerna som leidde kongar med gåver til det. Ho var skråsikker på at det måtte vera ei anna tolking. Ho feia vekk alt eg oppdaga av tekstar som syner Jesus i ein historisk kontekst. Konstruert Kristus | Mange truande kristne har møtt meg seinare med same haldninga: Dei har konstruert ein Kristus som ikkje er i samsvar med den historiske. I mange år kunne eg ikkje skjøna denne haldninga. Men ein dag såg eg filmen Jesu siste fristelse, etter romanen av den greske forfattaren Nikos Kazantsaki. Éi av scenene samlar to skapnader som aldri møtte kvarandre: Jesus og Paulus. Ifølgje filmen overlevde Jesus krossfestinga, levde i løynd, gifte seg med Maria Magdalena og hadde små born då han gjekk gjennom eit torg og såg Paulus forkynna ein menneskeskare om Jesus. Jesus stogga og lydde. Han vart sjokkert. Han gjekk bort til Paulus og sa til han: "Du er ein lygnar." Så gjekk samtalen på at Paulus laug, for han fortalde ein fabel som ikkje stemde med Jesu røyndom. "Eg er Jesus, den verkelege!" Men Paulus brydde seg ikkje om Jesus eller røyndomen hans. Han sa til Jesus: "Eg forkynner folk det dei treng å høyra, det som gjev dei von." I augneblinken eg høyrde det, forsvann den årelange undringa over nordmenns tilhøve til evangeliet. For her er kjernen i det som skil tilhøvet vårt til profeten Muhammed frå tilhøvet dei kristne har til Jesus: Vi hevdar at islam er for alle menneske til alle tider, at islam er global. Dei kristne trur på det same. Men vi freistar heile tida å flytta den historiske Muhammed med sverdet sitt og praksisen sin frå det sjuande hundreåret til vår tid, utan å tenkja på å integrera han i kvardagen vår. Dei kristne meiner òg at Jesus er universell, og difor vert Jesus tolka i stadig nyare tider. Ein profet til si tid | Dette kjem tydeleg fram i siste nummer av tidsskriftet Kirke og Kultur. Temaet er "Jesus og Muhammed". Her vert desse to figurane debatterte og freista integrerte i vår tid. Eit av spørsmåla er: Kva for Muhammed treng vi i vår tid? Tidsskriftet formidla to muslimske røyster: Nora Eggen og Faruk Terzic. Nora Eggen prøver å jakta på den verkelege profeten ut frå ein teologisk ståstad. Ho seier: "For muslimer var Muhammed en av Guds budbringere, som overleverte et eviggyldig budskap om den ene Gud." Men korleis er bodskapen æveleg gyldig? Her er to måtar å forstå den ævelege bodskapen på: Den fyrste forståinga er å flytta tradisjon og praksis automatisk frå profetens tid til våre dagar. Her dukkar tema som burka, hijab, jihad, aggressivitet og straffemetodar opp. At islam går attende til fortida og hentar ideal og verdiar. Den andre forståinga som verkeleg kan gje islam æveleg gyldigheit, er at profeten greidde å flytta statusen og livsstilen til tilhengjarane sine til ein meir utvikla tilstand. At islam flyttar seg mot framtida. Her treng religionen vårt bidrag med å setja profeten i ramma av dagens fablar og eventyr, å innhenta profeten til vår tid, i staden for å flytta oss sjølve til hans tid. Vi treng våre eigne måtar å formidla det som gjev von, det vi treng til det fargerike samfunnet vårt. I Nora Eggens tilfelle verkar det som den fyrste modellen er hennar ærend. Det vil ikkje gå. Muhammed må reformerast. Eg meiner at Faruk Terzics artikkel gjev meir von. Han fortel om ein prosess i islams verd som er inspirert av den europeiske prosessen som såg på Kristus som eit menneske som inspirerer andre menneske. Her møter vi ein annan mentalitet enn Eggens: Audmjukskap til kunnskap og forsking, og evne til å læra av den europeiske røynsla med tolkingsprosessen. Likskapane | Oddbjørn Leirvik argumenterer i sin artikkel for likskapen mellom Jesus og Muhammed. Det fleirkulturelle samfunnet treng likskapane, ikkje skilnadene. Eg er samd med han. Artikkelen til Leirvik tok meg attende til barndomen min. Då eg vart fødd i 1958, hadde far min lese ei bok utgjeven same året av ein egyptisk reformator. Far min sa til mor mi: « Ta vare på denne boka for Walid. Når han byrjar å lesa og tenkja, kan du gjeva han denne boka. » Boka heiter "Muhammed og Kristus, saman på vegen" av Khalid Muhammad Khalid. Mor mi gløymde å gje meg boka, men samfunnet hadde alt vorte påverka av bodskapen i henne. Oddbjørn Leirvik skriv om den same boka og peikar på at ei ny tolking av desse to profetane er mogeleg frå ein muslimsk ståstad. Leirvik fortel at "Khalids sterke fokus på ' samvitet ' som einskapsbandet mellom menneske av ulik tru, kan såleis vere inspirert av samvitsdiskursen i Verdserklæringa." I dag med nasjonens fleirkulturelle oppgåve er slike tolkingar av stor interesse. Noreg, som no er samansett av fleire kulturar, etnisitetar og religionar, treng felles verdiar i samfunnet å leva etter. Då må vi finna likskapar mellom Muhammed og Jesus og tilpassa dei det nye kulturelle mangfaldet. Figurane er universelle og kan såleis tilpassast ulike kulturar og tidsepokar. Den kristne kulturen har gått mykje lenger i denne fortolkingsprosessen. No må vi muslimar ta ansvar for å minska utviklingskløfta mellom islam og kristendomen. Walid al-Kubaisi er forfattar, statsstipendiat og fast skribent i Dag og Tid. Den myteomspunne polhelten | Amundsen var ein vellukka, myteomspunnen polfarar, men vi treng han ikkje lenger som nasjonal helt. Biografi | Alexander Wisting: Roald Amundsen. Det største eventyret | Kagge 2011 | Av dei to polheltane vi feirar i Nansen-Amundsen-året, er det Nansen som har kome seg best gjennom rettsapparatet til historia. Rett nok såg det dårleg ut ei stund då medlemskapen i det noko brunslege Fædrelandslaget vart dregen fram. Men sidan har dei fleste skjøna det umogelege i at ein som var så britiskvenleg og kongetru, skulle ha hamna på galen side om han hadde levd i 1940. Dessutan var han ein god vitskapsmann, og aller viktigast: Han la grunnlaget for Noreg som humanistisk stormakt, rett og slett ein føregangar for Eirik Solheim (som jo snart sjølv vil få Nobels fredspris, når no svenskane gjev pris til ein svensk forfattar). Då kunne ein gløyma den lite sosialdemokratiske heltesida hans. Dessutan nådde han jo aldri fram til nokon av dei polane han lengta så sterkt etter. Ein kunne sjå på han som ein mislukka polfarar, og difor meir lik oss, som heller aldri kom til nokon pol. Med Amundsen var det annleis. Han var berre ein polhelt. Rett nok kom han til båe polane, og gjennom eit par passasjar, men det var òg alt. Det gjorde han til ein som var betre enn oss, og lyfte han opp i ei mytisk høgd. Men ettermælet hans stod og fall på det. Ikkje alle likar at nokre er betre enn andre. Mytiske heltar må til dømes vera perfekte, og dei må følgja mytiske reglar og strengt teke ikkje vitja kvardagen. Og gjer dei det, får dei svi. Dei kan gå konkurs. Det har gjort at alt som har vorte skrive om Amundsen, har vore innlegg i ein slik mytedebatt. No har forlaget til Erling Kagge, den einaste (?) nordmannen som har overgått Amundsen, rett nok som eventyrar og ikkje oppdagar, ved i tillegg til Nord- og Sørpolen òg å ha vore på Mount Everest, gjeve ut endå ein biografi om mannen. Forfattaren, Alexander Wisting, er endåtil ein direkte ætling etter Oscar Wisting, Amundsens næraste reisefelle og den einaste som følgde med han til båe polane. Mytedebatt | Og som ein kunne venta, er denne boka òg eit innlegg i den store mytedebatten, der dette er nokre av høgdepunkta, om det er rette ordet, som boka tek stilling til: Er det mytisk lov for ein mytisk helt å lura ein annan mytisk helt, slik som då Amundsen lurde Nansen og stal Sørpolen "hans"? Eller slik som då Amundsen lurde Scott og stal Sørpolen "hans"? Var det "juks" å bruka hundar på vegen til Sørpolen? I England svara dei lenge "No" på dei to første spørsmåla og "Yes" på det siste. Men rundt 1985 braut det ut ein revisjonismedebatt i samband med at Roland Huntford i film og bok hevda at Amundsen vann kapplaupet av di han gjorde ting rett, medan Scott gjorde det meste gale. Amundsen var realist, medan Scott var victoriansk romantikar. Seinare har den aristokratiske eventyraren baron Ranulph Fiennes søkt å restaurera ryet til Scott, ved å hevda at dei mytiske reglane for polferder nettopp seier at ein skal trekkja med seg alt utstyret sjølv, medan ein går til fots, og at Scott omkom berre av di han hadde uflaks i dårleg vêr. Nytt perspektiv | I Noreg har det vore ein revisjonismedebatt med motsett forteikn, i og med bøker av Kåre Holt, Ragnar Kvam jr. og Tor Bomann-Larsen, som alle leitar etter dei dårlege sidene til Amundsen (leiarsvikt og skuld i Johansens død) og som tek sikte på å byggja opp under eit avmytifisert og heltefritt sosialdemokrati. Wisting tek sikte på å retta opp det han meiner er det einsidige perspektivet til dei norske revisjonistane, medan han stør Huntford, utan at dette på noko vis gjer at han tippar attende til gamal helteglorifisering. Så vidt eg kan sjå, gjer han det på ein god måte. Kven kan ta alvorleg Fiennes? Ville ikkje Scott ha brukt traktorane han tok med seg, om dei hadde verka? Var det difor britane ikkje kom først til månen, at dei tykte amerikanarane juksa med å bruka rakettar? Ein kunne sjølvsagt mistenkja Wisting for å målbera takksemda til sin eigen familie overfor Amundsen, slik familien til Johansen ville ha hemn gjennom Kåre Holts bok, men det finn eg ikkje grunnlag for. I det heile gjev han eit nyansert bilete av ein profesjonell oppdagar, med både gode og dårlege sider, og etter kvart nedsylta i økonomiske problem. Og vi lærer at når det galdt kjærleiksliv, var i alle høve Amundsen og Nansen like: attraherte til alt gifte kvinner som dei aldri kunne få, og som difor ikkje for alvor kunne halda dei attende frå utferder. Sluttstrek | I dag er det som om mytane kring mannen endeleg har fordampa. I dag treng vi då heller ikkje Amundsen som mytisk nasjonal helt. Vi har jo Petter Northug jr.! Det burde vera mogeleg å gjera seg ferdig med karen, og denne biografien kunne vera ein passeleg sluttstrek. Men eg trur ikkje det er så lett. Som historisk myte er vi nok ferdige med Amundsen. Men som biologisk myte neppe, slik forlagssjef Kagge sjølv er eit døme på. Vi er no eingong dyr som av og til må ut av OBOS-bustadene, ikkje som oppdagarar, men som eventyrarar, og då må det vera godt å kle på seg supermanndrakta til Amundsen. Kartlaust | Til slutt har eg to negative ting å påpeika, men dei gjeld forlaget: Korleis kunne dei få seg til å gjeva ut ei bok om ein oppdagar utan å trykkja eit einaste kart der ferdavegen er teikna inn? Forferdeleg! Og så er det bileta. Dei er alle knapt større enn eit passbilete, men endå verre: Prentekvaliteten er elendig. Sjølvsagt var den opphavlege kvaliteten på gamle svart-kvitt-bilete dårleg, men i boka vert dei verre. Ein stad står det i biletteksten at personen smiler, men på biletet ser vi berre en svart flekk. Det er samstundes ein svart flekk på forlaget. Men dei smiler vel heile vegen til banken. Når vi talar om bilete, så er det berre å venta på Aftenposten i spaning: Har dei nokon nakenbilete av denne polhelten som dei tykkjer vi alle må få sjå? Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Meir slurv frå språkekspertane | Det var godt at nokon sette fingeren på dei mange mistaki og upresise formuleringane i spyrjeboki Quizleis. 1001 spørsmål og svar om språk, som kom ut på Det Norske Samlaget i fjor haust. Som Frode Korslund skriv (Dag og Tid 19. august), er det bisnelegt at høgt profilerte forfattarar som Per Egil Hegge, Sylfest Lomheim og Helene Uri kann taka so lett på korrekturlesing og kvalitetskontroll. Sylfest Lomheim svarar i kjend stil (Dag og Tid 26. august): Han gjev seg på det minste av mistaki, problematiserer eit anna punkt hjå Korslund - og ser heilt burt frå dei elleve andre. Elles er det mykje utanumsnakk. Det er vel ingen som held Quizleis for å vera ei uppslagsbok, men i ei spyrjebok ventar ein å finna klåre og utvitydige spursmål, og presise, fullstendige og ikkje minst rette svar. Lomheim hev rett i at "ting kan seiast på fleire måtar utan at det nødvendigvis er slik at det eine er feil og det andre er rett", men det er langt derifrå til å låst som det alltid er soleis. Lomheim meiner kritikken kokar ned til at "Korslund ønskjer seg andre svar og lengre svar enn det me har formulert", ei hendig umformulering av rette svar og fullstendige svar. Me er fleire som ynskjer oss det. Det kann vel ymsa kva ein legg i at "boken kryr av faktafeil og uholdbare og / eller mangelfulle opplysninger", som Korslund hevda i innlegget sitt. Men at Quizleis inneheld fleire mistak og brester enn dei trettan som Korslund peika på, bør det ikkje vera tvil um. Difor legg eg fram denne lista, som held fram der lista åt Korslund slapp: 14. I bolken for "klassisk danning" spyrr forfattarane kva "ars longva, vita brevis" tyder (s. 10). Rett latin er "ars longa, vita brevis". 15. I same bolk skriv dei at namnet på Beethovens 3. symfoni, Eroica, er avleidt av "gresk heroe" (s. 11 / 79). Rett græsk er heros. 16. I iveren etter å finna so mange tydingar til ordet fly som råd hev dei teke med "skjer" (s. 12 / 80), men då hev dei blanda saman med (ei) flu "(flatt) skjer el. grunne som er under vatn i flod sjø" (Nynorskordboka). Derimot hev dei ikkje fenge med seg tydingane ' rusk, grann ', ' dike, sump ', ' stupbratt bergvegg, flog ', ' lunka ' og ' stupbratt ' (alt etter Nynorskordboka). 17. På s. 14 vert det spurt koss det kann ha seg at "konservativ (politisk) og konserveringsmiddel (matlaging) er same ord". Nei, seg det. 18. Forfattarane spyrr i kva for luter av landet me finn kløyvd infinitiv, men svarar med målføregruppor: "I austlandsk, trøndersk og nordmørsk" (s. 17 / 84). Nordmørsk vert rekna for ei undergruppa av trøndsk, og er dimed uturvande å føra upp for seg sjølv. Ålvorlegare er det at austlandsk (i motsetnad til austnorsk) i språkleg samanheng ikkje femner um midlandsmåli, som òg hev kløyvd infinitiv. Skulde ein vera heilt korrekt, laut ein dessutan nemna byklemål og (tradisjonelt) ranværingsmål. 19. I bolken "Importert vare" spyrr dei kva "forstavinga" mega tyder. Svaret skal vera "Milliard" (s. 24 / 90). Til det er det tvo ting å segja: For det fyrste kann mega tyda ålment ' stor- ' (som det græske upphavet mégas), jf. ord som megafon og megalitt. Og for det andre: Når mega- vert nytta i mæleeiningar, tyder det ikkje "milliard", men er "brukt for å vise at heile ordet står for 1 million gonger den måleeininga som er nemnd i etterleddet" (Nynorskordboka). 20. "Ligg Romsdal på Mørekysten?" spyrr dei, og svarar "Nei", utan nokor grunngjeving (s. 33 / 97). Dersom ein med mørekysten (sic) meiner "den luten av Møre og Romsdal fylke som vender mot havet ', lyt svaret verta « ja", for det geografiske umrådet Romsdalen gjeng heilt ut til kysten, med kommunar som Aukra og Fræna. Dersom dei tenkjer på sjølve dalføret Romsdalen, vert svaret "nei", men då burde dei i minsto ha skrive Romsdalen i bundi form. 21. Dei nyttar formi "Hedemarken" um det historiske landskapet som i dag er ein lut av Hedmark fylke (s. 34 / 98). Her er den offisielle skrivemåten Hedmarken, altso utan -e-, som i fylkesnamnet (sjå Nytt om namn nr. 39 - 2004). 22. Dei spyrr um Den røde plass heiter "Den raude plass" på nynorsk og stadfester med nett denne namneformi - Den raude plass - i svaret (s. 34 / 98). Det lyt sjølvsagt heita Den raude plassen på nynorsk, og det er den formi som er uppførd i Geografilista åt Språkrådet òg. 23. Når forfattarane skal forklåra at initialane i kunstnarnamnet I. C. Dahl stend for Johan Christian, skriv dei at "tidlegare veksla ein ganske fritt mellom i og j" (s. 35 / 98). Det skulde då vera på 1800-talet, då kunstnaren livde. Det er sjølvsagt ikkje tilfelle. Grunnen til at J. C. Dahl hev vorte til I. C. Dahl, er at skrifttypen fraktur, som rådde grunnen på 1800-talet, ikkje skilde millom stor I og stor J (men derimot millom liten i og liten j). 24. Dei hevdar at Shakespeare hadde eit større ordtilfang i bøkene sine enn Hamsun (s. 36 / 99). Men det er snaudt rett. Her kann eg visa til heimesidone åt Språkrådet (www.sprakrad.no), som fortel at "Hamsun danker ut Shakespeare", og som gjev desse tali: 33.000 - 34.000 ulike ord hjå Hamsun mot um lag 29.000 hjå Shakespeare. 25. Dei hevdar at den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857 - 1913) "sette opp klassifiseringssystemet for den indoeuropeiske språkfamilien" (s. 36 / 99). Rett nok gjorde Saussure ein stor innsats for indoeuropeisk målvitskap, men det var ikkje han som klassifiserte dei indoeuropeiske måli i ulike greiner. Det var det August Schleicher som gjorde, alt i 1861. 26. "Er Kristin Lavransdatter skriven på nynorsk eller bokmål?" spyrr dei, og svaret skal vera bokmål (s. 37 / 99). Dette vert både anakronistisk og litt av ei målpolitisk tilsniking, for Sigrid Undset skreiv då visseleg riksmål. (Den fyrste utgåva av Kristin Lavransdatter låg fyre i åri 1920 - 23.) 27. Dei hevdar at « gang kan vere både ' korridor ' og ' omgang ', medan gong berre er « omgang, tid '» (s. 38 / 100). Etter dette kunde det sjå ut til at dei tvo ordi er delvis synonyme på nynorsk, men det er dei ikkje: gang tyder ' det å ganga ', òg ' det ein gjeng gjenom ', medan gong tyder ' einskild tid, einskilt tilfelle '. 28. På spursmålet "Kven brukte kileskrift?" svarar dei berre "Sumerarane" (s. 50 / 109). Det var truleg sumerarane som fann upp kileskrifti, men ho vart med tidi teki upp av ei rad kulturfolk i Nær-Orienten. Det gjev best meining å nemna upp dei språki kileskrifti vart nytta til, for det var mange folkeslag involverte på ymis vis (t.d. nytta faraoen i Egypt akkadisk kileskrift i brevskifte med hettittarkongen): akkadisk (assyrisk, babylonsk), hurrisk, hettittisk, luvisk, palaisk, urartisk og elamittisk. Dessutan laga folket i Ugarit sitt eige kileskriftalfabet, og det same gjorde persarane seinare. 29. Forfattarane skriv at Norsk språkråd vart skipa i 1971 (s. 60 / 116). Sjølve lovi vart vedteki 18. juni 1971, men rådet vart formelt skipa i 1972, jf. at Språkrådet feira 25-årsjubileum i 1997 (sjå Språknytt nr. 2 / 1997). 30. Dei hevdar at pronomenet vi er eldre i norsk enn me, med den grunngjevingi at vi skal koma "frå klassisk norrønt", medan me "vart utvikla seinare, i mellomalderen" (s. 61 / 117). Det er rett at formi me kom til i millomalderen (i formi mér), men ho trengde etter kvart heilt til sides den eldre formi vér. Den nynorske formi vi kann ikkje førast attende på vér (nokon ljodyvergang frå é til i er ikkje kjend), men er lånt frå dansk og svensk. Det høver òg heilt med det yverleverte millomnorske tilfanget, der formi vi kjem upp fyrst i kongebrev og andre stormannsbrev. Med andre ord er formi me eldre i norsk enn vi. 31. Uttydingi forfattarane gjev av ordlaget "å gå i baret", at det skal tyda "å vase seg bort" i "kvist, greiner og rask" (s. 65 / 120), er ikkje yvertydande. Det kann vera rett at ordet bar her er det same som i t.d. granbar, men då lyt bakgrunnen snarare vera fanging av dyr i graver i bakken der dei lagde greiner og kvister yver; nett som bjørnen kunde "ganga i baret", kunde so folk - reint metaforisk - fara likeins. 32. Forfattarane opererer med eit skil millom å disputere og å doktorere der ein doktorerer på eit emne, men disputerer på ei avhandling (s. 68 / 123). Etter Bokmålsordboka tyder doktorere beint fram å "ta doktorgrad", og det gjer ein som kjent både på bakgrunn av eit emne og ei avhandling. Skilnaden millom dei tvo ordi gjeng snarare på at disputere knyter seg beinveges til det som hender på sjølve disputasen, men doktorere gjeld det å taka doktorgraden reint ålment. 33. Dei tyder ut ordet (ein) gòde med "[o] fferprest i heidensk tid i Noreg" (s. 71 / 126), men nemner ikkje den andre tydingi, som er vel so kjend, d.e. ' hovding på Island i fristattida '. Språk er ikkje einfelt, og det er lett å misfota seg, serleg når mengdi av upplysningar vert so stor som i Quizleis. Di viktugare er det å røkja etter ein gong til um alt hev vorte rett og klårt. Trispannet Hegge, Lomheim og Uri hev ikkje vore grannsame nok, og forlaget hev forsømt seg og teke for lett på kvalitetskontrollen. Her er det godt høve for betring. Klaus Johan Myrvoll er masterstudent i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo og korrekturlesar i Dag og Tid. Tener grovt på statens milde gåver | Norske storselskap fekk statlege kraftkontraktar som sikra dei rimeleg straum, og leverte til gjengjeld arbeidsplassar. No sel mange av dei krafta på marknaden med stor profitt. Den uvanleg høge straumprisen vi no har i Noreg, får mange konsekvensar. Ein av dei er at den kraftkrevjande industrien rundt i Noreg trappar ned delar av verksemda si, og sel straum for hundrevis av millionar på kraftbørsen i staden. Selskapa sel dermed kraft som dei har fått rimeleg gjennom kontraktar inngått med styresmaktene, kraft som skulle sikre lønsam industridrift og arbeidsplassar i mange lokalsamfunn. Ut frå regelverket er slikt sal fullt lovleg - og i ein så pressa kraftmarknad som no, kan det på fleire måtar vere samfunnsnyttig, ved at det fører meir kraft ut på marknaden. Men det var ikkje slik denne krafta var tenkt brukt, da staten gav industriselskapa så rimelege kontraktar. Prisane på dei politisk fastsette kontraktane varierer. Snittprisen ligg i år på 11,6 øre per kilowattime, skreiv Dagens Næringsliv nyleg. Og somme av dei eldste kontraktane skal ha ein pris kring fem øre per kWh. Når straumprisen på kraftbørsen Nord Pool i dag ligg over 60 øre per kWh, seier det seg sjølv at selskapa blir freista til å trappe ned aktiviteten ved måteleg lønsame smelteverk, og selje straumen i staden, med permitteringar i industrien som resultat. Regelverket tillèt "mellombels" sal av krafta i opptil tre år, utan å søkje om løyve. Milliardsal | Kva omfang har så det kraftsalet industrien driv med? Det har synt seg overraskande vanskeleg å finne ut av. Dag og Tid har spurt Statkraft, Statnett, kraftbørsen Nord Pool og Olje- og energidepartementet, men ingen av dei fører noko oversyn over vidaresalet av krafta som industribedriftene har fått til godpris frå staten. Det er i det minste all grunn til å tru at det dreiar seg om milliardbeløp: Industrigiganten Elkem åleine tente til dømes kring 400 millionar kroner på sal av kraft i fjor, og vil selje for langt meir i år, skreiv Dagens Næringsliv 26. august. Elkem har dels kraft frå eigen produksjon, dels styresmaktkontraktar, men prinsippet blir det same: Kraftproduksjonen til Elkem var i utgangspunktet til forsyning for eigne smelteverk. Selskapet har tidlegare lagt ned smelteverka sine i Meråker og Kristiansand. No vurderer Elkem å stengje smelteverka i Salten, Bjølvefossen og på Thamshavn for å selje krafta i staden, fordi dette løner seg betre. Ei rekkje andre norske storselskap, som Hydro og Norske Skog, har òg tilbydd seg å redusere verksemda si og selje delar av krafta dei har kontrakt på, skreiv Adresseavisen 24. august. Gullkanta | Om industriselskapa vel å selje delar av den rimelege krafta si, er det mykje å ta av. Dei politisk vedtekne kraftkontraktane utgjer i år 15,6 terawattimar, over ein tredjedel av heile årsproduksjonen til Statkraft. Det finst i dag 50 - 60 slike kraftkontraktar, fortel informasjonssjef Knut Fjerdingstad i Statkraft. - Denne ordninga har vore svært god for norske industribedrifter. Selskapa har fått ein garantert kraftpris, og har i tillegg hatt fordelen av å kunne selje krafta om dei finn ut at det er meir lønsamt. Ein del av dei har òg eigen kraftproduksjon, i tillegg til at dei kan kjøpe billeg frå Statkraft. - Og det er ikkje mange føringar her som hindrar dei i å selje krafta? - Nei. Industrien skulle ha høve til å kvitte seg med kraft han ikkje trong, og gjere det han tente mest på. I ein deregulert marknad vil det vere stor sjanse for at kraftprisen er høgare enn 11 - 12 øre. Desse avtalane er gullkanta for industrien, seier Fjerdingstad. Må tene pengar | Johan Chr. Hovland, direktør for Elkem Energi, brukar ikkje ord som "gullkanta". I hans framstilling verkar det heller som om Elkem gjer samfunnet ei teneste med kraftsal. - Styresmaktene har lagt til rette for at vi skal kunne selje kraft i tørrår, slik at ein kan unngå ekstremt høge prisar og mogleg rasjonering. Om industrien berre heldt fram å gå trass i dei skyhøge prisane, ville det auke sjansen for rasjonering, seier Hovland. - Men da Elkem og andre bedrifter i si tid fekk rimelege kraftkontraktar med staten, var det vel tanken at de skulle levere industriarbeidsplassar som motyting? - Det var det. Og mange av kontraktane er eksplisitt knytte til bruk i industrien på bestemte stader. Men for å kunne unngå rasjonering når det er kraftmangel, skal vi kunne stogge smelteverksproduksjonen. - Men når de stoggar industriverksemda og permitterer tilsette for å cashe inn på den høge kraftprisen, kan det òg sjåast som ei kynisk utnytting av situasjonen? - Når det er lite vatn i magasina, skal vi redusere kraftforbruket. Vi kan ikkje redusere kraftforbruket i smelteverka utan at det går ut over sysselsetjinga. - Når de sel kraft til dagens marknadspris - kraft som de har kjøpt til ein låg, politisk vedteken pris - kan det kallast ein skikkeleg gåvepakke frå staten? - Vi driv industriverksemd, og er nøydde til å tene pengar. Men det blir nokså forenkla å seie at vi tener så masse pengar på dette. Det er ikkje sikkert vi kjem til å tene så mykje meir på å stogge smelteverka enn vi gjer på å køyre dei. Dette er noko vi vurderer fortløpande. Og store delar av smelteverka våre er framleis i drift, seier Hovland i Elkem. Mot intensjonen | Når den kraftkrevjande industrien gjer store pengar på kraftsal, er det heilt opplagt på tvers av det som var intensjonane med desse kontraktane, meiner Lars Thue. Han er historieprofessor ved BI, og har arbeidd mykje med energihistorie. - Desse kontraktane skulle bidra til sysselsetjing i distrikta der bedriftene låg. Men om systemet vart for rigid, kunne det føre til sløsing og dårleg utnytting av krafta. Difor gav styresmaktene rom for sal av kraft i ein viss mon, men det er vanskeleg å finne reglar som treffer presist nok. Og smuttholet som finst, har selskapa no utnytta til fulle, seier Thue. - Det blir dessutan nokså underleg når eit selskap som Elkem masar på at Staten skal levere billeg kraft, samtidig som dei sjølve sel krafta si til marknadspris. - Med dagens kraftprisar - og fritt høve til å selje krafta - er dei gamle kraftkontraktane nærmast ein lisens til å trykkje pengar? - Javisst. Men desse ordningane vart etablerte i ei tid da kraftprisane var svært låge, og det var svære overskot av kraft. Lars Thue stiller seg spørjande til korleis praksisen til Olje- og energidepartementet har vore overfor industribedriftene sin bruk av krafta. Han har ikkje inntrykk av at selskapa har vore følgde særleg tett av departementet. Undergrev seg sjølve | - Det er svært dumt av selskapa å selje den krafta dei har fått rimeleg av staten, samtidig som dei slåst for nye stortingsbestemte kontraktar. Dei undergrev sin eigen posisjon, meiner Arne Byrkjeflot. Han er leiar for LO i Trondheim og RV-politikar, og arbeidde i mange år ved Lilleby Metall i Trondheim, som no er nedlagt. Byrkjeflot understrekar at den høge kraftprisen faktisk skaper reelle problem for mange industribedrifter, sjølv dei som har rimelege kraftkontraktar. - Bedriftene har ikkje kraftkontraktar som dekkjer 100 prosent av behovet deira, noko må dei kjøpe til marknadspris. Når marknadsprisen på kraft blir så høg, får det slike utslag som det vi ser no. Slapp praksis | Den gamle arbeidsplassen til Byrkjeflot er eit døme på slike utslag: Lilleby Metall vart nedlagt i desember 2002. Fordi eigarane i selskapet Fesil hevda at stenginga berre var mellombels, fekk dei behalde den rimelege kraftkontrakten sin i tre år til. Den krafta har gjeve Fesil kring 20 millionar kroner i ekstrainntekter, skreiv bladet Kapital sist veke. - Dette handlar meir om at politikarane har praktisert reglane for slapt. Dei kunne praktisert regelverket strengare, og dei hadde til dømes ikkje trunge å godta det Fesil har gjort på Lilleby, da dei kalla nedlegginga "mellombels". Men kanskje politikarane ønskjer at industrien skal stengje omnane og selje krafta, spekulerer Byrkjeflot. - Bedriftene ønskjer seg konsernkraft som dei fritt kan bruke kor som helst. Men det er avgjerande for distrikta at krafta blir knytt til verksemd lokalt, elles bør krafta gå attende til staten. Det handlar om framtida til 30 lokalsamfunn rundt i Noreg, seier Arne Byrkjeflot. Norske Skog fekk med seg Union-krafta | Norske Skog la ned Union i Skien, men fekk likevel behalde den gullkanta kraftkontrakten som var knytt til fabrikken. Nedlegginga av papirfabrikken Union i Skien var den store saka i norsk politikk i fjor sommar. Den politisk vedtekne kraftkontrakten knytt til Union var av dei sterkaste pressmidla politikarane hadde mot eigaren Norske Skog. Det var ikkje småpengar det handla om, heller: Kontrakten var på 335 GWh årleg, og i avisframstillingane heitte det nokså forenkla at avtalen var verd 100 millionar kroner for Norske Skog fram til 2010, da kontrakten går ut. Men verdien av ein rimeleg fastprisavtale avheng av korleis marknadsprisen på kraft svingar. Så sett i høve til dagens marknadspris på kraft, blir kraftkontrakten til Union verd langt meir enn 100 millionar. Ikkje rart at Norske Skog ville ta med den avtalen vidare - sjølv om avtalen vart inngått før konsernet vart eigar av Union. - Burde falle bort | Næringsminister Børge Brende truga etter beste evne, og varsla at Norske Skog neppe fekk ta med seg kraftkontrakten om Union vart lagt ned. Og stortingsrepresentant Kari Lise Holmberg frå Høgre sa dette til Varden: Men Norske Skog la ned Union, trass i eit enormt rabalder. Og litt utpå nyåret kom ei stillferdig nyheit på notisplass i eit par aviser: Norske Skog fekk behalde Union-krafta som konsernkraft likevel, og bruke straumen slik dei måtte ønskje. - Den saka er historie no. Men eg har ikkje skifta meining, eg synest framleis ikkje at Norske Skog burde fått behalde denne krafta, seier Kari Lise Holmberg i dag. - Kraftkontrakten var framforhandla med Union, ikkje med Norske Skog. Krafta burde gått til det føremålet ho var tenkt, og avtalen burde ha falle bort da Union vart nedlagt. Men det er klart det var fint for Norske Skog å få med seg denne avtalen, så høg som kraftprisen er no, seier stortingsrepresentant Holmberg. - Må ha overskot | Nøyaktig kor fin avtalen er for Norske Skog, får eg ikkje vite av Tom Bratlie, informasjonsdirektør i konsernet. Han vil ikkje fortelje kva kraftpris som ligg i avtalen. - Sel de mykje av Union-krafta på kraftmarknaden? - Av ulike grunnar, som vedlikehald, har vi noko trading av kraft. Men først og fremst brukar vi krafta til papirproduksjon ved dei andre anlegga våre. Norske Skog i Noreg er i dag bra dekte med kraft, men vi har ikkje noko stort overskot, seier Bratlie. - Kva trur du var intensjonen til styresmaktene da kraftavtalen til Union i si tid vart inngått? - Eg trur ikkje eg skal spekulere på kva styresmaktene tenkte for 20 år sidan. - Var ikkje dette ein slags bytehandel: Industrien fekk stabil og rimeleg kraftforsyning, og leverte til gjengjeld arbeidsplassar lokalt? - Det spørst kva du legg i "bytehandel". Ja, den kraftkrevjande industrien var med på å tryggje arbeidsplassar. Men reint kommersielle bedrifter er nøydde til å gå med overskot, seier Bratlie. Oppgåva til staten | - Men Union fekk støtte i form av rimeleg kraft frå staten verd fleire tital millionar kroner, for å sikre ei viktig norsk industribedrift? - Dette kjem an på korleis du ser det. Det er ein del av jobben til styresmaktene å leggje til rette rammevilkår for næringslivet. Styresmaktene kan til dømes bidra med utdanningsvesen, vegar, kraftproduksjon - og straumkontraktar. - Det kan verke litt urimeleg at Norske Skog fekk ta med seg denne kraftkontrakten, sjølv om de la ned fabrikken kontrakten var knytt til, og sa opp dei tilsette? - Eg vil seie det stikk motsette. Dette var ein kontrakt som vi åtte. Vi er eit selskap i beinhard internasjonal konkurranse, og eg synest ikkje det er urimeleg at vi får med det vesle vi kan få av gode rammevilkår. - Men Staten kan verke veldig snill, som deler ut kraftkontraktar verde titals millionar utan å krevje noko som helst attende? - Eg skjøner ikkje kva du meiner med "veldig snill". Eg synest det er positivt av styresmaktene å nytte tilgangen på energi i Noreg til å gje industrien ein konkurransefordel, seier informasjonssjef Tom Bratlie i Norske Skog. Vil varsle om barbariet | Det finst eit skjult diktatur i norsk offentlegheit, meiner professor Nina Witoszek. Sjølv vil ho gjerne diskutere islam fritt og ope. Nina Witoszek, forfattar og professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, inviterte til debattselskap i heimen sin. "Et anti-islamsk nettverk", hevda Klassekampen. Så braka det laus. Witoszek og medarrangør Shabana Rehman meinte avisa hadde sett liva deira i fare. - Føler du verkeleg at oppslaget til Klassekampen sette deg og dei andre initiativtakarane i livsfare? - Ja, eg trur ikkje det er å overdrive. Det oppslaget var farleg og uansvarleg. Men eg tenkjer at det vart slik på grunn av dumskap heller enn av vondskap, seier Nina Witoszek. - Om ei slik sak var nok til å setje dykk i livsfare, må ytringsfridommen i Noreg vere alvorleg truga? - Eg fekk ikkje direkte drapstruslar sjølv, men eg fekk eit par telefonar som var trugande nok. Shabana Rehman, som har lang erfaring med truslar, sa til meg at no må vi slå alarm, elles kan det skje noko fort. Og ho er ikkje så lettskremd. - Men på den andre sida: Det finst ikkje så reint lite kritikk av islam eller muslimar i offentleg debatt i Noreg i dag? - Det finst ingen eksplisitt, direkte sensur i norsk offentlegheit. Men det finst eit skjult diktatur, det finst strenge reglar for kva som er politisk korrekt å seie om ein del tema. Dette gjeld også jødedommen: Det er nesten blasfemisk å snakke kritisk om jødedom i dag. Eg var usamd med kronikken til Gaarder om Israel, men støttar hans rett til å skrive kritisk om jødedommen. - Du reagerte med harme på å bli kalla anti-islamsk. Men er det så gale å vere anti-islamsk, mot kristendommen eller mot religion i det heile? - Eg er verken for eller mot kristendommen, islam, buddhismen eller jødedommen. Men ein kan vere open og tolerant og samstundes ha ei kritisk fundert meining om ulike former for religion. Eg er mot islamismen, fordi den er den verste, mest mordarlege forma for islam. - I Morgenbladet har du omtalt muslimske land som samfunn som handsamar halvparten av innbyggjarane sine, altså kvinnene, som kveg. Det er vel i alle fall ikkje ros av islam? - Det er ein kritikk mot ein del av islam, ein del som umyndiggjer kvinner som individ. Eg trur vi skal vere konsekvente i fordømminga vår av kvinneundertrykking overalt. Som dårleg katolikk veit eg at det finst element av same understraumar i min eigen tradisjon. - Du har skrive at vestlege intellektuelle er så kritiske til vestlege verdiar at det blir destruktivt. Men er ikkje evna til sjølvkritikk noko av styrken til moderne samfunn? - Eg føler iblant at dei antivestlege tendensane blir for sterke. Det har kanskje å gjere med bakgrunnen min som austeuropear, og erfaringa med å leve under eit totalitært styre. Det er lett å kritisere den liberale, vestlege kulturen til døde. Men kva skal dei da tru på, polske og albanske immigrantar eller sekulære muslimar, om vi kritiserer den liberale kulturen i hel? Om vi reduserer vestleg historie til berre tomheit og holocaust, blir det ingenting positivt å streve etter. - Det er vel farlegare om ein kultur heilt manglar evne til å kritisere sin eigen praksis og eigne verdiar? - Jo jo. Men om vi verkeleg vil skape eit "fleirkulturelt samfunn" - eg likar ikkje det ordet - må vi ha eit system som folk kan integrere seg i. Det får vi ikkje om vi kritiserer alt det vestlege til døde. - Du har på den eine sida vore ein forsvarar for mangfald av stemmer, meiningar og kulturar. På den andre sida kritiserer du det du kallar "den feige multikulturalismen"? - Multikulturalismen blir feig om vi bøyer oss for minoritetskulturar som undertrykkjer kvinner, høgg hendene av tjuvar eller set avvikarane sine i konsentrasjonsleir. Vestleg kultur må ikkje flykte frå og forråde verdiane sine. - Du har samanlikna vestlege intellektuelles passivitet overfor islamismen med passiviteten tysk intelligentsia viste overfor Hitler. Er det eigentleg ein god parallell? - Det hender at eg overdriv litt for retorisk effekt. Men det finst parallellar. Togna og eskapismen til tyske intellektuelle tillét at totalitære krefter fekk makta i Tyskland. Og togna i dag kan tillate at totalitære krefter får makt. Som europeisk intellektuell er oppgåva mi å skrike ut og varsle, lik dei mytiske gjæsene som berga Roma frå barbarane. - Var USAs invasjon i Irak eit forsvar for humanistiske verdiar og det liberale demokratiet? - Nei, han var ikkje det. Eg var veldig tvisynt til den invasjonen. Det eg prøvde å gjere i debatten om Irak-krigen, var å forklare kvifor mange europeiske intellektuelle, dissidentar som hadde opplevd undertrykking, støtta krigen. Men som vanleg vann USA krigen og tapte freden. - Med bakgrunn i eigne erfaringar er du ein skarp kritikar av kommunismen. Du har òg peika på korleis kommunismens forsøk på å undertrykkje religiøse uttrykk berre gjorde religionen enda meir attraktiv fordi han var forboden. Kan ikkje liknande skje om muslimar i Vesten kjenner seg undertrykte? - Det kan skje. Og den verste fienden vår er marginalisering og ekskludering. Vi bør alle jobbe meir med å inkludere minoritetane betre i arbeidsmarknaden og i det politiske livet. Innvandrarar opplever mange audmykingar som ikkje kjem av rasisme, men av mangel på innsikt og sensitivitet. Noreg - verdsmeister i oljepolitikk | På turné i Latin-Amerika seier utviklingsminister Erik Solheim at norsk oljepolitikk er den beste i verda. Teikning: Kay Lokøy | Nettopp. Det har han vore heile tida. I startfasen hadde me store mål om varsam utnytting av knappe oljeressursar, ansvarleg forvaltning av sårbare havområde, og eit tak for utvinninga av olje og gass på 90 millionar tonn oljeekvivalentar per år. Kort sagt: Norsk politikk var eit føredøme for heile verda i langsiktig tenking, med vekt på det globale miljøet. Eit fyrtårn som kunne visa vegen framover for griske oljestatar. Framleis, 25 år etter, er me best. Ein statistikk i The Economist for nokre veker sidan viser at me er heilt i verdstoppen, me ligg som nummer ein på lista. Ingen andre land får olja opp så raskt som me, me tømer våre kjende oljekjelder på 9 år. Medan dei fleste oljeland ligg mellom 30 og 40 år, og somme trege oljestatar i Midtausten ikkje greier å tøma oljekjeldene sine før etter meir enn 100 år! Det hastar, og me er suverent dei beste. Hastverken | I mellomtida, i 1990-åra, var me verdsmeistrar i å syta for at hjula gjekk rundt og at bilar verda over kunne køyra på billeg bensin. Prisen på olja låg då på 15 - 20 dollar per fat. Jens Stoltenberg og andre norske strategar ville då pumpa opp olja raskt. Prisen på olje kunne falla endå meir, og det hasta med å få opp olja og setja pengane i banken. NUPI skriv i 1997: Dei eminente tankesmiene våre, som ECON og andre, låg, såleis, heilt i verdstoppen med omsyn til oljestrategi og altruisme. Me var ikkje slik som den slue sheik Yamani, som prøvde å få oljeprisen opp. Me var verdsmeistrar i politisk styring. Ingen andre land kunne styra oljesektoren så godt som me. Dei folkevalde på Stortinget skulle avgjera det meste. Delegeringa | No har me forstått at dei folkevalde har viktigare saker å stella med, og me er framleis best, no på delegering: Me har overlate alt ansvar til Statoil og dei profesjonelle, det er mest praktisk og greiast slik. Om dette sa Kåre Willoch i 2002: Han sa også: Kreativiteten | Me er også verdsmeistrar i kreativitet. Me har fått oljefondet. Såleis kan me auka oljeproduksjonen utan at nokon tek til motmæle. Rett nok kan me ikkje bruka pengane i dag, men dei går til ei god sak. Nett no er det litt problematisk, alle er på glid, alle vil ha eit sugerøyr i kassa, og det kan verta ei politisk livleg tid framover. Men me finn nok ut av det også. Vegen frå retorikk til praksis er kort og smertefri, det viser oljehistoria oss. Trygve Refsdal er forstkandidat med lang fartstid som bistandsarbeidar. Skulebøker kjem altfor seint | Mange av lærebøkene for yrkesfaga i vidaregåande skule er sterkt forseinka. Verst står det til med nynorskbøkene. Berre rundt halvparten av lærebøkene til Gyldendal for yrkesfaga var ferdige til skulestart. Mellom anna var ikkje bøker for helse- og sosialfag, byggfag, elektrofag og teknologi og industriell produksjon klare i tide. Fleire av oppgåvebøkene kjem ikkje før i oktober eller november. Gyldendal er det store forlaget for lærebøker for yrkesfaga på vidaregåande skule. Men også andre forlag slit med å få ferdig bøker sine. Verst står det til med nynorskutgåvene. Fleire av lærebøkene på nynorsk kjem minst ein månad etter at bokmålsutgåvene er ferdige. - Ikkje vårt ansvar | Gyldendal vil ikkje ta ansvaret for forseinkingane. - Det må Utdanningsdepartementet ta ansvaret for. Vi arbeider dag og natt for å få ferdig bøkene, seier forlagsdirektør Paul Hedlund i Gyldendal. - Forlaga, forfattarane og grafisk bransje sa for lenge sidan klart frå om at det var uansvarleg å innføra nye lærebøker på same tid for så mange skuletrinn. Men vi vart ikkje høyrde, seier Hedlund. - Korleis skulle vi greia å få ferdig lærebøkene for yrkesfaga i august når læreplanane fyrst låg føre i mars, april? Så seint som i vår sa vi frå om at reforma for yrkesfaga burde venta eit år, men til ingen nytte. Vi opplever det difor som svært urettferdig når vi får kritikk for noko vi ikkje kunne gjera noko med. Direktøren fortel at Gyldendal prøver å bøta på litt av problema for nynorskelevane ved å leggja dei fyrste kapitla i nynorskutgåvene gratis tilgjengeleg på internett. Det har aldri tidlegare vore gjort. Men det hjelper ofte lite. Mange av elevane kjøper bøkene på bokmål når dei veit dei må venta opp til to månader på nynorskutgåvene. Svært uheldig | - Dette er svært uheldig. Vi har sagt frå om dette for lenge sidan utan å nå fram, seier leiar i Noregs Mållag Hege Myklebust. No har fleire forlag, Utdanningsdirektoratet og Noregs Mållag kome fram til ein del hastetiltak for å bøta på situasjonen. Elevane skal kunna lasta ned dei fyrste kapitla av bøkene når dei er klare for trykking, og ein del forlag tilbyd òg at elevane får byte inn bokmålsutgåva mot ei nynorskutgåve så snart boka ligg føre på nynorsk. - Men problemet er at det vert lagt for mange initiativ og for mykje ansvar på nynorskelevane. Elevane må ha eit medvite og sterkt ønske om å halda på nynorsken når dei opplever ein slik situasjon som vi har no. Det er lett for mange å ta til takke med bokmålsutgåvene når dei ikkje finn nynorskbøker i bokhandelen, seier Myklebust. Heilskapsvurdering | - Det er klart det er uheldig at lærebøkene ikkje er ferdige, men ut frå ei heilskapsvurdering har vi ikkje vilja utsetja reforma, seier statssekretær Lisbet Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet. - Vi har presisert at det aldri har vore ein absolutt føresetnad at lærebøkene i alle fag var ferdige til skulestart. - Kva seier du til nynorskelevane som ikkje får lærebøker før langt ut i september eller oktober? - Det er diverre eit problem, men reglane er klinkande klare: Lærebøkene skal vera ferdige samstundes. Det er eit tilbakevendande problem at forlaga ikkje greier å levera nynorskutgåvene til rett tid. - Så du legg i dette tilfelle skulda på Gyldendal? - Eg kjenner ikkje detaljane godt nok, men eg ser at forlaga har hatt ein stram tidsplan. - Alle har jo visst i lang tid at dette ikkje kom til å gå. Burde ikkje lærebøkene vore ferdige i april og fagplanane seinast i oktober, november i fjor? - Då ville vi hatt ein for kort fase for innspel og tilbakemelding av planane. - Ja, og difor burde vel heile reforma vore utsett eit år. Kvifor hasta det slik? - Om ein berre tok utgangspunkt i lærebokproblemet, er det rett. Men ut frå ei totalvurdering meinte vi det var rett å halda tidsplanen. - Nynorskelevane i yrkesfaga ser kanskje annleis på det? - Eg er ikkje usamd i det, seier Rugtvedt. - Talemåtar har erstatta politikken | - Når ein møter eit problem og kjenner press til ikkje å gjera noko med det, finn ein kompensasjon i kraftigare tale, seier Kåre Willoch om norske politikarar. Tidlegare statsminister Kåre Willoch er i dag ein av dei mest markerte miljøtalsmennene våre. For ti år sidan kom Willoch med boka En ny miljøpolitikk i serien Gyldendals Pamfletter. Der oppmoda han til å ta faresignala for miljøet på alvor. - Åtvaringane som eg refererte til frå dei internasjonale forskingsmiljøa den gongen, står endå sterkare i dag, seier Kåre Willoch til Dag og Tid. - Det er eit resonnement i boka som eg svært gjerne skulle sett at alle dei likegyldige republikanarane i USA, og dei likegyldige i Framstegspartiet, ville ta inn over seg. Nemleg at: - Stiller ein spørsmålet på denne måten, vert svaret eit klart ja. Dei ulukkene det her er tale om, er så overveldande at endå om sjansen for at dei vil skje, hadde vore liten, så måtte ein ha gjort noko. Og det har vi enno ikkje gjort, sjølv ti år etter, seier Willoch. - Er du skuffa? - Eg er ikkje overraska. Ofte er det slik i politikken at når ein møter eit problem, og kjenner press til ikkje å gjera noko med det, finn ein kompensasjon i kraftigare tale. Det har langt på veg skjedd på miljøområdet: Vi har fått kraftigare tale heller enn konkret handling. Men noko positivt har likevel skjedd: Mange land tek til å ta Kyoto-avtalen på alvor. Miljørørsla står sterkare i dag enn før. Ingen kan i alle fall lata vera å gje inntrykk av at ein er oppteken av miljøspørsmåla. I Noreg seier alle partia noko pent om vilje til å ta vare på miljøet, utanom Frp. Ja, kanskje seier til og med dei noko positivt. - Men krevst det ikkje snart handling? - Eg legg både i boka og i dag stor vekt på at det er totalt ulogisk i denne saka å venta og sjå om ein finn prov på mogeleg skade av utslepp av klimagassar før ein handlar. Dersom det er slik at klimagassane endrar klimaet på jorda, må det vera dei oppsamla mengdene som gjeld. Og dei oppsamla mengdene av klimagassar i atmosfæren held fram med å veksa til utsleppa er reduserte med ca. 60 prosent. Eller med andre ord: Dersom ein omsider erkjenner at situasjonen er farleg, så kjem faren til å halda fram med å veksa i mange, mange år jamvel om ein har teke til å gjera noko med det. - Bør Statoil få konsesjon til nye gasskraftverk utan CO2-reinsing? - Den saka er eit symptom på manglande samanheng i politikken: Ein har lova bort mykje elektrisitet - mellom anna til industri - og dermed skapt ein tvangssituasjon der valet står mellom kraftmangel eller meir ureining. Etter mitt skjønn kunne det vore klokt å ha bygt ut noko meir vasskraft - der skadane ville ha vore minst - og dermed førebygt mykje av kraftkrisa. Der er framleis noko vasskraft som kan byggjast skånsamt ut, jamvel om ein må lata mykje stå urørt av miljøgrunnar. - Men om du kom i posisjon i dag og ikkje kunne gjera noko med fortida? - Det er heldigvis så livsfjernt at eg kunne lata vera å svara. Men eg trur nok at eg då ville sagt nei til kraftverk utan CO2-reinsing for å tvinga fram meir ikkje-ureinande energi og mindre vekst i energibruken. Med meir effektiv bruk av energien kan ein få både høgare levestandard og mindre ureining. - Kva med ei større satsing på vindmøller? - Ei vindmølle her og der kan sikkert vera ok. Men den mengda vindmøller som det her er tale om, skal det få noko å seia for kraftbalansen, er eg svært skeptisk til. Eg synest det er frykteleg leitt å skjemma ut naturen ved massiv sating på vindmøller. Økologisk skattereform | I den ti år gamle boka argumenterer Willoch for ei økologisk skattereform for å få til ei gradvis endring i retning av eit forbruksmønster som ikkje øydelegg miljøet. - Og ein treng ikkje venta på ny teknologi for at miljøskattar skal få stor effekt, seier Willoch. - Utnyttinga av energien i til dømes Sveits er i dag langt større enn i USA, og dersom amerikanske bilar vart like energieffektive som dei som går på vegane i Japan, så hadde ein nær halvert utsleppa frå den amerikanske biltrafikken - og det med dagens teknologi. - Ei økologisk skattereform har berre vorte viktigare med åra, seier Willoch. - Eit alvorleg problem i verdsøkonomien er at transportselskapa ikkje må betala for dei miljøskadane transporten over dei lengste avstandane skaper. Det gjeld både fly og skip. - Det er økonomisk irrasjonelt å favorisera éi produksjonsform, nemleg foredling i fjerne lågkostland og retur - t.d. foredling av norsk fisk i Kina for konsum i Europa - framfor andre produksjonsformer. Det er det ein gjer når ein fritek transporten over særs stor avstand for normale avgiftskrav. I dag ser vi ei medvitslaus favorisering av energikrevjande produksjonsformer. Det er ikkje berre irrasjonelt med tanke på miljøet, men òg økonomisk irrasjonelt. Globalisering | - Globaliseringa skaper velstand, men har òg somme uheldige sider. Dei er i stor grad skapte av mangel på god miljøpolitikk. Dersom ein hadde sytt for at all transport over lange avstandar betalar for den ureininga han skaper, hadde det ikkje berre vore til vern om miljøet, men òg til vern om den lokale produksjonen. I dag vert fjerne produsentar favoriserte framfor dei nære. Det fører i praksis også til eit vern om dei store produsentane framfor dei små. Mangelen på miljøpolitikk er difor også eit bidrag til ein endå sterkare vekst i handelen enn det som er rasjonelt, og ein irrasjonell stimulans til store føretak framfor små. - Dette kan ikkje løysast nasjonalt, men internasjonalt eller helst overnasjonalt, seier Willoch. - EU er på rett spor for å motverka denne utviklinga og er ein større pådrivar enn Noreg, men det går frykteleg seint. - Så skatt er viktig i miljøpolitikken? - Ikkje nivået, men fordelinga mellom ulike skatteslag. Om du legg skattebyrda over på ureining og forbruk av ikkje-fornybare energikjelder, kan du gje meir enn tilsvarande skattelette på arbeid og pensjonar. Ein kan letta skatten på arbeid meir enn ein aukar skatten på ureining. Ei slik endring i skattepolitikken vil føra til meir rasjonell produksjon og mindre ureining. - Kvifor møter då framlegg om grøne skattar slik motstand i næringslivet? - Truleg av di næringslivet ikkje trur på at innføring av grøne skattar vil føra til tilsvarande lette på andre område. Dessutan krevst det ein likskap mellom landa som er vanskeleg å få til, så lenge somme land vert styrde av folk som nektar å tru på klimaproblema. Oljeutvinning | - Er norske politikarar nok opptekne av miljøpolitikk? - Nei, og grunnen er klar. Miljøpolitikk kolliderer heile tida med kortsiktige interesser. Det er til dømes ikkje lenge sidan billegare bensin var ei hovudsak i valkampen. Trass i at ein veit at billegare bensin fører til større forbruk, større ureining og sterkare skadar på klimaet. Men Frp veit for godt at billegare bensin er populært likevel. - Når det gjeld oljeforbruk og oljeutvinning, er viljen til å læra liten. Vi opererer som om oljekjeldene kjem til å forsvinna om vi ikkje tømer dei raskt nok. Ein får inntrykk av at det hastar slik i nordområda, og enkelte politiske grunnar kan tala for å skunda seg, men for norske nasjonaløkonomiske interesser hastar det slett ikkje. - Så du ville ha venta med oljeboring i nord? - Eg ville skunda meg meir langsamt. I tillegg er no oljeindustrien prega av ein overaktivitet som skaper ein uheldig overkonjunktur i det norske samfunnet, med større risiko for dårlege tider seinare. - I pamfletten skriv du at dyrka jord må vernast. Det har ikkje akkurat vore eit fokus dei seinaste ti åra? - Nei, det er i dag ei neglisjering av dyrka jord som er skremmande. Grunnen er at vi for tida har så låge matvareprisar i verda at dyrka jord har lite tilleggsverdi i høve til andre areal. Fordi det er så billeg å byggja der, føretrekkjer ein i dag nærast å byggja på dyrka jord. Men prisen på dyrka jord i dag kan på ingen måte spegla den trongen for dyrka jord vi kan koma til å få om 50 år. Problemet er at situasjonen om 50 år ikkje vert teken med i prisen på dyrka jord i dag. Kvifor subsidiera danskebåten? Kåre Willoch ser i dag ei medvitslaus favorisering av energikrevjande og ureinande produksjonsformer. Eit tankevekkjande døme er danskebåten. - For det fyrste har båten fått kraftige skipsbyggjingssubsidiar. Deretter er internasjonal skipsfart friteken for avgifter på drivstoff og mannskapet har skattefritak. I tillegg får passasjerane billege drikkevarer og momsfritak. - Men reiser du på eit norsk høgfjellshotell, som ureinar mindre, betalar både dei tilsette og eigarane full skatt og moms, og raudvinprisane er avskrekkande. Dette er eit konkret døme på anti-miljøpolilikk, meiner Kåre Willoch. Auschwitz som lagnad | Vi er alle jødar, skriv Kertész, og det er vanskeleg å opponere mot den påstanden etter å ha lese Likvidasjon. Roman Imre Kertész: Likvidasjon | Omsett av Kari Kemény Pax Forlag | Det finst stader ein aldri vil vende tilbake til og likevel vender tilbake til, gong på gong, fordi ein er eit menneske som har sett og opplevd den staden der alt liv sluttar og der alt liv kanskje startar på nytt: Auschwitz. Å bli fødd i Auschwitz og samtidig overleve Auschwitz er det nobelprisvinnaren frå 2002 skriv om i denne romanen. Det handlar om forfattaren og omsetjaren B, eller Bé, som han også blir kalla, og den intellektuelle krinsen i Budapest der han både er sentrum og periferi fordi ingen slepp inn i det som plagar han mest av alle livsens plager; at han har overlevd Auschwitz, at skamma over å vere i live er så stor at han vel å avslutte livet. Altså: ein ungarsk jøde, unnfanga før deportasjonen, fødd i leiren og med fangenummeret tatovert på låret fordi underarmen var for kort til alle siffera; på mirakuløst vis henta tilbake som overlevande. B har som vaksen livnært seg som omsetjar og forfattar, og når han tek sitt eige liv, får forleggjaren og vennen Keserü det for seg at det må finnast eit manuskript etter han, ein roman som vil forklare det heile, ei form for openberring, ei lære, ei meining, eit konsentrat av sjølve det å vere menneske. Men manuskriptet er brent etter Bs eige ønske, og det er Judith, ekskona hans, også ho jøde, som har gjort som han bad om. Parallellen til Kafkas bøn til Max Brod er heilt tydeleg med den skilnaden at Brod tok vare på Kafkas manuskript og publiserte dei. Judith er lojal og følgjer instruksane i avskilsbrevet: Denne desperate konsekvensen gjennomsyrer logikken til B kring det å eksistere, og det brende manuskriptet er eit klageskrift mot livet; det største tilskotet mennesket har gjeve kunsten, er kunsten å myrde. Ved sjølv å sørgje for at manuskriptet blir utsletta, kjem han mordarane i forkjøpet, for, som han seier om Michelangelos kunst: Logos | Denne store misantropien og det mørkret B kjem ifrå og som han søkjer tilbake til, har med Auschwitz å gjere. Sjølve livet er ein konsentrasjonsleir, sjølvmordet er å lure vaktene, opprøret mot heile leirsystemet er å bli i live: Så greier B likevel ikkje å leve sitt liv til ende, og når han tek sitt eige liv, er det ein bitter konsekvens av det grunnsynet han proklamerte om at « (... Det einaste som kan halde verda oppe, er skrifta, ordet, logos, slik Keserü i den desperate jakta på manuskriptet til B uttrykkjer det i ein samtale med Judith: Men sanninga til B er likevel ikkje slik. Han søkjer si verdigheit i døden, i utslettinga og forsvinninga. Alternativet | Likvidasjon knyter seg til den øvrige forfattarskapen til Kertész, spesielt til Kaddisj for et ikke født barn der tanken om ikkje å kome til verda og å lure livet på denne måten er det berande temaet. Det er stor originalitet i dei eksistensfilosofiske vinklingane og betraktningane til Kertész, utfordrande for tanken, for når det kjem til stykket, blir det grunnleggjande spørsmålet: Finst det eit alternativ til livet? Hos Kertész nei. Judith, som har levd saman med B og kjenner han på godt og vondt, har ei anna vinkling og eit anna syn, av den enkle grunnen at ho har ansvaret for to barn, ikkje B sine, men likevel to liv i hennar varetekt. Ho kan forstå fortvilinga til B, tankane hans og den filosofiske, schopenhauerske plattforma han argumenterer ut ifrå, men ho kan ikkje forstå konsekvensen av desse tankane førd ut i handling: sjølvmordet. Det er ein sann svir å lese Imre Kertész. Her er det galgenhumor, det er spissformuleringar, skarpe tankar, aforismeaktige utsegner, paradoks, eksistensfilosofiske formuleringar, abstraksjonar, absurditetar, stort patos, ein les og krøller tærne i begeistring over stilen og språket samtidig som tårene renn når han vrir om kniven i såret enda ein gong: Auschwitz, enda ein gong Auschwitz og alltid Auschwitz, dit han blei deportert som 15-åring og med lagnaden sin ironi overlevde og vende tilbake for å vitne om det, gong på gong og i bok etter bok vitne om det, ein personleg botsgang i respekt for dei som blei svidde ut av tida av det Vonde sett i system. Fridomen | Romanen, litt om den òg. Tidsplanet er 1990, etter kommunismens fall. Teksten er forma både som skodespel og kronologisk prosa med innslag av brev og samtalar. Handlinga startar etter at B har teke sitt eige liv. Dei som stod han nær, møtest i forlaget, som også er under likvidasjon etter at kommunismen fall og den store fridomen (kapitalinteressene) velta inn over det gamle Aust-Europa. Ei av forklaringane på sjølvmordet til B blir kopla til denne nye fridomen: Plutseleg er alle stengsler borte; problemet blir å finne eit nytt fengsel som kan erstatte Auschwitz og kommunismen. B orkar ikkje denne overgangen og vel måten sin å takle fridomen på. Slik kommenterer Kertész også si eiga samtid. Og han kommenterer ho vidare. Ein plass i teksten seier nokon at det å vere fødd i Auschwitz og å overleve er kitch. Det er eit opplagt spark til Steven Spielberg som held fram at livet går vidare etter Auschwitz, og ingen kan argumentere mot det. Men standpunktet til Kertész er at for dei som opplevde og overlevde Auschwitz, startar og sluttar livet ved Auschwitz, det finst inga overleving eller eit verdig liv etter Auschwitz, berre vitnesbyrd leverte som språk. Imre Kertész fekk Nobelprisen i litteratur i 2002. Han er jamgammal med Günter Grass som fekk Nobelprisen på 1990-talet. No står Grass fram og vedgår at han melde seg som frivillig i Waffen-SS i 1944. Same året blei Imre Kertész deportert til Auschwitz, administrert av SS. To tenåringar utan sjanse til å forstå og avsløre den tida dei levde i. I ettertid har dei begge bidrege til at Europa har kvitta seg med den råaste rasismen og dei forenkla løysingane på komplekse spørsmål. Og måtte det vare. På norsk | Kari Kemény skal ha stor takk for å ha gjeve oss desse bøkene av Kertész i norsk språkdrakt. Det er fire i alt, alle på Pax Forlag. Arbeidet er verdt ein Bastian-pris. Og Pax skal ha takk for å ha satsa på dette lite salbare prosjektet, for sjølv om Kertész aldri blir ein bestseljar, får ein likevel tifald tilbake i form av litterær kvalitet og ein utvida litterær horisont. Sist eg skreiv om Imre Kertész i Dag og Tid, avslutta eg meldinga av Fiasko med: "Les Imre Kertész, for all del!" Eg meiner det, og eg gjentek det: Les Imre Kertész, for all del! Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid. For mykje av det vonde | Olav Kristiseter hastar fram mot billege skrekkpoeng og gjer den nye romanen Blodlenka til ein teikneserie utan teikningar. Roman Olav Kristiseter: Blodlenka | Samlaget | Olav Kristiseter kan skriva skjønnlitteratur. Det er parti i debutboka Blodlenka, særleg i fyrste bolken, der han syner fram rytmesans og musikalsk intuisjon og gjer språket naivt, slik at lesaren utan andre turvande opplysningar forstår alderen, i det minste den mentale alderen, til forteljaren. Det får Kristiseter til ved å nytta formuleringar som "Dei gjorde det, dei" og "han gjorde vel det". Den naive oralteksten, med det uvisse som vert tydeleg, men underleggjerande, i utsegner der det "vel" eller "nok" skjer eitkvart konkret, er verknadsfull der det observerte er uklårt, slik det gjerne er i nyare tekstar av Jon Fosse. Kristiseter nyttar same teknikk, eller han er naturleg for han, men det skjer eit øydeleggjande brot mellom naiviteten som intensjonal føresetnad og det konkret opplevde, som er vald og vondskap og skit og blod utan annan bakgrunn enn meir av same slag. Der alt er fælt, er ingenting forferdeleg, der alle skrik, er det ikkje råd å høyra noko, men hovudpersonen, Magnar, er mild og passiv, upåverka av alle dei einsidig vonde røynslene sine. Det finst ikkje andre forklaringar enn at han må ha arva personlegdomen til forfattaren. Psykopatien | Magnar og brørne Geir-Harald og Amund vert hundsa av den djevelske og vanføre faren Manasses. Magnar får høyra at han drap mor si ved å verta fødd, faren piner han for dette og for alt mogleg anna. Psykopatien er så ekstrem at det er uråd å tru på han. Det same gjeld samfunnet kring desse karane. Her er me liksom i Noreg og tett opp mot vår tid, men det kunne like godt ha vore på månen og for ti tusen år sidan. Eigentleg skjer handlinga, slik forfattaren har fridd figurane for alt eige liv, i eit legendeland der tilvisingar til Noreg eller til moderne oppfinningar verkar anakronistiske. Kvart kapittel i fyrste bolk vert innleidd med nokre liner skrivne på gammaltestamentleg vis, og såleis, på stor avstand, kan det typiske, det antitypiske og det negativt eksemplariske passera som dramatiske døme, men her er forteljinga dessutan lagd i munnen på ein involvert, det er altså truleg meininga at desse vonde folka i slemmingland skal verta sannsynlege eller levande for oss, og trur forfattaren at han får til noko slikt med denne boka, er det sanneleg godt trudd. Eit bygdesamfunn slik Kristiseter skildrar det, ville ha gått under på eit par år. Når folk spring ikring og drep kvarandre med spaden heile tida, går det i lengda noko ut over så vel folketalet som produktiviteten. For ikkje å nemna spaden. Lesaren lyt konkludera med at det ikkje kan vera meint som realisme, dette, sidan det ikkje skildrar noko som liknar på røynda. Og sjølv om aktørane i boka påfallande ofte seier hø-hø-hø, og nokre gonger hå-hå, er her ikkje eigentleg humor, slik at boka kan forklarast som parodi eller karikatur. Hjarta | Handlingsplanet i romanen, særleg i andre bolken, der synsvinkelen er annleis og språket meir refererande og distansert, minner mest om Twin Peakes sett opp utan manuskript, men etter minnet om noko vondt, som amatørteater på samfunnshuset. Løysinga på alt er heile tida den same: Det verst moglege. I fyrste bolken får Magnar i oppdrag å laga ein kjøtrett til middag, endå det er den dagen i veka då dei der i huset et pannekaker. Han skal finna ein plastpose merka "G" nedst i frysen. Og Magnar finn kjøtet, som ser grått og gammalt ut, og det luktar rart, men han lagar det til, steikjer det (me får tru det finst ein rett som berre heiter "kjøt"), etter å ha konstatert at kjøtstykket er eit hjarta. Ved mystiske ymt faren kjem med når det gjeld dette måltidet, forstår lesaren at det er eit menneskehjarta dei tre gutane et til middag. Særleg vanskeleg er det heller ikkje å finna ut kven sitt hjarta det eigentleg er tale om. Her skjer botsverk på brotsverk, så godt som ingen av dei vert etterforska eller får slike konsekvensar me kjenner frå røynda, her er mest mogleg gjort så svart som råd, med gotisk uhyggje og dryge immanente påstandar om lagnad og arv, og resultatet er eit tomt postulat om kor fælt det kunne ha vore i verda, dersom alt berre var litt verre. Uferdig | Boka minner meg om den tyske musikkgruppa Rammstein, og ikkje minst songen "Mutter". Der er ein veldig energi, flotte effektar og stor vilje til å mana fram noko skremmande, men går ein teksten nærare etter i saumane, ser ein fort at han er utan substans, kontekst, koherens og konsekvens. Kristiseter syner same vilje og energi i Blodlenka, nokre stader demonstrerer han språktalent og musikalitet, men heilskapen er neglisjert, forfattaren hastar fram mot billege skrekkpoeng og gjer boka si til ein teikneserie utan teikningar, eller ein delirisk nattversjon av språk og metode hjå Fosse og Tiller, med Dracula som dramaturgisk konsulent, og boka verkar rett og slett uferdig. Men sidan Kristiseter heldigvis kan skriva, slik at det ikkje er der skoen trykkjer, tippar eg på at me kjem til å høyre meir og betre frå han seinare. Odd W. Surén er forfattar og fast bokmeldar for Dag og Tid. Ein garantert vinnar? Kvifor herje slik med Ibsen, spør Dag og Tid-meldaren. Teater Nationaltheatret: Gengangere | Av Henrik Ibsen. Omarbeidd av Alexander Mørck-Eidem og Ole-Johan Skjelbred | Regi: Alexander Mørck-Eidem | Scenografi: Olav Myrtvedt | Vanlegvis når eg ser Gengangere av Ibsen på scena, tenkjer eg at dette stykket er så bra at det mest kan gå på autopilot. Det kan ikkje øydeleggjast. Jamvel med dårleg spel må det verte bra. Etter å ha sett den nye oppsetjinga til Nationaltheatret, sjølve hovudgratulasjonen til Ibsen-jubileet, er eg diverre i tvil. For dette er faktisk ikkje særleg bra. Ingenmannsland | Hovudproblemet til oppsetjinga er det same som mest alltid syner seg i nyare institusjonsteaterversjonar av Ibsen. Ein kan sjølvsagt ikkje spele stykket "etter boka", i same scenografi og spelestil som i 1881. Ein må finne eit uttrykk som får innhaldet til å henge saman med eit teaterspråk publikum i dag kan vere med på. Det ein ofte landar i, og diverre denne gongen òg, er eit merkeleg blanda ingenmannsland, der folk går rundt i moderne klede og eit nærast nonfigurativt scenebilete og titulerer kvarandre "fru", "frøken" og "pastor" og snakkar om speciedalar og liknande. Her er rett nok språket sprita opp med ganske så notidige bannord, men vinglinga mellom gamalt og nytt gjer likevel ikkje inntrykk av noka medviten kunstnarleg retning. Utruleg | Anne Marit Jacobsen har fått den attraktive rolla som fru Alving, ei av Ibsens største erkjenningsheltinner. Ho synest ho har kjempa mot fordommar og falske plikter heile livet sitt - og har mykje å gjere godt att, både for seg sjølv og andre. Tragedien opnar seg etter kvart som ho oppdagar at livet rundt henne har fleire uløyselege knutar enn ho ante. Anne Marit Jacobsen ser ut til å ha alle rette anslag for rolla på plass, men av di ho ikkje får lov til å vere gamaldags overklassekvinne, men kvardagsleg inn mot det ubetydelege, kjem ingen av dei kloke og kraftfulle replikkane hennar til sin rett, og pastor Manders (Bjørn Sundquist) vert heller ikkje synleg sjokkert over dei; det meste prellar tydelegvis av på denne dorske pastoren. At det ein gong i tida skal ha vore erotisk spenning mellom desse to, trur vi ikkje på ein augneblink. Og der fru Alving sjølv får vite nyhende som gjer henne sjokkert, redd og fortvila, kjem ho heilt ut av fokus, av di son hennar, Osvald, aldri vender seg direkte til henne. Det skal seiast at Ole Johan Skjelbred som Osvald gjer sjukdomsutbrotet i sluttscena til det mest fjetrande i heile framsyninga. Hadde han kommunisert litt meir med mor si i løpet av stykket, hadde det likevel vore endå betre. Den sosiale statusskilnaden mellom personane, som er naudsynt for mange av dei personlege spenningane, vert oppløyst ved at alle opptrer med same sjølvsagde autoritet. Det er vanskeleg å skjøne korleis den sleiske snikkar Engstrand kan snurre pastor Engstrand rundt veslefingeren når han er så endefram som her, og det er endå verre å skjøne korleis fru Alving kan sitje og høyre på alvorsord frå pastor Manders, når han brukar mikrofon og faldar hendene før han skal byrje å snakke. (Skulle dette kan hende vere morosamt?) Og tenestejenta Regine, som så finurleg skal innynde seg hos pastoren, kan vi tru at ho kan oppnå noko ved å setje seg på fanget hans og gnikke på han? Utgått på dato | Framsyninga er ramma inn av eit gjennomsiktig forteppe som syner scenografien til Gengangere på Nationaltheatret i 1900. Så lèt ein stykket byrje med ei innleiing av snikkar Engstrand (Trond Brænne), som fortel at scenografien i år skal vere ei slags vidareføring av 1900-versjonen. Mellomaktsmusikken skal vere den same som i 1900, fortel han, og peikar på kassettradioen han har med seg. I ei av mellomaktene kjem Regine (Andrea Bræin Hovig) fram og syng Schumanns "Abendslied", av di det òg var mellomaktsmusikk den gongen. Ein del slike fikse påfunn og overraskingar har ein altså lagt inn, for, som teatersjefen lovar i programheftet, å la sjølve tradisjonen kaste nytt lys over Ibsen på teatret. Det nedslåande er at ein berre må spørje seg: Kvifor herje slik med Ibsen? Må han hjelpast til å verte forståeleg, også i bodskapen? I Ibsen-året 2006 vert det kan hende tydelegare enn nokon gong at når ein freistar å gje Ibsen "face-lift", får ein han berre nettopp til å verke støvete og gamaldags. Unge menneske som ikkje kjenner Ibsen, vil neppe finne han aktuell eller spennande ved å sjå Gengangere på Nationaltheatret. Dei vil truleg synest dette er keisamt - og utgått på dato. Bent Kvalvik er filmarkivar og teatermeldar for Dag og Tid. Gult og varmt | Denne veka gjekk det litt lenger tid før svara byrja å sige inn i epostkassa. Eg var ikkje redd for å bli opprådd for svar, men eg forstod at sjølv dei klokaste av dei kloke måtte ha litt ekstra tid på seg. Førstemann var Robert Øfsti frå Steinkjer: Eg høyrde Jan Erik Vold seie det ja, at denne poeten ikkje hadde fått den merksemda han burde ha hatt. Han sa det i radioen, og eg høyrde han både i reprisen og i reprisen av reprisen medan eg køyrde "Den Gyldne Omvei" over Inderøy. Programmet heitte "En kul katts krøniker" og den kule katta heiter Olav Angell, han med Th.A Stiftelse, Stuer og Hus og Angelltrøa (der alle bur i Sildråpevegen). Sant å seie har eg ikkje lese anna enn ei bok av Angell, ein kriminalroman der alle personane hadde namn frå jazzhistoria. (Om eg hugsar rett. Om eg hugsar feil, er det i alle høve ein idé Olav Angell kunne ha fått, om ikkje ein annan hadde fått han først.) Nei, det MÅ vere Angell. Ja, det er det. Eg kårar deg til vinnar, Robert, først som sist. Gratulerer! Ikkje det at dette skal bli nokon konkurranse på tid, men eg tek med at ho Liv Andresen i Sandefjord svara berre nokre timar seinare: Takk for fyldig svar, Liv! Mange har tippa på Kjell Heggelund, men det var altså feil. Ho Elen Maria Todal avsluttar postkortet med eit "Grrr!" i irritasjon over ikkje å kome fram til svaret. Ho landa på "stang" som fiskereiskap, og fekk dermed ikkje napp. Ho Nina Stilloff og ho Solveig Gaarder var òg innom Kjell Heggelund før dei hamna på rett fiskereiskap og dermed rett mann. Over til Bergen: Knall gåte, Paula! MÅ jo berre vere Olav Angell, dét! Han debba i 66 med Burlesk, og har sidan gjeve ut både dikt og romanar. Han er svært oppteken av jazz, og er ein av dei få - her til lands - som med rette kan kallast for beatpoet. Besthels Skeisebibliotekarane i LASK (som snart fer til Vikafjell for barmarkstrening og sesongoppladning). God tur, karar! Ein annan kar i Bergen, han Olav Molven, kom òg fram til rett svar. Det same gjorde ein annan i vest, Gunder Runde, som er djupt imponert over omsetjinga av "Ulysses". Men vi avsluttar på Kråkerøy: Her var det litt å bite i, ja! Jan Erik Vold meiner jo at det er svært mange poetar som ikkje har fått så mykje omtale dei skulle ha hatt, og han (JEV) har verkelig gjort ein del for å rette opp dette. Derfor: Når diktet ikkje umiddelbart sa meg kven forfattaren er, bestemte eg meg for at dette VILLE eg finne ut. Først var det å leite i hyllene mine - utan hell. Så var det til biblioteket og internett. Fiskereiskap? Pilk, dorg, snøre, flue... nei, nei. Så såg eg det: Angell i "Moderne norsk lyrikk", redigert av Kjell Heggelund og Jan Erik Vold, skriv ho Eli Sylta og røper at Olav Angell ikkje var eit ukjent namn for henne: Men når eg høyrer namnet hans, tenkjer eg først og fremst på jazz og på beatpoetane. Eg meiner eg har høyrt han den gongen Festspillene i Bergen hadde såkalla frynser, det var arrangement litt på sida av resten av programmet, skriv ho Eli Sylta. Takk til deg og alle andre som har sendt inn rett og feil svar! Klok på bok 773 | Ja, det er vel ikkje særleg tvil om kva land de må orientere dykk imot, sjølv om forfattaren ikkje bur der lenger. Vi er i dette tusenåret, hjå ein forfattar som ikkje berre lagar kunst av bokstavar. Vegen til heider og mogleg premie går via Dag og Tid, postboks 7044 St. Olavs plass, 0130 Oslo, faks 21 50 47 49 eller klok@dagogtid.no før fredag 9. september. Israels-aktivisten Sigrid Undset | Ho stod i første rekke for opprettinga av staten Israel, viser nyoppdaga korrespondanse. "Den viktigaste oppgåva nå er å redde dei jødane som ennå er i live i Europa", skreiv Sigrid Undset til professor Joseph Klausner i 1943. "Ei enda viktigare oppgåve er det å opprette eit heimland for alle dei heimlause jødane", heldt ho fram i eit ukjent brev som er funne i Israel. Mannen Sigrid Undset skreiv til, var den innflytelsesrike og kjente onkelen til Amos Oz. Joseph Klausner vil vere kjent for mange som "Onkel Joseph" frå Amos Oz' sjølvbiografiske og bestseljande roman En fortelling om kjærlighet og mørke. Undset hadde møtt den kjente professoren og forfattaren på ein konferanse i regi av The Emergency Convention for the Rescue of European Jewry i USA. Joseph Klausner var sentral i det internasjonale arbeidet for jødesaka og skulle seinare kome til å konkurrere med Chaim Weizman om å bli den første presidenten i Israel. Joseph Klausner var kjent og kontroversiell for å ha nyskrive historia om Jesus frå Nasaret, og som Sigrid Undset hadde han på dette tidspunktet meir eller mindre lagt bort skrivinga og vigd seg fullstendig til kampen mot nazismen og for å redde jødane i Europa. Hemmeleg aktivist | Brevet dukka opp etter at eg hadde halde eit foredrag om Sigrid Undset i Jerusalem og fortalt om hjelpearbeidet hennar for jødane under krigen. Min påstand om at den nobelprisvinnande diktaren vår hadde stilt seg i spissen for både hemmeleg innsats og open kampanje for å redde jødane, vekte interesse i Israel. Mye av materialet eg hadde funne i USA, hadde vore merkt "No publicity" og "Strictly confindential". Dagen etter foredraget mitt i Jerusalem dukka ein av tilhøyrarane opp med avskrifta av eit brev, skrive av Sigrid Undset i 1943 til den prominente Joseph Klausner. Eg kunne med ein gong gjenkjenne ordlyden frå setningane ho gjekk på talarstolen med i si tid som krigsflyktning i USA, ofte med ein haltande engelsk: Ho hadde sjølv brukt slegga mot antisemittismen i USA. Nå håpa ho at erfaringa med nazismen ein gong for alle måtte ha avslørt det skammelege jødehatet. I front mot nazisme | På dette tidspunktet i 1943 trudde Sigrid Undset at det framleis kunne bli ein alliert aksjon som skulle redde og sette fri alle konsentrasjonsleirfangane i naziregimet. Som verdskjent flyktning i USA brukte ho mye tid på engasjementet sitt for å redde jødane. I foredrag og brev prøvde ho å påverke både folkeopinionen og statsleiarar som Roosevelt og Churchill. At ho også hadde tett kontakt med leiande intellektuelle i det som da var Palestina, har til nå vore ukjent. I brevet til professor Klausner viser Sigrid Undset seg som ein tidleg advokat for å opprette staten Israel og eit heimland « for alle dei heimlause jødane og for dei jødane som ikkje kan eller vil innordne seg sekulære styresett. Dette behovet vil bli sterkare etter at denne krigen er over. » Sigrid Undset skreiv at ho frykta rasehatet som kunne kome i kjølvatnet av den andre verdskrigen. Ho åtvara mot det skuldkomplekset ho meinte Tyskland og deira allierte ville kome til å slite med, og at det derfor var maktpåliggande med ein fullverdig jødisk stat. "Det jødiske folket har krav på å kunne forsvare seg i framtida og bli ein sjølvstendig nasjon, med alle institusjonar og funksjonar som trengst i ein stat", skreiv Undset og forsikra om så vel norsk som alliert støtte. Siste del av brevet ser ut til å ha formuleringar som ho har lånt frå hjelpeorganisasjonar ho aktivt støtta, og ho gir høgstemt støtte til « Eretz Israel «. Sigrid Undset var styremedlem i Emergency Committee to Save the Jewish People of Europe, og brevet viser kor forpliktande engasjert ho var i saka. Ho var også med i andre organisasjonar som kjempa mot nazismen. Heilt sidan ho markerte seg i Ossietsky-saka i 1935 og etter at ho vart leiar av Forfatterforeningen like etterpå, brukte Undset mye tid på å skrive artiklar og halde foredrag mot Hitlers tankegods. Refsa sine eigne | Etter at Sigrid Undset mista den eldste son sin under den tyske invasjonen av Noreg, og ho sjølv vart tvinga på flukt i april 1940, vart ho den reine propagandasoldaten. Ho var villig til å gå langt i sin kamp mot nazismen og antisemittisme. Undset hudfletta sine eigne i det katolske miljøet for både å vere passive og ta feil standpunkt til det som skjedde i Tyskland. I amerikansk presse tok ho mellom anna for seg den katolske presten Coughlin i Detroit, kalla han ein slyngel og kritiserte han for å lefle med jødehatet. Og som brevet til professor Klausner viser: Sigrid Undset var tidleg ute med å støtte sionistiske organisasjonar og planen om å opprette staten Israel i Palestina. Også her gjekk ho langt i sin iver for å støtte sionismen og måtte tole kritikk for å støtte og unnskylde jødisk terrorisme. Sigrid Undset sendte mellom anna ein personleg appell til statsminister Churchill om å oppheve dødsdommen over to jødiske attentatmenn; ho meinte dei to måtte ha handla i fortviling da dei tok livet av den britiske utsendingen i eit attentat i Kairo. (Kjelda her er Odd Karsten Tveit.) Da det etter krigen gjekk opp for Sigrid Undset at ho hadde tapt sitt store slag og at det hadde gått verre med jødane enn ho hadde frykta, vart ho bister og hatefull mot Tyskland. Ho var til dels usakleg i tyskarhatet sitt. Men kanskje var dette eit menneskeleg trekk hos ei som hadde ofra så mye i sitt eige liv. I Hellas er det alltid neste år | Athen, del to: Neste år skal grekarane betala 31 prosent meir i inntektsskatt og 235 prosent meir i eigedomsskatt. I år, derimot, betaler dei langt mindre skatt enn i fjor. Fyrst nokre metaord: Eg fortel mange soger om korrupte lækjarar, drosjesjåførar og politikarar i det eg skriv og har skrive om Hellas. Sogene er henta frå magasin, aviser, bøker og samtalar med einskildindivid. Mange av påstandane vert avviste av dei det gjeld, mange er under etterforsking, mange går for rettsapparatet, og måten regjeringa bryt med den europeiske personvernlovgjevinga, kjem heilt sikkert til å verta eit tema for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Det er altså ikkje sikkert at alt eg skriv om Hellas og grekarar, er sant, eg kan til dømes ikkje gresk, men det som heilt sikkert er sant, er at grekarane slit, både med seg sjølve og med andre. Då er det berre å byrja. Onassis | "Lit aldri på ein mann som ikkje lèt seg smørja", sa Aristoteles Onassis. Hellas er det EU-landet som har flest lækjarar per innbyggjar, men det tyder ikkje at alle er på jobb. Etter lova er alle greske lækjarar pålagde å vera på arbeid når dei skal vera på arbeid. Medan dei unge lækjarane arbeider lange dagar, vel likevel mange overlækjarar og spesialistar å vera ein annan stad når dei er på arbeid, til dømes heime. På eit landsbygdsjukehus utanfor Athen dukka inspektørar uventa opp og stengde alle inn- og utgangar. Så byrja dei å telja: 15 prosent av dei lækjarane som skulle vera der, var der. "Frogner-bydelen" i Athen, Kolonaki, har ei eiga lækjargate. Der var husleiga nyleg minst 100.000 euro per år for ein liten klinikk. I 2010 heldt det til 151 lækjarar der. 34 av desse hevda at dei tente mindre enn 8500 euro i året, tretti påstod dei hadde ei inntekt på mellom 10.000 og 20.000 euro og... OK, de har forstått det no. Berre elleve vedgjekk elles at dei tente mellom 100.000 og 550.000. Styremaktene trur at over 90 prosent av privatpraktiserande lækjarar har konto i utlandet. Di fleire reseptar greske lækjarar skriv ut, di betre får dei betalt av produsentane av medisinen. Ein av lækjarane i Kolonaki skreiv ut reseptar for 25.000 euro i månaden. Går du til ein offentleg lækjar i Athen, må du gje han ein brun konvolutt. 96 prosent av grekarane seier i ei meiningsmåling at dei er viljuge til å betala ein offentleg tilsett under bordet for å få han eller henne til å gjera det dei er betalte for gjera. Men no har lækjarane vorte redde for å missa jobben sin. Ei mengd greske dokterar figurerer på ei offentleg liste som stadig vert utvida. Når ho er ferdig, skal ho bestå av 900.000 personar, verksemder og organisasjonar som styremaktene hevdar skylder heile 41 milliardar euro i skatt. Lista vert stadig oppdatert og ligg ope på internett. Nummer éin på lista er statsbanane i Hellas, som styremaktene seier skylder 1,26 milliardar euro. I 2012 vonar regjeringa å få inn til saman 54 milliardar euro frå lønsmotakarar. Det vil i tilfelle vera ein oppgang på over 30 prosent frå 2011. Før forakta grekarane staten, no har dei byrja å ottast han, særleg offentleg tilsette og dei som har pengar. Gøymestadene vert tilsynelatande færre og færre. Om regjeringa lukkast i planane, vil den greske staten få eit primæroverskot på statsrekneskapen i 2012. Det tyder at Hellas for fyrste gong sidan dei kom med i euroen, kan byrja å betala på renter og avdrag av eigne skatteinntekter og ikkje berre gjennom å taka opp nye lån for å betala på gamle. Bortsett frå gjelda skal altså Hellas greia seg på eiga hand neste år. Men éin ting er planar, noko anna er å få dei til å verta røyndom. Når SSB lyg | Ein av føremonene med å vera norsk journalist i utlandet er at utlendingar trur at alle norske journalistar er like viktige. Ei naiv dame har gjeve meg telefonnummeret til ein mektig mann som har sagt ja til å møta meg om eg lovar å sitera han anonymt. I over eitt år har han vore sentral i prosessen med å få Hellas på fote, fyren har rykte på seg for å vera hard, men rettvis. - Situasjonen er svært spent. Seier eg noko gale offentleg, bryt helvete laust, fortel mannen. Eg lèt vera å seia at Dag og Tid neppe vert lesen i internasjonale finanskrinsar. Det er den såkalla troikaen, IMF, EU og Den europeiske sentralbanken (ESB) som avgjer om Hellas skal få pengar. I byte for påfyll av pengar, fortel troikaen Hellas kva dei skal gjera. I røynda er det Tyskland som har makta over troikaen. - Tyskarane er nøgne, tek seg altfor god tid og har vanskeleg for å avgjera kva dei vil. Men no trur eg dei har kome til at dei vil berga Hellas, seier den anonyme mannen, som er høgt plassert i troikaen. - Men då vert det på tysk vis. Når dei fyrst har bestemt seg, set dei seg i stridsvogna og køyrer rakt fram gjennom hus og fjøs. Eg møter han klokka fire ein fredags ettermiddag. Stutt tid etter høyrer vi taktfaste rop frå utsida. - Klokka er fem over fire. Dei plar byrja med ropinga då, seier mannen lett kynisk og flirer. Men denne fredagen er kjeldene til bråket litt utanom det vanlege. I byrjinga av september drog troikaen frå Athen. Dei hevda dei hadde fått nok. Men no er troikaen attende. Medan eg pratar med ein av sjefane, vil representantar for troikaen inn i bygningen til Elstat, statistikkbyrået til Hellas. Det får dei ikkje. Representantar for dei tilsette statistikarane hindrar dei i å koma inn. Det er paradoksalt nok eit godt teikn: Statistikarane er nervøse, dei er nemleg redde for at troikaen finn rette tal. For finn troikaen rette tal, vert det på nytt lønsnedgang for offentleg tilsette. Horene må med | Etter OL i 2004 hadde Hellas trong til økonomisk vekst. Som ved eit mirakel fann direktøren for Elstat brått ein ny vekstsektor som mellom anna inkluderte "det svært store tilskotet til økonomien frå gambling og prostitusjon", som han sjølv sa det. Slikt vert det vekst av. Elstat har forståeleg nok i mange år vore sett på som ein vits av dei andre statistikkbyrå i EU. Hadde Elstat gjeve rette tal i 1990-åra, hadde Hellas til dømes aldri vorte sleppt inn i eurosamarbeidet. Det var òg Elstat som indirekte stod bak krisa i 2009. Då den nye sosialdemokratiske regjeringa frå PASOK tok over for det konservative Nytt Demokrati, gjekk regjeringa gjennom tala på nytt og fann eit underskot i budsjettet på over 10 prosent av BNP, meir enn tre gonger så høgt som det Elstat hadde hevda var rett. Til slutt synte underskotet seg å vera på 15,4 prosent av BNP. - Men slik er det ikkje lenger, seier representanten for troikaen. - Så vidt vi kan sjå, har tala byrja å verta nokolunde rette. Mannen har sjølv vore med på prosessen for å byggja opp ærleg statistikk. Det har vore eit slit. Etter press frå nett troikaen laga regjeringa i 2010 det som i røynda var eit nytt statistisk sentralbyrå under leiinga av ein tidlegare direktør i IMF, Andreas Georgiou. Utan dette nye byrået hadde ikkje Hellas fått bergingspakken på 110 milliardar euro. Georgiou er ein dei mest hata personane i Hellas. Fleire gonger har hans eige styre gått til åtak på han. Nestleiaren i styret, Nikos Logthetis, nytta mellom anna sin egen kontor-PC til å hacka seg inn i PC-en til Georgiou. No er Logthetis borte og med han resten av styret. I byrjinga av oktober pressa troikaen den greske finansministeren til å gje Georgiou all makt over statistikken, som Eurostat, EUs eige statistikkbyrå, no seier er rett. Alt bråket har elles hindra Elstat frå å gje troikaen nye og oppdaterte tal for både 2010 og fyrste halvåret 2011. - Ja då, ting går sakte, men sikkert framover, seier troikamannen. - Likevel drog de frå Hellas i byrjinga av september? - Slik er det kvar gong. Grekarane lovar å gjera ting, vi gjev dei pengane, og så er alt slutt. Den 22. juli gav vi dei pengar. Vi var nøgde med arbeidet. Mellom anna hadde regjeringa laga ein femårsplan for pengebruk og kutt. Dette var eit stort lyft i eit land der ein har vore van med å planleggja dag for dag. Dagen etter dreg så regjeringa og 600.000 byråkratar på ferie. « Kva er dette? Det er no arbeidet byrjar », sa vi. Men borte var dei. Éi av orsakingane dei kom med, var at regjeringa hadde fått ny finansminister og ting dimed kom til å taka tid. Men vi var nøgde med den førre finansministeren, vi. Ingen av oss hadde bede dei om å byta finansminister. Ti år med arbeid | Den dagen eg møter mannen, er den dagen då troikaen etter planen skulle byrja å betala ut nye 8 milliardar euro til den greske regjeringa. Det hender ikkje, mellom anna av di Elstat altså ikkje har kunna gje oppdaterte tal. - Når kjem pengane? - Det veit eg ikkje. Vi må ha ein truverdig plan på bordet. Vi kan ikkje på nytt risikera at dei får pengane, og så stoggar alt opp. Men utsetjinga er ikkje bra. Alt no har dei byrja å stogga utbetalingane til entreprenørar og andre som har gjort eller gjer arbeid for det offentlege. Det ynskjer vi ikkje, slikt noko skader berre økonomien og tilliten til regjeringa. - Kor lang tid vil det taka å få Hellas på fote? - Det mange ser ut til å gløyma, er at dette ikkje er ei klassisk gjeldskrise eller ei etterspurnadskrise, dette er ei strukturkrise. Eg plar seia at slikt tek ti år. Sverige gjekk gjennom store nedskjeringar utetter i 1990-åra. Motoren byrja fyrst å gå for fullt att for fåe år sidan. Nederland fekk ein eigen sjukdom oppkalla etter seg då gassen tok slutt, hollandsk sykje. Det tok dei minst ti år å koma seg opp frå dalsøkket. Etter betalinga for DDR måtte Tyskland gjennom eit tiår med lønsfrys og pensjonskutt, no går økonomien som berre det. IMF kom inn i Tyrkia i byrjinga av 1990-åra, og fyrst i desse dagar vert IMF-kontoret der stengt. Dette er døme på ulike økonomiar som har makta omstilling. Vi i troikaen er her for å få til det same i Hellas. - Men Hellas maktar ikkje ti år med nedgang. - Nei, men det skal dei heller ikkje ha. Ja, i byrjinga av strukturkrisa kjem nedgangen, men så, syner historia, byrjar ein svak oppgang, men høgkonjunktur får ein ikkje før det har gått nokså mange år. - Grekarane kan då gje opp lenge før det? - Ja, IMF pressa Argentina hardt. Dei gav opp og tok konkursen. Ein må skvisa, og nokon må lata seg skvisa. Men eg er ikkje her for å ettergje gjeld, eg er her for å gjera Hellas i stand til å betala heile skulda si. Det er mi oppgåve. Dei har lånt pengane, og dei har lova å betala dei attende. - Men alle i parlamentet har juksa på eigedomsskatten, alle tek imot pengar under bordet, skattestyremaktene er korrupte, lista er utruleg lang. Dette er ikkje solide betalarar. - Ja, dette er eit korrupt samfunn, og når ein lever i eit korrupt samfunn, må ein vera med på dansen. Om du ikkje gjer som dei andre gjer, vert du lurd. Sjølvsagt er eg klar over det. Trur du eg er naiv? - Nei, men du freistar å endra ein kultur. Grekarane vert ikkje tyskarar same kor mykje du prøver. - Det er her du tek feil. Eg er ikkje her for å endra kulturen. Gode økonomar er ikkje moralistar, gode økonomar talar om preferansar. Sjå deg rundt. Det er oktober, det er 26 grader ute, folk marsjerer i gatene, drikk kaffi på fortausrestaurantane og solar seg på verandaen. Folk i Noreg drikk ikkje kaffi ute om vinteren, dei fyller ikkje gatene når det er 20 kuldegrader. Folk i Hellas kan ha fantastiske liv. Eg er her for å fortelja dei at « om du vil arbeida halve dagen og vera på stranda halve dagen, så skal ikkje eg stogga deg. Men då får du ikkje same levestandarden som den som arbeider to tredjedelar av dagen, eller heile dagen. » Det er ikkje verre enn det. Snart er skatten vår | Men også dei som berre arbeider halve dagen, eller for den del heile tida, må betala skatt skal ein stat fungera. Som den dåverande greske finansministeren George Papaconsantinou sa i eit intervju med The Observer i april 2010: « Om du ser på tala, vil du oppdaga at dei som oppgjev at dei tener meir enn 100.000 euro, er om lag 15.000. Eg trur ikkje det finst eitt einaste menneske her til lands som trur at dette landet berre har 15.000 menneske som tener meir enn 100.000 euro i året. » Same månaden som finansministeren gav intervjuet, kjøpte grekarar 6 prosent av alle eigedomar som gjekk for over to millionar pund i London. Truleg forsvann det meste av all likvid privat kapital ut av Hellas kort tid etter at krisa var eit faktum. Ingen ville verta skattlagd, og ingen ville taka risikoen på at drakmen kom att. Då krisa var eit faktum, sette ein gresk finansanalytikar på Wall Street seg ned og skreiv ei soge om dei tjue rikaste oligarkfamiliane i Hellas og om korleis maktapparatet i PASOK hadde fare fram sidan dei fekk makta i 1981. Denne soga sende han til ymse kundar, brevet har sidan gått sin sigersgang over verda. Analytikaren skreiv òg om all kapitalen som eksisterte, men som aldri fanst i nokon offisiell rekneskap: « Vi grekarar er ei av dei rikaste folkeferdene i verda. Berre på basis av den offisielle statistikken åleine er vi godt innanfor topp-40-lista per capita. Men då gløymer vi at det er oppgjeven inntekt. Ikkje sitér meg på denne statistikken, men eg har gode kjelder som fortel meg at det var seks grekarar som gav opp at dei tente meir enn éin million i inntekt sist nokon talde. Og 85 gav opp meir enn ein halv million. » Etter at greske styremakter fekk tilgang til sveitsiske bankkonti, fann dei ei mengd dokterar, advokatar og forretningsfolk som kvar hadde sett inn opp til femten millionar euro. Dei hadde berre gjeve opp inntekter på mellom 40.000 og 80.000 euro i året. "Det er ikkje naudsynt å seia det", skreiv finansanalytikaren, "men sjølvsagt kan Hellas betala gjelda". Deretter konkluderte han med at dei ikkje kjem til å gjera det. Mannen frå troikaen er heller ikkje optimist når det gjeld evna den greske staten har til å få inn skattane. - Men vi arbeider med det. Problemet er mellom anna at landet har hatt over tre hundre skattekontor. På dei fleste har det sete éin person. Han skal gå etter den lokale rikmannen. Kva gjer han? Prøver seg på ein fyr som har ein hær av revisorar, vener i regjeringa, i parlamentet og i media, eller tek han imot ein konvolutt fylt med nokre tusen euro? No prøver vi å få laga eit sentralkontor her i regjeringsdistriktet som skal vera uavhengig og berre arbeida mot dei store verksemdene og dei verkeleg rike. Det er ikkje noko poeng i å ha ei rad kontor med inkompetente personar rundt omkring på landsbygda. Vil du ha straum? Det nye skatteregimet stoggar ikkje med dei rike. Også vanlege folk får staten etter seg. Kvar gresk skattytar får no rekna ut eit normalkonsum per år, dette konsumet må vedkomande dokumentera. Same fredagen som eg intervjuar mannen frå troikaen, byrja skattestyremaktene med utsendinga av elektroniske skattekort. Alle butikkeigarar, restauranteigarar og seljarar av kva det skal vera, må no ha eit datagenerert nummer på kvitteringane dei gjev ut. Desse nummera skal så greske skattebetalarar tasta inn i eit sentralt register for slik å koma opp til den offisielle konsumgrensa. Om dei ikkje kjem dit, skal dei i teorien få straffeskatt. På dette viset vil styremaktene tvinga folk til å be om rett kvittering. Målet der framme er enkelt og greitt å gjera dei lokale skatteoppkrevjarane overflødige. Den same tankegangen ligg bak den nye måten å krevja inn eigedomsskatt på. Metoden er brutal. Av di parlamentarikarane òg har eigedomar, har dei vore motstandarar av å skipa eit eigedomsregister. Over heile Hellas finst det eigedomar som formelt sett berre dukkar opp i statistikken som mottakarar av elektrisitet. No har staten byrja å krevja inn eigedomsskatt på basis av forbruk av straum. Denne skatten vert lagd på kraftrekninga. Betaler du straumen, betaler du eigedomsskatt. Betaler du ikkje straum, betaler du heller ikkje eigedomsskatt, men då står eigedomen din att utan elektrisitet. Det nye systemet byrja i september i år. I statsbudsjettet for 2012 reknar regjeringa med at inntektene frå eigedomsskatt skal gå opp med utrulege 235 prosent. Mykje meir pengar | Problemet er berre at Hellas treng så utruleg mykje meir pengar skal skuta bera. Ja, om alt går etter planen, og det gjer det neppe, seier representanten for troikaen rett ut, får altså Hellas eit såkalla primæroverskot. Men gjelda kjem i 2012 likevel til å stiga til minst 391 milliardar euro, som vil utgjera 181,8 prosent av BNP. Og vona om auka skatteinntekter er kan henda berre ei von. For i dei åtte fyrste månadene av 2011 gjekk skatteinntektene ned med 5,6 prosent samanlikna med 2010 og utgiftene opp med 8,1 prosent. Utgiftsauken kan delvis forklårast med betre rekneskapsrutinar, men den manglande skatteinngangen må i all hovudsak seiast å vera ein systemfeil. Regjeringa maktar ikkje det ho lovar på dette feltet, og dessutan går skatteinnkrevjarane endå saktare enn vanleg i protest mot lønskutt, som troikaen er fullt ut klar over. - Svært mykje av gresk kapital er dessutan no ute av landet og dimed svært vanskeleg å krevja inn, og i takt med nedskjeringane går økonomien ned og dimed skatteinntektene. Betre skatteinnkrevjing løyser ikkje dette. - Nei, i det minste ikkje på kort sikt. Dessutan har altså Hellas lova å få opp skatteinngangen lenge utan å lukkast. Då står vi att med éin ting: nedskjeringar, det er ikkje til å koma utanom. Til no har regjeringa unngått direkte oppseiingar, men no kjem dei til å koma, seier den anonyme. - Trur du at troikaen kjem til å lukkast, får de landet i balanse att? - Som offisiell representant må eg svara ja, som privatperson som har budd her vel eitt år, tja... Så bed eit av dei fremste terrormåla i Hellas dei væpna vaktene om å fylgja meg til heisen. Brenn all gjeld | Kva gjer du med ein ballong som er åt å gå tom for luft? Blæs han opp att for å få ungen til å slutta å hyla, eller gjev du blaffen og seier at du ikkje gidd å blåsa igjen og igjen og igjen? Savas Robolis er professor i økonomi ved Panteion-universitetet i Athen. Før krisa fekk han utbetalt 3200 euro i månaden frå universitetet, no er han komen ned i 2000 euro. Truleg skal han vidare ned. Robolis har rett nok ei anna lønt stilling òg, han er forskingsleiar ved INE / GSEE-ADEDY, forskingsinstituttet til ein stor del av dei greske fagforeiningane. Robolis vil at omverda skal halda fram med å blåsa, og at dei skal blåsa mykje hardare. - Den greske gjelda bør skrivast ned til 60 prosent av BNP, og Den europeiske sentralbanken må gå inn med store stimuleringspakkar til Sør-Europa, særleg bør dette gå til å få ein kunnskapsbasert økonom på fote. Men fyrst og fremst må vi få hjula i gang att så raskt råd er. Så ringjer professoren sekretæren for å få inn statistikken på bordet. Den er ikkje frå Elstat, men hans eigen. Tala Robolis presenterer, er som henta frå Sataniske vers. Frå 2009 til 2011 gjekk den private etterspurnaden ned med 16,4 prosent, BNP med 10,2 prosent, produktiviteten med 3,3 prosent, løningane med 11,4 prosent og investeringane med 38,2 prosent. Arbeidsløysa kom på si side opp til 15,2 prosent, det høgste sidan 1950. Og verre skal det verta. - Det er galenskap å øydeleggja ein økonomi på denne måten. - Men du vil altså at ESB skal kjøpa gjelda, brenna henne og så gje dykk nytrykte pengar? - Ja, seier han heilt roleg. - Og det trur du Tyskland går med på? - Alternativet er mykje verre. 15.000 av våre best utdana og mest intelligente har drege frå Hellas i år. Stadig fleire vert arbeidslause og har ingen verdi for økonomien. Di dårlegare økonomien går, di lægre skatteinntekter får vi, og dimed må vi gjennomføra nye nedskjeringar. Hellas vert fattigare og fattigare og stadig mindre produktivt og får endå mindre pengar å betala utlendingane med. Dette er enkel økonomi. Ja, dei rike må byrja å betala skatt, og ja, gresk og søreuropeisk økonomi må gjerast kunnskapsintensiv, men det hjelper ikkje å skvisa vanlege folk. Det hjelper ikkje å skubba endå fleire utfor kanten. - Då får de vel berre gå ut av euroen og gjennomføra dei tiltaka de meiner er naudsynte sjølve? - Det ynskjer ikkje vi i arbeidarrørsla. Truleg ville gresk BNP gå ned med 60 prosent om det skjer. Det ville vera katastrofalt. Tyskland og Nord-Europa må innsjå at store delar av gjelda er tapt. Vi treng massivt med hjelp, økonomisk og strukturelt. Tyrkarane har skulda | Robolis slår meg som naiv, men samstundes er han ein ærleg mann. Han har ingen problem med å sjå problema Hellas står andsynes. Den manglande viljen til å betala skatt, seier han, er det mellom anna historiske grunnar til. Då grekarane var ein del av det ottomanske riket, vart dei kristne pålagde å betala mykje høgre skatt enn muslimane. I tillegg måtte kvart femte gutebarn gjevast til janitsjarane som tvangskonverterte barnet til islam. Ingen gav frå seg pengar eller born friviljug. Og kom representantar for makta på døra, vart dei betalte under bordet. - Eit slikt system bygde ikkje ein stat. Vi veit kva vi er her i Hellas. Vi er korkje ein del av Orienten eller av Vesten. Vi er noko anna. Vi er Hellas. Robolis vil altså at dei rike og dei store verksemdene skal betala meir skatt, noko anna kan ein ikkje venta frå ein marxistisk orientert, franskutdana fagforeiningsøkonom. Han har derimot inga tru på at det er mogeleg å skvisa meir skatt ut av vanlege folk. - Produktiviteten er altfor låg. I Hellas har vi om lag fire millionar arbeidstakarar og éin million verksemder. 98 prosent av desse verksemdene har éin til ti tilsette. Dei betaler i praksis ikkje skatt. Om dei må betala skatt, er dei ikkje lenger lønsame. Sjå deg rundt, her er kioskar og små forretningar overalt, desse har ikkje ein forretningsplan, ingen strategi for vekst. Dei kan ikkje betala arbeidsgjevaravgift eller trygdeavgift. Då er dei konkurs. Slik er det ikkje i Noreg, vil eg tru. - Nei, dei fire store matvarekjedene kontroller 99 prosent av varehandelen. - Nettopp. I eit slik system er folk effektive, og verksemdene krev inn skatt på vegner av styremaktene. Vi er ikkje der. Staten må fyrst omfordela og satsa på utdaning, forsking og infrastruktur. Så kan vanlege folk òg få skatteevne. Privatiser alt | Dette er så langt som eg kom i Hellas. Grekarane vil at andre skal betala, omverda og troikaen vil at grekarane skal betala. Og ingen veit kvar pengane skal koma frå. Det mest radikale framlegget har som vanleg den unge Harvard-utdana ordføraren vi møtte i førre nummer, Kostas Bakoyannis. - Staten må så langt råd er, privatiserast. Vi bør innføra flat og lik skatt på alle inntekter og samla inn så mykje informasjon som mogeleg via automatiske datasystem. Så overlèt vi til internasjonale revisjonsselskap å driva inn skattane. Dei kan få provisjon på skatteinntektene. Du har vore her ei veke. Du har alt fått med deg det alle grekarar veit: Staten fungerer ikkje. Då eg forlét mannen frå troikaen, gjekk eg framom ei rekkje politimenn som stod på paradevakt utanfor bygningen. Den greske politiuniforma kosta 4000 euro før krisa, om lag det same som det ein god skreddar i London tek for å sy ein dress. Eg tek drosjebilen ut til flyplassen når eg dreg. Sidan eg ikkje orkar å pakka ned dressen i kofferten, har eg han på meg. Den førehandsavtala prisen er 38 euro. Då vi er framme, bed drosjesjåføren om 40. Eg mumlar noko om ei kvittering. Han forstår sjølvsagt at ein mann med dress får att pengane av arbeidsgjevar og tek fram ei kvitteringblokk utan gjennomslagspapir. Han smiler og tilbyd å skriva ut ei kvittering på 45 euro. Eg takkar ja, ler og gjev han dei fem ekstraeuroane i tips. Om Hellas, Portugal og Irland får halvvert statsgjelda si, vil det kosta kvar tyskar vel 8000 norske kroner. No er det deira tur til å betala. Eg har gjort mitt. - Ein roman om Israels framtid | - Israel burde vere først til å anerkjenne ein palestinske stat, seier den israelske forfattaren David Grossman. Litteratur | Han er i Noreg for å lansere boka En kvinne på flukt fra budskapet, ei israelsk familiekrønike med krigen som bakteppe heilt frå seksdagarskrigen i 1967. Då låg tre ungdomar på same sjukehus og vart bundne saman i ein lagnadsfellesskap heilt opp til vår tid. No har den unge israelaren Ofer nett avslutta verneplikta, og mor hans, Ora, den eine av dei tre, gler seg til å få han heim. I staden vender han friviljug attende til militærteneste då det er ein spent situasjon, Ora held ikkje ut å vere heime, og tek den no skadde ungdomsvenen Afram med seg på fottur gjennom Galilea. Seinare vert vi kjend med at han som soldat vart fanga og torturert av egyptarane under Yom Kippur-krigen i 1973. Han er far til Ofer, mens den siste i ungdomstrioen, Llan, er gift med Ora. Herifrå tek forfattaren lesaren med på ei reise gjennom eit livsverk av ei bok som han var i full gang med då den eine av dei to sønene hans, Uri, vart drepen i Sør-Libanon under den andre Libanon-krigen, 12. august 2006. - Lesaren av romanen får aldri vite kva som hender med den unge soldaten i romanen, men korleis påverka tapet av son din arbeidet med boka? - Den hadde eg byrja å skrive i 2003, men då Uri vart drepen, var eg nær ved å gje opp, til eg fann ut at å skrive boka ferdig var det einaste eg var i stand til. Emnet og personane var dei same heile tida, for romanen handlar ikkje om å miste nokon, men om redsla for å miste nokon. Det er noko israelarar får røyne heile tida. Difor handlar det djupast sett om Israels framtid, og eg fann ut at den beste måten å finne ut av det på var gjennom nærleiken, varmen, fantasien og alt som pregar ein kvardag. Å fullføre verket var ein måte å vende attende til livet på. Det seier David Grossman, forfattar og journalist som sidan denne medarbeidaren intervjua han første gong i 1988, har vore ein av sterkaste kritikarane av sitt eige lands politikk. Det året kom boka Den gule vinden på norsk, bygd på ei reportasjereise han gjorde året før i okkuperte område på Vestbreidda. Og Grossman opplyste i eit føreord til denne utgåva at dåverande statsminister Yitzak Shamir kommenterte boka med å seie at ho ikkje var noko anna enn ein "journalistisk fabrikasjon". - Han avviste heile dokumentasjonen med éi setning, men eit halvt år seinare vart den første steinen kasta i Gaza, opprøret var i gang, og fabrikasjonen fekk kjøt på beina i form av steinar og blod, sa Grossman. Han har skrive fire essaysamlingar og ti romanar. Kjærleiksromanen Noen å løpe med kom på norsk i 2006, då Grossman sa til Dag og Tid at "ein mur stoggar ikkje terror, og du kan ikkje byggje freden på ein vegg". Familie som historie | - Når vi snakkar om historie, tenkjer vi på dei store sakene og hendingane, men ho utspelar seg også på soverommet, i kjøkenet, i barnehagen, og gjennom å integrere det i skildringa skjønar du betre den store forteljinga. - I romanen er ein fottur Ora og Avram går langs det som vert kalla Israelsstigen, sentral i forteljinga. Har du gått han sjølv under arbeidet med boka? - Ikkje den lengste, men frå Haifa til Jerusalem. Alt som vert sagt i samtalar med møtande turistar i romanen, er ekte, frå mine eigne notat. Eg gjekk om lag halvparten av den lange marsjen, som frå nord til sør i Israel totalt er på tusen kilometer, ikkje i luftline, men langs stigen. "Ora er eg" | - Boka di har alt møtt ovasjonar blant kritikarar, kva seier lesarane i Israel? - Inntrykka er sterke. Eg respekterer lesarane mine, og av lesarane vert det forventa at du også utleverer deg sjølv. Då gjeld det også å vere på vakt og ikkje la seg korrumpere med å levere litterær snøggmat. Dess viktigare er det i ei tid då eg opplever at vi meir og meir oppfører oss som sovande, lamma av ein håplaus situasjon. Nokon må vise vegen, og i romanen er det ei mor som nektar å leve med våpen. "Ora er eg", seier folk til meg, og dei seier det også til meg i Brasil, i Slovenia, i Finland. Lesarane ser ei kvinne som spør kvifor vi skal sende folk ut ein krig vi elles ikkje lyfter ein finger for å få slutt på. Over generasjonskløfta | - Eg har fått sterke bokmeldingar, men viktigare er at det er selt 150.000 eksemplar i det vesle landet mitt, og reaksjonane er uavhengige av den politiske ståstaden elles. Romanen råkar eit folk som er i ferd med å fryse fast - å bli "fossilert" - gjennom å sile bort den halvdelen av røyndomen som ikkje svarar til biletet dei har vant seg til med - og som opplever eit menneske som gjev seg sjølv den fridomen å ha ein frigjerande verknad på dei. - To generasjonar pregar romanen. Opplever du ei veksande generasjonskløft i det israelske samfunnet? - I høg grad, dei unge vert meir og meir apatiske, dei tek den politiske stoda slik ho er for gjeven, og trur ikkje på noko alternativ. Dei veit mindre og mindre om kva som hender, og vi har fått ein tredje generasjon av ulovlege busetjarar som ikkje kjenner noko anna liv. Slik er stoda, og med den politiske leiarskapen vi har i dag, kan det ende med uboteleg skade. Om noko har vorte betre i Israel, gjeld det ikkje leiarane våre, som berre nører opp under gammal angst. Den vegen gjekk det også med palestinarane som utvikla meir og meir ekstremistiske metodar gjennom sjølvmordaksjonane, eit frykteleg mistak som har skadd dei sidan. FN-sporet | - Kva rolle kan den palestinske framstøyten andsynes FN spele? - Israel bør vere den første til å røyste for godkjenning av Palestina og støtte medlemskap i FN. Det er ein ikkje-valdeleg og synleg måte å gjere det på frå den palestinske sjølvstyremakta. Om det ikkje fører til store endringar med det same, ville det vere ein viktig bodskap til palestinarane om at det internasjonale samfunnet bryr seg. Eg skulle også sett at det hadde kome i stand tingingar mellom partane, og at president Obama kunne leie an i den prosessen, men slik både Israel og USA har stelt seg i denne saka, er ikkje utsiktene gode. At Israel som er ein demokratisk stat og medlem av FN, okkuperer ein annan og trugar med sanksjonar i høve han vil inn i FN, er utoleleg. - Kva kan den demokratiske oppreisten i arabarstatar som Egypt, Libya og Tunisia ha å seie? - Eg vonar dei vil oppleve å bli demokratiske. Det har ikkje hendt enno, men som israelar ønskjer eg sjølvsagt å ha demokratiske granneland også. Men det har hendt noko i Israel denne sommaren ifrå juni til september og som er lite kjent. Det har vore store demonstrasjonar for større sosial rettferd, mot sosial ulikskap. Det var ingen slagord retta mot israelsk busetjingspolitikk eller om palestinaspørsmålet, men som israelar ser eg likevel teikn på sosial oppvakning i ein elles forsteina politisk situasjon. - Dei første israelske reaksjonane på oppreistane var prega av redsle. Det var mykje enklare før då det berre var éin einskild diktator å halde seg til, ein Mubarak, ein Gaddafi. Israel var redd for fredsavtalen med Egypt. Men den store utfordringa for det internasjonale samfunnet no er at statane som før stod på god fot med diktatorane, må halde seg til dei verkelege ønska til folket, der dei gamle herskarane dei stod på god fot med, er borte. - Kva tankar gjer du deg om den siste fangeutvekslinga mellom Israel og Palestina? - Eg unner både den israelske soldaten og dei palestinske fangane ein nyvunnen fridom, men det er også del av eit politisk spel, ei fjør i hatten for Netanyahu, ei anna til leiarane i Gaza. I denne saka tener den israelske fangen begge sider, og eg er redd det leier merksemda bort frå det store spørsmålet. Vi kan snøgt oppleve ei ny kidnapping med tilsvarande reaksjonar frå Israel, om nokon ser seg tent med det, seier Grossman. Av fleire har han fått spørsmålet om kva han meiner om dei som oppmodar til kulturell og akademisk boikott av Israel. - Eg er like kritisk mot den ulovlege israelske blokaden av Gaza som eg fordømmer det israelske åtaket på Gaza-flotiljen i internasjonalt farvatn i fjor, der fleire om bord i båten vart drepne. Eg meiner også at sanksjonane mot Iran har vore meir til skade enn til gagn. Det vi treng no, er ikkje fleire måtar å kvesse til striden på. Den einaste farbare vegen vidare er gjennom dialog. Fri og leiken fotofeminist | Utan hatt eller lue på det kortklipte hovudet sitt skilde fotograf Marie Høeg seg ut frå mengda da ho promenerte i Horten kring førre hundreårsskifte. Polarhelt: Medan Nansen hadde heile nasjonen bak seg, hadde Marie Høeg det meste av nasjonen mot seg i ein kamp som har vart i over hundre år og som framleis pågår. På botnen av ei eske, i ein låve ein stad på Austlandet, vart det funne om lag førti glasnegativ merkte "privat". Eska dei låg i, stamma frå eit fotoatelier i Horten med namnet "Berg og Høeg", som hadde sitt virke kring år 1900. Fleire av dei viser ei ung og lite sjølvhøgtidleg kvinne, som leikar seg i ulike roller. Kvinna på bileta heiter Marie Høeg, ho var fotograf og kvinneaktivist. Bak kameraet står ei anna kvinne, kompanjongen og sambuaren Bollette Berg. Bileta, som er heilt unike i norsk samanheng, er i dag trygt forvarde på Preus Museum i Horten. Fotograf og kvinneaktivist | Marie Høeg (1866 - 1949) frå Langesund og Bollette Berg (1872 - 1944) frå Nannestad kom til Horten i 1895. Dei to hadde møtt kvarandre i Finland, der dei begge studerte fotografi. I Horten opna dei sitt eige fotoatelier med namnet "Berg og Høeg" og livnærde seg av postkortproduksjon og som portrettfotografar. Horten var på den tida hovudbase for marinen i Noreg, og det var såleis stor gjennomtrekk og nok av folk som skulle portretterast. Men Marie Høeg var ikkje berre fotograf, ho var òg ein svært engasjert kvinneaktivist. På dei åtte åra ho budde i Horten skipa ho heile fire foreiningar. På fritida eksperimenterte ho med kjønnsroller og konvensjonar i atelieret saman med Bollette Berg. Alvorleg leik | Den vesle samlinga med glasnegativ syner ei ung, sjølvsikker og lite høgtidleg kvinne, som prøver ulike roller. Ho utfordrar konvensjonane og vil bryte ut av den rolla ho er sett i. Ho leikar med identitetar, men i leiken sansar me òg eit alvor. Ho kler seg ut som mann, i dress og jamvel underklede, ho kler seg ut som nasjonalhelt i selskinnspels, ho kler seg som kvinne, men poserer ukonvensjonelt og gjerne med både dram og sigarett. Ho kler òg av seg som kvinne og syner seg sårbar. Konservator ved Preus Museum, Hanne Holm-Johnsen, fortel om ei rørsle i tida. - Kring år 1900 voks interessa for å flytte grenser og betre rettane til kvinnene. Kvinnene ville ikkje lenger bli sette i bås, dei ville i større grad vere seg sjølve og bryte med forventningane. - Kva slag rolle spelar fotografiet oppi dette? - Fotografiet var ei ny og spontan kunstform som gjorde det lettare å eksperimentere. Fotografiet hadde stor kraft, det kunne nå langt utover og bidra til å skape nye rollemodellar. Ikkje berre endra det måten ein såg kvarandre på, men også korleis ein såg seg sjølv. Marie Høeg var ikkje åleine om å eksperimentere på denne måten. Rundt omkring i Europa og USA gjorde fleire kvinnelege kollegaer det same, somme jamvel i full offentlegheit. Frances Benjamin Johnston (1864 - 1952) frå USA er vidgjeten for sjølvportrettet der ho sit framfor ein peis, karsleg, med godt synlege underskjørt, ein sigarett i den eine handa og eit ølkrus i den andre. Også franske Claude Cahun (1894 - 1954) var oppteken av kjønnsroller og seksualitet i virket sitt. - Var det mange kvinnelege fotografar på same tid som Høeg? - Ja, det var faktisk påfallande mange! Det var eit stort overskot av kvinner, mange vart ikkje gifte og måtte dermed klare seg på eiga hand. Dei gjekk inn i relativt nye yrke som ikkje alt var mannsdominerte, mellom anna fotografering. Dette vart rekna som eit passande kvinneyrke, fordi ein trudde at kvinner hadde større sans for iscenesetjing og kunst, og det var heller ikkje så dyrt å etablere seg som fotograf. At dei drog utanlands for å utdanne seg, var heller ikkje så uvanleg. Det kom òg mange utanlandske fotografar til Noreg, det var i det heile eit nokså internasjonalt miljø. Selskapeleg diskusjon | Det var truleg i Finland at Marie Høeg vart engasjert i kvinnerørsla. Ho lét engasjementet sitt smitte over på kvinnene i Horten og mana til kvinnekamp på ei tid da ideen om kvinnefrigjering vart mistenkt for å vere eit trugsmål mot eit sømeleg samfunn. Mange trudde at kvinnefrigjering ville føre til ei nedvurdering av den gifte kvinna og dermed oppløysing av ekteskapet og grov umoral. "Hvor Ægteskaberne aftager, der tiltager de løse Forbindelser og den unaturlige Utugt", skal presten Thorvald Klaveness frå Sandar i Vestfold ha sagt - i hortensavisa "Gjengangeren". I 1896 skipa Marie Høeg Hortens selskabelige Diskussionsforening. Ordet selskabelig vart lagt til namnet for å mildne uttrykket. Innkallinga til det første møtet gjekk med bod, for at mennene i byen ikkje skulle bli provoserte. Trass i ein viss skepsis stilte så mange som førti kvinner på det første møtet. Føremålsparagrafen til foreininga vart lydande: "Foreningens formål er at samle kvinder til diskussion om tidens spørgsmaal, særlig de, som angaar kvindens stilling." Foreininga eksisterer framleis, under namnet Hortens Diskusjonsforening, og er den eldste i landet i sitt slag. Mellom føredragshaldarane opp gjennom åra finn me sterke kvinner som Gina Krog, Betzy Kjeldsberg, Hulda Garborg, Ella Ancher og Halldis Moren Vesaas. Hortens selskabelige Diskussionsforening bidrog òg til skipinga av fleire andre organisasjonar, mellom anna Tuberkuloseforeningen (seinare Sanitetsforeningen), Horten Kvinneråd, Hjemmenes vel (seinare Horten Husmorlag) og Yrkeskvinneforeningen. Marie Høeg såg på røysteretten som den viktigaste saka i kvinnekampen. Eit viktig føremål med diskusjonsforeininga var å førebu kvinnene på å delta i den offentlege debatten. I 1898 skipa ho Noregs første lokale ledd av Landskvinnestemmerettsforeningen, og mange av medlemene frå diskusjonsforeininga vart med over. Særleg gjekk dei ugifte kvinnene i bresjen, kanskje fordi dei kjende sterkast konsekvensane av vantande rettar. Men etter kvart som det vart meir akseptert å arbeide for røysterett for kvinner, kom også dei gifte kvinnene til. Høeg og Nansen | I 1896 kom Fridtjof Nansen heim frå polferda si. Han vart teken imot som ein helt, han vart eit symbol for nasjonen, eit verkeleg ideal. Lite ante dei som hylla Fridtjof Nansen, at ein ung, kvinneleg fotograf i Horten var ein av pionerane for ei rørsle som skulle endre samfunnet meir enn noka polarferd ville gjere. Medan Nansen hadde heile nasjonen bak seg, hadde Høeg store delar av nasjonen mot seg. Kvinnekampen har vart i over hundre år og går føre seg framleis, medan Nansens ferd i isen varde i tre. I 1903 flytta Marie Høeg og Bollette Berg til Kristiania, der dei starta eige kunstforlag. Byen dei forlét, hadde gjennomgått store endringar. Ein kan dra linjer frå Marie Høeg og fram til kvinnefrigjeringa for alvor tok til i 20-åra, og vidare til 70-åra og fram til i dag. Fotografisk går det linjer mot ein praksis som kvinnelege kunstnarar etter kvart har flytta til det offentlege rommet. Marie Høeg var ei engasjert kvinne heile livet. Ho hadde pågangsmot, energi og organisasjonstalent. Ho var både eldsjel og kulturspreiar. Marie Høegs liv og virke har naturleg nok vekt interesse i fleire krinsar. Tidlegare i år ferdigstilte studierektor Brit Stuksrud ein doktorgrad med tittelen Kvinnestemmeretten i Horten og de andre vestfoldbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Sølvi Bennett Moen har skrive hovudoppgåva Iscenesettelse og lek med kjønnsidentitet i norsk fotografi omkring 1900, med utgangspunkt i bileta av Marie Høeg. Aslaug Moksnes har til og med skrive bok om henne. Ikkje minst har Marie Høeg og Bollette Berg vekt interesse i lesbiske og homofile miljø, for det over femti år lange sambuarskapet deira. Strør sand på EUs lover | "Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget", heiter det i Grunnlova. Men i 1814 hadde ingen høyrt om EØS-avtalen. Og det avmektige Europautvalet var ikkje påtenkt. I demokratiet Noreg skal lover i prinsippet vedtakast av dei folkevalde på Stortinget. Men som dei fleste Dag og Tid-lesarar vel veit: I praksis kjem ein god del av lovgjevinga i Noreg i dag frå EU. Dei fleste rettsakter som EU vedtek, kjem ufiltrerte inn i norsk lov- og regelverk takk vere EØS-avtalen. Frå avtalen tok til å gjelde i 1994 til juni 2007 gjekk 5700 rettsakter frå EU inn i avtalen, opplyser Utanriksdepartementet. Men sjølv om Noreg ikkje påverkar utforminga av rettsaktene frå EU, skal likevel Stortinget kunne ha eit ord med i laget - i teorien. For alle rettsaktene frå EU skal leggjast fram på møte i det såkalla Europautvalet, tidlegare kalla EØS-utvalet. Her sit mange tunge stortingsfolk frå utanrikskomiteen, med høve til å slå alarm om det kjem uakseptable direktiv frå EU. Men i praksis er utvalsmedlemene stort sett stille som mus. Må det vere slik? Tidsklemma | Ein enkel grunn til at Europautvalet gjer så lite av seg, er den knappe tida dei har til å setje seg inn i sakene. Dei får innkalling og sakliste ei knapp veke før kvart møte. Og til kvart møte kjem ein svær bunke med nye rettsakter frå EU, iblant meir enn femti i talet, somme av dei svært kompliserte. Rettsaktene kjem med korte presentasjonar frå den norske regjeringa, men desse er så korte at ein ikkje blir særleg klok på innhaldet. - Situasjonen for Europautvalet og Stortinget er djupt utilfredsstillande, seier Dag Seierstad, som er EØS-rådgjevar for SV og truleg blant dei i Noreg som les aller mest av EU-rettsaktene. - Representantane har som regel ikkje hatt tid til å lese saksdokumenta. Ofte kjem det ikkje eingong ein kommentar til rettsaktene frå EU på møtet. Skal ein kunne jobbe skikkeleg med desse sakene, må ein gå grundig inn i sjølve rettsakta. - Stortinget skal vere den lovgjevande makta i Noreg. Men det er ikkje slik med EØS-avtalen? - Konstitusjonelt er saka klar: Stortinget er suverent, og det er ikkje norsk lov før det er gjort vedtak i Stortinget. Når EU-rettsaktene fører til lovendring, må Stortinget godkjenne dei. Men folkerettsleg er Noreg truleg bunde av vedtaka i EØS-komiteen, der Noreg møter saman med Island og Liechtenstein. Dette har aldri blitt sett på prøve, fordi stortingsfleirtalet alltid har godkjent lovendringane. - Uforsvarleg | - Med ei slik enorm mengd dokument - er det fare for at viktige saker berre glir gjennom i Europautvalet utan at nokon merkar det? - Ja, det er det. Og det har skjedd. Det verste dømet eg kjem på, er ei rettsakt om europeiske selskap frå 2002. I presentasjonen til det daverande EØS-utvalet såg saka uskuldig ut, men det var ho ikkje, seier Seierstad. - To år etter handsaminga fastslo Arbeids- og administrasjonsdepartementet under Morten Meyer at direktivet var godt eigna til å "fråta eller nekte arbeidstakarane påverknad eller nekte dei slike rettar". Eg vurderte sjølv denne saka for SV i 2002 og lét ho gå gjennom. Det skulle eg ikkje gjort. Truleg skjer det same med mange andre alvorlege saker. - Har stortingsfolka resignert og slått seg til ro med at ting er som dei er? - Eg tippar dei fleste stortingsrepresentantane ikkje er klare over korleis dette går føre seg. Berre ei handfull er orienterte, og dei fleste er nok glade for å sleppe å vere med på det. EØS er så ubehageleg for mange at di mindre ein snakkar om det, di betre er det. Men det hender iblant at folk syng ut, påpeikar Seierstad. - Haakon Blankenborg frå Ap gjorde det i 1996, da han var leiar for utanrikskomiteen. Han sa i Stortinget at handsaminga av EØS-sakene i Stortinget var heilt uforsvarleg, og meinte det trongst mykje grundigare vurdering av konsekvensane av direktiva. Men han fekk ikkje gehør i partiet sitt. Sidan 90-åra har det likevel vore nokre framsteg, meiner Seierstad. Møtereferata frå Europautvalet er ikkje lenger hemmelege, og presentasjonen av direktiva er noko meir forståeleg enn før. - Det er litt lettare å vurdere kva direktiva inneber no, og vi får vite kva norske departement eller instansar som har vurdert dei før møta i utvalet. Men da Stortinget handsama meldinga om Europa-politikken i fjor, vart det vedteke at fagkomiteane skal tidleg inn i handsaminga av dei rettsaktene som gjer at norsk lov må endrast. Det punktet er ikkje sett i verk som det var meint, seier Dag Seierstad. Frustrasjon på tinget | Det er eit ankepunkt som Ågot Valle deler - naturleg nok, sidan ho har Seierstad som rådgjevar. Valle er SV-medlem i utanrikskomiteen og dermed i Europautvalet. - Fagkomiteane på Stortinget må trekkjast meir inn i dette arbeidet. Dei fleste sakene i Europautvalet har jo med arbeidsområda til ein eller fleire av komiteane å gjere. Utanrikskomiteen har sagt at fagkomiteane må få betre arbeidsverkty og høve til å kalle inn til høyring tidlegare i prosessen. No får dei like kort tid som Europautvalet til å setje seg inn i sakene. Mange her på huset er frustrerte over at dette ikkje fungerer godt nok, seier Valle. - Er Europautvalet berre eit sandpåstrøingsorgan? - Ja, i alle fall i høve til kva det kunne vore. UD har gjort nokre grep for at vi skal kunne følgje meir med, ved å varsle meir på førehand om kva som blir teke opp. Og eg vil rose utanriksministeren for å vere flink til å orientere om saker som kjem opp i EU. Men vi må få betre høve til å diskutere desse spørsmåla i det offentlege rommet - det er ein viktig del av demokratiet. - Kor godt budde er eigentleg medlemene i Europautvalet til kvart møte? - Eg vil ikkje kome med karakteristikkar om kor godt budde andre er. Dei får svare for seg sjølve. - I eit demokratiperspektiv: Er dei norske prosedyrene for av handtering av EU-direktiva forsvarlege? - Dei er betre enn dei var, men har stor potensial for betring. Og når direktiva ikkje blir diskuterte i dei faste komiteane eller i det offentlege rommet, er det ei demokratisk utfordring. - Som folkevald må det vere frustrerande å sjå så mange saker gli forbi utan ein sjanse til å setje seg ordentleg inn i dei? - Det kan ein seie om veldig mange saker i politikken. Men vi kjenner jo godt til dei store sakene som blir diskuterte i EU, som tenestedirektivet. - Når rettsaktene frå EU blir så lite diskuterte i Noreg, er det vel òg fordi Noreg ikkje eigentleg kan påverke utforminga av dei? - Vi er faktisk ikkje heilt makteslause her nord. Om vi i Noreg har ein opplyst samtale om EU-saker, kan vi bidra til å styrkje dei kreftene i EU som vil det same som oss. Mange i EU er uroa over situasjonen for faglege rettar, miljøstandardar eller helsestandardar. Eg er ikkje av dei som seier at vi ikkje kan gjere noko. Men EØS grip så mykje inn i sjølvråderetten at det er all grunn til å sjå grundig på korleis avtalen fungerer, seier Ågot Valle. "Lyttar og nikkar" | Graden av frustrasjon blant representantane i Europautvalet varierer. Og kanskje avheng frustrasjonen noko av standpunktet dei har til norsk EU-medlemskap. I eit svar på e-post til Dag og Tid skriv til dømes utvalsmedlem Finn Martin Vallersnes, Høgre: « Jeg mener disse rutinene er forsvarlige sett i et perspektiv om god saksbehandling. Det forutsetter selvsagt at komiteene engasjerer seg på saker som krever det. Det demokratiske problemet i dette er etter vår mening vår manglende deltakelse i det forberedende grunnlagsarbeidet med direktivene i Bruxelles. Det problemet får en ikke løst så lenge vi er utenfor EU. » Men kva med representant Dagfinn Høybråten frå KrF, som er mot EU-medlemskap og før EØS-avtalen? I eit nyleg møte i Europautvalet kalla Høybråten utvalet for ein stad "der ein alltid lyttar og nikkar og strør sand eller lèt vere å strø sand". - Det var uttrykk for ein frustrasjon over at sakene som blir tekne opp i utvalet, ofte kjem utan underlagsmateriale. Vi får ikkje høve til å førebu oss skikkeleg, seier Høybråten. Han opplever EØS-sakene svært annleis som stortingsrepresentant enn han gjorde som statsråd. - Da eg vart stortingsrepresentant hausten 2005, møtte eg for første gong EØS-systemet frå stortingssida. Eg opplevde at det var mykje frustrasjon over korleis sakene vart handsama, og det var langt mindre innsyn enn da eg såg dei frå regjeringssida. Når vi på Stortinget får sakene presenterte, er det som regel anten for tidleg eller for seint til å kunne gjere noko med dei. Sakene blir jo førebudde av regjeringa, som har langt større innsyn i innhaldet, seier Høybråten. - I ei tid da Europaparlamentet blir stadig viktigare i EU, bør òg rolla til Stortinget oppgraderast i arbeidet med EØS-saker. Eg trur Stortinget kan bidra meir enn i dag til å ta vare på Noregs interesser om vi blir meir involverte. Handbok i sinnsro | Vil du slutte å uroe deg over ting som du uansett ikkje kan gjere noko med, kan du lese Epiktet. Epiktet (50 - 130) var slave, men blei send i lære hos ein filosof då ein av herrane hans forstod at han var talentfull. Stoikarane brydde seg ikkje om stand, i motsetnad til dei fleste andre lærdomsseta, og dermed var det her Epiktet hamna. Han er seinare blitt ståande som ein av dei viktigaste tenkjarane i den stoiske tradisjonen, og Handbok i livskunst kom på norsk første gong i 1927, i Samlag-serien "Klassiske bokverk". Jon Hellesnes har skrive innleiing til nyutgjevinga. - Idealet hos stoikarane var å finne sinnsro gjennom å bli sjølvtilstrekkeleg - å trene opp den indre styrken til å godta alt som skjer, same kor forferdeleg det måtte vere. Det høyrest nokså uoppnåeleg ut? - Stoiske levereglar, slik dei kjem til uttrykk hos Epiktet, må forståast i sin kulturelle kontekst. Dei gir ikkje utan vidare god meining i ein annan kultur enn den Epiktet høyrde til. Dette var den romersk-hellenistiske kulturen under keisartida. Makta blei despotisk i denne perioden, men ideen om fridom for den einskilde var blitt til og lét seg ikkje avoppfinne. Den ytre ufridomen gjorde at ideen om fridom blei forstått på ein for oss merkeleg måte, nemleg som ein indre tilstand, og blei dermed noko individet kunne vinne for seg sjølv, gjennom meditasjon og trening. Det inneber å gjere uavhengig av alt det ytre. Det er slik ideen om å vere sjølvtilstrekkeleg - autark - må forståast, seier Hellesnes. Apatheia | - Epiktet slår også tydeleg fast at ein ikkje skal bry seg om kva andre folk meiner, og at ein ikkje skal streve etter ære og anerkjenning. Dette må vere sunne ideal i vår tid, der alt dreiar seg om å bli sedd, ha ein vellukka karriere og så bortetter? - Eg likar ikkje termen "sunne ideal", men eg oppfattar den stoiske ideen om sjølvskaping som mindre idiotisk enn ideen om ein marknad for identitet og ideen om sjølvet som ei merkevare. - Eit mål for stoikarane og for Epiktet var å oppnå apatheia, altså sinnsro eller sjelefred. Ustabile emosjonar og begjær er ein uting hos Epiktet. Det kan verke ein smule kjedeleg å oppnå fullkomen sinnsro? - Dersom apatheia tyder fråvære av emosjonar, er det trøytte greier. Men hos Seneca er det ikkje slik. Epiktet er eg meir usikker på, i så måte. Det er Seneca eg likar best av stoikarane i romartida. Han var forresten epikurear også, det tyder at han henta teoretisk tilfang frå fleire retningar. - Epiktet skriv: « Kysser du barnet ditt eller kona di, så hugs: Det er eit menneske eg kysser. Døyr det, er sjela di like roleg. » Dette kan ikkje vere noko å trå etter? - Dette sitatet må nettopp forståast i lys av det å bli autark. Å bli fri i ein ufri tilstand, i ei tid med undertrykking og ei mengd ukontrollerbare sjukdomar. Men igjen ser me ein vesentleg skilnad mellom Epiktet og Seneca. Seneca knytte seg gjerne til andre menneske. Klasseskilnad | - På kva punkt skil Epiktet seg klarast frå dei to andre store livsførslefilosofane, Seneca og Marcus Aurelius? - Den største skilnaden er klassemessig. Epiktet kom frå den lågaste delen av underklassen. Han var slave i mange år, men frigitt, truleg fordi slitet hadde gjort han til krøpling. Seneca og Marcus Aurelius, derimot, var overklasse. Marcus Aurelius var jo til og med keisar. Seneca var den rikaste mannen i heile Romarriket. I tillegg styrde han riket i fem år, medan Nero var umyndig. - Du har vore særleg oppteken av Seneca heilt sidan ungdomen. Kva er det med livsførslefilosofane som er så tiltalande? - Eg blei oppteken av Seneca i attenårsalderen, då eg var elev ved latinlinja på Voss gymnas. Eg har stadig kome tilbake til han, og særleg Epistulae morales ad Lucilium (Moralske brev til Lucilius), i alle år. I ulike aldrar festar ein seg vel ved ulike innslag i tekstane. No er eg oppteken av følgjande spørsmål: Finst det grunndrag ved tilværet som vi ikkje kan sjå bort frå utan at me rotar oss inn i illusjonar? Grunndrag som gjeld å ta omsyn til, same korleis me elles tolkar den samanhengen me eksisterer i? Eg meiner at svaret er ja, og at dei romersk-hellenistiske filosofane kan hjelpe oss med å identifisere slike grunndrag. Den romersk-hellenistiske livsførslefilosofien er også den einaste i vesterlandsk tradisjon som på sekularisert grunnlag inneber systematisk tenking og mental trening i høve til ulukker, katastrofar og brå død. Kontrollfrikar | - Epiktet presenterer ein "metode" for å skilje ut kva som ikkje er verdt å kaste bort tid på og uroe seg over: Ein skal spørje seg sjølv om dette høyrer til det som me rår for eller ei. Dersom ikkje - skal ein ikkje tenkje på det. Burde me følgje Epiktets råd her? - Dette utgjer ein kontrast til ein tenkjemåte som er utbreidd i vår seinmoderne kultur: at alt i prinsippet ligg innanfor menneskeleg makt. Ingenting skal aksepterast som eit hendeleg uhell, ein tilfeldig katastrofe, ein uavvendeleg sjukdom eller naturleg død. Verda skal alltid tolkast som eit vitnemål om ein kritikkverdig mangel ved dei administrative rutinane, den medisinske forskinga, dei statlege sikringstiltaka eller den politiske prioriteringa. Dette tyder tilslutnad til ein av dei verste ideologiane i moderne tid, nemleg ein teknokratisk og totalitær idé om total kontroll og absolutt tryggleik. Altfor mange strevar med å få stadig meir under stadig sterkare kontroll. Det paradoksale resultatet er at avgjerande faktorar dermed kjem fullstendig ut av kontroll. Auken av mengda av multiresistente mikroorganismar som sideverknad av medisinsk utvikling er berre eitt av mange døme. Det mest dramatiske dømet er klimaendring som konsekvens av stadig meir avanserte produktivkrefter. Det seier då kvifor dette punktet hos Epiktet er verdt å tenkje over. - Du som sjølv har arbeidd med filosofi i om lag femti år, har du greidd å oppnå ein liten flik av apatheia? - I høve til irritasjonar i kvardagen er eg ingen stoikar. I høve til dei store tinga er eg det kanskje. Mannlege blindsoner | Debutant Lars Petter Sveen har skrive noveller som vekkjer nyfikna. Noveller | Lars Petter Sveen: Køyre frå Fræna | Aschehoug | Novelledebuten til Lars Petter Sveen (f. 1981) har noko mystisk og ordknapt over seg. Det er nettopp det som gjer at dei overtyder; det står meir der enn talet på ord skulle tilseie. Talande manglar | Alle novellene handlar om menn, og dei fortel om seg sjølve utan å vere heilt klare over kva dei røper for lesaren. Dei viser oss sine eigne blindsoner, eller sin eigen mangel på ord for det dei opplever og har inni seg. Det verkar som alle kjem frå Fræna, utan at eg synest bygdetematikken dominerer. I tittelnovella møter vi narkolangaren som reiser frå Fræna, men som truleg har nissen med på lasset i form av den storforlangande kjærasten sin. I "Elva" har ein mann jaga ein innvandrar på elva, mens den unge faren i "Bankeånd" har mist son sin i krybbedød. Novella "Eg veit verkeleg ikkje kva de snakkar om" handlar om den tidlegare soldaten som drikk for mykje og som truleg har vore med på noko dramatisk, men vi får ikkje noko anna hint enn dette: « Kanskje alt får ei anna farge når det kjem ut, tenkte han. Men kva var det som var komme ut? » Fleire av dei andre novellene viser oss òg menn i vanskelege situasjonar. Nettopp deira eigen prøvande eller mangelfulle refleksjon over livet fann eg svært fascinerande, og eg las desse novellene to gonger av rein lyst til å sjå om det kanskje stod meir der enn eg hadde sett fyrste gongen. Og det er positivt, det er ikkje så ofte eg får den lysta. Dei vekkjer nyfikna. Politikk | Tre av novellene er politiske på den måten at dei vil vise oss politikarar som har blitt kyniske eller blinde for dei sanne verknadene av det dei driv med. I "Himmelen over Fræna er den vakraste" møter vi leiaren av ei lokal protestrørsle som har sett i gang ein protestmarsj med katastrofal utgang. I "Kandidaten" er det ein ung og framstormande partimann som nyttar den personlege tragedien til andre til å fremje sin kandidat. I "Vakne opp" er det ein stortingspolitikar som blandar religion og politikk, men som verkar blind for motsetnadene mellom dei ideala religionen fremjar, og den politikken han i røynda støttar. Eg må seie assosiasjonane går til eit visst politisk parti, og kanskje til og med til ein viss rikspolitikar. Utan å reflektere nærmare over kor råkande skildringane er, så er det i alle fall liten tvil om synspunkta til forfattaren i desse tekstane. Kanskje av den grunn er desse dei litterært svakaste. Symbolikken kan bli overtydeleg, som når personane i den religiøse og politiske gruppa i "Vakne opp" kjenner at tungene deira hovnar opp og deler seg i tuppen. Men det er litt moro òg, som når politikaren seier til son sin: "De unge må kunne forsvare grunnverdiane i samfunnet vårt, skal de gå rundt og tru det var tilfeldig at vi fann olja, spør eg." Eg synest det er bra at Sveen vågar seg inn på slike tema, det er lenge mellom kvar gong ein les såpass eksplisitt politisk litteratur i Noreg. Mystikk | To av novellene skil seg frå dei andre. "Søner" er ei grøssaraktig novelle om to søner som ventar på faren for å ta eit oppgjer med han, men så dukkar han opp som skrømt. Ho er merkeleg og dramatisk, men nesten symbolsk i forma. "Den framande" handlar òg om eit skrømt; her er vi på ein gard rett etter krigen der ein mann oppdagar at den gravide kona går ut om natta for å snakke med nokon. Historia er mystisk og udramatisk på same tid, det som skjer, er uventa og rørande. Sjølv om språket på langt nær er like blømande av metaforar, er det noko med mystikken og skildringane av det kvardagslege gardslivet i denne novella som minner meg om Hans Herbjørnsrud. Språket er òg stort sett godt. Det er enkelt og konkret, men krydra med metaforar innimellom. Det kan fungere bra, som her: "bak han [...] kom eit menneske klar til å rive han sund, lik eit udyr falle ned på jorda med regnet." Andre gonger fungerer det ikkje fullt så bra, som her: "Fargane hadde runne ut av himmelen, natta si mold var på veg inn." Men alt i alt er dette ein særs god debut, ein debut som gjer meg nyfiken og overtydd om at Sveen har mykje å kome med. Merete Røsvik Granlund er litteraturvitar og fast bokmeldar for Dag og Tid. Telenors nulltoleranse | Redd Barna har nulltoleranse overfor barnearbeid. Vi òg, seier styreleiaren i Telenor til Dagsrevyen. Men det gjeld tydelegvis berre offentleg - ikkje på styrerommet. Der syner styret stor toleranse og gjev leiinga i styret full tillit etter barnearbeidsskandalen i Bangladesh. I årevis har det vore fokus på barnearbeid i lågkostlanda i Asia. Fotballar til VM som er handsydde av born, idrettsdrakter, og så bortetter. Alle verksemder som etablerer seg i desse landa, veit meir enn nok om barnearbeid og sterkt kritikkverdige arbeidstilhøve. Det kjem ikkje som ei overrasking på nokon. Ein treng ikkje sjå eit program på norsk fjernsyn for å skjøna det. Når norske selskap flyttar store delar av produksjonen til Asia og knapt sit att med anna enn logoen, salsapparatet og informasjonskonsulentane i heimlandet, bør dei difor òg automatisk ta ansvar for at underleverandørane fylgjer eit minimum av etiske reglar. Det er ikkje lenger berre tale om å kjøpa nokre einskilde komponentar til produksjonen i heimlandet. Så å seia heile verdikjeda vert no flagga ut. Difor er òg omgrepet underleverandørar ofte misvisande. I praksis er det meir tale om dotterselskap. Å sikra dette er sjølvsagt svært krevjande og dyrt. Det krev mange kontrollar, utførde av kompetente folk. Det krev eigne folk på staden og at ein betalar produksjonsselskapa betre enn det andre kan tilby. Konsernsjefen i Statoil måtte gå på ei korrupsjonssak i selskapet. Korrupsjonssaka var tettare på verksemda fordi det var gjort av folk som var tilsette i Statoil, men alvoret i denne saka er større. Ein kan jo òg minna styret i Telenor om at det norske oljefondet gjekk ut av det amerikanske selskapet Wallmart av di selskapet ikkje tok større ansvar for tilhøva hjå underleverandørane. Slik sett ville det vore interessant å vita korleis etikkrådet i oljefondet stiller seg til Telenors praksis. Når rett vert gale | Oxford, England: Britiske dyrerettsaktvistar vil redusera folketalet i Storbritannia med ni tiandedelar. Helst vil dei byrja med hjerneforskaren John Stein. John Stein er ein venleg, noko traust kar. Han likar det konkrete. - Du som er norsk, gjev vel ungane dine tran? - Jau då, men sjølv tek eg selolje. - Det er sant, de får selolje i Noreg. Du er heldig, selolje er fullt av EPA (feittsyre som menneske svært lett tek opp i blodet). - Men ungane vil ikkje ha det. - Eg forstår dei, sjølv måtte eg eta kval under krigen. Eg hata det. Stein er ein av dei mest kjende professorane ved Oxford. Han har hjelpt mange tusen menneske til eit betre liv. Stein er lækjar og hjerneforskar. Det er difor han er så oppteken av feittsyrer. Feittsyrer frå sel og fisk er svært bra for ymse hjernefunksjonar. Stein er elles ein av dei fremste hjerneforskarane i verda; spesialdistansen er dysleksi og Parkinsons sjukdom. Det har ikkje berre vore lett. Nærast dagstøtt får han drapstrugsmål, på e-post, i form av brev eller via telefon. Dyrevernrørsla i Storbritannia er meir militant enn i Noreg. - Det er i grunnen verst for kona. Ho tek det tyngre enn eg. Eg visste vel djupt der nede kva som kom, men eg måtte berre taka side. Permanent overvaka | Stein bur på ei løynd adresse nord i Oxford ein stad. Britisk rett har gjort det ulovleg å offentleggjera adressa. - Eg er glad for at politiet tek det alvorleg, men det er det vel grunn til òg. Dei nytta ei bilbombe mot ein kollega av meg i Bristol; lukkelegvis var han ikkje i bilen då ho gjekk av. Mot andre har dei skote. I kjellaren til Stein står ein PC. Rundt huset hans er det montert overvakingskamera. Når PC-en registrerer rørsle, sender han ei alarmmelding til politiet. Stein er på ingen måtte åleine om å ha politivern 24 timar i døgeret. Kvart år nyttar britisk politi og MI5, det britiske etterretningsorganet for interne tilhøve, eit ukjent tal millionar på å verna menneske mot desse som meiner at dyr skal ha det same rettsvernet som menneske, og difor terroriserer forskarar, bønder, slaktarar og ei mengd andre individ på Dei britiske øyane. Det er kanskje ikkje heilt uventa for både Stein og universitetet i Oxford at det er nett her den såkalla "Animal rights movement" - eller "Animal liberation movement" - spreier mest frykt og terror, for det var i Oxford at denne rørsla fekk det ideologiske grunnlaget sitt. "Dyrerettsrørsla", som det står på Wikipedia, "er eit av dei få døma på ei sosial rørsle som vart dana og i sterk grad vert halden oppe av akademikarar, særleg filosofar." I 1965 skreiv romanforfattaren Brigid Brophy ein artikkel i The Sunday Times. Artikkelen vart eit kamprop: « Tilhøvet som homo sapiens har til andre dyr, er eit tilhøve av nådelaus utnytting. Vi set dei i arbeid, vi et dei, og vi har dei på oss. Vi nyttiggjer dei på grunnlag av ovtru. Før ofra vi dei til gudane våre og reiv ut innvolane for såleis å kunna sjå vår eiga framtid; no ofrar vi dei til vitskapen og eksperimenterer med liva deira i vona om - eller på grunnlag av reint sjansespel - å kunna sjå litt klårare inn i notida. » Om det som skulle koma, skriv psykologen Richard Ryder dette: "Sjeldan har ei sak vorte så godt argumentert for og så godt intellektuelt væpna." Ryder vart ein del av det som ettertida kjenner som "Oxford-gruppa". Etter å ha lese Brophy skreiv Ryder fleire avisinnlegg som ein respons på det Brophy hadde skrive. Brophy las innlegga og sette Ryder i kontakt med filosofiekteparet Stanley og Roslind Godlovitch og filosofen John Harris. Dei arbeidde ved Oxford og heldt på med ei bok om dyrerett. Ryder vart medforfattar, og boka kom i 1972. Ho heiter Man and Morals. An Inquiry into the Maltreatment of Non-humans (Menneske og moral. Ei gransking av misbruk av ikkje-menneske). Ein bibel | Boka er ein bibel for dyrerettsrørsla. I dag er dyrerett universitetspensum over store delar av den vestlege verda. Og som alle suksessrike sosiale rørsler er dyrerettsrørsla splitta i ei rekkje underrørsler, rørsler som står i beinhard krig med kvarandre. Her skal vi konsentrera oss om filleproletariatet, dei som nyttar makt for å få viljen sin. Nokre akademikarar stør dei, andre ikkje. Gruppene har namn som Animal Liberation Front, SPEAK campaign, Stop Huntingdom Animal Cruelty og så bortetter. Dei er delte i tallause autonome celler, og ingen stader er dei så aktive som i Storbritannia, og det jamvel om FBI ser på den aktivistiske delen av dyrerettsrørsla som "det største interne terrortrugsmålet i USA". I Storbritannia har rørsla vore svært vellukka. Dei har fått stengt ei rekkje dyrelaboratorium og har tvinga fleire kommersielle selskap til å slutta med dyreeksperiment. Aper vart tidlegare nytta i forsking på ei rekkje universitet over heile Storbritannia. John Stein er no ein av svært få som nyttar aper i forskinga. Lovverket til føremon for dyr er dramatisk skjerpa dei siste tretti åra. Ein dyrevernaktivist har jamført Storbritannia med Afghanistan: "Som fridomsrørsla må lukkast i Afghanistan, må vi lukkast i Storbritannia." Bort med folket | Ronnie Lee er grunnleggjaren av Animal Liberation Front. Lee har store ambisjonar, fortel han til BBC. « For å skapa ei verd som er meir rettvis mot andre skapningar, må vi ha ein politikk for folkereduksjon. Vi må få ein dramatisk reduksjon i menneskeøkslinga. » I dag har Storbritannia noko over seksti millionar menneske. Lee meiner talet bør ned i seks millionar. Sjølv har han sterilisert seg. Stein meiner det er historiske årsaker til at det er ei slik enorm merksemd rundt dyrerett i Storbritannia. - Overklassa har nær sagt alltid elska dyra sine, og den haldninga har spreitt seg til det fleste sosiale lag. Som det vert sagt: "Engelskmennene elskar dyra sine høgre enn borna sine." Det er rett nok noko ironisk at desse som elska hestane og hundane sine, no langt på veg har mist retten til å nytta dei same dyra når dei vil jakta. Det er elles nok berre å kasta eit blikk på det enorme lovverket rundt jakt for å skjøna at vi engelskmenn ikkje er heilt kloke når det gjeld dyrerett. I kjærleiken vår til dyr ser vi ut til å ha gløymt at vi òg treng dei. Utan dyreforsøk hadde vi truleg ingen antibiotika, det same gjeld for ei rad andre medikament. Den 9. november 2004 kom den britiske høgsteretten med ein dom. Den domen gjorde arbeidstilhøva for slike som John Stein noko lettare. Domen seier at ei rad ulike dyrerettgrupper og einskildindivid - inkludert Animal Liberation Front og Ronnie Lee - ikkje får gå inn i The Science Area, som ligg i South Parks Road i Oxford. Det er der Stein har kontor. Den same domen slår fast at desse ulike gruppene og menneska ikkje får lov til å nærma seg heimen til slike som John Stein og ei rad andre personar som arbeider i eller på The Science Area. I domen skreiv den fyrstevoterande domaren at ytringsfridomen galdt båe vegar og at domarane hadde til mål å verna om ytringsfridomen til personar som John Stein og at slike som Lee hindrar den ålmenne ytringsfridomen: « Dei som meiner at eksperiment på levande dyr er både vitskapleg og etisk rett, har òg ytringsfridom. Vidare har slike menneske og dei som i den vidaste forstand arbeider for dei, rett til å få verna privatliv og familieliv, heimar og korrespondanse. » Steins tapte kamp | Her er vi framme ved ein ny historisk ironi. Stein var mot det som var grunnlaget for domen, eit vedtak frå 1998 om byggjing av ein gigantisk sams dyrestall ved universitetet. - Eg står no i spissen for ein kamp som eg tapte, men det lyt eg berre godtaka. Likevel: Vi skulle aldri ha vedteke å byggja dette nye laboratoriet. Alle måtte skjøna at ei slikt nytt bygg ville skapa enorm merksemd. Men no er terningen kasta. På toppen av det bygget som Stein og eg sit i, fysiologibygningen i Oxford, låg det før ein dyrestall. Der hadde Stein og dei andre som arbeidde ved fysiologi, alle dei dyra dei trong. Berre studentane og dei som arbeidde ved fysiologi, visste eller tenkte over at dyrestallen låg der han låg. På same viset var det for andre forskarar ved universitetet som hadde trong til dyr; dei hadde dyra i den same bygningen som dei arbeidde i, og dei styrde sjølve desse einingane. Universitetsleiinga meinte at dette var ein kostnadskrevjande og lite effektiv måte å driva på, og i 1998 fekk dei altså kollegiet med på at det burde byggjast ein ny og sams dyrestall ved Oxford. - Sett bort frå merksemda, ein meir effektiv struktur er vel ikkje gale i seg sjølv? - For det fyrste løner det seg stort sett aldri å sentralisera strukturar som alt er på plass og som fungerer godt, for det andre gløymde dei heilt å taka omsyn til dei store tryggleikskostnadene. Eg må no betala over 2000 kroner i veka for kvar primat eg skal ha der, altså over 100.000 kroner per ape i året. (Stein nyttar som regel ti aper per studie, det vert ein million i året.) Det nye bruket er straks ferdig og er delvis i bruk. Det har vakter 24 timar i døgeret. Bygget var meint å kosta 180 millionar kroner og er dramatisk forseinka. Budsjettet er for lengst sprengt, og dei fyrste entreprenørane har gjeve opp for lenge sidan. Arbeidarane og underleverandørane på bygget og ei rekkje familiemedlemer av desse fekk øydelagt bilane sine, steinar gjennom vindaugo i heimane, menneskeleg avføring i postkassane og sjølvsagt ei mengd drapstrugsmål. Frå 2004 og gjennom 2005 låg alt nede, universitetet fann ikkje nye entreprenørar etter at dei fyrste hadde gjeve opp på grunn av aktivistane. I 2006 kom Høgsterett med ein ny dom som utvida vernet og tryggjingssona rundt The Science Area. No har universitetet fått ny entreprenør, men namnet på den nye entreprenøren og dei som arbeider der, er løynt. Arbeidarane kjem til ulike tider og løyner andleta sine når dei går inn på byggjeplassen. Men det er ikkje nybygget i seg sjølv som er grunnen til at Stein vert hata av dyrerettsaktivistar, det har han sytt for på eiga hand. - Saman med ein annan nevroforskar, Tipu Aziz, nyttar eg aper for å sjå på ulike modellar på Parkinsons sjukdom. Vi gjev desse apene ein mild versjon av Parkinsons. Nyttig narkotika | Her vert Stein ivrig. - Eg trur dette vil interessera lesarane dine, så du bør få med deg bakgrunnshistoria. Stein byrjar å fortelja om eit narkotisk stoff som heiter MPTP. Om inkje anna illustrerer det kvifor dyreforsøk er betre enn menneskeforsøk, i det minste om ein meiner at menneskeliv er meir verde enn dyreliv. - Han vi kan takka for MPTP, var den svært lovande amerikanske kjemistudenten Barry Kidston. Menneskelivet er underleg. I 1976 freista Kidston å laga stoffet MPPP, eit slags kunstig heroin som høyrer heime i meperdine-familien, ved eit laboratorium på universitetet i Maryland. Han gjorde ein feil under prosessen og laga i staden det som no vert kalla MPTP. Dette injiserte han. Tre dagar etter hadde han utvikla Parkinsons. Snart fekk ei rekkje andre studentar òg Parkinsons, noko som er svært uvanleg hjå personar under femti år. Kidston hadde selt stoffet til andre. The National Institute of Mental Health fann etter kvart ut kva han hadde gjort, ved å taka prøver frå laben, og såleis vart omverda merksam på det nye stoffet. Lækjarane greidde å stogga symptoma hjå Kidston ved å nytta Levo-dopa, ein medisin mot Parkinsons. Det hjelpte ikkje Kidston så mykje, atten månader seinare døydde han av ein kokainoverdose. Men det hjelpte Stein og ei rekkje andre forskarar. Ved obduksjonen fann patologane at hjerneceller som produserer dopamin, eit signalstoff i hjernen, vart øydelagde. Parkinsons bryt ned dei same cellene hjå menneske. Før Kidston døydde, hadde forskarane gjeve MPTP til rotter, utan effekt, og dei stod difor utan spor før Kidston tok overdosen sin. Det synte seg at rotter og gnagarar kan taka MPTP utan at det får konsekvensar, mellom anna difor må Stein nytta primatar i forskinga si på Parkinsons. - Det Aziz og eg gjorde, var altså å gje apene nok MPTP til å utvikla mild Parkinsons. Apene kan framleis eta og ha eit vanleg sosialt liv. Det vi oppdaga, var eit område av hjernen som ved såkalla djupstimulering kunne taka bort eitt av symptoma på Parkinsons, den vantande evna til å gå og til å stå opp og til å kontrollera ymse kroppsrørsler; det som vi kallar akinesi. Jamvel om Parkinsons-pasientar kan verta hjelpte ved bruk av Levo-dopa, syner det seg at det medikamentet sluttar å ha ein effekt hjå eit fleirtal av pasientane etter nokre år. Tilfellet Blakemore | Effekten av denne djupstimuleringa som Stein står bak, er frapperande. I den eine augneblinken sit pasienten i ein stol og skjelv, i den neste reiser han seg og går roleg av garde. - Så kvifor gjekk du og Aziz offentleg ut med det du hadde gjort for å finna denne lækjeråda? - Eg har alltid meint at storsamfunnet har rett til å vita kva det er vi held på med, og at dei som betalar for forskinga vår og får glede av henne, må få vita kvifor dyreforsøk er naudsynte. Diverre har britiske forskarar altfor lenge vore feige og ikkje våga å taka til motmæle mot dyrerettsaktivistane. Kort sagt: Tipu Aziz og eg fann ut at det var på tide å gå ope ut. Dessutan hadde Colin Blakemore vore åleine altfor lenge. Ingen artikkel om dyrerett utan Colin Blakemore. Blakemore hadde tidlegare det kontoret som eg no sit og intervjuar Stein i. Dei var i mange år kollegaer før Blakemore flytte til London for å leia eitt av dei britiske forskingsråda, det som deler ut pengar til medisinsk forsking. Etter ein del kontroversar har han òg slutta der. Blakemore er kanskje den mest vid- eller illgjetne vitskapsmannen i Storbritannia. Han er til liks med Stein hjerneforskar. Eg har freista å få eit intervju med Blakemore, men han har visst kome fram til at han vil liggja lågt ei tid. Han har fått sin del av offentleg merksemd. Dyrerettsaktivistane vart merksame på Blakemore i 1980-åra då han arbeidde ved Oxford. Blakemore forska på såkalla amblyopi og strabisme, feilfunksjonar som gjer at augo ikkje lenger ser beint på ting eller "gløymer" å sjå. Det klassiske dømet er det skjegløygde barnet som dersom det ikkje får ein lapp framfor det gode auga, vert blind på det skjeglande auga av di det ikkje lenger "treng" å sjå, og hjernen koplar ut informasjonsbanene derifrå. Det Blakemore gjorde, var å sy att augo på kattungar når dei vart fødde. Då stinga vart fjerna, var kattane blinde for resten av livet. Utan anger | Blakemore har aldri angra på det han gjorde. "Takk vere dette og liknande forsking så veit vi kvifor tilstandar som amblyopi - den vanlegaste forma for blindskap hjå born - oppstår, og vi er no i stand til handtera det og utvikla metodar som gjer at det ikkje oppstår." Gong etter gong har Blakemore stilt opp på fjernsyn, i aviser og radio og fortalt kor naudsynte dyreforsøk er. Sundagsmiddag etter sundagsmiddag er vorten øydelagd av demonstrantar utanfor døra. Borna har fått tilsendt bomber, brev fylte med HIV-infiserte barberblad har vorte lagde i postkassa, og kona har freista å taka livet sitt. Gjennom heile 1990-åra har han vorte trakassert og utsett for ei rekkje valdsepisodar. Dømet Barry Horn er kan henda det mest kjende. I 1998 vart aktivisten fengsla i atten år for ei rad bilbombingar. Han byrja ein sveltestreik. Ei av dyrerettsrørslene gjekk offentleg ut mot Blakemore og sa dei vil drepa han om Horn døydde. I 2000 hadde det britiske rettssystemet fått meir enn nok og avsa ein dom mot Cynthia O'Neil, ei av dei som hadde vore mest aktive i forfylgjinga av Blakemore. Etter dette har livet vorte litt rolegare for Blakemore. Men til liks med Stein er han under konstant politivern. - Det var i 2004 at vi gjekk ut offentleg; eg fortalde om det eg hadde gjort med apene, i eit avisintervju. Eg må vedgå at eg ikkje hadde venta å møta så mykje hat. Men etter ei tid kom vi til at vi måtte freista å få eit ordskifte med desse menneska. Vi skipa til eit møte i rådhuset med Tony Benn som debattleiar (ein av dei mest kjende Labour-politikarane dei siste seksti åra, som òg er journalist). Naziskuldingar | Til møtet tok Stein og Aziz med seg ein Parkinsons-pasient. Djupstimuleringa av den spesielle delen av hjernen skjer via ein pacemaker-liknande mekanisme knytt til hjarta. - Vi lét pacemakaren vera av, og der sat pasienten og skalv og armane hans gjekk heilt ukontrollert. Men heile halla på rådhuset var fylt med aktivistar. Då vi slo på mekanismen, og mannen med ein gong fekk full kontroll over kroppen att, byrja dei å ropa til han at "du burde vera død, og du er eit nazisvin". Det heile slo fullstendig feil. Eg har vore med i fleire TV-debattar. Fjernsynsselskapa elskar det, men eg har funne ut at det heile er bortkasta. Eg stiller opp til intervju og tek del i kampen mot dei. Men eg møter dei ikkje lenger til ope ordskifte. - Når eg høyrer på deg, kan eg ikkje fri meg frå å tenkja på at det er merkeleg at det britiske samfunnet godtek dette? - Vel, kollegaene mine har som Blakemore og eg familiar. Dei har sett kva som har hendt med oss. Stikk du hovudet opp, vert det kutta av. Politikarane på si side vert utsette for eit enormt press frå desse aktivistane, og når det gjeld den vanlege kvinne og mann, så veit dei lite om kvifor dyreforsøk er naudsynte. Korleis skulle dei gjera det, når vi forskarar ikkje går ope ut og fortel om alt det gode som skjer med grunn i dyreforsøk? Protestrørsla | Men alt er ikkje berre negativt. I 2006 kom den svært så skuleflinke, seksten år gamle Laurie Pycroft på ei tilfelleleg vitjing til Oxford frå heimbyen Swindon. Pycroft var med i ei gruppe regjeringa hadde dana for talentfulle skuleelevar, og hadde vorte undervist i mellom anna hjerneforsking. Medan han sat på ein kafé, vart ein av dei vanlege laurdagsdemonstrasjonane mot det nye laboratoriet haldne utanfor. Han vart så irritert at han stelte seg opp ved sida av med eit raskt samanraska banner til stønad for dyreforsking. Han skreiv om opplevingane sine på ein blogg han hadde laga. E-breva byrja å koma inn i tusental. Fire veker seinare, saman med Aziz og Stein, hadde han laga ei gruppe kalla Pro-Test, og desse heldt ein massedemonstrasjon nettopp i Oxford. Oppslutnaden var massiv. No har Pycroft droppa ut av skulen og driv organisasjonen på heiltid. Han er vorten svært populær i England. På spørsmål frå The Guardian om han ikkje ser at det Stein har gjort med apene sine, er forferdeleg, svarar guten slik: « Det er naudsynt. Lidinga til nokre få dyr kan auka livskvaliteten til tusenvis av menneske. Eg meiner det er heilt rettferdiggjort, særleg sett i ljos av at dei er odla fram for dyreforsking og ikkje er ville aper. » Det er vel ikkje naudsynt å seia at Stein er svært glad i Pycroft. - Eg kan ikkje seia anna enn at Aziz og eg meiner han er ein helt. Her kom den gåverike guten på ei tilfelleleg vitjing til Oxford og såg denne demonstrasjonen, og han byrja å ropa at "det er det reine tøv de held på med!" For eit mot. Takk vere han veit vi no at det er utruleg mange menneske der ute som stør oss og som vil læra meir om det vi held på med. No har òg stemninga ved Steins eiga avdeling endra seg til det betre. - Då Aziz og eg sette oss føre å gå ope ut, var vi lite populære. Ein kollega sende ut eit e-brev der det stod at vi var farlege og sette familiane til kollegaer i fare. Men då dei såg at vi lukkast og at opinionen byrja å verta mot desse aktivistane, snudde stemninga. Vi får no mykje stønad. Sluttappell | Til slutt har eg lova Stein å beda om pengar. Han har aldri hatt problem med å finansiera forskinga på Parkinsons, ei liding få menneske vil verta utsette for. Men dysleksiforskinga vantar pengar, og det endå om ti prosent av folkesetnaden lid av det. Om nokon kjenner nokon som vil gje pengar eller sjølv vil gje pengar: Gå inn på internett og søk på "Dyslexia Research Trust". Der finn de eit kontonummer. Og hugsa å taka tran og selolje. Om vi skal tru Stein, aukar det intelligensen og hjelper mot dysleksi og ei rad andre lidingar. Den ideelle trusten som fekk mest pengar i fjor frå den britiske folkesetnaden, var ein som vil gje aper eit betre liv, kunne The Guardian fortelja for tre veker sidan. Solnedgang for oljealderen | Somme søkjer tilflukt i etanol og biodiesel. Andre drøymer om hydrogen. Men dei som trur ein kan halde oppe dagens aktivitet med slike middel, har ikkje spurt naturlovene om kva som er mogleg, skriv Erik Solheim. Prisen på råolje er seks gonger så høg som for seks år sidan. I eit intervju med det tyske tidsskriftet Internationale Politik varsla nyleg sjefsøkonom Faith Birol i Det internasjonale energibyrået (IEA) at vi må vere budde på svært knappe og turbulente oljeforsyningar framover, og høge prisar. World Energy Outlook, den årlege publikasjonen frå IEA, spår i 2007-utgåva at oljeutvinninga kan falle med rundt 4 prosent i året. Det er ikkje meir enn eit par år sidan IEA avviste alt snakk om nokon topp i oljeutvinninga før bortimot 2030. No er dei altså komne på sterkt reviderte tankar. Stadig meir fakta tilseier at verda står på kanten av eit enormt energiproblem som ingen har noka løysing på. Hubberts Peak | Marion King Hubbert var namnet på ein amerikansk oljegeolog som i 1950-åra vart skubba ut av det gode selskapet fordi han hevda at oljeproduksjonen i USA ville nå toppen i 1970. Det King Hubbert gjorde, var å studere ei rekkje oljebrunnar med statistiske metodar. Han kom til at frå starten stig utvinninga frå eit felt kvart år til dess halvparten av reservane er tømde. Etter ein platåfase fell så produksjonen, først raskt og så seinare. Toppen går no under namnet "Hubberts Peak". USA nådde toppen av den innanlandske utvinninga nettopp i 1970, som Hubbert hadde hevda. Det har nesten gått mange hus forbi at på norsk sokkel kulminerte oljetappinga i 2000 og har etter det falle over 30 prosent. Sjølv det optimistiske Oljedirektoratet har ikkje anna å by enn kurver som peikar bratt nedover. Russland fekk nedgang etter 1987, men har rett nok henta ut meir igjen dei siste åra. For Midtausten er prognosen nedgang frå 2015. Om utviklinga er usikker i detalj - gapet mellom ein veksande etterspurnad og tilgangen på olje er i vekst. Leitesjefen | Colin Campbell kom til Stavanger som leitesjef for Amoco i 1980. No leitar den pensjonerte oljegeologen etter personar som vil høyre kva "Hubberts peak" har å seie om tilgangen på olje i verda. Dei verkeleg store felta var oppdaga før 1970. Etter 1981 har verda kvart år brent opp meir olje enn det som er oppdaga i nye kjelder. Colin Campbell møtte oppfatningar som minner om stemninga då glasa velta i salongane på Titanic: Skipet kan ikkje søkke. I 2000 fekk Campbell ideen til organisasjonen ASPO (Association for the study of Peak Oil and Gas), eit nettverk av geologar, økonomar og andre fagfolk som arbeider med å spreie opplysningar om at verda står framfor ei dramatisk endring når etterspurnaden blir større enn tilgangen på olje. Fleire meiner dette punktet alt er passert. I alle år har vi fått høyre at med dagens forbruk er det olje nok for mange tiår. Dette har vore konsekvent misvisande fordi "dagens forbruk" var passert dagen etter. Uttaket steig, og spåkonene måtte bomme. Børsøkonomane har alltid hatt vanskar med å tenkje seg at det kan bli knapt med råvarer, og dei har ført lite innsikt til saka. Lenge kom det stadig meldingar om nye funn, og det var lett å slå seg til ro med at slik ville det halde fram. Men det er altså 27 år sidan forbrukskurva tok farvel med kurva over nye funn. For tida fyrer verda av 3 - 4 gonger så mykje konvensjonell olje som ivrige geologar greier å oppdage i nye felt. Kurva over oljealderen kan kome til å minne om ei flaggstong på flat mark. Raskt opp og raskt ned. Freistinga har sjølvsagt vore stor. Olje er ei eineståande energikjelde. Konsentrert, ufarleg, lett å transportere og brukande til mykje. Vår eksploderande økonomi går på eksplosjonsmotorar, og dei går alle på olje. Kolet dreiv den første storindustrien, dei første toga og dampskipa. Det vart mogleg å kombinere industriell vareproduksjon med handel i stor stil, ei kopling som skapte enorme rikdomar. Etter kvart tok oljen over det meste av transporten. Kolet dreiv industrialiseringa, oljen driv globaliseringa. Som stasjonær drivkraft er mange energiformer brukande, men til dagens tempo og volum i transporten av varer og personar har vi i realiteten ikkje noko alternativ til olje. Ikkje i mengder som monar. Konsentrert solenergi | Med unnatak for nokre avgrensa reservar av radioaktive stoff får jorda all tilgjengeleg energi frå sola. Oljen er solenergi som er samla gjennom millionar av år, og uhyre konsentrert. Den solenergien vi kan få tak i direkte, er spreidd i vêr og vind, og det skal svære areal til for å fange noko som monar i vårt enorme sluk. Nokre søkjer tilflukt i etanol og biodiesel som svar på klimaproblemet med bilparken. Andre drøymer om hydrogen. Dei som snakkar om å halde oppe dagens aktivitet med slike middel, har ikkje spurt naturlovene om kva som er mogleg. Europa og USA brende 700 millionar m3 bensin i 2006. På same tid var etanolproduksjonen i verda 50 millionar m3, fortel den nordiske Kraftjournalen. For ei tid sidan gjekk 20 prosent av maisarealet i USA til etanol, som var nok til å drive to av hundre bilar. 98 av 100 bilar måtte framleis ha fossilt drivstoff. Det amerikanske miljødirektoratet kom jamvel til at klimagassutsleppa hadde vore mindre om bilane hadde gått på vanleg bensin, fordi etanolproduksjonen kostar så mykje fossilt brensel. Nettoenergien av etanol er bortimot null. Seinare har fleire enda med liknande konklusjonar. Den svenske forskaren Torbjørn Rydberg rekna ut at om dei dyrka kveite til etanol på alt svensk åkerareal, ville dei få nok til å drive ein av ti bilar. I Malaysia går regnskogen opp i røyk etter kvart som eksporten av palmeolje stig. Kunnskapsløysa | Biobrensel og hydrogen har framleis ei høg stjerne som miljøtiltak. Det må kome av at kunnskapen er undermåls. Problemet med hydrogen som drivstoff er at det kostar enorme mengder energi å framstille denne gassen. Ved elektrolyse og alt anna som må til, forsvinn rundt 80 prosent av energien, og vi sit att med 20 prosent av den elektriske krafta som hydrogen til å drive bilen med. I gasskraftverk med CO2-handtering går meir enn 50 prosent av gassenergien tapt under omdanninga til elektrisitet. Det vil seie at under 10 prosent av energien i gassen kjem på tanken i form av hydrogen. Dette minner mistenkjeleg om energisløsing. Når den fossile flammen dovnar under ballongøkonomien vår, går det nok ut over oppdrifta. Spørsmålet er kor rask og alvorleg nedturen blir. Ingen har presentert den energikjelda som kan ta over jobben når oljepumpene står der i solarglad. Som ein illustrasjon på dimensjonane har nokre rekna på kor mange menneske som skal til for å utføre det arbeidet dagens oljeforbruk utrettar i verda. Det lågaste talet eg har sett, er 22 milliardar slavar i sving døgeret rundt. Kunnskapen om at tilgangen på olje er i unnarennet, går over verda i aviser, i bøker og på nettstader. Flyselskap kjempar mot raude tal under stigande kostnader til drivstoff. Realitetane er nok i ferd med å gå opp for fleire. Men dei som spør etter politisk handling, har framleis størst sjanse til å finne dei ansvarlege på dekket av Titanic. Erik Solheim er tidlegare leiar i Naturvernforbundet. Statsmann på direkten | Carl I. Hagen er fjernsynsalderens Johan Sverdrup. Carl I. Hagen dreg seg attende etter ein eineståande karriere i norsk historie. Frå ein marginal posisjon utanfor alt som vart godteke i norsk politikk, rydda han vegen fram til å verta leiar for det nest største partiet i landet, som han sjølv bygde opp. Framstegspartiet vart ikkje berre ein ny maktfaktor i norsk politikk. Carl I. Hagen fekk snudd om på kva som er tillate og ikkje tillate i det politiske ordskiftet, og kva for meiningar som det er mogeleg å hevda utan å setja seg sjølv utanfor. Avgangen hans kjem samstundes som verket er fullenda. Når Høgre vil gå til val på eit "borgarleg" regjeringsalternativ som også femner om Frp, er det politiske landskapet i Noreg vorte slik målet var for Hagen. Det er berre Johan Sverdrup det er råd å jamføra dette med. Sverdrup byrja som ein einstøing, marginal i høve til dei etablerte maktstrukturane. Men han bygde støtt og sikkert opp ei brei folkerørsle ikring seg som vart til Noregs fyrste parti. Han fekk endra førestellingane om korleis politikk skulle drivast og kva for standpunkt det var moralsk akseptabelt å hevda. Og han dreiv gjennom ei stor konstitusjonell endring. All makt i fjernsynet | Kan Carl I. Hagen også notera seg som opphavsmann til ei konstitusjonell endring? Eg vil seia ja. Sverdrups tanke var at "all makt skulle samlast i denne salen" - regjeringa skulle møta i Stortinget, såleis at makta vart liggjande i hendene på dei folkevalde. Med Carl I. Hagen er endå ei statsmakt samla i den same salen - men det er knapt lenger stortingsalen det er nokon vits å samlast i. Det er i staden TV-studioet. Der har Hagen briljert - og dominert - som berre Sverdrup greidde å gjera det i stortingssalen i 1870- og 80-åra. Etter som fjernsynet tok over som forum for den politiske debatten, har det kome ei ny form for "folkestyre". No er folket sjølv til stades i heile den politiske prosessen, og det politiske spelet går "på direkten". Meiningsmålingane har teke over for val. Dette er ikkje berre Carl I. Hagens verk. Men Sverdrup var ikkje åleine om å skapa om politikken på 1800-talet heller. Framvoksteren av dagspressa var ein grunnleggjande føresetnad, og likeins framvoksteren av rada av friviljuge foreiningar som gav eit politisk talent som Sverdrup eit nytt register å spela på. Spel på kjensler | Carl I. Hagen kan ikkje forståast utan fjernsynet. Fjernsynet braut maktmonopolet til dei politiske partia og avisene som var knytte til dei. Radioen var statsmonopol, og den kunne aldri få det same emosjonelle gjennomslaget som fjernsynet. Fjernsyn er film. Det er kjensler - ikkje sakleg informasjon - som når fram til tilskodaren. Dette vart ein arena som ikkje nokon norsk politikar har greidd å nytta betre enn Carl I. Hagen. Og fjernsynet elska han! Konkurranse i eteren vart til konkurranse kanalane imellom om å få Carl I. Hagen til debattprogrammet om kvelden. Konsumentpartiet | Mange TV-journalistar hatar Hagen, likevel har dei retta mediet sitt etter stilen hans. Kvifor? Fordi Hagen greier å nå fram til den sjåaren som fjernsynet vil nå fram til - den "vanlege mannen". Mannen som ikkje har makt, men likevel all makt. Til dømes makta til å skru over til ein annan kanal. Fridomen var det sentrale i Johan Sverdrups politiske vokabular. Fridomen er viktig for Carl I. Hagen. Fridomen for Sverdrup var arven frå Europa og revolusjonsåret 1848. Fridomen for Hagen har 1968 som føresetnad. Bodskapen frå 1968 var at fridom er å gjera kva ein sjølv vil. Og for fyrste gong i historia vart det mogeleg å gjera det. Veljarane til Carl I. Hagen er den fyrste generasjonen i landet vårt som har hatt pengar og fritid til å gjera det dei vil. Og den fyrste som ikkje har funne det naudsynt å ta omsyn til moral og religion - meir enn dei sjølve ville. Sverdrup omtala seg sjølv som "Forretningsfører for de store Nødvendigheder" - eit instrument for vokster og framsteg, bore oppe av eit ideal om eit nytt samfunn. Framstegspartiet er ikkje noko parti for framsteg. Det har ingen framtidsvisjon. Det er partiet for konsumentsamfunnet. Fridomen er valfridomen for den einskilde. Det er bodskapen som Carl I. Hagen lét etter seg. John Peter Collett er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Løgn eller gløymsle | Ein statsråd kan lyga om eitt einaste tema: Om regjeringa med det fyrste kjem til å devaluera krona eller ikkje. Då har ein finansminister både rett og plikt til å lyga. Deretter er det beint stopp - og ein får bruka det slitne uttrykket "ingen kommentar" om ein ikkje vil eller kan gje att fakta. Tromsø-saka er i utgangspunktet ei fillesak. Åslaug Haga sa kven Senterpartiet meinte burde få OL - det var svært uklokt - men det stod i partiprogrammet og var ikkje noka overrasking. Og VG hevdar at Jonas Gahr Støre har sendt ein SMS som provar at han engasjerte seg for Tromsø som OL-by. Men Støre nektar for dette. Vi må difor tru han på det og gjera oss ferdige med SMS-saka. Det bør vi òg gjera med Haga-saka. Haga har rett nok uttala seg så klossete at ein undrast på om ho slår ei kvit løgn. Konfrontert med ein TV-debatt på NRK 17. februar i fjor får Brennpunkt-redaksjonen fram at ho sa ting då som ho i dag nektar for at ho har gjort. Men det kan like gjerne tyda på at ho har gløymt kva ho har gjort, som at ho lyg. Medvite å nekta for noko som ein har sagt på TV, er det ingen som gjer. Saka er for uviktig til at det er noko meir å masa om. Tvilen må koma tiltalte til gode. Bill Clinton har sagt at dei største politiske tabbane gjorde han under sterk mangel på søvn. Media tek ikkje omsyn til at statsrådar lever under eit ekstremt arbeidspress. Det er berre arbeid og lite søvn månad etter månad. At ein då ikkje alltid hugsar rekkjefølgja på ting som skjedde, er sjølvsagt menneskeleg. I Noreg rapporterer og fokuserer ikkje media på dei private feilskjera til politikarane. Difor vert det meir merksemd kring spørsmål om integritet og om ein kan ta ein politikar for å tala usant - same kor bagatellmessig saka måtte vera. Det må politikarane ta høgd for. Fylkesrådmannen vil ha gigantlina i jordkabel | Fylkesrådmann Jan Øhlckers meiner at både den store 420 kV-lina og eksisterande 132 kV liner bør leggjast i kabel, der gigantlina skal følgje eksisterande høgspenttraséar. Inkonsekvent: Jan Øhlckers meiner det er naturleg å reagere på at Statnett no vil leggje kraftlinjetraséar gjennom område staten sjølv har verna. I bakgrunnen fylkesordførar Nils R. Sandal (Sp). Foto: Helge Johnsen. Dette bør spesielt vurderast i område som Førde, Naustdal, Flora, Bremanger og Eid, meiner fylkesrådmannen, før fylkesutvalet 4. juli skal kome med sine synspunkt på den planlagde kjempe-kraftlina mellom Indre Sogn og Sunnmøre. Urealistisk | Fylkesrådmannen ser det som urealistisk å krevje at heile den store 420 kV lina skal leggjast i jordkabel, slik einskilde har teke til orde for. Derimot meiner han at politikarane må be om å få vurdert løysingar der deler av lina gjennom fylket blir lagt under bakken. Øhlckers meiner det også bør vurderast kabling av andre linjestrekningar i sentralnettet med lågare spenningsnivå, spesielt i område der den nye lina vil følgje eksisterande traséar for 132 kV liner - til dømes gjennom Førde, Naustdal, Flora, Bremanger og Eid. Alternativa i vest | Fylkespolitikarane får ikkje noko klart råd om traséval frå fylkerådmannen. Men Øhlckers meiner det må leggjast stor vekt på langsiktig nærings- og samfunnsutvikling for fylket, når dei endelege vala skal gjerast. Då vil dei vestlegaste alternativa etter hans syn dekkje dei framtidige behova best. Samstundes ser fylkesrådmannen ein miljøpolitisk inkonsekvens i at Statnett no foreslår fleire linjealternativ som kryssar verna vassdrag: - Fylkeskommunen gjekk i si tid imot vern av Gaularvassdraget og støtta Naustdal kommunes arbeid mot vern, til sentrale styremakter gjorde vernevedtak i februar 2005. Fylkesrådmannen har difor forståing for og meiner det er naturleg å reagere på at statsforetaket no ønskjer å leggje nye kraftlinjetraséar gjennom det same området, skriv Jan Øhlckers. Brann i båt ved Svanøy | Fire personar var om bord i småbåten då påhengsmotoren tok fyr. Politiet fekk melding om hendinga like etter klokka tre natt til søndag. Båten låg utanfor Svanøybukt på Svanøya. Kom seg over i andre båtar | Det var fleire båtar i området, og dei fire passasjerane kom seg over i andre båtar. Elden vart sløkt med brannsløkkingsapparat. Fann igjen stolen båt | Seinare på natta vart politiet varsla om at to personar hadde stole ein liten, open plastbåt med påhengsmotor, og ein bensintank frå ein anna båt, på Solheim i Florø. Båten vart funnen igjen langs land mellom Solheim og Brandsøy. Forholdet vert etterforska vidare ved Flora politistasjon, melder operasjonssentralen i Sogn og Fjordane. Imponerte under Baltic Cup | Yngve Apneseth klinka til med tre nye personlege rekordar i vektløfting. Slo til: Yngve Apneseth fekk god klaff under Baltic Cup, og sette tre nye personlege rekordar. Foto Rune Fossum Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Saman med vektløftarstjerna Ruth Kasirye var det Yngve Apneseth som leverte dei mest imponerande norske resultata under Baltic Cup i finske Pori. Tre nye persar | Medan Kasirye sette ny nordisk rekord samanlagt, nytta Apneseth høvet til å forbetre alle sine tre personlege rekordar. - Det var eit bra resultat. Eg er godt nøgd, seier Tambarskjelvar-løftaren. Pers med fem kilo i rykk | Han løfta i klassen 56 - 77 kilo, og vart ståande med eit samanlagtresultat på 258 kilo - ny personleg rekord med åtte kilo. I rykk greidde Apneseth 117 kilo, og sette ny personleg rekord med fem kilo. I støt enda han opp med 141 kilo, ny rekord med éin kilo. Slo Kvame på kroppsvekt | Han slo dermed lagkameraten Steinar Kvame på lettare kroppsvekt. Også Kvame greidde nemleg 117 kilo i rykk og 141 kilo i støt i den same klassen som Apneseth. - Det var moro å slå Steinar, kommenterer Apneseth. Baltic Cup er ein lagkonkurranse med fleire nasjonslag i aksjon. Dei endelege resultata frå konkurransen er ikkje klare. Har statistikken mot seg | I kveld er det toppoppgjer i 1. divisjon. Men Sogndal har ikkje taket på Haugesund... Klar for heimbyen: Karl Oskar Emberland skal forsvare tabelltoppen i heimbyen Haugesund. Foto Asgeir Årdal Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Sogndal spelar søndag kveld borte mot FK Haugesund, i det som er rundens toppkamp i Adeccoligaen. Berre to poeng skil laga, og med siger tek Haugesund over tabellteten. Sjekk tabellen i 1. divisjon. Haugesund har taket | Samstundes syner statistikken at det er jamt i oppgjera mellom laga. Dei har møtt kvarandre 19 gongar tidlegare; Sogndal har vunne åtte, Haugesund har ti sigrar medan éin kamp har enda uavgjort. Men: På Haugesund stadion har heimelaget taket på sogningane: Sju av elleve kampar har enda med heimesiger. I fjor vann Haugesund 2 - 0 i tilsvarande oppgjer. Du finn meir statistikk her. Slik startar Sogndal | På den andre sida: Det er berre litt over ei veke sidan Karl Oskar Emberland og mannskapet vann 2 - 1 same stad - men då i cupen. Du kan følgje oppgjeret live her. Sogndal startar truleg slik: Leciejewski - Nadolski, Christensen, Grorud, Elvis - Furebotn, Lubieniecki, Bolseth, P. E. Flo - U. Flo, Dale. PS: Karl Oskar Emberland var framfor sesongen ønskt som trenar for FK Haugesund. Han valde å bli i jobben i Sogndal. I ferd med å få dårleg tid | Øyvind Strømmen Kjerpeseth fekk det ikkje til å klaffe i Världsungdomsspelen. No har han press på seg for å komme til junior-EM. I motvind: Øyvind Strømmen Kjerpeset er framleis halvsekundet bak EM-kravet for juniorar på 400 meter hekk. Foto Asgeir Årdal Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Strømmen Kjerpeseth sprang inn til tida 54,40 på 400 meter hekk under Världsungdomsspelen i Gøteborg på fredag. Det er litt over halvsekundet bak kravet til junior-EM, som er på 53,75 sekund. Her er resultata frå Världsungdomsspelen. For mykje motvind | - Det gjekk dessverre ikkje vegen no heller. Det var litt for mykje motvind, seier Florø-leiar Rune Osa. 17-åringen passerte 200 meter på 24,7 - men så vart det tungt på den siste halvdelen. No har han berre to veker på seg for å kvalifisere seg til junior-EM. - God for 53,00. - Han har nokre moglegheiter til. Vi får sjå om vi kan finne nokre passande stemne. Men han har litt dårleg tid, seier Osa. - Men han er god nok? - Javisst er han det. Eg meiner han er god for 53 blank, seier Florø-leiaren. Florø hadde også Steinar Kleppe i aksjon under Världsungdomsspelen. Kleppe tok andreplassen i slegge med eit kast på litt over 57 meter. Raad sette nye rekordar | Gloppens Trude Raad viste at ho har forma inne med å vinne konkurransen med eit lengstekast i slegge på 61,28 meter. Med det sette ho også ny stemnerekord i J19-klassen. Dagen etter sette ho ny personleg rekord og stemnerekord i diskos med 49,18 meter. No kan juniornorgesrekorden til Grete Etholm vere i fare, skriv GFIL på nettstaden sin. Les saka her. Marte Rygg Årdal tok andreplassen i J17-klassen med 50,05 meter i slegge. Vann NM i køyring | Monica Stubseid (42) frå Skilbrei vann to av tre deløvingar i norgesmesterskap i køyring med hest, og stakk dermed av med sigeren. - Det er herleg! Monica Stubseid (42) stakk av med tittelen norgesmeister | Foto Asgeir Årdal Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Frå torsdag til søndag har det vore norgesmesterskap i køyring på Mo. Totalt var det 5 deltakarar i NM-klassen, blant dei Monica. To vart eliminerte undervegs. Deltakarane har vore gjennom tre deløvingar: Dressur, maraton og presisjon. - Eg kom på fjerde plass på dressur, men eg vann maraton. Då var det ganske likt. Men i dag vann eg presisjon, og då tok eg dei. Herleg! seier Stubseid som er strålande nøgd med den nye tittelen, noregsmeistar. Ho vil også dele æra med Stein Ove Skilbrei, som stod bakpå vogna og hesten, Torgar. Men NM er ikkje heilt over for Stubseid sin del endå. Onsdag er det nemleg NM fjordhest. - Eg skal vere stemneleiar på NM fjordhest, så no er det rett i gong med det. Dramatiske sjukehusomleggingar | Dei tilsette ved sjukehusa vart informert klokka åtte. Klokka åtte fredag morgon vart det halde allmøte for dei tilsette ved dei tre sjukehusa i fylket, der leiinga i Helse Førde presenterte sitt framlegg til ny strategiplan for føretaket. Biletet er teke frå allmøtet ved Førde sentralsjukehus i dag tidleg. Klokka åtte i dag vart det halde allmøte ved både Førde sentralsjukehus og lokalsjukehusa i Lærdal og på Nordfjordeid. Der presenterte leiinga i Helse Førde sitt framlegg til ny strategiplan for føretaket. Planen legg etter det Firda har grunn til å tru opp til grunnleggjande endringar i sjukehusstrukturen. Truleg blir det lagt fram fleire alternativ. Eitt av desse kan ventast å gå ut på omlegging av dei to lokalsjukehusa i retning av distriktsmedisinske senter, med sterkare samling av spesialistfunksjonane ved Førde sentralsjukehus. Statsråden | Klokka 10 startar etter planen dialogmøtet der statsråd Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap) møter ordførarar og fylkespolitikarar frå heile fylket, og der også toppleiinga i Helse Vest blir til stades. Her blir strategien og omstillingstiltaka for Helse Førde hovudtema. Første punkt på dagsorden er at statsråden skal snakke om omstilling og samhandling. Klokka 10.30 presenterer styreleiar Clara Øberg og nestleiar Jorunn Ringstad Helse Førdes høyringsutkast til strategi og omstillingstiltak. Ordførarane | Etter lunsj blir det ein og ein halv times dialogmøte med ordførarane i fylket, med KS-fylkesleiar Olav Lunden som møteleiar. Deretter møter statsråden aksjonsgrupper som kjempar for høvesvis Nordfjord sjukehus, Lærdal sjukehus og Førde sentralsjukehus, før ho dreg til Førde sentralsjukehus for besøk og omvising. Snøfall skaper vanskar | Snøras, stengde vegar og innesnødde bilar. I løpet av natta har det komme store mengder snø i fylket, og noko som har gitt store utfordringar i morgontimane. Har du bilete eller opplevingar frå snøfallet som du ønskjer å dele med lesarane av firda.no, send dei på epost til redaksjon@firda.no eller som sms til 2005 (skriv fitips i tekstfeltet). Du kan også skrive i kommentarfeltet under artikkelen. Riksveg 611 mellom Stavang og Naustdal er mellombels stengt på grunn av snøras ved Redalsgrend. Dette vart rapportert om frå Statens vegvesen klokka 07.28 fredag morgon. Riksveg 13 over Vikafjellet er mellombels stengt på grunn av uvêr. Sjå alle vegmeldingar for fylket. I tillegg har firda.no fått rapportar frå fleire om store vanskar med å komme seg fram med bilen i morgontimane. Bilane står innesnødde, og når det er måka rundt dei, har det vore utfordringar med å komme seg fram på vegane. Frå Florø vert det opplyst om at det har komme ein halv meter snø i løpet av natta. - Det tyngste og viktigaste helsemøtet i fylket si historie | Styreleiar i Helse Vest Oddvar Nilsen helsar helseministeren velkomen til Førde | Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er på plass i Førde til det som blir omtalt som det tyngste og viktigaste helsemøtet i Sogn og Fjordane si historie. Minuttar etter at dagens møte har starta på Sunnfjord Rica Hotel, er møtesalen full av ordførarar, fylkespolitikarar, sjukehusaksjonistar og helsetoppar som deltek i dagens møte. - Viktigaste i fylket | I dag blir strategi- og omstillingsarbeidet til Helse Førde med statsråd Anne-Grete Strøm-Ericsen til stades, presentert. Styreleiar Oddvar Nilsen innleia for kort tid sidan møtet, eit møte han omtalar som det tyngste og det viktigaste helsemøtet i fylket si historie. Les også: Dramatiske sjukehusomleggingar og Fødande nordfjordingar kan berge avdeling i Volda | Like etter kom helseministeren på bana og ho tek no for seg samhandlingsreformen og bakgrunnen for den. Legg fram høyringsutkast | Seinare blir høyringsutkastet til strategi- og omstillingstiltak presentert av styreleiar Clara Øberg og nestleiar Jorunn Ringstad. Ordførarane kjem på bana etter lunch før dagens møte blir avslutta med at sjukehusaksjonistane får eit kvarter kvar for å seie sitt til helseministeren. Informerte tilsette | Klokka åtte fredag morgon vart det halde allmøte for dei tilsette ved dei tre sjukehusa i fylket, der leiinga i Helse Førde presenterte sitt framlegg til ny strategiplan for føretaket. Planen legg etter det Firda har grunn til å tru opp til grunnleggjande endringar i sjukehusstrukturen. Truleg blir det lagt fram fleire alternativ. Eitt av desse kan ventast å gå ut på omlegging av dei to lokalsjukehusa i retning av distriktsmedisinske senter, med sterkare samling av spesialistfunksjonane ved Førde sentralsjukehus. - Ei grense for kor mykje vi kan bruke ostehøvelen | Styret i Helse Førde legg fram forslag til ny strategiplan. Nestleiar i Helse Førde-styret Jorunn Ringstad presenterer no høyringsutkastet til helseføretaket under helsemøtet i Førde. Styreleiar Clara Øberg i Helse Førde legg fram forslag til ny strategiplan for Helse Førde saman med nestleiar Jorunn Ringstad i styret. - Vi har utarbeidd ulike modellar, seier Øberg. Ho understreka raskt at det ikkje var gjort kutt for ruspost og ambulansetenesta i nokon av modellane. - I valet av strategiplan er det også viktig å leggje til rette for at folk skal ha lyst til å jobbe i Helse Førde, seier Øberg. Utfordringa til Helse Førde, er etter styret si meining at føretaket innan 2012 må redusere kostnadene med om lag 150 millionar kroner. - Det er eit lite helseføretak og det er ei grense for kor mykje vi kan bruke ostehøvelen, seier Jorunn Ringstad. Ho trekkjer fram at dei store økonomiske underskota gjer at føretaket manglar økonomiske midlar til å investere i nødvendig utstyr. Difor kan dei ikkje halde fram som i dag | Her er sjukehusmodellane som vart forkasta | Styringsgruppa vurderte to modellar som vart forkasta. På biletet Clara Øberg (t.v.), Jorunn Ringstad og Jon Bolstad. Clara Øberg er klar på kva som er viktig for framtidas helsetenester i Helse Førde under dialogmøtet som no går føre seg i Førde. Stabile fagmiljø og nære helsetenester | - Trygge og nære helsetenester, gode akuttmedisinske ressursar, kompetente, robuste og stabile fagmiljø. Slik er krava til modellen for helseføretaket i framtida, seier Øberg under dialogmøtet der helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen deltek. - Vi må også ha ein sunn driftsøkonomi med evne til fornying og investering, seier Øberg og legg til at ho er sikker på at den beste måten å få fred på er å ha budsjettet i orden. - Vi får ikkje fred før vi har pengar som rekk til det dei skal, seier Øberg. Fleire modellar | Fleire modellar har vore oppe til vurdering før dagens møte. I modellane som blei lagt fram er ruspost inne i alle modellane. Også ambulansetenesta er uendra, streka Øberg under. - Vi har sett på modellar som vi har forkasta. Vi har vurdert dagens modell som eit alternativ med ei vidareføring av sentralsjukehuset i Førde og to lokalsjukehus. Men denne modellen opprettheld ikkje eit robust fagmiljø og god økonomi, fortel Jorunn Ringstad, nesteleiar i styret, og legg til at dei går med 87 millionar i negativt driftsresultat. - Ikkje berekraftig | - Om vi held fram med denne modellen, er den ikkje berekraftig, seier Ringstad. Ein annen modell har også har blitt forkasta, er ein modell med lokalmedisinsk senter i Indre Sogn, eit sentralsjukehus og Nordfjord sjukehus. Dei to modellane blei forkasta fordi det blir eit for spreidd fagmiljø og utvikling som ikkje er berekraftig. - Tøff erkjenning | - Det var ei tøff erkjenning å sjå at vi har ein struktur som ikkje er berekraftig i framtida, sa Ringstad då ho forklarte bakgrunnen for kvifor det blir endringar i Helse Førde. - Vi får beskjed av Helse Vest om å gi innbyggjarane i fylket gode helsetenester. Men det må vi erkjenne at vi ikkje har fått gjort til no. Vi har fått særbehandling av Helse Vest, men no er det slutt. Vi i styret må erkjenne at vi ikkje kan halde fram slik vi har gjort, sa nestleiar Jorunn Ringstad. 2000 innspel | Clara Øberg fortel at dei fekk inn 2000 innspel før dei la fram høyringsutkastet som blei lagt fram fredag. Dei fleste innspela gjekk på kompetanseutvikling, ekstern / intern samhandling, god ressursutnytting, gode og anerkjente fagmiljø, trivsel og godt arbeidsmiljø. Vil leggje ned Eid og Lærdal | Styringsgruppe tilrår to lokalmedisinske senter og eitt sentralsjukehus. Clara Øberg og Jorunn Ringstad i Helse Førde- Førde-styret presenterte modellane dei forkasta - og kva slags modellar dei vil gå for, i dagens møte. Styringsgruppa som har utarbeidd framlegg til ny strategiplan for Helse Førde, har lagt fram tre alternative modellar som vart presenterte på dialogmøtet med helseministere i Førde fredag føremiddag. Dei tre modellane | Den første modellen inneber sentralsjukehus i Førde og lokalmedisinske senter på Nordfjordeid og i Lærdal. Modell to inneber eitt sentralsjukehus i Førde og avvikling av sjukehusa på Nordfjordeid og i Lærdal, utan å gjere dei til lokalmedisinske senter. Den tredje modellen som er vurdert, er å gjere alle sjukehusa om til lokalsjukehus og såleis gjere Førde sentralsjukehus om til Førde sjukehus. Framlegga til ny strategiplan vart lagt fram av styreleiar Clara Øberg i Helse Førde og nestleiar Jorunn Ringstad i styret. Skal vedtakast i mai | - Styringsgruppa har komme fram til at vi tilrår modell ein, med sentralsjukehus i Førde og lokalmedisinske senter på Nordfjordeid og i Lærdal, seier Øberg. Forslaga til ny strategiplan skal no ut på høyring, og høyringsfristen er sett til 19. april. - Deretter skal strategiplanen vedtakast av styret i Helse Førde 27. mai, og deretter sendast vidare til styrebehandling i Helse Vest før sommaren 2010, seier Øberg. Reduserer 230 årsverk | Den modellen som styringsgruppa har valt å gå for, inneber ifølgje berekningane eit positivt driftsresulatet på 47 millionar kroner. Det vil samstundes innebere at 230 årsverk vert reduserte. Innhaldet ved dei lokalmedisinske sentra vil blant anna vere dagbehandling, poliklinikk, eit team for lindrande behandling, geriatriteam og rehabiliteringsteam. Det kan også bli aktuelt med interkommunale tenester som interkommunal legevakt med sengepost, observasjonspost, rehabilitering og opptrening. - Dersom vi går i samarbeid med kommunane vil mange av dei som mister jobben ved reduseringa av årsverk få nye jobbar interkommunalt, seier Øberg. Fødslar ut av fylket | Ho la til at Førde sentralsjukehus etter denne modellen ikkje vil verte skåna for omstillingar. - Det er behov for omstillingar og investeringar så det berre knakar i Førde, seier Øberg. Med denne modellen påpeikar styringsgruppa at det er behov for samarbeid med naboføretaka om fødslar, der området nord for Nordfjorden orienterer seg mot Volda og sør for Sognefjorden mot Bergen | Dei to andre modellane | Ifølgje styringsgruppa ville modell to med eitt sentralsjukehus og nedlegging av lokalsjukehusa på Nordfjordeid og i Lærdal, innebere eit positivt driftsresultat på 50 millionar kroner og 230 reduserte årsverk. Modell tre med tre lokalsjukehus vil gje negativt driftsresultat på 10 millionar kroner og 260 reduserte årsverk. Trur ikkje det blir demonstrasjonar | Aksjonsleiar frå Nordfjord trur alle vil leggje godsida til. Svein Hansen er sjukehusforkjempar frå Nordfjord. - Eg vil setje meg grundig inn i dette før eg feller ein endeleg dom, seier lokalsjukehusforkjempar Svein Hansen frå Nordfjordeid. Han meiner det førebels ikkje er grunnlag for å uttale seg bombastisk i verken den eine eller den andre retning. - Det er viktig å høyre kva legane har å seie til dette. Det er dei som sit nærast pasientane, seier Hansen. Han håper alle partar vil leggje godsida til for å finne ei løysing. - Eg trur ikkje det bli demonstrasjonar i denne omgang, seier Hansen | Overraska over nedlegginga | Lærdals-ordførar Arne Sanden: - Vi får ei utfordring om det går som styringsgruppa vil | Ordførar Arne Sanden i Lærdal. Lærdal-ordførar Arne Sanden hadde ikkje venta styringsgruppa sitt framlegg på dagens dialogmøtet i Førde om eit sentralsjukehus og nedlegging av lokalsjukehusa på Eid og i Lærdal. - Overraska | - Eg er overraska over det som kjem fram i dag, innleia Sanden då han stod på talarstolen under møtet som går føre seg i Førde no. Ordførarane fekk 1 time til å seie sitt til om styringsgruppa i Helse Førde sitt framlegg til ny sjukehusmodell | - Vi må ha klargjort kva slags helsetilbod vi skal ha i fylket, og eg håper det blir klargjort i den kommande prosessen. Behovet for endringar er nemleg til stades, streka ordføraren over. - Når eg seier at eg er overraska over framlegget, så har det med at eg naturlegvis har hatt forventingar til at vi skal kunne oppretthalde dei spesialisthelsetenestene ved Lærdal sjukehus - også etter at prosessen var gjennomført. Men eg ser at styringsgruppa legg opp til noko anna, seier Sanden. - Ei utfordring | Han fortel at han helser samhandlingsreforma velkommen, men vil ikkje seie ja takk til at Lærdal mister spesialisthelsetenestene i Lærdal. - For oss blir det ei utfordring om det blir som styringsgruppa vil, streka Lærdals-ordførar under. Helle: Håpar Helse Førde får køyre opplegget | Arve Helle, ordførar i Fjaler, Førde-ordførar Nils Gjerland og Eid-ordførar Sonja Edvarsen og Roger B. Silden i Vågsøy kommune har så langt vore på talarstolen for å seie sitt til helseministeren og dei andre frammøtte i salen. - No ventar eg at Helse Førde får køyre opplegget sitt og at det ikkje blir for mykje innblanding frå staten. Det har vi dessverre sett litt for mykje av tidlegare, seier Arve Helle. Dette sa dei andre ordførarane: Nils P. Støyva, ordførar i Stryn: - Det vi får framlagt i dag til den aktuelle sjukehusmodellen, er ikkje nok. Vi treng meir kjøt på beina for å seie ja og amen til dette, sa Støyva. Jølster-ordførar Gerd Dvergsdal sa med glimt i auget at dei er glade for at dei i alle fall får behalde ambulansetenesta i kommunen, og streka under at Jølster no håper på samarbeid med HAFS-kommunen med tanke på samhandlingsreforma. Aud Kari Steinsland, ordførar i Askvoll, rosa styringsgrupper for arbeidet dei har gjort. - No må dei berre få all støtte for å gjennomføre prosessen, sa Steinsland. Einar Målsnes, ordførar i Balestrand meiner geografi ligg i botnen for svært mykje av motstanden mot endringane. - Men den akutten beredskapen er til stades når vi har ambulansetenesta, så eg er glad for at dagens ordning i ambulansetenesta blir som den er, sa Målsnes og la til: - Men vi må også ta med oss at Sogn og Fjordane er ein liten del av Norge AS. Vi er på storleik med Åsane og Bærum, så det bør vi tenkje på når vi krev ein del av kaka, sa Målsnes. Nærleiken til fødetilbod er viktig for Årdal, understreka Arild Ingar Lægreid, ordførar i Årdal frå talarstolen, medan Torodd Dyrnes, ordførar i Luster, sa noko ironisk at framlegget frå styringsgruppa var noko spenstig. Naustdal sin Håkon Myrvang på si side, rosa arbeidet som har blitt gjort frå styringsgruppa. - Med tanke på den akutte utstyrssituasjonen, er det moglegheit å få eit ekstraordinært tilskot til sjukehusutstyr? Det var spørsmålet som Gaular sin ordførar Jenny Følling kom med til helseministeren. - Å sjå for seg at vi skal greie oss utan eit sterkt sentralsjukehus, vil setje helsetilbodet til folk i fylket minst 30 år tilbake i tid, sa Følling og viste til kor viktig det er med robuste helsetenester. Frå Gloppen kom Anders Ryssdal. Han streka under at han hadde meir spørsmål knytt til sjukehusmodellen, enn bastante meiningar. Eit av spørsmåla var knytt til økonomi: - Så lenge vi får nok å hjelpe oss med, så er det utruleg kva vi får til, sa Ryssdal og la til at han håper at prosessen i tida framover blir så ryddig som råd er. - Eg oppmodar ordførarane og andre om at vi held tunga beint i munnen, elles blir det ikkje ein ryddig prosess, sa ordføraren frå Gloppen. - Så langt ute at måsane snakkar engelsk | Ordførarar opptekne av kven som bur lengst unna Førde sentralsjukehus. Ordførar Tore Braastad i Hyllestad. Då ordførarane i fylket fekk høve til å kommentere styringsgruppa i Helse Førde sitt framlegg til ny sjukehusmodell, var avstanden til Førde sentralsjukehus eit tema. - I Hafs-området, der eg bur, er det enkelte av innbyggjarane som bur så langt ute at måsane snakkar engelsk, sa Hyllestad-ordførar Tore Braastad, etter at ordførarkollega Roger B. Silden i Vågsøy like før hadde teke opp den lange avstanden frå hans heimkommune til Førde. - Dersom nokon i dei ytste delane av Hafs-området skal til sjukehus i Førde, må dei stoppe hos meg og ete middag på vegen, la Braastad til. Ordføraren i Hyllestad ville få fram at det er fleire i fylket som har lange avstandar til sentralsjukehuset enn dei som bur i ytre delar av Nordfjord eller i indre delar av Sogn. Braastad ønskjer at helseministeren ville leggje føringar for oppbygginga av dei lokalmedisinske sentra, og var oppteken av at dei må verte robuste nok. - Har vore med på å leggje ned lokalsjukehus | Longva gav ordførarkollegaene historieleksjon. Ordførar Kjartan Longva i Høyanger. Då Høyanger-ordførar Kjartan Longva fekk ordet under dialogmøtet med helseministeren, starta han med følgjande melding til dei andre ordførararane i salen: - Når eg ser på ordførarkollegaene mine som sit her i salen, så er dei ein gjeng med juniorar når det gjeld tenestetid. Eg har vore med på å leggje ned eit lokalsjukehus i Høyanger. Longva trekte linjene tilbake til 1971 / 72, då det vart vedteke å opprette eit sentralsjukehus i Sogn og Fjordane. - Då sat representantar frå kommunane med lokalsjukehus også og håpte på Ole Brum, at ein kan ha begge deler, sa Longva. Han minte om at det den gong ikkje var nokon som stod opp for Høyanger, og forklarte dette med tankegangen "ryk dei, så er det mindre sjanse for at vi ryk." - Men eg har registert i dag at det ikkje er nokon som er imot sentralsjukehus, og det er bra. Eg sluttar meg til det som vart sagt av ein ordførar tidlegare i dag: Det er ikkje vanskeleg å velje når ein ikkje har noko val, sa Longva. - Får lengste akuttvegen i Norge | - Lokalmedisinsk senter er ikkje godt nok for oss. Rigmor Chruickshank, jordmor i Årdal og Bente Øien Hauge i Forsvar Lærdal sjukehus | - Vi må ha eit lokalsjukehus. Det er ikkje godt nok for oss med eit lokalmedisinsk senter, sa Bente Øien Hauge i Forsvar Lærdal sjukehus då heldt innlegg under dialogmøtet med helseministeren. Ho trekte fram at Sogn og Fjordane er eit heilt spesielt fylke når det gjeld avstandar. - Dersom modell 1 blir realisert, med sentralsjukehus og to lokalmedisinske senter, og ein mister akuttberedskapen i Lærdal, vil dei som bur i Årdal få det som kanskje er den lengste vegen til akuttberedskap i Norge. Det er 17 mil frå Årdal til Førde, sa Øien Hauge. Ho understreka at Forsvar Lærdal sjukehus ikkje er motstandar av sentralsjukehuset, men for to lokalsjukehus i tillegg. Øien Hauge trekte fram fleire eksempel på fødslar som ikkje hade gått bra dersom det ikkje hadde vore eit lokalsjukehus i Lærdal. Kommunejordmor Rigmor Chruickshank i Årdal, kunne utfylle dette biletet. Ho fortalte at etter hennar registreringar vil kvar sjuande årdøl bli fødd i ein ambulanse dersom tilbodet i Lærdal forsvinn. - De har ikkje peiling på kva de snakkar om | Nordfjord sjukehus-aksjonist med klar tale til sunnfjordingane | Både Svein Hansen i Sjukehusaksjonen for Nordfjord sjukehus og Magna Kvalheim, fekk seie sitt til statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen og dei andre i salen då aksjonsgruppene stod på talarstolen fredag for å seie kva dei meiner om sjukehusmodellen som blei presentert. Mange glade... men ikkje i Nordfjord | Frå Nordfjord var tala klar: - Eg har registrert at det er mange, mange glade menneske her i dag som likar det som Helse Førde legg fram i dag, men vi i Nordfjord er ikkje glade, sa Magna Kvalheim. - Det er mykje snakk om endringane i transporttilbodet den siste tida, men vêret er det ingen som snakkar om. Og det er også det einaste vi ikkje kan gjere noko med. Men du, gode statsråd, veit ein del om vêret her på Vestlandet. I dag brukte vi ein time lenger enn normalt for å komme oss frå Vågsøy til Førde, sa Kvalheim. Blir sint av å snakke om Førde | Ho viste til at det er fint og flott med Sea King-helikopter, men at dei er til inga nytte når vêret er dårleg. - Og all ære til ambulansesjåførane, men dei kan ikkje køyre raskare enn vegen ber, sa Kvalheim og la til: - Eg skal la vere å snakke om utbygginga i Førde, då blir eg truleg sint. Eg trur dei som bur midt oppi sentralsjukehuset ikkje har peiling på kva dei snakkar om når de snakkar om nærleik til helsetenester. Eg håper de vil lytte til oss som bur ute i distriktet, og ikkje berre dei som sit midt oppi sentralsjukehuset, sa Kvalheim. Treng tryggleiken | Svein Hansen, som står i spissen for aksjonen, understreka også kor viktig nærleiken til sjukehusa er for nordfjordingane. - Det er på dårleg føre vi treng denne tryggleiken. Og når vi også veit at sjukehusa har godt fagpersonale, då ser vi endå meir at dette er noko å kjempe for, sa Hansen til ministeren. Her reiser siste båt i snøkaven | Fredag ettermiddag la "Stolt Breland" ut på teknisk prøvetur i tjukk snøkave. Prøvetur: I tett snøkave drog "Stolt Breland" ut på teknisk prøvetur fredag ved trettentida. Ved hjelp av tre slepebåtar vart 42000-tonnaren først buksert ut av det tronge sundet ved verftskaia og deretter slept ut Florøvika. Grauttjukk snøkave | Det er ofte mange skodelystne langs kaiene når dei store tankskipa forlet STX-verftet i Florø, men fredag heldt folk seg innomhus, og dei få som trassa vêret, fekk heller ikkje sjå så altfor mykje av skipet i den grauttjukke snøkaven. Forlet snart Florø for godt | No skal båten på prøvetur i helga, før den returnerer til verftet for dåp og overlevering. "Stolt Breland" er det siste skipet som blir levert frå verftet i Florø, i alle fall i overskodeleg framtid. No skal verftet satse på ombyggingar, service og vedlikehaldsoppdrag for offshoreindustrien. Når "Stolt Breland" snart forlet Florø for godt, kan det derfor bli lenge til eit skip av tilsvarande storleik blir å sjå på hamna. 1,2 millionar til Stavenes | Skal på sjøen att i løpet av året | DS "Stavenes": Frå 1904 til 1972 var "Stavenes" i drift for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. No ligg den på Dåfjorden slipp | Riksantikvaren har løyvd 1 million kroner og Vestenfjeldske Bykreditt i Bergen 200 000 kroner til D/S "Stavenes" for 2010. Fylket sin einaste attverande dampbåt er i ferd med å bli førd tilbake til slik den var i 1939. Av dei 40 mill som Riksantikvaren har til fartyvern, var ca. halvparten av desse øyremerkte til prioriterte prosjekt. Totalt var det søkt om 170 millionar til fartyvern på landsbasis. At "Stavenes" - prosjektet får 1 million syner at D/S "Stavenes" no er med i øvste divisjon. Etter planen skal "Stavenes" delta på arrangement i Florø i august. Snøen stogga turnering | Måtte avlyse volleyballturnering i Askvollhallen på grunn av snø på taket | Fredag skulle det ha vore volleyballturnering for ungdomsskulane Askvoll, Gjelsvik og Bulandet, men det sette snøen ein stoggar for. Allereie tidleg på morgonen vart det bestemt at hallen måtte stengjast på grunn av eit 70 centimeter snølag på taket. - Vi har jo visst at vi må passe på taket heilt sidan hallen vart bygd, men eg trur ikkje vi har opplevd før at det har vore så mykje snø på taket. Difor tok vi ikkje sjansen på å halde hallen open. Vi fekk gitt beskjed til dei andre skulane før dei skulle reise, seier rektor ved Askvoll skule, Rune Solheim. Heile fredag har vaktmeistrane ved skulen vore på taket for å måke vekk snøen. - Vi tok avgjersla om å stengje hallen tidleg i dag, då vi såg det som risikabelt for folk å vere der. Det er om lag 70 centimeter snø på taket, og 30 av dei kom i natt. Best å vere føre var, vi er jo ikkje vande med å handtere slike snømengder, seier vaktmeister Arild Kristiansen. - Lat oss ha eit sterkt sentralsjukehus | Aksjonsgruppa for Førde sentralsjukehus bad helseministeren ta eit klart val. Aksjonsgruppa for Førde sentralsjukehus | - Vi vil ha ei sterk spesialisthelseteneste, og ønskjer at styret får rom til å jobbe fritt, var beskjeden aksjonistane for Førde sentralsjukehus gav til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Dei la vekt på at eit sterkt sentralsjukehus i Førde er heilt nødvendig for å behalde sjukepleieutdanninga i fylket og for å sikre rekruttering av fagpersonell til fylket. - Vi treng sentralsjukehuset som ein motor for helsetilbodet i fylket vårt. Det er ikkje nok med berre 150 millionar kroner for å komme i null på budsjettet, vi må også kjempe for å få friske midlar til å investere i utstyr, sa Førde-aksjonistane. Kalla politimann for "svarting" | Då politiet hadde teke han med til med til venterommet på akuttmottaket ved sentralsjukehuset, kom den pågripne sunnfjordingen med rasistiske tilrop. Den 27 år gamle mannen vart teken med til medisinsk kontroll etter ein valdsepisode ved postbygget i Førde sentrum. Han hadde brote okla nokre veker tidlegare, og klaga på smerter. Mens han venta på legetilsyn ropte han utan forvarsel, høgt og tydeleg og i ein aggressiv tone, to gonger til ein politistudent at han var ein "svarting". Studenten er av opphavleg av utanlandsk opphav. Retten: - Rasistisk | Alvorlege utsegner mot ein offentleg tenestemann, meiner Fjordane tingrett. Retten legg til grunn at utropet var av rasistisk karakter, og såleis ei tyngre belastning for tenestemannen enn meir generelle utsegner som "idiot", "politifaen" og liknande, som tenestemenn kan verte utsette for frå tid til anna. Frifunnen for vald | 27-åringen, som også var tiltalt for å ha delteke med slag og spark i valdsepisoden ved postbygget, vart av tingretten frifunnen for å ha ytt vald. Ein kjenning av mannen er tidlegare dømd for denne valdsepisoden. Ut frå vitneforklaringar legg retten til grunn at tiltalte stod tett på valdsutøvinga, men finn det ikkje bevist at han deltok. Retten finn derimot sunnfjordingen skuldig i å ha vore rusa på offentleg stad. Saman med dei rasistiske utsegnene, meiner Fjordane tingrett at mannens oppførsel kvalifiserer til ei bot på 10 000 kroner. - Kan ikkje sitje å vente | Helseministeren understreka at det er viktig å ta grep for det framtidige helsetilbodet i fylket. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen | Etter at sjukehusforkjemparane frå Nordfjord, Sogn og Sunnfjord hadde presentert sine innlegg, understreka helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen kor viktig det no er å gjere nokre grep. - Det kan vere freistande å sitje å vente på å gjere noko, men det er feil å skubbe ting framfor seg for å la neste generasjon gjere jobben, sa helseministeren. Ho påpeika at det viktig å byggje opp ei sterk spesialisthelseteneste i fylket, men viste samstundes forståing for utfordringane i distrikta i fylket. - Ein ting er sikkert. Den modellen som ikkje er aktuell, er den som legg ned sjukehus i fylket. Det er ikkje i tråd med Soria Moria, sa helseministeren, og la til at no må strategiprosessane i Helse Førde gå sin gang vidare før den endelege modellen vert valt. Helseministeren påpeika at eit lokalsjukehus kan ha eit anna innhald enn det ein kjenner i dag. Bil teken av snøras | Vegen er stengd mellom Haukå og Svelgen. Ein bil vart dekt av snø då det gjekk ras ved fossen Brudesløret i Haukå i Flora kommune. Kvinna som var i bilen kom seg uskadd ut med hjelp frå andre trafikantar som kom til staden. Det opplyser Hans Petter Harlem, ved operasjonssentralen til Politiet. Vegen var stengd i om lag ein halv time tidlegare på ettermiddagen då det gjekk ras på same stad. Etter det andre raset vert vegen stengd fram til i morgon, og trafikken som står i kø må no snu. - Det er all grunn til å vere varsam på vegane. Med så mykje snø er det stor rasfare, åtvarar Harlem. Statsrådsprik om sjukehus | Ifølgje Sogn Avis, går Liv Signe Navarsete (Sp) ut mot sjukehusløysinga helseministeren nærast velsigna. Reagerer: Liv Signe Navarsete. På nettsida si skriv Sogn Avis at Sp-leiar og kommunalminister Liv Signe Navarsete meiner helseministeren må reagere, når Helse Førde kjem med eit framlegg til strukturendring stikk i strid med det som står i regjeringserklæringa. Firda var til stades på presentasjonen av modellen for ein ny sjukehusstruktur, og var vitne til at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) reagerte - med bortimot begeistring. Funksjonen viktigast | Helseministeren som deltok på gårsdagens dialogmøte i Førde fekk spørsmål nettopp om lokalmedisinske senter kan reknast som sjukehus, og svara følgjande: - Definisjonen av sjukehus er ikkje eintydig, og ein er ikkje lenger i det tradisjonelle definisjonsspennet regionalsjukehus-sentralsjukehus-lokalsjukehus. Det viktige er at det er ein institusjon som løyser dei behov folk har og som vi ser kjem, sa statsråden. Rosa Helse Førde | Sjølv tala ho under dialogmøtet varmt for lokalmedisinske senter. Utan å ta konkret stilling til den tilrådde modellen med eitt sterkt sentralsjukehus og to lokalmedisinske senter i høvesvis Lærdal og på Nordfjordeid, gjekk statsråden langt i å rose det styringsgruppa i Helse Førde no sender ut på høyring. Den einaste framlagde modellen som bryt med Soria Moria 2, er ifølgje helse- og omsorgsministeren den ikkje tilrådde modellen med eitt sentralsjukehus og der lokalsjukehusa er heilt avvikla. Forundra over Helse Førde | Sp-leiar Liv Signe Navarsete, som er til stades på Sps fylkesårsmøte på Skei, seier derimot dette til Sogn Avis si nettside: - Det er ikkje meir enn nokre månader sidan at dei tre regjeringspartia framforhandla Soria Moria 2, erklæringa som regjeringa skal styre etter denne fireårsperioden. Då undrar det meg at styret i Helse Førde kjem med eit framlegg til strukturendring som går på tvers med det vi seier i regjeringserklæringa. Nemleg at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned. Føretaksmøte | Navarsete meiner at dette må helseministeren fortelje Helse Vest, og i sin tur Helse Førde-styret i eit føretaksmøte. Sjølv vil Navarsete som kommunalminister skaffe seg ei oversikt over dei strukturendringsprosjekta som går føre seg, både innanfor Helse Vest og dei andre regionale helseføretaka sine nedslagsfelt. - Ei slik oversikt er heilt naudsynt å få på plass for det vidare arbeidet med helsereforma i regjeringa. På den måten kan vi unngå at desse strategiprosessane endar opp i eit fragmentert sjukehustilbod rundt om i landet, seier Navarsete ifølgje Sogn Avis. Gentest kan redde liv | Enkel test kan hindre overdosering. 90.000 personar brukar den blodfortynnande medisinen Marevan i Noreg. 40 - 50 personar døyr kvart år av biverknader. No kan ein enkel test avsløre kor mykje medisin kvar enkelt toler. Marevan reddar mange frå å få blodpropp, men er samtidig blant dei legemidla som tek livet av flest pasientar her i landet. No har forskarar funne ut at nokon har ein medfødt evne til å bryte ned medisinen, og at dette er knytt til bestemte genmutasjonar. Dei som bryt ned medisinen sakte, kan ha opp til tjue gonger høgare risiko for blødingar, skriv Aftenposten. Ein gentest viser kva evne kroppen har til å bryte ned medisinen, og pasientar i risikogruppa kan for eksempel få lågare dosar og tettare oppfølging, i tillegg til andre medisinar som kan påverke Marevan. - Dette viser at gentesting kan førebyggje kostnadskrevjande blødingar og truleg også dødsfall, seier professor i farmasi Espen Molden ved Universitetet i Oslo. Han har gjennomført studien saman med forskarkollegaer ved Diakonhjemmet Sykehus. (©NPK) | Nytt tilbod | No får alle skular økologisk mjølk. Frå hausten får alle skuleborn tilbod om økologisk mjølk. Det er lenge sidan meieriprodusenten Tine heiv seg på økobølgja, men frå hausten vert det også tilbode eit økologisk alternativ på alle skular med skulemjølkordning. I ei pressemelding, skriv dei at tilbodet med vanleg, økologisk mjølk vil halde fram på dei skulane som frå før tilbyr dette. Men i motsetjing til dette, vil det nye tilbodet no nå ut til alle landets skular. I tillegg til å vere økologisk, er bringebærmjølka også laktoseredusert. Den er heller ikkje tilsett sukker, eller kunstige søtningsstoff, opplyser Tine. Siste frist | Har du våpenet ditt heime, må du skaffe deg våpenskap innan torsdag. Frå 1. juli byrjar politiet med stikkontrollar, for å sikre at alle våpen blir oppbevart i våpenskap. Tidlegare kunne eigarar av rifler og hagler ha inntil fire stykker i hus, utan at det var krav om våpenskap. Politiet har eit mål om at det strengare regelverket, skal hindre tjuveri og misbruk av våpen, skriv Hardanger Folkeblad. Betre dokumentasjon | I tillegg til betre sikring, set det nye regelverket krav til betre dokumentasjon av våpen. Det nye føreskriftet tredde i kraft 1. juli 2009, men med utsett frist til førstkomande torsdag. For dei som kjøpte våpen etter sommaren 2009 har den nye forskrifta allereie tredd i kraft. Dei nye reglane gjeld også dei som har arva våpen. For dei som har våpen på grunn av affeksjonsverdi, kan ein oppbevare inntil tre slike, og sjølvsagt skal desse vere i våpenskap. Øberg vart forsøkt truga vekk frå dugnadjobb | Ein profilert fotballeiar skal ha truga med å stoppe fotballturneringa Sognefjord Cup viss styreleiar i Helse Førde, Clara Øberg, fekk jobbe dugnad under turneringa. Clara Øberg opplever det som trist at folk ikkje er flinkare til å skilje mellom sak og person og oppfører seg uhøvisk. Leiar i Sogndal Fotball, Gunnar Solbakken, stadfester overfor Firda at dei har handtert ei sak kopla mot hennar rolle i Sognefjord Cup og det omstridde styrevedtaket i Helse Førde. Han vil derimot ikkje stadfeste innhaldet i trugsmålet som vart sett fram, og som skapte situasjonen. Ikkje akseptabelt | - Vi tok våre førehandsreglar for at det ikkje skulle bli utriveleg for Clara Øberg, og vedkommande fekk klar melding om at dette ikkje er akseptabelt, seier Solbakken. Han understrekar at klubben tek sterk avstand frå slik framferd, samstundes som han ikkje ønskjer å dramatisere det som skjedde. Øberg har vore funksjonær i den tradisjonsrike turneringa i over 20 år, og stilte også i år for å ta sin tørn i sekretariatet ved anlegget i Hafslo laurdag og søndag. - Eg opplever det som trist at folk ikkje klarar å skilje meir mellom sak og person. Men samstundes har eg bestemt meg for at denne type angrep ikkje skal vere styrande for mitt liv. Eg gjer det eg må uansett, så lenge det ikkje går på liv og helse laust, seier Øberg. Ho opplyser at ho i forkant av årets turnering vart gjort merksam på at det vart gjort det ho kallar avklaringar i forhold til hennar posisjon. Uhøvisk framferd | - Eg vart gjort merksam på at dette var knytt opp til mitt dugnadsoppdrag, og at det vart oppfatta som uhøvisk framferd overfor meg. Men samstundes sit eg med eit klart inntrykk av at Sogndal IL og Hafslo IL har handtert dette på ein profesjonell måte for at eg skal kunne gjere dugnadsjobben, seier Øberg. Utover dette vil ho ikkje kommentere kva som er den direkte årsaka til at det vart sett i verk spesielle tiltak. Men etter det Firda får stadfesta frå fleire uavhengige kjelder kjem trugsmåla frå ein profilert fotballeiar. Meldinga var også klar, ifølgje våre kjelder: - Viss Clara Øberg får jobbe dugnad under årets turnering skal eg få den stoppa. Dette fekk leiinga i Sogndal Fotball til å handle, men ifølgje Solbakken er det ikkje snakk om ekstra vakthald overfor Øberg. Det er i hovudsak tiltak inn mot vedkommande som kom med trugsmålet. Det er ikkje første gang Øberg opplever trugsmål knytt til leiarvervet i Helse Førde, og ho er overraska over kor langt folk er villige til å gå. - Eg hadde ikkje drøymt om å bli utsett for slikt, og eg opplever det som trist når vanlege folk tyr til det eg opplever om uhøvisk framferd. Samstundes kan eg forstå at det skjer når eg opplever kor langt politikarar kan gå med personangrep i forhold til den jobben eg gjer som styreleiar i Helse Førde, seier Øberg. Ho er også klar på at ho ikkje vil rå småbarnsforeldre til å gå inn i denne type verv. Kritiske til sidemålundervisning | 75 prosent av alle nordmenn syns sidemål er uviktig | Berre kvar fjerde nordmann meiner det er viktig at alle skuleelvar lærer å lese og skrive både nynorsk og bokmål. Nesten halvparten av dei spurde, 46 prosent, meiner det ikkje er viktig at unge lærer seg å lese og skrive sidemål, ifølgje ei meiningsmåling Sentio har utført for Nationen. Aust mest negative | Vestlendingar og Senterparti-veljarar er mest positive til obligatorisk sidemål i undervisninga. Mest negative er dei som bur på Austlandet og dei som stemmer Høgre. Leiar Håvard B. Øvregård i Noregs Mållag seier til avisa at Framstegspariet sin Ungdom og Unge Høgre bevisst freistar å skape splid om nynorsken og at dei brukar dette i skulevala for å få auka oppslutning. Øvregård meiner det er rart at folk kan hetsast med bakgrunn i språket, sjølv om dette ikkje er legitimt når det kjem til rase eller legning. Unge Høgre-leiar Henrik Asheim avviser kritikken: - Nokon kan godt meine at dette er politisk hetsing, men det er politikk, og eg ser det er ein politikk som mange er einige i, seier han. Etterlyser 20.000 plastkasser | Forsvinn som dogg for sola. Badestamp er eit av nytteområda til dei 20.000 plastkassene som forsvinn kvart år. Kvart år forsvinn tusenvis av Gilde og Prior sine plastkasser på mystisk vis. Plastkassene brukast til å frakte kjøtvarer ut til butikkar over heile landet. Kassene er ikkje så lett tilgjengelege, dei blir brukte på lager, i lastebilar og på produksjonsstader. Likevel forsvinn fleire av dei som dogg for sola. Sjølv om det ikkje er lett å vite korleis kassene forsvinn er det ikkje vanskeleg å oppdage kvar dei tek vegen, meiner kommunikasjonsdirektør Nina Sundqvist i Nortura, som eig Gilde og Prior. - Du treng ikkje detektivblikk for å sjå at drøssevis av slike kasser gjer nytte som oppbevaringsboksar i garasjar, båtar og hyttebuer. Dessutan er dei populære blant ein del handverkarar som har mykje verktøy og reiskapar å halde styr på, seier Nina Sundqvist. Ho forstår godt at kassene er ettertrakta, sidan dei er solide og passeleg store. Likevel ser ho helst at folk finn andre løysingar på oppbevaringsbehova sine. Sogn og Fjordane best i 16 fag | Gode resultat på skriftleg eksamen. Sogn og Fjordane gjorde det best i landet i 16 av 32 faga det i vår var skriftleg eksamen i. På fylkeskommunen sine heimesider, er eksamensresultata frå årets skritlege eksamenar lagt ut. Med over 1000 kandidatar, og i alt 32 ulike fag, kom Sogn og Fjordane best ut i heile 16 fag. I tillegg låg fylket vårt over gjennomsnittet i 27 av faga. Tradisjonelt har Sogn og Fjordane vore beste fylket i norsk sidemål, men nytt av året er at vi også toppar statestikken i mange av programfaga til VG3 allmennfag. I tillegg har resultatet frå ungdomsskulane i fylket i år vore svært gode. Vil hindre gjengroing | Skal verne blomar og insekt. Miljøverndepartementet vil hindre gamle slåttemarker frå å gro igjen for å verne sjeldne blomstrar og insekt. Dei siste hundre åra har rundt 90 prosent av dei gamle slåttemarkene i Noreg gått tapt, men no skal dei som er igjen få nytt liv. Hindre tap av biologisk mangfald | Måndag la Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fram "handlingsplan for slåttemark" på Ryghsetra i Buskerud. Den nye handlingsplanen tek sikte på at dei fleste verdifulle slåttemarkene i landet skal brukast aktivt innan 2015. Målet er å hindre tap av biologisk mangfald. Til no er om lag tusen verdifulle slåttemarker registrert i Norge. Må brukast tradisjonelt | Slåttemarker er skapt og brukt av bønder, og har ikkje blitt dyrka opp, tilsådd eller gjødsla på moderne vis. For å verne det rike artsmangfaldet må markene må brukast på tradisjonelt vis og slåast seint i sesongen med ljå eller slåmaskin. Varslar sjukehusstreik | Timeavtalar ved nokre poliklinikkar ved Førde sentralsjukehus kan gå ut på tysdag. Varslar streik: Pasientar som har avtalar ved enkelte poliklinikkar ved Førde sentralsjukehus 29. juni bør vere merksame på at avtalane kan falle vekk. Personar som har time ved nokre av poliklinikkane på Førde sentralsjukehus på tysdag bør vere merksame på at avtalane blir utsette ved ein eventuell streik. Det skriv Helse Førde på sine nettsider. 32 tilsette ved Førde sentralsjukehus vert tekne ut i streik tysdag 29. juni dersom det blir brot i forhandlingane mellom Delta og Spekter. Truleg | - Ein eventuell streik vil få konsekvensar frå første stund, og for pasientar som har time ved medisinsk og radiologisk poli-klinikk, poliklinikk for øyre / nase / hals og høyresentralen vil avtalane gå ut, skriv Arne Eithun for Helse Førde. Desse pasientane vert bedt om å følgje med om det blir streik mellom partane før dei reiser til Førde sentralsjukehus. Ny tilkalling vil bli tilsendt i posten om det bryt ut streik og avtalen fell vekk. Dei aktuelle poliklinikkane vil då berre ta seg av akutte hendingar. Overspenningsvern påbode | Frå 1. juli blir overspenningsvern påbode i alle nye installasjonar | Illustrasjonsfoto. Høgsesongen for lyn og tore står for døra, og i juli og august slår lynet ned fleire tusen gonger dagleg grunna varmt og fuktig vêr. Når torevêret verkeleg rammar kan vi komme opp i 70.000 daglege nedslag. Årleg utbetalast det om lag 800 millionar kroner i erstatning etter lynnedslag, ifølgje tal frå forsikringsbransjen. Overspenningsvern er ein forsikring som kan beskytte verdiar og viktige data, men fleire hundre tusen bustader er utan slikt vern. - Frå 1. juli blir overspenningsvern påbode i alle nye installasjonar, også nye bustader og hytter som er tilkopla straumnettet, seier Bjørn Sørensen, fagsjef for el-tryggleik i NELFO. Tredobling av erstatningar | Dei siste 10 åra har det vore ein tredobling av erstatningar etter lynnedslag. Juli og august har teke over desember sin plass på branntoppen. Dei siste tiåra sin teknologiske revolusjon har medført at vi fyller bustadene våre med kostbart utstyr, men gløymer å beskytte verdiane med overspenningsvern. Overslag frå NELFO viser at enno er mange hundre tusen norske bustader utan overspenningsvern og jordfeilbrytarar. Slikt utstyr er stadig meir vanleg i nyare bustader, medan dei fleste eldre bustader manglar vern. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap (DSB) vurderar difor om kravet om overspenningsvern også skal gjelde for eldre bustader. Nye bustader | - El-norma NEK 400 krev frå 1. juli overspenningsvern i alle nye bustader. Det kan vere at du i tillegg til overspenningsvern (grovvern) i sikringsskapet treng finvern (pluggvern) ute i stikkontakten for sjølve apparatet. Dette må du ta opp med elektroinstallatøren, påpeiker Sørensen. Norge har eit straumnett som er spesielt sårbart for lynnedslag. Problema er størst i distrikta der kraftlinjene går i lange luftstrekk. Gjennomsnittsskaden per lynnedslag er på 15.000 kroner, same prisen mange har betalt for sin flat-TV. - Med eit riktig montert overspenningsvern i sikringsskapet slepp du å bekymre deg for brann og skader på bustad og utstyr. Dersom du monterer det sjølv, og det oppstår brann, er det grovt uaktsamt og kan medføre avkorting i erstatninga, understrekar han. - Avis øydelegg vegprosjekt | Går hardt ut mot lokalavis | Bremanger Budstikke og redaktør Geir Nybø driv med hets og sverting av 45-minuttsregionen og medarbeidarane. - Kampanjejournalistikk | Det meiner Dag H. Nestegard frå Svelgen som har jobba som PR-rådgjevar under to samferdsleministrar. Nestegard meiner den ferske lokalavisa driv uanstendig og bevisst køyrer kampanjejournalistikk som kan føre til konsekvensar for 45-minuttsregionen. Trur avisa kan velte prosjektet | - Det er sjeldan ein ser så vitlaus journalistikk som i dette tilfelle. Eg meiner budstikka er på kollisjonskurs med folkemeininga og interessene til folk i kommunen. Eg fryktar at han no vil stikke kjeppar i hjula for 45-minuttsregionen, seier han til Firdaposten. Nestegard viser til fleire saker og seier at redaktøren er ufin mot fleire av medarbeidarane i prosjektet. Avviser kritikken | Men redaktør i Bremanger Budstikke Geir Nybø avviser at han driv med kampanjejournalistikk. - I den siste utgåva har eg skrive om ein kar som ikkje torer å busette seg på Dombestein på grunn av det manglande kritiske stillinga kommunen har til 45-minuttsregionen. Eg skriv ikkje for å gjere meg populær, seier han til Firdaposten og viser til at han har gått inn i tala til prosjektet og funne at det ikkje heng i hop. I dag startar gaupejakta | Astrid Iren Solheim | Profil | E-post | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 01.02.2011 kl 10:13 | Oppdatert 01.02.2011 kl 10:16 | 1. februar startar gaupejakta i Sogn og Fjordane. I dag startar gaupejakta i Sogn og Fjordane og fleire andre stader i landet. Rovviltnemnda i Region 1 har opna for kvotefri gaupejakt i heile Sogn og Fjordane i 2011. Jakttida er 1. februar til 31. mars. For å jakte gaupe må ein ha løyve av grunneigar, melder Fylkesmannen på sine heimesider. Bruk av bås til fangst av gaupe krev særskild løyve frå Fylkesmannen. Felling eller forsøk på felling av gaupe skal straks meldast til Fylkesmannen, Direktoratet for naturforvaltning opnar for at det blir felt 56 vaksne hogauper av kvoten på 166 dyr i Norge. Men jakta blir stoppa dersom hodyrkvoten blir fylt. Dei høgste kvotane er sett i Midt-Noreg, Troms og Finnmark og i Sør-Noreg. Kvoten er den største sidan Norge innførte kvotejakt på gaupe. Mann i 60-åra må møte i retten i dag | Tiltalt for ei rekkje overgrep mot mindreårig jente | Illustrasjonsfoto | Ein mann i 60-åra må møte i Fjordane tingrett i dag tiltalt for gjentekne overgrep mot ei jente frå ho var fire til ho var elleve år. - Alle saker som omhandlar seksuelle overgrep mot born er alltid alvorlege, men denne saka er kanskje endå meir alvorleg ettersom det er snakk om overgrep av born under ti år, seier statsadvokat Kirsti Elisabeth Guttormsen til NRK Sogn og Fjordane | Overgrepa skal ha starta då jenta var fire år på 90-talet, men først i sommar vart overgrepa melde etter ein politiaksjon mot mannen der ein fann filmar og bilete med grove overgrepsbilete. Borna på bileta var heilt nede i 4 - 5 årsalderen, men korkje fornærma eller mannen i 60-åra er med på bileta eller deltek på filmane. Mannen seier han er uskyldig. Saka går over fire dagar i Fjordane tingrett. To sambygdingar ferska rusa bak rattet | Astrid Iren Solheim | Profil | E-post | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 01.02.2011 kl 12:22 | Oppdatert 01.02.2011 kl 13:50 | Illustrasjonsfoto | To menn i 40-åra måtte møte i Sogn tingrett - tiltalt i kvar si sak for fyllekøyring i Årdal. Full og førarkortlaus | Den eine mannen måtte svare for ein fuktig septemberdag i 2009. Rusa bak rattet etter ein køyretur på to kilometer, blei mannen stoppa av politiet. Det viste seg at mannen hadde ein promille på 1,98. Han hadde heller ikkje med seg gyldig førarkort. Fleire promilleturar | Men det er ikkje første gong mannen må svare for slike hendingar. Tiltalte er tidlegare dømt for promillekøyring og det var tredje gong han køyrde utan førarkort. Sogningen blei dømt til 36 dagar i fengsel på villkår med ei prøvetid på to år. Han måtte også ut med 15.000 kroner i bot og fekk sperrefrist på to år til å ta sertifikat. Til frådrag det halvanna året sidan hendinga skjedde. Fotgjengar og tusenlappar fattigare | Men sogningen var ikkje åleine om å måtte svare for promillekøyring. Ein annan mann frå Årdal var tiltalt for promillekøyring i desember i fjor. Mannen blei tatt med ein promille på 0,65. I skjerpande retning peiker retten på at det var med ein passasjer i bilen. Mannen blei dømd til fengsel i 16 dagar på villkår med ei prøvetid på to år og må betale 15.000 i bot. Han mister også lappen i 13 månader. Begge dei to sogningane tilstod då dei møtte i retten. Hardanger-ordførarar spente på sjøkabelrapport | Blir lagt fram tysdag 13.00 | Hardanger-ordførarar spente på sjøkabelrapport (NPK-NTB): Hardangerrådet og olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) fekk tysdag overlevert rapportane frå dei fire uavhengige sjøkabelutvala. - No skal eg lytte. Eg er alvorleg spent på kva som kjem fram, sa olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) på veg inn til møtet tysdag formiddag. Han streka samtidig under at det er forsyningstryggleiken som er det viktigaste for han. Lekkasjar frå dei fire rapportane kan tyde på at det blir minst fem gonger dyrare å byggje sjøkabel enn å reise master på strekninga Sima - Samnanger. Dessutan vil det ta mykje lenger tid å få på plass kraftsambandet. Leiaren av Hardangerrådet, Eidfjord-ordførar Anved Johan Tveit (Sp), seier han ikkje vil kommentere lekkasjane på førehand. - No ser vi fram til å få ei uhilda framstilling, så får vi ta stilling til det etterpå, seier Tveit til NTB. Kvam-ordførar Astrid Farestveit Selsvold (Ap) seier ho er svært spent på rapportane. - Men uansett løysing vil det vere kommunen vår som får den største belastninga, seier ho. Kvam kommune er den einaste av Hardanger-kommunane som har vore skeptisk til sjøkabel fordi det vil føre til at Kvam får eit ilandføringsanlegg like ved Norheimsund. Kvam er òg den kommunen som vil få det lengste luftspennet over tettbygde område. Dei fire utvala har sett på ulike tekniske, økonomiske, miljømessige og samfunnsøkonomiske konsekvensar ved å velje sjøkabel i staden for luftleidning på strekninga Sima-Samnanger. Egypt-turen gjekk i vasken | Folkehøgskule-elevar i Førde skulle reise til Egypt i dag, men slik blir det ikkje | Fotoklassen på Sunnfjord folkehøgskule hadde førebudd seg grundig til 16 dagar i Egypt. Planen var å lande i Kairo natt til onsdag, og etter ein tur innom hotellet skulle dei rett til første høgdepunkt - pyramidane. Dramatisk endring i helga | - Fredag fekk vi beskjed frå kontakten vår i Kairo, Ali, om at det går greitt, berre kom! Laurdag ettermiddag snakkast vi igjen, og då sa han at det ikkje lenger var tilrådeleg. Natt til søndag kom meldinga frå Utanriksdepartementet og då bestemte vi oss for å avlyse turen, fortel fotolærar Arne Håberg. No vert det likevel tur, for gruppa hengjer seg på ei anna klasse som onsdag reiser til Ecuador. - Gret i telefonen | Lærar Arne Håberg understrekar at vonbrotet til elevar og lærarar i Førde berre er smårusk, sjølv om avlysinga er ergeleg. Gjennom hyppige telefonsamtalar med Ali i Kairo, har skulen fått eit innblikk i uvissa og redsla til mange egyptarar. - Ali sat og gret sist eg snakka med han, fordi han ikkje visste om han fekk mat til borna sine. Minibankane er stengde og butikkane er tomme for mat. Ali fortel at innbyggjarane i nabolaget har danna borgarvern og står vakt med slagvåpen. Dei kjenner seg ikkje trygge nokon stad. Gjekk til angrep på fleire kvinner | Braut arm og kom med drapstrugslar | Mannen i 40-åra i Florø gjekk til angrep på sambuaren, tok tak i henne slik at ho fekk vansklegheitar med å puste og kjende det knaste i tennene sine. Han truga med å drepe kvinna om ho tok kontakt med politiet. Braut armen til kvinne | Nyleg måtte mannen svare for dette tilfellet, truslar, promillekøyring og vald i Fjordane tingrett. I november i fjor kasta tiltalte ei kvinne i bakken slik at ho braut overarmen, og han måtte også svare for tre tilfeller av promillekøyring, eitt i båt og to i bil. Mannen hadde heller ikkje gyldig førarkort og stoppa ikkje for politiet når dei prøvde å stoppe han. - Kjem ikkje til å komme seg gjennom morgondagen | I desember i fjor ringde han opp ein mann og bad han om å ta seg i vare. Vidare sa han at mannen sikkert hadde sett bremsespor frå når små born blei nedkøyrd, og at dette også kunne skje mannen. Tiltalte sa også at mannen ikkje kom til å komme seg gjennom morgondagen. Mannen var også tiltalt for å ha stelt nær 5000 kroner frå sambuaren sin, men dette gjekk han fri for i retten. Han slapp også unna erstatningskravet frå kvinna. Domfelt fleire gonger tidlegare | Mannen er domfelt fire gonger tidlegare, seinast i januar 2009. Dei kriminelle handlingane han har gjort blei gjort i prøvetida etter andre kriminelle ting. Det var fjerde gongen mannen skulle domfellast for promille, noko som tilseier ein streng dom, meinte retten, Tiltalte erkjende seg skuldig i eitt av tilfella av promille, men sa seg elles ikkje skuldig. Fengsel i 11 månader | Mannen blei dømt til fengsel i 11 månader og må betale ei bot på 20.000 kroner. Tiltalte må betale sakskostnader på 2000 kroner. Dommen omfattar den betinga dommen frå 2009. E39 er open att etter raskaos | Gulen (firda.no): Europaveg 39 var tysdag mellombels stengd etter fleire jord- og steinras i Gulen kommune. Eit større jordras har hamna midt i vegbana ved Instefjord i Gulen. Jord, stein og skog rasa ut i vegbana fleire stader i Ytre Sogn, noko som medførte lange køar, spesielt på hovudfartsåra mellom Førde og Bergen. Fleire stader | E 39 er stengd ved Oppedal i Gulen som følgje av steinras. Eit anna steinras gjer at E 39 òg er stengd ved Instefjord i same kommune. Fylkesveg 8 er stengd ved Oppedal etter steinras mellom Oppedal og grenda Hest. Fylkesveg 1 er stengd mellom Instefjord og Brekke etter eit jordras ved Instefjordtunnelen. Geolog kom på staden | Firda var i kontakt med Vegtrafikksentralen i Bergen, og opplyste tidlegare i dag at alle overnemnde stader var stengd for all trafikk. - Vi må sjølvsagt prioritere E 39, og vel no å flyge inn geolog for å vurdere den vidare rasfaren i området, sa den vakthavande like etter klokka 11. Mykje nedbør | Årsaka til rasa er truleg store nedbørsmengder i Ytre Sogn det siste døgnet, og alt måndag ettermiddag gjekk NVE ut og varsla om flaum- og rasfare på heile Vestlandet. NVE sa då til Firda at det spesielt i indre strok ville vere stor fare for stein- og jordras. Rydda opp fort | Tysdag ettermiddag, like før klokka 13:00 meldte Statens Vegvesen att vegen igjen var open for normal trafikk. E 39 hadde då vore stengd frå cirka klokka 08:30. Sjølv om det i starten danna seg lange køar på begge sider av rasstadane, løyste det seg etterkvart opp då bilistane oppdaga alternative ruter. På veg sørover valde mange å ta ferje frå Krakhella til Rutledal, og ny ferje frå Sløvåg til Leirvåg, før dei følge skilting attende på E 39. Fleire jordras i Ytre Sogn | Gulen (firda.no): Innbyggjarane på Engeset i Brekke har evakuert etter eit større jordras tysdag morgon, òg i Brekke sentrum har der gått ras. Løa til Jon Herfinn Botnen fekk hard medfart i eit jordras like utanfor Brekke sentrum tysdag. Det store jordraset på Engeset tok med seg både bilvegen og eit sommarhus på ferda. Evakuerar frå Engeset | I morgontimane tysdag gjekk eit større jordras på Tynning i Engesetgrenda, innanfor Brekke i Gulen kommune. Den vesle grenda har kring 15 fastbuande, og i følgje rapportane skal fem gardar vere veglause etter raset, samstundes som fleire kjellarar står fulle i vatn som følgje av ein pågåande flaum i området. Jordraset var vel 20 meter breidt då det kom ned fjellsida, og har i tillegg til vegen tatt med seg gavlveggen til eit ubebudd sommarhus. Dette skal ha fått svært hard medfart, og vere nærast totalskadd. Alle dei fastbuande i Engesetgrenda skal på eige initiativ ha bestemt seg for å evakuere frå bygda på ubestemt tid, grunna stor fare for nye ras dei komande døgna. Òg ras i Brekke | Også i sjølve Brekke sentrum, vel 300 meter frå butikken i bygda, gjekk der tysdag føremiddag eit jordras. Dette var noko mindre enn det som kom på Engeset tidlegare om morgonen, men kunne likevel fort medført store skader. Jon Herfinn Botnen fortel at han vart overraska då han rundt klokka 10:30 fekk telefonar frå bekymra naboar som hadde sett raset kome. - Eg var ute å køyrte bil då eg fekk beskjeden, og fekk litt sjokk. Eg trudde eg hadde full kontroll og oversikt over vatnet i området, fortel Botnen. Han fortel vidare at det aldri har gått ras på denne staden før, òg at det då bestefaren bygde huset i 1930 vart sagt at huset var perfekt plassert i ly for eventuelle ras. - Men då var det vel kanskje helst snøras dei tenkte på. Jordras har eigentleg aldri falle meg inn at skulle kunne komme ned her, seier Botnen. I følgje Botnen har den raude løa hans (som synt på hovudbiletet) blitt treft av jordraset, men klart seg høvesvis bra. - Det ser ut til at den øvste løeveggen har tatt unna for mesteparten, fortel Jon Herfinn Botnen. Fekk problem på Utvikfjellet | Gloppen (firda.no): Utvikfjellet var stengd for all trafikk i fleire timar måndag, etter at to trailarar køyrte seg fast. Ein fullasta tungtransport frå Nistad AS fekk trøbbel då han var på veg ned Utvikfjellet måndag kveld. Utfor vegbana | - Bilen har fått problem med den friksjonsstyrte akslinga, som har tatt tak og gjort til at cirka halve traileren hamna utanfor vegbana, fortel Oddvar Nyland ved NAF Byrkjelo. Episoden skjedde på Øvreseth, omkring rett ved avkøyringa mot Reed på veg opp Utvikfjellet frå Byrkjelo. Måtte ut på tur | Bilistar som skulle over fjellet mot Stryn, hadde dermed ikkje anna val enn å snu og køyre til Sandane, for deretter å ta ferje over Nordfjorden. Uhellet skjedde like før klokka 18, og vegen over Utvikfjellet vart ikkje opna att for normal trafikk før klokka var 22. Hardt ut mot lukka LO-arrangement | Førde (firda.no): Fagforbundet skal arrangere lukka valkampopning for spesielt inviterte. Ingen frå dei borgarlege partia står på gjestelista. Fylkesleiar i Framstegspartiet, Frank Willy Djuvik. Solveig Løken Norevik er leiar i Fagforbundet Sogn og Fjordane. Ove Håkonsen er Frp sin ordførarkandidat i Førde, og sjølv mangeårig fagforbundsmedlem. Fylkesleiar i Framstegspartiet, Frank Willy Djuvik, er i harnisk over at ingen frå opposisjonen får halde appell under Fagforbundet si valkampopning. Kritikkverdig | Den 4. august kjem Fagforbundet sin landsomfattande valkampturnè til Sogn og Fjordane. Arrangementet skal føregå i kinosalen i Førdehuset, og på programmet står appellar utelukkande frå dei raudgrøne fylkespolitikarane, så vel som konsert med Åge Aleksandersen & Sambandet. - Det er uforståeleg kva Fagforbundet skal med ei valkampopning, når dei ikkje stiller til val, meiner Djuvik. - Det er kritikkverdig nok at fagrørsla overausar Arbeidarpartiet med millionar i valkampstøtte, men at dei i tillegg brukar millionar av kroner på å drive valkamp for enkeltparti i eit lokalval framstår for meg som utidig politisk korrupsjon, held han fram. Djuvik meiner arrangementet i Førde, saman med dei 17 andre heilt like arrangementa som er planlagd rundt om i landet, synleggjer alt for sterke band mellom dei raudgrøne partia og fagrørsla. I eit lesarinnlegg på firda.no tar han i dag eit kraftig oppgjer med Fagforbundet sine framgangsmåtar. LO: - Dette er eit lukka arrangement | Fylkesleiar i Fagforbundet Sogn og Fjordane, Solveig Løvik Norevik, er tydeleg på at FrP og andre borgarlege parti ikkje er velkomne på arrangementet. - Dette er eit lukka arrangement i regi av LO nasjonalt, kor vi inviterer inntil 600 av våre medlemer i Sogn og Fjordane til eit aldri så lite Kick-Off før valkampen. Fagforbundet har gjort dette i ei årrekkje, men det er første gang det vert lagt opp på denne måten, med eit storarrangement i kvart fylkeslag, seier Norevik. - Men er det rett å berre invitere raudgrøne politikarar til å halde appellar? - Det er ei avgjersle som er fatta høgare oppe i LO-systemet, og vert gjort likt over heile landet, men vi har valt å invitere dei tre partia vi føler står for det same verdi- og grunnsynet som Fagforbundet, og i år er det Ap, Sp og SV, fortel fylkesleiaren vidare. - Du fryktar ikkje å støte frå deg LO-medlemmar som ikkje stemmer raudgrønt? - Vi er klar over at mange av våre medlemmar stemmer borgarleg, men håpar sjølvsagt ikkje miste dei på bakgrunn av dette, seier Norevik. Fylkesleiaren legg til at det kan verte aktuelt med eit seinare, og ope, arrangement kor alle partia får høve til å halde appellar. Ordførarkandidat skuffa | FrP sin ordførarkandidat i Førde, Ove Håkonsen, er frustert og fortvila over korleis Fagforbundet går fram. Han har sjølv vore medlem av LO-forbundet dei siste 25 åra, og kjenner seg motarbeidd. - Eg har kjempa for arbeidarar sine rettar i 25 år, og skjønner ikkje kvifor Fagforbundet ynskjer å motarbeide meg, seier Håkonsen og spør retorisk: - Kor mange andre fagforbundsmedlemer er det som stiller som ordførarkandidatar? Håkonsen meiner Fagforbundet gjer feil når dei vel å bruke store delar av medlemmane sine innbetale kontingentar på å drive valkamp for parti som mange av medlemmane ikkje sympatiserer med. - Det kjennes rart at min eigen kontingent skal brukast til å drive valkamp mot meg sjølv, seier Håkonsen. Menn skadde i arbeidsulukker | To menn er frakta til sjukehus etter arbeidsulukker på Sandane og i Gaular. Illustrasjonsfoto. Fall fire meter | Ein 56 år gamal mann skal rundt klokka halv eitt ha falle ned frå eit hustak, treft eit stillas, og deretter falle ned på ein grasplen. Samla fallhøgde vert antatt å vere omkring fire meter. Politiet trur årsaka til fallet er at han mannen mista balansen, og opplyser vidare om at han er frakta til røntgen ved Førde sentralsjukehus med mistanke om brotskadar. AMK kunne klokka 15.00 ikkje seie noko meir om tilstanden til mannen, men det skal ikkje vere snakk om livstrugande skader. Gaular lensmannskontor kjem òg til å sjå på saka, sjølv om dei ikkje er snakk om noko kriminelt. Fall frå stige på Sandane | Seinare tysdag ettermiddag fekk politiet melding om eit nytt arbeidsuhell. Denne gong i eit lager på Sandane i Gloppen. Ein mann skal ha skada seg etter å ha falle ned frå ein stige som hadde sklidd. Fallet vart på cirka to meter, og mannen i 30-åra vart send med ambulanse til sentralsjukehuset. Person skadd etter utforkøyring | Lærdal (firda.no): Ein bil med tre personar ombord har køyrt av vegen på E16 i Lærdal. Fleire ambulansar, politi og brannvesen rykka ut til ei trafikkulukke i Lærdal like før klokka 17.30 | Personbilen skal ha køyrt av vegen og inn i ein hekk langs E16 mellom Lærdal sentrum og Ljøsne, opplyser operasjonsleiaren ved politikammeret i Florø. Mykje uvisst | I følgje politiet var det tre personar i bilen, og minst èin av dei skal vere skadd. - Det er samstundes for tidleg å seie noko om kva type skader personen har fått, og kor alvorleg det kan vere, seier politiet, som heller ikkje vil spekulere i årsak til ulukka på det noverande tidspunkt. Firda.no oppdaterar saka. Dødsulukke på E16 | Ein person omkom, og ein er alvorleg skadd etter trafikkulukke mellom semitrailer og varebil ved Gudvangen. Ulukkesstaden i Gudvangen. Den forulukka varebilen. Traileren som krasja med varebilen. Klokka 18.33 tysdag kveld vart det meldt om ei trafikkulukke på E16 ved Gudvangen. Ein utanlandsk semitrailer og ein norsk varebil kolliderte, og to personar var involverte. Klokka 19.20 melder politiet at føraren av varebilen er omkommen etter ulukka. Føraren av semitraileren er frigjort etter å ha vore fastklemd, og vert sendt til Haukeland Universitetssjukehus med alvorlege skadar, opplyser politiet klokka 19.55. Ambulanse, brannvesen og politi er på staden. E16 vert opna for manuell dirigering, opplyser politiet klokka 20.30. Nedbøren held fram med full styrke | Forrige døgn var Sogn og Fjordane landets våtaste fylke. Lite tyder på at vi misser den tittelen dei komande timane. Hunden Sanko såg i motsetning til bilistane ikkje ut til å late seg skremme av overflauming på vegane i Stardalen tysdag ettermiddag. Prestefossen på Vie er i ferd med å vekse seg stor, biletet er tatt tysdag litt før klokka 20. Vassføringa i Jølstra langs Festplassen i Førde tysdag kveld. Som følgje av nedbøren som kom måndag, natt til tysdag og tysdag morgon, er vassføringa framleis aukande mange stader i fylket. Nytt flaumvarsel | - Vi ventar store nedbørsmengder over heile Vestlandet frå tysdag kveld og det neste døgeret, skriv NVE i ei pressemelding. - Grunna gårsdagens nedbør er vassføringa aukande, og forventast å halde fram med å auke i dei fleste vassdraga i heile landsdelen, heiter det vidare. - Først ut på dagen torsdag ventar vi mindre nedbør, men før dette har vassføringa truleg kulminert på eit nivå over 5-årsflaum, skriv NVE. Direktoratet er spesielt bekymra for brevassdrag, og nedbørsfelt kor der framleis er snø, i og med at vatn frå bre- og snøsmelting alltid kjem i tillegg til varsla nedbør. - Sidan det er relativt varmt for tida, og temperaturen ventast å vere stabilt høg, må ein ta høgde for at slik smelting skjer, informerer NVE. Stor fare for nye ras | Fleire store- og små lausmasseskred vart utløyst i fylket tysdag, òg spesielt ytre delar av Gulen vart hardt råka. Dei komande timane er det gode sjansar for at nye ras kan gå, trur NVE. - Store nedbørsmengder medfører alltid auka fare for jord- og steinskred, opplyser dei. - Spesielt gjeld dette i terreng med bratte skråningar, og langs bekkefar og elveløp med stor vassføring, skriv dei vidare. Nedbør i byttevis | Storm Weather Centre i Bergen varslar tysdag kveld betydeleg med nedbør gjennom natta, òg i morgontimane onsdag. Sjekk varselet for staden du oppheld deg her. Alle permitterte innan 1. mai | Tre industribedrifter i Askvoll permitterer truleg alle sine tilsette. Klausen Mek. permitterer alle sine tilsette innan 1. mai. Foto Ingunn Osland | Frå 1. mai vil truleg alle dei 50 som jobbar i industrien på fastlandet i Askvoll vere permitterte, skriv Firda i dag. 26 av dei er tilsette ved Klausen Mek., 18 på Helle Fabrikker og fem på Stongfjorden mekaniske. Ved Helle Fabrikker i Holmedal er det allereie stilt. Dei 18 tilsette i produksjonen vart permitterte 1. april. Klausen Mek. permitterer mellom 20. april til 1. mai alle sine tilsette. Stongfjorden Mekaniske har sendt ut permitteringsvarsel til alle sine fem tilsette frå 17. april. Om alle der blir permitterte og kor lenge er førebels uklart. Arne Klausen ved Klausen Mek. jobbar no ut frå at permisjonane vil vare ut august mens Helle Fabrikker førebels har permittert dei tilsette ut mai månad. Traktorvandalar på ferde | Knuste ruter og punkterte dekk. Aurland kommune sin traktor fekk hard medfart siste påskedagen. Seks ruter vart knuste og eitt dekk punktert etter at vandalar hadde vore på ferde. Trist oppleving | Ifølgje Sogn Avis skal vitne som kommunetilsette har snakka med, sagt at hærverket truleg skjedde mellom klokka 15.00 og 18.00 måndag. - Då vi var i Flåm måndagskvelden, fekk vi sjå at alle dei seks rutene var knuste, og at framdekket var punktert, seier maskinkøyrar i Aurland kommune, Jonny Bøe. - Det er ei svært trist oppleving, seier Bøe, som ikkje har noko meining om kven som står bak ugjerningane. Held hjorten under oppsyn på nett | I alt skal 17 hjortar i Luster, Leikanger og Sogndal, samt tre i Vik overvakast på Internett i vår. Illustrasjonsfoto. Foto Stig Roger Eide | - Vi har fått merkt fleire dyr enn venta, seier viltforvaltar Maria Knagenhjelm i Luster kommune til Sogn Avis. Ho tykkjer det er bra å få merka så mange hjortar på ein vinter i regionen. Siste vart merkt i påska | I løpet av vintersesongen har altså 17 dyr fått halsband i Luster, Sogndal go Leikanger. Den siste var ein bukk på Eikjastrondi i Marifjøra, som fekk halspryd i påska. Dagleg kan ein følgje med på nettet kvar dyra oppheld seg. Raskare enn ein hadde trudd | Målet med merkinga er å få meir kunnskap om hjorten sine trekkruter. - korleis hjorten trekkjer er eit viktig spørsmål. Dyra trekkjer nok raskare enn vi i utgangspunktet hadde trudd. Dei kan gå mange mil på få timar, seier Knagenhjelm. 733 sjekka etter Sløvåg-eksplosjon | Langt fleire enn planlagt melde seg. 733 personar har vore gjennom helsesjekk etter Vest Tank-eksplosjonen. På biletet utfører Bjørg Eli Hollund, prosjektleiar for undersøkinga, lungetest på Vidar Rotnheim. Foto Bent Are Iversen | Første runde med helsesjekk etter eksplosjonen ved tankanlegget Vest Tank i 2007 vart avslutta før påske. I løpet av fire månader har 733 personar vore gjennom blodprøvar, lungetestar og legesamtalar. I fleire månader etter eksplosjonen spreidde vond lukt seg i Sløvåg-området, og fleire hundre menneske fekk problem med kvalme, hovudverk og andre plager. - At vi fekk så mange fleire enn dei som først var innkalla, kom overraskande på oss. Mange var folk som hadde hatt oppdrag i Sløvåg under eller etter eksplosjonen, men ikkje budde i nærleiken, seier Tor B. Aasen til Bergens Tidende. Aasen leiar yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, som står for sjølve helseundersøkinga. Undersøkinga er delt over fem år, men dei første svara kjem i slutten av juni i år. - Dei fleste som har vore innom har kommentert lukta. Men plagene har minka med tida, seier prosjektleiar for undersøkinga, Bjørg Eli Hollund, til Bergens Tidende. Rush etter skattekode | Titusenvis av skattebetalarar har mista koden for å endre sjølvmeldinga. Rett før påske begynte Skattedirektoratet å merke at mange av skattebetalarane ikkje er like flinke til å ta vare på brev dei har fått i posten. I desember fekk 3,7 millionar tilsendt pinkodane for å kunne levere sjølvmeldinga på nettet. Totalt har Skattedirektoratet registrert at 77.700 har bestilt nye pinkodar. - Før påske fekk vi mellom 6000 og 8000 bestillingar om dagen som melde at dei mangla pinkodar. Vi ventar minst like mange dei siste dagane mot tidsfristen, seier kommunikasjonsrådgjevar Anne Bjerke i Skattedirektoratet til Dagens Næringsliv. Innan utgangen av 30. april må endringane av sjølvmeldinga vere levert. Dersom ingen endringar blir gjort, blir utfallet av skatteoppgjeret for 2008 slik skattemyndigheitene har rekna det ut. Dersom ein manglar pinkodane, vil ein få dei i god tid før tidsfristen om ein bestiller dei no. - Det tar to virkedagar frå vi har mottatt bestilinga til mottakaren får dei tilsendt, seier Bjerke til Dagens Næringsliv. Kan få plass på nytt lag | Åge Skinstad går langt i å love Roger Aa Djupvik ein plass på impulslaget. Matching: Roger Aa Djupvik er ute etter best mogleg matching på trening. No kan han få det gjennom impulslaget til skiforbundet. Foto Asgeir Årdal Firda Media PB.160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Torsdag og fredag møtest landslagsleiinga på Gardermoen for å diskutere sportsleg opplegg og lagstrukturar for kommande sesong. Skal gjere endringar | Då kan Roger Aa Djupvik få eit plaster på såret etter vrakinga frå allroundlandslaget. - Det er ikkje bestemt noko endeleg rundt impulslaget for neste sesong, men det er på det reine at det blir endringar. Mitt ønske er å fornye det litt, med ei endå meir framtredande ungdomslinje, seier Åge Skinstad til langrenn.com. Laga klare på måndag | Han understrekar at impulslaget ikkje skal vere ein fallskjerm for løparar som fell ut av landslaget. Men: - Sara Svendsen og Roger Aa Djupvik er ikkje på elitelandslaget, men har gjennom samanlagtsigrar i Skandinavisk Cup sikra seg verdscupdeltaking fram til jul. Det betyr at vi bør sikre at dei er innom landslagssystemet i løpet av hausten både med tanke på utstyr og støtteapparat, seier Skinstad. Juniorlandslag, impulslag og sprintlandslag for damer vert presenterte kommande måndag. Blir sjef for stormuseet | Anne- Marie Førde (60) har fått tilbod om sjefsjobben for det nye stormuseet i Sogn og Fjordane. - Eg ser på jobben som ei veldig spennande utfordring, seier Førde, som i dag er avdelingsleiar på landbruksmuseet i Møre og Romsdal. Førde fekk tilbod om jobben som adm.dir tysdag. Halvt nordfjording | Førde har også bakgrunn frå Nordlandsmuseumet. I tillegg har ho jobba på Kystmuseet og på Nordfjord Folkemuseum. - Eg søkte jobben fordi det er ei kjempespennande utfordring, seier 60-åringen som er halvt nordfjording. - Eg har røter frå Ålfoten, så hjartet mitt banker for Sogn og Fjordane, seier Førde som ser fleire utfordringar med den nye jobben. Fleire utfordringar | - Eg kjem ikkje til duk og dekka bord om eg takkar ja. I forhold til museumsreforma som har gått over fleire år, så er det å samle musea under ein paraply ei utfordring i seg sjølv, seier 60-åringen. Førde bur på Vestnes i Møre og Romsdal i dag og var ein av fem søkjarar til stillinga. Fem søkjarar | Konstituert adm.dir Aage Engsæter, i dag direktør for Heibergske samlingar var også ein av søkjarane. I tillegg var Jan Kokkin, Rolf Bjarne Sund, og Cathrine c. A Stang også på søkjarlista. Konsolideringa | I januar blei avtalen som konsoliderer dei fem musea i Sogn og Fjordane formelt signert. Dermed blir De Heibergske samlingar - Sogn Folkemuseum på Kaupanger, Sunnfjord Museum i Movika i Førde, Nordfjord Folkemuseum på Sandane, Kystmuseet i Sogn og Fjordane (Florø) og Sogn og Fjordane Kunstmuseum (Førde) samla under ein fellesadministrasjon. Få, men gode søkjarar | Saman med dei fem museumsavdelingane inngår fellesadministrasjonen, styret og rådet i den nye museumsorganisasjonen. Leiar av styret er Arne Kyrkjebø, var godt nøgd med søkjarane til stillinga. - Det kunne sjølvsagt vore fleire, men dei som søkte var gode kandidatar, seier Kyrkjebø. Likeverdige einingar | Dei fem musea held som likeverdige avdelingar med eigne namn i den konsoliderte museumseininga. Dei tidlegare eigarane av musea overdreg det faglege, administrative og økonomiske ansvaret til det nye museet. Ein fellesadministrasjon er etablert med ein ny administrerande direktør. Målet med samanslåinga er å skape ein sentral kulturell institusjon som kan setje kulturpolitiske saker på dagsorden. Underskotet veks i Måløy | Underskotet etter Tall Ships Races i Måløy er komme opp i nesten 16 millionar kroner. Underskotet etter Tall Ships Races i Måløy veks, og kontrollutvalet i Vågsøy kommune veit ikkje når dei kan levere frå seg eit endeleg resultat. Foto Bent Are Iversen | Når den millionen Vågsøy kommune har vedtak på å støtte TSRM med er rekna inn, er underskotet etter skutefesten i Måløy oppe i 15,9 millionar kroner. Kontrollutvalet i Vågsøy kommune veit ikkje når dei kan levere frå seg eit endeleg resultat. - Vi treng tid | - Vi veit at det vi kjem med vil bli lest med lupe. Derfor er det viktig for oss å gjere ein så god jobb som mogeleg. Akkurat det er langt viktigare enn å bli tidleg ferdig, seier leiar i kontrollutvalet, Inger Grethe Dalehamn (Frp) til Fjordenes Tidende. Ho fortel at utvalet ofte har møter, og at dei jobbar så raskt dei kan. - Vi er vanlege folkevalde og vi treng tid på å gå gjennom det omfattande materialet, seier Dalehamn til Fjordenes Tidende. Ekstrarekning vurdert | Distriktsrevisor Markvard Sunde i Kommunerevisjon Nordfjord har vore med på alle møta i kontrollutvalet. Han utelukkar ikkje at det kan bli aktuelt for Kommunerevisjon Nordfjord å sende ei ekstrarekning til Vågsøy på grunn av meirarbeid etter det store underskotet frå TSRM. Førde jaktar ny trenar | Arild Undheim har takka nei - Førde står utan erstattar. Takkar av: Arild Undheim trenar ikkje Førde neste år. Foto Rune Fossum Avishuset Firda | - Undheim har gjort ein kjempejobb for klubben, og vi har forståing for at han ikkje vil bruke fullt så mykje tid på volleyball framover, seier Helge Robert Midtbø. Arild Undheim har gjeve Førde Volleyballklubb melding om at han takkar av etter tre år som trenar for elitelaget. Har ingen arvtakar | Dei tre åra har enda med mellom anna VM-gull, seriegull, deltaking i Nordic League og europacup i Førdehuset. I dagens Firda varslar Undheim at ungane no skal få meir tid med pappa. - Eg klarer ikkje lenger å gje eitt hundre prosent, og då er det på tide å la andre ta over. Dessutan har eg dårleg samvit for ungane, som har sett meg lite dei siste åra, seier Undheim. No er Førde si utfordring å finne ein arvtakar til suksesstrenaren. - Vi har jobba med det ei stund, og ser både lokalt og utanfor fylket. Men akkurat no har vi ingen aktuelle kandidatar, opplyser Midtbø. Ikkje god nok plassering | Det er Frank Kalstad som jobbar med trenarspørsmålet for Førde, og han har til no ikkje fått napp etter å ha gått ein runde internt i klubben. Målet er uansett at Førde skal liggje i toppen av norsk volleyball. Samstundes skal sunnfjordingane vere best på rekruttering. - Tredjeplassen i år var ikkje god nok. Vi burde ha pressa Nyborg, så sånn sett var det ein skuffande sesong, vedgår leiaren. Til Afrika med suksessformel | Skal gje kvinnelege gründerar suksessoppskrifta på "The Moods Story". Dagleg leiar Gro Flølo i Farmhouse er stolt over at strynefirmaet har fått prestisjeoppdraget med å formidle gründeroppskrifta til kvinner i Aust-Afrika. Simen Staalnacke og Peder Børresen i Moods of Norway er i Uganda for å undervise afrikanske kvinner i merkevarebygging, marknadsføring og entreprenørskap. Biletet er frå Moods of Norway sin presentasjon av haust og sommarkolleksjonen for 2009 under eit show på Norsk Folkemuseum. Foto Ravindra Seneviratne | Foto Thomas Sivertsen, ANB | Strynefirmaet Farmhouse Norwegian Creative Center inngjekk nyleg samarbeid med Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) si avdeling for internasjonal handel. Farmhouse har fått prestisjeoppdraget med å gje kvinnelege gründerar i Aust-Afrika suksessoppskrifta på "The Moods Story", skriv Fjordingen. Spennande Stryn | - Det er fantastisk å få eit slikt oppdrag. Frå HSH si side vart det lagt vekt på at Stryn har eit spennande design- og gründermiljø, seier dagleg leiar Gro Flølo i Farmhouse til Fjordingen. Åtte personar frå Farmhous, CSR Management og Stryn Næringshage skal i løpet av 2009 til Uganda og Kenya for å lære kvinnelege gründerar om design, merkevarebygging og entreprenørskap. Utgangspunkt i Moods | - Vi tek sjølvsagt utgangspunkt i suksesshistoria til Moods og Norway, seier Flølo til Fjordingen. Moods-gründerane Simen Staalnacke og Peder Børresen er i desse dagar i Uganda saman med Helge Gjørven frå Stryn Næringshage for å dele sin kunnskap. 54 nye p-plassar | Ferdige om ein månad. Blir flatt: Tidlegare stod den gamle yrkesskulen i Førde her, bygningen vart også brukt som lager for Sogn og Fjordane Teater. No blir det parkering her på nabotomta til Bergehallen. Foto Tone Merete Lillesvangstu | Om ein god månad får sørsida i Førde 54 nye parkeringsplassar. Den gamle yrkesskulen er riven og jamna med jorda. - I første omgang er det planlagt parkeringsplass for 54 bilar, opplyser einingsleiar for teknisk drift i Førde kommune, Asbjørn Etterlid. - Kan det bli snakk om å lage parkeringshus på tomta? - Det veit eg ikkje. På sikt kan det sjølvsagt bli noko anna, men førebels skal det asfalterast og merkjast for 54 parkeringsplassar, seier Etterlid. Området skal planerast og rettast av, og så skal det justerast noko før asfalten skal på plass. - Vi har ikkje sett ein nøyaktig dato, men held vêret seg, er det truleg ferdig om ein månad, seier Etterlid. Dermed kan kanskje Førde få 54 nye parkeringsplassar til nasjonaldagen 17. mai. Stadig fleire vel dekkhotell | Klar trend i dekkbransjen. Praktisk: Dagleg leiar hjå Bil & Dekkservice, Tore Olsen, trur kundane meiner det er meir praktisk med dekkhotell. Kjøper heller tenster: Salsleiar hjå Førde Vulk, Ståle Kvammen, merkar ein aukande tendens til at folk heller kjøper tenester enn å utføre oppgåva sjølve. Foto Tone Merete Lillesvangstu | Foto Tone Merete Lillesvangstu | - Per i dag har vi om lag 500 kundar som nyttar dekkhotellet vårt. Dette er noko som har vakse ganske mykje berre dei siste åra. Kanskje har det med byggjeskikken i Førde å gjere, husa eller leilegheitene har ofte lite bodplass, og då er det kjekt å få stabla vekk vinterdekka sine ein annan stad. Fire dekk tek faktisk litt plass, seier salsleiar hjå Førde Vulk, Ståle Kvammen, og legg til at stadig færre gjer noko som helst med bilen sin sjølv lenger. Populær teneste | - Folk vel å kjøpe seg tenester, seier Kvammen. Og han er ikkje åleine om å merke dekkhotell-trenden. - Drifta av dekkhotell er stadig aukande. Utan at eg har nøyaktig tal, så har vi iallfall 300 kundar som lagrar dekka sine her. Dette blir berre meir og meir populært, seier dagleg leiar ved Dekkmann, Frode Romarheim. Hjå Bil & Dekkservice har dei om lag 400 dekksett på dekkhotellet. Sjekkar standen | - Vi merkar at det vert meir og meir populært for kvart år. Det heng nok i hop med at bustadene i sentrum ofte berre har carport og null lagringsplass. Då er det ikkje godt å få plassert dekka sine nokon stad. Dessutan er dette enkelt og greitt for forbrukar. Ikkje berre får dei skiftet gjort, men dekka blir skikkeleg reingjorde, og vi sjekkar også kva stand dekka er i. Er det trong for eitt eller fleire nye dekk, har vi alt klart, seier dagleg leiar ved Bil & Dekkservice, Tore Olsen. Fekk ny heimekamp i cupen | Florø er siste hinder på vegen mot NM for Høyang. Sjekk oppsettet for dei lokale laga her. Nytt avansement? Edin Agovic og Høyang har fått ny heimekamp i kvaliken til NM. Foto Rune Fossum Avishuset Firda | Høyang slo ut Årdal på heimebane i den første kvalifiserande runden til NM i fotball. No er det klart at raudtrøyene igjen får heimekamp i den andre kvalikrunden. Denne gongen ventar Florø på Sletta - vinnaren går vidare til den første ordinære runden av årets NM. Dette er oppsettet med dei lokale laga i cupen: Høyang - Florø | Fjøra - Tertnes | Stryn - Tornado Måløy | Speledato er sett til 22. april. Sjekk heile cupoppsettet her. 37% meiner dei har dårleg råd | Mange i Sogn og Fjordane er uroa for økonomien sin. Få oversikt: Avdelingsbanksjef i Postbanken i Førde, Margunn Horstad, rår folk til å skaffe seg oversikt over økonomien sin, dersom dei kjenner seg uroa. Foto Arne Stubhaug | Arne Stubhaug, Firda | Det syner ei undersøking om folk sin personlege økonomi, gjort av Synovate for Postbanken. 37 prosent av dei spurde i Sogn og Fjordane seier dei opplever å ha dårleg råd, og 40 prosent uttrykkjer bekymring for å låne over evne. Kvar fjerde låntakar vurderer fastrente. Vurderer fastrente | - Ein del kundar tek kontakt med oss for å vurdere fastrente. Med det låge rentenivået som vi har i dag kan folk som er pressa økonomisk, eller som av andre grunnar vil ha faste renteutgifter, skaffe seg full kontroll over utgiftene kvar månad for ein billeg penge. Eg vil likevel ikkje rå folk til å spekulere i at dei skal tene pengar på fastrentelån, seier avdelingsbanksjef i Postbanken i Førde, Margunn Horstad, og legg til at flytande rente som regel er rimelegare enn fastrente over tid. Få hjelp til oversikt | I alt 17 prosent av dei spurde i Sogn og Fjordane har utsett innkjøp som følgje av den ustabile situasjonen i verdsøkonomien. Elles i landet er talet 12 prosent. - Mitt råd til folk som er uroa for sin personlege økonomi, er at dei så raskt som råd tek kontakt med banken sin og får hjelp til å selje opp ei oversikt over inntekter og kostnader, samt utarbeide ein spareplan, seier Horstad. I same undersøkinga seier 61 prosent at dei opplever å ha god råd, tilsvarande tal for resten av landet er 81 prosent. 38 prosent i fylket trur dei vil ha betre råd om 12 månader, medan berre 4 prosent trur dei vil ah dårlegare råd. 46 prosent har bustadlån, og 23 prosent vurderer å binde renta, medan 9 prosent av dei spurte har alt bunde renta. Leitar etter sakna mann | Kom ikkje heim frå påsketur. Det er sett i gang ein leiteaksjon etter ein 50 år gammal mann som ikkje er komen heim frå påsketur i Aurlandsfjella. - Mannen vart meld sakna av ein kollega onsdag, opplyser operasjonsleiar ved Sogn og Fjordane politidistrikt, Kjell Biesmans til firda.no. Er lokal | Mannen er frå Aurlandstraktene. Politiet har ikkje informasjon om når mannen la ut på tur. - Vi veit ingenting om det. Han skal ha vore åleine, men kor lenge han har vore borte, veit vi ikkje. Vi har funne bilen hans i Kvamsdalen, og tek utgangspunkt i det. Men vi veit ikkje om han har gått frå hytte til hytte, eller om ha har hatt tilhald på ei bestemt hytte. Dessutan er det eit enormt område å leite i, seier Biesmans. Mannskap frå politiet, Røde Kors samd skuterpatruljar deltek i leiteaksjonen. Vêret i området er godt. Hotellkjøpar trekte seg | Jølster Hotell er framleis til sals. Jølster Hotell er framleis til sals, etter at ein interessert kjøpar trekte seg. Foto Katrine Sele | - Det viser seg no at det ikkje blir noko sal av hotellet i denne omgang, skriv eigar av Jølster Hotell, Ottar Øygard, i ei pressemelding. Ifølgje Øygard er ein kjøpar frå USA ikkje lenger aktuell som ny eigar av hotellet. Vedkommande var formidla av ein familie i Luster. - Vi seier oss leie for den forvirringa som dette har skapt, seier Øygard. Hotellet er no opna for sesongen og blir drive som før. - Men det er framleis til sals eller til leige, seier Øygard. Slo ring om Simon | Markering i Florø samla 150 støttespelarar | Appell: 150 møtte fram i solidaritetsarrangementet for Simon torsdag ettermiddag. Appell: Kåre bakken heldt hovudappellen på solidaritets arrangementet for Simon. Florøværingane har ikkje gløymt Simon. Drygt 150 menneske samla seg å torget i byen torsdag kveld med krav om at niåringen og far hans skal få bli i Norge | Appellar og kulturinnslag var avslutta med Halvdan Sivertsens Sommerfuggel i vinterland som allsong. Les også: Simon må reise tilbake til Italia | Dagens hovudappellant, Kåre Bakken, som i nittiåra tok seg av kyrkjeasylantar i Batalden utanfor Florø, kalla markeringa ei åtvaring til alle om kva som er i ferd med skje viss vi ikkje passar på, kva slags haldningar som snik seg inn og som undergrev dydar som, solidaritet, nestekjærleik og humanisme. - Men Simon er framleis blant oss her i Florø, avslutta Bakken, og vi krev at han skal få bli! Kvitstripa på E39 enda i grøfta | Vegvesenet leitar etter årsaka til at kvitstripa flassar av. Avskala kvitstripe forsøplar langs E39 i Førde. Store mengder kvit plast frå øydelagde kvitstriper skjemmer ut grøftene langs E39 på Hafstadflata i Førde. Kvitstripene har flassa av i løpet av vinteren, og Vegvesenet leitar no etter årsaka til at dette har skjedd. Ifølgje Åsmund Espe er det truleg dårleg vêr som er årsaka til kvitstripe-problemet. - Vi fekk trøbbel sist haust fordi det var vanskelege vêrforhold. Det var mykje nedbør, så vegbana rakk ikkje å tørke opp. Derfor vart det nok utført arbeid under forhold der ein normalt ikkje ville lagt kvitstripe, seier Åsmund Espe til Firda. Kristen-Einar Midthjell i Statens vegvesen peikar også på feil på materialet eller brøyteskader i vinter som andre moglege årsaker. Kvitstripa enda i grøfta | Førde (ANB): Vegvesenet leitar etter årsaka til at kvitstrippa flassar av. Avskala kvitstripe forsøplar langs E39 i Førde. Store mengder kvit plast frå øydelagde kvitstriper skjemmer ut grøftene langs E39 på Hafstadflata i Førde. Kvitstripene har flassa av i løpet av vinteren, og Vegvesenet leitar no etter årsaka til at dette har skjedd. Ifølgje Åsmund Espe i Vegvesenet er det truleg dårleg vêr som er årsaka til kvitstripe-problemet. - Vi fekk trøbbel sist haust fordi det var vanskelege vêrforhold. Det var mykje nedbør, så vegbana rakk ikkje å tørke opp. Derfor vart det nok utført arbeid under forhold der ein normalt ikkje ville lagt kvitstripe, seier Åsmund Espe til Firda. Kristen-Einar Midthjell i Statens vegvesen peikar også på feil på materialet eller brøyteskader i vinter som andre moglege årsaker. (ANB) | Akuttberedskap i lufta ute av spel | Luftambulanse og redningshelikopter får ikkje fly. Er du råka av kaoset i flytrafikken? Kontakt oss på 57 83 33 33, redaksjon@firda.no eller send MMS med kodeord FITIPS til 2005. Oskeskyene som har lagt seg over landet etter vulkanutbrotet på Island fører til at luftambulansen til Helse Førde og redningshelikopteret i Florø er sette på bakken. Dermed er fylket utan akuttberedskap i lufta, ein situasjon som også gjeld for dei fleste andre stader i landet. - Det er klart at denne situasjonen svekkar beredskapen vår. Luftambulansen er i første omgang sett på bakken fram til klokka 14, seier informasjonssjef Arne Eithun i Helse Førde. Ifølgje Avinor er det uvisst kor lenge luftrommet vil vere stengt, men det vil verte gjort ei ny vurdering klokka 12 i føremiddag. - Det som gjer denne situasjonen ekstra spesiell, er at vi ikkje kan få assistanse frå luftambulanse andre stader i landet sidan situasjonen er den same der også, seier Eithun. Dermed er akuttberedskapen avgrensa til ambulansebilar og ambulansebåtar. Ifølgje Eithun vert personellet på luftambulansen no brukt for å styrkje beredskapen på ambulansebilane. Alle helikoptera til Hovudredningssentralen i Sør-Norge er også sette på bakken, noko som også råkar redningshelikopteret i Florø. Fødande sviktar lokalsjukehus | Få Lærdals-kvinner føder på eige sjukehus. Lærdal sjukehus. Bygdefolket går i protesttog for å berge lokalsjukehusa, men få av dei fødande brukar sitt eige lokalsjukehus. I ein rapport som konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PWC) har utført på bestilling frå Helse Førde, går det fram at mange av kvinnene nyttar større sjukehus når dei sjølve skal føde, skriv Bergens Tidende. Tre av fire til andre sjukehus | Ifølgje rapporten fødde berre 27 prosent av dei gravide i indre Sogn-kommunane Lærdal, Årdal, Aurland, Vik, Sogndal, Leikanger og Luster på Lærdals sjukehus i 2007. Rapporten konkluderer med at tre av fire fødande i indre Sogn nyttar andre fødeavdelingar, og at dei fleste reiser til større nabosjukehus med fullverdige fødeavdelingar. I 2007 vart det fødd 84 born ved sjukehuset i Lærdal, i 2008 var talet 109 og i 2009 vart det fødd 61 born ved sjukehuset. Noko av årsaka er at svangerskap med fare for komplikasjonar automatisk blir overført til større sjukehus. Rapporten til PWC viser også at 30 prosent av dei med låg risiko ved fødsel vel å føde i Førde eller på Voss. - Ikkje unikt i Lærdal | Ved mange andre lokalsjukehus der det no er frykt for fødetilbodet, er også talet årlege fødslar lågt. - Det er heilt openbert at mange kvinner flyktar frå dei små fødeinstitusjonane. Eg trur ikkje situasjonen i Lærdal er unik, seier Pål Øian til Aftenposten. Han er avdelingsoverlege på kvinneklinikken i Tromsø, og var tidlegare leiar for Nasjonalt råd for fødselsomsorg. - Ikkje godt nok førebudde | Mangelfull kartlegging av flom- og skredfare. Mange kommunar er ikkje godt nok førebudde på faren for flaum og skred, påpeiker riksrevisor Jørgen Kosmo. Den statlege kartlegginga av flom- og skredfare er mangelfull. Mange kommunar er ikkje godt nok førebudde på faren for flaum og skred. Dei manglar kompetanse for å dra nytte av den statlege kartlegginga og manglar ofte også kjennskap til det juridiske ansvaret dei har, går det fram av ei undersøking Riksrevisjonen har gjort. - Kommunar har plikt til å auke flaum- og skredkompetansen sin, og statlege etater må ta eit mykje større ansvar for at dette skjer, seier riksrevisor Jørgen Kosmo. Undersøkinga viser at aktsomheitskarta for stein- og snøskred ikkje er godt nok kjende i kommunane eller hos fylkesmennene. - Få av dei som har mottatt slike kart, gjer dei nødvendige oppfølgingsundersøkingane, seier Kosmo. Ved utgangen av 2008 var om lag 160.000 personer busette i dei kartlagde fareområda, der det også er nesten 66.000 bygningar. (ANB-NTB) | Få vil byte straumleverandør | Og vestlendingar er aller mest lojale. Illustrasjonsfoto. Trass i dei rekordhøge straumprisane i vinter, bytte berre sju prosent av husstandane kraftleverandør. Åtte av ti ville ha valt den same leverandøren på nytt om dei starta med blanke ark, viser energibarometeret til TNS Gallup. Byteaktiviteten auka likevel med rundt eitt prosentpoeng frå desember 2009 til midten av mars i år. Så er også straumkundane stort sett fornøgde med leverandøren sin, men ikkje med prisen, verken nettleiga eller kraftprisen. - Misnøye med prisen er likevel ikkje nok til å få særleg mange straumkundar til å byte leverandør. Det er mange andre forhold som knyter straumkundane til selskapet sitt, seier avdelingsleiar Eva Fosby Livgard i TNS Gallup i ei pressemelding. Vel 81 prosent av dei spurte er lojale overfor kraftleverandøren sin og har ikkje noko ønske om å byte. Dei mest lojale bur på Sørlandet og Vestlandet, der 86 prosent av kraftkundane seier dei ville ha valt det same kraftselskapet på nytt. Køyrde lastebil med høg promille | Heldt på å kollidere med ein møtande bil. Ein mann i 50-åra er i Sogn tingrett dømd for å ha køyrt både personbil og lastebil med høg promille. Køyringa fann stad sommaren 2009, då mannen først køyrde til jobb i personbil før han sette seg inn i ein lastebil og køyrde denne. Blodprøve teke av mannen tre timar etter at mannen sette seg i bilen og køyrde, viste ein alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,63 i promille. Retten legg til grunn at promillen var over 2,8 då køyreturen starta. Den sikta køyrde ei lengre strekning med høg promille. Retten legg i skjerpande retning vekt på at køyringa fann stad med ein stor og tung bil, og at det var reine tilfeldigheiter som gjorde at det ikkje oppstod ein kollisjon med møtande bil. Mannen tilstod utan atterhald i retten, og vart dømd til 34 dagars fengsel, ei bot på 8000 kroner og tap av førarkort i to år og seks månader. Minst stengt til fredag | Kan ikkje utelukke at luftrommet også vert stengt vidare. Førebelse vêrprognosar gjer at luftfartsmyndigheitene førebels held luftrommet i Norge stengt til fredag morgon. På ei pressekonferanse klokka 12 torsdag fastslo Avinor og Luftfartstilsynet at det ikkje blir nokon trafikk i norsk luftrom før tidlegast fredag morgon. - Vêr og vindretning er avgjerande for kor lenge flyproblema vedvarer. Førebels har vi valt å halde stengt gjennom natta og til fredag morgon. Men vi kan ikkje utelukke at luftrommet vil haldast stengt vidare også, uttalte flysikringsdirektør Knut Skaar i Avinor under pressekonferansen. Kvar sjette time får luftfartsmyndigheitene inn nye vêrprognosar frå det britiske meteorologiske instituttet Met Office. Det var prognosane frå klokka åtte torsdag morgon som medførte at all norsk lufttrafikk vart stoppa frå klokka 10. Det kjem ei ny prognose klokka 14, der luftfartsmyndigheitene ser betre korleis vulkanaktiviteten påverkar flyforholda i Europa utover fredagen. All flytrafikk i Storbritannia, Belgia, Nederland, Danmark og delar av Tyskland er også stengt som følgje av vulkanoska. (ANB-NTB) | Køyrer 2500 kilometer i eitt strekk | Sette seg i bilen og køyrde frå Kirkenes då flytrafikken vart innstilt. Morten Engebø (t.h.) og kollega Øystein Halbrendt er godt i gang med ein køyretur på 2500 kilometer. Dagleg leiar Morten Engebø og kollega Øystein Halbrendt i firmaet Nortronik skulle torsdag morgon heim til Førde etter eit arbeidsoppdrag i Kirkenes. Då dei fekk beskjed om at flytrafikken i Norge er innstilt på grunn av vulkanoska frå Island, bestemte dei seg raskt for å leige bil og køyre 2500 kilometer heim til Førde. Ikkje tid å vente | - Slik som vêret ser ut no, kan det ta to-tre dagar før oska er borte. Det har vi ikkje tid til å vente på. Vi har mange kundar som ventar på oss, så det ville blitt dyrt, seier Engebø. Han og kollegaen har tenkt å køyre heile strekninga på 250 mil i eitt strekk, ein køyretur på rundt 25 timar. - Det blir berre stopp for å fylle diesel og få i seg litt mat, seier Engebø. Han ser ikkje mørkt på køyreturen, og fortel at han har køyrt den aktuelle strekninga fleire gonger før. - Så lenge vi er to er det ikkje noko problem, seier Engebø. Hadde ikkje trudd dette | Han reknar med at dei er heime i Førde rundt klokka 12 fredag føremiddag, etter over eitt døgn med effektiv køyring. - Eg har vore med på mykje rart, men at eg skulle oppleve å bli hindra av ein vulkan på Island hadde eg ikkje trudd, ler Engebø. Då firda.no snakka med Engebø rundt klokka 14, var dei i nærleiken av Rovaniemi. Køyreruta heim går via Finland og Sverige. Stengd til tysdag etter sprenging | - Vi må prioritere tryggleiken til dei som arbeider. På grunn av sikringsarbeid vil fylkesveg 611 mellom Naustdal og Sæla vere stengd fram til tysdag. På grunn av sikringsarbeid vil fylkesveg 611 mellom Naustdal og Sæla vere stengd fram til tysdag. Vegen vart stengd etter ei sprenging onsdag føremiddag. Les saka: Stengt i fleire dagar etter sprenging | Ein geolog frå Statens vegvesen har vore på staden for å vurdere korleis fjellpartiet skal sikrast. Hovudentreprenør Mesta vil utføre sikringsarbeidet i samsvar med råd frå geologen. Dette arbeidet vil gå føre seg heile helga. Dersom alt går etter planen, vil vegen opne tysdag 20. april klokka 06.00, opplyser Statens vegvesen i ei pressemelding. - Vi seier oss leie for dei ulempene dette medfører, men vi må prioritere tryggleiken til dei som arbeider og skal ferdast gjennom anleggsområdet, seier prosjektleiar i Statens vegvesen, Oddvar Andreas Skrede. Mens vegen er stengd, vil Statens vegvesen sørgje for at folk kjem seg forbi stengingsområdet med båtskyss. Båten går mellom gjestebryggja ved Naustdal Båthamn og kaia på Sæle. Torsdag, fredag og måndag startar båten å gå frå Sæle klokka 06.00, og siste rute går klokka 22.45 om kvelden. Laurdag og søndag går båten i same tidsrom, men med færre avgangar. Som eit tilbod til pendlarane vert det fredag og måndag sett inn buss frå Sortevik med avgang kl. 05.40. Denne korresponderer med båtruta frå Sæle klokka 06.30, og det vert retur frå Sæle klokka 17.10. Den siste leigebilen? Dette kan vere den siste ledige leigebilen i fylket. Den er ledig i nokre fattige timar. Roy Arne Flo, dagleg leiar Europcar, står ved den siste leigebilen dei har. - Det har vore så mykje trykk i dag at eg har måtta klattlade telefonen, seier Roy Arne Flo til firda.no torsdag ettermiddag. Flo er dagleg leiar ved Europcar Førde / Florø, og skulle gjerne ønskt at han kunne hjelpe fleire som står fast etter at luftrommet over landet blei stengd for kommersiell trafikk torsdag. Måtte stoppe utleige | - Kundane prøver naturleg nok å tinge bil på nettet etter at dei har ringt og fått vite at vi ikkje har ledige bilar. For å ikkje miste kontroll over kvar bilane blir levert inn, og når, har vi stoppa all førehandsutleige - også på nett. Men vi leiger sjølvsagt bilane ut att så snart dei kjem inn, forsikrar Flo. Les også: Akuttberedskap i lufta ute av spel | Då Flo sjekka, var det ingen ledige bilar i systemet. Bilen han framleis har inne, er reservert og skal hentast fredag morgon. Heller ikkje i resten av landet er det ei lett sak å skaffe transport. - Bergen, Oslo, Haugesund, Stavanger, Molde, Ålesund, Kristiansand og -sund og Bodø. Alle kontor er tømd for leigebilar. Fire vil til Førde | Dei aller fleste bilane er på veg til Oslo, og blir ratta av forretningsfolk. - Vi har også fire kundar som skal frå Oslo til Førde, og ventar på leigebil. Det kan vere at dei kjem seg avgarde i kveld. Den som skal ha bil i dag, kan drøyme hardt og lenge. Heller ikkje konkurrenten Avis kan tilby kundane transportmiddel, får Firda opplyst. På Fjordane Reisebyrå og Via travel står ikkje telefonane, og begge reknar med fullt trykk på bussane torsdag ettermiddag og kveld. Pensjonist dømd for promillekøyring | Stogga med høg promille på Nordfjordeid | Illustrasjonfoto. Tre år utan sertifikat, 26 dagar bak murane og 39 000 kroner i bot vart resultatet av handleturen til pensjonisten i Nordfjord. Mannen fann at han hadde behov for ein tur i butikken ein føremiddag i desember, sjølv om alkoholkonsumet hadde vore i høgste laget. Med ein promille på 1,83 fann retten to alternativ - anten å gjennomgå eit promilleprogram eller å gje fengselsstraff utan vilkår. Mannen nekta å gå gjennom promilleprogrammet, og fekk nesten fire veker i fengsel - og det kan bli meir. For i dommen heiter det nemleg at dersom bota ikkje blir betalt, vankar det 15 ekstra dagar på cella. Dersom pensjonisten skal ha håp om å setje seg bak eit ratt ein gong i framtida, må han opp til ny førarprøve. Pensjonisten var frå før ustraffa, og tilsto handlinga, opplyser Fjordane tingrett. Simon i Roma | Eritreiske Simon og far hans vart sendt til Italia torsdag morgon. Tiåringe Simon og far hans er komne til Roma etter å ha blitt sendt ut av Norge torsdag morgon like før flytrafikken vart lamma av vulkanoska frå Island, melder NRK Sogn og Fjordane. - Dei overnatta på ei celle på Gardermoen natt til torsdag, etter at dei vart henta av politiet i Florø onsdag, seier Kåre Leif Hollevik, som har engasjert seg sterkt for at dei to skulle få opphaldløyve i Norge. Støttegruppa for Simon og faren vil halde kontakt med dei to, som truleg vil bli sendt til Sør-Italia. Også innsamling av midlar vil halde fram, fortel Hollevik til NRK. Utsendinga er klaga inn til Utlendingsnemnda. Samstemt ja til tre sjukehus | Mest sette biletseriar | Gullungane vinteren 2010 | Samstemte: Ap i Sogn og Fjordane hadde møte på Skei torsdag for å ta stilling til framtidas sjukehusstruktur. Arbeidarpartirepresentantar frå heile fylket var torsdag kveld samla til representantskapsmøte på Skei Hotell for å vedta eit standpunkt i sjukehussaka i fylket. Vil ha alle tre | Etter ein kring to timar lang debatt, vedtok dei 73 Ap-arane at det bør vere eit sterkt sentralsjukehus i fylket, men at dei to lokalsjukehusa også skal haldast oppe. « Alle innbyggjarane i heile fylket skal ha eit godt helsetilbod, med særleg vekt på akuttberedskap og fødetilbod innanfor rimeleg reisetid. Lokalsjukehus utan akuttfunksjonar er ikkje eit fullverdig sjukehus. », heiter det i delar av vedtaket til Ap. Florø og Førde Ap sette fram forslag om å fjerne setninga... « med særleg vekt på akuttberedskap og fødetilbod innanfor rimeleg reisetid. Lokalsjukehus utan akuttfunksjonar er ikkje eit fullverdig sjukehus ». Dette fall med 29 mot 44 røyster. Viser til Soria Moria | Sogn og Fjordane Ap si innstilling til vedtak viser til Soria Moria 2, der det heiter at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned. Dei har tiltru til dette, og tek formuleringa på alvor. Fleire representantar påpeika at dei forstår Helse Førde sine økonomiske utfordringar, og gjennom vedtaket ber Ap at naudsynte midlar skal stillast til rådvelde for å få gjennomført investeringar ved sjukehusa i framtida. Nøgd med møtet og debatten | Sogn og Fjordane Ap sin leiar, Nils P. Støyva, synest dei hadde ein god debatt torsdag kveld, og var nøgd med at partiet samla seg kring eit felles vedtak. I mars utsette årsmøtet i Ap saka. - På tide med standpunkt | Sogndal-ordførar Jarle Aarvoll sa det var på tide at Ap tok stilling til framtidas helsetilbod. - Vi må fokusere på fakta i debatten, og ikkje kjensler, slik ein kan få inntrykk av gjennom media, sa han på møtet. Nøringset toppar SV-lista | Nominasjonsnemnda har nominert dei 15 første. Norvall Nøringset er nominert på førsteplass på SV-lista til fylkestingsvalet. Her saman med Heidi-Kathrin Osland frå Sogndal som hamna på 10. plass | Nominasjonsnemnda i Sogn og Fjordane SV har nominert Norvall Nøringset frå Førde på førsteplass på SV si liste til fylkestingsvalet. Hege Lothe frå Gloppen har fått andreplassen, medan Hilde Kvamsås Aa frå Flora står på tredjeplass. Nominasjonsmøtet vert gjennomført i samband med årsmøtet i februar 2011. Dei femten første på lista: 1. Norvall Nøringset, Førde | 2. Hege Lothe, Gloppen | 3. Hilde Kvamsås Aa, Flora | 4. Jan Olav Fretland, Lærdal | 5. Johanne Karlsrud, Aurland (SU) | 6. Steinar Øydvin, Sogndal | 7. Vivian Midtbø, Vågsøy | 8. Ole Erik Thingnes, Naustdal | 9. Janne Nygård, Jølster | 10. Heidi-Kathrin Osland, Sogndal | 11. Isak Berle, Bremanger | 12. Dagny Berglie Vangsnes, Årdal | 13. Ole Fosse Fardal, Førde | 14. Ruth Premini, Gaular | 15. Jakob Andre Sandal, Jølster | Køyrde på venstre side i rundkøyring - mista lappen | Mann i 20-åra mista førarkort og vart politimeld torsdag kveld. Ein mann i 20-åra tok ein "snarveg" gjennom ei rundkøyring på Hafstad i Førde (biletet). Det må han betale for. Ein ung mann i Førde måtte torsdag kveld gje frå seg lappen og finne seg i å bli politimeldt etter at han køyrde på venstre side gjennom ei E39-rundkøyring ved Hafstad i Førde. Det var ein politipatrulje frå Førde som oppdaga trafikklovbrotet. Då var klokka ca 22.50. Nokre timar tidlegare hadde politiet i Sogndal ein trafikkontroll der 63 bilar vart kontrollerte. Ein person fekk bot for å ha snakka i mobil, mens ein annan fekk munnleg pålegg etter feil lysbruk. Kontrollen vart meldt inn klokka 18.29. Saka som splittar politikarane | Ordføraren: - Eigentleg er dette ei gladsak... Her er tomta til den nye barnehagen i Naustdal. Det er vedteke at barnehagen skal byggjast, men saka skaper usemje. Naustdal skal få ny idrettsbarnehage med seks avdelingar. Det bestemte eit fleirtal på 13 i kommunestyret torsdag ettermiddag. mens Sp, KrF og SV bad om utsetjing, ville Ap, Høgre og Raudt avgjere saka no. Dermed vert Loffen barnehage historie, og den private idrettsbarnehagen med seks avdelingar skal komme i Naustdal sentrum. Storbarnehagen skal startast opp med fem avdelingar. Horstad barnehage skal vidareførast med to avdelingar, Lunden med fire og Vevring med ei avdeling. - Skal vi vere heilt grå? - Vi må tiltrekkje oss folk som ønskjer å busetje seg i Naustdal. Då er ikkje bustadfelt nok, sa Høgres Are Einevoll, som i denne saka opplevde å få Magnar Falkenstein (Raudt) som samarbeidspartnar i ein sjeldan politisk konstellasjon. - Skal vi ikkje ha politiske vyar? Skal vi vere heilt grå? Idrettsbarnehagen er noko heilt nytt. Vi har jobba sjeldant grundig med denne saka. Det er ei kolossal overdriving å seie at denne barnehageomlegginga vil rasere barnehagetilbodet i Naustdal, sa Raudt-representanten Falkenstein, med klar adresse til skeptikarane ved kommunestyrets bord. Dei sat i Sps, KrFs og SVs partigrupper, der Sp førte an med å reise utsetjingsframlegg, medan KrF og SV tvilte på økonomien og slutta seg til. - Egentleg er dette ei gladsak | Sps gruppeleiar Jan Herstad ville ha ny utgreiing, og meinte premissane som låg til grunn då kommunestyret i si tid opna for storbarnehagen, no hadde endra seg. Ordførar og rådmann viste til at vedståingsfristen for tilbodet på å byggje barnehagen gjekk ut allereie dagen etter, og ordføraren meinte ei utsetjing ville få katastrofale følgjer. Fleire av representantane hevda dei ikkje visste om vedståingsfristen - som rådmannen sa det hadde blitt opplyst om på ein politikardag. Sp og Jan Herstad stod fast på skepsisen sin: - Her er det lagt inn forventa vekst frå Engebøprosjektet. Men vi kan ikkje investere med utgangspunkt i noko vi ikkje har vedteke og ikkje kjenner utfallet av. Dagens fordeling viser også at vi uansett har overkapasitet på 30 plassar. Vi kan møte ei bra utvikling utan anna endring enn å ruste opp det vi har, sa Herstad, utan å rokke fleirtalet, der ordførar Håkon Myrvang drog sin konklusjon: - Eigentleg er dette ei gladsak. Spekka med kjendisar | Her er programmet og artistane til årets FotballFlora. Marion Ravn frå Lørenskog hadde internasjonal suksess med gruppa M2M. Ho er også kjent som X-factor-dommar. Alejandro Fuentes har vore med i Idol og har i tillegg vore ein medlem i Gitarkameratane, som for nokre år sidan hadde coverhiten Hallelujah. Idol-vinnar frå 2005 Kurt Nilsen frå Bergen skal spele fredag 8. juli i Florø. FotballFlora 2011 har fått med seg artistane Marion Ravn, Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes. I tillegg kjem den folkekjære artisten Jahn Teigen til kystbyen i sommar. Så kjem kritikarfavorittane Montee og Rumble in Rhodos. Arrangementet går føre seg 8 - 9 juli, og startar med konsert med dei tidlegare Idol-deltakarane og Marion Ravn på fredagskvelden. Resten av artistane skal spele dagen etter. Slik ser laurdagsprogrammet ut: Fotballens Dag på Florø Stadion | 1. Forkamp mellom "Tuftelag": Florø / Sunnfjord - Tufte Kjendis (med fokus på Right To Play) | 2. FotballFlora CUP! 7`er turnering for supporterlag, vennelag og med to kjendislag: Tv2 stiller eige presselandslag med kjente kommentatorar og ekspertkommentatorar (gamle fotballegender). Og det blir eit norsk legendelandslag. 7`er turneringa går både fredag og laurdag. To supporterlag spelar seg fram til semifinalen der dei møter kvart sitt legendelag på laurdagen. Semifinalar og finale går etter tuftekampen. 3. Konkurranse-stasjonar: Barn og unge i alle aldrar (Også vaksne) får prøve seg på ferdigheiter som triksing, presisjonsskyting, skotstyrke med meir. Her vankar det premiering. 4. NM i Fotballquiz lørdag 9 juli - Dei vil samarbeide med TV2s quizguruar Aune og Schau. 5. Humanitær aksjon til inntekt for "Right to Play". Her vert det auksjon av legendeeffektar. - Vi flyttar i år festivalområdet til Rådhusplassen / Trovikkaia / Trovikbakken! Intimt festivalområde der vi samarbeider med utelivsbedriftene i området. Denne nyskapinga er viktig for utviklinga av festivalen og vil skape ein flott atmosfære kring konsertane, melder arrangør Per Øyvind Helle gjennom ei pressemelding. Jente påkøyrd av bil i Flora | På veg til Førde sentralsjukehus i ambulanse. Ved enden av denne bakken i Eikefjord skjedde ulykka. Ei ung jente på 6 år trefte ein bil då ho var på veg til skulen. Ei skulejente på 6 år vart fredag morgon skadd i møte med ein bil ved Hovland i Eikefjord i Flora kommune. Ein firda-no-tipsar fortel at jenta gjekk langs vegen saman med andre born, og pilte plutseleg over vegen. Då kom det ein bil. Ulykka skjedde ved Fv 542 like i nærleiken av Eikefjord sentrum og skulen ca klokka 8.30. - Det såg ikkje så ille ut i byrjinga, men eg trur ho fekk foten knekt, fortel tipsaren, som køyrde rett bak bilen. Jenta skal ha treft eine hjulet, og bilen fekk seg ein bulk i samanstøyten. Politiet fekk melding frå AMK-sentralen om ei påkøyrsle. Det vart sendt ambulanse og lege. Klokka 10.22 kan operasjonsleiar hos politiet Stig Inge Hauge fortelle at det ikkje er livstrugande skadar, men at jenta har truleg fått brotskade i ein fot. Saka skal etterforskast vidare av Flora politistasjon. Klokka 09.30 får firda.no opplyst frå AMK i Førde at jenta er på veg til sjukehus i Førde i ambulanse. Dei kan ikkje seie noko om kor skadd ho er, men kan stadfeste at det ikkje er snakk om livstrugande skader. Droppar korps og parolar | 1. mai-markering i Førde. 1. mai-arrangementet i fjor var prega av demonstrasjonar mot gruve og korpsmusikk. I år droppar 1.mai-komiteen musikken. LO Førde og omland er i gang med å planleggje 1. mai-arrangementet i Førde. Det gjer dei i år saman med SV og Ap.. Men i år droppar dei korps og parolar til fordel for eit innandørs arrangement i Førdehuset med appellar og kultur. SV står for tur til å skaffe hovudtalar. Dette vert Heikki Holmås. Åshild Kjelsnes stiller som appellant frå AP og Rita Tonning for LO Førde og omland. Det vert også jobba med ein siste appellant som ikkje er på plass enno. - Den kulturelle biten har Fritdjov Urdal lagt ned ein strålande innsats i, og skal ha all ære for den. Han har skaffa mellom andre Rune Timberlid til å komme og fortelje ei historie frå barndommens 1. mai. Cony Hamre og Stein Uno Rambøl vil stå for song og musikk. Det vil vere fleire innslag frå lokale personar, og dei skal vi få ut namna på så snart eg har fått dei stadfesta, skriv leiar i 1. mai-komiteen Heidi Johanne Bøyum i ei pressemelding. Trafikkulykke ved Kvam i Sogndal | Publisert 15.04.2011 kl 12:11 | Oppdatert 15.04.2011 kl 13:23 | Skriv ut | Del på Origo | Del | Klokka 11.37 fredag fekk politiet melding om at ein bilist hadde køyrt ut for Fv55 ved Kvam i Sogndal. Ein mann i 20-åra var innblanda, og er teken med til lege for kontroll. Det var berre éin bil i ulykka, som fekk både politi og ambulanse til å rykke ut. Det er ikkje mistanke om promillekøyring. Sogndal lensmannskontor skal etterforske saka vidare. Berre timar tidlegare, vart ei skulejente på seks år treft av ein bil i Eikefjord i Flora. Les saka: Jente påkøyrd av bil i Flora | Menn i 20-åra tekne for dopingsal | Bestilte varene og selde det vidare. To menn i Sunnfjord er i Fjordane tingrett dømde for å ha skaffa og selt vidare ulike dopingmiddel. Ein av dei må i fengsel i åtte månader og tole inndraging av 100.000 kroner. Den andre må betale 50.000 kroner, gje frå seg ein PC og sone 120 dagar i fengsel. Bakgrunnen for dommen er at dei to, frå november 2007 til sommar 2008, jamleg mellom anna har selt vidare anabole steroider, veksthormon og dopingmidlar i samarbeid. Den eine vart dømd for å ha motteke og oppbevart ein bestilt postpakke på 3,5 kilo som inneheldt anabole steroider. Mennene var tiltalt for å ha bestilt veksthormon og liknande frå Kina for om lag 200.000 kroner. handelen vart ikkje gjennomført på grunn av at politiet pågreip dei. 100 glas med veksthormon, som var sendt til ein av dei to, vart beslaglagt av politi ved postkontoret. Dette forsøket vart dei dømde for. Dei to sa seg både delvis skuldige, skuldige og ikkje skuldige i det dei var tiltalte for. Men det var berre den eige som vart frifunne på eit par punkt, og derfor fekk lågare straff enn den andre. Saka inngår i ei større opprulling med over 60 pågripne personar over heile Sør-Norge. Beat signerte avtale med Sony | No er kampen mot Spotify og Wimp i full gang. Administrerande direktør i Sony Lena Midtveit, dagleg leiar i Beat Simen Wilberg og digital business manager Stein Vegusdal signerte i går ei avtale. Musikkteneste-selskapet Beat frå Gulen har fått i hamn millionavtale med Sony Music. Dermed er jakta på streamingkundane i full gang, melder Beat i ei pressemelding fredag. - Vi er svært glade for å ha Sony med på laget. Det betyr at vi no har eit komplett musikktilbod til alle våre medlemmar, seier dagleg leiar i Beat, Simen Wilberg. I går gjekk dei inn avtale med Sony Music. Då får dei all musikk som er frigjeve til streaming og nedlasting tilgjengeleg for sine medlemmar. Beat.no er ei nettleserbasert streamingteneste som kostar 99 kr / mnd. Det går an å kjøpe mp3-ar eller å streame musikken direkte frå nettsida. Bak Beat.no står dei fire gründerane Simen Wilberg, Njål Wilberg, Linn Dyveke Wilber og Therese Trefall frå Gulen kommune. Han er ny styreleiar i SafeClean | Litsheim tek over styrevervet til skulekameraten. Johnny Arild Litsheim i Høyanger er ny styreleiar i SafeClean. Johnny Arild Litsheim er ny styreleiar i Høyanger-selskapet SafeClean, ei bedrift som er løfta fram som suksessbedrift i Sogn og Fjordane. Han tek over stafettpinnen etter Jon Martin Huslid, som er dagleg leiar i Industrial Chemicals (IC). - Huslid er ein gammal skulekamerat av meg, vi vaks opp i lag. Vi kjenner kvarandre godt og spelte musikk saman, fortel Litsheim til Ytre Sogn. At Litsheim tek over styrevervet i bedrifta, er delvis fordi Huslid skal få konsentrere seg meir om jobben i IC. - SafeClean er i sterk vekst, og søsterselskapet Industrial Chemical vert påverka positivt av dette, fortel Litsheim, som også er medeigar i SafeClean. Høyanger-bedrifta har spesialisert seg på rens av system og komponentar samt kildesortering av fjerna belegg. Hovudmarkedet er offshoreindustri, men metoder og kunnskap er eigna for alle marknader som har utfordringar med danning av ulike belegg i system, heiter det på SafeClean si heimeside. Saga fekk Tippeliga-motstand | Møter Sogndal 1. mai. Saga-kaptein Benny Rivedal får møte gamle lagkameratar når Sogndal no blir motstandar i første ordinære runde i NM-cupen. Saga fekk draume-motstand i 1. runde i NM-cupen, då laget vart sett opp mot Sogndal. Kampen skal bli spelt på Førde stadion 1. mai. Når det gjeld dei to andre laga frå fylket som framleis er med i cupen, Førde og Tornado Måløy, så skal dei møte høvesvis Fyllingen og Herd. - At vi er sett opp på bortebane mot Fyllingen er meiningslaust. Her har vi lengst reiser i heile 2. divisjon, og så skal vi jammen heilt til Bergen for å spele cupkamp også. Eg må verkeleg lure på om geografi-kunnskapen er heilt på jordet inne hos forbundet, seier Førde-trenar Knut Erik Folland. Får flytte heim | Etter to veker blir det bygd mellombels rasvoll | Heim i dag: Familien Berge får i dag flytte heim. Til høgre i biletet er arbeidet med den mellombelse rasvollen i gang. Familien Berge i Fjærland har vore evakuerte i to veker etter at det 2. april gjekk eit stort snøras som stogga berre få meter frå huset deira. I dag fekk dei endeleg flytte heim. Inge Berge seier til NRK at dei gler seg til å komme heim, og at dei kjenner seg trygge med den mellombelse rasvollen. Til sommaren skal arbeidet med ein permanent rasvoll ta til. Her kjem NAV-bygget | - Slik blir det, seier rådmannen. Det har vore mange og lange kampar om kvar eit nytt NAV-bygg skulle liggje. Bestemt: Det er no bestemt at det nye NAV-bygget i Florø blir bygt i tilknytning til Sunnfjord Medisinske Senter. Det blir Sunnfjord Medisinske Senter, eller Firdavegen 1, som får oppdraget med å skaffe nytt NAV-bygg i Florø | Rådmann Terje Heggheim, som fekk fullmakt frå bystyret til å inngå ein avtale om nytt NAV-bygg, opplyser at NAV og kommunen har landa på eit tilbod frå Firdavegen 1 om eit nybygg vest for, og i tilknyting til Sunnfjord medisinske senter, SMS, der ein i dag har samla det meste av medisinske tenester i kommunen. Seks å velje mellom | - Det var seks tilbydarar, og vi har tinga med fire av dei før vi landa på tilbodet frå Firdavegen 1, seier rådmann Terje Heggheim. - Vi la tre kriterium til grunn, økonomistyring, byggløysingar og lokalisering, seier rådmannen, som ikkje vil seie noko om prisen før klagefristen går ut 6. mai. Byggjestart i mai | - Men vi er stø på at prosessen har gått rett for seg, og alle fullmakter er på plass slik at vi ikkje treng ytterlegare politisk godkjenning. Byggjestart kan derfor skje straks klagefristen er ute. NAV har eit rombehov på 1100 - 1200 kvadratmeter, og også kommunen har arealbehov knytt til bygget, som skal stå klart i desember 2012, seier Heggheim. Motstandarane krev utgreiing om sjøkabel | Naturvernforbundet og andre motstandarar av den planlagde gigantlina frå Sogn til Ørskog, vil krevje at Statnett greier ut alternativet å leggje heile høgspentsambandet som sjøkabel. Kabel: Med dei naturøydeleggingar det her vil vere tale om, kan ikkje alternativet med sjøkabel berre leggjast til side, seier Lars Haltbrekken. Foto: Helge Johnsen. Folkeaksjon mot gigantlina under førebuing | Dette kravet vil mellom anna bli reist i høyringsfråsegna frå Narurvernforbundet, leiar Lars Haltbrekken, etter møtet kraftlinemotstandarane onsdag heldt på Skei. - Når det går an å strekkje kabel frå Norge til Nederland, må ein også kunne få til ei slik løysing innanlands. Storsamfunnet må vere villig til å ta kostnaden med å unngå store naturinngrep, seier Haltbrekken. - Alternativt må ein prøve å finne løysingar i Møre og Romsdal på den kraft-underdekninga ein der kan kome til å stå overfor, seier han. Sunnmøre mobiliserer | Onsdagens møte samla 24 mostandarar frå Sunnmøre, Nordfjord og Sunnfjord. Her kom det ifølgje Haltbrekken fram at det no blir teke initiativ frå Volda / Ørsta-regionen for å få reist ein folkeaksjon mot bygginga av lina. - Uansett blir det no teke sikte på å byggje ein breia allianse for å få dette prosjektet stogga, seier Lars Haltbrekken. Bjørnen er skoten | Skoten: Bjørnen vart skoten ca halv tolv søndag. Det opplyser fellingsleiar Finn Olav Myhren til firda.no. Bjørnen skal etter planen fraktast ned frå breen med helikopter seinare i dag. - Fellinga skjedde utan dramatikk, seier Myhren. Bjørnen vart skoten i 1200 meters høgde på Vetlebreen, ovanfor Bøyadalen i Fjærland, i 11.30-tida søndag. Ifølgje Myhren, fann jegerar laurdag spor som førte til fjells frå Bøyadalen. Gjekk tilbake i eige spor | - Det vart fastslege at dette var bjørnespor. To jegerar følgde sporet, og sat på det søndag føremiddag. Dei felte bjørnen då han var på veg tilbake i sitt eige spor, seier Myhren. Bjørnen skal transporterast ned frå breen med helikopter seinare i dag. - Førebels veit eg ikkje om det er hann- eller hobjørn. Men han ser ikkje veldig stor ut. Eg reknar med at det er eit ungdyr, seier Finn Olav Myhren til firda.no | 50 år sidan sist | Søndagens bjørnefelling er historisk. Sist det vart skote bjørn her i fylket, var i 1956. Det skjedde i Leirdalen i Luster. Bjørnen som siste vekene har streifa rundt i Sunnfjord og Sogn, har drepe og skadd ei rekkje sauer i m.a. Haukedalen. Før helga vart det funne ein ille medfaren sau ved ei turistløype mellom Fjærlandstunnelen og Bøyabreen - eir område som ligg nedanfor breen der bjørnen no er felt. Det vart også gjort observasjonar av bjørnen då han natt til torsdag kryssa ei snøfonn i Tverrdalen i Bøyadalen, og då han natta etter gjekk på snøfonn i Mundalsdalen, lenger vest i Fjærland. Fall om etter fire skot | Jan Erik Gjerland og Sverre Sæten følgde spora til bjørnen, då dei plutseleg såg han komme rett imot seg. - Vi hadde følgd spora til bjørnen frå Trollvatnet og innover breen i ein times tid, då vi fekk auge på dyret litt lenger oppe. Han følgde gamlespora sine tilbake, og var på veg nedover mot Fjærland igjen, fortel Jan Erik Gjerland på telefon til Firda. Han og jaktkameraten Sverre Sæten sit no og ventar ved sida av bjørnen, som skal hentast ned frå Vetlebreen med helikopter. Dei to jegarane vart bedne av jaktleiar Finn Olav Myhren om å følge spora som vart oppdaga laurdag kveld. Turen vart kortare enn dei hadde venta. - Vi hadde gått ein times tid opp til Kvitevarden, og vidare i eit kvarter. Då vi såg bjørnen, og la oss på ei flate som låg litt i skjul. Han kom litt bakom ein topp, men så dukka han opp igjen. Sæten skot to skot, så skot eg ein gong, og så skot han eit siste skot. Då datt bjørnen rett ned, seier Gjerland. Liten hannbjørn | Bjørnen vart skoten rundt 12.30 på 1200 - 1300 meters høgde på Vetlebreen i Fjærland. - Vi har hatt mykje flaks. Hadde vi vore her ti minutt tidlegare eller seinare, hadde han sett oss på lang avstand og truleg rømt. Men vi kom opp på lesida av ein brekul, difor såg han oss ikkje, seier Gjerland. Etter bjørnen fall om, venta jegarane i ti minutt. Så gjekk dei opp til dyret, som låg på hundre meters hald, og konstaterte at bjørnen var død. - Det er ein hannbjørn på om lag 1,70 meter lang frå snute til haletipp, så det er ikkje noko stort dyr. Det var ei utruleg spesiell oppleving å sjå bjørnen. Vi kjende oss aldri i fare, seier Gjerland. Bjørnen skal no hentast i helikopter, og er venta å lande i Fjærland mellom klokka 15 og 16. 50 år sidan sist | Søndagens bjørnefelling er historisk. Sist det vart skote bjørn her i fylket, var i 1956. Det skjedde i Leirdalen i Luster. Bjørnen som siste vekene har streifa rundt i Sunnfjord og Sogn, har drepe og skadd ei rekkje sauer i m.a. Haukedalen. Før helga vart det funne ein ille medfaren sau ved ei turistløype mellom Fjærlandstunnelen og Bøyabreen - eir område som ligg nedanfor breen der bjørnen no er felt. Det vart også gjort observasjonar av bjørnen då han natt til torsdag kryssa ei snøfonn i Tverrdalen i Bøyadalen, og då han natta etter gjekk på snøfonn i Mundalsdalen, lenger vest i Fjærland. Sauebonde oppdaga spora med kikkert | Anders Bøyum stod og såg etter bjørnen med kikkert laurdag kveld, då han oppdaga ferske bjørnespor på Vetlebreen. Bjørnen hadde nyleg angripe sauer som beita like ved Bøyabreen i Fjærland, difor var Bøyum ekstra på vakt. To turistar hadde dagen før komme over ei skambiten søye ved turiststien i hellinga mellom Fjærlandstunnelen og Bøyabreen, berre nokre hundre meter frå Brevasshytta. - Eg stod og kika etter dyret, då mor mi tipsa meg om at eg også måtte sjå etter spor. Då snudde eg kikkerten heilt tilfeldig i underkant av breen. Der var tydelege spor som måtte vere ferske, seier Bøyum til Firda. Bøyum tok straks kontakt med jaktkoordinator i Fjærland, som sende opp ein mann for å sjekke observasjonen. På Vetlebreen, rett over munningen til Fjærlandstunnelen på andre sida av vegen frå Bøyabreen, fann han både ferske spor og småholer som bjørnen hadde greve seg ned i. Observasjonen leidde til at bjørnen vart funnen og skoten midt på dagen søndag. - Ei stor lykke, seier Anders Bøyum. Flokka seg rundt bjørnen | Nokre hundre skodelystne menneske møtte opp då den skotne bjørnen landa med helikopter i Kjøsnes søndag. Sundag 15. juni 2008: - Folk flokka seg rundt bjørnen straks den vart lempa ut av sekken. Alle ville ha bilde, og det vart heilt kaos, fortel Firda-journalist Svein Heggheim, som er til stades når bjørnen landar. Først landa helikopteret med jegerane. Sidan returnerte det for å hente bjørnen oppe på Vetlebreen. Rein Arne Golf frå Statens Naturoppsyn og jaktleiar Finn Olav Myhren hadde vore oppe på breen for å kontrollere at fellinga hadde gått føre seg slik den skulle. - Folk flokka seg rundt bjørnen straks den vart lempa ut av sekken. Alle ville ha bilde, og det vart heilt kaos, fortel Firda-journalist Svein Heggheim, som var til stades då bjørnen landa. Etterpå var bjørnen lempa opp på ein svans og køyrd med traktor til slakteriet til Nils Einar Kjøsnes rett i nærleiken. Folkemengda følgde etter traktoren som eit 17. mai-tog, og det var stort presseombod. Bjørneskrotten er no å rekne som statens eigedom. Den vil bli slakta og partert på slakteriet på Kjøsnes. - Bjørneskrotten skal veterinærgodkjennast, og sidan skal fylkesmannen omsetje kjøtet. Pengane går til Villtfondet, fortel jaktleiar Finn Olav Myhren. Statens naturoppsyn vil få med seg skinn, kranie og diverse prøver og mål frå bjørnen. Desse vil bli levert til Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim. Denne brannbilen skal berge Førde frå brann | Iallfall viss han startar. Ny og gammal: Bilen til venstre er ein splitter ny Man med 440 hestekrefter, dte er 190 fleire enn Førdes hovudbrannbil som står til høgre. Mercedesen frå 1989 merkar alderdommen på fleire måtar, han går for seint, stoppar for ofte og er ikkje fullt så driftssikker som ein skulle ønskje når ein jobbar i brannbransjen. Sitt beste: - Vi må gjere det beste med det utstyret vi har tilgjengeleg, seier f.v. Tore Skarholm, Bjarte Grimelid, Bjørn Berge og Bernhard Øberg i Førde brannvern. Foto Tone Merete Lillesvangstu | Foto Tone Merete Lillesvangstu | Denne bilen er 20 år, og skal berge Førdes innbyggjarar i tilfelle brann. Til no i år har han nekta å starte tre gonger. Ny bil kjem neppe før 2012. - Dette er yngste brannbilen vi har, ein Mercedes 1989-modell. Så har vi ein 1982-modell som er suppleringsbil ved store utrykkingar, fortel brannsjef i Førde, Bernhard Øberg. Han håpar og trur at rådmannen sitt framlegg i økonomiplanen iallfall ikkje vert endra til det verre. I framlegget står det nemleg at det er sett av 3,5 millionar kroner til ny brannbil i 2011. Med i overkant av eitt års bestillingstid, vil bilen vere på plass i brannstasjonen på Øyrane i 2012. Men innan den tid kan det ha brunne mange stader. Må omgruppere og byte bil | Til no i år har den gamle slitaren nekta å starte tre gonger. Éin gong under utrykking, og to gonger under øving. - Du blir jo heilt matt når det skjer, men samtidig er vi så drilla på det vi skal gjere, at vi raskt skiftar over i den andre bilen. Vi snakkar om nokre tapte minutt, men vi taklar slikt, seier Øberg. Då må brannfolka omgruppere seg, men av garde kjem dei. Dog med langt mindre utstyr med seg. Trass i at brannbilen har vore ein trufast slitar for Førde brannvern, er brannkorpset samde om at ein ny bil hadde vore til det betre. Står seg i hel | Dei fleste brannbilar står seg nemleg i hel. Hovudbrannbilen i Førde er 20 år, har berre gått 25 000 kilometer, men likevel merkast alderdommen. - Det morknar både eitt og hitt. Det blir brot på det elektriske anlegget. Rett og slett alderdom som gjer at ting ryk, sjølv om det er pent brukt, seier brannmann Bjørn Berge. Det brannfolka fryktar aller mest er at brannbilen rett og slett stoggar før ein har komme fram til brannstaden. - Når han nektar å starte, skiftar vi bil. Men stoppar han midt oppe i lia, så må jo bil nummer to mest truleg hentast på brannstasjonen. Då går minutta fort, nikkar Øberg. Alt ved bilen er gammalt | - Alt ved bilen er jo gammalt. Han har for liten motor, for dårlege køyreeigenskapar, har konstant firehjulstrekk medan ein i dag heller satsar på hydraulisk trekk på framakslingen, i tillegg til at han når som helst kan stoppe. No kan også nye bilar stoppe, men denne er trass alt 20 år, seier Grimelid. Den 20 år gamle bilen har 250 hestekrefter, til samanlikning har ein ny iallfall 200 fleire. - Opp lia går det i 30 kilometer i timen, sånn er det berre, seier Tore Skarholm. Brannfolka presiserer likevel at dei ikkje grev seg ned av situasjonen. - Vi gjer det beste med det vi har. Og så kryssar vi fingrane for at vi har ein ny bil i 2012. At det ikkje blir sett endå lenger ut i tid, seier Øberg. I tillegg til dei to nemnde bilane, disponerer brannkorpset i Førde fire andre bilar, ein 1986-modell VW LT, ein 2000-modell Mercedes-Benz redningsbil, ein 2007-modell Mitsubishi Outlander og ein 2003-modell Mercedes-Benz M-klasse (befalsbil). Er brannvernet godt nok? Diskuter saka her. Studentane trivst ved HSF | 89 prosent trivst i studentmiljøet. Har det godt: 700 studentar har gitt beskjed om at dei trivst godt ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Foto Arne Stubhaug | Vel 700 studentar deltok i ei større undersøking om læringsmiljøet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane i vår. Resultata syner at 89 prosent trivst i studentmiljøet, og at 84 prosent karakteriserer miljøet som inkluderande. Trivsel viktig i seg sjølv | - Dette er gledelege tal, seier studiedirektør ved HSF, Terje Bjelle, til hisf.no. - Igjen får vi positive tilbakemeldingar og stadfesting på at det store fleirtalet av studentane finn seg godt til rette ved høgskulen. Trivsel er viktig i seg sjølv, men også ein føresetnad for å lykkast i det faglege arbeidet, påpeikar Bjelle. Spørsmål frå fleire felt | Læringsmiljøundersøkinga omfattar spørsmål om trivsel og tilrettelegging på ei rekkje område, frå it-tenester og bibliotek til kantine- og barnehagetilbod. - Tilbakemeldingane frå studentane våre har vore nyttige, og dei vil vi bruke til å utvikle oss vidare, seier Bjelle. Trivst du ved høgskulen? Diskuter saka! Åtvarar mot katastrofebrannar | Brannfeller på campingplassar. Tenkjer tryggleik: Administrerande direktør i Norsk brannvernforeining, Dagfinn Kalheim, er redd for at det skal skje stygge brannulykker knytte til campingliv. Foto Kenneth Ø. Monsen | - I Norge har vi så langt vore skåna for katastrofebrannar med mange omkomne i ein og same brann på campingplassar. Men risikoen er der, og han vert ikkje mindre av at stadig fleire nordmenn vel å feriere i campingvogner og bubilar, seier administrerande direktør i Norsk brannvernforeining, Dagfinn Kalheim. Langt større vogner | Han er uroa for faren for brannspreiing mellom oppstilte campingvogner, bubilar og telt, og ønskjer ein auka tryggleiksavstand mellom bueiningane. Han peikar på at nyare campingvogner og bubilar er langt større og meir rikhaldig utstyrte samanlikna med eldre modellar. Bør vere fire meter, ikkje tre | - Ein fullt utvikla brann i ei campingvogn eller ein bubil av nyare årgang, generere merkbart meir energi og strålevarme enn ved brann i eldre og mindre modellar. For å unngå spreiing og utvikling til katastrofebrann, bør minste avstand mellom oppstilte campingeiningar helst vere fire meter, og ikkje tre, slik kravet på norske campingplassar har vore til no, seier Kalheim. Søv og bur trongt | Han ber ferierande nordmenn om å stille krav til tryggleiken der ein vel å campe, samt gjere seg kjend med branninstruksen på campingplassen. - På campingferie bur og søv ein i til dels tronge og uvande omgivnader, prega av lett antennelige material. I kombinasjon med open flamme, grill, propan og elektriske apparat gir dette høg brannrisiko, seier Kalheim. - Held god avstand | På Byrkjelo Camping prioriterer dei avstand. Plass er viktig: Medeigar på Byrkjelo Camping, Kristin Sindre Byrkjelo, understrekar at for dei er tryggleik og god avstand heilt elementært. Foto Eli E. Vengen | - Vi har heilt frå starten av ønska at einingane står lenger frå kvarandre enn dei påkravde tre metra. For vår del kunne minimumskravet gjerne vore fire meter, og vel så det, seier medeigar på Byrkjelo Camping, Kristin Sindre Bjørkelo. Ho trur god avstand er eit viktig element for å avgrense faren for at ein eventuell brann skal kunne spreie seg. Seier ifrå | Den populære campingplassen har 75 einingar, og er ikkje redde for å be folk flytte på seg dersom dei står for nær kvarandre. - Vi har lagt opp infrastrukturen, altså straum og vatn, slik at dei skal stå lenger frå kvarandre. Dersom nokon likevel set seg tettare i hop, seier vi ifrå. Det tek folk fint, seier Sindre Bjørkelo. Flest på minst mogleg plass | Ho trur problemet med tett plassering er større på campingplassar som frå starten av har ønskt å presse flest mogleg i hop på minst mogleg plass. - Når du har lagt infrastrukturen, er det langt verre å skulle endre på denne i ettertid, seier ho. Ser ut til å bli bra sesong | På campingplassen på Byrkjelo har det vore travelt sidan 1. mai. - Vi har hatt godt med folk, spesielt i helgane. Det ser førebels ut til å bli ein grei sommar, seier Sindre Bjørkelo. Av dei 75 einingane er 40 fastliggjarar. Spelar inn film i Vik | Andrine Sæther og Jorunn Kjellsby i hovudroller. Kjendiseri: Andrine Sæther, skodespelar og kona til Lars Lillo-Stenberg, er å sjå i gatene i Vik også denne veka. Foto Terje Pedersen, ANB | Siste veka har innbyggjarane i Vik hatt fint besøk frå Tigerstaden. I eit sommarhus på Hopperstad spelar regissør Magnus Arnesen nemleg inn ein film. Handlinga går føre seg i ei lita bygd ved ein fjord, og etter å ha leita rundt heile Sognefjorden, kom Arnesen fram til at Vik var den perfekte staden for ei slik innspeling. Såg det var bra | - Då eg kom hit, såg eg at her var det bra, seier Arnesen til Sogn Avis. I tillegg til korte avstandar, tilgang på velvillige statistar, moglegheiter til å filme i sentrumsgater utan altfor stramme tidsrammer, i tillegg til tilgang til både ein fjord og ein gravplass var viktige faktorar. Godt å vere utanfor Oslo | - Det er herleg å spela utanfor Oslo, meiner Andrine Sæther, som i dette dramaet speler liksom-kjærasten til hovudpersonen. Regissøren har med seg eit crew på 15 mann, hovudsakleg polakkar. I tillegg til Sæther, er skodespelarane Jorunn Kjellsby og Jan "Devo" Kornstad med. Inspirert av Grytten | Filmen er den siste Arnesen skal alge i samband med si regissørutdanning på filmskulen i Polen. Målet med filmen er å gi publikum ei oppleving tilsvarande den han sjølv fekk første gongen han las Frode Grytten si novelle "Syng med i søvn". Det er denne novella filmen er inspirert av. Svært høgt forbruk av helsetenester | Eiga gruppe har analysert drifta til Helse Førde. Drifta og driftsgrunnlaget til Helse Førde er vurdert i ein ny rapport. Foto Arne Stubhaug | Ei styringsgruppe med representantar frå Helse Vest og Helse Førde med prosjektleiar Bjørn Hesthamar frå PricewaterhousCoopers AS har no levert sin rapport om drifta av Helse Førde. Her kan du lese heile rapporten. Styringsgruppa trekkjer fram at forbruket av helsetenester i Helse Førde-området er svært høgt samanlikna med andre føretak, og meiner ei rimeleg forklaring er høg kapasitet og eit velutbygd tenestetilbod. - Kjensleladde spørsmål | Rapporten peikar også på at kostnadene per pasient er ganske høge, og rår helseføretaket til å sjå nøye på tenestetilbodet til dei ulike sjukehusa. - Sjølv om det er kjensleladde spørsmål, må Helse Førde og dets eigar til ei kvar tid tillate å ha eit ope og faktabasert forhold til kva tenester som skal verte tilbydd på dei ulike stadene, og kva som av faglege og økonomiske omsyn bør samlast, skriv styringsgruppa. Vesentleg fare for større sprekk | Helse Førde HF har over tid gått med monalege underskot og har fått eit budsjettkrav om balanse i 2010. Samanlikna med rekneskapsresultatet for 2008, står Helse Førde overfor ei utfordring på rundt 150 millionar kroner. I 2009 er det budsjettert med eit underskot på 40 millionar kroner, men ifølgje Helse Førde sine eigne rapportar er helsføretaket allereie i juni 18 millionar kroner unna å nå dette målet. I rapporten går det fram at er fare for at avviket blir vesentleg større. Styringsgruppa meiner det er risikofylt av Helse Førde å leggje opp til ein inntektsauke på seks prosent i 2009-budsjettet, samstundes som det vert lagt opp til ei nedbemanning på 40 årsverk. - Dette vil krevje ein produktivitetsvekst langt ut over det ein så langt har realisert, står det i rapporten. I rapporten går det også fram at Helse Førde må redusere personellkostnadene for å innfri dei økonomiske krava, i og med at desse kostnadene utgjer 62 prosent av totalkostnadene til helseføretaket. Skannar kyrkja med laser | Gjer det mogleg å lage ein nøyaktig kopi av Norges eldste stavkyrkje. Urnes stavkyrkje i Sogn og Fjordane skal laserskannast. Dette er den første stavkyrkja som blir dokumentert med denne metoden. Slik ser bileta ut som blir produsert etter laserskanninga. Bileta kan brukast både i samband med dokumentasjon, overvaking og som ein sikkerheitskopi. Foto Birger Lindstad © Riksantikvaren | Birger Lindstad © Riksantikvaren | Foto NIKU / Geoplan3D | NIKU / Geoplan3D | Urnes stavkyrkje i Luster skal denne veka skannast med laser. Ved å bruke denne teknologien er det mogleg å lage ein nøyaktig kopi av kyrkja slik den var når den vart skanna. - Ein vil også kunne følgje med på dei endringar som skjer med kyrkja og få ut tredimensjonale teikningar som kan brukast i arbeidet med bevaringa av det verdifulle bygget, går det fram i ei pressemelding frå Riksantikvaren. Oppdragsgjevar er Riksantikvaren sitt stavkyrkjeprogram, og arbeidet vert utført av Norsk institutt for kulturminneforsking (NIKU). I november i fjor vart deler av Urnes stavkyrkje og den kjende Urnesportalen skanna. Denne veka skal heile kyrkja med landskapet rundt skannast. Urnes stavkyrkje er frå byrjinga av 1130-talet og står på verdsarvlista til UNESCO. Tidlegare er Osebergskipet og Hamar domkyrkjeruin skanna. Klosterruinane på Selja ble skanna i mai i år, som ein del av Riksantikvaren sitt ruinprosjekt. Dette fann Brita i steika | Trudde det var ei geværkule. Mystisk: Ved første augekast såg objektet særs mystisk ut. Ganske stor: Dingsen var på storleik med eit AA-batteri. Foto Brita Myren | Då Brita Myren i Ikjefjord i Høyanger kommune køyrde kniven i den surra svinesteika frå Gilde, møtte ho kraftig motstand. Dess meir krefter ho brukte, dess meir butta kniven i mot. - Eg kunne ikkje forstå noko som helst. På andre skiva som eg skulle skjere av svinesteika, trefte eg noko knallhardt, seier Myren. Likna på eit kajal-hylster | Ho stakk kniven inn og fekk etter mykje møde tvinga ut det tilsynelatande ukjende objektet som var inne i steika. Eit hylster på eit par centimeter, knallhardt og innhola. - Eg hadde ikkje peiling på kva det kunne vere for noko. Det minna om hylsteret på ein kajal, men det var jo laga av eitt eller anna utruleg hardt materiale, seier Myren, som med det same lurte på om ho hadde funne eit skot i kjøtet. - Men eg har fleire gonger funne skot i hjortekjøt, så eg visste då at det ikkje såg slik ut, seier ho. Tuppen på steikjetermometer | Ein kjapp telefon til Nortura løyste raskt mysteriet. Utan at forbrukarkoordinator Lisbeth Sletner hadde fått høyre anna enn at det var funne eit uidentifisert objekt i ei svinesteik, kunne ho raskt beskrive objektet. - Eg kan nesten garantere at dette er tuppen på eit steikjetermometer. Eg har eit lite lager liggjande her som eg har fått i løpet av åra, seier Sletner. For nokre år sidan fekk Trumf-kundar ei gåve, nemleg eit steikjetermometer. Dette har valda Nortura ein del styr. Skal takast av | - Første gongen vi tok i mot ei melding om at ein kunde hadde funne ein metalldings i ei steik, så tok vi omtrent frå kvarandre heile fabrikken. Stor var letta då vi forstod at dette slett ikkje kom frå oss, seier Sletner. For på tuppen av desse steikjetermometera, er det ein tupp som eigentleg skal takast av før bruk. Men denne informasjonen er det få kundar som har fått med seg. - Eg har ringt og sagt ifrå at dei må slutte å dele ut slike termometer all den tid det har denne svakheita. Eventuelt så må dei informere betre, seier Sletner. Logisk forklaring | Tilbake hjå Myren i Ikjefjord syner det seg at Sletner utruleg nok har heilt rett. - Jau, når du seier det så brukte eg for ein gongs skuld steikjetermometer. Og det har eg heilt rett fått i posten som Trumf-medlem. Det har no lege i skuffa i nokre år utan at eg har brukt det. At det skulle vere ein tupp frampå som skulle takast av, har ikkje eg fått med meg, seier Myren, som må le. - Det var iallfall bra at det fanst ei naturleg årsak til det heile, seier ho. Bilist nekta å godta fartsbot på 7800 kr | Politiet: - Du køyrde i 111 km/t i 80-sone. Bilisten: - Eg køyrde mellom 90 - 100 km/t. Illustrasjonsfoto | Foto May Britt Eide | Ein sogning i 40-åra fekk i fjor ei bot på 7800 kroner for å ha køyrt i 111 km/t i ei 80-sone i Sogndal. Men mannen ville ikkje godta bota, dermed gjekk saka i retten. Bilisten hevdar at han køyrde mellom 90 - 100 km/t, og vedgår såleis overskriding av vegtrafikklova. Men han ville ikkje godta bota på nærare 8000 kroner fordi han meinte farten var lågare enn førelegget tilsa. Må betale | I Sogn tingrett fann retten at mannen har vore aktlaus, og at han minst har hatt ein fart på 111 km/t på den aktuelle staden. Dermed må mannen ut med den opphavlege bota på 7800 kroner pluss sakskostnader på 3000 kroner. Den subsidiære fengselsstraffa sett til 14 dagar. Dommen var samrøystes i retten. Forbikøyring | Fartsoverskridinga skjedde under ei forbikøyring, og at politiet, som målte farten, følgde etter bilisten og sette på blålysa. Etter at tiltalte stoppa og vart konfrontert med å ha køyrt i 111 km/t, ville han ikkje godta. Tvila ikkje på politiet | Retten finn ingen grunn til å tvile på at politiet si måling var feil. Dei finn heller ikkje at det var noko i trafikksituasjonen som tilseier at tiltalte ikkje burde vore merksam på ei slik fartsoverskriding. Mannens forsvarar bad retten om å frifinne vedkommande, medan aktor bad om at tiltalte vart dømd til å betale 9000 kroner, subsidiært fengsel i 15 dagar. Med på knallsterkt norsk lag | Eivind Stavang skal representere Norge i European Team Championship. Spring for Norge: Eivind Stavang skal i aksjon på lag med landets beste friidrettsutøvarar. Foto Asgeir Årdal | Norges Friidrettsforbund har teke ut Eivind Stavang til å springe 110 meter hekk under European Team Championship i Bergen til helga. Der inngår Florø-sprinteren på det som kan vere det sterkaste norske friidrettslandslaget det siste tiåret. Sterk motstand | Norge skal konkurrere mot elleve andre nasjonar i European Team Championship. Motstandarar er land som Romania, Serbia, Tyrkia, Belgia og Nederland. Dei tre beste nasjonane rykkjer opp i Spar Super League, medan dei to svakaste rykkjer ned i Second League. Var sjuk i helga | Stavang deltok i helga på Tyrvingleikane, der han sprang inn til ordinære 14,99 på 110 meter hekk. Florø-løparen var då småsjuk, og det er venta at han stiller til start i ein sterkare utgåve til stemnet i Bergen til helga. PS: I kvinneklassen er Inger Anne Frøysedal utteken i tresteg. Stryningen konkurrerer til vanleg for Tjalve. Lærar kjøpte narkotika | Illustrasjonsfoto | Foto Bent Are Iversen Firda Media PB.160, 6801 Førde. 57833300 | www.firda.no | Ein lærar er i Fjordane tingrett dømd til fengsel i 60 dagar, og fullbyrdelsen av straffa utsetjast med ei prøvetid på to år. Saka dreiar seg om at vedkommande har kjøpt og brukt kring 150 gram hasjis. I tillegg får den sikta ei bot på 6000 kroner, subsidiært fengsel i 12 dagar. Tilstod kjøp og bruk | Vedkommande tilstod kjøp og bruk av hasjis. Dermed vart saka avgjort ved tilståingsdom. Påtalemyndigheitene føreslo ein straff på 60 dagar fengsel med to års prøvetid, og 6000 kroner i bot, subsidiert med 15 dagar fengsel. Retten meinte dette var passande, men at den subsidiære fengselsstraffa vart sett til 12 dagar. - Stor mengde | Retten meinte at det i straffeskjerpande retning var snakk om eit stort kvantum hasjis, medan det i formildande retning vart lagt vekt på at vedkommande la fram ei uforbehalden tilståing. Denne har hatt stor innverknad på oppklaring av saka, skriv retten i dommen. Blir snart å sjå på Sognefjorden | Ein av verdas dyraste yachtar er på vestlandsrundtur. Yachten "A" kom frå Hardanger til Bergen natt til måndag, og tysdag kveld skal fartøyet vidare til Sognefjorden. Foto Kjartan Wang Olsen, Kvinnheringen | Luksusyachten "A" kom til Bergen natt til måndag, og skal ligge til kai i vestlandshovudstaden til tysdag kveld. Deretter går ferda vidare til Sognefjorden. Yachten kom til Bergen etter å ha vore i Jondal og Ulvik i helga, og med sin særprega design vekkjer fartøyet merksemd. Ifølgje Time Magazine er prislappen til yachten 300 millionar dollar, nesten to millardar norske kroner. Eigaren av båten er den 36 år gamle russiske milliardæren Andrey Melnichenko, skriv ba.no. Yachten er 119 meter lang og 18,8 meter breid og er designa av franskmannen Phillip Starck. I fengsel for amfetaminkjøp | Ein barnehagetilsett er i Fjordane tingrett dømd til 30 dagar fengsel og bot for kjøp av narkotika. Kjøpte fem gram | Vedkommande er sikta for å ha kjøpt til saman fem gram amfetamin våren 2009, og skal ha brukt dette. Den sikta har tilstått kjøp og bruk av fem gram amfetamin, og vart i tingretten dømd til 30 dagar fengsel med prøvetid på to år og ei bot på 4000 kroner subsidiært med åtte dagar fengsel. Kjøpte gjentekne gongar | I straffeskjerpande retning, vart det påpeika i retten at vedkommande har gjentekne gongar erverva narkotikaen. Men det er snakk om kjøp av amfetamin til eige bruk og spreidningsfaren er såleis liten. Ettersom den sikta har gitt forbehalden tilståing, verkar dette i formildande retning fordi tilståinga har hjelpt til å oppklare saka. Vedkommande sin helsetilstand og ansvar for barn har retten teke til følgje, står der i dokumentet til dommen. Den sikta har krav på ein dag frådrag i fengselsstraff for varetekt. No kjem endeleg sola | - No blir det berre betre og betre, lovar meteorologen om helgevêret. Også neste veke ser bra ut. - Vêret blir berre betre og betre utover helga, lovar meteorolog Martin Grønnevet hos Storm Weather Center. Allereie i dag tek vêret til å betre seg, og sjølv om det er nokre regnbyer på kysten, så tek sola til å vike gjennom skylaget. - Og det er nok trenden vi har i vente for helga. Vi får nok litt skyer, kanskje spesielt laurdag, men mindre søndag. Men eg trur vi ikkje har mykje nedbør att, seier Grønnevet. Og meteorologen kan glede alle solhungrige med at det blir ein del sol i fylket. - Men mest i indre strøk. Ute ved kysten kan dei få litt meir skyer og her er det også ein risiko for litt tåke. Sjølv om det blir varmt i helga samanlikna med den siste tida, kan du ikkje vente deg meir enn 10 og 12 grader. Det gode vêret slepp ikkje taket med det første. - Måndag får vi litt regn, men elles venta vi oss mykje opphaldsver den første delen av veka. Men mot slutten av neste veke er det meir usikkert. Då er det fare for meir lågtrykk og då kan vi nok vente oss meir av det vêret vi har vore vant med den siste tida, slår Martin Grønnevet fast. Fann sakna ungdom i natt | Leitemannskap, politi, hundar og helikopter starta søket seint måndag kveld. Eit Sea King helikopter deltok i leiteaksjonen i Gaular. Rundt klokka 21.30 måndag kveld fekk politiet melding om ein sakna person i Gaular, og det vart sett i gang leiteaksjon etter ei jente i slutten av tenåra i området rundt Osen bru. - Politiet starta å leite etter personen klokka 22.10, og etter kom det fleire styrkar til. I tillegg til politet deltek no Røde Kors, redningshundar og eit Sea King redningshelikopter i søket etter personen, opplyste operasjonsleiar Hans Petter Harlem ved Sogn og Fjordane politidistrikt til firda.no natt til tysdag. - Jenta kom til rette i området rundt Osen bru litt før klokka 02.30 i natt, opplyser operasjonsleiar Odd Arve Solvåg tysdag morgon. Skjelte ut spelarane i SMS | Det kokte over for fotballtrenar etter tap i helga. Høyang-trenar Terje Fjæren beklagar den krasse SMS-en han sende til alle spelarane i helga. Etter at Høyang tapte mot Sandane i Firdaligaen i helga, sende trenar Terje Fjæren ei tekstmelding til alle spelarane der han gir dei det glatte lag. Firda har fått tilgang til SMS-en, der Fjæren skriv følgjande: Frustrert over mange kort | Høyang-trenaren innrømmer at han gjekk for langt, men forklarer at han var veldig frustrert etter 0-2-tapet mot Sandane. Han har beklaga meldinga og ville gjere det igjen på spelarmøte måndag kveld. - Grunnen til at eg sende ho, var at eg var så frustrert av dei tre gule korta vi fekk på slutten av kampen. Det er så frustrerande at vi aldri kan stille med same lag to kampar på rad, grunna gule og raude kort, seier Fjæren. - Må vurdere stillinga hans | Administrativ leiar Teddy Moen i Norsk Fotballtrenerforening meiner fotballstyret i Høyang må vurdere om Terje Fjæren kan halde fram som trenar etter SMS-utskjellinga. - Uff, nei, det var ikkje ei heldig melding. SMS-ar må for all del ikkje nyttast på denne måten, seier Moen. Han synest saka er spesielt lei sidan det er mange unge spelarar i stallen til Høyang. Må skaffe 8.5 millionar til omsorg | Bystyret må seie ja til å løyve 8.5 millionar kroner ekstra, for å unngå omsorgskrise. Rådmann Terje Heggheim har revidert budsjettet for å få omsorgsreknestykket til å gå opp | Det er rådmann Terje Heggheim som har lagt fram forslaget, skriv Firdaposten. Han har revidert budsjettet, etter at det kom fram at omsorgssektoren treng mange millionar ekstra, for å unngå kriseliknande tilstander i slutten av 2010. Heggheim seier til Firdaposten, at pengane må hentast frå fleire ulike sektorar, for å få reknestykket til å gå opp. Blant anna skal avgiftene på vatn, avløp og renovasjon aukast. I tilegg skal ei rekkje andre mindre tiltak iverksettast, for å nå innhentingsmålet på 11,9 millionar kroner. Færre forbrukslån | Samstundes vel fleire å spare. Færre tek opp forbrukslån, samstundes vel fleire å spare pengane sine. Etter mange år med til dels sterk vekst i forbrukslån skifta gjeldsveksten forteikn i første kvartal i år, skriv Dagens Næringsliv. Då tok nemleg nordmenn opp 1 prosent mindre slike lån samanlikna med same periode i fjor. Samtidig er den samla sparinga langt høgare enn normalt. - Vårt inntrykk er at dette kjem av at banker og finansieringsselskap som gir slike lån, har fått ei meir restriktiv haldning. I tillegg har dei som tek opp forbrukslån, blitt meir forsiktige, seier direktør i Finanstilsynet, Bjørn Skogstad Aamo. Informasjonsdirektør Thomas Midteide i DnB NOR meiner dessutan at dei låge rentene har gjort at behovet for å ta opp forbrukslån har gått ned. Forbrukslån utgjer omtrent 2 prosent av den totale lånemassen til hushalda her i landet. Dei vert i stor grad gitt utan sikkerheit og har derfor mykje høgare rente enn for eksempel bustadlån. Laksen sat etter 15 minutt | Fekk fangsten på siste stoppestaden for laksen i elva. Kjetil Ullaland fekk denne laksen på 4,5 kilo i Nausta i natt. 15. juni starta årets laksefiske i Nausta, og Kjetil Ullaland sikra seg årets første laks allereie eit kvarter over midnatt. - Fisken sat etter dei fem-seks første kasta, og er nok ein av dei første som er tekne i elva denne sesongen, seier Ullaland. Har du også fått laks? Send bilete som epost til redaksjon@firda.no eller som MMS til 2005 med kodeord FITIPS i tekstfeltet. Han fekk fisken på sluk i fossen på Ullaland, som ligg rundt elleve kilometer frå Naustdal sentrum, og er stoppestaden for laksen i Nausta. - Det er ikkje det heilt ideelle å få han på sluk. Eg ville helst fått laksen på fluge, det er det som er det optimale, men slik forholda er i elva no er det lettast å få fisk på sluk, seier Ullaland. Fisken han fekk i natt er på rundt 4,5 kilo, og etter å fått den på land hadde Ullaland fylt døgnkvoten sin. - Eg er klar for ny fisketur i natt igjen, seier Ullaland. Ekstra millionar til utdanning i vest | Kunnskapdepartementet opnar pengesekken. Tora Aasland håpar dei nye pengane vil styrke dei nye lærarutdanningane på Vestlandet | Dei nye lærerutdanningane på Vestlandet, får 3 millionar kroner frå Kunnskapsdepartementet. Høgskulane det gjeld er Bergen, Sogn og Fjordane, Stord, Haugesund og Volda. Målet med bevilginga er å auke kvaliteten på utdanning og forskning gjennom samarbeid. Totalt er 15 millioner fordelt i hele Norge. Statsråd Tora Aasland seier i ei pressemelding at ho trur pengane vil auke kvaliteten på dei nye grunnskuleutdanningane. I tillegg håpar ho at det gode samarbeidet mellom institusjonane i regionen vil verte ytlegare styrka. Til Stortinget med Ilda | Set sin lit til landets øvste folkevalde. Turid Bruland og Ilda Gugna reiser fredag til Stortinget med Ilda si sak. Turi Bruland frå "Barna først" skal førstkommande fredag møte Heikki Holmås og Akthar Chaudhry, begge frå SV i i Stortinget. Med seg har ho asylsøkjarbornet Ilda Gugna. På møtet skal dei leggje fram saka til åtte år gamle Ilda og familien hennar, som har fått utvisning frå landet. Familien har endeleg utreisedato til Kosovo den 25. juni, og Bruland har håp om at møtet kan endre dette. - Viss vi ikkje hadde hatt noko håp om det, ville vi jo aldri reist seier ho. Håpar på unntak | Det er ikkje ofte stortingsreprestentantar går inn i enkeltsaker, men Bruland håpar denne saken kan vere eit unntak. - Mykje avheng av korleis møtet blir, men eg håpar dei vil sjå på vedtaket som er gjort i Ilda si sak, spesielt sidan vi meinar det strid mot barnekonvensjonen å sende ho tilbake til Kosovo. Mange samla om opprop | I tillegg til besøket på Stortingen har "Barna først" laga eit opprop, som folk kan skrive under på og sende til statsministeren. - Vi har ikkje noko tal på kor mange som har skrive under på dette oppropet, men utifrå tilbakemeldingane vi har fått frå folk, vil eg spå at det er fleire hundre som har gjort dette avsluttar Bruland. - Uforsvarleg utstyrssituasjon | Helsetilsynet slår fast at Helse Førde har ein uakseptabel utstyrssituasjon. Det medisinsk-tekniske utstyret ved sjukehusa i Sogn og Fjordane har så store manglar, så høg alder og blir så lite fornya at det er uforsvarleg, meiner Helsetilsynet. Det medisinsk-tekniske utstyret ved sjukehusa i Sogn og Fjordane har så store manglar, så høg alder og blir så lite fornya at det er uforsvarleg, meiner Helsetilsynet. Fylkeslege Petter Øgar har trekt denne konklusjonen etter å ha følgt opp påstandar frå tilsetterepresentantane i styret. I februar slo dei alarm og gjekk til det uvanlege steg å bringe utstyrssituasjonen i Helse Førde inn for Riksrevisjonen. Fylkeslegen slår fast at Helse Førde har ein uakseptabel utstyrssituasjon, der risikoen for svikt i samband med pasientbehandlinga er uforsvarleg høg. - Utstyrssituasjonen er etter mi meining eit symptom på at Helse Førde-systemet har blitt så skvisa etter ostehøvelprinsippet at det knakar i samanføyingane, seier Øgar. Dokumentasjonen Helsetilsynet har henta inn, fortel om utstyrsproblem og -havari ved ei rekkje avdelingar og ved fleire sjukehus. Forbode bål forlate | Eit brennande bål vart tysdag ettermiddag funne av turgåar. - Det var tydelege glør og flammar, seier turgåar Bente Follestad om bålet. Turgåar Bente Follestad var på tur med hunden sin då ho tysdag ettermiddag kjende røyklukt på Hunsrasta ved Bekkjavatnet. På neset såg ho eit bål med glør og flammar i nærleiken av fleire furutre. Ho fann ein gammal blikkboks og fekk sløkt flammane. - Det såg ikkje ut som det var prøvd sløkt, men eg kan jo ikkje seie noko sikkert, seier turgåaren som tykte episoden var litt skummel. Follestad trur ikkje nokon ønskjer å skade naturen, men meiner folk må vere merksame på brannfara. - Folk må tenkje seg om, oppfordrar ho. Ferska i 96 km/t i 80-sone | Fleire tekne i fartskontrollar i Årdal og Vanylven i dag. UP har gjennomført trafikkontroll i Årdal i dag. På Årdalstangen vart fire bilførarar bøtelagt etter å ha køyrt for fort i 50-sone, og høgste målte fart var 68 km/t.. I tillegg blei fem førarar tekne etter å ha køyrt for fort i ei 30-sone, som er ein skuleveg med fartsdumpar, på Årdalstangen. Høgste fart var målt 55 km/t.. I Øvre Årdal vart det utført fartskontroll i 60-sona, og politiet melder at her vart ingen bøtelagt. Politiet har hatt fartskontroll på riksveg 61 i Syltefjorden i Vanylven. Der fekk ein bilførar bot, etter å ha vorte ferska i 96 km/t i 80-sone. Ein av landets dyraste | Her må du grave djupt i lommeboka for å passere | Ved Fjærlandsbommen må du punge ut. Av Norges 40 bomstasjonar, er Fjærlandsbommen blant dei dyraste. For passering Fjærland- Sogndal på riksveg 5, må du ut med 180 kroner for passering med lett bil, medan du må ut med 520 kroner for bil over 3,5 tonn. Men bilistane må punge ut aller mest på Finnfast-vegen utanfor Stavanger, her kostar det 200 å passere om du har liten bil. Tyngre bilar over 3,5 tonn må betale 790 kroner. Sjå heile oversikta her. På dei billigaste bomstasjonane i landet, må du ut med 10 kroner for liten bil og det dobbelte for større bilar. Dette viser tal som interesseorganisasjonen for norske bomvegselskap, Norveg Finans, har henta inn. Oversikta viser at det er store variasjonar når det gjel innkrevjing av bompengar, både når det gjeld pris og prisdifferansen mellom tung og lett bil. - Frekk seljar tok 500-lapp og sprang | - Han oppførte seg manipulerande og gjekk rett inn, fortel Margot Fonn etter at slektningen hennar hadde ei ubehagleg oppleving i eigen heim. Margot Fonn (biletet) krev kikhol i dørene til eldrebustader. Ho meiner eldre sin tryggleik må bli teke meir på alvor. Ein slektning av henne hadde sjølv ei ekkel oppleving med ein trefigur-seljar. Fleire eldre har varsla om opplevingar med dørseljarar dei kjenner som ubehaglege. Sist ut i rekkja var slektningen til Margot Fonn i Jølster. Tidleg i vår kom ein ung mann på døra til heimen hennar ved omsorgssenteret. Han skulle selje trefigurar. Gjekk rett inn | - Han oppførte seg manipulerande og gjekk rett inn i leiligheita. Først ville han ha 200 kroner for trefigurane, men då slektningen min kom med pengane, skulle han ha meir, fortel ho til Firda onsdag. Tok 500-lapp | Så gjekk ho inn på soverommet etter meir pengar. Mannen følgde etter. Ho heldt fram ein femhundrelapp, men mannen byrja å diskutere med henne fordi han ikkje hadde vekslepengar. - Då nappa han 500-lappen ut av hendene hennar, og sprang ut. Den eldre kvinna ønskjer ikkje stå fram med namn i media. Støtte frå kommunen og politi | No krev Margot Fonn at det vert laga kikhol i dørene på omsorgssentera. Slik kan dei eldre halde styr på kven som bankar på døra. Dette vil Jølster kommune no vurdere. Og Fonn får også full støtte av politiet. Nils Erik Eggen ved Sogn og Fjordane politidistrikt seier det er ein auke i tal påtrengjande dørseljarar, og at dei gjerne bevisst går til omsorgssentera. - Lakselus-situasjonen ute av kontroll | Ny rapport med dramatisk konklusjon. Slik ser ein laks ut etter å ha blitt eten av lakselus. Mattilsynet sleppte tysdag ein lakselusrapport, som etter Norges jegar og fiskeforbund (NJFF) si meining er svært dramatisk. Krev redusert produksjon | - Oppdrettsnæringa klarte ikkje å redusere lusemengda tilstrekkeleg i den viktigaste utvandringsperioden for villaksen. Situasjonen er ute av kontroll. No må dette få konsekvensar i form av reduserte tal oppdrettsfisk i sjøen, seier generalsekretær Bjarne Oppegård i NJFF i ei pressemelding. Lusa, som kjem i samband med produsjon av oppdrettsfisk, er ein trussel for villaksen. Oppdrettsanlegga forsøker å avluse, men behandlinga har slått feil, viser Mattilsynet sin rapport. - Situasjonen er spesielt ille i Ryfylke, i mitre og indre Hardangerfjord, ytst i Sognefjorden og Trondheimsfjorden, heiter det i pressemeldinga. - Skjerp klørne | NJFF skriv at til nye metodar for å redusere luseproblemet kjem på trappene, må det ein redusjon av produksjonen i dei mest utsette områda reduserast. - Det er på høg tid at Mattilsynet skjerpar klørne og set handling bak orda, uttaler Oppegård. Sa nei til skjenkjekontrollen | - Vi har bryllaup. Kom tilbake seinare, skal den hotelltilsette ha sagt. Nordfjelske kontrollar reagerer skarpt etter at ein kvinneleg kontrollør vart nekta å undersøkje Walaker hotell i Luster i april. Årsaka var at hotellet heldt bryllaup, og derfor hadde lukka lag. Kommunen bad om forklaring | - Å nekte ein kontrollør tilgjenge til ein skjenkjestad med kommunalt løyve er eit alvorleg brot, skriv Thor Olav Myhre i ein rapport, ifølgje Sogn Avis onsdag. Luster kommune bad hotellet om ei forklaring. Det vart då presisert at ein skjenkjekontrollør skal få komme inn sjølv om det er lukka lag. Ole Henrik Nitter Walaker, som ifølgje svarbrevet tok i mot den kvinnelege kontrolløren, seier det ikkje var noko å kontrollere ettersom det var lukka lag. - Inviterte kontrolløren tilbake | - Vi inviterte kontrolløren tilbake til ordinær opningstid, som er frå 29. mai til 2. oktober, svarar hotellet. Men han skriv også at om dei har gjort noko som ikkje er "heilt etter boka", skal dei prøve å bli betre neste gong. Luster formannskap hadde saka oppe til orientering. Luster-rådmann Tore Eriksen seier kommunen vil følgje opp saka, men har ikkje lagt opp til noko form for sanksjonar. Oddvar Flæte har tre jobbar som ventar | - Hadde blitt ei plage heime om eg ikkje jobba. Oddvar Flæte har vore fylkesmann i Sogn og Fjordane i 17 år. I dag takkar han for seg. I dag, onsdag, er fylkesmann Oddvar Flæte (67) sin siste dag som fylkets fremste representant. Arvtakaren Anne Karin Hamre (45) er klar til å ta over kontoret. Treng å jobbe | Men Flæte har ikkje tenkt å liggje på latsida etter at han gir seg. Han har ikkje mindre enn tre nye jobbar å gå til. - Eg ville blitt ei plage heime om eg ikkje jobba meir. Eg er glad eg er blitt spurd, og eg set pris på å bli brukt, seier den avtroppande fylkesmannen til Sogn Avis. Jobb ganger tre | 67-åringen skal frå hausten av jobbe for tre ulike arbeidsgjevarar. Jobb 1: To dagar i veka for Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet med å betre kommunikasjonen mellom stat og kommune. Jobb 2: Datamiljøet i Måløy krev to dagar i veka. Han skal arbeide for verksemda Local Host. Jobb 3: Sogndal Fotball. Flæte skal jobbe for dei éin dag i veka. Frå langrenn til olje | Morten Aa Djupvik går til Aker Solutions. Morten Aa Djupvik er frå Hyen i Gloppen. Han er tidlegare landslagstrenar for herrelandslaget i langrenn. Den tidlegare hovudtrenaren for herrelandslaget i langrenn, Morten Aa Djupvik, vil få ein sentral rolle i å framdyrke ein endå sterkare prestasjonskultur i oljeserviceselskapet Aker Solutions. Det skriv selskapet i ei pressemelding onsdag. I Aker Solutions skal Djupvik (36) jobbe strategisk og operativt med team- og prestasjonsutvikling. Skal bruke leiarerfaringa | - Dette er område der han har levert fantastiske resultat i fleire år, heiter det i pressemeldinga. Han skal også bruke si erfaring som leiar og trenar til å få sine nye kollegaer til å fokusere endå meir på fysisk helse. Slik skal prestasjonsevna på jobb aukast. Byrjar 1. august | - Eg kjem frå ein jobb der det var kontinuerleg fokus på individuelle prestasjonar, teknologi, forbetring av ørsmå detaljar og samhandling for å gjere kvardagen betre. Dei same utfordringane vil eg møte i Aker Solutions, seier Morten Aa Djupvik. Djupvik byrjar i si nye stilling 1. august 2011. - Kvifor gjer dei dette mot meg? Førde-bedrift vert stadig vekk fråstolen skilta sine. - Vi har funne dei i elva, i heisen og no sist i Naustdal... Hasan Ibrahim ved Sunnfjord bilpleie i Førde måtte onsdag morgon til Naustdal for å hente eit stole skilt. Hasan Ibrahim frå Førde driv verksemda Sunnfjord Bilpleie i Førde sentrum. Og som alle andre næringsdrivande, ønskjer han å reklamere for tenestene sine. Men det skal ikkje vere så lett. Finn dei over alt | Skilta, som kostar nærare 2000 kroner berre for ramma, får ikkje stå i fred. På ulike stader i nærleiken av bedrifta og Rimi-butikken, står det plassert reklameskilt, gjerne saman med andre bedrifter sine skilt. - Vi har funne skilta våre kasta i elva. Så var det ein som ringde meg og sa at skiltet mitt stod i ein heis. I dag, ca klokka 08.00, ringde dei frå Best-stasjonen i Naustdal. Då hadde dei funne eitt av mine skilt ved stasjonen. Nokon har frakta det 50 kilos tunge skiltet heilt til Naustdal i bil, fortvilar Ibrahim. Han har ikkje tal på kor mange gonger skilta hans har blitt tulla med, teikna på og flytta i løpet av dei siste tre åra han har drive bilpleien. Han trur det har passert 10 i tal. - Kvifor? - Kvifor gjer dei dette mot meg? Kven er dei? Eg har berre gode venner i Førde. Eg føler dette er retta mot meg, for eg ser ikkje, eller har høyrt om, andre bedrifter som har dette problemet i like stor grad, seier han. No håpar han at dei ansvarlege vil slutte med ugjerningane og la skilta stå i fred. - Eg har også opplevd at nokon skrapa opp bilen min heime i garasjen, men no er området videovervaka, fortel Førde-mannen, som opphavleg er frå Kurdistan. Tjuvane fanga på video | Han har prøvd å melde sakene til politiet, utan at det har gjeve nokon form for resultat. No finn han likevel eit håp i overvakingskameraet til Best-stasjonen i Naustdal. - Det skal vere observert ein grøn varebil som kom med skiltet og plasserte det ved stasjonen, fortel Ibrahim. Onsdag føremiddag var han i Naustdal for å hente det stolne skiltet. Umogleg å ikkje høyre posten | - Ular så høgt når posten kjem at lyden måtte forsinkast med to minutt. Dette postkassestativet i ytre Gulen er meir kreativt enn dei fleste andre postkassestativ. Utstyrt med posthorn, roterande lys og eit 12 volts anlegg med brytar på kassen, er det umogleg å ikkje høyre når avisa dumpar i kassen. Eigaren får då beskjed ved hjelp av ei uling. Det var Sigvald Kidøy frå Eivindvik som "ikkje kunne dy seg" då han var på besøk hos postkasseeigaren. - Eg synest denne var så stilig at eg ville dele den med Firda-lesarane, seier han. Kidøy forklarar at lyden i stativet er så pass høg at den måtte forsinkast med to minutt slik at ikkje postbodet kvar dag får seg ein høglydt overrasking. - Eit slikt postkassestativ er det nok ikkje mange av, seier Gulen-mannen. 3,5 millionar til samhandling | Regjeringa løyver 3,5 millionar kroner til ulike prosjekt knytt til samhandlingsreforma i Sogn og Fjordane. - Midlane er viktige for å redusere den økonomiske belastninga for kommunane som er med i prosjektet, seier Arve Helle, som er prosjektleiar for samarbeidsprosjekt mellom 12 kommunar. Og prosjektleiar for samarbeidsprosjektet mellom 12 kommunar i Sunnfjord og Ytre Sogn, Arve Helle, gler seg over at dette prosjektet får 200.000 kroner. - At vi får utteljing viser at vi er komne i gang, og midlane er viktige for å redusere den økonomiske belastninga for kommunane som er med i prosjektet, seier Helle. Dei 200.000 kronene skal brukast til vidareføring av prosjektet knytt til rehabilitering og førebyggjande helsearbeid. 600 000 til KOLS-prosjekt | I tillegg er det løyvd totalt 1,3 millionar kroner til tre prosjekt, der alle kommunane i fylket, KS og Helse Førde er med: 600.000 kroner er løyvd eit prosjekt for KOLS-pasientar, 300.000 til hospiteringsordning for å auke kompetanse og 400.000 til kartlegging og tilrettelegging for telemedisin. Forstudie i Lærdal får 400 000 | Eit prosjekt om førebyggjande helsearbeid i Sogn får 800.000 kroner, medan to prosjekt i Nordfjord får totalt 800.000 kroner i juniløyvinga frå regjeringa. Eit forstudie til etablering av distriktsmedisinsk senter Sogn knytt til Lærdal sjukehus, får 400 000 kroner. - Dette kjem pasientane og innbyggjarane i fylket til gode, seier helse- og omsorgsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen. 133 millionar sett av i år | Samhandlingsreforma trer i kraft 1. januar neste år. Nokon av hovudmålsetjingane med reforma er å betre helsetenester der folk bur, leggje til rette for tidleg behandling av sjukdom, og meir førebygging. Regjeringa har i år sett av 133 millionar kroner til samhandling i kommunane. - Det er flott å sjå at det vert satsa på samhandling i Sogn og Fjordane. Mange kommunar er no godt i gang med å byggje opp helse- og omsorgstenestene sine, seier Strøm-Erichsen. Skal sleppe å reise så langt | Samhandlingsmidlane skal mellom anna nyttast til lokalmedisinske senter der kommunar og sjukehus samarbeider om å byggje opp gode, lokale tenester. - Pasientar skal sleppe å reise mange mil til sjukehus for å få enkel oppfølging og behandling viss dei kan få eit like godt eller betre tilbod i nærmiljøet sitt, seier Strøm-Erichsen. Denne sikra Florø-gründer pris | Stakk av med årets varmepumpepris for nyvinning. Trond-Atle Asphjell, prosjektleiar Single-Phase Power (t.v.) har vore med og utvikla den spesielle varmepumpa som har vore installert på meieriet på Byrkjelo sidan februar. T.h. Lars Mattis Horvli, teknisk sjef Tine Byrkjelo. - Vi visste vi var nominerte, men at vi skulle gå til topps, kom uventa, seier Trond-Atle Asphjell i Single-Phase Power. Asphjell bur i Florø og er medeigar, og ein av tre tilsette i selskapet. La vekt på internasjonalt potensiale | Single-Phase Power har utvikla ei nyskapande industriell varmepumpe som leverer varme ved høgare temperaturar og temperaturløft enn tradisjonelle varmepumper. Varmepumpa byggjer på eigenutvikla teknologi, testa og dokumentert gjennom tre pilotanlegg. Juryen la spesielt vekt på det internasjonale potensialet teknologien har, i grunngjevinga for prisen. - Det er svært hyggjeleg å få slik anerkjenning for noko vi har jobba med i snart sju år, seier dagleg leiar, Arne Høeg. Vart installert på Byrkjelo i februar | - Utruleg kjekt å få slik merksemd for den utviklinga vi har fått til, seier Asphjell. Den sørste kommersielle varmepumpa vart sett i drift hjå Tine Meierier på Byrkjelo i februar i år, og leverer varme ved 120 grader og kjøling ved 0 grader. Leverer opp mot 200 grader | Varmepumpa leverer 400 kW og er basert på einfase-teknologi, det vil seie at det ikkje er noko koking eller kondensering involvert i varmepumpeprosessen. - Pumpa vår er uavhengig av temperaturar. Ho leverer dei temperaturane som anlegga har trong for, seier Asphjell. Per i dag kan varmepumpa levere opp mot 200 grader. Rykka ut til bilbrann | Ein personbil tok til å brenne i sentrum av Florø fredag kveld. Bilbrann: Denne eldre Forden tok fredag kveld til å brenne i sentrum av Florø. Politi og brannvesen rykka ut til staden. Kontroll: Brannvesenet fekk fort kontroll over brannen. Foto Simon F. Solheim | Foto Simon F. Solheim (MMS-foto) | Politiet fekk melding om at ein personbil stod i fyr i Florø sentrum seint fredag kveld. Fort kontroll | Både politi og brannvesen rykka ut då meldinga kom inn. Brannvesenet kom raskt til staden og fekk kontroll på brannen. - Vi fekk inn meldinga ved 23.15-tida om at ein bil stod i brann ved Fugleskjærskaia, opplyser operasjonsleiar Olaug Holme ved Sogn og Fjordane politidistrikt. Bilen var på veg opp bakken ved kaia, på riksveg 5. Eit vitne firda.no har vore i kontakt med seier at det brann godt i bilen. - Flammane stod ut av panseret på bilen. Det brann ganske godt, men brannvesenet fekk fort kontroll, seier vitnet. Bensinlekkasje | To polititenestebilar og to brannbilar var på staden, og vegen var avsperra då arbeidet på skadestaden pågjekk. - Brannen starta truleg på grunn av ein bensinlekkasje i motoren, sa politiets innsatsleiar Kjell Magne Barsnes til firda.no på staden. Ingen skadde | Operasjonsleiar Olaug Holme seier at brannen vart sløkt ved 23.45-tida, og at ingen personar har kome til skade i bilbrannen. - Aksjonen er no avslutta, opplyser operasjonsleiaren ved 23.50-tida. Personbilen er flytta ut av vegbana, og vegen er no open att for fri ferdsel. Saka vil bli følgd opp av politiet i Florø. Liv Signe held gjerne fram som samferdsleminister | - Eg har trivst veldig godt, seier ho. Liv Signe Navarsete | Foto Arne Stubhaug | Det er enno eit stykke fram til regjeringskabalen vert lagt, og Liv Signe Navarsete åleine bestemmer ikkje kva post ho får. Overfor Firda legg ikkje Navarsete skjul på at ho godt kan tenkje seg å halde fram som samferdsleminister. Senterparti-leiaren går om kort tid inn i nye regjeringsforhandlingar med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Saman med sentralstyret vil Navarsete diskutere kva partiet skal leggje vekt på. Førebels ser ho berre ei sak der Senterpartiet vil setje ultimatum, og det er EU-saka. Truleg klart for nattfly | Ordførar i Sogndal Jarle Aarvoll (Ap) ønskjer å prøve ut nattfly stasjonert i Sogndal. Foto Bent Are Iversen Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Når Sandane lufthamn stengjer 1. mars - 26. august neste år på grunn av utbygging, blir det ledig kapasitet. Dette ønskjer ordføraren å utnytte på Haukåsen ved å få nattfly på flyplassen i Sogndal, melder Sogn Avis. Widerøe positiv | Widerøe vurderte å flytte ledig kapasitet frå Sandane anten til Bringeland eller til Haukåsen under utbygginga. Men no ser det ut til at Haukåsen blir valt og flyselskapet er positiv til forslaget frå ordføraren. Ei god løysing | - Vi tykkjer det er ei god løysing å plassere dette flyet mellombels i Sogndal. Alt er ikkje heilt på plass enno, men slik det ser ut no blir det denne løysinga med at flyet overnattar i Sogndal, seier kommunikasjonsdirektør i Widerøe Richard Kongsteien til avisa. Vil ha fast nattfly | Han legg ikkje skjul på at Widerøe ser for seg ein konsesjon med nattfly i Sogndal på permanent basis. Flyselskapet landa på at det beste er å bruke den ledige kapasiteten i Sogndal. Men saka er ikkje avgjort enno. - Det er ikkje 100 prosent på plass, for den formelle avgjerda skal takast, og departementet skal også seia sitt, seier Kongsteien. Tidlegare SV-topp vil kaste Grande Røys | Meiner partiprogrammet hennar frå SV ikkje gir henne nok rom. Tidlegare SV-politikar Paul Chaffey meiner at fornyingsminister Heidi Grande Røys bør erstattast med ein meir profilert politikar, helst frå Arbeidarpartiet. Foto Bent Are Iversen Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Tidlegare SV-politikar Paul Chaffey meiner partiprogrammet til SV bremsar fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys. Chaffey er no administrerande direktør i IT-bransjeforeininga Abelia, NHO si foreining for kunnskaps- og teknologibedrifter. Anonymt | Heidi Grande Røys har dei siste fire åra vore "it-ministeren" som statsråd for Fornyingsdepartementet. Det har ikkje gått veldig bra, meiner Abelia. - Fornyings- og administrasjonsdepartementet treng ei styrking, slik at det kan jobbast med effektivisering av offentleg sektor, seier Chaffey til Computerworld. Han meiner FAD har vore veldig anonymt i media, og Chaffey ønskjer seg ein handlekraftig og profilert politikar i denne statsrådsposten, helst frå Arbeiderpartiet. - Det er ikkje Heidi Grande Røys som person som ikkje passar der, men hennar partiprogram frå SV gir henne ikkje nok rom til å gjennomføre dette, seier Chaffey. Sjølv har han teke aktiv avstand frå si fortid som SV-politikar etter at han sjølv gjekk ut av Stortinget i 1997. Gir Grande Røys ros | IKT Norge, interesseorganisasjonen for norske IKT-bedrifter, er derimot ikkje samde i at Heidi Grande Røys skal forlate Fornyingsdepartementet. - Vi ser at FAD manglar tyngde, men det har meir å gjere med organiseringa enn personen, seier Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT Norge til Computerworld. Han vil ikkje direkte kritisere Grande Røys, og synest ho har gjort ein god jobb. - Hennar svake side er at ho har hatt for lite styrke, seier Hoff, som ikkje vert overraska om Grande Røys går ut av den nye regjeringa som skal dannast. Berga sauer med gummibåt | Bar med seg båten til 1295 meter over havet. Langafonnvatnet ligg 1295 meter over havet i Vik kommune. Redningsmenn bar med seg gummibåt og gjekk i to timar for å berge ei søye med to lam ved Langafonnvatnet 1295 meter over havet i Fresvik. - Det var ikkje så mange kvadratane sauene hadde til disposisjon. Dei stod på ein stein og trykte seg oppetter ein seks-sju meter høg isvegg, seier Jon Arne Kvåle til Sogn Avis. Det første lammet vart vippa om bord i båten, som vart trekt tilbake ved hjelp av tau. I neste operasjon bykste sauen og lammet i vatnet og sumde eit par meter i det båten nærma seg. - Vi fekk greitt tak i kvart vårt dyr og heldt det langs ripa medan båt og last vart trekt til land igjen, seier Kvåle. Jerv har teke 11 sauer | Utsett for jerveherjing tre gonger i sommar. Sauebonde Roald Lunde på Grinde i Leikanger har funne 11 sauekadaver som det er stadfesta at jerv har teke i sommar. Tre gonger i sommar har sauebonde Roald Lunde på Grinde i Leikanger opplevd at jerven har forsynt seg av saueflokken hans. - Dette er det 11. kadaveret som er stadfesta at jerv har teke. Eg håpar inderlega at Statens naturoppsyn bruker helikopter for å spore jerv til vinteren. Dersom vi berre skal ta ut jerv ved lisensjakt, vil det vere å halde oss sauebønder for narr, seier Lunde til Sogn Avis. Om det er ein eller fleire jervar som har vore på ferde i systrondsfjella veit ikkje bøndene. Viltkonsulent Hermund Mjelstad hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane slår fast at det er ein soleklar jobb for SNO å ta ut skadejerven i Leikanger, ettersom Stortinget har vedteke at det ikkje skal vere jerv i Sogn og Fjordane. I vinter tok SNO ut 11 jervar i fjella i Indre Sogn. Frodig bok om Slettemark | Følgjer kunstnaren frå sekstitalet til 2008. Bokomslaget til "Kjartan Slettemark - kunsten å falle". Ei av bøkene på haustlista til forlaget Skald er ei fotobok om kunstnaren Kjartan Slettemark, som døydde i fjor. Boka har fått tittelen "Kjartan Slettemark - kunsten å falle", og kunstnaren var sjølv med på å planlegge fotoboka. To ønskje | Bileta i boka er tekne av Slettemarks gode ven, fotografen Brita Olsson. Ho følgjer naustedølen frå han gjorde svenske av seg på seksti-talet og fram til 2008. - Kjartan hadde to ønskje for boka: Ho skulle ha blinkande lys i ryggen, og ho skulle eksplodere om ho ikkje vart opna på tre veker. Desse ønskja har vi ikkje klart å innfri, men elles trur eg vi har laga ei bok i hans ånd, seier forleggjar Lars Nes. Barn og song | Bokhausten hos Skald forlag inneheld også "Eventyrboka", som er ein oppfølgjar til "Godnattboka - nynorske forteljingar". Den andre barneboka på haustlista er "Torbjørn Isbjørn". For songfuglane kjem boka "Syng meg heim", der Olav Stedje vert heidra i ei bok med 50 songar. I tillegg kjem "Julesongar", det første nynorske julesongheftet på mange år. Reise og historie | "Costa Blanca - 53 opplevelser" kjem også i haust. Boka er oppfølgjaren til "Gran Canaria - 53 opplevelser". Haustlista til Skald inneheld også "Levd liv", ei bok som fortel historia til sogningane. Bokhausten hos Skald byr også på "Langs veglause strender", som handlar om eit område langs sørsida av Sognefjorden i kommunane Vik og Høyanger. Her er det mest kos - og kjeft | Illustrasjonsfoto. Foto Arne Stubhaug | Om du har planer om å bytte ut baderomsinnreiinga, bør du sjekke ekstra godt kva slags bedrift som skal gjere arbeidet for deg. Mest krangel om bad | Tal frå byggjebransjen viser nemleg at berre ein av seks bedrifter som jobbar med oppussing av bad er godkjende våtromsbedrifter. Våtromsskader er ein gjengangar når det oppstår strid mellom kjøpar og seljar av bustader. Kranglar om bad er på topp blant sakene som ender med en tvist basert på eigarskifteforsikring, og det er også våtromsskader som blir oftast nemnd når takstmenn har ei synfaring en bustad. Dårleg jobb | - Ofte skuldast skaden feil utføring i overgangen mellom sluk og golv, for dårleg fall og vassavrenning eller mangelfull påsmøring av membran på veggen, seier fagsjef Rolf Erling Eidsvold i Norges Takseringsforbund i ei pressemelding. Kos på badet | Trass i at det er ein del krøll kring våtrom og skader, er nordmenn raske med å kaste seg på nye trendar innan baderomsinnreiing. Større baderom med plass til dobbeltdusj og badekar er populært. Gjerne også med flatskjerm integrert i flisene. Også spegel med innebygd LED-lys blir meir og meir vanleg. Trendy med miljø | - Nordmenn er generelt veldig interessert i nye trendar og tilbod på dette området. Vi snakkar ikkje lenger om baderommet, men velværerommet, seier Kari Winnæss, produktansvarleg i Korsbakken Trading AS, i pressemeldinga. - Mange bruker badet som eit rom for nyting og avkopling. Då legger dei vekt på detaljane, som for eksempel at kraner og dusjarmatur matchar med heilskapen i innredninga. Men det er også trendy å tenkje miljø, så armaturar med innebygd sparefunksjon er nesten blitt standard, seier Kari Winnæss. Slutt på skipsbygging i Florø | STX Norway Florø nedbemannar med 120, og legg om drifta. Foto Knut Magnussen | Dei tilsette vart i dag informerte om at verftet gir opp å satse på å byggje fleire skip, og legg om til å bli offhoreverkstad etter at dei dei to båtane som står att å levere er ferdige i høvesvis november i år og mars neste år. Tom ordrebok | Etter at desse skipa er leverte, er ordreboka for nye skip tom. Drifta skal no rettast inn mot reparasjonar og vedlikehald for offshoreverksemda, opplyser verftsdirektør Kjetil Bollestad, personaldirektør Anne Karine Lysne og teknisk sjef Deon Mortensen til firda.no. Dramatisk nedtrapping | Omlegginga vil føre til ei nedtrapping av arbeidsstokken frå dagens 200 tilsette til ein arbeidsstokk på mellom 60 og 80, opplyser leiinga. Nedtrappinga skal skje gradvis, fram til siste båt er levert neste år. Ifølgje verftsdirektør Bollestad, finst det ikkje marknad for vidare skipsbygging. - Difor er det i samråd med eigaren bestemt å gå til denne omlegginga, seier Bollestad. Krass kritikk mot to legar | Oversåg at operasjonspasient var blødar | Foto Arne Stubhaug | Fylkeslege Petter Øgar gir kraftig refs til to legar ved Førde sentralsjukehus som oversåg at ein pasient var blødar. Oversåg journalen | Dette skjedde under ein operasjon tidlegare i år på sjukehuset. Sjølv om det stod i journalen til pasienten at han var blødar, blei ikkje dette tatt til etterretning. I tillegg var det klistra på ein eigen obs-lapp på tilvisningsskrivet der det stod at pasienten hadde sjukdommen. Likevel oversåg legane blødarsjukdomen som i praksis betyr at pasienten ikkje sluttar å blø frå operasjonssåret. Fagleg uforsvarleg | Fylkeslegen konkluderer no med at behandlinga var fagleg uforsvarleg. Dei to legane opptredde aktlaust og sette pasienten i fare. Legane har no fått refs internt på sjukehuset. Øgar skal no vurdere om legane skal få ein formell reaksjon. Opplevde det same to gonger | Men det er ikkje første gong at pasienten har opplevd dette. - Dette skjedde også pasienten under ein operasjon for sju år sidan. Men den gong hadde ikkje legane kunnskap om at personen var blødar. Men dette er uansett kritikkverdig, seier Øgar og viser til at dette er noko legane burde ha spurt pasienten om. - Må skrive om lova for å redde lokalsjukehusa | Professor meiner løfte frå Liv Signe Navarsete er tomme ord. Helseprofessor Inger Johanne Pedersen meiner det blir tomme ord, når Senterparti-leiar Liv Signe Navarsete torsdag gjekk hardt ut og knytte løfte om lokalsjukehus til garantien som ho meiner ligg i Soria Moria-erklæringa. Dersom Senterpartiet verkeleg skal klare å gjennomføre sine løfte om å verne lokalsjukehusa, må først lova endrast, seier helseprofessor Inger Johanne Pedersen til Nationen. Det var helsereforma til dåverande helseminister Tore Tønne (Ap) som i 2002 ga oss ei ny lov om helseføretak. - Der ga politikarane frå seg den påverknaden dei hadde. Mange har kalt det ei politisk abdisering, seier Pedersen. Flytta makta | Dermed meiner ho det blir tomme ord, når Senterparti-leiar Liv Signe Navarsete torsdag gjekk hardt ut og knytte løfte om lokalsjukehus til garantien som ho meiner ligg i Soria Moria-erklæringa. Les saka: Trugar med å gå ut av regjeringa | Før helsereforma var det fylkeskommunen som eigde sjukehusa. No er det overordna nivået flytta til Stortinget og regjeringa, mens ansvaret for sjølve drifta, inkludert myndigheita til å avgjere kva tilbod som skal vere kvar, ligg hos føretaka. Pedersen, som er professor ved Trondheim økonomiske høyskole, utdjupar: - Før reforma kunne fylkestinget ha avgjerande innverknad på avgjerdene. Sånn er det ikkje lenger. Det er politiske representantar i styra, men dei har ikkje fleirtal. Dei er heller ikkje forplikta i forhold til eit partiprogram, men er valde som enkeltpersonar. Eigaren er håpet | Ho slår fast at helseføretaka sine styre i dag har ei reell fullmakt til å gjere omfattande avgjerder om omstillingar, og at berre ei endring av lova kan gje auka makt til politikarane i slike saker. Navarsete seier til avisa at "vi styrer med det lovverket som gjeld". Ho legg til at Senterpartiet har som mål å få tilbake eit politisk fleirtal i sjukehusstyra, men at det ikkje let seg gjere i denne perioden. Senterpartiet sitt "håp" er dermed helseminister og Ap-statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen. Som helseminister er ho "eigar" av helseføretaka, og har dermed myndigheit til å overstyre vedtak i føretaka. (ANB-NTB) | Hamna på taket i sjøen | To personar sende til sjukehus. Ein personbil køyrde av vegen og hamna på taket i sjøen ved Birkeli mellom Kjelkenes og Svelgen seint onsdag kveld. Politiet fekk melding om utforkøyringa på rv 614 klokka 23.18. Det var to personar i bilen, ein mann i slutten av tenåra og ein mann i starten av 20-åra. Ifølgje politiet kom dei seg sjølve ut av bilen. Dei to mennene vart først sende til lege i Svelgen, før dei vart sende vidare til Førde sentralsjukehus. Den eine er moderat skadd og den andre lettare skadd, opplyser operasjonssentralen ved Sogn og Fjordane politidistrikt. Årsaka til ulykka er førebels ikkje kjent, men politiet har ikkje mistanke om ruspåverknad. Arkitekt bak avtale med Sp | Senterpartiet fekk 850.000 kroner for å reise temaet fornybar energi i valkampen. Steinar Dvergsdal hadde ideen til avtalen som sikra Senterpartiet 850.000 kroner i støtte. Det var den tidlegare Sp-politikaren Steinar Dvergsdal frå Jølster som hadde ideen til avtalen som sikra Senterpartiet 850.000 kroner i støtte for å profilere satsing på fornybar energi i valkampen. - Vi var ute etter å få løfta temaet fornybar energi inn i valkampen. Sp var det partiet som var mest genuint interessert i dette. Vi lykkast veldlig bra, seier Dvergsdal til Bergens Tidende. 500.000 kroner kom frå selskapet Eidsiva Moelven, eigd 60 / 40 prosent av Eidsiva Energi og Felleskjøpet Agri, der Dvergsdal er styreleiar. 200.000 kroner kom frå Troms Kraft og 150.000 kroner frå Glommen Skog. Etter at pengestøtta vart kjent, har Senterpartiet gjort vedtak om å tilbakebetale pengane til Eidsiva Energi og Troms Kraft. Ifølgje lov om partifinansiering kan nemleg ingen offentleg eigde selskap gje støtte til politiske parti. Generalsekretær Knut M. Olsen i Senterpartiet seier at partiet gjorde ein feil då det ikkje vart sjekka at Eidsiva Energi og Troms Kraft var meir enn 50 prosent offentleg eigde. Støtta frå Glommen Skog blir ikkje returnert. Eigen reklamefilm for fylket | Skal vise at Sogn og Fjordane er fylket for framtida. Trur du dette lokkar kompetanse til fylket? Sei di meining. Med ein eigen rekamefilm skal kompetanse lokkast tilbake til fylket. Biletet er frå karrieremessa til Framtidsfylket i Bergen i februar 2010. Tre produksjonsselskap konkurrerer no om å få lage filmen som skal vise at Sogn og Fjordane er fylket for framtida. Fristen for å levere inn tilbod gjekk ut på onsdag, og til saman kom det inn sju tilbod frå ulike produksjonsselskap, opplyser Sogn og Fjordane fylkeskommune på heimesida si. Lokke kompetanse | Dei tre som er plukka ut til siste tilbodsrunde er Dinamo (Oslo), Pandora Film (Bergen) og Feber Film (Bergen). Filmen er eit samarbeidsprosjekt mellom blant andre Sogn og Fjordane fylkeskommune, Framtidsfylket og NHO, og skal nyttast i marknadsføringa av fylket som eit attraktiv bu- og arbeidsområde. Målet er å lokke dyktige dyktige og framtidsretta menneske med relevant kompetanse til fylket. Trur du ein reklamefilm for fylket vil vere med på å lokke til seg ønskt kompetanse? Sei di meining i kommentarfeltet under artikkelen. Visast på Internett | Målgruppa er i første rekkje menneske med høgare utdanning mellom 20 og 45 år, og filmen skal primært visast på nettstadene til fylkeskommunen, Framtidsfylket, kommunane, verksemder i fylket og på sosiale nettstader som YouTube. Kven som får oppdraget med å lage filmen vert klart i veke 39. Filmen skal vere klar i februar 2011. Lagar indisk storfilm i fylket | Vil truleg bli sett av ti millionar i heimlandet. Regissør K. V. Anand, Sigmund Elias Holm og produsent C. K. Ashok ved Gudvangen. Aurlandsfjellet er kulisse i den indiske filmen "Ko". Denne veka går det føre seg ei eksotisk filminnspeling på Vestlandet. Den indiske filmregissøren K.V Anand er på plass for å spele inn scener til den nye filmen sin, "Ko". Døropnar | - Opptaka skal gjerast i Bergen i nokre dagar. Så går turen langs Hardangerfjorden og Nærøyfjorden i fjordlandskap og på fjelltoppar - og til spektakulære stader som Rosendal, Stalheim og Aurland, seier Sigmund Elias Holm, leiar for Western Norway Film Comission, til NTB. Western Norway Film Commission har arbeidd med produsenten C.K. Ashok i fleire månader for å få den indiske filminnspelinga hit. Det indiske filmteamet skal gjere opptak i ti dagar. - Vi håpar det blir ein døropnar for fleire tilsvarande filmar, det har ofte skjedd tidlegare, seier Holm. Kollywood | Regissør Anand lagar filmar for den tamilske filmindustrien, kalla Kollywood, i Chennai, i motsetnad til den hinduistiske filmindustrien, kalla Bollywood, som har base i Mumbai. Kollywood når ut til 66 millionar indarar og produserer 150 filmar årleg. Anand har tidlegare vunne National Film Award i India, som er for ein indisk Oscar å rekne med rundt tusen nominerte filmar. "Ko" vil truleg trekkje til seg ti millionar sjåarar i heimlandet, i tillegg til eit stort internasjonalt publikum. - Vestlandet og filmkommisjonen vil bli kreditert i tittelsekvensen, og me vil dermed få eksponert oss overfor heile den indiske bransjen og ikkje minst eksponert fjordlandskapet overfor millionar av indiske kinosjåarar. Dette er ei fjør i hatten for Vestlandet og for norsk-indisk filmsamarbeid, seier Holm. Sender 1,4 tonn miljøgifter i fjorden | Stoffa kan føre til kreft og skade på arvestoffa. Hydro må ta meir ansvar meiner Klima- og ureiningsdirektoratet (KLIF), etter at det har komme fram at heile 1,4 tonn av miljøgiftene PAH vert slept ut i Årdalsfjorden. Det er produksjonen av anodar på Hydro si avdeling på Årdalstangen som er kjelda til ureininga. Sjølv om utsleppa er innanfor den gjevne konsesjonen vil KLIF, ifølgje Sogn Avis, at Hydro reduserer utsleppa sine. - Veldig høge utslepp | - Vi tykkjer 1,4 tonn PAH til vatn kvart år er veldig høgt. Det er difor behov for at de undersøkjer korleis de kan redusere dette utsleppet, skriv senioringeniør Randi Warland i ein e-post til Hydro Årdal. Ønskjer tiltak | Einingsleiar for karbonproduksjonen i Årdal, Geir Arne Nilsen, seier til Sogn Avis at dei ønskjer tiltak for å redusere utslepp av PAH både til fjord og luft. - I høve utslepp er vi miljøsertifisert etter ISO-standard, så vi har dette på plass. Det skal gjennomførast ein planlagd revisjon av våre miljøplanar i neste veke. Dette er ledd i ein planlagd prosess, seier Nilsen. Ifølgje KLIF planlegg Hydro ei investering på rundt 10 millionar kroner av ny reinseløysing. Bellona krev opprydding | - Hydro må gå inn og kutte sine utslepp av PAH, seier Fagansvarleg for miljøgifter i Bellona, Marius Dalen til avisa. Han meiner dessutan at verksemda må ta ansvar for å rydde opp i ureininga i fjorden. To arbeidsuhell | Ein måtte sendast til sjukehus etter fall på Havyard. Arkivfoto. Det har i føremiddag vore to arbeidsuhell i fylket. På Havyard i Leirvik vart ein mann skadd etter ei fallulykke litt over klokka 10 i føremiddag. - Mannen har falle kring 1,5 meter, opplyser operasjonsleiar Per Rimmen i politiet. Mannen vart send til sjukehus, med lettare skader. Kuttskadar | Også i Naustdal vart ein mann skadd etter eit arbeidsuhell på Sunnfjord Industri. Mannen pådrog seg kuttskadar i ei hand, ifølgje operasjonsleiar Rimmen. Politiet fekk melding om uhellet 08.15. Granskar verksemdene | I begge sakene vil politiet gjere ei gransking av stadene der ulukkene fann stad. - Arbeidstilsynet er kontakta, så dei vil gjennomgå bedriftene og sjå på det tekniske, og finne ut kva som har ført til skadane. Politiet vil hjelpe arbeidstilsynet, seier Rimmen. Nullføre og snødekke | Slik såg det ut på Sognefjellet tidlegare i dag. Meteorologane spår meir snø i høgda. Statens vegvesen melder om snø og fare på for glatte parti over ca 1200 meter. Isdekke | På fylkesveg 55 over Sognefjellet er det meldt om snø og isdekke på vegbana, så dersom du skal høyre her, bør du ta på piggdekk. Då klokka var 10.45 i føremiddag, var det berre 0 grader, vind og snø på Sognefjellet. Også på Strynefjellet har kong vinter teke grep. Statens Vegvesen melder at det klokka 10.30 var nullføre, lett bris og snø. Meir snø i vente | Ifølgje meteorolog Solbjørg Apeland ved Storm Weather Senter er det utrygt for meir snø på fjellovergangane dei kommande dagane. - Laurdag skal det komme litt regn eller snø først på dagen, før det går over til regn seinare på dagen. På Sognefjellet blir det rundt 3 - 2 grader om dagen, medan temperaturane på nattetid vil liggje på kring null, fortel Apeland. Mykje regn i låglandet | I låglandet i fylket vil det verte meir av det våte. - Det blir byggaktivitet, pålandsvind og mykje regnbyer fram til over helga. Temperaturen vil halde seg rundt tolv grader, seier Apeland. På denne linken kan du lese fleire vegmeldingar for fylket. Fedrar vil vere meir heime med borna | Auka farskvote gjev fleire heimeverande menn | (NPK-NTB): Etter at farskvoten auka i fjor sommar, tar stadig fleire menn lengre permisjon med barna sine. Den 1. juli 2009 auka farskvoten frå seks til ti veker. No viser tal frå Nav at 18 prosent av fedrane valte å ta ut åtte veker eller meir i første halvår 2010. Det er ein auke frå 11 prosent frå året før. Medan berre 0,6 prosent valte å ta ut ta ut maksimal permisjon i første halvår i fjor, var talet auka til 6,3 prosent i første halvår i år. Samtidig er det fleire kvinner som ønskjer kortare permisjonstid og full lønn. Mødrene vel som regel å ta ut foreldrepengar i den første delen av foreldrepengeperioden, mens fedrane vel den siste delen. - No som farskvoten er på ti veker, er sjansen for at fleire fedrar vil velje å dele opp uttaket i fleire periodar, til stades, seier Nav-direktør Hilde Olsen. Vestlandet ser sjansar i Kina | Vestlandsrådet med fleire representatar frå Sogn og Fjordane, har reist til kina for å sjå nærare på og lære av kinesisk næringsutvikling. Delegasjonen frå Sogn og Fjordane på besøk hjå Stordal Møbler i Shanghai. Frå venstre Ole Eikum Schanke (Sogn og Fjordane Energi), Heidi Kathrin Osland, fylkesvaraordførar Åshild Kjelsnes, Charlotte Hartvigsen Lem (NHO), Mathias Råheim, fylkesordførar Nils R. Sandal, Jan Henrik Nygård (NHO) og Liv Bodil Baug (NHO). - Heile verda snur seg mot Kina - eit land som skal takast på alvor om du vil lære meir om næringsutvikling. Og vi vil lære meir. Kina har opna dørene og invitert oss - då er vi ikkje vanskelege å be, seier fylkesordførar Nils R. Sandal i ei pressemelding. Verdsutstillinga | Fylkesordføraren har klare mål og forventningar til turen, som varer fram til 19. september. - Vi har vore tydelege i bestillinga og skal sjå og høyre mykje på kort tid. Verdsutstillinga EXPO i Shanghai blir eit naturleg høgdepunkt, men vel så interessant blir det å besøkje norske verksemder som har slått rot i Kina, seier Sandal. Besøket på EXPO fann stad tysdag, og delegasjonen vitja der den norske paviljongen, der både vestlandske fjordar, vasskraft frå Vestlandet og Vestlandet som reiselivsdestinasjon er sterkt framheva. Spesielt interessant for representantane frå Sogn og Fjordane var det òg å besøka paviljongen til den kinesiske provinsen Ningxia. Ningxia er ein provins fylket har hatt mykje kontakt med dei siste åra, og ved paviljongen fekk dei tilreisande ei innføring i kva som rører seg der. Døropnar for etablering | Målet med turen er å gjere seg kjent med Kina som den nest største verdsøkonomien, og sjå kva konsekvensar det har for verksemder på Vestlandet som ønskjer å etablere seg der. Vestlandsrådet ønskjer også å spele ei rolle som koordinator og som døropnar for vestnorsk engasjement. I samband med dette vitja delegasjonen tysdag Stordal Møbler, der dei fekk eit innblikk i erfaringane verksemda har gjort seg etter at dei etablerte seg i Kina i sommar. Ny vind i segla | Vestlandsrådet har nyleg vedteke nye saker som rådet skal arbeide vidare med. Prioriteringane byggjer på ein samarbeidsavtale mellom dei fire fylkeskommunane Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, og dei er forankra i dei respektive fylkestinga. - Vi har fått ny giv og tru på at eit samarbeid vil styrke og gi ei meir tydeleg stemme frå Vestlandet, i både nasjonal og internasjonal politikk. Vestlandet står for ei enorm verdiskaping og omfattar dei fire største eksportfylka i landet. Turen til Kina er slik sett strategisk viktig, forklarer Sandal. Fiskeridirektoratet går mot deponiet | Reiser motsegn mot Engebøplanane | Planen for rutilutvinning i Vevring har så mykje uvisse ved seg at den strir mot viktige regionale og nasjonale interesser, meiner Fiskeridirektoratet Region Vest. Vore skeptisk | Direktoratets Region Vest har tidlegare signalisert skepsis til rutilprosjektet. Men etter Havfirskingsinstituttets siste åtvaringar går direktoratet no til det steg å reise motsegn. Dette er eit verkemiddel som statlege fagorgan, fylkeskommune eller nabokommune kan bruke, og som sagt enkelt betyr omkamp hos ein høgare instans, dersom forhandlingar i forkant ikkje fører fram. Dermed kan Naustdals reguleringsplan for gruveprosjektet og fjorddeponiet hamne på Fylkesmannens eller Miljødepartementets bord. Urovekkjande opplysningar | Fiskeridirektoratet meiner det har kome fram nye, urovekkjande opplysningar frå Havforskingsinstituttet om moglege konsekvensar av rutilutvinninga. - Desse opplysningane styrkjer uroa vår for effekta av den planlagde arealbruken. Bruk av fjorden som deponi av gruveslam vil ut frå den kunnskapen vi har i dag, få urovekkjande verknad på det marine miljøet, det biologiske mangfaldet i fjorden og på kysttorsken som ressurs, skriv regiondirektør Hans Haddal i eit motsegn-brevet til Naustdal kommune. Veit for lite | - Mangel på kunnskap bør ikkje føre til at reguleringsplanen blir godkjend før kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkeleg, skriv Fiskeridirektoratet Region Vest. Fem unge trafikkulykke | Politiet mistenkjer uaktsom køyring og høg fart. Ambulanse, brannvesen og politi rykte torsdag kveld ut til ei trafikkulykke på E39. - Det var fem ungdommar i ulykkesbilen, og ungdommane er køyrde med ambulanse til legevakta, opplyser operasjonssentralen ved Sogn og Fjordane politidistrikt. Politiet fekk meldinga om ulykka klokka 21.23. Krasja i autovern og fjellvegg | Bilen skal ha vore utanfor vegbana på begge sider, og krasja både i autovern og fjellveggen. - Alle dei fem ungdommane er køyrde til legevakta. Skadeomfanget er ukjent, men dei sto alle utanfor bilen då vi kom til staden, så det er truleg snakk om moderate skader, seier operasjonsleiar Hans Petter Harlem i Sogn og Fjordane politidistrikt til bt.no. Har kverrsett førarkort | Politiet har mistanke om uaktsom køyring og høg fart, og har kverrsett førarkortet til sjåføren. Vedkommande har ifølgje politiet samtykt i beslaget. Det var ein gut og fire jenter i bilen som var på veg frå Førde i retning Gaular. Vegen var stengt i kortare tid, men er no open igjen. Hevdar dei ikkje fekk opplæring i rutinar | Overlege og hjartespesialist Henrik Berg vedgår at Nordfjord sjukehus ikkje innførte nasjonale retningsliner. Dr. Henrik Berg er overlege og spesialist i indremedisin og kardiologi ved Nordfjord sjukehus. Her frå ein pressekonferanse i regi av Helsefaggruppa i Nordfjord på Nordfjord Hotell. Bakgrunn: Vurderer 200 pasientar på nytt | - Det er sjølvsagt svært tragisk og uheldig dersom det viser seg at pasientar har fått tilstanden sin forverra, eller har måtte vente lengre på behandling grunna det som har hendt. Dette vedgår overlege og hjartespesialt Henrik Berg ved medisinsk avdeling på Nordfjord sjukehus. Har hamna i feil kø | Det var torsdag kveld at nyhenda om ei alvorleg svikt i tilvisingsrutinane ved Nordfjord sjukehus sprakk i media. Helse Førde oppdaga under ein rutinemessig gjennomgang at eit betydeleg tal pasientar som skulle hatt status som såkalla rettigheitspasientar og kome til behanding innan gjevne fristar, i staden har hamna i behandlingskøen for uprioriterte pasientar. Mellom dei råka pasientane skal det vere fleire hjartepasientar, samt personar med symptom på kreftsjukdom. Hevdar dei ikkje har fått opplæring | Reglane for kva type pasientar som vert rettigheitspasientar er fastsett i nasjonale retningslinjer utgått frå Helsedirektoratet i 2009. - Eg vil tru at overlegane både kjenner reglane for fristvurdering og bruken av dei, men at praktiseringa av reglane ikkje har vore tilfredsstillande, sa fylkeslege Per Steinsland i Helstilsynet til firda.no tidlegare på dagen fredag. Les også: Fylkeslegen: - Overlegane må ha kjent reglane | Overlege Berg i Nordfjord er på side av ei anna oppfatning. - Vi har vore klar over at det kom nye retningslinjer for ei tid tilbake, men desse har ikkje vore innført hos oss, stadfestar han. Berg meiner medisinsk klinikk, som no har det overordna ansvaret for dei medisinske avdelingane både i Førde, Nordfjord og Lærdal ikkje har følgd opp innføringa av dei nye retningslinjene godt nok. - Årsaka til at dei ikkje er innført hos oss er at vi ikkje fått nødvendig opplæring og informasjon frå Helse Førde til å kunne ta desse i bruk, noko som er beklageleg, seier Henrik Berg då han vert konfrontert med at sjukehusa i Førde og Lærdal for lengst har innført dei to år gamle retningslinjene. Vart overraska | Berg og den andre overlegen ved medisinsk avdeling på Nordfjord sjukehus, seksjonssjef Jon Sverre Arnestad, skal etter det Firda veit ha blitt orientert om dei avdekte feilvurderingane under eit møte med avdelingssjef Trine Vingsnes førre torsdag, nøyaktig ei veke før Helse Førde slepte nyheiten i media. Overlegen stadfestar dette. - Vingsnes kom til Nordfjordeid 25. august, og fortalde kva Helse Førde hadde oppdaga. Både eg og Arnestad vart veldig overraska over det ho sa, seier Henrik Berg til firda.no. Breidablikk: - Fokuserer på pasientane no | Fagdirektør i Helse Førde, Hans-Johan Breidablikk avslår kontant å kommentere påstandane frå Berg om at legane ved Nordfjord sjukehus ikkje skal ha fått opplæring i rutinane kring dei nasjonale retningslinjene. - Vi skal ha fokus på å rydde opp i høve pasientane no. Så må vi seinare finne ut kva som har skjedd, og kvifor det har skjedd, seier ein ordknapp Breidablikk. Det er ikkje kjend at andre sjukehus i Norge enn Nordfjord sjukehus skal ha lête vere å ta i bruk retningslinjene for tilvising av rettigheitspasientar. Fekk desidert mest personrøyster | Jenny Følling fekk over dobbelt så mange som neste politikar på lista. Jenny Følling fekk desidert mest personrøyster under fylkestingsvalet. Det er ikkje tvil om kven som fekk mest personstemmer blant politikarane som stilte til val til fylkestinget. Oppteljinga av alle stemmene viser at toppkandidaten til Senterpartiet, Jenny Følling frå Gaular, fekk 3117 personrøyster. Den nye fylkesvaraordføraren fekk over dobbelt så mange personrøyster som den påtroppande fylkesordføraren i Sogn og Fjordane Åshild Kjelsnes. Toppkandidaten til Arbeidarpartiet fekk 1496 personrøyster, og er den av fylkespolitikarane som fekk nest mest personrøyster. To til over 1000 | På tredjeplass i tal personrøyster kjem andrekandidaten til Arbeidarpartiet, Hilmar Høl, som fekk 1206 personrøyster. Også Trude Brosvik i Kristeleg Folkeparti kjem høgt opp på lista, med 1036 personrøyster. Vidare fekk Noralv Distad (Høgre) 890 personrøyster, Kjell Magne Åshamar (Senterpartiet) 823, Nils Petter Støyva (Arbeidarpartiet) 767. Anders Ryssdal (Senterpartiet) 754 og Bjørn Hollevik (Høgre) 743. Frå nummer 24 til andreplass | Den som gjorde det største hoppet på listene, var Alfred Bjørlo i Venstre. Politikaren på Eid rykte opp frå 24. plass til andreplass på lista til Venstre, og sikra seg med 442 personrøyster ein plass i det nye fylkestinget. Les også: Dette er det nye fylkestinget | I Venstre var ein annan politikar frå Eid, Siv Langøen Rotevatn, berre 21 personrøyster unna å sikre seg plass på fylkestinget på bekostning av toppkandidaten Marit Barsnæs Krogsæter. Rotevatn fekk 334 personrøyste mens Krogsæter fekk 354. Flest frå Flora | Blant dei 81.330 med stemmerett til fylkestingsvalet, var det 62,64 prosent som gjekk til valurnene. Flora er kommunen i fylket som har fått flest representantar inn i det nyvalde fylkestinget. Fem politikarar frå kystbyen er innvalde. Desse er Åshild Kjelsnes (Ap), Karianne Alette Torvanger (Ap), Frank Willy P. Djuvik (Frp), Bjørn Erik Hollevik (H) og Marit Barsnes Krogsæter (V). Kystkommunane fekk 14 av dei 39 representantane i det påtroppande fylkestinget, og blant dei nyvalde er det 22 menn og 17 kvinner. Får 500.000 til samhandling | Dei to andre fylka i Helse Vest får over to millionar kvar. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen deler ut 5,1 millionar til samhandling til kommunar på Vestlandet. Kommunar i føretaksområdet til Helse Vest får til saman 5,1 millionar kroner i samhandlingsmidlar frå Helse- og omsorgsdepartementet. Av desse midlane får Hordaland 2,6 millionar kroner, Rogaland 2 millionar kroner og Sogn og Fjordane 500.000 kroner. Samhandlingsmidlane skal blant anna brukast til lokalmedisinske senter, der kommunar og sjukehus samarbeider om å byggje opp lokale tenester. Midlane går også til andre typar samarbeid om helse- og omsorgstenester, både samarbeid mellom kommunar og sjukehus og samarbeid kommunar imellom. Regjeringa har i år sett av totalt 133 millionar kroner til samhandling ute i kommunane. I juni vart 104 millionar kroner fordelt til samhandlingsprosjekt landet rundt. No blir 24,3 millioner kroner delt ut, og 5,1 millionar av desse går til samhandlingsprosjekt i kommunar på Vestlandet. - No blir det bygd opp helsetenester der folk bur. Eg er glad for at vi kan støtte opp under dette arbeidet, seier helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i ei pressemelding. Har for lite kunnskap | Veit for lite om korleis klimaendringane råkar. Ekstremvêr skaper problem i stor deler av landet. Ekstremvêr har skapt store problem i store deler av landet, og i år har Sør-Norge vore spesielt råka av elvar som fløymer over, ras og øydelagde vegar. Folk har også måtte rømme frå bustadene sine. Sjølv om dette har vore ei varsla katastrofe, der forskarar i årevis har åtvara om at vêret blir våtare, varmare og villare, kan det sjå ut som om vi ikkje heilt skjøner kva som har truffe oss. Forskningsrådet går no ut med eit varsku, og hevdar at det er forska for lite på klimaendringar, konsekvensane av dei og korleis vi kan tilpasse oss eit nytt klima. - Forskningsbehovet har auka enormt dei siste åra. Stadig fleire sektorar blir berørt av klimaendringane, og dei etterspør kunnskap om korleis dei skal tilpasse seg. For å møte desse utfordringane må vi ha kunnskap, seier administrerande direktør Arvid Hallén i Forskningsrådet til Aftenposten. Han fortel at klimaprogrammet til Forskningsrådet har fått inn søknader om til saman 347 millionar kroner, men at det ikkje er midlar til å dekkje meir enn rundt ti prosent av søknadsbeløpet. Super sesong i Jølstravatnet | Betre fiske enn på mange år. Finn Årdal rapporterer om ein svært god sesong i Jølstravatnet. Torsdag var siste dag denne sesongen for det tradisjonsrike flytegarnfisket i Jølstravatnet, og årets sesong har vore svært bra. - Eg slår rekorden frå 2007 med eit par hundre kilo. Den gongen tok eg imot 6000 kilo, i år er totalen rundt 6200 kilo, seier Finn Årdal i Jølsterlia aure og rakfisk til Firda Tidend. På fiskemottaket i Årdalen tek han imot det meste av fisken som vert teken på flytegarn i Jølstravatnet, og Årdal kan fortelje at kvaliteten på fisken er god også denne sesongen. - Det har vore jamnt godt fiske heile sesongen, men det har kanskje tapt seg litt på slutten. Den siste veka har ikkje vore like god, seier Årdal. Sesongen for flytegarnfiske varer frå 10. august til 15. september, og Årdal trur han må tilbake til 1990-talet for å finne så gode fangstar som i år. Kjempar om 200.000 kroner | Hoppe frå Førde er blant landets aller beste. Hoppa Rapptina er ein av tolv hopper i finalen i Norsk travkriterium. Biletet er frå kvalifiseringsløpet på Bjerke Travbane 5. september. Arne Morten Fond og Ola Kvaal frå Angedalen i Førde er eigarar av ei av Norges beste kaldblodshopper. Søndag er hesten deira ei av tolv hopper i alderen tre år som skal delta i finalen i løpet Norsk travkriterium på Bjerke. Prestasjon i seg sjølv | Dette løpet er å rekne som ein norgesmeisterskap for travhestar i same alder og kjønn, og hestane må gjennom kvalifiseringsløp for å komme dit. - Det er eigentleg ein prestasjon i seg sjølv berre å stille i dette løpet, så vi er nøgde med å ha komme så langt. Resten blir berre bonus, seier Kvaal. Førstepremien i Norsk travkriterium for tre år gamle kaldblodshopper er 200.000 kroner. - Vi har eit håp om å bli blant dei tre-fire beste, seier Kvaal. Årets storhending | Då firda.no snakka med han rundt klokka 13 på fredag, var både han og Fond komne til Gardermoen. Løpet går av stabelen på Bjerke travbane på søndag, og kusken er Øyvind Austevoll frå Bergen. - Vi er jo sindige sunnfjordingar, så vi har roen enno, men det blir spennande, for dette er årets storhending for unghestar, seier Kvaal. Eksotisk nok for Princeton | Torsdagsdansen i Fjaler vert hovudoppgåve på amerikansk prestisjeuniversitet. Sabrina Szeto frå Singapore vart hekta på gammaldans etter den første Torsdagsdansen ho var på. No er ho tilbake i Fjaler for å skrive hovudoppgåve om Torsdagsdansen. På biletet dansar ho saman med Kristian Risting. Torsdagsdansen i Fjaler er eit populært tilbod for danseglade dalsfjordingar. I snart 30 år har danseglade dalsfjordingar samla seg til dans på ungdomshusa rundt om i kommunen utan å gjere noko stort nummer ut av det. No skal Torsdagsdansen i Dalsfjorden verte hovudoppgåve på det prestisjefylte Princeton University i USA, og det ei ung kvinne frå Singapore som skal studere dei danseglade fjalerbuene, skriv Firda i ein reportasje på laurdag. Hekta etter første dans | Sabrina Szeto kom frå Singapore til United World College i Flekke som 17-åring i 2006. Ein dag tok læraren hennar med seg Sabrina på Torsdagsdansen for å lære norsk folkedans og gammaldans, og den unge jenta vart hekta etter den første dansen. - Dansane er så vakre og elegante, og her er så positiv atmosfære. Masse latter og energi, seier Sabrina til Firda. Gode tilbakemeldingar | Året etter ho avslutta skulegangen på UWC, kom ho tilbake til Flekke ei veke og fekk med seg to Torsdagsdansar. Sabrina kjøpte seg også hardingfele, og før ho begynte å studere antropologi ved Princeton, forsikra ho seg om at det var mogleg å danse gammaldans der. No skal Sabrina skrive oppgåva til bachelor-graden sin om folkemusikk i Fjaler, og ho har fått gode tilbakemeldingar frå lærarane på Princeton. - Dei likte ideen veldig godt, seier Sabrina. I laurdagens utgåve av Firda kan du lese om Sabrina og Torsdagsdansen i Fjaler. Solheim blir proff | Går gratis frå Sogndal etter sesongen. Mats Solheim skal neste år spele i den svenske klubben Kalmar. Arkivfoto. Mats Solheim har imponert for Sogndal denne sesongen. Neste sesong blir han å finne i den svenske toppklubben Kalmar. Går gratis | Den 23-år gamle nordfjordingen skal starte i klubben i januar 2012. Kontrakten er på 3,5 år, og Solheim går gratis frå Sogndal. - Mats er ein løpssterk kantspelar som først og fremst er tiltenkt rolla som høgreback, men også kan spele i ei meir offensiv rolle på høgresida. Det er ein spelar som har etablert seg i Tippeligaen, og som vi håpar vil passe godt inn vår måte å spele på, seier Kalmar FF sin klubbsjef Svante Samuelsson til klubbens heimeside. Tippeligaen direkte: Viking - Sogndal | Riktig steg | - Kalmar FF har gjort eit godt inntrykk og det følast som eit riktig steg i mi karriere. Det skal bli spenannde å spele i Sverige og Allsvenskan, seier Mats Solheim til nettstaden. I dag ligg Kalmar på sjuandeplass i den svenske toppserien, og laget kvalifiserte seg nyleg til cupfinalen. Solheim kom til Sogndal i 2006 og står bokført med 156 kampar for klubben. Har frigitt namn på omkommen | Ove Johan Veien (63) døydde etter fall frå eit tre torsdag ettermiddag. Politiet har no frigitt namnet på mannen som torsdag ettermiddag omkom i Naustdal, som er den 63 år gammle Ove Johan Veien. Det melder NRK Sogn og Fjordane. Ulykka skjedde ved lia ovanfor mannen sin bustad på Hove i Naustdal torsdag ettermiddag. Familiemedlem melde frå | Då helsepersonell kom til staden kring klokka 15.30, var mannen død, opplyser politiet. Det var eit familiemedlem som melde til AMK-sentralen, som deretter melde vidare til politiet. - Fallulykka skjedde i samband med skogsarbeid. Mannen var åleine i skogen, og det var såleis ingen vitne til ulykka, fortel Jan Arild Nervik, førstebetjent i politiet, til firda.no. Legar først på staden | Kommunelege Arne Bjørnetun og ein turnuslege kom først til ulykkesstaden i Naustdalen, nokre få kilometer ovanfor Naustdal sentrum. Ambulansebil, ambulansehelikopter og politi vart også sendt frå Førde. Ambulansebil, ambulansehelikopter og politi rykte ut til ulykkesstaden i Naustedalen, nokre få kilometer ovanfor Naustdal sentrum. Fjorden Baby til ungdommen | Først for dei under 18 år - deretter dei over. Laurdag held Fjorden Baby dobbelkonsert på studentkroa Akutten. Bergensbandet Fjorden Baby held laurdag dobbelkonsert på studentkroa Akutten. Det er ikkje for mange konserttilbod for ungdom i Førde under 18 år. Slik opplevde i alle fall Ole Kristian Førsund det då han var liten. Som arrangementsansvarleg ved studentkroa Akutten, ville han og Studentsamfunnet i Førde gjere noko med stoda. - Laurdag arrangerer vi dobbeltkonsert med Fjorden Baby. Bakgrunnen er blant anna at vi har latt oss inspirere av storebror i Sogndal, som tidlegare har hatt konsertar for eit yngre publikum, forklarar Førsund. - Elles er det jo ikkje så mange konsertar for unge heller. Om det kjem mange på denne konserten, arrangerer vi gledeleg fleire seinare, seier studenten. Blant Bergens beste | Den første konserten vert halde for dei under 18 år. Seinare på kvelden vert dørene opna på nytt for dei over 18 år - og då med alkoholservering. Konsertane vert halde på Akutten, som er studentkroa ved Høgskulen i Sogn og Fjordane i Førde. - Vi har ikkje kapasitet til å ha dei største artistane, men vi ville veldig gjerne prøve med Fjorden Baby. Dei er høgt oppe på lista, då dei blant anna var blant dei nominerte til Bergens beste band i Bergens Tidende si kåring, seier Førsund. Fryktar konsertflopp | Konsertlokalet har ein kapasitet på 120 gjestar. Studentsamfunnet kan hittil skilte med gode salstal for konserten for dei eldre, der det no berre er rundt 20 billettar att. Verre har det vore med salet til ungdomskonserten. - Vi har ei kjensle av at dei fleste gjerne ikkje veit kvar Akutten er, og då spesielt dei yngre. Frykta vår er at ikkje så mange skal komme, men vi håpar at konserten skal la seg gjennomføre, seier Førsund. Dørene for ungdomsarrangementet opnar klokka 19.00 laurdag. Til eit godt føremål | Blir det eit eventuelt overskot for drifta ved Akutten i løpet av året, vil pengane gå til Stryn Røde Kors, samt Foreningen for hjertesyke barn. - Studentsamfunnet driv kroa, medan Studentsamskipnaden i Sogn og Fjordane (SISOF) eig kroa. No har SISOF lova at om dei går med overskot i løpet av året, vil vi få heile overskotet. Blir dét tilfellet, har vi avgjort at 10.000 kroner fordelast mellom Røde Kors i Stryn og Foreningen for hjertesyke barn, seier den avtroppande arrangementsansvarlege. Strynejenta Hanne Kristine Fridtun, som var ein av dei som omkom på Utøya 22. juli, var sjukepleiarstudent ved høgskulen i Førde. Ifølgje Førsund var dette to foreiningar Fridtun kjempa for. Høgre kapra ordførvervet i Flora | Bengt Solheim Olsen skal styre kommunen dei neste fire åra. Det vart nyleg klart at Høgre-politikaren Bengt Solheim Olsen vert ny ordførar i Florø. Venstre får varaordføraren | Det har pågått harde forhandlingar i kystbyen heilt sidan tysdag. Sjølv om Høgre vart den store valvinnaren, var det lenge likevel usikkert om partiet kom til å få ordføraren. Høgre hadde litt fleire stemmer enn Arbeidarpartiet. Men ettersom Høgre måtte ha støtte frå Venstre for å få makta, vart det difor utfordrande forhandlingar då Jan Henrik Nygård frå Venstre krevde ordføraren. Nygård vert no varaordførar. Aukar stillinga | Dei andre politiske verva vert delt mellom partiene, og Venstre og Høgre skal fungere som politiske partnerar. Begge har fått tre representantar kvar i formannskapet. Det vart òg klart at stillinga som varaordførar vert auka til ei 50 prosentstilling og skal sitje på rådhuset i Florø. I dag har varaordføraren berre 10 prosent. Nygård kjem til å ha fokus på næring, distrikt, miljø og energi. Ivrigast i Ålfoten | I den vesle bygda i Bremanger stemte nærast like mange ved kyrkjevalet som ved kommunevalet. Kyrkjemedlemmene i Ålfoten sokn var dei ivrigaste ved valurnene i Bjørgvin bispedøme då det vart halde kyrkjeval 12. september. Foto frå Monsenhytta i Ålfoten. Etter at valresultatet for kyrkjevalet i Bjørgvin bispedømme no er så å sei ferdig opptalde, er det klart at Ålfoten sokn i Bremanger kommune var blant dei ivrigaste til å røyste. Nærast like mange som ved kommunevalet. Her stemte seks av ti kyrkjemedlem - og oppslutninga landa på heile 58 prosent. Det skriv bt.no i dag. Flytta soknepresten til Bergen | - Benkene er nok like tomme som i kyrkje flest hos oss på ein vanleg søndag. Men kyrkja betyr mykje for oss i lokalsamfunnet. Difor stiller vi sjølvsagt opp på valdagen, seier nyvalt medlem i soknerådet, Anne-Helene Taklo Myklebust til nettavisa. - Det er tradisjon at mange stemmer ved kyrkjevalet hos oss, forklarar ho. Engasjementet trur ho var ekstra stort i år, men at mange vart skuffa då kyrkjetoppane i Bjørgvin, trass mykje protestar, la ned soknepreststillinga i Ålfoten. Soknepresten vart flytta til ei stilling som kapellan i Loddefjord. Ny rekord | Nokre sokn manglar framleis endelege resultat frå kyrkjevalet, men 90 prosent av røystene er no talt opp. Valet går over i historia, då oppslutninga for valet enda med 13,7 prosent. Dette er ein auke på 0,6 prosent, samanlikna med førre val for to år sidan. Ifølgje bt.no finn ein dei slappaste kyrkjeveljarane i Sund. Her stemte ikkje meir enn fire prosent. Nyvalt soknerådsmedlem i Sund, Brynhild Enerhaug, trur forklaringa er lange avstandar mellom vallokalet til kyrkja og vallokalet til kommunevalet. Begge val vart gjennomført på same dag, måndag 12. september. Vegard klar for Idol-finale | - Gløym Kurt - dette var sinnssjukt bra, var tilbakemeldinga frå Gunnar Greve Pettersen til Idol-favoritten Vegard Leite. Vegard Leite frå Værlandet | Mange av favorittane var med i første semifinale på TV2 i kveld. Vegard var sist av alle, og sa fredag til Firda at han synest det var litt dumt, særleg fordi det ville gå veldig lang tid frå han varma opp stemma til han fekk syngje. Gav alt | Vegard lova då Firda snakka med han før Idol-semifinalen å gje alt. Det gjorde han. Men først etter at han hadde fomla litt i byrjinga, og ikkje kom i gong som han skulle i framføringa av "Every Breath You Take". - Eg fann ikkje heilt kvar eg skulle begynne, sa Vegard til programleiarane etterpå. Dommarane meinte at det var godt gjort å komme i gang i det heile etter ein slik start, og alle rosa han for prestasjonen på scena. - Eg høyrde ikkje den første tonen frå bandet, så derfor kom eg litt ut av det. Men det gikk greitt då trommisen telte opp igjen, då kom eg inn i det, seier Leite til vg.no. - Heilt mållaus | Og Tv-sjåarane var samde med dommarane. Vegard fekk ein av dei to første finaleplassane. - Gløym Kurt og alle andre preferansar eller referansar, var tilbakemeldinga frå dommar Gunnar Greve Pettersen. - Eg er heilt mållaus. Det finst ikkje ord for dette, sa Leite til vg.no like etter at han fekk beskjed om at han er ein av dei to som går vidare til finalen i Idol. Familien i salen | Frå salen heila familie og venner på Vegard. Berre frå Værlandet var åtte familiemedlemmer reist til Oslo for å få med seg direktesendinga frå salen. Til saman hadde Vegard minst 25 av sine næraste i salen fredag kveld. - Påminning om mangel på brannutstyr | Stigebil | Tragedie | - Dette ser stygt ut. Vi har ikkje utstyr til slik sløkking, konstaterte rådmann Ole John Østenstad, medan flammane åt seg gjennom toppetasjen på gamleskulen i går ettermiddag. Saman med ordførar Nils Gjerland måtte han registrere at brannfolka sleit med å komme til med brannslangane. - Dette er ei ubehageleg påminning om at brannvernet i Førde ikkje er betre utrusta enn kva som høgst trengst, seier ordføraren. Innkjøp av stigebil har vore oppe i kommunen mange gonger, men ikkje nådd fram i budsjetta. - Heller ikkje fagfolka har prioritert dette høgast, seier Østenstad. - Stigebil blir meir og meir aktuelt di fleire etasjar bygga får i Førde, påpeikar ordføraren som heller ikkje legg skjul på at det aktualiserer diskusjonen når ein kjem så tett på å sjå korleis brannvernet fungerer i praksis. Det har vore også sonderingar med nabokommunane med tanke på å styrkje brannvernet. - Brannen er ein tragedie både for skulen og for byen Førde. Gamleskulen var ein gammal, ærverdig bygning i dobbelt forstand, seier ordføraren. Bygningen vart restaurert og pussa opp med Rekkedals-midlar på 80-talet. Fullverdiforsikring gjer at det økonomiske tapet for kommunen vert redusert til nokre ti tusen kroner i eigendel. Ordføraren ser ikkje vekk frå at bygningen kan bli bygd opp att i den gamle stilen, men først vil han sjå skadeomfanget. - Det er ikkje slikt vi tenkjer på i første omgang, seier Gjerland. I går var det naturleg nok heller ikkje vurdert kvar SFO skal finne nytt hus. Tone er MPG-klar | Idolsirkuset gav Tone Damli Aaberge (17) frå Sogndal ein flying start på songkarrièra. Plata hennar "Bliss" selde til gull, og ho er den tredje mest søkte personen på nettet. Les meir | Populær: Den flotte sogndalsjenta er no klar for Melodi Grand Prix. Foto Stig Roger Eide | Wenche Myhre har fleire gonger deltatt i Melodi Grand Prix og Damli Aaberge skal såleis konkurrere mot ei ekte Melodi Grand Prix-dronning. Ikkje den einaste | Men Wenche Myhre er ikkje den einaste veteranen som skal delta i konkurransen i Bodø. Alexander Stenerud skal nemleg også vere med. Han er ein mann nokon kanskje hugsar frå i fjor, då han stod som den eine halvparten i gruppa Zuma. I år skal ha stå aleine på scena. Her er artistane som skal opptre i Bodø: Damli Aaberge har skrive teksten til låta "Butterlies" saman med Mats Lie Skåre. Den kjende produsenten David Eriksen står for musikken. Dette skriv NRK i ei pressemelding. Gler seg | - Eg gler meg som bare det og har mange sommarfuglar i magen! MGP er annleis enn alt. Det blir kjempespesielt å vere med, dette er ein gigaproduksjon, så utrulig stort, og det blir morosamt. Men eg er skitnervøs, seier Tone Damli Aaberge til NRK. Sogndalsjenta og resten av familien har i lang tid vore tilhengjarar av Melodi Grand Prix. Då Tone var lita reiste familien heilt til Oslo for å sjå på MPG-finale i Oslo Spektrum. Damli Aaberge er berre 20 år, men ho er likevel ein av Norge sine mest populære og profilerte artistar. Ho deltok i Idol i 2005, berre 17 år gamal, der ho kom heilt til finalen. Sogndalsjenta har også vore med i "Skal vi danse". Nytt album | I februar skal Damli Aaberge, etter planen, gje ut eit nytt album og ho er dermed oppteken med å skrive og spele inn låtar for tida. Det første albumet som ho gav ut, heiter "Bliss", og det selde til den store gullmedaljen. NRK skriv at Damli Aaberge ser på Melodi Grand Prix-deltakinga som ein fantastisk moglegheit for å få spelt låta si for publikum. No gler 20-åringen seg til å delta i delfinalen i Bodø. Stakk frå staden | Men eit vitne fekk notert registreringsnummera på dei to bilane. Illustrasjonsfoto | Foto Bent Are Iversen | Politiet rykka ved 01.30-tida natt til søndag ut etter melding om slossing mellom fleire ungdommar i Florø sentrum. Les også: I arresten i Sogndal | Alvorleg skadd i slåstkamp | Knuste vindauge i Firdahallen | Amper stemning i Florø | Fem ungdommar i kamp | Slossing i Måløy | Til sjukehus etter trafikkulykke | Stakk av | Då politiet kom til staden var det rolig på staden. I følgje eit vitne firda.no har vore i kontakt med, skal nokre av ungdommane ha reist frå staden i to BMWar. Vitnet fortel at ungdommane som sloss hadde etninsk minoritetsbakgrunn. Vart stoppa | Etter det firda.no kjenner til skal ein eller begge bilane ha blitt stoppa av politiet sine patruljar seinare på natta. Meldar fekk notert seg registreringsnummer, farge og type bil, noko som førte til at politiet kunne ta opp jakta etter dei to bilane. Saka blir følgt opp | Etter det firda.no kjenner til skal politiet i Florø fått bistand av ein sivil patruljebil frå Førde. Politiet opplyser at dei førebels ikkje har oversikt om nokon vart skadd. Saka vil bli følgt opp av politiet i Flora. Det er mindre enn ein månad sidan at tre personar vart arresterte etter eit større slagsmål i Florø. Då var det i hovudsak tsjetsjenarar og nordmenn som sloss. Same helga vart ein dørvakt ved utestaden Shamrock truga på livet etter å ha nekta dei same tsjetsjenarane å kome inn på utestaden. Trugsmålet spreidde frykt, og utestaden fekk politibeskyttelse av totalt åtte polititenestemenn. Flogen med luftambulanse | Vart sendt til Haukeland med luftambulanse. Ved 01.20-tida rykka politiet ut etter melding om slossing utafor ein utestad i Vik i Sogn. Har få opplysningar | Kampen skjedde i sentrum av Vik, og det viste seg at ein mannsperson var blitt alvorleg skadd. Mannen vart sendt med luftambulanse til Haukeland Universitessjukehus. Politiet veit ikkje kor mange personar som deltok i slossinga, og har heller ingen opplysningar om at det skal ha blitt nytta gjenstander. Skal etterforske | Vik lensmannskontor vil etterforske saka vidare. Haukeland Universitetssjukehus opplyser om at 19-åringen skal vere lettere skada og at tilstanden skal vere stabil. - Knalløp av Trygve | Odd-Bjørn Hjelmeset skryt av 18 år gamle Trygve Henden Gaasø etter 5. plass på stafetten i dag. Foto Asgeir Årdal | - Trygve gjorde eit utruleg godt løp, seier Odd-Bjørn etter at Fjellhug-Vereide Hyen sikra 5. plass i dagens NM-stafett over 3x10 kilometer. Det er den beste plasseringa nokon sinne, og 18 år gamle Henden Gaasø heldt følgje med mellom andre Johan Kjølstad i nær fem kilometer. Men i spurten var ungguten sjanselaus og måtte ta til takke med 5. plass. Odd-Bjørn veksla først på startetappen, medan Roger Aa Djupvik fall ned på 2. plass på andre etappe. Jølster gjekk inn til 55. plass. Har endeleg fått løn | Dei tilsette ved Fundo Wheels har no fått utbetalt desemberløna. Eirik Flæthe (til venstre) | Foto Bent Are Iversen Firda Media PB.160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | - Dette kom godt med for mange. No blir det fleire utfordringar framover, seier hovudtillitsvald Erik Flæthe til firda.no. I styremøte søndag | Søndag kveld sat Flæthe og dei andre styremedlemmene i Fundo i styremøte, men Flæthe hadde likevel høve for ein liten prat. - Vi går ei usikker tid i møte. Vi har meir enn nok å henge fingrane i om dagen. Det er fleire ting som skal på plass. Fredag fekk vi ein mellombels driftsavtale på plass. Men vi har mange spørsmål som vi ønskjer svar på. Til dømes; når får vi neste løn? Borbet på synfaring | Fredag var representantar frå Borbet, Europas største felgprodusent, på synfaring hjå Fundo. Dei kan vere interesserte i å kjøpe felgfabrikken i Høyanger. Men ingenting er klart enno. - Det er framleis moglegheiter for at nye eigarar tek over. Borbet hadde nokre representantar på synfaring her, så vi får berre krysse fingrane. Det er ikkje slutt endå, seier han. Kalv fødde kalv | Lureprinsen er namnet på den vesle fjordfekalven, som er meir på storleik med eit lam enn ein kalv. At han i det heile er i live, er eit lite under. Liten luring: Lureprinsen blei unnfanga då mor hans sjølv var kalv - ikkje meir enn seks månader gammal. Her er han med matmor Berit Hårlau. Mor og kalv: I løpet av svangerskapet har den gravide kalven vorte ei vaksen, 15 månader gammal ungku. Foto Katrine Sele | Han rekk om lag til knea på dei stolte eigarane sine, Steinar og Berit Hårklau frå Holsen, og kan spasere rett under magen til ein vanleg fjordfekalv. Men sjølv om han er den minste kalven dei nokosinne har sett, har han gitt utruleg stor glede: - Då eg kom inn i fjøsen første morgon etter fødselen, vart eg så glad for å sjå at han enno levde. Den karen må vere frykteleg sterk! seier matmor Berit Hårklau. Sjeldan rase og farge | Lureprinsen har nemleg trassa uvanleg mange odds for å komme til verda. Ikkje berre er han medlem av ein sjeldan rase. I tillegg er han svart, og svarte fjordfekyr er nesten uråd å oppdrive. Sjølv om Steinar Hårklau er livdyrformidlar for fjordfe måtte han jobbe lenge for å få tak eit svart dyr. Den svarte kviga fekk han frå Sunnmøre i fjor. Då var ho seks månader gammal og berre kalven. Det Berit og Steinar ikkje visste, var at ho alt var drektig. Ein ammeokse som beita i lag med henne i Møre, var den ansvarlege. Då ho ikkje kom i brunst, lurte ekteparet Hårklau kva som var gale. Dei fekk hakeslepp då veterinæren konstaterte at kviga alt var med kalv: Vanleg alder for vestlandsfe å bli drektig er 15 månader. Av frykt for at helsa hennar ikkje ville tole påkjenninga av ein fødsel i så ung alder, gav dei henne ei abortsprøyte. - Men fosteret overlevde. Det er ganske utruleg, seier Berit. Fødd for tidleg | Truleg har Lureprinsen komme til verda ein eller to månader for tidleg, natt til måndag i førre veke. - Då vi såg kua var klar til å kalve søndag kveld, sa eg det neppe var vits i å lage til binge til mor og barn. Eg hadde inga tru på at kalven ville overleve, seier Berit. Men snart fekk ho oppleve at det var eit livskraftig lite vesen ho hadde med å gjere. Etter to netter under varmelampe, massasje, råmjølk på lammeflaske og hjelp til å komme seg på beina, var Lureprinsen sterk og sjølvstendig. - Andredagen var han så morsk! Han tok spenen sjølv og stod utan problem, seier Berit, som brukar ordet "morsk" til å bety sterk, robust. - Dundrande sure, kjipe og treige | Anne Viken langar ut mot fylkets frontfigurar | Anne Viken frå Bygstad går hardt ut mot Sp, målrørsla og bunadseliten. - Dei er utarmande kjipe og treige, som den dundrande sure leiaren for Nynorsk mediesenter her i Førde. Skribent og samfunnsdebattant Anne Viken frå Bygstad tok eit generaloppgjer med dei "som liksom har teke på seg å fronte Sogn og Fjordane", i debatten om fylket på kunstmuseet i Førde fredag kveld. Flyttar som piska skinn | - Distrikt er ikkje så ukult som mange trur. Heller ikkje nynorsk, sa Viken. Ho fortalde at mange i Oslo likevel ser på henne som ein fjøsnisse, fordi ho skriv om mat, landbruk, distrikt og nynorsk. - Som pr. i dag er verdas minst kule ting takka vere dei som har vore desse tingas talsmenn gjennom tidene. Død over Senterpartiet, målrørsla og bunadseliten, sa Viken. Ho var klar på at fylket må gjere noko med fråflyttinga og å endre sitt image. - Vi blir konfrontert med at folk flyttar som piska skinn frå Sogn og Fjordane. Distriktnorge er kjent for å vere bakpå og intolerant. Eg trur Sogn og Fjordane framleis har mykje å bevise før det faktiske biletet trengjer gjennom utanfor fylkesgrensene, sa Viken. - Smekkfullt av nissar | Ho meiner det er eit stort problem at høgt utdanna folk vel å ikkje flytte til fylket. Skal fylket ha kvalitet, må dei tilby kvalitet. Og ikkje som heimkommunen: - Gaular kommune sit med pappskallen sin under vatn i Dalsfjorden og har til no ikkje klart å skaffe meg Internett, sjølv etter to år med purringar. Dårleg er ikkje godt nok, freste ho. Og turistmarknadsføringa verkar stikk motsett med tanke på å lokke til seg innbyggjarar: - Turistaktørane har gjort ein god og grundig jobb i å få oss til å sjå ut som eit godt bevart samfunn smekkfullt av fjøsnissar. Akademikarar likar seg nemleg ikkje blant fjøsnissar. Mindreverdskompleks | Ho sa at fylkets aviser heller ikkje speglar av at der finst akademikarar. - På firda.no les vi om vald i pølsekøen og hjortekalvar som bur inne i rundballar. - Eg trur ein ikkje må ha så mange mindreverdskompleks. Som for eksempel Ap som vil betale ned studielånet til dei som flyttar hit. Det er å drite seg ut og nok ein gong bevise for all verda at vi er bakpå, smekk fulle av mindreverdskompleks og lite sjølvrespekt. Det er som å betale ein fyr for å gå på date med deg. Kvifor ikkje heller overtyde denne karen om at du er eit kupp? Oppgjer med personangrep | Ho meiner folk må leggje av seg personangrepa. Etter reaksjonane hennar på Sogn og Fjordanes bunadsbidrag til kongens bursdag i 2007, fekk Viken mykje mediemerksemd. Og ikkje berre av det gode slaget. - Debatten var ei sjokkerande oppleving for meg. Den var ei oppvisning i trongsynt argumentasjon og intoleranse. Eg oppdaga då kor ille det stod til i Sogn og Fjordane, fortalde Viken. - Om bygda hadde klart å framstå med den takhøgda som byen påstår at den har, trur eg vi hadde komme langt. Verdskjend boyband til Sogndal | - Det er ikkje billig, men vi satsar på at det vert ein stor suksess, seier vekasjefen | Meieriet i Sogndal får besøk av det verdskjende boybandet A1. Det verdskjende bandet A1 med norske Christian Ingebrigtsen i spissen, kjem til Sogndal for å spele under studentveka i Sogndal som går av stabelen 16.-27 februar. - Frykteleg moro | - Det er frykteleg moro at eit så kjend band tek seg tid til å komme til oss under VEKA TjueTi, seier vekasjef Ida Johanne Ulvik til Sogn Avis. A1 har seld kring 50 millionar plater og skal vere med å markere 30-årsjubileet for studentveka i Sogndal. Sjå kven andre som spelar i Sogndal. 27. februar står gruppa på scena i studenthuset Meieriet. Satsar på stor suksess | Gruppa bandet starta opp på slutten av 90-talet og har hatt ei rekkje hitar i England og i andre land. A1 kom saman i fjor att og konserten i Sogndal blir den første heilaftans konserten dei gjer saman i 2010 | Kor mykje det kostar å få gruppa til Sogndal, vil ikkje Ulvik ut med. - Det er ikkje billig, men vi satsar på at det vert ein stor suksess, seier vekasjefen | Vimsete mann kan ha kosta 1 million kroner | Ga ikkje beskjed kvar han var. Illustrasjonsfoto. Leiteaksjonen i Måløy i helga etter ein sakna mann i 20-åra, kan ha kosta dyrt. Les også: Sakna mann kom heim | Mannen blei sist sett i sentrum natt til fredag, men kom til rette laurdag natt att. - Fortvilande | - Det er fortvilande for oss som driv redningsarbeid å drive og leite når det ikkje eigentleg er naudsynt, rett og slett fordi folk ikkje gir beskjed om kor dei er, seier Kristian Hugøy, styrmann på redningsskøyta Simrad Buholmen til NRK Sogn og Fjordane. Han deltok på leiteaksjonen saman med eit Sea King redningshelikopter frå redningsbasen i Florø, to redningsskøyter frå Redningsselskapet og to lettbåtar frå Kystvakta. Også mannskap frå Røde Kors og to ekvipasjar frå Norske Redningshundar deltok. - Leiteaksjonen vil truleg koste rundt ein halv million - kanskje opp i éin million kroner. Det er snakk om store summar for samfunnet i året, seier Hugøy. - Sløsing med ressursar | I november i fjor var det også leiteaksjon etter ein sakna person. Også då kom personen til rette att - 20-åringen vart funnen sovande på ein sofa. - Det er ganske stor sløsing med ressursar og midlar som vi kunne ha brukt på andre ting. Samstundes, dersom det hadde skjedd ei ulykke ein annan stad, hadde store ressursar og materiell vore opptekne, Kanskje må helikopteret bunkre opp, vi må omorganisere, og det går fort ein time. Då kan liv gå tapt, seier Hugøy til NRK Sogn | Ventar deponi-ja frå SFT | Tilsynet har ikkje avslege ein einaste utsleppssøknad på fire år | Biletet viser marinbiolog Per Erik Schulze (med kvit og grå lue) på befaring utanfor Engebøfjellet i Førdefjorden i januar i fjor. Her saman med Åse Marie Helgheim Thingnes og Oddvar Etnestad (svart lue), begge i styret for Naturvernforbundet for Indre Sunnfjord. Schulze er frå hovudkontoret til Naturvernforbundet. Naturvernforbundet har inga tru på at Statens Forureiningstilsyn vil setje stogg for det gigantiske fjorddeponiet i Førdefjorden. Får aldri nei | - Vi må først og fremst setje vår lit til at summen av åtvaringar i fråsegnene som har komme inn, får Miljøverndepartementet til å setje foten ned. Frå SFT og Fylkesmannens side kjem det så godt som aldri eit nei, når nokon søkjer om å forureine. Det er eit urovekkjande mønster, seier leiaren i Naturvernforbundet i Indre Sunnfjord, Oddvar Etnestad. Alle fekk konsesjon | Etnestads inntrykk blir stadfesta av tal som søndag vart presenterte i Bergens Tidende. Der går det fram at Statens Forureiningstilsyn siste fire åra har behandla 344 søknader om utsleppsløyve. Ingen av søkjarane har fått avslag. Det er SFT som om kort tid skal ta stilling til det omstridde fjorddeponiet i samband med gruveplanane i Vevring. - Dei har ikkje ryggrad til å gjere vedtak som dei veit blir upopulære, seier Oddvar Etnestad. Utan tillit | - Dette fortel meg at deponiet og gruveprosjektet i Engebøfjellet må stoggast av andre, og at alle instansar må få auga opp for kva gruveprosjektet eigentleg handlar om. Vi kan ikkje ha tillit korkje til at SFT gjer fagleg gode vurderingar, eller at dei følgjer opp løyva som blir gitt. Det vitnar West Tank i Gulen om, med all tydelegdom, seier Etnestad: Blir etterforska etter uventa dødsfall | Ung kvinne døydde kort tid etter sjukehusopphald. Ei ung kvinne døydde få veker etter at ho vart utskriven frå Førde sentralsjukehus. No etterforskar politiet saka. Politiet skal no etterforska kva som skjedde med den unge kvinne som vart utskriven frå Førde sentralsjukehus og døydde brått etter få veker. Døydde på jobb | Kvinna vart innskriven ved sentralsjukehuset i Førde med mistanke om blodpropp i lungene. Ho fekk diagnosen lungebetennelse, og sjukehuset avslutta dermed behandlinga for blodpropp. Les også: Utskriven frå sjukehus - døydde på jobben | Seinare fall kvinna død om i garderoben på eit anna sjukehus i fylket der ho var utplassert i praksis. Obduksjonen synte at kvinna leid av massiv blodpropp og fylkeslegen meinte behandlinga kvinna fekk ikkje var forsvarleg fordi dei for raskt konkluderte med at kvinna hadde lungebetennelse. Politiet tok kontakt med Helsetilsynet, som også har fått oversendt saka, etter at obduksjonsrapporten vart klar. Samlar inn dokumentasjon | No har politiet bestemt seg for å starte etterforsking på eige initiativ sjølv om Helsetilsynet enno ikkje har komme med svar. - Vi har no tatt dei første skritta i etterforskinga, seier politiadvokat Sissel Kleiven i Sogn og Fjordane politidistrikt til BT. No samla politiet inn skriftleg dokumentasjon i saka. Etterforskinga kan bli retta mot helseføretaket eller mot einskildpersonar - eller begge delar. Hans Johan Breidablikk, fagdirektør ved sentralsjukehuset, vil ikkje kommentere at politiet set i verk etterforsking mot sjukehuset. Vil ha totalforbod mot røyking | Mest sette biletseriar | Nygifte hausten 2009 | Illustrasjonsfoto. Leiaren ved HUNT forskingssenter i Trondheim, Steinar Krokstad, vil ha totalforbod mot røyking her i landet. Vil omfatte alle | Leiaren for Helseundersøkinga i Nord-Trøndelag (HUNT), kastar ein brannfakkel inn i den norske røykjedebatten når han foreslår gradvis innføring av eit totalforbod mot røyking. - Vi kan laga ei ny lov som forbyr røyk og starte i det små. Det kan skje ved at vi i 2010 lovforbyr røyking for dei under 16 år, i 2011 gjeld det dei under 17 og i 2012 dei under 18. Slik held vi fram heilt til alle er omfatta av lova. Les også: Kan få snus-forbod og Slit du med å finne denne i butikken? Dette ville ha ført til at ein hadde utradert røyken utan at ein hakka på dei som alt røykjer og prøver å slutte, forklarar Krokstad til Adresseavisen. Nullvisjon | Krokstad meiner at samfunnet må ha nullvisjon når det gjeld røyk. - Det var få som trudde at røykjelova skulle bli ein suksess. Men sinnet la seg etter kvart og dei aller fleste vart svært nøgde. Slik vil det også vera med eit totalforbod mot røyk, trur Krokstad. - Noko av det mest deprimerande reint helsefagleg er at vi tillét at nye generasjonar tek til å røykje og snuse. Vi veit dessutan at mange vil slutte. Vi burde ha operert med ventelister i helsetenesta med ungdom som ventar på tiltak for å slutte å røykje, meier Krokstad. No har vi fått nok av kulda | Reisebyråa tener feitt på solhungrige frostpinnar | Illustrasjonsfoto. Folk har fått nok av snø, is og kulde - no vil dei ha sol og varme. Og dette har Travelnet Fjordane Reisebyrå i Høyanger merka godt. - Også hos oss har vi merka auka pågang av folk som no vil til varmare strok. Dei er tydelegvis leie av kulda som har vore siste tida, seier avdelingsleiar Kjetil Bakken til Ytre Sogn. Frå nyttår og fram til no har pågangen auka. Og skal vi tru reisebyrået er ikkje folk så nøye på reisemålet. Så lenge det er sol og varme, er folk glade til, fortel avdelingsleiaren. Kanariøyane er det mest populære reisemålet for tida, og først og fremst Gran Canaria og Tenerife. - Det er eit av få område av Europa - og med rimeleg flytid til - som ein no finn temperaturar over 20 plussgrader, seier Bakken til Ytre Sogn. Ikkje til OL | Odd-Bjørn Hjelmeset sitt namn var ikkje med då Olympiatoppen plukka ut 23 utøvarar til OL i dag. Seks langrennsløparar var inkluderte på lista. Mellom anna Ronny Hafsås frå Stårheim. Ann Kristin Flatland frå Vik IL vart teken ut i skiskyting. Det betyr at Sogn og Fjordane så langt har med tre utøvarar. Tidlegare har skiskyttaren Tarjei Bø også fått klarsignal. Les også: Framleis tru på OL etter uflaks- sesong | Mange er nok overraska over at Odd-Bjørn Hjelmeset (Fjellhug / Vereide-Hyen) ikkje vart utteken i dag. Han gjekk inn til 8.-plass på 15-kilometeren i verdscupen i estiske Otepää laurdag. Førebels er altså ikkje det nok. Heller ikkje klubbkameraten Roger Aa Djupvik har fått klarsignal. Han har ikkje prestert godt i år, og enda berre som nummer 35 laurdag. Dei siste uttaksrenna til OL er NM i Stokke seinare denne veka. Fylte tanken på eks-sjefen si rekning | No må mannen punge ut | Illustrasjon | Over 70 gonger fleire stader i fylket, brukte nordfjordingen i slutten av 30-åra bensinkortet som høyrde til gamlejobben sin, til å fylle opp sin eigen bensintank. Sjølv om mannen hadde slutta i Posten, hindra ikkje dette han frå å fylle bensin til privat bruk for nær 35 000 kroner frå august 2007 og eitt år fram i tid. Mannen la korta på bordet då han møtte i Fjordane tingrett og i tilståingsdommen fekk mannen ein dom på 30 dagar betinga fengselsstraff med ei prøvetid på to år. Han må også betale bensinpengane tilbake til Posten. Nordfjordingen må også betale 5000 i sakskostnader. Retten meinte det var skjerpande omstende at mannen fylte ulovleg i over eitt år for så mykje pengar som han gjorde. Spytta taxisjåføren rett i ansiktet | Ikkje heilt einig med sjåføren - og spytta ut | Illustrasjon | Men den unge jenta i slutten av tenåra som nyleg måtte svare for seg i Sogn tingrett, har også tidlegare brukt kjeften i ilske situasjonar. I oktober serverte ho ei spyttklyse på ein politimann, og i desember slo ho til igjen. Denne gongen var det altså ein taxisjåføren i Sogndal som fekk merke misnøya til jenta. Ho og sjåføren hamna i ei misforståing i det ho skulle gå ut frå taxien ein desemberkveld. Den rusa sogningen oppfatta det slik at sjåføren ville hindre ho i å reise frå taxien, og svarte dermed med å spytte sjåføren i ansiktet. Då ho gjekk ut av bilen, kom sjåføren etter og ville ta tak i armen hennar. Ho spytta på nytt mot mannen og slo han lett mot brystet. Sogningen la korta på bordet då ho møtte i Sogn tingrett, men fekk med seg heim ei bot på 2000 kroner og ei betinga fengselsstraff på 14 dagar. Retten la særleg vekt på dei allmennpreventive omsyna i saka med tanke på at taxisjåførar skal ha særleg vern. Pengedryss til filmskular i fylket | Ove Eide er glad for pengane Firda vgs. får til filmprosjektet sitt. Det nystarta mediesenteret ved Firda får 250.000 til etterutdanning av lærarar og utstyr, og dei får 175.000 til eit utviklingsprosjekt i samarbeid med Høgskulen i Volda, Kunsthøgskulen i Bergen og Høgskulen i Bergen, skriv Firda Tidend. Pengestøtta kjem frå Organisasjonen Film & Kino. - Stor anerkjenning | Dette er utviklingsleiar Ove Eide godt nøgd med. - Veldig moro og ei stor anerkjenning for det arbeidet vi har gjort ved å byggje opp Firda som eit filmsenter i fylket. I samarbeid med Vestnorsk filmsenter er Firda vgs. i ferd med å bli det store filmsenteret i fylket, Av tildelte midlar gjekk heile 645.000 kroner til Vestnorsk filmsenter og fem regionale filmtiltak på Vestlandet. Tre av desse ligg i Sogn og Fjordane og to er knytt til Firda vgs. Flora vgs. 30.000 kroner. Kursing | - Vi fekk nesten det vi søkte om, dette er kjempegod utteljing, seier Eide og legg til at dei 250.000 dei no får kjem vel med. - Vi har alt Runar Tafjord tilsett i halv stilling. Han er i gang med kursing av lærarar og elevar. Vi har bruk for meir utstyr, fleire kamera, men staben skal ikkje utvidast no, seier Eide. Han føler at dei har fått igjen for mange års satsing, m.a. åtte år med Q-film. - Jølster bør kjøpe Apneseth-samlinga | - Jølster kommune bør sikre seg Oddleif Apneseth si unike fotosamling, seier Dagunn Klakegg i Førde. Men Jølster-ordføraren tvilar sterkt på om kommunen har råd. Oddleiv Apneseth (biletet) brukte eitt år på å fotografere jølstringar. Som medlem av Bergen kunstlag er ho oppteken av kunst, men også kjend som ein engasjert samfunnsdebattant og initiativtakar til Senioruniversitetet i Førde. Ho er sikker på at Jølster kommune vil angre om dei lar sjansen gå ifrå seg til å sikre seg Apneseth sin fotodokumentasjon av jølstringane. Stor kunst | - Eg er sikker på at dette er fotokunst som vil stå seg for ettertida. Apneseth er dyktig. Dette er stor kunst, og eit biletet av samtida, seier Klakegg. Ho tykkjer det er flott at Apneseth fekk Jølster sin omdømmepris for 2009, og minner om ordføraren sine ord: "Han har gjort menneske og dagleglivet i Jølster om til eit kulturminne, til kunst". Dette bør vel vere ei erklæring som fortel at kommunen bør vurdere å sikre samlinga som ein dokumentasjon frå vårt århundre, meiner Klakegg. - Jølster har rike tradisjonar når det gjeld kunst. Det er nok å nemne namn som Nikolai Astrup og Ludvik Eikås. Og bygda har teke vare på kunsten deira, gjennom mellom anna Astruptunet og Eikåsgalleriet. Speglar notida | - Men dette er fortidas kunstuttrykk. Oddleif Apneseth speglar notida. Difor er det viktig for Jølster at denne kunsten vert teken vare på og samlinga halden intakt, seier Klakegg. Ho miner det ikkje er behov for eit dyrt kunstbygg. - Bileta bør kunne lånast ut til til dømes skular, aldersheimar og andre offentlege rom der folk ferdast. For desse bileta vil kunne få stor verdi for generasjonar framover, seier Klakegg. - Og blir dette eit for tungt løft for kommunekassen åleine, vil eg tru det er mogeleg å finne sponsorar, både bedrifter og private som ser verdien av å bevare denne heilt unike kunstsamlinga både i samtida og for sine etterkomarar, seier Dagunn Klakegg. Tvilar på kjøp | Ordførar i Jølster, Gerd Dvergsdal, tvilar på at kommunen kjem til å sikre seg heile fotosamlinga. - Eg er klar over at samlinga er unik. Det hadde ikkje vore meg i mot at Jølster kommune eigde den. Men det hadde kosta oss millionar, seier ordføraren. Ho legg til at dei har sikra seg biletet Apneseth tok av kommunestyret. Stoppa ikkje i kontroll - fekk 8000 kroner i bot | Like i nærleiken av Lærdalstunnelen (biletet), på E16, vart trailersjåføren stoppa av politiet. Då venta ei sviande bot på 8000 kroner. Foto: Illustrasjon. Ein polsk trailer køyrde rett forbi ein kontroll av tyngre køyretøy Biltilsynet hadde i Lærdal måndag. Dette fall ikkje i god jord hos politiet, som gav sjåføren 8000 kroner i bot for å ha latt vere å stoppe i kontrollen. Dei fekk stoppa traileren like ved Lærdalstunnelen på E16, opplyser politiet. I tillegg til den sviande bota frå politiet, fekk trailersjåføren bot frå Biltilsynet på 500 kroner for manglande bruk av kjettingar. Sjåføren måtte kjøpe kjettingar før han fekk lov til å køyre vidare. Vil opne for fiske i Lærdalselva | Men grunniegarlaget stretar imot. Fylkesmannen vil opne for fiske i Lærdalselva, men grunneigarlaget stretar imot, fortel NRK Sogn og Fjordane. - Me tykkjer det er så lite laks att i elva no, at me ikkje vil ta opp siste lærdalslaksen. Og me vil ha ei lita laksestamme att i elva, seier formann i Lærdal elveeigarlag, Lasse Sælthun. - Dårleg marknadsføring | 24. oktober 1996 vart det oppdaga gyrosmitte i Lærdalselva. I 1997 vart elva behandla med rotenon. Eit omdiskutert tiltak, som møtte motstand frå mellom anna Kurt Oddekalv. Seinare har aluminiumsbehandlingar gjeve resultat, og på dei to siste prøvane er det ikkje påvist laksedreparen Gyrodactylus salaris. Men Sælthun meiner det ikkje er nok fisk til å opne elva. - Det er ikkje noko å fiska etter | Å opna for fiske no, vil vere dårleg marknadsføring ettersom elva nesten er tom for fisk, seier Sælthun til NRK Sogn og Fjordane. Han meiner elva først er klar for ordinært fiske om fem-seks år. Nær 700 utan telefon og breiband | Har vore utan kontakt med omverda i over eit døgn. Telenor leitar framleis etter feilen | I over eit døgn har 690 abonnentar i Fjaler og Askvoll vore utan telefon. I tillegg har 683 abonnentar vore utan breiband i Askvoll, Fjaler, Gaular, Høyanger og Gulen. Det er også redusert kapasitet på mobil, slik at nokre kundar korkje har breiband, telefon eller mobiltilgang. Leitar etter feilen | - Vi har drive feilsøking sidan vi fekk melding om dette onsdag morgon, seier informasjonssjef for Vestlandet, Per Aril Meling i Telenor. - Entreprenøren trur kanskje dei har funne feilen ved Myrmel, og er på veg for å sjekke dette no, seier Meling til firda.no torsdag føremiddag. Veit ikkje når feilen blir utbetra | - All trafikk som går på fiberkabelen som er broten er ute av drift. Dette gjeld både breiband, telefon og for nokre også mobil. Vi veit ikkje enno om vi har funne feilen, men håpar sjølvsagt det. Dersom vi har funne feilen kan vi kanskje få retta den opp i løpet av dagen, men det kan hende også morgondagen går med før vi får retta opp feilen, seier Meling. Fekk ikkje rigge MGP - fordi dei er jenter | Byggjer opp om fordommar, meiner kvinneleg riggar. Elevar frå media- og kommunikasjon, samt musikk dans og drama skulle hjelpe til å rigge opp til MGP delfinalen i Florø. Då produksjonsselskapet Eyeworks Dinamo hadde sett over namna på lista, ville dei derimot berre ha gutane. Beskjeden dei fekk skal ha vore at dei ikkje trudde jentene var sterke nok til å bere alt utstyret. F.v. Marie Falkevik Tungevåg, Malina Kirkeeide, Malena Nyland Skår, Sigrid Eikeland, Kari-Ann Skårbø Sande, Mari Frøyen. Elevar frå Firda vgs. på Sandane skulle eigentleg vere med å rigge utstyr til den mykje omtala MGP-delfinalen i Florø, som går av stabelen til helga. Men dei vart nekta fordi den aktuelle klassen, media og kommunikasjon, hadde mest jenter. Produksjonsselskapet skal ha sagt at dei gjerne kunne bruke dei tre gutane i klassen, men ikkje jentene. Reagerer sterkt | - Skuffande, seier tillitsvald for 3. klasse på medielinja, Sigrid Eikeland til Firda tysdag. - Vi har gledd oss til dette. At dei har fysiske krav skjønnar vi, men vi får ikkje høve til å vise at vi kan, seier Eikeland. Dei gav produksjonsselskapet Eyeworks Dinamo eit ultimatum: Alle eller ingen. Då valde selskapet det siste. Ansvarleg for medielinja, Geir Skagen, stiller seg undrande. - Vi reagerer på to ting: At dei ikkje får vere med fordi dei er jenter, og at det vart gjeve beskjed så seint. Dette har vore planlagt i ein månad, seier han, og legg til: - Dei sender signal om at jentene ikkje er gode nok. - Bygger opp om fordommar | Reidun Støfring har jobba med rigging i seks år. Også ho reagerer. - Dette er berre tull, og byggjer opp om fordommar på kva som er gutearbeid og kva som er jentearbeid, seier ho. Vurdert som uforsvarleg | Produsent i Eyeworks Dinamo, Dag Hvaring, meiner det vart for mange jenter i riggegruppa, og understrekar at det er tungt arbeid. - Det er snakk om fleire titals tonn som skal lossast, seier han. - Det vart ikkje vurdert som forsvarleg, seier han. Hvaring erkjenner derimot at det kan vere at presiseringa om at dei som skal gjere arbeidet må vere sterke ikkje kom tydeleg nok fram. Slik var altså festane før..... To ungdommar vart ikkje køyrt til døra via ordninga Heim for ein 50-lapp. No rasar diskusjonen og folk delar festminner frå gamle dagar.? Marius Seljeseth Osa (t.v.) og Leif- Harry Sunnarvik kjem seg ikkje lenger enn til Sørgardsfeltet i Eikefjord med tilbodet Trygt heim for ein 50-lapp. Gutane må anten gå 1,5 km for å komme seg heim eller betale 250 kroner i taxikostnader. 24 år gamle Leif- Harry Sunnarvik, Marius (20) og Arnt-Henning Seljeseth Osa i Eikefjord er frustrerte over det fylkeskommunale tilbodet "Trygt heim for ein 50-lapp". Må gå eller punge ut | Gutane har valet mellom å punge ut 250 kroner i taxiutgifter eller gå 1,5 km i slapseføre nattetid for å komme seg heim etter ein bytur i Florø laurdagskveldar. Årsaka er at taxisjåføren nektar å køyre lenger enn til Sørgardsfeltet, om lag 1,5 km frå Eikefjord sentrum, fortel eikefjordingen. Les saka: Nekta å reise trygt heim for ein 50-lapp | På Fjordaglimt under artikkelen går debatten etter festopplevinga til dei to unge gutane. Les saka og delta i debatten her | - Er ungdommar blitt late? Huska da eg gjekk fra fest og skulle heim. Gjekk 5 km i snø på fylkesveien i Trønderlag. Betaler ikkje taxi når eg kan gå. Mykje gøyar å gå heim med kompisar, meiner Jon Sigvart Storli. - Eg kunne også godt tenkt meg å bli køyrd heim i Havreneset for 50 kroner etter eg har vært på byen en laurdagskveld, delar Niklas Veiesund via Origo-sona. Sverre Andersen avslørar: - Då eg var ung var utfordringa å snike seg ut av huset sundagsmorgonen utan at foreldra og naboane hennar såg meg. Spaserturen heim var det minste problemet. Geirmund Viken meiner at det ikkje er ein menneskerett å bli køyrt heim for ein 50-lapp. Han får likevel ikkje full støte for dette: - Sommarhalvåret er jo 1,5 kilometer greit, men det er ikkje greit no for tida, da meiner eg ein må bruke litt skjønn og oversjå den ekstra avstanden og heller kjøre gutane heim for femtilappen! Det skriv Erlend Haugen Herstad. Roger Trettenes synest likevel gåturen kan komme godt med: "Er man på ein god « snurr" så kan turen heim att bli ein god del lenger enn venta, eit steg fram å litt tilbake. Men det positive er vel at man kanskje blir edru til man kommer heim til ho mor!! » Anja Evelyn Amundsen meiner saka er meir ei prinsippsak: - Som fleire har sagt, det her er ein prinsippsak! Trygt heim for ein 50 lapp, betyr at folk skal komme seg trygt heim, heilt heim! Seks kulturprosjekt får pengar | Karin Flølo | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 18.01.2011 kl 10:46 | Oppdatert 18.01.2011 kl 10:46 | Naust på Styvi (biletet) er blant dei seks prosjekta som får pengar. Norsk Kulturminnefond gir tilskot til seks kulturbygg / prosjekt i Sogn og Fjordane. Fire av dei ligg i verdsarvområdet Vestnorsk Fjordlandskap - delområde Nærøyfjorden, melder fylkeskommunen tysdag. Desse prosjekta fekk tildelt midlar frå Kulturminnefondet: - Løe og stabbur på Nedbergo - Naust på Styvi - Løe på Skau i Fresvik - Husmannsplassen Hestaskår i Luster - SS Svanhild. I denne tildelingsrunden vart det totalt tildelt kr 18 240 500 til ulike prosjekt over heile landet. Av dette vart kr 1 475 000 løyvd til dei ovannemnde prosjekta i Sogn og Fjordane, ifølgje fylkeskommunens pressemelding. Neste frist for å søkje tilskot er 1. februar 2011. Sei di meining om nye firda.no | Tysdag føremiddag kom firda.no i heilt ny design. Firda Media sin nettstad firda.no og resten av nettavisene i A-pressen fekk ny design tysdag 18. januar. I den nye designen er høgre og venstre spalte på framsida til nettavisa fjerna. Målet er å gjere framsida ryddigare og lettare å finne fram på, men i starten kan det kanskje by på utfordringar å finne igjen det som hadde sine faste plassar i den gamle designen. Blant anna er dagens avstemming og linken til Firda som eavis flytta lenger ned på sida. Vi vil gjerne høyre di meining om den nye designen, og tek med glede imot innspel frå lesarane våre. Gje tilbakemelding i kommentarfeltet under denne artikkelen. Nok eit Eras-utslepp | Røyk skal ha lagt seg over heile tettstaden. Eras Metal i Høyanger hadde eit utslepp fredag ettermiddag, ifølgje Ytre Sogn. Seint fredag ettermiddag kom det eit ureinsa utslepp frå fabrikken Eras i Høyanger. Utsleppet la seg, ifølgje lokalavisa Ytre Sogn, over heile Høyanger tettstad. Dagleg leiar Torbjørn Ylvén seier til avisa at han ikkje er uroa for at utsleppet skal få konsekvensar for miljøet. Han seier uhellet skuldast at ein tryggleiksventil opna seg utan grunn, slik at røyk og støv strøymde ureinsa ut til luft. Det varte om lag i ein halvtime. Les også: Bøtelagt for 1,5 millionar | No skal bedrifta gå gjennom rutinar og utstyr for å hindre at liknande skal skje igjen. - Eg forstår at folk er urolege, men dette var trass alt eit lite utslepp, seier den daglege leiaren. Bedrifta har tidlegare hatt staten og lokalbefolkninga på nakken etter ukontrollerte utslepp. Nyleg fekk dei ei bot på 1,5 million kroner for eit utslepp. Hylla av amerikansk storavis | Sjokkert Eva: - Vi forstod ingenting! Eva Weel Skram (t.v.) får skryt for musikken til duoen Eva & the heartmaker. Den amerikanske storavisa New York Post har sansen for Eva & the heartmaker. Gruppa består av sognejenta Eva Weel Skram (25) og ektemannen Thomas Stenersen (29). Dei fekk skryt av avisa torsdag førre veke. - Stas | - Vi forstod ingenting! Vi veit framleis ikkje korleis meldaren har komme over musikken vår, seier Skram til VG Nett. Skram, som i 2005 var Idol-deltakar, er spesielt glad over ordlyden i avisomtalen. Les heile omtalen her | - Den er ekstremt bra skrevet. Ikkje berre likar han musikken vår, men han likar den veldig, veldig godt, sprudlar Skram overfor VG. Fem vegar stengde | Situasjonen på vegane er på veg tilbake til det normale. Nær normalen: Tilstandane på vegane er no på veg tilbake til det normale. Dette biletet er frå Huus i Jølster måndag ettermiddag. Tysdag kveld var berre fem fylkesvegar i Sogn og Fjordane framleis stengde på grunn av ras eller fare for ras. Fv 55 er stengt mellom Balestrand og Dragsvik, men her er det sett opp ferje frå Balestrand, melder Statens vegvesen. I same området er Fv 152 Ulvestad-Menes stengd på grunn av ras. Det same er Fv 241, Gudvangen-Bakka, og Fv 337, Hafslo-Veitastrand. Fv 720 er stengd ved Hjelle i Stryn på grunn av fare for ras. - Bygg Stad skipstunnel no | Samferdsleutvala i Sogn og Fjordane og Hordaland krev at Stad skipstunnel blir bygd no. Utvala var i går samla til møte på Flesland og stiller seg sterkt spørjande til Kystverkets nei til Stad skipstunnel | Dette kjem fram i ei felles pressemelding frå dei to utvala som tek sterkt til motmæle frå det dei kjenner frå omtale i media. Kystverket meier risikoen er lågare enn tidlegare berekna, både på grunn av betre båtar og mindre utfordringar ved uver. - Det siste står i sterk motsetnad til Flæte-utvalet om klimautfordringar som kom rett før jul, og som konkluderer med aukande samfunnsmessig sårbarheit på grunn av meir uver, storm, regn og ras, heiter det i pressemeldinga. Samferdsleutvala i Hordaland og Sogn og Fjordane understrekar at Stad skipstunnel framleis er like viktig og aktuell for å gje trygg trafikk på sjøen langs kysten vår. - Stad skipstunnel er verd pengane. Hald fram med eit viktig distriktspolitisk og samferdslepolitisk prosjekt, heiter det i meldinga vedteken under eit fellesmøte på Flesland tysdag. Får toppkarakter av turistane | Karin Flølo | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 22.02.2011 kl 14:21 | Oppdatert 22.02.2011 kl 14:24 | Cruisetruristane skryt av hamna i Olden. Olden cruisehamn fått toppscore i ei ny cruiseundersøking utført av det danske konsulentfirmaet Grontmij Carl Bro på vegne av næringsdepartementet. Olden scorar høgt når det gjeld graden av tilfredsheit på hamnenivå, skriv Fjordingen. Rapporten legg intervju med cruiseturistar til grunn. Den seier at « besøkende i Olden, Geiranger og Stavanger uttrykte den største grad av tilfredshet, mens besøk i Trondheim fikk den laveste tilfredsgraden. - Dette viser at Olden er attraktiv som hamn på bakgrunn av utflukter, fin natur og god tilrettelegging både når det gjeld den maritime sida og tilbod på land, seier ordførar Nils P. Støyva til avisa. På tide å leggje om til vinterdekk? Berre i Førde krasjar vi 4 gonger dagleg. Når det første snøfallet kjem stig dette talet med over 100 prosent. Åtvarer: Informasjonssjef Arne Voll i Gjensidige ber bilistane i Sogn og Fjordane om å skifte til vinterdekk snarast råd. Illustrasjonsfoto. Fristen for å kunne setje på pigg- og vinterdekk er passert. Likevel køyrer mange av oss stadig rundt med sommardekk. Sjølv om det er lyst og bert i dag, vil frost og den første nysnøen utvilsamt kome til oss om ikkje lenge. Fleire stadar er gradestokken alt på veg mot frysepunktet på kvelds og nattestid. Før vi anar | - Før vi anar det kjem vinteren òg til Sogn og Fjordane. Og når det skjer er snø og såpeglatte vegar i kombinasjon med dårlege vinterdekk sjeldan ein god kombinasjon, seier informassjonssjef Arne Voll i Gjensidige. I fjor vart det i snitt meld frå om 4 bilskadar dagleg til forsikringsbransjen i Førde. I Sogn og Fjordane skjer det totalt 17 slike skadar kvar einaste dag. Utrekningar Gjensidige Forsikring har gjort syner at tal skadar om vinteren doblast i periodar med dårleg vêr. Skift dekk i dag | - Mange har det som ei uvane med å vente med dekkskiftet. Køyrer du piggfritt er det ingen ting i vegen for å skifte allereie i dag. I morgon kan det vere for sent, seier Arne Voll til firda.no. Tal frå Finansnæringa sin hovudorganisasjon dei siste åra syner at det i sommarmånadane blir meld frå om rundt 700 skadar til forsikringsselskapa kvar dag, medan det skjer opp mot 1000 skadar dagleg i dei mest utsette vintermånadane. - Ser vi på tre av dei mest utsette vintermånadane under eitt, så aukar talet melde skadar til forsikringsbransjen med 35 prosent dagleg i høve sommarmånadane, seier Voll vidare. Gode dekk er viktig | Undersøkingar har stadfesta at det ikkje finast skilnad i skaderisiko mellom piggdekk og piggfrie vinterdekk, men skaderisikoen vert høgare når dekka er gamle og slitne. - Liten mønsterdjupne er òg farleg, uansett om det er piggar eller ikkje i dekka. Kravet til mønsterdjupne på vinterdekk er tre millimeter, men Voll anbefalar å skifte dekk når denne vert under fem millimeter. Nysnø ei felle | Mange vegar er bere og tørre store delar av vinteren. Når det kjem nysnø ser forsikringsbransjen imidlertid at hyppigheiten på bilskadar vert fordobla. - Nokre timar etter det har heldt opp å snø betrar tilhøva seg att, og vi registrerar langt færre skadar. Gamal snø og is er altså ikkje så farleg som nysnø, men vis særleg aktsemd i snøvêr, oppfordrar Gjensidige-sjefen. Fjernar fokus frå vegen | At folk pratar i telefonen, sender tekstmeldingar, fiklar med stereoanlegget, et mat og drikk varm kaffi samstundes som dei små i baksetet gjerne ønskjer merksemd, er heller ikkje med å gjere sakene betre. - Slike ting i kombinasjon med dårleg sikt, våte og glatte vegar, er sjølvsagt med på å auke skadefrekvensen desse månadane, seier Voll. Viktig med fri sikt | Med våt og kaldt vêr kjem ofte doggen på bilvindauga, og ikkje sjeldan kan ein observere bilar med frontruta full i dogg og tilnærma null sikt, noko som kan vere livsfarleg. - Det er betre å vente nokre minutt slik at dogg og is er fjerna enn å ta sjansar, meiner Voll. - Ein ting er tryggleiken til sjåføren, men kva om ein køyrer ned- eller rygger på og skadar eit born eller andre, avsluttar Arne Voll i Gjensidige til firda.no. Kanskje kommer kongen | Denne gongen er det heilt sikkert. Kongen av moderne improvisasjonsgitar kjem til jazzfestivalen i Molde. Det er 13 år sidan eg fyrst møtte han, på kassett. Vi var 14 år. Vi hadde gått vegen frå Kiss-fascinasjon, via det som verre var, til 70-talets doble platecover frå band som presumptivt var meir kunstneriske og mindre kommersielle, i og med at dei hadde skikkeleg lange låtar og ikkje berre song om drikking og lett metaforisk om puling. Eg hadde kjøpt min fyrste lp med den kanadiske trioen Rush sommaren eg fylte 12 (klassiske 2112 frå 1976, åff kårs), eg kunne alle tekstane på rams, og no stod eg her altså, i skulegarden på Blussuvoll ungdomsskule, eg hadde 15 Rushplater og fått med meg Marillion, Jethro Tull, Dream Theater og andre rare folk og dyr, og her stod det altså ein fyr frå niandeklassen og sa jazz. Kjella høyrde på jazz. Eg hadde spelt gitar sidan sjuande, og hadde vel i løpet av dette året forstått at jazz var ein stad eg skulle til, før eller seinare. Jazz hang litt høgare, liksom. Og når Kjella, som alle visste var dritgod på gitar, sa jazz, så måtte det bli jazz. Døropnaren | Jazz er så mangt. Eit ungt sinn kan bli skremt vekk dersom det fyrste møtet er for mykje free-bag, eit ord eg snart skulle læra meg. Men Kjella visste korleis han skulle gå fram for å hekta kvit middelklasseungdom med mangslungen rockebakgrunn. Det var enkelt: Gje dei kassettar med utvalde verk av jazzmusikarar som voks opp som kvit middelklasseungdom med mangslungen rockebakgrunn. Så blir ikkje overgangen for stor, men døra inn til Improvisert Musikk er opna, ein gong for alle. Det var gitaren til Pat Metheny som vridde om nøkkelen. For ein melodi! For ein rytme! Gjennom siste halvdel av 1970-talet hadde det unge stortalentet bygd eit stendig større kvitt middelklassepublikum med både høg og låg bakgrunn. Pat Metheny Group var korkje jazz eller rock eller eigentleg fusion, og ikkje var det midt i mellom heller. Då Kjella kom med den fyrste kassetten, på slutten av 1980-talet, var Metheny berre stor. Ein av dei største i jazzverda. Rush-platene vart ståande stendig meir urørte. Dei står vel der oppe i Trondheim enno. Trondheim, igjen | Pat Metheny og Charlie Haden. Pat Metheny og Trondheim Jazzorkester. Pat Metheny og Silje Nergaard. Pat Metheny og Håkon Korstad Trio. Pat Metheny og Arild Andersen. Arrgh! Pat Metheny er "Artist in residence" under årets Moldejazz, slik meisterpianist Chick Corea var det til vedvarande jubel i fjor. Og eg skal dit. I'm there! Når du les dette kan showet alt vera i gang. Jazzfestivalen og Erlend Skomsvoll, bandsjef for Trondheim Jazzorkester, har skaffa seg litt av ei fallhøgd ved å plassera konserten der Metheny møter ungt talent frå Jazzlina ved konservatoriet i Trondheim aller fyrst i programmet. I fjor vart den tilsvarande seansen med Chick Corea eit Moldehistorisk høgdepunkt av dei store. Ergo er forventningane desto større i år. Men om nokon fiksar å hoppa etter Wirkola er det vel Wirkola sjølv (Skomsvoll)? Rapport og stilkarakterar kjem i onsdagsavisa (vi har notorisk tidlege daudliner. Klassekampen blir ikkje heilt den same utan). Erykah Badu | Molde gjev oss masse Pat Metheny i år. Need I say more? Sjølvsagt må eg det. Ung souldronning og Grammy-vinnar Erykah Badu er trekkplaster på utescena ved Romsdalsmuseet. Det er også bluesgitarlegenda BB King. King har vel strengt teke ikkje så mykje på ein jazzfestival å gjera, men det er folkefest, og slikt finansierer sikkert andre og meir relevante innslag. Som for eksempel den politiske bassist Charlie Haden og hans Quartet West. Eller møtet mellom den norske trioen Krøyt og den svenske Fläskkvartetten. Og møtet mellom stavangerske Cloroform og Harlem Gospel Quartet. For ikkje å snakka om all moroa som blir servert av Blå, klubben som kvart år flyttar seg frå Oslo til Molde for å setja sin farge på den venaste veka av alle. I'm there! Norsk historie X | Kan saka mot mordarane til Benjamin Hermansen brukast førebyggjande, og verka til at vi slepp fleire rasistdrap i Noreg? Ankesaka til Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler i Borgarting lagmannsrett får mykje merksemd. Få ting har opprørt så mange som det fyrste rasistiske mordet i Noreg i etterkrigstida. Det utløyste også den største demonstrasjonen etter krigen. Rettsaka gjev eit blikk inn i eit av få enno levande tabu i vestleg kultur: nazisme. I tillegg har ho ein eigen dramaturgi, med den nye splittinga mellom dei to tiltalte. Joe Erling Jahr freistar no å framstå som ein langt på veg rehabilitert samfunnsborgar med ryggen mot fortida. Vendinga starta i portrettprogrammet med Jahr på NRKs Brennpunkt 5. november. Frå å vera demonisert av media under politijakta etter drapet, til å bli stakkarsleggjort av dei same under rettssaka i byretten, stod Jahr sist veke fram på fjernsyn som ein relativt oppegåande og sympatisk gut, som greidde å sjå sine eigne handlingar i eit visst analytisk perspektiv. Dette kunne ikkje berre vera resultat av advokatdrilling. Vi hadde nær gløymt kvifor vi kjende namnet til Jahr, før programleiaren heilt på tampen, med sakleg røyst, las opp dei groteske detaljane frå mordnatta 26. januar 2001. Å få repetert korleis Jahr og Kvisler forfølgde Benjamin Hermansen, for så å knivstikka han til døde, var ein vekkar. Det minte om filmen American History X, som fortel korleis ein sympatisk, omsorgsfull amerikansk ungdom blir nazistisk rasistmordar. NRK-programmet viste oss mennesket bak vondskapen. Monsteret var berre ein gutunge. I staden for å unnskulda han av den grunn, eller å bli redde eller fortvilte fordi mordaren er ein vanleg gut, burde det faktum gje von om at liknande hendingar kan førebyggjast. Portrettet styrkte forskarar sine påstandar om kven (mange av) nynazistane er: Ungdommar som ikkje får oppfylt grunnleggjande omsorgsbehov, som gjennom nynazismen får tilbod om eit sosialt miljø, der dei føler trygt samhald og venelojalitet, medan den ideologiske kunnskapen eller bindinga ikkje er særskilt sterk. Det antifascistiske organet Monitor hevdar også at drapet på Hermansen har detronisert nynazistmiljøa i Noreg. Utan å bli for mekanisk, burde det med denne kunnskapen om rekrutteringsgrunnlaget for nazismen la seg gjera å ta førebyggjande politiske grep for å minimera rekrutteringsbasen, ikkje berre til nynasisme, men også til kriminelle gjengar med ein ikkje-norsk etnisk samnemnar. To grupper som også finn si legitimering i kvarandre. Felles for mange av dei som har hamna i desse polariserte miljøa er gettoisering og utanforskap. Joe Erling Jahr uttrykte haldningsendring til innvandrarar etter å ha møtt albanarar med krigsrøynsler i fengselet. Kva kunne vel han stilla opp med mot slike historier? Men er det noko Jahr ikkje burde unnskulda seg for, er det at han i tenåra budde åleine i ei leilighet på Bøler utan at nokon reagerte på det. Det er nifst når politikarar i eit ekstremt vellukka-fokusert samfunn ikkje tar sosial utstøyting på alvor. Populistisk panikkslegne lar dei folkevalde heller eit kriminelt mindretal gjera kriminalitetsførebyggjande tiltak til plattform for integrasjonspolitikken. Det har like dårleg, eller kontraproduktiv, effekt som haldningskampanjer og fakkeltog har mot rasisme, om den økonomiske og sosiale polariseringa får halda fram og om offentleg sektor blir redusert til eit minimum, med dei følgjene det får for til dømes sosialsektoren og skulen. Når fattigdom blant kvite aukar, samstundes som stereotypiserande fordommar har vorte politisk legitime tiltaksframlegg, slik Hadia Tajik påpeikte på NRKs Standpunkt tysdag kveld, skulle det vera ein velkjent samfunnsdestruktiv miks. Ein amerikansk fundamentalist | Kvit. Amerikansk. Mann. Professor. Marxist. Marxist? Av og til er vi modige nok til å seia at om du i det heile skal tenkja på verkeleg demokrati, må kollektivet ta over økonomien, kviskrar Don Mitchell. 1989 var litt av eit jordskjelv. Don Mitchell (40) tenkjer tilbake på tiåret som endra alt. Det var i 1989 Muren fall. Det var i 1989 Donald Mitchell gifta seg. Og det var i 1989 han møtte Karl Marx. Kapitalen, fyrste bok. It was a blast! Fyrste bok av Kapitalen er stor litteratur, smiler ein entusiastisk professor i samfunnsgeografi. Den amerikanske staten har sponsa eit halvt års tur til Noreg, for å undervisa ved Universitetet i Oslo. Takk og takk, sa Donald, og reiste over dammen for å spreia marxistisk smitte i The Land of the Fjords. Så er dei kvitt han for ei stund. Men Syracuse University i staten New York vil nok ha Mitchell tilbake. Etter at professoren mottok ein prestisjetung pris verdt 250.000 dollar over fem år, kastar namnet hans glans over institusjonen. Dei let han til og med ha eit foto på heimesida med gamle Karl på veggen i bakgrunnen. Eg var i Skottland då denne prisen plutseleg kom, så lokalavisene fekk ikkje tak i meg. Dei måtte bruka biletet frå heimesida. På telefonsvararen låg ein bråte meldingar, inkludert frå presseavdelinga ved universitetet, ein fyr som sa "du trur vel ikkje på dei der marxisme-greiene?" Sjølvsagt gjer eg det, ler Mitchell. Så veldig sjølvsagt er det vel ikkje. Med upper middle class background, som det heiter i det klasselause samfunnet USA, nær Berkeley i California, der far var professor innan naturvitskap, var det ikkje sjølvsagt å bli marxist. Tvert imot, det finst gode grunnar til å halda seg unna radikalisme i The Land of the Free. Utreinskingane | Ifylgje Mitchell er den turbulente historia til marxisme og radikalisme i USA tett knytt til historia om statleg politisk undertrykking. Radikalismen slår seg opp, staten slår den ned. 1920-talet: Den sentrale hendinga er the Palmer raids. I kjølvatnet av den russiske revolusjonen var det i praksis forbode å ytra seg mot statsmakta i USA. Ei større streikebølgje tok til i 1919. Ei bombe gjekk av framfor huset til justisminister A. Mitchell Palmer, som i teksten The Case Against the Reds meldte at "den revolusjonære hetens tunger slikker kirkenes altere", "kryper inn i de hellige hjørner av amerikanske hjem" og "brenner opp samfunnets fundament". Alle utanlandske kommunistar og raude vart deportert, amerikanske borgarar på venstre kant vart pressa til å flytta frå landet, fortel Mitchell. Mange vart fengsla. 1950-talet: Dei fyrste lovene som gjer det straffbart å vera kommunist i USA skriv seg frå 40-åra. Den viktigaste, Taft / Hartley-lova, vart innført i 1947 på trass av veto frå president Truman, som kalla teksten "ei slavearbeid-lov". Det vart forbode for fagforeiningar å ha kommunistar som medlem. Det vart ulovleg for kommunistar å vera leiar for fagforeiningar. I praksis gjekk dette ut over langt fleire enn partimedlemmar, det kunne gå ut over alle som var i nærleiken av nokon organisasjon på nokon måte assosiert med kommunistar, fortel Mitchell. Så kjem senator Joseph McCarthy på banen. USA går inn i dei store utreinskingane. Alle måtte skriva under lojalitetserklæringar om at dei ikkje var med i kommunistpartiet og ville vera lojale til staten USA. Dette gjaldt søppelmenn i kommunen like vel som professorane i alle universiteta, seier Mitchell. Du kunne bli kalla inn til høyring. Under ed måtte du svara på om "du er eller nokon gong har vore medlem av kommunistpartiet". Akademikarar som nekta å signera sin lojalitet til staten vart sparka. Det vart du også om du laug under ed. Tenk at du hadde vore med i kommunistpartiet på 30-talet, men ikkje var det lenger. Du blir kalla inn av McCarthy. Under ed svarar du at ja, du har vore medlem og nei, det er du ikkje lenger. Neste spørsmål: « Veit du om andre som er eller har vore med? Har nokre av desse folka vore med? » Slik ville dei ha folk til å fungera som tystarar. Hugs, dette var under ed, så om du ikkje svarte sant kunne det bli fengsel, og ved mange universitet kunne ein professor mista jobben for noko slikt, seier Mitchell. Og han understrekar at antikommunismen ikkje var noko dei reaksjonære fekk ha for seg sjølve. Også dei liberale, mindre høgreorienterte, tok opp kampen mot Det onde. Dei liberale, intellektuelle organisasjonane var stort sett eksplisitt antikommunistiske, og det mangla ikkje på statsstøtte til dei heller. Dermed finst det ein sterk intellektuell tradisjon for antikommunisme i USA, fortel professoren. Vakum | 1960-talet: Venstresida blømer opp igjen. Det er motstand mot Vietnamkrigen, det er sterke rørsler for sivile rettar og det er Martin Luther King. FBI står for reaksjonen denne gongen. Counterintelligence programs, Cointelpro, var frå 1956 til 1971 eit omfattande arbeid med infiltrasjon av alle slag progressive organisasjonar, frå revolusjonære Black Panther Party til ganske snille Luther King-aktige foreiningar. Infiltrasjonen tok sikte på å splitta, øydeleggja og fraksjonera venstresida mest mogleg. Cointelpro var vellukka i og med at FBI klarte å øydeleggja mykje på den organiserte venstresida. Men dei klarte ikkje å halda tilbake det progressive stemningsskiftet, krigsmotstanden og så vidare, meiner Mitchell. Fyste halvdelen av 1970-åra er som 60-talet. Deretter vakuum. Det er uklart kvar venstresida går, kva side som vil styrkja seg. 11. september 1973 tek det fyrste nyliberale eksperimentet til ved kuppet i Chile. I 1974 får erkeliberalisten Friederich A. Hayek nobelprisen i økonomi. I 1980 blir Reagan vald til USAs president. Høgresida går fram på alle frontar. Gjennom åtti- og nittitalet har undertrykkinga av marxistar og venstresida i hovudsak vore ideologisk. Det har ikkje skjedd så enormt mykje på gatene som politiet kunne slå ned, samanlikna med tidlegare, seier Mitchell. Postmodernismens æra | Hans eige fag, human geography, studerer kven som bur kvar, og kvifor. Kven som flyttar, og kvifor. Kven som er heimlause, korleis det offentlege rommet er regulert, faget undersøker dei romlege, geografiske dimensjonane ved den sosiale verda. Og Marx står sterkt. Vi er nok ikkje heilt representative, men på vårt felt vann marxistane den intellektuelle striden gjennom 1980-åra, og marxistiske problemstillingar pregar framleis debattane sterkt, seier mannen som har lese seg lengre og lengre inn i skriftene til gamle Marx sidan openbaringa i 1989. Og han kallar det intellektuelle straumdraget han er del av "fundamentalistisk marxistisk". Dette er i tydinga at vi studerer Marx heller enn såkalla marxisme. Og så er det ganske mykje såkalla post-marxisme som etter mitt syn gjev slepp på dei viktigaste innsiktene. Då høgresida sigra godt og grundig rundt 1980, trakk venstrefolk seg tilbake i ulike retningar. Nokre engasjerte seg sterkt i lokalt arbeid med miljøsaker, heimlause og så vidare, folk av Mitchells type trakk seg attende til universiteta. Nokre av dei radikale akademikarane trakk seg så langt tilbake at dei kom ut på andre sida. Dette er postmodernismens æra. Då postmodernistisk teori dekonstruerte kategoriar på alle kantar og fann ut at det finst ein masse motstand i forbruk og i å sjå på tv og i "identitet" og så vidare, var det som eit stort, letta sukk gjekk gjennom store delar av det intellektuelle USA. No kunne dei vera radikale utan å gå til dei radikale, farlege spørsmåla om klasse og kapitalisme, seier Mitchell. Men problemet er større. Postmodernismen kan også fungera som støtte for nyliberalismen, ved at den fjernar kategoriar som er naudsynte for eit politisk og intellektuelt motstandsarbeid, slik som "klasse". Dette skjer altså under dekke av radikalisme, og i lag med den nyliberale offensiven, dreiv det venstresida ganske langt tilbake, legg han til. Så kom desember 1999. Seattle! Skjer ting nedanfrå | Det er ingen tvil om at Seattle var ei hending som skaka makthavarane. Dei har brukt store ressursar på å driva tilbake det som skaut fart med Seattle, og dei held på enno. Donald Mitchell vil snu. Han vil snu prosessen av retrett og aukande avstand som har ført venstreaktivistar og venstreakademikarar så langt unna kvarandre dei siste to tiåra at dei ved tusenårsskiftet knapt tala same språk. Han vil gjera forskinga og den intellektuelle produksjonen relevant for rørslene. Han trur det er produsert innsikt, teori og forklaringar i store mengder, som ligg og ventar på å bli tekne i bruk på eit meir jordnært nivå, meir politisk. Og det skjer ting nedanfrå. Ein ting er denne antikapitalistiske globaliseringsrørsla i alt sitt mangfald. Men vi har også sterke rørsler som Janitors for Justice, som slåst mot at utskiljinga av alle moglege reinhalds- og vedlikehaldsfunksjonar i privat og offentleg sektor skal føra til harde lønnsreduksjonar, fortel Mitchell. Han nemner også kampanjane for Ei lønn å leva av. Kommunar skal ikkje gje kontraktar til selskap som betaler mindre enn det som er kalkulert å vera "a living wage" i det aktuelle området, er kravet. Radikale akademikarar kan bidra både med forsking for dei konkrete organisasjonane, men også ved den generelle intellektuelle produksjonen av teori og ideologi som støttar opp om progressive kampar. Midt oppe i all denne intellektuelle produksjonen og marxistisk debatt, snakkar de om alternativ? Om sosialisme, for eksempel? Ikkje nok. Det skjer. Men alle er redde for slikt snakk. Redde? Redde for historia, den mislukka statssosialismen. Redde for å gå inn for ein utopi som blir ein dystopi. Og så er jo jobben som akademikar i stor grad å granska og kritisera. Men vi svarer ofte at vårt alternativ til kapitalismen må vera demokrati. Og av og til er vi modige nok til å seia at om du i det heile skal tenkja på verkeleg demokrati, er det fyrste som må skje at kollektivet tek over økonomien, produksjonsmidla. Så langt er vi vel komne. Men så er det altså spørsmålet om korleis. Det burde vi få diskutert ein gong, smiler Don Mitchell. RV-politikar trekte seg frå alle verv | Lars Dahle, kommunestyrerepresentant i Molde, er den første RV-representanten som har lagt ned vervet sitt i protest mot dei økonomiske rammene for kommunepolitikken. Lars Dahle i Molde skreiv historie da han på eit kommunestyremøte sist i oktober forklarte kvifor han ikkje lenger kunne halda fram i politiske verv. Han er den første RV-representanten, truleg også den første kommunestyrerepresentanten i landet, som har trekt seg frå vervet som kommunevald i protest mot dei økonomiske rammene for arbeidet i kommunen. I seinare tid har to kommunestyre, Vardø i år og Lurøy for tre år sia, lagt ned verva sine for kortare periodar. For meg personleg toppa det seg i samband med behandlinga av økonomiplanen for dei neste fire år. Det skjer så mykje som eg ikkje kan stå inne for, seier Dahle til Klassekampen. Umogelege rammevilkår | Stikk du no av frå det ansvaret du har tatt på deg som folkevald? Det kan vera eit rimeleg spørsmål å stilla. Eg meiner ikkje at eg stikk av, men eg konstaterer at vi no står overfor problem som ikkje let seg løysa i kommunestyresalen. Løysinga må liggja i den motstanden som må byggjast opp utanfor dette rommet, seier RV-representanten. Med det framlagde statsbudsjettet er vi enda lengre unna ei løysing på kommunen sine økonomiske problem. Innbyggjarane har eit legitimt krav på ei velferd i stil med skattenivået og landet si økonomiske stilling. Avstanden mellom mål og middel, oppgåver og ressursar kan ikkje lenger aksepterast, sa Dahle da han forklarte kommunestyret kvifor han ikkje såg annan utveg enn å trekkja seg frå alle politiske verv. Det er ikkje mogeleg å halda fram innafor dei rammevilkåra staten trer nedover oss, og ta arbeidsgivaransvar, økonomisk ansvar og ansvar for velferd, skole og omsorg. Hadde kommunen vore ei privat verksemd, ville den ha vore i skifteretten for lenge sia, seier Dahle. Han legg vekt på samanhengen mellom dei nasjonale og dei lokale økonomiske rammene. Når den delen av bruttonasjonalprodukt som går til offentleg sektor, har blitt redusert frå 52 til om lag 42 prosent, inneber det ein reduksjon på 100 milliardar kroner. Verdiskapinga i landet er god, men det gir ikkje utslag i offentleg sektor og det som trengst for å sikra den velferda folk treng og har krav på, seier Dahle. Ingen påtale | Det vart stille i kommunestyresalen da Dahle hadde gitt si melding om at han trekte seg frå verva. Ordføraren opplyste at dette var brott på kommunelova. Men påtalen har ikkje komme enno, opplyser RV-representanten. Fleire medlemmer i kommunestyret har sagt i ettertid at "vi skulle trekt oss alle", men lojaliteten til spelereglane er vel for sterk, legg han til. Inntil vidare står RV sin plass tom i Molde kommunestyre, der RV har hatt ein representant storparten av dei siste vel tjue åra, berre med unntak for ein periode da det ikkje vart stilt liste. 30 millionar i underskott | Når Dahle skal forklara den umogelege kommuneøkonomien i Molde, viser han til at det akkumulerte underskottet i Molde kommune frå 1999 og til utgangen av 2002 vil vera 30 millionar kroner. KLP-spekulasjonen påfører kommunen utgifter på 20 millionar meir enn budsjettert. Auka utgifter til å handtera lån vil vera 15 til 20 millionar. Investeringar som trengst for å friskmelda skolane: om lag 400 millionar. På same tid blir det ført ein bustadpolitikk med aukande eigedomsskatt som vil gjera fleire og fleire til gjeldsoffer, seier RV-representanten, som vil ha ein diskusjon om kor langt dei folkevalde sitt ansvar skal gå. Den sosiale arvesynden | At den sosiale arven og pliktkjensla er så enormt sterk i overklassen, overraska meg, seier den danske filmskaparen Per Fly, som lagar filmtrilogi om det danske klassesamfunnet. Per Flys "Arven", med stjerneskodespelarar som Ulrich Thomsen ("Festen") og Ghita Nørby i hovudrollene, er den store suksessen på danske kinoar i år. Snart har ein halv million sett lagnadsdramaet om Kristoffer, "arveprinsen" til eit stort stålverk, mannen som mot sin vilje må ta over familiebedrifta då faren plutseleg tar livet av seg. Kristoffer må velja mellom kjærleiken til den unge, vakre skodespelarkona si og familiepliktene, som den beinharde mora hans sterkt appellerer til. Filmen heiter "Arven", men etter å ha sett han kan ein gjera framlegg om "Arvesynd" som alternativ tittel. Ja, i den forstand at filmen også handlar om den sosiale arven, er det rett, seier Fly til Klassekampen, når vi møter han på filmfestival i Haugesund. Klassesamfunn | Dette er korkje fyrste eller siste gong Per Fly ser nærare på kva føringar vår sosiale bakgrunn legg for liva våre. "Arven" er del to i ein trilogi der regissøren freistar å granska korleis det danske klassesamfunnet kjem til uttrykk i det 21. hundreåret. For to år sidan kom "Bænken", filmen om underklassen, som tok for seg Kaj, ein sliten alkoholikar, som blir konfrontert med farsansvaret sitt då den mishandla dottera dukkar opp i livet hans att. "Arven" er altså filmen om overklassen, og Fly er alt i gang med førebuingane til "Drapet", som skal bli blikket på middelklassen. For å få filmane så realistiske og relevante som råd, har Fly også utvikla ein eigen, halvt journalistisk arbeidsmetode. Eg reiser rundt i det miljøet filmen skal handla om, der gjer eg bakgrunnsintervju med folk og ut frå desse røynslene byggjer eg ei løgnhistorie, fortel Fly. Før "Arven" gjekk i opptak, snakka Fly med mange framståande representantar for den danske overklassen. Eg intervjua kapitalistar og bedriftsleiarar, "gamle pengar" og "nye pengar", den kulturelle overklassen så vel som den politiske. Etter at filmen vart ferdig, har han motteke brev frå forretningsfolk som har takka han, og sagt at dette langt frå er fantasi. Ein av Danmarks topp-investorar let seg intervjua i ei storavis og sa at han berre kunne ønskja han hadde hatt ei like sterk mor som Kristoffer å stø seg på. Liknande "takkebrev" fekk Fly frå alkoholikarar etter at han laga "Bænken". Noko av det som overraska meg med forretningsfolka var kor enormt sterkt den sosiale arven og pliktetosen stod. Og det var sjølvsagt ein svært provoserande arv for meg, som er fødd i 1960 og som har vakse opp under mottoet om å følgja sin eigen vilje. "Vil" versus "skal" | Men liberalaren Fly har også fått ein viss respekt og forståing for dei som forsakar sin eigen vilje. Då eg vart intervjua av eit fagrørsleblad for industriarbeidarar i Danmark, spurte journalisten meg korleis eg kunne la Kristoffer forlata den vedunderlege kona si. Då måtte eg svara at om han ikkje hadde gjort det, så hadde det kosta 1000 fagorganiserte arbeidet. Den rolla Kristoffer med opne auge vel fungerar etter er ein eigen logikk som formar han sterkare enn han er i stand til å forma rolla. Det er dei strukturane som er større enn liva våre filmane dine eigentleg handlar om? Ja, og det er ein tragedie. Det er ikkje psykologiske årsaker til at Kristoffer blir som han blir, det er rolla han vel, ei rolle som har venta på han heile livet. Eigentleg er han klar over det heilt frå starten, men han fortrengjer det. Han freistar jamvel å dela livet sitt inn i to separate sfærar: arbeid og kjærleik. Det er sjølvsagt frykteleg feil, og får store konsekvensar, men det er også svært menneskeleg. Per Fly fortel at han mintest eit sitat av dronning Ingrid, dronning Margrethes mor, under arbeidet med "Arven": "Det er viktig å læra å vilja det ein skal." Det kan vera mykje sanning i det, men ei slik haldning fører også til at ein set humanismen til sides, hevdar Fly. Interessa til regissøren ligg nettopp i det å sjå kva rollene gjer med menneska i dei, og så sjå verda ut frå ståstaden til dei same menneska. Difor var han heller aldri redd for å enda opp med programmatisk sosialrealisme eller "problemfilm" då han starta ut med "klassefilmprosjektet" sitt. Jamvel om mange produsentar fann idéen om Danmark som eit klassesamfunn svært avleggs, til dei fekk sjå dei ferdige produkta. Makt og menneske | Fokus er alltid på det menneskelege. Eg har eit venstreorientert syn på verda, men det er uinteressant for meg å laga ein film som proklamerer "haldningar". Det er i fyrste rekkje menneske og ei forteljing det handlar om. Det er interessant å sjå korleis systemet "kører med" overklassen også, som Fly uttrykkjer det, å sjå korleis maktstrukturane blir ugjennomsynlege. Til å byrja med framstår Kristoffer som ein "gammaldags" kapitalist, som med ein lang familietradisjon i ryggen er oppteken av bedrifta sitt samfunnsansvar og omsorgen for dei tilsette. Men også her blir ønskja han har sett til side av større strukturar. Det ender med masseoppseiingar og ein internasjonal fusjon, der gamle kollegaer og familieband går med i dragsuget. Kristoffer blir ironisk nok den som fører bedrifta inn i nyliberalismen. Når veteran-arbeidaren Jens, som har passa Kristoffer som barn, blir oppsagt ved eit mistak, er det ingen veg tilbake. "Reglane" gjer det umogleg å gje han jobben tilbake. Kristoffer vel sjølv den rolla han går inn i og i det han har valt, er det uunngåeleg at han får skit på hendene. Det skjer ei dehumanisering jo nærare ein kjem makta der avgjerder blir tatt. Makt interesserer meg annleis etter dette, medgjev Fly. Deffensiv venstreside | Per Fly, som sjølv kjem frå det han kallar "ein upolitisk middelklassefamilie frå provinsen", arbeider tett saman med skodespelarane sine, og dei får vera med på å utvikla rollene. Under produksjonen av desse filmane har det ført til mange høglydte politiske debattar, ikkje minst med hovudrolleinnehavaren av "Bænken", den enno ihuga marxisten Jesper Christensen, og "den gamle 68-er" Ib Tardini, som produserer filmane. Eg meiner marxismen kjem til kort, slår Fly debattviljug fast. Om ein ser på Danmark i dag, ser ein at den tradisjonelle arbeidarklassen forsvinn og dei som er att, røystar ikkje slik dei "skal", dei røystar på Dansk Folkeparti. Og Sosialistisk Folkeparti søv i timen, held Fly engasjert fram og bankar i bordet. Der debatterer dei enno om vi bør vera med i EU eller ikkje. Det er vonlaust for seint. Det finst ingen opposisjon mot Venstre og Dansk Folkeparti i dag, men det må jo koma nokon stad ifrå! Fly set si von til at det råe oppgjeret med dei gamle maoistane i Danmark skal leia til noko godt til slutt. Oppgjeret med 1968-generasjonen sin politikk er viktig, og det er viktig at venstresida tar det sjølv, hevdar han. Det er viktig for å rydda grunnen for ein ny generasjon venstreradikale, som tenkjer annleis og ikkje tar utgangspunkt i marxismen. Slik det er no, rår høgresida den politiske grunnen åleine, venstresida er køyrt fullstendig av banen. Noko av det Fly ønskjer med filmane sine, er nettopp å nyansera biletet vi har av verda. Eg er ikkje interessert i å laga filmar om uskuldige menneske som blir offer for ein urett, alle mine karakterar er på eit eller anna vis skuldige, seier han. Norsk inspirasjon | Korleis har du tenkt å gå laus på middelklassen. Er det vanskelegare enn dei meir polariserte gruppene? Her laga eg ei skisse til eit plott før eg gjekk ut og snakka med folk. Eg kunne ikkje berre ta i tu med å "prata med middelklassen". Fly har difor bestemt seg for at den siste filmen skal handla om noko ekstraordinært, nemleg eit drap. Eit drap som leier til eit lagnadsfellesskap mellom to familiar. Den eine er ein typisk 68-er-familie med ei dotter som tilhøyrer Dei autonome. Den andre er ein typisk "upolitisk" familie med ein son som er politimann. Politimannen blir drepen i ein demonstrasjon der autonome deltar. Igjen skal det handla om skuld, fortel Fly, som har henta bakgrunnsstoff til temaet frå den norske teologen Paul Leer-Salvesen. Han har skrive nokre fantastiske bøker om skuld, seier Fly oppglødd. No er det berre å reisa heim til Danmark og setja i gang arbeidet. Leste meir enn vi trudde | Norske bønder og småkårsfolk på 1700-talet var meir oppdaterte enn ein tidlegare har trudd, meiner historikar Lis Byberg. Det kan forklare kvifor så mange bønder kunne vere representerte under Grunnlovsforhandlingane på Eidsvoll i 1814. Leseføre: Norske bønder og småkårsfolk på 1700-talet var meir leseføre og oppdaterte enn ein tidlegare har trudd, syner Lis Byberg i ny doktorgrad. Funnet forklarer mellom anna kvifor så mange bønde kunne vere representerte under Grunnlovsforhandlingane på Eidsvoll i 1814. Her er måleriet "Riksforsamlingen på Eidsvold 1814" av Oscar Wergeland som heng i Stortingssalen. Historikar og bibliotekar Lis Byberg disputerte nyleg til doktorgraden på ei avhandling om boklesing i Noreg på 1700-talet. Meir presist har Byberg studert katalogane frå 145 bokauksjonar i perioden 1750 til 1815 og sett på kva bøker som var tilgjengelege. Dessutan har ho gått gjennom protokollane frå 11 utvalde auksjonar og sett på kven som faktisk handla. Og oppteljinga syner at bokkjøparane var ei mykje meir samansett og mangfaldig gruppe enn ein tidlegare har trudd. Også fattige bønder og tenarar brukte pengar på bøker: - Sjølvsagt var det primært overklassa som kjøpte bøker. Embetsstanden kjøpte 35 prosent av bøkene, medan borgarskapet stod for 25 prosent. Men utover det har eg oppretta ei gruppe som eg kallar lærarar og studentar, og dei ligg på 12 - 13 prosent. Og det er ei samansett gruppe, ho inkluderer alt frå rektorar til omgangsskulelærarar med bondebakgrunn. Og gruppa av dei som er i teneste hos andre, som er ei anna gruppe med stor sosial spreiing, ligg òg på 12 - 13 prosent, medan bøndene står for tre til fem prosent av bokkjøpa, fortel Byberg. Og om ein utelukkar auksjonane som føregjekk i byane, og konsentrerer seg om prestegardsauksjonane i bygdene, står bøndene plutseleg for radikalt høgare andelar: - På prestegardsauksjonane rundt Trondheim stod bøndene for 17 prosent av kjøpa. Og det var ikkje slik at bøkene som blei selde på desse auksjonane hadde ein annan profil, men auksjonane blei haldne nærare bøndene. Og eg fann ikkje berre rike bønder mellom dei som kjøpte bøker. Både tenarar og fattige småbønder kjøpte bøker. Det synest eg er fascinerande. Språkmektige | - Var bruktmarknaden viktigare den gongen? - Ja, i alle fall i Noreg. Eg har prøvd å danne meg eit bilete av korleis bokmarknaden såg ut, og det ser ut til at bruktmarknaden må ha vore veldig viktig. Eg har registrert 140.000 bøker i materiale mitt, og det at ein trykte eigne auksjonskatalogar for å få seld bøkene må bety at ein rekna med å tene pengar på det. I mange byar fanst det folk som selde bøker, men det var veldig få reine bokhandlarar. Ofte var det bokbindarar og boktrykkarar som selde bøker. - Kva slags bøker blei omsett? - Det var sjølvsagt mykje religiøs litteratur, men òg mykje opplysningslitteratur og praktiske handbøker, til dømes bøker om korleis ein skulle handsame sjukdom dersom det var langt til lege, korleis ein skulle handsama dyresjukdomar, bygge steinmurar, oppdra barn og liknande. Det var ei blomstringstid for slike bøker. Og så blei det omsett gamle aviser. Det er morosamt i dag, vi bruker jo berre gamle aviser til å pakke inn fisk. Men her blei det seld heile årgangar eller berre ein "bunt" med aviser, som det gjerne stod i katalogen. - Det var dessutan bøker om etikette, altså korleis ein skulle oppføre seg, og det i seg sjølv syner at den sosiale mobiliteten må ha meldt seg, seier Byberg. Det språklege mangfaldet er elles imponerande for notidige lesarar: - Eg blir slått av kor internasjonal den norske bokmarknaden var. Dei fleste bøkene var på dansk sjølvsagt og tysk og latin, men utover det fann eg bøker på fransk, italiensk, nederlandsk, gresk, spansk og til og med litt svensk. Det gjev eit bilete av eit mykje meir internasjonalt lesande miljø i Noreg på den tida enn det vi har i dag. - Kva gjer desse funna med det vi tidlegare har trudd om lesekunna mellom vanlege folk på 1700-talet? - Dette bidreg til å avlive mytane om at folk ikkje kunne lese på slutten av 1700-talet. Det er mange som har bidrege til det, Jostein Fet og hans "Lesande bønder" ikkje minst, men òg forskarar i Danmark og Sverige. Alt tyder på at det er rimeleg å tru at folk kunne lese trykt ukjend tekst på slutten av 1700-talet. Men det treng ikkje å bety at dette heldt seg ved like utover heile 1800-talet under industrialiseringa og tilflyttinga til byane. Eg vil ikkje utelukke at dette har gått i bølgjer. Bokhistorie | Bybergs avhandling er formelt levert som ei historisk avhandling, men inngår tematisk i det tverrfaglege feltet "bokhistorie", eit studiefelt som undersøker forholdet mellom bøker og samfunn og den faktiske lesinga, med vekt på sosiologiske og kvantitative tilnærmingar: - Ved å oppdage nytt kjeldemateriale, og ved å gå inn i det kvantitativt, kan ein stille andre spørsmål enn det ein har gjort tidlegare. Og ein får svar som de facto avlivar mytar, til dømes myten om at den litterære offentlegheita fyrst oppstod på 1800-talet. - Via trykt materiale fekk folk på 1700-talet tilgang til nye idear og tankar som dei diskuterte seg i mellom, meir eller mindre kvalifisert sjølvsagt. Eg meiner at det nye materiale syner at langt fleire var involverte i denne samtalen enn ein tidlegare har trudd. - Endrar dette noko i historia om 1800-talet òg? - Som historikar skal eg trø varsamt her, men eg meiner det er naturleg å trekkje nokre trådar. Til dømes til det at bønder var representerte under Eidsvoll-forhandlingane i 1814. Eller vi kan gå vidare til 1833, og det såkalla bondestortinget, der det nesten var fleirtal av bønder på Stortinget. Desse hendingane blir mykje meir forklarlege i lys av det eg og andre har funne. - Har to-kultur-læra og ideen om den dominerande danskprega embetsmannskulturen og den undertrykte norske bondekulturen, underkommunisert det intellektuelle livet mellom bøndene? - Ja, det trur eg nok, ikkje minst har elende-skildringa av denne perioden bidrege til det. Dette er blitt nyansert ved at ein har byrja å bruke andre kjelder. - Blir heile bondereisinga på 1800-talet meir forståeleg, i lys av det du har funne ut om lesande bønder allereie på 1700-talet? - Ja, det vil eg meine. Bondereisinga var ikkje noko som berre dukka opp som eit "poff" fordi Noreg blei sjølvstendig. Strupar kontakt med SSB | Hinder: Frå no av må forskarane i Statistisk sentralbyrå be finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) om lov til å møte stortingsrepresentantar. - Ap strupar høvet til offentleg debatt, seier Venstres Ola Elvestuen. Tar kontroll: Nye reglar førar til at komiteane på Stortinget må spørje Finansdepartementet om lov til å ha møter med etatar som SSB. 3. juni sendte Finansdepartementet (FIN) ut nye retningslinjene for sine etatar, mellom anna Statistisk sentralbyrå (SSB) og Finanstilsynet. Der står det at etatane må spørje om lov til å møte partigruppene eller einskildrepresentantar på Stortinget. Som før må etatar som SSB informere om møter dei skal ha med komiteane på Stortinget, men: "Annen kontakt mellom underliggende virksomhet og stortinget (for eksempel komitéfraksjoner og enkeltrepresentanter) må eventuelt avklares med departementet". Vil konfrontere Johnsen | - Det er nesten så eg ikkje trur det. Her freistar Arbeidarpartiet å kontrollere kva fakta meiningsmotstandarane får tilgang til. Dei strupar høvet til opplyst debatt, seier Ola Elvestuen, nestleiar i Venstre. Høgre-representant i Stortingets finanskomite Arve Kambe vil stille finansminister Sigbjørn Johnsen til veggs i den skriftlege spørjetimen. Han peikar på at FIN med analyseapparatet sitt allereie har overtak på opposisjonen. - Vi som ikkje har tilgang til embetsverket 24 / 7, er heilt avhengige av hjelp frå institusjonar som SSB og Finanstilsynet for kunne utfordre regjeringa, seier Kambe til Klassekampen. Han lurar på om departementet vil skvise forskarane. - Det vil vere svært uheldig om regjeringa skapar eit arbeidsklima kor tilsette er uroa for eiga karriere, om dei heile tida skal godkjennast på førehand av politisk leiing, seier Kambe til Klassekampen. Også medlemmar av Kontroll- og konstitusjonskomiteen varslar at dei vil krevje ei forklaring frå departementet. - For at folkestyret skal fungere, er det svært viktig at Stortinget har høve til å hente inn uavhengig informasjon. Dersom Finansdepartementet freistar kneble SSB er ikkje det noko konstitusjonskomiteen set pris på, seier komitemedlem Hallgeir Langeland (SV). Han skal no be komiteen krevje ei forklaring frå departementet. Skulle vere uavhengige | SSB er Noregs største analysebyrå og den sentrale forvaltaren av offisiell statistikk. Sjølv om byrået formelt er underlagt Finansdepartementet, har Stortinget lovfesta at SSB skal vere ein "fagleg uavhengig institusjon" (Statistikklova av 1989). I SSBs noverande formålsparagraf står det at byrået skal gje "analyseverktøy og resultater til bruk for offentlige organer og allmennheten", ut frå "prinsippet om mest mulig åpenhet". I retningslinene står det at SSB får lov til å hjelpe partia under arbeidet med statsbudsjettet, mellom anna når opposisjonen lagar sine alternative budsjett. Det er møte utanom dette arbeidet FIN freistar slå ned på. Vidstrakt bistand | Ifølgje SSBs bibliotek har byrået fleire gongar hjelpt partia utanom budsjettarbeidet, mellom anna: Evaluering av Skattereforma frå 2006 for Høgres stortingsgruppe. Effektar av dynamisk skattepolitikk for Høgres stortingsgruppe. Utfordringar for offentlege finansar på lang sikt for Høgres stortingsgruppe. Foredrag om same emne for representantar for Framstegspartiet, SV og Civita. Konsekvensar av auka arbeidsinnvandring for Senterpartiets stortingsgruppe. I somme døme streid resultata frå SSB med den offisielle informasjonen frå Finansdepartementet. Alt dette må no SSB spørje departementet om lov til å lage. Fryktar for sjølvstendet | Klassekampen har vore i kontakt med ein rekkje tilsette i SSB. Dei fryktar for sitt faglege sjølvstende og tillita til at informasjon frå SSB ikkje er redigert av partia som kontrollerer Finansdepartementet. Ingen vil stå fram med namn av di dei ikkje vil verke illojale mot sjefane sine og den politiske leiinga i FIN. Hans Henrik Scheel tiltrådde som administrerande direktør i SSB i januar, etter å ha vore ekspedisjonssjef i Finansdepartementet i 17 år. Han seier retningslinene frå departementet ikkje rokkar ved SSB som sjølvstendig og uavhengig institusjon. - Vår faglege sjølvstende er urørt. Eg skjønnar det slik at dei nye retningslinene er i substans slik dei har vore sidan 1992. I alle høve er vårt faglege sjølvstende det same, seier Scheel. Påstanden om at policyen er uendra, er i beste fall kontroversiell (sjå undersak). - Likevel er dine tilsette urolege? - Folk her er opptekne av fagleg fridom, så det er ikkje så rart. Men det er heilt naturleg at dei diskuterer dette. Det gjer vi heile tida, seier Scheel. Han opplyser at SSB no går gjennom retningslinene generelt for å sjå kva praktisk tyding dei vil ha. Villeiar om nye retningsliner | Ekspedisjonssjef Heidi Heggenes i Finansdepartementet hevdar til liks med SSB-sjefen at instruksen er den same som før. Ho strekar under at FIN ikkje blandar seg inn i dei faglege vurderingane til SSB. - Dette har vore nedfelt i retningslinene våre i snart 20 år. Stortinget kommuniserer i utgangspunktet berre med statsråden, samstundes er det viktig at Stortingets komitear har tilgang til etatane si kunnskap, så lenge statsråden er informert. Dei nye retningslinene endrar ikkje på dette. Klassekampen sit med prov på at det er feil: I dei gamle retningslinene frå 1992 står det ingenting om at SSB, Finanstilsynet og andre etatar må spørje om lov for å ha kontakt med partia på Stortinget utover komitemøte og arbeidet med statsbudsjettet. Det står at dei ikkje får møte Stortingets organ "utan at finansministeren er informert", men ingenting om at departementet kan seie nei. I og med at departementet set fast sine eigne retningslinjer, har ikkje saka vore oppe til debatt eller røysting i Stortinget. Alt har skjedd i kulissene, og ingen stortingsrepresentantar Klassekampen har tala med var klar over FINs nye policy. Heggenes stadfestar at departementet i utgangspunktet ikkje er positive til at etatane møter direkte med partigruppene. - Det er eit poeng at det er ein samla komité som har slike møte, slik at ikkje einskildparti eller fraksjonar vert forfordelte, fortel Heggenes. Eldrestriden | Du veit at det snart er val når VG slår opp over heile framsida at Aagot på 100 år måtte vente ni månader på sjukeheimsplass. Liknande historier dukkar opp i både raud-grøne og blå kommunar. Aagot Thronæs er frå Trondheim, kommunen som nærmar seg full sjukeheimsdekning fleire år før det nasjonale målet. For å få til dette må ein del pleietrengjande førebels dele rom, og uheldige saker oppstår her som elles. "Slik skal vi ikkje ha det i Trondheim", seier Aps ordførar Rita Ottervik, medan Aagot Thronæs for sin del forsikrar at ho har det bra no. Rikspolitisk er Oslo og Trondheim dei to mest interessante kommunane ved valet 12. september, der høgresida og dei raudgrøne skal forsvare sine posisjonar i kvar sin store by. Medan Trondheim trass i krigsoppslaget om 100-åringen og bruken av dobbeltrom har komme svært langt i utbyggjing av sjukeheimar, er eldreomsorg eit ømt punkt for Høgre / Frp-byrådet i Oslo. Avisa Aften har gjennomgått valløfta frå 2007, og konkluderer med at "eldreløfter støver ned". Frps byrådar har innfridd fire av 28 valløfte. Hovudstaden har rundt 50 færre sjukeheimsplassar enn ved inngangen til 2007. Frp har eldrebyråden, men skuldar som vanleg på bydelane, eller regjeringa, eller ein kombinasjon. Ikkje noko kritikkverdig er partiets ansvar. Dette har sine komiske sider, men er alvorleg for mange pleietrengjande. Likevel tyder røynslene frå fleire val på at det først og fremst er regjeringa som blir straffa når eldreomsorg får sentral plass i valkampen, fordi grunnleggjande tenester meir blir oppfatta som eit nasjonalt enn eit lokalpolitisk ansvar. Det er uheldig for regjeringa at KrF-leiar Knut Arild Hareide har vald usemje om eldregarantien som angrepspunkt, sjølv om innhaldet i denne ordstriden nok går over hovudet på mange. Skal regjeringa ha nokon sjanse til å vinne nok eit val i 2013, må den dokumentere overtydande resultat i eldreomsorga etter åtte regjeringsår. Då er det eit problem for fleire enn dei eldre at Frp styrer denne sektoren i landets suverent største kommune - utan å ta på seg ansvaret dei faktisk har. Framleis tid | Som Klassekampen viste laurdag er Noreg vorte eit rimeleg land å leggja ned fabrikkar i, samanlikna med andre land som Frankrike, Nederland og Tyskland. I Tyskland har arbeidarar krav på inntil fire årsløner i "fallskjerm" dersom ei verksemd går til oppseiingar. I Nederland kan sluttpakkene til vanlege tilsette koma opp i 30 månadsløner. Ikkje slik i Noreg: Når Norske Skog no vil leggja ned papirfabrikken Union i Skien, kan dei trygt gjera dette utan å måtta bruka pengar på etterløn eller "gyldne fallskjermar" for dei tilsette. Det finst heller ikkje lovverk som hindrar Norske Skog i det fullstendig usosiale vedtaket å nekta andre å driva verksemda vidare. Det politiske etablissementet tevlar no om å koma seg først til Skien, men frå høgresida er dette spel for galeriet. Dei ønskjer ikkje å ta i bruk dei politiske verkemidla som skal til for å stoppa konsernleiinga i Norske Skog. Då er det meir substans i SV og Ap: Dei vurderer no å lovfesta dyrare etterlønsordningar, gjeninnføra konsesjonslovgjevinga og krevja at lønnsomme verksemder som legg ned, betalar pengar til eit statleg næringsfond. Ekstra gledeleg er utspelet frå SV-leiar Kristin Halvorsen om at SV vil vurdera lovforbod mot å leggja ned lønsame arbeidsplassar. Saman med skogeigarane i Agder og Telemark sitt sterke signal om at dei ønskjer framleis drift ved fabrikken og kan vera villige til å spytta inn pengar i dei tilsette sitt prosjekt for vidare drift, kan det sjå ut som det framleis er von for Union. Føresetnaden ser ut til å vera at dei tilsette får igjennom sitt krav om 100 dagar utsetjing av vedtaket. Slik blir det tid for ei eventuell raudgrøn regjering å fremja lovforbod mot slakt av lønsame verksemder, og krav om at arbeidarar skal ha forkjøpsrett ved sal eller avvikling av fabrikken. Folk flest ser galskapen i å leggja ned ei lønsam og tradisjonsrik verksemd som Union i Skien. Difor kan kampen mot nedleggjing bli ei vinnarsak for venstrepartia i valkampen. Men dette krev at SV og Ap raskt konkretiserer lovframlegga, slik at det blir eit reelt alternativ med framleis drift på Union. Kallar partia inn på teppet | Nedleggjing: Det politiske presset mot leiinga i Norske Skog aukar raskt. No har konsernleiinga sett seg nøydd til å invitera samtlege partileiarar til møte. - Vi er opptekne av er at politikarane har eit komplett bilete, seier informasjonssjef Tom Bratlie i Norske Skog. - Vi kjende behov for å informera politikarane betre, seier Tom Bratlie, informasjonssjef i Norske Skog til Klassekampen. Bratlie stadfestar at samtlege partileiararar er invitert på informasjonsmøte med konsernleiinga i Norske Skog i dag. Bakgrunnen er det enorme oppstyret som har oppstått kring leiinga sitt vedtak om å leggja ned papirfabrikken Union i Skien. Dei siste dagane har striden kring nedleggjinga vorten eit rikspolitisk spørsmål. No kappast politikarane om å koma til Skien for å diskutera med dei tilsette ved fabrikken. I dag kjem Ap-leiar Jens Stoltenberg på vitjing. I morgon kjem Frp-leiar Carl I. Hagen. Og onsdag kjem SV-leiar Kristin Halvorsen. Næringsminister Børge Brende seier til NRK at han vil bruke både gulrot og pisk for å hindre nedleggelse. Men han understreker at det er bedrifta sjølv som avgjer om drifta skal fortsette. - Vi forstår godt at mange har kommentert saka, men har eit behov for å fortelja heile bakgrunnen. Då tykte vi det var mest ryddig å invitera til eit slikt møte, seier Bratlie. - Tykkjer de at enkelte politikarar har utalt seg uheldig i denne saka? - Eg har ikkje lyst til å meina noko om det. Det vi er opptekne av er at politikarane har eit komplett bilete. Når Klassekampen ringjer hovudtillitsvald ved Union i Skien, Jan Grini, kjenner han til at det skal vera møte, men seier at han ikkje er invitert sjølv. - Det tykkjer eg kanskje hadde vore naturleg, med tanke på alvoret i situasjonen og alle arbeidsplassane som står på spel. Presset aukar | Grini er likevel nøgd med utviklinga striden om Union har tatt dei siste dagane. Laurdag utalte styreleiar i Agder-Telemark Skogeierforening Christian Ramberg, som er aksjonær i Norske Skog, til VG at dei ønskjer framleis drift. Ein intern rapport i Norske Skog frå mai i år meinte at ei investering på 100 millionar og ei rein satsing på bokpapir ville gjera det svært lønsamt for Norske Skog å satsa på Union. Ramberg utelukka ikkje at dei kan vera villige til å investera pengar i vidare drift av papirfabrikken. Såleis aukar presset på Norske Skog, som ønskjer å leggja ned fabrikken i staden for å selja den vidare til andre interesserte. Presset vart ikkje mindre då SV-leiar Kristin Halvorsen til Dagsavisen før helga uttalte at partiet vurderer forbod mot å "slakta" verksemder. Når Jens Stoltenberg i dag køyrer til Skien, har han Jan Grini som passasjer, og hovudtillitsmannen vil absolutt nytta høvet til å pressa Stoltenberg til å støtta SV sitt framlegg. - Ja, eg skulle ønskt at Ap raskt finn fram til lovformuleringar som både SV og Ap kan samarbeida om, og som vil gjera det vanskelegare for Norske Skog å leggja ned fabrikken, seier Grini. Vurderer lovforbod | Om så skjer, og styret i Norske Skog går med på dei tillitsvalde sitt ønske om 100 dagar utsetjing av vedtak i saka, kan saka ta ei dramatisk vending. Om dei raudgrøne vinn valet, vil det framleis vera tid ved opninga av Stortinget til å fremja lovforbod mot den type fabrikkslakt som Norske Skog går inn for. SV sin partisekretær Bård Vegard Solhjell stadfester til Klassekampen at dette kan vera aktuelt. - Det er naturleg å ta med inn i tingingane. Med 100 dagar utsetjing er det tid til å gjera noko med dette over valet. Både lovforbod mot slakting av lønsame fabrikkar og forkjøpsrett for dei tilsette er absolutt aktuelt, uttalar Solhjell. Om styret vedtek utsetjing, kan nedleggjinga av Union i Skien bli ei heit valkampsak. Styret i Norske Skog møtest for å diskutera saka for første gong i morgon. Onsdag i førre veke offentleggjorde leiinga i Norske Skog at dei ønskjer å leggja ned datterselskapet Union i Skien, med 380 tilsette. Planane har møtt stor motstand. Konsernsjefen i Norske Skog er kalla inn til møte med næringsminister Børge Brende i dag. Jens Stoltenberg vitjar fabrikken i dag. I morgon kjem Carl I. Hagen, og Kristin Halvorsen kjem onsdag. I morgon har styret i Norske Skog første styremøte for å diskutera saka. Etter planen skal endeleg vedtak bli fatta i september. - Sutrete reformkritikk | - Kritikken av kvalitetsreforma ved universiteta har forfalle til sutring og nostalgi, meiner historieprofessor Gro Hagemann. Ho støttar Stein A. Evensen som ny rektor ved Universitetet i Oslo. I slutten av september skal det veljast ny rektor ved Universitetet i Oslo. Ei rad profilerte universitetsfolk har samla seg om eit reformkritisk manifest, og lansert Kristian Gundersen som rektorkandidat. Andre reformkritikarar har lansert matematikkprofessor Geir Ellingsrud som ein alternativ reformkritisk kandidat. Men historieprofessor Gro Hagemann, som sjølv er gamal AKPer og framleis har hjarte godt til venstre, vil ikkje stemme på nokon av dei to reformkritiske kandidatane. Ho går for den mest reformlojale kandidaten, medisinaren Stein A. Evensen. - Eg kjenner ikkje Evensen så godt, det er primært hans prorektorkandidat Trine Syvertsen eg støttar. Ho har vore ein kjempegod forskingsleiar, ho er handlingsdyktig og fornuftig og saman ser dei ut til å utgjere eit godt team, seier Hagemann. Konspirasjon | Hagemann meiner reformkritikarane sin kritikk av Evensen og Syvertsen ikkje er særleg råkande. - Dels opplever eg reformkritikarane som sutrete og nostalgiske i forhold til det humboldtske universitetsidealet, og dels er det Attac-folk som viklar debatten inn i problemstillingar som har med WTO og nyliberalismedebatten og ein større konspirasjon å gjere. Det kan godt vere det er noko i noko av kritikken, men Evensen og Syvertsen er definitivt ikkje nyliberalistar. Dei har kanskje eit litt elitistisk drag, men dei er slett ikkje ute etter å gjere universitetet om til butikk, seier Hagemann. - Meiner du skilnaden mellom dei ulike rektorkandidatane er overdriven? - Ja, heilt klårt. Det viser seg dessutan at mykje av kvalitetsreforma fungerer ganske bra når det kjem til stykket. Sjølv dei verste kritikarane må innrømme at reformene har førd til forbetringar for studentane. På nokre område har det vorte verre for dei tilsette, men det vil truleg gå seg til. Venekjeft | Hagemann avviser at det er mogleg å trekke eit tradisjonelt høgre-venstre-skilje mellom kandidatane til rektorvalet. - Mange politisk radikale er universitetspolitisk konservative. Det er i det heile vanskeleg å snakke om høgre-venstre-skilje i universitetspolitikken. Det er nok snarare eit generasjonsskilje, sjølv om heller ikkje det er heilt eintydig. Eg synest dessutan deler av venstresida opptrer konservativt, dei er engstelege for endring, seier Hagemann. - Mange trur kanskje at eg har blitt høgredame, og blir difor sinte på meg. Men det stemmer ikkje; eg vil absolutt ikkje stemme for den sitjande regjeringa. - Får du mykje kjeft frå gamle vener for å støtte Evensen? - Ja, men det er mange museumsvaktarar mellom mine gamle vener, ler Hagemann. Overraskande | Marte Nilsen, nestleiar i Attac og studentrepresentant i universitetsstyret, er truleg mellom dei Hagemann har i tankane når ho kritiserer reformkritikarane. Nilsen er forbløffa over kritikken frå Hagemann: - Kampen mot nyliberalismen er ikkje ei hovudutfordring for universitetet lokalt, men det er veldig naivt å diskutere såpass strukturelle politiske endringar ved universiteta utan å sjå dei i eit internasjonalt perspektiv, i forhold til internasjonale handelsavtalar og politiske trendar. Det overraskar meg at ikkje Hagemann ser det. Eg skjøner om ho ikkje ynskjer at heile debatten skal gå føre seg på dette nivået, men om ho avviser det, er det overraskande. Marte Nilsen var mellom underskrivarane på det universitetspolitiske manifestet som eit knippe reformkritikarar publiserte i Aftenposten tidlegare i år. Og Nilsen håper Gundersen eller Ellingsrud skal bli ny rektor. - Eg støttar dei kandidatane som har vore aktivt deltakande i den universitetsdebatten som har vore, særleg det siste året, og er skeptisk til dei kandidatane som har hatt leiarstillingar ved universitetet og vore med på å gjennomføre reformene. I praksis betyr det at eg støttar Gundersen og Ellingsrud. Lettvint retorikk | Nilsen har ingen problem med å vedgå at ikkje alt ved kvalitetsreforma har vore like ille. - Kvalitetsreforma er inga forbanning for alle, men innføringa har vore ukritisk og altfor rask. Summen av dei mange einskildreformene er ei innføring av nyliberalistiske prinsipp i universitetssektoren, som i sum fører til ei auka kommersialisering av universitetet. - Men har reformkritikarane fokusert for mykje på vilkåra til dei vitskapleg tilsette og gløymd studentane i debatten? - Alle ser endringsprosessar frå sin eigen ståstad, men eg synest mange av dei vitskapleg tilsette har vore flinke til å sjå reformene frå studentanes side og å anerkjenne at det har vore positive utslag for studentane. Men studentane sjølve har ikkje løfta ein finger. Studentpolitikarane har berre vurdert einskildaspekt ved reformene og ikkje tenkt heilskapleg. Og det har studentane tapt på, seier Nilsen. Og Nilsen liker slett ikkje at Hagemann stemplar reformkritikarane som sutrete. - Det er ikkje noko argument å seie at nokon surmuler. Det forklarer ingenting, det er berre eit reint motåtak. Det er for lettvint retorikk og eg oppmodar heller folk til å kome ut ordentleg og diskutere dette offentleg. Eg er slett ikkje sutrete, avsluttar Nilsen. Forboden munnsex på kino | "Deep Throat" er den mest symboltunge pornofilmen i historia. No har Medietilsynet godkjent ein dokumentarfilm om fenomenet som viser den mest omstridde scenen i filmen - med 15-års aldersgrense. - "Inside Deep Throat" er ein dokumentarfilm som tar opp problematikken i si fulle breidde, seier Torstein Storemyr, direktør for Medietilsynet sin seksjon for film, video og nye medier. - Det er vanskeleg å unngå den mest debatterte scenen i filmen i ein slik samanheng og resten av filmen er jo heilt uproblematisk, forklarar Storemyr til Klassekampen, når han skal grunngje Medietilsynet si avgjerd. - I denne samanhengen meiner Medietilsynet at scenen ikkje vil vera til skade på 15-åringar sine sinn, som er kva vi er sett til å vurdera. - Vil det seia at det ikkje vil vera aktuelt for Medietilsynet å oppheva forbodet mot "Deep Throat" etter 30 år, no som det mest kontroversielle ved filmen alt er sendt ut på vanleg kino? - Ja, det vil ikkje kome på tale å godkjenna "Deep Throat", då kjem scenen i ein annan samanheng og spørsmålet blir eit heilt anna, svarar Storemyr. Seriøst ferniss | Men då den omstridde filmen hadde sin premiere, i 1972, då var det med ei like seriøs lansering som den nye dokumentaren om filmen. - Eg var på premieren i Cannes. Det var fasjonabelt nok, med hovudrolla Linda Lovelace i kvite kniplingar og breibremma hatt, og med dana applaus etter framsyninga. Det fortel filmarkivar Kjell Billing ved Norsk Filminstitutt. "Deep Throat" var den fyrste pornofilmen som freista å herma ein vanleg spelefilmdramaturgi. Filmen har vanleg fortekstar og ein intro som ikkje tydar på at ein om få minutt vil få presentert hardcore pornoscener. Filmen har også ein god del dialog og (freistnader på) humor, som ikkje var / er vanleg i reint sex-akkumulerande pornofilm. Regissøren Gerry Damiano, eigentleg frisør, hadde - i tillegg til mykje anna - ei von om at pornofilmen ville smelta saman med Hollywood-filmen etter kvart som den seksuelle revolusjonen vart fullført. Han såg for seg at "Deep Throat" kunne vera vegen inn i ein glamorøs og prestisjefylt bransje. Sjølve historia i filmen er like oppfinnsam som ho er søkt. Ei kvinne som ikkje greier å få orgasme ved vanleg samleie går til ein galen lege som oppdagar at ho har ein fysiologisk defekt: klitoris sit langt bak i halsen. Ikkje uventa tilrår han at den stakkars kvinna i staden for samleie bør utføra munnsex på menn - til hennar eiga nyting, sjølvsagt. "Om ikkje det er ein mannleg ønskedraum, så veit ikkje eg," som forfattaren Erica Jong tørt kommenterer det i dokumentaren "Inside Deep Throat". Sex-revolusjonen | Slik mange frå Jong til Camille Paglia og fjernsynskjendisen og sexologen Dr. Ruth kommenterer i dokumentaren, så var munnsex enno noko som vart rekna som "avvikande" seksuell åtferd, og som Paglia uttrykker det, "om ein hadde høyrt om det, så visste ein i alle fall ikkje korleis ein skulle gjera det." Berre det faktumet gjorde at det kristenkonservative Nixon-regimet kasta seg over filmen for å få stansa han (Det var ikkje tilfeldig at Carl Bernstein og Bob Woodward nytta nettopp Deep Throat om informanten som felte presidenten). Som ein kuriositet kan ein nemna at då New York by freista å setja ein stoppar for framsyningane gjennom rettsvesenet, prosederte aktoratet med argument om at overdriven klitoralorgasme kunne vera skadeleg for kvinner: Innforstått seksuell nyting burde berre koma av penetrering frå eit mannleg lem. På det punktet i rettssaka spurte dommaren: "Klitoral orgasme?" Tabuet og den politiske motstanden var fantastisk reklame for ein på alle vis svært lurvut produksjon. Då New York Times trykte artikkelen "Porno Chic" om interessa for filmen, vart det eit godkjend-stempel for middelklasseliberalarar for å strøyma til lugubre "runke-kinoar" på Times Square. "Deep Throat" vart filmen "alle" skulle sjå frå Jack Nicholson til Jackie Kennedy. Jamfør eit augevitne frå glanstida til filmen, sprang mange ut av salen då det gjekk opp for dei at det var ein pornofilm dei hadde kjøpt billett til. Filmen kosta 25.000 dollar å laga og spelte inn 600 millionar dollar. Dei fleste dollarsetlane gjekk rett frå inngangsdøra og ned i mafiaen sine gymbagar, slik skremde kinoeigarar kan fortelja om i dokumentarfilmen. Ytringsfridom? Som referatet frå ei av rettssakene mot filmen viser, fanst det grunnar til at mange tolka "Deep Throat" inn i den sosiale rørsla som har fått namnet den seksuelle revolusjonen. Årsaka til at "Deep Throat" er ein tittel mange har høyrt om er likevel at filmen har vore eit sentralt omdreiingspunkt for pornodebatten sidan premieren. Ikkje minst sidan Linda (Lovelace) Boreman seinare skreiv boka "Mareritt" om si røynsle med pornobransjen og aktivt agiterte mot filmen, som ho påstod viste overgrep mot henne. Ho demonstrerte også i Noreg, då filmen var vist ved Cinemateket i Bergen i 1999. Kjell Billing, som i 1999 var leiar for Cinemateket i Oslo, fortel at Cinemateka ikkje hadde rekna med slike reaksjonar som dei fekk då dei våren 1999 freista setja opp ein serie sexfilmar. - Vi ville finna ut kvar vi står i dag med omsyn til sexfilm, og det fekk vi kontant svar på, seier han. Kvinnerørsla mobiliserte og det var store demonstrasjonar mot filmen i Bergen. I Oslo stogga styret for Cinemateket framsyningane av "Deep Throat" og eit par andre filmar. - Sjølv synest eg det var vel mykje å få rett i fjeset då eg såg att filmen i Bergen i « 99. Eg er svært ambivalent både til porno og sensur. Eg er ikkje for full liberalisering, men eg er mot at fundamentalistar skal få rå grunnen med grunnlause påstandar, seier Kjell Billing i dag. - "Deep Throat" er berre interessant på grunn av sensurdebatten, samstundes er eg redd for at ytringsfridomen skal misbrukast som eit skalkeskjul i slike samanhengar. Det viktigaste for meg er at det blir opne og reielege ordskifte kring spørsmålet. Kjell Runar Jensen ved Cinemateket i Oslo fortel at dei så langt ikkje har vurdert å freista setja opp "Deep Throat" igjen no, når dokumentaren kjem opp på kino. - Men eg held det ikkje for uaktuelt, seier Jensen. "Inside Deep Throat" har premiere på fredag. Hiroshima glømt? I dag er det 60 år sia president Truman ga ordren om å sleppe ei atombombe over eit bysentrum i Japan. Samtidig som mange i dag minnast Hiroshima, gjer endå fleire norske soldatar seg klare for krig i Asia. Dei første tiåra etter Hiroshima var det vanskeleg for Ap-regjeringa å takle den breie motstanden mot bruk av atomvåpen. Militærøvingane der norske soldatar trena på ein situasjon der atomvåpen var brukt i Norge, var hemmelege. Regjeringa let ikkje folket få vite i kor stor grad dei innordna seg under amerikansk atomstrategi. Det var i denne tida at Ap ekskluderte ein del av venstreopposisjonen som så svara med å opprette Sosialistisk Folkeparti i 1961. 60 år etter Hiroshima ser det ut som den politiske eliten har glømt dette. Det er meire enn 14 år sia regjeringa til Harlem Brundtland sende kystvaktskipet Andenes til innsats på amerikansk side i Golfkrigen. Krigsdeltakinga var symbolsk. Men symbolikk er viktig. Det norske orlogsflagget var med i utkanten av krigssonen der USA prøvde ut radioaktiv ammunisjon. Da Saddam Hussein godtok FN-resolusjon 660, var krigen slutt. Den irakiske okkupasjonshæren følgte ordre og trekte seg ut av Kuwait 26. februar. Då starta USA eit av dei verste krigsbrotsverka etter 1945. Heile flystyrken gjekk i skytteltrafikk mellom hangarskipa i Golfen og dei overfylte motorvegane frå Kuwait mot Bagdad. - Det var som å skyte fisk i ei bøtte, sa ein av pilotane. I løpet av to dagar tok amerikanske bomber livet av titusenar, både soldatar og sivile. Tidlegare justisminister i USA, Ramsey Clark, undersøkte og dokumenterte kva det var Stortinget støtta opp om. Han brukte uttrykket "organisert masseslakt" om det han avdekka. Clark kritiserte at "FN, en antatt fredsskapende institusjon, har latt seg korrumpere til å bli en styrke for krig- og krigsforbrytelser." Han sikta til at USA i 1990 brukte titals milliardar dollar for å få andre statar til å gå inn for ein krig med førehandsgodkjenning frå FN. "Det er snakk om en systematisk bestikkelse for å framtvinge fN-landenes bifall av denne krigen," sa Clark. I juni året etter vart "out of area" -doktrinen lansert på NATO-toppmøtet i Oslo. Etter at Sovjetblokka hadde gått i oppløysing skulle NATO innrette seg på angrepskrig kor som helst i verda. Fleirtalet i Stortinget følgde villig med. Samtidig gjennomførde eit USA-lojalt FN i 12 år ein drepande blokade mot Irak. Ingen veit nøyaktig kor mange ungar og andre sivile som mista livet, men det er meire enn ein million. Massakrane på dødens motorveg i 1991 og blokaden er den store terroren mot befolkninga i Irak. Terroren var førebuing til dagens USA-okkupasjon. I mars 1999 ønskte USA for første gong å ha med NATO på angrepskrig utafor NATO-området. Alle stortingspartia sa JA. Den norske innsatsen i krigen mot Jugoslavia var større enn i Golfkrigen. Men det var framleis som politisk støttespelar at Norge betydde mest, for eksempel då radio Beograd vart bomba. Neste krigsvarsel kom frå den utvida utanrikskomiteen i Stortinget 12. september 2001. Ein samrøystes komite - frå Frp til SV - slo fast at Norge etter § 5 i NATO-pakta var forplikta til å gå til krig som svar på terroråtaka i USA dagen før. Då USA litt seinare ba om norsk hjelp til krigen i Afghanistan, sa Stortinget i april 2002 samrøystes ja til å setje norske styrker under NATO-kommando i Afghanistan. Grunngivinga, som alle partia var samde om, var at "norske allianseforpliktelser gjør det nødvendig at norge bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme." Ved sia av NATO-styrken har Norge hatt fly- og bakkestyrker direkte under USA-kommando. SV har sagt nei til denne delen av krigsinnsatsen. Men det er verd å hugse at den første norske offiseren som fall i kamp, tilhøyrde NATO-styrken. Dei krigane USA no fører i Asia er del av ein overordna plan. Tidlegare presidentrådgivar Brzezinski forklarte dette grundig i "The Grand Chessboard" (Det store sjakkbrettet) som han ga ut i 1997. Han sa i frå at USA i løpet av få år må sikre seg overherredømme på det eurasiatiske kontinentet viss dei skal realisere planen om eit nytt amerikansk hundreår. Kvar einaste norsk soldat i Afghanistan og Irak er militær avlastning for USA og politisk støtte til den store terroren som George Bush styrer. Han treng slik støtte når krigsmotstanden aukar på heimefronten. Så lenge Norge deltar i krig for USA i Asia, aukar faren for at dei som forsvarar seg mot USA skal blinke ut krigsmål i Norge. Norge er jo i krig og alliert med okkupasjonsmakta. Ingen av stortingspartia går inn for å hente heim både dei 350 soldatane som lenge har vori i Afghanistan under NATO-kommando og dei nye styrkane som akkurat no gjer seg klar til å drepe afghanarar på amerikansk ordre. Eg kjenner fleire av dei pionerane som for drygt 40 år sia bygde opp SF på ein modig motstand mot norsk underordning under USA. Dei som eg har snakka med, synst ikkje at Norge skal delta i USA-styrte krigar. RV vil inn på Stortinget for å reise kravet om at alle norske styrkar skal hentast heim frå Afghanistan og Irak. Vi skal gjenta det kravet heilt til det krigsvillige stortingsfleirtalet må bøye av. På det viset vil vi og vise respekt for dei som vart offer for den militært unødvendige bruken av atomvåpen for 60 år sia. Vi veit mange er samde med oss og ønskjer å vere med og gi handslag både til krigsmotstanden i USA og til dei som forsvarar seg mot amerikanske og norske okkupasjonsstyrker. Erling Folkvord er stortingskandidat for RV i Oslo | - Utan klasseperspektiv | Reformkritikarane overser at studentar frå arbeidarklassa har tent på kvalitetsreforma, meiner sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen. Marianne Nordli Hansen har forska på korleis klassebakgrunn påverkar rekruttering til utdanning og arbeidsmarknad. Per i dag er studentar frå arbeidarklassa kraftig underrepresenterte ved universiteta, men Nordli Hansen meiner den omstridde kvalitetsreforma for høgare utdanning kan vere eit positivt bidrag til å rette på nettopp det: - Om det er slik at studentane får betre kontakt med lærarane, som reforma legg opp til, kan ein tenkje seg at det vil betre situasjonen spesielt for studentar med låg klassebakgrunn. I det gamle systemet der det tradisjonelt var lite kontakt mellom studentar og lærarar, var det opp til studentane sjølve å presentere seg som interessante studentar. Det er truleg dei med høg klassebakgrunn som har hatt lettast for å presentere seg og som har presentert seg på den beste måten, meiner Nordli Hansen. Kortare tid | Nordli Hansen meiner òg det er ein fordel ved reforma at ein ynskjer å korte ned det samla studieløpet: - Hittil har det vore slik at for å få ei fast stilling ved universitetet må ein oftast vere "student" i nærare 20 år. Noko av poenget med reformene har vore å korte ned denne tida. Mange hevdar det vil innebere ei kvalitetssenking, men det er slett ikkje sikkert. Det gamle systemet har belønna uthaldenheit, at ein orkar å halde ut så lenge. Eit slikt system har sjølvsagt favorisert dei som har råd til å halde på så lenge. - Men vil ikkje eit kortare studieløp gå utover kvaliteten på forskinga? - Det er ikkje sikkert. Eg oppfattar det slik at doktorgraden for mange var eit livsverk. Når ein var ferdig med den, var ein i 40-åra, ein var sliten og hadde gjort det som vart forventa av ein. Men doktorgraden skal vere eit sveinnestykke som gjer ein kvalifisert til å drive med forsking. Får ein eit kortare løp, vil yngre og nyfikne personar med ambisjonar og pågangsmot sleppe til raskare som forskarar. Nostalgi | Nordli Hansen meiner desse klasseperspektiva har vore altfor lite framme i debatten om kvalitetsreforma: - Dette er kome for lite fram i debatten. På mitt institutt er det utan tvil eit betre studetilbod no enn tidlegare. Sjølvsagt meiner eg vi bør vere kritiske til mange sider ved reformene, men vi må ikkje gløyme dei positive sidene og lulle oss inn i ein nostalgi om at alt var betre før. - Skjer det? - Eg synest vel det er ein tendens til ei nostalgisk stemning, der ein får inntrykk av at alt var betre før. Til dømes oppfatta eg Rune Slagstads appell på demonstrasjonsmøte i Aulaen som veldig nostalgisk. Eg vart uroa for at kritikken mot universitetsreformene vart trekt i feil retning, når dette nostalgiske synet fekk ein så framståande plass. For alt var ikkje betre før, ifylgje Nordli Hansen: - Eg hugsar frå mi eiga studenttid at det var veldig lite undervisning, undervisninga var ustrukturert og dette gjorde at studentane kasta bort mykje tid. Mot Evensen | - Er det deler av reformene som òg har negative utslag for studentar med låg klassebakgrunn? - Ja, det at stipendutbetaling vert gjort avhengig av gjennomføring kan verke avskrekkande på dei med låg klassebakgrunn. Dei vil ha mindre tiltru til at dei består eksamen. For dei er universitetet i større grad noko framand og høgtflygande. I fredagens Klassekampen skulda historieprofessor Gro Hagemann reformkritikarane for å vere sutrete og nostalgiske. Hagemann ville difor stemme på den reformlojale Stein A. Evensen i det føreståande rektorvalet. Sjølv om Marianne Nordli Hansen òg har innvendingar mot deler av reformkritikken, vil ho ikkje gje si røyst til Evensen. - Nei, det vil eg ikkje. Eg heller nok i retning av ein av dei reformkritiske kandidatane, og eg har heller ikkje oppfatta at desse kandidatane i størst grad representerer eit veldig nostalgisk syn. Reformkritikarane vil forsvare akademiske verdiar og den akademiske fridomen, og dei har mange viktige poeng, til dømes i forhold til styringssystem, universitetsdemokrati og det problematiske ved å belønne gjennomstrøyming. Men for studentane trur eg altså at situasjonen er blitt betre etter reforma. Studentane har fått betre rettar og eit betre tilbod, i alle fall på vårt institutt. Eg har snakka med mange kollegaer om desse tinga, og eg oppfattar ikkje at eg står for eit særeige syn. Mange med meg meiner at det var store problem med korleis det fungerte før, sjølv om alt ikkje fungerer perfekt no heller. Damer for Duckert | - Eg har inntrykk av at nokre av kandidatane vil bli rektorar for å bekjempe landets utdanningsminister. Då bør dei stille til val til Stortinget, seier Harriet Bjerrum Nielsen. Sjølv støttar ho Fanny Duckert som ny rektor ved Universitetet i Oslo. Temperaturen er i ferd med å stige i rektorvalkampen ved Universitetet i Oslo, og kandidatane sitt syn på kvalitetsreforma ved universiteta har blitt ei hovudsak. I fredagens Klassekampen sa historieprofessor Gro Hagemann at reformkritikarane var sutrete og nostalgiske, og at ho sjølv difor ville støtte den reformlojale Stein A. Evensen i det føreståande rektorvalet. Nestor i norsk kjønnsforsking, Harriet Bjerrum Nielsen, er heilt på line med Hagemann i kritikken av reformkritikarane: - Reformkritikarane er kanskje politisk radikale, men dei er universitetspolitisk konservative. Eg er heilt samd i forsvaret av den frie forskinga, men forsvararane ser ikkje at universitetet eksisterer i eit samfunn, at vi på ein heilt annan måte enn for 100 år sidan må ha eit utvekslingsforhold med samfunnet. Vi kan ikkje sitje på eit universitet som i Humboldts dagar og snakke med oss sjølve. Bjerrum Nielsen meiner forsvaret av det tradisjonelle universitetsdemokratiet ofte sklir saman med ei elitistisk haldning: - Når ingen utanfrå skal få blande seg inn i instituttas faglege liv, lukkar ein augo for alle maktprosessane som føregår internt på universitetet, der dei som er sterkast og har mest makt frå før, kan få halde fram med å setje dagsorden. Reformkritikarane framstiller universitetet som om berre omverda lét oss i fred, så ville rasjonaliteten råde og det beste argumentet vinne fram. Men om det er ein plass maktkampar trivst, så er det på universitetet, seier Bjerrum Nielsen. Ikkje Evensen | Men motsett Hagemann ynskjer ikkje Bjerrum Nielsen at Stein A. Evensen skal overta rektorkjedet: - Eg oppfattar at det universitetspolitiske landskapet er polarisert for tida. På den eine sida har du reformkritikarane som opptrer idylliserande i forhold til det gamle universitetet. På den andre side har du styringskåte og arrogante leiarar som Bjarne Rogan på HF og rektorkandidat Stein Evensen på medisin. Fanny Duckert derimot er ein pragmatisk sentrumskandidat, som ser at vi må bevare noko ved det gamle universitetet samstundes som universitetet treng fornying, Og i motsetnad til reformkritikarar som Kristian Gundersen har Duckert som leiar av det store og vanskelege Psykologisk institutt vist at ein både kan leie og lytte, meiner Bjerrum Nielsen. Ho avviser at studiereforma er utslag av at nyliberalistisk tankegods slår gjennom i universitetssektoren. Først og fremst heng reforma saman med Bologna-prosessen, som er ein prosess for ein felles studie- og forskingsmarknad i Europa, meiner ho. - Prosessen heng sjølvsagt saman med den økonomiske globaliseringa, men primært handlar han om å realisere positive utslag av internasjonaliseringa. Eg har sete i universitetsstyret dei siste fire åra, og det er ingen av dei eksterne styremedlemmene som har ein idé om at universitetet bør gå med økonomisk overskot. Og i ein kamp mot kapitalismen ville eg definitivt ikkje starte ved å gå mot kvalitetsreforma, då ville eg heller ha meldt meg inn i eit politisk parti. Eller i Attac. Dårleg prosess | Psykologiprofessor Siri Gullestad støttar òg Duckert som ny rektor. Ho meiner til liks med Hagemann og Bjerrum Nielsen at reformkritikarane har vore for nostalgiske: - Det ser ut som ein vil tilbake til den tida ein liten eliteklasse låg ved universiteta, med finansiering frå foreldra, seier Gullestad. Ho meiner kvalitetsreforma trass alt har vore eit framskritt: - Kvalitetsreforma har nokre openberre fordeler. Reforma har ivaretatt studentanes behov for å kome nærare lærarane. Før kunne ein gå gjennom ein del fag på HF og SV berre gjennom å følgje megaførelesingar og utan å kome i kontakt med nokre av lærarane. Gullestad trur mange av dei som har engasjert seg sterkast på reformkritisk side, har gjort det i protest mot den omorganiseringa av instituttsektoren som HF-dekan Bjarne Rogan har stått i spissen for. Men Gullestad meiner ein godt kan vere kritisk til den prosessen utan å måtte støtte ein av dei uttalt reformkritiske rektorkandidatane: - Rogan sin omorganiseringsprosess var eit skuledøme på korleis ein ikkje skal gjennomføre ein slik prosess, det veit eg at Fanny Duckert òg meiner. Ho har sjølv organisasjonspsykologi som fag, seier Gullestad. Små skilnader | Kriminologiprofessor og tidlegare medlem i AKP, Liv Finstad, er ein annan radikalar som heller ikkje vil gje si stemme til ein av dei to uttalt reformkritiske kandidatane. Finstad driv valkamp for Fanny Duckert, men motsett Gullestad og Bjerrum Nielsen er Finstad usikker på om det i heile tatt er fruktbart å skilje mellom reformkritiske og reformlojale kandidatar: - Det er mykje likt i programma, særleg i det som har med universitetets eigenart å gjere. Og om ein ser på dei ulike kandidatane og kven som støttar kven, ser ein at det går på kryss og tvers og det er ganske vanskeleg å føreseie kven som støttar kven. Slik blir det truleg òg når det skal stemmast, seier Finstad. - Er skiljet mellom reformkritiske og reformlojale kandidatar kunstig? - Det er eg ikkje sikker på, men ein må ikkje gjere meir ut av det enn det fortener. Det blir ei tabloid vinkling som eg trur kan tilsløre noko. Difor er eg oppteken av at folk må ta stilling til den politiske plattforma kandidatane går til val på. Men dette er òg eit personval, og sjølv støttar eg den personen eg meiner mest overbevisande vil ivareta universitetsdemokratiet i praksis. - Har reformkritikken forfalle til sutring og nostalgi? - Personleg ville eg ikkje sagt brukt slike uttrykk. Desse reformene har fleire sider og eg er sjølvsagt mest oppteken av at vi framover gjer noko for å endre negative utslag av studiereforma. Då tenkjer eg på korleis dette går utover dei tilsettes moglegheiter for å få samanhengande tid til forsking, tendensen til rein "artikkelutdanning" med korte kurs og korte pensumlister og manglande moglegheit for å utvikle den kritiske refleksjonen hos studentane. - Men oppfattar du ikkje Ellingsrud og Gundersen som meir reformkritiske enn Duckert? - Det veit eg sanneleg ikkje. Det er klart at Ellingsrud og Gundersen i større grad er organisatorisk knytt opp til Vox Academica, men eg er faktisk i stuss på om dei prinsipielle universitetspolitiske skilnadene er så store. Harriet Bjerrum Nielsen | Einstein i Bergen | Kven var eigentleg Albert Einstein? Og korleis vart han den han vart, spør Robert Marc Friedman i teaterstykket "Becoming Albert Einstein". I kveld er det urpremiere i Håkonshallen i Bergen på det nyskrivne teaterstykke "Becoming Albert Einstein". Forfattaren Robert Marc Friedman vil bak klisjeen om den distré og uflidde fysikaren. Han vil vise oss korleis og kvifor Einstein vart den han vart. - Einstein er så mykje meir kompleks enn den ålmenne klisjéoppfatninga av han. Eg ynskjer å vise kor dumt det er å redusere han til eit ikon, slik det berømte biletet av Einstein med tunga ute framstiller han, seier Friedman til Klassekampen. Til dagleg er Friedman professor i vitskapshistorie ved Universitetet i Oslo. Men då utfordringa om å skrive eit teaterstykke om Einstein dukka opp, klarte han ikkje takke nei. Høvet er markeringa av 100-årsjubileet for utviklinga av den spesielle relativitetsteorien, som dei neste dagane skal markerast med eit internasjonalt fysikarmøte i Bergen og Hardanger. Klisjeen Einstein | "Jeg er blitt en stor klisje," klagar Einstein i Friedmans manuskript. - Kvifor vart han det? - Etter den andre verdskrigen vart ikonet Einstein sterkare enn nokon gong, då han engasjerte seg aktivt i kampen mot atomvåpen. Då var han òg blitt enkemann og meir av den shabby, røyndomsfjerne fysikaren vi kjenner så godt, med ulike strømper og uflidd barbering. Det uflidde biletet kombinert med hans genialitet og politiske engasjement, har nok bidrege til ikonstatusen i vår tid, seier Friedman. Men allereie i 1919 vart Einstein ein internasjonal superkjendis. Fjorten år etter han utvikla relativitetsteorien, hadde ein britisk ekspedisjon kunna stadfeste teorien empirisk. - I november 1919, etter kunngjeringa av dei britiske solformørkingsresultata som stadfesta relativitetsteorien, vart Einstein kjendis over natta. Og timinga kunne ikkje ha vore betre: - Det er lett å gløyme i dag, men ein må hugse kor deprimert verda var etter fyrste verdskrigen. Ein hadde før krigen levd i ei sosialdarwinistisk tru på at kulturnasjonane i fredeleg konkurranse skulle føre verda framover. I staden enda ein opp med eit øydelagt Europa. Så kom det ein britisk ekspedisjon som stadfesta ein tysk teori som i populær forståing betydde at Newton var detronisert. Det hadde ikkje trengt å bli den store nyheita, men det vart det verkeleg, forklarar han. Konsekvensar | Nyheita fekk straks populærkulturelle fortolkingar og konsekvensar. - Nokre omtalte det som dadaisme i vitskapen, medan ein amerikansk journalist skreiv at det berre fanst elleve menneske i heile verda som forstod teorien. Einsteins utsjånad var heller ikkje slik ein forventa seg av ein Berlin-professor, seier Friedman. Det var kjend at Einstein var pasifist og mot Tysklands krigføring. Difor tok det heller ikkje lang tid før teorien hans vart brukt politisk, forklarar vitskapshistorikaren. - Progressive krefter meinte relativitetsteorien synte at verda ikkje var statisk, mekanisk og førebestemt, medan dei konservative kreftene såg det som eit åtak på dei absolutte storleikane godheit, skjønnheit og sanning, seier han. Men sjølv om dei politiske fortolkingane av relativitetsteorien er langt utanfor det Einstein kunne gå god for, var Einstein sjølv ein viktig politisk aktør. Friedman er oppteken av splittinga mellom den engasjerte, idealistiske sosialisten Albert Einstein og den geniale teoretiske fysikaren. I tittelen "Becoming Albert Einstein" ligg eit hint om ei utviklingsline, frå ein asosial, sjølvoppteken ung forskar til ein fridomskjempande vismann. - Einstein vaknar politisk mot slutten av fyrste verdskrigen, han var forbanna over korleis jødane vart handsama ved universitetet og særleg over tysk hat mot fattige aust-jødiske flyktningar. Men sinnet hans gjekk òg vidare. Han kravde at alle folk måtte ha verdigheit, at vi måtte organisere samfunnet slik at folk kunne ha verdigheit, og han vart difor sosialist. Big Science | Einsteins ikonstatus oppstod fyrst i England og USA. Men statusen i USA var på mange måtar paradoksal, ifylgje Friedman. - Eigentleg er det merkeleg at amerikansk fysikk brukte han som ikon, fordi han på mange måtar representerte det motsette av det amerikansk fysikk utvikla seg til på denne tida, med Big Science, nære koplingar mellom vitskapen og militærindustrien og harde maktkampar om pengeløyvingar, seier han. - Kanskje Einstein var eit nyttig PR-stunt nettopp på grunn av denne utviklinga? - Ja, nettopp. Men sjølv om mange leiande internasjonale fysikarar kasta seg over Einsteins teoriar, var Nobelkomiteen i Stockholm heller lunken. Einstein fekk ikkje Nobelprisen for relativitetsteorien, den fekk han først i 1921 / 1922, og då for oppdaginga av lova for den fotoelektriske effekten. - Nobelkomiteen var ikkje veldig interessert. Det handla nok om ulike syn på kva fysikk skulle vere. Ifylgje Nobelkomiteen var eksperimentet den einaste måten ein kunne skaffe til vege ny kunnskap. Ein fysikar som berre dreiv med teori var ikkje ein fysikar; teoretisk fysikk var suspekt. Men det var òg fordommar mot Einstein og dei kulturelle tolkingar av relativitetsteorien. Vitskapsakademiets medlemmer den gongen, og særleg Nobelkomiteen, var politisk og kulturelt konservative, seier Friedman. Tilfeldig | Om ikkje alt i verda er relativt, er det i alle fall mykje som er tilfeldig. Til dømes det at NRK-legenda Harald Tusberg skulle smøre seg bort då han gjekk på skitur på Hardangervidda i 1980, at han tilfeldigvis skulle få smørehjelp frå den unge amerikanske vitskapshistorikaren Robert Marc Friedman, og at samtalen tilfeldigvis skulle pense inn på Vilhelm Bjerknes og moglegheita for å lage eit fjernsynsdrama om den norske meteorologen. Resultatet vart at NRK i jula 1982 sende ein film om Bjerknes, med manus frå Friedman. Seinare har Friedman òg skrive eit teaterstykke om fysikaren Lisa Meitner som er sett opp på Göteborgs Stadsteater og Radioteatern i Sverige, før han i kveld redebuterer endå ein gong med teaterstykket om Einstein. Oppsetjinga i kveld er ei eingongsoppsetjing for fysikarkongressen, men Frode Rasmussen, som speler Einstein i oppsetjinga, er så begeistra for stykket at han ynskjer å setje det opp på sitt eige teater i Bergen, Altona teater. Og Rasmussen har allereie vore i kontakt med Riksteatret for å lufte ideen om ein nasjonal turné. Vakker fysikk | I Friedmans stykke kommenterer Einstein den etterlengta stadfestinga av relativitetsteorien ganske sjølvsikkert; "teorien var bare altfor vakker til ikke å være sann". - Hadde han eit slikt estetisk forhold til fysikken? - Ja, absolutt. Stundom har folk sagt at Einstein ikkje meinte det var naudsynt med eksperiment, men det er ikkje sant. Han meinte han måtte ha stadfesting av teoriane, men han trengte ikkje å vente. Han så at alt i relativitetsteorien passa i hop og han såg at det var vakkert. For fysikk var ikkje eit nyttefag eller eit morofag for Einstein, kan Friedheim fortelje. - For Einstein var ikkje fysikk noko artig. Det var snarare ei moralsk oppgåve for han, han dreiv med fysikk i klassisk protestantisk ånd, som hardt arbeid utan tanke for belønning eller personleg berømming. Einstein ville kome i berøring med den objektive røynda, gjennom musikk eller fysikk ville han kome inn i ein sfære der det ikkje fanst menneskelege draumar eller vilje, inn til den reine objektiviteten. Einstein var veldig inspirert av filosofen Schopenhauer. Og all mediemerksemda om sin eigen person kunne han slett ikkje forstå. - Einstein var oppriktig smålåten og kunne ikkje forstå all viraken rundt hans eigen person. Han forstod at han gjorde ein innsats, men han oppfatta at den teoretiske fysikken berre hadde tatt dei første vaklande skritta, og at det var naudsynt å vere audmjuk overfor den vidare oppgåva. Å forstå ml-rørsla | For Karsten Alnæs og andre forståsegpåarar vil ml-rørsla alltid vere eit mysterium. Olav Randen er småbrukar og driv forlaget Boksmia. Debattane om ml-rørsla i sommar og i vinter og i fjor og året før har vore konkurransar i to øvingar, fordømming og anger. Om temaet skal bli noko anna enn ustanselege reprisar, må vi starte i ein annan ende, med å prøve å forstå. Så kan vi trekkje lærdommar og eventuelt fordømme og angre etterpå. Eg tek utgangspunkt i eit på mange måtar godt bokverk, Karsten Alnæs "Historien om Norge". Alnæs kallar ml-arane "en marginal og tallmessig liten gruppe, som politisk sett spilte en helt uvesentlig rolle". Likevel skriv han 15 sider om oss. Kvifor vart vi med? Alnæs skriv at ml-rørsla var dei bortskjemde sitt opprør i ei tid med velstand, vekst og demokrati. Men vi som vart vaksne sist på seksti- og først på syttitalet, såg andre trekk i tida. Vi såg brutal nedslakting av folk i Indokina og Afrika, militærdiktatur i Hellas og Spania, palestinarar utan heimland, sovjetisk innmarsj i Tsjekkoslovakia og fascistkupp i Chile, aukande skilnad mellom fattige og rike folk og fattige og rike land, overvaking av annleis tenkjande her heime, nedbryting av natur og rasering av distrikt? og Norge nærast som eit lydrike for USA. Mot dette var tanken om revolusjon og sosialisme ein draum om ei betre framtid. Om vi trudde at revolusjonen var like om hjørna? Og at sosialismen var eit paradis på jord? Vi trudde at revolusjon var ein sjanse, som kanskje kom i vår tid og kanskje låg langt fram. Men iallfall dei av oss som hadde lese Mao, trudde ikkje sosialisme var berre herlegheit. Klassekampen vil halde fram, og faren for kontrarevolusjon er til stades, var blant hans sentrale tesar. Ml-rørsla såg på vanlege folk som aktørar og ikkje som brikker. Med meg til dømes var det slik at eg som ung student slong innom eit og anna møte i politiske ungdomsorganisasjonar. Der møtte eg politikarprofesjonen, det at somme av oss er kalla til å bli politikarar og elite, andre til proletarar eller husmødrer. Det at massane er dei eigentlege heltane og leiarane ofte barnslege og dumme, som Mao formulerte det, var ei tenking av eit heilt anna slag. Arbeidet med massemobilisering, demonstrasjonar og spreiing av flygeblad, veggaviser og argument ut blant folk, var denne tenkinga omsett i praksis. Medan det normale var at dei store debatterte og dei små, særleg jentene, sette ut stolar føreåt, tagde i forsamlinga, skreiv referat under møtet og rydda og vaska etterpå, var respekten for den meinige medlem ein annan i ml-rørsla, med konsekvent arbeidsfordeling, med rundar blant møtedeltakarane, gruppedebattar og ein kritisk / sjølkritisk stil som også kunne råke dei i posisjonar. Ml-arane gjekk rett inn i dei vanskelege spørsmåla. Der DNA sa Fred i Vietnam og at vi for all del ikkje måtte kritisere storebror USA med namn, same kor mange napalmbomber dei sleppte, sa ml-arane USA ut av Vietnam og Støtt frigjeringsfronten FNL. Korleis var vi? Var vi arrogante, oppkjeftige og respektlause? Ja visst. Tenk deg, lesar, ein gjesteførelesar om den franske revolusjonen eller 1814, han avsluttar på velforma vis og ventar på applausen. I staden kjem ei jentehand i veret: Du gløymer kvinnene, endå vi er halve himmelen. Eg vil ha meg fråbedd slik kvinnediskriminering. Og jubelen bryt laus, ikkje for den intellektuelle kraftprestasjonen, men for dette dusininnlegget. Eller tenk på 1. mai-komiteen i småbyen, som annonserer planleggingsmøte og reknar med at partistyret og bystyregruppa møter slik dei alltid har gjort. Så kjem 25 ungdommar som aldri har gått i 1.mai-tog, seier at "Trygghet i fellesskapet" bør byttast ut med "Kamp mot imperialismen" og at møtefleirtalet skal avgjere i demokratiets namn. Sjølvsagt er dette arroganse og manglande respekt for andre sitt intellektuelle og politiske arbeid. Men spørsmålet kan også stillast til andre, til dei som har hatt ein ml-ar som lærar, kollega, fagforeinings- eller organisasjonskamerat, lege, sosialkurator eller eitkvart slikt. Sjølv om ein skal vere varsam med å snakke om gruppetrekk, trur eg det er grunnlag for å hevde at ml-arar og eks-ml-arar flest, meir enn andre, viser vilje til å lytte og evne til å sjå seg som ein del av fellesskapet. Skikkelege folk altså, eller med våre syttitalsord: Folk som tek masselinja på alvor. Det fanst og finst arroganse i ulike miljø. Eg minnest til dømes EU-striden i 1994. Dåverande statsminister Gro Harlem Brundtland var i Mosjøen og kom i debatt med ein bonde frå Hattfjelldal. "du er jo helt hjernevasket", sa statsleiaren. Fylkesleiaren i DNA-Nordland orsaka henne etterpå med at ho nok hadde fleire enn denne eine i tankane. "Uttalelsen var nok myntet på et bredere segment". Kanskje er arroganse nokså likt fordelt. Særtrekket var heller at vi var arrogante mot dei som ikkje var vane med å bli møtt på den måten, dei med makt. Ml-arane "brukte tyranniske metoder som piping, avbryting, utskjelling, utfrysing og mobbing", skriv Alnæs. Det er også sant. Piping blir kanskje ikkje brukt på møte i meir danna organisasjonar som Unge Høyre og Rotary. Men dei andre tyranniske metodane? Maos ugjerningar | I eit tiår eller meir hylla ungdomsgrupper Mao, både som tenkjar og som politikar, utan særleg sideblikk til hans negative sider. "Formidabel politisk blindhet", skriv Alnæs, og eg protesterer ikkje. Her trengst eit oppgjer, skriv kommentator etter kommentator, og eg protesterer framleis ikkje. Dei som ikkje har teke sjølvkritikk, har ingen rett til å uttale seg i det norske samfunnet, skriv dei, og eg protesterer. La oss i eit par avsnitt byte ut Mao med Martin Luther, eit ideal for Norge gjennom fleire hundreår både som religiøs tenkjar og menneske. I hans tid gjekk tyske bønder til opprør, med krav om respekt og skikkeleg behandling. Thomas Müntzer og hans medopprørarar slåst altså for det vi i dagens språkbruk ville kalle menneskerettar. "Knus, kvel og drep dei opprørske bøndene som ville hundar", var Luthers oppmoding. Mot jødane brukte han ord av same slaget. Det trengst eit oppgjer med og ein balansert analyse både av Mao og Luther. Men over tid og utan basunropa. Og om vi, med om lag like god grunn, seier at dei som ikkje har teke eit oppgjer med Luther, ikkje har rett til å uttale seg i det norske samfunnet, skrumpar demokratiet vel mykje inn. Kadervurdering var ein metode som kunne misbrukast og vart misbrukt. Men det er ikkje heile sanninga. Vi kunne seie at du, kamerat, bør vere meir saman med familien, redusere den politiske aktiviteten ei stund, mekke bil eller spele fotball. For hugs, lydde formaninga, du skal vare heile livet og ikkje berre denne våren. Alle som har vore på eit landsmøte eller eit årsmøte i ein konfliktfylt organisasjon, har opplevd at kvelden og natta før eit val syder forsamlinga av liknande personvurderingar. Men det er ein skilnad: Den det gjeld, er ikkje med. Det er ein skilnad til: Spørsmålet om korrigeringsoppgåver blir ikkje reist. Kritikken er ofte ukameratsleg og fordømmande meir enn konstruktiv. Tenk til dømes om DNA hadde gjort ei skikkeleg kadervurdering av Gro Harlem Brundtland før ho vart statsminister. Di korrigeringsoppgåve skal vere å lytte til folk. For mennesket har to øyre og berre ein munn, kunne dei ha sagt, og det hadde gått dette landet betre. Den ukjende leiinga | Vi visste ikkje kven som sat i sentralkomiteen. Vi kunne ikkje ta telefonar og kjende ikkje andleta til folk. Grovt udemokratisk, ja. Det hadde sin bakgrunn. Det spraka i telefonar, stundom vart samtalar spelte i reprise, og brev kom ikkje fram eller kom etter veker og bar merke av at dei var opna under vegs. Lund-kommisjonen skriv mykje og godt om overvaking, men er grunn om det viktigaste spørsmålet: Kvifor overvaka dei oss? Det var neppe fordi dei frykta at vi skulle alliere oss med ei framand makt. Dei tenkte nok mange forvirra tankar, dei ansvarlege for overvakinga, men ikkje at Albania eller Kina skulle okkupere Norge. Dei overvaka vi fordi kampen om samfunnet kunne hardne til, og då kunne det bli nødvendig å setje oss ut av spel. Med dei metodar som var og er tilgjengelege for å setje folk ut av spel. Det var altså ikkje slik at vi ønskte ei ukjend leiing. Det var i staden slik at vi meinte det var nødvendig å skjerme folk, trass i problema for det indre demokratiet. Det med ei ukjend leiing er unormalt. Men ei utilgjengeleg leiing er normalt. Prøv å få til ein dialog med rådmann eller ordførar eller landsleiing i ein organisasjon eller med utlendingsdirektoratet. Du vil erfare at mange har lagt inn eit spam-filter mot vanlege folk, same om du ser namn og bilete i avisa og finn nummer i katalogen og e-postadresse på nettsider. Men om dei utilgjengelege har glatte og harde andlet, som dei ml-arane Alnæs skriv om, det har eg aldri tenkt over. Leiinga hadde eit informasjonsmonopol, med Klassekampen og internaviser og det aller meste ovanfrå og ned. Det var ille og øydeleggjande. Men det møter vi sanneleg også i andre organisasjonar. Direktørane bestemmer, sersjantane blant tillitsvalde og tilsette spreier informasjonen og legg opp møta, vel vitande om at lojal og aktiv handling gir forfremjing, og vi små som kanskje har andre synsmåtar, slepp høfleg til med tominutts innlegg som ikkje får dei ringaste konsekvensar. Forfallet | Med ml-rørsla gjekk det som det plar gå. Frå ein gong i siste halvdel av syttitalet tok ho til å visne, først i Oslo og seinare utover landet. Det levande demokratiet vart borte, nytenkinga like eins. Marxismen-leninismen vart ein fasit meir enn ein analysereiskap. Dei lojale vart verande, og dei andre gav opp. Som i NKP i femtiåra og i DNA i etterkrigstida. Og lojalitet snur sjeldan nedgang. Kva var att? Eit "ytterliggående, autoritetsdyrkende og antidemokratisk alternativ", som Alnæs skriv? Eller ein normal, liten partiorganisasjon? Tja. Den som har lese bøkene til Reidar Hirsti, Reiulf Steen og Ronald Bye om det indre liv i det einaste større partiet det har leke frå, Arbeidarpartiet, vil nok vere samd i at metodane leiinga der iblant har brukt, fortener slike karakteristikkar minst like mykje som ml-rørsla. Nei då, det orsakar ingen ting. Men han var inne på noko vesentleg, tømmermannen ein gong i tida som snakka om ei flis og ein bjelke. Oppsummering og lærdommar | Ml-arar brukte å seie at alle ting har to sider, ei god side og ei dårleg side. Ei grov forenkling av ei mangefasettert virkelegheit, ja. Men likevel: Også ml-rørsla hadde to sider. Den eine sida var engasjementet for ei betre verd bygd nedanfrå. Det er denne dugnaden for fellesskapet Alnæs og andre forståsegpåarar gløymer i sin iver etter å krossfeste. Difor blir perioden og rørsla eit mysterium for dei, ein uforståeleg del av Norgeshistoria på linje med befolkningsnedgangen i første halvdel av 1300-talet og samlinga om paripolitikken i mellomkrigstida. Mykje står att å analysere, men med dei kunnskapane vi har så langt, kan vi trekkje to lærdommar. Den første gjeld lojalitet. Solidaritet ja, men lojalitet nei, bør vere oppmodinga. Bryt informasjonsmonopolet og einsrettinga, dyrk den alternative og sjølvstendige tenkinga, kan vi seie. Mao var forresten innom det same. Det er rett å gjere opprør, sa han. Bombarder hovudkvarteret, oppmoda han. Det er lett å seie og vanskeleg å gjennomføre, for oss som for Mao. For samfunn og organisasjonsliv er slik at om du vil forandre, treng du makt. Og skal du få makt, må du vere lojal. Men medan du syner den lojaliteten som må til for å få makt, mister du det sjølvstendet som trengst for å bli annleis og nytenkjande. Den andre lærdommen, som nesten alle kommentatorar gløymer endå kor viktig han er, er denne: Om folk ser eit aldri så lite skimt av håp om ei betre verd, vil dei, innsatsvillig og ueigennyttig, strøyme mot lysglimtet. Det var det vi, med våre i følgje Alnæs glatte og harde andlet, gjorde på syttitalet. Innlegget er noko forkorta. Pessimisten bak klodekampen | I morgon har Steven Spielbergs versjon av "Klodenes kamp" kinopremiere. Forfattaren bak - H. G. Wells - var meir redd for kva menneskeætta gjer med Jorda enn eventuelle trugsmål frå Mars. Forteljinga om invasjonen frå Mars skreiv seg for alvor inn i kulturhistoria i 1938 då den unge amerikanske radiomannen Orson Welles laga eit banebrytande radioteater av "Klodenes kamp". Dramatisert som ekstra nyhendesendingar som braut inn i det ordinære sendeskjemaet og som fortalte om den utslettande invasjonskrigen, fekk oppsettinga tusenvis av austkyst-amerikanarar til å flykta frå heimane sine i vill panikk. Det var ikkje Orson Welles som skapte historia. Det var det ein annan Wells, britten Herbert George Wells som gjorde, og han var ikkje særleg nøgd med ablegøyene til sin amerikanske namnebror. H. G. Wells er i dag rekna som ein av dei største innanfor det sjangeren han sjølv var ein pioner i: science fiction. Alt i 1895 skreiv han sin første fantastiske roman "Tidsmaskinen", ei nifs forteljing om ein man som reiser langt fram i tid og kjem skræmd heim att, for å fortelja om det til 1890-talskompisane sine. Det som gjorde Wells' forteljingar både fengjande og skremmande, og det som framleis gjer dei aktuelle, var Wells kontinuerlege kritiske vurdering av menneskeleg sivilisasjon og psyke, i tillegg til visjonær bruk av etterretteleg vitskapleg grunnlagsarbeid. Wells skreiv ikkje harmlause eventyr, i Wells' verd er det som i den røynlege verda - om ein rokkar ved eit element i naturen, så får det konsekvensar langt utover seg sjølv. Når helten i "Mannen som kunne gjera mirakel" (1937) med sine gudgjevne krefter får verda til å stansa - ja då blir det kosmisk katastrofe. Pessimist | H. G. Wells var son av ei husbestyrarinne og ein handelsmann og profesjonell cricketspelar. Det var eit høveleg bra liv i det landlege Kent i England, heilt til faren braut foten og både idrettskarrieren og forretninga gjekk over styr. Saman med sine andre brør vart unge Herbert George sett i lære hjå ein tekstilforhandlar. Noko han seinare skreiv om i den satiriske "Kribbs" (1905). Wells var ein oppvakt mann og greidde å få seg utdanning ved hjelp av eit stipend for å studera biologi. Men om evnene var til stades, var ikkje den akademiske karriereinteressa særskilt sterk. Han kom seg gjennom studia på overtid og arbeidde som lærar ved ulike private skular til han vart forfattar på heiltid i 1893. Som tenkar var Wells ein moderne mann, påverka av dei nye ideane i samtida: han var darwinist og ateist, sosialist og levande oppteken av så vel den tekniske som den sosiale sida ved det ekspanderande industrisamfunnet. Men i motsetnad til mange omkring seg var han ingen framtidsoptimist. Han skreiv mange politiske pamflettar om korleis ting burde vera og stilte i si tid til parlamentsval som Labour-kandidat, men han trudde ikkje at det uunngåeleg var slik at historia gjekk framover - korkje i kulturen eller naturen. Darwinist | I "Tidsmaskinen" fortel den tidsreisande Hillyer om sitt møte med folkeslaga eloi og morlock i året 802.701. Dei vakre eloi lever i paradisisk primitivisme oppe på jorda, men under bakken bur dei sterkare morlockane med sine maskiner og dei et eloiane. Då Hillyer dreg enno lenger fram i tid, finn han ikkje anna enn krabbeliknande vesen og ein enorm kvit sommarfugl. På den siste haldeplassen i framtida, året 30.000.000, eksisterer berre eit blodraudt hav, iglar og ein skapning med tentaklar. For Wells var det ikkje sjølvsagt at evolusjonen ikkje kunne "reverserast" av ulike katastrofale hendingar, som krig. Wells var ein ihuga antimilitarist og ei bok som "Krigen i lufta" (1908) er eit frampeik mot dei komande katastrofale verdskrigane. Wells tenkte på "Klodenes kamp" som eit bilete på den endelege krigen. Ei anna kjend forteljing om undergang heller enn framsteg - om vitskap på ville vegar og menneskelege instinkt i si reinaste form, er "Dr. Moreaus øy". Her opererer - bokstaveleg tala - den galne doktoren som ein villdyra sin Frankenstein og set saman nye "dyremenneske" ("Beast People") av delar frå ulike dyreartar og menneske. Også "Den usynlege mannen" handlar om ein forskar som "sel sjela til djevelen" for vitskaplege "framsteg". Sosialist | Lenge før Einstein handsama Wells tida som ein fjerde dimensjon i "Tidsmaskinen". Det fortel noko om den visjonære krafta hans, men forteljinga om eloiane og morlockane er også satirikaren Wells sin rå kommentar til det britiske klassesamfunnet han sjølv hadde vakse opp i. Han skreiv også direkte om dette i fleire sosialrealistiske romanar. I den dels sjølvbiografiske "Kribbs" fortel han korleis ein ung pengelens mann arvar ei formue og freistar å tilpassa seg dei mange kulturelle kodane for livet i dei øvre sosiale lag. Politisk utvikla sosialismen til den alltid kritiske H. G. Wells seg i opposisjon mot ein etter kvart dogmatisk og autoritær kommunisme. I 1903 vart han med i det sosialistiske Fabian society i London, men den antiautoritære Wells kom snart på kant med foreininga sine leiarar, som dramatikaren George Bernard Shaw. Seinare hengde han ut Fabian-medlemmene i boka "Den nye Machiavelli". Han var sympatisk innstilt til målsetnadane med den russiske revolusjonen - om ikkje ein direkte tilhengjar (han var kritisk til Marx' proletariske revolusjon i det heile) - og møtte Lenin i 1920. Men Wells vart stadig meir kritisk til Sovjet og i 1939 skreiv han dokumentarboka "Den heilage terroren" - eit psykologisk portrett av moderne diktatorar, basert på Stalin, Hitler og Mussolini. I mellomkrigstida arbeidde Wells som entusiastisk forskar for Folkeforbundet, og under Franklin D. Roosevelt sin New Deal-presidentperiode, meinte han verda måtte setja si lit til at den positive utviklinga ville koma frå USA. Wells døydde i 1946, året etter Roosevelt, og før den kalde krigen festa grepet om verda. Anti-imperialist | "Klodenes kamp" vart skriven medan det britiske imperiet var på sitt høgdepunkt og rett etter at astronomar hadde oppdaga "elvene" på overflata av Mars, og sett i gang spekulasjonane om det kunne vera liv på planeten. Wells vidareutvikla fantasien og gav oss ein superintelligent sivilisasjon, mykje eldre enn vår eigen, teknologisk overlegen, men også svært aggressive og egoistiske. Marsbuarane nyttar vitskapen sin til å leggja Jorda under seg frå sine flygande farkostar og utryddar jordbuarane med våpen som varmekanonar og giftgass. Menneska flyktar i panikk - Wells var også blant dei fyrste som skildra fenomenet massehysteri. Folk har ikkje anna å forsvara seg med enn 1890-talsteknologien. Men for vitskapsmannen Wells, har naturen alltid ein utveg. Wells skildrar i innleiinga til romanen marsbuarane sine studie av oss lik ein forskar sitt blikk på lågareståande eksistensar i eit mikroskop. Kor høveleg er det ikkje då at det er dei lågareståande eksistensane som til sjuande og sist utgjer det verkelege trugsmålet mot invasjonshæren. På tide med ein joggetur? Human-Etisk Forbund ynskjer berre å byte ut ei kyrkje med ei anna og innsetje Lars Gule som erkebiskop. Det meiner dominikanarmunken Arnfinn Haram, som òg synest statskyrkja treng litt mosjon. Generalsekretær i Human-Etisk Forbund Lars Gule har erta på seg representantar frå statskyrkja ved å hevde at den norske kyrkja er vorte eit tomt skal og at befolkninga er langt meir sekularisert enn statskyrkja er viljug til å innrømme. Men dominikanarmunk Arnfinn Haram lét seg ikkje provosere. Tvert om ser han store likskapar mellom Gule og kyrkjerådsdirektør Erling Pettersen. - Gule er ein nostalgikar som vil attende til den religionskritiske steinalderen, der ein såg på religion som eit fenomen på veg ut. Human-Etisk Forbund ynskjer i ly av denne religionskritikken å omdefinere samfunnet til eit sekulært samfunn, der forbundet vil fungere som paraplyorganisasjon for alle ateistar, og gje sine ateistiske borgarar seremoniar og høgtid. Dei vil med andre ord byte ut ei kyrkje med ei anna og innsetje Gule som erkebiskop, seier Haram. På tilsvarande vis ynskjer statskyrkja å klamre seg til sin tradisjonelle monopolsituasjon: - Statskyrkja, og ikkje minst kyrkjerådsdirektør Erling Pettersen, heng fast i ei tilsvarande førestelling: Nemleg trua på ein norsk einskapskultur der ein framforhandla, tilpassa og temperert utgåve av kristendomen skal bidra til å oppretthalde eit sett av norske fellesverdiar med kristen melis på, seier han, og legg til: - Statskyrkja er som ein person som er gått av med pensjon, men som ikkje våger å forlate kontoret. Reelt mangfald | I staden for denne monopolkonkurransen mellom sekulære humanistar og utvatna kristne, ynskjer Haram å få det reelle livssynsmangfaldet på bordet: - Før eg vil verte sekulærhumanist, vil eg heller verte kannibal. Eg kan ikkje fatte at folk orkar slike tempererte greier. I staden burde det norske samfunnet opne for eit verkeleg mangfald; vi må gjerne bygge moskear og vi må våge å gje religionen ein offentleg plass. Vi må sleppe alt fram i det offentlege rommet og ingen må krevje monopol. Haram ser helst at statskyrkja vert mindre og tydelegare. - Vi må attende til den oldkyrkjelege tradisjonen. Kyrkja må slutte å krype for den sekularistiske attityden. Den attityden har sete for lenge og feitna i stolen, det er på høg tid han kjem seg ut på ein joggetur, seier dominikanarmunken. Saknar innsikt | Fleire av deltakarane i debatten har vist til ei fornya og aukande interesse for religiøse spørsmål i Noreg. Men for Haram er ikkje religion eit spørsmål om mengde. - Det som manglar i Noreg i dag er ikkje kvantum av religion. Men vi manglar kvalitativ religiøs innsikt. Den religiøse kulturen og dei religiøse ferdigheitene er i ferd med å døy ut. Til og med teologar og prestar bruker tida på å tynne ut tinga, seier han. Og ifylgje Haram ber statskyrkja eit stort ansvar for utvatninga fordi ho tviheld på ein kristendom som er gått ut på dato: - Eg ynskjer ein intern refleksjon i statskyrkja om kva slags innsikt ho skal tilby samfunnet om - unnskyld uttrykket - Gud. Teologisk fakultet fabrikkerer ideologi for den norske folkekyrkja og teologi er vorte noko ein driv på med på kammerset. Men vi må kunne snakke med vaksne folk om Gud. Underleg allianse | Haram meiner statskyrkja i dagens situasjon er viljug til å gjere kva som helst for å halde på monopolet sitt. Dimed er det oppstått ein underleg allianse mellom liberale ateistar i media og politikken og kyrkjas folk. - Heile det liberale establishment har omfamna statskyrkja fordi dei har sett at statskyrkja er viljug til å gjere kva som helst for å oppretthalde einskapskulturen. Det er oppstått ein allianse frå Dagbladet til Kyrkjerådet, meiner han. - Er inngangsterskelen til statskyrkja vorten for låg? - Ja. Eit døme på det er at ein no vil byggje interreligiøse kyrkjebygg. Eg er absolutt for religionsdialog og kan gjerne låne ut lokala våre til muslimar, men om du byggjer ei uidentifiserbar kyrkje, byggjer du rein ideologi. Det er uttrykk for eit desperat ynskje om å verte del av einskapskulturen. - Men opptrer ikkje kyrkja i tråd med misjonsbefalinga når ho ynskjer å inkludere så mange som mogleg? - Nei, for det skjer nettopp ikkje på den måten. Vi må hugse på at misjonsbefalinga vart gjeve til tolv forhutla fyrer på ein fjelltopp i Gallilea. Vi må våge å sjå verda i det perspektivet. Eg vil slett ikkje vere surmaga mot folkekyrkja, men ho må våge å vere opnare og tøffare. Vil leggja ned Utlendingsnemnda | I Sverige meiner Vänsterpartiet at nedlegginga av Utlänningsnämnden neste år vil styrkja rettstryggleiken for asylsøkjarane. Den norske advokatforeningens fagmann på utlendingsrett, Arild Humlen, meiner det same bør gjerast i Noreg. Frå og med 31. mars 2006 vil den svenske Utlänningsnämnden bli lagt ned, og tre länsrättar - tilsvarande norske tingrettar - vil ta over behandlinga av klagar i utlendingssaker, med kammarrätten i Stockholm (tilsvarande norsk lagmannsrett) som siste klageinstans. Ulla Hoffmann, riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, ser på dette som eit viktig steg for å styrkja rettstryggleiken for asylsøkjarane. Vänsterpartiet kravde nedlegging av Utlänningsnämnden første gongen i 1996. I Noreg vart Utlendingsnemnda (UNE) oppretta med verknad frå 2001, og det tok ikkje lang tid før kritiske røyster let seg høyra. Kritikken har ikkje blitt mindre med åra, og har hatt mykje av same innhald som i Sverige: For mange avgjerder blir tekne utan at søkjaren får møta dei som avgjer, landkunnskapen som ligg til grunn for avgjerda er ikkje tilgjengeleg. Sjølv om det heiter "nemnd" både i Sverige og i Noreg, blir dei fleste sakene avgjorde av ein person åleine. Betre rettstryggleik | Arild Humlen, advokat og leiar Advokatforeningen sitt lovutval i utlendingsrett, meiner det er nødvendig å betra rettstryggleiken i utlendingssaker, og ser det som positivt om Noreg følgde Sverige i denne saka. - Å få desse sakene behandla av ordinære domstolar vil betra rettstryggleiken fordi det gir betre høve til å leggja fram bevis, og partane får betre kontroll med kva for moment det blir lagt vekt på. I tillegg vil ein unngå samrøre mellom førebuande forvalting og dei som tar avgjerdene, seier Humlen til Klassekampen. Han minner om at Nederland har innført ein rett til rettsleg behandling av klagar for dei asylsøkjarane som får sine saker spesielt raskt behandla, dei som er forventa å vera såkalla "grunnlause asylsøkjarar". Dette har ført til omgjering av mellom fem og ti prosent av sakene. - Tenk om fem til ti prosent av dommane i straffesaker skulle vera feil? Det ville ikkje vore til å leva med, seier Humlen. Også Rune Berglund Steen i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) er positiv til den svenske endringa. - Kjem det ikkje grunnleggjande endringar i UNE, bør Noreg vurdera ein svensk modell, seier Berglund Steen. Han minner om at UNE vart oppretta for å betra rettstryggleiken i utlendingssaker, men meiner den har fungert motsett. - Ein dommar sender ikkje nokon i fengsel utan å ha møtt vedkommande, uavhengig av kor opplagt skuldsspørsmålet måtte vera. Men i asylsaker er det sjeldan at dei som fattar vedtak om å senda menneske tilbake til eit diktatur eller ei konfliktsone, møter vedkommande, seier han. Han meiner å ha godt grunnlag for å slå fast at det er alminneleg at torturoffer får avslag i vedtak som blir fatta av nemndleiar åleine, ofte baserte på lause gjettingar. SV og Ap seier nei | Heikki Holmås (SV) er ein av dei politikarane som har kritisert UNE ei rekkje gonger. Men han har tru på at rettstryggleiken kan betrast utan nedlegging av UNE. - Vi meiner det er ei rekkje ting som kan forbetrast med UNE, men trur ikkje dette blir betre med domstolsbehandling. Eg meiner det er politikken og styringssignala hos oss som det er noko gale med, seier Holmås til Klassekampen. Signe Øye (A) minner om at det var Arbeidarpartiet som tok initiativ til å innføra UNE, og har så langt ikkje noko ønske om å avvikla ordninga. - Vi vil høyra på kva erfaringar svenskane gjer. Men no må vi la den vedtatte endringa om å innføra stornemnd få verka før vi går inn for andre endringar, seier Ap-representanten til Klassekampen. Stornemnda skal ikkje vera eit nytt klageorgan, men ei ny behandlingsform i UNE, og er meint å behandla spesielt viktige prinsippsaker. Sp og RV positive | Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) er blant dei som ved fleire høve har vore svært misnøgd med korleis UNE har fungert. Ho meiner det er svært interessant at Sverige legg om sitt system. - Vi må absolutt sjå nærare på det svenske systemet og årsakene til at svenskane legg om, seier Meltveit Kleppa til Klassekampen. På kort sikt meiner ho det hastar mest å få på plass ei tydelegare forskrift som fastlegg ein annan praksis for UNE enn det ein ser i dag. RV-leiar Torstein Dahle meiner det er all grunn til å følgja svenskane i denne saka. - Den nemndsmodellen Stortinget vedtok, har i praksis blitt ei ordning som krenkjer rettstryggleiken til asylsøkjarane istadenfor å ta kvar einskild på alvor, seier Dahle til Klassekampen. Han peiker spesielt på det at svært mange saker blir avgjorde av nemndleiar åleine, også i alvorlege tortursaker. RV vil ved første høve foreslå at UNE blir avskaffa, og at saksbehandlinga blir flytta til dei vanlege domstolane. - Det vil i det minste bety at ein får ei bevisvurdering som held same standard som domstolane elles har. Men det trengst meir enn å leggja ned UNE. RV vil på nytt leggja fram sitt eige forslag til ei ny utlendingslov som ikkje gir plass for rasistisk skjønn frå departementet, UDI og politiet, seier Dahle. Arild Humlen, Den norske advokatforening | Språklov med ambisjonar | Ny språklov, styrka norsk forskingsspråk, styrka nynorsk og ein offentleg språkbank. Det er lovnadene i språkmeldinga. "Mål og meining": - Den viktigaste stortingsmeldinga frå Kulturdepartementet i denne fireårsperioden, hevda Kulturminister Trond Giske. I går la Kultur- og kyrkjedepartementet fram språkmeldinga "Mål og meining". Ein opplagt kulturminister Trond Giske gjekk langt i å innfri mange av krava som har vorte stilt, utan å bli for konkret om mange av verkemidla. Den tillyste nye språklova følgjer mønsteret til liknande lover i Sverige og Danmark. Ho vil slå fast at norsk skal vera hovudspråk, og definera statusen til minoritetsspråka i Noreg. Den gjev også teiknspråk status som fullverdig språk. - Språkmeldinga er den viktigaste stortingsmeldinga frå Kulturdepartementet i denne fireårsperioden, slo statsråden fast. - Dette er ei språkpolitisk melding, ikkje ei normeringsmelding eller ei målstridsmelding. Slik representerer ho kanskje eit paradigmeskifte. Det kjem av den nye språksituasjonen: Frå å ha eit sterkt majoritetsspråk og eit noko mindre sterkt minoritetsspråk, har vi i dag ein situasjon der begge norske skriftspråk er truga utanfrå av engelsk. Språkmeldinga varslar at departementet vil ha språkpolitikk som eit eige sektorovergripande politikkområde under leiing av Kulturdepartementet, med Språkrådet som pådrivar og samordningsorgan. - Vi vil også innføra eit årleg språkbarometer, sa Giske. Domenetap | Mykje av utgangspunktet for stortingsmeldinga er som venta at norsk tapar for engelsk på fleire sentrale samfunnsfelt i Noreg. - Norsk er ikkje livstruga, men kan stå i fare for ikkje å bli eit fullverdig språk. Der har vi ei utfordring. Målet for språkpolitikken er nettopp å verna om norsk som eit samfunnsberande språk, sa Giske. Kulturministeren sin metode er parallellspråksbruk, med norsk som naturleg fyrsteval, slik Språkrådets språkpolitiske strategidokument "Norsk i hundre!" også legg opp til. Særleg utsett er forsking, høgare utdanning, næringsliv og spesialiserte, avanserte teknologiske område. Og Kulturministeren varsla skjerpa språkleg styring av dei høgare utdanningsinstitusjonane, slik initiativtakarane av aksjonen for norsk som forskingsspråk etterlyste i Klassekampen i går. Stortingsmeldinga slår også fast at universitets- og høgskulesektoren har ei klårt ansvar for norsk fagspråk. Det største og mest kostbare tiltaket i Språkmeldinga er opprettinga av ein norsk språkbank, for språkteknologiske løysingar. Arbeidet vart starta opp av eit privat selskap på Voss for fleire år sidan, men stranda på vidløftige økonomiske disposisjonar. - Det faglege arbeidet som vart lagt ned der er tatt vare på, og dette vil det bli bygd vidare på, fortalde statsråden. Samnorsk død | Kultur- og kyrkjedepartementet tok ikkje sjansen på å koma bardus på målfolket under framlegginga av Språkmeldinga i går, og sytte for å leka til Aftenposten alt fredag at nynorsknormalen blir stramma inn. Dette trass i at Kulturminister Trond Giske legg vekt på at "Mål og meining", nettopp ikkje er ei stor normeringsmelding, men har eit mykje breiare syn på språkpolitikk. Departementet vil som i bokmålet ha slutt på hovud og sideformer, og fjerna ein del av dei valfrie formene i nynorsken. - Samnorsken er død og vi kjem til å leva i all overskodeleg framtid med to norske skriftspråk. Konsekvensen av det vil vera ei viss innstramming i valfridommen innan nynorsken, sa Giske til Aftenposten fredag. Og bodskapen vart repetert under pressekonferansen. Det kom kanskje ikkje som ei stor overrasking, sidan departementet for fire månader sidan greip inn og stansa normeringsarbeidet med nynorsken som Språkrådet sette i gang i fjor haust, og bad dei venta til etter at Språkmeldinga var vedteke i Stortinget. Bokmålsseksjonen i det gamle Språkrådet gjennomførte ein revisjon av formene i bokmålet for ein del år tilbake. Nynorskseksjonen konkluderte med at det ikkje var sterk nok tilslutnad til eit systemskifte for nynorsk, og vedtok eit mindre omfattande endringsframlegg innanfor gjeldande system. Desse endringane vart avviste av den enno sitjande regjeringa Bondevik II i 2005. Prinsippa for endringane i nynorsknormalen som språkmeldinga varslar er elles ikkje veldig avvikande frå det utgangspunktet Språkrådet hadde for oppstarten på sin normeringsrevisjon, som ikkje er tenkt konkludert før til neste år. - Det er stor semje om oppryddinga, men sannsynlegvis usemje om kva for former som skal bort, medgav Giske. I går vart nyhenda om at departementet sjølv grip direkte inn i normeringsarbeidet møtt positivt både av styreleiar i språkrådet, Ida Berntsen, og leiar i Noregs Mållag Hege Myklebust. Særbehandling | Kulturdepartementet vil elles positivt særbehandla nynorsken for å gjera jamstellinga mellom bokmål og nynorsk meir reell, men det vil til dømes ikkje bli lagt politisk press mot media for meir nynorsk, men Giske vifta med peikefingeren mot pressestøtta redaktørar. Språkmeldinga gjev også begge dei to store ordbokprosjekta sitt: Norsk Ordbok vidareførast etter planen og Riksmålsordboken blir lova å bli ferdigstil til 2014 "innanfor fagleg forsvarlege rammer". Kommunane neste ut | Frp tykkjer rekneskapsreglane som har gjeve sjukehusa milliardunderskott fungerer så godt at dei vil innføre dei for kommunane òg. Kommunale bygg: - Det er ikkje naturgjeve at kommunar og helseføretak skal sitje på dei bygga dei gjer i dag til evig tid, seier Frps Ib Thomsen. I november 2008 la Framstegspartiet (Frp) fram for Stortinget at kommunane burde føre rekneskap slik private aksjeselskap gjer det. Arbeiderpartiet (Ap) sette seg kraftig i mot, og fekk saman med dei andre partia stemt framlegget ned. Ap-representant Tom Strømstad Olsen sa då til Kommunal- og forvaltingskomiteen at «... dagens reglar er godt eigna til å ivareta kommunanes og fylkeskommunens formål og hensynet til en sunn økonomiforvaltning » | Dette gjorde Ap trass i at det var dei som innførte dei private rekneskapsreglane for sjukehusa. Som Klassekampen skreiv på laurdag har reglane ført til eit samla underskott på 25 milliardar kroner i helseføretaka. - Når de ser kva reglane har ført til for helseføretaka, kvifor vil de ha dei same reglane for kommunane? - Rekneskapsføringa i kommunane er veldig spesiell i dag. Vi meiner at kommunane vil kunne følgje den velprøvde modellen som gjeld for vanlege norske selskap. Og sjølv om du kan seie at helseføretaka ville gått så og så mykje med overskott etter den gamle modellen, tyder jo ikkje det at dei ville fått meir pengar, seier Thomsen. - Treng sams system | Den store skilnaden på rekneskapsloven, som aksjeselskap og helseføretaka følgjer, og dei kommunale reglane er at dei første fører opp avskrivingar som kostnad, medan dei siste ikkje gjer det. Avskrivingar er verditapet ein reknar med for bygg og utstyr over ein lang periode. - Argumentasjonen for at kommunal forvalting ikkje skal føre avskriving som ein kostnad har vel vore at dei uansett ikkje har tenkt å selje bygga, og difor ikkje bryr seg om marknadsverdien på dei? - Jau, men det stemmer ikkje. Fleire kommunar har selt bygg og kjem framleis til å gjere det. Det er ikkje naturgjeve at kommunar og helseføretak skal sitje på dei bygga dei gjer i dag til evig tid, meiner Thomsen. Han ser heller ikkje nokon prinsipiell skilnad på rekneskapsbehova til kommunane og til dei private selskapa. - Den norske staten ville aldri godteke at aksjeselskapa skulle ført rekneskap slik kommunane gjer i dag. Og hadde kommunane følgt rekneskapsloven kunne dei nytta private revisorar; dei kunne shoppa meir i marknaden, så å seie, meiner Thomsen. Kommunane nyttar i dag ein eigen kommunerevisjon. Eple og pærer | Are Helseth er ein av Ap sine representantar i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. I helsepolitikken er han noko spesiell av det at han ikkje uttaler seg frå ein økonomifagleg bakgrunn, men som tidlegare lege og administrerande direktør for Akershus universitetssjukehus (A-hus). - Kvifor meiner Ap at private rekneskapsreglar høver når ein handsamar ein pasient på eit statleg sjukehus, men ikkje på ein kommunal sjukeheim? - No har eg mykje meir innsyn i stoda i helseføretaka enn i kommunane, men det eg ser er at kommunane legg deler av si verksemd i eigne føretak, og då vert jo dette skilt ut som eit eige rekneskap. I tillegg har kommunane heilt andre høve til å ta opp lån enn det helseføretaka har. Så når ein snakkar om dette er det viktig å skilje mellom eple og pærer, seier Helseth. - Ei form for sparing | Han meiner det er grunn til å ta opp debatten om heile føretaksmodellen for helsevesenet, men meiner ikkje å ha sett døme på ein modell som kunne fungert betre. - Når eg stør føretaksmodellen stør eg òg at dei skal følgje rekneskapslova. Då eg jobba på A-hus opplevde eg at vi fekk større handlingsrom med rekneskapsloven, og kunne mellom anna investere i nytt bygg og nye, elektroniske pasientjournalar. Med dei gamle reglane måtte ein ha alle pengane på bordet med ein gong, men med dei nye kan føretaket sjølv gjere ei vurdering om dei kan klare investeringa over tid. Helseth peikar på det same økonomisjef i Helse Vest Jan Karlsen sa til Klassekampen på laurdag: Ein kan forstå avskriving som ei form for sparing. Under dei gamle reglane måtte sjukehusa leggje opp pengar for å gjere vedlikehald på bygg og utstyr, og for å byggje nytt. No er dette bygd rett inn i resultatet ved at avskrivingane kjem opp som ei kostnad. Debatten vert då om reine avskrivingar gjev eit godt bilete av dei reelle vedlikehaldsbehova i sektoren. - Modellen er heller ikkje like streng som det han er for aksjeselskapa. Helseføretaka må gå i balanse, men særskilde postar vert trekt frå resultatkravet. Dei åra pensjonskrava vart ekstra høge vart det kompensert for. Og heilt sidan 2003 har staten dekka nokre av avskrivingskostnadene for helseføretaka, avsluttar Helseth. I framlegget til Frp kviler partiet seg på direktøren for KS (kommunane sin interesseorganisasjon, jour. anm.), som har uttrykt eit ønske om private rekneskapsreglar i kommunane, for å synleggjere det store etterslepet på vedlikehald. I mars konkluderte Rådgivende Ingeniørers Forening at investeringsetterslepet på offentlege bygg har vakse til 800 milliardar kroner. Tynn tråd | * Litteraturprofessor Tore Rem skriv i Aftenposten om korleis åtteåringen hans møter formaningane frå dei vaksne om at vi må møte vondskapen med kjærleik og forsoning: "Pappa, det henger i en tynn tråd å tilgi han derre der". Ja, det heng i ein tråd så tynn at den vil ryke for mange. Drapsmannen har påført svært mange menneske sorg og skade i eit slikt omfang og med ein slik grotesk brutalitet at han ikkje kan rekne med tilgjeving. Raseri og hemntankar er naturlege kjensler, som kan vekse seg sterkare når den lammande sorga kjem meir på avstand. * Det er likevel avgjerande at rettsstatens prinsipp skal gjelde, også ved så uhyrlege brotsverk. Dette skal vera ein del av svaret, som skal vise at det norske samfunnet er på eit heilt anna sivilisasjonsnivå enn gjerningsmannen og det forskrudde verdsbiletet hans. Derfor er det uaktuelt å skjerpe straffenivået for å råke dei konkrete ugjerningane, sidan nye lover ikkje skal kunne ha tilbakeverkande kraft. Og derfor vil det også vera uheldig å nytte denne ekstreme situasjonen til drøfting av generell skjerping av straffenivået. Justisminister Knut Storberget har opna for dette, sjølv om han presiserer at han berre inviterer til ein debatt. Det er alt vedteke å heve strafferamma for grove terrorhandlingar til 30 års fengsel, men dette er enno ikkje gjeldande lov. I dag er det berre lovparagrafen om brotsverk mot menneskeslekta som kan gje 30 år, og dei fremste jussekspertane i landet er usamde om påtalemakta bør gripe til denne paragrafen når tiltalen blir utforma. * Justisministeren og regjeringa kjenner utvilsamt press frå ein opinion som av naturlege grunnar reagerer på at slike handlingar kan ha 21 år som maksimal straff. Men også i denne saka gjeld mantraet om at det er ei tid for alt. Jussprofessor Asbjørn Strandbakken seier at ugjerninga er så grufull og eineståande at den ikkje bør få påverke det generelle straffenivået. Det er som filosofen Einar Øverenget skriv i Dagens Næringsliv - det er ingen grunn til å gje slike som den norske storterroristen makt til å endre samfunnet. Fjordman jobba i Hebron | Blogg: Peder Are Nøstvold Jensen, kjent som Fjordman, jobba som observatør i Hebron på Vestbreidden. Kollegaene skjønnar ikkje korleis han kunne verte islamofob og Israel-ven etter å ha hatt den jobben. Konflikt: Ein israelsk soldat i tale med ein palestinsk gut i byen Hebron på Vestbreidden under ein demonstrasjon i 2009. Sentrum av byen er okkupert av Israel. Her jobba "Fjordman" på oppdrag frå UD. - Alle som drog til Hebron såg kva slags apartheidsystem israelarane dreiv. Eg skjønnar ikkje korleis nokon kunne verte så ureflektert Israel-forsvarar etter å ha sett det. Det seier ein person som jobba i lag med Peder Are Nøstvold Jensen, kjent som den islamkritiske bloggaren Fjordman, i Temporary International Prescence (TIPH) i Hebron i 2002. Rapporterte overgrep | - TIPH er ein uvæpna observatørstyrke som skal rapportere overgrep mot både israelske nybyggjarar og palestinarar. Observatørane køyrer eller går rundt i byen og leverer rapportar til Israel, til palestinske styresmakter og til det internasjonale samfunnet, fortel Rolf Andreas Vestvik, informasjonssjef i Flyktningehjelpen. Organisasjonen skjøttar på vegner av Utanriksdepartementet det norske bidraget til TIPH. Vestvik stadfestar at "Fjordman" jobba som observatør i Hebron frå starten av 2002 til sommaren 2003. - Han utmerkte seg ikkje på nokon spesiell måte, korkje i den eine eller andre retninga. Han fekk forlenga opphaldet sitt, og det indikerer at det ikkje var nokon negative merknader til arbeidet hans der nede, seier Vestvik til NTB. Einstøing, men ikkje rabiat | Klassekampen har prata med fleire som jobba med Jensen i den aktuelle perioden. Av omsyn til arbeidsplassen og til Jensen vil dei vere anonyme. Alle er samde om at Jensen ikkje markerte seg som nokon stor islamfiende i Hebron, sjølv om han seinare skulle verte ei leiestjerne for det internasjonale, islamofobe bloggarmiljøet. - Det hendte han sa ting vi reagerte på; kategoriske fråsegn om at arabarar og muslimar var slik og slik. Men han kom ikkje med rabiat retorikk, og gav ikkje uttrykk for at muslimane har ein plan over å ta over den vestlege verda. For somme stod han fram som noko av ein einstøing, men det var alt, fortel ein annan kjelde frå TIPH-tida. - Rart å verte Israel-ven | Dei som hugsar Jensen klør seg i hovudet over at ein person som jobba med å rapportere trakassering av særleg palestinarar kunne verte ihuga Israel-ven, slik Jensen fleire gonger har skildra seg som på bloggen sin. - Å jobbe i TIPH var ein grei jobb for folk som kom rett frå arabiskstudiane, slik som Jensen. Men dei fleste vart fort palestinavener ganske raskt, litt som dei norske soldatane som såg korleis israelarane fór fram i Libanon på 80-talet. Nær sagt alle overgrepa vi såg, var frå israelsk militære og nybyggjarar mot palestinarar, seier Klassekampens kjelde. "Gamlebyen" i Hebron på Vestbreidda er per i dag okkupert av staten Israel. Der bur det om lag 30.000 palestinarar og 500 israelske nybyggjarar. I motsetnad til slik det er i andre okkuperte område bur israelske settlarar og palestinarar svært tett, somme stader i ulike etasjar i same bygard. Over somme av gatene har palestinarane sett opp hønsenetting for å verne seg mot møblar og stein som israelarane i toppetasjane kyler ned på dei. TIPH har fleire gonger kritisert det israelske militæret for å ha trakassert palestinarar i dei 16 sjekkpunkta dei må gjennom for å komme seg att og fram. I perioden Jensen arbeidde for TIPH var palestinarane i gong med sitt andre store opprør - intifada - og stemninga skal ha vore spent mellom partane. Allereie radikalisert | Peder Are Nøstvold Jensen stod fram med fullt namn og bilete i VG fredag. Terrorsikta Anders Behring Breivik, som drap 77 menneske i to terroråtak den 22. juli, siterer flittig Jensen i sitt "manifest", og fleire av dei 1500 sidene er reine opptrykk av innlegg Jensen har skrive. Straks etter terroraksjonen omtala Jensen på nettstaden Gates of Vienna statsminister Jens Stoltenberg som ein slave (dhimmi) for islam. Jensen er tilhengar av "Eurabia" -konspirasjonsteorien; at vestlege styresmakter samarbeidar med muslimar om å islamifisere Europa. Jensen har uttala til VG at han innsåg kor farleg islam var etter 11. september. Etter eigne ord var han dimed allereie islamkritisk då han arbeidde i Hebron i 2002. Englar og demonar | Fokus | I dag er det tre veker sidan 15-åringen min såg vondskapen i auga. Han overlevde massakren på Utøya, i motsetning til alt for mange av AUF-kameratane. Massemordaren vart tatt. Men demonane plagar og jagar framleis. Dei overlevande frå Utøya har gått frå gravferd til gravferd dei to siste vekene. Ungdommane har vore gjennom heile spekteret av menneskelege kjensler; botnlaus sorg, glødande sinne, lammande apati og uforståeleg skyld. Men dei har også kjent på eit livgivande samhald, og innimellom også eit snev av glede. Det er underleg kor mykje vondt som kan heimsøke ein mann. Men enda meir merkeleg er det kor mykje godt som kan bu i så mange andre. Dette vart tydeleg 22. juli, og vi har sett det kvar dag sidan: Englane på Utøya som la vengene over kameratane, eller klamra seg sjølve fast til livet. Heltane frå Utvika camping som henta ungdommar ut frå dødsriket. Leiarane våre som ikkje gav etter for hatet og sinnet. Folket som forstod at berre det gode, og samhaldet, er sterkt nok til å nedkjempe vondskapen. Sorga samlar nasjonen på ein annan måte enn noko anna hending i vår tid. I så godt som alle norske lokalsamfunn er det nokon som er direkte eller indirekte er ramma av ugjerningane. Bilda av dei omkomne viser eit større mangfald enn vi har sett ved tidlegare tragediar. Minneorda viser at vondskapen har ramma ungdom med ulik etnisk bakgrunn og forskjellig livssyn eller religion. Det er lov å håpe at den djevelske ideologien og dei bestialske handlingane til massemordaren, har skapt eit sterkare samhald, eit tryggare mangfald og ein meir inkluderande nasjonal identitet. Og det er lov å håpe at det vil vare. Sørgjetida er ikkje over. Torsdag skal det siste offeret frå Utøya førast til grava. Neste fredag skal etterlatne ut dit deira kjæraste møtte døden, og laurdag skal overlevande og pårørande tilbake til Utøya. Heller ikkje den nasjonale minnedagen neste søndag kjem til å sette punktum for sorga. Samtidig er det tid for å nytte dei store spørsmålsteikna. Dei siste dagane har pressa vorte meir pågåande mot politiet, og stilt viktige spørsmål om korfor det tok så lang tid før hjelpa nådde dei hjelpelause. Dette skal det svarast på, og for, i lang tid. Like viktig er det likevel å reise spørsmål ved om dei unge som overlevde får nok, god nok og langvarig nok hjelp til å sortere inntrykka. No skal dei møte kvardagen, gå på fotballtrening, sjå på kino - og starte på eit nytt skoleår. Framleis har dei ikkje fortalt alle historiene sine. Dei kjem fram i alvorstunge samtalar med venner og foreldre, hos psykologar, i avhør med politiet - og i hjerteskjerande oppdateringar på Facebook. Eit avsnitt av ei historie er slik: « Han ropte på oss, og sa han hadde en båt som skulle få oss i sikkerhet. Noen ble lettet og begynte å gå mot ham. Det var mellom 30 og 40 der da han begynte å skyte. Da han var ferdig var det fire av oss som levde. » Små menneske balar med dei verkeleg store spørsmåla. "Var det flaks som gjorde at vi overlevde, eller var det valgene vi tok eller egenskapene vi hadde?" Nokon føler skyld for at nett dei overlevde, mens så mange måtte dø. Andre slit med dårleg samvit, fordi dei ikkje gjorde nok for å redde fleire, eller fordi dei ikkje makta å berge livet til nokon andre enn seg sjølve. Demonane jagar oss framleis, sjølv om massemordaren er tatt. Dei herjar i tankane og draumane til dei som overlevde og til oss pårørande. Demonane ber også vidare det hatefulle tankegodset til massemordaren, som alt for mange andre også eig ein flik av. Vi treng alle dei gode kreftene vi har sett at vi har. For no skal vi drive ut desse demonane. Klassestraff | * Storbritannias statsminister David Cameron kunne trygt nytte sin einspora pøbelretorikk mot ungdomsopptøyane i London og andre storbyer den første veka, fordi uroa utarta til plyndring, vald og vandalisme på ein måte som folk flest og alle politiske retningar tok avstand frå. Men når han trugar med å kaste familiar ut av kommunale bustader dersom ungdom i huset blir dømt for kriminelle handlingar, kastar han maska og legg opp til ein reindyrka klassestraff som ytterlegare vil auke kløyvinga i det britiske samfunnet. Dette vekkjer også reaksjonar i eigne rekkjer. Hans partifelle og finansminister George Osborne tek ein heilt annen tone når han snakkar om djupe sosiale problem som må løysast i lokalsamfunn som fell utafor det økonomiske systemet. * Den omfattande uroa har demonstrert korleis store ungdomsgrupper er utan jobb- og fritidstilbod og framtidsutsikter, og utan lojalitet til samfunnets institusjonar. Dette går også hardt ut over autoriteten til familie og skole. Labours parlamentsmedlem David Lammy i Tottenham seier til The Guardian at nærare 60 prosent av svarte karibiske barn i slike område har ein oppvekst med berre ein forelder. Mange kjem til verda som resultat av tilfeldig sex, mødrer er ofte berre barn når dei får barn, ungane veks opp i miljø der rollemodellane finst i gjengar og kriminelle miljø i staden for familie, skole og fritidsaktivitetar. Det blir ein stadig vondare sirkel. Ein må komme frå den mest livsfjerne delen av overklassen for å meine at svaret er å setje desse sosialt naudstilte familiane på gata. * Camerons primitive klasseretorikk bør om ikkje anna få slutt på borgfreden som prega Underhuset dei første dagane då det braka laus. Eit av dei store problema i Storbritannia er mangelen på ei venstreside som kan kanalisere det retningslause opprøret inn i politiske former. Det vil bli interessant å sjå om Labour og Ed Milliband vil rive seg laus frå den sjokkskadde mumlinga til støtte for Cameron og gå laus på den store oppgåva det er å attreise tillit i gruppene på botnen av det britiske samfunnet. * For folk som ikkje har vorte tvungne til å røyste på eitt parti frå barndommen av, og ikkje har eigne bokhyller til sakprosa, er det viktige spørsmålet i alle val "ville eg kjøpt bruktbil av denne personen?". Vil kandidaten lure på deg ein Citroën med roten registerreim og tilbakeskrudd kilometerstand så fort han får sjansen? Lat oss for ein kort stund skrelle bort all ideologi og alle slagord om venstresidas "felles velferd" versus høgresidas "valfridom" og spørje: Har Høgre- og FrP-byrådet forvalta Oslo-folkets skattepengar på ein god måte? * Det raske svaret er nei. Tidlegare i år vart det klart at søppelsorteringsanlegget vert 1,4 milliardar dyrare enn bystyret vedtok i 2007. Budsjettsprekken for Holmenkollbakken vart 600 millionar kroner, oppfriskinga av IT-systemet sprakk med 265 millionar og det hata Flexus-billettsystemet sprakk med 100 millionar og fungerer framleis ikkje skikkeleg, Bygging av kommunale sjukeheim i Spania kosta berre 35 millionar, men FrP-byråden har til gjengjeld kjøpt tomt i ei verna olivenlund og entreprenøren svarar ikkje på telefonen. Frå Kommunerevisjonen straumar det på med meldingar om kortsynt planlegging, manglande oversikt og urovekkjande naivitet. * No skal ein nemne at Aps gamle ordførar Rune Gerhardsen i si tid kjøpte T-banvagnar som ikkje fungerte, og at det rundt om i landet sit mange andre folkevalde med skjegget i postkassa. Men Oslo stiller i ein klasse for seg. Dei åtte Terra-kommunane har til dømes tapt éin milliard til saman, mindre enn sprekken i søppelsorteringsanlegget i hovudstaden. Uavhengig av kva ein meiner om dei ideologiske prosjekta til Høgre og FrP, er det klart at dei ikkje er så flinke til å hanskast med pengar. Det er i grunnen synd: Den dresskledde høgresida legg mykje prestisje i å framstå som ryddige forretningsfolk. Kanskje har det gått Høgre litt til hovudet at dei har fått styre byen i 15 år utan at venstresida har pusta dei for nært i nakken. Kanskje er det ein del av svaret: Venstresida kunne konfrontert dei meir på resultat, og mindre på ideologiske skremmebilete. - For mykje Hollywood | - For meg er det vanskeleg å sjå forteljinga om Hitlers siste dagar som "film", seier Angelika Ridder. Direktøren ved Goethe-Institut meiner det er viktig ikkje å konsumera "Der Untergang" ukritisk. Angelika Ridder er direktør ved Goethe-Institut i Oslo. Institusjonen har til dagleg gleda av å tilby kjende og ukjende godbitar frå tysk kultur omkring i verda. Men ho stiller også opp for å drøfta den traumatiske fortida som tyskarar enno etter 60 år ofte blir konfronterte med. No i form av Oliver Hierschbiegels film om naziregimet sin undergang i førarbunkaren i Berlin. - Det er ein viktig debatt, og "alle" har meint noko om filmen i Tyskland, fortel Ridder til Klassekampen, når vi møter ho i Goethe-Instituts hyggjelege lokale på Grønland i Oslo. St. Petersburg | "Der Untergang" gjev eit svært "autentisk" inntrykk, men det nyrenoverte Berlin kunne ikkje stå som kulisse for filmen, fortel Ridder. Utandørsopptaka vart difor gjort i den no langt meir forfalne St. Petersburg, eller Leningrad, som byen heitte då Hitler freista å hærta Sovjet. Hausten 1941 sette Hitler i verk ein blokade av Leningrad som skulle koma til å vara i 900 dagar og kosta nær 900.000 menneske livet. - Då eg fyrst las om innspelinga i Die Zeit, slo det meg at det måtte vera rart for skodespelarane å gå omkring i denne byen i SS-uniform, og minst like rart for russiske innbyggjarar å sjå Hitler på jorda i "levande live". Det er i det heile utruleg at byen opna for ei slik innspeling, seier Angelika Ridder, som minner om at Sovjet var blant dei landa som lei størst tap under 2. verdskrigen. Opnar for sorg | Sovjets tap fortel ikkje "Der Untergang" noko om. Derimot fortel han om dei lidingane som innbyggjarane i Berlin måtte gå gjennom etter kvart som dei allierte styrkane hærtok byen og naziregimet overlét folk til seg sjølve. - Det blir sett eit kraftig skilje mellom Hitler og det tyske folket - som han ikkje har noka medkjensle for. Skaper filmen ei opning for at tyskarane endeleg skal få sørgja over sine sivile tap? - Ja. Og om ein aldri opnar for sorg, men undertrykkjer desse kjenslene, vil det alltid vera ein rest av "opposisjon" mot den offisielle historieskrivinga. Den 2. verdskrigen var ein katastrofe for verda og ein katastrofe for Tyskland. Tyskarane er likevel alltid redde for å bli møtte med "de fekk som fortent" når dei skal fortelja om si eiga liding. Den generasjonen som var vaksne og tok del i hendingane under 2. verdskrigen, er no snart borte. Angelika Ridders foreldregenerasjon, dei som vart fødde på den tida Hitler kom til makta i 1933, deler på mange vis lagnaden til ein bi-figur i filmen. Det er ein tolv år gammal gut som blir mobilisert til Hitler-jugend i dei siste dagane av krigen, og som kjempar fryktlaust i Berlin-gatene. Han misser alt så nær som livet. - Han representerer mange tyskarar. Alle traumatiserte. Dette var det fyrste dei opplevde då dei var gamle nok til å vera medvitne om verda kring seg. Kva skjer med desse menneska om dei ikkje får snakka ut om opplevingane sine? Dette har vore eit stort tema i Tyskland. På 50-talet var samtidshistoria så "betent" at ho vart fjerna frå skulepensum. Historie for mine foreldre var noko som skjedde for svært lenge sidan, det var antikken si historie. Ein må hugsa at ein del leiande personar i samfunnet også hadde vore ein del av naziapparatet. Difor vart det eit krav under studentopprøret i 1968 at den nære historia måtte fram, og at foreldra måtte fortelja kva dei gjorde under krigen. For Angelika Ridder, som er fødd i 1959, vart det annleis. Ho hadde filmar og undervisning om Holocaust på timeplanen alt som 12-åring. Tabu-brot | Angelika Ridder har følgt nøye med på debatten kring "Der Untergang" i Tyskland. Store aviser som Frankfurter Allgemeine Zeitung, Die Zeit, Süddeutsche Zeitung - alle drøfta dei filmen frå mange sider alt før premieren og lenge etter. - Det eine poenget som har vorte repetert, er om det er å bryta eit tabu å visa Hitler som eit menneske. Det andre sentrale spørsmålet er offer-fokuset, som har vorte etterlyst av mange. Til dømes blir det berre opplyst på ettertekstane at seks millionar jødar vart drepne, medan jødane knapt blir nemnde i filmen. I staden stiller filmen spørsmål om korleis berlinbuarane kan overleva under dei "Nero-kommandoane" Hitler gjev. Filmen går i det heile ikkje inn på kva som leidde fram til hendingane i bunkeren, det er ingen referansar til 1933, eller tida før. Det positive med filmen, meiner Ridder, er at den har opna for ein slik enorm, open debatt, der motstridande syn har kome til orde i mange nyansar. "Alle" ville seia noko om "Der Untergang". Wim Wenders ("Himmelen over Berlin"), ein av Tysklands største filmregissørar, vende jamvel heim frå sitt mangeårige eksil i Los Angeles for å slakta filmen i Die Zeit. - Debatten har vore ein intellektuell måte å nærma seg filmen på. Men blant 80 millionar tyskarar, er det berre nokre få millionar som les alle dei store avisene. Det viktigaste er at ein ikkje berre "konsumerer filmen". At nokon kan sjå "Der Untergang" som eit underhaldningsprodukt du nyt saman med popkorn, er ufatteleg for meg. Mykje "Hollywood" | Sjølv meiner Angelika Ridder at det er for mykje "Hollywood" i filmen. Til dømes karakteriserer ho musikkbruken som tvilsam og patetisk. - Den tunge symfoniske musikken er jamvel til stades når Magda Goebbels drep barna sine - fordi ho ikkje orkar tanken på at dei skal veksa opp i ei verd utan nasjonalsosialisme - ein scene som ikkje treng lyd i det heile. Scenen er i også eit symbol på massemordet og viser kva totalitær ideologi fører til. Men det er ein verkemiddelbruk som like godt kunne ha vore laga for å framstilla den mordariske mora som heltinne. Men at Bruno Ganz sitt portrett av "mennesket Hitler" skulle verka lokkande på folk, er ein kritikk Ridder ikkje forstår. - Filmen sin Hitler er absolutt ikkje nokon å sjå opp til der han gammal og skjelvande lever i si eiga, illusoriske verd, og vekslar mellom koleriske utbrot, sjølvmedlidande sutring og klagemål om svik. Det er fleire enn Angelika Ridder som har vondt for å sjå dette som "berre ein film". Dei historiske detaljane har vorte nøye granska og kritiserte i Tyskland. Den sympatiske SS-doktoren, som gjer sitt beste for å berga sivile liv og hindra epidemien av sjølvmord blant offiserar, viste seg ved nærare ettersyn å ha arbeidd i konsentrasjonsleir med eksperiment på fangar. - Og kven kom på å teikna Albert Speer som ein så modig karakter? Filmskaparane har henta stoff til manus frå mange kjelder. Blant anna frå Speer sin sjølvbiografi. Den vart skriven etter måten tidleg, seier ho lakonisk. Meir variert | Den kanskje mest sentrale karakteren i "Der Untergang" er sekretæren Traudl Junge. Filmen er dels basert på hennar vitnemål. Fleire har reagert på bruken av fragment frå den dokumentariske intervjufilmen med Traudl Junge - "I dødvinkelen. Hitlers sekretær", som fungerer som ei slags autentisering av spelefilmen. Intervjuet vart laga like før ho døyde i 2002, så Junge hadde ikkje noko høve til å kommentera bruken av sitt eige vitnemål her. I intervjuet kjem det til eit skilsetjande punkt. Junge fortel korleis ho tilfeldigvis finn ut at ho er fødd same år som Sophie Scholl (frå den illegale motstandsgruppa Den kvite rosa). Det blir ein slags katalysator for hennar anger. - Junge tilgav aldri seg sjølv, og om du lyttar nøye, kan du i røysta hennar høyra tvilen til heile hennar generasjon. Denne tvilen er ikkje til stades i "Der Untergang". Her er sekretæren berre framstilt som naivt entusiastisk. Ridder fortel at det nyleg er laga to nye filmar om Sophie Scholl og Den kvite rosa i Tyskland. Men dei er knapt viste utanfor Tyskland. Før jol kunne vi sjå Margarethe von Trottas "Rosenstrasse" i Noreg, men ektemannen og kollega Volker Schlöndorffs "Der Neunte Tag", får vi sansynlegvis ikkje sjå på kino. Det er jamfør Ridder ein svært sterk film om ein prest som blir sett i eit vanskeleg dilemma medan han er internert i prestebrakka i Dachau. Og hovudrolla blir imponerande spela av Ulrich Matthes, som gjev eit isnande nifst portrett av Goebbels i "Der Untergang". - Biletet er altså nyansert i dei tyske filmane i år, når 60-årsminnet for slutten på 2. verdskrig blir markert. Likevel er det undergangsdramaet om Hitler som fengjer i utlandet. No har også "Der Untergang" vorte nominer til Oscar for beste utanlandske film, seier Angelika Ridder, som ikkje greier anna enn å vera svært delt i si oppfatning av filmen. Noreg flaggar ut mest | Noreg er nordisk meister i utflytting av arbeidsplassar. 20 prosent av norske industriverksemder har flytta arbeidsplassar ut av landet dei siste to åra. Noreg toppar den nordiske statistikken over utflytting av arbeidsplassar. 20 prosent av industriverksemdene og 15 prosent av selskapa i tenestesektoren har flytta arbeidsoppgåver ut av landet dei siste to åra, viser ei undersøking publisert av det danske Ugebrevet A4. Totalt har 14 prosent av verksemdene i Noreg flytta oppgåver ut av landet dei siste to åra. Hakk i hel fylgjer Danmark, med 13,9 prosent. I Sverige har 10,7 prosent av verksemdene eksportert arbeidsoppgåver. Finland hamnar på ti prosent. Statistikken tyder på at jobbane forsvinn ut av landet for godt. 41 prosent av verksemdene som har eksportert arbeidsplassar hadde færre tilsette hausten 2004 enn to år tidlegare. Blant selskapa som ikkje har flytta ut jobbar, svarte 20 prosent at dei hadde redusert staben dei siste to åra. Den same trenden viser seg over heile Norden. I gjennomsnitt svarte 38 prosent av jobbflyttarane at dei hadde færre tilsette enn for to år sidan, mot 19 prosent blant ikkje-flyttarane. Fleire tilsette | Utviklinga framover peikar i same retning, men ikkje like tydeleg. Blant verksemdene som eksporterer verksemder svarer 49 prosent at dei reknar med å ha fleire tilsette i Noreg om to år. 24 prosent reknar med å ha færre tilsette om to år, mot berre sju prosent blant selskapa som ikkje har flytta ut arbeidsplassar dei siste to åra. Men oppretting av arbeidsplassar i utlandet er ikkje heilt synonymt med nedlegging her heime. 43 prosent av dei danske verksemdene som har flytta oppgåver ut av landet dei siste to åra har i samme periode fått fleire tilsette i Danmark. Mest til Europa | Det er ikkje uventa dei store selskapa som driv mest med "outsourcing". Verksemder med over 100 tilsette er tre gonger meir tilbøyelege til å senda oppgåver ut av landet som verksemder med 10 - 19 tilsette. 53 prosent av den norske flyttestraumen går til Vest-Europa. 32 prosent av oppgåvene hamnar på austeuropeiske hender, 18 prosent i Asia. Det er berre danskane som for alvor har oppdaga den asiatiske vegen til lågtlønte arbeidskraft. Heile 39 prosent av den danske flyttinga av arbeidsplassar går til Asia viser denne undersøkinga. For bygg- og anleggsbransjen er Aust-Europa det dominerande flyttemålet, viser denne undersøkinga, som vart gjennomført i august 2004 blant 2643 verksemder i fire nordiske land. Rambøll Management har gjennomført granskinga for det danske LOs Ugebrevet A4. Sjukehus kan bli nedlagde | Sjukehusa i Larvik og Sandefjord står i fare på grunn av sparekrav frå Helse Sør. Totalt kan nær 1500 årsverk gå tapt i Vestfold og ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet. - Dei burde heller leggja ned Helse Sør og bruka pengane på sjukehuset her, her som personalet spring beina av seg, seier Andreas Leinslie (82), han er godt nøgd med den hjelpa han får på sjukehuset. No er han på veg inn for å ta blodprøver på sjukehuset i Larvik. Snart skal han inn for å operera den andre hofta. Men både sjukehuset i Larvik og sjukehuset i Sandefjord, som er delar av Sykehuset i Vestfold (SiV), kan bli nedlagde som følgje av krava til budsjettinnsparing i Helse Sør. Styret i Helse Sør har møte i dag, og budsjettet står på dagsorden. SiV har fått pålegg om å spara 106 millionar av dei totalt 260 millionane som Helse Sør skal spara inn på budsjettet for 2005. Hovuddelen av resten av innsparinga er tiltenkt Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Totalt kan nær 1500 årsverk bli borte ved SiV og Rikshospitalet-Radiumhospitalet dersom Helse Sør-styret sine planar blir gjennomført. Tilbodet trengst | - Meiningslaust, seier både pasientar og tilsette ved sjukehuset i Larvik om spareplanane. - Det går ikkje an å leggja ned dette sjukehuset. Pasientane er her og treng tilbodet, og etterkvart som folk blir eldre, trengst sjukehuset enda meir, seier Anna Lisa Hotvedt, tilsett ved sjukehuset, men akkurat no pasient. Utrekningane viser at innsparingskravet til SiV tilsvarar det å leggja ned dei to sjukehusa i Sandefjord og Larvik. I så fall blir 575 årsverk blir borte. Men pasientane blir ikkje borte. - Det einaste som er sikkert, er at vi har nok pasientar heile tida, seier sjukepleiar Berit Pedersen, tilsett ved sjukehuset i Larvik sia 1998. - Og kva med turistane, legg ho til. I dette området blir folketalet omtrent tredobla i sommarmånadene. Nedleggingsspøkelset | Saman med hjelpepleiar Elisabeth Andersson og verneombod Øyvind Jensen ristar Pedersen på hovudet over enda eit trugsmål om nedlegging. - Vi blir grundig leie av dette, nedleggingsspøkelset har vi hatt hengjande over oss i årevis, seier Jensen. Han registrerer at det slit på dei tilsette, og sjukefråværet aukar når framtida for arbeidsplassen blir usikker. - Ein lurer på om det er nødvendig å sjå seg om etter ein annan jobb, seier Andersson. - Tenk om vi hadde ei regjering som kunne setja ein strek over underskottet, og starta frammanfrå, seier sjukepleiaren. - Ikkje maskinar | - Det blir stilt krav om effektivisering? - Det kan vera greitt nok når ein opererer med maskinar. Men her er det menneske det er snakk om, seier Pedersen. Heller ikkje leiinga ved SiV har tru på at det let seg gjera å kutta så mykje som 106 millionar utan at konsekvensane blir alvorlege. Administrasjonen har gjort greie for ymse tiltak som tilsaman skal føra til innsparingar på 37 millionar i 2005. Eitt av tiltaka er å auka inntektene frå parkeringsplassane ved sjukehusa med 1,9 millionar. Nye rekningar | Av utgreiinga frå SiV-administrasjonen går det fram at dersom ein reduserer kapasiteten med 575 årsverk, vil det ikkje vera mogeleg å ta hand om alle dei pasientane som etter lova har krav på nødvendig helsehjelp. Men SiV vil likevel vera ansvarleg for at dei får den behandlinga dei treng, anten ved sjukehus i Noreg eller i utlandet. Dersom dei får behandling utanfor helseregionen, kjem rekninga tilbake til SiV via oppgjersordninga for gjestepasientar. Andre pasientar som gjer bruk av fritt sjukehusval, kan velja mellom behandling i eller utanfor Helse Sør, eventuelt på private sjukehus. Også desse pasientane kan føra til dyra gjestepasientrekningar som SiV må betala. Som eit neste punkt i konsekvensanalysen peiker administrasjonen på at dei som ikkje får den behandlinga dei skulle hatt, og som ikkje gjer bruk av fritt sjukehusval, kan bli ståande så lenge på venteliste at dei kan bli meir kostnadskrevjande øyeblikkeleg-hjelp-pasientar. Prioriteringar | Marianne Skovly, hovudtillitsvald for sjukepleiarane ved SiV, meiner eit kutt på 106 millionar i år ikkje let seg gjennomføra. - Skal ein spara slike summar, må det heilt andre grep til. Og nokon må seia kva vi skal prioritera ned, seier ho. Ho viser til at helseministeren gir klare meldingar om kva som skal prioriterst opp. - Men det er ingen som seier noko om kva vi skal prioritera ned. Skal vi til dømes slutta heilt med forsking og utvikling, og berre gjera det som er heilt nødvendig etter lova? Kva slag helsevesen får vi da, spør den hovudtillitsvalde. Administrerande direktør ved SiV, Bjørn Grønli, karakteriserer situasjonen som alvorleg, og minner om at det også vart gjennomført store innsparingar på over 80 millionar i 2004. - Helse Sør har varsla at dei vil ha ein dialog om korleis innsparinga skal gjennomførast. Vi må avventa både styremøtet i Helse Sør og styremøtet i SiV måndag 7. oktober før vi kan få avklart korleis vi skal komma oss ut av dette, seier Grønli til Klassekampen. berit pedersen, sjukepleiar | Korleis kan vi forstå? - Korleis kan ein snakka om det ufattelege, utan at sjølve språket endrar seg, undrar kunstnaren Victor Lind. Han har sjølv arbeidd med liknande problemstillingar som "Der Untergang", men frå heilt andre vinklar. - Korleis skildra det uhyrlege? Det er dét det handlar om, seier kunstnaren Victor Lind. Når Klassekampen spør om Lind sin reaksjon på "Der Untergang", filmen om Hitlers siste dagar i bunkeren, svarar han med å visa oss nokre av sine eigne arbeid. Videoinstallasjonen "Det sublime" (1998) er ein "loop" av Hitler som helsar på ein ung gut i Hitler-Jugend. Guten er ein i ei rekkje, kamera står bak rekkja og vi ser berre bakhovudet og skuldera hans, medan andletet til Hitler vender tydeleg mot oss. Føraren smiler, klappar guten på kinnet og tar han fast, men venleg i øyret. På lydsporet høyrer vi fragment av ein forvrengt "alpemelodi". Scenen er kjend. Den er fanga både av film og foto, og regissør Oliver Hirschbiegel parafraserer den i "Der Untergang". - Det er flott, seier Lind sarkastisk. - Det er liksom høgdepunktet i europeisk kultur. Den vesle skal straks sendast ut for å kjempa for Det tredje riket. Jødeaksjonen | Victor Lind har vore ein klårt artikulert samtidspolitisk kunstnar gjennom nærare 40 år. Han var ein av initiativtakarane til den anarkistiske kunstgruppa Gras på 1970-talet. Dei siste 15 åra har han arbeidd særleg med det ein kan kalla eit historisk avdekkings- og rekonstruksjonsprosjekt. Han har grave seg ned i omstenda kring "jødeaksjonen" i Oslo 26. november 1942, og den manglande rettslege forfølginga av politiinspektør Knut Rød, som stod ansvarleg for den praktiske gjennomføringa. 532 jødar - menn, kvinner, barn - vart henta i sine heimar kl. 04.30 om morgonen og køyrde i 100 drosjar, tinga av statspolitiet, til Vippetangen. Derifrå frakta Donau dei til Tyskland, vidare bar vegen til Auschwitz. 11 kom tilbake etter krigen. Berre tilfellet hindra at den då to år gamle Victor og mora, den jødiske Lilya Slotnikoff, vart med transporten. I 1998, på same dato og tidspunkt, filma Lind ein rekonstruksjon av denne hendinga med 100 drosjar køyrande i konvoi gjennom eit vintermørkt Oslo. Filmen har seinare gått inn i installasjonen "Who is afraid? Contemporary Memory". Nytt språk | Lind trur absolutt det kan ha noko for seg å gå inn på nazitoppane som menneske og granska kven dei var, slik "Der Untergang" freistar. Det er det same han har gjort i dei mange arbeida om politiinspektør Knut Rød. Men han er skeptisk til kva rom for refleksjon ein lineær, kronologisk handlingsfilm gjev oss som sjåarar. Han minner om at det heller ikkje er slik tankane våre fungerer, med mindre nokon strukturerer dei for oss. - Dette er eigentleg ikkje ein estetisk kritikk av den filmatiske realismen i "Der Untergang", som er dyktig utført, særleg med hjelp av dei fantastiske skodespelarane, men når innhaldet blir hemma av midla som blir brukte, då blir forma viktig. - Korleis kan ein snakka om det ufattelege, utan at sjølve språket endrar seg, spør Lind. I videoinstallasjonen "Alt for Norge" (2002) viser Lind bilete av Knut Rød på ein skjerm medan han på lydsporet nøkternt oppsummerer krigshandlingane til Rød som ein slags CV lagt fram i "eg-form". Mellom anna "tilstår" Rød via røysta til Lind korleis han gjennom jødearrestasjonane var ansvarleg for drapet på sin nabo og advokatkollega Håkon Laksov. På ein annan skjerm fortel to kvinnelege vitne vekselvis og i brokkar om hendingane: Laksovs enke, Amalie Laksov, og motstandskvinna Amalie Christie, som freista å åtvara jødar før aksjonen. Amalie Laksov var mellom dei som vart åtvara i tide. Ho greidde å flykta med sonen Dan, som var like gammal som Victor Lind. Kontekst | - Udyra er ofte familiemenn og kvinner som alle sit ved skriveborda sine og berre skriv einskildbokstavar i den store samanhengen. Kritikken mot menneskeleggjering av Hitler synest Lind difor er tullete. - Ein må ned til det faktum at dette var menneske, elles ender vi opp med abstrakt prat av typen "vondskapens akse". Eigentleg skulle eg ønska dei hadde gjort menneska i bunkeren meir menneskelege, men om det blir berre individualisering og psykologisering, blir det skeivt. Eg hugsar frå min ungdom, korleis mitt politiske bilete fall i grus då rettssaka mot Adolf Eichmann avslørte at han ikkje hadde hatt ein traumatisk barndom eller noka liknande, negativt formande oppleving i livet, men var ein balansert og lukkeleg familiemann. Lind hevdar ein må tilbake til Det gamle testamentet sine skildringar av Sodoma og Gomorra for å finna noko som liknar det som er skildra i "Der Untergang". - Ein må jo lura på kven som ønska eit slikt regime. Det var ikkje galningar som stod bak Det tredje riket, nokon såg seg tent med det. Slike som Krupp, Ford og Hydro. Dette er fråverande i filmen. Og det er slike ting som får meg til å tenkja på kor likeglade vi er med kven som kjøper seg regjeringar på same vis i dag, slik som Halliburton. Sjølv har Lind freista å nytta sine eigne verk til å dra liner i historia, som kvifor politiinspektør Rød - denne døden sin byråkrat som finst i alle land - ikkje har vorte straffa i Noreg, men vart pensjonert frå politiet med heider og takk i 1965. Lind er oppteken av at det er lett å bli blind for overgrepa i si samtid og korleis forteikna på politikken skiftar med historia sin gang - ting som blir rekna for legal politikk og jamvel nytta som propaganda i dag, kan enda som prov på kriminalitet i morgon. Han har difor følgt opp USA si handsaming av fangane på Guantanamo, og rekonstruert modellar av fangebura dei nyttar der. Han har også planar om å laga eit verk til opninga av Holocaustsenteret neste år, som dreg parallellar mellom jødeaksjonen i 1942 og adventsaksjonen mot ulovlege innvandrarar i Noreg i 2002, då politiet arresterte og sendte ut av landet folk som oppheldt seg her ulovleg. Det skjedde 26. november. På dagen 60 år etter jødeaksjonen. viktor lind, kunstnar | viktor lind, kunstnar | Universiteta - Clemet 2 - 0 | Det er fleirtal på Stortinget for framleis å la universiteta velje sin rektor. For andre gong går Clemet på eit nederlag i arbeidet med ny universitetslov. Regjeringas forslag til ny lov for universitets- og høgskulesektoren får ikkje fleirtal i Stortinget. Akkurat som utdanningsminister Kristin Clemet leid nederlag på spørsmålet om eigarform sist vår, vil ho no lide nederlag på mellom anna det viktige prinsippspørsmålet med omsyn til vald eller tilsett rektor. Der regjeringa ynskte at departementet skulle oppnemne styreleiar ved universiteta og at rektor skulle vere tilsett, meiner fleirtalet i utdanningskomiteen at institusjonane sjølve må velje om dei vil halde fram med vald rektor. Og det må vere eit kvalifisert fleirtal på 2 / 3 i styret for at ein skal kunne innføre ei anna ordning enn dagens. - Det er eit kjempeviktig spørsmål, det handlar om å ta vare på den gamle universitetsmodellen, seier leiar i Stortingets Kyrkje-, utdannings- og forskingskomite, Rolf Reikvam (SV). Betinga siger | Jusprofessor Henning Jakhelln har engasjert seg sterkt i aksjonane mot regjeringas lovframlegg. Han var ein av initiativtakarane til fakkeltoget som den 26. januar marsjerte frå universitetets aula til Stortinget. Jakhelln meiner spørsmålet om vald eller tilsett rektor er det "viktigaste kulturpolitiske spørsmålet i dag", og er difor glad for det som ser ut til å bli komiteens konklusjon: - Dette er klårt betre enn det som vart foreslått i proposisjonen, men det er berre ein betinga siger. Stortingsfleirtalet legg opp til at det skal vere valfritt for styra ved kvar einskild institusjon om dei vil avvikle ordninga med vald rektor. Og dette er ein valfridom Jakhelln godt kunne klart seg utan: - Det høyrest besnærande ut med valfridom, men om eit styre vel å avvikle ordninga vil det vere svært vanskeleg å gå tilbake på det seinare. - Men eit slikt vedtak vil krevje 2 / 3 fleirtal? - Ja, det forbetrar det heile, men spørsmålet er om det er godt nok. Styra er samansette med betydeleg andel ekstern representasjon, og eg er ikkje heilt trygg, seier Jakhelln. Frp er med | Arbeidarpartiet og SV har sikra seg fleirtal mot regjeringas opplegg i lag med Framstegspartiet. Etter det Klassekampen kjenner til hadde Carl I. Hagen møte med Jakhelln den fyrste dagen han var attende frå Spania, for å få informasjon om motstanden mot dei pågåande universitetsreformene. Arne Sortevik, som sit i Utdanningskomiteen for Frp, nektar ikkje for at Frp er påverka av det sterke engasjementet som er synt frå universitetssektoren i denne saka: - Ein skal aldri unnseie seg at ein lyttar til engasjement, og engasjementet har vore sterkt og tydeleg i denne saka, seier Sortevik. Men Sortevik meiner det ville vore eit brot med partiets program om ein stemte for regjeringas framlegg i denne saka og påla dei akademiske institusjonane ein tilsett rektor: - Vårt standpunkt er at dette skal institusjonane sjølve få avgjere. I programmet vårt står det at institusjonane skal vere sjølvstyrte einingar, og difor har vi landa på at vi ikkje kan støtte regjeringa i denne saka. Og Sortevik synest ikkje det er merkeleg at partiet hans kan danne felles front med Ap og SV - mot Høgre - i denne saka: - Premissane for konklusjonane våre er ganske ulike. Og det er ikkje slik at SV får støtte frå oss. Vi står trygt på vår eigen konklusjon, seier Sortevik som synest det er underleg at ikkje Høgre har hamna på same standpunktet: - Når ein les Høgres program og kva som står der når det gjeld styring av institusjonane innan høgare utdanning, ligg det langt unna regjeringas konklusjon, seier Sortevik, som truleg siktar til følgjande formulering frå Høgre-programmet: "Høyre vil sikre universitet og høyskoler som uavhengige institusjoner." - Gode merknader | SVs Rolf Reikvam er oppteken av at det ikkje berre er i spørsmålet om vald eller tilsett rektor regjeringa vil lide nederlag i Stortinget. Reikvam er spesielt glad for ei rad merknader fleirtalet har blitt samde om, som slår fast at universiteta skal vere autonome: - Vi skriv ganske mykje om universitetas rolle og plassering, både med omsyn til autonomi og forskingsansvar og forskaranes tidsbruk. Dette er ikkje skrive som lovtekst, men i merknadsform, men det er likefullt prinsipielt av stor viktigheit, seier Reikvam. Komiteen skulle etter planen ha kome med si innstilling i dag, men innstillinga er noko forseinka og vil truleg bli lagt fram på torsdag denne veka. Difor er ingen av desse tinga formelt vedtekne: - Eg skal ikkje forskotere noko, men det ser ut til at vi får fleirtal for desse merknadene, seier Reikvam. Alt i alt er Reikvam meir enn tilfreds med dei forandringane Stortingskomiteen gjer med framlegget frå regjeringa: - Eg ser på det som ein siger for det vi har stått for, men det er òg ein siger for universiteta. Det er òg ein liten siger over regjeringas marknadsliberalistiske line. Vi tek vare på dei gamle universitetsideala, lovar Reikvam. Reikvam kan vidare fortelje at komiteen vil styrke vernet om gratisprinsippet for studiar, noko som har vore eit viktig spørsmål for dei studentpolitiske organisasjonane. I regjeringas framlegg heiter det at utdanning som hovudregel skal vere gratis. Reikvam trur fleirtalet vil gå med på å fjerne det modererande "som hovduregel". Komiteen vil òg be regjeringa kome attende med saka til Stortinget, før dei utarbeider forskrifter om gratisprinsippet. Venstre med | Reikvam får ikkje berre støtte frå Ap og Frp i spørsmålet om vald eller tilsett rektor. Òg dei to regjeringspartia, Venstre og Kristeleg Folkeparti, signaliserer at dei vil stemme mot si eiga regjering: - Vi har heile tida primært ynskt ein annan modell og eg er glad for at institusjonane no får valfridom, seier Venstres Trine Skei Grande til Klassekampen. - Men er det ikkje underleg å stemme mot si eiga regjering? - Eg ser ikkje problemet med at vi skal stemme for noko som er i tråd med Venstres program, seier Grande, som håper at alle partia i komiteen skal samle seg på dette punktet. - Trur du det er realistisk? - Mitt mål er at vi skal få til det. Fellesskolen | Dagens leder | * Norsk skole har i ei årrekkje vore prega av uro, som har vorte forsterka av middelmåtige karakterar på Pisa-undersøkingane. Dette har utløyst nærmast panikkprega og endelause reformer. Samtidig har vi fått ein bråkete skoledebatt om alt frå meir testing, via tiltak mot fråfall, til krav om nivådifferensiering. Det gode forsettet om at alle elevane skal få tilpassa opplæring har jamvel utløyst krav om at dei flinkaste elevane må få spesialundervising og auka ressursar. * Det blir sagt at Norge heiar fram vinnarane i barneidrett og -kultur, mens skolen ikkje legg til rette for dei gode prestasjonane og flinke ungane. Desse tankane spreier seg no langt inn på venstresida. Aps skolepolitikar Marianne Aasen tok sjølvkritikk i Aftenposten nyleg, og sa at skolen har vore for dårleg til å følgje opp dei flinkaste elevane. Dette er ei avsporing av skoledebatten, av to grunnar: For det første er jo skolen allereie prega av testing, måling og karaktersetting, ein konkurranse dei beste vinn. Flinke elevar blir lettare sett av læraren, og dei aller flinkaste får til og med bildet sitt i lokalavisa etter eksamen frå vidaregåande. For det andre er det nok eit problem at flinke elevar ikkje får tilpassa opplæring, men dette er langt frå den største utfordringa i skolen. * Det viktigaste skoleproblemet er at norske elevar generelt ikkje lærer nok. Dessutan viser det seg at skolen reproduserer dei sosiale forskjellane i samfunnet - stikk i strid med kongstanken i den sosialdemokratiske skolepolitikken. På toppen av alt droppar ein urovekkande stor del av årskulla ut av den vidaregåande skolen. Dei viktigaste svara på utfordringa er nærliggjande, og vi finn desse løysingane i den finske "vinnarskolen": Vi må få gode lærarar, blant anna ved å heve status og lønn. Lærarane må få tid til elevane, gjerne i mindre grupper. Og heller enn å avvikle klassen, og gjeninnføre tidlegare tiders nivådifferensiering, må vi bygge ein skole med faste og oversiktlege strukturar, der direktørdottera går saman med hjelpepleiarsonen. Erfaringane frå Finland viser at prestasjonane blir betre, og at både elevar og samfunn vinn på ein slik fellesskole. Krigens offer | Dagens leder | * Forsvarsminister Grete Faremo la i går fram rapporten som viser kor mange nordmenn som har vorte skadde sidan Norge gjekk inn i Afghanistan i 2001. Totalt har Forsvaret registrert 948 skader på sitt personell frå 2001 til 2010. 26 militære vart alvorleg skadde, og fleire har vorte invalide for livet. Samla har 6938 nordmenn tenestegjort i Afghanistan, og av desse har ni soldatar omkomme. "Jeg beklager at liv har gått tapt", sa forsvarsministeren da ho la fram den dystre statistikken. Samtidig tok ho sjølvkritikk over manglande oversikt. For det var nemleg ein artikkel i VG tidlegare i år som avslørte at Forsvaret ikkje hadde nokon samla oversikt over dei skadde soldatane. * Det er positivt at Forsvaret legg fram nokre av tala bak krigen. Statistikken viser at norske soldatar har betalt ein høg pris for krigsinnsatsen. Men Forsvaret vil ikkje gi oss noko oversyn over kor mange liv dei norske soldatane har tatt, enten det er sivile eller opprørarar. Det finst ingen nøyaktig oversikt over kor mange som har mista livet på grunn av krigen, men tal frå FN viser at 2777 sivile afghanarar vart drepne i løpet av fjoråret. FN meiner opprørarane er direkte ansvarlege for det store fleirtalet av desse tapte liva, men viser også at mange har vorte drepne av Nato-styrkane. Norge og Nato skulle beskytte sivile i Afghanistan, ta knekken på Taliban og skape fred. I staden har vondt vorte verre, og tapstala aukar. Som vanleg i krig er det dei sivile - barn, kvinner og menn - som betaler den høgaste prisen. * Gjennom ti år med krig har det vore fortalt to vidt forskjellige historier om Afghanistan. Norske militære og politiske leiarar har snakka om framgang i krigen mot opprørarane, om betring i liva til folk flest og om styrking av sivile institusjonar. Men historia frå vanlege afghanarar, blant anna formidla av journalisten Anders Sømme Hammer, er heilt annleis. Dei fortel om stadig meir frykt, liding og død, og ei styrkt tru på at færre liv ville gått tapt utan utanlandske soldatar. Etter ti år i Afghanistan må norske politikarar snart innsjå at krigens offer er alt for mange og alt for store. Systemsvikt? Dagens leder | * Det er klare teikn til systemsvikt i EU-prosjektet, seier utanriksminister Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv, og viser spesielt til problem med demokrati og økonomistyring. Medan andre EU-entusiastar i Arbeidarpartiet ser handteringa av den greske krisa som stadfesting av at EU er eit solidaritetsprosjekt, som finanskomiteens leiar Torgeir Micaelsen sa til Klassekampen laurdag, har Støre ein meir kritisk og reflekterande innfallsvinkel. Kolsviartrua hans på den europeiske integrasjonen er urokka, men Støre innser klarare enn mange i ja til EU-leiren sprengkrafta i dei underliggjande konfliktane mellom nasjonale og føderale nivå i EU. * Støre meiner det er for enkelt å skulde på uansvarlege politikarar i Hellas, Spania og Portugal når den økonomiske krisa råkar på dramatisk vis. EUs knallharde økonomiske press mot Hellas illustrerer noko den tyske forfattaren Hans Magnus Enzensberger peikar på i essayet "Det myke monsteret Brussel eller umyndiggjøringen av Europa". Det er ein mektig hersketeknikk å banke fast at det ikkje finst noe alternativ, slik vi stadig høyrer, uansett elende for folket. Omgrepet "ingen alternativ" krenkar ifølgje Enzensberger den menneskelege fornuft, fordi det ikkje er noko argument, men ei kapitulasjonserklæring frå dei med makta. * Det er påfallande samanfall mellom den satiriske og spissformulerte Enzensberger og den urbant analytiske og stundom noko svevande Støre i framstillinga av EUs problematiske utvikling. Stikkord er veksesmerter, byråkratisering og grunnleggjande demokratiske veikskapar. Nei til EUs avis Standpunkt skriv om eit stort forskingsprosjekt med 120 forskarar frå 14 land, i regi av norske Arena, som konkluderer med at integresjonen i EU er elitedriven og utan brei folkeleg oppslutning. Lisboa-traktaten demonstrerer ifølgje forskarane den "bevisst og åpenbart elitistiske og byråkratiske" karakteren ved europeisk politikk. Dette er meir enn ein systemsvikt. Det er systemet. Helikopter stansa av rein | Mineralsøk: Reindrifta sette foten ned for helikoptersøk etter mineral i Kvalsund. Kartlegginga må utsetjast til hausten. Utsetjing: På grunn av reindrifta må helikopterleiting etter mineral utsetjast til september. Gull, kopar, jernmalm og meir til av verdfulle mineral finst i Nord-Noreg. Kanskje kan mineralressursane vera verd 1500 milliardar kroner, eller om lag halvparten av oljefondet. Norges geologiske undersøkingar (NGU) har fått 100 millionar kroner over fire år på statsbudsjettet for å kartleggja mineralressursar i nord. I år skulle fire område i Nordland, Troms og Finnmark kartleggjast. Men dei planlagde helikoptermålingane i Kvalsund i Finnmark vart stansa før dei hadde starta, og kan tidlegast gjennomførast til hausten. Nei frå reindrifta | Jan Steinar Rønning, lagleiar og prosjektleiar for helikoptermålingane i NGU, opplyser at dei fekk eit klart nei frå reindrifta til slike målingar i juni-juli. - Det kom vel ikkje som noka overrasking for NGU at det er rein i dette området? - Vi hadde håpa at det fanst eit reinfritt område, og at vi kunne gjera tiltak dersom vi møtte rein. Det vart avvist frå reindriftsnæringa, og da var det ikkje aktuelt for oss å gå vidare no. Planen er no at vi skal gjera desse målingane i september etter at reinen er flytta frå dette området, seier Rønning. Uvisst om gullfunn | Målingane blir utførte ved at helikopteret flyg 60 meter over bakken, under heng ein sonde med elektronisk utstyr 30 meter over bakken. Magnetisme, radioaktivitet og elektrisk leiingsevne i fjellet blir registrert. - Jernmalm er svært magnetisk og koparmalmen har svært god elektrisk leiingsevne. Dei magnetiske målingane er dessutan viktige for å kartleggja berggrunnsgeologien, forklarer prosjektleiaren. Men kva som måtte finnast av gull, kan helikoptermålingane ikkje gje svar på. - Gull finst ikkje i så store mengder at det gir direkte utslag. Ein må kartleggja geologien, og vita kva for bergartar som kan innehalde gull. Meir eksakte funn krev boring, og det ligg utafor NGU sitt mandat, seier Rønning. Rønning håpar på godt vêr når reinflyttinga er unnagjort, slik at målingane i Finnmark kan gjerast før snøen skaper nye hindringar. Dei helikoptermålingane som står att, er rekna å ta om lag tre veker, om ikkje regn og skodde gjer arbeidet umogeleg. I løpet av sommaren, medan reinen beitar ved kysten, blir det gjort målingar med fly inne på vidda. Til no har Noreg berre kartlagt 14 prosent av område som kan vera aktuelle for mineralutvinning, medan Finland har kartlagt 100 prosent av sitt areal og Sverige 90 prosent. Reindriftsskepsis | Nils Henrik Sara, dagleg leiar i Norske Reindriftssamers Landsforbund, er skeptisk til følgjene av mineralleitinga. - Reindrift og gruvedrift er næringar som ikkje går godt i hop. Begge næringane er arealkrevjande. For kvar bit beiteland vi mistar må vi redusera vårt virke. Vi har vår rett til å eksistera og vår plikt til å ta vare på reindrifta for kommande generasjonar, seier Sara til Klassekampen. Han minner om at mineralutvinning skal ha elkraft. Vindmølleparkar og kraftliner skal vedlikehaldast, og det trengst vegar. Folk skal bu, nordmenn får meir pengar, og skal ha nye hytteområde. - Alt rammar vilkåra for reindrifta, og vi får beskjed om å tilpasse reintalet til reduserte beiteområde. Vi må heile tida vika for andre som har bruk for vårt område, seier NRL-leiaren. - Burde NGU sine undersøkingar stoppast? - Dei kan kartleggja, og ein kan håpa at det kjem ny teknologi som gjer at ein ta ut verdiane utan å gjera skade for reindrifta. Der ein kan bruka tunneldrift, er det konfliktdempande. Men dersom store kostnader med tunneldrift blir eit argument for dagbrot, kan det vera vanskeleg å stansa det som alt er i gang. Det som skjer under torva speler inga rolle for oss, men bortsett frå den koparutvinninga Nussir planlegg i Kvalsund, gjeld alle kjende planar om gruvedrift i Finnmark no dagbrot, legg han til. Mange har store forventingar til den gullgruvedrifta som det svenske selskapet Arctic Gold AB planlegg å starta i Bidjovagge i 2013, men Sara er skeptisk. - Verdiane ligg der, kvifor hastar det med å ta opp alt? Kan det ikkje liggja til ein har teknologi til å ta det opp på skånsamt vis, spør NRL-leiaren. Lit ikkje på politikarane | Sara har dårleg erfaring med politikarane. - Eg har ikkje møtt nokon politikar som tar oss på alvor. I det offentlege rommet seier dei andre ting enn dei seier i møte med oss. Ingen av partia har skjønt kva dette eigentleg handlar om, seier NRL-leiaren. Skjær i sjøen | Dagens leder | Heller ikkje i år kom Gaza-flåten fram til Gaza-kysten. I fjor endte ferda i eit blodig mareritt i rom sjø. I år sørga byråkrati og politisk sabotasje i Hellas for at flåten ikkje kom ut av havnebassenget. Ei frustrert norsk gruppe kjem heim etter nesten to veker i Aten utan å ha komme av flekken. I dag vil dei oppsummere bomturen som ein politisk siger trass alt, på grunn av forsterka kritikk av Israels blokade og ny merksemd om Palestina-konflikten og kvardagslivet i Gaza. Målt mot ambisjonane som norske og andre aktivistar hadde under førebuingane, kan dette kallast ei fattig trøyst. Synspunktet er likevel ikkje urimeleg, fordi hovudformålet med "Ship to Gaza" er og blir politisk. Også om flåten hadde komme fram til Gaza med heile lasta intakt, ville det vore symbolsk i høve til det som trengst, og i høve til det som faktisk slepp gjennom grenseovergangane. Blokaden er mindre effektiv enn den var, sjølv om Israel av militære grunnar stengjer for byggjevarar som sement og stål. Sementen som var kjøpt til Gaza-flåtens lasteskip, kom ikkje til nytte på byggjeplassar. Men sementpartiet symboliserer den politiske fallitten som Israel og no også Hellas er skuld i ved å hindre attreising av den krigsherja Gaza-stripa. Den sosialdemokratiske regjeringa i Hellas har, i tillegg til alle sine andre problem, skandalisert seg som handtlangar for Israel. Det er positivt at regjeringa skjerpar kritikken av Israels blokade, men Utanriksdepartementet rota seg ut på vidåtta ved å opne for at blokaden kan vera folkerettsleg legal fordi den humanitære situasjonen på Gaza er noko forbetra. Fråsegna om dette frå UD sist veke kunne verke som eit arbeidsuhell, men utanriksminister Jonas Gahr Støre stadfesta innhaldet overfor NTB og Klassekampen. Ei rekkje organisasjonar og ekspertar har peika på at den kollektive straffeforma utgjer det viktigaste folkerettsbrotet i Gaza; ikkje graden av humanitære problem. Sjølv om Støre understrekar at hovudproblemet er politisk, fungerer folkerettsleg tåkeleggjing som røykteppe over okkupasjon og blokade. Planlegg propagandasak | Kampanje: Anders Behring Breivik ønskjer å bruke rettssaka mot seg som eit propagandaframstøt mot "kulturmarxistiske landssvikarar". Det skriv han i sitt 1500-sider lange terrormanifest. I uniform: Dette biletet syner Anders Behring Breivik i tempelriddaruniform. Biletet er henta frå ein video på nettstaden YouTube. "Hugs, rettssaka er (frå vår ståstad) ikkje mot deg, men heller ei rettssak mot regimet", skriv Anders Behring Breivik, mannen som er sikta for å ha sprengt regjeringskvartalet og avretta 86 ungdommar på Utøya, i sitt manifest. Han publiserte manifestet på internett kort tid før han detonerte bomba ved regjeringskvartalet. Delar av skriveriane er kopiert frå den amerikanske Una-bomberen sitt manifest frå 1995. Vil krevje makta | I sine retningslinjer for andre "tempelriddarar" skildrar Breivik korleis terroraksjonar best skal utførast og korleis rettssaka etterpå skal snus til å verte eit PR-show for Breiviks høgreekstreme program. Breivik ventar å verte funne skuldig i drapa. Han skal likevel ha erklært seg uskuldig i brotsverk, av di drapa i hans meining er moglege å rettferdiggjere i kampen mot Islam og vestlege medløparar. Han skal fortelje retten at drapet på dei til saman 92 verjelause menneska var "sjølvforsvar, gjennom eit forkjøpsangrep". I rettssaka skal Breivik krevje at Stortinget gjev opp kontrollen av landet til eit rådsorgan av "dei 20 mest dedikerte og pålitelege konservative / patriotiske leiarar i landet". Han skal krevje tid til å etablere unntakstilstand og ein lojal hær av om lag 2000 soldatar. Breivik syner stor sjølvinnsikt i manifestet: "Når du er ferdig med å presentere krava dine, vil dommarane og publikum etter alt å døme le rumpa av seg og nedlate deg for å vere latterleg". Alt dette skal Breivik ta med største ro, for å la den langsiktige bodskapen sive inn. « Ved å presentere dei følgjande skuldingane og krava i største alvor, førebur vi alle som lyttar for konfliktane og scenaria som kjem. Dei vil le i dag, men i bakhovudet vil dei ha ein smule frykt, respekt og beundring for vår sak og den alternative autoriteten vi utgjer ». - Treng samd advokat | Alle Breiviks rørsler stadfestar at han følgjer retningslinjene i sitt eige manifest til punkt og prikke. Sjølve terroraksjonen var òg heilt i tråd med Breviks program (sjå undersak). Han overgav seg utan motstand til politiet, for å få ei rettssak. Han har erklært å stå bak terroraksjonen. Han bad om eit ope fengslingsmøte, for å få kringkasta sitt program. Han bad om ein spesifikk advokat, Geir Lippestad, til å forsvare seg. I manifestet ber Breivik innstendig sine meiningsfeller om å aktivt leite etter ein "nasjonalistisk orientert" advokat. Advokaten treng ikkje skrive under på Breiviks metodar (massedrap), men må vere "villig til å hjelpe deg ideologisk" ved å mellom anna gje terroristen ein tempelridder-uniform han kan ha på seg under rettssaka og byggje ein sak mot "regimet". Lippestad er tidlegare kjent for å ha forsvart Ole Nicolai Kvisler, som i 2001 vart dømt for det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Klassekampen har ikkje lukkast i å få ein kommentar frå Lippestad om kva han tykkjer om å verte karakterisert slik av Breivik, eller om han vil gå med på Breiviks krav. Til NRK seier Lippestad at han ikkje veit kvifor Breivk ba om nettopp han. Krev å lese opp manifest | Eit av Breiviks krav til ein skikka advokat, er å la Breivik lese opp sine innleiande og avsluttande fråsegner til retten. I fråsegna samanliknar han seg med Sitting Bull og andre indianarhøvdingar som kjempa mot utalandske imperialistar. Breivik trur alle muslimar vil innføre sharia, og at det er kristnes plikt å kjempe mot. Slik han ser det har Europa vore i borgarkrig sidan 1999, då vestlege Nato-styrkar kjempa mot kristne serbarar for å verje muslimske kosovoalbanarar. Han ser for seg ein tre-fasa krig kor muslimane gradvis vil forplante seg til å stå for halvparten av Europas befolkning innan 2083. Fleire høgreekstreme har spurt seg om kvifor han gjekk til åtak på "nordmenn" og ikkje direkte på muslimane. Brevik svarar på dette i manifestet: Slik han ser det er muslimane "ville dyr", som ikkje kan skilje mellom rett og gale. Heller bør kristne gå til åtak på "multikulturalistar" og andre vestlege som tillet muslimsk innvandring, skriv Breivik. Undertrykt? Dagens leder | Ein del av drapsmannens rettferdiggjering av massakren og terrorbombinga har vore at synspunkta hans ikkje har fått komme fram på normalt vis. Ut frå politiforklaringar og det såkalla "manifestet" hans får ein nærast inntrykk av at han gjekk berserk mot barn, unge og tilfeldige sivile fordi han ikkje fekk inn krigsretorikken sin som innlegg i avisene. Dette går inn i ein mytologi om at kritikarar av innvandring, islam og multikulturalisme ikkje kjem til orde, slik at ekstreme ytringsformer har vorte framprovoserte. Medan Siv Jensen og andre på sentralt nivå i Framstegspartiet nyttar den politiske unntakstilstanden til å setja opp sin mest foruretta mine når partiets medansvar for eit forpesta klima blir trekt fram, er Anfindsen prisverdig audmjuk etter terrorhandlingane. Det same gjeld Frps ordførar i Askøy, Knut Hanselmann, som seier til Bergens Tidende at partiet bør dempe språkbruken og slutte å snakke om at innvandring øydelegg norsk kultur. Uansett kven Berg siktar til med denne halvkveda visa, gjev dette næring til den same mytologien. Berg sjølv og sentrale Frp-folk er blant dei som har hatt raud løpar til nyheits- og aktualitetssendingar med den eine dystopien verre enn den andre om det fleirkulturelle samfunnet. Medieforskar og skribent Elisabeth Eide seier til det antifascistiske tidsskriftet Searchlight at somme element har funne ut at det gjev makt å opptre med ein offerretorikk, som ho meiner forgiftar den politiske debatten. Ho avviser at forskrudde sinn kan utvikle seg fordi det ikkje har vore debatt og argument. Tvert om har det grodd fram eit klima som har gjeve massemordaren ei kjensle av å ha mange med seg, som ho seier. Farleg språk | Dagens leder | Den svenske forfattaren Ola Larsmo, som er leiar av svenske PEN og som fekk Bjørnsonprisen i 2008, skriv i Dagens Nyheter om korleis språket kan bane vegen for massemord. Det er neppe råd å finne ei enkel forklaring på vanvitet sist fredag, heller ikkje i språket. Men det blir no frå mange hald retta søkjelys mot langtidsverknadene ei aggressiv og hatefull språkføring - såkalla "hatespeech" - kan ha for å flytte grenser på nesten usynleg vis. Larsmo minner om hetsen mot innvandrarane i Sverige på 1990-talet, som forandra samfunnet langt meir dramatisk enn dei som stod midt oppe i det då kunne forstå. Tidlegare Oslo-biskop Gunnar Stålsett har eit tilsvarande bodskap, når han i Klassekampen i dag seier det vil vera eit svik mot ofra frå 22. juli 2011 om norske politikarar vender tilbake til ein ekskluderande og stigmatiserande retorikk. Her er det lettast å rette peikefingaren mot Framstegspartiet, men Stålsett refsar også ordbruken regjeringa har gripe til for å rettferdiggjera innstrammingar i asylpolitikken. Han seier at retorikk skaper nye realitetar, og at det er naudsynt å bli meir kjenslevar for stigmatiserande språkbruk. Det er mange historiske døme på at langvarig, negativ språkleg stempling byggjer opp fiendebilete som riv ned sperrar mot vald og overgrep. Ein treng ikkje gå til Nazi-Tyskland og holocaust, sjølv om "Goebbelspropaganda" er eit omgrep som blir ståande. I den uhyggjeleg realistiske spelefilmen "Hotel Rwanda" ser vi korleis hutu-militsen piskar opp stemninga ved hyl og skrik i radiosendingane om tutsiane som "kakerlakkar", før blodbadet startar. Ein kakerlakk er lettare å trakke under foten enn grannen som er tutsi. Ola Larsmo hentar fram ei skildring av den kroatiske forfattaren Slavenko Drakulic, om korleis serbiske soldatar i fleire timar før massakren i Srebrenica hissa kvarandre opp ved å snakke ned menneskeverdet til sine muslimske offer. Larsmo har ikkje tru på språklege forbod eller sensur, men meiner at alle har sin del av ansvaret: « Det er ein kamp om ord. Kvar dag må vi tenkje på korleis vi nyttar dei ». Vaskehjelp | Dagens leder | * Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har klart å provosere nyliberalistane i Civita og Dagens Næringsliv. I eit intervju med Dagsavisen i helga sa Bjurstrøm at Norge ikkje må bli eit "Kuwait light", der underbetalte arbeidstakarar frå fattige land gjer jobbane nordmenn ikkje gidd å ta sjølve. Bjurstrøm meiner det er "frastøtende" at mange ser ut til at det er greitt å sette til side tryggleik, anstendig lønn og ryddige arbeidsforhold, samtidig som vi sjølve blir rikare. "Jeg har alltid lurt på hvem som vasker for vaskehjelpen", seier statsråden. Ho understrekar at ho ikkje vil ta avstand frå at folk kjøper hjelp i heimen, men meiner også desse arbeidarane må få ordna lønns- og arbeidsvilkår. * « Hvem baker brød til bakeren? Hvem klipper håret til frisøren? » harselerer Dagens Næringsliv på leiarplass. "Hvem lager skomakerens sko?" held Civitas Kristin Clemet fram på sin blogg. Clemet meiner det er merkeleg at Bjurstrøm ikkje har betre forståing for "den spesialisering og arbeidsdeling som er en helt naturlig del av vår velstandsutvikling". Ho skuldar statsråden og venstresida for å sjå ned på vaskehjelper, samtidig som ho meiner det må vera positivt at menneske frå fattige land får jobbe seg ut av fattigdom i Norge, iallfall om dei får "lovlig og ikke tariffstridig lønn". * Argumentasjonen mot Hanne Bjurstrøm er nok langt skitnare enn golva til Kristin Clemet og Dagens Næringsliv. Dei seinare åra har det vorte avdekte grove tilfelle av sosial dumping i fleire bransjar. Reinhaldsarbeidarane er blant det mest underbetalte, og reinhaldsbransjen slit med svart arbeid. Også i private heimar er det skitne arbeidsforhold. Ei undersøking for Skatteetaten i 2009 viste at ein av fire kjøper tenester svart, særleg vaskehjelp og snekkartenester. Det er positiv at arbeidsministeren kjempar mot sosial dumping, og vi deler hennar frykt for at Norge skal utstyre seg med ein underbetalt underklasse som gjer arbeidet vi ikkje vil ta sjølve. Vi treng desse hendene i norsk arbeidsliv i åra framover, men vi treng dei meir i offentleg helse og omsorg enn som svarte vaskehjelper for private. Rekneskap | Dagens leder | * Når ansvarlege politikarar snakkar om "utfordringar" og "innvandring" i same setning, er det grunn til å spissa øyra. Tysdag vil det bli lagt fram ein rapport frå eit regjeringsoppnemnt utval som i to år har drøfta velferdsordningar og migrasjon, og råd om velferdsordningar framover. Regjeringa ville vita om det trengst endringar på grunn av "utfordringene som følger med økt innvandring". Tidlegare i år kom ein forskarrapport om yrkesdeltaking blant ulike innvandrargrupper frå 1970 til 2000, tinga av dette utvalet. Den rapporterte, slik NTB refererer, om ein tendens til at innvandrarane etter kvart fall ut av arbeidslivet og over på ulike trygdeordningar. Etter 10 - 15 år var to av tre uføretrygda, medan to av tre etniske nordmenn i same aldersgruppe var i jobb. * Sia vi førebels ikkje kjenner innhaldet i rapporten, kan vi berre nemna nokre spørsmål som det kan vera greitt å ha i bakhovudet når den skal lesast: Kor mange av dei innvandrarane som har blitt trygdemottakarar, har hatt både to og tre tunge jobbar, eller jobba meir overtid enn nokon nordmann i industrien på 1970- og 1980-talet? Kor mange av dei var krigsskadde? Korleis verdset norske styremakter den uunnverlege arbeidskrafta som kom utanlands frå, og som var klar til å gå rett inn i jobb, utan at oppvekst og skolegang hadde kosta den norske staten fem øre? Når skal norske styremakter prioritera å la alle dei utanlandske faglærte ekspertane som vaskar golv, få lov til å gjera jobbar dei er kvalifiserte for? * Kontaktutvalget mellom innvandrarbefolkninga og myndigheitene (KIM) fryktar ifølgje NTB at den rapporten som kjem no, kan bli ein avansert innvandrarrekneskap, og at generelle utfordringar knytte til velferdsstaten kan bli framstilte som eit innvandrarproblem. Fleire kan ha grunn til å dela denne uroa. Når det gjeld barn som har budd i Noreg heile sitt liv, har vi sett skremmande eksempel på at "innvandringsregulerende hensyn" er avgjerande for om dei får lov til å bli her. Risikerer vi også at "innvandringsregulerende hensyn" skal styra vesentlege delar av velferdspolitikken? Vil hente jagarflya heim | Vil heim: Regjeringa vil trappe ned Libya-innsatsen og kalle fly heim. Forsvarsdepartementet er redd det vert for få fly att til å forsvare Nord-Noreg. På hell: Statsminister Jens Stoltenberg, her på vitjing på Bodø Hovudflystasjon, leiar ei regjering som vil trappe ned bombinga av Libya. SV står ikkje aleine. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk, Scanpix | SVs landsstyre vedtok laurdag at norske fly skal vere ute av Libya innan 31. juni. "SV aleine om kampfly-nei" var overskrifta i Aftenposten - Ap og Senterpartiet ville ikkje gå god for dødlinja. Internt i regjeringa er situasjonen annleis: Entusiasmen for bombinga er dalande i alle tre parti, og regjeringa ønskjer å trappe ned den norske innsatsen og trekkje fly heim, om ikkje alle. Det fortel kjelder høgt oppe i alle dei raudgrøne partia og i regjeringsapparatet til Klassekampen. Usemja går på når alle norske fly skal vere ute. - Intensjonen er nokså lik mellom regjeringspartia, seier Trygve Slagsvold Vedum, parlamentarisk leiar i Senterpartiet. Lei av å aksle tyngste børa | Lysten til å trappe ned bombinga har to utspring: For det første er regjeringa lei av at Noreg tek på seg så mange flygingar og andre Nato-land så få. Dei seks F16-flya Noreg har sendt, har flydd over 15 prosent av bomberaida, eit enormt tal i og med at USA, Storbritannia og Frankrike har så mykje større flyvåpen. Meldinga frå kjelder i Utanriksdepartementet (UD) er at "byrda må verte jamnare fordelt". Dette skal verte eit sentralt emne for Noreg når den opphavlege Nato-operasjonen er slutt 31. juni og medlemslanda skal forhandle om bidraga til ein ny operasjon. Ei kjelde hevdar somme Nato-land er uvillige til å sende fly av di dei følar Nato bryt FN-mandatet om å berre verne sivile, ikkje drepe Gaddafi. Førre helg bomba Nato-styrkar huset til Gaddafis son i Tripoli. Libyske styresmakter hevdar sonen og tre av borna hans døydde i angrepet. Alle Klassekampens kjelder i regjeringsapparatet strekar likevel under at Noregs posisjon er at FN-mandatet ikkje er brote. - Tærer på ressursane | Kjelder i UD stadfestar det Klassekampen tidlegare har skrive: Dei har aldri vore lystne på krigen, heller ikkje no. Forsvarsdepartementet har vore ivrigare, men no må også ei områ seg. Det byrjar nemleg verte for mange norske fly i beredskap til å fly over Libya, og for få til å verne Nord-Noreg. - Per i dag er vi i stand til å løyse Libya-oppdraget, forsvare oss sjølve og halde dei andre pliktene våre til Nato. Men det er heilt rett at det tærer på ressursane våre å vere så tungt inne i Libya, seier Roger Ingebrigtsen, statssekretær i Forsvarsdepartementet. - Det er ein innsats som ikkje kan ha en uendeleg tidshorisont. Det vil vi rett og slett ikkje klare, korkje økonomisk, materielt eller med tanke på personell, uttalar han til Klassekampen. Noreg har 57 jagarfly. Av desse er mellom 25 og 30 klar for skarpe oppdrag, og seks av desse er stasjonert på Souda-basen på Kreta for å fly oppdrag over Libya. Då krigen starta informerte forsvaret UD om at maksimalt seks fly kunne sendast. Men for å halde seks fly på vengene, må fleire vere i beredskap. Dagens Næringsliv kunne fredag fortelje at Noreg til no har bomba Libya for 130 millionar kroner. Det kjem fram i eit internt notat frå statsminister Jens Stoltenberg. Bombene Noreg brukar mest, kostar mellom 200.000 kroner og 400.000 kroner, i tillegg kjem driftsutgifter på 65.000 kroner per time per fly. Stoltenberg skal ha spøkt med at ein sjukeheimsplass kostar mellom 500.000 og 900.000 kroner. Stoppar ikkje bombinga | Skvis: Sjølv om FNs generalsekretær ber om "våpenkvile på flekken", vil ikkje Nato og Noreg parkere bombeflya. Protest: Aktivistar frå Det pakistanske arbeidarpartiet protesterer mot Natos militæraksjon i Libya. Noreg vil ikkje stanse bombinga før etter at Gaddafi har gått med på våpenkvile. Foto: Arif Ali, AFP / scanpix | FNs generalsekretær Ban Ki-moon bad onsdag om "våpenkvile med éin gong" i Libya. Dimed får Noreg eit problem: Som Nato-land bombar vi no landet på mandat frå FN. Kva gjer vi, når FNs øvste leiar ber om slutt på krigshandlingane? Utanriksdepartementet vil ikkje la seg binde: Dei meiner kravet frå Ban Ki-moon er retta til Muammar al-Gaddafi og dei libyske opprørarane, ikkje til oss som bombar frå lufta. Først når våpenkvila på bakken er på plass, kan vi sende bombeflya heim. - Dersom ei våpenkvile blir innført og respektert over lengre tid, vil det endre situasjonen i høve til vårt militære engasjement. Men der er vi ikkje i dag, seier Gry Larsen (Ap), statssekretær i Utanriksdepartementet. Det same seier Svein Roald Hansen (Ap), nestleiar i Stortingets utanrikskomite: - Straks partane inngår våpenkvile, vil bombinga slutte. - Går ikkje utan Nato | Jusprofessor og ekspert på folkeretten Geir Ulfstein tek ikkje argumentasjonen for god fisk. - Det er heilt klart at Gaddafi og opprørarane ikkje kan komme fram til ei våpenkvile som Nato ikkje er med på. Nato er jo ein stridande part, identifisert med opprørarane, seier Ulfstein til Klassekampen. Dagfinn Høybråten (KrF) i utanrikskomiteen på Stortinget seier det "ikkje vert fred av at Nato einsidig sluttar bombinga". I staden rettar han peikefingeren mot Gaddafi: - Heile grunnen til FN-mandatet og Nato-operasjonen er å verne sivile. Utan nokon garanti frå Gaddafi om at overgrepa vil slutte, vert det ikkje noko avtale, og ikkje noko våpenkvile, erklærer Høybråten. Sidan han har lita tru på at Gaddafi kan halde ei slik garanti, kan ei våpenkvile verke fjern. - Gaddafi har lufta våpenkvile fleire gongar, utan å stogge sine eigne krigshandlingar. Difor skal ein ha lita tiltru til at Gaddafi vil halde ei slik avtale, seier Høybråten. - Men kan vi halde fram å bombe på FN-mandat når FNs øvste leiar ber om slutt på krigen med éin gong? - Det er dilemmaet i dette. Siktemålet må vere ei politisk løysing, ikkje ei militær ei. Difor må vi ta Ki-moons oppfordring på alvor. Men som sagt: Det vert ikkje fred av ei einsidig våpenkvile frå Nato si side. Det ville vere å undergrave all jobben som er gjort, avsluttar Høybråten. FN har ingen "sjef"; Ban Ki-moon er sekretær for organisasjonen. Folkerettsekspert Geir Ulfstein strekar under at Ban Ki-moon ikkje kan sjefe over Sikkerheitsrådet som har godkjent bombinga. - Han har ikkje autoritet til å setje ein resolusjon frå Sikkerheitsrådet til sides. Men resolusjon 1973, som gjev mandat til å verne sivile, gjev Nato-landa ein rett til å bombe, ikkje ein plikt til å gjere det. Dimed kunne Nato ha stansa bombinga når som helst, utan å bryte resolusjonen frå Sikkerheitsrådet. Sidan Ban Ki-moon ikkje kan instruere landa i å stanse bombinga, tolkar Ulfstein utspelet som ei "politisk oppfordring". Fred best for dei sivile? - Eg trur ikkje noko på at generalsekretæren vil utfordre landa i sikkerheitsrådet og gå ut med krav om våpenkvile som dei ikkje støttar. Han er sekretær for sikkerheitsrådet òg. Eg trur ganske sikkert han har støtte i rådet, seier han. Gry Larsen i Utanriksdepartementet meiner ikkje det er noko motsetnad mellom at Noreg skal verje sivile og samstundes ikkje straks rettar seg etter FNs bøn om våpenkvile. - Det kjem meldingar om sivile tap kvar dag. Kan regjeringa vere sikker på at luftkrigen ikkje har gjort situasjonen verre for dei sivile som FN, Nato og Norge skal verje? - Det var riktig å følgje opp FNs vedtak militært, fordi Gaddafi så klart gav uttrykk for at han ville forfølgje også sivile i Benghazi. Han har framleis ikkje komme på betre tankar. Men ei verifiserbar våpenkvile på bakken, som Ban Ki-moon ber om, vil gjere det lettare å komme i gang med forhandlingar om ei politisk løysing, seier Larsen. Sosialkontor | Dagens leder | * Når partileiaren opnar landsmøte, er det lov å ta i litt ekstra. Slike talar skal framfor alt vera til kveik i eigne rekkjer og vekke merksemd om partiet, og vi er frå alle parti vant til eit demagogisk slingringsmonn. Men talen som Siv Jensen heldt på Frp-landsmøtets opningsdag, gjekk over alle grenser, sjølv til Frp-tale å vera. Tre dagar etter at Brochmann-utvalet hadde gjort detaljert greie for det kompliserte forholdet mellom migrasjon og velferdsytingar, gav Siv Jensen - som så gjerne vil styre landet saman med Høgre - faktiske forhold på båten i ei populistisk oppvisning for å slå mynt på fordommar, mytar og mistydingar om innvandring og trygder. * Siv Jensens retoriske hovudpoeng var at Norge ikkje skal vera "verdas sosialkontor". Ho vil "skilje kraftig" mellom dei som er norske statsborgarar og ikkje, og tida skal vera over for at ein berre "skal sette foten på norsk jord for å ha fulle trygderettigheter". Eit kort, men avslørande intervju i Aftenposten viser at Jensen ikkje har nokon plan for korleis trygderettane skal kuttast, og ho kan ikkje nemne døme på at ein får fulle trygderettar av å setje foten på norsk jord. Ho underslår at det er EØS-avtalen som kan føre til urimelege trygdeutslag under arbeidsinnvandring i EØS-området, for å få trygdespøkelset til å passe inn i partiets store forteljing om innvandrarar som strømmer til Norge for å snylte på velferdsordningane. * Frp spelar alltid innvandrarkortet når det buttar mot, og etter Siv Jensens oppspel vart dette gjort i kjent stil på landsmøtet. Nestleiar Per Sandberg la fram ein fengselsreform som skal ta velferdsordningar vekk frå utanlandske fangar. Oslos Frps stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde gjekk så langt at utanriksminister Jonas Gahr Støre skulda innlegget hans for å gje assosiasjonar til rasetenking. Frp har historisk peika på reelle problem i integreringspolitikken, og inviterer nå Høgre og Ap til dialog på feltet. Men for det verdikonservative Høgre, som er ein meir realistisk dialogpartnar enn Ap, må grunnhaldningane blant Frps fremste tillitsvalde vera djupt problematiske. - Soldatane kjem i vegen | Krig: - Det er ikkje vestlege soldatar som trekk med seg bistand i Afghanistan. Dei vaktar stort sett sin eigen flyplass, seier Raudt-leiar Turid Thomassen. I to veker har ho reist rundt og intervjua vanlege afghanarar. Afghanistans framtid: Ein borneskole for både gutar og jenter i Faizabad får besøk av Raudt-leiar Turid Thomassen. Skolen har 600 elevar og er driven av USAID og Afghanistan-komiteen i Noreg (AiN). Foto: AiN | Raudt-leiar Turid Thomassen er akkurat komen heim etter å ha reist rundt i Kabul, Faizabad, Kunduz, Mazar-i-Sharif og andre stader i Nord-Afghanistan. - Når eg på berre to veker har prata med fleire afghanarar enn ein som har representert norske styresmakter på seks turar, seier det litt om kor fjernt Noreg står frå folket vi liksom skal hjelpe, fortel Thomassen til Klassekampen. Ei openberring fekk ho då ho vitja ISAF sin militærbase i Kunduz. - Det einaste dei gjer, er å passe på sin eigen militære flyplass. Det er stort sett ingen av soldatane der som rører seg langt frå leiren. Dei einaste afghanarane dei hadde kontakt med, var dei som ber inn vatn og andre forsyningar til basen. Kva bilete får soldatane av afghanarane då? Og kva bilete får afghanarane av oss? Vi skal hjelpe folk vi ikkje treffer, seier Thomassen. - ISAF kjem i vegen | Den offisielle grunngjevinga bak okkupasjonen av det fjellrike landet har endra seg etter kvart. Etter at Taliban-styret vart styrta og Osama bin-Laden vart jaga på flukt, byrja særleg norske styresmakter leggje vekt på vår plikt til å hjelpe dei afghanske sivile, og særleg kvinnene. Soldatane våre gjer det mogleg å få fram bistand, og trekk vi oss ut kjem Taliban og raserer jenteskolane, er meldinga frå Utanriksdepartementet. Thomassens erfaringar er at det er stikk motsett. Ho merka seg at Afghanistan-komiteen i Noreg, som har tretti års erfaring i landet og som hjelpte ho med reisa, nektar drive bistandsprosjekt i nærleiken av soldatane. - Dei ville ikkje verte knytt opp til okkupasjonen, fortel Thomassen. - Afghanarane eg prata med, til dømes lærarane, ser ikkje koplinga mellom okkupasjon og bistandsarbeid. Dei bistandsprosjekta som fungerer, slik som skoleprosjektet i Faizaba og vasspumpa i landsbyen like ved, fungerer av di dei har støtte hos dei som bur der, ikkje fordi dei vert vakta av soldatar. Soldatane kjem og går. - Om vi trekk soldatane våre heim, trur du ikkje Taliban vil setje ein stoppar for alle desse prosjekta? - Er Taliban så sterke som vi i Noreg trur? Leiaren for ein landsby eg vitja, sa at også Taliban må ha med seg lokalbefolkninga. Difor tillet dei bistand i områda dei kontrollerer. Jenteskolar tolererer dei ikkje, men folk i landsbyen meinte dette var eit av krava Taliban måtte fire på i ein diskusjon om framtida for landet. Slike krav må komme frå afghanarane sjølve, seier Thomassen. At USA har lukkast drepe bin Laden, var det ingen afghanarar som trakk fram. Korrupsjon | Thomassen kom òg i kontakt med ein sikkerheitsansvarleg for FN. Thomassen meiner han er symptomatisk for det vestlege nærværet i landet: - Han sa at han ikkje lika landet i det heile, men at det var der pengane låg for han og dei innleigde vaktene hans. At det finst pengar i systemet, fekk Thomassen tydeleg illustrert: - Han frå FN var mykje på telefonen med ein afghansk minister. Tidlegare hadde han måtte betale 50 dollar for visum til kvar ny vakt han ville ha inn. No hadde prisen auka til 5000 dollar, så då pruta dei over telefonen. Eg vart overraska over at det fanst så mykje pengar å stikke under bordet, seier Thomassen og slår ut med armane. Småbrukarar og føretakseigarar sa ifølgje Thomassen at dei alltid måtte ha med seg pengar om dei skulle vitje offentlege kontor. - Kva vil du seie til utanriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo etter å ha prata med afghanarane? - Hent soldatane heim. Afghanarane, om dei er pashtunarar, tadsjikar eller usbekarar er som folk flest. Dei vil ha tryggleik. Då kan vi ikkje tvinge vår mentalitet på dei. - Då vert det få jenteskolar? - Jau, men vi må stole på at kvinnene greier å ta knekken på mørkemennene sine, slik kvinner alltid har gjort, avsluttar Thomassen. Nådelaust oppgjer med SV | Refsar: - Det er skilnad på å svelgje kamelar og å ri dei, seier Tore Linné Eriksen om SV. Han meiner leiarar som Kristin Halvorsen og Erik Solheim er ei hindring for at partiet igjen skal få ein sosialistisk profil. Klar for nye oppgåver: Tore Linné Eriksen trur ikkje det politiske livet hans er over, sjølv om han melder seg ut av SV, som han har vore med i sidan han var 16. Til lokalvalet stemmer han Raudt. Det vekte oppsikt langt opp i partileiinga då Klassekampen kunne melde at SV-veteranen Tore Linné Eriksen har gått ut av partiet, etter å ha vore medlem sidan oppstarten i 1961. Andre med lang fartstid i det sosialistiske partiet har spurt seg kvifor. - Om det berre var slik at SV ikkje hadde greidd å styre landet i riktig retning raskt nok, kunne eg synt "revolusjonært tålmod". Men med SV i regjering har Noreg med raske skritt vorte endå meir av ein miljøversting, ein imperialistisk pådrivar og ein krigsnasjon, seier Eriksen til Klassekampen. - Store endringar må til | Han retter ei lang liste skuldingar mot partileiinga: * Utviklingsminister Erik Solheim er for tett knytt til vestlege land, næringsinteressene og miljøpolitikken deira (sjå side 10 til 12). * SV-leiar Kristin Halvorsen var som finansminister meir interessert i å berge kapitalismen gjennom finanskrisa enn å utfordre han. * Leiinga har marginalisert radikale fagfolk og grasrota, og omgjer seg heller med eit korps lojale rådgjevarar. - Hadde dei hatt ideologien i ryggmargen, ville dei sett at Nato ikkje er noko hjelpekorps i Libya, at den globale finanskrisa ikkje var eit lite dupp i avkastninga på oljefondet og at IMF ikkje er nokon hjelpeorganisasjon, erklærer Eriksen. - Skulle partiet verte meir slik du ønskjer det, måtte Halvorsen og Solheim gått av? - Ja. Dei har eit anna mål for partiet enn eg har - å halde på regjeringsposten og hindre at Ap vert endå litt verre. Det er i det heile problematisk at Solheim, som aldri ville hatt nubbesjans til å verte nominert i 2001, får stå opp att som minister og stake ut kursen i viktige spørsmål. Starta før 2005 | SV-arar har tidlegare vore misnøgde med kompromissa SV har gått med på i regjeringssamarbeidet med Ap og Sp. Den norske deltakinga i okkupasjonen av Afghanistan har vore tung å svelgje, det same har gasskraftutbygging og Statoils oljesandprosjekt. Seint i januar trakk leiaren av Oslo SVs internasjonale gruppe seg i protest mot bombinga av Libya, saman med åtte andre partimedlemmer. Eriksen var blant dei som støtta regjeringsdeltakinga i 2005, eit standpunkt han held fast på. Slik han ser det, starta "forfallet" i partiet lenge før: - Eg såg det då eg melde Frank Rossavik si bok om SVs historie i Ny Tid. Der ser ein kor hardt leiinga dei siste 20 åra har jobba for å marginalisere kritiske røyster. Difor har eg ikkje noko tru på opprør nedanfrå i partiet. Slik det er no gjer regjeringa eit vedtak, så tek SV-toppane det ned til partiet og så vert det eit lojalitetsspørsmål om ein støttar politikken. Etter å ha fjerna seg frå partiet sidan tidleg 1980-tal, og heller arbeidd aktivt i mellom anna Nei til EU, Attac og Utviklingsfondet, freista Eriksen involvere seg i SV etter brakvalet i 2005. Han vart skuffa. - Eg fekk Internasjonalt utval til å spørje Solheim om han kunne starte ei utgreiing om radikale alternativ til den nyliberale utviklingspolitikken. Han sette inn folk som var greie, men som mangla erfaring og kompetanse. Til å leie det sette han den borgarlege KrF-politikaren Gunstein Instefjord. Etter det torde eg ikkje ta fleire slike initiativ. Vi bad om brød, men fekk kasta steinar på oss, seier Eriksen. Ifølgje han er det lettare å gje slepp på ungdomskjærleiken til partiet, "når det ikkje har vore nokon intimitet i forholdet på 35 år". - Dette er ikkje noko politisk sjølvmordsbrev. Politisk er eg ikkje arbeidslaus, seier Eriksen lurt. Stemmer Raudt | Eriksen strekar under at han har stor respekt for andre radikale SV-arar som framleis vil stå i partiet. Han legg heller ikkje skjul på at til kommunevalet vil han stemme Raudt, for å hjelpe sin gamle ven og SV-avhopparen Reza Rezaee i kampen om ordførarvervet. - Kjem du til å melde deg inn i Raudt? - Nei, er Eriksens knappe kommentar. - Dyrk ikkje avmakta | Forsvar: I kjølvatnet av at Tore Linné Eriksen har meldt seg ut av SV, fortel utviklingsminister Erik Solheim at det er vanskeleg å halde seg ideologisk rein i politikken. Pragmatikar: Miljø- og utviklingsminister og tidlegare SV-leiar Erik Solheim tykkjer det er leit at veteranen Tore Linné Eriksen forlet partiet, men forsvarar kompromissa partiet har gjort. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) har fått så øyro flagrar av SV-veteranen Tore Linné Eriksen. Eriksen melde seg nyleg ut av partiet, av di han er mismodig over at partiet har gjeve opp å leggje fram alternativ til kapitalisme og Natos krigspolitikk. Han trudde ikkje SV kunne verte sosialistisk med Solheim og partileiar Kristin Halvorsen i toppsjiktet. Frå sitt kontor i Utanriksdepartementet åtvarar Solheim mot at SV for ein kvar pris skal halde seg "rein og rank". - Venstresidas arvesynd er kjærleik til avmakt. Den norske venstresida har 100 års tradisjon for å stå utafor og kritisere, det same har SV i heile si historie fram til vi gjekk inn i regjering. Slik eg ser det, handlar heile den politiske kampen om å få møkk på hendene, seier Solheim. - Vær realistisk | Solheim syner til Hornsrud-regjeringa av 1928, Aps første regjering. - Dei feira at dei var mot heile systemet, og gjekk av etter nokre veker. Eg har aldri høyrt nokon klage på at Gerhardsen la om kursen og heller gjekk inn og såg kva Ap realistisk kunne gjere med samfunnet. - Men om SV til liks med Ap skal vere så pragmatiske, forsvinn ikkje ein rekke standpunkt ut av Stortinget? No som SV ikkje er mot Nato-medlemskapen, er det ingen på tinget som er det. Heller ikkje Libya-krigen har motstandarar på tinget. - Det er ein høgst reell fare at vi legg oss for tett opp til Ap. Det er ei dagleg vurdering eit parti som SV må gjere seg. Samstundes har vi ein altfor lettvint haldning til krig her i Noreg. Libya-krigen starta ved at dei borgarlege kravde at vi skulle fyke inn i eit land dei ikkje visste hovudstaden sitt namn. Vi var med å sikre ein meir nyansert, norsk deltaking, seier Solheim. - Eriksen seier i klartekst at du og partileiar Kristin Halvorsen burde trekkje dykk? - Det er fair enough. Om ein er usamd i vår linje, er det heilt naturleg at ein meiner vi bør gå. Eg får ikkje noko dårlegare forhold til Eriksen av det. Eg vil òg rose han for den fantastiske evna han har til å mobilisere folk rundt Nord-Sør-spørsmål. Det er leit at han går ut av partiet, seier Solheim. Kapitalismen står fast | Eriksen skuldar partileiinga og Solheim for å ha neglisjert det ideologiske arbeidet, slik at då finanskrisa kom i 2008, var dåverande finansminister Kristin Halvorsen mest interessert i å berge kapitalismen, i staden for å fortelje folk kva veikskapar krisa synte i kapitalismen. - Då krisa kom, starta Halvorsen motkonjunkturpolitikk for å halde hjula i gong, nett det alle rosar Roosevelt for å gjere på 30-talet. Slik fekk Noreg reallønsauke og lågast arbeidsløyse i Europa. Det er det folk treng og vil ha i krisetider, ikkje ein studiesirkel i kapitalismens funksjonsmåtar, humrar Solheim. - Men SV kunne jo prinsipielt ivra for eit alternativ til kapitalismen? - Kva alternativ har vi? Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen. Det finst ulike typar kapitalisme - amerikansk, kinesisk, nordisk og så vidare - og arbeidet med å reformere delar av han er riktig og viktig. Det eit parti som SV bør gjere, er å jobbe dag og natt for å styrke den delen kor det finst alternativ. - Bolivia isolerte seg sjølv | I Klassekampen i går drog Eriksen fram klimakonferansen i København i fjor, kor Solheim skal ha kalla inn norske diplomatar og fortalt dei at dei måtte isolere Bolivia sitt framlegg til ein radikal klimapolitikk, kor vestlege land skulle plikte seg til å betale "klimagjelda" til fattige land. Solheim forsvarar seg slik: - Det var ikkje vi som isolerte Bolivia. Dei isolerte seg sjølv. Øystatane, som det er eit spørsmål om liv og død for om havet stig, og alle afrikanske land gjekk for fleirtalserklæringa. Bolivia stod heilt aleine om sitt framlegg, sjølv ikkje Venezuela eller Cuba støtta dei. Kan du sjå for deg kva demonstrasjon av avmakt det ville vore om Noreg skulle støtta Bolivia, på tvers av det alle fattige land meinte, spør Solheim. Likar private investeringar | Ein viktig grunn til at Eriksen nyleg melde seg ut av partiet, var at miljø- og utviklingspolitikken under Solheim skal ha vorte for høgreorientert og for tett alliert med norske næringsinteresser. Han syner til at regjeringa har gått god for Statoils oljesandprosjekt, og gjennom Efta og WTO jobbar for å sikre frihandel med fattige land. Solheim seier beint ut at her er han usamd med Eriksen om målet. - Eg meiner at private investeringar er ein viktig motor i å skape utvikling i fattige land. Dei har vore det i Noreg og dei har vore det i Søraust-Asia. Leiarar eg treff i fattige land tryglar om investeringar meir enn bistand, men det er sjølvsagt gale med superprofitt og røveri, slik mange multinasjonale selskap driv med. - Men det er leiarane som ber om vestleg kapital, ikkje folket? - Ein kan i alle land finne eit parti eller organisasjon som er usamd. Men når alle afrikanske land talar med ein stemme, må eg som utviklingsminister nesten ta dei på alvor, seier Solheim med rynka bryn. Høgresida? Dagens leder | * SVs leiar Kristin Halvorsen gjev i Klassekampen laurdag eit grundig svar på delar av kritikken som den utmelde partiveteranen Tore Linné Eriksen har retta mot SVs utvikling. Ho tek særleg for seg handteringa av finanskrisa då ho sat som finansminister, og meiner det er oppsiktsvekkjande at Eriksen ikkje gjev eit anerkjennande ord om ein politikk som bidrog til at Norge vart langt mindre råka av krisa enn andre europeiske land. Halvorsen har mange poeng som kritikarane må ta på alvor. Men når ho avsluttar med eit hjartesukk om at Klassekampens dekning av Tore Linné Eriksens farvel med partiet er til glede for høgresida og dei som vil at Norge skal føye seg inn i rekkja av høgreregime i Europa, kjem ho i skade for å skyte på pianisten. * Tore Linné Eriksen har ikkje hatt sentrale posisjonar i partiet på lenge, men hans oppgjer er symptom på problem som leiinga i SV ikkje bør avskrive med velbrukte hersketeknikkar. I avisa der Halvorsen gjev sitt svar, har 24 partimedlemer eit innlegg som opnar med at "SV er inne i en dyp krise". Dei høyrer venstrefløya til, og vil i motsetning til Eriksen halde fram i partiet. Dei vil etter valet arrangere eigen konferanse for å mobilisere medlemene til å "ta kampen opp mot partiets politikk". Det er kraftig kost. Tyngdepunktet ligg ikkje uventa i Hordaland og Bergen, men også tidlegare fylkesleiar i Akershus SV, Per-Olav Lauvstad, og den respekterte økonomen Rune Skarstein er med. Samstundes bryt Hallgeir Langeland borgfreden i stortingsgruppa og ber om at regjeringa straks dreg Norge ut av Libya-krigen. * SVs problem er del av eit langt større bilete, med venstrekrefter på defensiven over nesten heile Europa. Ein kan forstå at misnøya i eigne rekkjer og all den negative merksemda kan verke urimeleg for SVs folk i regjeringsapparatet, som kvar dag jobbar hardt for å oppnå resultat i høve til det overmektige Arbeidarpartiet. Men dette er ein del av maktas pris. Det er ingen farbar veg for Halvorsen og hennar krets å utdefinere motstand frå venstre ved å skulde den for å gå høgresidas ærend. Det vil effektivt stengje for all kritisk debatt. Moderne bygdeheltinne | Teikneserien om Annika viser at Hotell Cæsar-intriger ikkje berre finst i Oslo, skriv | Annika: "Den nifse natta!" (1997) er det einaste heftet som har blitt gjeve ut om Annika. Ho kom som figur til Norsk Barneblad i 1991. Eg kjem frå ei lita bygd i Sogn og Fjordane, og til liks med ein god del andre ungar (ikkje minst dei som har målpolitisk medvitne foreldre), har eg lese Norsk barneblad sidan eg var lita. Og ikkje berre det - eg har også lese fleire årgangar med Norsk Barneblad som vart gjeve ut før eg vart fødd, ettersom det alltid er lett å finne tjukke permar med gamle samlingar hos eldre generasjonar. Og ikkje berre det heller - eg les framleis Norsk Barneblad, rett nok sporadisk og usamanhengande, men eg kastar meg over det kvar gong eg får høve. Då får eg sjå kor gale det har blitt, og ristar gamalklokt på hovudet over at redaktøren har slutta å setje om innlegg i diskusjons-spalta "ordskifte" til nynorsk. Før skreiv nemleg innsendarane velformulerte innlegg der dei drøfta kor vidt ulven og sauen kunne gå hand i hand, der dei nemnte kva for popstjerner dei likte, der dei diskuterte om det var greitt med moteklede og sminke og der dei la fram forsiktige ønske om å av og til ha popstjerneportrett i bladet. Eg stussa aldri på det då, men no har eg skjønt at dei neppe brukte ordet "popstjerneportrett", dei som skreiv inn. Dei skreiv vel heller: "kan dere ikke skrive litt om samantha fox?", og så vart det omsett til "Eg likar Norsk Barneblad, men eg synest det er dumt at det ikkje er popstjerneportrett i bladet." No kranglar ordskiftarane på sine eigne målformer, altså både bokmål og nynorsk. Dei kranglar om kva som er best av ulv og sau, dei ramsar opp kva for popstjerner dei likar, og dei kranglar om kor vidt det er greitt med moteklede og stringtruser på unge jenter. Og ikkje berre det: dei har fått sine popstjerneportrett. Eg merkar at mitt gamle syn på saka veltar opp i meg: « Eg meiner at det er dumt med popstjerneportrett i norsk barneblad. Eg er redd bladet skal verte heilt likt alle dei andre ungdomsblada. » For mi eiga vaksen-rekning, legg eg til eit saftig fnys over dagens ungdom, trass i at siste utgåve av Norsk Barneblad har eit lesarinnlegg med følgjande kraftsalve: « Sminke er noko tull! Dei som brukar maskara for å få augnevippene til å sjå lengre ut, er jo rare! ». Vel vel. Norsk Barneblad har framleis Smørbukk. Rett nok er det ikkje Solveig Muren Sanden som teiknar han lenger, og ei heller Jens R. Nilssen, men det gjer ikkje noko, det har alltid vore Håkon Aasnes som har vore min Smørbukk-helt, trass i at Smørbukks syster Bjørg no er mindre framtredande i serien enn før. Håkon Aasnes var den som innførte snakkebobler i serien, og dessutan er det han som teiknar Annika. Og sjølv om denne spalta heiter God bok og ikkje "godt barneblad" eller "god teikneserieheltinne", så er det henne eg skal fortelje om i dag: Annika. Annika og det eine Annika-heftet som har blitt gjeve ut, nemleg "Den nifse natta!" frå 1997 | Annika kom til Norsk Barneblad i 1991. Ho hadde allereie vore bifigur som kjærasten til Ralle i serien "Vi på Eiketun", men det var først som hovudperson i sin eigen serie ho verkeleg fekk briljere. Då vi først vart kjende med henne, var ho 12 - 13 år, men no har ho vore 16 - 17 (eller noko der omkring) i mange år. Ho bur i ein slags småby, der ein kjenner att trekk både frå bygda og frå bygdebyen, og ho lever eit liv som på sett og vis er kvardagsleg og vanleg, men som samstundes er langt meir spanande og innhaldsrikt enn det bygde- / småbylivet eg kjenner. Som regel er det så dramatisk i livet til Annika at eg må le. Det er sjølvsagt ikkje noko å le av, men det er liksom ikkje måte på - ikkje berre er det nesten alltid knutar på tråden mellom henne og kjærasten Ralle (ein del av desse knutane kunne lett ha blitt løyst dersom dei to hadde hatt batteri i mobiltelefonane sine eller pengar på kontantkortet), Annikas far er ein arbeidslaus og valdeleg alkoholikar som stort sett er borte, men som av og til blir tatt til nåde av mora Rigmor (utan at det nokosinne går bra) og Annika er også heimsøkt av dei ymse sleske kjærastane til den stakkars overarbeidde mora (som aldri ser ut til å kunne finne ein bra mann.) Ettersom serien blir trykt som to til fire-siders episodar i kvar utgåve av Norsk Barneblad, kan det (for dei rotete som ikkje investerer i permar å samle blada i) vere vanskeleg å finne ei heil Annika-historie frå A til Å. Difor er det kjempekjekt at det har blitt gitt ut eit hefte der det er samla ei heil Annika-historie. I denne historia møter vi Annika og Ralle på første skuledag etter sommarferien, og allereie i tredje rute blir vi introdusert for skurken: vi får vite at klassa deira skal få ein ny lærar i matte og tysk. "Sikkert ein gørrkjedeleg tørrpinne" kommenterer Annika frekt, og når han openberrar seg i neste rute, ser vi at det kan vere ho har rett. Mannen er kjempehøg og fleinskalla, han går med dress og sløyfe og han har runde briller som er teikna slik at det ofte er vanskeleg å sjå auga hans bakom. Frå første time skjønar vi kor dum han er. Han set elevane i gong med å gjere reknestykke, og når dei prøver å kome med innvendingar, seier han "ikkje noko « men", set i gang! ». Når timen er slutt, ler elevane godt, og Ralle seier: « Vi skulle hatt tysk denne timen. Hi-hi-hi-ha-ha! » Eg må innrømme at eg ikkje synest dette er noko å le av, og at sympatien min så langt heilt klart ligg hos den stakkars utledde Torben Hansen, som han heiter, og som seinare skal bli gjort narr av med karikaturteikningar på egg og ballongar. Sidan endrar sympatien min seg radikalt. Allereie same dagen som tabben med tysktimen, ber den nye læraren Annika om å vere med på materialrommet for å hente nokre bøker. Der inne skrur han ut lampa i taket, og i mørket nyttar han høvet til å tafse på den unge jenta. Og dette er ikkje det einaste Annika har å stri med. Mor har nemleg teke far til nåde, og late han flytte heim att. Han er edru og har fått seg jobb, og når mor seier "denne gongen trur eg verkeleg at han har vunne over kong Alkohol for godt" tenkjer Annika "Kor mange gonger har du ikkje sagt det før?". Annika sin skepsis er sunnare enn mors tiltru, og ein dag dett far av vassvogna, og går deretter så brutalt laus på mor at ho må sendast på sjukehus. For Torben Hansen betyr dette fritt leide: Annika er utan tilsyn, og han er straks på pletten for å tilby si omsorg. Han føreslær at Annika kan overnatte hos han, og dei andre lærarane på skulen synest at dette er veldig snilt. Annika går til slutt med på å overnatte, men det er berre fordi ho og Ralle har planlagt å lure Torben ut av huset og inn i vedskjulet, der han skal bli innelåst slik at Annika kan seie til dei andre lærarane at han stakk av midt på natta, og at han dermed ikkje er eigna til å ta vare på henne. Når Annika så er åleine i huset, finn ho ein video bak bøkene i bokhylla. Ho bestemmer seg for å sjå på han, og det ho ser bekreftar det dei fleste lesarar har antatt lenge, og som i ein bilettekst blir framstilt slik: "Lærar Torben Hansen hadde forelska seg i den 30 år yngre eleven sin, Annika". Så ho spring hylskrikande sin veg, og resten av heftet skildrar forviklingane før det gode vinn og det vonde tapar. "Den nifse natta!" tek altså opp eit alvorleg tema, og på mange måtar må ein sjå på Annika som ein sosialrealistisk dramaserie - i ein serie får ho trøbbel fordi alle antar at ho er narkoman, i ein annan blir ho forsøkt lurt med på pornoinnspeling og i den serien som går no for tida, er ho med på å få ei gammal, sjuk kvinne innlagt på gamleheimen, sjølv om kvinna ikkje vil. (Det siste som har skjedd, er at ei som heiter Danuta har kyssa Ralle, og eg er veldig spent på korleis dette skal gå! Annika for sin del, sit for augneblinken i ein politibil). Likevel er det ein god del trekk ved serien som dempar og til ein viss grad ufarleggjer det dramatiske. Nokre av karakterane er teikna som tydelege karikaturar - til dømes er Torben Hansen utstyrt med gamaldags dress, lang blottar-frakk og eit par ugjenomtrengelege briller. (Det er også noko rart med auga til Ralle - dei er to svarte prikkar, noko som står i motsetnad til den modellvakre Annikas forseggjorte og sminka augepar) | Vidare blir det mest dramatiske ofte dempa av påfølgande scen er som er nesten komisk kvardagslege i forhold - i "Den nifse natta!" ber Annika Ralle om å kjenne under genseren hennar i ei av dei nærast påfølgande rutene etter at mor er sendt på sjukehus og far til politistasjonen. Vi får følgjande replikkveksling: Annika: « Mor synest eg burde begynne med BH. Eg vil ikkje, kva synest du? » Ralle: Eg - æh - eg - eg synest ikkje du burde. » Det er sjølvsagt også interessant - og bra! - at teikneserien viser dei to ungdommane sine første famlande seksuelle framstøytar i grell kontrast til læraren sine overgrep. Annika er etter det eg veit Norsk Barneblad sitt mest populære innslag. Denne kunnskapen bygger eg først og fremst på kva eg sjølv meinte då eg las bladet fast, men også på kva andre Norsk Barneblad-lesarar har sagt til meg når vi har diskutert emnet, og dessutan på at det vanlegvis står rosande ord om Annika i ordskifte. Kanskje gjentek serien seg sjølv (Ralles nye kjærast Danuta (eg nektar å tru at det blir dei to til slutt!) blir i alle fall forsøkt sjekka opp av sjefen på gartneriet der dei har sommarjobb, noko ho til liks med Annika i "Den nifse natta" opplever som veldig ekkelt), kanskje er han for melodramatisk, men likevel er det snakk om ein teikneserie som rimeleg usminka viser kor vanskeleg det kan vere, samstundes som han tillet bygdeungdom å tru at det kan skje noko spanande også i deira liv. Innerst inne veit jo alle at Hotell Cæsar-intriger ikkje berre finst i Oslo. Med von om fleire hefteutgjevingar i næraste framtid, og med takk til researchassistent Mari Raunsgård. "Som regel er det så dramatisk i livet til Annika at eg må le." Fakta 1993 - Huset Annika bur i må seljast. Ho og mora (Rigmor) får framleis lov å bu der, men må betale leige. Den nye huseigaren har ein klysete son som legg an på Annika. 1997 - Annika vaskar heime hjå ei gamal dame, Mathilde. Den alkoholiserte suspekte nevøen hennar (som også er Elvisfan / kopist) tyner ho for pengar. I tillegg prøver dotter hennar å setje henne på gamleheim og selje huset. Fotballaget til Ralle pussar opp huset fordi dotter til Mathilde lovar dei pengar, men ho berre lurer dei. 1999 - Rigmor har ingen pengar, og ho og Annika må flytte. Rigmor har ein kjærast, Anders, som har ei ufyseleg dotter, Jeanette. Anders er lege, og Jeanette stel piller frå veska hans. Anders skuldar på Annika som "ber alle teikn på å vere narkoman". Sanninga kjem for ein dag når Jeanette blir lurt til å tru at pillene er farlege og at dei kan gjere henne blind. 1999 / 2000 - Annika og Ralle har sommarjobb som journalistar i lokalavisa. Dei finn tilfeldigvis ut at frøpakkeriet har noko med ein narkotikabande å gjere, men det viser seg å berre handle om ein vedundermedisin mot hikke. Annika får eit forhold til fotografen Edvard i redaksjonen, men han viser seg å vere gift og ha tre ungar og ein på veg. 2001 - Annika kjem i kontakt med Claras modellbyrå, og trur ho skal bli modell og filmstjerne, men blir i staden lurt ut i pornofilmhelvete på Kreta. Avslører det, får attende passet sitt og kjem seg heim. Når ho kjem heim får ho vite at mor hennar har fått ny kjærast: den nokre år yngre aksjemeklaren og børsspekulanten Harald. I lokalavisa vil Annika skrive om narkotika. Ho glir inn i miljøet "nede ved brua" som spion. Ho får også vite at Ralle har ny kjærast, Tonje. Tonje har anoreksi og narkotikaproblem, og Ralle er saman med henne mest av medynk. Annika og Ralle forsøker på kvar sin kant å kome til botnar i dette narkotikamysteriet medan dei framleis tenkjer på kvarandre. Det ordnar seg heldigvis til slutt. 2002 - Harald lurer Rigmor til å smugle massevis av narkotika for seg, over frå Sverige. Annika og Ralle reiser til Gøteborg for å hindre han i å lure Rigmor, og det lukkast dei i. Ralle plasserer narkotikaen i bilen til Harald i staden, so han vert teken. Juletre 2001 - Annika gjev seg ut for å vere interessert i ei kontaktannonse, men lurer mannen med ei heksemaske. Blir sjokkert då det viser seg å vere mattelæraren hennar. Mari Raunsgård | Det er her dei vil vere | I Rukkedalen har heile bygda lagt ned ein enorm innsats for å bevara den vesle raudmåla skolen sin. Men no vil den raudgrøne regjeringa setja ein stoppar for slikt. Elevane på Rukkedalen friskole har det travelt med akebrett og snøholer i storefri når Klassekampen kjem på besøk. Men Brede (11) tar seg tid til å hjelpa oss når fotografen spør kor mange elevar det er her. - Det er seks i første, ingen i andre, sju i tredje, åtte i fjerde | For å vera heilt sikker på at det ikkje går surr i tala, tar Brede turen inn på kontoret til rektor og hentar eit ark, og set opp heile reknestykket for oss. Han får med at det også er tre i femte, fire i sjette og fem i sjuande. Tilsaman 33 elevar på heile skolen. Pultane forsvann | Men let oss skru tida eit drøyt halvår tilbake: Tre veker før skolestart i fjor kom kommunale bilar og henta det meste av det utstyret skolen trong for å starta eit nytt skoleår. Pultar og andre møblar, høvelbenkar og det meste som var flyttbart, vart lempa på lasteplan og køyrt til Nesbyen. Kommunestyrefleirtalet av Høgre og Arbeidarpartiet i Nes i Hallingdal vedtok i 2005 at skolen skulle leggjast ned frå hausten 2006. Økonomien var for trong. Elevar og lærarar skulle flyttast til Nesbyen, seks kilometer unna. Men det ville ikkje foreldra i Rukkedalen. - Vi hadde heller ikkje noko ønske om å driva ein privatskole, vi hadde sjølvsagt håpa at kommunen ville driva skolen vidare som ein offentleg skole. Men når nedleggingsvedtaket var eit faktum, vart vi tvinga til å finna ei løysing. Vi ville ikkje mista skolen, seier Tore Løkken. Løkken er styreleiar for Rukkedalen friskole. Han kan fortelja at det ikkje er ein enkel sak for foreldra å få godkjenning for å driva skolen som friskole. Mellom anna må ein hanskas med det offentlege byråkratiet. Tidlegare om sommaren 2006 var det stor spenning i bygda. Utover våren hadde rykta gått. Ville departementet seia ja eller nei til friskolen? Det veksla mellom håp og fortviling for dei mange som hadde engasjert seg. Utan lærarar | Rektor Lillemor Lerskallen var også rektor i Rukkedalen da skolen var kommunal, ein skole med ei lang historie. På veggene i gangen heng bileta frå tidlegare generasjonar som har gått på skole her, det eldste frå 1895. - I fjor var eg redd det var siste gongen vi gjekk med fana vår i 17. maitoget i Nesbyen, fortel rektor. - Vi hadde mista butikkane. Dersom skolen også skulle bli borte, ville foreldreflokken bli opptatt på anna hald, ville det bli stille i bygda, seier rektor. Tida gjekk, og ein drøy månad før skolestart mangla dei framleis godkjenning. No stod skolen utan lærarar. Utan godkjenning kunne ein ikkje lysa ut lærarstillingane, og dei som hadde jobb i den kommunale skolen, hadde fått tilbod om nye jobbar på den andre skolen i kommunen. Berre rektor og assistenten hadde tatt sjansen på å venta. Først den 11. juli kom endeleg den skriftlege godkjenninga av friskolen, og med hard innsats lykkast det å få kvalifiserte lærarar. Før kommunen altså kom og henta alt som var flyttbart. Men dei lokale kreftene let seg ikkje skremma eller stansa av dette heller. Og dei fekk merka at mange hadde sympati for prosjektet Rukkedalen friskole. Privatpersonar og bedrifter melde ifrå om utstyr dei kunne få gratis, somme gav pengar. Både arkivskapet og safen hadde blitt med lastebilen til Nesbyen, men det dei fekk som gåve frå eit rekneskapskontor, var i grunnen betre. Telenor på Gol skifta logo, og hadde både sofa, lenestolar og anna utstyr med "feil farge" som kom til Rukkedalen. - Vi fekk alt vi trong, og til og med meir enn vi kunne ta i bruk, fortel rektor. No lever den vesle raudmåla skolen i Rukkedalen i beste velgåande, med sine 33 elevar, seks lærarar og ein assistent. Folk i bygda, engasjerte foreldre og politiske støttespelarar utanfor bygda gjorde at det ikkje gjekk slik Ap og Høgre ville. Men i løpet av våren skal Stortinget behandla den nye friskolelova, og går det som den raudgrønne regjeringa vil, kan det på nytt bli sett ein stoppar for å gi statsstøtte til Rukkedalen og andre foreldredrivne friskolar. Samlar heile bygda | Rukkedalen skolen er midtpunktet i bygda, her møtest ungar og vaksne til juletrefest, og her feirar dei 17. mai. Det vil seia, på dagen er dei med på 17. maiarrangement i Nesbyen, og elevane i Rukkedalen spelar i skolekorpset der. Men om kvelden er det samling til 17. maifest på skolen i Rukkedalen. Og her møtest heile bygda til aksjonskveld når det er TV-aksjon på hausten, med basar og kakelotteri. Ein innsamlingsrekord på 18.000 kroner er inga skam for bygda. - Kor viktig er det at det er ein skole, kunne de ikkje møttest i eit grendehus? - Utan skole hadde vi ikkje fått til det same. Vi hadde ikkje fått den kontakten med ungane, seier rektor. Men er ein skole med 33 elevar eit stort nok skolemiljø, og fagmiljø for lærarane? Førsteklassingane, seks gutar, er ei gruppe, akkurat i år er det ingen som går andre året. 3. og 4. trinn går i lag, og 5., 6. og 7. trinn går saman, men blir delt i to grupper når det høver slik. Lærarane i Rukkedalen ser først og fremst fordelane. Her kjenner dei både elevar og foreldre, og alle elevar blir sett. - Vi slepp ikkje unna mobbing fordi om vi har få elevar, men vi har kanskje eit betre høve enn dei fleste andre til å ta opp sånt med ein gong. Disiplin skal komma innanfrå. Skjønner elevane at dei må oppføra seg, så går det betre, seier rektor. - Og vi håpar sjølvsagt at ungetalet skal veksa, så derfor driv vi ikkje med prevensjonsundervising, ler ho. Kva er kunnskap? - Det finst korkje pedagogiske eller sosialiseringsmessige grunnar som seier at det er positivt å leggja ned dei små skolane, seier Professor Rune Kvalsund ved Høgskolen i Volda. Kvalsund har forska på kva storleiken på skolane har å seia, både for læring og for sosial utvikling hos elevane. Han har tatt doktorgraden sin på eit arbeid om uformell læring, der han samanliknar fådelte og fulldelte bygdeskolar, og arbeider no i lag med forskarar i andre land som samanliknar erfaringar med nærmiljøskolar i dei nordiske landa og i Wales, Skotland og England. Han fortel at alle undersøkingane som er gjort, viser at dei små skolane er minst like gode som dei større, og ofte er dei betre. - Det er grunn til å tenkja over kva ein legg i omgrepet kunnskap. Skole i denne delen av livet ser merkeleg nok ut til å leggja hovudvekta på å kvalifisera elevane til å bli mobil arbeidskraft i ein konkurranseutsett økonomi - hovudsakleg ved å læra abstrakt skolefagkunnskap fråkopla brukssamanhengane i natur, samfunn og kultur, seier professoren. Han viser til at dei små skolane har potensial for ei kunnskapslæring som er forankra i folk, handlingar og lokale aktivitetar. Dei tar lettare i bruk natur og lokalt næringsliv, i det heile det som går føre seg i lokalmiljøet. Elevane lærer korleis kunnskapen skal brukast, og dermed kvifor ein skal læra. Det er ofte avgjerande for å oppleva innhaldet i skolen som meiningsfullt. På denne måten blir skolen viktig i livet til dei unge, ved at dei kan finna ut av kven dei er i ferd med å bli som menneske. Dette er kvalitetar ein bør tenkja nøye over før ein legg ned skolar. Kvalsund ser også skolestrukturen i samanheng med eit ønske om å oppretthalda busettinga i heile landet. - Skal vi halda oppe bruken av heile landet, er det viktig at dei som kjem frå dei små lokalsamfunna, har med seg ei oppfatning av at det var ein god stad å vera, og ein god stad å læra, spesielt når dei søkjer ut. Innhaldet i skolen må vera slik at det er eit visst sannsyn for at elevane også kan venda tilbake med erfaringar og idear til oppvekststaden og regionen dei kom frå, understrekar professoren. Sosial samhandling | I sine undersøkingar om relasjonane mellom elevane har Kvalsund funne vesentlege skilnader i ungane sin leik på små og store skolar, og noko av det han har merka seg, er at elevane på dei små skolane i langt større grad lærer å samhandla på tvers av både kjønns- og aldersgrenser. Det fører ikkje berre til at jentene er med på "guteleikar", men også at gutane er med på "jenteleikar", og det er slett ikkje berre gutane som bestemmer kva for aktivitetar det skal vera. - Ein kunne venta at dei mest intime grupperingane kunne finnast der det var små forhold, men til mi overrasking fann eg mest av små alders- og kjønnsdelte grupper på dei store skolane. Alt i alt viser det eg har funne i mine undersøkingar at dei små skolane gir elevane ein breiare kompetanse for sosial samhandling enn dei store skolemiljøa, seier han. Det at ein skole er liten, er ikkje i seg sjølv ein garanti for kvalitet, men Kvalsund meiner det er rett å seia at desse skolane har eit potensial som er langt lettare å omsetja i god læring og gode løringsmiljø, samanlikna med situasjonen i dei større skolane. Han bruker gjerne samanlikninga mellom supertankaren og sjarken når han skal snakka om store og små skolar. - Supertankaren har stor lastekapasitet, spesielt innhald, og farkosten kan vera tung å snu. Ein stor skole må ha eit system for planlegging som gjer at det ikkje er lett å kasta om på planane. Sjarken er lettare å manøvrera, og den vesle skolen kan endra sine time- og vekeplanar om det skjer noko spesielt, anten det handlar om å nytta vêret til noko som skal gå føre seg utandørs, eller det er spesielle hendingar som gir grunn til å gjera endringar. - Det er oftast økonomiske argument som blir brukt for å leggja ned dei små skolane? - Ein kan sikkert rekna ut at det kostar pengar å oppretthalda dei små skolane. Men det er mange måtar å rekna på, til dømes kjem ikkje transportkostnadene ved sentralisering på skolen sitt budsjett, dei er det fylkeskommunen som tar. Og det er verdiar i dei små skolane og måten dei kan arbeida på, som ein ikkje får fram med vanlege reknestykke. Det er som om vi ikkje heilt vil ta innover oss skilnaden mellom prisar og verdiar og samanhengen i skolespørsmål, seier Kvalsund. Ueinig med regjeringa | I løpet av dei siste tjue åra har om lag 800 nærmiljøskolar i Noreg blitt lagde ned. Styreleiar Løkken meiner det er viktig å ha ei opning i lova for at det skal vera mogleg å få godkjenning til foreldredrivne skolar der det er stor motstand mot å leggja ned den offentlege skolen. - Det kan også vera eit ris bak spegelen for dei kommunane som tenkjer på å leggja ned levedyktige grendeskolar, seier han. Og her får han full støtte frå stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen (Sp), som også var ein viktig støttespelar for rukkedølane fram til godkjenninga av friskolen var i orden. - Rukkedalen er eit glimrande eksempel på kva skolen har å seia for lokalsamfunnet, for identitet, samhald og dugnadsånd, det alle statsrådar snakkar om som det beste med lokalsamfunn og lokalt sjølvstyre, seier Lundteigen. Han er ikkje glad for lovendringsframlegget frå den raudgrønne regjeringa, men heller ikkje overraska over det. I lovframlegget blir det stilt krav om at privatdrivne grunnskolar anten må ha eit religiøst grunnlag eller representera eit pedagogisk alternativ dersom dei skal få statsstøtte. - Den raudgrønne regjeringa kan ikkje gi nokon garanti mot nedlegging av lokale grunnskolar? - Nei, dette er ei sak for det kommunale sjølvstyret, og mange sentralistar vil sentralisera. Vi har greidd å få ei kraftig forbetring i kommuneøkonomien, men det er kommunestyra som rår over skolestrukturen. Retten til å få statsstøtte til å starta friskole i slike tilfelle er ein sikkerheitsventil, eit godt vern mot sentralisering. Økonomien i sentraliseringa blir vesentleg mindre dersom foreldra kan starta friskole, seier Sp-politikaren, og understrekar at han er heilt ueinig i denne lovendringa. - Når denne saka kjem til partigruppa i Stortinget, vil eg stå på det eg ha stått på til no, seier Lundteigen. Dermed er han altså på dette punktet på kollisjonskurs med den raudgrønne regjeringa. Alt i Soria Moria-erklæringa varsla den sitjande regjeringa at dei ønskte å stramma inn på retten til å få statsstøtte til å starta friskolar. Den tidlegare privatskolelova hadde stilt som vilkår for statsstøtte til private grunnskolar at dei anten skulle representera eit pedagogisk alternativ eller eit anna religiøst grunnsyn. Men den førre regjeringa innførte ei endring som altså gav rom for godkjenning av foreldredrivne skolar som følgde offentleg læreplan. 1. april 2006 var 16 av dei 163 frittståande grunnskolane som da var i drift, godkjende på dette grunnlaget. 62 var religiøse skolar, 64 fagleg-pedagogiske alternativ, fem internasjonale skolar og 16 norske skolar i utlandet. Ja til religiøse grendeskolar | Men no vil altså regjeringa hindra at det blir for mange private skolar. I samband med lovframlegget blir det understreka at kommunar og fylkeskommunar har ansvar for den offentlege skolestrukturen, her skal ikkje departementet gi pålegg om korleis det skal vera. Ein er redd for at dersom privatskolelova opnar for godkjenning av grendeskolar som eit eige grunnlag, vil det kunna "gi kommunen et insitament til å legge ned den kommunale grendeskolen". Statssekretær Lisbeth Rugtvedt (SV) i Kunnskapsdepartementet vedgår at skolenedleggingar er vanskelege, men her skal dei lokale styremaktene avgjera, dei har det politiske ansvaret. For departementet er det viktig å ha klare kriterium for godkjenning knytt til føremålet med skolen. - Men kva seier du til dei som ser på retten til å starta foreldredrivne grendeskolar som eit vern mot sentralisering? - Det er inga god løysing å gjera kommunale skolar om til private skolar. Å vera ueinig i ei lokal nedlegging er i ikkje i seg sjøv eit godt kriterium for å oppretta ein friskole. Men å starta ein Montesorriskole kan vera ein veg å gå, utan at eg vil tilrå det, seier statssekretæren. Ine Marie Eriksen Søreide (H) er leiar for Kyrkje- utdannings- og forskingskomiteen i Stortinget. Ho er ueinig med dei raudgrønne, men trur ikkje ho får fleirtal i Stortinget for å halda på retten til statsstøtte til foreldredrivne grendeskolar. - Ein veit at skole i nærmiljø i er viktig, og mange små bygdesamfunn er sårbare for utflytting. Det blir svært kunstig å måtta gå omvegen om eit religiøst eller pedagogisk alternativ for å få godkjent ein grendeskole, dersom det ikkje er det ein ønskjer. Dette kan bety mykje for mange små lokalsamfunn, seier Eriksen Søreide. Ho peiker på at eitt hovudpunkt med den lova som gjeld no, er at ein ønskte å flytta vekta frå føremål til kvalitetsvurdering. - Det er ikkje alltid at eit religiøst eller eit pedagogisk alternativ er ein garanti for kvalitet. Det blir merkeleg om det ikkje skal vera lov å starta ein grendeskole som følgjer offentleg læreplan, men ein kristen grendeskole, eller ein montesorrigrendeskole. Mitt syn er at kunnskap er viktigare enn eigarskap, seier Høgre-representanten, som håpar på at Senterpartiet sine representantar skal støtta kritikken av den foreslåtte lovendringa. Komiteleiaren er også kritisk til at det blir foreslått ei nedre grense på 20 elevar i lovframlegget. - For meg verkar det som om ein har brukt metoden "tenk på eit tal". Eg kan ikkje sjå at det er grunn til å ha ei slik grense i lova, det kan vurderast i godkjenningsprosessen, seier ho. På rektorkontoret på Rukkedalen skole sit Lillemor Lerskallen og er ikkje i tvil om kva ho vil. - Det er ikkje dei seks kilometrane ned til skolen på Nesbyen som er avgjerande, og vi meiner ikkje at skolen der er nokon dårleg skole. Det er berre det at vi vil vera her. Retten til å få statsstøtte til å starta friskole i slike tilfelle er ein sikkerheitsventil, eit godt vern mot sentralisering, Per Olav Lundteigen (Sp), stortingsrepresentant Frå ånd til materie | I Klassekampen laurdag 18. september trykka vi eit essay av Jon Hellesnes under tittelen "Frå ånd til materie". Ved ein feil fall siste sida av teksten bort under ein illustrasjon. Heile teksten kan lesast her. Mens postmodernismen framleis var på moten, "avslørte" kulturforskarane at naturvitskap berre handlar om sosiale konstruksjonar. Perspektivet i dag er omsnudd. Ei form for naturalisme ser ut til å avløyse postmodernismen som åndsmote og bakgrunnsideologi. På den eine sida representerer den ei prisverdig intellektuell fornøktring. På den andre sida ber den i seg eit potensial for fornuftsfiendskap, like ille som postmodernismen. Da postmodernismen var ein dominerande åndsmote, fekk folk seg til å kome med påstandar som knapt nokon vedkjenner seg i dag. Det skjedde både i Europa og USA. Eg minner om nokre standardfraser frå den gongen: Vitskap er eitt av mange system av truer ("belief-systems"). Fakta blir "fabrikkerte" i laboratorieverda, ikkje "oppdaga". Språkleg meining dekonstruerer seg sjølv. Kommunikasjon er berre eit illusorisk spel av tolkingar. Alt strev etter konsistens og sanning er strev etter makt. All argumentasjon er symbolsk vald. Det går ikkje særleg bra å snakke slik i dag. Postmodernismen er ein åndsmote frå i går. Rett nok har postmodernisme og sosialkonstruktivisme framleis tilhengarar i ymse subkulturar i USA og Norden, men stordomstida er definitivt over. Mens postmodernistar kunne hevde at for eksempel Crick og Watson ikkje oppdaga dobbel-helix-strukturen til DNA-molekylet tidleg i 1950-åra, men at dei fann den opp, er det i dag evolusjonspsykologar, kognisjonsgranskarar, biologar og naturvitskapleg orienterte filosofar som "avslører" kulturforskarane. I 1990 utga Harvard University Press "The rhetoric of science", forfatta av Alan G. Gross. Gjennom 1990-åra hadde den status som eit viktig verk om argumentasjonen i vitskapssamfunnet. Eg skal først presentere nokre hovudpunkt frå denne boka, og eg kjem med hard kritikk. For det andre skal eg gjere nærmare greie for kva type kritikk dette er. For det tredje skal eg syne at kritikk av denne typen også råkar reduktiv fysikalisme, og den sistnemnde læra er den mest ekstreme teoritypen innafor den nye, naturalistiske åndsmoten. Tesen min kan eg gjerne setje på spissen, og då slik: Det finst både mjuk og hard fornuftsfiendskap, og all fornuftsfiendskap verkar øydeleggjande både på naturvitskap og på kultur- og samfunnsvitskap. Dessutan øydelegg den tiltrua til drøftande samtale i kvardagsliv og politikk. Å gå frå postmodernisme til reduktiv fysikalisme er å gå frå Skylla til Karybdis, frå mjuk fornuftsfiendskap til hard. Ei kjend bok innanfor "science studies" er "The Golem" (1993) av Harry Collins og Trevor Pinch. Men det paradigmatiske verket er forfatta av Bruno Latour og Steve Woolgar: Gjennom studier som dette skjedde det ei "frigjering" frå ideen om at vitskaplege teoriar handlar om realiteten. Påstanden blei i staden at det som tel som fysisk eller biologisk realitet, er avhengig av korleis vitskapssamfunnet nærmare bestemt er. Tilfeldig gitte sosiale ordningar skaper eller produserer sjølve dei fenomena vitskapen granskar. Vitskapen konstruerer, men oppdagar ikkje. Fysikarar, kjemikarar, biologar og andre vitskapsfolk trur at dei granskar noko anna enn sine eigne konstruksjonar, og at dei finn ut korleis saker og ting verkeleg forheld seg. Dei går ut frå at dei oppdagar noko reelt, og at dei er i stand til å korrigere feil i tidlegare aksepterte teoriar. Dei er realistar i den filosofiske tydinga at dei trur at det finst ein realitet, og at den eksisterer uavhengig av kva som til ei kvar tid er den rådande teorien. Dei reknar med at falsifiseringa av hypotesar skjer i høve til realiteten. Dersom ideen om ein fysisk eller biologisk realitet gjekk fullstendig i oppløysing, ville det kunne ha konsekvensar for den vitskaplege aktiviteten. Det er iallfall lite sannsynleg at verknaden ville vere lik null, og det er meiningsfullt å spørje: Ville for eksempel astrofysikarane greie å halde fram med arbeidet sitt dersom dei fekk same trua som visse vitskapssosiologar, nemleg at slikt som supernova, gravitasjon og svarte hol berre er sosiale konstruksjonar utan objektiv referanse? Ville genetikarane kunne halde fram dersom dei blei overtydde om at DNA-molekylet og den genetiske koden berre er fiksjonar? Alan G. Gross gav i 1990 ut "The rhetoric of science", ei bok innafor "science studies" som kom ut på eit velrenommert, vitskapleg forlag i USA. Her går han langt i retning av å meine det same. Også han ser realismen som ein føresetnad for vitskapskulturen. Vitskapsfolka har den ideen at dei entitetane dei studerer - for eksempel atoma - eksisterer uavhengig av kva folk trur. Og var dei ikkje overtydde om dette, ville dei tape motivasjonen sin. Han framstiller realismen som "det psykologiske ankeret som gjer eit liv i vitskapen meiningsfullt" (Gross, 1996: 200). Realismen må vere på plass i vitskapskulturen for at naturvitskapleg aktivitet skal vere muleg. Der er Gross på linje med mange. Det kontroversielle ligg derimot i synet hans på kva erkjennelsesfilosofiske status denne ideen har. Han degraderer den nemleg til ein illusjon, rett nok til ein kulturelt nødvendig illusjon. Dei som elles driv kulturanalyse av vitskapssamfunnet, konsentrerer seg om det sosiale livet i laboratoria, autoritetsforholda og særdraga til den vitskaplege praksisen slik Bruno Latour og Steve Woolgar har gjort (1986). Gross skil seg ut ved å fokusere på språkbruken i vitskapssamfunnet. Han analyserer blant anna det han kallar "realismens retorikk" | Han framstiller realismen som ein viktig ingrediens i ein meir omfattande retorisk praksis som dreiar seg om å overtale seg sjølv og andre om at naturen har den strukturen som naturvitskaplege teoriar "påviser", om for eksempel at DNA-molekylet inneheld ein genetisk kode som verkar determinerande for oppbygnaden av cellene i ein organisme. Han meiner seg å kunne avsløre det sjølvbedraget som ligg i vitskapsfolks eiga tru på at dei oppdagar reelle forhold. Gross analyserer dei retoriske teknikkane dei bruker for å få andre til å tru på "resultata" sine. Siktemålet til denne retorikken er å halde ved lag den autoriteten naturvitskapen har fått og å reprodusere den frå generasjon til generasjon. Ideen om at naturvitskapen er rasjonell i ein mønstergyldig forstand er for han ein ingrediens i overtalingskunsten. For å unngå mistanke om at eg overdriv i framstillinga av posisjonen hans, lar eg følgjande sitat stå utan omsetjing: Eller på norsk: "objektiviteten i vitskapeleg prosa er ein møysommeleg konstruert oppfinning, ein ikkje-rasjonell appell til fornufts autoritet" | Gross seier òg at det frå ein retorisk synsstad er rimeleg å beskrive vitskaplege oppdagingar som oppfinningar, og at "oppdaging" er ein skjult metafor som hentar overtalingskrafta si frå den tilsynelatande realiteten til det som blir oppdaga. Termen "oppfinning" gjer derimot merksam på det historisk kontingente og det radikalt ustabile ved alt vitskapane handlar om. Rett nok seier Gross også at det finst såkalla rå fakta - "brute facts of nature". Men det er berre gjennom overtaling ("persuasion") dei blir tolka og tilrettelagde som meiningsfulle og viktige. Referansen til naturen viser at Gross går med på at naturvitskapen handlar om noko. Den einsidige fokuseringa på den overtalande retorikken gjer likevel at relasjonen til naturen glir ut av synsfeltet. Alt som ser ut som etablert vitskapleg kunnskap, er i hans framstilling berre resultat av ein høgst effektiv overtalingskunst. Men dersom ein seier at all vitskapleg argumentasjon berre er forførande overtaling, så inkluderer dette påstanden om at det forheld seg slik. Også den er berre ein del av forføringskunsten. Reduksjonen av vitskapleg argumentasjon til retorisk overtaling undergrev, med andre ord, posisjonen til retorikk-teoretikaren sjølv. Alt retorikk-teoretikaren seier, er då - ut frå føresetnadene i hans eigen analyse - berre overtaling. Det inneber inga rasjonell overtyding om korleis noko reelt forheld seg, for slikt finst ikkje. Straks vi innser at denne sjølvavsløringa ligg i den aktuelle retorikk-teorien, løyser overtalingsmakta til retorikk-teoretikaren seg opp. Kor vidt Gross har vore i villreie om kva han eigentleg ville fram til, veit eg ikkje, neppe andre heller. Men det er opplagt at boka hans lir av ei form for intellektuell blindskap som inneber at ein blendar ute det nivået der ein sjølv teoretiserer i første person. Då ser ein ikkje kva ein sjølv må føresetje og kva ein må unngå for å kunne påstå noko meiningsfullt. Ein ser for eksempel ikkje at det å påstå at all argumentasjon er symbolsk vald, er å skulde ein kvar rasjonell opponent for å vere valdsmann. Det er, med andre ord, ein hersketeknikk, ikkje opplegg til avklaring. Heller ikkje ser ein at det ein påstår om studieobjekta sine kan slå tilbake på det teoretiserande subjektet sjølv. Når eg skriv eller snakkar om dette emnet på tysk brukar eg ordet "Reflexionsvergessenheit". Det norske ordet "refleksjonsgløymske" verkar nok for kunstig. Men det står for det å gløyme refleksjonen over forholdet mellom førstepersons- og tredjepersonsperspektivet. Den utegløyminga eg refererer til, inneber at ein teoretikar i si eiga teoretisering kan kome i skade for å diskvalifisere noko som han sjølv treng i førstepersonsperspektivet for å kunne argumentere overfor fagfeller og andre. Prinsippet om sjølvinnhenting går ut på at ein teori om menneskeleg rasjonalitet og kommunikasjon ikkje kan bortforklare eller kome i konflikt med vilkåra som gjer teorien sjølv muleg. Det mest opplagde brotet med sjølvinnhentingsprinsippet ligg føre dersom ein teoretisk påstand klart og tydeleg ber fram ein pragmatisk sjølvmotseiing. I ein pragmatisk sjølvmotseiing går motsetnaden mellom det semantiske innhaldet i påstanden og det påstanden føreset for å kunne verke som ei kommunikativ handling. Ei slik sjølvmotseiing har vi i følgjande eksempel: « Det finst ingen sanne påstandar. Sanningar er illusjonar vi har gløymt er det. » Motsetnaden går mellom innhaldet i setninga og det pragmatiske faktum at setninga blir hevda og dermed framstilt som ein sann påstand. Påstandsinnhaldet impliserer at det er å påstå noko som stemmer. Den aktuelle ytringa havarerer. Vi kan finne ein slik teori innanfor den no moterette naturalismen. I så måte finst det minst ein fysikalistisk teori som er like sjølvfalsifiserande som dei mest ekstreme variantane av postmodernisme. Dei mest kjende representantane for reduktiv fysikalisme er granskarparet Patricia og Paul Churchland. Dei mest dristige skriftene deira kom i løpet av 1980-åra, men dei har fått nye, oppglødde lesarar i det siste. Termen "eliminativ materialisme" er meir vanleg enn "reduktiv fysikalisme", men begge refererer til same sak. Denne saka set eg på spissen for å få fram prinsipielle poeng. Den reduktive fysikalismen går ut på at all tankeaktivitet, til liks med alle andre mentale fenomen, berre er sideverknader av prosessar i hjernen, det vil seie. naturhendingar, ingenting anna. Det spesielle ved den reduktive fysikalismen er ikkje oppfatninga om at tankar og kjensler blir til ved nevronale prosessar. Det kan vi godta, for eksempel ved at vi legg til grunn gryande materialisme (Sperry) eller ikkje-reduserande fysikalisme (Davidson). Det spesielle ved posisjonen ligg derimot i reduksjonismen. I staden for å snakke om tenking, kjensle og viljesavgjerd treng vi ifølgje den reduktive fysikalismen eit vokabular som einast refererer til nevronale prosessar, og som eignar seg i forklaringar av fenomen som ikkje-opplyste lekfolk gjer greie for i termar av tenking, kjensle, viljesavgjerd, intensjon og liknande. Ut frå reduktiv fysikalisme er ei viljesavgjerd ingenting anna enn ei elektrokjemisk hending. Det langsiktige håpet innanfor denne skuleretninga er at det ein dag vil finnast ein nevrovitskap (av eit slag som er ukjent i dag) som er i stand til å forklare og å forutseie alle typar menneskeleg aktivitet, inkludert det som går for å vere tenking og rasjonell handling. Dermed har dei reduktive fysikalistane avskaffa sin eigen sjanse til å gi eit rasjonelt forsvar for sin eigen posisjon. Dei kan ikkje lenger hevde at det finst gode, rasjonelle grunnar for å vere reduktiv fysikalist, for omgrepet om rasjonell grunn eller om tilstrekkeleg evidens høyrer til same vokabular som termar av følgjande slag: argument, kunnskap, innsikt, fornuft og liknande. Det er eit vokabular som dei kallar førvitskapleg. På lengre sikt er målet å eliminere det. Det er blant anna dette som ligg i termen eliminativ materialisme. Reduktiv fysikalisme utgjer eit tydeleg eksempel på kva det betyr å bryte sjølvinnhentingsprinsippet i Apels tyding. Reduktiv fysikalisme er eit produkt av scientisme, ikkje av vitskap. "Scientisme" er ein (polemisk) term som opphavleg blei brukt innanfor den fenomenologiske rørsla. Den retta seg mot ei kritikklaus dyrking av naturvitskap som førde med seg ei omtolking av kva naturvitskap er, og av kva den kan yte. I vitskapsfilosofien gjeld det blant anna å forsvare naturvitskap mot scientismen. Scientisme er eit framhald av metafysikken med andre middel. Kritikken min ovanfor rettar seg ikkje mot nevrovitskap, berre mot den scientistiske måten å bruke den på. Somme ser eit paradoks i dette: Den reduktive fysikalismen har scientismen, altså dyrkinga av naturvitskap, som kulturell bakgrunn, men slår om i undergraving av naturvitskap. Naturvitskaplege forklaringar har sin styrke blant anna fordi dei er baserte på ei rad eksperiment, teoretiske føresetnader, rasjonelle argument og kritisk diskusjon blant kompetente fagfolk. Ingen av desse faktorane lar seg redusere til eit fysikalsk nivå. Nevrovitarar, og naturvitarar generelt, gjennomfører kompetente vurderingar av kva som kan telje som bevis for eller imot ein aktuell hypotese. Dei arbeider og kommuniserer innanfor kulturelle og institusjonelle rammer. At dei forstår kvarandre, betyr at dei forstår slikt som intensjon, meining, målsetjing og rasjonell grunn (til skilnad frå årsak). Gjennom kommunikasjonen skjer det ei avklaring av hypotesar og eksperimentelt design med meir. Naturvitarar er autonome og rasjonelle menneske som dannar eit kommunikasjonsfellesskap. Charles Sanders Peirce (1839 - 1914) er ein pioner i vitskapsfilosofien. Ein grunntanke hos han var at eit ope forskarfellesskap var ein nødvendig føresetnad for vitskapleg rasjonalitet. Ifølgje han må alle pretensjonar om å vite noko vere offentleg eller intersubjektivt tilgjengelege slik at det er muleg for andre å ta grunngitt stilling til kor vidt dei er innfridde eller ikkje. Drøftinga må vere fri og utan autoritetspress av noko slag. Dette er "a way of fixing belief" som er meir tilforlateleg enn den som er basert på private innsikter og personleg autoritet. Det Peirce er for, finn han alt eksemplifisert i vanleg naturvitskapleg verksemd. I framstillinga hans er ikkje vitskap først og fremst etablert kunnskap ("a body of knowledge"), men eit sosialt fenomen, ein pågåande aktivitet innanfor eit fellesskap av likestilte - "a community of investigators". Det er der dei hypotetiske påstandane eventuelt viser berekrafta si ved at dei toler sterke gjendrivingsforsøk. Der må vere symmetri mellom medlemmene av granskarfellesskapet. All annan autoritet enn den som ligg i kvaliteten til argumenta, må vere nøytralisert. Det er eit essensielt særdrag ved scientismen at den nektar eller bortforklarer både den sosiale interaksjonen og alt anna ved forskingsprosessen som inneber kommunikasjon, meining og intersubjektivitet. Men å degradere gjensidig forståing og rasjonell vurdering i "the community of investigators" til (kausalt produserte) naturhendingar, er å gå til åtak på den form for rasjonell aktivitet som naturvitskapen utgjer. Den reduktive fysikalismen gjer nettopp dette. Dermed representerer den i praksis ein sterk fiendskap mot fornuft og rasjonell diskurs. I så måte er den like fordummande som den mjuke postmodernismen. Arbeidarhelt eller reaksjonær? Elling i Gatas Parlament meiner Eminem har gjort det meir legitimt å spreia reaksjonære haldningar. Forfattaren Espen Stueland meiner Eminems aggresjon er unevrotisk og sunn. Vi fekk dei til å sjå filmen der den omstridde rapparen no framstår som arbeidarklassehelt. Klassekampen engasjerte vår eigen litteraturkritikar og forfattar Espen Stueland og den politisk radikale rapparen Elling Borgersrud frå Gatas Parlament til ein debatt om artisten som sel mest plater og skapar størst kontroversar. Utfalla mot kvinner og homsar har brennmerkt Eminem i ein politisk svært samansett koalisjon frå høgre til venstre. Men appellen til ungdom er enorm, og nokre litteraturvitarar og radikalarar hyllar han for både gode og samfunnsengasjerte tekstar. Med stort truverd gjev han ein uvanleg direkte og svartsynt rapport frå "white trash-USA" og kvardagen i smuldrande heimar, der rus og omsorgsmangel er dagens orden. Ny Elvis | Eminem vidarefører tematikken i filmen 8 Mile som har premiere i dag. Inspirert av rapparen si eiga livshistorie, snur filmen opp ned på "bad boy-imaget" og framstiller Eminem som den omsorgs- og talentfulle arbeidarklasseguten som kjempar seg vekk frå fabrikkgolv og fattigdom med rap. Ein ganske god film, meiner våre debattantar, men dei ser framleis ulikt på rapparen frå sine ulike ståstadar. Kva er det som gjer Eminem så stor? Er han unik fordi han er flinkast, fordi han har størst talent og vilje til å provosera, eller følgjer provokasjonsevna av at han når ut til eit kvitt publikum? Elling: Alt det. Han er veldig flink. Samstundes gjer hudfargen at han kan nå heilt andre grupper enn det svart rap kan. I USA har dei jo denne galne rasefetisjen sin. Dei har delt kulturen i to: svart og kvit. Svart tv og kvit tv, som er heilt lik. Svart musikk og kvit musikk har kvar si hitliste, basert på musikarane sin hudfarge. Den kvite lista kallast rock og country, den svarte RB og hip-hop. Så kan du putta to musikarar som driv med nesten det same på to ulike lister. Slik sett har Eminem "gjort ein ny Elvis", som sjølvsagt betyr mykje i USA. Elling: Eminem er "battle-rappar", slik vi ser i filmen | ["Battles": Konkurranse mellom to som rappar mot kvarandre, der det gjeld å skjella ut og fornærma motstandaren på det grovaste]. Og han byggjer på gangster-rap, utan at han har gangsteren som ideal: Han freistar å vera så stygg i kjeften og seia så mykje destruktivt og negativt som mogleg. Men det slo meg då eg såg filmen og høyrte den siste skiva, at han ikkje er så dryg som han har vore. Espen: Ja, det å gå til åtak på Moby for å ha lite hår på hovudet, rockar ikkje så veldig hardt. Då var det annleis å snakka om å riva av brystvorter. Så det er ei demping av råskapen frå dei første skivene. Aggresjon og alvor | I tekstane vekslar han mellom å uttala seg som seg sjølv, Marshall Mathers, kunstnaren Eminem og sitt sinte alter-ego, Slim Shady. Det er dels flytande grenser mellom rollene, dels står dei for svært sjølvmotseiande meldingar. Kor seriøst skal ein ta alle ekstremitetane til Eminem? Elling: Ein kan seia at det er tull når Eminem snakkar om å banka opp damer, samstundes er han jo dømt for det. Ein kan snakka om at det er tull når Eminem idylliserer narkotika, men det var ikkje lettøl dei drakk på bakrommet på Rockefeller. På ein måte er eg samd i at ein også skal utforska destruktive kjensler i tekstar, men det eg synast du seier er at det ikkje betyr noko. Espen: Det er nettopp slik eg ikkje vil høyrast ut, men ein kan seia ting på ein så ekstrem måte at det kjem inn element av ironi og humor, og det nivået synest eg Eminem tangerer. Og aggresjon er jo ei genuin kjensle som må ut, det gjeld også hat mot mødrer og fedrar. På eit vis er det noko sunt og unevrotisk med Eminem. Som "dårleg rollemodell" set han ord på tabustempla kjensler, som ein helst skal heva seg over. Men han kastar dei på bordet og seier: så elendig er eg. Å setja namn på elendet er i seg sjølv ein måte å overvinna det på. Som hjå Jean Genet, tjuven, som heldt fram med å rundstela vener etter at han hadde vorte akseptert. Eminem veit godt at dette er ord, og syng nettopp om kor bokstavelig ein skal ta dei. Det er som når Bataille skriv om Genets romantisering av vondskapen. Oppgjer med seg sjølv? Elling: Eg meiner å sjå eit snikande oppgjer med dei gamle, rotne, tinga i filmen. Eg trur at Eminem er i ferd med å innsjå at han ikkje lenger kan velja bort å vera rollemodell, noko han har harselert mykje over. Kanskje forstår han at det ikkje er eit val ein har når ein er rappar på det nivået, så no freistar han å koma med ei meir positiv greie til folk. Eller, det vonar eg i alle fall. Ja, filmrolla modererer veldig inntrykket frå albuma til Eminem, både når det gjeld synet på homsar og kvinner. Til dømes er reaksjonen når han overraskar kjærasten sin saman med ein annan mann relativt mild og ikkje retta mot henne? Elling: Den er i alle fall mild samanlikna med korleis den verkelege Eminem reagerte på at kona hans klina med ein annan fyr. Espen: I scenen der dei står i lunsjkø utanfor fabrikken, kor han grip inn til forsvar for ein arbeidskamerat som er homse, er det jo også beint fram ein empatisk rap han framfører. Det finn eg ikkje mykje av i tekstane hans. Der det alltid er seg sjølv han rappar om. Kvitvasking | Det som i alle fall er sikkert, er at filmen "8 Mile", med si halv-biografiske forankring, på sett og vis er ei kvitvasking av imaget til Eminem. Ein kan tolka det slik at han innser han ikkje kan unngå å vera eit førebilete for publikummet sitt, eller ein kan sjå det som eit uttrykk for Hollywoods marknadstilpassa, straumlinjeforma snylting på ein suksessmusikar. Men kanskje kan ein også spørja seg om marknadsposisjonen har sin eigen dynamikk som vil pressa fram ei tilnærming til mainstream: Det er ikkje så enkelt å vera den aggressive, destruktive opprøraren når du ligg på toppen av hitlistene? Espen: Det gjer det jo til eit spanande spørsmål kor han kjem til å gå vidare. Alle store opprørar i kunsten frå Rimbaud sitt til punken har jo ein "sell out" til slutt. Eg tenkjer at det er to moglege vegar: At han sluttar å syngja, eller at han på eit eller anna vis sørgjer for å bli skoten. Elling: Han har jo annonsert at han skal leggja opp. Men eg veit ikkje. For å vera heilt ærleg, så er Eminem så flink, særleg med konsept-låtar, slik som "Stan", der han har ein apologetisk liksom-dialog med ein forstyrra fan, eller "Lounge" der han fortel om korleis han gjev ei jente narkotisk sopp og angrar på det: Dei idéane som ligg bak desse låtane, som er bra låtar, er uvanlege rap-konsept. Det pluss at han er jævla flink til å rime, gjer at eg har ein idé om at han burde skriva eit klassikar-album, noko han ikkje har gjort enno. Kvalitetstekstar | Gjer tematikkane og synsvinklane han unik også kvalitetsmessig? Elling: Ja, delvis. Det har vore nokre år der amerikansk rap ikkje har snakka om anna enn kor flinke dei er, og kor mange dei skyt. Det er jo jævla keisamt temamessig. Espen: Men det spørst kor mykje han vil tena på å bli konseptuelt stram. Noko av det som er flott med Eminem, er at han er veldig utflytande, og at det tar veldig av i tekstane hans. Det er ein story, men samstundes veldig assosierande. Han finn eit rim så byggjer han vidare på det. Det er ikkje noko logisk line, slik det er i mykje av storytellinga, i rock til dømes. Elling: Eg meiner at Eminem går veldig etter "reglane" når han byggjer opp rimstrukturen. Espen: Det er gode rim, men ofte er det jo rimet som avgjer korleis resten av verselinja blir. Det er det eg meiner med assosierande. Rimet kjem fyrst, så kjem meldinga. Elling: Ja det er jo rap! Men ein annan ting Eminem er svært god på er "flow", nokre av låtane, som "The Way I Am", der han seier: Espen: Ja, den låten er eit døme på flott skandering av ord. Elling: Ja, eller flow som vi kallar det. Espen: Eit liknande døme der rima trillar ut som geitemøkk er "Open MIC": Samfunnskritikk | OK, så han er dyktig, men kva så med påstandane om at Eminem er samfunnskritisk? Elling: Ein kvar sjanger som tar deskriptivt utgangspunkt i gata kan blir kritisk, men her er det umedvite. Det er jo ingen solidaritet i desse songane. Espen: Nei, bortsett frå ei identifisering med fan-basen, så er det ikkje nokon sosial gruppesolidaritet her, eller oppmodingar til slik blant amerikansk arbeidarklasse til dømes. Elling: Noko av svara ligg i opphavet til ganster-rap. Då rap vart adoptert frå New York til Los Angeles, var det av artistar som LA Dream Team, som stor sett rappa om kor fint det var i L.A., med badebasseng og damer i bikini og alle dei tinga der. Så kom rappen ut på gata, blant svarte, fattige ungdommar. Dei var medlemar i gjengar og rappa om si røynd, så vart det gangster-rap. Det som starta som ei skildring av ekte tilhøve på gata i L.A. blir på eit vis blitt reprodusert, marknadsført og laga til ein ny valdsromantisk "pakke" som kan kjøpast og seljast. Eminem tar kulturen ned på gata igjen, og då blir det ei røyndomsskildring som i alle fall kan vera kimen til politikk, på same måte som punk, eller reggae, eller slik visekulturen i Noreg var det. Kjøper du den? Espen: Ja. NHO med Gats i blikket | Kampen om framtida er kampen om tenestene. NHO-direktør Tor Hersoug veit kvar han står: NHO ser gjerne at 6-åringane går i skular som driv for privat profitt. Eg har ikkje noko imot at det kjem private selskap inn i grunnskulen, seier Tor Hersoug til Klassekampen. Utgreiingsdirektøren presiserer at det er NHO sitt syn at 6-åringar skal få gå i private skular som er drivne for økonomisk profitt. Det er dit vi skal, om NHO får gjennomslag. Og det er kanskje ikkje utenkjeleg, med tanke på at utdanningsminister Kristin Clemet kom til statsrådposten rett frå NHO. Det blir ikkje mindre utenkjeleg av at NHOs interesser har vore godt representert i regjeringa sitt arbeid i forkant av Gats-forhandlingane og handel med tenester. Kristin Clemet avviste i januar Klassekampens dokumentasjon av at den nye privatskulelova i kombinasjon med Gats-reglane opnar den norske grunnskulen for profittsøkjande aksjeselskap. No understrekar NHO-direktør Hersoug at det er nettopp ei slik opning organisasjonen Clemet kjem frå går inn for. Heiagjeng på Majorstua | I Geneve forhandlar Noreg med over 50 land om deregulering av tenestesektoren. Etter 31. mars blir det full fart i Gats-prosessen. På Majorstua i Oslo sit ein heiagjeng og ventar på framgang i forhandlingane. Vi finn Tor Hersoug i 7. etasje i NHO-bygget. Vi er positive til liberalisering av handel med tenester. Vi har vanskeleg for å sjå noko negativt ved det, seier sosialøkonom Hersoug. Har norske selskap noko å tena på internasjonal liberalisering? Absolutt. Hersoug nemner tele- og it-sektoren. Vi var aktive for liberalisering der, på eit WTO-møte i Singapore. Det gjekk igjennom. Bra for Telenor? Ja. Og andre. Telefontenester, advokattenester, datatenester, helsetenester, utdanning, forsking, bilverkstad, flyfrakt og kaffebar. Tenestene er over alt. Dei har vorte totalt dominerande i dei rike landa. Frå 1947 til 1998 auka den private tenestesektoren sin del av USAs BNP frå 45 til 65 prosent. Det er ein auke på 44 prosent. Inkludert offentleg sektor, utgjer tenesteproduksjonen no over 75 prosent av den totale økonomien i USA. I EU-landa arbeider 67 millionar menneske, over to tredelar av alle tilsette, i tenesteproduksjon. Den historiske trenden er utvetydig, understrekar Hersoug. Med aukande velstand etterspør vi meir tenester. Desse bransjane veks i alle OECD-landa. Vareproduksjonen blir bygd ned. Profitt i grunnskulen | Der kritikarane ser Gats som ein konspirasjon mot velferdsstaten, har NHO vanskeleg for å sjå noko negativt. Finst det ingen tenester som ikkje eignar seg til å bli utførte for profitt? Hersoug nemner rettsvesenet. Og politiet. Og kemnerkontoret. Offentleg forvalting i strengaste forstand, seier han. Kva med utdanning, helse og så vidare? Skal vi ha grunnskuledrift for profitt? Ja, eg har ikkje noko imot at det kjem private selskap inn i grunnskulen. NHO er den sterke organisasjonen for eigarane i Noreg. Eigarane av det private næringslivet har sterke interesseorganisasjonar i alle rike land. Og i alle land har dei sett det Hersoug har sett: veksten i tenestesektoren. Men i motsetnad til vareindustrien, skjer ein stor del av tenesteproduksjonen i offentleg regi. For privat kapital kan dette framstå som eit stengsel. Det er vanskeleg å tena private pengar på offentlege monopol. Forhandlingane om Generalavtalen om handel med tenester (Gats) dreier seg ikkje minst om å fjerna slike monopol. Dette er høgst relevant i Noreg, meiner Hersoug. Noreg må forplikta seg til frihandel på fleire område. Vi har deregulert telesektoren. Og energisektoren. Og utdanningssektoren. Men ikkje Posten. Og ikkje helsevesenet. Langt fleire offentlege tenester kan produserast av private selskap. Ideologiske eller tekniske stengsel for dette fører til sløsing med ressursar, proklamerer NHO-direktøren. Er det ikkje eit positivt og siviliserande drag ved vårt samfunn at såpass mykje av økonomien er organisert for å gje folk naudsynte tenester, og ikkje for å tena mest mogleg pengar? Det som er viktig er tenestene. Kven som leverer dei er likegyldig, meiner Hersoug. Men private selskap skal ha profitt. Frå ein samfunnsmessig synsstad: Er ikkje den profitten sløsing med ressursar? Ja, altså, eit privat selskap skal generera tilstrekkeleg avkasting på kapitalen. Men om dei både gjer det og samtidig leverer gode nok og billege nok tenester, så tener også samfunnet på det. Dette får vel det private selskapet til ved å pressa dei tilsette hardare enn kommunen tradisjonelt har gjort. Det er gjerne det som gjer offentleg sektor til eit siviliserande innslag i samfunnet? Då er det spørsmål om offentleg sektor er til for dei som arbeider der eller dei som har bruk for tenestene. Og er det så mykje verre at dei i offentleg sektor møter effektivitetskrav enn at alle andre i resten av næringslivet gjer det, spør Hersoug. Som du veit har vi 290.000 på uføretrygd no. Kan det ikkje vera positivt og eit siviliserande drag ved vår kapitalisme dersom 760.000 tilsette i offentleg sektor slepp å springa livet av seg for økonomisk effektivisering? Ein kan sjølvsagt drøyma om eit samfunn der ein ikkje må jobba så hardt og sånn. Men ynsket om auka kjøpekraft og velstand er nok like sterkt hos offentleg tilsette som hos andre. Spørregranskingar viser at fleirtalet heller vil ha meir fritid enn meir lønn? Vel, det er lett å svara sånn i ei undersøking. Og ein feriedag eller to er ikkje problemet. Men eg trur lite på at etterspurnaden etter varer og tenester går ned slik at vi kan arbeida mykje mindre, svarer Hersoug. WTO-låsen | Vi veit at samfunnsøkonomien blir meir og meir dominert av tenester i dei rike landa. Striden står om kven som skal utføra dei, om utforminga av det økonomiske systemet. Skal omsorg, utdanning, transport og forsking bli forretning og profitt? Eller skal tenesteproduksjonen skje i offentleg regi? Dette er eit område der politisk strid og dei folkevalde speler ei sentral rolle, meiner Hersoug. Han trur ikkje retninga er til å snu. Det går mot større private innslag. Men når det gjeld tempo og omfang er politikken viktig. Nett no har vi eit stortingsfleirtal som er positive til konkurranseutsetting. Derfor vil vi truleg få ordna momsreglane slik at det blir ein god del meir av dette. Eit anna politisk fleirtal kan dra i motsett retning. I WTO er regelverket slik at om eit land opnar for fri handel på eit område i Gats, og dermed avskaffar offentlege monopol, er det så godt som låst til å stå fast på denne liberaliseringa. Er det bra? Ja, det er bra. Det gjev stabilitet. Systemet er avhengig av at ein står ved sine forpliktingar. Men dermed blir det, i teorien, nok for den marknadsliberalistiske fløya å vinna eit parlamentsval i kvart land. Så fører dei opp vidtgåande forpliktingar i Gats, og kan bli kasta av folket i neste val utan at det endrar dei store linene i politikken? Nei, eg trur ikkje der er så relevant å sjå det på den måten. Men det er vel ein motsetnad mellom den stabiliteten du snakkar om og demokrati? Om det blir ein reaksjon internasjonalt sånn at mange land vil trekkja seg, så trur eg det vil gå bra. Men for eitt einskild land, så kan det vel bli ubehageleg. Så du seier at eit abstrakt folkestyre internasjonalt står ved lag, medan det konkrete folkestyret i til dømes Noreg blir sett noko tilbake? I vår tid må ein kunna gå inn i internasjonale forpliktingar. Skal så neste regjering berre hoppa av? Representativt demokrati? Vi spør NHOs utgreiingsdirektør om kor mange av dei norske veljarane han trur har høyrt om Gats. Det er nok ein veldig liten del. Det er nok det, ja. Vi får debatt om Gats fyrst når konsekvensane er over oss. Men då er det jo for seint, seier du og WTO? No har vi då eit representativt demokrati. Vi bør stola på at politikarane gjer sitt beste for våre interesser. Det er liten tvil om at Gats rører ved veldig viktige saker, som helse, utdanning, infrastruktur. Når folk flest ikkje har høyrt om Gats, og Stortinget skriv under avtaler med store verknader for mange tiår framover, har vi då eigentleg eit representativt demokrati? Det er opp til Stortinget å vurdera om ei sak er så viktig at det må eit nytt stortingsval til før dei signerer, eller ei folkerøysting. Den vurderinga har vi delegert til dei å gjera. Men kva om det viser seg at dei folkevalde er ganske uvitande, som Klassekampen fann ut i desember? Då har du kanskje rett i at det er representativt | He, he, he. men er det demokrati? Det skulle undra meg om ingen på Stortinget set seg inn i Gats-regelverket? Når alle WTO-avtalane er ferdige, blir det mange tusen sider, veit du. Tusenvis av sider, i teknisk språk og talkodar? Ein kan sjølvsagt finna døme på at demokratiet ikkje er perfekt, bryt Hersoug inn. Men det er det beste vi har. Teknoalderen sin Frankenstein | Det er klart for premiere på den tredje i rekka av "Terminator-filmar". Kva er det som er så fascinerande med denne drapsmaskinen? Maskinmennesket Terminator er eit av ikona i moderne amerikansk film, og ergo i den populærkulturelle verda elles. For dei som ikkje hugser tilbake til filmåret 1984, så er Terminator ein kyborg, og ein drapsmaskin, som namnet tilseier. Han er eit produkt av den kunstige intelligensen som i år 2029 har svidd av heile planeten og herskar over restane (dvs. USA). Men det finst ei ukueleg menneskeleg motstandsrørsle, leidd av ein John Connor. For å knekkja dén sender maskinane ein terminator tilbake i tid, til 1984. Oppdraget er å ta livet av Sarah Connor, mor til John, og såleis hindra at motstandsleiaren i det heile blir fødd. Du godtek kanskje premissane til no, men så kjem den verkelege logiske utfordringa i Terminator-historia og Connor-genealogien: Motstandsrørsla greier også å senda ein mann ut på tidsreise, bestevenen til John, Kyle Reese. Denne soldaten greier ikkje berre å berga Sarah, han rekk også, under ei nervepirrande flukt frå drapsmaskina, å setja barn på henne. Det er den komande far sin John Connor sender tilbake i tid. Ein liten "mind-bender" som trigga dei lettaktiverte freudianske tolkingsrefleksane til ein dei filmvitarar. Maskinane mislukkast, men filmen vart ein kjempesuksess. Med rundt rekna ti års mellomrom har vi dermed fått sjå maskinane gjera tidsreisa to gonger til, fyrst i 1991 (eller 1997 i fiksjonkronologien) for å ta livet av den freidige tenåringen John Connor, og no altså for å "terminera" den knapt 20 år gamle, lett paranoide mannen John Connor, som enno ikkje ser seg sjølv som nokon framtidshelt. Robot-skrekken | Dei fleste assosierer vel "Terminator" med skodespelaren i tittelrolla, den austerrikskfødde kroppsbyggjaren med ein aksent like tung som muskelmassen. På fritida har han mellom anna gjort seg kjend som "fitnessrådgjevar" for både president Bush sr. og jr. og den udødelege muskelbunten frå lerretet sette mot i Bush-troppane i Irak både i 1991 og 2003, dei same åra som "Terminator" nummer to og tre kom ut. Dette samanfallet, pluss det faktum at Ronald Reagan gjekk i sin andre presidentperiode i 1984, fekk nyleg ein filmkritikar i New York til å skriva at "ein ny episode i Terminator-franchisen er på veg, det må det bety at ein republikansk president stiller til attval". "Terminator" var filmen som lyfte Arnold Schwarzeneggers karriere ut av trashfilm-undergrunnen ("Hercules in New York" og "Conan the Barbarian") og inn i Hollywoods stjernehimmel, eit sprang som også opna den politiske sfæren for han. Men kanskje har den ihuga republikanaren innsett at rolla som det fåmælte metallandletet er den som kler han best. I alle fall trekte han nyleg kandidaturet sitt til guvernørstillinga i California. Om Terminator er det mest kjende maskinmennesket i dag, er han slett inga nyskaping på lerretet. Farlege, menneskelike robotar har jamleg dukka opp heilt sidan Fritz Langs "Metropolis" (1927), der ein "kvinneleg" robot vart brukt til å avverja eit arbeidaropprør. Yngre og nærare slektningar av Terminator er Yul Brynners mekaniske revolvermann i "Westworld" (1973). Filmskaparen, Michael Crichton, resirkulerte historia i boka "Jurassic Park", han berre bytte ut robotane med klona dinosaurar. Endå nærare Terminator i tid, fysiognomi og mentalitet er Rutger Hauers "replikant" i Ridley Scotts "Blade Runner" (1982) (her er det rett nok mennesket som "terminerer" replikantar). Dinest har vi RoboCop, den ulukkelege politimannen som har fått ny, uovervinneleg maskinkropp og har fått prøva krefter mot politisk korrupsjon og anarkistisk gatevald to gonger til etter at Paul Verhoeven introduserte han i 1987. Meir avantgardistisk handsaming av samansmeltinga mellom maskin og menneske, og endå meir valdeleg, har kome frå Japan, mellom anna i Shinja Tsukamotos "Tetsuo" -filmar (1989, 1992). Steven Spielbergs syntetiske barn i "A.I." (2001) er langt snillare og meir konvensjonell, men som i "Tetsuo" og mange av dei andre robotfilmane er farane ved å tukla med naturen eit sentralt motiv også i Spielbergs film. Og til sjuande og sist er det menneska som utgjer den største faren, både overfor (uskuldige) kunstige eksistensar og seg sjølve. Menneskeleg høgmod | Menneska har i grunnen seg sjølve å takka for katastrofen som råkar dei i "Terminator-filmane" også, jamvel om korkje dei filosofiske problema ved kunstig intelligens eller dei moralske utfordringane ved å "leika Gud" er dei mest iaugefallande tema her. For mordarmaskinen er produktet av menneskeleg stormannsgalskap, og med sitt metallskjellett dekt av sjølvlegande menneskehud og sin sjølvlærande microchip til "hjerne" er han ei god modernisering av Frankenstein. Kanskje er det nøkkelen til karakteren si fascinasjonskraft. Ikkje uventa står det kommersielle og militære interesser bak dødsrobotane. Det amerikanske forsvaret har fått utvikla høgteknologiske robotvåpen og eit "ufeilbarleg" dataprogram, "Skynet", til å styra heile våpenmakta, medrekna atomrakettane. Denne avanserte kunstige intelligensen utviklar sjølvmedvit og utløyser kjernefysisk ragnarok mot sine skaparar. "Terminator" vart til medan Ronald Reagan utvikla stjernekrigsprogrammet sitt. Slik følgjer filmen ein trend som har vist seg i underhaldingsfilmen sidan 1970-talet, då det høgkommersielle og Washington-lojale Hollywood, med bakgrunn i nasjonale traume som Watergate og Vietnam, byrja å produsera thrillerar der "the Company" eller "the Military" representerer grådige og maktgalne "bad guys". Skurkegalleriet vart henta frå nyhende i den verkelege verda, for å bli stengt inne i fiksjonen av mainstreamfilmens sløvande, eventyr-dramaturgi. Ein struktur så inkorporert i publikum at det hindrar at parallellar i røynda får nokon relevans for kva folk tenkjer om det som skjer utanfor kinosalen. Mykje er sjølvsagt likt i dei tre terminatorfilmane, dei kompliserte "tidsloopane" held fram med å setja logikken på harde prøver. Men dei to fyrste filmane er også svært ulike både i uttrykk og moral. Teknoaction | "Terminator" var det fyrste samarbeidsprosjektet til dei unge filmskaparane James Cameron (regissør) og Gale Anne Hurd (produsent og medmanusforfattar). Suksessen gjorde at dei fekk laga nokre av dei mest påkosta, teknologisk nyskapande actionfilmane på 1980-90-talet. Men, som Sean French påkeikar i si bok om "Terminator", skil denne fyrste lågbudsjettsproduksjonen seg frå dei seinare filmane deira. Den har meir til sams med filmbakgrunnen til både Schwarzenegger og Cameron (som debuterte med "Piranha Part Two"), nemleg exploitationfilmen (billig, spekulativ, (valds) film). Dugande filmhandverkarar har gjort meste mogleg ut av budsjettet, også når det gjeld spesialeffektar. Men i staden for å forføra tilskodarane med den litt sterile, høgteknologiske elegansen som har prega dei seinare Cameron-filmane, blir det her appellert til mørkare draumar hjå publikum. "Terminator" er amoralsk, blodig råskap med høg "body count". Og det er skurken som er trekkplasteret. I "Terminator 2: Judgment Day" har det skjedd store endringar. Ytre sett er filmen eit tekno-epos på line med Camerons krigssciencefiction "Aliens" og undervassforskingsdrama "The Abyss". Ein kyborg av flytande metall, atominferno, eksplosive biljakter og andre påkosta scener og spesialeffektar står i kø, men den kroppslege "gørra" er reinska vekk. Jamvel om det er fleire mord i filmen, skjer dei ofte utanfor biletet og er relativt ublodige. Som publikum blir ein mest trollbunden av dimensjonane på sjølve produksjonsapparatet, som skin gjennom fiksjonen. Spora av ein grandios, vellukka "militæroperasjon", parallell til den vi ser på lerretet. Det er som om Cameron har ladd kanonane med hundredollarsetlar som blafrar om øyro på tilskodarane. "Terminator 2" var då også historias dyraste film i 1991. Kjønnsbilete | Det som fascinerer med sjølve forteljinga, er at hovudkarakterane, Sarah Connor og Terminator, går gjennom radikale, motsette utviklingar. Når maskinane frå framtida freistar å drepa John Connor, sender ikkje motstandsrørsla ein soldat for å hjelpa han, men ein omprogrammert terminator. Denne kyborgen er ikkje uovervinneleg, men snarare ein underdog i kamp mot den oppgraderte modellen "T-1000". Og i møte med tenåringen John lærer den reformerte maskinen både at det er gale å ta liv og kva menneskelege kjensler er. Terminatoren hamnar i ei slags omsorgsfull farsrolle for ungguten. Dette er langt frå både Terminator anno 1984 og det mannsbiletet han representerte i amerikansk 80-tals film. Det var tiåret då helsestudiobølga slo inn over Vesten og den opp-pumpa mannskroppen vart ein dødeleg filmfetisj i form av valdsapparat som Arnold, Sylvester Stalone og Jean Claude van Damme. På same måte er kvinnerolla sterkt endra. Mor Connor, Sarah, vart tvangsinnlagd etter sitt møte med Terminator (fordi ho hevdar ho veit når dommedag kjem og kvifor). Det har gjort henne til ein kaldt kynisk, valdeleg og maskin-lik soldat, noko som også blir spegla i hennar transformerte, superatletiske fysikk. Kjønnsrollene og "artsrollene" (menneske-maskin) er snudde om på, men "Terminator 2" er gjennomsyra av dei same familieverdiane som Hollywood-filmar mest alltid er pakka inn i. Dyrkinga av treeininga mor-far-barn, på tvers av lover og normer elles, er gjerne definisjonen av "moral" i filmbyen. Ein uskriven regel som omfattar Disney-klamorama for dei under 7 år så vel som "Face Off" -valdsorgier for dei over 16. Men regelen tar likevel ikkje til å gjelda før ein forlet økonomisk risikofri "exploitation", som "Terminator", og går over i ekstravagansar som "Terminator 2". Jamvel om det er Frankenstein ein fortel må ein då balansera valden, som publikum forventar og ynsker, opp i mot provokasjonar mot konservative verdiar, som eksisterer i eit samfunnsmessig og kunstnarisk vakum. Vann folket med plyndring | - Ein forstår ikkje det tredje riket, om ein ikkje ser det som den største plyndrarstaten i moderne historie, meiner den verdskjende holocaustforskaren Götz Aly. Den som ikkje vil snakka om dei mange fordelane for den vanlege tyskar burde tia om nasjonalsosialisme og om holocaust, meiner Götz Aly, ein av Tysklands fremste holocaustforskarar. Dette er ei av hovudtesene i Alys i nyaste bok "Hitlers Volksstaat. Raub, Rassenkrieg und nationaler Sozialismus" (Hitlers folkestat. Ran, rasekrig og nasjonal sosialisme). Aly har vridd om på filosofen Max Horkheimers ord om at den som ikkje vil snakka om kapitalisme burde tia om fascismen. I løpet av få år klarte nazistane å skapa ein stabil stat med massiv folkeleg oppslutnad, heilt ulik den borgarkrigsliknande situasjonen i Weimarrepublikken. Aly fann ikkje forklåringa på dette i nazistisk ideologi og fanatisk førarkult, men i økonomien. Nasjonalsosialismen var nettopp ein nasjonal sosialisme, ifylgje Aly. Hitlerregimet vann folket ved hjelp av velferdsgodar. - I 1939 var dei store folkemassane skeptiske til ein ny krig. Mange hadde enno dei bitre røynslene frå fyrste verdskrig friskt i minne. Det som gjorde Hitler-staten attraktiv for vanlege folk, heilt fram til dei siste dagane, var dei mange økonomiske fordelane. Naziregimet dreiv ei kraftig opprusting fram til 1939, men vanlege folk måtte likevel ikkje betala meir skatt, seier Aly til Klassekampen på telefon frå Berlin. Han fortel at i det tredje riket var skattepolitikken gunstig for vanlege folk. Næringslivet betalte dobbelt så mykje skatt som det vanlege folk gjorde, ein heilt annan skattepolitikk enn dei har i Tyskland i dag. - No er det vanlege folk som betaler, medan dei rike snor seg unna, seier Aly. Tvangsarbeid og beslaglagt jødisk eigedom var også viktige finansieringskjelder, både for opprustinga og for velferda. Sosiale tiltak | - Den nazistiske herrefolksmentaliteten og deira sterke vilje til øydelegging og utsletting gjekk hand i hand med ein sosialpolitisk appeasement-politikk. Nazistane førte ein populistisk innanrikspolitikk. No har dagboka til det tredje rikets propagandaminister Josef Goebbels vorte tilgjengeleg. Der går det klart fram kor redde regimet var for å påføra massane økonomiske ulempar, seier Aly. Regimet innførte ei rad sosiale tiltak, mellom anna barnetrygd og billege lån til nygifte. I 1943, året da det tyske Wehrmachts 6. arme kapitulerte ved Stalingrad, og den tyske militære frammarsjen snudde for godt, vart pensjonane i Tyskland auka med 15 prosent, og for fyrste gong vart ei sjukeforsikring for pensjonistar innført. - Det at den tyske sosialstaten for ein stor del vart utbygd under det tredje riket er pinleg for Tyskland. - Både den økonomiske velstanden for den vanlege tyskar, og røveriet av jødisk eigedom er kjend frå før. Kva trur du kan vera grunnen til at ingen har reist spørsmål om samanhengen mellom velferda, krigføringa og utryddinga tidlegare? - Den mest openberre er at slik forsking naturlegvis leverer grunnlagsmateriale for massive erstatningssøksmål. Dessutan er kjeldesituasjonen vanskeleg. Mange av dokumenta som kastar ljos over emnet vart makulerte i 1976, i regjeringsperioden til sosialdemokraten Helmut Schmidt. Mange andre dokument er vanskeleg tilgjengelege i arkiva. Både i arkiva frå DDR og frå Vest-Tyskland er dokument som omhandlar økonomi ikkje katalogiserte. Desse økonomiske spørsmåla er ubehagelege for mange. Inflasjon | Også sjølve krigføringa var for ein stor del betalt gjennom plyndring. Aly dokumenterer i boka si korleis dette gjekk føre seg. Systemet for ran av dei okkuperte landa fylgde same mønster overalt. Soldatløningar, maten deira, alle tenester okkupantane kjøpte, kort sagt alle utgifter til okkupasjonen vart betalt i det okkuperte landet sin valuta. Aly reknar med at to tredeler av krigføringa vart finansiert på denne måten. Slik eksporterte nazistane sin eigen krigsinflasjon, og det fekk øydeleggjande konsekvensar for lokal økonomi. - Ein av dei fyrste tyske tenestemennene som kom til det okkuperte Noreg var direktøren for den tyske nasjonalbanken. Alle delar av okkupasjonen vart betalt med nytrykte norske pengar. Dei tyske soldatane tømte dei lokale marknadene. Soldatlønnene var høge, i Noreg fanst det ikkje mykje å bruka pengar på, men soldatane kjøpte flittig opp norsk fisk som dei sende heim. - Ernæringssituasjonen i Noreg var dårleg. Dette var okkupantane klare over, men likevel gjorde dei ingenting for å stoppa soldatane i å senda mat ut av landet. I Frankrike, Belgia og resten av Vest-Europa vart varehus tømte av tyske soldatar med nyopptrykte pengar. Fleire tyske familiar fekk auka fisk- og kjøtrasjonane med meir enn 50 prosent på denne måten, fortel Aly. Eit av eksempla i boka er breva som den seinare nobelprisvinnaren i litteratur, Heinrich Böll, sende heim til familien då han var soldat i Frankrike. - Böll kom frå eit katolsk miljø i Rhinland og var slett ingen nazist, men han trivdest som okkupasjonssoldat og sende opp til elleve pakkar om dagen heim til familien. Daniel Jonah Goldhagen omtala vanlege tyskarar som "Hitlers villige medløparar" i boka med same namn. Hjå Aly har dei vorte til Hitlers tilfredse røvarar. Jødisk eigedom | Aly har også granska kvar det vart av eigedelane til jødar som vart deporterte til dødsleirane i aust. Alle okkuperte land fekk oppretta eit kontor som tok seg av beslaglagde jødiske eigedomar og pengar. Herifrå flaut pengar inn i staskassene og vidare inn i krigsfinansieringa. - Her er det snakk om ein gigantisk aksjon for kvitvasking av pengar, seier Aly. Utbyttinga av jødar føregjekk også på ein meir direkte måte. Aly påviser i boka at jødar ofte vart deporterte i hopetal like etter store bomebetokter. Dei måtte vika og gje plass til tyskarar. Også mykje av den direktehjelpa etter bombeangrep, til dømes nye klede og teppar, stamma ofte frå deporterte jødar. Med boka si set Aly ljoset på ein av dei intellektuelle arkitektane bak erobringspolitikken, nemleg finansminister Lutz Graf Schwerin von Krosigk og hans statssekretær. Desse to var opphavsmennene til modellen for utbytting av okkuperte statar. - Det var ein heil generasjon av nyutdanna unge menn i det tyske byråkratiet på denne tida. Åra i Weimarrepublikken (1919 - 1933) hadde dei brukt til å tenkja ut korleis dei kunne gjera det betre i neste krig. Systemet for plyndring av dei okkuperte landa var nøye uttenkt, vel gjennomrekna og sers effektivt om ein ser vekk frå einkvar moral, sjølvsagt. Prinsippa var like, men det fungerte som kjend langt meir brutalt i Aust-Europa enn til dømes i Noreg. Ideologi og økonomi | - Fleire meldingar av boka har peika på at den sterke understrekinga av økonomiske motiv set det ideologiske perspektivet, den glødande antisemittismen og Hitler-dyrkinga i bakgrunnen? - Det ideologiske perspektivet har vore mykje framme i forskinga, og dette er eit viktig moment. Det same er økonomi. No har eg skrive ei bok som tek dette opp, så får tida visa kva plass dette får innanfor holocaustforskinga. Frå delar av tysk venstreside har Aly fått kritikk for å oversjå dei verkeleg store krigsprofittørane, nemleg industriselskapa som produserte for krigsindustrien og dei som utnytta tvangsarbeidarar. - Eg hevdar ikkje at næringslivet ikkje profitterte på krigen. Men ærendet mitt er eit anna, eg ville sjå på korleis regimet kunne oppnå så sterk støtte frå dei store massane av folk. - Ettersom du i boka dokumenterer at nesten 95 prosent av innbyggjarane i nazi-Tyskland tente på krigen, meiner mange at du på nytt dreg opp spørsmålet om ei kollektiv tysk skuld? - Eg er ikkje ute etter å fordela skuld, seier Aly kontant. Han meiner problemet ligg i at mange har prøvd å snevra inn ansvar og skuld. - I nokre miljø har ein hevda at berre SS og deira drapsavdelingar var verkelege forbrytarar, eller brukt mykje tid på Rudolf Höss, kommandanten i Auschwitz eller andre perverse menneske som jobba i konsentrasjonsleirar. Austerrike har drege seg unna heile spørsmålet om skuld gjennom å hevda at landet var det første offeret, gjennom "Anschluss" i 1938. I DDR hevda ein at arbeidarklassen var utan skuld. Stor debatt | Boka "Hitlers Volksstaat" har den siste månaden vekt ein skarp kulturdebatt i Tyskland. Boka vart lansert i midten av mars, og påstandane om ein nærast symbiotisk samanheng mellom sosialstat, utplyndring og folkemord har fått mykje merksemd. Etter tre veker i sal er boka alt trykt i fire opplag, og rettane er selde til USA, Frankrike, Italia, Japan og Danmark. Boka er i Die Zeit karakterisert som ei sein frukt av den materialistiske historieskrivinga, men ho har òg fått skarp negativ kritikk. I Die Tageszeitung vert Aly sine berande tesar tilbakeviste som fullstendig uhaldbare. Fleire av Götz Aly sine poeng er òg vortne misbrukte på høgreradikale internettsider. Høgreradikale krefter nyttar belegg frå Aly til å argumentere for at Hitlers politikk var bra for det tyske samfunnet. Frå tysk venstreside har Aly fått kritikk for å oversjå dei verkeleg store krigsprofittørane, som produserte for krigsindustrien og utnytta tvangsarbeidarar. Han er òg kritisert for å relansere ideen om kollektiv skuld, og slik viske ut nyansane mellom små og store synder under nazismen. Hans tesar er i polemikk mot tradisjonell marxistisk historieskriving, som har vektlagt korleis tyske arbeidarar vart utnytta av Hitler-regimet. På 90-talet var Aly debattredaktør i avisa Berliner Zeitung. Den gongen skreiv han ein leiarartikkel der han oppmoda alle dagens tyske pensjonistar til å bidra til erstatningsfondet for overlevande, aust-tyske tvangsarbeidarar. Leiarartikkelen vart møtt med massivt raseri, og vart slik eit frampeik mot den debatten Götz Aly har sett i gang i Tyskland no. "Det som gjorde Hitler-staten attraktiv for vanlege folk, heilt fram til dei siste dagane, var dei mange økonomiske fordelane" | Liberal modernisering | Dette er gårsdagens Med andre ord-tekst i fullstendig versjon. Ved en feiltakelse hadde et avsnitt blitt borte i papirutgaven. Leiande norske historikarar og intellektuelle som Edgeir Benum og Rune Slagstad har hevda at dei norske sosialdemokratane etter 1970-talet gradvis let marknadstenking erstatte likskapsideologi. Men påstandane om høgredreiing er overdrivne. Om ein bruker skulepolitikken som døme, finn ein ikkje noko eintydig marknadsliberalistisk vending i Noreg. Meir påfallande er venstresidas vedvarande likskapsorientering. Standardtolkinga av norsk sosialdemokratis rolle i norsk politikk er om lag slik: Dei første tiåra etter 1945 vart Noreg regjert av Arbeidarpartiet som i kraft av sin sterke veljarbasis valsa ned opposisjonen og tok lett på rettsstatlege prinsipp. Menneska vart sett på som byggjeklossar og instrument meir enn som frie individ. Sosialdemokrati anno 1950 er lik teknokrati. Kring 1980 er så ein dramatisk, politisk sett, snuoperasjon fullført. No er dei tidlegare så handlingskraftige sosialdemokratane reduserte til ein visjonslaus bande av administratorar som ikkje ynskjer å regulere samfunnet, fordi dei ikkje lenger veit kva dei vil med det. Sosialdemokratane gjekk frå vere for styringskåte til å bli politisk impotente. Forklåringa på forvandlinga har med nyliberalismen å gjere. På slutten av 1970-åra slo nyliberal økonomisk teori innover ikkje berre Noreg, men heile Europa om lag som ein tsunami. Det sosialdemokratiske styringsverket vart feid over ende. Norsk politikk frå 1945 til 2005 kan dermed, i standardtolkinga, oppsummerast slik: Sosialdemokratiet var først for teknokratisk, deretter for marknadsliberalistisk - og generelt for lite liberalt. Dei siste åra har eg studert eitt einskild politikkfelt, skulepolitikken. Motivasjonen bak å granske argumentasjonen i skulepolitikken har vore jakta på større fugl: Korleis kan norsk politikk generelt etter 1945 og fram til i dag best karakteriserast normativt-politisk? Konklusjonane i studien er annleis enn i standardtolkinga: I staden for teknokrati - liberal modernisering. I staden for høgredreiing - kontinuitet i likskapsorienteringa. Og i det store og heile har sosialdemokratiet og venstresida vore meir liberale enn sitt rykte. Kva skuldast forskjellane i konklusjonar mellom studien og standardtolkinga? To alternative forklaringsmåtar melder seg. Ei forklaring kan jo vere at å studere skulepolitikken vert for smalt for å seie noko om større linjer i norsk politikk. Men ei alternativ forklaring, som er den eg vil argumentere for, er at den analyserte skulepolitikken faktisk er eit godt inntak til å karakterisere norsk politikk på breiare basis. Problemet ligg ikkje i studien, men i mange av arbeida standardtolkinga er basert på. Sett slik har det i mange av dei andre forskingsarbeida ikkje vorte grave djupt nok i materien - perspektiveringa til nokon har kan hende jamvel vore forstyrra av eigne politiske haldningar. Konklusjonane har difor vorte for kraftige. Totaliseringane har sakna tilstrekkjeleg analytisk støtte. Skulepolitikken kan vere særleg eigna som inntak til studie av generell politikk. Skulepolitikken kan ikkje berre brukast til å analysere ein sosioøkonomisk rettferdsdimensjon (venstre - høgre-aksen), men også den kulturelle rettferdsdimensjonen som handlar om moral, religion og om identitetspolitikk. I studien er tanken at analyse av privatskuletemaet gjev eit inntak til å skildre den sosioøkonomiske rettferdssfæren i norsk politikk. Analyse av religionstemaet gjev ditto når det gjeld den kulturelle. Alle programformuleringane og stortingsdebattane om private skular og om religion i skulen i perioden 1945 - 2005 er analyserte i studien. Innhaldet i analysane av dei to tema vert så brukte til å kommentere norsk politikk generelt. Kva for konklusjonar utfordrar i størst grad etablerte førestellingar? Svaret kan oppsummerast i to deler, ein for perioden før 1980 og ein for perioden etter. 1) Ettpartistaten er Jens Arup Seips spissformulerte karakteristikk av dei første tiåra etter 1945 då Arbeidarpartiet hadde reint fleirtal og dominerte i norsk politikk. Eittpartistaten var ikkje av det kommunistiske slaget der det ikkje gjekk føre seg val: "Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid," skreiv Seip. For i staden for "myten" om at veljarane har fått kontroll med byråkratiet, så er det ein "sannsynlig arbeidshypotese", meinte Seip, at "gjennom partiapparatet har et byråkrati fått kontroll over velgerne". Også andre radikale historikarar som Edvard Bull assosierte sosialdemokratiet med ei form for svik - mot eigne sosialistiske ideal. Rune Slagstad kallar det sosialdemokratiske regimet for "Arbeiderpartistaten" med tilsikta seipsk klang. For Slagstad fangar nemninga teknokrati opp mykje av politikken til Arbeidarpartiet. Arbeidarpartiet ville byggje det nye samfunnet og det nye mennesket. Men ofte rådde ekspertstyre der politik ken burde vore påverka av rådslaging innanfor klassiske danningstradisjonar, og der han burde sprunge ut av tradisjonell demokratisk debatt. I studien av skulepolitikken trer eit anna bilete fram. Det som er påfallande i debattane når kristendommen står på dagsordenen, er ikkje maktbruken til sosialdemokratiet, men at ein lét vere å setje makt bak det som synest å vere utbreidde haldningar i partiet. Det er ein raud tråd i perioden at sosialdemokratiet etter borgarleg motstand vik tilbake etter at ein først har kome med framstøyt for å avgrense kristendommens plass i skulen - først to steg fram: meir seksualundervisning og færre salmar, ikkje lenger obligatoriske andaktar på lærarskulen, deretter eitt steg tilbake. Politikken andsynes religion kan ved første blikk tolkast som utslag av ei religionskritisk haldning. Men eg meiner han ikkje nødvendigvis er det. Sosialdemokratiske politikarar har fanga opp ålmenne sekulariseringsprosessar i samfunnet. Slike prosessar fører til veldig smerte for dei truande. Fordi sosialdemokratane faktisk lyttar på meir eller mindre fortvila representantar for religionen i Høgre og Kristeleg Folkeparti, vert moderniseringsprosessane i dei felles institusjonane forseinka. Eg spør: Er ikkje ei nemning som liberal modernisering meir treffande enn teknokratiomgrepet når det gjeld den politikken som vart ført? 2) Marknadsliberalismen til Arbeidarpartiet frå slutten av 1970-åra og framover er sett frå ein synsvinkel eit empirisk faktum. For det norske samfunnet vart deregulert. Edgeir Benum skriv, og få vil nekte for at skildringa er korrekt: "Det var ikke bare en 40 - 50 år gammel sosialdemokratisk orden som gikk i oppløsning [i 1990-åra], men det man hadde vært vant til å oppfatte som industrisamfunnet." Men ein ting er det å identifisere politikkendringane som innebar demontering av klassiske sosialdemokratiske styringsreiskapar i ein ny type økonomi. Ein annan er det å forstå grunnane og å vere presis i dei normativ-politiske karakteristikkane. Det er på det siste punktet det kan spørjast om ikkje historikarmiljøet har gjort det for enkelt for seg. For Benum vert politikkendringa, at marknadstenkinga vann større innpass og at avstanden til Høgre vart mindre, sett i samanheng med framveksten av det han kallar eit sosialdemokratisk storborgarskap. Rune Slagstad knyter endringane til handlingsvala til sentrale sosialdemokratiske strategar som lét seg kle om til marknadsteknokratar. Sosialdemokratiets endra styringsevne vert i hans framstelling delvis eit resultat av visse nøkkelpersonars idéorientering og val. Han nemner mellom anna Einar Førdes omforming av NRK og Tormod Hermansens omforming av televerket som døme på den nye marknadsrettinga. Slagstad etterlyser folkeopplysningstradisjonen i NRK. Men også NRK må reflektere mentalitetsendringar i tida, og skulefjernsyn har jo vore mellom NRKs største suksessar dei siste åra - i Harald Eias og Bård Tufte Johansens regi. NRK må prove eksistensretten ved både å garantere for kvalitet og ved å ha god sjåaroppslutnad. For om kanalen over tid vart meir for spesielt interesserte, korleis då forsvare at alle innbyggjarane må betale lisens? Også Telenor måtte endrast for å bevarast - ved å møte nye teknologiske og rammevilkår med organisasjonsendringar. At liknande institusjonsmessige endringsprosessar har funne stad i så å seie alle vestlege land samstundes, tilseier at det meir er strukturar og teknologi som har endra seg enn einskilde personar i Arbeidarpartiet som har svikta. Å forklare endringane med den vonde trollmannenes trylleformular "nyliberalisme", vert fort eit grep som forkludrar meir enn det forklarar. Keynesianisme og sosialisme i eitt land kverv som reelle alternativ i ein globalisert økonomi. I studien har eg ikkje funne noko høgrevending i den sosialdemokratiske skulepolitikken dei siste tiåra. For ved utgangen av perioden 1945 - 2005 har Arbeidarpartiet og venstresida ein minst like sterk likskapsorientering som ved inngangen til perioden. Det kan tilseie at også andre felt bør studerast med eit nytt blikk før politikken vert karakterisert normativt-politisk. Dei følgjande kommentarane, om økonomisk politikk, føreset at sosialdemokratiets haldningar i skulepolitikken har breiare politisk relevans. Vurderingane oppsummerar altså ikkje ei sjølvstendig empirisk gransking, men indikerer korleis ei alternativ forståing i høve til standardtolkinga, kan vere. Ei alternativ tilnærming kunne legge vekt på det som historisk så å seie er sosialdemokratiets overorda ideologi: innhaldet i outputlegitimiteten - at styringsmaktene leverer varene til veljarane. Prinsipielt kan denne seiast å bestå av mange av dei same måla seint som tidleg i den samla perioden: Vekst og auka velstand, fungerande velferdsordningar og låg arbeidsløyse er mellom dei viktigaste måla. I komparativt perspektiv kjem det norske samfunnet til dels svært godt ut i høve til slike mål. I staden for å vere motstandslause offer for nyliberal ideologi, kan sentrale politiske aktørar på venstresida ha sett tettare integrasjon i internasjonal økonomi som eit vilkår for å sikre outputlegitimiteten. Men prisen var auka kompleksitet som gjorde tidlegare styringsreiskapar ueigna. I 2006 er spenningsforholdet mellom effektivitet og fordelingsrettferd aktualisert på ein annan måte enn for 30 - 40 år sidan. Kombinasjonen av sterk nasjonal styring og økonomisk effektivitet (komparativt sett) samstundes eksisterer ikkje lenger som eit reelt alternativ. Sosialdemokratiets styringsreiskapar vart utforma for å verke innanfor ein nasjonal kontekst. Men ettersom økonomien flaut friare over landegrensene, verka dei tradisjonelle styringsreiskapane stadig dårlegare. Då var det reelle politiske valet: Burde økonomiens ekspansjon stoggast slik at dei tradisjonelle styringsreiskapane framleis kunne bli brukte? Eller måtte det gjevast slepp på tidlegare styringsreiskapar for at økonomien skulle verte meir effektiv og konkurransedyktig på ein større marknad? Høgare vekst eller framleis styring? Venstresidas politikarar stod i sjakk. For å velje ein politikk som føreseieleg gav monaleg mindre vekst enn i nabolanda, var knappast politisk mogleg. Framsida av medaljen var auka velstand. Men baksida var at mange av dei styringsreiskapane ein hadde, gjekk tapt. Dermed vart maktbalansen forskyvd i kapitalens retning, og fordelingsrettferda lét seg ikkje gjennomføre like sterkt som før. Politikken venstresida kan ynskje seg ideologisk, er per i dag for vanskeleg å gjennomføre. Det neste trekket til venstresida bør difor vere å lage ein strategi for å gjenvinne politisk kontroll. Politikken må komme etter økonomien over landegrensene. Paradoksalt nok synest dei delane av venstresida som er mest kritiske til manglande styringsevne i dag, også å vere dei som strir mest mot utviklinga av kosmopolitiske institusjonar - i motsetnad til radikale sosialdemokratar i Noreg og i Europa. Fordi handlekrafta til slike institusjonar i dag er for lita, venter vi enno på venstresidas mottrekk. "Det neste trekket til venstresida bør difor vere å lage ein strategi for å gjenvinne politisk kontroll" | Etter Anna | Tomt: Berre biletet og blomane vitnar om at her arbeidde ein av Russland sine mest respekterte og frykta journalistar. Gjennom reportasjane sine avslørte Anna Politkovskaja statleg maktmisbruk og hæren si brutale framferd. Den første snøen har lagt seg over Moskva. Folk som ennå ikkje har funne fram vinterfrakken, hutrar gjennom gatene. I vaktbua utanfor bygninga der avisa Novaja Gaseta held til, sjekker tre strenge kvinner i varme vattvestar identifikasjonspapir og avtaleboka før ein slepp gjennom slusene. I tredje etasje er det uvanleg stille til redaksjonslokale å vera. Ingen gneldrande redaktør, ingen bristeferdig vaktsjef eller journalistar som snurt klagar over kutt i teksten. Skribentane sit bøygde over arbeidet på kontora sine, går stille i gangane når dei skal til og frå. På veggen heng bilete av Anna Politkovskaja. Anja - kollegaen som for berre ein månad sidan vart myrda på veg inn i sitt eige hus. Den 48-år gamle reporteren, kjend for si kritiske dekning av krigen i Tsjetsjenia, pla seia at det var ei fordømt plikt overfor ofra som fekk henne til å halda fram med det farlege arbeidet sitt. Ifølgje ein av redaktørane hennar, Vitalij Jarosjevskij, er det same kjensla som har fått redaksjonen til å iverksetja si eiga etterforskning av mordet. Fryktar ikkje | - Det er ei menneskeleg plikt, ei æressak. Skal dei liksom få drepa alle slik? Me må leita etter dei skuldige og finna dei. Her er det ikkje rom for tvisyn. - Korleis har mordet virka inn på arbeidet dykkar? - Det er ei personleg ulukke, ein tragedie for kvar av oss. Men me kjenner ikkje frykt. Ikkje fordi me er så tapre, men fordi ein rett og slett ikkje kan stå opp kvar morgon og tenkje, herre min gud, er dette min siste dag? Politkovskaja gav opp noko av seg sjølv i det ho dreiv med noko som var så dødeleg. Men ho levde ikkje i frykt, då hadde ho jo ikkje kunna arbeida. Redaksjonen jobbar som normalt, i den grad det er mogleg å tala om normalt etter slik ei tragedie, seier Jarosjevskij til Klassekampen. Spekulerer ikkje | Fleire journalistar jobbar med drapet på full tid, men Jarosjevskij vil ikkje seia noko om metodane dei nyttar eller kva teoriar dei jobbar etter. Ikkje før alt er klart. President Vladimir Putin venta i to dagar før han kommenterte drapet på ein av dei mest kjende journalistane i landet, men skal ha gitt etterforskninga høgste prioritet ved å gje saka til riksadvokaten. Tre hovudteoriar som involverer politiet, tsjetsjenske styresmakter og hæren, verserer om kven som kan ha teke livet av Politkovskaja. Novaja Gaseta samarbeider med dei offisielle etterforskingsorgana, men vil ikkje sjølve spekulera. - I dei sju åra Anna jobba i avisa trykka ho nærare 600 artiklar. På grunnlag av hennar publikasjonar vart det reist 39 straffesaker, nokre av desse førte til dommar. I artiklane hennar stod namna til mange som mildt sagt ikkje likte arbeidet hennar, seier Jarosjevski. Sjefredaktøren og stadfortredaren hans har fått livvakter. Jarosjevskij er uroa også for etterforskarane sine, men vågar å tru at noko godt kan koma ut av innsatsen deira. - Me har ei trist røynsle med slike etterforskingar her i avisa. Dette er den tredje journalisten hjå oss som døyr. Med hjelp frå Novaja Gazeta fann etterforskarane den mistenkte i drapet på Igor Domnikov, han står no for retten. Me synte for oss sjølve og for andre at me kan finne mordarar som utfører tinga og politiske drap. Rundt 400 aviser, tidsskrift og radiostasjonar frå fleire land lånte logoane sine til utgjevinga av ei spesialavis til minne om Anna Politkovskaja tre veker etter drapet. Støtta frå ein gigant som Financial Times varmar, men Jarosjevskij påpeikar at dei russiske storavisene glimrar med sitt fråver: Komsomolskaja Pravda, Moskovskaja Komsomoltsa, Argumenti i Fakti, Ogonjok, Moskovksije Novosti, Itogi, Russkaja Gaseta og Kommersant. - Eg kjenner at kollegialiteten - solidariteten mellom dei russiske media - er i ferd med å forsvinna, seier Jarosjevski. Attende i tid | Helsinkigruppa i Moskva, Memorial og fleire andre menneskerettsorganisasjonar hevdar at russiske borgarar sine sivile rettar er i ferd med å verta innskrenka, at statleg propaganda fortrenger fri meiningsutveksling, at kritikk av styresmaktene ofte vert oppfatta som regimeundergraving og at presset mot uavhengige media og einskilde journalistar aukar. Som medredaktør i ei av dei pressa uavhengige avisene i landet, teiknar Jarosjevskij eit bilete av det russiske medielandskapet som etter kvart tykkjest like einsformig som ein sovjetisk forstad. Særleg er redaktøren uroa over tv, der staten vinn stadig større kontroll. - Me er på veg attende i tid. Ei trist utvikling er på gang i Russland. Tv-kanalane bryt elementære reglar for journalistikk og blandar fakta med kommentar. Før fekk me fakta - punktum, slutt. No leiar ei frøken nyhendeprogrammet og seier med eit pent smil: "Den oransje koalisjonen som arbeidar etter prinsippet ' di verre, di betre '", om regjeringsskrisa i Ukraina. Eg kunne gitt deg mange slike døme. Ifølgje Jarosjevskij har reportasjane ofte ein antiamerikansk, antigeorgisk eller anti-vestleg brodd. Redaktøren er ikkje i tvil om kven som står bak denne utviklinga og samanliknar tilhøvet for mediene under dei to siste presidentane. Medan det var folkeleg stønad, og ikkje tv-dekninga, som ga Jeltsin den posisjonen han fekk, var Putin først så godt som ein ingen, med ein oppslutnad på null. - Då den andre tsjetsjenske krigen braut ut og propagandamaskina kalla tv til å driva med full styrke, steig reitinga til vers. I dag har herr president ein oppslutnad på 70 prosent. Takka vere han går fjernsynet i hundane. Fjernsynet er ikkje eit middel for massemedia, men for massepropaganda, konstaterer Jarosjevksij oppgitt. Mangfald i avisene | Medan dei største tv-kanalane i Russland er kontrollerte av staten, er mange av dei trykte mediene i Russland eigd av private. Her finnst det eit visst rom for meiningsmangfald. Jarosjevskij meiner styresmaktene ikkje har vigd avisene like mykje merksemd som tv-kanalane, men at dei likevel fylgjer med. - Ta avisa Kommersant. Milliardæren Alisher Osmanov er ny eigar, ikkje berre av avisa, men av heile Kommersant forlag. I eit intervju med Novaja Gaseta erklærte han at han er lojal og audmjuk i forhald til styresmaktene. Eit anna døme er Moskovskie Novosti, som vart kjøpt opp av den omstridde mangemillionære Arkadii Gaidamak. Tidlegare var avisa eit talerøyr for perestroika. Gaidamak, som burde ha vore utlevert til Frankrike på grunn av mistanke om ulovleg våpenhandel, har altså kjøpt avisa. Han seier han støttar Kreml. Kva sit me att me då? Utsett yrke | Ifølgje Komiteen for trygging av journalistar, CPJ, var Politkovskaya den 13. journalisten som vart drepen i det som liknar eit tinga drap sidan president Putin kom til makta. Ho var den 43. journalisten som måtte bøta med livet på grunn av arbeidet sitt i laupet av dei siste 15 åra. I minneavisa har Novaja Gaseta prenta namnet på 211 russiske og utanlandske journalistar og pressefolk som har dødd her sidan 1992. I denne perioden har Russland vore det tredje mest dødelege landet i verda for journalistar, etter Irak og Algerie. - Korleis reagerer einskilde journalistar på desse tilhøva? - Me har sjølvsensur. Mange er skræmde og tykkjer det er best å leva i fred. Det rådande prinsippet tykkjest likevel å vera: Styresmaktene er bra, folket vårt er bra, hæren er bra, maktstrukturane er bra - alt er bra. Kva står det då att å skriva om? At vodkaen forgiftar oss, spør Jarosjevskij og viser til dei over 150 russarane som har døydd etter å ha drukke urein vodka dei siste vekene. Etterlyser kynisme | Gjennom reportasjane sine avslørte Anna Politkovskaja statleg maktmisbruk og formidla lagnaden til ofra for hæren si brutale framferd. Dei siste artiklane som ho aldri rakk å skriva ferdig, handla om korleis dei russiskstøtta styresmaktene i Tsjetsjenia står bak grove overgrep mot sivile i republikken. - Når ein journalist legg fram prov på at regimet driv med bortføringar og tortur, er det vanskeleg å koma unna, seier Jarosjevskij. I Noreg hadde dette fått følgjer. Slik er det ikkje i Russland. - I kva grad er folk opptekne av dette? - Den tenkjande delen av folket tykkjer det er urovekkjande. Mange hugsar korleis me ein gong hadde det. No er høvet svært likt. Ein har ikkje lov å kritisera presidenten, han er nummer to etter gud. To folk | Novaja Gaseta er ei mindre avis som kjem ut to gonger i veka med eit opplag på rundt 500.000 eksemplar. Politkovskaja sine artiklar er ukjende for dei fleste russarar. Fleire tusen vener, kolleger og sympatisørar møtte opp i gravferda hennar, men kva tyder eigentleg dette mordet for det russiske samfunnet? Jarosjevskij dreg på det. - Diverre må eg konstantera at Anna Politkovskaja sin død ikkje rokka ved nokon ting. Det russiske samfunnet er fullstendig likesælt. Han forklarar. - I Russland har det alltid levd to folk, eit moderne og eit tradisjonelt. Dei fleste har lett levd seg gjennom to tsjetsjenske krigar. Demonstrasjonane mot krigen samla maksimum 2000 menneske på Pusjkin-plassen i ein by der det bur 11 millionar menneske. Folk svelgte gisseldramaet på Dubrovka-teatret og Beslan. Det var eit sjokk for oss då tusenar friviljug gjekk ut på gatene i Roma i solidaritet med ofra i Beslan. I Russland har me eit syn på oss sjølve som eit pasjonert folk, at me ikkje kan leva med at vår neste sørgjer - det er fullstendig vrøvl, seier redaktøren og siterer Dostojevskij. "I det russiske mennesket foreiner den store dragninga mot sjøloppofring seg lett med den store dragninga mot det nedrige". Jarosjevskij meiner styresmaktene fører ein kamp med journalistane. Han vonar kampen i framtida ikkje får slike følgjer som no. - Ein av våre sovjetiske forfattarar og historikarar utvikla ein teori om politiske klimaskifte som sa at ein tiårsperiode med tøvêr og demokratisering i Russland alltid vert avløyst av ein 20-års periode med stagnasjon og einsforming. - Eg trur ikkje me har kome til midten av desse 20 åra, og eg er ikkje optimist, seier redaktøren. Fakta | * 7. oktober vart Anna Politkovskaja drepen utanfor heimen sin i Moskva. Den russiske journalisten var mellom dei krassaste kritikarane til russiske styresmakter, spesielt av krigføringa i Tsjetsjenia. * Russland er eit av dei farlegaste landa for journalistar, og kritikarar ottast for presse- og ytringsfridomen i landet. Om ansvar | Dagens leder | * Adecco-skandalen har potensial til å verte eit grunnleggjande oppgjer med konkurranseiveren på borgarleg side, ikkje berre i Oslo, men over heile landet. Etter at Dagsrevyen avslørte at tilsette på det Adecco-drivne Ammerudlunden sjukeheim jobba 84 timar lang veke utan overtidsbetaling og måtte overnatte i kjellaren for å få døgeret til å gå rundt, har det komme både banale og prinsipielle reaksjonar. Det banale, det vil seie openberre, er at Arbeidstilsynet varslar tilsyn og mogleg politimelding av sjukheimen, og at eldrebyråd Cecilie Brein (Frp) vil granske begge sjukeheimane Adecco Helse driv i kommunen. Den prinsipielle sida er det Fagforbundet-leiar Jan Davidsen og partiet Raudt har komme med: Kast dei kommersielle selskapa ut. * Adecco-saka har fått mykje merksemd av di både Høgre-leiar Erna Solberg og eldrebyråd Sylvi Listhaug frå Frp (som Brein vikarierer for) har prisa Ammerudlunden som eit føregangsdøme for kommunale sjukeheimar. Men dei tilsette i Fagforbundet og bystyrerepresentantane for Raudt veit at dette berre er den siste i ein lang rekke slike saker, kor profittdrivne selskap har skumma skattepengar på å tyne dei tilsette, godt hjelpte av Høgre- og Frp-politikarar som ikkje nett la seg i selen for å granske prova på sosial dumping som fagrørsla la fram i 2009. Mesteparten av kostnadene ved å drive sjukeheim, kommunalt reinhald og liknande tenester er nettopp løn og pensjonskostnader. Då vil nesten eitkvart framstøyt på å spare pengar, til dømes ved konkurranseutsetjing, slå ut i auka press på dei tilsette. Det kjem ein ikkje unna ved berre å skrive ut bøter til Adecco. * Vi tek oss fridommen til å minne om valkampen i 2009, kor Siv Jensen vart konfrontert med misnøgde eldre på ein privat sjukheim i Oslo. Då sa ho "No er jo ikkje dette ein sjukeheim som er driven av kommunen". Dimed prova ho at Frp trur dei er kvitt ansvaret om dei skyflar oppgåvene ut til private. No må SV og Ap bestemme seg: Skal dei lytte på dei tilsette og mogleg byrådspartnar Raudt, og kaste dei private selskapa ut, eller skal dei stillteiande gje si aksept, og dimed bidra til nye avsløringar neste år? Mål og meining | Ein heilskapleg norsk språkpolitikk | Tilråding frå Kultur- og kyrkjedepartementet av 27. juni 2008, godkjend i statsråd same dagen. (Regjeringa Stoltenberg II) | 1 Formål og bakgrunn | 1.1 Formål | 1.1.1 Ny, strategisk språkpolitikk | Formålet med denne meldinga er å leggja grunnlaget for ein ny, strategisk språkpolitikk med eit heilskapleg perspektiv på språk og samfunn. Meldinga legg opp til å definera ein språkpolitikk med klarare innhald og rammer enn i dag og å etablera språkpolitikk som eit sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring. Det inneber ei klar presisering av at Kultur- og kyrkjedepartementet skal ha eit overordna ansvar for å forma, tolka og fremja språkpolitiske mål. I tillegg må også dei andre departementa ta språkpolitiske omsyn med i vurderinga når dei utformar og gjennomfører relevante delar av sin eigen sektorpolitikk. Å gjera det tydeleg at Kultur- og kyrkjedepartementet har eit overordna språkpolitisk ansvar og eit samordningsansvar, er nødvendig for å sikra ein språkpolitikk med heilskap og samanheng. For at dette skal kunna følgjast opp i praksis, er det nødvendig at Språkrådet - statens fagorgan i språkspørsmål - får ei meir sentral rolle å spela på det utøvande og operative nivået. Meldinga legg også opp til å gje Språkrådet eit utvida og dermed eit meir heilskapleg språkpolitisk ansvars- og arbeidsområde. 1.1.2 Kontekst og grunnlag | Meldinga må sjåast i samanheng med den nyleg framlagde meldinga frå Kunnskapsdepartementet om språkstimulering og språkopplæring, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008) Språk bygger broer. Den språkopplæringspolitikken som der er skissert, og som Kunnskapsdepartementet har ansvaret for, inngår som ein del av den heilskaplege språkpolitikken som elles blir skissert i meldinga her. Som det er gjort greie for nedanfor, er det vilkåra og utfordringane for norsk språk som er gjennomgangstemaet, og som dermed utgjer tyngdepunktet av framstillinga i denne meldinga. Det er samstundes streka under at den nye språkpolitikken som denne meldinga skal leggja grunnlaget for, må omfatta den totale språksituasjonen i landet. Det finst likevel inga utgreiing som gjev ein samla, oppdatert dokumentasjon og analyse av dagens språksituasjon, og heller ingen større del utgreiingar verken om norsk språk, om samisk eller om ulike minoritetsspråklege spørsmål. I arbeidet med meldinga har det difor vore nødvendig å gå gjennom eit stort kjeldetilfang og å konsultera ein omfattande bakgrunnslitteratur. Det har i denne prosessen ikkje vore råd å gå like djupt inn i alle relevante spørsmål. Difor er det behov for å arbeida vidare med å samanstilla dokumentasjon og analyse om ulike sider ved den norske språksituasjonen. Dette gjeld for norsk språk generelt og nynorsk spesielt. Det gjeld også situasjonen for samisk språk og ulike minoritetsspråklege spørsmål i brei meining. Den spesifikke behandlinga av spørsmål som gjeld alle desse språka, er i denne meldinga samla i kap. 10. Når det gjeld samisk spesielt, viser vi til den nyleg framlagde meldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet om samepolitikken. Der er det mellom anna varsla at det skal utarbeidast ein eigen handlingsplan for samisk språk, jf. St.meld. nr. 28 (2007 - 2008) Samepolitikken. Behovet for å skaffa fram vidare kunnskap og dokumentasjon om ulike sider av språksituasjonen vil elles bli vurdert som ledd i det komande språkpolitiske oppfølgingsarbeidet. 1.1.3 Hovudinnhaldet i språkpolitikken | 1.1.3.1 Det overordna perspektivet - å styrkja norsk språk | Som dei fleste andre nasjonalspråk er også norsk språk i ein pressa situasjon. Globalisering og internasjonalisering krev at det i stadig fleire samanhengar er nødvendig å kommunisera på engelsk, og det moderne mediesamfunnet gjer at vi i stadig sterkare grad blir eksponerte for engelskspråklege kulturimpulsar. Norsk språk har ikkje lenger ein like sjølvsagd posisjon og status i det norske samfunnet som tidlegare. For alle folk er språket det viktigaste kulturuttrykket. Som kulturnasjon har vi difor ei plikt både overfor oss sjølve og verda elles til å ta vare på vårt eige språk. Det overordna målet for språkpolitikken må difor vera å sikra det norske språkets posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. Dette perspektivet er det grunnleggjande gjennomgangstemaet i denne meldinga. Med omgrepet samfunnsberande språk er meint eit overordna fellesspråk som i eit moderne, fleirkulturelt samfunn blir brukt til administrasjon og samfunnsdebatt, som held storsamfunnet saman og gjev det identitet, samstundes som det også gjev gode leve- og utviklingsvilkår for alle dei språklege delkulturane som finst i samfunnet. At språket er komplett eller fullverdig, betyr at det i tillegg har slik status at det kan brukast i alle samanhengar, og at det har utvikla eit spesialisert ordforråd som gjer at det er i levande bruk i alle delar av samfunnslivet, på alle språklege bruksområde og i alle språklege bruksfunksjonar. I dette perspektivet er det ei særleg utfordring å sørgja for at språket held tritt med den raske kunnskapsutviklinga som skjer innanfor eit stadig meir spesialisert samfunn. At det heile tida blir utvikla ein oppdatert norsk terminologi som grunnlag for fagleg kommunikasjon, er på mange måtar ein føresetnad både for å vitalisera allmennspråket og for å effektivisera og demokratisera den alminnelege informasjons- og kunnskapsformidlinga i samfunnet. Det overordna målet for språkpolitikken fordrar eit kontinuerleg arbeid over eit breitt felt med sikte på å styrkja og utvikla norsk språk som eit rikt og funksjonelt bruks- og kulturspråk og som uomstridt nasjonalspråk og hovudspråk i Noreg. 1.1.3.2 Det norskspråklege mangfalds- og jamstillingsperspektivet | Det overordna målet for språkpolitikken byggjer på den erkjenninga at norsk er kløyvd i to skriftspråk. Desse er formelt likestilte, men har i røynda svært ulike rammevilkår. Det er behov for eit meir heilhjarta og systematisk arbeid for å styrkja nynorsk språk og den nynorske skriftkulturen på brei basis. Dette er eit særskilt språkpolitisk mål og utgjer det andre gjennomgangstemaet i meldinga. Den meirverdien det representerer for norsk kultur- og samfunnsliv å halda begge dei to skriftkulturane våre i hevd, er langt større enn dei praktiske utfordringane som følgjer med. Det ligg dessutan ein særleg språkpolitisk skyldnad i å vareta dei språklege rettane til nynorskbrukarane. I den nye språkpolitikken vil det vera eit underforstått prinsipp at tiltak til styrking av norsk språk generelt også må omfatta tiltak for å fremja nynorsk språk spesielt, når dette er relevant. 1.1.3.3 Det mangespråklege og fleirspråklege perspektivet | Ein heilskapleg språkpolitikk må også ha som mål å verna og styrkja samisk språk og dermed det språklege grunnlaget for det samiske urfolket i Noreg. Vidare må språkpolitikken leggja til rette for å verna og fremja språka til nasjonale minoritetar, slik at dei kan bevara og utvikla sin eigen språklege identitet. Elles må norsk teiknspråk få høgare offisiell status, og arbeidet med å byggja ut dei språklege rettane for norske teiknspråkbrukarar må halda fram. Språkpolitikken må dessutan ta omsyn til alle grupper av nordmenn med nyare innvandrarbakgrunn, i det heile alle dei som er to- eller fleirspråklege med eit anna morsmål enn norsk. Desse gruppene har gjort at Noreg i dag i endå større grad enn i tidlegare tider er eit mangespråkleg samfunn, og at ein større del av språkbrukarane no har fleirspråkleg bakgrunn og kompetanse. Til saman representerer samisk språk, språka til nasjonale minoritetar, norsk teiknspråk og alle dei nyare innvandrarspråka eit språkleg mangfald som i dag er med på å utfylla biletet av den totale språksituasjonen i landet. Dette språklege mangfaldet må utgjera eit tredje element i den nye språkpolitikken. 1.1.3.4 Det nordiske perspektivet | Samanlikna med mange andre nasjonar og skriftkulturar både i Europa og verda elles utgjer Noreg åleine eit heller lite språkområde. Med eit slikt utgangspunkt blir det desto viktigare å utvida det språkpolitiske perspektivet til også å omfatta våre språklege grannar i Norden. Det at dei tre skandinaviske språka ligg så nær kvarandre at dei er gjensidig forståelege, inneber at vi i Noreg får direkte tilgang til eit mykje større språk- og kulturområde enn vårt eige norske. Den nordiske språkfellesskapen representerer såleis eit verdifullt supplement til norsk språkkultur. At vi i Noreg gjer det vi kan for å halda ved like og utvikla den gjensidige språkforståinga i Norden, er ikkje berre med på å utvida den direkte språklege og kulturelle horisonten vår og stimulera all mellommenneskeleg kontakt internt i Norden. Dette gjer det også lettare på nordisk plan, ved å byggja vidare på eit allereie veletablert språksamarbeid, å møta dei språkpolitiske utfordringane som vi i stor grad deler med dei nordiske naboane våre. Jamvel om det nordiske samkvemmet generelt og det nordiske språksamarbeidet spesielt har lang tradisjon, må det heile tida haldast ved like og fornyast. Difor må det nordiske perspektivet utgjera eit fjerde element i den nye språkpolitikken. 1.1.3.5 Det framandspråklege perspektivet | I ei verd der internasjonalt samkvem får stadig meir å seia, må det også stillast auka krav til den framandspråklege kompetansen hos nordmenn flest. Særleg er det behov for å heva kunnskapane og dugleiken i engelsk. Dette står ikkje i motsetnad til behovet for å styrkja konkurranseevna til norsk språk i høve til engelsk på den heimlege arenaen. Derimot er det viktig å streka under verdien av å søkja kunnskap og internasjonale kontaktar også gjennom andre framandspråk enn engelsk. Difor er det om å gjera at det på ulike nivå i det norske samfunnet finst eit breitt tilbod om framandspråkleg opplæring. Dette framandspråklege perspektivet vil utgjera eit femte element innanfor ein heilskapleg språkpolitikk. 1.1.4 Ein politikk for å motverka domenetap | 1.1.4.1 Det sektorovergripande perspektivet | Alle dei fem perspektiva som er nemnde ovanfor, høyrer med i ein heilskapleg språkpolitikk og er med på å gje innhald til eit slikt uttrykk. Men også hovudmålet for den nye språkpolitikken - å sikra det norske språkets posisjon som komplett og samfunnsberande språk i Noreg - fordrar i seg sjølv ei heilskapleg tilnærming. Ein slik politikk kan ikkje definerast og utformast åleine innanfor ei sektorpolitisk ramme. Den må i prinsippet handla om språk og språkbruk innanfor alle samfunnssektorar. Det er grunnen til at den nye språkpolitikken må ha ein klart uttalt sektorovergripande eller tverrgåande karakter. 1.1.4.2 Domenetapsperspektivet | Eit sentralt utviklingstrekk i mange land er ein aukande tendens til bruk av engelsk også i situasjonar der sjølve kommunikasjonen ikkje krev det. Engelsk har i dag vunne seg ein unik posisjon som vår tids internasjonale hjelpespråk. Det knyter seg difor så sterk prestisje til bruk av engelsk at både små og store nasjonalspråk verda over møter stadig sterkare tevling frå engelsk også på sin eigen språklege heimemarknad. Hos oss synest norsk språk allereie å ha mist noko av posisjonen sin som det naturlege bruksspråket på ein del område som er viktige for å halda ved lag og vidareutvikla eit fullverdig nasjonalspråk i eit sterkt spesialisert samfunn. Når engelsk vinn stadig sterkare innpass til fortrengsel for norsk, står vi overfor faren for såkalla domenetap, dvs. at norsk språk blir trengt til sides og ikkje lenger er i bruk innanfor eit bestemt samfunnsområde. I den grad denne tilstanden smittar frå eitt samfunnsdomene til eit anna, kan eit fullverdig norsk språk vera truga. Mange vil truleg ha vanskeleg for å ta inn over seg slike framtidsperspektiv. Eit hovudsynspunkt i ei rekkje land i dag er likevel at ein framtidsretta språkpolitikk må byggja på den erkjenninga at nasjonalspråka våre vil stå seg stadig dårlegare dersom vi ikkje har ei medviten haldning til verdien av vårt eige språk og utviklar ein strategi for aktiv språkstyrking. Til grunn for slike synspunkt ligg ei tru på verdien av språkleg og kulturelt mangfald. Dette krev at alle land og kulturar tek eit primæransvar for å sikra og utvikla sitt eige språk. Norsk språk kan ikkje vidareutviklast som eit levande bruks- og kulturspråk dersom vi i Noreg ikkje tek dette alvorleg. Slik sett er dette eit kulturelt ansvar vi har også overfor det internasjonale samfunnet, eit bidrag til å halda oppe det språklege og kulturelle mangfaldet i verdssamfunnet. Eit målmedvite arbeid for å styrkja norsk språk er dermed ikkje nasjonal arroganse og sjølvhevding, men eit internaqsjonalt ansvar. 1.1.5 Språkpolitiske innfallsvinklar | Eit språkpolitisk heilskapsperspektiv tilseier elles at språkspørsmål blir behandla ut frå ulike innfallsvinklar. 1.1.5.1 Språkopplæring og andre språklege rettar | Eit naturleg utgangspunkt er å behandla språket som instrument for kvar enkelt språkbrukar. Dette reiser spørsmål om korleis menneske med ulike føresetnader kan tileigna seg språket og læra seg å meistra det best mogleg. Det handlar om språkkompetanse som nøkkel til suksess og framgang i samfunns- og yrkesliv, om språket som kulturell døropnar og om den identitetsskapande og danningsmessige funksjonen som språket har. Det som er grunnleggjande i så måte, er den språkopplæring kvar enkelt språkbrukar får. Denne delen av språkpolitikken er behandla i ei eiga melding som Kunnskapsdepartementet har lagt fram om språkstimulering og språkopplæring, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008). I meldinga her blir difor språkbrukarperspektivet berre behandla relativt kort, med vekt på temaet språklege rettar sett i utvida og overordna perspektiv, jf. kap. 6. 1.1.5.2 Språkstyrking | Det følgjer av det som sagt i innleiinga om det overordna perspektivet for den nye språkpolitikken, at den innfallsvinkelen som er grunnleggjande i meldinga her, er spørsmålet om kva status og posisjon språket har i samfunnet. Dette dreier seg om kor utbreitt språket er som morsmål og skriftleg bruksspråk, kva offisiell stilling det har, men først og fremst i kva grad det faktisk er i levande bruk på alle område av samfunnslivet. I denne meldinga nyttar vi uttrykket språkstyrking som samlenemning på den delen av språkpolitikken som rettar seg direkte mot å fremja språkets status og bruk. Kap. 7 er det grunnleggjande språkstyrkingskapitlet i meldinga. 1.1.5.3 Språkdyrking | Ein tredje innfallsvinkel er språket sjølv, kva tilstand språksystemet er i, kor godt språket er dokumentert, tilhøvet mellom talespråk og skriftspråk, mellom standardspråk og dialekt, korleis språket utviklar seg, språkleg variasjon, tilhøvet mellom tradisjon og fornying og i det heile korleis språket fungerer både som kulturuttrykk og som reiskap for effektiv kommunikasjon. I denne meldinga nyttar vi uttrykket språkdyrking som samlenemning på den delen av språkpolitikken som har å gjera med slike spørsmål. Kap. 8 er det grunnleggjande språkdyrkingskapitlet i meldinga. 1.1.5.4 Samla kapitteldisposisjon | Både kap. 7 og 8 konsentrerer seg om styrking og dyrking av norsk språk generelt. Situasjonen for nynorsk spesielt er behandla i kap. 9, urfolks- og minoritetsspråk i kap. 10 og den nordiske språkfellesskapen i kap. 11. Dermed har vi i alt dekt fire av dei fem grunnleggjande perspektiva som er skisserte ovanfor under kap. 1.1.3. Det femte av desse, det framandspråklege perspektivet, handlar primært om utvikling av kompetanse i framandspråk og må først og fremst løysast innanfor det ordinære utdanningssystemet. Dette kjem vi difor i liten grad inn på som eige tema i denne meldinga. Her viser vi i staden til den nemnde meldinga frå Kunnskapsdepartementet. I eit særskilt bakgrunnskapittel, kap. 4, gjev meldinga eit oversyn over det norske og nordiske språklandskapet. I tillegg søkjer meldinga i eit meir omfattande kapittel, kap. 5, å kasta lys over forholdet mellom språk og makt. I større eller mindre grad vil maktperspektivet også liggja under i dei andre kapitla. I eit innleiande hovudkapittel behandlar meldinga meir overordna språkpolitiske verkemiddel. Her drøftar vi også grunnlaget for eit vidare arbeid med sterkare lovmessig og organisatorisk forankring av språkpolitikken. I tillegg blir det skissert eit meir systematisk opplegg for permanent språkpolitisk oppfølging. Også innanfor kap. 7 - 11 blir det formulert språkpolitiske mål og tiltak. Først følgjer i kap. 2 eit samandrag av dei språkpolitiske verkemidla og tiltaka i meldinga. I kap. 12 blir det på vanleg måte gjeve ein omtale av økonomiske og administrative konsekvensar. 1.1.6 Historisk perspektiv på språkpolitikken | Det hender frå tid til anna at avgrensa språkspørsmål blir behandla i Stortinget, og at ein kjem inn på temaet språk som ledd i behandlinga av større sakskompleks. Men ikkje sidan 1970 har Stortinget hatt ein brei språkpolitisk debatt på grunnlag av ei eiga melding frå regjeringa. Mykje av bakgrunnen for ordskiftet den gongen var forsøka på å finna ein veg ut av den striden som kløyvinga mellom bokmål og nynorsk og dei tilhøyrande rettskrivingsspørsmåla hadde gjeve opphav til. Dei språkpolitiske revurderingane i åra før og etter 1970 førte til at den mest opprivande språkstriden gradvis vart dempa, og at ein større grad av språkfred senka seg over landet. I ettertid vil mange likevel hevda at den norske språkstriden ikkje berre var av det vonde. Han gjorde også sitt å til å lyfta fram språkkulturen i folks medvit og førte til eit engasjement for språk og språkspørsmål som ein i andre land til dels har misunnt oss. Dessutan er språkstriden nettopp ei påminning om at språk ikkje er eit nøytralt og friksjonsfritt kommunikasjonsmiddel. Det avspeglar også sosiale motsetnader og makttilhøve i samfunnet. Språket sjølv kan også fungera som ein maktreiskap på mange plan. Dette er noko av bakgrunnen for at denne meldinga vil retta eit særleg søkjelys mot forholdet mellom språk og makt. 1.2 Bakgrunnen for meldinga | 1.2.1 Norsk bakgrunn | 1.2.1.1 Soria Moria-erklæringa | Den direkte bakgrunnen for meldinga er utsegna i Soria Moria-erklæringa om behovet for ein offensiv språkpolitikk, slik at norsk språk blir det føretrekte språket i alle delar av norsk samfunnsliv. Her er det vist til at Noreg er eit lite språkområde, og at det norske språket er under konstant press. Det blir slått fast at skriftkulturen er berebjelken i norsk samfunns- og kulturliv, og regjeringa peiker på det verdifulle mangfaldet som ligg i det å ha to norske skriftkulturar. Fordi nynorsk har vanskelegare rammevilkår enn bokmål, er det særleg viktig å sikra ei god utvikling også for nynorsk. Elles er forholdet mellom språk og makt nemnt i regjeringsplattforma under kapitlet om folkestyre, lokalsamfunn og demokrati. Det heiter at regjeringa vil leggja fram sak for Stortinget om språk og makt. 1.2.1.2 Omdanninga av Språkrådet | Meldinga har også bakgrunnen sin og grunnlaget sitt i det språkpolitiske strategiarbeidet som er skjedd som ledd i omdanninga av det tidlegare Norsk språkråd. Norsk språkråd vart etablert i 1972 og bestod av, forutan eit fast sekretariat, eit medlemsbasert råd valt av ulike institusjonar og organisasjonar, og i tillegg to organ valde av og blant rådet, ei fagnemnd og eit styre. Dette systemet vart avvikla frå 1. januar 2005, etter at eit interimsstyre oppnemnt av departementet i juni 2004 hadde fått i oppgåve å leia arbeidet med å reorganisera institusjonen. Tufta på eit grunngjeve forslag frå interimsstyret fastsette departementet i vedtekter våren 2006 at den nye institusjonen skal leiast av eit departementsoppnemnt styre, og at styret i sin tur nemner opp inntil fire fagråd for å sikra brei samfunnsforankring av verksemda. Den tidlegare kortforma - Språkrådet - er no det offisielle namnet på den reorganiserte institusjonen. I samband med den tilstundande omdanninga gav departementet i ei prosjektskisse våren 2003 uttrykk for at det også kunne bli aktuelt å gjennomføra nødvendig fagleg utgreiingsarbeid som ein del av denne prosessen. Bakgrunnen var mellom anna at Norsk språkråd på rådsmøtet sitt i februar 2002 hadde vedteke å tilrå overfor regjeringa å oppnemna ein breitt samansett språkkommisjon til å utgreia vilkåra for norsk språk og for språk i Noreg i dag og i framtida med sikte på å utforma ein nasjonal språkpolitikk. I eit brev til styret 21. juni 2002 konkluderte departementet med at det ikkje ville vera formålstenleg å ha eit langvarig og uavhengig utgreiingsarbeid gåande parallelt med omdanninga av Norsk språkråd. Departementet meinte den gongen at nødvendig utgreiingsarbeid i staden burde gjerast som ledd i denne prosessen og etter kvart i regi av den nye institusjonen. 1.2.1.3 Strategidokumentet Norsk i hundre! I tråd med dette gav departementet interimsstyret i oppdrag som ein del av omdanningsprosessen å få utarbeidt eit strategidokument for den nye institusjonen. I mandatet vart det fastsett at interimsstyret for dette formålet kunne oppnemna ei arbeidsgruppe med i hovudsak eksterne medlemmer, men der også interimsstyret sjølv og dei tilsette var representerte. Saka var elles førebudd ved at departementet i eit høyringsdokument i januar 2004 hadde invitert ei rekkje instansar til å fremja synspunkt på aktuelle språkpolitiske utfordringar, særleg med tanke på å skaffa grunnlagsmateriale for arbeidet med å utforma eit strategidokument for den nye institusjonen. Det kom inn over 50 høyringsfråsegner, og departementet sende desse over til Språkrådet i brev av 1. juni 2004 til behandling og bruk i strategiarbeidet og den vidare omdanningsprosessen. I september 2004 vedtok så interimsstyret eit utgreiingsmandat og oppnemnde ei strategigruppe med sju medlemmer under leiing av professor Gjert Kristoffersen. Det vart også utpeikt meir enn 40 ressurspersonar som strategigruppa kunne trekkja med i arbeidet etter behov. Arbeidet i strategigruppa resulterte i ein rapport på om lag 150 sider med den programmatiske tittelen Norsk i hundre! og med undertittel Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder. Et forslag til strategi. Rapporten vart presentert på ein konferanse med om lag 170 inviterte gjester i Bærum kulturhus 27. oktober 2005. Sidan det var interimsstyret i Språkrådet som var oppdragsgjevar for strategirapporten, var det også interimsstyret som i første omgang hadde hand om oppfølginga. Rapporten vart oversend departementet 6. mars 2006 saman med eit følgjeskriv frå interimsstyret som var vedteke på styremøtet 28. februar 2006. Det heitte at følgjeskrivet strekar under og prioriterer det styret ser som dei viktigaste utfordringane og tiltaka for norsk språkpolitikk i framtida. 1.2.1.4 Følgjeskrivet frå Språkrådet | I følgjeskrivet gav interimsstyret full stønad til hovudtenkinga i rapporten og gav uttrykk for at det må utformast ein samla språkpolitikk for å sikra at norsk skal bestå som nasjonalspråk i Noreg. Det overordna målet må vera å sikra at nynorsk og bokmål blir brukte på alle område i samfunnet, og at norsk språk er det naturlege valet i alle situasjonar der det ikkje er nødvendig å bruka framandspråk. Styret peikte på at det mandatet strategigruppa hadde fått, ikkje gjorde det naturleg å behandla minoritetsspråklege spørsmål. I strategirapporten er det likevel peikt på at også dette høyrer med i ein heilskapleg språkpolitikk. I tråd med dette gav interimsstyret uttrykk for at det er behov for å få laga ein generell analyse av språksituasjonen i Noreg, der det også blir lagt vekt på dei nye minoritetsspråka. Interimsstyret meinte at det i samband med dette også måtte vurderast om det nye Språkrådet skal ha eit ansvar for språk i Noreg reint allment, ikkje berre, slik det tradisjonelt har vore, for norsk språk. Som konklusjon rådde interimsstyret til at det vart utarbeidt ei stortingsmelding som behandlar dei prinsipielle synspunkta i strategirapporten og i følgjeskrivet. Målet med meldinga, heitte det, måtte vera å få vedteke ein overordna norsk språkpolitikk som det skal takast omsyn til ved utforminga av politikk på alle relevante område av samfunnslivet. Interimsstyret gav også uttrykk for at måla for det nye Språkrådet bør utformast gjennom ei lov med forskrift, slik at vi får eit lovfesta uttrykk for den statlege språkpolitikken. 1.2.1.5 Annan bakgrunnslitteratur | Det ligg elles føre ei rekkje andre rapportar og dokument av ulike slag som har vore med og danna grunnlaget for denne meldinga. Departementet har også gjennomgått ein omfattande bakgrunnslitteratur som ledd i meldingsarbeidet. Vi viser til den samla litteraturlista til slutt i meldinga. 1.2.2 Nordisk bakgrunn | 1.2.2.1 Innleiing | Ein viktig del av bakgrunnsmaterialet for meldinga er også det språkpolitiske grunnlagsarbeidet som dei siste åra er gjennomført i dei nordiske grannelanda våre og i regi av Nordisk ministerråd. For både dei nye nasjonalspråklege og fleirspråklege utfordringane er i høg grad erkjent også utanfor Noregs grenser. Ikkje minst i dei nordiske nabolanda våre har det skjedd ei interessant språkpolitisk oppvakning dei siste åra, og på visse måtar kan det sjå ut som vi her i landet er i ferd med å bli forbigått av dei næraste grannelanda våre når det gjeld språkpolitisk medvit og interesse. Det er på tide at Noreg no kjem etter med ein ny og offensiv språkpolitikk, i tråd med det som blir skissert i denne meldinga. 1.2.2.2 Sverige | I Sverige kom det i 2002 ei omfattande språkpolitisk utgreiing frå ein parlamentarisk komité sett ned av regjeringa, med tittelen Mål i mun - förslag til handlingsprogram för svenska språket. 1 Utgreiinga vart send på alminneleg høyring og følgd opp ved at den dåverande svenske regjeringa i september 2005 fremja ein proposisjon under overskrifta Bästa språket - en samlad svensk språkpolitik. 2 I samsvar med forslaget i proposisjonen gjorde så Riksdagen i desember 2005 vedtak om å stilla opp fire mål for ein nasjonal språkpolitikk i Sverige. I mars 2008 vart det så lagt fram ei offentleg utgreiing med framlegg til ei samla svensk språklov, ei lov som både skal tryggja stillinga for det svenske språket og verna det språklege mangfaldet i Sverige. 3 I Sverige er det også, i 2005 og 2006, lagt fram eigne offentlege utgreiingar om minoritetsspråk og om svensk teiknspråk. 4 1.2.2.3 Danmark I Danmark utarbeidde eit hurtigarbeidande utval nedsett av Kulturministeriet i 2003 ein rapport med tittelen Sprog på spil - et udspil til en dansk sprogpolitik. Kulturministeriet følgde året etter opp ved å leggja fram ei språkpolitisk utgreiing for Folketinget. Vidare heitte det at det er språket som bind oss saman som nasjon. Difor er det maktpåliggjande for regjeringa at dansk også i framtida skal vera eit komplett og samfunnsberande språk som kan brukast til å uttrykkja tankar og idear om alle sider ved tilværet. Utgreiinga inneheldt ei rad forslag som gjaldt vilkåra for det danske språket, tiltak som vedkom ansvarsområdet til ulike departement. I slutten av januar 2007 var det eit omfattande språkpolitisk ordskifte i Folketinget, og i april same året sette kulturministeren ned eit språkutval for å utarbeida konkrete forslag om styrkt innsats for det danske språket. Denne utgreiinga låg føre i april 2008. 5 1.2.2.4 Finland | I Finland vedtok Forskningscentralen för de inhemska språken allereie i 1998 eit språkpolitisk program, og i 2003 la Svenska språknämnden fram eit forslag til handlingsprogram for det svenske språket i Finland, utarbeidt av leiaren Marika Tandefelt, med tittelen Tänk om. Formålet var å styrkja og bevara det svenske morsmålet i landet. Søkjelyset vart først og fremst sett på språkleg kvalitet, i mindre grad på språklege rettar. Følgjande fire hovudpunkt utgjorde elles basis for handlingsprogrammet: Svensk i Finland er - og må få halda fram å vera - eit komplett og samfunnsberande språk. Svensk i Finland er ein del av det svenske riksspråket. Den beste måten å pleia språket på er å bruka det. Å arbeida for å styrkja eit språk inneber ikkje å motarbeida eit anna. 1.2.2.5 Nordisk ministerråd | Alt i 2001 vart det i regi av Nordisk ministerråd gjennomført eit språkpolitisk prosjektarbeid med formål å sjå på korleis dei nordiske språka står seg i konkurransen med engelsk. I alt ti rapportar vart utarbeidde av nordiske språkvitarar. Rapportane var tufta på nærare kartlegging av situasjonen i dei ulike landa, medrekna også i dei sjølvstyrte områda Grønland og Færøyane, og for samisk språk i Norden. Prosjektet vart styrt av ei sakkunnig arbeidsgruppe, og rapportane vart oppsummerte og samanstilte i ein eigen publikasjon med tittelen Engelska språket som hot och tillgång i Norden. 6 Elles har Nordisk ministerråd fleire gonger formulert språkpolitiske program. Etter ei omorganisering av det nordiske språksamarbeidet i 2004 etablerte Ministerrådet eit stønads- og mobilitetsprogram for perioden 2004 - 2006 under tittelen Nordpluss språk. Her blir det fastslått at det overgripande målet for programmet er at den nordiske språkfellesskapen må bestå og styrkjast, og at det nordiske samarbeidet også i framtida i hovudsak må kunna gå føre seg på nordiske språk. Ein føresetnad for dette, heiter det, er at dei nordiske språka også nasjonalt bevarer stillinga si som komplette og samfunnsberande språk. 1.2.2.6 Den nordiske språkdeklarasjonen | I 2005 utarbeidde så Nordisk språkråd, eit rådgjevande organ under Nordisk ministerråd med i alt 14 medlemmer, eit utkast til deklarasjon om nordisk språkpolitikk. Dette vart fremja som ministerrådsframlegg av utdanningsministrane og vedteke av Nordisk råd på sesjonen i oktober-november 2006. I preambelen erklærte ministrane at deklarasjonen skal danna grunnlaget for ein samla, langsiktig og effektiv språkpolitisk innsats, ein ny nordisk språkpolitikk som skal sikra heilskap og samanheng i Nordisk ministerråds tiltak på det språkpolitiske området. 2 Samandrag | 2.1 Mål for språkpolitikken | Som dei fleste andre nasjonalspråk er også norsk språk i ein pressa situasjon. Globalisering og internasjonalisering krev at det i stadig fleire samanhengar er nødvendig å kommunisera på engelsk, og det moderne mediesamfunnet gjer at vi i stadig sterkare grad blir eksponerte for engelskspråklege kulturimpulsar. Norsk språk har ikkje lenger ein like sjølvsagd posisjon og status i det norske samfunnet som tidlegare. For alle folk er språket det viktigaste kulturuttrykket. Som kulturnasjon har vi difor ei plikt både overfor oss sjølve og verda elles til å ta vare på vårt eige språk. Det overordna målet for språkpolitikken må difor vera å sikra det norske språkets posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. Dette perspektivet er det grunnleggjande gjennomgangstemaet i denne meldinga. Dei langsiktige konsekvensane av ei utvikling med statustap og minkande bruksområde for norsk språk er det vanskeleg å spå om. Eit hovudsynspunkt i mange land er likevel at det er nødvendig med ein framtidsretta språkpolitikk som byggjer på den erkjenninga at både språk og nasjon vil stå seg stadig dårlegare dersom vi ikkje har ei medviten haldning til verdien av dei eigne nasjonalspråka og utviklar ein strategi for aktiv språkstyrking. Med bakgrunn i den situasjonen som er skissert ovanfor, er formålet med denne meldinga å leggja grunnlaget for ein ny og meir offensiv språkpolitikk med det overordna målet å sikra det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområde, slik at norsk kan bestå som eit fullverdig, samfunnsberande språk. Arbeidet for styrking av norsk språk må skje innanfor ramma av ein heilskapleg språkpolitikk som også femner om den totale språksituasjonen i landet, både likestillinga mellom bokmål og nynorsk, det gamle og nye fleirspråklege mangfaldet, det framandspråklege kompetansebehovet og den nordiske språkfellesskapen. 2.2 Struktur og innhald i meldinga | Desse ulike perspektiva på språkpolitikken er det gjort greie for i kap. 1 i samband med ein nærare gjennomgang av formålet med meldinga. I andre del av kap. 1 er det gjort greie for bakgrunnen for meldinga. Kap. 3 drøftar generelle språkpolitiske spørsmål og gjer greie for språkpolitiske tiltak av meir overordna karakter. Kapitlet er delt i fem hovudbolkar, ein om mål og prinsipp for ein ny språkpolitikk (kap. 3.1), ein som går nærare inn på prinsippa i den nye språkpolitikken (kap. 3.2), ein som skisserer eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime (kap. 3.3), ein om språkpolitisk lovgjeving (kap. 3.4) og ein del om Språkrådet - oppgåver og organisering (kap. 3.5). Kap. 4 gjev eit deskriptivt oversyn over det norske og nordiske språklandskapet med vekt på ein gjennomgang av faktisk utbreiing og formell status for aktuelle språk og språkvariantar. Kap. 5 gjev ein omfattande analyse av tilhøvet mellom språk og makt. Dei meir generelle og tverrgåande analysane i dette kapitlet introduserer fleire av dei problemstillingane som til dels blir drøfta meir konkret i påfølgjande kapittel. Kap. 6 set søkjelyset på språkbrukarane og individuelle og kollektive språklege rettar. Det viktigaste temaet innanfor dette perspektivet er språkopplæring, og dette er behandla i ei eiga melding frå Kunnskapsdepartementet om språkstimulering og språkopplæring, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008). Difor blir språkbrukarperspektivet i meldinga her berre behandla relativt kort og overordna. Kap. 7 utgjer tyngdepunktet i meldinga og drøftar det overordna perspektivet om styrking av norsk språk. Det består av ein generell og prinsipiell innleiingsdel (kap. 7.1) og fem tematiske hovuddelar, ein om terminologi og fagspråk (kap. 7.2), ein om språkbruk i høgare utdanning og forsking (kap. 7.3), ein om språkbruk i nærings- og arbeidslivet (kap. 7.4), ein om språk og teknologi (kap. 7.5) og ein del om språkbruk i kultur- og mediesektoren (kap. 7.6.). Kvar av dei fem tematiske hovuddelane blir avslutta med ei nummerert opplisting av prioriterte tiltak, jf. kap. 7.2.7, kap. 7.3.8., kap. 7.4.8, kap. 7.5.7 og kap. 7.6.11. Kap. 8 konsentrerer seg også om norsk språk og behandlar spørsmål som meir direkte gjeld sjølve språket og språksystemet. Utanom ei generell innleiing (kap. 8.1) består kapitlet av fem hovudbolkar, ein om språkutvikling og nye språklege kommunikasjonsformer (kap. 8.2), ein om språkleg dokumentasjon (kap. 8.3), ein om språknormering (kap. 8.4), ein om språkrøkt (kap. 8.5) og til slutt ein del som spesielt behandlar det offentlege språket (kap. 7.6). Kapitlet blir avslutta med ei samla opplisting av prioriterte tiltak, jf. kap. 7.7. Kap. 9 behandlar situasjonen for nynorsk. Kap. 10 behandlar det mangespråklege og fleirspråklege perspektivet. Kap. 11 behandlar den nordiske språkfellesskapen. Også kvart av desse tre kapitla blir avslutta med ei samla opplisting av prioriterte tiltak, jf. kap. 9.4, kap. 10.6 og kap. 11.5. Mykje av omtalen av samisk språk i kap. 10 og dei tilhøyrande tiltaka i meldinga her byggjer på den nyleg framlagde meldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet om samepolitikken, jf. St.meld. nr. 28 (2007 - 2008), særleg kap. 19 om samisk språk. Kap. 12 behandlar økonomiske og administrative konsekvensar. 2.3 Hovudtiltaka i meldinga | 2.3.1 Overordna tiltaksområde | Hovudgrepet i meldinga er framlegget om å etablera språkpolitikk som eit heilskapleg, sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring. Det inneber ei klargjering av at eitt departement, Kultur- og kyrkjedepartementet, skal ha eit overordna språkpolitisk ansvar, men at også andre departement tek språkpolitiske omsyn med i vurderinga ved utforming og gjennomføring av eigen sektorpolitikk. I tråd med dette legg meldinga opp til å gje Språkrådet eit breiare ansvar som operativt fagorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk, å gje Språkrådet funksjonen som nasjonalt samordningsorgan for utvikling og tilgjengeleggjering av fagterminologi, dessutan at Språkrådet skal få eit utvida ansvar også for andre språk enn norsk, og i samband med dette eit eige fagråd for språklege mindretal, framandspråk og språkopplæring. Det blir foreslått at mandatet til Språkrådet skal forankrast i lov. Meldinga formulerer nokre overordna språkpolitiske mål: at norsk skal vera hovudspråk og nasjonalspråk i Noreg, at norsk skal vera eit samfunnsberande og fullverdig språk, at det skal leggjast til rette for at nynorsk blir meir reelt likestilt med bokmål, at det offentlege skal leggja vinn på å føra eit korrekt og forståeleg språk, og at alle skal ha rett til språk, rett til nasjonalspråk, rett til morsmål og rett til å kunna læra seg framande språk. Meldinga skisserer eit system for permanent språkpolitisk oppfølging: utvikling av språkpolitiske høyrings- og konsultasjonsrutinar, utvikling av det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget, ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport, og at den lovpålagde målbruksmeldinga skal utvidast til ei heilskapleg språkpolitisk rapporteringsmelding til Stortinget kvart fjerde år. Meldinga legg opp til at det skal utarbeidast ei allmenn språklov som slår fast det norske språkets status som hovudspråk, og definerer den status og rolle som tilkjem også andre språk enn norsk. Meldinga anerkjenner norsk teiknspråk som eit fullverdig språk og foreslår at det overordna offentlege ansvaret for teiknspråk skal forankrast i den nemnde språklova. Det blir lagt opp til å avklara verkeområdet for gjeldande lov om målbruk i offentleg teneste etter same modellen som den nye offentleglova. Samstundes blir det varsla at gjeldande målbruksreglar skal gjennomgåast, og at det skal utgreiast om det bør vera eigne reglar for målbruk også i kommunane. 2.3.2 Tiltak på ulike område | Meldinga gjer greie for arbeidet med å førebu etablering og oppbygging av ein norsk språkbank, eit viktig nasjonalt infrastrukturtiltak som skal sikra at det blir utvikla språkteknologiske produkt tufta på norsk språk, og dermed hindra tap av bruksområde for norsk språk på teknologiavhengige område. Tiltaket vil også fremja næringsutvikling og nye former for språkforsking, bidra til at det kan utviklast norskspråklege hjelpemiddel for personar med nedsette funksjonsevner, og vil også kunna føra til språkteknologiske løysingar som kan bidra til effektivisering av offentleg forvaltning. Arbeidet med å byggja opp språkbanken vil skje over fleire år. Det blir elles foreslått å setja ned eit permanent interdepartementalt utval for språk og teknologi, og eit vidare samarbeid med Fornyings- og administrasjonsdepartementet for å sikra at viktig programvare til bruk i det offentlege skal finnast tilgjengeleg også i nynorskversjonar. Som eit overordna språkpolitisk tiltak innanfor forsking og høgare utdanning vil regjeringa fremja forslag om å lovfesta at universitet og høgskular har ansvar for vedlikehald og vidare utvikling av norsk fagspråk. Eit slikt forslag vil bli sendt på høyring til dei institusjonane det vedkjem. Den generelle hovudstrategien for å motverka domenetap for norsk språk innanfor delar av samfunnet som er sterkt prega av internasjonalisering, er elles å etablera slike språkdomene som parallellspråklege. Det inneber at norsk og engelsk må kunna brukast side om side, men slik at norsk blir verande det føretrekte språket. Norsk skal då brukast dersom det ikkje er nødvendig eller formålstenleg å bruka engelsk i staden. Dette må nyanserast etter dei behov som gjer seg gjeldande på kvart område. Målet er at dette skal sikra norsk fagspråk og kunnskapsformidling og samstundes leggja til rette for at vi kan delta for fullt i alle former for internasjonalt samkvem. Det blir lagt opp til at Språkrådet skal intensivera rådgjevingsarbeidet sitt overfor arbeids- og næringslivet, og at det i samarbeid med partane i arbeidslivet skal arbeidast vidare med å utvikla næringslivets samfunnsansvar til også å omfatta omsynet til norsk språk. Det blir reist spørsmål om det kan gjennomførast eit forskingsprogram om forholdet mellom språk og produktivitet, og det blir varsla ei utgreiing om teknologibasert språkbruk i arbeidslivet. Vidare blir det lagt opp til eit samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet for å få omsett fleire internasjonale standardar til norsk, og om Standard Norge si rolle i terminologiarbeidet. Meldinga drøftar ulike språkdyrkingstiltak, mellom anna støtte til leksikalsk dokumentasjon av norsk språk, sikring, forvaltning og digitalisering av papirbaserte språksamlingar og innsamling av norske, samiske og kvenske stadnamn. Eit spesielt tiltaksområde er arbeidet for eit betre og meir forståeleg offentleg språk, viktig også i eit velferds- og demokratiperspektiv. For staten blir det foreslått å etablera ein standard for språkleg kvalitet, eit system for språkleg internkontroll, eit nettverk av interne språkkontaktar og eksterne språkkonsulentar og eit vidare arbeid med språkleg kvalitet i lover og forskrifter. Det blir foreslått som eit språkpolitisk prinsipp at omsynet til nynorsk alltid skal vurderast eksplisitt når det dreier seg om tiltak som involverer norsk språk, eit prosjekt for å fremja dei positive verdiane i den språkdelte norske kulturen, ein systematisk gjennomgang av kultur- og medieområdet for å vurdera sterkare synleggjering av nynorsk, sterkare profilering av nynorsk språk og kultur blant barn og unge, mellom anna i Den kulturelle skulesekken, kartlegging av nynorskbruk i kommunane. Det blir lagt opp til at statlege organ skal ha ein språkleg kompetanseplan som sikrar at dei kan oppfylla lovpålagde krav om bruk av nynorsk og bokmål, kombinert med ei opning for å kunna frita medarbeidarar med minoritetsspråkleg bakgrunn frå plikta til å bruka begge målformer. Regjeringa tek sikte på å oppretta eit fond, Vinjefondet, der avkastninga skal gå til å fremja nynorsk i media. Når det gjeld tiltak for samisk språk, viser meldinga her til den nyleg framlagde samemeldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det overordna tiltaket som er varsla der, er at regjeringa vil setja i gang arbeidet med ein handlingsplan for samisk språk. Meldinga foreslår fleire ulike tiltak for revitalisering av kvensk språk og varslar ei nærare vurdering av kva som kan gjerast for å tryggja minoritetsspråka romani og romanes. På kultur- og medieområdet blir det foreslått fleire tiltak for å styrkja den nordiske språkfellesskapen. Mange av dei innarbeidde og veletablerte støtte- og tiltaksordningane innanfor kultur- og mediesektoren har også klare språkpolitiske funksjonar. Meldinga drøftar korleis ei vidare utvikling av utvalde ordningar og tiltak kan bidra til å styrkja norsk språk generelt og nynorsk spesielt. Mellom anna blir det lagt opp til ein meir systematisk strategi for å fremja lesing blant barn og unge. 3 Ny språkpolitikk - overordna mål og verkemiddel | 3.1 Mål og prinsipp for ein ny språkpolitikk | 3.1.1 Overordna språkpolitiske mål | Det overordna strategiske målet for den språkpolitikken som er skissert i denne meldinga, er å motverka domenetap for norsk språk og sikra det norske språket ein fullverdig status og bruk innanfor alle delar av norsk samfunnsliv. Dette overordna målet må realiserast innanfor ramma av ein heilskapleg språkpolitikk som tek omsyn til den totale språksituasjonen i landet, både likestillinga mellom bokmål og nynorsk, det gamle og nye fleirspråklege mangfaldet, det framandspråklege kompetansebehovet og den nordiske språkfellesskapen. Ved utforming og gjennomføring av all offentleg politikk i Noreg skal det i den grad det er relevant, takast omsyn til følgjande overordna språkpolitiske mål: 1 Norsk skal vera hovudspråket og felles nasjonalspråk i Noreg | 2 Norsk skal vera eit samfunnsberande og fullverdig språk | 3 Det skal leggjast spesielt til rette for at nynorsk blir meir reelt likestilt med bokmål | 4 Det offentlege skal leggja vekt på å føra eit korrekt og forståeleg språk | 5 Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, sitt eige urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk, og alle skal få høve til å læra seg framande språk. Desse måla skal det takast omsyn til ved utforming og gjennomføring av all offentleg politikk. Dei vil bli nærare utdjupa og spesifiserte i det språkpolitiske oppfølgingsarbeidet. 3.1.2 Grunnlag for oppfølging av dei språkpolitiske måla | Særleg for å kunne forfølgja det overordna, strategiske målet å motverka domenetap for norsk språk og sikra det norske språket ein fullverdig status og bruk på alle samfunnsområde legg denne meldinga opp til å få etablert språkpolitikk som eit sektorovergripande eller tverrgåande politikkområde med kulturpolitisk forankring. Ein føresetnad for dette er at alle departement har eit språkpolitisk ansvar og tek språkpolitiske omsyn når dei utformar og gjennomfører relevante delar av sin eigen sektorpolitikk, men samstundes slik at det overordna språkpolitiske ansvaret er klart og eintydig plassert i Kultur- og kyrkjedepartementet, og at Språkrådet som fagorgan har ein operativ og strategisk samordnings- og pådrivarfunksjon. 3.1.3 Tre språkpolitiske innfallsvinklar | Det språkpolitiske hovudmålet om å styrkja norsk som samfunnsberande og fullverdig nasjonalspråk inneber at det må skapast positive haldningar til og leggjast praktisk til rette for bruk av norsk språk generelt og nynorsk spesielt i alle sektorar av norsk samfunnsliv og i alle aktuelle språkbruksfunksjonar. Ein føresetnad for på denne måten å fremja det norske språkets status og bruk er at også sjølve språket blir dyrka og røkta, slik at det kan haldast i god hevd og danna grunnlag for god språkbruk og effektiv kommunikasjon. Ein føresetnad er det også at alle språkbrukarar får sikra dei språklege rettane sine, og at dei får sjanse til å utvikla språkkunnskapane og dei oppøvde språkevnene sine, slik at dei kan gjera seg best mogleg nytte av språket som ein tenleg reiskap for deltaking og medverknad i samfunns- og yrkesliv og for oppleving av kunst og kultur. 3.1.4 Haldningar og handlingar | Språkpolitikken må altså arbeida både med haldningar til og praktiske rammevilkår for språk og språkbruk i samfunnet. Haldningar har å gjera med vilje og motivasjon, praktiske rammevilkår med evner og ressursar til å realisera språkpolitiske mål. Haldningar er grunnleggjande, men må følgjast opp gjennom tilrettelegging av praktiske rammevilkår av ulike slag. Utan bevisste haldningar til verdien av å fremja bruk av norsk språk generelt og nynorsk spesielt, er det grenser for kva ein kan oppnå gjennom å regulera dei ytre rammevilkåra. På den andre sida kan haldningsskapande tiltak åleine lett bli eit slag i lufta dersom dei ikkje går saman med meir handfaste tiltak av handlingsretta karakter. I den nye språkpolitikken må difor haldningsskapande arbeid og handlingsretta tiltak gå hand i hand. At det er nødvendig å påverka både haldningar og handlingar, gjeld ikkje berre innanfor den delen av språkpolitikken som har direkte med språkets status og bruk å gjera. Også i språkdyrking og språkopplæring er både motivasjon og bevisstgjering på den eine sida og tilrettelegging av ytre rammevilkår på den andre sida faktorar som i stor grad er gjensidig avhengige av kvarandre. 3.1.5 Makt | Både haldningar til og ytre rammevilkår for språk, språkbruk og språkbrukarar kan i større eller mindre grad vera eit resultat av makt- og maktrelasjonar i språket sjølv eller i samfunnet ikring. Difor må språkpolitikken også ha som siktemål å avdekkja ulike former for språkmakt og maktspråk og å utjamna makt- og dominansforhold i språksamfunnet, kort sagt å omfordela språkleg makt. 3.2 Nærare om prinsippa for den nye språkpolitikken | 3.2.1 Språkpolitikken skal vera sektorovergripande | Når det overordna målet for språkpolitikken har å gjera med språkets status og bruk i samfunnet, blir det også ekstra tydeleg at denne politikken ikkje kan reduserast til rein sektorpolitikk. Dei språkpolitiske måla handlar i stor grad om språk og språkbruk innanfor alle sektorar av samfunnet. Svært mange samfunnsspørsmål vil dermed ha ei språkpolitisk side, og språkpolitikk blir dermed ein dimensjon som det må takast omsyn til i mange ulike samanhengar. Ein moderne språkpolitikk vil med andre ord vera ein typisk sektorovergripande politikk. Det følgjer av dette at det språkpolitiske ansvaret ikkje kan liggja berre innanfor éin politisk-administrativ sektor og innanfor eitt bestemt departement. Tvert imot må alle fagdepartement ta eit språkpolitisk ansvar, på liknande vis som dei har eit miljøansvar og eit ansvar for likestilling mellom kjønna. Alle departement skal ha eit ansvar for å fremja det norske språkets status og bruk innanfor sine respektive sektorar, å fremja nynorsk språkbruk spesielt, å fremja eit korrekt og velfungerande språk, å vareta språkbrukarane sine rettar osv. Språkpolitiske mål og tiltak må i større grad enn i dag integrerast innanfor all politikkutforming der dette er relevant. 3.2.2 Språkpolitikken skal vera konsistent og einskapleg | Jamvel om språkpolitisk ansvar på denne måten vil vera vidt fordelt, kan vi ikkje ha ein språkpolitikk som sprikjer i ulike retningar. Vi skal ha ein einskapleg og konsistent språkpolitikk. Nettopp det at språkpolitisk ansvar i utgangspunktet må vera spreitt over heile det politisk-administrative spekteret og dermed vil involvera mange ulike aktørar, gjer det desto meir påtrengjande å få definert og utforma ein heilskapleg språkpolitikk som er godt koordinert. Dette krev at det overordna språkpolitiske ansvaret blir plassert klart og tydeleg i eitt departementet, og at dette overordna ansvaret blir utøvd i nær dialog med eit underliggjande fagleg-administrativt organ som arbeider meir detaljert og konkret med språkpolitisk oppfølging. Både det departementet som har det overordna språkpolitiske ansvaret, og det underliggjande fagorganet må innanfor staten ha ein språkpolitisk koordinerings- og pådrivarfunksjon overfor dei andre departementa og deira underliggjande organ. Det departementet som på denne måten har hovudansvaret for språkpolitikken, må innanfor ramma av retningslinjer frå Stortinget og regjeringa utforma og tolka språkpolitiske mål og verkemiddel, medan det underliggjande organet tilsvarande har eit meir konkret og operativt fagleg-administrativt ansvar. 3.2.3 Språkpolitikken skal ha klar kulturpolitisk forankring | Jamvel om språkpolitisk innhald, ansvar og prosedyrar til no ikkje har vore klart og tydeleg definerte, er likevel forvaltning av ulike språkspørsmål tradisjonelt ein del av det kulturpolitiske ansvarsområdet og ligg difor etter gjeldande departementsinndeling i Kultur- og kyrkjedepartementet. Statens fagorgan i språkspørsmål, Språkrådet, er også administrativt underlagt Kultur- og kyrkjedepartementet. Også i dei andre nordiske landa ligg ansvaret for språkpolitikken anten i kulturministeria (Sverige og Danmark) eller i kulturdelen av ministeria i dei tilfelle kultur og utdanning ligg i det same departementet (Finland og Island). Dette er også eit mønster som går att i dei fleste andre europeiske land. Det er såleis eit reint unntak når språkpolitikk innanfor Nordisk ministerråd til no har vore knytt til det utdanningspolitiske samarbeidsområdet. Skule og utdanning er tradisjonelt eit viktig område for bruk av språkpolitisk relevante verkemiddel, og dette har vore særleg tydeleg når det gjeld språkpolitiske spørsmål som har stått sentralt i det nordiske samarbeidet. Også på nasjonalt plan er særleg viktige språkpolitiske verkemiddel ein sentral del av det utdanningspolitiske sektoransvaret. Dette gjeld først og fremst organisering og innhald i språkopplæringa frå barnehage- til universitets- og høgskulenivået. Difor har Kunnskapsdepartementet nyleg lagt fram ei eiga melding om dette temaet, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008) Språk bygger broer - språkstimulering og språkopplæring for barn, unge og voksne. Men heller ikkje her er det sikkert at sektoransvaret og det overordna språkpolitiske ansvaret alltid fell automatisk saman. Også når det gjeld språkopplæring, kan såleis utdanningspolitiske omsyn i teorien tenkjast å koma i konflikt med språkpolitiske omsyn. Då må det leggjast til rette for at dei motstridande omsyna kan avvegast mot kvarandre. Dei overordna språkpolitiske måla som er skisserte i denne meldinga, har som utgangspunkt at språk først og fremst er eit kulturuttrykk, og at all språkbruk har ein kulturdimensjon. Språkpolitiske mål og tiltak som gjeld både språkstyrking, språkdyrking og språkopplæring, har ulike instrumentelle funksjonar for individ og samfunn, men det er først og fremst det kulturelle aspektet ved språk som motiverer ein eigen politikk for dette feltet, ein eigen språkpolitikk. Det at språkpolitisk ansvar i dag må vera mykje breiare enn før, gjev difor ikkje mindre grunn til å slå fast at all språkpolitikk må ha ei klar kulturpolitisk forankring. Det er dermed naturleg at det overordna språkpolitiske ansvaret følgjer det kulturpolitiske sektoransvaret. Etter gjeldande departementsinndeling inneber det at det overordna språkpolitiske ansvaret skal liggja i Kultur- og kyrkjedepartementet. 3.2.4 Språkpolitikk i kulturpolitikken | Jamvel om hovudansvaret for språkpolitikken i prinsippet har lege i Kultur- og kyrkjedepartementet også til no, kan det hevdast å ha vore noko uklart kor langt dette ansvaret har nådd, og kor aktivt det i praksis har vore følgt opp. Den delen av det språkpolitiske ansvaret i Kultur- og kyrkjedepartementet som er enklast å identifisera og praktisera, er det som kan definerast som eit språkpolitisk sektoransvar. Hovudoppgåvene her er forvaltning av rettskrivings- og stadnamnspørsmål og reglar om målbruk i offentleg teneste, både forholdet mellom bokmål og nynorsk og mellom norsk og samisk. I tillegg til dette er språkpolitiske mål eller funksjonar ofte ein del av formålet med ulike delar av det kultur- og medietilbodet som Kultur- og kyrkjedepartementet har eit sektorpolitisk ansvar for å fremja, eller bestemte språkkrav kan inngå som eit politisk vilkår for slik verksemd. Innanfor viktige delar av mediepolitikken er det såleis eit klart uttrykt mål å leggja til rette for norskprodusert innhald som reflekterer norsk språk, kultur, identitet og norske samfunnstilhøve. For allmennkringkastingskanalane er spesielle krav til bruk av nynorsk og samisk eit vilkår i dei særskilde regelverka som ligg til grunn for verksemda. Stønadsordningane for litteratur har mellom anna ein klar språkpolitisk dimensjon, osv. Jamvel om desse døma ikkje gjev eit uttømmande bilete av dagens situasjon, er det også innanfor ulike delar av kulturpolitikken behov for i større grad å integrera språkpolitiske omsyn. Dette betyr at ein innanfor ulike delsektorar av kultursektoren må leggja til rette for at relevante språkpolitiske mål og tiltak blir tekne omsyn til når den spesifikke sektorpolitikken skal utformast og gjennomførast. I stortingsmeldinga om Den kulturelle skulesekken, St.meld. nr. 8 (2007 - 2008) kap. 4.9, er det nettopp vist til denne språkmeldinga og arbeidet med å skissera grunnlaget for ein sektorovergripande språkpolitikk. Det heiter at det er ein føresetnad for ein slik politikk at det blir lagt inn eit språkpolitisk perspektiv i all anna politikkutforming der dette er relevant. Dette er i tråd med dei retningslinjene som er trekte opp ovanfor, og det må altså gjelda både for kultursektoren sjølv og innanfor alle andre samfunnssektorar. I tillegg til å vareta eit eige språkpolitisk sektoransvar skal altså Kultur- og kyrkjedepartementet ha eit ansvar for å integrera språkpolitiske omsyn innanfor andre delar av kultursektoren og ikkje minst ha eit overordna ansvar for å sjå til at slike omsyn også kjem med i vurderinga innanfor politikkområde som dei andre fagdepartementa har sektoransvaret for. Det er grunn til å streka under at Kultur- og kyrkjedepartementet må ha eit særleg ansvar for å vareta og fremja dei spesifikt språkpolitiske omsyna også i dei tilfelle der dei viktigaste verkemidla høyrer inn under ansvarsområdet til andre departement. Det gjeld sjølvsagt også når det er tale om ulike minoritetsspråklege spørsmål. Også omsynet til norsk teiknspråk og norske teiknspråkbrukarar høyrer med innanfor den språkpolitikken som Kultur- og kyrkjedepartementet skal ha eit overordna ansvar for å fremja. 3.3 Eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime | 3.3.1 Innleiing | For over tid å kunna følgja opp det språkpolitiske ansvaret som er skissert ovanfor, legg departementet opp til fastare prosedyrar og ordningar som i større grad vil setja språkpolitikken i system. Dette oppfølgingssystemet har fire hovudelement, og Språkrådet som fagorgan vil her vera det viktigaste instrumentet og den viktigaste aktøren. 3.3.2 Språkpolitiske høyrings- og konsultasjonsordningar | Det følgjer generelt av den språkpolitikken som er skissert i denne meldinga, og det som spesielt er sagt om språkpolitiske ansvarsforhold i dette kapitlet, at det er eit viktig formål å gje språkpolitiske omsyn høgare status og større vekt enn det som har vore tilfellet til no. Det er nødvendig dersom dei overordna språkpolitiske måla skal kunna realiserast. Det betyr likevel ikkje at språkpolitiske omsyn alltid kan få fullt gjennomslag. Dei må ofte avvegast mot sektorspesifikke mål. Føresetnaden for i større grad å kunna byggja inn relevante språkpolitiske mål og tiltak innanfor andre politikkområde er likevel at språkpolitiske omsyn kjem inn som ein premiss i ulike avgjerdsprosessar på eit tilstrekkeleg tidleg tidspunkt. Ofte kan det vera samanfall mellom sektorpolitiske og språkpolitiske mål og tiltak, eller språkpolitiske omsyn kan lett varetakast utan at det går ut over sektorpolitiske primæromsyn. Likevel kan det henda at språkpolitiske omsyn blir oversedde eller utegløymde fordi dei sektoransvarlege ikkje har fått eller ikkje har skaffa seg tilstrekkeleg informasjon om kva slike omsyn går ut på. Føresetnaden må mellom anna vera at dersom det innanfor verksemda i andre departement eller underliggjande organ reiser seg tvilsspørsmål som kan ha språkpolitisk relevans, skal saka leggjast fram anten for Kultur- og kyrkjedepartementet eller for Språkrådet. Tidlegare Norsk språkråd hadde som ei av sine lovfesta oppgåver å gje styresmaktene råd i språkspørsmål. Men lova viste i så måte særleg til språkbruken i skulen, i NRK og i statstenesta. I dette låg det ei avgrensing. I dei vedtektene som gjeld for Språkrådet, er det på generelt grunnlag fastsett at institusjonen både har ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante styresmakter og å uttala seg om spørsmål som det får lagt fram for seg av andre styresmakter. Dette peiker i retning av både ei breiare og ei meir aktiv språkpolitisk oppfølging frå Språkrådet si side. Det er også fastsett at Språkrådet skal følgja opp språkpolitiske mål og strategiar som blir fastlagde av overordna styresmakt, og at Språkrådet i enkeltspørsmål kan uttala seg og gje råd etter eige skjøn om kva tiltak som best tener språkpolitiske mål. Jamvel om vedtektene såleis opnar for at Språkrådet i større grad kan ta eigne initiativ, vil det likevel vera mange spørsmål med språkpolitisk relevans som Språkrådet ikkje automatisk vil få kjennskap til. Difor må det også kvila eit ansvar på sektorpolitiske aktørar å informera og høyra Språkrådet når dette kan vera relevant. Det er ei erfaring frå tidlegare at Språkrådet ikkje alltid har fått relevante saker på høyring, eller ikkje er trekt med på eit tidleg stadium i avgjerdsprosessar der det hadde vore naturleg. Departementet vil vurdera korleis ein betre enn i dag kan sikra at Språkrådet i større grad blir drege inn i sektorpolitiske avgjerdsprosessar og i breiare politikkutforming med språkpolitisk relevans. Dette er dels eit informasjonsspørsmål, men det kan også vera aktuelt å vurdera om ein kan formalisera ulike former for språkpolitiske kontakt- og konsultasjonsprosedyrar. Eit døme på dette er det rundskrivet departementet sende ut i mai 2007 om språkfaglege konsultasjonsrutinar ved namnelaging i staten, jf. omtale under kap. 7.4.5.4 ovanfor. Dette er likevel avgrensa til eit særskilt språkpolitisk saksområde, og departementet vil mellom anna vurdera å senda ut eit liknande rundskriv av meir generell karakter. Departementet vil også vurdera korleis føresetnader om språkpolitisk konsultasjon og medverknad frå Språkrådet og Kultur- og kyrkjedepartementet i relevante sektorpolitiske avgjerdsprosessar kan forankrast i det språkpolitiske lov- og regelverket som blir drøfta i kap. 3.4 nedanfor. 3.3.3 Det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget | Når det overordna målet for språkpolitikken har å gjera med språkets status og bruk i samfunnet, og når Språkrådet i tråd med dette i større grad enn før skal involvera seg over eit breitt spekter av sektorspesifikke saksfelt, stiller det også nye krav til kompetanseprofil og arbeidsmåtar i Språkrådet sjølv. Det viktigaste formålet med den omdanninga institusjonen har gjennomgått, var nettopp å leggja til rette for meir utoverretta aktivitetar og eit breiare samfunnsengasjement. Det vil ta noko tid før denne justeringa av den språkpolitiske strategien i Språkrådet kan vera gjennomført. I praksis må dette vera ein gradvis prosess. For å møta dei nye utfordringane ønskjer Språkrådet mellom anna å rekruttera medarbeidarar med samfunnsvitskapleg kompetanse. Det er behov for nye stillingar for å gje rom for slik nyrekruttering. Spørsmålet om nye stillingar vil departementet på vanleg måte koma attende til i framtidige budsjett. Vi viser i den samanheng også til framlegg andre stader i denne meldinga om å tilleggja Språkrådet nye funksjonar og nytt ansvar utover det som er omtalt i dette avsnittet. Når Språkrådet skal arbeida meir enn før med å leggja til rette for at språkpolitiske perspektiv kan byggjast inn i sektorpolitiske mål og tiltak, krev det også at institusjonen på ein adekvat måte evnar å analysera reelle språkpolitiske verknader av sektorpolitiske ordningar. Det betyr at Språkrådet ikkje berre må halda den språkpolitiske fana høgt, men også kunna gå i dialog med ulike sektorinteresser for å drøfta løysingar som balanserer eventuelt motstridande omsyn på ein optimal måte. For at det språkpolitiske pådrivar- og samordningsarbeidet som Språkrådet vil ha hovudansvaret for, skal bli truverdig og dermed ha størst mogleg gjennomslagskraft, må også innsatsen byggja på relevant og haldbar dokumentasjon. Både føresetnaden om ein breiare samfunnsdialog og behovet for eit godt dokumentasjons- og kunnskapsgrunnlag er reflektert i dei nye vedtektene. Her heiter det at Språkrådet skal observera og analysera aktuelle utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet og på eige initiativ leggja til rette for tenleg samarbeid med både private og offentlege aktørar på ulike samfunnssektorar. I eit særskilt dokument med merknader til vedtektene heiter det følgjande om dette: « Her angis noe av det sentrale ved det nye Språkrådets arbeidsområde og arbeidsmåte. Viktige aspekter ved dette er at Språkrådet må ha hele samfunnet som operasjonsfelt, og at det skal legges opp til samarbeid med aktuelle aktører over et bredt spekter, dessuten at observasjon og analyse må utgjøre en basis for arbeidet. » Nøkkelord i vedtektene er på den eine sida ordparet observasjon og analyse, og på den andre sida utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet. I uttrykket observasjon og analyse ligg det ein intensjon om ei meir systematisk empirisk orientering av verksemda i Språkrådet, og uttrykket utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet seier noko om kva som skal vera gjenstand for slik empirisk orientert verksemd. Det kan vera grunn til å streka under at det siste uttrykket både siktar til utviklinga i språket sjølv og i språkbruken. Det omfattar altså både korpus- og statusperspektivet, både språkutviklinga og språkbruksutviklinga. Det er lagt opp til at Språkrådet i prinsippet skal kunna observera både språk og språkbruk på alle nivå, så vel i eit makro- som eit mikroperspektiv. Observasjon dreier seg om innhenting og registrering av kunnskap, og analyse indikerer at ein også skal reflektera systematisk over det ein registrerer. Dette inneber likevel ikkje at Språkrådet skal driva direkte språk- og språkbruksforsking. Forsking er meir ambisiøst, og Språkrådet skal ikkje i utgangspunktet vera ein forskingsinstitusjon. Observasjon og analyse inneber likevel at verksemda må vera fagleg forplikta, og at målet er å skaffa fram haldbar kunnskap, jamvel om dette ikkje skjer gjennom vitskaplege metodar. Sjølv om observasjon og analyse ikkje er forsking, kan det godt byggja på forsking, og det kan føra til forsking, til dømes dersom Språkrådet vil ha nærare undersøkt noko ein har observert. Det må difor leggjast opp til nødvendig samarbeid med relevante fag- og forskingsmiljø. Departementet vil ikkje no leggja nærare føringar for korleis Språkrådet skal innretta og organisera arbeidet sitt med språkobservasjon og analyse, men reknar med at dei tematisk definerte fagråda vil kunna spela ei rolle i arbeidet med å få sett slike kunnskapsbaserte aktivitetar meir i system og i arbeidet med å prioritera aktuelle oppgåver. 3.3.4 Ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport - eit språkbarometer | Det språkpolitiske hovudmålet som er skissert i denne meldinga, tilseier at det er behov for å skaffa fram mest mogleg pålitelege data som gjer det råd å følgja med i korleis stillinga for norsk språk utviklar seg over tid innanfor ulike samfunnsområde. Departementet vil vurdera om ein kan formalisera dette gjennom å få utarbeidt ein årleg språkpolitisk statusrapport. Dette framlegget er inspirert av det som i den språkpolitiske debatten i Danmark er omtalt som eit språkbarometer. Det er også inspirert av dei årstalane som direktøren for Nynorsk kultursentrum sidan 2001 har halde om tilstanden for nynorsk skriftkultur. Desse talane har hatt ulikt tema frå år til år, medan tanken bak dei årlege tilstandsrapportane som har vore på tale i Danmark, er å skaffa fram data som kan vurderast og samanliknast frå det eine året til det andre. I eit notat frå Dansk Sprognævn frå januar 2007 heiter det såleis at eit språkbarometer eller ein tilstandsrapport skal utgjevast kvart år av Dansk Sprognævn i samarbeid med relevante institusjonar og danna utgangspunkt for ein fagleg og politisk debatt om stillinga for det danske språket. Det heiter også at det bør utarbeidast parallelle og meir nyanserte metodar for effektmåling av språkpolitiske tiltak både på landsplan og ved enkelte institusjonar. Departementet vil drøfta nærare med Språkrådet på kva måte vi også her i landet kan utvikla ein mal for ein slik årleg tilstandsrapport som gjer det mogleg å følgja utviklinga i det norske språkets status og bruk på ein meir systematisk måte. Føresetnaden i første omgang må vera at dette blir ein rapport på eit meir overordna nivå, som så eventuelt kan utviklast meir i detalj etter kvart. Ein slik språkleg tilstandsrapport - eit språkbarometer - må utarbeidast på grunnlag av visse parametrar som kan seia noko meiningsfylt om korleis bruken av norsk står seg jamført med engelsk innanfor utvalde språkdomene. Ikkje berre situasjonen for norsk generelt, men også bruken av nynorsk spesielt bør kunna målast på denne måten. Også parametrar som har å gjera med nordisk nabospråksforståing og undervisning i dansk og svensk bør frå starten av kunna vera med i språkbarometeret. Ein årleg tilstandsrapport vil gjera det mogleg å få eit meir samla og systematisk bilete av situasjonen og gje grunnlag både for eventuelle politiske strakstiltak og meir målretta prioriteringar på lengre sikt. I kjølvatnet av arbeidet med eit slikt språkbarometer vil departementet i samråd med Språkrådet vurdera om det også lèt seg gjera å utvikla meir nyanserte metodar for å måla effekten av språkpolitiske tiltak. 3.3.5 Ei fireårig stortingsmelding om språk og språkpolitikk | Ein årleg tilstandsrapport vil også kunna danna ein del av grunnlaget for periodevise språkmeldingar til Stortinget. I dag er det lovfesta at Kongen minst kvart fjerde år skal leggja fram for Stortinget ei melding om målbruk i offentleg teneste, jf. lov om målbruk i offentleg teneste § 10. Den siste av desse meldingane var St.meld. nr. 7 (2005 - 2006), jf. Innst. S. nr. 98 (2005 - 2006). Desse meldingane dannar grunnlag for at det i kvar stortingsperiode blir høve til drøfta korleis forvaltninga lever opp til dei lovheimla målbruksreglane. Den merksemda som følgjer med kvar melding og den tilhøyrande stortingsbehandlinga, gjer truleg sitt til at forvaltninga kjenner seg sterkare forplikta av reglane enn dei elles ville gjort. At meldinga er lovpålagd, gjer det også meir forpliktande for Kultur- og kyrkjedepartementet å følgja opp den overordna tilsynsfunksjonen som departementet er pålagt etter § 1 i forskrifta til lova, og gje dette arbeidet nødvendig prioritet. Den lovpålagde meldinga om målbruk i offentleg teneste er alt i alt eit fundament i det systemet av verkemiddel som skal sikra bruk av nynorsk i offentleg forvaltning generelt og i statsforvaltninga spesielt. Meldingssystemet er også grunnlaget for at departement og regjering minst kvart fjerde år blir nøydde til å vurdera nødvendige tiltak for å styrkja etterlevinga av målbruksreglane og intensivera arbeidet med auka bruk av nynorsk i forvaltninga. Departementet legg difor stor vekt på at det framleis skal vera fastsett i lov at det minst kvart fjerde år skal leggjast fram ei stortingsmelding som rapporterer om oppfølging av målbruksreglar og bruk av nynorsk i statleg og statstilknytt verksemd. Departementet ønskjer likevel å utvida dette periodiske meldingssystemet til ein rapport som kan gje Stortinget grunnlag for eit breiare språkpolitisk ordskifte. Det betyr først og fremst at meldinga også må omfatta ei vurdering av situasjonen både for norsk språk generelt og nynorsk spesielt innanfor heile det norske språksamfunnet, altså ikkje berre for nynorsk i staten. Vi kan rett nok ikkje sjå bort frå at ei slik utviding kan svekkja meldingssystemet som eit verkemiddel i måljamstillingsarbeidet, fordi mange andre problemstillingar vil tevla om merksemda. Men verknaden kan også bli den motsette, nemleg at ei melding med eit meir heilskapleg språkpolitisk sikte vil gjera det lettare å sjå formålet med det offentlege jamstillingsstrevet. Det vil mellom anna bli lettare å sjå nynorskbruken i forvaltninga som del av ei vurdering av situasjonen for nynorsk i samfunnet generelt. Den viktigaste grunngjevinga for ei tematisk utviding av meldingssystemet er likevel behovet for å leggja fundamentet for eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime som fangar inn det strategiske hovudmålet i den nye språkpolitikken, dvs. arbeidet med å motverka domenetap for norsk språk og dermed styrkja det norske språket som fullverdig og samfunnsberande nasjonalspråk i Noreg. Men også korleis det går med dei andre hovudmåla i språkpolitikken, bør rapporterast i ei slik melding. Ved sida av styrkinga av nynorsk spesielt gjeld dette mål som har å gjera med det gamle og nye mangespråklege innslaget i landet vårt, med teiknspråk og med utvikling av djupare og breiare framandspråkleg kompetanse hos nordmenn flest og med den nordiske språkfellesskapen. Vi minner her om at Noreg etter den europeiske regions- og minoritetsspråkpakta er pålagt å rapportera til Europarådet kvart tredje år om situasjonen for samisk og for dei andre minoritetsspråka som har vern etter denne konvensjonen. Det kan vera naturleg at også noko av resultatet av dette oppfølgings- og rapporteringsarbeidet inngår i den språkpolitiske rapporteringsmeldinga til Stortinget. Også det nasjonale arbeidet med å følgja opp den nordiske språkdeklarasjonen bør naturleg inngå i meldinga. Eit språkpolitisk meldingssystem som her skissert er elles i samsvar med framlegget frå det dåverande interimsstyret i Språkrådet i samband med at strategirapporten Norsk i hundre! vart oversend departementet i mars 2006. Her heitte det: « Gjennomføring av politikken bør rapporterast gjennom ei fast melding til Stortinget. Her kan òg dagens mållovsmelding takast inn. Ut frå krava i meldinga kan det tenkjast ei årleg melding, ei toårig eller ei fireårig melding. » Som det går fram ovanfor, legg departementet opp til ei fireårig melding. Departementet tek sikte på å innarbeida kravet om ei slik språkpolitisk melding til Stortinget kvart fjerde år i det språkpolitiske lovverket som blir nærare drøfta i det følgjande. 3.4 Språkpolitisk lovgjeving | 3.4.1 Eksisterande språklover | Det finst i dag tre lovverk som primært handlar om språk og språkbruk, og som blir forvalta av Kultur- og kyrkjedepartementet. Det er lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (mållova), sist endra ved lov 11. mars 1988 nr. 12, dinest kapittel III om samisk språk i lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (samelova), kapittel III sist endra ved lov 13. desember 2002 nr. 81, og endeleg lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova), sist endra ved lov 17. juni 2005 nr. 90. 3.4.2 Frå Norsk språkråd til Språkrådet | 3.4.2.1 Tidlegare lov om Norsk språkråd | Tidlegare forvalta Kultur- og kyrkjedepartementet også lov 18. juni 1971 om Norsk språkråd, men denne lova vart oppheva med verknad frå 1. januar 2005 i samband med at Norsk språkråd var omdanna til den noverande institusjonen, Språkrådet, jf. Ot.prp. nr. 83 (2003 - 2004) og Innst. O. nr. 6 (2004 - 2005). Den nye institusjonen vart oppretta som ein vanleg statsinstitusjon, utan heimel i lov. 3.4.2.2 Spørsmålet om lovforankring av Språkrådet | I innstillinga til kulturmeldinga våren 2004 gav medlemmene frå dei noverande regjeringspartia uttrykk for at også den institusjonen som skulle ta over etter Norsk språkråd, måtte få ei klar lovforankring. Dei bad regjeringa koma attende til Stortinget med ei vurdering av korleis dette best kunne gjerast, jf. Innst. S. nr. 155 (2003 - 2004). I proposisjonen om oppheving av den gamle lova i juni 2004 fann departementet det ikkje formålstenleg å gjera ei endeleg vurdering av lovspørsmålet, og foreslo at den nye institusjonen i første omgang skulle etablerast utan lovheimel. Men det vart samstundes uttalt i proposisjonen at dette ikkje hindra at spørsmålet om alternativ lovgjeving i ei eller anna form kan vurderast som ledd i den vidare omdanningsprosessen eller seinare. I innstillinga uttalte representantane frå SV at dei var skeptiske til å oppheva den gamle lova utan at også den nye institusjonen var forankra i lov, og dei bad om at regjeringa snarast råd kom attende til Stortinget med framlegg til ei lov som sikrar og varetar viktige språkpolitiske mål. Også representantane frå Ap og Sp bad regjeringa fremja forslag om korleis den nye språkinstitusjonen kunne heimlast i lov, jf. Innst. O. nr. 6 (2004 - 2005). I odelstingsdebatten 18. november 2004 uttalte dåverande kulturminister at ho ikkje avviste ei mogleg lovforankring, men at ho ikkje ville binda seg i dette spørsmålet. Ho viste til at interimsstyret nyleg hadde oppnemnt ei arbeidsgruppe til å greia ut utfordringar, mål og strategiar i språkpolitikken, og at det ville vera naturleg at lovspørsmålet vart vurdert i lys av dette utgreiingsarbeidet. Resultatet av dette arbeidet vart den omtalte strategirapporten Norsk i hundre!, som låg føre hausten 2005. Eit av forslaga i rapporten var nettopp at formålet og verkeområdet til Språkrådet må slåast fast i lov. Det heitte dessutan at ei av oppgåvene til Språkrådet måtte bli å føra tilsyn med at dei tre språkpolitiske rettane blir respekterte, både i anna lovgjeving og i praktisk politikk. Dei tre rettane rapporten her siktar til, er retten til nasjonalspråk, retten til morsmål og retten til framandspråk, jf. nærare omtale i kap. 6. Også i følgjebrevet frå interimsstyret då strategiutgreiinga vart oversend til departementet i mars 2006, heiter det at måla for det nye Språkrådet bør utformast gjennom ei lov med forskrift, og at dette då ville bli eit lovfesta uttrykk for den statlege språkpolitikken. I grunngjevinga uttalte interimsstyret: « Språkrådet treng formell og politisk ryggstø for å ha autoritet til å fylla samfunnsoppgåva si tilfredsstillande. I lys av dette er det vår vurdering at Stortinget bør vedta ei lov som slår fast føremålet med Språkrådet - kva slags rolle, verkeområde og ansvar statens språkorgan skal ha. Lova må og innehalda paragrafar som tek for seg kva språkpolitikk organet skal forvalta. [...] det viktigaste målet for det nye Språkrådet [blir] å få nok olbogerom til å kunna vera ei drivkraft for den norske språkpolitikken. Eit byråkratisk kontrollorgan, utan nødvendige fullmakter og utan status i media og blant folk flest, er det me minst ønskjer. » 3.4.2.3 Oppsummerande vurdering | Departementet si vurdering er at det nye arrangementet med eit departementsstyrt forvaltningsorgan med basis i vedtekter fastsette av departementet kan bli for laust og sårbart til å driva eit kraftfullt, utoverretta og tverrgåande språkpolitisk pådrivar- og koordineringsarbeid. Ei lov med forskrifter, som klarare enn i dag definerer Språkrådet sine oppgåver og gjev institusjonen eit sjølvstendig handlingsrom i høve til overordna styresmakter, vil representera ein mykje fastare basis, gjera institusjonen meir robust og gje større autoritet og legitimitet til arbeidet. Her kan det både vera tale om symbolverknader og realitetar. Ein offensiv språkpolitikk tilseier at staten har eit kraftfullt fagorgan som kan følgja opp språkpolitiske mål og strategiar og vera pådrivar i språkpolitikken. Ei lovforankring vil vera med på å gje Språkrådet slik kraft. Eit utkast til lov om Språkrådet bør likevel ta utgangspunkt i gjeldande vedtekter. Her heiter det mellom anna at Språkrådet særleg skal arbeida med å styrkja det norske språkets status i notid og framtid, at institusjonen skal følgja opp språkpolitiske mål og strategiar som blir fastlagde av overordna styresmakt, men at institusjonen i enkeltspørsmål kan uttala seg og gje råd etter eige skjøn om kva tiltak som best tener språkpolitiske mål. Dessutan er det streka under at Språkrådet har ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante styresmakter, i tillegg til å uttala seg om spørsmål som andre styresmakter legg fram for det. Dei viktigaste føresegnene kan takast inn i sjølve lova, medan dei meir detaljerte vil danna grunnlag for forskrifter som kan fastsetjast anten av Kongen eller av departementet. Det er likevel eit behov for å sjå ei ny lov om Språkrådet i ein større samanheng. Dette vil vera med og avgjera om det skal lagast ei stutt lov som berre regulerer korleis institusjonen skal organiserast, og kva oppgåver han skal ha, eller om det kan vera aktuelt med ei meir omfattande lov. 3.4.3 Spørsmålet om ei allmenn språklov | 3.4.3.1 Utgangspunkt | Når det skal lagast ei lov om statens fagorgan i språkspørsmål, er det også naturleg å gå vidare og vurdera om det ikkje i lov bør seiast noko om innhaldet i den språkpolitikken institusjonen skal forvalta. Det følgjer av det grunnleggjande perspektivet i denne meldinga at hovudmålet for ein slik politikk skal vera å sikra det norske språkets posisjon som komplett og samfunnsberande språk i Noreg. I tråd med dette er det i Norsk i hundre! reist spørsmålet om ikkje den auka bruken av engelsk i det norske samfunnet gjer at tida no er inne til "å lovfesta norsk som nasjonalspråk". I rapporten er det vist til at det finst eit omfattande regelsett om tilhøvet mellom bokmål og nynorsk, at vi også har klare reguleringar av minoritetsspråklege rettar, men at vi altså ikkje har reglar om kva rettar, eventuelt særrettar, norsk språk skal ha i Noreg. Rapporten konkluderer på dette grunnlaget med at ein litt ironisk kan seia at Noreg har ein målpolitikk som vernar nynorsk og minoritetsspråka, men ikkje ein språkpolitikk som vernar norsk. 3.4.3.2 Nasjonal språklovgjeving i nokre andre land | Ei løysing i tråd med formuleringa frå Norsk i hundre! om å lovfesta norsk som nasjonalspråk kan i utgangspunktet minna om den føresegna som finst i den finske grunnlova. Her heiter det at "Finlands nationalspråk är finska och svenska". Men den viktigaste funksjonen ved denne føresegna er kanskje understrekinga av at Finland har to nasjonalspråk, både finsk og svensk. Slik sett fungerer dette først og fremst som eit vern om det minste av dei to nasjonalspråka i landet, altså svensk. Til skilnad frå situasjonen i Finland har det både i vårt land og i Sverige og Danmark vore oppfatta som såpass sjølvsagt kva som er nasjonalspråket, at det ikkje har vore eit tilsvarande behov for lovfesting, langt mindre grunnlovsfesting. I Frankrike derimot finst også ei grunnlovsføresegn, vedteken i 1992, som slår fast at "republikkens språk er fransk". I tillegg har Frankrike ei lov frå 1994 om bruk av fransk språk, som er svært detaljert, og som på ulike måtar og i ulik grad påbyr fransk i alt frå reklame, varenamn og bruksrettleiingar via arbeidsavtalar til innlegg og støtteark på seminar og konferansar. I tillegg er det ei rekkje andre føresegner om språkbruk i undervisning, medium og liknande. Den strenge franske språklovgjevinga kan nok delvis sjåast i samanheng med ein sterk sentralistisk tradisjon i det franske samfunnet og med dei franske stormaktstradisjonane, men er i dag utan tvil også ein del av forsvaret mot det sterke presset frå engelsk som heller ikkje dei større nasjonane i Europa er sparte for. Det finst også eit til dels strengt lovvern for det nasjonale språket i fleire av dei austeuropeiske landa, til dømes i Polen og Latvia. Men vel så mykje som eit forsvar mot engelskpåverknad er dette ein reaksjon mot det hegemoniet som russisk språk og kultur har hatt i desse landa, og dermed eit utslag av behovet for ei ny nasjonal konsolidering etter at Sovjetunionen og Warszawapakta gjekk i oppløysing. 3.4.3.3 Lov- eller grunnlovfesting? Fleire av språkreglane det er vist til ovanfor, gjeld grunnlovsføresegner om språk, og også under debatten i Sverige i 2005 var altså grunnlovsfesting eit bitema. Her i landet vart spørsmålet om grunnlovfesting reist under arbeidet med å førebu den nye kulturlova som tok til å gjelda frå 1. august 2007. Lova fastset at offentlege styresmakter har ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk. Verken språk generelt eller norsk språk spesielt er nemnt i lova, men i førearbeida, Ot.prp. nr. 50 (2006 - 2007), er det gjeve ei førebels vurdering av spørsmålet om ein bør gå vidare på lovvegen ved også å grunnlovfesta kulturomsyn. I denne drøftinga er språkdimensjonen i kulturpolitikken trekt fram som eit eige tema. Kulturlovproposisjonen viste til at det ville bli nærare drøfta i språkmeldinga om grunnlovfesting av språk- og andre kulturomsyn kan vera med på å styrkja grunnlaget for å utforma og gjennomføra tiltak for å verna, utvikla og fremja dei nasjonale språka. I den samanhengen er det nemnt at ei rekkje kulturpolitiske tiltak heilt eller delvis har som mål å styrkja og utvikla bruk av norsk språk, men at slike omsyn ikkje lenger er like sjølvsagde innanfor ramma av EØS-avtalen. Dette er eksemplifisert med tilvising til den såkalla Einarsson-saka E-1 / 01 på Island, der EØS-domstolen kom til at ordninga med differensierte momssatsar for framandspråkleg og islandskspråkleg litteratur streid mot EØS-traktaten. Jamvel om formålet var å fremja bruk av det nasjonale språket, vart ikkje dette vurdert som ei lovleg grunngjeving for å ha lågare momssatsar på islandsspråkleg litteratur. Proposisjonen viste elles til grunnlovsføresegna som pålegg staten å leggja tilhøva til rette for at den samiske folkegruppa kan sikra og utvikla språket, kulturen og samfunnet, og peikte på at det kan argumenterast for at også norsk språk burde omfattast av ei tilsvarande formulering. 3.4.3.4 Fråsegn frå Språkrådet om eventuell grunnlovfesting | Denne siste problemstillinga er nærare drøfta i ei fråsegn frå Språkrådet til det høyringsutkastet som låg til grunn for kulturlovsproposisjonen. Her er det vist til den historiske bakgrunnen for den grunnlovsmessige særbehandlinga av samisk, og at det i 1988, då grunnlovsvernet av samisk vart vedteke, var lettare å ta stillinga for norsk språk og kultur for gjeven. Språkrådet viser vidare til at norsk språk framleis er i ein langt sikrare posisjon enn samisk, men at også norsk språk i dag står i fare for å få svekt stillinga si ved å mista viktige bruksområde til engelsk. På denne bakgrunn må ein spørja, heiter det, om det ikkje er fare for at den "selvfølgeliggjøringen" av norsk som er ein premiss for det manglande grunnlovsvernet, i stigande grad vil endra seg til ei usynleggjering av norsk språk. Språkrådet strekar under at intensjonen med ei eventuell grunnlovfesting ikkje må vera å stengja andre språk ute og heller ikkje å fremja "nasjonale omsyn" i tradisjonell meining. Målet må derimot vera å sikra grunnlaget for at folk i Noreg kan bruka norsk - og eventuelt andre språk - ved å grunnlovfesta at styresmaktene har plikt til å leggja tilhøva til rette for det. På eit slik grunnlag meiner Språkrådet at grunnlovfesting av omsynet til norsk språk også er i tråd med omsynet til ytringsfridommen. Sidan norsk i all overskodeleg framtid vil vera morsmålet for det store fleirtalet i Noreg og elles felles nasjonalspråk for folk i Noreg, meiner Språkrådet at ei føresegn om norsk språk også kan utfylla og støtta opp under den noverande føresegna i ytringfridomsparagrafen som seier at "det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale", den såkalla infrastrukturføresegna. Språkrådet peiker elles på at dei to UNESCO-konvensjonane som Noreg ratifiserte i 2007, opnar for kulturpolitiske tiltak som også kan styrkja stillinga for norsk, og at også dette gjer det meir aktuelt enn før å vurdera ei grunnlovfesting av omsynet til norsk språk og kultur. 3.4.3.5 Nærare om eit konkret framlegg til grunnlovfesting | Begge desse omgrepa, både språk og kultur, var også med i eit framlegg til grunnlovsføresegn som vart fremja i ein leiarartikkel i tidsskriftet Lov og Rett i 2004, ei føresegn som var utforma som ein tilnærma parallell til grunnlovsføresegna om samisk. Som grunngjeving for framlegget heitte det at det i vår meir globaliserte tid like mykje er majoritetskulturen som minoritetskulturen som treng støtte i grunnlov. Med auka frihandel har kultur fått sterkare varekarakter, og kulturen i alle andre språksamfunn enn dei angloamerikanske står under eit trykk som treng mottrykk. Eit slikt mottrykk ville nettopp vera å ta kulturomsyn inn i Grunnlova, for det ville kunna halda oppe eller auka eit demokratisk, nasjonalt kulturpolitisk handlingsrom. Då Grunnlova vart vedteken, var det å verna og skapa grunnlag for norsk kultur ein sjølvsagd del av formålet, men no er den faktiske utviklinga av verdssamfunnet og dei nyutvikla internasjonale rettslege banda slik at det sjølvsagde må seiast, heitte det i artikkelen. Det går fram av dette at ei formulering etter mønster av den samiske grunnlovsføresegna ville ha eit mykje vidare siktemål enn omsynet til språket. Språk er likevel nemnt, som eit spesifiserande tillegg til det meir overgripande omgrepet kultur, men, som det synest, også som ein metode for å avgrensa og definera dei kulturuttrykka som den nemnde føresegna er meint å verna. Om dette heiter det i artikkelen: "å fastleggje presist omgrepet kultur er som kjent vanskeleg, men i denne samanhengen vil tilknytinga til norske språklege uttrykk vere kjernen." Uttrykksmåten å leggja til rette for utvikling og vern av norsk språk representerer uansett ei anna tilnærming enn ei føresegn om at norsk er nasjonalspråk eller hovudspråk i Noreg. Truleg ville desse uttrykksmåtane også ha noko ulik funksjon. Den første gjev særleg assosiasjonar i retning av tiltak for vern mot ytre kulturimpulsar, medan den siste tilnærminga i sterkare grad rettar søkjelyset mot det å bruka norsk språk i ulike offisielle samanhengar i Noreg. Samanstillinga norsk kultur og språk kan elles tenkjast å by på eit problem sett frå ein annan synsvinkel. For når det gjeld kultur, er det ikkje nødvendigvis norsk kultur i trong meining det er behov for å verna. I dag må det nemleg leggjast til grunn at kultur er noko som oppstår, veks fram og blir endra i møte med andre kulturar, og uttrykket norsk samanstilt med kultur i ei lovføresegn kan då lett gje uheldige førestellingar om det meir reindyrka norske. Når det gjeld språk derimot, er det i denne samanhengen nettopp norsk språk det eventuelt er tale for å gje eit lovfesta vern. Det er difor ikkje sikkert at det å nemna kultur og språk i same andedraget i ei lov- eller grunnlovsføresegn vil vera eit tilstrekkeleg presist uttrykk for det ein tek sikte på å fanga inn. Ein kunna kanskje koma utanom dette problemet ved å byggja den nemnde formuleringa noko ut, til dømes i den retning som vart foreslått i ei høyringsfråsegn Nynorsk kultursentrum sende inn under arbeidet med kulturlovsproposisjonen. I tillegg til å modifisera inntrykket av ein rein norsk kultur tek dette framlegget også sikte på å gje den formelle likestillinga mellom bokmål og nynorsk ein sterkare og tydelegare rettsleg status. Dette siste er også eit viktig poeng å ta med dersom det skulle bli aktuelt å arbeida vidare etter ein slik modell. Dersom ei føresegn om norsk språk skulle inn i Grunnlova, måtte ein i det minste sikra seg at det ikkje førte til ei usynleggjering eller degradering av den formelle likestillinga mellom nynorsk og bokmål. 3.4.3.6 Tilhøvet til mållova | At norsk språk ikkje har lov- eller grunnlovsvern når samisk har det, er på eit vis parallelt til at bruk av norsk språk generelt ikkje er regulert i lov når nynorsk og bokmål er det. Jamvel om lov om målbruk i offentlege teneste (mållova) formelt er ei lov om jamstilling mellom bokmål og nynorsk, inneber det ujamne bruksomfanget som dei to målformene har i utgangspunktet, at lova i praksis har sin viktigaste funksjon i å fremja nynorsken si stilling, direkte innanfor det offentlege, først og fremst i staten, og dermed indirekte også i samfunnet elles. Utgangspunktet både for nynorsk og for samisk er at det er det språket som står svakast, som har motivert eit særskilt vern i lovverket. Stillinga for majoritetsspråket norsk har vore sedd på som så sjølvsagt og så sterk at ein i moderne tid ikkje har kjent behov for lov- eller grunnlovsforankring eller særskild lovregulering på generelt grunnlag. Det er ikkje like sjølvsagt i dag. Dessutan ser vi i dag at det også kan verka lovteknisk uryddig at det berre er bokmål og nynorsk og ikkje den overordna fellesnemnaren norsk som har ein klart uttrykt status i lovverket. Mållova slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vera jamstilte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune, men altså utan at det først er slått fast kva status og bruk norsk språk generelt skal ha. Dei materielle føresegnene i lova regulerer dels i kva situasjonar eit statsorgan skal bruka anten nynorsk eller bokmål, dels korleis bruksfordelinga mellom bokmål og nynorsk skal vera for allment dokumenttilfang som ikkje kjem inn under dei spesifikke føresegnene. Når lova til dømes fastset at eit statsorgan skal svara på skriv frå private rettssubjekt i den målforma som er nytta i skrivet, må no dette også tolkast slik at vedkomande har krav på å få svar på norsk, jamvel om det ikkje er sagt direkte. Når det derimot er tale om allment informasjonstilfang, er det ikkje noko i mållova som kan tolkast slik at eit statsorgan må bruka norsk. Det er såleis ikkje noko i lova som hindrar eit statsorgan i å bruka engelsk i større eller mindre grad i staden for norsk. Det er berre det tilfanget som reint faktisk er skrive på norsk, som då kjem inn under dei aktuelle reglane om ei viss bruksfordeling mellom målformene. Dette inneber at mållova reint allment ikkje representerer noko vern av norsk språk i høve til engelsk og såleis ikkje er noko effektivt instrument for å hindra til dømes domenetap for norsk språk innanfor offentleg forvaltning. Både omsynet til lovteknisk samanheng og konsekvens i lovverket og behovet for å byggja opp eit vern mot domenetap for norsk språk er difor argument som dreg i retning av å gje norsk språk ei nærare definert lovforankring. Det kontrollspørsmålet som likevel må stillast, er i kva grad lov- eller grunnlovsvern synest å vera eit tenleg og nødvendig verkemiddel i språkstyrkingsarbeidet, eller om det finst andre verkemiddel som kan seiast å gjera lovfesting overflødig. Det kan også vera at meir spesifikke lovføresegner på bestemte område kan vera eit alternativ til ei meir generell lovforankring. Begge desse spørsmåla har vore eit deltema i det språkpolitiske utgreiingsarbeidet som er gjennomført i Danmark det siste året. 3.4.3.7 Spørsmålet om språklov i Danmark | Noko av utgangspunktet for arbeidet med lovspørsmålet i Danmark var eit ordskifte i Folketinget 30. januar 2007 på bakgrunn av eit konkret lovframlegg frå Dansk Folkeparti. Framlegget påla regjeringa å førebu ei lov med formål å sikra ein samanhengande dansk språkpolitikk som kunne bidra til å styrkja og utvikla det danske språket som eit komplett og samfunnsberande språk. Det heitte vidare at lova skulle ta klart sikte på å motverka at dansk lir domenetap, dvs. at det danske språket ikkje vik for engelsk innanfor vitskap, høgare utdanning, næringsliv og offentleg forvaltning. Dei fleste partia helsa initiativet velkommen, men det var noko ulike vurderingar av om ei lov var det rette verkemidlet. Kulturministeren varsla i debatten at han ville setja ned eit utval med språkekspertar og representantar frå relevante sektorar til å følgja opp den språkpolitiske utgreiinga han hadde gjeve Folketinget i 2004. Han ville be utvalet vurdera spørsmålet om ei språklov eller andre bindande reglar var svaret på dei språkpolitiske utfordringane. Utvalet vart oppnemnt i april 2007, og i mandatet heitte det at utvalet mellom anna skulle vurdera om det var behov for og om det lét seg gjera å lovregulera språkområdet, anten gjennom ei eigentleg språklov eller gjennom lovgjeving på enkelte område. Det heitte vidare at dersom det vart tale om å foreslå ei eigentleg språklov, skulle utvalet nærare spesifisera kva innhald lova skulle ha, dessutan at tilrådingane frå utvalet burde byggja på ein analyse av dei språkpolitiske erfaringane frå andre land som det var naturleg å samanlikna med. Lovspørsmålet var likevel ikkje hovudtemaet i mandatet. Utvalet skulle gje ein samla analyse av situasjonen for dansk språk og koma med konkrete framlegg for å styrkja innsatsen for dansk språk på ulike samfunnsområde. I utvalsrapporten som vart lagd fram i byrjinga av april 2008, er det peikt på at eventuell lovgjeving anten kan skje i form av ei fleksibel rammelov eller ved meir handfaste reguleringar på enkelte område gjennom endring av eksisterande lovgjeving. I tråd med det siste alternativet foreslår ein del av utvalet, mellom dei leiaren, å justera universitetslova for å sikra vidareutvikling av dansk fagspråk og terminologi. Andre i utvalet vil nøya seg med tilrådingar og nøye overvaking av språksituasjonen ved universiteta. Utover dette er lovspørsmålet ikkje nærare drøfta i rapporten. Det heiter berre at det gjennom arbeidet i utvalet ikkje er påvist andre område som det er behov for å regulera gjennom spesiallovgjeving eller ei overordna språklov. 3.4.3.8 Spørsmålet om språklov i Sverige | I Sverige er det derimot trekt ein heilt annan konklusjon i lovspørsmålet enn i Danmark. Der har saka også ei lengre forhistorie. Såleis vart lovspørsmålet i Sverige grundig drøfta alt i den omfattande utgreiinga frå den parlamentariske språkkommisjonen frå 2002. Her vart det gjort framlegg om å fastslå i lov at det svenske språket er hovudspråk i Sverige. 3.4.3.9 Oppsummerande vurdering | Departementet meiner at det er behov for at det norske språkets posisjon og verdi blir langt sterkare markert og synleggjort i samfunnsdebatten enn det som er tilfellet i dag. Vi kan ikkje ta bruken av norsk språk, verdien av godt norsk språk og behovet for ei god norskopplæring for alle som noko sjølvsagt. Tvert imot må dette stadig understrekast og byggjast opp under i den offentlege språkpolitikken. Departementet meiner at ei klar lovforankring vil vera med på å leggja grunnlaget for ei sterkare språkpolitisk bevisstgjering og ein meir offensiv språkpolitikk til beste for både norsk språk generelt og nynorsk spesielt. Ei lovforankring vil kunna gje grunnlag for eit meir aktivt og effektivt språkstyrkingsarbeid og innebera ei legal sperre mot at norsk blir erstatta med engelsk i konkrete brukssituasjonar der dette ikkje er nødvendig for å kunna kommunisera på ein tenleg måte. Både det stadig aukande behovet for internasjonalt samkvem og for å bruka eit internasjonalt språk, og behovet for å styrkja og integrera også dei minoritetsspråklege og fleirspråklege utfordringane i ein samla språkpolitikk, kan ha som biverknad at majoritetsspråket vårt får mindre merksemd og omsut enn det som er nødvendig. Ei lovforankring vil ikkje åleine rå bot på dette, men vil vera eit godt utgangspunkt for eit meir planfast og konkret språkstyrkingsarbeid over tid. Eit viktig utgangspunkt er at ei lov kan verka normdannande og gje uttrykk for eit ideal å strekkja seg etter. Ei generell språklov vil framheva den grunnleggjande funksjonen norsk språk skal ha som eit felles språk for alle i Noreg, noko som likevel ikkje føreset at alle innbyggjarane heile tida berre bruker norsk. Ei allmenn lov om norsk språk kan også vera med og rydda veg for meir spesifikke språkføresegner innanfor spesielle område, til dømes om tryggingsføresegner og bruksrettsleiingar på norsk, rett til å inngå avtala på norsk osv. Dersom ein går vidare på den vegen, må det vurderast i kva grad det skal takast inn slike føresegner i dei respektive særlovene, eller om det best kan skje gjennom ei meir omfattande allmenn språklov. Som eit minimum bør det i alle høve vera ei eiga språklov som slår fast det norske språkets offisielle status og funksjon som nasjonalspråk eller liknande. Kva konkrete uttrykk som bør nyttast, og kva lovmodell som elles kan vera mest tenleg, vil departementet vurdera nærare. Det må strekast under at ein ny norsk språkpolitikk ikkje skal ha som formål å styrkja norsk som nasjonalspråk først og fremst av nasjonale grunnar, og at det heller ikkje er tale om ei einsidig styrking av norsk språk. Norsk språkstyrking er like mykje eit kulturelt ansvar vi har i det internasjonale mangfaldsamfunnet, og er elles ledd i ein større språkpolitisk heilskap som også må gje større plass for å vareta både alle slags minoritetsspråklege interesser og å fremja betre framandspråkleg kompetanse. Ved ei lovfesting kan det difor henda at omgrepet nasjonalspråk ikkje gjev dei rette assosiasjonane, og at eit anna uttrykk vil vera meir presist. Her er det naturleg å vurdera den terminologien som er nytta i Sverige. Det inneber i så fall at ein nyttar hovudspråk i staden for nasjonalspråk. Lovutforminga må også sjåast i samanheng med om det kan bli aktuelt å gå vidare med tanken om grunnlovfesting av omsynet til norsk språk eller av norsk språk og kultur slik som drøfta ovanfor. Denne saka er avhengig av ei nærare avklaring i spørsmålet om den generelle grunnlovsutviklinga i tida framover, mellom anna i kva grad ein skal byggja ut Grunnlova med stadig fleire spesialføresegner, jamført med ei meir restriktiv grunnlovslinje. Dette er eit spørsmål som regjeringa vil vurdera på eit meir generelt og overordna nivå. Noko av det ein kan oppnå ved ei generell språklov er at føresegner om stillinga for norsk språk kan kombinerast med tilpassa og oppdaterte føresegner også om samisk, gamle og nye minoritetsspråk og norsk teiknspråk, slik at vi får ei lov som er eit samla uttrykk for den norske språksituasjonen, og som nærare definerer kva status og rolle også andre språk enn norsk har i denne totaliteten. Ei ny lov må også utformast slik at ho tek omsyn til den særlege norske språksituasjonen med to likeverdige målformer. Her må det mellom anna vurderast korleis ei generell lovforankring for norsk språk skal knytast opp mot dei meir omfattande reglane om bruk av nynorsk og bokmål i staten. Departementet tek sikte på å arbeida vidare med desse spørsmåla etter at språkmeldinga er behandla i Stortinget. 3.4.4 Verkeområdet for mållova | 3.4.4.1 Tidlegare vurderingar | Som nemnt i St.meld. nr. 7 (2005 - 2006) har det lenge vore uavklart kor langt verkeområdet for mållova strekkjer seg når det gjeld statstilknytte verksemder som ikkje er ein organisatorisk del av forvaltninga. Det vart vist til at departementet ville koma tilbake til saka i annan samanheng. Spørsmålet har også vore omtalt i to tidlegare stortingsmeldingar om målbruk i offentleg teneste, i 1997 og 2001, og i kulturmeldinga frå regjeringa Bondevik II, som Stortinget behandla i 2004. I den nemnde kulturmeldinga gjekk departementet inn for at mållova som hovudregel skulle gjelda for føretak som er oppretta i samsvar med lov om statsføretak, andre former for verksemd som staten har lagt til rette for gjennom individuelle særlover, dessutan stiftingar eller liknande der staten har vore tungt inne i etableringa, eller der staten yter substansielle tilskot til drifta. I innstillinga frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttalte fleirtalet, alle utanom representantane frå Framstegspartiet, at dei ikkje fann dette tilstrekkeleg operativt, og at det var behov for ein nærare gjennomgang med sikte på klarare definisjonar av verkeområdet. For andre selskapsformer, typisk aksjeselskap, vart det i kulturmeldinga lagt til grunn at dei i utgangspunktet ikkje burde omfattast, men at det fagdepartementet som forvaltar dei statlege eigarinteressene, burde fastsetja meir tilpassa retningslinjer for målbruken i samråd med Kultur- og kyrkjedepartementet. I tråd med dette uttalte det same komitéfleirtalet at det her måtte utøvast eit skjøn frå det respektive departementet med sikte på å koma i møte det behovet for språkleg likestilling som nedslagsfeltet for den aktuelle verksemda tilseier, og at det aktuelle fagdepartementet her burde søkja råd i Kultur- og kyrkjedepartementet. 3.4.4.2 Retningslinjer for målbruk i samferdselsverksemdene | I kulturmeldinga heitte det at slike retningslinjer til dømes kunne ta utgangspunkt i dei dåverande vedtektene for Posten Norge AS. Her var det fastsett at prinsippa i mållova skulle følgjast så langt råd er, men likevel slik at dette ikkje utgjer noka nemnande konkurranseulempe i høve til private konkurrentar. Tilsvarande føresegn har det også vore i vedtektene for NSB AS og Avinor AS. Dette er i samsvar med den tilrådinga Kultur- og kyrkjedepartementet tidlegare har gjeve for selskap og andre organ der det er tvil om rettstilstanden. Såleis heiter det både i målbruksmeldinga frå 2001 og i kulturmeldinga frå 2003 at slike verksemder så langt råd er, bør følgja tilsvarande prinsipp for målbruken sin som dei som ligg til grunn for mållova. Det er uvisst om dette har vore følgt i praksis. Dessutan har Samferdselsdepartementet erfart at dei tre nemnde selskapa på deira område ikkje har etterlevd prinsippa i mållova godt nok, trass i den uttrykkjelege føresegna i vedtektene. Gjennom vedtak på generalforsamling i selskapa våren 2007 har difor samferdselsministeren gjennomført ei innskjerping. Den tidlegare føresegna er no delt i to delar. Det heiter for det første at prinsippa i mållova skal følgjast ved kunderetta informasjon, og for det andre at prinsippa elles skal følgjast så langt råd er, men likevel ikkje slik at dette representerer noka nemnande ulempe i høve til private konkurrentar. Dette inneber at språkleg jamstilling i tråd med prinsippa i mållova no er eit absolutt krav i kunderetta informasjon. For Posten Norge er dette nærare presisert gjennom uttrykket kunderetta informasjon om dei leveringspliktige tenestene, og for NSB viser den tilsvarande presiseringa til kunderetta informasjon om dei persontransporttenestene staten kjøper. 3.4.4.3 Nærare om målbruk i NRK | Av andre aksjeselskap som heilt eller delvis er i statleg eige, er det først og fremst NRK det er grunn til å nemna. Her har det alltid vore reglar om målbruk i programverksemda, mellom anna eit krav om at minst 25 prosent av verbalinnslaga skal vera på nynorsk. Tidlegare omfatta dette kravet også det som i vedtektene vart omtalt som NRK si informasjonsverksemd, men dette tillegget fall bort ved ein større redaksjonell revisjon av vedtektene i 2004, og det vart då heitande at begge dei offisielle målformene skulle nyttast, og at minst 25 prosent av verbalinnslaga skulle vera på nynorsk. Samstundes vart det presisert i vedtektene at kravet om minst 25 prosent nynorsk berre skulle gjelda det som vart definert som NRK si kjerneverksemd, dvs. fjernsynskanalane NRK1 og NRK2 og radiokanalane P1, P2 og P3. Seinare har Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 6 (2007 - 2008) slutta seg til eit overordna politisk styringsdokument for NRK i form av ein allmennkringskastingsplakat, kalla NRK-plakaten. Her er det lagt til grunn at den tradisjonelle todelinga mellom NRK si kjerneverksemd og anna redaksjonell verksemd ikkje lenger er formålstenleg, jf. også St.meld. nr. 30 (2006 - 2007), og at NRK-plakaten difor må gjelda heile allmennkringkastingstilbodet, også nye tenester som blir tilbodne på nye plattformer. Kravet om bruk av begge målformer er teke inn i plakaten, samstundes som kvoteformuleringa er endra til at minst 25 prosent av innhaldet skal vera på nynorsk. Dette vil då omfatta alle former for innhald i alle publiseringsformer og dermed også skriftlege tekstar i til dømes tekst-tv og i nettbaserte tenester. I St.meld. nr. 6 (2007 - 2008) er det streka under at NRK-plakaten i seg sjølv ikkje er eit juridisk dokument, at han difor ikkje vil erstatta vedtektene, men at vedtektene må harmoniserast med plakaten. 3.4.4.4 Utgangspunkt for den framtidige grensedraginga | Det som er sagt ovanfor om vedtektene som grunnlag for regulering av målbruk i dei nemnde samferdselsverksemdene, vil først og fremst vera ei mellombels løysing. Som gjennomgåande system vil det likevel vera vanskeleg å regulera målbruken i offentlege verksemder utanfor forvaltninga gjennom vedtektsfesting i kvart enkelt tilfelle. Ei meir allmenn grensedraging basert på generelle reglar i lova sjølv vil vera ein enklare og sikrare framgangsmåte. Utgangspunktet for ei slik generell avklaring av verkeområdet for mållova må vera det som også vart slått fast i den målbruksmeldinga som regjeringa la fram hausten 2005, at dette er ei svært viktig kulturpolitisk lov. Meldinga viste til at lova har som hovudfunksjon å tryggja stillinga for nynorsk som offisielt skriftmål ved sida av bokmål, dessutan at lova indirekte har ein vidare funksjon i å vera med på å sikra grunnlaget for nynorsk skriftkultur og for nynorskens posisjon i det norske språksamfunnet meir allment. Dersom lova skulle avgrensast til berre å femna om den tradisjonelle forvaltninga, vil ho tapa mykje av sin funksjon som eit kulturpolitisk instrument, fordi så mykje slik verksemd dei seinare ti-tjue åra har vorte utskild og organisert i meir frittståande former. I dag finst også eit mangfald av andre sjølvstendige rettssubjekt som staten dels har skipa frå grunnen av, dels har eit eigar- eller driftsansvar for. I kulturmeldinga frå Bondevik II-regjeringa vart det slått fast som eit prinsipielt utgangspunkt at både nynorsk og bokmål skal nyttast i all verksemd med statleg tilknyting. Departementet er samd i dette utgangspunktet. 3.4.4.5 Offentleglova som mønster | Etter gjeldande rett har verkeområdet for mållova vore kopla til verkeområdet for offentleglova. Her har føresetnaden vore at det i prinsippet måtte gjerast ei samla vurdering for kvar enkelt verksemd. Konklusjonane i desse tolkingssakene, som av og til har vore omstridde, har vore resultat av ei skjønnsbasert avveging av fleire faktorar som alle hadde å gjera med kor nær den statlege tilknytinga kunne seiast å vera. I meir enn ti år har det difor vore arbeidt med å finna eit fastare og klarare rettsgrunnlag for å avgrensa verkeområdet for offentleglova. Alt i målbruksmeldinga frå 1997 la såleis departementet til grunn at det trongst eit nytt rettsgrunnlag for å koma fram til ei rimeleg avklaring av korleis verkeområdet for mållova skulle avgrensast. Det er også uttalt at dei framtidige grensene ikkje nødvendigvis må trekkjast parallelt for mållova og offentleglova, for dei to lovene har ulikt formål. Departementet har likevel funne det uheldig å ta standpunkt til verkeområdet for mållova heilt uavhengig av arbeidet med å greia ut korleis ei ny offentleglov skal avgrensast. I kulturmeldinga frå 2003 vart det dessutan uttalt at det godt kunne henda at det eit stykke på veg ville visa seg naturleg med samanfallande avgrensingar. Etter at Stortinget no har vedteke den nye lova om rett til innsyn i offentleg verksemd, har Kultur- og kyrkjedepartementet kome til at avgrensinga av verkeområdet for denne lova også vil vera eit tenleg utgangspunkt for å definera kva verksemder som bør omfattast av lovreglar om målbruk. I forarbeida til den nye offentleglova er det lagt til grunn at behovet for innsyn i offentleg verksemd ikkje er avhengig av korleis verksemda er organisert. Dette betyr at det ikkje i seg sjølv bør ha noko å seia for avgrensing av innsynsretten om ei verksemd er organisert som ein del av forvaltninga eller som eit sjølvstendig rettssubjekt, jf. Ot.prp. nr. 102 (2004 - 2005) kap. 4.4.2. Heller ikkje dei språkpolitiske omsyna som mållova skal sikra, tilseier at eit slikt organisatorisk skilje kan vera avgjerande. Det trengst likevel ei nærare avklaring av korleis ein skal dra grensa mellom reint offentlege eller offentleg dominerte verksemder og verksemder med eit sterkt privat innslag eller ei sterkt uavhengig stilling. Dessutan er det rimeleg å ta omsyn til at det for visse verksemder kan vera ei større ulempe enn for andre å vera bundne av den type lovreglar som det er tale om, både etter offentleglova og mållova, og dette krev også ei nærare avgrensing. Etter den nye offentleglova er den første avgrensinga basert på offentleg eigardel, eventuelt offentleg styrerepresentasjon, medan den andre avgrensinga er basert på om rettssubjektet driv næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private. Dette betyr for det første at eit sjølvstendig rettssubjekt i utgangspunktet er omfatta av lova dersom det offentlege direkte eller indirekte har ein eigardel som gjev meir enn halvparten av røystene i det øvste organet i rettssubjektet, eller dersom det offentlege direkte eller indirekte har rett til å velja meir enn halvparten av dei røysteføre medlemmene i det øvste organet i verksemda. For det andre betyr det at rettssubjekt som oppfyller minst eitt av desse kriteria, likevel ikkje er omfatta av lova dersom dei er utsette for slik konkurranse som er nemnd ovanfor. Som døme på rettssubjekt som vil falla utanfor verkeområdet for lova på dette siste grunnlaget, nemner proposisjonen Statoil og Telenor. Departementet vil byggja på desse to avgrensingane også når det gjeld ei nærare avgrensing av verkeområdet for mållova. Det vil likevel vera aktuelt å vurdera nærare om enkelte rettssubjekt heilt eller delvis skal haldast utanfor lova jamvel om dei fell innanfor etter dei to nemnde avgrensingane, likeins om enkelte rettssubjekt heilt eller delvis bør omfattast sjølv om dei fell utanfor etter dei to hovudkriteria. Dette er det same prinsippet som også er nedfelt i offentleglova, og der desse nærare avgrensingane vil bli fastsette i forskrift. På dette detaljplanet er det likevel ikkje sikkert at grensedraginga bør vera nøyaktig den same for mållova. Det er også aktuelt å vurdera om mållova bør innehalda ein hovudregel, i tillegg til dei som er nemnde ovanfor, om at lova i utgangspunktet skal gjelda for institusjonar som får meir enn 50 prosent av inntektene sine frå staten. Også ein slik regel må i så fall modifiserast gjennom meir spesifikke unntak. Departementet vil koma tilbake til desse spørsmåla etter at saka har vore på høyring. 3.4.4.6 Nærare om innhaldet i mållova | Ved ei klarare avgrensing av verkeområdet slik som skissert ovanfor vil mållova fanga opp ein del verksemder som i dag i liten grad praktiserer måljamstilling etter gjeldande reglar. For desse vil det vera rimeleg å gje visse retningslinjer om kva målbrukskrav dei særleg bør leggja vekt på i første omgang. Her er det aktuelt å prioritera ulike former for publikumsretta informasjon. Ikkje minst må det leggjast til rette for at begge målformene kjem godt til syne i allment informasjonstilfang på Internett. Det vil også vera aktuelt å vurdera om det på varig basis bør vera mindre omfattande eller meir spesialtilpassa målbrukskrav for visse typar organ og verksemder enn for andre. Ei slik vurdering bør skje som ledd i ei generell utgreiing om endringar i mållova. Departementet tek såleis sikte på å vurdera gjeldande lov- og regelverk og greia ut om det er behov for nye og meir framtidsretta lovreglar om offentleg målbruk. Hovudformålet med ei slik utgreiing må vera å styrkja mållova som eit effektivt instrument for reell måljamstilling og dermed for auka bruk av nynorsk i offentleg tilknytt verksemd. Ei ny lov må difor ikkje svekkja grunnleggjande prinsipp i gjeldande regelverk. Sentralt her står kravet om bruk av minst 25 prosent av kvar målform i allment informasjonstilfang frå sentrale statsorgan, dessutan plikta alle statsorgan har, til å svara på skriv frå private rettssubjekt i den målforma som er nytta i vedkomande skriv. Mållova har elles eit system av meir detaljerte reglar som byggjer på kommunalmålprinsippet. Grunnlaget for desse reglane er føresegna om at eit kommunestyre kan gjera vedtak om kva målform statlege organ skal nytta i skriv til kommunen, eller at kommunen skal vera språkleg nøytral. Dei kommunale målvedtaka innanfor eit område, til dømes eit fylke eller ein større eller mindre region, dannar så grunnlaget for utrekning av såkalla fleirtalsmålform i området. Denne fleirtalsmålforma legg fleire føringar for den statlege målbruken. For det første skal tenestemålet til eit regionalt statsorgan følgja fleirtalsmålforma i tenestedistriktet. For det andre skal alle sentrale statsorgan bruka dette tenestemålet i korrespondanse med vedkomande regionale statsorgan. For det tredje skal sentrale statsorgan nytta fleirtalsmålforma innanfor eit geografisk avgrensa område i alt utoverretta informasjonstilfang som har særleg tilknyting til dette området. Det følgjer av kommunalmålprinsippet at alle kommunane i eit område tel likt ved utrekning av fleirtalsmålform. Dette sikrar at fleirtalsmålforma avspeglar språksituasjonen i størstedelen av det aktuelle geografiske området, ikkje berre i folkerike strok. Med eit slikt kommunaldemokratisk system kjem også nynorsk i fleirtalsposisjon i visse delar av landet, først og fremst på Vestlandet, men også enkelte andre stader, avhengig av kva for kommunar som definerer ein region eller eit område. For også i dei delane av landet der nynorsk står sterkast, er posisjonen svakare i byar og tettbygde strok enn i kommunar med meir spreidd busetnad. Gjennomgåande har difor nynorskkommunar lågare folketal enn bokmålskommunar og nøytrale kommunar. Det kommunaldemokratiske systemet har dermed innebygd i seg ein mekanisme som i praksis gjer at nynorsk når opp til offisiell status som regionalt statleg bruksmål i noko større delar av landet enn det som ville vore tilfellet dersom til dømes reine fleirtalsvurderingar blant innbyggjarane skulle ha avgjort spørsmålet. Slik sett representerer dette systemet eit visst vern for den minst brukte målforma. Det er då også eit kjenneteikn for alle velutvikla demokratiske statar at det finst liknande mekanismar til vern om minoritetsinteresser. Ikkje minst gjeld dette interesser som har å gjera med språkleg og kulturelt mangfald. 3.4.4.7 Utgreiingsbehov | Det er likevel behov for å gå gjennom heile systemet av målbruksreglar som byggjer på dei kommunale målvedtaka. Dels er det eit spørsmål om å vurdera om reglane slik dei er utforma i dag, kan hevdast å gje urimelege utslag i den eine eller andre retninga. Dels er det behov for å tenkja framover og vurdera korleis systemet vil slå ut ved eventuelle endringar i kommune- og fylkesstrukturen. Det kan tenkjast at det lèt seg gjera å utforma eit system som er meir robust overfor slike endringar. Det er også ønskjeleg å vurdera om heile dette regelverket kan gjerast enklare, og korleis ein betre enn i dag kan sikra at det blir etterlevd i praksis. Noverande mållov slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer, og at dei skal vera jamstilte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune, men alle bindande målbruksreglar gjeld berre for statlege organ. I utgreiinga bør det vurderast om det er tenleg å gje visse reglar også for målbruken i kommunar og fylkeskommunar. Slike reglar kan eventuelt utformast som rettleiande retningslinjer. Slike reglar vil dermed vera mindre inngripande enn bindande krav. Ein viktig del av utgreiingsarbeidet vil elles vera å vurdera korleis målbruksreglane og den praktiske oppfølginga av dei i større grad enn i dag kan tilpassast dei nye teknologiske rammevilkåra som i stadig sterkare grad legg premissar både for skriftutforming og skriftleg kommunikasjon i det offentlege. Mellom anna må det koma klarare fram i regelverket at alle former for elektroniske register og fagsystem som skal brukast i det offentlege, heilt frå starten av må utviklast slik at dei kan produsera dokument på både nynorsk og bokmål. Dette er ein føresetnad for at andre reglar skal kunna følgjast i praksis. Ikkje minst er måljamstilling eit viktig omsyn når det blir utvikla store, sentrale etatssystem som skal brukast av både statlege, fylkeskommunale og kommunale styresmakter i deira hopehav med publikum. Det bør elles inngå i arbeidet å utgreia meir effektive registrerings- og rapporteringsrutinar for målbruken. Dette er særleg viktig både for at den aktuelle verksemda sjølv skal kunna halda kontroll med eigen målbruk, og for at det skal bli lettare enn i dag å føra tilsyn med at målbruksreglane blir etterlevde. Dette tilsynet er avhengig av mest mogleg pålitelege data som også kan danna grunnlag for statistiske samanlikningar over tid. Ein viktig del av utgreiinga bør endeleg vera å vurdera kva som elles skal til for å sikra at lova blir etterlevd. I tråd med føresetnaden i målbruksmeldinga, St.meld. nr. 7 (2005 - 2006), sende departementet 17. mars 2006 eit rundskriv til alle statlege organ om dette. Her vart det særleg vist til det ansvaret som kviler på statlege leiarar på alle nivå, og at det er den øvste leiaren i kvart enkelt statsorgan som har hovudansvaret for at lova blir respektert. Elles uttalte departementet følgjande om dette i målbruksmeldinga: "Dersom ikkje intensivert innsats og dei andre skisserte tiltaka i denne meldinga gir snarlege og tilfredsstillande resultat, vil regjeringa vurdera om det kan vera tenleg å ta i bruk sanksjonar av meir negativ karakter overfor statsorgan som ikkje viser vilje til å etterleva målbruksreglane." Etter å ha summert opp resultatet av målbruksrapporteringa for dei to siste åra vil departementet vurdera om det er nødvendig å følgja opp dette spørsmålet. Det kan i så fall vera aktuelt å ta dette med i utgreiingsarbeidet. Departementet legg elles til grunn at ei ny mållov i all hovudsak skal utformast innanfor dei administrative og økonomiske rammer som følgjer av gjeldande lov, og at ho såleis jamt over ikkje skal føra til meir omfattande plikter og byrder enn det som krevst for å etterleva noverande lov. Visse forenklingar i regelverket og nye oppfølgings- og rapporteringssystem basert på tilpassa teknologiske løysingar kan tvert imot tenkjast å gje ein effektiviseringsvist. Å få til betre etterleving av reglane vil også vera eit sentralt formål og dermed vonleg eit viktig resultat av den tiltenkte lovrevisjonen. 3.5 Språkrådet - oppgåver og organisering | 3.5.1 Innleiing | Språkrådet vart etablert frå 1. januar 2005 gjennom omdanning av det tidlegare Norsk språkråd. Norsk språkråd hadde då vore i funksjon sidan 1972 og avløyste den gongen Norsk språknemnd, som var skipa i 1952. Noverande institusjon, Språkrådet, er dermed tredje generasjon av det sentrale statlege fagorganet på språkområdet. Medan Norsk språkråd, til liks med Norsk språknemnd, var ein medlemsbasert institusjon med ei departementsoppnemnd forsamling av medlemmer frå ulike språkrelaterte instansar i samfunnet som øvste organ, er Språkrådet eit direktoratsliknande forvaltningsorgan under leiing av eit styre oppnemnt av departementet og eit sekretariat under leiing av ein direktør tilsett av departementet. I tillegg nemner styret i Språkrådet opp fire fagråd med tematisk avgrensa arbeidsområde. Organiseringa av Språkrådet og ansvars- og arbeidsområdet til institusjonen og dei ulike delorgana er tufta på vedtekter som departementet fastsette i april 2006, jf. boks 3.2. 3.5.2 Språkrådet sitt ansvar for norsk språk | 3.5.2.1 Frå språkdyrking til språkstyrking | Tradisjonelt er det forvaltnings-, tilsyns- og ikkje minst rådgjevingsoppgåver med utgangspunkt i gjeldande rettskrivingsnormalar, skrivereglar og andre normer for god og tenleg språkbruk som utgjer kjerneverksemda i Språkrådet. Men utover i 1980-åra kom det også til ein del oppgåver som hadde meir direkte å gjera med språkvern, eller det som vi no helst omtaler som språkstyrking. Slike spørsmål fekk etter kvart større merksemd utover i 1990-åra. Det var også behovet for å leggja større vekt på utoverretta og haldningsskapande arbeid for å fremja det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområde som utgjorde ein viktig del av grunngjevinga for den omdanninga som vart gjennomført i åra 2003 - 2006. Dei tradisjonelle oppgåvene er likevel heilt nødvendige basisfunksjonar for eit statleg fagorgan i språkspørsmål. Dei er grunnleggjande for å kunna driva eit meiningsfullt språkstyrkingsarbeid. Framleis tek difor oppgåver som gjeld rettskriving, skrivereglar og språkrøkt ein stor del av dei faglege ressursane i sekretariatet. I vedtektene frå 2006 er då også forvaltning av dei to offisielle norske rettskrivingsnormalane stilt opp som ei likeverdig hovudoppgåve ved sida av arbeidet med å styrkja det norske språkets status i notid og framtid. 3.5.2.2 Jamføring med andre nordiske land | I samband med det som er sagt ovanfor, er det grunn til å merka seg at Språkrådet har eit meir omfattande ansvar for norsk språk enn dei tilsvarande organa i Sverige og Danmark har for svensk og dansk språk. Viktigast i så måte er det nok at Språkrådet har to målformer med ein omfattande valfridom å forvalta. I Sverige ligg dessutan alt arbeid med normering av rettskrivinga til eit privat akademi, Svenska Akademien, og er altså ikkje ei oppgåve for det svenske Språkrådet, jf. nærare omtale i kap. 8.4.1.3. Til gjengjeld finst det i Danmark eit privat selskap, Det Danske Sprog- og Litteraturselskab, med ca. 30 vitskaplege medarbeidarar, i hovudsak finansiert gjennom Kulturministeriet, som arbeider med dokumentasjon av dansk språk og litteratur, mellom anna utarbeiding og utgjeving av ordbøker. I Sverige er det eit eige institutt som samlar inn, bevarer og forskar i dialektar, stadnamn, personnamn og folkeminne. Frå 1. juli 2006 vart dette instituttet og det nye svenske Språkrådet samla under éin organisatorisk paraply, ein ny statsetat med namnet Institutet för språk och folkminnen. Til saman har den nye etaten om lag 100 tilsette, av desse ca. fjerdeparten i Språkrådet. Dessutan har Sverige eit eige nasjonalt terminologiorgan utanfor Språkrådet, Terminologicentrum (TNC), og også i Danmark finst eit mindre terminologiorgan, kalla Dantermcentret. Finland har sitt eige terminologiorgan i Terminologicentralen TSK. På Island og Færøyane ligg derimot ansvaret for terminologiarbeidet innanfor dei respektive språkorgana, jf. kap. 7.2.4.5. I Finland ligg dei tradisjonelle språkrådsoppgåvene innanfor ein statleg forskingsinstitusjon, kalla Forskningscentralen för de inhemska språken. Denne institusjonen har om lag hundre tilsette, og den primære oppgåva deira er å driva grunnforsking og bruksforsking på språka i Finland, dvs. finsk, svensk, nordsamisk, enare-, skoltesamisk, romanes og teiknspråk. 3.5.2.3 Nye oppgåver som tidlegare er lagde til Språkrådet | Vektlegging og prioritering av oppgåver opp gjennom åra har i stor grad vore eit resultat av vurderingar i Språkrådet sjølv, men sidan midten av 1990-talet har departementet ved tre høve tillagt Språkrådet nye oppgåver i form av meir spesielle funksjonar. For det første vart ein del av departementet sine tilsynsoppgåver etter lov om målbruk i offentleg teneste overført til Språkrådet frå og med 1994. Etter dette har Språkrådet hatt ansvaret mellom anna for å innhenta årlege målbruksrapportar frå alle statsorgan under departementsnivået, driva informasjon og rettleiing om målbruksreglane og følgja opp alle dei organ som ikkje kan dokumentera at dei etterlever lova. Frå same tidspunktet fekk Språkrådet også eit utvida ansvar for å administrera den særskilde namnekonsulenttenesta etter lov om stadnamn (Stadnamntenesta). Til å ta seg av dei oppgåvene som vart overførte i 1994, fekk Språkrådet tilført éi ny stilling, som også skulle omfatta generelt informasjonsarbeid. For det andre fekk Språkrådet på budsjettet for 2000 midlar til to nye stillingar for å kunna ta seg av funksjonen som eit sekretariat for norsk språkteknologi, det som også vart omtalt som eit fagleg-administrativt knutepunkt for norsk språk og IT, jf. nærare omtale i kap. 7.5.2.4. For det tredje har så Språkrådet i perioden 2004 - 2007 fått midlar til å etablera den særskilde språktenesta for statsorgan, jf. nærare omtale under kap. 8.6.4. I alt fem av stillingane i sekretariatet er no knytte til denne tenesta. Utover dette har Språkrådet sidan 2003 også fått styrkt budsjettet sitt noko i samband med den omdanninga som er gjennomført. På den andre sida må det nemnast at departementet i april 2006 gav Språkrådet i oppdrag å intensivera tilsynet med målbruksreglane. Dette var eit ledd i oppfølginga av det satsings- og tiltaksprogrammet for auka bruk av nynorsk i staten som vart skissert i St.meld. nr. 7 (2005 - 2006). Det var ein føresetnad i denne meldinga at Språkrådet sette av tilstrekkelege administrative ressursar til dette. 3.5.2.4 Språkrådet i dag - ressursar og oppgåver | Etter at oppbygginga av den interne organisasjonsmodellen vart fullført i 2007, har sekretariatet i Språkrådet no ei leiargruppe som består av direktør, administrasjonssjef, informasjonssjef og i tillegg ein funksjon som fagkoordinator, i alt fire stillingar. Utover dette har sekretariatet ti ordinære fagstillingar, medan den nemnde språktenesta for statsorgan altså har fem stillingar. I tillegg til dette kjem stillingar for administrative støttefunksjonar. Budsjettet for Språkrådet skal også dekkja lønnsutgifter til ei heil og fire halve stillingar som sekretærar for stadnamnkonsulentane, i alt tre årsverk, dessutan honorar til stadnamnkonsulentane og andre utgifter til administrasjon av stadnamntenesta. For 2008 har Språkrådet etter dette eit samla budsjett på 21 mill. kroner. 3.5.2.5 Nye og utvida oppgåver foreslått andre stader i denne meldinga | Under kap. 3.3 ovanfor er det lagt opp til eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime der Språkrådet etter føresetnaden skal spela ei sentral rolle. For ein sektorovergripande språkpolitikk krev at vi har eit kompetent fagorgan som kan ta språkpolitiske initiativ og driva språkpolitisk rådgjeving overfor alle samfunnssektorar. Språkrådet må difor engasjera seg i eit breiare spekter av saker enn dei tradisjonelt reint språkfaglege spørsmåla. Dette vil føra til meirarbeid for Språkrådet jamført med dagens situasjon. Under kap. 7 er det dessutan gjort framlegg om at Språkrådet skal tilleggjast funksjonen som overordna samordningsorgan for arbeidet med utvikling og tilgjengeleggjering av norsk terminologi, noko som også krev auka kompetanse og kapasitet gjennom nye stillingar i sekretariatet. Med tanke på dei nye oppgåvene Språkrådet tidlegare er tillagt, og at institusjonen dei siste åra har gjennomgått ei omfattande omorganisering, er det grunn til å streka under at det ikkje er noka hjelp i å tilleggja Språkrådet endå fleire oppgåver og endå større ansvar utan at institusjonen også blir tilført nødvendig kompetanse og kapasitet til å løysa oppgåvene på ein tilfredsstillande måte. 3.5.2.6 Oppsummerande vurdering | Oppsummert må det seiast at Språkrådet alt i dag har eit relativt vidt ansvarsfelt med mange ulike oppgåver, og at ein meir offensiv politikk for styrking av norsk språk dessutan vil krevja auka innsats på mange av desse felta. Dette er det nødvendig å ha i tankane når ein skal vurdera å gje Språkrådet eit utvida ansvar også for andre språk enn norsk. I arbeidet med å følgja opp denne meldinga vil departementet prioritera framlegget om å tilleggja Språkrådet funksjonen som nasjonalt samordningsorgan for utvikling og spreiing av norsk terminologi. Dinest kjem behovet for å leggja til rette for at Språkrådet kan følgja opp det generelle språkstyrkingsarbeidet og det sektorovergripande engasjementet som følgjer i kjølvatnet av dette. I tredje omgang vil departementet prioritera arbeidet med å leggja til rette for eit utvida ansvar for Språkrådet i tråd med det som blir drøfta i det følgjande, jf. kap. 11.5.3. 3.5.3 Språkrådet - ansvar for andre språk i Noreg | 3.5.3.1 Problemstilling | Under kap. 3.4.3.9 ovanfor har departementet lagt til grunn at ei ny språklov bør utformast slik at ho gjev eit samla uttrykk for den totale språksituasjonen i Noreg. Ei slik lov må i så fall definera kva status og rolle også andre språk enn norsk har eller skal ha i denne totaliteten. Uavhengig av lovsaka vil ein meir heilskapleg språkpolitikk krevja ei vurdering av om også statens fagorgan i språkspørsmål, Språkrådet, bør ha eit nærare definert ansvar for å arbeida med spørsmål som gjeld andre språk enn norsk. Men dette må sjåast i samanheng med Språkrådets samla oppgåveportefølje og organisatoriske forankring. 3.5.3.2 Språkpolitisk ansvar for andre tradisjonelle språk i Noreg enn norsk | Utover det generelle som er sagt nedanfor under kap. 11.5.3.5, har Språkrådet i dag ikkje noko særskilt ansvar verken for samisk, språka til nasjonale minoritetar eller norsk teiknspråk. Etter samelova § 3 - 12 er det Sametinget som skal arbeida for vern og vidare utvikling av samiske språk i Noreg, og etter den lovendringa som tok til å gjelda frå 1. januar 2003, er det Sametinget sjølv som avgjer korleis dette arbeidet skal organiserast. Tidlegare fastsette lova at det skulle vera eit eige Samisk språkråd oppnemnt av Sametinget. I samband med lovendringa vart det i forarbeida presisert at Kultur- og kyrkjedepartementet framleis skulle ha eit overordna ansvar for arbeidet med samiske språk gjennom forvaltninga av språkreglane i samelova. Lova fastset dessutan at Sametinget kvart fjerde år skal utarbeida ein rapport til Kongen om situasjonen for samiske språk i Noreg. Siste rapport vart utarbeidt i 2004, jf. nærare omtale under kap. 10. På statsbudsjettet for 2006 sette departementet av driftsmidlar til ei eiga kvensk språknemnd, og denne er nå under etablering i regi av Kvensk institutt, jf. nærare omtale under kap. 10. For romani og romanes og for teiknspråk finst ingen spesielle institusjonelle arrangement. 3.5.3.3 Om Språkrådet bør ha eit ansvar knytt til nyare innvandrarspråk | Utover det generelle som er sagt nedanfor under kap. 3.5.3.5, har Språkrådet i dag heller ikkje noko særskilt ansvar for språkspørsmål som gjeld dei mange nyare minoritetsspråka i landet vårt. Men spørsmålet om språksituasjonen for personar med slik minoritetsspråkleg bakgrunn burde inngå i ansvarsområdet for Språkrådet, vart så vidt lufta alt i den prosjektskissa frå 2003 som la grunnlaget for den institusjonelle omdanninga av Språkrådet. Spørsmålet vart vidare drøfta i rapporten frå ein organisasjonsgjennomgang av Språkrådet som ein ekstern konsulent gjennomførte i første halvår 2003. Resultatet av denne gjennomgangen er reflektert i ei vurdering departementet gav i det notatet om omorganiseringa som vart sendt på høyring i 2004. Her la departementet til grunn at det i samband med nyetableringa ikkje var aktuelt å tilleggja institusjonen eit slikt utvida ansvar. Ikkje minst hadde den uavhengige organisasjonsgjennomgangen vist at omdanninga av Norsk språkråd ville innebera så store utfordringar av ulik art at det ikkje var tilrådeleg i utgangspunktet å utvida ansvarsrammene slik som antyda i prosjektskissa. Departementet streka likevel under at dette ikkje hindra at den nye institusjonen ville kunna "forholde seg til" spørsmål som gjeld den totale språksituasjonen i Noreg. Men kva konsekvensar dette eventuelt burde få med omsyn til ansvarsfordelinga innanfor det statlege forvaltningsapparatet, måtte eventuelt vurderast etter kvart som ein vinn erfaring med den nye institusjonen, heitte det i høyringsdokumentet frå 2004. I høyringa var det likevel mange som tok opp denne problemstillinga, og eit klart fleirtal av dei som uttalte seg, gjekk inn for at den nye institusjonen burde arbeida med heile språkfeltet i Noreg, ikkje berre med norsk. Universitetet i Bergen uttalte til dømes at vi burde få "eit allment språkråd for det multilingvale norske samfunnet, ikkje berre eit særspråkleg råd for det norske monolingvale språksamfunnet". Det Norske Samlaget og Høgskolen i Sogn og Fjordane oppmoda departementet om "å leggje fram ein plan for korleis ein på sikt vil innarbeide språksituasjonen for alle som bur i Noreg, i ein sams språkpolitikk, knytt til det nye språkorganet". Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening meinte også at den mest framtidsretta strategien ville vera å utvida mandatet for det nye organet til å omfatta språk og språkbruk i Noreg. Fleire nemnde debatten om tilhøvet mellom morsmålsopplæring og norskopplæring for innvandrarar som eit døme på tema som burde ha ein naturleg plass i det nye organet. Blant dei som uttalte seg, var det også nokre som var skeptiske til eit slikt utvida ansvar. Det vart mellom anna nemnt at spørsmål som gjeld språksituasjonen for minoritetsspråklege, i utgangspunktet ville vera eit stort og ressurskrevjande arbeid med vidare politiske implikasjonar enn det som det nye organet for norsk språk naturleg burde ta seg av. 3.5.3.4 Merknader i Norsk i hundre! | Den vidare omdanninga av Språkrådet reiste så mange spørsmål at departementet i første omgang ikkje gjekk vidare med spørsmålet om eit utvida ansvarsområde når det gjaldt andre språk enn norsk. Denne problemstillinga var difor heller ikkje med i det mandatet departementet gav det interimsstyret som vart oppnemnt sommaren 2004 for å leia arbeida med å førebu etableringa av det som vart kalla eit nytt kompetansesenter for norsk språk. Det var på dette grunnlaget at interimsstyret i mandatet fekk ansvaret for å få utarbeidt eit strategidokument for den nye institusjonen, det som resulterte i rapporten Norsk i hundre!. I rapporten vart det nettopp peikt på at ein generell analyse av språksituasjonen i Noreg låg utanfor det mandatet arbeidsgruppa hadde hatt. Rapporten streka likevel under at det i fleire samanhengar var uråd å drøfta situasjonen for norsk utan å trekkja inn status for minoritetsspråka. Som døme vart nemnt tilhøvet mellom morsmål og nasjonalspråk. Arbeidsgruppa gav også uttrykk for at det var eit klart behov for ei eiga utgreiing om situasjonen for dei nye minoritetsspråka i Noreg. Gruppa meinte difor at ein heilskapleg norsk språkpolitikk i tillegg til alt som har med norsk språk å gjera, burde omfatta sikring av rettane til dei som har eitt eller fleire minoritetsspråk som morsmål, med utgangspunkt i nasjonal lovgjeving og i internasjonale plikter, dessutan styrking av framandspråkskompetansen i folket og av forståing av at morsmålskompetanse og framandspråkskompetanse ikkje utelukkar, men styrkjer kvarandre. 3.5.3.5 Språkrådets generelle språkpolitiske ansvar i dag | Jamvel om Språkrådet til no ikkje er tillagt konkrete oppgåver slik som drøfta ovanfor, er det grunn til å streka under at institusjonen likevel ikkje er heilt utan ansvar for språkspørsmål som gjeld andre språk enn norsk. Det vart difor teke inn ei eiga føresegn om dette i dei nye vedtektene som departementet fastsette i 2006. Her heiter det at Språkrådet, i tillegg til meir spesifikke oppgåver som gjeld norsk språk, også skal "ta omsyn til den totale språksituasjonen i landet, slik denne kjem til uttrykk gjennom dei språklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn eller tilknyting". Det er likevel på det reine at det ansvaret Språkrådet har etter denne formuleringa, er svært avgrensa. Dette er presisert i eit eige dokument med merknader til vedtektene. Her heiter det mellom anna at Språkrådet som statens fagorgan i språkspørsmål må kunna ta opp også generelle spørsmål om språk og språkbruk i eit stadig meir fleirkulturelt samfunn, men at føresegna i vedtektene ikkje inneber at Språkrådet skulle tilleggjast noko utvida operativt ansvar samanlikna med det som har vore den faktiske situasjonen tidlegare. Det vart her vist til at også Norsk språkråd frå tid til anna har uttalt seg om andre språkspørsmål enn dei som direkte vedkjem norsk språk. 3.5.3.6 Nordisk jamføring | Av dei nordiske landa er det først og fremst i Sverige at det nasjonale språkorganet har eit utvida og nærare definert ansvar for andre språkspørsmål enn dei nasjonalspråklege. Den nye statlege etaten som vart etablert i Sverige frå 1. juli 2006 omfattar ei stor organisatorisk eining i tillegg til Språkrådet, slik som nemnt ovanfor under kap. 3.5.2.2. 3.5.3.7 Oppsummerande vurdering | Departementet meiner tida no er inne til å gå i gang med å førebu ei utviding av ansvarsområdet til Språkrådet, slik at institusjonen får eit definert språkpolitisk ansvar også for andre språk i Noreg enn norsk, jamvel om dette nødvendigvis må vera det største og fremste arbeidsområdet også i framtida. Ei slik løysing har etter måten solid tilslutning gjennom dei merknader og framlegg som er komne i samband med det språkpolitiske grunnlagsarbeidet som er gjort dei siste åra, og er elles ein naturleg konsekvens av at regjeringa med denne meldinga tek til orde for ein ny og heilskapleg språkpolitikk som skal omfatta den totale språksituasjonen i landet. Ei slik utviding av ansvarsområdet til Språkrådet er også i samsvar med det som er uttalt i språkopplæringsmeldinga frå Kunnskapsdepartementet om behovet for å sjå alle språkpolitiske spørsmål i samanheng, under dette også overordna spørsmål som gjeld språkopplæring i eit samfunn prega av eit stadig større språkleg mangfald. Spørsmålet om korleis eit slikt utvida ansvar skal avgrensast og konkretiserast, må utgreiast noko nærare. Språkrådet sitt ansvar for spørsmål som gjeld kvensk, må også avgrensast mot det ansvaret som etter føresetnaden skal liggja til det nye kvenske språkrådet som er under oppbygging. Spørsmålet om kva rolle Språkrådet kan spela med tanke på å støtta opp under norsk romani og romanes, må drøftast nærare med relevante språkbrukarrepresentantar. Det er i kap. 10 lagt til grunn at også spørsmål som gjeld norsk teiknspråk og norske teiknspråkbrukarar har ein språkpolitisk dimensjon, til liks med spørsmål som gjeld alle verbalspråk. Difor må også omsynet til norsk teiknspråk heretter bli ein integrert del av ein heilskapleg og overordna språkpolitikk, men det må arbeidast vidare med kva praktiske konsekvensar eit slikt prinsippstandpunkt bør få. Ei tenkjeleg løysing kan vera å oppretta ei eiga stilling som teiknspråkkonsulent som blir knytt til Språkrådet, tilsvarande den ordninga ein har i Sverige. Det må elles vurderast nærare kva oppgåver Språkrådet kan vareta når det gjeld alle dei nyare innvandrarspråka i landet. Her er det naturleg å ta utgangspunkt i det som ovanfor er referert frå den nordiske språkdeklarasjonen, og som føreset ei slags formidlingsteneste for minoritetsspråkbrukarar i Norden som ønskjer å koma i kontakt med fagmiljø eller annan ekspertise innanfor sitt eige morsmål. I tillegg vil det for Språkrådet vera eit aktuelt arbeidsområde å handtera generelle spørsmål som gjeld til dømes tilhøvet mellom meistring av det norske nasjonalspråket og behovet for å ta vare på eit ikkje-norsk morsmål. Eit døme på dette vil vera å vareta språklege rettar for personar busette i Noreg, men som ikkje har norsk som morsmål. Truleg vil dette i praksis særleg dreia seg om språkopplæring. Under kap. 3.5.4 gjer vi greie for kva konsekvens språkopplæringsperspektivet spesielt og eit utvida ansvar generelt bør få å seia for den ytre organiseringa av Språkrådet. Departementet vil setja ned ei hurtigarbeidande ekspertgruppe med mandat å leggja fram eit konkret forslag til korleis Språkrådet sitt ansvar for andre språk i Noreg enn norsk kan konkretiserast og avgrensast. Samansetjinga av gruppa vil mellom anna bli vurdert i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ikkje minst må ein her avgrensa det spesifikt språkpolitiske ansvaret mot det ansvaret og dei verkemiddel ulike andre departementet har når det gjeld opplæringsspørsmål og minoritetsspørsmål. Ei utviding av ansvarsområdet for Språkrådet til å gjelda andre språk enn norsk vil i prinsippet også kunna omfatta samisk. Det er likevel for tidleg å ta stilling til om Språkrådet skal ha ei nærare definert rolle også når det gjeld samisk språk, og det blir difor ikkje teke stilling til det i denne meldinga. Dette spørsmålet må drøftast nærare med relevante instansar og avklarast i samsvar med gjeldande prosedyrar for konsultasjonar med Sametinget. Det vil difor inngå som ein del av det etterfølgjande oppfølgingsarbeidet. 3.5.4 Organiseringa av Språkrådet | 3.5.4.1 Nytt fagråd for språkopplæring og språklege mindretal | Når Språkrådet får eit utvida ansvar for spørsmål som gjeld andre språk enn norsk, er det også naturleg at dette blir reflektert i den ytre organiseringa av institusjonen. Etter gjeldande vedtekter skal verksemda i sekretariatet og styret i Språkrådet byggja på eit førebuande arbeid i eit system av fagråd. Det er fastsett at styret kan nemna opp inntil fire fagråd med inntil sju medlemmer i kvart. Denne ordninga er tufta på ein modell som vart foreslått av det interimsstyret som frå sommaren 2004 stod i spissen for arbeidet med omdanninga av institusjonen. I framlegget til departementet i juli 2005 hadde interimsstyret med ein merknad som opna for å oppretta eit femte fagråd dersom departementet seinare skulle bestemma at dei nye minoritetsspråka burde inn under ansvarsområdet til Språkrådet. Det vart også opplyst at to styremedlemmer hadde streka under at det ikkje burde gå lang tid før ein vurderte å oppretta eit femte fagråd for "minoritetsspråksituasjonen." I meldinga frå Kunnskapsdepartementet er det drøfta om Språkrådet eventuelt kan spela ei rolle som eit fagorgan for språk i opplæringa, og at dette i så fall vedkjem alle dei språka som det blir gjeve opplæring i etter fagplanar som Kunnskapsdepartementet har fastsett. Det er også nemnt som eit døme at det i Austerrike finst ein breitt samansett språkopplæringskomité som fungerer som ein tenketank på tvers av sektorar og nivå og som eit informasjonsforum overfor utdanningsdepartementet. Med utgangspunkt i det som her er skissert, vil departementet endra vedtektene for Språkrådet slik at det kan oppnemnast eit femte fagråd. Føresetnaden vil vera at dette fagrådet skal ha ansvar for å arbeida med overordna spørsmål som gjeld rettar og interesser for alle med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn eller tilknyting, og for spørsmål som spesielt gjeld språkopplæring i eit samfunn som blir stadig meir fleirkulturelt og avhengig av internasjonalt samkvem. Eit viktig formål for dette fagrådet bør også vera å arbeida for språkleg toleranse og gjensidig respekt mellom personar og grupper med ulik språkleg bakgrunn. Særleg bør fagrådet arbeida for å fremja dei felles interessene til alle som på den eine eller andre måten tilhøyrer eit språkleg mindretal i landet. Særleg må rådet leggja vekt på å motverka alle tendensar til motsetnader mellom språklege minoritetar og mindretal. Fagrådet bør spesielt ha som oppgåve å byggja bru mellom nynorsk og alle dei nye minoritetsspråka, slik at ikkje latente konfliktar og praktiske vanskar får lov å utvikla seg slik at det verkar til gjensidig skade for så vel nynorsk som eit mindre brukt språk som for den tilgangen også dei minoritetsspråklege må ha til i utgangspunktet å møta begge dei norske målformene på lik linje med norske morsmålsbrukarar, jf. nærare omtale i kap. 8. På denne bakgrunn kan dette nye fagrådet førebels omtalast som eit fagråd for minoritetsspråk, språklege mindretal og framandspråk og med språkopplæring som hovudperspektiv. Særleg med tanke på språkopplæringsdimensjonen vil den meir detaljerte utforminga av det nye fagrådet bli nærare drøfta med Kunnskapsdepartementet. Det er elles naturleg å sjå etableringa av dette rådet i samanheng med det arbeidet som skal gjerast av den gruppa som skal førebu utvidinga av ansvarsområdet til Språkrådet slik som nemnt under kap. 3.5.3.7 ovanfor. 3.5.4.2 Konsekvensar for fagrådssystemet elles | Eit nytt fagråd som på denne måten får arbeids- og ansvarsområdet sitt skissert ovanfrå, kan utgangspunktet gripa inn i det fagrådssystemet som er fastlagt etter gjeldande vedtekter. Her heiter det nemleg at arbeids- og ansvarsområdet for kvart fagråd skal fastsetjast av styret, og at fag- og oppgåveprofilen deira dessutan kan justerast over tid avhengig av aktuelle utfordringar og strategiske prioriteringar. Eitt av dei fire fagråda som det sitjande styret har oppnemnt, er dessutan fagrådet for skule og offentleg forvaltning. Til det siste er å seia at skuledelen av mandatet for dette fagrådet legg vekt på norskundervisninga og har eit klart språkstyrkingsperspektiv. Dette er såleis eit nokså annleis utgangspunkt enn det fagrådet for språkopplæring og mindrespråksspørsmål som er skissert ovanfor. Likevel vil det liggja an til ei viss overlapping, og det kan difor bli nødvendig å justera arbeids- og ansvarsområdet til dette fagrådet når det nye blir etablert. Departementet vil i første omgang drøfta denne saka med styret og reknar med at det ikkje vil vera vanskeleg å koma fram til ei tenleg løysing. Deretter vil departementet vurdera i kva grad det måtte bli nødvendig å omdefinera noko av det som no står i vedtektene om retten til å oppnemna og fastleggja arbeidsområdet til fagråda. Departementet vil halda fast ved at styret i utgangspunktet bør ha desse fullmaktene så langt råd er. 3.5.4.3 Gjennomgang av organisasjons- og styringsmodellen | Systemet med fagråd er etablert for å sikra at Språkrådet har breiast mogleg samfunnskontakt for arbeidet sitt. Etter vedtektene skal dei formidla synspunkt og impulsar frå det norske språksamfunnet til styre og sekretariat, og dei har også høve til å ta sjølvstendig initiativ innanfor eige arbeidsområde. Fagråda erstattar på sett og vis den tidlegare rådsforsamlinga på 38 medlemmer som utgjorde det organisatoriske fundamentet for den tidlegare institusjonen, Norsk språkråd. Denne forsamlinga møttest til forhandlingar ein gong for året og drøfta og gjorde vedtak i ulike språkpolitiske spørsmål og valde seg imellom eit styre på seks og ei fagnemnd på åtte medlemmer. Noko av ambisjonen med omdanninga, slik det mellom anna vart uttrykt i det notatet departementet sende på høyring i januar 2004, var å gje den nye institusjonen eit breiare fundament i samfunnet enn det ein kan oppnå gjennom formell rådsrepresentasjon. Det heitte at siktemålet var at denne breiare medverknaden måtte skje i meir aktive, varierte og fleksible former enn det som er mogleg å oppnå gjennom årlege rådsmøte der formelt utpeikte representantar møtest til drøftingar og avrøystingar i fast organiserte former. I tillegg til eit opplegg for hyppigare aktivitet og meir fleksible kontaktar var tanken også at det ville vera meir målretta og gje større effekt når ei stor forsamling med eit i prinsippet altomfattande arbeidsområde vart erstatta av fire mindre grupper med eit tematisk avgrensa arbeidsområde. På den andre sida er det den viktige skilnaden samanlikna med den gamle rådsforsamlinga at fagråda ikkje har formell avgjerdsrett. Dei er oppnemnde av og formelt underordna styret, og styret er for sin del oppnemnt av departementet. Slik sett er det nye Språkrådet eit direktoratsliknande statsorgan som arbeider på oppdrag frå og har alle sine fullmakter direkte frå departement, regjering og storting, medan det gamle Norsk språkråd var meir uavhengig på den måten at det hadde sin basis i eit råd som var oppnemnt av i alt 17 ulike instansar, både offentlege institusjonar og private organisasjonar. Den nye institusjonen har fungert altfor kort tid til at det lèt seg gjera å vurdera i kva grad omdanninga kan seiast å ha vore vellykka. Dette må også sjåast i lys av den omforminga av språkpolitikken som er skissert i denne meldinga. I denne politikken skal Språkrådet etter føresetnaden spela ei svært sentral rolle. Det må difor vurderast om det er behov for justeringar og tilpassingar. Departementet vil så snart denne meldinga er lagd fram, drøfta med styret for Språkrådet, og med direktøren og fagrådsleiarane, røynslene med den nye modellen for organisering og styring av Språkrådet for å vurdera om det alt no er behov for justeringar eller tilpassingar. Det kan eventuelt vera tale om justeringar av element i sjølve organisasjonsmodellen, i kommunikasjonen mellom Språkrådet og departementet og eventuelt i det formelle regelgrunnlaget som den noverande ordninga byggjer på. I utgangspunktet legg ikkje departementet opp til prinsipielle endringar. Men med den auka oppgåvemengda som Språkrådet vil få innanfor eksisterande ansvarsområde, og i tillegg den utvidinga av ansvarsområdet som meldinga legg opp til, er det likevel nødvendig med ein gjennomgang for å vera sikker på at organiseringa og forankringa av institusjonen er optimalt tilrettelagd. 3.6 Oppsummering av prioriterte, overordna tiltak | 1 Regjeringa vil etablera språkpolitikk som eit heilskapleg, sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring. 2 Departementet foreslår fem overordna mål for den nye språkpolitikken, jf. kapittel 3.1.1. 3 Departementet vil styrkja Språkrådet som operativt fagorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk. 4 Departementet vil saman med Språkrådet gjennomgå den nye organisasjons- og styringsmodellen for Språkrådet for å vurdera om det er behov for justeringar. 5 Ansvarsområdet til Språkrådet vil bli utvida til å omfatta også andre språk enn norsk. 6 Språkrådet får eit nytt, femte fagråd med ansvar for minoritetsspråk, språklege mindretal og framandspråk og med språkopplæring som hovudperspektiv. 7 Departementet vil utarbeida eit framlegg til lovforankring av Språkrådet. 8 Departementet vil setja i gang arbeidet med ei overordna språklov som skal slå fast den status og funksjon det norske språket må ha som hovudspråk i Noreg, og kva status og rolle andre språk enn norsk skal ha. 9 Departementet vil etablera eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime, jf. dei påfølgjande punkta 10 - 13. 10 Departementet vil etablera eit system for språkpolitiske høyrings- og konsultasjonsordningar. 11 Departementet vil styrkja det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget i Språkrådet slik at språkpolitiske tiltak blir godt forankra i dokumentasjon og analyse. 12 Departementet vil gje Språkrådet i oppgåve å utarbeida ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport, eit såkalla språkbarometer. 13 Departementet vil gjera framlegg om å lovfesta at det skal leggjast fram ei periodisk stortingsmelding om språkpolitikk i kvar stortingsperiode. 14 Departementet vil gjennomgå gjeldande målbruksreglar og greia ut behovet for eit oppdatert og tilpassa regelverk om bruk av bokmål og nynorsk i staten, og om det bør vera nærare målbruksreglar også for kommunesektoren. 15 Departementet vil senda på høyring eit framlegg til avklaring av verkeområdet for den noverande mållova tufta på dei same avgrensingskriteria som i den nye offentleglova. Olav Akselsen (A) [11:12:45]: Eg synest dette har vore veldig avklarande, for Høgre sin leiar bekreftar at dei vil samarbeida med Framstegspartiet, men seier i same andedraget at det er eit ultimatum at det er Høgre sin økonomiske politikk som skal førast. Dette er i sterk motstrid til det Siv Jensen seier, at det først skal haldast eit val, og så er det forholdet mellom partia som skal avgjera kva som blir den økonomiske politikken eller politikken på dei ulike områda. Eg håpar at Høgre sin leiar kan gjenta det som er realiteten i innhaldet hennar, nemleg at Framstegspartiet må gje opp sin økonomiske politikk i det heile for å få ei moglegheit til å samarbeida med Høgre, noko som igjen betyr at alle lovnadene til Framstegspartiet om meir pengar til alle gode formål i realiteten er null verde. Olav Akselsen (A) [11:25:31]: Eg vil først seia meg glad for at Kristeleg Folkeparti vil vera positivt til vidare samarbeid. Eg trur at neste val, som det førre valet, vil dreia seg om kva veg Noreg skal gå - om me skal halda fram med å byggja ut den offentlege sektoren, betra han og gjera han betre for innbyggjarane våre, eller om me skal satsa på store skattelettar og massiv privatisering, slik Høgre og Framstegspartiet både foreslår og ønskjer. Eg har oppfatta Kristeleg Folkeparti å vera eit parti som tradisjonelt ønskjer å satsa på fellesskapen og betring av dei offentlege tenestene. Eg meiner òg innlegget i dag tyder på det. Kristeleg Folkeparti er eit parti som tradisjonelt har stått Arbeidarpartiet nær. Likevel må eg seia at eg dessverre har opplevd at Kristeleg Folkeparti ein del gonger har hamna i dårleg selskap. Eg meiner at det var tilfellet i den førre regjeringa, der ein såg at ein veldig stor del av pengane som var til disposisjon, gjekk til skattelette i staden for til å byggja ut offentleg velferd. Mitt spørsmål er eigentleg: Kva side stiller Kristeleg Folkeparti seg på i striden mellom skattelette / privatisering og utbygging av vidare offentleg velferd? Reidar Sandal (A) [11:35:10]: Representanten Dagfinn Høybråten kringkasta til det norske folket tidlegare i dag at han vil vere endå tydelegare enn leiaren i Venstre, Lars Sponheim, i spørsmålet om ei ny regjering. Det er sanneleg eit offensivt synspunkt. Vi har lenge vore vitne til at Høgre, som Kristeleg Folkeparti sat i regjering med frå 2001 til 2005, held døra open for fleire regjeringsalternativ på borgarleg side. Høgre vil regjere saman med Framstegspartiet i ei brei borgarleg regjering. Høybråten hevda tidlegare i dag at han avviser både Stoltenberg og Jensen som statsminister etter valet neste haust. Når det på borgarleg side finst fleire alternativ og Høgre vil samarbeide med og satse på minst to hestar, er spørsmålet mitt følgjande: Er det tillitvekkjande - noko representanten Høybråten i parlamentarisk samanheng legg stor vekt på - at det største partiet som Kristeleg Folkeparti definitivt vil samarbeide med, har eit slikt tvisyn i regjeringsspørsmålet? Olav Akselsen (A) [11:47:58]: Venstre sin leiar har både i dag og tidlegare vore mønsterverdig klår når han har slått fast at det er heilt uaktuelt å samarbeida med Framstagspartiet. I tillegg har Sponheim stilt fleire heilt klåre ultimatum, no seinast om oljepolitikken, noko som i realiteten vel betyr at ein seier nei til å samarbeida med Høgre. I tillegg til dette har då Kristeleg Folkeparti fått seg ei skikkeleg overhøvling, noko som ein neppe kan kalla for ein samarbeidsinvitt. Personleg har eg vanskeleg for å sjå føre meg Sponheim som ein samarbeidsminister i ei ny borgarleg regjering. Det me derimot har fått høyra mindre om, er kva slags type samarbeid Venstre kan tenkja seg i neste periode. Eller er det slik at Venstre allereie no har tenkt å vera Stortingets svar på "Lonely Rider" - einsam, men rettferdig? Reidar Sandal (A) [11:56:46]: Representanten Sponheim er den av dei norske partileiarane som har lengst erfaring i stolen. Han har i sitt virke som partileiar teke mål av seg til å opptre både poengtert og tydeleg med sin politiske bodskap. Eg må gi Sponheim den komplimenten at han i stor grad har lykkast i den strategien. Det må derfor vere frustrerande for representanten Sponheim å erfare at det største partiet som han ønskjer å samarbeide med i regjering, er prega av ei vaklande oppfatning, av eit tvisyn - for å halde seg i Venstre sitt vokabular. Høgre ser framleis eit samarbeid med Framstegspartiet eller eit samarbeid med Venstre og Kristeleg Folkeparti som ei moglegheit. Spørsmålet mitt må derfor bli: Er representanten Sponheim komfortabel med den uklare situasjonen som rår ved at Høgre framleis, mindre enn eitt år før stortingsvalet, satsar på to hestar i regjeringsspørsmålet? Olav Akselsen (A) [13:02:01]: Den regjeringa som me har i dag, er eit resultat av det førre valet, der fleirtalet av veljarane støtta opp om ein politikk for meir fellesskap, heller enn skattelette til dei rikaste. Arbeidarpartiet gjekk til val på arbeid til alle, ein betre fellesskule, betre eldreomsorg og ei meir rettferdig fordeling. Me ville satsa på å byggja ut den offentlege velferda, forbetra og fornya. Ved å fjerna den førre regjeringa sine usosiale skattekutt har denne regjeringa hatt ca. 50 milliardar kr meir å bruka på offentleg velferd. Det har ført til meir pengar til kommunane. Det har ført til ein betre skule for elevane, fleire barnehagar, ei betre eldreomsorg og eit milliardlyft for helsevesenet. Og for første gong: Nasjonal transportplan blir følgd opp, noko som i denne perioden vil gje omtrent 8 milliardar kr meir til bane og veg enn det den førre regjeringa la opp til. Arbeidsløysa har ikkje vore lågare på over 20 år. Aldri har fleire vore sysselsette. Over 200 000 fleire enn for tre år sidan er i jobb i dag. 50 000 har gått frå ein plass i arbeidsløysekøen og til fast arbeid. Regjeringspartia gjer det dei lova i valkampen: byggjer ut og forbetrar fellesskapsløysingane samtidig som ein fører ein økonomisk politikk som sikrar sysselsetjing, verdiskaping og velferd. Ein er godt i rute med å gjennomføra det som blei sett ned i Regjeringa sitt arbeidsprogram, kalla Soria Moria. I trontalen varsla Regjeringa at ein ville fortsetja arbeidet med å gjennomføra den politikken ein gjekk til val på. Fellesskapsløysingane skal forbetrast og utviklast. Dei siste vekene har uro i den internasjonale finansmarknaden vist til fulle at også Noreg blir påverka av det som skjer utanfor våre grenser. Sjølv om me ikkje enno har den heile og fulle oversikta over kva denne uroa vil føra til for oss, tyder alt på at skadeverknadene for landet vårt er små samanlikna med det som skjer i svært mange andre land. Ein kan hevda at me er heldige, men det er ikkje tilfeldig at me er betre rusta til å takla denne krisa enn mange andre land. Det har samanheng med den politikken me har ført her i landet. I motsetning til mange andre har me hatt streng regulering og konroll med finanssektoren vår. Det har vore nødvendig, og det skånar oss no for dei verste utslaga av den internasjonale uroa. Det at me har orden i økonomien er avgjerande for handlefridomen vår. Finanskrisa i USA og andre plassar viser at regulering og kontroll er nødvendig. Marknaden kan ikkje overlatast til seg sjølv, slik enkelte ser ut til å tru. At staten i mange land no må til med redningspakkar og oppkjøp av bankar og finanshus, er nok eit nederlag for liberalismens totale tru på den frie marknaden. Sjølv om ein i desse dagar ser tåredrypande oppslag om investorar sine milliardtap, er det vanlege folk som også denne gongen er dei verkelege taparane. Folk som ikkje var i nærleiken då bonusane blei betalte ut, må betala rekninga i form av høgare rente og i verste fall gå frå hus og heim på grunn av andre sine spekulasjonar. Finansuroa viser at me ikkje bør eksperimentera med den økonomiske politikken, og at regulering er av det gode - ikkje motsett, slik som Framstegspartiet hevdar. Det mest interessante som har skjedd så langt i dag, er at Høgre sin leiar har slått fast at Framstegspartiet kan gløyma sin økonomiske politikk om dei ønskjer å samarbeida med Høgre. Det betyr samtidig at me alle, Framstegspartiet sine veljarar inkludert, kan gløyma alle løfta om fleire milliardar til alle gode formål. I sommar var det krig i Europa. Krigen mellom Russland og Georgia var eit klart brot på internasjonal lov. Me må ta klar avstand frå det maktovergrepet som skjedde. Det har vore gjort, og derfor blir det heilt feil når Høgre sin leiar prøver å så tvil om Noreg og Regjeringa sin reaksjon på Russland sin oppførsel. Det er det ikkje grunnlag for. Våpenmakt er ikkje måten å løysa strid mellom ulike statar på. Men på same måten som me må ta klar avstand frå Russland sin maktbruk, må det vera eit klart mål å engasjera Russland så mykje som mogleg på så mange område som mogleg. Å få Russland med som ein aktiv deltakar i felleseuropeiske fora som Europarådet og NATO-Russland-rådet er viktig. Ingen, verken Noreg, Europa eller verda elles er tent med unødvendig auka spenning mellom Russland og resten av verda. Derfor er det viktig for Norge å fortsetja det praktiske og konkrete samarbeidet med Russland. Trontalen slår fast at utanrikspolitikken står fast. Olav Akselsen (A) [13:08:27]: Ja, det gjer eg absolutt. Me må jo setja dette inn i det perspektivet der denne saka høyrer heime. Dette er ei sak som Noreg har operert med overfor ESA og Europa i seks, sju år. Den førre regjeringa hadde ei høyring om å likestilla offentleg og privat eigarskap på den måten at alle kommunar også måtte levera inn sin eigarskap i kraftsektoren til staten. Det sa me allereie den gongen klart nei til. Denne regjeringa valde òg å bringa saka inn for EFTA-domstolen for å få ei avklaring. På bakgrunn av det fekk me ein dom som gjorde at Noreg hadde eit avgrensa tidsrom for å få regelverket i tråd med dommen i EFTA-domstolen. Regjeringa har jobba aktivt for å få det til, og gjennom det vedtaket som Stortinget - Odelstinget og Lagtinget - fatta for eit par veker sidan, har me altså no sikra vidare offentleg kontroll med vasskraftressursane våre, noko som opposisjonen sitt forslag ikkje kunna gje oss. Derfor har det vore ein svært aktiv politikk på dette området. Olav Akselsen (A) [13:11:03]: No trur nok eg at Regjeringa har veldig klare tankar om Noreg si framtid både på dette og på veldig mange område. Det som er heilt klart, er at eg synest det er negativt at opposisjonen, særleg Høgre, prøver å skapa eit inntrykk som ikkje er korrekt, nemleg at Noreg ikkje på lik linje med alle andre land i NATO, og for så vidt innanfor Vest-Europa, har teke klart avstand frå den måten som Russland takla krisa i Georgia på. Dette er ikkje tilfellet, og ved Høgres måte å handtera dette på underminerer ein i realiteten alvoret og styrken i dei fråsegnene som eit samla vestleg Europa har kome med. Det er altså slik at denne regjeringa frå dag éin har ønskt å få internasjonal merksemd på Noreg sine område i nord gjennom nordområdestrategien og ved å auka merksemda i NATO og andre fora når det gjeld den eventuelle spenninga som kan bli i dette området. Derfor er eigentleg det som no har skjedd, berre med på å stadfesta at me har hatt ei regjering som har vore framsynt når det gjeld potensiell utvikling i våre grenseområde. Modulf Aukan (KrF) [13:12:31]: I VG i dag skriv Elisabeth Skarsbø Moen at småbarnsforeldre er den gruppa som har grunn til å vera skuffa når Stoltenbergs regjeringsperiode no går mot slutten. Det er ikkje full barnehagedekning. Maksprisen er avlyst for perioden. Løftet om ti veker foreldrekvote har vi ikkje sett snurten av så langt, heller ikkje løftet om å gje fedrar sjølvstendige oppteningsrettar er innfritt. Kristeleg Folkeparti meiner at det er på tide å få dette på plass. Er Akselsen einig i det? Vi i Kristeleg Folkeparti har foreslått ein ny fleksibel foreldrepermisjon på 16 månader, der dei 14 ekstra vekene kan nyttast fritt innan barnet fyller ti år. Dette er eit konkret forslag som vil hjelpa titusenvis av foreldre landet over til å få meir tid saman med barna sine. Er Akselsen einig i det? Olav Akselsen (A) [13:13:45]: Eg meiner òg det vil vera feil å seia at spesielle grupper i Noreg har stor grunn til å vera misfornøgde med denne regjeringa. Det har gått svært bra i Noreg. Arbeidsløysa har gått ned, kjøpekrafta har gått opp - også for småbarnsforeldra - og me har fått gjennomslag for tidenes utbygging av barnehagar i Noreg, og me vil venteleg nå målet om full barnehagedekning i løpet av neste år. Om det er slik at Kristeleg Folkeparti no er blant dei partia som meiner at det skjer for lite på dette området, synest eg det er ei veldig positiv utvikling, for dessverre har Kristeleg Folkeparti ikkje vore blant dei sterkaste pådrivarane for å byggja barnehagar. Eg har heller ikkje oppfatta at Kristeleg Folkeparti har vore ein spesiell stor pådrivar for å utvida foreldrepermisjonen. Viss så er tilfellet, er eg sjølvsagt svært glad for det. Me er òg villige til å vurdera alle dei innspela som måtta koma i den samanhengen. Erling Sande (Sp) [14:02:28]: Representanten Solvik-Olsen er oppteken av landets tilgang på energi, og det er viktig. Tidlegare denne hausten gjorde Regjeringa, i lag med Venstre og Kristeleg Folkeparti, eit historisk viktig vedtak som sikrar fellesskapet kontrollen over dei viktige vasskraftressursane våre. Ikkje overraskande stemde både Framstegspartiet og Høgre mot, sidan begge desse partia, og særleg Framstegspartiet, har programfesta ei større privatisering og opning for utsal av dei norske vasskraftressursane. I media høyrer vi at Framstegspartiet seglar høgt på meiningsmålingane. Dei førebur seg på regjeringsmakt, får vi høyre. Mitt spørsmål til Solvik-Olsen er som følgjer: Dersom så ille skulle skje, er det slik at Framstegspartiet framleis kjem til å kjempe for å privatisere og selje ut vasskraftressursane våre i større grad? Reidar Sandal (A) [14:26:55]: I trontalen blir den store uroa i dei internasjonale finansmarknadene kommentert. I USA og i enkelte andre land er følgjene dramatiske. Her til lands får vi òg merke verknadene, men eg håpar det skjer i langt mindre omfang enn andre plassar. Det er fleire grunnar til at Noreg er betre rusta enn andre land til å takle den internasjonale finanskrisa. Det har over tid vore ført ein stø og ansvarleg økonomisk politikk her i landet. Forholda på arbeidsmarknaden har ei tid vore svært tilfredsstillande. Det haustar vi til fulle fordelane av no om dagen. Dessutan har landet vårt store økonomiske musklar, musklar som har fått utvikle seg planlagt og under kontroll. Vi kan trygt hevde at Noreg har ei god, moderne og samanhengande regulering av finanssektoren. Finansinstitusjonane våre er stort sett solide. Det skjedde m.a. ei vesentleg opprydding i vårt bankvesen under bankkrisa først på 1990-talet. Å finne ei betre statleg garantiordning for bankkundar enn ho vi har etablert her i landet, er vanskeleg. Dei aller fleste bankkundane treng derfor ikkje ta ut pengane sine i desse dagar fordi dei er urolege for at verdiane kan gå tapt. Garantien gjeld nemleg inntil 2 mill. kr pr. kunde. Den amerikanske finansmarknaden har rista i grunnvollane. Uendeleg mange amerikanarar er i eit svært alvorleg uføre. Fleire europeiske land har òg fått merke det økonomiske forfallet. Uheldige utslag ser vi dessverre også i vårt eige land. Når forskjellane likevel er så store, er årsaka først og fremst at vi har ordna oss heilt annleis enn amerikanarane. Vi har utvikla det norske systemet som har tre viktige ingrediensar: For det første har vi lagt stor vekt på å halde orden i økonomien. Det har vore ein suksess både for folk flest og for samfunnet. For det andre har vi ei viss styring med marknadskreftene. Vi har innsett at marknadene verken kan eller bør få styre seg sjølve. Det tredje momentet er at vi har ein blandingsøkonomi. Det kan nok så vere at marknadsliberalismen er tenleg for eliten i gode tider. Den norske modellen derimot er for alle, både i gode og i dårlege tider. I fleire veker har vi vore vitne til ei systemkrise i amerikansk økonomi. I stor grad er ho skapt av dereguleringa av finansnæringa. Det har vore ei storslått og ukritisk utlåning av pengar nesten til kven som helst, utan tilstrekkeleg pant og tryggleik. Til slutt var det berre eitt mogleg utfall: Bobla måtte sprekke. Spekulantar og eliten i den amerikanske finansmarknaden må ta svært mykje av skulda for krisa som der har oppstått. Rett før helga arbeidde amerikanske politikarar intenst med å finne ein veg ut av uføret. Den vegen kan bli lang og smerteleg å gå. Medisinen som no er foreskriven, er ikkje meir liberalisme. Det er erkjent at marknaden ikkje kan styre seg sjølv. Derfor blir det sett inn reguleringstiltak. I Framstegspartiet er ein på kollisjonskurs med desse erfaringane. Per Sandberg speler faktisk på elitelaget til Framstegspartiet. Han meiner at finanskrisa har si årsak i for mykje, ikkje for lite, styring med dei elleville finansmarknadene. I utkastet til handlingsprogram for komande stortingsperiode blir det slått fast at regulering bør vere heilt unødvendig i ein fri marknad. Problemet for Framstegspartiet er at tanken om deregulering ikkje har ankerfeste. Sjølv i USA har ein forlate den skansen. Lærdommen for dei aller fleste må derfor vere at liberalismen har spelt fallitt. Det er historieforfalsking å hevde at problema i amerikansk økonomi har oppstått fordi styresmaktene har blanda seg for sterkt bort i finansinstitusjonane. Mitt poeng er at problema i USA har si årsak i at reguleringa ikkje har vore god nok. Liberalismen og marknadskreftene har tidlegare fått utvikle seg fritt. Det er lærdommen som Framstegspartiet og òg Sandberg burde ta til seg, og ikkje snakke på eit historielaust grunnlag. Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:49:12]: Mange talarar her har teke utgangspunkt i den internasjonale finanskrisa som òg kan merkast i Noreg, men som særleg står på toppen av den internasjonale dagsordenen. Fleire har vore innom dei to andre store globale utfordringane som vi merkar veldig tydeleg i år, og vil merke i åra framover. Fattigdomen og den matvarekrisa vi opplever i år, har vorte kalla den stille tsunamien av Verdens Matvareprogram og kan merkast i ekstrem grad for dei fattige landa i verda no. Dei globale klimautfordringane kjem etter mi oppfatning til å vere den største utfordringa vi felles står overfor globalt i det neste hundreåret. Eg seier dette fordi eg meiner at desse utviklingstrekka har minst to ting til felles. For det fyrste har dei det til felles at den ideologien som seier at vi ikkje skal styre marknaden, at det ikkje er nødvendig å la menneska sine behov styre over marknadskreftene, har slått feil på alle dei tre områda. Internasjonalt ser vi no ei utvikling som går i retning av sterkare politisk styring, tettare og meir forpliktande samarbeid og større engasjement i andre sine problem - for seint i den retninga, etter mitt syn, men med mange skritt i riktig retning. Det vart seinast demonstrert ved at politikarar som tidlegare ikkje har markert seg som sterke kritikarar av marknaden, no står fram som det i samband med den internasjonale finansuroa. Det ville ha vore eit stort paradoks om det partiet som ikkje trur på klimaproblema, som er skeptisk til utviklingshjelp, og som er mot politiske reguleringar i penge- og kredittmarknaden, skulle få meir å seie i Noreg, mens vi opplever det motsette internasjonalt. Det andre desse problema har til felles, er at meir kunnskap er ein sentral del av løysinga. Meir kunnskap og kompetanse og topp forsking må til for å løyse klimaproblem og fattigdomsutfordringar, men meir utdanning er òg ei av dei sentrale løysingane på fattigdomsproblema for land i den tredje verda, for fattige land som slit med si eiga utvikling. For Noreg er det det same biletet. 85 pst. av Noregs nasjonalformue er såkalla humankapital, altså verdien av vår framtidige og noverande arbeidsinnsats, det vi har i hovud og hender av kunnskap. I aukande grad vert det behov for fleire menneske med utdanning i åra som kjem. Barnehage og skule er ryggrada i kunnskapssamfunnet. Det er nettopp derfor Regjeringa har gjort satsing på utdanning til eit av sine viktigaste område og kjem til å fortsetje med det. Fleire elevar må lære meir. Det er alvorleg at mange elevar slit med mangel på grunnleggjande kunnskapar, både faglege og sosiale - ikkje minst at mange slit med språk, lesing og skriving. Dersom du les dårleg, kan du få vanskar i dei fleste skulefaga, du vil ha store problem på arbeidsmarknaden og på mange område av livet seinare. Derfor må vi ha, og vi har hatt, eigne satsingar på språk og realfag. Derfor satsar vi no tungt på meir kompetanse til lærarane, på ei betre lærarutdanning, fordi vi veit at lærarane kanskje er det viktigaste for kva elevane lærer. Derfor må vi satse meir på tidleg innsats. Tidleg innsats betyr å ta tak i problema medan dei er små og kan løysast, ikkje la dei vekse seg store og altfor vanskelege å løyse - derfor fleire lærarar i norsk og matematikk på første til fjerde trinn og tettare oppfølging, bl.a. med fleire kartleggingsprøver. Fleire elevar må fullføre vidaregåande skule. Det er svært alvorleg at ein av tre elevar ikkje fullfører vidaregåande. Det betyr at mange menneske mistar dei jobbmoglegheitene som dei seinare kunne ha hatt. Det er alvorleg for samfunnet, for vi treng alle sine evner og alle sine kunnskapar i samfunnet. Fleire elevar må trivast og meistre i skulen. Eg er uroa over at vi ikkje ser ein nedgang i mobbetala i norsk skule, sjølv om mange norske elevar trivst på skulen. Eg er oppteken av at vi skal byggje vidare på og ha ein inkluderande fellesskule i Noreg. Det at vi har unngått ei privatisering av den norske skulen, at vi har ein fellesskule der alle møtest på den same arenaen, er eit viktig utgangspunkt for at vi framleis skal satse på kunnskap i Noreg. Så skal vi halde fram med å gjere siste rest av den store barnehagerevolusjonen, kome heilt i mål når det gjeld full barnehagedekning, framleis prisnedgang - ikkje minst endå sterkare satsing på innhaldet og kvaliteten i barnehagane i åra framover. Vi vil halde fram med satsinga på kunnskap, som er heilt nødvendig for ungane i Noreg, for det norske samfunnet og for verda. Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:55:31]: "Katastrofe" er den dårlegaste beskrivinga av barnehageutviklinga eg har høyrt dei siste åra. Eg er veldig oppteken av at det skal vere gode vilkår for private barnehagar. Det er det òg. Derfor er det veldig mange nye private barnehagar som har starta dei siste åra. Det er ein viktig del av barnehagetilbodet. Men kvart år vert det lagt ned nokre private barnehagar. Det viktige er at det vert starta veldig mange fleire barnehagar, både private og offentlege. Mange av dei som har vorte lagde ned, er eldre familiedrivne barnehagar som har vorte erstatta av nyare barnehagar, både private og kommunale. Eg er likevel så oppteken av dette at eg her vil gjenta at vi kjem til å gå inn og sjå på kvar einaste barnehage på denne lista for å sjå kva som er riktig, sjå kva som er årsaka, for det er nødvendig å følgje barnehageutviklinga tett når det gjeld både dei kommunale og dei private barnehagane framover. Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:57:51]: Det er SV, som styrer Kunnskapsdepartementet, som har rett i det vi kom til å leggje fram og framleis vil ha som politikk. Det er punkt éin. Vi treng større investeringar til forsking i åra framover. Det er nettopp derfor vi i dei siste åra har hatt ein vekst i forskingsløyvingane, og vi har vore opptekne av at dei må aukast. Vi ligg fremst i løypa når det gjeld å auke løyvingane samanlikna med den førre regjeringa, der Høgre var med. Det er også derfor vi har hatt positive evalueringar av SkatteFUNN-ordninga, og ho kjem til å verte ført vidare. Grunnen til at vi gjer dette, er sjølvsagt at det å få til forsking og utvikling, både offentleg og privat i Noreg, er heilt nødvendig for å løyse mange av dei store utfordringane vi har. Vi veit at Noreg, særleg innafor privat sektor, ligg langt etter når det gjeld å nå dei forskingsmåla vi har. Så det er nødvendig å ha gode ordningar for å sikre forsking der òg. Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:00:05]: Det gjer vi, og eg er einig i mykje av den analysen som representanten Tørresdal her gav. Det er vel og bra med tidleg innsats, men det er heller aldri for seint. Tidleg innsats vert kjenneteikna ikkje berre ved at det betyr tidleg i livet, men når nokon slit med noko i skulen, må ein ta tak i det med ein gong det vert oppdaga. Der er ungdomsskulen, som representanten seier, ein veldig viktig arena, fordi ungdommar går gjennom veldig store personlege endringar, men òg fordi dei faglege krava vert større. Ein begynner førebuingane til kva ein skal gjere seinare i livet, og kor ein skal gå vidare i skulen. Derfor har vi styrkt rådgivinga i ungdomsskolen, innført det nye faget utdaningsval og auka moglegheita til å ta fag frå vidaregåande. Så i 2007 - etter Kristi fødsel - sette Øystein Djupedal ned eit utval, Karlsen-utvalet, som skal levere si innstilling om få veker. Då kjem vi tilbake til vidare grep når det gjeld fullføring av vidaregåande skole, òg retta mot ungdomsskulen. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:12:11]: Eg er djupt usamd med dei som framstiller Noreg som ein politisk jammerdal der det meste er mislukka, gale eller på skakke. Eg trur me kan slå fast ein gong for alle at me er eit privilegert folk, og at me lever i eit privilegert land. Ikkje minst er det viktig i tider som desse, som fyller folk med uro og usikkerheit når ein høyrer nyhende frå verda rundt oss om dei finansielle og økonomiske ristingane som rammar oss. Landet vårt er rikt på naturressursar. Kloke og framsynte folk før oss har sikra nasjonal råderett over viktige ressursar som fisk, vasskraft, olje og gass. Ei langsiktig og nasjonal forvalting av ressursane har gitt grunnlag for erfaringar, kompetanse, eit variert næringsliv, kapitaltilgang og store verdiar på fellesskapet si hand. Som folkevalde disponerer me store inntekter med grunnlag i naturressursane våre, me har større handlefridom enn mange andre land, òg i tider som desse. Vår generasjon har eit stort ansvar for å tenkje klokt og langsiktig når desse inntektene skal forvaltast. Difor ynskjer denne regjeringa å satse på dei store tinga og gjere dei viktige grepa. Difor gir denne regjeringa kommunane større handlingsrom til å ta vare på fellesskapen. Me må tenkje langsiktig og gjere det viktigaste først, seier denne regjeringa. Me må ta grep, som denne regjeringa gjer, for å pusse opp og vedlikehalde fellesskapsinstitusjonane våre, som skulane, kyrkjene og kulturhusa. Me må byggje landet gjennom å ta vare på dei vegane me har, den jernbana me har, men òg med å byggje nytt. Me må sikre den moderne og tidsmessige infrastrukturen me treng på breiband, mobil- og tv-dekning, og det gjer denne regjeringa. Då må me òg tenkje rettferd og at heile landet skal med. Alle delar av landet har fått meir veg under denne regjeringa. Me har lyfta nivået med 2,5 milliardar kr, som har gitt meir veg og meir jernbane. Me har sytt for ei historisk jernbanesatsing. Ein stor del av jernbaneinvesteringane under denne regjeringa har gått til intercity-triangelet i det sentrale austlandsområdet. Det har vore ei rett satsing. Eg kan love at satsinga på jernbane rundt og mellom byane våre skal styrkjast vidare dei neste åra. Satsinga på å byggje landet er òg viktig for å leggje til rette for gründerar og næringsaktivitet. Næringslivet vil ha gode transporttilbod, slik at folk kjem på jobb til rett tid, og gode vegar, slik at varene kjem fram til marknaden. Dei vil ha breiband med god kapasitet. Tilsvarande støttar fagrørsla sterkt opp om ei slik prioritering av infrastruktur for å byggje landet. Seinast i dag var eg hjå Jernbaneforbundet i LO, der ein brei allianse, frå NHO til LO - og miljørørsla med - ynskjer sterkare satsing på jernbane. Det følgjer denne regjeringa opp. Me er på rett veg i vår satsing på moderne infrastruktur. Me treng meir fellesskap, og me vil styrkje den lokale velferda. Etter fire års sveltefôring under førre regjeringa tok den raud-grøne regjeringa, med Åslaug Haga som kommunal- og regionalminister, eit krafttak for å styrkje lokal velferd i budsjettet for 2006. Denne satsinga er vidareført i 2007-budsjettet. Og kommunane har gjort ein god jobb med å styrkje velferda. Me har fått fleire hender i eldreomsorga, fleire undervisningstimar i skulen, nye barnehagar, styrkt vedlikehald av skular, kyrkjer og kulturhus. Me er ikkje i mål, men kutt og atter kutt er erstatta med ei ny retning. Me har valt fellesskap framfor store skattelettar, og det gir resultat. Me har ei anna retning enn me hadde i åra 2001-2005, og den retninga skal vidareførast. Høgre har varsla at dei i valkampen skal fortelje historia om dei fire tapte åra i det norske samfunnet. Og Lars Sponheim snakka i sitt innlegg i dag om dei forsømde moglegheitene sin periode. Men kvar dag etter regjeringsskiftet har 190 menneske kome i arbeid. 190 menneske kvar dag - er det fire tapte år for dei? Kvar dag i 2006 og 2007 har det blitt tilsett 15 nye menneske innanfor pleie og omsorg. 30 nye hender i omsorg kvar dag - er det tapte år for dei som har fått omsorg? Slik kunne eg ha fortsett, med barnehagesatsinga, med satsinga på breiband, på vegar og på jernbane. Eg møter heller ingen, når eg er rundt om i landet i kommunestyre, som ynskjer sveltefôringa av kommunane attende, som me hadde under førre regjering. Me er ikkje ferdige i denne regjeringa. Me har mykje ugjort, men me har òg fått gjort mykje, og me skal satse vidare. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:18:31]: Statsråden vil seie som speidaren: "Alltid beredt!" Kva som kjem i budsjettet, må nok representanten vente med til i morgon med å få. Det som har vore varsla av statsministeren, og som eg har varsla, og som Regjeringa er oppteken av, er ei vidare satsing på samferdsle i åra som kjem. Me gjekk inn i ei regjering og overtok ein puslete nasjonal transportplan. Ikkje berre var han puslete på omfang, trass i at dagens regjeringsparti ved hjelp av Framstegspartiet hadde fleirtal for å lyfte dette opp, men han var òg puslete fordi han ikkje tok høgd for trafikkveksten, fordi han ikkje tok høgd for kostnadene knytte til det enkelte anlegget og fordi han ikkje tok høgd for det enorme vedlikehaldsetterslepet. Alt dette har me fått på bordet i denne regjeringsperioden. I tillegg har me lagt om politikken slik at me gjennomfører igangsette prosjekt raskare. Me har ei meir effektiv utbygging, og det gir større samfunnsnytte. Det skal me satse vidare på, og me skal òg sikre milliardar til samferdsle i åra som kjem. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:20:47]: Det er ikkje noka hemmelegheit som blir avslørt, verken i Teknisk Ukeblad eller i det som leiaren for vårt samferdslepolitiske utval seier. Det er ikkje hemmeleg at Senterpartiet er ambisiøst i samferdslepolitikken, og det er ikkje hemmeleg at Senterpartiet er ope for nye finansieringsformer og nye organisasjonsformer innanfor samferdsle for å oppnå nettopp det. Me har store mål for samfunnsutviklinga, og me ser at det å satse på samferdsle er ein nøkkel for å oppnå det andre som me ynskjer, eit meir variert næringsliv, ei satsing i heile landet. Om samferdsleministeren får gjennomslag for det som partileiaren ynskjer, vil avhenge av dei interne diskusjonane som skal skje knytte til Nasjonal transportplan. Me fekk ei utfordring i grunnlagsmaterialet frå etatane. Der har dei skissert at dei òg meiner at ein bør sjå på andre finansieringsformer enn det som gjeld i dag. Men til sjuande og sist, uansett kokar det ned til viljen til å auke budsjettrammene, uavhengig av kva form ein vel på organisasjon og finansiering. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:23:18]: Det er viktig å skilje mellom to ulike forhandlingar. Det eine er forhandlingar om kompensasjon for NOx-avgift, som har pågått ganske lenge, og der det har vore ein del diskusjon om definisjonen av kva som skulle dekkjast. Det har me ein særdeles god dialog med Hurtigruta om. Den andre diskusjonen går på oppheving av eksisterande avtale og eit arbeid for å setje i gang ein ny avtale, altså eit nytt anbod. Det har me også ein god dialog med Hurtigruta om. Eg har sjølv hatt møte med leiinga i Hurtigruta i Bergen. Det har vore følgt opp i den seinare tida gjennom dialog, og det skal følgjast vidare opp. Eg har store forhåpningar om at me skal finne ei løysing på NOx-problematikken kjapt, men sjølvsagt tek det noko lengre tid å gå inn i dei andre problemstillingane. Difor har me bede Hurtigruta om nokre opplysningar av juridisk og økonomisk art som er heilt nødvendige for oss. Men eg er positivt innstilt, som eg har vore heile tida, til å medverke til å finne løysingar for Hurtigruta. Vi skal ikkje sitje i ro og sjå på at Hurtigruta går på grunn. Gunvald Ludvigsen (V) [18:23:29]: Representanten Lundteigen har nettopp blitt karakterisert som ideolog, og det trur eg er ganske greitt å vere einig i. I alle fall kjem Lundteigen med jamne mellomrom med ulike innspel i media som går på tvers av både Senterpartiets og Regjeringas offisielle politikk. Lundteigens innspel i norsk politikk gjer at politikken blir meir fargerik. Han er ikkje redd for å svinge pisken heller. I Dagens Næringsliv 18. september tok Lundteigen meir eller mindre til orde for å avsetje eiga regjering: Denne regjeringa har hatt sjansen, men ikkje brukt den. Derfor må det til eit skifte. Det er også vi einig i. Representanten Lundteigen er ein av dei politikarane som har vore mest kritiske til skatteløftet frå Regjeringa om å halde 2004-løftet, og har fleire gonger sagt at vi må ha høgare skatt. Mitt spørsmål er: Meiner Lundteigen at auka skatt er rett medisin dersom landet no går inn i ein lågkonjunktur med auka arbeidsløyse? Torstein Rudihagen (A) [18:37:54]: Moelven Industrier seier opp 200 personar, og Hydro Raufoss Automotiv permitterer. Dette er berre to eksempel på korleis internasjonaliseringa av handelen og økonomien gjer at den opphavlege amerikanske finanskrisa får ringverknader også i Noreg, i dette tilfellet i Innlands-Noreg. Desto viktigare er det at vi har hatt og har god økonomistyring, reguleringar av finansmarknaden og verkemiddel som dempar verknaden. Vi har hatt og har svært god økonomi i landet, ein god skatteinngang og ei avkastning av Pensjonsfondet som gir oss handlingsrom - ei avkastning vi ikkje har nytta fullt ut dei siste åra, da utfordringa har vore manglande arbeidskraft og oppheita økonomi. Eit alternativ der staten pøsa på med meir pengar og større aktivitet ville ha gitt ein langt større kostnadsauke, høgare rente og kronekurs, som ville ha forverra konkurransesituasjonen for norsk næringsliv. Dette ville ha vore resultatet om Stortinget hadde slutta seg til Framstegspartiets utallige forslag om statlege milliardar til ei rekkje formål. Regjeringa reverserte Bondevik-regjeringa sine skattekutt og bruker pengane til å styrkje fellesskapet, helse- og omsorgstenester for alle, betre skule og utdanning og ei historisk satsing på barnehageutbygging. Regjeringa vil også framover arbeide for eit stadig betre velferdssamfunn som gir alle same moglegheiter. Dette er den raud-grøne linja som vi veit at eit stort fleirtal i folket meiner er ein riktig kurs. Samferdselssektoren er styrkt med fleire milliardar i samsvar med rammene for Nasjonal transportplan. Vi må ikkje gløyme at Bondevik-regjeringa kom til Stortinget med eit forslag til transportplan som var langt mindre ambisiøst. No blir det løyvd mykje meir enn det som Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti foreslo. Likevel er desse partia freidige nok til å kritisere at det ikkje blir gjort nok. Desse partia kunne kanskje heller vedgå at det var bra at deira framlegg blei forkasta. Det vi alle må vedgå og ta eit ansvar for, er eit altfor dårleg vedlikehald av infrastrukturen over mange år, noko som gjer at vi må prioritere dette langt meir enn det transportplanen føreset. I hop med at utbyggingsprosjekta har blitt mykje dyrare, bidreg dette til at vi i nokon grad er på etterskott med gjennomføringa av mange utbyggingar. Vi har utvikla eit velstandssamfunn og eit næringsliv som medfører auka mobilitet. Trafikken aukar mykje meir enn føresett i transportplanen, særleg gjeld det godstransporten. Transportsektoren har blitt hengande etter i denne utviklinga. Derfor er kapasiteten sprengd, derfor står toga altfor ofte, derfor er forureininga stor, og derfor har vi fått ei tragisk utvikling av trafikkulykker. Derfor vil Arbeidarpartiet og Regjeringa ha eit samferdselsløft. Her må auka trafikktryggleik vere eit av hovudmåla. Det er god samfunnsøkonomi, og det er god helsepolitikk. Arbeidarpartiet vil arbeide for eit miljøvennleg, trygt, tilgjengeleg og effektivt transportsystem som heng i hop. Vi må utnytte fortrinna til dei enkelte transportsektorane med auka kollektivsatsing i og omkring byane, men òg gode jernbanetilbod for gods og personar på strekningar mellom regionar. Regjeringa utgreier moglegheitene for høgfartstog i Noreg. Uansett kva konklusjonen på det må bli, meiner eg at første steget må vere å byggje dei strekningane som vi har planar om å byggje ut, med ein standard som gjer at toga kan kjøre fort, dvs. 250 km i timen. Da tek vi samtidig høgd for ei framtidig høgfartssatsing. Så må vi ikkje gløyme at vegane våre er og vil vere dei viktigaste transportårene i store delar av landet. Vi må utbetre hamner og farleier og betre ferjetilbodet langs vår langstrakte kyst. Det er rett å prioritere samferdsel framover no, først og fremst fordi landet treng det. Det vil effektivisere samfunn og næringsliv. Avkastninga av Pensjonsfondet gir oss handlingsrom til å gjere det utan å bryte med handlingsregelen dersom vi vel å prioritere denne sektoren. Vi ser at høgkonjunkturen er over. Det blir meir kapasitet på anleggssektoren, og om snautt eit tiår slår dei store pensjonskostnadene inn for fullt, samtidig som vi ser konturane av reduserte oljeinntekter. Denne satsinga vil òg vere heilt i tråd med intensjonen bak handlingsregelen, som er å bruke avkastninga av Pensjonsfondet til å gjere Fastlands-Noreg robust og næringslivet konkurransedyktig, med tanke på ei tid der vi ikkje kan gjera oss rike av oljeinntektene. Da vil langt betre kommunikasjon og infrastruktur vere avgjerande viktig. Vi veit ikkje kor alvorleg og langvarig lågkonjunktur vi står overfor, men eg registrerer at mange allereie har teke til orde for ein aktiv motkonjunkturpolitikk. Om ein må ty til det, er i alle fall utbygging av transport og kommunikasjon eit godt verkemiddel i dobbel forstand. Det gir sysselsetjing, og det effektiviserer næringslivet. Vi ser også at både LO og NHO no er svært aktive for å få betre samferdsel. Gunvor Eldegard (A) [20:03:54]: I dag er det ein god dag. Samferdsleministeren har kunngjort at det kjem planmidlar til Oslo-Ski i budsjettet i morgon. Dette er veldig bra for Follo. Det er bra for heile Austlandet, ja, faktisk for heile nasjonen, for folk som pendlar, og ikkje minst for næringslivet. Dei siste åra har næringslivet her i landet hatt svært gode tider. Me har hatt rekordhøg vekst og rekordlåg arbeidsløyse. Me har hatt tidenes høgkonjunktur. I denne tida har regjeringspartia satsa på å leggja til rette for auka verdiskaping, næringsutvikling og nyskaping. Det har vore ført ein aktiv næringspolitikk, der Regjeringa har lagt til rette for at Noreg skal vera eit godt land å driva næringsverksemd i. I ei fersk rangering frå Verdsbanken over kor næringsvenlege dei forskjellige landa er, kjem Noreg faktisk på tiande plass av 181 land. Når me no går inn i det fjerde og siste året av stortingsperioden, er det med eit bakteppe av internasjonal finansuro som me må ta på alvor. Denne uroa påverkar oss òg her i landet. Me har ein liten, open økonomi, og aktiviteten i norsk industri er nært knytt saman med resten av verda. Som me høyrde frå statsministeren tidlegare i debatten, står me betre rusta enn mange andre land til å møta denne krevjande situasjonen på finansmarknaden. Grunnen til dette er m.a. Regjeringa sin ansvarlege økonomiske politikk kombinert med den aktive næringspolitikken og ein sterk og aktiv statleg eigarskap. Til grunn ligg høg sysselsetjing og generelt god økonomi blant folk flest. For me har satsa på verdiskaping og offentleg velferd framfor skattelette til dei som har mest frå før. Gjennom nye tiltak har me fått fleire i arbeid, og det er den viktigaste innsatsen mot fattigdom og for utjamning av sosiale skiljeliner. Etter at Regjeringa overtok, har så mange som 200 000 fleire kome ut i arbeid. I motsetnad til den førre regjeringa sin næringsnøytralitet vert det no satsa spesielt mykje innan dei næringsområda der me har kompetanse eller særlege fortrinn. Me har lagt fram ein maritim strategi som næringa har teke vel imot, og det vart innført ei reiarlagsskatteordning som er lik den som er i Europa, noko som næringa har etterspurt i mange år. Me har hatt ei kraftig satsing på reiseliv i heile perioden. Det vert satsa på marin sektor, med fokus på rettferdig fordeling, berekraft og verdiskaping langs heile kysten. Ressurskontrollen er styrkt, og kampen mot svartfiske gir resultat. Fiskerinæringa har samla sett tent gode pengar dei siste åra, både fiskeflåten, havbruksnæringa og foredlingsindustrien. Seinast i dag har me fått veta at eksporten av fisk har auka med 22 pst. i september i år i forhold til i september 2007. Alle løfta vert følgde opp med nasjonale strategiar, handlingsplanar, nye verkemiddel og konkrete løyvingar over statsbudsjettet kvart einaste år. Den nye omstillingslova tok til å gjelde i juli. Både Høgre og Framstegspartiet har brukt mykje tid på å kritisera lova som har tiltak som skal førebyggja nedlegging av bedrifter, og som har som mål å redusera negative verknader dersom bedrifter må leggjast ned. I usikre tider gir det faktisk ein ekstra tryggleik at me har fått på plass tiltak som varetek omsynet til lokalsamfunna og til den enkelte tilsette, samtidig som bedriftenes moglegheit til å omstilla seg vert ført vidare. Omstilling er avgjerande for bedriftenes konkurranseevne og framtidige verdiskaping. I løpet av hausten skal næringsministeren leggja fram innovasjonsmeldinga - etter ein lang prosess som har involvert mange aktørar over heile landet. Det er klare og tydelege ideologiske forskjellar mellom Stoltenberg-regjeringa og politikken til ei eventuell regjering med Framstegspartiet og Høgre. Det er viktig at Høgre og Framstegspartiet klargjer overfor næringslivet kva slags næringspolitikk dei vil føra dersom dei skal samarbeida. Me ser at det er store sprik mellom dei to høgrepartia i sentrale næringspolitiske spørsmål, m.a. statleg eigarskap, satsing på verkemiddelapparatet og arbeidsinnvandring. Heller ikkje dagens debatt har så langt gjort det klart kva slags politikk ei eventuell regjering med Framstegspartiet og Høgre vil føra. Me ser framleis store sprik mellom dei to høgrepartia, spesielt når det gjeld den økonomiske politikken. I dag har leiaren i Høgre, Erna Solberg, garantert fleire gonger frå talarstolen at Høgre skal føra ein stram økonomisk politikk, mens Framstegspartiet framleis spreier rundt seg med lovnader i milliardklassen, milelangt over handlingsregelen. Erling Sande (Sp) [20:09:10]: Vi har frå Senterpartiets side tidlegare i denne debatten peika på at det er viktig å lyfte blikket og sjå dei globale utfordringane vi står overfor, som òg får konsekvensar for vårt land både på kort og lang sikt. Globalt står vi overfor både ei matvarekrise, ei energikrise og ei klimakrise. 900 millionar menneske svelt no - 900 millionar. Talet er for fyrste gong på fleire år stigande. Dei varierande prisane på olje dei siste månadene har ikkje berre vist oss kva konsekvensar svingingar i oljeprisen har på den internasjonale økonomien og for mange menneske på kloden, men dei minner oss også om kor avhengige vi har gjort oss av den fossile energien. Det gjer dimensjonane omkring energiomlegginga som verda står overfor dei komande tiåra, om mogleg endå større. Dei store utfordringane globalt står på mange måtar i kontrast til vår heimlege debatt. For mange politiske leiarar verda over må Noreg vere som eit drøymesamfunn, eit samfunn av moglegheiter - og vi har mange moglegheiter. Vi har større moglegheiter enn dei fleste andre landa på kloden. Vi må sjå desse moglegheitene, og vi må vete å gjere nytte av dei. Senterpartiet er overtydd om at framtida må byggjast på fornybar energi. Ei storstilt omlegging må starte allereie no. Det er ingen annan måte å sikre at dei som kjem etter oss her på jorda, skal ha den same tilgangen til rein luft, rein jord, reint vatn og eit klima som gjer det mogleg å leve her på jorda også dei neste hundre åra. I klimaarbeidet gjeld den gamle regelen om at ingen kan gjere alt, men alle kan gjere noko. Noreg står ikkje for nokon stor del av dei globale klimautsleppa. Samtidig kan alle land med rette hevde at det ikkje er dei som er problemet. Summen av klimautsleppa er problemet. Derfor har alle land eit ansvar for å bidra. Særleg har vi som eit rikt land eit moralsk ansvar for å bidra. Få land har dei same moglegheitene som vi. Vi har store uutnytta ressursar innan fornybar energi. Vi må ta fleire av dei i bruk. Vi må satse endå tyngre på vindkraft, on- og offshore. Vi må byggje ut meir av det potensialet vi har igjen innanfor vasskrafta. Vi må utnytte dei store uutnytta ressursane vi har, til å få fram bioenergi, byggje kunnskap for utnytting av energikjelder som enno er umodne, utvikle teknologi som både her og andre plassar i verda kan bidra til overgang frå det fossile til det fornybare energisamfunnet. Regjeringa har satsa meir enn noka regjering tidlegare på desse områda. Det betyr ikkje at vi lener oss tilbake og er tilfredse. Utfordringane framover gjev ikkje noko rom for det. Meir enn nokon gong er det trong for å skjerpe ambisjonane og styrkje innsatsen. Bioenergi er døme på noko som med riktig satsing kan skaffe varme og varmt vatn til store deler av bygningsmassen. Dette vil vere riktig og klok bruk av den ressursen. Vi kan frigjere verdifull elektrisk straum. I framtida er personbiltransporten eit område som i langt større grad enn i dag bør elektrifiserast. Vi må bruke rett energi der vi får mest ut av han, og spare energi der vi kan. Energisatsinga må i lag med utvikling av teknologi for fangst og lagring av CO2 vere vårt fremste bidrag til den grøne dugnaden som verdssamfunnet står framfor, dersom vi skal nå dei måla vi har sett oss på klimaområdet, og avgrense den globale temperaturstiginga til to grader. Det er ingen motsetnad mellom å ynskje utvikling, arbeidsplassar og næringsutvikling her i landet og samtidig bidra til klimadugnaden globalt. Våre naturressursar gjer det mogleg både å skape utvikling, arbeidsplassar og å bidra til det globale klimaarbeidet. Senterpartiet er oppteke av at vi ser og nyttar dei moglegheitene som ligg på desse områda, i åra framover. Jenny Klinge (Sp) [22:00:54]: Eg har lånt øyre til debatten i dag og til opposisjonen si framstilling av kva Regjeringa har gjort dei siste tre åra. Først vart eg ein smule irritert. Deretter vart eg ein smule oppgitt. Til slutt vart eg lattermild. For når f.eks. Harald Tom Nesvik frå partiet med det meir eller mindre passande namnet "Framstegspartiet" seier at vi har bak oss tre år med raud-grønt kaos, kan ein spekulere på verkelegheitsforståinga. Det er tydeleg at Nesvik, hans partifellar og resten av opposisjonen ønskjer seg politisk endring etter valet i 2009. Då vil eg få minne om det som er sagt, at framsteg betyr alltid forandring, men forandring betyr ikkje alltid framsteg. Om det å drive politikk sa Carl Joachim Hambro så treffande: Det er ikkje tilstrekkeleg å seie at politikk er det mogleges kunst. Politikk skal vere noko meir. Den politikken som er i pakt med framtida, må gå ut på å gjere mogleg i morgon det som er umogleg i dag. Den raud-grøne regjeringa har hatt som mål å leggje til rette for at samfunnet og enkeltmennesket skal ha dei rammevilkåra som gir rom for utvikling, og som gir rom for gode liv. Derfor har vi satsa på den lokale velferda, på helse og omsorg. Derfor har vi arbeidd for full barnehagedekning, og derfor har vi lyfta samferdsel som den første regjeringa som faktisk har oppfylt rammene i Nasjonal transportplan. Men vi har ikkje tenkt å la det bli med det. Budsjettet som blir lagt fram i morgon, vil vise ei retning vidare. Senterpartiet har ambisjonar om at den nye nasjonale transportplanen som Stortinget skal behandle i vår, vil forandre takten i samferdselspolitikken endå meir. Det fortener folk rundt omkring i heile landet, og det fortener næringslivet. Den finanssituasjonen som har oppstått, viser at vi burde ha satsa endå meir på infrastruktur tidlegare, fordi det gir grunnlag for verdiskaping. Men i den situasjonen vi er i no, vil det å gi gass innanfor samferdsel vere ein positiv motkonjunkturpolitikk. Vi har ein lang debatt attom oss med mange fagre ord. Opposisjonen har brukt orda på å fortelje om kor fortreffeleg politikken deira har vore, og kor bra det skal bli om det blir slutt på det såkalla raud-grøne kaoset. No er det slik at godt gjort er betre enn godt sagt, og regjeringspartia skal halde fram med å gjere mogleg i morgon det som er umogleg i dag. Åge Starheim (FrP) [22:07:12]: Eit gjennomgåande spørsmål i distrikta er: Kvifor har vi fråflytting, kvifor har vi ei negativ folketalsutvikling? Dei som ikkje ser årsaka til dette, har politisk motiv for ikkje å sjå verkelegheita. Næringslivet i distrikta klagar m.a. over to ting - begge med utgangspunkt i infrastruktur: 1. Dårlege vegar, som er fordyrande og gjer det vanskeleg å få fram varer. 2. Eit mangelfullt utbygt nett, som hindrar effektiv bruk av elektroniske hjelpemiddel. Dette skapar manglande utvikling og verdiskaping. Manglande tenestetilbod innanfor skule og barnehage og ein utrygg situasjon innanfor helse og omsorg er skapt på grunnlag av manglande løyvingar frå Regjeringa. Eg vil vise til to eksempel frå Sogn og Fjordane: 1. Tek ein utgangspunkt i kommuneproposisjonen, manglar seks kommunar i Nordfjord-regionen ca. 70 millionar kr på å få budsjett og økonomiplan i balanse i haust. Då er ikkje Terra-kommunen Bremanger med. 2. Lokalsjukehusa har stått for trygg og sikker beredskap for innbyggjarane i fylket vårt, med dei vanskelege geografiske og klimatiske forholda vi har i dette fylket. No har Regjeringa med sin manglande evne til å tenkje heilskapleg helsepolitikk og med manglande løyvingar rasert og teke bort den tryggleiken innbyggjarane har hatt. No er det berre skalet igjen av lokalsjukehusa. No registrerer vi at enkelte andre regjeringsparti også har snakka høgt om auka midlar til infrastruktur. I morgon vert statsbudsjettet framlagt, og då vil det vise seg om dette inneheld handling, eller om det framleis berre er valflesk. Framstegspartiet har vore den sterkaste pådrivaren for å byggje infrastruktur, som igjen vil resultere i verdiskaping. Eg meiner at karikaturen i VG sist fredag på ein glimrande måte viser Regjeringa sin valbløff. Eg registrerer kva folk ute i distrikta seier, og eg er heilt samd. Det har aldri vore ført ein så sterk sentraliseringspolitikk som no. Eg stiller difor eit høveleg spørsmål: Er det då underleg at folk flyttar? Hallgeir H. Langeland (SV) (fung. leiar i komiteen): Eg har den gleda å leggja fram energi- og miljøkomiteen si innstilling om løyvingar på statsbudsjettet til Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet. Eg tek samtidig opp forslag som SV har aleine, og forslag som SV er med på, i innstillinga. Når det gjeld tala i budsjetta, kjem dei fram gjennom eit fleirtal av regjeringspartia og Framstegspartiet. Dei har i komiteen dessverre funne det nødvendig å kutta endå meir på forsking, noko som fører til at det blir mindre innsats på forsking. Det verkar på meg nærmast som om ein ønskjer å avgrensa kunnskapane om energi og miljø gjennom dei kutta ein gjer. Det trur SV er eit feiltrinn. Når det gjeld rammeuavhengige forslag, er det mange gode forslag som etter SVs syn vil bli vedtekne. Lat meg bruka nokre ord på det. Det eine er at ein skal gå inn og sjå på korleis verftsindustrien har det. Me veit at m.a. Kværner Egersund mista eit oppdrag til Dragados i Spania på grunn av, etter mi oppfatning, noko som kan sjå ut som at EU-land subsidierer verftsindustrien sin. Då må me frå Noregs side, på grunn av den hersens EØS-avtalen, inn og sjå på kva me kan gjera for å sikra norske verft oppdrag. Det er ein av dei tinga som Stortinget i dag vedtek, sjølv om SV ønskjer at ein skulle gå endå meir inn i EØS-avtalens betydning. Så seier stortingsfleirtalet òg klart frå til miljøvernministeren at me skal ha ei melding om Kartverket. Miljøvernministeren svarte frekt og freidig fleirtalet med å seia at han ikkje ville leggja fram ei melding då fleirtalet vedtok det tidlegare, men no gjev stortingsfleirtalet han beskjed om at det skal han gjera. Ei anna sak som stortingsfleirtalet forsøkjer å rydda opp i, er spørsmål knytte til nettariffering. Ein hadde bede om ei sak om dette, og fekk ei sak i statsbudsjettet som svært få kunne lesa og svært få forstod. Derfor bestemte stortingsfleirtalet at den saka skal sendast tilbake til statsråden, og me forlanger ei ny sak, der me får ei skikkeleg vurdering av nettariffering, og der me får konkrete forslag til korleis me kan føreta prisutjamning, som vil koma mange til gode. At det er nødvendig for stortingsfleirtalet å gripa inn i ei regjeringsbehandling, t.d. på nettariffering og Statens kartverk, synest eg er litt beklageleg, men eg reknar med at ein no ryddar opp ein gong for alle, og at ein slepp å gjera dette igjen. SV er også svært glad for at eit fleirtal, alle med unntak av regjeringspartia, sluttar opp om eit forslag om å sjå på korleis ein kan få auka utvinningsgraden på norsk sokkel. Me veit at om me aukar den frå 44 pst., som han er i dag, til 50 pst., utgjer det ifølgje Oljedirektoratet ei inntektsmoglegheit på 400 milliardar kr. Då er det gale etter SVs meining at ein ser ut til å prioritera leiting i Barentshavet, i staden for å sjå på kva moglegheiter ein har for å få meir ut av brønnane. Dette får altså fleirtal i dag, og det er SV glad for, men det forundrar oss at regjeringspartia vel å stå utanfor eit så godt forslag. Straumprisen er eit heitt tema for tida, naturleg nok. SV var i si tid mot den dereguleringa som Senterpartiet og Eivind Reiten i si tid gjorde saman med Arbeidarpartiet. Det som blei sagt då, var at når ein fekk marknaden på plass, skulle prisen gå ned. Det var noko av grunngjevinga frå fleirtalet. Meir marknadsmakt skulle skapa lågare pris. Då må eg spørja fleirtalet, som den gongen, om det er det som skjer. Eg ser ikkje noko til dette, eg ser tvert imot at prisen stig og stig, og forbrukarane blir iltrare og iltrare på dette systemet som skulle gjera straumen billegare. Då er det nødvendig å sjå på kva ein kan gjera. Då er det ikkje nok at energiselskapa og staten er fornøgde med at dei får auka sine inntekter, då må ein sjå på aktive tiltak som kan gjera at ein får ned straumforbruket utover det som marknaden sjølv gjer. SV satsar derfor aktivt på tiltak som kan få ned forbruket av straum og få ned straumrekninga til folk. Men det er ikkje det Regjeringa prioriterer. Regjeringa prioriterer faktisk skattelette til rikfolk framfor dette. Dei prioriterer billegare brennevin. Og tek ein seg ein skarp ein, kan det nok vera at ein blir varm ei stund, men det er ikkje noko tiltak som gjeld for lang tid, det som har fleirtal her i Stortinget. Så dette er feil prioritering frå Regjeringa si side. SV tilbyr derfor Regjeringa eit anna fleirtal, som kan få ned forbruket av straum og dermed redusera straumrekningane til folk og spara miljøet og redusera presset på utbygging av gasskraftverk. Seinast i går la me fram eit forslag om eit svensk støttesystem, som kan få ned forbruket, som går ut på å støtta vassboren varme, som går ut på å støtta varmepumper, og som går ut på å støtta pelletskaminar og solfangarar. Dette er eit konkret forslag som Regjeringa kan få fleirtal for om dei ønskjer å gjera noko med straumforbruket og -prisen. SV har elles levert og i dag framsett ei rekkje gode forslag som kan bidra til å gjera noko med straumprisproblematikken og straumforbruket, om viljen vår er der. PCB-forureining i norske hamner og fjordar er vel kjent og har vore snakka om i tiår. Men viljen til å rydda opp er mindre, sjølv om så vel Regjeringa som stortingsfleirtalet plussar på nokre skarve millionar. Når me veit at desse miljøavgiftene gjer at fisk og skaldyr er farlege å eta, satsast det ikkje nok. Med det tempoet fleirtalet har lagt opp til, vil det ta fleire tiår før ein får rydda opp i dette. Dette vil SV gjera noko med. Me aukar løyvinga til denne oppryddinga betydeleg, og foreslår at me får ein opptrappingsplan. SV har i denne saka forsøkt å få miljøvernministeren òg med på denne opptrappingsplanen, men me har hatt store problem med å få ut eit skikkeleg svar på problemstillinga - utan at eg dermed antydar at miljøvernministeren ikkje ønskjer at nokon skal vera på offensiven i ei så viktig sak som denne. Og om miljøvernministeren vil, kan altså SV bidra til ei opptrapping i denne viktige saka, men det spørst om miljøspørsmål er så viktige for miljøvernministeren lenger. SV har elles ei rekkje tiltak for å styrkja miljøorganisasjonar og friluftsorganisasjonar, dessutan legg me til rette for aktivt og helsebringande opphald i naturen. Me har tiltak for vern, og me har tiltak for nasjonalparkar. Dessutan aukar me innsatsen når det gjeld villaksen, som mange er opptekne av å koma ut i naturen og fiska opp. Men truverdet til denne regjeringa når det gjeld villaks, er lik null etter dei konsesjonstildelingane som er gjevne av Ludvigsen med godkjenning av miljøvernministeren, og dei 50 konsesjonane som ein no salderer budsjettet med, og som ingen vil ha, heller ikkje havbruksnæringa. Så her er det noko som er spinn hakkande galt. Tolv organisasjonar, inklusiv heile miljøbevegelsen, forlanger tiltak for villaksen. Miljøvernministeren høyrer ikkje etter. Regjeringa vel skattelette for rikfolk og meir makt til pengemakta. Den kuttar i miljø- og energiforsking, den byggjer ut Snøhvit og gasskraftverk, den svekkjer arbeidet for å berga villaksen ved å dela ut oppdrettskonsesjonar, og håpar på marknaden når folk og landet treng reduksjon i straumforbruket og tiltak for å få ned straumforbruket. Regjeringa er prega av høgt og fint snakk om miljøet, men det er veldig ofte store ord med tomme lommebøker. Hallgeir H. Langeland (SV): Omgrepet "realisme" har vel ulikt innhald for Høgre og SV, vil eg gå ut frå. Derfor skal eg forsøka å svara ut frå det SV ser som realistisk og nødvendig for Noreg å gjera. I mitt innlegg sa eg at det er viktig at ein hushalderer med dei ressursane som faktisk er på norsk sokkel, og som Høgre i dag kjem til å stemma mot at vi skal forsøka å få meir ut av. Det er eitt tiltak og ein måte å tenkja på som eg trudde òg Høgre var med på, men som dei altså ikkje er med på førebels - eit konkret tiltak som sikrar dei inntektene som blei etterlyst, anslått til ca. 400 milliardar kr. Det er ein måte å tenkja på som Høgre burde gjera meir enn det dei gjer. SV har i heile si politiske historie hatt som mål å sørgja for at det er eit jamt og lågare tempo i oljeutvinninga enn det ein har i dag. Det hadde betydd at i staden for at ein har den jojo-økonomien som Høgre og marknadsliberalistane står for, ville ein kunne hatt ei stabil sysselsetjing på Kværner Egersund, kor representanten kjem frå, mens ein no altså har jobb ut frå marknaden. Ein burde hatt styring med dette, og det er SV sin politikk. Problemet er rett og slett at Høgre si løysing er meir marknad. Når EØS-avtalen sørgjer for at det privatiserte Statoil sender oppdrag til utlandet, vil det jo ikkje vera jobbar i norsk verftsindustri med Høgre-politikk. Derfor har SV ei heilt anna retning, som Høgre tydelegvis ikkje heilt har forstått. Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar for eit godt spørsmål, for det er nettopp det eg la stor vekt på i mitt innlegg. Kritikken frå Framstegspartiet som seiast å vera den største marknadsliberalisten her på huset, er heilt grunnlaus. Det er Framstegspartiet sin politikk som fører til at straumprisen vinglar opp og ned, sånn som no. Framstegspartiet ønskjer meir marknad, det får dei, men når prisen går opp, toar dei sine hender, og så ropar dei på staten, som skal løysa problemet. Det er jo heilt på - no må eg passa meg her, president! - det heng ikkje på greip, for det er den politikken som Framstegspartiet ønskjer seg, som gjeld no. Og så til spørsmålet: SV sitt alternativ er å gå inn med tiltak som kan redusera straumforbruket. Framstegspartiet sitt er å byggja gasskraftverk og gi blaffen i jordas klimaproblem. SV har i dag og i går fremma konkrete forslag som skal få ned straumforbruket. Dersom me går inn med varmepumper, f.eks., dersom me støttar tiltak for å få til vassboren varme, dersom me støttar innkjøp av pelletskaminar, vil me bidra til at folk ikkje blir så straumavhengige som dei er i dag, og dermed få ned forbruket. På den måten vil prisen stabilisera seg, og ein vil få mindre marknadsmakt og dermed lågare pris. SV føreslår gjerne tiltak for å auka straumprisen for periodar - det gjer me òg i dag - for å få til dei tiltaka som trengst for at det norske folk skal få vera med og redusera straumforbruket og dermed bidra til å betra miljøet. Framstegspartiet sin politikk er meir marknad. Framstegspartiet burde eigentleg unnskylda seg overfor det norske folk for at straumprisen er så høg; det er nemleg dei som har bidrege til det. Hallgeir H. Langeland (SV): SV og Arbeidarpartiet står saman i ein del saker i innstillinga. Det synest SV er positivt, men det er eit par problemstillingar der me ikkje heilt snakkar same språk. Den eine går på straumpris og tilgang på kraft. Det eine arbeidarpartiforslaget som SV støttar, går på at ein skal satsa meir på biobrensel og vassbåren varme. Det er etter SV si meining rett veg å gå. Men når me høyrer Arbeidarpartiet sitt svar til f.eks. Framstegspartiet, er det først og fremst gasskraftverk som skal løysa dette. Altså: Ein treng meir kraft i marknaden, det er det som er hovudbekymringa, og då kjem gasskraftverk først. Me i SV blir ofte skulda for å seia "Ja takk, begge deler", men her gjer Arbeidarpartiet det på ein måte som eg trur blir komplisert. Så mitt spørsmål til Arbeidarpartiet er: Kvifor er ei av desse to retningane viktigast, dersom ein først og fremst tenkjer på miljøet? Kva er viktigast for Arbeidarpartiet? Det siste spørsmålet går på eit forslag som SV har når det gjeld å gå inn i EØS-avtalen sine verknader for norsk verftsindustri. Olav Akselsen, leiaren i næringskomiteen, seier at EØS-avtalen er "ein husmannskontrakt" - ikkje ein "hersens" kontrakt, som eg beklagelegvis kom til å seia. Når ein ser at ein i EU ser ut til å tilby prisar som er langt under dei norske, er det sånn å forstå at Arbeidarpartiet reknar dette med EØS-avtalen inn i det forslaget som har fleirtal? Er det grunngjevinga for at ein ikkje støtter SV sitt forslag? Hallgeir H. Langeland (SV): Miljøvernministeren har vore etter måten profilert når det gjeld miljøspørsmål, i alle fall i ein periode av den tida Regjeringa har sete. Det som forundrar meg no i det siste, er det som har skjedd i forhold til villaksen og korleis ein på ein måte skal bevara villaksen - og der har Noreg eit spesielt internasjonalt ansvar. Der har ein lagt fram ei stortingsmelding, som Stortinget har til behandling. Men så vel Regjeringa å dela ut 40 laksekonsesjonar over bordet etter samtalar med Framstegspartiet. Ein vel i budsjettet å tildela 50 konsesjonar til, som ingen eigentleg vil ha fordi marknaden er metta. Dette kan ifølgje miljøvernbevegelsen bli ein katastrofe for villaksen når ein får så mange oppdrettsanlegg rundt omkring overalt der ein eigentleg frå Regjeringa si side skulle verna nasjonale laksefjordar og nasjonale laksevassdrag. Så mitt spørsmål til representanten Onarheim er: Er det i tråd med Regjeringa sin politikk og er det i tråd med god miljøpolitikk å gjera desse overgrepa overfor villaksen? Det andre spørsmålet går på at Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har eit felles forslag om at ein skal gå inn og sjå på den målsetjinga ein har for Enova i forhold til energieffektivisering, og koma med skikkelege enøktiltak og satsa på alternativ fornybar energi. Me ønskjer ein uavhengig analyse av det kapitalbehovet dette selskapet har i forhold til dei mål Stortinget har sett. Er det ikkje god butikk å arbeida på den måten, sidan Høgre ikkje støttar det? Hallgeir H. Langeland (SV): Så billig som representanten Vaksdal no prøvde å sleppa unna, det går ikkje. Her må ein stå inne for den politikken ein står for. SV er for at det skal vera nokså høge straumprisar, sånn at ein skal kunne framskaffa dei alternativa me ønskjer, fornybar energi og straumsparing. Det er me ærlege og seier. Men det å seia at ein eigentleg ikkje vedkjenner seg marknadsliberalismen, som ein no på ein måte seier indirekte, det blir jo direkte feigt. Viss ein vil byggja dei gasskraftverka som det har vore planar om, og som har konsesjon, må ein jo setja av pengar til det - ein må altså gå inn og styra pengar sånn at dei blir bygde. Det kunne ein ha gjort, for Framstegspartiet har jo vore med på å leggja premissane for statsbudsjettet. Kor er pengane til alt dette som det har vore snakk om? Nei, ver ærleg og sei at ein høg straumpris er Framstegspartiets politikk, for dei ønskjer at marknaden skal råda. Det er ei ærleg sak. Det å prøva å vri seg unna med at det ikkje skjer noko, at det ikkje blir bygd ut noko, og heller ikkje foreslå å byggja ut noko, er feigskap. Her må ein stå rakrygga og seia: Me meiner marknaden skal rydda opp i dette. Når det ikkje skjer, må me akseptera at straumprisane aukar. Ein kan ikkje kjefta på regjering og storting når ein sjølv er med på å leggja premissane i budsjettet. Eg vil gjerne utfordra Framstegspartiet til å seia om dei no kjem til å setja av pengar til å byggja ut nye vasskraftprosjekt eller gasskraft. Er det det me skal venta på frå Framstegspartiet si side, sånn at straumen blir billigare? Det må jo vera det som må skje. Ingmar Ljones (KrF): Eg vil minna representanten Vaksdal om følgjande: For det første, Noreg fører ein radikal og ambisiøs klimapolitikk. For det andre: Noreg er eit av dei fyrste landa i verda som har utarbeidd ein heilskapleg politikk for alle sine hav- og kystområde. Regjeringa har lagt fram ein nasjonal plan for korleis vi skal følgja opp FN sin konvensjon om biologisk mangfald, og Regjeringa held aktivt fram med å protestera mot utslepp frå Sellafield-anlegget. Kristeleg Folkeparti har faktisk vore med på å flytta tyngdepunktet i norsk miljøpolitikk gjennom at vi gjekk inn i regjeringssamarbeid med Høgre. Menneskeskapte klimautfordringar er allereie eit faktum. Klimaet er i ferd med å bli varmare, våtare og villare, som det heiter, og vi opplever periodar med tørrvêr. 1998 var det hittil varmaste året på jorda, og det vekkjer oppsikt hjå meg når Framstegspartiet avviser at dette kan vera menneskeskapt. Eit overveldande stort fleirtal i FN sitt klimapanel er overtydd om det. Eit heilt verdssamfunn bruker store ressursar på å motverka desse endringane gjennom avtalar om å få ned klimautsleppa. Då er det merkeleg at Framstegspartiet kan vera så konsekvent i å avvisa at klimaendringane er menneskeskapte. Difor er spørsmålet til representanten Vaksdal: Med dei endringane som no er påviste, m.a. i vêret, i klimaet, i økosystemet og når det gjeld forureining, kunne då representanten Vaksdal vera med på ein diskusjon, vera med på laget, slik at vi kan få ei endring? Det gjeld innanfor vern, miljøvern og forureining. Ingmar Ljones (KrF): Ei berekraftig utvikling har lenge vore eit sentralt omgrep i miljøpolitikken. Miljøkonferansen i Johannesburg tidlegare dette året stadfesta at utfordringane når det gjeld miljø og utvikling, er globale, og at dei rike landa har eit særskilt ansvar for å medverka til å få best mogleg miljø globalt. For å syna at vi tek dette ansvaret, må vi prioritera rett nasjonalt. Vi er medansvarlege for dei menneskeskapte klimaendringane. Vi må leggja opp til ei miljøriktig utvikling av samfunnet som tilfredsstiller behova til dagens menneske og generasjonar som kjem. Vi er sjølve ein del av naturen og skaparverket, og vi må forvalta livsgrunnlaget med det ansvaret vi er pålagde. Ei forsvarleg forvalting tek utgangspunkt i tre prinsipp: - Naturen si tolegrense må ikkje overskridast. - Føre var-prinsippet må leggjast til grunn. - Forureinar må betala for å retta opp miljøøydelegging. Samarbeidsregjeringa prioriterer miljøet høgt. I eit stramt økonomisk opplegg for budsjettet som m.a. hadde til føremål å få ned renta og kronekursen, har vi funne rom for viktige miljøsatsingar. Det har allereie gitt resultat: Første rentereduksjon er komen, og miljøprofilen blir stendig tydelegare. Vi aukar løyvinga til opprydding i forureina sediment med PCB-innhald i hamner og fjordområde med til saman 15 mill. kr, og samstundes blir det gitt ei bestillingsfullmakt på 20 mill. kr for å sikra tilstrekkeleg framdrift i arbeidet med å fjerna miljøgifter og sediment. I dei 15 mill. kr som er løyvde, ligg det 5 mill. kr som skal gå til opprydding av skipsvrak og PCB frå sediment på havbotnen. Vi er glade for at vi står saman med Framstegspartiet når det gjeld denne viktige satsinga. Eg viser elles til havmiljømeldinga som Regjeringa har lagt fram, og komiteen si behandling som skal starta på nyåret. Denne meldinga vil leggja viktige føringar for korleis vi skal få eit godt havmiljø, som er ein føresetnad for å kunna hausta forureiningsfri mat frå havet. Å ta vare på gamle kulturminne og kulturstader er viktig, både for oss sjølve og av omsyn til dei som kjem etter oss. Kulturminnefondet blir tilført avkasting frå fondet på 6,5 mill. kr. Dette kjem i tillegg til vidareføringa av dei om lag 15 mill. kr som er på budsjettet for inneverande år. I budsjettet for 2003 har Norsk Vasskraft- og Industristadmusem i Tyssedal blitt løfta fram. Gjennom eit tilskot lagt opp som eit spleiselag mellom Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, blir restaureringsarbeidet ved dette museet fullfinansiert. Eg er glad for denne løyvinga. I tillegg vil eg understreka det verdfulle arbeidet som er utført lokalt, slik at det her kan knytast viktige band mellom komande generasjonar og ein del av grunnlaget for velferda i dette landet, nemleg utnyttinga av vassressursane våre til energiproduksjon. Pårekneleg og berekraftig energiforsyning er framleis grunnlaget for velferdssamfunnet vi lever i. Den siste tida har vist kor sårbare vi er når vi baserer energiproduksjonen vår i hovudsak på vasskraft. Eg er difor glad for at vi i eit stramt budsjett har funne rom for å vidareføra den sterke satsinga på utvikling av alternative energikjelder. Løyvinga til Energifondet er i 2003 på 479 mill. kr, nesten ein halv milliard, inklusiv 200 mill. kr som følgje av påslaget på nettariffen til dette formålet. Auken i straumprisen i det siste er ei tøff utfordring for oss alle. Det må likevel nemnast at når straumprisen aukar, blir folk flest meir omtenksame når det gjeld elforbruket sitt. Dette viser at potensialet for straumsparing og omlegging til annan miljøriktig energi er der. Regjeringspartia er opptekne av miljøriktig bruk av naturgass. Gjennom miljøriktig bruk av naturgass vil Noreg bruka potensialet sitt til å bli eit føregangsland innanfor dette feltet. Eg meiner at dei prioriteringane som blir vedtekne i dag, legg eit godt grunnlag for at vi i energi- og miljøkomiteen kan få spelerom for å realisera vår målmedvitne satsing på berekraftig utvikling, der forvaltaransvaret viser att både nasjonalt og internasjonalt. Presidenten: Det vert replikkordskifte. Ingmar Ljones (KrF): I og med at det er ein representant frå Arbeidarpartiet som nettopp tek opp problematikken kring CO2-forskning generelt og midlar til å forska på m.a. CO2-frie gasskraftverk, trur eg det kan vera viktig å nemna at om ein ser på framlegget frå Arbeidarpartiet og det som no er kome frå Regjeringa og stortingsfleirtalet si side, er løyvingane som no blir vedtekne, faktisk større. Sem-erklæringa seier 100 mill. kr til denne forskninga. Til no er det med det som kom i revidert nasjonalbudsjett og løyvinga dette året, blitt 70 mill. kr. Det står altså 30 mill. kr att, og eg er viss på at desse pengane også vil komma på plass. Det er fleire sjansar. For det første kjem no behandlinga av gassmeldinga, og ho femnar ganske vidt. Det gjeld teknologiutvikling og pilottesting, det gjeld oppretting av innovasjonsselskap, det gjeld investeringsstønad, og det gjeld også utgreiing av infrastruktur for deponering og reinjisering av CO2. Dette til saman har ei så sterk fokusering nettopp på den delen at det, som nemnt, inneber ei betydeleg sterkare satsing enn det som Arbeidarpartiet hadde lagt opp til. No er det naturleg å invitera til eit samarbeid ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett og ikkje minst ved behandlinga av budsjettet for 2004, så vi kan få eit endå større lyft nettopp på dette viktige området. Så eit par ord om satsinga på å bevara det biologiske mangfaldet. Der har Regjeringa ved miljøvernministeren vist ei frisk satsing når det gjeld å verna området og følgja opp behandlinga av meldinga. Og det står trass i alt, som også representanten var inne på, at ein skal sikra det biologiske mangfaldet gjennom dei løyvingane som er. Men eg trur at vi kunne ta kapittel for kapittel og sagt at sjølvsagt skulle vi hatt meir pengar, men i avveginga mellom ulike budsjettpostar har vi funne ein god miljøprofil denne gongen. Ingmar Ljones (KrF): Regjeringa og regjeringspartia satsar på ei meir robust energiforsyning enn det som er tilfellet i dag. Det er ei målmedviten satsing på energisparing og nye og fornybare energikjelder. Enova har jo no fått ein unik sjanse til å tilføra så mykje som 10 TWh årleg i ny elproduksjon og elsparing innan 2010. Dessutan satsar denne regjeringa og regjeringspartia på bruk av miljøvennleg naturgass. Vi har lagt til rette for opprusting og utviding av vannkraftverk innafor miljømessige rammer, og det er gitt mange konsesjonar til å kunna utvida og oppgradera kraftverk, og det vil bli ei betydeleg utfordring. Dessutan - det høyrest kanskje merkeleg ut - er nettopp denne regjeringa og regjeringspartia med på å framskunda gasskraftverk med CO2handtering for å skaffa meir energi. Det er no laga ein handlingsplan som inneber signal om å redusera oljefyringa med 25 PST. Mange har slike kjelar med oljefyring på plass og kan ta dei i bruk i det unntakstilfellet som er akkurat no. Men det er like viktig å nemna at gjennom plan- og bygningslova er det lagt til rette for å kunna påby nye utbyggingsområde og leggja til rette for vassboren varme. Vi må ikkje bli så opptekne av den vanskelege straumsituasjonen som er no, med aukande straumprisar og ganske nedtappa magasin, at vi gløymer å fokusera på miljøriktig energi, der vassboren varme, varmepumper m.v. går inn som ein viktig del. Ingmar Ljones (KrF): Eg skal ikkje gi nokon karakteristikk av representanten Malvik som hadde ordet, men eg skal gi ein liten karakteristikk av innlegget, nemleg at det å peika på alt det som måtte vera vrangt og uheldig i budsjettet, vinn alltid gjenklang hjå mange. Og som ein liten parentes til den generelle behandlinga av budsjettet dette året: Det har vore sørgjeleg å registrera kor mange politikarar som har vore aktivt framme og fortalt om kor dårleg det står til, og kor mykje vrangt og vanskeleg det er. Slik også innafor miljøpolitikken. Men det er viktig at vi i fellesskap kan satsa på det vi er einige om, og dei betydelege miljøutfordringane vi har. Avslutninga på innlegget til representanten Malvik var kanskje eit lite signal om at vi kan arbeida saman, for SV sitt program og SV sine formuleringar har veldig mykje felles med det som er Regjeringa sin miljøpolitikk. Difor er det viktigare å visa til dei stega og dei framstega som vi tek i høve til miljøpolitikken, enn stadig å nemna det som ein synest er for smått og for lite. Eg nemnde litt tidlegare at Kristeleg Folkeparti er glad for at vi er i samarbeid med Høgre i regjering, for på den måten å flytta tyngdepunktet i norsk miljøpolitikk i rett lei. Det endå meir positive er at denne gongen har Framstegspartiet skrive seg inn i fleire merknader som går direkte på positive og gode miljøtiltak, og difor ser vi fram til eit samarbeid. Vi har ei betydeleg satsing, som eg nemnde, innafor Enova. Det er betydeleg forsking på å få f.eks. CO2-frie gasskraftverk, og eg understrekar miljøvennleg bruk av naturgass og fornybar energi. Det er jo der ein verkeleg må satsa no, og eg skal forsikra at alle gode innspel vil bli vurderte nøye og tekne med. Men det er alltid ei avveging i budsjettsamanheng. Med plass i herberget | Kapellan ved sjømannskyrkja | Innvigd av kronprins Olav | Synet på Vest-Telemark | Vegen fram | Skulesystemet | Framtida | Døra høg og porten vid | Signe strevet! Ved den norske sjømannskyrkja i London møter ein ikkje stengde dører. Hallvard Olavson Mosdøl (31) frå Kviteseid er sjømannsprest i kyrkja, som alltid har rom i herberget. Hallvard Olavson Mosdøl (31) frå Kviteseid er sjømannsprest i London. Det var ikkje sjømannsprest unge Hallvard såg for seg at han skulle bli då han trakka barneskoa sine i Kviteseid. Visst har kviteseidingar sjøkjenning gjennom kanalen, men meir maritimt alibi enn det kan ikkje sunbygdingane skryte på seg. I dag er Hallvard kapellan ved sjømannskyrkja i London. Saman med kona Annhild (33) og borna Lavrans (5) og Tarald (3) trivst han med livet i verdsmetropolen. - Eg byrjar kvar dag med ein 20 minuttars sykkeltur langs Themsen for å frakte eldstemann til skulen, fortel Hallvard. Den norske sjømannskyrkja i London ligg i den søraustlege delen av byen. Den staslege kyrkja har ynskt nordmenn i England velkomen sidan 1927 og er eit omgrep for mange. Staben på sju har lunsj då bladfyken kjem på besøk. Hallvard serverer smørbrød med egg og bacon på klassisk engelsk vis. Nedgang i skipstrafikken har gjort sitt til at det ikkje lenger hovudsakleg er sjømenn som vitjar kyrkja. I dag er det eit breitt spekter av folk som brukar sjømannskyrkja; studentar, au pairar, nordmenn som arbeider i byen, og ikkje minst turistar. Ein reknar med at om lag 6.000 - 8.000 nordmenn bur i London, og i gjennomsnitt møter det om lag 100 menneske til gudsteneste kvar sundag. Kyrkja vart høgtidleg innvigd av kronprins Olav for 75 år sidan. Ho inneheld eit tradisjonelt kyrkjerom, fleire arbeidsrom, kjøkken og kontor for personalet. Også fleire leilegheiter høyrer til komplekset. På kontoret til kapellanen ligg setesdalsbunaden på ein stol. Bunaden brukar han ved spesielle høve, og den påkallar ikkje lite merksemd. - Når eg har bunaden på kan eg føle meg som ein indianar på utstilling. Stadig vil nokon fotografere meg. Eg skulle teke betaling, humrar Mosdøl. Arbeidsoppgåvene til den unge presten varierer. Mellom anna er han redaktør for "Månedsbladet", eit magasin med siste nytt frå aktiviteten i kyrkja. Han er trenar for kyrkjas fotballag, arbeider mykje med norske studentar, og han har ansvar for språkundervisning for barn i førskulealder. Mange barn har norskspråkleg far eller mor, men er i eit engelskspråkleg miljø til dagleg. Målet er at desse ungane også skal bli fortrulege med norsk språk og kultur. Sjømannskyrkja i London er meir enn ei vanleg kyrkje. -- Aksen me jobbar langs går frå kaffebordet til altarbordet. Kyrkja har også funksjon som ein sosial og kulturell møtestad, fortel Mosdøl. Det er nemleg ikkje bare nattverdbrød ein får i sjømannskyrkja. Salet av brunost, kaviar, VG og fiskebollar gjev mange eit påskot til å ta seg ein tur til kyrkja på St. Olavs Square. Kyrkja har som mål å vera ein heim for folk som er langt heimafrå. - Også i overført betydning ynskjer me å vera ein heim, understrekar sjømannspresten. Dersom ein skulle koma i ein vanskeleg situasjon og treng husrom for natta, har kyrkja også eit "kriserom" til disposisjon. - Når det er tale om tru er kanskje ikkje folk i Vest-Telemark dei mest frimodige? - Mange vesttelar er smålåtne når dei snakkar om Gud, medan dei blir overvelda i møte med naturen. I møte med Roholdts- og Brokefjell blir me alle små. Denne "fjellkjensla" kan gje oss ei aning om ein skapar, som har sett desse spora i fjell og stein, seier Hallvard. Sjølv om kviteseidingen har gjort brite av seg, er han oppteken av kva som rører seg i heimtraktene og er ivrig lesar av Vest-Telemark Blad. - Eg trur det er viktig at folk på bygdene gjenoppdagar alt dei kan vere stolte over! Nå vil sjølvsagt ein og annan dustemikkel hevde at det ikkje er noko å vere stolt av i Kviteseid, men det er riv ruskande galt. Eg er stolt av Kviteseid-byen, av at me har ein bakar som lagar fylkets beste Napoleonskaker, og at bokhandelen i bygda er strålande på lokalitteratur. Eg er stolt av Kvitsund, som er ein av dei beste skulane i landet - det var der Torbjørn Aamaas hamra inn i oss at me skulle bli sjølvstendig tenkande menneske. Eg er stolt av gamlekyrkja, av bygdetunet, av fotballgruppa, av alt dugnadarbeidet som godtfolk stiller opp om. Ja, eg synest jamvel det ser ut som at politikarane navigerar klokt i ein vanskeleg situasjon. Skulle eg likevel ønske noko annleis, måtte det vere at ein makta å snu det negative bilete som ein kan få av Kviteseid når ein les avisene, seier Mosdøl. Han saknar ei meir bevisst profilering av kommunen, som på mange måtar er så rik på historie og kultur. - Kviteseid må finne sin eigen identitet, og eg synes det hadde vore spennande om ein lansera seg som kunstnarbygd. Tenk på alle målarane og bilethoggarane som har hatt tilknytning til bygda. Tenk på Werenskiold, Dyre Vaa, Gunnar Utsond og ikkje minst Jon Bakken i dag, seier Mosdøl. Han har også gjort seg refleksjonar om kristenlivet i bygda. - Det er rart med alle desse gudshusa i Kviteseid. Ingen av dei er smekkfulle, og det verkar som bygdefolket held seg visse stader, mens innflyttarane er andre plassar. Sjølv har eg aldri vore innom Fredheim og Betel, og eg er slett ikkje stolt av det. Men eg trur det er viktigare å leite etter det ein har felles framfor det som skil, sier Mosdøl. Han meiner det var synd at prestegarden i Kviteseid vart selt. - Det har noko med tradisjon og kulturhistorie å gjere, meiner han. For Hallvard var ikkje teologien eit opplagt val. Han snusa på fleire yrkesvegar, mellom anna vurderte han å bli veterinær. Han var også innom journalistyrket, både i VTB og i Vårt Land, i løpet av studietida. Det kanskje færre veit, er at han også sysla med tanken om å bli reklamemann. Kanskje kunne unge Mosdøl blitt Kviteseids svar på Ingebrigt Steen Jensen, fotballentusiast som han også er. Kvifor fall han då ned på den trauste teologien? - Det korte svaret er at det er den kristne trua som gjer meg varm og glad, som får hjarta mitt til å slå fortare, forklarar Mosdøl. - Det er viktig å jobbe med noko som berører ein. Den kristne trua rører ved meg på brådjupet, utdjupar han. Hallvard studerte ved Menighetsfakultetet, som er kjent for å vera ein konservativ lærestad for komande prestar. Tyder det at han er ein konservativ prest? Spørsmålet kjem ikkje uventa, kapellanen har svaret parat. Han er kontant. - Eg er ikkje særskilt begeistra for båssetjing. Båsar er for kyr. Eg er kristen og oppteken av å stå i kyrkjas klassiske tradisjon, svarar han. I løpet av teologistudiet rakk han også å ta grunnfag i historie og litteraturvitskap, forutan mellomfag i sosialantropologi. Det er med andre ord ingen halvstudert røvar me har med å gjere. Eit semester ved prestisjeuniversitetet Oxford i England fekk han også med seg før han etter endt studietid arbeidde eitt år i forsvaret som prest ved Gardermoen flystasjon. - Under studieopphaldet i Oxford var eg innom sjømannskyrkja her i London. Tanken om at dette måtte vera ein fin arbeidsplass slo meg, minnest han. Hallvard Mosdøl er ein av dei yngste prestane som har vore tilsett ved kyrkja. Det er ingen løyndom at det er rift om prestejobbane utaskjers. - Det er klart eg føler meg heldig, smiler han. Ein klar skilnad frå Noreg er skulesystemet. Lavrans på fem stiller kvar dag i skuleuniform på sin Church of England-skule. Frå svært tidleg alder må foreldra ta det viktige skulevalet for borna sine. Valet vert ofte styrt av lommeboka i eit land der klassesamfunnet lever i beste velgåande. - Rektoren på skulen til Lavrans er ambisiøs og vil at skulen skal stige på rankinglistene, fortel Hallvard. Medan norske femåringar enno har eit fritt barnehageliv, hadde Lavrans den fyrste "spellingtest" etter to veker som skulegut. Og det var ikkje enkle ord som "cat" og "dog" som sto på agendaen. Femåringane skulle stave ord som "thirteen" og "fourteen". - Det er eit veldig fokus på læring i den engelske skulen. Konkurransen er hard og dei beste blir påskjønna. Heime set ein ressursane inn på dei svake. Her er det dei sterkaste elevane som får merksemda, fortel Hallvard. Det har gått opp for Hallvard kor sosialdemokratisk han er av legning og kor prega han er av den norske modellen. - Dei flinke skal sjølvsagt få vera flinke, men alle, også dei svakaste elevane, må få utvikle sitt eige potensial, meiner Mosdøl. Familien trivst i London, men ser ikkje for seg eit permanent tilvære i metropolen. - London er svært pulserande. Ein kan vera turist i eigen by kvar dag om ein vil. Å bu her som singel, eller i eit parforhold, i tillegg til å vera rik, er nok den ideelle situasjonen, smiler kapellanen. Med prestelønn og seksdagars veke er det ikkje kvar dag Hallvard prøvar ut Londons fasjonable restaurantar, eit utal shoppingmoglegheiter eller West Ends uendelege scenetilbod. - Det hender eg saknar plass og natur. Draumen er stor hage med frukttre og høns, avslører Hallvard, som blir trebarnsfar til våren. I mangel av romsleg hage, brukar Hallvard mange timar i parken med Lavrans og Tarald. Han minnest barndommen på Kvitsund der han sprang ut og inn hjå naboane. Han trur det er noko i uttrykkjet "it takes a village to rise a child". Eit tilsvarande nabomiljø finn ein ikkje så lett i storbyen London. - Trass i at det er masse folk her, kan ein risikere å bli desto meir åleine, reflekterer Hallvard. Familien kjem truleg til å vera i London to til tri år til før dei set kursen heimover. Men noko prestekall i Kviteseid ser han ikkje for seg. Fyrst og fremst fordi kona Annhild jobbar ved universitetet i Oslo. Ho arbeider i desse dagar med ein doktorgrad i samfunnsernæring. Tidene er altså ikkje som dei eingong var i prestestanden, med prestekona på slep til kvar ein liten avkrok. Likestillinga har nådd den Møsdølske heim. Men sjølv om Hallvard ikkje ser for seg å flytte heim att til Kviteseid, ser han likevel mange fordelar med å bu på bygda. - Når ein flyttar til bygda betyr den enkelte person meir og kan lettare utrette noko for lokalsamfunnet. I storbyen har ein lett for å drukne i alle menneska. Men det er mykje flott med det urbane livet også. Og det kan av og til vere provoserande å møte menneske som snakkar om byen som noko som definitivt inntraff etter syndefallet. Alle ting har sitt, på godt og vondt. Kunsten er å fokusere på det som er bra på den staden ein til ei kvar tid er, seier Hallvard. Å besøkje ei sjømannskyrkje er unekteleg noko anna enn å ta steget inn i ei av kyrkjene heime. Terskelen er lågare når ein etter messa kan kjøpe brunost eller lese lokalavisa heimanfrå. Hallvard trur mange av dei som kjem innom har ei barnetru. Likevel er det langt frå alle som føler det naturleg å kalle seg kristen. - Målet vårt er at stadig fleire skal få frimot til å definere seg innafor det kristne fellesskapet. Det er nok mange som har sagt nei til den kristne trua fordi dei møtte noko dei i rettferdas namn måtte seie nei til, og det er mange flotte menneske som ikkje ynskjer å ha direkte tilknyting til kyrkja, konstaterer Mosdøl. Han presiserer at terskelen er låg og himmelen er høg. - Me prøvar å vera rause og og tydelege. Trua må vera relevant i kvardagen, og målet vårt er å fylle gamle ord som nåde, sanning, oppgjer og kjærleik med eit innhald som treff folk. Mange opplever skiljelinene som skarpe. Anten er du innanfor eller utanfor. Frelst eller ufrelst. Er det så enkelt? - Det er heldigvis ingen av oss som skal dømme, så dette med frelse og fortaping legg eg trygt i Vår Herres hender. Eg meiner ein har tenkt altfor fattigslig om frelsa. Frelse handlar ikkje bare om himmelen, men også om livet her og nå. Eg ser på den kristne trua som ei kjærleiksfortelling, og eg ønsker å snakke til døypte folk som det dei er; kristne brødre og systrer, seier Hallvard, som kjem han med ei jolehelsing til alle pinsevener. - I Den norske kyrkja er det altfor lite snakk om Den Heilage Ande. Me treng å gjenoppdage både Skaparen og Anden som gjev liv. Me treng å oppdage at Gud er mykje nærare enn me trur. Alt godt er Guds finger i våre liv, seier han. Joli nærmar seg også i London, sjølv om grøne plenar ikkje gjev jolestemning av vestfylke-karakter. Dette året blir det London-jol på familien. Hallvard er oppteken av å skape nye tradisjonar. - Eg må ikkje sjå Walt Disney-filmane for å koma i den rette stemninga. Jol kan feirast på så mange måtar, meiner han. Sjømannskyrkja opnar dørene joleftan. Vanlegvis kjem det rundt 60 menneske til jolemiddag. Husmor Tone Engedal avslører at det står både ribbe, pinnekjøtt og kalkun på menyen. - Kva med menneske som kun går i kyrkja joleftan? - Det er flott at folk går i kyrkja denne dagen. Dei går sjølvsagt glipp av mykje gjennom resten av året, men det er deira sak. Elles er eg opptatt av at folk skal kjenne at kyrkja vil dei vel. Jolebodskapen handler om Gud som gjorde seg heilt liten for å koma oss nær. Jesus blei ikkje fødd inn i ein prestefamilie eller noko tilsvarande "fromt". Han blei fødd inn i ein heilt vanleg famile. Eg trur Jesus har sans for vanlege menneske, seier Hallvard. Og at joli er eit einaste kav, vil Kviteseids geistlege representant i England ikkje vere med på. - Dei fleste førebuingane gjer me for å glede kvarandre. Folk bør ikkje få dårleg samvit for manglande tid til ettertanke og ro. Eg seier heller; signe strevet, avsluttar Hallvard Mosdøl, før han legg på sprang til sonens joleavslutting. Ny sag gjer skurtømmeret meir verdfullt | Reduserte transportkostander | Sats i skogen | Statsminister på Vest-Telemarkvisitt | Lik topografi | Utbyggingsprosjekt | Elva Devoll | - Blir sjølvforsynte | Møtte "sin eigen" statsminister | - Ein god mann for Albania | Tysdag var Albanias statsminister ein snarvisitt på Dalen. Han var invitert til å sjå både driftssentralen og kraftverket hjå Statkraft. Han rakk også å helse på nokre landsmenn. I Tokke: Regiondirektør i Statkraft region aust, Rolf Normann, ynskjer Albanias statsminister Sali Berisha velkomen til kraftstasjonen på Dalen. Det er ikkje så ofte politiet er væpna når dei viser seg på Dalen. Heldigvis, må ein seie. Tysdag var både uniformerte og sivile politifolk væpna for å sikre at Dalen var ein trygg stad for statsminister Sali Berisha frå Albania. Vel ein halvtime forseinka dukka to helikopter opp i horisonten etter at dei hadde floge frå Oslo via Vestfjorddalen i Tinn kommune, og ein kort stopp ved Songa. - Det var eit fantastisk flyvêr i dag, og me flaug nokså lågt gjennom Vestfjorddalen slik at statsministeren fekk oppleve den norske naturen samstundes som han fekk sett Vemork og Rjukanfossen på nært hald, seier regiondirektør for Statkraft region aust, Rolf Normann. Topografien i Albania er ikkje ulik Noreg. Høge fjell og bratte dalar pregar landet som ligg nordvest på Balkan-halvøya. Landet grensar til Kosovo i nordaust, Makedonia i aust, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. - Statkraft samarbeider med det austerrikske selskapet Energie Versorgung Niederösterreich (EVN) om å byggje tri kraftverk i Albania. Ei slik utbygging fører til ein auke på 20 prosent innanlands kraftproduksjon, forklarer Normann. Statkraft og EVN eig kvar sin halvpart i selskapet Devoll Hydro Power Plant som er utbyggar. - Statkraft opererer både med heilegde selskap og selskap som er deleigde med andre aktørar i utanlandsmarknaden. I dette tilfellet satt EVN på konsesjonen for utbygginga, og med vår kompetanse på området har eg stor tru på prosjektet, seier Normann. Namnet Devoll skriv seg frå elva Devoll som renn gjennom Albania. - Elva finn me på 900 meter over havet og heilt ned til slettene ut mot havet. Devoll er også innom Makedonia og Hellas. Eigentleg liknar området slik sett på Jæren i Noreg. Med mykje pålandsvind får ein gjerne vestlandseffekten i Albania også. Det vil seie at når vinden som feiar over Adriaterhavet treff dei bratte fjellsidene, fører det ofte til mykje nedbør, forklarer Normann. Dei tri planlagde kraftverka skal altså ligge langs elva Devoll, i dei mest økonomisk lønsame områda. Alt i desember 2008 underteikna Statkraft og EVN konsesjonsavtala med Albania. Då blei det sett på som eit av dei største vasskraftprosjekta i Europa. Investeringane vil truleg ligge på nærare ein million euro. - Anlegga er under planlegging på ingeniørnivå, altså utsjånaden på kraftverka. Truleg blir grunnarbeidet og undersøkinga av fjellkvalitet gjennomført i nær framtid. Planen er at det fyrste kraftverket skal stå ferdig i løpet av fire til fem år. Heile utbygginga er venta gjennomført innan 2018, fortel Normann. Sali Berisha får æra for mykje av den positive utviklinga i Albania dei seinare åra. Særleg har han hatt søkjeljoset på infrastrukturen i landet. - Det var svært interessant å møte statsministeren og han har heilt klart større styringsrett enn det statsministeren i Noreg har. Energi er viktig i alle land, og skaper grunnlaget for vidare positiv utvikling i Albania. I dag må dei importere ein del kraft for å dekke eige behov. Med utbyggingane vil landet vere sjølvforsynt og kanskje vil dei også då vere i stand til å eksportere kraft, slår Normann fast. Det var ikkje berre Statkraft og tilsette der som fekk møte statsministeren tysdag. Nebih Sadrijaj og Haradin Beka kom begge med familiane sine til Noreg for snart to tiår sidan. Kosovoalbanarane er godt etablerte på Dalen, og tysdag kunne dei nesten ikkje tru at dei fekk møte Albanias statsminister i deira eigen heimkommune. Nebih, kona Vjollca og sonen Alban Sadrijaj var på plass i administrasjonsbygget til Statkraft då Berisha kom. - Me fekk greie på at Sali Berisha kom til Dalen seint kvelden før, og me ynskte å prøve å få til eit kjapt møte. Me har sett han i media, og me veit at han er ein bra mann for Albania og landa rundt. Berisha er ein av folket, og han har hatt svært mykje å seie for det veksande demokratiet og den positive utviklinga i området. Mellom anna har han sett i gang store vegutbyggingsprosjekt, seier familien Sadrijaj. Eit av vegprosjekta som er ferdigstilt er motorvegen mellom Albania og Kosovo. 200 kilometer høgstandardveg blei bygd i løpet av to år. - I tillegg har han vore pådrivaren for ein veg langs kysten av Albania, seier Vjollca. Familien overrekte statsministeren ein blomsterbukett, og dei utveksla også nokre ord på albansk. - Me fortalde han at me ferierar i Albania kvart år. Det var han godt fornøgd med. Me vil gjerne rette ein takk til Statkraft for at me fekk vere tilstades og helse på statsministeren vår, seier familien stolt. Også Haradin Beka møtte Berisha. - Eg er veldig glad for at eg fekk møte han og utveksle nokre ord. Han er ein god mann og den rette for å modernisere Albania ytterlegare. 3,6 millionar albanarar har ein dyktig statsminister i Sali Berisha, slår Beka fast. Til kamp mot fylkeskommunen | Trur fylkeskommunen snur | - Sove i timen | Dei sju ordførarane i Vest-Telemarkrådet (VTR) meiner ti distriktskommunar i Telemark har blitt frårøva mange millionar kroner på grunn av eit feil vedtak i fylkeskommunen. VTR påstår at 26 millionar kroner i kompensasjon for auka arbeidsgjevaravgift bare skal gå til distriktskommunane. I staden har fylkeskommunen fordela pengane rundt i det meste av fylket, og undrar på om VTR har tatt ein skikkeleg høneblund før vedtaket kom. I dag kan det bli omkamp om pengane når fylkesutvalet har møte. Fyresdalordførar Saamund Gjersund (bak t.v.), Tokke-ordførar Birger Nygård, Vinje-ordførar Arne Vinje, Kviteseid-ordførar Torstein Tveito, Hjartdal-ordførar Olav Tho (framme t.v.. ) Seljord-ordførar John Kleivstaul og Nissedal-ordførar Øyvind Tveit går til kamp mot fylkeskommunen for å sikre 26 millionar kroner til ti distriktskommunar. Torsdag møtte ordførarane i Vest-Telemark og Hjartdal (Vest-Telemarkrådet) fylkeskommunen for å drøfte fordelinga av 26 millionar kroner i år. Pengane er statleg kompensasjon for at ti distriktskommunar i Telemark fekk auka arbeidsgjevaravgift frå nyttår, og skal gå til næringsretta utviklingstiltak. Vest-Telemarkrådet (VTR) kom i januar med utspel om at alle dei 26 millionar kronene måtte gå til dei kommunane der arbeidsgjevaravgifta auka mellom anna for næringslivet. I ettertid har fylkeskommunen gått for ei anna løysing der ein god del av kompensasjonen skal gå til Grenlands-området, i tillegg til 4,2 millionar kroner til fylkesdekkjande tiltak. Kommunane i Vest-Telemark skulle få 35 prosent av potten. VTR sa torsdag klart frå til fylkeskommunens representant, rådgjevar Torbjørn Frantzen i regionaletaten, at det var distriktskommunane og ikkje fylket som må sitje i førarsetet når ei sak som denne blir avgjort. Saamund Gjersund, regionordførar og ordførar i Fyresdal, var sjølv med på eit møte i kommunaldepartementet der statssekretæren stør synet om at all kompensasjonen skal gå til distriktskommunane. Vidare fortel Gjersund at det er bare Telemark blant fylka i landet som har valt ei anna løysing. - VTR reagerer kraftig på at fylkeskommunen meiner det er full semje om fordelinga som er gjort. Me føler oss ført bak lyset av fylkeskommunen. Nå krev me at alle dei 26 millionar kronene går til dei ti kommunane, og det er regionen som skal ta diskusjonen om bruk av midlane. Eg har tru på at fylkeskommunen rettar seg etter dette ynskjet, seier Gjersund. - Og viss ikkje det skjer? - Det skal skje, svarar Gjersund. Rådgjevar Torbjørn Frantzen leverer ei orientering om saka i dagens møte i fylkesutvalet. Han registrerer at det er usemje mellom fylkeskommunen og VTR om forståinga til kommunaldepartementet. Frantzen forheld seg til brevet frå kommunalministeren, medan VTR lyttar på statssekretæren. - Det er synd at VTR ikkje valte å vere med på informasjonsmøtet som kommunalministeren har hatt om kompensasjonsordninga. Var eg VTR ville eg lagt meg flat og vedkjent at her har ein sove i timen. Både i november og desember fekk kommunane brev om saka, men det kom ikkje tilbakemeldingar og det er skremmande. Eg veit kommunane har hatt det travelt, men det har me også, kommenterer Frantzen. Han vedkjenner at det var fart i møtet med VTR, men ser det som bare sunt med meiningsskilnader. - Eg trudde fyrst det same som VTR; at kompensasjonen bare galdt dei ti kommunane. Men då eg ikkje fekk noko tilbakemelding frå kommunane måtte eg høyre på kommunalministeren. Nå har ein to val i saka, anten får fylkespolitikarane eller departementet avgjere henne, avsluttar Frantzen. Fleirbrukshus til 42 millionar | Engasjement | Arbeidsgruppe | Tokkestoga? Nøgd | Eit samrøystes kommunestyre gjekk inn for det dyraste alternativet til nytt fleirbrukshus på Dalen. "Tokkestoga" kan stå ferdig hausten 2006. Håvard O. Holstaa (AP) uttala på talarstolen at han håpa kommunestyrerepresentantane ville stå samla i fleirbrukshus-saka. Det gjorde dei. Holstaa er eitt av medlemene i den nye arbeidsgruppa. Det er det gamle samfunnshuset som skal rustast opp og byggjast ut. Prislappen vil bli 42 millionar kroner og er det største økonomiske løftet Tokke har gjort gjennom tidene. Huset vil mellom anna romme storsal, auditorium / kinosal, kafè, lokale til kulturskulen, bibliotek og eit kyrkjerom. Kommunestyret gjekk også samrøystes inn for at symjebassenget skal vurderast oppussa. Fleire av representantane gav uttrykk for at eit nytt 25-meters basseng var ynskjeleg, men truleg ville sprenge alle kostnadsrammer. Kommunestyrerepresentantane entra talarstolen på rekkje og rad, og alle presiserte dei kor viktig denne saka var for Tokke, og kor viktig det var at ein sto samla bak vedtaket. Fleire gav uttrykk for at skulle det fyrst byggjast, skulle det gjerast skikkeleg. - Når me fyrst skal byggje, kan me ikkje gå inn for minimumsløysingar, sa Geir Arild Djuve (SP). Før voteringa uttala ordførar Birger Nygård at han var nøgd med ordskiftet. - Det har vore ein god debatt her i kveld, mykje allright har kome fram, sa han. Etter debatten kom det difor ikkje som noko overrasking at det var eit samrøystes kommunestyre som stilte seg bak framlegget til 42 millionar kroner. Nye reglar om refusjon av meirverdiavgifta gjer at netto utgift blir 35 millionar kroner. Ordførar Birger Nygård meiner dette kan ha vore utslaget for mange av representantane. - 35 millionar var nok ei smertegrense, uttala Håvar O. Holstaa (AP) etter møtet. Han var glad for det samrøystes vedtaket og trur saka har modna seg over tid. På talarstolen understreka han kor viktig det er med gode rammevilkår for kulturen. Han trudde heller ikkje at driftsutgiftene kom til å bli eit problem dersom aktiviteten i fleirbrukshuset blir god. Kommunestyret valde ordførar Birger Nygård til leiar av arbeidsgruppa som skal fullføre planane om fleirbrukshuset. Håvard O. Holstaa (AP), Alice Haukelidsæter (SV), Hallgeir Kleiv (SP), ein representant for Vest-Telemark Vidaregåande skule / ressurssenter, leiar av den faste byggjekomitèeen, ein representant for det kyrkjelege fellesrådet, teknisk sjef og kultur- og oppvekstsjef utgjer resten gruppa. AP-representant Hilde Alice Vågslid understreka at arbeidsgruppa må få klare signal frå dei folkevalde. Kjetil Fulsås oppfordra til navndugnad. Sjølv kom han med framlegg om "Tokkestoga". Kanskje er det nett det Tokkes nye samlingsstad blir heitande. Ein av dei mange tilhøyrarane i kommunestyresalen tysdag var tidlegare leiar i den førre kulturhusnemda, Torgrim Otterholt. Han var svært glad for avgjerda. - Politikarane har nok følt eit press frå innbyggjarane. Det verkar som om vinden har snudd det siste halvåret, kommenterer han. Otterholt understreka at det er naturleg at prosessen har tatt tid grunna storleiken på prosjektet. - No er det opp til folk på Dalen å skape aktivitet i huset, smilte han. Nora Vinjerui, leiar i Dalen Næringssamskipnad, seier til VTB at ho er nøgd med utfallet. - Eg er glad for det samrøystes vedtaket. No skal me få til eit flott kulturbygg. Eg håpar Birger Nygård no legg breisida til som leiar i arbeidsgruppa, seier ho. Sokneprest Olav Rune Ertzeid er glad for at det kyrkjelege fellesrådet får ein representant i arbeidsgruppa. Kostnadsramma for eit brukbart kyrkjerom vil vera 1,5 til to millionar kroner. Grunnsteinen blir lagt på Dalen | Festivitas | Sidan 1903 har det vore planar om kyrkje på Dalen. Etter kommunestyrevedtaket tysdag er kyrkjerom i samband med det nye kulturhuset ein realitet. Alt i morgon kjem biskop Olav Skjevesland til Dalen for å leggje ned grunnsteinen. Slik gjekk det for seg då biskopen var i Tokke i 2002. Fredag skal han leggje ned grunnsteinen til det nye kyrkjerommet på Dalen. Det var jubel på Dalen i går. Eit lenge etterlengta sakralt rom blir bygd som ein del av det nye kulturhuset. Og då er ikkje kyrkjas folk seine med å markere hendinga. I samband med at biskop Olav Skjevesland er i Bykle fredag og ser på det nye kyrkjebygget der, vil han ta turen om Dalen for å leggje ned grunnsteinen til kyrkjerommet fredag kveld. Biskopen har lenge støtta planane om kyrkjerom på Dalen og skal vere svært nøgd med avgjerda i kommunestyret tysdag. Biskopen vil også nytte høvet til å sjå på planane for kyrkjerommet, og vil, etter det VTB kjenner til, ha samtalar med sentrale aktørar på Dalen i løpet av morgondagen. - Dette er ein stor dag og me takkar kommunen for at dei endeleg gav folket på Dalen eit verdig kyrkjerom, uttalar kyrkjeverge Ove Kjell Huvestad. Sjølv om bispevisitasen kjem noko brått på tokkebuane, håpar Huvestad at flest mogleg har høve til å møte opp for å oververe grunnsteinnedlegginga. Sokneprest Olav Rune Ertzeid arbeider no på spreng med å få i stand eit festprogram til fredag. Kva programmet vil innehalde er enno ikkje klart, men truleg vil blant anna ordførar Birger Nygård, som også er nyvald leiar for arbeidsgruppa til kulturhuset, koma med ei helsing. - Dette er ei avgjerd som vil bety mykje for folket her på Dalen, difor ynskjer me å markere det på ein god måte. Folk skal få traktering, difor ber eg alle som kjem snarast ringe soknepresten og melde seg på slik at me kan ha nok mat og drikke til alle, seier Ove Kjell Huvestad. Sist gong bispen var på visitas i Tokke var i 2002. Den gongen var kyrkjerom på Dalen eit heitt tema. At dette ikkje blir ein ordinær visitas, snarare ei meir uformell vitjing, synest kyrkja er positivt. - Dette er ein fin gest av biskopen. Det syner at han er interessert i smått og stort i bispedømet når han tek seg tid til å koma til Dalen meir eller mindre på sparket, avsluttar Ove Kjell Huvestad. Privatisering av vegar i byggjefelt | Byggjefelta | I faresona | Avhendar lastebil | Eit vegutval i Nissedal kommune har kome med framlegg som fører til privatisering av vegar i kommunale byggjefelt. Vidare vil framlegget gje høgare tilskot til private vegar. Eit fleirtal i formannskapet har slutta seg til vegutvalets tankar. Formannskapet i Nissedal handsama på sist møte eit framlegg frå eit nedsett vegutval, om nytt regelverk for kommunal og privat veg i kommunen. Torgeir Aarak, Knut Martin Felle og Per Sandåker har site i vegutvalet, som også har sett på om det er rett å ha ordninga med ein kommunal maskinpark til vedlikehald. Framlegget til vegutvalet gjer at av dagens 30 kilometer med kommunale vegar, vil 7,2 kilometer etter det nye regelverket bli private. Utvalet har lagt hovudvekt på å lage regelverk både for kommunal veg og for tilskot til privat veg, der likebehandling og større utjamning mellom veggruppene har vore målsetjinga. - Med det forslaget som ligg på bordet privatiserer me alle vegane i byggjefelta, og det kan eg ikkje vere med på. Folk i byggjefelta har kjøpt tomt for at dei også skal ha veg, vatn og kloakk. Det skal dei fortsatt ha, elles har me lurt dei om kommunale vegar blir private, sa Kjell Asbjørn Solberg (Ap) i formannskapet. - Då har me lurt mange før. Tidlegare har kommunale vegar blitt privatisert, repliserte Knut Martin Felle (Sp). Politikarane var usikre om forslaget ville slå ut slik Solberg hevda. Arbeidarpartiet røysta mot framlegget til vegutvalet, og blei åleine om det. Før saka i det heile blei opna for debatt, bad ordførar Øyvind Tveit (KrF) om at ein på grunn av økonomien heller måtte handsame framlegget i budsjettsamanheng. Det synet blei røysta ned av dei andre politikarane. Drift- og utviklingssjef Sveinung Seljås har vore sekretær for vegutvalet. For han er det mest vesentleg at kommunen får ei rettvis vegordning med like kriteriar. Seljås fokuserer derfor ikkje så mykje på kven av dei kommunale vegane som nå vil bli privatisert. Etter at kommunestyret har fatta eit vedtak, meiner han ein får rekne nøyaktig på kva vegstrekningar som blir råka. Seljås ser at vegutvalets framlegg vil råke ein del byggjefelt, som vil miste sine kommunale vegar. Huskrullen i Haugsjåsund er eitt av dei. Strekningar som mellom anna Setanevegen, Tveitanevegen og Grimstveitgrenda, vil etter framlegget bli privatisert. Vidare ligg det an til at alle kommunale vegar i Treungen sør blir privatisert. Framnesfeltet vil liggje i faresona, det same med delar av Kåsa / Solli-feltet. Seljås meiner Smeitkollen ikkje blir råka av det nye vegreglementet. Om framlegget til vegutvalet blir vedteke, kan elles tilskotet til private vegar auke frå seks til ti kroner meteren. Det gjev ein årleg utgiftsauke på 150.000 kroner. Desse pengane blir dekt opp ved at kommunen reduserer vedlikehaldsutgifter på eigne maskiner. Formannskapet stør vegutvalet om at kommunen avhender lastebil med tilhøyrande utstyr, i tillegg til traktor påmontert gravar, så snart det er praktisk mogeleg etter brøytesesongen 2000 - 01. Etter planen skulle saka vidare til kommunestyret torsdag. Ordføraren har, etter å ha sjekka moglegheita nærare, valt å trekkje saka. Han finn det rett å ta ho opp i budsjettsamanheng. Kvitsund-ros heilt opp til statsministeren | - Ikkje nå att | Imponert | Kommunepolitikar James Kirkwood frå Wales kan ikkje fullkyte elevane frå Kvitsund Gymnas. Etter å ha møtt Kvitsund-elevar på ein flytur frå London til Kina, blei Kirkwood så imponert at han sendte brev til statsminister, utdanningsminister, ordførar og rektor. Statsminister Jens Stoltenberg har motatt eit brev der Kvitsund-elevane blir skrytt opp i skyene. Det heile skjedde 23. september. Kvitsund Gymnas hadde si årlege alternative veke. 80 elevar skulle på tur til Kina. Dei reiste i to grupper, og det var slik 40 elevar kom til å ta flyet frå London til Beijing saman med kommunestyremedlem James Kirkwood frå Newport i Wales. - Not again! tenkte Kirkwood då elevane kom inn på flyet. Han hadde altfor ofte vore på lange flyturar med bråkete skuleungdom. Men slik var ikkje elevane frå gymnaset i Kviteseid. - Elevane frå gymnaset i Kviteseid er flotte ambassadørar for skulen, kommunen og landet. Eg kosa meg på den 10 timar lange turen med dei flotte reisekameratane, skriv Kirkwood. Han har sendt personlege brev til statsminister Jens Stoltenberg, utdanningsminister Trond Giske, Kviteseid-ordførar Karin Maria Larsen og Kvitsund-rektor Håvard Brekkå. I alle breva trekkjer Kirkwood fram den eksemplariske framferda til Kvitsund-elevane. - Eg blei så imponert av framferda deira at eg bare måtte skrive desse breva, seier Kirkwood. Dei siste 30 åra har James Kirkwood vore involvert i utdanningssystemet, fyrst og fremst som lokalpolitikar. - Derfor har eg stor røynsle med ungdommar, og veit kva eg snakkar om, seier han vidare. - Veldig hyggeleg. Det er vår intensjon at elevane skal gje eit godt inntrykk. Me har elevar som alltid er greie å ha med på tur, smiler rektor Håvard Brekkå. - Dette er ei oppmuntring for både elevane og privatskulen, smiler undervisningsinspektør på Kvitsund, Tor Arne Mørkved, som sjølv var med på flyturen. Behald dagens statsstøtte! Ventar du rosande ord frå Stoltenberg og regjeringa etter dette? spør VTB. - Den beste rosen me kan få frå regjeringa er at dei opprettheld dagens statsstøtte på 85 prosent til privatskular. Det hadde vore fint om me kunne jobbe under same rammevilkår som me har gjort dei siste åra. Ap har programfesta at dei vil redusere støtta til 50 prosent. Går dei vekk frå det er me veldig fornøgde, seier Mørkved spøkjefullt. Men alvoret ligg tydeleg under. - Blir støtta frå det offentlege redusert til 50 prosent betyr det nedlegging av Kvitsund Gymnas. Nå må Ap skjøne at det er rimlegare å ha nokre elevar på privatskule enn alle i det offentlege, meiner undervisningsinspektøren. Jens Stoltenberg var ikkje tilgjengeleg for kommentar då VTB ringte statsministeren sitt kontor onsdag. Satsar på nisjeprodukt i kjøtbransjen | Nisjeprodukt | Framdriftsplan | Bjørn Borgersen på Rauland ser mogelegheitar for å etablere lokalt slakteri. Bedrifta, som kan gje fleire arbeidsplassar, vil satse på nisjeprodukt, særleg frå sau og geit. Bjørn Borgersen har fått etablerarstipend frå Statens nærings- og distriktsutviklingsfond til utvikling av slakteribedrift på Rauland. Han håpar på byggjestart neste sommar. Borgersen har fått 45.000 kroner i etablerarstipend til utvikling av prosjektet som har fått arbeidstittelen "Raulandslam". Bakgrunnen for prosjektet ligg i eit ynskje om å få til sesongarbeidsplassar for gardbrukarar. - Eg tenkte fyrst berre å starte for meg sjølv, men etter kvart har det meldt seg fleire interessentar. Me er fleire geite- og sauebønder i området som tenkjer å gå inn i eit samarbeid. Neste steg er å etablere eit styre for så å teikne eit aksjeselskap, fortel Borgersen. - I byrjinga var det berre tale om eit foredlingsanlegg, men dersom Gilde legg ned slakteriet i Skien ser me mogelegheitar også for slakteridrift. Når det gjeld foredling kunne produsentane tidlegare berre få slakt i retur frå slakteriet til eige bruk, men denne ordninga er oppmjuka no. Norsk Kjøtt har vedtatt å vera litt rausare med retur av slakt så lenge ikkje vidareforedlinga konkurrerar med deira eigen produksjon, så der ser me mogelegheitar for vidareforedling av returslakt, held han fram. - Fordelen med eit lite slakteri i nærområdet er, for utan den korte transporten av dyr, at produsentane ikkje treng å melde inn dyra lang tid i førevegen, men heller kan levere litt jamnare, seier han. Når det gjeld slaktesesongen, tenkjer dei fyrst å ta imot reinsdyr før lammesesongen tek til, og forlenge slaktesesongen til over jol med å ta imot geit. Borgersen meiner det finst ein marknad for kjekjøt, noko som er vanskeleg å få tak i. - For utan kje og geit satsar me på lam- og sauekjøt. Reinskore kjøt, til dømes som steik eller indrefilét, både av sau og geit, er nisjeprodukt me trur det er marknad for. Likeeins briskerøykt kjøt. Elles smakar den greske retten moussaka aller best med kjøtdeig av lam, smiler Borgersen. Filosofien er å utnytte heile slaktet, då inkludert blod og innmat, med hundefôr som eit biprodukt. - Me har ikkje tenkt å bli store, me satsar på dei næraste kommunane. Opphavsmerking blir meir og meir i skotet, og med eit slikt anlegg kan me profilere på produkt frå dette området. Elles satsar me på leveransar til butikkar og hotell- og turistnæring, og til spesialforretningar i byane. Det kan også vera aktuelt å etablere eige utsal, seier Borgersen. - Vidare konkretisering av prosjektet vil skje i vinter. Me satsar på å få teikningar og naudsynte godkjenningar på plass slik at anlegget er klart til bygging neste sommar. I utgangspunktet var bygget tenkt plassert heime på garden Kvåmmi, men krav til reinseanlegg kan vanskeleggjera dette. Dersom me tenkjer å ha utsal i tilknytning til slakteriet, vil sentrum vera den mest gunstige plasseringa. I fyrste omgang vil me sjå korleis andre slike slakteri driv, me har mellom anna kjennskap til eit nytt slakteri i Sunnfjord som me vil vitje, fortel ein optimistisk Borgersen. - Må tenkje nytt i skogbruket | Lars Veum har fått skogprisen i Fyresdal for engasjementet sitt i næringa. Som fleirårig styreleiar i nedlagte Nidarå Tømmersalslag ser han tilbake på åra då organisasjonen blei tatt på senga av ei omstilling som måtte kome. - Det er eit trasigt faktum at skogeigarar som råvareleverandørar i årevis har opplevd fallande netto. Foredlarnettet har teke gevinstane. Me skogeigarar har dei siste 10 - 20 åra vore for passive leverandørar, og blitt styrt av internasjonale marknadskrefter. Skogeigarane har ikkje vore flinke nok. Dessutan er det rett å seie at organisasjonen Nidarå blei tatt litt på senga. Me reagerte ikkje raskt nok på omstillingane som måtte kome. Skogeigarane sat att som taparane, vedkjenner den siste styreleiaren i Nidarå. Nå ynskjer han generasjonsskifte for å gje sjansen til unge som har evner til å tenkje nytt i skogbruket. - Det er ikkje moglegheitene det manglar på, men evnene til å utnytte dei. Derfor er det viktig å få generasjonsskifte, seier Lars. - Det er ikkje generasjonen min som kan redde bygdene, men ein ung generasjon som maktar å tenkje på ny måte. Samarbeid og nytenking er nøkkelord i skogbruket, meiner Lars Veum, prisvinnar og tidlegare tillitsvald i skogsnæringa. Vil ha lokale førarkort | Det er betre å pålegge eldre bilførarar geografiske avgrensingar enn å ta frå dei førarkortet heilt, meiner stortingsrepresentantane Inger S. Enger og Jorunn Ringstad frå Senterpartiet i eit privat forslag til Stortinget. Framlegget blir støtta av Leif N. Olsen, tidlegare sjef for utrykkingspolitiet, no direktør i Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund. Samferdsleminister Torild Skogsholm er derimot mot forslaget. - Forslaget er ein fornuftig innfallsvinkel. Faktisk er dette ei viktigare ordning ute på bygdene enn i byen. På landsbygda finst det ofte ikkje kollektive transportmiddel som alternativ til bilkøyring, seier lensmann Geir Aase i Vinje. Lensmannen i Seljord, Torodd Aase, kjenner til eit par tilfelle der geografisk avgrensa førarkort er i bruk. - Eg er positiv til ein utvida bruk av ordninga. Det er ein utruleg nedtur for dei som mistar førarkortet. No kan dei kanskje behalde både ære og livskvalitet ved å få lov til å køyre på eigen eigedom eller inn til utkanten av sentrum, meiner Aase. Han trur hovudregelen kanskje burde vore at førarkortet bare varer til ein er 80 år. Skulle ein ha førarkort utover denne alderen måtte ein køyre opp og vise seg skikka. Lensmann Torodd Aase i Seljord er for ei ordning med geografisk avgrensa førarkort, bare ordninga blir praktisert med vit. Utvikling av skisenter gav reiselivspris | Under årsmøtet til Telemark reiselivsråd i Kragerø torsdag, fekk dagleg leiar ved Vierli Turistsenter i Rauland, Erlend Larsen, Telemark reiselivspris for 2002. Han fekk prisen for den store innsatsen har vist i oppbygging av senteret og for sine nyskapande evner. Det at Vierli var fyrst ute med kjelketrekk i heisen var ein av grunnane til at Larsen fekk prisen. Eit anna moment var at han har utvikla kunstsnø til langrennsløyper slik at sesongen kan starte svært tidleg. I statuttane for prisen heiter det at den som får prisen må ha gjort ein spesiell innsats for reiselivet i Telemark og vera ein inspirator for resten av reiselivet. Formann i Telemark Reiselivsråd, Jan Stabell, sa ved utdelinga at årets vinnar er utradisjonell i reiselivsbransjen. Han har vore ein pioner, blei det uttalt. Sjølve prisen er, i tillegg til heider og ære, diplom og eit kunstverk laga av Terje Grøstad. Dagleg leiar ved Vierli Turistsenter, Erlend Larsen, fekk Telemark reiselivspris for 2002. Armoda råkar også rikingen | Den rikaste av kommunane i vestfylket, Tokke, må også kutte i tenestetilbodet. Eit økonomiutval på ni, ein representant frå kvar av dei politiske partia i kommunestyret og ein frå alle hovudutvala, supplert med representantar for dei tilsette, ordførar og rådmann, har kome med ei tilråding om å spare 4,8 millionar neste år, 6,5 millionar i 2005 og 11,6 millionar i 2006. Utvalet gjer framlegg om legge ned barnehagar, sentralisere mellomtrinnet i skulen og kutte straumrefusjonen. Samen med ei rekkje andre tiltak skal over 11,5 millionar kroner sparast innan 2006. - Det er galskap å flytte mellomtrinnet på Byrte skule til Dalen, hevdar lærar ved Byrte skule, Talleiv Utistog, foreldre og elevar i grenda. Dei er redde dette er fyrste steget mot full nedlegging. Han får full støtte av leiaren ved samarbeidsutvalet ved Byrte skule, Karstein Midtbø. - Byrte skule er einaste skule i kommunen som har vekst. Frå eit elevtal i dag på 16, viser prognosane at talet aukar til 20 - 25 om få år. - Byrte er einaste skulen i Tokke som har vekst. Me vil behalde den nyoppussa skulen vår slik han er, seier lærar Talleiv Utistog (bak f.v.), leiar i samarbeidsutvalet Karstein Midtbø og elevane Erik Midtbø (framme f.v.), Christian Utigard og Magnus Vinjerui. Stal for 400.000 kroner | Norsk Stenprodukt i Treungen blei natt til i går fråstole varer verdt 400.000 kroner. Verksemda hadde ikkje alarm, og dermed kan det spøkje for forsikringsoppgjeret. Store mengder smykke og gåveartiklar er stole. Tjuvane har vore på utkikk etter dei dyraste produkta, og slike som er lette å selje vidare. - Alle varer med sylv i er borte. Tjuvane har bruka kurvkoffertar me sel til å pakke varene inn i etter å ha lagt silkepapir rundt dei, fortel fortvila eigarar av verksemda, Johanne Vejrup og Kent Jensby Sørensen. I gårsdagens fyrste runde med forsikringsselskapet fekk verksemda vite at eigendelen var 9.000 kroner. Ein ny telefon peika på ein heilt annan situasjon. Sidan verksemda ikkje hadde alarm vil det truleg i staden vere snakk om 100.000 kroner i eigendel. - Forsikringsoppgjeret blir eit smertebarn. Me stiller ikkje så godt om me ikkje får erstatning, seier Johanne Vejrup. Nå håpar eigarane at somme vil tipse i saka om dei kjenner att steinkulepennar og ostehøvlar med steinskaft som har blitt produsert i Treungen. Johanne Vejrup har nok av tome askar etter at smykke og gåver verdt fleire hundre tusen kroner blei stole frå Norsk Stenprodukt. Kremmarar i tri generasjonar | Ein mann starta å selje kjeleringar under krigen. Seksti år seinare har Seljord Elektriske 35 arbeidsfolk i sving. Trass alderen, verksemda er i stadig ekspansjon. Men det er noko med alle krokane og krikane i gamlebui, fulle av skruvar og småverktøy, som vitnar om historia. Ei smal trapp med eit slite rekkverk fører opp til andre høgda, der biksen sjølv, gründeren av verksemda, Einar Tufte (1898 - 1972) i si tid hadde kontor. No finn me barnebarn Einar ved kontorpulten. I røykelovas tidsalder er det ikkje snakk om å gjera som bestefaren, på folkemunne Tuften; han spanderte gjerne ein sigar. - Det var mange som var oppom her og fekk seg ein sigar. Han var veldig sosial og lika godt å rø med folk, fortel Einar. Tvillingbrørne Odd og Tore er daglege leiarar av verksemda. Dei har arbeidd der i 52 år. Av tredje generasjon Tufte er det berre Anne som ikkje er tilsett i Seljord Elektriske. Ho tok i staden spranget til Liverpool-fotballen. I femtito av dei seksti åra Seljord Elektriske har vore i drift har Tore Tufte stått til teneste for kundane. Han og tvillingbror Odd har drive firmaet dei siste tretti åra. Finalehelten | Moderat feiring | Store oppgåver i vente | - Heilt utruleg | Jan Gunnar Solli frå Treungen var den store forskjellen i cupfinalen mellom Rosenborg og Bodø / Glimt sundag. 22-åringen avgjorde finalen i Rosenborgs favør då han kom inn som innbytar og gjorde både 2 - 1 og 3 - 1 i ekstraomgangane på Ullevaal. - Det var ei vanvittig herleg kjensle å sjå 3 - 1 skåringa gå inn. Eg har brukt mykje tid på skottrening i det siste. Det har gjeve resultat, sa Solli med eit smil etter kampen. Jan Gunnar Solli skal ha mykje av æra for at Rosenborg vann årets cupfinale. Solli skåra dei to siste måla i 3 - 1 sigeren over Bodø / Glimt. - Det var ikkje tilfeldig at Jan Gunnar avgjorde dette. Han har ei herleg innstilling og ikkje minst kvalitetar. Vesttelen var naturlegvis med i vurderinga då eg skulle komponere fyrstelleveren, men eg valte rutine framføre ungdommeleg pågangsmot, seier trenar Åge Hareide til Vest-Telemark Blad. - Eg valte å plassere to potensielle matchvinnarar på benken. Både Jan Gunnar og Azar Karadas kan avgjere ein slik kamp på eiga hand. Då Jan Gunnar kom inn med friske bein endra kampen karakter. Det er sjølvsagt laget som har vunne, men når det er sagt er det fullt fortent at Solli får så mykje merksemd som han gjer, fortset Hareide, suksesstrenaren som trur Solli vil bli ein av dei mest populære RBK-spelarane. Fyrst og fremst fordi han er ein god fotballspelar. Det er i fylgje sunnmøringen ikkje noko minus å vere jordnær. Glimt i auge og godt humør har også kometen i norsk toppfotball. VTB fylgde den nybakte noregsmeisteren etter kampen. Det blei på mange måtar ei triumfferd. Etter ein rask dusj på landskamparenaen bar det til bankett på Grand Hotell. I titida letta SAS-maskina som frakta Jan Gunnar og lagkameratane til Trondheim der dei blei møtt av fleire hundre fans. - Det kjem til å bli ei moderat feiring i kveld. Eg skal nemleg på landslagssamling måndag. Men eg skal nyte augneblinken, sa han som alle skulle ha ein bit av sundag. I løpet av eit par hektiske veker har han blitt både serie- og cupmeister. "The double" i sin fyrste sesong med RBK er slett ikkje verst. Jan Gunnar måtte spele finalen for å bli cupmeister. I reglane står det at ein må ha fire kampar eller vore utpå i finalen. - Eg hadde eit godt håp, men tok ikkje noko for gitt. Det var ein vanvittig herleg kjensle å sjå 3 - 1 skåringa gå inn. Eg har brukt mykje tid på skottrening i det siste. Det har gjeve resultat, sa ljosluggen og smilte frå øyre til øyre. Jan Gunnar har mange store oppgåver framføre seg sjølv om det berre er litt meir enn ein månad til jul. Fyrst er det to viktige EM-kvalifiseringskampar. I slutten av månaden er det UEFA-cupkamp i Beograd. Solli har lyst til å gjere ein god figur i Serbia. Vidare avansement står høgt på ynskjelista. Landslagsspelaren føler dei har ein god moglegheit sjølv om det blei 0 - 0 heime på Lerkendal. Han gjev uttrykk for at det er viktig å unngå baklengsmål den fyrste halvtimen. - Røde Stjerne må også skåre for å gå vidare. Det treng ikkje vere noko dårleg utgangspunkt for oss. Dersom me klarar å avansere får me heilt sikkert eit topplag i tredje runde. Vinteren vil også bli langt meir spennande, sa Jan Gunnar Solli. - Eg trur ikkje det var mange i Treungen som ikkje fekk med seg cupfinalen. Sjølv var eg sengeliggjande med feber og fylgde finalen på radio, men eg kom meg framfor TV´n då pokalen blei delt ut, seier Hilde Nore, leiar i fotballgruppa i Treungen. - Kva har dette å seie for fotballinteressa i Treungen og Vest-Telemark? - Det kjem bare til å gå ein veg. Me har gleda oss med Jan Gunnar ei god stund og eg ser ikkje nokon grunn til at det skal stoppe. Sidan eg har vore sjuk har eg ikkje lodda stemninga ute blant folk, men eg reknar med at cupfinalen er det store samtaleemnet, seier Nore. - Kjem det fleire som Jan Gunnar i framtida? - Å ja då. Me har mange unge som er glade i fotball i Treungen. Fotball er den einaste idretten det er liv i her og suksessen til Jan Gunnar inspirerer, meiner ho. Tårene kom | Geir Ufs var trenar for Jan Gunnar frå miniputt-nivå til han byrja i Odd Grenland då han var ferdig med grunnskulen. For gamletrenaren var det ei stor oppleving då Jan Gunnar avgjorde sundagens cupfinale med to skåringar i ekstraomgangane. - Etter den fyrste skåringa fekk eg ein reaksjon der kroppen skalv. Då han skåra endå ein gong og avgjorde finalen kom tårene, seier Ufs. Det er ikkje fyrste gong han feller tårer etter ei avgjerande skåring frå Jan Gunnar. - Sist gong Jan Gunnar fekk meg til å take til tårene var då han avgjorde finalen i Vest-Telemark cup som lillegutspelar, fortel Ufs. - Dette var kjempemoro. Flott å sjå den gleda han viste etter skåringane. I eit slikt augneblink gløymer ein alt anna i verda. Det var ein stor dag for Jan Gunnar, men også for dei mange rundt han, legg han til. Enorm eigeninnsats | Sjølv vil han ikkje take mykje av æra for at ljosluggen har blitt landslagsspelar og dobbelvinnar med Rosenborg. - Han har hatt ein enorm eigeninnsats og skal sjølv ha mesteparten av æra for at han har kome så langt, meiner Ufs. Han såg tidleg talentet i Jan Gunnar, men tenkte ikkje noko vidare over at det kunne vere ein komande landslagsspelar som sprang rundt på grasmattene i Vest-Telemark. - Me er ikkje akkurat van med å avle landslagsspelarar i Treungen, seier han med eit smil. - Han dribla mykje som miniputt-spelar. Det var kanskje ikkje så rart, sidan han ofte trena på ein liten plen heime. Men lærte etterkvart å lyfte blikket og finne medspelarane, held han fram. - Er Jan Gunnar unik, eller kan det kome fleire som han? - Eg trur Vest-Telemark kan få fram fleire gode spelarar. Om dei har dei same ressurspersonane bak seg som Jan Gunnar har hatt er det mogleg, meiner Ufs, og viser til foreldra som har stilt opp for Solli heile karrieren. Tellef Solås er leiar i fotballgruppa i Seljord. Han fekk med seg cupfinalen og gler seg med resten av regionen. - Det er heilt utruleg. Eg synest det er rart han ikkje spelte frå start, men det blir det vel ei endring på etter dette, trur Solås. Han trur suksessen Solli har opplevd det siste året har mykje å seie for interessa blant unge i Vest-Telemark, men er ikkje sikker på om nokon vil kome på same nivå som Solli. - Han er nok heilt spesiell. Mykje har klaffa og han har den rette stå-på-viljen. Dessutan har han hatt viktige støttespelarar i foreldra som har stilt opp med køyring, seier Solås. Håpar på eit endå betre barnevern | Ause av andres kompetanse | Kan bli barnevernvakt | Så vidt samarbeidsskuta bar | Svelgje kamelar | Bare tull | Kommunane i Vest-Telemark planlegg eit prosjekt om utvida interkommunalt samarbeid. Det skal auke sjansen til å få eit endå betre barnevern i regionen. Synnøve Bratland Oldeide, leiar i barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark, meiner eit utvida interkommunalt samarbeid om barnevern skal gjere det lettare å fylgje opp med tiltak. Dei seks kommunane i Vest-Telemark har i ti år hatt samarbeid om barnevern. Samarbeidet har sytt for undersøkingar etter lov om barneverntenester og stått for kompetanseheving i regionen. Dei seks barnevernleiarane erfarer at dei i periodar ikkje har folk til å setje i gang, fylgje opp, evaluere og avslutte tiltak som undersøkingane konkluderer med. Årsaker kan vere ledige stillingar eller langtidssjukemeldingar. Dermed kan det vere vanskeleg å oppfylle lova om å gje barn som treng det nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. På same tid varslar sentrale føringar auka krav til barneverntenesta. Derfor har det nå kome framlegg om å utvide samarbeidet om barnevern til å gjelde alle oppgåver barneverntenesta har etter lova. Eit utvida interkommunalt samarbeid vil gje ein felles barnevernleiar med vedtaksmynde delegert frå alle seks kommunane i Vest-Telemark. Hovudkontoret blir i Kviteseid og dermed blir fagmiljøet knytt til både PP-tenesta og familiekontoret i nærleiken. Elles er samarbeidet avhengig av at det framleis er underkontor i dei andre kommunane. Dei elleve årsverka som totalt er i kommunane i dag, blir samla under ein felles paraply. Dermed står barnevernet betre rusta overfor større utfordringar ved at graden av alvor i saker synest å auke. Ressursane kan brukast fleksibelt og til kvar tid bli plassert der behovet er størst. Kostnadseffekten i samarbeidet skal vere meir presis innsats, betre utnytting av tilsette til tiltaksjobbing, mindre behov for å leige hjelp utanfrå, mindre slitasje på tilsette, færre langtidssjukemelde og ei meir stabil teneste. - Me håpar det utvida interkommunale samarbeidet fører til eit endå betre barnevern i Vest-Telemark. Det er ikkje kø av barnevernsaker i dag. Men i periodar er det vanskar for enkelte kommunar å fylgje opp tiltak. Det skal me rette på nå. Vidare kan alle kommunane nå få nytte seg av kompetansen somme har på enkelte område, seier Synnøve Bratland Oldeide, leiar i barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark. I dag er det ikkje barnevernvakt i Vest-Telemark. Etter den nye organiseringa, som omfattar ein region med 3.250 barn, er det planar om å innføre vaktordning. Dette blir det jobba meir med framover. Det utvida interkommunale samararbeidet skal etter planen starte 1. april neste år, om kommunestyra er samde. Prosjektet skal gå over fire år. Etableringa av eit felles barnevernkontor krev den største investeringa. 230.000 kroner blir henta frå eit fond dagens barnevernsamarbeid har. Fyresdal får i framlegget til barnevernsamarbeid 250.000 kroner i auka årlege utgifter. - Det er lite aktuelt, annonserte Saamund Gjersund då rådet handsama saka i førre veke. - Her er det snakk om solidaritet. Det er viktig at me i fellesskap klarer å oppretthalde eit barnevern til beste for barna, svara Nissedal-ordførar Øyvind Tveit. - Fyresdal har veldig låge utgifter til barnevern i dag. Solidariteten bør også gjelde andre vegen, når det gjeld økonomien, svara Gjersund. Han syntest det ville vere trasigt om ein ikkje fekk til samarbeidet, men minna om føringa at det ikkje skal bli nemneverdig dyrare enn nå. Møteleiar Edvard Mæland meinte intensjonen bør vere at alle slutta seg til å vere med i samarbeidet. Vinjeordførar Arne Vinje lufta om det var mogleg å gjere eit unnatak for Fyresdal og gje kommunen ein innfasingsperiode før han måtte betale full pris. - Eg håper for Fyresdal sin del at de også i framtida har lite barnevernsaker. Eg kan vere med og diskutere innfasing, sa Tveit. Men det var Tokke-ordførar Birger Nygård ikkje samd i. - Skal me ha samarbeid i Vest-Telemark må me kunne svelgje nokre kamelar, sa han, og sikta mot Fyresdal. Tveit føreslo at Fyresdal betaler mindre dei to fyrste åra. Det fann Gjersund meir akseptabelt. - Nå byrjar me å kome inn på noko som ikkje er så veldig bra. Det blir bare tull å røyste på noko anna enn utgangspunktet, rista Nygård på hovudet. Mæland bad om at det blei skore gjennom i saka. Gjersund annonserte at han med eit lite atterhald trudde han kunne selje innfasingsforslaget på heimebane. Tveit bad Sp-ordførar Nygård snu og bli med på forslaget. - Eg har forhandla med Sp før, eg..., la Gjersund til, med haustens valetterdønningar friskt i minnet. - Eg er ikkje glad for dette, men eg får bli med, sa Nygård, og strekte ut handa i tolvte time. Etter barnetalet i Fyresdal skulle kommunen ha betala inn 524.000 kroner i barnevernsamarbeidet som er planlagt starta neste år. Men etter innfasinga slepp Fyresdal med å betale 349.000 kroner i året dei to fyrste åra. Dermed må barnevernsamarbeidet i den perioden klare seg med 175.000 kroner mindre enn tenkt. Internatet kan bli lagt ned | - Lite gjennomtenkt forslag | - Nok med skulekvardagen | Internatet ved den vidaregåande skulen i Seljord kan bli lagt ned. Ei nedlegging vil råke elevar med behov for særskilt tilrettelegging. Sigrid Stråndi Slettemeås, lærar for elevar som har behov for tilpassa opplæring, (t.v.) og Liv Ekre, dagleg leiar ved Seljord vidaregåande skule, set sin lit til at politikarane fattar eit fornuftig vedtak og lét internatet (i bakgrunnen) få leva vidare. I dag kjem hovudutval for kompetanse, tidlegare hovudutval for vidaregåande opplæring, med si innstilling om internatet ved Bø vidaregåande skule avdeling Seljord bør bli lagt ned eller ikkje. Internatet har kapasitet til 14 bebuarar. I dag bur åtte elevar med behov for særskilt tilrettelegging ved internatet. Sigrid Stråndi Slettemeås er lærar for elevar som har behov for tilpassa opplæring. Ho meiner det er ille om politikarane bestemmer seg for å leggje ned internatet. - Det er tragisk om internatet blir lagt ned. Elevane som bur ved internatet er unge menneske som mista venene sine alt på barne- og ungdomsskulen. Dei unge blomstrar når dei møter andre som alltid har vore utanfor og som også har kjent på kroppen korleis det er å vera litt annleis. Elevane møter kvarandre og har det godt saman på internatet. Menneskeleg sett er det tragisk om internatet blir lagt ned, uttalar Sigrid Stråndi Slettemeås. Framlegget som hovudutval for kompetanse, med leiar Kristian Espeland i brodden, skal ta stilling til i dag er fylkesopplæringssjefens forslag om at internatet at den vidaregåande skulen skal leggje om drifta til eit reint butilbod ikkje tilrettelagt dei med særskilte behov. Bakgrunnen for fylkesopplæringssjefens framlegg er at det tidlegare har blitt slått fast at internat ved vidaregåande skular i Telemark skal vera sjølvfinansierande utan tilskot frå opplæringsetaten eller skulen. Nettoutgiftene for internatet i Seljord er om lag 650.000 kroner årleg. Det vil seie at opplæringsetaten i år finansierer kvar plass med kring 80.000 kroner. Midlane dekkjast av potten for særskilt tilrettelegging. - Det er både menneskelege og økonomiske sider ved denne saka. For det fyrste verkar det som om forslaget er svært lite gjennomtenkt. Om internatet i Seljord blir lagt ned, har fylkeskommunen likefullt ansvar for desse elevane. Dersom ein elev frå Fyresdal skal pendle med taxi tur retur Seljord-Fyresdal kvar dag i eitt år, vil det koste 400.000 kroner, seier Liv Ekre, dagleg leiar ved Bø vidaregåande skule avdeling Seljord. Ekre har forståing for at fylkesopplæringssjefen må stramme inn økonomien, men ho trur ikkje ein vil spare pengar ved å leggje ned internatet. - Situasjonen blir derimot den at ansvaret blir pulverisert rundt om i fylket. Ansvaret fell ein annan plass, men totalkostnaden er og blir den same, meiner ho. Ekre meiner det totale elevomsynet burde vege tungt. - Desse elevane har nok med å meistre skulekvardagen om dei også ikkje må pendle til og frå skulen kvar dag, påpeikar ho. Liv Ekre understrekar at talet på elevar med behov for særskilt tilrettelegging ikkje blir mindre framover. - Heller tvert om. Det burde politikarane leggje seg på minnet. Internatet representerer ein fin overgang frå å bu heime hjå mamma og pappa til å greie seg i eigen bustad ein gong i framtida, seier Ekre. Ho ynskjer å minne politikarane på kva dei uttalte tidlegare i haust. - Då nybygget blei opna den 4. september stod politikarane her og lova at den vidaregåande skulen i Seljord endeleg skulle få fred. Sjølv om mange av politikarane er nye, set eg min lit til at dei gjer eit fornuftig vedtak, seier ho. Ordførar John Kleivstaul i Seljord meiner internatet ved den vidaregåande skulen i Seljord er unikt. - I Telemark er dette tilbodet unikt for elevar som treng eit tilpassa opplæringsløp kombinert med eit verna tilbod. Eg trur heller ikkje ein vil spare pengar ved å leggje ned internatet, kommenterer ordføraren. - Dei åtte internatplassane ved vidaregåande i Seljord er det einaste tilbodet elevar i Vest-Telemark har som treng tilpassa bustad og opplæring. Dersom fylkeskommunen raserer dette unike tilbodet har ikkje desse elevane noko anna tilbod, seier Hanevik. Den vidaregåande skulen i Seljord har totalt 120 elevar. Av desse går 90 elevar på media og kommunikasjon, 30 elevar på hotell- og næringsmiddelfag og åtte elevar har kome inn på spesielle vilkår og treng tilrettelagt undervisning og bustad. Men det er ikkje berre internatet som er i fare for å bli lagt ned. Hanevik fortel at fylkeskommunen også ynskjer å legge ned den tilrettelagde undervisning frå neste haust. Fylkeskommunen vil at elevane heller skal bli integrerte på vanlege skular så nære heimen som mogleg. Hanevik er kritisk til dette. Ho meiner mange elevar har behov for å kome bort frå heimbygda og inn i eit anna miljø. - Dessutan blir det tøffe dagar for desse elevane, som ofte har nok med å kome seg gjennom skuledagen, om dei må pendle frå heimen til skulen. Elevane må ha tilsyn av ein person dersom dei tek buss. Det vil bli dyrt for fylkeskommunen å dekkje skyssutgiftene. Hadde dei rekna gjennom dette hadde dei funne ut at det blir langt meir kostbart enn å betale dei 700.000 kronene dei gjer for årleg drift av internatet, seier Hanevik. Internatet ved Bø vidaregåande skule avdeling Seljord | Vassekte verdsrekord | Vanskelege parti | Endeleg gjennomførbart | - Større Dalsmarken enn på lenge | Sosial samlingsstad | Forsøker å snu dårleg trend | Juggel, handverk og motorar | Kjetil Espedalen kan skryte av å ha ein verdsrekord, etter at han køyrde seks mil med skuter over Bandak laurdag. Kring 1.500 tilskodarar hadde samla seg for å sjå at den gamle rekorden på 2,6 mil blei slått ned i støvlane. - Eg gjorde det berre for moro, seier Espedalen, som innrømmer at det ikkje var like moro heile vegen. - Utpå Bandak var det veldig mykje bølgjer og då trudde eg at eg kom til å gå ned, seier den ferske verdsrekordhaldaren. Etter å ha køyrd att og fram mellom Dalen og Lårdal to gonger svingar Kjetil Espedalen skuteren inn til brygga på Dalen til jubel og applaus frå dei nærare 1500 publikumarane som stod og venta. Mellom 1.000 og 1.500 publikummarar hadde møtt opp på brygga på Dalen for å sjå Kjetil Espedalen sikra seg plass i Guiness rekordbok med å køyre 61,18 km på vatn med snøskuter. Verdsrekorden var realitet etter at han hadde køyrd fram og tilbake mellom Dalen og Gulnes utanfor Lårdal to gonger. Ferda på vatnet tok vel ein time, og Espedalen hadde ein toppfart på 92 km i timen. For tilskodarane såg det ut som han leika seg på vatnet og hadde full kontroll heile vegen, men det såg nok lettare ut enn det var. - Det var ein del vanskelege bølgjer godt utpå vatnet, så då var eg temmeleg konsentrert, seier Espedalen etter at verdsrekorden var i boks. Han fortel at han var i tvil om han kom til å gjennomføre den andre runden, for alt etter ein runde hadde han slått den gamle rekorden på 26 km, som blei sett i Canada. Den skutervande 23-åringen, som arbeider med anleggsmaskiner, er godt kjend med motorar, og hadde stort sett klargjort skuteren sjølv. - Det einaste eg gjorde var å sveise inn ein ekstra bensintank, sette på flyte-element og tette litt sprekkar, elles er det ingen store endringar på skuteren, seier Espedalen. Espedalen hadde i utgangspunktet søkt om å få køyre Bandak på langs, men fekk avslag på søknaden i frå Nome og Kviteseid kommunar. Tokke var derimot positiv til forsøket, og derfor let verdsrekordforsøket seg gjennomføre. I fjor søkte han om det same, men då fekk han avslag frå samtlege kommunar. Eit av kriteria for at forsøket skulle la seg gjennomføre var at eit skikkeleg opplegg for sikkerheiten skulle godkjennast både av lensmannen og Tokke kommune. Åtte båtar var på vatnet og stoppa all annan trafikk. I tillegg var dykkarar på plass i tilfelle uhellet skulle hende. At dette blir siste gongen Kjetil Espedalen gjere noko uvanleg kan han ikkje garantere | - Det kjem an på om eg kjem på nokon lur idé, det, seier han lurt. Torget på Dalen var fullt av folk då Hallvard Flatland, tydeleg inspirert av kongelege opningsteknikkar, erklærte Dalsmarken 2005 for opna sist fredag. Det blei starten på ein marknad med strålande vêr, rekordmange folk, rekordmange bodar og underhaldning med alt frå gratiskonsertar på torget til verdsrekord på Bandak. - Tidlegare har ein politikar opna Dalsmarken, men no ville me ha ein ny vri, så me inviterte Flatland, seier Arne Gjerlid som er leiar for arbeidsgruppa for Dalsmarken. Hallvard Flatland la i opningstala vekt på at Dalsmarken ikkje berre skulle vera ein stad der ein kunne finne noko å kjøpe, men at det òg skulle vera ein sosial samlingsplass. Det same var arbeidsgruppa for Dalsmarken opptekne av. - I år har me prøvd å få det trivlegare for folk å koma, blant anna med meir underhaldning på scena og matservering i teltet, seier Gjerlid. Sidan starten på 80-talet har det vore synkande interesse for Dalsmarken, men Gjerlid håpar at trenden har snudd. - Det er fleire folk her enn tidlegare år, seier Arne Gjerlid. Han trur Hallvard Flatland og Drangedal Bortforklaring fungerte som trekkplaster på opningskvelden. Høgdepunktet i helga var utan tvil verdsrekorden som blei sett på Bandak. - Då me høyrde om at Kjetil Espedalen ville forsøke å ta ny verdsrekord med snøskuter på vatnet, tok me kontakt og planla saman, seier Gjerlid, som meiner nermare 1.500 møtte opp for å sjå verdsmeisteren i aksjon på vatnet. Det fine vêret får òg litt av æra for at så mange som 5.000 fant vegen til Dalen denne helga. På Dalsmarken var det ikkje berre ny publikumsrekord, men òg rekordmange bodar, med varer for nokon kvar smak. - Til saman hadde me 48 bodar der ein kunne finne alt frå klede og handverk til firehjulingar og juggel. I år var det spesielt mykje trearbied, seier Gjerlid. Han oppsummerer Dalsmarken som veldig vellukka, og seier dei har så vidt begynt å tenkje på Dalsmarken til neste år, men kva dei planane går ut på vil han ikkje ut med. - Sogelandet kjem attande neste sommar | Både uhygge og hygge | - Publikum svikta ikkje | Pilegrimane er på veg mot Røldal | - Sogelandet er kome for å bli. Tilskipingane i helga har vore ein suksess, men det tek tid å innarbeide noko heilt nytt. Me har greidd å skape ein eigen kvalitet kring Sogelandet, seier prosjektleiar Nicolai Riise og leiar av Dyrsku'n, Solveig Hellevig. Solveig Hellevig i Dursku'n og prosjektleiar Nicolai Riise er vel nøgde med Sogelandet. Dei ser her Ragnar Windahl smi på vikingvis. Både laurdag og sundag var fjoset på Durskuplassen skapt om til ein mellomaldermarknad. Publikum fekk ei kjensle av at dei verkeleg var 500 til 1.000 år tilbake i tid. Riddarar i full rustning, vikingar med skjold og sverd - og så "Pesti" som eit vondt varsel. Dyrskuplassen er verkeleg historisk grunn i Vest-Telemark. I fylgje forskarane er det restar etter kring 150 gravhaugar frå år 300 og fram til vikingtida. Truleg har det også vore halde ting på denne staden i vikingtida. I samband med Sogelandet var heile mellomalderen "illustrert". I full rustning og med spesialtrena hestar blei det vist døme på korleis ei riddartrunering arta seg på 1300-talet. I den tidlege mellomalderen, då vikingane rådde grunnen, dreiv dei mykje med bogeskyting, øksekasting og kjeglespel. Korleis livet var den gongen når det galt ulike former for handverk blei vist. Men tilværet i mellomalderen var ikkje ein dans på roser. I seinmellomalderen kom Svartedauden og slo ut heile bygdelag. Då dukka "Pesti" opp som ein skapnad som spreidde frykt over alt. Dei som ikkje skikka seg vel fekk harde straffer på denne tida. På mellomaldermarknaden fekk me fleire døme på det. Her var både galgeberg, gapestokk og tremerr som i mellomalderen var frykta straffemetodar. Mellomalderen var også ei rik tid med segner, soger, musikk og song. I Gongestoga kunne ein oppleve den kunstnariske delen av mellomaldertilværet. Sogelandet med sine 11 ulike tilskipingar er storsatsinga i Vest-Telemark denne sommaren. På førehand ga prosjektleiar Nicolai Riise uttrykk for at eit publikum på 10.000 ville vere realistisk målsetting. Sogelandet er eit bygdeutviklingsprosjekt. Sjølv om det står att nokre tilskipingar seinare i sommar, så må ein slå fast at publikum svikta Sogelandet. - Me er ikkje samde i at publikum har svikta oss. Sogelandet 2005 er berre å rekne som ein start, og dette skal skipast til også neste år. I mellomtida skal Sogelandet bli utvikla vidare. Det publikummet me fekk har jubla over det dei opplevde. No er Dyrskuplassen etablert som ein møteplass for dei mange som lever og ander for denne tidsepoken, seier Nicolai Riise. Solveig Hellevig meiner mellomaldermarknaden gav ei total sanseoppleving, som ein ikkje vil finne nokon annan stad enn i Fjoset på Dyrskuplassen. - Eg er imponert. Sogelandet tilfører Vest-Telemark noko unikt, og me er enno berre i startfasen, seier ho. Etter messe i Seljord kyrkje og "ferdagraut" på kyrkjebakken starta sju damer den kulturhistoriske pilegrimsvandringa til Røldal stavkyrkje. Frå mellomalderen og fram til 1800-talet gjekk det føre seg ein årleg valfart frå Telemark til Røldal. Målet var krusifikset i Røldal stavkyrkja. Vest-Telemark Museum bles liv i denne gamle tradisjonen att, og årets ferd over fjellet er den tredje på rad. - Legenda fortalde at kvar jonsok sveita krusifikset i kyrkja, og sveiten var undergjerande. Folk strøymde til frå både inn- og utland for å bli lækte, fortel prosjektleiar Una Høydal ved Vest-Telemark Museum. Fram til neste tysdag skal pilegrimane gå i telemarkingane sine fotspor langs dei gamle ålmann vegane mellom Vest-Telemark og Røldal. Nokre av pilegrimane kjem berre til å gå enkelte av dagsetappane, medan dei ivrigaste og sprekaste går heile vegen. Una Høydal seier at Røldal i gamle dagar var det nest største pilegrimsmålet i landet. Berre Nidaros var større. - Folk frå dei lokale sogelaga er kjentmenn og førarar undervegs. Pilegrimane får med seg kulturen og historia langs vegen, og ved dei kyrkjene som blir passerte, vert det særskilde markeringar. Her let me natur og kultur gå hand i hand, anten målet er den indre reisa eller den kulturhistoriske, seier museet sin prosjektleiar. Topplasseringar på Landskappleiken | Blir raulandsstudent | Opprykk for Ottar | Rekrutteringa sikra | Det tryt ikkje med gode felespelarar og kvedarar frå Vest-Telemark. Det viste årets landskappleik som gjekk føre seg på Røros i helga. - Ei veldig fin bursdagsgåve, medgjev Sara Telnes Fjågesund frå Seljord. På 21-årsdagen sin kapra ho andreplassen i B-klassa for hardingfele. Sara Telnes Fjågesund fekk ei bursdagsgåve ho seint vil gløyme. På 21-årsdagen fredag var det klart; ho hadde erobra andreplassen i B-klassa med 117 poeng, bare to poeng bak vinnaren. Som folkemusikkutøvarar flest, var heller ikkje Sara hundre prosent nøgd med innsatsen. - Eg var ganske nervøs då eg gjekk på scena. Men det gjekk mykje betre med den siste slåtten, Kvenneslåtten som eg har lært av Tarjei Romtveit. Den var eg veldig nøgd med, seier ho. Den fyrste slåtten ho spela var Hovdestaden, ein gangar ho har etter Torbjørg Aas Gravalid. Folkemusikken er og blir ein hobby for den unge utøvaren. Etter to års historiestudiar ved Universitetet i Oslo startar ho på folkekunststudiet på høgskulen på Rauland til hausten. Men ikkje på linja for folkemusikk, slik ein kanskje skulle tru. Valet fall på tekstillinja, fordi ho gjerne vil lære seg dei gamle handverksteknikkane. - Innan folkemusikkmiljøet kjenner eg så mange at det ikkje er vanskeleg å få lære det eg vil. Dessutan har eg godt høve til å drive med spel samtidig med tekstilstudiane, understrekar ho. Sara var ikkje den einaste som gjorde det godt i B-klassa for hardingfele, der i alt 29 utøvarar deltok. Ottar Kåsa frå Arabygdi spela seg opp i A-klassa etter å ha passert grensa på 114 poeng for andre gong, ein innsats som plasserte han som nummer fem på resultatlista. Nykonfirmerte Ingebjørg Harman Bratland frå Edland har alt rokke å bli ein veteran i landstoppen i kveding. Og ho skuffa slett ikkje der ho inntok koret i Bergstaden Ziir, den monumentale steinkyrkja på Røros. Fyrst song ho Elsk, frå Arne Garborgs Haugtussa, og så Dei frealause menn etter Svein Tveiten / Hovden. Det gjorde ho med ei slik overtyding at domarane gav henne 115 poeng og kåra ho til vinnar av yngste klasse. Fleire unge utøvarar frå vestfylket var frampå. Syster Tone Harman Bratland spela både seljefløyte og blekkfløyte, medan flatdølane Bjønn Raftevold Rue og Anette Skårnes spela seg til ein fjerdeplass i gruppespel hardingfele. Rekruttering er det også i lausdansen. Vinbyggjen Karl Halvor Taraldlien dansa seg til ein niandeplass, og med ein springar dansa Mari Moen og Bjønn Raftevold Rue frå Seljord spelemannslag seg til ein tiandeplass i yngste danseklassa. Lagt i ruinar av brann | Rask evakuering | Ukjent brannårsak | Innkvartering i Morgedal? Kviteseid Asylmottak brann natt til fredag ned til grunnen. Alle dei 79 som budde på det tidlegare Kviteseid Hotell og Brokefjell Hotell berga seg ut. Ingen blei alvorleg fysisk skadd. Det kunne ha gått langt verre då den tre etasjar høge trebygningen blei lagt i oske på eit par timar. Varmeutviklinga var så sterk at glasruter sprakk i nabohusa og i ein av brannbilane. Brannverna frå Kviteseid og Seljord klarte å hindre brannen i å spreie seg til hus og hytter i nærområdet. Kviteseid Asylmottak stod i eit eldhav natt til fredag. På eit par timar vart det tidlegare hotellet til ein oskehaug. Ingen av dei som budde i mottaket blei alvorleg fysisk skadde. Brannalarmen gjekk to minuttar over tre natt til fredag og brannvesenet i Kviteseid var på plass kort tid etter. Likevel slo flammane alt ut over taket midt i bygget då dei fyrste brannfolka kom fram. Det tre etasjar høge trehuset blei raskt overtent og brann heilt ned i løpet av eit par timar. Etter kvart kom også brannvesenet i Seljord til, saman med styrkar frå sivilforsvaret og politiet. Ambulansar og ambulansehelikopter var òg tilstades i tilfelle bebuarar eller brannfolk skulle trenge hjelp. Brannfolka måtte konsentrere seg om å hindre at brannen spreidde seg til hus og hytter som ligg rundt hovudhuset. Varmeutviklinga var så sterk då den tømra delen av bygget brann at glasruter sprakk i dei næraste husa og i ein av brannbilane. Heilt stille vêr og innsatsen frå brannvesenet gjorde at det bare blei minimale skadar på andre hus. Lensmann Geir Kjartan Lid i Kviteseid gjev ros til til ein tilsett ved Hero mottak som kom raskt til brannstaden. - Den tilsette, saman med nokre av bebuarane, gjorde ein kjempeinnsats for å få alle folka ut. Ingen ting tyder på at det blei att nokon i bygget, seier lensmannen. Det budde 79 personar i hovudhuset og hyttene rett ved. Ein person fekk lettare brannskade og blei behandla av lege, elles blei ingen fysisk skada. Fleire fekk sjokk og anna psykisk skade. Ein blei sendt på sjukehus for behandling av psykisk skade. Før klokka fem hadde alle bebuarane blitt transportert til Morgedal Hotell der dei skal bu inntil vidare. Kommunen har oppretta eit kriseteam og tilbyr hjelp til dei som treng å snakke om den sjokkarta opplevinga. Lensmannen i Kviteseid vil få hjelp av branntekniske folk i etterforskninga av brannårsaka, men undersøkingar på branntomta kan tidlegast starte etter helga. Varmen vil vera for sterk før den tid. - Før me har undersøkt nærare kan me ikkje seie noko om årsaka til brannen, seier lensmann Lid. Han bekreftar at politiet til like med brannfolka registrerte at brannutviklinga var sterkast midt i bygget, og kan ha starta der. Likeså fann brannfolka fleire tome pulverapparat som tyder på at bebuarane har prøvd å slokke brannen før brannvesenet kom. - Det står føre mykje arbeid med avhøyr av dei som var til stades då brannen starta. Få eller ingen kan norsk så me må truleg få tak i fleire tolkar for å få gjennomført avhøyra, opplyser lensmannen. Alle bebuarane blei køyrde til Morgedal Hotell og skal bu der til Hero mottak og kommunen finn meir permanente stader å bu. - Me har alt vurdert ulike løysingar, og eit alternativ er å fortsetje å bu på hotellet og andre overnattingstader i Morgedal, seier Lid. Eit omfattande apparat på ulike område er sett i gang i kommunen. I tillegg til lensmannen og hans folk er helsevesenet med lege, helsesyster og sjukepleiar, og kommuneadministrasjonen med ordførar og rådmann, med i arbeidet for at problema for dei som blei ramma av brannen skal bli minst moglege. Bygdeopprør for legen og legekontoret | Krass uttale | Kjenner seg nedprioriterte | Politisk spørsmål | - Vil ha det me har | Folk i Haukeli- og Edland-området vil ikkje lenger teie og tole. I ei uttale etter folkemøtet onsdag går dei kraftig ut mot kommuneleiinga. Signala om moglege endringar ved legekontoret på Edland var dropen som fekk det til å flyte over for innbyggjarane i Haukeli og Edland. Dei møtte mannsterke fram på folkemøtet til grendelaget for å seie si hjartans meining om kommuneleiinga. Framme: Leiar av Haukeli Edland grendelag, Knut Åsheim. Sterke kjensler var i sving då Haukeli og Edland grendelag arrangerte folkemøte om grunnane til problema innan helsetenesta i Vinje. At ikkje nokon av dei innbodne frå kommuneleiinga; rådmann, kommunalsjef, ordførar, helsesjef og leiar i helse- og sosialutvalet møtte fram, provoserte mange frammøtte. - Eg er svært skuffa over at kommunen sine representantar ikkje stilte opp. Diskusjonen her synest då meiningslaus, sa Hans Nesheim og fekk støtte frå mange. Frå kommunen si side var det på førehand gjort klart at det ikkje var aktuelt å diskutere eller handsame personalsaker i folkemøte, men at saka skulle bli handtert organisasjonsmessig i dei rette organa i kommunen. At saka om helsetenestene i kommunen er viktig for innbyggjarane viste det store frammøtet. Og mange hadde sitt å seie i det tre timar lange møtet som til tider hadde ganske høg temperatur. Dei 105 frammøtte samla seg til slutt om ei uttale som blir sendt kommunestyret for handsaming. I uttala vil dei at legekontoret på Edland i framtida vert halde oppe med fullverdig drift, og dei ynskjer Reidar Gjøtterud som fast lege ved kontoret. Dei ynskjer også at den siste delen av omorganiseringa, tilsetjingane i Vinje kommune, blir oversendt Fylkesmannen. Vidare meiner dei kommunen må setje i gang ei brukargransking utført av ein nøytral instans. Brukarundersøkinga gjeld i fyrste rekkje kommunen si rolle som arbeidsgjevar, men òg tilbodet til innbyggjarane. I det siste punktet i uttala heiter det "at rådmann og helsesjef vurderer stillingane sine". - Det er ein merkeleg situasjon å slåss med sine eigne, meinte Ragnvald Christenson, ein av initiativtakarane til møtet. Han meinte Haukeli- og Edland-området har blitt nedprioritert i lang tid. Som døme nemnde han Norheimstunet, som ikkje vart den omsorgsinstitusjonen som fyrst vart planlagt. - Dei manglane som institusjonen har, vil dei i framtida bli bruka negativt når det er snakk om å nytte Norheimstunet til pleiepasientar, spurde han, og la til at det trass alt er bygt for å erstatte Vinje bygdeheim. Han nemnde også at grendelaget stod for eit utviklingsprosjekt i samband med vegomlegginga, der det både var planar for rasteplassar og gang- og sykkelveg; prosjekt det aldri vart noko av fordi det ikkje var pengar att etter arbeid med rasteplassar i Åmot. - No er me komne i ei legekrise som i fyrste rekkje er skapt av rådmannen, helsesjefen og ordføraren, som let dette skje. Er motivet å rydde vekk legane i Edland og Rauland, slik at det er lettare å få til eit legesenter i Åmot når dei nye legane me får krev det? Er dette også ein del av den framtidige kongstanken frå nokre leiande personar i kommunen, å gjera Åmot om til eit regionsenter, spurde Christenson. Han meinte tida er inne for at kommunestyret fornyar spørsmålet om det framleis skal vera tre senter i kommunen, slik det er vedteke. Lege Reidar Gjøtterud, som har sagt opp stillinga si frå 1. mai, meinte grunnen til legekrisa var mangel på kommunikasjon mellom leiinga og dei tilsette. - Men når ting har byrja å røre seg slik som her, så er eg snakkande til, dersom kommuneleiinga vil, gjorde han klart for forsamlinga. Christenson fortalde at han hadde fått mange telefonar frå mange fortvila folk som var redde for å miste legen og legekontoret. - Det er helse me snakkar om, noko som er aller viktigast for dei svakaste av oss, dei som ikkje er her i kveld. Det er for dei me er her. No er nok nok, me vil ha det me har, oppsummerte han til applaus frå den fullsette salen. - Musea fortener fleire fagfolk | Framleis friviljug arbeid | Pedagogisk opplegg | Så langt har musea i vestfylket vore positive til framlegget om å slå seg saman i ei driftseining. No står det att å sjå om det er politisk vilje til å gå inn for ei kvalitativ oppgradering av museumstenesta. - Eit museumssamarbeid tyder inga sentralisering, men kommunane og dei lokale eigarstyra vil sleppe dei mest tyngjande oppgåvene, seier Dag Rorgemoen (t.v.) og Øystein Morten. Dei håpar kommunane vil gå inn for ei fagleg oppgradering av museumsarbeidet i vestfylket. - Ved Maihaugen på Lillehammer har dei 22 bygningar og 40 tilsette. Til samanlikning er det i Vest-Telemark i alt 95 museumsbygningar og berre 3 tilsette, fortel styrar ved Vest-Telemark Museum i Eidsborg, Dag Rorgemoen. Han er òg leiar i arbeidsgruppa som har som mål å sameine musea i vestfylket, og dermed få ei driftseining på åtte til ti fagfolk som tek seg av det museumsfaglege arbeidet. - Dette er sjansen regionen har til å få eit fagmiljø. Med eit konsolidert museum vil ein både få auka statlege og fylkesommunale tilskot. Me må hugse på at Telemark er på botnen i landet når det gjeld museumsfaglege tilsette, dinest ligg vestfylket på botnen i Telemark, seier Rorgemoen. Øystein Morten i Museumstenesta i Vest-Telemark legg vekt på at det lokale engasjementet og dugnadsarbeidet i dei lokale eigarstyra og støttelaga framleis blir like viktig. - Men me ser at det blir vanskelegare og vanskelegare å få folk til å ta på seg verv. Dersom fagfolka tek seg av det administrative arbeidet, som mange kjenner som tyngjande, trur me heller det vil styrkje det lokale engasjementet. Å laga særutstillingar, arrangere bygdedagar og konsertar, er slikt som eigarstyra og støttelaga framleis vil ta seg av. Dei mest motiverande oppgåvene vil då liggje til det friviljuge arbeidet, understrekar han. Det er stor skilnad i talet på museumsanlegg i dei ulike kommunane i vestfylket. Til dømes har Vinje svært mange, medan Nissedal ikkje har noko slikt anlegg. Morten og Rorgemoen understrekar at ei intensjonsavtale vil alle kommunane nyte godt av. - Me vil få til pedagogiske opplegg for skulane, og tanken er at alle elevar skal ha gratis tilgjenge til alle musea i området. Dessutan vil ein kunne halde føredrag og arrangere vandreutstillingar kvar ein måtte ynskje, seier Rorgemoen. Han er også oppteken av at alle kommunane har trong for fagfolk som tek seg av innsamling og registrering av gjenstandar. Rorgemoen og Morten håpar no at kommunane sluttar opp om framlegget til museumssamarbeid, eit arbeid som fylkeskultursjef Geir Berge Nordtvedt stør fullt ut. - Det vil både gagne reiselivet og vera ein ressurs for kulturhistoria og kulturvernet. Og ikkje minst - vera med på å gje ungar og ungdom lokal identitet, meiner dei. Fleirbrukshuset er attende på startstreken | Vil ikkje ha ei rugekasse | Våga ikkje 70 mill. på sparken | Ny kostnadsramme | Ikkje absolutt kostnadsgrense | Bygginga av fleirbrukshuset på Dalen er attende på startstreken. Tokke kommunestyret ber no byggjekomiteen innan nyttår komme med framlegg om korleis eit framtidsretta bibliotek og Vest-Telemark vidaregåande skule skal sikrast store nok lokale i fleirbrukshuset. Framlegget ordførar Olav S. Urbø (Sp) la på bordet etter eit time-langt gruppemøte, om at kostnadsramma til fleirbrukshuset blir auka frå 42 til 47 millionar kronar, fekk berre åtte røyster. Fleirtalet hadde meir sans for Arbeidarpartiet sitt framlegg om at byggjekomiteen ikkje skal ha ei absolutt økonomisk grense hengjande over seg i det vidare arbeidet. Hilde Vågslid, Arbeidarpartiet sin gruppeleiar i Tokke kommunestyre, tvilte på om ti millionar ekstra er nok for å komme i hamn med fleirbrukshus på Dalen. Ho bad om gruppemøte som enda med at politikaranei ikkje ville binde byggjekomiteen opp i ei fastsett kostnadsramme. Kostnadsramma byggjekomiteen har arbeidd etter har vore på 42 millionar kroner inkludert moms. Det er laga ei skisse som syner kva ein får for desse pengane, og resultatet var ikkje politikarane glade for. 42 millionar syner seg berre å vere nok til ei rehabilitering av symjehallen og samfunnshuset. Ein vil dessutan få mindre plass til møterom og anna aktivitet enn det ein har i samfunnshuset i dag. I ordskiftet gjorde Hallgeir Kleiv (Sp), som leiar byggjekomiteen, det klart at i dei 42 millionane er det ikkje teke med kostnader til uteareal og inventar. Tor Arne Heggtveit (Sp) meinte det har lege i lufta lenge at ein får ikkje noko tilfredsstillande fleirbrukshus med dei pengane kommunestyret har stilt til disposisjon. - No ligg ballen i kommunestyret att, og me må ta ei avgjerd om ramma skal bli utvida eller ikkje, sa Heggtveit som elles opplyste at fylkeskommunen har nedprioritert tippemidlar til symjehallen på Dalen. Det var søkt om ein million kroner. Knut Storøygard (Ap) gjekk på talarstolen og sa at ein ikkje kan ha eit fleirbrukshus sentralt på Dalen som han meinte kom til å sjå ut som ei rugekasse. - Nei, skissa som ligg føre er heilt bak mål. Kva er det som gjer at me i Tokke ikkje kan satse slik dei gjer i andre kommunar? Kostnadsramma må utvidast så det monnar, og så må det byggjast. Til denne tid er det nytta 1,8 millionar kroner til planarbeid, og det må bli auka til 4,0 millionar kroner utan at spaden er komen i jorda, påpeika Storøygard. Randi Felland (Sp) tok til orde for at arbeidet blir sett i gang etter dei opphavlege planane, og at kommunen bruker 60 - 70 millionar kroner på å sikre eit moderne fleirbrukshus på Dalen som også gjev plass til eit framtidsretta bibliotek og auditorium til Vest-Telemark vidaregåande skule. - Me må leggje tilhøva til rette for den vidaregåande skulen. Eg åtvarar mot at me steller oss slik at denne skulen blir lagt ned, sa Randi Felland. Hilde Vågslid (Ap) gav uttrykk for at ho trudde kommunen no skulle satse på ei storstove. Likevel våga ho ikkje å støtte framlegget til Felland om å satse moglegvis 70 millionar kroner. - Dette er den største økonomiske investeringa eg har vore med på som politikar. Men eg kjenner meg ikkje trygg på at det er nok å auke kostnadsramma med til dømes ti millionar kroner, sa ho og bad om gruppemøte. Astri Fladberg (Frp) var utålmodig etter å få sett spaden i jorda, slik at både biblioteket og den vidaregåande skulen får tilfredsstillande lokale. Men ho var ikkje viss på om ho kunne vere med på å bruke 70 millionar kommunale kronar til fleirbrukshuset. Etter det timelange gruppemøtet kom ordførar Olav S. Urbø (Sp) med framlegg om at kostnadsramma blir auka til 47 millionar kroner inklusiv moms, og at byggjekomiteen får i mandat å planleggje eit fleirbrukshus for denne summen. - Eg trur me må innsjå at det blir vøling av symjehallen og at storsalen må stette trongen til fleire ulike brukarar. Byggjekomiteen må vurdere trongen for plass til møterom, storleiken på biblioteket og korleis taket skal sjå ut. Håvard Holstaa (Ap) gjorde det klart at hans parti ikkje kunne støtte ordføraren sitt framlegg med å setje ei absolutt kostnadsramme på 47 millionar kroner. - No må me gjere ein ordentleg jobb. Fleirbrukshuset skal vere til glede langt inn i framtida, og ikkje berre fem-seks år fram i tid, minna han om. Framlegget til Randi Felland om å gå vidare etter dei opphavlege planane til 65 - 70 millionar kroner blei vraka mot to røyster. Ordføraren fekk heller ikkje fleirtalet med seg i å setje eit tak på kostnadene på 47 millionar kroner. Framlegget fekk åtte røyster, medan 12 røysta for synspunkta til Arbeidarpartiet. Samrøystes gjekk kommunestyret inn for at symjehallen skal vølast framfor å byggje nytt symjeanlegg. Valskred for Arbeidarpartiet og Frp | Ap-framgang i heile fylket | Feid av banen | Øydeleggjande statsministerstrid | Telemarksbenken | SP-framgang ikkje nok til stortingsplass | Arbeidarpartiet og Framstegspartiet vann stortingsvalet i Telemark og kjem på Stortinget med høvesvis tri og to representantar. Etter ei nervepirrande valnatt klarte Høgre og Kari Lise Holmberg å kapre eit utjamningsmandat. Torunn Hovde Kaasa (Sp) og Sigbjørn Molvik (SV) i ein alvorleg prat under valvaka, då det var klart at ingen av dei blir stortingspolitikarar dei neste fire åra. Korkje Sp-partisekretær Sveinung Leikvoll eller RV-kandidat Ana Lopez fann fram smilet etter kvart som resultata kom. Valnatta var nissedølen Sigvald Oppebøen Hansen, Arbeidarpartiet sin fyrstekandidat, eit einaste stort smil. Tidleg under oppteljinga blei det klart at partiet hans gjorde eit brakval, og at det blei tri mandat frå Telemark. - Når me no kjem i posisjon, garanterer eg at Arbeidarpartiet kjem til å vere truverdige i vegsakar. Den raud-grøne regjeringa kjem til å auke løyvingane til vegar med ein milliard årleg i ti år. Eg vil stå hardt på for at Telemark skal få rikeleg med midlar til å ruste opp alle dei dårlege vegane, seier Sigvald Oppebøen Hansen til VTB. - Korleis forklarar du at Arbeidarpartiet gjer eit brakval i Telemark? - At Arbeidarpartiet har ein framgang på 10,1 prosent i høve til valet for fire år sidan, og får 39,4 prosent av røystene i Telemark, trur eg har fleire årsaker. Regjeringsspørsmålet har vore viktig for mange veljarar. For mange i Vest-Telemark har regjeringa si sentraliseringsline og sultefôring av kommunane gjort at dei ynskjer eit politisk skifte. Dei ser at velferdstilbodet blir svekka og grendeskular slakta, meiner Oppebøen Hansen, som etter ein intens valkamp ikkje har inntrykk av at vanlege menneske skrik etter skattelette. Til liks med resten av Telemark gjekk Arbeidarpartiet fram i alle kommunane i Vest-Telemark. Den samla framgangen gjorde at partiet fekk inn tri representantar frå Telemark. Terje Lien Aasland frå Skien sikra seg ein plass på Løvebakken. Han var usikker då han kom til valvaka til NRK Østafjells på Borgeåsen i Porsgrunn. Men berre tri kvarter etter at vallokala stengde klokka 20.00, tok Arbeidarpartiet sine toppkandidatar og partistrategar bølja. Gleda og optimismen ville ingen ende ta, medan noverande stortingsrepresentant for SV, Sigbjørn Molvik, ved same bord, ikkje jubla sjølv om han på dette tidspunktet såg ut til å ha fått plass for ein ny fireårsperiode. Etter kvart som kvelden gjekk fòr både Molvik, Bror Yngve Rahm frå KrF og Kari Lise Holmberg inn og ut av lista over kven som skulle kapre det siste av i alt fem distriktsmandat frå Telemark. Og då det så som mørkast ut for alle tri, klamra dei seg til det siste halmstrået, nemleg å komme inn på eit utjamningsmandat. Tidleg på kvelden blei det klart at Arbeidarpartiet fekk tri mandat. Bård Hoksrud frå Framstegspartiet var også sikker på å overta plassen etter John Alvheim. Han varsla at ynsket er ein plass i samferdslekomiteen. Frp opplevde stor framgang i alle kommunane, og ganske snart låg det i lufta at Hoksrud fekk med seg Kåre Fostervoll til Oslo. Molvik gjekk kvilelaust kring i NRK-lokala, og møtte stadig ut for å ta seg ein røyk og ei pause frå dei elendige valresultata for SV. Men heile tida bar han på vona om at utjamningsmandatet skulle sikre han fire nye år som stortingsrepresentant. Det sama gjorde Kari Lise Holmberg frå Høgre. Hennar politiske liv hang òg i ein tynn tråd. Kampen mellom dei to var så tett at då det blei klart at Holmberg sikra plassen, så hadde ho berre 16 røyster meir enn Molvik. Til slutt vann ho med nokre hundre røyster i høve til SV. - Eg trur at statsministerspørsmålet fekk prege valkampen for mykje, og at det ikkje har vore noko styrkje for oss, uttala Kari Lise Holmberg, då ho freista forklare ei tilbakegang for Høgre i Telemark på 5,3 prosent. Eit valresultat på 9,3 prosent er historisk sett elendig for partiet. KrF blei nærast halvert på landsplan. Same tendens såg me tidleg valnatta gjorde seg gjeldande i Telemark. Opptellinga var difor ikkje mange timar gamal før Bror Yngve Rahm innsåg at no må han ut og leite etter anna arbeid enn å representere kristenfolket i nasjonalforsamlinga. Dei seks på Telemarksbenken komande stortingsperiode vert: Sigvald Oppebøen Hansen, Nissedal, Gunn Olsen, Kragerø og Terje Lien Aasland, Skien, frå Arbeidarpartiet, Bård Hoksrud, Bamle og Kåre Fostervoll frå Porsgrunn frå Framstegspartiet og Kari Lise Holmberg, Skien, frå Høgre. Torunn Hovde Kaasa har den siste månaden vore innom kvar ein avkrok i Telemark i von om å sikre Senterpartiet stortingsplass. Ho vona på utjamningsmandatet, men ganske snart blei det klart at draumen hennar ikkje gjekk i oppfylling. Senterpartiet fekk 6,9 prosent av røystene i Telemark, og kunne notere seg for ein framgang på 2,0 prosent. I sin eigen heimkommune, Hjartdal, gjorde Hovde Kaasa eit brakval. Ho fekk 30,4 prosent av røystene. Ein framgang på 14,2 prosent i høve til valet i 2001. I Vest-Telemark kunne ho notere framgang i alle kommunar bortsett frå Fyresdal. - Er du skuffa? - Nei, eg kjenner at eg har gjort det eg kunne for at me skulle sikre oss utjamningsmandatatet. Då kan eg ikkje gjere meir. Men det gler meg at Senterpartiet har framgang og har gjort eit godt val. I distrikta har me stadfesta vår solide posisjon, men når partiet ikkje har særleg oppslutnad i dei folkerike Grenlands-kommunane, er det vanskeleg å få eit mandat, sa ho til VTB då valnatta 2005 var i ferd med å gå over i soga. Hovde Kaasa gledde seg over at Senterpartiet medverka til eit regjeringsskifte - det store målet for heile valkampen. Ho gratulerer Arbeidarpartiet med valsigeren, og vonar me får sjå ein politikk som gjev ei anna og positiv utvikling i distrikta. - Mindre privatisering, meir midlar til kommunane og meir fellesskap, er viktige verdiar som no blir styrande for politikken. Sjølv sit eg i partiet sitt sentralstyre og vil der få direkte kontakt med både stortingsgruppa og regjeringa. Difor er ikkje Senterpartiet i Telemark utan makt sjølv om eg ikkje fekk meg stortingsplass, sa Hovde Kaasa. Fekk det fyrste Gandhistipendet | Original idé | Tone Svalastog Garnes frå Vinje har fått Gandhistipednet på 50.000 kroner. Midlane skal brukast til ei utstilling av tekstilar i rituelle samanhengar i både kristen og muslimsk kontekst. Tone Svalastog Garnes frå Vinje fekk overrekt Gandhistipendet frå kultur- og kyrkjeminister Valgerd Svarstad Haugland. Til venstre: statssekretær Berit Øksnes Gjerløw. Til høgre den andre stipendiaten, Gunnar Haaland. Tone Svalastog Garnes var ein av to søkjarar som fekk det fyrste Gandhistipendet. Av i alt seks kandidatar blei Svalastog Garnes og forskar Gunnar Haaland frå Oslo plukka ut til å få stipendet, som er oppretta for å auke kunnskap om, og byggje respekt mellom tru- og livssyn i det norske samfunn. Svalastog Garnes arbeider som kulturkonsulent i Vinje kommune, men ho lagar også eigne arbeid i vev og andre tekstilteknikkar. Ho ynskjer å bruke stipendmidlane til ei innsamling og ei utstilling av tekstilar som blir bruka i rituelle samanhengar i kristen og muslimsk kontekst. - Eg ynskjer mellom anna å sjå på tekstilar som er bruka i den kristne tradisjonen ved dåp, bryllaup og gravferd. Det same vil eg sjå på når det gjeld muslimsk bruk av tekstilar, seier ho. Svalastog Garnes vil mellom anna ta utgangspunkt i muslimske bøneteppe. Ho ynskjer på sikt å utforme eit norsk bøneteppe til dagleg bruk, men understrekar at det ikkje blir snakk om noko etterlikning av det muslimske teppet. Tidlegare har ho vore flyktningkonsulent i Vinje kommune, og ho er opptatt av forståing mellom ulike kulturar og religionar. - Det handlar om respekt og kunnskap om kvarandre for å unngå fordommar og framandfrykt, seier Svalastog Garnes. Tekstilkunstnaren fekk overrekt prisen av kultur- og kyrkjeminister Valgerd Svarstad Haugland på statsrådens kontor i Oslo tysdag. - Det var veldig spesielt og kjempemoro og nå opp, seier Svalastog Garnes vel heime att frå hovudstaden. - Tone Svalastog Garnes sin ide om å samle inn og stille ut tekstilar som er nytta i rituell samanheng er original, og han gjev rom for dialog på ein annan måte enn det vi ofte forbind med religionsdialog. Her får me distrikts-Noreg inn på ein spennande måte. Og vi får ei estetisk innfallsvinkling. Tone Svalastog Garnes vil samle gode døme på tekstilar som er eller har vore nytta i religiøs samanheng. Dette er eit stort emne med lang historie. Eg ser fram til utstillinga ho planlegg, sa kulturminister Valgerd Svarstad Haugland under utdelinga av stipendet. Det er fyrste gong Gandhistipendet blir delt ut. Stipendet er oppretta av Kultur- og kyrkjedepartementet for å auke kunnskapen om og byggje respekt mellom tru- og livssyn i det norske samfunnet. Stipendet skal bidra til utvikling av praktisk kunnskap som er relevant for utøving av dialog i det fleirkulturelle og fleirreligiøse Noreg. Kvart stipend er på 50.000 kroner. nissespik på lærarkontoret | - Litt rampete | Joletre på pulten | Monica Aas har kort veg frå kontor til do. Då ho kom på jobb torsdag førre veke var kontoret hennar flytta inn på det minste rommet i lærarkorridoren på Gimle skule. På arbeidsrommet rett over gangen stod ei to og ein halv meter høg pynta gran på ein arbeidspult. Har lærarane gått heilt av skaftet kan ein spørje seg? Nei, dei har berre blitt fanga av nisseleiken og har gjort spikk mot kvarandre sidan fyrste arbeidsdag i desember. Trongt om plassen. Lærar Monica Aas kunne kanskje tenkt seg meir olbogerom på kontoret. På den positive sida har ho kort veg til do. Kontorflyttinga var eit spikk frå dei andre lærarane på Gimle skule. Då rektor Torhild Mandt opna døra til kontoret sitt førre veke blei ho møtt av ein flokk utstoppa dyr og eit skjelett med nisselue på. - Eg trur rektor syntst det var litt gildt, seier arbeidskollega Anette Lien. Dette konstaterte rektoren då VTB vitja lærarane på Gimle skule. Mandt har også hatt konsert for vaskepersonalet ved skulen. På kontoret sitt serverte ho kaffi og kaker før ho fyrte laus på gitar, toradar, triangel, blokkfløyte og afrikansk tromme. Konserten vate i 15 - 20 minutt. Alt dette og litt til har rektor måtta gå gjennom på grunn av førjolsleiken til lærarane på Gimle skule. Fyrste arbeidsdag i desember trakk alle lærarane ein lapp kvar. På lappen stod ein annan lærars namn, og då var det gjort, alle lærarane hadde fått seg eit spikk-offer å vere nisse for. Mot offeret kunne ein vere både snill og rampete. Spikka blir i hovudsak førebudd på kveldstid og tidleg på morgonen, så det er aktivitet på skulen nesten heile døgnet. - Her på Gimle skule er me nok litt rampete. Det blir fort intriger sidan me ikkje veit kven som gjer spikka mot kvarandre. Men me går også rundt og ler heile desember sidan mange av spøkane er litt på kanten, seier Lien. Ho fortel at det er nokon av lærarane som gjer spikk med fleire enn den eine læraren dei har trekt. - Me er litt snille mot kvarandre også, og gjev gåver og slikt til kvarandre også, seier Lien. Nokon av lærarane gjev kvarandre oppdrag. Ein lærar sendte ut brev til alle mannfolka på arbeidsplassen og underteikna med ein annan kvinneleg lærars namn. - I brevet stod det at ho ville ha meir kos og klem på arbeidsplassen, sidan mannen hennar pendla og ho trong meir merksemd, fortel Lien. Lærarane har også måtta tåle å få eit to og ein halv meter høgt pynta joletre på pulten. - Det joletreet har vore inn og ut av kontora heile tida. Ein annan lærar har fått kontoret sitt dynka i parfyme og ei tredje fekk heile kontoret sitt flytta inn på do, held Lien fram. Dette er tredje året dei arrangerar leiken, som dei har lært av lærarane ved Tokke skule. I dag blir nisseleiken avslutta. - Det kan bli leven her i natt, lo Lien på måndag. Vil fylle steinbrot med vatn | Hytteeigar negativ | Skeptisk til botnen | Kyrkjebygdheia AS ønskjer å fylle det omdiskuterte steinbrotet med vatn, men først vil ein ta ut stein i fem år til. Alf Einar Kvernberg (t.h.) meiner det er for lenge å drive steinbrotet i fem år til. Det skulle avviklast om kort tid då han kjøpte hyttetomt i 2003. Dei andre hytteeigarane på bildet er Bjørn Ohm Sørensen, Pål Tallaksen, Reilly Solhaug. Det opplyser plansjef i Nissedal kommune, Sveinung Seljås. Firmaet som tek ut stein på Kyrkjebygdheia har fått kritikk av hytteeigarane i området for å ha gått langt utover grensene som var sett for steinbrotet i reguleringsplanen. To av velforeiningane, Stokkosen og Breili, har også skrive brev til Fylkesmannen og bede om at uttaket av stein blir stoppa. Dei meiner steinbrotet er fire til fem gonger så stort som det som er godkjent, og at det blir brent søppel og arbeidd i helgene, noko som provoserer hytteeigarane. Etter ei synfaring på Kyrkjebygdheia i sommar innrømde Seljås at området for masseuttak er utvida langt utover grensene og at kommunen dessverre ikkje har følgd opp. Det vart kravd at firmaet enten leverte ein plan for korleis steinbrotet kan avviklast innanfor dagens grenser, eller søkjer om utvida masseuttak. Kyrkjebygdheia AS valde det første, men klarte ikkje det innan første fristen som var 26. november. Det fekk ny frist til 10. desember og har altså no føreslege å lage ein kunstig vasspegel, men først etter ha teke ut stein i fem år til. - Steinuttak i fem år til er heilt feil, seier Alf Einar Kvernberg, leiar i Stokkosen Hyttevel. Han opplyser at ein ikkje har hatt tid til å diskutere det i velforeininga, men han likar verken tidsperspektivet eller tanken om at det skal lagast eit kunstig vatn. - Då me kjøpte tomt skulle steinbrotet avviklast i nær framtid, seier Kvernberg. Han kjøpte tomt i 2003. Alt då gikk steinbrotet utover grensa på 90 gonger 45 meter og han meiner hytteeigarane har vore tolmodige. Han fryktar også for at det vil bli gjennombrot i kantane til steinbrotet dersom det skal drivast i fem år til. Dermed vil ein sjå rett inn i det frå nokre av hyttene og det trur han ikkje vil bli akseptert. Seljås kan på dette tidspunktet ikkje seie korleis saka blir vurdert. Han er i utgangspunktet skeptisk til om botnen vil bli vasstett. Saka må diskuterast og så må planane ut på høyring. Overingeniør Arne Kjellsen hjå Fylkesmannen opplyser på generelt grunnlag at ein kunstig dam må godkjennast av NVE dersom han er del av eit vassdrag. Om ikkje er det kommunen som tek avgjerda. Det må også gjerast ei vurdering av risikoen og eventuell sikring av dammen. Hytteeigarane har også klaga på at det blir brent søppel og skogsavfall i steinbrotet. Overingeniør Gunnar Djuvik hjå Fylkesmannen opplyser at det er skrive brev til Kyrkjebygdheia AS der ein bed om at avfallet blir teke hand om på ein annan måte. Oppfølging av reguleringsplanen vil Fylkesmannen kome tilbake til. Til Finland med sjølvtillit | Tri på tri | Til Finland | Etter to "greie" konkurransar fredag og laurdag, fekk Magnus Krog seg ein opptur i sundagens sprint i Høydalsmo. 5. plass i World cup B-konkurransen sendte han til Finland og nye konkurransar i verdscupen for dei nest beste. Magnus Krog imponerte stort i sundagens sprint og gjekk seg opp frå 43. plass til 5. plass. Krog gjekk tri gode langrenn på heimebane. Fredag kryssa han målstreken fyrst i langrennskonkurransen, laurdag gjekk han seg opp frå 41. til 18. plass etter 7. beste langrennstid, og på sprinten hadde han tredje beste langrennstid og gjekk seg opp frå 43. plass til 5. plass. Krog var med i kampen om andreplassen, men hadde ikkje nok krefter att på oppløpet og var halvtanna sekund bak lagkamerat Iver Markengbakken som spurta best bak vinnaren David Zauner. - Eg gav full gass frå start og satsa alt. På starten av sisterunden byrja eg å kjenne kjøret, men eg fekk ekstra motivasjon av å sjå pallen rett framfor meg. I spurten var beina fulle av mjølkesyre, men eg følte eg nærma meg meir og meir, seier Krog etter 5. plassen som er hans beste plassering i eit World cup B-renn. Han fekk sjølvtillit etter fredagens opningsrenn. - Langrennet fredag viste at eg var der eg skulle, og det gjorde at eg kunne slappe litt av resten av helga. Høgdepunktet i helga var nok å klare å krysse målstreken fyrst fredag, seier Krog. Tri konkurransar på tri dagar er litt av eit hardkjør, medgjev 20-åringen frå Høydalsmo. - Det er det råaste eg har vore med på, og det var mange slitne på sundag, seier han. I hoppbakken lukkast det ikkje heilt for heimefavoritten. Hoppa blei litt for korte alle dagane i Huka. - Eg hoppa greitt på sprinten, men då hoppa dei andre også litt betre. Eg må få fleire gode hopp i kroppen, slik at eg finn "slik skal eg gjere det" -kjensla, seier Krog. No er Krog på farten til finske Vuokatti for nye World cup B-konkurransar torsdag, fredag og laurdag. Han hadde eit håp om å bli tatt ut, og gler seg til å konkurrere i Finland. - Topp ti-plassering er alltid supert, smiler han om målsetjinga før helgas renn. Magnus Krog er stolt av heimklubben og arrangementet i Høydalsmo. - Eit knirkefritt arrangement, og det er berre å rette ein stor takk til alle som har hjelpt til. Dette var ein god søknad til å arrangerer liknande renn. Alle har vore kjempeflinke, men spesielt dei som har jobba med bakken, dei har stått på døgnet rundt, skryter Krog. Både fredag og laurdag blei Magnus Krog nummer 18. Fredag var det David Zauner frå Austerrika som vann og laurdag var det Mathias Menz frå Tyskland som var best i Høydalsmo. Blått ljos for Sogelandet | Fleire avslag | Alvorleg situasjon | Dugnad er vonlaust | Ja til nye prosjekt | - Sogelandet kjenner seg svikta. Det er alvorleg at fylkeskommunen seier nei til å løyve tilskot til fleire av arrangementa i år, seier Tarjei Gjelstad, som er dagleg leiar i Sogelandet. Han fortel at dei hadde inntrykk av at fylkeskommunen ville leggje pengar på bordet då dei på eit møte i Morgedal i mars oppmoda dei lokale arrangørane om å sende søknad om støtte, då det berre vert gjeve regionale utviklingsmidlar i tri år. Framtida til Sogelandet er truga. I år står 17 arrangement på programmet. Tarjei Gjelstad, dagleg leiar i Sogelandet, er skuffa over at fylkeskommunen vil seie nei til økonomisk støtte til mange av arrangementa i år. Fylkeskommunen gav Sogelandet i fjor ei løyving på 500.000 kroner som regionale utviklingsmidlar. I år søkte ein om 550.000 kroner frå fylkeskommunen, men dette vart avslått. Grunngjevinga var at regionale utviklingsmidlar berre vert gjeve i tri år. Sidan Sogelandet hadde fått denne rammeløyvinga i 2005, 2006 og 2007, ramla ein utanfor ordninga for 2008. I byrjinga av mars vart dei fyrste tri åra av Sogelandet evaluert på eit møte i Morgedal der fylkeskultursjef Geir Berg Nordtveit deltok. Tidsavgrensinga for regionale utviklingsmidlar vart presisert. Fylkeskommunen sa dei framleis ville støtte Sogelandet økonomisk, men at kvar tilskipar av dei ulike arrangementa må søkje tilskot frå fylkeskommunen. 5. mai skal hovudutvalet for kultur og identitet fordele tilskota der totalramma er 500.000 kroner. I alt er det 78 søknader der det vert søkt om totalt 4,8 millionar kroner. Til møtet ligg det føre både ei administrativ og ei politisk innstilling til kven av søkjarane som får midlar. Her kom søknadane frå Sogeland-tilskipingane dårleg ut. Anten er det innstilt på avslag eller at ein berre får ein mindre del av søknadssummen. Sogelandet opnar med kabareten "Sondre skiløyper" på Norsk skieventyr i Morgedal 7. juni. Her vart det søkt om 25.000 kroner i tilskot frå fylkeskommunen. Den politiske innstillinga lyder på 15.000 kroner i støtte. Slåttefestivalen i Hjartdal får avslag på 45.000 kroner i støtte. Dei får 15.000 i driftstilskot. Mariespelet på Rjukan søkte om 200.000 kroner, og kan vente seg 50.000 kroner frå fylkeskommunen og med beskjed om at dei ikkje vil få noko i 2009. Knut Buen bad om 40.000 kroner til sogespel i Tuddal, men innstillinga lyder på avslag. Det same svaret kan Ingeborg Fangel Mo i Ordal vente seg på søknaden om 10.000 kroner i støtte til "Under ljoset frå gamle tuntre" som ho har som sogeland-tilskipinga si i år. Den historiske bygdedagen på garden Tveiten i Krokan i Seljord med sogelandtilskipinga "Ståle Åsheim, kjempekar og brodermordar" kan også sjå langt etter dei 10.000 kronene dei vona å få frå fylkeskommunen. Vest-Telemark Museum hadde søkt om 50.000 kroner til utvikling av Olsokspelet i Fyresdal. Dei kan vente seg 20.000 kroner. Søknaden om tilskot til rallardagen på Åmdals Verk og pilegrimsvandringa frå Seljord til Røldal er døme på søknader ein ikkje finn nemnde i innstillinga til hovudutvalet. I februar løyvde Fellesfondet 500.000 kroner til Sogelandet. Det har fondsstyret gjort kvart år sidan 2005. Styreleiar Dag Rorgemoen fortel at det er att 60.000 kroner av denne løyvinga etter at utgifter til prosjektleiing, drift og marknadsføring av Sogelandet 2008 er dekt i budsjettet. - 7. mai skal styret i Sogelandet drøfte stoda. Då må me vurdere om pengane som er att skal gå til å støtte nokre av tilskipingane eller til seminar for deltakarane til hausten for å drøfte vegen vidare, seier Rorgemoen. Styreleiaren karakteriserer situasjonen som alvorleg for Sogelandet etter at det no er kjent at fleire av tilskipingane i år får inga eller lita støtte frå fylkeskommunen. - Det er fryktleg leit at ein i Vest-Telemark no i fleire år har bygt opp ein kulturproduksjon, men der det no syner seg å mangle forståing hjå kulturpolitikarane i fylket at det kostar å drive og vidareutvikle eit konsept som Sogelandet. Spesielt er det synd at eit opplegg der Vest-Telemark og Tinn fokuserer på det særeigne for regionen, ikkje vert støtta. Det er horribelt å avslå søknader med den grunngjevinga at det er lokalt, slik det er politisk semje om i hovudutvalet, meiner Rorgemoen. - Får dette konsekvensar for Sogelandet 2008? - Eg vonar verkeleg ikkje det. Det er slik at kvar tilskipar har økonomisk ansvar for tilskipinga si. Røynslene frå tidlegare år syner at dei er avhengige av tilskota for at det skal gå rundt økonomisk. Utan tilskot må alt vere basert på dugnad, og det gjev ikkje eit berekraftig sogeland som ynskjer eit høgt nivå på tilskipingane, seier Dag Rorgemoen. Tarjei Gjelstad, driftsleiar ved Norsk skieventyr i Morgedal, har også oppgåve som dagleg leiar av Sogelandet. I ein kommentar til VTB seier Gjelstad at ein føler seg svikta av fylkeskommunen. - Eg synest det er høgst merkeleg at kulturpolitikarane vert inviterte til å seie nei til søknadar med grunngjevinga at ei tilskiping er lokal. Sogelandet er for heile regionen, og det kjem folk frå andre kommunar sjølv om tilskipinga fysisk går føre seg i Ordal til dømes, seier Tarjei Gjelstad. I eit brev til dåverande leiar av Sogelandet, Nicolai Riise, skriv fylkeskommunen 25. februar i år at dei framleis ser det som ei oppgåve å vere med og finansiere nye tiltak og utviklingsprosjekt som kan fylle Sogelandet med attraktive arrangement. Fylkeskultursjefen skriv at i 2008 inneber det om lag 500.000 kroner i samla støtte til Seljordspelet, nytt bygdespel i Hjartdal, ordinært driftstilskot til Marispelet, utviklingsmidlar til eit nytt arrangement i Tessungdalen og ordinære tilskot til fleire mindre arrangement. Handlar mest av telemarkingane | Kan ikkje kvile | Kultur | Flyplass-kommune toppar | Det blir handla som aldri før i Seljord. Kommunen har nok ein gong best omsetning i Telemark, og er også inne på topp-ti-lista i landet. Leiar i Seljord næringslag, Kjell Birger Teigen, meiner samarbeid og service er blant nykelorda for at Seljord skårar høgt på handelsstatistikk. (Arkivfoto) | Det viser ferske omsetningstal på detaljhandel frå Statistisk sentralbyrå. Det er ikkje noko nytt at Seljord toppar statistikken i fylket. I 2006 var Seljord den einaste kommunen som hadde eit snitt på meir enn 100.000 kroner per innbyggjar. Tala frå 2007 viser at også Bø no har passert denne grensa, men Seljord har stadfesta posisjonen sin som nummer ein i Telemark og har auka frå 101.072 kroner per innbyggjar i 2006 til 111.441 kroner i 2007. - Dette er tal me sjølvsagt er veldig fornøgde med. Me har eit godt samarbeid i Seljord, og i fellesskap klarer me å tilby det kundane etterspør. Service er dessutan eit nykelord, seier leiar i Seljord næringslag, Kjell Birger Teigen. Han er også godt fornøgd med samarbeidet med kommunen, og poengterer at dei gode tala er resultat av meir enn handelstilbodet. - Det må også vera triveleg rundt, meiner Teigen, som også understrekar at Dyrskuplassen er viktig. - Kva utfordringar har de i Seljord? - Det er viktig å ikkje kvile på lauvbera, men jobbe målretta vidare, seier Teigen. Han seier det for tida blir gjort utgreiingar og kartlagt kva Seljord kan bli betre på. Også næringssjef Harriet Slaaen er strålande fornøgd med tala som viser at Seljord er på 9. plass på landsstatistikken. - Det at Seljord har lege i toppen i så mange år, viser at det er ein kultur med dyktige handelsfolk, seier Slaaen, og viser til utfordringane i eit meir og meir mobilt samfunn. - Korleis vil du karakterisere handelstilbodet? - Eg synest det er veldig bra, utan store manglar, meiner næringssjefen. Dei mange besøkande på Dyrskuplassen og i kommunen elles, hyttefolk og to bilforretningar er blant årsakene til at kommunen skårar så høgt. I snitt legg kvar innbyggjar i landet att 68.332 kroner i detaljhandel. Totalt har omsetninga auka med 8,3 prosent frå 2006 til 2007. Ullensaker kommune toppar landsstatistikken med 174.136 kroner per innbyggjar, mykje takka vera hovudflyplassen Gardermoen. Bak fylgjer Nord-Audal, Gol, Førde, Haugesund, Skedsmo, Sortland, Bykle og altså Seljord på 9. plass. Alle kommunane i Telemark har hatt auke i omsetninga frå 2006 til 2007. Vinje er nummer sju på fylkesstatistikken, bak Seljord, Bø, Kragerø, Notodden, Porsgrunn og Skien. Henry Mæland ny dyrsku-general | Henry Mæland er tilsett som ny dagleg leiar i Dyrsku'n Arrangement. Han byrjar 1. august. Han er no tilsett som dagleg leiar i Vest-Telemark Næringsutvikling (VTNU) i Kviteseid. Henry Mæland tek over som dagleg leiar i Dyrsku'n Arrangement 1. august. Dei tri siste åra har han vore dagleg leiar i Vest-Telemark Næringsutvikling i Kviteseid. Mæland kjenner Dyrsku'n godt etter at han tidlegare har vore styreleiar der i ni år, og frå i fjor kom han inn som styremedlem. - Eg vert 57 år i år, og då må kan ein ikkje vente for lenge om ein har lyst på nye utfordringar. No har eg vore i VTNU i mange år, og ser for meg mange spennande oppgåver i dyrsku-systemet, fortel Mæland. Han kom til VTNU i 1999 som prosjektleiar. Då var Mæland utleigd frå Fylkesmannen. I 2005 vart det tilsetting som dagleg leiar av VTNU. Her har oppgåvene vore mange og allsidige; småbruksprosjektet, bedriftsrettleiing og etablerarkontor, strategisk næringsplan for Vest-Telemark, landbruksplan og bygdelivsprosjektet "Vi snur vinden" med tilsetting av eigen bygdelivsmeklar. Dyrsku'n har investert friskt i nytt hus på Dyrskuplassen som gjer at organisasjonen må avmåle utgiftene i høve til inntektssida. Henry Mæland er overtydd om at det finst mykje potensial for vekst i inntektene som ikkje er utnytta. Han nemner at det er ledig kapasitet på Dyrskuplassen både vår, haust og vinter, medan sommaren har godt med tilskipingar. - Det nye huset gjer det mogleg for Dyrsku'n å vere ein leiande aktør i å profesjonalisere alt kring lokal mat. Her er det stor trong for kompetanse, og det skal dei involverte kunne få på Dyrskuplassen, seier Henry Mæland, og nemner at aktiviteten kring Dyrsku'n er sentral innan næringsutvikling. Ikkje berre i Seljord, men for heile Vest-Telemark. Vil leggje ned asylmottaket | Vil ha politisk evaluering | - Spreidd busetnad uheldig | Gjer integrering vanskeleg | Sterkt press på kommunale tilbod | Uro over kriminalitetsutviklinga | Kviteseid Høgre vil leggje ned asylmottaket i bygda. Det er til stor belastning for fastbuande, og gjev dårleg tilbod til asylsøkjarane, meiner partiet. Sterkt press på kommunale tenester, auka kriminalitet og vanskar med integreringa av folk med framandkulturell bakgrunn som alt har fått fast busetjing, er blant argumenta for avvikling av mottaket. - Den spreidde busetjinga av asylsøkjarar i 10 - 12 einebustader, er ei svært dårleg løysing, meiner ordførarkandidat for Høgre, Gunnar Ruud, og partileiar Halvor Nyland. Kviteseid Høgre vil avvikle asylmottaket i bygda. Tilbodet til asylsøkjarane er for dårleg og belastninga på dei fastbuande for stor, meiner listetopp Gunnar Ruud. Etter at Kviteseid Asylmottak brann ned i april i 2002 har dei om lag 100 asylsøkjarane, som mottaket brukar å ha til kvar tid, budd spreidd i 10 - 12 einebustadar i bygda. Hero mottak har administrert mottaket frå Veksthuset, den gamle trygdeheimen i bygda. Denne spreidde busetnaden gjev eit for dårleg mottakstilbod til asylsøkjarane, meiner Kviteseid Høgre. Partiet meiner også at kommunen manglar ressursar både fagleg og økonomisk til å oppretthalde helse, - sosial og skuletilbodet til asylsøkjarane. Det store talet på folk med framandkulturell bakgrunn i bygda gjer integreringsarbeidet for dei 25 som har fått varig opphald vanskeleg. Det vil i endå større grad gjelde nye som eventuelt får fast opphald i kommunen. Dessutan er det uro i bygdesamfunnet over kriminalitetsutviklinga, hevdar Høgre. - Kviteseid Høgre ynskjer ei evaluering av mottakssituasjonen. Me må få asylmottaket på den politiske dagsordenen, seier ordførarkandidat for Høgre, Gunnar Ruud. - Høgre har drøfta situasjonen nøye og kome fram til at kommunen bør gå i dialog med Hero med tanke på avvikling av asylmottaket, legg partileiar Halvor Nyland til. Partiet har evaluert mottaket og kome fram til at avvikling er beste løysinga. - Men det er ikkje nok at Høgre har drøfta situasjonen og kome fram til eit standpunkt. Avvikling av asylmottaket må på den politiske dagsordenen i kommunen, meiner Ruud og vil ta initiativ til at det blir gjort. Det er fleire årsaker til at Høgre meiner asylmottaket bør bli avvikla. - Spreidd busetnad av asylsøkjarar har vist seg som ei dårleg løysing for både bygda og asylsøkjarane, seier Ruud. Han hevdar at tilbodet om sosiale aktivitetar og felles samkomer med bygdefolket nesten heilt har blitt borte etter at asylmottaket brann ned. - Dessutan er det fleire naboar til bustadene som er utleigde til asylsøkjarar som har problem med kulturforskjellen. Det hadde vore mykje lettare å avklare og ordne opp i om ein hadde hatt eitt mottak med ei leiing som kunne ta tak i problema på staden, meiner han | - Det store talet på asylsøkjarar i ei lita bygd som Kviteseid gjer integreringsarbeidet vanskeleg for dei 25 med framandkulturell bakgrunn som er fast busett i kommunen, og eventuelle nye som kan bli aktuelle. Om ein reknar Kviteseid sentrum mellom Kvitsund og Lundevall utgjer det mindre enn 1.000 menneske. Det blir så mange at integreringsarbeidet blir vanskeleg, hevdar Nyland og dreg fram eit anna argument for nedlegging. Han understrekar at Høgre som parti er for at Kviteseid skal ta imot folk som treng fast busetjing og vil arbeide for at tilhøva blir lagt til rette for dei som har fått fast opphald i bygda. - Det er heilt forståleg at folk som har opplevd krig og andre traumer er storbrukarar av kommunale tenester, men kommunen har ikkje dette apparatet, meiner Nyland. Han viser til at både skule-, helse- og -sosialtenestene manglar kompetanse og kapasitet til å greie desse oppgåvene fullgodt, og at tilbodet for bygdas eigne folk også blir svekka. - Økonomisk får kommunen full dekning for skuletilbodet, men for helse- og sosialtenester blir 385.000 kroner frå staten i året reint for lite, legg Ruud til. - Auka kriminalitet har vore svært merkbart etter at asylmottaket kom til bygda, hevdar Ruud og viser til mange saker som er omtala i pressa og saker som ikkje kjem fram offentleg. - Alle sakene der folk med utanlands bakgrunn har vore involvert i kriminell åtferd har så langt me kjenner til vore knytt til mottaket, legg Nyland til. Dei to Høgretoppane meiner det er svært vanskeleg for små kommunar å ha asylmottak så lenge sentrale styresmakter ikkje greier å få orden på mottak av flykningar, slik at dei som treng opphald får det, medan dei kriminelle gjengangarane blir sende ut med ein gong. - Sjølv i vesle Kviteseid har me opplevd at folk som har blitt utviste og sendt ut av landet har dukka opp att både to og tre gonger. Det seier litt om manglane i systemet, seier Ruud og Nyland. Utspelet om nedlegging av asylmottaket er ikkje diskutert med andre parti, og høgretoppane er klar over at det er eit kontroversielt utspel dei kjem med. - Saka er så viktig både for dei som søkjer asyl og bygdefolket at me må få saka på den politiske dagsorden snarast, avsluttar Ruud og Nyland. Siktar mot heildagsskule | Hente krefter frå kulturlivet | Alt unnagjort på dagtid | Boltrar seg i kulturen | Skule, barnehage og kultur i Fyresdal er slått saman til eit kultur- og oppvekstsenter. Personalressursane blir bruka på tvers og utfyller kvarandre. Nyordninga gjer at dei unge får boltre seg meir i kultur. - Går kultur- og oppvekstsenteret bra, både trur og håpar eg at Fyresdal har heildagsskule frå neste haust, seier Vigdis Mariedatter Gulbrandsen, rådmann i Fyresdal. Fyresdalrådmann Vigdis Mariedatter Gulbrandsen ynskjer ein heildagsskule der dei unge er ferdige med skulegang, lekselesing og fritidsaktivitetar når skuledagen er over. I haust har skule, barnehage og kultur smelta saman til eit kultur- og oppvekstsenter i Fyresdal. Bygda har ikkje lenger kulturskulerektor, skulerektor eller barnehagestyrar. Alle desse funksjonane skal høyre til personen som snart blir tilsett som kultur- og oppvekstleiar. Skulen har fått tri trinnleiarar, og barnehage og kultur har fått kvar sin. Dei fem leiarane syr saman kvardagen for barna og tilsette. - Ressursane innan skule, barnehage og kultur sit med ulik kompetanse og erfaring. Kjernen i kultur- og oppvekstsenteret er at ressursane blir bruka på tvers og utfyller kvarandre, fortel Vigdis Mariedatter Gulbrandsen, rådmann i Fyresdal. Barna vil merke omorganiseringa ved at det blir større blanding av personale frå dei tri fagfelta. Dessutan får kvardagen fleire innslag av kultur enn dei er vane med. - Me håpar å hente krefter frå kulturlivet i bygda. Det er høgkultur til dømes å bruke smeden til undervising. Det er bare fantasien som set grenser. Men på same tid skal elevane lære matte og norsk også, smiler rådmannen. Skulen har fått eit fint høve til å dra kulturen meir inn sidan det nå er bolkundervising der elevane fordjupar seg i tema i ein viss periode. Eit kultur- og oppvekstsenter er i tråd med kommunevisjonen om å ha utradisjonelle løysingar og at Fyresdal skal vere ein god stad å bu. Senteret kan vise seg å bli starten på ein heildagsskule i kommunen. - Me brukar det neste året på å finne ut korleis me kan skape heildagsskule i Fyresdal. Kanskje blir arbeidsdagen for dei unge frå klokka åtte til fire frå neste haust. Om dagen skal dei ha skulegang, lekselesing og fritidsaktivitetar. Når barna reiser frå skulen er dei ferdige med arbeidsdagen. Det er forlokkande for ein del foreldre som brukar fritida på å køyre barna sine til trening eller anna, meiner rådmannen. Går nyordninga med kultur- og oppvekstsenteret bra, både trur og håpar rådmannen at Fyresdal har heildagsskule frå neste haust. - Då er det eit mål å ha flest mogleg aktivitetar innafor dagtida, men me er avhengige av samarbeid med lag og organisasjonar. Der er det viktige krefter som må inn, kanskje på slutten av dagen. Heildagsskule opnar elles for å få med ein del unge som i dag ikkje er med på fritidsaktivitetar. Moglegheitene er der, men det skal ikkje vere tvang, påpeikar rådmannen. - Kva skal dei unge gjere på kveldane når alt av organisert trening, musikkøving og andre tilbod bli gjort unna på dagtid? - Då bør dei leike i uorganiserte former, eller rett og slett sitte og kjede seg. Kanskje har me i dag gått eit steg for langt ved å leggje til rette aktivitetar for dei unge, avsluttar rådmann Vigdis Mariedatter Gulbrandsen. Omorganisering til eit kultur- og oppvekstsenter gjer at dei unge får mange høve til å boltre seg i kulturen. - Med den nye organiseringa blir kulturen drege mykje meir inn i skule og barnehage. Det gjev eit langt større høve til å gje ballast til barna, seier Børge Sandum, avdelingsleiar i Fyresdal barnehage og drivkraft for at dei unge skal oppleve meir kultur. Ein av dei fyrste skuledagane var 1. klasse i full sving ved bygdemuseet. - Ved å bruke museet får dei ei kjensle av bygdeidentitet. Det trur eg blir viktigare og viktigare for dei å få. Det å la dei prøve seg på lafting er kultur. Dei må samarbeide, snakke saman og det blir eit fellesskap. I staden for å ha teori om tema, skal dei ut og sjå det i praksis. Då lærer dei meir, meiner Sandum. Barnehagen hadde same dagen ein tur innom det gamle bakeriet frå 1883. Conny Horn har hatt stor suksess i sommar med å selje ferske varer, etter å ha tatt i bruk den gamle steinomnen. Horn stilte velviljug opp ein ekstra dag for at dei unge skulle få oppleve bakeriet i full sving. Tiltaket er i tråd med entreprenørskapstanken dei unge får inn tidleg i kommunen. Elles denne dagen blei det handla inn to bilde frå ei kunstutstilling. - Gjev du barna ei kunstoppleving, kan du dra inn kunstnaren etterpå. Eg har tru på slike drypp for dei unge. Me har fleire ting på gang framover. Kulturskulen kan til dømes ha eit musikkopplegg saman med barnehagen, seier Sandum. Fyresdal har gjort kultur, skule og barnehage om til eit interessant blandingsprodukt der felles ressursar blir ausa ut etter behov for å rettleie dei unge i det nyoppretta kultur- og oppvekstsenteret. - Meistring skaper livsvarige band | - Eit lite menneske som meistrar noko får tillit til sjølve seg, medmenneska og bygda. Torsdag blei stortingsrepresentant Sigbjørn Molvik (SV) (fremst) og fyrstekandidat for Vinje SV, Arne Vinje, (midten) orienterte om lokalt entreprenørskap av rektor ved Øyfjell oppvekstsenter, Sindre Hestdalen. Rektorar og lærarar frå fleire skular har vore innom for å lære av Øyfjell oppvekstsenter | Det sa lærar ved Øyfjell oppvekstsenter, Ingrid Britt Hestdalen, til stortingsrepresentant Sigbjørn Molvik (SV) og fyrstekandidat for Vinje SV, Arne Vinje, då politikarduoen vitja Øyfjell oppvekstsenter torsdag. Ved senteret fekk Molvik og Vinje orientering om satsinga på lokalt entreprenørskap ved skulen og barnehagen i Øyfjell. - Tradisjonelt har skuleverket her til lands verdsett elevar som er ordkloke og talekloke - dei som er gode til å rekne, lese og skrive. Elevar som har andre eigenskapar, mellom anna dei bildekloke og kroppskloke, har ikkje alltid fengje vist kven dei er og kva dei er gode for. Dette tek me tak i ved skulen og barnehagen vår, sa Ingrid Britt Hestdalen. Øyfjell langt framme | Kommunestyret i Vinje har vedteke at skulane i kommunen skal vere med på lokalt entreprenørskap. Det inneber at undervisinga aktivt og systematisk skal byggje opp om tilknytinga til lokalsamfunnet slik at elevane omsider ynskjer å skape seg ei framtid i bygda. Entreprenørskapstanken inneber såleis at skulen skal setje elevane i best mogleg stand til å realisere dette ynsket ved å utvikle sjølvstende, sjølvtillit, kreativitet og kompetanse. - Ungar blir tryggje på eigen person når dei får til noko. Når elevane meistrar oppgåvene kjem den gode kjensla av å lukkast. Elevane får tru på seg sjølve, medmenneska sine og bygda dei bur i, sa Ingrid Britt Hestdalen. Her til lands har Øyfjell oppvekstsenter kome langt innan entreprenørskap både ved skulen og i barnehagen. Lærarane legg spesielt vekt på å sjå den einskilde unge ved å leggje til rette for ulike læringsmetodar. - Det er ikkje alle som greier å lære gangetabellen på tradisjonelt vis. Hos musikalske elevar kan me lure inn gangetabellen musikkvegen - ved å telje takter. Andre elevar lærer å gange ved å hoppe taug. Det er om å gjere å hente fram og bruke elevanes kvalitetar, forklarte Hestdalen. - Metodane er ulike, men målet er likt. Alle elevane skal lære gangetabellen, men måten å lære han på varierer frå elev til elev. Er det slik de tenkjer, spurde stortingsrepresentant Molvik. - Ja, du har skjøna det, svara rektor ved oppvekstsenteret, Sindre Hestdalen. - Kom på banen i livet ditt | Rektoren meiner at ved å pirre fram ulike klokskapar hos elevane vil fleire ungar meistre stadig fleire oppgåver. - Me ser at ein slik praksis fører til meistring, positive tankar og tru på eigne krefter. Me erfarer at ungane i større grad er ein ressurs for dei andre elevane ved å få medansvar og innverknad. Me jobbar med å få dei små menneska til å kome på banen i liva sine og ikkje vere konsumentar. Dersom ein ikkje er på banen i livet sitt må me spørje kor på tribunen ein sit. Sit ein på fremste rad eller sit ein langt bak. Me treng mange menneske, både store og små, som er ute på banen i liva sine. Det kan handle om alt mellom himmel og jord - å vere elevrådsleiar, stille læraren eit spørsmål, stå på scena på ein joletrefest eller vere kaptein på fotballaget, forklarte Ingrid Britt Hestdalen. Både Sigbjørn Molvik og Arne Vinje var interesserte i å høyre rektor Sindre Hestdalen, lærar Ingrid Britt Hestdalen, pedagogiske ansvarleg i barnehagen og nestleiar ved oppvekstsenteret, Unni Christensen, entreprenørskapskoordinator i Vinje, Dag Larsen, og foreldrerepresentantane Hege Rorgemoen og Anita Øygarden sine erfaringar kring entreprenørskap. - Eg tek med meg denne lærdomen tilbake til stortinget. De er inne på noko heilt vesentleg her i Øyfjell. Dette er eit eksempel til etterfylging, skrytte han. - Viktig distriktspolitisk satsing | SVs Arne Vinje meiner entreprenørskap er ei viktig distriktspolitisk satsing. - Øyfjell er eit bygdesamfunn som, til liks med resten av Vest-Telemark, har ei uviss framtid. Landbruket er på sterk retur, utvalet av arbeidsplassar er avgrensa og bygda ligg så langt frå alle sentra at næringslivet ikkje på noko vis står i kø for å etablere seg her. Meir enn i strok med større innflytting vil ungane i Øyfjell vera avgjerande for framtida til bygda. Vil dei, når tida kjem, bli tvinga ut for å få seg arbeid, eller vil dei sjå det som ei lette å koma seg bort frå det vesle lokalsamfunnet, slik mange unge gjer, kommenterte Vinje. Fyrstekandidaten for Vinje SV presiserte at Øyfjell er ei bygd med ressursar. - Framfor alt har bygda aktive og engasjerte innbyggjarar og ein barnehage og skule som i mange år har slutta opp om staden dei høyrer til. Nå tek skulen nye steg for å setje bygda og seg sjølv i best mogleg stand til å møte framtida med ein strategi som tek utgangspunkt i at folk er den viktigaste ressursen bygdene har. Det er ungane og ungdomane våre som avgjer framtida til lokalsamfunnet, sa Vinje. - Frp-politikk vil rasere Vest-Telemark | Listetoppane for Senterpartiet, Jon Inge Nordbø i Nissdal og Torstein Tveito i Kviteseid, går hardt ut mot Framstegspartiets politikk og hevdar at Vest-Telemark vil bli rasert om Frp sin politikk fekk gjennomslag. - Kommunane i Vest-Telemark, medrekna Hjartdal, vil få 41 millionar kroner mindre i overføringar om Frp sitt framlegg til statsbudsjett blei vedteke, hevdar Sp-toppane. - Det er totalt manglande samsvar mellom det Frp står for sentralt og det som blir prioritert lokalt, påstår dei. Listetoppane for Senterpartiet i Nissedal og Kviteseid, Jon Inge Nordbø (t.v.) og Torstein Tveito, meiner Framstegspartiets politikk vil rasere Vest-Telemark. Listetoppane for Senterpartiet i Nissedal og Kviteseid, Jon Inge Nordbø og Torstein Tveito, har sett på kva fylgjer det vil få for Vest-Telemark om framlegget frå Framstegspartiet til statsbudsjett blir vedteke. Etter Sp sitt reknestykke vil Frp sitt framlegg om å innlemme regionaltilskotet og basistilskotet til kommunane i det generelle innbyggartilskotet føre til 40,9 millionar kroner mindre i overføringar til Vest-Telemark, inkludert Hjartdal. Alle kommunane i vestfylket vil tape. Dei minste kommunane får dei største minusane. Fyresdal vil få 7,8 millionar mindre, Nissedal 7,7 millionar, Hjartdal 7,4 millionar, Kviteseid 6,5 millionar og Seljord 6,5 millionar. Minst utslag gjev det for Tokke og Vinje med høvesvis 3,2 og 1,8 millionar i minus. På den andre sida i Telemark får Skien 40 millionar kroner i pluss og Porsgrunn 25 millionar i pluss, etter framlegget frå Frp. - Lite samsvar mellom lokal og sentral prioritering | - Framlegget betyr ei enorm forfordeling av sentrale kommunar og uttapping av distriktskommunane, seier listetopp for Nissedal Sp, Jon Inge Nordbø. - Kva hjelper det om Nissedal Frp vil slåss for grendeskulane når partiets kommuneopplegg betyr 7,7 millionar i minus for kommunen, spør han. - Senterpartiet foreslo under behandlinga av kommuneproposisjonen å plusse på fire milliardar meir enn regjeringa. Det ville ha medført ein pluss for Vest-Telemark medrekna Hjartdal, på 15,6 millionar kroner, hevdar Torstein Tveito, listetopp for Sp i Kviteseid. Eit forslag frå Senterpartiet sentralt om å auke det kommunale skatteøret med eit prosentpoeng på kostnad av fellesskatten til staten, blir det også vist til. Det ville ha ført til 14,6 millionar kroner meir til dei same kommunane, viser utrekningar frå kommunaldepartementet, hevdar Sp sine kandidatar. Dei ber veljarane i Vest-Telemark tenke seg nøye om før dei stemmer Frp. - Dette viser at Frp sin politikk er øydeleggande for distrikta, hevdar Tveito. Han meiner det er totalt manglande samsvar mellom det Framstegspartiet står for sentralt og det som blir prioritert lokalt. - Kanskje Frp burde lage ei konsekvensanalyse av den politikken dei fører sentralt, før dei prioriterer lokalt, avsluttar Nordbø. Vegstell som pirrar flyttelysta | Siste generasjon | Fryktar grenda aldri får god veg | Med den elendige Kleivgrendvegen i tankane trur fyresdølen Arild Gaaren han er siste generasjon som vil bu i grenda. Gaaren sender eit spark i baken på fylkespolitikarane som han meiner er for dårlege til å prioritere vegane. Bendik Taraldlien og Else Marie Gaaren viser høgdeskilnaden på fylkesvegen rett utanfor bustadhuset til henne og mannen Arild. Taraldlien har mista trua på at Kleivgrend nokon gong vil få god veg. Bonde Arild Gaaren karakteriserer den fleire kilometer lange fylkesvegen til Kleivgrend som eit lappverk med mange centimeter høgdeskilnad, og meiner vegstandarden gjer det helsefarleg å køyre traktor. - Me opplever eit vegstell som ikkje liknar grisen. Når vegarbeidarane kjem og lappar rundt steinane i vegen er det omtrent som å sjå når ungane er ute og leikar. Å kaste asfalt på vegen med spade synest eg ikkje noko om. Du skal ikkje vere så veldig oppegåande for å sjå at det er gravemaskin som trengst fyrst, seier Gaaren. Han meiner det finst pengar for å rette på ein elendig vegstandard, og synest fylkespolitikarane er blant dei som er for dårlege til å prioritere vegane i distrikta. - Sjølve livsnerva i Noreg er å ha vegar. Staten pålegg bu- og driveplikt på gardane, men då nyttar det ikkje å leggje ned vegstellet. Det beste for staten er vel at folk flyttar frå ein utkant som Kleivgrend. Eg har vore inne på tanken at det beste er å flytte. Frustrasjonen blir større og større, og det trur eg gjer at folk vil flytte frå grenda. Det blir i alle fall ingen nyetableringar her. På grunn av vegen trur eg me er siste generasjon som bur i Kleivgrend, seier Gaaren i fullt alvor. Både han og kona Else Marie kan sitje i stoga og høyre det smell når understellet på bilane slår i den ujamne vegbanen like utanfor bustadhuset. - Kanskje kan me snart byrje å selje eksospotter og botnpanner her. Det burde ikkje vere lovleg med så dårlege vegar når ein skal køyre her kvar dag, seier Else Marie. Arild har lagt merke til at Aust-Agder har fine vegar, og der blir det asfaltert så fort standarden ikkje er slik han skal vere. - Her i fylket skjer det ingen ting. Telemark er gløymd, seier Arild, undrande på kvifor ikkje Telemark kan ha oppdatert vegvedlikehald, slik som nabofylket klarer år etter år. Fyresdølen Bendik Taraldlien måtte le då han ein augustdag køyrde Kleivgrendvegen og fekk sjå at vegarbeidarane nok ein gong gjekk med spadar for å lappe hol. - Eg tenkte; dette er reine skodespelet. Eg smilte til vegarbeidarane då dei gav meg klarsignal til å køyre forbi. Dei kan jo ikkje noko for at det bare held fram på denne måten. Men når skal Vegvesenet lære og gjere det skikkeleg? Lappinga hjelper ingenting, vegen blir bare verre og verre for kvart år. Eg trudde lappetidene var forbi, seier Taraldlien. Han minner om at Noreg er eit rikt land. På same tid opplever han at utlendingane ristar på hovudet over vegstandarden og lurar på kven i all verda det er som styrer her. - Frustrasjonen vil ta overhand ein dag. Sakte, men sikkert vil det minke med folk som vil bu i utkantane. Og folk vil heller ha hytter der det er fine vegar. Slik som det ser ut nå, kjem det aldri nokon gong til å bli veg til Kleivgrend, meiner Taraldlien. Eit stykke innover fylkesvegen mot Kleivgrend har Fyresdal kommune bruka 900.000 kroner på ny asfalt opp vegen til Åslandsgrend. - Her har kommunen teke til fornuft og rive i. Det burde andre også gjere, avsluttar Taraldlien. Gjev fri for å demonstrere | Nå eller aldri | - Bevar akuttfunksjonen | Ordførarane Birger Nygård og Børre Rønningen gjev alle kommunalt tilsette i Tokke og Vinje fri med løn for å demonstrere for å halde oppe drifta ved Rjukan sjukehus. Tokkeordførar Birger Nygård og Vinje-ordførar Børre Rønningen gjev kommunalt tilsette fri for sende dei til Rjukan i demonstrasjonstog i kampen for å redde lokalsjukehuset. Torsdag om ei veke steller Interessegruppa for Rjukan sjukehus til storstilt demonstrasjon på Rjukan. Denne mobiliseringa meiner Tokke-ordførar Birger Nygård og Vinje-ordførar Børre Rønningen er så viktig at kommunalt tilsette bør få fri frå jobben for å demonstrere. Dei kommunalt tilsette får fri frå klokka tolv og ut dagen med full løn dersom dei tek turen til demonstrasjonen på Rjukan. Også elevar ved skulane i Tokke og Vinje og elevane ved Vest-Telemark vidaregåande skule får fri. Nygård oppmodar alle som brenn for sjukehuset om å bli med. - Eg oppmodar alle som ynskjer å bevare sjukehuset til å bli med. Det er nå engasjementet og innsatsen må fram i ljoset. Det er nå eller aldri. Me må vise at me bryr oss om sjukehuset medan me kan, uttalar Birger Nygård. Det blir sett opp bussar frå fleire stader i både Tokke og Vinje. Tysdag vitja Senterpartiets sosialpolitiske talsmann Ola D. Gløtvold Rjukan sjukehus. Han blei orientert om situasjonen for lokalsjukehuset, og om korleis ulike aktørar og det politiske miljøet knytt til nedslagsfeltet ser på framtida. - Å kjempe for Rjukan sjukehus er kjempeviktig for alle dei politiske partia, og ikkje minst er det viktig for Senterpartiet, seier Aslak Ofte, fyrstekandidat i Vinje Sp. Ofte meiner det har mykje å seie for sjukehuset å bevare akuttfunksjonen. - Skal sjukehuset overleve må det ha eit visst pasientgrunnlaget. Om akuttfunksjonen forsvinn ryk fort resten av sjukehuset òg, uttalar han. Tolvåringar tatt med alkohol på skuletur | Slår alarm | Foreldre kan få seg eit sjokk | Fleire tolvåringar blei avslørt med alkohol då Gimle skule i Fyresdal arrangerte tur i haust. Ågot Takle Nesland ved helseetaten i kommunen har i mange år sett ei skremmande utvikling med alkoholbruk blant unge. - Det er veldig mykje alkohol blant ungdomane i bygda. Kvar er foreldra, undrar ho. Til veka blir rusproblemet tema både i skulen og på folkemøte. - Når unge byrjar med alkohol som tolvåringar må me slå alarm, seier Ågot Takle Nesland. Ho oppmodar alle foreldre til å ta eit tak for å løyse rusproblem blant unge i Fyresdal. Ågot Takle Nesland har i mange år sett ei skremmande utvikling med alkoholbruk blant unge i Fyresdal. - Nå er det veldig mykje alkohol blant ungdomane i bygda. Kvar er foreldra, undrar ho. I haust blei det avslørt at minst to tolvåringar på mellomtrinnet ved Gimle skule hadde med seg alkohol på ein skuletur. - Når dei byrjar med alkohol som tolvåringar må det slåast alarm. Eg veit at dei fleste foreldra i Fyresdal er redd utviklinga, men somme er for søvnige i forhold til rusproblem blant unge. Foreldre vil ikkje innsjå at det kan skje i eigen familie. Når ungdomane kjem heim frå fest bør foreldra vere der og ta dei imot, meiner Takle Nesland. Ho trur foreldre som bryr seg blir takka av ungdomane når dei blir vaksne. Takle Nesland har vidareutdanning innan rus. Det viser seg at all rus byrjar med alkohol. - Det er om å gjere å setje ein stoppar for alkoholbruken blant unge så fort som råd. Når dei unge rusar seg har dei ikkje kontroll på eigne kroppar. Det aukar sjansen for ufriviljug sex som kan få store konsekvensar. Trur nokon at gutane spanderer fordi jentene er tørste, spør Takle Nesland. Ho blir skremt når ho høyrer om og sjølv oppdagar at vaksne ungdomar og foreldre kjøper alkohol til unge under 18 år. - Kanskje er det ei utvikling som er større på landet, undrar helsearbeidaren. Alkoholproblemet blant unge i Fyresdal er årsaka til at rus er tema på ungdomsskulen heile fyrstkomande tysdag. Kvelden før er rus tema på eit ope møte på samfunnshuset. - Alle foreldre bør møte fyrstkomande måndag. Eg trur dei i klartekst vil få greie på kva som rører seg blant ungdomane. Foreldre kan få seg eit sjokk, seier Takle Nesland frå arrangørgruppa. Det er helse, sosial, barnevernet og skulen som samarbeider om temakvelden. Politifyrstebetjent Bente Hauger skal halde foredrag om rus. Hauger har eigne barn, er fostermor til narkotikamisbrukarar og har erfaring som barne- og ungdomsarbeidar. Ho har med seg ein narkotikahund som er kåra til den beste i landet. - Eg håpar Hauger provoserer fram ein diskusjon rundt rusproblemet i Fyresdal, seier Takle Nesland. Ungdomsskulen har plukka bær i samband med temakvelden, og vil servere sjølvlaga alkoholfrie drinkar. Ragnvald Skrede blei aldri dømt av raulendingane | Ei gåte | Reiste seg | Eit gjenhør | Ragnvald Skrede blei ønskt velkomen til Rauland, også etter at han i lagmannsretten på Gjøvik i 1936 blei dømt for seksuelt misbruk av elevar på Vågåmo skule. Forfattaren i samtale med folk som kjende læraren og den tidlegare straffedømde frå tida på Rauland. Frå venstre Øystein Kostveit, Kristian Nylend, Egil Ulateig og Tarjei Kramviken. Det kom klart fram då forfattaren Egil Ulateig på eit møte på Raulandshuset torsdag kveld presenterte boka si om Skredesaka. Mens professor Otto Hageberg i "Svidd sjel", Skrede-biografien sin av året, ikkje tek stilling til skuldspørsmålet, er Ulateigs bok "Korsfestelsen" ei blank frifinning av læraren som seinare blei ein av landets fremste lyrikarar og litteraturkritikarar. Saka mot Skrede var eit politisk komplott sett i verk av storbønder og konservative i det sterkt klassedelte Vågå, og komplottet var hundre prosent vellykka i den forstand at Skrede blei dømt til tre års fengsel og frådømt retten til å vera lærar, hevda Ulateig. Då han reiste attende til Vågå sommaren 1934, hadde Ragnvald Skrede og kona Johanna fleire gode år bak seg i Rauland. Da dei flytta hit i 1928, glei Skrede straks inn i eit miljø av kunst- og kulturinteresserte, og han var aktiv i ungdomslagsarbeid og som kulturarbeidar ved sida av skulearbeidet. På møtet på Rauland fekk vi Aslak Juvlands og fleire eldre raulendingars ord på at Skrede var svært avhalden som lærar, sjølv om han kunne slå i bordet og vera streng. Og han tok seg like mykje av ungar frå tronge kår som dei som kom frå gardane, fortalde Torill Nicolaisen med faren som kjelde. Kvifor han så søkte seg attende til heimbygda, der familien Skrede var sterkt stigmatisert, mellom anna på grunn av skilsmissa mellom foreldra og ein eldre bror som i 1924 blei dømt som drapsmann, er ei gåte for fleire enn lesjaværingen Ulateig. I Vågå engasjerte Skrede seg også sterkt i samfunns- og kulturliv, og han blei jamvel formann i skulestyret for Arbeidarpartiet. - 1. mai i 1935 var det to personar som gjekk under den raude fana på Vågåmo. Den eine var Ragnvald Skrede. Dei borgarlege i Vågå kjempa mot alt som smakte av sosialisme, men same året kom likevel "revolusjonen" til bygda: Syver Kleiven blei ordførar for Arbeidarpartiet. Seinhaustes året etter fall dommen på Gjøvik, sa Ulateig, og viste fram oppropet som 25 "samfunnsstøtter" i Vågå telegraferte til lagmannsretten. Aktor, den seinare justisministeren i Quislings regjering, Sverre Riisnæs, las det opp under rettsforhandlingane. Det var dette nettverket som felte Ragnvald Skrede, hevda Ulateig. Etter å ha sona dommen i Botsfengselet vende Skrede heim til Rauland, der Johanna framleis arbeidde som lærar. Her var han på vegarbeid i Grungedal, dreiv med direktesal av bøker, og under krigen sat han i forsyningsnemnda, der han sikra motstandsrørsla ekstra matrasjonar. - Eit anna menneske ville ha blitt slått ut av ein slik ublid lagnad som Skrede fekk, men han reiste seg. Ikkje lenge etter at krigen var over, flytta familien til Oslo, der han fekk arbeid i Verdens Gang, motstandsrørslas avis, og i 1949 debuterte han med ei diktsamling som blei svært godt mottatt. Ulateig meinte å kunne slå fast at Skrede, sjølv om han blei sentral i det litterære og kulturelle miljøet i hovudstaden og elles, alltid bar dommen med seg og var merkt av han som diktar. Han peika mellom anna på diktet om "Reven" som går i fella og som ikkje ser annan utveg enn å bite foten av seg. Slik var det med Skrede òg, han gjekk resten av livet som ein triføtt rev. Etter at han freista anke dommen til høgsterett og fekk avslag, blei det lagt lokk på saka, eit svært tett lokk. Ulateig sjølv fekk ikkje kjennskap til Vågå-saka før for eit par-tre år sidan. Skrede skreiv ikkje berre dikt og bokmeldingar. Han prøvde seg også i andre sjangrar, men høyrespelet "Bjørg" som han skreiv for Radioteateret i 1954, var lite vellykka, meinte Ulateig og illustrerte det med eit redigert opptak av stykket som fortel om korleis bygdesladder kan forgifte. Stoffet var for nært og personleg til at Skrede kunne løyse det ut reint kunstnarleg, sa Ulateig. Møtet på Raulandshuset blei også eit overraskande gjenhør med lyrikaren Skrede, klokt intervjua av Hartvig Kiran i samband med 60-årsdagen i 1964. I dette innslaget fekk me også overtydande prov på Skredes litterære kvalitetar, med to av hans beste dikt framifrå lesne av Finn Kvalem. - Lause påstandar om asylmottaket | Vil evaluere asylmottaket | Mange positive sider | Sjokkert over Høgres utspel | Redsle for det ukjende | Vidsyn utover sitt eige | Mottaksleiar Margaret Sanner og dei tilsette ved Kviteseid asylmottak reagerer sterkt på utspelet frå Høgre om at mottaket bør avviklast. - Høgre set fram ei rekkje lause påstandar utan å ha undersøkt kva som er fakta, påstår mottaksleiaren. Ho vil gjerne evaluere asylmottaket, men reagerer på tidspunktet for utspelet og forma det har fått. - Utspelet kan byggje opp under framandfrykt og hat, og få fram mykje grums, hevdar Sanner. Mottaksleiar Margaret Sanner vil gjerne evaluere asylmottaket, men hevdar at Høgre kastar fram udokumenterte påstandar i staden for fakta. Leiinga ved Kviteseid asylmottak, med mottaksleiar Margaret Sanner i spissen, reagerer sterkt på utspelet frå Kviteseid Høgre om at mottaket bør leggast ned fordi det er til belastning for fastbuande og gjev dårleg tilbod til asylsøkjarane. - Me opplever at Høgre set fram ei rekkje påstandar utan at desse er undersøkt eller diskutert med oss. Partileiar Halvor Nyland er leiar i Styret for undervising og omsorg (SUO) og deltok i samarbeidsmøte med oss i januar utan å koma med kritiske merknader i det heile. Ordførarkandidat Gunnar Ruud arbeider i same bygg som oss, men har ikkje tatt kontakt før utspelet. Det synest me er feil og useriøst i ei så alvorleg sak, seier Sanner. Ho legg til at UDI har vore i møte med kommunen to gonger etter brannen i april 2002. Seinast i mai i år var tilbakemeldinga ros frå kommunen til mottaket for arbeidet dei driv. - Tidlegare var det ein debatt som førte til nedlegginga av asylmottaket i 2001. Då sette fleire klutane til for reetablering, mellom dei Høgres fremste folk. Ettersom det ikkje har kome innvendingar til drifta av mottaket i det heile, forlenga UDI og kommunen i sommar avtala om drift av asylmottaket med tre nye år, fortel Sanner. Sanner er både skuffa og forundra over utspela Høgre har kome med, men har ingenting mot ei evaluering. - Evaluering gjev oss moglegheit til å bli høyrt og gjera arbeidet endå betre. Men ei evaluering må byggje på fakta og ikkje lause påstandar, meiner ho. Sanner avviser fleire av påstandane Høgre har kome med. - Den sosiale aktiviteten er den same no som då me heldt til på Kviteseid hotell. Mellom anna har kyrkjemenigheiten ei samling kvar tredje veke og me inviterer med jamne mellomrom til samkomer med bygdas folk, hevdar Sanner. Ho har heller aldri høyrt noko frå dei 20 som har fått varig opphald i bygda om at dei blir hemma i integreringa av asylsøkjarane. Det desentraliserte mottaket ser ho heller ikkje som dårleg. Tvert om ser både ho og UDI mange fordelar. - Sentrale styresmakter har sett fordelane av desentralisering og ynskjer at fleire mottak skal drivast slik som i Kviteseid, påstår ho. - Me har ikkje fått ei einaste klage frå huseigarar eller naboar om at bebuarane våre skaper problem for nabolaget, legg ho til. - Brukar ikkje dei kommunale tenestene meir enn andre - I motsetnad til mange andre stader har mottaket i Kviteseid tilsett sjukepleiar sjølv. Ho "silar" behovet for legehjelp. Statistikken viser at bruk av kommunale legetenester er lågare for bebuarane på mottaket enn for resten av innbyggjarane i Kviteseid, seier Sanner. Mottaksleiaren er heller ikkje samd med Ruud i at personell innan skule, helse og sosialtenesta manglar kompetanse. - Alle dei me har treft i desse etatane er engasjerte og kompetente personar, seier ho. Påstandane om stor kriminalitet blir også kontant avvist av mottaksleiaren. - Eg har oversikt over saker som gjeld bebuarane våre, og kan opplyse at dei ikkje er meir kriminelle enn me som er født her i landet, hevdar ho. - Ein av bebuarane våre har desverre gjort fleire lovbrot i Kviteseid, men han er arrestert og sett i varetekt. Han kjem ikkje tilbake til bygda, forklarar ho for å vise at rettsapparatet fungerar for asylsøkjarane også. Sanner dreg også fram det gode samarbeidet mottaket har med lensmannskontoret og at dei saman går inn for å førebyggje kriminalitet. - Om det er noko lensmannen i Kviteseid vil minne om eller opplyse, blir det straks teke opp i møte på mottaket, forsikrar ho. Mottaksleiaren er skeptisk til både innhaldet og tidspunktet rett før valet for Høgres utspel. - Slike udokumenterte påstandar som Høgre set fram midt i valkampen kan byggje opp under framandfrykt og hat og få fram mykje grums. Det var vel ikkje meininga, spør Sanner. Sanner ynskjer også å peike på dei positive sidene ved å ha eit mottak i bygda. Dei blei ikkje nemnt i det heile i Høgres utspel, hevdar ho. - Mottaket gjev sju arbeidsplassar, me betalar 100.000 kroner i månaden i husleige til fleire huseigarar og bebuarane handlar for minst 200.000 kroner i månaden i daglegvareforretningane. I tillegg kjem andre ringverknader som kjøp i andre forretningar, oppdrag til handverkarar og anna, seier ho. Kviteseid mottek også 375.000 kroner i året i tillegg til auka rammetilskot som vertskommune for asylmottaket. - Me ynskjer ei evaluering velkommen, men krev at misnøye og negative opplevingar kjem til oss før det blir sett fram som fakta. Me ser fram til dialog, diskusjon og samarbeid, uansett kven som vinn valet i Kviteseid, men synest det er eit rimeleg krav at evalueringa byggjer på fakta, ikkje lause påstandar, avsluttar mottaksleiar Sanner. Turid Syftestad i Kviteseid har røysta Høgre i mange år. Nå er den tid forbi. - Eg er oppskaka og fullstendig sjokkert over at Kviteseid Høgre kan tillate seg å kome med eit slikt valkamputspel. Det vitnar om mangelfull menneskeleg innsikt, meiner Turid Syftestad. Syftestad synest Høgres utspel om å leggje ned asylmottaket tyder på redsle for det ukjende. - Når det kjem nye menneske til ein liten stad vil det nødvendigvis bli meir av alt - både av det som er negativt og det som er positivt. Men samla sett kjem Kviteseid til å bli eit fattigare samfunn om asylmottaket leggjast ned. Det er redsla for det ukjende og uvisse kring eigen identitet som får Høgre til å fremje at asylsøkjarane bør reise herifrå, hevdar Turid Syftestad. Ho meiner saka er samansett av fleire aspekt. - Det er ikkje haldbart å hevde at det er ugunstig at asylsøkjarane bur spreidd. Det er denne spreidde busetjinga som er best for alle partar. Når asylsøkjarane bur spreidd blir dei lettare for dei å bli ein del av Kviteseid-samfunnet. Det er også mykje lettare for kviteseidingar å kome på besøk til asylsøkjarane dersom dei bur under meir normale forhold samanlikna med det å bu i eit mottak, påpeikar Syftestad. Turid Syftestad er viss på at barn og unge i Kviteseid kjem til å gå glipp av mykje lærdom dersom asylsøkjarane forsvinn. - Unge i Kviteseid kjem til å sigle akterut samanlikna med unge på større stader. Dersom asylsøkjarane forsvinn vil dei unge miste sjansen til å bli kjende med nye kulturar, språk, mattradisjonar og ulike haldningar til livet. Det er svært verdfullt for både unge og eldre å få eit vidsyn utover sitt eige, meiner ho. Ho synest det ser ut som om ein del politikarar prøvar å verne om seg sjølve. - Det blir ei fiktiv verning. Verda utanfor Kviteseid rasar framover. Det er her me må hengje med. Me kan ikkje stoppe utviklinga og isolere oss. Det går fint an å bevare eigenidentitet sjølv om me er opne for andre, kommenterer Turid Syftestad. - Grunnlause skuldingar frå Senterpartiet | - Mindre kroner i omløp | Styrka kommune-økonomi | Listetoppane til FrP i Vest-Telemark er oppgjevne over utspelet frå Sp-toppane om at Vest-Telemark blir rasert med FrP-politikk. - Useriøst og feil, meiner Tarjei Skræi, formann i Seljord FrP. FrP-toppane er oppgjeven over skuldingane frå Senterpartiet om at FrP-politikk raserar Vest-Telemark. Her representert ved (f.v.) Tarjei Skræi, formann Seljord FrP, Astrid Fladberg, formann Tokke FrP og Tore Damberg, listetopp for Vinje FrP. - Jon Inge Nordbø og Torstein Tveito demonstrerar sin mangel på seriøsitet. Ved hjelp av eit fullstendig feil reknestykke hevdar dei at Vest-Telemark vil tape 40 millionar med FrPs politikk. Dette er riv ruskande gale, og har ingenting i ein seriøs valkamp å gjere, seier Tarjei Skræi, formann i Seljord FrP. - Det er lågmål som fyrar opp under fordommar om at FrP raserar bygdene, held han fram. Det var i torsdagens utgåve av VTB at listetoppane for Senterpartiet i Nissedal og Kviteseid, Jon Inge Nordbø og Torstein Tveito, hevda at alle kommunane i Vest-Telemark ville tape om FrP sitt framlegg til statsbudsjett blir vedteke. - Framlegget betyr ei enorm forfordeling av sentrale kommunar og uttapping av distriktskommunar, sa Jon Inge Nordbø. Tarjei Skræi er oppgjeven og meiner dei to svartmålar FrPs politikk utan å ha kunnskap om kva politikken handlar om. - FrP ynskjer ei heilt anna finansiering av grunnleggjande velferdsoppgåver. Me vil ha ein statleg finansiering av eldreomsorg, helse og skuletilbod. Kommunane skal vere ansvarleg for at tilbodet er der, men betalinga for tenestene skal bli halde utanfor kommunebudsjettet og koma som stykkprisfinansiering frå staten, forklarar Skræi. - På denne måten lyftar me store utgifter frå kommunebudsjettet, og fylgjeleg blir det mindre kroner i omløp i budsjetta, legg han til. FrP vil gje eldre høve til å velje sjølve kva omsorgsheim dei vil bu på, og at betalinga for dette skal gå via dei lokale trygdekontora. - Slik sikrar vi eit skikkeleg tilbod til alle som treng omsorg ute i kommunane, meiner Skræi. Han synest det er på sin plass å påpeike at når Statistisk sentralbyrå bereknar deira alternative statsbudsjett er konklusjonen klar: - Kommunane får styrka økonomi med FrP, hevdar Tarjei Skræi, stikk i strid med Nordbø og Tveito sine framtidsspådomar. - FrP sin politikk er øydeleggjande for distrikta, hevda Tveito i VTB og meinte det ikkje var samsvar mellom Framstegspartiet sentralt og lokalt. I fylgje Sp sitt reknestykke vil FrP sitt framlegg om å innlemme regionaltilskotet og basistilskotet til kommunane i det generelle innbyggjartilskotet føre til 40,9 millionar kroner mindre til Vest-Telemark, inkludert Hjartdal. Dei minste kommunane vil få størst minus, hevda Tveito og Nordbø. Skræi minner om at dei to partia var med på å gje kommunane betre økonomi ved sist budsjettvedtak. - I fjor haust var nettopp Framstegspartiet med på å vedta at kommunane fekk 1,5 milliardar meir. Då røysta FrP saman med SV, Ap og Sp, seier Skræi. Jordeplegraut frå generasjon til generasjon | Fyrste klasse ut | Varm jordeplegraut og kald jordeplegraut. Jordeplegraut steikt i panna, på takka og i vaffeljern. Øystein Bakås Råmunddal (6. klasse) (fremst) og Harald Lauvik Gjelstad (7. klasse) likar å lage vaflar av jordeplegraut. I bakgrunnen Ingebjørg Bjåland frå Morgedal Bygdekvinnelag. Skaut på skallen. Forkle kring livet. Kjevlet i handa. Og mjøl i raudlette, små fjes. Mjøl ligg det på benken òg. Mjøl og deig, deig og mjøl. Om kvarandre. Grautleiven som skal på takka må vere tynn, men ikkje for tynn. Leiven skal vere passeleg å jobbe med, seier kjeringane som har greie på slikt. Men før jordeplegrauten blei til leivar på takka, lappar i panna og røre i vaffeljernet, laga ungane jordeplegraut på tradisjonelt vis. Med karva jordeple koka til dei er møyre, stampa saman med mjøl og salt til grauten blir glatt, klumpfri og så stiv at han kan bli forma på tallerken med mykje, godt smør i eit auge på midten. Det var dei sju elevane i sjette- og sjuandeklasse ved Brunkeberg skule som hadde skaut på skallane og forkle kring livet, kjevla i hendene og raudlette fjes tysdag for ei veke sidan. Då gjekk startskotet for stafetten "Frå ord til rett på bord" - eit initiativ frå Noregs Bygdekvinnelag. Målet for stafetten er å skape større identitet, auke kunnskapen kring lokal tradisjonsmat og styrkje matkulturen i heimkunnskapsundervisinga. Noregs Bygdekvinnelag samarbeider med ulike skular rundt om i landet, og lokallaga vender seg til ein eller fleire skular i kommunen og tilbyr seg å vere med å lage ein rett som har tradisjon i kommunen eller distriktet. Stafetten er landsomfattande og skal femne om alle fylka. Brunkeberg var fyrst ut av samtlege skular i landet, og det var Morgedal Bygdekvinnelag, med Ingebjørg Bjåland i brodden, som lærde ungane å lage jordeplegraut tysdag. - Det er viktig å lære ungane å lage tradisjonsmat. Dersom dei ikkje lærer det nå, vil mykje av kunnskapen forsvinne, seier Ingebjørg Bjåland i bygdekvinnelaget. - Det er kjempemoro å lage jordeplegraut. Også er det veldig godt, forsikrar Linda Omtveit (6. klasse). - Den handborne lærdomen er gull verdt. Det er denne måten å lære på som gjer nye generasjonar interesserte i eiga historie. Det å kunne dra nytte av ressurssterke bygdekvinner i skuletida er glimrande, seier Tove Ødeskaug, leiar i Noregs Bygdekvinnelag. Som ein del av stafetten skal elevane skrive ned oppskriftene og framgangsmåtane dei har lært av bygdekvinnene. Desse opplysningane blir lagt i ei tine, og kjem sidan til å bli samla inn att av Noregs Bygdekvinnelag. I øvre delar av Telemark har jordeplegrauten vore i bruk så langt tilbake ein kan hugse. I eldre tider var jordeplegrauten, koka av byggmjøl, eit fast måltid kvar dag heile året. I seinare tid blei grauten for det meste laga om hausten av nyjordeple. Jordeplegrauten blei oftast bruka til kveldsmat. Blei det noko att (kaldgraut) blei grauten skore opp i skiver og steikt i fleskefeitt. I tidlegare tider bruka dei òg å slå varm mjølk over den kalde grauten. Dugnad gav ny barnehage | Heile bygda i sving | Takkar kommunen | Dugnadsviljuge åmotsdølar skal ha mykje av æra for at småtassane i bygda kan boltre seg i flunkande nye barnehagelokale. Kjetil Andreas Haugetuft (øvst frå venstre), Sandra Bunes, Ingrid Listaul, Maria Listaul, Signe Marie Aase (nede frå venstre), Anne Listaul (på Signe Maries fang), Nina Gjessing, Olav Bjørn Kultan Heddejord og Jonas Aase (framme) utgjer Åmotsdal barnehage. Onsdag feira dei at feira nybygget står klart. - Me har fest fordi. Fordi, atte... Me et kaker og gele og drikk brus fordi at me feirar den nye barnehagen kåns. Det er derfor me har fest, forsikrar ein tri år gamal åmotsdøl. Fleire barnehageungar vil også forklare kvifor det feirast. - På ein måte har me fått ny barnehage fordi snikkarane har bygt eit hus innatt det huset som stod her frå før. Når nokon får ny barnehage må dei ete kake og godteri, informerer ungane. Grendehuset i Åmotsdal blir nytta både til skule, barnehage og som samlingsplass for bygdefolket. Bygget blir også bruka av ulike lag og organisasjonar i bygda. Onsdag i førre veke blei det markert opning av nytt tilbygg ved grendehuset. - Som vanleg er i Åmotsdal, har både foreldre og bygdefolk vore velviljen sjølv. Det er tydeleg at folk i Åmotsdal er opptekne av bygda si og har lyst å take vare på ho. På ein eller annan måte har alle i bygda vore med å ytt sitt også denne venda. Heile bygda har æra for at barnehagetilbygget blei ein realitet, fortel styrar i barnehagen, Elin Listaul. Tilbygget skal primært brukast som barnehage, men også lag og foreiningar skal få glede av nybygget. - Me har jamt vore fleksible og lagt til rette for kvarandre i Åmotsdal. Det er klart at også andre skal ha glede av nybygget. Barnehagen kjem til å bruke bygget fast kvar måndag, onsdag og fredag. Men utover desse tidspunkta skal bygget kunne nyttast vederlagsfritt til dei som har bruk for det, seier Listaul. I tillegg til ein god slump eigeninnsats av åmotsdølane i form av både kroner og krefter, har Seljord kommune også bidrege økonomisk. Sjølve tilbygget er sett opp av snikkarar, men mykje av arbeidet elles er utført på dugnad. - Me er takksame for støtta me har fengje frå kommunen, seier barnehageassistentane Tove L. Aase og Reidun Groven. Nybygget inneheld areal til mellom anna leik og ulike aktivitetar, personalrom og kontor. - Me er veldig godt fornøgde med bygget. Nybygget oppfyller ynskja våre, seier Listaul, Aase og Groven. Åmotsdal barnehage * Ni ungar * Tri tilsette * Held ope måndag, onsdag og fredag * Heildagstilbod frå klokka 07.30 - 16.30 * Korttidstilbod frå klokka 09.00 - 14.00 | Frå Holmestrand til Loch Ness | Redningsaksjon | Farvel, Noreg | Løgleg dialekt | Tri mann tett i tett | Fredag 11. juli var me endeleg klare til å dra på langturen me har snakka og drømt om i lang tid, og som ein del bygdefolk ikkje hadde store trua på at me skulle greie å gjennomføre. Det kjentes derfor godt å forlate kaia og vite at nå var reisa i gang. Eg trur det var Steinar som følte det mest på kroppen, og i augekroken blinka ei lita tåre då familien hans stod på kaia og vinka oss farvel ut frå Holmestrand. Eivind får hjelp av Håkon slik at utseende blir teke vare på. Laurdag 12. juli la Eivind Berge frå Brunkeberg, Håkon Grestad frå Ordal, Steinar Johansen frå Holmestrand og Siri Straumsnes frå Vrådal (sistnemnde med på fyrste etappen) ut på sitt livs eventyr. Fyrste etappe gjekk frå Tønsberg til Inverness i Skottland. Derifrå har dei sigla Caledoniakanalen gjennom Skottland, langs Irskekysten og fram til kysten av Spania og Portugal. Nå er trioen i Portugal. Dette reisebrevet blei sendt 11. august. Medan Steinar stod med tårer i augekroken, og tankar om han hadde gjort det rette valet, var me andre i gang med å få kontroll på skuta. Motvind og duskregn var det som møtte oss då me tøffa utover. Etter om lag to timar var me komne utanfor Bastøy, og me såg noko som låg og dreiv i vatnet. Med dei få sjøkunnskapene me har, fann me ut at detta måtte sjekkast ut. Då me nærma oss såg me at det var ei redningsflåte som hadde blåse seg opp, og at det sat ein gamal mann oppi som prøva å padle flåten mot land. Me festa flåten og hjelpte karen opp i båten. Det viste seg at det var ein gamal kar på 79 år som hadde gått på grunn med skuta si. I eit par dagar hadde han vinka til folk for å få hjelp, men då ingen kom for å hjelpe han, blåste han like gjerne opp redningsflåten. Trygt teke vare på og plassert inne i salongen fann me fram sjokolade, kjeks og cola til han. To boksar frå colalageret til Eivind gjekk ned på kort tid. Den nyinstallerte Mikuni båtvarmaren fekk me også testa, og det tok ikkje lang tid før karen kvikna til. Vidare bar det inn til Horten, der me vart møtt av politiet som me hadde kalla opp på VHF´n. Planen denne dagen var at me skulle koma oss til Langesund, der ein aldri så liten avskjedsfest skulle finne stad, men på grunn av redningsaksjonen måtte me ta oss inn til Tønsberg i staden. Vel framme i Tønsberg fekk me besøk av ein gjeng bygdefolk som var med og laga ein flott avskjedfest saman med oss. Dagen etter bar det vidare langs norskekysten og mot Mandal som me hadde sett ut som eit fint mål før turen over Nordsjøen. Det tok ikkje lang tid før me merka at me hadde vore i festleg lag dagen før. Ein etter ein vart me liggande med hovudet over rekka for å spy. I Mandal vart me liggande eit par dagar for å klargjere båten og handle nødvendig utstyr og mat. Rundt midnatt var me klare for avreise og fyrste stoppen kom etter berre nokre få minuttar, men kun for eit nattbad. Etter ein svært varm dag med mykje klargjering på båten, var det godt å få seg ein dukkert. Eivind fekk prøve saltvatnsåpa si som han var svært spent på om fungerte, og det må den ha gjort for Eivind lukta veldig godt etterpå. Mens mørkret seig på, vart me enige om at det var mest praktisk å vere to på vakt den fyrste tida. Steinar og Håkon byrja mens Eivind og Siri la seg til å sove. Fire timar på og fire timar av. Etter eit par timar susa me forbi Lindesnes, der fyrtårnet blinka veg for kån. Vakthavande sine tankar gjekk til "71 grader Nord" -gjengen som har starta mange av sine turar nettopp på Lindesnes, og akkurat som kån hatt ein spennande og utfordrande tur framfor seg. Med vind fra aust tok det ikkje lang tid før Redbull gjekk for fulle segl og Noregs land vart fjernare og fjernare ut i det blå. Etter tri og eit halvt døgns silkeseilas kom me fram til byen Inverness. Det var godt å komme på land å kjenne fast grunn under beina. Det tok litt tid før gynginga i beina forsvann og me fekk "landgange". Dagane i Inverness vart bruka til å slappe av - noko alle synest var godt. Den skotske dialekten har ikkje vore like lett å forstå, så det hender me tenkjer tilbake på engelsktimane og angrar for at me ikkje følgde betre med. Då er det godt me har Steinar ombord. Han er ikkje redd for å prøve seg, og er flink i språk. Men me andre blir òg flinkare etter kvart. Me lærer nye ord for kvar dag som gjeng. Caledoniakanalen liknar mykje på Telemarksvassdraget med mange sluser, fjell og åsar på begge sider. Kanskje litt meir idyllisk, men ikkje like rått og brutalt som kanalen der heime. På Caledoniakanalen ligg også Loch Ness og med den nyinnkjøpte havfiskestonga prøvde me fiskelykka. Målet var å fiske Nessi, men ho var ikkje noko særleg bitevillig! Å bu tri mann på ti meter båt kan være nokså krevjande. Alt føregår på få rutemeter og det er svært liten sjanse til å stikke seg vekk. Den fyrste tida har nok vore litt ekstra spesiell då me skal bli vande med både båtlivet og det å bu så tett på kvarandre. Det meste av tida er me ikkje meir enn ei armlengde fra kvarandre og det meste av det ein gjer blir både sett og registrert. Det kan nok hende at det til tider hadde vore godt å sleppe å måtte forklare kvifor ein gjer ting på sin eigen måte og sloppe råd om korleis ting burde vore gjort. Men stort sett fungerer det bra. Og venner, ja det er me framleis! Mat er eit svært viktig element ombord og ei stor utfordring for den som skal lage den. Her blir det forska med ulike samansetjingar av ingrediensar og krydder. Vanleg steikeomn har me ikkje ombord, men me har ein liten firkanta aluminiumsboks som gjer same nytten. I byrjinga vart det litt prøving og feiling med justering av varmen frå primusen, og det tok ikkje lang tid før det brann hol i botnplata. Men etter litt bruk har det nå blitt trylla fram dei deiligaste rettar, som for eksempel ovnbakte poteter og sjokoladekake. I skrivande stund ligg me i Cork, ein by heilt sør i Irland. Her klargjer me båten nok ein gong, i tillegg til oss sjølve, for turen over Biscaya. Biscaya blir rekna for å være eit av dei farlegaste havstrekka i verda, så detta kan bli spennande. Men med topp tryggleiksutstyr og nå også litt kunnskap om segling reknar me med at dette skal gå bra. Litt spennande hadde det jo òg vore om me kunne få sjå kva havet har å by på. Til alle der heime, så vil me bare sei at me så langt på turen har det meget bra! Lyrisk festkveld for Aslaug Vaa | Stor aldersskilnad | Fjernsynsintervju | Urframsyning | Soloprosjekt | Lyrikaren Aslaug Vaa var i sentrum då 650 personar vitja litteraturdagane i Vinje i helga. Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren hadde urframføring av ny tone til Vaa sitt mest kjende dikt: "So rodde dei fjordan", og avslutta festkvelden med diktsyklusen "Nivelkinn". Berge Furre blei tildelt Storegutprisen i Edland laurdag. Han takka ein gard i Kilegrend i Fyresdal for nynorsken sin. Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren underheldt med kjempesuksessen "Nivelkinn" på litteraturdagane i Vinje i helga. Då verken ordførar eller varaordførar kunne kome, fekk Arne Vinje sin elddåp som ordførar då han opna dei tredje litteraturdagane i Vinje. - De får orsaka at de må ta til takke med noko så simpelt som ein påtroppande ordførar, opna Vinje til humring frå 150 frammøtte på Vinjar. Han sa i si tale at det ikkje var så viktig om Aslaug Vaa var frå Rauland eller Kviteseid. - Det er tekstane som betyr noko. Aslaug Vaa er ikkje ei vare, men ei gåve. Ho skreiv dikt som førte samfunnslitteraturen vidare, sa Vinje i opningstala. Fredagskvelden var det mennesket Aslaug Vaa som blei presentert. Venninna Birgit Gjernes gjorde publikum kjent med lyrikaren. Dei møtte kvarandre fyrste gong då Gjernes var 28 år og Vaa meir enn dobbelt så gamal. Til trass for den store aldersskilnaden fann dei to raskt tonen. - Me hadde mykje å snakke om frå fyrste stund og blei gode venner, sjølv om ho høyrde til annen generasjon, sa Gjernes i foredraget som fekk kveldens kraftigaste applaus. Ho fortalde historia om 150-års festen for Ivar Aasen på Akershus festning. Regjeringa hadde bestemt at Aasen skulle feirast med fråhaldsfest. - Gjestene blei servert lunken ingefærøl, minnest Gjernes. - Utpå kvelden kom statsminister Gerhardsen bort og helsa på Aslaug Vaa. Han var fråhaldsmann. Brått sa Aslaug: "Nei, no er eg full, så no lyt eg heim att". Og så lo ho. Det blei heilt stille, før alle saman lo. Statsministeren rista på hovudet og lo med, fortalde Gjernes for å understreke Ragnvald Skrede sin påstand om at Vaa var den same kvar ho var. - Enten ho sat på Teaterkaféen eller om ho dansa sokkelesten oppi Rauland, sa den tidlegare kulturmedarbeidaren i NRK radio. Gjernes lét dei frammøtte bli kjent med Aslaug Vaa frå barndomen i Telemark, ekteskapet med Ola Raknes, livet i storbyane i Europa og sjølvsagt lyrikaren Aslaug Vaa. Endå betre kjent med mennesket Aslaug Vaa blei publikum då dei fekk sjå eit fjernsynsintervju på storskjerm frå 75-årsdagen hennar. Programmet hadde tittelen: "Ein lyrikar - eit tema: Aslaug Vaa". Her las ho fleire av sine eigne dikt. Sondre Bratland og Ellen Nordstoga underheldt musikalsk fredag. Bratland hadde sett melodi til diktet "Mot haust" og Nordstoga steppa inn då Marit Vaagen Lilleland måtte melda avbod grunna sjukdom. Laurdag var det produksjonane til Aslaug Vaa som stod i sentrum på litteraturdagane. 250 frammøtte fekk oppleve Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren med urframsyning av Aslaug Vaa sitt mest kjende dikt: "So rodde dei fjordan". Bestillingsverket på tri minutt blei i kortaste laget, og duoen gav publikum ein ekstra bonus med "Den seine sommarnatt" og "Vaka og venta". - Det er moro å bli invitert, men samtidig er det vanskeleg å setje ny melodi til "So rodde dei fjordan". Dei fleste som har møtt fram her er Aslaug Vaa-fans og alle har si oppfatning av diktet, seier Odd Nordstoga. - Det blir som å måle eit rom som har ein nydeleg blåfarge om til grønt, legg Øyonn Groven Myhren til. Professor Leif Mæhle heldt foredrag om Aslaug Vaa. Han meiner Vaa ho brukte ord som tryllestavar i diktinga si. - Aslaug var ein aktiv og levande personlegdom som var oppteken av medmenneska, sa Mæhle. Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren avslutta kvelden med "Nivelkinn". Ei framsyning dei har hatt stor suksess med og framført rundt 50 gonger. "Nivelkinn" er ein diktsyklus henta frå den fyrste diktsamlinga til Aslaug Vaa. I diktet er Nivelkinn mest for ein fantasiplass å rekne. Likefullt er det ein plass i heiene i Vest-Telemark. Både på Morgedalsheii og Flekstveitheii er det stølar som ber namnet Nivelkinn. Handlinga er eit trekantdrama mellom ekteparet Stabbe og Gyri og bestekameraten til Stabbe, Jo. For tida held Øyonn Groven Myhren og Odd Nordstoga på med kvar sine soloprosjekt. Båe slepp plate på nyåret. Men det kan framleis bli meir "Nivelkinn". - Me tek det som det kjem. Det går greitt å koordinere når me bare er to, kjem det bestillingar kan det nok bli "Nivelkinn" neste år også, seier Groven Myhren. Det var ho som introduserte Odd for diktinga til Aslaug Vaa. - Eg hadde ikkje lest så mykje av Aslaug Vaa før Øyonn introduserte meg henne. Det er nemleg Øyonn som er den intellektuelle av oss, ler Nordstoga. Ragnvald Christenson, leiar i styret for litteraturdagane, er strålande fornøgd med årets arrangement som blei besøkt av meir enn 650 personar dei tri dagane. - Me har funne ein mal og eit fundament me brukar kvart år. Opningskvelden blir publikum kjent med mennesket og laurdag er det produksjonane me set fokus på, forklarar Christenson. Sundag var det høve til å vitje fødestaden til Aslaug Vaa på Rauland. Det var óg tilbod om omvisning til stadene knytt til Storegut og Dyre Vaa-samlingane. I fjor var Halldis Moren Vesaas tema på litteraturdagane og året før var Åsmund Olavsson Vinje i sentrum. Samarbeid kan gje kommunesamanslåing | Open prosess | Framskuvar samanslåing? - Målet er ikkje samanslåing | Formannskapa i Kviteseid og Nissedal var onsdag samla på eit historisk møte for å diskutere auka samarbeid. - Eg vil gå inn i prosessen med så opne augo at eg også vil ha høvet til å sjå om me friviljug får kommunesamanslåing, sa nissedølen, varaordførar Knut Martin Felle (Sp). Gunnar Ruud, varaordførar og Høgre-politikar frå Kviteseid, er samd med Felle. - Målet vårt er ikkje kommunesamanslåing, men lykkast me med samarbeidet kan det vere naturleg å slå seg saman. Då har samanslåingsprosessen kome innafrå og ikkje utanfrå. Det er positivt, utdjupar Felle og Ruud til VTB. Nissedølen Kjell Asbjørn Solberg (Ap) sa klart ifrå at for han er det uaktuelt å diskutere kommunesamanslåing i samarbeidsprosessen. Nissedal-ordførar Øyvind Tveit (t.v.) og Kviteseid-ordførar Karin Maria Larsen fekk klare signal frå Knut Martin Felle. Blir samarbeidet positivt mellom dei to kommunane vil Felle ikkje utelukke at det endar med samanslåing. Rådmennene i dei to kommunane hadde laga ei felles sak om mandat for ei styringsgruppe, konkrete forslag til samarbeidsområde og ei intensjonsavtale. Formannskapa diskuterte framlegget, som skal vidare til avgjerd i kommunestyra. Varaordførar i Nissedal og Senterparti-politikar Knut Martin Felle gav på fellesmøtet klare signal om at han er open for breie diskusjonar i samarbeidsprosessen dei to kommunane er på full veg inn i. - Eg vil gå inn i prosessen med så opne augo at eg også vil ha høvet til å sjå om me friviljug får kommunesamanslåing, sa Felle. - I prosessen me nå går inn i bør me vere opne for å ha kommunesamanslåing som tema. Me bør ikkje vere redde for å drøfte dette, meinte varaordførar i Kviteseid og Høgre-politikar Gunnar Ruud. Kviteseid-ordførar Karin Maria Larsen (Ap) sa klart ifrå at det ikkje bør stå noko om samanslåing i mandatet styringsgruppa skal jobbe etter. Nissedølen Kjell Asbjørn Solberg (Ap) sa like klart ifrå at for han er det uaktuelt å diskutere kommunesamanslåing i samarbeidsprosessen. - Kommunenamnet Nissedal betyr veldig mykje å halde på, slo Solberg fast. - Det er negativt forteikn å gå inn i prosessen bare med tanke på samarbeid, replisserte Felle. Nissedølen Kåre Rønningen (Ap) meinte samarbeidsplanen mellom Kviteseid og Nissedal er ei påskuving mot kommunesamanslåing. - Samanslåing av kommunar kjem om me vil eller ikkje. Eg trur Stortinget og Regjeringa kan kome til å bruke Kviteseid og Nissedal som døme og seie at her fungerer samarbeidet. Derfor kan slike kommunar slå seg saman, sa Rønningen. Nissedal-ordførar Øyvind Tveit minna om det han har sagt tidlegare: Det viktigaste framover er at ein klarer å gje innbyggjarane så gode tenester som råd. Formannskapa konkluderte med å ikkje nemne noko om kommunesamanslåing i mandatet. Men temaet kan kome fram i samarbeidsprosessen som er starta. Etter møtet spurde VTB varaordførar Felle om samarbeidet mellom Kviteseid og Nissedal kan bli så positivt og bra at kommunane friviljug slår seg saman. - Blir samarbeidet positivt vil eg vil ikkje utelukke at det kan ende med samanslåing, svara Felle. Varaordførar Ruud sa seg samd med Felle. - Målet vårt er ikkje kommunesamanslåing, men lykkast me med samarbeidet kan det vere naturleg å slå seg saman. Då har samanslåingsprosessen kome innafrå og ikkje utanfrå. Det er positivt, slår både Felle og Ruud fast. Avviser reglar for lydforsterking | Plaga av sterk lyd | Ingen heimel | Dyrskuns prinsipp | Mot Venstres eine stemme avviste kommunestyret i Seljord torsdag å laga reglar for bruk av lydforsterkaranlegg på Dyrskuplassen. Venstres Gudmund Mangerud var aleine om å ønskje reglar for bruk av lydforsterkaranlegg på Dyrskuplassen. Seljord Venstre bad i ein interpellasjon kommunestyret påleggje rådmannen, i samråd og samarbeid med miljøvernavdelinga hjå Fylkesmannen eller Statens forurensingstilsyn, å koma med framlegg til reglar for bruk av lydforsterkaranlegg i samband med arrangement på Dyrskuplassen. - Reglande må vera presise slik at det er lett objektivt å avgjera brot på dei, skriv Venstre i framlegget. Seljord Venstre viser til at Dyrskuplassen tidlegare bare blei nytta tri hektiske dagar om hausten, medan det no er arrangement heile sommaren. - Ved fleire av desse arrangementa har det blitt nytta lydforsterkaranlegg på dag-, kvelds- og -nattestid. Spesielt har lyden vore sterk i samband med ulike musikkfestivalar, skriv Venstre. Partiet minner om at det ligg eit hundretals bustadar rundt plassen, og sjukeheimen er plassert i lia nord for plassen. - Det har opp gjennom åra kome mange klager frå folk som bur i det aktuelle området, og som kjenner seg plaga av den sterke lyden, meiner Venstre. Ordførar Edvard Mæland (Høgre) oppfatta interpellsasjonen frå Venstre som eit uttrykk for misnøye med aktiviteten på Dyrskuplassen. - Eg delar ikkje den oppfatninga. Tvert om meiner eg utviklinga har vore positiv for Seljord. Eg er glad for at me har plassen og at han blir bruka så mykje, sa Mæland. Ordføraren opplyste at rådmannen har undersøkt om kommunen har nokon lovheimel for å setja reglar om lyd frå arrangement på plassen. Han konkluderte med at slik heimel ikkje finst, bortsett frå at kommunelegen kan regulere viss det er snakk om helseskadeleg støy. - Etter dei lydmålingane som er gjort, er ikkje støyen helseskadeleg. Men sjølvsagt kan irritasjonen bli så stor at han er helseskadeleg, kommenterte ordførar Mæland lett sarkastisk. Venstres Gudmund Mangerud viste til at Dyrsku'n Arrangement sjølv har sett opp prinsipp for utleige av plassen. Der heiter det mellom anna at plassen ikkje skal nyttast til arrangement eller føretak som kan bli omdiskuterte på grunn av stort alkoholkonsum, støy eller ubehag for naboar og lokalsamfunn. - Me er ikkje imot aktivitetar på plassen, eller vil setja restriksjonar. Me er ute etter reglar for bruk som er i samsvar med utleigars eigne prinsipp, rettleia Mangerud. - Reglar for bruk kan ikkje tyde anna enn restriksjonar, meinte Edvard Mæland. Han vedgjekk at støy kan vera til sjenanse, men kunngjorde òg mange tilbakemeldingar om at støyen ikkje er sjenerande. - Dessutan gjeld det få netter i året. Og viss Dyrsku'n Arrangement har eigne reglar, treng ikkje kommunen laga reglar i tillegg, meinte ordføraren. Johan Søfteland (SV) var samd i at det ville vera vanskeleg å setja restriksjonar på bruk av plassen. Men han lura på om arrangørane av dei store musikkfestivalane, som tek inn store inntekter, kunne bruke pengar på å byggje støyavskjerming. - Dyrsku'n Arrangement har gjort ulike tiltak for å avgrense støyen, opplyste ordførar Mæland. Dermed votera kommunestyret over Venstre-framlegget. Bare Venstres eine representant støtta framlegget. Statsråd vitja Kviteseid | Torsdag vitja utviklingsminister Ann Kristin Sydnes vestfylket. Det vart halde eit intimt møte der statsråden fekk innsyn i Kviteseid kommune si næring, særskilt innan reiseliv, og frustrasjon over dårleg vegstandard. Statsråd Ann Kristin Sydnes (t.h) og rådgjevar på stortinget, Ragnhild Mathisen, lytta til dei frammøtte, og syntes møtet var interessant. Det vart eit intimt møte i Morgedal torsdag ettermiddag. Leiar i Kviteseid Arbeiderparti, Wenche Haugen Riis, bad inn til ope møte. Representantar frå turistnæringa og politikarar i Kviteseid kommune informerte statsråden om Kviteseid si rolle som turistnæring, og frustrasjon rundt den elendige vegstandaren. Ordførar i Kviteseid, Karin Maria Larsen, orienterte kort om frustrasjon rundt dårlege vegar. - Veg og samferdsel er noko alle i vestfylket brenn og kjempar for. Kviteseid er den største reiselivskommunen i fylket og det er viktig at det skjer utbetringar innan samferdsel, for å auke sysselsetjing og busetjing, ytra Larsen. Statsråden kom saman med rådgjevar frå stortinget Ragnhild Mathisen og Arbeiderpartiets fyrste kandidat til stortinget, Sigvald Oppebøen Hansen. Sydnes hadde hatt ein lang dag med besøk på mellom anna Høgskulen i Bø og Seljord Vidaregåande skule. Ho innleia møtet med å fortelje at nå var endeleg draumen om å kome til Morgedal oppfyllt. - Eg bur "midt i Telemark" i Oslo, alle gatene i området der eg bur er oppkalla etter stadnavn her i området, fortalte statsråden. Til dagleg jobbar Sydnes mykje utafor Noregs landegrenser. Som utviklingsminister blir det bruka mykje tid til mellom anna aids- og fattigdomsproblematikken i verdsamfunnet. Statsråden lytta til det dei frammøtte presenterte, og meinte klart at det kan trekkas paralelle liner frå korleis ein får til næringsutvikling her i landet og det ho jobbar med til dagleg på sine reiser. Dagleg leiar på Norsk Skieventyr, Jakob Dyrkolbotn, heldt innlegg. Her tok han opp turistnæringas plass i kommunen og tankar kring varer og tenester. - Det er viktig å trekkje publikum til regionen og ikkje sende varene me kan tilby vekk frå kommunen, uttala han. Sydnes var fornøgd etter møtet i Morgedal. - Det var eit spanande møte, der eg har fått servert mange gode tankar og innlegg kring turisme og samferdsel. Dette er heilt ulikt frå mitt daglege arbeid, men likevel kan mange av punkta samanliknast med mine arbeidsoppgåver. Eg tar det med meg videre, avslutta ho. Refsar fylket for laber veginnsats | Ein milliard til vegane | Vil ha vedtak | Stortingskandidatar må klargjere | 12 ordførarar frå Vest-, Midt- og -Aust-Telemark går truleg saman og krev handling for å få ein milliard kroner ekstra til vegane i fylket. I eit brev, signert av dei fleste ordførarane like før VTB gjekk i trykken, bed dei fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen kome langt meir på banen i vegsaka. - Ein kan godt tolke brevet som ein refs til fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen, som har ei avslappa haldning til vegsaka, seier Børge Skårdal i Vest-Telemark Næringsutvikling. Ordførarane bed også stortingskandidatane forplikte seg til å jobbe aktivt for ekstraløyvingar til vegane i Telemark. Børge Skårdal seier ein godt kan tolke brevet frå dei 12 ordførarane som ein refs til fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen, som han meiner har eit avslappa forhold til vegproblema i Telemark | Bjarne Bakken, ordførar i Notodden, Arne Storhaug, ordførar i Bø og Øyvind Tveit, ordførar i Nissedal og styreleiar i Vest-Telemark Rådet, drøfta fredag vegsituasjonen i Telemark. Resultatet er at to-tredelar av alle ordførarane i fylket svært sannsynleg signerer eit brev som krev skikkeleg veginnsats både av fylkespolitikarar, -administrasjonen og aktuelle stortingskandidatar. - Eg reknar med at alle dei 12 ordførarane skriv under brevet i løpet av i dag. Det som er spesielt med brevet er at så mange som 12 ordførarar signerer. Ein kan godt tolke brevet som ein refs til fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen, seier Børge Skårdal i Vest-Telemark Næringsutvikling, medan han ventar på signaturen frå dei siste ordførarane. Ordførarane seier i klartekst at dei straks krev handling for å få ein milliard kroner ekstra til vegane i Telemark. Det blir minna om ein elendig vegstandard som skrik etter vedlikehald. Situasjonen gjev fylket store ulemper. Ekstramidlar vil raskt bli tent inn att for vegfarande som nå blir straffa på pungen langt meir enn ved å køyre i andre fylke. Ordførarane meiner vegproblemet både i fylkestinget og generelt ikkje blir fokusert nok på. I staden blir investeringsprosjektet Eidangertunnelen profilert på nasjonalt nivå. Dermed får sentrale styresmakter eit inntrykk av at Telemark prioriterer jernbane og ikkje vedlikehald av veg. - Poenget med brevet er å fokusere på vegvedlikehald, og ikkje ta knekken på Eidangertunnelen, presiserer Skårdal. Han har registrert at det på fylkesplan blir diskutert vegvedlikehald. Men det må langt sterkare krutt til for å få resultat. Skårdal meiner Telemark fylke nå må lære seg å lade skikkeleg. - Telemark fylke har ikkje konkrete handlingar og vedtak om vegvedlikehald som det ligg nok kraft bak. Det er eit ynskje om at fylkespolitikarar og -administrasjonen kjem kraftig på banen i saka. Dei har vore alt for rolege til nå. Dei har hatt ein avslappa haldning til saka, meiner Skårdal. Ordførarane som står bak brevet meiner at fylkestinget i Telemark må klargjere gjennom eit konkret vedtak at dei prioriterer vedlikehald av vegar. Dessutan påleggje både politisk og administrativ leiing ein aktiv og pågåande innsats for å få ekstraløyvingar til vegane i Telemark. Ordførarane bed om at eit slikt vedtak blir fatta på fylkestinget i oktober. På same tid bed dei om tilbakemelding korleis saka vil bli handsama. Ordførarane vender seg også til aktuelle stortingskandidatar og bed dei forplikte seg til å prioritere vegvedlikehald og å arbeide aktivt for ekstraløyvingar til vegane i Telemark når dei kjem på Stortinget. Ordførarane bed kandidatane snarast om å offentleggjere si haldning i denne saka. Nytt opprykk for Fyresdal... men ikkje sikkert dei har lag neste år | Kjappe kontringar | Vil bli krinsmeister | Ynskjer samarbeid | Ein knapp heimesiger over Kjapp laurdag gjer at Fyresdal for andre året på rad rykkjer opp ein divisjon. Nå spørs det om laget får nok spelarar neste år. Trenar Øyvind Haugen ynskjer samarbeid med Treungen og Åmdal / Tokke. Fyresdal-trenar Øyvind Haugen jublar etter at laget for andre året på rad rykkjer opp ein divisjon | Med siger over Kjapp er Fyresdal klar for spel i 4. divisjon neste år. Mange venta at Fyresdal skulle avgjere opprykket mot eit av botnlaga laurdag, men det heldt hardt. Spelande trenar Øyvind Haugen gav heimelaget pangstart i opningsminuttet. Etter eit langt utspel frå målvakt Øyvind Aas og deretter ein duell mellom spelarar, kom ballen til trenaren. På halv volley med venstrebeinet frå 20 meter strauk skotet inn i vinkelen. - Før kampen blei me enige om å skyte. Eg sette standarden korleis det skulle vere, smiler målskårar Øyvind. Etter halvtimen var det Mikael Moen sin tur. Torgeir Haugen la pasning til frie Mikael til høgre for seg. - Det var rimeleg lett å skåre. Det var bare å setje foten til og leggje ballen i hjørnet. Eg var ganske sikker på at den kom til å sitje i nettet, smiler Mikael etter kampen. 2 - 0 heldt seg til pause, men Fyresdal kunne leia meir. Kjapp var aldri direkte farlege framom målvakt Aas. Ti minuttar ut i andre omgang kunne lureskotet til Ove Taraldlien punktert kampen. Kjapp-målvakta fekk så vidt vippa ballen slik at han kom i tverrliggaren. Gjestene kontra kjapt og reduserte. Utlikninga kom etter 65 minuttar og då såg det mørkt ut for Fyresdal. Men laget svara kjapt og gjekk med ein gong i angrep. Eit frispark kom til hovudspesialisten Kjell Gjevestad. Han vann nikkeduellen med ein brote Kjapp-forsvararar og via ein motstandar fauk ballen i nettet. - Eg stupa fram og blunda, ha, ha. Neidå, eg fekk bra treff på ein perfekt ball. Han gjekk via ein motspelar og i mål, men hadde gått inn uansett, ha, ha, seier Kjell i kjempehumør etter kampen. Det er ikkje så rart han er på lag. Skåringa gav siger 3 - 2 og sikra opprykk lenge før serien er ferdig spela. - Me blei slitne i 2. omgang. Me er ikkje godt nok trena. Fire spelarar på laget bur heime, resten er borte på skule eller jobb, og derfor får me ikkje trena saman, fortel trenar Haugen. Han legg til at laget trena godt i sommar, og at spelarane flyt ein del på det nå. Eitt poeng til så er laget også krinsmeister. Haugen trur laget skal klare å ta også den gulrota. - Grunnen til andre opprykket på rad er ein veldig god laginnsats i ein samansveisa gjeng som har det moro, konkluderer trenaren. Torleiv Hvistendahl, den andre i trenarduoen til Fyresdal, hadde ikkje høve til å vere med på kampen mot Kjapp. Haugen meiner det er alt for tidleg å seie om han blir trenar også neste år. - Det er ikkje sikkert me har lag ein gong, men me får jo håpe. Fyresdal har ikkje nok spelarar, og må nok ha fire nye utanfrå. Eg kan tenkje meg eit samarbeid med Treungen og Åmdal / Tokke. Det er vegen å gå, og då får me eit godt lag i 4. divisjon også, meiner Haugen. - Få folk forbanna! Utan Ap og H | Feilslått distriktspolitikk | Distriktspoliti | Styre sjølve | Distriktspolitiske ekspertar | Meldinga frå Mette Westlie, ei av føregangsopprørarane frå Finnmark, til kampfellene for distrikta i Telemark var klar fredag kveld: - Få folk forbanna! - Distriktspolitikken er feilslått, og politikarane veit det, refsa Mette Westlie. Fredag hadde Tone Edland (t.v.) og kampfellene hennar invitert ei av føregangsopprørarane frå Finnmarksopprøret til å drøfte distriktspolitikk i Telemark. Bare tri av partia i fylket fann det bryet verdt å møte distriktsopprørarane. Bare tri parti, SV, Sp og Frp, fann det bryet verdt å møte til ordskifte om distriktspolitikk i Bø fredag kveld. - Me er ikkje nøgde med frammøtet. Desverre var det nok litt for kort tid frå invitasjonen til møtet, seier Tone Edland, ei av dei tri Telemarks-kvinnene som går i brodden for større åtgaum på distrikta i valkampen. Med seg har ho Kjersti Versto Roheim frå Sauherad og Solveig Hellevik frå Drangedal, og ei rekkje kvinner som har skrive under på oppropet deira. Om ikkje frammøtet var det største, var engasjementet for ein distriktskamp heilhuga frå om lag 30 frammøtte. Verre var det at dei to store partia, Arbeidarpartiet og Høgre, ikkje fann tid til å drøfte distriktspolitikk. - Då veit me i alle fall kva parti me ikkje skal stemme på, slo Tone Edland fast. Medan KrF i eit brev kunngjorde at dei ikkje kunne møte, men støtta eit opprør for distrikta, hadde Ap og H bestemt takka nei til møtet. - Ap lika dårleg det som skjedde då Jens Stoltenberg fekk så øyro flagra i Vadsø. Regjeringspartiet vil unngå å møte Finnmarksopprøret, meinte Mette Westlie. SV og Sp møtte med fyrste og andrekandidatane sine, Sigbjørn Molvik og Henriette Westhrin frå SV og Lars Bjaadal og Torunn Hovde Kaasa frå Sp.. Frå Framstegspartiet kom nestleiar i fylkespartiet, Gunleik Lindheim. Mette Westlie eggja til kamp for distrikta. Ho orienterte oppglødd om opprøret dei starta i Vadsø. - Distriktspolitikken er feilslått, og politikarane veit det, slo ho fast. Opprøret i Finnmark kom overraskande på både statsministeren og det lokale partilaget, og blei lagt merke til over heile landet. - Me mobiliserte folket, me sa ifrå. Me snakka direkte og uredde frå hjarta, på eit språk folk skjøna. Statsmininisteren blei teken fullstendig på senga. Det viser kor lite politikarane lyttar til folket, sa Westlie. Makta og arbeidsplassane blir meir og meir sentralisert, ikkje minst ved honnørprat om effektivisering, meinte Mette Westlie. - Folk i utkantane føler uro. Små kommunar i distrikta har ikkje råd til å halde oppe velferdstilbod. Endå verre blir det når det nye inntektssystemet, Ratsø 2, med prislapp pr. hovud, blir innført. Er det rart folk føler uro? spurde Westlie. Medisinen ligg i at folket tek att makta, meinte ho. - Skal me leggja oss ned for ein stat som ikkje tek heile Noreg i bruk? Nei! Ta opp kampen for å utvikle lokalsamfunna våre. Politikarane skal få merke at dei ikkje kan styre som dei vil, åtvara Mette Westlie. Like viktig som eit opprør før valet meinte ho det var å vera eit distriktspoliti som minner politikarane om at dei er til for folk, også folk i utkantane. Politikarpanelet var påfallande samde i både kritikken frå opprørarane, og i å arbeide for distrikta. Gunleik Lindheim (Frp) hadde som venta ein annan medisin enn SV og Sp. Han peika på partiets politikk om lågare avgifter på bil og drivstoff, eit enklare byråkrati i departement og direktorat og mindre overstyring av kommunane ved øyremerkte midlar som den beste hjelpa for distrikta. Sigbjørn Molvik (SV) og Lars Bjaadal (Sp) peika på EU som ein trussel mot sjølvstyre. Men om dei to småpartia blir samde, er det ikkje nok, minna Molvik om. - Nøkkelen har Ap og H.. Eg skulle ønskje dei to fekk seg ein vekkjar frå veljarane. Fyrst då byrjar regjeringspartiet å leggje om, og sluttar å overlata alt til marknadskreftene, sa Molvik. - Dei største partia har vist at dei går imot saker for distrikta. Jan og Jens, i kompaniskap "Jans", er samde om dei grunnleggande tinga. Det er her me må setja kreftene inn, konkluderte Bjaadal. Distrikts-kvinneopprøret i Telemark fekk ikkje den eksplosjonsarta starten opprøret i Finnmark fekk. Men med god ammunisjon frå Mette Westlie var kvinnene bak rusta til vidare kamp etter samlinga fredag. - Det er viktig å halde trykket oppe, også etter valet. Me må samarbeide på tvers av partia og på tvers av fylka. Det er me som bur i distrikta som er distriktspolitiske ekspertar, sa Westlie. - Pol til Dalen | Sette kommunane opp mot kvarandre | Håpar Vinmonopolet fylgjer opp | Det meiner i alle fall fylkespolitikarane, etter at eit samrøystes utval for regionale tenester i Telemark gjekk inn for å lokalisere nytt vinmonpolutsal til Dalen i Tokke kommune. - Eg trur det er eit avgjerande vedtak for Vinmonopolet, seier leiar i utvalet, Thorleif Vikre. Ordførar i Tokke, Birger Nygård, er strålande nøgd over vedtaket i hovudutvalet for regionale tenester i Telemark. - Ei spenstig avgjerd, seier Nygård, om vedtaket om polutsal til Dalen. Helse- og sosialdepartementet bad Telemark fylkeskommune ta stilling til om Telemark skal ha eit Vinmonopol-utsal til i fylket. Regionalsjefen vurderte at førespurnaden var positiv, og sjølv om fylkeskommunen ikkje skulle ta stilling til kvar i fylket det skulle plasserast meinte han det var naturleg at det hamna i Vest-Telemark. Regionalsjefen var òg informert om at Vinje kommunen hadde søkt, og nemnde særskilt Åmot som eit knutepunkt, som òg ligg langs E 134. Men utvalet for regionale tenester ville det annleis i møte den 31. august. - Me har heile tida vore klar over at både Vinje, Tokke, Kviteseid og Seljord gjerne vil ha polutsal. Det har lokalpolitikarar sytt for med lobbyverksemda si. Me sette difor alle kommunane opp mot kvarandre og røysta. Seljord og Vinje fekk to røyster kvar, og Kviteseid og Tokke tre kvar, seier leiar i regionalutvalet, Thorleif Vikre, som sjølv røysta for Tokke etter at Vinje fall av i innleiande runde. Det ville også resten av utvalet på 11 personar. Dermed vart det samrøystes for Dalen i pol-runden. Hovudstyret i Vinmonopolet skal truleg ta stilling til lokalisering av 20 nye utsalsstader i landet i løpet av oktober. Ordførar i Tokke, Birger Nygård, er strålande fornøgd med vedtaket i utvalet for regionale tenester, og ser ljost på å få eit nytt servicetilbod til handelssenteret Dalen. - Det var ei spenstig avgjerd av regionalutvalet. Me får bare håpe Vinmonopolet fylgjer opp vedtaket, men eg trur faktisk det er eit ganske tungtvegande vedtak, seier Nygård. Nok ein gong peikar han på at Dalen ligg geografisk sett sentralt til i Vest-Telemark. - Verken Seljord eller Kviteseid ligg langt frå Bø, der det alt er pol. Og store delar av Vinje kommune ligg tett inn til Rjukan der det er pol. Det er bare rettvist at Dalen skal få eit utsal då. Dessutan har me masse turistar og trafikk her på sommartid, understrekar Nygård. - Indirekte miljøkriminalitet | Eit minus langs sykkelvegen | Dyrefelle tok to elgar | - Gjerde, piggtråd og anna teknisk skrot som ikkje lenger har funksjon i naturen må bort. Viss ikkje er det indirekte miljøkriminalitet og er ein fare for dyrelivet, seier Jon Ingebretsen i Vrådal. - Eg veit om to elgar som sette seg fast i eit gjerde sør for Treungen. Den eine hadde hekta fast geviret og måtte avlivast, fortel Jon Ingebretsen. Som vel dei fleste veit er Jon Ingebretsen oppteken av natur og miljø. Opp gjennom åra har han fått ein del oppmodingar om å ta tak i naturproblemet med gamle gjerde, piggtråd og installasjonsmateriell i samband med kraft- og telefonledningar. Søppel som rett og slett ikkje har noko i naturen å gjere. Det aktuelle temaet skaut fart då Jon registrerte planen om å gjere den gamle jernbanetraséen sør for Treungen om til sykkelveg. Langs den nedlagte jernbanestrekninga er det mange meter med gjerde og anna teknisk skrap som ikkje er rydda vekk. - Estetisk er dette ei form for forsøpling. Det er eit prisverdig tiltak å lage traséen om til sykkelveg. Men fyrst bør kanskje Nissedal kommune vere pådrivar for å løyse skrotproblemet og klarere kven som har ansvaret for å fjerne det. Folk som skal sykle strekninga vil reagere på rustne gjerde som eit minus i naturen. Før det blir sykkelveg må skrotet vekk slik at ein slepp negativ omtale. Det er viktig å halde stigen sin rein når turistar og andre kjem i naturen, påpeikar Jon. - Eg vil prøve å få avklart spørsmålet om kven som har ansvaret for at gjerda langs den gamle jernbanen blir fjerna. Vidare får me sjå på saka i samband med arbeidet for å få ein sykkelveg. Eg ser at gjerda ikkje har funksjon lenger og burde vore fjerna, seier Øyvind Tveit, ordførar i Nissedal. Han er også medlem i styringsgruppa for Telemarksvegen, som jobbar med sykkelvegprosjektet. Det er ikkje bare på denne strekninga det står rustne og falleferdige gjerde. Jon oppmodar mellom anna bøndene til å bli flinkare til å rydde vekk gamle gjerde og piggtråd som ikkje har funksjon lenger. - Enkelte stader er gjerda farlege for dyrelivet, særleg for hjortevilt. Dyra kan i verste fall setje seg fast. Eg veit om to elgar som sette seg fast i eit gjerde sør for Treungen. Den eine hadde sett fast geviret i trådane og måtte avlivast. Å ha slikt unyttig skrot ståande i naturen er indirekte faunakriminalitet, meiner vrådølen. - Eg har rive hol i mange gummistøvlar, eg, når eg har snubla i piggtråd, held han fram. Han avsluttar med eit ynskje om at folk i desse jakttider ikkje kastar brukte jaktpatroner, men tek dei med seg heim att. Det kostar så lite. Det same gjer det å rydde opp merkeband og anna som ikkje lenger gjer nytte i naturen. Spennande cupfinalar | Kviteseid leia lenge | Som venta | Ringjerunde gav påmeldingar | Båe finalane i Vest-Telemark Cup for småjenter og -gutar i Seljord sundag blei spennande. Småjentelaget til Kviteseid 2 fekk eit stortap for Seljord i innleiande spel. Då dei også møttest i finale blei det andre spark, men Seljord vann 2 - 1 til slutt. Høydalsmo sigra blant ni smågutelag. Småjentene til Seljord blei cupmeister i Vest-Telemark. Framme frå venstre: Linda Rue, Åsne Gotehus, Bettina Selås, Anna Finkenhagen, Kari Anne Espeland, Tonje Nenseter og Linda Pedersen. Bak frå venstre: Kristin Liane, Kimia Akbari, Kaja Torjussen, Tove Østtveiten, Ida Prestholt, Ane Flatland, Synnøve Prestholt og Helle Vefald. Fem småjentelag deltok i årets Vest-Telemark Cup. Laga spela fyrst mot kvarandre i innleiande runde. Der vart Seljord puljevinnar etter mellom anna å ha slege Kviteseid 2 så klart som 7 - 0. Kviteseid 2 kom på andre plass i pulja. Derfor var det desse to laga som fekk cupfinaleplassane. Etter fyrste oppgjeret å dømme burde Seljord vente plankekøyring mot cupsiger. - Sjølv om me tapa 7 - 0 mot Seljord er me optimistar, seier kviteseidingane før finalen startar. Dei ville ikkje røpe den nye taktikken, sidan det svinsa nokre seljordingar farleg nære. Taktikken var synleg frå fyrste avspark. Kviteseid-forsvaret tetta att meir enn førre oppgjer. Seljord starta med å liggje over spelemessig, men kom ikkje gjennom forsvarsmuren til topptende kviteseidingar, som gjerne svara med kontringar. Det var på ein av kontringane Lene Lauve overraskande gav Kviteseid leiinga etter ti minuttar av kampen. Seljord-målvakta låg nede for teljing, og hadde ikkje sjanse til å stoppe skotet. Kviteseid kom med fleire gode angrep, men så meinte ei topptent Kimia Akbari på Seljord at nå fekk det vere nok. Ho drog seg gjennom forsvaret til motstandaren og utlikna ti minuttar før slutt. Seljordingane hadde det travelt. Kviteseid hadde fleire cornerar på dommarblokka og ville derfor ta heim sigeren ved uavgjort. Få minuttar igjen var Kimia på farten nok ein gong. Skotet gjekk under Kviteseid-målvakta og cupsigeren til Seljord var i boks. Ni smågutelag var fordelt i to puljer i innleiande spel. Høydalsmo kom seg gjennom gruppespelet med full pott på overbevisande måte. Det gav semifinale mot nummer to i den andre pulja, Vinje. 25 minuttar med semifinalefotball gav 3 - 0 og cupfinale for Høydalsmo. Motstandar var Åmdal / Tokke, som i semifinalen sa farvel til Seljord 2 med siger 6 - 0. Ikkje uventa tok Høydalsmo føringa i finalen, laget som vann 3 - 0 mot same motstandaren tidlegare på dagen. Skotet til Hans Olav Sandvik etter 12 minuttar blei redda av målvakta, som måtte gje retur. Hans Olav svara kontant med å nikke returen i nettet. Åmdal / Tokke la seg høgare opp på banen og i ein sterk periode var laget nær utlikning. Svein Seltveit dribla seg gjennom forsvaret til Høydalsmo, og bare ein utruleg redning frå målvakt Marius Lid hindra skåring. Høydalsmo slo tilbake. Hans Olav kjempa med to forsvararar og på meisterleg måte skåra han nok ein gong. 2 - 0 og cupsiger til Høydalsmo. Seljord stod som arrangør av den årlege cupen. Øystein Nordskog, ansvarleg for arrangementet, synest det gjekk greitt unna sundag. - Deltakinga var bra til slutt, men det var få lag som hadde meldt seg innan fristen. Eg måtte ta ein ringjerunde for å få med fleire av laga, fortel Nordskog. Seljordingar stod bak dommarinnsatsen. Nordskog trur han spurde 50 personar før den jobben var i boks. Han rosar innsatsen til dei som sa ja til oppgåvene. Ugyldig hastevedtak | Utfylling ved Kyrkjehamaren | Hastevedtak | Ikkje gyldig vedtak | Hastevedtak førte ikkje til løysing i førre kommunestyre i Kviteseid. Saka som kom uventande på bordet om overskotsmasse frå Kviteseidbrua gav vedtak som ikkje lenger gjeld. Kommunestryret var ikkje merksam på paragraf 34 i kommunelova, som krev to tredels fleirtal for å fortsettje handsaming av saker som ikkje er på sakslista. Torsdag var det kommunestyremøte i Kviteseid. Den siste saka for kvelden kom uventa på bordet for mange av representantane. Her skulle dei ta stilling til bruk av masse frå bygging av ny Kviteseidbrua og til utfylling av området mellom Mylletomta og Kyrkjehamaren. Det vart usemje om saka som ikkje eingong stod på sakskartet skulle opp til handsaming. Med 12 mot 11 stemmer gjekk fleirtalet inn for handsaming. Mange meinte dette ikkje var rett med syn på kor viktig saka eigentleg er. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti meinte alle burde få meir kjennskap til saka før dei handsama ho, og kravde å avvise ho, men måtte gje seg for fleirtalet til, Høgre, Venstre og Arbeiderpartiet. For omlag ei veke sidan vart reguleringskartet handsama i planutvalet og lagt ut til offentleg ettersyn, i samsvar med krav i plan- og bygningslova. På kommunestyremøtet kom difor Gunnar Ruud (H) med forslag til vedtak. Forslaget innebar at overskotsmasse frå Vegvesenets arbeid med Kviteseidbrua skal nyttast til å utvide eksisterande fylling mellom gjestebrygga og Kyrkjehamaren. Utfyllinga har ein profil mellom alternativ to og tri i framlegget til ny reguleringsplan i Kviteseid. Gruppeleiar for Senterpartiet og Kristelig folkeparti i Kviteseid, Harald Smeland (SP), gjev sterk kritikk til handsaming av utfyllings-saka på førre kommunestyremøte. Han er tidlegare varaordførar, og har vore politisk aktiv i Kviteseid sidan 1979. - Det er sørgjeleg at slike hastevedtak blir teke opp i eit kommunalt møte. Me gjekk i mot å behandle denne saka på torsdagens kommunestyremøte frå første stund. Eg ser inga fare i at saka hadde blitt utsett, for vegvesenet startar ikkje med masseuttak før i desember, uttaler Smeland. Ordførar i Kviteseid, Karin Maria Larsen (Ap), presiserer at måten denne saka kom opp på var ikkje meint som eit kupp mot kommunestyret. - Saka fall uheldig ut, men det var berre meint å få ei rask avgjerd slik at planane skulle vere klare før masseuttaket startar. Ein reguleringsplan er nok ikkje ferdig før 2002, difor såg me det viktig å ta ei avgjerd i saka slik at ein delplan kunne vere klar til massa kjem, uttalar ordføraren. Etter kommunestyremøtet vart ordføraren merksam på paragraf 34 i kommunelova. Denne lova seier at "Folkevalde organ kan treffe vedtak i saker som ikkje er oppført på sakslista, viss ikkje møteleiar eller ein tredel av dei møtande medlemmer motsett seg dette". Det vil seie at kommunestyret i Kviteseid ikkje skulle ha handsama denne saka på møtet. - Sidan resultatet etter avstemminga vart 12 mot 11 stemmer, skulle denne saka blitt stoppa her, uttalar ordføraren. Kviteseid-ordføraren har i desse dagar sendt ut eit brev til alle faste medlemmer i kommunestyret, varamedlemmar som deltok på dette møtet, formannskapssekretær, rådmann og teknisk sjef. I brevet seier ho seg lei for at saka ikkje vart stoppa når vedtaket om realitetshandsaming blei vedteke med så knappt fleirtal. Ho er lei for at ho ikkje var merksam på paragrafen, og opplyser at vedtaket som vart gjort ikkje er lenger er gyldig. Lokalradioen intakt trass truslar | Ein kan ikkje gjere alle til lags. Det fekk ansvarleg redaktør i Radio Rauland, Jan Vidar Holte, eit elektronisk svar på måndag kveld. Men lokala til lokalradioen er framleis intakt. Ansvarleg redaktør og fagleg leiar i Radio Rauland AS, Jan Vidar Holte, kjem ikkje til å stanse dyremeldingstenesta. Trass trussel om at det går ut over radiolokala. Trusselbrevet som kom inn til Radio Rauland via verdsveven litt over åtte måndag kveld, var signert Anna i The Anti Norway Front. Eposten var sendt frå ein server i Nederland, og ordren var kort: This will prove a very expensive error! I hope all your buildings are well insured?! Det som har utløyst trusselmeldinga er ei teneste Holte har gjort mange andre glade for sidan 1993, nemleg reinsdyrjegerane. Dyremeldingstenesta er mykje nytta under reinsdyrjakta på Hardangervidda, og Holte vurderer å utvide territoriet etter påtrykk frå andre interessentar utafor området. Han kjem i alle fall ikkje til å halde opp med tilbodet. Etter trusselen har Holte motteke ei mengde epostar med støtte frå jegerar. - Radiolokala står framleis, men dei to siste nettane har alarmen gått kring to-tre på natta. Det har bare vore ein teknisk feil på systemet, og skal vere retta opp att no. Men det er klart ein må ta slike truslar på alvor. Sjå bare på det som skjedde med minkane i Nissedal, seier Holte. Saka vart meldt til Lensmannen i Vinje dagen etter eposten dukka opp på datamaskina til lokalradioen. - Det må vere nokon som kan norsk eller har kjennskap til kva me driv med. Kan aldri tenke meg at dei loggar seg inn på Radio Rauland frå Nederland utan å ha fått tips om det, seier Holte. Glødande farvel til partipolitikk og meiningsfeller | Berre spelemannen plundra med stemminga | - Tek kort tid å rive ned | Elska og hata | At Anne Enger Lahnstein framleis har publikumsappell synte det store frammøtet til Senterpartiets bygdekveld og valmøte på Vinjehuset onsdag. Nærare 150 menneske var samla til det som truleg var det største folkemøtet i vestfylket denne valkampen. Anne Enger Lahnstein tok seg tid til å nevahelse på alle frammøtte. 85 år gamle Olav Djuve frå Seljord hadde gjort seg ferdig med treskinga for i år, og hadde såleis tid å avsjå til nei-dronninga. Kvelden i Vinjehuset var lagt opp som ein bygdekveld, men kjøgemeister Olav Nordstoga håpa alle visste kva dei gjekk til. Mistanken han hadde om at det var Enger Lahnstein som var trekkplasteret, hadde slett ikkje hindra folk med andre politiske oppfatningar i å møte fram til det siste politiske arrangementet ho var med på. Sjølv om det nok var ei overvekt av Sp-tilhengarar. Ein av dei få som plundra med stemminga var spelemannen Øystein Romtveit, som ikkje hadde førehandsstemt. Han slo an tonen med å understreke at viss musikken skal leva, må òg distrikta leva. Om myllarspringaren "Den blårandute" verka tiltrekkjande eller avskrekkjande på forsamlinga i politisk augemed skal vera usagt. Olav Nordstoga innleia med å målbera ei undring frå seg sjølv: - Etter krigen fekk me elektrisk straum, telefon og så vidare framover. Dette heitte modernisering. Men i moderniseringa no mister me posten, bui, bussen og humøret. Noko som fekk stortingskandidat Lars Bjaadal til å replisere at dei seier at det er slik utviklinga er. - Men det er ei styrt utvikling. Klart det ikkje er lønsamt å leggje breiband til Argehovd, men slik tenkte ikkje storsamfunnet då dei fekk straum og telefon der, understreka Bjaadal. Ein tråd også Enger Lahnstein tok opp som ein grunn for at ho framleis engasjerer seg på tampen av den politiske karriera si. - Eg synest det skjer eit drama i Noreg i dag. Mykje som er bygt opp gjennom generasjonar tek det kort tid å rive ned. Me ser ut til å vera i ein situasjon der me er i ferd med å byggje ned. Posttenesta, til dømes, vart bygt ut fordi ein meinte folk hadde bruk for det. Den gongen spurde ikkje samfunnet om me hadde råd til det, sa ei glødande engasjert grøn dame. Som kom litt bort frå boka ho skulle kåsere om. - Senterpartiet har på 1990-talet vist at det umogelege er mogeleg dersom du har ein visjon. Å oppleva dei nye alliansane som då vart skapt, var fantastisk, sa ho og sikta til EU-saka. Og heldt fram med å fortelje om politisk medgang og motgang, og om korleis det var å vera så sterkt elska og hata samstundes. Mange episodar vart trekte fram, mellom anna den gongen ho gjekk i 1. mai-tog i Kragerø saman med Børre Rønningen. - Det er både vemodig og tungt for meg å slutte no. Men det er noko med både Herborg Kråkevik og Berlevåg mannssangforening som gjer meg optimistisk. Folk ynskjer noko ekte og nært, noko som har med samhald å gjera, avslutta Enger Lahnstein. Til ståande og langvarig applaus frå ein fullsett Vesaas-sal avslutta ho karriera si som toppolitikar. Dobbeltriumfen | Vann på målfoto | Ånund Lid Byggland (17) frå Høydalsmo tok storeslem i helga. Fyrst gjekk han til topps på sprinten under junior-NM i Nybygda, før han fylgde opp med å vinne noregscupavslutninga på 10 kilometer duathlon. - Eg var innstilt på å kjempe i toppen, men eg må innrømme at eg ikkje hadde tru på to gull, seier den sindige noregsmeisteren. Sjølv om han hadde håp om å kjempe i toppen, var to gull over all forventning for Ånund Lid Byggland frå Høydalsmo. - Eg var innstilt på å kjempe i toppen, men eg må innrømme at eg ikkje hadde tru på to gull, seier den sindige noregsmeisteren. Han blei nummer seks og ni under hovud-NM for junior for ikkje så veldig lenge sida. Ånund avgjorde NM-sprinten i siste bakke. - Herfrå og inn trudde eg på siger, sa han i påskevêret i Nybygda. Det var varmt, og snøen i heimbygda til Hilde Gjermundshaug Pedersen tåler ikkje mange slike dagar til. Det blei frykteleg oppgått og sørpete etter kvart. - Dette var ei styrkeprøve. Eg merka prolog, kvart, semi og finale på berre nokre timar i beina, understreka han etter NM-gullet. Ånund var nummer tre på prologen. I kvartfinalen blei han nummer to, medan han blei nummer tre i semifinalen. - I sprint er det veldig små marginar. Eit lite uhell, og du er ute, seier Ånund som har ein andre- og to førsteplassar dei tre gongene han har møtt dei beste i landet på sprint. Han vann Hovedlandsrennet (NM for 15 - 16 år) i fjor, medan det blei sølv i den første noregscupen. - Eg reknar meg ikkje som nokon typisk sprintar, men det har gått veldig bra til no, seier han. I noregscupfinalen på 10 km duathlon vann Ånund på målfoto. - Her var det spenning til siste slutt. Mot slutten av sprinten hadde eg tru på gull, sundag var det nesten dødt løp, seier han. Ånund låg på tredjeplass i noregscupen før helga. Ein plass han også enda på, men det skilte berre eit par poeng fram til Edvard Hamilton som han slo på målfoto i duathlon. - Pål Golberg hadde over 100 poengs forsprang i totalcupen før helga. Så det løpet var kjørt. Det skilte berre 12 poeng opp til Edvard, så eg såg ein sjanse her, men primært var målet å halde pallplassen, sa Ånund. NM-sprinten talte ikkje i totalcupen. På duathlon bytta Ånund ski i ei gruppe på fire-fem løparar. Det var mellom desse gullkampen stod til siste slutt. - Eg hadde dårlege ski på klassiskdelen, men i fristil hadde eg langt betre feste, understrekar Ånund. Sesongens prioriterte konkurransar er over. - Eg har òg Skarverennet like etter påske på programmet. Når det er over blir det ferie, seier gullguten. Aslak Fisketjønn frå Morgedal fekk det ikkje skikkeleg til under NM-femmila. Han blei nummer 84. På plass i påska | Populær saftstasjon | Rolege påsker | Rasfare og dårlege isar | Plass til fleire | Raudekrossen har alt rigga seg til i påskefjellet i år som i fjor, og i mange, mange år før det. Laurdagen gjorde Tokke Raude Kross seg klar til ti dagar med beredskapsvakt på Skafsåheia i Tokke. Leiar i Tokke Raude Kross, Unn Breivik, (t.v.) og operativ leiar Bodil Hellstrand heisar flagget for å vise at Raude Kross er på plass på Skafsåheia. Då kom ein liten gjeng med Raude Kross-medlemmar med fullasta bilar med mat, saft, kaffi og Raude Kross-utsyr og rigga seg til på Raude Kross-hytta. Der har laget hatt tilhaldsstad sidan 70-talet. Då byrja mengda av skituristar å auke meir og meir etter at vegen mellom Tokke og Setesdal opna i 1963. I 1983 fekk Raude Kross-laget eiga hytte på Skafsåheia. Der sit dei klare til å hjelpe til med alt frå gnagsår og solbrente andlet til å rykke ut for å leite etter personar som ikkje har kome heim att til avtalt tid. I tillegg set laget kvart år opp ein lavvo ved ein stein som heiter "Grensesteinen" om lag fem kilometer frå Hallbjønnsekken på grensa mellom Tokke og Fyresdal. Her står laget klar med saft og kaffi til alle skigåarane som kjem forbi. Og treng nokon litt plaster til eit gnagsår, hjelper Raude Kross-vaktene til med det òg. Elles har laget mellom anna ansvar for løypekøyring i hovuddelen av påska. Og dei tek på seg transportkøyring med snøskuter for hyttefolket som kjem med fullpakka bil. Hilmar Frantzen frå Skafså har vore med i Tokke Raude Kross i mange år. Han seier han ikkje har heilt oversikten over kor mange påsker han har vore med Raude Kross på Skafsåheia, men meiner det minst må vera ti gonger. Han fortel at etter den store utbygginga av Halbjønnsekken Skisenter og hytteområda rundt på 1980-talet og framover, har talet på folk på heia bare auka påske etter påske. - I lavvoen har me besøk av rundt 1000 menneske kvar påske, og me serverer over 200 liter saft kvart år. Området rundt lavvoen har blitt ein samlingsstad for skigåarane. Her kan dei få fylt opp vassflaskene sine og ungane er veldig glade for saftstasjonen vår, seier Frantzen. Påskevaktene har stort sett hatt rolege dagar på Skafsåheia opp gjennom åra. - Me har hatt litt brotskadar og i skibakken på Halbjønnsekken har me hatt nokre kuttskadar etter fall på ski. Men me har aldri hatt livstrugande skadar eller hatt store leiteaksjonar i påskene, fortel Frantzen. Han seier at tidlegare kom det av og til folk innom hytta om kvelden etter at dei byrja å merke at dei har blitt solbrente etter ein lang dag ute i sola. - Dei siste åra har påsketuristane blitt flinkare til å smørje seg. Me har nesten ikkje folk som har blitt solbrente innom hytta lenger, seier Frantzen. - Kva råd og tips har de til alle dei som planlegg skiturar i påska? - I år er det stor skredfare mange stadar, så skigåarane må passe på og halde seg unna skredfarlege område. Eg har sett at det er skredfarlege sukkerlag i snøen mange stader, seier Harald Løland. Hilmar Frantzen seier det òg er mange dårlege isar i år. - Folk må vera obs på at isane kan vera dårlege i år. Då me sjekka Borsæ-isen litt tidlegare, fann me eit sørpelag oppå ein tjukkare is. Ein må òg passe seg der det kan vera straumar i vatnet, fortset Frantzen. - Ei anna sak påsketuristar i vårt område må vita, er at Raude Kross-hytta ikkje lenger har hustelefon. Det vil seia at dei som treng å ringe oss må bruke mobilnummeret som òg er oppført på telefonlista, seier Harald Løland. Raude Kross-laget har 4 - 5 vakter til stades på hytta heile påska. Laget har om lag 20 aktive medlammar, så alle vaktene har om lag 4 vakter kvar i påska. Dei som er på hytta denne laurdagen seier vaktene blir som ein slags ferie der dei kan kople av frå arbeidet elles. Hovuddrivkrafta er likevel interessa for Raude Kross sitt arbeid som hjelpar i fjellet. - Me er ein aktiv gjeng som står på, men me er ikkje så mange for tida. Så om det er fleire som har lyst til å bli med oss i Raude Kross, er det bare å ta kontakt, seier Hilmar Frantzen. Medmenneske i skogsleiren | I 20 år har Solveig Kvammen Tveitå (62) besøkt innsette i fangeleiren i Fyresdal. Det betyr mykje for henne å vere eit positivt medmenneske. Og fangane set pris på besøkstenesta. Solveig Kvammen Tveitå har ei 80 prosent stilling som helsesyster i Fyresdal. På fritida har ho no i over 20 år sysla med ei anna interesse. Tidlegare prostidiakon Per Emanuelsen hadde i oppgåva si å arbeide med omsorg for menneske og ville starte besøksteneste i fangeleiren i Fyresdal. Han spurde Solveig om ho kunne tenkje seg å bli visitor. Solveig tenkte mellom anna på kor forferdeleg det måtte vere for dei innsette når dei ikkje fekk besøk av nokon. - Eg sa ja til å prøve meg som visitor for å sjå korleis eg blei mottatt og korleis eg følte det sjølv, fortel Solveig. Saman med ei anna kvinne frå Fyresdal reiste dei på to dagars kurs, og fekk vandelsattest frå politiet. Så var dei klare til å ta turen inn i skogsleiren slik at dei fangane som ynskte det kunne slå av ein prat. Solveig hugsar godt fyrste gongen ho kom til skogsleiren med rundt 16 innsette og skulle utføre besøkstenesta som kyrkja stod bak. - Eg trur dei innsette var så overraska over at me ikkje kom med gitar, songbok og bibel. Men me kom ikkje der for å forkynne. Me var der på deira premissar, seier Solveig. På den tida møtte ho stusselege materielle forhold og primitivt kjøkken i leiren. - Eg blei sjokka. Korleis skal dei klare å lage middag her, tenkte eg. Men dei fekk mat. Dusj hadde dei ikkje, men dei bada i ein kulp. Eg kunne ikkje blande meg inn i vaskeforholda, for då ha eg blitt hiven ut. Og så bli kasta ut av skogsleiren då, ler Solveig. Besøksbrakka var som å sitte i ein buss. - Sat du bakerst, heldt du på å fryse i hel, fortel Solveig. Alt frå fyrste besøksdagen fekk ho god kontakt med dei innsette og ho følte seg velkomen. Etter kvart fekk fangane endå eit tilbod ved at dei kunne gå i kyrkja ein gong i månaden. - På grunn av reglar frå fengselsstyret var det bare menn som fekk køyre dei innsette til kyrkja. Kanskje var det slik fordi ein mann har meir respekt med seg, eller ikkje har den sjansen til å bli utsett for noko, trur Solveig. Ho hugsar elles eit tilfelle der fleire innsette framførde ein sjølvdikta song om prostidiakonen og kyrkja. Hendinga skjedde i ei gudsteneste. - Kvifor fangane sit der har eg ingenting med, og ikkje bryr det meg heller | Solveig fortel at det i dag er gode materielle forhold i skogsleiren. Ho meiner det beste bidraget som har kome der, er ein lavvo. Det er der visitortenesta blir utført. - Der er det bål og kaffi. Dei innsette veit når visitoren kjem. Eld og varme gjer noko positivt, me får ei god stemning. For ein del år sidan var me i tv-stoga. Der kunne det sitte innsette som det ikkje passa for å ha besøk. Det var å invadere og det er ikkje rett, seier Solveig. Somme gonger kan alle 28 innsette møte for å slå av ein prat, medan andre gonger kan talet vere halvert. Men Solveig har aldri opplevd at få er innom for å snakke. - Det seier meg at visitorane er velkomne og at praten er eit avbrekk i kvardagen. Eg føler det er behov for tenesta, elles hadde eg ikkje halde på i så mange år, seier Solveig. Ho trur det er godt for fangane at det kjem eit menneske utanfrå og som ikkje har knaggar på veggen der. - Eg stiller blankt i forhold til dei innsette. Det er viktig, og at eg ikkje har noko fordømmande. Kvifor fangane sit der har eg ingenting med, og ikkje bryr det meg heller. Elles tenkjer eg ikkje på om eg er eit bidrag for at fangane skal kome på rett kjøl att. Eg kan ikkje blande meg inn i den enkeltes livsførsel, seier visitoren. - Den største gleda ein kan ha er å gjere andre glad | Under besøkstenesta blir det snakka om alt frå vêr og vind til om det er nokon som vil prate om personlege og åndelege ting. - Når eg sit der lyttar eg mykje, og det må ein jo. Eg føler aldri at det er trykka stemning, men praten går. Det har elles vore stunder der eg nesten har tatt til tårer. Det er mange lagnader her i livet, slår Solveig fast. Skulle ho ein annan stad møte att nokon av dei som var i skogsleiren, tek ho ikkje kontakt og skal vere heilt nøytral. Ein gong i ein by merka ho at ein mann såg på henne. Ho hugsa at han hadde vore i skogsleiren. Han nikka og smilte og spurde om Solveig ville bli med på ein gåtur. - Eg gjekk ein tur med han og det sette han stor pris på og takka meg etterpå. Den største gleda ein kan ha er å gjere andre glad. Og eg blei glad for at han sette pris på å møte meg. Han sa mellom anna at besøkstenesta i skogsleiren hadde betydd mykje for han, hugsar Solveig. - Kjem du under huda på ein innsett, er det jo ikkje bare svart | For Solveig betyr besøkstenesta at ho kan vere eit positivt medmenneske. Etter eit besøk kan ho føle å ha fått meir tilbake enn ho gjev, for det har vore så god stemning. - Eg føler eg er eit medmenneske som blir sett pris på. Visitortenesta har fått meg til å stoppe opp og tenkje kor ulikt livet kan fare med ein. Og kor tilfeldig det kan vere kvar ein er plassert på denne jorda. Tenesta har lært meg å sjå at alle menneske har positive kvalitetar i seg. Kjem du under huda på ein innsett, er det jo ikkje bare svart. Eg er overbevist om at det er positive ting også, det er det hos alle menneske, seier Solveig. Prostidiakon Eilev Erikstein sa ein gong til fengselsdirektøren at Solveig hadde vore "innsett" lenge. No har Solveig vore innom skogsleiren i 20 år. - Eg gjev meg ikkje enno, for besøkstenesta gjev meg så mykje, avsluttar ho. Ut i den store verda | - Må hive meg uti det | Fekk stipend | Glad i språk | Mange opne dører | Kristian Tveit Diskerud og Joakim Teigen frå Kviteseid er nett ferdige på Kviteseid skule etter ti år. Dei har valt ein noko utradisjonell veg vidare. Kristian Tveit Diskerud og Joakim Teigen frå Kviteseid er klare for nye utfordingar ute i den store verda. Dei andre på biletet må nok halde seg i heimbygda. Medan dei fleste uteksaminerte ungdomsskuleelevar startar på ein vidaregåande skule i heimfylket, har Kristian og Joakim tenkt utanfor boksen og satsa på internasjonale utdanningar. Kristian dreg til kunnskapsbyen Oxford i England i haust, medan Joakim reiser til Normandie i Frankrike. - Eg er litt nervøs, innrømmer Joakim. Skulen han har valt å gå på er ein fransk vidaregåande skule, der han skal integrerast i det franske studentmiljøet. - For å bli integrert må eg jo snakke flytande fransk, så eg må berre hive meg uti det, seier Joakim. Han skal bu på internat i vekene og hjå ein fransk familie i helgene. Heime hjå familien må han snakke fransk frå fyrste dag, sidan franskmenn ikkje er spesielt interesserte i å snakke engelsk. Joakim trur det kan vere ein fordel, sidan han då vert pressa til å lære språket fortare. Han har hatt fransk i tre år på skulen, så grunnlaget er til stades. Men det er eit stykke frå ungdomsskulefransk til flytande fransk, og difor skal han på ein månads kurs i Oslo før han reiser nedover. Der skal han og dei seks andre nordmennene som reiser lære språk og matematikk på fransk for å bli litt betre rusta til å møte den franske kvardagen. For Kristian blir ikkje språkbarriera like stor. På skulen har ein no engelsk heilt frå fyrste klasse, så han har nok lært litt av kvart oppigjennom. Kristian har i tillegg vore på språkreise i England før, og hadde så god erfaring med det at han bestemte seg for å ta vidaregåande der. - Eg har tenkt å ta heile utdanninga mi i England, og då løner det seg å ha gått vidaregåande der. Målet mitt er eigentleg å kunne kommunisere endå betre på engelsk enn på norsk, sidan engelsk er verdsspråket, seier Kristian. Det er altså ingenting å seie på ambisjonane. Han er viss på at det er jusstudiar han vil satse på. På skulen i Oxford må han velje fag ut frå kva veg han vil gå på universitetet, så det er viktig å vere målbevisst. Kristian har fått eit stipend frå EF, som han reiser med, og det dekker halve opphaldet hans på to år. - Det handlar berre om å jobbe hardt og å vere målbevisst og motivert. Det var difor eg fekk stipendet som er verdt rundt 200.000, etter å ha gått gjennom testar og levert attestar og vitnemål, seier Kristian. Båe to seier dei kjem til å reise heim i nokre feriar, men det blir rart å vere så langt heimafrå. Kristian si vidaregåande utdanning tek to år, medan Joakim skal vere i Rouen i Normandie i tre år. - Eg skal reise rundt i Frankrike som ein del av opplegget. Det blir spanande å sjå seg litt rundt der, sidan eg aldri har vore i Frankrike før, meiner Joakim. Han reiser med Fylkesmannen i Vest-Agder sitt internasjonaliseringsprogram (FIVAI). Han kom i kontakt med dei då han såg ei plakat derfrå som hang i klasserommet. - Eg likar språkfag svært godt, og eg hadde lyst til å gjere noko anna. Då passa det meg bra å reise utanlands for å utvikle språkkunnskapane mine, seier han. Gutane veit kva dei vil, og er svært bevisste på at internasjonale utdanningar opnar mange dører når dei ein gong skal ut i arbeidslivet. Medan Kristian satsar på ei karriere i jussverda, snusar Joakim på ei framtid innan IT etter vidaregåande. Flyttar etter nei til skulebyte | Ikkje omkamp | Såg nye moment | Nissedal kommunestyre let Fylkesmannen avgjere om Gunnhild Wik på Fjone får ja til at dottera heller får starte på skule i Treungen. Wik flytter om det blir eit endeleg nei. Gunnhild Wik rista på hovudet og reiste straks etter at klaga blei avvist. Torsdag handsama Nissedal kommunestyre ei klage frå åleineforsørgjar Gunnhild Wik på eit politisk vedtak om at dottera hennar ikkje får gå på skulen i Treungen i staden for Fjone. Wik ynskjer at dottera får gå i Treungen, der det er skulefritidsordning. Etter å ha fylgd den politiske debatten om saka i førre kommunestyremøte, konkluderte Wik med at det hadde vore ein rein grendeskuledebatt og ikkje ei individuell vurdering av søknaden om skulebyte. Rådmannen tilrådde å avslå klaga, sidan han ikkje såg vesentleg nye moment i saka. Ordførar Anne-Nora Oma Dahle (Sp) presiserte innleiingsvis i torsdagens møte at det denne gongen ikkje er snakk om ei reprise eller omkamp i saka. - I dag skal me vurdere om det er gjort sakshandsamingsfeil, eller om det er kome nye moment i saka, gjorde ho merksam på. Ikkje alle parti hadde fått høve til å drøfte klagesaka på førehand, og derfor gav ordføraren i innleiingsfasen grønt lys for gruppemøte. Johanne Vejrup (Ap) var tidleg ute med å annonsere at heile partiet kom til å stø rådmannens tilråding frå førre møte om å seie ja til skulebyte. - Politikarane må respektere retten innbyggjarane har til å gjere personlege val når lovverket tillet det. Ein må leggje til rette slik at også barnefamiliar kan busette seg spreidt i heile kommunen, og at dei sjølve kan finne løysingar på å sy kvardagen saman med arbeid, barnehage og skule - på eigne premisser og innafor rammene dei folkevalde har lagt. Denne konkrete saka bør lære politikarane at valet me har teke om barneskule på Fjone og Felle, utan barnehage og tilbod om skulefritidsordning same staden, ikkje nødvendigvis er eit fullverdig tilbod til utearbeidande foreldre, sa Vejrup. - Det var eit godt innlegg, men det høyrde heime førre gong me hadde saka, repliserte Øyvind Tveit (KrF). Han tilhøyrde då mindretalet som ville gå inn for søknaden om skulebyte. I klagesaka var han oppteken av å vere ryddig om kva ein eigentleg skulle røyste over denne gongen. - Eg finn ingen nye moment i saka. Derfor må eg røyste for tilrådinga til rådmannen, konkluderte Tveit. Partifelle Astrid Eidem Nordal var ikkje samd. Ho gjekk imot søknaden om skulebyte førre gong, men gjorde no kuvending. - Eg synest det har kome nye moment i saka. Wik jobbar med fråflytting. Vidare ynskjer eg ikkje å oppretthalde tvang. Eg går inn for å ta klaga til fylgje, sa ho. På vegne av eige parti beklaga Kari-Anne Nordbø (Sp) at det ikkje er skulefritidsordning på Fjone. Elles kunne partiet ikkje sjå at det var nye moment i skulesaka og at det heller ikkje var gjort sakshandsamingsfeil. Derfor ville Senterpartiet stø tilrådinga frå rådmannen. - Det bør arbeidast for at Fjone får skulefritidsordning i form av eit oppvekstsenter. Me har programfesta at dei grendene som har behov for ei slik ordning, skal ha det, utdjupar Nordbø til VTB. Ved avrøystinga gjekk dei fire representantane frå Ap, Halvor Homme, Jan Torfinn Solberg, Johanne Vejrup og Asbjørn Tveiten, og KrF-representantane Astrid Eidem Nordal og Solbjørg Walseth inn for å gje klaga medhald. Dermed går saka til Fylkesmannen for endeleg avgjerd. - Blir det eit endeleg nei, flyttar eg til Treungen. Eg har alt ein leilegheit på hand, seier Wik til VTB. Orgelsus i kyrkja att | Omstendeleg arbeid | Om orgelet | Feira orgelet | Det har teke over 20 år, men no er endeleg pipeorgelet på plass i Kviteseid gamle kyrkje. Sundag var det klart for den fyrste messa på lang tid med orgelklang attåt. Organist Dagfinn Køhn og kyrkjekoret gav lyttarane ein smakebit av kva orgelet kan brukast til under innviinga. Det har tatt mange år for organist og kyrkjeråd for å få inn eit nytt orgel i Kviteseid gamle kyrkje. I mellomtida måtte ein greie seg med eit tråorgel, populært kalla "salmesykkel". Prosessen med å få eit nytt orgel i kyrkja blei lang | Etter fleire rundar med riksantikvaren som gav avslag på søknaden, enda saka til slutt opp i miljøverndepartementet. Difor var gleda stor i januar 2007 då det blei klart at departementet gav løyve til å sette inn orgelet på galleriet i kyrkja. Arbeidet med å montere orgelet kom ikkje i gang før hausten 2008. Avgjersla om at ein fekk nytte orgelet kom på vinterstid, så monteringa måtte vente til det blei varmare i vêret og ikkje minst på at finansieringa av ein orgelbyggjar var på plass. Henrik Brick Hansen fekk jobben med å byggje orgelet opp att. Orgelet hadde då ligge seks år lagra i kyrkja, og nokre av pipene hadde fått litt oval form etter eit litt for tungt press av orgelet oppå dei. Elles var det i svært god stand. - Dette orgelet kjem til å få ein mykje betre lyd her i denne kyrkja, enn det hadde i Flatdal. Dette kjem av akustikken som rommet har, men òg på grunn av at det er høgare under taket her, sa orgelbyggjaren Henrik Brinck Hansen under monteringa av orgelet i mai. Instrumentet blei opphavleg bygd til Flatdal kyrkje i 1922 av orgelbyggeriet Olsen & Jørgensen. Instrumentet blei demontert og flytta frå Flatdal til Kviteseid hausten 2002. Orgelet har 6 stemmer, med piperekkjer i kvar sin klangfarge. Til saman 366 piper. Orgelbyggjar Henrik Brinck Hansen har vore ansvarleg for bygging og ferdigstilling av instrumentet, med godt hjelp av organist Dagfinn Khøn og snikkar Magne Skjæveland. Fasaden er teikna lokalt etter interiøret i kyrkja elles og bygd av Brinck Hansen. Fargane på orgelhuset er kopiert etter fargane på galleriet. Kyrkjetenar Werner Torkildsen har stått for målararbeidet. Sundag 14. juni var det tid for innviing av det nye orgelet med ei festgudsteneste i Kviteseid gamle kyrkje. For ei fullsett kyrkje heldt organist Dagfinn Køhn ein minikonsert med "Suite gothique" av komponist Léon Boëllmann (1862 - 97). Det blei ei høgtidsstund for alle som hadde møtt fram. Særleg var lyden av orgelet saman med kyrkjekoret flott og gav lovnadar om mange gode musikalske opplevingar framover. - Stolt dag for Vest-Telemark | Flittige eldsjeler | Fleire planar | - Strålande arbeid | Biskop Olav Skjevesland vigsla Skafsåheii Fjellkyrkje sundag. Kyrkja har endeleg blitt ein realitet etter å ha vore planlagt i over 50 år, og vigsledagen var ho fylt til randen med bunadskledde kyrkjegjengerar. Biskop Olav Skjevesland kom til Skafsåheii for å vigsle den nye fjellkyrkja. F.v. Diakon Eilev Erikstein, tidlegare prest i Tokke Bernt Olav Karlsen, prost i Vest-Telemark og prest i Tokke Øyvind Jørgensen, Bjørg Abusland og Gunstein Seltveit, leiar i arbeidsnemnda i Skafså sokneråd. Det var sokneprest Bjarne Nensæter i Mo som fyrst hadde ideen til ei kyrkje på Skafsåheii, men det skulle altså gå 50 år før ho stod der klar til bruk. Dei åra har vore fylt med hardt arbeid, håp og skuffelsar, fortel Ottar Urbø, ein primus motor i prosjektet. For 19 år sidan var han ein av dei som vart valde inn i nemnda Skafså sokneråd sette ned for å arbeide med fjellkyrkja. Denne arbeidsgruppa har stått på heilt sidan 1990 med Gunstein Seltveit i spissen, og no kan dei endeleg beundre det ferdige resultatet. Før dei tok tak i prosjektet låg det daudt i mange år, i fylgje Urbø. Tidleg på 90-talet kom det ei pengegåve på 1,3 millionar som gjorde det mogleg å byrje planlegginga for alvor. Vegen har vore kronglete for eldsjelene som har jobba for fjellkyrkja. Mangfoldige dugnadstimar og pengegåver har gjort at kyrkja står der i dag, men utfordringane har vore mange. Mange tomter har vore aktuelle for bygging av ei fjellkyrkje på Skafsåheii, men har blitt forkasta av ulike årsaker, fortel Urbø. Den tomta der kyrkja står i dag, har dei fått av kommunen. Sidan tomta ligg i eit hyttefelt var det alt lagt opp til straum og vatn. Det gjorde at arbeidet gjekk raskare når det fyrst kom i gang. Urbø framhevar arbeidsinnsatsen til Feltspatkompaniet, eit firma som driv med hyttebygging på Hallbjønnsekken. Dei har sett opp den vakre kyrkja og har gjort ein kjempejobb, kyter Urbø. - Me håpar å etterkvart få nok pengar til å byggje ut kjellaren slik me har planlagt. Det vil vere ein ideell plass for ungdomsaktivitetar i kyrkja, og der vil bli sengeplassar til 16 personar, seier Urbø. Det er ikkje kvar dag ein kan oppleve slike hendingar i Vest-Telemark. Sist gong var i 1958 då Kilen kapell vart vigsla. Biskop Olav Skjevesland rosa dei som har jobba med å få Skafsåheii fjellkyrkje opp og stå. - Dette er ein stolt dag for Vest-Telemark, sa biskopen etter gudstenesta. Han meinte eldsjelene har gjort eit strålande arbeid, og roste dei for å ha hatt tålmod til å takle alle motbakkane arbeidet har bydd på. Skjevesland framheva at han ville at kyrkja skulle viglast ved å bli teken i bruk, ikkje ved "å skvette vievatn i krokane". Fjellkyrkja sitt mandat er å vere ei levande kyrkje og ein sosial møteplass. Ut frå oppmøtet sundag kan ein slå fast at folk sette pris på nettopp det. Avfallsproblem i Haukeli | Oljesøl og jernskrap | For nær vegen | Grovavfallsplassen på Byrjuvstøylen langs riksveg 362 i Haukeli har blitt til ein felles avfallsplass for innbyggjarane. Dette er skjemmande for kultur- og reiselivskommunen Vinje, meiner Haukeli-Edland Grendelag. Trass i at kommunen har sett opp eit forbodsskilt mot søppelkasting, har ikkje dette hjelpt mot forsøplinga på Byrjuvstøylen. For nokre tiår tilbake var det ein grovavfallsplass på Byrjuvnose i Haukeli. Denne nytta privatfolk til å kaste alt mogleg som ikkje høyrde heime i naturen. Staden vart mellom anna nytta til dumping av daude dyr. Avfallsplassen vart stengt då avrenninga gjekk rett i vassdraget like nedanfor. Folk har i staden nytta seg av Byrjuvstøylen nokre hundre meter lengre opp i juvet. Staden har blitt brukt til å kvitte seg med trerøter og store steinar frå anleggsverksemder i nærområdet. Trass i at det er oppført eit søppeltømming forbode-skilt har folk i kommunen nytta staden til å dumpe olje, bildekk, jernskrap og liknande. Det finst stader i nærområdet som ein kan kvitte seg med spesialavfall, men det er ikkje alle som vil betale for dette. Haukeli-Edland Grendelag stoppa fyllinga på Byrjuvnose, og likar ikkje at det har blitt ein ny lovlaus avfallsplass berre nokre hundre meter lenger opp. - Me treng ein avfallsplass for den slags avfall i denne delen av kommunen, men det må vera mogleg å finne ein stad som eignar seg betre enn denne. Optimalt sett burde det ha vore gjort noko med avfallsplassen før sommartrafikken set inn, og kommunen kunne frå tid til annan flate ut avfallshaugane slik at det ser litt betre ut langs vegen, seier leiar i grendelaget, Ragnvald Christenson. Han spør og om folk i kommunen ynksjer å ha det slik som no. Christenson legg til at dei ikkje forventar at ein ny avfallsplass dukkar opp i løpet av natta, men at det ikkje kan vera vanskeleg å finne eit eigna hol eller eit gammalt grustak som ikkje ligg nær veg og bustader i kommunen. Vinje kommune seier dei ikkje kan gjera så mykje meir enn å setje opp skilt, og at det er umogleg å kontrollere kva folk kastar, og kvar dei kastar det. Overraska med litauisk ærespris | Varme nordmenn | Hardt arbeid | Ellen Nordstoga og Darius Jasmantavicius blei mållause då Litauens honorære konsul Carl Thomas Carlsten overrekte dei The Lithuanian Prize of Honour laurdag kveld. Konsul Carl Thomas Carlsten (t.v) overrekte den litauiske æresprisen til vertskapet på Mjonøy, Ellen Nordstoga og Darius Jasmantavicius. Neringa Ceskeviciute (t.h.) representerte dei statlege historiske arkiva i Vilnius. Framom dei vaksne står Beata Jasmantavicius. Vertskapet på Mjonøy trudde dei stelte i stand ein festmiddag til ære for norsk-litauisk samarbeid. Det var for så vidt òg tilfelle, men deltakarane på middagen let vere å fortelje vertskapet at middagen eigentleg var til ære for Ellen og Darius sjølve. Prisen fekk dei for "framifrå felleskulturelt arbeid" med bakgrunn i det årelange samarbeidet dei to har hatt med å bygge opp handverks-, kultur- og -turistsenteret Mjonøy. I tala si la konsul Carlsten vekt på at dei to eldsjelene i fellesskap har bygd opp ein kulturinstitusjon både Vinje, Noreg og Litauen kan vere stolte av. Neringa Ceskeviciute er leiar for det statlege historiske arkivet i Litauen, og i år var det denne institusjonen som slutta seg til konsulatet og ambassaden sitt framlegg til prisvinnarar. Ho stilte seg fullt og heilt bak Carlsten sine rosande ord til Nordstoga og Jasmantavicius, og la til at ho var svært positivt overraska over nordmenn generelt. - Eg trudde mange nordmenn var kalde og vanskelege, men eg har møtt så utruleg mange varme menneske medan eg har vore her, sa Ceskeviciute og la til at ho var svært glad for at så mange kjende til Litauen. - Eg vart svært overraska, og veldig glad. Det er flott at folk set pris på det me gjer, sa Darius Jasmantavicius etter prisseremonien. Han legg til at det er hardt arbeid å få ei slik drift til å gå på skinner. Både han og Nordstoga jobbar svært mykje i sommarsesongen. - Til saman på eit år jobbar me kanskje like mange timar som alle andre, men skilnaden er at me jobbar relativt lite om vinteren og tilsvarande mykje om sommaren, seier Jasmantavicius. Han smiler litt når han fortel at han ikkje trur timelønna hadde vore den heilt store om han hadde sett seg ned og rekna på det. "Marie Claire" er klar | Skryt til fylkeskommunen | Korresponderar | Spenstig initiativ | Oppmoding til Gjerde | Dalen Hotel har leigd eigen båt som skal frakte turistar til og frå Dalen i sommar. Frå 3. juli set MY "Marie Claire" ut på daglege siglingar frå Dalen til Lunde med retur på ettermiddagen. MY "Marie Claire" er klar for innsats på Telemarkskanalen frå 3. juli. (Privat foto) | Som fylgje av at MS "Victoria" ikkje går til Dalen kvar dag, undersøkte Dalen Hotel om det var mogleg å leige inn eigen båt for å ha daglege siglingar til Dalen. Etter å ha sjekka marknaden, blei det klart at det let seg gjere å leige båt. Og då var det konsesjon for å segle som mangla. - Eg må kyte av Telemark fylkeskommune som snudde seg raskt rundt i denne saka. Dei har vore veldig samarbeidsviljuge, og det er tydeleg at dei også ser kor viktig det er å behalde trafikken langs heile kanalen, seier hotelldirektør Christin Normann. Konsesjonen varer i 10 år, og gjeld for heile Telemarkskanalen. No blir båten, som er ein klassisk gentlemansyacht, sett i rute frå og med 3. juli. Båten kjem opphavleg frå Durban i Sør-Afrika, men har gått i turisttrafikk i Oslofjorden dei siste åra. - Båten har ein kapasitet på 30 personar, og det vil også vere mogleg å leige båten på kveldstid. Det bør vere aktuelt for mindre selskap, og me har alle rettigheitar om bord, smiler Normann. MY "Marie Claire" vil korrespondere både med MS "Telemarken" som kjem frå Norsjø og MS "Victoria" som kjem frå Skien kvar dag. - Som me har påpeika heile tida er det totaltilbodet som er viktig for oss og kundane. Dei ynskjer ei totaloppleving, og det er me glade for at me no kan tilby. Det er klart at det kostar vi mykje i kroner og øre å leige båten, men me og eigaren vår, Thor Morten Halvorsen, har tru på dette, smiler Normann. Halvorsen har teke dette initiativet, og det må seiast å vere spenstig gjort. Leigeavtala for båten gjeld i to månader og går ut 9. august. For hotelldirektøren blir det spanande tider framover. - Me ser fram til å kome i gang, og som sagt har me stor tru på dette prosjektet. Til hausten må me sjølvsagt evaluere sommaren, og då kan me sjå om det er grunnlag for å halde fram med eigen båt, seier Normann. Så langt i år har småbåttrafikken gått merkbart ned, og hotelldirektøren har lyst til å kaste eit blikk til Nils Gjerde som sit i regionstyret for Telemarkskanalen. - Eg skulle ynskjer at båthamna på Dalen kunne rustast opp slik at ho blei meir småbåtvenleg, er oppmodinga ho sender Gjerde. Motoryachten "Marie Claire" er leigd med mannskap, og dei fleste av mannskapet er andelseigarar i båten. - Me gler oss til å kome i gang. Eg får vere kaptein på hotellet så får mannskapet ta seg "Marie Claire", avsluttar ein optimistisk og opprømt hotelldirektør. Fotballfeber i Fyresdal | Solkrem og veske | Stor interesse | Trene for å bli betre | Ambisjonar | Over hundre fotballivrige barn hadde meldt seg på til årets fotballskule i Fyresdal. Tysdag morgon var det ingen som forsov seg. 114 barn var tysdag føremiddag klare for fotballskule i Fyresdal. Nokre av trenarane var spelarar frå Pors fotballag i Grenland. For tredje år på rad arrangerar fotballgruppa i Fyresdal ein fotballskule. Det heile starta på impuls og tilfeldigheitar for tri år sidan. Tidlegare har born frå Fyresdal vore med på fotballskulen i Vrådal, og eit år var det i alt 60 påmeldte frå Fyresdal men Vrådal fotballskule hadde berre kapasitet til å ta 35 frå Fyresdal kommune. - Då me fekk greie på at Vrådal ikkje kunne ta alle påmeldte frå Fyresdal, forstod me at det hadde blitt vanskeleg å velje kven me skulle sende. Då kom me på ideen om å starte ein eigen fotballskule her i Fyresdal. Og det har vore veldig vellykka, fortel Olav Inge Nordbø. - Det fyrste året hadde me skikkeleg regnvær, men dei siste har vore svært varme. I fjor opplevde me at mange barn blei solbrente. Derfor har me teke nokre førehandsreglar i år, og sidan det er meldt godver er det viktig med solkrem og godt veskeinntak, seier Torild Bondal. I år er det 114 deltakarar på fotballskulen, derav 70 gutar og 44 jenter. Alderen sprikar i utgangspunktet frå 6 til 16 år, men arrangøren har teke med 5 åringane frå SFO også. - Fotballbanen me brukar ligg på skuleområdet, og for at ungane på SFO ikkje skal sitje inne å sjå på at alle dei andre sparkar fotball, har me teke med 5-åringane. Det trur eg er bra og moro for dei minste òg, seier Nordbø. Trenarane på fotballskulen er lokale fyresdølar og samt nokre frå fotballaget Pors i Grendland. - Nokre av dei som nett er blitt for gamle til å bli med på fotballskule hadde lyst til å vera med i år òg, men då det ikkje let seg gjera fann me ut at dei kunne delta som trenerar for dei yngre, seier Nordbø. Fotballgruppa i Fyresdal har eit luksusproblem når det gjeld friviljuge dugnadsarbeidarar. - Sidan det er veldig mange foreldre og lokale som ynskjer å hjelpe til med arrangementet, har me problem med å gje alle arbeid. Då me rigga til fotballbanen og alt som høyrde til arrangementet på tysdag, blei me ferdige på eit blunk. Det går fort når ein er mange. Me har meir enn nok folk til matlaging, utsal, helsestasjon, rydding, vasking av garderobar og vidare. Det er ikkje berre at dei melder seg tilgjengeleg, men fleire har veldig lyst til å gjera spesifikke oppgåver, seier Nordbø. Mange av barna er med på fotballskulen for at det er sosialt og morosamt, men det er mange som drøymer om at dei ein dag blir profesjonelle fotballspelarar. På fotballskulen lærer dei om skotteknikk, ballhandling og pasningar. Det siste kan journalisten skrive under på at trengs litt trening på. Då underskrive sit saman med Torild Bondal, Olav Inge Nordbø og ein journalist frå Telemarksavisa, kjem ein ball susande gjennom lufta. Ballen treff bordet me sit ved og sprett deretter opp i handa, slik at kaffikoppen blir tømt over heile andletet. Både skjorte og bukse blir vatna godt. Heldigvis er sola så sterk at bladfyken og blokka hans turkar i ein fei. Stefan Tor Leifurson (8) er på fotballskulen for tredje gong, og når VTB spør han kva det beste fotballaget i verda er svarar han Odd Grenland. Rundt han står 6 andre jamaldrane og ropar opp diverse kjente fotballklubbar. - Kunne du tenkt deg å bli profesjonell fotballspelar på Odd Grenland? - Ja, det hadde vore kult. Erik Bjørnerud (8) skyt raskt inn at han på måndag såg Morten Fevang i ein blomsterbutikk på eit kjøpesenter i Skien. - Kva trur du Morten Fevang gjorde på ein blomsterbutikk? Erik og dei andre gutane ler litt, før Erik svarar. - Eg trur han kjøpte blomar til kjærasten sin. - Foreldra er den viktigaste rollemodellen | Bevisstgjering | - Viktig med samarbeid | Ingen fasit | Samarbeidet om førebygging av kriminalitet og rus (SLT) i Vinje kommune fungerar svært godt, melder koordinator Silje Hagen og lensmannsbetjent Marianne Wienenga. Haldningsskapande arbeid startar alt i barnehagen. Lensmannsbetjent Marianne Wienenga og SLT-koordinator Silje Hagen er nøgde med SLT-samarbeidet i Vinje kommune. Målgruppa til SLT er born og unge i alderen 0 til 18 år. Hagen og Wienenga er einige om at det er foreldra som står i fokus når dei startar opp med informasjonsmøte alt når borna er små. - Foreldra er den viktigaste rollemodellen til born og unge. Det er viktig å vere bevisst på dette sjølv når dei smeller døra i andletet ditt i tenåra. Du er framleis den næraste rollemodellen dei har, sjølv om det kanskje ikkje virkar slik, seier Wienenga. Foreldra i Vinje kommune vert inviterte til temabaserte foreldremøte med jamne mellomrom. Tema er mellom anna rusproblematikk og kriminalitet, men og andre viktige emne som sikring av born i bil blir tatt opp i samlingane. Målet er å bevisstgjere foreldra, slik at dette kan få ein positiv smitteeffekt på dei unge lovande. - Dei aller fleste foreldra er svært oppegåande og engasjerte i korleis borna har det. SLT har eit godt samarbeid med foreldre i kommunen, og det ynskjer me å byggje vidare på, seier Wienenga. Men både ho og Hagen er opptatt av at SLT ikkje skal frita foreldra frå ansvar for oppsedinga. Det hjelper ikkje med tiltak og fritidsaktivitetar åleine, det må ligge noko i botnen, og det må koma heimafrå, understrekar dei. Rektor ved Åmot skule, Anders Sandvik, sit i arbeidsutvalet som representant for rektorane i kommunen. Han seier han ser kor viktig det er med samarbeid, og at det er avgjerande å starte tidleg med haldningsskapande arbeid. - Sjølv om det me driv med ikkje alltid gjeng rett heim hjå alle, ser me at haldningar blir skapt, seier Sandvik. Det er utarbeidd undervisningsopplegg for ulike klassetrinn som alle skulane i kommunen følgjer. Opplegga fungerer som forum for å ta opp tema som rus, trafikk, etikk og moral på dei unge sine premissar. Det er òg utarbeidd ein rutineplan når det gjeld barnevern. Den har form av ein perm som er lett tilgjengeleg for lærarane. Permen fungerer som ei « kva gjer me når... « -rettleiing som gjer det enklare for lærarar å vite når dei skal melde frå om ting og kva tiltak dei kan setje i verk. Sandvik melder om gode tilbakemeldingar frå dei tilsette når det gjeld dette tiltaket, og at dei set pris på den tryggleiken det gjev å ha gode retningsliner i vanskelege saker. Dei fleste tiltaka SLT har sett i verk har altså hatt positive konsekvensar. Likevel er det ikkje mogleg å førebyggje alle negative handlingar. - Me har ikkje funne nokon fasitar når det gjeld førebyggjande arbeid blant born og unge. Hadde me gjort det, ville me vore arbeidsledige heile gjengen, smiler Marianne Wienenga. - Men me har stor tru på at det me gjer verkar, held ho fram. Tiltaka retta mot foreldre har høg deltaking, og dei unge verkar som dei set pris på tilbodet dei får gjennom SLT-samarbeidet. Hagen og Wienenga er samstemte når dei seier at dei håpar på eit like godt samarbeid i framtida. Ser ein auke i barnevernssaker | Velfungerande samarbeid | Merkar auken | Vil tidlegare inn | Vanskeleg med statistikk | Tyngre saker | Levekår er ikkje avgjerande | Har klare mål | Barnevernssamarbeidet i Vest-Telemark ser ein klar auke i barnevernssaker i regionen. Det samsvarer med ei generell auke på landsbasis. Nestleiar Gunn Annine Hellestad og leiar Synnøve Bratland i barnevernssamarbeidet i Vest-Telemark merkar ein generell auke i barnevernssaker i regionen. Sidan 1. april i år har Kviteseid vore vertskommune for Barnevernssamarbeidet i Vest-Telemark. Ordninga er ei vidareføring av det interkommunale samarbeidet som blei skipa i 2004. Det er 13 tilsette i barnevernsamarbeidet. Det gjev eit fagmiljø som er å rekne med. Før denne ordninga kom på plass, kunne ein risikere å møte stengte dører på barnevernskontoret. Då sat det gjerne ein person på eit kontor i kvar kommune, og var personen ute så var det ingen til å dekke opp. - Det kunne vera tøft å sittje aleine med ansvaret i ein kommune. Fekk ein ei tung sak kunne presset bli svært hardt, og det var vanskeleg å stå aleine. No har me eit fagmiljø der me kan konferere med kvarandre og me får oppbakking av dei andre dersom ein får ei vanskeleg sak. Me blir ikkje så sårbare og no er det alltid opne dører her, seier leiar av Barnevernsamarbeidet, Synnøve Bratland. - Det er lettare å jobbe med førebygging og me har eit tettare samarbeid. Me får til meir, seier nestleiar Gunn Annie Hellestad. Barnevernet har sett ein auke i barnevernssaker i Vest-Telemark. Samstundes er det ei generell auke i saker på landsbasis. I 2007 kom det 58 meldingar til barnevernet i Vest-Telemark, medan det i 2008 kom 87 meldingar. Det er ein auke på 29 saker. Hovudparten av meldingane kom frå politiet, men det òg var ein auke i meldingar frå skulevesenet. Det kan ha ein samanheng med større fokus frå barnevernet på samarbeid med skular og helsevesen. I fjor hadde barnevernet mellom anna eit samarbeid med rektorane på skulane i regionen med fokus på å betre rutinane for samarbeid. - Me er svært bekymra over at det er frå politiet me får dei fleste meldingane. Det seier noko om kor alvorleg situasjonen er for barnet. Me vil gjerne ha inn meldingane så tidleg som råd i eit barns liv. Særleg ville me gjerne hatt fleire meldingar frå barnehagane, seier Synnøve Bratland. Frå 31. desember 2007 og til 31. desember 2008 var det ein auke på 17 prosent i saker med barn på tiltak. Auken kjem i aldersgruppa frå seks til sytten år, medan det har vore ein svak nedgang i alderen null til fem år. Nedgangen hos dei minste barna blir sett på som eit problem, sidan det er større sjanse til å snu ei negativ utvikling dersom barnevernet kjem inn med tiltak tidleg i barnets liv. - Eit fokus på dei små barna er svært viktig. Om ein sett inn tiltak på eit tidleg tidspunkt, så gjev det mest effekt. Når barna har blitt 14 - 15 år er så mykje prøva og det er blir ein meir krevjande jobb, seier Gunn Annie Hellestad. Statistikken over meldingar og tiltak i barnevernet i regionen viser ein auke, men leiar og nestleiar i Barnevernssamarbeidet meiner tala kan tolkast på fleire måtar. - Det er ein generell auke av barnevernssaker på landsbasis, og her i regionen har me i 2008 sett ein auke i meldingar frå dei offentlege instansane. Auken kan henge saman med at skular og offentlege etatar melder inn saker som dei før ikkje var trygge på om dei kunne melde inn, seier Synnøve Bratland. - Det er vanskeleg med statistikk og prosent i små kommunar. Set me inn tiltak i ein større søskenflokk i ein kommune så kan det fort gje ein auke i tiltak på 50 prosent i den kommunen, seier Gunn Annine Hellestad. Med fleire meldingar og saker til barnevernet i Vest-Telemark er spørsmålet om ein kan sjå ei endring i sakene som kjem inn. Representantane for barnevernssamarbeidet meiner at det er fleire alvorlege og tyngre saker som kjem inn i dag. - Kjem ein seint inn i ein situasjon blir saka tyngre og det er vanskelegare å finne dei rette tiltaka. Det er tøft. Me vil jo lykkast, seier Gunn Annine Hellestad. - Dersom me får tidleg melding kan me saman med skular og barnehagar hjelpe barna mykje betre, meiner Synnøve Bratland. Ein rapport om levekår blant barn og unge i Telemark, utarbeidd av Telemarksforsking viser at barn som lever i heimar med vedvarande låginntekt er større i Telemark enn i andre samanliknbare kommunar på sør- og austlandet. Det meiner leiarane i barnevernssamarbeidet at ikkje har noko med det auka talet på saker. - Me ser at det er flest som får økonomisk bistand i Vinje og Seljord men generelt er det få saker der økonomien er dårleg for familien. I dei fleste tilfella er foreldra i jobb, og det kan vera ei utfordring å finne møtetidspunkt, fortel Synnøve Bratland. Barnevernssamarbeidet har stadig utfordringar i kvardagen, og sakene ser ut til å bli fleire. Det er mykje å strekke seg etter, og auka meldingar til barnevernet treng ikkje vera eit negativt teikn, men heller tvert om. - Eg håpar at fleire barn får god hjelp frå oss slik at me får færre tilbakemeldingar frå ungar som ikkje fekk hjelp frå barnevernet, seier Gunn Annine Hellestad. Pilegrimstur på "apostlanes hestar" | Spanande forhistorie | Sprengd kapasitet | Stadig forbetringar | Naturopplevinga er størst | Årets pilegrimstur starta ved kyrkja i Seljord torsdag med endestasjon ved Røldal stavkyrkje. Meir enn 200 kilometer til fots over fjellet ventar deltakarane. Pilegrimsvandringa er no i gang og over 20 mil ventar deltakarane. 21 deltakarar starta den lange marsjen frå kyrkja torsdag. Turen tek ni dagar og fredag 3. juli er dei framme i Røldal. Ikkje alle deltakarane går alle etappane, og fleire kjem på undervegs. Frå Eidsborg blir 10 personar til med, og i Vågslid kjem ytterlegare 14 vandrarar. Totalt blir det 45 pilegrimar på veg mot krusifikset i Røldal. Pilegrimsvegen frå Seljord til Røldal går i fotefara til pilegrimar som nytta vegen frå 1300-talet og heilt opp til 1835. Valfartinga til Røldal fekk ein brå slutt då biskopen fann ut at denne etterlevinga etter den katolske trua enno blei praktisert. Likevel kom det pilegrimar i nattens mulm og mørke for å få koma inn til krusifikset i Røldal stavkyrkje, men tradisjonen døydde til slutt. For ti år sidan tok Vest-Telemark museum og historielag opp tradisjonen, og i år blir turen arrangert for sjuande år på rad. Det er 45 deltakarar i år, og det er absolutt maks informerar prosjektleiar Una Høydal frå Vest-Telemark museum. Kapasiteten på overnattingsstader set ein stoppar for fleire deltakarar, og prosjektleiaren skulle gjerne sett at fleire langs ruta kunne ta i mot pilegrimar til mat og overnatting. - Etterkvart som ruta blir betre merka er det eit mål at folk byrjar å gå denne ruta på eiga hand, seier Høydal, som er med på turen for femte år på rad. Opplegget rundt turen og sjølve vandringsvegen blir stadig betre. I år har det kome ei ny bru over Valldalselva ved Bruhølen og ei bru er sett opp over Nupselva. Årets pilegrimar kjem til å vera dei fyrste som går over denne brua 2. juli. Odda kommune har òg gjeve løyve til ein gapahuk i dette området. Den kan nyttas av mindre grupper på vandring over pilegrimsvegen. Det er ei flott rute gjennom vakker natur. Etter kvar pilegrimsvandring har deltakarane vore med på ei evaluering av turen, og fortald kva dei har opplevd som mest viktig. Naturopplevinga står på ein klar fyrsteplass, medan samhaldet mellom deltakarane kjem på ein solid andreplass, fortel Høydal. - Dette er kjempereklame for området vårt, og me får folk hit frå heile landet, seier Høydal. I samband med pilegrimsturane er det sett i gang planar om eit pilegrimssenter i Røldal. Har sikta inn fulltreffar av ei reinstamme | Mange kalvar | Fellingsprosent på 50 | GPS-prosjekt | Gode kalveteljingar | For ikkje mange år sidan var reinstamma i Setesdal Austhei nesten utskoten. Etter seinare års forvalting har vinterstamma kome opp i 1.500 rein. Til hausten blir det gjeve ut 885 fellingsløyve i området. Etter sist jakt tok SNO dette bildet i Setesdal Austhei villreinområde. Rundt 1.500 rein held til på arealet om vinteren. Då reinstamma i Setesdal Austhei var i ferd med å bli utskoten, blei området freda for jakt i 2002. Deretter fylgde eit par år med få uttak av dyr under jakta. No er situasjonen langt lysare. Etter å ha fylgd bestandsplanar slavisk over fleire år, er vinterstamma kome opp i 1.500 dyr. - Etter store fellingskvotar i fleire år, har det vore eit strengt regime der ein fekk kontroll og klarte å byggje opp att stamma. No har me ei god reinstamme og er på nivået me skal vere. Det er bra med dyr, dei har god kondisjon og fine vekter, fortel leiar i Setesdal Austhei villreinlag, Svein Ekre frå Tveiten i Edland. Etter sist jakt talde Statens Naturoppsyn (SNO) 1.422 rein på eit ikkje alt for stort område i Setesdal Austhei. I juni 2008 var det ei veldig god kalveteljing. Ekre var ein av to frå villreinlaget som deltok, i tillegg til SNO. Ved hjelp av helikopter blei det tatt foto og kontrollert med GPS. Ei analysering etterpå dokumenterte 672 simler / ungdyr og 348 kalvar innanfor ein radius på to kvadratkilometer ned mot Bjørgedalen i Valle. - Teljinga viste ein kalvingsproduksjonen på 51,8 per 100 simler / ungdyr. Dette er ein svært høg verdi, og i overkant av det ein kunne vente. Det gode resultatet har samanheng med god kondisjon og gode beiteforhold, fortel Ekre. Nyleg blei det gjennomført ei ny og god kalveteljing. Ekre var på plass att, og er godt nøgd med ei teljing på 1300 - 1400 rein inkludert veldig bra med kalvar. Resultatet er ikkje ferdig analysert. Ekre legg til at ein ikkje såg alle reinsdyra i Setesdal Austhei denne dagen. Årets kalving i tillegg til ei vinterstamme på 1.500 rein, fører til at haustens uttak blir temmeleg stort. Medan det i fjor blei gjeve 435 fellingsløyve, er talet for 2009 oppe i 885 reinskort. Dei fordeler seg på 20 prosent bukk (frie dyr), 15 prosent simle, 25 prosent simle / ungdyr og 40 prosent kalv. - Utgangspunktet framover er å halde oss etter styringsdokumentet, som er bestandsplanen. Han byggjer på ein fellingsprosent på 50. Me bør kunne ta ut rundt 400 rein kvar haust dei neste fem åra utan at det gjev negativ utvikling for stamma, seier Ekre. I forhold til 2003, fyrste året Ekre var leiar i villreinlaget, synest han det er meir moro no når ein har fått opp ei god stamme og det han vonar blir stabile uttak framover. For ei tid tilbake blei det merka 15 simler i Setesdal Austhei villreinområde, og det er viktig at jegerane let desse gå. Ekre fortel at dyra dei tri siste åra har gått omtrent på same plassane når dei skal nordover på vinterbeite i oktober-november. Det same skjer når dyra skal sørover til kalvingsområdet. - Elles er det utveksling av dyr mellom Hardangervidda, Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei. Det er viktig i framtida å ta vare på dei viktigaste trekkvegane mellom desse områda. I Setesdal Austhei er nord-sør-trekket over riksveg 45 svært viktig og må ivaretakast for framtida, seier Ekre. Han er glad for GPS-prosjektet som har kome dei seinare åra. Det legg vekt på å kartleggje reinens bruk av området og trekkvegar. - Ein må få tilført statlege midlar og prosjektet må vidareførast i eit lengre perspektiv. I tillegg til at ein ser reinens bruk og trekkvegar, får ein sjå kalvingsområde og kva område som er sommar- og vinterbeite. Det er viktig for forvaltinga å finne ut kva område som blir flittig bruka av reinen, seier Ekre. Ein representant frå kvar av dei sju kommunane i villreinområdet er med i styret i villreinlaget. Ekre fortel at dei har eit godt samarbeid, og det gjeld også med SNO. - SNO er lett å få med på villreintiltak, og det er gode folk å ha med seg på kalve- og strukturteljingar, slår lagsleiaren fast. I bestandsplanen for dei komande fem åra legg ein opp til å ha ei vinterstamme som i dag. - Den beste forvaltinga er å få gode kalveteljingar, for då får ein vite kva tilveksten er. Målet framover er ei stabil stamme og å gjere kalveteljingar og eventuelle strukturteljingar etter behov. Dessutan måler me alle innkomne kjevar, registrerer vekter, type dyr og alder, men førebels ikkje snitting av tenner og visuell vurdering av tannslitasje. Ut av dataa kan ein sjå mykje om beiteforholdet og kondisjonen på dyra, avsluttar Ekre. Lam og piggvar på bryllupsmenyen | Kamskjell, piggvar og lammefilet sto på menyen under den kongelige gallamiddagen. Og til dessert: Parfait à la Mette-Marit. Forretten lyder navnet "Coquilles St. Jacques Prince de Norvege", som er grillet kamskjell på norsk spekeskinke - med trøffelhonningvinaigrette, ruccolasalat og ristede gresskarkjerner. Deretter fulgte "Turbot au Four - purée de chou-fleur". Det er ovnsbakt piggvar dandert med ingefærmarinert klasetomatbåter, blomkålpuré drysset med finhakket gressløk, og fransk smørsaus med appelsin og fenikkelsmak. Hovedretten er "Filet d'agneau - girolles a la creme": Ytrefilet av norsk lam, kremet kantareller i nepe, bakt minisquash, lettrøkte rødbeter, rissolepoteter og rosmarinsjy. Og desserten, "Parfait à la Mette-Marit - coulis de muron arctique" består av Snøfrisk og yoghurtisparfait med friske norske bringebær, blåbær og bjørnebær, samt multemousse på multecoulis. Benket til bryllupsmiddag | Litt forsinket, klokken 20.25, satte bryllupsgjestene seg til bords for å nyte gallamiddagen på Slottet. I galla og utsøkte festantrekk kom de til bryllupsmiddagen, kongelige, presidenter, familiemedlemmer, venner og representanter for regjering, storting og viktige norske institusjoner. De ble ønsket velkommen av dronning Sonja, kong Harald, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Det kongelige bryllup er i høy grad også en privat begivenhet. Det viste prosesjonen til gallamiddagen på Slottet og plasseringen ved hovedbordet. Først i prosesjonen gikk kong Harald og brudens mor, Marit Tjessem. Bak fulgte brudens far, Sven O. Høiby, med dronning Sonja ved armen. Først i tredje rekke kom svenskekongen, Carl Gustaf, og dronning Margrethe av Danmark. Det er ikke hverdagskost at monarkene i våre to naboland blir rangert bak vanlige norske statsborgere. Men så er ikke bryllupet mellom Haakon og Mette-Marit hverdagskost det heller. Presidenter og prinser | Bak våre nabolands statsoverhoder fulgte Islands president Olafur Ragnar Grimsson med dronning Silvia av Sverige. Deretter storhertug Henri av Luxembourg med Finlands kvinnelige president, Tarja Halonen, så prins Albert av Monaco med den spanske dronning Sofia og nest sist i prosesjonen den nederlandske kronprinsen, Willem-Alexander med sin forlovede Maxima Zorreguieta. Forlovede par skilles ikke i en kongelig prosesjon, ei heller ved det kongelige taffel. Prosesjonen ble avsluttet av den 90 år gamle prins Carl Bernadotte som førte brudgommens søster, Märtha Louise, til bords. Prinsen er yngste bror av Märtha Louises farmor, kronprinsesse Märtha, som aldri opplevde å bli norsk dronning. Og bak prosesjonen kom dagens hovedpersoner: Haakon og Mette-Marit. Statsmakter, kongelige og familie | Ved hovedbordet var representanter for de tre statsmakter, brudeparets familie og de mest fremtredende kongelige plassert. Nærmest brudeparet beholdt kong Harald og Sven O. Høiby sine borddamer fra prosesjonen, mens svenskekongen fikk Finlands president til bords og den islandske presidenten overtok dronning Margrethe som sin borddame. Prinsesse Märtha Louise savnet neppe sin Ari med statsminister Jens Stoltenberg som kavaler, og stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl var sikkert også fornøyd med storhertugen av Luxembourg. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith hadde eks-dronning Anne-Marie av Hellas som sin borddame, mens dronning Silvia hadde overtatt sin "onkel Mulle", den 90 år gamle prins Carl Bernadotte. Fra den norske kongefamilien var prinsessene Ragnhild og Astrid plassert ved hovedbordet, mens Espen Høiby og Kristin Høiby Bjørnøy fra brudens familie var blant de 27 utvalgte. Jagland skal lede utenrikskomitéen | Ap. får styringen med de store internasjonale spørsmål på Stortinget, mens Høyre konsentrerer seg om de nære ting. Thorbjørn Jagland skal lede utenrikskomitéen. De parlamentariske ledere på Stortinget ble mandag kveld enige om hvilke partier som skal ha ledelsen for de forskjellige komitéene. Fra før er det kjent at Fr.p. vil få ledervervene i finanskomitéen og sosialkomitéen, ved henholdsvis Siv Jensen og John Alvheim. Alvheim ledet sosialkomitéen også i forrige periode, mens Jensen var menig medlem av finanskomitéen. At Arbeiderpartiet får ledervervet i utenrikskomitéen, er et signal om at partiet forbereder seg på opposisjonstilværelsen. Dette vervet bekles tradisjonelt av en representant for opposisjonen. Under sentrumsregjeringen ble utenrikskomitéen ledet av Ap.s Haakon Blankenborg, mens Kr.F.s Einar Steensnæs overtok vervet etter regjeringsskiftet. Thorbjørn Jagland skal nå lede utenrikskomitéen ifølge NTB. Ap. får også lederverv i forsvarskomitéen og næringskomitéen. Høyre får lederverv i tre komitéer: familie-, kultur- og administrasjonskomitéen, justiskomitéen og samferdselskomitéen. I de to sistnevnte hadde Høyre ledelsen også i forrige periode. Kr.F. skal lede energi- og miljøkomitéen, mens Sp. får kommunalkomitéen. SV har allerede utpekt sine komitéledere: Rolf Reikvam skal overta ledelsen av kirke-, utdannings- og forskningskomitéen, der han var menig medlem i forrige periode. Ågot Valle blir ny leder av kontroll- og konstitusjonskomitéen. Mer press fra Fr.p. i vente | Imøtekommende | Tettere samarbeid? Fr.p. trapper opp sitt politiske press mot de tre kommende regjeringspartier. Allerede i høst ønsker partiet konkrete avtaler, bl.a. om forsvarsbevilgninger. Senere lanseres trolig krav om en generell samarbeidsavtale. Holder spenningen oppe. I går kveld møtte statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik opp på Fr.p.-formann Carl I. Hagens kontor, vegg i vegg med hans eget. Der overleverte han de tre samarbeidspartienes svar på 54 spørsmål som sist torsdag ble oversendt fra Fr.p.s stortingsgruppe. I dag skal Fr.p.-gruppen si ja eller nei til en ny regjering Bondevik. Etter at 17 av 19 fylkeslag i Fr.p. har anbefalt en slik regjering, og etter at Fr.p. har fått innfridd sine krav til komitéledere i Stortinget, blir svaret ganske sikkert positivt. Men Hagen ville i går ikke forskuttere utfallet av Fr.p.s gruppemøte. Før dette møtet ville han heller ikke si hva som er hans oppfatning av regjeringsspørsmålet. - Noen av svarene var positive, noen negative sett med mine øyne, sa han. Hagen forsøkte i går å holde spenningen ved like - og dermed sikre seg nok et døgns medieoppmerksomhet. Han og hans parti har vært i fokus helt siden Fr.p.-gruppen sist onsdag vedtok å utsette avgjørelsen om støtte, be sine fylkespartier om råd og oversende listen på 54 spørsmål. Selv om Bondevik, Høyre-leder Jan Petersen og Venstre-leder Lars Sponheim som ventet gir en del vage svar, og også noen negative, er tonen i svarbrevet gjennomgående imøtekommende. I mange tilfeller gis klare signaler om politiske kursendringer i den retning Fr.p. ønsker. Andre ganger strekker de seg så langt de kan, ved å love en ny vurdering av saken. Bondevik erkjenner at en ny regjering ikke vil overleve lenge uten å spille på lag med Hagen: - Vi er realistiske nok til å innse at det første budsjettet må vi søke støtte i Fr.p. for - primært eller subsidiært, sa han i går. Og Hagen vil sørge for at presset fra Fr.p. ikke avtar. I forbindelse med budsjettbehandlingen vil han kreve at de tre regjeringspartier inngår avtaler med Fr.p. på avgrensede områder, etter mønster av den avtalen om kontantstøtte som Høyre, Fr.p. og sentrumspartiene undertegnet for fire år siden. Hagen er særlig interessert i forpliktende avtaler om forsvarsbudsjettet og om pensjonsbeløpene. I går antydet han at slike langsiktige kan brukes til å sikre Fr.p.-støtte for budsjettet, selv om partiet ikke er fornøyd med de tallene som serveres. Både Bondevik og Hagen fastslo nok en gang at en trepartiregjering fra tid til annen vil finne det naturlig å søke støtte for sine forslag i Ap. eller endog SV. Men Hagens strategi går ut på å knytte regjeringen stadig tettere til Fr.p.. Om et år eller to vil han trolig mene at tiden er inne for å presse frem en generell avtale mellom de fire partier. Det er heller ikke utelukket at Fr.p. igjen vil fremme krav om regjeringsdeltagelse. I går berørte han så vidt disse spørsmålene, ved å si at det er "noe for tidlig" å snakke om en generell avtale. - Vi får se hvordan eventuelt utviklingen blir, bemerket han. Da Aftenposten forsøkte å få ham til å utdype muligheten, svarte Hagen bare: - Jeg har ingen ting mer å si om det nå. Fr.p. baner veien for Bondevik II | Etter helgens fylkesstyremøter i Fremskrittspartiet og svarene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre på Fr.p.s 54 spørsmål i går kveld, er det ikke lenger noen tvil: I kveld kommer Fr.p.s stortingsgruppe til å konkludere med at partiet foretrekker en trepartiregjering under ledelse av Kjell Magne Bondevik fremfor en fortsatt Ap.-regjering. Carl I. Hagen vil fortsette å gjøre seg kostbar til gruppemøtet er holdt - både fordi han ønsker at stortingsgruppen, og ikke han selv, skal gi det endelige klarsignal og fordi han vil at de tre partiene skal føle at støtten slett ikke er noen selvfølge. Men i realiteten falt vel Fr.p. på plass torsdag da de tre påtroppende regjeringspartiene ble enige om å gi partiets første nestformann Siv Jensen den innflytelsesrike posisjonen som leder for Stortingets finanskomité. Ingen regjeringskonstellasjon har tidligere overlatt denne posisjonen til et opposisjonsparti. I det lå en gest som langt på vei tilfredsstilte Fr.p.s sårede forfengelighet. Og pillen ble ytterligere sukret ved at partiets andre nestformann John Alvheim får fortsette som leder av sosialkomitéen med de politiske markeringsmuligheter det gir. Svarene på Fr.p.s spørsmål er en passende blanding av imøtekommenhet og politisk velvilje, markering av at en ny regjering trenger tid for å avgjøre hvordan den skal håndtere politisk vanskelige og økonomisk kostbare saker og noen få klare avvisninger av Fr.p.s ønsker. Men tonen i svarbrevet er preget av at de tre partiene ikke bare har innsett at de er avhengige av Hagens parti for å komme til makten. De må også beholde et rimelig godt forhold til Fr.p. for å bli sittende en viss tid - helst hele stortingsperioden. Selv om mange i Kr.F. og Venstre ser ut til å ha vanskelig for å innse det, er det et faktum at Fr.p. blir det viktigste støttepartiet for Bondeviks andre regjering. De tre partiene kan nok satse på Arbeiderpartiet eller SV i noen enkeltsaker som kan være viktige for profileringen av regjeringen, men de må være forberedt på å samarbeide med Fr.p. om statsbudsjettet ikke bare for neste år, men også i resten av fireårsperioden. Og det er statsbudsjettene som mer enn noen andre saker angir den politiske retningen. En rekke av Kr.F.s tillitsvalgte ønsker ikke at det skal skapes et inntrykk av at Bondevik skal regjere på Fr.p.s nåde. Fremfor alt frykter de bindende avtaler med Fr.p.. De tre partiene svarer likevel at slike avtaler kan bli aktuelt på avgrensede områder der de og Fr.p. har felles politikk. Dette svaret er viktig for Fr.p. uten at det nødvendigvis trenger å være kostbart for de tre partiene. Høyre, Kr.F. og Venstre må likevel være forberedt på at forholdet til Fr.p. kan gi dem langt vanskeligere utfordringer etter regjeringsskiftet enn de 54 spørsmålene de måtte besvare for å komme inn i regjeringskontorene. Hagen vil være seg bevisst den makten han får etter å ha vært fødselshjelper for den nye regjeringen. Selv om han i dag kommer til at en helhetsvurdering tilsier at et regjeringsskifte er best, vil han senere kunne fremme temmelig ubehagelige krav for å holde fast ved denne vurderingen. Mullah Omar gir ordre om fortsatt kamp | Talibans åndelige leder, mullah Mohammad Omar, beordrer Taliban-soldatene til å adlyde sine offiserer og ikke desertere. Omar befinner seg ifølge det afghanske nyhetsbyrået AIP fremdeles i Kandahar, sør i Afghanistan, der Taliban-ledelsen har sitt hovedkvarter. Han har gitt militsen ordre om å omgruppere, og kjempe. FN for fred og utvikling, i de fattiges tjeneste | Omfattende innsats | Bredt spekter | Kofi Annan har tatt i bruk, og fastholder stadig, det utvidede fredsbegrep, som inkluderer alle dem som lider. Særlig alle dem som lider fordi de er fattige. FN ble opprettet for å sikre verdensfreden. I Kofi Annan, som ble valgt til generalsekretær for snart fem år siden, har FN fått en uvanlig engasjert leder som har satt sterkt preg på verdensorganisasjonen og dens fokus. Annan har tatt i bruk, og fastholder stadig, det utvidede fredsbegrep, som inkluderer alle dem som lider. Særlig alle dem som lider fordi de er fattige. Fordi de ikke har fått utdannelse. Fordi de ikke har arbeid. Fordi de er kvinner. Fordi de er foreldreløse. Fordi de er flyktninger. Fordi det er krig. Helt siden han tiltrådte, har Kofi Annan talt de fattiges sak. Skal vi tro FNs egne tall, teller de rundt halve klodens over seks milliarder mennesker. Det finnes fattige i alle land, men det er særlig fattige mennesker i fattige land FN konsentrerer seg om. HIV / AIDS-arbeidet, som Annan forøvrig har fått inn på Sikkerhetsrådets dagsorden, er ett eksempel: Skolegang: Mange blir HIV-smittet fordi de ikke vet hvordan man smittes og at man kan beskytte seg. Økonomi: Mange HIV-smittede i fattige land får ikke medisiner som kan gi dem et bedre og lengre liv fordi det ikke finnes penger, hverken privat eller offentlig. Foreldreløse: AIDS-døden, særlig i Afrika, etterlater seg hele landsbyer av foreldreløse barn. De må sørge for familien og får ikke gått på skole. Uten utdannelse må de regne med å bli fattige resten av livet. En ond sirkel, som må brytes. En rekke av organisasjonene i den store FN-familien arbeider på feltet. FN har opprettet en egen organisasjon, UNAIDS, med sete i Genève, som bare arbeider med dette. Verdens helseorganisasjon, som ledes av Gro Harlem Brundtland, er sterkt inne i bildet. Også FNs barnefond, UNICEF, har HIV / AIDS-katastrofen høyt på dagsordenen. UNICEF arbeider i 162 land, og prioriterte oppgaver er små barns helse og utvikling, skolegang - særlig for jenter, HIV / AIDS og tiltak for å beskytte barn mot utnyttelse seksuelt, i arbeid og som soldater. FNs høykommissær, for flyktninger UNHCR, har ansvaret for ca. 22 millioner flyktninger verden over, og gir direkte bidrag til 6,4 millioner av dem. Den største flyktningestrømmen kommer i dag fra Afghanistan, men også fra Sudan, Angola, Kongo og Eritrea i Afrika kommer flere millioner flyktninger. I tillegg har FN-organet UNRWA ansvaret for 3,8 millioner palestinske flyktninger. Verdens matvareprogram, WFP, sørger for matleveranser i akutte situasjoner, som etter jordskjelv, men også mer "ventede" kriser som matmangel på grunn av tørke. Den internasjonale domstolen har sete i Haag. FN har også krigsdomstolen for det tidligere Jugoslavia i samme by og for Rwanda i Arusha i Tanzania. Organisasjonen arbeider også for å få opprettet en fast krigsforbryterdomstol. Menneskerettigheter står høyt på FNs prioritetsliste. Men organisasjonen har øyne på en rekke saker gjennom et mangfold av underorganisasjoner som har ansvaret for dem, blant annet miljø, klimaendringer, helse, nedrustning, landminer, narkotika, likestilling, demokrati, utvikling, verdensrommet, utviklingshemmede, familien, befolkningsøkning og terrorisme. En av FNs viktigste funksjoner er imidlertid som forum for diskusjon og møtested for mennesker fra hele verden, så vel i hovedkvarteret i New York som på en lang rekke konferanser verden over. Den siste store konferansen var om rasisme i Sør-Afrika tidligere i år. Den ble imidlertid sterkt hemmet av krangling, særlig om hvorvidt Israel kan kalles en rasistisk apartheid-stat som er skyldig i folkemord. Lyste for freden og for Annan | Bygger fred hver dag | Oppfordring | FN - sammen for fred og menneskerettigheter var hovedparolen i årets fakkeltog til ære for fredsprisvinner Kofi Annan og FN. Rundt 1200 stilte seg bak. Lyshav. Appellene glødet, faklene funklet og folket gledet seg mandag kveld sammen med årets fredsprisvinner, FN og FNs generalsekretær Kofi Annan. Og det på selveste menneskerettighetsdagen. Undertonen var krig og urettferdighet. Hovedpersonen lot inntrykkene etter formiddagens fest i Oslo rådhus synke inn, men tidligere fredsprisvinnere var tilstede og tok ordet på Youngstorget i Oslo. Rigoberta Menchu og José Ramos-Horta målbar fredsbudskapet. Rigoberta Menchu, som fikk Nobels fredspris i 1992, takket nok en gang for det norske folks solidaritet med Guatemala. Og denne gangen gjorde hun det på engelsk, som hun har lært seg siden sist hun var i Norge. José Ramos-Horta fra Øst-Timor, fredsprisvinner i 1996, understreket også hvilket viktig redskap FN er for freden, - men freden bygges også dag for dag av menneskene, over hele verden. Den er ikke bare taler og avtaler, minnet han om. Påtroppende generalsekretær i Norges Røde Kors, og FNs fredsmegler i Colombia, Jon Egeland, talte på vegne av FN. - FN er eneste globale organisasjon som arbeider for fred og forebygger krig, og vi støtter mannen som har gjort mer enn andre for disse prinsippene (les: Kofi Annan), sa blant annet Egeland. Fakkeltogarrangørene; LO, Nei til Atomvåpen, Human-Etisk Forbund, FN-sambandet, Antirasistisk Senter og Amnesty International Norge mener at årets fredsprisvinnere burde være enda mer kompromissløse i kampen for fred og menneskerettigheter i den pågående krigen mot terror. De ønsket derfor at fakkeltoget skulle være mer enn en hyldest til verdige vinnere, det skulle også være en oppfordring til FN om å stå hardt på for å beskytte verdiene som er nedfelt i FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Tid til underholdning ble det naturligvis, før toget satte seg i bevegelse frem til Grand Hotel. Soulsangeren Noora Noor, med sine røtter på Holmlia sang om tro og håp, og konferansier Jon Poindexter gjorde et poeng av at hele verden må stå sammen for fred og menneskerettigheter. Utenfor Grand Hotel stoppet fakkeltoget opp. Og tradisjonen tro kom prisvinnerne ut på Norges trolig mest kjente balkong. Mange, mange fredsprisvinnere har stått der før, noen rørt til tårer over en varm hyldest i et desembermørkt Oslo. Kofi Annan sto der med sin kone Nane og presidenten i FNs hovedforsamling Han Seung-Soo og hans kone. De var storfornøyde, vinket, smilte og kunne liksom ikke vende ryggen til og gå inn igjen. Men pliktene kallet: I Grand Hotels store festsal var det duket til nobelbankett. Satte verdens svakeste i fokus | FN på sidelinjen | Stående applaus fra flere tusen gjestehender i alle farger og fra alle himmelstrøk hedret FN og FNs generalsekretær da Nobels jubileumsfredspris ble utdelt i Oslo rådhus mandag. Våre aller minste. Rørende, og karakteristisk nok, tok FNs generalsekretær Kofi Annan utgangspunkt i det mest sårbare man kan tenke seg i dagens verden da han mandag på FNs og egne vegne holdt årets Nobel-foredrag i Oslo rådhus: "I dag vil det bli født et pikebarn i Afghanistan". Lavmælt og insisterende sto han der, foran kong Harald, kronprinsparet og prinsesse Märtha Louise, foran høyesterettsjustitiarius med frue, foran statsminister, utenriksminister, Storting og Regjering. Og foran vinterpelskledt norsk sosietet og honorabiliteter fra en lang rekke land, som i sort og hvitt, med slips og sjal, bunader og nasjonaldrakter i hele regnbuespektret fylte hvert sete i 30 rekker på hver side av den røde løperen. Under fondveggens store maleri om det norske folk i full innsats for en ny tid da verdenskrigen var over, mante Kofi Annan oss til ikke å glemme det nyfødte pikebarnet i Afghanistan. En fattig jente født i et fattig krigsland der jenter ikke har rettigheter. Men også et land der håpet om en bedre fremtid er like sårbart og nyfødt. Annan, som sammen med FN ble æret med Nobels fredspris i hundreårsjubiléet for Nobel-prisene, har alltid hatt verdens minste og elendigste i sitt skarpeste fokus. Han sviktet dem ikke i går, heller. " Ingen er i dag ukjent med dette skillet mellom de rike og de fattige i verden. Ingen kan i dag hevde at de ikke kjenner til den prisen som de fattige og hjemløse må betale, selv om de i like stor grad som oss fortjener å få tilgang på menneskeverd, grunnleggende rettigheter, trygghet, mat og utdannelse ", sa han. På galleriet over ham til venstre satt fjernsynskommentatorer og viderebragte talen ut i verden. "Vi må begynne med det lille afghanske pikebarnet og innse at ved å berge dette ene livet, er det selve menneskeheten som berges." "Et folkemord starter med at man tar livet av ett menneske", sa han videre. "En kampanje for" etnisk renskning " starter med at én nabo vender seg mot en annen. Fattigdom starter med at ett eneste barn ikke får oppfylt sin grunnleggende rett til utdannelse. Det som starter som en manglende evne til å opprettholde ett menneskelivs verdighet, ender så altfor ofte med en ulykke for hele nasjoner ", sa Kofi Annan. Nobelkomitéens leder, Gunnar Berge, delte sin tale i to, den ene om FN, den andre om FNs generalsekretær. Han fastslo blant annet at " på det mest sentrale området, å bekjempe krig og sikre fred, ble FN likevel ikke hva dens forkjempere hadde håpet på. I mange viktige konflikter ble organisasjonen stående på sidelinjen eller brukt som et redskap av den ene part. " Her henviste han særlig til de to supermaktenes interesser som "var så grunnleggende forskjellig i de mange årene med kald krig" som "den reelle forklaring på FNs delvise handlingslammelse". Om dagens generalsekretær fastslo han like enkelt at "ingen har gjort mer enn Kofi Annan for å revitalisere FN." "Kun én av FNs seks tidligere generalsekretærer kan sammenlignes med Annan i personlig kraft og historisk betydning, nemlig Dag Hammarskjöld, organisasjonens andre generalsekretær", sa Berge videre. Hammarskjöld er også den eneste generalsekretær før Annan som har fått fredsprisen, riktignok etter at han døde. "Den norske Nobelkomité ønsker både å hedre det arbeid som FN og dets generalsekretær Kofi Annan allerede har gjort, og å oppmuntre dem til å gå videre på veien mot et enda mer handlekraftig FN", avsluttet Berge. Feiret den utsatte freden | "Brother Annan" | En spesiell høst går mot slutten. Tirsdag kveld - anført av musikanter som Paul McCartney, a-ha og Anastacia - samlet verden seg i Oslo Spektrum for å feire den utsatte freden. - My hope is in you, sang Yossou NDour fra Senegal og pekte bort på Kofi Annan, som var kommet opp på scenen til øredøvende jubel fra 6000 tilskuere. Bak han sto 60 barn fra 20 forskjellige land i The Centipede Childrens Choir. I 100 år er Nobels Fredspris blitt delt ut. I 56 av dem har FN kjempet for fred. Tirsdag ble FN, dets leder Kofi Annan og freden behørig feiret i Oslo Spektrum av vanlige folk og av et imponerende antall nobeliteter. De kongelige, Märtha Louise, Mette-Marit og Haakon, var på plass sammen med store deler av Regjeringen. - Vi lever i en ustabil verden, men så lenge det er folk i verden som vil kjempe for fred, er det håp for vår felles fremtid, sa kronprins Haakon da han åpnet konserten i går klokken 19. For hiphop-guruen Wyclef Jean var det en stor kveld da han fikk hylde en av sine store helter. Han fremførte Bob Marleys "Redemption Song" med tilpasset tekst til "brother Annan" og fikk 12000 fingre til taktfast å veive fredstegnet. - Få se fredstegnet! Kom igjen! - President Annan of the world, erklærte Jean til klampetrapp. - Vi er her for å oppfordre folk, og gi håp. Vårt budskap i kveld er forståelse, dialog, respekt og fred, sa skuespilleren Meryl Streep, som ledet gårsdagens konsert sammen med Hollywood-kollega Liam Neeson. At engasjementet er stort, også blant artistene som gjestet Oslo Spektrum i går, er stjernesopranen Barbara Hendricks et fremragende eksempel på. - Jeg er spesielt stolt over å være her i dag, fordi jeg har sett FN arbeide på nært hold. FN har blitt kritisert, og den har gjort feil, men FN er ingen perfekt organisasjon fordi den utgjøres av mennesker, og vi er ikke perfekte, sa hun under en pressekonferanse før gårsdagens Fredspriskonsert. Hendricks fikk ros av Meryl Streep for at hun snakket begge språk; gjennom musikken, men også med sine meninger. Den svensk-amerikanske sangerinnen har i mer enn 15 år arbeidet for FN som goodwill-ambassadør. Hendricks oppfordret alle til å bli forkjempere for menneskerettighetene. Men at artister har et spesielt ansvar, syntes hun ikke. - Vi har ikke noe større ansvar enn lærere og leger. Jeg har min stemme og bruker den. Alle bør ta et medmenneskelig ansvar, sa Hendricks. Konferansier Liam Neeson mente at kunstnere, artister og skuespillere, etter 11. september og bombingen av New York, var viktigere enn noensinne, som et bindeledd og holdepunkt i verden. - Vi kan bidra til å gjøre frustrasjonen litt mindre, sa skuespilleren, kjent fra blant annet "Schindlers liste". - Siden vi har 100-årsjubileum i år har vi gjort en ekstra innsats for å finne frem til spesielle talenter i år. Og med en slik konsert, en flott måte å blande budskap og musikk på, når vi folk og kontinenter på en annen måte enn gjennom det formelle programmet, sa Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad under gårsdagens pressekonferanse og tittet bortover artistene og skuespillerne som hadde stilt opp for å hedre Nobels Fredspris. Kong Harald slo erkerivalen | Etter trøbbel i Oslos havnebasseng på fredag gikk det lynraskt for "Fram XVI" i Færderseilasen. Kong Harald og resten av mannskapet hadde problemer i åpningen, men fikk raskt vind i seilene igjen. Fredag havnet kong Harald og Co. i trøbbel da et spinnakerskjøte røk på båten "Fram XVI". Men derfra gikk det raskt hele veien rundt Færder fyr og inn til Horten. Kongens båt slo rivalen "Camilla", og dermed ble det revansj for nederlaget i HH Skagen Race. Dermed ble Fram XVI beste 50 fots båt. Men seier i klassen ORC Club ble det likevel ikke - der endte den kongelige båten nede på 16. plass, bak de mindre båtene. Se komplett resultatliste her, og les mer hos Seilas.no. Dale Oen forbedret seg i Monaco | Alexander Dale Oen begynner å venne seg til å konkurrere igjen, og da blir tidene også bedre. I Monaco viste han god form lørdag. Norges beste svømmer, Alexander Dale Oen, nærmer seg konkurranseform igjen. Den norske sølvmedaljevinneren fra OL i Beijing har nylig begynt å konkurrere på toppnivå igjen etter lekene i fjor høst. På 50 meter bryst fikk han tredjeplass og tiden 28,28 i Mare Nostrum-stevnet i Monte Carlo. - Det er en tid som vi er relativt godt fornøyd med. Den viser at han har trengt å komme i konkurransemodus. Det var veldig positivt at han klarte å senke tiden sin i forhold til tidene han fikk i Barcelona og Caen, sa landslagssjef Petter Løvberg til NTB. Dale Oen skal søndag i ilden på favorittdistansen 100 meter bryst, i tillegg skal han svømme en finale der de fire beste fra 50-meteren lørdag skal delta. - Det blir spennende å se hvordan han gjør det på 100-meteren. Det er jo den distansen vi er mest spent på, sa Løvberg. Ingvild Snildal får også svømme "ekstrafinaler" søndag. Hun ble nummer tre på 50 meter butterfly (26,57) og fire på 100-meteren (59,35). Henriette Brekke svømte også A-finale lørdag, og ble nummer sju på 50 meter fri. Sara Nordenstam svømte B-finale på 100 meter bryst. Hennes spesialdistanse, 200 meter bryst, svømmes søndag. - Det var absolutt en godkjent innsats av våre i dag, sa Løvberg til NTB. Bilen sviktet Petter Solberg | - Fikla litt | - Helt vilt | - Må jo være glad | Bilen var totalvrak, og kartleseren ringte etter tauebil. Men Petter Solberg ga ikke opp i Rally Hellas, og det holdt nesten hele veien inn. Petter Solberg og Phil Mills lå lenge godt an i Rally Hellas. Så fikk de problemer med sin Citroën Xsara. Men det ble bare nesten. Etter å ha stått for en sensasjonell reparasjon av bilen midtveis i annen dag av rallyet, og kommet i mål mot alle odds, bestemte Solberg seg for å bryte rallyet. - Det ble for mye skade på bilen. Jeg prøvde jo å fullføre, men skulle kanskje ikke gjort det. Det er rart at vi kom i mål i det hele tatt. Men det handler jo om å aldri gi seg, sa Solberg til NTB. Han fikk uansett satt en støkk i de andre førerne. Ikke bare kjempet han lenge om seieren, men at han klarte å reparere bilen og komme i mål, fikk mange til å riste på hodet. For det så umulig ut da venstre støtdemper slo gjennom panseret på nordmannens bil på ellevte fartsprøve. Skaden var så alvorlig at kartleser Phil Mills begynte å ringe etter tauebil. - Bilen var jo ikke noe å kjøre med. Men jeg fikla litt og sånn. Så sa jeg til Phil at vi skulle prøve. Etter å ha fått laget i stand noe, kjørte vi seks mil til neste prøve. Vi rakk akkurat å bytte hjul, og starte prøven, sa Solberg. Men så smalt det igjen. Den egenkomponerte nødkonstruksjonen holdt ikke. Men nordmannen kom i mål, og lå på åttendeplass sammenlagt. Da bestemte han seg for å bryte. - Det er for store skader på bilen. Det er ikke verdt det rett og slett. Det er skader for minst 400.000 kroner, sa Solberg til NTB. Siden han har bare én bil denne sesongen valgte han å heller tenkte taktisk for å få bilen klar til Rally Polen, som begynner om to uker. Men til tross for problemene: VM-runden i Hellas ga Solberg en utrolig opplevelse. Som privatfører, fire år etter sin siste triumf i en VM-runde, kjempet han lenge om seieren. Det skulle ikke ha vært mulig. - Nei, det skulle det ikke. Du skulle ha snakket med mange i teamene rundt meg her, de skjønner det ikke. Men det var helt vilt deilig å være med på å kjempe om en seier igjen, sa Solberg. Etter at drøyt halve VM-runden var kjørt, var han på annenplass. Solberg presset finske Mikko Hirvonen hardt, og ville ikke gi opp kampen om en seier. - Mikko trodde jo at jeg skulle ta ham. Jeg trodde det ikke før løpet, men så ble det kaldt og jeg fikk tilbake kraften i bilen. Jeg er jævlig fornøyd. Vi må jo være glade nå, sa Solberg. Verdensmesteren fra 2003 slet med en dårlig bil i de siste årene som Subaru-kjører. Som privatfører har han imponert stort i år med flere gode plasseringer. - Men det som skjedde her var jo hakket hvassere, sa han til NTB lørdag. Også regjerende verdensmester Sebastien Loeb, Daniel Sordo og Henning Solberg fikk store problemer i Rally Hellas. Fjern homo-mytene | Dagens innlegg 14.06 | Homofilidebatten vekker ofte sterke følelser. Vet du hvorfor? Stol i alle fall ikke på mytene! Motstanderne av homofili elsker å fremheve at homofili er unaturlig. F.eks. sier de at homoseksuelle forbindelser ikke finnes i naturen hos andre arter. Men de som har studert biologi, vet at sex mellom to individer av samme kjønn forekommer relativt hyppig. Av og til påstår også homomotstanderne at homofili bare er en trend som de håper snart vil gå over. Men de som har studert historie, vet at i antikken var homoseksuelle forbindelser høyt verdsatt. Spesielt seksuelle forhold mellom en eldre og yngre mann, såkalt pederasti, der intellektuell opplæring (paideia), sto sentralt. Noen motstandere av homofili frykter at "alle" vil bli homofile og ingen barn blir født hvis det blir akseptert. Men alle var ikke homofile i antikken, selv om homofili var akseptert da. Hvorfor skulle det bli annerledes nå? De homofile på sin side snakker ofte om at seksuell legning er medfødt. Men hvordan forklarer de da at noen tidligere homofile lever i heterofile parforhold nå? Homofili handler bare om sex, sies det av og til. Men handler ikke heterofili i stor grad om sex også? Man må ha sex med det motsatte kjønn for å få barn. Det er få ting som tyder på at homofile har så mye mer sex enn heterofile. De fleste er kanskje enige i at enten er man homofil, eller så er man det ikke. Men virkeligheten er litt annerledes. Faktisk er det vanlig at alle kan bli nokså betatt av sitt eget kjønn. I mer eller mindre grad riktignok, men i bunn og grunn handler det om et mellommenneskelig behov for å bli elsket av begge kjønn. Dette mellommenneskelige behovet må alle ta innover seg. I stedet for å elske i skjul, må man våkne opp og akseptere seg selv. Det er kanskje derfor homodebatten skaper så sterke følelser. Homofilidebatten vekker sterke følelser. Men i stedet for å elske i skjul, må man våkne opp og akseptere seg selv. - Situasjonen er uoversiktlig | Sammenstøt | Ingen nordmenn skal befinne i de urolige områdene. Demonstranter protesterer mot militærkuppet foran presidentboligen i Honduras' hovedstad Tegucigalpa søndag. Norge tar avstand fra den militære maktovertakelsen i Honduras, melder UD. - Fra norsk side tar vi avstand fra militær maktovertakelse, og vi oppfordrer sterkt til at lovlig valgte myndigheter snarest gjeninnsettes, og at demokratiske prinsipper følges, sier kommunikasjonsrådgiver Marte Lerberg Koppstad i Utenriksdepartementet til NTB. Ambassaden i Guatemala, som også dekker Honduras, har for øyeblikket ingen registrerte nordmenn i Honduras' hovedstad Tegucigalpa. Men konsulatet i landets nest største by, San Pedro Sula, har registert i alt åtte nordmenn i landet. - Vi har fulgt situasjonen i en periode allerede, og når den nå har eskalert holder vi en fortløpende dialog med våre kontakter i landet og UD hjemme i Norge, sier ambassadesekretær Idar Instefjord til Aftenposten.no. Militærkuppet ble igangsatt i forbindelse med at en folkeavstemning skulle holdes søndag. Ifølge Instefjord var stemmegivningen allerede igang, og stemmelokaler og urner var blitt installert. Så endret situasjonen seg ganske brått da presidenten plutselig ble pågrepet. - Våre kontakter i landet har betegnet det hele som uoversiktlig. Det har vært en god del demonstrasjoner og enkelte sammenstøt med militæret, sier Instefjord. Får ros fra Støre | Fugleinfluensa. Nytter å hjelpe. Kongeparet får skryt, men utenriksminister Jonas Gahr Støre refser mildt Stortingets utenrikskomité som ikke har vært i Genève på 30 år. - Våre utenrikspolitikere reiser ofte til Brussel og New York. Vel og bra, men for å si det sånn; Genève er et spennende sted å være, og her kan vi faktisk se spor av skattebetalernes penger, sier Jonas Gahr Støre. Han understreker at han som utenriksminister hverken kan eller vil blande seg bort i komiteens reiseopplegg, men i går kunne han ikke dy seg. Kritikken kommer i forbindelse med kong Harald og dronning Sonjas besøk i Sveits. Det ble innledet i Genève i går. Genève kalles verdens humanitære hovedstad, og Norge er en svært viktig bidragsyter til alle organisasjonene som har sitt hovedkvarter i byen. - Alle norske politikere har stående invitasjon til å se hvordan det jobbes i Genève, og den synes jeg utenrikskomiteen snart burde benytte seg av. Den har ikke vært her siden midten av 1970-tallet, sier Støre, som berømmer kongeparet for å være oppdatert og aktuelle. At det er viktig å komme til Genève, har i alle fall kong Harald og dronning Sonja forstått. I dag innledes formelt deres to dager lange statsbesøk i Bern, men det var tjuvstart i Genève. Der var de blant annet på besøk i Verdens Helseorganisasjon (WHO) og møtte Gro Harlem Brundtlands etterfølger, generaldirektør Lee Jong-Wook. Harald og Sonja var blant annet i SHOC-rommet, som er WHOs nye operasjonssentral. Fra dette rommet overvåkes verdens helsetilstand kontinuerlig. - Myndigheter fra alle land kan fortelle hvordan de forbereder seg til worst case. Tidligere kom jo slike utbrudd uventet, nå kan man forberede seg på en helt annen måte, forteller dronning Sonja. Generaldirektør Lee skrøt uhemmet av både kongeparet og Gro Harlem Brundtland. - De er fantastiske mennesker, og jeg må si det er vanskelig å fylle skoene etter henne, sier Lee til Aftenposten. Kong Harald og dronning Sonja benyttet også anledningen til å plante en ask i haven utenfor WHO. Treplanting er et fast innslag når statsoverhoder er på besøk. I desember i fjor gjestet António Guterres Norge som Portugals statsminister. Han besøkte kongeparet på Slottet. Nå er han FN's høykommissær for flyktninger (UNHCR) - med 6500 ansatte. Norge bidro i fjor med 62,8 millioner US-dollar til UNHCR. Norge er det land som bidrar mest i verden i forhold til innbyggertall. - Her nede hører vi ikke at vi er et lite land, sier kong Harald. Både han og Dronningen er glad for at Norge bidrar raust. Men dronning Sonja innser at man på mange måter sliter med de samme utfordringene som for 25 - 30 år siden da hun selv var og så flyktningesituasjonen på grensen av Burundi og Tanzania. - Hjelper det å hjelpe? - Det gjør det, og vi må bare fortsette med det. Vi må aldri gi opp. Small is beautiful er det noe som heter, og det er mye sannhet i det, sier dronning Sonja. Internett skal arkiveres | Ikke lett tilgjengelig, men... Lagret for evigheten | Utfordring for personvernet. Det foregikk i Norge... De avslørende partybildene. Innlegget i nettforumet hvor du gikk langt over streken. Alt kan man snart finne i Nasjonalbiblioteket. Å få det slettet blir vanskelig. Det norske nettet er en del av kulturarven vår. Det gjelder også bildene av lettkledde ungdommer som nå ligger ute på Deiligst.no, og bildene fra fyllefesten på jobben der du for alvor dummet deg ut. Rykter og feilaktige påstander andre har lagt ut om deg er også kulturarv. Til nå har det ofte vært mulig å slette ting på nettet du helst ikke vil vedstå deg. Nasjonalbiblioteket høstet i fjor for første gang inn systematisk alle de over 300 millioner norske nettsidene. Det skjedde to ganger. Etter planen skal innhøstingen skje fire ganger i året. Nå skal biblioteket søke om å få gjøre denne enorme basen tilgjengelig for "forskning og dokumentasjon". Du må riktignok oppsøke biblioteket på Solli plass i Oslo eller i Mo i Rana og oppgi et grunnlag, for eksempel lokalhistorisk arbeid, for å søke i basen. Av opphavsrettslige hensyn, og trolig også av personvernhensyn, kan ikke søkemotoren gjøres tilgjengelig på nettet. Det er en kjent sak at arbeidsgivere nå rutinemessig googler jobbsøkere for å sjekke bakgrunnen deres. Dersom det første som kommer opp i trefflisten er et bilde av kandidaten døddrukken på en studentfest, kan det få betydning. I Nasjonalbibliotekets arkiv vil også det du har klart å få slettet fra nettet ligge lagret. Fra søkemotorene forsvinner det kontroversielle, slettede innholdet neste gang motorene skanner siden. Biblioteket, derimot, vil lagre stoffet for evigheten. - Dette betyr at den norske staten går inn og lagrer mye stoff som aldri ville blitt arkivert hvis det var snakk om å samle inn skriftlig materiale. Man samler jo ikke inn toalettvegger, og det finnes nettsteder som ligner mer på toalettvegger enn noe annet, sier seniorrådgiver Gunnel Helmers i Datatilsynet. Hun peker på at Nasjonalbibliotekets oppgaver skaper et voldsomt dilemma. - Det er ikke tvil om at materialet kan være nyttig for forskere, men også at det er en massiv utfordring for personvernet, sier hun. Selv fora som i dag er skjult for søkemotorer blir støvsugd og lagret av Nasjonalbibliotekets automatiske arkivarer. Webmastere som ikke ønsker sidene sine tilgjengelige via søkemotorene kan legge inn dette i en egen fil på hvert nettsted kalt robots.txt. Dette respekteres av alle de store søkemotorene, men Nasjonalbiblioteket tar ikke slike hensyn. Alt er interessant som arkivmateriale. Å få noe slettet fra Nasjonalbibliotekets arkiv kommer etter alt å dømme til å bli meget vanskelig. Det står ingenting om sletting i pliktavleveringsloven. Ulovlig informasjon kan imidlertid bli klausulert. Dette vil si at informasjonen blir fjernet fra offentliggjøring så lenge omtalte personer for eksempel er i live. Men for at biblioteket skal gå så langt, må det foreligge en rettslig kjennelse om at nettsiden for eksempel er rasistisk, eller at påstandene er funnet døde og maktesløse. Biblioteket skal i følge lovverket ta vare på all informasjon som er offentliggjort, også den som viste seg å være feilaktig. Jurist og seniorrådgiver Charlotte Børde i Nasjonalbiblioteket skal nå arbeide med konsesjonssøknaden. - Det er ikke noe krav hos oss om at ting vi lagrer skal være korrekte. At vi samler inn personopplysninger er mer en bivirkning av at vi tar vare på kulturarven, og det gjør vi fordi vi har en lovhjemmel til slik innsamling. Til nå har vi bare samlet inn nettsidene, men nå i den første permanente konsesjonsrunden ber vi også om å få tilgjengeliggjøre. Dersom mye stoff blir klausulert eller fjernet, vil vi ikke gi et riktig bilde av hva som foregikk i Norge på det aktuelle tidspunktet, sier hun. Bush "knivstukket" på barne-TV | - Jeg må ta hevn | Ingen nåde | - Kom ut av kontroll | Hamas-TV oppfordrer igjen barn til å drepe. Dukken kaller Bush for uren, og sier at han dreper ham fordi det er hans skjebne. Barne-TV: Den islamistiske organisasjonen Hamas sin TV-stasjon i Palestina er kjent for sine kontroversielle barne-TV-sendinger, der vold og dødstrusler ikke er uvanlig kost. Denne gangen er det den amerikanske presidenten George W. Bush som får hard medfart i programmet. Under søndagens sending ble en Bush-dukke hugget løs på av en dukke som forestiller et palestinsk barn, melder nyhetsbyrået AP. Dukken konfronterer Bush, og anklager ham for å ha drept barnets far i Irak, hans mor i Libanon, og hans brødre og søstre i Gaza, med hjelp av Israel. - Du er kriminell. Du tok fra meg alt. Jeg må ta hevn med islams sverd, sier dukken i programmet. Dukken går så til angrep på presidenten, og stikker ham gjentatte ganger med kniv. Bush ber dukken om å spare livet hans, men barnet svarer med å stikke ham til døde. Se innslaget her. Både USA og Israel definerer organisasjonen Hamas som en terrorgruppe. Programmet "morgendagens pionerer" vises ukentlig i Palestina. For noen måneder siden oppfordret en Mikke Mus-liknende dukke palestinske barn til å ta til våpen mot Israel og USA. I februar sendte kanalen drapstrusler mot dansker og karikaturtegnerne i barneprogrammet. I ettertid beklaget TV-kanalen episoden. - Programmet kom ut av kontroll, sa lederen for TV-kanalen den gang. Det kan se ut som om barne-TV-programmet kom ut av kontroll - igjen. Storsatsing i Kongens båt | Overfører kunnskap. Kommer først i mål. Norske ungdommer skal trenes opp til store havseilaser. Færderseilasen er jomfruturen. Kong Harald låner ut sin 51-foter Fram XV slik at Petter Hessen (t.v), Magnus Mørk, Thomas Nilsson, Didrik Godaker, Christian Juell, Stian Tuv og Christoffer Gundersen (sittende foran) skal lære å seile store havseilaser. President i Norges Seilforbund, Stig Hvide Smith (i rødt) er engasjert "læremester". I dag seiler de Færder'n. Om noen år er de kanskje proffer om bord i en av de fete båtene i de store havseilasene? Målet til Norges Seilforbund er å lage dyktige storbåtseilere. Og med på laget har HMK Harald, som har stilt sin Fram XV til disposisjon i ett år. - Det er rørende at Kongen har gitt fødselsdagshjelp til prosjektet. Han brenner for denne idretten, sier president i Norges Seilforbund, Stig Hvide Smith. Aftenposten fikk være med på en liten prøveseilas i går kveld, sammen med de seks gutta som er plukket ut til å være med i NORsteam - navnet på storbåtsatsingen. - NSF har mange gode jolleseilere, men storbåt er en annen måte å seile på, mer teamwork - og vi vil gjerne ha gode seilere der også, sier Hvide Smith. Skipper Thomas Nilsson, Geir Dahl Andersen (taktiker), Kristoffer Spone (rormann), Børre Hekk Paulen (trimmer) og Anders Myhre (lukemann) har seilt med Kongen i en årrekke. - Ungguttene vi har fått om bord er gode jolleseilere. Nå skal vi gi dem kompetanse i en stor båt. Vi seiler Færder'n for å vinne - for det er bare konkurransemennesker om bord - men det langsiktige målet er å overføre vår kunnskap. Og det er ikke gjort i løpet av én Færderseilas, sier Nilsson. Seks unggutter mellom 19 og 23 år er blant mange blitt plukket ut til å utgjøre det første teamet sammen med ringrevene om bord. Den mest kjente av dem er Christoffer Gundersen (22) fra Bærum - allerede OL-klar i 49er sammen med Frode Bovim. - Jeg gleder meg rått både til Færder'n og OL, sier Gundersen, som sammen med Magnus Mørk (19) Son, Didrik Godaker (21) Tønsberg, Christian Juell (20) Drøbak, Petter Hessen (23) Oslo og Stian Tuv (20) Nesodden utgjør det friske blodet om bord på 51-foteren Fram XV. For dem som vil følge Kongens båt, starter der utenfor Aker Brygge klokken 12.40 i dag - sammen med 14 andre i samme klasse, men tilsammen 80 båter i samme felt. - Jeg er sikker på at vi kommer først i mål, men vi seiler etter et handicapsystem, så om vi også får best tid er en annen sak, sier Nilsson. I fjor var det svært lite vind. Dermed dro seilasen så mye ut at Fram-mannskapet slapp opp for mat og drikke. Å dømme ut fra bunkringen på Aker Brygge i går, blir ikke mangel på drikkevarer noe påtrengende problem for de litt mindre ambisiøse seilerne... - Et trendy navnevalg | Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn har igjen valgt et trendy navn, fastslår navneforsker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen. - Leah Isadora har bra klang, og jeg tror folk vil like det. Isadora klinger litt som musikk, synes Utne. - Det er veldig i vår tid å velge bibelske navn, som Rakel, Sara og Hanna på jentesiden og Daniel, David og Jonas på guttesiden. Leah er jo et slikt bibelsk navn, sier forskeren. I Bibelen var Leah Jakobs kone. Men hun var også søsteren til Rakel, kvinnen Jakob egentlig ville ha. - Det er uvanlig å stave navnet med h til slutt her i landet, men det fungerer jo bra internasjonalt, slår Utne fast. - Det er også en trend at man går fra lengre til kortere navn, opplyser Ivar Utne. Isadora er et kvinnenavn avledet av det greske mannsnavnet Isidor. Første delen er fra gudenavnet Isis, som er en egyptisk gudinne, men som også ble dyrket i det gamle Hellas. Doron er gresk og betyr gave. Isadora betyr derfor "gudegave". Det er også blitt svært populært å gi barn navn av gresk opprinnelse, opplyser Utne. - Isadora er et svært sjeldent navn, men det er jo foreldrenes stil, sier han. - Navnene de velger tilhører kategorier som er trendy, men de foretrekker mer spesielle varianter. Navneforskeren mener foreldrene kunne ha valgt for eksempel Märthasdatter eller Arisdatter som etternavn, i stedet for bare Behn. - Det ville kanskje vært å gå litt langt, men det hadde vært fullt mulig, sier navneforskeren. - Moro å bli farmor igjen | Marianne Solberg Behn gleder seg over å ha blitt farmor igjen. Mange ville gratulere Märtha og Ari etter nyheten om at parets andre datter var født. Solberg Behn fikk den hyggelige beskjeden kort tid etter at barnebarnet Leah Isadora var født. - Det er veldig hyggelig å bli farmor og en glede, absolutt, sier Marianne Solberg Behn til NTB. Den nybakte farmoren og moren til Ari Behn hadde planlagt å hilse på barnebarnet Leah Isadora første gang fredag ettermiddag. Statsminister Kjell Magne Bondevik (Kr.F.) fikk høre nyheten på en melding som var lest inn på statsministerens mobilsvar mens Bondevik deltok i pavens begravelse i Roma. Han sender sine gratulasjoner til de nybakte foreldrene. - Jeg gratulerer Märtha og Ari Behn med en ny datter, og kongen og dronningen med et nytt barnebarn, sier Bondevik til NTB. Statsministeren sier det var en tankevekkende opplevelse å være i en begravelse når et nytt barn blir født. Ap-leder Jens Stoltenberg sender sine gratulasjoner til foreldrene og besteforeldrene i forbindelse med fødselen av prinsesse Märtha Louise og Ari Behns andre barn. - En stor og hyggelig begivenhet. Jeg gratulerer foreldrene og jeg gratulerer kongen og dronningen som igjen er blitt besteforeldre, sier Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jens Stoltenberg til NTB. Stoltenberg fikk vite om fødselen og barnets navn, Leah Isadora, i lunsjpausen under Ap-landsmøtet fredag. På vei inn til ettermiddagsøkten sa han at han synes Märtha Louise og Ari Behn har valgt "et flott og spennende navn". Landsmøtets ettermiddagsøkt ble åpnet av Jørgen Kosmo. Kosmo høstet spontan applaus da han kunne fortelle landsmøtet at han - i egenskap av å være stortingspresident - hadde fått et brev fra kronprinsregent Haakon, der det het som følger: « Det er med stor glede jeg kan meddele at min søster, kronprinsesse Märtha Louise og min svoger, Ari Behn, har fått en datter. Barnet skal hete Leah Isadora Behn. " Oslo-biskop Ole Christian Kvarme sender sine varmeste gratulasjoner til Märtha og Ari og hele kongefamilien. - Det er et under hver gang et barn blir født og en stor begivenhet i enhver familie. Jeg vil gratulere foreldrene så mye og ønsker Guds velsignelse over Leah Isadora, sier biskop Kvarme til NTB. - Imponert over fugleinfluensa-beredskap | Dronning Sonja er mektig imponert over beredskapen Verdens Helseorganisasjon (WHO) har for fugleinflunsaen. I dag var hun og kong Harald i operasjonssentralen. - Det er imponerende å se hvordan WHOs beredskap er i forhold til fugleinfluensaen. Før i tiden kom jo slike utbrudd uventet, men nå kan verden heldigvis forberede seg på en hel annen måte, sier dronning Sonja. Kongeparet er i Sveits, og statsbesøket innledes i Bern i morgen. I dag tjuvstartet besøket i Geneve, som er hovedkvarter for både WHO og flere andre humanitære organisasjoner. Kongeparet var i det såkalte SHOC-rommet som er WHOs nye operasjonssentral. Fra dette rommet tovervåkes verdens helsetilstand kontinuerlig. Fugleinfluensaen er WHOs hovedutfordring nummer en i disse dager. Kong Harald og dronning Sonja fikk også møte WHOs generaldirektør Lee Jon-Wook, som tok over etter Gro Harlem Brundtland i 2003. - Kongeparet er fantastiske mennesker, og jeg beundrer også Gro. Det er vanskelig å fylle hennes sko, sier Lee til Aftenposten. - Stjal krokodille fordi dyrene ved Akvariet lider | Talsmann for nettstedet reptilweb, Vålen Gånev, sier han stjal krokodillen i Bergen i protest mot forholdene ved Akvariet. Dyrene ved Akvariet lider, mener Gånev. - Flere av dyrene hadde ingen mulighet til å gjemme seg for hverandre. Forestill deg en liten krokodille i et lite bur med en stor krokodille ved siden av, og alt som skiller dem er en hønsenetting. Flere av krokodillene på utstillingen lever i frykt. Det var leit å se reptiler lide på denne måten, skriver Gånev i en e-post til bt.no. Gånev er talsmann for nettstedet reptilweb. På spørsmål om hvordan han stiller seg til en eventuell straffeforfølgelse, svarer han at man må være beredt til å ta konsekvensen av sine handlinger. Krokodillen Taggen ble stjålet fra Akvariet i Bergen i helgen, og kom til rette mandag kveld. Akvariet-sjef Kees Ekeli reagerer sterkt på Gånevs påstander om at reptilene lider ved Akvariet. - Det er det dummeste jeg har hørt, og jeg tar full avstand fra slike idiotiske utsagn. Vi legger alle forhold til rette for at dyrene skal ha det bra, og det har de virkelig, sier Ekeli. Den formelle eieren av krokodillene er René Hedegaard i Krokodillezoo i Danmark, som flere ganger har besøkt utstillingen i Bergen. - Hedegaard foreslo at vi skulle forlenge utstillingen i ett år fordi dyrene har det så bra. Han er en av verdens fremste krokodilleeksperter, og vår mentor når det gjelder stell. Det er reinspikket tøv at dyrene lider, sier Ekeli. Ekeli skal nå gjennomgå sikkerhetsrutinene for å hindre flere tyverier. Vellykket operasjon for Edward Kennedy | Senator Edward Kennedy har gjennomgått en vellykket operasjon for ondartet svulst på hjernen. Operasjonen gikk etter planen, sier hans lege. Doktor Allan Friedman opplyste mandag at Kennedy var ved bevissthet under det tre og en halv timer lange inngrepet. Den 76 år gamle politiske veteranen skal nå gjennomgå cellegiftkur og strålebehandling. - Det gleder meg å kunne meddele at senator Kennedys operasjon var vellykket og at vi nådde de målene vi hadde satt oss, het det i en kort kunngjøring fra Friedman. Operasjonen ble foretatt ved Duke-universitetet i delstaten North Carolina. En talskvinne for Kennedy sa at han snakket med sin kone Vicki rett etter at inngrepet var over og at han var i glimrende humør. - Jeg føler meg i kjempeform, jeg tror jeg vil gjøre det om igjen i morgen, spøkte han. Han har tidligere lovet å vende tilbake til aktivt politisk arbeid og drive valgkamp for den demokratiske presidentkandidaten Barack Obama. Edward Kennedy har sittet i Senatet siden 1962. Klimapolitikk uten styring | Kristin Halvorsen og undertegnede er enige om en ting; klimaproblemet er alvorlig og vi trenger drastiske utslippsreduksjoner raskt. Min oppskrift er: Reduksjoner i Norge uten å bidra til økte utslipp i andre land. I en debatt om virkemidler, blir Kristin Halvorsen dessverre en dogmatisk markedsliberalist. Med over 90% sikkerhet kan vi fastslå: Vi får en post Kyoto-avtale etter 2012 som ikke blir global, men regional, dvs. EU pluss noen få andre land. EU vil iverksette en modernisert kvotehandel etter 2012 basert på følgende prinsipper: Ingen gratis kvoter til skjermede næringer, f eks kraftprodusenter. Relativ store gratiskvoter i starten for vanlig vareproduserende industri med gradvis nedtrapping frem mot 2020. Egne ordninger for kraftkrevende industri som konkurrerer på globale markeder. Inntektene fra auksjoner av kvoter øremerkes til tiltak for å realisere målsettinger om bla CO2-fangst, ny-fornybar energi etc.. Dette er god miljøpolitikk, Kristin Halvorsen! Sofia: Allan Gaarde er fornøyd med tiden i Viking etter sommerens overgang fra Aalborg. Men han er bare "semi-tilfreds" med resultatene. - Jeg har fått det bra til på banen, men er likevel ikke helt fornøyd. Jeg kom til Viking for å vinne noe, og det irriterer meg fortsatt at vi ikke tok medaljer i serien. Det har blitt for mye stang ut i høst, håper det snur neste år, sier dansken til aftenbladet.no. - Gode nok til å gå videre | Høstens formsvikt gjør at han bare er "semi-tilfreds" med tiden i Viking til nå. - Jeg mener vi var gode nok til å gå videre fra gruppespillet i Uefa-cupen. Vi burde slått Slavia Praha, og kunne lett fått med oss poeng her fra Sofia. Synd at vi ikke klart å ta flere poeng, sier Gaarde. At Viking ikke kom til Royal League, tar Gaarde ikke så tungt. - Mer økonomi enn sport | - Det betyr ikke så mye at vi ikke kom med i Royal League. Jeg føler at den turneringen betyr mer økonomisk enn sportslig, sier Gaarde. Han har funnet seg godt til rette utenfor banen også. - For meg personlig har dette blitt en flott overgang. Jeg og min samboer var på jakt etter et lite eventyr i et annet land, og det har vi fått. Stavanger er en fin by, vi trives veldig godt, sier Gaarde til aftenbladet.no. Sofia: Peter Kopteff vil fortsatt ikke avsløre hva som blir hans nye klubb. Kopteff spilte sin siste kamp for Viking mot CSKA Sofia onsdag, men sier at det ikke er noe klart om ny klubb ennå. - Nei, det er ikke noe klart, sier Kopteff. - Nå blir det en avklaring? - Det vet jeg ikke, sier finnen med et skuldertrekk. Torsdag var han formelt ikke lenger Viking-spiller, siden kontrakten gikk ut onsdag. Likevel gikk finnen rundt i den vante Viking-dressen på hjemreisen fra Bulgaria. Sofia: CSKA Sofia - Viking 2 - 0. Med bøyd hode ruslet Frode Hansen av banen, gikk rett i garderoben og tok rakrygget all skyld. - Begge målene var mine! - Straffesparket er latterlig, en gedigen gavepakke fra den kypriotiske dommeren. Samtidig tråkket jeg over i duellen som førte til den avgjørelsen og klarte ikke hoppe etter det. Derfor burde jeg kastet inn håndkleet i pausen. Det var min avgjørelse å fortsette. Dessverre var det en feil beslutning og det kostet oss 2 - 0, sier vikingveteranen til Aftenbladet. Han møtte pressen med rak rygg, svarte villig vekk, men innrømmet at fasaden lyver. - Jeg har det ikke godt inni meg. Å være involvert i begge de avgjørende situasjonene gjør vondt. Da jeg gikk av banen tok jeg strake veien til garderoben. I bunn og grunn visste jeg at vi hadde tapt, men klamret meg til at et mirakel skulle skje. Det kom aldri, da er det bare å erkjenne ansvar, sukker 33-åringen. - En skandale | Den skyldfølelsen fikk han ikke ha lenge. Samtlige lagkamerater slo ring rundt Hansen - og bedyrer at Viking vinner og taper som et lag. Ingen enkeltperson skal føle seg som syndebukk. - Alle som så denne kampen kunne observere at straffesparket var en ren skandale. Det var rett og slett skrekkelig. CSKA-spilleren kastet seg ned, uten at Frode (Hansen) var i nærheten av ham, understreker kaptein Brede Hangeland. - Latterlig. Og jeg har veldig vanskelig for å skjønne hvordan Uefa kan sette opp kampledere fra så små nasjoner til kamper som dette. I Hamburg hadde vi en latvier som bare blåste en vei. Da var HSV så gode at vi ville tapt uansett, men i kveld fikk dommeren avgjørende betydning for kamputfallet. Dette var jo ren juks, raser sindige Allan Gaarde. Hodgson taus | Trener Roy Hodgson ville ikke kommentere kampleder Costas Kapitanis. - Jeg sier ingen ting om dommeren, men generelt synes jeg vi før pause ga bort ballen for mye, selv om vi forsvarte oss bra. I 2. omgang var vi bedre offensivt, kom til en del sjanser og burde kanskje hatt en scoring eller to. Han tror Viking nå er ute av Uefa-cupen. Bare en storseier til HSV over Slavia Praha, minst 4 - 0, og Sofia-tap for Monaco gir Viking tredjeplass i puljen. Bedre etter pause | - Vi kom oss høyere opp på banen i 2. omgang. Kanskje var det som en følge av at CSKA ledet 2 - 0, men jeg føler likevel straffesparket var svært så matchavgjørende. Det ga oss en moralsk knekk, mener Brede Hangeland. Frode Hansen legger til at han nok skal komme over tabbene i sin siste kamp. - Jeg legger ikke så mye i at dette oppsto den aller siste gange jeg opptrådte på internasjonalt nivå. Jeg er ikke så veldig sentimental. Det er betydningen de fikk som vil ergre meg i hele natt. Aftenbladet.no Sofia: Viking tapte 0 - 2 for CSKA Sofia i Uefa-cupen. Se bilder fra kampen her! En prins er født, navnet klart til uken | Navnet klart på mandag | Olav er aktuelt | Flagget til topps | Kronprinsesse Mette-Marit fødte en gutt lørdag. Den lille prinsen blir nummer tre i arverekken. Navnet blir trolig offentliggjort til uken. Gutten ble født på Rikshospitalet klokken 10.45 lørdag formiddag. "Alt befinner seg vel med mor og barn", heter det i en pressemelding fra Slottet. Mette-Marit er nå blitt mamma for tredje gang, og etter hva Aftenposten.no erfarer, var det hennes rutine på dette området som gjorde at hun valgte å bli hjemme på Skaugum i Asker så lenge som mulig. Kronprinsessen og kronprinsen ankom Rikshospitalet ved 08-tiden lørdag morgen. Kronprins Haakon vil holde en pressekonferanse senere lørdag. Da vil han orientere om hvordan fødselen forløp og barnets vitale mål. Kronprins Haakon er for øvrig regent i kong Haralds fravær. Kongen er for tiden i København på privat reise, og dermed kunne kronprinsen fått oppgaven med å holde ekstraordinært statsråd, og offentliggjøre prinsens navn, på mandag. Haakon gjorde dette etter at prinsesse Ingrid Alexandra ble født i og med at Kongen var sykmeldt. Men lørdag ble det klart at kong Harald høyst trolig kommer hjem tidsnok til å holde statsråd selv. Foreldrene har trolig hatt barnets navn klart lenge, og det er valgt i samråd med kong Harald. Aktuelle navn er Olav, Harald og Haakon, ifølge NTB. Også gamle kongenavn som Magnus og Sverre er aktuelle. Men foreldrene kan like gjerne velge et helt annet navn til en nyfødt sønn, eventuelt flere navn. I den norske kongefamilien er det bare kongeparet som kun har ett navn. Den nyfødte gutten kan ikke ta fra kronprinsparets førstefødte, prinsesse Ingrid Alexandra (2), retten til tronen etter sin far. Like etter klokken 12 lørdag gikk flagget til topps på Rikshospitalet. Søndag blir det offisiell flagging fra offentlige bygninger i Norge og de norske utenriksstasjonene, ifølge NTB. Samme dag vil det bli skutt salutt fra Forsvarets saluttpliktige festninger klokken 13. Skriv inn din hilsen til Haakon og Mette-Marit i kommentarfeltet i bunnen av denne saken. Mette-Marit lagt inn på Rikshospitalet | Nummer tre | Trygge omgivelser | Kronprinsesse Mette-Marit ble lagt inn på Rikshospitalet ved 08-tiden lørdag morgen. Dermed er fødselen i gang. Kronprinsessen ankom Rikshospitalet ved 08-tiden lørdag morgen. Kort tid etter var journalister og fotografer på plass utenfor sykehusets hovedinngang, der det etter fødselen vil bli holdt en orientering om barnets kjønn og navn. Det mest sannsynlige er at kronprins Haakon vil stå for denne orienteringen. Men pressen blir orientert først etter at blant andre stortingspresidenten, statsministeren og Europas øvrige kongehus er varslet om barnets kjønn og navn, ifølge en kunngjøring fra Slottet. Barnet vil bli nummer tre i arverekken til tronen. Fra før har kronprinsparet datteren Ingrid Alexandra, som fyller to år 21. januar. Mette-Marit har dessuten sønnen Marius fra et tidligere forhold. Kronprinsesse Mette-Marit har gradvis trappet ned representasjonsoppgavene før fødselen. Da kongefamilien besøkte København i starten av november, ble hun hjemme. Det har vært spekulert på om kronprinsesse Mette-Marit ville foretrekke hjemmefødsel, slik som svigerinnen prinsesse Märtha Louise gjorde da datteren Leah Isadora ble født i april i år. Men fordi det tredje svangerskapet har vært mer plagsomt enn de to foregående, har kronprinsparet bestemt seg for at fødselen skal foregå i trygge omgivelser på sykehuset, ifølge NTB. Om mor og barn returnerer til Skaugum noen timer etter fødselen, slik de gjorde da Ingrid Alexandra ble født 21. januar i fjor, avhenger trolig om formen til kronprinsessen og det nyfødte barnet er like god som sist. Saken blir fortløpende oppdatert. Gascoigne arrestert for overfall | Paul Gascoigne sitter arrestert mistenkt for å ha overfalt en mann mandag kveld. Det er Merseyside-politiet i Liverpool som holder ham i forvaring. En talsmann for Merseyside-politiet bekrefter arrestasjonen og forteller at 38-åringen som en gang var en av Englands aller beste og fineste fotballspillere, har overnattet i arresten. Dette er nok en nedtur for "Gazza" som en gang begeistret en hel fotballverden på lik linje med Pelé og George Best. De siste årene har han figurert på avisenes forsider mest på grunn av tabber og bråk i forbindelse med sitt ukontrollerte alkoholbruk. Overfallet sent mandag kveld skjedde etter at han hadde fått sparken som manager i den lille fotballklubben Kettering Town etter bare 39 dager i jobben. - Vi har hatt samtaler og diskusjoner i løpet av helgen. Paul Gascoigne er ikke i stand til å utføre de plikter han har som manager i klubben. - Tusen takk | Rettferdig verden | Upopulær hos Bush | Tusen takk | Mohamed ElBaradei trodde ikke at han kom til å bli tildelt Nobelprisen siden ingen ringte han før klokken 11. - Jeg så kunngjøringen på TV sammen med min kone. Siden ingen hadde ringt, slik vanlig praksis er, var jeg sikker på at IAEA ikke ville bli tildelt prisen. Så hørte jeg byråets navn uttalt på norsk og siden mitt eget navn uttalt på norsk, fortalte ElBaradei på en pressekonferanse i Wien fredag ettermiddag. - Da spratt jeg opp og kysset og klemte min kone, sa ElBaradei. Fredsprisvinneren vil ha en rettferdig verden. - I Irak, Iran, Nord-Kora og Libya har vi gjort det beste vi kunne uten en skjult agenda. Vi vil skape en verden som er rettferdig. For å gjøre det trenger vi et sikkerhetssystem som ikke avhenger av atomvåpen, sa ElBaradei. ElBaradei ble svært upopulær i Bush-administrasjonen da han sto fast på at det nyttet med atominspeksjoner i Saddam Husseins Irak, samtidig som president George W. Bush forberedte krigen med den begrunnelse at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. I dag skal ElBaradei ha snakket med USAs utenriksminister Condoleezza Rice. - Jeg hadde en fin samtale med Rice om at vi skulle fortsette å arbeide sammen. Vi samarbeider, det er ikke oss mot dem, men et samarbeid med alle medlemsstatene, sier ElBaradei. Fredsprisvinneren mener at prisen er en sterk melding om at IAEA skal fortsette å gjøre det de gjør. - Til nobelkomiteen vil jeg si tusen takk. Vi kommer til å sovne i kveld med vissheten om at vi endelig er høyt verdsatt. ElBaradei ble spurt på pressekonferansen om hva han var mest stolt av. - Jeg har ikke tid til å tenke på mine suksesser, men noen av de jeg vil nevne er at vi stoppet atomvåpenprogrammet i Irak og vi oppdaget programmet i Nord-Korea allerede i 1992. Jobben vi har gjort i Libya er jeg også stolt av. Vi har opplevd jevn fremgang i arbeidet vi har gjort, sa ElBaradei. Vår tids strålekilde | Mange farlige stråler. Bruk på eget ansvar. Føre var er vanskelig. Menneskelig strålebarometre. Høy grense i Norge. Ulike forskningsresultater. Informasjon om skadevirkninger. Politikerne må ta grep. Etter norske stråleregler slipper nesten alle mobiler igjennom. Etter svensk standard er mange av dagens mobiltelefoner strålingssyndere. Utvikling må til for å fremme det moderne samfunnets vekst og velferd. I dette eposet kneiser teknologien som heltefiguren over alt og alle. Uten teknologi, ingen vekst, så teknologien den må vi leve med. Men hva når teknologien snur seg mot oss og blir en usynlig fiende? Mobiltelefonen som vi alle elsker og hater, kan være en slik teknologi. Vi har alle opplevd angsten som kan oppstå når stråling preger nyhetsbildet. Tsjernobyl ga oss frykten for radioaktiv stråling og selvlysende sau. Radonstråling i huskjellere har satt en støkk i villaeiere. Det samme har dirrende høyspentmaster. UV-stråling fra sommer-, Syden- og solariumssol er med oss hele tiden, nesten som en kjær følgesvenn. I disse tilfellene kommer den vanlige forbruker til kort. Vi må leve med farene og temme naturen (og til dels energihungrige atommakter) gjennom egne tiltak. Mobiltelefonen er vår tids stråler, og vi kan selv delvis velge hvordan vi vil forholde oss til den. Med andre ord, vi ansvarliggjøres. En tilsynelatende uskyldig og uunnværlig dings er muligens ikke så harmløs som man kanskje skulle håpe. Dette vet vi ikke med sikkerhet ennå, selv om risikoen for skader oppgis i ulike prosentintervaller avhengig av hvilke forskningsstudier som legges til grunn. Uansett bidrar mobilen med varmestråling og stråling fra radiosendere - og den brukes mye. I Norge finnes det over fem millioner mobiltelefoner og rundt 60 000 mobilmaster. Barn blir trukket frem som en mer utsatt gruppe enn voksne, samtidig som stadig yngre grupper trer inn i mobilmarkedet. 20 prosent av alle syv- til niåringer og 65 prosent av ti- til elleveåringer har i dag mobiltelefon. Disse vil bli preget av en langvarig og nær relasjon til denne teknologien. Myndigheter og Statens strålevern gir råd og hint om et føre var-prinsipp med hensyn til mobilbruk, og forbrukerne selv må ta ansvar for egen bruk. Men hvordan definere mobiltelefoni? Inngår for eksempel ikke mobilmaster i mobiltjenesten? Disse strategisk plasserte mastene er ikke enkle å unngå. Innlegget om basestasjonen på Kalmarhuset i Bergen ga oss innsikt i dette (Aftenposten 22. august). Vi får dessuten flere soner med trådløst nettverk, mens enkelte europeiske byer går motsatt vei og utraderer mobilmaster og trådløssoner fra bybildet i føre var-prinsippets navn. Forrige fredags reportasje i A-magasinet om Gaute (12) ga oss et innblikk i situasjonen for dem som kjenner denne strålingen direkte på kroppen - de menneskelige strålebarometrene. For denne gruppen el-overfølsomme er stråling ingen usynlig fiende, og det er få steder i det offentlige rom hvor man kan unnslippe strålene, selv uten å eie en mobiltelefon. I Norge har man satt en elektromagnetisk strålingsgrense på 2 watt / kg (SAR-verdi) for mobiltelefoner, noe som er WHOs anbefalte maksverdi. Den svenske TCO-standarden er på 0,8 watt / kg og dermed langt lavere. Etter norsk målestokk vil nesten alle mobiler "overleve", mens den svenske standarden lar mange av dagens mobiltelefoner fremstå som strålingssyndere. Det tyske miljømerket Blå Engel går enda lenger og krever 0,6 watt / kg, samt andre miljøkrav, for å la mobiltelefoner passere. Men hva skjer dersom mobiler overstiger de ovennevnte grenseverdier? Burde ikke disse da automatisk trekkes fra markedet? Og kan vi ha tillit til at grenseverdiene i det hele tatt beskytter oss? Når skeptikere ber oss betvile forskning som påviser helsefare - hvorfor skal vi ikke da kunne betvile ekspertenes tilsynelatende tilfeldig valgte grenseverdier? Medienes dekning av dette feltet viser at strålingsdebatten går i rykk og napp. Forskere hevder at mobilbruk under graviditet gir problembarn. Så kommer advarselen om at man må bruke handsfree for å forhindre hjernesvulst. Hva med testikkelkreft og sædkvalitet hos menn når mobilen puttes i lommen? Så er det på'n igjen: Mobil gjør oss barnløse, søvnløse og endrer cellene våre. Det er bare å vente på neste forskningsartikkel om at mobil er sunt og speeder opp hjerneaktiviteten. Så, endelig: Statens strålevern og Kreftregisteret postulerer at det ikke finnes noen sammenheng mellom hjernesvulst og mobilbruk! Denne runddansen er det vanskelig å forholde seg til for den enkelte, mens myndighetene krever entydige bevis om helseskade ved stråling for å endre strålingsstandarder og implementere tiltak. Informerte forbrukere vil allerede vite at man burde redusere mobilbruken, bruke SMS og handsfreeutstyr, holde mobilen vekk fra kroppen, ikke skjerme av antennen, ringe ved god dekning (dårlig dekning gir større strålefare), og velge telefon med lav strålingsverdi. En tommelfingerregel er videre at flipp- eller skjelltelefoner stråler mer, mens telefoner med synlig antenne stråler mindre. Inntil myndighetene tar ansvar, bør forbrukere få mest mulig innsikt til å ta informerte valg. Hvor mye stråler mobiler, hvor finnes det mobilmaster, og med hvilke materialer produseres mobiltelefonen? Statens strålevern (www.nrpa.no), Grønn hverdag (gronnhverdag.no) og det svenske Mobilmärkning (mobilmarkning.nu) er kilder å oppsøke, men disse burde utvikles i langt større grad. Kanskje burde strålings- og miljøparametre tilføyes i Post- og teletilsynet tjeneste Mobilpriser.no? Problemet er at denne strålingen er mer snikende enn mye annen stråling der vi ser eventuelle skadevirkninger raskere. Det gjør det desto vanskeligere å løfte guarden. Kall det gjerne krisemaksimering, men igjen ser vi at føre var-prinsippet nedprioriteres, mens langtidseffekter tar tid å studere! Et enkelt politisk sverdslag om betydelig reduksjon av grenseverdier for stråling ville medført at verdens glupe teknologihoder måtte komme opp med strålende ideer for dette problemet. Vi får se på tilstanden om 20 år. Håper vi slipper å se for mange finmaskede strålingsburkaer i det offentlige rom. Rødt: Noen bør settes bak lås og slå | Resepsjonen | Storm | Partiet Rødt anmelder seks tidligere stortingsrepresentanter for mulig bedrageri. - Noen av dem bør settes bak lås og slå, sier partileder Torstein Dahle. Rødt går til Økokrim fordi partiet ikke stoler på at Stortinget selv kan gjøre en troverdig og ansvarlig gransking. - Det er bare politiet kan gjøre den upartiske granskingen som denne saken nå krever. Skal Stortinget selv gjøre det, blir det bukken og havresekken. Heller ikke en ekstern gransking er nok, sier Dahle til NTB. Han ble mandag ettermiddag sluppet opp i resepsjonen til Økokrim med en hale av fotografer etter seg. Overrekkelsen var ellers en ganske hverdagslig seanse, og ingen fra Økokrims ledelse var møtt fram. Dahle henviser til Riksrevisjonen rapport, der seks navngitte tidligere stortingsrepresentanter blir trukket fram i forbindelse med urettmessig utbetaling av tidligpensjoner fra Stortinget. - Men vi ønsker at alle de 42 representantene som fikk slik pensjon i perioden 1998 - 2008, skal bli gransket. Det kan være flere tilfeller av bevisst juks, i så fall er det rent bedrageri. I andre tilfeller kan det ha være holdt igjen relevante opplysninger, og da er det snakk om grov uaktsomhet med en strafferamme på to år, sier partilederen. Dahle opplyser at han selv og partikontoret har fått en strøm av protester fra vanlige folk som selv er blitt straffet på grunn av bagatellmessige overskridelser av trygderegelverket. - Folk er rasende og opprørt. Jeg har knapt opplevd maken til kraftige reaksjoner, sier partilederen. Stortingets presidentskap kommer sammen tirsdag klokken 13 for å drøfte den videre håndteringen av saken. Det er ventet at granskingen av Stortingets praksis vil bli satt bort til eksterne eksperter på juss og pensjonsrett. Svakt om stråling | Omstridt forsker. Skremmebilder. Blåser opp tall. Ubalansert. El-overfølsomhet. A-magasinet hadde fredag en åttesiders artikkel om stråling. Det er særlig mobiltelefoni og trådløse nettverk som mistenkes for å være skadelig. Det åpner med en sterk beretning fra en 12-årings hverdag. Beretningen levner liten tvil om at gutten lider av noe. Spørsmålet er hva han lider av. Reportasjen bygger på en tro på at årsaken til guttens plager er funnet, og at det dreier seg om el-overfølsomhet. Men dette er ikke en anerkjent medisinsk diagnose. I artikkelen ble det lagt vekt på uttalelser fra Olle Johansson fra Karolinska Institutet, angivelig en av "verdens ledende forskere på stråling og helseeffekter". Det ble ikke nevnt hvor omstridt han er. Johansson fikk den tvilsomme ære å bli utnevnt til "Årets Forviller" av den svenske foreningen "Vetenskap och Folkbildning" i 2004. Tittelen fikk han fordi han for å få oppmerksomhet og midler til egen forskning har spredt uro i allmennheten gjennom å presentere ustyrkede hypoteser som etablerte fakta. Jeg mener at Aftenposten burde være mer nyansert og objektiv i sin presentasjon av et så kontroversielt tema. Den anerkjente norske eksperten på epidemiologiske plager fra stråling, førsteamanuensis Gunnhild Oftedal ved Høgskolen i Trøndelag, er langt mer forsiktig når hun uttaler seg. Hun sa til NRK i fjor, etter et Puls-innslag om Johanssons forskning: « Det er lett for at en slik type studie skaper panikk. Man må se denne undersøkelsen i lys av alle andre tidligere undersøkelser. Gjør man ikke det, får man et unyansert bilde som lett kan gi unødvendig skremsel. " Ti millioner er et stort tall, egnet til å skremme de fleste. Det refereres i saken til Statens strålevern, som mener vi er trygge med dagens grenseverdi på 10 millioner mikrowatt pr. kvadratmeter. Men det er jo snakk om 10 watt! Hvorfor tallet er blåst opp ved først å dele på en million for å få enheten mikrowatt, for deretter å gange med en million, kan en undre seg over. Et annet interessant tall er en milliard mikrowatt pr. kvadratmeter, som er den energimengden solens stråler gir oss på en klar dag. Eller en kilowatt, som mange ville uttrykt det. En analogi til denne måten å presentere tall på, er å si at det å falle utfor høyder er farlig. Punktum. Hvis jeg faller utfor en høyde på 1000 mikrometer, må vel det være farlig? Vel, det er bare en millimeter. Men alle skjønner jo at å falle utfor en høyde på 100 meter, det er farlig. Som abonnent og ivrig leser av Aftenposten venter jeg mer balanserte reportasjer om alvorlige og kontroversielle emner. Slipp til eksperter fra flere kanter, og prøv å gi et balansert bilde. Ler av VM-sjansene | Ser på rankingen | Stolte spillere | Nederland favoritter | Bislett: - Island til Sør-Afrika? La oss gå før vi løper, sier spissen. Eidur Gudjohnsen er Islands store stjerne, og kaptein. Han mener Norge er favoritter lørdag. (Foto: Digitalsport) | Islands store stjerne var det naturlige midtpunkt i regnværet på Bislett. Barcelona-spilleren merker presset fra de drøyt 300.000 menneskene på "sagaøya", men samtidig vet han at Islands mesterskapsstatistikk er dyster lesning. For Island har aldri vært i et sluttspill. - Vi har underprestert i flere kvalifiseringer, ingen tvil om det, sier Gudjohnsen til aftenposten.no | Den tidligere Chelsea-spissen har ingen god forklaring på hvorfor den lille øya med de mange fotballproffene aldri klarer å tromme sammen et landslag som holder helt til mål. - Vi får prøve igjen, for folk hjemme har høye forhåpninger, sier han. - Kan Island nå VM i Sør Afrika? - Vi får vel konsentrere oss om å komme inn blant de 100 beste på FIFA-rankingen først. La oss gå før vi løper, sier Gudjohnsen og ler. Han mener Norge er klare favoritter lørdag, men påpeker at Island vet så å si alt om vertene. - Vi er "underdogs", men vi vet nesten alt om Norge og det kan bli viktig. De er fysisk sterke, utholdne og har et solid lag. Vi må passe oss for alle de 11 som starter, og de tre som eventuelt byttes inn. Et poeng vil være bra, men vi er i Norge for å kjempe om alle tre, sier mannen som er tidenes toppscorer på det islandske landslaget. Han får støtte av veteran Hermann Hreidarsson. Forsvarskjempen mener Island nå må vise at de kan. - Vi har toppspillere på de fleste plasser, og vi er veldig stolte av å spille for Island. Men det har vi ikke klart å vise i de siste kvalifiseringene, sier Portsmouth-spilleren. Han mener Islands største problem har vært mangel på stabilt, godt spill. - Vi har hatt noen sjokkresultater, men så har vi sviktet i kamper mot lag vi burde matche. Nå har vi en ny sjanse, og den skal vi ta, sier han. Islendingen er klar på at Nederland er favoritter i Norges gruppe. - Skottland og Norge følger på plassene bak, og så må Makedonia og vi kjempe hardt for å overraske. For oss vil et godt resultat i Oslo være å unngå tap. Vi vil være veldig fornøyd med et poeng, men vi har ikke kommet helt hit for å legge oss nedpå, sier Hreidarsson. Minst 20 døde i orkan i Haiti | Nødhjelp fra Venezuela | Treffer Cuba i natt | Vanskelig å evakuere | Blant de døde er 13 barn. Det samlede tallet på dødsofre for Ike i Karibia har dermed kommet opp i over 500, viste tall fra FN søndag. Det falt da fortsatt styrtregn over mange av de hardest rammede områdene, der ødelagt infrastruktur gjorde det vanskelig å få fram hjelp. En bro som forbinder byen Gonaives med Haitis hovedstad Port-au-Prince, styrtet sammen på grunn av uværet, og gjorde dermed den hardt prøvede byen nord i Haiti avskåret fra omgivelsene. En bilkolonne med forsyninger til ofre for uværet måtte gjøre vendereis på grunn av denne brokollapsen. Les også: Akutt behov for hjelp etter Hanna | Fredag ble 30 tonn med nødhjelpsvarer levert fra FNs World Food Program - den største enkeltstående leveransen til Gonaives siden de fire dødelige stormene traff Haiti, melder AP. Venezuelas president Hugo Chavez sier søndag kveld at fly med mat og flaskevann er på vei også fra Venezuela til Gonaives. Også hjelpearbeidere og medisiner vil bli sendt til Haiti, melder er det boliviske nyhetsbyrået. Ikes videre rute er noe usikker, men klokken 20 søndag kveld norsk tid var orkanen like vest for Great Inagua Island i Bahamas. Det er imidlertid ventet at den vil fjerne seg fra Bahamas, og treffe kysten av det østre Cuba i natt, og det sentrale Cuba mandag, melder Associated Press (AP). Orkanen, som for øyeblikket måler en styrke tilsvarende kategori fire på Saffir-Simpson-skalaen (se faktaramme til høyre), vil avta i styrke før den treffer Cuba. I Florida Keys (se kart) er det startet evakuering av fastboende på den lavtliggende øykjeden etter at gjester ble bedt om å forlate området allerede lørdag. - Vi forstår ulempen ved evakueringen for innbyggerne og gjestene, men deres sikkerhet er førsteprioritet. Det (uværet) er rett og slett for nært til at vi kan la være å reagere, sier administrator i Monroe County, Roman Gastesi. I flere av byene ved Mexicogulfen er de evakuerte etter Gustav på vei tilbake til boligene sine mens myndighetene bekymret ser at Ike rykker nærmere | - Våre innbyggere er slitne og de har brukt mye penger på evakueringen - fra Gustav. Min antagelse er at det blir vanskelig å få et like stort antall ut av byen denne gangen, sier borgermester Ray Nagin i New Orleans. Følg orkanene på vårt stormkart | Paven advarer mot dansen om gullkalven | Vårt moderne samfunn har gjort penger, eiendeler og makt til en form for avgudsdyrkelse som er like falsk som den vi drev med i oldtida, sier pave Benedikt. Mer enn 250.000 parisere møtte fram da paven holdt messe ved Invalidene i Paris lørdag. Mange unge mennesker sov under åpen himmel for å sikre seg en god plass under seremonien. - Har ikke det moderne samfunnet skapt sine egne avgudsbilder? spurte paven da han talte til folkemassen på flytende fransk. - Har det ikke etterlignet, kanskje uten viten og vilje, oldtidas hedninger ved å bortlede mennesket fra dets sanne mål, fra gleden ved evig liv med Gud? Pave Benedikt siterte Paulus, som i sitt første brev til Timoteus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt. - Har ikke tørsten etter penger, etter eiendeler, etter makt og til og med etter kunnskap bortledet mennesket fra dets sanne skjebne? spurte han. Etter sitt besøk i Paris begynner paven på en pilegrimsferd i fire etapper. Han skal da følge i fotefarene til Bernadette Soubirous, ei fransk jente som jomfru Maria skal ha åpenbart seg for 18 ganger i 1858. Burde ha visst | Ny tidsregning. God etikk, god butikk. Muligheter og løsninger. Føre var. Granskning og opprydding er vel og bra, men ikke godt nok. Det forventes at toppledelsen i selskapene skal fange opp kritikkverdige forhold lenge før mediene kommer på banen. Samfunnsansvar. « Alvorlig for Telenor (...) Ledelsen burde ha visst ", sa styreleder Harald Norvik i forbindelse med Telenor-saken i Bangladesh. Bedrifters forretningsmessige samfunnsansvar blir stadig trukket frem i forbindelse med temaer som leverandøroppfølging, antikorrupsjon og arbeidsforhold. Brudd på standarder, regler og egne retningslinjer trekkes frem i oppslagene i mediene. Til nå har oppmerksomheten stort sett fokusert på hendelsene og håndteringen av disse i etterkant. Vi ser imidlertid en endring der det nå stilles kritiske spørsmål til toppledere om at de "burde ha visst". Dette forutsetter for det første at forståelsen av forretningsmessig samfunnsansvar er godt forankret i toppledelse og styre. Dernest er det avgjørende at samfunnsansvar er godt integrert i bedriftenes kjernevirksomhet og strategi. Ikke minst må samfunnsansvar stå sentralt i daglig proaktiv risikostyring. Vi ønsker her å peke på de mulighetene som ligger i forretningsmessig samfunnsansvar. Når vi snakker om proaktiv risikostyring er det viktig å huske at risiko like mye knytter seg til faren for tapte muligheter som til trusselen for at noe galt vil skje. Vi opplever et økende fokus på arbeidet med forretningsmessig samfunnsansvar. Det er lenge siden dette arbeidet var begrenset til filantropi. Endringen har kommet gradvis, som følge av skandaler som for eksempel Enron, nytt lovverk med verdensomspennende konsekvenser, som det amerikanske Sarbanes-Oxley Act, og nye forventninger til åpenhet og rapportering. Forretningsmessig samfunnsansvar har beveget seg dithen at selskaper ikke lenger kan være reaktive i forhold til hendelser, men bør være i forkant av lovgivning for å møte fremtidige forventninger. Flere og flere bedrifter erkjenner at næringsvirksomhet ikke kan lykkes i samfunn og miljø som svikter. Derfor velger de å se på forretningsmessig samfunnsansvar som del av en langsiktig strategi for bærekraftig utvikling. På den annen side ser både myndigheter og NGO'er i økende grad på næringslivet som en del av løsningen på store globale utfordringer, og ikke bare som en trussel som må reguleres. For å kunne være en del av løsningen, må imidlertid næringslivet også gjøre det de er best på; nemlig skape varige verdier gjennom teknologiutvikling og innovasjon. For å være bærekraftig er det avgjørende at samfunnsansvarlig drift virker positivt på bunnlinjen. Det må legges til rette for at god etikk blir god butikk. Ifølge noen av verdens mest innflytelsesrike selskaper i World Business Council for Sustainable Development (WBCSD), er aksjeverdier en måleparameter på hvor godt en leverer verdi til samfunnet, ikke et mål i seg selv. Vi ser nå at stadig flere investeringsporteføljer har fokus på ansvarlig bærekraftig drift, og at klimaverstinger og andre som ikke oppfyller gitte prinsipper for ansvarlig forretningsførsel kan bli ekskludert. Beregninger viser at samfunnsansvarlige investeringer ikke gir dårligere avkastning enn de som ikke stiller krav til miljø- og samfunnsansvar. La oss ikke glemme alle suksesshistoriene for ansvarlig drift i vanskelige land med store positive ringvirkninger både for miljø og samfunn. Disse må kommuniseres for å oppmuntre andre til innsats. Gjennom ensidig fokus på trusler og utfordringer knebler vi selskapers evne til å tenke nytt og innovativt og til å bidra til løsninger på noen av verdens største utfordringer. Frykten for negative oppslag må ikke gjøre at selskaper vegrer seg for å være åpne på de utfordringer og dilemmaer en møter med tilstedeværelse i vanskelige land. Ingen er ufeilbarlige. Det er viktig å ha gode retningslinjer og instrukser på plass for å ivareta aspekter rundt forretningsmessig samfunnsansvar. Videre er det avgjørende ha systemer på plass for å sjekke at de etterleves og er godt implementert. I tillegg til dette er det imidlertid viktig å være åpne på at regler og retningslinjer ikke kan dekke enhver eventualitet. Det må være rom for kontinuerlig forbedring. Gjennom risikogjennomganger og evalueringer kan selskaper avdekke de svake ledd slik at en kan finne riktig sted å sette inn innsatsen. Det er for eksempel utviklet spesifikke verktøy for å måle bedrifters evne til å bekjempe svindel og korrupsjon. Internasjonal tilstedeværelse er krevende, og de selskaper som tør å ta utfordringen, må hjelpes til å lykkes. Vi må ikke la det perfekte bli det godes fiende. Jarstein blåste i hetsen | - Au! Ble FFK-fansens offer | Lårsmertene fortsetter | FFK-RBK 1 - 1: Men RBK-keeperen hadde nok en tøff dag på jobben. Blåste i hetsen: Rune Almenning Jarstein avviste at ropingen hadde gått inn på ham, selv om han slapp inn sitt andre frispark på to kamper. De første 43 minuttene hadde Rosenborg all makt og tilnærmet full kontroll på Fredrikstad Stadion. Så ble det fullt kaos. I sentrum, igjen: Rune Almenning Jarstein. Først plukket han opp ballen som kom fra Kris Stadsgaards hæl, i den tro at det ikke var tilbakespill. - Jeg demper først på brystet, men vurderer det som om han ikke bevisst spiller tilbake, sier Jarstein. Dommer Kjetil Sælen var helt uenig - og dømte indirekte frispark til FFK. Frisparket havnet til corner, og så havnet Kvisvik i bena på Jarstein. Med knottene først. Rødt kort. Jarstein selv hadde nettopp fått gult for å ruse for tidlig ut på FFKs første frisparkforsøk. - Hva tenker du når Kvisvik sparker? - Først tenker jeg: Au!, sier RBK-keeperen. - Så ble jeg irritert, og gikk bort for å si fra, forklarer Jarstein, som mente Kvisvik filmet i situasjonen før. Dommeren var aldri i tvil om Kvisviks utvisning, men så ikke om RBKs keeper var involvert på noen måte som burde ført til gult kort nummer to. Det var nok en og annen i rødt og hvitt som mente det siste. I alle fall fikk RBK-keeperen hjemmesupporternes fulle oppmerksomhet i andre omgang. - Rune, her kommer vi, sang FFK-fansen av full hals hver gang Rune Almenning Jarstein fikk dødball i mot. Det kunne virke som ropingen og pipingen mot RBKs sisteskanse virket: Etter 74 minutt sendte Fernando Wallace en frispark-perle i nettet, og sørget for at hjemmelaget berget et poeng - med en mann mindre på banen. Det sendte tankene over på en lignende situasjon mot Island, hvor Jarstein tok skylden. Det sendte også tankene over på en keeper som har fått mye fokus på seg og sine tabber den siste tiden. Jarstein avviste at ropingen hadde gått inn på ham. - Sånn er det. De har ropt på meg hver gang jeg har vært her, det er bare gøy, det! Det er likevel ingen tvil om at det har blitt mye i det siste. - Jeg har ikke lest aviser den siste uken, innrømmet Jarstein. - Men folk prater jo... Noe som virket å gå mer inn på landslagskeeperen, var lårsmertene. Jarstein har vært plaget med muskelproblemer i lengre tid, og i andre omgang haltet han tydelig. Han måtte også ha hjelp til utspillene. - Ingen grunn til å ta ham ut, sa Erik Hamrén. RBK-treneren påpeker at det "bare" er smerter, og ikke noe som skal hemme keeperen. Han får støtte av lagets medisinske koordinator, Haakon Schwabe. - Det skal ikke gi andre problemer enn smerte, sa Schwabe. Eva Joly + Daniel Cohn-Bendit = EU | Politisk bombe | - Mulighet | - Fransk i Frankrike | Den legendariske lederen av studentopprøret i Paris i mai 68 sa i kveld at han ønsker seg Eva Joly som grønn hovedkandidat ved Europavalget neste år. Forhandlingene er i full gang. Det røpet "røde Dany" i et debattprogram sendt både på radio (RTL) og TV (LCI) i kveld. - Eva Joly står for de samme verdiene som oss. Hun teller på knappene, men har bare bedt om noen siste klargjøringer, og det skal hun få, sa Cohn-Bendit. Han er selv medlem av Europaparlamentet for Die Grünen i Tyskland, men denne gangen vil han stille for en større koalisjon i Frankrike. Han har dobbelt nasjonalitet. Det har også Eva Joly, som dermed kan stille som kandidat for et fransk parti selv om hun er norsk. Men Cohn-Bendits uttalelse var en politisk bombe, for hittil har Joly forhandlet med lederen for sentrumspartiet Modem, Francois Bayrou. For noen måneder siden deltok hun i lanseringen av Modems EU-valgkampanje i Paris. - Jo lenger jeg lever, jo mer overbevist blir jeg om at Europa er det største fredsprosjektet vi har, og at det hadde vært ønskelig å gi Europa et mer politisk innhold, sa Eva Joly til Aftenposten like etter Modem-møtet i juni. - Jeg ser Europaparlamentet som en mulighet for å aksjonere for det som opptar meg, la hun til. Hun anså på det tidspunktet Modems leder François Bayrou som en person som virkelig kunne utrette noe. I stedet har hun fått betenkeligheter, og seiler nå opp i grønn drakt, for Cohn-Bendit. Ifølge avisen Lyon Capitale er det den tidligere opprøreren som har fridd til den norske korrupsjonsjegeren. - Hun har riktig profil. Hun er kvinne og Dany ville ha en kjent europeer som har vært engasjert i viktige kamper, sier Gilles Buna, grønn viseordfører i Toulouse. Diskusjonene med Eva Joly er kommet langt allerede. Cohn-Bendit skal ifølge Lyon Capitale ha tilbudt henne å være kandidat i Sør-Øst-Frankrike. Men det kunne også bli i Bretagne, der hun har hus. Eva Joly er for tiden spesialrådgiver i Norad. Hun var i mange år Frankrikes mest berømte forhørsdommer, særlig i den vanskelige Elf-saken, men ble hentet til Norge av daværende justisminister Einar Dørum i 2004. Hun har hatt dobbelt statsborgerskap i 41 år. - Jeg er norsk i Norge, og fransk i Frankrike. I utlandet bruker jeg det passet jeg vil, sa hun til Aftenposten i juni. I kveld var hun ikke tilgjengelig for kommentar. Fare i Husebyskogen | "Festung Amerika". Det er hva jeg kaller den amerikanske ambassade i Henrik Ibsens gate. En gang var den åpen for frie mennesker i et fritt land. I dag er Eero Saarinens bygning fra 1959 et svart festningsanlegg der de amerikanske menneskene har forskanset seg bak høye gjerder og betongstolper på gateplanet. Det er et resultat av president Bushs kamp mot terrorisme. De er livredde, amerikanerne i Norge, visstnok. De tror at fundamentalister skal gå til angrep på ambassaden hvert øyeblikk. Derfor vil amerikanerne ha sin ambassade et annet sted. Det synes å være en god idé. Men hvorfor må den på død og liv plasseres i et friluftsområde på Huseby? Husebyskogen er en vakker plett der nordmenn går blant trær og natur hele året, til fots, på ski, på luftetur med bikkja. Akkurat der, rett ved Njårdhallen, vil altså amerikanerne ha sin ambassade. Og Oslo kommune sier ja. La amerikanerne få det som de vil. Som et industribygg. Hvorfor kan ikke norske myndigheter være elskverdige nok til å tilby amerikanerne andre tomter for en ny amerikansk ambassade? Det norske Pentagon for eksempel. Nå som det norske forsvar gradvis nedlegges nok en gang i norgeshistorien, har den norske forsvarsledelse flyttet til et nytt bygningskompleks på Akershus. Det norske Pentagon ville sikkert passet til formålet. Byplansjef Ellen de Vibe har allerede uttalt at den planlagte ambassadebygningen blir for stygg. Det ligner et industribygg. Men amerikanerne vil ha sin vilje igjennom. Norske politikere har forlengst startet bukke-nikke-neie-leken. Det er trist at amerikanerne i Oslo ikke mener at den kan bli i Henrik Ibsens gate. Nå som den er så sterkt beskyttet, må det da kunne gå an å leve livet videre akkurat der. Jeg tør nok en gang minne om at den helt nye amerikanske ambassade i Berlin ligger rett ved Brandenburger Tor i sentrum av byen. Den ble åpnet i juli. Selvfølgelig er det nye, store ambassadekomplekset med vinduer av pansret glass beskyttet av solide stålsøyler og betongsøyler. Bygningen er barrikadert. Men den minner ikke om en straffeanstalt slik den amerikanske ambassade i Oslo nå gjør. Og mennesker i Berlin kan bevege seg fritt i turistleden rett ved det nye amerikanske komplekset nær Holocaust-minnesmerket. Terror i Makrellbekken? Men Oslo er åpenbart noe annet. Oslo er visst den farligste byen i Europa. Det skal derfor være trygt for amerikanerne å nedklaske seg i friluftsområdet i Husebyskogen. Den har jeg aldri trodd på. Det er like lett for terrorister å slå til mot en ambassadebygning der som det er i Henrik Ibsens gate. Og kanskje enda lettere. Ambassadesaken er et tragisk blindspor. Men det er ikke for sent å stanse besettelsen om at USAs ambassade må ligge i Husebyskogen. Oddvar Solnørdal, tidligere leder for Sikkerhetsavdelingen ved Forsvarets overkommando, skrev allerede i februar følgende i Aftenposten: Det korrekte bilde er dessverre at Makrellbekken er et ønskested for terrorister. Nærhet til myke mål som turnhaller, trebebyggelse, og småbarn på tur og et tett trafikkert nærmiljø, vil gjøre USAs ambassade til et høyaktuelt terrormål selv om ambassaden selv er godt sikret. Hadde norske sikkerhetsfolk med kunnskap om våpeneffekter deltatt i søken etter tomter, ville Makrellbekken aldri blitt valgt. De ordene gjør faktisk inntrykk på meg. Men de later ikke til å ha gjort tilstrekkelig inntrykk på politikere med makt her i landet. De har sørget for at denne kjedelige saken har havnet i en hengemyr. Det er bare å få den opp derfra. Da må man bruke tid og hode. Norge som sosial investor | Tre utfordringer. Bygge fond. Utviklingsutvalget har avgitt sin rapport til miljø- og utviklingsministeren, som har bedt utvalget om å belyse hvilken innflytelse andre aspekter ved norsk politikk enn bistand har på fattigdomsreduksjon, og hvilke tiltak som kan bidra til en mer samstemt politikk for utvikling. Norske investeringer i utviklingsland har stått sentralt i dette arbeidet. Historisk sett har en av de viktigste kildene til økonomisk utvikling og redusert fattigdom vært tilgang på kapital. Det er tre hovedutfordringer som må møtes dersom investeringer skal ha størst mulig effekt på utvikling og fattigdomsreduksjon. Først må investeringen bidra til økt verdiskaping og vekst. Dernest må en sørge for at en størst mulig andel av verdiskapingen blir igjen i landet. Dette kan skje gjennom både direkte pengeoverføringer til staten, slik som skattlegging eller royalties, og gjennom bruk av lokale leveranser og sysselsetting som skaper økonomiske ringvirkninger. Sist er det viktig at bruken av inntekter i vertslandet går til utviklingsfremmende formål. Utenlandsk direkteinvestering utgjør nå den viktigste kilden til kapital i utviklingsland sett under ett. Samtidig ser vi at de minst utviklede landene (MUL), særlig i Afrika sør for Sahara, henger etter. Disse landene mottar bare en brøkdel av utenlandsinvesteringene som bedrestilte utviklingsland får, og bistand er fremdeles den klart viktigste eksterne finanskilden. Utfordringen er altså både å øke omfanget av investeringer i MUL-land, og sikre at disse bidrar mest mulig til fattigdomsreduksjon. Basert på verdens største oljeformue pr. innbygger, har Statens Pensjonsfond - Utland (SPU) bygget opp et fond som forvalter 1 prosent av verdens aksjer. Mandatet til fondet er å sikre langsiktig avkastning for fremtidige generasjoner, og midlene er stort sett investert i børsnoterte selskaper i vestlige land. På grunn av SPUs krav til sikkerhet og avkastning er det begrenset i hvilken grad Norges oljeoverskudd bidrar til utvikling i fattige land. Med utgangspunkt i at det er kapitalmangel i land med lite utviklede markeder og mangelfulle rammebetingelser, er utvalgets vurdering at det er viktig å se på hvordan myndighetene i rike land kan stimulere til økte investeringer i de fattigste landene. Med bakgrunn i dette, anbefaler Utviklingsutvalget at man i løpet av en 5-årsperiode bygger opp et fond på rundt 10 milliarder kroner for investeringer i lavinntektsland med spesielt fokus på Afrika og MUL. Fondet bør forvaltes av Norfund. Investeringer i ustabile og lite utviklede markeder er ressurskrevende, og det må bygges kapasitet for å sikre utviklingseffekt, god prosjektutvikling og risikostyring. Fondet bør administreres adskilt fra den bistandsfinansierte investeringsporteføljen og eies av Finansdepartementet. Kravene til avkastning må tilpasses en klar målsetting om å øke investeringene i MUL og lavinntektsland, da slike investeringer kan ha en høy risikoprofil. Norge bidrar allerede relativt mye til fattigdomsreduksjon i utviklingsland. Gjennom å sette av mer av vårt oljeoverskudd til investeringer i fattige land kan vi gjøre enda mer. - Bryne er et søppellag | Lettet Teigen | Forsvarsfeil | Start - Bryne 1 - 2: Drittslenging på Sør Arena etter kampslutt. Pottesur: - Bryne er rett og slett et søppellag som vi ikke skal tape mot, sier Arne Sandstø etter 1-2-tapet for Bryne. Kristiansand: - Bryne er rett og slett et søppellag som vi ikke skal tape mot, sier en sur og irritert Start-trener Arne Sandstø til fvn.no etter å ha tapt mot jærbuene. - Sier han det ja. Da syntes jeg Sandstø er en søppeltrener, kontrer Bryne-spiller Espen Ertzeid når han får høre hva Start-treneren har sagt. Bryne-trener Rolf Teigen nekter å kommentere hjemmestrenerens uttalelse. - Ingen kommentar, sier kristiansanderen som kom "hjem" og gjorde det han sa før kampen. Ta tre poeng på Sør Arena. - Dette fortjente vi. Vi har hatt mye marginer mot oss i år, sier Teigen. Web-tv: Hør Sandstøs tirade her | - Vanvittig deilig å slå Start | - Slår Bryne ti av ti ganger | Det hadde de definitivt ikke på Sør Arena lørdag ettermiddag. Etter at Bryne hadde gått opp til 2 - 1 ved Christian Gauseth, skapte Start mange store sjanser som burde gitt uttelling. Spesielt Bernt Hulsker, som hadde stanget inn Start-ledelse i første omgang, skulle scoret. - Det var dårlig av meg. Jeg skulle puttet flere, sier spissen som var alene med keeper to ganger. At Start ikke satte sjansene irriterte Arne Sandstø etter kampslutt. - Det er forferdelig dårlig at vi ikke scorer når vi får slike store sjanser. Da er det nesten fortjent at Bryne vinner, sier Sandstø, som ikke var særlig blidere på baklengsmålet som sikret Bryne seieren. - Det er en barnefeil, og rett og slett for dårlig. Bryne-spilleren er jo på vei bort fra målet, sier Sandstø, som bekrefter at han sikter til Jesper Mathisen som var involvert i duellen i forkant av målet. Gauseth slo tunnell på midstopperen før han satte den i nettaket. Mathisen mener Gauseth hadde flaks som kom til målet, og er ikke enig med treneren sin. - Ballen går mellom beina på meg, og han er heldig. Jeg føler at det også ble gjort noen feil i forkant av den situasjonen, sier 21-åringen. Mange alvorlig syke av sopp i høst | Mange er blitt forgiftet og alvorlig syke av sopp i høst. Helsedirektoratet mener kunnskapsnivået om skogens delikatesse er for dårlig. Dinmat: Lær deg soppens ABC | Bare den siste måneden har Giftinformasjonen mottatt 340 henvendelser som gjelder sopp, melder NRK. I hele fjor kom det 450 henvendelser fra usikre sopplukkere. - Mange sopplukkere har for dårlige kunnskaper, sier rådgiver Lise Ringstad i Helsedirektoratet. For skogen bugner av spiselig, men også mye helt uspiselig og farlig sopp. Er du ikke 100 prosent sikker på at soppen er spiselig, skal du holde deg unna, er det klare rådet. - I verste fall kan det være dødelig hvis du spiser feil sopp, advarer Ringstad. Hun forteller at det allerede har vært flere tilfeller i år med svært alvorlige forgiftninger, med skader på lever og lange sykehusopphold. Ber Yunus forklare seg | Krever svar. Mareritt. Vilje. Etter massiv kritikk mot Telenor, blir nå fredsprisvinner Yunus og Grameen Telecom bedt å redegjøre for egen praksis. - Vi har hatt en god dialog med Telenor. Vi mener det er en reell vilje til å rette opp det som har vært feil med arbeidsmiljøet i Bangladesh. Nå vil vi gjerne ha svar på hvordan Grameen Telecom utøver sitt eierskap. Dette er slik vi jobber med samfunnsansvar. Hvis det er åpenbare brudd på bestemmelser, kan vi i ytterste instans si opp lånene, sier direktør Kjell Roland i Norfund. - Men om også Grameen Telecom har sviktet som eier, er vel ikke det noe de vil beskrive i et svarbrev til dere? - Kanskje ikke, men her er formålet å se om det er systematikk omkring dette, vi må forsikre oss om at vi er enige i standarder og policy på helse, miljø og sikkerhet. Og det er ingen grunn til å stille andre krav til Grameen Telecom enn til Telenor som eiere. For Telenor er samarbeidet med Yunus og Grameen blitt et lite mareritt. Noe av det siste er at fredsprisvinneren beskylder Telenor for korrupsjon, og vil ha Telenor til å betale en bot på 300 millioner kroner som Grameenphone er ilagt i Bangladesh for ulovlig ruting av teletrafikk. Roland går nå ut med en klar advarsel mot å kritisere investorer i u-land hardere enn det er grunnlag for. Det er vanskelig nok fra før å overbevise investorer til å ta høy politisk og økonomisk risiko i u-land. Dersom omdømmerisikoen i tillegg anses å være for stor, vil de holde seg unna og det vil ramme de fattige hardest: - Vi investerer i land som er veldig forskjellig fra Norge. Vi vil bidra til utvikling, og aksepterer at norske standarder ikke oppnås fra dag én. Denne debatten er blitt veldig norsk, sier Roland. - Vi investerer for eksempel mye i mikrofinansinstitusjoner. Fattige mennesker som låner penger fra mikrofinansinstitusjoner følger ikke nødvendigvis internasjonale standarder. I små familiebedrifter er det vanskelig å garantere seg mot for eksempel barnearbeid. Hvis norske bedrifter og investorer bare ser ulemper ved å engasjere seg i u-land, vil det virke avskrekkende, mener han. Han sier at han kjenner norske investorer som skjuler sine engasjementer i utviklingsland fordi omdømmerisikoen er så stor. - Proporsjonene må være til stede. Og når Telenor går inn i et land som Bangladesh med i utgangspunktet små utsikter til fortjeneste og veldig høy risiko fordi det er riktig å gjøre det for landet, og dette så blir en kjempesuksess, er det en kjempesuksess som i første rekke bør motivere flere norske bedrifter til å investere i u-land, mener Roland. Nye dieselbiler best for miljøet | Opptatt av økonomi. Ikke bare bra. Anbefaler diesel. Nye dieselbiler gir lavere miljø- og helseulemper enn bensinbiler. 70 prosent av alle nye biler i Norge selges med dieselmotor. Det er mye i forhold til resten av Europa der halvparten av alle nye biler som selges er dieseldrevet. Foto: Aftenposten | Egil Stenshagen, daglig leder i Stenshagen Bil, og salgssjef Tommy Harland sier kundene er lite opptatt av miljøet når de skal kjøpe ny bil. Når de kommer til butikken er det lommeboken de er bekymret for. - Miljøhensyn er et tema som kommer langt ut i samtalen, dersom det dukker opp. Da spør kunden om bilens CO2-utslipp eller drivstoff-forbruk, sier Tommy Harland. De fleste kundene har bestemt seg for hva de vil ha før de kommer til butikken. 70 prosent av bilene som selges hos Stenshagen, har dieselmotor. Hans Aasen i SFT understreker at selv om nye dieselbilene ikke er så store miljøsyndere som bensinbiler, er de ikke friskmeldt. Spesielt i de store byene er utslipp av partikler og NO2 et problem. - Det er alvorlige problemstillinger knyttet til luftforurensning som følge av bileksos, sier Aasen, og nevner luftveisproblemer og hjerte- og karsykdommer. - Mange har investert i dieselbiler de siste årene. Vil også disse bilene være mer gunstige for miljø og helse sammenlignet med bensinbiler? - Eldre dieselbiler bidrar til mer lokal forurensning enn nye, men vi har ikke gjort noen vurdering av de eldre bilene nå, sier Aasen. Han legger til at når det gjelder dieselbiler, er utslippskravene blitt strengere. EU-kravene til dieselbiler som kommer i 2009, er fem ganger strengere for partikler enn kravene som har vært gjeldende siden 2005. Dersom selgerne hos Stenshagen skal anbefale bilkjøp til kundene, er valget enkelt. - Mindre CO2-utslipp og Regjeringens omlegging av avgiftssystemet, favoriserer dieselbilene, sier daglig leder Egil Stenshagen. Slakter kunsgresset | Jevn åpning | Dramatikk på overtid | RBKs omgang | Konan-show | Fire poeng bak sølvet | AaFK - RBK 1 - 2: Erik Hamrén mener det er en parodi å spille på kunstgresset på Color Line stadion. - Det er en Disney-film som heter Bambi, og det her ble som Bambi på isen, sier Hamrén etter at han hadde sett sitt lag vinne 2 - 1. Han var glad for seieren, men likevel lot han frustrasjonen gå utover underlaget. - Det går ikke an å spille fotball på et slikt kunstgressunderlag. Bommer du på ballen med én millimeter er pasningen helt håpløs. Og langballer, som er en vesentlig del av fotball, er umulig å slå her. Ballen stusser jo bort, freser Hamrén. Han tok sin første seier på kunstgress i år, men gir minsukarakter til denne og Alfheims matte. Kun Aspmyra er et kunstgress han kan leve med. - Det er et underlag som er helt annerledes. Her har dem en flott stadion, flotte supportere og alt. Men underlaget ødelegger alt. Det er en skandale at man spiller toppfotball på en slik bane, sier han. Han er stolt over at spillerne ikke lot rammevilkårene for god fotball ble vinneren, og mener det alt i alt var en fortjent seier. - Vi reiser oss etter pause,, og det gjør meg stolt. Spillerne viser at dem vil vinne, og det er jeg glad for at vi gjør. - Fire poeng opp til medalje, hva tenker du om det? - Det er medalje som er målet, men vi tar en kamp av gangen. Det startet jevnt, uryddig og sjansefattig i Ålesund. Rosenborg hadde et ørlite initiativ, og fremsto som det beste og mest offensive laget. Men et defensivt orientert AaFK-lag kom hurtig på overganger når sjansene bød seg, og ble på ingen måte spilt ut av Rosenborg. Den første omgangen ble i stor grad en stillingskrig, der RBK så mest overbevisende ut, men ingen av de to lagene maktet å skape stort av målsjanser. Da klokken passerte 45 minutter hadde lagene kun skapt en eneste målsjanse hver. Marek Sapara sto for RBKs eneste målsjanse da han trakk seg fri og fikk fyrt av et skudd nokså upresset fra 12 meter etter om lag et kvarters spill, men AaFK-keeper Nenad Novakovic reddet forholdsvis enkelt. AaFKs eneste sjanse da ordinær tid i første omgang var spilt sto Daniel Arnefjord for da han fikk stå alene på bakre stolpe på fem meters hold fem minutter før pause, men headingen var svak og gikk over RBK-buret. Så, på overtid i første omgang, startet dramatikken. AaFK lempet et av mange innlegg mot Tor Hogne Aarøy inne i RBKs 16-meter. Kris Stadsgaard gikk i duellen og hadde hendene forsiktig, men enn så lenge godt synlig, rundt den storvokste AaFK-spissen. Dommer Kristoffer Helgerud blåste straffe, til voldsomme protester fra RBK-spillerne. Johan Arneng klinket straffen i vinkelen på vakkert vis. Lagene gikk til pause til tilnærmet håndgemeng i spillertunellen på stillingen 1 - 0 til Aalesund. Etter hvilen åpnet AaFK best, og var for første gang i kampen det førende laget. Men det varte bare fire minutter. Marek Sapara til innlegg fra høyre. Ballen havnet på fem meter. Steffen Iversen kom i fart, men maktet ikke å få ballen mot mål i duell med AaFKs stoppere. Men ballen spratt videre til Didier Konan Ya på bakre stolpe, som upresset kunne bake ballen i mål under Novakovic i AaFK-buret. Rosenborg tok over det meste etter 1-1-målet, men slet igjen med å skape klare målsjanser. Men det spillmessige overtaket ble bare større og større mot et tafatt og baktungt Aalesund-lag. 20 minutter før slutt maktet ikke lenger hjemmelaget å stå imot det massive RBK-overtaket. Didier Konan Ya fikk ballen på kanten av AaFKs 16-meter og bestemte seg for å gjøre alt selv. Han driblet elegant, om enn noe heldig, av både Haraldur Gudmundsson, Jonatan Tollås og Daniel Arnefjord, før han elegant la ballen ut i hjørnet med yttersiden av den høyre foten. Flott enkeltmannsprestasjon av Konan Ya! RBKs toppscorer i årets serie Steffen Iversen ville også være med på moroa, men kom aldri nærmere enn da han avsluttet fra 16 meter etter et innlegg fra Sapara snaue 10 minutter før slutt, men skuddet strøk utenfor. Rosenborg kontrollerte inn til årets første trepoenger på kunstgress for sesongen, og jakter stadig medaljer i årets serie med bare fire poeng opp til både brose- og sølvplassen. AaFK blir igjen på tabellens jumboplass og har to poeng opp til HamKam på kvalikplassen. TIL-spillerne kritiserer Alfheim-kunstgresset | Underlaget i Tromsø får hard medfart verbalt fra uventet hold. Tromsø-spillerne er ikke udelt positive til underlaget på Alfheim. Her er Morten Moldskred i duell med Rosenborgs Adreas Nordvik. (Foto: Tom Benjaminsen) | Alfheim-matta har blitt slaktet av mange gjestende lag denne sesongen. Rosenborg-trener Erik Hamrén uttalte blant annet at underlaget på Alfheim og på Color Line stadion i Ålesund var "en skandale" og "ikke går an å spille fotball på". Trønderne ble sendt hjem i skam fra Nord. 0-4-tapet var tungt å svelge for seiervante Rosenborg. Web-TV: Se og hør Erik Hamréns kunstgress-angrep | Avisen Nordlys i Tromsø har snakket med en rekke av Tromsø-spillerne, og de hadde følgende å si: Tommy Knarvik: - Kunstgresset er noe vi snakker med hverandre om, ja. Vi kan ikke skyve under teppet at forskjellen er stor på underlaget på Alfheim sammenlignet med for eksempel Drammen, der vi var forrige helg. Mot Lillestrøn var det for eksempel unormalt raskt. Og i tillegg sliter Alfheim-matta mye på kroppen til oss spillere etter trening og kamper. Tom Høgli: - Kunstgresset vi har er dårligere enn på de andre arenaene i Tippeligaen. I forrige runde spilte vi på kunstgresset i Drammen og der spratt ballen normalt, den hadde en naturlig stuss. På Alfheim skyter den ekstra fart, og gjør det vanskeligere for spillerne. Kunstgress-debatten: - Fjollete av Hamrén | CLS er en parodi | Miika Koppinen: - Nå er kunstgress kunstgress, det blir aldri som naturgress uansett. Men etter kampen i Drammen var jeg helt fin i kroppen etterpå. Kunstgresset stod - på en måte. Og ballen oppførte seg også mer normalt. Rune Lange: - Underlaget på Alfheim er uvant for meg - og på grunn av det har jeg trent mindre ren fotballtrening enn jeg normalt ville ha gjort. Jeg har stått mindre igjen etter treningene. Cæsar på nært hold | Han kom, så og vant. Onsdag var det 2050 år siden drapet på Cæsar. Enten vi liker det eller ikke, er han en av grunnleggerne av europeisk sivilisasjon. En venn spurte forleden: "Du vil ikke si at dere feirer en despot, en imperialist som Gaius Julius Cæsar?" Jeg lo høyt. Det var 15. mars. Vi lo, alle syv, nemlig seks latinartianere fra Grefsen gymnas anno 1978 og vår latinlektor til denne dag, Anne Katrine Frihagen. Vi hadde gått litt av ruten Cæsar gikk den skjebnesvangre formiddagen for 2050 år siden, vi hadde stått omtrent ved drapsstedet, så nær man kan komme på dagens gatenivå, og hadde fulgt etter liket av ham til Forum Romanum hvor likbålet og gravalteret over ham kom til å stå. "Nei, vi feirer ham ikke," svarte jeg. "Vi feirer heller ikke drapet på ham." Og her slo det meg med forundring at det er nødvendig å understreke at man ikke nærer sentimentale følelser for noen diktator, enn videre at man ikke er fascist, selv om man er ambivalent betatt av Cæsars begavelse og den enorme betydning hans liv og død fikk for vår europeiske sivilisasjonshistorie. For eksempel utsatte han de germanske folkevandringer med 500 år. harmløse markering av dagen ved de fire tempelruinene som kom for en dag da Mussolinis byplanleggere rev et par kvartaler og ville anlegge nybygg på Largo Argentina i 1920-årene. Prosjektet ble skrinlagt. Her står vi, midt i biltrafikken, og stirrer ned på fragmenter av noen bygninger, blant andre en offentlig dass, som var blitt 200 år gamle allerede på Cæsars tid. Vi ser altså konturer av republikken Roma, det bysamfunnet som lenge før vår tidsregning var blitt et gryende demokrati, som utviklet latinen som europeisk språk og som ga oss romerretten. Det var i republikkens krisetid Cæsar bygget opp sin militære og politiske karrière frem til dødsdagen, 15. mars 44 f. Kr.. Det er sannsynlig at han kom spaserende akkurat her, og at det var i 11-tiden om morgenen. Kilder i nær ettertid beskriver overleverte observasjoner, ikke minst biografen Suetonius på 120-tallet, og det er trolig Cæsars egen ekspansjonspolitikk vi kan takke for at latinens utbredelse og overlevelse bringer denne litteraturen helskinnet gjennom det katolske klostervesen like frem til våre bokhyller. Cæsar var på vei til et senatsmøte som ikke kunne holdes i curiaen på Forum, den var under oppussing. Senatsmøtene var derfor midlertidig flyttet til det strålende nye forsamlingsanlegget som Pompeius, en tidligere alliert, men siden rival av Cæsar, hadde skjenket byen med overbygde søylehaller og teater, riktig et prakteksemplar av et kulturhus. Det er mellom disse søylene, hvorav mange i dag må antas å ligge knust i kjellerfundamentene under bebyggelsen rundt oss, at Gaius Julius Cæsar blir utsatt for et av verdenshistoriens mest berømte attentater. Da det første av 23 dolkestikk rammer ham, utbryter han: "Men dette er jo vold." sterkeste mann, utnevnt til diktator. Men et komplott av senatorer, som foregir å ville forsvare republikken, synes han har gått for langt. Selvsagt har han dét. Men han har også gått hele karrièreveien etter regelverket, han har latt seg velge til religiøs leder, til edil og til konsul. Tålmodig, nøyeberegnende og smartere enn de aller fleste, har han bygget opp sin autoritet. Marcus Tullius Cicero har vært hans eneste overmann på talerstolen. Han er lærd i litteratur og retorikk, jus og krigskunst. Han er greskkyndig. Han har underlagt seg Gallia og Spania, lagt grunnlaget i århundrer for romaniseringen av verden, indirekte også den romersk-katolske, men delvis uten legitimt mandat fra Roma. Derfor har han gått mot Roma i en borgerkrig, men bare for å rydde opp i republikkens kaos. Vel hjemme har han sørget for sine veteraner, innvilget tusener av nye statsborgerskap, levert 1 million slaver, og gitt forlystelser til folket. Imperialisten er på merkelig sammensatt vis også meget av en humanist. Han har planlagt å bygge nye biblioteker, har satt i verk en nyorganisering av lasarett / vesenet, og gitt enorme pensjoner av sin private formue. Året før han blir stukket ned og drept, har han innført den julianske kalender, slik at det egyptiske solåret også ble europeisk, og at året fikk 365 dager, at januar ble årets første måned, og at vi fikk skuddår. Med de justeringene pave Gregor XIII innførte i 1582 (men som Norge og Danmark ikke bøyde seg for før i 1700!), er det fortsatt et juliansk kalendarium vi lever i. Juli måned lot Cæsar oppkalle etter seg selv, den hadde vært årets femte måned så lenge mars var det romerske kalenderårets første. Da han falt død om, hadde mars vært tredje måned kun året før. Brutus og de andre som hadde sammensverget seg mot ham, ble siden slått ned av Marcus Antonius og Octavian, Cæsars grandnevø, som viste seg å være utpekt til adoptivsønn og arving ifølge testamentet etter Cæsar. Han ryddet i neste omgang også Marcus Antonius av veien, og ble av senatet utropt til August, den opphøyde, de facto imperiets første keiser. Både betegnelsen tsar og keiser er avledet av Cæsar, tilnavnet Augustus tok som adoptivsønn, og som hans etterfølgere arvet. Slik blir 15. mars et veiskille i overgangen fra republikk til keiserdømme. Begge statsformer har dannet mønster for vestlig verdensorden. Tysk og britisk imperialisme har cæsariske forbilder. Men også republikkens idealer og institusjoner har overlevd keiserdømmet i fransk og italiensk kultur. Den amerikanske konstitusjon er utenkelig uten. Hvis vi i dag lever i en politisk krise, avspeilet for eksempel i valgkampen for og mot Berlusconi, er det demokratiet som har en prøve å bestå. Ikke helt død likevel | Stadig flere ønsker å lære latin, iallfall på Oslo katedralskole. Andre steder i Oslo kan det ikke læres lenger. Er det noe å tynge kunnskapsløftet med? Det kom 28 elever inn på kurset i latin ved Katta, leser jeg. Frivillig har de søkt dette tilbudet om fem timer latin i uken, fem skoletimer som nesten ikke teller, men som kommer med sin terping utenom timeplanens obligatoriske krav. Som sagt: Ytterst frivillig. Det fryder mitt ikke altfor gamle latinerhjerte. Vi som i sin tid tok latinartium, for min del på Grefsen gymnas, måtte lese 9 timer i uken, og hver lekse og leksjon var obligatorisk tellende. Vi seks som var så underlige, kom til og med opp i latin muntlig til artium. Allerede den gang lurte alle på hvorfor vi kunne gidde å pugge et dødt språk. Hver gang latinen nevnes som skolefag, og det er ikke ofte, får vi understreket at latinen er død. Riktignok sluttet latinen å være et folkespråk i middelalderen, etter det vest-romerske keiserrikets undergang. Men kan man si at det døde? Gjennom folkevandringenes tid foregikk det også en språklig massebevegelse som gjorde at latinen ble oppslukt av andre tungemål, men ikke i en mer typisk tilstand av død enn at latinen ble den fundamentale ruinen som flere nye språk livnærte seg av: Fransk, spansk, portugisisk, rumensk, italiensk. Samtidig satt munker og førte flittig avskrift av antikkens latinske tekster, både sakrale og verdslige. Derfor er de tilgjengelige, hilsen Cicero, Horats, Seneca. Kirken beholdt dessuten latinen som liturgisk og administrativt språk, katolikkenes messespråk ble faktisk ikke nasjonalisert før midt på 1960-tallet, og den dag i dag utkommer pavens encyklikaer og hyrdebrev på den ferskeste latin. Som lærdomsspråk levde latinen i beste velgående så sent som på 1800-tallet, de fleste studenter kunne dikte en drikkevise på latin. Selv om Ludvig Holberg fra Bergen ble den dansk-norske felleslitteraturens grunnlegger i 1700-tallets København, var det på latin den lærde dikter og professor skrev mange av sine essays og levnetsbrev. Men så kom Alexander Kielland. Denne elskelig indignerte herremannen sto opp for lille Marius, skoletaperen, som riktignok gjorde en god puggefigur i latin, men som bukket under for kadaverdisiplinen og døde midt i en bøyningsramse. Derfor vet påfallende mange nordmenn at "mensa rotunda" betyr "det runde bord", for dét sa lille Marius i romanen "Gift" og døde. Kielland hadde de edleste hensikter med sitt opprør av en bok anno 1883, han ville strebermentaliteten til livs og lufte ut fra Latinskolens klasserom den klebrige alliansen mellom pedagogikk og hakkelov, mellom lærerstanden og annen øvrighetsmakt. Men det er min oppfatning at Kielland dermed kom i skade for å stille latinen i evig norsk miskreditt. Dessverre legitimerte han for senere generasjoner en forvrengt innstilling til latinen som språkfag og kulturarv. Hans ærend i polemikkens anledning var pedagogisk og sosialt, og i tendensromanen fra hans hånd har man funnet mye god inspirasjon til reformer i norsk skole. Men latinen, som i seg selv ikke er ondere enn matematikk og norsk, led urettferdig og unødig i tillegg, til ulykke for vår språkevne og akademiske kyndighet. I de senere år har også tysk tapt terreng i norsk skole, for hva skal ungdom med tysk, når de heller kan velge spansk? Spansk snakkes jo i enda flere og morsommere land. Engelsk kan vi fra før. Her er matnyttigheten på ferde, men nokså misforstått på fremmedspråklig faggrunn. Problemet de unge møter i norsk skolegang, når de har kunnet et slags engelsk fra de var små, og skal lære spansk i 15-årsalderen, er at de ikke er fortrolige med språkstrukturer i grammatikk, syntaks og annet formverk. Heller ikke i norskundervisningen er de blitt fortrolige med et språks vanskelighetsgrader. Engelsk er slik sett et relativt ukomplisert språk, og tysk har de altså aldri lest eller lært. Da er forutsetningene for å lære et latinsk språk, med langt mer intrikate og intakte formkrav, svært så svekket. Å lese latin - eventuelt tysk - i ung alder er å komme på innsiden av ordene, se dem bakfra, innøve noe nær et tredimensjonalt språksyn. Det skjerper sansen for logikk, men også for språklig plastikk, stilistikk, metodikk. Latinen kan være så død den vil, eller så død noen vil at den skal være, men evnen til å tenke, fleksibiliteten for å lære mer språk og kresenheten for analyse i ethvert fag som fordrer kommunikasjon, øker med hver time latin. Her i Italia er det fortsatt slik at ungdommen kan velge videregående språklinje med latin og gresk. I kombinasjon med andre fag er de klassiske språkfag selvskrevne linjetilbud, ganske utbredt er de også, og gir fullverdig uttelling av poeng. Det er i det hele tatt ikke mange som stiller spørsmål ved disse "døde" språkenes plass i skoleverket. Men jeg tror ikke det er fordi de ikke har lest "Gift". Jeg husker den vidunderlige jødiske fortelleren, nobelpristager var han også, Isaac B. Singer, som hadde bodd i New York siden 1930-tallet, men som aldri sluttet å skrive sine romaner og noveller på jiddisch. Det språket hadde han med seg fra sin sentraleuropeiske oppvekst, all muntlig kontakt mellom fortid og nåtid, hele hans fantasiliv, var båret oppe av dette marginaliserte språket. Hans manuskripter ble oversatt til engelsk av broren. Jeg spurte: "Det er jo et døende språk du skriver på?" Isaac B. Singer svarte: " å ja, det har vært et døende språk i over hundre år. La oss håpe det vil fortsette å være et døende språk i minst hundre år til. " En ny verden var mulig | Pinters bannbulle. Poesi fra utkanten. Litteraturprisen. Orhan Pamuk snakket ikke om politikk i sitt Nobel-foredrag. Hvis det ikke er politikk å snu et verdensbilde. Tyrkias tilbud om å åpne en havn og en flyplass for gresk-kypriotisk trafikk kan kanskje få forhandlingene om tyrkisk EU-medlemskap på skinner. Samtidig som denne nyheten ble kjent i går, holdt Tyrkias første nobelprisvinner i litteratur sitt Nobel-foredrag i Stockholm. Pamuk var lei for at prosessen hadde låst seg i dagene før. Likevel sa han ikke ett ord om det mulige tøværet da han entret Svenska Akademiens forgylte talerstol. Han snakket tilsynelatende ikke om politikk i det hele tatt. Pamuk snakket om sin fars gamle koffert som var full av kladdebøker. Etter 2005-prisvinneren Harold Pinters rødglødende bannbulle mot Blair og Bushs løgner, mot Irak-krigen, og hans nærmest desperate ord om hva som kan gjøres for å gjenopprette menneskets verdighet, lå listen for politisk Nobel-tale høyt. Pamuk kunne også ha politisk raseri å lufte. Inntil for et knapt et år siden var han tiltalt for statsfiendtlige uttalelser fordi han hadde snakket om et av hjemlandets absolutte tabuer, tyrkernes folkemord på armenerne og kurdere under første verdenskrig. Internasjonale reaksjoner var sterke og tyrkiske myndigheter frafalt tiltalen. Nobelprisen til Pamuk ble av mange oppfattet som en politisk tildeling da den ble kjent ti måneder etter. Ingen ville blitt forbauset om han nå hadde benyttet anledningen til å hudflette sitt hjemland fordi forfattere og forleggere fortsatt blir undertrykt av endeløse og vilkårlige rettssaker mot det frie ord. Pamuk lot det ligge. I stedet snakket han om sin fars gamle manuskripter. Om redselen for å ikke skrive godt. Om hva det vil si å være forfatter i det som opplevdes som en litterær utkant. Talen var poetisk. Den var tilsynelatende enkel. Den var en fortelling om en far som valgte bort et mulig forfatterliv for å leve sosialt og materielt behagelig, og en sønn som valgte å lukke seg inne i sitt skriverom for bygge sin egen verden. Talen kan imidlertid også leses som en vakker tekst om den kunstneriske befrielsen som ligger i den postkoloniale litteraturen. Skrevet av forfattere som skaper et egen ståsted. Som kjenner og elsker klassikere, som lærer av den vestlige kanon, men gjennomskuer hvordan eurosentrisme og beundring for Vesten kan blokkere kreativitet. De som ser posisjonen i utkanten som en åpning for med stor mental anstrengelse å skape egne stemmer, sin egen stemme. "Og den verden som jeg i min fantasi har bygget opp med like stor tålmodighet som kreves for å grave en brønn med nål, fremstår da for meg som virkeligere enn alt annet", sa Pamuk. I Akademiets begrunnelse het det at prisen gikk til Pamuk "som på leting etter sin hjembys melankolske sjel har funnet nye sinnbilder for kulturenes strid og sammenfletting". Hva det betyr, viste Pamuk i går i sin hyllest til litteraturen og en alltid støttende far. Den rådende "makta" | Elitens maktmisbruk. Begrenset frihet. Venstresidens hamskifte. Einar Gerhardsen. Staten eier alt. Frykten for makt. Når forfatter Dag Solstad erklærer at han atter er kommunist, innebærer dette at han igjen ser behovet for et opprør mot den rådende makta. Brennende aktuell. I romanen Armand V. forteller Solstad historien om en begavet historiker som ser behovet for samtidskritisk tenkning, men som politisk korrekt tier på grunn av frykten for å uttale seg utidsmessig. Isteden velger Armand en karrière innen diplomatiet, men taus der han burde talt, gnages han innenfra. Solstad mottok Brageprisen i 2006 for romanen. Solveig Brandal påpeker i Syn og Segn 3/08 at der Armand tier, taler Solstad uredd med to brennende aktuelle essay, det ene om Ibsens Brand der han kritiserer samtiden for ensidig sekularisering / verdsliggjøring, det andre om at ytringsfriheten bør ha grenser. Begge essay møtte bred, hoderystende motstand, mens Armands feighetskultur fikk Brageprisen. Helt fra marxismens og venstresidens begynnelse var opprøret mot elitenes maktmisbruk en kjernesak. Mellomkrigstidsfilosofer slik som Theodor W. Adorno lanserte kritisk teori som mente vitenskapen ikke bare bør beskrive, men også forandre undertrykkende forhold. Herfra går en rød tråd til filosofen Jürgen Habermas som viderefører dette politiskkritiske blikk på det moderne samfunnets utvikling. Hovedpoenget er at sannheter som presenteres som objektive, sjelden er så. Verdinøytralitet er en myte. Det står som regel politiske maktperspektiv bak. Presse- og ytringsfriheten er av maktpolitiske årsaker langt mer begrenset enn folk flest tror, særlig i demokratier, mener venstreradikale Noam Chomsky, nylig kåret til USAs viktigste intellektuelle. I Neccesary illusions. Thought control in democratic societies spør han hvor fritt demokratiet egentlig er. Han påpeker at pressen i tiltagende grad er et instrument for vestlig propaganda og fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk-ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen. Årsaken er enkel: i land med folkestyre er det befolkningen som avgjør politiske valg. Kontroll med opinionen er desto viktigere. Nettopp dette behovet for å avsløre den borgerlige overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968. Men de samme som under den franske revolusjon avsatte solkongens hoff, ble noen tiår senere regnet for verre enn aristokratiet de fjernet. Napoleon måtte nærmest redde det franske "folkestyret" fra deres egen nådeløse og lynsjende voldsspiral. Det er derfor påfallende å betrakte den nåværende venstresidens hamskifte, Arbeiderpartiet i særdeleshet. De som den gangen deltok i 68-opprøret mot elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp. Rollene er byttet. Robin Hood er blitt sheriffen av Nottingham. Han tar fra dem som er "utenfor" og gir solidarisk kun til de som er "innenfor." De som før var undertrykte er nå blitt eliten - med nøyaktig de samme våpen i hånd som generasjonene før dem. Da Einar Gerhardsen tok makten etter krigen, representerte han de undertrykte. Staten var svak. Han gjorde LO og fagforbundene sterke med folkets beste for øye. Men samfunnsverdiene er endret. Individualismen har overvunnet og alvorlig svekket solidaritetens fellesskap. Etikk og moral er tabu. I dag bevilger fagorganiserte seg gode lønnsoppgjør, mens minstepensjonister og andre grupper konsekvent blir nedgradert. Pensjonsreformen (AFP) ga over en million kroner i verdi til ansatte i selskaper som har tariffavtaler, men null til resten. Man har sittet på makten så lenge at man er blitt "den privilegerte makta". Staten eier snart alt og gjennomsyrer samfunnet ved å plassere sine utvalgte lojale i sentrale maktposisjoner. På børsen alene har statens eierandeler gått fra 15 prosent i 1985 til 44 prosent i 2002, ifølge til NHO. Venstresiden er blitt høyresiden, symbolet på borgerskapet. Sosialismen forringes til en karikatur av sine opprinnelige idealer. Journalist og forfatter Peter Jones sier i BBC History Magazine at det moderne folkestyret neppe ville bli regnet som et demokrati i antikken fordi maktkonsentrasjonen rundt få partipamper ligner langt mer på et oligarki, altså en styreform der noen få i realiteten styrer. For å sitere Maktutredningen fra 2002: "Spiller det noen rolle for systemets demokratiske kvalitet om partiene består av oligarkiske klikker?". I den grad kampsonen endres og venstresidens moralske vekt på folkets beste forvitrer, går solidariteten herved til grunne. Elitedemokratiet er et faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll parret med media som går "makta" lydig til hånde. Norges Offentlige Utredninger 2004 spør høyst betimelig om partiutviklingen er demokratiets endelikt fordi partiene siden 1970 har utviklet seg i retningen av såkalte karteller. Kjennetegn på kartellpartier knyttes til demokratisk forfall: blant annet har partiene gjort seg finansielt uavhengig av sine medlemmer ved å bevilge seg selv betydelige offentlige midler. Men grasrota har også reagert: Arbeiderpartiet har gått fra 200000 medlemmer etter krigen til 51000 i dag. Distansen mellom hva folket tenker og hva politikerne trumfer igjennom er tidvis betydelig. Som en taxisjåfør i Bergen nylig uttrykte det: "Jeg føler at vi blir lurt hver eneste dag". Hva trenger vi egentlig partiene til? Hva hadde vi gått glipp av dersom de ikke fantes? spørres det i Maktutredningen. Hadde makten da gått tilbake til folket? Hadde Robin Hood flyttet tilbake til Sherwood-skogen? Frykten for institusjonalisert makt er ikke ubegrunnet. Også Dag Solstad beskriver dette. Det var faktisk en av hovedgrunnene til at romanfiguren Armand valgte det trygge diplomatiet. Armand hadde sett sin venn meteorolog Paul Buer gå under som idealistisk varsler da den demokratiske staten knuste ham. Behovet for varslere er i dag større enn noen gang, men de er stadig påfallende få. Propagandatidens Sovjet ga solide eksempler på hva som kunne skje dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte: trusler, tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet. Den russiske forfatteren Alexander Solzhenitsyn, verdenskjent for sin motstand mot det sovjetiske diktaturet, døde 3. august i år. The Economist spurte betimelig på lederplass uken etter: "Hvem våger å følge hans fotspor ved å stille utidsmessige spørsmål til makthavere, ikke bare i totalitære stater, men også i Vesten?" Venstresidens anliggende var opprinnelig å kjempe mot den rådende elitemaktens evinnelige forsøk på å sementere og kontrollere sin samtid. Nå kontrollerer de sin. Fatt mot - ny ordbok på vei | På tide. Engelsk overtar. A-tekst. På vei ut. Nye ord strømmer på, mens noen av de gamle avgår ved en stille død. Innen årets utgang skal Nyordboken på norsk være ferdig. Snart kan du slå opp i en norsk ordbok og finne ut hva disse ordene betyr. Språkrådet og Institutt for lingvistiske og nordiske studier samarbeider om ordbokverket Nyordboken. Ord som tidligere ikke fantes på norsk, vil få sin plass i ordboken for nye ord. I tillegg utvikler både nyere og eldre ord en endret betydning, sier Boye Wangensteen, amanuensis ved Universitetet i Oslo. Språkrådet og Institutt for lingvistiske og nordiske studier samarbeider om ordbokverket. I øyeblikket har Wangensteen arbeidet seg frem til bokstaven S. Blant eksemplene på nyord han har registrert, er "skimming". - Det brukes i oljeindustrien, som en teknikk til å fange opp olje. Vi spør om ikke ordet også er tatt i bruk som en teknikk til å svindle minibanker. - Det stemmer, bekrefter Wangensteen. - Ordet har alt fått enda en overført betydning. Godt dere minner oss på det. Endel av nyordene er slik at mange en tid har tatt dem i full bruk, gjerne de yngre, eller folk i virksomheter der mye nytt skjer, mens de fortsatt er ukjent for mange andre. Forrige gang en slik ordbok kom, var i 1975. Den gang ble alt samlet inn på tradisjonelt vis. Nå kommer mye helautomatisk og elektronisk. En datasentral ved universitetets senter for informatikk i Bergen sveiper med seg alt som står i en rekke norske Internett-aviser. Den daglige fangst blir sammenholdt mot innholdet i gamle ordlister. - Deretter går vi gjennom tilfanget og justerer på gamlemåten med innspill, forklarer Wangensteen. Svært mange av ordene er lånt fra engelsk: date, safe, google, nerd. Noen engelske ord får en norsk avløser: Snowboard blir snøbrett, whiplash blir nakkesleng, e-mail blir e-post, eller, i et annet forsøk på det samme, skjermbrev. Andre ord stammer fra innvandring og går inn i bruk på norsk: Burka, hijab, chador, kebab. - Hva er vilkåret for at et ord skal bli opphøyet til en plass i ordboken? - 10 tilslag i A-tekst gir en pekepinn, sier Wangensteen. Et av ordbokmakernes beste arbeidsredskaper viser seg å være A-tekst, Aftenpostens elektroniske arkiv, som startet opp i 1983 og etter hvert er utvidet med en rekke andre aviser. Der finner vi nå VG i faksimile like fra 1945. - A-tekst er meget bra for oss, fordi det går så langt tilbake at det gir et sannere bilde av utviklingen i bruken av et ord, sier Wangensteen. Selv snakker han sin dialekt fra Vang, hjembygda øverst i Valdres. Der har han vært vitne til den motsatte tendensen: Språkets gamle former blir tatt bedre vare på desto lenger opp i dalen du kommer. - Et eksempel: For meg som er født i 1942, faller dativ helt naturlig, men blant de unge i dalen i dag er denne formen på full fart ut, sier han. Vi mintes en eldre bonde som mente at de unge hadde mistet herredømmet over språket når de ikke lenger kunne bøye ordene i dativ. Til gjengjeld drar de unge med seg alle de nye ordene. - De snakker på sin måte, og har ikke noe problem med å gjøre seg forstått, konstaterer Wangensteen. Må ha politivakt til skoledebatt | Vigrid stiller til skoledebatt i Drammen. Drammen videregående skole skjerper sikkerheten når det høyreekstreme partiet Vigrid skal delta i skoledebatten for første gang. - Vi har ikke hatt politi til stede under skoledebattene tidligere, sier undervisningsinspektør ved skolen, Erlend Staberg til NRK. Det er første gangen skolen skal ha politi i salen under en skoledebatt. Ifølge Staberg frykter de ikke bråk i salen, men skolen vil være føre var. - Det politiske partiet Vigrid har ikke stilt til valg før, og vi har derfor blitt bedt om å ta forholdsregler, sier han. Leder i Vigrid, Thorgrim Bredesen, mener det er unødvendig med politi tilstede. - Jeg ser ikke bort fra at det blir litt rop og engasjement i salen, men jeg tror ikke det kommer til å bli bråk, sier Bredesen. Vigrid stiller kun til valg i Buskerud fylke. Bobiler til halvannen million stjålet | Natt til søndag ble det stjålet to bobiler fra en forhandler i Nordkjosbotn seks mil fra Tromsø. Samtidig ble det stjålet et skilt ZD 11790 som trolig er i bruk på den ene bobilen. Den andre bilen har tyvene trolig skaffet andre skilt til. Politiet i Troms har varslet alle grenseoverganger, men står foreløpig helt uten spor etter de to bobilene. Med begrenset virkning | Ordvalg. Forhåndsbestemt. Ofrene. De to norske Gaza-legene har skrevet en bok som først og fremst er en utdypning av hva vi allerede vet om krigen i januar i år. Gaza-krigen, som startet 27. desember i fjor, ble ført uten at vestlig presse var på plass og kunne rapportere direkte hva som skjedde. De to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse som dro dit på vegne av NORWAC (Norwegian Aid Commitee), ble derfor en hyppig brukt kilde til informasjon, både for norske og internasjonale medier. Mediene ble kritisert for det, siden de to har engasjert seg til støtte for palestinernes sak. I boken som nå foreligger, legger de ikke skjul på det. Ordbruken de velger, som "okkupant" og "okkupert Palestina" eller "Palestina", viser det. Hele beretningen deres fra de 11 dagene på Shifa-sykehuset i Gaza, samt de historiske og politiske tilleggsbetraktninger som omkapsler denne, levner ingen tvil om hvor holdningene ligger. Dermed kan det stilles spørsmål ved hvilke følger boken kan få. Forfatterne ønsker å gi en så omfattende beskrivelse som mulig av hva de opplevet de dagene de befant seg i Gaza. Og de vil skape sympati for palestinernes sak. Overbevise leserne om at den israelske krigføringen var brutal, at den ble ført i strid med internasjonale regler og at det, som det fremgår av Gilberts avslutningskapittel, er snakk om "krigsforbrytere". De fleste som gir seg i kast med denne boken, vil nok tilhøre dem som allerede deler forfatternes oppfatning. De som støtter Israels syn i denne konflikten, vil trolig avskrive den som propaganda for en sak de ikke har noen sympati for. Den vil derfor dele skjebne med mye av det som skrives om Midtøsten-konflikten ut fra et partshensyn, med de følger at det får manglende gjennomslagskraft. Når det er sagt, er det ikke tvil om at de to gjorde en imponerende innsats i en krigssituasjon. Det var klart mens krigen raste, og det viser deres beretning her. De to har signert ulike kapitler, og det skaper temperatursvingninger i fortellingen. Gilbert er mer engasjert og til dels høystemt i sine deler. Fosse mer nøktern og fortellende. Tilsammen er det en dagbok fra et opphold som ikke bare fysisk, men psykisk må ha vært en påkjenning, i tillegg til en imponerende innsats. I skildringen av en sykehushverdag i krig møter vi enkeltskjebner. Fra en ni måneder gammel jente som møter oss med et brunt undrende blikk, og der Gilberts tekst i mer lavmælte ordelag forteller om hennes skjebne. En 12 år gammel gutt kommer inn døende. Bena og deler av underkroppen er sprengt bort. Bildet taler sitt tydelige språk. Det er beretningen fra et sykehus i krig som først og fremst berører leserne. Som helhet er boken likevel ikke blitt det holdningsskapende dokument de to sikkert har håpet. Men sett på bakgrunn av krigens brutalitet - og fortellernes engasjement - er det neppe å forvente at de skulle "pakket" sin beretning inn i den nøkternhet og balanse som kunne sikret Øyne i Gaza større overbevisningskraft og bredere nedslagsfelt. Livet etter døden | De lange linjer. IMFs selvskudd I. IMFs selvskudd II. IMFs revansje. Ny verdensorden II. Paradoksene. Finanskrisen har vært en kolossal opptur for IMF, verdens ledende forkjemper for markedsøkonomi og dereguleringer. Men Vestens dominerende stilling i økonomisk samarbeid er brutt. "Tilbake fra de døde" var overskriften på en artikkel i det britiske tidsskriftet The Economist i forkant av årsmøtet i Det internasjonale pengefondet, IMF, som nå pågår her i Istanbul, byen med en fot i Asia og en fot i Europa. Årsmøtene i søsterorganisasjonene Verdensbanken og IMF samler hvert år over hundre finansministere og sentralbanksjefer, et tusentall byråkrater og et enda større haleheng av private bankfolk og frivillige organisasjoner. Verdensbanken og IMF, begge med hovedsete i Washington, har siden opprettelsen i 1944 / 45 symbolisert den økonomiske verdensorden som vokste frem på ruinene av Den annen verdenskrig, dominert av USA og Europa. Det siste året har finanskrisen satt denne økonomiske verdensorden i bevegelse, særlig gjennom møtet i de 20 største økonomiene i verden, G20, i Pittsburgh for to uker siden. Enkelte mener at den faktisk er lagt i grus. Asia anført av Kina krever innflytelse over beslutninger som vestlige land, og noen ganger USA alene, lenge dikterte. Istanbul, tidligere kjent som Konstantinopel og for nordmenn også som Miklagard, er på mange måter perfekt for å betrakte både de lange linjene og de brå kastene i historien. Her levde det østromerske riket videre under navnet Bysants i 1000 år etter at Roma falt. De påfølgende 500 årene var Istanbul sentrum i det ottomanske imperiet, inntil den tyrkiske landsfaderen, general Kemal Ataturk i 1923 erstattet restene av det muslimske imperiet med en strengt verdslig nasjonalstat. Finanskrisen og dens ettervirkninger har svekket USA og Europa ikke bare økonomisk, men også politisk. Ikke minst kan det gå ut over Europa, særlig de gamle kolonimaktene, som i 1945 var i stand til å kreve innflytelse i IMF, og Verdensbanken, som har virket stadig mer anakronistisk. Nettopp her i Istanbul, verdensbyen med omkring 13 millioner mennesker, er det lettere innse hvor mye verden er endret de siste tiårene. Paradokset er at finanskrisen har svekket Vesten, men på samme tid styrket Det internasjonale pengefondet. Dette skjer på tross av at IMF av mange oppfattes som en slags ideologisk fanebærer for deregulerte, globale markeder og tilhenger av en forholdsvis passiv stat. Som ingen annen internasjonal organisasjon har IMF vært under innflytelse av USA, til tider nesten fjernstyrt fra det amerikanske finansdepartementet. Et velkjent eksempel er Asia-krisen i 1998, da USA fortalte IMF-ledelsen hvor skapet skulle stå. Asia-krisen, skapt gjennom kapitalflukt fra deregulerte økonomier som forsøkte å holde fast på en fast valutakurs, var et nederlag for IMF. Pengefondet anbefalte at de asiatiske landene åpnet for fri bevegelse av kapital over landegrensene, men undervurderte bivirkningene i form av økt sårbarhet og ustabilitet. Det var også et nederlag for IMF på et annet, mer praktisk plan. Kapitalbevegelsene over landegrensene ble så enorme at IMFs pengebinge viste seg altfor liten da organisasjonen skulle hjelpe de landene som ble rammet. Dette var en lærdom mange land merket seg. Kina samlet seg enorme valutareserver. Det krevde at landet begrenset innbyggernes forbruk, slik at det oppsto et voldsomt overskudd i utenrikshandelen. Det ga hard valuta, som så ble lånt ut til USA - og til slutt til amerikanske boligkjøpere. De land som ikke sparte selv, kunne nå låne andre steder. Fremveksten av globale finansmarkeder, som IMF har vært en sterk forkjemper for, så ut til å gjøre organisasjonen overflødig. Slik mistet IMF nesten alle sine lånekunder - og dermed sine inntekter. Finanskrisen har snudd alt dette på hodet. Plutselig står land i kø for å få lån. Og da G20-landene under sitt møte i London i april strevde med å bli enige om konkrete tiltak mot finanskrisen, ble det desto lettere å si ja til IMFs forslag om å tilføre organisasjonen hele 500 milliarder dollar, en tredobling av IMFs krigskasse! Denne seieren kom ikke drivende på ei fjøl. IMFs administrerende direktør og styreleder, den tidligere franske finansministeren Dominique Strauss-Kahn, viste handlekraft og en sjelden politisk nese. Strauss-Kahn skjønte også at G20s nye, ledende stilling kunne marginalisere IMF som premissgiver i den globale økonomisk-politiske debatten. I stedet for å kjempe mot søkte han samarbeid - på sine vilkår: Han sikret IMF rollen som sekretariat for G20. Her i Istanbul har han i tillegg, til Kinas glede og Italia og Frankrikes vemmelse, erklært at de vestlige landenes eksklusive og tidligere svært innflytelsesrike allianse, G7, snart vil bli oppløst. Slik har en fransk politiker fra sosialistpartiet sørget for at IMF beholder en plass, om enn litt redusert, på toppen av den nye internasjonale finansielle arkitekturen. Men det krever at Kina samtidig tar plass øverst ved bordet, ved siden av USA. Og europeerne må forberede seg på å bli plassert litt mer i skyggen. Den tid da 8 av de 24 styremedlemmene i IMF er europeiske, nærmer seg slutten. Verden blir ikke snudd på hodet av dette, men de lange linjene i verdenshistorien blir tydeligere. Vi er på vei inn i Asias tidsalder. Det er ikke bare de siste 65 års verdensorden som blir endret. Vi aner et enda større bilde. De siste fire-fem hundre årene kan bli stående som et forbigående unntak fra en flere tusen år gammel regel: Det er Kina som er verdens mektigste land. Religiøs feiltolkning | Det er ikke religionenes skyld at verden er et trist sted. Det er onde mennesker som misbruker dem, skriver innsenderen. Til August E. H. (6.10.) Det som er galt med religion, er hvordan så mange gjennom tidene har tolket den feil. Ta kristendommen f.eks: Satan var en av Guds fremste skapninger, som skulle teste menneskets kjærlighet til Gud, og det var ikke før i middelalderen at kristne prester ga ham et skremmende utseende og et helvete til å matche for å skremme ikke-troende til konvertering. Mange religiøse ledere som utfører grusomheter i dag, som du refererer til i Midtøsten, "dekker" også over sine handlinger med feiltolket religion. Så det er ikke religionenes skyld at verden er et trist sted. Det er onde mennesker som misbruker dem. Så i seg selv er ikke generell religion hverken skadelig eller ond. Den er bare misforstått. Fra suksess til løgn | Bjarne Håkon Hanssen er en av Regjeringens største politiske begavelser. Med en sjelden kombinasjon av folkelighet, pågangsmot og arbeidsevne har han satt spor etter seg i de fleste av de verv han har fått tildelt. Som landbruksminister i Jens Stoltenbergs første regjering gjorde han seg minst like mye bemerket blant forbrukere som hos bøndene, Det hører til sjeldenhetene. Som leder av Arbeiderpartiets EU-utvalg dempet han motsetningene i en sak som hadde skapte mye vondt blod. Det politiske håndverket Hanssen viste i disse rollene, bidro sterkt til at han ble en av statsminister Stoltenbergs mest fortrolige medspillere. Som arbeids- og inkluderingsminister var han en vesentlig støttespiller for statsministeren i arbeidet med den store pensjonsreformen. Men i en annen vanskelig reformsak, opprettelsen av den nye arbeids- og velferdsetaten (Nav), ble bildet av Hanssen med startpistolen mer symbolsk enn han kanskje hadde tenkt seg. Dette arbeidet rakk han aldri å fullføre før statsministeren styrte ham over i Helse- og omsorgsdepartementet. Avgangen som helseminister gjør at Hanssen igjen blir stående med halvgjort arbeid. Han viste handlekraft da han fra første dag i sitt nye departement satte i gang med samhandlingsreformen - at kommunene skal overta mer av ansvaret for pasientbehandlingen. Men oppgaven med å bringe reformen i land må nå overlates til andre. Hanssen har påført statsministeren en ny vanskelig utfordring med regjeringskabalen. Det alvorligste ved Hanssens overraskende avgang er likevel at han velger å avslutte en suksessrik karrière med å lyve for det norske folk. To uker etter at han hadde fortalt Stoltenberg at han ønsket å gå av, sa han til NRK og andre medier at han kom til å fortsette som helseminister. Motivet var å skjerme statsministeren for spekulasjoner om skifte på denne viktige posten, og Stoltenberg skal ha gitt Hanssen ryggdekning for løgnen. Vi har forståelse for at en statsråd ikke kan tenke høyt om egen politisk fremtid. Og det må være lov å svare unnvikende på medienes spørsmål i slike saker. Men det er et ufravikelig krav at en politiker ikke lyver. Her gikk Hanssen over en klar grense. Det er trist at en så dyktig statsråd nører så sterkt opp under et bilde av at politikeres ord ikke er til å stole på. Og det er skuffende at statsministeren ikke har sett hvilken skade Hanssen har påført politikkens omdømme. Det reiser spørsmål ved hvor Stoltenbergs egne grenser går. Barns vern | Det er slett ikke uproblematisk når utenforstående instanser forsøker å blande seg inn i en mulig straffesak. Likevel skal Barneombudet ha ros for å be om innsyn i en henlagt etterforskning i Vestfold, der påståtte seksuelle overgrep mot to små gutter skal ha funnet sted. Saken har vært etterforsket i to år, og i dommeravhør skal guttene ha forklart seg i detalj om overgrepene, angivelig begått av fire voksne menn. Barnevernet er overbevist om at guttene snakker sant. Barnepsykiatere skal ha konkludert med at overgrep har funnet sted, og på sykehuset i Vestfold skal legene ha konkludert med at den minste gutten har blitt utsatt for anale voldtekter. En aktiv og oppegående bistandsadvokat har påvist at politiet har gjort en rekke åpenbare tabber i sin etterforskning, tabber som politiet nå selv beklager. Men i stedet for å anbefale videre etterforskning, fastslår det lokale politiet at det nok har foregått overgrep, men at det - uvisst av hvilken grunn - ikke er fare for gjentagelse. For å forhindre justismord er en rettsstat avhengig av strenge beviskrav i straffesaker. Når Riksadvokaten forklarer henleggelsen av den aktuelle saken med at uklarheter medfører at beviskravene ikke er oppfylt, er det en konsekvens av dette. Men når Riksadvokaten i samme brev skriver at "det er også mye som taler for at guttene har blitt utsatt for seksuelt misbruk", er barneombudets interesse for saken på sin plass. En pris til håp, dialog og fremtidstro | President Barack Obama er en verdig vinner av Nobels fredspris. Samtidig er tildelingen en av de dristigste i prisens historie. Obama har hatt verdens mektigste folkevalgte embete bare siden 20. januar. I løpet av mindre enn ni måneder i Det hvite hus har han formulert en rekke ærgjerrige målsettinger, men har ikke rukket å oppnå resultater i de store sakene som han arbeider med. Kunngjøringen om tildelingen var ikke mange minutter gammel, før denne innvendingen ble fremført i går. Selv om vi forstår argumentet, mener vi at dette er å se for snevert på saken. Årets fredspris er fremfor alt et håndslag til en politisk filosofi der USA igjen erklærer seg som et likeverdig medlem av det internasjonale samfunn. Det betyr at verdens mektigste stat ikke bare har rettigheter, men også plikter overfor fellesskapet. En slik forpliktelse er helt nødvendig, dersom freden skal sikres og de globale utfordringene innenfor klima, miljø og fattigdomsbekjempelse skal komme nærmere en løsning. Her har Obama allerede levert et grunnleggende bidrag ved å bryte med den inngrodde troen på amerikansk alenegang som dominerte USAs politikk under president George W. Bush og visepresident Dick Cheney. Betydningen av kursendringen fra det unilaterale til det multilaterale kan vanskelig overdrives. USA var på vei inn i en isolasjon som ikke bare gjorde verden mer utrygg, men som også svekket landets anseelse og innflytelse. Bakgrunnen for Obamas nåværende posisjon er da også at stadig flere amerikanere etter åtte år innså at denne politikken bar galt av sted. Selv om kontrasten til Obamas forgjenger er viktig for å forstå denne tildelingen, har Nobelkomiteen i sin begrunnelse sørget for å møte argumentet fra den amerikanske høyresiden om at prisen ikke er annet enn et nytt angrep på Bush. Komiteen peker spesielt på Obamas radikale nytenkning om en verden uten atomvåpen, som kan gi støtet til en ny runde med vidtrekkende nedrustningsforhandlinger. Dette initiativet gir også tildelingen en solid forankring i Alfred Nobels testamente. Årets fredspris er den første etter at Thorbjørn Jagland overtok som leder av Den Norske Nobelkomiteen. Valget av Obama skiller seg fra mange av de senere års tildelinger, der hederen har gått til relativt ukjente skikkelser. Det er nok å tenke på den kenyanske miljøforkjemperen Wangari Maathai i 2004 og Muhammad Yunus, pioneren for mikrofinans fra Bangladesh, i 2006. Prisen til Obama er også forskjellig fra tildelingen til Finlands tidligere president Martti Ahtisaari i fjor og USAs tidligere president Jimmy Carter i 2002. I disse tilfellene kom prisen som en anerkjennelse for trofast innsats for freden gjennom mange tiår. Det er absolutt ikke noe nytt at komiteen forsøker å påvirke politiske prosesser som er under full utvikling. Den berømte tildelingen til den tyske samfunnskritikeren Carl von Ossietzky i 1935 hadde som en klar hensikt å rette søkelyset på naziregimets stadig mer hardhendte undertrykkelse. Fredsprisen har gjennom årene også fokusert på motstanden mot apartheid i Sør-Afrika, kampen for menneskerettighetene i den tidligere Sovjetunionen og arbeidet for en fredsløsning i Midtøsten. I det siste tilfellet finnes fremdeles utfordringer som venter på årets prisvinner. Obama arvet to kriger fra sin forgjenger. Det militære engasjementet i Irak er nå under avvikling, mens presidenten og hans rådgivere står midt oppe i en omfattende utredning om hva som skal skje i Afghanistan. I tillegg truer det alvorligste økonomiske tilbakeslaget siden 1930-årene med å avspore alle planer som Obama og hans stab legger for fremtiden. Fallhøyden er stor, ikke minst fordi presidenten har gjort håp og optimisme til sitt sentrale budskap. Hvis resultatene uteblir, kan det hele ende med bitter skuffelse. Nobelkomiteen tar en betydelig sjanse med denne pristildelingen, og vil få kritikk for det. Men vi har sans for at komiteen under Jaglands ledelse har mot til å velge noe annet enn det trygge og trauste. Obama har potensial til å endre internasjonal politikk i en generasjon fremover. Samarbeidsviljens trontaledebatt | Den første debatten i det nyvalgte Stortinget ble preget av en statsminister som ønsker å lage nye, brede forlik og en opposisjon som, med unntak av Fremskrittspartiet, var minst like mye opptatt av samarbeid som av konfrontasjon. Dette er dekkende for den brede enighet om hovedlinjene i norsk politikk, men innbyr ikke til opprivende politiske oppgjør. Regjeringen vet også godt at den har mindre handlefrihet til å gjennomføre kostnadskrevende løfter i denne stortingsperioden enn i forrige. Samtidig vet opposisjonen at den er like langt unna et slagkraftig regjeringsalternativ etter valget som før. Dette er økonomiske og politiske realiteter som er egnet til å legge bånd på retorikken. Arbeiderpartiets nyvalgte parlamentariske leder, Helga Pedersen, traff derfor ikke helt tonen da hun i sine replikker til både Frp-leder Siv Jensen og Høyre-leder Erna Solberg forsøkte å holde liv i argumentasjonen fra valgkampen da regjeringspartiene la sterk vekt på spriket på opposisjonssiden. Vi tror Solberg har et godt poeng når hun sier velgerne nå er mer opptatt av hvilke endringer partiene både på regjerings- og opposisjonssiden kan skape i folks hverdag, enn av et regjeringsspill foran et valg om fire år. Vi er også enig med Høyre-lederen i at hensynet til en langsiktig styring av landet tilsier at partiene ikke lager mer spill og spetakkel enn nødvendig. Siv Jensen ser ikke ut til å dele denne analysen. Hennes påstand om at Regjeringens kursendring i asylpolitikken ikke innebærer noen egentlig innstramning, er ett av flere tegn som tyder på at Frp fortsatt er mer opptatt av hvordan det selv kan bli større enn hvordan det kan få mer innflytelse ved å samarbeide tillitsfullt med andre partier. Den lave temperaturen i trontaledebatten betyr ikke at Regjeringen ikke ble utfordret på saker der den ikke har levert godt nok i sine fire første år. Den fikk berettiget kritikk fordi kampen mot fattigdom hverken ble nevnt i trontalen eller i statsminister Stoltenbergs innlegg ved åpningen av gårsdagens trontaledebatt, og fordi den har lagt for liten vekt på å modernisere offentlig sektor. Statsministeren har et poeng når han sier at pensjonsreformen er et eksempel på omfattende modernisering av offentlig sektor. Men han gjør klokt i å lytte mer til den del av opposisjonens argumenter som dreier seg om hvordan nye grep kan bidra til å redusere helsekøene og øke kvaliteten på undervisningstilbudet i skolen. I motsatt fall risikerer han at hans invitasjon til samarbeid ikke blir mottatt med det alvor det fortjener. Tiden er knapp | FNs spesialutsending Kai Eide har fått sterk kritikk for sin håndtering av valget i Afghanistan 20. august. Hans tidligere nestkommanderende, den amerikanske diplomaten Peter Galbraith, har nærmest drevet en personlig kampanje mot sin gamle sjef. Ifølge Galbraith har Eide reagert altfor passivt på meldingene om alvorlige uregelmessigheter under valget. Han skal også ha vist unnfallenhet overfor president Hamid Karzai. Eide holdt søndag en pressekonferanse i Kabul for å svare på beskyldningene. Han var omgitt av ambassadørene fra USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, i tillegg til at EU og NATO også var representert. Det var et kraftfullt svar på antydningene om at han står uten internasjonal støtte. Eide gikk langt i å kritisere valget. Han snakket om "utbredt valgfusk" i mange stemmelokaler. Dette gjelder ikke minst i sør og sørøst, der Karzai henter mye av sin støtte. FNs øverste representant i Afghanistan bruker hardere ord enn noen gang, men ønsker ikke å være mer konkret før kontrolltellingen er fullført. Foreløpige tall viser at Karzai er gjenvalgt med 54,6 prosent oppslutning. Men tallet på forkastede stemmer kan bli så stort at han havner under 50 prosent. Da må Karzai belage seg på en ny valgomgang mot sin nærmeste utfordrer, Abdullah Abdullah. Nå haster det virkelig med en avklaring. Afghanistan har ikke råd til mer tvil om legitimiteten til regjeringen som skal styre landet. Sparekniven kan vente litt til | I morgen går finansminister Kristin Halvorsen på Stortingets talerstol for å presentere det første budsjettet i en ny stortingsperiode. Mottoet er: Bruk penger nå, spar senere. Det er en riktig oppskrift, så langt den bærer. På kort sikt er det fremdeles riktig å bruke nok penger til å sikre god fart i økonomien. Problemet er bare at det er så vanskelig å si hva som skal til for å unngå en unødvendig økning i arbeidsledigheten. På lengre sikt er det behov for en innstramming, slik at vi også i fremtiden beholder orden i de offentlige finansene. Hvis det er noe finanskrisen har vist, så er det hvor viktig det er. Regjeringen står overfor samme dilemma som andre vestlige land, men heldigvis i en mye mildere variant. Her må det være lov til å være streng i vurderingen av Regjeringens linje: Relativt sett har Norge i løpet av de siste 12 månedene kunnet tillate seg å øke pengebruken mer enn noe annet land. Likevel er den innstrammingen som snart må komme også i Norge, bare peanøtter mot den hestekuren som venter de fleste vestlige land. Fra i fjor til i år vil bruken av oljepenger over statsbudsjettet ha økt fra omtrent 12 til nærmere 120 milliarder kroner. Omtrent en sjettedel av utgiftene på statsbudsjettet blir betalt av oljefondet. Det er tre hovedgrunner til denne økningen, i tillegg til noen regnskapstekniske. I bunnen ligger den "vanlige" økningen i bruken av oljepenger som følger at den såkalte handlingsregelen: Avkastningen av oljefondet, anslått til fire prosent, skal brukes over statsbudsjettet. Og i år øker avkastningen med omtrent 10 milliarder friske kroner. Mye viktigere er det at Regjeringen har lagt frem konkrete forslag om å bruke over 40 milliarder friske kroner utover dette. På toppen kommer en nesten ukjent og meget fornuftig side ved handlingsregelen: Oljefondet brukes som automatisk buffer eller kassakreditt for å møte en forbigående svikt i skatteinntektene samt økningen i utgiftene til dagspenger. Det dreier seg ikke om småpenger: 35 milliarder kroner. I morgen vil fokus være på overforbruket i forhold til handlingsregelen, som for 2008 altså er anslått til 40 milliarder kroner. Hvor lenge kan Regjeringen utsette bruken av sparekniven uten å undergrave tilliten til handlingsregelen? Like viktig som budsjettet Halvorsen presenterer i morgen, er hva hun sier. Jo mer penger finansministeren vil bruke neste år, desto tydeligere bør hun forberede Stortinget og velgerne på de smalere tidene som venter. Jaglands rolle | Det er noe i nærheten av en selvfølgelighet at Nobelkomiteens pristildeling til USAs sittende president skaper strid. Årets tildeling er jo nærmest en åpen invitasjon til debatt. Samtidig er det liten tvil om at Obamas inntreden i Det hvite hus er det enkeltgrep som har bidratt mest til "forbrødring" mellom verdens land og folk det siste året. Hele det internasjonale klimaet er jo forandret - håp har erstattet fortvilelse. Slik sett er prisen en innertier i forhold til Alfreds Nobels testamente. I kjølvannet av prisentildelingen er det reist spørsmål om Thorbjørn Jaglands rolle. Han er nyvalgt generalsekretær i Europarådet, og både Erna Solberg og Siv Jensen mener dette står i motstrid til å være Nobelkomiteens leder. Begge tar feil. For det første burde de hatt mot og initiativ nok til å reise dette spørsmålet i fjor høst - og ikke kastet seg på en omstridt prisutdeling. For det andre burde de visst at som generalsekretær er Jagland forpliktet på Europarådets idégrunnlag - ikke på de ulike europeiske regjeringenes politiske krumspring. Og for det tredje sørget den norske regjering klokelig nok for å avklare Jaglands dobbeltrolle allerede før han gikk inn i den. Derfor virker det nå bare som et ufint spark på den politiske skinnleggen når opposisjonen bruker Obama-tildelingen til en ny runde med Jagland-kritikk. I slik sammenheng burde de to partilederne vært mer rausere, og mindre smålig. Det hadde kledd situasjonen bedre. Skyver problemene foran seg | Regjeringen har lagt frem et raust statsbudsjett. Med frykten for fortsatt økende ledighet som begrunnelse legges det opp til å bruke enda mer oljepenger neste år enn i kriseåret 2009. Dette kan ikke ha vært et enkelt valg for statsminister Jens Stoltenberg. Som Arbeiderpartiets leder må han vise at en regjering der partiet står enda sterkere etter valgseieren, gjør alt som er mulig for å oppfylle slagordet arbeid for alle. Som økonom, og ikke minst som handlingsregelens far, vet han at veien tilbake til en mer normal bruk av oljepenger på senere budsjetter blir uhyggelig smertefull. Å begrense utgiftsveksten i årene fremover vil innebære politiske prøvelser som selv en flertallsregjering vil ha store problemer med å takle. Veksten i de regelbundne utgifter i folketrygden vil neppe gå ned igjen etter den betydelige økningen til alders- og uførepensjon, sykepenger, rehabilitering og andre formål vi ser på budsjettet for 2010. Og det er ikke til å komme forbi at denne utgiftsveksten egentlig er den viktigste grunnen til at Regjeringen bruker så mye mer oljepenger enn avkastningen av Statens Pensjonsfond utland også neste år. Med unntak av endrede regler for formuesbeskatning for boliger har Regjeringen valgt bare små justeringer i skatte- og avgiftspolitikken. At færre skattytere med vanlige inntekter heretter skal betale formuesskatt, mens et fåtall med de høyeste formuene skal betale mer, er nødvendig for å beholde formuesskattens legitimitet. Opposisjonens harde utfall mot økningen av ligningstakst på boliger ble da også tydelig dempet etter at de ble klar over den store økningen i bunnfradraget, og at en finansminister fra SV, av alle, hadde redusert den samlede formuesskatten i Norge. Reaksjonene fra opposisjonen var i det hele tatt mildere enn vanlig. Årsaken er åpenbar. Partier som ønsker å komme til makt i overskuelig fremtid, ser hvilke utfordringer som ligger foran enhver norsk regjering som har som ambisjon å holde orden i økonomien. I denne situasjonen bør man være forsiktig med å kreve påplussinger til det ene og det andre gode formål. Men på ett punkt mener vi det er grunn til å rette skarp kritikk mot Regjeringens prioritering. Satsingen på høyere utdanning er altfor defensiv med tanke på det raskt stigende antallet studenter og det økende behovet for kvalifisert arbeidskraft i fremtiden. Det er skuffende at forskningsminister Tora Aasland ikke har fått større gjennomslag i budsjettkampen. Også her skyver Regjeringen problemene foran seg. Kreftdata | Personvernet står sterkt i Norge. Det er avgjørende for folks tillit til sentrale aktører i helsevesenet at de holder sin juridiske og etiske personvernsti ren. På den bakgrunn er det høyst kritikkverdig at Kreftregisteret lagrer data om kvinner som har tatt mammografi, uten at nødvendig samtykke fra kvinnene er innhentet. Konsekvensene av lovbruddet som nå er avdekket, strekker seg langt utover Kreftregisterets egne rekker. I en tid da debatten rundt nasjonale personidentifiserbare helseregistre er som hetest, gir det gode skyts for motstanderne av slike registre når selv Kreftregisteret, som har stått som en bauta blant norske helseregistre siden oppstarten i 1951, ikke bryr seg nevneverdig om lovverket. Aller mest alvorlig er dette for kvinner som har eller har hatt brystkreft. Mammografiscreening er et tiltak for å oppdage brystkreft så tidlig som mulig. Prosjektet koster årlig flere titalls millioner kroner. Det kan ikke bli fullverdig uten at Kreftregisteret samler inn og lagrer persondata. Grundig evaluering av effekt og eventuelle uheldige konsekvenser for kvinnene som deltar, er nødvendig både for den enkelte kvinne, og for hele prosjektets legitimitet. Dersom Kreftregisteret ikke rydder opp, står evalueringen i fare. Løsningen er åpenbar: Kreftregisteret må få kvinnenes samtykke så raskt som mulig. At det koster penger, er det sure eplet ledelsen ved registeret må bite i, når den har vært så amatørmessig i sin omgang med pasientdata. Skattelettelse | Skatt på bolig, det er farlig det. Det bekrefter reaksjonene etter forslaget om endringer i formuesskatten. Grunnlaget for de første kommentarene var ofte lovlig tynt, noen ganger basert på rene misforståelser. Mange overså også et interessant poeng: En finansminister fra SV kommer med et forslag som alt i alt innebærer en lettelse i formuesskatten med 760 millioner kroner! Hadde forslaget kommet fra Høyre, ville Kristin Halvorsen kanskje ha kalt det et lureforslag, en sniklettelse i formuesskatten. Men historien forteller at en finansminister som vil gjøre endringer i beskatningen av boliger, gjør tryggest i å smøre et flertall av velgerne. Argumentet om at de rikeste har størst glede av den milde norske beskatningen av boliger, går ikke hjem hos folk flest - som selv er huseiere. Regjeringens forslag innebærer høyere formuesskatt for dem som bor i eldre boligområder med lave ligningsverdier. Men høye minstefradrag vil skjerme de fleste. Flertallet av dem som i dag betaler formuesskatt, vil få lettelser. Skatteskjerpelsen er begrenset til personer med temmelig store og lavt belånte boligformuer. Det nye takstsystemet er et enkelt sjablongsystem og skaper derfor en del nye urettferdigheter. Men tilfeldighetene er enda større i dag. Mange av de aller rikeste her i landet ville knapt ha betalt skatt i det hele tatt uten formuesskatten. Nå vil den ramme litt mer presist. Derfor fortjener Regjeringen støtte. En sårt tiltrengt seier for Obama | President Barack Obama kan trekke et lettelsens sukk etter at Senatets finanskomité med 14 mot 9 stemmer ga sin tilslutning til en omfattende reform av det amerikanske helsesystemet. Obama har flere ganger omtalt dette som sin viktigste innenrikspolitiske sak. Det er ennå langt igjen til et endelig vedtak, men det virker temmelig sikkert at Obama slipper å oppleve det samme som Bill Clinton i 1993 - 94, da presidentens ambisiøse helseplan kjørte seg fullstendig fast i Kongressen. Det skulle gå 15 år før noen igjen forsøkte å innføre en ordning med sykeforsikring for alle - eller nesten alle - amerikanere. Etter langvarig tautrekking, både at republikanerne og deler av sitt eget demokratiske parti, hadde Obama behov for en seier. Dragkampen begynte å tære på hans autoritet. Det bidro heller ikke til å styrke presidenten at Russland tirsdag ga beskjed om at landet fortsatt er motstander av straffetiltak mot Iran. Etter at Obama la det planlagte rakettskjoldet i Øst-Europa på is, hadde USA håpet at Russland ville kvittere med å støtte sanksjoner mot Iran. Obama må glede seg over det som tross alt går i riktig retning, og nå kan han regne med at helsereformen tas opp til plenumsbehandling i både Senatet og Representantenes hus. Det demokratiske parti har flertall og kan om nødvendig vedta en reform uten hjelp fra opposisjonen. Obama vil helst unngå en slik fremgangsmåte, og har satset sterkt på å sikre seg republikansk støtte. Til slutt stemte en av de republikanske senatorene i finanskomiteen, Olympia Snowe fra Maine, sammen med demokratene. Hun sa selv at hun ikke ville ta ansvar for at et så viktig spørsmål forblir uløst. Dermed fikk Obama den ene stemmen han trengte for å kunne hevde at helsereformen er et tverrpolitisk prosjekt. Hard debatt kan ventes i tiden fremover. Mange - og slett ikke bare republikanere - synes at helsereformen blir svært dyr. Prisen blir 829 milliarder dollar over en periode på ti år, ifølge Kongressens utredningsorgan for budsjettsaker. Den største utgiftsposten går til å subsidiere premiene for folk som ikke har råd til å betale sin egen forsikring. Det er beregnet at tallet på amerikanere med sykeforsikring vil øke med 29 millioner. Men ordningen kommer ikke til å fange opp alle. Om ti år vil fremdeles 25 millioner mennesker stå uten dekning. Her kommer tilhengere av å forbedre systemet til å stå steilt mot dem som vil redusere kostnadene. USA vil etter alt å dømme få en helsereform, men det er ennå for tidlig å si hva som til slutt blir vedtatt. Verdens beste barneland? FNs barnerettskomité har for aller første gang sendt et medlem til Norge for selv å høre hva barn har å si om å være liten i landet vårt. Det er fort gjort å trekke på skuldrene og avfeie besøket: Skulle ikke verdens beste land å bo i også være det beste barnelandet? Selvsagt burde vi det. En velferdsstat som forvalter store økonomiske ressurser, og som har hatt en barnelov helt siden 1981, burde være best i klassen, også på dette området. Og i forhold til barn i svært mange andre land, er norske barn ytterst privilegerte. De aller fleste barn blir hørt, sett og beskyttet. Men det er ikke selvsagt at vi automatisk er det mest barnevennlige landet, selv om vi er best i voksenklassen. I Fafo-rapporten om barnefattigdom som ble offentliggjort tidlig i september, kom det frem at mens Norge blir rikere, lever stadig flere av våre barn i fattigdom. Aller verst er forholdene for barn som har innvandrede foreldre. I tidligere rapporter har FNs barnerettskomité kritisert Norge for ikke å vurdere barn som selvstendige vesener i asylsaker. Denne uken har barneombud Reidar Hjermann overfor det besøkende komitémedlemmet lagt særlig vekt på barn i fengsel. Da han i september presenterte barneombudets rapport til barnekomiteen, fremhevet han også krisen i barnevernet, samt forholdene for barn på flukt. Alt svært betimelig. I vår satte Aftenposten søkelys på UNEs praksis med å la enkelte unge jenter få bli i Norge, fordi de ellers kunne risikere kjønnslemlestelse. Det er helt i tråd med barnekomiteens klare beskjed om at barnets beste er viktigere enn innvandringspolitiske hensyn. Likevel ga både daværende inkluderingsminister Dag Terje Andersen, Høyres innvandringspolitiske talsmann Bent Høie og Frps talsmann Per Willy Amundsen klart uttrykk for at slike jenter ikke skal kunne finne beskyttelse i Norge. Også de frivillige organisasjonene, som leverer sin egen rapport til Genève, har vært bekymret for forholdene for barn på flukt. Disse bekymringene kan bli sterkere når Regjeringen har gjennomført de varslede innstramningene i asylpolitikken. Over nyttår skal norske myndigheter møte FN-komiteen i Genève for å diskutere situasjonen her i landet. Skal Regjeringen vise at den tar de utsatte gruppenes situasjon alvorlig, forventer vi at barneministeren ikke sender sine underordnede, men selv stiller opp. Det vil i så fall være første gang en norsk barneminister tar seg det bryet. Velfortjent | Forskningsrådet delte onsdag kveld ut to sentrale priser i norsk forskningsverden: Fredsforskeren Nils Petter Gleditsch fikk rådets pris for fremragende forskning, mens paleontologen Jørn Hurum fikk Forskningsrådets formidlingspris. Vi gratulerer begge med velfortjent anerkjennelse. Gleditsch har i flere tiår vært en av Norges fremste samfunnsforskere, med stor produksjon av høy kvalitet og med internasjonal tilnærming. Med rette fremhever juryen at hans forskning alltid har fulgt et spor som har vært relevant for den samtidige politiske debatt, fra ikke-vold, militær etterretning, demokratiforståelse og de siste årene: Miljøutfordringene. Jørn Hurum får prisen for sin formidling gjennom en årrekke, men ble for alvor kjent på forsommeren i år da han maktet å sette i gang et formidlingsapparat uten like. Bok, vitenskapelig artikkel, dokumentarfilm og web-lansering gjorde fossilet Ida verdenskjent på få uker. Hurum ble kritisert for å overselge funnet og for å gi uttalelser til mediene som det ikke var forskningsmessig dekning for. Kritikken er ikke irrelevant, men kan også rettes mot oss i mediene, som ikke er vant til å møte en så profesjonell oppmerksomhetsstrategi fra naturvitenskapelig hold. Uansett forringer ikke kritikken den entusiasme og fortellerglede Hurum sto frem med, og hans ønske om å nå ut til et stort publikum. Han maktet å synliggjøre forskning og kunnskap på en helt ny måte. Det er absolutt en pris verdt. Pressens kamp | Sammen med Danmark, Finland, Sverige og Irland inntar Norge førsteplassen på den årlige rangeringen av pressefrihet fra organisasjonen Reportere uten grenser. I likhet med FN-kåringen om hvilke land som er best å bo i, er listen en påminnelse om at Norge er plassert i et fredelig, privilegert og lettstyrt hjørne av verden, med sterke institusjoner og rettstradisjoner, og med stor grad av tillit mellom statsapparat og befolkning. Det er under slike betingelser pressefriheten blomstrer, mens styresett uten demokratisk legitimitet undertrykker mediene. Oversikten lages ut fra opplysninger om lovgivning, overgrep mot journalister, og på grunnlag av omfattende spørreundersøkelser om journalisters arbeidssituasjon. Feilkilder finnes, men indeksen gir utvilsomt en tankevekkende oversikt over utviklingstrekk i ulike land. De første 13 land på listen er alle europeiske, men vi merker oss at Silvio Berlusconis Italia, et av EUs opprinnelige medlemsland, nå har sklidd helt ned på 49. plass og må se unge demokratier som Mali, Sør-Afrika og Ghana foran seg. Israel faller voldsomt som følge av medierestriksjoner under krigen i Gaza, fra 46. til 93. plass, og er ikke lenger det land i Midtøsten med størst pressefrihet. Både Kuwait, Libanon og De forente arabiske emirater scorer høyere. Nok en gang blir det dokumentert at krig ikke bare handler om døde, sårede og materielle skader. Krigens offer er også friheten til å rapportere om den. Grafsing kan være uunngåelig | - Grafsing og kjendishysteri, sa direktør i Datatilsynet, Georg Apenes, i går om de offentlige skattelistene som nå sorteres og utnyttes på stadig nye måter. Offentliggjøringen av skattelistene var også tema i spontanspørretimen i Stortinget i går. Det er nå mer alvor og temperatur over den årlige debatten om hvorvidt skattelister bør offentliggjøres. Den digitale revolusjonen åpner for stadig nye muligheter, som nettavisene utnytter på kreative måter. Utbruddet til Apenes gir likevel liten veiledning i hvilke løsninger som bør velges. De største farene ligger på et annet plan, i muligheten for å koble ligningsinformasjonen med andre personopplysninger. Det vi egentlig står overfor, er en tilspisset konflikt mellom åpenhet og personvern - to prinsipper som begge er viktige. Vi kan se konturene av et overvåkingssamfunn hvor ikke bare staten, men også innbyggerne selv og kommersielle aktører samler og systematiserer data om andre, i både bilder og tekst. Kobling mellom skatteopplysninger og Facebook-kontakter kan være et slikt eksempel. Det er dessverre en fare for at de involverte aktørene hver for seg hverken har oversikt over eller tilstrekkelig omtanke for hva de samlede virkningene kan bli. Ny teknologi som gjør overvåking av kommunikasjon og ytringer enklere, gjør det mer fristende å gå på tvers av viktige prinsipper som vern av privatlivets fred. Likevel vil vi advare mot å innskrenke tilgangen til skattelistene. Ordningen med offentlige skattelister er en rotfestet tradisjon som tjener viktige formål. Det er ikke enkelt å trygge legitimiteten til at nesten halvparten av de samlede inntektene i landet kreves inn av staten og fordeles over offentlige budsjetter. Det stiller store krav til innsyn og offentlighet. Tilliten til at det er en rimelig sammenheng mellom inntekt, formue og skatt ville neppe være like sterk hvis opplysningene ble gitt i anonymisert form. Åpenheten som vi har hatt i Norge om disse spørsmålene, kan også sees som del av en politisk kultur som vektlegger idealet om små inntektsforskjeller. Samtidig må man være seg bevisst at den teknologiske utviklingen gjør at det vil åpne seg stadig nye muligheter for misbruk av personopplysninger. Dette gjelder ikke bare ligningsdata. Disse utfordringene bør behandles konkret, med sikte på finne frem til virkemidler som er mest mulig målrettet og avgrenset. Slik kan konflikten mellom åpenhet og personvern dempes mest mulig. Kollektiv slendrian | Buss, trikk og T-bane har fått fem millioner kroner i bøter av Ruter i år for feil, mangler og slendrian. Selskapet har hittil i år mottatt 50000 klager - en dobling i forhold til i fjor. Det samme gjelder reisegarantikrav (utlegg til taxi ved store forsinkelser). Økningen i antall beklagelser til moderselskapet Ruter skyldes hovedsakelig to forhold: Økning i antall reisende - vel 7 prosent, og snøproblemer, og da særlig på T-banen vinteren 2009. Innstilte avganger utgjør størstedelen av de fem millioner kroner selskapene har måttet punge ut med bøter. Reisegarantien ble i utstrakt grad brukt av passasjerer som hadde krav på refusjon ved forsinkelser. Men sjåførenes kjørestil, renhold og kundenes generelle opplevelse av en tur med kollektive transportmidler er problemområder Ruters selskaper sliter med. Ruter har fått flere klager fra misfornøyde passasjerer. Noen av dem har fått varige skulderskader etter uvøren kjøring av sjåfører. Klagelisten blir lengre hver eneste dag. Ifølge kvalitetsansvarlig i Ruter, Marit E. Leite, er selskapene svært opptatt av kjørestilen. Både med hensyn til energiforbruk, skader på materiell og kundenes tilfredshet. Det er mulig at systemet som med 17 millioner kroner i bonuser til selskapene som går til velferdstiltak for de ansatte, har bedret servicen til kundene. Bonusutbetalingene er blant annet basert på punktlighet. Men det formidable antall klager og de påfølgende bøter på 5 millioner kroner, forteller at situasjonen for de kollektive transportselskapenes kunder langt fra er tilfredsstillende. Kollektivtilbudet i Oslo-området er blitt bedre de siste årene. Men det er nødvendig at kollektivselskapene hele tiden er opptatt av å utbygge og forbedre systemet. Målsettingen må være et konkurransedyktig kollektivtilbud som kan demme opp for privatbilismen. Ennå er det langt frem. Grunnleggende tillitssvikt | Riksrevisjonens kritikk av Arbeids- og velferdsetaten (Nav) i rapporten om statsregnskapet for 2008 er noe av det alvorligste som noen gang er skrevet fra det hold om svikt i norsk forvaltning. Når Riksrevisjonen skriver at den ikke kan "bekrefte Arbeids- og velferdsetatens regnskap for 2008", betyr det i virkeligheten at Stortingets eget kontrollorgan ikke kan anbefale at landets nasjonalforsamling godkjenner en tredjedel av utgiftene på statsregnskapet. Dette innebærer en grunnleggende svikt i tilliten til en av bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet. Det kan hverken Regjeringen eller Nav leve med over tid. Situasjonen I Nav er ikke bare alvorlig fordi en så stor andel av statens midler forvaltes uten tilfredsstillende kontroll. Det er enda mer beklagelig at svikten går hardest ut over grupper i befolkningen som er mest avhengig av at det offentlige velferdsapparatet fungerer etter hensikten. Ifølge Riksrevisjonen har en rekke stikkprøver avdekket vesentlige feil i behandlingen av enkeltsaker. Det betyr blant annet at brukerne av Navs tjenester ikke har mottatt de utbetalinger de har krav på, og at Navs internkontroll ikke har oppdaget feilene. Riksrevisjonen påpeker også alvorlige forsinkelser i oppfølgingen av sykemeldte og gjennomføringen av det planlagte arbeidskvalifiseringsprogrammet. Fordi mye av svikten skyldes at Navs IKT-systemer ikke fungerer tilfredsstillende, og at store deler av etatens personale ikke har fått tilstrekkelig opplæring, er det all grunn til å frykte at det vil ta lang tid å rette opp de alvorlige feilene. Det er uakseptabelt at brukerne på Navs lokalkontorer i kommunene i altfor mange tilfeller møter saksbehandlere som ikke har den nødvendige kompetanse. Riksrevisor Jørgen Kosmo understreker at kritikken ikke først og fremst rammer Navs ledelse og ansatte. Hovedansvaret ligger hos politikerne som har hatt hastverk med å innføre en reform som på ingen måte var tilstrekkelig kvalitetssikret. Dermed blir det også politikernes ansvar, og i første omgang Regjeringens plikt, å få ryddet opp i en tilstand det norske samfunn ikke kan være bekjent av. Arbeidsministeren er politisk ansvarlig for Nav. De statsråder som ledet departementet i den perioden kritikken gjelder, er nå gått av. At de har etterlatt seg et system som er beheftet med så store svakheter, stiller statsministerens beslutning om å la den nye arbeidsministeren vente i to måneder med å tiltre, i et enda underligere lys enn tidligere. Regjeringen har ikke råd til å bli oppfattet som om den ikke tar utfordringene i Nav tilstrekkelig alvorlig. Nådeløst bra | Norwegian gjør det nådeløst bra. I går leverte selskapet sitt beste resultat noensinne, med et overskudd i 3. kvartal på en halv milliard kroner. Selskapet satser på utskifting av flyparken og utvider virksomheten. Kontrasten til SAS kan nesten ikke være større. Selskapets siste kvartalsresultat var et underskudd på vel en milliard kroner. Det er langt fra sikkert at selskapet har råd til å fornye flyparken i tide. Datterselskapet i Norge er omgjort til en filial som langt på vei sentralstyres fra Stockholm. SAS' problem er at selskapet har vært rigget for medvind. Tidene var lenge så gode at de ansatte kunne tillate seg å spre seg på nærmere 40 fagforeninger som ofte har konkurrert med hverandre. Og svensker, dansker og nordmenn kunne leke landskamp når oppgaver skulle fordeles. Derfor var Norwegians suksess nesten sikret i det øyeblikk Konkurransetilsynet greide å skaffe nykommere i flybransjen tilnærmet samme konkurransevilkår som SAS. Norske flykunder har grunn til å være takknemlig. Men nå er det like mye Norwegian som må passes på. Derfor er det nå SAS man bør ønske lykke til. Men hvis SAS skulle forsvinne, vil andre selskaper komme til. Norge har noen av de mest trafikkerte flyrutene i Europa. Det gjelder bare at nykommere fortsatt får gode konkurransevilkår. Og trafikktilbudet på ulønnsomme ruter i utkanten kan settes ut på anbud. Staten trenger ikke være medeier i SAS. Krevende psykisk helse | Flere psykisk syke. Lav selvfølelse. Vil bli sett. Angst. Negative tanker. Krav. Mer tydelige. Det gode liv. Krever mot. Våre politikere må ha mot til å endre kursen i en retning av å gi folk en følelse av å være verdifulle og ønsket. Depresjon handler om negative tanker, skriver Geir Sørlie. Stadig flere blir syke og uføre på grunn av psykiske lidelser, og mistenkes samtidig for trygdemisbruk og lav arbeidsmoral. Dagbladet fastslår på lederplass 28. juli i år at angst og depresjon er vår nye folkesykdom. Aftenposten setter nesten daglig fokus på psykisk helse. Halvparten av alle nordmenn vil få alvorlige psykiske problemer i løpet av livet ifølge Helsedirektoratet. Statsministeren uttrykker i Aftenposten 14. oktober stor bekymring for veksten i folketrygdens utgifter, men sier samtidig at Regjeringen ikke finner klare årsaker. Det er særlig økningen i antall uføre og utgiftene i forbindelse med sykdom som bekymrer. Økningen skyldes i stor grad psykiske lidelser, og unge rammes i større grad enn før. Psykologer sier at selvfølelse er følelsen av å være ønsket og verdifull. De sier at vår nye folkesykdom er lav selvfølelse, som betyr at vi ikke føler oss verdifulle og ønsket. Lav selvfølelse, angst, depresjon, andre psykiske lidelser og utrygghet hører nøye sammen. Det er vår tids største utfordring å forstå og erkjenne dette. Lav selvfølelse er årsaken til vold, urett, kriminalitet, rasisme, sykdom og fattigdom. Mennesker med lav selvfølelse erstatter selvrespekt med selvforakt, og mister dermed ikke bare respekten for seg selv, men også respekten for andre. De har ikke evne til empati, evnen til å kunne forstå og leve seg inn i andre menneskers virkelighet. Over 80 prosent av vår adferd er styrt av ubevisste tanker og handlinger, og disse er vi ikke oppmerksomme på. Vi skjønner derfor ikke hva som motiverer og påvirker vår adferd. Årsakene til dette finnes i hvordan vi har opplevd barndommen og hvilke oppfatninger vi ubevisst har fått av oss selv og omverdenen. Det er i barndommen vi utvikler vår personlighet, utvikler følelsene våre og ubevisst utvikler strategier for å overleve. Barn trenger trygghet, foreldre som har tid, følelsesmessige relasjoner og et miljø der de kan lære, prøve og feile, uten å bli straffet, men veiledet. De skal ha åpenhet, tillit og respekt og skal ikke påføres krav og skyld- / skamfølelse. Barn med lav selvfølelse vil ved å bli utsatt for skyld og skam, få bekreftet at de ikke er bra nok og påta seg skylden for andres problemer. De vil også ubevisst utvikle strategier for å overleve, de vil kompensere den lave selvfølelsen. Fordi de vil bli sett uansett. De vil prøve å skaffe seg beundring, forakt eller avsky. Samfunnet dyrker rikdom og omfavner de som "har gjort det bra". Derfor jager vi penger, makt, status og en fin fasade. Men under denne jakten blir vi selvopptatt, vi blir aldri fornøyd, vi vil ha mer, og grådigheten får utvikle seg. Vi mister evnen til å glede oss over det vi har og overser meningen med livet; å gi uten å kreve, samtidig som vi føler oss ønsket og verdifulle. Vi mister hjertet vårt, vi mister evnen til empati og evnen til å bry oss. Samtidig får angsten rotfeste i oss. Vi får angst for å miste det vi har, for ikke å være bra nok, for ikke å bli verdsatt, for å gjøre feil og for å bli avvist. Angsten påfører oss også somatiske lidelser. Mange kroppslige lidelser skyldes angst og blir dermed feilbehandlet i helsesystemet. Angst, uro og utrygghet lindrer vi blant annet ved å misbruke rusmidler. Rus gir ro i sinnet og bedøver sjelen. Rus øker selvfølelsen, fjerner hemninger og gjør oss oppstemte. Depresjon handler om negative tanker. "Det er min skyld" eller "jeg er ikke bra nok" eller "dette klarer jeg ikke, det kommer til å gå galt". Tankene kommer i korte glimt fra vårt indre, og vi må ha kontakt med vårt indre for å fange dem. De færreste av oss har slik kontakt, fordi vi lever i mangel på tid og evne til å reflektere, og uten kontakt med våre følelser. De ubevisste, automatiske tankene og handlingene styrer vår adferd. Deprimerte mennesker mister interesse, evne til å glede seg og lysten til sosialt samvær med andre. De ser på seg selv som mislykkede, omverdenen som kjedelig og meningsløs, og på fremtiden som dyster, trist og uten håp. Er det slike mennesker samfunnet vil ha? Et samfunn som vil ha vekst. Når har vi nok, når skal vi legge om kursen og dyrke verdier som glede, fellesskap, rettferd, omsorg og menneskeverd? Vi lever i verdens rikeste land, og vi har ikke rett til bolig, arbeid og omsorg. Likevel kreves det at vi skal bidra, prestere og konkurrere. Vi blir gjort til gjeldsslaver for å kunne bo, og dermed til lønnsslaver for å betale gjeld. Og alt er overlatt til markedet, til konkurransen og spekulantene. Er det merkelig at vi blir urolige og engstelige, redde for ikke å klare oss og ikke være bra nok? Våre politikere forstår ikke årsakene til at sykefraværet og antall uføre øker. Hvorfor spør de ikke fagekspertisen? De som er eksperter på menneskesinnet og menneskelig adferd, psykologene og psykiaterne. Psykiatriens oppdrag er å få folk tilbake i arbeid. Ikke å gjøre folk friske, eller peke på årsaker. Når journalister, engasjert i psykisk helse, spør fagekspertene om årsaker svarer de ofte svært utydelig. Som "at gode og nære relasjoner er viktige" eller "at vi lever i et samfunn der det kreves mye av den enkelte". De må bli mer tydelige, men kanskje har de ikke blitt spurt? Dersom de svikter sin gjerning i denne sammenheng, svikter de ikke bare samfunnet, men de svikter også seg selv. Å finne ut av hvem man er, er smertefullt. Det krever mot. Livsløgner kan bli avslørt, mange må kanskje erkjenne at virkeligheten er annerledes enn man trodde. Mennesker med høy selvfølelse, lever gode liv. De takler motgang, og de streber ikke etter status og penger. De misbruker ikke rusmidler, de stjeler ikke, de bedrar ikke, og de innordner seg lover og regler. De gleder seg, de arbeider med iver og interesse og de lever nøysomme og anstendige liv. De respekterer andre, og er opptatt av rettferd og likeverd. De har skjønt at alle mennesker er viktige og at ingen er mindre verdt enn andre. Er det ikke slike mennesker og slike verdier vi vil dyrke? Vil vi ikke da få et annerledes samfunn? Et samfunn med mindre kriminalitet, sykdom og vold, høyere sysselsetting, likelønn, færre fattige og ensomme, og mennesker som lever i større forståelse med hverandre? Våre politikere står overfor en gedigen oppgave, en oppgave som vil kreve enormt mot. Mot til å endre kursen i en retning av å gi folk en følelse av å være verdifulle og ønsket. Det er ikke nok å si at alle er likeverdige, folk må også ha følelsen av å være det. Det vil kreve en annen politikk, en annen bruk av ressurser, dyrking av andre verdier og mange upopulære avgjørelser. Er dette utopi? Det er lov å håpe. Med tanke på de neste generasjoner. Uten politisk effekt | Hver gang det smeller i Midtøsten, skynder man seg å skru på autopiloten her hjemme: Hvor skal jeg legge meg for å være riktig plassert i det norske politiske landskap? Diskuter saken med Janne Haaland Matlary fra kl. 15! Denne navigasjonsøvelsen er særdeles unyttig: "hvem som er verst" -analysen gir ingen løsning. Derimot er det interessant å analysere om partenes militærmaktbruk er del av en politisk strategi. Dessverre er den ikke det: Hamas og Hizbollah er geriljaer som går i sivil, angriper sivile og gjemmer seg og sine våpen blant sivile. Sivile rammes derfor i kamper mellom Hamas og Israel. Kun Israel må forholde seg til krigens folkerett fordi det er en statspart og kjemper i uniform. Det etiske ansvar hos Hamas som krigfører er det ingen som snakker om. Tvert om er det nesten som om man beklager at de har så dårlige våpen. Hamas tar ingen hensyn til noen som helst regler for krigføring, men bruker kynisk egne sivile som sitt skjold. Den politiske hensikt er å utslette Israel. Dette er neppe et forhandlingsutgangspunkt. Men også Israel bruker sin våpenmakt uten politisk strategi. Hensikten med å bruke militærmakt er alltid politisk, men her er den kontraproduktiv i forhold til det politiske formålet. Den rammer ikke Hamas' evne til å avfyre raketter mot Israel presist, rakettavfyringene fortsetter. I stedet rammer den ikke-legitime mål i stor grad. Dette gir en ytterligere radikalisering av palestinere og den arabiske verden. Skulle Israel ha en strategi for maktbruk som en integrert del av en strategi, måtte Hamas' rakettskyting bekjempes med vesentlig mer presise midler, dvs. spesialstyrker. I stedet velges konvensjonelt angrep med flybomber, som må ramme sivile i et "fengsel" som Gaza. Dessuten mangler Israel helt en strategi for incentiver til moderate palestinere. I de okkuperte områdene trakasseres alle over samme lest. Den israelske militærmakten brukes derfor uten politisk effekt - noe som er den verste måte å bruke et så brutalt virkemiddel på. Det er kun USA som kan bevege Israel, fordi det alene besitter den militærmakt som kan garantere dette. Israel har igjen tapt "mediekrigen". I 2006 i Libanon var det harde konvensjonelle angrep med overlegen styrke, men tap av all legitimitet. Det samme skjer nå. Det ser ikke ut til at Israel bryr seg om dette. Militær "fremgang" er viktigere. Det er ingen tegn til at Genève-konvensjonene spiller noen reell rolle. Derved tapes også vestlig opinion. Det er ikke mulig å bekjempe en gerilja med konvensjonelle angrep dersom de sivile ikke kan skilles ut og skjermes, for geriljaen støtter seg alltid på folket. Et folk som bombes av motstanderen, vil selvsagt støtte geriljaen. En geriljakrig handler om "hearts and minds" og om presise nålestikk mot geriljaens våpen. Israel har rett til selvforsvar. Hamas ville ikke fornye våpenhvilen. Enhver regjering må som første plikt sørge for egne borgeres fysiske sikkerhet, og det ikke bare i et valgår. Men en politisk løsning forutsetter "live and let live", og dette er kun mulig dersom Hamas velger PLOs vei. Det ville underminere Hamas i forhold til Fatah. Midtøsten preges politisk av krigslogikk. Israel har én prioritet: Fysisk sikkerhet gjennom militær overlegenhet. Men en slik overlegenhet gir ingen politisk gevinst, fordi militærmakten ikke kan omsettes i politisk makt annet enn innenriks, og bare for en kort stund fordi løsningen uteblir. Løsningen betinges av sikkerhetsgarantier for Israels eksistens. Det er kun USA som kan bevege Israel, fordi det alene besitter den militærmakt som kan garantere dette. Dagens krigføring er tragisk også fordi den er så bortkastet. Diskuter saken med Janne Haaland Matlary fra kl. 15! Verdirelativismen som problem | Etisk riktig. Erling Fossen vil ha mange "historier" fra forskjellige synspunkter om krigen. Det er et problem hvis det skal erstatte objektive fakta. Debatten om motstandskampen nylig viste seg å være en debatt om etikk, dvs. om det fantes en riktig og feil side. Min kollega Thomas Chr. Wyller påpekte dette, og fikk til svar av Erling Fossen at han må innse at den subjektive opplevelsen av fedrelandskjærlighet var like sterk hos NS-medlemmet som hos motstandsmannen. Men det er jo ikke interessant hva den subjektive opplevelsen er, derimot hva den objektive realiteten dreide seg om: Når jeg introduserer ordet objektiv realitet, er jeg ikke politisk korrekt. Fossen vil ha mange "historier" fra forskjellige synspunkt om krigen. Hvis dette er en erstatning av objektive fakta eller objektivt rett og galt, er det et problem. Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt, bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta. Det er ikke noe som viktigere enn noe annet, enhver har sin versjon av hva som skjedde. Men det er ikke bare dette som er problemet, men også at etikken selvsagt er avhengig av hva realitetene er. Men hvis det ikke finnes annet enn "historier" og ingen sann historie, blir etikken bare subjektiv; i "min verden" var mine valg riktige. Andre verdenskrig, som enhver krig eller annen hendelse, trenger bare nok tid til at alle som var med, og som derfor så krigen fra sitt emosjonelle og engasjerte utgangspunkt - og derfor tror de gjorde noe objektivt riktig eller galt, er dødd ut. Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke engang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle "brahet". Han ville jo også måtte si at "hvis du er for slaveri, kan ikke jeg si at det er noe objektivt feil ved det". All etisk vurdering er basert på faktaanalyse. Det etisk uakseptable ved nazismen var menneskesynet som forblir ondt, hverken mer eller mindre. Det samme kan man si om kommunismen, særlig under Stalin. Det er derfor objektivt sett etisk riktig å bekjempe slike politiske systemer, den gang som nå. Mord på uskyldige, kulaker eller jøder; kan ikke aksepteres. En ærlig analyse av Sovjet-kommunismen og nazismen viser oss objektivt sett at slik var disse regimene, og vår etiske konklusjon gir seg selv. Jeg er bekymret for den utbredte verdirelativisme som nå er den intellektuelle mote. Taliban innfører nå forbud mot pikeskoler i deler av Pakistan og dødsstraff for kvinner uten slør. Dette er ondt, hverken mer eller mindre; ikke et uttrykk for religion eller kultur, og vi har ikke etisk sett lov til å si at "slik lever de der". Vi har en utenrikspolitikk basert på objektiv etikk slik den uttrykkes i menneskerettighetene, og de kriger vi er involvert i dag har en slik verdidimensjon. Det var også en kamp for verdier andre verdenskrig og den kalde krigen dreide seg om. I Alice i Eventyrland sier Alice til Humpty: "Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det". Dette er relativismens prinsipp, og det er farlig. Det etisk riktig finnes objektivt sett, og folk flest vet hva det er. Livet som "story-telling" er uinteressant for andre enn den som lever i sin egen verden. Kan Obama kutte klimaets gordiske knute? Et håp. Stikker dypt. Ord og handling. Motkreftene er sterke. Prisøkninger. Kina er nøkkelen. Etter at Barack Obama vant valget, har han handlet i samsvar med budskapet i sin egen bok Mot til å håp. Han har også utnevnt sterke miljøforkjempere til sin regjering. Klimaengasjement. Selv om klimakrisen på sikt er langt alvorligere enn finanskrisen, er det finanskrisen som fører til rask og målrettet handling fra regjeringene over hele verden, mens klimaforkjemperne kjemper forgjeves for å omgjøre kriseforståelse til forpliktende verdensvid handling. Intet skjer, fordi USA og Kina er på hver sin side av gjerdet. De forurenser like mye, men det rike landet USA nekter å gjøre noe før Kina er med på laget, og Kina mener at de rike landene først og fremst USA, må betale både fordi de er rike og fordi de har forurenset i 200 år. Der står det. EU er på sidelinjen med et litt forlorent håp om at deres gode eksempel fra Kyoto skal føre til at andre følger etter. Klimamøtene i Bali og Poznan på vei mot toppmøtet i København i desember har vært sterke på retorikk og enighet om at klima er en stor utfordring, men ganske tomme på handling. Onde tunger hevder at 10000 mennesker etter en uke i Poznan hadde som eneste resultat at et semikolon ble skiftet til et komma i teksten fra Bali. Inn i dette fastfrosne systemet er det nå kommet håp med Obama som ny amerikansk president. Hans miljøengasjement er utvilsomt sterkt, men motkreftene er sterke, så uten sterke grep fra Obama i samarbeid med Kina, vil trolig København-toppmøtet bare å bli nok en retorisk oppvisning. Handling vil først komme når Obama i forkant har fått overbevist kongressen. Vi må derfor følge med i spillet mellom USA og Kina i løpet av dette året for å se om det blir en klimaavtale i København, eller om København-møtet ender ut i et ordrikt kommuniké og et nytt møte om to år etter neste kongressvalg i USA. Obamas miljøentusiasme stikker dypt. I boken Mot til å håpe, som han faktisk skrev selv før han var en stor stjerne på den politiske himmel, erkjenner han ikke bare global oppvarming som en stor trussel mot vår planet, men også USAs ansvar for å delta i løsningen. Hans kritikk av kull og oljeselskaper er sviende og da spesielt mot Exxon, som han nærmest legger for hat. Etter at han vant valget, har han faktisk handlet ifølge budskapet i sin bok. Han har utnevnt sterke miljøforkjempere til sin regjering. Den nye energiministeren og nobelprisvinneren Steve Chu er minst like brennende i sitt engasjement som Erik Solheim her hjemme. De har forøvrig trolig like store utfordringer i sine respektive regjeringer med å gjøre omforenede miljømål om til effektive, men dessverre upopulære handlinger. Hans ordbruk i tiltredelsestalen var nok en bekreftelse. Referanse til at nå fikk vitenskapen få sin riktige plass, var en sterk tilbakevisning av benektelsen av klimafakta i Bush-administrasjonen. Enda sterkere var hans påstand om at måten vi bruker energi på gir styrke til våre fiender og truer vår klode. Lekkasjene på hans egen pakke for finanskrisen viser en satsing på 350 mrd. kroner, eller et halvt norsk statsbudsjett på miljøtiltak. Bush-administrasjonens tak på bilutslipp i 18 stater er løftet. Obama er sterk både i ord og handlinger, men han får ikke noe gjennombrudd uten støtte fra republikanerne, USA er jo et demokrati. Obama har ikke de 60 stemmene i senatet som skal til for å tvinge frem en avstemning, og vi må i vår begeistring ikke glemme at 46 prosent stemte på republikanerne, og de stemte nå mot Obamas siste pakke i representantenes hus. Alle presidenter, fra Nixon, har snakket varmt for energiuavhengighet for USA, og Clinton var i tillegg for fornybart energi, men hittil har alle hatt til felles at det er blitt med ordene. Selv om mange amerikanske velgere stemmer for fornybar energi og frihet fra Midtøstens olje, mener de samme velgerne noe annet når de står ved bensinpumpene som forbrukere, og skal betale. Clinton erfarte dette da han støttet Kyoto-avtalen, men måtte stå overfor verden med halen mellom bena etter at kongressen forkastet hans forslag. Obama vil sikkert ikke forskusle politisk kapital ved å inngå en avtale i København uten at han i har ryggdekning fra kongressen i forkant. Fire-fem stater i USA har kull som sin hovednæringsvei, og i krysspresset mellom nedleggelse av lokale arbeidsplasser og å redde kloden en gang i fremtiden, er det ingen tvil om at hensynet til lokale arbeidsplasser vil vinne. Direkte prisøkninger på bensin eller elektrisitet etter direkte pålegg fra politikere, er en sikker søknad om å få slippe å ha makten etter neste valg. Prisøkning på bensin er omtrent like populært i USA som høyere priser på strøm er i Norge, og begge steder fører for lave priser til sløseri og økte utslipp. Løsningen er indirekte prisøkninger gjennom tvungen innblanding av grønn energi for kraftselskaper, kvotehandel og andre mekanismer som øker energiprisene uten at regjeringen får skylden. Kronargumentet i kongressen mot en ny og sterkere avtale enn Kyoto i København er likevel: Hvorfor skal vi (USA) betale mer for vår energi når Kina slipper unna, og forurenser like mye. Kina slipper sikkert ut mer enn USA i dag, men hevder på sin side at USA både har forurenset i nesten 200 år, og at de slipper ut fire ganger så mye pr. innbygger. Nå får vær så god USA betale for rensing også i Kina, både for å gjøre opp for gamle synder, og fordi en reduksjon er et gode ikke bare for Kina, men for hele verden. Hvis Obama kan klare å inngå en gjensidig forpliktende avtale med Kina før toppmøtet i København hvor også kineserne dekker en del av kostnadene, mister republikanerne et kronargument. Kina har jo også vist økende interesse for en miljøavtale i takt med sine økende miljøproblemer både i forurensing, flommer og ekstremvær. Med sterke incentiver fra begge sider kan vi håpe på et gjennombrudd i sommer. Den mektige somalikvinnen | Det er opplest og vedtatt at ingen er mer undertrykt enn somaliske kvinner. Men en av de mest innflytelsesrike personene i Somaliland er en enke på 70 år. Jeg var nylig noen dager i Somaliland, mest i hovedstaden Hargeisa, og fikk meg noen overraskelser. Den største sto Edna Adan for. Edna er 70 år og enke. Mannen hennes var president i Somaliland fra 1993 til 2002. Selv har Edna hatt mange viktige posisjoner og er kjent for sin kamp mot omskjæring av kvinner. For noen år siden var hun også utenriksminister i Somaliland. Nå er hun sykehusdirektør på sykehuset som bærer hennes navn. Edna Adan Maternity Hospital er Hargeisas flotteste sykehus, grunnlagt av Edna, og blir i stor grad finansieres av henne og hennes kontakter. Selv bor hun i en leilighet på sykehuset, noen få meter fra kontoret der hun styrer det meste med et sterkt engasjement. Jeg skal innrømme at møtet med Edna overrasket. Mye har vært sagt og skrevet om den sterke undertrykkingen av somaliske kvinner, senest av Amal Aden i A-magasinet 6. mars. Jeg påstår ikke at det som sies er usant, men Edna er i hvert fall et bevis på at en kvinne kan få mye makt og innflytelse også i et samfunn der somalierne er i stort flertall. Å rusle rundt i Hargeisa som utlending med lyst hår var interessant. Flere ganger ble jeg kontaktet av somaliere som ville fortelle meg at jeg var trygg og som takket for Norges innsats på Afrikas horn. Terrorangrepet som rammet byen i oktober i fjor hadde skuffet og frustrert store deler av befolkningen. Det er lite klokt å fremstå som ytterliggående somalisk muslim. Mange i Somaliland kan ikke fordra terror og misliker sterkt politisk islamisme. Selv om Somaliland formelt har vært en del av Somalia siden 1960, fungerer området i dag som en selvstendig og ganske stabil republikk. Landets grenser er ganske identiske med britenes tidligere protektorat, mens det borgerkrigsherjede Somalia tidligere var italiensk koloni. I Somaliland er målet å bli anerkjent som et uavhengig land - hva enn som skjer med fredsprosessen lenger sør. Mens hijabdebatten fortsatt pågår i Norge, kan jeg rapportere at de fleste kvinnene var tildekket, men få brukte niqab - plagget som skjuler alt unntatt øynene. Det interessante var at akkurat disse kvinnene stort sett gikk sammen med kvinner som var mindre tildekket. Jeg kunne altså ikke registrere uniformering blant somaliske kvinner. Derimot kunne jeg se kvinner som ikke var tildekket. De var neppe somaliere. For også i Somaliland finnes innvandrere - for eksempel fra Etiopia. Om de opplever ubehageligheter fordi de ikke dekker seg til, vet jeg ikke. Hargeisa fremsto langt mer harmonisk og trygt enn jeg hadde forestilt meg. Byen har mange flotte hus, som det sies er bygd av somaliere i utlandet som drømmer om å vende tilbake. Men idyllen er slett ikke fullkommen. Det er fattigdom, grensekonflikter og vannmangel. Valutaen er håpløs. Betaler du en dollar for en liten cola, får du igjen tusenvis av Somaliland-schilling. Ikke en eneste minibank finnes i Hargeisa. Skal du forlate landet med fly, er Daallo Airlines eneste alternativ. Da må du gå om bord i gamle russiske propellfly uten fungerende seter, sikkerhetsbelter eller bagasjehyller. Men frem kommer du. Til eneste mulige destinasjon: Djibouti. Høfligheten er borte | Kvaliteter | Edelt eller vulgært | God og dårlig | Dyder | Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er stort sett borte i Norge. Ukjent begrep. Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep. Dannelse er et annet ord for kultivasjon og foredling. Dannelse holdes ikke lenger opp som normen, som det man bør strebe etter. Før var det et dannelsesideal, helt konkret det som ble formidlet gjennom utdannelse i fag som historie og filosofi. En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som også vises i ytre oppførsel. Men selv når den indre dannelse mangler, er høflighet kultiverende i et samfunn. Nordmenn i dag er ofte uhøflige, er mange utlendingers dom. Nordmenn trenger seg på i stedet for å la folk komme av trikk og buss, vi er aggressive, vi er altfor direkte i vår tiltale og går rett på sak i alle sammenhenger. Direkte tale er jeg selv en sterk tilhenger av, men det å vite når den er på sin plass er en kunst. Jeg tror problemet dypest sett har å gjøre med en relativisme i alt som har med kunnskap og moral å gjøre. Dannelse kombinerer begge. Hvis humanistisk kunnskap ikke er "nyttig", er det liten interesse for den. "nytten" av filosofi er å kjenne seg selv og hvordan en kan bli, gjennom å kjenne spesielt filosofi, fra Platon til for eksempel Nietzsche. Er mennesket et vesen som drives av vilje til makt alene? Eller er det et ideal man kan strekke seg etter som vi kaller dyder? I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? "finkultur" skal vi ikke ha noe av. Bare ordet viser problemet med relativismen, for bare hvis "alt" er kultur, kan man kalle den tradisjonelle kulturen for "finkultur". Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at "Bach løfter sjelen" vil ikke kunne godtas av dem som mener at "sjel" ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets "storhet" som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det. Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse. Det klassiske ideal handler om moral og menneskesyn: Mennesket kan bli edelt, men også lett forfalle - til å ligge under for lastene, som det så treffende heter. Det klassiske ideal om dannelse og kultivasjon påberoper seg to ting: det ene er at mennesket kan defineres nøyaktig og oppskriften på å bli et edelt menneske også; det andre er at kunnskapen som trengs for denne foredlingen er den samme for hver generasjon. Man skal for eksempel lese stoikerne fordi de lærer oss hvordan vi skal kultivere dyden som kalles "detachment", egen kontroll og uavhengighet av omgivelsene. Man skal lese antikkens greske filosofer fordi ingen har overgått Sokrates i analysen av borgerplikt og man skal lese Shakespeare fordi han er sublim i både innhold og språk. Men i dagens Norge anser vi kunnskap som noe skal være instrumentelt nyttig fremfor noe som danner oss som menneske, og vi har ingen tro på at dannelsens dyder er objektive og derfor normgivende. Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er stort sett borte. Noen skatteflyktninger er likere enn andre | Kreative tilpasninger. Beskatt det du får tak i. Styring, ikke symboler. Flyttemelding. Stein Erik Hagen er i sommer blitt hudflettet fordi han flytter familien og formuen til Sveits med sin beskjedne skatt. Skatteagn. Samtidig berømmes John Fredriksen og Kristian Siem fordi de flytter sine skip til Norge hvor rederiskatten er minst like beskjeden. Alle tre har svelget de skatteagn som henholdsvis Sveits og Norge har lagt ut. Den eneste vesentlige forskjellen er at Hagens virksomheter - i motsetning til Siem og Fredriksens - betaler store beløp i selskapsskatt i Norge. Mens de tre familiene får til felles at de hverken betaler formues- eller inntektsskatt til Norge. Skattesystemet er en krevende balansegang mellom politisk hensyn i form av fordeling og rettferdighet, og praktiske realiteter i form av mest effektiv innkreving og minst mulig skadevirkning på samfunnets verdiskapning. Norge klarer denne balansen bra med en moderat total skattebelastning, samtidig som nivået tiltrekker nye selskaper til sokkelen og næringslivet på land trives. Men skattesystemet er også et signal fra regjeringen til oss om hva de vil vi skal gjøre. Både Hagen-familien, Kristian Siems familie og Fredriksen-familien har vist stor kreativitet i sine tilpasninger. Mens Hagen er blitt slaktet, er Siem og Fredriksen tiljublet. Statssekretær Rikke Lind har demonstrert rødgrønn politikk kraftfullt ved å invitere Fredriksens flåte hjem. Invitasjonen har virket, ikke fordi det er utpreget ønske om å bidra til spleiselaget, men fordi skipene under norsk flagg i praksis er skattefrie. De rødgrønne har demonstrert sannheten i Bibelens lignelse om den fortapte sønn. Det later til å være større glede i Regjeringen over den fortapte sønn som vender tilbake, enn over den som trofast har arbeidet med norsk verdiskapning fra en norsk base. Selv om den fortapte sønn ikke gir noen skatteinntekter, er den politiske symboleffekten viktig. Symbolhelter til tross, inntekter gir de ikke. Et sivilisert land kan ikke drives uten skatteinntekter. Som dommer Learned Hand i den amerikanske høyesterett observerte: "Jeg betaler min skatt med glede, for den kjøper jeg sivilisasjon". En stat med for lave skatteinntekter blir så svak at den inviterer til korrupsjon. Men skatten skal ikke bare skrives ut, den skal også inndrives, og da må man først få tak i skattegrunnlaget. Vår nye globaliserte verden stiller skattesystemet overfor nye utfordringer fordi en del av skattegrunnlaget nå kan flytte seg dit hvor skatten er lavest. Dette gjelder i liten grad mennesker, derfor kan og blir de beskattet tungt. Fast eiendom kan pr. definisjon ikke flyttes, derfor er de tungt beskattet i de fleste land. Merkelig nok har Norge motsatt politikk, fast eiendom er så lite beskattet at det faktisk brukes for å redusere betalbar skatt. Nærings- og finanskapital er derimot svært bevegelig, og er følgelig svært lett beskattet i de fleste åpne samfunn. Skip har alltid vært slik, de beveger seg jo nærmest pr. definisjon mellom to land. Som en konsekvens er skipsfarten i praksis skattefri, selv i europeiske høyskatteland. Inntil 1980-årene var skipsfartens mobilitet unik for denne næringen, mens i dag er alle finansaktiva like mobile som skip. Beskatningen av finans- og næringskapital i Norge gjennom formuesskatten virket fornuftig i en mindre globalisert verden, men synes i dag mer som en overlevning fra forgangne tider. Etter valget må den nye regjeringen tenke nøye gjennom signaleffekten av sitt skattesystem. Det bør mane til handling på klimautfordringen, gjøre formuesskatten til et verktøy for investeringer i aktiv - ikke død kapital - samt få flere i arbeid. Økt banksparing ved redusert sats i formuesskatten. I dag er det bare de som ikke kan regne, som sparer i bank, med 1,1 prosent formuesskatt å på innskuddet, 28 prosent skatt på renteinntekten og en inflasjon på 2 prosent er det eneste sikre at bankinnskuddet synker i verdi. Finanskrisen har vist at bankene trenger langsiktige innskudd. Gjennom endring av verdsettelsen av eiendom versus nærings- og finanskapital vil lysten til investeringer i fast eiendom dempes, samtidig som det oppmuntres til investeringer i næringslivet - og med det sysselsetting. Økt incentiv til arbeid for trygdemottagere ved å samordne skatt og trygd slik skatten på nytt arbeid blir under 50 prosent. I dag har en del trygdemottagere over 100 prosent skatt på inntekt hvis de begynner å jobbe, fordi trygdeinntekten faller mer enn inntekt etter skatt når de begynner i jobb. Dette er ikke bare et økonomisk problem, men er også et hinder for integrering av lavt kvalifisert innvandrere. Reduser CO-2 utslipp ved å ha samme skattesats uansett utslippskilde. I dag skattes utslipp fra bensin og sokkelen tungt, mens industrien går skattefri. Vi bør ikke ha et skattesystem som gjør at industrien kan slippe ut sin CO-2-kloakk gratis. De rødgrønne godkjente miljøbomben Norfrakalk med hele 230000 tonn CO-2-utslipp uten videre krav. Den neste regjering må i hvert fall sørge for at slike grove forurensere betaler det de koster storsamfunnet, om vi da ikke klarer å stoppe dem helt. Kirken som kan avkristnes innenfra | Kan ikke ekskluderes. Redningen. Ateister i kirkemøtet? Enigheten virker til å være stor om at det er bra hvis flere stemmer under kirkevalget i Den norske kirke. Men resultatet kan bli at ateister tar plass i kirkemøtet. Den som vil bli prest eller prost eller biskop i Den norske kirke må forplikte seg på Bibelen og den lutherske bekjennelse. Om dette fungerer tilfredsstillende er en annen sak som kan ligge nå. Men for å bli valgt inn i et menighetsråd, et bispedømmeråd eller - i siste instans - kirkemøtet, stilles ingen formelle krav til forpliktelse på kirkens grunnlag. Det er nok å være døpt og medlem i Den norske kirke. Som kjent gjelder det bortimot 80 prosent av innbyggerne i Norge. En undersøkelse fra 2008 viste at bare 30 prosent av Norges befolkning tror at Jesus Kristus sto opp fra de døde. En tredjedel var usikre, mens 38 prosent avviste oppstandelsen. Det betyr at flertallet av medlemmene i Den norske kirke avviser eller er tvilende til selve påskebudskapet. Men alle de som ikke tror på oppstandelsen er kvalifisert til å bli leder av kirkerådet - og dermed inneha den øverste posisjonen i Den norske kirke. Alt de trenger, er et demokratisk flertall i ryggen. Nominasjonskampen i Oslo SV mellom Heikki Holmås og Akhtar Chaudhry i desember i fjor handlet blant annet om beskyldninger om juks. Ryktene gikk om at mennesker meldte seg inn i partiet, og fikk stemmerett, selv om de ikke ante hva SV sto for. Det finnes viktige forskjeller mellom et trossamfunn - som Den norske kirke - og et politisk parti. Samtidig finnes det en åpenbar likhet: Både trossamfunnet og partiet har et formelt og tydelig verdigrunnlag. SV har for eksempel et partiprogram som forplikter ansatte og tillitsvalgte. Og den som stemmer Høyre har ingen innflytelse over hvem som leder SV. I Den norske kirke er det annerledes. Der kan til og med den som ønsker å avkristne kirken gjøre sin innflytelse gjeldende - så lenge vedkommende er medlem. Og ingen kan ekskluderes fra kirken, heller ikke i ekstreme tilfeller. I svenske Aftonbladet klaget Patrik Lindenfors i mars over at Svenska kyrkan ikke var i stand til å kaste ham ut av kirken: « Jeg kommer antagelig til å forlate kirken etter hvert - jeg har prinsipper. Spørsmålet er om Svenska kyrkan fortsatt har noen. Tillater de at jeg blir værende; en ateist som aktivt arbeider for å vise hvor falsk deres lære er? » Redningen for Den norske kirke har vært - og vil antagelig være - at det først og fremst er de som tror på det kristne budskapet som engasjerer seg. Derfor vil det neppe dukke opp så mange ateister i kirkemøtet med det første. Dette har da også vært et hovedargument for dem som siden slutten av 1800-tallet har kjempet for kirkereformer: I praksis vil kirkens aktive få innflytelse over sin kirke. Men skepsisen har også vært betydelig. Store deler av bedehusbevegelsen har for eksempel protestert mot en struktur som innebærer at passive medlemmer har nøyaktig like stor innflytelse over valg av menighetsråd som aktive kirkegjengere. Mange av oss har slitt med at politikere - ofte med et perifert forhold til kristen tro - har det øverste ansvaret for en kristen kirke. Men hvor mye bedre er det at medlemsflertallet avgjør kirkens profil? Forskjellige, men stadig likere | Været først | Samarbeid | Sett utenfra fortoner nordmenn og svensker seg som nokså like. Vi blir alle skandinaver. Sett innenfra blir vi nok stadig likere, men forskjellene er fortsatt betydelige. Som direktør for Det Norske Nobelinstitutt har jeg vært på utallige svensk-norske møter. På et av de aller første kom spørsmålet om den svenske regjeringens representasjon i Nobelstiftelsens styre opp. Forslaget var at regjeringens representasjon skulle reduseres fra to til en. På norsk side ga vi klart uttrykk for at det riktige tallet var null. Vi fikk tilslutning fra en enslig svenske. På middagen om kvelden kom flere svensker bort til meg og spurte om vi i Norge virkelig hadde åpne diskusjoner om ting som styret hadde gått inn for. Jeg måtte bekjenne at det nok hendte. Det er farlig å generalisere om forhold som varierer fra person til person, men svenskene er stort sett grundigere og mer systematiske enn oss nordmenn. Vi er gjerne litt mer spontane og direkte. Svenskene er mer statusorienterte og opptatt av å følge lover og regler mer strikt. Nordmenn viser fort en litt anarkistisk side. Når to nordmenn møtes, taler de først om været, så ofte om hvor i landet de kommer fra. To svensker vil nok også tale om været først, men vil så kanskje spørre om hva den andre jobber med. Det er ikke så passende i det mer egalitære Norge. Å yte service får fort noe underdanig over seg for nordmenn. Det er derfor mange av oss er så glade for alle svenskene som er kommet hit for å arbeide innenfor servicenæringene. En typisk svensk kommentar var Carl Bildts til Gro Harlem Brundtland under folkeavstemningene om EU i 1994 om at hun måtte dra ut og "opplyse" sitt folk. Det gjorde hun jo definitivt. Det hjalp bare ikke. I Sverige forventet regjeringen å vinne og den gjorde det. Selv når den svenske regjeringen møter folkelig motstand, som den gjorde angående både høyrekjøring og kjernekraft, kan dens standpunkter likevel bli gjennomført, uten at det holdes ny folkeavstemning. Det er i grunnen litt rart at vi er blitt så like som vi er, når vår historie er såpass ulik. I Sverige fantes lenge et sterkt aristokrati. I Norge var det ikke rare greiene, og det lille vi hadde ble fjernet etter 1814. Sverige hadde en så effektiv embetsmannsstat at det en tid kunne spille en rolle som europeisk stormakt. I Norge var byråkratiet lenge danskpåvirket. Det var ikke alle lover og regler som skulle tas helt bokstavelig. I Sverige var det førende sosialdemokratiet dominert av intellektuelle og industriarbeidere. Norge var til dels antiintellektuelt og bønder og fiskere spilte en mye større rolle. I Sverige kunne de nesten legge ned landsbygda på 1950- og 1960-tallet. Så langt gikk det aldri i Norge. Norsk-svensk samarbeid går som oftest greit på det personlige plan. På det overordnede politiske og økonomiske plan går det ofte dårlig. Det ble aldri noe nordisk forsvarssamarbeid; nordisk frihandel kom først gjennom den europeiske integrasjonen. Vi husker alle hva som skjedde med Telia og Telenor. Svenskene har en naturlig forventning om at de er de ledende i Skandinavia, kanskje ikke så unaturlig når de har en befolkning like stor som Norges og Danmarks tilsammen. Nordmenn har lidd av et lillebrorkompleks som i de siste årtier har gått over til en raskt voksende selvfølelse. Det er ikke alltid så lett, selv mellom nordmenn og svensker. Skal USA og Kina styre verden? Bare to. Stadig flere snakker om at det ikke er G-20 eller G-8 som vil styre verden, men G-2: USA og Kina. Forholdet mellom de to betyr stadig mer, men de vil ikke dominere verden sammen. Da Hillary Clinton dro på besøk til Kina tidlig i Obama-administrasjonen, uttalte hun følgende om de spørsmål som hadde betydd så mye i det amerikansk-kinesiske forhold; menneskerettigheter, Tibet og Taiwan: "Disse spørsmålene kan ikke få påvirke den globale økonomiske krisen, den globale klimakrisen og sikkerhetskrisen". Stort klarere kunne det ikke sies at nå måtte USA konsentrere seg om økonomi, miljø og sikkerhet. Andre ting måtte en bare la ligge. Og i alle disse spørsmålene sto Kina sentralt. Kineserne selv har lenge spilt ned sin rolle. Det tradisjonelle perspektivet var å se på Kina som et offer for vestlige stormakters overgrep. Så ble Kina talsmannen for verdens fattige, før perspektivet dreide mot Kinas mer eller mindre uunngåelige fredelige oppstigning. Nå finnes det enkelte referanser til Kina som stormakt, men de kinesiske lederne føler seg ennå ikke komfortable med slik tale. Offentlig tar de skarp avstand fra alt snakk om G-2, men det ville være rart om de ikke privat finner en viss glede i at Kina nå fremstår som en så sentral makt. USA og Kina er bundet sammen på en forunderlig måte. Den kinesiske veksten er blitt forsterket av det åpne amerikanske markedet. I 2008 utgjorde den kinesiske eksporten til USA nesten åtte prosent av Kinas brutto nasjonalprodukt. Kina, nå verdens ledende eksportør, hadde et enormt overskudd i sin utenrikshandel med USA. Dette overskuddet ble i betydelig grad brukt til å finansiere det store underskudd USA hadde på sin betalingsbalanse. Kinesisk sparing finansierte altså et overdrevet amerikansk forbruk. Den store statlige og private gjelden i USA var en vesentlig dimensjon i sammenbruddet i den internasjonale økonomien i 2007 - 09. Mange har lurt på hvorfor kineserne har betalt for dette amerikanske overforbruket. På 1990-tallet var den amerikanske økonomien svært dynamisk; investeringer i USA syntes det eneste riktige. Når veksten så falt i USA, var nok sikkerheten til de statlig garanterte amerikanske obligasjoner et vesentlig moment. Viktig var det også at Kina allerede var blitt så avhengig av det amerikanske markedet og av dollaren, at en nedgang i USA også ville ramme Kina hardt. De politiske konsekvenser av en kinesisk tilbaketrekning fra amerikansk økonomi, var også åpenbare. Nå har kineserne begynt å sende ut forsiktige signal om at dollaren ikke lenger bør ha den dominerende posisjon den har hatt siden andre verdenskrig. Den kinesiske yuan er allerede i ferd med å spille en større rolle. Det er slutt på den tid da amerikanerne kunne holde forelesninger for kineserne om hvordan de burde opptre i internasjonal økonomi. Nå må Washington gjøre seg attraktiv for Beijing. Skal Kina virkelig spille en sentral rolle, må den kinesiske valutaen imidlertid gjøres konvertibel. Det vil bety at den stiger i verdi og at kineserne må revurdere sin sterke vekt på eksport. Kinesisk sparekapital kan også forsvinne ut av landet. Lite tyder på at Kina er villig til å foreta en slik revurdering. Det er ingen tvil om retningen. Kina betyr stadig mer, men tempoet kan lett overdrives. Verden er dessuten altfor komplisert til at to land alene kan bestemme. USA med svarteper | Taper igjen. Kjennelse. Den nye klimaaktivist. Velinformert. Fra mål til handling. Norge utfordres. Ny avtale. 18. desember vil verdens øyne være rettet mot København. 12 år etter Kyoto-avtalen om klimaendringer ønsker verden å se en ny, forbedret og forpliktende avtale som redder oss alle fra en katastrofal oppvarming av vår klode. Dessverre tyder alt på at selv etter den siste lange nattens forhandlinger, vil dette bli berget som fødte en mus. En vag avtale om å snakke videre, men uten forpliktelser, vil bli presentert som en suksess, men er i virkeligheten et nederlag. USA vil bli sittende med svarteper, den nye helten blir Kina, mens EU vil kunne stå med rak rygg for sin innsats. Dette er det motsatte av hva verden ventet så sent som i vår. President Barack Obama har utvilsomt et sterkt klimaengasjement. Håpet var stort etter hans valgseier. Politikkens krokveier har imidlertid gjort forventningene til skamme. Representantenes hus vedtok i juni en lov om 17 prosents reduksjon i utslippene i 2020. Men det er stopp i Senatet. Der har senator John Kerry lagt frem et lovforslag som ikke har sjanse til å bli lov. Obama har brukt opp sin politiske kapital på helsestriden, så republikanerne kan stemme ham ned uten fare for kritikk. Det er likevel ikke nok til å hindre loven i å bli vedtatt. Demokratene kan trolig med et skrik mønstre det nødvendige flertall om de står sammen. Men 16 demokratiske senatorer kommer fra kullstater. De er ikke villige til å ofre kullstemmer for klimaet. Noen republikanere kan kanskje stemme for forslaget om atomkraft kan regnes som lavutslipp, men neppe mange nok. Høyesterett har avsagt en dom på at CO er en farlig gass som Forurensningstilsynet skal kontrollere. Med den kjennelsen i hånd kan Obama-administrasjonen begynne å gi pålegg til store utslippere som ikke bruker best mulig teknologi. Som tobakksindustrien har gjort, vil kullselskapene kjempe mot. De vil oppnå en forsinkelse, men etter noen år vil høyesterettsdommen få tenner. Obama får gjort noe, men trolig for lite til å gjøre særlig inntrykk i København. I Kyoto stemte Al Gore for avtalen som så ble forkastet av Senatet. Obama kan ikke gjenta den øvelsen. Han kommer derfor til København uten fagre løfter, hvis han da i det hele tatt kommer. Hans entusiasme for å reise derfra med uforrettet sak for annen gang, etter Chicagos nederlag i kampen om OL 2016, er vel også begrenset. Uten USA blir det ingen forpliktende avtale, og dermed har USA nok en gang gitt en verdensomspennende, forpliktende klimaavtale et skudd for baugen. Kina har nå fått den tvilsomme ære av å ha slått USA som verdens største utslipper av klimagasser. Selv om de har et utslipp pr. hode på 4 tonn mot USAs 20, er det likevel alvorlig. Landet har begynt å føle klimaproblemene på kroppen med sur nedbør, flom og luftforurensning. På karakteristisk vis har ledelsen analysert problemet, trukket en konklusjon og iverksatt en løsning. Alt dette i løpet av det siste året. Målene er ikke bare klare, gjennomføringen har allerede begynt, og i Kina har målene lovs form. Strenge utslippstak er satt for biler og boliger. Alternativ energi skal øke fra 7,5 prosent av total energiforbruk i 2005 til 15 prosent i 2020, vindkraft skal femdobles de neste 10 årene og solenergi basert på Solar Photovoltaic 11-dobles. Allerede i fjor var Kina verdens største til å installere vindkraft. Dette er meget harde krav i en økonomi som i dag har en kullandel på 70 prosent, og hvor nasjonalproduktet dobles hvert tiende år. Kanskje får AKP-erne endelig rett i at Kina blir et lysende fyrtårn. Det er noe helt nytt at et relativt fattig land som Kina - inntekt pr. hode er en tiendedel av Norges - iverksetter strenge klimatiltak uten å vente på internasjonale krav, eller utsetter kravene til de kan brukes til en forhandlingsposisjon. Den kinesiske ledelsen har tydeligvis innsett alvoret. Besøkende rapporterer at president Hu Jintao og hans visepresident personlig er meget velinformert om klimautfordringen. Det har de til felles med store deler av den europeiske og amerikanske eliten. Den store forskjellen er at i Kina setter de i gang, mens den vestlige eliten først må overbevise folkeopinionen, som lett skyver ubehagelige sannheter foran seg. Det har vært enkelt å gjøre narr av EUs ambisiøse utslippsmål for 2020. Alle som nå er med på å definere målene, vil utvilsomt være ute av politikken når regnskapets time kommer. Men selv nå under finanskrisen har EU overrasket skeptikerne. I lovs form har de pålagt konkrete forpliktelser til utslippsreduksjoner for hvert enkelt medlem. Målene er klare og kvantifiserte, innen 2020 skal klimagasser reduseres med 20 prosent, energiforbruket ned med 20 prosent og 20 prosent av totalenergien skal være fornybar. Innen 30. juni neste år må hvert land fremlegge sin egen handlingsplan for å nå sine lovpålagte mål. Norge har ennå ikke ferdigforhandlet hvorledes vi skal gjennomføre klimadirektivet. Disse forhandlingene vil vise oss alle om Stoltenberg II tar klimakrisen på alvor. Trolig kan vi ved å skyve vannkraft foran oss, samt å argumentere med at vår olje og gass brennes i andre land, komme unna med å fortsette å betale en beskjeden avlat. Selv nei-landet Norge kan bli miljøaktivist ved hjelp av EU. For verden er det en tragedie om disse dystre spådommene går i oppfyllelse. Hvis FN systemet ikke kan løse krisen, må vi finne et alternativt system for forpliktende internasjonal handling. G20, hvor både industriland og store utviklingsland samarbeider, fremstår som et meget kraftfullt forum. La oss håpe de kan handle like sterkt og raskt på klimasiden som de allerede har gjort for finanskrisen. Regjeringen må utøve strategisk ledelse | Vinner vi i Afghanistan? Mangelen på realistisk omtale av krigføringen i Afghanistan er blitt en verkebyll i norsk offentlighet. Mens det sivile arbeidsliv ynder å utstyre seg med "strategisk ledelse" for sine såkalte "divisjoner", synes norske politikere å være helt ute av stand til å praktisere strategisk tenkning om reell krigføring. På Sørlandet sier vi "» - i norsk politikk, « vi vet at vi har soldater i Afghanistan, men vi liker det ikke". Det som burde debatteres, debatteres ikke. Det blir merkelig øvelser om ord. Ordet "krig" er et "four-letter word" i norsk politisk diskurs. Alle vet nå at dette har en juridisk betydning som ikke gjelder i borgerkriger, geriljakriger og opprørsbekjempelse, såkalt COIN (Counter-Insurgency), og derfor heller ikke ISAF. Poenget er altså ikke at man skal kalle krigføringen i Afghanistan for en krig med dets juridiske implikasjoner, men at man skal kalle krigføringen med dens rette navn. Dette er uhyre viktig, fordi en omtale som omskriver krigshandlinger til noe som høres ut som en fredelig syssel, er dypt uetisk overfor soldatene som er sendt ut og tilslører debatten om realitetene. Mangelen på realistisk omtale av krigføringen er blitt en verkebyll i norsk offentlighet: Stadig flere soldater skriver indignert om hvordan det de gjør, ikke erkjennes og anerkjennes. De kamphandlinger og den risiko som nå er dagligdags, må kommuniseres kontinuerlig. Dette er Regjeringens oppgave. Men grunnen til at Regjeringen skal utøve strategisk lederskap, er primært ikke etisk eller som forebyggelse av senskader, som man kunne tro i debatten om krigføringens effekter på soldaten. Grunnen til behovet for realisme er jo at vi skal vinne i felt. Jeg haster med presisjonen: Å vinne betyr ikke å utrydde fienden eller å okkupere et land, men å dominere sikkerhetsmessig, slik at vi kan forhandle med fiender av ymse kaliber fra en styrkeposisjon. Dette "vi" bør ha afghansk hatt på. Det som begynte som en antatt lett sikringsoperasjon, er blitt til en COIN, og den kan være på vei til å tapes, sier general McChrystal. Hvorfor er vi ikke opptatt av dette kardinalpunktet? Han mener videre at styrkene må ta mer risiko og være mer offensive for å vinne. Dette betyr flere tropper som tar mer tap fordi man senker kravet til styrkebeskyttelse. Men er ikke denne prisen for høy? Det er det heller ingen som diskuterer. Den britiske hærsjefen, general Richards, ga et klart svar forleden: Taper NATO Afghanistan, styrker man internasjonal terrorisme og svekker samtidig NATO fatalt. Hvis han har rett, er ikke prisen for høy. Da er jo denne krigen særdeles viktig, særlig for et land som Norge, som satser hele sin sikkerhet på NATO. Men hvis man mener at ISAF egentlig er et humanitært prosjekt med demokratiutvikling som rasjonale, er vel prisen altfor høy? Man dør jo ikke for et utviklingsprosjekt. Hvis man mener det siste, har man et problem med å svare soldaten på hvorfor man skal risikere sitt liv for noe så diffust. Men hvis sikkerhetspolitikken er grunnen, hvorfor er ikke norske politikere ekstremt opptatt av om operasjonen lykkes? Vi hører aldri om vår fremgang eller tilbakegang i felt, hverken for norske styrker eller for alliansen som helhet. Jehovas vitner, noe helt for seg selv | Feirer ikke. Verden går under. Mens kristne flest er blitt mer og mer opptatt av å bygge broer over konfesjonsgrensene, er Jehovas vitner fortsatt overbevist om at de alene forvalter sannheten. Jeg har lest en del fremstillinger om Jehovas vitner. De fleste har konsentrert seg om vitnenes teologi, og er ofte polemiske. Den nyutkomne flerfaglige boken Jehovas vitner har et bredere og mer balansert perspektiv. I boken belyser ti ulike fagpersoner trossamfunnet fra en rekke ulike vinkler. Mye er svært interessant. Blant annet er det tankevekkende å få innsikt i hvilken kamp vitnene har kjempet for sin religionsfrihet. Under annen verdenskrig opplevde tusenvis av vitner i USA forfølgelse siden de avviste militærtjenesten og nektet å hilse flagget. Motstanden mot blodoverføring har også ført til betydelige kontroverser, og boken gir konstruktive råd til medisinsk personale om hvordan man kan møte Jehovas vitner. I det hele tatt legger boken stor vekt på å vise vitnene respekt. I det ytre skiller Jehovas vitner seg sterkt fra andre kristne fordi de ikke feirer jul. I skole og barnehage gir dette personalet noen ekstra utfordringer. Vitnenes begrunnelse er at Bibelen forbyr fødselsdagsfeiringer - og dermed også feiring av Jesu fødsel. Men den største forskjellen mellom Jehovas vitner og andre kirkesamfunn handler om synet på Jesus. De aller fleste kirkesamfunn står sammen om å bekjenne at Jesus både er Gud og menneske. Det kjente kirkemøtet i Nikea i 325 - som hverken vedtok at kvinnen hadde sjel (!) eller brant en haug alternative evangelier - uttalte at Jesus Kristus var "av samme vesen som Faderen". Dette tror både lutheranere og katolikker, ortodokse og pinsevenner. Jehovas vitner tenker annerledes. De avviser treenighetslæren og mener alle andre kristne er på villspor. Vitnene kaller Jesus for Guds sønn, men avviser at han er guddommelig. Slik sett kan det kanskje sies at vitnene er usedvanlig moderne. Både Dan Brown, med Da Vinci-koden, og endel liberale teologer har argumentert for at Jesus ikke var noe annet enn et menneske. Men Jehovas vitner har andre premisser for sitt syn. De argumenterer ut fra den bibel alle kristne bruker - selv om de nå har utarbeidet sin egen oversettelse. Dan Brown hevder derimot at de første kristne, og dermed Det nye testamente, gjorde Jesus mer guddommelig enn han selv gjorde krav på. Mange vet at Jehovas vitner har et helt spesielt forhold til årstallet 1914. I dag hevdes det at Jesus da kom tilbake åndelig og "de siste tider" begynte. Det er mulig at viktigheten av årstallet forklarer hvorfor vitnenes hovedkontor ligger i Ytre Enebakk og har postnummer 1914! Men også 1975 var et viktig årstall. Trossamfunnets ledelse regnet nemlig ut at den nåværende verden da ville utløpe. Forventningene som ble skapt, var sterke, noe som også kan avleses i medlemsstatistikken i Jehovas vitner. Rett etter 1975 falt medlemstallet, antagelig i skuffelse over at verden fortsatte sin skjeve gang. Men siden den gang har Jehovas vitner vokst jevnt. I Norge finnes det omkring dobbelt så mange vitner nå som i 1975 - omkring 15.000. De er en sterkt sammensveiset gruppe og har lite eller intet fellesskap med andre kristne. Hamas er i endring | Avstand til Al-Qaida. Vikende front. Hamas har uskyldig israelsk blod på hendene både på grunn av selvmordsaksjoner og rakettangrep. Men å omtale organisasjonens aktivitet bare som terror er upresist. I 2007 gikk bilder av den smilende BBC-journalisten Alan Johnston side om side med Hamas-leder Ismail Haniyeh verden rundt. Etter 16 ukers fangenskap ga Johnston det vestlig boikottede Hamas æren for løslatelsen. Denne episoden er en av flere indikasjoner på at Hamas har potensial til å bli et moderne islamsk parti som ikke er fremmed for demokratiske spilleregler. Ifølge professor Hilde Henriksen Waage, Midtøsten-ekspert ved Universitetet i Oslo, har Hamas siden 2000 ikke minst vandret i retning av å anerkjenne en tostatsløsning og Israels eksistens. Bevisene er deres deltagelse i lokalvalg i 2005, parlamentsvalg året etter og Mekka-avtalen med Fatah. Hamas har også vist endringsvilje når det gjelder selvmordsaksjoner. Slik terror har vært et mørkt kapittel i Hamas' historie og har krevd om lag 400 israelske liv. Men aksjonsformen har vært kontroversiell innad i Hamas, ifølge forskeren Khalid Hroub, tidligere tilknyttet Cambridge University. I 2005 besluttet omsider bevegelsen å innstille selvmordsterroren og delta i ordinær palestinsk politikk. Den norske terroreksperten Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt har i tillegg påpekt at Hamas bestandig har holdt avstand til internasjonale terrororganisasjoner som Al-Qaida. Et annet punkt der det internasjonale samfunn rettmessig krever endring fra Hamas-ledelsen, er organisasjonens charter, som delvis er antisemittisk. Hamas har gitt omverdenen grunn til optimisme. Ifølge den israelske avisen Jerusalem Post er det diskutert en moderering av charteret ved å fjerne de antisemittiske elementene. Norges kanskje fremste Hamas-ekspert, Are Hovdenak, fremholder at det moderate valgprogrammet som førte Hamas til brakseier i parlamentsvalget i januar 2006, var et uttrykk for dette. Det bekymringsverdige i Hovdenaks øyne er at moderasjonsprosessen i Hamas har vært på vikende front det siste året fordi de vestlige land, med Norge som unntak, fortsatte isolasjonen av Hamas selv etter Mekka-avtalen i 2007. Avtalen resulterte i koalisjonsregjering mellom Hamas og Fatah og ble av Midtøsten-eksperter ansett for å være det tydeligste signal om at Hamas aksepterte Israel. Hovdenak understreker at Vestens kalde skulder har svekket de moderate i Hamas og styrket de militante. Den pågående krigen i Gaza kan gi de ekstreme elementene ytterligere vind i seilene. Moderasjonsprosessen må derfor videreføres. Da må utenriksminister Jonas Gahr Støre og den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter lyttes til når de konstaterer at hverken Israel eller verdenssamfunnet har råd til å ekskludere Hamas som dialogpartner. For Hamas er en folkebevegelse, ikke bare en væpnet motstandsbevegelse, og kan derfor ikke knuses med militærmakt. Det ukorrupte Hamas har i tiår bygget barnehager, skoler og sykehus for fattige, og bruker ifølge den amerikanske tankesmien Council on Foreign Relations 90 prosent av budsjettet på veldedig arbeid. Kontrasten er stor til det korrupte, vestligstøttede Fatah. Fatah-leder Mahmoud Abbas kan ifølge Nils Butenschøn, direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter, få et Quisling-stempel etter Gaza-krigen. Det skjedde mens vi alle så på Gaza | Flyktige blikk. Det ble ikke bedre i Kongo, Sri Lanka, Somalia eller Burma. Det var bare vårt flyktige blikk som fokuserte på Gaza. I romjulen fulgte vi alle den voldsomme starten på Israels bombardement av Hamas-mål på Gaza. I de samme dagene ble fem hundre forsvarsløse sivile drept i Øst-Kongo på grensen mot Sudan. Denne terroren er del av en ny krig mellom regjeringsstyrker fra Uganda, Kongo og Sør Sudan og den Nord-ugandiske "Herrens Motstandsarme" som er i gang med en ny terrorkampanje mot sivile. Det har vært øredøvende stillhet rundt utbruddet av denne store krigen. Den fjerde januar ble samtlige bombetokt og raketter registrert i og rundt vesle Gaza. Derfor klarte en hel verden å overse at Sri Lankas regjering formelt opphevet våpenhvilen med de tamilske tigrene som ble inngått med norsk hjelp i 2002. Samtidig dundret den srilankiske hæren løs på geriljakontrollerte områder med katastrofale konsekvenser for en allerede utpint sivilbefolkning. I Gaza, som i Sri Lanka, ønsker folkevalgte regjeringer å knuse motstandsbevegelser som har brukt avskyelig terror, men som også har folkelig støtte. Begge steder begår regjeringsarmeene omfattende folkerettsbrudd. Begge steder forsøker man å holde internasjonal presse og andre vitner borte. Men der slutter også sammenligningen. Ethvert rakettnedslag i sanden i Israel eller i en bygning i Gaza blir internasjonale nyheter. Hele byer som faller etter harde og blodige gateslag i Sri Lanka nevnes ikke. Den 13. januar fikk vi detaljerte rapporter om hvordan israelske tropper, i strid med all fornuft og alle normer, tok krigen inn i en Gaza by fylt med flyktninger, kvinner og barn. Samme dag ble en ny fredsutsending, amerikanske Christopher Ross, utnevnt av FN til den uløste konflikten i Vest-Sahara. Både Marokko, som okkuperer Vest Sahara, og frigjøringsbevegelsen Polisario ønsket megleren velkommen. Men uten noen oppmerksomhet i mediene, i opinionen og blant utenrikspolitikere vil han ikke lykkes. Den 15. januar fulgte vi enhver ny spekulasjon i det hektiske og tannløse diplomatiet for våpenhvile i Gaza. Samme dag trakk etiopiske styrker seg ut av Somalias hovedstad etter et mislykket forsøk på å temme det lovløse landet som nå igjen overlates til borgerkrig mellom klanledere og krigsherrer. Uten FN-styrker ser vi frem mot fortsatte somaliske lidelser og en frihavn for pirater og terrorister. 16000 sivile er trolig drept i Somalia siden Etiopia med USAs velsignelse invaderte landet tidlig i 2007. Det er i dag landet uten håp, uten fremtid, uten internasjonal hjelp - og uten oppmerksomhet. Listen kunne gjøres mye lengre. Mens vi alle fokuserte på Midtøsten og Wall Street kunne militærregimet befeste sitt vanstyre i Burma. Ingen husker lengre at ulike hovedsteder lovet økt press for en demokratisk løsning etter munkeopprøret i 2007 og syklonen i 2008. Generalene slipper unna med mord fordi ingen fokuserer på det som skjer i Burma. Håpet for palestinere, israelere og Midtøstens folk for øvrig er at stor oppmerksomhet kan gi, til slutt, et effektivt press på parter som skaper elendighet for seg selv og sine naboer. Men, de glemte konfliktene fortjener også vår oppmerksomhet. Når ord forandrer verden | Forgjengerne. Liberaliseringsbølgen. De store norske. Carl J. Hambro. Betydning. Barack Obama er en stor taler. Men vil han bli husket for noe annet enn "Yes, we can" og at han var USAs første, svarte president? Også her hjemme har taler forandret historien. Men det er det som kommer etterpå, som ofte betyr mest. "Barack Obama hot sauce" i en souvenirbutikk på Union Station i Washington DC tirsdag, dagen da Obama tok over presidentvervet i USA. Påskriften "Heat We Believe In" er utledet av Obamas valgkampslagord "Change We Believe In". Det er en risikosport å sammenligne store taler holdt gjennom historien. For ingen husker dem likt og som regel huskes bare enkelte bruddstykker av det som virkelig ble sagt. Like ofte dømmes ikke en tale på sin egentlige kvalitet, men på det som kommer etterpå. Ville vi husket Neville Chamberlains "peace in our time" hvis ikke Hitler hadde gått inn i Polen umiddelbart etterpå? Selv Barack Obamas "Yes, we can" kan få en kort levetid i historiens hukommelse hvis det skulle vise seg at Obama ikke makter å leve opp til de store forventningene både USA og verden forøvrig har til ham. Hans store talegaver har gjort Obamas fallhøyde større, ikke mindre. For alle politikeres store taler måles mot det som oppnås i etterhånd. Obama har store forgjengere i USAs moderne historie. Kennedys "Spør ikke hva Amerika kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Amerika" er blitt stående fjellstøtt. Det samme har "Ich bin ein Berliner" på 15-års dagen for den britisk-amerikanske luftbroen til Berlin i 1963. Per Egil Hegge hevdet riktignok at Kennedy med sitt ordvalg sa "Jeg er en Berliner-bolle" og at han burde innskrenket seg til "Ich bin Berliner", men der tok Hegge til en forandring feil. I Hegges versjon ville riktignok Kennedy kommet fra Berlin, men han ville ikke båret på Berlins sjel og historie. Og berlinerne forsto ham. I disse finanskrisetider bør Franklin D. Roosevelt huskes for sitt "Vi har intet å frykte bortsett fra frykten selv, og vi har ingen tid å miste". Ordene falt midt under den verste depresjonen i 30-årene og er blitt stående som en bauta over Roosevelts optimisme og fremtidstro (til tross for at depresjonen ikke ble stanset før krigsinvesteringene dro USA opp fra sølen). Hans berømte "samtaler ved peisen" var kanskje Roosevelts viktigste våpen for å holde amerikanernes mot oppe. Det var en slik "samtale", etter at amerikanerne i dagevis hadde tømt bankene for innskudd, som fikk innskyterne til å sette pengene tilbake på konto neste dag. Vi kunne trengt en like beroligende tale her hjemme mens vi venter på innholdet i Kristin Halvorsens redningspakke i morgen. Ronald Reagan skal også hentes frem i anledning finanskrisen. Som Margaret Thatcher i Storbritannia og Kåre Willoch i Norge var Reagan mannen bak den kraftige økonomiske liberaliseringsbølgen som begynte med 80-årene i den vestlige verden. Historiens ironi innhenter ham nå. For i sin tiltredelsestale i 1981 slo han bastant fast at "regjeringen er problemet og ikke løsningen" på USAs problemer. Men i det minste ga han Barack Obama et gratis, om enn utilsiktet, stikk: "Verden har forandret seg og vi må forandre oss med den". I øyeblikket ser det ut til at regjeringen nettopp er løsningen. Reagan vil også bli husket for "det ondes imperium" og "historiens søppelhaug". Og for sine mange kvikkheter, blant annet den til operasjonslegen etter at han var blitt skutt ned: "Jeg håper du er republikaner." I Storbritannia står utvilsomt Winston Churchill som den største blant alle de store talere øyriket har frembrakt. Allerede i sin første tale som statsminister i 1940 falt ordene som i dag, 69 år etter, huskes i hver krok: "Jeg har intet annet å tilby enn blod, arbeid, tårer og svette." Senere kom «... har så mange hatt så få å takke for så mye » og enda senere, i Fulton i USA i 1946, talen som ga verden begrepet "iron curtain", "jernteppet" som delte Europa i to etter verdenskrigen. Vi er ikke uten store talere her hjemme heller. To år etter at Churchill holdt sin Fulton-tale, gikk Einar Gerhardsen i februar 1948 på talerstolen foran Arbeiderpartiets lokallag på Kråkerøy i Fredrikstad. To dager tidligere hadde kommunistene grepet makten i Tsjekkoslovakia. For alle praktiske formål stemplet Gerhardsen norske kommunister som landsforrædere som sto klare til å løpe Sovjetunionens ærend. Med den kom jernteppet til Norge. Dagen etter gikk 15000 i protesttog mot kuppet i Tsjekkoslovakia. Senere fulgte en massiv pressehets, hemmelig overvåking, kommunistene var for mange tiår fremover stigmatisert i norsk politikk. Men om ikke talen var av Gerhardsens beste, tjente den sin hensikt. Norge kom med i Nato og kommunistene var knust som politisk maktfaktor i landet. Men i de fleste av sine taler var det ikke maktpolitikeren Gerhardsen slapp frem, men landsfaderen. Han talte ikke til sine tilhørere, men med dem, stemmen var rolig og fortrolig, inntrengende og intim, mener Gerhardsens tilhengere. Snarere innsmigrende, sier hans motstandere. Noen taler mer stillfarent enn andre, som Francis Bull for sine medfanger på Grini. Noen tar i så det holder, som Martin Tranmæl gjorde det da han i en typisk krafttale i 1912 brukte uttrykket "dynamitt i borehullene". Uttrykket kunne oppfattes som en klar advarsel om at streikende arbeidere kunne tenkes å etterlate seg dynamitt i borehullene for å stoppe ethvert forsøk på streikebryteri. Debatten raste i uker og måneder etter talen. Både før og etter krigen har Norge hatt gode talere. De fleste vil huske Jan P. Syse og hans "Arbeiderpartiet stjeler klærne våre mens vi bader" og en serie av andre glitrende formuleringer. For det var det han var. Glitrende, humoristisk, aldri aggressiv, ofte perfid, men aldri ondskapsfull. Best var han som festtaler. Eller Einar Førde, både perfid og ondskapsfull, som i aksjemarkedets tørkeår før oppturen i 80-årene ikke ville "bære havre til en død hest". Uten Einar Førde ville det blitt vanskeligere enn det viste seg å bli for Gro Harlem Brundtland å tilpasse Arbeiderpartiet til den nye, markedsorienterte tid. Jan P. Syse og Einar Førde er de eneste jeg kan huske som maktet å få selv Presselosjens julebord til å tie mellom lattersalvene. Skulle jeg tvinges til å utpeke Norges største taler i moderne tid, må det bli Carl J. Hambro. De fleste av hans taler har jeg bare lest, noen få av dem også hørt i opptak. Han var klassisk, bergensk veltalende, kunne kaste seg ut i de villeste omveier og digresjoner, men kom alltid ned nøyaktig der han hadde forlatt setningen sist for så å avslutte den grammatisk korrekt. Kanskje var han i overkant veltalende, men han sto som en påle også på substans og mot. Etter Chamberlain og München-avtalen var gleden påfallende stor i Norge. Mange mente Chamberlain fortjente Nobels fredspris. Hambro kalte München-avtalen "en voldshandling uten sidestykke i den siviliserte historie". Gjennom en årrekke var han Norges og Folkeforbundets samvittighet. Sin største og trolig viktigste tale holdt han under det store oppgjøret om 9.april i Odelstinget høsten 1948. Fire forslag forelå, alle med til dels besk kritikk av Arbeiderpartiets politikk i årene før og delvis også under 9.april. Etter Hambros tale ble alle fire trukket tilbake. Hambro sluttet sitt innlegg slik: « de gjorde det så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom. » Mesterlig, og effektivt. Det var mer enn noen andre Hambro som hindret at oppgjøret skulle bli liggende som en mørk sky over det politiske liv i Norge i tiår fremover. Jeg tenkte på Hambro da Barack Obama holdt sin tiltredelsestale med Lincoln-monumentet midt imot. Og på Lincolns berømte ord: "With malice towards none, with charity to all." Abraham Lincoln er ikke bare Obamas forbilde. Han var også Hambros. Ha en god søndag! Papiravisens snarlige død? I krisens skygge. Fra vondt til verre. Uhyggelig tydelig. Folk flest. Kampen fortsetter. Behagelig samliv. Plattform likegyldig. Innpakket i papir. Det vekker naturlig nok oppsikt at Schibsteds konsernsjef, Kjell Aamot, spår at den betalte papiravis vil være død innen 20 år. Han er ikke den første som sier det. Heller ikke den siste. Noe lignende kan godt bli sagt om 20 år også. Det store vi er i dag lite kjent utenfor pressens vegger. Men journalister imellom nevnes det stadig oftere i forbindelse med nye, alarmerende opplagsfall i de store tabloidene. Særlig er det en dialog mellom to av stykkets journalister, Pedersen og Dahl, som hentes ut av skuffene. Pedersen: En avis går frem, eller den går tilbake. Dahl: Eller den står stille. Pedersen: Nei, den går frem eller den går tilbake. Og en avis som går tilbake, den går bare tilbake. Den er som en stein i det tomme rom, den faller og faller... om den så får den hellige ånd selv til medarbeider - det hjelper ikke. Avisen faller, den faller og faller. Helge Krog skrev sitt teaterstykke allerede i 1917. I de 90 årene som er gått siden den gang, har avisene mangedoblet opplagstallene. Men unektelig ser det svart ut for mange aviser i finanskrisens slagskygge. Lite hjelper det da at Schibsted-konsernets mektige toppsjef, Kjell Aamot, står på BIs talerstol og hevder at den betalte papiravis vil forsvinne innen 20 år. Særlig i Aftenposten, som i likhet med VG eies av Schibsted, falt uttalelsen i skrinn jord. Det hører til sjeldenhetene at en avis på lederplass går hardt ut mot sin egen eier. Men i går brast tålmodigheten for lederskribenten, som ikke var spesielt imponert over Aamots klarsyn. Men om Aamot mangler klarsyn, har han i det minste skapt takhøyde i det Schibstedske hus. Dessuten har han et poeng som skal tas alvorlig. Hvis ikke papiravisene tar grep om utviklingen, kommer det til å gå fra vondt til verre. Når så det er sagt, er det stort sett bare VG og Dagbladet som er virkelig hardt rammet opplagsmessig. Når også regionsavisene og større distriktsaviser er i trøbbel, skyldes det i første rekke eget kostnadsnivå og annonsebortfall. Landets mange småaviser lever et mer beskyttet liv innenfor sine tette lokalsamfunn. Papiravisenes største problem er konkurransen fra deres egne nettaviser. Det ble uhyggelig tydelig etterhvert som finanskrisen utviklet seg. For alle som ønsket å holde seg godt oppdatert, falt avisene totalt igjennom. Tingene skjedde for raskt til at avisdeskene, trykkeriene, transportørene og avisbudene kunne holde følge. Dagen i dag er i så måte illustrerende. Når Kristin Halvorsens nye kraftpakke legges frem, kommer nettavisene til å beherske nyhetsbildet alene. Men det er bare halve bildet. Den andre halvdelen er at folk flest likevel kommer til å kaste seg over avisene i morgen for å lese "nyhetene" en gang til før de fordyper seg i analyser og kommentarer. På disse områdene, til tross for at de beste nettavisene har skaffet seg egne sine kommentatorer (nylig også tegnere), hersker fortsatt avisene suverent. Kanskje har nettavisene fortsatt et troverdighetsproblem i forhold til avisene. Det er i så fall bare én av grunnene til at nettavisene og papiravisene fortsatt lever side om side. En annen, kanskje enda viktigere, er at det stort sett er avisene som leverer de virkelig tunge nyhetene (de såkalte gravesakene). Men hvor lenge det vil vare, er et åpent spørsmål. Den dag nettavisene får like store redaksjonelle ressurser som avisene og i tillegg får reparert sitt mulige troverdighetsproblem, kan mye skog bli spart. Men hittil har betalingsmodellene på nettet satt en effektiv stopper for det. I nettavisenes barndom var det åpenbart for alle at nettavisene før eller senere ville begynne å ta betaling for innholdet for å få råd til å øke den redaksjonelle ressursbruken. Det tror ingen lenger. The Wall Street Journal og New York Times, to av de sterkeste merkenavn i den internasjonale avis- og nettflora, prøvde uten suksess. Det viste seg langt enklere å få annonsører til å betale for antall brukere enn å få abonnenter til å betale for innholdet. Andre kjente mediebedrifter har forsøkt det samme, men gitt opp. De få som har klart det, leverer så høyt spesialiserte tjenester at de ikke representerer noen alvorlig trussel for dagsavisene. Dermed fortsetter kampen: Nettet står for hastigheten, papiravisene for troverdighet og de tunge, ressurskrevende egennyheter. Lenge var samlivet mellom avis og nett såpass behagelig at mediehusene kunne ri begge hester samtidig. Det er her det nå strammer seg til. Finanskrisen har fratatt avisene store annonseinntekter samtidig som inntektsveksten i nettavisene også er kraftig redusert. De største kostnadsbesparelsene kan naturlig nok gjøres i avisene, og det er i stor grad journalistene som må ta den verste støyten. På et visst punkt i prosessen går kraftig nedbemanning nødvendigvis utover den journalistiske kvaliteten, og dermed svekkes avisenes motstandskraft mot nettet ytterligere. Skulle den økonomiske krisen vi står overfor bli langvarig, kan de problemene avisene i dag sliter med, bli små i sammenligning. Resultatet er knapt til å unngå: Ytterligere kostnadsreduksjoner og enda en omdreining i nettets favør. Eller for å si det mer presist: I journalistikkens disfavør. Mange mediebrukere - og særlig de unge - bryr seg lite om hvilken plattform de henter sin informasjon fra. Nettet er dessuten gratis, mens avisene koster penger, enten de kjøpes i løssalg eller som abonnement. Her ligger en problematikk ikke alle har tatt inn over seg. I overgangen fra brukerbetalt til annonsørbetalt innhold flyttes makten over innholdet gradvis over fra brukerne til annonsørene. Og annonsører gir ikke ved dørene. De vil ha valuta for annonsekronene. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det kommer til å bli vanskeligere å opprettholde journalistisk kvalitet og redaksjonell uavhengighet i en verden hvor det er annonsørene som betaler redaktørenes og journalistenes lønninger, enn det er i en verden hvor brukerne tar halve regningen. Som noen vil ha forstått, ligger mitt hjerte trygt innpakket i papir. Men jeg ser at det er fullt mulig å trekke samme konklusjon som Kjell Aamot, og det særlig midt i en finanskrise. Jeg har likevel begrenset tro på den. Avisenes død er blitt spådd så mange ganger at spådommen har mistet sin sprengkraft. Den siste lure tanke er ikke tenkt. Jeg tror det er fullt mulig å finne en driftsmodell som muliggjør et fortsatt liv side om side med nettet og langt utover 20 år. Ha en god søndag! Gammel kjærlighet ruster | Mager trøst. Stigmatisert. Amerikansk. Hva som helst. Flere i Kina. Det er ikke bare SAAB som er i trøbbel. Nybilsalget i Norge faller som en sten, mens bransjen blør. Men noe større er på gang: Kjærligheten til selve bilen tørker bort. Det er blitt flaut å ha en nyvasket Ford i oppkjørselen lørdag. SAAB 93 kom i 1955 og er et klenodium for dem som har kjørt bil en stund. Nå er biler blitt ordinære bruksgjenstander. Det kan synes merkelig at problemene i SAAB har fått så stor pressedekning i Norge. Trollhättan-bedriften er tross alt en av verdens minste bilprodusenter, som bare selger 85000 biler på verdensbasis. Selv Volvo, som også er for liten til å oppnå lønnsom storskalaproduksjon, selger fire ganger så mange. Men det har sin forklaring: Helt fra de første eksemplarer (SAAB 92) inntok norske vinterveier i 50-årene med sin tresylindrede totakter, sitt særpregede utseende og frihjul (som gjorde at gearet ble frikoblet hver gang gasspedalen ble sluppet) ble SAAB entusiastenes bil. Den har fortsatt sin lille, trofaste tilhengerskare, som forbrukerekspertene har store problemer med å plassere i sine diagrammer. For den sosiale eliten, sier noen. For ingeniører og friluftsfolk med engelsk setter og / eller strømløs hytte med velfylte bokhyller på fjellet, sier andre. SAAB-forhandlerne i Norge er selvsagt fortvilet, og det kan bli til mager trøst at eieren, General Motors, garanterer for deler og service hvis SAAB skulle ble nedlagt. Verdens tidligere største bilprodusent, nå forbigått av Toyota, sitter til ørene i trøbbel og er selv ikke langt fra skifteretten. Det kan raskt bli en blind som skal hjelpe den halte. Når så det er sagt, er bilbransjen i store vanskeligheter over hele verden. Og Norge, med ulykkelige Think som eneste produsent, har sitt å slite med. Frem til 16. februar hadde bilbransjen bare solgt 8400 nye biler mot 14800 i samme periode i fjor. Det er en nedgang på 42,6 prosent. Riktignok går bruktsalget bra, slik at tallet på eierskifter bare viser en nedgang på 7 prosent samtidig som bruktimporten er mer enn halvert. Dette er gledelig for bransjen, som i det minste har fått bedret en skral likviditet, men desto verre for miljøet i et land som fra før sliter med en av den vestlige verdens eldste og mest forurensende bilparker. Dette siste burde bekymre miljøfolket, men gjør det ikke. Et godt stykke på vei kan det virke som om bilbrukerne er så grunnleggende stigmatisert at det "bare er til pass for dem at de må kjøre noen gamle vrak". Å hjelpe folk til ny bil er det siste noen politiker vil gjøre, selv om bare det å tredoble vrakpanten ville hjelpe godt og ikke koste Kristin Halvorsen fem øre. Hun ville raskt fått pengene tilbake i form av økte importavgifter. Dessuten ville det være politisk kløktig i et valgår. Bilbransjen i Norge er større enn de fleste tror og lønner daglig rundt 35000 personer. Med store problemer også på lastebilsektoren er det ikke til å undres over at bransjen bekymrer seg, selv om det er fornem nød i forhold til det mareritt svenskene opplever, ikke bare i SAAB men også i Volvo, for ikke å nevne katastrofen som har rammet de to svenske lastebilprodusentene, Scania og Volvo. Den norske bransjen har gått gjennom problemer før og har lært av det. Men ingen er i tvil om at bransjen vil se ganske annerledes ut når den økonomiske krisen er over. Folk skal uansett ha bil, trøster bransjen seg med. Det har bransjen sikkert rett i. Men flere bransjeanalytikere i de store produsentlandene hevder at både produsenter, importører og forhandlere kommer til å møte en helt ny verden: En mer rasjonell verden, en verden som har mistet sitt gamle kjærlighetsforhold til selve bilen og som samtidig, når den økonomiske krisen er glemt, vil gjenoppta sine permitterte miljøbekymringer med støtte fra alle politiske miljøer. De fleste vil oppfatte "kjærlighetsforholdet til bilen" primært som et amerikansk fenomen. Men sannsynligvis preger det i like stor grad oss nordmenn. Den norske bilismen kom sent i gang etter krigen. Det samlet hele familien når far omsider kom hjem med sin første nye bil. Den ble vasket og stelt og sto hver lørdag formiddag skinnende blank i oppkjørselen foran Husbank-huset. I de første årene het "alle" Ford, Volkswagen, Renault, Volvo eller SAAB. Senere ble bilparken mer differensiert, BMW, Audi, Mercedes og japanerne kom til, og bilen ble for alvor et statussymbol. Nå er også denne perioden på hell, men sliter fortsatt med ettervirkningene: I en lang periode fikk BMW-folket levert sine BMW-er uten modellbeskrivelse bak, for å innbille naboene at de hadde kjøpt en dyrere bil enn de strengt tatt hadde. Senere ble merkene fjernet, fordi kjøperen ikke ville vise hvor dyr bil han hadde kjøpt. I dag, sier John Fiskvik, en av norsk bilbransjes nestorer, gjør bilkjøperne hva som helst for å vise at de gir blanke blaffen i hvilken bil de kjører. Bilen er rett og slett raskt i ferd med å bli en vanlig bruksgjenstand i stedet for et symbol på noe som helst. I hvert fall vil ingen innrømme at den er viktig for dem som symbol. Selv ikke ungene venter utålmodig på ny bil: De venter i stedet på 52-tommeren. Og ingen setter bilen nyvasket i oppkjørselen heller. Det forsvant med det nye årtusenet og klimakrisen. Også denne virkeligheten skal bransjen håndtere i årene fremover. I lyset fra stormene som bilverdenen utenfor Norge sliter med, blir bilbransjens bekymringer her hjemme likevel som en mild sommerbris å regne. De store produsentene prøver febrilsk å finne veien til fremtiden. I USA presser myndighetene (som nå finansierer både Chrysler og General Motors) på for få erstattet V8-motorene med nye, mer klimavennlige motorer, samtidig som både det innenlandske og markedet utenlands raser sammen. USA er ikke lenger verdens største bilkjøper-land. For første gang ble det i januar solgt flere biler i Kina enn i USA, og Kinas bilproduksjon vokser sterkere enn i noe annet land. I Frankrike prøver regjeringen (foreløpig forgjeves) å tvinge den franske bilproduksjon ut av Øst-Europa og tilbake til Frankrike, i Russland har myndighetene lagt 50 prosent toll på bruktimporten. Den kompakte enigheten G20-landene viste under møtet hos George Bush i Washington i fjor høst om å forhindre en gjentagelse av proteksjonismen fra 30-årene, holdt bare til delegatene var kommet vel hjem. Når nøden banker på, hjelper alle seg selv først. Det er i dette bildet SAAB's problemer må forstås. Muligheten for å redde en produsent som ikke har tjent penger på et helt tiår, som ligger langt etter i utviklingen av nye modeller og som dessuten er altfor liten, er nesten fraværende. At mange vil savne den, ikke minst i Norge, hjelper lite i dagens brutale virkelighet. Gammel kjærlighet er en svekket valuta når verden brenner. Ha en god søndag! Grums skal ikke forsvares | Innebærer fordommer. Grums. Islamfobi innebærer fordommer og hat mot muslimer, og er på linje med andre intoleranse-betegnende ord som antisemittisme. Å harselere med det er å forsvare grums. Antisemitt. Ordet vekker avsky, og med rette. Det forunderlige er imidlertid at i sin tid ble begrepet lansert som noe positivt. Mannen som gjorde termen kjent, den tyske journalisten Wilhelm Marr, etablerte sogar "den antisemittiske liga", som stolt proklamerte å kjempe mot den jødiske trussel mot det tyske riket. Jeg minnes dette når jeg leser Dagfinn Nordbøs kronikk, "Ord fra en islamofob", i Aftenposten 1. mars. Her harselerer han med begrepet og gjør seg til talsmann for grumsete holdninger. Hans tekst kan vanskelig leses som noe annet enn en oppfordring til mangel på respekt og et ønske, nei krav, om å få lov til å mobbe. Selvdiagnostiseringen Nordbø gjør får stå for hans egen regning, men det må understrekes at bruken av termen islamofobi ikke er uttrykk for en medisinsk diagnose eller en patologisk tilstand, og at jeg aldri har definert noen som "syke", slik Nordø ubehøvlet antyder. Derimot har jeg satt fingeren på de islamfobe og muslimfobe strømningene, og i opplysningens ånd presiseres følgende: Begrepet islamfobi innebærer fordommer, diskriminering og hat mot muslimer, ifølge professor Gordon Conways rapport om islamfobi som ble lansert av det britiske innenriksministeriet i 1997. Begrepet har dessuten oppnådd anerkjennelse av "Stockholm International Forum on Combating Intolerance" på lik linje med andre intoleranse-betegnende ord som antisemittisme. Nordbø demonstrerer en lettsindig og useriøs omgang med mine uttalelser. Jeg har aldri sagt at kritikk av islam er islamfobi. Jeg har reist land og strand rundt for å diskutere islam med islamkritikere som Per Edgar Kokkvold, Lars Gule og Vebjørn Selbekk. Nordbø, med flere, synes å sammenblande det ikke å være enig med deres kritikk med å mene at man kveler eller forbyr deres kritikk. Nordbø har også et angrep på norsk rettsvesen som ikke kan forbli uimotsagt. Hans beskrivelser av det forkastelige angrepet mot Kadra viser at han ikke erkjenner følgende fakta: Av fem tiltalte ble alle frikjent utenom en beruset og etter eget sigende ikke-religiøs 24-årig somalier. Hans motiv er fremdeles diskutabelt. Likevel, jeg tok umiddelbart sterk avstand fra det nedrige angrepet, uansett begrunnelsen for det, og berømmer Kadra for avdekkingen av uislamsk kjønnslemlestelse. Samme tendensiøsitet viser Nordbø i omtalen av angrepet på Rehman-restauranten. Skuddene som ble avfyrt mot restauranten kan muligens ha noe med "humor" -stuntet til Nordbøs ekskone å gjøre, men dette er absolutt ikke oppklart. Mens muslimer forventes å ta avstand fra alt mellom himmel og jord, ser jeg ikke den minste avstandtagen fra Nordbø fra det grumset som eksisterer mot norske muslimer. Ifølge Dagsavisen har den kvinnelige leder for Muslimsk Studentsamfunn, Bushra Ishaq, mottatt trusler på mobiltelefonen sin. Nå rapporteres det også at muslimske barn mobbes i skolegården. Det er beklagelig at Nordbø ikke uttrykker sympati for disse, men heller slår seg på brystet for at han gjør grums stuerent. Anarki ruler. Eller? Styggpen. En kul hobby. Er det mulig å være amatørekspert, lærerstudent, eller trofast ektemann? Kan man ha en lang briefing? Og hva gjør man egentlig på en jobbferie? Noen ganger har jeg lyst til å gå rundt med rød sprayboks og korrigere selvmotsigende graffitibudskap i Oslo. I hvert fall det ene slagordet jeg går forbi hver morgen, hvor det står "anarki ruler". På norsk heter dette "innebygde selvmotsigelser", en språkfigur innenfor retorikk som kombinerer to kontraster. Når to fremmede følelser eller uttrykk settes sammen, blir de, ved sin nærhet til hverandre, selvmotsigende. Det dreier seg om ord som lydbok, felles uenighet, kunstig liv, levende død, ekte falsk, rolig fest og ærlig politiker. Komiker George Carlin brukte halve karrièren sin til å samle på slike "oxymorons". Han mente at den lemfeldige omgangen med ord gjør språket vårt upresist. Og jeg er stygt redd for at han hadde ganske rett. Det virker relativt lite trolig at noe kan være en ekte kopi, at man kan tjene en liten formue eller at det kan ha en avkjølende effekt, for strupen, å drikke ildvann. Forskere snakker om at noe er i konstant utvikling, anmeldere skamroser filmer - og psykologer hevder at en del av oss er passiv-aggressive. I en opphetet debatt med venner på byen mener flere av oss å ha en objektiv mening, for eksempel om hvorvidt Quentin Tarantinos Pulp Fiction er en moderne klassiker. Gutter drikker utepils og peker på jenter som de mener er styggpene. Glamourmodeller tar solariums-barbie-sprøyter for å bli "naturlig brune", og på TV spiller de inn programmer "live on tape". En venninne av meg kjøpte nylig en leilighet i første etasje i nabogården min. Jeg spurte om det ikke var litt upraktisk å bo med fullt innsyn fra gaten, hvorpå hun presiserte, noe snurt, at leiligheten absolutt ikke lå i første etasje. Eiendomsmegleren hadde nemlig annonsert med at den lå i "høy første etasje". Den eneste den leiligheten kan være høy for, er Ravi. Vi bruker de innebygde selvmotsigelsene så selvfølgelig at vi ikke stusser over dem lenger. Men hvordan kan en krig være hellig? Finnes det egentlig en liten katastrofe? Og er det mulig for hovedrolleinnehaverne i norske filmer å spille naturlig? (Det siste spørsmålet var for øvrig ikke retorisk.) Vi tror det gir mening når vi hevder å være mildt entusiastiske, at vi haster oss sakte eller opplever øredøvende stillhet. Vi spiser mat med naturlige tilsetningsstoffer, og tror at virkelighets-TV speiler virkeligheten, selv om programmene bare er hensynsløst klippet sammen av kyniske TV-produsenter. Resultatet blir en vassen grøt av meningsløsheter. For er det virkelig fysisk mulig å ha et voksent barn? Kan noe være nesten perfekt? Kan man bo på husbåt? Er det overhodet mulig for oss komikere å drive med planlagt improvisasjon? Finnes det virkelig en kul hobby? Og kan noen forklare meg betydningen av selvmotsigende ord som hjemmekontor, militære fredsstyrker og dansebandmusikk? Grensen er nådd. Jeg trenger å reise bort, ta en langhelg på fjellet, hvor jeg kan skape en ny tradisjon, sette meg på en liten høyde, og nyte en saftig vegetarburger, lese gamle nyheter og drikke tørr vin fra et plastglass. Det kommer til å bli fryktelig fint. Hjelp oss, Georg Apenes! Noen vet alt. Utpressing. Edderkoppspinn. Mindre frihet. Vi blir overvåket. 24 timer i døgnet. Fra vugge til grav. For den gode saks skyld. For vår egen sikkerhet. Ingen mener noe vondt med det, men ingen liker det. Går det virkelig ikke an å få rullet tilbake dette velmente tyranniet? Der sitter en fortidslevning nede i Fredrikstad. Georg Apenes heter han og er direktør for Datatilsynet. I snart 20 år har han gjort sitt ytterste for å forsvare vårt privatliv, vår rett til å holde noe for oss selv, vår rett til personlig frihet. Apenes er liberal i ordets beste mening, velartikulert så det holder, knapt noen som hører ham eller leser ham kan unngå å være enig i de fleste av hans synspunkter. Dette til tross, kan det se ut som han kjemper for en tapt sak, og det merkes på ham, ubønnhørlig. Selv mener jeg å spore en spakere tone i hans avisartikler og foredrag, og en av mine journalistvenner, som har lest Datatilsynets årsmelding i mange år, har notert seg det samme. Georg Apenes er i ferd med å resignere. Hvis vi begge har rett, er det fare på ferde. Hvis Apenes resignerer, hvem skal da forsvare oss mot et samfunn som bare Kafkas hovedperson i boken "Prosessen", Joseph K, kan føle seg hjemme i. Joseph K. mistenkes for noe han ikke får vite hva er. Han vet han blir overvåket og har vent seg til det. Men han får ikke vite av hvem. Han har sin frihet, men vet ikke hvor lenge den vil vare. Det er det Joseph K. ikke kan holde ut. Nesten umerkelig, et lite skritt av gangen, først et uskyldig overvåkingskamera på Karl Johan, som i sin tid førte til en styrtsjø av protester. Men det kom, og i dag kan ingen gå fra Grand til Østbanen uten å etterlate seg 100 meter filmtape. Det hjelper ikke å ta taxi. Kameraet går når sjåføren vil det. Jeg kan berolige mine mulige lesere med at jeg ikke er rammet av forfølgelsesvanvidd. Det betyr bare ikke at jeg ikke er forfulgt. Og verre skal det bli: EU's datalagringsdirektiv er på vei. Hver gang du rører et dataverktøy, mobiltelefon eller PC, skal opplysninger om hvem du sendte SMS eller e-post til, når du gjorde det, hvor du var da du gjorde det og når og hvem som besvarte meldingen lagres hos teleoperatøren i minst seks måneder. Offisielt kan Norge si nei til å innføre direktivet, men det har sin pris, en smak med umiskjennelig eim av Catch 22. Hvis Norge ikke vil delta i registeret, får vi heller ikke tilgang til det, noe som i verste fall kan føre til at vi som nasjon blir dårligere stilte i kampen mot terror og annen kriminalitet enn andre land. Dette er selve kreftcellen i den utvikling som finner sted. Det meste av overvåkingen er så nyttig, så nyttig. Alle er enige i det. Men hvert skritt vi tar på denne veien, bidrar til at følelsen av personlig frihet undermineres. Noen der ute vet alt om deg. Men du vet ikke nøyaktig hvem, og du vet heller ikke om opplysningene blir brukt eller ikke. Og slett ikke til hva, hvis så er tilfellet. I tillegg får Norge etter all sannsynlighet et nytt helseregister. Også det er nyttig. Blir du overkjørt av trikken, kan helsepersonell med et tastetrykk finne ut hvilken blodtype du har, hvilke medisiner du går på og hvilken behandling du eventuelt måtte ha fått tidligere. Opplysninger som dette kan redde liv når sekundene teller. Nyttig, som sagt. Alle må være enige i det. Men alt som kan brukes, kan også misbrukes. Og blir misbrukt, ser det ut til. Den slags har sin egen logikk. Det var slett ikke meningen at Forsvarets etterretningstjeneste skulle overvåke ansatte i Justisdepartementet heller. Tegn tyder likevel på at det er blitt gjort, delvis bekreftet som det allerede er. For utro tjenere kan opplysninger av normalt privat karakter også misbrukes. Til utpressing, for eksempel. Eller til å skaffe seg fortjeneste i aksjemarkedet, politisk gevinst eller. Rekken av trusler er tilnærmet endeløs. Hva ville ikke en arbeidsgiver være villig til å betale for opplysningen om at en viktig jobbsøker nettopp har vært innlagt til tung psykiatrisk behandling? Eller når det gjelder EU's datalagringsdirektiv, for å få vite hva det sto i tekstmeldingene mellom Kristin Halvorsen og Svein Gjedrem under den verste bankkrisen i fjor høst? Men Kristin Halvorsen bruker selvsagt Forsvarets sikkerhetsnett, kan det innvendes. Flott det. Men i Forsvarets sikkerhetsnett sitter en person som leter etter pornografiske søk. Hvorfor ikke sjekke Norges Banks renteplaner i stedet? De kan tross alt veksles inn i kontanter. Nå hører det med til saken at helseregisteret foreløpig ikke er kommet lenger enn til høringsrunden. Sannsynligvis blir det satt grenser for hvilke opplysninger som skal være tilgjengelig for alt helsepersonell. Men noen vil likevel vite. Og kan vi være sikre på at grensene overholdes? Etter Lyng-kommisjonens avsløringer er jeg ikke trygg på at noen grenser overholdes hvis en "sak" antas å være god nok. Men hvem bestemmer at "saken" er god nok? En skremmende tanke. Jeg skriver denne kommentaren fra mitt fredelige sted på Sørlandet. Syrinene blomstrer, linerlene plukker metemark på uslått plen, sørvesten smyger seg varm og solfylt rundt husveggene. Men Gud hjelpe meg: Min venn og nabo har i mitt fravær forsynt eiendommen sin med overvåkingskamera. Noen der ute lagrer dermed det faktum at jeg stadig besøker ham for å øse av hans gjestmilde chablislager og at jeg noen ganger er ganske ruglet i ganglaget når jeg går igjen. Men hvem? På veien mot Oslo skal jeg i fremtiden fotograferes ved passering Kragerø og så igjen ved Larvik. Nyttig. Det forhindrer at jeg kan bråkjøre litt ekstra mellom fotoboksene. Nå er det gjennomsnittshastigheten mellom kameraene som skal måles. Det kan spare liv, heter det. Ingen kan være uenig i det heller. Fyller jeg bensin underveis, fotograferes jeg, betaler jeg med kort, vet Nordea når og hvor, dessuten at jeg fylte diesel og at jeg kunne kjøpt den 50 øre billigere på neste bensinstasjon. Det forhindrer selvsagt at jeg stikker av før dieselen er betalt. Det er nyttig for noen det også. Og nettopp derfor protesterer vi ikke. Skritt for skritt veves vi inn i et edderkoppspinn hvor det bare er edderkoppen som smiler. Sjekker Nordea nøye, vil de også finne ut at jeg drakk en halvliter pils i Tvedestrand før jeg ble innfanget av kameraet i Kragerø. Nyttig, som sagt. Men er det slik vi vil ha det? Vil vi at "noen der ute" skal vite alt om oss? Hvem er i så fall vedkommende? Jeg har en bønn til Georg Apenes: Ikke fortvil. Ikke resigner. Hent frem igjen din gamle energi og kamplyst og forsvar oss mot overvåkingshelvetet. Det kan godt være du taper kampen, men i så fall taper du den sammen med fem millioner nordmenn, som alle er rammet av den gode hensikts tyranni, men som ikke kan finne fiendens ansikt og følgelig heller ikke vet hvilket våpen vi skal gripe til. Finn det for oss, Apenes. Taper du, så taper vi sammen. Det er en kamp verd å kjempe. Ha en god søndag! Prügelknabe på flyttefot? Føler seg forfulgt | Slipper ikke unna | Skulle droppet prekenen | Det kan god være at Stein Erik Hagen er en politisk klodrian. Han er heller ikke spesielt velegnet for offerrollen og bidrar knapt til borgerlig valgseier i stortingsvalget. Men det betyr ikke at han tar feil i sak. Han blir heller ikke den siste som flytter pengene ut av landet. Det var mulig å se det komme allerede da Stein Erik Hagen for ni år siden gikk på prekestolen i Vålerenga kirke for å tale grådigheten midt imot. Strengt tatt var det lite å si på talen i seg selv. Den var fullt spiselig. Men når en milliardær først velger å prate om grådighet i en kirke, bør han være bevisst på at han samtidig bygger en fallhøyde for seg selv som det kan bli ganske vanskelig å leve med. Særlig hvis man liker store båter, enda større landsteder og hus og forøvrig oppfører seg som om han ikke visste at adelskapet i Norge ble avskaffet allerede i 1821. Stein Erik Hagens klare motstykke er John Fredriksen. Han er mange ganger så rik som Hagen, eier en eiendom midt i London som får Hagens villa på Oslos vestkant til å ligne en sliten Ål-hytte. Men han taler ikke mot grådighet i Vålerenga kirke, han deltar heller ikke i debatter i NRK, og så vidt jeg vet har han heller ikke hevdet at Norge bare er en variant av gamle Sovjetunionen. Derimot er han født og oppvokst på Vålerenga og oppfører seg i ett og alt som den oppkomlingen han er. På toppen av det hele har han skattemessig tatt utflytting til Kypros uten at noen har laget noe stort nummer av det. Strengt tatt hadde ingen ventet noe annet. Men fallhøyde? Finns ikke! Når Hagen snakker utflytting, skjer det med brask og bram på TV2. Han vil vekk fra formuesskatten. Han er såret over den behandling han har fått i Norge og føler seg forfulgt av regjeringen. Nå har han fått nok og vil flytte til Sveits med pikk og pakk. Dagen etter ble det klart at det ikke nødvendigvis er han selv som skulle flytte, men barna, som tar med seg 90 prosent av familieformuen og dermed formuesskatten, mens far (og trolig ektefellen, Mille Marie Treschow) blir sittende igjen i Norge med a-aksjene og den praktiske kontroll over familieselskapet. Hagen flytter med andre ord ved hjelp av stedfortredere, omvendt av hva som skjer på Sørlandet, hvor pengefolket overholder boplikten ved hjelp av stedfortredere vinterstid. Reaksjonene lot ikke vente på seg. En tur på nettet levner ingen tvil om at Hagen har liten støtte i folkets bredere lag. Ingen medlidenhet, heller, for den saks skyld. Milliardærer får sjelden det. Og selvsagt måtte Kristin Halvorsen på banen med en sedvanlig dose vulgæruttrykk. "milliardærutpresssing". "Stikker fra regninga" osv., omtrent som hun pleier, med andre ord. I dette spørsmålet heller jeg kraftig mot Hagens side. Knapt i noe annet land kan det oppleves at en privatperson, milliardær eller ikke, blinkes ut som den sittende regjerings yndlingsobjekt for alminnelig latterliggjørelse. Jeg husker Jonas Gahr Støre på Utøya (for øvrig etter at han selv hadde håvet inn 22 millioner i skattefritt aksjeutbytte), som hudflettet Hagen til stor jubel fra sine unge tilhengere. Jeg husker også Jens Stoltenbergs uttalelse til VG: « Jeg skal se om Hagen kan bidra med noe mer. Han kommer definitivt ikke til å få noen lettelser », og jeg husker den samme Stoltenberg som etter invitasjon fra NRK vaket som en sulten gjedde rundt mikrofonen for å kunne ydmyke Hagen i maksimal offentlighet etter et NHO-møte i Oslo. Etter sine egne, ikke alltid like gjennomtenkte utspill, fortjener Hagen saktens klare svar tilbake. Men jeg kan forstå at han til tider har følt seg som en elgokse på åpen myr i elgjakta. Det går an å forstå at han blir sur også. En hel regjering mot en enkelt person, milliardær eller ikke milliardær. Fair play er det i hvert fall ikke. Siden Hagen (inntil videre?) fortsatt kommer til å bo i Norge (jeg skulle gjerne finlest ektepakten mellom Hagen og Mille Marie, som har århundrelange slektstradisjoner å ivareta), slipper han knapt unna sin rolle som prügelknabe for de rødgrønne. Skatteflyktning er et belastet begrep i Norge. Det må Hagen ha tenkt gjennom før han begynte å kjøpe husvære i Zürich, for øvrig en av Europas kjedeligste byer. Derfor velger jeg å tro ham på at hovedgrunnen for den ikke ukompliserte operasjonen faktisk er formuesskatten. Og her skal vi ta Stein Erik Hagen alvorlig. Norge er det eneste land i Europa (bortsett fra Sveits, hvor formuesskatten er minimal, og Frankrike) som i dag opererer med formuesskatt. Og det er slett ikke, slik regjeringen ynder å gi inntrykk av, bare "rikingene" som sliter med den. Snarere tvert imot. Innslagspunktet er skarve 470000 kroner, hvilket vil si at det ikke er folk som Stein Erik Hagen, men tvert imot den økonomiske middelklasse som betaler brorparten av de 12 fattige milliardene formuesskatten innbringer statskassen. Hagen kunne vel saktens overlevd formuesskatten. Det betyr bare ikke at skatten er rettferdig eller fornuftig. Bedriftseierne, også eierne av tusenvis av norske småbedrifter, betaler 28 prosent av hver øre bedriften tjener. Deretter betaler de personlig nye 28 prosent for hver øre de tar ut i utbytte. Pluss formuesskatt. I et år som i 2008, hvor bedriftene silblør og utbytter bare er en fjern drøm, skal formuesskatten uansett betales. Jeg kjenner personer som belåner egne privatboliger for å skaffe penger til å betale den. Våre nordiske broderland har skjønt dette poenget og droppet skatten. I Norge har de rødgrønne skjerpet den, blant annet gjennom å fjerne den såkalte 80-prosentregelen samt rabatten for eiere av ikke-børsnoterte aksjer. Det er denne skatten Hagen vil vekk fra, et beløp som for Hagen-familien betyr 80 - 100 millioner i et år hvor familien på grunn av den internasjonale finanskrisen har tapt flere milliarder. Finnes der vett og forstand i slikt? Ikke i min bok. Det mest beklagelige med hele utflytningsbruduljen er at den ikke tjener sin hensikt. De rødgrønne mener åpenbart å kunne skaffe seg politisk gevinst på "å ta de rike" samtidig som høyresiden synes det er problematisk å gå ut i forsvar for en så profilert "riking" som Stein Erik Hagen. Ingen synes synd på ham uansett. Og da hjelper det ikke stort at de eneste som åpent, om enn halvhjertet, har støttet ham verbalt er en flokk like rike og profilerte personer som ham selv, Jens Ulltveit Moe, Petter Stordalen, Trond Lykke m.fl.. Og ingen av dem vil flytte fra Norge. Stein Erik Hagen skulle stått over sin preken i Vålerenga kirke. Han skulle ha sendt sine skjorter til kravebytte i London i det stille, og han skulle, fremfor alt, sendt sine penger og stedfortredere ut av landet uten å gå ut med saken i beste sendetid på TV. Det er slik man overlever som milliardær i Norge. Bare så synd at mannen i hovedsak har rett. Ha en god søndag! Jens Stoltenberg i motvind | Rakner | Skulle bare mangle | Flytter ikke hjem | Gikk over stag | Forfriskende | Ingen har denne gang nedlagt "et Union" mens politikerne satt klar til å dra i gang en valgkamp. Til gjengjeld har vi fått en forfriskende debatt om "rikinger", skatt og "den norske modellen". Jens Stoltenberg kunne spart seg å innkassere skipsrederne Kristian Siem og John Fredriksens såkalte hjemflytting som en seier for "spleiselaget Norge". Ingen av dem flytter hjem. De flytter heller ikke hjem skip. Utover våren var det åpenbart at den rødgrønne regjeringen regnet med at valgkampen ville bli en enklere match enn flere meningsmålinger kunne tyde på. Det går an å forstå at de følte seg selvsikre. For Norges vedkommende kan det se ut til at den økonomiske krisen går mot slutten. Med god grunn føler de fleste at Stoltenberg & Co har håndtert krisen godt. I mellomtiden har brorparten av befolkningen fått kraftige lønnstillegg, rentene er rekordlave, arbeidsløsheten fortsatt begrenset, bankene låner villig ut penger igjen (i hvert fall til privatkundene), og for sikkerhets skyld har boligprisene kreket seg tilbake til nivået fra før finanskrisen slo inn over Norge. Og ingenting setter det norske folk i bedre humør enn boligpriser som stiger. Når det ikke ble slik, skyldes det i stor grad de rødgrønnes forsøk på å fullkommen-gjøre seg selv til tross for at Stoltenberg-regjeringens politikk på en rekke områder rakner i sømmene. Etter Server-ulykken lovet Regjeringen dyrt og hellig at oljeberedskapen skulle rustes kraftig opp. Nå ligger "Full City" og lekker tungolje ved Skåstein utenfor Langesund uten at myndighetene har noen bedre unnskyldning enn at det blåste da ulykken skjedde. Det gjør gjerne det når skip forliser, og det blåser nesten alltid på Lofothavet, hvor Arbeiderpartiet ønsker å bore etter olje. At Stoltenberg vil ha utredningene ferdig før endelig beslutning tas, er prisverdig. Problemet er bare at velgerne etter alt å dømme regner med at beslutningen allerede er tatt. Samtidig ser det ut til at innvandringen nærmest er ute av kontroll og at Helse-Norge er i betydelig dårligere forfatning enn de rødgrønne løftene forespeilet. Det samme er veiene. Men ja, vi har det bedre i Norge enn i de fleste andre land. Alle er enige i det. Men med handlingsregelens milliarder til disposisjon skulle det nesten bare mangle. Det er Velstands-Norges krav om at det siste problem skal løses, den rødgrønne regjering nå butter mot. Kravet passer rett og slett ikke med de løftene som er gitt. Det merkeligste er at Stoltenberg-regjeringen har hyret inn en veritabel skokk av nye medhjelpere, ikke minst på informasjon. Hvordan kan da Stoltenberg og Kristin Halvorsen rote seg så bort i valgkampen som de faktisk allerede har gjort. Jeg skal ikke rippe opp i Røkke-saken og Stein Erik Hagens utflytting av familie-formuen til Sveits, men ingen av sakene kom Regjeringen godt fra. Alle med en formue over 470000 kroner vet at det slett ikke bare er folk som Hagen som betaler formuesskatt i Norge. Alle vet også at 12 milliarder i total formuesskatt ikke setter velferdsstaten på spill, slik Stoltenberg vil ha oss til å tro. To-spannet Stoltenberg / Halvorsen kunne også spart seg å innkassere skipsrederne Kristian Siem og John Fredriksens såkalte hjemflytting som en seier for "spleiselaget Norge". Ingen av dem flytter hjem. De flytter heller ikke hjem skip. De skifter bare til norsk flagg, hvilket ikke betyr annet enn at de dermed blir tilnærmet skattefrie (0,6 prosent). Spleiselaget vil begge fortsatt holde seg langt borte fra. Direkte patetisk blir det når Regjeringen fremholder at "hjemflyttingen" vil bety flere ordre til norsk industri og flere norske sjøfolk på skipene. Jeg skulle gjerne sett den tekniske sjef og den hyresjef som begynner å ansette norske sjøfolk og bestille norske varer bare fordi skipet skifter flagg midt i Stillehavet. Hvis Stoltenberg virkelig tror det, så vær så god: dream on! Den nyhetsorienterte del av det norske folk tror det ikke. Helt over stag gikk Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv i går. Åpenbart provosert av en flokk rike personer (med Christen Sveaas i spissen) som har sendt noen millioner kroner i valgstøtte til Frp, forlangte han at finanstoppene viser "større ydmykhet og takknemlighet" overfor den norske velferdsstaten. Det er et argument til å leve med. Problemet er bare at Stoltenberg samtidig tok eiendomsretten til den norske velferdsstaten - til den norske modellen. Her stopper det for meg. Hvis det er noe som er et fellesprosjekt for hele det politiske Norge, så er det den norske modellen, med alle dens sterke og svake sider. Helt siden 1970-årene, hvor Arbeiderpartiet rotet seg skikkelig bort og overlot regjerings-roret til Kåre Willoch og Høyre, før Willoch måtte overlate det til Gro Harlem Brundtland, har Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene skiftet om å regjere uten at noen av dem i vesentlig grad har gått tilbake på forrige regjerings politikk. I detaljene, ja. Men aldri har noen regjering etter Willoch gjort noe annet enn å stå på skuldrene til den forrige når den fremtidige politikk skulle hamres ut. Det er det som er "den norske modellen". Også dette vet nordmenn flest. Nordmenn flest vet også at Arbeiderpartiet mottar en rekke million kroner fra LO, som foran denne valgkampen har vært ekstra spandabel, og det til tross for at en stor del av LO-medlemmene tilhører ganske andre partier enn Arbeiderpartiet. Når jeg har gått en smule i rette med de rødgrønne, vil jeg ikke legge skjul på at årets valgkamp tross alt har vært mer forfriskende enn den forrige. Den gang valgte Norske Skog det uheldigst mulige tidspunkt til å fortelle at Union sannsynligvis ville bli nedlagt. Utspillet, som kom før valgkampen var kommet skikkelig i gang, ble mottatt som et blodig kjøttbein av en flokk sultne bikkjer. Samtlige partier valfartet til søvnige Skien for å forhindre nedleggelsen, og samtlige, ikke minst Stoltenberg selv, lovet at nedleggelsen skulle stanses. Union ble nedlagt, men da det skjedde, var det knapt en politiker utenfor lokalmiljøet som løftet røsten, langt mindre en finger, for å oppfylle sine løfter. Denne gang har vi i det minste fått en debatt som et stykke på vei har dreiet seg om prinsipper og politiske holdninger. Men det er nyttig om politikerne husker at det er det norske folk som skal velge regjering og ikke regjeringen som skal velge et nytt folk. Ikke minst gjelder dette Regjeringens sjef. Ha en god helg! Muslim i Bush-land | Ingen utopi. Godt integrert. President Barack Obama sa i sin Kairo-tale at islam alltid har vært en del av USA. I siste halvår i fjor fikk jeg oppleve å være muslim i det som fremdeles var Bush-land. Allerede første dag som utvekslingsstudent ved University of California, Irvine utenfor Los Angeles, ble min tro et tema. En kaukasisk administrator ved universitetssykehuset med sløyfe og dollarglis tok tak i meg på bakgrunn av navnet mitt. Han lurte på om han kunne være til hjelp med halalmat, bønn og sette meg i kontakt med andre muslimer ved sykehuset. Uten at jeg hadde hatt til hensikt å gi mitt bidrag til snikislamiseringen av California så tidlig. Og det var ikke få muslimer ved universitetssykehuset. Både legestudenter, overleger og avdelingssjefer med levende islamsk tro satte sitt preg på det svært flerkulturelle sykehusmiljøet. Som president Obama understreket i sin tale, tjener amerikanske muslimer mer og er høyere utdannet enn det amerikanske gjennomsnittet. Likevel ble mine nærmeste venner ved sykehuset en jøde med persisk opphav, en hvit mormoner og en sikh med indisk bakgrunn. Vårt vennskap ble en påminnelse om at multikulturalismen er ingen utopi, slik de økende skrekkslagne monokulturalistene her hjemme klager over. De fem til åtte millionene muslimer i USA er en prominent del av den amerikanske multikultur. Obama slo et slag for den amerikanske åpenheten for islam i den historiske Kairo-talen ved tydelig å kritisere europeiske land som undertrykker muslimers religiøse praksis under dekke av liberalisme. Obama har da også vist vei ved å ansette den hijabbærende Daila Mogahed som den første muslim i sin stab som rådgiver. Ikke minst viser de tallrike moskeer og muslimske privatskoler i samtlige delstater at islam er godt integrert i den amerikanske identitet. En av Ramadan-månedens siste netter besøkte jeg en praktfull moské der pågangen var så stor at det var satt opp flatskjermer og telt utendørs, og Koran-resitasjon runget ut fra de utvendige høyttalerne gjennom hele natten etter tillatelse fra politiet. Jeg måtte finne en plass utendørs, og under Californias palmer og varme natthimmel ble dette en sterk og unik spirituell opplevelse - ikke altfor mange stenkast unna Hollywood. Norske muslimer har mye å lære av sine amerikanske trosfeller. Kvinner var mer synlig i arbeidet i menighetene og imamene var gjennomgående godt utdannede, hadde innsikt i Vestens referanserammer og var på bølgelengde med ungdommen. I min lokale moské hadde eksempelvis imamen tung akademisk utdannelse innen teologi og en doktorgrad i komparativ religion fra Harvard. Noe av det mest slående i mitt møte med amerikansk islam var den største moskeen i California, som hadde det amerikanske flagg vaiende på toppen av moskeen. Det var ingen tvil om hvor lojaliteten til moskégjengerne lå, og man var ikke beskjeden med å vise det. Da orkanen "Ike" rammet USA ble det holdt fellesbønn i moskeene for det deltagerne kalte "vårt land". Dette er noe muslimer i Norge bør hente inspirasjon fra. For om muslimer i Norge ønsker å bli akseptert som gode nordmenn, er også lojalitet og kjærlighet til Norge i hjerte, sinn og tale en selvfølgelighet. Det krever imidlertid også at definisjonen av å være norsk nærmer seg mangfoldigheten av det å være amerikansk. Feirer norsk-pakistansk selvsikkerhet | Vellykket. Norsk identitet. Selvsikkerhet. I dag er Oslo pyntet i grønt og hvitt. Titusenvis av norsk-pakistanere feirer Pakistans nasjonaldag. Det gjør de som vellykkede nordmenn. Det er ikke bare opprettelsen av Pakistan som markeres ved ulike tilstelninger i Oslo i dag. Dagen er like mye en anledning for den norsk-pakistanske minoritetens hyllest av seg selv og den kollektive optimismen som råder innad i minoriteten. De unge norsk-pakistanerne som er oppvokst i Norge, har omsider begynt å leve opp til foreldrenes forventninger og storsamfunnets krav. De klatrer til topps både i akademia og arbeidslivet. Den kanskje mest betydningsfulle organisasjonen i norsk-pakistansk historie, Pakistansk Studentsamfunn (PSS) i Oslo, illustrerer at utviklingen er gått i riktig retning. PSS ble opprettet i 1993 opprinnelig for å motivere norsk-pakistanere til å ta høyere utdannelse, men da jeg ledet studentsamfunnet for fire år siden, var fokuset helt annet - å opprette kontakt mellom de mange ferdigutdannede norsk-pakistanere og arbeidslivet. Det er ikke få navn som demonstrerer denne utviklingen. Den prisbelønte professoren i medisin ved Universitetet i Oslo, Farrukh Chaudhry, er hjerneforsker ved et medisinsk fakultet hvor flere av studentkullene omtrent har en tosifret prosentandel med pakistansk bakgrunn. Sheraz Yaqub, kirurg og doktorgradsholder, er den aller første som har fullført forskerlinjen på medisin. Og i sommer var en ny legespire intervjuet i Nettavisen - den 18-årige supereleven Faisal Qureshi, som har sanket 25 seksere på videregående skole. Utenfor medisinens verden har også det målrettede arbeidet blant norsk-pakistanerne lønnet seg. Norsk-pakistanske jenter og gutter er synlige blant ingeniører og konsulenter i Norges Silicon Valley - IT-Fornebu. Ikke minst er hele Norge blitt kjent med makroanalytikeren Shakeb Syed, som er ekspertkommentator for riksmediene. Norsk-pakistanske jenter er svært delaktige i å frembringe den økende norsk-pakistanske selvtilliten. Psykologistudenten Sidrah Iqbal prydet nylig Aftenpostens forside som eksempel på at minoritetsjenter er flinkest av alle til å fullføre videregående skole og at de i større utstrekning enn gutter med lik bakgrunn tar høyere utdannelse. Et trekk i den positive norsk-pakistanske utviklingen er også at man dyrker en norsk identitet. Norge sees på som det første hjemland, og betegnende nok er det i 14. august-feiringen blitt innlemmet verneverdige særnorske barnetog, arrangert av Høyres Aamir Sheikh. Imidlertid har Sheikh utvist sviktende dømmekraft og høstet berettiget unison norsk-pakistansk fordømmelse for at han i dag overrekker en absurd brobyggingsutmerkelse til det postmoderne Norges største fordomsgenerator, Carl I. Hagen. Det er en generell og mangeårig utfordring ved de folkerike 14. august-arrangementene at norske toppolitikere, i særdeleshet fra venstresiden, møter opp særlig i valgår, og leverer svevende, pompøse og lite substansielle taler. Men norske politikere bør se opp, for selvsikkerheten den norsk-pakistanske minoriteten utstråler om sin egen fremtid, vil gjenspeiles i politikken. I dag feires den velbegrunnede optimismen av nordmenn i grønt og hvitt. Vår tids største urett | Skjebneår. Kan varsles. Det er vår tids største urett: De som gjorde minst for å skape klimaendringene rammes først og hardest. Vi som bidro mest til å forsøple atmosfæren, skape global oppvarming og flere naturkatastrofer blir sist og minst rammet. Fattigfolk i utviklingsland bærer nesten hele byrden av industrilandenes menneskeskapte klimaendringer: U-landene huser 98 prosent av dem som mister hjem og levebrød på grunn av naturkatastrofer. 99 prosent av dem som drepes av ekstremvær, bor i fattige land. De 50 minst utviklede landene slipper ut én prosent av verdens klimagasser. USA alene slipper ut 20 ganger mer. De 20 minst sårbare landene i klimaendringens tid slipper ut nesten 40 prosent av verdens karbongasser, mens de 20 mest sårbare landene står for mindre enn 0,7 prosent av verdens cO2-utslipp. Det fremstår som et grunnlag for verdensrevolusjon som Che Guevara bare kunne drømme om. Det hele er beskrevet i rapporten "The Anatomy of a Silent Crisis", som Kofi Annan la frem på forsommeren på vegne av det globale humanitære forum jeg har gleden av å være del av. I dette skjebneåret for klimaavtaler er det forståelig at nordmenn, europeere og amerikanere vil fokusere på utslippsreduksjoner som kan stabilisere det globale klimaet før det blir for sent for oss selv. Med et par graders økt gjennomsnittsvarme vil vi og våre etterkommere fortsatt kunne overleve, selv om stormene og flommene blir flere og hardere, og det blir mindre skiløping og mer snegler og flått. Men lavtliggende øyfolk, overbefolkede ørkennasjoner, utsatte orkansamfunn og isavhengige, nordlige urfolk er mindre interessert i om vi har klart å stabilisere klimaet i 2050. Før det vil de forgå dersom de ikke får omfattende overlevelseshjelp her og nå. "tilpasning" kalles forsvarshjelpen som skal gjøre sårbare mennesker i stand til å overleve ekstreme klimavariasjoner og klimaendringer. Teknologirevolusjonen gjør dette utviklings- og miljøarbeidet mer effektivt. Små investeringer muliggjør tidligvarsling, katastrofeberedskap og mer robuste levebrød, hus, skoler og helsestasjoner. Bangladesh har fått og vært mottagelig for slik bistand. Da megasyklonen Sidr traff det overbefolkede landet i 2007, drepte den 3400 og ødela for ti milliarder kroner. Da den tilsvarende orkanen Nargis traff det vanstyrte Burma året etter, var dødstallet 40 ganger større - og de økonomiske tapene tredobbelte. På den forestående tredje verdenskongress om klimaendringer i Genève blir det vedtatt å opprette et "globalt system for klimatjenester". Med verdens meteorologiske organisasjon i spissen vil tusener av meteorologer, vitenskapsmenn og utviklingseksperter i hundrevis av organisasjoner skape en verdensomspennende rådgivningstjeneste for alle utsatte samfunn. Slik kan alle varsles i tide om, og bli mer robuste overfor, ekstremvær. I 2006 var det hjerteskjærende å høre hjelpearbeidere på Afrikas Horn fortelle at gjeterfolk ikke fikk varsel og hjelp før en lenge forventet tørke. De fikk ikke solgt og slaktet buskapen før den sultet ihjel og hungersnøden var et faktum. Da regnet kom tilbake sto hele folk på bar bakke. Før klimatoppmøtet i København i desember er det de som forurenser mest, men selv er minst sårbare, som forbereder seg best. De samfunnene som står på kanten av stupet har lite ressurser og krefter til å fremme krav og be om effektiv bistand i samsvar med prinsippet om at "forurenseren betaler for skadene". Derfor må de få hjelp - før det er for sent. De asketiske homofile | Balansert. Brannfakkel. Må homofile følelser leves ut? Er homofili virkelig medfødt? I en ny bok fortelles syv kristnes historie om å håndtere homofili på en uortodoks måte. Mine homofile venner er ført i pennen av Espen Ottosen, kristenkonservatismens kanskje fremste talerør i norske medier og fast spaltist her i avisen. Mens mange konservative kristne har rømt offentlighetens blendende, gudløse lys og murt seg inn i bedehusene, har Espen Ottosen med sin moderne retorikk etablert seg som en frisk representant for klassisk kristen etikk. Når informasjonslederen i Misjonssambandet i sin nye bok nå gjengir de dypt personlige historiene til sine syv venner med homofile følelser som ikke lar disse få utløp, vil hans meningsmotstandere derfor søke å svekke bokens legitimitet ved å påpeke Ottosens bibeltro bakgrunn. At Ottosen tilhører samme misjonssamband som homofile Arnfinn Nordbø brøt ut av, legger også sten til byrden. Imidlertid skal man ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig. Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt. Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. Selv er de lykkelige ved å følge Jesu budskap, og stiller seg spørsmålet: Er en etterprøvbar gudstro å følge Guds vilje eller egen vilje? I boken stilles en rekke kontroversielle spørsmål som sjelden når overflaten i norsk homodebatt. Et fellestrekk ved flere av Ottosens homofile venners beretninger er problematisk oppvekst og svekkede maskulinitetsidealer. Det gir assosiasjoner til religionshistoriker Hanne Nabintu Herlands kamp i mediene for å gjenreise det tradisjonelle mannsidealet. Dessuten siterer Ottosen forskere som mener at seksuell identitet er en kulturell konstruksjon og ikke biologisk. Til sammen sår dette kanskje frøet til en fornyet debatt om seksuell legning er medfødt eller ikke. Ottosen benytter også muligheten til å ta et ramsalt og grundig teologisk oppgjør med kirkeledere som har bifalt homofilt samliv. Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt. Minoritetspolitikere med ben i nesa | Pinlig. "løvetannsbarnet" Raja. Foreldregenerasjonen. Epoken da innvandrerpolitikere var ensbetydende med gebrokkent norsk, løse kanoner og listefyll er en saga blott. Minoritetspolitikerne ved årets valg er stort sett førstegenerasjonsnordmenn med store politiske karrièrer foran seg. Å være minoritetspolitiker er ekstra utfordrende - på den ene siden blir de møtt med knallharde krav fra "sine egne", mens debattklimaet i Norge og partipisken på den annen side ofte tvinger dem bort fra minoritetstempelet. De må balansere på denne stramme linen. Aps kanskje største politikertalent, Hadia Tajik, er minoritetspolitikeren som har størst mulighet til å bli blant nasjonens 165 mektigste. Saera Khans telefoniske tabber ble Tajiks brød, og det er ingen overdrivelse å fastslå at Tajik ikke har store sko å fylle. For Saera Khan lot seg redusere til å være et innvandreralibi. Det var pinlig da Martin Kolberg måtte medbringe Khan som forsvarer i TV-debattene som etterfulgte Kolbergs famøse islamuttalelser tidligere i år. Tajik er naturligvis intelligent nok til ikke å følge i Khans fotspor, og da bør hun strekke seg noe mer for å markere seg i minoritetsmiljøene - selv om hun har et vesentlig poeng når hun i VG sier at hun skal være en politiker for alle. Særlig bør hun gjøre det mulig for de mange minoritetsjentene som rettmessig anser henne som forbilde å identifisere seg med henne. Tajiks fremste minoritetsmotstander, Venstres Abid Raja, velger en annen strategi. Han går hodestups inn i integreringsdebatten og er blitt en slags referanseramme i integreringspolitikk. Raja kan virke uklar om egne standpunkter i disse spørsmålene, men oppnår troverdighet med sine viktige dialogmøter, og for at han retter kritikk mot minoritetsmiljøenes ukultur samtidig som han ikke er nådig mot dem som søker å innskrenke minoriteters livsutfoldelse. I motsetning til andre minoritetspolitikere er det for minoritetsungdom lett å kjenne seg igjen i "løvetannsbarnet" Raja - med hans oppvekst på østkanten, utfordrende ungdomsår, akademiske suksess og verv i Pakistansk Studentsamfunn. Imidlertid vil hans uttalte verdiliberalitet gjøre ham upopulær i flere minoritetsmiljøer. På den annen side kan liberalerne i Venstre med genuin toleranse også for konservatisme og religiøsitet, virke fristende for minoritetsvelgere. Høyres Afshan Rafiq er ikke like verdiliberal, men var profilløs som stortingsrepresentant. Hun er blitt tydeligere etter stortingsperioden, men må se langt etter stemmer fra minoritetene på grunn av lav plassering på stortingslisten og Frp-spøkelset. SVs fremste minoritetspolitiker, Akhtar Chaudhry, tilhører foreldregenerasjonen og skiller seg således fra de andre minoritetspolitikerne. Chauhdry appellerer til førstegenerasjonsinnvandrere, og hans håp er minoritetsstemmer som ønsker rødgrønn regjering, men som vil at styrkeforholdet mellom Ap og SV går i sistnevntes favør, slik at Aps mange etnosentriske integreringspolitikere temmes. Ingen av disse minoritetspolitikere er funnet verdig sikker plass på partienes stortingslister, men årets valgkamp har endelig fått frem minoritetspolitikere med ben i nesen. Babylivet går sin gang | Multitasking. Flinkest. Alle fikk barn. Det var den høsten da alle fikk barn i Oslo. De fleste i vennegjengen hadde passert 30, og det passet utmerket nå som giftermålet var i boks, og leiligheten var fiks ferdig innredet. Det eneste som manglet, var en baby som sto i stil til Arne Jacobsen-stolen de hadde handlet på finn.no. I og med at de foreløpig ikke selger barn på Ikea (de jobber med saken), måtte de lage barnet selv. De tok oppgaven alvorlig. Det skulle også vise seg å være en høyst krevende oppgave å gi det kommende barnet et passende navn. Oda og Selma var fint, mente kona, som insisterte på å bli kalt "kjæresten" av mannen sin. Lukas var bra hvis det ble gutt, mente mannen. De kranglet dag ut og dag inn, til de ble enige om å kalle barnet Per eller Kari. De mente at det var upretensiøst og fint. Dessuten var det jordnært og norsk. Det var noen kritiske røster i den lille byen som lurte på om foreldrene ville ha tid til dette nye barnet. De var jo så opptatt med å dyrke sine egne karrièrer, mente de, at det kunne herske tvil om deres kapasitet til barneoppdragelse. Heldigvis var dette en tid da man hadde funnet opp ord som "multitasking". Foreldrene snakket om babyene i lunsjer, på telefonen og, aller mest, på Twitter. De flyttet til hus i drabantbyer, laget åpen kjøkkenløsning, og innså at de som tror Gud skapte jorden på seks dager, antagelig ikke har prøvd å sette sammen en bokhylle fra Ikea. Mannen gledet seg til å fyre på peisen, stirre inn i flammene og glemme at han var belånt til over pipa. Kjæresten hans (les: kona), som figurerte ammende på store svart-hvitt-bilder i stua, var lykkelig for at hun hadde funnet ut at det gikk an å handle økologisk pesto på nærbutikken. Alt var fryd og gammen, og de nybakte foreldrene forkynte, på parmiddager, at de lærte barnet regler og grensesetting. Sannheten var at de serverte barna godteri fra de var ett år gamle - og lot dem spille Playstation fra de var tre. Innerst inne var mor og far litt engstelige for at barnet skulle bli et mobbeoffer dersom det manglet egen mobil, eller ikke hadde rekorden på Guitar Hero. De nybakte foreldrene i den lille byen merket at det hele var del av en uoffisiell konkurranse. Hvem har det flinkeste barnet? Hvem er de beste foreldrene? Hvem får plass i den beste barnehagen? Så opphengt var de i sin egen konkurranse, at de overså at barna fikk nervøse rykninger av den actionfylte Fox Kids-tegnefilmen de så på. De kritiske røstene hevdet at foreldrene overstimulerte barna. Da lo foreldrene og ristet på hodet. For hvem kan arrestere en generasjon for bare å ville at barna skal "utforske sine kreative sider"? Ja, så stolte var de over ungens evne til multitasking, at de unnet seg litt egentid. Mor gikk på power yoga for å kvitte seg med spenningene - mens mannen gikk til coach for å fortelle at han synes at 18-åringen som jobber i resepsjonen i bedriften, er sexy. Alle var glade i den lille byen i det lille landet. Hvis far ikke trillet rundt med ungen i vognen på Grünerløkka, dro mor spedbarnet med på babymassasje og spedbarnsyoga. Høst ble til vinter. Og vinter ble til vår. Inne i hodet på den lille, stressede babyen begynte en liten tanke å forme seg for første gang, en liten setning som skulle bli som et mantra de nærmeste årene. "Jeg må begynne å røyke," tenkte det nervøse barnet. "Så fort som overhodet mulig!" Renessanse for utskjelt FN | Kostbar alenegang. FNs død er betydelig overdrevet. Nå må Norden hjelpe Barack Obama å revitalisere organisasjonen. Obamas tale i FN var det definitive bevis for at USA er kommet hjem igjen til multilateralt samarbeid. Obama og utenriksminister Hillary Clinton har lagt om amerikansk utenrikspolitikk fra forgjengernes lederskap gjennom alenegang til dagens "lederskap gjennom samarbeid". FN-ansatte i New York, som overvintret de mange lange årene med George W. Bush, klyper seg nå i armen hver dag. - Det er blitt bedre enn under Bill Clinton, sa en gammel FN-kollega om samarbeidet med den nye administrasjonen. Spørsmålet nå er om den initiativrike multilateralismen Obama vil vende hjem til, fortsatt er hjemme i FN-systemet. Da Sikkerhetsrådet i 2006 skulle utpeke ny generalsekretær, ønsket ikke Bush-administrasjonen en ny, kraftfull Kofi Annan: "Vi ønsker en generalsekretær som er sekretær snarere enn general", sa USAs daværende FN-ambassadør John Bolten. Kinesere og russere brukte andre ord, men mente det samme. I 2006 forholdt Norden seg forbausende stille om hva slags ledelse dette hjørnet av verden ønsket seg på toppen av FN. Da Bush-administrasjonen og dens allierte hamret løs på Kofi Annan og hans modige linje før og etter Irak-invasjonen, var de nordiske igjen lite synlige, selv om angrepene var i strid med våre interesser og tradisjoner. Det var den svenske Dag Hammarskjöld som utviklet generalsekretærembetet til en selvstendig kraft for fred og demokrati. De nordiske land gir mer frivillig bidrag til FN enn noen stormakt. Uten bidragene fra vår lille gruppe kollapser store deler av FNs virksomhet. Vi hadde de to første generalsekretærene. Vi har en felles nordisk interesse av å fremme FNs avtaler og binde opp stormaktene i et forpliktende og forutsigbart samarbeid. Vi kan bidra til at FN-ledelsen føler et like sterkt press for å ta nye initiativer i Sri Lanka, Burma, Kongo, Zimbabwe, Darfur og Gaza som motpresset fra maktene som ønsker et passivt og svakt FN. Norden forsvant som en effektiv og enhetlig aktør i FN da også Sverige og Finland ble EU-medlemmer i 1995. EU er en positiv kraft i FNs langsiktige arbeid, men våre nordiske naboer ser, som alle andre, at Unionen er for langsom, stor, utydelige og splittet til å reagere effektivt i mange politiske kriser. Norge står for svakt alene. Når Obama fra FNs talerstol spør om de andre medlemslandene er beredt til å inngå i et mer aktivt samarbeid i og fra FN, bør det derfor innebære at Norden gjenoppstår i FN. En renessanse for konflikthåndtering gjennom FN kommer også fordi USA har innsett hvor kostbare de vestlige operasjonene i Irak og Afghanistan er blitt. Siden 2001 har USA alene brukt over 915 milliarder dollar (over 5 billioner kroner) i Afghanistan og Irak. De andre NATO-landene har samlet brukt snaut en billion til. Det er mer enn seks ganger de samlede ressursene FN har hatt til disposisjon i over hundre land i det samme tidsrommet. Likevel konkluderer nå USAs kommanderende general i Afghanistan at bare en "ny" strategi og enda større militære styrker kan motvirke en "fiasko" i Afghanistan etter åtte år med krig og statsbygging der USA og NATO har hatt førersetet. I disse samme åtte årene har FN med sine små ressurser bidratt til fred og fremgang i blant annet Angola, Liberia, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Sør Sudan, Burundi, Nord-Uganda, Libanon, Nepal og Øst-Timor. FN er, tross alt, bedre enn sitt rykte. Rekken ut av Norge går | Naturlov. Amerikanske Cisco har lagt 17,2 milliarder kroner på bordet for å overta norske Tandberg. Er det en naturlov som gjør at høyteknologiske bedrifter forsvinner ut av Norge så snart de er blitt en suksess? God sex er gratis | Prostituerte med makt. Det er nesten meningsløst å drøfte om kvinner prostituerer seg frivillig. Hva da med en fattig inder som selger nyren sin fordi han får godt betalt? Er det frivillig? Paradoksalt nok startet sexkjøpdebatten i avisene for alvor først etter at loven var vedtatt. En årsak kan være at få har våget å protestere. Det er stigmatiserende å forsvare horekunder. Og godt er det. For myten om den lykkelige prostituerte er nettopp en myte. Hvem er det som på ramme alvor tror en prostituert gjerne anbefaler datteren å velge samme geskjeft? Mads Larsen startet denne runde av Aftenposten-debatten, og slår fast at de fleste prostituerte selger kroppen frivillig. Hvordan vet han det? Og hva betyr frivillig? Mennesker gjør mye fordi de trenger penger. Antagelig finnes det både lærere, ingeniører og aksjemeglere som har vanskelig for å hevde at de går på jobben 100 prosent frivillig. Problemet er dårlige alternativer! Derfor må slike valg vurderes moralsk. Noen kan kanskje selge den ene nyren sin "frivillig" - fordi alternativet er fortsatt fattigdom. Men i Norge sier vi at det er umoralsk å selge menneskeorganer. De skal gis bort. Derfor heter det organdonasjon. Etter min mening gjelder det samme for sex. Like lite som menneskeorganer skal behandles som en vare, skal sex sees slik. Derfor rister jeg på hodet når Mads Larsen konsekvent snakker om det skjeve kjønnsmarkedet. For Larsen er referanserammen utelukkende uforpliktende sex. Da blir også prostituerte kvinner mennesker med makt, rett og slett fordi "kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter". Det pussige er at så mange aksepterer Larsens utgangspunkt. Kathrine Aspaas hyller Larsen og spør hvorfor kvinner ikke tilbyr "nok sex til å dekke menns etterspørsel" (5. desember). Også hun befinner seg på markedsplassen. Anne Bitsch (11. desember) synes derimot ikke kvinner skal "selge sin kropp på et marked". Det er fint. Likevel tør hun "ikke å ta stilling til prostitusjon". Neivel? Årsaken er kanskje frykten for å hevde at noe alltid er galt og dermed åpne døren til moralistbåsen. Tenk om det for eksempel finnes en prostituert der ute som hevder at hennes største problem er mangelen på aksept? Både som kristen og som gift mann vil jeg kjempe mot å løsrive sex fra et forpliktende kjærlighetsforhold. Jeg tror mange menn, og kanskje enda flere kvinner, ønsker å knytte sammen sex med kjærlighet, med forpliktelse og med trofasthet. Dermed blir det nedverdigende å betale for sex. Det går an å snakke meningsfullt om menneskers seksuelle behov. Likevel vil ikke utgangspunktet mitt være at menn er som dyr - med behov som må dekkes og instinkter som må følges. Mottoet "har du lyst, har du lov" er uklokt og kortsiktig. Jeg tror vi i en del situasjoner bør utvise selvbeherskelse og selvkontroll. Min overbevisning er at mennesker vil få færre sår, færre vonde opplevelser og bedre sex av å utforske sin seksualitet i et forpliktende og monogamt kjærlighetsforhold. Som begrunnelse kan jeg for eksempel peke på statistikken for hvor mange ekteskap som går overende på grunn av utroskap. Det sies ofte at det beste i livet er gratis. Vennskap, naturopplevelser, gode samtaler. Jeg tror det samme gjelder for sex. Den gode sexen, som bygger nærhet og intimitet, koster ikke penger. Bare forpliktelse. Er vi redde for moral? Moralisme? Respekt. Mange av våre største utfordringer handler om moral. Men er vi for redde for å snakke om det? Unge mennesker som vokser opp uten familie rundt seg. Konflikter som "løses" med knivstikking. Jenter som utsettes for seksuell trakassering. Utroskap som fører til skilsmisser. Fedre som ikke tar seg av barna sine. Helger som ødelegges av fyll. Økt forbruk bidrar til klimakrise. Manglende måtehold skaper finanskrise. Politiske ledere som ikke tør å inngå i dialog, skyver regningen over på sivile. Krigsherrer uten respekt for kvinner og barn bruker seksualisert vold som våpen. Barn sendes som pakker rundt i verden for å tilfredsstille perverse lyster hos noen få. Dette er selvsagt ikke hele historien, hverken hjemme eller ute. Det er ikke sant at alt bare blir verre. Mange hjelpes ut av nød, og mange lovbrytere blir stilt til ansvar. Som Jan Egeland har uttrykt det på vegne av FN-systemet: Det nytter! Poenget er likevel at de største utfordringene vi står overfor, dypest sett handler om menneskelige valg. Eller sagt med andre ord: De handler om moral. Likevel synes mange det er problematisk å snakke om moral. Grunnene til det er mange: For det første er vi redde for at moral skal bli til moralisme: lettvinte prekener om at andre ikke er gode nok, eller at alt var bedre før. Frykten er velbegrunnet. Ikke minst vi nordmenn er verdensmestre i moralisme, ofte uavhengig av vår faktiske moral. For det andre er mange av observatørene og forskerne som arbeider med de angjeldende fenomenene, selv barn av en kultur der etikk og moral er blitt forkastet som besteborgerlige tvangstrøyer. Da er det vanskelig å ha kritisk avstand. Og for det tredje vet vi at moralsk fordømmelse kan ramme blindt - eller i hvert fall galt. De som lider mest under familiesammenbrudd eller rusproblemer, er ofte ofre som ikke hjelpes stort av å bli fortalt hvordan livet "egentlig" burde være. Alt dette må vi ha med oss når vi skal snakke om etikk og moral; om den teori og praksis som skaper et menneskeverdig og trygt samfunn. Moral må alltid formidles med respekt! Men det må ikke stoppe oss fra å kalle en spade for en spade: Vi som oppdrar barn, må snakke om tydelige grenser for rusmidler og seksualitet. For tør vi ikke, overlater vi det til TV og Internett. Vi som arbeider med internasjonal politikk, må snakke tydelig om behovet for voksen og ærlig dialog mellom parter i konflikter. Og vi må huske at kampen for menneskeverd koster. Dersom vi faktisk mener at menneskeverdet er en verdi i seg selv, må vi være villige til å kjempe for det, også når det krenkes langt borte. Og, ikke minst, vi som lever i samfunn med andre mennesker - og det gjør vi alle sammen - må ikke være redde for å si ifra når vi ser urett bli begått, eller når samfunnsmoralen forfaller. Men vi må aldri rette skytset bare mot "de andre". Dersom unge mennesker synes voldelig oppførsel er kult, sender slibrige sex-SMS-er til hverandre eller bruker nedsettende språk over en lav sko, hvem har de det fra? Dersom krigsherrer hamstrer våpen og krever respekt gjennom geværmunningen, hvem er det de etterligner? Kort sagt: Hva slags verdier gir vi egentlig videre til neste generasjon og til verden rundt oss, vi som lever på middagshøyden i den velstående verden? Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor | Blasfemi og religiøst hat. Absolutt ytringsfrihet. Mer konstruktivt. Blasfemisirkuset i regi av Regjeringen er heldigvis slutt. Nå kan det offentlige ordskiftet om dette viktige temaet komme i et annet, forhåpentligvis mer konstruktivt spor. Europarådet skiller mellom begrepene "blasfemi" og "oppfordring til religiøst hat" ("incitement to religious hatred"). Førstnevnte mener man ikke bør kriminaliseres, men det bør det andre. Ifølge Europarådet er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat og religionskritikk i det offentlige rom. Som kjent har Europarådet forsvar av menneskerettighetene, det parlamentariske demokrati og prinsippet om rettsstaten som sine viktigste oppdrag. Europarådets såkalte Venezia-kommisjon har "demokrati gjennom lovgivning" ("democracy through law") som sitt viktigste område. Nylig utga kommisjonen en rapport om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet. Rapporten tar utgangspunkt i medlemslandenes lovgivning når det gjelder blasfemi og andre relevante straffbare handlinger knyttet til religion. Rapporten anbefaler at blasfemi bør avkriminaliseres. Samtidig anbefaler rapporten landene som fortsatt ikke har rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat om å sørge for det. Religionskritikk skal vi ønske velkommen. Demokrati krever at religiøse mennesker, som andre grupper, skal tolerere at andre kritiserer deres tro og tanker, verdier og aktiviteter. Målet må være å beskytte mennesker fra diskriminering og hat på grunnlag av religion, ikke å hindre kritikk av religion. Fremveksten av et flerreligiøst Norge aktualiserer behovet for et klokt offentlig ordskifte om slike spørsmål. Debatten om lovgivning mot blasfemi er vanskelig. Delvis skyldes det våre forestillinger om ytringsfrihet. Delvis skyldes det definisjonen av blasfemi i vanlig språkbruk. I den norske debatten så langt virker det som om mange har en forestilling om at ytringsfriheten må være absolutt, og at enhver begrensning truer demokratiet. Det har, f eks, vært få som argumenterer mot dagens rasismeparagraf. Muligens mener man at blasfemiske ytringer er mer truende for demokrati enn rasistiske ytringer? Men FNs menneskerettigheter likestiller beskyttelsen mot diskriminering på begge grunnlag selv om "rase" er noe man er født med og religion noe man kan, i teorien, "velge". Med "blasfemi" tenker de fleste på "gudsbespottelse". I vanlig språkbruk er det vanskelig å se skillet mellom blasfemi og f.eks. oppfordring til religiøst hat. Ethvert forslag til lovgivning på feltet kan derfor sees som et hinder for religionskritikk. I Europarådets gjennomgang av europeiske lovtekster mot straffbare handlinger knyttet til religion er dette skillet tydelig; her omtales, i tillegg til blasfemi, handlinger som f.eks. oppfordring til religiøst hat. Her er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat - som anbefales av Europarådet - på den ene siden, og religionskritikk, ytringsfrihet og demokrati på den andre. Til syvende og sist er lovgivning alene ikke tilstrekkelig til å sikre demokrati. Ytringsfrihet bærer med seg både rettigheter og plikter. God lovgivning kan være en god påminnelse om begge deler. Nye tider i Malaysia | Malaysia har fått ny statsminister. Stafettvekslingen har ikke skjedd uten spenning, og det er ikke klart hvordan den nye etappen blir. Sammenlignet med sine nærmeste naboer, Thailand og Singapore, kan Malaysia muligens plasseres midt på treet når det gjelder demokratisk utvikling. I Thailand har politisk maktovertagelse skjedd etter massedemonstrasjoner, og politiske konfrontasjoner er flere ganger blitt "løst" gjennom militærkupp. I Singapore går alt mer pent og pyntelig for seg, men slik blir det gjerne når nasjonen egentlig er en ettpartistat. I Malaysia har det nettopp vært vaktskifte: Tun Abdullah Ahmad Badawi har gitt stafettpinnen videre til Datuk Seri Najib Razak, som blir ny statsminister. Dette er en direkte følge av det som ble omtalt som en "politisk tsunami" i fjor, da regjeringspartiet, for første gang, fikk mindre enn to tredjedels flertall i parlamentet. Badawi var sterkt ønsket som leder da han kom til makten for fem år siden. Mange var lei av forgjengeren, Dr. Mahatir Mohammed ("Dr. M."), som hadde styrt landet på tilnærmet eneveldig vis i 22 år. I tillegg til å slå ned på alle tegn til politisk motstand, og på "regimenegative" ytringer i medier, var "Dr. M" også arkitekten bak Malaysias policy med å favorisere majoriteten - malayene - i det fleretniske landet, på bekostning av minoritetene, særlig kinesere og indere. Badawi vil bli husket fordi han tillot mer ytringsfrihet enn "Dr. M." Det var også i Badawis tid at opposisjonen i Malaysia klarte å gjøre seg gjeldende. Men opposisjonens sterkere stilling resulterte også i store tap for Badawis parti, og fremskyndet hans egen exit fra politikken. Badawi hadde ambisjoner om å fjerne systemisk korrupsjon og å reformere rettssystemet. Han hadde også planer om å fornye politiet og den offentlige forvaltning. Ikke på noen av disse områdene har vi sett nevneverdige endringer i positiv retning. Badawis siste tale til sitt eget parti var en advarsel - og kanskje også et tegn på hva vi kan forvente oss med Razak. Badawi advarte nemlig mot diskriminering av etniske minoriteter og bruk av udemokratiske midler for å ramme politiske motstandere. Den nye statsministeren, Razak, har pustet og åndet politikk i et langt liv. I tillegg til å ha sittet i parlamentet siden han var 23 år, er han også sønnen til Malaysias annen statsminister og nevøen til den tredje. Alternative aktuelle statsministerkandidater har det ikke vært lett å få øye på. Razak starter ikke i sin nye jobb med blanke ark og nye fargestifter. Det går rykter om at han har mottatt bestikkelser. I tillegg er han blitt knyttet til et drap som har alle elementer av skandale: Utroskap, en utenlandsk kvinne og militære eksplosiver brukt som drapsvåpen. Razak har benektet alle beskyldninger. Razak skal lede Malaysia gjennom finanskrisen og økende arbeidsledighet. Det er i dag mange som spør seg om han er rett mann for jobben. Alle har vært spent på hvordan Razak skulle sette sammen sin regjering. Det er nettopp blitt kjent at "Dr. M." s sønn kommer inn i regjeringen. Dette kan være et tilbakeskritt: Mange kommentatorer frykter at "Dr. M." herved gjenoppstår politisk. Så skåler vi igjen! Ulike drikkemønstre. Kutte skjenketiden. For å få ned alkoholkonsumet i Norge må det tas i bruk sterkere virkemidler enn dem vi har i dag. Turister som kommer til Norge blir ofte mektig imponert over norsk natur; samtidig blir mange overrasket ved sitt første møte med fulle nordmenn. Blir man boende her i landet, inngår norsk drikkekultur som en del av integreringskurven. Først reagerer man som norske barn og synes det er utrivelig at kjære og kjente plutselig forandrer seg. Etterhvert lærer man seg at det er forskjell på det å være, for eksempel, i godt humør, småbrisen, pussa, brisen, god og brisen, småfull, full og "dritings". Rus har en klar sosial dimensjon; man drikker for å signalisere noe om hvem man er, og hvem man ikke er. Vi ser derfor ulike drikkemønstre, avhengig av sosiale lag og subkulturer i Norge i dag. Likevel er det mulig å si, når man sammenligner med mange land, at alkohol har en helt annen - og større - plass i det norske samfunnet. Et blikk på norske drikkevaner, sett utenfra, viser hvor tett disse henger sammen med kulturelle normer. For nordmenn kan alkohol ha mange funksjoner; den kan signalisere kos, "roe ned nervene", eller gi mot til å gjøre noe man gruer seg for. Der jeg vokste opp, i Malaysia, er mat og sosialt samvær, meditasjon eller en stille bønn vanlige virkemidler i slike situasjoner, ikke alkohol. Når noen har drukket for mye i Norge, både gjør og sier de ting de ikke ville ha funnet på i edru tilstand. Slike episoder kan bli gjenfortalt og utbrodert i lystige lag senere. Men hvis noen blir fulle i et malaysisk selskap, vil de fleste synes at det er både uakseptabelt og pinlig, Hovedpersonene selv vil håpe at episoden vil gå i glemmeboken raskest mulig. Fenomenet norsk drikking er ikke statisk. I vikingtiden var det ikke bare sosialt akseptert, men forventet at man skulle drikke seg full - ellers kunne andre tro at man hadde noe å skjule. Med økt velstand kom også mer "sofistikerte" drikkevaner med vin i hverdagen. I tillegg har også kvinner begynt å drikke "som menn". Norsk alkoholkonsum er på vei oppover. Alkoholforbruket i Norge er rekordhøyt, og har økt fra 3,45 liter pr. person i 1960 til 6,6 liter i 2007, en økning på 90 prosent. Alkoholbruk skader også andre enn den som drikker. I EU regner en med at 60000 nyfødte pr. år er undervektige som følge av morens alkoholbruk, og at hele 9 millioner barn lever i familier med alkoholproblem. I tillegg antar man at alkohol tar 10000 "uskyldige" liv hvert år grunnet promillekjøring. At alkohol spiller en rolle ved drap og annen vold kjenner vi også fra norske forhold. En EU-rapport fra 2006 foreslår blant annet tøffere tiltak mot promillekjøring, høyere avgifter samt å gjøre alkohol enda mindre tilgjengelig. Regjeringens nye mantra for å forebygge mer og reparere mindre, lover ikke mye når det gjelder alkoholskader. Det foreslås å kutte ned skjenketiden med én time. Myndighetene har tidligere klart å endre drikkeadferd for eksempel i forbindelse med bilkjøring og hos gravide kvinner. De kan endre norske drikkevaner, og -uvaner. Men det skal mer til enn tradisjonelle og lite kraftfulle virkemidler. Trolig vil sommerturistene fortsatt imponeres av norsk natur og gremmes av norsk drikkekultur. Å ta fremmedfrykt alvorlig | Politisk korrekte. Konstruktiv, ikke krenkende. For å komme lenger i rasismedebatten må vi ta fremmedfrykt alvorlig. Vi kan ikke fortsette å føyse det bort som bare noe irrasjonelt. Enkelte bruker en rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister i Norge begrenses til et fåtall; de "frikjenner" dermed seg selv fra rasiststempelet. Andre bruker et utvidet rasismebegrep hvor "alt" er rasisme og "hvor det bor en rasist i hver av oss". Dette gir lite rom for å ta alvorlig folks opplevde frykt for det fremmede. I denne sammenheng er det nyttig å bli minnet om at FNs rasediskrimineringskonvensjon og norsk lovgivning skiller mellom direkte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er det man ønsker å oppnå, og indirekte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er en utilsiktet konsekvens av handlingen. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig i Norge. Rasismedebatten viser at ikke alle er klar over dette. Det betyr imidlertid ikke at alle som indirekte diskriminerer, egentlig er rasister. Fremskrittspartiet tilbyr sine velgere rett til å være skeptiske mot innvandrere og et legitimt rom for deres uro og ubehag i møtet med "det flerkulturelle Norge". Krav stilles til innvandrere slik at uroen og ubehaget skal dempes. Andre, mer politisk korrekte meningsytrere, tilbyr en motsatt strategi: Det er flaut med fremmedfrykt. "skikkelige" folk driver ikke med sånt. Det stilles først og fremst krav til majoriteten; innvandrernes væremåter som kan oppleves som uvante, skal forstås. Som innvandrer kan jeg foretrekke den siste tilnærmingen fremfor den første, men ingen av dem bidrar konstruktivt til å øke vår evne til sameksistens. Fremmedfrykt oppleves av alle, uansett om man tilhører majoritet eller minoritet. Sameksistens krever noe av alle, uansett bakgrunn. Når man legger til grunn at Norge i dag er et gjennomsekularisert og individorientert samfunn, kan det være krevende for både majoritet og minoritet at enkelte har en religiøs identitet syv dager i uken - ikke bare når de skal døpes, gifte seg og begraves - og som fremhever storfamilien heller enn individet. Videre, majoriteten lever i den tro at ytringsfrihet i Norge er noe absolutt og ubegrenset. Man glemmer at denne friheten alltid har hatt lovbestemte grenser mot, f.eks. rasisme, blasfemi og pornografi. Derfor kan resepten til utenriksminister Jonas Gahr Støre om en mer gjennomtenkt tilnærming til ytringsfrihet - der ord må veies slik at de ikke krenker andre - oppleves som frihetsbegrensende. Hvis vi skyver ytringsfriheten foran oss i rasismedebatten, tar vi ikke nok ansvar for konsekvensen av våre handlinger. Men hvis vi ikke - med utgangspunkt i ytringsfriheten - kan snakke om frykten og ubehaget vi kan føle i møte med mangfoldet, vil sameksistens bli nesten umulig. Noe av det vi må samtale om er: Hvordan forklare fenomener som virker uforenlige for "folk flest", for eksempel det å være hijabbærende og feminist på samme tid? Hvordan kan man kritisere kulturell og religiøs praksis på en måte som er konstruktiv og ikke krenkende? Kunnskap, møteplasser med takhøyde, folk som tør gå foran med de vanskelige spørsmålene, samt tydelige lovgrenser for hva som er uakseptabelt, er noe av det som kan øke vår evne til sameksistens. Her har vi alle en utfordring. Obama-koden | En talens mester. Kontakt og inkludering. Håp og endring. Motiverer til innsats. AUF-leder Martin Henriksen skulle ønske at statsminister Jens Stoltenberg begeistret velgerne mer. Muligens burde flere politikere lære å knekke Obama-koden. Fra mitt partifrie ståsted kunne Henriksens sukk også gjelder de andre partilederne: Når ble du eller jeg sist begeistret for en leder av et politisk parti? Den stadig synkende valgdeltagelsen kan tyde på at Obama-koden kan være det som skal til for å vekke mer begeistring hos velgerne. Nylig var Barack Obama i Berlin hvor han holdt en tale som demonstrerte, nok en gang, at han er en mester i talekunst. Dagsavisen var så begeistret at den - på forsiden - omtalte Obama som "president av Europas forente stater". Hva er hemmeligheten? Retorikk krever at man taler både til hjerte og hjerne. Retorikkens repertoar er logos (saksargumenter), pathos (følelsesargumenter) og ethos (moralske argumenter). Alle elementene finnes i Obamas Berlin-tale, men pathos dominerer; Obama vekker positive følelser. Obama begynner med sin fars drøm om frihet og et bedre liv i USA. Han følger opp med å si at grunnen til at alle har kommet for å høre på ham, er at de deler den samme drømmen om frihet og et bedre liv. I løpet av noen få minutter har han klart å skape kontakt med hver eneste person i forsamlingen og blåst opp en stor, inkluderende boble som det føles godt å være i. Obama går da tilbake til de dramatiske dagene for berlinerne i 1948 da en luftbro var nødvendig for å bryte sovjet-kommunistenes blokade av Vest-Berlin. Folk sultet, og vinteren var kald, men "berlinerne nektet å gi opp". Mot alle odds ble luftbroen en suksess, partnerskapet mellom det amerikanske folk og berlinerne var et faktum. Ifølge Obama burde derfor alle i verden "se til berlinerne" for å lære, for eksempel, hvordan en mur kan rives ned. Obama bruker effektive bilder som en luftbro med amerikanske fly og nedriving av en mur, til å fremme et saklig argument for at endring er mulig. Gjennom dette eksempelet gjør Obama alle berlinere samtidig til helter. Han får dem til å føle seg litt høyere, litt penere og litt sterkere. Obama minner alle om at verden i dag har store utfordringer og nevner blant annet terrorisme. Samtidig sier han at USA og Europa har drevet litt fra hverandre. Han påpeker at tiden for å bygge broer er kommet, men at denne historiske sjansen vil kreve noe av oss - og her nevner han behovet for tyske soldater i Afghanistan, et kontroversielt tema også i Tyskland. Obama unnviker ikke alvorlige temaer. Han sier tydelig hva drømmen om en bedre verden vil kreve: Han motiverer til innsats gjennom å tegne det store bildet og vise målet og meningen med Tysklands bidrag. Han argumenterer med at det er dette som er moralsk riktig. Enkelte partier som for tiden har medvind i meningsmålinger spiller mest på folks misnøye og egoisme. Men negative følelser skaper ikke begeistring. Ønsker partiene å begeistre oss, må de satse på positive følelser som gir håp, som inspirerer til handling og som gir oss en følelse av å være med på noe viktigere og større enn oss selv. Alle kan redusere sykefraværet | Ikke egnet. Evaluert. Hvorfor er partene i arbeidslivet rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal redusere sykefravær, øke avgangsalder fra arbeidslivet og øke rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Avtalen går ut ved årsskiftet, men partene i arbeidslivet er ivrige etter å forlenge avtalen til tross for marginale resultater så langt. Når de velger å fortsette et lite effektivt samarbeid - samtidig som alle politiske partier virker paralysert og uten noe alternativ - kan det skyldes at ingen ønsker å ta den nødvendige diskusjonen om virkemidler som virkelig kan gi resultater. SINTEF og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har evaluert avtalen. Det nasjonale målet på 20 prosent reduksjon i sykefravær er ikke nådd; sykefraværet var bare 3,1 prosent lavere i 2008 enn i det første avtaleåret 2001. Målet om å øke avgangsalderen for seniorarbeidstagere har ført til at denne er økt noe (seks måneder), men rapporten konkluderer med at målet om å få inn folk med redusert funksjonsevne har mislykkes. Det som er interessant her er å se på virksomheter som ikke er IA-bedrifter. Mange lar være å delta fordi de ikke har et sykefraværsproblem. Mer interessant er det å se på dem som har et sykefraværsproblem, men lar være å delta. Et børsnotert entreprenørselskap jeg kjenner, klarte å få ned sykefraværet fra ni prosent til tre prosent innen kort tid. Ledelsen valgte å sette søkelys på problemet på alle nivåer i organisasjonen. Arbeidsskadestatistikken ble oppdatert regelmessig og nøye analysert. En serie tiltak ble innført der det var mest relevant, og ledere på alle nivåer måtte rapportere regelmessig om utviklingen. Min påstand er at med kunnskap, vilje og styring kan alle virksomheter redusere sykefraværet. Problemene er spesifikke for den enkelte bedrift; det som passer for byggebransjen passer ikke nødvendigvis for et departement. IA-avtalen, slik den fremstår i dag, er ikke egnet til å bidra nevneverdig til mindre sykefravær, særlig i staten og spesielt blant kvinner. Når arbeidslivets parter er så ivrige etter å videreføre avtalen skyldes nok dette andre forhold. Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år). Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger. Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det. IA-mysteriet er muligens ikke så mystisk likevel. Men narrespillet har en pris og den betales av deg og meg. Gi solskinnspolitikken en sjanse | Enorme lidelser. Ny åpning. Kim Dae-jung har også etter sin død bidratt til å myke opp det anspente forholdet mellom Nord- og Sør-Korea. Tiden kan nå være moden for å gi ideene hans en ny sjanse. En høytstående delegasjon fra Nord-Korea dro til Seoul for å hedre den tidligere sørkoreanske presidenten Kim Dae-jungs minne. De møtte også nåværende president Lee Myung-bak for første gang siden han kom til makten i Sør-Korea i fjor. En rekke signaler fra Nord-Korea de siste ukene kan tolkes som en anledning til å gi ideene bak solskinns-politikken en ny sjanse. Det kan gi håp til Nord-Koreas undertrykte folk. Kim Dae-jung mente at ikke noe kommunistisk regime lar seg endre av ytre press. Tvert imot er det ved samhandling med omverdenen at endring vil skje, mente han. Dette kom til uttrykk i den såkalte solskinnspolitikken overfor Nord-Korea. Han greide å få til samarbeid innen industri og turisme, direkte tog- og veiforbindelse og familiegjenforeninger på tvers av den godt bevoktede grensen. Han mottok Nobels fredspris for sitt arbeid i 2000, men fikk aldri oppleve at de grunnleggende utfordringene på den koreanske halvøy ble løst. Den menneskerettslige og humanitære situasjonen i Nord-Korea er prekær. Nord-Korea tillot at minst en million mennesker døde av sult på 1990-tallet, mens generalene prioriterte ressurser til militæret og atomvåpenprogrammet. Selv om situasjonen er noe bedret de senere år, representerer matmangel en kontinuerlig humanitær krise. Over 37 prosent av barna i landet er kronisk feilernært. Det er også antatt at Nord-Korea internerer rundt 200000 mennesker i politiske fangeleirer uten lovlig dom og for grunnløse anklager. Ikke bare er opposisjonelle fengslet, men også deres familiemedlemmer. Både eldre og barn arresteres i tråd med et system for kollektiv skyld i tre slektsledd. Fangene lever under forhold vi knapt kan forestille oss. Militærdiktatoren Kim Jung-Il har de siste årene lykkes i å flytte fokuset bort fra innbyggernes lidelser og over på sine gjentatte atomvåpentrusler. Da Nord-Korea for første gang gjennomførte en atomprøvesprengning i 2006, var verden samstemt i sin fordømmelse og sanksjoner ble vedtatt gjennom FNs sikkerhetsråd. Et rammeverk for forhandlinger ble etablert gjennom de såkalte sekspartsforhandlingene. Jeg var blant dem som håpet at dette også kunne bli en plattform for å diskutere humanitære og menneskerettslige spørsmål. Det viste seg å bli en haltende prosess som til slutt brøt sammen i desember i fjor. Nord-Korea har etter den tid skremt, truet og provosert omverdenen med raketter og prøvesprengninger. Igjen sto verden samlet i fordømmelsen. Det har den siste tiden vært en rekke initiativer fra Nord-Korea som kan tyde på at militærdiktaturet nå åpner for en mer dialogrettet linje - i hvert fall overfor USA. Kanskje har den unisone fordømmelsen bidratt til at Kim Jung-Il nå viser tegn til oppmykning? Nå må verdenssamfunnet jobbe samlet og målrettet for å gi solskinnspolitikkens grunnleggende ideer om dialog og engasjement en ny sjanse. Men dialogen med Nord-Korea må handle om mer enn atomvåpen; målet må også være å bedre levekårene og respekten for menneskerettighetene i landet. Vi kan ikke tillate at det nordkoreanske folks lidelser nok en gang havner i skyggen av atomvåpenspørsmålet. Storting nesten uten næringsliv | Minstefradraget. Et nytt storting er på plass, men representasjon fra næringslivet forblir lav. Dette taper Norge på. Før valget så Norges Hovedorganisasjon på bakgrunnen til 437 sentrale kandidater fra partienes fylkeslister. Der var fordelingen 32 prosent i privat sektor, 29 prosent heltidspolitikere, 27 prosent offentlig ansatte og 12 prosent fra frivillig sektor. Etter valget ser vi at av 55 nye representanter kommer bare åtte fra stillinger i privat sektor. Folket er best representert når Stortinget rommer representanter med praktisk erfaring fra alle viktige samfunnsområder. Det er uheldig at så få representanter har erfaring fra privat sektor. Risikoen er at temaet næringsliv fort blir debattert ut ifra ideologi istedenfor de utfordringene bedriftene står overfor. Norsk næringsliv er så mangt. I mediene er det gjerne store bedrifter som får mest oppmerksomhet. Små og mellomstore bedrifter er usynlige i mediebildet - og i politikernes hoder. Små og mellomstore bedrifter står for omtrent to tredjedeler av sysselsettingen i næringslivet og 55 prosent av omsetningen. I 2008 økte antall nyetableringer med over 30 prosent i forhold til året før. Prinsippet om likebehandling ofres, samtidig som de som skriker høyest får skreddersydd krisehjelp i milliardstørrelse. For eksempel ble 140.000 selvstendig næringsdrivende ekskludert fra Regjeringens konjunkturavhengige skattelette da finansministeren forsøkte å dempe sjokkvirkningene av den globale finans- og økonomikrisen. Det næringsdrivende trenger er ikke først og fremst gullkort og gratis penger fra finansministeren, men bedre vilkår for å drive sin virksomhet. Noen eksempler fra hverdagen til selvstendig næringsdrivende: Som kjent har minstefradraget for lønnsmottagere økt jevnt og trutt gjennom årene. I 2000 var minstefradraget maksimalt 36.600 kroner; i 2008 var dette nesten doblet, til 67.000 kroner. I sin selvangivelse kan lønnsmottagere velge mellom minstefradraget og å trekke fra faktiske utgifter. Selvstendig næringsdrivende kan bare trekke fra faktiske utgifter. Et annet eksempel på negativ forskjellsbehandling finner vi i Regjeringens nye lovforslag for å sikre en varig avtalefestet pensjon (AFP) for privat sektor. Med forslaget skal personer i privat sektor kunne kombinere AFP med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet. Dette gir økt valgmulighet og fleksibilitet for personer som arbeider i privat sektor - med mindre man er selvstendig næringsdrivende eller på annen måte tilhører den delen av privat sektor som ikke er knyttet til et tariffområde. Det er vanskelig å forstå hvorfor skatte- og trygdesystemet systematisk forskjellsbehandler selvstendig næringsdrivende og andre yrkesutøvere. Regjeringen bør snarest sørge for at regelverket på dette området gir like vilkår for yrkesutøvere i begge kategorier, selvstendig næringsdrivende og lønnsmottagere. Selvstendig næringsdrivende bør ha rett til "næringsfradrag" på linje med minstefradrag for lønnsmottagere, og rett til dagpenger, til omsorgspenger for å passe syke barn, og til AFP, bør også være en selvfølge. Med flere representanter fra næringslivet, vil det være rom for slike problemstillinger også fra Stortingets talerstol. I skyggen av fredsprisen | Problemer på hjemmebane. Fredsprisen til hjelp? Nobels fredspris gjør Barack Obama til en enda større internasjonal politisk stjerne. Men på hjemmebane sliter han. Vil dette også svekke hans gjennomføringskraft? Barack Obama startet sin presidentperiode med et imponerende beslutningstempo. Åpenbart godt forberedt skrev han de første dagene i Det ovale rom under på en rekke brev og dekreter som varslet nye, viktige initiativ: Stengning av Guantánamo, dialog med Iran, nye fredsbestrebelser i Midtøsten, uttrekning av Irak-styrkene, bedring av forholdet til Russland, atomnedrustning og økt tyngde i klimaforhandlingene. Man kan miste pusten av mindre. Ved siden av Obamas forsikringer om å jobbe mer multilateralt gjennom økt vekt på FN, ga dette Nobelkomiteen gode grunner til å gi fredsprisen til Presidenten. Obama har allerede skapt et nytt internasjonalt klima, ikke minst gjennom sin utstrakte hånd til den muslimske verden. Men forventningene til hva presidenten skal utføre blir desto større. Skuffelsene vil bli tilsvarende store om han ikke lykkes, selv om dette også avhenger av andre. En lengre rundreise i USA nylig ga meg et levende inntrykk av at hverdagen for alvor har innhentet presidenten. Selv om markedene igjen tar seg opp, så stiger arbeidsledigheten. Men dette var ventet etter finanskrisen, og vil møte forståelse. Verre er det at Obama har store problemer med å få gjennom i Kongressen sin store helsereform. Det hjelper ikke at Demokratene har flertall. Ikke alle Obamas partifeller stiller lydig opp, og han må derfor søke støtte hos republikanere. Dette krever kompromisser, som igjen kan skape misnøye hos meningsfeller av presidenten. Om ikke lenge må Obama også skaffe seg mandat til å stille med konkrete bidrag til klimatoppmøtet i København i desember. Det er heller ikke lett i et land hvor både bilindustri og olje- og kull-virksomhet har sterke talsmenn i begge partier. Men aller vanskeligst for tiden er krigen i Afghanistan. Det kommer stadig meldinger om tap av amerikanske soldaters liv. Krigen har blitt langvarig, og kan bli en hengemyr. Motstanden vokser, og flere begynner å sammenligne med Vietnam. Obama varslet allerede før valget en opptrapping av amerikanske styrker. Mange mener det heller er en omlegging av strategien som må til. Selv visepresident Joe Biden har ytret tvil om en militær styrkeopptrapping. Presidenten har kalt sentrale politikere til Det hvite hus for å finne en løsning, men foreløpig lar den vente på seg. Vil tildelingen av Nobels fredspris bli til hjelp for Obama i hans kamp for å løse hjemlige politiske problemer? Neppe. Riktignok vil en slik pris med rette gjøre mange amerikanere stolte over sin president. Men tildelingen er også møtt med sterk kritikk, særlig fra republikanere. Dette kan skjerpe motsetningene mellom partiene og gjøre kompromissklimaet dårligere. Nobelprisen er i alle fall en oppmuntring for Obama i en ellers tøff politisk hverdag, Og den er, som han selv sa, en oppfordring til handling i de fredsinitiativ han har tatt. Så får vi håpe at de mange problemene på hjemmebane ikke tar all hans oppmerksomhet og handlekraft. Signaler til Langtbortistan eller til Frp? Økte utgifter. Regjeringens utgifter til innvandring øker kraftig. Ved å slutte å synkronisere norsk politikk med den danske, kunne man ha spart seg for å kaste penger ut av vinduet. Statsråd Knut Storberget får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark. Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med "familieetablering" menes "samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket". Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning. Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet. Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne. Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og "asylproduserende" land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering. Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko - sosial dumping - i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte. Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet - og unntakene - er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda. Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende. Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet. Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet. En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen. Kunst trenger et marked | Lyrikken engasjerer ikke. Glad i samtidslitteratur. Vil kunne nynne. Kontakt med publikum. Kuratorkunst. Følg pengene. Aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker. I musikken oppføres mange verker av samtidskomponister bare én eller to ganger, mens kirkemusikkomponister, som Knut Nystedt, har et musikalsk språk som ligger nærmere publikum, skriver Nils August Andresen. Offentlig støtte. Norsk kunst trenger offentlig støtte. Men deler av norsk kulturliv trenger også mer marked. Kunst som ikke møter enkeltmennesker i et marked, risikerer å utvikle estetiske normer som er så forskjellige fra normene hos lesere, lyttere og tilskuere at kunsten mister evnen til å berøre. At kunst ikke berører, er et problem. Men det er et problem som ikke fanges ordentlig opp av mye av debatten om kulturpolitikken. Der har stridspunktet vært om Trond Giske bestemmer for mye, eller om private mesener kunne bidratt mer - senest i Ingrid Røynesdals kronikk i Aftenposten 13. oktober. For hundre år siden var lyrikk en stor kunstform i Norge. Herman Wildenvey og Arnulf Øverland, Olaf Bull og Sigbjørn Obstfelder var diktere man kjente og var glad i, som beskrev livserfaringer, som ble resitert i festlig eller i alvorlig lag. Dikt ble gjentatt taust innenat, som trøst i tunge stunder eller for å gi ord til den sitrende følelsen av forelskelse. Tillat en til dels skjemmende overforenkling for å illustrere noen poenger: Slik er det ikke i dag. Leserne vil ikke ha moderne lyrikk om de så får det kastet gratis etter seg. Og det får de: For selv om lyrikk nesten ikke lånes ut på bibliotekene, utgjør lyrikk nesten en tredjedel av titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningen. I bokhandlene selges like lite. Det er ikke fordi det ikke skrives god lyrikk. Øyvind Rimbereid, Inger Elisabeth Hansen, Steinar Opstad, mange gode dikt, det er ikke det som er poenget eller problemet. De begeistrer mange av kritikerne - men alle når de et ualminnelig begrenset publikum. Obstfelder, som døde i 1900, foretrekkes fortsatt av mange fremfor Opstad når fremmedgjøring overfor verden skal beskrives. Det er underlig - for nordmenn er glade i samtidslitteratur! Samtidsromaner selger godt. Tunge romaner, nyskapende romaner, viktige romaner selger godt, enten det er Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik eller Tore Renberg. Noe har skjedd med lyrikken, som ikke nødvendigvis har ødelagt diktene, men som har ødelagt deres evne til å engasjere folk. Dette "noe" har ikke på samme måte skjedd med romanen. Dette "noe" synes i hvert fall å ha noe å gjøre med de kunstneriske normene blant lyrikerne, med eksperimentene, med form og språk. Normene for prosatekster har selvsagt også endret seg, men på en måte som ikke har fjernet seg like mye fra leserne. Vi ser det samme på andre felter: I musikken oppføres mange verker av samtidskomponister bare én eller to ganger. Notene kjøpes ikke inn av amatørmusikere, publikum nynner sjelden til "tonene". Mens mange komponister synes melodi og harmonikk er blitt mindre interessant, og i stedet utforsker lyder, situasjoner, hva som er musikk eller ikke er musikk, later lytterne til fortsatt å mene at nettopp melodi og harmonikk er interessant. "Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum?" Da er det interessant at det finnes segmenter innen samtidsmusikken som i større grad vektlegger dette. Et eksempel er kirkemusikken. Mange komponister som har hatt store deler av sitt virke rettet mot kirkekor og menighet, har et musikalsk språk som ligger nærmere publikum enn komponister som får sine bestillinger fra samtidsmusikkfestivaler. Knut Nystedt, Egil Hovland, Trond Kverno og Torbjørn Dyrud kan tjene som eksempler. Kanskje påvirkes deres estetiske normer av forholdet til amatørsangere og deres frustrasjoner og gleder, eller av å se reaksjonene på et nytt verk hos menigheten? De estetiske normene står selvsagt ikke stille, det er et hav av forskjell på Dyrud og Dvorak, Hovland og Händel. Men normutviklingen har skjedd i dialog med et (rett nok ikke betalende) publikum. Tilsvarende er det tydelige forskjeller i estetiske normer blant kunstnere som i hovedsak lager installasjoner som skal selges "bare" til kuratorer, og blant dem som i hovedsak lager litografier og trykk som skal selges til de noen tusen hjem som kjøper slikt. Opp igjennom historien har normer for god kunst vært gjenstand for betydelig debatt, blant kunstnere, mellom kunstnere og kritikere, men også i form av en markedsinteraksjon mellom kunstnerne og publikum. "publikum" betyr i denne sammenheng slett ikke "hele folket"; det betyr snarere noe slikt som "den aktivt kunstinteresserte del av befolkningen". Det er en rimelig antagelse at denne interaksjonen bidro til at normene hos publikum og kunstnere ikke drev altfor langt fra hverandre. Publikum lot seg påvirke av kunstnerne, men kunstnerne tok også publikums reaksjoner alvorlig - det måtte de, for publikum var deres marked. Over tid har deler av kunsten fått en annen interaksjonsform med dette publikumet. Med statens vekst er publikums betalingsvillighet blitt bare perifert relevant for visse typer kunstnere. Det gjelder i grove trekk lyrikere, samtidskomponister, og det man litt forenklet kan kalle kuratorkunsten. Normene for god kunst har derfor her kunnet utvikle seg separat, til et punkt hvor kunstens naturlige publikum i liten grad er interessert. Mens på de områdene som fortsatt forholder seg aktivt til publikum, og i større grad forholder seg til et marked bestående av enkeltmennesker - romanforfattere, litografer, kirkemusikkomponister i mine eksempler - har kunstneriske normer som i større grad evner å berøre. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Poenget er altså ikke at samtidskunsten er dårlig eller meningsløs. Og slett ikke at god kunst kan skapes av et fritt marked alene, eller ved at kunstnere lydig følger publikums estetiske normer. Da blir kunsten kommersialisert. Kunstnere må ha frihet til også å fjerne seg fra publikum, forfølge noe som bare er deres. Et fritt og godt kunstfelt i Norge i dag kan ikke overleve uten betydelig offentlig støtte. Og heller ikke romaner, kirkemusikk eller litografier ville overlevd i særlig grad uten offentlig støtte. Og det er selvsagt ikke noe mål at all kunst skal appellere til alle. Men det er problematisk, og unødvendig, at hele kunstgrener har mistet evnen til å engasjere et bredere kunstinteressert publikum. Det finnes ingen enkel løsning. Mer "markedsinteraksjon" kan være positivt for kunsten. Men statsstøtten kan ikke kuttes, og hverken staten eller noen andre bør påtvinge kunstnere andre estiske normer. Men et sted å begynne debatten er "follow the money". Noe gjøres selvfølgelig allerede for å nå et bredere publikum, og samtidskunsten er ikke monolittisk. Men kan flere av de offentlige pengene som etterspør ny kunst, gå lenger ned i næringskjeden, til amatørkunstnere og ensembler, eller lesere, lyttere og tilskuere? Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum? "Jeg spørger kun, mit Kald er ej at svare." I mellomtiden er situasjonen at aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker. Å tie er å lyve | Sjelden åpenbaring. Innlevelse og innsikt. Trykkeforbud. Fremmedgjorthet. En klok kvinne. Morens opplevelser. Med hjertet i halsen. Jødisk blod. Herta Müller skildrer hvordan totalitære regimer deformerer menneskers psyke. Herta Müller vil vise at enkeltindividet bærer med seg alt som utgjør summen av dets liv, skriver Gabi Gleichmann. Å tie er å lyve. Disse visdomsordene ble formet av forfatteren Günter Grass. Som en politisk moralsk instans og gallionsfigur for etterkrigstidens demokratiske Tyskland ytret Grass ofte disse ordene, enten han gjorde opp med nazismens arv eller var opptatt av undertrykte minoriteter i Europa. Men dette var før han, 50 år for sent, avslørte at han selv hadde tilhørt Waffen-SS. Å tie er å lyve - disse ordene kunne også kommet fra Herta Müllers lepper. Årets nobelprisvinner i litteratur har i intervjuer ofte sagt at hun aldri har skrevet for å bli forfatter. Skrivingen er for henne en livsnødvendighet, en kamp mot et politisk undertrykkende diktaturs forsøk på å hemmeligholde alt. Hennes litterære arbeider, som utforsker symbiosen mellom oppriktighet og bedrag, kunne også beskrives som et uavlatelig forsøk på å legge for dagen språkets evne til å belyse så vel som å bedra. Herta Müller er en sjelden åpenbaring blant dagens tyskspråklige forfattere: En hardnakket moralist til tross for at hun ikke skriver bøker for å formane, snarere for å skape. Prosaen hennes er poetisk, konturskarp, sanselig. Hun blander tunge erfaringer og usigelig vakre metaforer omtrent som Joseph Brodsky. Tråder og temaer binder sammen bøkene hennes, men hun skriver aldri samme historie. Forfatterskapet utspeiler seg i den europeiske samtidshistorien og preges av eksilet og totalitære regimer. Det bæres av en melankoli overfor livets flyktighet, moralens skrøpelighet, menneskets illusjoner, maktens overtramp og makthavernes grusomhet. En utysk mistro mot kollektive krav, handlinger og institusjoner karakteriserer Herta Müller. Hun byr på en sint, men lavmælt motstand; som individer må vi være urokkelige, fortsette å leve, skape, bygge, elske, minnes, skrive. Hennes forfatterskap har selvbiografiske røtter - ikke som en bekjennelse og utlevelse, derimot som en innlevelse og innsikt. Født i 1953 i en liten by i Banatet sørvest i Romania vokste hun opp i en tysktalende familie som tilhørte en av Ceausescu-diktaturets mange undertrykte minoriteter. Hun har studert tysk litteratur ved universitetet og hadde en tid nære forbindelser til en gruppe unge tyskspråklige forfattere som i opposisjon til det totalitære regimet søkte ytringsfrihet. Etter studiene arbeidet hun som oversetter i en fabrikk, men fikk sparken da hun nektet å samarbeide med det hemmelige politiet og bli angiver. Siden ble hun i flere år trakassert av Securitate. Debuten kom i 1982 med en novellesamling som ble kraftig sensurert i hjemlandet før den ble trykt. I de første bøkene sine skildrer hun livet i en tysktalende by, med den undertrykkelse, korrupsjon og intoleranse, den falskhet og råskap som hun finner der. Her blandes poetisk raffinement og subtil samfunnskritikk på en sinnrik måte. Herta Müller fikk hard kritikk i innenlandske medier, samtidig ble hun hyllet i Tyskland. Da hun offentlig kritiserte diktaturet i Romania, ble hun underlagt trykkeforbud, og i 1987 måtte hun emigrere til Berlin. I sitt nye hjemland har Herta Müller aldri lykkes med å overvinne sin fremmedgjorthet. Arbeidene hennes handler hovedsakelig om problemene ved å flytte vestover og følelsen av utenforskap, som ofte plager den som lever i eksil. Hun forblir undrende og kritisk til den farlige uskylden og de halvbevisste fortrengningene som råder i Tyskland. Hun har samme blikk for dobbeltmoralen og hykleriet i den tyske hverdagen som hun hadde i det stagnerende rumenske diktaturet. Verden er hard og uendelig skjør; den sprekker i sømmene, og det er der Herta Müller befinner seg, uredd, usentimental, klok av erfaringer som både er personlige og dikterens intuitive. Hun skriver for det meste presist, ømsinnet. Iblant kan hun imidlertid være tilsiktet vag; den svevende tonen og det dvelende innholdet blir da en måte å formidle en flerdelt opplevelse på. I henne skimter jeg en klok kvinne, i febrilsk virksomhet der hun skaper trollformler som får oss til å se klart og dypt. Det jeg beundrer hos Herta Müller, er at hun i bøkene sine ikke viker for det besværlige, ikke skjermer for mørket og aldri glatter over en grov virkelighet. Hun er ingen idylliker når hun gjennomlyser virkelighetens bakgårder. I sin hittil største litterære satsing, den nylig utgitte romanen Atemschaukel (Carl Hanser Verlag), skildrer hun morens opplevelser. Etter Den røde armés innmarsj i Romania i 1944 ble alle menn og kvinner mellom 17 og 45 år i den tyske minoriteten deportert til Sovjetunionen, da de ble ansett for å ha stått på Hitlers side. Moren tilbrakte fem år i en russisk leir. Det var etter møtet med Oskar Pastior, også han tyskrumensk forfatter i eksil, at forfatterinnen bestemte seg for å skrive om GULag-leirene. Pastior hadde oppholdt seg i en av disse leirene i Ukraina mellom 1945 og 1949. De reiste dit sammen, og Herta Müller skrev ned Pastiors og andre fangers erindringer. I 2004 døde Pastior, og nobelprisvinneren satt igjen med materialet. Man leser Atemschaukel med hjertet i halsen. Herta Müller viser oss menneskets evne til å overskride indre grenser og overleve, med verdigheten i behold, selv under de mest ufattelige byrder. Nærgående og uten å nøle er hun i scenene sine fra dette helvetes forgård. Man glemmer ikke med det første skildringen av hvordan alle i leiren, fylt av dødsangst og overbeviste om at deres siste øyeblikk er kommet, på nyttårsnatten tvinges til å grave groper i den hardfrosne jorden. Men hullene er ikke til å henrette folk ved skyting, derimot til å plante popler i. I dag, 60 år senere, skjuler disse høyvokste trærne brakkene. Så slår det meg plutselig at i de bøkene jeg har lest av Herta Müller, finner jeg nesten ingen referanser til hennes fars opplevelser. Det han og hans generasjons kamerater fra Banatet hadde vært med på under krigen, nevnes bare i korthet, liksom i forbifarten, vagt. Kan jeg ha lest feil bøker av henne? Eller er det hun som ikke har gravet tilstrekkelig dypt i historien? "Faren hadde under annen verdenskrig tjenestegjort i Waffen-SS," meddeler Det svenske akademi lakonisk i sin presentasjon av Herta Müller. Det lyder ganske uskyldig, som om han hadde vært medlem av den lokale speiderbevegelsen. Men Waffen-SS besto av frivillig rekrutterte og politisk motiverte soldater, som ble brukt til å utføre "spesialoppdrag". SS Freiwilligen-Division Prinz Eugen, der folketyskere fra Banatet tjenestegjorde, ble satt inn mot partisanere i de serbiske fjellene. Deres historie er ikke vakker. Disse frivillige tilhørte krigens mest brutale nazister. Elver av jødisk blod fulgte i deres fotspor. Herta Müller har sagt at hennes arbeid er et forsøk på å forstå hvordan totalitære regimer deformerer menneskers psyke og å vise at enkeltindividet bærer med seg alt som utgjør summen av dets liv. Mot den bakgrunnen virker det underlig at hennes behandling av farens og hans kameraters rolle i Waffen-SS har så liten tyngde i forfatterskapet sammenlignet med tyskrumenernes lidelser i GULag etter krigen. Derfor var det naturlig å tenke på Günter Grass' visdomsord. Vil vi bli forbikjørt? Stolthet over universitetene. Satser på utdanning. Er det i Europa? Vil ta igjen. Status quo i statsbudsjettet. Kina vil ikke bare være verdens produksjonssmie, landet vil ta en tilsvarende posisjon i verdens kunnskapssamfunn. I gjennomsnitt ligger nok Kina ennå en god del bak oss når det gjelder utdanningsnivå, men det vil nok ikke vare veldig lenge, skriver Torbjørn Digernes. På besøk i Kina. Samme dag som Regjeringen presenterte statsbudsjettet, kom jeg tilbake fra et kort besøk i Kina. Anledningen var en invitasjon fra rektorkollega Li Xiaohong ved Chongqing-universitetet, som inviterte til feiring av 80-årsjubileum. Fra NTNU utvikler vi samarbeid med dem på materialteknologi og på energiforskning. Turen ble en øyeåpner. Chongqing by ligger ved Jiangtze (den lange flod), rett øst for Sichuan-provinsen, som har De tre kløfter, der kineserne er i ferd med å fullføre verdens største vannkraftverk. Chongqing-provinsen har 32 millioner innbyggere på et areal som er det dobbelte av Trøndelags-fylkene - en folketetthet på linje med Nederland. Universitetet har 58000 studenter, det største i provinsen, men det har mer enn 25 offentlige kollegauniversiteter og like mange private. Jubileet var storslagent. En forrykende festforestilling med 10000 tilskuere på campus første kvelden, dagen etter var nye 10000 samlet til selve markeringen i en av idrettsarenaene på campus. Det gjennomgående temaet i talene var stolthet over hva universitetet hadde bidratt med i bygging av samfunns- og næringsliv - nasjonsbygging i høyeste potens. Kina satser meget offensivt på utdanning og forskning. Prosjekt 211 startet i 1995. Det er et prosjekt med direkte finansiering fra Beijing, og har som mål å utvikle 100 forskningsuniversiteter i verdensklasse i Kina innen 2020. Chongqing var i den første gruppen som ble inkludert, i 1996. I prosjektnummeret står 21 for 21. århundre og 1 for de 100 universiteter. At de mener alvor, kan illustreres med følgende: Som et ledd i planen øker Chongqing utdanningskapasiteten. Det krever bygging av en ny campus, som er plassert 40 minutters bussreise fra sentrum. Første spadestikk ble tatt 18. desember 2004. I dag huser campusen 22000 studenter, og ved utløpet av 2010 skal utbyggingen være ferdig. Da er det studieplass, arbeidsplass og boliger til 30000 studenter og 4000 ansatte. Allerede nå var det på plass idrettsanlegg i form av en normal fotballbane, to mindre baner, fem tennisbaner, 50 pingpongbaner og en stor friidrettsarena. Campus fremstår grønn og romslig, med parkanlegg, tre små innsjøer, i en av dem en kjempestor fontene. Studentene som viste oss rundt, var tydelig stolte: - Vi kaller det "Chongqing-fart" sa de, da vi kommenterte at det gikk fort. "Vil Norge gi gass og søke å beholde noe av det forspranget vi tross alt ennå har i kunnskapsøkonomien?" Tilsvarende satsinger på utdanning og forskning skjer på mange titalls steder i landet. Kina er langt fra å være et utviklingsland. Det er et industriland med et enormt utviklingstempo. Fysisk infrastruktur utvikles i stor hastighet, det samme gjelder informasjonsinfrastrukturen. Innsjekkingen for returreisen på flyplassen gikk greit med elektronisk billett. Et lite problem ble det likevel da jeg ba om å få sjekket bagasjen helt frem til Trondheim. Den hyggelige damen i skranken ble litt bekymret, og måtte spørre sin kollega i skranken ved siden av om han visste hva TRD var. Han visste heller ikke, og så pekte hun på forsiden av passet mitt og uttalte Norway på litt gebrokkent engelsk, og spurte forsiktig: - Er det i Europa? Etter et bekreftende nikk fra meg, fant hun raskt de riktige knappene på tastaturet, og bagasjelappen kom ut av maskinen. I Chongqing nærmer studietilbøyeligheten blant ungdom seg det vi kjenner fra land i vår del av verden. I gjennomsnitt ligger nok Kina ennå en god del bak oss når det gjelder utdanningsnivå, men det vil nok ikke vare veldig lenge. Dette landet mener alvor - ikke bare med å bli verdens ledende vareproduksjonssenter. Den posisjonen tok det dem 25 år å ta, fra landets høyere utdanningssystem lå helt brakk etter kulturevolusjonen i 1978, og frem til tidlig i dette tiåret. Dette har vi i Norge merket primært på to måter: Vi har nytt godt av billige importvarer, som har bidratt til lav inflasjon og økt levestandard her hjemme. Og så har titusener av våre industriarbeidsplasser forsvunnet i konkurransen. Kinas satsing på forskning og høyere utdanning viser at de ikke har tenkt å stoppe med det å være verdens produksjonssmie, de vil ta en tilsvarende posisjon i verdens kunnskapssamfunn. Utviklingen på IKT-området i Kina er nå formidabel. En metafor ligger snublende nær: Kina ligger i "Chongqing-fart" i venstrefeltet på kunnskapsmotorveien. Det er viktig for oss her i dette lille landet (som i hvert fall noen kinesere vet ligger i Europa), å ta inn over oss dette. Vil vi bare holde godt ut til høyre på denne motorveien slik at vi ikke blir påkjørt når de kommer opp bakfra - eller vil vi gi gass og søke å beholde noe av det forspranget vi tross alt ennå har i kunnskapsøkonomien? Da er det statsbudsjettet jeg kom hjem til tirsdag kveld, ikke et godt svar. Det kan i beste fall kalles et status quo-budsjett på kunnskapsområdet. Men trolig representerer det en realnedgang i vår konkurranseevne til å gjøre Norge til et attraktivt land i verden for å drive forskning og utvikling i. Det svarer ikke på behovet for et kjempeløft innen forskningens infrastruktur for å ta igjen mange års etterslep. Det styrker ikke ryggraden i utviklingen av kunnskapssamfunnet - basisbevilgninger til forskning og utdanning. Budsjettet er ekspansivt, og bruker mye penger på gode formål. Men Regjeringen har altså ikke den erkjennelsen at for vår velstandsutvikling og våre lønnsomme arbeidsplasser på lang sikt, må det satses for å plassere oss i en sterk posisjon i kunnskapssamfunnet. Det er ikke lenge før dragkraften fra petroleumsøkonomien avtar. Våre naboland har tatt den internasjonale konkurransen inn over seg. Danmark, Sverige og Finland har alle tatt mangemilliardersløft i for sine kunnskapssektorer. Universiteter og høyskoler kan leve med det budsjettet som er lagt frem. Kan Velferds-Norge det om 20 år? Jeg er redd det da kan bli mindre igjen til alle de gode oppgavene som har fått prioritet foran en kunnskapssatsing i årets budsjett. Rettferdighet for Martine | Voldtekt og drap. Dobbeltmoral. Enkeltpersoner og medier. Manglende etisk engasjement. Haag-domstolen. Politisk feighet? Straffeamnesti. Etisk troverdighet. Martines sak adresserer grunnleggende verdier som norske myndigheter normalt legger til grunn for sitt etiske engasjement. Martine Vik Magnussen ble funnet kvalt i en kjeller i London den 16. mars i 2008. Farouk Abdulhak er eneste mistenkte for drapet. Han gjemmer seg i sitt hjemland og er aldri blitt stilt for retten. Det sies at menneskets rettferdighetsfølelse er medfødt. Etter at TV2 viste dokumentaren "Jakten på den mistenkte" sist onsdag, har 120.000 mennesker meldt seg inn i Facebook-gruppen "Ta del i oppklaringen av drapet på Martine Vik Magnussen". Martine ble funnet kvalt i en kjeller i London den 16. mars i 2008. Hun ble frarøvet en fremtid. Jeg ble frarøvet min datter. Farouk Abdulhak er eneste mistenkte for drapet. Han gjemmer seg i sitt hjemland og er aldri blitt stilt for retten. Facebook-gruppen, som er startet av Martines venner, er et opprop for offerets rettigheter mht. internasjonal rettsorden. De krever at norske myndigheters skal gjøre en reell innsats for å få Abdulhak stilt for retten i London, og at ingen skal kunne være hevet over loven som her. Pr. i dag har de 120.000 mennesker i ryggen. Jeg tror de, som jeg, føler et ubehag over en opplevd dobbeltmoral hos norske myndigheter. Norge som "humanitær stormakt" forskriver gjerne etiske medisiner for andre, men vil ikke ta den selv. Ord og handling henger ikke sammen. Kravet om rettferdighet for Martine faller så til de grader inn under definisjonene av myndighetenes egen "engasjementspolitikk". Den er behørig beskrevet Stortingsmelding 15 (2009), og viktigheten av denne ble bl.a. understreket av utenriksminister Jonas Gahr Støre på en Civita-konferanse i april. Meldingen gir klare føringer for hvordan Norge skal praktisere en aktiv engasjementspolitikk i etiske og rettsikkerhetsmessige spørsmål. Det påpekes at Norge har et globalt etisk ansvar - og en særlig relevans og kompetanse i internasjonalt samarbeid. Et eksempel på dette skal være Norges rolle i arbeidet med å få til et internasjonalt forbud mot klasevåpen (utdrag): « klasevåpenprosessen illustrerer at engasjementspolitikk også kan ses på som en metode: gjennom kombinasjon av politisk vilje, diplomatisk håndverk, økonomiske virkemidler, utradisjonelle allianser med ikke-statlige organisasjoner i sør, bidro Norge på en avgjørende måte i forhandlingsprosessen som ledet til at nærmere 100 land undertegnet konvensjonen i Oslo i fjor. » Det er likevel enkeltpersoner og mediene - ikke Utenriksdepartementet (UD) - som makter å ta et initiativ som monner i denne saken. Blant annet har en norsk muslimsk mor i Norge foreslått å presentere saken for den arabiske verden i Al-Jazzera i Doha. Dette er et initiativ som både speiler enkeltpersoners engasjement og at vi kan samles om fundamentale verdier som universelle - på tvers av religion og kulturer. En uavhengig tankesmie 8. oktober i Oslo, hvor noen av Norges fremste eksperter på flerkulturelle, politiske og juridiske forhold deltok, konkluderte da også med at det er mange innfallsvinkler til aktuelle løsningscenarier i saken. At norske myndigheter ikke makter noe tilsvarende, er for meg uforståelig. UD har til rådighet et bredt spekter av virkemidler utover de rent juridiske - om man har ønske og vilje til å mobilisere. Engelske og amerikanske myndigheter har gjort det i denne saken, mens norske myndigheter synes mest opptatt av protokollære og andre begrensninger. Norske myndigheters manglende bidrag i denne saken er oppsiktsvekkende fordi Martines sak adresserer grunnleggende verdier myndighetene normalt legger til grunn for sitt etiske engasjement. Å slå seg til ro med tingenes tilstand sender feil signaler til de saken gjelder og til krefter som fremover kan dra fordel av en slik "systemfeil". Utover allmennpreventive aspekter, berøres også problemstillinger som redusert fremmedfrykt, internasjonal forståelse og brobygging. Ikke engang det utenrikspolitiske mantra "dialog" er forsøkt i denne saken. Det ble bekreftet av ambassadøren fra mistenktes hjemland som (i likhet med meg) i mars konstaterte at norske myndigheter bare forholder seg til hva engelske myndigheter gjør i saken. Når det fra Stortingets talerstol hevdes at "man har gjort alt og ikke kan gjøre mer" i en uavsluttet sak som dette, og ikke engang Norges generalkonsul i mistenktes hjemland er forsøkt konsultert, så taler mye av utviklingen i denne saken for seg selv. En logisk konsekvens burde i det minste være å skaffe seg større handlingsrom gjennom bilateral og multilateral dialog og samarbeid. Hanne Sophie Greve (Norges spesialetterforsker ved Krigsforbryterdomstolen Strasburg / dommer ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag og Gulating lagmannsrett i Bergen), mener klimaet internasjonalt i dag er åpent og godt for rettsmessige tiltak i den retning som etterlystes i denne saken. Haag-domstolen er et eksempel på noe de fleste anså "umulig" for bare 20 år siden. Hennes oppfatning er at enkeltsaker er viktige fordi de ofte har kraft til å skape endringer og nye institusjoner, og hun har forslag til hvordan man konkret kan gå frem i denne saken. Jeg vil ikke spekulere mer på om myndighetenes tilbakeholdenhet i denne saken skyldes realpolitiske kost / nytte-betraktninger eller om det er politisk feighet som ligger til grunn. Men UDs interne motsetningsforhold, spenninger og meningsforskjeller som bl.a. kom til uttrykk i NRKs dokumentar om klasebombeprosessen tidligere i år, er tankevekkende. De motsetningsforhold som er avdekket i offisielle uttalelser om påstått møtevirksomhet i Doha osv., gjør at utviklingen i Martine-saken også er bekymringsfull mht. politisk troverdighet. Som kjent kan ikke troverdighet utelukkende bygges på ord, retoriske knep og symbolhandlinger i forhold til mediene, men på handlinger. Med rette etiske holdninger og handlinger er alt mulig. Et eksempel på det kan denne lille historien være: I en innsjekkingskø på en amerikansk flyplass for 20 år siden hadde en norsk student problemer med å betale tilleggsfrakten på sin bagasje, da trådte en farget mann frem fra køen og tilbød seg å betale for henne. Denne mannen er i dag president i USA, og kommer om kort tid til Oslo for å motta Nobels fredspris. Ulikt andre saker i mediebildet er Martine et offer for grovt uetiske handlinger: voldtekt og drap. Handlinger som er gjenstand for rettspleie overalt på kloden - uansett religion, kultur eller regime. I en mobil verden som vår kan vi ikke leve med to "rettssystemer" - ett for borgere med mulighet for automatisk straffeamnesti, og ett for alle andre. Når eneste mistenkte, på kjent oppholdssted, kan unndra seg lov og dom utfordres fundamentale retts- og rimelighetsoppfatninger. UD har helt sikkert mange og viktige saker på sitt bord - men for mange blir denne saken selve syretesten på norske myndigheters etiske troverdighet. - Jeg har tatt feil om cannabis | Bedre enn medisiner. Meningsløst | Skyver problemet bort. Det er fire grunner: Uten kontroll. Må rydde opp. Jeg har vært tilhenger av politikken vi har hatt på cannabisfeltet i Norge, med straffeforfølgelse. Jeg er kommet til at jeg har tatt feil. Pedersen deltok i nettprat: - Les spørsmål og svar | Urimelig situasjon. La meg kalle ham A.. Han fikk multippel sklerose i tenårene. Nå nærmer han seg 30, og han bor alene i en liten by i Nord-Norge. Han er svært funksjonshemmet, beveger seg ved hjelp av en gåstol og er plaget av spasmer og rykninger. A lever isolert. For et par år siden ble han tipset om at cannabis kanskje kunne hjelpe mot symptomene han har. Han prøvde og opplevde at det stemte. Cannabis var mer effektivt enn de medisinene han ellers hadde brukt, og bivirkningene var færre. Men hvordan skulle han få tak i stoffet? Han har vanskelig for å bevege seg. Han ble klar over at det fantes et par kriminelle i småbyen som omsatte cannabis. Han får nå sine to-tre gram i uken, men til høy pris. Han liker ikke de som selger. De er uberegnelige. Han tror en av dem kan være farlig. La meg kalle ham B.. Han har Tourettes syndrom. Han stammer kraftig, har motoriske tics. Hans lege bedømmer ham som "sterkt invalidisert". B er ressurssterk, og også B mener at cannabis er til god hjelp mot de symptomene han sliter med. B har en betydelig farmakologisk kompetanse. Også han forteller hvordan cannabis virker bedre enn de medisinene han ellers har fått mot sine plager. Noen av dem er vanedannende (såkalte benzodiazepiner). B har ressurser og penger og i mange år har han arbeidet for å få anerkjent sin bruk av cannabis. Han har oppsøkt helsevesenet, han har et stort antall legeerklæringer. Han har korrespondanse med Helsedirektoratet. I går fortalte han meg at han har innhentet to nye uttalelser, en fra en tysk og en fra en britisk professor. Begge støtter hans sak. Kontakt med kriminelle. B ønsker ikke ha kontakt med kriminelle, og han fikk til slutt en resept på et cannabispreparat som er tilgjengelig på norske apotek. Problemet er, sier B, at stoffet vil koste ham flere tusen kroner i uken. Han kommer fra en velstående familie, men dette vil han ikke makte. B er fortvilet. Jeg opplevde situasjonen til både A og B som urimelig. Jeg ringte en rekke ganger til Helsedirektoratet og sa: Her er det noe galt. Hvordan er egentlig regelverket? Jeg fikk tåkeleggende og uklare svar. Til slutt sendte jeg en epost og spurte: (1) Er det noen her i landet som faktisk får cannabis som legemiddel i dag? (2) Kan det stemme, som B sier, at dette preparatet vil koste ham mange tusen kroner i uken? Svaret var kort og oppsiktsvekkende: (1) Søknader om dette er underlagt taushetsplikt. Vi kan ikke utdype dette nærmere. (2) Vi har ikke informasjon om hva dette vil kunne koste. Meningsløst. Jeg stusset og ringte en kollega, en professor i medisin som arbeider med legemidler. - Det Helsedirektoratet sier er meningsløst, sa han. Vi har jo offentlig statistikk på dette, og mens jeg satt i telefonen klikket han seg inn på det såkalte Reseptregisterets åpne hjemmeside. I 2008 ble det gitt syntetisk cannabis (såkalt dronabinol) til syv personer. Han beskrev hvor de bodde, deres alder og kjønn. Både A og B er i en vanskelig situasjon. A eksponeres for et kriminelt miljø for å få tak i det han opplever som den best egnede medisinen mot en sykdom som preger hans liv. B vier det meste av sine ressurser for å oppnå anerkjennelse for sitt behov for et legemiddel som i prinsippet skal være tilgjengelig på norske apotek. Han har fått mye støtte fra faglig hold, men i praksis er ikke legemiddelet tilgjengelig for ham. Hvorfor svarer de ansatte i Helsedirektoratet tåkeleggende på mine spørsmål? De jo må vite at i alle fall syv personer i dag får et cannabispreparat på resept. Er de kunnskapsløse? Er de arrogante? Mer nærliggende er det å anta at de skyver problemet bort, det er politisk kontroversielt. Men kan det ikke tenkes at A og B er villedet? Kan det ikke tenkes at cannabis ikke har terapeutiske effekter overfor lidelser som multippel sklerose og Tourettes syndrom? Jeg har lest meg opp på den medisinske litteraturen. En god del forskere anbefaler bruk av cannabis ved kvalme ved cytostatikabehandling, ved aids eller kreftlidelser, samt ved multippel sklerose. Noen foreslår også andre bruksområder. Men de fleste vil hevde at annen behandling først skal prøves. Lovgivingen er i bevegelse i mange land, og USA, Canada og Nederland er blant de landene hvor legemidler basert på cannabis er kommet i en viss bruk. Jeg har tatt feil. Jeg har vært tilhenger av politikken vi har hatt på cannabisfeltet i Norge, med straffeforfølgelse. Jeg er kommet til at jeg har tatt feil, og i en temaartikkel i Morgenbladet 16. oktober begrunner jeg hvorfor. (1) Politikken synes å ha liten effekt på forbruket. (2) Den illegale cannabisomsetningen er høyoktan bensin for en stor illegal økonomi, og bidrar til å konsolidere de verste organiserte kriminelle miljøene vi har. (3) I tillegg straffeforfølges en helt overraskende stor gruppe unge mennesker, som selv ikke opplever at de gjør noe som er mer farlig enn å drikke alkohol (og her har de betydelig støtte fra forskerhold). (4) Det svarte cannabismarkedet finnes dessuten over alt. De som handler her får ofte tilbud om farligere stoffer som amfetamin og kokain. I økende grad finner vi nå hjemmedyrket cannabis, med et mye høyere nivå av den virksomme komponenten THC. Alt foregår uten kontroll fra myndighetene. Jeg tror vi bør se mot tobakks- og alkoholfeltet. Her har vi en bedre politikk og mer effektive verktøyer overfor stoffer som nok er omtrent like farlige. Vi prøvde en gang å totalforby alkohol. Det var ikke vellykket. De samme kostnadene ser vi nå på cannabisfeltet. Jeg tenker meg at vi om 10 - 15 år kan finne både vanlige sigaretter og sigaretter basert på cannabis på apotekene. Begge deler er farlige. Men både nikotin- og THC-innholdet kan - gjennom restriksjoner - være lavt. Helseadvarslene må være tydelige, det må være høye aldersgrenser. En slik linje vil neppe øke forbruket av cannabis. Snarere vil nok stoffet slutte å være potent markør av subkultur og opposisjon. Kanskje vil det likevel finnes en illegal cannabisøkonomi, men den vil være mye mindre enn i dag. Kanskje vil det utvikles en illegal økonomi knyttet til tobakk. Da får vi revurdere politikken. Dette er den langsiktige visjonen. På kort sikt bør de nye justis- og helseministrene sette seg sammen. De bør instruere fagetaten Helsedirektoratet til å rydde opp. A og B er ikke alene. Det siste året har jeg reist landet rundt og intervjuet medisinske brukere av cannabis. For noen er det de kaller "medisinsk bruk" et skalkeskjul for bruk med rus som formål. Men flere enn vi tror, er rammet av alvorlige sykdommer og opplever at cannabis hjelper. Til slutt: Thorvald Stoltenberg er satt til å lede vår nye narkotikakommisjon. Han bør også ta opp spørsmålet om cannabis. Han bør se spesielt på den medisinske bruken. Det kan være en god idé å snakke med både A og B. Jeg kan gjerne formidle kontakt. I sluttfasen av valgkampen toppet partiet Høyre optimismen rundt hvordan vi kan få større innslag av blandingsøkonomi i norsk kunstliv, ved å foreslå opprettelsen av et nytt, privat kulturråd med en pott på opptil flere hundre millioner kroner, som en motpol til det offentlig finansierte Norsk kulturråd. Et spørsmål som forble ubesvart, også etter at pressen hadde tatt i saken, var detaljen om hvordan man skal klare å mobilisere disse millionene. Det nedlegges relativt mye arbeid - særlig hos de større norske kunstinstitusjonene - for å få næringslivet interessert i samarbeidsavtaler, og vi vet etter hvert nokså mye om holdningene og utfordringene knyttet til sponsing av kunstfeltet. Men seks myter gjør at det er lett å ha et urealistisk bilde av kunstsponsingens overskuelige potensial i Norge. At USA, England og Tyskland har mye mer privat finansiering av kunst enn Norge, viser hvor stort vårt uutnyttede potensial er. Dette er ikke så enkelt. Norge har oppsiktsvekkende liten tradisjon og historie for uegennyttig mesenvirksomhet slik USA, England og Tyskland har. Samarbeid og forhandlinger mellom kunstliv og næringsliv i Norge tar så å si utelukkende utgangspunkt i tanken om "whats in it for me". Dette skyldes kanskje at vi generelt har en oppfatning om at det er staten som bør ta et helhetlig ansvar for kunsten, som for mange andre felt, og at vi gjennom skatteseddelen bidrar med det vi skal. Norge har riktignok flere hundre års tradisjon for lokale (små) mesener, men liten tradisjon for private fond, stiftelser og næringslivsaktører som gir store midler til profesjonelle kunstinstitusjoner. Dette gjør det vanskeligere å få tak i store sponsorpenger i Norge sammenlignet med i mange andre land. Kultursponsingen øker i Norge, noe som er et bevis på at innsatsen på feltet lykkes. Både ja og nei. Det er riktignok slik at både det nasjonale og internasjonale kultursponsormarkedet har økt voldsomt de senere årene, og en omfattende undersøkelse viste at hele 30 prosent av norske bedrifter ga sponsorpenger til kulturlivet i 2006. Men i Norge er det amatørvirksomhet som er bedriftenes foretrukne sponsorobjekt. Norsk teater- og orkesterforening (NTO) gjorde i fjor sponsorundersøkelser blant 42 av sine medlemmer - dvs. de fleste profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjonene i Norge. De fant at for halvparten av medlemmene utgjorde sponsorinntekter mindre enn en prosent av de totale driftsutgiftene, og snittet for alle medlemmene var 2,7 prosent. Sponsorpenger vil gjøre kunstlivet mer uavhengig og autonomt. Teoretisk har dette noe for seg, men i praksis er det mer nyansert. I forrige regjeringsperiode var det i enkelte kunstmiljøer riktignok en frykt for å kritisere kulturminister Trond Giske offentlig - i redsel for at han skulle reagere med økonomiske sanksjoner - i en periode der mange så en mulighet til å kunne få en større del av den offentlige kulturkaken. Men det er vanskelig å se at frykten var begrunnet. Og generelt er det i alle fall slik at private penger er mer forgjengelige (og kan ha flere føringer) enn offentlige penger. Som eksempel er det svært lite sannsynlig at Oslo-Filharmonien får redusert sin offentlige støtte i overskuelig fremtid. Derimot henger mye av de mangeårige sponsormidlene fra Hydro i en tynn tråd fra neste år. Mens private penger forbindes med en viss risiko, er det altså svært sjelden slik at noe reduseres eller tas ut av statsbudsjettet dersom det først har fått en solid plass der. Ja, man kan faktisk til og med leke med tanken om at offentlige kulturpenger er blitt for uavhengige. Skattefritak vil øke kunstsponsingen i Norge kraftig. Dette er lite sannsynlig. Riktignok kan skattefritak for sponsormidler til kunst medføre at en rekke mindre aktører kan få noe lavere terskel for å komme på banen. Men ifølge Forum for Kultur og Næringsliv er det derimot lite sannsynlig at skattefritak vil endre noe i forhold til de store midlene og de store aktørene. Dessuten er det mange private aktører som allerede delvis fratrekksfører sponsormidler som reklameutgifter. Med et så velfungerende skattesystem som vi tross alt har i Norge, bør det være svært gode grunner for at man åpner for slike smutthull. Grunnen til at kunstinstitusjoner ikke klarer å skaffe mer private penger er fordi de ikke jobber hardt nok med det. Tja. Kunstinstitusjonene kan nok gjøre mer enn de gjør i dag, og ikke minst kan de på sikt styrke administrasjonenes kompetanse på dette feltet. Men det legges altså allerede ned en god del innsats, og det er et arbeidskrevende felt. Dessuten finnes det tross alt begrensninger for hvor mye fokus dette kan gis før det tar oppmerksomhet bort fra kjernevirksomheten. Vi må innse at en stor del av kunstlivet kan se langt etter store private midler. NTOs undersøkelse om sponsing viste at 75 prosent av de totale sponsorpengene til deres medlemmer er konsentrert rundt de syv største nasjonale institusjonene. Næringslivet har sin egen agenda, og det er svært mye kunst som det aldri vil bli attraktivt å sponse. Når sponsorinntekter til kunstinstitusjoner øker, vil man kunne redusere de offentlige bevilgningene. Dette er heller ikke så enkelt. Profesjonell kunstproduksjon er svært arbeidskrevende virksomhet, med små muligheter til kostnadseffektivisering. Mens kunstinstitusjonenes driftsutgifter øker i takt med normal inflasjon, finnes det små muligheter til å tjene dette inn tilsvarende. Illustrerende er det derfor at mens Oslo-Filharmonien tidligere brukte sponsorpengene utelukkende til å finansiere utenlandsturneer og plateinnspillinger, må de i dag - fordi økte lønns- og pensjonsforpliktelser og økt husleie ikke er fulgt opp med tilsvarende økning i offentlige bevilgninger - bruke en god del av sponsorpengene til vanlig drift, for å klare å holde hodet over vannet økonomisk. For at kunstlivet skal få tilgang til store private midler, kan det se ut som om vi må oppleve en solid offentlig økonomisk nedtur eller kollaps, som gjør at vi - og ikke minst næringslivet - generelt endrer synet på hva som er det offentliges ansvar. Før dette skjer må vi være nyanserte og realistiske i forhold til kunstsponsing. Kompetanseheving og gode incentivtiltak kan være veier å gå, og et relevant forslag ble nylig spilt ut av partiet Venstre, inspirert av en engelsk modell fra 1980-tallet: For hver private krone som kulturlivet klarer å skaffe, skal det offentlige forplikte seg til å bidra med 25 øre. Dette incentivet er riktignok heller ikke uproblematisk, men kan i motsetning til mange andre kreative forslag, i alle fall tjene som utgangspunkt for realistiske og konstruktive diskusjoner. Hva det vil si å være menneske | Shmiels historie. Ordkunstner. Litterær hybrid. Jødenes martyrium. Glitrende musikalitet. Klisjeene duger. Intellektuell favoritt. USA har fått en ny stor forfatter: Daniel Mendelsohn. Den viktige og nyskapende boken Forsvunnet er blitt hans gjennombrudd. Nå kommer den på norsk, og om noen dager kommer forfatteren til Norge. Ta en titt på det bleke, sepiafargede fotografiet på høyre side. Det er tatt i 1916 og forestiller to menn i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets militæruniform. Den unge mannen til høyre, som sitter med sammenflettede hender, heter Shmuel Jaeger, kalt Shmiel i familiekretsen. Med hodet lett vendt mot høyre retter han blikket mot fremtiden. Man kan ane en redsel i øynene hans. Men kanskje er det bare innbilning. 50 år senere, da slekten Mendelsohn samles til jødisk høytid i Miami og seksårige Daniel kommer inn i rommet, gråter kvinnene og sukker på jiddisk: "Oy, er zett oys zeyer eynlikh zu Shmiel." (Å, han er så lik Shmiel.) Shmiel var eldst av syv søsken og midtpunktet i familien, som utvandret til New York i 1912. Han trivdes imidlertid ikke i det nye landet, og allerede etter ett år vendte han hjem til Bolechow, en småby i Polen. Shmiel var soldat under første verdenskrig, giftet seg siden og bygget opp en lønnsom kjøttforretning. Han fikk fire døtre. Shmiel holdt tett kontakt med familien på den andre siden av Atlanterhavet. Hans siste brev, datert 1939, der han beskriver jødenes uutholdelige situasjon i Hitlers Europa, former seg til en desperat bønn om hjelp. Slektens anstrengelser var imidlertid forgjeves. Dette gamle fotografiet finnes i familien Mendelsohns eie. På baksiden står det skrevet med rød tusjpenn: « Shmiel. Myrdet av nazister. » Men hva hendte egentlig med Shmiel, hans hustru og deres fire døtre? Som leser kan man ikke annet enn å fryde seg over at Daniel Mendelsohn (49) vier hele 600 sider til å finne svar på spørsmålet. Like gledelig er det at han ikke gir noe entydig svar på disse seks menneskenes skjebne blant seks millioner forsvunnede. Forsvunnet er et originalt ordkunstverk og detaljskarp dokumentarisme som stadig fortetter, forskyver, kompliserer og fordyper spørsmålet snarere enn å besvare det entydig. På den måten skiller boken seg gjennomgripende fra de vanlige skildringene fra tilintetgjørelsen. Det er neppe noen tilfeldighet at bokens motto er hentet fra Marcel Proust, for dette handler om å speide etter en tid som er forbi. I Prousts ånd fremkaller Mendelsohn det tapte og gjenspeiler en hel verden gjennom seks mennesker. Men der den parisiske mesterens omfattende erindringsarbeid utløses av duften og smaken av en madeleinekake, er det fotografiet av Shmiel som setter i gang amerikanerens søken etter det forgangne. Forfatteren bygger Forsvunnet på grundig research. Sammen med broren, fotografen Matt, reiste han i fem år rundt på tre kontinenter på jakt etter overlevende, øyenvitner som kunne hjelpe ham til å få klarhet i hva som hadde hendt med hans utraderte familie. Mendelsohn er naturligvis klar over at Holocaust er det umuligste av alle litterære prosjekter. For ingen skildring i verden gjort av utenforstående kan gi en riktigere fremstilling av livet i konsentrasjonsleirene enn de overlevendes egne vitnesbyrd. Men han har lykkes i å finne et intrikat litterært grep som gir fortellingen en smertefull troverdighet og en betvingende følelse av nærhet. Boken består av fem deler, med Mendelsohns odyssé som bunn. Den er en særegen hybrid som beveger seg i et gåtefullt, men genialt mønster mellom selvbiografi, beskrivelser av skikker, reiseskildringer, essay, fiksjon, intervjuer og filosofiske refleksjoner, illustrert med fotografier i svart-hvitt som bryter inn i den løpende teksten. Som en arkeolog graver forfatteren møysommelig frem det personlige minnet lag for lag, samtidig som han skaper en sammenheng av de fremplukkede fragmentene av Europas glemte, begravde og skammelige gamle historie, som trykker under overflaten og krever å bli til ord. Mendelsohns ufattelige kunnskapsrikdom blir hans veiviser inn i fortiden, mot en mindre entydig, men mer konturskarp virkelighet. Samtidig som han i sitt geniale språklaboratorium fremkaller minnene og bilder fra en forgangen tid, virker han med sitt klare blikk like saklig som en registrator ved Sjøkartverket. Det er en svimlende opplevelse å trenge inn i denne bredt favnende skildringen, som rommer et helt folks martyrium under en av menneskehetens mørkeste perioder. Mendelsohn løfter frem utallige overlevende, gir dem et navn og en skjebne, trekker frem i lyset den enkeltes erfaring mot historiens barbariske vilkårlighet. Men de sentrale skikkelsene er Shmiel, hans hustru og deres fire døtre. Vibrerende av nåtid og gjennomdynket av det forgangne, vekslende mellom en jødisk forestillingsverden og Europas blodstenkte 1900-tall, mellom en dypt personlig søken og gripende jødiske skjebner, tar boken form av en storslagen hyllest av hva det vil si å være menneske. Jeg er overbevist om at Primo Levi - den eneste som etter min mening har lykkes med å skape virkelig stor litteratur av sin erfaring fra Auschwitz - ler fornøyd i sin himmel. Mendelsohn besitter en dyp innsikt i hva livet går ut på, og har en enestående bredde i spørsmålet om moralsk patos. Bokens styrke er at den så tydelig viser hvilket ufattelig tap tilintetgjørelsen innebærer for hele menneskeheten. Med beundringsverdig dyktighet utnytter Mendelsohn den lærdommen han suget inn som doktorand i klassisk litteratur ved Princeton University. Resultatet blir en mesterlig oppvisning i bruken av fortellerkunstens rike arsenal. Det var en jubeldag for litteraturen da denne boken utkom og innledet sin seiersgang rundt i verden. Hos Mendelsohn kan man finne samme fascinasjon for språkets sensuelle skjønnhet og glitrende musikalitet som hos Proust. Men hos amerikaneren finnes også en smertelig bevissthet om menneskehetens mørke. Før eller senere leder hans vidunderlig vakre, langsomt bølgende prosa til historiens største slakteplasser. I så måte kan boken lede tanken til tyskeren W. G. Sebalds fiksjon. Det som forener forfatterne, utover den assosiasjonsrike prosaen og de uendelig lange setningskonstruksjonene, er at verkene deres er et erindringsarbeid. Begge skildrer de europeiske jødenes tragedie, mennesker som feies med av den historiske malstrømmen, mennesker hvis liv formes eller deformeres av krefter bortenfor deres kontroll. Å forsøke i et begrenset omfang å yte denne bokens enorme mangfold, kompleksitet og kolossale rikdom rettferdighet, er fåfengt og dømt til å mislykkes. Men plutselig kjennes det som om gamle, slitte kritikerklisjeer kommer til heder og verdighet igjen: Mesterverk. Enestående. Sensasjonell. Genial. Mendelsohn selv ville nok ha reservert seg mot den slags omtale. Han har et anstrengt forhold til forenklinger. Og han er skånselløs når han som essayist reflekterer over forfattere eller andre kunstnere som han mener mangler innsikt om, eller enda verre, forsøker å underminere betydningen av hukommelsens upålitelighet og klisjeenes avstumpende effekt. Erindringen inntar også en sentral plass i Mendelsohns debutbok: The Elusive Embrace: Desire and the Riddle of Identity (1999). Her arrangerer forfatterens minne et stimulerende møte mellom nuets jeg, som åpenhjertig analyserer egen seksuell identitet, og gårsdagens jeg, som gjengir familiens og barndommens historie. Det gis rom for både kulde og hete i denne like hverdagsnære som sofistikert flerdimensjonale boken. Mendelsohns intellektuelle energi har stor rekkevidde. I ulike genre problematiserer han uavlatelig forbindelsen mellom virkelighet og fiksjon, mellom offentlig løgn og personlig ekthet, mellom menneskets minne og dets drivkrefter. Gender and the City in Euripides' Political Plays (2002) er en vitenskapelig studie i gresk litteratur. I How Beautiful It Is and How Easily It Can Be Broken (2008) har han samlet et tredvetall originale essayer om film, scenekunst og litteratur. Og i hans litterære bagasje inngår også kritikerroste tolkninger av den greske poeten K. P. Kavafis samtlige dikt (2009). Mendelsohn er den type forfatter som intellektuelle elsker, men det bør ikke hindre noen i å lese ham. Vanskelig tilgjengelig er han ikke, selv om hans setningskonstruksjoner, rike på bisetninger, er lange. Det eneste kravet han stiller til leserne sine, er våkenhet og et langsomt lesetempo. Like fullt er Forsvunnet en "pageturner". Det er en bok man har vanskelig for å løsrive seg fra i løpet av de 600 sidene. Det er en av de største leseopplevelser jeg har hatt på mange år. Oversatt av Unni Wenche Grønvold | Å ydmyke et folk | Undertrykkelse. Kolonipolitikk. Ydmykelse. Sabotasje. Rettigheter til fiske. Urovekkende paralleller. Mindreverdige. Det går en linje fra hendelsene i Kautokeino 1852 til torpederingen av Kystfiskeutvalgets innstilling 2. oktober 2009. Det går en linje fra Kautokeino-opprøret i 1852 til torpederingen av Kystfiskeutvalgets innstilling 2. oktober 2009, skriver John Gustavsen. Her fra Beaivvas Sami Teahters teaterstykke om Kautokeino-opprøret. Foto: Jan Gunnar Furuly | Samene begikk drap. NRK har de siste tre ukene vist oss en forlenget film om Kautokeinoopprøret 1852. Versjonen viste klarere hvorfor samene satte seg til motverge, og gikk til det dramatiske trekk å ta livet av handelsmann Ruth og lensmann Bucht. Storsamfunnet svarte med å henrette to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta i 1854. Uroen og dramaet 1852 - 54 er fortsatt smertefullt for mange samer. Å ty til vold er ikke akseptabelt for et folk uten krig i sitt opprinnelige vokabular. Men reaksjonene kan i ettertid analyseres slik at vi kan forstå hvorfor samene begikk drap. Da dette skjedde, hadde reindriftssamene vært gjennom en lang tid av økonomisk, sosial og politisk undertrykkelse. Etter hvert som dette fortsatte, var det en som forsto at ydmykelsene bare ville føre til mer uro. Det var presten Lars Levi Læstadius (1800 - 1861) som hadde gjennomskuet kolonimaktenes langvarige ydmykelse ved å frata folket land, svekke deres økonomi og bidra til drukkenskap. Ved at kirken i tillegg deltok aktivt i ydmykelsen, var det ingen annen utvei for de forpinte enn vold. En dr. grad av Nellejet Zorgdrager om hendelsene har da også den treffende tittelen, De rettferdiges strid (Vett & viten 1997). Ydmykelse av samer er ingen ny foreteelse, men norske styresmakter har til tider tatt steg fremover for å hindre at denne psykososiale dynamikk kan fortsette. Det skjedde senest etter press fra Stortinget da det s.k. Kystfiskeutvalget under ledelse av dr. juris. Carsten Smith ble oppnevnt i 2006. I februar 2008 avleverte så utvalget innstillingen "Retten til fiske i havet utenfor Finnmark" (NOU 2008:5) som omhandler samers og andres rett til fiske i havet fra fjærsteinene og utover til fire nautiske mil i fylket. Innstillingen skulle rydde opp i den langvarige krenkelse av samiske rettigheter, men også rydde opp i den generelle kolonipolitikken overfor fiskeribefolkningen. Mange så på dette som et farvel til en politikk som kunne minne om det som førte til 1852-opprøret. Ydmykelse henger sammen med lat. humus som betyr "jord" og fins i engelsk, humiliation. Den som ydmyker en annen, trykker en annen part til jorden. I sin verste utgave nå ser vi dette i Gaza. Og det skjer ikke bare gjennom åpen fysisk vold, det inntreffer også sofistikert og lite synlig, indirekte vold. Å frata mennesker adgang til sitt livsgrunnlag, slik det skjedde i 1852 og har skjedd blant sjøsamene frem til 2009, vil resultere i makt og motmakt. 1852-volden inntraff fordi samene hadde opplevd krenkelsene på fire nivå, det dypeste, det religiøse, knyttet til tro. Den lutherske kirke deltok aktivt. En dypere analyse av ikkevold finner vi i Åsne B. Persens og Jørgen Johansens bok Den nødvendige ulydigheten FMK 1998:29 - 39) | Vil man studere ydmykelsen som fenomen må en henvise til dr.med. og dr.psychol. Evelin Gerda Lindner som har forsket inngående og skrevet grundig om dette vanskelige, men viktige tema. Og, Nelson Mandelas forklarer i Long Walk to Freedom (1996) hvorfor en klasseskillepolitikk (apartheid) må føre til reaksjoner for at den undertrykte skal overleve med verdighet. Mandela anbefaler sabotasjen som det ytterste trekk før volden da den rammer infrastruktur o.l. og ikke mennesker. Av Lindners arbeider, Humiliation and International Conflict (2006) og Emotion and Conflict (2008), fremgår det hvorfor krenkelser av menneskerettigheter og urettferdighet vil føre til konflikter på ulike nivå. "Kasta på land" heter en TV-reportasje av Torill Olsen og Harry Johansen sendt i Brennpunkt 6. oktober. Den viser hvordan den norske stat gjennom ulike regjeringer har suspendert kystfolks rettigheter til fiske i Finnmark. Aller verst har dette vært for sjøsamene. Programmet viste hvordan råvarekappløp og markedsmekanismer, støttet av regjeringer, har stengt folk ute fra deres gamle livsgrunnlag, i strid med ILO-konvensjonen og FNs menneskerettigheter. Det var dette Kystfiskeutvalget ville rydde opp i ved å levere tilbake "tyvegodset". Men Helga Pedersen gjorde 2. oktober 2009 til en dato mange vil huske. Historikeren, dr.philos. Steinar Pedersen, holdt 23. april 2009 et foredrag, "Sjøsamene - Norges interne kolonibefolkning?" der han så urovekkende paralleller: « Jeg tenker her på den mer enn hundreårige fornorskningspolitikken som begynte etter midten av 1800-tallet, og ikke minst jordloven for Finnmark av 1902, som ga hjemmel for Å nekte salg av jord i Finnmark til de som ikke behersket eller brukte norsk til daglig. (...) Etter 1989 er mange av etterkommerne av dem som ble sterkest rammet av denne politikken, nektet retten til å leve av de ressursene som finnes utenfor båtstøa. » Brennpunkt-programmet illustrerte den ydmykelsen som sjøsamer og kystboere i Finnmark har vært utsatt for de siste 50 årene. Lederen av Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, bør spesielt bli husket for sine uttalelser. Småskalafiskerne er å anse som mindreverdige. Det går en linje herfra til Bucht og Ruth. Fiskerne Jon, Asbjørn Andersen og andre fortjener full støtte i en ny og rettferdig strid. Staten har voldsapparatet på sin side, men kun ikkevoldelige svar fra kystfolkets side vil gavne saken. Lederen av sjøsameorganisasjonen Bivdi, Jon Egil Nilsen, hadde i Oddasat 7. oktober denne kommentaren: - Siste ord er ikke sagt. Nå tar vi oss sammen | Redsel for å mene | Mer å by på | Baksiden av medaljen | Nordmenn sykere | Kur og terapi | Premierer sykdom | Taper | Få opp pulsen | Vi søker kur og terapi, fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet, premierer sykdom med trygd. Hvorfor tør vi ikke diskutere dette? Er det ingen som har mot nok til å si at det er noe fundamentalt galt med både individets og samfunnets holdninger til terskelen for sykmelding? spør Jørgen Skavlan. Foto: Nikolay Suslov / Crestock | Sykdom og uførhet. Diskusjonen rundt sykdoms og uførhetsytelser i et av verdens rikeste, friskeste og samtidig sykeste land har inntil nylig knapt vært hørbar med stetoskop. Hadde debatten vært en pasient, ville den vært lagt i respirator. Noen har nå, i god tid etter valget, ytret seg. Man kan nesten håpe på at en politiker snart tør å formulere ord som "karens", selv om det er skummelt. Formuleringene og argumentene fra dem som ytrer seg offentlig har hittil vært like skarpe som bomull. Den eneste maktperson som har turt å målbære behovet for reform er Bjarne Haakon Hansen, som nå melder seg ut av politikken, samtidig som Norge igjen blir kåret til "verdens beste land å bo i". Skavlan deltok i nettprat: Les hva han svarte leserne | Politikere og fagfolks redsel for å mene noe entydig om folks helse er påtagelig. Kanskje ikke så rart, når selv vage formuleringer om at terskelen for å legge seg syk kanskje er noe lav her til lands, blir tolket som om man kaller samtlige norske arbeidstagere for snyltere, unnasluntrere, dovenpeiser og trygdebedragere. Trår man feil i helsedebatten, står arbeidstagerorganisasjoner opp, før nordmannen har fått målt tempen, med flekkede tenner i et rabiat forsvar av sykemelding, trygd, seng og dyne. La oss ikke bruke så mye tid på kjensgjerninger. De aller fleste av oss er rikere, friskere og mettere enn noen andre her i verden. Det betyr ikke at det ikke finnes fattige, syke og sultne mennesker i Norge. Og de som er syke, de som er arbeidsuføre og som ikke lengre er i stand til å delta i samfunnsmaskineriet, fortjener hver trygdekrone de får og vel så det. Det er nemlig ikke dem debatten nå handler om. Den handler om alle oss andre som nå står i ferd med å underminere velferdsøkonomien vår. Vi er den generasjonen som fikk oljen til jul i 1969 og som på død og liv skal se hver dråpe brukt opp før vi takker for oss. Det er oss som i 40 - 50 år har stappet i oss fra verdens mest generøse buffet, og nå ser frem til en alderdom på spa. De er vi som har betalt vår skatt i alle år og fortjener litt fri. Vi som er slitne og så gjerne skulle jobbet litt mindre. Vi som syntes at livet skal ha mer å by på enn bare jobb. De av oss som altså burde ha vært i arbeid eller blitt hjulpet tilbake i arbeid. Jeg snakker også om de titusener som for 25 år siden hadde vondt i ryggen, fikk trygd og som i 25 år aldri er blitt spurt om ryggen fortsatt er like vond. I dette landet holdes en fotballspiller med øm ankel sykemeldt til han er klar for cupfinalen, uansett om han trener 6 timer daglig. Den delen av velferden hvor det nå knaker i sammenføyningene, er nemlig den økonomisk rettighetsbaserte, som f. eks betaling for kur og terapi, sykepenger, rehabiliteringspenger og uførhetsytelser. Vi er opplært til å se på offentlig økonomisk velferd som et ufravikelig krav, nærmest som en reiseforsikring. Velferd handler om trygghet og forutsigbarhet, og vi kan alle være enige om at intet er viktigere i et samfunn enn akkurat dette. Hva så med baksiden av denne medaljen? Den siden som får OECD til å rope varsku og si at vi har verdens høyeste sykdoms- og uførhetsandel. At én av fire nordmenn mellom 20 og 64 er på en eller annen form for trygd. Det er en kjensgjerning at 7 prosent av oss er sykemeldt til enhver tid. Er det ingen som har mot nok til å si at det er noe fundamentalt galt med både individets og samfunnets holdninger til terskelen for sykmelding? Kan ingen se at keiseren er naken - men frisk? Skal vi sitte stille mens forutsigbarheten og tryggheten vår forvitrer av redsel for å ta upopulære standpunkter. Ikke engang den skarpeste sosiolog har fått overbevist meg at det er noen fornuftig grunn til at en syk nordmann er sykere enn en syk franskmann. En europeisk studie av smertediagnoser, The European Painstudy, har to ganger bekreftet at 30 prosent av oss har smerter daglig, mens gjennomsnittet i Europa er det halve. Er det fordi vi er blitt Europas flinkeste til å kjenne etter om vi har litt vondt, eller føler oss litt syke? I 1970 var det cirka én lege pr. 700 innbyggere i Norge, nå nærmer vi oss én lege pr. 200. I tillegg står vi i ferd med å pumpe 2 - 3000 nye leger inn i helsepyramiden. Vil dette gjøre oss friskere? Neppe. Vil dette gjøre samfunnets helseregning mindre? Neppe. Nei, folk vil kjenne ekstra, ekstra godt etter, og vi vil produsere diagnoser, kur og terapi. Det er det vi leger er opplært til - og vi er drivende dyktige i faget vårt. Nesten like dyktige som våre pasienter er til å være pasienter. Vi er nemlig blitt et gjennomterapeutifisert folk. Vi søker kur og terapi over en lav sko. Vi går til fastlegen 4,7 ganger i året, tusener av oss står i helsekø, og vi har over 200 retninger innen alternativ terapi som tilbyr all verdens diagnoser mot betaling. Vi har lav miltenergi og candida i tarmen. Vi har retninger innen alternativ terapi som nordlysmassasje og levende blodanalyse som europeerne ennå ikke har oppdaget. Vi kjøper helse og lykke i kapsler produsert på Slemmestad og pushet av Wenche Myhre. Vi snakker helse, tenker helse, fyller opp venteværelsene, sykehuskøene, apotekene og helsekostforretningene, og likevel blir vi bare sykere. Vi har fritt sykehusvalg, innsatsstyrt finansiering, DRG-poeng og normaltariff - alt tannhjul i et velmenende system som skal gjøre oss friskere, men som tilsynelatende virker mot sin hensikt. Vi har nå et kommersielt system som fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet. Vi premierer sykdom med trygd, fremfor å oppfordre til mestring og arbeid. I min hverdag stiller jeg meg ofte spørsmålet om jeg like ofte er med på å sykeliggjøre mine pasienter i stedet for å bidra til et godt liv. Burde jeg heller si: "Kom deg ut i skogen, snakk med mannen og sjefen din, drikk et glass rødvin, bruk mer meierismør, gråt en skvett og se på barna leke". Dessverre går de fleste også ut min dør med premien sin i hånden - papiret med stempel på. Vitenskap taper mot frykt, føleri og synsing i en norsk helsehverdag. Et åpent sinn erstattes av hull i hodet. Folkesjelsmessig er vi introverte, selv om vi kan uttale "café latte". Vi bruker våre helsearenaer som sosiale møteplasser, som italienerne bruker sine piazzaer. Der sitter vi og skuler på hverandre mens vi kjenner etter hvor vondt vi har og hvor syke vi er. Og der kommer vi til å bli sittende, om vi ikke snart greier å ta diskusjonen om hvorfor vi, av alle, får en advarende pekefinger fra OECD om at vi er på vei utfor stupet. Velferdsstaten er som en god varm dyne for oss alle, også for oss 22000 leger. Vi står i skjæringspunktet mellom pasienters krav og samfunnets behov for kontroll og nøkternhet. Den balansegangen er utfordrende, fordi det offentlige ikke tør eller evner å markere grenser, sette fungerende normer, lage kontrollmekanismer og flytte siktemålet fra ensidig å vekte mot sykdom og trygd i stedet for mot arbeid, liv og friskhet. Vi må faktisk få opp pulsen på denne debatten, og ingen har noen gang hatt vondt av å få litt fart på blodomløpet - heller ikke det offentlige ordskifte om rettigheter, trygd, kur, karens og terapi! Det notoriske rovdyr | Serievoldtekt. Ikke til å leve med. Et skille. En ønsket utvikling? Et spark. Smitteeffekt. Slått ut. Begravende journalistikk. Sosialarbeider. Respekt som menneske. Aftenpostens intervju med en meddommer i samvittighetskval er ikke gravende journalistikk, det er begravende journalistikk. Oslo tingrett avsa fredag 9. oktober dom i den såkalte serievoldtektssak som Aftenposten har dekket. Dommen er ikke rettskraftig. Jeg går ikke inn på dommens materielle innhold, dvs. rettens vurderinger av skyldspørsmål og vedrørende straffeutmåling. I formell henseende fremstår dommen som uklanderlig: Logisk og enkelt bygget opp, ryddig, lettlest. Og med et tindrende særpreg: Dommer Finn Eilertsen avstår, selvfølgelig bevisst, fra å "sette ord på" det inntrykk retten for sitt vedkommende måtte ha dannet seg av de handlinger retten finner bevist og av lovovertrederen. Dommeren lar gjerningsbeskrivelsen tale for seg uten karakteristikk og uten å ty til de moralsk fordømmende ord. Den ene av de to meddommere, Espen Thomassen, finner åpenbart rettens nøkterne tone og saklighetsnivå uforståelig, nærmest ikke til å leve med: Dette uaktet at også han selv har underskrevet dommen. Allerede søndag 11. oktober ser vi i Aftenposten Espen Thomassen på vei ut av tinghuset i Oslo, ferdig med sin meddommergjerning, fotografert i farger over syv spalter, bærende på en veske med sine notater og solbriller og med et passe vemodig-aggressivt uttrykk i ansiktet. Thomassen er på vei til sin neste gjerning. Gjerningen er å berette for verden hvordan han, meddommeren, opplevet tiltalte og prosessen. Det ble rene ord: « Han var et notorisk rovdyr. Det var grusomt å høre på. » Aftenpostens oppslag i denne sak representerer et skille i norsk kriminaljournalistikk. Vi skal heretter forvente i mer omtalte saker ikke bare å bli kjent med domstolens faktabeskrivelse og rettslige vurderinger; helst samtidig, eller i hvert fall snarest mulig, må vi få, etter hvert kreve å få, en beskrivelse fra i hvert fall én meddommer hvordan saken for vedkommende har vært opplevet. Som vi spør, vil vi også få svar. I rene ord. Meddommerens lovbestemte posisjon innen retten utvides til en ekstern og selvvalgt, etterfølgende forkynnelsesfunksjon om meddommerens egne standpunkt og oppfatninger. Det er naturlig, når vi nå har fått det første eksempel, at spørsmålet stilles hvorvidt dette er en utvikling vi ønsker. Eksempelet kommer, av alle medier, i Aftenposten, som i sitt utrolige mangfold og med sitt alvor vel må vurderes som landets mest seriøse avis. Og Aftenposten leverer, også her. Oppslaget representerer en nærmest genuin journalistisk åpning på den nye tid: I en litt stakkato og hjerte-arytmisk tone beskrives Thomassen hvordan også han nærmest oppleves å være et offer (!). Offeret får fritt og ustoppelig frembringe sine samvittighets-aggressive og aksjonsivrige tirader mot tiltalte: «... han behandler menneskene som dyr ». Hvordan behandler meddommeren dyr? Og hvordan behandler han et menneske? At meddommeren nærmest mini-portrettintervjues som en meddommer i samvittighetskval, gjør ikke saken enklere, ikke mer forståelig. Sparket mot tiltalte blir ikke mildere selv om det er et samvittighetsspark; kanskje verre. Det blir mer forsettlig. Det blir et spark som straff, i moralens navn og på vegne av oss alle. Det er et spark i strid med våre rettsprinsipper, det er statens myndighetsorgan som straffer, ikke den enkelte meddommer etter utført jobb i statens tjeneste, ikke meddommeren som: «... ønsket å tro på ofrene », ikke meddommeren som under sakens gang "leste... om saken i avisene", formentlig da mest Inge D. Hanssens kommentarspalte "i retten" i Aftenposten, en spalte der det almene fordømmelsesnivå sjelden er lavt. Meddommerens utspill har en selvfølgelig smitteeffekt. Jeg føler meg også selv litt smittet; jeg spør: Er det flere rovdyr i denne sak? Fremtrer meddommerens beretning som troverdig? Nærmere spesifisert: Er det mulig å leve som voksent menneske på Søndre Nordstrand i Norge i dag og å være totalt mentalt uforberedt på hva en kvinne utsatt for seksuelt overgrep kan ha å berette? Er det mulig å være uvitende om innholdet i en moralsk-sosial samfunnsdebatt som har røsket opp i landet flere tiår? Meddommeren etterlyser nå debatt. Etter ti dager i retten etterlyses den debatt vi andre enten har vært deltagere i, på skole, arbeidssted, i nabolag, på hobbytreff eller offentlig, eller mer eller mindre passive og uvillige tilhørere til. Så slått ut var meddommeren av det han opplevet i retten, at da han gikk gjennom sine notater fra rettsforhandlingene, trodde han ikke det som sto der var sant. Han angir selv å være en person med sterk psyke. Meddommere med svak psyke må ligge livløse ved tilsvarende rettsforhandlingers avslutning. Aftenpostens oppslag reiser vesentlige habilitetsspørsmål vedrørende meddommerordningen; det gjelder tilsvarende for jurymedlemmer. Jeg lar dette ligge, og også spørsmål for øvrig som naturlig kan stilles. Jeg minner kun om begrepet skjult agenda. Oppslaget har intet å gjøre med det man kan kalle gravende journalistikk. Det er begravende journalistikk. Man går ikke foran med lommelykt for å finne urett; man går bak og heller pepper i en gjerningsmanns sår, som allerede er åpne og objekt for samfunnsforakt. Man bryter anstendighet for å si seg enig i det alle er enige om. Avisen er veivelger i en utvikling der en straffedømts gjerninger blir en mental unnskyldning for egne overgrep mot gjerningsmannen. Aftenposten får støtte av Domstoladministrasjonens direktør, Tor Langbach: « Jeg forstår lett at det gjør inntrykk og er utfordrende å sitte som meddommer i en slik sak. Selv meddommere med lang fartstid ville blitt berørt av å sitte å høre på historiene som er kommet frem i denne rettssaken. Dette rører ved de dypeste verdiene og holdningene vi har. » Hva er dette? Skal Domstoladministrasjonens direktør opptre som sosialarbeider og stryke med hånden en meddommer som ser det som sin plikt for all verden å fremkomme med sine private straffutmålingsbetraktninger? Er det Domstoladministrasjonens oppgave å offergjøre også meddommeren? Skal vi synes synd på vedkommende fremfor å ære ham som valgt innehaver av en av samfunnets viktigste funksjoner? Viktigst: Skal Domstoladministrasjonens direktør gå ut med uttalelser i en høyst aktuell, ikke-rettskraftig avgjort straffesak. Jeg tar høyde for at Tor Langbach muligens ikke er kjent med i hvilken kontekst hans uttalelser skal benyttes. Det bør han, hensett til sin stilling, til enhver tid ha plikt til å vite. For ordens skyld: Jeg har selv tidligere, og nær opp til hovedforhandlingen, vært forsvarer for tiltalte. Og for at også jeg å komme med en bekjennelse: Gjennom halvannet års kontakt har jeg ikke en eneste gang sett rovdyret i ham, dette uaktet de handlinger som har vært grunnlaget for vår kontakt. Han har i alle fall min respekt, som menneske. Tvisynt ombudsmann | Stappfulle esker. Forsvarsskrift. Ombudsmannen | Borten-biografi. Det blir for snevert når Harald Berntsen bruker tittelen "Staurberaren" på den første store biografien om tidligere statsminister Per Borten. Ingen av Per Bortens uttalelser gjennom mer enn 50 år som lokalpolitiker, stortingsrepresentant, statsminister og politisk kårkall er blitt så legendarisk som da han ved avskjeden som statsminister i 1971 sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering med å bære sprikende staur. Men uttalelsen passet bedre på situasjonen enn på personen som kom med den. Per Borten ble valgt som statsminister etter den borgerlige valgseieren i 1965 fordi flertallet i Høyres stortingsgruppe mente at han kunne bli den mest samlende regjeringssjefen. Det varte bare noen få år. Da Regjeringen gikk i gradvis indre oppløsning etter den nye valgseieren i 1969, var statsministerens uforutsigbare og ustrukturerte arbeidsstil en del av forklaringen, men langt fra hele. Den altoverskyggende årsak var at de politiske motsetningene mellom regjeringspartiene, først og fremst i EF-saken, tæret så hardt på tillitsforholdet partiene imellom at samarbeidet ikke lenger var liv laga. Bortens tabbe med å skjule for sin regjering at han hadde vist fortrolige dokumenter til ledelsen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, avgjorde bare tidspunktet for og omstendighetene rundt et regjeringssammenbrudd som ville ha kommet uansett. Historikeren Harald Berntsen konstaterer med rette at toneangivende kretser på begge sider i den uforsonlige EF-kampen mente deres sak var best tjent med at Borten-regjeringen gikk av. En koalisjon dannet som et samlende svar på et langvarig og maktfullkomment Ap-styre, møtte sin skjebne fordi det etter hvert ble tyngre saker som splittet partiene enn som bandt dem sammen. Berntsen har påtatt seg en både viktig og vanskelig oppgave. Ikke bare har det vært et problem, som han selv skriver i forordet, å bli klok på Borten. På toppen av dette kom de metodiske utfordringer. De fleste andre ledende norske politikere i de første etterkrigstiårene, som Einar Gerhardsen, John Lyng, Trygve Bratteli og Kåre Willoch, har skrevet memoarer som danner gode utgangspunkt for andres kritiske granskning. Det var en fremmed tanke for Borten. Statsministeren i Norges første brede og varige borgerlige koalisjonsregjering etterlot seg timelange radiointervjuer med tidligere Dagsnytt-redaktør Per Bøhn og 70 - 80 stappfulle esker med usorterte papirer på loft og i kjeller hjemme på gården i Flå. De fleste som kom i kontakt med Borten i hans tid som aktiv politiker, eller i den lange kårkallsperioden, skjønner hvorfor det ble slik. Med få unntak var Borten ingen handlingens mann. Og evnen til systematikk var ingen fremtredende egenskap ved hans personlighet. Han var mer opptatt av å lytte, filosofere og diskutere enn av å bidra til sitt eget ettermæle i form av en arbeidskrevende skriftlig fremstilling. Hans fascinerende blanding av intellektuell nysgjerrighet, bondeful folkelighet og politisk uforutsigbarhet gjorde ham til en spennende samtalepartner både for politisk interesserte og folk flest. Berntsens største fortjeneste ligger i systematiseringen av det enorme kildematerialet. Men det at han i så stor grad har måttet begynne på bar bakke, er kanskje også en del av forklaringen på at deler av boken bærer mer preg av forsvarsskrift for en utradisjonell politiker enn biografi med kritisk avstand. Av og til kan leseren få inntrykk av at Berntsen analyserer Borten litt for mye i lys av sin egen politiske fortid på venstresiden. Et eksempel på det er forfatterens overraskelse over Bortens sterke engasjement mot de mange ulovlige streikene det siste året av hans statsministertid. Et annet er hans forsøk på å omtale Borten som en sannere sosialdemokrat enn Aps egne ledere. At Borten som statsminister videreførte og videreutviklet viktige sosiale reformer som Folketrygden, viser mer om verdifellesskapet over de partipolitiske skillelinjene i 1960-årenes Norge enn om Bortens eget politiske ståsted. Fra statsministertiden nevner Berntsen offentlighetsloven og oppreisningen til krigsseilerne som viktige saker for Borten. Og fra årene etterpå fremstår kampen mot politisk overvåking som den tydeligste delen av hans samfunnsvirke. Engasjementet i disse tre sakene representerer kanskje den mest konsekvente linje i Per Bortens motsetningsfylte politiske liv. Han fremsto som en ombudsmann for enkeltmennesker overfor et maktapparat det i egenskap av statsminister i fem og et halvt år falt i hans lodd å være den fremste representant for. Dette er en minst like viktig del av Per Bortens ettermæle som den tvisynte staurbæreren hverken politiske venner eller uvenner visste helt hvor de hadde. NATO har fått to nye medlemsland | - Har jobbet hardt | Albania først | Albania og Kroatia ble onsdag formelt ønsket velkommen som NATOs 27. og 28. medlemsland. Folk i Albania er stolte over NATO-medlemskapet. Her i Tirana er det hengt opp et en banner der det står "Albania i NATO". Foto: Reuters | Det bekreftet USAs utenriksdepartement etter møter med landenes ambassadører i Washington onsdag. - Vi er innstilt på å ta vår andel av ansvaret for global fred og stabilitet i steder som Afghanistan, men også i andre deler av verden, sa Kroatias ambassadør Kolinda Grabar-Kitarovic under seremonien. Den albanske ambassador Aleksander Sallabanda fulgte opp | - Som NATO-medlemsland er Albania beredt til å ta opp alle utfordringer og ansvar som deltakelsen i alliansen krever, sa han. Både Albania og Kroatia bidrar allerede til den NATO-ledede ISAF-styrken i Afghanistan. I Brussel blir bekreftelsen fra USA om at alle NATOs medlemsland formelt har godkjent de nye medlemslandene, tatt godt imot. - Dette er veldig velkomne nyheter. Albania og Kroatia har jobbet veldig hardt med å møte alliansens demokratiske og militære standarder, sier NATO-talsmann James Appathurai. Han påpeker at de to landene har kommet seg videre etter krigene på Balkan på 90-tallet og nå bidrar til både stabilitet på Balkan og internasjonal sikkerhet. - De vil nå nyte godt av felles sikkerhet, men også den forpliktelsen det innebærer å være alliansemedlem, sier Appathurai. De to landene vil bli nå få hver sin alfabetiske plass, etter det latinske alfabetet, rundt møtebordet når alliansens stats- og regjeringssjefer møtes til NATOs jubileumstoppmøte med en innledende middag fredag kveld i den tyske byen Baden-Baden. Albanias statsminister Sali Berisha vil ta plass ved generalsekretærens høyre side, mens USA, ved president Barack Obama, vil sitte ved den venstre. Kroatias statsminister Ivo Sanader vil også bli sittende høyt ved møtebordet, mellom Canada og Tsjekkia. Deretter vil de to nye medlemslandene være med på resten av toppmøtet i de fransktyske tvillingbyene Strasbourg og Kehl lørdag. Mandag 7. april vil de to landenes flagg få plass sammen med de andre utenfor NATO-hovedkvarteret i Brussel. Den unevnelige plan B | Uansvarlig. Regjeringspartnerne. Revehi. Regjeringsspill. Det kan være taktisk lurt av statsministeren å ikke si hva han vil gjøre hvis de rødgrønne mister flertallet. Risikofritt er det ikke. I Knut Nærums elleville valgkampsatire om kaptein Stoltentann og hans mannskap på piratskipet "Den rødgrønne dame" bryter det ut et kraftig tordenvær hver gang hun hvis navn ikke kan nevnes, havheksen Siv, likevel blir navngitt. Det virker som det nesten er like skummelt å nevne plan B - en Ap-regjering i mindretall - når statsminister Jens Stoltenberg er i nærheten. Så langt har i alle fall Stoltenberg valgt minste motstands vei når han er blitt spurt hva han vil gjøre hvis koalisjonen av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mister flertallet ved valget om seks uker. Vel vitende om at det ikke foreligger noe opplagt regjeringsalternativ dersom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre skulle få flertall, har statsministeren tydd til det billige retoriske grepet "hvorfor skal jeg ha en plan B når de andre ikke har en plan A?". Stoltenbergs problem er imidlertid at han i andre sammenhenger later som opposisjonen er mer regjeringsdyktig enn den er. På AUFs sommerleir på Utøya i sommer sa han at det ville være uansvarlig å tro at de borgerlige partiene ikke vil greie å samle seg om en regjering dersom de får flertall etter valget. I Ap er det ikke vanskelig å finne folk som mener det vil være uansvarlig av Stoltenberg å ikke forberede seg på å styre alene dersom flertallet går tapt, og det eneste alternativet er at Frp får prøve seg i regjeringskontorene. De taktiske begrunnelser for å være tilbakeholden med plan B er åpenbare. Ap ønsker ikke å så tvil om at de tror på ny rødgrønn valgseier. Og partiets valgstrateger frykter at mange halvhjertede Ap-velgere blir sittende hjemme på valgdagen dersom de tror en regjering Stoltenberg i en eller annen form vil bli resultatet uansett hvordan stemmene fordeles. Men det er flere forklaringer på at Stoltenberg lar plan B være unevnelig. Hensynet til regjeringspartnerne tilsier at Ap må bruke all sin valgkampkraft på det alle tre partiene har vedtatt på sine landsmøter - å gå til valg for fire nye år med den rødgrønne flertallsregjeringen. I en situasjon der alle kan se hvor splittet opposisjonen fremstår, blir det viktig å dempe alle tilbøyeligheter til splittelse regjeringspartiene imellom. Muligheten for å lykkes med dette når det gjelder politiske saker, kan Stoltenberg bare glemme. SV har allerede markert sitt nei til oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen så kraftig at partiet har lite å gå på hvis Ap skulle insistere på en eller annen form for letevirksomhet når partiets selvpåtvungede tenkepause er over. Sp har gått nesten like sterkt ut for å beholde kontantstøtten for ettåringer, og før helgen forkynte partiets frittalende finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, at de rødgrønne i neste periode må føre en langt mer fremtidsrettet næringspolitikk enn den har maktet de siste fire årene. Så hardt presset som de to minste regjeringspartiene er på meningsmålingene, vil det være naivt å tro at det ikke kommer flere lignende flagginger i løpet av valgkampinnspurten. Og siden Ap ikke bare har interesse av å gjøre et godt valg selv, men også at juniorpartnerne kommer seg noenlunde helskinnet gjennom møtet med velgerne, er det vanskelig for Stoltenberg å dempe utspillskåte SV-ere og Sp-ere. Desto viktigere blir det for Ap å være konsekvent i regjeringsspørsmålet. Der er det også vanskelig å nå frem til velgerne med to budskap samtidig. Men også denne medaljen har en bakside. Velgere som, i mangel av et bedre alternativ, kan tenke seg at Stoltenberg og Ap fortsetter å styre landet, men gjerne ser at SV og / eller Sp forsvinner ut av regjeringskontorene, kan vende Ap ryggen og sette seg i sofaen dersom de får inntrykk av at Ap satser alt på SV og Sp også i fremtiden. Da er nok Ap mindre bekymret for hvordan partiet eventuelt kan komme til makten med et ikke-sosialistisk flertall. Venstre-leder Lars Sponheim etterlater ingen tvil om at han heller vil ha en Ap-regjering i mindretall enn en der Frp er med. Det vil også KrF-leder Dagfinn Høybråten selv om han ikke sier det så høyt av hensyn til de velgere han har et sterkt behov for å kapre fra Frp. Samtidig har både Sponheim og Høybråten gjort det klart at deres partier går til valg for å bytte ut den sittende regjeringen. Men slik meningsmålingene ser ut før valgkampinnspurten, vil sentrumspolitikerne ha problemer med å peke på et levedyktig alternativ. Første, men absolutt ikke eneste, forutsetning er at Høyre, KrF og Venstre blir større tilsammen enn Frp alene. Regjeringsspillet fortoner seg dermed som et revehi med flere utganger dersom de rødgrønne mister flertallet. Sikkert er det imidlertid at Ap ikke, som i 1997, vil spille bort muligheten for å regjere dersom partiet kan få gjennomført store deler av sin politikk ved hjelp av skiftende allianser i Stortinget. Plan B eksisterer og kan bli mer realistisk jo mindre det snakkes om den. Her går de to journalistene om bord i Clintons fly | Spiste middag på Kim Jong-il | Arrestert for ulovlig grensekryssing | Sa han unnskyld? Nord-Korea fornærmet Hillary Clinton | Eks-presidenten brukte under ett døgn for å få journalistene benådet fra 12 år i nordkoreansk arbeidsleir. Kona sendte Clinton til Nord-Korea | Fangene slippes fri | Journalister som forhandlingskort | Familiene ber om nåde for amerikanske journalister | Tirsdag morgen landet tidligere president Bill Clinton i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang med ett mål for øyet: å få frigitt de to amerikanske journalistene Euna Lee og Laura Ling, som ble fengslet i kommunistlandet 17. mars i år, og i juni dømt til tolv års straffarbeid i en arbeidsleir. 20 timer senere gikk Clinton og de to journalistene om bord i eks-presidentens privatfly, på vei hjem til USA. Clinton ble mottatt med blomster og vennlige håndtrykk da han landet, og dro så i et møte med den nordkoreanske lederen, Kim Jong-il. Ifølge CNN varte møtet i én time og ett kvarter, før den tidligere presidenten og hans to medarbeidere spiste en to timer lang middag sammen med de nord-koreanske lederne. Det ble også tid til å posere for fotografene, på relativt oppstilt, nord-koreansk vis: Hva som ble sagt på møtet mellom Kim Jong-il og Clinton er ikke kjent, men ifølge flere amerikanske medier skal Clintons besøk ha åpnet en kanal for dialog mellom de to landene, som ikke har et spesielt godt forhold. Nordkoreanske medier skriver at Clinton leverte en personlig melding til Kim fra president Obama, men Det hvite hus benekter dette. Samtidig sier flere diplomater og Asia-eksperter til The Washington Times at det er svært sannsynlig at Nord-Koreas omstridte atomprogram ble diskutert. Clinton skulle egentlig ha reist til Nord-Korea helt på slutten av sitt presidentskap, i desember 2000, men denne turen ble innstilt på grunn av uro i Midtøsten. Nesten ni år senere var han altså endelig på plass i det lukkede landet, men Clinton og Obama-administrasjonen hadde på forhånd sørget for å få en bekreftelse fra nordkoreanske myndigheter på at de to journalistene faktisk ville bli løslatt om Clinton kom til landet. En kilde nær den amerikanske regjeringen sier til CNN at USA hadde fått bekreftelse på at de to ville bli løslatt før Clinton ble sendt av gårde. Kilden understreker at Clintons besøk ikke er av offentlig karakter, men et privat oppdrag for menneskerettighetene. Avtalen inkluderte ingenting om å presse Nord-Korea på temaer som landets atomprogram. De to amerikanske journalistene Euna Lee (36) og Laura Ling (32) var i grenseområdet mellom Kina og Nord-Korea i mars i år, angivelig fordi de arbeidet med en sak om menneskehandel. De ble arrestert 17. juni, og tiltalt for å ulovlig ha krysset grensen til Nord-Korea. Til tross for at flere amerikanske myndighetspersoner, blant dem utenriksminister Hillary Clinton, engasjerte seg i saken, ble de to journalistene likevel dømt til 12 års fengsel i en arbeidsleir i juni i år. Samtidig skal det den siste måneden ha foregått et intenst politisk arbeid i det skjulte i Washington D.C. Tidligere i sommer tillot Nord-Korea de to fengslede amerikanerne å ringe hjem til familiene sine. Da skal Ling og Lee ha gitt uttrykk for at Nord-Korea ville slippe dem fri om Bill Clinton kom til landet. Familiene til de to tok så kontakt med amerikanske myndigheter, som da lurte på om de kanskje skulle sende tidligere visepresident og nobelprisvinner Al Gore til landet for å forhandle. Gore er en av grunnleggerne av Current TV, den californiske TV-kanalen de to arbeidet for. Til slutt ble det altså Clinton som dro, etter godkjenning fra Det hvite hus. Flere nordkoreanske nyhetsbyråer melder onsdag at Bill Clinton ba Nord-Korea om unnskyldning for de to journalistenes oppførsel. - Clinton ga en ektefølt unnskyldning til Kim Jong-il for de fiendtlige handlingene til de to amerikanske journalistene overfor Nord-Korea, da de ulovlig tok seg inn i landet, skriver et statlig nyhetsbyrå. Amerikanske myndigheter avkrefter unnskyldningen på det sterkeste. Noen ganger ser hun ut som en liten skolejente, andre ganger som en pensjonist på shopping. Nordkoreansk talsmann om Hillary Clinton | Clintons oppdrag kom bare to uker etter at Nord-Korea kom med et kraftig personangrep på hans kone, utenriksminister Hillary Clinton. Det var i grunnen Hillary Clinton som begynte, da hun kommenterte at Nord-Koreas atomprøvespregninger lignet på oppførselen til en oppmerksomhetssyk tenåring. Det nordkoreanske utenriksdepartementet protesterte på det sterkeste på en slik karakteristikk, og kalte Clinton en "rar dame" som hverken var intelligent eller særlig diplomatisk. - Noen ganger ser hun ut som en liten skolejente, andre ganger som en pensjonist på shopping, sa en talsmann for departementet. Dette til tross, to uker senere var Clinton i landet, og de to journalistene ble satt fri. Mange håper nå at USA og Nord-Korea kan få i stand diplomatiske samtaler, for å få en slutt på Nord-Koreas truende atomprøvesprengninger og oppskyting av diverse raketter. Hillary Clinton er for tiden på en reise til flere land i Afrika. Onsdag morgen tok hun seg likevel tid til å gi en kommentar om ektemannens redningsoperasjon for de to journalistene. - De to journalistene er svært glade for å være på vei tilbake til USA, sa Clinton til reportere i Nairobi, hovedstaden i Kenya. Hun opplyste at hun har snakket med sin ektemann, ekspresidenten, som for øyeblikket er om bord i privatjetflyet sitt sammen med journalistene, på vei til Los Angeles, slik at de to journalistene kan bli gjenforent med familiene sine med en gang. Clinton sa hun var både glad og lettet for at de to nå var på vei hjem. Jubilant i spagat | Høy pris. Mistet initiativet | Støtte fra velgerne. Høyre. Flertallet av Høyre-velgerne mener deres parti kan danne regjering med Frp. Skjer det, blir jubileumsåret en korsvei i Høyres historie. 125-årsdagen i dag må være en blandet følelse for Høyre. Norges nesteldste parti har mye å være stolt av fra de beste periodene i sin historie. I tider da Høyre maktet å overføre honnørordene valgfrihet, mangfold og ansvarlighet til en praktisk politikk som folk flest opplevde som forbedringer i egen hverdag, var partiet samfunnsledende. Sist og tydeligst skjedde det under Kåre Willochs regjering på 1980-tallet, da NRK-monopolet ble opphevet, butikkenes åpningstider utvidet og boligmarkedet sluppet fri på en måte som avskaffet uskikken at folk altfor ofte måtte betale penger under bordet for å få kjøpt bolig. Men dagens jubileum feires i en vanskelig situasjon for Høyre. Tre uker før stortingsvalget viser meningsmålingene at partiet risikerer å få sitt dårligste resultat siden starten i 1884. Det er ille nok i seg selv. Enda verre er det at Høyre er i ferd med å miste sin posisjon som den toneangivende stemme på såkalt borgerlige side i norsk politikk. Og aller verst må det føles for jubilanten at konkurrenten, Fremskrittspartiet, har en politikk som på avgjørende områder hverken kan kalles borgerlig eller konservativ - i alle fall ikke i den mening ledende Høyre-ideologer har definert sin liberale konservatisme gjennom 125 år. Å være nummer to på ikke-sosialistisk side er ikke bare uvant for Høyre. Det er også skremmende. Det var derfor mer av frykt og nød enn av overbevisning og lyst at Erna Solberg på landsmøtet i mai åpnet for at Høyre kan danne regjering med Frp på samme måte som Høyre er villig til å gjenopplive Bondevik-alliansen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Flertallet av Høyres tillitsvalgte var så skremt av Frps fremgang på meningsmålingene, at Solberg ikke hadde noe reelt valg. Hun måtte likestille Frp med Høyres tidligere regjeringspartnerne for å unngå enda mer splid - og i verste fall splittelse - i egne rekker. Den høye prisen hun og partiet må betale, er at Høyres velgere for første gang i partiets historie ikke kan vite hvilken politikk Høyre har mulighet til å føre i regjering. Å være lillebror sammen med Frp er noe ganske annet enn å være storebror i en høyre / sentrumskoalisjon. Høyre håper i det lengste å vinne på å være eneste parti som kan samarbeide med alle de partier som etter alt å dømme trenges for å fravriste de rødgrønne flertallet ved valget 14. september. Spørsmålet er imidlertid hvor verdifullt dette argumentet er når enigheten mellom de fire opposisjonspartiene er så begrenset at et regjeringssamarbeid som omfatter alle, ikke er politisk mulig. Uansett er det smertelig for Høyre å ha mistet initiativet til å definere hvordan en opposisjonspolitikk kan omformes til et regjeringsgrunnlag. Både under John Lyngs ledelse på 1950- og 1960-tallet og i det svært effektive samarbeidet mellom den politiske strategen Kåre Willoch og den unike velgerververen Erling Norvik på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet var Høyre den ledende kraft i å samle alle ikke-sosialistiske partier i en felles front mot Arbeiderpartiet i kampen om regjeringsmakten. For Lyng var det en selvfølge at veien til politisk innflytelse for Høyre gikk gjennom et forpliktende og tillitsfullt samarbeid med sentrumspartiene. Og selv om Høyre under Willoch var langt sterkere enn under Lyng, var det ikke Høyre, men KrF, som var årsaken til at Høyre satt i regjering alene de to første årene etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981. Når Høyre ikke lenger har styrke til å opprettholde sin posisjon som drivkraft og spydspiss for et slagkraftig regjeringsalternativ, er det også til begrenset trøst at flertallet av de velgerne partiet fortsatt har, støtter muligheten for å regjere med Frp, slik det går frem av meningsmålingen her i avisen i dag. Alternativet hadde naturligvis vært enda verre for Høyre-ledelsen, men forklaringen på støtten er neppe at Høyre-velgerne har en sterk overbevisning om fortreffeligheten ved å sitte i en regjering Jensen. Det er nok heller Frps økte politiske kjøttvekt som slår ut. Spørsmålet om hvem høyrevelgerne kan tenke seg at Høyre samarbeider med i regjering, er stilt før, i regi av Rogalandsforskning i Stavanger. I 2001 svarte 35 prosent at Høyre gjerne kunne regjere sammen med Frp, mens 40 prosent sa et slikt samarbeid under ingen omstendighet måtte forekomme. I 2005 var tallene 41 prosent og 28 prosent. I år svarer 51 prosent av Høyre-velgerne at Høyre godt kan regjere sammen med Frp, 26 prosent at dette til nød kan skje, mens 21 prosent sier det absolutt ikke må forekomme. Dagens jubilant har ikke bare havnet i spagat mellom to regjeringsalternativer, men må også arbeide knallhardt for at det verdigrunnlaget Høyre har vært så stolt av i 125 år, skal bevares i tilstrekkelig mange velgeres bevissthet. Danner Høyre regjering med et klart større Frp, vil det bli enda vanskeligere å holde den liberalkonservative fane høyt. Et klarere Høyre | Luftslott. Skjerpet tone | Handlingsrom. Både Siv Jensen og Høyres velgere hjelper Erna Solberg til å bli tydeligere i regjeringsspørsmålet. Erna Solberg er en ryddig politiker. Når hun først har sagt, slik hun gjorde på Høyres landsmøte i vår, at Høyre kan regjere både med Fremskrittspartiet og med Kristelig Folkeparti og Venstre, kommer hun til å holde fast på det gjennom hele valgkampen. Det betyr ikke at begge regjeringsalternativene er likestilte i Høyre-lederens hode og strategi. Utviklingen i valgkampen, både internt i Høyre og i forholdet mellom de fire opposisjonspartiene, bidrar til at en gjenoppstandelse av Bondevik-koalisjonen, denne gangen med Erna Solberg som statsminister, seiler frem som det minst urealistiske regjeringsalternativet på ikke-sosialistisk side. Høyres drøm om en flertallsregjering av alle fire partiene er forlengst lagt til side. Nå har til og med det store flertallet av Høyres egne velgere innsett hvilket luftslott en slik regjering har vært hele tiden. Fortsatt sier riktignok hver fjerde Høyre-velger at han foretrekker en regjering av Frp og Høyre. Men i praksis er en slik konstellasjon bare tenkelig hvis de to partiene får flertall. Ingenting tyder på at det er innen rekkevidde. Høyre, KrF og Venstre vil derimot kunne danne en mindretallsregjering, under forutsetning av at de tre partiene tilsammen blir større enn Frp. Hvor lenge en slik regjering kan leve, er en helt annen sak. Frp og Siv Jensen har de siste dagene skjerpet tonen overfor de tre partiene, og spesielt overfor Høyre, betraktelig. Paradoksalt nok har Høyre store muligheter til å utnytte dette til egen fordel. Angrepet på Høyre for å ville "gjenføde tidenes mest upopulære regjering", som Jensen sa til Dagsavisen i går, er sikkert god musikk i ørene på Frps kjernevelgere. Men for velgere som primært er opptatt av at de rødgrønne skal få avløsning, vil denne form for intern krigføring kunne virke negativt for Frp. Det er tross alt Høyre, og ikke Frp, som fremstår som det tryggeste alternativet for velgere som fortsatt legger noe meningsfylt i ordet borgerlig. Det viktigste bidraget til Solbergs økte handlingsrom foran den siste valgkampuken, har hun likevel fått fra sine egne. Når hver tredje Høyre-velger vil ha en trepartiregjering, og aversjonen mot Frp er så stor at 18 prosent mener det beste alternativet er en ren Høyre-regjering, er ikke Solberg lenger så svinebundet som hun var på landsmøtet. Da var risikoen for en dyp splittelse i partiet overhengende hvis hun ikke satset like sterkt på begge regjeringsalternativene. Nå avviser Solberg suverent å svare på hvilken regjering Høyre bør være med i. I stedet snakker hun om hvilken politikk Høyre skal føre. Det er ikke vanskelig å høre at den politikken ligger nærmere KrF og Venstre enn Frp. Tynnslitte nerver | Frp og Høyre. Halvorsen. Visjon og virkelighet. Sponheim. Skiftende meningsmålinger bringer nervene i høyspenn i alle partier i valgkampinnspurten. Sjelden har så mye stått på spill for så mange partier tre dager før et valg. Høyres satsing på to regjeringsalternativer har vært nødvendig, men er samtidig et risikofylt dobbeltspill. Høyre fikk panikk da bildet av Erna Solberg sammen med Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim i VG ble tolket som et tegn på at partiet hadde valgt bort Frp til fordel for en gjenopplivning av Bondevik-alliansen. Det passet dårlig at et slikt inntrykk festet seg før velgerne hadde sagt sitt. I Fremskrittspartiet sprer de nå historier om hvor mye Høyre satset for å få tatt et bilde av Solberg sammen med Siv Jensen for balansens skyld. Men da bildet endelig ble tatt i Stortingets vandrehall, benyttet Jensen anledningen til å spille forurettet på en måte som antagelig skadet Frp mer enn Høyre. Da de to møttes i NRK i går kveld, var tonen mer saklig. Dermed har Frp igjen utøvd dobbeltkommunikasjonens kunst partiet mestrer så godt. Men slikt kan slå kontra. Da er det godt for Frp å vite at de risikerer mindre enn mange av konkurrentene. For Frp har lenge innstilt seg på at 2013 er et mer realistisk tidspunkt for å komme i regjering enn 2009. Da kan det være lurt å satse på kjernevelgerne selv om det skulle koste noen prosentpoeng ved valget. Det rødgrønne regjeringsprosjektet er avhengig av at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet beholder flertallet. Forsøker de å regjere i mindretall, er det ikke bare en overhengende fare for å bli felt i Stortinget. Regjeringen kan også smuldre opp innenfra. SV ligger an til å bli det svakeste leddet i kjeden etter valget, og vil neppe tåle den ekstra belastning en mindretallskoalisjon vil innebære. Da kan vi se slutten på Kristin Halvorsens karrière som toppolitiker. Denne faren ser nok SV-lederen selv. Halvorsen er vanligvis en av landets mest klartenkte og humørfylte politikere. Men nå er hun i ferd med å miste hodet. Det slår mest tilbake på Halvorsen selv når hun i VG TVs partilederdebatt i går sa at det er farlig for land og folk om de borgerlige kommer til makten. Jens Stoltenberg har det litt enklere. Ap ligger an til å gjøre et godt valg, og vil ikke få hovedskylden hvis det rødgrønne prosjektet ikke tåler møtet med velgerne. Men også han merker presset. Det stemmer dårlig med hans visjon om å gjøre integrering til sitt politiske hovedprosjekt når han ikke klarer å vinne en TV-duell mot Siv Jensen om asyl- og innvandringspolitikk. På dette saksfeltet, som er Frps hjemmebane, hemmes Stoltenberg av frykten for å støte fra seg den delen av Aps grasrot som synes det er greit at Ap-politikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen legger seg snublende nær Frps retorikk. Dagens meningsmåling viser at Venstre igjen er farlig nær sperregrensen, og Bergensavisen har to dager på rad hatt målinger for Hordaland der Lars Sponheim er avhengig av utjevningsmandat for å bli gjenvalgt til Stortinget. Skolevalget peker mot et bedre resultat for Venstre, men Sponheims tanker om at en regjering av Høyre, KrF og Venstre kan støtte de rødgrønnes budsjettforslag i Stortinget i høst bare for å bli sittende, kan virke farlig defensiv for potensielle venstrevelgere som er mest opptatt av å bli kvitt de rødgrønne. Mange partiledere trenger å gjøre en god innsats i kveldens partilederdebatt på NRK - Lars Sponheim kanskje aller mest. Tilbake til hverdagen | Helse. Vandrehall. Vikarstyre. Fem uker i valgseierens glans er over for de rødgrønne. Nytt program og nye statsråder er på plass. Nå kommer det an på resultatene. Statsminister Jens Stoltenberg snakket med Heidi Christine Myrvold Øverland (f.v.), Annika Alexandersen og Juni Høiseth fra Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad i Stortingets vandrehall i går. Statsminister Jens Stoltenberg tok støyten selv på Stortingets første arbeidsdag med ommøblert regjering. I gårsdagens muntlige spørretime fikk han et klart forvarsel om at opposisjonen vil følge nøye med på to av de saksfeltene Regjeringen selv har lagt stor vekt på - helse og arbeid. Starten kunne ha vært bedre. Den nye helse- og omsorgsministeren, Anne Grete Strøm-Erichsen, var bortreist, til tross for at hun skulle ha svart på seks spørsmål i den ordinære spørretimen. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tiltrer først om to måneder. I mellomtiden bestyres departementet av fornyings- og kirkeminister Rigmor Aasrud. Uten tidligere regjeringserfaring har hun fått så mange arbeidsoppgaver at det er vanskelig å se hvordan hun kan rekke over alle på forsvarlig og ansvarlig vis. At Strøm-Erichsen tok seg fri på sin 60-årsdag, er en bagatell. Hennes samvittighetsfulle virke som forsvarsminister, blant annet med jevnlige besøk til norske soldater i Afghanistan, tyder på at det ikke vil bli arbeidsinnsatsen som hindrer henne i å oppnå gode resultater i sitt nye krevende departement. Som erfaren kommunepolitiker, både som ordfører og byrådsleder i Bergen, burde hun ha bedre forutsetning enn de fleste til å gjennomføre den omfattende samhandlingsreformen som forgjengeren, Bjarne Håkon Hanssen, satte i gang. En vellykket gjennomføring av denne reformen vil bli en avgjørende prøve på Regjeringens handlekraft. Men gårsdagens spørretime bekreftet at bruk av private aktører i helsevesenet også i denne stortingsperioden vil bli et viktig stridsspørsmål. Ingen er uenig med statsminister Stoltenberg i at det offentlige må og skal ha hovedansvaret for helsetilbudet i Norge. Men Regjeringen har et problem når opposisjonen kan påvise at de regionale helseforetakene avstår fra å bruke ledig kapasitet i privat helsevesen til å hjelpe pasienter, som ikke får et tilbud de åpenbart har behov for i det offentlige behandlingsapparat. Menneskers diagnoser er mangfoldige. Det bør også behandlingstilbudet være. Høyre illustrerte i går dette på en menneskelig forståelig, men prinsipielt kontroversiell måte. I spørretimen ba partiets helsepolitiske talsmann, Bent Høie, statsministeren møte pasienter og pårørende ved det nedleggingstruede private tilbudet til unge med spiseforstyrrelser, Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. I Stortingets vandrehall sørget Høyre for at statsministeren ikke hadde noe annet valg enn å møte dem. Pasientene argumenterer overbevisende for at anoreksisenteret gir et godt tilbud. Og statsministeren skal så absolutt ikke forskånes fra å møte representanter for dem som blir påvirket av Regjeringens prinsipper og beslutninger. Men Høyre og andre som måtte ha planer om å overrumple regjeringsmedlemmer med uforberedte møter i medienes søkelys, bør vurdere konsekvensene nøye. For det blir feil hvis noen vinner frem fordi de får anledning til å presentere sin sak direkte til statsministeren med velgerne som potensielt vitne, mens andre, som kan ha like presserende behov, ikke får muligheten. Partier som har ambisjon om en gang å komme i regjering, bør ikke legge opp til at statsminister eller helseminister overtar helseforetakenes saksbehandlerfunksjon. Derimot er det fullt og helt statsministerens ansvar at det viktigste departementet for å realisere Regjeringens mål om å få med flest mulig i arbeidslivet, fortsetter med en vikarierende statsråd i to måneder til. Stoltenberg innrømmer at økningen av sykefraværet er foruroligende høy. Nav-reformen er langt fra gjennomført, og i høst skal det gjennomføres avgjørende forhandlinger om fremtiden til avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Alt dette krever en statsråd med kraft og autoritet. Hvis partene i arbeidslivet eller Nav-etaten får følelsen av politisk likegyldighet, er det overhengende fare for at de ønskelige resultatene uteblir. Derfor er det høyt spill å satse på en politisk uerfaren statsråd i Arbeidsdepartementet. Men det er enda dristigere å la en like uerfaren vikarstatsråd styre departementet med venstre hånd. Den eneste trøsten er at Stoltenberg har en god grunn til å holde Hanne Bjurstrøm unna sitt nye departement i to måneder. Hun trenges sårt der hun er, som forhandlingsleder med nyslått statsrådsautoritet i de internasjonale klimaforhandlingene frem til København-møtet. Spørsmålet er likevel om Stoltenberg da burde ha funnet en annen arbeidsminister. At valget tross alt falt på Bjurstrøm, øker forventningspresset når hun først tiltrer. Fallhøyden blir enorm for en statsråd som i statsministerens øyne fremstår som så eksepsjonell at han frivillig velger å la et så viktig departement gå for halv maskin i to måneder. Den politiske hverdagen kan derfor bli ekstra brutal for Hanne Bjurstrøm. Det er en start hun ikke fortjener. Pinefull død for den irske pub? Irene diskuterer over mørkebrunt øl. Micheál Martin er på alles lepper. Helseministeren innfører totalt røykeforbud på pubene i morgen. Mange spår slutten for publivet. Vi skyver opp døren til Mulligan's pub. - Alle vet hvor Mulligan's er, har omkvedet vært på pubene i Dublin. - Bare gå etter lukten, du kjenner røyken lang vei. Atmosfæren omfavner oss idet vi åpner døren. Lukten av Irish stew, grovt brød, blandet med tyktflytende brunsvart øl, rennende nedover glasset og utover bardisken. Vått tøy som tørker langsomt. Og røyk. Masse røyk. Inne på puben snakkes det dempet ved de små bordene. En ung mann prøver å gjøre inntrykk på kveldens utkårede. Foran TV-skjermen følger de fotballinteresserte Manchester Uniteds bitre ferd mot undergangen i europacupen. I baren tappes det ustanselig mørkebrun Guinness. Sjelen finner hvile når man setter seg ned ved den generøse bardisken på Mulligan's. Hvorfor skulle vi egentlig noensinne forlate dette stedet? Men vi er en nykommere på Mulligan's. Nysgjerrige blikk følger oss, og etter et par minutter er praten i gang. Brian Gormley fyrer opp en pipe og vil vite vårt ærend. - Aha, norsk journalist. Røykeforbudet? Huff, ja. Jeg håper du virkelig forteller nordmennene hva vi synes om det. Denne Michea´l Martin må da være en mann fullstendig uten sans for livets gleder? Han forstår ingenting av livet på en pub, sier han. - Det finnes nok et element av å komme kompensasjonskrav i forkjøpet her. Regjeringen har fastslått at røyking er farlig. Så hvis den ikke endrer loven, vil enhver som ufrivillig blir utsatt for røyking kunne kreve kompensasjon for skadene. Det er nemlig ikke bare på pubene den irske regjeringen skal gjennomføre sitt forbud mot røyking. Alle arbeidssteder omfattes av den nye loven, for å gi arbeidstagerne tilstrekkelig beskyttelse mot de skader som følger av passiv røyking. Irland er det første land i Europa som innfører en så drastisk lovgivning. - Hva må mennesker i andre land tenke om oss, spør Brian Gormley innhyllet i røyk. En ny pint med Guinness lander på bardisken foran ham, generøst fylt til godt over randen. Et brøl høres foran TV-skjermen, idet Porto har gitt Manchester United dødsstøtet. Vi trekker ut på Dublins gater igjen. Veien er ikke lang til neste pub. 75 år gamle Agnes Duffy trekker sine dype drag inne på Knightsbridge Bar. På bordet står et lite glass Guinness. Sammen med datteren nyter hun en kveld på puben. - Jeg har røkt siden jeg var fjorten, smiler hun litt skamfullt. - Så det blir ikke aktuelt for deg å slutte på grunn av den nye røykeloven? - Å, jo da. Jeg prøver fortsatt å slutte. Hver eneste uke, sier hun lattermildt. - Dette vil bety at folk slutter å gå på puben. Kanskje må mange puber legges ned som en følge av denne loven. Jeg tror ikke folk har fått nok tid ennå til å omstille seg til en så dramatisk forandring, sier datteren Colette. Agnes er enig. - Nei, jeg er ikke glad for dette forbudet. Røykerne burde få være i fred på pubene i Irland. Vi går motvillig ut i regnet igjen, og vandrer langs elven Liffey. Overalt høres vi den muntre lyden av latter og glade stemmer inne fra pubene. Flammene brenner ivrig på peisen, og formelig roper oss inn. - Røykeforbudet er tåpelig, sier bartender Darren på Larnington's. - Men det innføres jo for å beskytte dere som jobber her? - Ja, men alle som er ansatt her røyker selv, så det spiller ingen rolle. Forbudet vil føre til masse bråk ute på gatene, der folk vil stå og røyke. Dessuten vil gjestene bli aggressive og sure. Michea´l Martin er en særdeles upopulær mann på irske puber akkurat nå. Men det finnes pubgjengere som jubler over den nye røykeloven. Linda Cullen damper riktignok i vei på sigaretten sin, men hun gleder seg til i morgen. - Da skal jeg slutte å røyke. Tror jeg. Jeg er glad for forbudet. Jeg tror det vil være fint for alle dem som vil slutte å røyke. Det er alltid så vanskelig når man går på puben og blir fristet. Venninnen Noreen Walsh er overhodet ikke enig. - Jeg elsker røyken min. Og hvordan skal dette gjennomføres? Er det virkelig noen som tror at bartenderen vil anmelde gjestene sine til politiet? Nei, alt glir nok tilbake til slik det alltid har vært etter et par måneder. Da har regjeringen fått den medieoppmerksomheten den er ute etter. - Men det vil komme mange nye folk på pubene nå som det ikke blir lov å røyke lenger, innvender Linda. - Alle de som ikke røyker i dag vil få mer glede av puben. Jeg kjenner mange som allerede har sluttet å røyke. Røykerne roper høyest, men jeg tror folk flest egentlig er glade for forbudet. Kvelden blir natt. På Corgartys er det høy, irsk folkemusikk, jubel og trampeklapp. Etter hvert som klokken drar seg forbi ett om natten, siger ungdom inn på det populære stedet. De fire musikerne damper intenst oppe på scenen, og er innhyllet i røyk. Micheál Martin er en modig mann. Museumsparadokser | Verdensarv. Aldri har så mye fortid og samtid vært ivaretatt på museer. Selve vår sivilisasjon er blitt det museet vi bor i. Hvorfor preges vi da av historieløshet? Jeg skal ikke kaste meg inn i norsk museumsdebatt, den lever fint her i avisen uten meg. Men når det nå sies at museene må fornye seg, stusser jeg litt. Må de virkelig dét? Jeg synes de er ganske nye, alle sammen, tidligst fra 1500-tallet. Før den tid fantes ikke ett museum i verden. Først på 1800-tallet ble museer vanlige foreteelser. Jeg synes dessuten at et skikkelig museum skal være litt kjedelig. Det er pussig med museer. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har besøkt, men det er bare en håndfull utstilte gjenstander jeg husker. Jeg har sett tusen potteskår. Jeg husker ikke ett. Allikevel fortsetter jeg å gå i museer. Ganske hastig gjennom flere av salene. Ofte er museumsbygningen interessant i seg selv, alltid finner jeg noe minneverdig, alltid har jeg glede av å komme ut igjen. Da befinner jeg meg fortsatt i et museum, synes jeg, i et bymiljø som også er ivaretatt, mer eller mindre nennsomt. Skal man se Leonardos berømte veggmaleri av Jesu siste måltid med disiplene, nytter det ikke lenger å spasere gjennom Milanos gater og tro at man slipper inn i det gamle refektoriet hvor munkene i sin tid satt til bords med skikkelsene på fresken. Det er slik "Nadverden" er tenkt, som en utvidelse av det lille rommet, som en utvidelse av dominikanernes daglige bordfellesskap. Det var derfor jeg ville se det om igjen, ikke fordi det var blitt restaurert siden sist, og ikke fordi noen røverroman av Dan Brown hadde inspirert meg. Apropos ham: Jeg måtte snu i døren. Billetter må bestilles minst én måned i forveien, sa damen i luken. De skuelystne slippes nøye planlagt inn til klenodiet i puljer på 25, hvert 45. minutt, syntes jeg hun sa. Det kom en busslast med japanere til klosteret mens jeg sto der. De måtte fordeles på to puljer. Billetter hadde de bestilt for et halvt år siden. Takk for meg, og hils Leonardo! Langsomt risikerer universalgeniets mesterverk på veggen å forsvinne. Prosessen har pågått siden han malte det for over 500 år siden, og mye rart har vært gjort for å stanse forsvinningsnummeret. Også den nyeste restaureringen har vært kontroversiell. Men snart blir det forbudt å puste der inne. Det er blitt ett av kulturbevaringens paradokser at meningen med å fremvise verdensarven trues av arvens egen attraksjon i verden. Enkelte skatter er blitt mer tilgjengelige enn de tåler. Det er ikke bare de slemme naturkreftene som truer Venezia. Også turismen utsetter eventyrbyen for slitasje. Men paradokset er dobbelt: Masseturismen er også den eneste kraft på kloden som "naturlig" genererer penger til bevaring. Hvorfor bevilge bevaringspenger til skatter som ingen skal få se og oppleve som felles kulturarv? Museene i verden skriker etter bevilgninger. De er vår hukommelse. De tar vare på fortiden, og må selv tas vare på. Men samtiden blir fortere fortid enn noensinne. Vår tid går fortere enn tidligere tider. Derfor har vi noe så paradoksalt som et museum for samtidskunst. Derfor har vi forlengst plassert dampmaskiner og elektriske sporvogner på museene, symaskiner, vaskemaskiner, månelandingsfartøyer. Vi samler på oss selv. Her i Milano står nye vesker i utstillingsvinduene, nye sko, nye slips, som om det ikke var ferske merkevarer vi ble tilbudt, men de mest bevaringsverdige museumsgjenstander. Vi har lært det av Holocaust og Hiroshima, det skal ingenting til, med ett tastetrykk kan kulturer og folkeslag, erindringer og levende liv være utradert. Desto mer paradoksalt at politikk og pedagogikk har historieløsheten som rettesnor. Enda vi ingenting gjør som ikke er historisk betinget. Det beste, de viktigste lærdommene, lærer vi ikke noe av. Enda vi bor i byer og land som er våre vitale museer. Jeg ser at ruinene i Baalbek snart risikerer å bli ruiner igjen, rester av rester i Libanon, levninger som snart ikke har sten på sten tilbake av felles kulturerfaring, egyptisk, gresk, romersk, et museum utendørs. Plaffes det ned, er det også av historiske grunner. Ondt blod er også et arvestykke. Levende, men uten lærdommens livgivende vekst. Hver dag fører jeg mitt personlige museumsliv. De nærmeste dager skal jeg gjøre det i Mantova, midt i 1300-tallet, likeledes i Bergamo, Verona, Venezia. Jeg skal være blant de få som lever. Men jeg skal spise mat etter århundregamle oppskrifter, hilse i urgamle høflighetsformer på folk jeg ikke kjenner. Italia er som et museum. Her kommer historiens tog meg i møte, et opptog av døde, av dem som levde. De er hva vi blir: I beste fall lærerike potteskår. Jeg går til Museo del Castello Sforzesco i Milano. Frivillig. Istedenfor å se "Nadverden" av Leonardo. Passerer fragmenter av lombardisk middelalder, et søylekapitél her, en gotisk figur der. Akkurat så kjedelig skal et museum være. Til randen oppfylt av gjentagelser, av det som var normalt. Slik er det også med leiligheten fra Wessels gate, rekonstruert på Folkemuseet på Bygdøy. Slik blir det trivielle unikt. Men så står jeg der, plutselig, like overfor Michelangelos svanesang, hans Pietá Rondanini, et ufullført verk i marmor, som han arbeidet på i sine fem siste leveår, trolig også i sine aller siste dager, til han døde nesten 89 år gammel. Antagelig måtte Michelangelo ha oppgitt det, også dersom han hadde fått mer levetid. Han løser knapt noe oppdrag, skal ikke levere, har ikke deadline. Gubben eksperimenterer, forsker for sin egen del i lutter kamp med materien, med sitt eget talent. Enda han har gjort det før, sogar i samme stil. Kristi legeme hengende, dødere enn dødt, holdt oppe av en skikkelse som skal bli en altfor sped jomfrumor. Det er virkelig verdensarv. Vårt varige museumsliv. Borat sårer nasjonens stolthet | Ville protestere. En "norsk" reaksjon. Et rikt land. Sacha Baron Cohen har fått adrenalinet til å flomme i Kasakhstan. Hadde det vært annerledes i Norge, hvis filmen om Borat hadde gjort narr av budeier og hardingfele? Melonas kan spøke med norske bunader. Kanskje ville ikke utenlandske komikere blitt like godt mottatt. - Et svin av en mann, sa Kasakhstans London-ambassadør om Borat. Eller var det Sacha Baron Cohen han siktet til? Det gjør kanskje ingen forskjell. For i Kasakhstan er harmen stor. Folk skjønner at de blir ledd av ute i den store verden, men begriper ikke helt hvorfor. Denne mangelen på forståelse gjelder ikke bare kasakhstanere som aldri har satt sine ben utenfor det "primitive" Sentral-Asia. Ukemagasinet Der Spiegel inviterte tre studenter fra Kasakhstan til å se filmen om Borat i Hamburg. Alle hadde bodd flere år i Tyskland. - Et kinobesøk som utviklet seg til tortur, heter det i reportasjen. Mens folk i salen mistet pusten av latter, satt kasakhstanerne "rette i ryggen og så vantro på at landet deres ble revet i filler". Da Borat sa at alle kvinner i Kasakhstan er slaver, tenkte Perisat (24) et øyeblikk på å reise seg og si noe, men ble sittende. Hun syntes også dårlig om at "nasjonalsymbolet vårt ble misbrukt". Og hun vil ikke kritisere det autoritære styresettet til landets leder Nursultan Nasarbajev: - Naturligvis elsker jeg presidenten vår, sa hun etter forestillingen. Gulsum (28) satt som forstenet og så filmen uten å fortrekke en mine. - Kasakhstans verdighet er krenket. Grensene for humor er overskredet, kommenterte hun. Hva kan vi slutte oss til av disse reaksjonene? At kasakhstanere mangler humoristisk sans? At de kan studere til doktorgraden og likevel ikke forstå noe av verden omkring seg? Såret nasjonalstolthet er en følelse vi her i Norge burde kjenne meget godt. I mesteparten av sin historie har Norge vært et avsidesliggende og fattig land som andre smilte litt av. Det er ikke minst derfor vi har en tendens til kraftpatriotisme og selvskryt. Akkurat som Kasakhstan nå om dagen. Ingen liker å bli gjort narr av - selvsagt ikke. Men det nytter lite å reagere med forbud og fordømmelser. En av dem som har tatt poenget, er Bulat Atabajev (52). Han har like godt invitert Sacha Baron Cohen til Kasakhstan. Innbydelsen kom i et intervju med den tyske ukeavisen Die Zeit. - Folkene i regjeringen har ikke humor. All kritikk blir straks oppfattet som hån, sier Atabajev. Selv har han et avslappet forhold til nasjonens ære: - Hvem i Europa vet vel hvor Kasakhstan ligger? Mange forveksler oss med Mongolia. Men det gjør ingenting, sier teatersjefen fra "kulturhovedstaden" Almaty (bedre kjent under sitt gamle navn Alma-Ata). - Vi har et ordtak hos oss. Når folk kaster stein etter deg, skal du invitere dem til å spise med deg. Jeg vil gjerne invitere Cohen til en stor Kasakhstan-rundtur. Og han kan bare drive med påfunnene sine, lover Atabajev. Akkurat det siste har neppe støtte fra høyeste hold. Men hvis myndighetene i Kasakhstan bare kunne senke skuldrene litt, ville de oppdage at oppstyret rundt Borat også har ført med seg positive ting. For eksempel har internasjonale medier de siste ukene hatt bred omtale av landet. Mye har dreid seg om olje, gass og lovende økonomiske utsikter. Uten Borat hadde vi neppe sett særlig mange artikler om Kasakhstan. Så Sacha Baron Cohen burde egentlig være en velkommen gjest. Atabajev har serveringen klar: - Hestekjøtt er en spesialitet. Det må han absolutt prøve. Dessuten må han drikke gjæret hestemelk. Det er sunt for lungene. Vi har et kursted der tuberkulose blir behandlet med denne drikken. Hvis Borat hadde fornærmet Norge, hadde noen her i landet invitert ham på smalehovud? Svak tenkning | Gavepakke. Hektisk. 2. akt. Elementært. Det store statskirkespørsmålet er ikke hva slags kristendom vi skal ha, men hva slags stat Norge skal være. Kirkedebatten er i ferd med å bli underlig. Helt frivillig går Kirken inn for å redusere egne privilegier. Kirkens egne råd og utvalg sier at det er problematisk at moderne samfunn blander religion og stat på politisk toppnivå. Statskirken er ikke bare en uskyldig anakronisme, men et demokratisk dilemma. Ordningen bør revideres. Med slik argumentasjonslinjen inviterer både Gjønnes-utvalget og Kirkemøtet til prinsipiell politisk debatt om teokrati, demokrati, likestilling og religionsfrihet. Det er profesjonelt gjort, og ville under normale forhold blitt oppfattet som en gavepakke til norske politikere. Men hva skjer? Det viser seg at ledende norske politikere - og LO-folk, av alle - i stedet vil diskutere teologi. Trond Giske, Martin Kolberg og Gerd-Liv Valla har klart å sabotere den politiske debatten om hva slags stat vi skal ha - til fordel for en kvasiteologisk diskusjon om hva slags kristendom vi skal ha. Ifølge Arbeiderpartiets generalsekretær og lederen i LO kan staten borge for bedre kristendom enn kirkens ledere. For Gerd-Liv Valla er det viktigere å fastholde betydningen av overdimensjonerte enkeltsaker knyttet til kjønn og seksualitet enn å vurdere statskirken som institusjon. Sist fredag var det høringsfrist, og avsluttet dermed første akt i dette underlige skuespillet. Men ved å plumpe ut med Arbeiderpartiets klassiske styringsvilje har Kolberg og Valla antagelig bidratt til å forverre situasjonen for statskirketilhengere både i Kirken og politikken. « Det er beklagelig, men det gir altså en meget klar beskjed om hva dette handler om. Det handler om makt i Kirken, " uttaler biskop Olav Skjevesland. "Giske er reaksjonær," sier biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke. Indirekte har Giske, Valla og Kolberg sørget for å aktivisere hele fløyen av kirkefolk som ikke bekymrer seg for de politisk-demokratiske sidene ved saken, men for Kirkens selvstendighet. Dermed er statskirkedebatten - igjen - redusert til et spørsmål om hva som er best for Kirken: Å være selvstyrt eller statsstyrt. Fortsetter dette, betyr det at Norge er ute av stand til å føre en politisk debatt om forholdet mellom stat og religion. Norge tilhører en meget liten og pussig gruppe land som blander religion og politikk. Iran, Danmark og Saudi-Arabia er eksempler på land med lignende styringsmodeller. Det er ikke lenger mulig å identifisere denne posisjonen som progressiv, hvor gjerne Ap enn vil. Kanskje er det også feil å fremstille statskirken som en åpen og inkluderende ordning elsket av folk flest, når den faktisk ekskluderer stadig flere borgere og ikke vekker synderlig engasjement. Eksempelvis har forvinnende få av Aps egne lokallag bidratt med høringsuttalelser i denne saken. I 2006 er statskirken en konservativ innretning uten dekning i demokratiske idealer for likebehandling av borgere og trossamfunn. Bort herfra, det er vårt mål | Fåfengt. Maskinen som forbilde. Økologiske avtrykk. Store planer. Noen trodde det var spøk: Plutselig dukket de opp, ut av det blå i manges øyne, de nye forslagene til atter en utbygging av strøket rundt Sentralbanestasjonen i Oslo. Flere av forslagene vil gjøre Postgirobygget til en dverg, om vi skal tro tegningene. Prosjektsjef Per Atle Tufte i Rom Eiendom er ikke snau med sine løfter eller trusler: 90 000 kvadratmeter til 3 milliarder kroner! Normalt ville protestene blitt store. Om de blir det denne gang, gjenstår å se. Kanskje har en form for tretthet bredt seg, etter at all motstand tidligere har vist seg så fåfengt, først mot den nåværende skamfering av omgivelsene rundt Oslo S, senere mot et Bjørvika planlagt slik at brukerne kan kjede seg til døde. Når man har skapt omgivelser preget av den ytterste trøstesløshet, så blir det egentlig lite å slåss for. De færreste vil føle en tilhørighet, eller at dette er et miljø med kvaliteter verd noen sverdslag. Hva hjelper det å henge opp gardiner i helvete? Her gjelder det å komme seg på bussen hjem. Som sagt av Franz Kafka: "Bort herfra, det er vårt mål". Saktens en fallitterklæring for en hovedstad, og for politikere uten teft som har latt sin by i stikken. De er ikke alene om sin svikt. Verden over, fra Shanghai til Los Angeles, skyter utvekstene opp i et svulstlignende tempo, i en målestokk som gjør mennesket til en mygg. I tillegg til de kvadratiske bokser i glass og betong har nye forbilder kommet til: det teknologiske, der bygningens forbilde er maskinen, eller det avantgardekunstneriske, der forbildet er nonfigurativ skulptur. Først og fremst er det megakapitalen som avspeiles, i det som er blitt et interessefellesskap mellom eiendomsbaroner og en toneangivende retning blant dagens arkitekter, som gjerne vil vise seg frem med det uvanlige. Hva det spørres mindre om, er hva jeg som et vanlig menneske og mine sanser trives med, og hva som valser meg ned. Påfallende lite spørres det også om hva som er praktisk, og hva som sparer ressurser og miljø. Den nyeste bygningen som er kommet opp i Bjørvika, glassboksen til PricewaterhouseCoopers, har et rekordartet energibehov: For å holde volumet under glassfasaden avkjølt om sommeren og oppvarmet om vinteren. Noe lignende merker jeg i mitt glasshus rett ved, der jeg, som trollet, gjemmer meg for solen når den kommer, bak tette persienner, så ikke solstrålene skal gjøre min dataskjerm uleselig. Slik lykkes det upraktiske, det kostbare og det utrivelige å inngå i en uovervinnelig treenighet, fordi vi arbeider mot naturens krefter, i stedet for å være på parti med dem. I noen årtier har miljøverntanken rettet stadig sterkere søkelys mot forurensning, ressursbruk og rovdrift på naturen. Innen byggekunsten har hovedstrømmen, oppsiktsvekkende nok, gått den motsatte vei. Bygningene reiser seg som stadig mer avstikkende inngrep i landskapet, mens harmoni oppfattes av byggeideologene nærmest som uttrykk for artistisk feighet. Utfordringen er akutt, fordi vår tid er i stand til å sette et vesensforskjellig kraftigere stempel på omgivelsene enn alle tidligere epoker. Vi overgår alle våre forfedre gjennom overlegenhet i byggekapasitet og teknisk rekkevidde, med et utvalg av industrielt tilvirkede materialer og elementer som før var utenkelig. Overfor et 21de århundre i høykonjunktur er landskapet ganske forsvarsløst. Bare børsfall og eiendomskrakk kan bringe det unnsetning for en stakket stund. Dermed etterlater vår slekt mer hemningsløse økologiske fingeravtrykk omkring oss enn noen før oss i historien. Hvordan vi forholder oss til denne splintringen av landskapet, der nybyggene bevisst tilsikter å rope høyest mulig, er et spørsmål om sinnelag. De fleste av de toneangivende arkitektene med de store oppdragene og deres støttespillere synes å være utdannet på en slik måte at de lovpriser det som splintrer. Honnørordene er "dristig formspråk", "nyskapning" og "livgivende kontrast". Jeg ser et landskap som er såret og i tilbaketrekning. Hos mange etterlater det fremmedgjørelse. Før eller senere vil en hjemsøkt verden måtte innse behovet for å dempe arkitekturens preg av teknologiske inngrep i landskapet, delvis for å berge det som måtte være tilbake av likevekt, delvis for å beskytte mot fremmedgjørelse. Ikke minst lider noen bevaringsverdige miljøer, fordi dagens dogmer innen profesjonen vil forby at den nødvendige fornyelse i slike strøk skjer gjennom tilpasning til det gamle. Det nye slagordet er "tilpasning gjennom kontrast". Dette er som George Orwells nytale, av samme logiske gehalt som "fred er krig", "stillhet er larm", "lys er mørke". Et mindretall blant dem som tegner våre hus, prøver å fornye et mer klassisk eller tradisjonsinspirert formspråk, ut fra den erfaring at slike løsninger faktisk har vist seg å virke, og stundom er mer takknemlig å forene med miljøverdier, i tillegg til trivsel og skjønnhet. Blant de toneangivende i bransjen blir slike avvik forsøkt bannlyst, gjerne med en strøm av ukvemsord om at de driver med "kopiering" av nedarvet formspråk, enten det tradisjonelle norske eller det klassiske. Til gjengjeld får vi glede oss over at det blant våre tonekunstnere fortsatt er tillatt for utøverne å uttrykke seg gjennom folkemusikken eller gjennom den klassiske musikk. Om byggekunstens smaksdommere var forbildet, ville det sett stygt ut for folkevisen og den klassiske symfoni. I diktet "Om å vokse nedover" skriver Rolf Jacobsen: Jo større byene blir Jo mindre blir menneskene. Jo høyere husene stikker mot skyene Jo lavere blir de som må bo der. I New York er du bare 10 cm. I London og Singapore kanskje en engelsk fot. Og byen vokser og vokser Og livet ditt blir mindre og mindre verd. Snart er vi høye som gresstuster bare, Og kan tas med en plenklipper Tidlig en søndag formiddag. Eller hva tror du? Hvordan skal det gå med EU? Tyrkia. Det skrives mye om hvordan Øst-Asia stiger opp og USA faller ned. Men i den nye internasjonale orden er det Europa og EU som har de største problemene. I 1945 var Storbritannia og kanskje også Frankrike stormakter. Det er de knapt i dag. Den økonomiske veksten har vært relativt lav i Europa gjennom flere tiår. Mange har pekt på EU som løsning på Europas problemer. EU har vært en suksess i den forstand at det har klart å kombinere geografisk utvidelse og innholdsmessig fordypelse. Geografisk har integrasjonen gått fra seks til nå å omfatte 27 medlemsland. Innholdsmessig har en gått fra en Kull- og Stålunion til et stadig mer integrert felles marked med en i stor grad felles valuta og til iherdige forsøk på å etablere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Nå er det imidlertid mange som føler at begge disse to linjene nærmer seg et endepunkt og at de heller ikke lenger kan kombineres. Her er det imidlertid rom for nyanser. EU vil ganske sikkert få flere nye medlemmer. I tillegg til Slovenia, som allerede er med, vil en hel serie stater fra det tidligere Jugoslavia ganske sikkert bli medlemmer. Kroatia og Makedonia er kommet lengst, men Bosnia-Hercegovina, Montenegro, og kanskje sogar Serbia vil antagelig komme med. Det samme gjelder Albania og også Kosovo. På litt lengre sikt er det gode muligheter for at Ukraina kan bli medlem av EU. Noe mer usikker er Moldova, Hviterussland og Georgia og sogar kanskje også andre stater i Kaukasus. Tyrkia er det store spørsmålet, men det er vanskelig å skjønne at EU kan si nei til Tyrkia etter at man har forhandlet med landet helt fra 1960-tallet. Det største problemet blir nok ikke Frankrike, men heller Østerrikes negative holdning og kanskje også Tyrkias egne ønsker. Det er vanskelig å se for seg Russland som medlem av EU. Island kan godt bli medlem; det vil kunne skje relativt fort. Det eneste som på kort sikt vil kunne bringe liv i en ny norsk EU-debatt, er antagelig at EU sier opp det som måtte være igjen av EØS-avtalen. På den innholdsmessige siden har EU derimot større problemer. Enstemmig godkjennelse av traktater er svært krevende. Utkastet til en konstitusjonell traktat ble stemt ned i Frankrike og Nederland i 2005. Lisboa-traktaten, som skulle redde de nye institusjonelle elementene, ble så forkastet i Irland. Dermed må EU inntil videre ledes på grunnlag av Nice-avtalen fra 2000. På område etter område ser vi at EU har store vanskeligheter med å få til større reformer. De økonomiske krisepakkene vedtas først og fremst på nasjonalstatsnivå; EUs miljøsatsing er full av særordninger av alle mulige slag. Ledelsen av EU skifter fortsatt hvert halvår. Etter at Sarkozy har hatt et hyperaktivt halvår, har skeptiske Tsjekkia overtatt ledelsen. Dette er jo ikke noen måte å lede en seriøs organisasjon på. På det utenrikspolitiske området er den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk proklamert, men langt fra noen realitet. Holdningene til USA og Russland spriker. Forsvarsbudsjettene krymper. EU vil fortsatt være "en konføderasjon av nasjonalstater". Integrasjonen går hele tiden fremover, men tempoet er for lavt til at Europa kan beholde den sentrale plass det tradisjonelt har hatt i internasjonal politikk. En ny metode på Ullevål universitetssykehus gjør at premature og syke nyfødte nå kan ligge uforstyrret og småsove mens sykepleierne tar blodprøver. Tilda (t.v.) og Johannes Borg er 11 uker, men skulle ikke ennå vært født om svangerskapet hadde forløpt som normalt. Johannes og Tilda Borg ble født etter bare 25 uker i mamma Therese Fosholt Moes mage. Johannes hadde store problemer med lungene og begge barna trengte respirator for å kunne puste den første tiden. - Nå er de stabile, men de slutter å puste innimellom. De har fortetninger i lungene og trenger ekstra oksygen, sier Moe. I løpet av de 11 ukene søskenparet har bodd på nyfødt intensiv-avdelingen ved Ullevål universitetssykehus, har det blitt mange prøver og undersøkelser. Men en ny metode for blodprøvetaking av premature skal innebære mindre smerte og forstyrrelse for barnet. - Vi har barn som har opphold her på flere måneder, og de må gjennom mange smertefulle prosesser. Blodprøvetaking er en av de hyppigste smertestimuliene de utsettes for, og derfor er dette er et viktig satsningsområde for oss, sier spesialsykepleier for barn, Siw Treider, ved Ullevål. Sammen med intensivsykepleier Solfrid Steinnes har hun ledet prosjektet med å innføre den nye metoden, som går ut på å ta blod fra vener i hodet på barnet. Se hvordan de tar blodprøver av lille Johannes her | Kapillær hælprøve (se faktaboks) er tradisjonelt den mest brukte metoden for blodprøvetaking av små barn, selv om forskning viser at den er smertefull. Enkelte sykehus bruker veneprøver fremfor hælprøver på nyfødte, men de aller færreste tar foreløpig slike prøver i hodet. - Ved kapillær hælprøve må man snitte inn i vevet og klemme blodet ut. Når man tar veneprøve i hodet, slik vi gjør, forstyrrer det barnet mye mindre, sier Steinnes. - Fordelen med vår metode er at barnet kan ligge uforstyrret i et godt og samlet leie med smokk og sukkervann som smertelindring. De fleste småsover og reagerer ikke på at prøven blir tatt. Prøven krever bare en liten punktering i venen og huden, og det kan stikkes flere ganger i samme venen fordi man ikke lager sår eller skader i huden. Nyfødtintensiven ved Ullevål, som er Norges største avdeling i sitt slag med 900 pasienter innlagt hvert år, har nå besluttet at alle blodprøver, om mulig, skal tas på denne måten. Unntakene er intensivpasienter som tar blodprøver fra et navlekateter eller en arteriekran, og noen nyfødte som har hodesmerter etter fødselen. Avdelingens sykepleierere tar blodprøvene selv, slik at barnets rytme kan bestemme når det gjøres. - Tidligere kom en bioingeniør på prøverunde og tok alle avdelingens blodprøver samtidig. Da var det klinisk-kjemisk avdelings rutiner som avgjorde når det ble gjort. Nå ser vi på hvilket tidspunkt som er mest gunstig for barnet, og passer på at hvert enkelt barn er mett og trøtt når prøven utføres, sier Treider. I tillegg passer de på at det drøyer mellom hver smertefulle stimuli barnet blir utsatt for. Mamma Therese Fosholt Moe er positiv til metoden. - De har ikke grått noe særlig når de har tatt blodprøver. For meg virker det som om det er verre å ta blodprøver i hælen, hvor du må gjennom et litt tykkere hudlag og klemme for å få ut blodet, sier Moe. Artikkelen fortsetter under bildet. Omleggingen på Ullevål innebærer økt ressursbruk ved avdelingen fordi to sykepleiere bidrar ved hver blodprøve. Gjennom interne undersøkelser er det kommet frem at hver prøve opptar mellom 15 og 30 minutter av de vakthavende sykepleiernes tid. Likevel hevder Steinnes og Treider at de aller fleste sykepleierne er fornøyde. - Vi synes dette er så viktig at vi prioriterer det. Så lenge det finnes forskning som anbefaler denne praksisen, mener vi det er uetisk å ikke implementere denne, sier Steinnes. Steinnes og Treider har også reist rundt i landet og drevet opplæring i metoden ved andre sykehus. Ved Rikshospitalets nyfødt intensiv-avdeling er målet at alle sykepleierne skal ha fått teknisk og praktisk opplæring i løpet av året. - Vi jobber med å lære opp personalet i denne metoden fordi den er mye bedre for barnet. Det varierer fra barn til barn hvilken metode for blodprøvetaking som er best, men målet er å alltid bruke den mest skånsomme metoden, sier avdelingssjef Kari Lysaker ved Rikshospitalet. Lykkelig uvitende | Hukommelsestap. 26. januar 2001: Retrograd amnesi. Jorden rundt. Venner. Mye å lære. Øyvind Aamot husker ikke sine første 27 leveår. Livet kunne ikke vært bedre, mener han. I filmen drar Øyvind Aamot tilbake til Kina, til stedet der han skulle finne spesielle hestenomader og hvor han trolig mistet hukommelsen. Ut mellom trærne, midt i et villastrøk på Stabekk i Bærum kommer en mann med meterlange rastafletter flaksende som en kråke. - Joho, roper han og svever over de to skihoppene midt i hagen. Slalåmskiene er halvannen meter lange og surret med sort tape. - Noe jeg fant av gamle ting, forklarer Øyvind Aamot (35). - Det var dine første slalåmski, du fikk dem da du var åtte år gammel. Du hadde mast så fælt, forklarer moren. Åtte år er gått siden Øyvind mistet hukommelsen. Det første han husker er at han satt på et tog i Kina. Han visste ikke hva han het eller hvor han var, hvem moren hans var eller hva en mor er. At det er forskjell på venner, kusiner og fedre. Han skjønte ikke at de små barna ved siden av ham var barn som skulle vokse opp og bli store. At han bodde i et land som het Norge eller at verden består av mange land og et av dem er Norge. Han ante ingenting om redsel eller smerte. Han skjønte ikke at det var noe unormalt ved ikke å vite alt dette. Alt fra livet hans var slettet fra hukommelsen. 27 år med minner og opplevelser, sorger, gleder og frustrasjoner. Han husker ikke at alt han ønsket seg som skolegutt var et par slalåmski og da han pakket dem opp ble han så lykkelig at han hadde dem på seg resten av dagen. Reiser, hans første kjæreste, russetiden - alt var slettet. Først nå føler han at livet hans har ramlet på plass, at alt henger sammen. På et bord hjemme i barndomshjemmet på Stabekk ligger en bunke filmplakater. 20. februar har filmen Jakten på hukommelsen première. Det er filmen og historien om hans liv. En dokumentarfilm om jakten på hva som egentlig skjedde i Kina, en livsbejaendes film om å leve et godt liv med hukommelsestap. Ragnhild Aamot har ikke hørt noe fra sønnen på to måneder. Han hadde forlatt vennene sine på jorda rundt-turen og var på vei alene inn til en nomadestamme i fjellene ved Tibet. Han ba henne ikke bekymre seg, det var ikke sikkert han fikk tilgang til e-post på en stund. En gnagende uro begynte likevel å bre seg. Hva skulle hun gjøre? Reise til Kina med en stor plakat: "Har du sett denne gutten?"? Hvordan etterlyser man en savnet nordmann i Kina? 26. januar hadde hun satt som frist. Hvis hun ikke hadde hørt noe, skulle hun ringe ambassaden. Da hun logger seg på datamaskinen på jobben denne fredags morgenen ser hun at det ligger en mail fra Øyvind. Han er i New Zealand. Hun føler seg lettet, men bekymringen tar raskt overhånd da hun leser at han har mistet hukommelsen: « Jeg oppdaget at jeg må ha kunnet skrive på denne maskinen tidligere for det går fortere og fortere, og det er som om fingrene beveger seg selv | For en del dager siden fant jeg igjen koden til min e-mailadresse som jeg har skrevet på en lapp. Det var kjempefint, for det var da jeg oppdaget denne mengden av brev fra mennesker det viser seg har tilknytning til meg | Mary sa at du kanskje ville bekymre deg, men det er det ingen grunn til. Ingenting i mitt liv ligner den assosiasjonen jeg får fra "bekymring", som består av en del farger i ujevn, opphakket sammensetning... Ifølge alle her er nok du den vennen som jeg kjenner aller best. Og da er jo du et vidunderlig menneske du også. Hvordan man blir venner er jammen noe spesielt som jeg ennå ikke har forstått helt, men som jeg nyter overmåtelig | Du kan nok fortelle meg masse masse og nå kommer den morsomme følelsen i magen tilbake. Det er gøy. Masse hilsen og klem fra Øyvind Vind. I brevene jeg har skrevet finner jeg begge disse navnene, og jeg liker begge. ». Hukommelsestap, eller amnesi, har to former: Retrograd og anterograd. Øyvind har fått diagnosen på det første. Det vil si at han har glemt det som skjedde før en antatt skade inntraff, men kan lagre nye minner. Harddisken er slettet, for å si det enkelt. De som lider av anterograd amnesi har problemer med å huske det som skjer etter at de mistet hukommelsen. Øyvind hadde ikke mistet språket eller motoriske ferdigheter. Forsker i psykolog Pål Johan Karlsen mener det hele er et fascinerende mysterium, at dette sier mye om hvor kompleks hjernen vår er. - Det finnes veldig, veldig få slike tilfeller, sier han. Minner er spredt utover hele hjernebarken. Det vanlige er at man glemmer bare det aller siste som har skjedd, for eksempel hva som skjedde rett før og under en trafikkulykke. De ferskeste minnene er nemlig de sterkeste og også de mest sårbare. De har ikke rukket å sette seg godt fast i langtidshukommelsen. Årsakene til hukommelsestap kan være mange: Hjernerystelse, slag mot hodet, trafikkulykker, kreftsvulster eller epilepsi blant annet. Øyvind kan ha en permanent blokkering i hjernen. Minnene på harddisken blir uleselige og det er helt uopprettelig. - Han har trolig mistet tilgangen til de eksplisitte minnene, det vil si episoder og fakta. Et godt eksempel på at vi har flere typer hukommelse. Dette kan vi lære masse av, sier Karlsen. Et tomt blikk var det første moren la merke til da hun møtte han på flyplassen i Los Angeles for første gang etter ulykken. Øynene var så lyseblå, så tomme, trekkene så feminine. Tross ulykken hadde han fortsatt reiseruten han hadde planlagt jorden rundt. - Hei, Øyvind. Jeg er moren din, sa hun og ga ham en klem, men Øyvind reagerte ikke. Alt kommer til å ordne seg bare vi kommer til Norge, tenkte hun. Han er i live, det er det viktigste. Legene hadde jo sagt at hukommelsen ville komme tilbake. Øyvind har aldri følt noe sorg etter hukommelsestapet. For kan man egentlig savne noe man ikke husker? Kun én gang har han følt seg deprimert. Fem år etter at han sendte den første mailen til moren dro han med filmteamet tilbake til Kina, til den lille landsbyen Zhang Jia Jie der han trolig mistet hukommelsen. Han beskriver det som den eneste vanskeligste situasjonen han har opplevd i alle disse årene. Han følte seg uvel, det knøt seg i brystet. Tilbake på hotellet ble han liggende på sengen. Han gråt, orket ikke å spise. Etter 30 timer lettet trykket, han reiste seg opp fra sengen og gjenfant følelsen av at livet er så uendelig bra. For det er det han føler livet er. Kanskje ikke så euforisk som de første årene, men likevel en konstant følelse av lykke. - Jeg har et veldig fint liv. Han sitter ved siden av moren i sofaen i barndomshjemmet på Stabekk, som nå er blitt forvandlet til et kulturhus. De ler, det er så mange morsomme historier. Moren mener historien om livet hans bør bli til en musikal. - Kanskje har jeg vært heldig med det som skjedde. Det er jo en helt unik situasjon. Den første tiden observerte jeg mye, jeg levde nok litt overfladisk. Selv om det meste er rekonstruksjon, føler jeg at alle minnene er blitt en del av meg igjen. Og at jeg er blitt en del av dem. Øyvind er så uendelig takknemlige for alle vennene som har støttet ham, som har brukt tid på å fortelle ham historiene om livet hans, vist ham bilder. Moren husker godt den første tiden etter at de kom hjem. Han var som en svamp som sugde alt til seg selv. På Blindern fulgte han forelesninger i sosialantropologi, astronomi, fysikk, lingvistikk og psykologi, jus og økonomi. Han gikk inn der han så en åpen dør og lasset den tomme harddisken full av ny kunnskap. Han husket alt krystallklart. Til tider var det vanskelig, innrømmer moren. Hun kjente ham ikke igjen. Var den en annen sjel som hadde tatt bolig i kroppen hans? Fellesforståelsen av normer og familieverdier var borte. Øyvind ville ikke uten videre akseptere at man ikke raper ved bordet og hvorfor kunne man ikke kjøre i kollektivfeltet, der var det jo ingen biler? En voksen, intelligent mann på 27 år er ikke lett å overbevise. Og hvem skulle han lytte til? Det finnes jo så mange oppfatninger av hvordan man bør leve livet. Etter et par år så hun det, personligheten kom sakte snikende opp til overflaten. Han fikk tilbake det velkjente blikket i øynene. - Begreper som bedre og verre fungerer ikke, jeg vet jo bare at det har gått veldig bra. Jeg har hele tiden hatt en følelse av ro og tilpassethet. Den første tiden i Kina var jo for meg helt naturlig. Jeg hadde det veldig bra i min lykke. Om jeg var overlykkelig eller overfladisk vet jeg ikke, sier han. - Å ikke skjønne har aldri vært plagsomt. At han ikke kjente igjen moren på flyplassen i Los Angeles er ikke viktig. - Hva er hver og ens base egentlig? Alle er vi jo i utvikling. Nå ønsker han å byge opp kulturhuset eVohjemme og kulturorganisasjonen Cosmic Wind Cultural Collaborations. Det er derfor han for to dager siden bygget de to hoppene i hagen. I mars inviterer han barn og voksne til en kulturfestival i hagen. Band skal spille, det skal være skikonkurranser, jamming og matservering. Han ønsker at huset skal fylles opp med ulike kulturelle aktiviteter, at kuturoganisasjonen skal bli et organ for utveksling av musikk og kultur over landegrensene. Det finnes flere teorier om hva som kan ha skjedd med Øyvind. Noen nevner en dykkerulykke, andre en hjernehinnebetennelse i barneårene, noen en matforgiftning. I filmen blir Øyvind fortalt at han har hatt to fall. Ingen kan med sikkerhet gi en årsaksforklaring selv om regissør Thomas Lien med filmen forsøker å gi noen svar. Han var selv med på jorden rundt-reisen før dette skjedde. Han tror historien fascinerer av én enkel grunn: - Det er en tankerekke det er lett å gå inn i. Vi er jo et produkt av våre minner, men hvem er vi uten disse minnene? Dette er ikke en trist film om en trist skjebne, understreker han. - Den handler ikke om å miste noe, men om å oppleve livet på nytt. Vi har mye å lære av Øyvind, sier han. Se klipp fra filmen her: Se videoen i større format | Brodecks rapport er den type roman mange trolig vil lese i ett strekk. Philippe Claudel skriver utpreget visuelt ("en filthatt spiste opp halve ansiktet"); man undres ikke over at han i tillegg til å være forfatter også er filmskaper. Dertil besitter han en velutviklet evne til å forurolige leseren via det underforståtte i teksten. Dette skapes både gjennom kresent ordvalg og det som aldri utsies direkte. I sammenstillinger og oppramsinger kan han oppnå den forbløffende effekt at stemme blir en ting, løftet av lyset. Og la straks all ros risle over våre fremste oversettere, Kari og Kjell Risvik. Nåtidshandlingen i boken leder umiddelbart oppmerksomheten mot et grenseområde mellom Frankrike og Tyskland i første året etter den annen verdenskrig, fortrinnsvis Alsace-Lorraine. De redsler Brodeck må utstå i "leiren", inngår uten tvil i holocaustmarerittet. Gatedemonstranten Wighert Ruppach som dør under ville opptøyer, minner om SA-mannen Horst Wessels skjebne, og Pürische Nacht er åpenbart tegnet etter mønster av Krystallnatten. Men Claudel unnlater å tids- og stedfeste, dette er en allegorisk roman om det grusomme i mennesket, om det skrekkens potensial vi alle kan målbære og iverksette, om skyld kontra uskyld, om det utsatte enkeltmennesket kontra den nådeløse massen, om den bekvemme forglemmelse kontra den smertefulle erindring... Og det faktiske vet vi: Jødeforfølgelsene stoppet ikke i 1945, konsentrasjonsleirer for - og massemord på - en rekke folkegrupper har vært våre trofaste følgesvenner i mange år og på mange steder i tiden etterpå. Brodecks rapport er like meget en samtidsroman som en historisk roman | Den rapporten Brodeck mer eller mindre tvinges til å skrive, er historien om hvordan mennene i denne landsbyen på 400 sjeler tok livet av de Anderer, "den andre", denne merkelige og uutgrunnelige mannen som var ankommet for kort tid siden, og som ingen kunne plassere, kategorisere, rubrisere. Var han sendt av noen? Det frykter landsbyens pøbel. Brodeck skal sørge for at en eventuell omverden både skal forstå og muligens tilgi udåden. Med nærmest obskøn ironi forutsettes det at han har spesielle forutsetninger for det. Han ble sendt til konsentrasjonsleiren etter å ha vært utpekt av landsbylederne overfor okkupantene. For å overleve måtte han innta rollen som Brodeck-bikkja i leiren; og etter at han ble deportert, voldtok og besvangret okkupantsoldater og landsbyboere hans unge hustru, som så vidt overlevde, men som fikk varige sinnsskader. Men nettopp tanken på Emélia fikk ham til å utholde nedverdigelsene og umenneskeliggjøringen, og da han mirakuløst nok kommer hjem igjen, til manges ubekvemhet, er han ikke hevngjerrig. Hengivenheten overfor Emélia og den lille, "uekte" datteren kan ingen og intet rokke ved; det er hans siste tilflukt i det menneskelige. Ikke fordi han tror på den altomfavnende kjærligheten, ennsi tilgivelsen, men fordi han er helt uten illusjoner: "Bare de døde har alltid urett," heter det et sted. Brodecks rapport er et knyttneveslag og et donkraftløft av et lesestykke. Skole evakuert etter trusler på Internett | Pågrepet av bevæpnet politi | - Bombetrussel | Over 1000 evakuert | - Lærerne forduftet | Politiet har pågrepet en tenåring etter skoletrusselen. Glemmen skole i Fredrikstad vil bli holdt stengt i to dager. Politiet pågrep torsdag ettermiddag en tenåring for bombetrusselen mot Glemmen vgs i Fredrikstad. Har du tips eller bilder denne saken? Send en e-post til 2286@aftenposten.no eller ring Aftenposten.no på 02286. Du kan også sende SMS / MMS til 2286. Østfold politidistrikt mottok i dag kl. 11.32 melding om at det var fremsatt trussel om alvorlig voldshandling rettet mot Glemmen videregående skole i Fredrikstad. Skolen ble evakuert på grunn av trusselen. Politiet har pågrepet en tenåring i forbindelse med saken. Politiet har foreløpig ingen flere mistenkte, og anser trusselsituasjonen som avklart. - Vi har pågrepet en person i tenårene, og sjekker nå ut om det er denne personen som har sendt ut trusselmeldingen, sier visepolitimester Thor Kleppen til Aftenposten.no. Ifølge et øyenvtine skal personen ha blitt pågrepet utenfor en Kiwi-butikk på Kråkerøy mens han snakket i mobiltelefon. - En gutt ble lagt i jern av tre menn med maskinpistoler, sier Heidi Jansson til Aftenposten.no | Ifølge Jansson virket ikke personen særlig overrasket. - Han var ganske rolig da han la fra seg mobiltelefonen og strakte armene i været, sier hun. Saken fortsetter under bildet. Etter det Aftenposten.no kjenner til er elevene blitt fortalt at det dreier seg om en bombetrussel. Politiet i Fredrikstad har anmodet bombegruppa i Oslo om bistand. - Det er blitt fremsatt en alvorlig voldstrussel på Internett. Vi fanget opp denne trusselen, og besluttet å evakuere skolen, sier politiinspektør Heidi L. Arneberg ved Fredrikstad politistasjon til Aftenposten.no. - Vi tar slike saker svært alvorlig, og det viktigste for oss innledningsvis er å få elevene vekk fra området, sier politiinspektøren. Politiet opplyser at de er på stedet og har iverksatt evakuering av elever og ansatt i samarbeid med skolens ledelse. Etterforskning er igangsatt ved Fredrikstad politistasjon. Ifølge politiet er over 1000 personer blitt evkuert. Aftenposten.no kjenner til at alle elevene måtte forlate eiendelene sine inne i skolebygningen i all hast da trusselsituasjonen ble kjent. Personlige eiendeler, PC-er og klær ble lagt igjen da elevene ble evkuert. - Vi fikk beskjed om trusselen 11.30 og tømte skolen i løpet av fem til ti minutter, sier rektor ved skolen John Kristiansen til Aftenposten.no. Han forteller at skolen har en egen beredskapsplan for slike hendelser, og at denne ble gjennomført i løpet av kort tid. Etter råd fra politiet besluttet de å stenge skolen også fredag. Anne Marit Skovly er avdelingsleder ved helse- og sosialfag på Glemmen. Hun sier at evakueringen gikk relativt rolig for seg. - Vi sendte elevene hjem med beskjed om å ikke komme tilbake før etter påske. Vi er godt trent etter flere evakueringsøvelser, så evakueringen gikk greit, sier hun til Aftenposten.no | Elevrådsleder Christian Fredrik Leknes-Kilmork oppleved situasjonen som kaotisk. - Vi fikk beskjed om å komme oss ut så fort som mulig på grunn av en bombetrussel. Det er nok først i ettertid at folk skjønner hvor alvorlig situasjonen var, sier han til Aftenposten.no | Elevrådslederen forklarer at det ble en del frustrasjon grunnet mangel på beskjeder. - Da vi kom ut var både lærere og ledelsen forduftet, så det var mange spørsmål vi ikke fikk besvart, sier han. Flere medier melder at også en annen skole i byen, Frederik II videregående skole, ble evakuert, men dette avkrefter rektoren ved skolen overfor Aftenposten.no. Også politiet avkrefter dette overfor Aftenposten.no. Aftenposten.no følger saken. Lager farlig narkotisk stoff av bilfelgrens | Bestiller på nettet | Kamufleres som brus | - Billig rusmiddel | Mens heroin og kokain må fraktes halve jorden rundt før stoffet når Norge, lager rusmisbrukere i Hordaland GHB hjemme. Tre personer ble nylig funnet bevisstløse i Bergen Kino etter en overdose av GHB. Foto: Rune Stølås / bt.no | - Omtrent hvem som helst kan lage det. Oppskriften ligger på nettet, sier Rune Fremstad, leder for narkotikaseksjonen ved Bergen sentrum politistasjon, til BT.no. I løpet av de siste dagene har flere personer tatt GHB-overdoser i Bergen, og ytterligere andre blitt pågrepet med stoffet. Karl Edvin Endresen ble arrestert da han i mai delte ut GHB under et kunstprosjekt. Han vil ikke svare på hvordan han fikk tak i stoffet, men sier det er en smal sak å lage det på egen hånd. - Det er gjort på tre timer. Men det er vanskelig å få tak i store mengder av rensemidlene som brukes som råstoff, sier Endresen, som er elev ved Statens Kunstakademi. I Nygårdsparken i Bergen ropes det ut tilbud på heroin, Subutex, speed og alle slags piller. Men Nygårdsparken er ikke markedet for GHB. - Det er ingen som har GHB her. De som bruker det bestiller felgrens, og lager det selv hjemme, sier en narkoman mann i 20-årene. På nettet diskuterer norske rusmisbrukere åpent hvordan man best kan lage GHB selv. Over hele landet har politiet gjort beslag av GHB, som regnes som svært farlig av flere grunner. Også i Os kommune, der en mann ble pågrepet for besittelse torsdag. - Vi vet at ingrediensene bestilles på nettet, og at GHB produseres i Os, sier politiførstebetjent Audun Hadler-Olsen ved Os lensmannskontor. En stor andel av dem som er blitt tatt med GHB i Os er folk som ikke tilhører de vanlige rusbelastede miljøene. - De går på skole eller har jobb, flere av dem har barn, og bruker GHB i helgene, sier Hadler-Olsen. I hele fjor tok politiet 36 liter GHB fordelt på 134 beslag. Det er et lavt tall, mener Kripos, som mener at risikoen for å bli tatt med GHB trolig er mindre enn for andre typer stoffer. - Siden utseendet og virkningen av GHB og alkoholholdige drikkevarer har store likhetstrekk, kan en ikke se bort fra at beslagsdata ikke gjenspeiler utbredelsen på noen god måte, skriver Kripos i årsrapporten for 2008. I Hordaland har politiet sett at GHB - som egentlig er fargeløst - er blitt tilsatt gul konditorfarge og tappet på Solo-flasker. - Da er det ikke så lett for politiet å oppdage det, sier Hadler-Olsen. I juni skrev BT at Bergensklinikkene advarte mot en tydelig økning i bruken av GHB i Bergen. - GHB er kjent for å ha veldig uforutsigbar styrke. Det produseres på ymse vis, og kvaliteten varierer sterkt. Det gjør at faren for overdose er større enn ved andre stoffer, sa Liv Flesland ved Bergensklinikkene til BT 10. juni. Det finnes ingen motgift mot en overdose GHB. Kunststudent Endresen tror overdosene skyldes nye brukere som ikke har erfaring med det livsfarlige rusmiddelet. - Man må aldri blande GHB med alkohol eller sedativ medisin. Men mange som ikke har prøvd GHB før, tar ikke advarslene seriøst. Dessuten er GHB et av de billigste rusmidlene som finnes. En brukerdose koster 20 kroner, sier Endresen. Til høsten må han møte i retten, etter å ha delt ut rusmiddelet til publikum på en utstilling i Stenersenmuseet i Oslo | Døde av kosttilskudd? En uvirkelig sommer. Big business. Trenger bedre kontroll. Kroppen svikter. Offer for juks. Omfanget større enn antatt. En internasjonal utfordring. Han som alltid var der. Sverre Murud var en sprek 69-åring. Legene mener dette kosttilskuddet bidro til at kroppen hans gikk i oppløsning. Da Sverre Murud fylte 67 år, så han ingen grunn til å bli pensjonist. Å holde seg i form var hobbyen hans. Biloppretteren syklet Grenserittet om sommeren, gikk Birkebeineren om vinteren og løp tre ganger i uken med veterangruppen på Kløfta. Til han fylte 69 jobbet han deltid, men da syntes han det fikk være nok. Torsdag 29. mai 2008 hadde Sverre Murud sin siste arbeidsdag. Det var på tide å kose seg. Men den første helgen som pensjonist blir han fryktelig kvalm og får bare i seg litt havregrøt. Når Karen Helene Murud kommer hjem fra jobb på mandag, er ektemannen helt gul. - Gud, Sverre, det må være gallestein, sier hun, men han vil vente til dagen etter før de gjør noe med det. Morgenen etter besvimer Sverre tre ganger mens han prøver å kle på seg. Han, som barna alltid har tenkt på som så sterk, kjøres til Akershus Universitetssykehus i ambulanse. Der viser det seg at mannen som aldri er syk, som er forsiktig med alkohol og ikke har kjent noen symptomer, har leververdier på 3000. Det er skyhøyt. Uten at han har merket det, har cellene i leveren begynt å dø. Trebarnsfaren som snart skal få sitt tredje barnebarn, er i ferd med å gå i oppløsning innvendig. Sverre har ikke vært lenge på Ahus før legene spør om han tar noen legemidler eller naturmidler. Han gir fra seg alt han har; Lipitor og Ezetrol, to preparater som skal forebygge en hjertesykdom han er arvelig disponert for. Begge kan påvirke leveren, men Lipitor har Sverre brukt i mange år uten bivirkninger, og Ezetrol, som han har gått på i et halvt år, gir sjelden leverbivirkninger. Men legemiddelet har ikke vært i bruk så lenge, og det er få pasienter som tar det. For å være på den sikre siden, gir Sverre også legene en boks med kosttilskuddet Fortodol. Sverre har aldri brukt andre helsekostprodukter enn tran og litt ølgjær, men i februar fikk han anbefalt Fortodol av en bekjent, som syntes det var så bra mot støle og ømme muskler. Og det virket, syntes Sverre. Derfor tok han det nå og da, når han hadde trent vekter på jobben, for eksempel. Både han, Ahus og familien tror han snart blir frisk igjen. Men da datteren Hanne ser igjen faren etter å ha avbrutt ferien, har han slanger overalt. 69-åringen er blitt undersøkt med alle hjelpemidler. Røntgen. Ultralyd. EKG. Næring får han bare i seg intravenøst, og sakte, men sikkert begynner også nyrene å svikte. 24. juni får Sverre dialyse. Det går ikke så bra. Han må få blodoverføring etterpå. Med ett er det som om Karen Helene, Hanne og brødrene Rune og Ståle befinner seg i et mareritt. Et mareritt de kan gjøre fint lite med, annet enn å sitte hos Sverre på skift. Dagene veksler mellom jobb og sykehus. Sykehus og jobb. Og dette uvirkelige som skjer med ektemannen og faren deres, har legene få forklaringer på. Men de mistenker bivirkninger av legemidler og Fortodol. Mellom sykebesøkene søker Rune på legemidler og bivirkninger på nettet. Men at Fortodol skulle ha noe å si, har han liten tro på. Det er jo bare et kosttilskudd, basert på gurkemeie. Og gurkemeie kan jo ikke skade. Det hverken han eller legene på Ahus vet, fordi det ikke står på boksen eller noen andre steder, er at de Fortodol-kapslene Sverre har spist, er tilsatt legemiddelet nimesulid. Et smertestillende og betennelsesdempende middel som ikke er godkjent i Norge. Nimesulid kan være svært skadelig for leveren og er derfor trukket fra markedet i mange land. De siste ti årene er Omega 3, vitaminer, mineraler, tran, urteblandinger og antioksidanter blitt big business i Norge. I fjor omsatte helsekostbutikker, apotek, matbutikker og postordrefirmaer helse på boks for 2,2 milliarder kroner. Plusser du på alt som blir kjøpt via nettet, gjennom pyramider eller på homepartyer, kommer du fort opp i tre milliarder, anslår Bransjerådet for Naturmidler. I gjennomregulerte Norge er det lett å anta at myndighetene har kontroll over produkter som lover deg og meg god helse. Men tilsynet med dem er langt mer tilfeldig enn man skulle tro. Mens innholdet i legemidler og naturlegemidler er undersøkt og dokumentert, slik at man kjenner effekten og mulige bivirkninger, er det langt fra tilfelle med alle kosttilskuddene halvparten av befolkningen svelger i løpet av et år. Høsten 2006 gjennomførte Mattilsynet, Folkehelseinstituttet og Statens legemiddelverk en undersøkelse av 82 typer kosttilskudd. Markedsføringen lovet stor virkning av produktene, som skulle øke potensen, virke oppkvikkende eller være slankende. Da fant de følgende: - Tre av potensfremmerne var tilsatt ulovlige legemidler. I det ene var mengden over tre ganger så høy som det Legemiddelverket anbefaler. - Tre av de slankende kosttilskuddene var tilsatt synefrin, et legemiddel med stimulerende effekt. De inneholdt også koffein, selv om kombinasjonen av koffein og synefrin kan være farlig for folk med hjertesykdom eller annen alvorlig sykdom. - I flere av produktene ble det påvist rester av plantevernmidler. - Efedrin, et reseptpliktig sentralstimulerende middel, ble påvist i liten mengde i ett av de oppkvikkende tilskuddene. - Det er svært alvorlig at noen tilsetter legemidler i kosttilskudd for å oppnå sterkere virkning. Forbrukerne har ingen mulighet til å vite hva produktene egentlig inneholder når stoffene ikke oppgis i merkingen, og kosttilskuddene tvert imot markedsføres som naturlige og ufarlige alternativer til legemidler. Dette kan i verste fall sette folks liv og helse i fare, og viser at det er behov for mer systematisk kontroll av kosttilskudd. Slik kontroll bør også omfatte kjemisk analyse, sa rådgiver Anne Kristi Sommer i Mattilsynet i mai i fjor, da den endelige rapporten fra undersøkelsen ble lagt frem. Det er Mattilsynet som skal føre tilsyn med kosttilskudd. Likevel har ikke etaten satt et sterkere fokus på feltet siden den gang. - Det er ingen tvil om at det hadde vært en fordel med bedre kontroll. Men Mattilsynet har enormt mange oppgaver, og vi må hele tiden prioritere de områdene der det er størst helsefare. Forbrukerne, som frivillig kjøper slike produkter, kan nok være mer skeptiske enn de har vært. Det er mange seriøse aktører der ute, men også en del lureri, hvor useriøse produsenter får folk til å bruke masse penger på tulleting, sier Sommer. I dag har alle som driver helsekostbutikk plikt til å registrere virksomheten hos Mattilsynet. Det skal også bli meldeplikt for kosttilskuddene de selger, men tilsynet vet ikke når databasen er klar. Produsenter av kosttilskudd må imidlertid kunne dokumentere at de egenskapene de knytter til produktene, som at de skal styrke immunforsvaret eller være gode for hjertet, faktisk stemmer. Men Mattilsynet sjekker ikke automatisk at all dokumentasjon er god nok, eller at den i det hele tatt finnes. - Det er heller ikke meningen. Virkeligheten er ikke sånn at selv om du har et kontrollapparat, så vil alt bli kontrollert. Vi foretar inspeksjoner og revisjoner og kan ta stikkprøver, men til syvende og sist er det leverandørene og de som selger kosttilskudd som har ansvaret for at produktene er trygge og dokumentasjonen i orden, understreker Sommer. På Ahus ligger Sverre Murud og hikker. Leveren hans produserer ikke lenger så mye protein som den skal, og vannet holder seg ikke inni blodårene, men begynner å sive fra årene hans og ut i vevet og buken. Hele immunforsvaret svikter, og blodet hans forgiftes. Forstyrrelser i blodet kan påvirke hjernecellene og gjøre pasienter forvirret, urolige og hallusinerte. For Sverre blir det vanskelig å snakke. Ofte begynner han på setninger han ikke klarer å fullføre. Men en gang sier han til Rune og Ståle at han skal ut, og ber dem hente jakken hans... Legene håper stadig at ting skal snu, og 1. juli overføres Sverre til Rikshospitalet, som skal vurdere om han kan få en levertransplantasjon. Det kan han ikke. Han har i tillegg for dårlig sirkulasjon til hjertet og er for syk for to omfattende operasjoner. Sommeren 2008 kjører Karen Helene, Hanne, Rune og Ståle berg-og-dal-bane mellom håp og fortvilelse. Natt til 14. juli sitter Hanne alene hos Sverre. Faren, han som alltid har vært der, tryggheten, oppmann i skiklubben og tusenkunstneren som akkurat har snekret terrasse til henne og familien, klarer ikke å løfte armene. Nå begynner han å jamre seg og ligge urolig. Det er vondt å se på, og to ganger flytter Hanne og en sykepleier Sverre i riktig stilling. Den siste gangen oppdager hun blod på lakenet, tilkaller lege og får ham til å gi faren sterkere smertestillende. Da roer han seg. Hanne lener seg tilbake i stolen, lukker øynene og lytter til Sverres langsomme pust. Teller sekundene mellom og tenker: "Nå sover pappa godt." Men plutselig hører hun ikke pusten hans lenger. Sverre er død, kl. 04.30. En halvtime før kona skulle kommet og overtatt "vakten" ved sengen hans. Nå, nesten ett år senere, går disse nattetimene som en film gjennom hodet til Hanne, igjen og igjen. Særlig når hun prøver å sove. Mens Sverre ligger på sykehuset, har Legemiddelverkene i Sverige og Norge begynt å få inn bivirkningsmeldinger etter bruk av Fortodol. Alle går på leveren. Siden kosttilskuddet kom på markedet i Sverige i 2004 og i Norge i 2007, skal det være solgt 24 millioner kapsler fra helsekostbutikker og over Internett. Det norske Legemiddelverket sender meldingene videre til Mattilsynet, som i februar i år drar på befaring til leverandøren, Bringwell Norge. De distribuerer kosttilskudd, vitaminer, mineraler, sportsernæring, naturkosmetikk og naturlegemidler. Mattilsynet oversender en boks Fortodol til legemiddelmyndighetene i Sverige for at de skal analysere den. Statens legemiddelverk knytter på det tidspunktet Fortodol til alvorlig leversvikt både i Norge, Sverige og Danmark, i to tilfeller med dødelig utgang. Den norske boksen viser seg imidlertid å ikke inneholde ulovlige ingredienser. Likevel beslutter Bringwell dagen etter å trekke produktet fra markedet. Etter Sverres død føler familien Murud at de ikke har fått ordentlig svar på hva han døde av, og kontakter Relis, informasjonssenteret for legemidler ved Ullevål universitetssykehus. En dag ringer Relis Karen Helene og spør om hun fortsatt har en boks Fortodol som Sverre har spist av? Det har hun. Den sendes til Sverige, og 25. mars avsløres det: Kosttilskuddet Sverre har tatt, er tilsatt terapeutiske doser med nimesulid. Rune er den første som ser dette på Aftenpostens nettavis. Ståle ringer Legemiddelverket og finner ut at det er faren deres det står om. Da Karen Helene leser nyheten, kjennes det like uvirkelig som da Sverre døde. Denne uken ble det kjent at ikke bare Sverres og én annens boks, men det meste av Fortodolet som er solgt i Norge, i alt syv millioner kapsler, har vært tilsatt nimesulid, slik Aftenposten skrev om på onsdag. I vår har både Mattilsynet, Legemiddelverket, mediene og helsekostbransjen selv advart: Slutt å ta Fortodol! Men ingen skriver inngående om hvor kosttilskuddet egentlig kommer fra - en 74 år gammel mann fra California. Kurt Donsbach er en kjent størrelse innen den alternative helseverdenen i USA, med eget radioprogram på Internett, fire alternative sykehus og millioner av solgte ernæringsbøker bak seg. For en drøy måned siden ble han arrestert, tiltalt for elleve grove forbrytelser. Tiltalen inkluderer å behandle pasienter uten autorisasjon, feilmerking av medisiner, tyveri og på ulovlig vis å selge medisiner og kurer som skal kunne helbrede kreft. Dr. Donsbach har i en årrekke presentert seg som kiropraktor og naturmedisinsk lege, men har ikke lisens til å praktisere noen helsefaglige yrker i USA. Han er også blitt tatt i å selge Fortodol tilsatt nimesulid, som hjemmebehandling mot kreft i bukspyttkjertelen. - Dette har forundret meg: Hvis Dr. Donsbach først skulle jukse, hvorfor trengte selskapet å gjøre det med et forbudt legemiddel som er så farlig? Det er kynisk. Et spill på liv og død, sier Kristian Furuseth, Sverres lege i mange år. I tillegg til å skade leveren, kan nimesulid også påvirke hjertet. Det skal ikke kombineres med andre legemidler som kan påvirke leveren. - Dette var det siste Sverre Murud trengte. For ham hadde en Ibux vært mye bedre, påpeker Furuseth. Familien Murud vet hva de føler overfor dem som solgte Sverres kosttilskudd: - Vi føler at pappa er drept. Vil fortsette å selge Fortodol. Det er et utsagn daglig leder i Bringwell Norge, Siv Katrin Ramskjell, synes er vanskelig å kommentere. - Men vi beklager på det sterkeste at dette har skjedd. At Fortodol feilaktig har inneholdt nimesulid er helt uakseptabelt, og det skulle ikke kunne skje med de rutinene og kvalitetssystemene vi har, sier hun. - Hvilken research gjorde dere før dere begynte å selge Fortodol? - Det er godt dokumentert at gurkemeie er en urt som har effekt på betennelser og smerter, og metodene som er brukt i fremstillingen av Fortodol har vist seg å gi ekstra god effekt. Produksjonsstedet er dessuten godkjent etter internasjonale standarder. - Hvorfor inngikk dere et samarbeid med en produsent som Dr. Donsbach? - Kurt Donsbach har lenge vært kontroversiell i USA, fordi han har turt å utfordre den sterke legemiddelindu-strien der. Men produktene hans er godt dokumentert, og det har fulgt gode analysesertifikater med alle leveranser til oss. Råvarene har aldri vært et problem tidligere. Bringwell har likevel ikke noe direkte samarbeid med Dr. Donsbach. De forholder seg bare til sin leverandør - Hela Pharma i Sverige. Det er dette firmaet, som i likhet med Bringwell Norge er et datterselskap under Bringwell AB, som har importert Fortodol til Sverige. Hela Pharma angrer ikke på at de har samarbeidet med Dr. Donsbach i 20 år, og mener han har en unik helsekompetanse. - Donsbach er uten tvil blitt lurt av sine indiske råvare-underleverandører. Det fritar ham naturligvis ikke for ansvar, men bør likevel noteres, sier salgssjef Per-Åke Claesson. Både Hela Pharma og Bringwell regner med at Dr. Donsbach dekker tapet de har hatt på å trekke Fortodol fra markedet. Og begge firmaene selger fortsatt andre produkter fra det omstridte selskapet. - Men flere av disse produseres nå i Sverige, og vi kontrollerer at alle Donsbach-produktene kun inneholder det som deklareres, sier Claesson - som allerede denne måneden begynner å produsere Fortodol igjen. - Det skjer på Hela Pharmas fabrikk i Sverige, hvor vi har full kontroll med produksjonen. A-magasinet har ikke klart å komme i kontakt med Kurt Donsbach selv, men nære medarbeidere avviser alle påstander om juks. Siv Katrin Ramskjell mener helsekostbransjen alt i alt har vist seg å være veldig trygg. - Det er viktig å huske at helsekostprodukter ofte er et alternativ til legemidler som hvert eneste år gir dødelige bivirkninger, sier hun. For mange forbrukere er det likevel vanskelig å orientere seg i helsekostmarkedet. Legemiddelverkets databaser viser at helsekostpreparater som inneholder alkoholbaserte ekstrakter av grønn te, er knyttet til tilfeller av alvorlige leverbivirkninger. Fra store deler av Europa meldes det at tilsetningen av legemidler i slankepiller og kosttilskudd har økt betraktelig. Urter som er forbudt fordi de anses som helsefarlige, er i kosttilskudd blitt erstattet av legemidler. Det har vært tilfeller av nyresvikt og kreft på grunn av forurensninger av Aristolochia-arter i kinesisk slankemedisin, og flere personer er blitt blyforgiftet etter å ha spist visse ayurvediske (helhetlig helsesystem som skal skape fysisk og mental balanse) preparater. Også i USA er matmyndighetene blitt oppmerksomme på faren. I Norge kreves ikke forhåndsgodkjenning av hverken mat eller kosttilskudd, og kontrollen med helsekostmarkedet er i stor grad overlatt til bransjen selv. Den ordningen fungerer fint, mener daglig leder Turid Backer i Bransjerådet for Naturmidler, hvor de fleste leverandørene og de store butikkjedene Life, Sunkost og Naturli ' vis er medlem. - Både vi og myndighetene ønsker å gi forbrukerne trygge produkter. Derfor har våre medlemmer frivillig underlagt seg en produktkontroll. Bransjerådet sender alle nye preparater på markedet til et akkreditert og godkjent laboratorium i Sverige, der vi analyserer innholdet og sjekker at de inneholder det som står på pakningen. Har de for lite virkestoffer, eller vi finner substanser som ikke har noe der å gjøre, godkjennes ikke produktet og kommer ikke på markedet, forteller Backer. - Sjekker dere også for legemidler? - Vi kan ikke analysere mot absolutt alle substanser som finnes. Vi forutsetter jo ikke at aktørene er useriøse. De fleste jobber ytterst seriøst. Bransjen i Europa er lei av å bli sett på som kjeltringer. Bransjerådet analyserte også Fortodol - uten å oppdage nimesulid. - Vi undersøkte at kapslene inneholdt så mye gurkemeie som de skulle, men vi lette jo ikke etter et legemiddel som overhodet ikke skulle være der! forklarer Backer. I dag er det rundt 2500 helsekostprodukter å få kjøpt i Norge. Bransjerådet har rukket å godkjenne 400 av de mest solgte. 51 produkter er blitt stoppet på grunn av feil eller mangler, funn av tungmetaller (4), sprøytemidler (2), mikroorganismer (1), genmodifiserte stoffer (1) eller at det ikke var samsvar mellom analysen og deklarasjonen på pakken. Mange av disse ble godkjent senere, da manglene var korrigert. Gro Fossum, forsker i Legemiddelverket, mener Fortodol-saken viser at Bransjerådets egenkontroller ikke fungerer: - Kvalitet må bygges inn trinn for trinn. Å kontrollere helsekostprodukter i etterkant gir en falsk trygghet. I EU er det innført et direktiv for tradisjonelle plantebaserte legemidler som sikrer at de oppfyller de samme kvalitetskravene som andre legemidler, med fullstendig produktinformasjon. - I år innføres ordningen i EØS. Jeg synes det er merkelig at helsekostbransjen i Norge ikke har utvist større interesse for å søke sine produkter inn under denne ordningen, sier Fossum, som sitter i den Europeiske komiteen for plantebaserte legemidler. Turid Backer i Bransjerådet mener at interessen er der. - Men den nye ordningen er ikke ordentlig implementert i det norske lovverket ennå, og mange venter på mer informasjon fra Legemiddelverket om hvordan man skal forholde seg til den. Jeg har hørt at det kan koste opptil 600 000 kroner å få et produkt godkjent som plantelegemiddel. Det er det mange små bedrifter som ikke har råd til. 22. juli 2008 er det varm sol på Kløfta. Det er midt i fellesferien, likevel er Ullensaker kirke nesten full. Foran en hvit kiste står Rune og Ståle og forteller om en pappa som alltid var der. Som gjerne tok på seg biloppretting i sene kveldstimer for å finansiere nye slalåmski til jul. Som lærte dem å sveise, og var så flink med hendene at han like gjerne laget apparatene i treningsrommet i kjelleren selv. Ekspertene på informasjonssenteret for legemidler, Relis, har konkludert med at Sverre døde av en fatal leversvikt som førte til at også andre organer sluttet å fungere. Det er ikke mulig å si med sikkerhet om leversvikten skyldes Fortodol eller legemidlene han tok, men Relis mener at kosttilskuddet bidro til å forverre en allerede dårlig lever. - Hvordan ulike helsekostprodukter virker sammen med legemidler, er et uutforsket område som vi vet lite om. Jeg har vært lege i 30 år, og det er sjelden folk forteller meg at de bruker et kosttilskudd. Men det er på høy tid at pasienter begynner å opplyse legene sine om dette, sier Sverres lege, Kristian Furuseth. I vinter har Karen Helene Murud måkt snø selv. Hun har pusset opp soverommet og gått på jobben hver dag. Men tingene til Sverre har hun ikke orket å rydde bort. Bønna. Og vikar... Heisan Else-Beth! Jeg hørte at du var på kurs i går. Dette var meget uheldig for Bønna - du vet at han ikke takler vikarer. (Vi husker vel alle hva som skjedde da du var syk to dager i fjor?) Rektor ringte og fortalte at Bønna hadde stengt den unge vikaren inne på grupperommet, og deretter "truet" med å sette fyr på klærne ute i garderoben, men det var jo kun ment som en spøk! Vi vet jo begge at Bønna er en skøyer, men det er jo ikke noe vondt i ham! Rektor påsto at Bønna hadde trykket på brannalarmen med vilje, men Bønna sier at han bare skulle hjelpe en god venn og dermed kom han helt tilfeldig borti alarmen. Sånn går det når dere plasserer brannalarmen rett ute i gangen! Det at Bønna kastet vått dopapir rundt i klasserommet var kun en reaksjon på sin usikkerhet fordi du ikke var tilstede. Når Bønna blir trist hjemme, får han roe seg foran Xboxen med litt vingummi og cheese doodles. Å nærmest kommandere ham til å plukke opp vått toalettpapir oppleves som krenkende! På grunn av vannintoleransen kan Bønna lett reagere med kløe og aggresjon. Dette burde vikaren vært informert om! At toalettet utenfor klasserommet var fullt av melkekartong og doruller, kan vel ikke Bønna lastes for? Du burde først ta en prat med hun som vasker før du begynner å beskylde Bønna, for å si det sånn! Våre nye "kjære" landsmenn har jo så mye rart for seg... Vikaren hadde påstått at Bønna hadde risset ukvemsord inn i de nye pultene, men vi har aldri utsatt Bønna for stygge ord! Skulle han ha skrevet slike ord, må det være fra skolen han har lært det. Og lar dere virkelig en tiåring sitte med kniv i klasserommet? Det er jo uhørt! Kanskje like greit at den unge jenta fant ut at hun burde velge et annet yrke enn lærer - når du får så dårlig kontakt med elevene, har du vel ikke noe på skolen å gjøre! At Bønna skulle ha puttet en banan inn i eksosrøret til rektors bil, faller vel på sin egen urimelighet. Vi vet jo begge at Bønna er allergisk mot både bananer og eksos, så kombinasjonen banan og eksos ville blitt fatal for Bønna. Jeg tror nok rektor må lete etter en annen syndebukk der! Jeg håper at det ikke blir noe mer kurs for deg dette skoleåret - kunne du ikke bruke noen av feriemånedene dine på den slags? Mvh Pia | P.S: Vi har hverken tid eller anledning til å sette bind på Bønnas nye engelskbøker, vi reiser mye i jobben begge to, og det er snart julebordsesong. Jeg ser på timeplanen at klassen slutter klokka halv ett på onsdager - jeg antar at du har mer enn nok tid da til å sette bind på et par bøker? Sender med Liverpool-bokbind som han skal ha på tekstboka og Angry Birds-bokbind til arbeidsbok. Godt levert! Da jeg skrev dette innlegget, oppdaget jeg at Godt Levert faktisk leverte hit vi bor. Og da jeg så de hadde et velkomsttilbud, var jeg lett å lede. Jeg bestilte. Råvarer og oppskrifter for ei hel uke. Og det var stas å få to store poser levert på døra. Det var stas å pakke ut og se på all maten. Mye var kjent. Men noe var helt nytt for oss. Linser? Selleri! Dette ble spennende! Det som har vært absolutte fordeler ved dette, er å slippe helt matplanlegginga. Slippe handling. Du har fått ferdige oppskrifter, og du har fått alt du trenger til å lage rettene. Å stresse hjem fra jobb på mandag har faktisk vært litt mindre stressende. Det har også vært spennende å teste ut ulike retter. Vi har oppdaga at vi liker linser. Og vi har oppdaga at spisskummin også heter cummin og det er ikke vårt favorittkrydder. Det har vært nok mat til oss alle, og vi har fått ferske, flotte råvarer. I stedet for First Price kyllingfillet, har vi fått Stangekylling. Vi har fått kjøttdeig uten salt og vann. Fersk fisk. Ulempen er at du jo får det du får. Det har ikke vært all mat som har vært en innertier. Når gutta har hatt med seg en kompis hjem, og du serverer linsesuppe med karve og et persilledryss, føler du deg litt... alternativ. Men så har jeg tenkt litt på om all middag egentlig må være en innertier? Velger vi middag sjøl, ender vi opp med våre trauste favoritter. Det blir lite fisk og spinat, for å si det sånn. Nå har vi fått fersk sei og ei pakke risotto på døra, og da har vi tilberedt det etter oppskriften. Og maten har vært god. Kanskje det blir rimeligere med god planlegging og innkjøp på egen hånd. Men jeg er sannelig ikke sikker. For når vi handler, handler vi gjerne også ei pakke rosiner, frokostblanding og yoghurt. Og da flyr pengene. Dessuten har vi en del svinn. Vi har ofte for mye mat liggende. Som dessverre går i søpla etter en stund. Maten fra Godt levert har holdt fint for alle oss seks. Vi har et par ganger supplert med litt mer ris eller poteter. Noen av rettene vi har laget, har blitt såpass favoritter at vi har laget dem på nytt. Ribollita med bacon var kjempegodt! Cupcakesdilemma | Ikke for å mase sånn om det bloggtreffet, men i morgen er det siste sjanse til å melde seg på. Vi trenger litt tid på siste finpuss. Og da må vi jo vite akkurat hvor mange som kommer. Åshild skal visst lage en buffet med noe scampigreier og timianstekte poteter og oksefilet og sånt, og hun skal jo dekke bord og finne fram nok stoler og det småtteriet der. Men for meg som skal bestille cupcakes, er det veldig viktig å få et eksakt tall. Så meld deg på før det er for seint! Og ja, det er flere enslige stakkarer som har meldt seg på, og det skal gå så bra! Promise! Jeg sliter litt med denne cupcakesbestillingen. For i tillegg til antall cupcakes, må jeg også bestemme meg for hvordan de skal se ut. Jeg har tidligere bestilt fra Kakemomsen, og har siden drømt om kakene hennes. Ja, selv nå som jeg sitter og skriver, merker jeg at det renner litt fra munnviken. Jeg har lånt alle disse bildene fra Kakemomsen, og hun har masse å friste med. Vi må vel ha cupcakes med litt pynt? Men hva slags? Skal vi kjøre gjennomført med kun en farge, eller skal det være litt variert? Rosa cupcakes hører kanskje med når man skal ha bloggtreff? Niåringen min synes disse legocupcakesa var de flotteste inne på Kakemomsens side. Så hva skal jeg velge? Har dere cupcakeinnspill, tar jeg gladelig imot. Det er en stor og tung oppgave som er lagt på mine skuldre, og jeg vil gjerne ha eksperthjelp. Og nei, sånne innlegg som dette er absolutt ikke sponsa, men vi takker gjerne ja til en ekstra cupcake. En liten smaksprøve til meg, for eksempel. (Og mens vi snakker om sponsing - i morra kommer det er skikkelig sponsa innlegg! Med vinnersjanser til en av dere:) Ha en fortreffelig kveld med eller uten cakes! Farsdag. Og pur idyll | Jeg skrev jo intet innlegg om farsdagen forrige helg. Og det har jo ikke gått leserne hus forbi. Det har strømmet inn mails, words og sms, alle med det samme budskapet: « Pia! Hvorfor deler du ikke litt av ditt privatliv med oss? Fortell om hvordan dere feirer farsdagen, denne lykkedagen dedikert til alle fedre i vårt langstrakte land! " Ja vel, da. Far ble vekket med blodferske scones på sengekanten. Mor hentet hans tovede tøfler (slik hun alltid gjør) og ga ham en lett fotmassaje (slik hun alltid gjør). Men på farsdagen mates far. Nydelige scones med hjemmelaget stikkelsbærgele ble delt opp i små biter og puttet ømt inn i fars glupske, dog kjærlige munn. (Tyggingen sto han for selv, da, han er jo ikke helt hemma). Så kom han opp i stua, der barna hadde perlet, tegnet, malt og modellert alt det de orket innen emnet "far". På den ene fondveggen vår pleier vi å klistre opp en wallsticker med teksten "Father! We love you!", og tradisjonen tro lyste den mot oss i år igjen. (Det er jo det som er det geniale med wallstickers - de kan klebes opp og ned som det passer oss) | I avisa hadde vi satt inn en annonse til far, og gjett om far ble lykkelig da han leste « Kjære verdens aller, aller aller beste ektemann og verdens aller aller aller beste pappa! Vi digger deg og elsker deg! Ha en herlig dag! Klems og knuseklemmer og bamseklemmer fra englebarna dine, og fra godjenta di Pia. Burre hilser også! " (Burre er bare noe vi liksom måtte slenge på der til slutt, sånt hører med i en sånn annonse) | På farsdagen pleier jeg og min kjære også å unne oss en time hos fotograf. Vi synes det er hyggelig i en hektisk hverdag å få gjort noe minnerikt sammen. I år tok vi profilbilder av oss, nesten nakne, kun iført emaljeskilt og englevinger. Etter et herlig kveldsmåltid, bestående av aspargessuppe og hjort (barna fikk hvert sitt Nestlèglass da, du kan jo ikke servere barn asparges!! Hello, lissom!), sprayet vi barna med Antibac og sendte de til sengs, mens jeg og min kjære ble sittende i loungen og stirre på hverandre med vellyst i blikket. Hvis dere hadde trodd at vi egentlig hadde en ganske vanlig søndag og at mannen så på Discovery om kvelden mens jeg satt på dataen - ja, da tok dere drabelig feil! Ha en idyllisk søndag, med eller uten scones! Den vanskelige mammabloggdebatten | Sommeren 2012 ble en sommer med mammabloggdebatt. Jeg kastet meg inn i debatten fra en solfylt terrasse i Frankrike og fikk (noe overrasket) et kjapt innlegg på trykk i Dagbladet. Noen dager senere benyttet jeg en rolig kveld hjemme til å skrive en (forhåpentligvis) litt klokere og mer gjennomtenkt kronikk i Aftenposten. I sommer har jeg også blitt intervjuet (yay, mer om det senere) om bloggingen min og da fikk jeg anledning til å fortelle om de fine debattene i bloggebyen, som stadig lærer meg noe nytt og tvinger meg til å tenke gjennom mine meninger. Så også i denne debatten. Det er mye jeg syns er interessant med mammablogger, blant annet hva de er uttrykk for. Innlegget mitt i Dagbladet handlet imidlertid om (mamma) bloggernes ansvar for sine lesere. Jeg fikk noen fine tilbakemeldinger på det, blant annet lurte Mammadamen på om jeg ønsket meg bloggplakat og Ylvalia skrev i kommentarfeltet her noe mange andre også har sagt andre steder; enhver får ta ansvar for seg selv, hvis man får dårlig selvbilde av å lese om andres lykke er det ens eget problem. Ja, kanskje er det det? Og kanskje er det faktisk sånn som mange har påpekt andre steder, at hvis man ikke liker en blogg kan man bare la være å lese den. En bloggplakat vil jeg hvertfall ikke ha, det er helt sikkert. Og blogger fins i mange farger - helt sikkert også grå. Så da er det kanskje noe for enhver smak. Samtidig er jeg enig med Camulen og Synnøve, som i kommentarfeltet påpeker at blogg er offentlig. Det poenget er jo også aktualisert de siste dagene med Eivind Berges ekstreme ytringer på sin blogg. Uten sammenligning forøvrig, selvsagt. Men blogg er, som Synnøve sier, en krysning mellom privat og offentlig. En privatperson står bak, med sin soleklare rett til å skrive hva hun vil. Men det hun skriver er likevel offentlig og har potensiale til å nå svært mange. Une snakker om " mottakerbevissthet " - en bevissthet rundt hvem man skriver for. Kanskje det er det som mangler? Eller kanskje trenger vi ikke den bevisstheten, kanskje hele greia bare er et konstruert problem. Jeg har ikke lest en brøkdel av alle mammabloggere men det finnes samlesider som umiddelbart gir inntrykk av at det er mye hygge og kos. Og uten at jeg har forsket så fryktelig mye på det, virker det som at disse bloggerne er yngre enn dem jeg pleier å lese. Dessuten glimrer de (såvidt jeg har sett) med sitt fravær i de mammabloggdebattene jeg har fulgt med på. Kan det være sånn at én gjeng mammabloggere debatterer en trend som mest av alt er fremtredende i en annen gjeng mammabloggere? Hvem er det egentlig vi diskuterer? I det hele tatt er det utrolig vanskelig å diskutere når alle tar utgangspunkt i seg selv. " Jeg blir ikke stressa av å lese om andres lykke, derfor er det ikke et problem ". Når ingen har oversikten, blir det mildt sagt en lite fruktbar debatt. I tillegg lurer jeg veldig, veldig på hva alle de tause bloggleserne mener - det store flertallet som aldri legger igjen en eneste kommentar. Er de enige med det de andre sier, eller er de ikke? Jeg ønsker å bruke bloggen min til å påvirke, reflektere, diskutere og løfte frem saker jeg syns er viktige. Men det betyr jo ikke at alle andre trenger å gjøre det samme. Etter å ha lest ganske mye om mammabloggdebatten på blogger rundt omkring, blir jeg ikke helt enig med meg selv. For på den ene siden virker det som om (nesten) alle som uttaler seg om saken mener det er et ikke-problem. Samtidig er det tilsynelatende allmenn aksept rundt påvirkningskraften til en annen gruppe bloggere; rosabloggerne. Og flere av de største rosabloggerne har uttalt til media at de er bevisst sitt ansvar som rollemodeller og at de til dels justerer bloggingen etter det. Stemningen i debatten synes å være at påvirkning fra superdyktige og superpositive mammablogger ikke er et problem. Men noe i meg sier at det kanskje er det likevel. Jeg blir altså ikke helt enig med meg selv her. Kloke innspill, kanskje særlig fra dere som har forholdt dere rolige frem til nå, mottas med stor takk! Hvorfor liker smågutter biler? En klok leser har spurt meg om jeg tror ettåringens store interesse for busser og brannbiler er relatert til hans kjønn. Jeg skulle gjerne sagt nei, men jeg er usikker. På et eller annet tidspunkt begynte han å vise interesse for biler. Han begynte å leke med dem. Han begynte å lage billyder. På et eller annet tidspunkt begynte han å si (noe han tror er) ordet " bil " (det høres mer ut som " bah "). Han begynte å peke på busser som kjørte forbi, han lyttet etter flylyder og krabbet lynkjapt inn foran rattet i familiens gamle Baleno hvis døra på sjåførsiden stod åpen i et par sekunder (mens bilen stod parkert, brekket var på og begge foreldrene var i nærheten, jada). Og på et eller annet tidspunkt begynte vi å synes at det var littegranne bedårende med denne bilinteressen. Og så skjønte vi jo snart hvor lett det var å gjøre seg populær ved å utnytte akkurat dette. Jeg kjøpte pysj med tegninger av busser på (han elsker den). Farfar kjøpte lekebil og fant frem bilene fra da far var liten. Mormor kjøpte en kasse lekebiler. Nevøen donerte sin gamle sjørøverbåt. I barnehagen hadde de et lass med biler og en klar innstilling på at " gutter liker biler, sånn er det bare ". Far lastet ned Brannmann Sam på iPaden. Vi snakket om motorsykler, pekte på busser og syntes han var søt når han etterlignet brannbilene. En dag ettåringen var småsyk og vi var slitne og grinete, tok jeg han med på en times umotivert busstur (skrekkelig populært! Full panikk og høylydt raserianfall da vi vinket hadet til bussen og gikk hjem). Sånn sett baller det jo litt på seg. Men det begynte jo et sted? Spørsmålet er om han i utgangspunktet viste like mye interesse for noe annet (litt usikker på hva, for hva leker ettåringer med når de ikke leker med biler? Jeg er hjernevasket), men at det var bilinteressen han fikk mest positive tilbakemeldinger på. Kanskje fordi det var mest beleilig. Kanskje det var enklest. Kanskje det var det eneste vi skjønte noe av? Eventuelt så hadde han bare flest biler. Jeg har ikke telt lekene hans, jeg vet ikke om det er overvekt av motoriserte kjøretøy men det kan jo hende. Kanskje bil-lekene var finere enn de andre lekene. Eller - kanskje han er født med en naturlig preferanse for motoriserte kjøretøy. En ting er hvertfall sikkert: til jul skal han få babydukke. Garantert. Er Tupperware det nyeste kule? Frøken Fräkens lille gutt har rukket å bli et helt år, så i helgen var Bolla i sin aller første vaskeekte barnebursdag. Stor stas! Vi voksne var dessuten skjønt enige om at helgereferat som inkluderer bursdagsselskap for venners barn, er godt plassert i kategorien "voksen og etablert" (okei okei, så er man kanskje uansett voksen når man er 37, men det er noe med å plutselig selv befinne seg i situasjoner som man forbinder med sine egne foreldre og andre hypervoksne mennesker). Slike barnebursdager er nå likevel en både naturlig og ventet konsekvens av det å bli foreldre. Langt mer oppsiktsvekkende; det viste seg at både Frøken Fräken og jeg denne høsten har blitt invitert til Tupperware-party, hjemme hos våre respektivt fornuftige og oppegående venninner. Altså; Tupperware! Hva i alle dager har skjedd med verden? Sist jeg sjekka var Tupperware homeparties noe veldig amerikansk og veldig kjedelig som utdaterte husmødre holdt på med når de innimellom ikke hadde syklubb (speaking of; syklubb er vel også noe vi plutselig driver med i fullt alvor, eller?). Er det faktisk blitt sånn nå, at smarte og kule damer på min egen alder syns det er aldeles storveis å arrangere Tupperware-parties, helt uten ironisk distanse? Og i så fall; hvorfor, hvorfor, hvorfor? Har jeg gått glipp av noe her? Er Tupperware egentlig veldig hipt og kult? Eller har vi rett og slett blitt så gamle at Tupperware-parties er en helt naturlig utvikling, på linje med anti-rynkekrem og faste frisørtimer for å farge bort grå hår? Og altså; jeg mener ikke å være hun kjipe her nå - men har likestillingen virkelig kommet så langt at vi uten problemer kan bruke salg av praktiske plastbokser til oppbevaring av mat som unnskyldning for å henge med jentene? Er vi blitt husmorhappy på ramme alvor? PS. Kjære deg, hvis du leser, som inviterte meg tidligere i høst: Beklager at jeg aldri fikk somlet meg til å svare. Det var ikke vondt ment! Men først ble jeg ærlig talt litt sjokkert. En Tupperware-invitasjon fra deg?! Og etterpå var det så mye annet som skjedde at mailen din bare ble glemt. Beklager! Og for hva det er verdt; jeg er overbevist om at det var en strålende kveld - selv om jeg forbeholder meg retten til å være ørlite skeptisk til Tupperware-delen. Dumme backpackere og selvhøytidelige batikkpersoner | Her er en gammel irritasjon: Etter at vi var ferdig på videregående var det ikke uvanlig at man utsatte voksenlivet litt ved å dra ut på en såkalt " jorda-rundt-tur ". I praksis innebar det som regel at man var borte i noen få måneder mens man plasket rundt på en strand i Thailand, drakk seg full med engelske backpackere i Australia før man tok en sving innom San Fransisco på vei hjem. Å kalle dette jorda rundt er, for alle som har sett et verdenskart, en hysterisk spøk. Men greit nok, er det dette man vil så skal man sagtens få lov til det av meg. Det som irriterte meg grovt var når disse folkene kom hjem og innbilte seg at de automatisk hadde skjønt noe om verden som vi som ikke hadde grilla kroppen på en strand på Phuket, ikke hadde skjønt. Det krever faktisk litt mer enn evne og vilje til å overleve 11 timer i fly før man kan påberope seg et nyfunnet og unikt innsyn i fremmede kulturer. Det er for eksempel en klar fordel om du faktisk har snakket med noen av dem som bor i det landet du har besøkt. En irritasjon av nyere dato er denne: Jeg er på ingen måte en ekspert på Afrika, ikke i nærheten en gang. Men jobben min gjør at jeg vet mer om kontinentet enn den jevne nordmann - selv om det nok har mest å gjøre med at den jevne nordmann for eksempel ikke kan navnet på mer enn et par afrikanske hovedsteder. Og på grunn av denne generelle kunnskapsløsheten / manglende interessen kan hvem som helst si nesten hva som helst om Afrika uten at noen arresterer deg på det. Nettopp derfor er det så enkelt for følsomme kunstnersjeler å predikere sin endimensjonale afrikanske gladetnisitet overfor folk her hjemme. Og det irriterer meg. Når en eller annen batikkperson som har vært en tur i Tanzania kommer hjem og forteller om de søte afrikanske barna som synger og danser selv om magene deres er tomme. Om sterke afrikanske kvinner som bærer familien og huset på ryggen mens de samtidig balanserer femten liter vann i en balje på hodet. Det er fint at folk i Norge kan få vite at det skjer andre ting i Afrika enn krig og jævelskap. Men når disse selvhøytidelige blekansiktene først skal fortelle folk om et annet Afrika, hvorfor kan de ikke fortelle om de som studerer på universitetetene, de som kjemper mot korrupsjon, de som starter vellykkede bedrifter og de som gjennomfører demokratiske valg etter tiår med diktatur? Hvorfor går det tilsynelatende ikke an å fremstille afrikanere som vanlige folk? Apple og kart, en tragedie? Dette innlegget er også publisert på Masterbloggen, men jeg legger det her for å ha full historikk over innlegg skrevet av meg. IT-verdenen er full av merkelige situasjoner, for eksempel hvor et selskap har erklært "thermonuclear war" mot et annet, men likefullt er avhengig av tjenester fra dem. Vi snakker da selvfølgelig om Apple og Google, tjenesten er kart. For å endre denne situasjonen lanserte Apple sin egen karttjeneste i iOS6 og iPhone 5. Det er kanskje ikke det smarteste de har gjort. Ord som "Horror show", "Reality distortion", "maps problem" og "kartfiasko" har blitt flittig brukt av kommentatorer de siste ukene. Det har til og med dukket opp en blogg som presenterer "høydepunkter" fra de nye kartene. Kartene til Apple er altså ikke bra, adresser mangler, ting er feilklassifisert, 3d-visningene ser ikke ut. Lista er lang. Det er bare ikke så fint som det er i Google Maps. Til og med Apple selv innrømmer at kartene er langt fra optimale. Men, hvordan kunne det gå så galt? Apple har de siste årene kjøpt opp flere kartselskaper, de kan IT og de er kjent for å være perfeksjonistiske. Det er sjelden det kommer noe halvveis fra den kanten. Og kartdataene er hentet fra store aktører som TomTom, OpenStreetMap og Waze. Dermed er det ikke kartgrunnlaget i seg selv det er noe galt med, men hvordan det er satt sammen. Her håper jeg å kunne peke på en del av utfordringene som kommer med kartdata hvor de kommer fra, hva som er "riktig" og hvordan slike data skiller seg fra andre data. Hvor kommer kartdata fra? Grovt sett kan vi si at kartdata kommer fra tre kilder: det offentlige, kommersielle selskaper og fra privatpersoner. Offentlige kartdata er det vi kaller "Kartverkets data" her i Norge (selv om det er en sannhet med visse modifikasjoner). Disse er som regel offisielle, pleier å være rimelig komplette og "korrekte", men de kan være dyre eller umulige å ta i bruk. Data fra kommersielle selskaper var tradisjonelt data fra de to selskapene NavTeq og TeleAtlas. Dette er i hovedsak data som brukes i bil-GPSer, med fokus på vegdata etc. Tenk Cappelens veikart i digital utgave. Disse dataene kan være samlet inn av selskapene selv, eller kan være bearbeidede offentlige data. Google startet med å kjøpe data fra slike leverandører, men har begynt å samle inn data selv, og dermed blitt et kommersielt kartselskap de også. Data fra privatpersoner er det man kaller "crowdsourcede" data. De er samlet inn på dugnadsbasis av folk som bidrar uten betaling. De gjør dette fordi de vil at det skal finnes fritt tilgjengelige kartdata som kan brukes uten restriksjoner. Det beste eksempelet på dette er OpenStreetMap. Man kan si mye om dataene her, men i mange områder er dette "gode" data, fullt på høyde med kommersielle og offentlige data. Andre områder står det dårligere til med. Hva er kvalitet når vi snakker om kart? Kart (og dermed kartdata) er "en generalisert avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner" [wikipedia]. Nøkkelordet her er "generalisert". Vi kan ikke ha med alle detaljene fra naturen i et kart, det vil gjøre det ubrukelig. Dermed må noen bestemme seg for hva som er en god generalisering. Skal vi ta med omriss på alle husene i Oslo, eller holder det å merke av hvor Slottet, Stortinget og Oslo S er? Skal vi ta med alle små stier i en kommune, eller holder det å vite hvor riks- og fylkesveiene går? Trenger vi å ha med alle svingene i en bekk, eller holder det med en linje som viser hvor den sånn ca går? Det riktige svaret her er "det kommer an på". Hva kommer det an på? Jo, hva du skal bruke kartet til. Det er forskjell på et kart for en reguleringsplan, NAFs veibok og et orienteringskart. Kartene generalene i en krig sitter med skiller seg også fra kartene den enkelte soldat har med seg i felten. Vi må generalisere bort noe, men ikke mer enn at kartet fungerer i den konteksten vi er i. Digitale kart gir oss her en stor fordel: Kartet er ikke skrevet i stein i det kartografen sier seg ferdig med det. Vi tenker ikke over at når vi zoomer inn på et digitalt kart dukker det opp mer informasjon, vi ser småveier, stier og husomriss. Byer går fra å være en prikk på kartet til detaljerte oversikter. Vi kan også legge over kartlag som viser andre ting. Digitale kart er mye mer dynamiske enn papirkart. Dette setter imidlertid strengere krav til dataene. Vi må ha alle mulige data tilgjengelig, slik at de kan automatisk dukke opp når vi zoomer inn. I tillegg må disse dataene være kodet riktig. Hva som vises når og og på hvilken måte, styres av regler av typen: "Tegn alle skogsbilveier med denne fargen, men kun ved målestokk 1:50000". Dermed er det viktig at dataene har denne informasjonen. Hvis noe som egentlig er en riksveg har data som sier "sti", kan ting bli veldig feil. Når det sitter mennesker og tegner et kart, vil de stusse dersom det går en riksveg over Besseggen, mens software som tegner etter gitte regler ikke tenker slik. I en ideell verden er ikke dette noe problem. Der er alle data korrekt markert, med riktig informasjon, slik at datamaskinen klarer å tegne dem riktig. Slik er ikke den virkelige verden. Problemet er todelt: Enten er det mennesker som har samlet inn denne informasjonen, og vi gjør feil. Kanskje stien over Besseggen ble "digitalisert" fredag etter en noe fuktig lønningspils, og klassifiseringen ble satt feil. Datamaskiner er det andre problemet her. Vi liker å sette bort repetitivt, kjedelig arbeid til maskiner. Derfor har vi naturligvis prøvd å få datamaskiner til å se på flybilder og lage kartdata fra disse. Men, når stien over Besseggen kan se ut som en motorvei for oss mennesker er det ikke så rart at datamaskinen tar feil. Dermed må maskinene holdes i hånden for å forsikre seg om at ting blir riktig. Kartdata er vanskelig, og vi som brukere har vanskelig for å tilgi. Hvordan sjekker du om et kart er "godt"? Sannsynligvis finner du nærområdet ditt, du sjekker om huset ditt har riktig adresse, om veien går der den skal og om gangstien ligger riktig. Vi er alle eksperter på vårt nærområde, mens kartprodusentene ikke er det. De må hele tiden gjøre antakelser, vurderinger og avveiinger; "Er dette en vei eller sti?" "Er det viktig å ta med denne lekeplassen". Et større problem blir det når man skal kombinere data fra flere kilder. Disse kan kode dataene sine forskjellige, og skal man sammenstille disse dataene kan mye informasjon gå tapt. Hvis du får dataene fra kilde A og B kan det godt være slik at kilde A klassifiserer veier etter et generalisert system som skal fungere i alle land, mens Statens Vegvesen klassifiserer vegene etter de norske veitypene. Her kan man fort bomme. Feil klassifisering og problemer med å sammenstille dem er et problem. Et annet problem er nøyaktigheten. Hvis du har data fra 2 land, der land A har målt inn vegene sine med millimeterpresisjon, mens land B har digitalisert sine gamle papirkart, er sjansen stor for at ikke europavegen vil treffe korrekt på grensen. Konklusjon | Kartdata er altså spesielle, siden de er generaliseringer. Dermed vil det alltid være et spørsmål om hvordan man skal generalisere data for å få dem til å fungere på skjermen. Dette er noe man må lære ved prøving og feiling, og Nokia (som har holdt på med digitale kart lenge) mener at det å lage kart på nett er noe som ikke kan hverken læres eller gjøres over natta. Man trenger folk som kan noe om kart, som kan jobbe med data fra ulike kilder og man må for all del sjekke manuelt hva kartsystemet produserer. Dermed får vi bare håpe at Apple klarer å sette inn et ekstra gir, jobbe hardt og gi iOS en kartapplikasjon de kan være stolte av. Så kan vi som jobber i kartbransjen atter en gang konstatere at kart ikke er noe man tar lett på! På tampen kan vi jo også notere oss at selv ikke Google Maps er skrevet i stein, de utvikler seg stadig. Et interessant spørsmål er hvorvidt første versjon av Google Maps hadde blitt tatt imot bedre enn Apple Maps dersom den hadde blitt lansert i dag? Giddalaushet | Planen for lørdag (dvs gårsdagen) var ganske ambisiøs: På tross av sommerfest med jobb på fredagen hadde jeg et mål for dagen: Fullføre oppgraderinga av mineturer.org. Alt lå jo til rette for det. Samboer borte fra lørdag morgen til søndag ettermiddag, ingen planer på agendaen og egg og bacon i kjøleskapet. Været var vel meldt av type sommer, men når man har bestemt seg for å skrive kode er ikke det noe problem. Så. Fredagen ble fuktig, det ble sent, men jeg kom meg da hjem til slutt. Så, lørdag morgen, våkner, fyllesjuk i 11-tida.. Snur meg rundt, sover videre. Våkner i tolv-ett-tida. Tar frem telefonen, leser gjennom twitterfeeden. Klokka blir tre før jeg kommer meg opp fra senga. Så blir jeg sittende å lese gjennom twitterfeeden på nytt, finleser alle lenker denne gangen. Frokost blir laga i 4-tida. Etter en dose egg, bacon og appelsinjuice er ikke bakfylla nevneverdig plagsom mer. Skal jeg sette meg ned og kode litt da? Neh. Setter på tv. 5 episoder Storage Wars senere føler jeg meg som en vegeterende idiot forran tven. Klokka nærmer seg 6 - 7. NÅ! Nå kan jeg kode litt? Åpner pc'en igjen, sjekker twitter og facebook. Konkluderer med at det er for kjipt. Så henter jeg frem boka jeg leste på. Leser en god stund. Ganske god stund. Klokka blir visst 02.00. Trøtt. Litt twitter igjen. Så ny bok. Sovner med boka i hendene, og våkner 02.30 for å skru av lyset. Ok, det ble ikke noe koding på lørdag, men jeg har jo det meste av søndagen på meg! Tja, våkner i ett-tida, twitter-sjekk igjen før dusj og frokost (før to denne gang!). Så vasker jeg kjøkkenbenken og mopper gulvet. Må jo gjøre noe fornuftig i løpet av helga også. Men, klokka er halv tre, det er mange timer til jeg ser folk igjen. Nå kan jeg da kode litt? Nei, jeg setter meg ned for å skrive ett blogginnlegg om hvorfor jeg ikke skriver kode. Snakk om prokrastinering! Så, jeg begynner å lure: Liker jeg egentlig å skrive kode? Synes jeg det er så slitsomt at jeg prøver å unngå det? Det er jo aldri noe problem på jobb, da møter jeg opp hver mårra og setter i gang. Jeg synes det er gøy. Hvorfor klarer jeg ikke da å motivere meg selv til å jobbe på et prosjekt der jeg selv bestemmer hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og når det skal gjøres? Jeg har en teori. Eller, det er ikke min teori, men det var en teori jeg (ironisk nok) leste via twitter; | Kort fortalt, vi har aldri tid til å kjede oss mer. Dermed forsvinner kreativiteten. Tenk over det: er du som meg sitter du nok ikke å kjeder deg mer enn 4 - 5 minutter før du drar opp telefonen, sjekker hva som skjer på twitter, så facebook (og tenker at: hvorfor i helvette gidder jeg å sjekke facebook), før du spiller en runde Bejeweled eller et annet, intetsigende spill. Tiden til å kjede seg, tenke over hva man skal gjør, for så å gå i gang er eliminert. Og fordi det "skjer" så mye "hele tiden", blir den tiden du har avsatt til å gjøre "ingenting" så forbanna viktig. Jeg kunne ikke begynne å skive kode lørdag formiddag, for først måtte jeg sove, så måtte jeg prøve å kjede meg litt. Problemet er at jeg ikke klarer å kjede meg skikkelig, fordi jeg blir sittende å glane på kjedelig tv. Før i tiden hadde jeg skrudd av det kjedelige tv-programmet, nå kommenterer jeg dårlige reklamer på twitter mens jeg blir sittende å se på kjedelig tv. Det har altså blitt sånn at selv om man har satt av en hel helg til å jobbe med noe blir det ikke mer enn et par timer igjen til å gjøre det, fordi man "bare" skal gjøre ikkenoe først. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, kanskje jeg vil utsette å skrive kode, kanskje jeg bare vil prøve å fortelle meg selv at jeg er en latsabb? Det jeg mest av alt lurer på er om det kun er jeg som er sånn? Er det bare jeg som kan ha mentalt satt av en hel helg til en ting, og ender opp med å ikke ha gjort en drit fornuftig hele helga? Og hva kan man gjøre med det? (Nei: "ta seg sammen" er ikke et godt svar!). Innspill? Valentines Day | I mitt 24 år lange liv har jeg blitt introdusert for et årsløp fullt av dager. 365 for å være nøyaktig. Da jeg var liten var få av disse dagene viktige merkedager bortsett fra bursdagen min, bursdagen til Norge, og en del helligdager - noe jeg på den tiden satte pris på fordi jeg hatet å dra på skolen. I voksen alder avskyr jeg helligdagene. De dukker opp i fleng hele året - som hindringer på veien for oss som ikke har tid til å vente på at a4-folk også skal få lov til å drikke seg dritings på en tirsdag. Dette er dager som har klamret seg til oss i hundrevis av år, og vi slipper nok dessverre ikke unna med det første. Det er likevel ikke helligdagene jeg skal skrive om i dag. I løpet av barndommen dukket stadig flere nye merkedager opp i Fatterns utslitte almanakk. Dager som er laget for å tvinge enkle mennesker til å huske å gjøre ting. Huske mor. Huske far. Huske å kjøpe blomst til kjæresten de egentlig er dritt lei av. Huske å kle ut ungen som en heks og tigge godteri av naboen. For meg betyr dette kun én ting; å huske at du er en kjedelig og trist person, med en kjedelig jobb, null integritet, ingen ekte venner og en iPhone full av apper du bruker for å imponere kollegene dine. Du trenger disse dagene for å minne deg selv, og de rundt deg, på at du faktisk har de rundt deg. I tillegg til dette skal du selvsagt bruke masse penger på utvalgte produkter som til slutt gjør de kreative utviklerne bak alle disse nye merkedagene søkkrike - og alle blir glade. Og du. Du slapp å huske på alle disse tingene selv, fordi Facebook, avisa, reklameplakatene, kalenderen din og alle på den gørrkjedelige jobben din minner deg på det i god tid. Du rekker å kjøpe blomster til dama du egentlig er dritt lei av. Du rekker å kjøpe inn masse godteri som du skal dele ut til barn du ikke kjenner. Du rekker å ringe til moren din og ønske henne til lykke med morsdagen. En markering som strengt talt burde gjelde hver eneste dag i livet ditt ettersom mora di faktisk ga deg dette livet. La meg påpeke allerede nå. Jeg snakker ikke til hver enkelt av dere. Dette er et inntrykk jeg automatisk blir sittende med under "alle i verden skal vise oppmerksomhet til hverandre" -dager som denne. Og i dag er virkelig den verste dagen av dem alle. Samtlige av de største restaurantkjedene i landet er overfylte av par som har klart å dra hverandre ut av sofaen for å bevise for seg selv, hverandre, og alle deres bekjente, at det fortsatt er gnister i det tørre forholdet som egentlig burde vært avsluttet for lengst. Enkelte frir til hverandre også - kun fordi det passer så ypperlig fint å gjøre det på Valentines Day! Det er jo virkelig en historie å fortelle barna om når de selv vokser opp og skal dra på sin første date - 14. februar, selvsagt, med en kvisete fjortis som har turt å manne seg opp til å spørre. Det er jo tross alt ganske kjipt å være singel på Valentines Day - og ikke ha en date engang. Alternativet til alt dette er å klage og syte over hvor teit denne dagen er - og jeg havner nok i denne klubben selv om jeg hater å bli satt i bås. Ikke fordi jeg ikke kan være romantisk. Ikke fordi jeg ikke klarer å møte jenter. Men fordi jeg synes denne dagen, og andre slike "minne på" -dager er kvalme, motsigende og en av de viktigste påminnerne vi har om at vår generasjon er avdankede egoister som trenger en ferdigskrevet kalender til å fortelle hva vi skal gjøre mot våre nærmeste - når vi skal gjøre det - og hva vi må kjøpe for å gjennomføre det. Nei! Jeg kjøper ikke en blomst og et sjokoladehjerte som det står "Jeg elsker deg!" på. Da kunne jeg like gjerne ha skrevet et brev med teksten: « Jeg har vendt meg til at du er en del av livet mitt nå. Jeg vil aller helst spille Playstation i kveld, men tar gjerne imot en blowjob i bytte mot denne tørre tulipanbuketten som kostet 79 kroner på Kiwi. Penger jeg egentlig kunne brukt på en sixpack øl - men i dag føltes det mer riktig med blomst. » Jeg tror på mennesker. Jeg tror på folk som ringer faren sin selv om det ikke er farsdag, og jeg tror på gode kjærlighetsforhold som kjøper billige tulipaner selv om det ikke er Valentines Day. Jeg er vel bare en sterk motstander av kollektiv opphausing rundt ting som burde ligget i oss - naturlig - fra før av. Også hater jeg å føle skyld når jeg ikke gjør slik reklameplakatene på trikken ber meg om. Halvor lufter litt uinteressant hjernemasse. pt. 11 | Det er lang tid siden sist gang jeg samlet sammen skrot til spalten min om uinteressant hjernemasse, og jeg anbefaler som alltid å styre unna. Den kommende informasjonen er på ingen måte nyttig for noe som helst - det er kun fordi jeg får vondt i hodet av å ikke publisere alt jeg tenker, og alle bildene jeg tar her og der, at jeg skriver disse innleggene. Etterpå føler jeg meg alltid litt skitten. Horeskitten. Her er et bilde av meg. Jeg må være den eneste personen i verden som ser tynnere ut av å bli avfotografert med et vidvinkelobjektiv. Til informasjon, så veier jeg omtrent 65 kilo - 63 kilo dersom jeg vasker meg. Normalt sett strammer jeg musklene alt jeg kan og vinkler armene slik at man ser dem fra siden, og ikke forfra, for å se bittelitt større ut. Her ser jeg ut som en edderkopp på fire bein. Jeg håper jeg aldri trenger å havne i et glassmonter fordi noen har funnet meg døddrukken langs rennesteinen og trodd at jeg er en skadet edderkopp. Har dere sett denne reklamen som oppfordrer til å holde seg våken på energidrikk i 48 timer? Jeg har holdt meg våken på kaffe, energidrikk og koffeinpiller over tre netter før, og det er ikke noe jeg anbefaler noen som helst. Det er faktisk livsfarlig. Derfor spør jeg meg selv; hvis det er lov å betale Ruter penger for å oppfordre offentligheten til å dø av hjerteinfarkt - er det da også OK og dra hjem til de ansatte i Ruter og skyte amfetamin inn å øya på familiene deres? Fint om dere i Ruter kan svare meg her, for jeg har til stadighet problemer med å tolke personlighetsforstyrrelsene deres! PS: Jeg har ingen respekt for dere. Her er forresten meg og Paradise Hotel-Are og Cult-promotør / gatebil-Iselin. Vi møtte hverandre inne på et rom på TV2 (ikke glattcelle) og kom raskt på ideen om å ta et bilde av hverandre. Are og Iselin er ålreite folk, og er for tiden opptatte med å turnere rundt med sine nye sanger. Sangene handler om tyggegummi og savn. Jeg vet forresten ikke sikkert om de turnerer, men de var opptatte da jeg spurte dem om å møte meg i Trondheim i går. Jeg har nemlig vært i Trondheim i noen dager nå - uten å ha noen som helst plan om hvorfor. Jeg benyttet mesteparten av tiden alene på pub og latet som jeg leste Natt & Dag, men egentlig satt jeg bare å så på en dritkul gjeng og håpet at de skulle spørre meg om å være med dem. Det gjorde de ikke. De var dritstygge og jeg hater dem. Stygge tatoveringer og stygge skjegg. Og stygge klær. Jeg tror de var dendrofile også. På dassene i Trondheim henger det forresten do-eposer på veggene. Jeg sitter i skrivende stund på bussen fra Trondheim til Molde for å møte noen av mine yndlingsmennesker. Det er ganske kjedelig her, så jeg har gått gjennom alle bildene jeg har klart å finne av meg selv rundt internett. Denne vitsen er fra artige.no. Jeg skjønner den ikke, men antar at den er kjempemorsom (ironi). Her er et annet bilde jeg har funnet. Skulle gjerne ha kreditert det, men husker ikke hvem som har laget denne kunsten. Til deg som har laget dette: Jeg vurderer å tatovere den på rumpa. Vennligst gi meg tillatelse til dette. I går skrev jeg jo om Posemannen, og hvordan den har blitt første film i rekken med 100 000 visninger, og jeg blir veldig glad for flere kommentarer og mimringer (norskt ord?). Her er forøvrig et meta-bilde av en annen film jeg har laget. På storskjerm i et klasserom der ute et sted. Om dette virkelig er det dem lærer på skolen nå om dagen, så kan jeg med sikkerhet si at landet vårt er dømt. Både fordi jeg kun lærer bort ting som fordummer mennesker ytterligere - og fordi jeg antageligvis kan (og vil) prøve å bli president i Norge i løpet av ti års tid. Her er et bilde av meg og enda flere Paradise-folk. Jeg vet ikke hvorfor jeg har en slik tiltrekningskraft mot dem. Antageligvis er det fordi jeg har et stort behov for å bæsje foran et overvåkningskamera i Mexico, og prøver å menge meg i de rette miljøene. På dette bildet sitter vi på godspotten ved Aker Brygge. Der kan man se på alle taperne på Lektern, mens man slapper av, ser på fuglene, og ler av alle taperne på Lektern. Her om dagen gjorde min venn, Bøffert Fusk, meg oppmerksom på at moskeen ved Grønland ikke har tatt ned rasfare.no-skiltene sine enda. Vi fant begge dette svært interessant, men i det jeg nå skulle skrive noen tanker rundt denne glippen, så kom jeg på noe som er enda morsommere. Bruker du mac? I så fall; prøv å få pila til å bli en sånn fargerik runding som kommer når macen overarbeider. Legg så denne over felgene på en av bilene. Ser du hva du har laget? Du har laget en bil med homofelger. For dere som ikke har mac, eller ikke klarte å få maskinen til å overarbeide, så ber jeg dere lukke øynene selv og se for dere hvor urkomisk det var for meg da jeg satt i photoshop for å fikse bildet - og dette skjedde uten av jeg tenkte over det selv. Fint om dere som klarte å lage homofelger sier i fra til meg, slik at vi kan dele denne latteren. Dere andre kan gjerne fortelle meg en vits eller en historie som inneholder MINST en hund og en høne (hane er godkjent). Historien kan være fiksjonell. Noen ganger, men ikke ofte, så barberer jeg meg på gamlemåten. Det vil si at jeg ikke bruker den elektriske barbermaskinen som jeg stusser ballene med, men en god, gammeldags høvel. Jeg barberer meg oftest de gangene jeg skal hjem til Asker for å møte Fattern og resten av gjengen. Det er litt fordi jeg ikke skal se så bomsete ut, og litt fordi all aftershaven fjerner en del av fernet-lukta. Her er jeg og søsteren min. Hun er nesten like koko som meg. Snakk om fernet, forresten. Her er et bilde av meg fra årets Tom Waits-løp. Jeg orket bare 3 puber i år - skjønner ikke hvorfor (jeg skjønner egentlig hvorfor). Det blir generelt mye fest og moro når vintern har gått i sommerdvale og nordmenn tør å bevege seg utendørs igjen. Her feirer vi bursdagen til Runar med noen av de sprøeste folka jeg kjenner. Jeg antar at dere kjenner til Simen fra før av. Jeg og han vurderer å melde oss på Paradise Hotel for å vinne hele dritten ved å lage oss en allianse. Begge kommer til å slippe kula, og etterpå skal vi lage sanger om tyggegummi og savn. Og pizza. Foreløpig er Simen på bartenderkurs for å lære seg å "flaire" før vi skal inn på hotellet. Det blir garantert bonuspoeng for alliansen vår dersom Simen kan vise frem noen hardbarka flaire-triks. Etter det skal jeg bæsje foran videoovervåkningskameraene - det trekker visst sjukt mye damer i Østfold og Nord-Norge. Snakk om sprøe folk. Fulvio ser vel egentlig ut som om han er den sprøeste jeg kjenner, men han er kanskje den mest harmløse. Han har tatoveringer av vikinger over hele kroppen, og flyttet til Norge for å lære seg å lage helleristninger. Nå begynner dette innlegget å falle av sitt eget lass. Jeg sparker liv i det igjen ved å legge ut to nydelige bilder Pål har tatt av Rambo. Fine? Selvfølgelig. Det er umulig å ta stygge bilder av pusen min. Ja, ja. Klokken er for øyeblikket 21:21 og om 14 minutter ankommer jeg Molde. Hva jeg skal der aner jeg ikke, men det innebærer nok en hel del taco-spising. Jeg lurer på hva jeg skal fylle opp de siste minuttene med. Jeg har drukket opp farrisen min, skrevet ferdig innlegget om ingenting og tatt bilder av meg selv på en ferge. Jeg kommer tilbake til alt det der senere. Kjeder meg. Må ikke på do engang. Jeg lukter vondt, men det er ikke dusj på denna drittbussen! Nå fikk jeg dårlig samvittighet om bussen - den er egentlig ganske fin. Den er lilla, og det er i følge skiltet foran meg plass til 56 sittende og 3 stående. Jeg er en av de 56 sittende. Jeg er en del av majoriteten. Jeg liker meg ikke som en del av majoriteten. Jeg vil stå oppreist, bæsje foran kamera i Mexico og lage sanger om pizza og tyggegummi. Jeg vil bygge en ubåt av bambus. Jeg vil ta på alle hestene jeg har kjørt forbi med bussen. JEG VIL HA EN... Frosk? De fine froskene. Aldri forlat meg. Her er et bilde av meg selv på bussen, forresten. Jeg har aldri hjalmaret fra en buss før. NÅ er jeg fremme! Hallo Molde. SPAM | Med en offentlig epost-adresse på en hjemmeside som tidvis klatrer nogenlunde høyt opp bland rosabloggerne på blogg.no, så sikrer man seg også en epost-konto full av dritt. Det er mange typer epost som går under kallenavnet dritt, men verst av dem alle; "nisje" -bransjene som består av svensker og nyutdanna sveklinger fra BI (største samlingen av tapere i hele Norge på en gang) som tror de er salgsgenier fordi de har oppfunnet en eller annen app, eller startet import av telefondeksler, lommebøker, hestebæsj og andre unødvendigheter, og tror de får solgt det - da gjerne via sosiale medier, og da gjerne via bloggere. Jeg har blitt plaget av mange av disse fjolsene og har tidligere sagt i fra om hva jeg synes om den slags "salgstriks". Den virkelig store verstingen er en nettbutikk som kaller seg Handelsportal.no. Handelsportal.no selger stygge mobildeksler og masse annet dritt som ingen egentlig liker. Det finnes mange tullinger der ute som selger dritt ingen vil ha, men problemet med disse idiotene er at de plager folk med dritten sin. Det kan sammenlignes med å bo i en blokk der Norge bor i etasjen under deg, også skjærer man ut litt av gulvet og bæsjer ned på Norge. Det er nettopp det Handelsportal.no driver med. De bæsjer på landet vårt med dritt. Etikken deres lukter spy, og jeg er sikker på at alle som jobber hos Handelsportal.no er tilbakestående. Hjelpesentralen gone lose. Jeg har lenge lurt på om det faktisk sitter ekte mennesker i andre enden. Etter å ha sett meg lei av alt maset deres på epost, så tenkte jeg en ettermiddag i mars at det var på tide å si ifra. Det hjalp selvsagt ikke, for ingen i Handelsportal.no klarer å lese. Jeg får dating-spam på translate-norsk fra Afrika som er bedre skrevet enn mailene jeg får fra Handelportal.no minst to ganger i uka. Så; når det ikke er mulig å stanse dette, og jeg ikke vet hvor denne hyperaktive hjelpesentralen for vanskeligstilte drittsekker holder til slik at jeg kan sende dem miltbrann i posten... Hva gjør man egentlig da? Det finnes flere utveier i situasjoner der man står fast i dritten. Den enkle løsningen er selvsagt å drikke bort problemene. Men jeg har faktisk lært at det ikke hjelper for noe som helst. Ved en real fyllekule kan man også komme til skade for å blogge om mobildeksler fra Handelsportal.no og da har man jo driti ganske greit på draget (og kanskje helt ned til underetasjen). Den andre løsningen er å gjemme seg fra omverdenen. Forsvinne. Bli en taper som bor i skogen, sånn som Tore Tvedt. Den siste løsningen innebærer hverken drikking eller rømming. Den innebærer kun ett badekar eller en middels stor dusj, og det er noe nesten alle nordmenn gjør ved jevne mellomrom. Jeg snakker selvsagt om den gode, gamle fosterstillingen. Slik sitter jeg. Noen ganger i flere dager i strekk. Det er derfor jeg er så tynn! Fordi jeg ikke spiser. Jeg bare ligger der i badekaret. Gråter litt. Nynner litt på en fin sang. Dere vet. Men faktum er at ingen av disse tingene kan fjerne problemene. De er der fortsatt. Handelsportal.no er der fortsatt. Det er bare én ting man kan gjøre for å ta rotta på disse rottene. Man spammer Handelsportal.no tilbake. Dette kan man jo ikke gjøre alene uten å være autist eller speedfreaker. Da hjelper det å ha en twitter-konto med mer makt enn Evenes, Sørrelsa, Lavangen OG Flakstad Kommune + hele Island tilsammen. Jeg spurte mine disipler på Twitter om hjelp og la samtidig med et eksempel på hvordan man burde gjøre det. Her har også Kim-Eirik satt skapet på plass for nissene i handelsportal.no | Og etter mange uker på spam-offensiven, så skulle det endelig vise seg å gi resultater. Handelsportal.no viste for første gang tegn til selvinnsikt og forståelse for at ingen i verden liker dem. Men det er klart. Selvfølgelig trykker jeg ikke på den linken - da får jeg sikkert masse rosa iphone-deksler i posten med en faktura. Derfor håper jeg alle mine lesere og disipler og slaver fortsetter å sende mail til disse tullingene, helt til de innser hvor forferdelige mennesker de er, tar en scientology-test og begår kollektivt selvmord. IKKE SEND MEG MER DRITT I POSTEN, RUMPEVORTER! Forresten handelsportal.no! Jeg har nevnt dere 11 ganger i dette innlegget. Jeg forventer å få et eller annet fett av dere nå. Kanskje en navelpiercing laget av led-lamper eller noe sånt. Takk på forhånd. PS: Det sendes stadig inn nye mailer til denne bedriften. Hah! Bedriften. Høres nesten ut som bedriten! Klikk på bildene for å se dem større. PS 2: "Pavel" har nå avregistrert min mail for meg. Vi takker ham for hans engasjement og stå på-holdning. Vi trenger flere som deg, Pavel! PS 3: Grand Theft Auto 5 | Mas mas mas | Jo da, vi er heldige som bor i nytt hus med alskens moderne duppeditter og hjelpemidler, men jeg lurer på en ting... HVORFOR MÅ HUSET MITT MASE SÅNN HELE TIDA??? Nå vaskemaskina er ferdig så sukker den ikke fornøyd og avslutter med et lite klikk som den gjorde før. Nei, da. Den nye vaskemaskina piper så jævlig stolt og utålmodig at det høres ut som om det står om liv: Piiiip - piiip piiip kom og heng opp vasken!! Og så er det stille et minutt før det durer på igjen. Piiip piiip piiip hørte du meg ikke? Jeg sa, kom og heng opp vasken!!! Etter tredje runde med piping, reiser jeg meg i sinne og stormer svartbannende ned på vaskerommet og henger opp den jævla vasken, mens jeg gir vaskemaskina "the silent treatment". Men hvis du trodde vaskemaskina mi var irriterende, så har du ikke møtt dens trassige storebror, stekeovnen. Da vi bygde huset fikk vi beskjed om at det nå var påbudt med komfyrvakt i alle nybygg (noe som selvsagt kostet 5000,- ekstra). Nå er det selvsagt flott med en komfyr som vil deg vel, og som er intelligent nok til å slå seg av om den tror det er fare på ferde. Det er bare det at denne komfyren er omtrent like redd for brann som min mormor. Det vil si at den piper og slår seg av bare jeg tenker på å ta kjelen av plata uten å skru ned varmen. Og langtidssteking i ovnen er det bare å glemme. "Å nei, jeg har stått på i over en time, dette kan da ikke stemme", tenker ovnen, og skrur seg av midt i stekinga av juleribba for eksempel. Det ble litt dårlig stemning på kjøkkenet den julaften. Dårlig stemning blir det også når strømmen går midt på natta, og vi våkner av en trønderstemme som roper: "Systemfeil, systemfeil." Nei, det er ikke en ekstraservice fra E-verket at de kommer hjem til deg for å informere om at alt er i orden, det er bare vårt "state-of-the-art" brannvarslingsanlegg. Jeg lurer forøvrig på hva den sier om det begynner å brenne? « Det breinn! Det breinn! Itj bruk tid på å ha på dåkk klea, ell bærg brølløpsbildan. Kåm dåkk ut, og det litt breinnkvikt ", kanskje? Uansett: Kjære produsenter av elektriske produkter og hvitevarer: For meg holder det lenge med en fem-åring som roper "kom og tørk", og en mann som konstant spør hvor: a) kortholderen b) lua c) stoppeklokka d) beltet e) telefonen f) bilnøklene er. Mer mas enn det er stengt talt unødvendig. Takk. Den perfekte unnfangelse | Noen ganger så blir jeg så jævlig provosert. For det meste så roer det seg etter en stund, men etter å ha lest filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kronikk i Aftenposten i forrige uke har jeg irritert meg over den hver eneste dag. Og jeg klarer ikke la den ligge. Han mener nemlig at enslige kvinner som må få hjelp til å bli gravide mer egoistiske enn andre, fordi de fratar barna retten til å kjenne sin egen historie. Han durer i vei om viktigheten av å kjenne sitt opphav, og kroner det hele med en følelsesladd illustrasjon med Toralv Maurstad som kikker på et bilde av sin elskede far og "speiler seg" og sin identitet i sitt genetiske opphav. Mange måter å bli til på | Men det er så mange slags historier bak hvordan vi har blitt til. De aller fleste vet ikke akkurat hvordan, heldigvis. Mange av oss er selvsagt et resultat av den ideelle kjærlighetsakten mellom to som elsker hverandre, og som har en plan om å holde sammen livet ut. Andre er kanskje et resultat av kondomen som sprakk, en idiotisk one-night-stand eller å ha vært fryst ned som befruktet embryo et par år før du settes tilbake i mors liv. Ofte er kanskje historien om at man ble til på et sykehus, vel så romantisk som alternativet, og det kan også være et langt mer tilfredsstillende svar på hvor man kommer fra. For min egen del så kjenner jeg at jeg mye heller vil sette meg ned med en 5-åring og fortelle at han ble født fordi hans mor så dypt og inderlig ønsket at han skulle komme til verden, enn å fortelle at han er på jorda fordi pappaen hans voldtok mamma etter å ha slått henne helsesløs, eller etter et kjapt og heftig knull med den gifte naboen, eller etter at mor triksa med p-pillene. Forresten, det er sant... Slike historier får selvsagt barn ikke høre. Det sies at 10% av oss har en annen biologisk far enn den vi tror. Jeg har ikke dokumentasjon på at tallet stemmer, men at ganske mange av oss lever på en løgn, eller har blitt skapt på en annen måte enn det som er betraktet som normalt og innafor, det er jeg sikker på. Krutzkoff Jacobsens kronikk kommer i forlengelsen av Tore Strømøys sosialpornografi og andre lignende program som setter biologiens uovertruffenhet som en absolutt sannhet. Det spiller ingen rolle hvilken tragedie som ligger bak, du er ikke "hel" om du ikke kjenner dine røtter, er omkvedet. Men faktum er at mennesket ikke har røtter. Vi har derimot føtter. Det betyr at vi kan bevege oss og tilpasse oss, skape både nye historier og trygge historier. Og burde få lov til det, uten å konstant bli fortalt at de ikke er "hele", at de mangler noe. At deres historie ikke er god nok akkurat som den er. Hva er en forelder? For det er det livet vi har levd og de menneskene som har vært der for oss som til syvende og sist betyr noe. Jeg har for eksempel alltid vært pappas jente. Vi er så like. Og jeg lytter når pappa snakker om forfedre og slekters gang, og jeg kjenner at jeg hører til. Hva om jeg fant ut at min far ikke var min biologiske far? Ville historien min vært annerledes da? Bittelitt, ja. Men først og fremst ville han likevel vært pappa. Ikke den som ga meg livet, men like fullt han som skapte meg og gjorde meg til den jeg er i dag. For foreldre kan være så mangt, og de er definitivt mye mer enn en genetisk leverandør. En forelder er først og fremst den som er til stede. Den som kjører i barnehagen, den som trøster når man slår seg, den som skjenner når man har gjort noe man vet man ikke burde. Den som er der og elsker deg betingelsesløst, uavhengig av om du er ens egen kjøtt og blod. Det er ikke egoisme. Det er kjærlighet. Bønnas sommer | Heisan Else-Beth! Du begynner vel å gå lei av den evige sommerferien din? Ja, ja, det er lærer man skulle vært;) Bønna har hatt en strålende ferie. Det blir jo kjedelig for ham kun å være hjemme med oss, så han har vært litt her og der - i Syden og på Rhodos med eksen til svigermor, på fotballskole, friidrettskole, paintballkurs, basketskole og sommerleir for astmabarn. Men det har jo blitt litt tid her hjemme også, og da har vi skapt herlige sommerminner sammen med den skjønne godgutten vår. Akkurat nå tror jeg han er på Norway Cup. Han tar bussen innover hver morgen, og kommer oppspilt hjem hver kveld. Det blir jo dyrt i lengden - Bønna sier at de må ha med seg 1000 kroner daglig for å betale for arrangementet, og jeg synes den cupen har vart i en evighet nå, så pengene flyr! Men alt for prinsen vår! Jeg hadde forresten en ubehagelig skolerelatert opplevelse det døgnet Bønna var hjemme i ferien. Han hadde dratt ut med sykkelen, uten hjelm! Jeg kjente kvalmen bre seg, jeg ringte 112, og så kjørte jeg rundt for å finne ham. Jeg fant ham heldigvis fort, syklende i skolegården. Men jeg må si jeg ble sjokkert! Skolegården var åpen, til tross for at skolen faktisk skulle være stengt! Og jeg så ingen sikringstiltak! Tenk hva som kan skje hvis barn sykler rundt der på kveldstid, helt alene! Bønna kunne lett ha falt av sykkelen og fått kraniebrudd, han kunne ha blitt overfalt og bortført av et romfolk, eller han kunne ha fått sitt aller første epilepsianfall. Ingen ville sett ham! Jeg prøvde å ringe deg flere ganger, Else-Beth, men du er jo så vanskelig å få tak i når du har alle disse feriene dine. Rektor tok heller ikke telefonen, så jeg så meg nødt til å ringe rundt til alle kommunens lærere på måfå. De av lærerne som tok telefonen, var ikke særlig imøtekommende, for å si det mildt. Service og kundebehandling hadde kanskje vært et aktuelt tema på denne planleggingsdagen deres? (Ja, for dere kunne godt hatt et tema på slike planleggingsdager. Det er JEG som faktisk betaler dere med mine skattepenger. Å få betalt for å bruke en hel dag til å pludre løst og fast om alle ferieturene deres, synes jeg er hårreisende. Godt det snart er stortingsvalg!) Neste ferie burde dere kanskje sende ut en varslingsplan, slik at vi vet hvem vi kan kontakte når krisen oppstår i feriemånedene? Skolegården framsto faktisk som en dødsfelle - kvadratmeter på kvadratmeter med åpen, hard asfalt! Noen burde ha kommet for å stenge av skolegården, eller i det minste føre inspeksjon! Med kjærlig hilsen Pia | P.S: Jeg har fått høre at en eller annen idiot har sendt inn en bekymringsmeldig angående vår oppfølging av Bønna. Det er jo helt crazy! Bønna får da alt det han trenger, og mere til, og det håper jeg du kan forklare barnevernet, Else-Beth! Glad i deg, Else-Beth! Bønna gleder seg masse til å se deg igjen! (Og apropos det - når starter egentlig skolen igjen? Ringer du rundt og gir beskjed?) Dødstanker. Og flott bildeserie | I bloggen kan man skrive blogginnlegg, lagre dem, og publisere dem seinere. Det gjør jeg ofte. Man kan også skrive innlegg som man bestemmer skal automatisk publiseres på en bestemt dag og tidspunkt seinere. Dette gjorde jeg en del tidligere. Da virker det som om du sitter og blogger mens du i virkeligheten er langt unna både dataer og nett. Forrige gang jeg gjorde dette, var da vi var på ferie for et par år siden. Da klarte jeg å legge ut et småartig innlegg samtidig som en viss Anders gikk amok på Utøya. Ikke helt heldig. Etter det har jeg unngått sånne innlegg som blir publisert mens jeg er langt unna muligheter til å få redigert eller endret. Da jeg var i India, hadde jeg fiksa det sånn at et uskyldig giveawayinnlegg skulle publiseres. Det burde jo være greit, tenkte jeg. Men så begynte jeg å tenke mer. Hva hvis noe ville skje med meg mens jeg var på reise? Tenk om jeg vandra heden, gikk til de endelige jaktmarker, eller - for å si det rett ut - daua? Altså, jeg er helt frisk, og det er ikke noe som skulle tilsi en snarlig bortgang, men you never know. Jeg har jo en livlig fantasi, og ei natt med hjemlengsel så jeg for meg det ene scenarioet etter det andre. Det var ikke måte på hva som kunne skje med meg mens jeg befant meg langt hjemmefra. Og da jeg hadde gått gjennom det ene dramatiske hendelsesforløpet etter det andre, begynte jeg å tenke på bloggen. Skulle DET bli mitt ettermæle, lissom? En skarve, kjedelig giveaway? Mine siste ord burde jo vært et gripende farvel, et gråtkvalt kjærlighetsinnlegg til ganske mange, en unnskyldning for ditt og en forklaring for datt. Men jeg kom meg velberget hjem. Og jeg har hatt en helt strålende tur. Giveawayinnlegg ble ikke mitt aller siste (selv om den siste linja der jeg skriver at jeg befinner meg på et varmt sted uten nettilgang, sikkert kunne være ganske så passende om jeg ikke lenger var i live) | Okei, nok om tragisk filosofering om døden - la oss gå løs på lystigere materie, nemlig mine besøk i slummen i India! Det kan ikke annet enn å bli løsslupne og småfrekke innlegg når man skal skildre slikt. Coming up. Den flotte bildeserien "Pia i slummen med hellige kuer i bakgrunnen" som jeg tok av meg selv med mobilen, ble ikke de blinkskuddene jeg hadde sett for meg. Ha en lystig kveld med eller uten reiseskildringer! Om å ta vare på | Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie. Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager. Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene. Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe. Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare. Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg. Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer. Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner? Enda en dag | Forsiktig lukker vi døra. Stille. Blir stående og lytte. Vil hun være der inne? Bak døren høres romstering. En dyne som flyttes på. En bamse som snakkes til. Men ingen som roper på pappa. Eller mamma. - Det gikk, nikker vi lydløst til hverandre. Smiler. Går mot stua. På vei gjennom gangen plukker jeg opp en ullsokk. Den som hun tok av seg da vi kom hjem. Den andre ligger i kurven som henger på veggen. Sammen med lua og halsen. Akkurat som hun fikk beskjed om. Jeg tar opp lua, lukter på den. Det lukter Anna. Og snø. Og barnehagen. Fra kjøkkenet hører jeg en oppvaskmaskin som åpnes. Tilbake i stua løfter jeg opp et nett som ligger i den gule stolen. Titter oppi. Asjetter. Kopper. En gaffel. Alt i plast. Fra handleturen hun hadde i ettermiddag. Den som foregikk inne på rommet hennes. Jeg rister litt på nettet. Og får øye på trekakene hun serverte. På bordet står fortsatt en grønn kopp fra samme servering. Jeg putter den i nettet, og setter det utenfor rommet hennes. Der inne er det helt stille. I leketeltet finner jeg tre rosiner. De er harde. Og sikkert ikke fra i dag. Der inne står også en vannflaske. Og en dukke. Som har smekke og melkeflaske. Jeg lar det ligge til neste møte. Under bordet ligger en ball. Jeg kryper ned og tar den ut. Putter den i lekekurven. Kan fortsatt høre henne rope heia heia. På lekematta ligger det et perlebrett. Grønne, gule og blå perler sitter fast på toppen. Som i et lite kaos. Eller blomst, som hun kalte det. Jeg putter det i skapet. Der står allerede boksen med resten av perlene. Hun har ryddet. I sofaen ligger en bok, jeg legger den i aviskurven. Bretter det lille teppet som boka lå oppå. Det får holde, tenker jeg. Får øye på en en gul legoløve oppi lysholderen. Tar den ut, og setter meg ned. Med løven i handa. Ser den inn i øynene. Hører oppvaksmaskinen lukkes. Det holder. Selv om det sikkert er mer. Flere små prosjeter. Små vitnesbyrd om stunder. Men det kan vente. Til i morgen. Til fortsettelsen. Misunnelig? Jeg trodde jeg ikke lot meg påvirke. Misunne. Av fine bilder. Jeg blar med lett hjerte gjennom bilder av kaffe og hjemmebakst. Legger kanskje igjen et lite hjerte. Muligens fordi jeg synes jeg får nok kaffe. Og kaker. Eller fordi jeg ikke har lyst på boller hele tiden. Faktisk. Og fordi jeg tenker at bak det lille utsnittet må det jo finnes rot og hyl og støvkorn. Der også. Hvis ikke må den avbildede kaffen være veldig kald. Tenker jeg. Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss. Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet. I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme. Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten. For to år siden | I dag er det to år siden i dag jeg gikk nedover bakkene mot Carl Berner. Retning T-banen. Jeg hadde vært på barselbesøk hos en venninne. Hun som oppdaget at hun var gravid samtidig som meg. Som egentlig hadde termin akkurat en uke før oss. Men som bar på en utålmodig jente som kom 10 dager før tiden. Selv var jeg fire dager på overtid. Passelig klar. Jeg hadde sittet og sett på det lille mennesket. Sett hvordan hun sparket. Fektet. Gråt. Så vakker. Så perfekt. Samtidig som jeg kjente at noen sparket inni meg. Flyttet på seg. Og jeg prøvde å forstå at det lå et like ferdig menneske der inne. Helt likt som hun som lå foran meg. Men nå var jeg altså på vei hjem. Det var fredag og ettermiddag, og jeg skulle egentlig gå hele veien. Men kjente at kroppen var for tung. For trett, etter null søvn natten før. Så jeg gikk mot banen. Fremme på perrongen ringte jeg mannen som var på jobb, forsikret om at ingen ting hadde skjedd. Fortalte at kroppen var ekstra tung i dag. Spurte om han kunne handle. - Sov litt, sa han. Og det gjorde jeg. Sov. Frem til jeg ble vekket av mannen som kom fra trening. - Sover du enda, lo han. Og ba meg om å sove litt til, han skulle lage middag. - Vekker deg da. Og det gjorde han. Med middag og lys og favorittmusikk. Vi visste begge at dette var siste fredagen som oss. Bare oss. To. Og vi skålte for det. Og for det som skulle komme. Det ukjente. Og der, mens vi skålte, kjente jeg det. Det første, spede, tegnet. Det neste kom ikke før lenge etterpå. Først etter at vi hadde lagt oss, og sovnet, ble tegnene sikre. Og sterke. Hun var på vei. Til oss. Heldigvis visste vi ikke da at det skulle ta enda et døgn før vi fikk møte henne. Eller at ferden ut skulle bli i overkant tøff for henne. At hun ikke skulle komme rett til oss. Heldigvis visste vi ingen ting om det. For det gikk jo helt bra. Det vet vi nå. Torsdag kveld fra Horgans. I går var jeg, etter en halvtimes overtalelse og grov køsniking, på innsiden av Horgans - Norges mest beryktede drittsted for wannabe-keege BI-folk. Verdigheten sank flere grader i det jeg gikk inn døren, med capsen dratt langt ned over ansiktet, med mine to venner. Vi var for øvrig en 33,3% Paradise Hotel-infiltrert trio. Det er derfor forslaget om Horgans kom opp i utgangspunktet. La oss ikke snakke mer om akkurat det. Alle unnskyldninger til side, så var jeg der. Jeg var på Horgans - stedet jeg kun har vært på dagtid for å spise hamburger. Den er faktisk ganske god. Opplevelsen var som forventet. Horder av "pent kledde" drittfolk som har krøpet ut av prosecco-vorspielene sine for å jakte på kjønn. Det var omtrent umulig å komme seg bort til baren for å bestille seg en øl - så jeg unngikk det og fikk noen andre til å kjøpe for meg. Spandering er det eneste som er fint med slike steder, for det er svært viktig for disse menneskene at de blir oppfattet rike, selv om sannheten er at de har studiegjelden trøkket så langt inn i endetarmen at sykemelding fra jobben på Rimi må være grunnen til at de faktisk kan dra ut på en torsdag. Vi må nemlig ikke glemme at torsdag fortsatt er en hverdag. Disse menneskene burde ikke være ute og ødelegge hverdagskvelden for oss som fester i hverdagene, nettopp for å unngå denne bermen av drittfolk som før i tiden holdt den kjønnsykdomfremkallende festingen sin til fredager og lørdager. Eller "holde seg hjemme-dager" som jeg kaller det. Med øl i hånd gjaldt det å finne seg et sted å sitte. Ikke så lett, for på dette stedet er guttevalpene sterkt representert, og de vil selvsagt ikke dele bord med flere menn enn overhodet nødvendig. Da snakker vi selvsagt kun nærmeste kompiser (som alle går likt kledd; Ralph Lauren og hva som helst fra Volt) som kan "wingman'e" hverandre slik de alle får seg noe fremmed kjøtt på kjøttet denne kvelden også. Disse menneskene får nemlig hooket opp, utrolig nok. Forskjellen mellom dem og "sånne som meg" er at de hooker opp med absolutt hva som helst, på bekostning av hva som helst. Å ta tak i tilfeldige jenter på Horgans og tørrpule dem inntil en vegg er helt greit. Å ringe til jenter - som de klarte å få nummeret til på Horgans ved en annen anledning - klokken 04:30 er også helt greit. For de ekle jentene også. ÆSJ! Men tilbake til min situasjon. Jeg og mine to venner klarte omsider å presse oss ut i bakgården der en stygg DJ ingen har hørt om (ikledd Ralph Lauren og Volt-klær, selvsagt) spilte club-musikk (en forferdelig sjanger som burde kriminaliseres umiddelbart) mens han "steket" med hånda ut mot massene av ekle, kåte ungdommer - jeg holder hardt tilbake på nazi-referansene mine nå. * Hold hodet kaldt, Halvor, du må få utløp for de vonde opplevelsene dine * | Jo, bakgården! Vi fant en liten plass der det var mulig å stå i fred. Når jeg sier "stå i fred" betyr det kun at vi ikke ble jokket på av klientellet som for øvrig drikker så mye at de ikke lenger ser forskjellen på mann og dame. Disse små plassene der man kan "stå i fred" vil selvsagt ikke dørvaktene ha noe av, og med en konstant tjue meter lang kø tok det ikke lang tid før den allerede klaustofobiske tettheten av konstant-ejakulerende smågutter ble enda tettere. Jeg slet helt seriøst med å puste, men det var nok mest fordi jeg er redd for at det er noe med luften på sånne steder som gjør at jeg også blir et forferdelig drittmenneske som kun vil drikke tyrker-shots og pule og aldri oppnå noe som helst positivt med livet enn ensomhet i et hav av selvbekreftende fyllesex. Jeg skulle ønske at sammendraget mitt fra gårsdagen også innebar et dårlig forsøk på å sjekke opp en "Horigans-jente" men det stod desverre ikke verdigheten min til. For det første liker jeg ikke sånne jenter. For det andre står jeg ikke i kø for å snakke med jenter, og på steder som Horgans er det nærmest kølappsystem på de ekle nelly.com-kledde jentene som vanker der. Vi gjør det enkelt, og unngår krysning av de forskjellige "artene", ok? Da gutta på Horgans begynte å sloss med hverandre fordi de hadde steket / hitlerhilset hverandre i ansiktet, forstod jeg at min tid var kommet. Jeg drakk opp ølet mitt, kavet meg gjennom massene, kom meg ut døra og stakk. En halvtime av livet mitt var borte for alltid, men jeg sitter igjen med erfaringen. Som dere sikkert forstår måtte jeg jo skrive om dette. Advare leserne mine mot å bli "slik". Dette handler nemlig ikke om festing, kjærlighet, vennskap eller å skape relasjoner i det hele tatt. Det handler om en morbid form for selvbekreftelse sydd inn i et liv av innestengt fylleangst som bare venter på å eksplodere. På et eller annet tidspunkt gjør den nemlig det. Nå har jeg fått bekreftet myten min, og jeg vet med sikkerhet at det aldri blir en tur tilbake. Jeg vil ikke spise hamburger der engang - dette stedet skal ikke få mine penger. Kall meg for en hater, pessimist, hipster, whatever. Jeg elsker å feste hardt, jeg. Men dette er bare dritt, og nå slutter jeg å skrive om Horgans før jeg lobotomerer meg selv. RIP menneskeheten, og adjø. Hvordan snakke med småjenter | I sommer ble jeg kontaktet av journalist Ida Jevne fra Norgesglasset i P1. Hun skulle lage en sak om hvordan man kan prate med småjenter uten å fokusere på hvordan de ser ut og lurte på om jeg hadde noen tanker om det. Og det hadde jeg jo. For det er fryktelig fort gjort å bruke komplimenter for utseendet som åpning når man skal snakke med jenter. "Så søt kjole du har" og « så fine hårspenner, er de nye? " bare ramler ut nærmest av seg selv uten at hjernen har rukket å bli koblet på. Og jeg syns ikke det er greit. Barn gjør stort sett mer av det de får positiv oppmerksomhet for, så jo mer vi voksne fokuserer på utseendet jo viktigere skjønner ungene at det er. For noen år siden bestemte jeg meg for å snakke med Makeløs Niese om andre ting enn hvor nydelig hun er (for det er hun jo akkurat som brødrene sine). Vi prater blant annet om skolen, vennene, fritidsaktiviteter, hvilke bøker hun har lest og hva hun har lyst til å bli når hun blir stor (> olympisk mester. Watch out, verden!) Er du bevisst på hva du snakker om med småjenter? Tror du det er forskjell på hvordan vi snakker med gutter og jenter og i så fall hvorfor? (Saken i Norgesglasset kan du høre her. Anbefaler også artikkelen Why I will never tell my niece she is pretty hos MamaMia). De tjener på at du får barn | Norske kvinner må få flere barn, sier Knut Arild Hareide. Men må vi det? Hvorfor må vi det? Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, men aldri egentlig visst hvorfor. I semi-klare øyeblikk har det vel vært noe i retning av "alle andre gjør det jo", "jeg tror det åpner et ekstra rom i hjertet mitt" og "tenk om jeg våkner en dag når jeg er 45 år og angrer på at jeg ikke fikk noen!" Ikke på noe tidspunkt har jeg stoppet opp og reflektert over de kreftene som finnes rundt meg og som jobber aktivt og utrettelig for å gi meg lyst på barn. Fordi de tjener på at jeg får barn. I det siste har en annonse fra libero.no dukket opp i Facebookfeeden min. Den sier at " Å skifte bleie på barnet trenger ikke å føles som en plikt. Vi ser på hvert bleieskift som noe koselig og bra! Det er en mulighet til å le, leke, trøste og lære. " Og så tenker jeg at dæven, de folka der kan umulig ha skiftet særlig mange bæsjebleier på trassige toåringer som nekter å ligge stille. For helt ærlig; bleieskift er vel neppe topp tre av dagens gjøremål for de fleste foreldre. Men Libero vil jo at vi skal like å skifte bleier. Libero vil strengt tatt at vi skal like å ha barn, sånn at vi fortsetter å få flere barn og de kan selge enda flere bleier. Libero er ikke alene om å pushe ensidig baby- og familielykke. De er bare en enkelt aktør i et helt hav av produsenter som har kommersiell interesse av å få deg til å ønske deg (mange) barn. Har du noen gang lurt på hvorfor mammabladene har så fordømt positive artikler? Det har jeg. (Og dette er ikke noe jeg innbiller meg, Mamma er for eksempel "magasinet for deg som vil nyte livet som mamma!"). De gjør det ikke fordi de syns det er hyggelig med et positivt fokus, men fordi de har en kommersiell interesse i å fremstille barn som selve nøkkelen til fullkommen lykke. Jo flere som tror morslykken er den ultimate lykken, jo flere velger å få barn. Og dermed øker antall potensielle kunder for mammabladene. Det er naivt å tro at vi ikke blir påvirket av det. Mot kapitalismen er enkeltindividet veldig, veldig lite. Og pronatalism ideen om at alle burde få barn står så sterkt i samfunnet at de fleste av oss knapt har reflektert over det. Men blir vi egentlig lykkeligere av å få barn? Blir vi ensomme hvis vi ikke får barn? Og trenger verden egentlig flere unger eller burde vi heller ta bedre vare på dem som allerede er her? Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter | Bedrifter betaler seg ut av pappapermen med bonus, skriver Aftenposten i dag. Og jeg kjenner at jeg blir så helt utrolig sur! For hvilke argumenter står en far igjen med dersom han ønsker pappaperm, men arbeidsgiver sier "nei, vi gir deg heller en feit bonus for å jobbe, sånn at kona di kan være hjemme med ungene"? Pappaperm er viktig av mange grunner, en av dem er at det gjør det enklere for fedre å trumfe gjennom hjemmetid overfor motvillige arbeidsgivere. For helt ærlig, det passer jo aldri å være hjemme i permisjon. Og dette kommer kanskje som et sjokk for noen men det passer ikke for damer heller. Det er bare det at damer tar seg tid. Og det burde for pokker menn få lov til å gjøre også. "Mannen min sitter på en svært verdifull kompetanse i den prosessen som selskapet er i nå", sier kona i det anonyme paret Aftenposten har intervjuet. Og fordi han hadde så verdifull kompetanse, ble det dessverre helt umulig å være borte fra jobb i tre måneder. Hvorfor dukker dette argumentet stadig opp som grunn for at menn ikke kan ta permisjon? Er menn mer umistelige i jobben sin enn kvinner? I så fall lurer jeg på hva i all verden disse bedriftene gjør den dagen den umistelige mannen med den uerstattelige kompetansen slutter i firmaet. « Et annet sted i Oslo-området hadde far nettopp blitt leder i en nyopprettet bedrift da tiden kom for pappapermisjon med familiens yngste sønn. - Det første året er det mye som skjer, det var umulig for ham å være borte i så lang tid, sier den 37 år gamle moren. " Men i alle dager! Er det for mye forlangt at menn planlegger karrieren i forhold til familieforøkelse? Eller er det bare kvinner som må gjøre det? Å bli leder i en nyopprettet bedrift når man har en liten baby og vet at det straks er tid for pappapermisjon er jo bare helt ekstremt dårlig planlegging og vitner om en far som ikke under noen omstendigheter ville vært interessert i å være hjemme med sitt eget avkom. Så beleilig da, å kunne bruke jobben som unnskyldning. Åh, jeg er så uerstattelig av meg! Så da betaler arbeidsgiver for at mor i stedet må sette sin karriere til side og være hjemme litt lenger. Og alle syns det er en god løsning. Men jäklar da! Jeg håper virkelig ikke dette er de samme folka som roper etter valgfrihet for familiene. Da blir jeg seriøst grinete! Band: Sound Of Love | Sound of love: Fra v: Ole Marius Jakobsen, Raymond Tungesvik, Petter Folkedal, Bjare Hundvin. (Ikke til stede: Frank Hammersland og Bård Rock Nordvik). Band: Sound Of Love Medlemmer: Raymond Tungesvik (trommer, vokal), Bård Rock Nordvik (bass, vokal), Bjare Hundvin (brett, vokal), Ole Marius Jakobsen (gitar, vokal), Petter Folkedal (gitar, vokal), Frank Hammersland (perkusjon, vokal). - Hvordan lader dere opp til den store kvelden? - Vi tar vare på våre kjære samboere og koner. Fyller oss med litt ekstra kjærlighet, så vi har maks å by på under duellen. - Hva synes dere om årets pliktnumre "Dschingis Khan", (Dschingis Khan), "Ta meg med" (Olav Stedje) og "Hard To Say Goodbye" (Stage Dolls)? - Vi hadde dem alle på repertoaret fra før, så dette blir ren plankekjøring. - Hva er det viktigste i en konkurranse som dette; å vinne, tape, eller delta? - Å statuere følgende eksempel: Det er ikke alltid de beste som vinner. - Hva er deres joker i dette spillet? - Vi har et assosiert medlem som kommer over fjellet fra Oslo for å bidra med glede, perkusjon og vakker koring. - Hvordan har dere tenkt å smiske med fagjuryen, det velrenommerte populærorkesteret Finn-Erix? - Alle i bandet har stor respekt for Finn-Erix som band, men en jury er en jury og vi forholder oss ikke til hvem som har verv der. Smiger er for dårer. - Hvordan skal dere fri til publikum? - Vi stoler på at vi når ut til dansefolket med overbevisende tolkninger av låter vi selv har et godt forhold til. - Hva er den ultimate dansebandlåten? - Vi åpner alle jobber med "Have You Ever Seen The Rain" av Creedence Clearwater Revival. Den kan alle. - Hva er det ultimate dansebandet? - Ingen fremkaller rykninger i dansefoten som Finn-Erix. Deres kombinasjon av smektende toner og kunstnerisk integritet er et ideal for oss alle. - Hvem er deres dansebandfavoritter? - Vi her på Vestlandet har en dansebandtradisjon å være stolte av. The Stringers, med Helge Nilsen og Rune Larsen, er det få som kan måle seg med. Da måtte i så fall selveste Sverre Faaberg vært involvert. - Hva er den mest spesielle låten dere har gjort dansebandnummer av? - Helt klart "Pus har løpetid", en for jævlig låt av Halvdan Sivertsen. Den var pliktlåt i fjor. Vi gremmes fremdeles. - Hva kreves av et dansebandantrekk? - Det må se voksent og anstendig ut. Ikke for mye spjåkeri, og i alle fall ikke onepiece (!), (motstanderne Inneband stilte i rosa onepiece i fjor, red.anm.). - Gir det dametekke å spille i danseband? - Det er klart. Se bare på Rune Rudberg. - Hvem i bandet har best dametekke? - Utvilsomt Raymond. Pikene flokker seg rundt ham for å fortelle hvor slemme andre gutter er. Hvorfor har dere ikke vunnet de to forrige gangene? - Fordi vinneren er blitt kåret med hjelp av et "skrikometer" og motstanderne har importert busslass med folk fra Stord som virkelig kan dette med å skråle. - Hva er deres styrke? - Vår styrke er våre svakheter. Vi er svak for dansemusikk. - Hva er motstanderens svakheter? - "Tore Tang", for eksempel. De nedlater seg til å spille en masse drit som folk dessverre elsker. - Hvordan skal dere vinne årets duell? - Ved å spille med hjertet utenpå skinnvesten. - Hvordan bør en seier i en dansebandduell feires? - Det blir nok et ekstra glass med Brigg om lykken står den kjekke bi. - Mister undervisningsrom og lesesaler | - Færre lesesaler | - Dårlig inneklima | - Vil fortsette dialogen | Studentene frykter dårligere læringsforhold dersom Sydneshaugen blir barneskole. - Jeg er ikke glad for at studentene muligens blir plassert i brakker, sier Tor Sivertsen Prestegard, leder for studentutvalget ved Det humanistiske fakultet | Han reagerer på at Bergen kommune vurder Sydneshaugen skole som alternativ for elvene på Møhlenpris skole, når barneskolen skal pusses opp til høsten. Sydneshaugen skole brukes i dag både til forelesninger og lesesaler for alle bachelorstudentene på Det humanistiske fakultet. I tillegg huser bygget studenter som studerer master i humanistiske fag som historie, digital kultur, datalingvistikk og språkteknologi. Prestegard forstår at barneskoleelevene trenger et sted å være, men frykter at læringsmiljøet for studentene blir svekket, dersom undervisning og lesning blir flyttet til brakker. - Det vil også ha en effekt på lydnivået med barn rett ved lokalene, sier han | Mathias Ulrik Seip Bratz-Queseth, miljø og læringsansvarlig ved Studentparlamentet ved Universitet i Bergen, er enig. - Dette vil bety betraktelig færre lesesalsplasser, og studentene vil miste undervisningsrom som det kan ta lang tid å få tilbake, sier han. Mildrid Økland, medlem av FAU-styret ved Møhlenpris skole, forstår studentenes frustrasjon. Hun sier at man må ta hensyn til studentene, hvis det blir bestemt at barna blir flyttet til Sydneshaugen. Studentavisen Studvest har ved flere anledninger skrevet om dårlig inneklima på Sydneshaugen, og at studenter har sett rotter der. Økland er i utgangspunktet positiv til Sydneshaugen skole, men avventer til befaringen på skolen før hun og resten av ledelsen i FAU konkluderer. - Skolen må holde seg til forskriften om miljørettet helsevern, og tilfredsstille krav til inneklima, klasserom og friareal. Dersom det skal være et skolebygg for barn i tre år, vil vi ikke ha samme problem der som på Møhlenpris, sier hun. Prestegard i studentutvalget synes det er rart at skolebyråden mener skolen egner seg som barneskole, siden studentene lenge har klaget på bygget. - Vi har lenge arbeidet for å forbedre det dårlige innemiljøet, og de dårlige lesesalene, sier han. Harald Victor Hove, skolebyråd i Bergen kommune, sier han vil fortsette dialogen med universitetet om mulige løsninger. - Når folk uttaler seg om ting de ikke kjenner detaljene på, får uttalelsene begrenset verdi. Vi har kommunikasjon med eiendomssjefen og rektor, og det er der det er naturlig å ta diskusjonen, sier Hove. Han er ikke bekymret for rotteplagen ved Sydneshaugen. - At det er rotter i sentrum, er mildt sagt ingen overraskelse. Det er ikke et tema jeg har behov for å diskutere med studentene, sier skolebyråden. Hove mener Sydneshaugen har bedre standard enn Møhlenpris skole, og inviterer gjerne studentrepresentantene ned på Møhlenpris, så kan de vurdere hva som er best og verst. - Skamslått etter å ha snakket om innvandringspolitikk på Facebook | Politiet: - Kan være sammenheng | Skulle diskutere innvandring | Ble bekymret | Finnes Henrietta? Offeret ikke medlem | "Må tas veldig alvorlig" | "Ikke alle som vil høre" | - Jeg var grusomt naiv, sier 25-åringen. Her skjedde det: 25-åringen ser ut over Store Lungegårdsvannet der han ble angrepet. Området er populært blant joggere, og han trodde først at mennene som overfalt ham var joggere. Var det et sjeldent eksempel på politisk motivert vold i Bergen da tre maskerte menn overfalt en ung mann på Nonnestien 7. januar? Bt.no fortalte tirsdag at to fremtredende medlemmer i Norwegian Defence League (NDL) i Bergen har mottatt hvert sitt trusselbrev fra en gruppe som kaller seg Antifascistisk Aksjon i Bergen. Politiet i Bergen ser ikke bort fra at det er en sammenheng. Trusselbrevene henviser til overfallet, og tre involverte kjenner hverandre. Begge forholdene er anmeldt. - Den ene dreier seg om et overfall, den andre en trussel. Jeg kan ikke kommentere detaljer, men vi har gått gjennom det og satt i gang etterforskning, sier politioverbetjent Leif Havre til bt.no. - Det er to forskjellige saker, men vi ser ikke bort fra at det er en sammenheng. Jeg har ikke vært borti noe liknende før, sier Havre. Han sier at de ikke har noen kjennskap til Antifascistisk Aksjon i Bergen. - Vi er i innledende fase og det er altfor tidlig å si noe om det er aktuelt å be om hjelp fra Oslo, sier politioverbetjenten. Overfallet har vært diskutert på høyreorienterte nettsteder både i Norge og utlandet. Offeret har også fortalt sin historie i detalj på HonestThinking.org. Bt.no har snakket med ham - og prøvd å komme i kontakt med "Henrietta Jonasson", som han skulle treffe. Det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Etter å ha chattet i to uker på Facebook, ble de enige om å møtes ansikt til ansikt for å diskutere innvandring. Han foreslo Torgallmenningen. Hun sa minnesmerket på Nonnestien. Det var enklere fordi hun bodde i nærheten. Henrietta fortalte at hun hadde bodd i Bergen i et par uker, men minnemerket over seks australiere som fløy i døden under 2. verdenskrig, er knapt nok kjent blant de innfødte. Det ligger avsides til ved Store Lungegårdsvannet, i et område som brukes mest av joggere. Jeg hadde med meg tre bøker i ryggsekken og lommebok, men de prøvde ikke å ta noe. 25-åringen | Og det var nettopp det 25-åringen tenkte på da han sto ved minnesmerket sent en lørdagskveld. Det var allerede en halvtime over avtalt møtetid, og purringen han sendte til Henrietta svarte hun aldri på. Slik opplevde han det som skjedde: - Jeg begynte å bli bekymret da jeg gikk rundt der. Etter hvert kom tre menn løpende fra Florida-siden. Jeg trodde det var vanlige joggere. Plutselig sprintet de mot meg. Det var surrealistisk, som på film. De hadde skjerf foran ansiktet, slik at jeg bare så partiet rundt øynene. Jeg husker at de dyttet meg i bakken og sparket. Den ene sa "Spark ham igjen". Det var det eneste de sa. Det varte i 1 - 2 minutter, sier han. Han ønsker å være anonym. Mennene forsvant samme vei som de kom, klatret over et gjerde og løp opp på trafikkmaskinen ved den nye brannstasjonen. Derfra ringte offeret politiet, og dro rett til stasjonen for å anmelde saken. Han mener det må være meningsmotstandere som står bak. Han beskriver overfallsmennene som "unge og slanke". - Jeg hadde med meg ryggsekk med tre bøker og lommebok, men de prøvde ikke å ta noe. Jeg er glad de ikke hadde kniv. Og de kunne banket meg skikkelig. Men det er sykt og fjernt at noe slikt kan skje i Norge, sier han. - Det er et grovt angrep på ytringsfriheten. Jeg og denne jenten skulle jo diskutere innvandring og islam, sier han. Han slapp billig unna, med skader i den ene foten. Nå håper han at et mulig vitne, som rotet rundt i bosspann i nærheten iført en slags nissedrakt, kan oppklare saken. "Henrietta Jonasson" har en tilsynelatende ekte Facebook-profil, med 339 venner, de aller fleste svenske. Eller - hun hadde. Et par timer etter at bt.no tok kontakt for et par uker siden og spurte om hun hadde noen rolle i overfallet, ble profilen deaktivert. Onsdag dukket profilen opp igjen, men fortsatt får vi ingen svar. Jonasson har ingen registrerte telefonnumre verken i Norge eller Sverige, og det finnes ellers ingen spor etter henne på internett. Vi har kontaktet Facebook og spurt om profilen er blitt hacket, men ikke fått svar. Det var i høst Henrietta Jonasson meldte seg inn i den høyrevridde og anti-islamistiske organisasjonen Norwegian Defence Leagues Vestlandsavdeling på Facebook. Hun begynte å legge til flere av medlemmene. - Hun stilte blant annet spørsmål om neste arrangement. Jeg var veldig mistenksom fra starten av, men merket meg at hun la til flere av vennene mine, sier leder Stian Larsen til bt.no. Henrietta deltok også i avstemninger. På spørsmålet "Hvor ønsker folk å ha en samling hvor vi vestlendinger kan bli kjent?", svarte hun Bergen. Rett før jul fikk offeret fra Nonnestien en melding. Han er ikke medlem i NDL, men har flere i organisasjonen på vennelisten. Han er aktiv i diskusjoner på nettet, og 23. desember kommenterte han et innlegg fra et medlem i NDL. Like etter tok Henrietta kontakt. - Hun sa at hun nettopp hadde flyttet til Bergen | Hun skrev på svensk, og sa at hun fulgte med på Kent Ekeroths blogg (innvandringskritisk politiker), sier mannen til bt.no. Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service er ikke i tvil om hva er skjedd. - Måten det var gjort på, var meget spesiell. Og ubehagelig. Jeg har fulgt med i mange år, og ikke sett noe liknende. Det mest naturlige å tenke på, er voldselementer på ytterste venstre fløy, sier Storhaug. Hun kjenner ikke til at Antifascistisk Aksjon har etablert seg i Bergen. BT skrev om gruppen allerede i 2008 etter de delte ut brev i nabolag og hengte ut en person som nazist, noe som viste seg å være feil. Da ble den beskrevet som "svært løst sammensatt". Storhaug mener angrepet må ha sammenheng med 25-åringens politiske engasjement. - Dette må ha vært planlagt. Politiet må ta det veldig alvorlig og spore opp IP-adressen, sier hun. - Han som ble overfalt, har ringt og intervjuet meg to ganger. Jeg husker ham som en rolig og sindig og forsiktig type. Han hadde mer kunnskap enn andre journalister på dette feltet. Jeg har også lagt positivt merke til ham i debatter på nettet, legger hun til. Hege Storhaug har selv vært utsatt for overfall - i sin egen leilighet i 2007. Hun knytter angrepene til en bok hun ga ut like før. Storhaug aner ikke hva som skjedde, men hun ble slått bevisstløs og var kraftig forslått da hun våknet. Først i 2010 ville hun snakke om det offentlig. Storhaug har nå flyttet fra Oslo og bor på sperret adresse. Stian Larsen i Norwegian Defence League er også sikker på at det er snakk om politisk vold. - Helt klart. Hvis ikke han hadde blitt lurt, ville de nok prøvd seg på meg. Det er ikke alle som er opptatt av å høre meningene mine, sier han. Da Norwegian Defence League skulle ha hemmelig åpningsmøte i november, dukket det opp ti demonstranter fra SOS Rasisme. - Jeg tror motivasjonen er at han kommenterte et innlegg jeg hadde skrevet. Vi har ikke vært utsatt for slike angrep før, men det er mange ukjente som prøver å bli venn med meg på Facebook. De virker overekstreme, sier han. 25-åringen selv har tatt lærdom av angrepet. - Jeg har møtt folk fra nettet før. Jeg liker å møtes ansikt til ansikt. Men nå vil jeg nok se dem på webkamera og få telefonnummeret først, sier han. Tips? Ring eller send MMS til 2211, eller skriv e-post | Kritisk til NRKs Breivik-dekning | Til diskusjon | 8,5 millioner ekstra | Medlemmer i Kringkastingsrådet mener dekningen er for omfattende. Stor dekning: Totalt har NRK 185 medarbeidere som er akkreditert til rettssaken. 80 av disse har de to første ukene jobbet i og ved tinghuset. Kringkastingsrådet oppfordrer NRK til å være bevisst på omfanget av dekningen av rettssaken mot Anders Behring Breivik de kommende ukene. Under rådets møte på Marienlyst torsdag ble de ulike aspektene ved NRKs journalistiske arbeid i forbindelse med rettssaken heftig diskutert. Flere rådsmedlemmer mente selve dekningen av rettssaken var for omfattende, og på en forholdsvis enkel måte kunne vært begrenset i omfang. Det førte til at rådet kom med en uttalelse der NRK oppfordres til være bevisst på omfanget i ukene framover. - Det er et relevant innspill. Selve volumet i dekningen er en av diskusjonene vi har brukt mye tid på. I de neste åtte ukene av rettssaken vil volumet variere noe, men en skal hele tiden huske på den store interessen som er rundt saken, sier programdirektør i NRK, Per Arne Kalbakk. Blant rådsmedlemmene var det først og fremst Sylfest Lomheim og Frank Rossavik som stilte seg kritiske til doseringen av rettssaken. Begge mente volumet var altfor massivt. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas understreket at denne rettssaken har en rekke utfordringer og dilemmaer. - Det er all grunn til å diskutere volumet i den videre dekningen, men vi har aldri vært i tvil om at det måtte gis full bredde i denne saken, sier Bjerkaas. I rådets uttalelse fikk NRK også skryt for å ha utført en god journalistisk jobb i de to første ukene av rettssaken. - Alt tyder på at folk er fornøyd med dekningen. Selv synes jeg den har vært informativ og god. Og foreløpig er det ikke heller kommet inn noen klager til rådet, sier Kringkastingsrådets leder May-Helen Molvær Grimstad, til NTB. NRK har netto ekstrautgifter på rundt 8,5 millioner kroner på rettssaken. De ekstraordinære utgiftene beløper seg til mellom 10 og 11 millioner kroner, mens inntektene fra pool og produksjon for retten er i størrelsesorden 2 til 2,5 millioner kroner. Totalt har NRK 185 medarbeidere som er akkreditert til rettssaken. 80 av disse har de to første ukene jobbet i og ved tinghuset. Advarer mot økt dubbing på TV | - Teksting er god læring | - Det har gått altfor langt | Forsvarer dubbingen | - Gir en bedre opplevelse | Stadig flere TV-kanaler dubber utenlandske programmer til norsk. Det er flere eksperter sterkt kritiske til. Vekstindustri: Skuespiller Tiril Heide-Steen på jobb for dubbingselskapet Nordubb. Barnekanaler som NRK Super har skapt vekst i norsk dubbingbransje, men nå advarer flere eksperter mot for mye dubbing. De frykter at det kan ramme barns språkutvikling. - De fleste språkforskere er enige i at jo mer variert språkstimulering du får, desto mer styrker du ditt eget språk. Dansk ungdom tyr i dag i større grad enn før til engelsk når de møter svensker og nordmenn. Det er veldig synd om vi ender opp med det samme her i Norge, sier språkforsker Øystein Vangsnes. Han har i over 15 år forsket på grammatikk og nordiske dialekter. Og har også tidligere advart mot dubbing av nordiske serier til norsk, fordi han mener det svekker forståelsen av språkene i våre nordiske naboland. - Vi har ingen tradisjon for å dubbe i Norge. I land som har det, som i Spania og Italia, ser vi også at de er mindre flinke enn oss til å snakke engelsk, for eksempel. Når du ikke blir eksponert for språket, kun blir presentert for det i en kunstig skolesituasjon, mister du andre og viktige anledninger til å lære det. Vangsnes mener teksting kan være positivt både for forståelsen av norsk og fremmedspråk. - Det er flere fordeler. Du blir eksponert for et annet språk, samtidig som du får skriftstimulering i ditt eget. Det er bedre pedagogisk, og det gir også barna en bedre opplevelse. Det finnes egentlig ingen gode argumenter for dubbing. Det er minste motstands vei, sier han. - TV-selskapene sier barna forstår mer om de dubbes? - Det de da i praksis sier, er at de ikke tar ansvar for språkopplæringen. De dokumenterer heller ikke at barna ikke forstår det de ser. Jeg tror barna forstår mer enn de tror. Og selv om barna ikke forstår alt, spiller det ikke noen stor rolle for deres opplevelse. Undersøkelser utført av den private utdanningsinstitusjonen Education First (EF) viser at Norge ligger helt i verdenstoppen i engelskkunnskaper. - Vi er et lite land som er helt avhengig av å beherske engelsk for å drive handel og kommunisere med omverdenen. At vi ikke har hatt en omfattende tradisjon for dubbing har bidratt til språkforståelsen vår, sier daglig leder for EF i Norge, Morten Davidsen. - Tror du mer dubbing kan svekke de generelle engelskkunnskapene våre? - Ja. For oss som driver språkskole er det kanskje ikke så dumt. Men for nasjonen Norge er det veldig trist. Barn lærer utrolig fort og forstår mye mer en vi tror. Dersom det dubbes stadig mer blir de fratatt en naturlig mulighet til læring, sier han. Stortingsrepresentant for Høyre, Olemic Thommessen, mener utbredelsen av dubbing henger nøye samen med at allmennkringkastere som NRK tenker stadig mer kommersielt. - Ved å dubbe legger kanalen listen på lavest tenkelig nivå. Begrunnelsen deres er høye seertall. I denne sammenhengen er slik tankegang negativ fordi den innebærer at alt skal gjøres spiselig og enkelt. Seerne blir forhindret fra å få kunnskap gjennom TV-opplevelsen. Thommessen, som også er styreleder i Foreningen Norden, mener det er viktig å bevare felles språklige plattformer til våre naboland. - Jeg innser at det i møtet mellom noen språk kan oppstå forståelsesproblemer, men nå har det gått altfor langt, sier Thommessen og viser blant annet til at NRK dubber den svenske TV-serien "Barna i Bakkebygrenda" til norsk. Thommesen sier at NRK ifølge Kringkastingsplakaten er pålagt å formidle nordisk kultur og språk. - Bør det gå en grense for hvor mye kanaler som NRK skal kunne dubbe? - Det skal mye til for at politikerne skal gripe inn. Men dersom man ser overordnet på det, så er det en grunn til at man i Skandinavia snakker bedre engelsk enn i søreuropeiske land der det dubbes mye. Man trenger ikke å være særlig genial for å forstå at dette henger sammen. Så langt har jeg ikke sett eller hørt ett eneste språkpolitisk argument for dubbing. - Selv om ikke det er språkpolitiske argumenter for dubbing, er det kulturpolitiske, sier Nils Stokke, programredaktør for NRK Super. - De får kanskje litt mindre språkkunnskap med dubbing, med de lærer veldig mye annet. Vi velger nettopp serier med det for øyet at barna skal lære noe, for eksempel om kan de lære mye om Norden og nordisk levesett gjennom seriene selv om de er dubbet. Jeg er ikke opptatt av høye seertall, men jeg synes det er viktig at barna har et godt alternativ når de først ser på TV. Hvis ikke velger de alternativ som kanskje er dårligere. Han avviser at teksting er et fullgodt alternativ til dubbing. - Målgruppen til NRK Super er to til 12 år, og det sier seg selv at ikke alle er gode til å lese. For å formidle de historiene vi ønsker og gjøre dem mer tilgjengelig for barn er det nødvendig med dubbing. Språkkunnskapene blant barn varierer veldig både aldersmessig og individuelt. Vi har en del serier hvor det er viktig at man forstår og hører det som blir sagt. Da går det ofte for fort med teksting. Vi har testet seriene på barn med og uten dubbing for å se hva de får med seg, og spesielt på tyngre verbale serier er responsen best med dubbing, sier Stokke. Han mener det å forstå talen på filmen eller serien er avgjørende for barnas opplevelse. - Når barna forstår hva som skjer, kan ting bli mindre skummelt og gi en bedre opplevelse, sier Stokke. Ca. 75 prosent av innholdet på NRK Super er produsert i utlandet. Men, sier Stokke, de dubber ikke alt. - Noe av de engelske og nordiske seriene beholder vi språkdrakten på. Særlig en del av de svenske skolebarnseriene for de største barna dubbes ikke. Noen serier gjør seg dessuten spesielt godt på originalspråket, for eksempel animasjonsserien om Star Wars. NRK er dessuten ikke bare NRK Super. Mange barn ser også på NRK1, 2 og 3, og der dubber vi ingenting. Formelpreget og full av feil | Ingrid Bolsø Berdal spiller bedre enn filmen fortjener | Monster: Ingrid Bolsø Berdal er god som den brutale bandelederen Dagmar. Ellers grunnstøter "Flukt" både psykologisk og historisk. Akkurat idet du trodde norsk film endelig hadde lagt bak seg sine teatrale talemåter og geberder, sender "Flukt" oss tilbake til hine hårde dage, der du hører radioteaterstemmer om du lukker øynene, og replikker uttales med skriftlig syntaks. Innimellom tror jeg knapt mine egne ører og øyne. Men først, et sammendrag. Vi skriver 1363. Ti år er gått siden svartedauden utslettet halvparten; kanskje to tredjedeler av Norges befolkning. Et sted i fjellet i Sør-Norge herjer en bande fredløse, anført av Dagmar (Ingrid Bolsø Berdal). En dag overfaller de en familie på vandring. Unge Signe tas til fange. Snart blir det klart at hun skal fylle en helt spesiell funksjon. Folkene bak "Flukt" legger ikke skjul på sine dikteriske friheter. Filmen spiller på myter, og slik må det være, all den tid mye av historikken rundt tiden før og etter svartedauden fortsatt er uklar. Samtidig vektlegger pressematerialet det som finnes av fakta om svartedauden. Så jeg antar at filmskapernes ønske har vært å lage en veldreid spenningsfilm med en konkret historisk epoke som bakteppe. Viljen til historisk korrekt drama gjenspeiles i kostymene og det lille som finnes av scenografi. Her virker detaljene gjennomførte og autentiske. Synd, derfor, at de ikke kostet på seg en språkkonsulent eller to, og litt historisk veiledning. Frem mot rundt 1350 snakket man norrøne dialekter i Norge. Først på 1500-tallet begynte man å snakke et språk vi i dag ville forstått. I "Flukt" snakker de østlandsk som vandret de gatelangs på Grünerløkka, trøndersk som gikk de langs Nordre, og sørlandsk som på en sommerdag i Markens. De hadde ikke behøvd å snakke gammelnorsk. Men en varsom, språklig tillemping til tidsmessig mer troverdige dialekter og talemåter, kombinert med en kraftig utluking av anakronismer, ville gitt en helt annen autentisitet. I stedet får vi latterligheter som "Bare slapp av, du!", hvest opp i Signes ansikt av en fredløs, nummeret før han forsøker å voldta og drepe henne. « Heks! » roper Signe til Dagmar, 300 år før det tyske begrepet overhodet ble tatt i bruk i Norge. Og sannelig innføres like godt hekseprosessen og dens metoder, rundt 200 år før den - og reformasjonen, som hekseprosessen henger nøye sammen med - faktisk kom til Norge. Selv innenfor røverhistoriens rammer er det et drøyt stykke kunstnerisk frihet å ta i en film som så uttalt ønsker å plassere seg i et historisk landskap. Som spenningsfilm har "Flukt" sine øyeblikk av rå brutalitet. Men virkemidlene er enkle og lett gjennomskuelige. Dramaturgisk følger filmen en uhyre skjematisk, formelpreget struktur. Ro avløst av spenning avløst av action avløst av nærhet i en gjentakende og etter hvert forutsigbar sirkel. Bortsett fra et par scener med appell til sitrende høydeskrekk, drepes spenningen i overspill og affekterte fakter. Filmen er under halvannen time, og føles likevel ubegripelig lang. Ingrid Bolsø Berdal prøver å gjøre trøndersk til et hardt språk. Av og til lykkes hun, også. Hun har noe dyrisk, skånselsløst ved seg. Det nesten mimikkløse ansiktet sender tankene til Charlize Therons spill i "Monster". Berdal spiller nesten bedre enn filmen fortjener, og legger det hun kan i en ellers psykologisk lite troverdig og svakt utviklet skikkelse. Filmen skal ha ros for sitt forsøk på å lage en actionfilm der rollefigurene har dybde, og kvinneskikkelser tæl. Problemet er at den ikke borer dypt nok. Psykologien blir sentimental. I tilfellet Dagmar blir den en ren klisjé. Sett bort fra det språklige skurret, er det også et fint samspill mellom Signe (Isabel Christine Andreasen) og vesle Frigg (Milla Olin), som Signe flykter sammen med. Rent teknisk er det lite å utsette på produksjonen. "Flukt" er vakkert filmet, med storslåtte tagninger i praktfull, norsk natur. Slik sett er det forståelig at den allerede har solgt i bøtter og spann til utlandet. - Åh, no blir eg varm i håvve! Fire bergenskjendiser om Instagram | Jette Christensen, stortingspolitiker for Ap: Mia Hundvin, eks-håndballspiller og ekspertkommentator: Erna Solberg, stortingsrepresentant Høyre: Leo Ajkic, programleder i NRK og manager: Hva tenker Mia Hundvin om Instagram-bildene hun nettopp har lagt ut? - Åh, no blir eg varm i håvve! Vi har akkurat ringt Mia Hundvin og spurt hva hun tenker om Instagram-bildene hun har lagt ut. Mia er kjent for å verne om privatlivet når hun intervjues, men på Instagram er det meste i Mias liv tilgjengelig for alle. Mia, eller @fleskedaier som hun heter på Instagram, legger ut bilder av seg selv på fest, av kjendisvennene, ungene, snowboardere på overnatting i luksusvillaen på Bygdøy og mormors gamle hånd i hennes tatoverte. Hun byr på seg selv. Og hun er ikke alene. Blant Instagrams 90 millioner brukere er en rekke norske kjendiser blant de ivrige. Alle kjendiser ser ut til å kjenne hverandre, de dukker opp på hverandres boklanseringer, plateslipp og bryllup. Der tar de bilder av hverandre, tagger hverandre og legger ut bildene så alle kan se. Og folk ser. E så jæla glad for at du er min søster, gratis underholdning hele livet | Cecilie Hundvin | Når Jenny Skavlan legger ut bilder av dagens outfit, får hun kjapt 1834 likes, og en drøss med unge jenter som skriver kommentarer av typen "Jenny, du er så peeeeeeen!" og "Hvor har du kjøpt genseren?". Her er salgstallene for Jennys bok, bikkjen som tygger på BH-en hennes og kjæresten Thomas "Fingern" Gullestad som ser på utringningen hennes. Er du nysgjerrig på hvordan kjente folk egentlig lever? Da er Instagram stedet. Kjendiser som aldri ville stilt opp på hjemme hos-reportasje i Se og Hør, synes åpenbart det er helt greit å legge ut bilder av hytten sin, konen, frokosten og ungene i badekaret. - Man må jo ikke ta det så på alvor, og det må heller ikke dere gjøre! Mia Hundvin ler. Hun står inne for det hun legger ut, profilen er som henne. Rå, livsglad og vittig. "E så jæla glad for at du er min søster, gratis underholdning hele livet", skriver Cecilie Hundvin under et barnebilde av Mia med turban og håndkletruse. På Instagram regisserer folk selv hvordan de ønsker å fremstå. Det har flere politikere oppdaget. - Det er en altfor godt bevart hemmelighet at politikere også er mennesker. Og at noen av oss til og med både har fritid og humor, sier stortingsrepresentant Jette Christensen (Ap). Hun legger ut bilder av det hun mener er byens beste bartender, fra konserter, fra venners bursdager og fra reiser i Stortings-sammenheng - der hun fint kan fleipe med størrelsen på egen bagasje målt opp mot Martin Kolbergs lille reiseveske, eller russiske doer uten dopapir, men med telefon og askebeger. - Personer som ellers er relativt restriktive, for eksempel en del politikere, viser helt nye sider av seg selv på Instagram. Hvorfor gjør de det, tror du? - En som bruker sosiale medier kun til pressemeldinger, vil fort bli kjedelig og ikke få mange følgere. De som åpner for å diskutere og viser litt personlighet, blir mer populære. Det er en generell utvikling vi har sett i det siste at politikere skal være mer personlige og vise at de er vanlige folk, sier medieviter Thomas Wold ved Psykologisk fakultet, NTNU. Mens Siv Jensen (@sivjensen) har en profil uten et eneste bilde, har Jens Stoltenberg (@jensstoltenberg) så vidt begynt å prøve seg frem på Instagram. Han har lagt ut seks bilder, inkludert et av seg selv og kronprinsesse Mette Marit, og et av seg selv med Bill Clinton. Erna Solberg (@erna_solberg) har kommet mye lenger, med en profil med bilder av seg og datteren, sønnens fotballkamp, politiske møter, Vesterålen og Monica Mæland som steker vafler. Byråd Filip Rygg (@filiprygg) er enda mer privat, med bilder av sinte brev sendt til Rådhuset, ordførerlunsj og bilder av barna som bader i badekaret konen har kjøpt på finn.no for 200 kroner. - Tror du alle tenker over at Instagram er et åpent forum? - Det burde de. Det er like greit å forholde seg til sosiale medier som om det er offentlig. Man har uansett ikke kontroll over hva andre deler og hvordan dette blir oppfattet. For eksempel var det en kar i Trondheim delte et relativt harmløst bilde av politikere på tur som sov i bussen. Det medførte mye vitsing om sløve politikere, sier medieviter Thomas Wold. Wold synes det festes strenge krav til hvor ordentlige politikere skal være. Han har selv ikke noe problem med å innse at politikere også går på bar, men understreker at de risikerer å gjøre det litt vrient for seg selv om de legger ut slike bilder. Det kan blant annet medføre uønskede kommentarer. - Jeg skal snart holde et foredrag for Frp om sosiale medier. Der vil jeg anbefale folk å tenke seg nøye om hvis de tenker på å legge ut noe som kan virke dumt. Impulskontrollen er av og til for dårlig, også hos politikere. En titt på Instagram er som å snikkikke i kjente menneskers fotoalbum. "En gojente ved navn Kristin", skriver Kurt Nilsen (@bildepappa), og legger ut bilde av konen Kristin Nilsen. "Sofiagull", skriver Pia Tjelta (@piatjelta) under et bilde av datteren Sofia. "Min lillesøster... Aktivisten, sangeren, mammaen, mitt hjerte, mitt liv, a fucking pain in the ass", er kommentaren fra Tshawe Baqwa (@madc0n) på et bilde av lillesøsteren Nosizwe. Extra-programleder Vibeke Klemetsen (@vibekeklemetsen) fikk 72 likes på et bilde av seg selv dekket av oppkast. « Jeg lo og gråt om hverandre da Liam spydde meg ned i bilen i går kveld... Hvordan resten av natta har vært kan dere jo bare tenke dere til... #tragikomisk ». - Grensene for hva man deler fra privatlivet er flyttet. Hva skyldes det? - Vi har ganske lenge hatt en generell intimisering av offentligheten. Sosiale medier passer så godt inn i denne tidsånden. De har nok også bidratt til en utvikling der folk er mer villige til å bli overvåket, sier medieviter Thomas Wold. - Ser du noen fare menneskelig sett ved å være privat med mange? - Det kommer an på om man makter å sette grenser. Enkelte ser ut til å være litt grenseløse. Og noe går tapt om ingenting blir privat lenger, når til og med fødselsbilder kommer mens fødsel pågår. Det hadde ikke skadet om mor og far var litt mer privat en stund i hvert fall. NTNU-forsker Wold mener poenget med Instagram er omtrent det samme som Facebook og Twitter. - Jeg ser ikke noen prinsipiell forskjell, bare at Instagram er litt mer tilrettelagt for å legge ut bilder og kanskje er litt mer privat. Lurer du på hva kjendisene gjør på fritiden? Det forteller de deg gjerne på Instagram. « Fantastisk boksekveld i Fredrikshavn. Cecilia Brækhus er så rå at jeg ikke har ord. Hatt beste date med mannen på leeeenge! » skriver programleder Guro Fostervold Tvedten (@gurotvedten) under et bilde av seg selv og ektemann Håvard Tvedten på boksekamp, mens John Carew (@john_carew) legger ut bilder av seg selv på byen i New York, med oppkneppet skjorte, dame i armkroken og bredt glis. "Lørdagsbarn kosa seg med cava og hårrulla", skriver Tone Damli Aaberge (@toneda) under bildet av seg selv og en venninne. To forskere ved Universitetet i Bergen har undersøkt vilje til å dele personlig informasjon. - Viljen til å dele er stor, og folk som er aktive på sosiale medier er generelt mer villige til å dele informasjon enn de som er mindre aktive, sier professor Lars Nyre ved Institutt for Informasjons- og Medievitenskap, UiB. Han mener viljen til å dele er et uttrykk for tillit. - Våre funn tyder på at man tillater seg å gå ut offentlig med stadig mer personlig informasjon. Folk ser at huset ikke blir ranet selv om de skriver at de er på ferie, og at politiet ikke kommer på døren om de legger ut noe som er på kanten. Man får rett og slett større tillit til andre aktører i samfunnet hvis man bruker sosiale medier. Foreløpig har Lars Nyre og kollega Bjørnar Tessem undersøkt viljen til å dele informasjon blant 99 informanter i Sogndal. På sikt håper de å kunne sammenligne resultatene fra bygdebyen med hovedstaden og byer i andre land. - Funnene våre tyder på at Facebook i seg selv er med på å flytte grensene for hva man vil dele med andre. Og det samme gjelder nok Twitter og Instagram, sier Nyre. Forskerne mener grensene uvilkårlig vil flytte seg når man går i flokk, da påvirkes man av andres syn på hva som er akseptabelt. På sosiale medier får man i liten grad kritiske bemerkninger og heller ikke korrigerende signaler på ytringer som en normalt får under en samtale, for eksempel via kroppsspråk. Nyre tror maktpersoner påvirkes av den samme logikken som andre brukere av sosiale medier: Det er ikke så farlig. - Men det er ikke bare politikere og andre maktpersoner som er opptatt av imagebygging og selvpromotering. Dette gjelder for alle. Mange foreldre er for eksempel veldig bevisste på hvordan de fremstår på Facebook fordi barna og deres venner er der, sier Nyre. Eller omvendt. Min mor og de kommer til å gremmes! Men jeg er jo i Bergen i helgen, så da kan jeg ta inn BT før de oppdager det, sier Mia Hundvin. - Instagram er en underholdningsarena. Der legger jeg ut bilder av ting som er fine eller morsomme. Det er noe helt annet enn Facebook og Twitter. - Legger du ut bilder for å vise en annen side av deg selv, noe annet enn politiker-Jette? - Jeg legger ikke ut bilder av meg selv, og jeg bruker ikke Instagram profesjonelt. Dette er pur underholdning, en lekeplass der man viser kjekke ting. Det er en altfor godt bevart hemmelighet at politikere også er mennesker. Og at noen av oss til og med både har fritid og humor. Jeg ser det ikke som noe problem at den hemmeligheten blir avslørt. - Er du redd for at noe av det du legger ut skal bli misbrukt? - Man bruker alltid hodet på internett og jeg legger ikke ut noe jeg er redd for å vise. - Hele poenget med Instagram er jo at du skal slippe å kommentere! Man må jo ikke ta det så på alvor, og det må heller ikke dere gjøre! Når vi forteller at vi blant annet vil legge ut bilde med henne og foreldrene, kjenner hun at hun blir varm i toppen. - Min mor og de kommer til å gremmes! Men jeg er jo i Bergen i helgen, så da kan jeg ta inn BT før de oppdager det, hehe. - Jeg er ganske aktiv på Twitter og det var der jeg oppdaget Instagram. Skaffet meg profil før sommeren og bruker det mest til å legge ut bilder av morsomme ting. Jeg er jo mye ute på tur og dette er en hyggelig tidtrøyte. - Er det noe du ikke legger ut? - Jeg respekterer at det er noen som ikke vil inn i den verden der, og er forsiktig med å legge ut bilder av andre. Derfor blir det mye natur. Blir inspirert når jeg for eksempel tar ferge på Vestlandet. Jeg legger heller ikke ut bilder av familiære situasjoner. Som politiker kan man vise noe av privatlivet, men ikke for mye. - Men du har lagt ut bilde av din datter og av Monica Mæland og Trude Drevland? - Ja, det er kanskje ett av min datter, som selv er på Instagram og holder på med sitt. Jeg la ut et bilde av Monica fra 17. mai. Synes det var litt morsomt å se byrådslederen i en annen setting når hun selger kaker på skolen. - Legger du ut bilder for å vise en annen side av deg selv? - Jeg er ikke så kalkulert og bevisst på det. Instagram er et kjekt sted å følge med på hva andre er opptatt av. - Er du redd for at noe av det du legger ut skal bli misbrukt? - Nei, jeg forsøker å være gjennomtenkt i forhold til hva som publiseres og jeg er ikke så redd for at noe skal bli misbrukt. På Instagram får jeg kommentarer fra mennesker jeg ellers ikke kommer i kontakt med. Det er en kjekk del av dette. - Jeg legger ut bilder av det som skjer, når jeg er på ferie etc.. Noen legger bare ut bilder av mat eller nye sko. Jeg tenker ikke så mye over hva jeg legger ut. Jeg er jo selv i media, så jeg må jo nesten være med på de greiene. Jeg bruker det også som promo til gutta mine. Det er jo direkte kontakt med fansen. - Du har lagt ut Lars Vaular med joint, på bærtur med musikkollektivet nmg / g-huset. - Det er bare tull og det var en venn på som gjorde det. Det er vel det bildet som har fått mest likes. Har ikke hørt noe negativt. Det kan jo også være en stor rullings han holder, den passet så godt til ansiktet hans på det bildet... - Er det noe du aldri ville lagt ut? - Jeg legger ikke ut nakenbilder av meg selv. Mange legger ut bilder av puppene og pikken sin og alt mulig tull. Jeg bruker ikke Instagram som sjekkested. - Er du redd for at noe av det du legger ut skal bli misbrukt? - Nei, men jeg legger ikke ut noe som er superpersonlig. Og jeg ville nok vært mer forsiktig om jeg hadde hatt barn selv. Går på scenen til tonene fra Stevie Wonder-sangen Signed, Sealed, Delivered (I'm Yours) nå. Michelle, Malia og Sasha er med ham. Obama smiler mens suporterne roper "four more years". - Vi er en amerikansk familie, og vi reiser oss eller faller sammen, sier Obama. - For USA er det beste fortsatt foran oss, sier Obama. - Jeg vil takke alle amerikanere som stemte i dette valget. Enten du stemte for første gang, eller måtte vente lenge i kø for å få stemme. Forresten, vi må fikse det, sier Obama. Den gjenvalgte presidenten lover å sette seg ned med taperen Mitt Romney for å se hvordan de kan samarbeide i tiden fremover. Obama takker visepresident Joe Biden, og konen Michelle. - La meg si dette offentlig: Michelle, jeg har aldri elsket deg mer, sier Obama. Han takker også alle som har jobbbet for valgkampen hans. - Demokrati i en nasjon med 250 millioner kan være bråkete og komplisert, sier Obama, som sier at det må være slik i et demokrati. - På tross av alle våre uenigheter deler vi mange drømmer for Amerika, sier Obama. USA må gå fremover, sier Obama, men varsler at veien fremover kan bli vanskelig. - Jeg returnerer til Det hvite hus mer inspirert og mer bestemt enn noensinne på å ta fatt på arbeidet som må gjøres videre, sier Obama. Obama lover at USA skal være en nasjon der alle, uavhengig av hudfarge, etnisitet, seksuell legning eller annen bakgrunn kan kunne få drømme oppfylt gjennom hardt arbeid. - Vi er ikke en samling røde og blå stater, vi er De forente stater! Barack Obama skal være på vei til Demokratenes valgvake i Chicago fra hotellet der han har fulgt valgopptellingen. Michelle Obama og døtrene Malia og Sasha skal være sammen med ham, ifølge CNN. Barack Obama sikret en ny periode i Det hvite hus etter nærmest å ha gjort rent bord i de avgjørende statene. Obama vant vippestatene Virginia, Colorado, New Hampshire, Nevada, Minnesota, Wisconsin, Michigan og Ohio. I tillegg ligger han an til å vinne den store vippestaten Florida, som ikke er endelig avgjort ennå. Mitt Romney måtte tatt flere av disse statene for å kunne blitt USAs neste president. De eneste statene Romney klarte å gjøre om fra 2008-valget var Indiana og Nord-Carolina, to tradisjonelt svært sterke republikanske stater. CNN har erklært Mitt Romney som vinner av Alaskas tre valgmannstemmer, noe som gir ham 206 mot Barack Obamas 303. Nå er det bare Florida som ikke har blitt erklært avgjort av CNN. I Chicago venter Obamas støttespillere på at den gjenvalgte presidenten skal gå på scenen for å holde sin seierstale. "Four more years" - fire nye år - ropes det taktfast fra salen. På scenen i Boston forteller Mitt Romney nå at han har ringt president Barack Obama for å gratulere ham med valgseieren. Dermed er det klart at Romney innrømmer valgnederlaget. Romney takker familien og visepresidentkandidaten Paul Ryan, som han kaller sitt livs nest beste valg - kun etter valget av Ann Romney som kone. - Ann hadde blitt en fantastisk førstedame, sier Romney. Romney viser til at det er en kritisk tid i USA, med store utfordringer for landet. - Nasjonen har valgt en annen leder enn meg, så jeg og Ann ber for ham, sier Romney. På Obamas valgvake i Chicago applauderes det for Romneys tale. Det er ventet at Obama nå snart vil tale til nasjonen. På republikanernes valgvake i Boston, venter alle nå på Romney. De store amerikanske tv-stasjonene har kåret vinnere i alle de viktige statene, med Florida som eneste unntak. Barack Obama leder med drøyt 50.000 flere enn Mitt Romney. Med 92 prosent av stemmene talt opp, tyder alt på at også denne staten vil gå til den sittende presidenten | Obama fikk fornyet tillit i jobben med å fikse økonomien. Å forene de forente statene kan han glemme, skriver BT-kommentator Frode Bjerkestrand. Demokraten Tammy Baldwin fra Wisconsin blir den første åpent homofile senatoren, ifølge New York Times prognoser. CNN erklærer nå også Barack Obama som vinneren av Virginia. Med statens 13 valgmannstemmer, leder Obama med 100 valgmenn - 303 til Obama, mot 203 til Mitt Romney, ifølge CNNs prognoser. Tallene er i stadig endring, men akkurat nå leder Barack Obama også i antall stemmer. CNNs Wolf Blitzer forventer at Obamas forsprang vil øke ettersom stemmene fra California, USAs mest folkerike stat, bilr talt opp. Obama har 49.596.000 stemmer mot Romneys 49.557.000 stemmer totalt i befolkningen. Stemmelokalene har ennå ikke stengt i Alaska. Men statens tre valgmannstemmer, som er forventet å gå til republikanerne, kan ikke gjøre noe til eller fra. Storavisen New York Times erklærer nå Barack Obama som vinneren av vippestaten Virginia (13 valgmannstemmer). Med 89 prosent av stemmene opptalt, leder Obama med 50.000 stemmer i denne staten. Avisen har erklært Obama som vinner av preisdentvalget, etter lenge å ha ligget etter de store TV-stasjonene, og mener Obama har 285 sikre valgmannstemmer mot 200 til Romney. Fortsatt har avisen ikke erklært en vinner i Florida og Ohio, der de mener Obama ligger best an, eller i Montana der Romney ligger best an. Nasjonalt har Mitt Romney over 300.000 flere stemmer enn Barack Obama. Valgordningen i USA gjør likevel at den sittende presidenten ser ut til å vinne flest valgmenn, og dermed får fornyet tillit i Det hvite hus. CBS erklærer nå at Barack Obama vinner vippestaten Colorado, som har 9 valgmannstemmer. Det gir Obama 290 valgmannstemmer. Selv uten Ohios 18, er Obama da over den magiske grensen på 270. CNN erklærer nå Barack Obama som vinner av Nevadas 6 valgmannstemmer. Barack Obama har allerede sikret seg 275 valgmenn, men ligger an til å vinne flere av de jevne statene. Han ligger foran i Florida, Colorado, Nevada og Virginia. I sistnevnte har Romney ligget foran gjennom store deler av valgnatten, men også her ser han ut til å tape for Obama. Presidenten har nå et forsprang på 14.000 stemmer med 87 prosent av stemmene opptalt. I Florida er 91 prosent av stemmene opptalt, og Obamas ledelse virker komfortabel også her. CNN melder at kilder i Mitt Romneys stab ikke er klare til å innrømme valgnederlag, fordi de mener at hvem som vinner Ohio fortsatt ikke er endelig avklart. 77 prosent av stemmene er talt opp i Ohio, og selv om det nå er 49 prosent mot 49 prosent i Ohio ifølge CNN, mener CNN at Obama vil vinne vippestaten. Også TV-kanalen Fox News gir Obama seiren, med 275 valgmannstemmer, men poengterer at Mitt Romney ennå ikke har gått offentlig ut og innrømmet valgnederlag. Hvem som vinner statene Florida (27 valgmannstemmer), Virginia (13), Colorado (9) og Nevada (5) er ennå ikke klart. Men selv uten disse mener NBC, CNN og flere andre nyhetsorganisasjoner at Obama kommer over 270 valgmannstemmer. bt.no (Chicago): - Jeg kjenner Barack Obama, jeg kjenner hjertet hans, sier Corey Smith på Demokratenes valgvake i Chicago. Hun har jobbet for Obama siden 2003. For Smith er denne seieren enda større enn sist. - Han har jobbet så hardt. Han jobber for folket. Dette er den ultimaet seieren for alle som har kjempet for ham, sier Smith. Storavisen New York Times melder at TV-nettverkenes prognoser viser at Barack Obama vinner gjenvalg, men holder selv igjen - med en foreløpig prognose på 250 til Obama mot 200 til Romney. bt.no (Chicago): Valgvaken i Obamas hovedkvarter i Chicago går bananas når CNN erklærer at Obama har vunnet presidentvalget. Folk ler og gråter i glede, danser og omfavner hverandre. Over høytaleranlegget spilles klassikeren "Twist and Shout". Både NBC og CNN erklærer nå Barack Obama som valgvinner, etter at han vant kampen om den viktige vippestaten Ohio. Også CBS gir Obama seieren, med 274 valgmannstemmer. Nå melder TV-kanalen at Obama vinner Ohio. NBC mener derfor at Obama vinner gjenvalg. Oregons 7 valgmannstemmer går trolig til Barack Obama, melder CNN. Det gir Obama 256 valgmannstemmer. Han mangler da bare 14 til 270. CNN melder nå at Barack Obama vinner Iowas 6 valgmannstemmer. I tillegg melder TV-kanalen at han vil vinne New Mexico (5). Det gir ham en total på 249 sannsynlige valgmannstemmer - bare 21 unna det magiske tallet 270 som trengs for å vinne. Romney har til nå 191 valgmannstemmer, ifølge CNNs prognoser. CNNs prognoser viser nå at Demokratene vil beholde sitt flertall i Sentatet. TV-kanalen mener at Senatet vil bestå av 48 demokrater mot republikanernes 42. I tillegg kommer to uavhengige som er ventet å steme med Demokratene, og åtte som ennå ikke er sikre. CNN erklærer nå at Barack Obama vinner Californias 55 valgmannstemmer, staten Washingtons 12 valgmannstemmer og fødestaten Hawaiis 4. CNNs prognoser viser også at Obama vinner Wisconsin (10). CNN mener også at Romney vinner Idaho (4), og Montana (3). Nyhetsbyrådet A.P. erklærer nå at Romney trolig vinner Nord-Carolina (12). Det samme melder nå CNN. CNN melder nå at Obama har 238 valgmannstemmer, mot Romneys 191. Kun ti prosent av stemmene i Florida er nå ikke talt opp. Fortsatt er det veldig tett, men Obama leder med 50 prosent mot Romneys 49 prosent, ifølge CNN. Obama har økt ledelsen de siste timene. Nesten 8 millioner stemmer er nå talt opp i Florida. Ifølge CNNs prognoser vil Barack Obama vinne Minnesota og midtveststatens 10 valgmannstemmer. TV-kanalen melder samtidig at Mitt Romney ligger an til å vinne de 11 valgmannstemmene i Arizona, the Grand Canyon state. NBC og CBS melder det samme. Det offisielle programmet på Demokratenes valgvake i Chigago er i gang. Arrangementet starter med at alle tar hverandre i hendene og ber. Nesten 80.000 stemmer skiller Obama og Romney i Ohio med 63 prosent av stemmene opptalt, ifølge CNN. Obama leder med 50 prosent mot Romneys 48 i den viktige vippestaten. Drøyt 3,7 millioner stemmer er talt opp i Ohio. Obama ligger godt an i det såkalte rustbeltet, ikke minst i bilproduksjonsstaten Michigan. Hvis Mitt Romney taper i kveld, vil han kanskje angre på denne kronikken han skrev i 2008, med tittelen "La Detroit gå konk". Når 24 prosent av stemmene er talt opp i Wisconsin, hjemstaten til visepresidentkandidat Paul Ryan, leder Ryan og Romney med 51 mot 48 prosent. CNN mener det er for tidlig å kåre en vinner i Wisconsin, mens NBC og CBS allerede har erklært Obama som sannsynlig vinner av midtveststaten. Med en fjerdedel av stemmene opptalt i Iowa leder Obama med hele 59 prosent av stemmene. Romney har kun 40 prosent av stemmene så langt. Ledelsen til Obama er på nesten 80.000 stemmer. Mitt Romney ligger foreløpig foran Barack Obama i antall sikre valgmenn, ifølge de store, amerikanske TV-kanalenes prognoser. Men snart kommer tradisjonelt sikre vestkyststater som California, Washington og Oregon. California har flest valgmannstemmer av alle statene, med hele 55 av 538. Oregon har 7, og staten Washington 12 valgmannstemmer. I disse statene stenger stemmelokalene 05.00 norsk tid. I den viktige vippestaten Florida ligger Obama nå foran med 50 prosent av stemme mot Romneys 49. 86 prosent av stemmene er nå talt opp i Florida. Ifølge CNN gjenstår det telling i tradisjonelt demokratiske valgkretser i sør. Blant annet er kun drøyt halvparten av stemmene talt i den relativt store valgkretsen Miami-Dade, som er klart demokratisk. Mange av de tradisjonelt republikanske statene i nord allerede er 100 prosent opptalt. Det gjør at Romney kan få en vanskelig jobb med å snu trenden i Florida. Todd Akin ser ut til å tape senatsvalget i Missouri. Abortmotstanderen Akin ble verdensberømt etter han uttalte at kvinnekroppen har naturlige mekanismer for å "stenge ned hele greia" hvis de blir gravide etter å ha blitt utsatt for "ekte voldtekt". Det kan gå mot en sterk kveld for demokratene i Senatet, som bare for et halvt år siden var redde for å miste majoriteten i Kongressens øverste kammer. CNN erklærer nå at Mitt Romney vil vinne Utah og statens seks valgmannstemmer. Staten er solid republikansk, med en stor mormoner-befolkning. I Iowa, Montana og Nevada har valglokalene nå stengt, men TV-kanalen sier det er for tidlig å komme med prognoser om hvem som vil vinne disse statene. Også CBSs prognoser viser at Romney vinner Utah, og TV-kanalen mener også at republikanerne vil vinne Montana. Også NBC mener Romney vinner Montana og Utah. Det er ventet at flere av de store TV-kanalene vil komme med nye prognoser klokken 04.00 norsk tid. TV-kanalen CBS erklærer nå Obama som sannsynlig vinner av vippestaten New Hampshire. Staten har fire valgmannstemmer. Elisabeth Warren ser ut til å vinne USAs mest omtalte senatsvalg i Massachussets. Det betyr at Demokratene tar tilbake Ted Kennedys sete, som de mistet da han døde i august 2009. NBC, Fox, CNN og ABC erklærer at Barack Obama vinner Pennsylvania, og statens 20 valgmannstemmer. TV-kanalen NBCs prognoser viser nå at Barack Obama ligger an til å vinne Wisconsin, etter at tre prosent av stemmene er talt opp. Staten har ti valgmannstemmer. Presidenten er også foran i vippestaten Colorado med 51 mot Romneys 48 prosent. I Colorado er 45 prosent av stemmene talt opp. Staten har ni valgmannstemmer. CNN melder at Obama nå leder i vippestaten Ohio, med 53 mot 46 prosent. Obama er der 162.000 stemmer foran. I Florida er det helt dødt løp, 50 - 50, når sju millioner stemmer er talt opp. Romney er bare 600 stemmer foran i solskinnsstaten. TV-kanalen NBC sine prognoser viser nå at Barack Obama ligger an til å vinne New Mexicos 5 valgmannstemmer. NBC mener at Mitt Romney har 153 sikre valgmannstemmer, mot 148 til Obama. CNN har 152 til Romney, mot 123 til Obama. Med 76 prosent av stemmene opptalt i Florida er det dødt løp mellom Obama og Romney. Det er talt opp drøyt 6,6 millioner stemmer, og det skiller kun drøyt 1000 stemmer i den viktige vippestaten. I Nord-Carolina leder Romney nå med 50 mot 49 prosent, etter at 66 prosent av stemmene er talt opp | CNN erklærer klokken 03.05 at Republikanerne vil beholde majoriteten i Representantenes hus, som de tok kontroll over etter mellomvalget i 2010. Dermed vil amerikansk politikk fortsatt være preget av politisk polarisering og beinharde forhandlinger mellom de to partiene i amerikansk politikk. Det er ennå for tidlig å forutsi om Demokratene vil beholde sitt flertall i Senatet - det andre kammeret i Kongressen. Demokratenes valgvake i Chicago: Nå koker det. Da CNN kunngjorde Obamas ledelse i Florida, gikk jubelen i taket. - Dette er kjempestort, roper ballerina Joanna Wozniak fra Joffrey Ballet. Hun tror Obama endelig vil vise sitt sanne jeg, hvis han blir gjenvalgt. - Nå får han sjansen til å oppfylle sitt fulle potensial. Jeg tror ikke vi har sett alt Obama kan gjøre ennå, sier hun til bt.no. CNN erklærer Barack Obama som vinner av Michigan (16 valgmannstemmer), New York (29) og New Jersey (14). Totalt 59 nye valgmannstemmer til den sittende presidenten. Samme kanal erklærer Mitt Romney som vinner av Texas (38), Kansas (6), Louisiana (8), Nord Dakota (3), Sør Dakota (3), Wyoming (3) og Mississippi (6). I tillegg erklærer CNN at Romney vil vinne 3 av 5 valgmenn i Nebraska, som fordeler sine valgmenn på en annen måte enn de fleste statene, der vinneren tar alt. Totalt 70 nye valgmannstemmer til Romney. BT-journalist Christina Pletten rapporterer fra Chicago: De mange tusen menneskene som begynner å samle seg på Demokratenes valgvake i Chicago hoppet i taket da CNN kunngjorde de foreløpige resultatene fra opptellingen i den svært viktige vippestaten Ohio. Linda Buyer er en av Obamas mange tusen frivillige, og har ringt utallige samtaler til potensielle velgere på vegne av presidenten. Som takk for hjelpen er hun til stede på presidentens valgvake i Chicago. - Basert på informasjonen vi har fått inn fra vippestatene, er jeg overbevist om at vi vinner. Jeg skal danse i gatene i kveld, selv om jeg er dødssliten etter å ha jobbet døgnet rundt de siste dagene, sier Buyer. I flere stater er det nå svært lange køer for å stemme, blant annet i Florida og Virginia. På Twitter seiler nå #stayinline opp som en trend. Det snakkes nå om å utvide åpningstidene til valglokalene flere steder. Hvis man står i køen når lokalene egentlig stenger, har man rett til å få stemme. Om et kvarter stenger valglokalene i flere stater, blant annet vippestaten Colorado og i Wisconsin, hjemstaten til republikanernes visepresident-kandidat Paul Ryan. Republikanerne har håpet at Ryen kan farge staten rød, men i de siste meningsmålingene før valget ledet demokratene. I tillegg stenger valglokalene i Arizona, New Mexico, Wyoming, Minnesota, Louisiana, New York og i deler av Sør Dakota og Nord Dakota. Romney vinner Arkansas, erklærer CNN. Staten ble på forhånd regnet som sikker republikansk. BT-journalist Christina Pletten er på demokratenes valgvake i Chicago: Kaos her allerede. De har satt opp sperringer mellom presse og publikum som nå kommer inn i salen. Hundrevis av pressefolk som ikke slipper inn, og nettet har brutt sammen. Med statene som nå virker relativt sikre, leder Mitt Romney med 82 mot 64 til Obama. Er dere våkne? Her på livebloggen går det i kaffe og Cola, og vi har forsterket laget med Trond Olav Skrunes. Valgdagsmåling fra Pennsylvania gir Obama ledelsen med 52 mot 47, ifølge CNN. Dette var en stat Romney-kampanjen håpet kunne være i spill, men så langt ser det ut som om Obama har kontroll i staten. Staten har 20 valgmenn. NBC erklærer nå at Mitt Romney vil vinne i Georgia (16), Alabama (9), Mississippi (6) og Tennessee (11). Dette er stater som på forhånd ble regnet som sikre stater for republikanerne. En valgdagsmåling viser at Barack Obama leder med to prosentpoeng i en valgdagsmåling i vippestaten New Hapshire. I Florida, der 43 prosent av stemmene nå er talt opp, er Obama foran med 51 prosent mot 49. CNNs prognoser viser nå at Barack Obama vil vinne flere stater på østkysten, slik at Obama nå har 64 sikre valgmannstemmer mot 40 til Mitt Romney. Statene CNN mener Obama vil vinne er Connecticut (7 valgmannstemmer), visepresident Joe Bidens hjemstat Delaware (3), Washington DC (3), Obamas hjemstat Illinois (20), Maryland (10), Massachusetts - som er hjemstaten til Mitt Romney - (11) og Rhode Island (4). I Maine, der valgmannstemmene fordeles på en annen måte enn de fleste andre stater, der vinneren tar alt, viser CNNs prognoser at Obama vil vinne 3 av 4 valgmannstemmer. Samtidig erklærer TV-kanalen at Mitt Romney vil vinne Oklahomas 7 valgmannstemmer. Nå stenges valglokalene i 16 stater, blant dem Pennsylvania. Obama har ledet i meningsmålingene i Pennsylvania, men republikanerne har i innspurten av valgkampen lagt mye inn på å forsøke å vinne frem i den tradisjonelt demokratiske staten. Også i Florida stenger lokalene klokken 02.00 norsk tid. Totalt er det 172 valgmannstemmer i disse 16 statene og Washington DC. Av statene som nå virker noenlunde sikre, leder Mitt Romey med 33 mot Obamas tre i Vermont. Romneys 33 valgmannstemmer kommer fra de tradisjonelt sikre republikanske statene West Virginia, South Carolina, Kentucky og Indiana. Ifølge CNN leder nå Barack Obama med 52 prosent mot 48 prosent til Mitt Romney i Florida. 34 prosent av stemmene er nå talt opp, og Obama leder med 130.000 stemmer. CNN erklærer nå Mitt Romney som vinner av South Carolina, en stat som regnes som sikker republikansk. Ifølge valgdagsmålinger ligger det an til at Barack Obama vinner den svært sentrale vippestaten Ohio. På valgdagsmålingene får Obama 51 prosent, mot 48 prosent til Romney. CNN kårer Mitt Romney som vinner i West Virginia. Fjellstaten har fem valgmannstemmer. I North Carolina viser TV-kanalens valgdagsmålinger at det er dødt løp - 49 prosent mot 49 prosent. Svein Melby, forsker ved Senter for transatlantiske studier, tror Obama vinner valget - med ett viktig forbehold. - Spørsmålet er om de personene som har deltatt i meningsmålingene på delstatsnivå virkelig møter opp i valglokalene, sier Melby. Den amerikanske befolkningen er mer etnisk, sosialt og økonomisk differensiert enn i mange andre vestlige land. Det gjør det vanskeligere for statistikerne å forutse om visse folkegrupper faktisk møter opp i valglokalene eller ikke. Det kan også hende at hat og raseri mot Obama har mobilisert enkelte velgergruppe på den ytre høyresiden - personer som vanligvis ikke bryr seg med å stemme ved presidentvalg. - Vi skal ikke se bort i fra at republikanerne omsider har lyktes med å mobilisere velgergrupper de ikke har klart å få ut av sofaen ved tidligere valg, sier Melby. Klokken 01.30, norsk tid, stenger valglokalene i den viktige vippestaten Ohio. Samtidig stenger lokalene i North Carolina, som republikanerne håper å vinne tilbake fra demokretane, og West Virginia - som regnes som en sikker republikansk stat. Totalt har de tre statene 38 valgmennstemmer. Nye tall fra Florida, når fem prosent av stemmene er telt opp, viser ifølge CNN at situasjonen nå er 50 prosent mot 50 prosent. Romney leder med 712 stemmer. Fire prosent av stemmene er telt opp i Florida, melder CNN. Foreløpig leder Obama med 55 prosent av de opptalte stemmene, mot 45 prosent til Romney. Florida har 29 valgmannstemmer, og hvis ikke Romney klarer å vinne staten er løpet trolig kjørt. Men fortsatt er ikke alle stemmelokaler i staten stengt, og det er altså kun fire prosent av stemmene som er telt. Obama vant Florida i 2008. Det kommer i natt norsk tid også meldinger om store problemer med valgavviklingen i Florida. Ifølge CNN er køene så lange, at delstatsmyndighetene vurderer å forlenge åpningstidene i valglokalene. I enkelte områder skal folk ha stått i opp mot ni timer i kø, melder CNN, og fem timer, ifølge The Guardian. I Virginia viser valgdagsmålinger ifølge CNN dødt løp mellom Obama og Romney - 49 prosent mot 49 prosent. TV-kanalen erklærer nå at Obama trolig vinner Vermont, og Romney som vinner av Kentucky (8 valgmannstemmer). Også New York Times sine prognoser viser at Obama vinner Vermonts tre valgmannstemmer. Klokken 01.00 stenger valglokalene i seks stater, som til sammen har 60 av 538 valgmennstemmer. Statene er vippestatene Florida og Virginia, de tradisjonelt sikre republikanske statene Georgia, Kentucky og South Carolina, og den antagelig sikre demokratiske staten Vermont. Det er bare litt over én prosent av stemmene som er talt opp, men New York Times har farget en blå ledelse til Barack Obama i vippestaten New Hampshire. Akkurat nå har 65 prosent av de opptalte stemmene gått til Obama. Klokken 01.00 stenger valglokalene i seks stater, blant demt den viktige vippestaten Virginia. Hvis Romney ikke klarer å vinne statens 13 valgmenn, er sjansene hans for å vinne nøklene til Det hvite hus sterkt redusert. CNN har flere resultater fra fra valgdagsmålinger. Nasjonalt sier 50 prosent at Mitt Romney er best skikket til å håndtere økonomien, 47 prosent Obama. På spørsmålet om hvem som er mest i kontakt med folk som deg, svarer 52 prosent Obama, 47 prosent Romney. Ifølge CNN vil man trolig ikke klare å kåre en vinner i den svært viktige vippestaten Ohio før midnatt, lokal tid. Det er klokken 06.00 norsk tid. Ohio har 18 valgmennstemmer. De første resultatene begynner å komme inn fra Indiana og Kentucky. Nå er det fortsatt svært få stemmer som er talt opp, men i Indiana leder Mitt Romney i skrivende stund med 59,4 prosent, ifølge Huffington Post. I Kentucky leder Romney med 69,2 prosent. Det er på forhånd ventet at Romney vil vinne begge stater. På Twitter har Arnold Schwarzenegger lagt ut en oppfordring til å stemme. Og, som han skriver: For bonusinspirasjon, her er et bilde fra et av mine stolteste øyeblikk, dagen jeg ble amerikansk statsborger. De første valgdagsmålingene er rett rundt hjørnet. De viser at økonomien er det viktigste spørsmålet i dette valget for amerikanerne. Av de som sa at økonomien var viktigst, pekte 40 prosent på arbeidsløshet og 30 prosent på priser som de viktigste sakene. CNN skal bruke de fargede lysene på Empire State Building i New York til å vise hvem som vinner valget. Nå er den rød (for republikanerne) på to sider, og blå (for demokratene) på to sider. Når TV-kanalen er klar til fastslå hvem som vinner valget, vil tårnet på den ikoniske bygningen bli rødt eller blått. På Facebook oppfordrer Willie Nelson alle å gjøre sin borgerplikt og stemme. Country-ikonet kommer fra Texas, som er en solid republikansk stat, men bor på Hawaii - en stat demokratene etter alle solemerker vinner. For de som ikke er klare for å stemme på verken Obama eller Romney, foreslår Willie en tredje mulighet: Willie Nelson for president. Vi legger på Willies erkeamerikanske Heartland i spilllelisten. Leser Åsne H. liker spillelisten vår. Hun foreslår å legge til Patti Smith-sangen Till Victory. Det er jo dét det handler om her - å vinne. De første valgdagsmålingene blir publisert midnatt norsk tid, fra statene Kentucky og Indiana. Begge statene regnes som sikre kort for republikanerne, selv om Obama vant Indiana i 2008. NTB melder at over 35.000 samtaler er registert på en telefonsentral der velgere kan melde fra om mulige uregelmessigheter. Klagene har blant annet kommet fra Pennsylvania og Ohio, viktige vippestater. CNN melder nå om at en velger har varslet om at en stemmemaskin gjorde en stemme til Obama om til en stemme til Romney. Medier over hele verden, men spesielt i USA, selvsagt, kappes om å levere den lekreste grafikken om valget. Men denne tar kanskje kaken: The New York Times' 512 veier til Det Hvite Hus er både vakker og svært informativ. Kudos! Det er fire stater som blir interessante å følge med på på østkysten: Virginia (13 valgmenn), North Carolina (15), New Hampshire (9) og Florida (29). Mitt Romney må i realiteten vinne Florida, Virginia og North Carolina for å ha en sjanse til å vinne. North Carolina er tradisjonelt en sterk republikansk stat, men Obama klarte å vinne den i 2008. Nå mener de fleste analytikere at den er en relativt sikker stat for Romney. Demografiske endringer i Virginia gjør at staten er mer i spill enn tidligere. Det blir tøft for Romney å komme seg til 270 uten statens 13 valgmenn. BT følger Obamas valgvake i Chicago med journalist Christina Pletten og fotograf Marita Aarekol. Tidligere i dag traff teamet Kevin Wilmot, som stemte på Romney. Republikanerne håper på høyt oppmøte fra sine egne, og at desillusjonerte Obama-supportere ikke gidder å stemme. Vi er også i Washington DC. Der traff vi blant annet 71 år gamle Donna Jones, som har jobbet for gjenvalg for Obama. De første resultatene ventes inn klokken 01.00 norsk tid. Blant disse er den viktige vippestaten Virginia. Romney bør vinne denne statens 13 valgmannstemmer, skal han ha en sjanse til å bli president. Obama vant Virginia i 2008, men flertallet stemte republikansk i valgene som Bush vant i 2000 og 2004. I år har det vært svært jevnt mellom kandidatene på målingene. Realclearpolitics.coms gjennomsnitt av siste meningsmålinger gir Obama en ledelse på bare 0,3 prosent | Denne valgnattspillelisten blir altså av det eklektiske slaget. Signed, Sealed, Delivered var en hit for Obama i 2008, Bruce Springsteen har spilt på valgmøter for Obama, mens Kid Rock har gått ut og støttet Romney. Vi kommer ikke gjennom valgnatten uten å høre Star Spangled Banner, her i Jimi Hendrix sin ikoniske versjon fra Woodstock. Vippestatene Ohio og Virginia er - som dere kan høre - også representert her. Mange klager på avviklingen av presidentvalget | Valgoppslutningen blir avgjørende | Musikkvalgene dine kan også røpe hva du velger, ifølge Echo Nest, et firma som analyserer hvilken musikk folk hører på på nett. Countryfans er som oftest republikanere, mens sjansen for at du stemmer Obama hvis du liker Jay-Z er høy. Ikke akkurat sjokkerende, vil kanskje noen si. Men metallfans er de vanskeligste å gjette hvordan stemmer, mener selskapet, ifølge en artikkel på usnews.com. Hvis du liker band som Alice in Chains, Marilyn Manson eller Pantera er det vanskelig å forutsi hvordan du stemmer. Men hva med sanger som sender litt mixed signals, som det heter på nynorsk? Vi starter derfor valgnattspillelisten i sidespalten med hiphop-låten Black Republican. Send innspill til spillelisten til helge.svela@bt.no. Det er som kjent førstemann til 270 som vinner. Det amerikanske valgsystemet er lagt opp som et indirekte valg, der 538 valgmenn fordelt på de 50 statene (pluss Washington DC) avgjør hvem som blir president. Det er mulig å vinne valget uten å få flest stemmer, så lenge man vinner de rette statene. Her kan du lese mer om hvordan systemet fungerer, og hvordan noen få vippestater kan avgjøre hvem som blir president. President Barack Obama har favorittstempelet når vi nå går inn i valgnatten. Statistikkblogger Nate Silver på Fivethirtyeight på New York Times mener Obama har 90,9 prosent sjanse til gjenvalg, mens republikanerens kandidat Mitt Romney bare har 9,1 prosent sjanse til å vinne, ifølge Silver. Men - som Silver selv er den første til å påpeke - dette er å sammenlikne med når meteorologer sier at sjansene for sol er 90 prosent. Alle bergensere vet at det likevel kan komme regn. Velkommen til valgvake på bt.no. Christian Lura har kjørt seg opp på kaffe og statistikk, og Helge O. Svela har fått på seg boots og cowboy-skjorte. Vi kommer til å holde ut her til det er klart hvem som vinner valget - med mindre vi får en Al Gore vs. George W. Bush-situasjon som i 2000. Kompetent klisjémaraton | Et vaklevorent korthus av hollywoodklisjeer som reddes av det franske borgerskapets sans for stil | Godt arbeid: Skuespillerne gjør en god jobb med å gjøre rollefigurene sine til noe mer enn sjablongaktige representanter for ulike samfunnssjikt. François Cluzet som Philippe (i rullestol) og Omar Sy som Driss. Philippe er en søkkrik, middelaldrende hvit mann som er lam fra halsen og ned, og er derfor avhengig av hjelp fra en rekke personer i hverdagen. Når han intervjuer søkere på stillingen som pleieassistent møter han Driss, en svart mann fra en av Paris ' fattige forsteder. Driss er i utgangspunktet kun på jakt etter en underskrift slik at han kan bevise at han aktivt søker arbeid og dermed kan fortsette å motta trygd. I et innfall av dramaturgisk beleilig fordomsfrihet bestemmer imidlertid Philippe seg for å gi den ubehøvlede unge mannen en sjanse, og dermed er fundamentet lagt for et vennskap som er en garantert suksessoppskrift på endeløse fornøyelige kulturforskjellsforviklinger. Og bare så det er sagt: "De urørlige" er en film hvor en mann fra arbeiderklassen får borgerskapets tilkneppede representanter til å danse klønete til svart amerikansk popmusikk fra 70-tallet. Filmen skyr ingen klisjeer, og plottmessig er det lite som skiller den fra en av de tidlige episodene av Will Smiths gamle TV-serie "The Fresh Prince of Bel-Air". Som alltid i disse filmene er hovedbudskapet at overklassen må roe ned det klassisk musikk- og abstrakt kunst-tullet sitt litt, og heller begynne å diskutere sex og rocke ut til litt Earth, Wind and Fire. Arbeiderklassen må på sin side innse verdien av ærlig arbeid, tilegne seg et minstemål av manerer og lære seg navnet på et par kjente komponister. At "De urørlige" på tross av dette har endt opp som noe i nærheten av et seriøst drama skyldes først og fremst det sobre og stødige filmspråket. Med sine kjølige bilder av trøstesløse høyblokker og vakre borgerlige residenser, skaper den et inntrykk av tyngde som rett som det er får en til å glemme at det man ser på i virkeligheten er kulturkræsjkomedie av simpleste sort. Skuespillerensemblet gjør også en god jobb med å gjøre rollefigurene sine til noe mer enn sjablongaktige representanter for ulike samfunnssjikt, og bidrar dermed til å bygge opp under illusjonen om tyngde og seriøsitet. Særlig gjør François Cluzet - som er uhyggelig lik Dustin Hoffman - en god innsats i rollen som Philippe. Dessuten skal man aldri undervurdere franskmennenes komiske timing når det kommer til å tømme en vits for ethvert snev av humor. Det at Driss er en av mange mørkhudede franskmenn med opphav i landets forhenværende kolonier, gir "De urørlige" en ekstra dimensjon som en kommentar til landets spente innenrikspolitiske situasjon. Måten filmen i overført betydning fremstiller konflikten mellom den franske overklassen og de fattige innvandrerne fra landets gamle afrikanske besittelser som et spørsmål om fordommer og kulturforskjeller er i så måte intet mindre enn fornærmende. At filmen er den nest mest innbringende franske filmen noensinne, er derfor en gåte for undertegnede. Formodentlig skyldes det at den er så skamløs i sin omfavnelse av feelgoodfilmens klisjeer at den selv for franskmenn er umulig å ta på alvor som en politisk analogi. "De urørlige" er en film som ikke burde fungere. Selv om den er basert på en sann historie, er den så klisjepreget og forutsigbar at hvis man bare tenker seg om, vil man hele tiden kunne forutse neste scene. Regissørenes bragd består i så måte av å ha skapt en film som er såpass sjarmerende og godt laget at man på tross av bedre vitende heller lar seg rive med enn å bli sittende og dvele ved dens mange svakheter. Gangnam er Souls svar på SoHO | Tempeletikette | Tilbake i virkeligheten | Spis! Seouls SoHo | Gangnam er Seouls hippeste og mest eksklusive bydel. Gangnam er Seouls hippeste og mest eksklusive bydel. Her finnes det koreanske SoHo, klinikker for plastisk kirurgi, luksusshopping og barer. Og et 1200 år gammelt tempel som tilbyr nybegynnerkurs i munketilværelsen. Bongeun-sa, er det største tempelet i Seoul. Det koster ingenting å rusle rundt her, men hvis du blar opp 370 kroner kan du sparke av deg skoene og leve som en munk i to dager. Vi slo til, og tok alt det andre etterpå. Området rundt tempelet består av flere tilhørende bygg og en liten skog, og er en fascinerende kontrast mot Gangnams eksklusive skyline, som har poppet opp i løpet av de siste tiårene. Sør-Koreas økonomi har vokst eksepsjonelt raskt og landet har gått fra å være et fattig, krigsherjet land til det femtende rikeste i verden. - På 70-tallet var dette er jordbruksområde, og da jeg var barn kunne jeg se kuer herfra, sier 42 år gamle Joo Suk Lee, som lå i morens livmor da han besøkte tempelet for første gang. Siden har han vært her ukentlig. Etter å ha sjekket inn blir vi - en liten gruppe turister og lokale nysgjerrigperer - utdelt oransje munkedrakter, og deretter skolert i grunnleggende tempeletikette. Dette inkluderer blant annet at en streng og smilende kvinne beslaglegger mobiltelefonene våre. Gangnam er blitt et velkjent navn over hele verden, takket være den sørkoreanske popartisten Psy og hans enorme hit "Gangnam Style". Musikkvideoen er på god vei til å runde 900 millioner visninger på YouTube, og er den mest sette. Et kvarter inne i det første meditasjonskurset får vi kjeft fra en smilende munk, som med en høflig og rolig tone gjør det klinkende klart at vi er her for å lære om meditasjon og buddhisme, ikke for å slappe av. Skjerpings. Etter at tempellivets grunnleggende prinsipper er jobbet inn deltar vi i en bønneseremoni, sammen med et dusin munker og mange flere andre som har kommet for å ta en pause fra stormeteropolens intense dagligliv. Ingen ser opp når vi vandrer inn, selv om vi står ut av mengden med oransje klær og hvit hud, og her, midt i Sør-Koreas Beverly Hills, kneler vi på mattene våre på veltrent vis mens koreansk sang fyller tempelet. Morgenen etter ringes inn klokken fire, ved at to munker dundrer løs på en enorm tromme som er langt større enn dem selv. Drønnene er mørke og dype, og mens Gangnams klubber begynner å stenge ølkranene, langt der nede, står vi i høyden med munker og sammen praktiserer vi, for en tid, et liv av en helt annen verden. Gangnam er blitt et velkjent navn over hele verden, takket være den sørkoreanske popartisten Psy og hans enorme hit "Gangnam Style". Musikkvideoen er på god vei til å runde 900 millioner visninger på YouTube, og er den mest sette. Låten er et humoristisk oppgjør med Seouls rike, pene og vellykkede, som viser seg frem i det eksklusive Gangnam-distriktet hvor kvadratmeterprisen er skyhøy, luksusbiler suser rundt, og klubbenes dørvakter er usedvanlig selektive. - Gangnam er den koreanske elitens tilholdssted, mange av dem er vant til en livsstil som de fleste koreanere ikke kan ta seg råd til, sier Soyoung Kim, 26, som vokste opp i utkanten av distriktet. Og kanskje nettopp derfor er Gangnam et populært sted å tilbringe fritiden. - Folk kommer hit fra hele landet, for å henge ut, for å handle, spise og drikke, sier Kim. Den spirituelle metthetsfølelsen er kanskje god etter tempeloppholdet, men magen er tom og i grunnen ganske skuffet over det siste døgnets hendelser. Et digert, helkoreansk måltid er derfor på sin plass. I motsetning til japansk og kinesisk mat, er koreansk mat lite kjent internasjonalt, og de fleste blir henrykt når de gjennomgår den kulinariske vekkelsen som Seoul og Gangnam byr på. Maten her er fantastisk. Ett skritt nærmere Nirvana: Bongeun-sa er et av flere templer i Sør-Korea som tilbyr lynkurs i munketilværelsen. Vi flyttet inn og i to dager levde vi som buddhister. Bulgogi er en tradisjonell, koreansk rett hvor kjøtt grilles midt på restaurantbordet du sitter ved. Kjøttet dyppes etter hvert i den fantastiske sausen "ssamjang", og blir ofte servert med andre dippformer, og noen ganger forskjellige salatblader, som det er meningen at du skal pakke kjøttbitene inn i. Ris serveres ved siden, og i flere små skåler serveres ymse tilbehør som varierer fra sted til sted og kan være alt fra bittesmå fisk, potetpannekaker, miniomeletter og diverse typer grønnsaker som for eksempel "kimchi", fermenterte kålbiter i rød, sterk saus. Iblant er disse smårettene så gode at de sammen stjeler showet. Koreanere drikker ofte "soju" når de spiser bulgogi - en fargeløs drikk som minner om en mild vodka og serveres i små glass. Den ypperlige restauranten Bulgogi Brothers, like ved Gangnams T-banestasjon, er likevel en av de få bulgogistedene som også har et godt utvalg av rødvin. Garosu-gil, som betyr gaten med trær på koreansk, er Gangnams svar på SoHo og et fint sted å rusle rundt. Utover kjente, internasjonale og dyre moteforhandlere er Garosu-gil full av snertne, selvstendige designbutikker som selger retroklær, kopper og asjetter, kosmetikk, kontorutstyr for hipstere, og hatter. Dette er ikke det beste stedet for tradisjonell, koreansk mat, men er derimot ypperlig for fusion, hvor kokkene kombinerer østlige og vestlige ideer. Japanske Unochubo er et godt sted for middag, mens et søtt høydepunkt er kafeene som byr på koreanske desserter med moderne vri, som for eksempel den lille, sjarmerende kafeen W.E., som står for vest og øst. Her spiste vi "hotteok", tykke, koreanske pannekaker som her hadde nøttefyll, og en spennende røde bønne-fondue med riskaker. Siden dette kalles Seouls SoHo passer det å teste drikkevarene før en tar kvelden. Risvinen "makgeolli" gjennomgår en slags renessanse i Seoul, og må prøves. Chez Maak ligger like ved W.E. og er et populært sted for makgeolli-cocktails som også serverer gode sideretter (mange barer forventer at gjestene bestiller mat ved siden). Hvis øl, vin eller tradisjonelle drinker er foretrukket så er det nok av vannhull i området. Koreanere tar seg gjerne en drink og er nesten inne på topp-ti listen over årlig alkoholkonsum i verden, hvor Norge er nr. 74, og du kan banne på at Gangnam fremdeles holder det gående når munkene begynner å spille trommer, for det er også "Gangnam Style". Fører omkom i Dakar Rally: Ullevålseter: - Forferdelig trist | Sikkerhet først | Twitter-melding | Allerede på åpningsdagen søndag krevde Dakar Rally nok et liv. Den argentinske motorsykkelføreren Jorge Martínez Boero omkom under Rally Dakars første dag. Foto: Scanpix | Pål Anders Ullevålseter deltar i årets Rally Dakar. Foto: Scanpix | Den argentinske motorsykkelføreren Jorge Martínez Boero omkom. - Det er selvsagt forferdelig trist at noe sånt skjer, og mine tanker går til hans nærmeste. Det blir egentlig vanskelig å sette ord på det hele. Det er jo en ulykke, men samtidig er det veldig sjeldent at to førere crasher. Det er stort sett kun mann og sykkel som går i bakken, så når noe sånt som dette skjer er det ens egne sikkerhetsmarginer som er avgjørende. - Jeg har for min del mine egne sikkerhetsmarginer å ta hensyn til og de er jeg trygge på. Det blir derfor vanskelig å vurdere hvordan dette kunne ha skjedd med meg. Uansett, tragisk at dette skjer og igjen, mine tanker går til hans nærmeste (Pål Anders kjente ikke Boero personlig). Martinez Boero var uheldig og veltet og kolliderte et stykke ut på den første etappen på 57 kilometer. Han pådro seg store skader. Martinez ble raskt tatt under behandling og fløyet med helikopter til sykehuset i Mar del Plata, men livet sto ikke til å redde. Argentineren var med i dette prestisjetunge rallyet for annen gang. Han debuterte i 2011. "Jeg skal gi alt, for jeg vet at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere", skrev Martinez Boero på twitterkontoen sin lørdag kveld. Siden starten i 1979 har 25 deltakere omkommet på grunn av ulykker i dette krevende rallyet. Norge har med Pål Anders Ullevålseter fra Oslo. Han innledet den første etappen søndag på 11.-plass. (NTB) | Risikosport | Frossent orkester i forrykende form. Video: Alice Bratshaug | "Risikosport og utekonsert i Bergen, det er en og samme ting, det" innledet en forfrossen Stian Carstensen den forrykende konsertkvelden på Kaien med, mens røykmaskinene spydde forgjeves ut over den forblåste scenen, og musikerne pustet varme inn nevene. Farmers Market har vært gjengangerne på Norges jazzfestivaler i en årrekke, og dette var til og med andre året på rad at de besøkte Nattjazz - men, det så ikke ut til at publikum hadde gått lei. De er plateaktuelle i disse dager, og har høstet mye skryt for "Slav To The Rhythm" - og spilte hovedsakelig materiale fra denne. Litt mer åttitalls gitarheltestetikk å spore, men ellers en velkjent kombinasjon av hasardiøse, hurtige balkanrytmer - og melodier, ispedd populærmusikalske medleyer i skjeve taktarter og instrumentale fingerferdigheter av en annen verden. Carstensens trekkspill låt like mye som et orgel denne gangen, og han vekslet mellom denne og gitaren som en rastløs spellemann med kaffenerver. Gitarist Nils-Olav Johansen viste nok en gang at han er Norges mest undervurderte gitarist, mens Finn Guttormsen og Jarle Vespestad hadde en vanlig dag på jobben med sigg i kjeften og null problemer med å holde takten, selv om tyngdepunktet endret seg hvert andre sekund. Trifon Trifonov på saksofon var mer beskjeden med soloene denne gang - kanskje grunnet et iskaldt horn, mens hans makker (som dessverre ikke er å finne navnet på) gjorde opp dette ved å improvisere hele konserten igjennom, med små livsnødvendige avbrekk for å puste. Det ble mange dansbare rytmer i nitakt, og om du lurer på hva det er, kan du se for deg at du danser lett brisen på brostein med stiletthæler, eller går ned en trapp og glemmer det siste trinnet. Det ble gjort god humor ut av taktleken, og særlig når publikum ble bedt om å klappe til musikken, viste Carstensen og co hvilke gode entertainere de er. Kunsten å begrense seg bryr dette bandet seg lite om, og etter en million noter med sylspiss lyd, begynte det å bli nok for slitne ører og kalde kropper. Men det var god moro så lenge det varte. Risikosport og Farmers Market - DET er samme ting, det. Pater Arnfinn Haram er død | - Nådde det personlige plan | Prost for Bergen vest | Usminket og ærlig | Sender sin siste hilsen | Haram døde av et hjerteinfarkt under en sykkeltur i Nordmarka i Oslo søndag. Siden september 2009 har Haram vært prior for dominikanerne i St. Dominikus kloster i Oslo. - Pater Arnfinns bortgang er et stort tap, både for hans orden og for hele Kirken i Norge, sier biskop Bernt Eidsvig i en artikkel om dødsfallet på Den katolske kirke sin hjemmeside. - Arnfinn var en unik personlighet. Ingen kunne som ham få folk både i tale og til å lytte. Han var også en unik sjelesørger og skribent - og nådde folk på det personlige plan og i media. Vi tenker i dag særlig på hans mor, bror, familie og kommunitet, og sørger sammen med dem, fremholder Eidsvig. Pater Haram var i sin tid en markert prest i Øygarden og Loddefjord, og ble utnevnt til prost for kirkene i Bergen vest. Han fulgte også Børre Knudsen i opprøret mot abortloven og nektet å motta lønn. - Jeg har en frihet til å være meg selv og kan bruke tiden til å lese og tenke. Enkelheten hjelper meg til å fokusere på de virkelige verdier. Jeg er kritisk til den norske materialismen. Norge som nasjon vralter som en feit 19-åring og trenger en slankekur, fortalte Haram i et intervju med BT høsten 2008. Enkelte ganger reiste han også inn til Bystasjonen og hentet ungdommer tilbake til Loddefjord. - Menigheten var min familie. En prest er en far. Min fordel var at jeg var enslig og kunne rykke ut om natten. Jeg så nok ikke alle, men livet blant dem som sliter er bedre enn kontorlivet. Jeg sluttet å telle innbruddene i leiligheten. Mer enn en gang var det blodspor på stuegulvet, sa Haram da. Haram vokste opp på Sunnmøre, tok gymnaset i Tønsberg og studerte teologi i Oslo. 48 år gammel brøt han med Den norske kirke for å bli katolikk, og etter et år som novise og tre år med dype studier, ble han innviet til munk i Oslo i 2002. Han ble presteviet som katolsk prest i 2003. Han har også skrevet fast i Klassekampen, og gitt ut flere bøker. - Med Arnfinn Harams bortgang har norsk kristenhet mistet en av sine skarpeste penner, og radikale røster. Han hadde en sjelden evne til å formulere seg, det lød ofte som den vakreste musikk. Raust delte han eget levd liv, usminket og ærlig og kalte og lokket oss til en mer helhjertet, radikal etterfølgelse av Kristus, skriver pastor og bibellærer Bjørn Olav Hansen på sin personlige blogg. Etter at pater Harams død ble kjent i kveld, har det strømmet til med hilsener på nettsamfunnet Twitter. Her er noen av meldingene: « Pater Arnfin Haram var en av mine store forbilder på at det er lov å tenke selv om man er troende. Norge er blitt fattigere. " « Fikk akkurat den triste nyheten at min kollega og venn fr Arnfinn Haram døde idag av et hjerteinfarkt. Requiem aeternam dona eis, Domine. " « Pater Arnfinn #Haram er død. En bauta i norsk kristenliv er gått bort. Forfremmet til herligheten, som de gamle sa. " « Gjør meg uendelig trist. Takk for alle gode minner kjære venn. " « RIP Pater Arnfinn Haram. En interessant samtalepartner, en hjertelig og varm personlighet " | « Har fått vite at bror Arnfinn Haram er død. En av de fineste og mest interessante menneskene jeg har fått gleden av å møte. Utrolig trist. " « Ein sjeldan mann er gått bort. Skal sakna pater Arnfinn Haram. Fryktlaus utfordrar av storstraumen, mild hand på kinnet. " « Mer enn noen annen knyttet han bånd mellom Den katolske kirke og andre kristne i Norge. Hvil i fred, Arnfinn Haram. " Tusenvis kjører uten førerkort | Sviende bot | Ofte beruset | Rett og slett farlig, sier UP-sjefen. I fjor ble det skrevet ut 13.500 bøter til folk som kjørte bil uten å ha førerkort. Foto: Harald Wisløff | Det ble skrevet ut over 13.500 bøter til folk som kjørte bil uten å ha førerkort i fjor, viser tall P4 har hentet inn. - Det er mange tusen der ute som kjører rundt på norske veier uten å ha hatt føreropplæring og dermed ikke er sikre førere. Det er utrygt, utilfredsstillende og i mange sammenhenger rett og slett farlig, sier sjefen for Utrykningspolitiet, Runar Karlsen, til kanalen. Manglende førerkort fører til en sviende bot på 10.000 kroner. Neste gang man blir tatt, øker boten, før straffen til slutt blir ubetinget fengsel. UP-sjefen sier de fleste UP stanser som ikke har førerkort, blåser i at det er krav til å ha gyldig førerkort. Ifølge UP er det også noen som blir tatt for å ha kjørt med feil førerkortklasse - da har de gjerne kjørt et tyngre kjøretøy eller kjørt tilhenger de ikke har tillatelse til å kjøre. Mange av dem som ikke har sertifikat, kjører også for fort eller i beruset tilstand, forteller UP-sjefen. - Dette er svært graverende. Det å ha førerkort er en av de viktigste forutsetningene for trafikksikkerhet både for en selv og for andre i trafikken, sier Karlsen. Det er dessuten et problem at de som blir tatt for å kjøre bil uten førerkort, ofte er raskt tilbake på veien igjen. (©NTB) | Her kan du gi full gass | Blått til lyst | Skal du på Europa-ferie? Ikke bare Autobahn | Fristeder uten fartsgrense finnes fortsatt. Møtet med fri fart på Autobahn i Tyskland er skremmende for noen og et kick for andre. Skal du kjøre her i ferien, er et godt tips uansett aldri å slå leir i venstrefeltet. Foto: Ståle Frydenlund | Mange miljøaktivister synes det er noe av det mest motbydelige som finnes. Likevel finnes fortsatt en lang rekke Autobahn-strekninger i Tyskland der man kan kjøre så fort man lyster, orker eller evner, til tross for at den anbefalte fartsgrensen jevnt over er 130 km/t. Rettigheten er under sterkt press, men enn så lenge er det lovlig. Et vanlig uttrykk blant tyskere som vil beholde fartsfriheten, er "fri fart for frie borgere". I dag er det nesten 1.300 mil motorvei på kryss og tvers i Tyskland. Det er nesten 40 ganger så mye som i Norge. Strekningene som hadde fri fart i 2010, kan du se i dette kartet, markert i blått. Videre fargeforklaringer og mer om de ulike begrensningene - på tysk - finner du her. Nettstedet som står bak kartet opplyser om at det ikke er gjort senere oppdateringer. Derfor kan det ha skjedd endringer siden. Dersom du skulle finne på å kjøre fortere enn både du og bilen er vant til her hjemme, er det uansett fornuftig å ta visse forholdsregler. For det første er det standard å følge med i speilene ofte. Befinner du deg i kjørefeltet ytterst til venstre, gjelder det ikke å drømme seg bort - slik man ofte ser bilister gjør på motorveier her til lands. Tyskere flest gjør ikke den feilen, av åpenbare årsaker: Det går sjelden lang tid før du har en Porsche 911 eller en Audi S8 ubehagelig nær hekken. At det finnes andre strekninger med fri fart i Europa er trolig mindre kjent. Disse veiene befinner seg på øya Isle of Man, i Irskesjøen. I tettbygde strøk er det hastighetsbegrensninger, mens det på landeveier generelt er nesten fritt frem. I klartekst betyr "nesten" at det lokale politiet slår hardt ned det som på godt norsk kalles idiotkjøring, og at det ellers ikke er noen begrensninger utover den enkeltes skjønn. På øya arrangeres hvert år det både legendariske og halsbrekkende motorsykkelløpet Isle of Man TT. Får du et kick av å kjøre på Autobahn? Bør fri fart snart være historie, eller bør det fortsatt være lov? Debattér saken! Trente i seks uker - gikk ikke ned i vekt | Overvektige | Ingen vektnedgang | Stor helsegevinst | Bedre hverdag | Bare en testgruppe fikk bedre O2-opptak da 26 overvektige begynte å trene. Ingen av dem gikk ned i vekt. Liten effekt: Testpersonene som trente korte intervaller på ti ganger ett minutt hadde ikke noen tydelig økning i O2-opptaket, men presterte likevel bedre på tredemøllen etter seks uker strening. Foto: Colourbox | - Vi er litt overrasket over at ingen gikk ned i vekt. Det gir en pekepinn på at kosthold er viktig for å gå ned i vekt, sier Frederic Solberg. Sammen med Fredrik Hjulstad Bækkerud har han levert sin masteroppgave ved ed K.G. Jebsen - Senter for hjertetrening ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. I vinter har de satt 26 overvektige personer til å trene på tre ulike måter. * En gruppe trente intervaller på 4X4. * En gruppe trente ti kortintervaller på ett minutt. Testpersonene spurtet på tredemøllen og hadde ett minutts pause mellom hver intervall. Disse gruppene varmet opp i 8 - 10 minutter og løp noen minutter for å få ned pulsen etter økten. Til sammen varte hver økt i 30 - 40 minutter. * En tredje gjeng, som fungerte som kontrollgruppe, løp 45 minutter ved 70 prosent av makspuls. De holdt altså et relativt rolig tempo godt under melkesyreterskel. De 26 personene som var med i forsøket trente tre ganger i uken i seks uker. I snitt hadde de en BMI (kroppsmasseindeks) på 30. - De kom til oss på NTNU hver gang for å løpe på tredemølle, forteller Bækkerud. Målet med denne studien var å se hvor mye O2-opptaket (VO2 maks) økte blant deltakerne. Overraskende nok var det bare de som trente 4X4 som kom fikk høyere opptak etter seks ukers trening. De hadde i gjennomsnitt et O2-opptak på 31,9 ved oppstart. Etter seks uker var det steget med 8,7 prosent. Da hadde gjengen et snitt på 34,7 i O2-opptak. Testpersonene som trente korte intervaller på ett minutt hadde ikke noen tydelig økning i O2-opptaket. - Dette forteller oss muligens at vi trenger lengre intervaller for å trene hjertet. Hjertet må komme opp i et visst slagvolum når man trener. Det klarer man trolig ikke på et minutt, sier Bækkerud. De så også på hvordan skjelettmusklene reagerte når O2-opptaket skulle opp. - Vi undersøkte om opptaket ble begrenset av hvor mye oksygen musklene klarer å bruke, men fant ikke noe av betydning her, sier Bækkerud. Deltakerne var både kvinner og menn. De hadde en gjennomsnittsalder på 43 år og ble veid og målt før og etter treningsperioden. I løpet av de seks ukene skulle de leve og spise som vanlig. Etterpå viste det seg at ikke noen av dem gått ned i vekt. - For oss var det ikke særlig overraskende. Mange tror de skal gå ned mye i vekt av å bare trene, men det er mange studier som viser at kostholdet er viktigere enn treningen, sier Bækkerud. - Vi kan heller ikke utelukke at deltakerne begynte å spise mer fordi de startet å trene, sier Solberg. Men han understreker at helsegevinsten er stor når man øker O2-opptaket. - Det er mange fordeler med å komme i bedre form. Kondis er viktigere enn vektnedgang, det viser flere studier de siste årene. Å være i god form er kjempeviktig i et helseperspektiv, sier Bækkerud. Det ble ikke sjekket om kroppssammensetningen hos deltakerne endret seg i løpet av de seks ukene. - Det er en mulighet for at det har skjedd, slik at de har fått mer muskler og mindre fett. Vi vet at kroppssammensetningen ofte endrer seg mens vekte holder seg i ro, sier Bækkerud. Deltakerne opplevde selv at hverdagen ble bedre etter treningsprosjektet. - De fortalte selv at dagligdags gjøremål ble lettere, at det var lettere å gå opp trapper og slike ting, sier Bækkerud. Til tross for at O2-opptaket ikke økte, så presterte alle bedre på tredemøllen etter seks uker. Deltakerne ble testet ved at de løp så lenge de orket. Igjen var det de som hadde trent intervaller på 4X4 som hadde størst økning i prestasjonene sine. De presterte nesten 200 prosent bedre enn ved oppstart. De andre økte også prestasjonene bra, men ikke så mye. Rekordbillig å kjøpe sydenboliger nå | Bygde selv | - Ikke kjøp nå | Vurderer å rive | Må be om hjelp | Toroms luksus til 1,8 millioner | - Prisene på ferieboliger halvert | Boligprisene i Spania har falt 30 prosent, men kommer til å falle mye mer, spår Nordeas sjeføkonom Steinar Juel. I Torrevieja venter Gunnar Kolås på riktig kjøpstidspunkt. Denne ferieboligen ved Torrevieja er på 77 kvm og har prisantydning på 590.000 kroner, ifølge megler Robert E. Larsen. Foto: Øystein Kløvstad Langberg | De siste fire årene har Gunnar Kolås (60) leid leilighet i den spanske kystbyen Torrevieja gjennom vinterhalvåret. - Jeg skal inn på markedet i løpet av det neste året. Planen er å kjøpe noe helt nedstrippet rett fra en bank og så pusse det opp selv. Da kan du gjøre virkelig store kupp. Bare her i Torrevieja tar bankene daglig over leiligheter som spanjoler ikke lenger har råd til å bo i, sier han. Ifølge Prognosesenteret har 40 000 norske husholdninger planer om å kjøpe feriebolig i utlandet i fremtiden. 4200 husholdninger kommer til å kjøpe i år. Få de siste bolignyhetene på Facebook! Sverre Myhrvold (68) fra Lillehammer har hatt bolig i Torrevieja siden 1986 og har bodd permanent i Spania siden 2000. Både han og Kolås mener prisene vil fortsette å falle i flere år til. - Det er bare å se ut på gaten. Hele familier strømmer til søppelkassene for å plukke med seg ting de trenger. Spania er fortsatt i krise, sier Myhrvold. I påsken i år flyttet han og kona inn i et flunkende nytt hus som de har fått tegnet og bygget akkurat som de vil, med heis, varmekabler og ekstra isolasjon i veggene for vinterhalvåret. Huset har tre etasjer og er totalt på rundt 210 kvadratmeter. - Jeg anbefaler ingen å bygge selv i Spania. Det er altfor mye byråkrati til at det er verdt det, sier han. Prisene i det spanske boligmarkedet har falt 25 - 30 prosent siden toppen i 2007, men kommer til å falle mye mer, spår Nordeas sjeføkonom, Steinar Juel. I en makroanalyse han presenterte i forrige uke, spår Juel og hans kolleger at Spania vil slite mer enn de tidligere har antatt. - Hestekuren begynner å virke, og eksporten vokser. Men boligmarkedet i Spania vil ligge nede i mange år ennå. Det kommer til å gå et tiår før boligprisene i Spania begynner å stabilisere seg, sier Juel. - Men først vil boligprisene vil falle enda mer? - Ja, de skal ned 20 - 25 prosent til, mener vi. Deretter vil det ligge svakt i mange år, og vi må nok langt inn på 2020-tallet før vi ser de høye nivåene igjen, sier Juel. Har du kjøpt bolig i utlandet med feil og mangler? Eller har du blitt lurt av uærlige utbyggere? Send oss tips om din historie! Spanske banker har overtatt store mengder boliger og boligprosjekter etter at salgene er uteblitt og lånene misligholdt. Mange boligprosjekter er stanset i påvente av at bankene får solgt unna boligene. - Hvorfor tror du prisene skal falle mer? - Frem til i vår var det, ifølge rapporter vi har mottatt, slik at hvis man kjøpte bolig av en bank, var det ikke mulig å diskutere pris. De ville ikke gi noen rabatt. Kjøpte man av en spanjol eller engelskmann, var det imidlertid mulig å få rabatt. Nå vil imidlertid bankene også begynne å innse at de må gi rabatter for i det hele tatt få solgt. En alternativ løsning er å rive, og det snakkes nå om å rive halvferdige, usolgte boligprosjekter, sier Juel. Nordeas økonomer har med bakgrunn i dette nedjustert vekstutsiktene for Spania i 2012 og 2013. - I løpet av noen få måneder venter vi at Spania vil be om hjelp fra krisefondene og Den europeiske sentralbanken. Italia kan også følge etter mot slutten av året, skriver Nordea i rapporten. Spanske banker har anslagsvis 184 milliarder euro i problemheftede boliglån og -investeringer som følge av kollapsen i landets eiendomsmarked i 2008, ifølge Washington Post. De øvrige 16 eurolandene har satt til side penger i et krisefond for å hjelpe spanske långivere i trøbbel. Sparebanken Cajamar har, til tross for prisreduksjoner på opp til 60 prosent, bare klart å selge halvparten av leilighetene i et luksusprosjekt på Costa del Sol, ikke langt fra Malaga, skrev nyhetsbyrået AFP før helgen. Sparebanken overtok komplekset med godt over 100 leiligheter i fjor, i forbindelse med en gjeldsavtale med utvikleren av prosjektet. - Nå, med oss som eiere, har prisene falt mye sammenlignet med prisene utvikleren forlagte, sier Joaquin Luque, ansvarlig for bankens eiendomsportefølje, til AFP. Norske Gunnar Kolås som leier i Torrevieja mener tiden for å kjøpe nærmer seg, selv om han ikke har det travelt. - Det er helt klart kjøpers marked, sier Kolås. Norske Robert E. Larsen i Rosa Mediterranean Houses har vært megler i Torrevieja-området siden 1987 og kjenner markedet godt. Han anslår at prisene på ferieboliger i regionen har falt med 50 prosent siden toppen i 2006. - Det er ingen tvil om at flere nordmenn har råd til leilighet i Spania nå enn før krisen. Den gunstige eurokursen spiller jo også en viktig rolle, sier han. I går formiddag måtte man betale 7,40 kroner for en euro, men kursen har i løpet av de siste ukene vært helt nede i 7,27. For tre år siden var den til sammenligning 8,58. - Det er vanskelig å si hvordan prisene og euroen vil utvikle seg videre, det avhenger også av faktorer utenfor Spania, men det er ingen tvil om at det er kjøpers marked nå, sier Larsen. For salg har han blant annet en 70 kvadratmeter stor leilighet i La Florida på Orihuela Costa like ved Torrevieja. Ferieboligen som i 2006 kostet rundt 136 000 euro, har nå prisantydning på 79 900 euro eller rundt 590 000 kroner. - Jeg tror mye av prisfallet på ferieboliger allerede har skjedd. Dette markedet skiller seg fra boligmarkedet lengre inn i landet og i de store byene. I vår region har vi få av de store, bankeide spøkelsesprosjektene som man ser andre steder i Spania, sier Larsen. Paven benåder trolig tyveridømt butler | Agent for Den hellige ånd | - Sammensvergelse | Pave Benedikt XVI kommer trolig til å benåde sin tidligere butler, som er dømt til fengsel for omfattende tyveri av pavens brev og dokumenter. Det opplyser fader Frederico Lombardi, talsmann for paven. Paolo Gabriele ble lørdag dømt til fengsel i 18 måneder etter å ha blitt kjent skyldig i å ha stjålet over 1.000 sensitive dokumenter som paven ville ha tilintetgjort. Fordi Vatikanstaten ikke har et eget fengsel, kommer Gabriele til å sone det han eventuelt må av dommen som husarrest i leiligheten sin i Vatikanet. Eksbutleren ble arrestert i mai i år, og var tiltalt for å ha stjålet dokumenter fra pavens skrivebord, kopiert dem og gitt kopiene videre til journalister. Saken har gått under tilnavnet "Vatileaks". Før dommen falt, erklærte Gabriele at han ikke var en tyv, men hadde tatt dokumentene av "kjærlighet til kirken og paven". Dommen var mildere enn aktors påstand om tre års fengsel. Dommeren tok heller ikke hensyn til Gabrieles forsvarer, som krevde frifinnelse av sin klient. Dommeren slo imidlertid fast at ingenting tyder på at Gabriele hadde medsammensvorne, men handlet alene. Under etterforskningen skal Gabriele ha forklart at han så på seg selv som "en agent for Den hellige ånd". Han ville hjelpe paven og gjøre det offentlig kjent at Benedikt kjempet hardt mot korrupsjon og karrierejag blant toppfolk i Vatikanet. Under en razzia hjemme hos Gabriele fant etterforskere tre gaver som var gitt til paven personlig: En sjekk på 100.000 euro (vel 740.000 kroner), en gullklump og en antikk utgave av den romerske dikteren Vergils "Æneiden". Gabriele sa han bare "tok vare på" gavene. Han har skrevet et personlig brev der han ber om tilgivelse fra paven, som skal være dypt såret over tyveriene. - De ble begått av en person paven trodde han kjente godt, som han var glad i og hadde respekt for, sier en talsmann for Vatikanet. Flere medier har spekulert på om det kan ligge en bredere sammensvergelse bak lekkasjene av pavens dokumenter, uten at noen har klart å bevise det. Saken mot Gabriele er likevel pinlig for Vatikanet og kommer svært ubeleilig for pave Benedikt. Paven forbereder et viktig møte med katolske biskoper, han vurderer en rekke kanoniseringer (helgenkåringer) og arbeider med planer for Troens år, som innledes senere denne måneden. Gabriele ble også dømt til å betale saksomkostningene. Stor ståhei for fenalår | Stilte opp tre og en halv time for tidlig | Koster vanligvis over 500 kroner | Skynder seg frem | - Blir nok stående | Utenfor sto bilene parkert i hytt og pine. Inne var temperaturen høy. - Noen må ringe politiet og be dem bøtelegge alle som ikke pleier å handle her, sier en irritert stamkunde. Hun har stilt seg opp i køen på Spar Bønes for å sikre seg et fenalår til en krone. Men hun var for sent ute, og har ikke kølapp. - Så da får jeg sikkert ikke. Men det hjelper ikke hvis du får fenalår til en krone og parkeringsbot på 500, sier hun. Svært mange hadde fått med seg dagens tilbud. Innerst i butikken sto folk tett i tett, og det var nærmest umulig å bevege seg for dem som var der for å handle mat. De aller første stilte seg opp allerede klokken 14.30, tre og en halv time før salget av fenalårene begynte. - Vi trodde det ville bli så mye folk, så vi tenkte at vi måtte være tidlig ute, sier Fredrik Johannessen (65) og Rigmor Erenstsen (79). De to hadde sikret seg kølappen med nummer 1 på. Fra klokken 16 begynte det å strømme på med folk som ville sikre seg nesten gratis fenalår før jul. - Vi har vært her alene lenge, men vi har hatt det kjekt, sier Johannessen. De skryter av underholdningen til kjøpmann og butikksjef Per Erik Landsvik. Han har paller med 200 fenalår stående på kjølerommet, og synes det er stas å ha butikken full av folk. - Jeg ville lage litt action. Det er bra med litt show og rock n'roll i hverdagen, sier han. - Men disse fenalårene selger du vel med tap? - Vanligvis koster fenalår mellom 500 og 600 kroner, så differansen blir stor, svarer butikksjefen. - Er det verdt det? - Ja, når du ser ut over gjengen her, så. Det er kjempegøy. Presis klokken 18 stiller han seg opp på en bruskasse. - Hallo alle sammen, nå begynner showet, roper han så høyt han kan, og begynner å lese opp tall i en rasende fart. En etter en skynder kundene seg frem for å sikre seg fenalåret de har ventet på. - Husk å kjøpe rømme, kringle, øl og akevitt til, oppfordrer kjøpmannen. I fjor ble butikken hans kåret til Bergens Beste Nærbutikk. Kunde nummer 199 ser ned på lappen sin. - Jeg blir nok stående her en stund, sier hun. - Men fenalår skal du ha? - Når jeg først har stått her så lenge må jeg jo få meg et fenalår. De største forretningstabbene i 2011 | - Kan tape millioner | Holdningsendringer er alvorlig | Telenors mangelfulle dekning | Tines smørtabbe | Adeccos vikarblemme | Nordeas investeringer i atomvåpenproduksjon | Korrupsjonsskandalen i Unibuss | Troms Krafts manglende tilsyn med datterselskapet | T-banekluss i Oslo kommune | Stabæks økonomi | Johannes Lunde-konkursene | Nøkkelhulltabben til Geelmuyden.Kiese | Flere virksomheter måtte unnskylde seg i året som gikk. Noen bedrifter og virksomheter håper nok at 2011s hendelser skal gå i glemmeboken. Ifølge professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI, Tor W. Andreassen, så kan de glede seg over at konsumentene har kort hukommelse. - Som regel vil konsumentene bare straffe virksomheten i noen uker, så vil hverdagen komme tilbake og de går tilbake til normalt konsum. Det betyr likevel at bedriftene kan tape millioner i perioden, sier han. Det er to måter virksomheter kan tape omdømme på: enten ved at de gjør noe dumt som signaliserer at de ikke har kontroll på virksomheten eller ved at ledelsen gjør noe dumt. - Når bedriften dummer seg ut så rammer det hardere og lengre enn hvis ledelsen gjør noe dumt. Forbrukeren skiller mellom ledelsens enkeltavgjørelser og hva bedriften gjør, sier Andreassen. Ifølge professoren, er det et emosjonelt aspekt rundt merkenavn. Det verste en bedrift kan oppleve er at holdningene til bedriften endrer seg negativt. - Holdninger er en langsiktig faktor. Det skal som regel ganske mye til før det skjer holdningsendringer. Virksomheten må som regel gjøre gjentatte feil. Men skjer det, så vil de miste sin markedsposisjon. Det kan være kroken på døren, sier han. Virksomhetene kan ikke bare straffes av forbrukerne, men også av samarbeidspartnerne og det kan ofte svi mer økonomisk. - Andre virksomheter viser handlekraft ved å bryte kontrakter for å vise at de ikke vil assosieres med selskapet. Kostnadene ved å miste en bedriftskunde kan være formidable. Her er ti eksempler på virksomheter som har tabbet seg ut i 2011: Både 23. mai, 10. juni og 17. juni hadde Telenor problemer med mobilnettet sitt, som førte til at kunder landet over ikke fikk kommunisert. Over tre millioner kunder ble rammet. Det skulle vise seg å bli den verste svikten i mobilnettet noensinne. Det tok nesten halvannen måned før Telenor identifiserte årsaken. Telenors rapport viste at en feil i nettet førte til en mobil "storm" mellom de mobile serverne. Store delen av problemet lå i en dataserver i Oslo. Da programmererne restartet serveren ble det liv i mobilnettet igjen. Men teleselskapet opplevde ikke kundeflukt som følge av mobiltrøbbelet. - Dette er første gang Telenor har hatt en slik dramatisk hendelse, og derfor tror jeg konsumentene bare vil se på det som en hump i veien. Men for myndighetene er det annerledes ettersom det dreier seg en samfunnsaktør som skal sikre at folk får tak i redningstjenestene osv. Derfor vil de trolig ha et mer kritisk blikk på bedriften fremover, sier Andreassen. 20. oktober skrev Trønder-Avisa det første avisoppslaget om mangel på Tine-produkter i butikkhyllene. Tine så på det tidspunktet ikke så alvorlig på problemet. Først i slutten av november oppfordret Tine Statens landbruksforvaltning til å redusere tollsatsen på smør. Tine ba også Landbruks- og matdepartementet om å gi fritak for overproduksjonsavgiften ut kvoteåret 2011. De fikk viljen sin til mars neste år, men departementet svarte også at de mente Tine kunne sett problemet allerede i sommer. Tines markedsregulatorrolle innebærer at de plikter å ta imot all melk de blir tilbudt av norske bønder. De har samtidig en forsyningsplikt de skal levere meierivarer til andre aktører, samt sørge for at alle forbrukere får tilgang til smør og andre melkeprodukter til en "tilnærmet" lik pris over hele landet. Smørmangelen ført til at flere har stilt spørsmålstegn ved Tines dobbeltrolle som komersiell aktør og markedsregulator. Forskere og butikkkjeder har tatt til orde for at rollene bør skilles som følge av smørtabben. - Her begynner vi å ane et mønster. Først var det boikotten av konkurrenten Synnøve Finden og nå dette. Vi ser en monopolaktør som misbruker sin markedsmakt. Dersom det kommer flere eksempler så kan det føre til holdningsendringer blant konsumentene. Og det har allerede ført til at myndighetene har et mer kritisk blikk på virksomheten, sier Andreassen. Adecco innrømmer å ha drevet ulovlig ved alle sykehjemmene sine. Ansatte ved sykehjemmene som selskapet driver, har heller ikke fått overtidsbetalt selv om de har jobbet i opptil 84 timer i uka. Ansatte som jobbet ved sykehjem som tidligere ble drevet av vikarbyrået Adecco får store summer etterbetalt for overtidsjobbing. Ifølge NRK, er det minst 120 ansatte som får utbetalt totalt 10 millioner kroner. Enkelte ansatte får summer på rundt 300.000 kroner. Avsløringen førte til at Adecco mistet kontrakten med Oslo kommune om drift av sykehjem. - I Adecco ble avdekket en organisasjonskultur som vitner om et dårlig drevet selskap. Når det kommer til fornyelsen av selskapets kontrakter så vil man se om det er armageddon eller solskinn, sier Andreassen. Det ble i oktober kjent at Nordea, som eneste bank i Norge, investerte i selskaper som leverer komponenter til atomvåpen. Det fikk ungdommene i Røde Kors til å aksjonere mot det de mener er en "total ansvarsfraskrivelse" av banken. Foran ni filialer landet over delte de ut løpeblader og oppfordret Nordea-kundene til å bytte bank. Nordea forsvarte først investeringene ved å henvise til at det ikke finnes noen internasjonal konvensjon mot produksjonen av atomvåpen. Men 48 timer etter at de hadde forsvart investeringene, så snudde banken. - Dette resonnerer dårlig i samfunnets basstrenger. Normen i samfunnet i Norge er at investeringene bør være etiske. Her ser vi en bedrift som snublet. Håndteringen av blemmen var ikke god nok. Men det har nok ikke ført til noen kundeflukt ettersom svært få nordmenn bytter bank, sier Andreassen. Unibuss-direktøren Helge Leite fikk sparken etter korrupsjonsavsløringer. Leite har i avhør erkjent deler av siktelsen. Han mistenkes blant annet for å ha brukt selskapets penger til å pusse opp sin enebolig på Grefsen i Oslo. Det var i midten av september at politiet pågrep en Unibuss-sjef og to andre personer og siktet dem for korrupsjon i tilknytning til Unibuss, som er Oslos kommunale busselskap. I ettertid er ytterligere tre personer siktet, blant annet administrerende direktør Helge Leite. Tidligere Unibuss-ansatte i lederstillinger er blant annet siktet for å ha tatt imot bestikkelser på til sammen over fire millioner kroner fra den tyske bussprodusenten MAN. Som følge av korrupsjonssaker så er Unibuss ekskludert fra anbudskonkurransen om busstjenester i Oslo vest. - Her er det ikke bare en leder, men en ledergruppe som har en ukultur. Dette vitner om at det kan være toppen av et isfjell. Det er viktig at styret viser at de virkelig tar tak i dette problemet, sier Andreassen. Troms Kraft politianmeldte sitt svenske datterselskap Kraft & Kultur for manipulering med regnskapet. Det ble avdekket vesentlige feil i regnskapet i en intern kontroll. Avviket antas å kunne utgjøre inntil 1,5 milliarder kroner før eventuelle skatteeffekter. Ifølge Nordlys skal det dreie seg om inntektsmanipulasjon, der inntektene i det svenske selskapet er satt altfor høyt i flere år. Administrerende direktør Boris Benulic i Kraft & Kultur gikk av som følge av avsløringen. Benulic sa senere til Aftenposten.no at han mener at ledelsen i selskapet holder tilbake informasjon fra politiet. Saken er under etterforskning av Ekobrottsmyndigheten (svenske Økokrim). I 2010 ble Troms Kraft sterkt kritisert for å ha bidratt meg penger til et energiprosjekt ledet av Senterpartiet. - Inntrykket jeg sitter igjen med er at ledelsen ikke har våknet opp til hvordan det er å drive et profesjonelt selskap. De har hatt monopol og nå er de en markedsaktør, og foreløpig har de ikke taklet det godt nok, sier Andreassen. T-banevogner kjøpt i 1994 for 240 millioner som var ment å vare i 20 år, ble solgt som vrakpant i 2011 for én million. Vognene var rett og slett av for dårlig kvalitet. I tillegg ble det kjent at Oslo kommune leier ut vogner til seg selv for 13 millioner i året. Oslo Vognselskap anskaffer og eier T-banevogner og trikker, som leies ut til kollektivtrafikken i Osloregionen. Selskapet har syv ansatte. utgiftene for administrasjonen kom i fjor opp i 13 millioner kroner. Regnskapstall viser dessuten at organisasjonen har brukt nærmere ti millioner kroner på konsulenter siden 2007. I et internt notat fra ledelsen i Kolletivtransportproduksjon AS står det blant annet om administrasjonskostnaden: "Dette utgjør en fullstendig unødvendig kostnad for kollektivtrafikken i Oslo." Samferdselsbyråd Ola Elvestuen (V) sier at han er klar over til det han omtaler som "uenigheter om vognselskapets rolle". Han mener at det er nødvendig å se på hvordan selskapene fungerer sammen. Som om ikke dette var nok så har Ruter fortsatt slitt med det nye elektroniske billettsystemet. Blant annet har kunder slitt med å validere kortene sine. - Det bekrefter fordommene mot offentlig sektor og en generell inkompetanse i prosjektledelse. Dette kan ramme virksomhetens evne til å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, sier Andreassen. De økonomiske problemene i fotballklubben Stabæk førte i november til at det var over og ut for lagets toårige historie med Telenor Arena som hjemmebane. Etter krangel om leiepriser ble resultatet var at klubben måtte tilbake til det nedslitte Nadderud-anlegget. Like etter mottok flere av spillerne oppsigelsesbrev som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen. Bedre ble ikke klubbens omdømme da Asker og Bærum politidistrikt startet etterforskning av den såkalte overgangssaken rundt Veigar Páll Gunnarsson, noe som endte med siktelser mot tre personer i Stabæks ledelse og styre. - Jeg tror dette er gode mennesker som har snublet i sin egne skolisser. De drømte om voldsomme satsinger, men har tatt dårlige økonomisk beslutninger og har drevet med kreativ bokføring. Dette viser et amatørisk lederskap. Fotball er en merkevare. Her er Stabæks merkenavn brutt ned. Hvem vil sponse dem videre nå? undrer Andreassen. I løpet av vinteren 2011 begynte selskapene i imperiet til den Stavanger-baserte forretningsmannen Johannes Lunde å vakle faretruende, etter lang tids økonomiske problemer kjølvannet av finanskrisen. Da Johs Lunde Marine Group ble erklært konkurs 31. januar utløse det en dominoeffekt som dro med seg 70 selskaper innen eiendom, transport og andre virksomheter i Lunde-systemet. I april ble Lunde erklært personlig konkurs, og kravene fra kreditorene vokste til over 1,8 milliarder kroner. I september ble Lunde pågrepet og siktet for grov økonomisk kriminalitet og underslag. - I oppgangstider er det plass til alle typer bedrifter. I nedgangstider er det bare kremen som står igjen. Lunde var ikke blant dem, mener Andreassen. Siden høsten 2010 har Helsedirektoratet samarbeidet med kommunikasjonsbyrået i lanseringen av kampanjen for matvarer merket med "Nøkkelhull". Våren 2011 ble det kjent for Helsedirektoratet at GK også jobbet for lavpriskjeden Kiwis kampanje om å fjerne moms på alle nøkkelhull-produktene. Helsedirektoratet valgte derfor å bryte kontakten med PR-byrået. Helsedirektoratet ønsker å ha et like godt samarbeid med alle kjedene | Ingen aktører skal sitte med en usikkerhet knyttet til om alle har den samme posisjonen som samarbeidspartner. - I bedriftsmarkedet må man handle resolutt. Det var en rasjonell handling å trekke seg for Helsedirektoratet. Her har Geelmuynden.Kiese gjort en amatørisk feil. Jeg skjønner ikke hvordan de har kommet i en sånn situasjon. Det minner mest om en russefest, sier Andreassen. - Blindleia har hatt sin storhetstid | Totimersgrense | Mystisk status | Hytter for 1,3 milliarder | - Rogalendinger bor gjerne tett | Hytter for 600 - 700 millioner kroner ligger til salgs i den sørlandske skjærgården. Rikmannshyttene ligger tett langs Blindleia ved Lillesand. Flere av landets rikeste har kjøpt tomter og hytter i millionklassen i dette området. Foto: Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX | Om du har en 10 - 15 millioner til overs kan denne lekre eiendommen midt i Blindleia utenfor Lillesand bli din. Foto: Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX | Eiendomsmegler Andreas Jølstad i ABCenter Fritid tror det blir tyngre å selge i populære Blindleia i Lillesand på Sørlandet. - Blindleia blir litt langt unna for en del mennesker. Vi merker økt interesse for Kragerø, Risør og Tvedestrand. Det er en del kortere vei for dem som bor rundt Oslo, sier Andreas Jølstad i ABCenter Fritid til fvn.no. Han peker likevel på at det er et skille mellom "gamle" og "nye" penger. De etablerte foretrekker fortsatt den attraktive kystlinjen mellom Lillesand og Kristiansand, der Blindleia inngår. Folk med litt ferskere penger ser mer på reiseavstand. En fersk undersøkelse på Vestlandet sier at to timers reisevei er en grense mange setter. Vil ha kort reiseavstand til hytta | - Vi hadde nylig møte med en rekke fritidsmeglere i Kragerø. Gjennomgangsmelodien var at markedet etterspør tilgjengelighet og god standard, sier Jølstad. Han sier at Blindleia kan bli litt langt unna. - Blindleia har hatt sin storhetstid. Den er kanskje litt på hell, sier han til fvn.no. Jølstad sier likevel at han har god tro på salg av hytter i strandkanten i år. Han har allerede hatt et svært attraktivt salg, men har fått pålegg om taushet fra kjøper og selger. - Det virker som det er god bevegelse, sier Jølstad og viser fram en hytte til 9,5 millioner i Søgne. En uke etter den ble annonsert på Finn.no har det vært flere interesserte. Selv om det er rekordstort tilbud av hytter ved sjøen, tror ikke ekspert på fritidsboliger, Bjørn Erik Øye, at prisene vil falle på de mest attraktive stedene langs Sørlandskysten. Han støtter ikke spådommene som sier at Blindleia er over toppen. Sier du at du har hytte i Blindleia, så trenger du ikke si noe mer. Alle vet da at du har mange penger eller at familien har hatt stedet i lang tid - Blindleia har den mystiske statusen over seg. De riktige menneskene har hytte der. Sier du at du har hytte i Blindleia, så trenger du ikke si noe mer. Det kommer ikke noen oppfølgingsspørsmål. Alle vet da at du har mange penger eller at familien har hatt stedet i lang tid, sier Øye. - Jeg er enig i at flere og flere ser på reiseavstand. Men for Blindleia kompenserer statusen, sier Øye. Ved sesongstart for hyttemarkedet i skjærgården ligger det nær 200 fritidsboliger til salgs sjønært på Sørlandet. Verdien er til sammen rundt 600 millioner kroner, eller tre millioner i snitt. Like over påske kommer også 50 leiligheter på Rosfjord brygge for salgt, med en pris fra 2,5 millioner kroner. For halvannen måned siden skrev Fædrelandsvennen at det på fjellet i landsdelen er hytter til salgs for samme sum. Totalt er det 570 fritidsboliger til salgs for 1,3 milliarder kroner i landsdelen. - En del mennesker vil oppleve at hytta ikke er like mye verd som de tror. Likevel tror jeg ikke på et stort prisfall. Norsk økonomi går så det suser, og det blir flere rike. En hytte ved sjøen står svært sterkt i folks bevissthet. Får de tilgang på penger, så realiserer de gjerne drømmen, sier Bjørn Erik Øye. Det dyreste drømmeobjektet på Sørlandet akkurat nå er en hytte i nettopp Blindleia. 350 meter strandlinje hører med til hytta på Støa i Kosvik. Prislappen er på 15 millioner kroner. Riktignok finnes det dyrere for salg, men de inneholder flere boenheter. - Det kom bud på 12 millioner kroner i fjor, men det holder ikke. I hvert fall ikke ennå, sier eiendomsmegler Synnøve Nyhagen i Eie. I de vestlige delene av Sørlandet popper det stadig opp nye hyttefelt med felles strand. - Det er et annet marked enn Blindleia. 80 - 90 prosent går til rogalendinger. Det er kort kjøreavstand, og det passer bra for helgeturer, sier eiendomsmegler Audun Remesvik i Eiendomsmegler 1. Spesielt i Lindesnes og Lyngdal er det svært mange fritidsboliger for salg. I Lindesnes er det 37 enheter for salg, i Lyngdal 27. Flere av dem inneholder mange enheter, slik at det reelle tallet er høyere. I Lindesnes er det leiligheter og hyttefelt blant annet på Båly, Øksnevik, Njerve, Lillehavn, Underøy, Furuholmen, Lussevika og Åvik. I Lyngdal åpner salget av 65 tomter og første trinn av 80 leiligheter ved Rosfjord like etter påske. - Det ser ut som rogalendingene er mer sosiale. De bor gjerne tett. Selv om hyttene ligger nær hverandre, er de gjerne utformet slik at det ikke er så mye innsyn, sier Remesvik. Han sier at salget for disse typene fritidsboliger allerede er godt i gang denne sesongen. Heavyrockens Elvis Presley | Djevelen ved sengen | Arbeiderklassens musikk | Ned i kjelleren | Vår alles kompis | Parodiert og respektert | Ozzy Osbourne er et ikon man både kan le av og like, skriver Knut Schreiner. Mørkets prins: Ozzy Osbourne spiller på Koengen 29. mai. Foto: Uselei Marcelino, Reuters | Knut Schreiner skriver fast om musikk i BT. Det er ikke en John Lennon, Mick Jagger eller Brian Wilson som inntar scenen på Koengen 29. mai. Men når det gjelder rockehistorisk betydning og ikke minst popularitet, kan knapt kveldens stjerne, Ozzy Osbourne, overvurderes. John Michael Osbourne vokste opp som en av seks søsken i en arbeiderklassefamilie. Som dyslektiker falt han tidlig utenfor det britiske utdanningssystemet. Allerede i tenårene fikk han sin første tatovering - kallenavnet "Ozzy", som han tatoverte selv med synål og blekk på knokene. Da han startet sitt første band sammen med Geezer Butler, hadde han et fengselsopphold bak seg. 45 år og over hundre millioner solgte plater senere, regnes Ozzy og managerkonen Sharon blant verdens rikeste engelske ektepar. Til tross for at han i liten grad har skrevet tekster eller musikk selv, kom Ozzy til å bli den høyt elskede vokalisten og frontfiguren for Heavy metal - en enormt populær, stabil og levedyktig musikksjanger som kritikerne stort sett bare har fnyst av. Hvordan gikk dette til? Heavy metal-sjangeren ble oppfunnet i Birmingham i 1970 av Osbourne, Geezer Butler, Tony Iommi og Bill Ward. Det skjer 42 sekunder inn i åpningslåten på deres første album, hvis tittel guttene tok sitt bandnavn fra - Black Sabbath. Den åpner med regnfall, kirkeklokker og tordenskrall. Så: På den tredje tonen i det massive grunnriffet, går bandet på en halvert kvint - en tritonus, som det heter i musikkvitenskapen. Denne tonen - også kalt "Djevelens kvint" - har blitt oppfattet som så umenneskelig og fryktfremkallende at den var forbudt i middelalderen og frem til slutten av renessansen. I løpet av sekstitallets populærmusikk hadde tritonus funnet veien til hitlåter som Creams "Sunshine Of Your Love" og Iron Butterflys "In A Gadda da Vida", via blues og inspirasjon fra østlig musikk. Her fremstår tonen som en frekk snartur innom det farlige og forbudte, i ellers groovy rockelåter. Sabbath stopper derimot opp ved den og nærmest tilber den som selve klimakset og poenget i låten. Teksten til "Black Sabbath" ble til etter at bassisten Butler hadde lest en bok av den okkulte forfatteren Aleister Crowley. Han våknet etter dette en natt og så djevelen stå ved enden av sengen. I sin framføring av høres Ozzy vettskremt ut. "Oh No!" roper han, og det høres ut som om han faller ned i flammehavet til lyden av bandets tunge og dystre heavyrock. En sjanger var født, resten er rockehistorie. Da Butler skrev denne låten, fant han ikke opp kruttet. Man forbinder gjerne sekstitallet med hippienes budskap om fred og kjærlighet, men det foregikk samtidig en stor interesse for det okkulte. Alternative trosformer, østlig religion og heksekunst var en del av ungdomsopprøret, der kirken ble regnet som en del av det undertrykkende autoritetssystemet. Alt fra Tolkiens "Hobbiten" til bøker av Aleister Crowley vekslet hender hos de unge. Led Zeppelin, Rolling Stones, The Beatles og til og med Beach Boys flørtet med disse ideene i ulik grad i kortere perioder. Inspirert av boken "Mesteren og Margarita" av den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov, der selveste Satan kommer til Moskva, skrev Mick Jagger "Sympathy For the Devil" i 1968. Mange ser denne mørke strømmen i sekstitallets rock i sammenheng med de tragiske kapitlene som markerte hippie-æraens slutt - som for eksempel Charles Manson-drapene i 1969. Der andre band gikk videre til uskyldig popmusikk, hedonistisk rock og disko på syttitallet, kommersialiserte Black Sabbath de mørke ideene i en pompøs og teatralsk form, med stor appell hos unge gutter med fascinasjon for det paranormale. Heavy Metal var aldri elitens musikk, og har stått lavt i rockens smakshierarki. Finn frem et gammelt nummer av Rolling Stone eller norske Beat fra åttiårene: Du vil ikke se et fnugg av metal. Akkurat som pornografi, var sjangeren lenge forvist til egen hylleplass og egne butikker. Da den legendariske rockekritikeren Lester Bangs anmeldte Black Sabbath-platen "Master of Reality" i 1971, ble bandet bare avfeid som noe vås. Mens den nyskapende og kritikerroste rockemusikken ofte springer ut av miljøer knyttet til kunstskoler, universiteter og kunstscener i verdensmetropolene, har metal alltid vært arbeiderklassens rockemusikk. Metalens budskap er for så vidt basert på den samme rockeretorikken man finner i alle sjangre - et ønske om å komme til et annet sted og ikle seg en annen identitet. Metalen sier det bare litt mer direkte, eller på en mer platt og vulgær måte. Metalen vil - som de andre sjangrene - bort fra virkeligheten vi befinner oss i her og nå. Hvis denne virkeligheten er et rekkehus i forstaden, vil noen sjangre langt ut på landet, til natur og ekthet. Andre vil sveve over huset i en opphøyet tilstand. Noen er rastløse og vil inn til byen, der horer og kriminelle sprader rundt under neonlysene i røffe gater. Indiemusikken vil gjerne være igjen i huset, men finne tilbake til det som engang fantes der, i barndommen, men som gikk tapt. Heavy metal-sjangeren vil derimot under huset, til der hodeskaller, råtne lik og onde ånder befinner seg; der man finner sverd, skattekart og brynjer fra tidligere stolte historiske perioder - riddertiden, vikingtiden, Det Ville Vesten - da ekte menn gallopperte over åsene til hest. Metal rendyrket disse gutteromsfantasiene - der også et sexistisk kvinnesyn var rådende - i et uttrykk som var musikalsk og visuelt entydig. Mens den typisk kritikerroste rockemusikken har vært kjennetegnet av stilbrudd, flertydighet og kritisk tanke, så er metal en konservativ musikksjanger. I sosiologiklassikeren "Subculture - The Meaning of Style", skriver Dick Hebdige om metalkulturen: Denne beskrivelsen passer fint på Ozzy Osbourne, som ble den største i sjangeren. Hans appell kan sies å ligge i utstrålingen hans, som en skoleklassens sjarmerende badboy. Det er også en sårhet i hans tilstedeværelse, ikke bare i musikken, men også i hele hans vesen. Han er den litt kjekke, men forkomne outsideren som skaper øyeblikkelig identifikasjon hos publikum. En venn av meg omtalte en gang Ozzy som "alles kompis". Han var inne på noe: Det er noe snilt og sympatisk i stemmen hans, som skaper en balanse mot den aggressive og monotone musikken. Noe av nøkkelen til Black Sabbaths suksess ligger her. Deres mørke og brutale sound ruller av gårde som militærtanks, mens Ozzy har en lys og gjennomtrengende stemme som draperer dette soundet med iørefallende melodier. Her kan det nevnes at Ozzys favorittband er The Beatles. Det sies at man kan måle et metalbands popularitet ved å telle hvor mange av bandets gitarriff som strømmer ut av prøverommene i gitarbutikker. Både Sabbath og Metallica er i tet-sjiktet her. Men hvor mange metalband kan få sine sanger covret av svenske popgruppen The Cardigans? Da de i 1994 gjorde en versjon av "Sabbath Bloody Sabbath" og avkledde den for brautende riff og rullende trommer, sto den naken igjen i sin rette natur - som en bra poplåt. Som artist har Ozzy i mye større grad fremstått som en showmann enn som en romantisk kunstnertype. Under konserter i glansdagene vandret han hvileløst frem og tilbake på scenen som en djevelbesatt villmann, og fridde så voldsomt til publikum at tilhørerne etter hvert minnet mer om en kokende fotballarena enn et lyttende musikkpublikum. Det er noe uhøytidlig over fyren som gjør at han treffer så godt i folkeligheten, noe som står i kontrast til en musikksjanger som ofte har vært selvhøytidelig på grensen til det komiske. Det gjelder ikke minst Ozzys bandkollega Geezer Butler, som også står på scenen i kveld. Under planleggingen av en turne på åttitallet, forslo han at scenedekoren skulle være en full-size modell av Stonehenge. Dette ble parodiert i den klassiske rockekomedien "Spinal Tap", som forøvrig latterliggjorde heavy metal med utslettende styrke. I vår tid kan man heldigvis le av noe og like det samtidig, og for mange har metal nå blitt en "guilty pleasure". Ozzy fikk stor suksess som soloartist på åttitallet, men det var med reality-serien "The Osbournes" i 2002 at han for alvor ble en verdenskjent superstjerne. I dag er han et ikon som representerer samtidens celebritets-kultur; der mannen, myten og musikken går opp i en høyere mediakarakter: En "mørkets prins", legendarisk på grunn av sin katastrofale helse og livsstil, trygt plassert bak høye porter i Beverly Hills med stort støtteapparat rundt seg. I kveld kan man digge, respektere og le av ham. Ozzy er heavyrockens Elvis Presley. Forlag i fosterstilling | Tsunami av forandringer | Rare valg | Dum, med stolthet | Platebransjen | Nytt format | Bredbånd | Tviholde på bokhandlerne | Kan de store norske forlagshusene virkelig være så dumme at de forsøker å tviholde på bokhandlerne helt til ingen av dem lenger eksisterer? Som bokelsker har jeg veggene dekket av bokhyller fulle av bøker, men i det siste året har jeg gått over til lesebrett. Jeg har kjøpt hundrevis av engelske e-bøker fra Kindle og iBooks, lykkelig over at det ikke tar mer enn ett minutt å laste dem ned. Prosessen og leseropplevelsen er helt fantastisk! Siden jeg selv er forfatter og har utgitt en e-bok på et stort norsk forlag, ble jeg betuttet over all avisskrivingen om hvor vanskelig det er å kjøpe norske e-bøker. Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe min egen bok, bare for å sjekke hvordan det funker. Det var ikke vanskelig å kjøpe boken, men jeg fikk den i et format som gjorde den mer slitsom å lese enn om jeg hadde sittet i dårlig belysning og forsøkt å tyde de originale dødehavsrullene. En kamerat av meg sa: « Jeg tror jeg vet hvorfor Bokskya ikke funker. Dette er en konspirasjonsteori, men kanskje forlagene vil at det skal være vanskelig å laste ned norske bøker, slik at det ikke blir en konkurranse for de tradisjonelle butikkene? » Jeg holdt på å sette kaffen i halsen. Selvfølgelig. Hvilken annen grunn kan de ha for å gjøre noe som er veldig enkelt vanskelig? Man må ikke nødvendigvis ha en hagle for å skyte seg selv i foten. Det er ofte nok å rulle seg sammen i fosterstilling og nekte å ta i mot utfordringer. Norske forlag ser ut til å ha tusenvis av Gutenbergere på lønningslisten, og derfor later de som de ikke ser en tsunami av forandringer som fosser mot bransjen. Forlagene er i så fall ikke de første som har gått nedenom og hjem fordi de ikke har forstått tiden de lever i. Da kjøleskapet i sin tid kom på markedet var det mange firmaer som levde av å levere isblokker til restauranter og husholdninger. Eierne av disse firmaene bare ristet på hodet, og sa med hånlig latter: "Du får aldri en husmor til å ville ha en sånn svær hvit dings inne på kjøkkenet!" Man skulle tro at utvikling gjør menneskene smartere, men noen ganger virker det nesten som om enkelte ledere har negativ IQ. Jeg kan bare snakke for de bransjene jeg selv har vært involvert i (musikk, radio og TV), men de har til gjengjeld gjort noen rare valg opp gjennom moderne historie. Personlig synes jeg de som jobber i disse bransjene nå for tiden ser dumme ut - med buksene på knærne og håret fullt av majones - men sannheten er at folk i disse bransjene bestandig har vært idioter. Før andre verdenskrig var radioapparatet veldig populært, og mange radiobutikker tjente seg rike på å selge denne nye og populære varen. Men etter en tid kom TV-apparatet på markedet. Hva ville vært mer naturlig enn at radiobutikkene også solgte TV-apparater? Ingenting, selvfølgelig! Men ville radiobutikkene selge slike moderne dingser? Nei, absolutt ikke! Mange radioforhandlere ville heller gå konkurs enn å kaste seg på den fjollete trenden. Helt i begynnelsen eksisterte det bare sort / hvitt-sendinger og -apparater, men etter noen år gjorde farge-TV sitt inntog. Dette var helt klart en forbedring. Men TV-sendinger i farger, det hadde de som solgte sort / hvitt apparater, ingen tro på vil bli en suksess - så de nektet å selge farge-TV - helt til de også gikk konkurs. Mulig å bli dummere enn det? Ja da, og med stolthet. Platebransjen har alltid vært negativ til utvikling - til tross for at de hvert år lanserer nye artister - artister som de forlanger skal fornye seg kontinuerlig. Da videoutleie ble populært på 80-tallet, var det naturlig å tilby denne utleien til plateforretningene. Lokalene og kundene var allerede på plass, det var bare snakk om å investere i nytt utstyr - som hyller tilpasset litt tykkere cover. Derfor gjorde de som enhver konkurransedyktig og fremtidsrettet bransje ville gjort: De takket nei. Resultatet var at det dukket opp videobutikker over hele landet. Det ble så mange videobutikker at hadde platebutikkene tatt imot tilbudet, kunne alle blitt fem ganger så store. Hva forteller dette oss? Jo, folk er ikke så dumme som vi tror - de er enda dummere! Platebransjen lærte ingen ting av disse erfaringene. De ble bare enda mer engstelige for alt som er nytt. Og de fikk rett og slett sjokk da et nytt format for lagring av musikk plutselig dukket opp. Det het CD, og krevde at forbrukerne måtte kjøpe ny avspillingsmaskin - så den galskapen var bare å glemme. Plateselskapene kjente kundene sine, og visste at bare eksentriske tullinger ville være villige til å kjøpe en slik maskin på grunn av bedre lyd. Derfor brukte de sin innovative forretningssans og nektet å selge CD-plater til mannen i gaten. Direktøren i et av Norges største plateselskap så meg inn i øynene - dette var i 1986, da Tom Mathiesen og jeg ønsket å utgi vår neste plate på CD - og sa: « CD? Det er bare for sånne lydfreakband som Pink Floyd. Det kommer aldri til å bli allemannseie! » Selvfølgelig dukket det opp butikker med velklingende navn som CD-Akademiet, CD-Bua og lignende. De solgte bare CD, mens de som bare ville selge LP-plater og kassetter, gikk konkurs. Og så kom bredbånd - en fantastisk måte å distribuere musikk, tekst og bilder på. Først trøstet platebransjen seg med at ingen, bortsett fra ytterst få, ville skaffe seg bredbånd. Men når de skjønte at dette ville bli populært, og at ungdommen likte det, forsøkte de å skremme brukerne bort fra det nye mediet. I stedet for å omfavne nye muligheter og tenke langsiktig, slik at de kunne tilvende ungdom til å betale for musikk de laster ned, brukte de milliarder av kroner på å skremme ungdom fra å piratkopiere. Til å ha tjent seg styrtrike på ungdom og musikk i et halvt århundre, forstår de lite av kundegruppen sin; ungdom gjør alltid det motsatte av det du ber dem om. Og resultatet for store deler av platebransjen, akkurat som før - er at konkursspøkelset vinker med flagget. Det er ikke lenger noen grunn til at en historie skal trykkes på papir og kjøres landet rundt i lastebil for at folk skal kunne lese den. Som e-bok vil forfatterens historie alltid være tilgjengelig, og det er ikke innkjøpssjefen i en bokhandel som bestemmer om det skal finnes null eller hundre eksemplarer i butikken. Så kan virkelig de store norske forlagshusene være så dumme at de forsøker å tviholde på bokhandlerne helt til ingen av dem lenger eksisterer? Jeg vet at mange mennesker fremdeles foretrekker å lese tekst i papirbøker, men det er de samme folkene som påsto at de skrev bedre på skrivemaskin, og ikke hadde bruk for mobiltelefon. Det er de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men er for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk. De glemte redningsheltene | Piler, spyd og kuler haglet fra opprørerne i Kongo, maskinist Olav Johansen og pilot Per Karlsen reddet nonner, misjonærer og barnefamilier. Over hundre mennesker ble reddet, og USAs president mente operasjonen fortjente verdens hyllest. - Det vi var med på, er glemt i Norge, sier Johansen. Nær 50 år etter FN-oppdraget forteller han sin historie om dramaet i Kongo. Kongo, januar 1964: Helikopteret ble beskutt av piler like etter landing. I løpet av sekunder måtte maskinist Olav Johansen gjøre sitt livs vanskeligste valg. Det gjaldt liv eller død, for ham og pilot Per Karlsen, og for misjonærene de skulle redde fra opprørerne. Politisoldater fra Nigeria var med som geværmenn for å gi FN-mannskapet støtte under redningsoperasjonen. En politisersjant ble truffet av en pil i armen, og ble stående på kne ved siden av Olav Johansen i passasjerkabinen, midt under evakueringen. Det var ikke en giftpil, viste det seg. Det ble nødvendig å svare, men ildgivingen måtte opphøre raskt, siden FN-folkene risikerte å ramme menneskene de skulle redde. Flere enn helikopteret hadde plass til måtte evakueres fra misjonærstasjonen. Med opprørerne i hælene rømte redde misjonærer inn i det ventende Sikorsky-helikopteret. Det ble mer enn fullt og egentlig umulig å ta av. Samtidig ventet trolig døden om de ble stående på bakken. Som tekniker visste sersjant Johansen at risikoen for at det ville gå galt var overhengende, hvis motor- og rotorturtall ble for høyt. Løytnant og pilot Per Karlsen forsøkte å ta av. Han så på maskinist Johansen og sa: - Det går ikke. Bodø, september 2012. - Grunnen til at jeg forteller historien, er at mine barn har bedt meg om det, sier Olav Johansen (75). På bordet i leiligheten ligger en utklippsbok. "Udødelige buskmenn og norske riddere", er overskriften i en utgave av VGs 1964-årgang. "Ingen ting å snakke om", sier Olav Johansen og Per Karlsen beskjedent i samme artikkel. Johansen forteller i samme avis at "det så stygt ut for dem og misjonærene flere ganger", og at de hadde flaks. Avisen skriver også at "den detaljerte rapport fra deres aktive deltakelse i luftbroen over Kongos jungel er ennå hemmeligstemplet". Det tok over 40 år før krigsdagbøkene ble offentlige. For to år siden var det 50-årstreff for norske Kongo-veteraner. Olav Johansen opplevde at ingen av veteranene han snakket med på samlingen hadde hørt om operasjonene han var med på. Før veterantreffet leste han i en avis at norske soldater i Kongo i perioden 1960 - 64 aldri var i trefninger. Det var altså feil. Olav satte seg ned og skrev innlegg i veteranbladet Sjekkposten. - Jeg forsto at denne historien var lukket og glemt for lenge siden, sier Olav. Høsten 1963 jobbet Olav Johansen i Luftvåpenets redningstjeneste i Bodø, etter å ha tatt utdannelse og gjort plikttjeneste i Forsvaret. Da Norge ble spurt av FN om å sendte helikopterpersonell til konflikten i Kongo, kom henvendelsen til 719-skvadronen i Bodø. Olav og konen ville stifte familie, de ventet sin førstefødte sønn og ville bygge hus. Tjeneste i Kongo var godt betalt. Dessuten var Sortland-karen av det eventyrlystne slaget. Han meldte seg frivillig. Han var vant til farlige redningsoppdrag i det barske nordnorske klimaet og naturen. Konen Randi rakk akkurat å føde deres førstefødte, før han måtte reise. Det var hardt å ta farvel og først skulle se sine aller kjæreste igjen om et halvt år. Hva som egentlig ventet i Kongo, ante fiskersønnen ingenting om. I Kongo rådet kaos og uro etter uavhengigheten fra Belgia i 1960. Belgierne sendte inn fallskjermtropper for å evakuere sine borgere. FNs sikkerhetsråd bestemte at fredsbevarende styrker skulle settes inn. Norske styrker ble en del av disse. De fleste av nordmennene som dro i fireårsperioden, kom fra Luftforsvaret. I den kongolesiske hæren brøt det ut opprør. To provinser løsrev seg, og det utviklet seg til krig. Konflikten eskalerte, og i 1961 ble FN-mandatet forsterket. Styrkene kunne bruke makt, utover selvforsvar. Olav Johansen havnet etter hvert på en militærbase ved Lubumbashi. Der ventet alle typer oppdrag. De fløy over tett jungel med bare én motor. Det var risikabelt. Nødlanding kunne bety at de bare forsvant - ble slukt i det store grønne intet. De speidet etter opprørere. At de fantes, var det liten tvil om. De observerte nedbrente landsbyer, tomme for mennesker, død og fordervelse. I desember 1963 kom det en telefon til Olav Johansen. Det var løytnant og flyger Per Karlsen, som var kommet til Kongo fra Rygge i Norge. Han trengte en makker han kunne stole på. Nyttårsaften var sersjant Johansen på vei til Luluabourg. Etter få uker ventet operasjon "Jadex One", et oppdrag som skulle vise seg å bli livsfarlig. På en perm hjemme i Bodø har Olav et brev fra Det hvite hus, underskrevet Lyndon B. Johnson i mars 1964. Mange av misjonærene som ble reddet, var amerikanere. USAs president ble fortalt om redningsoperasjonene som ble gjort under "eksepsjonelt vanskelige og farlige forhold". Johnson skriver at evakueringen fortjener "the world's attention and praise", verdens oppmerksomhet og hyllest. Blant de 13 FN-soldatene som takkes og navngis spesielt, er Per Karlsen og Olav Johansen. - Det var da journalistene fikk nyss i brevet fra Det hvite hus at de fattet interesse for det vi hadde gjort, og det ble en del oppstyr og skriverier, sier Olav Johansen. Han ringte Forsvaret og spurte hvor mye han kunne fortelle pressen. Han fikk ikke noe svar og valgte å fortelle "minst mulig". Hjemme var han taus. "Han ville ikke plage ungene", sier han. Historien gikk i glemmeboken etter medieoppmerksomheten i 1964. Da Olavs unger ble voksne, og kikket på gamle Kongo-bilder og artikler, ba de faren innstendig om å åpne seg. Han var treg med å fortelle, men ved hjelp av datteren begynte Olav å skrive ned hendelser fra tiden i Kongo. - Kanskje var årsaken at jeg forsøkte å skyve alt det tøffe jeg hadde opplevd bak meg. De ukene evakueringsoperasjonene pågikk, så vi døden i øynene hver dag. Men vi reddet mange menneskeliv. Det betydde alt. Nødmeldinger fra en misjonærstasjon i Kwilu tikket inn til FN-basen, der Olaf Johansen og Per Karlsen var stasjonert. Flere hundre krigere plyndret, voldtok og drepte i området, ble det rapportert. Skoler, sykehus og misjonærstasjoner ble rammet. Tre prester var blitt drept og en misjonærstasjon brent ned. Misjonærene, de fleste amerikanske og belgiske misjonærfamilier med barn, måtte reddes ut - og det fort. Bare FN hadde helikoptre til å gjøre det. Opprøret i området ble ledet av Pierre Mulele, en tidligere minister i Lumumba-regjeringen. Han var kommet tilbake fra et opphold i Kina og organiserte grupper med opprørere, eller jeunesse, som de ble kalt. Maskinist Johansen og flyger Karlsen var i den vesle gruppen av FN-soldater som fikk ordre om å sette i gang evakueringer. Den canadiske oberstløytnanten Paul A. Mayer kom fra Leopoldville for å lede operasjonene. I starten ble to helikoptre ble satt inn. Det oppsto raskt dramatikk etter landing. Ved stuebordet ligger en haug med gamle lysbilder fra Kongo. Olavs eldstesønn, Roy, går gjennom hele bildematerialet og skanner interessante motiver. - Pappa oppfattet det nesten sånn at han hadde taushetsplikt, etter at han ringte Forsvaret i 1964, sier Roy. I 2007 laget NRK en sak om angivelige krigsforbrytelser begått av norske soldater i Kongo. Olav Johansen reagerte på dette. Over tusen norske soldater tjenestegjorde i Kongo. - Vedkommende som ble beskyldt for å drepe sivile, var død og hadde ikke mulighet til å forsvare seg mot beskyldningene, påpeker Johansen. I tillegg syntes han at vinklingen tegnet et ensidig negativt bilde av norske soldaters innsats i Kongo. Hadde de ikke fått med seg redningsoperasjonene som han og kollega Per Karlsen var med på? Han verket etter å skrive leserinnlegg, men lot det være. Inne i helikopteret klarte Olav så vidt å avverge at en av opprørerne stjal maskinpistolen og pistolen hans. Olav Johansen og Per Karlsen hadde med seg oberstløytnant Paul A. Mayer og den svenske etterretningsoffiseren Stig von Bayer. Oberstløytnanten forsøkte å forhandle med opprørerne, men ble slått ned. De tok pistolen hans og krevde at helikoptrene skulle stanse motorene og at mannskapet skulle komme ut. Kravet ble regnet som en dødsdom, og ble ikke innfridd. Opprørerne presset pistolen mot brystet på obersten og trykket av. Det klikket. Obersten hadde glemt å ha skudd i løpet. Han var franskcanadisk og fikk sagt at pistolen ikke virket, han klarte også å komme seg fri. Det ble ubehagelig for pilot Karlsen, mens han ventet inne i helikopteret. En av opprørere stakk et spyd inn gjennom vinduet og opp i ansiktet hans. Samtidig jobbet maskinist Johansen med å få forkomne misjonærfamilier inn i flymaskinen. Flere opprøre kom til, de skjøt med med pil og bue og kastet spyd, som traff og bulket skroget på helikopteret idet de tok av. Senere skulle FN-mannskapet bli angrepet med skarpere og mer avansert skyts. På veggen henger utmerkelsen "Ridder av Den kongelige norske St Olavs orden". Olav var 27 år gammel da han fikk den, yngst i Norge. Begrunnelsen for tildelingen var at han og Per Karlsen hadde reddet flere misjonærer fra lemlestelse og død, med fare for eget liv. - Det var jobben min, dette, ferdig med det, sier han i dag. Det gikk i ett kjør der nede. De var i luften så lenge det var lys, teknisk inspeksjon ble gjort om morgenen med lommelykt. Lover og regler når det gjaldt tillatte flytimer pr. dag gjaldt ikke der. I Kongo gjaldt snarere jungelens lov. Sersjant Johansen mener opprørernes plan var å ta helikoptrene og mannskapet, i tillegg til misjonærene. Når misjonærene sto ute på slettene og ventet på å bli plukket, var de også lokkemat. Under hver evakuering gjentok dramatikken seg, og det var vanskelig å forsvare seg mot opprørerne før misjonærfamiliene og nonnene var om bord. Risikoen for å ramme dem var for stor, siden opprørerne kom på en slags linje mellom dem. FN-soldatenes taktikk var at det ene helikopteret skulle lande for å berge misjonærer, mens det andre stupte tett mot bakken for å avskjære krigerne. Opprørerne rykket mot dem, mens de kastet sand over hodene sine, et ritual de utførte når de var truet. Det skulle gjøre dem udødelige. Olav Johansen og Per Karlsen hadde utviklet et spesielt samarbeid i disse situasjonene, mens opprørerne stormet mot helikoptrene. Piloten tok ikke av før maskinisten fra passasjerkabinen signaliserte klart for take off ved å slå ham på leggen. I et regn av piler og spyd og skyts fra gamle skytevåpen lettet de. Alle tenkte det, ingen sa det: En gang kom opprørene til å treffe. I sofaen presser tårer på bak brillene på Olav Johansen. - Jeg lurte i ettertid på om høyere makter hjalp oss, etter forholdene måtte vi regne med tap. Da jeg sto midt opp i det, var det om å gjøre å holde hodet kaldt, å gjøre jobben, sier Olav. Han sier at han aldri rakk å bli redd, han tillot seg det heller ikke. - Jeg hadde vært med å redde folk før jeg dro til Kongo, det var jobben min, sier Olav. Han vender tilbake til da han måtte gjøre det umulige valget. - Jeg har aldri hørt så stygg gange på en motor før. I praksis måtte Johansen som maskinist ta valget: enten ville alle eller ingen overleve. De kunne styrte rett i døden. Eller de kunne bli stående på bakken, la seg fange av opprørerne, men fare for akkurat samme utgang. Maskinisten visste også at det var noe å gå på, selv med litt overlast, før det smalt og motoren kollapset. Pilot Karlsen hadde siste ordet om bord, men ved tekniske spørsmål hørte han på maskinisten sin. - Ta ham dit, sa Olav. Han pekte på turtallinstrumentet, et stykke forbi det kritiske rødmerket. Motoren buldret kraftig, helikopteret løftet seg sakte over bakken, mens de ble beskutt. De kom seg i sikkerhet til slutt. Men motoren ble sprengt og ødelagt på grunn av ferden. En ny motor ble senere flydd inn fra Leopoldville. Olav hadde ikke noe utstyr til å montere den blytunge motoren, og måtte improvisere. Han fikk tak i tre lange stokker, surret dem sammen i enden og reiste dem opp, slik at stokkene skrevet over helikopterets nese. Med et sterkt, langt tau og taljer fikk han byttet motor. - Vi tok ikke med oss nigerianske politisoldater flere ganger. Vi trengte dem, men av hensyn til løftekapasiteten lot vi være. Det var frustrerende å stå i døråpningen på helikopteret, uten å ha kontroll på dem som angrep oss. Jo lenger vi sto på bakken, jo større var sjansen for å bli drept, sier Olav. - Hva ville skjedd om dere ikke hadde fått tatt av da opprørerne stormet dere? - Den tanken har jeg skjøvet bort, sier Olav. Sønnen Roy svarer tørt fra den andre siden av rommet: - Det er ikke bare å tygge i seg en nordlending. De fem FN-helikoptrene kom fra en stor misjonærstasjon, der de hadde berget flere nonner fra en større opprørsgruppe. Ikke lenge etter take off ble det ene helikopteret truffet av piler, hydraulikken ble skadet, det rant olje ut. Helikopteret, med brasiliansk besetning, måtte nødlande. De andre helikoptrene snudde for å hjelpe. Olav Johansen og en dansk mekanikerkollega løp ut for å sjekke, mens det begynte å hagle rundt ørene deres. Opprørerne nærmet seg i fem grupper, fra alle kanter. Mekanikerne fant ut at maskinen ikke kunne repareres på stedet. Mannskap og de evakuerte ble fordelt på de andre helikoptrene. Det oppsto skuddvekslinger, svensken Stig von Bayer svarte med sin maskinpistol. De kom seg unna - denne gangen også. Når Olav Johansen sitter hjemme og forteller i dag, høres det han beskriver ut som krigssituasjoner. - Det var jo det det var, sier han. Sersjant Johansen sov med maskinpistol under hodeputen. Før nesten alle oppdrag forberedte de seg grundig. Han forteller om hvordan de tapet sammen magasiner til maskinpistolen, på en måte som gjorde at de kunne bytte raskt i stressede situasjoner. I beltet hadde de i tillegg ladde pistoler, selv bar han også en 22 kaliber Beretta-pistol skjult i lommen. I krigsdagboken og i den svenske etterretningsoffiseren Stig von Bayers bok om oppdraget beskrives det hvordan den vesle gruppen FN-soldater måtte forsvare seg med våpenbruk. Olav Johansen påpeker at de som regel ikke kunne svare tilbake, siden de altså risikerte å ramme menneskene de skulle evakuere. Men én anledning trekker han frem. De fløy over en misjonærstasjon og ble beskutt. - Vi fikk ordre om å skyte tilbake, sier han. - Måtte du ta liv? - Det jeg vet ikke, sier Johansen. To av tre bensintanker på Otteren ble truffet, og bensinen rant ut av flyet, som ble ført av en svensk FN-pilot. Opprørerne skjøt med skarp ammunisjon denne gangen. Lederen av redningsoppdraget, oberstløytnant Paul A. Mayer, kalte opp de to FN-helikoptrene for hjelp, deriblant maskinen til Per Karlsen og Olav Johansen. De ble beordret til å følge flyet mot landsbyen der opprørerne oppholdt seg, og besvare med ild. Det meste av opprørernes ild ble nøytralisert, skriver Mayer i krigsdagboken. Han forteller også hvordan helikoptrene ble bedt om å vente, mens Otteren til slutt gjennomførte tre tokter med granatslipp for å slå ut angriperne. Den tredje granaten landet midt i gruppen av bevæpnede opprørere. - Jeg har bra evne til å kutte ut det jeg opplevde i Kongo, sier Olav Johansen. Det er likevel ting han ikke kan glemme. Sammen med Per Karlsen dro han ut for å lete etter et ungt misjonærpar med tre barn. De lette lenge, uten å finne dem. - Det har plaget meg litt, sier Olav, uten å skjule at han er beveget. Han minnes de to nonnene som lå oppå hverandre foran en misjonsstasjon. Hun som lå under var drept, den andre hadde spilt død i to døgn for å redde livet. - Kongo har jeg ikke noe ønske om å dra tilbake til, sier han. Olav tenker i dag på flygeren han jobbet så tett med. - Per Karlsen var en meget dyktig flyger, som aldri sparte seg, sier han. Karlsen var bosatt i Bergen med sin kone og familie. I 2005 fikk Olav melding om at kameraten fra Kongo hadde gått bort. Familien satt rundt middagsbordet. Det hadde gått 14 år siden Kongo-oppdraget. Familiefar Olav Johansen hadde fått en telefon fra Forsvaret. Ville han ut igjen? De trengte helikoptermannskap til det norske FN-bidraget i Libanon. Olav merket at han var lysten og tok det opp med familien. Eldstesønnen grep ordet da pappaen nevnte det: - Du, pappa, det gikk bra sist gang i Kongo, det er ikke sikkert det går bra denne gangen. Neste dag ringte Olav Johansen Forsvarets overkommando og sa at han ikke kunne reise. En kollega fra skvadronen i Bodø reiste i stedet til Libanon. Helikopteret han fløy med, krasjet i et spenn etter et angrep fra bakken. Alle fire omkom. Olav tok meldingen tungt. Han har vært med på flere nestenkollisjoner med spenn i Norge og var alltid på vakt mot slike da han var ute og fløy. Han tenkte ikke så mye at det kunne ha vært ham som omkom i Libanon. Han grublet heller på at ulykken kanskje kunne vært unngått - om han hadde vært med. Etterord | Vi har kontaktet dem som kunne gitt Cathrine en bedre barndom | Cathrine vokste opp i et hjem med rus og manglende omsorg. Hvorfor sa ingen ifra? Det er nyttårsaften, snart blir det år 2000. Hjemme er det full nyttårsfest. Tiåringen tar på seg mørke klær og går stille ut. I en krapp sving legger hun seg i veibanen, med ansiktet ned i asfalten. Hun er usynlig. Så venter hun på at en bil skal kjøre over henne. Cathrine Langfjell Torsvik er ti år og utslitt. Hele dagen har hun kjent på at dette blir hennes siste dag. Hun må ta vare på mamma, på seg selv, handle mat, komme seg på skolen, passe på at det ikke begynner å brenne når mamma sovner med sigaretten i hånden. Mamma, som egentlig er så god, forsvinner mer og mer inn i pillerusen. Pappa, som pleide å løfte henne høyt opp og tulle med henne, er nesten aldri hjemme. Nå er det Cathrine og storesøsteren som må passe på alt. Cathrine orker ikke mer. Hvem visste hvordan Cathrine hadde det hjemme? Hvem kunne ha gjort noe? Hvorfor får ikke barnevernet på Askøy vite noe om jenten som må ordne opp selv mens mamma ligger sløv og ruset på sofaen? Oppveksten hennes er historien om noen som visste, noen som så tegn de ikke tolket. Ingen sa noe. - Det er mange som må ha visst at noe var alvorlig galt hjemme hos oss, sier Cathrine. Ifølge loven har alle voksne et ansvar for å melde fra om barn de er bekymret for. Helsepersonell og lærere har plikt til å varsle når de mistenker omsorgssvikt. Cathrine gjør alt hun kan for å skjule forholdene hjemme. Minst én voksen kjenner til situasjonen, men sier aldri fra. Nyttårsfesten er noen timer gammel når Cathrine bestemmer seg. Mamma ligger i sengen, sløvet av piller. Cathrine har pakket dynen godt rundt henne. Pappa er på jobb i Nordsjøen. Det er andre voksne i huset, men alle er opptatt med å feste. Hvis du skal drepe deg selv, får du drepe meg også, mamma. Cathrine | Ingen legger merke til at tiåringen forsvinner ut i natten og legger seg ned på den kalde asfalten. Men det er ingen biler ute rett før midnatt på nyttårsaften. Hun går mot en bratt skrent i nærheten av huset. I det hun skal til å hoppe, kommer en jevngammel gutt. Han griper tak i henne, og får henne tilbake til huset. Fyrverkeriet spraker over Askøy. Gutten legger henne i sengen, slik Cathrine tidligere på kvelden har gjort med sin mor. Han trøster henne så godt han kan, og henter den 14 år gamle søsteren hennes. De to barna roer Cathrine. Ingen av de voksne har merket at hun var borte. På utsiden ser det fint ut hos kjernefamilien på Askøy. Et ektepar med to døtre i en enebolig. Far med fast jobb i Nordsjøen og god inntekt. Mor jobber som blomsterdekoratør. To søstre som er gode venninner. Mamma sørger for at hagen blomstrer i ulike farger etter årstid. En familie med to smilende småjenter, som drar på båttur i helgene. Tilsynelatende idyll. For alt er ikke som det skal. Mamma har tung bagasje. Tidligere har hun vært i et vanskelig forhold, og sliter psykisk. Hun plages også med fysiske smerter. Fra hun er 17 år har hun jevnlig fått skrevet ut sterke smertestillende tabletter fra fastlegen sin. På et tidspunkt mister hun kontrollen. Vi er noen sta jævler som vil leve, som vil bety noe for de rundt oss. Søsteren | Pappa jobber turnus, og er på jobb flere uker i strekk. Når han er på land er han opptatt med den andre jobben sin, og han fester mye med kompiser. Cathrine sier hun flere ganger må hjelpe ham i seng når han kommer hjem. Etter hvert er han sjeldent hjemme, men fortsetter å sørge for dem økonomisk. Penger er aldri et problem. Gjør den fine fasaden at ingen skjønner hvordan det egentlig står til? Hun har sommerfugler i magen. Det er første skoledag på Florvåg skole. Cathrine er en spent seksåring med musefletter, rosa sekk og et forventningsfullt smil. Hun har ikke gått i barnehage, så hun har ikke så mye å sammenligne med før hun blir skolejente. Det tar ikke så lang tid før smilet blir borte. Cathrine er litt lubben, hun har annerledes klær, hun blir mobbet. Etter to år flytter familien til Kleppestø for at Cathrine skal få gå på en annen skole. Og det er her, som tredjeklassing på Kleppestø skole, at det går opp for henne at ikke alt er helt som det skal være hjemme. Hun oppdager de små tingene. Klassekameratene har alltid med seg matpakke, Cathrines sekk er ofte tom. Litt for ofte glemmer mamma å handle mat, så frokost blir det heller ikke. Noen ganger er det storesøsteren som følger Cathrine på skolearrangementer, istedenfor foreldrene. Både hun og søsteren blir mobbet av medelever. Ifølge søstrene er det en gang så ille at moren holder dem hjemme fra skolen noen dager. Cathrine er mye alene. I friminuttene på barneskolen hender det at hun låser seg inne på do. Hun har en saks i lommen. Der klipper hun av huden på armene, bit for bit, til blodet siler. Smertene hjelper med å døyve det indre kaoset. Lærerne vet ikke om det. De ser aldri sårene eller blodet. Cathrine er allerede en mester i å skjule hva som egentlig foregår i livet sitt. Og hun blir bare bedre med årene. Men hva ser læreren? Fra tredje til sjette klasse på Kleppestø barneskole er Olav Mulelid Cathrines klasseforstander. Han synes hun klarer skolearbeidet greit, selv om motivasjonen varierer. Leksene er ikke alltid tilfredsstillende gjort. - Noen ganger var årsaken at hun ikke forstod hva hun skulle gjøre, og at hun ikke hadde noen til å hjelpe seg. Hun ringte heller ikke meg eller noen andre, sier han. I klassen er det 16 elever. I en så liten klasse kommer man tett på både elever og familier. Den pensjonerte læreren husker at moren som regel stilte på foreldresamtaler, og en gang stilte faren. Hvis noen uteble fra samtalene, var rutinen enten å gi ny time eller ta en telefon til hjemmet. Mulelid kan ikke huske at det ble gjort. Han sender Cathrine til rektors kontor for å spise flere ganger. En gang forteller Cathrine ham at hun ikke har matpakke med fordi hun må slanke seg. Læreren husker ikke lenger hvor mange ganger hun kom på skolen uten mat. - Det kan godt være at det var ofte. Jeg har aldri vært redd for å varsle om barn som ikke hadde det bra. Men jeg husker ikke Cathrine sånn. Dette med problemene hjemme... jeg ante det ikke. Da ville jeg jo sagt det til rektor. Du kan si at jeg burde setttegnene, men det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte ikke i de baner når det gjaldt Cathrine. Rektor tenker heller ikke i de baner. Rektor Tor Magnus Lilletvedt, som kan fornavnet på alle de vel 300 barna på skolen, snakker med alle han møter. Sekretæren har reservelunsj i skapet til barn uten matpakke. Cathrine får knekkebrød med brunost. På en måte er det fint å være hos rektors sekretær, fordi hun blir sett. Samtidig er det flaut, en bekreftelse på at hun er annerledes. Innerst inne vil hun bare at noen skal si at de vet hvor ille alt er hjemme, hvor syk mamma er. Men ingen sier noe. - Noen elever kom oftere enn andre, men jeg har ikke grunnlag for å si at Cathrine var oftere inne enn andre, sier Lilletvedt. Rektoren, som i dag har skiftet jobb, husker Cathrine godt. Han ble svært overrasket da han fikk vite om Cathrines barndom. Den tidligere rektoren husker ingen bekymringsmeldinger, ingen lærere som slo alarm om familien. - Slik jeg kjenner personalet, føler jeg meg overbevist om at de ville brakt melding videre til meg om de opplevde situasjonen som bekymringsfull, sier han. Hils Cathrine fra meg. Si at jeg tenker på henne. Jeg er så glad hun har klart seg. Nabo | Lilletvedt var en rektor som startet hver arbeidsdag i 18 år ute i skolegården sammen med elevene. Han ville kjenne barna. Lilletvedt husker Cathrines mor som en blomsterdekoratør som arrangerte et flott juleverksted for elevene i Cathrines klasse. - Når BT nå forteller meg om Cathrines livssituasjon, gjør det meg bekymret for om skolen hadde glippet på noe. Jeg er glad for å høre at hun har klart seg så godt, sier Lilletvedt. Hvorfor sier ikke Cathrine og søsteren noe? Hjemme hos Cathrine står det dårlig til. Moren sliter med traumer etter et vanskelig forhold, og hun har smertefull migrene. I perioder oppsøker moren legen sin flere ganger i uken. Hun får utskrevet store doser smertestillende. - Mamma hadde mye angst og nerver knyttet til det hun hadde vært utsatt for tidligere, og drev nok selvmedisinering, sier Cathrines fire år eldre storesøster. Det er hun som tar rollen som mor for både lille-søsteren og moren fra hun er 13 år. Storesøsteren skjermer Cathrine så godt hun kan. Tar henne med opp på rommet når foreldrene krangler, prøver å holde huset i orden. Søstrene vet én ting: de må ikke si noe om hvordan ting er hjemme. Moren har fortalt dem at hvis de sier noe, kommer barnevernet til å ta dem. Moren sier de vil bli plassert på hvert sitt sted, uten å få treffe hverandre. Søsteren husker dette som den største angsten. - Jeg kunne ikke si noe. Jeg var livredd for å miste Cathrine. Og hvem skulle passe på mamma hvis de flyttet oss? Hvor er barnevernet? Er det noen andre som ser tegnene og sender bekymringsmeldinger? I voksen alder spør Cathrine barnevernet på Askøy om de visste noe om situasjonen. Hun får svar på mail: Mamma var en livsglad dame, som elsket å gjøre det godt for de rundt seg. Jeg ville ikke byttet henne bort mot noen. Cathrine | « Ut fra hva jeg kan finne ut av våre arkiver har du ikke hatt noen sak i barneverntjenesten på Askøy. Om det kan ha kommet noen melding på deg som ikke har blitt vurdert til å føre til undersøkelse kan jeg ikke med sikkerhet svare på. Frem til for cirka 3 år siden var rutinen at meldinger som ikke førte til undersøkelse kun skulle oppbevares i ett år før de ble slettet. For cirka 3 år siden ble det en lovendring som førte til at vi også må oppbevare meldinger som ikke førte til undersøkelse for at nettopp publikum skulle få mulighet for innsyn. Jeg har vært ansatt i barneverntjenesten på Askøy i mer enn 14 år. Jeg kan ikke huske at vi har hatt bekymringsmelding knyttet til ditt navn, men å garantere at vi ikke har hatt det blir vanskelig. Mvh Gro Kyte, Leder for barneverntjenesten » | Cathrine husker når situasjonen forverret seg. En morgen finner hun mamma med en stor kul på siden av hodet. Moren har falt, trolig på grunn av sykdom, og forsvinner kort tid etter i sykebilen sammen med bestefaren. Tilbake sitter to vettskremte søstre som skal gå på skolen som om ingenting har hendt. Uten å vite hva som skjer med mamma. Søstrene er ni og tretten år gamle, og må klare seg selv til pappa kommer hjem fra Nordsjøen. Jentene husker i dag ikke hvor lenge det var snakk om, men husker de var engstelige. Etter fallet har mamma færre gode perioder, og pillemisbruket eskalerer. For det meste ligger hun på sofaen, er sløv og snakker usammenhengende. Hun sovner med røyken i hånden, brenner hull i sofaputene. Cathrine og søsteren slutter med aktivitetene etter skoletid, de må rett hjem for å passe på mamma. Når Cathrine en sjelden gang er med en venninne hjem, lytter hun etter sirener, etter sykebil og brannbil. Hun er redd for at det skal begynne å brenne på grunn av morens sigaretter eller at mamma skal ta for mye medisiner. Pappa er mindre og mindre hjemme. Søstrene sier fortsatt ingenting. - Vi var lært opp til klare oss selv. Det ville være et nederlag å be om hjelp. Hva vet naboene? I nabolaget på Askøy står eneboligene tett. En nabokvinne forteller at hun ofte hørte lyden av fest og drikking fra Cathrines hus. - Det gikk rykter om at barna gikk for lut og kaldt vann i store perioder, sier nabokvinnen. Hun skjønte at ting ikke var slik de skulle. En dag ringer Cathrine på døren hos naboen. Hun er 11 år. Tårene renner nedover kinnet. - Mamma sier hun vil at jeg skal være død, sier Cathrine til naboen. Hun sier ikke så mye mer. Sier ikke at morens psykiske problemer har toppet seg, at Cathrine har brukt dagen til å hindre moren i å ta livet sitt. Tidligere på dagen sier mamma til Cathrine at hun ikke vil leve lenger. Moren går mot bilen, setter seg inn, og sier hun skal kjøre bilen i en fjellvegg. Cathrine setter seg også inn i bilen. - Hvis du skal drepe deg selv får du drepe meg også, mamma, sier Cathrine, og nekter å flytte seg. Etter en stund tar Cathrine bilnøklene fra moren, roer henne ned, og får henne tilbake i huset og i seng. Cathrine løper hjemmefra og søker trøst hos nabokvinnen. Kvinnen tenker at nå er det nok. Hun vil ringe barnevernet. Men hva gjør du når familien det gjelder er naboer? Og andre familiemedlemmer bor like ved? Naboen vegrer seg, grubler, dropper det. Når hun senere treffer Cathrine i gaten, spør hun hvordan det går. Jenten svarer ikke. - Jeg angrer på at jeg ikke gjorde noe, sier kvinnen. Men nå er det for sent. Barndommen er ferdig. Den kunne vært annerledes. - Hils Cathrine fra meg. Si at jeg tenker på henne. Jeg er så glad hun har klart seg. Hvordan er mamma i dag? Når det lukter rent, nyvasket gulv i det hun åpner døren, kjenner Cathrine lykkefølelsen bre seg i magen. Når mamma har vasket gulvet, er alt bra. Da er hun nykter. Rydder, serverer nystekte rundstykker til frokost og er verdens beste mamma. Andre dager slår lukten av svidd mat mot dem når de kommer hjem fra skolen. Da vet de før de kommer inn i stuen. At mamma ligger sløv på sofaen. At hun har gjort et forsøk på å være en god mor, begynt på middagen, men glemt den på komfyren. Der brenner maten seg fast i kasserollen uten at moren merker det. - Mamma var en livsglad dame, som elsket å gjøre det godt for de rundt seg. Jeg ville ikke byttet henne bort mot noen. Men hun skjønte nok ikke hvor mye pillene og de psykiske problemene påvirket oss, sier Cathrine. Cathrines mor er selv god til å skjule hva som foregår. Venninnen Mette Helen Bjarkøy husker henne som en pliktoppfyllende dame med glimt i øyet. En empatisk venninne som var flink til å lytte. De ble venninner i ungdomstiden, og jobbet sammen på Solstrand Blomster. Noen ganger ser kollegaen at Cathrines mor er sløv, men blir forklart at det er på grunn av medisiner. Hun oppfatter aldri at venninnen har et pilleproblem. - Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite hva som egentlig hadde foregått. Jeg blir trist over at hun har skjult så mye for oss, og skuffet over at jentene ble sviktet. Men jeg dømmer henne ikke, og er ikke noe mindre glad i henne etter det jeg vet i dag. Få kjenner Cathrine bedre enn Maria. Maria Monsen Thorsen fra parallellklassen blir hennes beste venninne. De leker for det meste ute i gaten, eller hjemme hos Maria. En sjelden gang er de hjemme hos Cathrine. Da sitter faren stort sett og ser på TV, mens moren steller med blomstene i hagen. Maria husker henne som blid og omgjengelig. Det Maria ikke vet, er at venninnen alltid ringer før hun tar med seg noen hjem, fordi hun må sjekke tilstanden hjemme. På rommet hører de på musikk. Sangen "Hurt" med Johnny Cash er Cathrines favorittsang. De hører på den om og om igjen. - Vi var jo mange som visste at det var noe, at hun hadde hatt problemer med mobbing og sånt, men det var ingen av oss som visste hvordan hun egentlig hadde det hjemme. Hun var veldig flink til å skjule det, sier Maria. Hun ble voksen før venninnen fortalte historien om oppveksten. Jentene er fremdeles nære venninner. - Med den oppveksten hun hadde er det utrolig at Cathrine har blitt den hun har blitt, sier Maria. Musikksmaken blir sint og mørk. I 5. og 6. klasse blir Cathrine mer deprimert. Hun slutter i skolekorpset. Sammen med Maria hører hun på Slipknot, Satyricon, Korn. Heavy metal. Snart skal dragningen mot det mørke komme til uttrykk i klærne. Cathrine kjøper nagler og går bare med svarte klær på skolen. Innimellom går hun i t-skjorte. Da er arrene fra selvskadingen synlige. Noen må ha sett dem. Men ingen spør hva det er. Mamma blir etter hvert ufør på grunn av sykdom. Pappa legger igjen penger på skjenken i stuen når han drar ut i Nordsjøen. Cathrine og søsteren har ansvaret for å handle, lage mat, vaske huset, gjøre lekser, komme seg på skolen. Våke over mamma. - Det var ikke så lett å få venner. De andre snakket om morsomme ting de hadde gjort i helgen, jeg hadde passet på at mamma ikke mikset feil piller. Jeg hadde ikke så mye å fortelle om, sier Cathrine. Hva er det med Cathrine? På Kleppestø ungdomsskole har rektor Øystein Holmelid over 400 hormonelle tenåringer å holde styr på. Men rektor husker noen bedre enn andre. En av elevene skiller seg fra de pastellfargede jentene. Fjortenåringen har piercinger i ansiktet. Pinnsvart hår og naglehalsbånd. - Det ligner på et sånt halsbånd man kjøper på hundebutikken, sier rektor til Cathrine, og fremkaller et sjeldent smil hos henne. Karakterene hennes er gode, femmere for det meste, men fraværet vokser. I tiende klasse blir rektor bekymret for at hun ikke møter på skolen. Cathrine blir innkalt til rektors kontor i skolens gamle fløy. I møtet mellom de to snakker rektor mye, jenten lite. Hun lytter, men er stort sett taus. Tilkneppet. Innesluttet. Rektor Holmelid spør rett ut hvorfor hun er så mye borte fra skolen. - Liker ikke skolen, mumler tenåringen. Ungdomsskolen er nok for firkantet for henne, tenker han, og ser hun er utilpass. Hun er mye alene. Tilpasningsvansker, tenker rektor. Det faller ham aldri inn at den pliktoppfyllende jenten har passet på seg selv siden hun var ni år. Cathrine er 14 år gammel når søsteren flytter hjemmefra. Pappa er mindre og mindre hjemme, og Cathrine sier hun bruker nesten all fritid på å passe på mamma. Hun er så sliten, så sliten. Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår familie. Rektor tenker det sitter en kunstnerspire i stolen foran ham. Med seks i forming har hun "kolossale, kreative evner". Han sier at alt blir bedre når grunnskolen er ferdig, da kan hun bli akkurat det hun vil, bare hun står på og kjemper seg til et godt vitnemål. - Hadde hun bare hatt strake enere og toere, hadde jeg reagert raskere. Men hun var jo så pliktoppfyllende og flink. Jeg tenker i dag at jeg burde ha stilt flere spørsmål. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke gjorde mer den gangen, sier Holmelid. Hva vet slektningene? Cathrines morfar har en annen versjon av historien enn Cathrine og søsteren. Han mener barnebarna ikke har lidd noen nød, og at jentene var store nok til å ta vare på seg selv. Men morfaren bekrefter at datteren, Cathrines mor, periodevis hadde et problem med overforbruk av piller. Han anslår at dette problemet varte i to-tre år. Morfaren sier han observerte flere ganger at datteren var sløv på grunn av høyt inntak av piller. Han mener pillemisbruket var knyttet til overmedisinering fra legens side. Flere personer i familien kontakter morens fastlege og ber legen skrive ut mindre piller. Cathrine og søsteren synes ikke det er rart at mor-faren har en annen oppfatning av saken enn dem. - Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår nærmeste familie. Men det finnes dokumenter som bekrefter jentenes historie. Når søstrene endelig forteller, skjer det ingenting. På et punkt kunne historien om Cathrine og søsteren tatt en helt annen vending. For det er en voksen person som får vite hvordan jentene har det hjemme. Hver for seg går jentene til en de tror kan hjelpe dem, setter seg ned i kontorstolen hos fastlegen sin, og forteller. De sier alt, i håp om å få hjelp både til seg selv og moren. Jentene forteller helt konkret at moren ruser seg stadig mer. Navnene på pillene hun tar. At hun snøvler når hun snakker, er omtåket, ligger på sofaen i dagevis, er vanskelig å vekke. At hun forsøker å skaffe seg mer piller fra andre kilder enn legen. Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen. Legen som jentene går til for å få hjelp, er den samme som har skrevet ut piller til moren i en årrekke. Fordi vedkommende er fastlege for både moren og døtrene, er legen godt kjent med familiesituasjonen. Legen vet at jentenes far er på jobb i Nordsjøen flere uker i strekk. Fastlegen oppfatter moren som suicidal. Likevel varsler ikke legen barnevernet. Selv om vedkommende vet at to små jenter for det meste bor alene med en mor som har store psykiske problemer og ruser seg jevnlig. Ifølge jentene blir deres bekymringer avfeid som "et ungdomsopprør". Flere familiemedlemmer kontakter legen i årenes løp. De ber om at moren får skrevet ut mindre piller, fordi de oppfatter henne som sløv og ruset. En dag ringer en nabo til fastlegen. Naboen er bekymret fordi Cathrines mor kjører bil i ruspåvirket tilstand. Loven pålegger helsepersonell å varsle barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt. Da opphører taushetsplikten. Hvorfor varsler ikke fastlegen barnevernet? Morens legejournaler er sterk lesning. Side på side om en kvinne som er dypt fortvilet, som forteller om ekteskapsproblemer, fysiske smerter, tanker om selvmord. En gang legges hun inn på Haukeland etter en overdose piller. Hva gjør legen? Skriver ut flere piller. Bytter ut noen pilletyper når moren sier hun blir veldig sløv av dem, men fortsetter å skrive ut Paralgin Forte og andre sterke tabletter jevnlig. I 20 år, vel vitende om at pasienten i perioder er alene med to små barn. Fra morens legejournal, 27. juli 2004: « Innkalt til time. Møter tydelig påvirket av et eller annet. Underlig påkledning. Bemerker at hun er påvirket av noe. Forklarer at hun har hatt et sterkt migreneanfall og er utkjørt. » I fortvilelse tar døtrene pilleeskene fra badet og kaster dem i bosset. Men moren får alltid utskrevet nye piller. Når døtrene spør hvorfor hun tar piller, sier moren at hun har migrene. Når jentene blir eldre og stiller flere spørsmål ved pillebruken, sier moren det er medisiner for andre sykdommer. Jeg kunne ikke si noe. Jeg var livredd for å miste Cathrine. Lillesøsteren | - Jeg er ikke bitter, men kjenner et sinne mot legen som tillot mamma å fortsette å ruse seg, selv om legen visste at mamma var alene med oss mesteparten av tiden. Hvor langt skal en leges taushetsplikt strekke seg? Hadde ikke legen vel så mye ansvar for oss, som også var hennes pasienter - og som var barn? Cathrine har fritatt legen fra taushetsplikten, og ønsker at legen skal fortelle det hun vet. BT har vært i kontakt med legen, men vedkommende vil ikke uttale seg. Legen er i dag pensjonert. Hvordan har jeg vært som mor? En dag i oktober 2005 drar moren på besøk til eldstedatteren, som bor i en leilighet i nærheten. Hun har noe hun vil si. For første gang innrømmer moren at hun har et rusproblem. Hun har bestemt seg for å gjøre noe med det. Hun snakker om å legge seg inn til avrusning. - Hun var helt nykter, og hadde en livsgnist i øynene som jeg ikke hadde sett på flere år. Etter å ha levd med en rusmisbruker i mange år ser jeg alltid på øynene, det er der du ser hvordan tilstanden er, forklarer Cathrines søster. Det blir en fin samtale. Moren spør eldstedatteren hvordan hun har vært som mor. Datteren sier hun har vært streng, men omsorgsfull og kjærlig. I de gode periodene. Men hun forteller også hvor mye rusen har ødelagt for døtrene. Moren ber om unnskyldning for at hun har sviktet. Sier at alt skal bli bedre. Men som om hun har en forutanelse om det som skal komme, sier hun at søsteren må love å ta vare på Cathrine hvis noe skjer. "Jeg er glad i deg", sier moren, og gir henne en klem. "Sees senere i dag!" Så går moren hjem, for å gjøre det hun elsket mest: å pynte, lage i stand til fest. Det var Halloween, og akkurat som før, da ting var bra, skulle moren lage Halloween-fest for alle ungene i nabolaget. Så skjer det søstrene frykter mest. Hjemme i eneboligen pynter moren til Halloween. Hun gjør seg flid, selv ute i hagen skal det pyntes. I det hun skal til å henge opp dekorasjoner på terrassen, faller hun om. Hun er 37 år og har bestemt seg for å gjøre noe med livet sitt. Så stanser hjertet. Cathrine er på karatetrening. I det hun kommer ut i garderoben ringer telefonen. - Du må komme hjem med en gang, det har skjedd noe, sier et familiemedlem. Det er flaks for alle at søsteren min og jeg er så pliktoppfyllende. Ordene faller som slag i magen. Cathrine vet med en gang hva det er. - Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen. Familiemedlemmer som bor i nærheten finner moren på terrassen. De prøver å gjenopplive henne, ringer ambulansen. Men livet står ikke til å redde. Hjemme hos Cathrines søster hamrer det på døren. Hun åpner, og ser Luftambulansen forsvinne med moren. Vet noen at Cathrine nå bor alene? Cathrine er 15 år når hun plutselig må leve uten mamma. På papiret har hun og faren felles adresse, men han er ikke mye hjemme. Cathrine har ikke flere krefter igjen og når bunnen. Helsesøster Gunn Knutsen på Kleppestø Ungdomsskole blir redningen. Hun tar alltid en samtale med elever som har mistet nære familiemedlemmer. - Jeg står på stupet. Til nå har jeg tatt et steg tilbake. Til nå, sier Cathrine under det første møtet. Den erfarne helsesøsteren gir ut privatnummeret sitt til elever som har det ekstra vanskelig, og Cathrine får beskjed om at hun kan ringe eller sende sms når som helst på døgnet. De avtaler å møtes ukentlig. Gunn Knutsen stiller spørsmål. Lytter. Cathrine sier lite i starten. Så løsner det litt. Hun forteller aldri om morens problemer. Men hun snakker om sorgen etter mamma. Det går etter hvert opp for helsesøsteren at jenten som sitter i stolen på kontoret hennes er suicidal. Faren er fortsatt borte flere uker av gangen på jobb. I perioder bor femtenåringen, som har store psykiske problemer, helt alene i huset. - Jeg visste at hun hadde mye familie rundt seg, som tanter, onkler og besteforeldre. Jeg forsto det slik at Cathrine skulle få oppfølging av dem. Jeg visste ikke at hun var så mye alene, sier Knutsen. Helsesøsteren sier barnevernet skal kobles inn i tilfeller der nær familie ikke gir tilstrekkelig omsorg. - En femtenåring skal ikke bo mutters alene selv om personen er selvstendig. Hadde jeg visst det hadde jeg tatt en prat med andre familiemedlemmer, for å komme til gode avtaler. Men jeg oppfattet aldri at det var nødvendig. Våren 2006 lysner det. Cathrine har ikke så lyst å skade seg lenger. Helsesøsteren noterer fremgangen i journalene sine. Gunn Knutsen blir godt kjent med en usedvanlig sterk jente. En som vil leve, vil komme seg videre, vil dempe trangen til å skade seg selv. De ukentlige samtalene bærer frukter. Sammen finner de frem til Cathrines fremtidsdrømmer. Vendepunktet blir Ungdomshuset 1880. Først begynner Cathrine å vanke der, så engasjerer hun seg i alt som skjer. Sommeren samme år er hun ferdig på ungdomsskolen. Endelig begynner resten av livet, og frem-tiden er ikke lenger en eneste svart sky. I dag, seks år senere, jobber fremdeles helsesøsteren på Kleppestø ungdomsskole. Kontoret er et annet, men budskapet det samme. « Har du en mor eller far som drikker for mye, bruker piller eller narkotika? Da er du ikke alene », står det på en av de mange plakatene som henger på veggen. Gunn Knutsen har fått nye "fascinerende ungdommer" å bruke tiden på. Men noen glemmer hun aldri. - Enkelte elever bærer man med seg under huden lenger etter de er ferdige på skolen. Cathrine er en sånn elev. Hun var en så sterk jente. Hun klarte seg i kaoset tross alt. Jeg tenker ofte på henne fremdeles. Hva hadde skjedd om alle hadde meldt inn det de visste? Cathrine har ofte lurt på det. Hvordan hadde livet vært da? Og var situasjonen sånn at noen burde ha koblet inn barnevernet? Gro Kyte, leder for barnevernstjenesten på Askøy, er ikke i tvil. En av de som ikke varslet, begikk grov tjenesteforsømmelse. Vi forteller Kyte hva de voksne rundt Cathrine har fortalt til BT om barndommen hennes. Hadde hun bare hatt enere og toere, hadde jeg reagert raskere | Rektor Øystein Holmelid | Hvem av dem burde varslet barnevernet? Hvem var lovpålagt å gjøre det? Lærere og rektorer har plikt til å varsle barnevernet hvis de mistenker at et barn blir utsatt for omsorgssvikt. Men rektorene og lærerne på barneskolen og ungdomsskolen hadde ikke nok informasjon til at de var pålagt å varsle barnevernet i Cathrines tilfelle, mener Kyte. - Men det er kritikkverdig at de ikke kalte inn Cathrines foreldre til samtale om det at hun ikke hadde mat med, og at hun flere ganger møtte uforberedt. På ungdomsskolen er dette kombinert med høyt fravær, og en adferd og påkledning som skiller henne fra de andre barna. Skolen burde uten tvil hatt en dialog med hjemmet om hvorfor Cathrine ikke var på skolen. De kunne også ha koblet inn barnevernet i samråd med foreldrene, for å få satt i gang tiltak for å få ned fraværet hennes. Skulle naboen ha varslet? Privatpersoner er ikke lovpålagt å varsle barnevernet, men alle voksne har et ansvar for å melde fra om barn de er bekymret for. Hva ville barnevernet gjort hvis nabokvinnen som Cathrine søkte trøst hos hadde sendt inn en bekymringsmelding? - Informasjonen naboen satt med, om mye festing i huset og en redd jente som sier at moren vil at hun skal dø, er informasjon som hadde ført til at vi hadde satt i gang en undersøkelsessak. En undersøkelse består av samtaler med foreldrene og barnet, vanligvis også observasjoner av hvordan foreldre og barnet har det sammen. Barnevernet innhenter også informasjon fra skole, helsestasjon, lege og i noen tilfeller politiet. Nabokvinnen vurderte å varsle barnevernet, men droppet det fordi hun bodde tett på flere av Cathrines familiemedlemmer. Kunne hun varslet anonymt? - Det kunne hun, men anonyme meldinger må inneholde mer alvorlig informasjon før vi begynner med undersøkelser. Hvis hun hadde kommet med en bekymringsmelding uten å være anonym, ville Cathrines foreldre hatt krav på å vite hvem som hadde varslet oss. Kan en 15-åring bo alene? Helsesøsteren kom inn i bildet etter at Cathrines mor var død. Cathrine var da 15 år, hadde psykiske problemer og bodde alene i huset i lengre perioder, fordi faren var i Nordsjøen. Er det noe som tilsier at helsesøsteren burde varslet barnevernet om Cathrines situasjon? Det er mye jeg burde gjort annerledes. Faren til Cathrine | - Ja, jeg mener helsesøsteren har brutt meldeplikten hvis det var sånn at ingen voksne hadde ansvar for Cathrine mens faren var bortreist. Det er ikke greit at en 15-åring med Cathrines bakgrunn bor alene. Helsesøster burde forsikret seg om at det var klare avtaler med andre familiemedlemmer om at noen tok fullt ansvar for Cathrine mens faren var borte, ellers burde hun meldt fra til oss. Den viktigste biten i puslespillet. Mange sitter med små biter i puslespillet som er Cathrines barndom, ingen kjenner hele bildet. Unntaket er Cathrines fastlege, som også er fastlegen til moren og søsteren. Legen vet at de to barna bor sammen med en mor som ruser seg. Hun vet at barnas far er mye borte på grunn av jobben i Nordsjøen. Legen vurderer moren som suicidal. Begge barna forteller legen i detalj hvordan situasjonen er hjemme. Legen melder ikke fra til barnevernet, men fortsetter å skrive ut sterke piller til moren. - Dette er grov tjenesteforsømmelse fra legens side. Leger har plikt til å melde fra om omsorgssvikt, uten hensyn til taushetsplikt. I dette tilfellet hadde legen en helt klar plikt til å varsle barnevernet, mener lederen for barnevernstjenesten på Askøy. - Hva ville dere gjort dersom legen hadde meldt fra? - Opplysninger om små barn som er alene med en ruset omsorgsperson, ville ført til tiltak på dagen. Hvis ikke andre familiemedlemmer hadde kunnet ta omsorgen, ville barna blitt plassert i beredskapshjem. - Hva tenker du om Cathrines historie? - At barnevernet helt klart burde vært inne i bildet. Det er veldig ille at hun ikke har fått den hjelpen hun hadde krav på, men det er flott at hun har klart seg så godt på tross av dette. Jeg håper hun har fått hjelp til å bearbeide det hun har vært gjennom. Vi ringer Cathrines far. Bortsett fra søstrene er han den eneste som kjenner sannheten om hva som foregikk der hjemme. - Det er mye jeg burde gjort annerledes, sier faren. Han bekrefter at Cathrines mor, hans tidligere kone, hadde et omfattende rusproblem. - Hun hadde ikke det da vi møttes, men de siste fire-fem årene hun levde ruset hun seg mer og mer. Hun var sløv, snakket usammenhengende og lå for det meste på sofaen. Jeg antar det var piller hun fikk fra legen. - Var hun egnet til å ha omsorg for to barn mens du var bortreist på jobb? - Jeg ringte hjem hver kveld for å sjekke hvordan ungene hadde det, og tenkte de kunne gå til besteforeldrene sine hvis det ble ille. Han deltok lite i familielivet når han var på land. - Jeg tok meg tre-fire pils etter jobb, så gikk jeg og la meg fordi jeg ikke orket å se på hun som lå halvbesvimt i sofaen. - Gjorde du noe for å hjelpe din kone ut av pillemisbruket? - Nei, fordi forholdet mellom oss ble dårligere og dårligere, så på slutten ble det vel litt sånn "never mind". - Cathrine var redd det skulle begynne å brenne hjemme når moren sovnet med røyken i hånden, og følte hun måtte passe på hele tiden. Fikk hun for mye ansvar? - Ja, sett i ettertid gjorde hun det. Det skjedde ofte at moren sovnet med røyken i hånden. Kontakten mellom døtrene og faren har i flere år vært sporadisk, men har i den senere tiden blitt bedre. Døtrene er glade for det, og vil gjerne at faren skal være en større del av livene deres. Og livene deres er bra nå. For stikk i strid med det som ofte skjer med barn som vokser opp med rus i hjemmet, går det fint med Cathrine og søsteren. - Vi er noen sta jævler som vil leve, som vil bety noe for de rundt oss, sier storesøsteren. - Det er flaks for alle at søsteren min og jeg er så pliktoppfyllende og ordentlige, ellers kunne vi lett ha havnet utpå. Det var jo ingen som passet på oss, sier Cathrine. Søstrene følte seg usynlige hele oppveksten. De var helt sikre på at ingen andre hadde det som dem. Fordi ingen orket å ta ubehaget med å varsle. Nettopp det har blitt søstrenes kampsak. - Mange rundt oss visste litt eller mye om hvordan vi hadde det. Hadde noen av dem varslet, kunne barndommen vår vært helt annerledes. De er fullstendig klar over at det kan være ubehagelig å være den som melder fra. - Men hvis du vet om barn som ikke har det bra, så si fra. Ubehaget på kort sikt er ingenting i mot konsekvensene det får for barnet på lang sikt hvis ingen sier noe. Det er alltid bedre å sende en bekymringsmelding for mye enn en for lite. Alltid. I dag er storesøsteren småbarnsmor og fast bestemt på at datteren hennes aldri skal få oppleve det hun selv gjorde. Cathrine driver i en alder av 22 år sitt eget firma som fotograf, og har prosjekter med kulturkontorene i flere bydeler. Samtidig jobber hun på Ungdomshuset 1880, og er med på å drive "Ungt nettverk", et møtested for ungdom med foreldre som sliter med rus og psykiske problemer. Arrene etter selvskadingen er hun i ferd med å tatovere over. Arrene på sjelen er det litt verre med, men Cathrine nekter å la det ødelegge livet hennes. - Jeg har den bagasjen jeg har. Jeg velger å bruke den positivt, sånn at mine erfaringer kan hjelpe andre. Saken er basert på intervjuer med Cathrine Langfjell Torsvik, Cathrines storesøster, Cathrines far, Cathrines morfar, tidligere rektor Tor Magnus Lilletvedt ved Kleppestø barneskole, tidligere lærer Olav Mulelid ved Kleppestø barneskole, tidligere rektor Øystein Holmelid ved Kleppestø ungdomsskole, helsesøster Gunn Knutsen ved Kleppestø ungdomsskole, Cathrines venninne Maria Monsen Thorsen, Cathrines mors venninne og kollega Mette Helen Bjarkøy, tidligere naboer, leder Gro Kyte i Barnevernstjenesten på Askøy og legejournaler. - Når virkeligheten kommer, er det for sent å lære | - Blir helikoptrene bedre utstyrt? Flere ressurser eller personer | Ønsker lovendringer | - Hva gjør PST for å møte soloterrorisme? - Vi samarbeider med 60 land | - Det tok 77 minuitter før riksalarm ble slått | - Er det nok fokus på ekstrem ideologi? - Det er forbedringspotensiale | Trusselbildet er bekymringsfullt | Faremo: Styrker helikoptertransportstøtten | Dette spør komiteen om | Dette innledet de med | Dette ønsker de svar på | 122 spørsmål | I dag måtte forsvarsministeren og justisministeren møte i Stortinget for å gi 22. juli-komiteen nye svar om beredskapen under terrorangrepene. Høring: PST sjef Janne Kristiansen, justisminister Grete Faremo og fungerende politidirektør Vidar Refvik under onsdagens høring i Stortinget om angrepene 22. juli. Foto: SCANPIX | I tillegg stiller også sjef i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen, fungerende politidirektør Vidar Refvik og forsvarssjef Harald Sunde til den åpne høringen i Stortinget for å svare på spørsmål knyttet til terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli. De er bedt om å stille fordi 22. juli-komiteen ønsker en utdypning av 22. juli-redegjørelsen som ble gitt i Stortinget av tidligere justisminister Knut Storberget og tidligere forsvarsminister Grete Faremo i høst, skriver aftenposten.no. 14.07: Jan Bøhler (Ap) stiller flere spørsmå om helikopterberedskapen. - Retningslinjene er bedre i forhold til bistand fra redningshelikopter. Hva ligger i de nye retningslinjene? Blir de bedre utstyrt, og vil de delta i øvelser? Justisminister Grete Faremo svarer: - Dette er retningslinjer som nettopp er kommet på plass, og som gjelder redningshelikoptre som først og fremst brukes som i dag, av medisinsk personell. Men liv og helse kan stå på spill i situasjoner som ikke er av tradisjonell art, og hvor det kan være aktuelt å transportere politiet i Sea King. Hvordan det vil gjennomføres, vil vi måtte kunne komme til bake til. Når helikoptrene brukes til trening i kontra-terror, rustes de spesielt til det. Vi snakker om transportstøtte i de nye retningslinjene, understreker Faremo. 14.05: Anders Andunsen (Frp) tar opp kulturforskjeller i politiet og Forsvaret. - Det snakkes om de store kulturforskjellene i politiet og Forsvaret. Vil statsråden si at 22. juli har gjort at man har fått større forståelse for behovet de to etatene har? Faremo svarer: - Det er stor gjensidig forståelse for at man kan forsterke innsatsen gjennom bistand fra Forsvaret. Vi trenger bedre kunnskap om kapasiteten som er tilgjengelig, rutiner for informasjonsutveksling, og øvelser. - Hvis du skal velge mellom flere ressurser eller personer, hva ville du valgt, spør Venstres Trine Skei Grande. - Det hører sammen, og man trenger både maskiner og mennesker, sier Faremo. 14.00: Martin Kolberg (Ap) tar opp lovverket for justis, politi og Forsvaret. - Vi snakker om forholdet mellom justis, politi og forsvaret. Er lovverket man har tilfredsstillende for samarbeid mellom instansene, spør Kolberg. - Grunnleggende mener jeg vi har et godt regelverk fra grunnloven og ned. Men vi må merke oss at det er mange av gjeldende regler som er til gjennomgang, blant annet bistandsinstruksen - om den fungerer godt nok, sier Faremo. PST-sjef Janne Kristiansen utdyper: - Vi trenger ytterligere lovhjemler, fordi utviklingene har gått i en annen retning siden 2005. Det gjelder spesielt forberedelseshandlinger og soloterrorister. - Hvor avhengig er PST av lovendringer for å kunne gjøre sin jobb, spør Kolberg | - Det vil være avgjørende for oss for å kunne avdekke soloterrorister, svarer Janne Kristiansen. 13.52: Jenny Klinge (Sp) stiller spørsmål om PSTs arbeid mot soloterrorisme. - Hva er PSTs tilgjengelige metoder for å møte soloterrorisme, spør Klinge. - Det er spilt inn et forslag fra PST om hvordan man burde forebygge bedre og raskere iverksette tiltak for å kunne komme denne type kriminalitet til livs. Fra departementets side har vi foreberedt et høringsnotat, det vil bli sendt ut i løpet av våren. Det er viktige spørsmål som vi må ta en grundig diskusjon rundt, svarer justisminister Grete Faremo. - Hva hadde egentlig skjedd hvis riksalarmen hadde fungert 22. juli, spør Venstres Trine Skei Grande. - Alle politidistriktene får da informasjon om hva som skjer, og ville hatt informasjonen mye raskere og respondert. Det er tilfelle at de nærliggende politidistrikene ble kontaktet direkte av Oslo politidistrikt. Det ble ikke etablert sperringer, svarer politidirektør Vidar Refvik. - Hvis jeg er i nød: Kan jeg stole på at svaret politiet gir meg er riktig, spør Skei Grande. - Man skal gi et korrekt svar, svarer Refvik. 13.45: Aukhtar Chaudry (SV) tar opp PSTs bemanning. - Hvor mange medarbeidere fra PST er det, spør Chaudry. - Det er 400 medarbeidere sentralt, samt 125 medarbeidere i hvert politidistrikt. Det er også en representant på Svalbard, svare PST-sjef Kristiansen. - Pakistan er en del av trusselbildet man er opptatt av i PST. Bør vi ikke ha en kontakt i Pakistan, undrer Chaudry. - Det skal hele tiden gjøres vurdering av hvem vi samarbeider med, jeg vil ikke si noe spesifikt om det landet du nevner. Vi har samarbeid med 60 land, og vi samarbeider godt med e-tjenesten, sier Janne Kristiansen. 13.30: Anders Anundsen (Frp) spør om riksalarm. - Hva er det i stystemet med kommunikasjon mellom politi og Forsvar som fører til at det tar 7 timer og 26 minutter som før man sender anmodning? - Den ansvarlige politimesteren har ansvar for vurdere behovet for bistand, og som har oversikt over situasjonen ved enhver tid. Dette er en vurdering som må gjøres i ettertid, om man har hatt behov for bistand fra Forsvaret tidligere, svarer politidirektør Vidar Refvik. - Er det en generell terskel i politiet for å be om bistand, spør Anundsen. - Normalt tror jeg ikke det, man foretar vurdering av situasjonen og går til de aktuelle instansene for hjelp. Det er en vurdering man må gjøre. Jeg har ikke opplevd at terskelen er for høy i andre sammenhenger, svarer Refvik. - Det tok 77 minuitter før riksalarm ble slått. Er det riktig at det i den settingen ville bli satt inn politisperringer som følge av en riksalarm? - Det vil bli gjort vurderinger fortløpende, og det er ingen automatikk i en slik sperring, svarer Refvik. 13.40: Jan Bøhler (Ap) stiller spørsmål om eksstrem ideologi | - PST viser til i sin trusselvurdering at det er personer som har ekstrem ideologi. Vi må prioritere å være tett på så man kan stoppe dette. PST kan ikke være overalt. Hver enkelt politidistrikt må ta oppgaven alvorlig og ha kompetanse. Er det ditt inntrykk at det er nok fokus på dette i de enkelte politidistriktene? PST-sjef Janne Kristiansen svarer: - Vi har 27 PST-kontor i hele landet, ett i hvert politidistrikt. Vi samarbeider med de lokale myndigheter hele tiden. Det er viktig for oss å ha øyne og ører ute, og det er viktig at det prioriteres. Det som er min oppfatning er at dette er viktig og at dette prioriteres. At man for eksempel reiser til asylsmottak, og resiser til skoler og har lokale nettverk, sier Kristiansen. - De lokale PST-ledd i de lokale politidikstriksene sikrer god kontakt. I sum synes jeg at den ordningen vi har i dag, gjør at vi har stor oppmerksomhet på dette, supplerer politidirekør Vidar Refvik. - Kan PST-sjefen si noe om hvordan man legger opp innsatsen på informasjonshenting fra nettet? - Har fått betydelige ressurser til å prioritere dette, så dette er et stort og omfattende prosjekt som vi ser frem til å jobbe med, og vi ser allerede i dag at det er viktig arbeidsområde. Vi kommer til å samarbeide med Kripos og e-tjenesten for overvåke nettet, svarer PST-sjef Janne Kristiansen. 13.20: Knut Arild Hareide (KrF) stiller spørsmål til Faremo. - Er du enig i at det trengs tettere samarbeid mellom Forsvar og politi. Forsvarsminister Faremo svarer: - Ja, det er viktig for oss hvordan vi kan se på forbedring av samarbeidet. Jeg vil ikke utelukke at vi blir utfordret på å tenke nytt etter at 22.juli. - Vi må prioritere liv og helse, sier politidirektøren. Er ikke 22.juli et godt eksempel på at vi ikke hadde god nok beredskap, spør Hareide. - Mitt utgangspunkt er at vi skal jobbe med sikte på å bli bedre. Som ny justis- og beredskapsminister løfter vi frem fokuset på beredskap, og hvor det er varslet at vi setter inn mer ressurser, sier Faremo. - Vil det være aktuelt å innbefatte sykehus og forsvaret i en ny riksalarm, spør Hareide. - Det er for tidlig å varsle det eller konkludere. Mitt hovedfokus er å ha en riksalarm som fungerer, som er forstått og som blir testet ut jevnlig, svarer ministeren. 13.10: Fungerende politidirektør Vidar Refvik orienterer: - Vi erkjenner at både politiets endelige evalueringsrapport og 22.juli-rapporten vil vise punkter for forbedring. - Vi har utviklet et opplæringsprogram, kalt skyting pågår, med utgangspunkt i skolemassakre. Mannskapene som ble satt i innsats 22. juli først ventet på båt, ikke på ytterligere mannskap. Iinstruksen ble fulgt av de første som kom til stedet | - Riksalarm skal iverksettes av Kripos. Det tekniske systemet er bygd opp slik at det skal være en PC ved hvert politidikstrikt dedikert riksalarm. Erfaringer etter 22.juli viser at det er forbedringspotensiale for riksalarm. Det var heller ikke testet av politidirektoratet. Nasjonal varsling vil jevnlig testes, og personale vil bli trent i bruk av dette, sier politidirekdøren. - Objektsikring må til enhver tid vurderes ut fra hensyn til liv og helse og ressurser. - Man er mer sårbar i ferietid, noe som ble synlig 22.juli. Det er utarbeidet et objektsikringsopplegg for Stortinget, som oppdateres jevnlig og er et samarbeid mellom sikkerhetsseksjonen, politi og HV, fortsetter Refvik. 13.05: PST-sjef Janne Kristiansen holder sitt innlegg: - Om vi burde ha gjort noe annerledes, er det sentralt tema for 22.juli-kommisjonens arbeid. - Festen som endret alt for Espen | Gladgutten | Glade i hverandre | Bekymret for sønnen | Elises skyldfølelse | Reddet av moped | Kritisk | Gråt av glede | Ironman | Gitardrømmen | Forbanner spriten | Den farlige alderen | - Verdens beste skole | - Du reddet livet mitt | Knuseklemmen | Hjemme på Askøy venter en bekymret pappa. Sønnen har dratt på fest. Et vitne ser Espen Dale (18) gå på utsiden av hotellbygget, 14 meter over bakken. Natt til søndag 15. februar 2009. Vitnet har akkurat lagt seg, i det han hører et vindu knuse. Vitnet har utsikt mot bakgården til Thon Hotell Rosenkrantz i Bergen sentrum, og ser en person gå på utsiden av byggets 5. etasje. Personen er Espen Dale. Han befinner seg mellom en ventilasjonssjakt og veggen til bygget. Han sliter med å komme forbi. Fra 5. etasje er det cirka 14 meter ned til bakken. Like etter at Espen kommer forbi sjakten, ser vitnet ham falle. Noen timer tidligere, lørdag ettermiddag. Espen Dale sitter hjemme på Askøy med noen venner, de skal av gårde på vorspiel for å feire en kompis som fyller 20 år. Pappa Tore kommer hjem og kjefter litt på sønnen, fordi han ikke har ryddet og pantet flasker. Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma | Espen er en gladgutt med en stor vennekrets. Som mange 18-åringer elsker han fart og spenning. Fotball er hobbyen og musikk lidenskapen. Han har deltatt i Ungdommens Kulturmønstring og spiller i band. Espens voksendrøm er å bli ingeniør, og drive eget byggmesterfirma. Om få måneder er han ferdig på tømrerlinjen ved Askøy videregående skole. Om en uke skal han ta lappen. Som for mange gutter på hans alder er livet som en lek, lørdagen en stor fest. I noen timer til. Etter vorspielet er Espen på vei til byen. Han og barndomsvennen Elise Mulelid Rondestveit sitter i samme bil. Det er hennes bror som kjører. Elise merker at Espen er full, og spør om de ikke skal stoppe hjemme hos henne og se en film, i stedet for å dra til byen. Men Espen vil ikke det, for kompisen har jo bursdag. Elise tar fra ham flasken og heller innholdet ut vinduet. Han blir litt sint, men det går raskt over. Espen og Elise har vokst opp i samme nabolag, de har kjent hverandre siden de gikk i barnehagen og snakker om hvor gode venner de er, og at de er glade i hverandre. I byen har vorspielkameratene gått på et utested der Espen ikke er gammel nok til å slippe inn. Han er trolig også for full til å komme inn noe sted. Elise tar ham med på en luftetur på Torgallmenningen, kjøper hotdog til ham. Den våte snøen laver ned. Espen har bare en hettegenser på seg. De går mot Exodus, der Elise har avtale om å treffe noen andre venner. Men Espen kommer ikke inn på Exodus, egentlig vil han ikke inn heller, sier han. Elise synes de kan gå hjem, men Espen gir seg ikke: Hun skal ha det gøy, selv om ikke han kan bli med. Elise tar vare på mobiltelefonen hans, som han mistet i snøen. Han har glemt pinkoden også. - Greit, jeg går inn, men jeg kommer ut igjen om fem - ti minutter og ser etter deg, sier Elise. Er han gått, regner hun med at han har møtt andre venner han håpet å finne på byen. - Hvis ikke, drar vi hjem, sier hun. Samtidig hjemme på Askøy. Pappa Tore er småbekymret for sønnen. Han tenker et øyeblikk på om han skal kjøre etter gutten til byen, men slår det fort fra seg. Espen er jo 18 år nå. Pappaen steiker biff til sønnen og sender ham en tekstmelding før midnatt. Det gnager ham at han brukte litt kjeft. - Jeg har laget den biffen til deg! Den står klar i kjøleskapet, skriver pappaen. I meldingen spør han når sønnen kommer hjem. Et par timer senere får han en telefon. Det er politiet. Beskjeden er at Espen har vært utsatt for en fallulykke, og tilstanden er alvorlig. Tore hiver seg i bilen og kjører fra Askøy til byen. Elise tar nattbussen. Espen hadde ikke vært å se i det hun kom ut fra Exodus. I syvtiden vekkes hun av en telefon fra en kompis. - Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma, forteller han. Elise føler skyld, og tenker at hun aldri skulle gått fra ham. Hun sitter hjemme i sofaen og gjentar: "Vi må kjøpe blomster, vi må kjøpe blomster". Han landet på en moped som sto parkert i bakgården. Mopedens bagasjeboks var knust. Sammenstøtet hadde vært så sterkt at biler som sto i nærheten hadde fått skader. I politiets utrykningsrapport står det: « Klokken 01.41 fikk vi melding fra operasjonssentralen om at en person hadde falt i bakken fra 5. etasje på Thon Hotell Rosenkrantz (...) ambulansepersonalet jobbet med vedkommende på stedet. Han skulle være i live, men hardt skadet. Personen ble fraktet vekk av ambulansen kort tid etter. Det snødde da vi ankom stedet, og det var ca. null grader. » Hvorfor gjorde Espen denne livsfarlige manøveren? Hva skulle han på hotellet? Rusmiddelundersøkelsen viste en promille på 2,4. I politirapporten står det ikke noe om hvordan Espen kom seg til 5. etasje. Men via et vindu tok han seg inn på et rom, ifølge rapporten. Han havnet i håndgemeng med gjesten, som han ikke kjente. Gjesten hentet resepsjonisten. Da de kom tilbake til rommet, hørtes knuselyder fra badet. Gjennom vinduet så resepsjonisten Espen stå på gesimsen. Hun gikk ned i resepsjonen, hentet hjelp og ringte politiet. Da hun igjen vendte tilbake til rommet og kikket ut vinduet, lå en person på bakken. Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet. Mopeden kan ha reddet Espen. Men det er kritisk der han ligger på Haukeland. I et pårørenderom på intensivavdelingen sitter pappa Tore midt på natten og venter på beskjed fra legene. På sykehuset forteller de at heldigvis er Ruby Mahesparan på vakt, hun er en dyktig nevrokirurg, sies det. Espens mor, Anne Grete, og onkelen er på et familiebesøk i Steinkjer. Tore må vite om sønnen overlever før han ringer dem. Han tillater seg ikke å tenke på at gutten hans kan dø. Først neste morgen ringer han. Espen er operert, men det er fortsatt kritisk. Sønnen har hatt blødning i hodet, blødningen ble fjernet under operasjon. En del av beinet på høyre side av hodet er fjernet for å gi hjernen mer plass. Hodeskaden kan føre til hevelse i hjernen. En ny hjerneblødningoppdages på venstresiden neste dag. Det bærer rett på operasjonsbordet på intensivavdelingen igjen. Espens nærmeste er nå samlet i det ti kvadratmeter store pårørenderommet i åtte timer. Det er lange timer, tøft å holde motet oppe, uten å vite. Så kommer nevrokirurgen Christian Helland og to kolleger inn døren. Pappa Tore synes legene virker oppglødd, det ser ut som de har gjort noe stort. Det er, etter omstendighetene, gode nyheter. I detalj får familien informasjon om hva operasjonsteamet har gjort. Det er kritisk, også de første dagene etter denne operasjonen. Pappa Tore rapporterer på tekstmelding til Espens onkel i Stavanger: « Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet. » To uker etter operasjonen, mens han ligger på nevrokirurgisk avdeling på Haukeland, kommer tegn på at Espen vinner krefter. På oppfordring kniper og slipper han hånden til en sykepleier. Han overføres etter hvert til rehabiliteringsavdelingen på Nordås. Men kroppen er kraftig svekket etter hodeskadene, det gir tilbakeslag, og han blir rammet av alvorlige infeksjoner. Etter at han er overført til rehabiliteringssenteret på Nordås, må han derfor legges inn på nevrokirurgisk på Haukeland igjen. Dette skjer flere ganger, og på et tidspunkt er både familie og leger bekymret for hvordan det vil gå. "Nei!" skriver Espen på et ark 33 dager etter fallet, som svar på et spørsmål om han har det vondt. "Vi var målløse og gråt av glede", skriver familien i dagboken etter Espens respons. Han er klar til å kjempe seg tilbake. Han tilbringer 15 og en halv måned på Haukeland Universitetssykehus, mesteparten av tiden på Nordås. 28. mai 2010 flytter han hjem til foreldrene på Askøy. Men hvordan blir livet for Espen nå? Det er februar 2012. Tre år siden festen og fallet. Espen er tilbake på rehabiliteringssenteret på Nordås. Han ber oss kjenne på bicepsen, tøyser og ler. Han er fortsatt en glad gutt. Men Espen har også noe alvorlig på hjertet, som han gjentar hver gang vi møtes. - Jägermeister og Battery ødela livet mitt, sier Espen. Etter ulykken tok det åtte måneder før Espen klarte å bruke stemmen igjen. Han sliter fortsatt med å prate tydelig, ord krøller seg, setninger slukes, spesielt når konsentrasjonen svikter, eller snusen og tyggisen tar plass. Pannelappene ble hardest rammet hos Espen, den delen av hjernen som styrer vår personlighet, blant annet følelser og hemninger. Han ble også blind på venstre øye og fikk lammelser på kroppens venstre side. Men i fjor høst parkerte han rullestolen for godt. Nå trener han opp førligheten på venstresiden, spesielt i armen og hånden. Han gjør knipeøvelser, trener balanse og styrke. Pågangsmotet imponerer pleiere, fysioterapeuter og leger. Selv kaller Espen seg "Ironman". Gjensynsgledener uhemmet, Espen håndhilser mange ganger når vi kommer på besøk. Det er mars, en drøy måned siden vi traff ham første gang. Espen viser oss rundt i underetasjen, det er hans boltreplass i barndomshjemmet på Askøy. Trappeheisen bruker han ikke lenger, sykehussengen skal snart byttes ut. På veggen henger en United-plakat, oppetter veggen står en gitar. Han setter seg foran PC-en og synger med: «... where do we go when we die? What lies beyond, and what lay before? Is anything certain in life? » Låten heter "The spirit carries on". Dream Theater er favorittgruppen, forteller han. Espen spretter opp. Inne på et rom står pianoet. Han lærte å spille da han var fem. Espen viser at kunsten sitter i de fingrene som virker. - Se her, sier pappa Tore. Espen har vært på Hemsedal siden vi traff ham sist. Der sto han på ski, fra toppen på egen hånd. På en mobiltelefon får vi se en filmsnutt fra skibakken. - Og hvis jeg klarer å spille gitar igjen med venstrehånden, skal pappa kjøpe en signaturgitar til meg til 17.000 kroner! - Da må du trene, Espen. Øve, bevege hånden, bite i deg smerte, sier pappa Tore. Jeg har verdens beste pappa | Musikk og fotball var hobbyene. Han var en balansekunstner på enhjulssykkel. - For å si det veldig enkelt. Søsteren var rolig, Espen stikk motsatt. Helt fra han var baby var han mer krevende, sier pappa. Espen legger hånden på farens skulder. - Å, ja, takk skal du ha da, pappa, takk, sier han med et smil. - Du er grei og full av humør, Espen, sier pappa. Sønnen er blitt veldig emosjonell, han finnes ikke sint, påpeker han. - Jeg har verdens beste pappa, sier Espen. Foreldrene tenker fortsatt på natten da ulykken skjedde. - Sprit i store mengder, det er det som er farlig, det går rett til hodet. Espen er veldig tydelig på at det ødela for ham, sier pappa Tore. Hvem som kjøpte sprit til sønnen, vet han ikke. Dersom ungdommer vil ha tak i sprit, klarer de det. - Jeg tenker ennå på om jeg skulle hentet ham i byen, men han var jo i 20-årsdag... og du får litt dårlig samvittighet når du kjefter litt. Så jeg prøvde å lokke med biffretten og sendte melding. Vi fant forresten ut i ettertid at han hadde prøvd å svare på meldingen. Han klarte ikke sende. I meldingen takket han for maten og sa han ville komme hjem, som de andre... Espen huskeringenting fra kvelden og ulykken. Men han vet han drakk Jägermeister, blandet med Battery, for å nøytralisere den sterke smaken. Av en eller annen grunn skulle han inn på Thon Hotel Rosenkrantz. Kanskje gikk han opp rømningstrappen i bakgården? - Hva skulle du på det rommet og på gesimsen, Espen? spør pappa Tore. Uten å få svar. Det er en gåte, det var som om Espen falt inn i et svart hull. Tore lurer på om Espens balanseferdigheter, i kombinasjon med alkoholen, gjorde ham overmodig. - Mange gutter på hans alder føler seg udødelige også, sier Tore og tenker på ulykkesstatistikk fra trafikken. - Det jeg og Anne Grete hadde begynt å engste oss for, var kjøring. Du skulle jo snart ta lappen. 18 år. Det er den farlige alderen. Ut og feste. Mange har sagt det til oss, at det som hendte med Espen er foreldres største mareritt. Det kan hende alle, sier Tore. De har sine tunge stunder, Espens foreldre - selv om de klarer å se fremover. - Det er terapi for oss å stå på mest mulig for ham, sier pappa Tore. Fem assistenter følger Espen på skift. De er med Espen hjemme og på skolen, på trening og fritidsaktiviteter. Ved huset står en Volvo V60, som assistentene kjører for ham. Bilen er kjøpt med delvis støtte fra Nav. Til sommeren skal han også på ferietur til USA, New York og Florida, sammen med assistentene sine. Festen og fylla ødela det livet han hadde, knuste drømmer, men likevel hadde Espen flaks. Det vet han. Evnen til å tenke positivt er ikke borte. Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg | - Jeg føler meg jævlig heldig. Fremtiden vet jeg ikke noe om. Men jeg skal bli så frisk jeg kan, sier han. - Hva må du trene på da? spør pappa. - Med munnen min, sier han. - Tale, ja. Artikulasjon. Oppmerksomheten din, konsentrasjonen din. Du blir så lett forstyrret, sier pappa. - Ja, jeg blir lett distrahert av musikk og damer. Det jeg liker best, sier Espen. - Du er kommet utrolig langt, sier pappa. På et tidspunkt, da Espen var svært redusert i tiden etter ulykken, fryktet han at Espen skulle bli sittende i rullestol. - Instinktivt begynte jeg å trene styrke hjemme, ta armhevninger. Jeg så for meg at jeg måtte bære ham, forteller Tore. Sønnen monterte persiennene på rommet sitt selv da han var ti år gammel. De praktiske evnene, evnene til å løse problemer, er redusert. Hukommelsen er bemerkelsesverdig god. Men ingeniør blir nok ikke Espen med det første. - Målet er at Espen en dag skal klare seg selv, i eget hus. Selv om han ikke får hundre prosent kapasitet, er håpet at han blir i stand til å ha en jobb, sier pappa. Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump | - Jeg går på verdens beste skole nå, sier Espen. Espen og medelevenepå Steinerskolen på Skjold lukker øynene og lytter: «... born again, born again, one day I know I'll feel strong again... » Læreren spiller en Michael Kiwanuka-låt og spør etterpå hva elevene så for seg og tenkte på. Espen rekker opp hånden. - Jeg ser for meg en scene med Forrest Gump, mens han sitter og spiser, sier Espen. Fordypningsoppgaven hans på 2. trinnet er å lage en pianokrakk, sammen med assistenten Fredrik Breivik. Espen får øvd opp venstrehånden når han pusser på krakken. Sosialt betyr skolen mye for Espen, og han får medelever til å reflektere over hvor skjørt livet kan være. - Espen har hatt en fantastisk utvikling etter at han begynte her. Første gang jeg så ham, for et par år siden, satt han i rullestol, sier lærer Willy Winther. Da Espen hadde fullført første trinn på skolen, fikk han en hilsen fra lærerne: « Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg. » Timeplanen er tett denne dagen. Etter skolelunsjen drar Espen og pappa Tore til hjelpemiddelsentralen, der han skal teste støttehjul til sykkel. "Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump", sier Espen om syklingen. Så bærer det til Haukeland Universitetssykehus, der vi har avtalt å treffe en av legene som reddet ham. Venterommet på intensivavdelingen. « Går du gjennom en krise? Ta kontakt med sykehusprestene », forteller brosjyren på bordet. Ved siden av ligger en salmebok. Det var her Espens foreldre satt i åtte timer og ventet. Rommet er ti kvadratmeter. I hjørnet står en aluminiumsvask. - Jeg får frysninger når jeg tenker tilbake ventetiden her. Jeg rettet på duken og måtte skylle ned skummet i vasken, ellers ville ikke Espen overleve. Det var tvangshandlinger, forteller pappa Tore. Nevrokirurg Christian Helland kommer rett fra en operasjon. Espen reiser seg. Hiver seg rundt halsen hans. - Du reddet livet mitt, sier han. - Dere var heldige som fikk operere den geniale hjernen min! Når får jeg den nye "hjelmen" min? spør Espen. - Klarer dere det før sommeren? Han skal til USA, sier pappa Tore | "Hjelmen" er den nye skallen Espen skal få. Under operasjonen måtte legene fjerne benvev fra det skadede området, fryse det ned, før de satte det på plass igjen. Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn | - Problemet er at kroppen senere begynner å støte vevet fra seg, rett og slett spise det opp. Derfor skal vi støpe en ny skalledel til deg. Nå skal vi vise hvorfor jeg fikk dårlig karakter i sløyd, spøker nevrokirurg Helland. Han forteller om de omfattende hodeskadene Espen hadde, at de ikke kan vite sikkert hvilket liv pasienter med slike skader får etterpå. Noen blir pleietrengende, andre klarer et aktivt liv. Espens hjerne var heldigvis ikke så hardt rammet som bildene først kunne indikere. Og Espen er tydeligvis av et spesielt materiale. - Jeg hadde aldri forestilt meg at du skulle stå på ski i Hemsedal igjen, sier Helland. Elise, Espens venninne, har ringt, hun som var den siste som var med Espen før ulykken. Det gjelder avtalen vår om å treffes på ulykkesstedet ved Thon Hotell Rosenkrantz. - Der oppe balanserte han, peker pappa Tore. Espen falt cirka 14 meter, sier han. Espen og vennen Elise holder rundt hverandre i bakgården. Knuseklemmen fra Espen vil ikke ta slutt. Etter noen minutter går de sammen med oss til en kafé for å prate om hendelsen. - Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn, sier Elise. Espen kunne være vilter, men også omsorgsfull. De snakker om hønene de skulle lære å fly. Pappa Tore hadde fått høner til 40-årsdagen. - Vi slapp hønene fra terrassen, forteller de. Espen vender seg mot henne. Han kan ikke få gitt henne mange nok klemmer og velter kakaokoppen i iveren. - Jeg skammer meg over at jeg drakk så mye Jägermeister den kvelden, sier han. Elise tror ungdommer som kjenner Espen og hans historie, er blitt flinkere til å passe på hverandre når de fester - og kanskje drikker for mye. Espen sier det han har sagt det mange ganger: - Forbann spriten! Jägermeister og Battery er et helvete. Det må du fortelle leserne av BTMagasinet. - Hva håper du andre ungdommer skal lære av din historie? Espen samler seg, og er klar og tydelig: - At de ikke skal drikke sprit før de er gamle nok. kilder / metode: Rapport fra Hordaland politidistrikt, dybdeintervjuer med Tore Dale, Espen Dales far og samtaler med Espen selv, notater og samtale med Elise Mulelid Rondestveit, Espen Dales sykehusdagbok og personlige dagbok. fakta / tall-kilder: Oslo universitetssykehus, Folkehelseinstituttet, SIRUS, Haukeland Universitetssykehus, Legevakten i Oslo, SSB | Et spørsmål om dømmekraft | Er dommer Tor Bertelsen (57) i Bergen tingrett usikket til jobben og kvinnefiendtlig? Eller er han utsatt for skitne triks og usanne rykter fra kollegaer? Nå kan han bli den første dommeren i nyere tid som får sparken. Se for deg at du skal møte i retten, for første gang. Saken kan endre livet ditt. Dommeren har makt til å sette deg bak lås og slå, til å gi deg erstatning, eller sende deg ut i økonomisk ruin. Du har øvd i dagevis på hva du skal si foran dommerbordet. Du tar på deg den fineste skjorten du har, for å gjøre et best mulig inntrykk. Men hva om dommeren er uskikket til jobben? Hva om mannen som skal avgjøre din fremtid, ikke er på nett med virkeligheten? Hva om forholdet mellom ham og sjefen hans er så betent at de havner i håndgemeng i tinghuset? Tanken er åpenbart usannsynlig. Eller? 30. juli 1996: Operasjonssentralen på politihuset i Bergen får en telefon fra en bekymret kvinne. Hennes fraseparerte ektemann, som har hentet barnet deres noen dager tidligere, er ikke å få tak i. Hun forteller at han har montert sikkerhetslås på leiligheten, og at han ikke svarer på telefonen. Kvinnen ber om politiets hjelp til å bli gjenforent med barnet. Informasjonen overbeviser politiets vaktsjef om at de står overfor en nødssituasjon, fastslår daværende politimester Rolf B. Wegner senere i en skriftlig redegjørelse. Det er ingen av disse konfliktene jeg har vært hovedårsak til. Men det er klart at en som har hatt en så vanskelig arbeidssituasjon i 16 år, kan gjøre ting for å mestre problemene som burde vært ugjort. Vaktsjefen skriver i sin rapport at han vurderer situasjonen som "uklar med henblikk på barnets sikkerhet". Da patruljen kommer frem til leiligheten, har mannen forsvunnet med barnevognen. Politibilen kjører rundt på leting. Hos dagmammaen finner de ingen. "Melder mente at ektefellen nå sannsynligvis hadde begitt seg til sitt arbeidssted i Bergen tinghus", heter det i politirapporten. Mannen er Tor Holger Bertelsen, dommer i Bergen tingrett. Det som skjer den neste timen, markerer starten på en 16 år lang konflikt som har rokket Tinghuset i grunnvollene. Uskikket, eller bare misforstått? - Alt begynner med denne hendelsen, det som er blitt kalt for barrikadesaken. Den utløser masse rykter, som tiltar gjennom flere år. Jeg blir tillagt en rekke egenskaper i lys av dette. Tor Holger Bertelsen (57) setter et nytt brilleglass utenpå paret som allerede hviler på nesen, og myser mot de mange dokumentene i saken mot ham. Bunken på bordet hjemme i stuen på Møhlenpris er fyldig. Etter 16 år skal det nå avgjøres om Bertelsen skal fratas dommerkappen for godt. Han er anklaget for å sjikanere vitner, og for å favorisere fedre i familiefordelingssaker. I årevis har pressen fråtset i juridisk rot og krangling med andre dommere og sjefer i tingretten. Bertelsen har til nå ikke gitt sin fulle versjon av saken. Nå stiller han opp i Bergens Tidende. Han mener arbeidsgiveren har spredd usanne rykter om ham. At sjefene hans i sin iver etter å bli kvitt ham, har brukt skitne triks og brutt personvernet. - På grunn av ryktespredningen som har vært gjennom 16 år, har jeg brukt store deler av arbeidstiden på å få arbeidssituasjonen til å fungere, sier han. Suspendert. Siden 1994 har Bertelsen bestemt hva som er rett og galt for byens borgere. Får han nå sparken, blir han den første dommeren i moderne tid som blir fradømt jobben. Det er ikke første gang han har kjempet med ryggen mot veggen. Bertelsen ble også i 2010 forsøkt fjernet av Bergen tingrett og Domstolsadministrasjonen (DA) i Trondheim - det administrative hovedsetet for domstolene i Norge - men da beholdt han jobben. I mai i år ble Bertelsen ilagt advarsel fra tilsynsutvalget, og 6. juli i år tok saken en ny vending. Dommeren ble suspendert fra stillingen sin, og utestengt fra Tinghuset i påvente av en eventuell rettssak. Om Bertelsen ikke vil forlate jobben frivillig, vurderer Justisdepartementet å gå rettens vei for å avskjedige ham. De har samlet bevis mot ham i en årrekke: « Tor Holger Bertelsen fremviser ved gjentatte anledninger avvikende virkelighetsoppfatning, sviktende vurderingsevne, rigide holdninger og ustabilitet i jobbutførelsen. Han utfører til tider faglig slett arbeid ved blant annet å ikke begrunne sine avgjørelser, noen som leder til opphevelser i lagmannsretten. Det er grunn til å tro at hans fastlåste / rigide holdninger, blant annet til kvinner, påvirker hans behandling av enkeltpersoner i retten, samt hans vurderingsevne i avgjørelser. Det er således grunn til å stille spørsmål ved rettssikkerheten til partene under hans administrering av sakene », står det blant annet i notatet fra DA. Og stridens kjerne ligger nettopp her. Har det sittet en mann med avvikende virkelighetsoppfatning og dømt bergenserne? Eller er Tor Bertelsen utsatt for et komplott - slik Bertelsen selv mener? Hos mamma eller pappa? Hvor skal barna bo? Dette er en problemstilling dommere må ta stilling til med jevne mellomrom, også Tor Holger Bertelsen. Men på nittitallet sto han selv midt i et samlivsbrudd. En uheldig kombinasjon, mente mange. Det ble stilt spørsmål ved Bertelsens tolkninger av barneloven. Var han preget av sine private erfaringer? Dommeren bar selv ved til bålet i et intervju med BT i 1996. - Jeg har gitt fedre omsorgen i enkelte saker. Det ville ikke forbause meg om andre dommere hadde kommet til et annet resultat, sa Bertelsen til avisen. Han mente barneloven var skrevet av og for forrige generasjon - noe han mente særlig gikk ut over far, som etter hans mening er den svake part i barnefordelingssaker. Kritikerne hisset seg kraftig opp, og mente en dommer ikke burde uttale seg på denne måten, mens flere dommere og eksperter BT var i kontakt med støttet uttalelsene. De ville imidlertid ikke stå frem - fordi de fryktet å bli inhabile hvis de støttet ham offentlig. En venn i nøden. På grunn av samlivskonflikten fikk Bertelsen i en periode ikke dømme i slike saker. Likevel engasjerte han seg i samværssaker. Blant annet stilte han opp da en venn fikk problemer. - Datteren ble tatt fra ham etter et akuttvedtak på grunn av anklager om incest, men han ble aldri siktet for noe straffbart. Jeg hadde overnattet flere ganger hos ham etter å ha vært på besøk, og mente jeg hadde relevante opplysninger i saken. Jeg fryktet at hele familien ville bli ødelagt ved å miste kontakten med faren, sier Bertelsen - og ville hjelpe. Slik er hendelsen beskrevet i sakspapirene: Våren 1999 tar Bertelsen kontakt med barnets mor, saksbehandleren i barnevernet og administrasjonssjefen i bydelen der vennens sak blir behandlet. Bertelsen ringer barnets hjelpeverge, advokat Monica Mæland. Barnets advokat reagerer kraftig. « Han presenterte seg som byrettsdommer, men sa at han ringte som privatperson. Jeg fikk fortalt at min klient, barnet, ikke snakket sant om faren. Jeg oppfattet at han brukte sin posisjon som dommer til å prøve å påvirke meg », sa Monica Mæland til BT den gang. I dag er Mæland byrådsleder, men fortsatt kritisk til Bertelsen. - Saken var spesiell, og jeg var en ganske ung advokat på denne tiden. Jeg oppfattet henvendelsen fra Bertelsen som utidig. Mæland er bare en av mange maktpersoner som har hatt befatning med konflikten rundt Tor Bertelsen. Etter at hun ble politiker på heltid, har byrådslederen fulgt saken gjennom mediene. - Det er svært viktig at man kan stole på at dommere er uavhengige, nøytrale og opptrer etter beste evne. En dommer skal ha legitimitet og tillit. Basert på den informasjonen jeg har fått, virker det som om Bertelsen ikke har den nødvendige tilliten, sier Monica Mæland. Bertelsen selv avviser at det var uklokt å involvere seg så sterkt i saken, selv om han var dommer. Tvert imot. Han mente saksbehandlingen var uforsvarlig, og at det eneste han gjorde var å be om at opplysningene ble sjekket grundig. - Jeg tolket det som min plikt. Men jeg opplevde at man ikke ønsket informasjon fra personer som er kritiske til tvangsvedtak fra barnevernet som treffes på uforsvarlig grunnlag. Det er sterkt betenkelig hvis en dommer ikke skal kunne kommunisere med omverdenen og vise samfunnsengasjement, sier han. I Bergen kommune har tilliten til Bertelsen lenge vært fraværende. I 2006 krevde kommunen at tingrettsdommeren for all fremtid ble nektet å dømme tvister hvor kommunen er involvert. Bakgrunnen var at Bertelsen var satt opp som dommer i en barnevernssak, og kommuneadvokaten slo fast at Bertelsen ikke hadde nødvendig tillit. Høyesterett avslo anmodningen. En traumatisk opplevelse. Bertelsen mener det blir brukt mot ham at han har stilt opp for bekjente. Det gjorde han blant annet i 1997. « Jeg vil klage på at han i skjul tok seg inn i huset, hvor jeg bodde sammen med mine barn. Han nektet å presentere seg, og forlot huset uten å si hvem han var. Jeg vil klage på grove beskyldninger overfor meg om å være en dårlig mor. » Slik beskriver en småbarnsmor møtet med dommer Tor Bertelsen i et klagebrev til tingretten. Kvinnen hevder at Bertelsen, hennes daværende ektemann og flere andre menn tok seg inn i huset hennes. De skal ha skremt en av ungene slik at barnet tisset på seg. Kvinnen skriver i klagen at opplevelsen var traumatisk, og at hun flyktet fra stedet med barna kort tid etterpå. Hun bosatte seg i en annen del av landet. Bertelsen mener historien er tolket i verste mening. - Jeg besøkte en venn, uten at jeg visste noe om at han hadde problemer i ekteskapet. Jeg kjente ikke konen hans, og snakket verken med henne eller barna. Det var først i ettertid jeg fikk vite at det var en samværskonflikt. Det er drøyt at en dommers besøk hos en bekjent skal brukes som kritikk mot ham, sier Bertelsen. Men det er nettopp det som skjer. Resultatet blir at hele Bergen byrett blir funnet inhabil til å behandle barnefordelingssaken. Gulating lagmannsrett refser Bertelsen for opptrinnet. Tre år senere, i juli 2000, skriver daværende byrettsjustitiarius Erik Elstad til Justisdepartementet at saken lå i grenselandet mellom en dommers offentlige stilling og retten til å være privatperson. Elstad mener at Bertelsen burde ha vist mer varsomhet i sitt engasjement, noe Justisdepartementet sier seg enig i. En veldig ubehagelig opplevelse. I 2001 topper det seg. En barnefordelingssak ender i flere av landets største aviser. En far har gått rettens vei for å få samvær med barna. Mor anmelder faren for å ha misbrukt sønnen. Anmeldelsen blir henlagt, men er likevel et tema under rettssaken. Dommer Bertelsen finner ikke bevis for seksuelle overgrep og gir faren samvær annenhver helg. Da blir det bråk. Barnas mor og tre vitner sender i ettertid skriftlige klager til Justisdepartementet. Bertelsen blir beskyldt for å ha vært forutinntatt, sjikanerende og kvinnefiendtlig. - Arrogant. Det var det han var. Jeg trodde ikke at dommere kunne være sånn. Det er jo helt grunnleggende at du skal føle deg trygg når du kommer inn i en rettssal. Men jeg ble møtt av det helt motsatte, sier tanten til barna striden dreide seg om. Moren anker dommen. Gulating lagmannsrett omgjør så Bertelsens dom. Far mister samværsretten. I dommen fra 2002 skriver lagmannsretten at det var « mye som kan tyde på at overgrep har funnet sted. Lagmannsretten har likevel for sin avgjørelse ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette eller å ta stilling til det ». Bertelsen hadde dermed lidd et kraftig nederlag som fagperson - og fikk blant annet refs i media. Det som ikke fikk like mye oppmerksomhet, var at saken senere tok en annen vending. Faren brakte nemlig saken til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I 2007 konkluderte domstolen med at staten hadde krenket farens grunnleggende familiemessige rettigheter. Strasbourg tok ikke stilling til Bertelsens opptreden i rettssalen, men konklusjonen ble at Bertelsen hadde rett og lagmannsretten tok feil. Bertelsens advokat, Georg Kvande, reagerer på kritikken Bertelsen fikk. - Det er uforståelig at Bertelsen er kritisert for sin rolle. Ettertiden viste jo at det var han som skrev en korrekt dom. Bertelsen burde fått honnør, sier Kvande. Paragrafrytteri. Bertelsen hevder at han er utsatt for en vendetta fra sine ledere i Bergen tinghus. At de lenge har villet bli kvitt ham, og bruker alt de kan mot ham. Sommeren 2009 ble avdelingsleder Ove Kjell Hole klar over at Bertelsen snakket med barn i familiesaker alene, uten bruk av sakkyndig. Holes konklusjon var: "Dette var i strid med den aksepterte saksbehandlingen etter barneloven, og i strid med den praksis som følges av alle andre dommere i disse sakene." DA sluttet seg til anklagen og mente den illustrerte Bertelsens avvikende atferd. Men var det noe formelt i veien med praksisen? Både Bertelsen og hans advokat mener Domstolsadministrasjonen ikke kan ha satt seg skikkelig inn i Barnelovens bestemmelser | - Jeg konstaterer at jeg fikk kritikk for å følge loven, sier Bertelsen, og viser til lovteksten: « Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. paragraf 32. Retten kan oppnemne en sakkunnig eller anna eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. » Andre dommere som innbyttere. Bertelsen får ikke bare kritikk for opptredenen i rettssalen. Ifølge arbeidsgiveren kommer han heller ikke på jobb når han skal. De mener han har et høyt og ureglementert fravær gjennom mange år. 2. juni 2010 møtte Bertelsen avdelingsdirektør Willy Nesset i Domstolsadministrasjonen. Bertelsen hadde med seg sin advokat, Georg Kvande. Sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy deltok også. I møtereferatet står det at "man etter utallige episoder stiller spørsmål ved om Bertelsen er skikket til å være dommer". DA hevder at Bertelsens uteblivelser fra jobb har ført til at andre dommere har måttet steppe inn og ta over jobben på meget kort varsel - noe som har vært et stort irritasjonsmoment internt. Flere kolleger skal ha ført lister over Bertelsens fravær. En av dem som irriterte seg, var Åge Fred Pedersen, avdelingsleder på Tinghuset. Han skrev i mars 2002 et brev til Tor Bertelsen, der han kom med påstander om ureglementert fravær. Han hevder at Bertelsen « ofte kommer altfor sent på arbeid. Jeg har selv flere ganger sett deg komme løpende ca. kl. 09.30, når rettsmøtet skulle begynne. Alle, inkl. meddommere har da sittet klar i retten og ventet ». Bertelsen avviser at han har hatt høyt ureglementert fravær. - Det var ett rettsmøte der jeg kom ti minutter for sent for en del år siden. De dagene jeg ikke har hatt rettsmøter, ville jeg ikke sitte uvirksom og dingle med beina. Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle gjøre nettopp det, sier Bertelsen. Fire måneder etter møtet skriver DA sin saksfremstilling til Justisdepartementet. Fraværet er et av momentene i suspensjons- og avskjedssaken. Blir Bertelsen feiltolket? De som er positive til Bertelsen, sier at en uformell stil fører til at han gjerne blir misforstått. - I våre saker har han vært konstruktiv i forberedelsene sine og tatt kontakt på forhånd for å diskutere med oss. Bertelsen tør også å gi uttrykk for usikkerhet og er mottakelig for råd under saksforberedelsene. For meg er dette positivt, sier advokat Trygve Langeland Matre. Han er daglig leder i firmaet 1-2-3 Advokaten, som til sammen har hatt fem-seks saker med Bertelsen som dommer. Gjennom media kjenner advokaten til klagesakene som er knyttet til Bertelsen. - Jeg opplever ham som velmenende, selv om han som mange andre kan være litt klønete en gang i blant, sier Langeland Matre. Bertelsens sjef mener han er mer enn klønete. I 2010 forsto Bertelsen at han trengte juridisk bistand. Advokat Georg Kvande, en bekjent gjennom flere år, ble kontaktet. Kvande ringte så sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy for å få saksdokumentene. - I telefonsamtalen med meg sa hun flere ganger at hun mente at Bertelsen var gal. Jeg ble overrasket over at sorenskriveren sa dette, men jeg kunne jo heller ikke utelukke at det var tilfelle, ettersom jeg ikke hadde hatt jevnlig kontakt med Bertelsen, sier Kvande. Han fikk oversendt det skriftlige materialet og begynte å gå gjennom papirene. Kvande satte seg ned for å lese de over 375 sidene med informasjon som han hadde gått tilgang til. Jo mer Kvande leste, jo mer undret han seg over innholdet i permene. - Jeg fant ingenting som etter min vurdering kunne gi grunnlag for å reise avskjedssak mot Bertelsen. Og det var ingenting som tydet på at han var gal, sier Kvande. Bertelsen politianmeldte sorenskriveren for ærekrenkelse. Anmeldelsen ble henlagt etter kort tid. En knusende konklusjon. Domstoladministrasjonen har også meninger om Bertelsens psyke. I en redegjørelse til departementet går de gjennom Bertelsens karriere ved Bergen tingrett og lister opp anklagepunktene mot ham. Konklusjonen er meget krass. Bertelsen har "avvikende virkelighetsoppfatning" og "sviktende vurderingsevne", mener de. Han har rigide holdninger og viser ustabilitet i jobbutførelsen. - Domstoladministrasjonen har nærmest fattet vedtak om at jeg er sinnssyk, sier Bertelsen om anklagene. Advokaten hans mener DA går langt over streken. - Domstoladministrasjonen har ikke kompetanse til å fastslå om en dommer fremviser avvikende virkelighetsoppfatning. Dersom man har mistanke om at det er tilfelle, må det undersøkes av psykiater. Det er kritikkverdig at de skriver dette uten å kunne dokumentere det, sier advokat Georg Kvande. Til tross for den knusende attesten mot Bertelsen i 2010, vil ikke Justisdepartementet at det skal reises avskjedssak. Under sterk tvil sier de også nei til å suspendere ham. Dermed fortsetter Bertelsen å lede rettsmøter, selv om hans egen arbeidsgiver mener han har en psykisk lidelse som er en trussel mot rettssikkerheten. Frem til i vår administrerer han en rekke alvorlige saker, samtidig som han selv er beskyldt for å lide av avvikende virkelighetsoppfatning og sviktende vurderingsevne. - Jeg reagerte nesten ikke da jeg leste det, for det har kommet så mange beskyldninger gjennom årene. Det var bare dette som manglet. Det er nesten umulig å kjempe mot en slik påstand. Det blir hemmende for alt arbeid. Alt jeg sier og gjør, blir tolket i verste mening, sier Bertelsen. Lovens vonde arm. Ifølge Bertelsen har hans overordnede også vært lemfeldige med helseopplysningene hans. I 2008 er Bertelsen innlagt på Haukeland Universitetssykehus med en akutt betennelse i albuen. Mens han ligger på sykehus, er han i kontakt med sin avdelingsleder i Bergen tingrett. Bertelsen reagerer på det som så skjer: Om morgenen 10. april ble det nemlig sendt ut en e-post fra avdelingsleder Ove Kjell Hole til en rekke dommere og saksbehandlere. Der avslører han detaljer om sykdomsforløpet. « På mandag fikk han dren i albuen og det skal han gå med til fredag. Han regner med å være syk neste uke også. Imidlertid har han fortsatt ikke sykmelding, sykehuset ler angivelig av oss som ber om sykmelding når han er innskrevet på sykehuset (...) Bertelsen var flere ganger under samtalen sterkt irritert på meg. Videre heter det at vår offisielle forklaring bør være: Tor Bertelsen er syk og det er uvisst når han er tilbake (...) » Et alvorlig brudd på taushetsplikten, mener Bertelsens advokat, Georg Kvande. - Det er kritikkverdig å sende ut en slik e-post med uriktig medisinsk informasjon om en ansatt. Det burde også være vel kjent for administrasjonen i Bergen tingrett at ansatte ikke trenger sykmelding når de er innlagt på sykehus, sier Kvande. Krangler med sjefen. Noen av episodene i saken mot Bertelsen skaper inntrykk av anstrengte arbeidsforhold ved Tinghuset. Blant de mest spesielle er historien om da Bertelsen støter på Ove Kjell Hole i korridoren i august 2011. Episodene er ett av momentene i saken mot Bertelsen. Bertelsen mener han selv på dette tidspunktet er inhabil i en sak. Hole er uenig i at Bertelsen er inhabil, og skriver senere et notat om hendelsen. Der hevder han at Bertelsen "prøvde å skubbe meg med hånden mot brystet mitt". Hole sier Bertelsen banket ham i pannen med en finger. Like etterpå skal Bertelsen ha dyttet ham. I en skriftlig redegjørelse avviser Bertelsen at han berørte Hole. Sorenskriveren gikk da til det skritt å sjekke overvåkingskameraene på arbeidsplassen. "Når en ser videoen fra overvåkingskameraet, er det ikke tvilsomt at Hole faktisk blir dyttet", heter det i departementets vurdering. Hole ønsker ikke å kommentere episoden. - Jeg dyttet ikke Hole. Tvert imot sto jeg stille, mens han kom mot meg og stilte seg på skoene mine. Jeg satte da en finger mot nesen hans. Sakens kjerne var at Hole like før dette skjedde, sa til en meddommer at jeg var mentalt syk, sier Bertelsen. Det handler om prestisje. - I 16 år har Bertelsen vært utsatt for kritikk. Dersom han var en så dårlig dommer at det var berettiget grunn for å reise avskjedssak mot ham, ville dette ha skjedd for mange år siden. Det sier seg selv at han ikke skulle fortsatt i 16 år hvis han var så håpløs som arbeidsgiveren mener at han er, mener Kvande. Advokat Kvande reagerer på personalbehandlingen av Bertelsen, og spesielt på at DA så sent som i 2010 slo fast at Bertelsen hadde barrikadert seg på Tinghuset mange år tidligere. - Det kan se ut som om det er denne hendelsen som skaper problemer for Bertelsen i alle årene etterpå. Det viser at rykter er blitt fremstilt som fakta for å avskjedige ham, sier Kvande. Hva skjedde egentlig den julidagen i 1996 på Tinghuset? Bertelsen mener den omstridte "barrikadesaken" er starten på alle problemene. Et stempel han har levd med i 16 år. Om hvordan han forskanset seg på kontoret på Tinghuset, slik at politiet måtte rykke ut. Var det virkelig det som skjedde? Arbeidsgiveren hans, Domstoladministrasjonen, slår fast at "Tor Holger Bertelsen under samlivskonflikten barrikaderte seg på et saksbehandlerkontor i tinghuset i Bergen, sammen med saksbehandler og sitt eget barn". Historien er omtalt som "barrikadesaken" i Bertelsens fyldige personalmappe. - Jeg satt på kontoret med åpen dør. Jeg skrev på en rettsavgjørelse, mens barnet mitt tegnet. I ettertid har det blitt konstruert en annen historie, sier Bertelsen i dag. Hva med politiet som rykket ut til Tårnplass? "Det må understrekes at gjenforeningen (av mor og barn, red.anm.) ble gjennomført uten dramatikk ut over det at tjenestemennene var uniformert (...)", skriver daværende politimester Wegner i et brev til Bertelsens advokat. I rapporten fra tjenestemannen som var på kontoret, står det ingenting om at Bertelsen hadde låst døren eller barrikadert seg. Dommeren satt på kontoret med barnet på fanget. To kontoransatte var også til stede. "Han holdt hele tiden barnet fast som om han fryktet at vi ville ta barnet fra ham med makt", heter det i rapporten. Etter 10 - 15 minutter skal situasjonen ha løst seg. BT har snakket med en kilde som var sentralt plassert på Tinghuset den dagen. - Jeg har ikke grunnlag for å si at Bertelsen barrikaderte seg. Jeg vet ikke hvor den opplysningen kommer fra, sier vedkommende. Justisdepartementet har kritisert DAs beskrivelse av saken. "På bakgrunn av de opplysninger som har kommet frem i forbindelse med vår behandling av saken, stiller vi spørsmål ved om den beskrivelsen som er gitt i Domstoladministrasjonens redegjørelse, ikke minst bruken av ordet « barrikadering", gir et riktig bilde av hendelsen », skriver departementet. Wegner sier i dag at han ikke husker saken. - Jeg stiller meg svært kritisk til at DA kan påstå at en dommer har barrikadert seg når det er åpenbart at det ikke er dette som har skjedd, sier Georg Kvande. Vil fortsette. Dommer Tor Bertelsen er glad i jobben sin. Han sier han trives godt på Tinghuset, og håper saken blir avgjort snart og at han kan vende tilbake til jobben sin så snart som mulig. - Etter 16 år med konflikter på arbeidsplassen, er det noe du vil ta selvkritikk for? - Nei. Det er ingen av disse konfliktene jeg har vært hovedårsak til. Men det er klart at en person som har hatt en så vanskelig arbeidssituasjon i 16 år, kan gjøre ting for å mestre problemene som burde vært ugjort. Status: Det er usikkert når Bertelsens videre skjebne som dommer i Bergen tingrett blir avgjort. Det kan ta flere år. Trolig blir det tatt ut stevning i løpet av høsten. Dersom partene ikke inngår forlik, blir det rettssak. Den vil ikke gå for Bergen tingrett. Samtlige på Tor Holger Bertelsens arbeidsplass er inhabile. Disse ledet adopsjonsnettverket | Fire kvinner kontrollerte all adopsjon i Bergen. Dekknavn og dekkadresser skulle sørge for anonymitet. Babyer ble hentet og levert på hemmelige turer. Adopsjonsavdeling: På Christian Michelsens barnehjem i Os var det en egen spedbarnsavdeling. Nyfødte ble sendt med drosje fra jordmor Johanne Marie Nygaard i Nordheimsund til blant annet Christian Michelsens barnehjem på Os. - Jeg husker Hjørdis som en moden, litt ferm og moderlig type. Hun var rolig, saklig og ganske frittalende. Hun virket beroligende i det hun behandlet krisen som en dagligdags affære. Kvinnestyrt: Slik beskriver "Grete" helsesøster Hjørdis Djuvik ved Bergen Helseråd. Året var 1966, Grete var gravid og ville adoptere vekk barnet sitt. Søster Hjørdis på Helserådets avdeling for mor og barn hadde hovedansvar for Helserådets adopsjonsformidling. Sammen med gynekolog Inger Haldorsen, sosialkurator Solveig Garnæs og barnevernsekretær Martha Johnsen var hun sentral i to apparat som formidlet minst 800 adopsjoner i Bergen i årene fra 1945 og frem til 1980. Inger Haldorsen var strategen og agitatoren. Gjennom sine mange tillitsverv og stillinger engasjerte hun seg i adopsjon både praktisk og organisatorisk fra 1935 til slutten av 60-tallet. Solveig Garnæs var praktikeren. Hun sto for adopsjonsformidling gjennom Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre fra 1945 og frem til sin død i 1963. Hjørdis Djuvik hadde en tilsvarende rolle ved Bergen helseråd, der hun virket som adopsjonsformidler fra 1952 til 1980. Martha Johnsen hadde gjennom sin stilling hos Fylkesmannen kontroll med adopsjonsvirksomhet i hele Hordaland fra 1958 og utover. Samtidig sto hun for adopsjonsformidling på 70-tallet. At det var behov for et velsmurt apparat som tok seg av formidlingen etter krigen, er det liten grunn til å tvile på. Bergen Helseråd hadde drevet adopsjonsformidling før og under krigen, men en stor del av adopsjonsformidlingen i bergensområdet hadde myndighetene ikke kontroll over. - Det var en periode etter krigen der det var veldig mange adopsjoner som nok foregikk utenfor de offisielle kanalene, men etter hvert jevnet det seg ut og ble mer lovlig, forteller den nå 93 år gamle Martha Johnsen. Dekknavn "Reidun": Da søster Hjørdis i 1966 møtte Grete, var hun en svært erfaren adopsjonsformidler. På avdelingen for mor og barn hadde hun tatt imot over 500 gravide kvinner som ønsket å adoptere. Langt over halvparten endte opp med å gi fra seg barnet sitt. Det fremkommer av årsmeldingene fra Bergen helseråd i årene 1952 - 66. Noen kom utenbys fra for å unngå at familie, venner og naboer skulle få vite om graviditeten. Kvinner fra Bergen dro også til andre kanter av landet. Helserådet formidlet plass "på landet" til et ukjent antall kvinner, både rundt Bergen og på Østlandet: "De mødre, som av en eller annen grunn vil gi sine barn bort til adopsjon, har barneavdelingen til dels fått plassert hos private på landet," het det i en av årsmeldingene fra Bergen Helseråd. Når kvinnene hadde født, ble barna umiddelbart tatt fra dem. Søster Hjørdis ble intervjuet i Bergens Arbeiderblad i 1964: - Barnet blir lagt inn til observasjon i 6 uker, hvorav moren har en betenkningstid på 4 uker. Det er bare jeg som vet hvis barn det er. Djuvik plasserte barna på Spebarnshjemmet i Kalfarveien, eller på Mødrehjemmet på Fjøsanger. Hun skriver i en av sine mange rapporter fra 60-tallet: "Da barnet skulle adopteres bort, ble jeg bedt om å ta meg av saken og jeg hentet barnet i dag og la det inn på Spebarnshjemmet under dekknavnet « Reidun". Fikk dekkadresse: Mange av kvinnene som skulle adoptere vekk barnet sitt fikk dekkadresse hos Hjørdis Djuvik i Bendixens vei, mens de bodde på mødrehjemmet på Fjøsanger eller på en gård utenfor Bergen. Dette for å hindre at familie, venner eller andre fikk vite om graviditeten. - Det gikk så langt at presten i Fridalen kom til mor og beklaget seg over at det var så mange barn født utenfor ekteskapet registrert i hans prestegjeld. Jeg var til stede da mor leste ham leksen, og siden ble det aldri snakket mer om den saken, forteller datter Brita Djuvik Næss. Hva snakket mødrene og Hjørdis Djuvik om? De knappe rapportene hun skrev, gir bare begrenset innsyn i samtalene: « Jeg snakket lenge med frk. (navn) i går, og hun var meget fornuftig. Hun mente det var til det beste for barnet at det ble adoptert bort da hun ikke følte seg moden nok til å ta hånd om det. Hun hadde ikke opplyst til barnefaren at hun var gravid, da hun ikke ville ha noe med ham å gjøre. » Formuleringen "til det beste for barnet" går igjen i adopsjonserklæringene mødrene måtte undertegne. Erklæringen var svært ofte utfylt av Djuvik selv. Presset på mødrene: Hvor opptatt var Bergen helseråd av mødrene? I intervjuet med Bergens Arbeiderblad, sa Djuvik: - Jeg sjekker opp motivet for adopsjonen. Adopterer moren barnet bort etter eget ønske, eller står hun under press? At press på mødrene fra foreldre, far eller adopsjonsformidler kunne ende med forferdelse viser utdraget fra årsmeldingen i 1949: « Et press på mødrene for å gi bort barnet kan være farlig. Barneavdelingen har i det forløpne år hatt eksempler på at mødre, som helt frivillig har ønsket å gi bort sitt nyfødte barn, senere har fått samvittighetskvaler, og før adopsjonen var helt i orden, har tvunget seg til å få sitt barn tilbake til stor fortvilelse for dem som alt hadde fått barnet. » Et gjennomgående tema i de få artiklene på 50- og 60-tallet som omhandler adopsjon, er likevel at det mangler barn. I 1954 i BT var tittelen: "Adoptivforeldre står i kø", i 1964 var tittelen i BA: "300 på venteliste for adoptivbarn i Bergen". Vi vet lite om dette kan ha påvirket dem som formidlet adopsjonen. Inger Haldorsen skrev i et privat brev i 1954: "Efter at jeg i en periode arbeidet sterkt for at ugifte mødre skulle beholde sine barn selv, har jeg sett i motsetning til den løsning, hvor heldig det faller ut med gode adoptivhjem." Historiker Astri Andresen konkluderer i sin bok "Hender små" med at innstillingen etter krigen var svært positiv til adopsjon, og at både Bergen Helseråd og Bergen kommune la til rette for denne løsningen både ved å øke personalet og ved å hjelpe mødrene til å holde fast ved adopsjonsbeslutningen. Martha Johnsen sier til BT at de som drev adopsjonsformidling på 50-tallet kan ha vært mer opptatt av at kvinnene skulle adoptere, enn at de skulle beholde barnet selv: - Dette kom til å endre seg. Jeg ga alltid det råd til kvinnene om at de burde beholde barnet. Det andre apparatet: Det andre apparatet i Bergen ble etablert rundt Nasjonalhjelpens kontor i Bergen og Chr. Michelsens barnehjem i Os. Dr. Inger Haldorsen og sykepleierutdannede Solveig Garnæs, som var omgangsvenner, bygget opp dette apparatet. De to jevnaldrende kvinnene hadde flere felles interesser, blant annet sosialt arbeid, veldedighet og adopsjon. Garnæs ble valgt inn i styret for Chr. Michelsens barnehjem i Os i 1945. Inger Haldorsen ble kort tid etter ansatt som barnehjemmets lege på Garnæs sin anbefaling. De første årene etter krigen var det bare et fåtall spedbarn hvert år som ble innlagt for adopsjon. Det fremgår av arkivet for barnehjemmet at Haldorsen garanterte oppholdsutgiftene for flere av barna. Det gjorde Garnæs også, trolig gjennom Nasjonalhjelpen. Fra 1951, det året Garnæs ble ansatt som sosialkurator ved Nasjonalhjelpen, tok virksomheten av. I årene 1951 til -63 ble hvert år mellom 10 og 20 spedbarn fra Chr. Michelsens barnehjem bortadoptert, samtlige via Nasjonalhjelpen. De lå fra tre til seks uker på barnehjemmet før de ble levert adoptivforeldrene. De mangelfulle arkivene etter barnehjemmet viser at spedbarn kom fra Betanien, Lasarettet i Sandviken og Kvinneklinikken. Haldorsen, som selv var fødselslege, hadde tatt imot flere av spedbarna, viser opplysninger i kartoteket. I Bergen byarkiv i arkivkassene etter Inger Haldorsen er det funnet flere drosjeregninger for reiser mellom Norheimsund og Os som Nasjonalhjelpen betalte i forbindelse med adopsjonsformidling. Det tyder på at spedbarna også kom fra fødestuen i Norheimsund. Datteren til Hjørdis Djuvik har opplyst at også Bergen Helseråd formidlet spedbarn for adopsjon fra fødestuen i Norheimsund. Djuvik hadde avtale med en fast drosjeeier i Os som kjørte henne til Norheimsund. Disse spedbarna ble plassert på barnehjem i Bergen. Haldorsen drev en privat gynekologpraksis i Richard Nordraaks gate. Hun var også faglig leder ved Mødrehygienekontoret, et privat drevet, men offentlig finansiert rådgivningskontor for mødre og barn. Det er naturlig å anta at noen av kvinnene som ville adoptere kom via disse kanalene til Nasjonalhjelpen. Noen kan også ha tatt direkte kontakt med Nasjonalhjelpens kontor i Strandgaten 6. Her ble drevet sosialt arbeid for vanskeligstilte i ti-årene etter krigen. Nasjonalhjelpen garanterte for oppholdet til 160 barn på Chr. Michelsens barnehjem. Omfanget av adopsjon utover dette er ikke kjent. Vi vet heller ikke om Nasjonalhjelpen tok seg betalt for arbeidet utover å få dekket utgifter. Nasjonalhjelpens adopsjonsarkiv er ikke funnet i offentlige arkiver. "Den nydelige stund i kirken": Solveig Garnæs tok hånd om formidlingsarbeidet og hadde mye den samme rollen som Djuvik. Hun kunne opptre med stor diskresjon. Det vitner et brev hun skrev til adoptivforeldre hun skal møte utenbys. « Jeg antar at jeg får en venninne, som er sykepleierske til å møte opp for å hjelpe meg litt på stasjonen. Hun får ingenting vite og dessuten kan hun tie absolutt stille om det lille hun eventuelt ser og forstår. Her i byen kjenner ikke mine omgivelser til hvor jeg reiser, offisielt er jeg på en weekend-tripp » (...) "Det vil være best dere ikke nevner saken for noen mennesker før dere har henne vel i Deres hjem." Ikke mange kjente til Nasjonalhjelpens virksomhet. Men enkelte gode venner av Garnæs fikk små i innblikk i hennes hemmeligheter. Maik Nygaard, datter av en av Solveig Garnæs sine venninner, husker denne historien: - Vi visste at hun var veldig opptatt av å finne gode adoptivforeldre til barna. Søster Solveig fortalte min mor om et spedbarn som kom fra en musikalsk familie. Dette fikk hun plassert hos adoptivforeldre som selv var svært musikalske. Dette barnet ble for øvrig musiker. Hun fortalte at hun gjorde seg besøk i nabolaget til adoptivforeldre, for å ha et påskudd til å stikke innom. Hun likte å vite hvordan det gikk med barna hun adopterte. En håndskrevet påskrift i et brev til Kari Trosvik sine adoptivforeldre fra 1955 forteller om dette: « Kjære alle 3. Tusen takk for sist, det var en stor glede for mig også å være sammen med dere de første dagene, jeg glemmer aldri den nydelige stund i kirken. Ønsker dere av hjertet til lykke. Dr. Haldorsen ber hilse hjertelig, vi vil bli gla over å høre litt fra dere med det første. » Ukjent for offentligheten: Plasseringen av adoptivbarn på Chr. Michelsens barnehjem foregikk uten offentlig oppmerksomhet. I årsmeldingene fra barnehjemmet, som hvert år ble lagt frem for fylkestinget, ble ikke adopsjonsformidlingen nevnt med et ord, til tross for at de adopterte kunne utgjøre så mange som hvert fjerde utskrevne barn. Først da fylkestinget i 1967 behandlet saken om bygging av en spedbarnsavdeling ved hjemmet, omtales adopsjonsvirksomheten i et offentlig sakspapir. Solveig Garnæs døde i 1963, og i 1964 sa Nasjonalhjelpen fra seg bevillingen til å drive adopsjonsformidling. Chr. Michelsens barnehjem ble fortsatt brukt til observasjon av adopsjonsbarn til tidlig på 80-tallet, men andre instanser sto for formidlingen. I 1958 møtte den nyansatte barnevernssekretæren Martha Johnsen for første gang i styret for Chr. Michelsens barnehjem: - Jeg fikk i oppgave fra Fylkesmannen å rydde opp på barnehjemmet. Ble ikke det gjort, ville barnehjemmet bli nedlagt, forteller Johnsen. Økonomiproblemene var en gjenganger i styremøtene tidlig på 60-tallet. Spedbarnsavdelingen var dyr å drive og dagpengene fra mødrene som skulle adoptere vekk barna uteble. Johnsen og tilsynslege Inger Haldorsen la slagplanen som skulle bedre barnehjemmets økonomi. Først skulle departementet gi statsstøtte til en observasjonsavdeling for adopsjonsbarn, dernest skulle fylkeskommunen bygge en helt ny spedbarnsavdeling. Først kom statsstøtten. Så i 1969 åpnet den nye spedbarnsavdelingen, men da hadde Haldorsen gitt seg som tilsynslege. Legger ned: Åpningen av spedbarnsavdelingen skjedde ved et tidsskille. Bedre sosiale støtteordninger gjorde at enslige mødre valgte å beholde sine barn. Fortsatt foregikk det adopsjonsformidling, men utover på 70-tallet dominerte de typiske barnevernsadopsjonene. Som barnevernssekretær fikk Martha Johnsen en nøkkelrolle i adopsjonssakene. Hun var saksbehandler for alle adopsjonsbevillingene Fylkesmannen behandlet. I det nyopprettede faglige utvalg for adopsjonssaker var hun både saksforbereder og sekretær, og hun formidlet adopsjoner. Det skjedde ofte at hun leverte eller hentet barn på Chr. Michelsens barnehjem, forteller tidligere ansatte ved barnehjemmet. I tillegg veiledet hun sosialkontorene i barnevernssaker, og behandlet alle klagesakene fylkesmannen fikk. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet fikk Johnsen kritikk for håndteringen av flere adopsjonssaker og sine mange roller. Denne kom både fra fagfolk i barnevernet og fra departementet. Sosialkontorene ble i disse årene bemannet med fagutdannede barnevernsarbeidere. Ny fagkunnskap, nye holdninger og nye løsninger kom i konflikt med Johnsens oppfatninger. Gulating lagmannsrett har i en dom i 2011 kommentert Johnsens roller i barnevernet på bakgrunn av kritikken hun fikk i adopsjonssakene: "At hun var en sterk person som kunne gå imot andres faglige råd i adopsjonssaker, er etter lagmannsrettens syn ikke noe indisium på at hennes arbeid i forhold til barnevernet på 1960-tallet var kritikkverdig ut fra det som den gang var det rådende syn både barnefaglig og i samfunnet for øvrig." Martha Johnsen sier til BT at hun ikke husker detaljer i disse sakene og derfor ikke kan kommentere dem. Martha Johnsen jobbet med barnevern i Bergen gjennom nærmere 50 år. Hun fikk som hovedoppgave å bygge opp et fungerende barnevern i kommunene i Hordaland etter at barnevernsloven ble vedtatt i 1953. Hun gikk av med pensjon i 1988, 70 år gammel. Fotoalbum uten navn: To år etter døde Hjørdis Djuvik. Hun hadde adopsjon som en av sine livsoppgaver. I minneordet om henne i BT 23.10.90 skrev signaturen Eli H.S.: « Sist gangen jeg besøkte henne, viste hun meg albumet av alle de barna hun hadde hatt med å gjøre. Det gjorde et sterkt inntrykk. Hun visste hvordan det var gått med hver enkelt og kunne bokstavelig talt sitte med hele sitt livsverk i hendene. » Albumet, som datteren til Hjørdis Djuvik har tatt vare på, er fylt med barnebilder mor opp gjennom årene fikk tilsendt fra takknemlige adoptivforeldre. Det er som de fleste familiealbum, men med én viktig forskjell. Her er ingen navn, bare henvisninger til et arkivnummer i Bergen Helseråds gamle adopsjonsarkiv. Skap latter i sikkerhetskontrollen | Ha det litt moro med røntgenmaskinen. Klar beskjed: Kunstneren Evan Roth har lagd plater i rustfritt stål som sender en melding til vekteren som studerer røntgenbildene av bagasjen din. Patriot: Om budskapet fra denne stålplata forsikrer sikkerhetspersonalet om at du ikke har onde hensikter, er uvisst. Morsomt? Nok et eksempel på klar beskjed fra passasjer til vekter - levert på visuelt vis. Ha en god dag! Ideen kan også brukes til å gjøre en vekters arbeidsdag litt mer lystig. Hittil har spøkefugler på vei inn i sikkerhetssjekken på flyplasser stort sett hatt muntlige virkemidler å ty til. Vitser som "må jeg ta bomba ut av sekken før jeg sender den gjennom røntgenscanneren?" har vært populære blant skjemtegaukene i security-køen, om enn ikke så populære blant bryske sikkerhetsvakter. Nå har kunstneren Evan Roth begynt på et prosjekt som kan by på en mer visuell form for humor i den tidvis humørløse rutinesjekken alle passasjerer må gjennom før en flytur. Roth kaller prosjektet "T.S.A. Communication", og hevder at han ønsker å gi vekterne en opplevelse og en sjanse til å vite litt mer om deg som passasjer enn det de får ut av å se på innholdet i veska di på pc-skjermen. Hjelpemidlene er plater i rustfritt stål der et budskap er stanset ut med bokstaver. "Ingenting å se her", "Pass dine egne saker" og "Takk for at du er du" er blant meldingene du som passasjer kan sende på mer eller mindre subtilt vis til sikkerhetspersonalet. Fremgangsmåten er enkel, det er bare å legge plata i sekken før du sender den gjennom røntgenmaskinen. Når maskinen sender stråling gjennom håndbagasjen din, vises organisk og uorganisk materiale med ulike farger - og metall får gjerne en egen farge på bildet vekterne får opp på skjermen sin. Dermed vil strålene som treffer metallplata i veska sende tilbake et omriss av plata og bokstavene, slik at beskjeden kommer fram. Kunstneren har i første omgang planer om å reise rundt med platene på egenhånd og dokumentere reaksjonene ved hjelp av bilder og video. Om platene noen gang kommer for salg, vites ikke. Men for handy lesere med M+ i metallsløyd burde det la seg gjøre å produsere egne plater med personlige budskap. Og så er det bare å håpe på at du møter en vekter med humor. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail. Den synlige | Filmregissør Erik Poppe (48) mener han må være kongen av føling i fjæra. Fra 1984: Pressefotograf Poppe på illegal visitt på grensa mot Thailand i Kambodsja. Sommeren han fylte 13: Erik Poppe og Tone Stensrud med gitar. I 1973. Før han kollapset: Poppe (t.v.) på jobb for VG med reporter Jon Magnus etter vulkanutbrudd i Colombia i 1985. Viktigst: Erik Poppe på ferie med det han er aller mest stolt av: Julia My, Anna Leah og kona Kirsten. Det er 14. november 1985 og livet skal aldri bli helt det samme igjen for Erik Poppe. Han er 25 år, stjernefotograf i VG, og en av de få i landet som er utstyrt med egen mobiltelefon. På vei til jobb ringer det i mobilen, den veier flere kilo. - Kan du kjøre rett til Fornebu? Det har vært et vulkanutbrudd i Colombia. Klart Erik Poppe sier ja. Han er ung og barnløs, han er fotografen som flyr verden over, tar bilder av flomkatastrofer i Bangladesh og bomber i Beirut. Aldri en dag uten at passet er med. Han rekker ikke å kjøpe seg nye klær, og ankommer Colombia iført lange underbukser og store vintersko. Det er et ubeskrivelig syn som møter ham. Landsbyen Armero er begravd i leire. 23 000 mennesker er omkommet, bare noen hundre er i live. Varmen er ekstrem, han får ikke tak i nye sko, han bruker størrelse 46. Han klipper opp klærne han reiste i, han skritter over lik. I løpet av tre døgn besvimer han flere ganger mellom arbeidsøktene. Tilbake i Oslo er han en sliten mann når romjula endelig kommer. Det er da det skjer, øyeblikket som gjør at han 20 år seinere skal bli en mann Hollywood vil ha: Erik Poppe blir funnet livløs i senga. Forrige helg var det premiere Norge rundt på filmen "deUSYNLIGE". For anledningen kastet regissøren glans over premieren i Trondheim, mens kona og de to døtrene var på ferie i Hellas. - Jeg skulle vært med, men så ble premieren utsatt. Nok en gang får jeg kjenne på prisen for å drive med dette her. Erik Poppe ser ut som en liten mann der han står og sukker blidt i stua si på Jar i Oslo. Med sine 197 centimeter er han langt fra liten, det er bare så høyt under taket i det som en gang var atelieret til kunstneren Dagfin Werenskiold. Det store gule huset fra 1928 er tegnet av arkitekten Magnus Poulsson. Veggene er fylt med kunst, og høyt der oppe henger Poppes oldefar, fyrstikkdirektøren Fritz Heinrich Frølich. Et maleri fra 1937 signert Erik Werenskiold, faren til Dagfin. Dersom du var på premieren, så du kanskje den lange mannen med den høye panna snike seg ut av kinosalen før filmen begynte. Regissøren liker ikke å se filmene sine sammen med publikum. Han fikk ikke med seg dem i salen som ikke klarte å holde tårene tilbake, for noen var det helt sikkert. Sentralt i "deUSYNLIGE" er drapet på en liten gutt. Filmen handler om store ting som tro, håp, kjærlighet, tilgivelse og forsoning. - Nylig fikk jeg spørsmål om hva jeg tenker når en hel sal gråter etter å ha sett filmen. - Hva svarte du? - Det betyr i beste fall at filmen har rørt ved noe. Men det gjør meg også litt usikker, det gir meg en redsel for å ha gått for langt. Denne gangen ville jeg male med bred pensel, men jeg er litt redd for de gråtereaksjonene. - Er det annet å forvente når det handler om et barn som blir drept? - Filmen handler ikke om gutten som ble borte, men om dem som lever. Om å komme seg videre hva du enn har opplevd, eller mistet. Akkurat som i hans forrige film, "Hawaii, Oslo", er også denne filmen spekket med religiøs symbolikk. - Jeg er ikke kristen, men har stor glede av å lese Bibelen, som er en utrolig samling av sterke historier. Filmen bygger på en tekst om tilgivelse. - Du har sagt at du ikke tror på tilgivelse? - Jeg tror ikke på tilgivelse som fenomen. Kirken prediker tilgivelse som selve terskelen vi må over for å komme videre. For noen er det å komme gjennom den tilgivelsesbiten så enormt svært at det kan virke lammende. De klarer ikke å tilgi, og det kan jeg forstå. - Hva foreslår du? - En forsoningsprosess. En av de innsatte på Ila sitter der for å ha drept tre mennesker. Han fortalte meg at etter det siste drapet, ble han oppsøkt og konfrontert med de etterlatte. Et møte som endret hele hans bane. Nå sitter han bare der og skulle ønske at et sånt møte kunne ha skjedd etter at han drepte for første gang. "Hawaii, Oslo" ble sett av 190 000 nordmenn på kino i 2004, og ble den mest solgte filmen på dvd det året. Den fikk 19 seksere, Filmkritikerprisen og var Norges kandidat til Oscar. Den ble også en publikumsfavoritt i Polen, der den ble kåret til beste utenlandske film. Blant annet. Og regissøren som trodde han hadde laget en smal film. - Jeg lager de filmene jeg har lyst å se selv. Å lage noe som bare skulle være kommersielt hadde jeg ikke klart. Jeg vil fortelle historier som både underholder, og som tør å ha noe på hjertet. - Du er ikke redd for å bruke store ord? - Uff, ja. - Uff? - Ja, den svulstigheten... Jeg ser at jeg kan framstå litt vel selvhøytidelig. At jeg liksom er den som tar på seg ansvaret med å fortelle de store tingene. - At andre regissører kaller deg pompøs; kan det også skyldes misunnelse? - Tja, jeg vet ikke. Kanskje. Men noen ganger tenker jeg også at "nå virker jeg utrolig pompøs". - Sier folk det til deg? - Det er i fylla jeg får høre det. Da kommer de bort til meg, alle de som ellers aldri snakker til meg. - Hvem da? - Andre regissører. Men jeg kan skjønne det. Kampen om midler og om å få en posisjon til å lage disse filmene, er beinhard. Og når du attpåtil kommer i media..., klart det provoserer. - Men er du pompøs? Erik Poppe har tatt av seg brillene, reist seg fra sofaen, og kneler foran peisen. Han river flak av avisa The Guardian, blåser fyr i slukne flammer og sier: - Jo da. Jeg kan se meg selv som litt pompøs. - Er det å føle blitt et skjellsord i norsk film? - Føling i fjæra, ja. Jeg må jo være kongen av det. Det var Harald Zwart som på 1990-tallet fant det helt nødvendig å mobbe norsk film. Han lanserte begrepet "Føling i fjæra", og lagde filmene "Lange, flate ballær". - Jeg kjenner Harald godt, og han er på ingen måte en primitiv fyr. Han inntar en rolle, men er langt mer oppegående enn han liker å framstille seg selv som i media. - Liker du "lange, flate ballær" -filmene? - Nei, jeg gjør jo ikke det. Men det ville vært et tap om ikke også de filmene hadde blitt laget. Dessuten tror jeg ikke at de som elsker "Lange, flate, ballær" kommer og ser "deUSYNLIGE". - Er ikke det litt fordomsfullt sagt? - Nei, det er bare forskjellige historier. Jeg ser på ingen måte ned på dem som ser de filmene. Fra skrivebordet i stua møter vi blikket til en mann som likner på filmregissøren. Det er en byste av faren, Per, laget av kunstneren Nina Sundby. - Du ser likhetene? Samme flotte, høye panna. Det er vårt varemerke, sier Poppe, som i tillegg har valgt å la krøllene som er igjen ved sidene vokse utover. Per Frølich Poppe døde like før "Hawaii, Oslo" var ferdig. Savnet etter faren er stadig like sterkt. Erik var bare 14 år da foreldrene skilte seg. Han ble boende hos faren, storesøstera hos mora. I mange år var faren landets ledende designer i sportsklær, og mannen bak merkene "SkiPeer" og "Pierre Sport". Han leverte klær til kongehuset, NRK og de norske OL-troppene. Allerede i 1959 ble han av Aftenposten omtalt som "Nord-Norges Dior". Han vakte oppsikt da han kledde opp den norske vintertroppen i sølvfarget boblestoff i Grenoble-OL i 1968. - Som person var han veldig lite jålete, og skrøt aldri av jobben med kongehuset. Han var en livskunstner som hadde mange ålreite verdier, men var aldri noen god forretningsmann. På et tidspunkt ble han sliten, solgte hele firmaet og gikk omtrent i null. I denne familien har alle pengene blitt brukt opp i hvert slektsledd. Faren startet Cafe Frölich, som var en folkelig utgave av Theatercaféen. Per Frølich Poppe ble kjent som Oslos hyggeligste krovert, ble kalt gladjazzens Aage Samuelsen, introduserte karaoke i Norge, og engasjerte seg for at uoppdagede talenter skulle få utfolde seg på scenen. - Hva arvet du fra ham? - At man må gjøre det man har lyst til. Og at det å gjøre noe bra for andre, er å gjøre noe bra selv. Erik Poppe var 25 år og hadde lagt seg ned for å sove. Vi er tilbake i romjula 1985. Det var kjæresten som fant ham. Turen til Colombia hadde gitt ham en alvorlig infeksjon, og han endte i isolat på Ullevål sykehus. Et virus gjorde ham til sykehuspasient i tre måneder. Det var da tankene kom: Var det dette han skulle gjøre resten av livet? Var dette drømmen? Nei, det var ikke det. Siden han som liten gutt så Johnny Weizüller som Tarzan på Rosenborg kino i Sporveisgata, hadde han vært fengslet av filmen. Han hadde fast jobb i VG, og var fast bestemt på å slutte. Han ville fortelle sine egne historier, ikke ta bilder av andres. To år etter kom han inn på Dramatiska Institutet i Stockholm som filmfotograf. Skolen tok opp tre studenter annethvert år. Etter en tid fikk han tilsendt en pakke fra VG. Det var en eske full av hans egne bilder fra krig og katastrofer. Følelser han ikke hadde kjent på tidligere kom med voldsom kraft. - Jeg hadde fortrengt så mange inntrykk, alt lå inni pilleboksen. Det var veldig tøft for meg å gå de rundene, å skjønne hva jeg virkelig hadde vært med på. I VG hadde jeg blitt bråmoden. På den tida gikk jeg på betablokker, noe jeg hadde gjort siden jeg fikk hjerteflimmer som 14-åring. Betablokker er visstnok ikke farlig, men du blir veldig rolig av det. De gjorde noe med min personlighet, de tok toppene. Jeg var nok ikke alltid i kontakt med egne følelser, og jeg gjorde noen skammelige overtramp i begynnelsen. - Som hva da? - Jeg ble fanget opp av den psykosen som alle fotografer i Dagbladet og VG har kjent på. Det å være først ute, komme tettest på, få de næreste eller sterkeste bildene. I enkelte drapssaker tråkket jeg over noen etiske og moralske grenser jeg har som person. - Og nå liker du heller ikke lyden av nyttårsraketter? - Jeg tror alle som har vært i konfliktområder der folk skyter med skarpt mot hverandre, ikke liker lyden av eksplosjoner og skudd. Jeg synes det er veldig ubehagelig. Filmstudenten fra Oslo hadde fire fantastiske år i Stockholm. Han sluttet med hjertemedisinen, og klarte å kontrollere hjerteflimmeret. I 1998 debuterte han som spillefilmregissør med "Schpaaa". På ti år har han laget tre langfilmer, og en rekke reklamefilmer for alt fra Wasa knekkebrød til Røkkes Aker Kværner. Få, om noen norske regissører, har fått så mange strålende filmanmeldelse - samtidig som grusomme slakt.. Det er gjerne enten eller med filmene hans - mest enten. Så langt har han talt seg fram til 14 seksere for de "deUSYNLIGE" - en film som er kalt alt fra et mesterverk til meningsløst pjatt. - At noen få anmeldere er uenige, representerer vel også publikum. Dette er ikke nødvendigvis en film for absolutt alle. At det emosjonelle dramaet blir såpass kraftig kan virke feil på enkelte. Sånn er det vel alltid, men jeg tror kanskje heller at dette vekker nysgjerrigheten hos enkelte som vil finne ut av dette selv. At det finnes lite imellom av kritikker, tar jeg som en kjempekompliment! Det er et drømmesenario, der filmen har truffet noe hos folk. Det verste er den rungende stillheten som oppstår når du lander på fjellstøe treere, og alle er enige om at dette er en passe film - ikke mer, ikke mindre. - Hvor mange tilbud har du fått fra Hollywood? - Jeg har fått tilbud om fire ulike produksjoner, og mellom 50 og 60 manus. - Hvorfor har du sagt nei? Er ikke Hollywood drømmen for alle regissører? - Etter å ha jobbet seks og syv dager i uka siden 1992, har jeg endelig den friheten og kontrollen jeg har drømt om. Jeg velger selv hvem jeg vil ha med foran og bak kamera. Her får jeg samarbeide med Harald Rosenløw Eeg, som er den manusforfatteren jeg har aller mest lyst til å jobbe med. Så for hvilken pris vil jeg være villig til å bytte ut alt dette med å være en "director for hire", og bare en liten del av en stor amerikansk produksjon? Jeg opplever frustrerte kolleger syte over resultatet når de kommer hjem igjen til Sverige, Danmark eller Norge. Men hva trodde de selv, da? Dessuten bor jeg i verdens deiligste hus her ute på Jar, og kan spasere rett ned til Filmparken på tre minutter. - Hva skal til for at du sier ja til Hollywood? - Jeg har sagt ja til et par av tilbudene under forutsetning av viktige manusendringer. Da det ikke skjedde, har det vært viktig å si nei. Jeg har et ganske avslappet forhold til det der borte. Det som skjer, det skjer. Om du er på høyde med regissøren, kan du se ned på Filmparken fra de store vinduene i stua hans. Det er blitt sein formiddag, han har servert kaffe, croissanter og muffins, og ned fra andre etasje kommer kona Kirsten. Det er et stykke å gå. - Er han flink? spør hun. - Jeg prater for mye, svarer Erik. - Ja, han gjør det. Erik prater mye, sier kona, smiler og går. Hun jobber som idéutvikler i NRK. Det var hun som på forhånd hadde sagt til oss at "verden er vakker, men Erik gjør den vakrere". Måten hun omtaler kjæresten sin på, får selveste Ari Behn til å framstå som en nøktern romantiker: - Erik er det flotteste mennesket jeg vet om. Han har en kjærlighet til livet, og en romantisk tilnærming til alle rundt seg. Mange ganger i uka sier han de vakreste ting en kvinne kan høre om seg selv, sa hun på telefon. I tillegg fortalte hun at Erik er uendelig glad i barn, en perfeksjonist og estetiker som elsker å stryke klær. Når han er ute og reiser, kjøper han de mest fantastiske klesplaggene til henne. Gir massasje når han kommer hjem. Setter på en sang eller film som passer til humøret hennes. Og hva gjør Erik om han skal unne seg noe ekstra? Da tar han gjerne fram en novellebok, skjenker henne og seg selv et godt glass vin. Og leser høyt. Med andre ord en ganske irriterende fyr. - Er du virkelig så fantastisk? - Nei, si det du... Det må nesten hun svare for. Poppe vrir på den lange kroppen sin i sofaen. Er han blitt flau? Nei, han er tydelig rørt. - Jeg kan vel si det sånn at jeg setter pris på dagliglivet her hjemme, og jeg liker å uttrykke det. Jeg er nok ganske synlig glad i ungene og kjæresten min. De to møttes i juni i 1995. Det var premierefesten til den norske filmen "Eggs", der Erik var fotograf. De kjente til hverandre, men denne kvelden kjente de på hverandre. Etter fem nyforelskede dager, reiste han til El Salvador for å lage en dokumentar om barnesoldater. Etter ei ukes tid fikk han telefon fra Norge. Det var Kirsten. - Hun sa hun ville komme, hun hadde allerede bestilt billett og ordnet seg fri fra jobben. To dager etter var hun der, langt inni jungelen og fulgte oss på opptak. Det ble en fantastisk opplevelse for henne, og veldig fint for meg. Vi merket veldig fort at vi begynte å snakke om de store tingene. Flyturen hjem gikk via Miami. På vei til London flyr de inn i natta, de sitter trangt, folk rundt dem begynner å sovne. Det er gått fem uker siden de møttes på premierefesten når Kirsten går ned på knærne 30 000 fot over bakken. Hun frir. - Jeg brukte under et nanosekund på å svare ja. Det føltes så riktig. Da vi landet i London hadde vi til og med satt dato for bryllupet. Det første han gjorde da han kom hjem, var å ringe faren. - Det er veldig hyggelig, Erik, sa faren og tok en pause: - Men er det lov å spørre hvem du skal gifte deg med? 23. september 1995 ble det bryllup på en fjelltopp i Gudbrandsdalen. 75 gjester tre dager til ende. Men da Erik Poppe jobbet med manuset til "Hawaii, Oslo", tok idyllen brått en pause. - Plutselig hadde vi ikke tid og oppmerksomhet til hverandre. Vi var helt spist opp, vi hadde en slags fysisk relasjon, men var ikke mentalt til stede for hverandre. Det var ingen tredjepart involvert, vi hadde bare sluttet å være kjærester. Det var noen brutale måneder, der vi bodde på hver vår kant og bare måtte tenke. - Hva skjedde videre? - Store ting. Kirsten ble syk og måtte operere. Faren min døde. Det er i slike situasjoner du tenker over hvem du virkelig vil ha ved din side. Hun ville ha meg, og jeg ville ha henne. Vi møttes med en så stor kraft. Det var så deilig å komme tilbake, etter å ha kjent ordentlig på fraværet. Om vi bruker store ord om hverandre nå, så er det fordi vi vet å sette pris på hverandre. Det er så enkelt å la være, men det er deilig å tillate seg å være litt amorøs. - Det er en jeg vil skal komme fram på scenen sammen med meg akkurat nå, sa Erik Poppe da han fikk mikrofonen før premieren på "Hawaii, Oslo" i Haugesund for fire år siden: - Anna Leah har fulgt meg med et fast blikk. Hun har gitt meg tro og håp, og jeg ville hun skulle være her i kveld, sa en beveget regissør. Opp på scenen kom dattera, som den gangen var seks år og enebarn. Erik bøyde seg ned, tok henne på fanget. Sammen sang de "Lykkeliten" foran en fullsatt kinosal. - Familien min lever seg så med i det jeg gjør, at når filmen endelig er ferdig og applausen kommer, ville det være rått parti om ikke den applausen også skulle gjelde dem. - Er du blitt mer følsom med åra? - Ja. Jeg er blitt utrolig soft. - Kan det være slitsomt? - Ja, innimellom. Det er dumt om det føles upassende, om det setter folk i en ubehagelig posisjon. I det siste har han også begynt å ta så lett til tårene. Men et sted går grensen, selv for Erik Poppe: - Jeg gråter aldri på kino. Den kalde krigen | Da to av lagene fra verdens beste hockeyliga, NHL, dro til Stockholm for å serieåpne, var det ikke bare for hyggens skyld. I øst sitter russerne og sikler på europeiske hockeyfans. Superstjerne: Pittsburgh Penguins? Sidney Crosby (21) er den nye Wayne Gretzky. Han er positiv til en NHL-utvidelse til Europa i framtida, men er skeptisk med tanke på at det kan bli mye reising. Her under NHL-premieren mot Ottawa Senators i Stockholm. Nytt sportmagasin i dag: Denne artikkelen er hentet fra dagens Sportsmagasin. Les mer i dagens papirutgave! Tøffe tak: I NHL er slåssing tillatt, til publikums glede. Dette er Maxime Talbot og Alexandre Picard. Ser positivt på framtida: Kenneth Yaffe i NHL. Mye utstyr: Hvert av NHL-lagene som spilte i Europa for to uker siden fløy over cirka 65 personer og store mengder utstyr. Det er greit å ha en kølle klar når den gamle brekker. Ut på tur: Sidney Crosby og de andre spillerne var med på den andre NHL-åpningen i Europa. Den første var i London i fjor. For en neve dollar: I Globen var det stas å få sitt eget bilde på coveret til tv-spillet "NHL09". Det var også mulig å spille tv-spill og bordhockey, og få seg nytt bredbåndsabonnement. Penga rår: En offisiell NHL-trøye i Sverige, med navn og nummer, koster 1300 SEK. Ikke rart NHL er interessert i det europeiske markedet. NHL-lagene Pittsburgh Penguins og Ottawa Senators står oppstilt på to rekker i Globen Arena utenfor sentrum av Stockholm. Det er svære karer med røde og hvite drakter. Mellom lagene står en ung kvinne på en rød løper, som er lagt oppå den speilblanke isen. Hun synger: "Oh, say does that star-spangled banner yet wave. O'er the land of the free and the home of the brave." Rundt oss står 14 000 svensker og nynner med. Like etterpå fyller en dyp amerikansk stemme høyttaleranlegget. Han bruker et halvt minutt på å fortelle at det som tilskuer er en viss sannsynlighet for å bli truffet av pucken. Etterpå dundrer orgelmusikken ut mot oss. Den kalde krigen mellom pingvinene og senatorene kan begynne. Det er andre gang National Hockey League, verdens beste liga, som består av 24 amerikanske og seks kanadiske lag, serieåpner i Europa. Første gang var i London i fjor. I år er det Penguins mot Senators over to kamper i Stockholm, og New York Rangers mot Tampa Bay Lightning i Praha. Det er show sånn bare amerikanerne kan det. Vi sitter i Globen med det offisielle programmet foran oss. På side ni skriver sjefen over alle sjefer i NHL, Gary Bettman, at åpningen i Europa er en måte å takke kontinentet for alle de gode spillerne opp gjennom åra. "It's appropriate to return the favor - at least in a modest way - by showcasing National Hockey League action in Europe.." Han nevner ikke dollarene. Han nevner ikke markedskreftene, de enorme inntektene NHL kan få gjennom tv og reklame, hvis interessen øker i Europa. Han nevner ikke konkurransen med oljebjørnen i øst, den nystartede KHL (Kontinental Hockey League), med lag fra Russland, Kasakhstan, Latvia og Hviterussland. Og han nevner ikke at det kan bli aktuelt å starte opp NHL-lag i Europa. Penguins ' nummer 87 går fram for å ta droppen. Det er Sidney Crosby, gutten som har NHL-framtida på sine skuldrer. Fenomenet Crosby. Spilleren som i en alder av 16 år fikk høre av selveste Wayne Gretzky at "skal noen slå poengrekordene mine, så må det være denne gutten". Crosby er tidenes yngste kaptein i NHL. Han er den eneste tenåringen som har vunnet poengstatistikken. Han ble kåret til ligaens beste spiller som 19-åring. Han er førstevalget hvis Reebok eller Gatorade trenger et fjes til en reklamefilm. Sidney Crosby er hockeyens Lionel Messi og Cristiano Ronaldo - til sammen. Kampen er i gang, og det tar ikke mange sekundene før Globen eksploderer. Penguins tar ledelsen etter bare 40 sekunder, etter en ekstrem nervøs åpning av Senators. Dette blir et fyrverkeri. Som lovet. Tre timer seinere: Sidney Crosby sitter foran et samlet pressekorps. Ved siden av ham sitter en annen unggutt, Tyler Kennedy. De ser litt utilpass ut. Det kommer spørsmål om kampen. De svarer at det var viktig å få en god åpning, og at de nå må bygge videre. En engelsk journalist spør hvordan det var å spille seriekamp på et annet kontinent. - Jeg synes ikke det føltes så rart. Vi har ikke de samme rutinene her som hjemme, så vi måtte fokusere enda sterkere på hva vi skulle, sier Crosby. Etterpå, mens Senators svenske, Daniel Alfredsson, overfalles av den lokale pressen, går vi sammen med en amerikansk journalist til Pittsburghs garderobe. Hun heter Shelly Anderson og jobber for Pittsburgh Post-Gazette. Vi lurer på hva amerikanske fans synes om at laget deres reiser rundt halve jorda. - Reagerer de som Premier League-fans gjorde, da noen foreslo at en runde skulle spilles i utlandet? - Nei. I NHL har lagene 41 hjemmekamper, så det gjør dem ikke noe å gå glipp av én kamp. De synes tvert imot det er spennende at laget deres har fått denne muligheten. De fleste av dem følger nok kampene på tv, sier Anderson. Tilbake til isen. Jevgenij Malkin, 22-åringen som ifølge dem som kan det er nesten like god som Crosby, stjeler pucken da Penguins er i undertall. Han setter fart og rundlurer Senators ' keeper. Ikke lenge etter utlikner Dany Heatley for Senators. Han får pucken like foran buret til Marc-Andre Fleury, tar seg tid og plasserer den i nettaket. Ut av høyttalerne dundrer "The heat is on", mens Senators-spillerne jubler. Svenskene på tribunen jubler de også. De er vant til bra hockey fra "Elitserien", men dette er ikke bra hockey, det er hockey på aller høyeste nivå. I garderoben til Penguins lukter det leggskinn og svette kropper. Hver spiller har fast plass, med navn og nummer skrevet inn på en plakett over seg. På den ene står det "Pittsburgh Penguins: Satan". Den slovakiske spilleren med Miroslav til fornavn, har litt av et etternavn, det uttales visstnok "Shartan". Like bortenfor sitter Sidney Crosby og prater med Penguins' pressetalsmann. Unggutten smiler mens mikrofoner og diktafoner blir trykket opp i ansiktet hans. Han har kanskje ikke fått med seg at en amerikansk journalist skrev at han "har personlighet på linje med en pappeske". Tv-kanalene fyrer løs med taktikkspørsmål. De lurer på hvordan han tror keeper Fleury vil klare seg denne sesongen. Om han tror de nye spillerne trenger tid på å tilpasse seg laget. En finsk journalist spør hvordan han tror det blir å møte Senators ' Jarkko Ruutu. Crosby svarer så godt han kan. Han er vant til dette, men legger ikke sjela si i svarene. Her er det mange selvfølgeligheter. En amerikansk journalist spør hva som har vært høydepunktet i Stockholm. - Jeg synes museet vi dro til, Vasa, var "pretty cool". Og så har det vært bra å henge med gutta på laget og bli kjent med de nye spillerne, sier Crosby. En annen amerikaner spør om superstjernen synes uka har levd opp til forventningene i forhold til hva NHL betyr for svenskene. - Etter hva jeg har sett av fans i byen og her i arenaen, tror jeg det. Folk synes det er kult at vi er her. - Er fansen her som hjemme? spør amerikaneren. - Ja, de er omtrent like. De spør om de kan få autografen, sånn som hjemme. Vi lurer på hva Crosby tenker om at NHL kan utvides til Europa. - Blir ikke det mye reising? - Jeg synes absolutt man bør se på det. Hvis det blir aktuelt med NHL-lag i Europa, så tror jeg det har mye å si hvor mange lag det blir og hvor mye tid vi må tilbringe her. Men det er selvfølgelig noe de kommer til å vurdere, sier han til Sportmagasinet. - Men tror du europeerne har den samme sulten etter hockey som i Nord-Amerika? - Jeg tror det. Jeg mener, begge kampene her i Stockholm er utsolgt, og det var utsolgt da vi spilte treningskamp mot Jokerit i Helsinki, så jeg tror det. NHL i Europa er definitivt noe man må se på. - Føltes kampen mot Senators som en "ordentlig" NHL-kamp? Crosby ser ned på skøytene sine et øyeblikk. - Ahmm, det var nok litt annerledes. Vi merket at vi var et annet sted enn vanlig, men hockeyen var den samme. Det føltes som en ordentlig kamp på grunn av den gode atmosfæren. Det er ikke tvil om at det går bra i NHL for tida, man flytter ikke fire kamper til Europa hvis ikke økonomien er god. Men det er ikke mange år siden en del trodde eventyret var over for godt. NHL ble nemlig utsatt 2004 / 05-sesongen, da spillerorganisasjonen NHLPA ikke ville godta ligaens forslag til en ny lønnsstruktur. Etter 310 dager, 13. juli 2005, ble partene enige slik at 2005 / 06-sesongen kunne spilles som vanlig. Forskjellen var at det ble innført tak på hvor mye de samlede lønningene i et lag kunne være, og hvor mye en enkeltspiller kunne tjene. Disse takene har økt hver sesong siden, og de beste spillerne tjener nå rundt ti millioner dollar. I pausen er vi blitt lovet et møte med en av direktørene i NHL. Han møter oss med et fast håndtrykk. På kortet han gir oss, står det "Kenneth M. Yaffe, Senior Vice President Business Affairs, National Hockey League". Han ser ut som det vi forbinder med en typisk vellykket amerikaner. - Kenneth, er følelsen i NHL at dere endelig er "back on track" etter streiken i 2004 / 05-sesongen? - Definitivt. Vi har sett en enorm vekst på alle områder etter streiken. Flere tilskuere, flere tv-seere og bedre distribusjon, flere livekamper, flere unike internettbrukere. I tillegg, hvis du ser på nøkkeltall i organisasjonen vår, forteller de at vi driver fornuftig. Det gjør heller ingen ting at vi har flere unge stjerner, som Sidney Crosby og Jevgenij Malkin. - Hva i all verden er det dere driver med i Sverige? - He-he, godt spørsmål. Som du sikkert vet, så kommer over 30 prosent av spillerne i NHL fra Europa. Vi har jo til og med hatt noen nordmenn. I hvert fall, når så mange av spillerne våre er europeiske, er naturligvis interessen for NHL stor her borte. Dette er en av mulighetene vi har til å gi fansen live NHL, og ikke bare tv-kamper og videosnutter på nettsida vår. Det å spille betydningsfulle kamper her borte viser at vi mener alvor. - Er dette første steg mot europeiske "franchises"? - Nei, nei, overhodet ikke. Dette handler om å vise europeerne ordentlige NHL-kamper. Vi blir spurt ofte om det er aktuelt med en europeisk NHL-divisjon, men det ligger ikke i planene våre for den nærmeste framtid. Dette arrangementet handler bare om det du ser, og det er bra hockey. Kampen starter igjen, og vi får en assosiasjon til hockeyfilmene vi har sett på tv. Hver gang spillet stopper, spilles gamle slagere over høyttalerne. Publikum klapper med. 80-tallsbandet Opus sin låt "Life is life", funker tydeligvis fortsatt bra som stemningsskaper. Men selv om disse stoppene i spillet gir både publikum og spillere muligheten til å trekke pusten, går mange av svenskene på tribunen fort lei. Tre ganger i løpet av første periode blir spillet stoppet, slik at tv-kanalene kan vise reklame. Bak oss overhører vi en samtale mellom en far og sønn på rundt ti år, som tydeligvis vil ha mer action: Sønnen: - Jeg vil se en fight, et slagsmål! Faren: - Vil du heller se et slagsmål enn et mål? Sønnen: - Ja. Faren: - Vil du heller se et slagsmål enn to mål? Sønnen: - Ja. Faren: - Vil du heller se et slagsmål enn fem mål? Sønnen: - Ja, jeg vil heller se et slagsmål enn hundre mål. Dette er noe NHL vet å spille på. Slåssing er lov, så lenge bare to spillere er involvert. På nettet ligger det timevis med videoer av hockeyspillere som hamrer løs på hverandre. Tv-kommentatorene brøler av lykke under slåsskampene. På tv-skjermene kommer det opp informasjon om hvem som slåss, og hvor mye de veier og hvor høye de er. Under en seriekamp sist sesong, der en spiller banket en annen så blodet rant, sa den ene kommentatoren til den andre: "Hehe, håper det ikke sprutet opp på deg." Vi går tilbake til Kenneth Yaffe i NHL. - Følger dere med på utviklingen i den russiske ligaen, KHL? - Du kan ikke sammenlikne NHL og KHL. Vi har 90 års historie og de har ett års historie. Du kan ikke sammenlikne kvaliteten på spillet heller. Egentlig er det positivt at det investeres i KHL, og at den blir bedre, fordi det bringer mer interesse og kvalitet til hele sporten. Men vi liker ikke måten de gjør ting på. Vi liker ikke hvordan de jobber med spilleroverganger og vi er ikke særlig fornøyde med samtalene vi har hatt med dem om akkurat det. Men når det er sagt, så ser vi ikke på KHL som en trussel. Vi håper bare de respekterer kontraktene vi har med våre spillere, og at de jobber sammen med oss for å, du vet, få hockey til å vokse som en global idrett. - Er det virkelig ingen trussel at de har masse oljerubler i ryggen? - De fokuserer på å promotere hockey i Russland, ikke noe annet sted. Det tror jeg de gjør lurt i, fordi russisk hockey har vært preget av dårlig ledelse og dårlig kvalitet lenge. - Men det har vært spekulert i at NHL og KHL vil kjempe om det vesteuropeiske markedet? - Vi er ikke her for å sette ei påle i jorda og si at Europa er vårt. Verken vi eller russerne eier dette kontinentet. Vi ønsker bare å promotere NHL. Jeg har en mistanke om at hvis det hadde kommet to KHL-lag istedenfor to NHL-lag til Stockholm, så ville ikke interessen vært like stor. Men, hva vet jeg? Yaffe smiler. Men etter neste spørsmål blir han mer alvorlig. - Kanadiske medier har spekulert på om Wall Street-kollapsen kan forårsake en NHL-kollaps, siden mange klubbeiere er avhengige av oppsparte midler for å klare eventuelle tap. Bekymrer det deg? - Jeg har ikke tro på en kollaps, men jeg mistenker at når hele det globale finansmarkedet blir satt tilbake, vil det få en effekt på all business, også vår. Kampen er nesten over, men like før slutt utlikner Senators til 3 - 3. Det blir fem minutter sudden death, og hadde ikke publikum fått det de betalte for med seks mål, får de det i hvert fall 24,2 sekunder før kampen går til straffekonkurranse. Tyler Kennedy får pucken til venstre, foran Senators' mål, beholder farta og banker til i lengste kryss. Penguins vinner på den aller deiligste måten. Spillerne tar av. De jubler i en svær klynge på midten. På tribunen klapper svenskene. De er tilfreds med hockeyen, men mange av dem er skuffa fordi hjemmefavoritten Daniel Alfredssons lag ikke vant. Sheraton hotell: Her bor Penguins. Utenfor står en gjeng med autografjegere. De er voksne nesten alle sammen. De har store permer med andre autografer i. En av dem ser på klokka. Han vet at Penguins var ferdige i Globen for en halvtimes tid siden. Nå bør de være her snart. En gutt i tiårsalderen kommer gående ved siden av faren sin. "Crosby 87", står det på ryggen hans. Han peker på inngangen til hotellet. Faren nikker. Snart bør "Crosby 87" og lagkameratene være her. Dagen etter drar vi tilbake til Globen, til ny kamp mellom pingvinene og senatorene. Fra avstand er Globen så spektakulær som Oslo Spektrum er kjedelig. Arenaen er bygget som en diger kule, og kan sees fra store deler av Stockholm. For andre kveld på rad skal 14 000 svensker stues sammen i kjempekula for å høre nasjonalsanger, bli pumpet fulle av reklame og se to av verdens beste hockeylag. I VIP-området inne på arenaen treffer vi Damion Potter, som er kommunikasjonssjef i tv-kanalen ESPN (Entertainment and Sports Programming Network) for Europa, Afrika og deler av Asia. Han forteller at sports-tv-kanalen NASN (North American Sports Network) er kjøpt opp av ESPN, og skal bytte navn til ESPN America i februar. Dette er passende nok timet med Super Bowl. Han forklarer hvorfor åpningen i Europa er viktig for kanalen. - NASN viser både amerikansk fotball, baseball, basket og Nascar, men nå er vi her for å jobbe tettest mulig med NHL. Du vet, markedet er stort i Europa. Hockeyinteressen er stor i land som Sverige, Finland, Tsjekkia, Slovakia og Russland. Hvis du ser rundt deg her i Globen, vil du se NASN-logoen over alt, og budskapet vårt er at det er ingen som viser mer NHL i Europa enn oss. Han viser til at selskapet nå har 14 millioner abonnenter i Europa, i motsetning til 35 000 i 2002. Veksten i Potters tall høres kanskje ut som ren magi, men de er fakta. Også sjefen hans, Russell Wolff, en av direktørene i ESPN, vil snakke om det enorme potensialet i det europeiske markedet. - Vi gjør det vi kan for å promotere NHL i Europa. Vi vet at nordamerikansk hockey har vært populært her lenge, men mener potensialet er enda større. Når disse menneskene får oppleve verdens beste hockey på nært hold, vil de ha mer, sier han. Kamp nummer to mellom Penguins og Senators blir langt kjedeligere enn den dagen i forveien. Riktignok var ikke de fleste av tilskuerne her i går, men selv om de tydelig er glade for å se Crosby, Malkin og Alfredsson, tar kampen aldri helt av. I andre periode vises NHL-sjefen Gary Bettman på storskjermen. Det bues fra tribunen, og på skjermen vises raskt noe annet. Bettman er lite populær blant supporterne, ettersom mange mener han hadde hele skylda for streiken for fem år siden, og at han ikke alltid vil sportens beste. Det har tydeligvis svenskene fått med seg. På isen har Ottawa noe overraskende gått opp til 2 - 0. Sidney Crosby er forbanna over at Penguins ikke har klart å utlikne i overtallsspillet. Da rekka hans går av isen, slår han kølla flere ganger i gulvet og kaster den fra seg bak benken. En kar i Penguins-troppen plukker opp kølla bak Crosby og holder den klar helt til neste gang 21-åringen skal utpå isen. Like etter, under et av de mange stoppene i spillet, ruller en Reebok-reklame over storskjermen. Hovedperson: Sidney Crosby. Vi hører stemmen hans mens han går ut på isen der oppe på skjermen: "The uniform says a lot about you, it can say that you've made it, or that you're on your way. But where you end up is entirely up to you". Kampen ender 3 - 1 til Senators. Lagene vinner altså én kamp hver på to dager. På pressekonferansen er det Senators' superstjerne og tomålsscorer Dany Heatley som er mannen i fokus. Like etter får svenskene snakke med "sin egen" Daniel Alfredsson. Han blir spurt om den stående applausen han fikk av hjemmepublikummet før han gikk av isen. - Det var fint. Da vi ledet 3 - 0 mot slutten, kunne jeg unne meg noen sekunder til å ta inn den gode atmosfæren. Det kommer jeg aldri til å glemme. Like etter treffer vi NHL-direktøren Kenneth Yaffe på nytt. - Er du fornøyd med at dere valgte Stockholm? - Absolutt. Vi solgte jo ut kampene her på et blunk. Og stemningen har vært fantastisk. - Så vi kan regne med å se NHL i Oslo om ett år? - Ha-ha, Oslo? I love Oslo. Lene Alexandra med lånte fjær | Ikke rart hun syns det er gøy å kle på seg for tida. Blikkfang: Diskré eleganse er ikke idealet for sportsdanskostymene, spesielt ikke i latindans. Her prøver meteorolog Siri Kalvig en påfuglkjole til neste "Skal vi danse" -forestilling. - Jeg er overrasket over at jeg synes det er så gøy med alle disse kostymene. Kanskje skyldes det en veldig tidlig 40-årskrise, sier 38-åringen. Dansedilla: Interessen for dans har økt merkbart etter flere år med dansekonkurranser på tv. Her henger den: Lene Alexandras kjole. Blingbling: Det spares ikke på effektene i kampen om å vekke oppsikt på dansegulvet. Tålmodighetsarbeid: Sam Brown i den lille bedriften Chrisanne limer glitter og krystaller på en blå kjole. Glamourfabrikken: I bedriften Chrisanne utenfor London har syerne hendene fulle med å forsyne dansere verden over med mest mulig oppsiktsvekkende antrekk. - Jo mer, jo bedre. Målet er å skinne mest mulig og vinne alles øyne på dansegulvet, sier sjefdesigner Seija Niskanen. - Når jeg hører musikken, føler jeg at jeg er langt tilbake i tid, sier Lene Alexandra Øien. Popartisten og den tidligere glamourmodellen holder en lang, hvit kjole opp foran seg. Lampelyset på kostymelageret i studioet i Nydalen fanger øyeblikkelig de omtrent tjue tusen paljettene på kjolen, så den glitrer som en diskokule. Kjolen skal Øien ha på seg når hun skal danse quickstep med Tom Arne Nilsen i programmet "Skal vi danse" på TV 2 for ca. 700 000 tv-seere to dager seinere. - Dette er en helt ny verden for meg, sier Øien. - Men jeg er glad i å gå inn i andre verdener, og føler meg veldig fin i kjolene. Siri Kalvig, som også har kommet langt i TV 2s glitrende kjendisdans, har et litt mer prosaisk forhold til den overdådige innpakningen. - Jeg tenker at vi kler oss ut, ikke at vi pynter oss, sier hun. - Men jeg er overrasket over at jeg synes det er så gøy med alle disse kostymene. Kanskje skyldes det en veldig tidlig førtiårskrise, sier meteorologen, som fyller 38 i løpet av konkurransen. Ingen steder i verden sitter paljettene tettere enn på konkurransedansernes kjoler. Idrettsgrenen som på norsk kalles sportsdans, har skapt en klessjanger som går i en helt annen takt en motebildet for øvrig, og som dyrker en maksimalistisk og superpyntet stil der det knapt kan bli for mange fjær eller glitrende steiner. Eller for brune bein og sminkete øyne. - Jo mer, jo bedre. Målet er å skinne mest mulig og få oppmerksomhet, vinne alles øyne på dansegulvet, ikke sant, sier sjefdesigner Seija Niskanen hos Chrisanne. I den lille engelske bedriften sør for London jobber 65 mennesker med å spre mest mulig glitter og stas til dansegulv verden over. Deriblant kostymene til "Skal vi danse" for fjerde året på rad, og de seks sesongene av den engelske versjonen "Strictly Come Dancing" på BBC. - Vi driver ikke med forskning, dette er glamourbusiness. Vi vil ikke ha det normale. Vi vil bort fra grå, kjedelige hverdager og inn i en eventyrverden, der alt handler om å forsterke det vakre og gi inspirasjon. Det skal føles som å ta på deg kjolen på bryllupsdagen, sier Niskanen, som legger til: - Men de perfekte kostymene er ikke bare vakre. De må også være behagelige å ha på seg og vise kroppens bevegelser best mulig. Det er viktig at de som har dem på seg er komfortable, ellers klarer de ikke gi alt på dansegulvet. Det har ikke alltid handlet om glitter og glamour. Trine Dehli Cleve, som er dommer i "Skal vi danse" og kan skilte med fire VM-gull og fem EM-gull i konkurransedans, husker at det var enklere kjoler som dominerte da hun selv begynte å danse på 70-tallet. - Mine første kjoler var i tyll. Så kom det mer paljetter, så fjær, så rhin-steiner. Med åra har dessuten skinnende steiner og stoffer blitt lettere tilgjengelige, og danseverdenen har tiltrukket seg flere kreative og kunstneriske mennesker, sier hun. Grethe Andersen, som er spesialkonsulent i Norsk danseforbund samt trener og internasjonal dommer, mener også sportsdansstilen er blitt mer overlesset med åra. - Det er én fjær som er blitt til en hønsegård, sier hun. - Samtidig finnes det regler for hva man kan ha på seg og ikke. Det var en periode for noen år siden hvor kostymene var ganske utfordrende. Da måtte det litt anstendighet til, og vi fikk nye regler, sier hun. I de internasjonale reglene står det blant annet at "the buttocks must be covered at all times". Og en del annet godt bondevett, som Andersen sier. Det var på 20-tallet engelskmennene begynte å standardisere selskapsdanser i konkurranseøyemed. Gjennom 20- og 30-tallet oppsto dermed de såkalte "standarddansene", vals, tango, wienervals, slowfox og quickstep, i sine moderne former. Først på 60-tallet gjorde "latindansene", cha-cha-cha, samba, rumba, paso doble og jive, sitt inntog i internasjonal konkurransedans. Så kom 70-tallet, og verden forandret seg. - Da kom John Travolta, dansegulvene ble små, og det ble vanlig å danse hver for seg, forteller Grethe Andersen. At dansemoten skiftet var med å gjøre den klassiske konkurransedansen til en nisje. Fremdeles skiller idretten seg ut ved sine sterke bånd til fortida. - Standarddansene danses i lengre kjoler, forteller Trine Dehli Cleve. - Der understreker vi opprinnelsen til dansene og arven fra dansere som Fred Astaire og Ginger Rogers. Latindansen er råere, der har grensene flyttet seg og kjolene blitt stadig mindre. Kostymene er mye teater. - Men motene skifter også her, sier Grethe Andersen. - Standardkjolene så før mest ut som pudderkvaster i tyll. Nå er de lengre og friere med kapper og volanger. Og boaene som fantes på hver kjole for noen år siden, er ikke å se i det hele tatt i dag, sier hun. Men dansemotene er ennå et godt stykke unna motebildet for øvrig. - Det finnes noen elementer fra dansesjangeren i motebildet også, som paljetter, chiffon og dramatiske juvelfarger, sier motejournalist i Elle, Anja Stang. - Men der moten søker balanse, virker det som om det er "more is more" som gjelder for danserne. Enten vet de ikke helt hvor de skal stoppe, eller så bryr de seg rett og slett ikke om det. Jeg tror nok heller det er det siste, sier Stang, som synes stilen er morsom i sin egenart. - Det er som om de lever i sin egen boble, og har framdyrket sitt eget svært feminine uttrykk. Mote er det kanskje ikke, men det er mye danseglede, sier Stang. Kostymeansvarlig i "Skal vi danse", Hanne Lein, piller på kjolen til Lene Alexandra. Hun er ansvarlig for kjøp, leie, sying og eventuell omsying av kostymene som hver fredag virvler rundt under lyskasterne på parketten i TV-studioet. Da forventes det klær som er så fjernt fra en vanlig mandag på kontoret som overhodet mulig. Gjerne i knallrosa, sitrongult og neongrønt. Og helst intrikate mønstre med paljetter og sølvtråder og halebusker av fjær. 72 kjoler går med hver sesong. I tillegg til å reise til London for å kjøpe kjoler og sy om slep og bodyer så de passer deltakerne, må Lein ikke sjelden berolige smånervøse deltakere. - Spørsmålet "Skal jeg ha på meg det der?" får jeg ofte i begynnelsen, forteller hun og ler. - Særlig fra sportsguttene. Tore André Flo var først ganske skeptisk til paljettskjortene. Nå skjønner han at det er en sport og en rolle, og er med på både gjennomsiktige skjorter og boleroer. Lein har jobbet med alle fire sesongene av "Skal vi danse". - Vi må tenke på personligheten til deltakerne, hva de skal danse og hvilken historie de skal fortelle når vi setter sammen kostymene. Klærne skal synes på gulvet og understreke bevegelsene. Og det er mye estetikk i bunnen, selv om det kan være grelt. TV-dansen skiller seg likevel en del ut fra sportsdansen. - Det er nok lagt til elementer i showet for å gjøre det glamorøst og interessant, sier Grethe Andersen. - Det gjelder både kostymene og det at de løfter hverandre, noe som ikke er lov i konkurranser. Det er mer moderat i virkeligheten. Ellers minner programmet i stor grad om sportsdanskonkurranser, og trinnene og musikken er de samme. Foran symaskinen sitter 25 år gamle Nadya Khamitskaya i jeans og hettegenser. Et hav av rødt og svart stoff, tett besydd med paljetter, ligger foran henne. Det norske tv-publikummet har nesten utelukkende sett Khamitskaya pyntet til tennene når hun danser med Tore André Flo hver fredag kveld. Men den hviterussiske danseren som kom til Norge i 2000 for å jobbe med sin norske partner, syr også sine egne kostymer. Mange av dem har hun, med kostymeansvarlig Hanne Leins velsignelse, brukt i "Skal vi danse". - Denne har kostet meg ti tusen kroner, sier hun om den røde kjolen hun håper å få danse tango i før programmet er over. - Stoffet er dyrt, og så er den dekket av Swarowski-krystaller. Det koster, men ingenting glitrer så bra som Swarowski-steiner. Og ti tusen kroner er ikke så mye sammenliknet med kjolene til de beste danserne i England. De koster fort tjue tusen. Kjolen har et fossende rødt skjørt med kapper og røde og grønne blader på overkroppen. - Jeg hadde en idé om at jeg skulle være dekket av roser, forteller Khamitskaya, som har danset siden hun var åtte år gammel og tegnet sine egne kostymer omtrent like lenge. Da hun var tenåring begynte hun å sy dem selv. - Det morsomme er at jeg egentlig ikke er så glad i maksimalisme, innrømmer hun. - Men dansekjoler ser ikke dyre ut hvis de ikke er pyntet. Det som ville vært en pen aftenkjole kan bli helt borte på dansegulvet, der det kanskje er tjue par samtidig. Det er viktig å lage noe som er spesielt, som gjør at folk snur seg og spør "Hva var det?". Men selv om det er noe ganske annet Nadya tar på seg en helt vanlig fredagskveld, er hun glad i sportsdansstilen. - Dansekonkurranser er det eneste stedet i verden i dag der du kan gå med så fine kjoler uten at det ser unaturlig ut, sier hun. - Men du føler deg litt latterlig når du sitter i alt utstyret på flyplassen. Det er nemlig ikke alltid du har tid til å skifte etter en konkurranse før du må reise videre. Siri kalvig er akkurat ferdig med kostymeprøven. - Før konkurransen tenkte jeg at det med klærne bare ville bli et styr, sier hun. - Men jeg synes det er morsomt å se hvordan hver av disse dansene har sin egen karakter, at trinnene og looken går sammen i en fortelling og en karakter som har en lang historie. Det er en grunn til at det er som det er. Hun har satt to onkler, tante, far, sønn og datter på utstilling | Charlotte Thiis-Evensen. Sterkt: Thiis-Evensen har filmet sin egen sønn i krigslek og lagt ekte skytelyder oppå. Velbrukt: Kunstneren har selv spilt på familiepianoet i sju år. - En typisk borgerlig ungpiketradisjon. På utstilling: Familiebilder som inntil nylig har hengt over pianoet hjemme i Brevik. Det bygges en leilighet i Kunstnernes Hus. Hit skal familien til kunstner og journalist Charlotte Thiis-Evensen flytte inn neste uke, i form av forskjellige dokumentariske kunstprosjekter i utstillingen "I de beste familier". - Dette skal være gangen. Så er det soverom, kjøkken, stue, bad og balkong, forklarer Thiis-Evensen der hun står midt i rammeverket tegnet av arkitekt Siri Liset. Her skal det komme opp halve vegger, dører og vinduer som skal ramme inn til sammen seks arbeider om fem familiemedlemmer. Det er tidligere prosjekter om onkelen med glassøyet, sønnen som leker krig med en kamerat og dattera som krangler om å få lese Donald. I tillegg til to nye, ett om kjendisarkitekt-onkelen som snakker om fasader og et rom med det gamle familiepianoet og alle familieportrettene rundt. Utenfor leiligheten finner vi også filmen om den 70 år gamle tanta som drar til frisøren for første gang og installasjonen "Faren min forsøkte å ringe moren min". Sistnevnte består av bilder og videoer Eyvind Thiis-Evensen tok med mobilen fra sykesenga ved en feiltakelse rett før han døde, i et forsøk på ringe sin kone. - Jeg har jobbet med virkeligheten som utgangspunkt i flere år, og det ble etter hvert så mange kunstverk om min egen familie at jeg fikk ideen om å samle det til en helhetlig utstilling. Men dette er sluttstreken for bruk av min egen familie, sier Thiis-Evensen. - Hvorfor har du valgt å bruke din egen familie så mye i arbeidet ditt? - Det er lett å ta tak i det som ligger nært rundt meg. Familien gir mye tillit og større frihet. Jeg forsøker å si noe om innside og utside, fasader og baksider. Det passer godt å samle dem til én biografisk enhet, sier hun. - Er det ikke også mye som blir vanskeligere når du skal dokumentere din egen familie? - På mange måter er det jo det. Det finnes noen etiske grenser, og det er en vanskelig balanse. Jeg vil ikke utlevere familien heller. I stedet for å bli uvenner med noen har jeg heller valgt å legge bort noen gode historier. Poenget er å finne det allmenngyldige, det andre kan kjenne seg igjen i. - Bildene fra faren din er veldig sterke, var det greit for resten av familien å bruke dem? - Det var faktisk søsteren min som fant bildene på mobilen og mente det måtte være noe for meg. I det tilfellet måtte jeg legge det fra meg i to år for å tenke meg om. Jeg måtte finne ut om det ble for privat, om det ville være verdifullt for andre. - Er din familie spesielt interessant, tror du? - Nei, de er nok helt vanlige. Alle familier har sine ting. Men virkeligheten er annerledes enn jeg trodde da jeg var barn. Jeg vokste opp i en idyllisk, borgerlig virkelighet. Det var først da jeg ble 20 og voksen at det raknet. Livet er ikke perfekt. Vi er en storfamilie der alle støtter hverandre. Men så begynte folk å skilles, og å bli syke, sier Thiis-Evensen. Faren hennes fikk en sjelden variant av Parkinsons og døde for to og et halvt år siden. I tillegg til installasjonen med mobilbildene hans har hun også inkludert lydverket "En av hundre tusen" i utstillingen. Den framstår som en reportasje der Thiis-Evensen intervjuer en lege om denne sykdommen. Først etter en stund forstår publikum at det er en datter som intervjuer sin egen far. Sist uke ble familiepianoet kjørt fra Brevik til Oslo. Thiis-Evensens kjæreste, samtidskomponisten Eivind Buene, har laget et eget stykke til utstillingen. Det kan bare spilles på dette pianoet, med alle dets sure toner, et stykke som skal fortelle pianoets egne nostalgiske minner om en tid da Charlotte og hennes søsken spilte på det som barn. I gangen til leiligheten skal videoarbeidet "fasade" henge. Her har Charlotte Thiis-Evensen intervjuet sin onkel, arkitekturprofessoren Thomas Thiis-Evensen, foran Nationaltheatret, Stortinget og Slottet. Han forteller om hva de forskjellige fasadene sier om hva som skjuler seg på innsida, og niesen har også filmet i smug mens de to går mellom byggene og snakker om stort og smått. I ettertid har hun avslørt opplegget for onkelen. Det er lett å se på fasadetemaet som en fellesnevner for hele utstillingen, men det er ikke Charlotte Thiis-Evensen helt enig i. - Det er mange små, rare temaer. Og det handler ikke om min familie. Hun hadde ikke sett for seg å samle de enkeltstående arbeidene til ett før en gallerist i Frankfurt kom med ideen. Nå regner hun med at familiemedlemmene har blitt så vant til arbeidet hennes at denne utstillingen ikke skal bidra til ytterligere uro. Selv om familieportrettene av brudepar og andre som skal henge over pianoet, ikke er helt avklart ennå. - Jeg er litt redd for at noen skal komme og rive dem ned. Folk ser alltid seg selv i arbeidene mine. Vampyren | Vamp-sjef Øyvind Staveland (48) om tap, krangling og frykten for at fingrene skal visne. Kjærligheten: - Jeg falt pladask! Staveland og hans nye samboer Ragnhild. Hard på fela: - Det er jo alltid en melodi å lage. Selv om ingen venter på han, sier Staveland. Han lærte tidlig å spille hardt. Konfirmanten: Felespilleren i en uforglemmelig dress på sin store dag. Suksess: Vamp ble kåret til Årets Spellemann i 2007. Sunn oppvekst: - Har du sett en sånn velfødd liten jævel noen gang? Melodi og lyrikk: Staveland og lyriker Kolbein Falkeid som har skrevet mange tekster for Vamp. Far og sønn: Staveland og sønnen Joar underholder i konfirmasjonen til eldstesønnen Odin. Odin er nå med i Vamp. Vamp i vannkanten: Tre eldre herrer og tre nye, unge utgjør dagens Vamp. Det er grå oktober, havet knuser mot land. Og regnet, regnet faller kaldt over Karmøy, det strømmer ned over flyene som letter fra flyplassen, over forblåste lyngheier og den sugende asfalten på riksvei 47, og det plasker på panseret til den gullfargede Roveren på vei mot Haugesund. Bak rattet sitter Øyvind Staveland, felespilleren, fløytisten, trekkspilleren, komponisten og sjefen i Vamp. Han har olabukse med hull på det høyre kneet. Korte, grå skjeggstubber kjemper seg fram i det lett rødsprengte ansiktet. De lyse krøllene virvler ned i panna. - Det er veldig flott. Vindusviskerne stryker som fiolinbuer over frontruta, og Staveland titter ut gjennom dogget. - Store, fine sletter. Grønt og åpent. Men også høye fjell og havet som slår inne fra alle kanter. Det er ganske barskt. Det kan være mørkt og dystert her. Når fjellene krever sin plass og sjøen får brøle. Mens Staveland kjører forbi steingjerder og sauer tynget av regnvåt ull og over Karmsundbrua, kan vi kort oppsummere historien. En gang gikk en lyslugget mann i svart feierfrakk på Haugesunds tak. Han gikk der og plystret, tenkte på et dikt. Staveland hadde alltid med seg en diktafon i lomma. Han kunne stå på taket og nynne inn en ny melodi. Høsten 1990, i feiervesenets lokaler, samlet Staveland fem lokale musikere. De ble Vamp. På haugesundsk sang de om horisonter, hav, lengsel, kjærlighet. Nå, atten år seinere, kommer deres ellevte album som... -... vi har kalt "St. Mandag" fordi mandag byr på nye muligheter, ny uke, ny start. Det er en slags hyllest til hverdagen. Hverdagen er jo mye viktigere enn festen. Jeg er veldig glad i fest også, men da vet du hva du skal. Hverdagene rusler og går, og da kan alt eller ingenting skje. Til det nye albumet har sønnen hans Odin skrevet fem av sangene. - De færreste sønner ønsker sin egen far som fotballtrener. Hvordan er det for sønnen din å ha far som sjef i bandet? - Det er mer spesielt enn fotball. I et band er du sammen veldig mange døgn i løpet av et år. Tett innpå hverandre. Den største utfordringen er å legge vekk farsrollen. Nå må du stå opp, nå må du spise sunt, ikke gjør det. Det er ikke så lett. - Skal vi kjøre opp på et fjell, så du får sett Haugesund skikkelig? Derfra kan du se Utsira, Bømlo, ja, nesten helt til Stavanger. Det er flott der oppe. Veien oppover svinger seg gjennom skogkledde åser. Staveland peker og snakker om lysløyper og turterreng. Han sier han løper eller sykler nesten hver dag. Også på turné. - Jeg er litt plaget av revmatisme, så jeg er tvunget til å holde meg i form. Ellers får jeg fort betennelser. - Gjør det vondt å spille? - Ja, innimellom. Jeg må ha med meg mange isposer når vi skal spille. Av og til blir det så ille at jeg trenger en injeksjon kortison, men vi har aldri avlyst en konsert på grunn av det. - Er du redd for at fingrene en dag slutter å virke? - Ja. Men det ville ikke ha betydd slutten på musikken. Jeg kan jo lage musikk uten armer og bein. Vi har kommet til toppen. Det er helt grått. Staveland setter bilen i revers. - Vi ser jo faen ingenting. De hadde spilt og spilt, klatret og klatret. Og i 2006 var Vamp der. På toppen. De solgte 250000 eksemplarer av albumene "Siste stikk" og "I full symfoni". 150 utsolgte konserter, utsolgt turné med Kringkastingsorkesteret, utsolgt Oslo Spektrum. Men akkurat der, på toppen, skjedde det noe. Vidar Johnsen, som hadde vært vokalist i sju år, sendte en slags oppsigelse på e-post og Staveland sa til ei avis at det var "uaktuelt å fortsette samarbeidet med Vidar Johnsen". Det blåste hardt på Vestlandet. - Vi kunne ikke ha fortsatt slik som det var. Da hadde vi tatt livet av Vamp. Det er jeg helt overbevist om. - Hvorfor det? - Det er bare noe man kjenner etter hvert. Hvis ikke samarbeidet sitter, og fokuset blir flyttet bort fra det man egentlig holder på med, så går det gal vei. - Hvor lå fokuset? - Det er vi nok uenige om. Men det føltes ikke som vi hadde en god arbeidssituasjon på slutten. Viljen og kjærligheten til å gå på igjen, begynne med nye dikt, skrive nye melodier, at alle vet hvor vi vil, at alle vil dra i samme retning, er nødvendig for oss. Vi kom til et punkt der vi ikke hadde lyst til å starte igjen. Og det måtte vi gjøre noe med. Ingen var fornøyd. Men vi klarte likevel å være begeistret på scenen. - For dere var ikke like begeistret bak scenen? - Nei? ... men vi hadde ingen store pågående konflikter. Men det er mange måter å være uenige på. - Hvordan vil du karakterisere lederstilen din? - Ganske bestemt, krevende og vanskelig for noen. Men jeg er ikke redd for å ta diskusjoner eller si unnskyld hvis jeg går for langt. Jeg tror ikke de føler seg dirigert. - Har du snakket med Vidar Johnsen etterpå? - Ja, det har jeg. Vi har et ordentlig og greit forhold. Jeg tror det var veldig bra for begge parter at det skjedde der og da, selv om det ble litt mye rabalder. - Nå har dere byttet vokalist to ganger. Hvordan går dere fram, bruker dere Manpower? - He-he! Vi har aldri planlagt dette. Jan Toft, vår første vokalist, sa fra på lokalradioen at han sluttet. Men det har ikke vært så vanskelig å finne vokalist. Paul Hansen har både god stemme og haugesundsdialekten inne. Paul Hansen (27) kommer fra haugesundsbandet Cortina, og var tolv år da Vamp ga ut sitt første album. - Dere gjør med vokalister som eldre menn gjør med damer. Dere finner dem yngre og yngre? - Jaaa. Vi har vært borti både eldre og yngre menn, vi, med stort hell. Nå trengte vi noe nytt fra en som var ung og sulten. Vi kjører forbi hus med grå skifertak, svarte tak, røde. Opp av alle husene stikker pipene. - Alle disse husa har jeg feid. Jeg var feier, vet du. Jeg vet nesten hvor klokka henger på veggen i hvert hus i Haugesund. Ha-ha! Femten til tjue piper feide han hver dag. Han ramlet ned flere ganger, men aldri så hardt at han ble skadet. - Men jeg fikk noen hundebitt av bikkjer som gikk løs i hagene. Staveland likte å stå der på taket, se utover byen, gatene, hustakene. Før han gikk videre. - Jeg likte å gå fra hus til hus. Møte menneskene som bodde i husa, hvis de var hjemme. Så følte jeg at jeg hadde gjort en bra jobb, ikke bare fordi jeg hadde feid så mange piper, men også fordi jeg hadde satt meg ned og pratet med noen som gjerne ville prate. Det sitter mange ensomme folk i husa, og det var nesten like viktig å snakke med dem som å feie pipa deres. Vi visste jo at de ikke fyrte noe særlig uansett. Feiinga ga ham betennelser i armen. I 1996 ble han operert, og han måtte velge om han ville være feier eller musiker. Armen tålte ikke begge deler. - Jeg savner å være feier. Han kikker ut bilvinduet. Takene er blanke av regn. - Det hadde vært glatt der oppe i dag. Vi har kommet fram. Staveland parkerer i oppkjørselen, glemmer å trekke i håndbrekket og bilen ruller bakover. Den beige sveitservillaen fra 1911, med den hvite pipa som han feier selv en gang i året, ligger gjemt bak en grønn hekk i den eldste delen av Haugesund. Huset er omringet av epletrær, plommetrær, rogn og ripsbusker, og på baksiden bøyer en trebru seg elegant over en karpedam. Staveland går inn i annekset - uthuset som han kaller det - bytter til tresko og setter seg ned i skinnsofaen. Han har selskap av en mandolin, to trekkspill, ei stor potte full av fløyter, fire gitarer, ei fele, ukulele og et gammelt orgel i tre som har stått på et fyr ute i havet. Han bygget uthuset med egne hender i 1993, med torvtak og det hele, som kontor og studio. Her har mange av Vamps sanger både blitt skrevet og spilt inn, og på ei trehylle over kontorpulten står resultatet: Fire brune harper. Fire Spellemannpriser. Over brystpanelet er alle veggene tapetsert med avisutklipp om Vamp, helt opp til taket. Overskriftene er store, svarte og hyggelige: "Imponerende debut". "Havsalt Vamp". "Et folkeeventyr fra vest". "Vamp feber". "Viltre, vakre Vamp". "Vamp selger vannvittig". "Magisk Vamp". - Og der henger den aller første plakaten vår! Det er herfra Staveland driver Vamp, som den bedriftslederen han på sett og vis er. Han styrer booking, management og er deleier i plateselskapet. Over pulten henger en stor, grønn kalender. På alle dagene fram til 14. desember er det skrevet et nytt stedsnavn med kulepenn. Stavanger, Bergen, Elverum, Horten og Skien. Vamp skal spille femti konserter på halvannen måned. I et år har Staveland forberedt turneen. Han har booket konsertstedene, han har bestilt hotell, sendt ut plakater og kontrakter, bestilt flybilletter, ferjebilletter og togbilletter. Tidspunkter for lydsjekker, når de skal signere plater, når de skal intervjues av lokalaviser, når de har fritid, når de skal avvikle de to faste treningsøktene i uka, ja, alt dette, har Staveland planlagt og skrevet opp i ei reisehåndbok. - Har du planlagt når dere skal spise middag? - Ja. Vi har bestemt oss for å spise middag sammen hver dag. Minimum tre timer før konserten. - Får de andre selv bestemme hva de skal ha på seg på scenen? - He-he! Ja, det gjør de. Og at Øyvind Staveland i det hele tatt klarer å holde styr på alt dette, burde det ha vært forsket på. For dette er en mann som kan leite etter mobiltelefonen mens han prater i den og som jevnlig finner lommeboka i kjøleskapet. Det kunne ha vært fortalt mange historier om biler, men dette er historien som topper dem alle: Staveland hadde kjørt til banken i Haugesund om morgenen. Han parkerte, lot bilen stå på tomgang og gikk inn. Klokka fire, nesten en hel arbeidsdag seinere, ringte telefonen hjemme hos Staveland. Det var fra banken. De lurte på om det var hans bil som sto og gikk på fortauet på utsida. Det var det. Staveland hadde gått rett ut av banken og spasert hjem. - Det er egentlig ganske kjipt. Det suger krefter og tar veldig mye tid å leite etter alle disse tingene. Men alt det andre, som har med bandet å gjøre, det er ikke noe problem. Det er jo viktige ting. Vi kommer alle til å bli blåst ut som lys på ei bursdagskake. Vi bare håper det tar lang tid. Vi bare håper at det ikke skjer med noen som står tett inntil oss. Det var det som skjedde med Staveland. Det vi alle frykter skal skje. I 22 år hadde han vært sammen med Åse. I mange av åra hadde de vært gift. I fem år hadde hun kreft. Staveland trekker pusten og slipper den ut gjennom nesa. - Det er utrolig vanskelig for alle å oppleve et samlivsbrudd. Det gjorde vi. Vi var separert i halvannet år. I tillegg hadde hun vært alvorlig syk gjennom mange år. Og til slutt mistet Odin og Joar sin mor. Alt dette kom oppi hverandre. Det var noen ganske vonde år. Samme året som Åse gikk bort, i 2005, kom albumet "Siste stikk". Det ble dedikert til henne. Staveland pirker på noe inne i håndflata. - Mye ligger bare i en tåkedis. Alt var vanskelig, det var vanskelig uansett hvor jeg var. Om jeg var hjemme eller spilte konserter. Det finnes ikke mange steder som er gode å være når man opplever slikt. Han ville helst være sammen med tenåringsguttene. Se om de hadde bruk for ham. Han tok yngstesønnene ut av skolen og med på turné som rigger og sjauer. - Jeg ble nok, og er fortsatt, ganske observant på barna mine. De har opplevd noe ikke alle unger opplever i den alderen, heldigvis. - Når du tenker på din tidligere kone nå, hvilke tanker dukker opp? - At hun har det godt hvis hun ser hvordan guttene hennes klarer seg. Hvordan de oppfører seg. Hvor flotte de er. Hun kan være både stolt og trygg på guttene sine. Det har jeg tenkt på flere ganger. Staveland har klart seg han også. - Det er ingen annen måte å takle slike ting på enn å jobbe seg gjennom det. Ingen andre oppskrifter. Man må være rettferdig og tøff mot seg selv, komme seg opp og stå så godt man kan. Jeg tror stort sett jeg har vært ganske lik hele tida selv om jeg fikk meg en trøkk. Man kjemper jo en kamp hele livet, for å gjøre sitt beste. Hver morgen går Staveland de tjue skrittene fra døra, over steinhellene, over grusen og opp fire trappetrinn til uthuset. Han har løpt i skogen og tatt badstu, men klokka ti er han klar på kontoret. Han øver litt på trekkspillet. Skifter strenger på fiolinen. Sitter ved orgelet. Prøver å lage en ny melodi. - I lange perioder kan det være fullstendig tørke. Da går jeg inn her og begynner å leite. Det er steinarbeid. Tungt og kjedelig. Men plutselig er det noe som bare åpner seg, og så har jeg et eller annet å jobbe videre på. Når jeg har ønsket noe, ikke fått det til, kjempet for det, og så kommer det! Det er det største øyeblikket. Andre ganger kommer en melodi i bilen eller på flyet. Han sitter der og nynner og skribler ned noen noter, og melodien blir ferdig på tjue minutter. - Det gir selvtillit. « Jeg har ikke mistet det ennå. Her er det håp! » Noen melodier har vist seg å vare lenger enn andre. Kanskje var det på Svalbard de første tonene dukket opp? Det var i hvert fall midt på 1980-tallet. Var det egentlig på Svalbard? Det har jo blitt så mange melodier. Men akkurat disse tonene skulle bli en sang som fikk folk til å gråte. Det skulle bli Rogalands nasjonalsang, en sang som fikk publikum til å skjelle ut Vamp den eneste gangen de ikke har spilt den på en konsert. Du verden. Hvilket fantastisk øyeblikk det må ha vært da de første tonene dirret i Stavelands indre. - Nei, det var ikke sånn for meg. Jeg følte ikke at jeg bar på noe spesielt. Han bar på den i mange år. Han spilte melodien alene på blekkfløyta si. Han spilte den på fest, i bryllup, i bursdager, i begravelser. Sangen uten navn, uten ord. - Eg e ganske sjenerte. Siden jeg spilte den melodien ofte for andre, må jeg ha vært ganske trygg på den. Men jeg trodde jo ikke den skulle bli spilt så mye som den ble. Først på nittitallet fikk melodien en tekst. Den fikk et navn. "Tir n'a noir". - Når vi spiller den, selv når jeg lukker øynene, merker jeg måten folk tar imot den sangen på. Jeg merker stillheten. Det er fascinerende og bevegende. Det er en svær opplevelse å se sin egen sang bli mottatt på den måten. Det knirker i døra. Inn kommer Ragnhild med felene som har vært til reparasjon i byen. Felespilleren og sykepleieren fra Sørlandet traff hverandre etter en konsert. Ei uke seinere snakket de sammen igjen. Og for ikke å tvære dette ut, kan vi vel kort bare nevne at det ikke er på grunn av været at Staveland snekrer på et nyinnkjøpt hus i Grimstad. - Det var kjempestort! Jeg hadde i utgangspunktet nok med meg sjøl. Jeg hadde ingen planer om ei ny dame. Men jeg falt pladask og har det veldig godt. Man skal aldri gi opp. - Har hun gitt deg mange nye melodier? - Hun har i hvert fall gitt meg lyst til å skrive musikk. Det er mulig naboene stusser litt. I hvert fall om vinteren, når det snør og blåser og er bitende kaldt. Men nesten hver kveld, gjerne klokka ett på natta, tar Staveland på seg topplue, tjukk jakke og pledd og setter seg ut på terrassen. Der tenner han masse stearinlys og så sitter han der. Kanskje skriver han, kanskje nynner han, kanskje leser han et dikt. I timevis kan han sitte der. - Det er et bra sted å tenke. - Du er en mann som liker å se på stjernene? - Ja. I det hele tatt så liker jeg å se ut i lufta. Nistirra på ei bølga på sjøen. Et tre som svaier. Jeg blir rolig av det, og jeg trenger litt hjelp til å bli rolig av og til. Staveland mener han har lært seg lettere å bli begeistret. - Og det er bra, for det verste som finnes, er å leve i et gråvær, ei tåke, kor alt e greit. Hvis du ikke lar toppene og bunnene gå i kroppen på deg, visker du ut alt. Han tørker bort ringen av vann etter glasset med hånda. - Da blir alt greit. Men alt blir også grått. Herborg Kråkevik har heldigvis sluttet å stjele | Søndagsintervjuet. Hvordan er det nye albumet ditt sammenliknet med de gamle? - Det er veldig annerledes. Mens de gamle albumene var mer nostalgiske, er all musikk på "Annleis enn i går" nyskrevet. Hvor finner du inspirasjon til tekstene dine? - Ideene får jeg når jeg reiser eller når jeg er ute og sykler. Fellesnevneren er at jeg ofte er i bevegelse. Når jeg først har funnet ideen til teksten, setter jeg meg på lesesalen "Diamanten" i København og skriver sangtekstene. Her er det så lett å finne konsentrasjonen som jeg trenger. Du har uttalt at du er en ivrig nasker. Hva var det siste du stjal? - He-he. Jeg har nok sluttet med det. Tror nok det er det beste. Hvordan ser din perfekte søndag ut? - Jeg må ha god tid og absolutt ingen planer. Gjerne P2 i nærheten - med klassisk formiddagskonsert og kanskje noen aviser. Liker også å gå i kirka. Det er utrolig mange fine menigheter i København, som er mindre familiepreget enn de jeg er vant med i Norge. Tekster og musikken spiller en større rolle her i København. Din favoritt roman er? - "Udødeligheten" av Milan Kundera. Hvor reiste du sist? - Var noen dager med familien i fantastiske Roma for bare ei uke siden. Det var fjerde gang jeg besøkte byen. Hovedstaden har noe helt eget over seg og den minner ikke om noen andre byer. Hva er ditt favorittreisemål? - Jeg reiser mye, og er det ett sted jeg gjerne skulle vært mer, så er det et lite sted som heter Gryting i Hardanger. Der er jeg altfor sjelden. Hvilket sted drømmer du om å reise til? - Jeg reiste rundt i Sør-Amerika for noen år siden. Men fikk aldri tid til å besøke Argentina. Dit har jeg lyst til å dra. Tenker du på miljøet når du flyr? - Det gjør jeg, og ja, jeg har dårlig samvittighet når jeg flyr. Trøster meg med at jeg ikke kjører så mye bil. Jeg prøver å begrense flygingen, men det er vanskelig med den jobben jeg har. Hva driver du med på fritida? - Synes det er rart med folk som har tid til å ha en hobby. Når jeg først har fri, har jeg behov for å lese og være sammen med familien. Hvilken hobby ville du hatt, hvis du hadde tid? - Da ville jeg gravd litt i jorda og plantet noen planter. Hvor ofte trener du? - Det varierer. I perioder er jeg veldig flink, men det er også perioder der jeg ikke er så flink. Prøver å få til litt svømming og løping tre ganger i uka. Hva løper du 60-meteren på? - Sikkert en dårlig tid. Er utrolig lang og treig. Hva jeg løp den på som ung, har jeg glemt. Men jeg husker at jeg gruet meg skikkelig. Hva tar du med deg på hyttetur? - Ei god bok. Hvilke fem ting redder du ut hvis det begynner å brenne? - Hvis jeg våkner først, redder jeg mannen og dattera mi. Det teller som to ting. Så tar jeg med meg Mac'en min, der jeg har alt av tekster, noter og ideer. Den originale Bjørnstjerne Bjørnson-statuen min må reddes og maleriet mitt av William Skotte Olsen. Hva var det siste du fikset selv? - Jeg er helt elendig på å fikse ting. Mannen min er ikke noe bedre selv, så det går nok utover naboene når noe går i stykker. Hva gjør du de siste fem minuttene før gjestene kommer? - Hvis publikummet er en slags gjest, setter jeg meg ned og går igjennom det jeg skal si mellom sangene. Betaler prostituerte for å spille i "Pretty Woman" | Teater vekker debatt i Danmark. Publikum velger hvem de vil ha. Står bak stykket: Manusforfatter Jeppe Kristensen og instruktør Tue Biering. Hollywood-Askepott: Ikke alle historiene om prostitusjon er like rosenrøde som i "Pretty Woman" -filmen med Julia Roberts i hovedrollen. (Dagbladet.no): Skuespiller Julia Roberts store gjennombrudd var i rollen som den prostituerte Vivian Ward i "Pretty Woman". Hennes møte med Richard Gere i rollen som Edward Lewis kunne gi et glansbildeaktig inntrykk av livet som prostiuert. Når "Pretty Woman A/S" nå settes opp som teaterstykke på Ta'i Teateret i København førstkommende lørdag, blir muligens inntrykket av hvordan det er å være prostituert litt annerledes. Hver kveld vil det nemlig hentes inn en ekte prostituert til å tolke rollen. Publikum stemmer inn | Et kamera vil filme en rekke prostituerte ved Halmtorvet, like ved Hovedbanegården og den trafikkerte Istedsgate i København sentrum. Publikum følger dette fra tv-skjermer inne i teateret, og stemmer over hvilken prostituert som skal få spille kveldens hovedrolle. Den som blir valgt ut, blir deretter betalt og hentet inn på teateret, der et tidsur gir henne nøyaktig én time på scenen. Hun får på seg nye klær, samt en øreplugg som gir henne Vivians replikker fra filmen på øret. - De første ti minuttene hver kveld er eksplosive. Det er her møtet mellom vår Richard Gere og den prostituerte skjer. Men det er også her publikum blir konfrontert med deres kjøp. Endelig opplever publikum hvordan virkelighet og fiksjon smadrer sammen. Vi er i Hollywood og på Halmtorvet på en gang, sier instruktør Tue Biering. Rommende rituale | Manusforfatter Jeppe Kristensen forteller at han vil prøve å gjenskape prosessen der den stygge andungen forvandles til en svane, bare fjernet fra Hollywoods bløte lys og stjernestøv. - Vi er opptatt av den lille teatrale handlingen møtet mellom en kunde og en prostituert faktisk er. Sett utenfra er sexhandelen et simpelt forhold - en pengetransaksjon som resulterer i en ytelse. Men ser man litt nærmere på det, ser man et rituale som rommer mer enn bare sex. Det er et bilde på menneskets trang til bekreftelse, til å bli sett. Det er også et bilde på mangel på kjærlighet, de meget triste sidene ved narkotika, svikt i barndommen, og så videre. Det er mange emner som blir konsentrert i denne handlingen, sier Kristensen til Dagbladet.no. - Sjokkert | Teaterstykket, som har mottatt 987.000 danske kroner i støtte fra det statlige kunstrådet, har ikke overraskende vakt reaksjoner. - Kom i zoologisk hage og se et ordentlig ludder! Helt ærlig, dette minner meg om den gangen man kunne se skjeggete damer og vansirede personer på sirkus. Jeg er svært sjokkert over at noen kan lage et slikt teaterstykke, sier den tidligere prostiuerte Lita Malmberg til Politiken. Malmberg jobber nå som psykoterapeut og sosialpedagog, og bruker sine erfaringer som gatearbeider. - Det er utrolig skadelig for kvinner å selge seg selv, både fysisk og psykisk. Jeg synes ikke det er ok at man kjøper skrøpelige kvinner og eksponerer dem på en slik måte. De kjøper jo også kvinnene, sier hun til avisa, og utdyper: - Hvis jeg hadde fått det tilbudet den gang jeg selv var prostituert, hadde jeg hoppet på fordi jeg var så langt ute. Og i dag ville jeg ha måttet leve med at jeg hadde eksponert meg selv. Det er ydmykende for kvinnene at de skal settes opp foran et publikum med velstående borgere. Som en robot på gata | Teatergjengen har jobbet lenge med å komme under huden på miljøet rundt Halmtorvet. De har også knyttet til seg en tidligere prostituert som konsulent og hatt mange møter med gateprostituerte, der de fleste skal ha vært positive til prosjektet. Politiken har snakket med Marianne, som ikke vil oppgi sitt etternavn. Hun er en av de prostituerte som kan tenke seg å stille opp til casting på premierekvelden den 1. november. - "Pretty Woman" er en pike som får sjansen til å vise at hun er verdt noe. På gaten oppfører jeg meg som en robot, men her kommer mitt sanne jeg opp i meg. Jeg er plutselig et ekte menneske igjen. Manusforfatter Kristensen mener at de gir jentene som deltar i stykket et reellt valg når de tilbyr dem rollen i "Pretty Woman A/S". - Vi gjør vårt beste for å være en gentlemannskunde. Vi forklarer dem presis hva det er de skal gå inn til, og de får lov til å prøve det ut først. De har valget mellom å være sammen med oss, eller en vanlig kunde - og at mange foretrekker å være sammen med oss kan jeg godt forstå, sier Kristensen. - Gir jentene et ansikt | - Inntrykket jeg får når jeg går nedover Istedsgate som privatperson, er et at de prostituerte bare står der som kulisser man ikke forholder seg til. Det må være ganske forferdelig å stå der, uten at noen er villige til å se deg i øynene. Med dette teaterstykket prøver vi å gi jentene et ansikt, sier Kristensen videre. Som i Oslo er det i København prostituerte fra en rekke land, og ikke alle snakker eller forstår dansk. - Vi har forsøkt å henvende oss til også de utenlandske prostituerte, men da er vi blitt jagd vekk. Det er dessverre slik at de som regel ikke er herre over egne liv - det er noen andre som bestemmer over dem - og de kan dermed ikke ta det valget vi tilbyr dem. Hvis vi forstyrrer en kunde, er det bad for business, sier Kristensen. - Er det aktuelt for dere å ta med "Pretty Woman A/S" -stykket til Norge? - Å sette opp et slikt stykke krever et virkelig stort arbeid, der man må lære miljøet å kjenne. Men det kunne vært moro - såvidt jeg har forstått har dere en prostitusjonsdebatt gående hos dere også? Slik skifter du dekk | Hvem er best av dekkmester Tommy Sharif og førsteelsker Rune Rundberg? Slik skal det også gjøres: Lær å skifte hjul med Rune Rudberg. Over store deler av Norge skjer det samme hver eneste oktober eller november: Den første snøen kommer. Og den kommer som regel som julaften på kjerringa. Så også i år. Dekkmester Tommy Sharif tar jobben med å vise Dagbladets utsendte damer hvordan man skifter dekk på den firhjulte. Nesten samtidig, på en annen kant av byen, tar førsteelsker Rune Rudberg jobben med å hjelpe "Hjelpekorpset", Solveig Kloppen og Helen Vikstvedt. På høy tid | Og har du ennå ikke gjort det selv, så kan det allerede være for seint. - Jeg kjørte utfor veien på vei til barnehagen i morges, så da er det på tide å skifte til vinterdekk, sier Kjetil Hasselberg, kjent som den ene halvparten av komikerduoen Kjetil og Kjartan. Kaoset utenfor Sharifs dekksenter på Skedsmokorset er komplett. - Det ser ut som vi er de eneste som visste at det kom til å snø, sier dekkgründer Tommy Sharif og ler. I går skiftet han og kollegene hos Sharifs dekksenter på Skedsmokorset dekk på 400 biler - i løpet av dagen rekker de kanskje enda flere. Kjetil Hasselberg kjøper - som de fleste andre kundene - nye vinterdekk samtidig som han kjøper seg unna skiftinga. - Jeg bor på landet, så jeg kjører piggdekk, sier Hasselberg - som ikke tør annet etter dagens eskapader på vinterføret. Og han synes det er helt greit å slippe og skifte dekk selv. Du trenger ikke pigger | Det synes Tommy Sharif også. Han har nemlig litt bedre utstyr enn deg og meg og Rune Rudberg når vi skal legge om til vinterdekk, for eksempel løfteplattform og elektrisk muttertrekker. Likevel mener han det ikke er noe hokus pokus å skifte dekk sjøl. - Det er en del ting du bør huske på, som å sette dekket rett vei, sier Sharif, og peker på pilen som viser mønsterets retning. - Hvis det settes feil vei er det ganske alvorlig, sier han strengt. I Oslo koster det dessuten ekstra å kjøre med piggdekk. - Bare to av ti som kommer hit velger piggdekk. De piggfrie vinterdekkene er faktisk bedre til de aller fleste føreforhold - unntatt is, sier Tommy Sharif. Og legger til: Med forbehold om mine noe begrensede geografikunnskaper. Og med et lite forbehold til: - Selv kjører jeg faktisk med piggdekk. Fordi jeg kjører altfor fort inn i alle rundkjøringer og kryss og overalt, sier en bittelitt beskjemmet Tommy Sharif til Dagbladet.no. Les også: Det kom en fyr gående med dekkene i trillebår | - Jeg har hørt om tilfeller der bruden ikke var mer enn ni år | Likevel blir mindreårige jenter giftet bort til rike menn, sier jordmoren Firooza fra Afghanistan. Prøver å få sin gravide kone til sykehuset: Abdul Hakim i Faizabad gjør sitt beste for å hjelpe kona og det ufødte barnet. Men mange fødende afghanske kvinner får ikke tilsyn av lege, fordi ektemannen ikke ønsker at hun skal bli sett av andre menn. Foto: Ahmad Sear / REUTERS / SCANPIX | - Jeg var livredd. Hvis Taliban fikk tak i meg, ville jeg blitt hardt straffet. Det var jo ikke lov for en kvinne å forlate huset uten mannlig anstand, forteller Firooza Mushteri (24). Det var like før 9/11 og den USA-ledede krigen mot Afghanistan. 17 år gamle Firooza var alene hjemme med moren i Kabul, da den invalide nabokona banket på døren. - Datteren hennes skulle føde. De måtte på sykehuset, men ingen av mennene i familien var hjemme. Den gråtende kvinnen tryglet meg om hjelp. Så jeg tok på meg klærne, skoene og hatten til faren min. Sjalet hans tullet jeg godt om ansiktet, så ingen skulle se at jeg var kvinne. Så bega vi oss til sykehuset. Men jeg var hele tiden fryktelig redd for at Taliban skulle stoppe meg og spørre om noe, sier Firooza. Ingen Talibankrigere stoppet det lille følget den kvelden. Etter noen få timer, var Firooza og nabofamilien trygt hjemme igjen. - Jeg har aldri vært så redd verken før eller siden. Men neste dag fortalte jeg faren min at jeg ville bli jordmor. Afghanistan trenger jordmødre, sier 24-åringen. I dag er Firooza visepresident i Afghanistans Jordmorforbund. Hun har alt hjulpet til under mer enn tusen fødsler. Magasinet møter henne hos Afghanistankomiteen i Norge, som i samarbeid med helsedepartementet i Afghanistan og USAID støtter jordmorutdanningen i det krigsherjede landet. - Da Taliban ble kastet fra makten, påbegynte jeg utdanningen min. Fra 464 jordmødre i hele Afghanistan, er vi nå oppe i 2000. Det er bra, men ikke bra nok for et land med over 26 millioner innbyggere, understreker hun. Ifølge Unicef og Unfpa føder afghanske kvinner i gjennomsnitt 6,7 barn, det høyeste tallet i Asia. - Tidligere var det viktig å ha mange barn og leve i et storsamfunn. Jo større samfunn, desto mer makt. Etter Talibans fall, har mennene skjønt av det er økonomisk ulønnsomt å ha så mange barn. Men fremdeles har vi den høyeste mødredødeligheten i verden, med unntak av Sierra Leone. De fleste av disse dødsfallene kunne vært unngått, mener Firooza. - I Rogh-distriktet har vi verdens høyeste dødsrate blant fødende mødre. Det er estimert at per 100 000 fødsler, dør 6500 mødre. Det tilsvarer at en fødende kvinne dør hvert 27. minutt. - De høye dødstallene skyldes først og fremst kulturelle problemer, som at menn tradisjonelt ikke har tillatt sine fødende koner og døtre å få medisinsk behandling av mannlige leger, forklarer Firooza. - Barneekteskap er også et problem. Jentekroppene er jo ikke utviklet nok til å kunne føde egne barn! Loven forbyr riktignok barneekteskap nå, men utenfor de store byene er menneskene fremdeles påvirket av tretti år med krig, sier 24-åringen. - Hvis en rik mann ber om å få gifte seg med datteren din, så takker de fleste fattige familieoverhoder ja til tilbudet. Jeg har hørt om tilfeller der bruden ikke var mer enn ni år, mens brudgommen var i 50-års alderen, sukker hun. Et annet problem er at det er langt mellom sykehusene. 77 prosent av befolkningen bor på landet, og nærmeste sykehus ligger ofte flere dagsreiser unna. Firooza er likevel optimistisk. Hun peker på at blant de 2000 jordmødrene i Afghanistan nå, så arbeider halvparten i lokalsamfunnene de kommer fra. - Lokalsamfunnene ville ikke ha lyttet til fremmede fra de store byene, men de aksepterer sine egne. Dermed kan stadig flere kvinner få hjelp. De lokale jordmødrene snakker også med mennene om familieplanlegging, og de øker menns forståelse for verdien av konas og barnas liv. - Programmet øker også kvinners status. De lokale jordmødrene får gratis utdanning og penger, og dermed får de større innflytelse, sier Firooza. - Av og til skulle jeg likevel ønske at jeg var mann. Så lenge jeg kan huske, har mennene i Afghanistan vært allmektige, legger hun til. Faren til Firooza er en høytstående offiser i den afghanske hæren, og hennes største støttespiller. - Han blir av og til bekymret for meg når jeg reiser, men han synes jeg er modig. Han har aldri prøvd å stanse meg, sier Firooza. For modig er hun. Firooza reiser rundt i hele Afghanistan for å kartlegge hvordan jordmortjenesten fungerer. Det innebefatter også de farligste områdene i sør, hvor Taliban fremdeles har fotfeste. - Det har hendt vi har måttet bytte bil en gang i timen av sikkerhetsårsaker. Blir vi stoppet, sier vi aldri at vi arbeider for en privat organisasjon, men at vi jobber for helsedepartementet. Det respekterer de, sier Firooza. - En gang reiste jeg alene uten teamet mitt til Pakthia i sør, hvor jeg skulle intervjue tjue jordmødre. Helsearbeiderne der nede er aldri trygge. Ikke en dag går uten at de blir truet. Jeg var der i ti dager, og hver morgen våknet jeg opp til dårlig nytt. Sju menn og en kvinne ble kidnappet og halshugget mens jeg var der nede. - Samtidig er det så mange som er tydelige på at de virkelig ønsker hjelp. De stiller med hus, mat og sikkerhetsoppbud. De er åpne for nye ideer. Av sikkerhetsmessige grunner går Firooza alltid i burka på reisene sine sør for Kabul. - Jeg tenker aldri på at jeg har på meg burka, men på hva jeg kan utrette. På hva som er målet mitt. At jeg hjelper folket mitt. Da betyr det ingenting at jeg må gå med burka. Denne saken er laget av Magasinets nettredakjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost. Derfor får Hannah (13) dø hjemme | Overbeviste barnevernet med sin modenhet. Støtter datteren: Pappa Andrew Jones støtter Hannahs avgjørelse om ikke å gjennomgå en hjertetransplantasjon. Tunge medisiner for leukemi har laget et hull i hjertet hennes. Hannah har hatt en sjelden form for leukemi siden hun var fem år, og er lei av å leve på sykehus. - Ingen kan tvinges til å gjennomgå en hjertetransplantasjon, sier barnelege Sally Stucke i Herefordshire i England. Historien om den kreftsyke tenåringsjenta Hannah Jones har gått verden rundt etter at hun overtalte både barnevernet og sitt lokale sykehus til å la henne slippe en omfattende hjerteoperasjon. Mange år med tung medisinering mot leukemi har skapt et hull i hjertet hennes. Hannahs største ønske var å få leve sine siste måneder sammen med foreldrene og sine tre søsken i fred og ro, etter å ha gått inn og ut av sykehus hele livet. - Når vi avgjør hvorvidt et barn er i stand til å ta en slik avgjørelse ser vi både på barnets alder og modenhet, og tar også foreldrenes syn med i betraktningen, sier Stucke til BBC. Bestemte selv | Hannah tok selv avgjørelsen om å si nei til transplantasjon, og foreldrene valgte å støtte datterens ønske. Dermed truet det lokale sykehuset i Herefordshire med å gå til retten for å få en rettslig avgjørelse om å gjennomføre operasjonen. De truet også med å ta henne fra foreldrene. - Hannah tok denne avgjørelsen selv, omtrent som en voksen, til tross for at hun bare var tolv år. Og hun har stått fast på avgjørelsen. Vi valgte å ikke blande oss for mye inn i hennes valg. Jeg beundrer henne for måten hun har taklet dette på, og hvordan hun har tenkt gjennom saken, og vi har valgt å støtte henne, sier Hannahs far, Andrew Jones. Etter at en representant for barnevernet gjennomførte samtaler med Hannah valgte sykehuset å snu. Dermed får Hannah lov å dø hjemme. Sjansen er stor for at hun bare har seks måneder igjen å leve. - Jeg tenker mye | - Jeg er ingen normal 13-åring. Jeg tenker mange dype tanker. Med min sykdom har jeg blitt nødt til det. Det er vanskelig som trettenåring å vite at jeg skal dø, men jeg vet også hva som er best for meg, sier Hannah Jones i et intervju med den britiske avisen Daily Mail. Hun forteller at foreldrene har alltid oppfordret henne til å ta egne avgjørelser, og når det gjelder hennes eget hjerte vil hun bestemme selv framfor å la andre bestemme over henne. - Det var ingen lett avgjørelse, men sykehuset gir meg bare dårlige minner. Jeg har tilbragt nok tid på sykehus. Nå vil jeg bare være hjemme - selv om det betyr at livet mitt blir kortere, sier Hannah. Hannahs sak reiser et svært vanskelig etisk dilemma, nemlig om det er en menneskerett å få lov til å dø. Og hvor aldersgrensen går for å bestemme over eget liv og helse. Kan fortsatt ombestemme seg | Helsevesenet holder fortsatt døra åpen for at Hannah kan komme til å ombestemme seg. - Det er en menneskerett å ombestemme seg når som helst, og det må både foreldre og profesjonelle hjelpearbeidere være obs på, sier Sally Stucke. Hannahs sak reiser et svært vanskelig etisk dilemma, nemlig om det er en menneskerett å få lov til å dø. Og hvor aldersgrensen går for å bestemme over eget liv og helse. Lederen for den etiske komiteen i den britiske legeforeningen, Tony Calland, sier at et barn på Hannahs alder er i stand til å ta en slik avgjørelse basert på all tilgjengelig informasjon. Han viser også til en avgjørelse fra det engelske overhuset som sier at et barn som forstår både fakta og konsekvenser skal være å anse som juridisk kompetent. Får ikke reise til Disneyland | Et av Hannahs siste ønsker er å kunne reise til Disney World i Florida sammen med familien i desember. Dette har vist seg å være umulig fordi ingen forsikringsselskap har villet dekke turen på grunn av Hannahs sykdom, skriver blant annet The Telegraph. Hannahs mor Kirsty, som er spesialsykepleier, har sagt at hun håper pressedekningen vil få et eller flere forsikringsselskap til å ombestemme seg. Uten forsikring tør ikke familien reise til USA - i tilfelle noe skulle skje med Hannah. Turen er organisert av en veldedig organisasjon, og er spesielt tilrettelagt for barn med spesielle medisinske behov. Et team av frivillige, organisasjonsmedlemmer og leger er planlagt å være med på turen for å hjelpe Hannah og familien. - Da det ble bestemt i august gikk vi i taket, og siden da har vi vært opptatt med planlegging av turen. Jeg kan ikke tro at alt blir tatt fra oss nå. Det som er så hjerteskjærende er at de minste barna ikke en gang forstår hva forsikring er, sier Hannahs far, Andrew. Hannah har tre yngre søsken, Oliver (11), Lucy (10) og Phoebe (4). - Hele familien har sett fram til dette fordi hele livet vårt har vært forstyrret at Hannahs alvorlige sykdom, sier faren. Lignende sak | I 1999 behandlet britiske domstoler en lignende sak, som bare gikk under navnet Re M.. Retten konkluderte her med det motsatte. saken handlet om en 15 år gammel jente som ikke ønsket hjertetransplantasjon. Hun ønsket ikke å dø, men hun ville ikke leve med en annens person hjerte. Hun ønsket heller ikke å gjennomgå den alvorlige operasjonen, skriver The Guardian. Etter flere runder valgte domstolen til slutt at operasjonen skulle gjennomføres. Begrunnelsen var at det var til 15-åringens eget beste. Saken skapte enorm debatt i Storbritannia. Hyller sine menn | Shabana Rehman om kjærligheten, myke menn og menn som slår. Romantikk: 23. august i år stod Shabana brud for andre gang. Her er hun og ektemannen Martin Rehman Gaarder sammen i New York. Mullaløftet: Etter løftet av Mulla Krekar i 2004, gikk det slag i slag. Shabana løftet ordførere, holdt kurs i løfteteknikk og ble intervjuet i New York Times. Amerikansk drøm: På scenen på Broadway Comedy Club. Det er dette hun har jobbet for de siste tre åra. Hun kom inn på American Comedy Institute i grevens tid. - Det er gøy å skrive om menn etter å ha slåss mot dem, hatet dem, vært truet av dem, elsket dem, blitt elsket av dem, etter at de har gjort livet mitt til et helvete, men også gitt meg de største gledene, sier Shabana Rehman. - Og nå har jeg bare? ... - Fått det ut? - Ja. Hvor det ble av Shabana Rehman, sier du? Hun står her, på scenen på Broadway Comedy Club i New York og holder på å spy av nervøsitet, for det er første gang hun har stilt seg opp foran et betalende, amerikansk publikum. Det er dette hun har jobbet for de siste tre åra. Det er her hun har vært. For da Shabana forlot den norske offentligheten og flyttet til USA i 2005, var det ikke fordi noen hadde skutt med grovkalibret våpen mot restauranten til søstera hennes. Det var ikke fordi det ferske ekteskapet hennes var i ferd med å ryke. Shabana ville til New York for å jobbe mer med stand-up. Hun kom bare inn på American Comedy Institute i grevens tid. - Da var det godt å dra fra Norge, sier Shabana. - Jeg trengte å gå inn i en anonym tilværelse. Og det ble en frihetsfølelse å være her. Jeg følte jeg kom tilbake til kjernen, til det jeg egentlig ønsket å holde på med. Det gikk så fort i Norge. Jeg rakk jo ikke egentlig å puste ut engang, for jeg kastet meg ut i nye ting hele tida. Jeg har levd som en 30-40-åring siden jeg var 20, så det var deilig å få være ei ung jente, en nybegynner, igjen. I USA har hun jobbet med det engelske showet sitt, "Allah Bless America". Hun skriver på boka "Blåveis" som handler om vold i nære relasjoner og som kommer ut rundt årsskiftet. Hun har holdt seg unna det hun kaller "debattrollpeset". Hun har mistet kjærligheten. Funnet den igjen. Og nå har kvinnen som løftet Mulla Krekar og viste rumpa si til hele Norge, av alle ting skrevet et teaterstykke om menns tanker og problemer. Sammen med Linn Skåber har hun intervjuet alle de seks mennene i stykket, deres venner, familie og kollegaer. Teaterforestillingen "Vi Menn" beskriver Rehman som en "morsom og rørende mosaikk av tanker og utsagn som gir et bilde av mannen i dag". Hun har spurt og gravd, om mødre, om fedre, om barna, kona, elskerinner, jobben, fedrelandet, drømmer, fantasier, sorg, lykke, ære. Og pupper? - Menn med pupper, sier Shabana. - Altså, menn med kroppsfett på brystet. Det er jo et kjempetabu. Du skal ikke ha pupper. Du skal i alle fall ikke snakke om at du har pupper. - Har du snakket med menn om hvordan det er å ha pupper? - Ja. Det har jeg. Og det er ikke enkelt. Det er så mange ting det er tabu å snakke om. Mannen som myk og sensuell elsker er sensurert fra offentligheten. Likestilte menn blir mobbet for å være for myke, også av kvinner. Det er forventet at menn skal være mindre følsomme. Intimitet er noe menn ikke uten videre har tilgang til. Derfor er "Fatso" en spennende roman. Menn og deres forhold til egen kropp og følelser i det hele tatt. I tillegg har både Linn Skåber og jeg intervjuet grundig alle de seks skuespillerne som en del av reaserchen. - Jeg har lært at menn er skjøre. De er bare oppdratt til å late som de ikke er det, sier Rehman. - Det er ikke sant at kvinner er det svake kjønn. Det er ikke sant! Det er reinspikka løgn! « Jeg anser meg ikke lenger som feminist. Ut ifra hva jeg legger i begrepet akkurat nå, står det i veien for en rendyrket og bevisst debatt om humanisme i mitt liv », erklærte Shabana på forumet til kvinnenettverket Femail Bonding i 2004, før hun avsluttet med: "Sees ved neste heksebål". - Jeg opplevde deler av feminismen som sekterisk. Det var en slags kvinnesjåvinisme som ble helt feil. Vi er ferdige med å være sinte på mannen, tror jeg. Vi blir forbanna på mennesker og holdninger i dag, ikke kjønn. Jeg er allergisk mot alt som minner om kjønnsapartheid, og jeg meldte meg ut dels fordi det var uenighet om mannlige feminister skulle få bli medlem. Feministfellesskap blir for snevert hvis det ene kjønn blir utelatt. - Er det noe ved menn du ikke forstår? - Jeg forstår ikke selvdestruktiviteten deres. De drikker seg i hjel, de takler ikke sinnet sitt, går konkurs, går i oppløsning om kona går. Og de dør før oss. Og det er de som er fanget av æresbegrepet. Et æresbegrep som gjør dem til drapsmenn. Menn må også sette menn fri. Jeg har blitt mer oppmerksom på det. Menn trenger også menn. Mer enn den der tøffe kompisgreia. Jeg har fått mer respekt for menn som prater om disse tingene, om mannsrollen. Vi må ta dem imot. « Det første slaget traff meg noen uker tidligere. Så kom de ganske tett. Håret ble lugget, magen sparket. Skjellsordene haglet. Den jenta som lå mørbanket i parkeringshuset rett ved Gunerius kjøpesenter en sein høstkveld, det var meg », skriver Rehman i boka "Blåveis". Hun skriver om seg selv. Om da hun ble mishandlet av den jevnaldrende ungdomskjæresten i fire år. - Jeg måtte bestemme meg for at jeg ikke var offer lenger. Og at det var like mye mitt ansvar å gå. Det er ikke ens egen skyld at man blir et offer, men det er ens egen skyld at man forblir et offer. - Tror du ikke det er vanskelig for kvinner i voldelige forhold å høre? - Jo, men jeg tror at hun må gjøre det for å komme ut av det, slik at hun skjønner det og finner mot. Vi må ta ansvar for vårt eget liv. Vi snakker ikke om skyld her, om en bevissthet. Ingen skal komme og si at det var min skyld at jeg ble i et voldelig forhold i fire år. Siden har hun holdt seg til eldre menn. Men alder har lite å si, sier hun, det viktigste er at de er ømme, men faste. Hun synes det er søtt når menn rødmer. Og hun mener, kanskje litt overraskende, at humor er oppskrytt. - Det er ikke sånn at humor er viktigst. De må ikke få meg til å le. Det er slitsomt med morsomme menn. De er fine å ha som kompiser, og jeg vil leve sammen med en mann med humor, ja, men han trenger ikke være morsom. Han må imidlertid gjerne overraske meg, det liker jeg veldig godt. Martin gjorde det med en gang. - Hvordan da? - Han kom på besøk til meg i New York, leide en bil, og kjørte meg til Niagara Falls. Hun halvt sitter, halvt ligger i sovesofaen i stua i Brooklyn. Hun er mildere enn forventet, snakker mykere, roligere, spesielt når hun snakker om mannen som akkurat har servert kaffe. Det var ikke planen at Shabana Rehman skulle bli så til de grader forelsket. Planen var å bli karrierekvinne, gi opp menn, være gift med prosjektene sine. - Og så sier det pang! Og jeg blir kjempeforelska, kjærlighet ved første blikk og alt. På en turistbåt under den kraftigste fossen i Nord-Amerika, under to måneder etter at de hadde møtt hverandre på en vennemiddag i Oslo, forlovet Shabana seg med den ti år eldre NRK-mannen Martin Gaarder. - Det var en veldig romantisk klisjégreie. Men det var så kult å bare gjøre det. Så spektakulært, liksom. Vi var sjelevenner fra første stund, vi. Det var utrolig rart. Det var som å bli fjorten år igjen, både flaut og rart og helt sånn... ja, barnslig. Veldig, veldig barnslig. - Har du trodd på kjærlighet ved første blikk før? - Aldri. Men det var det. Vi visste det, begge to. Det var helt andre krefter som var i sving, intuisjon eller hva det nå var, men vi trengte ikke å si ting med ord lenger. Det var bare sånn: Ja. Det er oss. - Du visste det med en gang? - Med en gang. Vi møttes igjen tilfeldig ei uke seinere. Vi sa ikke noe da heller. Vi bare visste det. Og på tredje møtet betrodde vi oss til hverandre. Og da var det sånn "a, hvordan står det til med tingene ellers i livet, har du noen utestående regninger og sånn?" Det var liksom ikke snakk om noe annet enn at vi skulle være sammen fra nå av. - Var det skummelt? - Ja, for det var ikke planen i det hele tatt. Men det var kjemi, og det var bobler og alle filmklisjeer på en gang. Fagernes i Valdres, 23. august i år. Shabana står brud iført en grå kjole i råsilke i et bryllup med atten personer på talelista, der folk først får gå fra middagsbordet klokka to om natta. Det er første gang familien Rehman er samlet utenfor hovedstaden. Men det er andre gang Shabana gifter seg. Hun var kjæresten til tekstforfatter Dagfinn Nordbø i fem år, de ble kalt Norges mektigste underholdningspar. Men hun var kona hans bare i ett. Da hun flyttet til New York i 2005, flyttet de to fra hverandre. - Vi fikk det ikke til, rett og slett. Dagfinn har vært utrolig viktig for meg, og jeg så for meg at vi skulle være sammen resten av livet, så det kom som et sjokk at det ikke fungerte. Det var som å svømme mot en sterk strøm, der vi drev lenger og lenger fra hverandre. Det var fryktelig tungt. Jeg gikk inn i en sorgprosess som jeg aldri trodde skulle gå over. Jeg trodde i alle fall ikke jeg skulle gifte meg igjen, og jeg spør meg selv nå: Hvordan tør jeg? Hun svarer med en gang: - Jeg tør på grunn av kjærligheten. Og det gjør meg veldig oppmuntret å tro på at alt kan skje her i livet. Plutselig kan alt bli snudd opp ned, ikke bare til det jævlige, men også til det gode. - Er det viktig for deg å være gift? - Nei, det er ikke det! Og jeg tenker jo litt sånn: Hva faen var det som skjedde nå? Det er ikke viktig å gifte seg. Men det er romantisk. Det er rett og slett romantisk. Hun heter Shabana Rehman Gaarder nå. Han heter Martin Rehman Gaarder. Begge navnene deres står på postkassa i Brooklyn, og Martin bor for tida i New York i forbindelse med et dokumentarprosjekt. - Er du en god kjæreste? - Det må Martin svare på. - Han svarte ja. - Gjorde han? Så hyggelig, da. - Når føler du deg elsket? - Når man tør å se hverandre på det svakeste, og man skjønner hva som skal til for å ta vare på den andre. Å få følelsen av at noe er betingelsesløst, der man ikke trenger prestere noe, man bare er. Det bør være en selvfølge i et ekteskap. Og det er kanskje grunnen til at jeg gifter meg, sier Shabana. - Men jeg heier også på forelskelsen og galskapen når man først skal gjøre det. Martin og Shabana har unnskyldt at det står en plante i badekaret. Nå viser det seg at det også sitter en mus under kjøleskapet. Den har sittet der, helt stille, ventet, kikket. Plutselig tar den sats, piler ut og blir stående midt på kjøkkengulvet. Shabana hyler ikke. Hun slår ikke vilt etter dyret med en vaskekost. Hun trekker ikke engang beina opp i sofaen. - Vi må filme den, hvisker hun. Hun henter videokameraet, men musa stikker tilbake der den kom fra. Shabana trekker på skuldrene. - Jeg er i alle fall ikke redd, sier hun. - Da vi først oppdaget den, var det ikke diskusjon engang, det var Martins ansvar å få den musa ut. Men så tenkte jeg: « Herregud, jeg har løftet mullaer. Jeg tør vel løfte den musa ut av huset ». Etter at Shabana Rehman løftet Mulla Krekar på Smuget i Oslo i 2004, tok det ikke lang tid før hun ble bedt om å løfte konserndirektører og ordførere på seminar eller under sine foredrag, før hun holdt kurs om riktig løfteteknikk for kvinner. Etter at hun flekket ræv under åpninga av filmfestivalen i Haugesund i 2005, kalte store aviser i Pakistan henne en skam for det pakistanske miljøet i Norge. Det ble skutt mot søsteras restaurant og det tok ett år før lillebroren hennes kunne si at han var stolt av henne. - Det var fryktelig vondt. Men det var fint å komme dit. Og det at han sa det, er en mye modigere ting enn det jeg noensinne har gjort. Det har vært tøft for mennene i mitt liv, tror jeg. Brødre så vel som ektemenn. Hun ble ikke født inn i en liberal familie, men hun diskuterte ofte kjønnsroller med brødrene sine, også etter at hun flyttet fra Holmlia og familien som sekstenåring. De har lært at de ikke kan kontrollere hverandre. At en familie kan være glad i hverandre uten å eie hverandres valg, selv om det til tider har vært sårt. - Vi har vært sinte på hverandre, men det er mer en smerte. Hva vil folk si? Menn mobber menn når kvinner liksom er utenfor kontroll. Pornoskuespilleren og burleskdanseren Karoline Andersen var omtalt som "advokatdatter" på forsida av Dagbladet. Hun er en voksen kvinne, hvorfor er det viktig å skrive at hun er datter av en advokat? Det er faren som blir angrepet fordi datteren puler rundt. Det er en måte å krenke menn på, som er mer eksplisitt i pakistanske miljøer. - Tenker du i noen tilfeller at du har vært unødvendig provokativ? - Nei. Jeg angrer ikke på noe. Selv om det har kostet meg og familien min mye. Det første søsteren min sa etter skyteepisoden mot restauranten hennes, var: "Husk at dette ikke er din skyld". Den setningen hjalp meg mye for å komme gjennom det psykisk. Og stå i stormen i etterkant. Og som artist er jeg kjempestolt. Også av rumpestuntet. Hun tar en tenkepause. - Spesielt rumpestuntet, faktisk. Rent intellektuelt var valget å akseptere utslettelse av individet eller protestere. Det er den mest antiautoritære tingen jeg kunne gjort, så det er jeg stolt av. Jeg kommer til å være stolt til jeg blir nitti år. Og kanskje jeg gjentar det da, hæ hæ. - Jeg synes ikke det jeg har gjort er kontroversielt. Det er jo reaksjonene jeg har møtt som er kontroversielle. Men hva var alternativet? Å holde kjeft? Jeg vet at det jeg har gjort er i tråd med min samvittighet. Men jeg har vært redd, jeg har hatt det vondt, og jeg har fått angstfulle reaksjoner etterpå, sier Shabana. - Man blir jo ensom når det blir så mye kontrovers. Man mister publikum. Man risikerer å ikke bli invitert til jobber. Og folk stiller hele tida spørsmålstegn ved ens person. Det er ikke det at jeg har blitt deprimert. Men jeg kjenner jo på ting. Hvis publikum ler i løpet av de første minuttene, da fortsetter jeg, tenkte Shabana. Hun var 23 år og debuterte som standupkomiker på utestedet Onkel Blå i Bærum. Publikum lo. Shabana så seg ikke tilbake. Nesten ti år etter henger det en tavle med postit-lapper i ulike farger i stua hennes. De representerer inntekter og utgifter, og det er flest lapper på utgiftssiden. Hun kunne valgt å fortsette livet sitt som etablert artist i Norge. Hun velger å spise middager til tre dollar på sjappa rundt hjørnet. - Jeg er ikke så opptatt av å være voksen lenger, for å si det sånn. Men jeg har blitt roligere, jeg tar inn familien mer, jeg tør slippe folk innpå meg igjen. Jeg er blitt mer disiplinert og mindre surrete. Sånn sett kan du kanskje si at jeg har blitt mer voksen likevel. Ikke sånn "nå har jeg lært" -type voksen. Men jeg har dratt til en ny by, etablert meg på nytt, begynt på scratch, bygget et hjem og bodd mye alene. Det har gitt meg perspektiv på ting. Nå vil dama som ektemannen kaller "Norges viktigste opprører" ha barn. Gjerne med en gang. - Men det er ikke slik at man får barn med engang, dessverre. Vi håper det kan skje veldig snart. Jeg har sagt jeg vil ha fire, sier Shabana. - Hva slags mor blir du? - Mitt forbilde når det kommer til mødre er min egen mor, en som ser terrenget og støtter, oppmuntrer og oppdrar uten å miste seg selv og sine egne verdier. Barna mine må gjerne bli internasjonalister og flerspråklige, men stolte nordmenn. Jeg blir nok opptatt av at barnet får uttrykke seg selv og gis muligheten til å finne sitt talent. Jeg vil gjerne ha et litt sånt... et litt vilt barn. Sju år gamle Even, Gaarders yngste sønn fra et tidligere forhold, danser allerede til bollywoodmusikk sammen med stemora "Shabi". - Jeg har vært opptatt av at den tilliten ikke skal konstrueres. Jeg var jo stemor i mitt forrige ekteskap også, og det å bli skilt fra dem, syntes jeg var tøft. Du er leketante, men du er også en voksen person i barnas liv i mange år. Man lærer i alle fall at det er noen områder man ikke tråkker på. - Som hva da? - Farsrollen, først og fremst. Man skal ikke blande seg for mye inn. Samtidig har man jo også andre barnslige følelser som "Hva med meg?" Du har en kjæreste som har et annet menneske i livet sitt, som alltid vil komme før deg. Det må man akseptere og leve med når man har valgt en mann med barn. Shabana vil flytte hjem til Norge når hun får barn. Men hun savner ikke det sterke søkelyset der hjemme. - Hvis jeg har noe å si, så stikker jeg hodet fram, og da stikker jeg det langt fram, sier Shabana. - Hvis jeg ikke har noe å si, har jeg masse annet å gjøre. Hun har kastet burkaen, tatt av seg "Supermuslim" -kostymet hun hadde på seg. Nå står Shabana Rehman der, på scenen på Manhattan, i en rød tettsittende topp og vitser om å være pakistansk kvinne i Norge. Hun fleiper med all kontroversen, alle de stygge tingene som har blitt sagt om henne, truslene hun har fått, og det er like før amerikanerne skal komme til å få øl i nesa. - En fyr kalte meg "pakkiskjerring" og skrev at en stor hvit kuk i munnen min ville få meg til å holde kjeft, sier Shabana. Hun tar en nøye planlagt kunstpause, ser utover forsamlingen, smeller til: - Det har han helt rett i. Men etterpå vil jeg fortsette å prate. Volvo sier opp enda tusen ansatte | Volvo sier opp ytterligere 1.000 ansatte i Sverige og i Nord-Amerika. Talsmann Morten Wikfors sier at 900 ansatte i Sverige blir sagt opp ved Volvo Powertrain, som lager motorer og girkasser for lastebiler. 580 av disse jobbene forsvinner i Skövde, 110 i Göteborg og 210 i Köping. 100 ansatte blir sagt opp i USA. I tillegg vil et stort antall konsulenter og andre midlertidig ansatte få varsel om oppsigelse. Volvo har tidligere kunngjort oppsigelser av nærmere 3.000 ansatte ved lastebilfabrikker og andre enheter i Belgia og Sverige. - Vi har merket den sviktende etterspørselen siden i sommer og tilpasset oss blant annet ved å redusere antall deltidsansatte. Det gjør at det blir 400 færre innen jul, men det holder altså ikke, sier direktør Magnus Holm ved motorfabrikken i Skövde. - Dvaske husmødre er den ideelle målgruppen | EA utfordrer "Wii Fit". Kjendistrener: Oprahs personlige trener Bob Greene har hjulpet til med utviklingen av spillet. Det har gått rykter en stund om at EA ville prøve seg med et eget trimspill for å konkurrere med "Wii Fit", og nå har spillgiganten endelig annonsert sitt nye treningsprosjekt. "EA Sports Active" er det neste spillet som skal prøve å få tjukkaser opp og sprette foran tv-skjermen. Vestlig tilnærming | Gamespot har snakket med tidligere gymlærer og EA Sports-sjef Peter Moore, som hevder spillet er et flott alternativ eller supplement til "Wii Fit": - Det er en helt annen treningsopplevelse. Det er forskjellige filosofier i Østen og Vesten om hva trening skal innebære, og "Wii Fit" gjør en god jobb med østlig filosofi, altså balanse og koordinasjon. Problemet er at du sjeldent begynner å svette og kjenne hjertet slå. "EA Sports Active" fokuserer mer på forbrenning og styrke, og Moore innrømmer at dvaske husmødre er den ideelle målgruppen for spillet: - Denne greia er for alle. Meg, deg, kjærester, koner og barn kan alle ha glede av dette, men vi har funnet ut at det lønner seg å fokusere. Hvis jeg skal peke ut vår viktigste kunde må det være en kvinne i midten av tredveårene. Kanskje hun har et par småbarn og dermed har problemer med å komme seg ut. En tjueminutters treningsøkt foran TV-en appellerer sikkert til henne. Kjendistrener | Da er det ikke noe dårlig trekk av EA å knytte til seg husmorhelten Ophras personlige trener. Bob Greene har hjulpet til med utviklingen av spillet, og skal også være med å markedsføre det. "EA Sports Active" kommer ikke til å kreve balansebrettet som fulgte med "Wii Fit", men vil i stedet selges med to hylstre som skal brukes til å feste Wiimoten og Nunchucken til armene eller beina dine. Dermed vil bevegelsene du gjør foran TV-en overføres direkte til din egen lille trimfigur på skjermen. Et elastisk bånd for styrketrening følger også med. Flere spill kommer | I motsetning til "Wii Fit" må du ikke låse opp noen av øvelsene, og alt sammen skal være tilgjengelig fra starten av. Du kan enten kjøre ferdiglagde programmer, eller sette sammen dine egne. Ifølge Moore er det enkelt å sette sammen en økt, og alt du trenger å gjøre er å velge treningsmoduler fra en liste og dra dem ned til programmet ditt. Ikke overraskende har EA allerede begynt å planlegge flere "Sports Active" -titler, og fremtidige spill i serien vil by på nye former for trening. Det planlegges også mer ekstrautstyr som skal brukes sammen med dem. "EA Sports Active" skal slippes i statene i løpet av våren 2009. Foreløpig er det ikke annonsert noen europeisk slippdato. Hjelp, fabeldyrene angriper! Og det er ikke pent. Legenden vil ha det til at alt det onde menneskene kan drømme om, slippes ut om man åpner den mytiske esken til Pandora. Jeg for min del slapp løs noe temmelig døllt da jeg åpnet omslaget til "Legendary". Utgangspunktet for spillet er en tyv som på oppdrag av en ond organisasjon sniker seg inn på et museum, der Pandoras eske befinner seg. Det første du i rollen som tyven gjør, er selvfølgelig å åpne djevelskapen - for dermed å slippe løs det meste som kan krype og gå av fantasivesener og fabeldyr. Dermed må du hanskes med beist som varulver, griffer, minotaurer, en gollum og dess like. Som om ikke det var nok, pøser også organisasjonen som leide deg inn på med treffsikre soldater som av en eller annen grunn vil få has på deg. Løpet er lagt fra start, på den aller mest irriterende måten. Her kan du ikke vike en centimeter fra den fastlagte ruta, som snirkler seg gjennom et utvalg av de mest klassiske og fantasiløse scenariene du kan tenke deg i et generisk dataspill - i hvert fall i sin funksjon. Det som skjer rundt deg er nemlig svært så oppsiktsvekkende greier, med et regelrett helvete som stelles i stand i gatene. Derfor er det så synd at du med en gang får følelsen av det hele bare er kulisser du aldri vil få noe innvirkning på. Da du åpnet Pandoras eske fikk du for øvrig en egenskap som tillater deg å suge opp energien fra døde monstre, for igjen å bruke denne til å lade opp helsen eller sende ut et pulsstøt. Alt gjøres imidlertid med samme knapp, og prosessen tar lang tid - noe som ikke er så kjekt de gangene du trenger helse kjapt. Det som måtte være av gode ideer i "Legendary", drukner dessverre i en helhet preget av dårlig håndverk. Grafikken er under pari, våpenkontrollen er middelmådig, fiendene er regelrett tjukke i huet, og det hakker og lugger rett som det er. Legendarisk? Neppe. - Ullevål, Rikshospitalet og Aker blir ett sykehus | Kunngjøring av sammenslåing i dag? Helse Sørøst vil torsdag varsle sammenslåing av Ullevål universitetssykehus, Rikshospitalet og Aker universitetssykehus, ifølge NRK. Forslaget går ut på at Rikshospitalet og Ullevål blir ett nasjonalt og regionalt sykehus, mens Aker blir lokalsykehus, melder NRK. Formålet med sammenslåingen er å effektivisere driften for å spare penger ved å samle spesialfunksjoner på ett sykehus, og å samordne akuttfunksjonene. To av sykehusene vil få akuttfunksjoner, men dette blir neppe avklart før Helse Sørøsts styremøte i desember, ifølge statskanalen. Oslo og Akershus har til sammen ni helseforetak som betjener drøyt 1 million innbyggere. Fagforeninger på Aker universitetssykehus er bekymret for konsekvensene av en sammenslåing og frykter at akuttkirurgien blir nedbemannet. Forskningsmiljøet risikerer dessuten å forsvinne hvis Aker mister status som universitetssykehus, mener de. Styr krigens utfall med stemmen i "EndWar" | - Unit faiv, ættæk hostail nain! Det er lov å bli litt gira når selveste hertugen av myk pendlerlitteratur, Tom Clancy, ekspanderer sin allerede imponerende spillportefølje med et skikkelig strategispill. Premisset for "Tom Clancy's EndWar" er velkjent for alle som har lest en bok eller spilt et spill med navnet hans på esken. En terrorhandling setter i gang tredje verdenskrig, og USA, Russland og en samlet europeisk stormakt tar på høyteknologiske boksehansker for å se hvem som har størst geværløp. Når spillet først kommer til konsoll er det i grunn bare ett spørsmål jeg bryr meg om; kan spillet overhodet styres? Gode kontroller er strategispillenes hellige gral om dagen. De vil så gjerne hoppe på konsolltoget, men gang på gang må de dyttes av på den gjengrodde, stillestående grøfta som er pc-formatet. Dette spillet prøver seg på en ny vri. I stedet for å måtte svinge over området med håpløst trege kontroller, peile deg inn på en enhet, trykke, grave opp en undermeny med detaljstyring osv, kan du her bjeffe en enkel ordre gjennom en tilkoblet mikrofon. Stemmestyring skal gi deg følelsen av å være en ekte kommandant, og du kan si macho ting som "Unit faiv, ættæk hostail nain" i moderat alvor. Effekten er utrolig nok ganske brukbar. Du kan enkelt og greit utføre oppgaver som på grunn av kontrollene har vært et salig ork ellers. Ellers har "Tom Clancy's EndWar" forenklet mange av tingene som kjennetegner sjangerens. Du har begrenset med enheter og i likhet med "World in Conflict" er ressurser erstattet med taktiske landemerker som igjen gir deg tilgang til flere forsterkninger. Spillet er verken komplekst eller enestående på noen som helst måte, men produksjonen er solid og mikrofonbruken er akkurat brukbar nok til å heve seg over gimmick-stempelet. Dette er helt grei strategi - til å være et konsollspill. Vil forby 3000 ansatte i Bodø å snuse på jobb | - Vil uthule effekten av røykeforbudet, hevder tobakksforsker. Skeptisk: Tobakksforsker Karl Erik Lund i Sirus er kritisk til å forby snusing på jobb. Fra nyttår blir det ulovlig å røyke og snuse både innendørs og utendørs i arbeidstida for rundt 3000 ansatte i Bodø kommune. Nordlands-kommunen er den første i landet til å innføre et slikt totalforbud mot tobakk. Bodø kommune foretar imidlertid juridiske vurderinger rundt lovligheten av et forbud mot snus før forbudet settes i verk, skriver Avisa Nordland. Kritisk | - Røyking og snus kan ikke sidestilles juridisk eller når det gjelder helsefare, så vi har bedt juristene se på dette med snusingen. Nå skal en arbeidsgruppe diskutere vedtaket og lage en plan for hvordan det skal gjennomføres, sier kommunens folkehelsekoordinator, Tom Solli, til Avisa Nordland. Forskningsleder Karl Erik Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) er sterkt kritisk til å forby snusing på arbeidsplassen. - Basert på det vi i dag vet fra forskningen om effekter av denne type restriksjoner, vil forslaget om røykfri arbeidstid kunne medføre store helsegevinster for kommunen. Snusforbudet vil ha lite for seg og i verste fall uthule effekten av røykeforbudet, sier Lund til Dagbladet.no. Tobakksforskeren ser flere argumenter som taler mot innføring av snusforbud på arbeidsplassen. - Når det gjelder snusfri arbeidstid kan ikke dette legitimeres med helseargumenter. Forskning viser at snus er 90 prosent mindre helsefarlig enn sigarettene, det rammer ikke tredjeperson og produktet brukes i høy grad som sluttemetode i den gjenstående harde kjerne av nikotinavhengige røykere i Norge, sier Karl Erik Lund og utdyper: - Et snusforbud vil frarøve disse en overgang til et klart skadereduserende nikotinprodukt. I verste fall vil dette resultere i fortsatt røyking med en tilhørende 50 prosent dødsrisiko, framholder forskeren. Effektivt mot røyking | Tidligere i år avsluttet ei gruppe forskere nedsatt av Verdens helseorganisasjon, et arbeid for å måle effekter av adgangsrestriksjoner for røyking. Karl Erik Lund var med i denne gruppa. På hjemmesidene til Sirus får man en oppsummering av resultatene. Lund mener det er gode argumenter for å innføre røykeforbud på arbeidsplassene, selv om han ser problemer knyttet til for stor statlig inngripen i folks liv. - Strenge restriksjoner mot adgangen til å røyke øker slutteraten, reduserer sykehusinnleggelser, fremmer helsa, hemmer rekrutteringen og har høy popularitet. Røykfri arbeidstid kan - i motsetning til snusfri arbeidstid - la seg legitimere med helseargumenter. Jeg synes likevel vi med dette forslaget begynner å nærme oss en grense for hvor langt myndighetene kan tillate seg å gå i sine bestrebelser for å beskytte oss mot vår egen dumskap, påpeker Karl Erik Lund overfor Dagbladet.no. Levanger kommune innførte røykestopp for alle kommunalt ansatte allerede for fire år siden. Nå planlegger også Levanger å innføre et nytt forbud, denne gang mot snus og skrå. - Dette er en sak vi skal teste hos fagforeningene og ikke minst politisk, sa kommunalsjef for helse Øystein Sende i Levanger kommune til Levanger avisa i september. Røykeforbudet gikk ikke gjennom uten kamp. Det første vedtaket om røykeforbud ble opphevet av Fylkesmannen av hensyn til menneskerettighetskonvensjonen, men forslag nummer to ble vedtatt og godkjent av samtlige instanser. - Jeg kjørte ikke spesielt bra | Lund Svindal på tredjeplass etter første omgang. Etter to seire på like mange renn i Beaver Creek kjører Aksel Lund Svindal i kveld storslalåm i ulykkesløypa. Første omgang bærer bud om nye triumfer for nordmannen som endelig er tilbake for fullt i aplinsirkuset. Lund Svindal åpnet litt forsiktig, og var flere ganger ute av balanse i den vanskelige løypa i Beaver Creek. I mål var han 69 hundredeler bak amerikaneren Ted Ligety, på en til da foreløpig andreplass. - Jeg var ute å kjøre tre ganger, og måtte redde meg inn igjen hver gang, sier Lund Svindal til Dagbladet.no. - Jeg kjørte ikke spesielt bra, jeg var alt for ofte i ubalanse. Tida, som så ut som en middels tid da han med startnummer fire kjørte i mål, ble bare bedre og bedre etterhvert som flere andre av førstepuljekjørerne ikke klarte å straffe den, men med 69 hundredeler opp til lederen etter en dårlig omgang kan alt skje i andre. - Hvis Ted Ligety har kjørt et bra løp er det mulig å ta inn 69 hundredeler i andre omgang. Hvis han også gjorde feil sier det seg selv at det blir vanskelig, sier Lund Svindal til Dagbladet.no. Andreomgang starter klokka 20.45 norsk tid. Brækhus må stå over VM-stevne | Sliter med influensa. Cecilia Brækhus kommer ikke til å bokse på det store VM-stevnet i Zürich 20. desember. Etter halvannen uke med influensa, kaster hun inn håndkleet. - Jeg har slitt med influensa i halvannen uke. Fortsatt er jeg ikke helt bra. Derfor er det blitt lite trening i det siste, og den sparringen jeg skulle hatt mot amerikanske Nicole Woods, ble det ikke noe av. - Hun kom hit til Berlin, men i og med at jeg ikke var i stand til å sparre eller gjøre noe, ble hun bare sendt rett hjem igjen, forteller Cecilia Brækhus til NTB. Nå kommer hun til å bli i Berlin og trene vanlig fram til resten av Sauerland-stallen reiser til det store VM-stevnet i Sveits, der Nikolaj Valujev skal møte Evander Holyfield i VM-kamp i tungvekt i World Boxing Association (WBA). Juleferie | - At det ikke ble noen kamp nå er ingen krise for meg, men det er klart jeg er skuffet over at jeg skulle bli syk. Jeg liker meg i Sveits, og jeg hadde virkelig sett fram til å få hilse på Evander Holyfield, sier hun. - Etter hvert kommer jeg til å reise hjem på en drøy ukes juleferie til Norge, men regner med å være tilbake i Berlin igjen ved nyttårstider, for det er snakk om at jeg kan få en kamp allerede i begynnelsen av januar. - Dersom det blir tilfelle, kommer jeg til å bokse en av forkampene på det store stevnet der Marco Huck bokser hovedkampen, sier Brækhus. Men det hun er mest opptatt av er alt snakket om at en tittelkamp nærmer seg med stormskritt. Klar | - Dersom jeg ikke får kamp i januar, kommer etter all sannsynlighet den neste kampen min til å bli tittelkamp, og jeg må bare si at jeg er helt klar for det. - Jeg føler og mener jeg har det som skal til for å kunne vinne en tittel, bare jeg får mye og god sparring og en optimal oppkjøring, forteller hun. I Sauerland-systemet jobbes det med å sende Brækhus i ringen i en tittelkamp i månedsskiftet februar / mars. Hvilken tittel hun kommer til å kjempe om er foreløpig uklart. Både EM-tittelen i weltervekt og en eventuell VM-tittel i et av de store forbundene kan være aktuelle. Det vil være avhengig av hvilke muligheter som finnes før forhandlingene om en slik kamper starter for fullt på nyåret. Norge klare for curling-sluttspillet | Thomas Ulsrud har funnet flyten på isen. Thomas Ulsrud og Norge er på vinnersporet i curling-EM og er allerede klar for sluttspillet. Det ble klart etter en overbevisende seier 9 - 4 mot Irland tirsdag. Med seieren står Ulsrud og co. med seks seirer etter sju kamper. Det samme har Tyskland, som foran på grunn av seier i innbyrdes oppgjør. Norge møter Sveits og Sverige onsdag, og seier over en av dem er nok til å bli blant de to beste lagene. I så fall har Ulsrud sikret EM-medalje nok en gang. Det norske kvinnelaget med Marianne Rørvik som skip, slo Østerrike 7 - 6 i gruppe B tirsdag. Jentene møter Ungarn onsdag i kamp om å vinne puljen og retten til å få spille kvalifisering om opprykk til A-gruppen. - Blod og menneskerester er farlig for våre folk | Klinikk i Oslo dumpet menneskerester i søpla. Renovasjonsarbeiderne viser hvordan det skal gjøres. Rett i søpla: Klinikken Oslo Plastikkirurgi kaster menneskelig operasjonsavfall rett i søpla. Dagbladet.no analyserte innholdet i søppelsekkene, som viste seg å vøre i strid med gjeldede regelverk. Vi advarer om sterke bilder. Rett: Smittefarlig avfall skal pakkes i gule bokser eller forsterkede poser. Deretter skal det leveres merket som smittefarlig avfall til et godkjent mottak, som Klemetsrud utenfor Oslo. Sammen med matavfall: Denne posen med blod og fett etter en fettsuging, fant veien til søppelkassene i bakgården. Posen var umerket og denne typen innhold skal behandles som smittefarlig avfall, ifølge fylkeslegen i Oslo. Til rask destruksjon: Hadde det smittefarlige avfallet fra Oslo Plastikkirurgi blitt levert inn som smittefarlig avfall, ville det blitt destruert på dagen. I stedet for kan det bli liggende i uker i påvente av forbrenning, ifølge informasjonskonsulent i Energigjenvinningsetaten, Rikke Dahl Monsen. I dag avslørte Dagbladet.no hvordan umerket smittefarlig avfall og menneskerester ble dumpet i en bakgård på Frogner av klinikken Oslo Plastikkirurgi. Farlig for ansatte | Bilder av praksisen, der smittefarlig avfall ligger pakket i tynn plast - uten advarsler om innholdet, får ansatte ved avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud til å steile. - Det er viktig at smittefarlig avfall er pakket riktig, slik at de ansatte som jobber hos oss ikke skal utsettes for smitte, sier informasjonskonsulent i Energigjenvinningsetaten, Rikke Dahl Monsen til Dagbladet.no. Hun mener blodet og fettvevet, som er pakket umerket i en svart søppelsekk, er farlig og pakket uforsvarlig. Dersom smittefarlig avfall, som blod, kommer i kontakt med en rift eller et åpent sår i hendene, kan det få katastrofale konsekvenser for personen det gjelder. - Dette kan føre til at våre ansatte får en alvorlig sykdom, sier Monsen. Monsen viser hvordan slikt avfall skal leveres i videoen øverst i saken. Tilbakeholder informasjon | Daglig leder og eier, Dr. Amin Kalaaji, vil ikke si noe om hvor lenge de har lagt menneskerester i søppelkassene for vanlig husholdningsavfall. I tillegg skal daglig leder ved Miljøtransport AS, som har oppdrag med henting av smittefarlig avfall for klinikken, ha blitt ilagt munnkurv av klinikken. - Vi kan ikke si noe når de ber oss om å holde tett, sier daglig leder Erik Andreas Jacobsen til Dagbladet. - Stemmer det at dette er informasjon dere har liggende i arkiver? - Jeg kan ikke si noe om vårt forretningsforhold, beklager, sier Jocobsen. Ifølge loven skal selskapet oppbevare informasjon om henting av smittefarlig i avfall i tre år. Informasjonen skal være tilgjengelig for helsmyndighetene. Sporbarhet | Monsen holder til daglig til på Klemetsrudsanlegget, der det leveres inn både husholdningsavfall og smittefarlig avfall daglig. En annen grunn til at de påbudte spesialsekkene og boksene skal brukes til spesialavfall er sporbarhet. - Det er viktig at vi kan spore avfallet tilbake til klinikkene og sykehusene det kommer fra. Så hvis det er avvik og ikke pakket riktig, så kan vi melde tilbake om det er gjort feil, sier informasjonskonsulent i Energigjenvinningsetaten, Rikke Dahl Monsen til Dagbladet.no. - Lagres aldri | En viktig forskjell på behandlingen smittefarlig avfall og vanlig husholdningsavfall er destruksjonstiden. Mens sistnevnte kan bli liggende i uker, i påvente av møtet med 900 graders varme i forbrenningsovnene, skal smittefarlig avfall destrueres samme dag. - Vi lagrer aldri smittefarlig avfall her på anlegget. Det er uhygienisk og kan være farlig, særlig for uvedkommende som er inne på anlegget her, sier Monsen. I byen er det meningen at avfallet skal oppbevares i låste bokser, enten i store låsbare stålcontainere utendørs, eller gule merkede bokser innendørs. - Når renovasjonsarbeidere ikke ser at smittefarlig avfall er merket, så antar de jo at de henter ufarlig restavfall og vil jo ikke behandle det som smittefarlig avfall. I tillegg, hvis det er folk som går i søppeldunkene for å lete etter verdifullt avfall som flasker eller liknende, så vil jo det også kunne være en fare for dem. Skjerper rutinene | Etter at Dagbladet.no konfronterte Oslo Plastikkirurgi med at de kastet menneskrester i søppelkassene for husholdningsavfall, har de skjerpet rutinene. Eieren erkjenner også at klinikkens rutiner for å hindre smittefarlig avfall fra å blande seg med husholdningsavfall, har vært mangelfulle. I en e-post til Dagbladet.no skriver Kalaaji: « Angående vår nærmere lovede undersøkelse på klinikken om vår håndtering av biologisk avfall, så viser det seg at vi her har et forbedringspotensial. Nye rutiner er allerede på plass i samarbeide med miljøtransport og det er etablert egen, låst container for biologisk avfall. " Dagbladet.no er interessert i å komme i kontakt med tidligere pasienter eller andre som kjenner til feil håndtering av smittefarlig avfall. Journalisten nås på +47 45 29 18 36, eiliv@db.no eller +47 2400 00 00. Eventuelt kan du bruke skjemaet under. Skriv "Smittefarlig avfall" i tittelfeltet. Kraftig nedgang i flytrafikken | Størst nedgang på Gardermoen. Folk reiser mindre med fly, både innenlands og utenlands. Novembertallene til Avinor viser en markant nedgang i flytrafikken. Selv betegner Avinor nedgangen i flytrafikken i november i år sammenlignet med november i fjor som kraftig. Innlandstrafikken gikk ned med 7,4 prosent, mens utenlandstrafikken ble redusert med 5,8 prosent i denne perioden. Totalt reiste snaut 3,1 millioner passasjerer til og fra en av Avinors lufthavner i november. - Det er ingen tvil om at vi i tiden framover må ta høyde for en nedgang i trafikken og tap av inntekter, sier konsernsjef Sverre Quale i en kommentar til novembertallene. Avinor jobber nå med justeringer på kortere sikt i kjølvannet av stagnasjonen i trafikken. Størst nedgang blant landets største lufthavner har Oslo Lufthavn Gardermoen, som hadde en nedgang i antall passasjerer på 10,3 prosent i den aktuelle perioden. Trondheim Lufthavn Værnes fikk en nedgang på 7,5 prosent, Bodø lufthavn 6,8 prosent, Stavanger lufthavn Sola 2,6 prosent, Bergen lufthavn Flesland 1 prosent og Tromsø lufthavn Langnes 0,7 prosent. De regionale lufthavnene har hatt en samlet nedgang på 3,1 prosent i november sammenlignet med samme måned i fjor. Slakter toppledernes fallskjermer | Landets største skattebetaler Olav Thon (85). Olav Thon har forholdt seg rolig under finanskrisen, men nå tar han et saftig oppgjør med toppledernes fallskjermavtaler. For få dager siden ble det kjent at Notar-sjef Geir Hantveit har sikret seg en fallskjerm i det konkursrammede selskapet på 5 millioner kroner over tre måneder. - Et eiendomsmeglerselskap går over ende, og en sjef som tiltrådte i september, får en slik fallskjerm. Det er helt meningsløst. Det er blitt slik at ledere kan gå fra den ene fallskjermen til den andre selv om selskapene de leder går aldri så dårlig. Feilskjær må ikke belønnes med fallskjermer, sier Thon til VG. Han mener det er fullstendig ødeleggende for samfunnsmoralen, spesielt under finanskrisen, med slike fallskjermer. Thon mener det er spesielt viktig i en tid med pengekrise og stigende ledighet å unngå å vise fram rikdommen sin. - Jeg sier ikke dette for å ramme disse folkene. Jeg sier det like mye for å bekjentgjøre at det finnes andre gleder i livet enn å ha en yacht liggende i en eller annen havn nede ved Middelhavet som de bruker en uke i året. Eller en hytte på flere tusen kvadratmeter med 15 gjestetoaletter. Hele næringslivet vil tjene på at de ledere og gründere jeg her snakker om, lever et noe mer begrenset og alminnelig liv, sier Thon. Hantveit i Notar tar til motmæle og mener Thon bommer med kritikken. Fallskjermen på 5 millioner kroner slår bare inn dersom Hantveit blir fjernet fra Rotar, som er Notars eierselskap, forklarer han. Miss Ubehag | Er det politisk sensur når Kulturrådet overprøver sitt eget fagutvalg og stanser videre støtte til det kontroversielle kunstprosjektet "Miss Landmine"? Da Norsk Kulturråd nylig arrangerte sin årskonferanse med farlig kunst som tema, var det bare ett prosjekt som virkelig vakte debatt i salen. Det var Morten Traaviks "Miss Landmine", et kunstprosjekt fra Angola, der store plakater viser de ti finalistene i missekonkurransen "Miss Landmine". Alle er kledd i selskapskjoler og lånte smykker og alle støtter seg på en krykke, for i denne missekonkurransen har deltakerne et bein for lite. Morten Traavik spiller rollen som konferansier. Han gjør rede for hvor kjolene kommer fra, hvor smykkene kommer fra og hvor landminen som kappet beinet av jenta kommer fra, i tillegg til hvilket sprengstoff den inneholdt. Konferansedeltakerne ble bedt om å stemme på hvilken kandidat de syntes var penest. Vinneren fikk Traaviks honorar på 4000 kroner, en god slump penger i Angola. Ubehaget spredte seg langs benkeradene. Er det greit å være deltaker i en skjønnhetskonkurranse, der deltakerne er fattige landmineofre? Hva sier prosjektet om vestens blikk på Afrika? Er dette utnyttelse av kvinner fra den tredje verden, eller er det et smart kunstgrep for å rette fokus mot landminer? Traavik tvinger publikum til å ta stilling til prosjektet, ja til å delta i det, ved å insistere på at hver enkelt velger blant kandidatene. Selv ble jeg i egenskap av paneldebattleder bedt om å annonsere vinneren. Det klarte jeg ikke. Forestillingen virket såpass sterkt på meg at jeg ga oppdraget videre til en som var mer fortrolig med prosjektet. "Miss Landmine" er et politisk prosjekt som overskrider sjangergrensene: Det er en sceneforestilling, en dokumentarfilm og et kunstprosjekt. Det vekker sterkt ubehag hos de fleste norske publikummere, samtidig som det støttes av regjeringene i Angola og Kambodsja, så vel som av fredsprisvinnerne ICBC, den internasjonale kampanjen mot landminer. Scenekunstutvalget, som innstiller prosjekter til støtte fra Kulturrådet, har valgt Morten Traaviks prosjekt som en hovedprioritering for 2009. De har innstilt på at han skal få en million kroner i støtte i året med oppfølgeren av Angola-prosjektet, en liknende konkurranse i Kambodsja. Men Kulturrådet - som er oppnevnt av Storting og regjering og får utvalgets innstilling til vurdering - har nå overprøvet innstillingen. Traavik får ikke en krone. Rådet har anledning til å overprøve fagutvalgene, men gjør sjelden annet enn å endre summer elle spre midlene på flere prosjekter. - Det er ingen tvil om at dette er politisk sensur. Jeg skulle ønske Kulturrådet ville innrømme det, så kunne vi i hvert fall få en fruktbar debatt, sier Morten Traavik på telefon fra Kambodsja. Der følges hans nye prosjekt av et kanadisk TV-team. Vedlagt søknaden om støtte til "Miss Landmine Kambodsja" la han foruten tilsaget fra den kambodsjanske regjeringen to dokumentarfilmer, en fra CNN og en fra Al Jazeera, som begge er positive til prosjektet. - Jeg ble veldig oppgitt over avslaget, på bakgrunn av alt prosjektet har oppnådd. Det har skaffet nasjonal og internasjonal oppmerksomhet til landmineproblematikken og til funksjonshemmedes rolle. Formen jeg har valgt utfordrer både synet vårt på den annerledes kroppen og på betrakterens rolle. Dessuten utfordrer det vår oppfatning av hvordan krigsskadde afrikanere skal te seg, sier Traavik. Kulturrådets leder, Vigdis Moe Skarstein, avviser Traaviks påstand om politisk sensur. - Det vil jeg sterkt avvise. Alle som deltok på rådsmøtet var opptatt av dette prosjektets interessante innhold. Ingen som hadde ordet uttrykte noen form for forargelse. At vi syntes "Miss Landmine" var viktig, avspeiler beslutningen om å vise Angola-prosjektet på årskonferansen. Derimot syntes vi ikke at Kambodsja-prosjektet inneholdt nok nye elementer til å gi ny støtte, sier Skarstein | Scenekunstutvalget - som ledes av Bentein Baardson og for øvrig består av Therese Bjørneboe, Ola Beskow og Anne-Britt Gran - sendte i går ut en pressemelding, der de beklager at Rådet ikke har fulgt utvalgets innstilling. Utvalget ønsker å få saken opp til ny behandling etter jul "for å rydde opp i eventuelle misforståelser i saksframlegget". - Vår faglige vurdering er at dette er et kjempeviktig prosjekt, som har hele verdensarenaen som nedslagsfelt. Derfor er det dypt beklagelig at rådet ikke har sett dette, eventuelt at vi ikke har fått presentert det godt nok. Når prosjektet flyttes til en ny verdensdel må det betraktes som nytt, sier Bentein Baardson. Han understreker at scenekunstutvalget er klar over Kulturrådets demokratiske funksjon, altså at utvalget innstiller og Rådet avgjør. I pressemeldingen uttrykker utvalget imidlertid at "Rådets avslag av Traaviks søknad kan virke uheldig for selve støtteordningsprinsippet på scenekunstområdet i Norsk kulturråd", siden "feltet er tjent med offentlige støtteordninger som er basert på kunstfaglige beslutninger". De reiser dermed en debatt om prinsippet om armlengdes avstand, som er grunnfestet i norsk kulturpolitikk. Traaviks prosjekt må sees i lys av nyere strømninger i kunstfeltet det siste tiåret, sier Anne Brit Gran. - Den såkalte relasjonelle og deltakende estetikken har vært med på å endre oppfatningen av hva et kunstverk kan være. Traaviks "Miss Landmine" er eksemplarisk i så måte: Den både involverer de faktiske landmineofrene i en missekonkurranse, og den involverer publikum ved at de må være med og stemme på sin miss. Men Gran mener også at innholdet i Traaviks prosjekt er tungt å svelge for mange. - I en norsk sammenheng er det mitt inntrykk at "Miss Landmine" krasjer med en politisk korrekt holdning, som sier at skjønnhetskonkurranser er en uting uansett, og derfor ikke bør eksporteres til landmineofre. At prosjektet oppleves som ubehagelig, ambivalent og vanskelig å forholde seg til, betyr at noe står på spill. Og det mener jeg er et kvalitetskriterium ved denne typen samtidskunst, sier Anne Brit Gran. Morten Traavik reiser for tida rundt i Kambodsja for å finne kandidater til "Miss Landmine 2009". Myndighetene er positive, mens en menneskerettighetsorganisasjon har reagert negativt. - I Asia, som i Afrika, er dette prosjektet lite kontroversielt. Men det er problematisk i den hvite verden. Noen klarer ikke å se forbi opplevelsen av at missekonkurranser er fæle. Traavik avviser at han bare gjentar Angola-prosjektet i et nytt land. - Den asiatiske kulturen er så ulik den afrikanske, at dette vil bli et helt annerledes prosjekt. Et team fra Sveriges designhøyskole er med for å lage en kleskolleksjon for den asymmetriske kroppen. Jeg aksepterer ikke Kulturrådets begrunnelse om at de vil prioritere prosjekter som ikke har fått penger før, de gir jo stadig vekk til gamle travere, sier Traavik, som tilføyer at han søkte støtte til tre forskjellige prosjekter, hvorav "Miss Landmine" i Kambodsja bare var ett. Tida vil vise om Kulturrådet tar saken opp igjen over nyttår. I mellomtida er det mulig å se deler av prosjektet på www.miss-landmine.org. Det er mulig å stemme på kandidatene også. Hvis du orker. Hege Duckert er kulturkommentator i Dagbladet. Tysk par arrestert for tempel-sex | Fikk bot i Thailand. To tyske turister ble i går arrestert i den thailandske provinsen Ayutthaya. De må hver betale 500 bath i bot etter å ha hatt sex i et tempel. Paret ble funnet i Srisanphettempelet i Ayutthaya nasjonalpark klokken 12.30 i går. Ifølge avisa The Nation stoppet paret da vakta Phaithoon Puengthong blåste i fløyta si og sprang mot dem. Det tyske paret ble overlevert til politiet, som ga dem bot på 500 bath eller 100 kroner hver. De ble siden løslatt. Ayutthaya nasjonalpark, eller Phra Nakhon Si Ayutthaya Historical Park, ligger åtte mil nord for Bangkok. Byen Ayutthaya var landets hovedstad i over 400 år, og er i dag et populært turistmål. Norge kan bli tvunget til å bygge ut mer fornybar energi | EU-landene enige om 20 prosent fornybart innen 2020. Mindre kullkraft? Torsdag diskuterer EU-toppmøtet et mulig tak for CO2-utslipp. EU-rådet og EU-parlamentet har i dag blitt enige om at 20 prosent av all energi i EU skal være fornybar i 2020. De rike landene og de landene som har mye fornybar energi fra før, skal bygge ut mest, de fattigste minst. - Norge opp i 75 prosent | I dag ligger andelen fornybar energi i EU på rundt 8 prosent. I Norge er rundt 60 prosent av all energi fornybar, på grunn av all vannkraften. EU-ekspert Eivind Hoff i Bellona mener at fornybardirektivet kommer til å bli gjeldende for Norge, gjennom EØS-avtalen. - Spørsmålet er hvor mye Norge må øke fornybarandelen. Hvis man skal bruke samme formel som er brukt for de andre landene, må Norge opp i 75 prosent fornybar energi, sier Hoff. - Norge har et stort potensiale for utbygging av både vindenergi offshore og biomasse. Dette potensialet er uutnyttet fordi støtteregimet er for dårlig i dag, sier Hoff. Statssekretær Liv Monica Stubholt vil ikke forskottere noe som helst når det gjelder implementering av loven i Norge. - Når direktivet er endelig vedtatt, er det naturlig for Norge å raskt ta stilling til om det skal tas inn under EØS-avtalen. Vi vil da gå i dialog med EU om hvordan det skal gi seg utslag i norsk lovgivning, sier Stubholt til Dagbladet.no. Store forpliktelser | Mange av nabolandene våre tar på seg store forpliktelser med det nye direktivet. Sverige har allerede en fornybar-andel på 40 prosent, og må opp til 49 prosent. Storbritannia må øke sin andel dramatisk, fra 2 - 3 prosent og opp til 14 - 15 prosent. - Så viktig er klimaspørsmålet at vi må klare dette. Det kan bli krevende, men jeg tror det går, sier EU-ambassadør i Norge, Percy Westerlund, til Dagbladet.no. De landene som ikke klarer å bygge ut nok fornybar energi innen 2020, har mulighet til i stedet å finansiere utbygging i andre EU-land, eller i land der den fornybare energien vil bli importert til Europa. Nettopp her mener Eivind Hoff det ligger et stort økonomisk potensiale for Norge. - Norge har mulighet til å øke fornybarandelen til mer enn 75 prosent, og selge energien til Europa. Det vil bli stor etterspørsel etter fornybar energi fra EU-land som trenger å nå forpliktelsene sine, sier Hoff. Bellona vil jobbe for at EU legger et så strengt mål på Norge som mulig. CO2-tak diskuteres torsdag | Direktivet som ble vedtatt i dag er en del av EUs klima- og energipakke som diskuteres denne uka. Bellona er svært fornøyd med at EU-landene har klart å bli enige om bindende målsetninger, både et samlet mål og fordelt på hvert enkelt medlemsland. - Det har ikke vært enkelt, sier Eivind Hoff. Finanskrisen har hatt skylden for at det en stund var tvil om EU-landene ville klare å komme til enighet. Italias Silvio Berlusconi har vært blant de som har ment at dette er feil tidspunkt å fokusere på klimasaken. Fornybardirektivet er første del av EUs klima- og energipakke. De aller største diskusjonen gjenstår, nemlig de som gjelder kvotehandelsdirektivet og CO2-håndtering og -lagring. Settes det et strengt CO2-tak i kvotehandelsdirektivet, kan det bety en reduksjon av antallet kullkraftverk i Europa. Dette skal diskuteres av stabs- og regjeringssjefene i EU torsdag og fredag. EU-diskusjonene denne uka har betydning for de internasjonale FN-forhandlingene om klima som foregår parallellt i Poznan, Polen. - Det er viktig at EU får vedtatt en klima- og energipakke, men ikke avgjørende at det skjer før jul, sa miljøvernminister Erik Solheim under en pressekonferanse sist fredag. Les også: Den vanskelige klimapakken (Kommentar). - Ble testet så sjelden at det var vanskelig | Lasse Kjus er skeptisk til antidopingarbeidet i alpint. Prioriterer aksel: Anders Solheim i Antidoping Norge sier alpint følges opp på lik linje med eksempelvis langrenn. Forundret: Aksel Lund Svindal synes det er rart han ikke testes mer. * Les også: Har bevis for at skiløpere går med dop | Lasse Kjus sier at dopingjegerne testet utøverne for lite under hans karriere, til tross for at alpint vurderes som en kraftidrett. - Jeg ønsket testing så ofte som mulig. For meg ble testingen en slags angst. Det skjedde så sjelden at det var vanskelig å forholde seg til det. Du vet aldri om noe kan gå galt, sier Kjus til Dagbladet. Ble beskyldt for doping | Han var aktiv under hele Norges alpin-gullalder fram til 2006, og var blant verdens aller beste alpinister. På 90-tallet fikk norske utøvere flere ganger dopingbeskyldninger mot seg på grunn av sin store muskulatur. Beskyldningene måtte trekkes tilbake hver gang. Kjus forteller at det var vanlig å bli testet en til tre ganger utenom konkurransesesongen. Det var heller ikke ofte at alpinistene ble testet i verdenscuprenn. Testene kom helst under, eller i forkant av, mesterskap. - Testingen var opp og ned og ikke alltid like bra. Det kunne gå en sommer uten at noe skjedde, for så å bli testet fem ganger i løpet av et mesterskap på fjorten dager, forteller han. Men Kjus ser begrensningene antidopingarbeidet har, og at det koster mye å holde arbeidet i gang året rundt. - Burde testet oftere | - Jeg ser med fordel at jeg kunne blitt testet oftere i stedet for å ha et påtvunget meldepliktsystem. Det lunne spart antidopingsystemet for arbeid, sier Kjus. Han er en sterk motstander av det vedtatte, men omdiskuterte opplegget der utløverne til enhver tid må rapportere hvor de er. - Jeg ønsker at man kunne hatt et testarkiv av seg selv slik at man hadde noe å vise til, sier Kjus. - Det har vært få dopingsaker i alpint. Er det noe å hente på doping i den idretten? - Ja, alpint er en fysisk sport hvor doping selvfølgelig har en prestasjonsfremmende effekt. Kjus er klar på at alpinister ville hatt god bruk for doping under styrketreningen utenfor sesongen. Dette var perioder de sjelden eller aldri ble testet. - Men det som er flott med alpint er det er så mange aspekter ved idretten at man ikke er "nødt til å dope seg" for å hevde seg, mener den meritterte alpinisten. Prioriterer Aksel - men ikke i høst? Anders Solheim i Antidoping Norge forteller at alpinister som Aksel Lund Svindal i dag følges opp tett i Norge. - Vi prioriterer alpint høyt. Vi følger opp det på linje med det som drives innen utholdenhetsidretter som langrenn, sier sjefen i det nasjonale antidopingbyrået. - De var kjappe med å teste meg da jeg begynte å trene igjen etter uhellet, sier Aksel Lund Svindal til Dagbladet. - Både i januar og februar kom dopingkontrollørene uanmeldt. Men etter at jeg begynte å kjøre på ski igjen har jeg knapt sett dem. - Jeg husker ikke helt, men mulig jeg er blitt testet to ganger til ut over det. - Synes du det er for lite? - Det er i hvert fall ikke for mye. Og jeg er litt overrasket over at jeg ikke er blitt testet oftere. Men når det er sagt - Antidoping Norge og WADA vet sikkert hva de gjør og bruker sine ressurser deretter. For meg er det helt naturlig at kontrollørene går mer etter idrettene der styrke og utholdenhet er avgjørende suksessfaktorer. I en teknisk idrett som alpint får man ikke like godt betalt for å jukse. Aksel Lund Svindal ble testet mer før han ble skadet her i Beaver Creek for ett år siden. Fordi han kjørte fort på ski. - Sånn er det og det er bra. Kjører du godt i renn blir du oftere testet som en følge av resultatene - der og da. Men i høst - nei, jeg tror ikke jeg er blitt testet en eneste gang. Og det er litt rart. Hva var det siste Kristian Valen (34) fikset selv? Sitt eget hår. Aktuell: Med showet "Raskere enn sitt eget beste" og med DVD-en "Et musikalsk kaos". Bor: Der toalettveska er. Hva er det beste som skjer i livet ditt nå? - Åhh, det er mye. Nytt scene show, ny DVD, nye muligheter og vennlige fjes overalt når vi er ute og reiser. Og det verste? - At arbeidsdagen til folk flest starter før klokka 15.00. Din favorittroman er? - "Alkymisten". Aldri gi opp, se lykken og muligheter i alt. Hvor reiste du sist? - Til Dubai. Hva gjorde du der? - Jeg skulle ha min første ferie på seks år, og mitt eneste kriterium var solgaranti, og da ble det Dubai, ettersom Egypt samme dag som jeg bestilte fikk tolv utenlandske turister bortført og kidnappet. Det er bare myte at alt som er moro er ulovlig i Saudi-Arabia og Dubai. Du kan gjøre alt fra å skyte utmagra kameler med rakett, svinge deg med russiske studenter som jobber alternativt på kveldstid eller ha en romantisk avslapningsferie på stranda med kjæresten. Hva er ditt favorittreisemål? - Det kommer litt an på, men det finnes bare tre store reisemål: Afrika, USA og Dubai. Og i Norge? - He-he. Er såpass heldig at jobben min er å reise rundt i Norge hele året. Hvor er det peneste stedet i Norge? - Jeg har hørt det er Svalbard, så jeg håper å dra dit når finanskrisen har gjort sitt til at det er islandske priser på å feriere i Norge. Hvilket sted drømmer du om å reise til? - Afghanistan. Jeg vil se med mine egne øyne hvordan et folk blandet av rase og religion holder fast med familiene sine. Dette landet har vært i konstant uro siden Aleksander den store, og ingen har til nå klart å erobre eller stabilisere landet. De må ha utrolig sterke familiebånd og tradisjoner for å finne en mening oppi alt kaoset. Tenker du på miljøet når du flyr? - Nei, det gjør en automatisk når 80 prosent av billettprisen er avgifter. Hva driver du med på fritida? - Hva er fritid? Jeg har ikke fritid, ettersom mesteparten av min omgangskrets ikke spiller fotball, som jeg elsker. Hvor ofte trener du? - Hver dag på apparater og litt for frihånd når jeg bor på hotell uten gym. Hvor mange kilo tar du i benkpress? - Hva er benkpress? Jeg trener kondisjon og har ikke ambisjoner om å se ut som Arnold. Hva er favorittalbumet ditt? - Det er som om å be sin mor velge hvem av sine barn som hun er mest glad i. Hva løper du 60-meteren på? - Forhåpentligvis går det taxi så jeg slipper. Hva tar du med deg på hyttetur? - Dykkerutstyr, rifle, dasspapir og mobil med mms-mulighet. Hvilke fem ting redder du ut hvis det begynner å brenne? - Laptopen, diverse minner i våpenskapet og mobilen. Hvor kjøper du møblene dine? - Der de kan levere samme dag og skru dem opp for meg. Hva var det siste du fikset sjøl? - Håret. Hva gjør du de siste fem minuttene før gjestene kommer? - Sjekker mail. jats@dagbladet.no | Det norske hus | Norge er mer enn fisk, fjord og fjell. Nå skal utenriksminister Jonas Gahr Støre vise norsk arkitektur fram for verden. Paradebygget: Operaen i Bjørvika er blant byggene UD gjerne viser fram. Da Støre kom over det amerikanske tidsskriftet Architectural Record, så han at Operaen var forsidesak. - Det gir en enestående profilering av både bygget, av opera og ballett som kunstform, av Snøhetta, og av Oslo og Norge, sier han. Vekker nysgjerrighet: Operaen i Bjørvika har allerede fått stor oppmerksomhet i internasjonal presse og trekker mange besøkende. Ikke selge laks: Jonas Gahr Støre vil ikke definere kulturuttrykk som noe som primært skal tjene andre formål. Mer Fehn: UD og Nasjonalmuseet planlegger en Sverre Fehn-utstilling. Blant Fehns siste verk er Arkitekturmuseet i Oslo. Fornøyd: - Arkitektur er blitt en viktig næring i Norge, sier NALs Jannike Hovland, som berømmer UDs arkitektursatsing. Storslått: Norske arkitekter har gjort sitt til at det skal være en opplevelse å ferdes langs Norges mest populære turistveier. Her har Code arkitektur gitt nytt liv til Tungeneset ved Senja. Nye hus: Flydalsjuvet ved Geirangerfjorden har fått stor oppmerksomhet. Geiranger: Ørnesvingen med utsikt over Geirangerfjorden. Høyt oppe: Ørnesvingen er tegnet av arkitektkontoret 3RW. Tid for tre: Den nye Preikestolhytta er tegnet av arkitektene Helen & Hard og er en del av trearkitektur-prosjektet Norwegian Wood. Ens ærend: Agnieszka Jantaraska er arkitekt og kom til Oslo sammen med Radoslaw Gasiorowski bare for å se den nye operaen. - Møter mellom mennesker blir formet av rommet som brukes, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. - Musikk har et universelt språk, i likhet med dans og design, og slik er det også med arkitektur. Arkitektur gir rom for dialog, bokstavelig talt. Fram til nå har fisk, fred og fjord vært det som omverdenen oftest har forbundet med ordet "Norge". Men nå satser Jonas Gahr Støre og Utenriksdepartementet (UD) på å profilere Norge som arkitekturnasjon. - Fremragende norsk arkitektur er blitt en del av det norske uttrykket, sier Støre. Målet er at det norske omdømmet skal styrkes, at Norge skal bli et land reisende har lyst til å besøke og næringslivet har lyst til å samarbeide med. Utstillinger, foredrag og seminarer om norsk arkitektur sendes nå verden rundt i regi av UD og Nasjonalmuseet. Samtidig inviteres journalister og bransjefolk fra andre land til Norge for å se paradebygg som Operaen i Bjørvika, Arkitekturmuseet i Kvadraturen og Norwegian Woodprosjektet i Stavanger. Og satsingen har allerede gitt resultater. Norge og Oslo dukker stadig hyppigere i aviser og tidsskrifter i andre land. Som et eksempel trekker utenriksministeren fram at den nye operaen ble forsidesak i det amerikanske tidsskriftet Architectural Record. - Det gir en enestående profilering av både bygget, av opera og ballett som kunstform, av Snøhetta, og av Oslo og Norge, sier Støre. Han har arkitekter i nær familie og fascineres av hvordan de arbeider. - Selv føler jeg meg vel i bygg som kan gjenspeile en stemning, skape en atmosfære, fra en hytte i fjellet til en konsertsal i byen, sier Støre. - Jeg har en særlig svakhet for norske bygg som finner sin plass i naturen, i fjellet og ved sjøen, en nordisk stil med bruk av naturlige materialer, lys og luft, og godt tilpasset landskapet. Jeg lengter ofte til et slikt sted. Ifølge Jannike Hovland, avtroppende president i Norske arkitekters landsforening, er det nettopp denne typen arkitektur Norge bør skryte litt av. - I Norge er vi flinke til å bruke naturmaterialer og bygge i landskap, sier Hovland. - Det er trekk som kan markedsføres. Norsk arkitektur har et ærlig og nøkternt uttrykk og er en videreføring av det modernistiske. Turistvegprosjektet Nasjonale Turistveger kombinerer det beste av både natur og arkitektur, sier hun. Turistvegprosjektet er en storslått norsk satsing som er blitt mottatt med lovsang i internasjonal presse. Norske arkitekter, lokale myndigheter og Statens vegvesen samarbeider om å bygge ut noen av de mest besøkte turistveiene i Norge, som veiene langs Helgelandskysten og over Sognefjellet. Rasteplasser og utsiktspunkter i nyskapende utforming og forslag til fotturer skal skape opplevelser for besøkende til Norge. Det påkostede initiativet har allerede blitt frontet tungt av UD, og er blitt karakterisert som et større arkitekturløft for Norge enn Operaen. "Omveg" -prosjektet var temaet for en utstilling i Paris i fjor, arrangert av den norske ambassaden. Også norske arkitekter som Jarmund & Vigsnæs og Jensen & Skodvin har fått sine egne utstillinger i Paris. - Det har ført til stor etterspørsel etter nye utstillinger, sier ministerråd Tove Kijewski ved ambassaden i Paris. - En bransjereise for franske arkitekter til Oslo og Stavanger i sommer hadde lang venteliste, og nå planlegges en ny. Jannike Hovland verdsetter UDs økte interesse for arkitektur. - Det er kjempebra, sier Hovland. - Vi har presset på lenge for at representanter for Norge alltid skal tenke på norsk arkitektur når de er i utlandet, og for å få en norsk arkitekturpolitikk som inneholder planer for å reklamere for og eksportere norsk arkitektur. Vi må tenke næringsliv, slik vi gjør med oljeteknologi og fisk. Arkitektur er blitt en viktig næring i Norge. Men det er ikke alle som synes arkitektursatsingen virker gjennomtenkt. Fred Selnes, professor i markedsføring på BI, spør seg om Norge kan få en internasjonal posisjon innenfor kulturfeltet. - Hvis målet er å være en kulturnasjon som når opp mot Frankrike, Italia og England, har vi et troverdighetsproblem, sier han. - En bedre vei ville være å selge oss på rene produkter og fornybar energi. Det er i vinden, og innenfor dette området ville det være lettere å få en posisjon. At Norge ikke kan hevde seg kulturelt, er ikke Jonas Gahr Støre enig i. - Vi kan ikke måle kvalitet etter størrelsen på landene, sier han. - Det har alltid vært områder innen kunst og kulturliv som har gjort seg bemerket, og norsk kunst og kultur er en integrert del av de europeiske strømningene. Men tanken på å bruke kunst og kulturuttrykk til å selge noe som helst, for eksempel et land, vekker skepsis hos mange. Fred Selnes lurer på hva Utenriksdepartementet vil oppnå. - Hvis målet er å få turister til Norge, ville jeg heller brukt pengene der jeg vet de virker, for eksempel på ren reklame. Andre stemmer som er kritiske mot UDs satsing på kulturfeltet, spør seg om vellykket kunst, som ofte er tvetydig og utfordrende i sitt uttrykk, egner seg til å gi inntrykk av et fredselskende og progressivt folkeferd. Direktør i Fritt Ord Erik Rudeng mener det er begrensende å presse kultursatsingen inn i et omdømmeskjema. - Det er ikke noe galt i at Utenriksdepartementet bevilger penger til kulturtiltak. Men kulturuttrykk er ofte kontroversielle og uforutsigbare. Hva gjør vi hvis en kultursatsing får negative konsekvenser? spør Rudeng. - Skal vi avbryte satsingen da? Det er en reell risiko involvert, og hvis det er hensynet til landets omdømme som skal være det utslagsgivende, er det ikke bra for norsk kulturliv. Jonas Gahr Støre ønsker ikke å definere verken arkitektur eller andre kulturuttrykk som noe som primært skal tjene andre formål. - Norsk kultur har ikke som formål å selge norsk laks eller norske politiske synspunkter i utlandet, sier han. - Kultur og god arkitektur er viktig nok i seg selv. Vi skal likevel være oss bevisst at det kulturelle uttrykket forteller en historie om Norge. Og det er et mål at vi forteller en historie som er moderne og representativ. Om folk fra andre land lar seg begeistre av norsk kultur, så har det ringvirkninger til andre samfunnssektorer. Lar de seg begeistre? Vi tok turen ned til Operaen i Bjørvika. Der gikk vi rett på Omar Sidibeh fra Gambia. - Jeg kjørte forbi med fetteren min og sa "Jøss, hva i all verden er det for noe?" sier Sidibeh. - Det er et imponerende bygg. Oslo har forandret seg mye. Det er et helt annet land enn jeg så for noen år siden. Jeg tror Operaen kan være med på å fortelle verden om det som skjer. Danske Ellen Porsdal Hink synes Operaen er "meget fantastisk". - Det er som gå i fjell. Men det er redselsfullt med så mye trafikk inne i byen, og de høye, moderne byggene i området ødelegger, sier Hink, mens Marija Suurpalo og Henna Pajunen fra Finland synes Operaen ser ut som et isfjell som stiger opp av havet. - Bygget er veldig vakkert. Det er som om bygningen beskriver hele landet og tar inn hele naturen. Det er en super måte å markedsføre Norge på, mener de to. Men arkitektur skaper ikke bare henrykkelse. At moderne og utfordrende arkitektur kan møte motstand, finnes et prima eksempel på i Hamarøy. Der er byggingen av det nye Hamsun-senteret i gang, etter en over ti år lang strid der lokalbefolkningen har vært sterkt engasjert mot den berømte arkitekten Steven Holls mørke tårn. Hvordan kan arkitektur skape forsoning og forståelse når folk står med fakler og høygafler og vil ha skrotet vekk og arkitekten kjeppjagd en gang for alle? Jannike Hovland i Norske arkitekters landsforening mener det er positivt at nye bygg er omstridt. - Faren er å skape noe likegyldig. Jeg ser ikke noe problem med å markedsføre prosjekter der det er tatt et grep. Også Jonas Gahr Støre mener arkitektur kan bringe mennesker sammen selv om de er vilt uenige om bygningene er pene eller ikke. - Ofte er det nettopp de nyskapende prosjektene som klarer å bygge broer og skape nye arenaer. Vi ønsker å støtte kultur også for å skape debatt, overraske eller sette noe på spissen. Et av de mest vellykkede eksemplene på at nyskapende arkitektur kan skape tillit og bygge broer, er ifølge utenriksministeren biblioteket i Alexandria, tegnet av norske Snøhetta, som åpnet i 2002. - Det var et unikt internasjonalt samarbeid rundt planleggingen og byggingen av biblioteket, som fungerer som møtested mellom øst og vest, nord og sør og mellom islamsk og kristen kultur og religion. Kunstformer som teater, litteratur og billedkunst forteller ofte en historie. De etterlikner livet. Arkitekturen er mer idébasert, den rommer ikke fortellinger om menneskelig tro og tvil på samme måte. Hvordan kan nettopp arkitektur binde oss sammen? - Jeg synes man kan si at arkitektur er fellesskap, sier Jonas Gahr Støre. - Jeg er ikke enig i at arkitekturen er mindre knyttet til eksistensielle spørsmål enn andre kunstformer. Den skaper rom rundt livene våre. Dagmamma brukte Hells Angels til å kreve inn gjeld | Barnefaren ble oppsøkt av MC-menn. Med assistanse fra medlemmer av MC-klubben Hells Angels (HA) forsøkte den oppsagte dagmammaen å inndrive utestående penger. Etter at en barnefar sa opp kontrakten og holdt sin ett år gamle datter borte fra dagmammaen, ble han oppsøkt av HA-medlemmer hjemme på døren med krav om penger i oktober 2005. I dommen fra Jæren tingrett slås det fast at dagmammaen (44) ikke hadde anledning til kreve inn 9.000 kroner fra mannen som mente kvinnen hadde misligholdt avtalen de hadde inngått. Kvinnen var sammen med to medlemmer av Hells Angels da han urettmessig ble truet. Da småbarnsfaren nektet å betale kvinnen pengene, skal også den ene av HA-medlemmene ha sagt at de skulle overta gjelden dersom beløpet ikke ble gjort opp. - Fornærmede har forklart at han oppfattet det som skremmende at han ble oppsøkt av personer tilhørende Hells Angels-miljøet, og han var ikke i tvil om at de var i stand til å gjøre alvor av truslene, står det i dommen. Alle de tre ble dømt til betinget fengsel i mellom 30 og 45 dager. Halvdan Sivertsen vil redde et Beckstein-flygel fra 1915 | Hvis det begynner å brenne. Hvordan ser din perfekte søndag ut? - Da har jeg ikke spilt eller festet seint på lørdag, slik at en lang frokost bare blir som en oppvarming. Så ut på tur; til fots, sykkel, båt eller ski, alt etter årstid, vær og føre. Ettermiddag med svigers, barn, barnebarn, Bodø-Glimt. Rolig kveld, gjerne tv eller kino. Din favorittroman er? - "Catch 22" av Joseph Heller er vel den boka jeg har lest oftest i alle fall. Er uhyre fascinert av Hamsuns forunderlige litterære univers. For en drivende god forteller, og for et makeløst språk! Hva driver du med på fritida? - Kunst, konserter, teater, film, litteratur, mat, kjærlighet, søvn, venner, familie, tv, radio, aviser, båtliv, tennis, og en masse andre ting i tilfeldig rekkefølge jeg heller ikke har nok tid til. Og enda har jeg ikke nevnt tribunesliting på Aspmyra. Blir det bare tribunesliting eller får du trent noe på egen hånd? - Trener vel egentlig ikke, men er i grei form og beveger meg mye. Hva er favorittalbumet ditt? - "Close to the Edge" med Yes kommer høyt opp. "Revolver" av Beatles likeså. Så har jeg ei skive der Daniel Barenboim spiller Mozarts klaverkonsert i c-moll. Den rører meg langt inn i sjela. Hvorfor? - Yes-skiva er et mesterverk! Når du hører "Revolver" som 16-åring, blir du merket for livet. Sein Mozart, når han er i Tryllefløyte / Requiem-modus er bare verdenshistorisk bra. Hva løper du 60-meteren på? - Jeg aner ikke, men kanskje rundt 10 blank. Har aldri vært noen spurter. Hva er ditt favorittreisemål? - Vietnam gjorde sterkt inntrykk. Fantastisk vakker natur, på Nordlands-nivå, samt et herlig folkeferd. Og i Norge? - Gå om bord i Hurtigruta. På vei nord- eller sørover. Like fint er det. Hvilket sted drømmer du om å reise til? - Sør-Amerika. Hvor reiste du sist? - Pendler for tida mellom Bodø og Oslo på grunn av "Mellom oss" -forestillingen på Christiania Teater. Tenker du på miljøet når du flyr? - Tenker på miljøet og prøver å handle i tråd med tankene, unntatt når jeg flyr, og ikke kan gjøre stort fra eller til. Hva tar du med deg på hyttetur? - I hvert fall mat, vin og lesestoff. Og musefeller til hytta vår. Hvor mange steder har du bodd? - Et år i Gjesvær i Finnmark og et år i Oslo, ispedd et års studier i Trondheim og Nesna er rammen rundt alle mine år med Bodø som base. En herlig by å forlate, og å lengte hjem til. Hvilke fem ting redder du ut hvis det begynner å brenne? - Mobilen, Macbooken min, et fantastisk Beckstein-flygel fra 1915, St. Cruz-gitaren min og et bilde kona mi Marit Ellisiv Bakken har laget. Mine nærmeste er jo ikke ting, så vi holder dem utenfor. Hvor kjøper du møblene dine? - Litt fra Ikea, men mest fra lokale forhandlere i byen. Har også litt morsomt gammelt ræl, fra bruktbutikker og slikt. Hva var det siste du fikset sjøl? - Skiftet lysrør i en bod. Er ingen utpreget handyman, selv om jeg faktisk prøver på ting før jeg gir opp og tilkaller tilgjengelig ekspertise. Er en stor beundrer av fagfolk, uansett kategori. Hva gjør du de siste fem minuttene før gjestene kommer? - Blir alvorlig bekymret for at vi har laget for lite mat, og må roes ned av vertinna, som alltid viser seg å ha rett. De lager verdens mest ettertraktede vesker | Nå er de kommet til Norge. Myk luksus: Hermès er berømt for sine luksuriøse silkeskjerf i alle slags mønstre og farger. Moteikon: Grace Kelly er opphavet til navnet "Kelly-vesken", som ble verdensberømt da hun ble avbildet med den utenpå Life Magazine. Klassiker: Kelly-vesken. Salmakere: Da Thierry Hermès åpnet sin første butikk i Paris i 1837 var familien salmakere. Dette bildet fra 1952 viser at seletøy var viktig også etter gjennombruddet med vesker og skinnaccessoirer. Veskene og accessoirene fra Hermès er ofte i skinn fra eksotiske dyr og fins i et utall farger. Grand old man: Emile Hermès tok familiebedriften inn i den nye tid på begynnelsen av 1900-tallet. Her står han og ser på Hermès-butikken i Fauboug- St. Honoré i Paris i 1939. Foto: Hermès-arkivet | - Det er ikke en veske, sa Samantha, spilt av Kim Cattrall, i en episode av "Sex og singelliv". - It's a fucking Birkin. Samantha satte ord på det mange kvinner har tenkt om den verdensberømte Birkin-vesken til motehuset Hermès, som i forrige uke åpnet sin første filial i Oslo. For å få kloa i en slik en må man gjerne stå på venteliste i to år og være villig til å punge ut med mellom førti og hundre tusen kroner - hvis man da ikke går for "The Crocodile Birkin", en utgave med diamanter som koster noe nær en million kroner og som det bare finnes to eksemplarer av i verden. Sex og singelliv-episoden dreide seg om hvor langt en kvinne kan være villig til å gå for å få tak i en Birkin-veske. Det er skrevet bøker om lignende historier. Tidligere i år kom Michel Tonellos "Bringing Home The Birkin: My Life in Hot Pursuit of the World's Most Coveted Bag", som handler om en begivenhetsrik reise gjennom Europa for å spore opp, nettopp, en Birkin-veske. - Vi hadde egentlig ikke lyst til å bli representert i den "Sex og singelliv" -episoden, forteller Guillaume de Seynes. Han er direkte etterkommer av salmakeren Thierry Hermès, som i 1837 åpnet den første Hermès-butikken i Paris for å selge seletøy. Nå er de Seynes i Oslo for å åpne luksusmerkets første norske filial på Steen og Strøm. - Vi aksepterte til sist å la Birkin-vesken være med, men vi var ikke overlykkelige. Vi ønsket ikke å avertere oss selv så sterkt, og vi ville ikke virke desperate eller arrogante. Men det ble riktig fint til slutt. For i en bransje som stadig er jakt etter morgendagens motebilde, har Hermès blikk for de lange linjene og skynder seg langsomt. Og når de nå, til tross for den urolige verdensøkonomien, åpner sin første filial i Oslo, understreker Guillaume de Seynes at de er kommet for å bli. - Vi tenker alltid langsiktig. Vi kommer ikke hit for å gi oss etter to år. Det er mer enn motens krav som styrer utviklingen av Hermès' berømte vesker, klokker, slips og silkeskjerf. For mens veskemoten de siste årene har handlet om maksimalistiske vesker, holder Hermès på de rene linjene i sine klassikere som "Birkin", oppkalt etter filmstjernen og sangeren Jane Birkin, og "Kelly", som fikk navn etter Grace Kelly. - Hvis du vil ha en Birkin eller en Kelly vil du ha den for tredve år, ikke for å passe inn i sesongens trender, sier Guillaume de Seynes. Vesker har i de senere år fått en viktigere posisjon i motebildet. En veske er et statement og et symbol, og mange unge kvinner som ikke har inntekter i Victoria Beckham-klassen, kjøper billige etterligninger av vesker fra Louis Vuitton, Chanel eller Hermès. - Interessen for mote har på mange måter skiftet fra fashion til accessoirer, sier Guillaume de Seynes. - Det er naturligvis fint for oss i Hermès. Designprodukter er blitt mer tilgjengelige, og kvinner i dag blander gjerne Zara og Chanel i samme antrekk. Det er blitt en mer avslappet holdning til det. Når jeg har sagt dét, er naturligvis noe av grunnen til at enkelte kjøper falske vesker at disse veskene er blitt et symbol på suksess og stil. Å ha en viss veske over armen sier til omverdenen at jeg, eller kjæresten min eller mannen min, har råd til å kjøpe en sånn. Han bemerker med en viss syrlighet, at alle motehusene nå gir veskene sine egennavn. - Vi var de første som ga veskene våre navn. For oss er de ikke bare gjenstander. De er kjernen av alt Hermès er. Vi døper dem slik en far gir navn til sine barn. Noe av grunnen til disse sterke følelsene overfor Hermès-produktene er familiebedriftens lange historie. Hermès-familien opparbeidet seg fort en eksklusiv kundekrets blant Europas aristokrati, og den russiske tsarfamilien var blant dem som kjøpte seletøy fra Hermès. Men det var Thierry Hermès' barnebarn Emile, Guillaume de Seynes' oldefar, som remodellerte salmakerbedriften til motehus, med spesielt fokus på vesker. - Oldefaren min var en vennlig og elegant mann. Han pleide å si til barnebarna sine: "Vis meg hendene deres!". Hvis de var rene på hendene, ga ham dem en sjokolademynt. Men først og fremst, forklarer de Seynes, var Emile Hermès en mann som ikke fryktet fremtiden. - Han så at bilen ville erstatte hesten, men han skjønte også at Hermès kunne bruke sin ekspertise innenfor lær og skinn til å lage vesker og reiseutstyr. Han var fascinert av glidelåsen og var den første som brukte glidelåser i klær. Hvis han ikke hadde tenkt slik, ville familien forblitt salmakere, og forsvunnet. Også de Seynes' bestefar, Emile Hermès' svigersønn, var direktør i familiebedriften. - Jeg kjente ham godt, sier de Seynes. - Han var en mann jeg ikke bare elsket høyt, men som jeg også hadde stor respekt for. Han har vært et forbilde for meg hele livet. Han gjorde det godt som designer, men var aldri stor på det. Han var beskjeden, og rettferdig og oppmerksom overfor de ansatte. Det var de Seynes' bestefar som designet den berømte Kelly-vesken i 1935. Den gang het den "Sac à dépêches" og var laget etter modell av en gammel veske til å bære ridesaler i. Men det var først etter 1956 salget eksploderte. Da ble prinsesse Grace av Monaco, tidligere Grace Kelly, avbildet i Life Magazine der hun holdt vesken foran seg for å skjule at hun var gravid. Snart var vesken verdensberømt. Den eneste vesken som er mer ettertraktet enn en Kelly-veske forblir likevel en "fucking Birkin", vesken som ble til da Jane Birkin møtte Hermès-direktør og Emile Hermès' svigersønn Jean-Louis Dumas på et fly i 1981 og spurte om han ikke kunne designe en større og mer sporty versjon av samme veske. I dag går stjerner som Sarah Jessica Parker, Julia Roberts, Jennifer Lopez og Lindsay Lohan med Birkin-vesker over armen. Victoria Beckham, som eier Hermès-vesker for nesten femten millioner kroner, har ti. Og da den korrupsjonsanklagede Martha Stewart dukket opp til rettssaken sin med en Birkin over armen, satte hun i gang en voldsom debatt i mediene om hun hadde skadet sin egen sak ved å møte opp med en veske som var det ultimate symbolet på økonomisk suksess. Guillaume de Seynes, som er nevø av Jean-Louis Dumas, trekker på skuldrene. - Privatpersoner som har kjøpt en av våre vesker må få gjøre som de vil med den. Og selv tviler jeg vel på at en jury i USA ville vite hva en Birkin egentlig er, sier han. Selv foretrekker han sin trofaste Hermès dokumentmappe, som har vært med ham i mange år. - Den er i naturlig kalveskinn. Da jeg fikk den, var den sterkt beige, forteller han. - Nå er den karamellfarget. Den har eldes sammen med meg. Det er slik det skal være med Hermès. Chelsea festet i Oslo | Feiret Johann Olav Koss. Bursdagsbarnet: Forloveden Jennifer Lee var blant gjestene som feiret Johan Olav Koss sin 40-årsdag i natt. Foto: Thomas Rasmus Skaug. I all hemmelighet ble presidentdatteren Chelsea Clinton (28) smuglet inn bakdøra til Johann Olav Koss sin 40-årsdag i går kveld. - Chelsea er min aller beste venn. Vi møttes da vi studerte i Oxford, og ble kjent med hverandre der. Det er utrolig hyggelig å ha henne her! stråler Jennifer Lee (30). Hun er Johann Olav Koss sin kommende hustru. Mens de norske kjendisene entret lokalet på den røde løperen, ble Chelsea Clinton smuglet inn bakdøra. - Vi er veldig glad for at hun tok seg tid til å komme, sier Johann Olav Koss fornøyd. Tale fra Jens | Kvelden bød på flere celebre taler, blant annet en videotale fra Jens Stoltenberg der statsministeren takket Koss for godt samarbeid, og sa at de begge kunne gjøre mer for å gjøre verden til et bedre sted. Koss fikk utenriksminister Gahr Støres nye bok i gave av Jens. - Det var også noen veldig pinlige taler, men de var heldigvis på norsk, så Jennifer og Chelsea fikk ikke det med seg, sier den jubilerende skøytekongen med et smil. Blant annet fortalte eks-skøyteløper Geir Karlstad om den gangen Koss gikk skøyteløp i Nederland og gikk på do hos en dame som bodde i kanalbåt - noe som ble sendt live på nederlandsk tv. Høy champagnefaktor | Det var ikke spart på kruttet da Ullevaal stadion ble kledd til kjendisfesten: inngangspartiet med den røde løperen var av en eller annen grunn pyntet i svart og gult - champagnefaktoren var høy. I pausen gikk gjestene ut på cupfinalegressmatta. - Norge er helt fantastisk, jeg har vært her mange ganger før, sier Jennifer Lee. Hun og Koss bor for tida i Toronto, der Koss jobber i Right to play. Lee jobber i et investeringsselskap. Gifter seg i mai | I mai neste år gifter Johann Olav Koss seg med Jennifer Lee. Bryllupet finner sted i den norske sjømannskirka i New York. - Det gleder jeg meg veldig til. Det er jo veldig hyggelig at jeg kan få stiftet en familie, da. Det har jeg ikke klart tidligere, sier Koss til TV 2. Koss var tidligere gift med Belinda Stronach, og avslører nå at han planlegger barn med Jennifer Lee. - Nå blir jeg ordentlig voksen. Allikevel er jeg fortsatt ung, sier Koss til TV 2. Gutten som ikke ville være en av gutta | Martin Bengtsson (22) var et av Sveriges største fotballfunn. Stjerne på guttelandslaget. Proff i Inter. Hvorfor forsøkte han da å ta sitt eget liv? Hardt: - Vi fikk ikke si hva vi ville, ikke kle oss som vi ville, uten reaksjoner. Du skulle trykkes ned, straffes. Og jeg fikk høre at jeg ikke var mann nok. Døde nesten: Martin Bengtsson forteller om den emosjonelle nøden og fattigdommen en fotballspiller bærer på. Tomheten og meningsløsheten fikk ham til å prøve å begå selvmord. Drømmens teater: Han drømte om å spille på Milan og Inters bane San Siro da han var liten. Drømmen gikk så å si i oppfyllelse. Men marerittet ventet. Drøm: Martin som 9-åring, i drakta til favorittklubben AC Milan. Virkelighet: Han endte i Milano. Men i Inter. Liten og stor: Martin prøvespilte både i Chelsea og Ajax. Her møter han landsmann Zlatan i Ajax. Gryende stjerne: Martins karriere i Inter ble kort og heftig. Her får han bryne seg på Marco Materazzi i en internkamp. Ville ta livet av seg: - Her fant de meg. På gulvet der, på mitt soverom, forteller Martin. Musikk og tekst: - Det var derfor jeg flyttet hit til Berlin, for å spille inn sangene mine. "I fall down, down, down, into my Neverland", synger han. - Den eneste gangen jeg tenker på fotball er når jeg to ganger i året spiller for Sveriges forfatterlandslag i fotball. Der røyker keeperen pipe før kamp. Herlig. Nytt liv: Han følte seg sjelelig og mentalt uttørket i fotballen. Det endte nesten i tragedie. Nå har han funnet friheten og tryggheten, som låtskriver i Berlin. Les mer i Sportmagasinet: I dagens utgave kan du lese om Maradona-kirken i Argentina, få Mia Hundvins skrå spådommer for vintersesongen og møte ikonet Jon Herwig Carlsen. « Da jeg våknet tirsdag 21. september, var jeg helt rolig. Jeg tok en dusj i åttetida og kledde på meg. I CD-spilleren spilte jeg David Bowies Reality. Jeg sto foran speilet på badet med apatisk og stirrende blikk. Det var ingenting igjen i det blikket. Det var blikket til en mann som hadde blitt en robot. Blikket til et menneske som ofret sitt følelsesliv, fornektet sin drivkraft til å skape og uttrykke seg. Det som inntraff denne dagen var i mine øyne en sunn menneskelig handling som beviste at det lille som var igjen av meg vegret seg mot å forsvinne inn i en tankeløs tåke der framgang og resultater var det eneste som skulle bety noe. En drøm om noe som bare handlet om å bli så rik som mulig, få så mye status som mulig og avslutte karrieren - som en militær - med en medalje rundt halsen. Denne innsikten hadde drevet meg til å slå av mobilen tre dager tidligere og forberede min død. » Martin Bengtsson hadde alt. En hel verden. Proff i Inter, en av verdens største klubber. Han var Sveriges guttelandslagskaptein, en pen gutt, rik på venner, kalt den nye Wayne Rooney. Han var 17 år. Men denne høsten i Milano 2004 hadde dagene hans blitt så sorte at han ønsket å ta livet sitt. « Framfor meg lå de hvasse barberbladene. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg startet, jeg byttet til låt nummer 6, og lukket øynene. Smerten var lik som smerten jeg fikk da jeg lå nedtrykket på en gjørmet fotballbane og tre ungdomsskoleelever hadde brukt meg som punchbag. Første sparket kjentes, første snittet i håndleddet. Siden forsvant smerten, og gled over i en bedøvende følelse. Tilbake var bare synsinntrykkene, blodet og små sår som åpnet seg langs håndleddet. Jeg ble trukket forsiktig inn, som offeret i spindelens vev, og til slutt kjente jeg hvordan sanseinntrykkene fløt sammen. Musikken som strømmet inn i ørene, bassen som spilte sammen med mine pulserende, blødende håndledd, og jeg fikk det vanskeligere å feste blikket. Jeg gikk vaklende ut av badet, støttet meg mot veggen, tok meg inn på mitt rom og falt sammen akkurat innenfor dørterskelen. Snart er jeg der, tenkte jeg og lo inni meg. Så ble alt svart. » Det er fire år siden nå. Martin Bengtsson døde ikke. Han bor i Berlin. « Ni är välkommna för en intervju. Ni kan ta taxi till oranienstrasse 34. Jag sitter pa ett café där som heter Luzia. Vi går av undergrunnen på Kottbusser Tor, Kreuzberg, Berlin. I en dyp sofa sitter han. En sped mann. Martin Bengtsson hilser. Smiler. - Jeg står opp tidlig, går hit som om det er et arbeid, sitter her og skriver på min roman, som er halvferdig, går hjem, jobber med musikk til åtte-ni om kvelden, så går jeg ut og treffer kompiser. Jeg har vært her i tre måneder nå. Jeg har fått ro. Jeg henger med andre forfattere, filmmakere, teaterfolk. Vi leser opp for hverandre. De kan forstå. Sirener. Ulende, skjærende, ekle sirener. De overdøver samtalen, vi må stoppe. - Oranienstrasse er en egen festival, sier Martin. - En smeltedigel av kulturer. Kunstnere, businessmenn, knarkere, homoer, transvestitter, tyrkere... Midt i dette bildet sitter Martin Bengtsson. Øynene hans lever. Ansiktet hans har en alvorlig grunntone, men plutselig slår han opp i et spesielt smil. Han tar en røyk ut av Pall Mall-pakka. Han er ikke proff lenger. Ikke engang fotballspiller. Snart skal han lete fram et bilde på laptopen sin. - Her fant de meg. På gulvet der, peker han. - Hvorfor gjorde du det, Martin? Han dveler et sekund. For å forstå Martin Bengtssons historie, må vi gå 15 år tilbake. Han husker dagen han gikk med sin far og kjøpte et par svarte Diadora fotballsko. Og en fotball. Den kvelden åndet han inn duften av fotballskoskinn. "Den underbara doften av sportaffär och syntet." Han hadde rød trøye, blå shorts på den første IK Sturehov-treningen. Det viktigste var at man ikke bannet, ikke driblet, at alle fikk være med "fordi alla er likedana". Flyktningen Muhammed fikk navnet Kalle, siden det var enklest for alle. Etter hvert sluttet Muhammed, han ville ha sitt riktige navn. En annen gutt ble sprutet kaldt vann på i dusjen, og forlot laget. « Igjen ble pojkarna som lo i kapp. Alle unntatt jag. » Martin var en målsnik, sa de, en sleip liten jævel, en utspekulert dribler. Det var våren 94. Martin var åtte år. Han satt med sin far. - En dag skal jeg spille fotball i Italia, akkurat som Marco van Basten. - Det er klart du skal, svarte faren. Snart kretset hele livet hans rundt proffdrømmen. En kveld i 1995 så han et tv-innslag om Ajax' akademi. Unggutta levde nesten som fotballproffer. Martin innså at det ikke holdt med lagtrening. Morgenen etter skisserte han sin plan. På et A5-ark. Tre timers egentrening hver dag. Pluss styrketrening, 100 situps og 30 armhevinger. Han trente finter på vei til skolen, la inn en time til sammen i friminuttene, en time etter skolen, og en time etter middag. Han sto i mørket og sparket ball. Han fant tomme garasjer. Han trente teknikk med en tennisball før han la seg om kvelden. Hvert sekund telte. Helt nederst på Martins ark sto en tidsplan. I 14-årsalderen skulle han spille i Allsvenskan, som 16-åring skulle han være proff i Italia. Martin sitter ved dette kafébordet i Berlin og forteller at han sluttet å omgås sine venner, at fotballen ble en besettelse for ham. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med ham. I 1996 begynte faren å bli urolig. - Jeg var anorektisk også, jeg dro på toalettet rett etter å ha spist, for ikke å bli feit. Sykt. Det er usammenhengende minner nå, en dis. Åra fra han var 9 til 13. Martin fantaserte om at de snakket om ham rundt kjøkkenbordene. Fantasien ble et hjelpemiddel for ham, for å orke å fortsette. Han trente nå med tre alderstrinn, han spydde på skolen av utmattelse. « Det var en avhengighet på lik linje med alkohol, sigaretter eller narkotika. Abstinensen var den samme, den som ikke bygger på den egentlige lykken eller følelsen av rusmidlene man tar, men snarere på redselen og angsten som kommer når man ikke tar den. Jeg var en misbruker på avvenning. » Gjennom parken, Engendammen, duften av lilla roser. Sola gløtter ned på Martin Bengtsson. Han har hatt på hodet, oransje T-skjorte, en brukt bestefarsbukse, boots i skinn. - Jeg holder på å finne nye spor i meg selv. Gjennom musikken og skrivinga. Jeg har funnet en bra plattform i livet mitt. Det fotballverden har gitt meg, er at jeg klarer å være utadvendt, jeg kan stå på en scene uten angst, og jeg har en tro på at det går an å oppfylle drømmer. Jeg dør ikke om jeg ikke klarer det. Det blir ikke verre i mitt liv. Enn det var. Han husker den dagen landslagledelsen for 15-åringer skulle lese opp en tropp etter en samling. Martin følte at hans liv hang i en tynn tråd som når som helst kunne ryke. Han var ikke uttatt. Han sprang ut, la seg ned på ei grassmatte og gråt som et barn. Men et halvt år seinere landet et brev i postkassen hans. Det var innkallelsen. Sveriges guttelandslag, firenasjonersturnering i Portugal. « Da jeg fikk min gule landslagsdrakt i hånda, kjente jeg meg så lykkelig. » Han spilte seg til fast plass på landslaget, scoret, vant selvtillit, opplevde sin første pressekonferanse. « å være en del av det svenske guttelandslaget er 50 prosent fotball og 50 prosent vett- og etikklære. Halve tiden tilbringer du på fotballbanen, andre halvdel foran en svart-hvit overheadprojektor der det står hvordan du skal te deg for å bli elitespiller. » - Først føltes det absurd, men deretter lukket jeg øynene og fulgte dem. Indoktrinert som vi var. « Akkurat som religionen prøver fotballbevegelsen å favne om alt, alt som hører et menneske til. Alle timer i døgnet, alle steg man tar, alle følelser og alle tanker. Det var som en religiøs reise, med prekner og øvelser i grupper og der målsetningen var å få mennesker til å synes og tenke likt. » På banen nøt Martin landslaget, det var utrolige opplevelser for ham. Høsten 2002. Han er 16. Mystiske menn i solbriller hadde lusket rundt siden han kom med på landslaget. Chelsea er den første klubben som inviterer ham på prøvespill. Han blir innkvartert på luksushotell i London. På banen gjør han det bra, scorer mål etter ti minutter i sin første treningskamp. Et venstreskudd i krysset. Da han kom hjem lå der invitasjon om prøvespill fra Ajax. Han trodde det var spøk, men det var sant. Oppholdet kulminerte i at han møtte sin barndoms store idol. Marco van Basten. « De lokale journalistene godtet seg i dramaturgien. Det unge talentet som tross sin fysiske begrensning, ved hjelp av teknikken, hadde tatt seg inn fotballens lokale finrom. » I februar 2003 debuterte han for Örebro i Allsvenskan. Han var 16, helt uten respekt snurret han rundt med motstanderen. Han ga to målgivende. Førstesidene skrek. Martin har invitert oss hjem. Waldemaarstrasse. Dette huset av tysk mur. Det er ingen van Basten på veggene her. Men et knippe mørke, store malerier. - Det er min kjæreste Sofia som har malt. Og der, ei gassmaske som dekor. En nesten tom Chianti-vin, en enda tommere flaske Rioja, en pakke Wasa knekkebrød, Wellness Flakes, hans svenske pass, noen Ebba Grön-album. - Jeg har fått både sykkel og tv av naboen. Han tenner en ny røyk, stiller seg opp ved vinduet ut mot bakgården med det gigantiske treet. - Kaffe? Kaffetrakteren hans låter som et fly. Og oppvasken er full. Og senga hans, den halv-oppredde, har ikke føtter, den står rett på gulvet. - Jeg har 30 låter, skisser til 70. Denne synthen er god, den gir 2000 lyder. Om jeg vil ha et tolvmanns strykeorkester får jeg det, om jeg vil ha industrielle trommer får jeg det. Men han griper en hvit el-gitar nå. Trykker record. Stemmen hans er sjelfull. Det låter fint. "Jag ångrar ingenting jag nånsin gjort, sväljer stolt Zoloft och Prozac, ser min barndom flyga bort." Vi snakker mer om det som var. - Jeg var 16 - 17 år, jeg oppdaget at det fantes en verden utenfor fotballen. Jeg hadde satt på The Clash på stereoen i garderoben en gang. Visste ikke at det med musikk var en oppgave som tilhørte de eldre gutta. "Narkomusikk", fikk jeg høre. Jeg begynte å bli fysisk dårlig når jeg steg inn i garderoben. Han klipte hull i sine jeans, fikk hull i øret, anskaffet dreadlocks. - Jeg ville finne en identitet som skjøre ungdommer er på jakt etter i den alderen. Da leter jo man etter hvem man er. Jeg ville uttrykke noe eget. Med klær og musikk. Martin Bengtsson lyttet heller til Kurt Cobain enn sine lagkamerater. « Men et sted der inne fantes min drøm igjen, som et lite embryo i mitt hjerte. Drømmen om å bli fotballproff, drømmen om å bevise (...) at man kunne være fotballspiller og samtidig mene og tenke fritt. » Det var slutten av oktober 2003 og sesongen skred mot slutten. Hans agent Patrik ringte. En klubb hadde blitt imponert av landskampene hans. En representant hadde fløyet til Sverige den formiddagen for å se ham spille. - Hvilken klubb er det? spurte Martin. - Vil du virkelig vite det? svarte Patrik. - Det er Inter, sa han. Martin klarte først ikke få fram et ord. - Jeg vet du er Milan-fan. Håper det er ok, sa agenten og lo. Martin Bengtsson ble Inter-fan i en fei. Han gjorde to mål i kampen der klubben satt på tribunen. Dagen etter inviterte Inter ham på prøvespill, først med andrelaget. Han var høy av lykke. I midten av november fløy han. Han husker de aggressive mopedene, den sure duften av smog, bilene som tuter etter kvinnene. « i restauranten ble jeg betraktet som en utenomjordisk skapelse av de andre spillerne da jeg steg inn der med dreadlocks ned til skuldrene og min revolusjonære klesstil. Ingen Armani, Ingen Gucci. » På banen åpnet han bra, i en testkamp mot A-laget ga han en målgivende og slo tunnel på Marco Materazzi. Materazzi slo krokfot på ham. Martin ble kalt Bob Marley, av rastaflettene. Etter tre dager ringer agenten igjen. - De vil ha deg! Du er spilleren de har lett etter. « Jeg husker jeg sto i leiligheten min, støtte meg mot kjøkkenbordet for ikke å falle. Det jeg følte var en slags topp av ulike følelser: lykke, opprømthet, nervøsitet, sorg, nysgjerrighet, redsel, litt lykke igjen. » Martin klippet håret, skrev under på en 2,5 års kontrakt med utviklingslaget. Over 20 000 i måneden etter skatt, og hus der de andre talentene bodde, før de skaffet egen leilighet. Han sto på Arlanda. "Det er klart for avgang Milano", ropte de. - Alle disse åra rullet som en revy gjennom hodet mitt. Alt jeg hadde ofret. Ventetida var over. Morsan gråt. Han klemte om henne en siste gang før han snudde seg og gikk mot gata. Milano var vakker den dagen i januar 2004. Han kom til hjemmet for de unge spillerne. Det første han la merke til var gjerdene og videokameraene. Men villaen var vakker, med røde roser som vokste under to vinduer som vendte ut mot gata. Han lå i senga si den kvelden, så i taket, og tenkte: "Oj, nå spiller jeg for Inter." Dagen etter bar det til treningsanlegget Appiano. Nede i garderoben duftet han liniment og Armaniparfyme. Martin fyrer opp en ny røyk. - Å komme til Inter og Italia var som en nyforelskelse. Det var skitspennende. "Adrenalinet jeg kjente da jeg dro på meg Interdrakta gjorde at jeg kunne løpe til solnedgangen om det var så." Martin driblet, slo farlige innlegg. Gazzetta dello Sport skrøt av ham. Snart skulle han score sitt første mål. En hel volley. "Det var en fantasisk følelse, å bli omfavnet av mine nye lagkamerater, høre dem skrike en masse italienske ord som jeg ikke forsto, se treneren juble ved sidelinjen og rope mitt navn (...) og høre publikums applaus, se fotografene rette sine objektiver mot meg, høre avtrykkene av blitsene." Han hadde aldri vært lykkeligere. Han fikk oppleve cupfinaler, fikk spille og trene med verdensstjerner, Vieri, Materazzi og Adriano. Han dro på de eksklusive klubbene på kveldene. Han hadde flust av penger. I de fasjonable strøkene av Milano lot han pengene rulle. Sko, skjorter, cd-er, parfymer, jakker, klokker, telefoner. "Shoppingen ga meg kick, en liten lykkerus, som forsvant ganske fort." I midten av mars, før han fylte 18, gikk menisken i kneet av på trening. Det krevde operasjon. - Jeg hadde kommet inn i hverdagen, men nå måtte rutinene og rytmen brytes. Det skulle ta en måned å bygge opp kneet igjen. Mens kameratene dro på bortekamp, satt han igjen i huset. Ensomheten ga ham tid til å reflektere. - Hvem er jeg som menneske når jeg ikke har fotballsko på føttene? Jeg fant ikke noe svar. Det skremte meg. Jeg hadde ingenting. Står livet mitt og faller på kneet? Selv shoppingen var blitt intetsigende for ham. « Det jeg oppdaget skulle på mange måter forandre meg. Jeg innså at alle dager så like ut. Alle uker, alle måneder. Ansiktene på mine kamerater så like ut. Det var en tomhet i blikkene som alle prøvde å døyve gjennom spøk, sjargong og i noen tilfeller ved hjelp av solbriller. Vi så ut som en gjeng aper, tenkte jeg. Eller i alle fall en gjeng tankeløse zombier ». Han fant glede i fotballen. Men en uro bygde seg opp i ham. Det ble ikke bedre av at de på spillerhjemmet ikke fikk ha besøk i sesongen. I begynnelsen av august dro han med laget til sesongoppkjøring i høyden i Østerrike. Den italienske forsesongen var knallhard, med blodsmakende løpstester. Men han driblet, spøkte, følte tilhørighet og skjebnefellesskap med gutta igjen. Helt til en kveld hvor et par av gutta ble tatt på fersken for å røyke marihuana. Tilbake på spillerhjemmet mot slutten av uka ventet den kollektive straffen. Da han kom inn etter å ha spist ute en kveld, ropte verten etter ham. « Fra nå holder du deg her. Du beveger deg ikke utendørs på kvelden. » Reglene skulle skjerpes. Martin følte seg straffet for noe han ikke hadde med å gjøre. - Vi ble innelåst i huset, med videokameraer som overvåket oss. Vi ble kjørt til trening, og fraktet til døra etterpå. Vi måtte ha tillatelse til å forlate huset. Han lå i senga si og tittet ut gjennom det lille takvinduet. « Jeg hadde begynt å føle meg som en fange i det som var ment å være mitt hjem. Det pågikk en psykisk krig i hodet mitt (...) ettersom miljøet sakte kvalte mine følelser og min kreativitet og istedet forvandlet meg til en robot som gikk på kommando. » Han begynte å holde seg for seg selv. Låste døra. Forsvant bort i sine egne tanker. Noe sa ham at han skulle kjøpe en gitar. Og et notehefte. Han begynte å skrive. Rett fra hjertet, usammenhengende og sort. Mørk e-moll. På sett og vis holdt de destruktive tekstene ham oppe. Han sank inn i musikken. The Smiths, Bowie, Dylan. - Jeg fylte opp en større og større del av gulvet med papirer jeg hadde skrevet på. Jeg fant en glede, noe eget, sier Martin. "Jeg kunne ikke lenger identifisere meg med de skinnende bilene, jakten på pene modeller og livet som proff." Han hadde kjøpt ti par sko den siste måneden. Han innså at han bare brukte ett par. "Og alle disse bilene som sto parkert på Appiano Gentile var bare leketøy og en måte å hevde sin mannlighet ved hjelp av noe annet enn kuken." Martin hadde fått nye forbilder. « Bowie, personer som aldri kompromisset med seg selv og som faktisk påvirket. Jeg hadde kompromisset med meg selv i hele mitt liv, formet meg til en fotballspiller, som var akkurat slik fotballverden ville ha, i håp om en dag å få makt til å påvirke, og en dag bli tatt på alvor. Men nå innså jeg at fotballspillere bare ble tatt på alvor av andre fotballspillere, aldri av en større allmennhet. » I midten av september reiste han til Finland med landslaget. Landslagssjefen sa at han hadde utviklet seg i Italia, Martin trodde det var fordi han hadde blitt likegyldig. Under en kamp hadde han jaget en motspiller over halve banen og taklet ham. Martin holdt på å renne over. En dag han kom hjem etter trening, var vertinnen rasende på ham. Hun skrek og bannet. "Du får holde rent på rommet ditt og ikke kaste papir rundt deg." Hun truet med at enda en spiller ville bli sendt inn om han ikke skjerpet seg. Martin gikk opp på rommet. Gulvet var renset for papirer. Han leitet etter arkene i hylla, i skuffa. Borte. Hun hadde kastet det. Martin ble rasende. - Den dagen forsvant min tro på at jeg passer inn i den verdenen, sier han. « Det fantes aldri noe alternativ, konsekvensen av å gi opp sin drøm og den tid jeg hadde lagt ned på den krevde at jeg tok livet av meg. Å leve med bildet av seg selv som mislykket, hjemvendt proff framsto som verre enn å være død. » Martin sitter i sin nye by og ser reprisen av sine tyngste timer. - Det var som en rituell handling. Jeg redde opp sengen, gjorde min verden rundt meg så klinisk som de ville ha det. Dere vil få det som dere vil. Men det vil skje uten meg. Han hadde planlagt selvmordet sitt. - Jeg skar meg med barberbladet i håndleddet. Én gang, og to ganger. Jeg så blodet renne. Jeg svimlet. Jeg forsto at jeg ikke kom til å våkne opp igjen. Det fortonet seg som en lettelse. Jeg husker... at jeg tar meg inn i soverommet, for å legge meg på sengen. Jeg kommer aldri så langt, før jeg ramler. David Bowie sang "She'll drive the big car". Han våknet på sykehuset. Psykiatrisk avdeling. Han kunne høre stemmer. En ung manns gråt, et skrik, tikking fra ei veggklokke. Tre kvinner i grønne frakker og en mann med sterkt etterbarberingsvann, sto over ham. - Hva gjør jeg her? spurte Martin Bengtsson, med sprukken stemme. - Husker du ikke? sier mannen. Han får panikk, veggene begynner å røre på seg. Rundt ham kan de høre ham skrike. « Mannen med sprøyten tar et hardt tak rundt armen min, jeg forsøker å slite meg løs. Så blir alt svart igjen. » Den natta fortalte en pleier hva han hadde gjort. En kvinne på spillerhjemmet hadde funnet ham livløs på gulvet, med den ene armen dekket av blod. Hun hadde ringt etter ambulanse. - Øynene mine var helt... vidåpne. Borte. Det var ingenting igjen, har jeg fått fortalt. En vellykket fotballspiller i Inter skjærer seg opp. Det var utenkelig. De undersøkte om jeg kunne fått epileptisk anfall, falt og slått meg på sengekanten. Martin rister på hodet. Vi tenker på Abdon Porte, landslagsspilleren fra Uruguay, den eneste fotballspilleren vi kjenner som har tatt sitt liv. Han var elsket, men lykkestjernen hans sluknet. Satt ut av laget. Publikum vendte seg mot ham. En kveld i 1918 tok han seg inn på lagets arena. De fant ham om morgenen, i midtsirkelen. I den ene hånda hadde han revolveren, i den andre et brev. Martin Bengtsson døde ikke. På sykehuset fikk han oppnevnt psykolog: - Hun kom inn. « Hva faen har du gjort? Er du dum i hodet? Du har alt du kan ønske deg. Modeller du kan ligge med, fet bil, penger du kan kjøpe for, du spiller på Inter. » - Da måtte jeg si: « Denne syke fotballverden betyr ingenting for meg. Jeg vil heller dø enn å være her. Jeg lever i et fengsel. » Da trodde de i hvert fall at jeg var syk! Så fikk jeg en sprøyte til og sovna igjen. Han smiler. Hans mor kom ned og hentet ham. De fløy hjem. - Jeg hadde bygd mitt liv på fotballen. Drømmen min sluttet der, på et sykehus i Milano. Jeg har laget en sang om det jeg opplevde i Italia, sier han. Han spør om vi vil høre. Han trykker på record. Den sarte vokalen fyller rommet. Han synger om demonene på rom 62. "Have you seen the walls in a mental hospital, when the night comes, and you're screaming yourself to sleep, and have you felt the pain from the razorblade, when it gets through, and your blood dripping to the ground." Så kommer han til refrenget. "I've been trying so hard today, to get my feet on the road again." - Jeg har tenkt på noe, sier Martin siden. - Hvem var syke? De eller meg? Jeg hadde rett til å skrive tekster, til å gå ut og kjøpe melk eller handle plater. Man blir sjelelig syk om man ikke får uttrykke seg. Nå er jeg frisk fordi jeg får lettet på trykket. Han husker tida etter Italia som kanskje den verste i sitt liv. - Det var et helvete. Skammen. Jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Kommet hjem med halen mellom beina, med svak psyke. Fotballspilleren skal ikke være svak. Jeg holdt meg inne, var redd for å møte folk. « Hvorfor, Martin? Du forlater Inter! Har du blitt knullet i ræva? » spurte noen. Jeg dro til Göteborg, til min venn Erika. Hun bor 50 meter fra Nya Ullevi. Jeg lå der og hørte på jubelen fra kampene. Jeg var på bunnen. Han innså at han trengte terapi. - Jeg kan takke psykologen min for at jeg lever i dag. Hun hjalp meg til å forstå hva som hadde skjedd. Jeg gikk i bunnen, en hel barndom. Og så tok jeg livet av en del av trenerne mine i drømmehypnose. Ja, jeg myrdet dem. Stakk dem. Det var jo en symbolsk handling. Jeg måtte gjøre det for å bli hel som menneske, sa hun. Han smiler. - Det høres sykt ut, jeg vet. Han går bort i vinduet, fyrer opp en ny røyk, ser stille ut på treet i bakgården. - Jeg har skrevet en tekst om det. Tida etter at jeg hadde våget meg ut igjen. Jeg tok toget til Oslo, der noen av mine venner bodde. Jeg gikk opp Karl Johan, til Munkedamsveien. Møtte mine beste, og tenkte: Jeg har folk som bryr seg om meg. Så brast jeg. « Han grät sina första tårar på Oslo central. Just när tågen hade slutat dåna var det allt som fanns kvar. » Martin kjente at det fortsatt kriblet i føttene. - Jeg ville gi fotballen et forsøk til. Jeg startet på Örebro, på andrelaget der. Da det begynte å gå bra, og avisene skrev « Se! Nå er han tilbake! » da tenkte jeg: Denne reisen vil jeg ikke gjøre en gang til. Jeg satt i garderoben etter en kamp, jeg hadde scoret to mål, men det gjorde meg ikke glad. Den kvelden samlet han foreldrene i stua. "Pappa og mamma, jeg har sluttet med fotball." - Jeg sa til pappa: "Jeg vil gjøre ting du har gjort, skrive, skape, produsere." Det var en lettelse. Jeg begynte å gråte, slik man gjør når en tung byrde slipper fra brystet. Det var gledestårer, og litt sorg. Fotballen var som et kjært barn for meg. Jeg forlot en stor del av livet mitt den dagen. - Men, sier Martin, det var viktig å skjære det rett av. Over. Jeg kan aldri trappe ned, spille i lavere divisjoner. Han spilte sesongen ut. Da han etter siste kamp forklarte at han skulle legge opp, kom det som et sjokk for alle. - Jeg husker treneren min felte en tåre. Da han pakket sine saker ut av garderoben ble Martin grepet av en rar følelse. Han ser det for seg som en sort-hvitt-film. « Det var nesten som jeg trodde jeg kunne fly. Følelsen som jeg nesten i hele mitt liv hadde søkt etter, var der. Da jeg med et barns naive øyne vandret ut av garderoben, ut i den riktige verden utenfor fotballverdens firkantede krittlinjer. Ut i friheten. Mens jeg ruslet hjem tenkte jeg på den hunden jeg så utenfor vinduet på sykehuset i Milano, hunden som vegret seg mot å bli satt bånd på. Jeg lo for meg selv. Hvorfor skulle man bli satt bånd på om man har en hel park å springe rundt i? » Han begynte å selge plater, ble journalist, laget web-tv. Dessuten begynte han på boka om sin historie. Han dro til Öland. For å fullføre "I Skuggan av San Siro, från proffsdröm till mardröm". - Det var mye rykter om hva som hadde skjedd meg. Jeg ville sette ord på det. Jeg ville gi et innblikk i en verden folk ikke kjenner. Da jeg hadde skrevet siste linja, gikk jeg en tur i natta, gjennom skogen, satte meg ned på en benk på stranda. Der tok vi farvel. Fotballen og jeg. Jeg tok tilbake makta over meg selv. Nå holder han foredrag om innholdet i boka, som har vakt stor oppsikt i Sverige. - Jeg har snakket til psykologer, advokater, eldre, spillere. Jeg har hørt fra alle, minus det svenske fotballforbundet. Ikke det at boka mi skal være en fasit, men den kan være underlag for å diskutere. Det går spillere rundt på det svenske U-landslaget i dag, det vet jeg, som tenker de tankene jeg tenkte. Jeg får mail fra dem. Forholdene er sikkert like i Norge. Bengtsson vil menneskeliggjøre fotballen. - Og hva er det å være menneskelig? spør han fra sin leilighet i Berlin. - Jo. Skuffet. Nysgjerrig. Sint. Dum. Emosjonell. Nedstemt. Vennlig. Utrivelig. Trøtt. Som fotballspiller skal du ikke vise slikt. Du skal stenge av den verden, du behøver ikke være menneske som fotballspiller. Tragisk nok er det mange sterke individer som forsvinner. Fotball er for alle, sier de så fint i Sverige. Virkeligheten er ikke slik. - Dette er budskapet mitt, sier han. - Du skal ikke være redd for å forandre retning. Slepp det! - Har du noen venner igjen i fotballen? Han tenker. - Jo, jeg har én... Emil Johansson, en back i Hammarby. Jeg var også på besøk hos en kompis i FC Köbenhavn. Da jeg så noen på trening der bli stilt opp med rumpene bare, for å skulle bli skutt på, minnet det meg om hvorfor jeg hadde sluttet. Martin smiler. Vi spør ham om hva han tenker om Zlatans suksess i Inter, og hans 110 millioner i året. - Han har sikkert råd til å kjøpe de skivene han vil. Men jeg er ikke interessert i pengene hans. Han tar på ei jakke, slukker lyset, går ned trappa, ned Waldemaarstrasse, ned Adalberstrasse. - Mitt liv skal til og med bli teater nå. Sprøtt. Han forteller om menneskene han har møtt i Berlin, som fyller ham med ny inspirasjon. - Karen som jobbet på Wall Street før han hadde møtt veggen og kommet til Berlin for å få skikk på livet sitt. En vietnamveteran, og en ballerina som har danset i Moskvaballetten. Og de eneggede tvillingene som snakker i synk. Han snakker om sin helt Joakim Thåstrøm, den svenske låtskriveren og artisten. - Thåstrøm kompromisser ikke. Har du hørt sangen "Kaos passageraren"? Jeg er rørt av den teksten. Den sier noe om at det er ok å være dum og rar. Man behøver ikke være bra. Der borte, mens vi sitter på restauranten, kjører en bilist på en syklist. Syklisten reiser seg. Ingen dør. Nede i sin tredje øl, sier Martin: - Det er sykt å tenke på at jeg har spilt fotball. Jeg trives bedre nå, når jeg ikke spiller. Jeg er tilfreds for første gang i mitt liv. Men av og til kommer minnene om Milano til ham. Martin Bengtsson spiller denne siste sangen for oss, det er fire år siden han nesten døde. Går hardt ut mot "SingStar" | Microsoft prøver seg med "Lips" på Xbox 360. Spillåt: Her kan du se Morten Harket synger "Take On Me" i Xbox 360-syngespillet "Lips". Playstation har i mange år hatt stor suksess med "Singstar" -serien. Det er derfor ikke så rart at Microsoft nå tar etter med "Lips", et syngespill som forsøker å gjøre alt det konkurrenten gjør - og litt til. "Lips" lykkes også i å gjenskape suksessoppskriften til "Singstar", rett og slett ved å blåkopiere kjerneopplevelsen. Også her står du foran tv-en og synger med på teksten til låtene som avspilles med video. Du bedømmes etter hvor godt du klarer å følge toneleiet, men i "Lips" får du også poeng for å riste på de trådløse mikrofonene i takt med musikken. Du kan variere hvilke rytmeinstrumenter som skal gjelde, og belønnes med poeng og blinkende lys i mikrofonen. Ikke bare er "Lips" tett knyttet opp mot nettet, slik at du kan laste ned nye sanger som slippes av Microsoft, men du kan også importere din egen musikk. Enten det er fra en cd, en mp3-spiller eller fra datamaskinen via en nettverkstilkobling, kan du enkelt få flere tusen sanger rett inn i spillet. Ulempen med dette er at det ikke kommer tekst opp på skjermen, men hvis mange nok rapporterer at de har lagt inn en sang, kan teksten dukke opp som en oppdatering seinere. "Lips" både ser og høres bra ut - og gitt at Microsoft klarer å følge opp med oppdateringer og stadig nytt innhold, trenger ikke Xbox 360-eiere lenger være misunnelige på "Singstar" -festene. Dette produktet har drept 34 småbarn | Mattilsynet i Nigeria har funnet dødelig giftstoff i babyprodukt. Produktet "My Pikin" skal lette den til tider smertefulle fremveksten av en babys første tenner. Produktet har til nå tatt livet av minst 34 småbarn bare den siste måneden. Ødelegger nyrene | Al Jazeera videreformidler informasjon fra det det nigerianske mattilsynet NAFDAC, som opplyser at "My Pikin" inneholder giftstoffer som ødelegger nyrene til de små barna. Produktet inneholder også Paracetamol, som er det samme stoffet som finnes i de sedvanlige Paracet-tablettene her til lands. Dette er det dog ikke forbundet noen risiko med. Diaré, feber, omgangssyke og problemer med vannlating blir oppgitt som symptomer på at giften har slått inn. NAFDAC undersøker nå lignende produkter, for å se om det er en tilsvarende risiko forbundet med disse. Rask effekt | Dora Akunyili, leder ved tilsynet, forteller at livet til de små ikke sto til å redde. Til tross for dialysebehandling på sykehus var slaget tapt. Giftstoffet i det tilsynelatende harmløse produktet hadde påvirket nyrene så hurtig at førstehjelp ikke hadde noen effekt. Nettstedet AllAfrica.com opplyser at en person er pågrepet, mistenkt for å ha distribuert det livsfarlige produktet. NAFDAC undersøker nå lignende produkter, for å se om det er en tilsvarende risiko forbundet med disse. Nigeriansk politi jakter nå hovedimportøren av giftstoffet diethylene glycol. Myndighetene frykter at dødstallene vil stige, grunnet et spinkelt utbygd og dårlig utrustet helsevesen. Fem slag unna PGA-tour | Henrik Bjørnstad feilet på sisterunden. Henrik Bjørnstad falt ned til 52.-plass etter mandagens avsluttende runde i den siste kvalifiseringen til PGA-touren. Han endte på 13 slag under par totalt, men måtte ha gått totalt på 18 slag under par for å kunne tatt seg inn blant de 25 beste som er kvalifisert til neste års PGA-tour. Bjørnstad må nok en sesong spille på PGAs B-tour. Han åpnet den viktige finalerunden mandag på en dårlig måte. En bogey på det første hull satte dessverre standarden for runden. Han klarte aldri å komme på offensiven og slet med å klare par på hullene. På den samme banen for to dager siden gikk han på 66 slag. Når ble det bare 72 og par på runden. Han var tilbake på par med en birdie på hull fire, mens på hull seks måtte han tåle en ny bogey. Etter hull elleve var han igjen på par etter dagens annen birdie, men dessverre var det blitt for langt fram til 25.-plassen, og for få hull igjen å spille for nordmannen. - Kommer som kallet for actiontørste PS3-eiere | "Resistance 2". Mer krig: I dette intervjuet med Insomniac-sjef Ted Price forteller han mer om "Resistance 2". Da det første "Resistance" -spillet kom rundt lanseringen av PlayStation 3, fikk vi oppleve hvor ille det hadde vært om nazistene ble byttet ut med blodtørstige utenomjordiske under den andre verdenskrig. Bevæpnet med kjipe virus, enorme beist og hypermoderne våpen, hadde ikke menneskene stort å stille opp med i kampen om jorda. Rent bortsett fra hovedpersonen Nathan Hale, som sto imot til den siste, bitre slutt. Selv han hadde ikke noe å stille opp med mot utysket, som i oppfølgeren peker seg ut et nytt mål på veien mot verdensherredømme: USA. Fra den første utendørsscenen på amerkansk jord, der vi får se skremmende store romskip sveve over Golden Gate-brua i San Francisco, skal turen gå videre gjennom velkjente amerikanske landemerker og byer. Felles for dem alle er at de er blitt slagmarker for en nær umulig krig, men det hindrer deg ikke i å stoppe opp for å nyte utsikten i det som må være et av de flotteste PS3-spillene hittil utgitt. I denne omgang vil du merke at motstanden er blitt betraktelig sterkere siden sist. Til alt hell er du prisgitt et tungt, godt og variert arsenale som lar deg slå tilbake mot angriperne med samme mynt - her får du også god bruk for den utenomjordiske våpenteknologien. Selv om du bare kan bære med deg to våpen til enhver tid er utvalget og tilgjengeligheten så bra at du neppe får tid til å savne noe. Det fantes noen dødpunkter i det første "Resistance" -spillet, men dette er noe utviklerne Insomniac har lært av og rettet opp i oppfølgeren. Det er mange dødsfall, men svært på dødpunkter - og selv om enspillerdelen finner opp kruttet på nytt, skrus gamle og godt utprøvede konvensjoner opp til elleve. Innovasjonen finner du i stedet i flerspillerdelen, som lar opptil 60 spillere gyve løs mot hverandre online. Det høres ut som et kaotisk velde, men takket være en snedig oppdelingsløsning er grupper av spillere opptatt med forskjellige mål innenfor samme brett - det lille jeg har fått prøvd ser ut til fungere helt fint. Mer interessant er kanskje samspillmodusen der opptil åtte stykker kan spille historieoppdrag som går parallelt ved siden av det Nathan Hale opplever i hovedhistorien. "Resistance 2" er jevnt over en imponerende og involverende opplevelse, som kommer som kallet for actiontørste PlayStation 3-eiere. Nei, nei, nei, Nintendo! Ulyder i "Wii Music". Nintendo har gjort mye bra siden lanseringen av Wii, og med det fått med seg et publikum som ikke tidligere var like interesserte av spill. Baksiden av den medaljen er at de som tidligere var svært lidenskapelige Nintendo-fans nå må se seg avspist med spill som knapt lenger kan defineres som spill. Med "Wii Music" er vi kommet til et punkt at jeg føler at nok snart må være nok. Her har du i all enkelhet et spill, om man kan kalle det dét, som lar deg spille over seksti instrumenter med enkle grep. Høres forlokkende ut? Vel, det gjør ikke lenger det når du får høre hvordan spillet høres ut. Ettersom du ikke har noe presis måte å spille instrumentene på, handler det hele om å mime via vilkårlig knappetrykking og veiving med Wii-kontrollerne. Du kan spille etter et slags notesystem for å holde takten, men det hele kan kort oppsummeres i ett ord: Tilfeldig. Forresten, stryk det - det kan oppsummeres i to ord: Tilfeldig og fryktelig. Der du og noen kompiser jammer i vei, er det nesten utålelig å lytte på det som kommer ut fra høyttalerne. Det er nær umulig å være samspilte, og når den tegneserieaktige Mii-grafikken ledsages av midibasert tullelyd og dølle låter, blir det bare vondt. Tenk at "Mario" -skaper Shigeru Miyamoto står bak dette. Nei, gi heller barna ekte liksominstrumenter, som de du finner i "Guitar Hero". Dumpa Boris Becker via SMS | Forloveden sendte meldingen fem ganger for å gni det inn. Boris Becker er forlatt av sin forlovede. Beskjeden fikk han i en tekstmelding. Den 40 år gamle tennisstjerna sier han følte seg trampet på sin sjel da han mottok den vonde meldingen fra forloveden Sandy Meyer-Wölden. - Fredag kveld, den 31. oktober, fikk jeg plutselig en SMS fra Sandy hvor hun skrev at det var over. For å vise hvor alvorlig hun mente det, sendte hun meg den samme meldingen fem ganger, sier Becker til avisa Bild. Becker ble verdensberømt da han vant Wimbledon-turneringen som 17-åring i 1985. I dag tjener han til livets opphold som pokerspiller. Bånn gass i nye "Need for Speed" | Politiet ligger heldigvis på hjul. Det er blitt en slags tradisjon å brenne bort litt av førjulsstresset med den årlige "Need for Speed" -utgivelsen. Dessverre var fjorårets "Need for Speed: ProStreet" like spillbart som et overkjørt kadaver i veikanten - så råttent var det faktisk at sjefen for EA måtte innrømme at det slett ikke var bra, og lovet bot og bedring. Resultatet er "Need for Speed: Undercover", og jaggu venter det både bøter og forbedringer, akkurat som lovet. Glem fjorårets klamme, feilslåtte realismejag. "Need for Speed: Undercover" plukker opp tråden fra "Underground" og "Most Wanted". Det betyr at du igjen har et stort, åpent bylandskap å boltre deg i, og onkel politi er tilbake og mer aggressive enn noensinne. Du kan raskt hoppe til de forskjellige billøpene ved hjelp av kartet, og du blir belønnet med penger, biler og skjerpede kjøreegenskaper. Som vanlig kan du sminke og mekke på din utvalgte bil akkurat som det passer deg. Tilbake er også filmsekvensene med ekte skuespillere, og som vanlig er de like harry som de er velproduserte. De gjør jobben med å gi spillet en atmosfære av b-filmkvalitet som er uhyre passende. Historien er igjen en blåkopi av "The Fast and the Furious", men det fungerer bra, slik det som regel gjør i disse spillene. Har du spilt tidligere "Need for Speed" -spill, vil du kjenne deg godt igjen - jeg savner det lille ekstra som kunne gjort "Undercover" mer unikt. Men den smålugubre stemningen og kaotiske kjøringen er tilbake slik jeg liker den, og da kan jeg si meg godt fornøyd med årets utgave. Bånn gass! Med døden i hælene | Justin Fashanu er den eneste profesjonelle fotballspilleren i verden som har stått fram som homofil. Det ble hans bane. Årets mål 1980: Talentfulle Justin Fashanu ble ettertraktet etter blant annet å ha scoret dette supermålet mot Liverpool i 1980. Fæl sang: Ipswich-fansen, rivalene til Fashanus gamle klubb Norwich, synger den lite hyggelige supportersangen "He's gay, he's dead, he's hanging in the shed, Fashanu, Fashanu". Åstedet: I denne garasjen på Londons østkant tok Justin Fashanu livet sitt. Han ble 37 år gammel. Venn: Peter Tatchell, nå parlamentskandidat for The Green Party, var en av Fashanus beste venner. - Det var homofobien som knuste livet og karrieren hans, mener han. Homofil pionér: Etter å ha kommet ut som homofil i 1990, som tidenes første proffspiller i fotball, ble han utstøtt både av fotballkolleger og det svarte miljøet. Eksentrisk: Etter å ha scoret Goal of the Season mot Liverpool i 1980 og 19 mål på 40 kamper for Norwich, ble Justin den nest dyreste spilleren i Storbritannia, kun 19 år gammel. Han var en type som serverte kommentarer om klassisk musikk til de seriøse avisene, og sladder til tabloidene. Tre løver på brystet: Fashanu fikk junior-, U21- og -B-landskamper for England. Kampanje: The Justin Campaign er startet av menneskerettighets-aktivister for å få fotballmyndighetene i England til å anerkjenne lørdag 2. mai, datoen Justin døde, som Justin Fashanu Day, som en protest mot homofobien i fotballen. De ønsker et minutts stillhet og at spillere skal bære sørgebånd. Hjemme: I denne kirken på hjemstedet Shropham var Justin den eneste svarte gutten i det lokale koret. Les mer i Sportmagasinet: I dagens utgave kan du i tillegg til historien om Justin Fashanu møte Norges tøffeste fridykkerjente, være med Petter Solberg til Japan og lese om Nicholas Anelkas trøblete vei til toppen. Vi står på stedet hvor han endte livet sitt. Morgendisen henger over Shoreditch. Londonerne haster til arbeidet, til et liv som sikkert er stabilt eller kanskje ikke. Tenker de noen gang på Justin Fashanu, disse menneskene? Funderer de noen gang på hvordan han hadde det, innerst inne? Vi gløtter over gata. Der ligger "Chariot's, The UKs largest and friendliest gay men sauna". En mann kommer ut, nydusjet. Justin tilbrakte de siste timene av sitt liv her. Lørdag 2. mai 1998. Han satt i et av de 50 rommene der inne, i en av jacuzziene, så i dampbadet, og til sist i saunaen. Han dusjet, barberte seg og pyntet seg i sine fineste designklær. Han virket så bekymringsløs. Det var det som var så underlig, sa de. See you soon, lads, vinket han. Han gikk så over gata, et par hundre meter. Han må ha brutt seg inn i den garasjen. Om morgenen, søndag 3. mai, ble han funnet hengende fra takbjelken i en elektrisk ledning ved siden av en haug av bildekk. Vi står her, på dette åstedet, og tenker på hvordan det kunne gå så galt av sted med Englands største fotballfunn. Mange år tidligere. Han var bare 19. På vei mot stjernene. Han kjørte sin skinnende røde sportsbil opp hovedgata i den sovende byen Norwich. Byen hadde gjort ham til sin helt. Han var lykkelig. Hvorfor skulle han ikke være det? BBC hadde til og med kommet hjem til ham for å overrekke trofeet Goal of the Season. Det var et ikonisk mål. Hans berømmelse var nesten sikret til evig tid. Februar 1980. Han mottok ballen på høyresiden av Liverpools straffefelt, vendte og banket av gårde et skudd med venstra som bare steg og steg. På sin reise suste den forbi Alan Hansens øre, like forbi keeperens utstrakte hender. Han spilte seg til plass på juniorlandslaget til England, så til U21, og B-landslaget. Fashanu, høy, sterk og utsøkt med ballen, var attpåtil velartikulert og sjarmerende. Han fant sin plutselige celebritetsstatus både smigrende og stressende. Justin skal bli den nest dyreste britiske fotballspilleren, den første svarte spilleren som sprenger grensa på én million pund i overgangssum. Mange klubber har vært ute etter ham, men i august 1981 løper Fashanu ut som nummer 9 på Nottingham Forests City Ground. Forventningene er enorme. Ikke bare skal han score mål, han skal være et svart forbilde. Men de neste månedene skal fortone seg som et mareritt. På den tida er Fashanu i et heterofilt forhold, men han har ikke vært i Nottingham lenge før han blir trukket mot byens homsescene. Manager Brian Clough blir satt ut av ryktene. Clough skyr homoseksuelle. Foran en trening finner denne krysseksaminasjonen sted i garderoben til Forest: - Justin, hvor går du når du vil ha brød? spør Clough. - Til et bakeri, boss, svarer Fashanu. - Hvor går du hvis du vil ha et stykke kjøtt? spør manageren igjen. - Til et slakteri, svarer Fashanu. - Så hvorfor fortsetter du å gå du på de helvetes homseklubbene? freser manageren. Vi møter Peter Tatchell, en av Justins nærmeste venner den tida, en kjent homofil, politiker og menneskerettighets-forkjemper i England. Vi rusler gjennom London-mørket. Da vi setter oss, forteller Tatchell om da han møtte Fashanu for første gang, på homsenattklubben Heaven i 1981. - Jeg visste først ikke engang hvem han var. Noen uker seinere skjønte jeg. Fotballspilleren. Han var veldig intelligent, du kunne ha en samtale med ham om nesten alt. Og han lyste opp ethvert rom med sitt smil. Han fikk folk til å føle seg vel. Da vi ble venner, var han bare 20 og i fasen hvor han startet å innse at han var homofil. Justin hadde veldig vanskelig for å akseptere sin seksuelle legning, men gjennom samtalene våre begynte han å åpne seg opp. Seine kvelder satt Fashanu på sitt hotell i Nottingham og ringte Tatchell. - Det gikk mye på problemene han hadde med Brian Clough. Som mobbet ham. Ved enkelte anledninger ganske grovt. « Homo! Jeg hørte du var på soperklubb i går kveld? " Ting som det. Noen ganger foran alle, andre ganger privat. Selv om Justin på utsida fliret, gjorde Cloughs hån ham vondt. Han dro ned Justins selvtillit og konsentrasjon og hadde en enormt dårlig innvirkning på hans prestasjon. Han sa det flere ganger: "Clough respekterer meg ikke". Tatchell rister på hodet. - Han kom som millionspiller, det var så mye håp investert i ham. Men herregud, du kan ikke være fokusert under et slikt enormt press. Clough fortalte The Observer i 2003: « Jeg betalte tolv millioner spenn for ham. Han klarte ikke å score mål og var en smule tvilsom utenfor banen. » I sin biografi sier Clough: « At han ikke skulle få leve ut sin seksualitet hos oss var som å stenge ute et barn fra en godtebutikk. Justin Fashanu var et håpløst "misfit". » Peter Tachell så Justin slå sprekker. - Selv om det var en risiko for å bli eksponert, gjorde det ikke Justin noe å gå ut med meg på klubber, familiesammenkomster og høyt profilerte begivenheter. Det var som om han ønsket å bli outa for å gjøre slutt på presset om fulgte med dobbeltlivet. Han sa: « Det er opplagt hvorfor jeg kommer hit med deg, Alle vet at jeg er homofil nå. Det er ok ". I 1982 vurderte Justin seriøst å komme ut. - Jeg mente han burde vente til han hadde løst floken med Clough og fått karrieren tilbake på rett kjøl. Jeg ville forsikre meg om at han var sikker nok til å takle det. Håpet var at hans målteft skulle bli bedre, slik at Clough skulle gå bort fra skepsisen til hans seksualitet. Dit kom han aldri. Cloughs ufinheter påvirket ham slik at det ødela spillet hans ytterligere. Han var fanget i en nedadgående spiral. Forholdet gikk fra vondt til verre. En morgen suspenderte Clough Fashanu fra Forests trening. Fashanu nektet å forlate treninga og Clough fikk nok. Han sendte bud på politiet, som kom og eskortere spilleren bort. Fallet hadde begynt. Han stoppet på 32 kamper og fattige tre mål i Forest. Før Brian Clough døde, innrømmet manageren at reaksjonen mot Fashanu var noe han angret mest på i sin karriere. Tatchell har registrert det. - Der var øyeblikk Justin følte seg, som han sa "forferdelig, nesten suicidalt ensom". Han var ganske uberegnelig, ikke en helgen, men kan bare fullt ut forstås i en slik kontekst - en potensielt gigantisk fotballkarriere ble ruinert, i hovedsak av homofobi. - Du mener det er hovedgrunnen? - Ja. Det var homofobien som definitivt knuste karrieren og livet til Justin Fashanu. Det var kulminasjonen av et liv med nederlag. Han hadde fått sin del av avvisninger, fra fødselen av, gitt opp av sine foreldre og plassert i fosterhjem, rasismen på banen, folk laget apelyder og kastet bananer på ham. Han var desperat etter emosjonelle bekreftelser og vendte seg til dem jeg så som fundamentalt kristne. Som ser på homoseksualitet som en fryktelig synd. Han ble ulykkelig rundt sin legning. Han hadde bytta ut trakasseringa i fotball med trusselen om å bli brent i helvete av fordømmelse. Det topper seg for folk. - Justin innledet desperate forhold til kvinner. Mens han gikk ut og sa han levde i kristent sølibat, endte han opp med å ty til hemmelig homsesex. Det gjorde det umulig for ham å ha varige forhold. Hjelpeløs hoppet Fashanu på den ene redningsflåten etter den andre. Etter å ha blitt sparket av Clough, kjøpte Notts County ham, den gang også i toppserien. To år etter at han kom for tolv millioner kroner, var prisen 1,5 millioner. Hans ineffektivitet var den samme. Ting ble verre med en kneskade som aldri ville leges. 17 klubber på like mange år. En broket karriere. Fra Brighton i 1985, via Manchester City, West Ham, Leyton Orient og Newcastle. Justinus Soni "Justin" Fashanus liv hadde aldri vært problemfritt. Bortimot fra dagen han ble født til verden, 20. februar 1961, en søndag hvor tåka lå så tett over London at ferja over The Thames var innstilt. Foreldrene hans hadde kommet til England fra Nigeria. Etter å ha flyttet mellom semi-slumområder i Øst-London, forlot de hverandre i 1964. De satte bort omsorgen av Justin og broren John til en barnevernsorganisasjon. Brødrene ble deretter fostret opp av en middelklassefamilie i Norfolk. Vi kjører oppover A11, tar av ned en smal landevei, så inn på en dødsens øde vei, som leder oss til landsbyen Shropham. Det var hit Justin kom da han var fem. Det bor 380 mennesker her. Skolen, samfunnshuset og butikken er nedlagt. Vi går over det våte gresset, hører fuglene som flyr over kirken og vi kan se Justins barndom framfor oss. Opp Church Road. Over marken der bodde han. I Low Road. Vi stopper. Skimter Justin barndomshjem gjennom en glipe i hekken. Det var hit asken etter kremasjonen ble fraktet. Han levde et nokså bortskjemt liv her, i en to etasjers villa bak kristtorn og massive hekker. Fosterforeldrene øste luksus på guttene sine. Mora Betty spilte kirkeorgel i den lokale kirka, hvor Justin var det svarte fjeset i koret. Selv om moren Pearl kom på besøk nå og da, var der ingen andre svarte mennesker enn broren i mils omkrets. Naboer sier at både Justin og John var forvirret. Justin skal til og med åpent ha tryglet om å bli hvit. Ifølge Betty og Alfs sønn Edward, 15 år eldre enn Fashanu, hadde Justin de "mest traumatiske mareritt". Han satte seg opp i senga i søvne og slo, som om han skulle kjempet ned inntrengere. Da han var 15 eller 16, slo han gjennom soveromsvinduet sitt og sendte knust glass ned på plenen. Noe liknende skjedde i voksen alder, ifølge Cloughs biografi: Nottingham Forest bodde på et spansk hotell og lagkameratene våknet klokka to på natta « av en lyd som liknet et pistolskudd fra Justins hotellrom. Døra hadde et digert hull rett gjennom midten. Fashanu hadde hatt et mareritt » skriver Clough. Vi ringer Einar Aas, Norges første engelske fotballproff, som spilte sammen med Justin i Forest. - Jeg debuterte faktisk mot ham, en svær elg av en spiss, da han spilte for Norwich. Noen måneder seinere var vi lagkamerater. Han var meget profilert, den dyreste spilleren vår. Han var veldig hyggelig, en skøyer som pratet med alle. Det er riktig at det gikk rykter som Clough ikke likte. Jeg har ikke lyst å kommentere det i detalj. Men det var ikke bare Justin som fikk høre det av Clough. Jeg tror ikke han drev noen forfølgelse av Justin. Når det er sagt, var det sikkert ikke lett for ham. Ingen visste hva som rørte seg på innsida hos ham. Han gikk heller aldri ut med sin legning. Selv hadde jeg ikke snøring. Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte hva som hadde skjedd. Selv om han ikke var lenge i Forest. Det kan skyldes at han ikke hadde tillit hos Clough. Nå er de dessverre begge borte. De får gjøre opp et annet sted, sier Aas. Vi kjører opp til The Gym Amazon på Hargham Road. En kvinne henter en mann som kjente Justin. Han vil helst forbli anonym. - Justin startet å bokse som ungdom, han var en atlet. Men det ble fotballen. Han hadde det tilsynelatende bra her, men gudene vet hva som rørte seg inni ham. Og det som kom siden... Justin kunne vært spiss for England. Alle vet det. Nei, det er bare tragisk det som skjedde. Mrs. Barnard hos den lokale slakteren sier: Fosterforeldrene er døde nå. Både Justin og broren John kom ofte på besøk etter at de flyttet ut. Her kunne de få fred. I 1990 var Justin syk av homofobien. Han var angivelig oppbrakt over at en 17 år gammel homofil venn som hadde begått selvmord. « Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke hadde vært i stand til å hjelpe ham. Jeg ville gjøre noe positivt for å hindre at slike dødsfall skjer igjen. Jeg bestemte meg for å sette et eksempel og komme ut i avisa », skrev Fashanu i boka Stonewall 25. Førstesida av Englands største avis The Sun lyste mot britene, 22. oktober 1990: - Jeg tror det bare var en del av sannheten, sier Tatchell. - The Sun hadde lenge sirklet ham inn. Han ville nok hindre den ødeleggende historien de kunne komme til å trykke. Det fikk ham til tilby dem historien på sine betingelser. Det viste seg å være et katastrofalt grep. Da han kom ut som homofil, ble han fordømt av sitt eget svarte miljø, inkludert sin bror. "My gay brother is an outcast", uttalte broren John. I et tv-intervju erklærte han at han ikke ville gå inn i en dusj med en homofil fotballspiller. Peter Tatchell husker hvor nedtrykt Justin var. - Han var veldig lei seg for at John tok avstand fra ham. Grusomt lei seg. John unnskyldte seg seinere, men Justin kom aldri over det. Han sa at han aldri angret på at han sto fram, men reaksjonene fra det svarte miljøet såret ham dypt. Han trodde at hans svarte venner, som selv hadde kjent på smerten ved fordommer, ville være forståelsesfulle. Selv The Voice, de svartes organ, skrev på lederplass at "hans valg er et opprør mot det svarte miljøet, ødeleggende, patetisk og utilgivelig." Fashanu ble erklært uønsket av mange klubber. Mange gikk hardt ut mot ham, selv tidligere lagkamerater: "Homofile har ingen plass i lagsporten". - Det er flere homofile i fotballen. Det er en fysisk tett sport, kontret Fashanu. En toppspiller sto anonymt fram i Daily Mirror: « Slike uttalelser er verken bra for Fashanu selv eller ligaen. Dette er provoserende og skaper usikkerhet i proff-fotballen ». Tatchell sier: - Selv om han sa at han følte seg akseptert av lagkameratene, innrømmet han at det haglet ondskapsfulle spøker, og han var mål for mobbing fra tribunene. Etter at han gradvis droppet kontakten med meg, tror jeg ikke at han hadde mange virkelige venner. Vi blar i et intervju han gjorde med Gay Times. 1991. Det er såre profetisk: « Det er mange som kunne tenke seg å komme ut som vil følge tett med på hva som skjer med meg. Om jeg kan komme tilbake på banen og gjøre det jeg kan best, score mål og bli godtatt, vil veien ligge åpen for andre mennesker. Men om Justin Fashanu er "begravd og borte", og motstanden fortsetter, tror jeg det vil minske sjansene for at andre sportsutøvere kommer ut. » Å stå fram i The Sun ga ham en pen sum penger, men han hevder han ble tilbudt mer penger av andre som ønsket at han skulle forbli inne i skapet. "Du må forstå", sa Fashanu, « at fotballspillere er veldig sneversynte mennesker. Det ligger i naturen til businessen. Men når du stiller deg selv i skuddlinja, er du åpen for angrep. Jeg vet jeg er der for å bli skutt ned i flammer. » Han kom til Newcastle i 1991, men fikk aldri plass på laget, så til Torquay, en av få klubber som var villig til å gi ham en sjanse. Han scoret ti mål på 21 kamper, og kom til Hearts i Skottland i 1993. Der ble han sparket etter å ha prøvd å selge en falsk historie om et forhold til en minister. Han søkte etter lykken i USA, New Zealand og så i Canada, hvor han spilte fotball og drev homsebar. Det gikk nedover. I 1998 reiste han til USA for å bli trener i Maryland for et lag med 16 til 18 år gamle gutter. Han trengte et løft. Tenåringene visste ingenting om hans fall. Fashanu fortalte dem at fotball ville bli stort. En gullgruve. Justin ble et forbilde. Han inviterte laget hjem til sin leilighet på fest. Han følte seg fin. Ingen fotballtribuner som brølte på ham. Natten skal ende med at Fashanu angivelig doper ned og voldtar en av guttene. Gutten våkner i Fashanus seng, med underbuksene på knærne. Politiet er på døra til Justin dagen etter. Bibelen ligger oppslått på bordet. Gutten har sovet her, men det har ikke skjedd noe upassende, insisterer Fashanu. 2. april, åtte dager seinere, går politiet inn i Fashanus leilighet for å ta beslag i klærne og eiendelene hans. Justin er borte, for lengst fløyet tilbake til England. Saken blir oppgradert til "andre grads seksuelt overgrep". Siden skal amerikansk politi droppe etterforskningen av mangel på beviser. Engelske tabloider skriver likevel at han kan få 20 år i fengsel, og omtaler en arrestordre som aldri eksisterer. Etter å ha returnert fra USA, reiser Fashanu til et religiøst tilfluktssted i Leicestershire. Han bruker sin mors jentenavn Lawrence for å holde seg skjult. Før han drar til London for å prøve å selge sin historie til pressen om at han er offer for en utpresser. Men hans agent er syk, og ringer aldri tilbake. Samme morgen som Justin blir funnet, står et intervju med boren John på trykk i New Nation. Uvitende om hvor langt ute på livets vei broren befinner seg, sier han: « Jeg ber bare om at anklagene ikke er sanne. Vi mistet kontakt for flere år siden, og uansett, jeg bryr meg ikke lenger. Jeg vil ikke ha noe med ham gjøre. Jeg har hjulpet ham så mye opp gjennom, både emosjonelt og med penger. Justin er gammel nok til å stå på sine to egne bein. Han er en stor gutt nå. » Det var en makaber timing. Den morgenen hang Justin Fashanu livløs i en garasje. Broren John har selv vært rammet av kontroverser. Ex-Wimbledon-spilleren, nå forretningsmann, tv-personlighet og venn av popstjerner, er dømt for kampfiksing. To år etter Justins død innrømmet han i et tv-intervju: « Like før han begikk selvmord, fikk jeg en telefon. Personen i andre enden snakket ikke. Jeg hørte noe puste, jeg kunne føle at det var Justin, men jeg klarte ikke å oppnå kontakt. Jeg la bare på røret og tenkte: "Å, det er han igjen". De bar hans kiste inn på City of London Cemetery and Crematorium. Hans venn, pastor Lewis, snakket om hans "sjenerøsitet, entusiasme og vilje til å lykkes". Venner og familiemedlemmer gråt for ham, de sang Justins favoritt pop- og gospelsanger. - Å miste Justin, det var et fryktelig tap, sier Tatchell. - Jeg husker jeg hørte det på nyhetene på radio. Jeg var vantro. Jeg tenkte at anklagene ble for mye for ham. Men så, i neste øyeblikk, slo det meg: Hvorfor ringte han meg ikke for å be om råd og støtte? Eller den andre gode vennen han hadde. Jeg har bare vanskelig for å forstå. En lykkelig gutt i godt humør tar livet sitt. Kanskje han hadde snev av manisk depresjon jeg ikke var klar over. Men om du spør meg om han kunne være tilbøyelig til å begå selvmord, ville jeg sagt nei. Peter Tatchell skal nå si noe som kan ryste England. - Jeg må si... Da politiet først kom til åstedet, fant de ikke noe selvmordsbrev. Det ble funnet to-tre dager seinere av mannen som eide garasjen hvor han tok livet sitt Som har født spekulasjoner om at det ble plassert der etter hans død. Jeg finner det meget kritikkverdig at politiet ikke gjorde en grundig etterforskning rundt dette. Etter det jeg vet var det ingen håndskrift som kunne fastslå at det var Justins. Det var et mistenkelig selvmordsbrev. Det trenger ikke bety noe. Men det er rart... - Mener du at han ble tatt av dage? - Det var en journalist som ville berøre alt dette i ei bok. Han fortalte meg at han fikk en telefon der noen truet med å drepe ham om han skrev boka. - Men hva tror du? - Det er noen ubesvarte spørsmål rundt selvmordet. Og det er ubesvarte spørsmål om anklagene om seksuelt misbruk og det følgende selvmordet. Hva de leder til, er jeg ikke sikker på. Flere som så Fashanu i saunaen bemerker også "de suspekte omstendighetene rundt selvmordet". Noen stilte overfor kredible The Times, eneste medium som grep fatt i det, spørsmål om han kunne fått "en hjelpende hånd". Endatil blitt myrdet. Han « pyntet seg før han forlot spa-et i et muntert humør. Han så ikke ut som en mann som ville gå ut og ta livet sitt », sa de. En venn uttalte: « Han var veldig lykkelig. Ville starte en ny karriere innen tv. » Få uker etter hans død ble det holdt en høring, i Poplar Coroner's Court (coroner er en embetsmann som med jury på åstedet foretar undersøkelser og likskue etter dødsfall med ukjent årsak, red.anm.). Coroner Dr. Stephen Ming Chan konkluderte med at han døde av henging: « Fashanu triumferte over fordommene mot hudfarge og homoseksualitet, men til slutt overmannet presset ham. Trist nok bestemte han seg for at døden var eneste utvei ». Fashanus familie, inkludert hans bror, var til stede i retten. Coroner leste opp selvmordsbrevet, som ble funnet i hans filofaks på åstedet. « Jeg vil si at jeg ikke misbrukte den unge gutten seksuelt. Han hadde frivillig sex med meg og neste dag spurte han om penger. Da jeg sa nei, sa han: "bare vent og se". Men jeg innser at jeg allerede har blitt kjent skyldig fordi jeg er homoseksuell. Jeg ønsker ikke å påføre min familie og mine venner mer lidelse og besvær (...) Jeg håper den Jesus som jeg elsker vil ønske meg velkommen. Jeg vil til slutt finne fred. » (En artikkel om etterforskningen av Fashanus død kan du lese her, red.anm..) Mobbingen fortsatte til og med etter hans død. Six hour naked romp in kinky sauna » skrev The Sun, og godtet seg i detaljer om hva han gjorde på denne "sleazy saunaen". Bare én eller to i hele engelsk presses dekning av selvmordet snakket varmt om ham. Vi blar i Daily Mail: - Justin var den første og siste fotballspilleren som kom ut av skapet. Han ble lagt for hat, frosset ut av trenere og lagkamerater. Han fikk daglig høre nedsettende kommentarer. Han kjempet mot en grufull homofobi, slår Tatchell fast. Det er ti år siden Fashanus død. Ingen har kommet ut siden. - Det er utrolig at du har en fotballindustri hvor spillere fortsatt ikke føler seg trygge nok på at de får støtte når de kommer ut. FA har sakte, men sikkert tatt opp temaet om homofobi. Jeg er i en komité oppnevnt av FA. Men det er en veldig treg, smertefull prosess. FA har gjort fint lite for å sparke ut homofobien. Noen av toppene der har vært grove og uhøflige. Jeg har presset på for å få FA til å gå ut med en profilert kampanje som den mot rasisme. Jeg vil se en appell, i annonser, programmer, boards på stadioner. Jeg har laget et forslag, et bilde der en spiller kysser en annen etter et mål, med teksten: - Men, sier Tatchell og sukker. - FA er for nervøse. Fotball har et tradisjonelt 1900-talls syn på mannlighet. Homofili blir sett på som noe truende. Mange homofile holder seg borte fra stadioner, de føler seg ikke trygge. Og mange potensielt store spillere gir opp karrieren av frykt for reaksjoner. Ta Phil Scolari Chelsea-manageren som har sagt han aldri ville hatt en homofil spiller på laget sitt. Utrolig at FA lar ham jobbe her. Vi trenger tøffere regler, store bøter og utestengelse for spillere og managere som kommer med antihomofile angrep. Vakter skulle også blitt instruert til å identifisere supportere som hetser. - Tror du en spiller noen gang vil komme ut igjen? - Innen de neste ti år. Det er en forferdelig lang tid, men jeg håper. Og da er jeg sikker på at de vil si: "Men hvorfor gjorde vi ikke dette før?" Han trekker også fram en annen angst. - Homofile spillere frykter tap av sponsor og markedsinntekter. De tenker kanskje på hvordan tennisspilleren Navratilova tapte 100 millioner kroner i sponsorinntekter etter at hun kom ut. En av fotballspillerne sa til meg: « Jeg tror ikke jeg vil få så mange slag fra lagkamerater eller fans, men jeg er bekymret for sponsorene. Jeg er solgt inn som en Ladies' man. Det bildet vil bli knust. » Homofile spillere går angivelig til store skritt for å skjule sin seksualitet. Men også klubbene ber homofile spillere holde stilt om sin legning. PR-guru Max Clifford hevder overfor engelsk presse at han har blitt kontaktet av to store klubber som har bedt om hjelp til å konstruere et bilde av en spiller som streit. I enkelte tilfeller har spillere også blitt hjulpet av klubbene med å finne seg kvinnelige kjærester. Det tyske magasinet Rund hevder de har snakket med en tysk toppspiller som er hemmelig homofil. Anonymt sier han: "å komme ut ville betydd døden." Også han avslører spillet, PR-byrå som skaper et falskt heteroimage for spilleren, med posering blant innleide modeller og barn rundt spilleren ved offentlige arrangementer. - Klubber frykter markedsverdien kan bli redusert om spilleren kommer ut, sier Tatchell. I mellomtida får homofobien fritt utløp på verdens fotballbaner. Juventus' tidligere president Moggi sa det slik: « En homo kan ikke gjøre en fotballspillers jobb. Fotballen er ikke designet for dem ». Djibril Cissé ble som Liverpool-spiller anbefalt å ikke kysse sine lagkamerater etter scoring, av frykt for å bli stempla som homofil. Ashley Cole. Ronaldo. Sol Campell. Alle har vært utsatt for hets og rykteflom. For ikke å snakke om Graeme Le Saux. Skytset fra tribunene og motstandere fortonet seg som mareritt for ham, skriver han i sin bok. At Le Saux leste seriøse aviser, og var mer interessert i kunst enn natteliv, skapte ryktet. Det eskalerte etter at han dro på ferie med en Chelsea-kompis. « Jeg tenker på hetsen jeg fikk fra tilskuere og det gjorde meg nervøs før jeg gikk ut på banen. Jeg visste jeg kom til å bli en skyteskive allerede på oppvarmingen. En gang på Anfield gikk jeg for å hente en ball. En gutt på tribunen holdt den. Han var ikke mer enn ti år. ' You fockin poof, you take it up to the arse ', ropte han til meg. Hans far oppmuntret ham. » Og han husker Robbie Fowlers hån, med en utstående rumpe og en strøm av uanstendige ord på Stamford Bridge. Han sa til Fowler: "Familien min er på tribunen, jeg er gift." Da svarte Fowler: Fowler ble aldri straffet. Vi ringer The Independents Chief sports writer James Lawton, en av ytterst få i engelsk media som har tatt bladet fra munnen og protestert. - Du må fortvile over livssynet til en industri som har rikdommen til Krøsus, men visdommen til en mobb. For en som skiller seg litt ut fra flokken, kan proff-fotball være en hjerteløs og trangsynt verden, erkjenner han. Alan Smith, Arsenal-kjempen som nå er manager, sier det slik, til BBC: « Jeg har hatt spillere oppigjennom åra som var single og leste bøker. De måtte være homofile, konkluderte man. Du kan være full og slå kona di og det er nokså akseptert. Men om noen sa "Jeg er homofil", blir det sett på som forferdelig. Det er latterlig ». I The Observer sier landslagskeeper David James: « Om én av ti er homofile, hvor er alle de homofile Premier League-spillerne? Det er et spørsmål vi ofte stiller oss, men det er bare hvisking, tvilsomme rykter og ondsinnet mediesladder. Det virker som fotball er det siste profesjonelle miljø hvor du ikke kan komme ut av skapet stolt. (... ). I det siste har jeg snakket med spillere som har ryktes å være homofile. Det er veldig traumatisk for dem. Familiene deres har også opplevd å bli hetset på gata. » Storbritannia tillot homofilt ekteskap i 2005, men på landets fotballarenaer blir homofobiske sanger hørt ukentlig. Og da BBC forsøkte seg på en undersøkelse om homofobi blant managerne i Premier League, nektet alle 20 å svare. - Det viser at de er skremmende nervøse, sier Tatchell. - Vi har 500 spillere i toppklubbene i England. Om vi tar det snittet med ti prosent av befolkningen, må det være omtrent 50 spillere som er hemmelig homofile eller bifile. - Kjenner du noen selv? - På den tida kjente jeg og Justin tolv toppspillere i England som var enten homofile eller bifile. Og jeg vet om spillere i dag som er homofile, ja. Et par. En av dem har benektet, med unnskyldninger som "jeg har bare vært sjenert med jenter" og "det er lys i enden av tunnelen". Jeg anbefalte en av spillerne å si det til manageren. Men det er de må selv som må ta avgjørelsen. Jeg sier bare: Det må ikke bli flere martyrer. Trist nok vil Justins død få spillere til å tenke seg om to ganger til før de kommer ut av skapet. Peter Tatchell går snart ut i London-natta. Han kommer på en siste ting. - Jeg var ofte hjemme hos hans mor, jeg og han. Justin kunne si til meg: « Mamma elsker deg. Hun spør alltid etter deg. » Jeg tror hun ønsket at vi to skulle bli et par. På nettet lever Justin Fashanu videre. Rest in peace » står det å lese på en minneside. På You Tube kan vi se noen av hans fortryllende scoringer, den mot Liverpool hvor han klemmer ballen bort i lengste hjørnet. Det ligger en helt annen snutt der, og det er den vi tenker på her vi står ved garasjen der han endte sitt liv. Klippet viser en horde fotballfans på en arena, de synger i kor, som et eneste vondt vitnesbyrd om den ubarmhjertige, nådeløse fotballen. De synger: Hvilket trommespill skal du velge? "Rock Band 2" eller "Guitar Hero: World Tour"? Oppfølger: I "Rock Band 2" er det et godt utvalg av låter. Trommer: Her er trommesettet til "Rock Band 2". Trommer: Her er trommesettet til "Guitar Hero: World Tour". For alle som noen gang har drømt om å være som Phil Collins, må dette være en drømmetid i spillsammenheng. Tidligere i år kom "Rock Band" som det første spillet som i tillegg til de velkjente plastgitarene og mikrofonene innførte trommesett i stor skala til spilluniverset. Nå er konkurransen mellom bandspillene trappet ytterligere opp, ettersom både "Rock Band 2" og "Guitar Hero: World Tour" er på markedet med hver sine tilhørende trommesett, gitarer og mikrofoner. Alle som har en noenlunde normal bosituasjon har imidlertid ikke plass til flere enn ett trommesett - spørsmålet blir da hvilken av spillpakkene du skal gå til innkjøp av dersom du vil hamre løs på spilltrommesett i jula? Vi har tatt en såpass nærgående kikk på både "Guitar Hero: World Tour" og "Rock Band 2" at huden i henda muligens er blitt litt tynnere - og her er våre inntrykk: Det gikk litt på egoet løs da enmannsbandet "Gjærbägst" skulle utvides til fire mann. Etter å ha turnert stua rundt med en slitt plastgitar i "Guitar Hero" og oppfølgerne skulle det plutselig ryddes enda mer plass for enda flere plastinstrumenter. Felles for både "Rock Band 2" og "Guitar Hero: World Tour" er at spillene lar en vennegjeng traktere gitar, trommer, bass og mikrofon samtidig til en rekke låter som du stort sett har hørt og et par som du skulle ønske du aldri hadde hørt. Med et utvidet "Gjærbägst and the Homöcidal Sirupsnipps" -konsept og et trailerlass med plast ble stua raskt forvandlet til et improvisert øvingslokale med høy jallafaktor og lyden skrudd opp til 11. For å ta instrumentene først: Den store styrken til "GH:WT" er at du selvsagt kan bruke gitarene fra de tidligere "Guitar Hero" spillene. De nye gitarene er utstyrt med en trykksensitiv plate nederst på halsen - denne lar deg friksjonsfritt skifte noter når spillet drar til med en synthovergang. I tillegg har gitaren en kjekk knapp for star power. Om du allerede har det første "Rock Band", kan du lett bruke alle instrumentene fra det spillet med "Rock Band 2" - og omvendt. Gitarene er så og si identiske, forstatt med fem tilleggsknapper nederst på halsen for gitarsolo-freaks. Trommesettet er også nær identisk med fire trommer og en basspedal, men med noen små forbedringer: Det er ikke en like høylytt opplevelse å hamre løs på trommene siden de har bedre plastdekke som demper slagene, og basspedalen er mer solid. I tillegg er instrumentene trådløse, noe som er en sann lettelse. I testen er det imidlertid "Guitar Hero" -trommene som er den nye stjernen. Tre trommer, to cymbaler (også i plast) og en basstrommepedal utgjør denne uimotståelige, trådløse riggen. Når du endelig har fått montert staseligheten i stua er det klin umulig å gå forbi uten å denge løs til man blir nummen i henda. Trommesettet er en fryd å bruke, og dersom testresultatet hadde vært avhengig av bare dette elementet, hadde nok "Guitar Hero: World Tour" gått av med seieren. I skyggen av trommesettenes fristelser ligger de stakkarslige mikrofonene og bassgitarspillingen. Etter å ha utsatt en betydelig del av vennekretsen for slike musikkspill er det bare å konstantere at den har et betydelig manko på "Singstar" -fantaster og Primus-fans. Å få noen til å benytte seg av disse instrumentene i skyggen av knalltøff tromming og frontfigurhåndtering av gitaren, involverer lovnader om både groupies og solo-karrierer i nær fremtid. Så var det dette med låtutvalget, da. Låtene som følger med "Guitar Hero: World Tour" er delvis triste greier. Nå er vi ikke musikkanmeldere, men noen låter bare funker bare bedre enn andre i rytmespill som dette. I det første "Guitar Hero" -spillet var låtene var håndplukket med kjærlighet, og fete riff og kongelige solopartier var skreddersydd plastgitaren. Med fire instrumenter har dette "GH:WT" en vanskeligere jobb med å finne låter som er like kule å spille med alle instrumentene, men her er det tydelig at mørke krefter har vært med i utvelgelsesprosessen. Willie Nelson med "On the road again"? Du kødder. Ikke på noe plan i universet har den inntørka, støvete, musikalske fossilen fra kambrium silur-tiden noe som helst i et "Guitar Hero" -spill å gjøre (akkurat på dette punktet er det ikke helt samsvar mellom musikkpreferansene våre, Snorre anm.). Og det er her et sted "Guitar Hero: World Tour" har mistet mye av sjarmen de tidligere spillene hadde. Javisst kunne en eller annen obskur klassiker snike seg inn i spillet, men det var alltid gjort med et glimt i øyet, og de var som regel overraskende festlige å spille. Låtene som tidligere kunne bli sett på som lette og ironiske innslag, er nå med i fullt alvor. Beklager, country-fans: Willie Nelson kan være grei å høre på, men det er dørgende kjedelig å spille låta hans. Hadde de enda valgt "Blue Eyes Crying in the Rain"... I "Rock Band 2" Er imidlertid ståa en helt annen. Her har du et saftig låtutvalg som bærer preg av at utviklerne allerede har vært gjennom en runde med bandspill tidligere. Tverrsnittet av sanger bærer preg av å være håndplukket til et mer voksent publikum med sunn og variert musikksmak, med mange godbiter i utvalget. Det er riktignok mye godt å hente i "GH:WT" også, for all del, men inntrykket man står igjen med er at det er morsommere å spille låtene i "Rock Band 2". I tillegg kommer alle sangene fra "Rock Band 1" som kan spilles, og ukentlige nedlastinger - vi er vel oppe i rundt 500 sanger til sammen nå, et utvalg som gjør spillet langt mer attraktivt enn "GH:WT" låtmessig. Begge spillene lar hver enkelt spiller velge vanskelighetsgrad på sitt instrument, men det er kun i "Rock Band 2" at en spiller som faller ut kan "reddes" av de andre spillerne, slik at man får spilt gjennom sangen uten at én person blir gjort til syndebukk for at publikum buer ut bandet. Mangelen på dette i "GH:WT" er som et skudd i baugen for samarbeidsfølelsen. Som plaster på såret har "GH:WT" en overraskende dyp figurskaper der du kan lage din egen rockehelt med selvkomponerte tatoveringer og gitarer - samt ditt eget opptaksstudio med midi-inngang for bruk av andre midi-kompatible instrumenter. Sistnevnte er et herlig tillegg som gjør at du kan lage dine egne låter. Resultatet er ganske triste midi-låter, men denne modusen har vært ønsket så lenge at vi glatt kan overse at selvkomponerte rockeepos iblant høres ut som de er filtrert gjennom den gamle casioen alle hadde som barn. Trommeentusiaster kan på sin side glede seg over trommeskolen i "Rock Band 2", som gir deg en grei innføring i hvordan holde en rytme eller to. Oppsummeringsvis er den foreløpige tendensen av "Guitar Hero: World Tour" sliter litt i motbakke mot konkurrenten, som har et forsprang rent låtmessig. På tross av at trommesettet er hakket hvassere, og du får mulighet til å komponere egne låter, bærer serien preg av å ha blitt litt tøysete - låtutvalget passer bedre til en "Absolute Music" enn "Guitar Hero". Her gjør "Rock Band 2" en bedre jobb, og ender derfor hakket høyere opp på terningen. Begge spillene kan imidlertid trygt anbefales som et sosialt samlingspunkt i stua - det er overraskende lett å få med selv dem som til vanlig fnyser av dataspill som sosial moro. Timene regelrett flyr mens man gyver løs på låt etter låt, og latteren sitter garantert løst. Til info for de av dere som virkelig vil perfeksjonere opplevelsen, går det også an å mikse litt spillene imellom. Vi endte for eksempel opp med å spille "Rock Band 2" med trommesettet til "Guitar Hero: World Tour" på Xbox 360, noe som virkelig ga oss det beste fra begge verdener. Søvnløs Svindal knuste konkurrentene i super-G | - Fant aldri hvilepulsen etter utforseieren. Det var et aldri så lite eventyr da Aksel Lund Svindal kunne krone den lange og målbevisste veien tilbake fra skadene han pådro seg i Beaver Creek med seier i utforløypa "Birds of prey" fredag. Lørdag beviste Svindal at triumfen på langt nær var noe blaff, og gikk like gjerne hen og vant super-G-øvelsen dagen derpå i ren utklassingsstil. Det var imidlertid ingen selvfølge at alpinhelten skulle lykkes i VM-løypa fra 1999, oppladningen til rennet var nemlig alt annet enn ideell. Den vanligvis så sindige NERO-løperen hadde problemer med å komme seg ned på jorda igjen etter utforseieren. - Dette hadde jeg ikke regnet med. Etter seieren på fredag var det veldig vanskelig å få sove. Jeg var høyt oppe og sov ikke i det hele tatt. Jeg følte aldri at jeg fikk hvilepuls i løpet av natten, sier Svindal til Dagbladet.no. - Smart og taktisk | Søvnproblemer til tross - Svindal så på ingen måter preget ut. Romerikingen var utilnærmelig i den nedre delen av løypa og så nærmeste konkurrent Hermann Maier tape halvsekundet fra siste mellomtid og ned. "The Herminator" måtte se seg slått med 45 hundredeler i mål. - Jeg var smart gjennom hele løypa, og kjørte taktisk i den vanskelige delen der mange kjørte ut. Da jeg kom i mål visste jeg at jeg hadde gjort et bra løp. Det første man lærer i alpint er aldri å juble før du har sett på lystavla i mål, men for å si det på en annen måte hadde jeg blitt veldig overrasket om tiden min ikke hadde vært god. Det var ikke mange feilene jeg gjorde nedover, oppsummerer Svindal. Tre på rad? Da Aksel Lund Svindal vant verdenscupen i 2007, var det etter en vanvittig sluttspurt under avslutningshelgen i Lenzerheide med tre strake seire. Nå har han to på rad, og med storslalåm på programmet i morgen, er det lov å drømme om et ekte hattrick også i Colorado. - Man skal ikke si at det ikke mulig å vinne i morgen. Storslalåmformen er veldig god og akkurat nå ser alt veldig bra ut. Jeg skal ihvertfall prøve, lover Svindal Dagbladet.no. Om ikke skulle bli seier, er landslagssjef Marius Arnesen strålende fornøyd med helgen og at Svindal er tilbake i toppen av verdenscupsirkuset. - Det er ikke mulig å slutte å la seg imponere av Aksel Lund Svindal. Det er veldig sjeldent at samme mann vinner to konkurranser etter hverandre i verdenscupen, og at han skulle klare det etter utladningen på fredag, er helt ekstremt, understreker Arnesen overfor Dagbladet.no | - Stein for stein | Ei heller pappa Bjørn Svindal sparer på superlativene når han skal omtale sønnen, og er selvfølgelig lykkelig over å kunne bevitne sønnens maktdemonstrasjon fra paddocken i Beaver Creek. - Dette begynner å ligne på Lenzerheide. Dit dro jeg ikke, fordi jeg var sikker på at han var sjanseløs i sammendraget (mot Benjamin Raich journ. anm.) etter rennene på Kvitfjell. Derfor er jeg veldig glad for at jeg er her, sier Bjørn Svindal til Dagbladet.no mens sønnen Aksel klatrer opp til det øverste trinnet på seierspallen. - Se på den seierspallen: To legender (Hermann Maier og Michael Walchhofer journ. anm.) og Aksel er foran dem. Det blir ikke bedre enn dette, konstaterer pappa Svindal. Få vet bedre enn Bjørn Svindal hva Aksel har gått gjennom det siste året, og da smaker det ekstra godt å se at det målbevisste arbeidet har gitt umiddelbare resultater og verdenscupledelse allerede før jul. - Han har vært ekstremt målbevisst siden han begynte å trene igjen i februar. Han har virkelig bygd stein for stein, men det er Aksel. Han har et ekstremt fokus og vet at bare det beste og vondeste er nok, avslutter Bjørn Svindal. PS! Kjetil Jansrud kjørte inn til en meget sterk 19. plass fra høyt startnummer. Lars Elton Myhre tok verdenscuppoeng fredag, men var akkurat for seint ute til å kopiere det samme lørdag med en 32. plass. Verdens beste jobb | "Football Manager 2009" gjør alt riktig | "Football Manager 2009" er tilbake med nok en fritidsknuser. Det femte spillet i serien med navnet "Football Manager" fortsetter der 2008-utgaven slapp, og gir oss enda mer. For bare uker siden spilte jeg "FM 2008" og fikk beskjeden "What Are Humans?" på spillets status da jeg skulle lagre. Spilltiden var nærmere 50 dager, noe som igjen innebærer 1200 timer som manager for diverse lag overalt i verden. Og dette var bare et av flere spill som ble igangsatt i løpet av året. Dette underbygger min og andres påstand om at dette er mer enn et spill, dette er en jobb. For de av dere som skulle være ny i "Football Manager" sin verden, kan vi fortelle at spillserien har vart i 16 år. Sports Interactive har vært ansvarlig for spillserien i alle år, men skilte i 2004 lag med spillutviklerne Eidos og skiftet da navn fra "Championship Manager" til "Football Manager". Eidos gir fortsatt ut spill ved navn "Championship Manager", men har aldri oppnådd samme suksess som Sports Interactives spillserie. 3D-motor | Det er mange nye spennende funksjoner på årets utgave av "Football Manager" ("FM"), den største nyheten er selvsagt spillets 3D-kampmotor. Du kan nå se kampene i mye større grad og detalj. 3D-kampmotor i managerspill er på ingen måte en stor nyhet, både "Championship Manager" serien til Eidos og Fifa Manager har hatt slike spillmotorer. Men ingen har kunne skilte med en så vellykket motor som "FM 2009", "Sports Interactive" har jobbet med dette i over tre år før de valgte lansering, og det har gjorde de lurt i. Det eneste å utsette på 3D-motoren er at den har litt problemer når man velger vindu- og ikke fullskjermsmodus. Man kan også velge kameravinkling i kampen, samt har man TV-skjerm som gir deg full oversikt over kampbildet. Det beste med å velge TV-skjerm er at man har muligheten til å velge bokser som tar grunnlag i kampbildet. Min favoritt er den som måler spillernes selvtillit i kampbildet, og forteller deg hvem som gjorde feil og spiller uten selvtillit. Assistent gull verdt | Hvis 3D-motoren er spillets største nyhet, er din assisterende manager den beste. Hvis du er nybegynner kan din høyre hånd fort bli den nye stjernen. Før, etter og underveis i kampen har du øyeblikkelig feedback fra sidemannen din på benken, han gir det taktiske råd og forteller deg hvilke spillere du burde sette inn noen harde taklinger på. Ikke at noen behøver å fortelle deg at du må gå inn hardt på Ronaldo, men det hjelper å bli minnet på det. Aldri før har jeg hatt en så god sesongstart på "Football Manager" før, det har alltid tatt tid å tilpasse taktikk og spillere, men med en god assistent får du verdifull hjelp. Min høyre hånd fortalte meg fort at spillerne ikke taklet det høye tempoet og feilplasserte kortpasningene, mine markeringsspillere var ikke gode nok og spissene mine var ikke raske nok. Under hele kampen kommer altså din mest verdifulle hjelper med gode tips. En annen ting din gode venn hjelper deg med er å finne spillere tilgjengelig for lån i spesifikke posisjoner. Mener han at laget ditt ikke er sterkt nok, kanskje du mangler en venstreback, så kommer han med tips til spillere du kan anskaffe deg innenfor budsjettet. Det jeg kanskje brukte min assisterende manager til mest var å sende han på pressekonferanser. Kjedelige pressekonferanser | En ny og artig nyhet på FM 2009 er altså disse pressekonferansene, gøy med en gang, for så å bli kjedelig. Er du manager for en mindre klubb er det begrenset hvor spennende det er å møte den samme sportsjournalisten hele tiden. Selv om Mike Poole og meg selv ble svært så gode venner og fikk et respektfullt vennskap, så kunne jeg greid meg uten alle disse møtene. Men ingen jobb kan bare være gøy. For å slippe unna kjedelige pressekonferanser kan man sende ut assistenten, men de kan fort si tåpelige ting som spillere reagerer på. Disse sportsjournalistene glemmer heller ikke og er raskt ute med å holde sleivkjefta kommentarer mot deg ved senere anledninger. "Storm ut" -funksjonen på pressekonferansen er en farlig morsom metode for å avslutte en pressekonferanse, spesielt gøy er tilleggskommentaren du selv kan forfatte. Men vær advart, det kan være potensielt livsfarlig å be en Daily Mirror-journalist "dra til helvete" når han konfronterer deg med en tapt ligacupkamp. Stor fallhøyde | Som i tidligere "FM" -spill er det stor fallhøyde i de store klubbene, kanskje enda mer denne gang. Velger du din egen alder som manager og lar være å skryte på deg en tidligere karriere som landslagspiller for Norge (69 kamper og 12 mål), stoler som regel spillere i større klubber ikke på deg. Og det tar lang tid å overbevise Premier League-spillere med primadonnanykker. Nedover i divisjonene blir det fort lettere, og gjør du det bra allerede i første sesong blir du fort jaktet på av større klubber. Kanskje litt for ofte. Er du norsk manager i Englands nest øverste divisjon blir du også hele tiden linket til norske klubber. Nei takk til Brann og Vålerenga. Jakten på de store stjernene er jo en av de viktigste sidene som manager, også talentspeiderne har fått en aldri så liten oppussing til det bedre. Speiderne dine forteller deg også hovedstaden i for eksempel Sverige, og hvor mange innbyggere landet har. Det beste ved speiderfunksjonen i år er helt klart at den er mye mer oversiktlig. På nyhetsskjermen får du speidernes oppsummering, hvilke spillere de anbefaler og hvor mye de koster. Fortløpende informasjon fra landene de besøker settes også pris på. Store forbedringer | Alt i alt er årets utgave en av spillseriens sterkeste noensinne, mye av det jeg har ønsket å sette fingeren på i tidligere utgaver er rettet på og forbedret. Et godt eksempel er karaktersystemet i kamper, der spillerne nå får desimalkarakterer og det er blitt mye vanskeligere å oppnå høye poengsummer. At innbyttere med lite spilletid får ingen karakter i stedet for en laber sekser som tidligere, er også en ønsket oppdatering. Kampbildet til "FM 2009" er utrolig mye mer interessant denne utgaven, med mye større muligheter til å følge og endre spillet underveis. Et annet positivt innslag er harmonien i klubben, som har fått sin egen status på "Board Confidence", går det bra med klubben og du har god stemning i stallen er dette noe pressen fokuserer på. Hardt arbeid belønnes | "Football Manager" er og blir en jobb, aldri før har det vært mer å gjøre i en klubb som nå. Desto mer tid du bruker på taktikk, treningsopplegg, speiding og forståelse av stallen du besitter, desto bedre resultater får du. I år som tidligere belønnes hardt arbeid. Southampton vant playoff-finalen mot Cardiff og er atter en gang et Premier League-lag med minst budsjett. Nevnte vi at i år kan du også være kvinnelig manager? Media reagerer på kvinneskikkelser i en "mannsdominert" idrett. Versjonen vi testet er den oppdaterte 9.1-utgaven. Det var veldig mange bugs på spillets første utgave og vi anbefaler alle brukere å laste ned patch 9.1 - hvis ikke dere har aktivert spillet via Steam, da skal oppdateringen skje automatisk. Mer frukt, men mindre norsk | Forbruket økt med 20 prosent på ti år. Forbruket av frukt og grønt har økt med over 20 prosent i løpet av de siste ti årene. Men den norske produksjonen faller. Hele veksten og mer til av frukt og grønt kommer fra import. Den norske produksjonen har nemlig falt med 10 prosent siden 1998, skriver Nationen. Ifølge landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) må de norske kjedene bli flinkere til å samarbeide med norske produsenter og bøndene må bli flinkere til å produsere det kundene vil ha. Ifølge kulturansvarlig for frukt i produsentorganisasjonen Norgrønt, Knut Byrkjenes Hauso, ligger det et potensial i Norge for å dyrke mer pærer, spesielt sorter som skiller seg ut fra importpærene. Dødssyke Hannah får oppfylt sitt siste ønske likevel | Forsikringsselskapet lar henne dra til Disneyland. Får dø hjemme: Kreftsyke Hannah Jones (13) overbeviste britiske helsemyndigheter om å få slippe en hjertetransplantasjon. Hun vil heller tilbringe de siste månedene av sitt liv hjemme hos familien. Liker Disney: Hannah var i Euro Disney for flere år siden. Nå får hun oppfylt drømmen om å dra til Disneyland i USA. Overbeviste med sin modenhet: Hannah Jones fikk selv velge at hun ikke skal få et nytt hjerte. Historien om Hannah har fått stor oppmerksomhet i britiske medier, blant annet Sky News. Dødssyke Hannah Jones (13) har sagt nei til et nytt hjerte. Hun orker ikke en ny operasjon, og vil heller dø hjemme. Hannah ønsker å få tilbringe sine siste dager hjemme sammen med foreldrene og søsknene Oliver (11), Lucy (10) og Phoebe (4). Samtidig har hun en siste drøm: Å få reise til Disneyland i Orlando i USA. Fikk ikke reiseforsikring | 13-åringenes foreldre forsøkte å få henne med på en gruppetur med 40 andre syke eller funksjonshemmede barn, arrangert av veldedige Caudwell Children. Alle barna fikk reiseforsikring. Men ikke Hannah, selv om familien prøvde hos en rekke selskaper. Det så ut til at det aldri skulle bli noe av turen. Men nå har et selskap meldt seg og sagt seg villig til å forsikre 13-åringen, melder Sky News. - Jeg er henrykt og overveldet, sier hun til TV-kanalen. - En uke vekk fra rutinene på sykehuset vil være en fin avkobling for meg og familien min, vi vil være som en vanlig familie en liten stund, sier hun. - Gleder oss | Navnet på selskapet som oppfyller Hannahs drøm er ikke kjent. Hannahs far, Andrew Jones, taker nå alle som har hjulpet familien. - Vi er veldig glade for at vi får til dette, og gleder oss til å se smilet hennes når vi kommer dit, sier han. Hannah Jones fikk konstatert leukemi da hun var fem år, og har gått på tunge medisiner i flere år. Til slutt førte medisinene til en alvorlig hjertefeil, og Hannah har i dag et hull i hjertet. Da legene foreslo en hjertetransplantasjon svarte jenta nei. Hun ville heller få lov å avslutte livet sammen med sine aller nærmeste, noe som kan bety at hun bare har seks måneder igjen å leve. 13-åringen fikk lov til å ta avgjørelsen selv blant annet fordi hun overbeviste barnevernet med sin modenhet. Frp-ordfører fikk nytt hjerte | Tønsberg-ordfører Per Arne Olsen (Frp) har gjennomgått en vellykket hjertetransplantasjon ved Rikshospitalet. - Selve operasjonen har vært vellykket, sier ordførerens bror Pål W. Olsen til Tønsbergs Blads nettutgave. Han lever også med et transplantert hjerte. Per Arne Olsen er tidligere hjerteoperert. Under en utredning ved Rikshospitalet tidligere i høst fikk 47-åringen beskjed om at en transplantasjon var eneste utvei, ifølge lokalavisen. Olsen er sykmeldt fra jobben som ordfører i Tønsberg inntil videre, og det er ikke ventet at han vil kunne vende tilbake til arbeidet før neste år. - Bedre å kjøpe veske til 33 000 enn aksjer | Signy Fardal håper ranere stjeler innholdet og ikke selve veska. Møt motedronninga i Portrettet. Fardal fire år: - Det er jo en klisjé, men jeg hadde en veldig lykkelig oppvekst. Røde Signy: - Fra min radikale ungdom, en gang på 80-tallet. Palestinaskjerf, lilla anorakk og fotformsko. Vinterlykke: Fardal og sønnen Frede aker i snøen på St. Hanshaugen. Danseløve: Fardal røyk tidlig ut av "Skal vi danse" i 2006. - Jeg trodde jo aldri at jeg skulle bli noen grasiøs gasselle på dansegulvet. Voilà! Med en liflig eim av parfyme og et steinras av et smykke på brystet åpner Signy Fardal døra til leiligheten på Frogner. Sjefredaktøren i Elle går inn i spisestua. Høye hæler dunker taktfast mot tregulvet. - Når går du ikke på stiletthæler? - På gymmen. Alle kvinner får en helt annen attitude og en helt annen stolthet med høye hæler. - Gikk ikke du i joggesko på Manhattan i fjor? - Jeg prøvde. Men jeg byttet tilbake til høye hæler. Jeg så visstnok latterlig ut. Den er stor og svart. Rein i snittet og blank. Og den heter "Fashion Bible", den nye boka Signy Fardal har skrevet, og som er et samarbeid med tidligere supermodell Vendela Kirsebom og stylist Petra Middelthon. Boka ligger på langbordet som er pyntet med hvite og røde roser og flakkende stearinlys i et stort kandelaber. Stukkatur og lysekrone i taket. Fardal ville sitte her, ikke i sofaen, for her er hun mer på alerten. Veggene er grønne og maskaraen mørk og svarene som kommer, akkompagneres av den rislende lyden av polerte steiner som klinker mot hverandre rundt Signy Fardals hals. - Min første tanke var: « Mote er jo så forgjengelig. Mote dør omtrent i øyeblikket den blir født. Hva i all verden skal jeg skrive om i ei slik bok? ». Du må ta den for det den er, ei bok som skal inspirere. "Fashion Bible" tar for seg hvordan moten har utviklet seg de siste hundre åra, de viktigste motehusene og designerne, og den gir praktiske tips. Lang kjole i et cocktailparty er no-no. Når du er under 30 år, er alt lov. Få antrekk egner seg bedre til å forføre enn en trenchcoat. Uten noe under. - Var det da du så hva vi andre hadde på oss at du tenkte Norge trenger en motebibel? - Nei. Forlaget ringte meg. Men jeg mener faktisk at nordmenn har et ekstremt praktisk forhold til hva vi har på oss. I Norge sier man, er mote så viktig da? Er det ikke bedre å gå med flate sko så du kan løpe hvis du blir truet, eller hvis du skal rekke trikken? Jo selvfølgelig, men jeg tror ingen av oss har vondt av å gjøre det beste ut av fasaden vår. Det er den du viser fram. Det er den folk ser. Du ser jo ikke inni mæ. Her er det på sin plass å skyte inn at et eller annet sted mellom barndommens Sogndal og Elle mistet Fardal dialekten. Gradvis byttet hun ut ord folk ikke forsto, og nå snakker hun en blanding av vestlandsk, bokmål og nordnorsk. Det siste har hun snappet opp fra samboeren som er fra Mo i Rana. - Mote er viktig. Mote er makt. Det er store ord du åpner boka med? - Gjennom hvordan vi framstår kan vi åpne dører og slippe inn i rom som kan være vanskelige å komme inn i. Da tenker jeg ikke bare på de beste restaurantene, men å komme inn i de viktigste styrene eller få de beste jobbene. De som behersker kodene, ligger et hestehode foran de som er like dyktige, men som ikke behersker hvordan de framstår. Men mote er ikke bare makt, selvsagt ikke. - Jeg kan bli lykkelig av å kjøpe meg ei veske. Jeg elsker min Chanelveske. Fardal drar seg i det rødbrune håret. - Det er mulig at man etter mange år i denne bransjen blir litt småskadet. Og opptatt av ting som selvfølgelig ikke er viktig. Men la oss nå snakke litt feministisk. Fardal mener at alt som kan gjøre at jenter føler seg litt suverene, er veldig bra. Hvis hun kan heve stemmen litt høyere på et møte og få gjennomslag for sine synspunkter fordi hun føler seg vel, er også det bra. - Alle skjønner at du bør vaske huset før du får besøk, men det er ikke helt akseptert at du bruker noen tusenlapper på en kjole når du skal presentere deg selv. Og det synes jeg er litt rart. Det var langt til nærmeste catwalk. Det var langt fra New York, Paris og Milano. Det var til og med langt fra Oslo. Det var Sogndal, og det var det tiåret modellen het Twiggy og miniskjørtet ble oppfunnet. - Jeg har et klassebilde fra sjette klasse. Når jeg ser på det bildet i dag, skjønner jeg at jeg måtte bli som jeg ble. Alle jentene sto foran i terylenebukser med oppbrett og høyhalset genser. Jeg hadde knallgule tresko, gule knestrømper, oppbrettet hjemmesydd dongeribukse og hippieskjorte. Jentene sto rett opp og ned med hendene langs siden. Signy sto sidelengs med hendene i hoftene. - Jeg vokste opp med tre brødre, så jeg tok nok ut jenta i meg. - Far var baker. Mor jobbet på lokalkontoret til Bergens Tidende. Og Signy, hun ble rød. - Jeg hadde en radikal ungdom. Jeg var med i SU. Sto på kommunestyrelista til SV til valget. Gikk i studiesirkler. Leste Karl Marx. Strikket et skjørt med hønsestrikk - det var in blant de radikale på 70-tallet - med border med kvinnesaksmerket, hjerter og menn og kvinner som danset. - Når tok du av deg palestinaskjerfet og de flate kinaskoene og flyttet opp i de høyhælte skoene? - Jeg flyttet til Oslo og begynte i Dagbladet. Jeg husker jeg skulle inn på pressekonferanse i Norges Bank da de introduserte tikroningen. Jeg slapp nesten ikke inn. Jeg så jo ut som en hippie. Fardal har altså jobbet i Dagbladet. Klassekampen, radiOrakel og Arbeiderbladet også. Da hun begynte i Dagens Næringsliv, der hun skulle bli i tolv år, fikk hun beskjed om å skrive for forretningsmennenes koner. Hun skrev om IT-bransjen og miljø og hun portrettintervjuet Kjell Inge Røkke i privatflyet hans på vei mot Seattle. Så ble hun redaksjonssjef. Nå har Fardal vært redaktør for Elle i ti år, og vel, hvordan er så dagene til en motemagasinredaktør? Etter å ha lest Aftenposten og Dagens Næringsliv, sett nyhetene på tv på kjøkkenet, går hun de 700 meterne til Elles kontorer i høye hæler. Der ankommer hun sist, sånn klokka nineish, tenish. - Og så sitter jeg på jobben til folk har gått, mellom seks og åtte, kjører på trening der jeg bokser, drar hjem og ser på tv. Er ikke det spennende? Men to ganger i året reiser jeg på motevisning i Paris. Innimellom til New York. Ingen vil jo tro det, men det er beinhard jobbing. Fra tidlig om morgenen til seint om kvelden. Møter med fotografer og kolleger og mange moteshow hver dag. En motevisning kan ifølge Fardal være en sterk kulturopplevelse. - Du sitter der og ser rundt deg, og der sitter kanskje tre hundre mennesker. Det er tre hundre mennesker, og det er hele verden. Jeg kan bli helt sånn... gurimalla... jeg er så privilegert som sitter her, fra lille Norge, og får se dette. Så utrolig vakre klær. Jeg kan få gåsehud. Og en gang de spilte 10cc, da spratt tårene. Sånn kan det være. Mens andre ganger kan jeg tenke: « Dette her er jo helt sykt. Hva er det vi holder på med? Jentene på catwalken er altfor unge og har ikke fått mat på fjorten dager. For en syk bransje ». Man må kunne distansere seg litt for å ha det gøy med dette. Det skjer ting mellom motevisningene også. Fardal forteller om middagen da Yves Saint-Laurent smilte til henne, da hun satt ved siden av Sarah Jessica Parker i en frisørsalong i New York, og om besøket hjemme hos Karl Lagerfeld. - Jeg var invitert på middag, trodde jeg. Det var fire hundre andre også. Fra fin hagefest til finanser. Selv glansede motemagasiner må vel bli matte av finanskrise? Eller? - I tider hvor vi må knipe igjen lommeboka, kjøper vi det vi må ha, og vi må fortsatt ha på oss klær. Å drømme seg bort, har man behov for også i nedgangstider. Vi vet for eksempel at i perioder hvor folk bruker mindre penger på å pusse opp badet, så kjøper de flere magasiner som forteller om hvordan de kan pusse opp badet. - Et av julegavetipsene i nyeste Elle er en Birkin-bag til 33 200 kroner. Det er vel ikke akkurat slikt vi bør prioritere nå? - Hvis du har 33 000 kroner, så er en Birkin-bag en av de sikreste investeringene du kan gjøre. Den kommer til å være minst like mye verdt om fem eller ti år. Heller det enn aksjer. Det var ikke bare Valla som ble kritisert for lederstilen i 2007. Signy Fardal hadde lagt ned magasinet Red, arbeidstilsynet hadde vært på besøk, det hadde vært konflikter og sykefravær. - Du ble beskrevet som autoritær og dominerende. Hvordan opplevde du det? - Akkurat de beskrivelsene er nok riktige. Som sjef må man til en viss grad være dominerende og autoritær, men jeg tror jeg er det mer i form enn i innhold. Det verste var at det ble sagt at jeg mobbet ansatte og baksnakket dem. Det kjente jeg meg ikke igjen i. Nå viser en ny medarbeiderundersøkelse at de ansatte trives og er fornøyde med sjefen. Men jeg kan nok fortsatt oppfattes som mer skummel enn jeg opplever meg selv som. Jeg er jo ikke noen liten... og nå skal jeg ikke si som Valla... - Pusekatt? - Nei. For jeg kan faktisk være en pusekatt også. Dette var noe av det tøffeste Fardal har vært gjennom. Hun husker Adresseavisen intervjuet fire unge jenter om hva det verste de visste var. - Og en av dem svarte: "Det verste jeg vet er Signy Fardal og det sier seg sjøl". Det var vondt å oppleve. Rett nok lever jeg av å ha en viss profil, men selvfølgelig skulle man helst bli elsket og beundret av hele verden. - Du har tidligere uttalt at det har vært en utfordring å være sjef på en arbeidsplass med bare kvinner... -... for meg har det vært en utfordring å skille mellom det å være sjef og være venninne. For jeg er veldig sosial, og liker å føle at jeg er med. Vi jenter har en tendens til å være åpne om våre liv. Mye kjappere enn gutter vet vi om hverandres drømmer og kjærlighetsliv. Og det er da det kan oppstå utfordringer. Du skal ikke betro deg så mye om problemene du har i samlivet eller whatever, og så være sjef neste dag. Men jentene mine er ærgjerrige og flinke, og det er godt å vite at hvis jeg blir truffet av lynet i morgen, så kommer det til å gå bra med Elle. Det er ingen hemmelighet at Signy Fardal er glad i å shoppe. Faktisk har hun i lunsjen tatt taxi til en butikk på Stabekk, kjøpt seg en kjole mens taksameteret gikk, før hun tok taxi tilbake. - Hender det at du står inne i klesskapet og skriker: "Jeg har ingenting å ha på meg"? - Absolutt. Og det er helt latterlig. Jeg har jo et helt walk-in-closet. - Er mannen din fortsatt like entusiastisk når du kommer hjem med noe nytt? - Nei. Er det nødvendig? Trenger du den? - Forteller du hva det koster? - Jeg prøver å unngå det. Men jeg har jo min egen økonomi, så han kan mene akkurat hva han vil. - Hva er det dyreste du har kjøpt? - Jeg har en kjole fra Lanvin til 11 000. Det er dyrt for en kjole som jeg har brukt tre ganger. Men jeg kan fortsatt bruke den om ti år. - Men koster ikke den Chanelveska 15 000? - Jo... den brukte jeg hver dag, så pris per gang blir en helt annen. Nå har jeg kjøpt en ny. Jeg går ikke bananas, men jeg unner meg noe hver sesong, som jeg har stor glede av. - Hvis du mot formodning skulle bli ranet, hadde du håpet at de stjal innholdet i veska og ikke veska? - Ja. - Hva gir det deg å gå med ei slik veske? - Den er med på å løfte antrekket. Den gir en touch til mæ. - Man kjøper en følelse? - Ja. Men dette er veldig lett å angripe. Herregud, hun må kjøpe seg selvfølelse. Det er jo ikke slik. Funksjon er en ting, verdi en annen. Jeg kjenner folk som kjøper sykler, jakker som puster og pulsklokker for mye mer penger enn jeg bruker. Eller soveposer og liggeunderlag. Men nå er ikke jeg så god på sånne fjellting, sier Fardal og trekker håret bakover. Noe skimrer blankt under ørene. Noe stort. Fardals hang til ørepynt av en viss størrelse ble nøkternt bemerket i hennes eget 40-årslag. Journalistene i Elle sang til henne med kleshengere i ørene. - Hva tar du med deg på fjellet? - Det er ikke slik at jeg pakker i trillekoffert på hyttetur. Vel, jeg har nok gjort det også. I helga skal jeg på hytta til ei venninne ved Damtjern, og i dag fikk jeg beskjed om at det kommer til å være kaldt og mørkt og vi må gå to kilometer, vi må ha hodelykter og ta med to liter vann hver til oppvasken. Da sendte jeg en mail og spurte om det ikke er mye hyggeligere å være på Frogner? Let's face it. Glansede magasinsider kjenner ingen alder. De er nådeløse sånn. - Hvordan er det å bli eldre mens jentene på coveret av Elle holder seg like unge? - Jeg blir ikke eldre. Jeg er jo 29 æ. Jeg har ei venninne som har et forhold til alder som jeg skulle ønske jeg også hadde. Hvis hun blir spurt om hvor gammel hun er, hender det at hun legger på et år, og så sier hun: "I'm pushing fifty, honey". - Hvor mye ville du gitt for å se ut som jentene på coveret? - Det hadde jeg ikke gitt mye for. Hvorfor skal jeg se ut som dem? Hvis det hadde vært en suksessfaktor, ville jeg jo bare kommet lenger og lengre unna suksessen. Så tenner hun en rød Prince. Hun pleide å røyke 25. Nå bevilger hun seg fem om dagen, og hun ligger etter skjema. Hun har i hvert fall én igjen. - Jeg har alltid trodd at ingen vonde ting i verden vil ramme meg, som sykdom eller bilulykker. Da har jeg heller tenkt på oldefaren min som røyket til han var 96. Men i høst har jeg fått signaler både fra kroppen og fra legen. Det er tvingende nødvendig å slutte. Likevel kan det være lett å glemme de to tallene. 4 og 7. - Gjennomsnittsalderen i redaksjonen, hvis du tar bort meg, er jo helt på nivå med leseren. Men jeg har lett for å glemme at jeg er eldre enn jentene jeg jobber sammen med. Jeg går jo på fester der alle er femten år yngre enn meg, og jeg tenker ikke over det en gang. Og nå, en gammel historie. En historie fortalt mange ganger. Men den tåler en gang til, for sjelden har vel en tegning av Finn Graff fått så voldelige konsekvenser. Det var tidlig på totusentallet og Signy Fardal hadde blitt portrettert her i Magasinet. - Jeg skulle ønske den historien var død og begravet. Hovedpersonen, foruten Fardal, var nåværende politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen. De hadde tidligere jobbet sammen i Dagens Næringsliv i mange år. Nå var de på Aschehougs hagefest. - Det var en kveld jeg var veldig høyt oppe. Fotograf Morten Krogvold hadde sett tegningen Finn Graff hadde gjort av meg og ga meg en masse komplimenter. - Kalte han deg ikke Norges eneste sexsymbol? - Ja... ha-ha... noe sånt. Men du vet, litt vin og hagefest. Jeg gjentok nok disse komplimentene en del ganger utover kvelden. Og Marie syntes nok jeg gjentok dem for mange ganger. Etter hagefesten satt de på Kunstnernes Hus. Signy. Marie. Og jentene fra Elle. - Så satt hun og gjentok alt jeg hadde sagt. Og jeg ba henne slutte. Marie fortsatte. Og så klapset jeg til henne. Hun fikk heldigvis ikke blått øye, det var mer sånn klask. Fardal holder fram den åpne håndflata. - Det er faktisk den eneste gangen jeg har slått. Og det var veldig dumt. Men, som hun sier, det er jo ikke slik at hun aldri sier noe dumt, aldri har temperament. - Det finnes nok mennesker som er mer behersket enn meg, som har bedre kontroll over hvem de framstår som. Sånn er ikke jeg. Jeg er rett og slett for lite polert. Jeg danser på tv. Snart kjører jeg rally på tv også. Jeg gjør jo ting jeg ikke kontrollerer. Vi er på vei inn i klesskapet til Fardal. Samboeren og møbeldesigneren Tor Gunnar har snekret det. Hun åpner den store døra inn til soverommet. - Nå tror du sikkert at det er mil på mil. Det er jo ikke det. Nei. Men det er da ti hyller med høye hæler, noen meter med kjoler, klær opp til taket. Hun peker på bunaden, holder fram en rosa kjole. Går litt fram og tilbake. - Nei. Nå ble det litt for meget. Så lukker hun døra. - Du skal liksom ikke bare drive med mote i Norge, bare være opptatt av hva som skjer på catwalken. Det eksisterer en følelse av at man også skal drive med noe som er allment akseptert som viktig. Fardal tapper de mørkelilla neglene på bordet. - At jeg driver med mote, betyr jo ikke at jeg er endimensjonal. Jeg har gjort mye annet. Jeg kan mye annet. Jeg har andre interesser. Men jeg elsker mote, jeg shopper mye, jeg går alltid i høye hæler, jeg sminker meg mye, går med masse smykker. Alt dette. Jeg kan ikke sitte som sjefredaktør for et ledende motemagasin og si at nå synes jeg alle skal ta på seg Goretexjakke og Ulvangtrøye. Det ville ikke ha vært meg heller. Skjønner du? - Brød med Omega-3? Aldri i verden! Øyvind Lofthus er en av Norges beste bakere. Ekte vare: Hos bakeren kommer bare ekte egg og smør inn av døra. Lys inn: Elsa og Øyvind bor alle øverst. Ved å sette inn glassbyggerstein slipper overlyset inn i leiligheten. Skreddersydd: Stua er akkurat passe stor for pappa og Elsa. Bokhylla er laget på mål, på TV-en er Disneys "Tingeling" hyppig gjest. Britisk: Kjøkkenstolene kommer fra et engelsk bedehus. Spisepause: Når man har spist nok deig, må man spise andre ting. Veggen i glassbyggerstein slipper lys inn fra oppgangen. Mat for øyet: Øyvind elsker kunst og gjærbakst. Bildet er av Pushwagner. Dansk: Øyvind inviterer ofte på middag. En svær komfyr sto øverst på ønskelista. Kjøkkeninnredningen er laget av en dansk snekker, som også har bygd klesskap og hyller. Samlemani: Kjøkkenstolene med kors i ryggen er fra et engelsk bedehus. 20-talls lampene i taket er originale fra Dunlop-fabrikken. Bildet på veggen er av Heli Rekula. Krydret: God alene, bedre med konjakk eller foie gras, mener Øyvind. Historieforteller: Taklampa har hengt i hovedkvarteret til Marks & Spencer. Allerede i døra hører man knitringen. En god varme tar imot gjester hjemme hos Øyvind Lofthus (42). - Jeg elsker å fyre. Peisvarme er noe annet, sier han. Fra kjøkkenet dufter nybakt. Et brett pepperkaker er i ovnen, og på benken står en ferdig krydderkake. Ved bordet sitter datteren Elsa Aarokol Lofthus (5) og venninnen Elisabeth Logan (5) med munnen full av pepperkakedeig. - Julepepperkaker er best når de ikke er stekt, sier Elsa. I snart tre år har de bodd her i toppetasjen. Fra kjøkkenet har de utsikt mot St. Hanshaugen og Holmenkollen, fra Øyvinds soverom mot Ekebergåsen og byen. Kjøkken og bad er nye og noen rom har byttet plass. Er man baker og matglad, trenger man for eksempel en stor spisestue og bare en liten stue. Langbordet er ofte fylt av venner. Stålrørsstolene fra 50-tallet står stablet i et hjørne mellom hver runde med gjester. Skulle det være behov for mer å sitte på, har han 82 stoler til. - Jeg likte dem så godt at jeg kjøpte 90 stykker. Jeg går ikke på loppemarkeder, men er nok en skrotnisse. Jeg kjøpte en stall i Maridalsveien også. Ikke bra, men noen må kjøpe på topp, sier han og flirer. De siste åra er han blitt god kunde hos en engelskmann som kjøper opp gammelt interiør. I begge stuene henger glasslamper som engang prydet hovedkontoret til Marks and Spencer. Metall-lampene på kjøkkenet kommer fra Dunlop-fabrikken, stolene fra et engelsk bedehus. - Jeg liker industristilen og klassisk design, for eksempel Eames. Så det er ikke bare skrot jeg kjøper. På flere av bakeriutsalgene har vi investert mye i interiøret. Jeg samarbeider med en designer og vil at detaljene skal være tidsriktige, sier han. Vestlendingen fra Lofthus var sikker på to ting: Han skulle bli enten fisker eller baker. Han fisket litt og tilbrakte deretter tre år på sjøen, ikke som fisker, men med ungdommer i et museumsprosjekt. Så la han vekk sjømannsplanene, pakket ryggsekken, kjøpte et bra kamera og dro. I årevis reiste han rundt, som turist, nysgjerrigper - og bakertrainee. Jobbet ofte gratis for å lære håndverket av de nye "Artisan Bakeries" i California og hos konditormesteren Jørgen Sørgaard i København. En høst dro han til Oslo og tok seg jobb som kelner på Engebret. Der serverte han lutefisk mens han drømte om surdeig, minimalt med gjær, lang hevetid og steking i steinovn. Tilfeldig kom han over et lokale, like tilfeldig traff han den franske bakeren Emmanuel Rang. "Norges beste baker," sier kompanjongen om "Manu" fra Lyon. Manu hadde jobbet hos byens beste baker og levert bakervarer til blant andre Paul Bocuses restaurant i Lyon. Før han valgte Norge, avslo han flere smigrende tilbud fra utlandet. - En morgen viste jeg Manu et bilde av en stor gammel ovn. Den kvelden gikk vi og tok en øl. Vi bestemte oss samme kveld, forteller Øyvind. Vennene trodde på dem. Det gjorde ikke banken. Da bladde familie og venner opp penger mens gutta delte ut løpesedler i området. Siden ble de kjent for å lage Norges beste bagett og for de lange køene på gata - de minnet om bilder fra Sovjet-tida. - Det går faktisk an å tjene penger på å bake langsomt, med hendene. Det handler om å sette ting i system, starte tidlig nok. Mens en deig hever, gjør man noe annet, sier Øyvind mens han forsiktig rettleder de to jentene: - Legg formene litt tettere. Da får dere plass til flere kaker og slipper å kjevle så ofte. Elsa er vokst opp med søndagsmorgener i bakeri og skal ikke bli baker. Å ta ut melk og passe surdeig er ikke like koselig som å bake hjemme. Venninnen Elisabeth, derimot, vurderer bakeryrket. Deig smaker jo så godt! Akkurat nå er de litt lei. De vil inn i stua og se "Tingeling". Elsa bytter ut "I love N.Y." -T-skjorta med prinsessekjole. På hodet har hun "pappahår". - Hos mamma er hun alltid nygredd og fin. Jeg skjønner ikke hvordan mammaen får det til, sukker Øyvind. Han bestikker jentene med is så han får snakke om sine favorittemaer, baking og kunst. Han tar bakingen først. Han snakker på inn- og utpust om "reine, naturlege smaker", om meierismør, melk, egg og sjokolade. Han skyr eggepulver, melkepulver og margarin og liker ikke tilsetninger. - Brød med Omega-3? Aldri i verden! Om ikke Elsa får i seg nok Omega-3 i et naturlig kosthold, har jeg et problem. Omega-3 og fisk hører sammen. Hold brød utenfor! Han kan også dy seg for "grovebølgen", speltmoten og kjedenes såkalte konseptbrød. - Kjedene slenger på mel på toppen, så det skal se rustikt ut. Hva som er inni, tror jeg de gir blaffen i. Mange av "grovbrødene" er tilsatt ekstra gluten og har hevet minimalt. Slikt kaller jeg juks! Han er heller ikke "speltfrelst", selv om han selger noen brød med spelt. - Spelt er ikke så sunt. Vi trenger litt av alt, spesielt havre, bygg og rug. Det er mye helse i god smak også. Så var det kunsten. For eksempel Heli Rekula-bildet av jenta med skudd i panna og blodet rennende, med en kanin foran i et kaldt, grått kystlandskap. Bildet dekker den ene kjøkkenveggen. - Mange reagerer, sier Øyvind. - Jeg synes det forteller om ungdommelig sårbarhet, om overgangen til voksenlivet, om forventninger om fertilitet i en kald verden. De første åra jobbet han opptil 18 timer i døgnet. Sto opp før "fuglane fiser", levde i utakt med venner og kjærester. Det har hatt sin pris. - Hvorfor jeg elsker brød? Fordi brød er et levende produkt. Gjær er levende. Blir det væromslag, vet jeg at det blir vanskelig å bake brød. Derfor er brød mer interessant. Bakepulver og natron er kjemiske produkter. Pepperkaker er godt, men det er et dødt produkt, sier Øyvind Lofthus. Han har nesten ikke bakt på tre år. Så mye har Åpent Bakeri vokst. Bedriften kunne vært enda større, men vil ikke inn på noe kjøpesenter med felles åpningstider og provisjon av salget. - Kanskje er vi blitt for store allerede, sier han. - Det viktigste framover blir å lage bedre produkter. Tenke brød opp mot mat, kanskje einebærbrød eller brød med krekling til julas sild- og fiskeretter. Jeg tror vi går mot flere sesongvarer i bransjen. Jentene er tilbake på kjøkkenet. Klare for en siste runde med kjevlene. - Hva er best, Baker Hansen eller Åpent Bakeri, Elsa? Pappa ser spent på Elsa. - Åpent Bakeri, sier Elsa. - Nå var jeg heldig, sier Øyvind. - Hun pleier å erte meg og svare Baker Hansen. - Andreplassen føles som en seier | Bjørndalen på vei tilbake. Hegle Svendsen på tredje. Ole Einar Bjørndalen og Emil Hegle Svensen sørget for to norske på pallen under 15 kilometer skiskyting jaktstart i Østersund i dag. Polske Thomasz Sikora gikk i mål på tiden 34.55,2. Bjørndalen kom inn 2,5 sekunder bak polakken. Emil Hegle Svendsen krysset målstreken 4,9 bak Sikora. Både Bjørndalen og Hegle Svendsen hadde tre bom hver. Med gårsdagens sprintseier startet Emil Hegle Svendsen først. Han fikk ganske raskt følge av polske Sikora, samt franske Simon Fourcade, som tok fjerdeplassen. Ole Einar Bjørndalens andreplass kan tyde på at 34-åringens form er på vei. - Annenplassen er som en seier for meg. Jeg er ikke langt unna der jeg skal være nå, sier Bjørndalen til NTB. Skiskytteren har slitt med sykdom i sesongoppkjøringen. - For en toppidrettsutøver er det alt annet enn bra å miste nesten to og en halv uke med trening rett før sesongstart. Det var ikke verre enn at jeg gikk oppreist, men jeg kunne ikke trene, sier Bjørndalen, som aldri har opplevd verre. - Jeg har aldri opplevd lengre sykdomsfravær. De siste 14 årene har jeg som mest vært borte fra trening i fire dager om gangen. Etter gårsdagens fjerdeplass forklarte Bjørndalen at han manglet det ekstra giret for å utfordre teten. I dag så det ikke slik ut. På de siste kilometerne til mål tok han stadig innpå Sikora, men det holdt altså ikke til seier. - De siste to stående seriene var bra, og sisterunden var sterk. Ut fra siste skyting så jeg en mulighet til å hente inn Sikora, og jeg prøvde alt jeg kunne, men han ble for sterk, sier skiskytteren til NTB. Halvard Hanevold var den eneste som skjøt helt feilfritt, men krysset målstreken som nummer seks. Alexander Os ble nummer 14, Ronny Hafsås 19, mens Frode Andresen Lars Berger kom inn på henholdsvis 36. og 39.plass. Moan gikk opp 22 plasser | Endte på sjetteplass. Finske Anssi Koivuranta tok en suveren seier i verdenscuprennet i kombinert i Granåsen søndag. Magnus Moan gikk seg opp fra 28.- til sjetteplass. Verdenscupleder Koivuranta var best også i hoppbakken og hadde 25 sekunders ledelse til David Zauner før langrennet. Moan mislyktes i bakken og var bare nummer 28 etter hoppingen. Han var to minutter bak Koivuranta, men gikk et sterkt langrenn og endte til slutt som nummer seks. I mål var han 44,3 sekunder bak den finske seierherren. Björn Kircheisen fra Tyskland ble nummer to. Han var 25,9 sekunder bak Koivuranta. Franske Jason Lamy Chappuis fulgte på tredjeplass. Jan Schmid ble nest beste norske på åttendeplass, mens Mikko Kokslien fulgte på 17.-plass. Iver Markengbakken ble nummer 24, Thomas Kjelbotn nummer 26, Håvard Klemetsen nummer 34, Jan Christian Bjørn nummer 37, Magnus Krog nummer 47 og Gudmund Storlien nummer 52. Tora Berger skjøt seg bort | Endte på sjetteplass. Èn bom: Solveig Rogstad ble nest beste norske, på ellevteplass. I går skjøt hun feilfritt, men i dag var ikke Tora Berger like treffsikker. Skiskytteren hadde fire bomskudd, og var dermed sjanseløs mot tyske Martina Beck, som skjøt feilfritt. Berger endte 53,6 sekunder bak tyskeren. Etter sprinten i går gikk hun ut som nummer to. Etter å ha dratt på seg tre strafferunder på de to første liggende, samt én bom på siste stående, ble pallplassering en umulighet. På pallen sørget Jekaterina Jourijeva og Svetlana Sleptsova for dobbelt russisk, med henholdsvis andre og tredjeplass. Bortsett fra Berger ble Solveig Rogstad eneste norske jente blant de 30 beste. Rogstad fikk kun én strafferunde, men farta i sporet holdt kun til ellevteplass. Jacobsen på åttende i Granåsen | - Mangler trygghet. Simon Ammann vant verdenscuprennet i hopp i Granåsen søndag. Anders Jacobsen ble beste nordmann på åttendeplass. - Det var ikke 100 prosent hopping og litt under pari på begge hoppene. Det mangler litt trygghet, og hoppene blir litt for kontrollert, sa 23-åringen. Johan Remen Evensen ble igjen den store norske overraskelsen. Molde-hopperen har kommet fra det store intet, og sikret seg tolvteplass søndag. Lørdag ble han nummer ti. - Jeg er kjempefornøyd. Dette var over all forventning, sa Evensen til NTB etter søndagens renn. Ammann ledet før finaleomgangen etter et hopp på 140 meter, som var tangering av Gregor Schlierenzauers bakkerekord fra lørdagens renn. I finalen landet sveitseren på 135 meter og endte 1,9 poeng foran Matti Hautamäki fra Finland. Jacobsen var nummer sju etter første omgang, men falt en plass etter et sistehopp på 131,5 meter. Han var 17,4 poeng bak vinneren. Johan Remen Evensen ble nest beste norske på tolvteplass, mens Anders Bardal var nummer 14. Bjørn Einar Romøren fulgte på 16.-plass og Roar Ljøkelsøy ble nummer 24. Kim René Elverum ble nummer 32 og kvalifiserte seg ikke til finalen. - Evensen kan bli best | Bråthen roser hoppkometen. Skryter: Sportssjef Clas Brede Bråthen mener Johan Remen Evensen kan bli best. Sportssjef Clas Brede Bråthen er full av ros overfor Johan Remen Evensen etter helgens to verdenscuprenn i Granåsen. 23-åringen fra Molde har kommet fra det ukjente og hoppet seg rett inn i verdenseliten i helgen. Få utenfor hoppmiljøet hadde hørt om Evensen foran helgens verdenscuprenn i Trondheim. Lørdag ble Evensen nummer ti, og søndag sikret han en tolvteplass. Nå åpner landslagsledelsen også for at hoppkometen kan være aktuell for den tysk-østerrikske hoppuka. - Hvis han fortsetter slik, stiller vi med tidenes hoppukelag om han ikke blir med, sa Clas Brede Bråthen etter søndagens renn. På spørsmål fra pressen om hvor god Evensen kan bli, svarte Bråthen slik: - Han kan bli best. Selv virket romsdalingen overveldet og nærmest brydd av helgens suksess i bakken. - Hva skal man si? Jeg er kjempefornøyd. Det har gått over all forventning, sa Evensen til NTB. Justerer målsettingen | Nå åpner Evensen for å justere målsettingen for sesongen. - Målet for sesongen var å hoppe verdenscup, og målet før helgen var å kvalifisere seg for rennene. Nå må jeg nok sette lista litt høyere, innrømmet han. Lagkamerat Anders Bardal, som ble nummer 14 søndag, skrøt også av Evensen. - Jeg er ikke overrasket, men imponert. Jeg har sett ham i hele sommer og høst, og det var bare et tidsspørsmål før han skulle prestere, sa Bardal til NTB. - Kjempemessig av Evensen, sa Roar Ljøkelsøy, som ble nummer 24 søndag. Selv er Evensen veldig fornøyd med å få være med på et lag som presterer godt. - Lag har alt å si i hopping, og det betyr masse for meg å få være med de beste, sa han. Tommy Sharif kjøpte Kollentårnet for 270.000 kroner | Og går til angrep på Trond Giske. Tommy Sharif sikret seg vinnerbudet på "Diamanten" på Holmenkollen-tårnet da nettauksjonen ble avsluttet søndag. Sharif håper nå at regjeringen vil kjøpe paviljongen tilbake. Prisen bildekkremmeren måtte ut med for toppen av det historiske Holmenkollen-tårnet var 37.300 dollar, eller om lag 270.000 kroner. - Holmenkollen er et unikt kulturminne, og det ville vært en skandale om den hadde blitt solgt ut av landet. Derfor fant jeg ut at jeg måtte ta ansvar, sier Sharif til VG Nett. Toppen av det historiske Holmenkollen-tårnet, den såkalte diamanten, ble søndag solgt på nettauksjon for 270.000 kroner. Auksjonen på det internasjonale auksjonsnettstedet eBay ble avsluttet klokken 16.30 søndag ettermiddag. Det ble lagt inn 53 bud, og to budgivere kjempet om å stikke av med paviljongen på toppen av tårnet av den historiske hoppbakken. "Diamanten" ble skilt fra resten av ovarennet i forbindelse med at den gamle hoppbakken ble revet. En ny og mer moderne bakke skal nå reises isteden. Paviljongen er fylt med tegninger og autografer fra mange av de største skihopperne gjennom tidene. Selgeren, det danske entreprenørselskapet NKR Riving, kaller "Diamanten" et ekte samlerobjekt som er i grei stand og som kan brukes på mange forskjellige måter. - Rik mulighet til å imponere dine venner, kolleger eller forretningsforbindelser. "Diamanten" er klar for et nytt hjem, så by på "Diamanten" i Oslos kongekrone Holmenkollen, het det i annonseteksten. Et tidel unna trippel Aksel | Lund Svindal på pallen igjen. Aksel Lund Svindal vant både utfor og super-G i Beaver Creek, den samme bakken han falt og ødela både seg selv og forrige sesong i. I kveld var det storslalåm, og allerede etter førsteomgang ante vi konturene av en ny triumf. - Jeg kjørte ikke spesielt bra, sa Lund Svindal til Dagbladet.no etter omgangens tredje beste tid, og mente det burde være mulig å ta igjen de 69 tapte hundredelene med en god andreomgang. Det gjorde han nesten også. Ted Ligety var mannen som var 69 hundredeler foran, og i mål var Ligety bare ni hundredeler foran Lund Svindal. Dessverre for begge dem var Benjamin Raich hundredelen foran Ligety. Føles bedre enn seirene | - Sånn med en gang føles det bedre å komme på pallen i dag enn de to seriene tidligere i uka. Dette hadde jeg satset på, de to andre rennene var mer overraskende, sier Aksel Lund Svindal til Dagbladet.no. - Jeg har hatt en kjempeuke, det har gått langt over forventning. Dermed er Lund Svindals fasit etter tre renn i Beaver Creek to seire og en tredjeplass. Et utrolig comeback etter det fryktelige fallet ifjor. Den norske standarden ble satt med Kjetil Jansruds fantastiske andreomgang. Jansrud lå på 13. plass etter første, men kjørte ned til klar ledelse i andre. Den ledelsen holdt helt til Raich slo ham med minimale 15 hundredeler og vant rennet på det. Lund Svindal så Jansruds kjøring fra toppen, og ble nesten nervøs av standarden unggutten satte. - Det var helt rått, jeg så på linja hans og han kjørte taktisk helt på grensen. Men det gikk jo bra. Kjetil er en jævla god storslalåm-kjører, sier Lund Svindal. Syns Aksel kunne roet ned | Jansruds tid var andreomgangs beste, og med dette resultatet får han et bedre startnummer neste lørdag enn han hadde i dag. - Jeg syns Aksel kunne unnet meg den pallplasseringen og lagt seg sekshundredeler bak, sier Jansrud til Dagbladet.no. Lund Svindal var altså bare fem hundredeler bak fjerdeplasserte Jansrud som naturlig nok ble nest beste nordmann i dag. Akkurat det overrasker ikke alpinsjef Marius Arnesen. - Det er helt rått det han gjør, men jeg er ikke overrasket. Det er kanskje ikke så mange som husker det, men Kjetil hadde beste tid i andreomgangen i sesongåpningen i Sølden også. Etter det har han kjørt vanvittig godt på trening, sier Arnesen. - Det er bare å glede seg til neste lørdag, da er det storslalåm igjen. Da bør ingen være overrasket om det er Kjetil som er foran Aksel. Storseier til Vålerenga | Scoret ti mål mot Lørenskog. Vålerenga imponerte med 10-2-seier over Lørenskog på Jordal Amfi søndag. Etter to perioder sto det 9 - 1 til Espen "Shampo" Knutsens elever, og da mente VIF det fikk være nok. I sluttperioden fikk Lørenskog låne pucken og de 20 minuttene ebbet ut med 1 - 1. Før helgen ble det klart at VIF-keeper Patrick DesRochers har skrevet under treårsavtale med Oslo-klubben. Fortsatt har Vålerenga godt tak om tabelltoppen. Det er seks poeng ned til Sparta Sarpsborg, som slo Frisk Asker med 4 - 1 i lørdagens kamp. Stavanger på femteplass har fortsatt en knallsterk hjemmestatistikk, og søndag fikk de nye fortjente poeng etter 4 - 3 mot Lillehammer i Siddishallen. Stjernen er kommet tilbake etter noen trøblete uker og vant bortemøtet mot Storhamar med 5 - 2. I bunnoppgjøret mellom Comet og Furuset var det til slutt Marius Mathisrud som slo inn den avgjørende straffen etter at forlengningen ikke ga noen vinner. Det sto 5 - 5 etter tre perioder. Norge raknet mot Sveits | Tapte kamp to i VM. Norge så ut til å gjøre nok en god kamp i innebandy-VM i Ostrava, men raknet i siste periode og tapte 6 - 9 for Sveits søndag. - Vi spiller veldig bra i to perioder, men så gjør vi en del dumme feil innimellom, spesielt i starten av tredje periode, sa Norges stjernespiller Ketil Kronberg. Han ble Norges toppscorer med to mål. Også Tommy Midtsveen, Willy Fauskanger, Raymond Evensen og Thomas Stræte tegnet seg på scoringslisten. Men det var ikke nok i møtet med sveitserne. Etter to jevne perioder (2 - 2, 3 - 3) var Sveits klart best i tredjeperioden. Sveitserne vant den siste periode 4 - 1. Lørdag slo Norge Danmark 7 - 3 i den første VM-kampen. Mandag venter Estland. Slik spres islamhat i USA | Sponset løgn: Hat og feilaktig informasjon om muslimer spres fra "eksperter" gjennom medier og politikere til USAs befolkning, ifølge ny rapport. Konstruert konstruksjonskonflikt: Konflikten rundt byggingen av en moské i nærheten av Ground Zero ble i stor grad konstruert av det islamfiendtlige nettverket, ifølge rapporten. Foto: Spencer Platt, Afp / Scanpix | I en rapport utarbeidet av Centre for American Progress går det fram hvordan et lite, men velorganisert nettverk av "eksperter" når millioner av amerikanere med et islamfiendtlig budskap. Spredningen muliggjøres av økonomisk støtte fra høyreorienterte organisasjoner, og samarbeid med ulike mediebedrifter og grasrotorganisasjoner. "Ekspertene" er ifølge rapporten med på å definere måten den nasjonale debatten om amerikanske muslimer føres på, og forsterker fiendebildet av islam som religion. En undersøkelse utført av Washington Post i september 2010 viste at 49 prosent av USAs befolkning har et negativt syn på islam. I oktober 2002 var tallet 39 prosent. Breiviks forbilde | Sirkulasjonen av islamofobien springer ifølge rapporten ut av fem nøkkelpersoner og deres organisasjoner. Blant disse er Robert Spencer og hans Jihad Watch. Spencer er en av de islamfiendtlige ideologene Anders Behring Breivik flittig refererer til i sitt 1500 siders lange dokument som ble spredd etter terrorudåden 22. juli. Spencers organisasjon er blant dem som mellom 2002 og 2008 mottok over 42 millioner dollar i økonomisk støtte fra syv ulike organisasjoner. Donors Capital Fund, som finansierer mange organisasjoner på amerikansk høyreside, er blant de syv. - Det virker som om finansieringen kommer fra svært høyreorienterte pengesekker. Og det er interessant at pengesterke krefter ligger bak for eksempel Robert Spencer, som dermed har fått en solid plattform å bygge på sier Øyvind Strømmen, frilansjournalist som følger høyreekstreme miljøer tett. - Det er ingen hemmelighet at disse folkene slipper til og blir framstilt som eksperter uten å nødvendigvis være det. Påstandene deres blir ikke konfrontert, og de presenterer et ensidig negativt fokus, der historien reduseres til en slags kulisse, sier han. Ekkokamre | Rapporten peker ut ulike sentrale politikere og medier som viderefører propagandaen, behandler mytene som fakta og dermed legitimerer dem som sannheter i offentligheten. Ledestjernen i Tea Party-bevegelsen, Michele Bachmann, er en av dem. Hun har gjentatte ganger uttalt seg om en "islamistisk trussel" i USA. - Det finnes enkelte politikere i miljøet rundt Republikanerne og spesielt Tea Party-bevegelsen som formidler veldig sterke antiislamske standpunkter, sier Strømmen. USA preges av en polarisert debatt der det ikke er alltid like mye debatt på tvers av de politiske fløyene. Strømmen mener dette kan føre til at amerikansk politikk og medier til tider fungerer som ekkokamre for usanne budskap. - Ideer kommer inn og møter ikke motforestillinger, men blir ført videre og forsterket, sier Strømmen. Medier som Fox News, The Washington Post, Glenn Beck og The Rush Limbaugh Show har bidratt til å spre feilaktig informasjon om muslimer, ifølge rapporten. Forrige desember spekulerte for eksempel Glenn Beck i at ti prosent av muslimene i USA er terrorister. Den samme Beck skapte oppstyr da han sammenliknet AUF med "Hitlerjugend" etter 22. juli. Han fikk i ettertid støtte av Pamela Geller som samarbeider tett med Robert Spencer, og som frontet kampen mot byggingen av en moské i nærheten av Ground Zero i New York. - Hvis amerikanske medier plukker opp halvsannheter og usannheter er det med å forsterke budskapet. Mediene blir sett på som analytikere og de har et stort publikum. Og når det som kommer inn er ille, blir gjerne ikke det som kommer ut noe bedre. Det kan også bli verre, sier Strømmen. - Konspirasjonsteorier har et marked i USA. Det har vi sett både i forbindelse med 9/11 og ulike påstander om Obama, som ifølge teoriene skal være muslimsk og født i utlandet, sier Strømmen. Kombinasjonen av eksperter, medier og politikere forsterker slike teoriers grobunn. - Internett er en sentral brikke i slike ekkokammer. Det finnes ikke de samme sosiale hindringer som andre steder, og uakseptable ting blir akseptabelt og vanlig. Det var et slikt miljø Breivik lot seg inspirere av, sier Strømmen. Kulturløft i Trondheim | Kulturlivet i Trondheim har blomstret under rødgrønt styre i Trondheim. Frp ønsker store kutt i kommunens kulturbevilgninger, men det er ikke Høyre med på. Får støtte: Pstereofestivalen mottar over en halv million i støtte fra Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Her Håkan Hellstrøm under årets festival. De rødgrønne i Trondheim mener kulturlivet i byen har fått et kjempeløft mens de har hatt hånda på rattet i styringa av kulturbudsjettet. Og skrytelista er lang: * Støtten til musikkfestivaler har økt fra 35 000 kroner i 2003 til over 2, 5 millioner i 2011. Mens det i 2003 bare var Trondheim Kammermusikkfestival som fikk støtte, er flere festivaler nå på lista. Støtte til annen musikk har økt fra 450 000 til 2 042 000 kroner. * Den internasjonale filmfestivalen Kosmorama er etablert, med støtte fra kommunen. * Kommunen har fått på plass en ordning der omtrent 1 prosent av investeringer i bygg går til utsmykning. * Kommunen har økt støtten til knutepunktinstitusjonene Trøndelag Teater, Trondheim Symfoniorkester og Olavsfestdagene. * Støtten til visuelle uttrykk, film og utekunst er økt med én million kroner. Støtten til scenekunst er økt med nesten to millioner kroner. * Totalt er tilskuddet til frivillige organisasjoner og kulturgrupper økt med over ti millioner kroner. * Kommunen leier ut skoler gratis til kulturarrangement og frivillige organisasjoner. * Kommunen har satt i gang samarbeid mellom Trondheim kulturskole og skolene. * Flere scener for musikk og andre kulturarrangement er etablert, og bruken av torget som arena for kulturarrangement har økt. * Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock åpnet i 2010. Nestleder i kultur-, idretts- og friluftskomiteen, Randi Sakshaug (Ap), sier de rødgrønne vil fortsette arbeidet på kulturfeltet i neste periode. Vil fortsette | - Vi ønsker å holde fast ved og videreføre den gode kulturpolitikken vi har ført fra 2005 til nå. Mange tar nok for gitt det vi har fått til, men dersom Frp kommer til makta og får stor innflytelse, kan det bety en svekking av kulturtilbudet i Trondheim, sier hun. Under budsjettbehandlingen i fjor ønsket Frp å kutte kommunens bevilgninger til kulturformål med 15 millioner, og mange mener den viktigste skillelinjen i kulturpolitikken i Trondheim går mellom Frp og de andre partiene. Frp på sin side, ønsker å tone ned dette skillet. - Forskjellen er ikke så stor mellom oss og de andre partiene. Vi ønsker å overføre noen midler fra kulturbudsjettet til eldreomsorg og skole, og så ønsker vi i større grad å bruke kulturmidlene til breddekultur, barn og unge, og idrett, sier Frps ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge. Men han er tydelig på at partiet har et annet syn på det offentliges rolle når det gjelder finansiering av kulturlivet i byen. - I Trondheim er det gode muligheter for at næringsliv og privatpersoner kan slutte mer opp om kulturtilbudet, sier Hauge. Frivillighet | - Slike ordninger binder opp store midler på kulturbudsjettet. Vi mener vi får mer kultur for pengene dersom vi investerer dem i frivillighet i stedet. Hauge mener også det er problematisk at avtaler med fylkeskommunen og staten om knutepunktinstitusjonene legger føringer for kommunens budsjetter. - Det er jo litt merkelig at mens kommunen på grunn av en vanskelig situasjon må kutte i bevilgningene til drift av skoler, er vi forpliktet til å øke støtten til Trøndelag Teater, symfoniorkesteret og Olavsfestdagene. Jeg mener kommunen burde fått handlingsrom til å tilpasse denne støtten ut fra vår økonomiske situasjon, sier ordførerkandidaten. Utsmykningsordningen i kommunen, som fastsetter at rundt én prosent av investeringer i bygg skal brukes på utsmykning, mener Hauge er problematisk av samme grunn. En villfarelse | Mens byens kulturfolk frykter at et Frp i maktposisjon vil strupe kulturbudsjettet, står Høyres ordførerkandidat Yngve Brox fast ved at det ikke kommer til å skje. Han lover vekst, ikke kutt, i kulturbudsjettet. - Med KrF og Venstre i en samarbeidskonstellasjon sammen med Frp har ikke Frp noen sjanse til å få gjennomslag for kulturpolitikken sin. Vi tror ikke kulturen kan være markedsfinansiert alene, og vi har ambisjoner om at kulturfeltet i Trondheim skal fortsette å styrkes gjennom støtte fra det offentlige, sier ordførerkandidaten. Brox mener skillet mellom Frp og de andre partiene ikke er den eneste viktige kulturpolitiske skillelinja i Trondheim. - Synet på kulturens frie og uavhengige rolle er en viktig forskjell mellom oss og Arbeiderpartiet, sier Brox, og kritiserer Arbeiderpartiet for å legge for å drive for mye politisk og byråkratisk styring av kulturfeltet. Sterk politisk styring | Randi Sakshaug (Ap) mener offentlig styring av kulturmidlene må til for å sikre at midlene havner der de trengs mest. - Hensikten med å ha en sterk politisk styring over kulturmidlene er å sikre at de relativt beskjedne summene som kommune, fylke og stat bevilger til kultur treffer målrettet. Dette gjør det for eksempel mulig å sørge for at barn og unge får et godt kulturtilbud, og at debutanter prioriteres i like stor grad som etablerte kunstnere, sier Sakshaug. - Folk med kulturfaglig kompetanse er med gjennom hele prosessen. De har generelt sett stor innflytelse på de endelige vedtakene, sier hun. Nye Nato | Dagens leder | * I USA har det bygd seg opp en økende misnøye med de europeiske nasjonenes bidrag til krigføring i andre land, nå sist i Libya-krigen. USA sørget for de viktigste overvåkingskapasitetene, hovedsakelig med droner, mens europeiske bombefly gikk tom for presisjonsammunisjon, og måtte be USA om mer. Ifølge Justin Logan ved Cato Institute ble fasiten at Washington lånte penger fra Kina for å kjøpe ammunisjon, som så ble gitt til Europa for å slippes over Libya. Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen har også sagt at Libya-krigen hadde vært umulig uten USA. Logan repliserer i en artikkel i The Washington Times: « Tenk på det et øyeblikk: Europa, med en økonomi og en befolkning som er større enn USAs, er ikke selv i stand til å slå ut et tredjerangs forsvar rett over Middelhavet. * Den samme frustrasjonen har USA i Afghanistan. Logan har snakket med to militære offiserer fra et stort europeisk Nato-land, som sier at de ikke kunne ha deltatt der uten amerikansk støtte, fordi de mangler en rekke kapasiteter. "Til tross for Europas størrelse og velstand, er det en militær dverg sammenliknet med USA", slår Logan fast. Natos generalsekretær har allerede tatt signalene, og i et intervju med Politiken nylig advarer han mot manglende prioritering av forsvaret i europeiske Nato-land: « Skjer det, vil amerikanerne miste interessen for Europa, og europeerne miste internasjonal innflytelse. Land som India og Kina vil ta over Europas innflytelse », sier han. * Natos nye strategi er at de europeiske landene går sammen om å skaffe seg militær kapasiteter til å drive offensive kriger. De enkelte landene skal spesialisere seg på bestemte roller og kapasiteter. Samtidig skal de gå sammen om å kjøpe inn og drive forsvarssystemer. Landene må venne seg til at de selv ikke har det som trengs for eget forsvar. Denne strategien vil forsterke de fleste negative utviklingstrekk i Nato. I stedet for nasjonale forsvar, vil vi få en europeisk militærmakt, som verken kan forsvare Europa eller hvert enkelt land, men som i stedet styrker muligheten for å drive angrepskrig med USA i andre deler av verden. Lokalt styre | Dagens leder | En stadig striere strøm av statlige pålegg og reguleringer er i ferd med å drukne det norske lokaldemokratiet i papir. Handlingsrommet til lokalpolitikerne blir mindre, de statlige byråkratene og reguleringene blir flere, og verst er det for små kommuner som ikke kan brødfø en hær av saksbehandlere som kan ta unna strømmen av veiledere, handlingsplaner og rundskriv, i tillegg til lover og forskrifter. Det kommunale byråkratiet har økt med over seks milliarder kroner bare siden de rødgrønne overtok i 2005. Og ingenting tyder på at den statlige reguleringsiveren vil avta. Bergens Tidendes journalist Gunnar Wiederstrøm viste denne uka hvordan alle arealplaner som legges ut til offentlig høring, skal etterprøves av en rekke offentlige etater og kontrollinstanser, i tillegg til fylkeskommunen og kommunen selv. I 2009 leverte statlige instanser innsigelser mot nesten en tredel av de kommunale planene i Hordaland. I 2004 ble det levert innsigelser bare mot hver femte plan. Og hvis en statlig myndighet har avgitt en innsigelse, kan ikke planen egengodkjennes av lokalpolitikere. Da må de enten etterkomme innsigelsen fullt og helt, gå i forhandlinger med innsigelsesmyndigheten eller satse på at Miljøverndepartementet omgjør innsigelsen. En slik prosess kan ta svært lang tid. En undersøkelse blant folkevalgte KS har utført viser at frustrasjonen over statlig inngrep i det lokale selvstyret er stor og økende. 75 prosent av kommunepolitikerne er helt eller delvis enig i påstanden om at statlig detaljstyring fører til dårligere beslutninger for innbyggerne, mens over 70 prosent er enig i at fylkesmannen går for langt inn i kommunenes avgjørelser. Politikere fra Frp, Høyre, KrF, Venstre og Sp er opptatt av problemet, mens politikere fra SV og Ap i større grad aksepterer utviklingen. SV må i denne sammenhengen sies å være det partiet som er minst bekymret over den statlige reguleringsiveren. Sp har det lokale selvstyret som sin fanesak, men nå bør tida være inne også for Ap og SV. Venstresida har alt å tape på å la kampen for lokaldemokrati og mot byråkrati bli en paradesak for Frp og Høyre. Vurderer historisk løft | Tilbud: Som første kommune tilbyr Trondheim nå sine deltidsansatte samme stillingsbrøk som de faktisk jobber. Hanne Bjurstrøm vurderer å gjøre lov av det historiske vedtaket. Jubler: Margot Eriksson håper bystyrevedtaket i Trondheim kan føre til at hun går fra 20 til 50% stilling som hjelpepleier. Foto: Ida Søraunet Wangberg | - Hvis du over lengre tid jobber utover avtalt arbeidstid, viser det at arbeidsgiver har et større behov for din arbeidskraft. Da må du også få den tryggheten og sikkerheten som følger med en større stilling, sier arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Torsdag vedtok Trondheim bystyre at alle deltidsansatte i kommunen har rett på større stillinger dersom de har jobbet utover avtalt arbeidstid de siste femten månedene. Dermed kan tusenvis av ansatte innenfor helse- og omsorgsektoren i byen belage seg på tilbud om større stillinger i tiden som kommer. Vedtaket har også nådd arbeidsminister Hanne Bjurstrøms bord, som varsler at departementet vil utrede muligheten for å lage en lov som sikrer deltidsansatte som systematisk jobber mye overtid rett på større stillinger. - Jeg har bare godt å si om vedtaket som er gjort i Trondheim. Det viser en kommune som er villig til å gå i bresjen for å få bukt med ufrivillig deltid, og vi skal følge dem nøye i vårt arbeid med å få på plass regler for dette på nasjonalt nivå som i så fall også vil omfatte privat sektor, sier hun. Arbeidsdepartementet la på fredag fram en rekke tiltak som de håper endelig kan løse floken med ufrivillig deltid. - Dette er en form for skjult arbeidsløshet som hindrer mange, særlig kvinner, i få den nødvendige tryggheten på jobb. Det er et stort problem, som vi lenge har villet til livs. Nå opplever jeg at vi begynner å få på plass de nødvendige tiltakene, sier Bjurstrøm. Koster nesten ingenting | I Trondheim kommune arbeider ansatte i stillinger under 20 prosent i snitt 56 prosent, mens ansatte med stillinger mellom 20 og 50 prosent i snitt arbeider 57 prosent. - Det handler om å trygge arbeidssituasjonen til tusenvis av ansatte i kommunen, sier bystyrerepresentant for partiet Rødt Arne Byrkjeflot. Byrkjeflot, som også er leder for LO i Trondheim, var mannen bak forslaget som torsdag ble vedtatt med Ap, SV, Sp, Miljøpartiet, Rødt, Pensjonistpartiet, Demokratene og Venstres stemmer. - Hvor stor stilling du har på papiret er avgjørende for om du får lån og om du får delta i pensjonsordningen på arbeidsplassen. Samtidig er tilværelsen som deltidsansatt i svært lav stillingsbrøk utsatt, fordi du i praksis aldri kan si nei til å jobbe, sier Byrkjeflot. Han bedyrer at vedtaket nesten ikke koster noe som helst. - I prinsippet koster det jo ingenting, for disse menneskene får jo bare tilbud om stillinger som de allerede lønnes i i dag. Men det er klart at det vil stille krav til administrasjonen i kommunen, som må organisere arbeidskraften i helse- og omsorgsektoren bedre. Det er også bra for de eldre, som ikke ønsker masse forskjellige mennesker å forholde seg til, sier han. LO-krav innfridd før valget | Kravet om rett på større stillinger for arbeidstakere som over tid jobber utover avtalt arbeidstid var et av fagbevegelsens hovedkrav før neste bystyreperiode. Også to andre av LOs krav ble innfridd på bystyremøtet fredag: to forsøk med 30-timers arbeidsuke og pålegg om at 70 prosent av alle vikarer som brukes i kommunal regi skal være ansatt i kommunen. Dermed opplever LO-general Byrkjeflot å få flere av sine viktigste krav for neste periode innfridd allerede før valget er overstått. - Nei, nå må vi vel skjerpe kravene. Dette viser jo Trondheimsmodellen på sitt beste, flirer han. - På tide! Margot Eriksson, hjelpepleier ved Ilsvika sykehjem i Trondheim, regner med å øke stillingen sin betydelig etter vedtaket i Trondheim bystyre. Hun er ansatt i en 20 prosent stilling, men regner med å gå opp til rundt 50 prosent når hun nå får rett til den stillingsprosenten hun faktisk jobber i. - Jeg har jo ikke råd til å si nei til ekstra vakter, så det er klart det blir en del ekstra, sier Eriksson, som mener det er den økonomiske usikkerheten som er verst med det å jobbe i en så liten stilling. - Det tar på å aldri vite om jeg har nok penger til å betale husleia neste måned. Med en 20 prosent stilling har jeg 4000 kr utbetalt i måneden, du kan jo tenke deg selv hvor langt det rekker, sier hjelpepleieren. Hun ble ferdig med helsefagarbeiderutdanningen i januar, og har jobbet ved Ilsvika sykehjem annenhver helg siden det. Erikssen mener også det påvirker arbeidsmiljøet og tilbudet til pasientene at så mange jobber deltid på sykehjemmet. - En som jobber i hel stilling tar mer ansvar på arbeidsplassen enn vi som bare har små stillingsbrøker. Dessuten blir det veldig mange nye mennesker å forholde seg til for pasientene. Mange av dem er demente, og jeg håper virkelig at dette vedtaket fører til mange økte stillingsprosenter her, slik at pasientene kan føle seg enda tryggere her oss hos. Og Erikssen mener vedtaket ikke kommer en dag for tidlig. - Det finnes ingen gode argumenter for å la folk være ansatt i så små stillinger. Så det var jammen på tide. Kanskje vi etter hvert kan få mulighet til 100 prosent stillinger også? - Lar oss ikke styre av fagbevegelsen | - Hva KrF skal gjøre fram mot neste valg er en diskusjon vi skal ta i partiet etter lokalvalget, sier KrF-leder Knut Arild Hareide til Klassekampen. Han er opptatt av at avgjørelsene om KrFs veivalg skal skje i KrF, uten for mye innflytelse fra andre aktører. - KrF er ikke et parti som lar seg styre av fagbevegelsen. Vi er opptatt av å ha en god dialog med fagbevegelsen, men det er viktig for oss å bevare vår egenart, sier Hareide. Han mener det er for tidlig å trekke konklusjoner om partiets veivalg fram mot stortingsvalget i 2013. - Nå er vi inne i en lokalvalgkamp, og å konkludere nå er verken noe som er rett eller som vi er beredt på å gjøre, sier KrF-lederen. Han vil i alle fall ikke forplikte seg til Flåthens visjoner om at KrF kan være med på å demme opp mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester. - Vi har et nyansert syn på de spørsmålene. For oss er det viktig å sikre den ideelle virksomheten innenfor de offentlige tjenestene, og vi er heller ikke redde for private initiativ. Men det blir feil å gå nærmere inn i den debatten nå, avslutter Hareide. Det blodige Roma | Roma er mer en storslåtte bygninger. Byen har også en mørk historie med bombeattentater og drap. Vold: Romas voldelige historie fra 1970-tallet er fortsatt en del av den politiske debatten i Italia, hever Simen Ekern. - Jeg ville skildre det moderne Romas mørkere sider, sier forfatter og journalist Simen Ekern. I si nye bok om den italienske hovedstaden skildrer han de brutale politiske begivenhetene som preget Roma på 1970-tallet. På den tida herjet blant annet den venstreekstremistiske grupperingen De røde brigader. De sto bak kidnappingen og drapet på politikeren Aldo Moro, som ble et symbol på de blodige handlingene. Et annet Roma | - Jeg kunne selvsagt ha skrevet en bok hvor jeg trakk de lengste linjene til "Den evige stad". Men jeg hadde et ønske om å nøste opp noen av de politiske mysteriene som preger byen i dag. Og da måtte jeg løfte fram de øverste lagene i Romas mangfoldige historie. Og 1970-tallet er et svært sentralt tiår i denne sammenhengen. Boka er både en reiseskildring og et politisk essay. Ekern forteller at det var nødvendig å bruke begge sjangrene for å si noe vesentlig om byen han er så fascinert av: - For mange er Roma ensbetydende med Colosseum, Spansketrappen og Pantheon. Og Roma framstår ofte som en romantisk og koselig by med masse storslåtte bygninger og en gloriøs historie. Jeg ønsket å få fram andre sider ved denne byen. - Det er blitt en ganske dyster bok? - Nja, den slutter da ganske optimistisk. Men skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid. - Det er en kamp om historien. Mange sentrale aktører fra dette tiåret har sluppet billig unna. Og enkelte hevder at ansvarsfordelingen er blitt pulverisert. Og at de voldelige handlingene er blitt relativisert. Det finnes faktisk akademikere som har anbefalt en sannhetskommisjon som vi så i Sør-Afrika etter Apartheid-regimets fall, sier Ekern. Ekern forteller videre at det aldri er blitt foretatt en skikkelig oppvask etter de voldelige episodene. - En av de mest kjente venstreekstremistene lever fremdeles i eksil i Brasil. Hans tilhengere, kjente mennesker i mange land, mener han er uskyldig. Mange italienere mener han må sendes tilbake til Italia for å la det italienske rettsvesenet gjøre jobben sin. Det er også folk innen det italienske statsapparatet som har litt å svare for, men de er nok ikke i tilstrekkelig grad blitt konfrontert med sine handlinger. Man har heller ikke funnet gjerningsmennene bak mange attentater. Med flere slike uoppklarte saker, er det vanskelig å komme videre. Fascismen vender tilbake | Ekern trekker også fram arven fra fascismen som et av de områdene hvor den nære historien fortsatt spiller en viktig rolle. Han har snakket flere personer som bærer på den fascistiske arven. Av det mer kuriøse slaget er en nostalgiker som bærer øredobber med bilde av diktatoren Benito Mussolini. Men Ekern har også intervjuet lederen for en gruppering kalt "Romas folk", noe som kanskje representerer noe som er mer bekymringsverdig. Denne bevegelsen har sitt utspring i tribunene på Stadio Olympico i Roma. "Romas folk" og den mer innflytelsesrike "Casa Pound" rekrutterer sine medlemmer blant fotballhooligans og arbeidsledige. - De snakker om identitet, Europas storhet og advarer mot tendenser til islamisering. I tillegg beskylder de 68-generasjonen for å ha relativisert grunnleggende europeiske verdier. Sjargongen de bruker er svært litt den vi treffer på hos høyreekstreme i andre land. Ikke minst tanken om at Europa er ved et vendepunkt. Denne politiske retorikken blir krydret med romersk mytologi, hevder Ekern. For å belyse hvordan "Romas folk" markerer en politisk klimaskifte, viser Ekern til de to store fotballklubbene i Roma, nemlig Lazio og Roma. - Før var det slik at Lazio var på høyresida i det politiske landskapet. Folk på venstresida holdt med Roma. Nå er disse tradisjonelle skillelinjene visket ut, uttaler han. Ekern forteller videre om hvordan høyredreiningen på tribunene er blitt mer og mer tydelig. - Nå er det dagligdags å hilse med strak arm og åpen hånd i Lazio-svingen, altså en klassisk fascisthilsen. Det skjer også fordi grupper som "Romas folk" er med på å legitimere en slik symbolikk. De ufarliggjør og bortforklarer de gamle fascistiske symbolene. Politisk flørt | - Vatikanstaten ligger som kjent i Roma. Hvordan preges byen av blandingen av religion og politikk? - Roma er kristendommens sentrum, og det er stor oppslutning om paven. Holdningen er at Paven tilhører romerne. Samtidig er det en reell kamp om religionens rolle i Roma og Italia. Den katolske kirken har mye makt. Og den bedriver en aktiv kamp mot sekularisering og mot andre religioner. - Det er nok også en sentral oppfatning blant enkelte religiøse ledere at det foregår en avgjørende kamp om kristendommens rolle i Europa, og den finner sted i Roma. - Den katolske kirken er svært flinke til å danne allianser innen de fleste politiske partier i Roma. Det har også en enorm moralsk betydning hva kirken mener. Det er ikke uproblematisk at mange politikere prøver å opprettholde en flørt med Vatikanet. Dette styrker innflytelsen Den katolske kirken har i det politiske livet, hevder Ekern. - Vatikanet har vel også noen svin på skogen? - Vatikanet har utvilsomt operert i gråsoner med henblikk på økonomisk kriminalitet. De som har sett filmen Gudfaren III, vil nok nikke gjenkjennende til denne opplysningen. I filmen blir det antydet at det eksisterer en allianse mellom Vatikanet og den sicilianske mafiaen som vedrører hemmelige pengetransaksjoner. Ekern hevder at fiksjonen på dette punktet likner mye på virkeligheten. - Vatikanet har også hatt en utstrakt vilje til å lukke øynene for mye av det som har foregått av lyssky aktivitet, hevder han. Geriatrisk kultur | Det politiske livet i Italia framstår for mange som nokså eksentrisk. Størrelser som Silvio Berlusconi og Giulio Andreotti har styrket bildet av italienske politikere som skandaleomsuste og myteomspunnede. - Andreotti har gjort ting som ikke har vært særlig legitimt med tanke på hans politiske posisjon. Man kan kalle det kynisme, eller en særegen form for romersk pragmatisme, sier Ekern. Andreotti er en av de mest gåtefulle politikerne i Italias etterkrigshistorie. Han omtales av enkelte som "Guden Giulio" og skal etter sigende ha bygget opp mye av sin makt med støtte fra den sicilianske mafiaen. Andreotti er nå blitt 92 år og vaker fremdeles i Romas politiske landskap. Han er dermed blitt en symbol for det Ekern omtaler som en geriatrisk politisk kultur i Italia. - Han er også et eksempel på hvordan de overlapping mellom ulike maktfelt som det politiske, det religiøse og det kriminelle overlapper hverandre. Og hvor disse glidningene går for langt, avslutter Ekern. - Forventer innflytelse | Planen klar: Den radikale Enhedslisten nærmer seg politisk innflytelse i Danmark. Ambisjonen er å trekke en sosialdemokratisk regjering mot venstre. Stopp: Socialdemokraterne og statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt (bildet) må ikke få fortsette driften mot høyre, mener Johanne Schmidt-Nielsen. - Vårt overordnede mål er å trekke Socialdemokraterne og Sosialistisk Folkeparti mot venstre. Vi vil holde dem fast på at vi ikke bare trenger en ny regjering, men en helt ny politikk, sier Johanne Schmidt-Nielsen til Klassekampen. Hun er politisk talskvinne for det radikale partiet Enhedslisten i Danmark. Basert på de siste meningsmålingene ligger partiet an til å få historisk innflytelse over en ny dansk regjering. Venstresida leder nemlig målingene med klar margin før valget som skal avholdes 15. september. Den røde blokka, som består av Socialdemokraterne (SD), Sosialistisk Folkeparti (SF), De Radikale og Enhedslisten får til sammen 96 mandater på siste måling. Den blå blokka som sitter med regjeringsmakten, får til sammen 79 mandater. Enhedslisten, som er en allianse mellom Venstresocialistene, Danmarks Kommunistiske Parti og Socialistisk Arbeiderparti, opplever størst framgang på den siste målingen. De øker fra 3,9 prosent til 4,9 prosent. Det gir åtte mandater i det danske folketinget. Mandater som sannsynligvis vil være avgjørende for at venstresida skal få det nødvendige flertallet til å danne regjering. Vinner venstresida valget vil Enhedslisten fungere som støtteparti for SD og SF. - Vi forventer innflytelse på statsbudsjettet og vi har gjort det klart at jo større vi blir jo større innflytelse skal vi ha, sier Schmidt-Nielsen. SD og SD mot høyre | Et regjeringsskifte vil være en etterlengtet seier for dansk venstreside, som har måttet tåle ti år med ørkenvandring etter at de konservative overtok makten i 2001. Statsminister Lars Løkke Rasmussen leder dagens regjeringskoalisjon, hvor hans konservative parti Venstre sitter sammen med De Konservative. Det høyreradikale Dansk Folkeparti og velferdsmotstanderne Liberal Alliance hører også til den blå blokken som støtter regjeringen i Folketinget. Ved åtte av de siste ni valgene har den statsministerkandidaten som ledet på meningsmålingen tett opptil valget, stukket av med seieren. Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt er venstresidas statsministerkandidat og ligger med andre ord godt an. Enhedslistens Johanne Schmidt-Nielsen vil likevel ikke ta noen seier på forskudd. Verken nå, eller om venstresida skulle vinne valget. En ny regjering vil også måtte utfordres. - Dessverre kan vi konstatere at SD og SF har gått langt mot høyre de siste årene. De har blant annet lovet skattelette til boligeiere. De vil at arbeidstiden skal settes opp. Dette vil føre til at enda flere mister jobben og til at unge forhindres i å komme inn på arbeidsmarkedet, sier hun. Schmidt-Nielsen mener at SD også på innvandringspolitikk har beveget seg mot høyre, Dansk Folkepartis kontroversielle leder, Pia Kjærsgaard. - SD har dessverre kopiert Pia Kjærsgaard, for eksempel ved å framlegge et poengsystem for familiegjenforening, sier hun. - Danmark i krise | Selv om Enhedslisten skulle ende opp som støtteparti for en ny venstreregjering, vil de fortsatt være for småputter å regne sammenliknet med SD og SF. De to partiene har en oppslutning på henholdsvis 27,5 og 14,6 prosent på siste måling. - Frykter dere å bli marginalisert i møte med de store partiene? - Nei, det tror jeg ikke. Men oppgaven blir å fastholde SD og SF på deres løfter. Skal vi samarbeide med dem forventer vi innflytelse. SD og SF har muligheten til å samarbeide med de borgerlige om de vil det, sier Schmidt-Nielsen. Blant Enhedslisten sentrale kampsaker står takling av de store økonomiske problemene Danmark står midt inne i. Løkke Rasmussens regjeringen har presentert et statsbudsjett med et dundrende underskudd på 85 milliarder danske kroner. - Det er en ting som er helt avgjørende akkurat nå, og det er å løfte Danmark ut av den økonomiske krisen vi befinner oss i. Statsminister Rasmussen har for vane å avlyse krisen med noen ukers mellomrom, men jeg skal hilse fra de 220.000 arbeidsløse og fra de titusenvis av unge som mangler praksisplass, og si at krisen dessverre er langt fra slutt, sier Schmidt-Nielsen, som vil kjempe for at de som har fått skatteletter gjennom ti år med høyreregjering skal betale mer til fellesskapet. Økonomi viktigst | Innvandring har i stor grad fått prege tidligere danske valgkamper. Men ifølge nye undersøkelser er økonomi nå langt viktigere for danske velgere. - Hva betyr det for valgkampen at danskene er mer opptatt av økonomi enn innvandring? - Det er veldig positivt. Den politiske debatten har rykket til høyre i ti år. Innvandringskortet har blitt trukket til enhver anledning, og begrenset debatten til uenighet om burka og gjengkriminalitet. Nå er dette kortet falmet, mener Schmidt-Nielsen. Hun tror Danmarks økonomiske problemer er i ferd med å slå inn i den danske opinionen. - Grensen er nådd og folk har fått nok. Vi står i en situasjon hvor over 200.000 mangler arbeid. Det er mer relevant enn om 100 går med burka, sier hun. Klassekampen skrev forrige uke at den danske opinionen i økende grad reagerer negativt på språkbruken i den danske asyl- og innvandringsdebatten. Spesielt Dansk Folkeparti og Pia Kjærsgaard får gjennomgå. En slik utvikling kan det se ut som om visestatsminister Lars Barfoed fra de konservative tar hensyn til. Denne helgen uttalte han at partiet hans uansett utfall av valget er klar å ta skitt vekk fra Dansk Folkeparti og til å gjennomføre justeringer i utlendingspolitikken. Dansk Folkeparti på sin side fortsetter i samme spor. Mandag la de fram et forslag om å opprette asylsentre i området hvor asylsøkere kommer fra, som Nord-Afrika, Pakistan, Midtøsten og Afrikas horn. Det er slik innvandringsfiendtlig politikk Schmidt-Nielsen håper Enhedslisten kan sette en stopper for om venstresida vinner valget. - Vi har hatt ti år med borgerlig regjering hvor regjeringspartiene har gitt innrømmelser til Pia Kjærsgaard på innvandring hver gang det skal forhandles om statsbudsjettet, sier hun. Nå er også det ultraliberale partiet Liberal Allianse blitt en del av blå blokken. - Kombinasjonen er en giftig cocktail for Danmark som vil endre på velferdssamfunnet på en mer avgjørende måte enn noensinne, mener Schmidt-Nielsen. Positiv | Statsminister Lars Løkke Rasmussen har forklart den siste tidas nedgang med de økonomiske vanskelighetene verden er preget av og har fortsatt troa på å fortsette som Danmarks øverste leder. - Verden er rammet av usikkerhet. Vi har klart oss bedre enn hva man kunne vente, sa statsministeren ved kunngjøringen av valgdatoen forrige fredag. Historien gjentar seg | Dømt til å slåss forrige krig på nytt, gjentar vi nå gamle feil i Libya. til topps: Det er i praksis Vestens "rådgivere" som styrer Libya etter Gaddafis fall, skriver Robert Fisk. Først lover Muammar al-Gaddafi å slåss til siste slutt. Så fordufter han. Akkurat som Saddam Hussein, ikke sant? Vel, husk at da Saddam forsvant, og USAs tropper begynte å lide tap mot irakiske opprørere i 2003, ble vi fortalt - av den sivile administrator Paul Bremer, av generalene, av diplomatene og de falmede tv- "ekspertene" - at motstandsfolkene var "fanatikere" og "etternølere" som ikke hadde skjønt at krigen var over. Hvis Gaddafi og hans egghode av en sønn holder seg på frifot, og hvis volden fortsetter - hvor lang tid vil det ta før vi igjen får høre om "etternølere", som bare ikke fatter at gutta fra Benghazi er de som bestemmer nå og at krigen er slutt? Tro meg: Det var ikke gått 15 minutter fra jeg skrev avsnittet over, til en reporter fra Sky News hadde resirkulert "fanatikere" og brukt det om Gaddafis folk. Tar dere tegningen? Selvsagt er alt til det beste i den beste av alle verdener, i alle fall fra Vestens side. Vi har ikke oppløst den libyske hæren, eller offisielt nektet Gaddafi-ister en framtidig rolle i sitt eget land. Vi skal ikke gjøre samme feil som i Irak. Ingen bakkestyrker, ingen beskyttet "grønn sone" der vestlige nikkedokker skal styre landet inn i framtida. Fra embetsmenn i amerikansk, britisk og fransk UD hører vi samme muntre refreng: "Nå er det opp til libyerne." Dette har ingenting med oss å gjøre, altså! Men hopetallet av vestlige diplomater, oljeutsendinger, høyt gasjerte vestlige leiemordere og tvilsomme britiske og franske tjenestefolk - som liksom er "rådgivere" og ikke deltakere - utgjør ikke de Benghazis grønne sone? Vel har vi ikke bygget murer rundt dem ennå, men i praksis er det disse som styrer Libya, via diverse libyske helter og kjeltringer som har tatt makten lokalt. Vi kan se bort fra sistnevntes drap på sin egen øverstkommanderende - rart hvordan ingen snakker om Abdul Fatah Younes lenger, selv om det bare er en måned siden han ble likvidert i Benghazi - men de vil ikke overleve hvis navlestrengen til Vesten kuttes. Selvsagt skiller krigen i Libya seg fra den feilslåtte Irak-invasjonen. Da Saddam ble tatt, økte antall angrep fra opprørerne mot vestlige tropper kraftig, fordi de som hadde vegret seg mot å delta av frykt for at USA ville gjeninnsette Saddam, kunne slippe seg løs. Hvis Gaddafi og sønnen Saif blir arrestert, vil det utvilsomt bidra til at pro-Gaddafi-motstanden mot opprøret går mot slutten. Det Vesten virkelig bør frykte - og dette kan endre seg raskt - er muligheten for at Gaddafi har kommet seg helskinnet til sin gamle tumleplass i Sirte. For der kan stammelojaliteten fort vise seg sterkere enn frykten for en Nato-støttet libysk styrke. Sirte er byen hvorfra Gaddafi som nybakt diktator etter revolusjonen i 1969 for første gang ga utenlandske investorer en bit av landets oljeressurser. Den ligger knappe 25 kilometer fra hans fødested, men er ikke noe libysk Tikrit: Den var åsted for det første store møtet i Den afrikanske union (AU), og både byen og området rundt har tjent massivt på Gaddafis 41-årige styre. Den greske geografen Strabo skrev for nesten to tusen år siden at ørkenbosettingene rett sør for Sirte var som flekker på leopardskinnet Libya. En metafor Gaddafi må ha likt. I vår tid har Sirte vært et slags bindeledd mellom det som under italienernes kolonistyre var Libyas to deler: Tripolitania og Kyrenaika. Nettopp i Sirte led "opprørerne" nederlag mot "lojalistene" tidligere i år. Snart blir vi nødt til å bytte om disse to merkelappene. De som støtter det provestlige overgangsstyret, vil måtte kalles lojalister, mens pro-Gaddafi-opprørerne i sin tur blir "terrorister" som kan tenkes å angripe det vestvennlige libyske regjeringsapparatet. Uansett kan Sirte, hvis innbyggere nå skal være i forhandlinger med Gaddafis fiender, snart være en av Libyas mest interessante byer. Hva er så Gaddafis plan? Desperat, kaller vi ham nå, men opp gjennom tida har vi jo brukt så mange adjektiver på ham: oppfarende, senil, forrykt, karismatisk, utrettelig, urokkelig, bisarr, statsmannsaktig (slik Storbritannias tidligere utenriksminister Jack Straw så ham), kryptisk, eksotisk, gal, eksentrisk og - nå nylig - tyrannisk, morderisk, barbarisk. Ut fra sitt skarpe og særegne blikk for den libyske verden vil Gaddafi se seg tjent med å prøve å overleve, opprettholde konfliktlinjen mellom stammefolk og resten, trekke Vestens nye libyske allierte inn i en geriljakrig - og dermed gradvis svekke "overgangsstyrets" kredibilitet. Krigen i Libya er uansett så uforutsigbar at ord ikke er verdt papiret de er skrevet på. Kanskje gjemmer Gaddafi seg i en tunnel under Hotell Rixos. Kanskje slapper han av i en av Robert Mugabes villaer. Jeg tviler på det. I alle fall så lenge ingen prøver å utkjempe forrige krig. Sp sliter | Dagens leder | Aviser og kommentatorer over hele landet, inkludert Klassekampen, har denne uka skrevet mye om SVs dårlige tall på meningsmålingene, og vanskelighetene partiet har som juniorpartner i regjeringen. Faren for å bli ligget i hjel av den største partneren er kronisk. Men det som sies om SV, kan med enda større tyngde sies om Senterpartiet. Riktignok fikk Sp en måling på 8,4 prosent i Aftenposten i går, opp 2,4 prosentpoeng fra forrige måling, og 0,4 prosentpoeng høyere enn kommunevalget i 2007, men nær sagt alle andre målinger, ikke minst lokale, viser faretruende lave tall for Senterpartiet. En oversikt Nationen publiserte denne uka viser at Sp ligger an til gjøre et dårligere valg enn i 2007 i nær sagt alle landets fylker. Sp står i fare for å gå mest tilbake i partiets sterkeste fylke, Sogn og Fjordane. En måling fra juni i Firda og Sogn Avis viser en nedgang på 7,3 prosentpoeng fra forrige valg (fra 29 til 21,7 prosents oppslutning). I Sps nest sterkeste fylke, Nord-Trøndelag, faller partiet med 6,2 prosentpoeng, fra 21,9 til 21,7 prosent. I andre sterke Sp-fylker som Hedmark og Oppland er det også tilbakegang. I en augustmåling for Hamar Arbeiderblad, går Sp tilbake i Hedmark med 4,9 prosentpoeng, til 9,9 prosent. Mens partiet på landsbasis hadde nesten 7,5 prosent oppslutning i snitt de første ukene i august i 2007, viste et snitt av målingene i forrige uke en oppslutning på rundt seks prosent. « Skal Sp opp på åtte prosent ved dette valget, må partiet virkelig mobilisere. Tidligere kunne Sp konsentrere seg om å mobilisere nye velgere fra andre parti eller sofavelgere. Det viktigste for Sp nå er å mobilisere kjernevelgerne », sier valgforsker Bernt Aardal til Nationen. På den siste sammenstillingen fra nettstedet Poll of Polls, basert på 31 kommuner, er Sp i ferd med å krype opp til sju prosent. Årets kommunevalg vil ved siden av mye annet også gi oss et svar på om de mindre partiene får pusterom i senga sammen med storebror Arbeiderpartiet. Hvis den rødgrønne regjeringskoalisjonen gjør at både Sp og SV svekkes betydelig, vil også oppslutningen om regjeringssamarbeidet kunne krakelere. Tid for rasismeparagraf? Georg Fredrik Rieber-Mohn ser ikke nødvendigheten av en ny Ytringsfrihetskommisjon, men mener det er på tide at straffelovens rasismeparagraf igjen prøves i retten. Overflødig: Personlig vil jeg avskaffe § 135a. Den har ikke hjulpet det antirasistiske arbeidet, sier Anders Heger. - Det er kanskje på tide at straffelovens § 135a blir prøvd i rettssystemet igjen. Da trenger man anmeldelser og det er helt greit å gjøre Riksadvokaten oppmerksom på ytringer man mener er over streken, sier Fritt Ord-styreleder og tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn. Dermed er jussnestoren på linje med forsker Sindre Bangstad som i lørdagens Klassekampen sa at rasismeparagrafen mister enhver legitimitet hvis den kun blir symbolsk, og pekte i den anledning på det siste tiårets framvekst av hatefulle og sjikanøse ytringer på nettet og i sosiale medier. 1999-prinsippene står seg | Men det er også det eneste av resonnementene til Bangstad som Rieber-Mohn kan stille seg bak. For der Bangstad mener at Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999 har fått totalt gjennomslag i norsk offentlighet og gjort ytringsfrihet til et dogme det ikke må stilles spørsmål med og at vi derfor trenger en ny kommisjon, har Rieber-Mohn helt motsatt tilnærming. - Jeg er snarere enig med kommisjonsmedlemmene Eivind Smith og Helge Rønning som til Klassekampen uttalte at prinsippene fra 1999 står seg, sier Rieber-Mohn. - Dessuten er det misvisende, som Bangstad hevder, at kommisjonen endte opp med en amerikanskinspirert forståelse av ytringsfriheten. Tankegodset var i harmoni med en generell utvikling av ytringsfriheten i Europa, som menneskerettighetsdomstolen (EMD) har drevet fram. Kritisk til Bangstad | Rieber-Mohn er også uenig med Bangstad i at kommisjonens tanker har fått fullstendig gjennomslag i rettsapparat, medier og i politikken. - Husk at kommisjonen ikke fikk medhold i sine forslag til straffelovsendringer, verken om å avskaffe blasfemiparagrafen eller å snevre inn § 135a, rasismeparagrafen. Tvert imot rekker sistnevnte nå videre enn den gjorde i 1999, sier Rieber-Mohn, som både har vært riksadvokat, høyesterettsdommer og medlem av straffelovkommisjonen. - Men Høyesterett frifant Boot Boys-medlem Terje Sjølie for hans antisemittiske uttalelser i 2002 - viser ikke det at kommisjonens tanker hadde fått gjennomslag? - Den saken hadde mange sider, men det blir feil når Bangstad underbygger sitt resonnement på denne måten. For ifølge Bangstads logikk burde denne frifinnelsen da ha ført til mer nynazisme og jødehat, men så vidt jeg kan se har det motsatte skjedd, sier Rieber-Mohn, og tilføyer: - Det er nærliggende å tro at Bangstad mener at fri utfoldelse av ytringsfrihet i ytterste konsekvens fører til hat og at resultatet kan bli 22. juli. Men terrorangrepet kan ikke forklares langs sånne linjer. Tvert om: En levende debatt kan forebygge hat og diskriminering. Her er jeg på linje med Ytringsfrihetskommisjonen. Fordrer etisk refleksjon | - Men Bangstad påpeker at offentligheten kanskje ikke er så moden og så egnet til å konfrontere hatefulle ytringer som Ytringsfrihetskommisjonen hevdet? - Den vesentlige del av offentligheten er ansvarlig. Når de som befinner seg i randsonene kommer med ekstreme ytringer, møtes det best gjennom motytringer og ikke ved å plassere avsenderen bak lås og slå. Vi må alle stå fram og bruke ytringsfriheten, noe mange ansvarlige stemmer har tatt til orde for etter 22. juli. - Samtidig må vi huske at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt, noe man kunne få inntrykk av i debatten om Muhammed-karikaturene. Det må være en etisk refleksjon før man ytrer seg, sier Rieber-Mohn, som også poengterer viktigheten av debatt og diskusjon om presseetiske spørsmål. Han stiller seg derfor svært nølende til Bangstads forslag om en ny Ytringsfrihetskommisjon. - Men det eksisterer allerede en debatt om de prinsipielle sider ved ytringsfriheten. På det punktet får derfor Bangstad det som han vil, sier Rieber-Mohn. Avskaff § 135a | - Personlig vil jeg avskaffe § 135a. Den har ikke hjulpet det antirasistiske arbeidet og har ikke ført til noe godt, sier Anders Heger, forlegger og leder av ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk P.E.N. - Men hva med tilfeller som bloggeren Fjordman som har oppfordret til borgerkrig mot muslimer? - Det kan jo hende at domstolene ender opp med å si at hans meldinger i offentligheten er innenfor det akseptable. Den som er rammet av dem, vil i så fall oppleve det som om staten har "godkjent" hans meninger. Hva har vi oppnådd da? Heger mener også at det er flere tankefeil i Bangstads resonnement. - Det virker som han mener at rettsliggjøring er en måte å løse problemer på. Da vil jeg i stedet berømme kommisjonen som tenkte godt da de på slutten av 90-tallet torpederte denne troen på at rettssalen er stedet å løse enhver sosial utfordring, sier Heger. Han tror samtidig at rettsliggjøring kan ha helt andre konsekvenser enn det Bangstad håper på. - Dersom domstolen gjør jobben sin, skal den lete etter uskyld, ikke skyld. Det er selve grunntanken i rettsstaten: Det er skyld som skal bevises - i utgangspunktet forutsetter vi at folk er uskyldige. Rettsapparatet vil følgelig gjøre hva det kan for å lete etter tegn på at dette ikke er ulovlig rasisme. De ser etter unnskyldninger og på den måten kan lovtekster ende opp med å virke mot sin hensikt. - Bangstad sier da heller ikke at domstol og lovgivning er svaret alene, men at han først og fremst ønsker en debatt. Hva tenker du om det? - Det eneste jeg vet er at man ikke får bukt med rasismen ved å pumpe inn en lov. Men jeg er enig i at ytringsfrihet må debatteres, og jeg mener også at vi må ta debatten et steg videre: Vi har omfavnet konklusjonene til Ytringsfrihetskommisjonen, men egentlig aldri diskutert grunnlaget for ytringsfriheten, sier Heger. - Og da tenker jeg blant annet på spørsmål knyttet til hvilken type rettighet dette er. Er det en personlig rettighet man har i kraft av å være menneske eller er det en rettighet som henger sammen med et ønske om et bedre samfunn. Er det en personlig rett, rekker den langt lenger enn om den er knyttet opp mot samfunnsnytten. Den diskusjonen har vi ikke hatt siden 1814 og den bør vi kunne gå inn i. - Får seg ekstrajobber som alle andre | Tonje Gjevjon, styreleder i Boa (Bildekunstnerne i Oslo og Akershus), mener at koplingen mellom dårlig økonomi og lefling med økonomisk kriminalitet blant kunstnere er overdrevet. - Det er riktig at kunstnerøkonomien er vanskelig, men slutningen at kunstnere lettere lar seg friste til å gå over i gråsonene, stemmer ikke med min erfaring, sier hun. - Hva tenker du om det bildet kommentator Lotte Sandberg skaper av kunstnere som driver med lysskye transaksjoner og selger maleriene sine svart? - Jeg aner ikke hvor hun har det fra. De kunstnerne jeg kjenner som sliter økonomisk får seg ekstrajobber sånn som alle andre. Gjevjon mener likevel at et søkelys på dagens ordninger og en diskusjon om andre løsninger er positivt. - Bjerkestrand og Kulturrådet kan jo bidra til å bedre kunstnernes økonomi gjennom å heve satsene i Statens Utstillingsstipend, som ikke engang har blitt prisindeksert de siste ti årene, sier hun. - Norsk Kulturråd har selv bestemt å ikke øke potten til dette stipendet og da bidrar man i alle fall ikke positivt til kunstnernes økonomi. Gjevjon mener at det er Kulturrådets oppgave å lage og håndheve ordninger som sørger for at flere midler går direkte til kunstnerne i stedet for til andre virksomheter i kunstfeltet. - I dag går mye av midlene fra Norsk Kulturråd til visningssteder, tekstutvikling og kunstkritikk. Det er flott at man tenker på hele feltet, men slik ordningene er i dag er det ikke en klar avgrensing mellom det som faktisk går direkte til kunstnerne og det som går til sekundærprodusentene, sier hun. - Eller for å ta opp noe en del ikke tør å snakke om: Bør midler til kunstkritikk og tekster relatert til kunst egentlig være Norsk kulturråds ansvar? Gjevjon mener at midlene som skal gå til prosjektmidler og produksjon av visuell kunst bør tredobles, og en del av disse midlene øremerkes til produksjon av kunst. Målet må være å skape en stabil grunnøkonomi for kunstnere og utøvere. - Kunstnere har også barn og hus og lån og bil, og trenger en god grunnøkonomi. Det er ingenting i myten om at det blir bedre kunst om kunstneren lider. Fører dette til vold? Diskusjonen om dataspillenes påvirkningskraft pågår for full maskin. Men forskerne avviser problemstillingen blankt. Skytespill: "Man kan gjøre en mer eller mindre fullstendig simulering av faktiske operasjoner", skriver Anders Behring Breivik om dataspillene han spilte. Her fra ett av dem, Modern Warfare. - Jeg mener det er rimelig opplagt at dataspill har hatt betydning for hendelsene 22. juli. Hele dramaturgien bærer preg av dette, blant annet at Anders Behring Breivik hadde delt opp angrepet i ulike levels, sier advokat og debattant Eirik Vinje. - Forsvaret i både inn- og utland bruker datasimulerte kampscenarioer nettopp for å trene opp kamprefleksene og for å slipe ned den naturlige motviljen mot å ta liv. Tanken bak disse programmene er at det man skyter på mest mulig skal gjøres til et objekt, ikke et menneske. Det er ingen grunn til å tro at ikke samme effekt gjør seg gjeldende ved realistiske skytespill, mener Vinje. Han viser til at hyppigheten av skytedrap på skoler har økt markant fra nittitallet, samtidig med utbredelsen av dataspill. Strategispill | De voldelige dataspillene er igjen havnet på nyhetsmedienes agenda i etterkant av 22. juli. Kritikerne ønsker en ny diskusjon om hvorvidt det som foregår på gutterommene omkring i landet, faktisk kan tjene som en form for voldstrening. "Er det akseptabelt å lære en hel generasjon opp i hvordan en utøver ondskap?", skrev KrFs Anita Appelthun Sæle - et spørsmål som blir møtt med protester fra alle fagpersoner i dataspill Klassekampen har snakket med. - Vil man snakke om militærtrening, kan man gå mye lenger tilbake i tid og likevel finne spill som har blitt brukt til å bli en bedre soldat: sjakk, for eksempel. Det er et spill som gir opplæring i strategisk tenkning. Mens idrett er noe som har blitt brukt til å trene seg opp både fysisk og til taktisk lagånd, sier Torill Elvira Mortensen ved IT-Universitet i København. Simulasjonstrening | Som 25-åring tok Anders Behring Breivik ifølge ham selv ett år fri for å spille det kollektive krigsspillet World of Warcraft på heltid. « En utfordring som likner den å drive din egen business med sju eller flere ansatte. Å lykkes krever ekstreme mengder arbeid », skriver han i et intervju med seg selv i "2083", manuskriptet han la ut på nettet i forkant av terrorangrepet. Et annet spill han var opptatt av, var Modern Warfare. Etter hvert som Breivik spilte, vokste en ny dimensjon inn i bruken av spillene: « Jeg ser mer enn noe annet på Modern Warfare 2 som en del av min simulasjonstrening. (...) Man kan gjøre en mer eller mindre fullstendig simulering av faktiske operasjoner », skriver han. Eirik Vinje sier til Klassekampen at han mener det er viktig at foreldre og samfunnet for øvrig har et bevisst forhold til virkningen av slike spill. - Et problem ved spill som World of Warcraft er at spillerne suges inn i spillet, og isolerer seg fra omverdenen. Et asosialt liv kan kanskje bidra til å utvikle ekstreme holdninger og personlighetstrekk fordi personen ikke utsettes for den modererende effekten man ofte får ved omgang med andre mennesker, sier Vinje, som legger til at han ikke ser noen grunn til å tro at vanlige ungdommer tar skade av dataspill. - Jeg har intet ønske om å forby dataspill, sier han. Mediepanikk | - Kjenner du til begrepet mediepanikk?, spør førsteamanuensis ved Norges Informasjonstekniske Høyskole Faltin Karlsen. Han har skrevet doktorgrad om sosiale spill som World of Warcraft, og protesterer mot at dataspill som medium inkluderes i forklaringsmodellene i etterkant av 22. juli. - Mediepanikk handler om at særlig nye medier blir gjenstand for en form for moralsk panikk. Vi blir redde for at disse nye mediene skal ødelegge barn og ungdom, siden de er formbare og uferdige vesener. Vi har sett mange tilfeller av mediepanikk opp gjennom tidene, både knyttet til filmmediet, bøker og til og med til noe så uskyldig som Donald Duck. - Men det er vel en viss forskjell på innholdet i Donald Duck og på suggererende voldelige dataspill av typen Modern Warfare, der du selv skal simulere at du deltar i krig? - Vel, volden handler ikke nødvendigvis om mediet i seg selv. Det er ikke hold i forskningen til å si at vanlige barn blir mer voldelige av slike spill, men de kan bli skremte av det. Et problem når det gjelder dataspill er at foreldre ofte ikke ser det samme behovet for å snakke med barna om det de ser og hører, som de gjør med andre medier. De forstår ikke hvor viktig spill er som arena for barn, fordi de ikke spiller selv. - Bør vi ikke i det minste kunne ta en diskusjon om at de samme spillene som spilles på gutterommene rundt omkring, er blitt brukt som treningsplattform til 22. juli? - Det mest vesentlige er med hvilken hensikt du går til et medie med. Dataspill kan gi siktetrening hvis man ikke har mulighet til å få tak i faktisk skytetrening. Det er riktig. Men massedrapsmenn er tross alt en veldig marginal gruppe som vil hente inspirasjon overalt hvor den kan finnes. Internett er også fullt av bombeoppskrifter og annen informasjon som kan brukes til sånne handlinger, sier Karlsen, og legger til: - Hadde jeg hatt noen som helst tro på at vi får et fredeligere samfunn uten dataspill, ville jeg vurdert tiltak på linje med andre medier. Men det fins en rekke forskningsartikler som viser at dataspill ikke er utslagsgivende for at det innimellom oppstår skolemassakrer og liknende. Flere peker på at det er psykososiale faktorer som gjerne er utslagsgivende. Totalt målrettet bruk | Torill Elvira Mortensen er på linje med Karlsen. - Vi kan velge. Er det viktig å ha et dataspillbål, eller forstår vi at dette er en teknologi som kan brukes på veldig mange områder, og som i seg selv ikke endrer mennesker? sier hun. - Men er ikke nettopp det at virtuelle programmer brukes i militær opplæring, et tegn på at de har en påvirkningskraft? - Det er ikke en fremmed tanke, men America's Army, som det amerikanske forsvaret bruker, er ikke et spill, det er først og fremst en simulasjon. Det er heller ikke skapt for at man skal trene seg til å drepe, det handler om å lære å forstå en god del strategier og teknikker og ikke minst språkbruk som brukes i det amerikanske militæret, sier Mortensen. Det at Breivik brukte et spill som "Modern Warfare" som voldsplattform, mener forskeren nettopp illustrerer at det ikke er voldsspillet i seg selv som gjør spilleren i stand til å utføre voldelige handlinger i virkeligheten. - Alt det han gjorde var totalt målrettet, det ble brukt for å rette seg inn mot en handling. For et menneske som føler et slags behov for å rette livet sitt i en retning, betyr det ikke at det er teknologien som fører en dit. Det er ofte ikke er spillet de er interessert i, det er volden, sier hun. Moral og intellekt | Doktorgradskandidat i sosiologi Jan Frode Haugseth tror også synet at dataspill har en negativ påvirkningskraft på spillerne er for enkelt. - Det forutsetter i så fall at menneskene er helt mekaniske. Vi har et intellekt vi behandler alle medier med, som vi forstår kognitivt og oversetter via en slags moral. Det gjelder ikke minst måten vi møter verdisystemene i dataspill på, sier han. Thriller | Dagens leder | Kommunevalgkampen er i ferd med å utvikle seg til en thriller, der det store spørsmålet er hvor store sårskader Senterpartiet og SV har pådratt seg i den rødgrønne koalisjonen. En sammenstilling av alle kommunevalgmålinger på nettstedet Poll of polls viser at SV i gjennomsnitt har en oppslutning på 4,5 prosent, en tilbakegang på 1,7 prosentpoeng fra forrige lokalvalg. Sp får 6,5 prosent, et fall på 1,7 prosentpoeng. Til Dagens Næringsliv sier valgforsker Bernt Aardal at SV "ligger forferdelig dårlig an", ikke minst fordi partiet sjelden klarer å mobilisere velgere i innspurten av valgkamper. Ved de siste fem stortingsvalgene var det bare i 2001 SV klarte å øke oppslutningen i løpet av valgkampen. Arbeiderpartiet har vært på offensiven på de fleste målinger etter terrorangrepet 22. juli. I gjennomsnitt har partiet nå en oppslutning på 31,2 prosent, en vekst på 1,6 prosentpoeng fra forrige lokalvalg. På flere målinger har det sett ut som høyrebølgen var stoppet opp. Men kommunemålingene viser at Høyre ser ut til å holde seg rimelig godt, med en oppslutning på hele 26,1 prosent. Det betyr at partiet ligger an til en økning fra 2007-valget på hele 6,8 prosent. Det betyr svært mange nye kommune- og fylkestingsrepresentanter og flere ordførere. Kristelig Folkeparti og Venstre ligger begge på i overkant av fem prosent, en svak tilbakegang for begge. Frp har på sin side en oppslutning på 14,7 prosent, en svekkelse på 2,8 prosentpoeng fra forrige lokalvalg. Terrorangrepet ser ikke ut til i seg selv å ha svekket partiet. Frp mistet svært mange velgere i vår, men har faktisk holdt seg godt i august. Et typisk uttrykk for de generelle tendensene er Tysnes kommune i Sunnhordland, der Høyre på den siste målingen for avisa Sunnhordland ligger an til å bli største parti for første gang siden 1983. De siste 28 årene har KrF og Senterpartiet hatt ordføreren, men begge disse partiene ser ut til å gå tilbake. I Tysnes ser for øvrig både Ap og Frp ut til å styrke seg ved dette valget. På landsbasis kan Høyre være i ferd med å gjøre sitt beste valg på svært lenge. Bare Ap av de andre partiene ligger an til å øke. Vil dele makta med KrF | Åpen: LO-leder Roar Flåthen åpner nå for å ta KrF inn i den rødgrønne varmen - dersom Knut Arild Hareide vil. åpner opp: LO-leder Roar Flaathen ser på KrF som en naturlig samarbeids partner i kampen mot privatisering. Venstre har han mindre tro på i denne saken. Som første LO-leder åpner nå Flåthen for samarbeid mellom de rødgrønne og KrF.. Forgjengerne Gerd-Liv Valla og Yngve Hågensen var i sin tid pådrivere for det rødgrønne samarbeidet. Nå håper Flåthen på å utvide samarbeidet ytterligere - på én betingelse: - Det avgjørende spørsmålet for oss er å hindre privatisering og konkurranseutsetting ute i Kommune-Norge. Der opplever jeg KrF som et av de mest naturlige partiene å samarbeide med, sier han. Og LO-lederen er ikke fremmed for at partiet kan ta plass i den rødgrønne regjeringen etter 2013. Lukker døra for Venstre | - Det er opp til Knut Arild Hareide, og hvor han vil sette beina. Jeg opplever ham som en mann med et sosialt blikk, som er enig med LO i mange avgjørende spørsmål. Sentrale Ap-politikere som Trond Giske og Jonas Gahr Støre har lenge flørtet med tanken om å ta KrF inn i den rødgrønne alliansen for å isolere Høyre og Frp politisk. Men hittil har SV satt foten ned. Nå er imidlertid partiet på gli, og i Klassekampen tirsdag åpnet SV for første gang for å ta KrF inn i varmen i det rødgrønne utstillingsvinduet Trondheim. Mens de rødgrønne frir uhemmet til KrF, beveger Venstre seg stadig nærmere Høyre og Frp.. Partiet inngår nå i et forpliktende samarbeid med Frp i syv av landets ti største kommuner. Overfor Klassekampen slår Roar Flåthen fast at det ikke er aktuelt for LO å åpne for noe samarbeid med Venstre. - Jeg opplever at Venstre ikke er like tydelige på mange områder som er viktige for oss. Ikke minst gjelder dette synet på privatisering, sier han. Flåthen understreker at spørsmålet om samarbeid er lokalt betinget, og at det er store lokale variasjoner i hvilke partier de rødgrønne bør samarbeide med. - Det avgjørende er naturligvis hvilken politisk kurs et slikt samarbeid får. Men vi kommer ikke med noen advarsel på generelt grunnlag mot å samarbeide med KrF, sier han. Spent på Hareide | Knut Arild Hareide har holdt kortene tett til brystet etter at han ble valgt til partileder, og har ikke villet si noe om hva slags regjeringskoalisjon partiet vil inngå i før etter kommunevalget i høst. Flåthen er en av mange som følger spent med på hvilken side av gjerdet Hareide til slutt faller ned på. - KrF er et borgerlig parti, det nytter det ikke underkjenne. Men samtidig har de et verdigrunnlag som vil gjøre det vanskelig for dem å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, sier han. Rødgrønn krangel i Trondheim | Alle vil med: Ap vil bygge breiest mulig koalisjon i Trondheim, men småpartiene krangler så fillene fyker om hvem som skal få være med på festen. Uenig: Førstekandidat for Rødt og LO-leder i Trondheim, Arne Byrkjeflot, er lite tilfreds med at LO-leder Roar Flåthen inviterer KrF med i rødgrønt samarbeid. - En slik koalisjon vil være en tragedie for SV, og det rødgrønne prosjektet vil miste sin tiltrekningskraft, sier han. Drøye to uker før kommunevalget er det igjen dødt løp mellom de rødgrønne og de borgerlige i Trondheim, ifølge en måling i Adresseavisa i går. Dersom målingen skulle slå til, er de rødgrønne avhengige av å få med enten KrF eller Rødt for å bevare flertallet. Arbeiderpartiet frir til de fleste for å hindre at Høyre og Frp kommer til makten. De fleste av småpartiene vil samarbeide med Ap, men er ikke enige om hvem andre det er som bør få være med å styre. Sentrumssamarbeid | Mens SV åpner for samarbeid med KrF i Trondheim, er ikke tonen fra "sentrumskameratene" like hjertelig overfor SV. Senterpartiets førstekandidat i Trondheim, Marte Løvik, ser helst at SV holdes utenfor styringskoalisjonen i Trondheim. - Idealsituasjonen for oss er et samarbeid med Ap, KrF og Venstre, sier Løvik, som heller ikke lukker døra for samarbeid med de borgerlige. Hun understreker likevel at hun er fornøyd med styringskonstellasjonen som den er i dag, som er et samarbeid mellom Sp, Ap, SV og Miljøpartiet de Grønne. Men Løvik legger ikke skjul på at hun mener det å bytte ut SV med KrF og Venstre vil gi en politikk som passer Senterpartiet bedre. - Det vil nok gi en politikk som er mer åpen for private løsninger, sier Løvik. Sentrumskameraten Venstres drøm er å styre sammen med Høyre, KrF og Senterpartiet, men partiet går heller ikke av veien for samarbeid med Arbeiderpartiet, så lenge sentrumspolitikk ligger til grunn. - Det er ikke aktuelt å samarbeide med den sittende styringskoalisjonen, så lenge SV er med og legger ned veto mot konkurranseutsetting av kommunale tjenester. Men så lenge man styrer med sentrumspolitikk i bunnen, er vi åpne for å samarbeide med Ap, sier Venstres førstekandidat i Trondheim, Jon Gunnes. - Tragisk for SV | Arne Byrkjeflot, førstekandidat for Rødt og LO-leder i Trondheim, synes ikke noe om at LO-leder Roar Flåthen i gårsdagens Klassekampen inviterer KrF med i rødgrønt samarbeid, både lokalt og nasjonalt. Han mener de rødgrønne i Trondheim heller bør se mot venstre i jakten på nye samarbeidspartnere, og advarer mot at SVs åpning for å samarbeide med KrF vil ta entusiasmen ut av det rødgrønne prosjektet. - En slik koalisjon vil være en tragedie for SV, og det rødgrønne prosjektet vil miste sin tiltrekningskraft. Prosjektet fikk voldsom appell og gjennomslagskraft i Trondheim i 2003 fordi man ikke bare skulle hindre Frp og Høyre i å gjøre det verre, men ta tilbake tapte skanser og få en ny politisk kurs. Dette rødgrønne prosjektet har stanset opp, både lokalt og nasjonalt. I lengden nytter det ikke å mobilisere bare på at alternativet er så mye verre, sier Byrkjeflot. - Trenger ikke KrF | Enten har dagens samarbeidspartnere hatt flertall alene, eller så har de hatt det sammen med Rødt, sier Byrkjeflot, som mer enn gjerne blir med på et rødgrønt samarbeid etter valget. - Rødt er villig til å gå inn i et samarbeid med budsjettbalanse, og et samarbeid med oss vil flytte tyngdepunktet i koalisjonen til venstre, slik at vi holder trykket oppe i kampen mot privatisering og konkurranseutsetting. Førstekandidaten Geirmund Lykke er ingen rødgrønn politiker, men er for privatisering, konkurranseutsetting, salg av kommunale bedrifter og valgfrihet både i skole og eldreomsorg, sier Byrkjeflot. KrF på sin side, nevner privatisering og salg av kommunale bedrifter som et av punktene det kan bli vanskelig for KrF å samarbeide med de borgerlige om, sammen med Miljøpakken som Frp går imot, og skjenketida, som de borgerlige vil utvide. - Privatiseringspolitikken er viktig for oss, og noe vi kommer til å se nøye på i eventuelle forhandlinger med de borgerlige. Her er vi opptatt av at gode verdier som arbeidstakerrettigheter må ligge i bunn, og vi vil ikke være med på å selge ut kommunale bedrifter, sier KrFs førstekandidat Geirmund Lykke, som er klar på at han i en vippeposisjon først vil ta kontakt med de borgerlige for å drøfte samarbeid. SV ønsker heller et samarbeid med Rødt enn KrF, ifølge varaordfører og førstekandidat for Trondheim SV, Knut Fagerbakke. Han ønsker Rødt velkommen inn i koalisjonen, så lenge de går med på budsjettsamarbeidet, men er klar på at det er Ap som stikker kjepper i hjulene for et mer radikalt rødgrønt samarbeid. - Det er Ap som er bøygen her, sier Fagerbakke. Flere går til ytre høyre | Ber om hjelp: Etter 22. juli bagatelliserte PST trusselen fra ytre høyre. Nå ønsker de mer informasjon. « Trusselen fra høyreekstreme miljøer i Norge er ikke endret etter terrorhandlingene. Terrorhandlingene vil kunne svekke rekrutteringen til miljøene ytterligere. » Slik het det i den oppdaterte trusselvurderingen fra PST, som kom 29. juli. I etterkant har det imidlertid vist seg at rekrutteringen til disse miljøene har økt. Ifølge leder ved Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, opplever både Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Norwegian Defence League (NDL) medlemsvekst. - Tok PST feil da de trodde 22. juli ville svekke rekrutteringen? - Jeg ville også sagt at dette kunne føre til en svekking av rekrutteringen de første dagene. Da la også noen ned aktiviteten og gikk ut av disse Facebook-gruppene. Men det vi ser nå er at de er tilbake i full blomst. Og det har kommet nye til, sier Partapuoli til Klassekampen. Pressetalsperson Ronny Alte i NDL bekrefter det samme overfor Klassekampen. Ifølge ham teller deres lukkede Facebookgruppe nå 1233 medlemmer. For mye fokus på islam | - Vi hadde rundt 900 medlemmer fram til 22. juli. I dagene etter var det mange som meldte seg ut, men nå i seinere tid er økningen større i gjennomsnitt per dag enn det har vært før, sier Alte. I sin åpne trusselvurdering for 2011 uttrykker PST bekymring for at NDL skal knytte til seg voldelige og høyreekstreme miljøer. Likevel har PSTs hovedfokus vært på radikal islam. Allerede i 2010 oppfordret Antirasistisk Senter PST til å bli mer oppmerksom på islamfiendtlige miljøer, som blant annet NDL. Men de opplevde å få lite gehør for dette. Men i går kontaktet PST senteret og ba om et møte, noe leder Kari Helene Partapuoli er svært glad for. - Vi vil bidra med kunnskap. Vi ser noen tendenser og har grasrotkontakter som plukker opp informasjon som en stor og etablert organisasjon kanskje overser, sier Partapuoli til Klassekampen. Også medlem av justiskomiteen, Akhtar Chaudhry (SV), har tatt opp PSTs manglende søkelys på de høyreekstreme miljøene. Det gjorde han i Klassekampen og i et møte med PST i mars 2010. - Det skal være ytringsfrihet, det er det demokratiet er best tjent med. Men da må også noen ha et våkent øye med hva som er truende ytringer, og hvor det ligger potensial for at trusler kan settes ut i verk, sier han og mener PST i altfor stor grad har fokusert på ekstremister med muslimsk bakgrunn. Nynazist arrestert | - Vi må se på flere som finnes i vårt samfunn, som er en minst like stor fare for vårt demokrati og våre medmennesker. Det er krevende, men den jobben må gjøres, sier Chaudhry. Klassekampen forsøkte i går å få kommentarer fra PST, men de besvarte ikke våre henvendelser. Ifølge Partapuoli er nå flere av dem som var aktive i det nynazistiske miljøet på 90-tallet igjen i full sving. I helga ble en av dem pågrepet i Oslo for å ha hatt ulovlige våpen og sprengstoff og for trusler. - Vi er særlig bekymret for enkeltpersoner som har en kombinasjon av nynazistisk bakgrunn, kontakt med kriminelle miljøer og adgang til våpen, sier hun. Pressetalsperson Ronny Alte (NDL) mener imidlertid at deres organisasjon ikke kan koples til nynazisme, og at de tar avstand fra vold og oppfordring til vold. Han bekrefter også TV2s avsløringer denne helga om at listekandidater fra fem politiske partier er tilknyttet deres organisasjon. Disse partiene skal ifølge Alte være Kristent Samlingsparti, Demokratene, Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. Har et voldspotensial | Journalist Øyvind Strømmen, som følger det høyreekstreme og antijihadistiske miljøet tett, sier til Klassekampen at NDL helt klart har et voldspotensial. - Måten de er organisert på og folk de tiltrekker seg gjør at de veldig lett kan ha et voldspotensial, uten at den eventuelle volden nødvendigvis kan knyttes til dem. Vold og voldsromantikk er en del av deres retorikk. Det er ikke tilfeldig at tidligere NDL-leder og listetopp for Demokratene i Kristiansund Håvard Krane har sagt at han ønsket å drepe medlemmer av regjeringen. - Hva bør PST gjøre med disse miljøene? - Det er mye man kan gjøre uten å drive politisk overvåking. Veldig mye ligger åpent, og jeg vil oppfordre dem til å patruljere på internett. På den måten kan de komme over trusler og oppfordringer til voldsbruk, sier Strømmen. Hitlers kamp i Min kamp | Det sjette bindet av Karl Ove Knausgårds "Min kamp" inneholder en fordypning i Hitlers tekst "Mein Kampf". Det kan bidra til å øke bevisstheten rundt lingvistisk vold, mener dansk litteraturkritiker. Leses av Knausgård: Karl Ove Knausgård gjør en omfattende lesning av Adolf Hitlers "Mein Kampf" i sjette bind av Min kamp. - Det er klart at vi må sette oss ned og lese "Mein Kampf" nå, sier litteraturkritiker i danske Jyllands-Posten Jon Helt Haarder når Klassekampen ringer og forteller at forfatter Karl Ove Knausgård har fordypet seg i Hitlers "Mein Kampf". I den kommende sjette og avsluttende delen av romanverket "Min Kamp", som etter mange forsinkelser endelig skal utkomme i november, er det nemlig varslet at et essay på 400 sider om "Mein Kampf" vil være å lese i boka. Boka er inndelt i tre deler, og hele del 2 av boka vil dreie seg om Adolf Hitlers selvbiografiske ideologiske dokument, bekrefter forlagssjef i Oktober, Geir Berdahl, overfor Klassekampen. Språk og vold | Så langt er det ikke mange som har gjort som Knausgård og lest "Mein Kampf" som utkom i to bind i 1925 og 1927. Etter at tyske myndigheter har ført en bevisst politikk om ikke å tillate nye opplag av teksten etter 1945, er svært få tilgjengelige utgaver av "Mein Kampf" i omløp. Haarder tror imidlertid at det historiske dokumentets lange liv utenfor offentlighetens søkelys er på vei mot en ende. - Diskusjonen om sammenhengen mellom lingvistisk og fysisk vold er svært aktuell, ikke minst etter 22. juli. Her i Danmark er dessuten nylig Victor Klemperers store verk om nazismens språkbruk fra 1947, nettopp utkommet. Dette er veldig oppe i tida, sier Haarder. Han mener spesielt språkklimaet på nettet har tvunget fram en ny aktualitet i spørsmålet om sammenhengen mellom språk og vold. - Det er virkelig skremmende å se hvor voldsomt unge mennesker henvender seg språklig til hverandre på Facebook. Med nettet har alle mulige synspunkter har kunnet komme til orde uten redaksjonell innblanding. Det er en utvikling vi bør følge med på og undersøke. "Om jeg skulle beskrive « Mein Kampf" i en setning, ville det være at det er en bok uten et ' du '. Det er et ' jeg ' der, det er et ' vi ' der og det er et ' de ' der. Men det finnes ikke noe "du", sa Karl Ove Knausgård i det svenske radioprogrammet "Sommar i P1" 14. august. I programmet, som Klassekampen trykket den skriftlige utgaven av på lørdag, sa Karl Ove Knausgård at han i hele vinter og vår har arbeidet med å lese Hitlers "Mein Kampf". Her påpekte han også likhetene mellom Anders Behring Breiviks publiserte manifest "2083" og Hitlers tekst - men at det påfallende ved Behring Breiviks synspunkter var at de også hadde mange sammenfall med Knausgårds eget liv og egne meninger. "Avgrunnen går ikke mellom det han mente og det vi mener, avgrunnen går mellom det han mente og det han gjorde", sa Knausgård, som også skal bidra i antologien "Respons 22/7", som utkommer seinere i høst. Kulturkonservatisme | Jon Helt Haarder synes sammenkoplingen mellom Knausgård og Hitlers "Mein Kampf" er dristig. - Vi kan jo ikke vite hvordan Knausgård vil lese "Mein Kampf" i bok 6, men man kan i hvert fall si at han setter seg selv voldsomt på spill ved å gjøre en lesning av det verket. Med seg selv som innsats tvinger han seg til å forholde seg til den konkrete Hitler-teksten, som alle har hørt om, men ingen har lest. En rekke etiske spørsmål virvles opp og han gjør det i høy grad mulig å innta kritiske posisjoner i forhold til ham, sier litteraturkritikeren. - En del av "min kamp" -bøkenes provokasjonsverdi ligger i det kulturkonservative spranget bøkene gjør. Forfatteren har en formidabel evne til å være reaksjonær og samtidig nyskapende og bekjennende, utdyper Jon Helt Haarder. Klassekampens litteraturkritiker Tom Egil Hverven er mer skeptisk til å kople Knausgård direkte til en form for kulturkonservatisme. - Det finnes en sterk gruppering i den norske offentligheten av unge, sinte menn som har forsøkt å ta særlig "Min kamp 2" til inntekt for sine meninger, sier Hverven. - Men det som overrasker meg at folk stadig glemmer i omtalen av bøkene, er at boka inneholder hundrevis av sider om en tålmodig og omsorgsfull far. Selv om han beskriver problemene og aggresjonen, er det som preger bøkene det kjedelige og grå hverdagslivet. Men det er disse små utbruddene om den rasende attenhundretallsmannen i hans indre som alle husker, fordi slike slående formuleringer gjerne fester seg. Hverven mener imidlertid en del av meningene som legges for dagen i "Min kamp" kan diskuteres. - Det er viktig å være klar over at Knausgårds verk også gir uttrykk for en del synspunkter som har vunnet fram i bred offentlighet. Det viser seg for eksempel i kritikken av det politisk korrekte, selv om den er mye kraftigere rettet mot den svenske offentligheten. - Hvordan vil du forklare tittelen « Min kamp? - Til nå har jeg lest det som et forsøk på å være litt frekk, fordi den tittelen på en måte var opptatt - ikke bare i den norske offentligheten men i den verdensvide offentligheten. Man kan si at det handler om kampen om å skrive, kampen om å bli den en er. - Samtidig tenker jeg det er noe av det utspekulerte i dette verket, at tittelen aldri er blitt forklart. Det vi vet om det sjette bindet, kan tyde på at dette er gjort med overlegg. 22. juli og Knausgård | Knausgårds forlagssjef Berdahl er tilbakeholden med å røpe noe av innholdet i "Min kamp 6". - Har det hele tida vært Knausgårds plan å innlemme Hitlers tekst "Mein Kampf" i siste del av verket? - Nei, det tror jeg ikke. Jeg vet ikke. Ting har nok kommet etter hvert på en del av dette. Men det er bare noe jeg tror. - Er hendelsene 22. juli skrevet inn i romanen? - Nei, ikke så vidt jeg vet. Men det kan hende at det vil vise seg noen berøringspunkter og at man kan trekke paralleller til gjerningsmannen Anders Behring Breivik. Det har i hvert fall jeg tenkt, sier Oktober-sjefen. Kliner til for endring | Protesterer: Hundretusenvis i gatene. Generalstreik. Kampen mot Chiles regjerings privatiseringsagenda øker i intensitet. Noe i lufta: Hundretusenvis av chilener demonstrerer mot privatiseringspolitikken til landets regjering. Foto: Ivan Alvarado, Reuters / Scanpix | - Så lenge landets ledelse ikke svarer på våre krav, vil denne bevegelsen fortsette. Det sa Camila Vallejo til Reuters torsdag. Hun er lederen for studentbevegelsen som denne uka har ledet an i massive protester mot Chiles høyrekonservative regjering. Det som for tre måneder siden begynte som isolerte boikotter av undervisningen av studenter som krevde reformer av Chiles utdanningssystem, har utviklet seg til en massebevegelse. Denne uka har hundretusenvis av mennesker deltatt i demonstrasjoner i hovedstaden Santiago og i andre byer over hele landet. Chiles fagforeninger gjennomførte onsdag og torsdag generalstreik. Brei front | Protestene rommer krav om store endringer i regjeringen til Sebastian Piñeras sentraliserte og privatiseringsbaserte måte å styre landet på. Demonstrantene krever mer penger til utdanning, helsesektor og pensjoner og endringer i landets grunnlov. Bevegelsen som drevet fram protestene har sin bakgrunn i studentforeninger, fagforeninger, offentlig ansatte og ulike sentrum-venstre opposisjonspartier. Ledere for fagforeningene hevdet at så mange som 600.000 mennesker deltok i protester over hele Chile torsdag. Demonstrasjonene foregikk i stor grad fredfullt. Det kom likevel til sammenstøt mellom mindre grupper av demonstranter og politi. Over 450 mennesker ble arrestert og et titall mennesker ble skadet. Sviktende stige | Både under diktaturet til Augusto Pinochet og i tida etter diktaturets fall i 1990 har Chiles ledere holdt fram utdanning som stigen unge chilenere skal kunne klatre opp og inn i nye sosiale klasser med. Dagens unge chilenere har innsett at for mange mangler denne stigen de første trinnene. - De vet at chilenske universiteter er blant de dyreste i verden og at å avansere innenfor høyere utdanning avhenger mer av hvilket universitet du eksamineres fra, enn av din egen innsats, sier Bernardo Navarrete, en politisk analytiker ved Universitet i Santiago. Chiles utdanningssystem preges, på samme måte som det chilenske samfunnet for øvrig, av skyhøy ulikhet. Utdanning ble under Augusto Pinochet sitt diktatur på 1980-tallet i økende grad overlatt til private skoler og universiteter. Lite har endret seg siden den gang. Kvaliteten på utdanningen unge får i dagens Chile avhenger av hvor mye de kan betale for den. Bare 15 prosent av utdanningen blir finansiert av det offentlige og mange unge pådrar seg stor gjeld etter studietida. Ønsker ny grunnlov | Sentralt i protestene står Chiles fagforeninger. De er blant dem som krever at grunnloven endres for å møte Chiles store sosiale problemer. - Det finnes et stort demokratisk underskudd i Chile. Vi må jobbe hardt for få på plass en ny grunnlov, sier lederen for landets største fagforening Central Única de Trabajadores (CUT), Cristian Cuevas, til tv-kanalen Telesur. En ny grunnlov vil etter demonstrantenes ønske skape rom for direkte demokrati ved å gi velgere mulighet til å delta i folkeavstemninger. - Kravet vårt handler om omfordeling av rikdommen som i dag er fordelt på bakgrunn av den institusjonelle arven fra Pinochets diktatur, sier Cuevas. Frykter for eldreløftet | Strid: Raymond Johansen mener Frp snart må ta ansvar for sin egen eldrepolitikk, og beskylder høyrestyrte Oslo for å være en bremsekloss i arbeidet for full sykehjemsdekning. Lei ansvarsfraskrivelse: Aps partisekretær er lei av at Frp skylder på alle andre i eldreomsorgen, og mener partiet snart må ta ansvar for sin egen politikk. - Jeg skjønner snart ikke hvorfor Frp gidder å stille til valg i det hele tatt når de uansett ikke har tenkt til å ta ansvar for noe som helst, sier Raymond Johansen. Ap-sekretæren har sett seg mektig lei på Frp angrep på regjeringens verdighetsgaranti i eldreomsorgen. Nå går han til frontalangrep mot det han mener er ansvarsfraskrivelse fra partiet som de siste syv årene har styrt eldrepolitikken i hovedstaden. - Frp har hatt eldrebyråden i Oslo siden 2004. Det er den mektigste posisjonen du kan ha innenfor eldreomsorgen i Kommune-Norge. Likevel skylder de på alt og alle andre, fra regjeringen til bydelene. De oppfører seg som et opposisjonsparti selv når de sitter med makta, sier han. Øremerking | Eldreomsorgen seiler opp til å bli den viktigste saken i høstens lokalvalg, og hittil har Ap måttet tåle krass kritikk for at løftene om sykehjemsdekning i mange kommuner ennå ikke er innfridd. Johansen vedgår at det fortsatt er store mangler i eldreomsorgen, men mener det tvert om er høyrestyrte kommuner som Oslo som har hovedansvaret for at målet om fulle sykehjemsdekning ennå ikke er nådd. - Vi har gitt over femti milliarder mer til kommunene enn det Erna Solberg gjorde i si tid som kommunalminister. Men det er kommunene selv som gjør prioriteringene, og i kommune etter kommune ser vi at Høyre og Frp ikke prioriterer de eldre. Det må de også ta ansvar for, sier han. Mens rødgrønne Trondheim de siste åtte årene har bygget en tredel av sykehjemsplassene i hele Norge, har høyrestyrte Oslo lagt ned over fire hundre sykehjemsplasser de siste årene. Ap-sekretæren frykter det til slutt vil tvinge seg fram en diskusjon om øremerkede tilskudd for å ruste opp eldreomsorgen i kommunene. - Jeg ønsker ikke øremerking, men jeg forstår at diskusjonen kommer når høyrestyrte kommuner ikke prioriterer eldreomsorgen, sier han. En hovedsak | Johansen legger ikke skjul på at eldreomsorg er den viktigste saken for Arbeiderpartiet i høstens valg. - Full sykehjemsdekning er det neste store velferdsløftet. Det er her vi skal bruke de store pengene, og vi skal nå målet om sykehjemsplass til alle som trenger det innen 2013, sier han. Men Ap-sekretæren frykter for eldreløftet dersom høyrepartiene overtar makten. - Det er nå en gang slik at det ikke er mulig å trylle i politikken. Når Frp vil prioritere gigantiske skattekutt til de som har mest fra før, betyr det mindre å rutte med til viktige velferdsoppgaver som eldreomsorgen, sier han. Johansen understreker imidlertid at også Ap-styrte kommuner må ta sin del av ansvaret for å rydde opp i eldreomsorgen. - Vi har store mangler også i mange kommuner der vi styrer. Men vi er villige til å bruke de store pengene på å satse på kvalitet, kompetanse og kapasitet i eldreomsorgen. Det er ikke høyrepartiene. Ingen grenser | Dagens leder | Usikkerheten rundt hva som vil bli den endelige prislappen for kjøpet av F-35-flyene skaper berettiget uro, og i dagens avis heller statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebriktsen (Ap) bensin på bålet. På spørsmål om hvorvidt departementet har en smertegrense for hvor stor prisøkning vi kan tåle på de amerikanske kampflyene, svarer han følgende: "Enhver demokratisk nasjon vil på et eller annet tidspunkt måtte sette ned foten dersom økonomiske rammer sprenges, men vi er ikke i nærheten av å være der nå". På spørsmål om hvorvidt regjeringen har en plan B dersom prisen på flyene skyter i været, er svaret ganske enkelt: nei. I 2008 forutsatte de rødgrønne i Stortinget "klare øvre kostnadsrammer" på 42 milliarder. Kravet er allerede sprengt med 30 milliarder, og mye tyder på at den endelige prislappen blir enda høyere. Men vi skal tydeligvis ha disse flyene, koste hva det koste vil. * Debatten om flyene internt i USA er langt mer nyansert, og stadig flere over there mener det er grunn til å revurdere antall fly som skal produseres. Debatten går også om hvor godt egnet flyene egentlig er til å møte utfordringene USA kommer til å stå overfor i tida framover. Som The Economist skriver i siste nummer: "It seemed like a great idea at the time." Ideen med F-35 var å lage et rimelig taktisk kampfly som skulle erstatte minst fire andre flytyper. USA skulle kjøpe 2400 kampfly, og rundt 600 skulle kjøpes inn av deres allierte - blant annet Norge. Det store antallet fly skulle gjøre hvert fly rimelig, og flyene skulle være klare i 2010. Den datoen er utsatt, minst til 2016, og prisen per fly er ifølge The Economist mer enn doblet. Magasinet melder at selv F-35-tilhenger Robert Gates nå antar at det må kuttes ned på antall fly. * I lys av dette er det underlig å høre på Forsvarsdepartementets uforbeholdne støtte til F-35. Det må finnes en grense for hvor mye penger vi skal bruke på dette flykjøpet, og det må finnes grenser for forsvarsdepartementets lojalitet overfor USA. Lav deltakelse | Dagens leder | Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2007 var det for første gang siden 1979 vekst i valgdeltakelsen på 2,4 prosentpoeng sammenliknet med forrige lokalvalg. Likevel var valgdeltakelsen relativt lav, bare 61,7 prosent av velgerne stemte. Variasjonen mellom kommunene er stor. Kommuner som Rømskog i Østfold, Utsira i Rogaland og Fedje i Hordaland hadde alle over 80 prosent deltakelse, mens Hammerfest og Målselv i Finnmark ligger lavest, med 51,2 og 51,4 prosent. Ordfører i Hammerfest, Alf E. Jakobsen, sier til Nationen at han er urolig for kommunens lave valgdeltakelse. Hammerfest har derfor søkt om å få være med i forsøksordningen med elektronisk stemming og stemmerett for 16-åringer. « Det var ein del yngre som ikkje røysta ved førre val, og eg har snakka med ungdommar som seier det kjennest for høgtidelig å gå inn i ein kommunestyresal eller ein bystyresal. At dei no kan røyste på nett, senkar vonleg terskelen for å delta », sier Jakobsen. Vi regner med valgdeltakelsen i Hammerfest vil øke i år, både på grunn av den allmenne mobiliseringen for å stemme, men også fordi det har vært lokal oppmerksomhet om den lave valgdeltakelsen. Vi er likevel usikre på om nettstemming og lavere stemmerettsalder i seg selv fører til høyere valgdeltakelse. Vi kommer ikke utenom at valgdeltakelse handler om politisk engasjement. Dess flere som er medlemmer av politiske partier, dess flere kan en anta vil kunne mobiliseres til valgurnene. En kan også anta at valgdeltakelsen har sammenheng med i hvilken grad folk føler at deres stemme betyr noe og om politikerne faktisk er i stand til å endre ting i den retning velgerne ønsker. Derfor er den største trusselen mot valgdeltakelsen, spesielt i lokalvalg, at kommuner og lokalpolitikere fratas makt og myndighet. Den økte strømmen av sentrale pålegg og forordninger som kommunene forutsettes å sette ut i livet, utgjør på sikt en utfordring for folkestyret og lokaldemokratiet. Ikke minst bør venstresida ta en diskusjon om ikke det lokale folkestyret nå bør styrkes på bekostning av den byråkratiserte styringsiveren. - Krigsviljen størst | Ingen dialog: En desperat Gaddafi vil forhandle med opprørene. Men dialog har aldri stått høyt på krigsdeltakernes agenda, mener Knut S. Vikør. Etter røyken har lagt seg: Patronhylstere fyller gatene i et krigsherja Tripoli. Midtøsten-ekspert Knut S. Vikør frykter at sivile i Gaddafis resterende maktbaser kan bli utsatt for hevntokt av opprørerne. Foto: Youssef Boudlal, Reuters / Scanpix | - Både Nato, opprørerne, og Gaddafi har vært villige til å ta kostnadene av krigen. Krigsviljen har vært større en forhandlings- og fredsviljen, sier midtøstenekspert og professor Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen. Libyas falne diktator Muammar al-Gaddafi ymtet gjennom sin talsmann Moussa Ibrahim, natt til søndag frampå at han vil forhandle med opprørerne. Det libyske overgangsrådet (NTC) avviste søndag alle slike forhandlinger. - Hvis han vil overgi seg så vil vi ta ham til fange og forhandle med ham, sa Ali Tarhouni, olje- og finansminister i rådet, søndag. Opprørerne har utlovet en dusør på 1,3 millioner dollar og straffefrihet for den som dreper Gaddafi eller tar ham til fange. Skudd i mørket | Forhandlingsvegring har vært en gjennomgående faktor i Libya-krigen. Opprørerne har vært tilbakeholdne med å gå i dialog, også da Gaddafi fortsatt hadde makt. - Nato har heller ikke vært noe pådriver for forhandlinger, sier Vikør. Ved hjelp av Natos luftstyrke kontrollerer opprørerne nå store deler av det nordafrikanske landet. Tidligere denne uka oppfordret Gaddafi sine lojalister til å fortsette kampen mot opprørerne han beskrev som "kjeltringer" og "rotter". Vikør mener det siste forhandlingsutspillet er et desperat bomskudd i mørket. - Det vil være uaktuelt å redde Gaddafis endelikt med forhandlinger nå. Opprørerne har hele tida ønsket det som nå har blitt resultatet, at Gaddafi skulle kollapse til slutt. Når du kan vinne krigen, foretrekker du det framfor å inngå kompromisser, sier Vikør. Frykter hevntokt i Sirte | Søndag bombet Nato-fly fortsatt mål i byen Sirte, 55 mil øst for Tripoli. Sirte er Gaddafis hjemby og et av få steder hvor det gamle regimet ennå sitter med makten. Her er støtten hans stor og mange av innbyggerne i byen tilhører Gaddafis egen stamme. Opprørsstyrker har omringet byen og sa søndag at de vil erobre den i løpet av ti dager. Byens lokale ledere har forsøkt å få til forhandlinger med opprørerne i frykt for konsekvensene for sivile Gaddafi-tilhengere. Opprørsrådet har oppfordret styrkene sine til å unngå hevn. Likevel er det meldt om drap på Gaddafi-lojalister flere steder i landet. - Er det grunn til å frykte hevntokter mot Gaddafi lojalister i Sirte? - Ja, det er det. I Tripoli er det meldt om åpenbare henrettelser av soldater fra Gaddafis styrker. Sirte er et Gaddafi-lojalt sentrum med svært lojale tilhengere. Om opprørsrådet har kontroll over styrkene sine i møte med dette vil tida vise, sier Vikør. - Vårt mål er ikke mer blod, det er frihet. Vi vil ikke at flere skal måtte dø, spesielt ikke sivile. Men vi kan ikke snu nå, det er ingen sjanse for at vi gir oss, sa en av opprørernes militærsjefer, Salem Muftah al-Refaidy søndag. Store mangler i Tripoli | I Tripoli mangler mange mye når røyken fra krigen gradvis legger seg. Mange nabolag har vært uten vann i flere dager. Samtidig har store deler av elektrisitetsverket i millionbyen sviktet. Også ved sykehusene er det store mangler som en følge av krigen og det store antall skadede. Lederne for overgangsrådet gjør det de kan for å ikke havne på feil fot med befolkningen i hovedstaden. og hevder de gjør sitt beste for å løse problemene i Tripoli. Kapittel 1 | Mandat og arbeidsform | 1.1 Innledning | Statskirkeordningen har vært omdiskutert i mer enn 150 år. Den har vært vurdert av flere offentlige og kirkelige utvalg og har vært til drøfting og behandling i Stortinget en rekke ganger. En offentlig utnevnt kommisjon fra 1971 foreslo i NOU 1975:30 Stat og kirke at Den norske kirke skulle bli en fri folkekirke. Da saken ble behandlet i 1982, besluttet Stortinget nesten enstemmig å videreføre statskirkeordningen. Senere har det blitt fremsatt flere forslag om å avvikle ordningen, men ingen av forslagene har fått tilstrekkelig (kvalifisert) flertall i Stortinget. Ordningen har imidlertid blitt reformert gjennom ulike lovendringer som har gitt Den norske kirke større selvstendighet. I dag har de fleste politiske partier programfestet å avvikle statskirkeordningen i sin nåværende form. Kirkerådet nedsatte i 1998 et utvalg som skulle utrede forholdet mellom kirke og stat. Utvalget la frem sin utredning Samme kirke - ny ordning i 2002, med en klar anbefaling om en ny ordning av forholdet mellom stat og kirke. I den kirkelige høringsrunden som fulgte var det mange kritiske kommentarer til utvalgets forslag. Saken ble behandlet på Kirkemøtet høsten 2002. Kirkemøtet vedtok å arbeide med reformer innenfor eksisterende ordning, men anbefalte samtidig at det ble oppnevnt et offentlig utvalg til å utrede forholdet mellom stat og kirke. I 2002 ble det i Stortinget foreslått å oppnevne en bredt sammensatt offentlig kommisjon for å vurdere forholdet mellom stat og kirke. Stortingskomiteen gikk i sin innstilling inn for dette, og et enstemmig Storting sluttet seg til innstillingen. Regjeringen fulgte opp vedtaket og oppnevnte i mars 2003 et offentlig utvalg på 20 medlemmer. 1.1.1 Medlemmer | Stat-kirke-utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 14. mars 2003. Utvalget fikk en bred sammensetning med representanter fra alle de politiske partiene på Stortinget, kirkelige organer, den samiske befolkning, Norges Frikirkeråd, Human-Etisk Forbund, ulike religioner og representanter med spesiell fagkompetanse. Åtte av medlemmene ble oppnevnt etter forslag fra de politiske partiene på Stortinget. Regjeringen oppnevnte følgende medlemmer i utvalget: - Fylkesmann Kåre Gjønnes, Orkdal (leder) | - Pensjonist Marit Tingelstad, Gran (nestleder) | - Lagssekretær Jorund Andersen, Kristiansand | - Domprost Per-Otto Gullaksen, Fredrikstad | - Sokneprest Jens-Petter Johnsen, Oslo | - Gruppeleder Helge Kolstad, Trøgstad | - Biskop Per Oskar Kjølaas, Tromsø | - Husmor Hildur Larsen, Sveio | - Prosjektleder Lena Larsen, Oslo | - Prosjektleder Vibeke Limi, Bærum | - Stortingsrepresentant Inge Lønning, Oslo | - Direktør Kjell Nordstokke, Oslo / Geneve | - Generalsekretær Dag Nygård, Notodden | - Spesialrådgiver Ingar Samset, Trondheim | - Fagsjef Bente Sandvig, Bærum | - Rådgiver Hege Fjellheim Sarre, Karasjok | - Advokat Fredrik Sejersted, Oslo | - Spesialrådgiver Anfin Skaaheim, Asker | - Kirkeverge Hege Steinsland, Haram | - Høgskolelektor Pia Svensgaard, Tromsø (til desember 2003) | - Lektor Tone Løwe, Hegra (fra desember 2003) | 1.1.2 Mandat | Utvalget fikk følgende mandat: " Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Det legges til grunn at Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Med henblikk på formålet, skal utvalget vurdere: 1. Statskirkeordningen i sin helhet slik den er utformet og virker i Norge. 2. Mulige eller ønskelige reformer innenfor rammen av det en med rimelighet kan karakterisere som en statskirke. 3. Alternativ til statskirkeordningen og overgangsordninger ved et eventuelt opphør av statskirkeordningen. 4. Finansiering av kirkelig virksomhet, herunder spørsmål knyttet til medlemsavgift, livssynsavgift, skatt og statlige / kommunale bevilgninger. 5. Gravferdsforvaltningen. 6. Ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker. 7. Eiendomsretten til kirker og kirkegårder, andre aktuelle eiendommer, opplysningsvesenets fond m.v. ved et eventuelt opphør av statskirkeordningen. 8. Hvilke konsekvenser foreslåtte endringer i kirkeordningen antas å ha for blant annet oppslutningen om Den norske kirke, for det åndelige liv, for kirkelig undervisning og diakoni, for vår kultur og for verdigrunnlaget i vårt folk. Det forutsettes at utvalget i tilknytning til sine tilrådinger legger fram konkrete forslag til nødvendige endringer i Grunnloven og / eller annen lovgivning. Det bør være et mål for utvalget å foreslå løsninger som kan få bredest mulig oppslutning og som sikrer at kirkens medlemmer opplever å ha sin kirke i behold og at samfunnets verdiforankring ikke svekkes. Utvalget bør konsentrere seg om forholdet mellom staten og Den norske kirke. Det må tas nødvendige hensyn til ivaretakelse av religionsfriheten, uten at det dermed forutsettes at utvalget utreder religionspolitiske spørsmål generelt. Det er ønskelig at utvalget arbeider i dialog med kirkelige organer og andre aktuelle aktører i samfunnet. Utvalget kan utarbeide delrapporter med mulige og alternative grunnlovsforslag. Disse må foreligge på et tidspunkt som gjør det mulig at det, i Stortinget, kan fremsettes grunnlovsforslag innenfor den fristen som gjelder for slike forslag inneværende stortingsperiode. Utvalget skal legge fram sin utredning innen utgangen av 2005. " 1.2 Utvalgets forståelse av mandatet | I følge mandatet skal utvalget beskrive statskirkeordningen slik den er utformet og virker i Norge. Utvalget har ikke beskrevet og vurdert alle sider ved Den norske kirkes virksomhet, men først og fremst redegjort for forhold som har sammenheng med statskirkeordningen. Utvalget har tatt utgangspunkt i dagens situasjon, samt beskrevet hvordan ordningen historisk sett har oppstått og utviklet seg. For å gi perspektiver til forslag om mulige reformer og fremtidige ordninger, har utvalget funnet det nyttig å innhente informasjon om andre land og kirker. Utvalget har i første rekke vurdert forholdet mellom staten og Den norske kirke, og har derfor ikke foretatt en grundig gjennomgang av ansvars- og oppgavefordelingen mellom de ulike nivåene i Den norske kirke. Begrunnelsen for en slik avgrensning er at selve formålet med utredningen er å gi et grunnlag for å beslutte om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Utvalget har imidlertid kommentert og til dels tatt stilling til reformtema som direkte eller indirekte kan ha sammenheng med kirkens forhold til staten. Tidligere og pågående reformarbeid innenfor Den norske kirke er dessuten referert i utredningen. Mandatet poengterer at "... det må tas nødvendige hensyn til ivaretakelse av religionsfriheten. " De internasjonale menneskerettighetskonvensjonene er tatt inn i norsk lovgivning gjennom menneskerettighetsloven av 1999. Utvalget har derfor vurdert dagens statskirkeordning og alternative kirkeordninger i henhold til kravene til religionsfrihet og likebehandling. I utredningen har utvalget brukt begrepet "tros- og livssynsfrihet" i stedet for religionsfrihet. Den mest anvendte internasjonale betegnelsen er "Freedom of Religion or Belief". Det faller utenfor mandatet å gjennomgå og foreslå en samordnet tros- og livssynspolitikk for det norske samfunnet. Utvalget anbefaler at et slikt arbeid settes i gang når det fremtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke er avklart. Mandatet sier at arbeidet skal basere seg på en videreføring av kirkens selvforståelse: "Det legges til grunn at Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke." Denne målformuleringen er vedtatt av Kirkemøtet og benyttet bl.a. i budsjettproposisjonene til Stortinget i de senere årene. Utvalget har derfor ikke sett det som sin oppgave å vurdere eventuelle endringer i hvordan Den norske kirke definerer seg som kirke eller foreslått forandringer i Den norske kirkes formål. Begrepet folkekirke er ulikt forstått blant utvalgets medlemmer. Kirke- og undervisningskomiteens innstilling om stat og kirke fra 1980 - 81 oppfatter begrepet folkekirke slik: " Folkekirke er en betegnelse som blir nyttet både om den kirke vi har og om en kirke som er løsrevet fra staten. Med folkekirke menes en kirke hvor dåpen er grunnlag for medlemskap og stemmerett, og vel også en kirke som omfatter det store flertall av folket. Motsetningen til folkekirken blir da en kirke hvor det i tillegg til dåpen kreves personlige kvalifikasjoner eller erklæringer for å kunne bli medlem eller ha stemmerett i kirken. Det kan heller ikke være tvil om at for store deler av folket står også uttrykket "folkekirken" for en kirke hvor mennesker får ta del i kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og vigsel uten at det stilles krav til deres personlige trosforhold. " Dette er imidlertid ingen uttømmende definisjon. Betegnelsen folkekirke brukes både om kvalitative og kvantitative kjennetegn på Den norske kirke og fortolkes på ulike måter. Det er enighet i utvalget om at det ikke er nødvendig med en eksakt definisjon av begrepet for å kunne vurdere relasjonene mellom staten og kirken eller foreslå endringer. Utvalget vil presisere at Den norske kirke ikke har eksklusiv rett på begrepet folkekirke. Utvalget ser også farene ved å etablere en forståelse av "folk" og "kirke" som sammenfallende størrelser, og å knytte utviklingen av det norske samfunnet til en slik sammenkobling. Ikke minst er dette problematisk i forhold til de som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Utvalget har likevel valgt å benytte "folkekirke" som del av navnet på de foreslåtte alternativene for å understreke at Den norske kirke kan videreføre sin identitet som folkekirke uavhengig av endringer i forholdet mellom staten og kirken. Mandatet forutsetter at: "... utvalget i tilknytning til sine tilrådinger legger fram konkrete forslag til nødvendige endringer i Grunnloven og / eller annen lovgivning ". Utvalget har fulgt opp dette, og også beskrevet de viktigste konsekvensene som de ulike alternativene innebærer for staten, Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Tallpunktene 4 - 7 i mandatet angir ulike tema av organisasjonsmessig, juridisk og økonomisk karakter: Finansiering av kirkelig virksomhet, gravferdsforvaltning, ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker og eierforholdet til kirker, kirkegårder og andre eiendommer ved eventuelt opphør av statskirkeordningen. Gravferdsforvaltningen og ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker er vurdert uavhengig av fremtidig kirkeordning. Forslag til mulige finansieringsordninger og eierforhold er derimot relatert til de ulike alternativene for forholdet mellom staten og Den norske kirke. Mandatet understreker at utvalget skal foreslå inkluderende løsninger som ikke virker fremmedgjørende på kirkens medlemmer og som ikke svekker samfunnets verdiforankring. Dette inngår i vurderingene av de ulike alternativene for fremtidig kirkeordning, i utvalgets argumentasjon og endelige tilråding. Mandatet forutsetter at utvalget skal legge frem en utredning, men utvalget kunne utarbeidet delrapporter med mulige og alternative grunnlovsforslag. Slike forslag måtte utvalget i så fall fremlegge allerede etter ett års arbeid, dvs. sommeren 2004. Utvalget besluttet tidlig å konsentrere seg om å lage én utredning, både fordi flere delutredninger ville kreve mye ekstraarbeid og ressurser for øvrig, og fordi det kunne gjøre det vanskeligere for utvalget å levere en helhetlig og konsistent hovedutredning. Utvalget mente det ville være uheldig å isolere grunnlovsspørsmålene og presentere alternative forslag uten at de var satt i sammenheng med de øvrige juridiske, organisasjonsmessige og økonomiske overveielsene som utvalget måtte gjøre. 1.3 Utvalgets arbeid | Utvalget har hatt i alt 39 møtedager, fordelt på 17 møter. Høsten 2003 ble utvalgets møte kombinert med en tre dagers studietur til Sverige, Finland og Danmark, hvor det ble avholdt møter med representanter for statlige og kirkelige myndigheter og andre tros- og livssynssamfunn. Representanter for media var med på studiereisen. På flere av møtene har ressurspersoner utenfra vært invitert til å holde foredrag for utvalget. Utvalget har også arrangert et åpent folkemøte i Karasjok. Utvalgets leder, medlemmer av utvalget og sekretariatet har underveis i arbeidet deltatt på flere seminarer i inn- og utland og hatt kontakt med en rekke personer, organisasjoner og institusjoner innen Den norske kirke og i samfunnet ellers, i tråd med mandatets ønske om at utvalget arbeider i dialog med kirkelige organer og andre aktuelle aktører i samfunnet. For å sikre at alle medlemmene i utvalget ble involvert på like fot, har den tradisjonelle møteformen med plenumsdiskusjoner vært supplert med andre møte- og arbeidsformer. Et intranettsted for utvalgets medlemmer ble etablert høsten 2003. Utvalget har innhentet betenkninger og utredninger fra ulike fagmiljøer. Flere av disse har vært ressursmateriale for arbeidet med utredningen. En oversikt over hvilke, finnes i litteraturlisten. 1.4 Sekretariat | Sekretariatet ble lagt til Trondheim og var fullt operativt fra 1. juni 2003. Frem til 6. april 2005 ble det ledet av Johannes Ulltveit-Moe, med Kristin Grimstad som medarbeider. Johannes Ulltveit-Moe arbeidet vekselvis i Oslo og Trondheim, mens Kristin Grimstad har hatt kontor i Statens Hus i Trondheim. Ulltveit-Moe trådte ut av sekretariatet 6. april 2005. Fra da av har sekretariatet vært ledet av Kristin Grimstad som har hatt bistand til sekretariatsarbeidet av innleid konsulenthjelp. Fra 15. september 2004 har de fire utvalgsmedlemmene Per-Otto Gullaksen, Jens-Petter Johnsen, Bente Sandvig og Fredrik Sejersted utgjort en tekstgruppe som har bistått sekretariatet med å utarbeide tekstforslag i utredningen. Fra 15. august 2005 har utvalgsmedlem Jens-Petter Johnsen, i forståelse med departementet og utvalget, arbeidet i 60% for sekretariatet. Geir Gangstad har arbeidet på deltid med design og tekstutforming av utredningen fra 1. juli 2005. Sekretariatet har gjennom hele arbeidet hatt verdifull bistand fra ulike kompetansemiljøer, både gjennom konkrete bestillingsoppdrag, møter og mer uformell kontakt. Fylkesmannens administrasjon i Sør-Trøndelag har bistått med praktisk og administrativ støtte. Kapittel 2 | Sammendrag | 2.1 Utvalgets standpunkter | 2.1.1 Fremtidig kirkeordning | Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Utvalgets flertall på 18 medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves, og at det etableres en ny kirkeordning for Den norske kirke. Et flertall av disse, 14 medlemmer, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke. Et mindretall av disse, 4 medlemmer, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke. To medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning videreføres innenfor gjeldende grunnlovsbestemmelser. Lovforankret folkekirke | Flertallets forslag om en lovforankret folkekirke innebærer at Grunnlovens nåværende bestemmelser om statskirkeordningen oppheves, og at Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Biskoper utnevnes av kirkens egne organer, på grunnlag av en bred nominasjons- og valgordning. Den norske kirke gis fortsatt en særlig tilknytning til staten gjennom en kirkelov, gitt av Stortinget. Flertallet anbefaler at denne kirkeloven utformes som en kortfattet rammelov og forankres i en grunnlovsbestemmelse. Statskirkeordningen ble til i en annen tid og i et mer homogent samfunn. I møte med samtidens krav er det stadig nødvendig å tilpasse kirkens ordninger til nye utfordringer. Det synes ikke lenger å være rom for ytterligere reformer innenfor Grunnlovens rammer. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke ivaretar stillingen som Den norske kirke har i landets historie og understreker kontinuiteten mellom nåværende og ny kirkeordning. Samtidig uttrykker ordningen at kirken, i likhet med andre tros- og livssynssamfunn, er et trossamfunn med en egenart forskjellig fra statens. Flertallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fortsatt skal være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og med rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Kirkens selvforståelse og egenart som trossamfunn må ivaretas slik at den kan oppfylle sin oppgave som kirke og styrke sin rolle som folkekirke. Gjennom de senere år er kirkens demokratiske strukturer bygd ut på alle nivåer. Kirken har egne organer som kan overta de oppgaver som Kongen (regjeringen) i dag ivaretar. Flertallet vil likevel understreke at det er behov for tiltak som styrker både valgdeltakelse og representativitet. Forholdet mellom kirke og folk fremstår for flertallet som langt viktigere enn forholdet mellom kirke og stat. Dette forholdet avhenger først og fremst av om kirken klarer å formidle sitt budskap på en måte som vekker engasjement i befolkningen. Det er folks tilhørighet i menighetene som er avgjørende for kirkens fremtid, ikke ordningen av forholdet mellom kirke og stat. Men i den grad kirkeordningen har betydning i denne sammenheng, mener flertallet at en lovforankret folkekirke gir Den norske kirke det beste grunnlaget for en sterk tilknytning mellom kirke og folk. Flertallet ser det som en fordel at en lovforankret folkekirke kan utfordre kirkemedlemmene til deltakelse og medvirkning. Mangfoldet av medlemmer, med ulik grad av engasjement, gir alle viktige bidrag til kirkens liv. Selvstendig folkekirke | Utvalgets ene mindretall på 4 av 20 medlemmer ønsker en avvikling av statskirkeordningen og anbefaler en selvstendig folkekirke som modell for en ny kirkeordning. Det innebærer at Den norske kirke ikke lenger er en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn på lik linje med andre tros- og livssynssamfunn. Virksomheten reguleres gjennom en felles lovgivning for alle tros- og livssynssamfunn. Dette mindretallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fullt ut må betraktes og behandles som et trossamfunn og at politiske organer ikke kan bestemme noe som gjelder kirkens grunnlag, oppdrag og måte å fremtre på ut fra sin egenart. Etter dette mindretallets mening er dette den kirkeordningen som synliggjør det klarest, samtidig som den best ivaretar kravet om likebehandling for alle tros- og livssynssamfunn. Grunnlovsforankret folkekirke | Utvalgets andre mindretall på 2 av 20 medlemmer anbefaler en fortsatt grunnlovsforankret folkekirke som modell for fremtidens kirkeordning. Det innebærer en videreføring av dagens statskirkeordning slik at dagens grunnlovsbestemmelser opprettholdes. Etter dette mindretallets mening er det dagens statskirkeordning som best sikrer at Den norske kirke er der for alle som ønsker det, og som best sikrer en tilstrekkelig lav terskel for at alle skal kunne føle seg hjemme i kirken uansett trosengasjement. Disse medlemmer mener det er av stor betydning at Grunnlovens bestemmelser som angår kirken videreføres, og frykter at fjerning av paragrafene som omtaler den lutherske lære og de tilhørende ordninger vil skape et konstitusjonelt tomrom som vi ikke skuer rekkevidden av. Verdiparagraf | Som en konsekvens av forslaget om en lovforankret folkekirke, oppheves Grunnlovens § 2 annet ledd. Denne grunnlovsparagrafen er i juridisk forstand ingen verdiparagraf for samfunnet, men er av mange oppfattet slik. I mandatet bes utvalget foreslå løsninger som sikrer at samfunnets verdiforankring ikke svekkes. Et flertall på 13 medlemmer anbefaler at det inntas en ny verdiparagraf i Grunnloven som inneholder en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier. Et mindretall på ett medlem anbefaler en konfesjonsuavhengig verdiparagraf som henviser til anerkjente fellesverdier eller til menneskerettighetene, mens et annet mindretall på 5 medlemmer mener det ikke er behov for noen ny bestemmelse i Grl. § 2 som viser til samfunnets historisk baserte verdier (kristne og andre). Et annet mindretall på ett medlem anbefaler at endringen av § 2 begrenses til det som følger av overgangen fra statsreligion til lovforankret folkekirke. Statens tros- og livssynspolitikk | Dersom dagens statskirkeordning oppheves, endres grunnlaget for den nåværende statlige tros- og livssynspolitikken og denne politikken må dermed gjennomtenkes på nytt. Et flertall på 13 medlemmer anbefaler at statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk grunnlovsfestes. Flertallet mener det vil gi et konstitusjonelt vern for alle tros- og livssynssamfunn, og markere at dette er en virksomhet som er særlig viktig for samfunnet. Et mindretall mener at det verken er nødvendig eller ønskelig å vedta en slik grunnlovsbestemmelse fordi hensynet til tros- og livssynsfriheten er ivaretatt gjennom andre regler. 2.1.2 Finansiering | Utvalget mener det er en offentlig oppgave å bidra økonomisk og på andre måter legge til rette for tros- og livssynssamfunnenes virksomhet, slik det skjer i dag. For flertallets foreslåtte kirkeordning, en lovforankret folkekirke, anbefaler et flertall på 15 utvalgsmedlemmer at offentlige bevilgninger står for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader for alle kirkelige ansatte og kommunale tilskudd som dekker bygging, vedlikehold, forvaltning og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et mindre medlemsbidrag som skal dekke finansieringen av menighetens øvrige virksomhet. Et mindretall anbefaler at den offentlige bevilgningen i sin helhet kommer fra staten. Et annet mindretall anbefaler en hovedfinansiering gjennom en medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål. 2.1.3 Gravferdsforvaltningen | Flertallet på 17 av 20 medlemmer anbefaler at gravferdsloven endres slik at hovedprinsippet er at kommunen har ansvaret for gravferdsforvaltningen, fordi gravferd er en allmenn oppgave som bør ivaretas av det offentlige. Kommunen er en tros- og livssynsmessig nøytral instans, og skillet mellom de juridiske og praktiske sidene ved gravferd og de religiøse og seremonielle sidene blir tydeligere. Samtidig blir Den norske kirke frigjort fra en stor og ressurskrevende oppgave. Dette hindrer ikke at kommunen kan inngå avtale med Den norske kirke om å overføre ansvaret til kirkelig fellesråd der det er hensiktsmessig. Utvalgets mindretall på 3 av 20 medlemmer anbefaler at kirkelig fellesråd beholder ansvaret, både fordi langt de fleste gravferder skjer etter Den norske kirkes ritualer og fordi kirkebygg og kirkegårder utgjør en integrert helhet de fleste steder. Mindretallet påpeker at det heller ikke er registrert noe ønske i flertallet av befolkningen om å flytte ansvaret over på kommunene, og at de fleste er fornøyde med måten kirkelig fellesråd ivaretar ansvaret på. Utvalget anbefaler at begrepet kirkegård i lovverket erstattes av den nøytrale betegnelsen gravlund eller gravplass. Det bør vurderes å erstatte vigsling av hele gravlunden med vigsling av enkeltfelt for å tydeliggjøre at deler av gravlunden benyttes av flere tros- og livssynssamfunn. Det er et økende behov for å ivareta ulike tros- og livssynsmessige behov og gravskikker på en tilfredsstillende måte. Utvalget anbefaler derfor at det etableres et faglig forum i hvert bispedømme / fylke med rådgivende funksjon i forhold til fellesråd / kommune. Forumet bør ha særlig fokus på samarbeid mellom de ansvarlige for gravferdsseremoni og gravferdsforvaltning, ulike gravferdsskikker og gravlundene som kulturminner. 2.1.4 Fredede og verneverdige kirker | Kirkebygg og kirkekunst er ikke bare en kilde til kunnskap om den kristne kulturarv og om trosliv og trosuttrykk gjennom århundrene. Like mye er det et uttrykk for byggeskikk, håndverkstradisjoner, materialbruk og stilarter. Kirkenes utsmykning er blant landets viktigste kunstskatter. Ut fra kulturpolitiske hensyn mener utvalget det må etableres særskilte finansieringsordninger for fredede og verneverdige kirker, uavhengig av den fremtidige relasjonen mellom staten og Den norske kirke. Utvalget anbefaler at det, i tillegg til dagens støtteordninger for kulturhistoriske bygg, opprettes en særskilt statlig kirkeantikvarisk tilskuddsordning tilsvarende den svenske løsningen. Tilskuddsordningen skal automatisk tre i kraft når et kirkebygg er fredet eller vernet. Utvalget anbefaler at en slik tilskuddsordning, uavhengig av fremtidig kirkeordning, forvaltes av sentrale kirkelige myndigheter som fordeler tilskuddet etter søknader fra menigheter og / eller fellesråd. Riksantikvaren skal uttale seg om den enkelte søknad. Et flertall på 17 av 20 medlemmer understreker også behovet for ekstra økonomiske strakstiltak innenfor dagens bevilgningsordninger for å hindre ytterligere forfall og ødeleggelse av kirkebygg. Utvalget mener at alle kirker må kunne tjene til sitt bruksformål som menighetskirke uavhengig av vernestatus. Det må kunne gjøres investeringer og oppgraderinger som gjør dette mulig. Utvalget foreslår at staten overtar eierskapet til fredede og verneverdige kirker som tas ut av kirkelig bruk. Utvalget anbefaler at det etableres et kulturminnefaglig kompetansesenter innenfor Den norske kirke. Senteret bør etableres i tilknytning til eksisterende kulturminnefaglige miljøer. 2.1.5 Eiendomsrett | Kirker og kirkefond | Utvalget legger til grunn at Den norske kirke ved en endret kirkeordning blir et eget rettssubjekt, og at kirken også sentralt kan tilføres faste eiendommer og kapital. Utvalgets flertall mener eierforhold mellom Den norske kirke sentralt og lokalt bør bygge på en videreføring av grunnprinsippet om soknenes eiendomsrett til soknekirker og lokale kirkefond. Mindretallet anbefaler at det ved en endret kirkeordning foretas et samlet bo-oppgjør, da kirkebygg, kirkelig infrastruktur og eiendomsmasse er bygd opp av fellesskapet gjennom århundrer, bl.a. gjennom beskatning. Dette må det tas hensyn til ved en fremtidig bodeling. Opplysningsvesenets fond (OVF) | Utvalget mener at spørsmålet om eiendomsretten til OVF ikke kan avgjøres gjennom juridiske utredninger, men må avgjøres ved en politisk beslutning i Stortinget. Flertallet på 18 av 20 medlemmer anbefaler at OVF overføres til Den norske kirke. Flertallet legger til grunn at en overføring av OVF til Den norske kirke ikke gir andre tros- og livssynssamfunn noe krav på tilsvarende økonomisk kompensasjon. Et mindretall anser OVF som statens eiendom og fellesskapets verdier. Eiendommer som i dag er i kirkelig bruk overføres til Den norske kirke, mens andre beholdes av staten eller avhendes. 2.2 Kort om kapitlene | 2.2.1 Historisk tilbakeblikk | I kapittel 3 kastes det lys over kirkens historie med hovedfokus på selve statskirkeordningen. Allerede for 1000 år siden ble religionen ansett som en viktig sammenbindende faktor i samfunnet og bevisst brukt i rikssamlingsprosessen av kongene. Kongens religion skulle være folkets religion. Kristendommen ble offisiell religion, og kristenretten ble en del av det vanlige lovverket. I løpet av middelalderen bygde kirken opp sitt organisasjonsapparat og skaffet seg store økonomiske ressurser. Konge og kirke var fra midten av 1100-tallet de to store maktsentrene i samfunnet som både samarbeidet og konkurrerte. I perioder lignet kirken en statskirke grunnet den nære forbindelsen med kongemakten. Reformasjonen medførte store endringer både politisk og kirkelig. Kirken ble nasjonalisert, og staten ble konfesjonell (evangelisk-luthersk). Reformasjonstidens kirke anses i dag som en kongestyrt lands- eller folkekirke med et visst selvstyre. På 1700-tallet ble statskirkesystemet utviklet. Kirkestyret ble en integrert del av den lutherske konges funksjon som lovgiver og myndighetsutøver "av Guds nåde". Loven om enevoldsstyret forpliktet kongen på den evangelisk-lutherske bekjennelse og ga ham ansvar for undersåttenes kristelige liv. Biskoper og prester forvaltet fullmaktene som Gud og Kongen hadde overdratt dem. Stat og kirke hadde sammenfallende interesser på flere områder. Befolkningen var livssynsmessig homogen, og religiøse spørsmål ble ansett som en forutsetning for statens eksistens. Allmueskolen fra 1737 ble primært opprettet som en kirkeskole med opplæring i evangelisk-luthersk kristendom og konfirmasjon som skoleavslutning. Den nye norske staten fra 1814 var en liberal og demokratisk rettsstat. Opplysningstidens statsoppfatning var den sekulariserte staten, men de nye ideene fikk ikke fullt gjennomslag. På det kirkelige området ble enevoldstidens ordninger og forvaltning videreført. Grunnloven fastslo at den evangelisk-lutherske religion fortsatt skulle være statens offentlige religion, og religionsfriheten ble ikke konstitusjonelt sikret. Mens folket tidligere skulle ha samme religion som Kongen, ble nå Kongen pålagt å ha samme religion som "folket" (staten). På midten av 1800-tallet ble det fremmet forslag om ordninger som kunne gi Den norske kirke større indre frihet og selvstendighet, og i 1870 ble det foreslått å oppheve statskirkeordningen. Men Stortinget fastholdt Grunnlovens bestemmelser om statsreligionen. Liberaliserings- og demokratiseringsprosessen ble likevel stadig mer omfattende, og konfesjonsstatens betydning ble gradvis redusert. I 1842 opphevet et enstemmig Storting Konventikkelplakaten fra 1741. Leke kirkemedlemmer og ikke bare prester kunne nå forkynne offentlig, og lekfolk kunne holde samlinger uten prestens vitende og kontroll. I 1845 ble dissenterloven vedtatt. Den ga norske borgere generell rett til å melde seg ut av statskirken og på visse betingelser etablere andre kristne trossamfunn under offentlig kontroll. Ved endringen av dissenterloven i 1891 fikk også ikke-kristne religioner adgang til å organisere seg i Norge. Den såkalte jødeparagrafen, som nektet jøder adgang til kongeriket, ble opphevet i 1851. Det generelle forbudet mot munkeordener ble strøket i 1897. Først i 1956 fikk jesuitter adgang til riket. Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble vedtatt i 1969 og erstattet dissenterloven av 1891. Forfatningskampen i 1870-80-årene om forholdet mellom den lovgivende og utøvende statsmakt endte med at parlamentarismen ble etablert som statsskikk. Parlamentarismen opphevet den personlige kongemakten. Dette berørte også kirkeordningen, siden Kongen var kirkens øverste leder. Kongens styre skulle utøves av regjeringen, som fra nå av fikk sin politiske legitimitet fra Stortinget. Stortinget hadde ingen konfesjonelle forpliktelser, og kunne dessuten selv gi lover for kirken. Med parlamentarismen ble det alminnelige folkestyret bedre sikret og embetsmakten svekket, men den førte samtidig til uklarhet når det gjaldt det øverste kirkestyrets kirkelige og konfesjonelle forankring. Under okkupasjonen gjorde representanter for geistligheten og ledere i frivillige kristelige organisasjoner felles front mot nazimyndighetene. Biskopene og de fleste prestene nedla sine statlige embeter våren 1942 og videreførte sin virksomhet i folket med hjemmel i Grunnloven og på grunnlag av ordinasjonen. Dokumentet Kirkens Grunn begrunner biskopenes og prestenes embetsnedleggelse både rettslig og teologisk. Statens maktmonopol avvises, fordi Gud står over både staten og kirken. Kirkens Grunn understreker at kirken ikke skal være herre over staten i timelige ting, og at staten ikke skal være herre over menneskers samvittighet og tro. I praksis fungerte Den norske kirke som en statsuavhengig kirke fra 1. påskedag 1942 og frem til frigjøringen, da statskirkeordningen igjen trådte i kraft. Flere offentlige og kirkelige utvalg utredet ulike sider ved forholdet mellom stat og kirke i løpet av 1900-tallet. Statskirkeordningen var til behandling i Stortinget en rekke ganger, men det har aldri vært tilstrekkelig flertall på Stortinget for å oppheve ordningen. Ordningen har imidlertid blitt reformert gjennom ulike lovendringer som gradvis har gitt kirken større selvstendighet og uavhengighet fra staten. Ved at myndighet har blitt delegert, er potensialet for konflikter mellom kirke og stat blitt mindre. Samtidig har utviklingen synliggjort og forsterket spenningen, fordi avstanden mellom Grunnlovens formelle rammer og den faktiske kirkeordningen er blitt større, og fordi kirken institusjonelt sett nå er organisert for å kunne fungere som et selvstendig trossamfunn. Utviklingen av et mer pluralistisk samfunn har aktualisert debatten om statskirkeordningen. Ikke minst blir ordningen utfordret av befolkningsgrupper med andre kulturtradisjoner og andre trosuttrykk enn majoriteten av den norske befolkningen. 2.2.2 Statskirkeordningen | I kapittel 4 beskrives Den norske kirke som trossamfunn og organisasjon, og lovverket gjennomgåes. Bildet av det norske tros- og livssynslandskapet tegnes og blikket kastes utover i Europa. Deretter behandles tros- og livssynsfriheten (religionsfriheten) på prinsipielt grunnlag med de konsekvenser dette har for Den norske kirke, andre tros- og livssynssamfunn og det enkelte menneske, i lys av den nåværende statskirkeordningen. Den norske kirke som trossamfunn | Den norske kirke er først og fremst et trossamfunn, basert på den evangelisk-lutherske religion. Den er et kirkelig fellesskap bestående av sine døpte medlemmer, og med en identitet forankret i eget trosgrunnlag. Dette konstituerende trosgrunnlaget består av Bibelen og fem bekjennelsesskrifter. Den norske kirke har som formål å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Ut fra en teologisk forståelse, kan kirkeordningen utformes på ulike måter. Kirkeordningen må reflektere kirkens selvforståelse, sette den i stand til å være kirke og ivareta kirkens og menighetenes egenart og oppdrag. Dernest må den være fleksibel nok til å møte skiftende utfordringer. I tillegg til å sikre Den norske kirkes religionsfrihet, må kirkeordningen også sikre samme frihet for andre tros- og livssynssamfunn og for borgere som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Lovverk | I rettslig forstand har Den norske kirke ikke noen egen konstitusjon. Den er formelt sett konstituert ved Grunnlovens bestemmelser, og dens institusjoner, prosedyrer m.m. er nedfelt og regulert i lov, forskrifter og rundskriv. Den norske kirke er organisert som en del av statsforvaltningen, og underlagt de alminnelige statsmaktenes styring og ansvar. Kongen i kirkelig statsråd er konstitusjonelt sett kirkens øverste instans, men mye av myndigheten er i dag delegert bl.a. til Kirkemøtet. Stortingets alminnelige myndighet gjelder til dels også på det kirkelige området, herunder å gi lover, fastsette bevilgninger og kontrollere hvordan regjeringen forvalter kirkesakene. Sett fra statens side er statskirkeordningen først og fremst et rettslig system, nedfelt i en rekke paragrafer i Grunnloven og videre regulert i lov og forskrift. Til sammen danner dette et stort og detaljert regelverk, som ikke bare styrer forholdet mellom Den norske kirke og de statlige myndighetene (Storting, regjering og departement), men også på detaljnivå regulerer kirkens organisasjon, institusjoner, prosedyrer m.m.. Ordningen reguleres i hovedtrekk av: - Grunnloven § 2 annet ledd, om at den evangelisk-lutherske religion er "Statens offentlige Religion" med de føringer det legger. - Grunnlovens regler om "Kongens kirkestyre" (§§ 4, 12, 16, 27 m.fl.), som gir Kongen (regjeringen) myndighet over Den norske kirke i lærespørsmål, utnevnelser m.m. - Kirkeloven gitt av Stortinget og forskrifter gitt av Kongen i statsråd og departementet. Organisasjon | Den norske kirke er en stor og sammensatt organisasjon. Samtidig som den er en statskirke, er den også et trossamfunn med høy grad av selvstyre, med både statlige og kirkelige organer. Formelt sett er de alminnelige statsmaktene også organer for kirken, selv om de ofte oppleves og omtales som eksterne og verdslige. Ledelsessystemet er todelt med en statlig organisert prestetjeneste (embetslinjen) og folkevalgte rådsorganer (rådslinjen). Dernest er kirken organisert på tre nivåer. Dette gjelder både embetsstruktur og rådsstruktur. Ved siden av de tre hovednivåene er det også delnivåer - på lokalt plan; kirkelig fellesråd og på regionalt plan; prost og et frivillig prostiråd. I tillegg til de faste besluttende organene, er det også andre frivillige råd og møter innenfor kirkens struktur. Økonomien er en offentlig blandingsøkonomi der kirken er finansiert sentralt av staten og lokalt av kommunene. Staten finansierer prestelønningene og kommunene den lokale kirkes virksomhet, stillinger og kirkebygg. Arbeidsgiveransvaret er også delt, men langs en litt annen akse. Det er to hovedkategorier av ansatte; presteskapet og de andre. Presteskapet er statlig ansatt, dels av Kongen i statsråd som embetsmenn (biskoper og proster), og dels som ordinære tjenestemenn av bispedømmerådene. De andre ansatte i kirken er lokalt ansatt av kirkens egne organer med en viss koordinering gjennom en felles arbeidsgiverforening. Ved siden av de statlige organene og de lovfestede kirkelige organene er det en rekke frivillige kirkelige organisasjoner, stiftelser o.l. som definerer seg som virksomheter innen Den norske kirke, med ulike formelle og reelle tilknytningsbånd. Disse utgjør en stor og viktig del av kirkens virksomhet. Medlemsutvikling | Den norske kirke har aldri hatt flere medlemmer enn i dag. Samtidig har aldri en større andel av befolkningen stått utenfor Den norske kirke. I 1970 var omkring 95% av befolkningen døpte medlemmer av denne kirken. De aller fleste øvrige var medlemmer i et frikirkesamfunn. I dag er antall medlemmer i Den norske kirke sunket til under 85%. Antallet som ikke tilhører noe tros- eller livssynssamfunn øker. I 1960 utgjorde denne gruppen 0,6%, mens gruppen i dag utgjør ca. 6%. Tros- og livssynslandskapet | Gjennom de siste 150 år er det etablert en rekke frikirkesamfunn i Norge. Den største gruppen trossamfunn utenfor Den norske kirke, er de andre kristne kirkene. Særlig gjennom de tre siste tiår har Norge utviklet seg til å bli et flerreligiøst samfunn. Fra etableringen av de første islamske trossamfunnene på 1970-tallet og Buddhistforbundet i 1979, har både islam, buddhismen, hinduismen og sikhismen hatt en sterk vekst i Norge. I 1956 ble Human-Etisk Forbund etablert som det første livssynssamfunnet i Norge. Et internasjonalt perspektiv | I et internasjonalt perspektiv er det svært få statskirker. Tidligere statskirkesystemer er stort sett avløst av ordninger som gir kirker og religionssamfunn full frihet til å ordne sin organisasjon og sin virksomhet etter egne religiøst forankrede prinsipper. Danmark har fortsatt en statskirkeordning som ligner på den norske. Sverige gikk nylig over til en mer fristilt kirke, som fortsatt er lovfestet av Riksdagen, men som har full lovgivningskompetanse i egne saker. Lignende modeller finnes i Finland og Island. Tros- og livssynsfrihet | I vår tid er tros- og livssynsfrihet (religionsfrihet) en universell rettighet, nedfelt i internasjonale menneskerettighetstraktater som en av de grunnleggende rettigheter. Tros- og livssynsfrihet har lenge stått sentralt i statskirkedebatten, og har i de senere år vært trukket frem stadig oftere. Prinsippet om tros- og livssynsfrihet er en betydelig utfordring for statskirkeordningen, og et sentralt element i vurderingen av om den skal oppheves. Tros- og livssynsfrihet er både en individuell og kollektiv rettighet. I dette ligger både en rett til tankefrihet og til åpent å kunne utøve sin tro eller ikketro. Videre omfatter det retten til å organisere seg i tros- eller livssynssamfunn. Tros- og livssynsfrihet kan bare begrenses ved lovgivning dersom det er for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller andres fundamentale rettigheter. Et sentralt spørsmål er om statskirkeordningen krenker Den norske kirkes krav på religionsfrihet. Dette er det ulike oppfatninger om. Det grunnleggende rettslige spørsmålet dreier seg om hvorvidt den statlige styringen av Den norske kirke er ekstern eller intern, altså om og på hvilken måte statsmaktene er "kirkelige organer". Et like sentralt spørsmål er om statskirkeordningen krenker tros- og livssynsfriheten til statsborgere som ikke er medlemmer av Den norske kirke. De fleste vil mene at de mest grunnleggende sidene er ivaretatt både for den enkelte og for andre tros- og livssynssamfunn. En del praktiske og symbolske områder kan likevel oppleves problematisk. Dette gjelder blant annet kravet om kirkemedlemskap for halvparten av regjeringens medlemmer, forhold ved gravferdsforvaltningen, Den norske kirkes rolle ved nasjonale begivenheter, samt religiøs og livssynsmessig betjening i offentlige institusjoner som Forsvaret, sykehus og fengsler. 2.2.3 Fremtidig kirkeordning | I kapittel 5 presenteres tre alternative modeller for en fremtidig kirkeordning. Modellene belyser ikke alle nyanser, men stiller de viktigste prinsipielle spørsmålene når det gjelder forholdet mellom staten og Den norske kirke. Hovedspørsmålene er hvilken relasjon staten og Den norske kirke skal ha, hvilken rolle offentlig myndighet bør ha i forhold til kirken og hvor stor grad av særstilling Den norske kirke bør ha i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Tidsperspektivet for en endring av gjeldende kirkeordning er langsiktig. Dersom dagens statskirkeordning skal oppheves, krever det en endring av flere grunnlovsparagrafer. I slike saker skal det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgerne får uttale seg. Hvis det fremsettes forslag i denne stortingsperioden om å oppheve dagens statskirkeordning, vil det altså tidligst kunne behandles i neste periode, dvs. i år 2009. Deretter er det nødvendig med videre utredning, forberedelser og gjennomføring. Det foreligger for øvrig allerede et grunnlovsforslag til behandling i inneværende stortingsperiode om å avskaffe dagens statskirkeordning. Den grunnleggende forskjellen mellom de tre alternativene er det rettslige rammeverket og endringer i det øverste kirkestyret. I det første alternativet er som i dag Grunnlovens bestemmelser rammeverket for Den norske kirke. I alternativ to etableres Den norske kirke som et selvstendig rettssubjekt, men med en egen kirkelov vedtatt av Stortinget. Det tredje alternativet innebærer at trossamfunnsloven legger rammer for Den norske kirkes virksomhet på lik linje med andre tros- og livssynssamfunn. Utvalget vurderer alternativene både i forhold til staten, Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Presentasjonen beskriver også konsekvenser for organisatorisk utforming og styringsorganenes ansvar og oppgaver. Grunnlovsforankret folkekirke | Dagens statskirkeordning videreføres, og gjeldende grunnlovsbestemmelser om statskirkeordningen forblir uendret. Staten sikres fortsatt politisk kontroll og innflytelse ved at Kongen (regjeringen) er øverste kirkestyre og Stortinget lovgivende myndighet. Modellen tar for seg mulige reformer innenfor Grunnlovens rammer: - Fjerne Grunnlovens § 2.2 ad. oppdragerplikten. - Anbefale Kongen (regjeringen) å ha som fast prosedyre ved bispeutnevnelser at en av de tre som har fått flest stemmer skal utnevnes. - Overføre tilsettingen av proster til et kirkelig organ, slik at disse ikke lenger utnevnes av Kongen (regjeringen). - Gjøre kirkeloven enklere, mer som en rammelov med tilsvarende delegasjon til Kirkemøtet. - Legge prestetjenesten inn under soknene / fellesråd / prostiråd og dermed få samme tilsettingsmyndighet og arbeidsgiver i lokalkirken. Lovforankret folkekirke | Grunnlovens nåværende regler om statskirkeordningen oppheves og Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Kongens kirkestyre oppheves og kravet om kirkemedlemskap for halvparten av regjeringsmedlemmene fjernes. Biskoper utnevnes av Den norske kirke, på grunnlag av en bred nominasjons- og valgordning. Den norske kirke gis også i fremtiden en særlig tilknytning til staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn, gjennom en egen kortfattet kirkelov, gitt av Stortinget. Denne kirkeloven kan forankres i en grunnlovsbestemmelse. Den norske kirke skal fortsatt være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og gi rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Dens kirkelige selvforståelse og egenart som trossamfunn ivaretas slik at den kan oppfylle sin oppgave som kirke. Kirkeloven sikrer at overgangen til ny kirkeordning ikke medfører radikale endringer for medlemmene. Kirken videreføres med samme trosgrunnlag og demokratiske oppbygning, men relasjonen mellom Den norske kirke og staten endres. Rettslig sett får kirken økt religionsfrihet og økt mulighet til å påberope seg denne friheten. Kirkens særskilt valgte organer overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret. Siden Grunnlovens bestemmelser er fjernet, er det full konstitusjonell frihet med hensyn til hvordan ordningen skal utformes. Kirken fastsetter selv sitt læregrunnlag, utnevner og ansetter sine biskoper og prester og forvalter sin økonomi. Selvstendig folkekirke | Den norske kirke likestilles med andre tros- og livssynssamfunn i Norge og får fullt selvstyre. Alle grunnlovsbestemmelser om Den norske kirke oppheves og alle former for statlig styring i forhold til kirken avvikles. Kongens kirkestyre og kravet om at halvparten av regjeringen må være medlemmer av Den norske kirke fjernes. Det blir dermed lik adgang til slike embeter uansett tros- og livssynstilhørighet. Den norske kirke er ikke lenger en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn. Kirken får samme frihetsgrad, rettigheter og plikter i forhold til staten som andre tros- og livssynssamfunn. Trossamfunnsloven legger rammer for Den norske kirkes virksomhet. Kirken videreføres med samme trosgrunnlag og demokratiske oppbygning. Kirkens særskilt valgte organer overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret som øverste myndighet. Den norske kirke blir et eget rettsubjekt som på eget grunnlag fastsetter bestemmelser om organisasjon og intern myndighetsutøvelse. Etter en overgangsfase er det opp til Den norske kirke å vedta hvilke styringsorganer som skal etableres på de ulike nivåene. Overgangen til en ny kirkeordning må skje på en så ryddig og trygg måte som mulig for ansatte, medlemmer, nåværende og nye styringsorganer. 2.2.4 Finansiering | I kapittel 6 drøftes ulike finansieringsordninger for Den norske kirke, uavhengig av fremtidig kirkeordning. Hovedalternativet står mellom privat eller offentlig finansiering, men kombinasjoner er også mulig. Offentlig finansiering | I dag finansieres Den norske kirke hovedsaklig gjennom bevilgninger fra stat og kommune. Det er mulig å videreføre denne ordningen, der kommunene først og fremst har finansieringsansvaret for de oppgavene hvor lokal tilpasning er mest ønskelig, mens staten har ansvaret for å finansiere formål som i liten grad påvirkes av lokale forhold. Alternativt kan ansvarsfordelingen endres ved at staten tar et større finansieringsansvar enn i dag, blant annet for å minimalisere forskjellene mellom kirkebevilgningene i de enkelte kommuner, og for å sikre at nasjonale verdier blir forsvarlig ivaretatt. En mulighet er å overføre ansvaret for finansieringen av alle stillinger og personalrettede utgifter til staten, men la kommunene fortsatt ha ansvar for kirkebyggene. Obligatorisk livssynsavgift | Ordningen består i at alle innbyggerne betaler en øremerket avgift / skatt til tros- og livssynssamfunn som staten innkrever. Avgiften kan enten være et fast kronebeløp eller avhengig av inntekt. Beløpet kan kreves inn som en særskilt avgift eller over skatteseddelen. Den direkte personbeskatningen reduseres tilsvarende. Den innbetalte avgiften fra de som ikke er medlemmer i noe tros- eller livssynssamfunn, kan for eksempel gå til et kulturelt eller veldedig formål. Medlemskontingent | Enhver organisasjon med frivillig medlemskap kan bruke en slik finansieringskilde. I kirker over hele verden er dette den mest vanlige finansieringsformen. Et system med medlemskontingent kan utformes på flere måter. En variant er at medlemmene betaler en differensiert kontingent i forhold til inntekt, eller at alle medlemmene betaler en fast medlemskontingent med særskilte satser for ulike medlemsgrupper som husstandsmedlemmer, studenter, pensjonister osv.. Medlemskontingenten kan enten innsamles av det offentlige eller av kirken. 2.2.5 Gravferdsforvaltningen | I kapittel 7 utredes ulike sider ved gravferdsforvaltningen. Den omfatter praktiske og juridiske forhold knyttet til forvaltning og drift av kirkegård / gravplass og krematorium, m.m.. I tillegg til det juridiske og administrative, berører gravferdsforvaltningen viktige kulturelle, religiøse og livssynsmessige forhold. Ulike trossamfunns gravskikker og en økende tendens til at enkeltpersoner ønsker individuelle ordninger, utfordrer i dag gravferdsforvaltningen. Uavhengig av hvem som skal ivareta ansvaret for gravferdsforvaltningen, mener utvalget at følgende retningslinjer bør gjelde: - Det er et offentlig ansvar å sørge for gravplasser og å etablere ordninger som sikrer at gravferd og jordfesting skjer i faste, ordnede og verdige former. - Alle skal gravlegges med verdighet og respekt for personlig tro eller livssyn. - Gravferd skal så langt det er mulig skje i overensstemmelse med de regler den enkelte religion eller tradisjon krever. - Det offentlige må tilsvarende ta ansvar for å skaffe til veie verdige livssynsfleksible seremonilokaler til bruk for innbyggere som ikke benytter kirkelige bygg til sine seremonier. Uavhengig av kirkeordning, er det etter utvalgets mening to alternative steder å plassere ansvaret for gravferdsforvaltningen: hos kirkelig fellesråd eller kommunen. Utvalget drøfter fordeler og ulemper med begge alternativene. 2.2.6 Fredede og verneverdige kirker | I kapittel 8 behandles fredede og verneverdige kirker. Landets eldre kirker og kirkegårder er en vesentlig kilde til forståelse av norsk kulturhistorie. Kirkenes utsmykning er blant landets viktigste kunstskatter. Alle offentlige og kirkelige utredninger og instanser har de senere tiår understreket det offentliges ansvar for å ivareta denne kulturarven. Forvaltning av kirken og kirkens omgivelser skal samordnes med kulturminneloven og plan- og bygningsloven. Oppføring, ombygging, utvidelse eller nedleggelse av kirker skal godkjennes av departementet. Dersom en kirke nedlegges, opphører kommunens økonomiske ansvar. Hvis bygget er verneverdig eller fredet, får det et statlig tilskudd, i tillegg kan Riksantikvaren også gi støtte til merkostnader ved restaurering av kirkebygg. Endringer på fredede kirker krever vedtak både etter kulturminneloven og kirkeloven. Enhver endring i disse byggene må godkjennes av både Riksantikvaren og biskopen. Vedlikehold skjer etter retningslinjer gitt av Riksantikvaren. Norge har ca. 1620 kirker, av disse er 219 fredet og 761 har status som verneverdige. Dette medfører store praktiske og økonomiske forpliktelser. Beregninger fra Riksantikvaren viser at en stor del av kirkene blir for dårlig vedlikeholdt. Ut fra Riksantikvarens beregninger bevilges det i dag 3 mrd. kroner for lite til istandsetting, og vel 100 mill. kroner mangler til årlig vedlikehold. 2.2.7 Eiendomsrett | I kapittel 9 drøftes eiendomsretten til kirker, fond og eiendommer. De lokale eiendomsrettslige spørsmålene har alltid stått i en særstilling, og er i dag løst ved at soknene etter kirkeloven har fått avklart sin status som egne rettssubjekter, med full eiendomsrett over kirker, kirkefond, kirkegårder m.m.. De fleste sentrale kirkelige eiendommene er samlet i Opplysningsvesenets fond (OVF). Her er de fleste viktige forhold rettslig avklart gjennom Grunnloven, lov og fast praksis som regulerer forvaltningen av fondet og bruken av dets avkastning. Det gjenstår imidlertid fortsatt et omstridt spørsmål om eiendomsretten til selve fondet. I tillegg finnes det andre sentrale kirkelige eiendommer (kirker m.m.), som ikke er eid av soknene, og som tradisjonelt har vært ansett som statens eiendom. Dersom kirkeordningen endres slik at Den norske kirke blir et eget rettssubjekt, vil den ha eiendomsrett. Dermed må det avklares hvilke eiendommer og fond Den norske kirke kan eller bør få overført fra staten. 2.2.8 Utvalgets forslag og konklusjoner | I kapittel 10 finnes utvalgets standpunkter og samlede argumentasjon for fremtidig kirkeordning, finansiering, gravferdsforvaltningen, fredede og verneverdige kirker og eiendomsrett. Enkeltmedlemmers særmerknader fremgår på slutten av kapitlet. 2.2.9 Forslag til lov- og grunnlovsendringer | kapittel 11 gir en samlet oversikt over utvalgets forslag til lov- og grunnlovsendringer. 2.2.10 Konsekvensvurderinger | I kapittel 12 er administrative og økonomiske konsekvenser ved utvalgets forslag beskrevet. 3 Særskilte trekk ved Svalbard | 3.1 Naturmiljø | 3.1.1 Generelt | Det polare klimaet er den viktigste årsaken til at naturen på Svalbard i utgangspunktet skiller seg klart fra det norske fastlandet. De grunnleggende faktorene er lave temperaturer og lysforhold som spenner fra mørketid til midnattssol. Permafrost, havis og et landskap som fortsatt blir formet av aktive breer, preger øygruppen som helhet. Lave temperaturer, lite nedbør og kort vekstsesong gjør at den biologiske produksjonen på land er beskjeden, og begrenset til de isfrie lavlandsområdene. Det fysiske miljøet i Arktis representerer en yttergrense for hva biologiske organismer kan tåle, og det er forholdsvis få arter som har klart å tilpasse seg dette miljøet. Næringskjedene er som i andre arktiske områder relativt korte og artsmangfoldet er lavt sammenliknet med tempererte områder. Til gjengjeld er det ofte store bestander av de enkelte artene. Det biologiske mangfoldet på og rundt Svalbard er sterkt knyttet til det produktive marine økosystemet i Barentshavet. Tilførselen sørfra av varmt atlanterhavsvann langs Svalbards vestkyst bidrar til et mildere klima og en større biologisk rikdom på Svalbard enn på tilsvarende breddegrader andre steder i Arktis. Både de store sjøfuglbestandene og pattedyr som isbjørn og polarrev henter i hovedsak sin næring fra de marine næringskjedene. Av høyere dyrearter er det bare rein og rype som gjennomlever svalbardvinteren med vegetasjonen på land som eneste næringsgrunnlag. Noen trekkende fuglearter utnytter også sommerproduksjonen på land. Dette gjelder de tre gåseartene, snøspurv og noen andre småfugl som årlig trekker oppover fra Nord-Europa. Svalbard har gjennom det meste av sin geologiske historie ligget under havet. Nesten uten opphold har det vært avsetning av sand, grus, leire, kalk osv som senere har blitt til lagdelte bergarter. Den bortimot sammenhengende lagrekken viser at det på Svalbard finnes bergarter fra alle deler av jordens historie, og mange inneholder godt bevarte fossiler av fortidens dyr og planter. Sammenliknet med det norske fastlandet er Svalbards natur lite påvirket av menneskelig aktivitet. Utenom en håndfull bosettinger er øygruppen stort sett fri for tyngre tekniske naturinngrep, det naturlige biologiske mangfoldet er stort sett intakt, og de økologiske prosessene får virke uten vesentlig menneskelig inngripen og styring. 3.1.2 Verdier | Svalbard-området er uten sammenlikning Norges største og mest urørte villmarksområde. Det biologiske mangfoldet på Svalbard er ikke spesielt stort sammenliknet med det øvrige Norge. Flere av artene som finnes der, er unike for arktiske områder, og forekommer ikke lengre sør. Flere av bestandene på Svalbard tilhører dessuten egne underarter, som skiller seg fra bestander av samme art ellers i Arktis. For eksempel er svalbardreinen en egen underart som ikke finnes andre steder. Arktiske områder har også levedyktige bestander av arter som er forsvunnet fra eller er truet i sydligere områder. Et eksempel fra Svalbard er fjellrev (polarrev), som har livskraftige bestander på Svalbard, men som er en truet art i Skandinavia. Kombinasjonen av et tilnærmet urørt naturmiljø og naturlige økosystemer som samtidig er godt kartlagt, samt moderne infrastruktur, lett adgang og nærhet til sentrale deler av Europa gjør Svalbard spesielt godt egnet som referanseområde for forskning og miljøovervåking. Større områder der det naturlige biologiske mangfoldet på gen-, arts-, og økosystemnivå er intakt og utvikler seg relativt upåvirket av lokal beskatning, arealbruk og forurensning, er viktige både for studier av naturlige økologiske prosesser, og fordi slike områder gir unike muligheter til å studere virkningene av globale og regionale miljøendringer. Verdien for økologiske studier økes ytterligere av at arktiske økosystemer er relativt enkle og derfor godt egnet som modellsystemer for studier av økologiske sammenhenger. Villmarksområdene byr også på store opplevelsesmuligheter og har betydning som naturdokument og naturarv for ettertiden. Det er rimelig å anta at verdien av villmarksområder og naturlige økosystemer vil øke i framtiden fordi omfanget av slike områder reduseres i raskt tempo, nasjonalt såvel som globalt. Sporene fra tidligere tiders virksomhet bidrar til å øke Svalbards opplevelsesverdi ytterligere. De ligger for det meste som spredte punkter langs Svalbard strandsletter, jf kap 3.2. De verken preger eller forandrer den opprinnelige naturen og landskapet, men fremstår som en integrert del av villmarksnaturen. 3.1.3 Sårbarhet | Livet i Arktis er tilpasset det harde klimaet og de ekstreme svigningene i temperatur, lys og næringstilgang som kjennetegner polarområdene. Det enkelte individ er derfor robust og tåler store belastninger i form av kulde, energimangel og feilslått reproduksjon. Enkelte særtrekk ved de arktiske miljøforholdene og artenes tilpasninger til dette miljøet gjør imidlertid den arktiske naturen sårbar for menneskelig påvirkning. Lave temperaturer og kort vekstsesong gjør at nedbrytnings- og vekstprosesser går langsomt. Både avfall og organiske forurensende stoffer brytes derfor svært sakte ned på Svalbard. Vegetasjonen på Svalbard er sårbar fordi lav produksjon fører til langsom revegetering der det har skjedd skade på vegetasjonsdekket. Permafrosten fører dessuten til at områder med sammenhengende vegetasjonsdekke er spesielt sårbare. Brudd i vegetasjonsdekket ødelegger den isolerende virkningen, underlaget tiner, og eroderes. Dette gjør at eventuelle skader forverres ytterligere. Sammenhengende vegetasjon finnes bare i lavlandsområdene langs kysten og i isfrie dalfører, og mindre enn 10% av landarealet har biologisk produksjon av betydning. Siden menneskelig virksomhet også er konsentrert i de isfrie lavlandsområdene berører inngrep og ferdsel en relativt stor del av de biologisk mest produktive landområdene. En stor andel av planteartene på Svalbard har dessuten begrenset utbredelse, og mange er bare kjent fra noen få lokaliteter. Inngrep eller slitasje på slike lokaliteter kan derfor redusere utbredelsen av disse artene på Svalbard, og i verste fall føre til at de arter forsvinner fra øygruppa. Både på land og i havet er en stor del av dyrelivet konsentrert i relativt begrensede områder, avhengig av årstid og variasjoner i den geografiske fordelingen av hav- og fjordis. Eksempler på dette er fuglekolonier, liggeplasser for sel og hiområder for isbjørn. Den geografiske konsentrasjonen av biologisk mangfold gjør at inngrep, gjentatte forstyrrelser eller forurensningsepisoder som berører begrensede geografiske områder kan ramme store deler av lokale fugle- og pattedyrbestander. Noen få arter i de enkle arktiske næringskjedene er nøkkelledd i energioverføringen til dyr høyere i næringskjeden. Dersom bestandene av disse nøkkelartene blir sterkt redusert, kan det få store konsekvenser for andre arter høyere opp i næringskjeden. De fleste arktiske artene av sjøfugl og sjøpattedyr lever lenge og har lavt reproduksjonspotensiale. Bestandene tåler derfor dårlig høy beskatning eller annen form for voksendødelighet. Til gjengjeld er de lite sårbare for mislykkede hekkesesonger som følge av f eks svikt i næringstilgangen eller ugunstig klima. Siden mesteparten av det høyere dyrelivet på Svalbard er avhengig av det marine økosystemet i Barentshavet, er sårbarheten for endringer og inngrep i dette systemet stor. Dette gjelder også til en viss grad også landlevende planteetere som rein og rype, fordi de store sjøfuglbestandene bidrar til å gjødsle vegetasjonen omkring de mange sjøfuglkoloniene langs kysten av Svalbard. Det store innslaget av trekkende arter gjør Svalbards fauna sårbar for negativ påvirkning av artenes overvintringsområder og langs trekkrutene. Et eksempel er den sterke reduksjonen i hekkebestanden av ringgås, som har sammenheng med ødeleggelse av gjessenes leveområder og næringsgrunnlag i Danmark og Nordøst-England. Svalbardnaturen er gjennomgående lite forurenset sammenlignet med fastlandet. Nivåene av PCB og enkelte andre organiske miljøgifter er imidlertid høyere i dyr som befinner seg på toppen av den marine næringskjeden ved Svalbard, enn i de fleste andre deler av Arktis. Dette skyldes langt på vei langtransport av forurensninger gjennom luft og vann fra sør, men bidrag fra lokale kilder kan heller ikke utelukkes. Mange av de organiske miljøgiftene er fettløselige og lite nedbrytbare, og mange arktiske arter har stor evne til lagring av fett i perioder med god tilgang på mat. Organiske miljøgifter løses i dette fettet og overføres gjennom næringskjeden sammen med fettet. På denne måten oppkonsentreres organiske miljøgifter gjennom næringskjedene slik at artene på toppen får høye konsentrater av disse stoffene. Persistente organiske miljøgifter kan blant annet påvirke forplantningsevnen og immunforsvaret. 3.2 Historie og kulturminner | Frem til den norske suverenitetsovertakelsen i 1925 var Svalbard internasjonal allmenning. Gjennom tidene har derfor mennesker fra mange land etterlatt spor etter sin virksomhet på øygruppen. Dette kan betraktes som en internasjonal kulturarv. Menneskenes bruk av Svalbard strekker seg over en 400 års periode. Det finnes ingen urbefolkning. Virksomheten har alltid vært knyttet til spesialiserte produkter som først har fått verdi gjennom omsetning i det europeiske stormarkedet. Svalbard har stort sett vært et midlertidig oppholdssted for dem som har oppholdt seg der. Bosettinger er blitt etablert i forbindelse med norsk og russisk gruvedrift. Mens de ansatte i gruvevirksomheten tidligere ble innkvartert i brakker, og hadde felles bespisning i messe, er Longyearbyen i løpet av de siste 25 år utviklet til et familiesamfunn med enebolig, rekkehus og hybelbebyggelse. I Barentsburg skjer innkvarteringen i store boligblokker, og med felles bespisning i messe. Mens Barentsburg tidligere var et familiesamfunn med skole og barnehage, er det nå så godt som ingen barn igjen der. Fra nederlenderne kom til Svalbard i 1596 og fram til ca 1900, var det utnytting av de biologiske ressursene som var grunnlaget for virksomheten. Ressursene ble ofte overbeskattet, og enkelte arter ble nær utryddet fra farvannene omkring Svalbard. Fra omkring 1900 startet utnyttelsen av mineraler, først og fremst kull. I de første årene deltok aktører fra flere land. De norske interessene økte i perioden 1916 - 1925. Anerkjennelsen av Norges suverenitet over øygruppen fulgte av Norges interesser og aktiviteter på Svalbard, øygruppens geografiske nærhet til Norge og behovet for en endelig løsning på Svalbard-spørsmålet i lys av motstridende stormaktsinteresser. Fra begynnelsen av 1930-årene var det bare Norge og Sovjetunionen, nå Russland som opprettholdt sin kulldrift på Svalbard. Fra midten av 60-tallet til midten av 90-tallet var Svalbard gjenstand for oljeleting, der både Norge, Sovjetunionen og flere andre nasjoner var involvert. En rekke vernetiltak ble iverksatt for å beskytte dyrelivet, og i 1973 ble over halvparten av Svalbard vernet som nasjonalparker og naturreservater. Fra 1974 fikk en rekke kulturminner et rettslig vern gjennom en særskilt forskrift. Den menneskelige virksomheten på Svalbard har preget landskapet på andre måter enn på fastlandet. På fastlandet har bruk gjennom flere tusen år gradvis ført til gjennomgripende endringer av omgivelsene, mens på Svalbard har arealbruken vært punktvis og begrenset. Bare de anleggene som var nødvendig for å høste av naturressursene har vært reist. Det var store svingninger i lønnsomheten, og mange av de tidligste etableringene ble raskt forlatt. Verdien av bygg, anlegg og utstyr var gjerne mindre enn omkostningene med demontering og frakt, og mye ble etterlatt eller brukt om igjen andre steder. Spredt over store deler av øygruppen finnes kulturminner som daterer seg fra 1600-tallet og fremover. Kulturminnene ligger i nær tilknytning til sjøen, ettersom mye virksomhet og ferdsel foregikk til sjøs. Fangstmennene var avhengig av tilgang på ferskvann og rekved til brensel i tillegg til et rikt dyreliv ved sine fangststasjoner. Dette var grunnleggende for valg av lokalitet til alle tider. Fangststasjoner fra forskjellige perioder er derfor ofte å finne på samme sted. Fangstfeltene var utbygd med en hovedstasjon og flere bistasjoner, som gjorde det mulig for fangstmennene å utnytte store områder. Tettheten av kulturminner er størst i de områdene som har de beste klimatiske forholdene, dvs langs Spitsbergens vestkyst og særlig i de store fjordene Hornsund, Bellsund, Isfjorden, Kongsfjorden og på Nordvest-Spitsbergen. Det er også gode fangstforhold og mange kulturminner langs vestkysten av Edgeøya. De eldste kulturminnene på Svalbard er knyttet til den vesteuropeiske fangsten av hval og hvalross. Senere overtok mer variert fangst (hvalross, pelsdyr, rein, fugl) med russiske og norske aktører, og fra vårt århundre stammer en rekke gruveanlegg. Fra 1800- og 1900-tallet finnes det kulturminner med tilknytning til polarforskning og mer eventyrlige ekspedisjoner. Det har blitt reist en del anlegg med tilknytning til offentlig service og myndighetsutøvelse, og det finnes spor etter krigshandlingene under annen verdenskrig. Ettersom mye av virksomheten på Svalbard foregikk til sjøs, er det grunn til å tro at det finnes kulturminner i farvannet omkring øygruppen, både senkete fartøy (skip, fly mm), rester av fangstede dyr og etterlatenskaper i gamle havner. Det er imidlertid liten kunnskap om marine kulturminner. Virksomheten på øygruppen har vært begrenset, og både antallet kulturminner og kulturminnetyper er begrenset i forhold til fastlandet. 3.3 Bosettingene på Svalbard | Det er fire bosettinger av en viss størrelse på Svalbard, og disse beskrives nedenfor. I tillegg er det overvintringer på spredte steder rundt om på øygruppen, blant annet i Hornsund, på Hopen og på Bjørnøya. 3.3.1 Longyearbyen | Longyearbyen er Svalbards største bosetting, og ligger i Adventfjorden. Longyearbyen er administrasjonssenter på Svalbard, og sysselmannen og øvrige statsetater har sine kontorer her. Bosettingen vokste frem i takt med gruvedriften i begynnelsen av det 20 århundre. I 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS gruverettighetene i Longyearbyen fra det amerikanske selskapet Artic Coal Company. Etter at gruve 3 ble nedlagt i 1996, er det nå bare i Gruve 7 innerst i Adventdalen selskapet driver kullutvinning i nærheten av Longyearbyen. I tillegg driver selskapet utvinning i Sveagruva. Samlet uttak fra de norske kullgruvene på Svalbard (Gruve 7 og Svea) er på ca 350 000 tonn pr år. De siste 10 15 årene har det vokst frem et variert næringsliv med hovedvekt på reiseliv, forskning og utdanning, men også med et bredt spekter av andre tjenesteytende næringer. Det utføres i dag ca 950 årsverk i Longyearbyen, hvorav ca 200 er tilknyttet kulldriften. Det økende antall arbeidsplasser i øvrige næringer har dermed kompensert nedgangen i arbeidsplasser tilknyttet gruvedriften. Det er også en betydelig aktivitet innen forskning og undervisning. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) har årlig ca 100 studenter innen naturvitenskapelige fag. Det nøyaktige folketallet i Longyearbyen til enhver tid er noe usikkert på grunn av stor mobilitet i befolkningen, men det kan legges til grunn at bosettingen har ca 1400 innbyggere. Longyearbyen fremstår i dag som et variert familiesamfunn med godt utbygd infrastruktur. I de senere år har det foregått aktivitet som har medført betydelige endringer i landskapsbildet, særlig kan nevnes veien til toppen av Platåfjellet i forbindelse med driften av Svalbard Satellittstasjon og det nye høydebassenget ved drikkevannskilden Isdammen. 3.3.2 Ny-Ålesund | Ny-Ålesund er verdens nordligste permanente bosetting, lokalisert i Kongsfjorden. Etter Kings Bay-ulykken i 1962 har det ikke vært drevet gruvedrift på stedet. Stortinget har bestemt at Ny-Ålesund skal være hovedsenter for norsk og internasjonal forskning på Svalbard. For tiden foregår ca 100 prosjekter innen naturvitenskap og miljøovervåking i regi av om lag 20 nasjoner. Kings Bay AS er grunneier og eier de fleste av bygningene på stedet. Selskapet tilrettelegger den nødvendige infrastruktur for forskningsstasjonene og organiserer kommunikasjon, overnatting og forpleining. Om lag 35 personer bor i Ny-Ålesund året rundt. I høysesongen om sommeren er over 120 personer på stedet, de fleste knyttet til forskningsvirksomheten. Stedet er populært som turistmål særlig i cruisesesongen noe som kan medføre interessekonflikter mellom reiselivsvirksomheten og forskningens behov for minst mulig påvirkning av miljøet i området. 3.3.3 Barentsburg | Barentsburg, som ligger i Grønfjorden, er i dag den eneste befolkede russiske bosettingen på Svalbard. For tiden utvinnes det kull i en gruve på utmål med innslag midt i bosettingen. Barentsburg har ca 800 innbyggere, betydelig mindre enn for bare 5 år siden, da folketallet var ca 1500. Gruvearbeiderne er fra Ukraina og Russland og har 2 års kontrakter med det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol. En norsk fabrikk, Barents Tekstil, sysselsetter et 40-talls kvinner i produksjon av folkloristiske barneklær for salg på det norske fastlandet. Inntil 1994 var Barentsburg et familiesamfunn, men grunnet økonomiske innstramninger ble barna sendt til fastlandet. Samfunnet i Barentsburg har de siste to årene vært utsatt for to alvorlige ulykker. I august 1996 omkom 141 mennesker på vei til Barentsburg under flyulykken på Operafjellet utenfor Longyearbyen, og i september 1997 ble 23 gruvearbeidere drept ved en eksplosjon i gruva. 3.3.4 Pyramiden | Pyramiden ligger i Billefjorden, og var inntil 1998 det andre hovedsetet for russisk gruvedrift på Svalbard. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. På det meste bodde ca 1000 russere og ukrainere i Pyramiden, og bosettingen hadde skole, barnehage og et aktivt samfunnsliv. Vinteren 1998 / 99 har Pyramiden vært avfolket, og det er usikkert hvilke planer Trust Arktikugol har for stedets fremtid. Planer om utbygging av turismen har vært nevnt. Bygninger og installasjoner i Pyramiden er viktige kulturhistoriske dokumenter, og sysselmannen har konkludert med at stedet bør bevares best mulig for ettertiden. Sysselmannen har samtidig gitt pålegg om at det blir ryddet opp for skjemmende etterlatenskaper og forurensing etter gruvedriften. Avviklingen av Pyramiden har vært ressurskrevende for sysselmannen, men det har vært et meget godt samarbeid med Trust Arktikugol i sakens anledning. 3.3.5 Svea | Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) har drevet kullgruvedrift i Svea i Van Mijenfjorden fra 1933, da anlegget ble kjøpt av selskapet Nya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Store Norske drev kullgruvedrift noen få år etter krigen. Først i 1970 begynte selskapet å undersøke forekomsten mer systematisk, og tidlig i 1997 begynte Store Norske ordinær kullproduksjon igjen. Virksomheten i Svea drives med personell fast bosatt i Longyearbyen som arbeider i Svea etter en turnusordning. Det befinner seg til enhver tid mellom 50 og 100 personer i Svea. Store Norske har lagt frem planer om åpning av et nytt kullfelt nord for Svea, Svea-Nord. Hvis det gis klarsignal til utvinning i dette feltet, regner selskapet med å kunne produsere mellom 700.000 og 1 mill tonn pr år i 30 år fremover. Dersom Svea-Nord ikke blir åpnet, vil selskapet gå inn for avvikling av kullgruvedriften så snart som mulig. 3.4 Hovedtrekk ved organisering av Svalbard, med særlig vekt på miljøforvaltningen | 3.4.1 Regjeringen og departementene | Regjeringen samordner forvaltningen av Svalbard gjennom det interdepartementale polarutvalg (Polarutvalget), jf kgl res 6 januar 1965 og 6 august 1971. Polarutvalgets sekretariat er lagt til Justisdepartementet. Følgende er medlemmer av Polarutvalget: Justisdepartementet | Utenriksdepartementet | Miljøverndepartementet | Nærings- og handelsdepartementet | Finansdepartementet | Samferdselsdepartementet | Norsk Polarinstitutt | Representanter for andre departementer møter når utvalget behandler en sak som hører under et departement som ikke er representert i utvalget. I tillegg har Justisdepartementet fattet vedtak om at en representant for Norges Forskningsråd kan være til stede på møtene i Polarutvalget. Hvert departement har ansvaret for at saksbehandlingen følger instruksen for saker angående polarområdene, jf rundskriv fra Justisdepartementet av 7 mai 1979 nr 3385 og utredningsinstruksen fastsatt ved kgl res 16 desember 1994. Forøvrig koordineres forvaltningen av Svalbard på vanlig måte mellom departementene. Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for miljøforvaltningen på Svalbard med Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Norsk Polarinstitutt, Riksantikvaren, Statens kartverk som ytre etater og Sysselmannen på Svalbard som regionalt apparat. Flere andre departementer har på sine fagområder et administrativt ansvar for spørsmål som har betydning for miljøet på Svalbard. Det gjelder særlig Justisdepartementet som koordinerer forvaltningen av Svalbard og har ansvaret for politiet, Kirke, undervisnings- og forskningsdepartementet som har et ansvar i saker om forskning og utdanning, Nærings- og handelsdepartementet som forvalter statens ansvar som grunneier og eierinteressene i statlige selskaper, medregnet enkelte næringsdrivende selskaper, og Fiskeridepartementet som har ansvaret for forvaltningen av sjøpattedyrene og fiskeriene rundt Svalbard. Utenriksdepartementet har ansvaret for de utenrikspolitiske sidene vedrørende forvaltningen av Svalbard. De overordnede strategiske målene, nærmere konkretiserte resultatmål og forventede resultater står i St prp nr 1 hvert år. Gjennom budsjettrammer og tildelingsbrev videreformidles oppgaver til ytre etater og sysselmannen. 3.4.2 Direktorater | 3.4.2.1 Innledning | Inntil 1995 var myndigheten etter de gjeldende miljøvernforskriftene for Svalbard lagt til Miljøverndepartementet, Riksantikvaren og sysselmannen. Statens forurensningstilsyn (SFT) hadde tilsynsmyndighet etter produktkontrolloven, mens Direktoratet for naturforvaltning (DN) ikke var tillagt myndighet. Organiseringen innebar at Miljøverndepartementet hadde funksjoner som på fastlandet var tillagt direktoratene. For å bedre den faglige kompetansen og kapasiteten og samtidig øke den faglige kontinuiteten i miljøvernforvaltningen på Svalbard gikk Regjeringen i St meld nr 22 (1994 - 95) Om miljøvern på Svalbard inn for å tillegge direktoratene mer ansvar. Dette ble fulgt opp i mai 1996, da Miljøverndepartementet overførte ansvar og oppgaver til DN og SFT. I tillegg til ytre etater under Miljøverndepartementet har ytre etater underlagt andre departementer også ansvar for visse spørsmål som har betydning for natur- og kulturmiljøet. Dette gjelder særlig Fiskeridirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet, Luftfartsverket og Bergmesteren for Svalbard. I dag omfatter de ytre etaters ansvar instruksjonsmyndighet ovenfor sysselmannen innenfor de respektive fagområdene (se nedenfor under hver etat), faglig veiledning, forskriftsarbeid, behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen og forberedelse av saker for departementet. Direktoratene er tillagt myndighet til å fatte vedtak i enkelte saker innen sitt fagfelt. Etatenes roller i andre sammenhenger enn miljøforvaltningen for Svalbard omtales ikke. 3.4.2.2 Direktoratet for naturforvaltning | Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for all artsforvaltning på Svalbard, bl a vilt- og innlandsfiskeforvaltning, herunder forskriftsarbeid og behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen. Direktoratet for naturforvaltning har i tillegg myndighet til å utstede særskilte import- og eksporttillatelser for truede dyr og planter i henhold til konvensjonen om handel med truede dyr og planter (CITES). Direktoratet for naturforvaltning har også ansvaret for verneområdeforvaltningen, herunder å utarbeide forslag til eventuelle nye verneområder med forskrifter, og forestå høringer, å godkjenne forvaltningsplaner for eksisterende verneområder som sysselmannen utarbeider og å behandle klager på vedtak fattet av sysselmannen. Direktoratet har videre ansvaret for: Ferdsel i miljøsammenheng, herunder forskriftsarbeid og behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen. Oppfølgning av forvaltningsplanen for turisme og friluftsliv. Forberedelse av forskrifter og eventuelt andre miljøforvaltningsoppgaver knyttet til fritidshytter på Svalbard. 3.4.2.3 Statens forurensningstilsyn | SFTs ansvar og oppgaver er særlig knyttet til utslipp fra industriell virksomhet, avfallshåndteringen i bosettingene, opprydding etter tidligere miljøødeleggelser og beredskapen mot akutt forurensning. SFT veileder og bistår sysselmannen innen disse områdene. Normalt vil det være sysselmannen som fatter vedtak, og SFT er da ankeinstans. I saker av mer omfattende karakter vil det være SFT som treffer vedtak. SFT har også ansvaret for produktkontrolloven med tilhørende forskrifter. 3.4.2.4 Riksantikvaren | Riksantikvaren har ansvaret for myndighetsutøvelse vedrørende kulturminnevern. Riksantikvaren er videre rådgiver for de andre ytre etater i saker som angår kulturminneinteresser på Svalbard. Vedtak om fredning eller dispensasjon fra forskriften for alle typer inngrep inkludert arkeologiske utgravninger blir fattet av Riksantikvaren. 3.4.2.5 Norsk Polarinstitutt | Norsk Polarinstitutt er en sentral faglig og strategisk rådgiver i miljøvernsaker på Svalbard. Instituttet har ansvar for økologisk og fysisk kartlegging, gjennomføring av miljøovervåking og forvaltningsrettet forskning om biologiske og fysiske forhold. En viktig oppgave for instituttet er også å bistå myndighetsutøvende organer som feltoperatør og støtteapparat. 3.4.2.6 Fiskeridirektoratet | Forvaltning av fiskerier og sjøpattedyr rundt Svalbard ligger under Fiskeridepartementets ansvarsområde. Fiskeridirektoratet utarbeider forskrifter om tillatelse til fiske i Svalbards territorialfarvann og i fiskerivernsonen, med hjemmel i forskrift opprettet ved kgl res 28 april 1978 i medhold av svalbardloven. Videre bistår direktoratet Fiskeridepartementet ved utarbeiding av forskrifter for forvaltning av sjøpattedyr innenfor territorialgrensen. 3.4.2.7 Sjøfartsdirektoratet | Sjøfartsdirektoratet har kontrollansvar med at skip som seiler i svalbardfarvann oppfyller krav som er fastsatt for å forebygge forurensning av det marine miljø i den utstrekning lov 9 juni 1903 nr 7 1903 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed kap 11 gjelder på Svalbard. Det er ingen sjøfartsinspektør med myndighet på Svalbard, men sjøfartsinspektøren i Troms bistår sysselmannen i etterforskning av utslipp fra skip. 3.4.2.8 Luftfartsverket | Regelverket om ferdsel med luftfartøy som bygger på lov 11 juni 1993 nr 101 om luftfart (luftfartsloven) og svalbardloven, forvaltes av Luftfartsverket, med unntak av bestemmelsene i naturvernforskriften og verneforskriftene. Bestemmelser som har betydning for miljøet, er særlig regler om flyving i korridorer, minstehøyder mv. 3.4.3 Regionalt apparat | 3.4.3.1 Sysselmannen på Svalbard | Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard og skal ivareta den norske stats interesser på øygruppen. En rekke statsoppgaver som på fastlandet er lagt til forskjellige myndigheter, er samlet hos sysselmannen. Han har samme myndighet som en fylkesmann, og er også politimester, herunder leder av den lokale redningstjeneste. Sysselmannen har ansvaret for det stedlige løpende miljøforvaltningsarbeidet på Svalbard med myndighet etter de forskjellige miljøvernforskriftene, herunder behandling av enkeltsaker og saksforberedelse av saker som går videre til direktoratene eller Miljøverndepartementet. Sysselmannen har det operative ansvaret for den statlige beredskapen for akutt forurensning på Svalbard, innenfor territorialfarvannet (4 nautiske mil fra grunnlinjene). Utenfor firemilsgrensen har SFT primæransvaret, men sysselmannen har aksjonsplikt inntil SFT overtar ledelsen for aksjonen. I St meld nr 22 (1994 - 95) gikk Regjeringen inn for å opprette en egen miljøvernavdeling hos sysselmannen, slik det er hos fylkesmennene på fastlandet. Sysselmannsbestillingen ble omorganisert 1 januar 1997, og har nå en særskilt miljøvernavdeling med syv faste stillinger en miljøvernleder, tre naturvernkonsulenter og tre kulturminnekonsulenter. Innenfor rammen av de rettsregler som gjelder, styres miljøvernarbeidet gjennom tildelingsbrev, virksomhetsplaner og resultatrapportering. I forhold til fastlandet er det et særtrekk at forvaltning av natur- og kulturmiljø er organisert sammen. På fastlandet ligger myndigheten hos henholdsvis fylkesmannen og fylkeskommunen. Om sommeren har sysselmannen feltinspektører som overvåker turisme og ferdsel og samtidig utfører endel naturregistreringer langs kysten nord og vest av Spitsbergen. Feltinspektørene opererer i feltlag bestående av en utmarkstekniker og en polititjenestemann. Sysselmannen prioriterer tverrfaglig samarbeid mellom miljøvern- og politiavdelingen, spesielt i hensikt å forebygge og etterforske miljøkriminalitet. 3.4.3.2 Bergmesteren for Svalbard | Bergmesteren for Svalbard forvalter de geologiske ressursene på øygruppen gjennom bergverksordningen for Svalbard fastsatt ved kgl res 7 august 1925. Bergmesteren tildeler områder (utmål), som gir enerett til utnytting av alle de mineralske råstoffene som ligger innenfor utmålets grenser. Ved undersøkelser av større omfang og igangsetting av olje- og bergverksdrift tildeler bergmesteren nødvendig grunn for virksomheten. Dette gjøres i nært samarbeid med sysselmannens miljøvernavdeling. Bergmesteren for Svalbard fører oppsyn med all pågående og forventet virksomhet når det gjelder utnytting av de geologiske ressursene. I den forbindelse rapporterer bergmesteren til sysselmannen om forhold som kan ha betydning for miljøet. Bergmesteren skal videre virke for at Svalbards geologiske ressurser forvaltes og utnyttes best mulig til nytte for samfunnet. I dette arbeidet skal bergmesteren søke å fremme olje- og bergverksnæringen på øygruppen blant annet gjennom informasjon og markedsføring av Svalbard som et prospekteringsområde. Organisasjonskart over miljøvernforvaltningen på Svalbard | 3.4.4 Svalbard Samfunnsdrift AS og Svalbardrådet Svalbard er ikke organisert som fylke eller kommune. En rekke oppgaver som ivaretas av kommunen på fastlandet er i Longyearbyen tillagt Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), som er et heleiet statlig aksjeselskap underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Dette gjelder blant annet oppgaver som vei, vann, kloakk og energiforsyning samt en del sosiale tjenster som drift av barnehage og ungdomsklubb og kulturelle oppgaver som bibliotek og kinodrift. Det folkevalgte organet Svalbardrådet (15 medlemmer) har per i dag først og fremst rådgivende myndighet, men er tildelt begrenset forvaltningsmyndighet (tildeling av løyver for drosje- og rutebil). Det foreligger også konkrete planer for at Svalbardrådet skal gis myndighet til å tildele skjenkebevillinger i Longyearbyen. En mer omfattende omlegging av Svalbardrådet fra et rådgivende organ til et lokaldemokratisk myndighetsorgan vil bli drøftet i den kommende stortingsmelding om Svalbard. 11 Jan Mayen | 11.1 Jan Mayen beliggenhet og status | Jan Mayen er en 373 km2 stor øy som stikker opp av Grønlandshavet, 600 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland. Øya ligger omtrent 1000 km fra både norskekysten og Svalbard. Den strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. Øya faller i tre deler, de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan, med et smalere, lavere midtparti. Siden 1929 er Jan Mayen en del av Kongeriket Norge, jf lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen § 1. Det rettslige utgangspunkt er altså det samme for Jan Mayen og Svalbard, til forskjell fra de antarktiske besittelser som er gjort til biland ved lov 27 februar 1930 nr 3. Svalbardtraktaten gjelder ikke for Jan Mayen, slik at norsk myndighet kan utøves over Jan Mayen uten hensyn til begrensninger som traktaten setter. At Jan Mayen er en del av riket, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder i forhold til Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen. 11.2 Miljøforhold og aktivitet | 11.2.1 Miljøforhold på Jan Mayen | Jan Mayen er preget av vulkansk opprinnelse, og berggrunnen ligner mye på store deler av Island. Den snødekte vulkanen Beerenberg (2277 m) på Nord-Jan er fremdeles aktiv og hadde sitt seneste utbrudd i 1985. Fremdeles stiger det damp både av hovedkrateret og enkelte andre steder på øya. Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5°C og -6°C. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Bortsett fra mindre områder midt på øya må Jan Mayen karakteriseres som nesten upåvirket villmark der de intakte økosystemene på land er nært koblet med de marine økosystemene. Landskapsformene er meget særpregete etter norsk målestokk, takket være øyas vulkanske bakgrunn, med hundrevis av kratre, størknede lavastrømmer og store hauger med aske. Store deler av øya er helt uten vegetasjon. Øyas størrelse og avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset. Plante- og dyreliv er preget av overgangen mellom arktisk og mildere klima. Sammenlignet med Svalbard kan Jan Mayen mangle høyarktiske arter, men til gjengjeld ha arter som krever et mildere klima. Vegetasjonen domineres av småvokste urter, lav og moser. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen. Enkelte arter er endemiske. Pattedyrfaunaen er meget liten. Reinsdyr forekommer ikke. Det fantes en relativt stor bestand av fjellrev. Arten er nå på det nærmeste utryddet av jakt og fangst. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid. Fuglefaunaen omfatter 27 hekkende arter og skiller seg ikke vesentlig fra Svalbard. Øya kan dessuten være raste- og hvileplass for flere arter under trekket. Rype finnes ikke. Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvannsøkosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder. Det særkjennes ved en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år. Havfaunaen er rikere. Jan Mayen-området er en viktig kasteplass for flere selarter, og en rekke hval finnes i farvannet. Det har vært og er et betydelig fiske på flere fiskeslag i havområdene omkring Jan Mayen. Nær Jan Mayen er det også viktige forekomster av reke og haneskjell. Gjennom beskatning er det særlig bestandene av fjellrev og haneskjell som er blitt sterkt påvirket. Røyebestanden har også vært beskattet. For øvrig er det skjedd en omfattende fangst på sel, hval og flere fiskeslag. Beskatningen av vandrende bestander må her ses i sammenheng med den beskatning som skjer utenfor Jan Mayen-området. Det er påvist langtransportert forurensning trolig fra amerikanske kilder, men usikkert om dette kan ha påvirket bestandene av levende organismer merkbart. Lokale forurensningskilder har liten betydning. Transport og lagring av olje skaper en viss risiko for oljeforurensning. Det er flere søppelfyllinger, hvorav en har PCB-holdig avfall. 11.2.2 Aktivitet i historisk tid | De første mulige belegg for kunnskap om Jan Mayen skriver seg fra 500-tallet, og det er grunn til å regne med at Jan Mayen var kjent i vikingtiden. Øya ble (gjen) oppdaget i 1614 av engelskmenn og nederlendere som ledd i hvalfangsten i ishavet. Øya har sitt navn etter den nederlandske oppdageren, og nederlenderne hadde flere hvalfangststasjoner på Jan Mayen på 1600-tallet. Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver. Etter dette lå øya utenfor all aktivitet inntil en østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon tilbragte mer enn et år der i 1882 - 83. Tidlig på 1900-tallet begynte overvintringsekspedisjoner for fangst, først og fremst på fjellrev. Avtakende utbytte gjorde at denne fangsten tok slutt i 1930-årene. Det finnes bygningsrester etter den vitenskapelige ekspedisjonen og flere hytter fra overvintringsfangsten, foruten noen graver. Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921. Av denne finnes det bare tuftene og løse rester igjen. Med unntak av vinteren 1940 - 41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I denne perioden var mannskapet på Jan Mayen evakuert til England, men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene bl a for konvoitransporten til Murmansk gjorde at virksomheten ble tatt opp igjen. Under krigen var således Jan Mayen den eneste del av Norge som fullt ut var under den lovlige norske regjerings kontroll. Etter krigen ble det bygd en ny meteorologisk stasjon. Den ble benyttet inntil 1960 og utgjør fortsatt et stående bygningskompleks. I tillegg til sine tjenesteplikter har personalet også hatt adgang til og faktisk drevet en viss fangst og røyefiske. 11.2.3 Aktiviteten i dag | Aktiviteten på Jan Mayen i dag er av blandet sivil og militær art. Den knytter seg til meteorologiske observasjoner og siden 1959 til navigasjonssystemet LORAN-kjeden. All regulær aktivitet på Jan Mayen skjer i statlig regi, og administreres nå av Fiskeridepartementet. For tiden er det normalt 18 personer som overvintrer på Jan Mayen. Bebyggelsen i bruk ligger på sørsiden av øya, og her er også avfallsfyllingen. Energiforsyningen er oljebasert. Oljen tas inn på nordsiden og lagres dels der, dels på sørsiden, og transporteres over land i en overjordisk rørledning. Atkomstmulighetene til Jan Mayen er meget begrenset. Siden 1960 finnes en flystripe som den nåværende bebyggelsen er bygd i nærheten av. Den er værutsatt og disponeres av Forsvaret som trafikkerer den fra Bodø hver annen eller tredje måned for å føre frem forsyninger og nytt personell. Øya har ingen naturlig havn. Ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden. Det er veiforbindelse mellom den nåværende bebyggelsen og nordsiden av Midt-Jan, medregnet til den gamle meteorologiske stasjonen. Det er også enkelte kjørespor langs traseer i terrenget. Virksomheten på Jan Mayen er altså i alt vesentlig begrenset til den meteorologiske / LORAN-stasjonen. I havområdene foregår det et betydelig fiske. For enkelte bestander særlig haneskjell har fangstingen vært så omfattende at det har vært nødvendig å stanse den for å unngå at bestanden skulle bli utryddet. Det finnes ingen regulære atkomstmuligheter for turister eller andre interesserte, og det er ikke lagt opp til noen fasiliteter for overnatting og forpleining. Sommerstid kan imidlertid enkelte turister ta seg i land fra båter når værforholdene tillater det. 11.3 Rettstilstanden på Jan Mayen | 11.3.1 Alminnelige utgangspunkter | Etter Jan Mayen-loven § 2 gjelder norsk privatrett og strafferett samt norsk rettspleie på Jan Mayen. Annen lovgivning gjelder for Jan Mayen bare i den utstrekning det er bestemt. Dette følger generelt av Jan Mayen-loven selv (§ 2 første ledd annet punktum), og er dessuten sagt i enkelte lover. 3 En betydelig del av Midt-Jan var i sin tid privat eiendom gjennom okkupasjon (Birger Jacobsen), jf Høyesteretts dom i Rt 1933 s 511. Etterat arvingene overdro sine rettigheter til staten i 1952, er all grunn, bygninger, anlegg og levninger statseiendom, jf også Jan Mayen-loven § 3. Denne bestemmelsen utelukker også at det kan vinnes hevd på statsgrunn. Jan Mayen har sitt eget sjøterritorium. For utstrekningen av sjøterritoriet gjelder den vanlige firemilsgrensen, som strekker seg fra grunnlinjer fastsatt ved kgl res 30 juni 1955. Ut over dette gir lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone hjemmel for å opprette en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil rundt øya. Ved forskrift fastsatt ved kgl res 23 mai 1980 er denne hjemmelen brukt til å opprette en 200 mils fiskerisone, dvs en økonomisk sone begrenset til fiskeriformål. 4 I forhold til Island er denne sonen avgrenset av den islandske 200 mils sonen (avtaler mellom Norge og Island 28 mai 1980 og 22 oktober 1981). Mot Grønland er sonegrensen trukket opp ved Den internasjonale domstols dom i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge i 1993 (ICJ Reports 1993 s 38 flg). Jan Mayen har sin egen kontinentalsokkel, som er avgrenset på samme måte som fiskerisonen. Jan Mayen-lovens regler gjelder for øyas land- og sjøterritorium. For sjøterritoriet omkring øya kan derfor både Jan Mayen-loven og lov om økonomisk sone gi hjemmel for bestemmelser, men soneloven § 1 tredje ledd legger opp til at den ikke vil bli brukt som hjemmel. Utenfor sjøterritoriet må den rettslige regulering bygge på soneloven eller på at norsk rett får anvendelse i henhold til interlegale regler (jf straffeloven § 12 for strafferettslige regler). Gjelder det kontinentalsokkelen, er hjemmelen for regulerende bestemmelser lov 21 juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, eller med sikte på petroleumsvirksomhet lov 29 november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet, jf lovens § 1 - 4. Jan Mayen lå inntil 1995 under ansvarsområdet for Sysselmannen for Svalbard. Ved kgl res 25 august 1994 ble det administrative ansvar for øya, herunder for den lokale miljøvernforvaltning, overført til fylkesmannen i Nordland. Rettspleien hører under Salten herredsrett og politimyndighet under politimesteren i Bodø. Stasjonssjefen er øverste representant for sivile og militære myndigheter på øya med oppgave å håndheve lover og forskrifter og ivareta norske interesser. Stasjonssjefen har begrenset politimyndighet. Eventuell bergverksdrift hører under Bergmesteren på Svalbard, jf forskrift 23 april 1976. 11.3.2 Grunnlaget for miljøvernreglene for Jan Mayen | De fleste reglene om miljøvern for Jan Mayen er fastsatt i forskrifter. Den alminnelige forskriftshjemmelen er Jan Mayen-loven § 2 annet ledd, som har samme innhold som Svalbardloven § 4. Den gir følgelig hjemmel for bestemmelser bl a om fredning, jakt, fangst og fiske, turisme og ymse næringsvirksomhet. Når det gjelder fiskerisonen og kontinentalsokkelen, er det henholdsvis soneloven og kontinentalsokkelloven som vil være hjemmelen for forskrifter, jf 11.3.1 ovenfor. Noen miljørelevante regler i norsk lov vil gjelde for Jan Mayen uten videre som følge av Jan Mayen-loven § 2 første ledd. Dette har betydning for erstatningsrettslige og strafferettslige regler, og Svalbard og Jan Mayen vil her stå i samme stilling. Generalklausulen mot miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b gjelder altså for Jan Mayen, og det fremgår til overmål av at bestemmelsen gjennom sitt tredje ledd (2) uttrykkelig rammer betydelig skade på eventuelle verneområder på Jan Mayen. Produktkontrolloven er den eneste av miljøvernlovene for fastlandet som selv bestemmer at den gjelder også på Jan Mayen (pkl § 14). Jan Mayen står her i samme stilling som Svalbard, jf kap 8.3.3.5. Ut over dette kan miljørelevante regler være fastsatt i instruks for virksomheten til Forsvaret og Vervarslinga for Nord-Norge. 11.3.3 Oversikt over miljøvernreglene for Jan Mayen | Det er ikke opprettet særskilte verneområder på Jan Mayen. Alminnelige regler om naturinngrep på Jan Mayen er fastsatt i midlertidig forskrift 28 mai 1971 for regulering av naturinngrep på Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard er forskriften avløst av naturvernforskriften av 1983, men på Jan Mayen gjelder den fortsatt. Opprinnelig skulle den bare gjelde frem til 1974, men den er nå forlenget inntil videre (uten at tittelen er endret). Naturinngrepsforskriften gjelder også for sjøterritoriet ut til firemilsgrensen. Den omfatter all virksomhet eller andre tiltak som kan medføre en endring i landskapet eller naturmiljøet for øvrig (§ 1 første ledd). Som eksempler angir forskriften bergverksdrift, oljevirksomhet, industriell virksomhet generelt, hotell- og herbergevirksomhet og arealdisponering til transportanlegg, tankanlegg og større brennstofflagre. Det må antas at forskriften omfatter all bebyggelse og anlegg uansett formål, også som ledd i Forsvarets arbeid og meteorologiske observasjoner. Derimot må beskatning og introduksjon av levende organismer falle utenfor. Departementet har for øvrig adgang til å unnta bestemte virksomhetstyper eller områder fra forskriften (§ 7 annet ledd). Etter det utvalget kjenner til, har denne hjemmelen ikke vært brukt. Virksomhet som faller inn under forskriften § 1, må ha godkjenning av fylkesmannen. Regulært skal planene forelegges fylkesmannen minst ett år før iverksetting. Det er hjemmel for å kreve konsekvensutredning (§ 2 fjerde og femte punktum, jf også § 3 tredje ledd). Det kan nedlegges forbud mot virksomhet som kan volde omfattende forurensning eller skade større områder eller særpregete naturforekomster eller kulturminner (§ 3 fjerde ledd), og planene kan påbys endret (§ 3 første ledd). Men det er tvilsomt om fylkesmannen ut over dette har en alminnelig adgang til å nekte godkjenning. Det kan settes som vilkår at det treffes tiltak for å motvirke skader på naturmiljø og landskap som følge av virksomheten, og slike pålegg kan også gis på et senere tidspunkt (§ 3 første ledd). Når en virksomhet opphører, skal det skje en full opprydding og tilbakeføring av landskapet (§ 5). Det kan imidlertid dispenseres fra dette kravet (§ 7 første ledd). Forskriften oppstiller en generell hensynsregel for omgang med naturen, med krav om at ferdsel og virksomhet ikke må føre til endring eller vesentlig forurensning av grunnen, luften, innsjøer og elver og sjøområder som støter opp mot Jan Mayen, og heller ikke vesentlig eller unødig skade på plante- eller dyrelivet (§ 4 første ledd). Miljøverndepartementet kan gi forskrifter om motorferdsel (for kjøretøyer og landing med luftfartøy), jf § 4 annet ledd. For bergverk er bergverksloven 30 juni 1972 nr 70 gjort gjeldende for Jan Mayen med enkelte tilpasninger (forskrift 23 april 1976 om bergverksordningen for Jan Mayen), og gjelder i tillegg til naturinngrepsforskriften. For petroleumsvirksomhet gjelder petroleumsloven på samme måte. For vilt og ferskvannsfisk gjelder forskrift 11 august 1978 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen, som nå bare har betydning for Jan Mayen. Forskriften gjelder også for sjøterritoriet rundt Jan Mayen (§ 3 første ledd). Som vilt regnes viltlevende fugler, landpattedyr og sjøpattedyr, men smågnagere omfattes ikke av forskriften (§ 2). Dette betyr at forskriften også gjelder for sel og hval, men for sjøpattedyr blir forskriften forvaltet av Fiskeridepartementet (§ 20 første ledd). Som ferskvannsfisk regner forskriften laks, pukkellaks og røye (både sjørøye og stasjonær røye). Forskriften har til formål å opprettholde den naturlige artsrikdom, bevare balansen mellom artene og deres naturgrunnlag og mellom artene innbyrdes (den økologiske balanse på artsnivå), og å regulere en økologisk forsvarlig høsting av vilt og ferskvannsfisk (§ 1). For vilt bygger den på et fredningsprinsipp, og jakt og fangst er bare lovlig innen de jakttider som fremgår av vedlegget til forskriften (§ 4). Isbjørn, polarrev, lomvi, kortnebbgås og rype (om den forekommer) er totalfredet. Uansett fredning kan felling skje ved nødstilstand eller med særskilt tillatelse for å unngå skade på folk eller annen vesentlig skade (§ 5). Det er nærmere bestemmelser om jakt- og fangstmetoder (§§ 7 - 8). Ferskvannsfiske dvs røyefisket i Nordlaguna er forbudt i tiden 26 juli - 10 august, og det er nærmere regler om fiskemetoder mv (§§ 9 - 10). Departementet har omfattende hjemler til å utvide eller innskrenke adgangen til jakt og fiske (§§ 11 - 13). Egg- og dunsanking må ha tillatelse fra fylkesmannen (§ 4 fjerde ledd). Forskriften har for øvrig bl a regler for å beskytte fuglefjell mot støy, om at ulovlig ervervet vilt og fisk blir statens eiendom og hjemmel for å innføre båndtvang. Det er også en bestemmelse om at departementet kan gi erstatning for skader som fredet vilt har voldt på Jan Mayen (§ 16 annet ledd). Dette er trolig bare aktuelt for skader som isbjørn måtte volde under besøk i vinter- og vårmånedene, men utvalget kjenner ikke til at det noen gang har vært gitt slik erstatning. Utsetting av fisk og vilt krever samtykke av departementet (§ 17). Bestemmelsen har vært aktuell med tanke på reintroduksjon av polarrev. Det er for tiden knapt noen rev å utføre, men utførselsforbudet for levende rev står ved makt (forskrift 27 juli 1939, som gir lov 3 juni 1938 nr 4 om utførselsforbud for levende rev, skogmår m.v. med tilhørende forskrift 10 februar 1939 anvendelse også på Jan Mayen). For kulturminner gjelder forskrift 21 juni 1974 om fredning av kulturminner på Jan Mayen, som tidligere også gjaldt for Svalbard. Forskriften skiller mellom faste og løse kulturminner. Generelt er faste kulturminner fra før 1900 fredet (§ 2 jf § 1). Det samme gjelder skilter og annet som er anbragt for å okkupere grunn før 1926. Nyere tekniske kulturminner og steder som historiske hendelser knytter seg til, kan fredes av Riksantikvaren med hjemmel i § 3. For ny virksomhet gjelder en undersøkelses- og tiltaksplikt for å hindre at fredet fast kulturminne blir skadet (§ 6), og hvis et kulturminne kan bli berørt, kreves det vedtak av fylkesmannen for at arbeidet kan fortsette (§ 5). Funn av løse kulturminner fra før 1900 skal meldes til fylkesmannen og er statens eiendom hvis det ikke er rimelig håp om å finne eieren (§ 9), og Riksantikvaren kan i medfør av § 10 frede også yngre kulturminner. Fredete kulturminner må ikke tas med ut av riket (§ 11), men det er ikke noe forbud mot å ta kulturminner fra Jan Mayen med til Svalbard eller fastlandet. For drivtømmer (rekved) gjelder en strengere regel med forbud mot utførsel fra Jan Mayen (forskrift 25 september 1931). 5 Saltvannsfiskeloven (lov 3 juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v.) gjelder i fiskerisonen ved Jan Mayen (jf lovens § 1 første ledd bokstav a). Loven tar særlig sikte på fiske og fangst, men kan også gjøres gjeldende for annen virksomhet som påvirker fisken. Reguleringer herunder fredning og kvotebegrensninger kan vedtas med hjemmel i § 4 med virkning for både norske og utenlandske fartøyer (jf § 1 fjerde ledd). Utlendinger har bare adgang til å fiske i fiskerisonen når det er fastsatt etter lov om Norges økonomiske sone § 6 som følge av avtale med vedkommende stat (jf forskrift 23 desember 1980 om utlendingers fiske og fangst i fiskerisonen ved Jan Mayen). Saltvannsfiskeloven tar primært sikte på saltvannsfisk (unntatt anadrome laksefisk). Den gjelder også for skalldyr og bløtdyr, og har vært brukt til å stanse tråling etter haneskjell sør for Jan Mayen. Lovens reguleringsfullmakter og flere andre bestemmelser gjelder også for sel- og hvalfangst, slik at det her synes å foreligge en overlapping med viltforskriften. Enkelte av reguleringsfullmaktene synes å gjelde for bentisk fauna og marin vegetasjon generelt, men dette er ikke reflektert i bestemmelsen om lovens saklige virkeområde (se § 2, jf særlig § 4 første ledd bokstav n og o). Utsetting av levende organismer eller rogn kan bare skje med tillatelse fra Fiskeridepartementet ved forskrift eller enkeltvedtak (§ 4 fjerde ledd). I tillegg til de bestemmelser som er fastsatt i lov og forskrift, har Forsvaret gitt regler i form av instruks som stasjonssjefen på Jan Mayen legger til grunn for virksomheten der. 11.4 Utvalgets vurderinger | 11.4.1 Behovet for regler | Fra miljøsynspunkt har Jan Mayen betydelig interesse. Mesteparten av øya må sies å være upåvirket av mennesker på annen måte enn gjennom langtransport av stoffer, og også denne påvirkningen er begrenset. Den geologiske bakgrunnen er unik for Norge, og beliggenheten gir spesielle miljøbetingelser og muligheter for å studere klimatiske og økologiske forhold. Jan Mayen er stadig et ganske utilgjengelig sted. Den mest praktiske transportmåten med fly er i praksis meget begrenset, med ca åtte flyvninger i året, i hovedsak beregnet på personell og forsyninger til Forsvarets virksomhet og værtjenesten. Ilandstigning fra båt må skje ved hjelp av småbåter og kan ofte være meget farefull (jf saksforholdet i høyesterettsdommen i Rt 1989 side 715 (Botten-saken)). Det er ingen overnattingssteder eller andre fasiliteter som retter seg mot allmennheten eller overhodet andre enn dem som har sitt arbeid på Jan Mayen. På denne bakgrunn står Jan Mayen i en helt annen stilling enn Svalbard når det gjelder tilgjengelighet. Også når det gjelder aktivitetsnivå, er det store forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard drives det aktiv næringsvirksomhet i familiesamfunn, og den løpende faste bosetting er opptil flere hundre ganger så stor som på Jan Mayen. På Jan Mayen kan norske myndigheter holde full kontroll med oppstarting av ny aktivitet, mens dette stiller seg annerledes etter Svalbardtraktaten. De topografiske og klimatiske forhold, og begrenset tilgang til ferskvann, gjør også at Jan Mayen er klart mindre egnet for fast bosetting enn Svalbard. På denne bakgrunn kan det hevdes at Jan Mayen langt på vei freder seg selv, og at nødvendig styring med den eksisterende statlig virksomhet kan skje gjennom instrukser uten bruk av lov eller forskrift. Utvalget mener imidlertid at det er behov for å ivareta miljøverdiene på Jan Mayen gjennom regler i lov eller forskrift. Slik har man sett på det hittil, og både naturinngrepsforskriften, viltforskriften og kulturminneforskriften bærer bud om det. Regulering gjennom instruks vil innebære en intern regelgivning innenfor en forvaltningsgren. Det vil holde andre interesser og interesserte utenfor både når det gjelder regelgivningsprosessen og innsyn i regelbruken. Dersom noe av virksomheten på Jan Mayen skulle bli drevet av en institusjon utskilt fra staten i form av et selvstendig rettssubjekt noe som i og for seg kan tenkes når det gjelder værtjenesten vil en statlig instruks ikke være bindende for dem. En instruks kan også være et utilstrekkelig rettsgrunnlag i forhold til handlinger som personalet foretar utenfor tjenesten, og den gir mer begrensete muligheter for å gripe inn med sanksjoner i tilfelle av overtredelse enn det som kan skje med hjemmel i lov og forskrift. Utvalget viser også til at miljøverdienes stilling blir vesentlig bedre markert ved lov eller forskrift enn gjennom en intern instruks. Vi vil samtidig understreke betydningen av å ha et regelverk som effektivt er føre vàr dersom utviklingen skulle ta en annen retning mot sterkere miljøbelastninger enn det ser ut til i dag. Det kan f eks ikke utelukkes at Jan Mayen kan fremtre som et mer fristende mål for fritidsekspedisjoner. At organisert turisme knapt er tenkelig, behøver ikke å hindre at Jan Mayen kan bli oppsøkt av eventyrere. I tråd med mandatet legger utvalget til grunn av de forhold hvor miljøpåvirkningen er sterkest i Jan Mayen-området, nemlig ved fisket, skal holdes utenfor fremtidig miljølovgivning for Jan Mayen, og fortsatt reguleres i medhold av saltvannsfiskeloven. 11.4.2 Svakheter ved gjeldende miljøregelverk | Utvalget ser visse svakheter ved gjeldende miljøregelverk for Jan Mayen, både av innholdsmessig og formell art. Utvalget mener derfor at det bør innføres et nytt regelverk. Formelt bærer reglene preg av at det opprinnelig var tale om felles regler for Svalbard og Jan Mayen, som nå bare gjelder for Jan Mayen. Endel av bestemmelsene henviser stadig til Svalbard, og det er en rekke av dem som knytter seg til eller reelt bare har betydning for forholdene på Svalbard. Et eget regelverk for Jan Mayen kan av den grunn gjøres enklere. Innholdsmessig vil utvalget bl a påpeke at det er uklart hvilken adgang fylkesmannen har til å avslå godkjenning etter naturinngrepsforskriften. Føre vàr-prinsippet tilsier at det særlig når det gjelder et så uberørt og sårbart område som Jan Mayen må være adgang til å avslå godkjenning uten å dokumentere at et planlagt tiltak vil volde omfattende forurensninger eller skade større områder eller særpregete forekomster. Det er også uklart om dagens forskrift gir mulighet for å forhindre en gradvis miljøpåvirkning og endring av naturmiljøet som ikke er ønsket. Det er en svakhet ved kulturminneforskriften at den automatiske fredningen bare omfatter faste kulturminner fra før 1900. Gode grunner taler nå for at grensen bør settes til 1945, ikke minst i lys av den rolle Jan Mayen hadde under den annen verdenskrig. Kulturminneforskriften bør også gi hjemmel til om ønskelig å frede et anlegg som den gamle meteorologiske stasjonen (Gamle Metten), som gikk ut av bruk i 1962. Her kan det for så vidt trekkes en parallell til forskningsstasjonen i Kinnvika på Nordaustlandet, som ble bygd for det internasjonale geofysiske år i 1957. 11.4.3 Utformingen av nytt miljøregelverk for Jan Mayen | Et nytt miljøregelverk for Jan Mayen kan utformes på forskjellige måter: som revisjon av eksisterende forskrifter ved felles miljølov for Svalbard og Jan Mayen ved egen miljølov for Jan Mayen ved å innføre fastlandslovgivningen på Jan Mayen ved en samlet miljøforskrift i medhold av Jan Mayen-loven. En revisjon av de eksisterende miljøforskrifter for Jan Mayen kan være mer eller mindre omfattende. I alle tilfelle vil denne fremgangsmåten innebære at strukturen i regelverket blir forskjellig fra den som utvalget foreslår for Svalbard, og som baserer seg på en felles miljølov. Et mer samlet miljøregelverk også for Jan Mayen vil etter utvalgets syn lette arbeidet med en helhetlig miljøforvaltning også her. Naturtilstanden og miljøproblemene på Jan Mayen har mer til felles med Svalbard enn med fastlandet. Innfører man fastlandslovgivningen for Jan Mayen, vil det bety at man ikke får noe samlet regelsett for øya, og mange bestemmelser i fastlandslovgivningen vil være irrelevante for forholdene på Jan Mayen. Det vil gi et enda mindre oversiktlig regelverk å bøte på dette ved å gi forskrifter om hvilke bestemmelser i fastlandslovgivningen som ikke skal eller skal gjelde, eventuelt i modifisert form. Det er også viktige forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen når det gjelder folkerettslig status, administrativ ordning, aktivitet og miljøbelastninger. Endel av bestemmelsene i en miljølov for Svalbard vil derfor være uten betydning for Jan Mayen, og for noen bestemmelser vil det være nødvendig med særregler for Jan Mayen sammenlignet med Svalbard. Av disse grunner virker det unaturlig med en felles miljølov for Svalbard og Jan Mayen. En egen lov om miljøvern på Jan Mayen virker på den annen side noe overdrevet i lys av øyas størrelse og betydning. På denne bakgrunn vil utvalget i stedet foreslå at miljøreglene for Jan Mayen så langt som råd samles i en felles miljøforskrift og at Jan Mayen-loven får en uttrykkelig hjemmel for å gi en slik forskrift. 11.4.4 Innholdet i miljøforskriften for Jan Mayen | Utvalget mener at en ny, samlet miljøforskrift for Jan Mayen først og fremst bør avløse naturinngrepsforskriften, kulturminneforskriften og viltforskriften, som i dag er de tre mest sentrale miljøforskriftene for Jan Mayen. I tillegg kan det være grunn til å ta med forbudene mot utførsel av drivtømmer og rev mv, dersom disse reglene skal opprettholdes. Når utvalget foreslår en særskilt miljølov for Svalbard rettet mot arktiske forhold, anser vi det også naturlig at oppbyggingen av og bestemmelsene i denne loven tjener som utgangspunkt for innholdet av miljøforskriften for Jan Mayen. På mange punkter vil det imidlertid være mulig å forenkle reglene med sikte på Jan Mayen og sløyfe bestemmelser som utvalget foreslår med sikte på Svalbard. Det er da klart at lovutkastets kapittel om arealplanlegging ikke bør tas med i en miljøforskrift for Jan Mayen. Det samme gjelder for bestemmelsene om Svalbards miljøvernfond. Utvalget antar også at det er liten grunn til å ha med et særskilt kapittel om verneområder i en forskrift for Jan Mayen. Det kan nok være grunn til å vurdere om det bør opprettes særskilte verneområder for Jan Mayen, for store deler av øya eller for å sikre særskilte habitater (særlig de områder hvor vegetasjonen er rikest). Men slike verneområder kan opprettes med hjemmel direkte i den nye bestemmelsen som utvalget foreslår i Jan Mayen-loven § 2 tredje ledd, uten at det trenges noen særskilt regulering i miljøforskriften. 21 års fengsel for dobbeltdrapet | Mannen bak dobbeltdrapet i Skaregata 2 for knapt ett år siden, Roy-Christer Forsberg (28), er av en enstemmig Sunnmøre herredsrett dømt til en fengselsstraff på 21 år. Retten mener at drapene av Jin Furseth (20) fra Ørsta og Elin Dalsegg (22) fra Rindal ble gjort med fullt overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter. I praksis betyr det at domfelte må sone 12 år i fengsel. Av dette har han sonet 338 dager i varetekt. Påstanden om sikring i 10 år ble ikke tatt til følge. Domfelte tok betenkningstid og har 14 dager på seg til å avgjøre om han vil anke dommen inn for Frostating lagmannsrett. Forstyrret person | Retten kan ikke se at der er holdepunkter for at "bakmannen" skal ha overtatt domfeltes personlighet i slik grad eller på en slik måte at dette skal kunne virke inn på avgjørelsen av skyldsspørsmålet. Riktignok er domfelte av de to rettspsykiaterne betegnet som utrolig naiv, godtroende og med skiftende stemningsleie, men retten er likevel overhode ikke i tvil om at "bakmannens" mulige årsaksinnflytelse på drapene ikke har vært av utslagsgivende karakter. Fristende å anke | - Det kunne være fristende å anke dommen på stedet, sier forsvareren, høyesterettsadvokat Tor Erling Staff til Sunnmørsposten, men det er alltid en god regel å tenke seg grundig om først. Han mener det var riktig av retten ikke å idømme sikring. Fryktet for livet | Ut fra ren frykt for eget liv, våget hun ikke å ta en konfrontasjon men spilte en rolle overfor domfelte sammen med venner og bekjente. Domfelte trodde dermed at forholdet til henne var like fast og varmt, i hver fall frem til Elin flyttet inn i Skaregata i midten av oktober. Etter dette observerte han at han flere ganger ble holdt utenfor og slik retten ser det, opparbeidet han seg en mistanke om at hun hadde funnet seg en annen kjæreste. Han hadde trolig ingen mistanke om at denne kjæresten kunne være Jin Furseth. Gryende mistanke | Retten legger til grunn at domfelte i løpet av de siste 14 dagene før drapene fant sted, har fått en gryende mistanke om at Elin ikke lenger ønsket ham. Den gryende mistanken skapte en vanskelig situasjon for ham, og retten legger til grunn at mistanken akselererte framover mot drapsdagen. Ladet pistolen | Domfelte tok fram pistolen og ladet den med 15 skudd. Deretter dro han til Skaregata 2 uten pistol. I Skaregata 2 fikk han opp ytterdøren og la en matte mellom dørterskelen og dørkarmen slik at døra ikke skulle gå i lås. Deretter dro han tilbake til sin egen leilighet, leste noe i bibelen og forsøkte å roe tankene. Informasjonen han hadde fått av "bakmannen" gjorde han oppbragt. Han tok fram pistolen og dro tilbake til Skaregata 2. At han gjorde det for å få vite true sannheten ut av dem, tror ikke retten noe på. Beordret ofrene i kne | Ved døren til stua møtte han Elin og beordret henne ned på gulvet. Deretter observerte han Jin som stod noe til venstre for inngangsdøra til stua og bak denne. Skjøt for å drepe | Retten finner det bevist at han handlet forsettlig. Han var klar over at han skjøt for å drepe, og at hensikten var at begge skulle dø. Den finner det videre bevist at begge drapene er et resultat av en vel overveiet beslutning fra domfeltes side. Han har veiet for og imot, og har til slutt bestemt seg for å ta de to av dage. Der foreligger ingen affekthandling med slik grad eller styrke at det skulle redusere overlegget. Fullt overlegg | Den endelige beslutningen, eller overveiingen og å begå drap, ble tatt av domfelte om ettermiddagen og kvelden på drapsdagen 31. oktober 1996 da domfelte ladet våpenet, satte det i et skulderhylster og dro til Skaregata 2. Også oppførselen hans etterpå bekrefter rettens syn på at drapene ble begått med overlegg. Regulær avretting | Retten har også funnet at begge drapene er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Jin Furseth var domfeltes venn. Ved sin opptreden og adferd overfor de to drepte like før skuddene ble avfyrt, har domfelte opptrådt på en meget skremmende og for ofrene særdeles skrekkinngytende måte. Ved å beordre begge ned på kne bærer handlingen preg av en regulær avretting hvor tiltalte fikk utløsning for "oppdemmet sjalusi mot begge". Retten bemerker også at Elin, som så avrettingen av Jin, må ha opplevd noen særdeles skrekkinngytende og fryktelige sekund eller minutt før også hun ble avrettet. Viste ingen nåde | Når det gjelder straffeutmålingen viser retten til at domfelte er funnet skyldig i drap av to unge mennesker. Drapene er begått på en brutal og grufull måte. Det fantes ingen nåde. Kollektiv Hødd-svikt | Hødd må igjen belage seg på å spille sesongens siste kamp med kniven på strupen. Laget må i utgangspunktet vinne borte mot Byåsen for å berge plassen. Har de flaks kan Hødd også stå med tap, men da må Ham-Kam slå Runar borte. Eller AaFK må tape for Harstad. Faren er klart til stede for en gjentakelse av det som skjedde for to år siden, da Hødd rykte ned fra eliteserien etter siste kamp på Lerkendal. Denne gang vil fallet bli så langt mer smertelig. Det samme som å rykke ut av toppfotballsjiktet og ned i den bortgjemte bredden i 2. divisjon. Holsvik skadd | Problemene for Hødd begynte allerede lørdag. Stein Holsvik satte seg sjøl utenfor da han fikk en kvist i øyet under hagearbeid. Slikt som kan skje, men maksimalt uheldig for laget. Harald Aasland Riise måtte tas ut etter halvtimen p.g.a. problemer etter sjukdom, og baneforhold som slett ikke passet tungvekteren. Tor Arild Haddal ble skadd like før pausen og kom ikke utpå igjen. Rett på keeper... Men Hødd burde ha scoret lenge før. Åpningsperioden var bra, der Arild Sundgot traff tverrliggeren med et innlegg, og ikke minst da Frode Tømmerbakk kom aleine med keeper. Men å sette ballen rett på Erik Holtan gir ikke scoring, og slike sjanser kan ikke et lag som trenger poeng tillate seg å misse på. Likevel gjorde de det en gang til, da Trond Helgesen fikk en gratismulighet etter pausen. Også han skjøt så beint på keeper som det er mulig å få til. Å misbruke slike sjanser er ikke uflaks. Enkle baklengs | Heller ikke er det uflaks når så enkle scoringer får lov å passere bakover. Et frispark ga 0 - 1, her fikk Bård Borgersen uhindret nikke ved borteste stolpe. Seks minutter seinere skjøt Torgeir Rugtvedt enkelt i mål etter at Hødd-back Per Otto Ringstad sendte en tversoverpasning inn på banen. I begge tilfeller var keeper Vagn Scheide Mork for passiv. Odds tredje scoring kom også på dødball, corner som ikke ble klarert. Bengt Sæternes fikk pirke ballen over linja fra en meters hold. Må avgjøre sjøl | - Vi klarte ikke å samle laget, det ble altfor mye en og en-spill, sa lagkaptein André Nevstad. Som før kampstart fikk overrakt Hødd-supporternes pokal som årets spiller. Det valget var vel neppe særlig vanskelig. André sleit det han klarte denne gang også, men Odd hadde lagt vekk sine fiksfakserier og spilte kontant og aggressiv fotball på blautmyra. Og de var mye sikrere bakover enn det Hødd var. Heimesvikt | Hødd har sviktet på heimebane i høst. Det kan bli lagets skjebne. Fire av de fem siste heimekampene endte uten poeng for laget som vanligvis tar godt med poeng på høsttung Høddvoll-matte. Nå må de igjen vise seg fra sin aller beste side på bortebane, mot et lag som fortsatt har en teoretisk sjanse til å bli nummer 3. Med en klar heimeseier i siste kamp, og flaks med de øvrige resultatene, kan Byåsen ende på kvalik-plassen. Superhelg for Vika | Spjelkavik har fått en drømmestart på årets sesong, som ingen på forhånd kunne håpe på. Denne helga fortsatte seiersfesten for Vika-jentene. To seiere på to kamper fører laget opp på en 3. plass på tabellen. - Poengene vi har kapret nå i starten er uhyre viktig for oss. alle kampene vi har spilt til nå har vært jevne og bikket vår vei, snart kan denne trenden snu seg, så da er det viktig at vi har sanket flest mulig poeng, sa en lettet Vika-trener Gunnar Hagen etter søndagens knappe seier over Ski. Fulgte hverandre som skygger | En klisje som aldri kan brukes for ofte når Vika spiller seriekamper, er at lagene følger hverandre som skygger gjennom hele kampen. Spesielt lørdagens oppgjør mot Skjeberg var jevn. Ikke før mot slutten klarte Vika å tilrive seg et overtak på gjestene fra Østlandet. To straffekast, begge signert Marit Davik, gikk inn og dermed var to-målsseieren sikret. Stord neste | Søndag er det klart for nok en hjemmekamp for Vika. Da er det Stord som gjester Fagerlihallen og til den kampen er det en del ting som må rettes på. - Kampen mot Ski er nok den dårligste forsvarskampen vi har levert så lang denne sesongen. Vi var svært passiver og ble ikke aggressive nok. Men dette er ting vi kan justere på, sa Gunnar Hagen. Bestemor på flukt med barnebarnet | - Å ta barnet fra foreldrene på det grunnlaget som her er gjort, ville aldri skjedd for eksempel i Oslo. - Ingen skal få ta gutten fra meg! Jeg reiser ikke heim med barnebarnet mitt uten forsikringer om at jeg får beholde gutten. Konstant i frykt | - Jeg er livredd for hva som kan skje, vedgår kvinna fra sin nødhavn på Sørvestlandet. Hun lever i konstant frykt, fortvilet over situasjonen og over et system hun mener er altfor firkantet. Hatt det vanskelig | - Hvorfor kan ikke besteforeldre få lov til å ta seg av barnebarna når foreldrene får problemer? Jeg har mitt eget hus og god plass til barnet. Økonomisk skal jeg også klare det. Det må da være til beste for barna at de blir tatt hånd om at familien, mener 48-åringen som selv har fostret fire barn. Tok ungen og reiste | - Vi ble lovet av barna skulle få være sammen i fosterheim mens anken ble behandlet. Etter bare fjorten dager ble løftet brutt. Nå bor bare de to yngste sammen, forteller bestemora. Hun vedgår at tilliten til barnevernet er laber etter det som tidligere har skjedd. I de beste hender | Barnet synes å være i de beste hender. Ifølge Haugesund avis, som omtalte saken lørdag, er gutten en sprudlende ett-åring som tydelig er glad i bestemora si. - Kjenner du til at bestemora er på flukt med barnebarnet sitt? Det sier advokat Harald Rape, som representerer den 48 år gamle bestemora fra Sunnmøre. På vegne av bestemora og barnets foreldre har han brakt saken inn for rettsapparatet med begjæring om at vedtaket fra fylkesnemnda i Møre og Romsdal blir omgjort. Spennende lokaloppgjør | Lokaloppgjøret mellom Volda og Stordal ble dramatisk til siste slutt. For etter at Stordal åpnet best, og vant de to første settene, kom hjemmelaget tilbake. I det siste settet fulgte lagene hverandre til 13 - 13, før Stordal greide å avgjøre kampen. - Jeg må innrømme at det var bittert å tape. Laget har fått altfor liten treningstid sammen før sesongstart. Hadde vi vært mer samspilt, ville vi ha vunnet denne kampen, sier Volda-trener Roy Inge Råheim. Rutine avgjorde | Råheim har selv vært trener for Stordal i fem år, og kjenner laget godt. Han var derfor klar over at Stordal er sterke når en kamp avgjøres i siste sett, og det gis poeng på alle ballene. Uten trener | Og mens Voldas spillere hang med hodet etter tapet i 1. divisjons-debuten, jublet Stordal-spillerne. De sikret seg seier i første kamp, på tross av at treneren ikke hadde anledning til å følge laget sitt. Trent for lite | Volda stiller denne sesongen med flere nye spillere. Både Pernille Rakvåg og Margrete Sørensen har erfaring fra eliteserien, og viste i gårsdagens kamp at de vil bli viktige for Volda fremover. Gir seg som AaFK-trener | Geir Hansen skulle opprinnelig trene AaFK ut 2002-sesongen, men gir seg allerede etter årets sesong. Denne uhyre godt bevarte hemmeligheten fikk AaFK-spillerne vite mandag kveld. - Det er ting jeg vil gjøre i livet mitt som ikke er forenlig med det å være heltids fotballtrener. Jeg ønsker å gå en tur på kafé uten å få høre fra alle kanter hvor fordømt dårlige AaFK er, jeg ønsker å ha mer fri i helgene og jeg ønsker å ha mer enn en drøy ukes sommerferie. Jeg er 29 år gammel, og har kommet til at jeg vil ta en liten pust i bakken på dette stadium i livet mitt. Men fotballen blir jeg aldri kvitt, sier en svært åpenhjertig Geir Hansen til Sunnmørsposten. - Men hvorfor skrev du under en treårsavtale med AaFK i fjor høst, for så å bryte den allerede nå, Geir? - Jeg var i sterk tvil da jeg sa ja til AaFK i fjor. Det visste også klubbledelsen, og derfor ble vi enige om at jeg kunne få anledning til å kutte ut etter årets sesong dersom jeg følte det slik. Og det gjør jeg nå. Jeg har drevet med fotball hele livet mitt, og føler et sterkt behov for å gjøre noe annet akkurat nå. Jeg kan tenke meg en sivil jobb noen år, før jeg satser for fullt igjen på min trenerkarriere. Husk på at selv om ti år vil jeg være en ung fotballtrener, og det skremmer meg litt. Jeg trenger litt ballast i livet mitt, impulser utenom fotballmiljøet. For fem-seks uker siden skrev Geir Hansen et brev til klubbformann Arne Aambakk og sportslig leder Reidar Vågnes, der han listet opp en del ting som gjorde at han ba om å bli fristilt fra kontrakten med AaFK etter årets sesong. Han hadde så et møte med Aambakk og Vågnes, og Hansens brev ble lagt fram for AaFKs styre. Og det endte med at styret aksepterte Geir Hansens oppsigelse. Selv om styret i utgangspunktet ønsket å legge forholdene til rette slik at Geir kunne fortsette. - Jeg slutter ikke fordi jeg mistrives i AaFK, og jeg slutter ikke fordi SIF pr. i dag er foran oss på 2. divisjonstabellen! Jeg har hatt en flott tid i AaFK, og jeg er faktisk ganske godt fornøyd med måten vi har spilt på og poengsankingen vår i år. Jeg ønsker rett og slett å stå fritt til å gjøre med livet mitt det jeg selv ønsker. Akkurat nå føler jeg meg litt "lost", og det er ingen god følelse. Geir vet selv ikke hva han skal bedrive etter at årets sesong vel er unnagjort. - Kanskje jeg begynner på skole, kanskje jeg finner meg en sivil jobb. Men i tillegg kommer jeg til å jobbe med fotball - og aller helst vil jeg jobbe med yngre spillere som virkelig ønsker å bli gode. Ønsker å bli best! Her i Ålesund må vi satse på å bygge opp unggutter til å bli gode nok for tippeligaen. Så selger vi dem for en god penge etter først å ha fått benyttet dem noen år på våre beste lokale klubber, og bruker salgssummen til å fostre fram nye gode fotballspillere. Og jeg mener at talentene finnes i rikt monn her i distriktet, vi må bare ta vare på dem og gi dem de rette rammebetingelser. Blir i Ålesund | - Hvor går turen nå? - Nå tror vel alle at jeg skal tilbake til fødebyen Trondheim, men det stemmer ikke nødvendigvis. Jeg har faktisk et sterkt ønske om å bli boende i Ålesund i noen år til. Jeg har samboer fra Ålesund, og jeg føler ikke at jeg er kjent i byen og i distriktet i det hele tatt etter snart tre år her. Jeg har gått i Kongens gate kun to ganger en lørdag formiddag siden jeg kom hit, jeg har vært én gang på Sukkertoppen, og det er for dårlig. Det er ikke normalt! Jeg ønsker nå å være en vanlig borger i byen uten de voldsomme forpliktelsene en trenerjobb for AaFKs A-lag fører med seg. Jeg er nå på jobb-jakt, og håper at noe interessant dukker opp, sier Geir, og slår ut med armene for 20. gang. - Egentlig så hadde jeg passet som journalist! Jeg liker å skrive, spesielt da om sport. Men også om andre ting, jeg føler ikke at jeg er helt sportsidiot heller, sier han ettertenksomt. Flagget til topps? - Hvordan blir din sorti som AaFK-trener? - Forhåpentligvis slutter jeg med flagget til topps. Jeg nærer et brennende ønske om å føre AaFK til 1. divisjon i år, og det kan vi klare. Jeg tror faktisk at vi kan tåle et par tap i høst og fortsatt vinne avdelinga, men det er det ikke mange andre i klubben som mener, tror jeg. Jeg merker at miljøet på Kråmyra begynner å bli litt stresset nå fordi SIF bare vinner og vinner. Men vi kan ikke gjøre noe med hva SIF foretar seg, vi må bare sørge for å være gode nok selv. - Hvem blir din etterfølger som AaFK-trener? - Det er ikke mitt bord, for å si det slik. Men klubben må selvsagt foreta et valg om de ønsker å videreføre den spillestil jeg og Bård Wiggen har stått for, eller om de ønsker å innføre en spillestil mer lik den landslaget har. Dersom AaFK-ledelsen ønsker å fortsette med samme spillestil som nå, tror jeg at klubben må lete utenfor Sunnmøres grenser etter sin nye trener. Dersom AaFK skal forsøke seg med mer Drillo-inspirert fotball kan eksempelvis SIFs Svein Slinning være et godt valg. Han har meget gode resultater i sin klubb, men SIF spiller en helt annen type fotball enn det AaFK nå gjør. Men jeg er ydmyk nok til å innse at det slett ikke er sikkert at min fotballfilosofi er den eneste saliggjørende. Kanskje en ny spillestil hadde vært av det gode for AaFK nå? Jeg bare spør. Geir Hansen innrømmer at han foreløpig ikke har angret et sekund på sitt valg. Tippeligatrener | - Jeg velger å gi meg som heltidsansatt A-lagstrener nå, men jeg tror helt sikkert at dette kun er snakk om en kjærkommen pause. Jeg ønsker å bli trener for en tippeligaklubb på sikt, men jeg har veldig god tid. Husk på at jeg har vært fotballtrener siden jeg var 20 år, sier Geir, og ramser opp sine engasjement i Rosenborg, Kolstad, Ranheim og Strindheim. - Jeg har vært med på å trene fram nesten 30 juniorlandslagsspillere i Trondheim, og nå har jeg svært god lyst til å jobbe med yngre talenter her i Ålesund en periode. Men dette blir bare en bi-jobb, jeg må jo finne på noe å gjøre slik at jeg har til salt i suppa også. - Hvilke tabber har du gjort som AaFK-trener, føler du? - Det er én ting jeg angrer på, og det er at vi satset på høyt press mot Clausenengen på Kråmyra. Vi undervurderte kristiansunderne, og fikk svi voldsomt med et stygt 1 - 5 nederlag. Den tabben tenker jeg på annenhver dag, og det irriterer meg grenseløst! Det var mitt livs tabbe som fotballtrener. Vurderer å boikotte skolestart | Tretten foreldre på Skothaugen vurderer å ikke sende seksåringene sine til Blindheim barneskole dersom ikke Ålesund kommune gjør noe for å sikre skolevegen til barna. - For de fleste barna er skolevegen tre kilometer lang. I tillegg må de krysse en av de mest trafikkerte vegene i distriktet. Der de må benytte et trafikklys som er farlig fordi det kommer svært overraskende på bilistene, skriver foreldrene i et felles brev til Ålesund kommune. Det er kommunes praksis at de elevene som har rett til fri skyss må gå til nærmeste busstopp. For barna som bor øverst på Skothaugen, er dette 1.4 kilometer. Det går heller ikke an å basere seg på at tretten foreldre skal komme seg inn på vegen i morgenrushet, mener foreldrene. - Vi ser så alvorlig på dette forholdet, at dersom ingenting blir gjort før skolestart, må vi se oss nødt til å la være og sende barna våre på skolen, skriver foreldrene i brevet til kommunen. E-stoffene skal bort fra bakverkene | De såkalte E-stoffene blir gradvis fjernet fra bakervarene. Det foregår en kontinuerlig prosess med stadig mindre bruk av E-stoff, sier bakermester Reidar Kjersem i Ålesund. Før helga kjøpte Hildur Rødstøl et julebrød i ett av varehusene i byen. Brødet har ikke ligget over fra jul; det er et bakverk som kommer i butikkene hver uke som noe godt til helga. Hennes ærende er at innholdsdeklarasjonen opplyser at brødet inneholder ni E-stoffer. Slik mat vil hun ikke spise. - Jeg kunne ønske det gikk an å få kjøpt julebrød uten E-stoffer både til jul og ellers i året, sier hun som representerer Naturvernforbundet i Ålesund. E-stoffene har forskjellige virkninger i deigen, og Hildur Rødstøl tror ikke at stoffene blir brukt for å forhøye kvaliten på varene. Snarere blir de brukt for å produsere billigere brød enn uten slik tilsetting. Folk som er plaget av allergier, kan fort reagere både på farge og annet. En brosjyre over næringsmiddeltilsettinger klassifiserer sju av stoffene i julebrødet som uskadelige, mens to av dem kan gi reaksjoner hos allergifølsomme personer. Bakermester Reidar Kjersem opplyser at E-stoffene er på veg ut. Dette skjer selv om de ikke er farlige. Men det blir arbeidet med å gå bort fra dem. - I tida er det signaler om at vi skal gå bort fra E-stoffene og å bruke produkter uten E-stoffer. I noen produkter er disse stoffene borte og i andre er de under utfasing. Det er våre råvareleverandører som bruker E-stoffer, men de har tatt fatt i dette og går over til andre ting, opplyser Reidar Kjersem. Anita Nyhagen fekk "årets gapskratt" | Med stående applaus fra 1.100 publikummere i det store sirkusteltet ble Anita Nyhagen fra Vågstranda utropt til "Årets Gapskratt" og fikk tildelt den gjeveste prisen da den humørfylte festivalen i Tresfjord ble avslutta sent lørdagskvelden. Prisen fikk hun for sine eminente monologer. Men også flere enn Nyhagen, som for øvrig representerer Vike UL, ble tildelt priser for sine eskapader på scena under denne, den tredje Gapskrattfestivalen i Tresfjord. Ingrid Hjelle og Therese Brunstad fra Molja Revyteater i Ålesund gjorde gjennom sin utsøkte vise "Røyk eller ikkje" seg fortjent til prisen for beste vise. En populær utnevnelse blant det sunnmørstalende publikum. De godt tusen gapskrattende publikummerne fikk videre se at Tresfjord ULs Anne Øvstedal Iversen tok ekte hjemmeseier da hun for framføringa av "På nett", fikk førsteprisen for beste monolog. Publikumsjuryen hadde ellers funnet ut at Lånke-revyens representanter hadde festivalens beste skjets i "Bufrias og Gudrun". Også en representant fra Norsk Revyfaglig Senter kom frem på scena etter at finaleinnslagene var presentert, og hun kunne overrekke Anne Øvstedal Iversen en ærespris fordi hun gjennom sin vinnermonolog hadde fått med seg alle de kriterier som skal til for å ha en skikkelig monolog; at temaet var aktuelt og at det opptar nærmest alle. Det gjorde til fulle "På nett" som omhandler eldres utfordringer med tanke på databruk, eller misbruk. Men det var også annen underholdning enn selve finalene på lørdagskvelden. Vestnes Storband hadde sin avdeling, likeså fiolinvirtuosen Ola Kvernberg og trekkspilleren Heine Bugge. En ekstra ros til gapskrattkonferansieren Gunnar Ødegård som gjennom samtlige revykvelder har gjort en prikkfri jobb. Også regiassistenten, eller "vevkjerringa" som tittelen hennes er, Aase Bjørg Alme, ble tildelt blomster for det store arbeidet hun hadde lagt ned i festivalens kulisser. Og med teppefallet i sirkusteltet sent lørdagskvelden, var det bare å avrunde Gapskrattfestivalen i restaurantteltet utover kvelden og natta. Der benka godt over 500 festivaldeltagere seg, og mellom dem var både prisvinnerne og dyktig slitne arrangører. Festivalgeneral Terje Øvstedal var glad: - Nå skal jeg senke skuldrene. Skikkelig morsomt at alt klaffer slik det har gjort, over 2.000 har vært innom sirkusteltet under revyfremføringene og mange har deltatt på kursa våre undervies. Det er et stort apparat å arrangere denne festivalen, hele bygda, minus de på trygdeheimen kanskje, har stilt opp som funksjonærer og medhjelpere, og da er det godt å lykkes, sier en sliten, men glad Øvstedal. Milliardæren - og resten av rikfolket | I 1997 gikk Pan Fish på Oslo Børs. I dag er selskapet nesten like verdifullt som resten av de børsnoterte sunnmørsbedriftene til sammen. Suksessen skyldes dyktige forretningsfolk og en god porsjon flaks. Skuta styres av Arne Nore, som har aksjer for over 1,2 milliarder kroner. I Pan Fish-hovedkvarter på St. Olavs plass i Ålesund er tempoet høyt. Ikke rart for selskapet går som det griner. Kundene strømmer til, og selskapet er på handletur både titt og ofte. Så ofte at sjefen sjøl har problem med å holde styr på hva selskapet eier, og ikke. Aksjespekulantene er hungrige etter selskapets aksjer. Resultatet av det er at kursene går til himmels. Fra vi stiger inn døra og til Arne Nore er klar til å ta i mot oss på sitt kontor, har aksjekursen steget med sju kroner. - Er du klar over på den tiden vi måtte vente, ble du 25 millioner rikere?, prøver vi oss. - He, he. Dere må ikke glemme at dette bare er papir, belærer Nore oss. Det har han rett i, men sedlene i våre lommer er også av papir. Vi vil vite mer om hans rikdom. - Skulle jeg solgt mine aksjer i dag, ville det resultert i et kursras. Så verdien er ikke reell, men for all del, jeg har penger så jeg klarer meg, svarer Nore. - Hva er forskjellen på å ha 100 millioner og en milliard? - I en milliard er det en null mer. Det er forskjellen, gliser Nore, smatter på sigarilloen og legger til: - Vi som har drevet med dette i årevis, er ikke opptatt av millionene. For oss er det resultater i forretningen som teller. Dersom det var gevinsten i egen lomme som var vår drivkraft, ville det gått på hodet rimelig fort. - Det må da være betryggende å ha sikret framtida til både deg og din familie? - Det er klart. Uansett hvordan det skulle gå, så vil vi jo sitte igjen med noe. At flere av det andre i ledelsen har skaffet seg store aksjeposter, er også bra. Både for dem selv og for selskapet, sier Nore. Han kan vise til en hel korridor med papirmillionærer. I tillegg kommer alle de andre sunnmøringen som har satset på Pan og gjort det godt. - Mange kom tidlig inn, og vil med salg kunne ta ut en eventyrlig gevinst. I tillegg har vi alle småsparerne som har satset mindre beløp. Også disse har på sin måte blitt rike. Om det er tilfredsstillende? Klart det er det, sier Nore. Flere av meglerhusene i hovedstaden har brent seg på sine spådommer om Pan Fish sin utvikling. First Securities er kanskje det meglerhuset som har følgt Pan Fish nærmest. Torsdag ville ingen der antyde hva kursen blir ved juletider. - Vi har kastet vår vurdering, og vil nå utarbeide en ny, sier strateg Petter Hermanrud. Derfor vil han ikke uttale seg noe om aksjekursen. Med andre ord er deres antakelser alt innhentet av kursutviklingen. Da er Arne Nore sitt svar enklere å forholde seg til, når vi spør om vi vil se 300 tallet før årsskiftet. - Det er ikke usannsynlig, gliser han og lener seg godt tilbake. Skulle det skje, vil Sunnmøre har godt over 100 Pan-millionærer. Åpenhjertig og ydmyk Hulsker | - Det har ikke akkurat vært morsomt å komme i slikt negativt fokus. Likevel skal ikke oppstyret få meg til å glemme arbeidsoppgave nummer en, nemlig å kjempe meg tilbake på laget og gjøre alt for at Molde FK snur trenden og begynner å vinne kamper igjen! Dette forteller MFKs talentfulle angrepsspiller Bernt Hulsker til Sunnmørsposten. Til nå har media blitt møtt med "ingen kommentar" fra det lynraske angrepsesset, nå mener han at tida er inne for å si noe om det han har opplevd de siste dagene. Den tidligere Tomrefjord- og Vestnes Varfjell-spilleren har med ekspressfart spilt seg inn på eliteserielagets første-ellever, men er altså uaktuell i kveldens kamp mot Lillestrøm fordi MFK-ledelsen har ilagt ham bot og en kamps karantene. For å ha frekventert et par skjenkesteder og forlysta seg like etter forrige ukes kamp mot Rosenborg. - Hele saken er uheldig, både for meg og klubben. Vi var flere fra laget som gikk ut denne kvelden, og jeg liker ikke det inntrykket som kan sitte igjen hos folk som kun har lest tabloidavisene, om at jeg var halvvegs beruset på treninga dagen etter. Det er milevis fra sannheten, forteller en litt fortvilet Hulsker. - Nok negativt nå! Han erkjenner MFK-ledelsens rett til å påtale ufordelaktig framferd og har respekt for at klubben ønsker å sette standard for hva som skal tolereres. MFKs visjon om å bli blant Europas lednede klubber og strategiplanen som gir virkemidler til å kunne nå dette målet, støtter han lojalt og fullt opp om. For det MFK minst av alt trenger nå, er intern strid om retningslinjene mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerne, altså spillerne. - Vi har hatt nok motgang og negativ fokusering på oss nå. Tapte kamper, dårlig spill, omstridt kapteinsskifte, strid om omkamp og lite fornøyde benkeslitere må ikke få råde grunnen for lenge. Om kort tid er dette forhåpentligvis historie, og vi igjen kan vinne kamper og stå unisont sammen for å bli best mulig. Jeg godtar derfor straffa lojalt, og skal komme sterkt tilbake, sier hurtigtoget Hulsker, som likevel tilføyer at han ikke er helt komfortabel med at han var den eneste av spillerne som fikk straff. Tar lærdom | Likevel mener han at når det verste oppstyret har lagt seg, bør nok både han som arbeidstaker og MFK-ledelsen som arbeidsgivere ha lært noe. - Jeg skal ta lærdom av dette. Det tror jeg også de andre som var ute i lag med meg og så langt har sluppet straff, vil gjøre. Så håper jeg også at MFK-ledelsen for ettertida ikke utsetter enkeltpersoner for slik negativ fokusering med påfølgende press fra riks- og lokalmedia, før man har fått svelget unna førsteinntrykket i ro og mak. På fredag da jeg fikk vite om boten og karantenen, var både TV og aviser over meg umiddelbart etterpå mens alt kokte i hodet på meg, avslutter Bernt Hulsker. Brakstad spent på LSK-kampen | - Jeg er spent på hvordan alt bråket vil gjøre seg utslag under kampen i dag. Under forberedelsene har vi nok vært litt for mye prega av oppstyret, forteller MFK-trener Erik Brakstad. - Jeg skjønner at det kan være vanskelig å holde fokus på arbeidsoppgavene under slike omstendigheter, men håper spillerne makter dette, legger han til. Trener Brakstad kan si følgende om laget til dagens kamp: - Det blir ikke klart før under formiddagstreninga i dag. Det er enkelte usikre moment i forbindelse med skader, derfor kan jeg ikke gå ut med noen oppstilling ennå, sier Brakstad, som i alle fall vet at Bernt Hulsker ikke skal spille. - Men Bernt har jeg veldig stor tro på, egentlig er han uendelig god, så jeg får håpe alt oppstyret legger seg snart slik at han får vist hvor god han er. I lørdagens kamp for 2.laget, der vi vant 7 - 2 mot Dahle, var Bernt både høyt og lavt og ordna fire mål. Det viser noe av det som bor i han. Får han nå bukt med "energilekkasjene" sine, skal det bli skikkelig spennende, avslutter Erik Brakstad. Innbytterne avgjorde for AaFK | I 70 minutter kunne man se et kollektivt kjempegjesp blant tilskuerene på Kråmyra, for så kjedelig var kampen mellom AaFK og Stranda frem til da. Men heldigvis - anført av innbytterne viste heimelaget litt av hva de er gode for i de siste 20 minuttene. Og det var nok til å vinne 3 - 0. Gjestene fra Stranda var tydeligvis ikke ute etter å skaffe seg nye fotballvenner under besøket på Kråmyra søndag. Men de var tro mot sin ultradefensive spillestil, og i 70 minutter av kampen så det ut til at disiplin og beinhard jobbing ville gi resultater. Frem til da slapp ikke AaFK til med den fotballen som nivåforskjellen på lagene skulle tilsi. - Det som skjedde de første 70 minuttene er årsverste av oss. Desidert årsverste!, sa en tydelig skuffet AaFK-trener, Geir Hansen, etter kampen. - Resultatet er greit nok. Å vinne 3 - 0 mot en divisjonskollega er veldig bra, men prestasjonene i kampen er langt fra bra. Så dårlig trodde jeg ikke vi kunne være, legger han til. Få sjanser før hvilen | Kampen forgikk som ventet mest på Strandas banehalvdel, men i den 1. omgangen var gjestene på flere visitter foran Frank Mathiesen i AaFK-målet. Ved disse anledningene var det ikke mye om og gjøre før Stranda-angriperne hadde kommet til avslutning, og tanker om et skrekkscenario for AaFK sitt vedkommende begynte å ta form. Hovedårsaken til det var at det ikke ble produsert nevneverdig av sjanser i den andre enden. Bare fem reelle målsjanser ble notert, men på den annen side burde det være tilstrekkelig til å ha en ledelse ved pause. - Vi klarte ikke å gjøre det som vi hadde avtalt på forhånd. Vi fikk ikke fart på ballen, den kollektive bevegelsen kom ikke, pasningsspillet var for dårlig og overgangene satt ikke. Samtidig fikk vi ikke folk foran Stranda-målet fort nok, og de gangene de var der var innleggene for dårlige, forklarer Trond Fredriksen, banens dominerende spiller. Til tross for lett sykdom de siste dagene løp han mye og la ned en imponerende innsats. Han var kreativ i pasningsspillet og forsøkte virkelig å skape noe. Hadde flere av AaFKs mannskap tatt hans eksempel til etterfølgelse ville nok kampen sett annerledes ut. I stedet lot de taktiske Stranda-spillere trekke ned tempoet, AaFK ble presset til å spille pasningene sidelengs, og ble dermed møtt av en kompakt Stranda-mur når de nærmet seg gjestenes 16-meter. Innbytterne scoret | I pausen hevet trener Hansen stemmen til sine spillere, samtidig som han satte inn Ole Johnny Ødegaard for Roy Magne Sunde. Begge deler hjalp. AaFK fikk flyttet mannskapet høyere, de varierte mer i oppspillsvariantene, og det ble mer bevisste forsøk på hurtige overganger. Sjansene kom, og det ble tydeligere og tydeligere at AaFK til slutt ville få uttelling. I det 71. minutt fikk de hull på byllen. På et langt overlegg stod Ole Johnny Ødegaard plutselig helt alene på bakerste stolpe, og headet utagbart forbi Stranda-keeper Thomas Hove. Hove hadde da vært igjennom en periode med mer enn nok å gjøre, og holdt til da Stranda inne i kampen. 14 minutter senere var det en annen innbytter, Glenn Hartmann, som var frempå. Etter en rask kombinasjon mellom Fredriksen og Nils Ottar Sandø havnet ballen i bena på Hartmann, som var noe heldig da han gled forbi to Stranda-forsvarere. Vel forbi var det ingenting å si på avslutningen. Knallhardt opp i keepers høyre kryss fra 16-meteren. To minutter på overtid var det duket for Erling Ytterland-scoring. Før den tid hadde han bedrevet resultatservice, ved å stjele mobiltelefonen til Sunnmørspostens fotograf da han var ute for å ta corner. - Vi leder 1 - 0, rakk han å melde inn til redaksjonen før corneren ble lagt. Men tilbake til scoringen | - "Yttis" driblet seg innover langs 16-meteren og scoret med et hardt skudd. Dermed kom kunne AaFK innkassere tre viktige poeng i tetstriden. - De som kom inn i løpet av kampen var gode i dag. Nils Ottar Sandø var veldig bevegelig, Ole Johnny Ødegaard viste at han virkelig var spillesugen, og Glenn Hartmann scoret et viktig mål. Men som sagt var prestasjonene for dårlige i dag, og vi må spill betydelig bedre skal vi være reelle utfordrere til serieleder SIF, sier Hansen. Neste helg må AaFK vente seg tøffere motstand, i bortemøtet med Træff | - Vi har mye å gjøre før neste helg, sier Hansen ettertenksomt. Mot Træff må da også klare seg uten Erling Ytterland. Han pådro seg sitt tredje gule kort for sesongen. Jazz og heite hjerter | Molde: Jazz er en viktig del av livet til ekteparet Liv Hovden og Ole Torbjørn (Tobben) Drejer Farstad. De traff hverandre på en jazzklubb, giftet seg under jazzfestivalen for 16 år siden - og er aktive i jazzmiljøet i Molde. - Jeg har vært tilstede på samtlige festivaler siden starten i 1961. Blant annet fikk jeg oppleve den legendariske tenorduellen mellom Dexter Gordon og Sony Stitt i 1963. Den dag i dag husker jeg nøyaktig hvor jeg stod på Alexandra. Men den aller største opplevelsen var likevel nattkonserten med Miles Davis i 1984. "Gud sitter i garderoben", sa konferansier Knut Borge, minnes Tobben Drejer Farstad. Selv er han en habil bassist som har spilt på mange av festivalene, stor sett sammen med Arthur Bleiken, samt swingbandet til Martin Vestre. I mange år var han et fast innslag i streetparaden. En gang ble han og kontrabassen slept gjennom Storgata på ei tralle, forteller han og ler. Fra Ørsta | Kona Liv Hovden, opprinnelig fra Hovdebygda i Ørsta, setter også Miles-konserten i 1984 som sitt store høydepunkt. Hun begynte å dra på festival til Molde på slutten av 70-tallet. Bare det vakte oppsikt i heimbygda, minnes hun. Ettersom begge var så involvert i jazzlivet, var det helt naturlig at de valgte å gifte seg under en festival. Det skjedde 26. juli i 1984. Liv forteller at det var et såkalt frokostbryllup. Etter at de hadde vært hos sorenskriveren, var det mottakelse med levende jazzmusikk, kanapeer og champagne på Alexandra Hotell. - Miles Davis bodde på det samme hotellet. Men han kom ikke ned for å feire sammen med oss. Det var dårlig gjort, ler Tobben. "Hot Hat" | Fortsatt er det mye jazz i livet deres, selv om de begge er blitt alvorlig bitt av golfbasillen. Begge er med i Molde Jazzmusikerlaug, som driver jazzklubben "Hot Hat" i Molde. Her skal de være vakter noen kvelder denne uka, dessuten har Tobben noen spilleoppdrag. Men de har selvsagt satt av tid til å høre på mye musikk. Selv ser Liv Hovden fram til konserten med Palle Mikkelborg onsdag i Molde domkirke: - Palle Mikkelborg er min store helt. For ti år siden mistet jeg et barnebarn. En måned seinere var det jazzfestival, og jeg gikk på en konsert med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen i Idrettens Hus. Det ble en utrolig sterk opplevelse. Musikken traff meg så hardt og inderlig den kvelden. Det hele virka nok ekstra sterkt på grunn av den sinnsstemninga jeg var i fra før. Etter at konserten var over og publikum hadde gått ut, ble jeg sittende lenge igjen i salen mens jeg lot tårene renne. Til slutt kom også noen venner av meg og satt sammen med meg. Det ble en helt spesiell opplevelse på både godt og vondt, minnes Liv Hovden. Kritisk | Selv om begge er jazzveteraner og Molde-patrioter, har spesielt Tobben Drejer Farstad vært kritisk til den kommersielle retninga som Moldefestivalen har tatt de siste åra. Han liker dårlig at sponsorer og markedskreftene har fått så mye å si. - Jeg liker ikke at byen er full av salgsboder som bare selger juggel. Og jeg har vært negativ til et festivalprogram med artister som ikke har noe med jazz å gjøre. Ja, de har jo til og med engasjert musikere, som Bob Dylan, som er en selvutnevnt jazzhater. Hva har slike som ham på en jazzfestival å gjøre, spør Tobben Farstad. - Så du var ikke på Dylan-konserten på Romsdalsmuseet? - Jo, det var jeg. Jeg liker ham godt, jeg! Lyspunkt | Tobben Farstad ser likevel store lyspunkter for framtida til festivalen i årets program: - Det er nå ei markant dreining mot jazz igjen. Det er dessuten mye ungt, noe som er svært positivt. Og mest gledelig av alt: Det er jazz i Molde også utenom festivalen. I mange år var det ikke det. Nå har vi derimot levende jazz hver eneste lørdag året rundt på "Hot Hat", skryter Tobben Drejer Farstad. Slutt for Nevrohjemmet til sommeren | Bekrefter avvikling | Risikoanalyse siste håp | Nevrohjemmet rehabiliteringssenter har fått beskjed fra helsedirektøren om å stenge til sommeren. Wenche Eikrem Måseide, seksjonsleder ved Nevrohjemmet rehabiliteringssenter, her avbildet på aktivitetsstua. Nevrohjemmet sto ferdig 17. september 1977. MS - rammede, også unge, hadde helt fram til da vært innlagt på eldreinstitusjoner. Foto: June R. Johansen | Les hele denne saken i Sunnmørspostens papirutgave fredag | - Vi har fått beskjed om at vi skal stenge til sommeren, sier Wenche Eikrem Måseide, seksjonsleder ved Nevrohjemmet rehabiliteringssenter i Ålesund. Flere ansatte har sluttet eller er i ferd med å slutte, på grunn av de dystre framtidsutsiktene til senterets videre eksistens. Styret i Helse Møre og Romsdal har ikke fattet noe vedtak på tidspunkt for når tilbudet ved Nevrohjemmet skal opphøre. Det styret har vedtatt er at det ikke skal legges ned før kvalitative tilbud på Fyikalsk medisin i Ålesund og ved Nevrologisk avdeling i Molde blir etablert. Dessuten skal det foreligge en risiko- og sårbarhetsanalyse før tilbud kan opphøre. Les også: - Har gitt oss et pusterom | Les også: Utsatte nedlegging av Nevrohjemmet | Les også: Lønnsfest for helsesjefene | - Planen er å avvikle når ferieeaviklinga starter, bekrefter administrerende direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal. Arbeidet med ROS-analyse foregår i disse dager. Nevrohjemmet er det eneste rehabiliteringstilbudet til MS-pasienter i fylket. Også pasienter med andre alvorlige, kroniske lidelser får rehabilitering her. - Det er jo trist for pasientene. En del pasienter uttrykker ønske om å slippe å bli innlagt på sjukehus, og sier de ikke ser for seg å benytte det tilbudet. Mange pasienter har også ringt siste måneden, bekymra over hva som skjer med tilbudet deres, sier seksjonsleder Måseide. Hvis ikke ROS-analysene slår sprekker i administrasjonens plan, vil de 14 plassene forsvinne, og bli delvis erstatta med fire senger på Ålesund sjukehus og fire på Molde sjukehus. Les hele denne saken i Sunnmørspostens papirutgave fredag | Vitner så mann forlate utested etter skyting | Oslo (NTB): Vitner har forklart til politiet at de så en mann i slutten av 20-årene forlate utestedet Fugazi i Oslo etter at det ble løsnet løsskudd på dansegulvet natt til fredag. - Vi ønsker ikke å gå ut med så mange detaljer ennå. Det vi kan si er at det ikke er en norsk-etnisk mann, og at mannen trolig er 35 - 30 år gammel, forklarer politiadvokat Tone Bysting ved Sentrum politistasjon i Oslo til NTB. Politiet har ikke funnet våpenet som ble brukt, men har sikret seg 5 - 6 tomhylser. De kan derfor fastslå at det var løsammunisjon som ble brukt, men Bysting understreker at saken ikke er mindre alvorlig av den grunn. - Det er likevel for tidlig å si hvilke paragrafer som kommer til anvendelse. Vi må blant annet finne ut hvorfor den som skjøt, valgte å ta med seg et våpen på byen, forklarer hun. Etterforskningen fortsetter med flere vitneavhør og gjennomgang av innholdet på overvåkingsvideoer. - Vi har også fått inn en video fra et vitne, og den skal være tatt opp et par minutter før skytingen, sier politiadvokaten. Kort tid før skytingen ble en person pågrepet i forbindelse med at det ble kastet stein mot utestedet i Tordenskiolds gate. - Det er klart at det er noe det er interessant å se nærmere på, og så må etterforskningen avdekke om det er en sammenheng mellom de to hendelsene, sier Bysting. (©NTB) | Nordvest slipper unna stormen | Regn, sludd og snø | Tordenvær | Mye vind på kysten | Endelig en gladmelding fra meteorologene for Nordvestlandet - både Sunnmøre og Nordfjord slipper unna uværet som er ventet fredag. Slik lavet snøen ned over Oslo-området tidligere i uka. Fredag er det ventet storm på sørvestlandet. Foto: Varfjell, Fredrik (Scanpix) | Stormer og lavtrykk har stått i kø for Nordvestlandet de siste ukene, men denne gangen slår uværet til lengre sør. Fredag ventes full storm fra Lindesnes og vestover, samt i Trøndelag. For Møre og Romsdal sin del ligger det an til øst og sørøst bris, med frisk bris utsatte steder fredag. For det meste må det regnes med skyer, og om kvelden blir det noe snø og sludd - men ellers oppholdsvær. Alltid oppdatert værmelding: Slik blir været der du bor | Det blir noe kraftigere vind lenge sør i Sogn og Fjordane utover fredag kveld, med vindstyrke på opptil stiv og sterk kuling på kysten lengst sør. Også her blir det enkelte snøbyger, som kommer som sludd ved kysten. Temperaturene vil for det meste holde seg rundt null grader. Et nedbørsområde var torsdag kveld på vei østover og hadde allerede nådd Telemark og områdene vestover. Nedbøren kommer først som snø, så som regn ved kysten, forteller vakthavende meteorolog Mariann Foss ved Meteorologisk institutt til NTB. Mange steder i innlandet har sludd i vente. I løpet av noen timer torsdag kveld var det ventet mellom 10 og 15 millimeter nedbør. Fredag får vi lettere vær da nedbøren er ventet å komme i byger, og det kan også komme tordenvær på Østlandet. - På kvelden blir det oppholdsvær og synkende temperatur, forteller meteorolog Foss. Dermed er det fare for en ny kveld med særdeles glatte kjøreforhold. Nedbør og temperaturer rundt null grader har torsdag gjort kjøreforholdene vanskelig på deler av Østlandet. På kysten var det torsdag kveld varslet sterk kuling og kortvarig liten storm på utsatte steder i Rogaland og Hordaland. - Fredag får områdene fra Agder og vestover nordvestlig full storm utover dagen, forteller meteorologen. Nordover i landet er det ikke ventet de samme nedbørsmengdene som i sør, men på Helgeland er det varslet liten storm på utsatte steder fredag. Promille og feilnavigasjon | Promille | Politiet henlegger sak etter båtulykke på Lepsøyrevet. Ulykkesbåten tok en snarveg (merket svart) i forhold til den merka skipsleia forbi Lepsøyrevet. Foto: Grafikk Kystatlas / Stig Vågnes | Statsadvokaten har besluttet å henlegge saken etter båtulykken på Lepsøyrevet 30. september i år, der tre personer omkom. Les også: Tre omkom etter båtforlis | Bakgrunnen for at saken henlegges, er at politiet mener at den som førte båten, selv omkom i ulykken. - Årsaken til ulykken synes å være at båten ble ført ut av kurs og ut av leia, slik at den traff et gammelt sjømerke (varde) ved Gamlemshaug, opplyser politiet i en pressemelding. Les også: - Traff umerket grunne | - Personen som en antar førte båten var moderat påvirket av alkohol, opplyser politiadvokat Maria Vike i Sunnmøre politidistrikt. Etter det smp.no kjenner til skal båtføreren ha hatt en promille på 1,3. - Det kan jeg ikke kommentere, men det jeg kan si er at promillen var over det som er lovlig på sjøen. Men båtføeren var ikke overstadig beruset, sier Maria Vike til smp.no. Hun vil ikke si noe om hendelsesforløpet ut over pressemeldingen, men bekrefter at det var redningsvester tilgjengelig i båten. Ifølge redningspersonell ble disse ikke brukt. Les også: - Hørte rop om hjelp | Åpnet Farstad-simulator | Statsminister Jens Stoltenberg åpnet i natt norsk tid Farstad Shippings nye offshore simulatorsenter i australske Perth. Statsminister Jens Stoltenberg tester ut Farstad Shippings nye offshore simulator i Perth. Foto: Geir Ove Harnes / Scanpix | Senteret skal være det største og mest avanserte offshore simulatorsenteret i verden for marine operasjoner. - Åpningen av Farstad Shipping Offshore Simulation Centre er en milepæl for Farstad Shipping. Senteret er ikke bare en storstilt investering i våre ansattes kompetanse og sikkerhet, men også et bevis på den kunnskapen som befinner seg i den maritime klyngen på Nordvestlandet, sier administrerende direktør i Ålesund-rederiet, Karl-Johan Bakken. Bakken framholder at senteret er et resultat av det tette samspillet mellom flere aktører i den maritime klyngen på Nordvestlandet. Sterke maritime tradisjoner og en lokal satsing på innovasjon, forskning og utvikling har skapt et fundament for global satsing. - Treningssenteret i Australia har blitt til etter et tett samarbeid mellom Høyskolen i Ålesund, Farstad Shipping og teknologileverandøren Offshore Simulator Centre (OSC) i Ålesund. Farstad Shipping ønsker å være en ledende leverandør av kvalitetstjenester med fokus på sikkerhet, kompetanse og teknologi, sier Karl-Johan Bakken. Treningsopplegget ved senteret i Perth er utviklet i samarbeid med Høgskolen i Ålesund, og kompetansen fra Norge videreføres til instruktørene ved det nye senteret i Perth. Et tett samarbeid mellom OSC, Farstad Shipping og Høyskolen i Ålesund sikrer unik opplæringseffekt. Alle instruktører og kurs ved senteret tilfredsstiller krav til internasjonal sertifisering, og opplæringen holder høy kvalitet. Senteret har ved oppstart 8 ansatte. Oppgang, men fortsatt usikkerhet på Oslo Børs | Oslo (NTB): Etter en ny uke med usikkerhet sluttet hovedindeksen på Oslo Børs fredag med en oppgang på 1,24 prosent til 378,18 poeng. I alt 36 selskap på hovedlisten steg mens 16 falt og 7 sluttet uendret. Selv om mange nå har sterkere tro på eurosonen enn tidligere i uken, er det fortsatt usikkerhet som preger markedene. Selv om færre tror på noe sammenbrudd, er det likevel bred enighet om at de fleste børsnoterte selskaper går et vanskelig år i møte, nær sagt uansett hvor de er notert. Oljeprisen ligger fortsatt godt over 100 dollar og dermed er det lite som tyder på at virksomheten på sokkelen vil bli svekket. Med 108 dollar per fat er det svært mange lønnsomme investeringer som gjenstår. I solselskapet Rec er situasjonen den stikk motsatte. Nedskjæringene og nedgangen i økonomisk aktivitet verden over gjør at land ikke ser seg tjent med å subsidiere denne energiformen lenger. Dermed sank kursen på Rec i Oslo fredag til det laveste nivået noensinne. Selskapet er nå verdt litt over 3 milliarder. Nedturen slår automatisk inn i verdiene til en av storeierne, Orkla, der kursen nå ligger noen øre over 42 kroner. (©NTB) | Skulket klimamøte - dro på safari | Syv stortingsrepresentanter reiste til Sør-Afrika for å følge klimaforhandlingene. I går var fire av dem borte vekk, skriver Dagens Næringsliv. Oskar J. Grimstad | Foto: Staale Wattø | "Vi er på tur i en nasjonalpark og leter etter the big five", skrev Fremskrittspartiets Oskar Grimstad i en tekstmelding til Dagens Næringsliv torsdag. Høyres Gunnar Gundersen og Siri A. Meling og Sps Erling Sande var med på safarien. De norske stortingsrepresentanter er i Sør-Afrika på skattebetalernes regning for å delta på en klimakonferanse i Durban. Men torsdag droppet altså fire av dem møtet og dro på safari i stedet. « Stortinget betaler 63.000 kroner for at Grimstad skal delta på klimatoppmøtet i Durban, opplyser VG. Maskinistforbundet frykter Fredriksen | Døve ører | Nettolønn ikke nok | Har startet | - Dundrer Fredriksen inn i Nordsjøen med billige Kina-båter og utenlandske sjøfolk, er vi ferdige, konstaterer generalsekretær i Maskinistforbundet, Hilde Gunn Avløyp. Hun peker på at norsk sokkel i dag ligger vidåpen og ubeskyttet mot den typen planer som det kan se ut som at John Fredriksen har. Maskinistforbundet frykter at resultatet blir at båtene som opererer i Nordsjøen kan bli tømt for norske sjøfolk. Til forskjell fra Brasil og Australia er det ingen beskyttelse av norske sjøfolk på norsk sokkel. - Vi er veldig ubeskyttet. Vi i Maskinistforbundet har sammen med de andre sjømannsorganisasjonene gjentatte ganger bedt regjeringen om en allmenngjøring av tariffavtalene for sokkelen. Vi krever ikke, slik en gjør det i Australia og Brasil, at det skal være nordmenn som jobber der, men at norske tariffbestemmelser skal gjelde, påpeker Avløyp. Sjømannsorganisasjonene har hittil blitt møtt med døve ører hos næringsminister Trond Giske og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. - Vi i Maskinistforbundet skrev brev om dette i oktober. Vi har ennå ikke fått svar. I møter viser de til nettolønnsordningen og sier at det så langt har gått bra. Hun peker på at dagens nettolønnsordning som sikrer norske sjøfolk jobb innen offshore supply næringen, ikke er i nærheten av å kunne konkurrerer med de lønningene som kan komme med rent internasjonalt mannskap på båtene. - Dersom Fredriksen bygger båter i Kina, registrerer båtene på Kypros og henter utenlands mannskap så har ikke vi en sjans. Vi vil ikke få inn lærlinger og vi vil ikke få inn offiserer. Det vil ramme både norske sjøfolk og resten av den maritime industrien, tror Avløyp. Hun peker at også flere av de etablerte rederiene innen offshore supply det siste året har flagget ut båter og erstattet norske mannskap med utenlandske sjøfolk. - DOF er at av de rederiene som har gjort dette, men det har så langt skjedd i ganske liten målestokk. Men dersom Fredriksen kommer med utenlandske sjøfolk vil hele spillet om kontraktene i Nordsjøen endre seg. - Hvorfor vil ikke regjeringen ta i bruk tariffavtalene? - Så lenge det ikke har skjedd noen stor utskifting av flagg i Nordsjøen, ser de vel ikke behovet. Nå forventer vi at regjeringen slutter å dikidere med problemene Rederiforbundet kommer opp med i denne saken og får på plass en allmenngjøring av tariffavtalene, sier Avløyp. - Ikke overstadig beruset | Beruset | 57-åringen som er siktet etter drapet på Kirsti Slinning i Molde var ikke overstadig beruset, ifølge politiet. Politibil utenfor Hotel Alexandra i Molde da Kirsti Slinning ble funnet død på et hotellrom ved hotellet. Foto: Ekornesvåg, Svein Ove | Mannen ble i går varetektsfengslet i fire nye uker, melder Romsdals Budstikke. Les også: Drapsalarm i Molde | Graden av beruselse har vært et sentralt tema i saken, siden mannen i avhør hevder at han ikke husker noe fra da han var i baren med den drepte og andre kolleger, til han kom til seg sjøl på sjukehuset etter drapet. Les også: Politiet: - Kirsti ble drept | Påtaleansvarlig i saka, politiadvokat Laura Havdal, vil ikke gå ut med eksakt promille, men bekrefter at siktete var beruset. - Han var imidlertid ikke uttalt overstadig beruset. Det var heller ikke den drepte, sier Havdal til avisa. Etterforskningen er nå i en avsluttende fase, og ventes å være ferdig i midten av januar. Ifølge påtaleansvarlig kan saken komme opp for tingretten i begynnelsen av mars neste år. Sunnmøring pågrepet i overgrepssak | Sendte overgrepsbilder | 14 pågrepet | Avhørt | Sunnmøring sendte overgrepsbilder til Helgelandsmann. Illustrasjon | Foto: Stig Vågnes | Politiet bekrefter at en sunnmøring er blant de 15 pågrepne i overgrepssaken som er under opprulling av Helgeland politidistrikt. - Jeg kan bekrefte at en person fra vårt distrikt er pågrepet og avhørt, sier politiadvokat Hilde Haugen ved Sunnmøre politidistrikt til smp.no. Politiet er tilbakeholdne med opplysninger i saken, og det er politiadvokat Jonas Nerdal i Helgeland politidistrikt som uttaler seg til pressen i saken. Han sier at sunnmøringen ble pågrepet etter at det ble funnet overgrepsbilder på mobiltelefonen til en mann i 60-årene fra Helgeland. - Det er funnet materiale på mobilen som er sendt av sunnmøringen, sier Jonas Nerdal til smp.no. Han bekrefter at sunnmøringen er pågrepet og avhørt. - Det er også gjort beslag i forbindelse med pågripelsen. Ellers vet vi ikke hvilken type kontakt det har vært mellom sunnmøringen og vår mann. Vi er ennå tidlig i etterforskningen, sier Nerdal. Nerdal opplyser at 14 personer så langt er pågrepet i ti politidistrikter rundt i landet. Saken hadde sitt utspring i Nerdals distrikt, der en mann i 60-årene er fengslet, siktet for overgrep mot et barn under 14 år. Funn gjort på mannens mobiltelefon har ført til en rekke pågripelser for besittelse og distribusjon av overgrepsbilder av barn helt ned i 4-5-årsalderen. Så langt har det vært fire pågripelser i Nord-Trøndelag politidistrikt og to i Midtre Hålogaland og én hver i politidistriktene Helgeland, Sør-Trøndelag, Sunnmøre, Hordaland, Rogaland, Hedmark, Follo og Oslo. I ytterligere fire politidistrikter jobbes det fortsatt med saken, og Nerdal sier politiet vil komme tilbake med en oppdatert status derfra senere. Bortsett fra mannen i 60-årene som sitter fengslet i Helgeland, er ingen av de øvrige pågrepne fremstilt for fengsling. - De slippes fri etter hvert som vi får gjennomført ransaking, avhør og eventuelle beslag, forklarer Nerdal. Kongsberg: Pågrepet gisseltaker til legeundersøkelse | Kongsberg (NTB): En 34-årig mann som tok flere personer som gisler i en frisørsalong på Kongsberg fredag, er sendt til lege for vurdering. Ingen ble fysisk skadd i hendelsen. Den pågrepne mannen er kjent av politiet fra tidligere, ifølge Søndre Buskerud politidistrikt. Meldingen om gisselsituasjonen kom rett etter klokka 14 fredag ettermiddag. Han skal ha truet to av de ansatte i salongen, som ligger i byens gågate. Politiet rykket ut med bevæpning. Beredskapstroppen ble også utkalt, opplyser operasjonsleder Magne Lie i Søndre Buskerud politidistrikt til NTB. Rett før klokka 16 ble de to siste gislene sluppet ut av salongen, og rundt et kvarter senere ble mannen - som er svensk statsborger med afrikanske foreldre - pågrepet utenfor. - Ingen har kommet fysisk til skade i aksjonen, men gisselsituasjonen ble underveis opplevd som uavklart. Politiet tilkalte store ressurser, og helsepersonell var til stede, forteller operasjonslederen. - Fra hvor jeg står ser jeg elleve politimenn, men det kan godt være flere. Alle er bevæpnet og har på seg skuddsikker vest. Det ser ut som om politiet har kontakt med gisseltakeren gjennom det store vinduet som er vendt ut mot gata, både med blikkontakt og i telefon, fortalte en øyenvitne til VG mens aksjonen pågikk. Pågripelsen beskrives som udramatisk. - Det er uklart om han var bevæpnet, men vi hadde opplysninger om at han hadde et stikkvåpen, forteller operasjonsleder Lie til NTB. Personene som ble tatt som gisler, har fått tilbud om helsehjelp og vil etter hvert bli avhørt av politiet. (©NTB) | Stålhandler fikk seks års fengsel i Drammen tingrett | Oslo (NTB): Styrelederen i et stålhandelselskap med kontor på Lierstranda i Buskerud er i Drammen tingrett dømt til fengsel i seks år for økonomisk utroskap. Mannen er dømt for å ha overført 320 millioner kroner fra selskapet i Norge og fra søsterselskapet i Tyskland til to selskap på henholdsvis Kypros og Isle of Man. Metoden som er benyttet gjennom 15 år er helt enkelt fiktive fakturaer som sikrer at overskudd blir flyttet fra Norge og Tyskland til et skatteparadis før de er beskattet. I domspremissene skriver retten at allmennpreventive hensyn veier tungt ved den aktuelle formen for samfunnsskadelig kriminalitet som har skjedd fordekt og med utvisning av stor oppfinnsomhet når det gjelder å skjule hva som foregår. Oppdagelsesrisikoen var liten og når slike forhold avdekkes, skal det av allmennpreventive grunner reageres med streng straff. Det er Økokrim som har ført saken ved Drammen tingrett. Styrelederen er opprinnelig tysk. Han må også tåle en inndragning på 73 millioner kroner. Økokrim konkluderte sin etterforskning med at mannen alene hadde gjennomført bedrageriene. Selv hevdet han at alle overføringer var betaling for utførte tjenester, noe retten ikke trodde på. (©NTB) | Motorhavari stoppet Marit Strømøy | Abu Dhabi (NTB): Marit Strømøy kjørte godt og lå lenge på tredjeplass i formel 1-racet for båter i Abu Dhabi fredag, men et motorhavari like før mål ødela for henne. Strømøy kjørte for en historisk pallplass, og den hadde hun lenge innen rekkevidde. Hun startet godt og hadde god kontroll, selv etter at et havari på den første runde gjorde at løpet ble delvis stoppet mens banen ble ryddet. Etter at det kom i gang igjen tok ikke Strømøy noen sjanser, men satset på det sikre for å klare en pallplass, men uhellet var ute for den norske jenta like før mål. Motoren takket for seg, og dermed ble det ingen plassering på Strømøy, som hadde alle tiders sjanse til å klatre opp på seierspallen for aller første gang i et formel 1-løp. - Jeg er utrolig godt fornøyd med løpet mitt, for aldri har jeg kjørt bedre. Når jeg ser på listene fra løpet og forstår at jeg kjører like godt som de aller beste, ser jeg virkelig fram til å få en ny motor på plass i båten, for i den neste finalen skal jeg på pallen, sa Marit Strømøy i en kommentar etter løpet. (©NTB) | Ingen løve på Grimstad | Dyr tur | Nyttig safari | Utspilt sin rolle | Frps Oskar Grimstad fikk ikke øye på den mektige afrikanske løven under safarituren i nasjonalparken utenfor Durban. Men han er sterkt kritisk til hvordan klimamøtene har utviklet seg. Frps Oskar Grimstad fikk se fire av de i alt fem mest kjente store afrikanske dyrenen på safarituren under klimatoppmøtete. Men den sør-afrikanske løven fikk han ikke øye på. Grimstad er sterkt kritisk til måten de store klimatoppmøtene gjennomføres på. Foto: Scanpix | - Dette har blitt en klimaindustri. Det er 25.000 akkrediterte til dette møtet i Durban. 10.000 delgater og 15.000 andre. Fra Norge er det alt fra Sametinget til naturvernorganisasjonene som er her nede. Og alle som en kom de hit med fly, ikke akkurat klimavennlig, er beskjeden fra Grimstad. Selv kom han også med fly med en billett som ifølge VG Nett kostet 63.000 kroner. Så dro han sammen med tre andre fra Stortingets energi- og miljøkomité på safari. Reisen for de fire safaripolitikerne kostet til sammen 181.000 kroner. Dagens Næringsliv var dem som meldte om turen. Og da startet bråket. - Det var da voldsomt til greier. Vi får mer oppmerksomhet en nobelpris-utdelingen, sier Grimstad på telefon fra Durban. Han forklarer at de hadde et ferdig avtalt møteopplegg for stortingskomiteen. Da de så kom ned til Sør-Afrika viste det seg at dagen i går var ledig helt fram til et møte med den norske ambassaden på kvelden. Da bestemte de seg for å benytte anledningen til å se på dyrelivet. - For det første så er vi som komité ansvarlige for forvaltningen av naturreservat i Norge, og vi mente det var nyttig å se hvordan de gjorde det i Sør-Afrika. For det andre betalte vi opplegget av egen lomme og vi var tilbake til det avtalte møtet om kvelden, forklarer Grimstad. "Vi er på tur i en nasjonalpark og leter etter the big five", skrev Fremskrittspartiets Oskar Grimstad i en tekstmelding til Dagens Næringsliv. Big five er de fem dyrene løve, leopard, elefant, neshorn og bøffel. - Ja, vi så vel fire. Løven fikk vi ikke øye på, sier Grimstad. De tre som sammen med Grimstad dro ut i villmarken var Høyres Gunnar Gundersen og Siri A. Meling og Sps Erling Sande, som er komitéleder. I dag venter en 13 timer flytur tilbake til Oslo. - I salen der møtet foregår er det en strøm med delegater som går på talerstolen og forteller hvor ille det kommer til å gå dersom vi ikke får satt i verk tiltak mot klimaendringer. Samtidig er det så mange land som deltar her at det er ikke mulig å komme til enighet om noen. Jeg mener disse møtene ikke lenger har noen hensikt. Vi må finne andre måter å gjøre det på, sier Grimstad. Frp er det eneste partiet på Stortinget som ikke var med de brede forliket om kutt i norske klimautslipp. Sulland sikter mot jackpot | Linn Jørum Sulland skal opp til bevis i VM-kampen mot Montenegro fredag. Der jakter Norge på en virkelig jackpot. Linn Jørum Sullands venstreslegge gjør suksess i VM. Fredag møter Norge Montenegro. Foto: Scanpix | - Vi vinner puljen med uavgjort eller seier. Det skal vi gjøre alt vi kan for å klare. Det blir en hard kamp. Montenegro har verdensstjerner i nesten alle posisjoner. Det er vel bare keeperne som er deres svakhet. Montenegro kan også bli litt sur og lei hvis vi løper og løper og de får litt bank. Vi må være harde med dem fra start, sier Sulland. Følg kampen direkte her klokka 20.15 | En gruppeseier fører bare godt med seg for Norge: 1: Slipper å flytte base allerede lørdag. 2: Møter det svakeste laget fra D-gruppen i åttedelsfinale. 3: Slipper en gruppevinner i eventuell kvartfinale. 4: Kan ikke møte tittelforsvarer Russland før finalen. Selv "en-kamp-av-gangen" - Thorir Hergeirsson må innrømme at den listen er hyggelig. Sullands scoringsraid (25 i dette VM) har betydd svært mye for Norge så langt. For tiden ser det ut som Sulland kan gå opp på ni meter og skyte ballen i mål - i blinde. Lagvenninne i Larvik, Kari Mette Johansen, forklarer hvorfor venstreslegga fra Korsvoll er så skarp. - Hun er med på et angrepsspill hun trives med og som legger opp mye for henne. Det er litt som i Larvik, sier Johansen. Sulland er enig. - Jeg får mange gode oppspill og har fin flyt og godt samarbeid med medspillerne. Jeg kan ikke være annet enn fornøyd hittil. Sulland fordeler skuddene ganske jevnt på målet, med ett unntak. Ni (av ni mulige) avslutninger har gått inn oppe i venstre hjørne for keeper. Kampene fredag: Angola - Tyskland (15.00), Norge - Montenegro (20.15), Island - Kina (22.30). (©NTB) | Bardal på tredjeplass i Harrachov | Harrachov (NTB): Anders Bardal fortsetter å imponere i verdenscupen. Steinkjer-hopperen var bare 1,8 poeng fra seieren i fredagens renn i Harrachov. Gregor Schlierenzauer tok sin 36. seier i verdenscupen. Bardal lå på fjerdeplass etter førsteomgangen, men hoppet seg forbi David Zauner etter et hopp på 135,5 meter i annenomgangen. Med 245 poeng var det kort vei opp til seieren. Schlierenzauer vant nemlig med 246,8 poeng. Østerrikeren ledet klart etter første omgang, men med 128 meter i 2. omgang var det så vidt det holdt til seier. Ett poeng skilte ned til toer Daiki Ito fra Japan, som følgelig var bare 0,8 poeng foran Bardal. Tom Hilde falt fra 8.- til 12.-plass med 127 meter i annenomgangen. Han var 0,6 poeng foran Vegard Sklett. Bjørn Einar Romøren har litt igjen til gamle takter. Hosle-hopperen ble nummer 23 i Tsjekkia fredag. Rune Velta måtte nøye seg med ett hopp etter 111,5 meter og bare 82,1 poeng. (©NTB) | Matmangel truer én million barn i Sahel | Dakar (NTB-DPA): Over én million barn står i fare for å bli feilernært som følge av usikre matforsyninger i Sahel-beltet i Vest-Afrika. Aller mest utsatt er barna i Niger, der over halvparten av landets landsbyer risikerer å ikke ha nok mat, ifølge Verdens barnefond UNICEF. UNICEF har bedt giverland om å bidra med 65 millioner dollar (377 millioner kroner) for å dekke kostnader til mat og medisiner i det tørre savannebeltet rundt Sahara, som de siste årene er blitt rammet av uforutsigbare regntider. - Krisen er spesielt tøff for barn. Vi har ikke lett for å komme med appeller, men omfanget av behovet krever at vi reagerer øyeblikkelig, sier David Gressly i UNICEF. Han mener det fortsatt er mulig å unngå at en tragedie rammer den sårbare befolkningen. Også Plan understreker at barna i Niger nå er svært utsatt. - Klimaendringer og andre miljøfaktorer påvirker matproduksjonen og forverrer fattigdommen i Niger, men fokuset er ofte på nødhjelp i stedet for å bidra med utviklingsstøtte som på lang sikt vil koste mye mindre, sier Rhéal Drisdelle i Plan i Niger. (©NTB) | Dragkamp om klimaavtale | Durban / Oslo (NTB - Lars M. Hjorthol): EU og de fleste utviklingslandene øker presset på de store utslippslandene USA, Kina og India i innspurten av klimamøtet i Durban. Møtet skulle etter planen avsluttes fredag kveld, men de fleste regnet med at dragkampen ville fortsette til langt utpå lørdag. Nesten 90 utviklingsland og EU la fredag fram en felles erklæring med krav om et ambisiøst resultat fra Durban. Alliansen omfatter både de fattigste landene og mange små øystater, som er de mest sårbare for klimaendringer. Erklæringen oppfordrer til en ny runde med forpliktende utslippskutt under Kyoto-avtalen og et "robust mandat og veikart for en juridisk bindende avtale". Også de store utviklingslandene Brasil og Sør-Afrika sluttet seg fredag til initiativet, sa EUs klimakommissær Connie Hedegaard til AFP. Men det blir ingen løsning i Durban uten at de store utslippslandene er med, la hun til. - Alliansen mellom de mest progressive industrilandene og utviklingslandene er svært positiv og kan også få betydning for det videre klimaarbeidet etter dette møtet, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV). (©NTB) | Eva Joly slår tilbake mot aksent-kritikk | Paris (NTB-Reuters): Rivalene gjør narr av presidentkandidat Eva Jolys aksent. Joly svarer med en video hvor hun hyller mangfoldet i den fransktalende verden. På mange måter er norsk-franske Joly prakteksemplaret på en vellykket innvandrer, skriver Reuters. Men siden Joly ble De grønnes presidentkandidat, har hennes utenlandske bakgrunn skapt litt trøbbel for henne; politiske motstandere så vel som kommentatorer har kritisert henne for uttalen hennes. Grammatisk snakker Joly prikkfritt fransk, men med norsk som morsmål er aksenten preget av myke v-er og d-er, skriver det britiske nyhetsbyrået. Høyrenasjonalisten Jean-Marie Le Pen latterliggjorde aksenten hennes i en video på sin egen hjemmeside, mens magasinet Le Point nylig publiserte en satirisk artikkel skrevet i sin helhet i en fonetisk versjon av Jolys uttale. Selv motedesigneren Karl Lagerfeld har kastet seg på kritikken. Tyskeren, som selv snakker fransk med en sterk, tysk aksent, har sagt at Jolys måte å snakke på er "en fornærmelse mot det franske språket". I en video på ukeavisen Journal de Dimanches nettsider fredag, kom Jolys motsvar. - Jeg kom til Frankrike da jeg var 20 fordi dette landet var min drøm. Jeg har bodd her i 50 år. Aksenten min er et bevis på det franske språkets glans og dets verdensomspennende appell, sier presidentkandidaten i videoen, som fikk 23.000 treff i timene etter at den ble publisert. (©NTB) | Politiet leter etter motiv for skyting på Virginia Tech | Washington (NTB-AFP-Reuters): Politiet leter fortsatt etter motivet for hvorfor en politimann ble skutt og drept på universitetet Virginia Tech. Gjerningsmannen har angivelig tatt sitt eget liv, ifølge politiet. Universitetet var i 2007 åsted for den verste skolemassakren i USAs historie. 32 mennesker ble drept og 25 såret før gjerningsmannen, en student, tok sitt eget liv. Torsdag gikk alarmen igjen. En politimann, som jobbet som vakt ved universitetet, ble skutt og drept av en person til fots idet han stanset en bil i rutinekontroll. Senere ble en mann funnet på en parkeringsplass 800 meter unna. Han var skutt med det samme våpenet, ifølge politiet. Politiet opplyste fredag at gjerningsmannen tilsynelatende har dødd av skudd han har påført seg selv, men identiteten hans er ennå ikke fastslått. Mannen er imidlertid ikke student ved universitetet, og han skal ikke ha hatt noen tilknytning til politimannen Deriek W. Crouse, som ble drept. (©NTB) | Tok EM-gull med suveren nordisk rekord | Alexander Dale Oen klinte til med 57,05 og vant i suveren stil under finalen på 100 meter bryst i kortbane-EM i svømming fredag. Rekorden til Alexander Dale Oen var en forbedring av den nordiske rekorden - med 1,09 sekund. Dette bildet er imidlertid fra verdenscupen i svømming i Stockholm i oktober. Foto: Scanpix | 26-åringen gjentok bragden fra VM i Shanghai tidligere i år, da han tok gull på samme distanse på langbane. Vinnertiden under kortbane-EM fredag var en forbedring av den nordiske rekorden, satt av Dale Oen i Manchester i 2008, med 1,09 sekund. - Det er en fantastisk prestasjon. Han er konge av brystsvømming både på kort- og langbane. Den mannen er helt utrolig, utbrøt svømmepresident Per Rune Eknes etter seieren. Dale Oen lå som nummer tre halvveis i løpet, men var suveren i siste halvdel og var hele 24 hundredels sekund foran sølvvinner Damir Dugonjic fra Slovenia i mål. Italienske Fabio Scozzoli måtte ta til takke med bronse på 57,30. Han var raskest i semifinalen og tok sølv bak Dale Oen i VM i Shanghai. Særlig imponerende var nordmannens gullmedalje med tanke på at han er en typisk langbanespesialist. Dale Oen bruker EM som forberedelse til London-OL neste sommer og tester ut detaljer, blant annet i vendingene. 57,05 var også en klar forbedring av tidene Dale Oen har levert tidligere i mesterskapet i polske Szczecin. Under torsdagens semifinale var han femte raskest med 58,28. I kvalifiseringen ble han klokket inn på 58,45. (©NTB) | Stockholm, Sverige 20111016. Norges Alexander Dale Oen i aksjon på 100 m bryst under verdenscupen i svømming i Stockholm i oktober. Foto: Jessica Gow / Scanpix | Tiltalt for voldtekt om bord i cruiseskip | Torsdag møter en mann i retten, tiltalt for å ha voldtatt ei kvinne om bord på cruiseskipet "Queen Elisabeth 2", mens skipet lå ved kai i Ålesund. Rettssak. Både den tiltalte, en mann fra Serbia, og den fornærma, ei kvinne fra Storbritannia, er ansatt om bord på cruiseskipet. Min klient stiller seg fullstendig uforstående til tiltalen. Han benekter å ha hatt noe samkvem med denne kvinna, og erkjenner derfor ikke straffskyld, sier advokat Inger Marie Sperre. Kollegaer | De to skal bare ha arbeidet sammen på "Queen Elisabeth 2" i fire dager da den angivelige voldtekten fant sted 25. mai, mens skipet lå til kai i Ålesund. De var derfor ikke omgangsvenner på skipet. Kvinna har i avhør fortalt at hun hadde lagt seg, da mannen kom inn på lugaren hennes og voldtok henne. Han ble ikke lenge etter pågrepet, og har siden sittet varetektsfengslet, sier statsadvokat Jogeir Nogva, som skal være aktor i rettssaka mot mannen. To tolker | Det er satt av to dager til rettssaka i Sunnmøre tingrett. På grunn av at tiltalte og fornærmede har ulik nasjonalitet, er det leid inn to tolker som skal oversette det som blir sagt til serbisk og engelsk. Advokat Inger Marie Sperre bekrefter overfor Sunnmørsposten at det blir lagt fram tekniske bevis i retten, men at det vil bli et tema om disse bevisene er gode nok til en domfellelse. Dette skal dreie seg om både DNA-spor og fingeravtrykk. Vurderer bevis | Spørsmålet er om disse er funnet på slike steder at de kan bevise om det er gjennomført en forbrytelse, sier Sperre. Blant annet vil et sakkyndig vitne møte i retten for å uttale seg om de tekniske bevisene. Aktiv verdiskapningspolitikk for distriktene | Tradisjonelt har det i mange kystsamfunn vært et sterkt initiativ og en evne til å etablere nye bedrifter. Fremveksten til norsk havbruksnæring er et godt eksempel på hvordan privat initiativ har utviklet sterke bedrifter og næringer. I en tid med økende internasjonal konkurranse vil det være behov for at nye ideer blir omdannet til forretningsmessige løsninger. For å skape sterke og robuste kystsamfunn er det viktig at myndighetene fokuserer på å gi rammevilkår som skaper grunnlag for lønnsomme bedrifter. Fremskrittspartiet mener dette best kan gjøres ved at marine og maritime næringer i større grad gis rammevilkår på linje med ordinære næringer og at det skilles mellom nærings- og distriktspolitikk. Dersom næringens rammebetingelser først og fremst har til hensikt å skape en robust og konkurransedyktig næring, så vil dette gi som resultat økonomisk vekst, nye arbeidsplasser og mange livskraftige lokalsamfunn. Dagens distriktspolitikk er feilslått ved at man ikke tar hensyn til at næringer og markedene er i stadig endring. Et skille mellom distrikts- og næringspolitikk vil skape grunnlag for ny vekst i mange lokalsamfunn. La Tafjordbygda leve | Som innbygger i Tafjord synes jeg det er litt frustrerende å lese om de som for enhver pris vil gå imot all utvikling i Tafjord. Ordfører Arne Sandnes gikk ut i media og talte for helårsvei mellom Tafjord og Grotli. Og da spretter det opp den ene forståsegpåeren etter den andre som sier at Tafjordfjella ikke må røres. Hva med oss som bor i Tafjord? Vi opplever daglig at bygda vår dør mer og mer hen. Den ene familien etter den andre flytter fra bygda. Og hvis dette får fortsette vil Tafjordbygda være fraflyttet innen få år. For noen år siden var det 150 innbyggere her. Pr i dag er det ca 80 som bor i Tafjord, og bare i 2005 vil folketallet i bygda gå ned med 10 prosent. Tunnel | Men fremdeles er det noen som ønsker å bo i Tafjord. Som har etablert seg, og som vil at barna skal vokse opp her. Og hver eneste dag går vi og tenker på hva vi kan gjøre for å snu den trenden vi har i Tafjord. Hva kan vi gjøre for å skape noe i Tafjord som igjen kan føre til at folk flytter til Tafjord i stedet for å flytte fra bygda? Hver dag føler vi fraflyttings-spøkelset på kroppen. Vi har en barnehage i Tafjord med 3 barn. Vi har en skole med 9 elever. At vi i det hele tatt har det er et resultat av positivitet og optimisme både fra innbyggerne i Tafjord og fra kommunepolitikerne i Norddal. Og så lenge det er håp vil vi kjempe for å beholde et levedyktig samfunn i Tafjord. Og så lenge vi opplever optimismen og positive holdninger vil vi gjøre det vi kan for å snu trenden vi ser i bygda. Naturvernforbundet har gått ut i Sunnmørsposten og lagt ned veto mot all berøring av Tafjordfjella. Det forbundet har aldri tatt kontakt med innbyggerne i Tafjord om saken. De viser ingen interesse for å høre med oss hvordan vi ser på saken. Vi kan gjerne samarbeide med Naturvernforbundet for å både sikre den flotte naturen vi har og også sikre et levedyktig samfunn i Tafjord. Men da må Naturvernforbundet ta av seg skylappene og også se på konsekvensene av det de går ut med. En helårsvei mellom Tafjord og Grotli kan stort sett legges i tunnel, og det trenger ikke ødelegge opplevelsene for dem som tar seg en tur i Tafjordfjella noen ganger i året. Men for innbyggerne i Tafjord kan det bety være eller ikke være! Tenk om vi hadde fått en helårsvei til Grotli. Tenk om vi hadde fått tunnel mellom Tafjord og Norddal. Tenk om vi hadde fått Galerie Tafjord. Tenk hva med arbeidsplasser dette kunne skapt. Ikke bare i Tafjord, men også i Fjørå, Valldal, Norddal og Eidsdal. Tenk for en aktivitet vi kunne hatt. Året rundt! Jeg nekter å tro at Naturvernforbundet ønsker at bygdesamfunnet skal bygges ned, men når de går ut i media slik de gjør så leser jeg: "Vi bryr oss ikke hvordan det går med Tafjordbygda bare vi får beholde fjellet!" Det går an å få til noe positivt for alle parter, men ta for all del av skylappene og se hvilke konsekvensene utspillet kan føre til. Og til Arne Sandnes og de andre politikerne i Norddal kommune: Stå på! Det er ikke så mye som skal til før Norddal blir knutepunktet mellom øst og vest. Og da peker pilen bare en vei! Og løsningen går helt klart mellom Tafjord og Grotli. og i tunnel! Gasskraft splitter velgerne | Gass er bokstavelig talt et brennbart tema i den lokale valgkampen. Politikere med stortingsambisjoner kappes om å være mest positive til å bygge gasskraftverk i Møre og Romsdal. Men velgerne er ikke så sikre. En meningsmåling Sentio har utført for Sunnmørsposten viser at det er dødt løp mellom de som vil ha gasskraftverk og de som ikke vil ha det. På spørsmålet om det bør bygges gasskraftverk i Møre og Romsdal nå, eller om vi bør vente på CO2-frie gasskraftverk, og heller satse på andre energikilder, svarte 43,6 prosent at de vil vente, mens 43,3 prosent vil bygge nå. Resten av velgerne har ikke tatt stilling. Gasskraftspørsmålet splitter ikke bare velgerne. Begge de to regjeringsalternativene er delt. Begge leire tar Sentios måling til inntekt, og begge hevder de driver folkeopplysning i gasskraftsaken. - Oi oi oi! Nå ble jeg glad! jubler SVs Bjørn Jacobsen. Han har de siste ukene drevet valgkamp gassfylket Møre og Romsdal på vegne av et parti som sier tvert nei til gasskraftverk uten CO2-håndtering, og som heller ikke sto fremst i rekken av gratulanter da Aukra ble ilandføringssted for Ormen Lange-gassen. Da Hustadmarmor sammen med Istad og Tafjord Energi la fram sine planer om gasskraftverk i Fræna, landet Jacobsen på et nølende ja-standpunkt. - Jeg er positiv til det Hustadmarmor gjør i forhold til å utvikle teknologi for CO2-håndtering. Jeg er veldig spent på hva de får til. Jeg håper de lykkes, men jeg tviler på det. Bevisbyrden ligger på dem. - Er SVs gasskraftpolitikk en vanskelig valgkampsak for partiet i Møre og Romsdal? - Nei. SV godtar gasskraft med renseteknologi. Og vi forutsetter at det blir satt av milliarder, ikke millioner, til utvikling av alternative energikilder. Jeg synes ikke det er vanskelig å fronte et slikt standpunkt. Det er jo dette som er å drive politikk; å jobbe langsiktig med saker man tror på. Vi driver folkeopplysning, og disse tallene viser at velgerne ikke har sovet i timen. Vi har fått fram budskapet vårt, det er veldig gledelig, sier Jacobsen. Folkeopplysning | Sett i forhold til SV og Jacobsen har Petter Løvik (H) diametralt motsatt syn på gasskraft: Han vil bygge gaskraftverk nå, med dagens teknologi, og heller drive forskning på alternative energikilder og renseteknologi parallelt. - Er du overrasket over at skepsisen er såpass stor? - Nei, ikke slik spørsmålet er stilt i denne meningsmålingen. Slik det er formulert gir det inntrykk av at det finnes alternative energikilder som kan fylle det gapet som vil oppstå i Møre og Romsdal om få år. Det gjør det ikke. Et spørsmål om folkeopplysning, også fra Høyres side, med andre ord. - Vindkraft, som heller ikke er ukontroversielt, kan skaffe oss noe energi. Men det kan aldri løse det akutte problemet vi står overfor i Møre og Romsdal. Det må vi fortelle folk. Jeg er ofte i debatter der miljøbevegelsen kaller gasskraft med dagens teknologi for "forurensende". Det er ikke riktig. Strømmen vi kommer til å produsere med gass i Norge vil erstatte strøm produsert med mye mer forurensende kull i Europa, sier Løvik. Karita Bekkemellem Orheim (A), som også ivrer for gasskraftverk, deler hans tolkning av meningsmålingen: - Dette synes jeg var veldig positive tall. Jeg hadde ventet at motstanden skulle være mye større. Gasskraft har vært en vanskelig sak som vi ikke har klart å ta ordentlig tak i. Det har liksom ikke vært stuereint å jobbe for bygging av gasskraftverk. Disse tallene mener jeg er et klart signal fra velgerne om at det er en sterk vilje til å ta gassen i bruk, sier Bekkemellem Orheim. Kvinnene sier nei | Sentios undersøkelse viser at det er kvinnene som er mest skeptiske til gasskraft. Mens 58 prosent av mennene som ble spurt vil bygge nå, var det bare 28 prosent av kvinnene som inntok tilsvarende standpunkt. Motstanden er, kanskje ikke overraskende, størst blant de yngste velgerne, uavhengig av kjønn og partitilhørighet. Høyres velgere er de soleklart mest gassvennlige. Hele 68 prosent av de som sier de vil stemme Høyre ønsker seg gasskraftverk nå. Det samme gjør 51 prosent av AP-velgerne og 46 prosent av FrP-velgerne. Motstanden er ikke uventet størst i SV. Nær 70 prosent av SVs velgere sier de ikke ønsker gasskraft basert på eksisterende teknologi. Meningsmålingen viser også at over 70 prosent av Venstres velgere vil bygge gasskraftverk jo før jo heller, stikk i strid med hva som er partiets linje. Når det gjelder de minste partiene er det imidlertid viktig å understreke at feilmarginene er store. Hvor langt strekker SVs toleranse seg? Friskoler | SV har gått til valg med toleranse og romslighet som høyt profilerte verdisaker. Det finnes tydeligvis ulike forståelser av hva begreper som toleranse og romslighet betyr. En forståelse er at de betyr å tolerere de som har en annen overbevisning enn en selv har og gi rom for denne. En annen oppfatning er at toleranse er å ha et bestemt sett av meninger og holdninger. De som ikke deler de politisk korrekte meningene er intolerante, og det er toleranseelitens plikt å slå ned på disse. Det synes som om det er det siste synet eierne av toleransebegrepet i SV og Dagbladet synes å ha. Kristin Halvorsen er ikke nådig når hun angriper de intolerante i et intervju i Dagbladet, representert ved blant andre Dagfinn Høybråten, Halvorsen forteller at hun har personlig imot han pga hans holdninger. Hun mener at han som har meninger som er så langt fra hennes gjør Norge "trangere og tristere". Han får folk til å føle seg "mislykket" og "mindreverdige". Han får folk til å "krympe", Han innynder seg hos "sære sekter" (aktive kristne i bedehus, frikirker og statskirken). I tillegg er han "fordømmende" og spiller "kynisk « med fordommer". Det koster å være uenig med Halvorsen. Hennes meningsfelle Øyvind Foss går faktisk enda lenger i sin kamp mot friskoler, særlig de kristne. De står åpenbart for et annet syn en venstresidens. De er derfor "ideologisk reaksjonære", bygger på løgn og respekterer ikke "menneskerettighetene og andres trosoppfatninger". Han mener en "flerkulturell, demokratisk rettstat" ikke kan tåle slike friskoler. Det innebærer nemlig at "mennesker blir krenket og mentalt mishandlet". I tillegg driver skoler som sosialistene ikke liker med "indoktrinering og fordømmelse av andre mennesker". Representanter for SV har til og med uttrykt at det er et "samfunnsproblem" med friskoler. En kan jo risikere at foreldre vil sende barna sine på skoler som formidler et annet verdisyn enn det som en rød regjering vil ønske. De bør derfor forbys. Men hvordan kan det være toleranse å hetse folk for livssyn? Hvordan kan det være toleranse å skjelle ut folk som mener noe annet enn en selv? Hvordan kan det være toleranse å nekte noen å drive skoler fordi de er uenige med en selv? Hvordan kan det være toleranse å nekte foreldre retten til selv å velge skole for sine barn? Er slike holdninger virkelig toleranse, romslighet og å ta hensyn til mangfoldet? Dersom å være tolerant er å bare tolerere de som er enige med seg selv, har Kristin Halvorsen og co et godt poeng. Dersom det imidlertid betyr å tolerere andres meninger, spørs det om de ikke har bommet litt. - Meningstyranni er langt farligere enn sære holdninger. Karita har ikke støtte av Jens i gass-saken | Det er lett å være tøff i kjeften når man heter Karita Bekkemellem Orheim og skal vinne velgere. Da utsteder man gjerne garantier overfor folk i Møre og Romsdal og ultimatum overfor SV og Sp. Her skulle det bli gasskraftverk med en gang - om nødvendig måtte Ap bryte ut av en sosialistisk regjering og gå sammen med gasskrafttilhengerne Høyre og Frp. Dessverre har hun ikke støtte av sjefen, Jens Stoltenberg. Han vil nemlig ikke love at SV og Sp ikke hindrer nye konsesjoner til gasskraftverk. Så her er enda et viktig område med rød-grønn usikkerhet, både internt i Ap og mellom partiene. Kan noen snart fortelle oss hva sosialistene er enig om? Kunnskapsløft eller grønnsaker? Svar til Bekkemellem Orheim | Karita Bekkemellem Orheims innlegg i Sunnmørsposten 19. august bekrefter nok en gang at Arbeiderpartiet ikke har noen politikk for de sentrale utfordringene i norsk skole. Ap er for mer mat i skolen, bedre skolebygg og utvidet skoledag. Alt dette er det bred enighet om, selv om sosialistene lover mer gratis mat enn regjeringen gjør. Men det er ikke det viktigste nå. Hovedutfordringen for skolen er å sørge for at alle elever, uansett bakgrunn, lærer å lese, skrive og regne skikkelig og tilegner seg de grunnlegende ferdighetene de trenger for å mestre livet. Det dreier seg altså om kunnskap og kompetanse, ikke kalorier. Alle vet nå at sosialistene vil fjerne friskoleloven. Den berører cirka to prosent av elevene. Men fortsatt er det ingen som vet hva sosialistene vil gjøre med den offentlige skolen, der 98 prosent av elevene går. Regjeringens skolereform Kunnskapsløftet skal gjennomføres fra 2006. Hva skjer med Kunnskapsløftet dersom Ap, SV og Sp vinner valget? Ap og SV har blant annet varslet at de vil utsette hele Kunnskapsløftet, endre læreplanene, fjerne kravene til studiekompetanse og fjerne opptakskravene til lærerutdanningen. De er uenige seg imellom blant annet om de nasjonale prøvene, 2. fremmedspråk, åpenheten om resultater i skolen, karakterer, eksamen og krav til timetall - for å nevne noe. Så hvilken skolepolitikk får velgerne hvis de stemmer på de røde? Det vil forbli en godt bevart hemmelighet helt til Ap, SV og Sp svarer. Og det har de ennå ikke gjort. Konkurranse i lufta | Bonuspoeng | Jeg har tidligere hatt innlegg i denne avisa angående temaet: Hvordan få økt konkurranse på Vigra. Jeg har nå fått bekreftelse på at min teori angående dette tema er riktig, nemlig at fjerning av bonuspoengene har betydning for konkurransen i negativ retning. Dessuten, så mener jeg at avisa har fremstilt denne saken litt ensidig ut fra ønsket om å få en aktør tilbake på Vigra, nemlig Norwegian, uten å ta hensyn til det faktum at kanskje Norwegians hensikt med denne fremstillingen i avisa er å be for sin syke mor. Jeg skal begrunne det siste først, og avslutningsvis komme inn på hvordan min teori er riktig. Det første Norwegian gjorde før de startet opp i Norge, var å gå til myndighetene og be om at bonusordningen på flyreiser innenlands ble avviklet, angivelig fordi denne var konkurransevridende til SAS / Braathens fordel. Jeg tror at den egentlige årsaken til at Norwegian gikk til myndighetene, var at de ved å få fjernet denne ordningen visste at det norske innenlandsmarkedet da ville bli relativt uinterressant for andre aktører. Norwegian visste at dersom de skulle konkurrere med enda flere aktører utenom SAS / Brathens, så ville markedet bli for lite, og da særlig for Norwegian som var avhengig av større volum, ettersom prisene var lavere. Jeg har også nå fått en gledelig bekreftelse på at min teori angående fjerning av disse bonuspoengene er riktig. For kort tid siden, så søkte Norwegian / sterling om å få fjernet bonuspoengene innen resten av Skandinavia. De fikk avslag fra konkurransetilsynet i alle de Skandinaviske land. Begrunnelsen var at konkurransen her var meget stor, og langt tøffere enn i Norge. Beviset på dette er resultatet til SAS / Braathens som ble lagt frem for kort tid siden, hvor det kun var I Norge at de hadde overskudd med formidable 605 millioner. Her uttalte konsernsjefen i SAS, at årsaken til det gode res. I Norge, var nettopp mye sterkere konkurranse i Sverige og særlig Danmark. I det samme intervjuet så sa også konsernsjefen at dersom de ikke fikk overskudd på sine interkontinentale ruter innen 2007, så ville disse bli avviklet. Dersom dette skjer, så vil helt sikkert flere av de store i internasjonal luftfart opprette direkte ruter ut av Skandinavia til USA, Østen etc. De vil da helt sikkert også snuse på muligheten av å opprette innenriksruter innen Skandinavia, men jeg tror neppe at de vil gjøre dette i et land hvor det ikke er bonusopptjening. Jeg har sagt det før: Bonuspoengene er nødvendig for at flyselskapene, skal kunne opprettholde ett nett av destinasjoner og rutetider, og en rimelig grad av service, sikkerhet og vedlikehold, ved at noen er villig til å betale noe mer for flybilletten. Ingen kan selge alt på tilbud, da går det fort nedoverbakke. Jeg kan bare vise til uttalelsene til en av sjefene i Luftfartstilsynet for kort tid siden, hvor skepsisen var stor til oppblomstringen av alle billigselskapene, da med sikte på fremtidig vedlikehold av fly og mannskap. De siste flyulykker i verden skulle tale sitt. Konklusjonen er derfor klar: Gjeninnfør bonuspoengene på innenlandsruter, slik at flere aktører blir interessert i det norske innenlandsmarkedet, gjerne en av de store utenlandske aktørene. Kanskje vi til og med kan få direkteruter fra Vigra direkte til en eller flere destinasjoner i Europa. Skog gir arbeidsplasser - og fornybar energi! Tilsvar til Lien | Kristian M. Lien skriver om tallmagi og bioenergi i Sunnmørsposten 18 august. Han kritiserer SV for å misforstå tall og mistolker oss i verste retning. Lien kommer ikke med noen bidrag som kan være med å løse energikrisa i Møre og Romsdal. Han deltar etter mitt syn i hylekoret som vil bygge gasskraftverk uten rensing i stedet for å benytte denne tida vi er inne i, med enormt høye oljepriser, til å investere i alternative enegikilder. Møre og Romsdal er fylket som eksporterer arbeidsplasser og energi med avfallet vi sender til Sverige. Svenskene har fjernvarmeanleggene til å lage arbeidsplasser og energi ut av bosset vårt. Landsbygda i Møre og Romsdal gror igjen mens vi varmer opp fortauene i byene våre med høyverdig elektrisk kraft. Vi gidder ikke å utnytte at vi har Norges varmeste vann i fjordene våre og dermed kunne få ut opptil seks - 6 - ganger mer av energien hvis vi brukte varmepumpeteknologi. Men kan vi vente annet når fagfolka driver kampanje for gasskraft. Vanlige folk har skjønt det; Det monteres varmepumper som aldri før rundt om i de private hjem. Norge har mye skog. Denne skogen skjuler store muligheter for arbeidsplasser og distriktsutvikling. Ikke bare som tømmer, men som energi. Det dreier seg om ved, pellets og flis til oppvarming, fortrinnsvis til oppvarming av sentralvarmeanlegg som igjen forsyner alt fra små boligfelter til hele bydeler. I Sverige er bioenerginæringa allerede langt fremme. Rundt en fjerdedel av Sveriges energiforsyning kommer i dag fra slik energi. Dette er muligheter som vi som skognasjon ikke kan la ligge urørt. Derfor har SV stått hardt på for å få til en industrialisering av bioenergi. SV ønsker en satsing på bioenergi i Norge, som - med overførbare tall fra Sverige - gir 4.000 nye arbeidsplasser i hele Norge, og faktisk like mye energi som 20 Sauda-utbygginger utgjør. Store deler av det norske oppvarmingsbehovet er i dag dekket med elektrisitet. Hvis vi får reist bioenergi som en ny industrinæring vil satsinga frigjøre store mengder elektrisitet, og gjøre at vi slipper å importere dyr og skitten kullkraft. Og det vil dempe behovet for flere kraftutbygginger. Teknologien har store muligheter. Gardermoen hovedflyplass blir i dag oppvarmet av flis. Eidskog kommunes biovarmesentral gir varme til de fleste offentlige byggene i sentrum, så som alders- og sjukehjemmet, ungdomsskolen, biblioteket / servicebygget m.fl. Flere av de store norske energiselskapene engasjerer seg i industrialisering av bioenergi, for eksempel har Norsk Trepellets AS etablert produksjon av trepellets i blant annet Brumunddal. I dag produserer Norge 16 TWh bioenergi, eller rundt seks prosent av samla energiproduksjon. SV vil i første omgang ha denne andelen opp på ti prosent innen 2010. En økt satsing på bioenergi i Norge kan gi over 4.000 nye arbeidsplasser innen 2010. Dette er realistisk. Landbruksminister Sponheim sier at "økt bruk av bioenergi kan skape 6.000 - 8.000 nye arbeidsplasser i distriktene" (1. april 2004) og viser til anslag på ressurspotensialet for bioenergi som viser at man kan nesten tredoble bruken av energi basert på biomasse her i landet. Hele 70 prosent av det norske oppvarmingsbehovet i dag blir dekket med elektrisitet, så hvis mange går over til bioenergi vil det frigjøre store mengder elektrisitet, redusere følsomheten for svingninger i strømprisen og attpåtil være bra for klimapolitikken. SVs mål er at vi får en satsing lik den i Sverige og få en voksende industri basert på bioenergi. Jeg som politiker må legge forholdene til rette for en voksende næring. Bønder, skogeiere, skogsarbeidere og skogentreprenører fortjener å få politikere som går foran. For meg er det en selvfølge at lokal og fylkespolitikerne i Møre og Romsdal vedtar at når en bygger nytt eller bygger om offentlige bygg så skal flis vurderes som energikilde. Gjerne sammen med andre alternative energikilder. Høyre ønsker verdighet i abortdebatten | Ludvig Nessa, Norges mest omstridte abortmotstander, vil ha abortsaken inn i valgkampen og tyr som tidligere til drastiske virkemidler som brev med plastfostre og blodige bilder. Nessa må selvsagt få lov til å mene hva han vil og kjempe for det han tror på. Ytringsfriheten er nettopp ment å beskytte dem som har avvikende synspunkter i forhold til flertallet. Bruk av virkemidler som kan virke støtende på mange må også tåles i et demokrati. Men når Nessa på nytt drar debatten ned på et så nedrig nivå, synes jeg vi politikere bør være tilbakeholdne med å gi ham den oppmerksomheten han søker. Av respekt for de kvinnene det gjelder og for å verne om en verdig debattform, bør vi ikke bidra til å skape blest om virkemidlene som brukes. Dette vil kun gi Nessa muligheter til å score noen billige poenger i valgkampen. Høyre er en forkjemper for dagens lov og mener at dette vanskelige valget må tas av kvinnen selv. Vi vil beholde dagens grense for selvbestemt abort på 12 uker fordi det er nødvendig å støtte opp om kvinnens rett til å avgjøre dette på et tidlig stadium i svangerskapet. Samtidig mener vi at samfunnet, gjennom rådgivning og støtteordninger, må bidra til at færre kvinner finner det nødvendig å velge abort. Ja til en stabil fiskeripolitikk | « i morgen arrangerer Aalesunds Rederiforening den store fiskeripolitiske debatten i valkampen. Nåværende fiskeriminister Svein Ludvigsen og hans kanskje fremste utfordrer, Senterpartiets Lars Peder Brekk, møtes til holmgang i Sunnmørshallen sammen med fremtredende stortingsrepresentanter fra Møre og Romsdal. Fiskeriene får ikke operere i et fritt marked, men er styrt av politikerne. Derfor er denne debatten svært viktig » | De siste årene har Stortinget vært enig i målsettingene om stabile rammevilkår for fiskeflåten. Fiskerne har selv blitt enig om fordeling av resurssene mellom hav og kyst, og dette forliket er blitt respektert. Når enkelte parti nå tar til orde for å ta fiskekvoter fra havfiskeflåten til kystflåten så er det en blanding av politikk og butikk som skader næringen. Omfordeling fører ikke til at det blir mer fisk. Russisk tjuvfiske. Det som virkelig kan øke inntektene for norske fiskere er at politikerne går sammen om å få slutt på det russiske tjuvfisket i Barentshavet. I følge Kystvakten utgjør dette tjuvfisket 100.000 tonn årlig, eller fisk til en verdi av 1,2 milliarder kroner. Torskekvoten i Barentshavet blir satt 20 prosent lavere enn den elles ville ha blitt gjort fordi forskerne tar høyde for tjuvfisket i sine anbefalinger. I tillegg får norske fiskere lavere priser på sine produkt på markedet ute fordi det er oversvømt av svartfisk fra Russland. Dette er noe norske politikere virkelig må ta tak i, og som vi fiskere har ropt varsko om i 15 år uten å ha blitt tatt alvorlig. Lønnsomt fiske | I begynnelsen av 1980-tallet var overføringene fra staten til den norske fiskeflåten på ca. 2,2 milliarder kroner årlig. I år er overføringene null. Vi mottar ikke et øre i statlig støtte. Det er vi fornøyd med, men da må det også legges til rette for at vi kan drive lønnsomt. Regjeringen gjorde nettopp det da den åpnet for at kvoter kunne slås sammen på færre båter uten tidsavgrensing også i havfiskeflåten. Denne ordningen fikk kystflåten i 2004. Bakgrunnen for nyordningen var at overkapasiteten i deler av flåten var opp til 50 prosent. Det vil si at de ligger halve året i bøyene. Den nye strukturkvoteordningen fører til at arbeidsplassene ombord i båtene blir tryggere og at fornyingskraften i flåten blir styrket. Rød-grønn protest | Dette har både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet varslet at de er imot. Senterpartiet og SV har varslet at de vil stanse ordningen, og argumenterer med at noen få redere er gitt evigvarende kvoter. For det første snakker vi ikke om noen få redere, men å trygge artbeidsplassene til halvparten av de yrkesaktive fiskerne her i landet. For det andre endrer ikke den nye ordningen politikerne sin styringsrett over hvem som skal ha fiskekvotene. Kvotene er ikke mer evige enn de var før, men dette faktum drukner i den politiske retorikken i valgkampen. Regionalisering? Enkelte partier tar også til orde for en større regionalisering av fiskeressursene. La det bare være helt klart. Fisken er en nasjonal ressurs på linje med oljen. Det er allerede en form for regionalisering fordi fiskeflåten i nord har så mange flere fordeler enn vi som holder til i sør. I torskesektoren er det forbudt å selge trålfartøy med konsesjon sørover, mens det er helt kurant å selge andre veien. I sildesektoren er det regler som stimulerer til salg nordover og som bremser til salg sørover. Vi har eksempel på medlemmer som er blitt nektet å kjøpe båter / kvoter i Nord Norge fordi det er politisk umulig for en fiskeriminister å la en sunnmøring kjøpe seg opp i denne landsdelen selv om han skulle ha det beste tilbudet. Dette er rett og slett diskriminerende. Det bør gis like rammebetingelser mellom de ulike deler av distrikts-Norge uten konkurransevridning og særfordeler. Rekruttering bekymrer | Fremtiden til den norske havfiskeflåten er lysere enn på lenge - ikke minst fordi de fleste fiskebestandene nå er i en god forfatning. I de siste årene har Norge ført en tøff linje i internasjonale forhandlinger om fiskeressursene - det er svært viktig at denne linjen blir ført videre. Når over 80 prosent av silda er norsk - går i norsk område - er det bare rett og rimelig at vi krever mer enn de 57 prosent som vi har hatt i avtalene til nå. Men det er skyer i horisonten. Vi er bekymret for rekrutteringen til flåten. Vi konkurrerer med offshoreflåten om maskinister og offiserer, men stiller med handikap. Offshorerederiene får over 160.000 kroner i statsstøtte til hver arbeidsplass gjennom nettolønnsordningen. Nå er det på tide at politikerne setter oss i stand til å konkurrere på like vilkår og innfører samme ordning for fiskeflåten. Dette er særlig viktig i en tid der vi opplever en boom i byggingen av forsyningsskip. Hvor skal de ta mannskapet fra? Vi frykter at det blir fra oss. Det er greit å konkurrere, men da på like vilkår. Barna, barna, barna! Nå er skolen i gang igjen og forfallet rundt i landet dukker opp igjen. Tryggheten for hjem, hus og jobb er ikke trygghet for helsa til våre barn og barnebarn. Råte, muggsopp, og farlig inneluft preger hverdagen for stadig flere skolebarn i Norge. Fattige kommuner blir nå tilbudt lån fra den fattige norske stat til å oppruste skolene. De slipper å begynne å betale på låna før om 5 år. For håpe at kommunene er i stand til å betale lån om 5 år. Det blir ikke mulig med den sittende regjering. Når skal barns hverdag bli lettere? Det blir nok ikke dette året! Lokalpolitikeren sitter med tom verktøykasse mens rikspolitikeren har overfylte verktøykasser. Halve jobben er godt verktøy men det hjelper lite når vi har rikspolitikere som mangler evne og vilje til å gjøre noe når staten skal spare til skatteletter til kapitalistene! Lasteskip sank etter kollisjon med fiskebåt | Ingen personer kom til skade da lasteskipet "Ålfjord" natt til mandag gikk til bunns etter en kollisjon med en fiskebåt på Hustadvika i Møre og Romsdal. - Ingen personer ble skadd, men lastebåten gikk til bunns, opplyser redningsleder Eric Willassen ved Hovedredningssentralen Sør-Norge (HRS) til NTB. Det var fire personer om bord i lasteskipet "Ålfjord", og seks i fiskebåten. Mannskapet i lasteskipet ble raskt tatt om bord i fiskebåten, samtidig som to redningsskøyter gikk mot stedet. Den ene av dem, RS "Platou", tok med seg mannskapet som forliste, og var ved 6-tiden mandag morgen på vei til Molde. Fiskebåten gikk for egen maskin til et verft for reparasjon av skader på baugen. - Vi kjenner ikke årsaken til kollisjonen. Det var greit vær i området, men med litt dårlig sikt på grunn av tåke, sier Willassen. HRS mottok meldingen om forliset klokken 3.49. (NTB) | Frykter halvferdig sykehus i Trondheim | Helse- og omsorgsdepartementet har gitt beskjed om at nye St. Olavs hospital ikke kan forvente flere statlige tilskudd. Fylkesordføreren i Sør-Trøndelag frykter at byggingen av det nye sykehuset ikke kan fullføres. I et møte med departementet onsdag fikk Helse Midt-Norge beskjed om at det ikke kan ventes ytterligere tilskudd til investeringer eller driftskostnader knyttet til bygging av nytt sykehus i Trondheim. Samtidig var planen at byggefase to av nye St. Olavs hospital skulle godkjennes på styremøtet i Helse Midt-Norge tirsdag. I stedet må styret nå ta en ny runde på rammene rundt utbyggingen. Resultatet kan bli mindre areal, tap av senger, dårligere kvalitet og høyere driftsutgifter, skriver Adresseavisen. - Nå er kortene lagt - og det ble en større bør å bære for oss enn vi trodde. Dette er såpass alvorlig at vi må be om et foretaksmøte med statsråden, sier administrerende direktør Paul Hellandsvik i Helse Midt-Norge. - Dette går ikke an. Vi er blitt lovet et topp moderne sykehus og risikerer å sitte igjen med et halvferdig sykehus. Ved å senke kvaliteten på det nye sykehuset, vil driftskostnadene øke. Alternativet er å bruke alle driftsmidlene i regionen til å finansiere utbyggingen, noe som rammer andre helseoppgaver i regionen, sier fylkesordfører i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik. (©NTB) | Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime: - statsråd Valgerd Svarstad Haugland | - statsråd Jon Lilletun | - statsråd Marit Arnstad | De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen. De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. - Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Øystein Djupedal. Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille olje- og energiministeren et spørsmål. Det har vært spekulasjoner om Statoils framtid og om Statoil skal delprivatiseres. Den diskusjonen har spesielt tatt av etter at Statoils styre selv har ønsket en delprivatisering, og ikke minst fordi Stortinget i løpet av våren skal få seg forelagt en sak som går på olje- og energivirksomhetens framtid. Det som det kunne være interessant å få vite fra olje- og energiministeren, er om det som står i Voksenåserklæringen, står fast, der en har forbilledlig klare formuleringer på hvordan dette spørsmålet skal forstås. I Voksenåserklæringen står det følgende: "Statoil må fortsatt ha en sentral posisjon i norsk petroleumsvirksomhet og være et heleid statlig selskap." - jeg gjentar: "et heleid statlig selskap". Etter hva man forstår av det Regjeringens egne representanter nå har luftet, er man åpen for at dette ikke lenger skal gjelde. Mitt spørsmål er altså veldig konkret: Betyr det at Voksenåserklæringens forbilledlig klare formuleringer på dette punkt står fast, eller fins det her åpning for justering? Statsråd Marit Arnstad: Som representanten Djupedal er kjent med, og som han siterer fra Voksenåserklæringen, er Regjeringens standpunkt at Statoil skal være et heleid statlig selskap. Det er et standpunkt som Regjeringen har formidlet til Stortinget i flere dokumenter tidligere, og det er Regjeringens standpunkt inntil Regjeringen eventuelt tar et annet standpunkt. Det har Regjeringen så langt ikke gjort. Men det er riktig at det har oppstått en debatt om det framtidige eierskap i Statoil og også om den framtidige organiseringen av det statlige engasjementet i petroleumssektoren. Øystein Djupedal (SV): Dette var ikke spesielt mye å bli klok av. Det er jo riktig at man kan endre standpunkt, men i dette spørsmålet, som er et av de aller viktigste spørsmål om den norske - skal vi si - økonomiens framtid og ikke minst eierskap i en viktig sektor for norsk økonomi, er det altså etter mitt skjønn ikke uten videre gitt at man har anledning til å endre et slikt standpunkt. Hvis man ønsker - eventuelt åpner for - å endre eierskapsstrukturen i Statoil uten å ha sagt det til velgerne, har det en konstitusjonell og i hvert fall en moralsk side. Nå forstår jeg statsråden dit hen at hun ikke her i dag vil si at hun vil endre den, men jeg forstår at hun er åpen for at det kan skje. Og da er mitt spørsmål til olje- og energiministeren: Føler hun en forpliktelse overfor de velgerne som stemte på Senterpartiet og regjeringspartiene under forutsetning av at Statoil fortsatt skulle være et statlig selskap, eller mener hun at det er gitt Regjeringen den fullmakt at man når det gjelder en så stor del av vår formue, et så viktig spørsmål i strukturpolitikken og den økonomiske politikk, uten videre kan legge ut på - skal man si - å endre standpunkt? Statsråd Marit Arnstad: Jeg har referert Regjeringens standpunkt pr. i dag, og har også vist til at det er en debatt om eierskapet i Statoil, og den debatten må kunne pågå en stund til. I alle fall vil Regjeringen - antakelig i slutten av februar - legge fram sin melding omkring disse spørsmålene. Jeg kan se argumenter både for og mot en delprivatisering av og en endring av eierskapet i Statoil. Det representanten Djupedal reiser når det gjelder forholdet til et program og en programforpliktelse, er imidlertid en politisk prinsipielt viktig problemstilling. Jeg er enig i at politiske partiers program er en forpliktelse overfor velgerne. Spørsmålet er om det også avskjærer de politiske partiene fra å diskutere konkrete programposter i løpet av en 4-årsperiode, ikke minst sett i den sammenheng at en i dag står overfor et samfunn i rask endring. Jeg mener at politikken skal spille en vesentlig rolle ved å være den som legger premissene for endringene. Da er spørsmålet: Vil en avskjære politikken fra den muligheten dersom en har et så statisk syn på programforpliktelser som det hr. Djupedal nå legger opp til? Jan Tore Sanner (H): Høyre er også svært glad for at statsråden nå signaliserer økt vilje til å satse på forskning som skal bringe frem såkalt CO2-frie gasskraftverk. Dette er et nytt signal i forhold til hva miljøvernministeren tidligere har sagt. Vi har faktisk en miljøvernminister som har sagt at hun er skeptisk til også CO2-frie gasskraftverk fordi de vil kunne fortrenge nye, fornybare energikilder, som vindmøller. Det synes jeg er ganske utrolig. Men dersom statsråden nå signaliserer Regjeringens nye holdning, er jeg svært glad for det. Fra flere forskningsmiljøer, bl.a. SINTEF og NTNU, er det gjort veldig klart at disse CO2-frie gasskraftverkene vil ligge langt frem i tid. Det har vært pekt på at det å starte nå med såkalt konvensjonelt gasskraftverk vil være viktig også for å kunne bringe frem den renere gasskraften i et fem-tiårsperspektiv. Er statsråden enig i en slik holdning? Statsråd Marit Arnstad: Signalet om forskning på CO2-frie gasskraftverk og en prioritering av det innenfor de rammene vi har, det gav jeg til representanten Sanner i budsjettdebatten i fjor høst. Det er synd hvis ikke representanten Sanner den gangen oppfattet det og dermed i dag ser på dette som et nytt signal. Det ble altså gitt for flere måneder siden. Jeg tror at vi skal være oppmerksomme på den problemstillingen som har vært reist fra enkelte om forholdet mellom de fornybare kraftkilder og gasskraft. Vi bør hindre at det blir motsetninger mellom det å utvikle de nye, fornybare kraftkilder og det å få fram en miljøvennlig teknologi knyttet til gasskraft. Jeg er av den oppfatning at vi bør vente på den teknologien. Vi er ikke prinsipielt imot gasskraftverk, men problemet er CO2-utslippene som er knyttet til de gasskraftverkene som i dag er under planlegging. Får man fram en teknologi som fjerner miljøproblemene, dvs. forurensningen, vil debatten stilles i et annet lys. Ellers har jeg merket meg at det fra forskerhold og fra selskapshold er ulike perspektiver når det gjelder tidshorisonten for dette. Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går også til olje- og energiministeren. Som flere allerede har vært inne på, ble det sist søndag offentliggjort i Dagsavisen en rapport fra Handelshøyskolen BI, hvor det hevdes at det er både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge gasskraftverk i Norge som ikke forurenser, og som kan produsere en fjerdedel av kraftforbruket i Norge. I samme avis mandag hevdes det fra regjeringspartiene at de jubler over denne rapporten, og at de vil sette inn økonomiske midler for å utvikle CO2-frie gasskraftverk i Norge. Det har lenge vært kjent flere teknologiske løsninger som kan gi tilnærmet CO2-frie gasskraftverk, men de har alle hatt det til felles at de har vært for dyre både å bygge og å drive. Er det virkelig slik at regjeringspartiene fester lit til denne enkeltrapporten? Har Regjeringen vært i kontakt med aktører som ønsker utbygging av gasskraft, for å finne ut om de vil bygge under disse forutsetningene? Statsråd Marit Arnstad: Jeg har merket meg den rapporten som er lagt til grunn, som ett av flere innspill i debatten. Jeg har ikke hatt anledning til å gå i detalj inn i den rapporten, og jeg har ikke noe grunnlag for å si at jeg stiller meg bak rapporten. Men jeg syns det er positivt at det kommer flere innspill i denne debatten, og ikke minst at det kommer flere nyanserte innspill enn det vi kanskje har opplevd over en periode. Det syns jeg er bra. Det gjør også at beslutningsgrunnlaget for de politiske partiene kan bli bredere og mer nyansert enn det har vært. Når det gjelder spørsmålet om utvikling av ny teknologi, er det min oppfatning at det bør være mulig å utvikle den nye teknologien fram til et nytt kvotesystem er på plass. Jeg har sett at det er litt ulike holdninger blant aktørene om hvor raskt det kan skje. Ingen aktører har i dag sagt at de tar investeringsbeslutninger ved å bygge et slikt gasskraftverk med CO2-rensing, men det er flere aktører som er med på å utvikle metoder som kan fjerne CO2-utslippene. Det gjelder Hydros modell, Akers - som vi ser i avisene i dag - og også Statoils. Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det som jeg henviste til, var selvfølgelig parlamentarisk leder i Venstre sin uttalelse i Dagsavisen mandag den 10. januar. Der gikk det jo fram at regjeringspartiene hadde klokkertro på ny teknologi, som attpåtil skal være lønnsom, og jeg regner da selvfølgelig med at den såkalte lønnsomheten ikke driver strømprisene i været. Ville det ikke være fornuftig å gå i gang med å legge forholdene til rette for utbygging av de allerede planlagte gasskraftverkene, for så å knytte seg til denne fantastiske teknologien når den måtte være tilgjengelig? Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at i sentrumspartiene er vi teknologioptimister. Vi har tro på at det er mulig i dette samfunnet, så langt som vi er kommet i å utvikle ny teknologi, og at næringslivet med den kompetansen det har, er i stand til å gjøre det. Slik sett er vi optimister for årene framover. Jeg tror at det er nødvendig for det politiske miljøet å vente på den nye teknologien. Jeg er også av den oppfatning at det å bygge konvensjonelle gasskraftverk nå kan komme til å vanskeliggjøre det å ta i bruk ny teknologi. Jeg har merket meg at Aker, som jo er en av dem som forsker på ny teknologi, gir uttrykk for det samme i dagens aviser. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Øyvind Korsberg. Øyvind Korsberg (Frp): Etter mitt syn driver Regjeringen et gasspolitisk dobbeltspill. En av premissene i Kyoto-avtalen er at verdens såkalte klimagassutslipp må ses under ett. Regjeringens miljøbegrunnelse for å si nei til gasskraftverk i Norge mister egentlig all troverdighet når det samtidig selges gass fra Norge til utlandet, hvor den bl.a. blir brukt i gasskraftverk. Uansett hvor i verden en produserer elektrisitet basert på gass, er klimaeffekten den samme. For Regjeringen er med andre ord elektrisitet produsert i utlandet ja-kraft, mens elektrisitet produsert i Norge er nei-kraft. Kan statsråden forklare fornuften i dette? Statsråd Marit Arnstad: Jeg vil på det sterkeste motsette meg den beskrivelsen at Regjeringen skulle drive noen som helst form for dobbeltspill når det gjelder gasskraftdebatten. Allerede for nærmere et år siden la vi fram for Stortinget vårt syn på gasskraftverk. Det har Stortinget vært godt kjent med over lang tid, og vi har ikke somlet i det hele tatt med hensyn til dette. Vi har også over lang tid hatt SFTs avgjørelse når det gjelder utslippene etter forurensningsloven, og Miljøverndepartementets stadfestelse av det på bordet. Jeg mener at det vi har gjort i denne saken, har vært åpent og har kommet til Stortingets kunnskap for lenge siden. Sjøl om jeg er enig i at det skjer ting internasjonalt, og at vi eksporterer gass som brukes i energisystem i andre land, tror jeg at Norge må gjøre sine egne valg når det gjelder hvilke veier vi ønsker å gå på lang sikt i forhold til vårt eget energisystem. Hvis vi ikke gjorde det, ville det i prinsippet være akkurat det samme om Norge brukte atomkraft, kullkraft, gasskraft eller fornybar energi. Presidenten: Hallgeir Langeland - til oppfølgingsspørsmål. Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål. Jan Tore Sanner (H): Jeg er redd for at statsråd Arnstad ikke får hvile ennå. Om kort tid skal Stortinget ta stilling til spørsmålet om utbygging av gasskraftverk i Norge. For mange av oss er det et stort paradoks at vi i Norge med vår ressursrikdom og kompetanse skal eksportere gassen, for så å importere strøm enten fra danske kullkraftverk eller fra gasskraftverk i andre land som bruker norsk gass som råvare. Det er en viktig sak. Den har store industrielle perspektiver. På mange måter kan man si at gassen kan spille samme rolle på begynnelsen av dette århundret som vannkraften spilte på begynnelsen av forrige. Den har store miljøperspektiver fordi norsk gass kan erstatte forurensende energi fra andre land. I forrige uke signaliserte SFT-direktør Håvard Holm en holdning som går i retning av det forslaget (presidenten klubber) Høyre har lagt frem i Stortinget. Jeg vil gi statsråden en ny åpning til å komme Stortingets (presidenten klubber) flertall i møte. Ser hun de nye signalene fra SFT som en mulighet til å vurdere Regjeringens holdning på nytt? Presidenten: Presidenten ber representanten Sanner om å holde seg innenfor den tildelte tid. Det er en klokke som viser hvor meget tid som er til disposisjon. Det er ett minutt det dreier seg om. Jan Tore Sanner: Jeg skal forsøke det. Statsråd Marit Arnstad: Jeg deler representanten Sanners oppfatning av at vi i Norge bør ta i bruk naturgassen på flere områder, til transport, industri og kanskje også til gasskraftproduksjon. Jeg er enig i at det er et viktig valg vi her står overfor. Det vi diskuterer i dag, er ikke om vi skal ta naturgassen i bruk i Norge, men på hvilke vilkår skal vi ta naturgassen i bruk. Regjeringen er av den oppfatning at dersom en skal ta naturgassen i bruk i Norge, må det skje på et miljøvennlig grunnlag. Da må en avvente teknologi som fjerner de mest forurensende utslippene. Det er etter Regjeringens oppfatning et langsiktig valg som en må ta, knyttet til bruken av denne energikilden. Når det gjelder spørsmålet om SFTs uttalelser og mulige vurderinger knyttet til SFT, har jeg ingen forutsetning for å kunne uttale meg om det SFT har sagt i denne saken, og heller ikke når det gjelder myndighetenes holdning til det. SFT er jo, som representanten Sanner kjenner til, konstitusjonelt ikke underlagt mitt departement. Jan Tore Sanner (H): Det er ikke bare et spørsmål om vilkårene, jeg tror faktisk vi kan være enige et godt stykke på vei når det gjelder dem. Vi er opptatt av at økte utslipp i Norge må kompenseres med reduserte utslipp andre steder. Det har mange fordeler. Men det er også et spørsmål om når. Dette er ikke en ny debatt, dette kommer ikke som julekvelden på kjerringa. Vi har diskutert gasskraftverk i nesten ti år, og det statsråden signaliserer, er at vi skal fortsette å diskutere dette i ti år til. Vi har enorme ressurser, og vi har kompetanse. Hvis Norge skal utvikle seg som energinasjon, hvis vi skal bidra til industriell utvikling, og hvis vi skal bidra på miljøsiden, er vi nødt til å fatte de politiske beslutningene nå. Begynner statsråden å se at Regjeringen trosser den politiske viljen i Stortinget med de strenge krav som er satt til gasskraftverk? Statsråd Marit Arnstad: La meg først få understreke at Regjeringen gir uttrykk for akkurat den samme holdningen som den tidligere har gitt uttrykk for offentlig og overfor Stortinget når det gjelder holdningen til gasskraftverk. Det har vi også formidlet til Stortinget gjennom energimeldingen. Dette er en debatt om på hvilke vilkår en skal ta i bruk naturgassen. Den viktigste premissen for meg er at vi ikke bør ta den i bruk til kraftproduksjon før vi har en teknologi på plass som fjerner de mest forurensende utslippene. Regjeringen har, i anken etter SFTs avgjørelse, åpnet for også å se på spørsmålet om et internasjonalt kvotesystem. Det syns jeg viser at det er vilje i Regjeringen til å vurdere. Når dette systemet er på plass, når en vet hva som er prisen på kvotene, når en vet hvilket system som er knyttet til det, når en vet hvor etterprøvbart systemet er, da er det aktuelt. Det representanten Sanner nå snakker om, er perioden fra i dag og fram til et eventuelt kvotesystem er på plass, eller (presidenten klubber) eventuelt en ny teknologi er implementert. Det er vel et lite sprang (presidenten klubber) i forhold til de store sprang representanten Sanner mener dette handler om. Presidenten: Og det, statsråd, var et sprang utenom taletiden. Vi går da til neste hovedspørsmål. Fra representanten Bjørn Hernæs til statsministeren: « Det er alminnelig kjent at det kriminelle motorsykkelmiljøet bruker kjente politikere, kunstnere, artister og andre kjente personer for å forbedre sitt tvilsomme renommé. Er det mulig at statsministeren ikke er kjent med dette, eller hvordan forklarer han ellers sin omgang med Bandidos og bemerkningen "Vi tar i bruk alle gode krefter", slik det er gjengitt i Aftenposten 3. desember 1999? » Jan Johnsen (H): Jeg takker for svaret, som jeg selvfølgelig ikke er fornøyd med. Jeg må si at når statsråden opererer med førstegangsregistrerte biler når jeg spør om nybilsalget i løpet av året, så er det to vidt forskjellige ting. I mitt spørsmål spurte jeg tydelig om nybilsalget, altså helt nye biler. Og jeg fikk følgende svar: "Til tross for en viss nedgang gjennom andre halvår av fjoråret ble det i perioden 1996 - 1998 sett under ett registrert vel 143 000 biler i årlig gjennomsnitt." Det må selvfølgelig forstås som nye biler som er registrert, og at en ikke tar med bruktbilene, som statsråden her gjør. Jeg føler meg ført bak lyset. (Presidenten klubber.) Og jeg har følgende spørsmål til presidenten: Vil han i etterfølgende spørsmål sørge for (presidenten klubber igjen) at jeg får de korrekte opplysningene, og at han for fremtiden kommer fram med de opplysningene som er korrekte? Statsråd Gudmund Restad: Jeg går ut fra at Johnsen mente å rette spørsmålet til finansministeren via presidenten, og ikke til presidenten. Jeg går ut fra at det var en forsnakkelse. Det som var temaet i spørsmålet den 24. november, var hva min forklaring var på at man hadde hatt en nedgang i nybilsalget. Og det var det ikke noen uenighet om; vi var litt uenige om akkurat hvor stor nedgang det hadde vært, men vi var enige om at det var en betydelig nedgang. Som jeg sa, jeg forstår at det kan ha virket forvirrende når jeg brukte det som er normalt, nemlig førstegangsregistrerte biler, som ikke bare omfatter helt nye biler, men også bruktbilimporten. Og etter hvert som bruktbilimporten har økt kraftig i omfang siden 1996, er selvfølgelig andelen av disse bruktbilene blitt større og større. Men jeg skal oppgi noe som kan oppfattes som en korreksjon av tall. Jeg oppgav i mitt svar den 24. november 1999 at det i nasjonalbudsjettet var anslått at førstegangsregistrerte biler i 1999 ville bli 117 000. (Presidenten klubber.) - Kan jeg få bruke noen sekunder, president? - Nå er statistikken kommet, den er tilgjengelig og viser at det ble førstegangsregistrert 123 820 biler i 1999. Av disse var 101 287 helt nye biler, og 22 533 bruktimporterte biler. Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret, som jeg selvfølgelig ennå ikke er fornøyd med. Jeg må jo si at jeg forventer at statsråder fra denne talerstolen kommer med de riktige tallene som jeg ber om. I Norge har vi den eldste bilparken i Vest-Europa med gjennomsnittlig ti år gamle biler. Av barnefamilier som har tre barn, er det 97 pst. som har bil. Av barnefamilier som har to barn, er det 92 pst. som har bil. Disse kjører altså rundt i de mest trafikkfarlige bilene i Vest-Europa. Synes finansministeren dette er tilfredsstillende? Og hvis han ikke synes det, hva vil han gjøre for at vi snarest kan få en endring av dette? Statsråd Gudmund Restad: Jeg registrerer at Johnsen denne gangen, som den 24. november, ikke er fornøyd i det hele tatt med de svar han får fra finansministeren. Hvis det kan blidgjøre Jan Johnsen, skal jeg gjerne beklage at det ble gitt et tall som kunne virke forvirrende, siden det var nybilsalget som var hovedtemaet. Men det var ikke antall solgte nybiler som var Johnsens spørsmål den gangen, det var bare forklaringen på at man hadde fått en reduksjon i nybilsalget i Norge i motsetning til i resten av Europa. Og det mener jeg at jeg gav et godt svar på. Børge Brende (H): Jeg får håpe at jeg blir noe mer fornøyd med svarene fra finansministeren. Jeg har følgende spørsmål: « Formuesskatten ble i høst skjerpet gjennom manglende prisjustering av fribeløpet. I julen uttalte finansministeren at formuesskatten ikke er liv laga da den etter hvert er mer og mer en særnorsk skatt på norsk eierskap. Dette har finansministeren også tidligere uttalt. Han har også tidligere uttalt at det er for stor forskjell i beskatningen av kapital- og arbeidsinntekt, men har likevel økt marginalskatten for arbeid til 56 pst. i høst. Når vil statsråden fremme forslag om avvikling av formuesskatten? » Statsråd Gudmund Restad: Dagens formuesskatt er etter min mening beheftet med betydelige svakheter. Den er bl.a. preget av at ulike formuesobjekter verdsettes til dels svært forskjellig. Jeg har tidligere pekt på at dette virker lite rimelig, og at en enten bør arbeide mot en mer likeartet verdsetting for formuesskatteformål, eller at formuesskatten bør fjernes. Bortfall av formuesskatten reiser imidlertid flere spørsmål. Blant annet må en både avklare hvordan provenytapet på nesten 6 milliarder kr bør dekkes inn, og hvordan en kan opprettholde en god fordelingsprofil i skattesystemet. På tross av formuesskattens mangler betales den for en stor del av personer med de høyeste inntektene. I 1997 ble nesten en fjerdedel av formuesskatten betalt av den ene prosenten av befolkningen med de høyeste inntektene. Disse forholdene gjør at endringer i formuesskatten må ses i sammenheng med endringer i resten av skatte- og avgiftssystemet. Et slikt arbeid vil kreve betydelig innsats i Finansdepartementet og må ta noe tid. Jeg vil i løpet av våren legge fram to andre omfattende skattesaker for Stortinget: et forslag til merverdiavgiftsreform og et forslag til boligtaksering. Disse sakene er krevende og er gitt den høyeste prioriteten i departementet. Jeg kan derfor ikke nå love at også forslag om endringer i formuesskatten eller andre større endringer i skattereglene kan fremmes i denne sesjonen. Jeg anser imidlertid de aktuelle skattespørsmålene som så viktige at det vil arbeides med sikte på å legge dem fram for Stortinget så snart som praktisk mulig. Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg er glad for at finansministeren fastslår at han mener at formuesskatten ikke er liv laga. At han har problemer med å fremme noe forslag om avvikling av formuesskatten i løpet av vårsesjonen, har jeg forståelse for. Når finansministeren nå sier at han kommer til å fremme et forslag om boligskatt og om merverdiavgift til våren, betyr det at finansministeren da ikke vil komme med det han også har lovt, nemlig en oppfølging når det gjelder flatere skatt - en omlegging av skattesystemet - hvor det ville ha vært naturlig også å komme inn på det som går på formuesskatten? Vil finansministeren si noe om når oppfølgingen når det gjelder flatere skatt kommer, og om formuesskatten da også vil bli behandlet? Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at vi i Finansdepartementet har til behandling bl.a. en utredning om flatere skatt. Jeg har lenge hatt intensjoner om - og jeg ser at det hadde vært sterkt ønskelig - at denne saken kan fremmes som en stortingsmelding allerede i vårsesjonen, slik at Stortinget kunne behandle saken og gi sine tilbakemeldinger da. Jeg har ikke helt gitt opp tanken, men jeg var i mitt forrige svar ærlig nok til å si at jeg ikke tør love at det kan skje, rett og slett fordi kapasiteten i Finansdepartementet er belagt med andre store saker. Er det mulig, er det fortsatt mitt ønske å kunne fremme dette allerede i vårsesjonen, men i alle fall vil det ikke bli brukt lengre tid på denne saken enn høyst nødvendig. Som jeg sa i mitt første svar, så vil disse større skattespørsmålene bli lagt fram for Stortinget så snart som praktisk mulig. Det vil være naturlig at også formuesskattens skjebne blir vurdert i forbindelse med dette spørsmålet. Børge Brende (H): Jeg takker igjen for svaret. Jeg syns det er positivt at finansministeren bekrefter at man i departementet arbeider med formuesskattens fremtid, at det ikke bare er noe som finansministeren tenker på, og at det vil være en del av en innstilling om flatere skatt. Om den kommer i løpet av vårsesjonen eller til høsten, er selvsagt opp til finansministeren. Desto raskere den kommer, desto bedre. Et problem blir det selvsagt å ta til orde for flatere beskatning når man i høst gjorde skatten mindre flat, men det er sikkert et spørsmål finansministeren jobber med. Når man skal vurdere formuesskatten, vil man da se på 80 pst.-regelen - en begrensningsregel om at man ikke skal betale mer enn 80 pst. av inntekten i formues- og inntektsskatt - og gjøre den reell? I dag er det mange som faktisk betaler mer på grunn av en 0,6 pst.-regel - man kan ikke sette ned formuesskatten mer enn til 0,6 pst.. Statsråd Gudmund Restad: Hvis formuesskatten blir videreført, forutsetter det fra min side at man må forbedre måten å verdsette de forskjellige formuesobjekter på, slik at formuesskatten blir noe mer rimelig og rettferdig enn den er i dag. Hvis det skjer, vil selvfølgelig 80 pst.-regelen fortsatt ha betydning. Jeg vil ikke uten videre si at jeg mener 80 pst.-regelen er urimelig slik den er i dag, og jeg vil i hvert fall ikke love at det blir gjort endringer der. Hvis formuesskatten derimot blir fjernet, er 80 pst.-regelen ikke interessant lenger. Da har den ikke lenger noen betydning og nuller seg jo ut automatisk. Børge Brende (H): « Statsministeren har varslet at Regjeringen kommer med forslag om en endring av dagens opsjonsregler. Regelverket for opsjoner er så komplisert at en håndbok på 80 sider er påkrevd som veiledning. I Sverige har man nå vedtatt å endre regelverket slik at opsjoner beskattes når de innløses, og slik greier man også å holde på kompetente medarbeidere. Hvilken tidsplan har Regjeringen lagt for innføring av opsjonsregler som er konkurransedyktige med det man ser i andre land, gjennom å endre beskatningstidspunktet? » Statsråd Gudmund Restad: Jeg ser mange positive sider ved at bedrifter velger å tildele ansatte opsjoner som en del av deres samlede lønn. Opsjonsordningen medfører at de ansatte får ta del i bedriftens overskudd, og kan dermed bidra til økt innsats og produktivitet. Slike ordninger kan også benyttes for å tilknytte seg kvalifiserte medarbeidere. Særlig for bedrifter i oppstartingsfasen som har lav likviditet, men hvor vekstpotensialet for aksjer er høyt, kan det være hensiktsmessig å benytte opsjoner som avlønning. Ansatte vil i slike tilfeller kunne godta relativt lav kontant lønn i begynnelsen mot at de i stedet får opsjoner og dermed kan nyte godt av en eventuell stigning i aksjenes verdi. Fra og med inntektsåret 1996 ble det ved lovendring innført nye regler om beskatning av opsjoner i arbeidsforhold. Tidligere ble opsjoner i arbeidsforhold lønnsbeskattet ved innløsning eller salg av opsjonen. De nye reglene innebar at fordelen ved en opsjon i arbeidsforhold lønnsbeskattes allerede ved ervervet av opsjonen. Fordelen blir beregnet etter sjablonregler. Dersom senere innløsning eller salg av opsjonen gir en fordel utover den inntekt som er beskattet ved ervervet, blir den ytterligere fordelen beskattet som arbeidsinntekt. Dersom opsjonen innløses eller selges med lavere gevinst enn det beskattede beløpet, eller bortfaller som verdiløs, gis det fradrag i alminnelig inntekt. Bakgrunnen for at det ble innført nye og strenge skatteregler for opsjoner var særlig at det ble kjent at ledere i større bedrifter hadde opsjonsavtaler med en til dels svært høy latent gevinst. Hensikten var å begrense interessen for å gi og motta slike opsjoner ved at det ble en skattebelastning med en gang. I tillegg til å begrense bruken av opsjoner med betydelig verdi til ledere begrenset imidlertid også de strenge skattereglene bruken av opsjonsordninger som er gitt f.eks. som motivasjonsordninger for en større gruppe ansatte i bedriften, eller for å tilknytte seg og beholde særlig kvalifiserte ansatte. Regjeringen anså dette som uheldig. I forbindelse med budsjettet for 1999 ble det derfor foreslått lettelser i opsjonsbeskatningen. Forslaget var å gi Finansdepartementet forskriftshjemmel for å unnta opsjoner med en beregnet verdi under 300 000 kr fra beskatning ved ervervet. Stortingsflertallet bad om at grensen ble økt til 600 000 kr, noe som ble fulgt opp av Finansdepartementet. Fritaket fra ervervsbeskatningen forutsetter at visse vilkår om utbredelse av opsjonsordningen i bedriften er oppfylt. Vi har nå høstet erfaringer med det begrensede fritaket fra ervervsbeskatningen av opsjoner. Mye tyder på at det kan være hensiktsmessig å lempe på opsjonsbeskatningen for å imøtekomme næringslivets behov for å bruke opsjoner som et instrument for å knytte til seg og beholde kvalifiserte medarbeidere. Det vil derfor bli vurdert ytterligere lettelser i opsjonsbeskatningen. Jeg tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag i løpet av våren. Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg er glad for at finansministeren nå sier at han vil komme med en gjennomgang av opsjonsbeskatningen i løpet av våren. Jeg var redd for at dette først ville ha kommet i forbindelse med statsbudsjettet, eventuelt ta noe lengre tid. Det er positivt. At finansministeren sier at "mye tyder på" at dagens opsjonslovgivning ikke er god nok, og at man vil "vurdere" å fremme endringer, var ikke fullt så forpliktende som jeg hadde håpet på. Det var heller ikke fullt så forpliktende som statsministeren var på NHO-konferansen, i hvert fall ikke slik jeg forstod ham. Da sa statsministeren klart fra at man skulle gå for endringer i dagens opsjonsbeskatning, hvor bare instruksjonsboken er på 80 sider. Kan finansministeren bekrefte at man skal følge opp det statsministeren sa, nemlig å bedre opsjonsordningen, og at det er graden av forbedring av opsjonsbeskatningen som nå diskuteres? Statsråd Gudmund Restad: Når jeg formulerte meg såpass forsiktig som å si at "mye tyder på" at reglene ikke er gode nok, har det sin bakgrunn bl.a. i et oppslag i Dagens Næringsliv den 10. januar, for bare et par dager siden, hvor det vises til en "opsjonsfest" i IT-bransjen, og hvor det framgår at i fjor ble nøkkelpersoner og ansatte i 19 norske IT-selskaper gitt aksjer og opsjoner verdt nesten 3,4 milliarder kr, og at 2 milliarder kr av dette var rene gevinster. Så det er tydelig at den ordningen brukes allerede i betydelig omfang. Allikevel mener jeg at det er behov for ytterligere forbedring. I mitt svar sa jeg ikke at det er slik at vi vurderer å fremme forslag. Jeg tvert imot annonserte at det vil komme konkrete forslag. Det vi vurderer, er hvilke forslag vi skal komme med. Statsministeren sa i det foredraget som Børge Brende henviste til, at "Regjeringen tar sikte på å komme til Stortinget med forslag til endrede regler for opsjonsbeskatning som vil bringe Norge mer på linje med landene vi konkurrerer med". Det vil bli fulgt opp. Børge Brende (H): Først vil jeg gjerne si at man skal ikke bli overrasket over at man faktisk bruker en ordning som ligger der. Den ordning vi har i Norge, er langt mer restriktiv enn i de land som ligger rundt oss, og derfor ser vi også at en rekke nystartede IT-selskaper har vanskeligheter med å knytte til seg de beste hjernene, og vi er vel tjent med at noen av dem forblir i Norge. Det ble sagt her forrige dagen at nå ser man Internettselskaper som kjøper andre selskaper. Men om fem år vil det ikke være noen slike Internett-selskaper mer, for alle selskaper må være Internett-selskaper på en eller annen måte, for at Norge også skal kunne få ta del i denne verdiskapingen. Derfor bør vi også ha konkurransedyktige regler, for å kunne beholde en del av disse hjernene. Når finansministeren sier at man vil fremme en sak om endringer i opsjonsbeskatningsreglene til våren, og at han holder fast ved det statsministeren sa, at vi skal være mer på linje med andre land, vil det da være beskatningen på det tidspunktet hvor man faktisk bruker disse, som vil være aktuell vurdering fra Regjeringens side? Statsråd Gudmund Restad: Jeg er enig med representanten Børge Brende i at vi må sørge for at vi har regler i Norge også når det gjelder opsjonsbeskatning, som gjør at vi er konkurransedyktige, og at norske bedrifter kan tiltrekke seg nøkkelpersonell på linje med bedrifter i utlandet. Ellers klarer vi ikke konkurransen. Det er også derfor både statsministeren og undertegnede i offentlighet har annonsert i jule- / nyttårstiden at vi vil fremme forslag om ytterligere forbedring av opsjonsreglene, selv om det ikke er mer enn vel ett år siden vi fikk de siste forbedringene. Nøyaktig hva forslaget som fremmes til våren, skal gå ut på, vil jeg ikke røpe her og nå. Men det står fast, som jeg sa, at vi akter å følge opp det statsministeren sa i sitt foredrag på NHO-konferansen, som jeg siterte i mitt forrige svar. Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende vil møte til muntlig spørretime: - statsminister Kjell Magne Bondevik - utenriksminister Knut Vollebæk - statsråd Kåre Gjønnes | De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen. De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. - Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jagland (A): Jeg skal la den saken ligge som har dominert de siste dagene, siden den er til behandling i komiteen. Men jeg vil spørre statsministeren om en annen stor sak. I går ble det kjent at Naturkraft vurderer å investere i Verdensbankens fond for klimaprosjekter i utviklingsland. Hensikten er å bidra til reduksjoner i utslippene av CO2 i utviklingsland, og der kan man få svært mye igjen for pengene. Dette kan kompensere for utslippene av CO2 fra gasskraftverk som Naturkraft har søkt om å få bygge. Naturkrafts tankegang er helt i samsvar med Kyotoavtalens prinsipper. Regjeringen har avslått søknaden fra Naturkraft om å bygge to gasskraftverk, og også om å utnytte CO2-kvoter på denne måten. Jeg vil spørre om Regjeringen nå ikke ser det som nødvendig å se på denne saken på nytt, i og med at det har kommet en slik bevegelse inn i den, i stedet for å fortsette å importere kullkraft fra Danmark, som forurenser mye mer. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder gasskraftverk, er Regjeringens politikk den samme. Vi mener det er lite fremtidsrettet å åpne for bygging av sterkt forurensende gasskraftverk når det nå jobbes med prosjekter som kan gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk. Forutsetningen er selvsagt at det blir økonomisk holdbart, og det mener jeg at vi fortsatt har tid til å vurdere. Når det gjelder Verdensbankens karbonfond, ser Regjeringen positivt på det tiltaket. Det er, så vidt jeg forstår, et tiltak som er tenkt å være gjeldende fram til ca. 2012, som er perioden for implementering av Kyoto-avtalen. Både penger fra stater og fra private kan gå inn i dette fondet for investering i utviklingsland, og også i land som har kommet noe over det en definerer som utviklingslandsstadium. Dette karbonfondet er positivt, fordi det kan gi oss erfaringer som er nyttige i forbindelse med implementering av Kyoto-avtalen, og fattige land kan nyte godt av slike tiltak. Men det er viktig å understreke at Kyoto-mekanismene ikke skal komme i stedet for, men være et supplement til hjemlige tiltak. Derfor er det viktig at vi opptrer slik at slike supplerende virkemidler ikke fører til at utviklingen henimot mer miljøvennlig teknologi når det gjelder gasskraftproduksjon, stopper opp. Derfor er Regjeringen positivt innstilt og vil selv være med og bevilge penger til dette karbonfondet. Men det rokker ikke ved at vi nå bør forsøke å stimulere fram en miljøvennlig gasskraftteknologi, og ikke satse på en sterkt forurensende teknologi. Thorbjørn Jagland (A): Statsministeren sa nå "sterkt forurensende gasskraftverk". Faktum er at Norge nå importerer enda mer forurensende kullkraft fra Danmark, og hvis vi skal vente på den nye teknologien, som vi håper vil komme, vil vi fortsette å importere forurensende kullkraft fra Danmark. CO2-utslippene fra de kraftverkene venter ikke. Det som er forholdet nå, er at Naturkraft er villig til å investere i Verdensbankens fond. Naturkraft sier selv i en pressemelding: "Vi håper å kunne skaffe en del av de CO2-kvotene vi trenger til gasskraftverkene gjennom dette fondet, men vil avvente Stortingets behandling av energimeldingen." Det betyr at de venter og ser om man kan få en ny beslutning i forhold til disse CO2-kvotene, slik at man kan gå inn i dette fondet og få på plass gasskraftverkene, både for å sikre investeringer i utviklingsland og hindre forurensende importert kraft fra Danmark. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som sagt: Vi synes det er lite fremtidsrettet når det nå jobbes med en ny teknologi som kan gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk, at man skal satse på gammeldags teknologi som er sterkt forurensende. Jeg har med en viss interesse og en viss undring fulgt Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets leders holdning til dette spørsmålet. Thorbjørn Jagland uttalte selv så sent som i april 1998 at Stortinget ikke må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli en gammeldags teknologi. Det synes jeg var en klok uttalelse. Likeså var det vel også arbeiderpartiregjeringen og Jagland som mente at utslippstillatelser skulle behandles av SFT etter forurensningsloven, noe som er gjort, og det er gitt tillatelse til 10 pst. av det som de to planlagte gasskraftverkene på Vestlandet vil representere. I Regjeringens politikk på dette området er det en linje. Jeg har litt vanskeligere for å se det i Arbeiderpartiets politikk. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Jens Stoltenberg. Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet har ikke tenkt å legge opp til en politikk der vi unntar gasskraftverkene fra behandling etter forurensningsloven, men vi mener at den utslippstillatelsen som er gitt, bidrar til mer forurensning og ikke mindre forurensning, for den legger opp til at vi fortsatt kommer til å importere mye kraft fra vesentlig mer forurensende kilder. Det er for å komme i gang med utvikling av gasskraft i Norge vi ønsker å endre utslippstillatelsene. Da tror vi også at vi kommer raskere i gang med utvikling av mer miljøvennlig teknologi enn det Regjeringen har lagt opp til. For det Regjeringen åpenbart ikke forstår, er at mens man venter både på det nye regelverket og på ny teknologi, forurenser vi stadig mer gjennom den importen som vi har i de aller fleste år, bortsett fra i spesielt våte år. Mitt spørsmål til statsministeren er om han kan tenkte seg å endre utslippstillatelsen som Naturkraft har fått, slik at vi kan komme i gang med å bruke norsk gass i Norge i stedet for å importere kraft, og på den måten legge til rette for en mer miljøvennlig politikk, spesielt hvis Naturkraft gjør opp for seg gjennom Kyoto-mekanismer og tiltak i Verdensbanken. Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er jeg ikke enig i utgangspunktet, at hvis en tillater gasskraftverk som er sterkt forurensende, ved å endre utslippstillatelsen - det vil si å godta et langt større utslipp - så vil det i seg selv stimulere til en mer miljøvennlig teknologi. Jeg tror tvert imot at hvis man begir seg inn på den linje, så har man på en måte lettet litt på det presset som det bør være for å arbeide for mer miljøvennlig teknologi. Vi vet at det er flere seriøse selskaper som nå jobber for forurensningsfrie gasskraftverk. Hvis man gir tillatelse til det motsatte, nemlig sterkt forurensende gasskraftverk, tror jeg at presset for å få fram økonomisk lønnsomme prosjekter som er forurensningsfrie, vil bli mindre. Så vi har ingen planer om det. Jeg synes, som sagt, at det at dette skulle være så opplagt som Jens Stoltenberg nå gir uttrykk for, harmonerer dårlig med det partiets leder sa i april i fjor, at Stortinget ikke må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli gammeldags teknologi. Presidenten: Carl I. Hagen - til oppfølgingsspørsmål. Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren viser stadig til at det er nødvendig med ny teknologi, at dette er et teknologisk spørsmål. I Dagsavisen for i dag fremgår det at teknologien er her, og at det er ubegrenset plass til lagring av CO2 i tidligere oljefelt. Problemet er imidlertid at kostnadene ved den teknologi som er kjent, og som det ikke er varslet noe som helst nytt på, gjør at dette er uøkonomisk. Det er ikke et teknologisk spørsmål. Jeg har lyst til å stille et spørsmål til statsministeren: Er det Regjeringens politikk at man kanskje skal doble energiprisen til norske husholdninger for å få til den nødvendige økonomiske lønnsomhet i forurensningsfrie gasskraftverk, som det ikke trengs ny teknologi til, men som ganske enkelt er uøkonomisk? Er det det som egentlig er Regjeringens politikk: å øke prisen på strøm til husholdningene for å gjøre dette lønnsomt? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det er ikke Regjeringens politikk, og det framgikk av et tidligere svar som jeg gav, at en forutsetning, selvsagt, for å sette i gang henimot forurensningsfrie gasskraftverk, er at det blir god nok økonomi i det. Jeg er fullt klar over og har også sett oppslaget i Dagsavisen i dag om at slik teknologi sannsynligvis er like rundt hjørnet - kanskje allerede er der - men problemet er å få det økonomisk lønnsomt. Men det er seriøse selskaper som faktisk jobber for det, og som mener at det er mulig å drive kostnadene ned, slik at slike prosjekter kan bli realiserbare. Det synes jeg at regjering og storing skal ta seg tid til å se om lar seg gjøre, og selvsagt uten å skulle doble prisene på kraft til husholdningene, som Carl I. Hagen antydet. Det er ikke Regjeringens politikk. Presidenten: Øystein Djupedal - til oppfølgingsspørsmål. Øystein Djupedal (SV): Det vil sikkert glede statsministeren å høre at det i hvert fall er noen her i stortingssalen som er enig i Regjeringens holdning til spørsmålet om gasskraftverk, og jeg har ikke tenkt å gi mye ros om det. Allikevel står vi overfor en betydelig utfordring. Det er klart at hvis vi bygger gasskraftverk, er Norges mål i Kyoto-avtalen enda lenger borte. Allikevel, uten at vi har bygd gasskraftverk, ligger vi i dag betydelig over de utslippskrav som Kyoto-avtalen stiller. Hvis man ser på utslippsprognosene framover, er det all mulig grunn til å tro at vi i 2008 vil ligge enda mange prosentpoeng over det vi er tillatt gjennom Kyoto-avtalen. Da er spørsmålet hvordan man allerede i dag kan sørge for tiltak som gjør at man kan nå den planen som er lagt i Kyoto-avtalen. Og da er utfordringen til Regjeringen: Hvilke konkrete tiltak annet enn å stoppe planlagte gasskraftverk er det Regjeringen har tenkt på for at vi faktisk skal klare å redusere CO2-utslippet? Når det gjelder gasskraftverkene, så vil de stå for større utslipp enn den totale norske aluminiumsindustri, og det sier jo litt om hvilket omfang vi snakker om. Men mitt spørsmål er: Hvilke tiltak er det Bondevik-regjeringen har tenkt å iverksette for å nå Kyotos forpliktelser? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er selvsagt glad for SVs klare holdning i gasskraftverksaken. Jeg hadde håpet at andre partier også, som tidligere lå mer på den linjen, hadde blitt stående der, istedenfor å antyde endring av kurs. Det er helt riktig som Øystein Djupedal påpeker, at det blir enda vanskeligere for Norge å nå kravene fra Kyoto-avtalen hvis vi bygger forurensende gasskraftverk basert på eldre teknologi. Allerede uten slike gasskraftverk må vi redusere utslippene med - jeg tror det er - rundt 24 pst. i forhold til dagens nivå for å oppfylle forpliktelsene i Kyoto-avtalen. Skulle vi i tillegg bygge de to omstridte gasskraftverkene på Vestlandet, ville den prosenten, etter hva vi vet, øke med 4-5, og det ville gjøre det enda vanskeligere. Derfor synes vi heller ikke det er fremtidsrettet politikk. Når det gjelder å oppfylle Kyoto-kravene, har jo Regjeringen allerede lagt fram for Stortinget en del forslag til tiltak som bringer oss, så vidt jeg husker, ca. halvveis, og vi jobber videre med (presidenten klubber) ytterligere tiltak - unnskyld, president - hvor en må bruke både avgifter og andre former for restriksjoner for å få dette ned. Presidenten: Og her må presidenten bruke klubba. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har jeg all forståelse for. Presidenten: Jan Petersen - til oppfølgingsspørsmål. Jan Petersen (H): Jeg forstår for så vidt godt at statsministeren argumenterer for det han står for i denne saken, men det er vel mye som tyder på at han like godt først som sist kan forsone seg med at flertallet i Stortinget kan komme til å mene noe annet. Mitt spørsmål går på to ting. Når statsministeren snakker om ny teknologi, hvilke tidsperspektiver har han da? Faren ved hans standpunkt er jo nettopp at man skyver langt ut i fremtiden muligheten for å nyttiggjøre seg denne viktige ressursen for Norge. Det andre spørsmålet jeg vil stille, er: Hvorfor går han så lett forbi det argumentet som bl.a. Thorbjørn Jagland nevnte, nemlig at vi i dag er avhengig av import av forurensende kraft fra utlandet - ja, man kan komme i den situasjonen at vi eksporterer norsk gass til utlandet, for deretter å importere elektrisitet nettopp lagd på denne gasskraften. Er det faktisk slik at statsministeren unngår å snakke om de viktige miljøspørsmålene i denne saken? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder tidsperspektivet, er det nok vanskelig for meg å ha noen klar oppfatning av det, fordi det også er ulike signaler på det fra de selskap som jobber med saken, og jeg kan ikke på noe faglig grunnlag overprøve de uttalelsene. Men vi kjenner til at Hydro jobber med et prosjekt, Aker Maritime gjør det, etter hva jeg nå forstår, i samarbeid med et seriøst internasjonalt oljeselskap, og vi har det som Carl I. Hagen viste til fra Dagsavisen i dag. Dette synes jeg er interessante ting, og jeg synes at vi bør kunne avvente om disse lar seg realisere på et økonomisk forsvarlig grunnlag. Nei, vi går ikke lett forbi den problematikken som Thorbjørn Jagland og andre har pekt på når det gjelder import av kraft, som vi i store perioder er avhengig av, som selvsagt også kan være produsert av sterkt forurensende energikilder. Men vi tror ikke at en løser problemet med forurensning i andre land ved at vi selv øker forurensningen hos oss. Vi må i tilfelle da ha på plass kvoteavtaler internasjonalt som gjør at vi får kontroll med at en eventuell økning hos oss betyr en reduksjon i andre land, og slike avtaler har vi som kjent ikke på plass ennå. Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål, fra Carl I. Hagen. Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren, basert på et oppslag i Dagsavisen i dag. På første side står det: "Asylsøkere velger Norge foran Sverige." Og inne i avisen fremkommer det fra avdelingsdirektør Henriette Munkebye i Utlendingsdirektoratet: "Helt fra 1998 ga Norge signaler om at vi ønsker å myke opp utlendingspolitikken samtidig som andre europeiske land strammet inn." Resultatet er en eksplosjon i antall asylsøkere som kommer til Norge. I 1997 var det 2 271, og så etter at Regjeringen myket opp, kom det i 1998 8 374, og i 1999 ligger det an til i overkant av 9 000. Tallene er ikke klare før i neste uke. Vil Regjeringen sitte stille og være vitne til at det nå kommer rundt 10 000 asylsøkere hvert år i tiden fremover? Hvilke konsekvenser vil det få for mange områder i det norske samfunnsliv når vi allerede kjenner problemene med integrering av de innvandrere som allerede er kommet til Norge, og de voksende konflikter som eksisterer i det norske samfunn? Vil Regjeringen stilltiende akseptere 10 000 pr. år i tillegg til familiegjenforening og annet? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig. Regjeringen er seg absolutt bekjent av at vi har myket opp flyktning- og asylpolitikken på en del punkter, og den oppmykingen fikk i hovedsak ganske bred tilslutning her i Stortinget, med et klart avvik spesielt fra Fremskrittspartiets side. Det er fordi denne regjeringen ønsker å ta solidaritet og menneskerettigheter på alvor. Selvsagt vil slike oppmykinger kunne representere et signal til aktuelle grupper om å søke til Norge for asyl. Det var vi forberedt på, og det bygger vi opp et apparat for å håndtere. Men det at det kommer flere asylsøkere til Norge, betyr ikke at alle disse nødvendigvis får asyl. Det avhenger av saksbehandlingen i det enkelte tilfellet, og derfor synes jeg ikke at å operere med disse tallene her uten videre er dekkende for situasjonen, fordi vi behandler disse sakene individuelt. Bortsett fra i noen tilfeller hvor man har hatt mer kollektive ordninger av spesielle krigsårsaker o.l., så behandles de individuelt og innvilges selvsagt bare hvis de tilfredsstiller kriteriene i vår utlendingslovgivning. At andre land fører en mer restriktiv flyktning- og asylpolitikk, kan ikke vi rå med. Vi føler at vi må føre en politikk som er human og så vidt mulig rettferdig. Carl I. Hagen (Frp): Hans Emanuelsson i det svenske Invandrarverket sier: « Vi har en følelse av at Norge har en høyere profil internasjonalt, og at det derfor er flere som vil til Norge. Det tar dessuten lengre tid å behandle søknadene i Norge, og da stiger sannsynligheten for at du får bli i landet ». Det stikk motsatte sa altså statsministeren nå, at man hadde bygd opp et apparat. Meldinger i avisene viser vel nettopp at man ikke har bygd opp et apparat, og at saksbehandlingstiden er langt lengre enn det som har vært Stortingets intensjoner. Allikevel ser det ut til at Regjeringen ikke vil gjøre noen ting for å begrense antallet asylsøknader gjennom en mer restriktiv politikk. Og når statsministeren henviser til at også andre har fått kollektivt opphold, så kommer jo det i tillegg, så vidt jeg forstår, til disse tallene som nå altså er rundt 10 000 pr. år. Hvor høyt skal det årlige tallet på asylsøkere i tillegg til alle de andre som kommer, være før Regjeringen reagerer overfor de manges vedkommende som er lykkejegere og ikke flyktninger? Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at de som måtte være såkalte lykkejegere, selvsagt ikke får asyl i Norge på et slikt grunnlag. Vi har en utlendingslov med kriterier for dette, og det er de som tilfredsstiller disse kriteriene, som får opphold, ikke såkalte lykkejegere - slik at ikke den misforståelsen skal bli hengende igjen. Det er umulig å operere med bestemte tall her, fordi det er lovgivningen og skjønn ut fra lovgivningen som avgjør hvor mange som skal få opphold i Norge, og ikke hvor mange som har søkt. Det avgjør ikke hvor mange som får opphold. Derfor er det umulig å operere med bestemte tall. Vi mener at den flyktning- og asylpolitikk som nå føres, er rimelig, og den har bred tilslutning i Stortinget. Jeg er enig med representanten Hagen på ett punkt, og det er at saksbehandlingstiden fortsatt er utilfredsstillende lang i mange tilfeller, så vi er ikke ferdige med å bygge opp det apparatet og få de ordninger som skal til for å få ned saksbehandlingstiden. Det jobber vi faktisk også med nå. Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet er enig i at vi skal ta vårt internasjonale ansvar i forhold til flyktning og asylsøkere. Og i all hovedsak er vi enig i de retningslinjer som er nedlagt i Regjeringens flyktning- og asylpolitikk. Men når det gjelder innholdet i den, vil jeg også gjenta kritikken mot praktiseringen i forhold til både behandlingstid for asylsøkere, og overgangen til integrering i det norske samfunn i kommunene, der det er uforholdsmessig og beklagelig lang ventetid, og der vi har registrert at folk har sittet sju år i mottak før en har fått en avgjørelse eller er blitt tilbudt opphold i en kommune. Over tid kan vi selvsagt ikke ha en flyktning- og asylpolitikk som er vesentlig forskjellig fra andre europeiske land eller våre naboer, men jeg registrerer at UDI sier at i praksis er ikke forskjellen så stor. Jeg vil spørre statsministeren: Er det viktig her å ha et nært samarbeid med EU i en slik sammenheng? Og spørsmål nr. 2: Vi ser at en del kommer ulovlig inn i landet gjennom internasjonal menneskesmugling. Hva vil Regjeringen bidra med for å hindre slik kriminalitet? Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første vil jeg si at jeg er glad for at Arbeiderpartiet bekrefter at de i hovedsak er enig i de retningslinjene som gjelder for vår flyktning- og asylpolitikk, og det gjør at det er et solid flertall for dem i Stortinget. Ellers er jeg enig med representanten Bjørnstad i - som jeg også allerede har sagt et par ganger - at det er uheldig med en så lang behandlingstid som vi har i flere tilfeller. Det gjør også at integreringen ikke blir så god som den skulle være. Det er betydelige variasjoner mellom norske kommuner med hensyn til i hvilken grad de tar imot flyktninger og asylsøkere, det kan også selvsagt henge sammen med deres økonomi og andre forhold. Men dette jobber vi nå med, vi er klar over nettopp disse to flaskehalsene, og ønsker å utbedre tiltakene. Når det gjelder internasjonalt samarbeid, er jeg enig med representanten Bjørnstad i at det er ønskelig. Det vil Regjeringen absolutt ha, både med EU og med land som ikke er med i EU. Menneskesmugling tar vi på alvor, det må bekjempes både ved tiltak ved våre grenser, samarbeidsavtaler med Schengen-landene, og andre tiltak som kan medvirke til mer effektivitet i så måte. Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål. Jan Petersen (H): Når det gjelder dagens heteste sak, vil jeg si at jeg tror komite er det egnede format akkurat for tiden, slik at også jeg vil stille spørsmål om et annet viktig område. Jeg vil stille statsministeren spørsmål på bakgrunn av den talen han holdt på NHOs årskonferanse, hvor han drøftet ting av viktighet både for norsk eierskap og for norske arbeidsplasser. Der var han meget tydelig på at han nå ønsket å gjøre noe når det gjaldt formuesskatten og investeringsavgiften. Og jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hvilke forslag vil Regjeringen fremme? Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg for det første si når det gjelder Telia-Telenor saken, at jeg har forståelse og respekt for at en ønsker å fortsette behandlingen av den i komite. Det har jeg ikke noe å bemerke til. Når det gjelder beskatning som er av betydning for vårt næringsliv og dermed for sysselsettingen, er Regjeringen innstilt på at det bør skje endringer, og at det bør skje ytterligere bedringer i rammevilkårene for vårt næringsliv. Og i mitt foredrag på NHO-konferansen pekte jeg spesielt på to forhold. Det ene gjelder opsjonsbeskatningen, og det andre gjelder formuesbeskatningen. Fra og med 1999 ble opsjonsskattereglene lempet, slik at opsjoner ved beregnet verdi under 600 000 kr ikke ble lønnsbeskattet ved erverv, forutsatt visse vilkår som måtte oppfylles. Regjeringen vil nå på bakgrunn av erfaringer med gjeldende regler arbeide for ytterligere lettelser i beskatningen for at næringslivet i større grad skal kunne bruke denne ordningen for å knytte til seg og holde på særlig kvalifiserte medarbeidere. Et aktuelt alternativ vil være å endre reglene, slik at opsjoner i arbeidsforhold først blir skattepliktige som lønn ved realisasjon. Da vil reglene i tilfelle tilsvare det som gjaldt før 1996. Det er betydelige svakheter også ved dagens formuesbeskatning ved at ulike formuesobjekt verdsettes til dels svært forskjellig. Derfor vil vi nå arbeide med spørsmålet om en mer likeartet verdsetting av formuesobjekt, eller en fjerning av formuesbeskatningen. Et alternativ som noen land praktiserer, så vidt jeg vet, er også at en ikke har formuesbeskatning på såkalt arbeidende kapital, altså den som står i bedriften og jobber der for sysselsetting og vekst, mens de har det på annen formue, altså - kan vi si - formue mer for private formål. Det er innenfor disse alternativene Regjeringen nå vil jobbe og komme til Stortinget, og gjerne i kontakt med partier som er opptatt av det samme, i løpet av vårsesjonen. Jan Petersen (H): Så vidt jeg husker, brukte statsministeren formuleringen at han skulle se på disse områdene. Og noen ganger får man inntrykk av at det er nettopp det man gjør, man sitter og ser, men det blir liksom ikke noe mer ut av det. Og mitt spørsmål er derfor: Kan vi på disse to områdene vente substansielle, konkrete, betydelige forslag om endringer? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Så vidt jeg husker mine egne uttalelser, sa jeg ikke bare se på, men jeg sa også arbeide for endringer i en retning som er positiv for næringslivet, og dermed for sysselsetting og vekst. Det er vår klare intensjon. Derfor er også mitt svar på Jan Petersens spørsmål nå: Ja, en kan vente endringer av substansiell karakter på de områder som vi her har vært inne på, kanskje også på andre, men det er disse to vi nå særlig har i fokus. Jeg gjentar også at vi gjerne samarbeider med partier på Stortinget som jeg vet er opptatt av de samme spørsmål, i forbindelse med fremleggelsen av forslag. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Øystein Djupedal. Øystein Djupedal (SV): I nordisk eller i europeisk sammenheng er ikke beskatningen av norske bedrifter spesielt hard. Tvert imot vil de fleste undersøkelser vise at beskatningsnivået i Norge ligger omtrent midt i, kanskje heller i underkant. Og det betyr at når norsk næringsliv mener at konkurransekraften primært bedres gjennom endringer i beskatningssystemet, så er det en sannhet med store modifikasjoner. Men mitt spørsmål til statsministeren er: Hvis man ønsker å endre opsjonsbeskatningen, hvis man ønsker å endre formuesbeskatningen, og hvis man ønsker å gi andre lettelser til næringslivet, vil man stå igjen med at forskjellen mellom beskatning av kapital og inntekt vil øke. I Voksenåserklæringen er det et uttalt mål at den skal minskes, altså at man skal få en relativt større grad av likhet i beskatningen av lønnsinntekt og formues- og kapitalinntekt. Og mitt spørsmål er da: Hvis man ønsker det, vil man gå stikk i strid med det som er Voksenåserklæringens målsettinger, og hvordan harmonerer det? Det kunne være min utfordring til statsministeren. Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at Djupedal har rett i at generelt sett kan en ikke si at norsk bedriftsbeskatning er spesielt hard i forhold til andre lands, f.eks. de nordiske. Men det er en del uheldige elementer i bedriftsbeskatningen som vi ønsker ikke bare å se på, men arbeide for å endre, og jeg har pekt på et par slike. Når det gjelder forholdet mellom beskatning av kapital og lønnsinntekter, har jo Regjeringen gjort framstøt for å redusere den forskjellen. Det har bl.a. blitt avvist av et stortingsflertall. Når det gjelder formuesbeskatningen, er det ulike alternativer, som jeg også har pekt på. Tore Nordtun (A): Nå vil jeg spørre statsministeren om han kan bidra til å oppklare en del forvirringer. Stortinget har gang på gang bedt om at Regjeringen må komme med en gjennomgang av formuesbeskatningen, arveavgiften, investeringsavgiften og opsjonsbeskatningen. Det har et samlet storting bedt om. Men så svarte finansministeren på et spørsmål fra Børge Brende forrige onsdag at det som Regjeringen arbeidet med nå, og som ville komme i vårsesjonen, var to saker, momsreformen og boligtakseringen / boligskatten. Hva kommer Regjeringen med i vårsesjonen? Statsråd Kjell Magne Bondevik: Ja, vi kommer med de to sakene, momssaken og boligbeskatningen. Men vi har også varslet at vi utover det arbeider med ytterligere skattespørsmål, de som også representanten Nordtun pekte på at Stortinget har bedt Regjeringen komme tilbake med. I tillegg til opsjonsbeskatningen og formuesbeskatningen, som jeg har vært inne på i svar til Jan Petersen, arbeides det også med investeringsavgift og arveavgift. Så vi akter å følge opp det Stortinget her har bedt om, og som vi selv på ulike måter har varslet. Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Carl I. Hagen. Carl I. Hagen (Frp): Jeg merket meg statsministerens svar om at det var feilopplysninger til Stortinget som var det alvorlige. I den forbindelse vil jeg gjerne spørre statsministeren om han også er enig i at det ikke i seg selv er påstander fremført i stortingssalen fra enkeltrepresentanter som bør være det avgjørende for en statsråds vurdering av sin posisjon, men at det er påstander som er klarlagt gjennom votering, som er det alvorlige, og som etter vår parlamentariske skikk og bruk tvinger en statsråd til å gå av. Hvis det altså blir vedtatt i Stortinget gjennom votering at et flertall mener statsråden har feilinformert, er det det som medfører at han har en plikt til å tre av fra sin stilling. Men det er jo forskjell på et flertall manifestert i vedtak, og enkeltrepresentanters påstander. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan i hovedsak si meg enig i representanten Hagens fremstilling av dette. Det er klart at skulle noe slikt, altså det som går på direkte feilinformasjon, komme til uttrykk gjennom et flertallsvedtak, så er det en nokså ikke bare alvorlig, men opplagt situasjon og utgang på det. Hvis den type påstander fremkommer i uttalelser fra enkeltrepresentanter, vil det en trekker av konklusjoner på det, måtte gjøres til gjenstand for vurdering og skjønn av vedkommende statsråd, eventuelt i samråd med sin statsminister. Det vil det ikke være mulig å gi et eksakt svar på på forhånd, det må vurderes der og da hvordan slike uttalelser fremkommer, hvor mange som stiller seg bak dem, osv.. Presidenten: Erik Solheim - til oppfølgingsspørsmål. Erik Solheim (SV): Jeg tror vi alle forstår vanskelighetene med å trekke grensen mellom hva som bør diskuteres nå, og hva som skal diskuteres senere, men jeg vil likevel forsøke å ta opp et litt prinsipielt spørsmål med basis i det som ble svart av statsråd Fjærvoll i går. Hans forsvarslinje var at det ikke var nødvendig å legge fram det som hadde stått i brevene fra advokatfirmaene, fordi Regjeringen hadde tatt hensyn til dette i sitt forhandlingsopplegg overfor svenskene og i sin håndtering av saken. Spørsmålet blir om ikke Regjeringen også er pliktig til å legge fram for Stortinget informasjon som er av avgjørende betydning for dem som er i grunnleggende opposisjon til Regjeringens handlemåte. SV var som kjent skeptisk og kritisk til Regjeringens handlemåte i denne saken helt fra start, og også til det Regjeringen var pålagt av stortingsflertallet. Har ikke også de krav på å få informasjon som er av avgjørende betydning, og som kan styrke deres syn i den debatt som er rundt en så stor og viktig og avgjørende sak? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er for så vidt enig i det generelle utsagnet at det bør legges fram informasjon hvis den er av avgjørende betydning for Stortingets behandling av saken. Vi har altså ikke sett det slik i dette tilfellet. Det har jo kommet en rekke innspill til departementet både fra økonomiske, juridiske og andre rådgivere under forhandlingsprosessen. Disse har departementet fortløpende tatt opp og forsøkt å finne løsninger på, og i dette tilfellet, hvor det gjaldt stemmerettsregler, fant en altså en løsning på det gjennom aksjonæravtalen. Derfor fant ikke Regjeringen noen avgjørende grunn til å fremsende den problematiseringen. Vi har for øvrig kilovis med dokumenter som også har problematisert andre forhold, men som vi har funnet løsninger på. Men det vil alltid, som jeg har sagt tidligere, være et skjønnsspørsmål hvor mye slikt stoff som skal oversendes. At dette hadde hatt noen avgjørende betydning for SVs standpunkt, har jeg ikke særlig stor tro på, det vil jeg tro hadde vært det samme uansett, og jeg vet ikke om SV hadde fått flere med seg på sitt standpunkt om dette hadde fulgt med. Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål. Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren. Vi vet at Prior (Norske Eggsentraler) for tiden anklages av konkurrenter for å bruke mafialignende metoder for å sette konkurrentene ut av spill. I dag er de faktiske forhold at Prior har eksklusive rettigheter gjennom et markedsreguleringsansvar. Det betyr at dette selskapet i perioder kan sette sine konkurrenter ut av spill f.eks. ved billigsalg. I dag har vi et system der alle aktører innenfor kyllingmarkedet, private og samvirket, må betale inn omsetningsavgift, men når det foretas billigsalg, er det bare Prior som kan delta med egenprodusert vare, og vi har en tydelig konkurransevridning. Mener statsråden det er riktig og rettferdig at Prior skal benytte konkurrentenes omsetningsmidler for å kunne selge sine varer billig? Statsråd Kåre Gjønnes: Når det gjelder beskyldninger mellom aktører i markedet, private og samvirket som sådant, synes jeg ikke det er min rolle å gå inn og ta standpunkt til dem, dem får de framføre på den måten de finner hensiktsmessig på eget grunnlag. Når det gjelder markedsreguleringsordningene, har det vært en bred tilslutning i Stortinget til at markedsregulering som sådan er et ansvar næringen selv må ta innover seg. Dette er et annet system enn det som f.eks. er i EU, der det er offentlige myndigheter som bevilger midler til markedsreguleringsordninger. I Norge er det slik at det er produsentene selv som gjennom avgiftsbelegging må sørge for å finansiere de tiltak som er nødvendig for å finne markedsbalanse. Dermed vil naturligvis også de som har fått dette ansvaret, samvirkebedriftene, måtte vurdere ulike tiltak for å nå de mål de er pålagt gjennom det systemet Norge har valgt. I stortingsmeldingen som Regjeringen har fremmet, som nå ligger i Stortinget til behandling, bekrefter vi at dette er et system som vi også vil opprettholde i framtiden, og at markedsreguleringsansvaret og forholdet mellom tilbud og etterspørsel er et ansvar som næringen selv må ta. Det er naturligvis viktig at dette utføres på en måte som det offentlige kan akseptere, og det har vi en overvåking på i enhver sammenheng når de opererer med sine markedsreguleringstiltak. Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som statsråden sier, at markedsreguleringssystemet er en unik og etter min mening antikvert ordning for Norge, og i løpet av ett år, for et par år siden, gikk tre private fjørfeslakterier konkurs, eller de måtte avvikle virksomheten. Det var Rogaland Fjørfeslakteri, Norsk Fugl og Hedmark Fugl. Så det som skjer i praksis med de eksklusive rettighetene til markedsregulator, er at de snart har et tilnærmet monopol på kyllingsektoren i Norge. Hadde vi fått deregulert dette markedet og fått mer reell konkurranse, ville kanskje vi som konsumenter til og med kunne kjøpe kyllingen billigere i Norge. Det er kort vei mellom beslutning om produksjon til produktet er klart for salg, og det burde være mulig å selge kylling både på Dombås og Dokka og over hele landet uten noen markedsreguleringsordninger. Vil statsråden ta et initiativ, slik at kylling kan tas ut av omsetningsloven? Statsråd Kåre Gjønnes: I hvert fall fra mitt ståsted er jeg ikke i stand til å kunne konstatere at det er markedsreguleringsordningene som har vært årsak til at enkelte bedrifter har gått konkurs. Det er mange ting som innvirker på om en bedrift er lønnsom eller ikke, det ligger i konkurransesystemet som sådant. Jeg vil bare bekrefte at fra Regjeringens side har vi gitt melding til Stortinget gjennom meldingen, og da vil naturligvis Stortinget kunne drøfte nettopp de spørsmål som Hedstrøm nå reiser. Men vår oppfatning, og det som vi da melder til Stortinget, er at vi ønsker å opprettholde den markedsreguleringsordningen vi i dag har, på den måten den organiseres. Vi har meldt tilbake at vi vil se litt på sammensetningen av Omsetningsrådets styre og hvilken vedtaksmyndighet det har, hva det er som skal behandles i Omsetningsrådets styre, og hva som har en slik politisk karakter at det bør behandles av departementet. Utover det har ikke Regjeringen gjennom sin melding foreslått noen endringer. Svein Ludvigsen (H): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren. Regjeringen vedtok 7. januar i år at osteprodusenten Synnøve Finden og andre heretter bare skal få begrenset melkemengde fra monopolisten og konkurrenten TINE Norske Meierier. Om det sier Konkurransetilsynet at Regjeringen dermed hindrer konkurranse i meierisektoren fordi det favoriserer samvirkebedriften Tine framfor private bedrifter. Taperne er forbrukerne som må betale høyere pris på ost og andre meieriprodukter, og i siste instans får bonden dermed også mindre pris for melken sin. Regjeringens vedtak er heller ikke helt i samsvar med det Stortinget vedtok da man lagde en ny markedsordning for melk i 1995 - 1996. Hensikten med den var jo å øke valgfriheten for forbrukerne og dermed få ned prisene på melkeprodukter i butikkene. Konkurransetilsynets kritikk av Regjeringen slår fast at forbrukerne betaler høyere butikkpris enn nødvendig. Og mitt spørsmål til statsråd Gjønnes er om han erkjenner at vedtaket er i konflikt med forbrukernes interesser og Stortingets ønske om økt konkurranse? Statsråd Kåre Gjønnes: Regjeringens behandling gjennom kgl. resolusjon av denne saken har sin bakgrunn i en klage fra Synnøve Finden på et vedtak som er gjort i Omsetningsrådet. Det er bakgrunnen for Regjeringens befatning med det. Regjeringens behandling har resultert i en delvis imøtekommelse av Synnøve Findens anførsler og synspunkter i forhold til Omsetningsrådets vedtak. Etter at vedtaket er blitt kjent, har Regjeringen fått kritikk fra TINE Norske Meierier, som mener at den har gått for langt, og Regjeringen har fått kritikk fra Synnøve Finden, som mener den har gått for kort. Regjeringens konklusjon bygger på en totalvurdering av de oppgavene som det offentlige har pålagt TINE Norske Meierier gjennom markedsregulering, og det ønsket vi har for å skape en mulighet for konkurranse i markedet, og ut fra det har vi kommet fram til et vedtak som forsøker å ta høyde for mest mulig imøtekommenhet i forhold til disse to hensyn. Svein Ludvigsen (H): Jeg kan ikke si meg helt enig med statsråden eller fornøyd med svaret. Derimot er jeg mer fornøyd med Konkurransetilsynet, som slår fast at vedtaket som Regjeringen har gjort, er til skade for konkurransen og dermed også til skade for både forbruker og melkeprodusent, fordi man på den måten for å forhindre høyere pris på melk faktisk forhindrer økt produksjon av melk. Det er jo et problem at man har overproduksjon, så dermed burde man også kunne åpne for økt levering til de private produsentene. Så mitt spørsmål blir da om ikke statsråden ville se det som en fordel om det forelå en klage til Konkurransetilsynet, som gjennom sitt vedtak kunne pushe på Regjeringen for å få den til å åpne for økt leveranse av melk til Synnøve Finden og andre private produsenter. Statsråd Kåre Gjønnes: Som bakgrunn for Regjeringens konklusjon i kgl. resolusjon foreligger det naturligvis en bred drøfting av de synspunkter som Tine har gitt uttrykk for, og for de synspunkter som Synnøve Finden har gitt uttrykk for. Det har også vært høring med aktørene i departementet. I denne drøftingen, som naturligvis var åpen, og etter min mening veldig grundig, kom også Konkurransetilsynet med sine uttalelser i saken. De lå også på bordet da Regjeringen tok sin beslutning. Jeg vil tro at Konkurransetilsynet ikke overprøver et politisk fattet vedtak i Regjeringen. De har gitt sitt syn til kjenne i forbindelse med den behandlingen som Regjeringen har gjort. Presidenten: Neste hovedspørsmål vil bli stilt av Steinar Bastesen. Presidenten gjør oppmerksom på at vi er litt på overtid, men med Stortingets tillatelse vil Presidenten foreslå at hr. Bastesen likevel får stilt sitt spørsmål. - Ingen innvendinger har fremkommet. Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til statsministeren. Stortinget har vedtatt at vi skal ha et multikulturelt samfunn i dette landet. Vi har fått en god del forskjellige religioner, bl.a. er det mange muslimer. Koranen sier at en muslimsk kvinne ikke kan gifte seg med en ikke-muslimsk mann eller en kristen. Det er ikke tilfellet for en mann, for en mann kan gifte seg med en kristen eller ikke-muslimsk kvinne, for hun blir da mannens eiendom. Hvis en muslimsk kvinne av kjærlighet tillater seg å forsøke å gifte seg med en ikke-muslimsk mann, blir hun trakassert, forfulgt, kidnappet, deportert, ofte til opprinnelseslandet, der hun utsettes for ulykke, dør eller forsvinner. Dette er dokumentert i TV her i Norge. Ser statsministeren dette som et fremtidig problem i Norge? Og hvilke tiltak har statsministeren og Regjeringen tenkt å iverksette for å ivareta et minimum av menneskerettigheter for disse kvinnene? Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg generelt si at det er klart at i Norge gjelder norsk lov, som også hviler på menneskerettighetskonvensjoner som vi har tiltrådt. Derfor aksepterer vi selvsagt ikke slike tilstander som det representanten Bastesen nå refererte til. Mennesker som kommer i en slik situasjon, har krav på samfunnets beskyttelse, og tiltak skal settes inn ut fra loven mot dem som måtte iverksette dem. Det vil være Regjeringens politikk. Vi skal også ha respekt for andre religioner og religionsfrihet, og de som frivillig følger de ekteskapsregler som Koranen foreskriver, har selvsagt fullt krav på respekt for det. Men de som ikke måtte gjøre det, og som blir utsatt for slike tilstander som Bastesen refererte til, har selvsagt det norske samfunnet en plikt til å beskytte. Steinar Bastesen (TF): Jeg har et tilleggsspørsmål. Dette blir ofte framstilt som en kvinnekamp, men det har ingenting med kvinnekamp å gjøre. Det er spørsmål om religiøs fundamental fanatisme. Mitt tilleggsspørsmål er: Vi gir i dag tilskudd til private skoler, bl.a. er det vedtatt at vi skal gi tilskudd til muslimske skoler der ungene nettopp skal pugge Koranen og lære de skikkene som jeg nå har referert til. Er det fornuftig bruk av pengene? Og vil det sikre de menneskerettighetene jeg refererte til i stad? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter mitt syn er vår privatskolelovgivning nettopp også et utslag av respekt for menneskerettigheter, inklusiv foreldreretten. Hvis foreldre ønsker at barna skal få undervisning i en alternativ skole, enten det er ut fra pedagogiske kriterier eller livssyn, bør de ha krav på støtte for det. Det har faktisk med demokrati, frihet og menneskerettigheter å gjøre. Men disse private skolene, enten det er muslimske eller andre, skal selvsagt også drive sin virksomhet på basis av norsk lov. Som jeg sa: Mennesker som frivillig følger Koranens regler på ulike områder, har krav på respekt for det. Men hvis noen ikke gjør det, og så blir utsatt for ulovlige handlinger, er det altså samfunnets ansvar å gripe inn og beskytte disse menneskene. Og det vil selvsagt bli gjort. Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen. Erklæring fra Regjeringen | Statsminister Jens Stoltenberg: Etter at regjeringen Bondevik valgte å gå av, har Arbeiderpartiet som den største gruppe i Stortinget påtatt seg regjeringsansvaret. Budsjettavtalen med sentrumspartiene gir et godt utgangspunkt for samarbeid om den økonomiske politikken og fordelingspolitikken. Det er bred samling om hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Regjeringen baserer sin politikk på Arbeiderpartiets program og inviterer til samarbeid med partiene i Stortinget. Vi vil fremme våre saker med sikte på å oppnå flertall med partier som vil bidra til gode og samlende løsninger for landet. Norge er mulighetenes samfunn. Vi har en befolkning med erfaring og kunnskap. Vi har rike naturressurser. Vi har et utviklet velferdssamfunn, en mangfoldig kulturtradisjon, og vi lever i et fredelig hjørne av verden. Dette forplikter oss, og det inspirerer oss til innsats. Til innsats for å møte: - en global kunnskapsøkonomi - en utvikling som er bærekraftig for vårt felles miljø - en verden der så mange utfordringer er felles - ny kunnskap, rent miljø, rettferdig fordeling og bedre internasjonal styring | Det er utfordringen for en hel verden. Det er utfordringen for Norge. Mulighetenes samfunn er ikke gitt oss. Det er utviklet gjennom et århundre med visjonære reformer, hardt arbeid og politisk mot. Drivkraften for dem som bygde det norske velferdssamfunnet, var at de så mulighetene for arbeid til alle og solidaritet i vårt eget land og i verden. Denne drivkraften tar vi med oss inn i en ny tid. Gjennom det forrige århundre var den store politiske utfordringen å løfte flertallet til rettigheter som bare kom et mindretall til gode. Norge har lyktes med dette. Det store flertall i vårt land har arbeid, trygghet og velferd. Vår felles oppgave er nå å løfte mindretallet. Uansett alder, kjønn, tro eller etnisk bakgrunn: Alle har rettigheter. Alle har plikter. Alle kan bidra. Hver og en av oss skal ha mulighet - og plikt - til å ta vare på seg og sine, og skal vite at den dagen man ikke er i stand til det, vil fellesskapet stille opp. Vi skal ha rom for å utfolde oss, skape og fornye. Vi skal ha gode velferdsordninger som gir trygghet. Trygge mennesker er skapende mennesker. Trygge mennesker tar lettere risiko. Det trenger Norge. Vi vil forandre for å fornye og forbedre. Skal vi lykkes, må landet ha en god økonomi. God økonomi er ikke ensbetydende med store overskudd. God økonomi er å sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling. God økonomi er å ta i bruk ressurser i hele landet. Kunnskap er den viktigste av dem. God økonomi er å sikre at våre bedrifter kan hevde seg minst like godt som konkurrentene. God økonomi er å ha et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet, slik at vi kan ha både lav ledighet og lav inflasjon samtidig. Menneskers arbeid, kunnskap og skaperevne er Norges virkelige nasjonalformue. Alle skal ha mulighet til arbeid. Det skal lønne seg å arbeide. Det skal være lystbetont å arbeide. Vårt mål er å få de som i dag er arbeidsløse, i jobb. Samtidig må Norge møte en ny utfordring: voksende mangel på arbeidskraft. Allerede i dag er det for få mennesker i pleie- og omsorgsyrkene. Det er stor etterspørsel etter folk med teknologikunnskaper. Vi vil trenge enda flere mennesker i disse viktige jobbene. Derfor må vi mobilisere ny arbeidskraft i alle grupper av befolkningen, også blant innvandrere. Derfor må vi ha et arbeidsmarked som tiltrekker seg de som kan arbeide. Derfor må vi ha et arbeidsmarked der færre uføretrygdes og sykmeldes, og der det gjøres plass for de funksjonshemmede. Derfor må vi ha barnehager og velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere arbeid og familie. I den økonomiske politikken møter vi store utfordringer. Folketrygdens utgifter vokser klart sterkere enn det som er veksten i norsk økonomi. Dette vil bli forsterket når antallet alderspensjonister øker kraftig om noen år. Vi står overfor en sterk vekst i offentlige utgifter også på andre viktige områder. Dette vil kreve sterk vilje til å prioritere. Kommunenes inntekter skal økes. Men penger til viktige formål kan ikke bare komme gjennom økte offentlige bevilgninger. Vi vil stille krav til riktig organisering og riktig bruk av pengene. Vi må tenke nytt og se om vi kan bruke ressursene våre på en bedre måte, særlig for å åpne for satsing på områder som trenger nye løft: gjennomføring av eldreplanen, satsing på utdanning og forskning, satsing på helse og satsing på internasjonal solidaritet. Regjeringen vil føre en framtidsrettet næringspolitikk og knytte den nærmere til IT- og forskningspolitikken. Framtidas bedrifter kan være der vi minst venter dem. Men kompetanse vil med sikkerhet stå i sentrum. Kunnskap og ideer vil være vår viktigste kapital. Derfor er utdanning så viktig og forskning så avgjørende. Derfor må vi gjennomføre en etter- og videreutdanningsreform. Regjeringen vil foreslå å innføre en rett for voksne som ønsker å ta videregående opplæring, og som ikke har fullført en slik opplæring tidligere. Norge skal ligge i forkant i bruken av elektronisk handel. E-handel bidrar til lavere priser på varer og tjenester i både privat og offentlig sektor. Vi vil at ny teknologi skal komme alle innbyggere til gode. Bedrifter og befolkning i alle deler av landet må få tilgang til bredbånd og de nye kommunikasjonskanalene. Her ligger nye, spennende muligheter i distriktspolitikken. Offentlige og private krefter må mobiliseres. By og distrikt er gjensidig avhengig av hverandre. Regjeringen vil føre en aktivt distriktspolitikk. Vi vil dempe presset på byene og bedre ungdoms mulighet til å skaffe seg egen bolig. Vi vil utvikle de enkelte regioners muligheter til hele landets beste: - et moderne landbruk som leverer rimelige matvarer med høy kvalitet, og som preger det norske kulturlandskapet - en moderne fiskerinæring som forvalter havets ressurser, og der vi er pionerer innen havbruk og oppdrett - en kreativ og nyskapende tjenestesektor - økt bearbeiding av metaller, skogen og energiressursene våre | Vi vil satse aktivt på utviklingen av bioteknologi. Norge skal ikke stille seg utenfor den nye teknologiske revolusjonen. Regjeringen vil vurdere EUs patentdirektiv på denne bakgrunn. Regjeringen vil arbeide for reformer i skattepolitikken. Det vi betaler i skatt, finansierer det vi tar ut i velferd og fellesgoder. Derfor trenger fellesskapet et solid inntektsgrunnlag. Målet er lave satser, bredere skattegrunnlag, enklere regler og færre smutthull. Skatteendringer skal bidra til rettferdig fordeling, nyskaping og til at flere velger å jobbe. Regjeringen vil fremme forslag om å modernisere momssystemet slik at varer og tjenester i prinsippet behandles likt. Dette er det bred politisk enighet om. Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Regjeringen vil følge opp den brede enigheten om hovedlinjene i miljø- og energipolitikken og vil i tråd med dette satse på fornybare energikilder og energisparing. I år med normal nedbør må energinasjonen Norge nå kjøpe elektrisk kraft fra andre land, og importbehovet øker. Vår import fører til økte utslipp i våre naboland. I det norske miljøregnskapet er importert kraft uten miljøkostnader. For verdens miljø er det annerledes. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å åpne for at Norge i framtiden kan dekke noe av sitt kraftbehov ved å produsere strøm av norsk gass. Bruk av naturgass i Norge skal skje innenfor rammen av våre internasjonale miljøforpliktelser. Norge skal anvende best tilgjengelig teknologi og hele tiden bidra til å utvikle enda mer miljøvennlige løsninger. Regjeringen vil ta initiativ til et felles program mellom myndigheter og bedrifter for å utvikle framtidens renseteknologi for klimagassen CO2. Kyoto-avtalen er et gjennombrudd for en ny generasjon miljøavtaler der land går sammen om å få ned utslippene. Norge vil være pådriver for en videreutvikling av dette avtaleverket. Vi går inn for deltakelse i Verdensbankens karbonfond, som skal bidra til å finansiere utslippsreduksjoner og lage et globalt system for handel med utslippskvoter. Kvotehandel og felles gjennomføring vil få utslippene raskere ned, og vil bidra til overføring av teknologi og kapital fra rike til fattige land. For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes. Derfor må den fornyes. Offentlig sektor skal tjene alle, men den kan ikke gjøre alt. Regjeringen vil fornye og styrke offentlig sektor i nær dialog med brukerne, lokale folkevalgte og i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Vi inviterer til bred diskusjon om de løsninger som gir oss best produksjon og rettferdig fordeling av velferdsgoder. Det offentlige leverer hoveddelen av velferdstjenestene, private og frivillige organisasjoner har også en rolle å spille. Står vi fast på gamle løsninger som ikke virker, da svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene, da svekker vi velferden og øker ulikhetene. Det taper vi alle på. Folk ønsker valgfrihet, og folk forventer seg mye av offentlige tjenester. Det offentlig sektor gjør, må den gjøre så godt at folk både velger og stoler på de offentlige løsningene. Gode løsninger: En kvalitetsskole for alle, og et helsevesen med kapasitet som er der når vi trenger det. Fornyelse krever nytenkning. Regjeringen går nå i gang med å vurdere arbeidsdelingen mellom forvaltningsnivåene: stat, fylkeskommuner og kommuner. På mange områder er det overlappende ansvarsforhold. Det må vi rydde opp i. Dobbelt byråkrati gir ikke dobbel velferd. Sterk statlig styring er ingen automatisk garanti for likeverdige tilbud. Detaljstyringen må reduseres. Det administrative apparatet i forvaltningen må forenkles - mer tjenesteproduksjon og mindre administrasjon. Utvalget som har fått i oppgave å utrede ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, avgir innstilling til sommeren. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag. Den norske stat er en betydelig eier. God forvaltning av fellesskapets eiendom krever at staten også er en god eier. Staten har en rolle både som eier og regulerende myndighet. Regjeringen vil gå gjennom organiseringen av det statlige eierskapet for å finne de ordninger som sikrer oss best resultater og ryddige ansvarsforhold. Skal vi ligge teknologisk i front innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien, trenger Telenor ny kapital og nye impulser. Privat kapital og kompetanse bør også bidra. Derfor vil Regjeringen foreslå at Telenor blir et børsnotert selskap. Regjeringen vil også fremme forslag om den framtidige forvaltning av statens direkte eierandeler i oljesektoren og organiseringen av eierskapet i Statoil. Vi inviterer til bredt samarbeid om samlende og langsiktige løsninger. I det internasjonale arbeidet må vi gripe nye muligheter for å skape en bedre og tryggere verden. Vi møter økende globalisering, raske teknologiske gjennombrudd og store endringer i verdensøkonomien. Vi møter fattigdom, miljøtrusler, flyktninger og sykdomsepidemier. På ett tiår er fokus dreid bort fra den kalde krigens terrorbalanse til det globale samfunns felles sikkerhetsbehov. De globale utfordringene gjør det nødvendig å reformere og styrke FN. Regjeringen vil arbeide for å sikre Norge en plass i FNs sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. Vi vil vektlegge arbeidet for menneskerettigheter, demokrati og internasjonal mobilisering mot korrupsjon og kriminalitet. Regjeringen vil fortsette Norges engasjement for fred og forsoning, bl.a. i Midtøsten. Europas framtid er også Norges framtid. Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som sterkere fremmer norske interesser i det nye Europa. Vi har også et ansvar for fred og samarbeid i vår verdensdel. Det europeiske samarbeidet står foran store endringer. De nye demokratiene søker mot EU. Vi må være forberedt på at våre nordiske naboland innfører den felles europeiske mynt, euro. Dette er nye utfordringer for Norge. Regjeringen tar utgangspunkt i resultatet av folkeavstemningen om medlemskap i EU i 1994, og vil bygge videre på det samarbeidsgrunnlag som er utviklet gjennom EØS-avtalen og andre ordninger. Vi vil gi Stortinget en bred gjennomgang av utfordringer og muligheter i forholdet til Europa i en stortingsmelding om Europa-politikken. Vi trenger et forpliktende og forutsigbart regelverk for verdenshandelen. Vi ønsker å bidra til å komme raskt i gang med en ny runde forhandlinger innen Verdens Handelsorganisasjon. Regjeringen vil ha et forsvar tilpasset Norges sikkerhetsbehov. Norge vil spille en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Vi vil ta vårt ansvar i den videre utvikling av NATO og det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Vi vil bygge videre på våre nære historiske bånd til USA. De nordiske land står Norge nærmest. Russland er en del av Europa og Norges nabo. Vi vil utvikle et godt og langsiktig naboforhold til Russland, særlig med sikte på forsvarlig miljø- og ressursforvaltning i nordområdene. Flertallet i Norge lever i velferd og trygghet - det gjør ikke flertallet i verden. I dag lever halvparten av jordas befolkning i fattigdom. Det er en skam. Verden kan bekjempe fattigdom, virkemidlene finnes - det kreves politisk vilje til å ta dem i bruk. Regjeringen vil styrke det norske bidraget. Vi ønsker en aktiv rolle for frivillige organisasjoner og næringslivet. Regjeringen vil bruke våre bistandsmidler til målrettede tiltak mot fattigdom. Sykdom fører til fattigdom, og fattigdom fører til mer sykdom. Vi må og kan bryte denne spiralen. I år dør tre millioner av verdens barn av sykdommer som norske barn vaksineres mot - det er seks barn hvert minutt. Dette kan vi gjøre noe med. Vi vil være med på å sikre vaksiner til alle barn i hele verden. Regjeringen vil fremme forslag om at Norge støtter og leder an i det globale vaksineinitiativet som ledes av Verdensbanken, UNICEF, Verdens Helseorganisasjon og private givere. Vi vil at barn og unge skal se framover og vite: Dette er vårt samfunn, et samfunn for alle, et samfunn som vi vil ta ansvar for. Ikke alle kan si det i dag. Vi har et felles ansvar for å forebygge ensomhet, bekjempe mobbing og hjelpe mennesker - unge og eldre - som har psykiske problemer. Vårt samfunn skal være preget av økt toleranse og økt respekt. Vi skal ha respekt for andres mening, legning, kultur og tradisjon. Vi skal ha toleranse for flertallets ønsker og mindretallets behov. Vi skal ikke ha toleranse for kriminalitet, narkopushere og de som aktivt sprer fremmedfrykt. Toleranse og respekt for mangfold sier noe viktig om vår kvalitet som samfunn og fellesskap. Kulturpolitikken skal være inkluderende og fremme mangfold i Norge. Kultur og idrett er en viktig del av vårt arbeid for å fremme kreativitet og skaperevne. Litteratur, teater, kino, bilder, musikk og dans - nye og gamle uttrykksformer: Kulturen skal utfordre og gjøre våre liv rikere. Regjeringen er folkets tjenere. Vi går til vår oppgave med ydmykhet og optimisme. Norge er mulighetenes samfunn. Erklæring fra Regjeringen | Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter årets stortingsvalg har partier som til sammen utgjør et flertall i Stortinget, bekreftet at de ønsker et regjeringsskifte. En samarbeidsregjering med basis i Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har på denne bakgrunn påtatt seg regjeringsansvaret. Regjeringen går til gjerningen med dyp respekt for oppgaven og de mennesker vi er satt til å tjene. Regjeringens virke skal være til gagn for hele landet. Samarbeidsregjeringen har sin verdiforankring i rettsstatens og demokratiets prinsipper og den kristne og humanistiske kulturarv. Regjeringen vil føre en politikk bygd på: - respekt for menneskelivet og menneskeverdet - personlig ansvar - frihet for enkeltmennesket - vern om familiene - forvalteransvaret - nestekjærlighet og omsorg for svaktstilte | For et godt samfunn er dette umistelige verdier. Mange opplever nå at de trues. Terrorangrepene på USA angår oss alle. De er et anslag mot grunnleggende verdier i det demokratiske samfunn - åpenhet, frihet og trygghet. Terroristenes mål er å skape rådvillhet og splittelse, frykt og utrygghet. Men de må ikke få lykkes! I stedet for rådvillhet skal vi vise besluttsomhet og utholdenhet. I stedet for splittelse skal vi vise fasthet og samhold. I stedet for fremmedfrykt og utrygghet mellom mennesker skal vi bygge ny tillit og forståelse. Samarbeidsregjeringen ønsker å være en regjering for alle landets innbyggere, uansett tro, hudfarge, seksuell legning og etnisk bakgrunn. Samene er et urfolk i Norge. Regjeringen ser det som viktig at deres livsform, kultur og verdier kan bevares og videreutvikles. Samarbeidsregjeringens politikk vil bygge på Semerklæringen av 8. oktober. Regjeringen vil invitere alle partier i Stortinget til et konstruktivt samarbeid. Den parlamentariske situasjonen understreker behovet for dette. Regjeringen ønsker å søke løsninger som samler bred støtte til de bærende hovedlinjer i norsk politikk. Det gjelder ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Men også innad i det norske samfunn er det viktig med stabilitet, langsiktighet og forutsigbare rammebetingelser. Norge har store muligheter. Skal vi gripe dem, trengs det vilje til politisk fornyelse. På viktige områder vil Regjeringen legge opp en ny politisk kurs. Løsningene skal finnes i respekt for både de grunnleggende fellesskapsverdiene og frihetsverdiene. Regjeringen vil styrke fellesskapsverdiene og samfunnsansvaret. - Vi vil styrke vår internasjonale solidaritet med dem som er fattige, forfulgte og lider nød. - Vi vil fornye vårt forsvar og øke beredskapen mot nye samfunnstrusler. - Vi vil videreutvikle velferdsordningene og bekjempe fattigdomsproblemene i Norge. - Vi vil modernisere offentlig sektor til beste for brukerne og næringslivet. - Vi vil bygge ut eldreomsorgen, forbedre helsetjenestene og satse forebyggende. - Vi vil skape mer bærekraftige løsninger i forhold til miljø- og klimautfordringene. Regjeringen vil fremme frihetsverdiene og det personlige ansvar. - Vi vil skape "et enklere Norge". - Vi vil redusere skatte- og avgiftsnivået betydelig gjennom stortingsperioden. - Vi vil utvide valgfriheten for barnefamiliene ved å satse på full barnehagedekning og kontantstøtte. - Vi vil gi bedre muligheter for de frivillige organisasjonene. - Vi vil satse på kunnskap som en viktig forutsetning for verdiskapning og velferd, og for enkeltmenneskers evne til selv å ta ansvar. Regjeringen vil forankre utenrikspolitikken i FN og i det atlantiske fellesskapet. Det skal føres en aktiv Europapolitikk. Regjeringen legger til grunn at Norges tilknytning til EU bygger på EØS-avtalen og andre samarbeidsavtaler med EU. Det legges stor vekt på å utvikle samarbeidet med landene i vårt nærområde. Norsk forsvar og sikkerhet skal være fast forankret i NATO. Omleggingen av Forsvaret vil bli gjennomført med nødvendig finansiering. Regjeringen vil arbeide målrettet for å redusere samfunnets sårbarhet, bl.a. i forhold til terroraksjoner. Mens verdens rike land er blitt rikere, har kløften til de fattigste økt. Regjeringen vil at Norge skal stå i front i det internasjonale samarbeid for utvikling, gjeldslette og menneskerettigheter. Utviklingsbistanden skal effektiviseres og gradvis økes til 1 pst. av brutto nasjonalinntekt innen 2005. Utviklingsland skal få bedre markedsadgang. Regjeringen vil styrke asylinstituttet og sikre at praksis er i samsvar med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Også i Norge har avstanden mellom de rikeste og de fattigste økt det siste tiåret. Regjeringen vil legge fram en tiltaksplan med målrettede tiltak for å hjelpe mennesker ut av fattigdom. Tiltakene vil omfatte både økonomi, bolig og stimulans til arbeid framfor passiv mottakelse av stønader. Det er ikke minst viktig å bedre levekårene for fattige barnefamilier. I familien legges grunnlaget for barns trygghet og personlighetsutvikling. Regjeringen vil bygge familiepolitikken på at foreldrene har hovedansvaret for sine barn. Foreldrenes frihet til bedre å tilpasse sin tid til barnas behov må sikres. Målet er klart: Alle barn skal ha gode oppvekstvilkår. Regjeringen vil arbeide for full barnehagedekning. Både offentlige og private barnehageplasser skal bli billigere. Alle offentlige tilskudd til barnehagene vil bli samlet i ett direkte tilskudd til den enkelte barnehage. Regjeringen vil videreføre kontantstøtten og etter hvert øke beløpet. Samarbeidsregjeringen vil legge om Husbanken for bedre å rette låneordningene inn mot dem som kjøper bolig for første gang. Forbrukernes rettigheter vil bli beskyttet, og Regjeringen vil holde en restriktiv linje når det gjelder reklame rettet mot barn. Kvinner og menn skal ha like rettigheter. Det offentlige må gå foran for å sikre reell likestilling. Det er Regjeringens mål at Norge skal bli en nasjon som ligger i teten internasjonalt når det gjelder ny teknologi, kompetanse og kunnskap. Norge er rikt på naturressurser. Befolkningens verdier og holdninger, deres kunnskap og kompetanse, er likevel den største ressurs Norge har i møte med framtiden. Regjeringen vil derfor øke satsingen på utdanning og kompetanse. Skolen skal formidle kulturarv, allmenndannelse, verdier og kunnskap. Den skal hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Regjeringen vil ruste opp den offentlige skolen både når det gjelder undervisning, materiell og lokaler. Det skal legges spesiell vekt på å styrke elevenes ferdigheter i lesing, skriving og regning. IKT-satsingen videreføres. Staten skal bidra med et omfattende låneprogram for å sikre gode og egnede skolebygg. Lærere og skoleledere skal sikres konkurransedyktig lønn og lærerutdanningen styrkes. Regjeringen vil forbedre privatskoleloven. Kriteriene for godkjenning skal forenkles og skolenes økonomiske driftsgrunnlag styrkes. Samarbeidsregjeringen vil gradvis øke norsk forskningsinnsats til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. En vesentlig del av opptrappingen skal gå til grunnforskning. Det vil bli innført skatteincentiver for bedriftenes forsknings- og utviklingsvirksomhet. Samarbeidsregjeringen har som mål et likeverdig tilbud av helsetjenester, uavhengig av bosted og økonomi. Regjeringen vil følge opp sykehusreformen. Det frie sykehusvalg og den innsatsstyrte finansiering av sykehus skal utvides til også å omfatte private sykehus som har avtale med regionale helseforetak. Opptrappingsplanene innen psykiatri, kreftomsorg og utstyr i sykehusene skal bli gjennomført. Det vil bli satset på forebyggende helsearbeid. Livshjelp til alvorlig syke og døende skal styrkes. Alt menneskelig liv har samme menneskeverd. Sortering av menneskelig liv skal ikke forekomme. Regjeringen vil legge føre var-prinsippet til grunn før ny gen- og bioteknologi tillates brukt. Regjeringen vil bedre livssituasjonen for mennesker med fysiske eller psykiske funksjonshemninger, slik at de kan få en livssituasjon som er likeverdig med funksjonsfriske. Regjeringen vil styrke behandlingstilbudet for rusmisbrukere. De offentlige velferdsordningene er avhengig av kommuneøkonomien. Regjeringen vil styrke kommunesektorens rammer i perioden, øke det kommunale selvstyret og legge til rette for effektivisering. Rettssikkerhet og trygghet for liv, helse og eiendom er viktige forutsetninger for frihet og livsutfoldelse. Regjeringen vil gjøre forebygging og bekjempelse av kriminalitet til en av sine viktigste oppgaver. Diskriminering og rasisme skal aktivt bekjempes. Integreringen av innvandrere må forbedres. Gode norskkunnskaper og aktiv jobbformidling er avgjørende for å lykkes med dette. Regjeringen vil føre en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling. Arbeidet med biologisk mangfold, opprydding i gamle miljøsynder og bekjempelse av PCB-forurensning skal forsterkes. Arbeidet med naturvern, friluftsliv og kulturminner er også prioriterte områder. Samarbeidsregjeringen vil satse på et dynamisk samspill med frivillige organisasjoner, kommuner og næringsliv. På klimaområdet vil Regjeringen foreslå nye tiltak for å oppnå Kyoto-avtalens mål om demonstrerbar framgang innen 2005. En vesentlig del av utslippsreduksjonen skal oppnås gjennom nasjonale tiltak. Etableringen av et nasjonalt kvotesystem skal framskyndes. Samarbeidsregjeringen vil bidra til en framtidsrettet energipolitikk, hvor det legges til rette for at Norge i økende grad tar i bruk CO2-frie gasskraftverk og fornybare energikilder som bioenergi og vindkraft. Samtidig styrkes tiltakene for energisparing. Når det gjelder gasskraftverk, vil Regjeringen legge Stortingets vedtak til grunn og gi rammebetingelser som gjør det mulig å etablere CO2-frie gasskraftverk. Økt forskning, et samarbeidsprogram med industrien, en økonomisk "startpakke" gjennom avgiftsfritak og en undersøkelse av miljømessig status med en fortløpende vurdering av utslippstillatelsene vil stå sentralt. Inntil det er etablert et system for omsettelige kvoter, gis nye utslippstillatelser og konsesjoner bare til gasskraftverk basert på CO2-fri teknologi. Natur- og havmiljøene i nord er svært sårbare. Det vil derfor bli utarbeidd en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Regjeringen vil føre en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå målene. Regjeringen vil legge en ny kurs for statens eierskapspolitikk. Sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere norsk næringsliv og stimulere til næringsutvikling i Norge. For å unngå rollekonflikter mellom statens oppgaver som eier og kontrollør vil Regjeringen samle det statlige eierskap i ett departement og skrittvis redusere statlig eierskap. Regjeringen vil legge om politikken for å sikre økt tilgang til arbeidskraft. Det skal bli lettere og mer lønnsomt å stå lenger i arbeid før pensjonering. Regelverket for arbeidsinnvandring skal mykes opp. Det åpnes for at sykmeldte raskere kan bli behandlet og komme tilbake i jobb. Samarbeidsregjeringen vil aktivt følge opp den inngåtte avtale med partene i arbeidslivet om tiltak for å redusere sykefraværet. Samarbeidsregjeringen vil legge en ny kurs i skatte- og avgiftspolitikken. Både næringslivet og personlige skattytere skal få skattelettelser. Det er to grunner til det. For det første: Hensynet til verdiskapingen og arbeidsplassene. Mer konkurransedyktige rammebetingelser vil motvirke at gode investeringsprosjekter, handel og forretningsideer går tapt for Norge. For det andre: Ønsket om større valgfrihet og å gi folk bedre mulighet til å klare seg på egen inntekt. Regjeringen vil derfor senke det samlede skatte- og avgiftsnivået betydelig gjennom stortingsperioden. En god næringspolitikk er også god distriktspolitikk. Viktige distriktsnæringer som fiskeri, havbruk, landbruk og reiseliv bidrar til verdiskaping, spredt bosetting og gode levevilkår over hele landet. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir nye muligheter for å ta hele landet i bruk. Det må sikres gode, trygge og effektive samferdselsløsninger over hele landet. Vegbevilgningene skal økes. Luftfarten skal få avgiftslettelser. Sikkerheten innen sjøtransporten skal styrkes. Det åpnes for friere etablering av ekspressbusser. Det er ingen motsetning mellom gode vilkår for byene og vekstkraftige distrikter. Regjeringen vil føre en aktiv og positiv storbypolitikk. Regjeringen vil gjennomføre et løft for kollektivtrafikken, spesielt i storbyene. Målet er bedre kapasitet, økt frekvens og prisreduksjoner. Norge er en av verdens fremste fiskerinasjoner. Regjeringen vil aktivt legge til rette for at de store mulighetene for Kyst-Norge innen havbruk og fiskerinæringen blir utnyttet. Næringene må bygge på en bærekraftig forvaltning av ressursene, og forurensninger som kan true de marine ressursene, må bekjempes. Samarbeidsregjeringen vil arbeide for et livskraftig og desentralisert landbruk som utnytter ny teknologi og nye markedsmuligheter. En viktig oppgave vil være å sikre trygg mat til forbrukerne, samtidig som forskjellen i matprisene i forhold til våre naboland reduseres. Regjeringen vil, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, aktivt fremme modernisering av offentlig sektor. Den skal bli mer brukerorientert og serviceinnstilt. Gjennom effektivisering frigjøres ressurser til offentlige kjerneoppgaver. Det må legges vekt på større åpenhet i forvaltningen. Regjeringen vil gjenoppta og videreutvikle prosjektet "Et enklere Norge". Lover og forskrifter skal forenkles og forskrifter gis tidsbegrenset varighet. Bruken av konkurranseutsetting i offentlig sektor skal utvides. Kjøp fra private bedrifter skal likestilles med offentlig egenproduksjon av tjenester. Byggesaksforskriftene i plan- og bygningsloven skal forenkles og saksbehandlingstiden kortes ned for reguleringssaker. Åpningstidsloven oppheves, og bestemmelsene for søn- og helligdager overføres til helligdagslovgivningen. Regjeringen vil ta initiativ til en evaluering av den nye fylkeskommunen. Regjeringen vil legge stor vekt på å sikre vitaliteten og spennvidden i kulturlivet. Kultur og kunst, medier, frivillige organisasjoner, idrett, kirke- og livssynssamfunn kan tilby berikende opplevelser og arenaer for engasjement. Kulturpolitikken må støtte frittstående kulturarbeidere, kunstnere og institusjoner. Regjeringen vil opprette et kulturminnefond som bygger på et samarbeid mellom privat og statlig kapital. Den norske kirke, frikirkene og andre trossamfunn skal sikres gode arbeidsvilkår. Kirkens uavhengighet i åndelige spørsmål må respekteres, og Regjeringen vil fortsette reformarbeidet med overføring av større ansvar til kirkelige organer. Regjeringen vil fornye og forbedre frivillighetspolitikken for å utløse stadig mer av de skapende krefter som finnes innen det sivile samfunn. Frivillige organisasjoner skal kompenseres for virkningen av momsreformen. Fradragsrammen for gaver til frivillige organisasjoner vil bli utvidet. Som politikere kan vi gi tjenlige lover og rammevilkår, men det gode samfunn kan bare skapes av folk selv, som enkeltindivider og i fellesskap med andre. Generasjoner før oss har gjort Norge til et godt samfunn. Vår utfordring - vårt ansvar - er å gjøre Norge enda bedre. Presidenten: Regjeringens erklæring foreslås utlagt for behandling i et senere møte. - Det anses vedtatt. Presidenten: Ærede medrepresentanter! De tidligere stortingsrepresentantene Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen er døde. Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Hanna Kvanmo gikk bort den 23. juni i år. Norsk politikk mistet da en av landets mest populære politikere. Hanna Kvanmo var stortingsrepresentant for SV fra 1973 til 1989 og parlamentarisk leder i tolv år fra 1977. Hun var medlem av samferdselskomiteen i alle sine fire perioder på Stortinget. Og hun var medlem av Den Norske Nobelkomite i tolv år. Med bakgrunn fra kommunepolitikken i Mo i Rana var hun en sterk talsperson for Nord-Norge og distriktene. Hanna Kvanmo var en sterk debattant og ofte den som avsluttet lange, viktige og konfliktfylte debatter i Stortinget med en direkte replikk. Det var ikke de store ordene og de luftige visjonene Hanna Kvanmo hadde størst sans for. Hun siterte derfor sjelden store sosialistiske tenkere for å underbygge sine poenger. Da Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe satt på vippen og avgjorde mange saker, la hun sin ære i å være redelig og ansvarlig. Hanna Kvanmo fikk ingenting gratis. Hun var blant de siste rikspolitikerne som kom fra fattige kår, men som likevel endte opp med vervet som landets øverste tillitsvalgte: stortingsrepresentant. Hun vokste opp i Harstad med en enslig og fraskilt mor, og ble selv enslig mor som slet hardt som renholder og kokk i noen år. Hanna traff sin Bjarne og fikk to barn til. Hun var familiekjær og en dugende og stolt husmor ved siden av arbeid og politikk. Men enslige mødre hadde alltid en varm forsvarer i Hanna Kvanmo, en våpendrager som slo ned på dem som så ned på kvinner som tok seg av barn alene. Hanna Kvanmo ble sykepleierelev som svært ung i det tyske Røde Kors i 1944, og hun var i Berlin som hjelpepleier da Hitler falt. For dette ble hun dømt for landssvik, men slapp å sone etter at dommen ble anket til Høyesterett. Men det var ikke den første dommen som ble tyngst for Hanna. I 1974, da hun var nyvalgt stortingsrepresentant, ble saken såkalt avslørt på nytt i mediene, og en svært grov og personlig belastende kampanje mot henne rullet og gikk. Flere krevde at hun måtte trekke seg som stortingsrepresentant. Men hardkjøret og motstanden førte tvert imot til respekt og popularitet i store deler av befolkningen. Solidaritet i praksis og en sterk rettferdighetssans var Hanna Kvanmos drivkraft. I lange kvelder og sene nattetimer besvarte hun selv henvendelser fra enkeltpersoner som satte sin lit til at nettopp hun ville forstå og støtte dem. Hun var folkevalgt i ordets rette forstand, og et ombud i maktens korridorer for småkårsfolk i hele landet. Hun var et ruvende forbilde for mange kvinner i politikken. Hun har gitt mange mot til å være seg selv og til å stole på sitt eget vett og sine egne erfaringer. Våre tanker går til Hanna Kvanmos barn, barnebarn og oldebarn som hun satte så høyt og var så stolt av. Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at partistifteren Finn Gustavsen gikk bort 20. juli i år. Finn Gustavsen var en av etterkrigstidens mest markante politikere. Finn Gustavsen ble født i Drammen i 1926. Han startet som aluminiumsarbeider før han ble journalist. I 1954 var han med på å starte ukeavisen Orientering. Orientering skapte et etterlengtet pusterom for alternativ tenkning på venstresiden. Som journalist skilte Finn Gustavsen seg ut i miljøet i Orientering. Han var en skarp og markant debattant, og behersket språket til fulle både som skribent og som politiker. Ved valget i 1961 fikk det nyetablerte Sosialistisk Folkeparti to representanter på Stortinget. Partiet kom på vippen i det nye Stortinget, og Arbeiderpartiet hadde for første gang etter krigen ikke flertall alene. Finn Gustavsen ble valgt inn fra Oslo, og ble den naturlige lederskikkelsen i partiet. Finn Gustavsen stod fram som en moderne politiker som behersket det nye TV-mediet. Da Kings Bay-saken kom opp i juni 1963, måtte partiet ta stilling til et mistillitsforslag mot arbeiderpartiregjeringen. Sosialistisk Folkepartis gruppe endte med å felle Gerhardsen-regjeringen. For Finn Gustavsen var dette en enorm personlig og politisk belastning. Men han stod samtidig fram som en modig politiker med stor integritet. Finn Gustavsen satt på Stortinget fram til valget i 1969. I disse to periodene var han den fremste politikeren på venstresiden, spesielt i utenriksspørsmål. Hans popularitet blant folk var langt større enn oppslutningen om SF skulle tilsi. Finn Gustavsen satte kampen mot atomvåpen, EU og NATO på den politiske dagsordenen. Han var den som torde si fra om feil og mangler, noe mange satte pris på. For de fleste som har støttet hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det i ettertid enkelt å se at det korrektivet som Gustavsen og mange andre representerte, var nødvendig og betydningsfullt for landet. Ved valget i 1969 trakk Finn Gustavsen seg. Han mente at to perioder var nok, og at det var behov for rotasjon. Dette bidrog nok til at Sosialistisk Folkeparti falt ut av Stortinget ved valget i 1969. I 1973 ble Finn Gustavsen igjen innvalgt på Stortinget, nå fra Sosialistisk Venstreparti. Han ledet en gruppe på 16, og det var ingen liten jobb. Stortingsgruppen til Sosialistisk Venstreparti omfattet da mange sterke folk og personligheter, og det ble en svært turbulent periode for partiet. Finn Gustavsen vil bli husket som grunnleggeren av Sosialistisk Folkeparti og som den personen som i størst grad var med på å skape rom for et sterkt og uavhengig venstreparti i norsk politikk. Vi minnes Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen med dyp respekt og takknemlighet for deres virke på Stortinget, og lyser fred over deres minne. Representantene påhørte stående presidentens minnetaler. Etter stortingsvalget den 12. september fikk Stortinget nytt flertall - et flertall som ønsket ny politikk og ny regjering. Derfor har Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet påtatt seg ansvaret for å danne en flertallsregjering. Vi vil endre politikkens innhold, og vi vil endre politikkens form. Vi vil føre en politikk for mer fellesskap og mer rettferdighet. Vi skal endre politikkens form gjennom å være en flertallsregjering. Det gir mer forutsigbarhet og klarere ansvarsfordeling mellom regjering og storting. Regjeringen vil bygge sin politikk på den politiske plattformen de tre partiene utarbeidet på Soria Moria. Norge er mulighetenes samfunn. Vi har store naturressurser og uberørt natur. Vi har lange demokratiske tradisjoner. Vi har et høyt utdannings- og kompetansenivå. Vi vil gripe disse store mulighetene. Med dem skal vi skape verdier, og vi skal dele rettferdig. Vi må skape for å ha noe å dele. Og er vi gode til å dele, blir vi også gode til å skape. God utdanning til alle, sterke offentlige velferdstjenester og likestilling mellom kjønnene bidrar til verdiskaping i samfunnet og til bedriftenes konkurransekraft. Den skandinaviske modellen innebærer at både menneskenes velferd og bedriftenes konkurranseevne er i verdenstoppen. Det skal vi ta vare på, og det skal vi bygge videre på. Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk vil ligge fast. Regjeringen vil arbeide for en FN-ledet verdensorden på grunnlag av folkeretten. Bærebjelkene i vårt internasjonale engasjement vil være vårt medlemskap i NATO, EØSavtalen og det forhold at Norge ikke er medlem av EU. Innenfor disse rammene vil vi være aktive for å skape en bedre og tryggere verden. Vi vil være pådrivere i kampen mot fattigdom og i internasjonalt miljøarbeid. Vi vil være en tydelig fredsnasjon. Vi vil lede an i arbeidet med å slette gjelden til de fattigste landene. Vi vil øke bevilgningen til utviklingssamarbeid til 1 pst. av nasjonalinntekten og trappe innsatsen ytterligere opp i perioden. Vi vil bidra betydelig til FNs nødhjelpsfond og ha et sterkt engasjement i arbeidet mot hiv / aids. Sammen med andre skal vi sikre verdens barn vaksiner mot de farligste sykdommene. Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer skal møtes med nye virkemidler. Vi vil avslutte oppdraget for norske stabs- og opplæringsoffiserer i Irak. Norsk deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan skal styrkes, og mandatet for norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan vil derfor ikke bli fornyet. Regjeringen vil ha et moderne forsvar og vil styrke økonomistyringen i Forsvaret. Forsvaret skal tilpasses de nye sikkerhetsutfordringene. Vi vil øke deltakelsen både sivilt og militært i FNs fredsbevarende arbeid, med hovedvekt på Afrika. Nordområdene vil være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Regjeringen vil styrke arbeidet med å hevde norsk suverenitet og sikre bærekraftig forvaltning av de rike fiskeri- og energiressursene i området. Nordområdepolitikken skal ivareta miljø, bosetting og næringsutvikling. Vi vil videreutvikle samarbeidet med Russland og våre andre partnere i nord. Vi har alltid hatt sterke bånd til resten av Europa. Vi skal styrke disse også i årene framover og føre en aktiv europapolitikk. Vi vil samarbeide med EU basert på EØSavtalen og sikre aktiv bruk av alle de mulighetene avtaleverket gir oss til å sikre norske interesser. Regjeringen vil føre en human og solidarisk flyktning- og asylpolitikk, forankret i Norges internasjonale forpliktelser og på rettsstatens grunn. Vi vil styrke arbeidet med å få sendt ut av landet utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, og aktivt arbeide for å få til returavtaler med flere land. Vi vil motarbeide diskriminering, samtidig som vi tydelig skal formidle at det forutsettes at alle innbyggere plikter å delta aktivt og slutte opp om lover og samfunnets demokratiske grunnverdier. I de pågående WTO-forhandlingene vil Regjeringen arbeide for å fremme de samlede norske interesser, både for å sikre et levende landbruk i hele landet og for å sikre markeder for fiskeriene og sjømatindustrien. Regjeringen vil bidra til økt åpenhet i forhandlingene og så langt som mulig sikre offentligheten innsyn. Vi vil opptre som støttespillere for land som fremmer interessene til den fattige del av verden. Vi vil ha en helhetlig gjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbruk. Regjeringen vil føre en politikk for arbeid til alle. Derfor skal vi ha en aktiv næringspolitikk og en ansvarlig økonomisk politikk. Vi vil styrke arbeidsmarkedspolitikken gjennom flere tiltaksplasser, en ungdomsgaranti for alle under 25 år og en tiltaksgaranti for langtidsledige. Det blir ikke arbeid til alle uten et arbeidsliv for alle. Derfor vil vi bekjempe den skjulte arbeidsledigheten gjennom et mer inkluderende arbeidsliv. Vi vil reversere svekkelser i arbeidstakernes rettigheter og forsterke arbeidet med å hindre sosial dumping. Forslag om dette vil bli fremmet før jul. Denne regjeringen velger arbeid for alle og felles velferd framfor nye skattelettelser. For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes. Derfor må offentlig sektor fornyes og utvikles. Slik kan vi gi innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Vi har som mål at alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Ingen lokalsykehus skal legges ned. Vi vil videreføre arbeidet med en bedre arbeidsdeling mellom sykehus, noe som fremmer styrket kvalitet i pasientbehandlingen. Tilbudet til mennesker med psykiske lidelser skal bedres ved at opptrappingsplanen for psykisk helse blir gjennomført. Vi vil utarbeide en nasjonal forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet. Regjeringen vil satse sterkt på å bygge ut pleie- og omsorgstjenestene. Vi trenger flere hender i omsorgsarbeidet. Vårt mål er 10 000 flere ansatte i eldreomsorgen. Slik skal vi sikre eldre et verdig liv. Omsorgstjenestene skal være et offentlig ansvar. Regjeringen vil legge til rette for gode vilkår for frivillig sektor som viktige bidragsytere og supplement til de offentlige tjenestene. Vi ønsker ikke kommersialisering og privatisering av grunnleggende offentlige velferdstjenester. Samfunnets viktigste ressurs er det enkelte menneske. Derfor vil Regjeringen satse på utdanning og kunnskap. Slik skaper vi muligheter både for enkeltmenneskene og for landet som helhet. Vi vil videreføre og forsterke hovedlinjene i Kunnskapsløftet. Regjeringen vil ha flere undervisningstimer i grunnskolen og flere lærere som kan gi elevene bedre oppfølging. Vi vil ruste opp høyere utdanning og heve forskningsinnsatsen i Norge, både økonomisk og kvalitetsmessig. Særlig vil vi satse på forskning innenfor de områder der Norge har fortrinn og stort verdiskapingspotensial. Regjeringen ser på barnehager som en frivillig del av utdanningsløpet. Vi vil sikre full barnehagedekning, sette ned prisen til 2 250 kr fra 1. januar 2006 og lovfeste retten til plass i barnehage når full barnehagedekning er nådd. Regjeringen tiltrådte den 17. oktober, som er verdens fattigdomsdag. Det skal ikke være fattigdom i verdens rikeste land. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for å avskaffe fattigdom i Norge. Vi vil bringe flere tilbake til arbeidslivet, slik at flere kan leve av egen inntekt. Vi vil bedre økonomiske ytelser for mennesker som lever i fattigdom. En sosial boligpolitikk skal støtte opp om fattigdomsbekjempelsen. Regjeringen har store ambisjoner i miljøpolitikken. Vi vil bygge på prinsippet om bærekraftig utvikling og solidaritet med kommende generasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Vi vil føre en miljøpolitikk som opprettholder naturmangfoldet, begrenser forurensende utslipp og legger til rette for endringer i produksjons- og forbruksmønstre. Vi vil gjøre det enklere å være miljøvennlig i hverdagen. Vi vil sikre allmennheten mulighet til naturopplevelser og friluftsliv. Vefsnavassdraget skal vernes mot kraftutbygging. Vi vil innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bynære marker. Norge er en energinasjon. Vi har mange bedrifter og mange tusen arbeidsplasser knyttet til produksjon, foredling og utvikling av norske energiressurser. Vi vil opprettholde verdiskapingen. Vi vil satse på nye fornybare energikilder, og vi skal stille miljøkrav til annen energiproduksjon. Vi vil finne løsninger som reduserer utslippene av klimagasser. Regjeringen vil bidra til at en større del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel, tas i bruk innenlands, til industri-, energi- og -transportformål, innenfor våre internasjonale klimaforpliktelser. Norge skal være verdensledende i miljøvennlig bruk av naturgass. Staten skal delta i finansieringen av infrastruktur for transport av naturgass. Vi vil legge til rette for CO2-fjerning og transport. Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskala renseanlegg for CO2-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette. I Nordland IV skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i perioden. Når den helhetlige forvaltningsplanen foreligger, skal det for de øvrige havområdene utenfor Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet, avgjøres hvilke områder som skal åpnes, og hvilke områder det ikke skal foregå petroleumsvirksomhet i. Vi vil legge til rette for at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden. Velferd og gode vilkår for næringsvirksomhet skapes i et samarbeid mellom næringsliv, arbeidstakere og det offentlige. Det offentlige virkemiddelapparatet skal styrkes. Vi vil utvikle nasjonale strategier innenfor næringsområder som marin sektor, maritim sektor, energi, miljø og reiseliv. Det er et mål for Regjeringen å legge til rette for lønnsom videreforedling av norske råvarer i Norge. Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse i hele landet. Regjeringen vil styrke satsingen på samferdsel. Luftforurensningen i de store byene må reduseres gjennom en satsing på kollektivtransport og på sykkel- og gangveier. Regjeringen vil gjennomføre en distriktspolitisk snuoperasjon for å legge til rette for likeverdige levekår. Gjennom ulike virkemidler og bruk av naturressursene skal det store potensialet for verdiskaping i hele landet utløses. Vi vil sikre distriktspolitiske hensyn og i sterkere grad samordne statens samlede rolle. Vi vil opprettholde et levende landbruk over hele landet og sikre landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet. Regjeringen vil føre en helhetlig kystpolitikk. Vi vil sette i verk en bred utredning for å vurdere virkningene av de strukturtiltak som er innført for fiskeflåten. Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Regjeringen vil starte arbeidet med en regionreform for å etablere et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå. Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet, og vil gjennomføre en flerårig opptrappingsplan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. I 2006 vil det komme et betydelig løft med en vekst på 5,4 milliarder kr i kommunenes frie inntekter. Trygghet i samfunnet er blant de mest grunnleggende fellesskapsoppgavene. Derfor vil vi ha en mer aktiv kamp mot kriminalitet. Vi ønsker å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Regjeringen vil innføre en tilbakeføringsgaranti for tett oppfølging ved løslatelse fra fengsel. Vi vil gi ofre for vold og kriminalitet et bedre tilbud, samtidig som vi utvikler voldsforebyggende tiltak. I et land der de aller fleste har det materielt sett godt, skal vi ikke bare ha noe å leve av, men også noe å leve for. Vi vil derfor styrke kunstens og kulturens plass i samfunnet. Regjeringen vil stimulere til økt aktivitet innen topp- og breddeidrett. Vi vil føre en ny og helhetlig frivillighetspolitikk. Vi vil følge opp Kulturløftet gjennom en opptrapping av kultursatsingen til 1 pst. av statsbudsjettet innen 2014. Vi vil legge til rette for at Den norske kirke er en åpen og inkluderende folkekirke. Vi vil legge opp til en bred debatt om stat og kirke på grunnlag av Stat-kirke-utvalgets innstilling. Regjeringen ønsker å gi alle muligheter til å utvikle sine evner, uavhengig av kjønn, alder, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsnivå og seksuell orientering. Derfor vil vi bekjempe alle former for diskriminering. Vi vil ivareta forpliktelsene overfor urfolk og nasjonale minoriteter, og sørge for at Sametinget får reell innflytelse på politikkområder som er viktige for det samiske samfunn. Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som bidrar til fortsatt økonomisk vekst. Det totale skatte- og avgiftsnivået skal ligge på samme nivå som det gjorde i 2004. Handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter skal ligge til grunn for budsjettpolitikken. Hvor langt vi lykkes i å nå våre mål, vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet vi har innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Hensynet til lav arbeidsledighet, høy sysselsetting, stabil økonomisk og bærekraftig utvikling er grunnleggende hensyn i Regjeringens økonomiske politikk. Regjeringen vil bidra til en bærekraftig økonomi også på lang sikt. Derfor vil vi gjennomføre pensjonsforliket som ble inngått i Stortinget i vår, slik at vi vil få både et mer rettferdig pensjonssystem og et system som samfunnet kan finansiere i framtida. Hvis noen for 100 år siden hadde sagt at Norge i 2005 ville være et av verdens aller rikeste land, ville ingen trodd på det. I Norge har vi vært både dyktige og heldige. Vi har forvaltet ressursene våre langsiktig, og vi har sørget for en jevn fordeling av godene. La oss sammen gripe de enestående mulighetene Norge har. Vår oppgave er å gjøre Norge enda bedre - et bedre land å vokse opp i, et bedre land å leve, arbeide og utfolde seg i og et bedre land å bli gammel i under verdige forhold, samtidig som vi ikke blir innadvendte, men engasjerer oss enda sterkere internasjonalt. Regjeringen har et flertall i Stortinget bak seg. Det betyr ikke at den skal gjøre som den vil. Tvert imot. Vi inviterer til et stort samarbeid om å gjøre Norge bedre de neste fire årene. Ingen regjering kan klare det alene. Vi vet at representantene i denne sal sitter med verdifulle erfaringer og kunnskaper - mange fra langvarig politisk arbeid, andre fra ulike sektorer i samfunnet, landsdeler og kommuner. Vi har bruk for alles innsikt og alles kompetanse. Også organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner må engasjere seg i hvordan vi skal utvikle Norge og ta mulighetene i bruk. Vi vil være åpne, og vi vil ha dialog med folk i hele landet og med mangfoldet av organisasjoner, slik at vi sammen kan få til store resultater. Regjeringen vil de neste fire årene arbeide for et Norge med mer fellesskap og mer rettferdighet, et Norge som er mer bærekraftig, sterkere internasjonalt engasjert, bedre å leve i enn det Norge vi overtok styringen av. Så store utfordringer, så store mål, vil Regjeringen strekke seg etter i sitt arbeid. Vi ser fram til et godt samarbeid med alle partiene i Stortinget for å nå disse målene, for å ta mulighetene i bruk. Presidenten: Presidenten vil foreslå at Regjeringens erklæring legges ut til behandling i et senere møte. - Det anses vedtatt. Tusenvis av kandidater å velge mellom i Tunisia | Valgkampen i gang: En tunisier henger opp valgplakater i hovedstaden. Startskuddet for valgkampen gikk i helgen, og tunisierne har flere tusen kandidater å velge mellom. Foto: Reuters / Scanpix | (© NTB) | Tusenvis av kandidater å velge mellom i Tunisia | Ni måneder etter at den arabiske våren startet i Tunisia, forsøker tunisiske velgere å finne fram i et nytt og ukjent politisk landskap. Tunisiernes såkalte sjasminrevolusjon tvang tidligere president Zine al-Abidine Ben Ali til å gå av i januar. Det ble starten på den arabiske våren, med folkeopprør i flere arabiske land. Tunisia er det første av disse landene som skal avholde valg etter regimeskiftet, og i helgen gikk startskuddet for valgkampen. Men utvalget av kandidater og partier er enormt, og mange er usikre på hvem de skal støtte på valgdagen 23. oktober. - Den største utfordringen blir å velge mellom elleve partier og en lang liste med uavhengige kandidater. Det er over 10.000 kandidater, og det blir vanskelig for småpartiene og de uavhengige å hevde seg, sier jussprofessor Neila Chaabane ved Universitetet i Kartago til NTB. Ut fra de mange og lange listene skal velgerne peke ut 218 politikere til en grunnlovgivende forsamling som skal lage et forslag til ny grunnlov. - Det er mange farger og en rekke programmer og slagord, sier Khaled Okbi til Reuters mens han leser partiprogrammer som er hengt opp rundt om i hovedstaden Tunis. - Vi har fremdeles tid til å bestemme oss, selv om det ikke virker så lett, fortsetter han. Enkelte opposisjonelle har fryktet at overgangsregjeringen skal gå tilbake på sitt løfte om å lede Tunisa mot demokrati. Da valget som skulle vært i juli, ble utsatt til oktober, brøt det ut nye uroligheter. - Det pågår nå en debatt om forsamlingen bare skal være grunnlovgivende, eller om den også skal ha en parlamentarisk rolle. Regjeringen som sitter nå, er bare midlertidig. Spørsmålet er om den vil trekke seg tilbake etter valget eller ikke, sier Chaabane. Den tunisiske jussprofessoren er Norge i forbindelse med Oslo Governance Forum, hvor deltakere fra over 70 land blant annet diskuterer demokratiseringsprosessen i den arabiske verden. Konferansen er et samarbeid mellom FN og en rekke andre organisasjoner. Siden Ben Ali forlot makten og Tunisia i januar, har det vært streiker og demonstrasjoner med jevne mellomrom. Mange er også urolige i forkant av det kommende valget. - Vi håper at vi kommer trygt i havn den 23. oktober. Men det er en vanskelig tid, de fleste tunisiere frykter hva som vil skje i ukene fram mot valgdagen. De frykter at det skal oppstå bråk og uro, forteller Chaabane. Det islamistiske partiet Ennahda (renessanse) er ventet gjøre et godt valg. Ennahda var forbudt som politisk bevegelse under president Ben Alis styre, men er likevel det eldste og best organiserte partiet sammenlignet med andre partier. - Ifølge meningsmålinger vil Ennahda få mellom 55 og 70 plasser i forsamlingen og får dermed ikke flertall. Men det kommer til å bli den best organiserte gruppen i forsamlingen og vil trolig få en sterk stemme i beslutningsprosessen, sier Chaabane. Også Det progressive demokratiske parti og Kongressen for republikk er ventet å gjøre et godt valg, ifølge Reuters. Aktivister som har bidratt til å utløse revolusjonene i Nord-Afrika, er blitt nevnt som mulige vinnere av Nobels fredspris i år. Blant dem som er trukket fram som aktuelle kandidater, er den tunisiske bloggeren Lina Ben Mhenni. - Det hadde vært bra, men jeg har ingen bestemt mening om det, sier Chaabane om mulighetene for en fredspris til Tunisia eller andre land berørt av den arabiske våren. Sextape med avdød raplegende lekket på nett | (VG Nett) | Det er verdens største kjendisnettsted TMZ.com, som mandag melder om videoen, som for tiden verserer i diverse redaksjoner i USA. TMZ skriver at de har fått se opptakene og beskriver seansen på følgende måte: Det hele begynner med klipp av rapperen syngende og dansende rundt en gjeng groupies. Etter hvert drar Tupac en av kvinnene til seg. Kort tid etterpå begynner hun å utføre oralsex på rapperen, som skal ha en cocktail i den ene hånden og en joint i den andre. Filmen skal være tatt opp på en privat fest i 1991, ifølge TMZ. Og mens de seksuelle handlingene blir utført, kommer rapkollega Money B bortom for å hilse på rapperen. Vedkommende som eier filmen har ifølge TMZ.com planer om å gi den ut. Den enormt innflytelsesrike rapperen ble skutt og drept 25 år gammel, 13. september 1996 i en "drive-by-shooting" i Las Vegas. Ingen er dømt for drapet. Flere nyheter på Rampelys-forsiden! Tupac er fortsatt blant tidenes mestselgende rapartister, samtidig som han medvirket i flere filmer. Hellas' regjering lar 30.000 statsansatte gå | Omstridt vedtak: Hellas' statsminister Giorgos Papandreou er hardt presset. Regjeringen vedtok søndag en svært omstridt plan om å kvitte seg med 30.000 statsansatte, samtidig som budsjettforslaget for neste år viser vekst på minus 5,5 prosent og større underskudd en ventet. Foto: Reuters | (©NTB) | Hellas' regjering lar 30.000 statsansatte gå | Den greske regjeringen vedtok søndag masseoppsigelser og skatteøkninger, men kommer ikke til å klare kravene til reduksjon i budsjettunderskuddet i år, eller neste år. Økte skatter, lavere lønninger og en konkret plan for å redusere antallet ansatte i offentlig sektor med en femdel innen 2015. Dette var blant tiltakene som lå på bordet da den greske regjeringen møttes søndag ettermiddag. Spørsmålet er om innstrammingene er strenge nok til at EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken gir klarsignal til at Hellas får den neste utbetalingen på 8 milliarder euro fra redningspakken landet ble innvilget i sommer. Vedtaket om å gi 30.000 offentlig ansatte ett år til å finne en annen jobb før de blir sagt opp, med 60 prosent av lønna i mellomtiden, svir for dem som rammes. Men det forhindrer ikke at Hellas i øyeblikket er på stø kurs mot å bomme på økonomiske målsettinger som ble satt for bare to måneder siden. Ifølge lekkasjer fra regjeringsmøtet søndag ligger det offentlige underskuddet an til å bli 8,5 prosent av BNP i år, altså langt over målet på 7,6 prosent som ble satt i juli. Heller ikke neste år kommer landet til å klare målet, tror regjeringen. Veksten står det også dårlig til med. Hellas er i resesjon, og brutto nasjonalprodukt kommer trolig til å krympe med 5,5 prosent i år. Tilbakegangen vil fortsette med opp til 2,5 prosent neste år, heter det i budsjettforslaget som skal sendes til parlamentet mandag. De ferske vekstanslagene er i tråd med det som IMF har spådd. Men kontrasten er skarp til tallmaterialet som for to måneder siden ble brukt for å kalkulere den internasjonale redningspakken på 109 milliarder euro. Da trodde Hellas på 0,6 prosents vekst neste år. Inspektørene fra EU, IMF og ECB har de siste dagene finlest det greske budsjettet og regjeringens reformplan. Etter all sannsynlighet kommer den såkalte troikaen til å si ja til utbetalingen på 8 milliarder. Uten pengene vil Hellas allerede om få uker kunne stå med tom statskasse, noe som vil trekke de andre 16 eurolandene dypere inn i krise. Spenningen er derfor heller knyttet til hva troikaen og Hellas' internasjonale hjelpere mener om de dystre utsiktene for de neste årene. Lav vekst fram til 2014 kan bety at europeiske banker som allerede har gått med på tap i forsøket på å redde Hellas, kan bli tvunget til enda større offer. Slik snudde Odd trenden | Men eliteseriens formlag tviler på medalje | Tok grep: Odd-trener Dag-Eilev Fagermo kan glise etter å ha snudd den dårlige trenden fra tidligere i sesongen. Odd Grenland raser oppover tabellen, men Fagermo tror det blir for vanskelig å vinne medalje. Foto: Trond Reidar Teigen, Scanpix | (VG Nett) | - Det er rett og slett solid. Vi er i en flytsone som ingen ende vil ta, sier Odds kaptein Morten Fevang til VG Nett etter gårsdagens seier mot Strømsgodset. I går vant Odd sin femte strake kamp. Laget fra Skien har sju seirer på de ni siste kampene. Bare Vålerenga (1 - 1) og Rosenborg (0-7-tap) har klart å ta poeng fra Odd de to siste månedene. - Det er små grep som har blitt tatt og som har gitt oss trygghet og balanse i forsvarsspillet. I vår og sommer slet vi med balansen i laget, dermed ble vi til tider kontret i senk. Det har vi fått rettet på og nå slipper vi motstanderen til få målsjanser, forklarte Fevang. - For det første var vi for dårlige til å forsvare oss, men heller ikke offensivt var vi gode nok, og jeg liker å spille underholdende fotball. For det andre så har Torgeir Børven og Fredrik Semb Berge slitt med skader, men nå er de tilbake og de to er viktige for oss, sa Odd-trener Dag-Eilev Fagermo til VG Nett. Semb Berge spilte bare én kamp i vårsesongen og var først tilbake på banen i slutten av juli. Mot Strømsgodset var den talentfulle stopperen en bauta, og ble fortjent kåret til banens beste av hjemmelagets supportere. På topp sørget Børven for kampens eneste scoring midtveis ut i 2. omgang. Kontraster: Her jubler Odd-spillerne etter Torgeir Børvens matchvinnende scoring mot Strømsgodset i går. Odd Grenland har ikke vært til å kjenne igjen i høst, og har nå vunnet fem strake kamper. Foto: Trond Reidar Teigen, Scanpix | - Dersom vi hadde hatt de to skadefrie hele sesongen, så tror jeg vi hadde hatt fem-seks poeng mer enn vi har nå, fortsatte Fagermo. For bare noen få uker siden var Odd Grenland nærmere bunnen av tabellen enn de var toppen. Etter gårsdagens seier er laget nå nummer seks. Bare fire poeng skiller opp til Rosenborg og Tromsø som er henholdsvis nummer to og tre på tabellen. Men til tross for at laget er i fantastisk form og at medalje er innen rekkevidde, tviler Odd-leiren på at det blir medalje i år. - Jeg hadde aldri trodd at vi skulle befinne oss i den posisjonen vi gjør nå i sommer, da trodde jeg det kom til å bli nedrykksstrid på oss. Men jeg tror det blir for tøft å ta medalje i år, sa Morten Fevang. - Jeg tror vi måtte ha tatt fire-fem poeng mer i vår for at vi skulle hatt sjans på å ta medalje. Rosenborg, Tromsø og Vålerenga er for solide til at jeg tror de taper så mange poeng i innspurten at vi kan stjele en medalje fra en av dem, avsluttet sjefen Fagermo. Første PGA-triumf for Na | (© NTB) | PGA-triumf for Na | Kevin Na (28) sikret seg sin første seier på PGA-touren i golf søndag etter en sterk sisterunde. Jada, Na! Kevin Na kunne fornøyd kysse trofeet etter triumfen. Foto: AFP | Amerikaneren, som er født i Sør-Korea, avsluttet med en 65-runde. Totalt var Na 23 slag under par, og han vant med to slags margin til Nick Watney. Etter åtte år og 211 turneringer på PGA-touren kunne han endelig juble for en seier. Foran sisterunden delte han ledelsen med Watney. - Jeg hadde mareritt om å ende på annenplass. Folk har hatt mer tro på meg enn jeg har hatt selv, sa Na. Watney og Na delte ledelsen med fire hull igjen å spille, men Na avsluttet sterk med birdie på hull 15, 16 og 17. Derfor droppet Kate forlovelsesringen | Uten ring: Under veldedighetsbesøket måtte Kate ta av seg den kjente forlovelsesringen hun arvet fra prinsesse Diana. Foto: Pa Photos | (VG Nett) | Det var sist uke at Kate og prins William (29) besøkte barneavdelingen ved The Royal Marsden Hospital utenfor London. Da de forlot sykehuset etter nærmere to timer i møte med pasienter, var det flere som la merke til at safir og diamant forlovingsringen, som en gang i tiden tilhøre prinsesse Diana, var mystisk forsvunnet, skriver People. Noe som ble påpekt i en rekke britiske medier. En kilde ved det engelske hoff forteller imidlertid til People at Kate tok ringen av og la den i veska, etter hygienetips fra ansatte på sykehuset. Under hele besøket beholdt hun ringen i vesken, som ble passet på av sykehusansatte. Arvering: Ringen består av en 18 karat koloss med safirer og diamanter. Ringen var prinsesse Dianas forlovelsesring. Bildet er fra offentliggjøringen av forlovelsen. Foto: Pa Photos | Også i forkant av prinsesbryllupet 29. april var ringen i fokus. Før bryllupet gikk Kate så mye ned i vekt at forlovelsesringen måtte tas inn. Mens hun ventet på at arbeidet skulle bli gjort, fikk hun satt inn en midlertidig bøyle i ringskinnen. - Det var en gang hun holdt på å miste ringen, så hun må ta godt vare på den, forteller Kjell Arne Totland som er kongeekspert i Norge til VG Nett. Han tror Kate vil bruke ringen i lang tid fremover. - Det er vanlig å bære både forlovelsesring og giftering resten av livet, sier Totland. Gåteløsingsperle får gratis utvidelse | (VG Nett) | Få spill så langt i år har mottatt såpass udelt hyllest som gåteløsingsperlen "Portal 2". Vår anmelder lot seg også trollbinde, og kalte det "så bra at jeg nesten ble rørt". Nå blir opplevelsen enda mer omfattende. Les også: "Portal" -skaper med nytt spill | Den nye utvidelsespakken "Peer Review", som kommer 4. oktober, utvider spillets samarbeidskampanje med et nytt brett. Det blir også gjort plass til en utfordringsmodus både i en- og flerspiller, og poengtavler for kniving mellom venner. Dette er "Portal 2" s første nedlastbare ekstrapakke, og ifølge en pressemelding vil den være helt gratis. Les også: Slik blir "A Game of Thrones" -rollespillet | Peer Review må lastes ned separat til Xbox 360 og PlayStation 3, hvor du vil finne den i spillets områder på henholdvis Xbox Live Marketplace og PlayStation Store. Windows- og OS X-spillere vil oppleve at oppdateringen lastes ned automatisk via Steam. Imens du venter på det nye spillinnholdet kan du også laste ned tredje og siste utgave av spillets lydspor på den offisielle hjemmesiden. Lurer du på hvilke spill som er på vei? Ta en titt i Spillkalenderen! Forbannet statsminister etter moskéangrep i Israel | Sjokkert: Statsminister Benjamin Netanyahu sier han er sjokkert etter at moskeangrep i Israel. Foto: Reuters | (© NTB) | Forbannet statsminister etter moskéangrep i Israel | Innbyggerne i en arabisk landsby i Israel er rasende etter at en moské ble påtent og ødelagt. Statsminister Benjamin Netanyahu kaller angrepet sjokkerende. Om lag 300 innbyggere i beduinlandsbyen Tuba-Zangariyye nord i Israel samlet seg til protester mot angrepet mandag. De kastet stein mot israelske sikkerhetsstyrker og satte fyr på bildekk. Soldatene svarte med tåregass og sjokkgranater. Interiøret i moskeen ble helt ødelagt og flere religiøse skrifter gikk tapt i brannen. Gjerningsmennene hadde også malt ord som "hevn" og "prislapp" på veggene. Det viser til hevnangrep som jødiske bosettere vanligvis bruker mot palestinere på Vestbredden. Det forrige moskéangrepet skjedde i Nablus på Vestbredden for en måned siden. På moskeen i Tuba var det også malt "Palmer", etternavnet til en jødisk bosetter som mistet livet sammen med sin lille sønn på Vestbredden for halvannen uke siden. Bilen han kjørte, kolliderte etter å ha blitt steinet av palestinere. Netanyahu sier i en uttalelse at han ble "rasende" da han så bilder fra moskéangrepet. - Bildene er sjokkerende og hører ikke hjemme i Israel. Dette er en handling som strider mot verdiene i Israel, som setter religions- og trosfrihet svært høyt, sier statsministeren. Også innenriksminister Yitzhak Aharonovitch fordømmer angrepet på det sterkeste. - Et angrep på hellige steder er en avskyelig og ussel handling som man ikke kan se gjennom fingrene med, sier han. Innbyggere i landsbyen tror det er jødiske ekstremister uten tilknytning til lokalmiljøet som står bak. - Det er klart at jødiske ekstremister gjorde dette. Til tross for de interne splittelsene vi har, ville ingen her ha våget å skade moskeen, sier en av innbyggerne til avisa Haaretz. Ifølge en talsmann for politiet, Mickey Rosenfeld, tok et uvisst antall gjerningsmenn seg inn i moskeen natt til mandag. Vegger og tepper skal ha fått store skader, og politiet kaller det et "meget alvorlig prislapp-angrep". På utsiden av moskeen skal det også ha blitt skrevet "hevn", ifølge Rosenfeld. Dødsforliset i Haram: - Hadde ikke informasjon om personskade | AMK ble varslet 23 minutter etter politiet | Gikk på grunn: Tre mennesker mistet livet i forliset på Lepsøyrevet, utenfor Ålesund. Foto: Hallgeir Vågenes | (VG Nett) | Det var NRK som i dag kunne fortelle at det tok 23 minutter fra første melding politiet og HRS mottok melding om grunnstøtingen, til Akuttmedisinsk kommunikasjonsentral (AMK) ble varslet. Tre personer mistet livet i forliset. Jarle Øversveen, avdelingsdirektør i Hovedredningsentralen Sør-Norge (HRS), forklarer dette med at de hadde lite informasjon om grunnstøtingen da de fikk første melding klokken 22.15 på fredag. - I dette tilfellet var det HRS sitt ansvar å varsle AMK, men vi måtte først finne ut om det var personskade involvert, sier Øversveen. Ifølge Øversveen er dette hendelsesforløpet: 22.14 får politiet første telefon med melding om grunnstøting. Politiet setter så telefonen over til HRS et minutt senere, altså 22.15, da blir samtalen brutt. HRS prøver å ringe tilbake til vedkommende men kommer ikke igjennom. Fortsatt har hverken politiet eller HRS informasjon om det er personer skadd i ulykken. 22.38 får HRS informasjon om at det ligger folk i vannet av øyenvitner, og kontakter AMK umiddelbart. AMK sender deretter luftambulanse til mottakssted avtalt med politiet. - Det er ganske mange båter som går på grunn i området, hvert år. Som oftest skjer det uten personskader og derfor avventer mann med å varsle AMK, til man har info, sier avdelingsdirektøren. Funksjonshemmede Marie Dedieu (66) kidnappet foran øynene på kjæresten | Godt humør: Natt til lørdag ble Marie Dedieu kidnappet i sitt feriehus i Kenya. Det er fortsatt ukjent hvem som står bak bortføringen. Dette er et udatert bilde av 66-åringen. Foto: AFP | (VG Nett) | Natt til lørdag ble Dedieu kidnappet av det som trolig er somaliske pirater på øya Manda i Lamu. Nå forteller kenyanske John Lepapa Moyo (39), beskrevet av lokale journalister som Dedieus kjæreste, om hva som skjedde i de dramatiske minuttene da Dedieu ble bortført. Han forteller at en av kidnapperne skal ha løftet Dedieu og båret henne ut av huset på skuldrene. Ved kaien ventet en båt som førte henne bort. Naboer skal ha hørt skudd bare sekunder før gjerningsmennene stormet huset til Dedieu. Hele kidnappingen var over på få minutter. - Jeg våknet midt på natten til lyden av skudd, hunder som bjeffet og mennesker som ropte. Jeg løp mot huset, men da jeg kom frem var kvinnen allerede borte. Her står John Lepapa Moyo utenfor feriehuset deres på øya Manda. Foto: Reuters | Øya Manda, som ligger ved Lamu-halvøya på den kenyanske kysten, huser et luksushotell og er et populært sted for de rike og berømte. Nå tror lokale myndigheter at bortføringen var nøye planlagt. - Væpnede folk kom til Manda med båt midt på natten. Den eldre franske kvinnen er godt kjent i området. Hun kommer til Manda jevnlig, sier Abu Chaiba fra de lokale myndighetene. Den kenyanske kystvakten rakk å omringe båten, og det oppsto skuddvekslinger mellom gjerningsmennene og marinesoldater. Turistminister Najib Balala sier gjerningsmennene hadde skutt i luften i et forsøk på å skremme bort kystvakten, skriver The Guardian. Kidnapperne kom seg senere unna fordi kystvakten var redd de ville senke båten. Kidnapperne skal ha brakt Dedieu til nabolandet Somalia. John Steed, sjef for FNs motstandsgruppe mot pirater, sier det var nytteløst å oppspore gjerningsmennene. - Det var mørkt og nesten umulig for oss å følge etter båten. Nå vender vi tilbake til normale kidnappingsforhandlinger, sier Steed ifølge til The Guardian. Nå samarbeider franske og kenyanske myndigheter tett for å bringe Dedieu tilbake i sikkerhet. Idyllisk: Her inspiserer en kenyansk politimann stranden foran feriehuset på øya Manda hvor Marie Dedieu ble bortført. Foto: AFP | - Vår ambassade vil gjøre alt de kan for å få frigjøre Dedieu. Ambassaden kjenner til henne fra før og hun er godt likt lokalt, sier talsmann for utenriksdepartementet i Paris, Bernard Valero. Øya Manda er ikke langt unna området hvor to briter ble bortført 11. september i år. Ekteparet Judith og David Tebbutt var på ferie nord for Lamu og var de eneste gjestene ved Kiwayu Safari Village, som ligger bare 40 kilometer fra grensen til det krigsherjede Somalia. David Tebbutt ble skutt og drept, mens kona ble bortført. Hun antas å ha blitt solgt til pirater som holder henne fanget i sentral deler av Somalia. Zuccarello-mål i Slovakia | (© NTB) | Mats Zuccarello Aasen åpnet scoringsshowet for New York Rangers da laget slo Slovan Bratislava 4 - 1 i en treningskamp i den slovakiske hovedstaden søndag. Scoret: Mats Zuccarello Aasen scoret i en av New York Rangers siste treningskamper før NHL-sesongen starter i Stockholm fredag. Foto: Reuters | Det var hjemmelaget som tok ledelsen i et overtallsspill i 1. periode. Zuccarello Aasen var sist på pucken da Rangers fikk muligheten i spill 5 mot 3 i midtperioden. Brian Boyle, Artem Anisimov og Ryan McDonagh scoret de andre målene for Rangers. Nordmannen hadde to assist og spilte en solid kamp mot Frölunda fredag. Mye skal til om ikke Zuccarello Aasen spiller de to kampene i Globen i Stockholm. Mandag møter Rangers sveitsiske Zug i Zürich. Fredag innleder Rangers sin NHL-sesong mot Los Angeles Kings i Globen. - Det begynner å nærme seg, slo Rangers-trener John Tortorella fast etter kampen. Rangers slovakiske stjerne Marian Gaborik hadde en A på trøya og nummer 38 på hjelmen. Det for å hedre sin avdøde kamerat Pavol Demitra. Demitra var blant de omkomne i flystyrten i Russland i forrige måned. NFF ber Klanen fjerne talsmann etter Torp-uttalelser | ... det kommer ikke Klanen til å gjøre | Hilste fra sykehussenga: Her takker hjertesyke Carl-Erik Torp for støtten han har fått, mens deler av Klanen synger. Foto: Marit Hommedal, Scanpix | (VG Nett) | « Flaut. Pinlig. Skammelig. Tar det som en selvfølge at Klanen avskilter sin talsmann umiddelbart. ", skrev informasjonssjef Svein Graff på sin Twitter-profil søndag kveld. - Jeg twitrer som informasjonssjef i NFF, og vi tar sterk avstand fra dette, sier Graff til VG Nett. Da Torp, som overlevde en hjertestans på banen i kampen mot Sogndal forrige søndag, snakket fra sykesengen på storskjerm på Brann stadion, var VIF-supporterne langt fra stille på tribunen. Talsmann Svein-Erik Bakke forsvarte oppførselen gjennom sterke sammenlikninger. - Om noen er døde skal vi selvsagt holde kjeft i et minutt før kampen, men det er blitt litt for mange markeringer etter hvert. Skal vi ha en markering når det er en unge som blir født med Downs syndrom også? - Det var en blemme, og det er selvsagt beklagelig. Men vi trenger ikke snakke om dette hele tiden. Det var dumt, vi har beklaget det. Men det viktigste skjedde på fotballbanen, VIFs andre talsmann, Christian Kjellsen. Reagerer: Informasjonssjef i Norges Fotballforbund, Svein Graff, reagerer kraftig på Vålerengas talsmann uttalelser etter oppgjøret mellom Brann og Vålerenga i Bergen. Foto: Erlend Aas, Scanpix | Graff mener det er opp til Klanen å finne ut om Bakke er rett mann til å være talsmann for supportergruppen, men er ikke i tvil om at hovedpersonen bør vurdere sin stilling. - Er du talsmann for en av Norges største supporterklubber, så må du ta konsekvensene av det, også på kamp, og spesielt når du uttaler deg til media. Når du bommer til de grader som han gjorde, bør du kanskje stille deg spørsmålet om du bør tre av, og la noen andre ta en slik rolle, sier han, og legger til: - Klanen har flere talsmenn, og de bør vurdere selv hva slags konsekvenser dette skal få. Det er deres bord. Men isolert sett går dette mot hva de står for, og har bygget opp i flere år. Men det er svært uheldig for en supportergruppe som står for så mye bra. På direkte spørsmål fra VG Nett på om Klanen vurderer å ta fra Svein Erik Bakke sin rolle som talsmann, svarer supporterklubbens andre talsmann følgende: - Nei, det gjør vi ikke. Jeg kjenner han så godt, og vet at dette var en skivebom i seiersrus. Nå har han lært, sier Christian Kjellsen. Til Graffs øvrige utspill svarer Klanen: - Svein Graff får ringe om det er noe han lurer på, sier Kjellsen. Graff forstår reaksjonene fra fotball-Norge, og ikke minst Branns reaksjoner. - Det er vel og bra at både Klanen og Vålerenga tar sterk avstand fra det, men det unnskylder på ingen måte det som har blitt sagt og gjort. Det er helt uakseptabelt. Diskuter saken her. Også Vålerengas Freddy dos Santos, som selv har hatt hjerteproblemer for noen år siden, var lite imponert over klubbens supportere. - Jeg merker jeg blir forbanna. Vi spillerne leverte en markering og ønsket god bedring før kampen. Carl-Erik Torp er en kollega vi respekterer. Sånt hører ikke hjemme noe sted, sa han i TV 2-studio søndag kveld. Også toppledelsen i Vålerenga og klubbens kaptein reagerte med avsky søndag. - Vi har fått gjengitt et par sitater som har stått på trykk og det er sitater som står sterkt i kontrast til hva vi føler, sier Vålerenga-kaptein Kristofer Hæstad til VIF TV. - Det er helt uakseptabelt. Jeg tar sterk avstand fra slike uttalelser, sier Pål Breen, administrerende direktør i VIF, til TV 2. Derfor hevder forsvaret han er uskyldig: - Han har alibi | - Jeg er uskyldig: Den tiltalte 44-åringen (t.h.) nekter for å ha drept Vegard Bjerck (43) i kjellergarasjen på Skøyen i Oslo. Foto: Jan Petter Lynau | (VG Nett) | Slik argumenterer tiltaltes forsvarer Knut Lindboe. Hans klient har gjennom hele prosessen nektet straffskyld for drap, men erkjent at han har ripet biler. Han er nå tiltalt for begge deler. - Det er at han var hjemme og passet sin syke yngstedatter hele døgnet, jobbet foran PC-en og ikke var i garasjen i det hele tatt, sier Lindboe. Rettssaken mot 44-åringen startet i Oslo tingrett mandag morgen. Dagen ble primært brukt til tiltaltes forklaring. - Han har all mulig grunn til å være fornøyd med sin forklaring. Vi synes han svarte så bra på aktorates spørsmål at vi ikke så noen grunn til å stille ham noe spørsmål, sier Lindboe. IT-sjefen og kona har forklart at også denne kniven har blitt slipt etter at drapet skjedde. Forsvareren mener at opplysningen om slipingen - og at lengden på knivbladet ikke er like langt som det dypeste stikket - svekker rapportens troverdighet. Han fremholder også at tyskerne har brukt en analysemetode som ikke er kjent i Norge. Tiltalte var hjemme med sin syke datter drapsdagen. Hans eldste datter har forklart at hun kom hjem fra skolen rett før klokken 16. Hun kan ikke huske at faren forlot leiligheten. Anatomiprofessor Per Holck mener at det er usannsynlig at den beslaglagte fruktkniven kan være drapsvåpenet, siden knivbladet er 6,8 centimeter langt, mens det dypeste knivstikket er 11 centimeter. IT-sjefen sendte en e-post fra sin PC kl 16:03 og e-post kl. 16:16. Han skal også ha vært inne på Nokias hjemmeside kl. 16:13. Ifølge forsvareren er det helt usannsynlig at han hadde tid til å dra ned i garasjeanlegget, ripe en bil, bli oppdaget, utføre drapet, gå opp i leiligheten og sette seg ved PC-en igjen i disse tidsrommene. Politiet har en teori om at han skrapte biler med kniv. Tiltalte hevder han skrapte med nøkler. Forsvareren understreker at riping av biler ikke gjør ham til drapsmann. Tiltalte bestemte seg for å gi dem en form for straff, eller en lekse, slik at de ikke parkerte egoistisk igjen. Den hunden gjorde ingen ordentlig markering, der var det masse feilkilder. De vurderer tiltalte som tilregnelig. Ber pressen trå varsomt | Knust av bomben: Utenfor VG-huset henger fortsatt avissidene fra 22. juli. Avisstativet ble smadret av bomben til Anders Behring Breivik. Foto: Scanpix | (VG Nett) | Adresseavisens nettutgave bringer i morgentimene en video hvor Utøya-overlevende Kristoffer Bergersen som går opp sin egen fluktrute. Videoen ble filmet av hans far da de var tilbake på øya 19. august. På papir i dag skriver Dagbladet at massemorderen Behring Breivik var innom kafébygget på Utøya minst to ganger 22. juli. Det er øyenvitner som så Behring Breivik ved huset på to separate anledninger som uttaler dette. Politiet vil ikke oppgi hvor mange som mistet livet i kafébygget. Nord-Koreas nye leder hylles som militært geni | Nord-Korea hyllet søndag sin unge leder som et militærstrategisk geni i en ny propagandafilm. Geni: Ifølge statlig fjernsyn i Nord-Korea er Kim Jong-un et militært geni. Her inspiserer han et militært kjøretøy. Foto: Scanpix | Dokumentaren som ble sendt søndag handler om den nye lederens fortreffelighet, og viser bilder av Kim Jong-un på toppen av en stridsvogn. I filmen lovprises hans "ypperlige militære lederskap" til bilder av lederen som gir ordrer til soldater i artilleriet, marinen og luftforsvaret. - Den respekterte kamerat Kim Jong-un er fullkomment kyndig i alle militære strategier og utviser ypperlig militært lederskap, heter det i filmen, hvor soldater hopper av glede når de ser unge Kim. Det er ikke første gang det statlige nyhetsbyrået har kommet med propaganda. Blant annet skal de ha hevdet at moder jord sørger over Kim Jon-ils død. Det kommunistiske diktaturet utnevnte Jong-un, som trolig er rundt 28 år, til sin far Kim Jong-Ils "store arvtaker". Jong-Il døde 17. desember, og sønnen ble øverste leder for det nordkoreanske folket, hæren og landets eneveldige kommunistparti. Fram til for et par år siden var få som visste noe særlig om Kim Jong-un, som antakeligvis ikke har noe militær erfaring. I filmen hevdes det imidlertid at Jong-un skrev sin første avhandling om militær strategi allerede da han var 16 år, og at han i prosessen bare sov tre-fire timer hver natt og ofte droppet måltider til fordel for studiene. - Vår store general Kim Jong-il kalte ham for multitalentet, geniet av genier i militær kunnskap, sies det i filmen. Hele verden sørget med Norge | Brev og gjenstander | - Mange i UD ble overrasket over omfanget og spontaniteten i reaksjonene ute i verden. Vi forutså nok ikke den enorme interessen, sier Andersen. Skoleklasser | - Det viser at folk over hele verden er opprørte over angrepet på forsvarsløse ungdommer, og at de deler vår sorg. Det har vært godt å kunne fortelle om dette i mine samtaler med de berørte, sier Støre. Roser innsatsen | Stoltenberg fikk 2000 kondolanser | (VG Nett) | "Til minne om de mange uskyldige sjelene - Nå forent med Knut i himmelen". Den rørende hilsenen fra Ingrid i Berlin er en av tusenvis av kondolanser som strømmet inn til norske ambassader over hele verden etter terrorangrepene. Hilsener: Førstekonsulent Elisabeth Mork i UD har hatt ansvaret for å registrere alt minnematerialet som har kommet inn fra ambassadene. Her viser hun fram hilsener fra en skoleklasse i Finland. Foto: Jan Petter Lynau | På trappen: En stor mengde gjenstander ble lagt igjen på trappen til den norske ambassaden i Berlin i dagene etter 22. juli. foto: Jan Petter Lynau | Hele verden: Kommunikasjonsrådgiver Frode Andersen og førstekonsulent Elisabeth Mork fra UD viser frem hilsener fra barn i Québec i Canada. Foto: Jan Petter Lynau | Allerede dagen etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya begynte kondolansene å strømme inn til norske utenriksstasjoner over hele verden. Til sammen har det kommet inn tusenvis av brev, postkort, barnetegninger og en rekke ulike gjenstander fra 77 land. En av dem som ønsket å vise sin medfølelse for ofrene etter tragedien var Ingrid fra Berlin. Få dager etter angrepet la hun ned bamsen sin, en kopi av den verdenskjente isbjørnen Knut, på trappen til den norske ambassaden. Etter hvert fulgte flere etter. Mange barn la ned kosedyrene sine, med ønske om at de skulle gis videre til søsknene til ungdommene som mistet livet på Utøya. - Det har vært overveldende å se hvordan verden har reagert på denne hendelsen. Det har gjort sterkt inntrykk, sier Elisabeth Mork, som i hele høst har jobbet med å samle og registrere det enorme materialet, som nå skal sendes videre til Riksarkivet. Fra første dag etter angrepene begynte det å dukke opp brev og gjenstander på trappene til de norske utenriksstasjonene. Mange av gjenstandene bærer preg av å ha ligget ute. Underdirektør Frode Andersen innrømmer at både ambassadene og UD ble tatt på senga av det voldsomme engasjementet terrorangrepene i Norge utløste. - Den første indikasjonen vi fikk var da de ringte fra ambassaden i København og fortalte at det sto 3000 mennesker utenfor ambassaden og sang "Til Ungdommen". Da skjønte vi at dette var stort, også utenfor Norges grenser, sier han. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier han har brukt mye tid på å videreformidle alle de hilsenene som har kommet inn både fra statsledere og privatpersoner. Mye av materialet stammer fra skoleklasser som har latt elevene tegne og skrive hilsener. Andre har lagt igjen mer spesielle gjenstander som CD-er med klassisk musikk, barnebøker og badeskum. I tillegg kommer de mange tusen meldingene som er skrevet i de offisielle kondolanseprotokollene på ambassadene. Støre understreker at materialet fra ambassadene bare utgjør en del av alle de internasjonale reaksjonene som kom i kjølvannet av terroren. I tillegg kommer alle henvendelsene fra politiske ledere som tok direkte kontakt med utenriksministeren da de dramatiske nyhetene fra Norge ble kjent. - Den første som ringte da jeg satt alene i bilen innover mot Oslo 22. juli var palestinernes president Mahmoud Abbas. Like etter ringt Israels forsvarsminister Ehud Barak. Det gjør sterkt inntrykk når de som selv har opplevd terror tar kontakt for å vise sin medfølelse, sier han. Støre roser samtidig innsatsen til personalet ved de norske utenriksstasjonene. - De har opptrådt profesjonelt i en vanskelig situasjon, slik vi forventer av dem. Mange nordmenn i utlandet søkte mot ambassadene da tragedien ble kjent, og de ble tatt imot på en god måte, sier han. Utenriksministeren mener det er riktig å sende det omfangsrike materialet over til Riksarkivet. - Dette tilhører det norske folk, og det er derfor riktig at det blir gjort tilgjengelig fremfor å lagre det i Utenriksdepartementets arkiv, sier han. Statsministerens kontor har mottatt opp mot 2000 kondolanser fra privatpersoner, politikere, statsledere og ulike organisasjoner etter terrorangrepene. 433 statsledere, andre politikere og ambassadører har sendt sine kondolanser til Stoltenberg. Avsenderne varierer fra svært kjente navn som Dalai Lama, Cubas president Raul Castro og Russlands statsminister Vladimir Putin, til guvernøren i Oklahoma, Mary Fallin, erkebiskopen for den syrisk-ortodokse kirken i Sverige og internasjonale selskaper som Total og Siemens. Stoltenberg har også fått kondolanser fra Det nasjonale motstandsrådet i Iran, kvekersamfunnet og flere lokale arbeiderpartibevegelser rundt om i verden. Det er administrasjonen ved SMK som har hatt ansvaret for å sortere kortene og sørge for at det blir sendt tilbake et takkekort. Alle takkekortene er imidlertid signert av statsministeren selv. - Det er sendt takkekort til privatpersoner i Norge og utlandet og organisasjoner i Norge. I tillegg har ambassadene i mange land offentliggjort takkehilsener på vegne av Norge, opplyser kommunikasjonsrådgiver Camilla Ryste ved Statsministerens kontor til VG Nett. Best i vest | Menn på Oslos vestkant lever 12 år lenger enn på østkanten. De sosiale forskjellene i Oslo er enorme. - Hadde jeg kommet fra Sagene hadde jeg vært død i dag, sier Gunnar Sunde (77). Han kommer fra Vestre Aker i Oslo, som er den bydelen i Oslo der menn kan forvente å leve lengst. En mann født i Vestre Aker på vestkanten i Oslo kan forvente å bli 80 år. En mann fra Sagene bydel i Oslo øst kan bare regne med å bli 68 år gammel. - Jeg går lange turer, så jeg får håpe jeg slår gjennomsnittet, sier Olav Kvalem (48) fra Sagene. Enorme forskjeller | Gunnar Sunde holder seg i form ved å oppsøke Nordmarka som ligger like utenfor stuedøren på Slemdal. Forskjellen mellom hvor lenge en person kan forvente å leve på østkanten og vestkanten i Oslo har økt de siste ti årene, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Forventet levealder forteller det antall år en nyfødt kan forvente å leve, og er et mål for dødeligheten i et område. - Det er enorme forskjeller i Oslo. Den sosiale ulikheten i dag er større enn for hundre år siden, sier forsker Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR). Elva skiller | Akerselva markerer et skille mellom øst og vest i byen. Det er i alt 15 bydeler i Oslo. På mange områder som sier noe om folks levekår, er skillet mellom vestkanten og østkanten markant. - Vi lever i et ulikhetssamfunn. Alle grupper i samfunnet har opplevd en materiell forbedring, men på tross av dette lever en stor gruppe mennesker på utsiden av samfunnet, sier forsker Ivar Brevik til VG. Han trekker frem kommunale utleieboliger og antallet uføre som årsaker til de store levekårsforskjellene mellom bydelene. - Da jeg vokste opp var Sagene et veldig slitent område, men det er blitt en bedring. Likevel er det mange kommunale leiligheter her, som gjør at det fremdeles finnes en del mennesker med problemer, sier Kvalem. Tjener mest i vest | Inntekten på vestkanten er langt høyere enn i øst. I gjennomsnitt tjente en person på vestkanten over 260000 kroner etter fradrag, viser SSBs tall fra 2003. I øst lå gjennomsnittsinntekten på 180000 kroner. Trivselen i Oslo følger også det tradisjonelle øst-vest-skillet. Trivselen er størst i bydelene der folk tjener mest. Vestkantbydelene som ligger på inntektstoppen, er Vestre Aker, Ullern, Frogner og Nordre Aker. Dette er også de bydelene der innbyggerne trives best, viser tall fra Oslo kommunes trivselsundersøkelse fra 2005. - Jeg tror ikke trivsel styres av økonomi, sier vestkantmannen Gunnar Sunde. - Men det gir deg jo flere muligheter. God råd gjør jo mange ting litt lettere å få gjennomført, sier Olav Kvalem fra Sagene. Høyere utdanning | Utdanningsnivået på vestkanten i Oslo er høyere enn på østkanten. Vestre Aker, Ullern og St. Hanshaugen ligger alle på vestkanten, og er de tre bydelene med flest høyt utdannede. De bydelene med lavest utdanning er Stovner, Grorud og Alna, der bare 20 prosent har utdanning ut over videregående skole, viser tall fra SSB. Noe av forklaringen er at gjennomsnittsalderen i bydelene er lav, og over 60 prosent av de bosatte i områdene er under 18 år. - Oslo er Nordens mest delte hovedstad. Det er skremmende å se at til tross for den bedring av levestandard de fleste har hatt, så har ulikheten på helse og levealder bestått, sier forsker Ivar Brevik ved NIBR til VG. Breivik om å bli ledd av: - Det var som ventet | Høyreekstrem hilsen | Skriver kronikk | Får tilgang til nye dokuementer | (VG Nett) | Da Anders Behring Breivik (32) ba om å bli løslatt umiddelbart, brøt flere berørte ut i latter. Det skal ikke ha overrasket terroristen. I retten: Den terrorsiktede Anders Behring Breivik ble fotografert da han kom inn og satt seg i rettsalen før retten ble satt mandag. Foto: VGTV | Det fortalte 32-åringen til sine forsvarere etter at han ble ført ut av retten og ned i arresten i kjelleren tinghuset. - Han sa at han ikke reagerte noe særlig på det. Han sa at det var som ventet. Kanskje ikke akkurat så spesifikt som latter, men en type utbrudd, sier en av Breiviks forsvarere Vibeke Hein Bæra til VG Nett. - Du satt helt ved siden av Breivik. Så du forandringer ved ham da dette skjedde? - Nei, jeg gjorde ikke det, sier hun. Det var over 100 overlevende, fornærmede og ofre til stede i tinghuset under fengslingsmøtet. Cirka 70 av dem satt inne i rettssalen, mens resten så fengslingen via videolink i andre saler i tingretten. Det var etter at Breivik holdt en tale om hvorfor han mener han ikke kan straffes for terrorangrepene mot regjeringskvartalet og AUF-leiren på Utøya at reaksjonen fra tilhørerne kom. Breivik begjærte seg løslatt umiddelbart og mente at Forsvaret burde gi ham krigskorset. Da Breivik kom inn i retten løftet han armene i en hilsen. I etterkant sa forsvarer Geir Lippestad at dette var en høyreekstrem hilsen. Vibeke Hein Bæra forteller at Breivik varslet at han ville gjøre dette da de traff ham i arresten i tingretten like før retten skulle settes. - Han sa at han ønsket å rette en kroppslig hilsen for å vise hvilket miljø han tilhører - det høyreekstreme. Han er veldig opptatt at det ikke skal være noe tvil om hvor han står, sier Hein Bæra. - Det kunne minne om en nazihilsen? - Nei, det er han veldig opptatt av at det ikke er. Det er en annen type hilsen rettet mot det høyreekstreme miljøet. Under fengslingsmøtet ba Breivik tingrettsdommer Wenche Fliflet Gjelsten om å få snakke ett minutt om hvorfor han ikke erkjenner straffskyld. - I etterkant har Breivik sagt at han fikk sagt alt han hadde forberedt og hadde på huskelappen. Det var han tilfreds med, sier Hein Bæra. Hun forteller at Breivik har forberedt seg til dagens fengslingsmøte ved å meditere på cellen i Ila fengsel. Da Breivik helt mot slutten av fengslingsmøtet på nytt ba om ordet, fortalte han at han skrev en kronikk om Torgeir Huseby og Synne Sørheims sakkyndigrapport som erklærer ham strafferettslig utilregnelig. I retten kalte Breivik denne rapporten "latterlig". - Vi er godt kjent med at han ønsker å skrive i fengselet, men det er første gang jeg hører ordet kronikk, sier Hein Bæra. - Har han sagt noe om hvor han ønsker å publisere denne kronikken? - Nei, dette er helt nytt for meg, sier forsvareren. Forsvarerteamet sender denne uken inn anke til Høyesterett angående oppnevning av nye sakkyndige. - Siktede motsetter seg at det skal brukes mer tid på dette, sier Hein Bæra. Under hovedforhandlingen som starter 16. april er det satt av én uke til Breiviks forklaring. Han er ifølge forsvareren godt i gang med sitt forsvarsskift. Fra og med i morgen vil han fortløpende få tilgang på dokumenter fra etterforskningen som tidligere har vært klausulert for ham. Kommentar: Vekkelsene som hjemsøker Norge | Jobbet lokalt | Fellestrekk | Bekjempes med åpenhet | Frp var først | Det norske samfunnet har klart å fordrive truende ekstremister før. Kommunister og nynazister. Vi skal nok klare de militante islamistene også. Denne uken ble mulla Krekar dømt til fem års fengsel. Forsvarerne hans fremstiller dommen som et anslag mot ytringsfriheten. Det er den ikke. Krekar ble dømt for å ha truet navngitte personer med døden. Å komme med uttalelser som fremstår som en troverdig og reell trussel, er en straffbar handling. Krekar ble dømt fordi han truet, ikke fordi han sa hva han mente. Nå frykter noen at dommen mot Krekar kan øke terrortrusselen mot Norge. De frykter økt rekruttering av unge muslimske nordmenn til ekstreme islamistiske miljøer. Og de frykter at jihadister skal komme hit, og utføre terror på norsk jord. Det er ikke tvil om at militante islamister utgjør en trussel mot Norge. Kampen mot ekstremismen må føres på flere plan. Norsk etterretning, i samarbeid med andre lands tjenester, må holde øye med jihadister på vei til Norge. Unge nordmenn som trekkes mot militante islamistiske miljøer, må møtes på andre måter. Det er mye å lære av storsamfunnets behandling av de unge norske nynazistene på 1990-tallet. Gjennom Manglerud-prosjektet oppsøkte lokalt politi disse ungdommene. De ble innkalt, sammen med foreldrene sine, til en bekymringssamtale på politistasjonen. For halvparten av de unge nynazistene var en slik samtale nok; de trakk seg ut av miljøet, og skiftet retning i livet. Andre brukte lengre tid. Men de nynazistiske miljøene i Norge har ingen kraft i dag. Manglerud-prosjektet danner også rammen for politiets håndtering av unge islamister. Etter Gaza-demonstrasjonene i Oslo for drøyt tre år siden, kalte politiet inn til tilsvarende bekymringssamtaler. Mange av ungdommene har vært rolige etter dette. Det er flere grunner til at unge mennesker går inn i ekstreme miljøer. Utfordringen er å skille de helt overbeviste fra de mange andre som er mer i drift. De overbeviste kan det være vanskelig å vinne over. De andre må presses ut - og lokkes over til noe annet og bedre. Push and pull, kaller ekspertene det. Islamistene står for et totalitært tankesett. De har mye til felles med kommunister og nazister. De tror det bare finnes en eneste sannhet - den de forfekter. De tre ideologiene graderer menneskeverd i rene og urene, enten det er i form av klasse, rase eller tro. Verden slo tilbake både nazismen og kommunismen. Kampen var blodig, og kostet millioner av menneskeliv. Først en verdenskrig, deretter kald krig. Også den militante islamismen fører til tap av menneskeliv. Kampen mot islamistisk terror pågår fortsatt, verden over. Vårt samfunn har ikke vært forskånet for de ideologiske vekkelsene. Også i nyere tid har vi hatt kommunister, nynazister og islamister i Norge. Alle disse gruppene har blitt overvåket - helt rettmessig. AKP-ml ønsket, på 1970-tallet, å knuse hele vår samfunnsform. De arbeidet for væpnet revolusjon. Selvsagt måtte de overvåkes. Politiet måtte vite det, dersom de faktisk grep til våpen for å ramme staten. Men samtidig måtte AKPerne få argumentere så mye de ville. På samme måte som mulla Krekar nå må få si at han ønsker en islamsk samfunnsorden, der sharia er overordnet våre sekulære lover. Han har selvsagt rett til å argumentere for et samfunn uten demokrati, uten religionsfrihet og uten ytringsfrihet. Et samfunn der kvinnen er underordnet mannen. Krekar må få bruke ytringsfriheten til å bekjempe den samme friheten han selv nyter godt av. Paradoksalt nok. For hvis vi nekter ham den friheten, undergraver vi samtidig grunnleggende verdier i vårt eget samfunn. Det er i den åpne debatten vi må bekjempe de militante islamistene. På samme måte som vi har kjempet mot kommunistene, og mot de unge nynazistene. Når de bryter loven, må de selvsagt tas. Men de må få demonstrere, og de må få argumentere så mye de orker for sitt forkvaklede menneskesyn. Vi må få dem frem i lyset, så vi kan se hvem de er. Bare slik kan vi snakke dem i senk. Vi ser stadig oftere eksempler på at muslimske nordmenn tar til motmæle mot de militante islamistene. Vanlige muslimer rammes hardt av islamistene. Både fordi det er deres religion som blir kidnappet av ekstremister, og fordi de selv kan bli mistenkeliggjort og uglesett. Vi har etter hvert fått en åpen og god debatt i Norge. Åpenheten har skapt et klima hvor også muslimer diskuterer høylytt seg imellom. Jeg tror det kommer til å gå bra i Norge, blant annet fordi mange frykter at det ikke vil gå bra. Takket være dem, har Norge blitt tvunget til å ta ubehagelige debatter. Fremskrittspartiet, Norges mest innvandringsskeptiske parti, har alltid blitt invitert til store debatter om integrering og innvandring. Vi har snakket mye om hva som må kreves av dem som kommer hit, og om hva som må kreves av det store flertallet, de som var her fra før. Det er interessant i denne sammenheng at den første politiske ungdomsorganisasjonen som fikk en leder med en ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, er nettopp Fremskrittspartiets Ungdom. Jeg tror dette forteller noe om at avstandene i Norge ikke er så store. At vi er mange som deler de grunnleggende verdiene samfunnet vårt bygger på. At det rett og slett er vanskelig for ekstremister å få varig fotfeste i landet vårt. Islamistene, nynazistene og AKPerne kan forsøke å kaste om på hele samfunnsmodellen vår. Når de planlegger for vold, kan vi møte dem med rettsstatens maktapparat. Men vi må knuse dem med ord. Krekars datter mener Venstre-Raja godtar angrep på islam | Forsvarer Siv Jensen | - Vil ikke innføre sharia-lover | (VG Nett) | I en kronikk i dagens VG tar mullah Krekars datter et oppgjør med andre muslimer og den norske rettsstaten etter at faren ble pågrepet i slutten av mars. Muslim: Venstre-politikeren Abid Raja er selv mulism, men deler ikke oppfatningen Krekars datter har av prosessen mot faren. Foto: Eivind Grifith Brænde | Faksimile: VG | I kronikken hevder datteren av den omstridte mullah Krekar at faren er dømt på grunn av hvem han er, og ikke på grunn av ytringene han har kommet med. Krekar ble i mars dømt for drapstrusler mot blant annet Høyre-leder Erna Solberg. - Så spørsmålet er egentlig om ytringsfriheten finnes for folk som ikke har samme meninger som "vanlige nordmenn", skriver hun i kronikken. Kronikk: Ytringsfrihet for alle? Datteren skriver også om andre muslimer hun beskylder for å holde tett i debatter der islam angripes, og sikter til Abid Raja og Shoaib Sultan i en debatt med blant andre Frp-leder Siv Jensen. - Det er trist å se at muslimer ikke svarer i debatter der islam blir angrepet. Siv Jensen sier at islam er mot alt Norge holder kjært. Abid Raja og Shoaib Sultan var stille da Jensen sa dette i NRK Debatten. Da mener jeg de godtok at islam er mot demokratiets prinsipper, skriver hun videre. Venstre-politiker Abid Q. Raja forstår at det kan være vanskelig for en datter å se faren i media i de sammenhengene mullah Krekar har blitt gjenstand for søkelys. - Hun har naturlig nok et "positiviserende" inntrykk av sin far, og betrakter alt fra ham i beste mening. Vi andre har nok mer objektivt syn på hans prosjekt og hans retorikk, sier Raja til VG Nett. Han tar også Siv Jensen i forsvar, og sier at Frp-lederen aldri har beskyldt islam for å være en trussel mot Norge. - Hun sa at radikal islam er noe både kristne og muslimer skal bekjempe sammen. Og jeg må ta Siv Jensen i forsvar her, det er klart hun har rett. Radikal islamisme er en trussel mot alle i vårt samfunn, både mot kristne som muslimer, sier Raja. - Krekar er ikke en mainstream, moderat muslim, han representerer radikal islamisme. Følgelig er han en trussel også mot allmenn sunni-islam og andre muslimer flest. Fordi han er totalitær og ekstremistisk, fortsetter han. Datteren avviser at Krekar har mål om endringer i Norge, og sier at faren kun forholder seg til det som skjer i Kurdistan. - Derfor har han ingen politiske mål her i Norge, men bare et ønske om å fortsette kampen i Kurdistan. Altså ingen innføring av sharia i Norge eller noe snikislamisering, heter det i kronikken. Abid Raja mener datteren må forstå forskjellen på mullah Krekar og islam som religion. - Datteren bør få med seg at det ikke er islam, men Krekar som er trussel mot Norge. Og at Krekar er en trussel har alle norske rettsinnstanser, inkludert Høyesterett, slått fast. Det er et opplest og vedtatt faktum, sier Venstre-politikeren. Han reagerer også på det han kaller en "vi" mot "de" -tankegang. - Dette er nok arvesynden som hun får fra sin far. Vi norske muslimer ønsker godt integrert samfunn hvor muslimer, kristne, jøder, hinduer, ateister og så videre kan leve side om side, sier han. Her får du verdens beste skalldyr | Skiftende vær | Nytt nordisk kjøkken | Ipad-meny | Ferdigmarinert lam | Verdens beste | Høyt til værs | Birgir i båten | Stolt av landet sitt | Reisefakta Færøyene | Færøyene (VG) | På sleipe steiner, blant lumske bølger, balanserer en kjøkkensjef. Han leter etter tang og tare til restauranten sin. Tang og tare: Kjøkkensjef Leif Sørensen (46) ved Koks er opptatt av å høste direkte fra naturen for å servere ekte smaker fra Færøyene. Han plukker tang og tare i havet utenfor Kirkjubøur. Foto: Karin Beate Nøsterud. Eksklusiv utsikt: Restaurant Koks på Hotel Føroyar har god utsikt til naturen og havet utenfor hovedstaden Tórshavn. Foto: Karin Beate Nøsterud. Ipad-meny: Restaurant Koks har interaktiv meny, hvor gjestene kan lese om råvarene og se korte filmsnutter fra hvor fisken og lammet kommer fra på Ipaden. Foto: Karin Beate Nøsterud. Torshavn: Hovedstaden på Færøyene er en sjarmerende miks mellom gammelt og nytt. Nede i havnen ligger store og små båter og dupper. Foto: Karin Beate Nøsterud. Kultur på Koltur: Helikopteret svever over øya Koltur på Færøyene, hvor den over tusen år gamle bosetningen blir restaurert. Helikopteret kommer med post og forsyninger til ekteparet som bor på øya. Foto: Karin Beate Nøsterud. Skonnerten Nordlysid: Birgir Enni (63) om bord på skonnerten som ble bygd i 1945. Han seiler turister rundt på Færøyene for å fiske, se fuglefjell og spennende natur. foto: Karin Beate Nøsterud. Nattens dronning: Sunneva Háberg Eysturstein (27) driver utestedet Sirkus Föroyar i Tórshavn. Hun håper at flere unge mennesker velger å bli på Færøyene i stedet for å flytte ut. Foto: Karin Beate Nøsterud. Fangsten bruker Leif Sørensen (46) som tilbehør til de unike råvarene. Øyrikets lam, fisk og skalldyr har ord på seg for å være de beste i verden. Det er neppe tilfeldig at Russlands president Vladimir Putin hver uke får flysendt levende jomfruhummer fra Færøyene. Bak Sørensen, mellom fjorden og fjellskrenten, ligger selveste kongsgården i Kirkjubøur, Færøyenes åndelige og kulturelle sentrum gjennom hele middelalderen, hvor norske kong Sverre fikk sin utdanning. - Det er ekstra spennende i dag, med så høyt vann og kraftig vind som det er nå, sier Leif Sørensen mens han legger seg på kne og griper tak i en klase med tang. Han er vant til røft og skiftende vær. Det er hverdagskost i dette grønne landskapet. - Nå begynner det å regne, sier han plutselig. Like etter høljer det ned. Få minutter senere er det blå himmel og sol. Havets grønnsaker bruker Sørensen til både fisk, kjøtt og i desserter. De kan stekes, brukes som garnityr, karamelliseres eller forvandles til tangsalt og grønn te. Kokken er en av pionerene bak "Det nye nordiske kjøkkenet", et prosjekt som startet i Århus i Danmark i 2004. Noen av Nordens beste kokker laget et manifest som blant annet slo fast at "vi nordiske kokker finner tiden moden til å skape et nytt nordisk kjøkken, som i kraft av sin velsmakenhet og egenart kan måle seg med de største kjøkken i verden". Resultatet er økt oppmerksomhet rundt nordiske råvarer, og ikke minst plassert flere restauranter i verdenstoppen, som Noma i København og Maaemo i Oslo. Færøyenes flaggskip er Sørensens Restaurant, Koks, som ligger i Hotel Føroyar, på høyden over hovedstaden. Her er det gress på taket og brekende sauer rett utenfor hotellvinduene. I fjor ble restauranten og hotellet nominert til Danmarks beste "Bo & Spis-kombinasjon" av prestisjefylte Den Danske Spiseguide. For få år siden fikk tilreisende til Atlanterhavsøyene stort sett tilbud om å spise biff, pommes frites og pizza. Ba de om færøyske spesialiteter, fikk de kanskje hvalbiff, lundefugl og kokte sauehoder, om de var heldige. I dag er smaksopplevelsene langt mer varierte og raffinerte. På Koks vil de formidle kunnskap om råvarene til gjestene, uten å gjøre menyen for omfattende. Derfor har de gått vekk fra den klassiske menyen. I stedet får hver gjest utdelt hver sin iPad med en interaktiv meny. Her kan vi lese om rettene og se korte filmsnutter som viser hvor råvarene kommer fra. Slik blir vi med om bord i fiskebåten hvor hummeren dras i land, og får se hvor sauene levde i sine lykkelige dager. Lammet på Koks kommer fra den lille øya Trøllhøvdi. Her gresser fårene i det frodige landskapet hvor sjøsprøyten står, slik at lammene kommer nærmest ferdig marinert og saltet til slaktebenken. Torsken er fra farvannet mellom Færøyene og Shetland, de såkalte Færøybankene. Smakene varierer like mye som utsikten fra vinduene, hvor sceneskiftene av regnbuer, sol og skyer bidrar til forestillingen. Fra hotellet går en sti over grønne enger og mellom gamle, fargerike trehus ned til sentrum i en av verdens minste hovedsteder, Tórshavn. Dette over tusen år gamle tingstedet er i dag en sjarmerende miks av levende historie og moderne byliv. Trendy kafeer og designbutikker ligger blant flere hundre år gamle bygninger. Innbyggerne her ble forfjamset da deres øde klippeøyer ble kåret til verdens beste øysamfunn og mest innbydende reisemål av National Geographics i 2007. Foran Azorene og Lofoten, og ikke minst foran eksotiske øyer som Bermuda og Hawaii. Et panel med over fem hundre bereiste eksperter på bærekraftig turisme vurderte 111 øysamfunn over hele verden. Begrunnelsen for utmerkelsen var landets bevaring av naturen, historiske arkitektur og nasjonale stolthet. Helikoptertrafikken på Færøyene forteller litt om hvordan samfunnet fungerer. De går i fast rute mellom ti steder på øyene, og frakter både folk, fe, mat og post. Flere steder er det sjelden mulig å legge til med båt, og helikopteret er eneste transportmiddel. Turister er også velkomne opp i luften, men lokalbefolkningen har førsteretten. Vi får oss en tur til værs mellom Tórshavn og Koltur, sammen med en sekk med kålrabi og post til de eneste som er bosatt her, Lukka (53) og Bjørn Patursson (55). Turen tar rundt fem minutter og kostet 85 kroner én vei. At det blåser stiv kuling har ingen betydning: - Det spiller ingen rolle hvor kraftig det blåser, forklarer helikopterpilot Anfinn Frederiksen. Det er nemlig vindretningen som avgjør, og om det er tett tåke. Men helikoptrene går nesten alltid. Tilbake i Torshavn rusler vi ned til den gamle havnen. Her har en gammel blåmalt skonnert blitt et landemerke. Både fordi kaptein Birgir Enni (63) er en kjent skikkelse i byen, og fordi "Nordlysid" daglig drar til havs med turister og ungdommer for å se på fuglefjell, fiske eller oppleve grottekonserter. Ofte avsluttes utfluktene med et måltid basert på det man har dratt opp av havet underveis. Kapteinen disker opp med egenkomponert blåskjellsuppe, panert torsk og mørt lam med gylden skorpe. Så har han også stekt det på lav temperatur nesten hele dagen. - Det er ikke bare lam. Det er lammet til et lam. Klart det blir mørt, gliser han fornøyd. Under måltidet introduserer Birgir oss for færøysk musikk. Alt fra klassisk til det siste innen rock og pop. Sang og musikk har alltid vært en sentral del av færøysk kultur. Et av hovedstadens kuleste steder er for tiden Sirkus Föroyar, litt lenger inn i havnen. Her er det konserter flere ganger i uken, og med stengetid klokken fire om natten i helgene er det her det skjer. Sunneva Háberg Eysturstein (27) står bak disken, med rutete flanellsskjorte og madonnakjede i halsen. Det er hun som eier og driver stedet. Sunneva bodde en stund på Island, men ville hjem igjen. - Jeg vil bidra til at unge mennesker velger å bli på Færøyene. Vi er stolte av landet vårt, og jeg vil kjempe for at ikke så mange flytter herfra, sier Sunneva. Hvor: Færøyene er en øygruppe på 18 øyer som ligger nordvest for Skottland, omtrent midt mellom Norge og Island. Øyene er en selvstyrende del av Danmark. I underkant av 50000 mennesker bor her, av dem rundt 19900 i og omkring hovedstaden Tórshavn. Reise: Færøyske Atlantic Airways flyr direkte fra Bergen til Vágar lufthavn på Færøyene to ganger i uken, onsdager og søndager. Hyppigere avganger om sommeren. Flyr du en annen ukedag i høst, må du via København. Flytid fra Bergen er en og en halv time. Flyprisen varierer, men ligger på rundt 2500 kr. - 3500 kr. tur retur fra Bergen. Vil du komme sjøveien, går Smyril Line fra Hirtshals i Danmark. Når: Et helårs reisemål for den som liker natur og mye vær. Du må være innstilt på at du kan få fire årstider på en dag, mye tåke, vind og regn, men det blir aldri veldig kaldt. Bo: Mange muligheter for overnatting i Torshavn, i flere prisklasser, fra enkle gjestehus til flotte hoteller. Vi bodde på Hotel Føroyar. Pris for dobbeltrom varierer med sesong. I høst ca. 1000 - 1500 kr. per natt for rommet inkl. frokost. Spise og drikke: Færøyenes beste restaurant, Koks, ligger i Hotel Føroyar i Tórshavn. I tillegg anbefales Áarstova, sushirestauranten Etika og restaurant Hafnia. Kaffihúsið er trivelig, det samme er kaffebaren Dugni, hvor Bill Clinton tok seg en kaffe i 2007. Cafe Natur er også populært. Utestedet Sirkus er for tiden det mest trendy stedet. Sang og musikk: Musikk er en viktig del av livet på Færøyene. Konserter holdes hele året, men verdt å merke seg er Summartónar, en musikkfestival som foregår rundt omkring på øyene fra juni til august. Andre aktiviteter: Lei bil og se deg om i den fantastiske naturen. Du kan også melde deg på utflukter til lands og til vanns, for ikke å snakke om i lufta. Helikopterturer er populært og rimelig. Her er noen arrangører: visitfaroeislands.com, coastzone.fo, atlantic.fo, faroeislands.com, tora.fo, 62n.fo, greengate.fo | Shopping: Ull er stikkordet. Gensere, lue, sjal, pledd i tradisjonell strikk finnes over alt. I tillegg får du mer trendy strikkeplagg i butikken Guðrun & Guðrun og hos Sirri. Også flere design og kunstforretninger | Les: Handlingen foregår på Færøyene. Boken ble filmatisert og vist som serie på NRK tidligere i år. Brev fra Napoleon gikk for millionsum på auksjon | Et 200 år gammelt brev fra Napoleon Bonaparte ble solgt for nærmere 1,4 millioner kroner på en auksjon. I brevet forteller den franske lederen om sine planer om å sprenge Kreml. "Jeg vil sprenge Kreml i lufta den 22. klokka tre om morgenen", står det i brevet, som er skrevet i tallkode og signert "Nap". Brevet er datert 20. oktober 1812, dagen etter at Napoleon trakk seg tilbake fra sentrum av Moskva. Det er adressert til utenriksminister Hugues-Bernard Maret. Napoleon gjennomførte planen om sprenge Kreml, og flere tårn og vegger ble lagt i ruiner i eksplosjonen. De er senere blitt gjenoppbygget. Foran søndagens auksjon i Fountanbleau sørøst for Paris var det ventet at brevet ville bli solgt for mellom 10.000 og 15.000 euro. Sluttprisen ble imidlertid hele 187.500 euro, tilsvarende nærmere 1,4 millioner kroner. Et annet dokument, bestående av Napoleons siste diktater fra eksil på øya St. Helena, gikk for hele 375.000 euro, tilsvarende 2,8 millioner kroner. Fordømmer pågripelsen av Malis statsminister | Brøt seg inn | Sharia | Vakuum | Skepsis | FNs sikkerhetsråd fordømmer pågripelsen av Malis statsminister Cheick Modibo Diarra, som har gått av etter å ha blitt pågrepet soldater som var sendt av den tidligere kupplederen Amadou Sanogo. I en kort tale på Malis statlige fjernsyn sa Diarra tirsdag at han går av med hele sin regjering. Sikkerhetsrådet fordømmer pågripelsen av Diarra og advarer om at hæren i landet er i ferd med å undergrave de internasjonale forsøkene på å slå ned det islamistiske opprøret nord i landet. Sikkerhetsrådet varsler også om at det kan bli aktuelt å innføre sanksjoner mot Mali. Ifølge en av Diarras livvakter var det rundt 20 soldater som mandag kom fra en militærleir utenfor hovedstaden Bamako, som er hovedkvarteret til Sanogo og de tidligere kuppmakerne. Livvakter forteller at soldatene slo inn døra for å ta seg inn i Diarras hjem, og at de hadde behandlet ham ganske røft. Ifølge en talsmann for de militære ble Diarra arrestert fordi han prøvde å reise fra landet. Diarra skulle mandag reist til Frankrike for en legeundersøkelse, men han avlyste reisen da han fikk vite at bagasjen hans var tatt av flyet han skulle reist med. Diarra har mange ganger gjort det klart at han ønsker en rask militæraksjon for å drive islamistene som har tatt kontrollen over det nordlige Mali, bort. Islamistene har innført sharialov i gamle kulturbyer som Timbuktu. Blant annet straffer de tyver ved å kappe hendene av dem, de tvinger kvinner til å dekke seg til, og de har forbudt aktiviteter som fotball. Diarra ble utnevnt til statsminister i en interimsregjering noen uker etter et kupp i mars som kastet det tidligere stabile landet ut i kaos. Dioncounda Traore sitter fortsatt som interimspresident i landet. Ifølge militærregimet vil en ny statsminister snart bli utnevnt. - Dette er ikke et statskupp, forsikrer militærtalsmann Bakary Mariko overfor fjernsynskanalen France 24. Kaptein Sanogo gjennomførte kuppet mot den sittende presidenten Amadou Toure på grunn av skuffelse over at regjeringen ikke gjorde mer for å stanse et opprør blant tuaregene i nord. Men kuppet skapte et vakuum som gjorde at tuaregene og deres islamistiske allierte kunne ta kontrollen over de nordligste to tredelene av landet. Siden kastet islamistene ut tuaregene og tok makten alene. Vestafrikanske land har lagt planer for en militær intervensjon og har bedt FN godkjenne planene, som støttes av Frankrike. Tyskland og USA har lovet å bidra med opplæring og logistisk støtte. Vesten frykter at det nordlige Mali skal bli et nytt støttepunkt for islamistiske terrorgrupper, ettersom noen av islamistene der har forbindelser til al-Qaida. Men det er fortsatt stor internasjonal skepsis mot planen om å sette inn 3.300 vestafrikanske soldater. Mange av Malis naboer foretrekker å prøve å få til en forhandlingsløsning, og både FN og USA ber om tilbakeholdenhet. USAs FN-ambassadør Susan Rice sa i forrige uke at de vestafrikanske soldatene er dårlig egnet til å krige i ørkenen mot grupper som Ansar Dine, al-Qaida i Maghreb (Aqim) og MUJAO. En bekymring er også at regjeringen i Bamako er svak og ennå ikke har begynt å planlegge nye valg for å erstatte interimsregjeringen med en demokratisk valgt regjering. Django Cissoko er utnevnt til ny statsminister i Mali etter at forgjengeren Cheick Modibo Diarra ble tvunget til å gå av. Cissoko ble utnevnt av landets midlertidige president Dioncounda Traore tirsdag kveld. Diarra kunngjorde tidligere samme dag at han hadde trukket seg etter at han dagen før ble pågrepet av soldater som var sendt av den tidligere kupplederen Amadou Sanogo. Bygger forskningsstasjon på verdens mest øde øy | Forskere bitt av sel | Koster fire millioner | Skal overvåke Røkke | Norsk i 85 år | Tromsø (VG Nett) | Midt i en stor koloni aggressiv sel, skal Norge etablere en ny forskningsstasjon. Hockeyutstyr: Forskerne fra Norsk Polarinstitutt må bruke ishockeyleggskinn og køller for å holde de mest aggressive selhannene på avstand. Foto: Bjørn Kraft, Norsk Polarinstitutt Selskap: I 2007 - 2008 satte forsker Martin Biuw og kollegene satellittsendere på elefantsel på Bouvetøya. I tillegg til å registrere vandringsmønster, måler den saltinnhold, temperatur og dybde. Hannene svømmer 1700 kilometer ned til iskanten i Antarktis, og tilbake på jakt etter mat. Foto: Martin Biuw, Norsk Polarinstitutt | Bouvetøya i Sørishavet er et av verdens mest isolerte steder. Den ugjestmilde vulkanøya stikker opp som en nålespiss fra dypet midt mellom Sør-Afrika og Antarktis, og over 90 prosent av landoverflaten er dekket av is. Det eneste stedet det går an å sette opp en forskningsstasjon er i området Nyrøysa, på vestsiden av øya. To ganger tidligere er det blitt satt opp stasjoner her, begge gangene forsvant bygningene. Havet spiser stadig jafs av strandlinjen og faren for snø- og steinras er overhengende. I tillegg er det ekstremt kraftig vind, hele året. På stranden bor det i tillegg flere titalls tusen pels- og elefantsel som verner om sine revir. Forskerne må bruke hockeyutstyr og køller for å holde de mest aggressive selhannene på avstand. - Selv om våre folk bruker beskyttelse har vi opplevd bitt og infeksjoner. De siste årene har forskerne ligget i telt, under utfordrende HMS-forhold, sier Jan-Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt. På den nye forskningsstasjonen er det egne rømningsluker hvis selene blir for nærgående og blokkerer dørene. Riggen skal stå på pilarer, halvannen meter over bakken som er full av illeluktende selmøkk. Stasjonen består av tre spesialkonstruerte containere på til sammen 40 kvadratmeter, og koster rundt fire millioner kroner. Den har plass til seks forskere, og er i tillegg til senger, kjøkken, bad og oppholdsrom utstyrt med et laboratorium. Fire vindmøller sørger for strøm. Om et år skal stasjonen fraktes til Bouvetøya med båt. For å få modulene på land må man bruke helikopter. - Frakten vil komme på omtrent det samme som det kostet å bygge forskningsstasjonen, opplyser Øystein Mikelborg, direktør ved avdeling for operasjon og logistikk ved Norsk Polarinstitutt. Hver ekspedisjon har med seg lege eller annet kyndig helsepersonell. Skjer det noe, kan det ta uker før man får hjelp. Norsk Polarinstitutt har i mange år forsket på sel, pingviner og sjøfugl på øya. Krillen er en nøkkelart i det antarktiske økosystemet. Kunnskapen om denne ressursen er minimal. Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) ble inngått mellom 25 stater for å koordinere forskningsaktiviteter, som igjen skal gi grunnlag for retningslinjer for fangst og kvotesetting. Kjell Inge Røkkes Aker Biomarine er nå den største kommersielle krillaktøren i Sørishavet. - Hvis fisket, klimaendringer eller andre forhold reduserer krillbestanden, vil det ha enorme konsekvenser for hele økosystemet. Gjennom kunnskap kan vi sikre god forvaltning gjennom blant annet kvoteregulering, sier Birgit Njåstad, leder for miljørådgivende seksjon. Siden forskningsstasjonen er selvberget med strøm, kan man gjøre målinger, overføre data og videobilder også i de lange periodene det ikke er forskere på øya. 1. desember var det 85 år siden Lars Christensen og den første "Norvegia" -ekspedisjonen plantet det norske flagget og erklærte øya for norsk territorium. Bouvetøya har status som norsk biland, i likhet med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Det betyr at territoriet er under norsk herredømme, uten å være en del av kongeriket Norge. Veks forbi Danmark | Noreg er på veg til å passere Danmark i folketal, for første gong i historia. Ved inngangen til 2011 hadde Danmark 5,56 millionar innbyggjarar, Noreg 4,92 millionar. Men folketalet i Noreg aukar no mykje raskare enn i Danmark. Held utviklinga fram, kjem Noreg til å gå forbi Danmark i innbyggjartal i løpet av 2020-talet. - Det er i så fall unikt i historia, seier historikar Hans Jacob Orning, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og forfattar av første band av Noregshistoria Norvegr. - Danmark har alltid hatt mykje høgare folketal enn Noreg. Danmark hadde til dømes truleg omtrent dobbelt så stor befolkning som Noreg i høgmellomalderen, seier Orning. Tala frå mellomalderen er naturleg nok svært usikre. Men frå den tida det finst betre kjelder for, er tala tydelege. Orning viser til Øystein Rians verk Danmark-Norges historie 1380 - 1814: I 1550 hadde Danmark kring 600.000 innbyggjarar, Noreg kring 200.000. I 1648 hadde Danmark 825.000 innbyggjarar, Noreg 450.000. (Vi går ikkje inn på detaljane om norske og danske tap av landområde gjennom historia her, det fører for langt.) - Det er ressursane som gjer at Danmark gjennom heile historia har hatt langt høgare folketal enn Noreg: Danmark har langt større og meir samla areal for jordbruk. Trass i det mykje mindre totalarealet sitt har Danmark 40 prosent meir dyrkbar jord enn Noreg, der berre kring to prosent av arealet kan dyrkast, seier Orning. Og om vi går til notida: Dersom Noreg snart går forbi Danmark i folketal, slik framskrivingane tilseier, kan også dette langt på veg forklarast med naturressursar. Ser ein stort på det, fortel dette om at landbruksareal over tid har blitt ein mindre viktig del av ressursgrunnlaget for eit land, medan den særnorske økonomiske veksten dei siste åra mykje kan forklarast med tilgangen på olje, gass og fisk. Tyrannmordet og retten til å gjera motstand | Tyrannmordet vart den uverdige slutten for oberst Gaddafi. Retten til å yta motstand mot urettkomne herskarar har avfødd ein rik tanketradisjon, som Gaddafis lagnad aktualiserer. Sirte 20. oktober. Muammar Gaddafi vart dregen ut av eit sementrøyr. I live. Frå Sirte kom uklåre bilete av ein levande, men sjokksliten Gaddafi som vart slept til ambulansen. På vegen vart han skoten, anten av livvakta si eller i krysseld. Mannen som omfamna Tony Blair og var tjommi med Nicolas Sarkozy, enda som ein blodig haug omgjeven av ein rasande mobb. Seinare, i Misrata, legg opprørarane det halvt avkledde liket i den lokale kjøtfrysen. Over helga paraderte alle kring han. Det gjekk fire dagar før frysedørene vart stengde. Då måtte tilskodarane ha på seg masker når dei skulle ta bilete av den falne tyrannen. Med vørdnad? Internasjonalt går no debatten om Gaddafi verkeleg hadde fortent denne slutten. Det fører opp den gamle teorien om tyrannmordet. Internasjonal lov set ikkje forbod mot røff justis, men oppmodar alle om å handsama falne fiendar med vyrdnad. Men dette omsynet har vorte uthòla etter at amerikanarane synte bilete av sønene til Saddam for å prova at dei var døde. Nett denne "normaliseringa" gjorde at mange vart overraska då Obama ikkje ville syna bileta av den drepne bin Laden. I Libya i dag er det lett å finna folk som ikkje vil høyra klager om at dei handsama Gaddafi med forakt og uturvande vald. Det er tale om rettkomen hemn. Mot islamske reglar? I The London Review of Books 17. november gjev Sadakat Kadri ei interessant drøfting av dette problemet. Verdt å merkja seg er det at leiaren for overgangsrådet, Mustafa Abdul Jali, tre dagar etter at Gaddafi vart myrda, gjorde det klårt at det nye styret ville gje sharia-lovene status som den "ultimate kjelda til autoritet". Kadri argumenterer for at sharialærde i meir enn tusen år har freista gje reglar for verdig handsaming av døde fiendar. "Ingen muslimsk lærd verd namnet sitt ville gå inn for at uvæpna fiendar skulle skytast ned eller verta sodomiserte, eller at framsyning av liket kunne grunnast i heilag tradisjon", seier Kadri. Kadri er ikkje naiv og seier at revolusjonar ikkje er teselskap. Spørsmålet han reiser, er likevel heilt sentralt: Kva inneber det at sharia skal leggjast til grunn for rettsstellet? Hovudpoenget hans er at islamsk rettstenkjing atter ein gong er open for motseiingsfylte tolkingar. Måten Gaddafi døydde på, og reaksjonen frå det nye styret, vil verta ein lakmus-test for kva for utgåve av sharia som skal verta retningsgjevande. 20. juli-mennene | I vår eiga tid vart teorien om tyrannmordet særleg sett i fokus av 20. juli-mennene, dei som freista og kom ei hårsbreidd frå å drepa Hitler i 1944. Dei vart alle sette under "tiltale" av Roland Freisler i folkedomstolen i Berlin. Nazistane sette opp eit kamera bak hakekrossen i rettssalen for å filma "forrædarane" og visa kor ynkelege dei var. Belte og selar vart tekne frå dei. Dei skulle stå i vitneboksen, heisa opp buksene og elles stå fram som slegne og tarvelege. Men der tok nazistane feil. Diplomaten Solz zu Trott, feltmarskalk Witzleben og alle dei andre framstod med byrgskap og verdigheit - filmen kunne ikkje brukast som propagandatriumf. Witzleben sa til dømes til ein rasande Freisler: "No er det eg, men om nokre månader er det du." Det er særleg éi scene frå denne filmen som illustrerer vårt poeng. Freisler hadde drege ein katolsk pater for retten. Dei katolske offiserane hadde søkt han fordi dei måtte vita kva kyrkja lærde om å ta liv, jamvel av tyrannar som Hitler. Kva skulle dei gjera? Pateren trudde lenge at han vart kalla inn som vitne, men etter kvart ser han at òg han vil verta hengd. Å sjå korleis han tek dette, er gjennomskakande. Vi veit i dag at tyrannmord-læra var viktig også for den protestantiske presten Dietrich Bonhoeffer, som meinte det ikkje var opp til menneska å avgjera. Til sist fall han ned på eit reint utilitaristisk argument: Hitler hadde skapt så mykje liding at eitt menneskes rett måtte vika for eit større gode: dei tusen på tusen som ville verta berga om tyrannen vart drepen. Bonhoeffer vart myrda berre nokre dagar før freden kom. Byrja med mistak | Den ålmenne teorien om tyrannmord reiser dei mest sentrale spørsmåla i all politisk teori: Kvifor lyda øvrigheita? Kva er politisk autoritet? Når er sivil ulydnad rettkomen? Dette er dei klassiske problema i det vi kallar motstandsretten. Jamvel Thomas Jefferson i sjølvstendeerklæringa frå 1776 argumenterte for retten til å øva motstand mot regjeringar som misbrukar makta si. Ein som har skrive godt om dette, er den altfor tidleg avlidne Franz Neumann (død i 1954, 54 år gamal). Han var opphavleg jurist, eksiltyskar, sosialdemokrat og professor på Columbia og hadde bak seg storverket Behemoth. The Structure and Practice of National Socialism (1942) då han skreiv essayet "On the Limits of Justifiable Obedience" i 1952. Det kan kasta interessant ljos over Gaddafis død. Neumann argumenterer for at det fyrste kjende tyrannmordet i Vesten var eit mistak. I år 514 f.Kr. drap Harmodius og Aristogiton tyrannen Hipparkhos i Athen. Men Neumann viser at Harmodios og Aristogeiton ikkje drap Hipparkhos av fridomslengt, men av personleg agg. Det gjeld ikkje som grunngjeving for klassiske tyrannmord. Slik sette eit mistak ein heil tradisjon på kjøl! At samtidige atenarar meinte dei gjorde rett, syner det faktum at båe to vart helsa med dei høgste dekorasjonar. Neumann dreg ei line fram til 20. juli. Han slår fast som teikn på kor ålment godteken tyrannmordtradisjonen har vore i moderne tid, at ingen hadde noko mot at det vart gjort ein freistnad på å drepa Hitler. Neumann meiner elles at det fyrste tyrannmordet i Vesten som kan kallast eit rettkome despotdrap, det er eit drap grunna i fridomslengt, skjedde i år 353 f.Kr.. Då vart Klearkos, tyrann i byen Heraklea, myrda av Klion og Leonidas - av patriotiske grunnar. Dei var elevar av Platon, som lærde at tyrannar har forspela sitt eige liv og difor er fritt vilt. I Platons statslære er kongedømet det øvste, tyranniet det lågaste av alle statsformer. Metodar - ingen moral | I renessansen galdt teorien om tyrannmord meir dei praktiske og sosiologiske sidene ved maktutøvinga (jf. Machiavelli), det vil seia det gjekk om metodar som kunne koma til bruk for mest mogeleg rasjonelt å nå eit mål. Mellom desse metodane kan ein finna tyrannmord. Under reformasjonen tok både Luther og Calvin avstand frå tyrannmord, Luther meir uvilkårleg enn Calvin. Neumann er heile tida klår på at teorien om tyrannmord alltid tener gruppeinteresser. Det finst ingen teori som seier kor grensene går mellom statens krav på lydnad og samvitet til det einskilde mennesket som seier at no er det nok. Kvar og ein må ta dette opp med seg sjølv. Og om det skulle finnast reglar for når motstand mot staten er legitimt, meiner han at desse reglane berre vil vera nokså tome og innhaldslause. Denne konflikten mellom samvit og sosial orden kan ingen teori løysa. Eg undrast om ikkje det libyske overgangsrådet kunne hatt nytte av å lesa Neumanns kloke historiske analysar omkring dette livsviktige problemet. No som dei skal finna ut kva som hende med Muammar Gaddafi, despoten over alle despotar i nyare tid. Uansett vil dei fleste i dag ta klårt avstand frå måten han kom til endes på. Den var uverdig og ein dårleg start for eit demokratisk Libya. Bernt Hagtvet er professor i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og fast skribent for Dag og Tid. Borderland | Reservatet til tohono-folket i Arizona er fullt av mørke løyndomar. Mange hundre agentar frå Border Patrol jaktar døgnet rundt på coyotar og kyllingar. Kjeglene frå frontlysa skjer gjennom den store ørkenen. Det er langt mellom bilane på Arizona Federal Route 15 så seint på kvelden. Ingen likar å vere åleine her ute etter mørkret bryt fram. Skikkelege folk held seg heime. Men ørkenen vaknar til liv om natta, når det blendande kvite lyset løyser sitt brutale grep over landet. Nattdyra blir aktive, saman med Border Patrol, narkosmuglarar - og dei som agentane frå Border Patrol kallar "wets" når dei snakkar saman, men Unidentified Aliens (UDAs) i rapportane. Bilstereoen tek berre inn éin radiokanal: "KOHN 91.9. The Voice of the Tohono O'odham Nation". Dei spelar berre norteñomusikk frå den andre sida av grensa. Meksikansk song, fele, gitar og trekkspel som fann vegen frå Aust-Europa til Nord-Mexico for hundre år sidan. Det høyrest ut som den same lystige låten går i loop. Klokka er over elleve, og eg har alt blitt stoppa to gonger tidlegare denne dagen. Når eg ser dei raude baklysa frå bilen framfor meg, tenkjer eg at det er ein kontrollpost bemanna av Border Patrol. Men plutseleg gassar bilen på og forsvinn i stor fart langs ein sideveg. Noko ligg i vegbanen der framme, noko som kastar skugge i lyset frå lyktene, noko som liknar på eit... Eg bremsar opp, skrur ned polkamusikken og rullar sakte fram mot det eg skjønar er eit menneske. Ti meter unna stansar eg opp. Midt i køyrebanen ligg det ei ung jente. Det første eg ser, er at ho er utan skor, men at to skor ligg på vegen mange meter framfor henne. Ho har tronge, mørke jeans, blå bluse og ramnsvart hår. I det kraftige lyset frå frontlyktene er andletet heilt kvitt. Det ser nesten ut som ho søv. Nei, for rundt hovudet har det danna seg ein perfekt forma glorie av blod. Bakhovudet hennar ser ut til å vere knust mot asfalten. Eller er det ein iscenesetjing for å få meg til å stoppe, altså eit bakhaldsangrep? Silhuettane av kaktusane i natta liknar på menneske, det ser ut som om bilen er omringa av folk. Eg dreg i handbrekket, opnar døra, går ut og set meg på kne framfor jenta. Ho pustar. Eg tek handa hennar. Ho er heilt slapp, men varm. Ho klynkar. Blod frå munnen renn ned langs kinnet. Eg freistar å snakke til henne, men ho mumlar noko uforståeleg. Ho luktar alkohol. Plutseleg seier ho klårt og tydeleg: "My name is Trish Williams and I want to go home." Eg ber henne liggje heilt stille, tek fram mobilen og ringjer 911. Det gjer ein på film. Til min overrasking ringjer det faktisk i andre enden. Ei kvinnestemme seier: "Nine one one. What is your emergency?" Tequila-dagbøkene: Morten A. Strøksnes har reist frå USA gjennom dei lovlause Sierra Madre-fjella, til Mexico by. Med dei døde norske oppdagarane Lumholtz og Ingstad som reisefølgje oppsøkjer han blant anna narkokrigens slagmarker og isolerte indianarfolk. Les reportasjeserien i papiravisa. USAs store mistak etter 11. september | Amerikansk politikk etter 11. september er brulagd med feiltrinn. Det som burde ha vore ein krig mot terror og fanatiske islamistar, enda som to mislukka krigar mot Afghanistan og Irak, med fangeovergrepa i Abu Ghraib og Guantánamo som nullpunkta. Krigen mot Irak skulle aldri ha vore gjennomførd. Han var basert på lygn frå Bush-administrasjonen. All ære til den dåverande norske regjeringa som sa nei til deltaking. Men heller ikkje Afghanistan-krigen skulle vore starta. Jo, det var rett og heilt naudsynt å øydeleggja Al-Qaida-basane i Tora Bora og å forfylgja Al-Qaida-medlemene. Men bakkeinvasjonen av Afghanistan og det tunge militære engasjementet for å slå ned Taliban var eit mistak. Her greidde heller ikkje den norske regjeringa og Stortinget å seia nei til USA. Overmotet og vikarierande argument som kvinnefrigjering og kampen mot burkaen slo igjennom. Ein kan laga ei heil mappe med naive sitat frå norske politikarar månadene etter at krigen starta om kva dei skulle oppnå. Det har vore ein dyr lærdom. No er krigen i realiteten tapt. Likevel sender den norske regjeringa norske ungdomar til livsfarlege oppdrag i Afghanistan i påvente av at Obama-administrasjonen skal trekkja troppane ut. Minst 137.000 menneske er drepne i Irak, Afghanistan og Pakistan i USAs kamp mot terror. Fleire millionar har vorte flyktningar. 7500 allierte soldatar, av dei meir enn 6000 frå USA, er drepne. Pakistan er destabilisert og USA påført ei endå meir vanvitig økonomisk gjeld. Det er såleis den minste sak å kritisera USA for politikken etter 11. september. Heldigvis er det likevel få som driv på som Johan Galtung. Denne veka fekk han Erik Byes minnepris og takka med å samanlikna norske "snikskyttarar" i Afghanistan som "med kaldt blod drep talibanarar", med massemordet på Utøya. Det er ikkje til å tru. - Naivt eurosamarbeid | - Vi kan prisa oss lukkelege for at vi ikkje har euro som valuta i Noreg. - Det går mange rykte om at det gjeldstyngde Hellas vil verta kasta ut av euroen, og at det vil skje raskt. Kva trur du, professor i økonomi Steinar Strøm? - Dei vert verande. Hellas går ikkje friviljug. Det vil skapa for mykje kaos i Hellas og i andre EU-land. Landet vert heller ikkje kasta ut av EU. Eurolanda har bunde seg fast til masta. Alternativa er verre enn at Hellas framleis er med. - Kva gjer så Hellas? - Hellas må få restrukturert gjelda der långjevarane må ta delar av tapa. Så må den europeiske sentralbanken kjøpa gresk statsgjeld til minst halv pris slik at restane av gjelda vert mogelege å handtera for grekarane. Deretter må det offentlege forbruket ned, lønene må kuttast og skattane aukast - særleg eigedomsskatten. Og ikkje minst: Grekarane må verta meir effektive og slutta å snyta skatt. - Trur du Hellas vil greia dette? - Ja, om dei får redusert gjelda nok. Men for å hindra nye budsjettunderskot må grekarane straffast så hardt at dei lærer for framtida. - Kva med å setja landet under administrasjon som vi gjer med norske kommunar som ikkje held orden på økonomien? - Det hadde kanskje vore det beste, for politikarane har synt seg udugelege i årevis. Men ei slik ordning er korkje ynskjeleg eller politisk mogeleg. Hellas kan ikkje styrast frå Brussel. - Vert den jamne grekaren fattig? - Det er ikkje til å unngå. Vi kjem til å sjå ei stor arbeidsutvandring. Og det er dei flinkaste som dreg. Så Hellas er i ei alvorleg krise som ballar på seg dag for dag. Det er nok den største økonomiske krisa eit europeisk land har vore i sidan krigen. - Og det nyttar ikkje å reisa til Italia for å få jobb. Dei slit òg med låg effektivitet, arbeidsløyse og høg gjeld. For meg verkar eurosamarbeidet naivt? - I etterpåklokskapens klare ljos er det det. Ein felles valuta ville vore greitt om alle landa hadde hatt ein sams næringsstruktur. Det har dei ikkje. Og ein felles valuta og sentralbank krev ein streng budsjettdisiplin og at alle tek eigenansvar for å unngå store underskot. - Når ein har ein felles bank, er det tydelegvis freistande å tru at nokon dekkjer underskota om det går gale. Det har vi no sett eit altfor godt døme på. Eg trur ikkje vi ville hatt denne krisa om Hellas og Italia hadde hatt ein eigen nasjonalbank. Då ville dei vore langt meir displinerte. - Du arbeider sjølv i Torino. Vi har jo visst lenge at den politiske kulturen i Italia har vore usunn - for å seia det mildt. - Ja. Låg tillit til styresmaktene har gjort at få trur at skattepengane kjem nokon til gode. Skattemoralen er svært låg. Når ein så i tillegg har store ambisjonar om kva det offentlege skal kunna utføra, må det gå gale. - Italia er mellom verdas ti største økonomiar. Ryk Italia frå eurosamarbeidet, ryk euroen. - Italia ryk ikkje. Situasjonen i Italia har pågått lenge og er regionalt fordelt. Det går rimeleg bra i nord, og mykje av gjelda sit dei italienske bankane med sjølve, slik at mykje av problema kan ordnast innomhus. Italia har alltid greidd seg. Men dei må òg gjennom ein hestekur med meir skatt og ein mykje mindre offentleg sektor. Eg las i ei avis nyleg at ein liten landsby på Sicilia med 900 innbyggjarar hadde ni trafikkpoliti. Alle dei andre politifolka kom i tillegg. Her i Torino sat eg og åt lunsj på ein gatekafé. Frå ein trikk spratt det opp ein stein og lagde ein bulk i bilen. Etter kort tid kom det ni politifolk - fire frå det landsomfattande carabinieri med pistolar i beltet - og fem frå det lokale bypolitiet. Alle tok notat og lytta til ein sint bilist, som i tillegg hadde feilparkert. Det heile varde i minst 45 minutt. Slik kan ein ikkje styra eit land. - Er euroen EUs største tabbe? - Politisk sett har det kanskje ikkje vore så dumt. Økonomisk har det vore uklokt. Vi kan prisa oss lukkelege for at vi ikkje har euro som valuta i Noreg. - Må EU verta meir proteksjonistisk? - Nei, det vil gjera alt mykje verre. Dei landa som slit, må omstilla seg. Ein kan ikkje vanstyra økonomien i eige land i for lang tid, det er farleg. Politiet må arbeida lenger | Riksevisjonen har kritisert politiet for dårleg effektivitet og for at for få politi er ute i gatene. Det aktualiserer på nytt spørsmålet om nye store omorganiseringar av politiet. Vi vil åtvara mot det. I dei fleste tilfelle fører slike prosessar berre til tap av tid og pengar. Politiet skal sjølvsagt streva etter å vera effektive, men vi må òg ta inn over oss at politiarbeid er svært tids- og konstnadskrevjande. Difor må òg overføringane vera store. Politiet i dei store byane må likevel kunna læra av lensmannsetaten. På lensmansskontora tek alle politifolka vakter og deltek i operative utetenester. Men i Bergen deltek under ein tredjedel av politifolka med det same. I Oslo er talet endå mindre. Det verkar lite fornuftig. Skal ein få meir synleg politi, må langt fleire på eit politikontor, òg dei som driv med etterforskingsarbeid, kunna ta vakter ute ein dag i veka fram til dei er femti år. Innvendinga er at det vil gje mindre ressursar til etterforsking. Ja, men resultatet er kanskje at det vert færre saker å etterforska. Di fleire politi i gatene, di mindre kriminalitet. Og kvifor skal politifolk i byane kunna pensjonera seg når dei er 57 - og på bygda når dei er 60? (Den merkelege skilnaden lèt vi liggja her.) Den låge pensjonsalderen er vanskeleg å skjøna når oversikter syner at politifolk er mellom dei som har best helse og høgast forventa levealder. Arne Johannessen, leiar av Politiets Fellesforbund, seier i eit intervju til NRK for ei tid sidan at han skjønar at "ordninga kan virke merkelig", men at det er eit grunnleggjande prinsipp "for oss at politifolk som er slitne etter en lang karriere med håndtering av samfunnets skyggesider, kan velge å gå av". Han vil gjerne at politifolk skal få lov til å arbeida meir, men berre om dei vil. Slik talar ein som har drive lenge med fagforeiningsarbeid. Ordninga er urimeleg og bør avviklast. Politifolk må stå mykje lenger i arbeid. Det er nok av politiarbeid som ikkje er fysisk og som ein ikkje treng å vera ung for å utføra. Og vi treng kunnskapen dei eldre har. Ein ideologisk psykose? Det kan vere verd å innhente fleire faglege synspunkt på psyken til Anders Behring Breivik, meiner psykiater Arne Thorvik. - Du er psykiater og har 20 års erfaring som rettspsykiatrisk sakkunnig. Er du overraska over at Anders Behring Breivik vart vurdert som ikkje strafferettsleg tilrekneleg? - Ein skal ha respekt for andres faglege vurderingar, og eg har sjølv ikkje møtt Breivik. Mykje av vurderinga til dei sakkunnige byggjer på inntrykket dei har fått gjennom å observere han. Men eg var overraska, og eg forstår ein del av motforestillingane, seier Thorvik. - Om vi snakkar om ideologiske handlingar, er det få som ser på Hitler eller Stalin som paranoid schizofrene. Vidkun Quisling vart vurdert som tilrekneleg, men forsvarsadvokaten hans slo fast at han såg seg sjølv som profet og etterfølgjaren til Heilag Olav. Quisling hadde ein ideologi, men òg ei sterkt avvikande røyndomsoppfatning. Nazistane som planla gasskammera, vart vurderte som tilreknelege etter krigen. Men dei trudde på at jødane var i ferd med å ta over verda, og situasjonen gjorde det naudsynt å handle. - Kva er dei faglege utfordringane i rettspsykiatriske vurderingar? - Eit kjernespørsmål er om ein person var i stand til å handle etisk eller ikkje. Var vedkomande i stand til å ha eit metaperspektiv og sjå alternative handlemåtar? Kant meinte at har ein moralinstans som fortel oss kva som er rett og gale. Så finst det psykiske lidingar som kan angripe den moralinstansen. - Det er eit stort element av skjønn her. Kor sikker kan ein sakkunnig vere? - Nokre gonger er konklusjonen ganske openberr, andre gonger er det meir eit skjønnsspørsmål. Det er ikkje harde vitskaplege kriterium for vurderinga. I den angloamerikanske tradisjonen er det strengare krav om samanheng mellom lidinga og gjerninga for å kjenne nokon utilrekneleg. Noreg er eitt av få land som nyttar eit reint medisinsk perspektiv. - Kva tyder det at den psykotiske ikkje er rettsleg ansvarleg? Blir han da eit slags naturfenomen? - Handlinga blir på eit vis vurdert til å vere gjort under ei form for tvang. I Storbritannia snakkar ein om ein "uimotståeleg impuls". Det inneber ei manglande evne til å innta eit metaperspektiv. - Mange undrar seg over at ein psykotisk person skal vere i stand til å planleggje noko systematisk over så lang tid som Breivik gjorde. - Det er atypisk, men det kan skje. Men det er påfallande at Breivik i manifestet synte at han veldig realistisk føresåg reaksjonane på handlingane hans, også at han kom til å bli kalla sinnssjuk. Psykotiske personar har sjeldan slik evne til å reflektere realistisk over reaksjonane på det dei gjer. - Brevik visste korleis han skulle agere for å unngå å vekkje mistanke. Han forstod slik sett kva det inneber å vere normal? - Det er rett. Han var klar over at han måtte planleggje dette i djupaste løyndom. - Den utilreknelege er ute av stand til å gjere ei overordna etisk vurdering. Men kva når eit individ har sin eigen, bisarre etikk som legitimerer grufulle gjerningar? - Da blir igjen spørsmålet om han var i stand til å sjå alternativ. Kom han fram til kva han skulle gjere gjennom tenkjeevna si, eller var det tankar som han ikkje kunne kontrollere? Igjen: Dei som planla gasskammera, trudde at dei sjølve gjorde det rette ut frå situasjonen. - Breivik frykta sjølv motforestillingar, og prøvde å redusere sin eigen empati med steroid. Han ville overstyre normale, menneskelege kjensler. - Ja, det er òg atypisk for ein psykotisk person. Men dette er som sagt vanskeleg å vurdere frå utsida. - Riddarfantasiane og stormannsgalskapen var Breivik åleine om. Men verdsbiletet og det politiske synet hans er delt av mange. Blir Breivik ein apolitisk figur fordi han no er erklært psykotisk? - Det blir ei psykiatrisering av han som person. Men ein psykose oppstår ikkje av ingenting. På 1930-talet var det vanleg å ha vrangforestillingar om at frimurarane var i ferd med å ta over verda, under den kalde krigen var vrangforestillingar om å bli avlytta av KGB ikkje uvanlege. Også psykosar har ein grobotn i forestillingar i samtida. - Dette handlar ikkje berre om straff. Diagnosen av Breivik er viktig for korleis gjerningane hans blir tolka av ettertida. - Ja, den psykiatriske vurderinga har mange konsekvensar. Personleg synest eg at denne saka er så spesiell at det kan vere verd å innhente fleire faglege synspunkt enn dei vi har fått. Del 1: Den germanske maskina | BERLIN: Medan den tyske arbeidaren produserer stadig meir, vert den tyske staten stadig meir forgjelda. Berlin... det er noko med namnet som vekkjer både avsky og ovundring. Likevel: Å laga reportasjar frå Berlin og Tyskland er i grunnen nokså keisamt, for berlinarane og tyskarane er ikkje som grekarar. Dei finn ikkje lenger på noko særleg ugagn. Dei liknar oss nordmenn. Men på vegen opp mot Riksdagen finn eg noko uventa og artig. Eg køyrer på ei brei gate som heiter Yitzhak Rabin Strasse. Noko slikt har vi ikkje i Oslo. Like bortanfor Riksdagen finn eg noko anna som forundrar meg: eit museum over ein amerikansk president. Ja, ikkje berre ein president, men eit museum over heile Kennedy-slekta. Israelarane og amerikanarane skal tydelegvis sleppa å tvila på kvar den tyske lojaliteten ligg. - Har du sett dei nye karta for den framtidige energimarknaden i Europa, spør ein ung politisk rådgjevar for Fridemokratane (FDP). - Noreg har ei viktig rolle å spela, svarar han sjølv. Eg er i Tyskland for å tala med tyskarar om økonomi og eurokrisa, men tyskarar er ikkje økonomar. Dei er ingeniørar. Stort sett alle politikarar og politiske rådgjevarar eg møter, vil fyrst og fremst tala om Noreg som Europas framtidige batteri for fornyeleg energi. Det er ikkje måte på kva planar som er åt å verta laga om overføring av solenergi frå sør til norske vassmagasin i nord. Frå Festung Norwegen til Batteri Norwegen, altså. Men det temaet får liggja ved dette høvet. Alt er på stell | For meg er det eitt ord som oppsummerer Tyskland: "stell", alt er så på stell, alt er så presist. Tyskland er ikkje ein nasjon, Tyskland er eit urverk. Onsdagskvelden sit eg i statsoperaen i Berlin. Eg ser Tryllefløyta. Ensemblet er ujamt. Berre Papageno, som vert spela av den einaste stjerna ved operaen, Roman Trekel, er verkeleg god. Det er ikkje uventa, statsoperaen er liten, og konkurransen mellom dei tyske byane om dei store stjernene er hard. Heller ikkje i Tyskland er talentbassenget utømeleg. Likevel er framsyninga imponerande. Alle, frå lydmann til operasjef må ha teke arbeidet sitt djupt alvorleg. Som organisme er statsoperaen perfekt. Koreografien er sjølvsagt feilfri; til og med dei store fabeldyra som løyner fleire personar kvar, held rytmen og stoggar og startar nett der dei skal stogga og starta. Men mest imponerande er ingeniørkunsten, scene etter scene, dekorasjon etter dekorasjon, byta skjer i ein rykande fart, og ingenting går gale. I Tyskland lagar dei opera som dei lagar bilar, med funksjonalitet, presisjon og slitekraft. For når ein fyrst har fått melding om å gjera noko, gjer ein det - kollektivt. I Tyskland er det lett å vera sjef. Men eg tek visst feil når eg seier at tyskarane er som vi nordmenn. - Det er ei mistyding at tyskarar er skandinavar, seier Peter Wivel, mangeårig sjefredaktør for dei danske avisene Information, Berlingske Tidene og Weekendavisen. No er 66-åringen Tyskland- og Europa-korrespondent i Politiken. Wivel har skrive ei rad bøker om Tyskland og har butt mange år i Berlin. - Vi skandinavar er mykje meir liberalistiske, individualistiske og antiautoritære. I Tyskland handlar det om truverde og haldning. Vert kanslaren og regjeringa sedde på som truverdige og har den rette haldninga, kan den politiske leiinga gjera mest som ho vil. Vi såg det i debatten om utplassering av atomrakettar, vi såg det under utbyggjinga av atomkraft, vi har sett det under tilskipinga av euroen og under arbeidet med ulike EU-traktatar. Millionar har vore i gatene og protestert. Men i dei viktige spørsmåla gjer leiarane det dei meiner er best for Tyskland og for Europa. Og folket godtek det. Tyskland er fyrst og fremst eit organisk land. Så lenge den jamne tyskaren har det økonomisk trygt og folk opplever sosial likskap, gjer dei det dei vert bedne om. Ikkje lenger anarkistisk | Wivel bur i Prenzlauer Berg som låg i Aust-Berlin. Eg var der to gonger i byrjinga av 1990-åra. Staden var anarkistisk, ei salig blanding av russiske spesialsoldatar, cubanske lausfuglar og nyss tilkomne volgatyskarar. I dag har borgarskapet og studentar med rike foreldre teke over. Bustadprisane stig med 20 prosent i året, og staden har vorte domestisert. Kennedy tok feil, tenkjer eg medan eg et ein salat på ein liten kafé med glassveranda: Vi er ikkje berlinarar. Vi er Frogner-folk. Når Tryllefløyta er over, får Papageno mest applaus, så kjem ypparstepresten, som òg er ei etablert stjerne. Alle andre får akkurat like mykje applaus. Men mest applaus får sjølvsagt ensemblet når dei kjem fram på scena samstundes. - Ja, tyskarar er svært opptekne av konsensus, samarbeid og fellesskap, seier den leiande økonomijournalisten i Der Spiegel, Michael Sauga, som mellom anna har skrive ei bok om korleis dei tyske mellomlaga arbeider. - Tyskarar tek ikkje for mykje risiko, korkje på vegner av seg sjølve eller kollektivet dei er del av. - Fyrst og fremst er de vel konservative? Heime nyttar eg ikkje kontantar. Her derimot går det knapt an å nytta bankkort. - Men det handlar om kreditt. Tyskarar er svært varsame med kreditt. Det er noko som angelsaksarar held på med. Å nytta kredittkort er å skapa skuld. Difor vil dei ikkje nytta det. Berre sjå på kor gale det gjekk i England og i USA, er tanken her. Tyskarar vil betala med kontantar som dei har spart seg til. Dei vil ikkje missa kontrollen, difor vil dei sjå pengane reint fysisk. I Tyskland er ekte økonomi industriprodukt og konkret og god service som ein ser. Finansnæringa her er som du veit, mykje mindre enn ho var i USA og i Storbritannia. Men det var altså Tyskland og euroen. Eg skriv to reportasjar, ein som meir omhandlar Tyskland isolert og bakgrunnen for den noverande eurokrisa, og så ein om kva Tyskland kan gjera for euroen. Men det kjem sjølvsagt til å vera overlappingar. Fattig stat | Kan den tyske staten berga euroen åleine? Både det lange og det korte svaret ser ut til å vera nei. Resten av Europa har mistydt eit eller anna. Den tyske staten er i dårlegare økonomisk forfatning enn det gjennomsnittsstaten i EU er. Tyskland har ein folkesetnad som vert stadig eldre, og stadig meir må betalast ut i pensjon. Fødselsratane har bite seg fast på under 1,5 per kvinne. Det er altså ikkje staten som er rik, det er tyskarane som er rike, som stort sett alle andre germanarar. Spania, til dømes, har langt mindre statsskuld enn Tyskland. Og i 2012 skal regjeringa i Berlin låna endå meir enn dei låner i år. "Det tyske gjeldsnivået er urovekkjande", seier statsministeren i Luxembourg, Jean-Claud Juncker, som styrer eit land som berre har 20 prosents statsskuld. Eller som den finanspolitiske talsperson for Dei Grøne i Bundestag, Lisa Paus, seier det med ein gong eg møter henne: - Vi likar å tru at vi er herskarane over universet, kongen i eurosona, det økonomiske lokomotivet som alle skal læra av, men sanninga er at vi ikkje oppfyller krava i stabilitetspakta som vi sjølve laga (under 60 prosent statsskuld av BNP og underskot på mindre enn 3 prosent). Skulda er på 83 prosent, og vi har stadig vekk minst -3 prosent i underskot. Retorikken samsvarar ikkje med røyndomen. - Kvifor er det slik? - Både folk flest og politikarar likar å fortelja enkle soger. Livet vert lett då. Dessutan har stort sett alle politiske parti vore med på å skapa denne situasjonen. Men på toppen kjem sameininga mellom aust og vest - som er det store tabuet i tysk politikk. Alle veit at ho kosta svært mykje pengar, og det er store grupper der ute som er frustrerte over kostnadene. Inst inne veit vi tyskarar at vi finansierte det heile gjennom låneopptaka og gjennom auka trygdeavgifter. Men tala vert ikkje lagde ope fram, og det er eit demokratisk problem. Det var dei som i si tid åtvara mot kostnadene, men dei tapte politisk. Tyske politikarar lærde ei lekse då, her er det berre å halda munn. Dessutan er det ingen som ynskjer å stempla austtyskarane. - Men du talar då om kostnadene? - Vel, kostnadene vart haldne løynde for veljarane, difor har det vore eit ope sår. Skal vi få såret til å gro, må vi tala om det. Dessutan kan vi vona at eit ærleg ordskifte kan gje tyskarar eit meir realistisk syn på stoda i den tyske økonomien, seier Paus. Rike germanarar | Likevel, og trass i den skrantande offentlege tyske økonomien: Om vi ser på den økonomiske balansen i heile euroområdet for 2011, er han slett ikkje verst. Ja, dei samla underskota på statsbudsjetta er på 4 prosent av det samla bruttonasjonalproduktet, men det altså er berre 1 prosent under kravet i EUs såkalla stabilitetspakt. Utan krisa hadde truleg euroområdet under eitt hatt overskot på statsbudsjettet. Om vi ser på den samla valuta- og handelsbalansen, er han endå mykje betre og ligg an til å verta på -0,6 prosent; innbyggjarane i euroområdet brukar berre litt meir enn dei produserer og sparer kvart år. Eit land som USA, derimot, har eit underskot på statsbudsjettet på 9 prosent og eit underskot på valutabalansen på 3,2 prosent. Hadde USA hatt dei same makrotala som eurosamarbeidet, hadde ingen tala om den dårlege amerikanske økonomien. Med andre ord: På mange måtar vert det feil å seia at eurosamarbeidet er inne i ei realøkonomisk krise. Årsaka til krisa ligg ein annan stad. Som Victor Norman seier. « Det er sjølve euroen som er krisa. » Eller som den tyske økonomen, Wilhelm Hankel, som vert intervjua i neste nummer, formulerer stoda: - Euroen er éin skreddarsydd dress som er laga for sytten personar av ulik storleik. Problemet er i grunnen nokså enkelt: Latinarane maktar ikkje å konkurrera mot teutonarane, som Churchill kunne ha sagt det. Euroen er det germanske språkområdet mot resten. I 2011 kjem tyskarane til å ha eit overskot på valutabalansen på 5 prosent av BNP, austerrikarane på side har eit overskot på 2,9 prosent og Nederland 7,3 prosent. Om vi lyfter blikket og ser på resten av det germanske området, har Danmark eit overskot på 5,4 prosent, Sverige på 6,4 prosent og oljerike Noregs overskot er på heile 12,9 prosent. Tek vi med eit anna delvis germansk område, Sveits, så ligg der overskotet på 12,2 prosent. Det germanske området av Europa ligg altså langt føre Kina som har eit overskot på 3,5 prosent. Konklusjonen er eintydig: Verdas fremste spare- og produksjonsområde er Germania. Korleis ligg dei sørlege landa i EU an? Spania har ein valutabalanse på -3,8 prosent, Frankrike på -2,5, Italia ligg på -3,7 og Hellas på -9,7. Vi talar altså om djupe kulturelle skilnader mellom det germanske språkområdet og resten av Europa. Før euroen vart desse store ubalansane ordna ved at søreuropearane stadig vekk devaluerte sin eigen valuta og at særleg tyskarane skreiv opp sin eigen. Det går ikkje lenger. Eurosamarbeidet har no to alternativ: Anten må kvar germanar i nord overføra ein stor del av inntekta si til latinarane i sør, eller så må latinarane byrja å produsera svært mange fleire varer og tenester og det fort. Eit tredje alternativ er at Sør-Europa slår seg sjølv konkurs. - Vi har prioritert feil | Så kvar var det at det skar seg? - Vi tyskarar har prioritert feil i lang tid no, seier Lisa Paus. - Vi har prioritert eksportsektoren og halde løningane nede i servicesektoren, som har altfor låge løner. Helse, butikk, utdaning, omsorg, i alle desse sektorane er lønene i Tyskland langt lægre enn i nabolanda. Den sektoren som er lønsleiande, er eksport- og industrisektoren, som har vore lønsleiande i heile etterkrigstida. Fagforeiningane der har synt liten eller ingen solidaritet med andre sektorar. På byrjinga av 2000-talet kalla internasjonal finanspresse oss den sjuke mannen i Europa. Det stemplet ville vi ikkje ha. Svaret vart å gjera vilkåra for dei som er nedst, dårlegare, medan dei som arbeider i eksportsektoren og gjekk inn i reformperioden med høge løningar, fekk halda lønene sine oppe. Skilnadene i lønsnivå har vore aukande i snart femten år, seier Lisa Paus, som går ved at partiet hennar ber sin del av ansvaret for utviklinga. Dei Grøne sat nemleg i regjering med Sosialdemokratane, SPD, og Gerhard Schröder, som samstundes som han liberaliserte arbeidsmarknaden, var den som i 2003 - 2004 under overskrifta "Agenda 2010" kutta kraftig i overføringane til trygda, offentleg tilsette og arbeidslause. "Agenda 2010" er elles eit god døme på det Wivel kallar den tyske aksepten for autoritært styre. Ei rekkje demonstrasjonar vart halde, éin i Stuttgart i 2004 samla over 500.000. Men sidan den tyske grunnlova legg ned forbod mot politiske streikar, vart det inga arbeidsnedleggjing, og til slutt var det berre to kommunistar av 603 medlemer i Bundestag som konsekvent røysta mot "Agenda 2010". - I Tyskland har vi eit uttrykk som seier at berre sosialdemokratar kan reformera økonomien. Schröder visste at dette er rett, men i prosessen sprengde han sitt eige parti, seier Michael Sauga. For i 2005 vedgjekk Schröder at "Agenda 2010" var mot folkeviljen og skreiv ut nyval. SPD fekk 21 prosent, det verste resultatet i etterkrigstida. Men det er samstundes liten tvil om at reformene har gjort store ting for tysk konkurransekraft og i tillegg reduserte arbeidsløysa frå 10 prosent i 2005 til 6,9 i dag, som er det lægste sidan den tyske sameininga. - Ja, for tysk konkurransekraft har reformene vore vellukka, seier Sauga, men peikar samstundes på at endringa byrja før "Agenda 2010" var vedteke. Kva skjedde? Dei fyrste som fekk svi, og det før euroen vart innførd, var offentleg tilsette. Mellom 1993 og 2000 vart det ikkje tilsett nye folk, og løningane som del av BNP gjekk ned med 1 prosent. Privat sektor fylgde raskt på. Kvar eining produsert fekk reduserte kostnader på 3,4 prosent mellom 1995 til 2000. Mellom 1997 og 2007 bruka Tyskland om lag 20 prosent meir per innbyggjar i offentlege kostnader samla sett. I eurosona var det same talet 40 prosent, og i Hellas 140 prosent. Kvar offentleg tilsett i Hellas fekk ein lønsauke på 112 prosent i same periode, gjennomsnittstalet i eurosona var 38, i Tyskland stod løningane for offentleg tilsette nær stille. Samla sett gjekk den tyske produktiviteten opp med 13 prosent mellom 2000 og 2009 medan gjennomsnittsløningane berre gjekk opp med 11 prosent. I Hellas gjekk gjennomsnittslønene opp med over 80 prosent. Kva var så konsekvensen av at tyskarane vart meir og meir produktive utan å taka ut særleg meir løn? At tyskarar akkumulerte kapital som måtte investerast eller beint ut sagt etast opp. Pengane vart enkelt og greitt sende til Sør-Europa der dei skapte enorme inflasjonseffektar. Når ein samanliknar prisutvikling av tyske varer med dei søreuropeiske, vert biletet nokså klårt: Mellom 1995 og 2008 gjekk prisane på varer produserte i Hellas opp med 67 prosent, i Spania var det same talet 56 prosent, i Portugal 47 prosent og i Italia 41 prosent. I Tyskland gjekk prisane opp med 9 prosent. Konklusjonen gjev seg kanskje sjølv: Euroen var og er ein feilkonstruksjon. Ein lærar frå aust | Reinar Deutschmann er lærar og voks opp i DDR. Han sit i Bundestag for FDP der han er kulturpolitisk talsmann. (Det heiter ikkje Riksdagen lenger, men for å gjera det heile ekstra forvirrande held Bundestag til i bygningen som framleis vert kalla Riksdagen. ) FDP kallar seg sjølv eit "nyliberalt" parti. Det er det partiet i Tyskland som sterkast har markert seg mot å hjelpa dei søreuropeiske landa gjennom overføringar, og det samstundes som partiet sit i regjering. Men samstundes er FDP herja av store interne konfliktar. Ein fraksjon, den Deutschmann er med i, står bak Angela Merkels politikk, ein annan, under leiing av opprøraren Frank Schäffler, seier nei til alle typar hjelp og seier at Tyskland skal overlata til marknaden å ordna opp. Før førre riksval lova FDP store skattelettar til tyskarane og fekk sitt beste resultat nokon gong med 14,6 prosent. No er dei Tysklands minst populære riksparti og ligg på 2 - 3 prosent på meiningsmålingane, langt unna sperregrensa på 5 prosent, noko som er paradoksalt sidan FDPs beinharde motstand mot hjelpepakkar til sør har stor stønad i det tyske folket. Wivel meiner han har forklåringa. Atter handlar det om truverde. - FDP er for tida eit idiotparti. Tyskarane kan gjerne seia at dei er samde i det FDP hevdar, men dei ser samstundes at partiet er heilt utan truverde. Dei lovar skattelette i ei tid då staten treng kvar ein euro for å demma opp for krisa, og dei har ikkje vore i stand til å levera på noko som helst etter at dei kom i posisjon. Tyskarar vil ha truverde, FDP har ikkje truverde. Det kan godt vera, men samstundes har FDP alltid vore kongevegen til makt i Tyskland. For fram til no har FDP sete i regjering i langt fleire år enn noko anna tysk parti i etterkrigstida. Og vert misnøya i FDP for stor, ryk fleirtalet til Angela Merkel. Germania | Sidan mannen heiter Deutschmann, vil eg diskutera Germania med han. - Eg kjenner meg heime i Skandinavia, i Nederland, i Tyskland og for den del i Sør-Tyrol. Roma og Athen er derimot eit framandt kontinent. Finst det ein tysk kultur utanfor Tyskland, og burde ikkje EU ha stogga ved Verona? - Når det kjem til kultur, har eg noko av den same kjensla. Kvar sumar er eg tre veker i Sør-Tyrol i Italia. Det er nesten som å vera heime, same kultur, same språk og same mentalitet. Men det er ikkje til å koma forbi at Europa deler den same historia og at vi står andsynes felles utfordringar. Difor meiner eg at kultursporet delvis vert eit blindspor. Eit politikarsvar der altså. Eg freistar igjen. - Kva med tillit? Eg trur få europearar vil seia at dei alltid lit på franske, italienske og greske leiarar og at dei ikkje tenkjer på å mjøla si eiga kake. Sjølv kan eg hugsa Helmut Schmidt, Helmut Kohl, Gerhard Schröder og no Angela Merkel, dette er leiarar som europearar flest har lite på og rekna for sikkert at tenkjer på Europas og Tysklands beste. Er dette åt å endra seg? For Tyskland vert meir og meir framstilt som ein fiende av Europa. - Her må vi halda tunga beint i munnen. Sjølvsagt er Tyskland ein leiande nasjon i Europa, og når det gjeld økonomi, er vi den leiande nasjonen. Dette meiner ikkje berre vi, dette meiner alle dei andre landa i EU. Men i og med krisa har det kome ei anna kjensle der ute. Vi får til dømes mykje meir negativ internasjonal presse. Kvifor? Av di vi krev at dei landa som har problem, skal endra den økonomiske politikken sin. Men Tyskland er ikkje åleine om dette: Alle landa i den nordlege delen av EU står samla bak desse krava, men det er Tyskland som får mest negativ merksemd. Det vi krev, er likevel berre rimeleg. Dei må byrja å betala ned på gjelda, dei må balansera budsjetta, og dei må byrja å sparka folk. Ja, sjølvsagt må dei sparka folk i offentleg sektor. Og då dukkar historia opp att. Dei gamle negative kjenslene frå krigen kjem fram att, særleg i Hellas. Dette er naturleg, men det er ikkje som det burde vera, seier Deutschmann og legg til: - Vi i Tyskland gjev dei milliardar av våre eigne pengar, og så ventar desse landa at vi skal beda om orsaking for dette? For meg er det svært underleg. Og den jamne tyskaren forstår det ikkje. Men vi lever med kritikken, og vi kjem ikkje til å slakka på krava! - FDP har alltid vore eit svært pro-europeisk parti. Men er det ikkje no på tide å gå ved at det var ein feil å taka søreuropearane med på laget? - Her må du atter skilja mellom to ting. Det var heilt rett å sleppa inn dei søreuropeiske landa, fyrst i EF og så i EU. Europa har no vore i fred sidan krigen, og dette har EU gjeve store tilskot til. For oss i Tyskland har dette vore ei unik historisk røynsle, og vi har sjølvsagt hatt store føremoner av dette. Hugs at vi var landet som starta to verdskrigar. Men når det gjeld euroen, vert biletet eit anna. Vi har gjort store mistak. Særleg gjeld dette Hellas, som braut alle reglar og som juksa i ekstrem grad med tala. Vi skulle ikkje ha late land som ikkje hadde balanse i bøkene sine, inn i eurosamarbeidet. Det går eg ope ved. Men hugs òg at det var ei raudgrøn regjering som sat med makta då Hellas fekk koma inn. Dei visste at Hellas juksa, men dei sleppte dei inn i alle høve. Dette var eit politisk vedtak, og no må vi andre rydda opp etter dette vedtaket. Her høyrer det med å nemna at opposisjonen totalt avviser denne framstillinga og viser til at Helmut Kohl var den som pressa gjennom eurosamarbeidet utan samstundes å krevja ein politisk union. Balanse frå 2016 | - Men når vi no veit kor gale det har gått, er det ikkje på tide å lata heile eurosamarbeidet fara? - Nei. Og majoriteten i FDP er framleis for den europeiske idéen. Ja, vi har populistar som Frank Schäffler som ikkje har ei løysing og seier at vi skal overlata alt til finansmarknaden, det er så. Men eg trur Schäffler har starta noko han ikkje lenger har kontroll over og som gjer han redd. Berre sjå på Facebook-sida hans, der har han no tilhengjarar som er høgreekstreme. Sjølvsagt ynskjer han ikkje slike, men det er konsekvensen av det han har sett i gang. Schäffler seier berre kva som er gale, men han har ikkje eit einaste svar å koma med. Men så var det altså påstandane frå Dei Grøne og Paus om den dårlege tyske offentlege økonomien og den vantande viljen frå regjeringa si side om å vedgå dette. Frå 1966 til 1969 var den djupt konservative leiaren av CSU, den bayerske avdelinga av CDU, Franz Josef Strauss, finansminister i Tyskland. Då han gjekk av, var den tyske statsskulda på 20 prosent av BNP. Strauss vart den siste finansministeren som reduserte den tyske statsgjelda både relativt og absolutt. No er skulda altså på 83 prosent, klårt høgre enn gjennomsnittet i EU. I den alt klassiske boka si frå 2009, This Time Is Different, viser Carmen Reinhardt og Kenneth Rogoff ved ein omfemnande bruk av historiske data at når statsgjelda vert på 90 prosent, reduserer dette den økonomiske veksten i ein økonomi med 1 prosent per år, og at det i tillegg vert nær umogeleg å betala ned på gjelda utan misleghald eller ved å taka i bruk inflasjonsvåpenet. Likevel er det ikkje måte på kor mykje Angela Merkel og finansminister Wolfgang Schäuble skryter av den offentlege tyske økonomien og fortel andre at dei må gjera det same som Tyskland har gjort: "Heile verda har stor tillit til både den politiske styringa og finanspolitikken til Tyskland" og ser på oss som "ei trygg hamn", sa Schäuble for to veker sidan. - Paus seier at den offentlege tyske økonomien ikkje er så god, og at det er på tide å seia rett ut at han langt på veg er så dårleg grunna sameininga. Det er eit faktum at Tyskland har ei statsskuld på over to billionar euro. - Ja, dette er det store spørsmålet, og det er ikkje lett å svara kort. Men sjølvsagt veit vi og visste vi at sameininga med DDR kom til å verta svært dyr. Alle var opne om problema, og alle ville at vi skulle taka denne kostnaden. Ingen nektar for noko som helst, og svært få angrar på at vi tok på oss desse utgiftene. Helmut Kohl tala om blømande hagelandskap i aust, vi lo litt av han då, men i min eigen heimby i Sachsen er det no "bløming", om du vil. Der er arbeidsløysa på 7,5 prosent, som er på gjennomsnittet for Tyskland og lågt i europeisk samanheng, og for kvart år som går, går produktiviteten i aust opp og kjem etter kvart til å gje gode tilskot til den tyske veksten. Men eitt går Deutschmann med på: Tyskland har eit stort gjeldsproblem og alle partia ber sin del av ansvaret. - Berre så det er klart: Den tyske gjeldsveksten starta lenge før sameininga. Kvar einaste regjering, uavhengig av farge og politisk ståstad, har påført oss litt meir gjeld, år for år, periode etter periode. Men det er fyrst med den noverande regjeringa at vi verkeleg gjer noko med problemet. Ja, det vil taka tiår å fjerna skulda, men vi har byrja. Peer Steinbrück, den førre finansministeren frå SPD, sa i langtidsbudsjettet sitt at den tyske staten måtte låna 65 milliardar euro for å finansiera underskotet i 2012. Vi har fått dette ned til 26 milliardar euro, 40 milliardar lægre enn han spådde. Og vi skal få bort heile underskotet, seier Deutschmann. For i 2016 vert det innført ein ny tysk grunnlovsparagraf, ein paragraf som Tyskland har tvinga Spania til å føra inn og stadig tvingar alle andre euroland til òg å føra inn; paragrafen vert i Tyskland kalla "skuldbremsa". - Både på føderalt og delstatsnivå vert det frå det året av ikkje lenger høve til å taka på seg ny skuld. Heretter skal den tyske staten leva av det han får inn i skattar og avgifter. Og når eg høyrer kva min kollega Lisa Paus seier, må eg få trekkja litt på smilebandet. Dei Grøne har stilt spørsmål ved om Tyskland skal ha ein bilindustri. Du kan gå attende og spørja henne om korleis ho har tenkt å verta kvitt den offentlege skulda utan dei éin million arbeidsplassane i bilindustrien. - Eitt siste spørsmål: Dersom FDP gjer så mykje bra, og de representerer det synet som tyskarar flest har på skatt og skuld og offentleg sektor og overføringar til Sør-Europa, kvifor går det åt skogen på meiningsmålingane? - Eg likar å kalla det eit persepsjonsproblem, nemleg skilnaden mellom røyndom og kva som vert oppfatta som røyndom. Medan tyskarar brukar pengar som aldri før og får stadig betre liv, seier dei samstundes at vi er eit utviklingsland, og at vi sit fast i myra. Men faktum er altså at økonomien veks, at vi har nokre av dei lægste arbeidsløysetala i Europa, og dei er lægre enn nokon gong sidan sameininga. Men slik er det politiske livet, ja, vi i FDP har vore for dårlege til å taka ære for alt som går godt, medan CDU har vore svært gode. No har vi media etter oss: Vi kan ikkje gjera noko rett i deira augo. Men alt dette vil endra seg. Slik er politikken. Så også her er vi germanarar like, for også Noreg er eit av verdas rikaste land, og likevel går alt feil veg. Og her er vi kanskje på sporet av den stortyske suksessen. Vi er best på sutring, og sutrarar er ikkje nøgde med å ha nok, vi vil ha meir. Immer weiter. Den eksentriske onkelen | I den fyrste boka om Arne Næss etter at han døydde, er filosofen og miljøaktivisten skildra godt, men det verkeleg fælsleg hjartelause kunne kome betre fram. Sakprosa Truls Gjefsen: Arne Næss. Et liv | Cappelen Damm 2011 | Filosofen Arne Næss døydde i 2009. No er den første heile biografien komen, skriven av Truls Gjefsen, som alt har skrive biografiar om Finn Alnæs, Hans Børli og Peter Christen Asbjørnsen, alle desse diktarar eller eventyrforteljarar. Dessutan har Gjefsen sjølv måtta bli berga opp frå ein bresprekk der han hadde hange opp ned etter den eine skien. Han skulle difor vera godt kvalifisert til å skriva om ein som laga eventyr om seg sjølv og leika med døden, men alltid vart berga, medan folk kring han døydde som fluger. Næss ønskte seg ingen biografi, men kan ikkje klaga: Mot slutten av livet vart han ei gullgruve for forlag som selde den eine meir absurde boka om og med han etter den andre. Med Næss som viljug deltakar. Gjefsen sjølv nemner i boka at det var konkurranse mellom forlaga om å gje ut den siste boka av og om Næss før han døydde. Slik må det òg ha vore konkurranse om å gje ut den første boka etter at han døydde, ein konkurranse Gjefsen og forlaget hans altså no har vunne. Omstende og flaks | Så vi har alt fått svar på eit første spørsmål: Kvifor endå ei bok om Næss? Forlagspengar. Samstundes kjem vi ikkje frå at uavhengig av dette oppfyller Næss eitt viktig krav for å få ein biografi: Han var større enn seg sjølv. Då spelar det inga rolle om han var det i kraft av seg sjølv eller omstende. I Næss' tilfelle var det nok mykje omstende: Det er naturlegvis fælt å veksa opp på vestkanten i Oslo med tenestejente og tenarar, men det er bra å disponera 9 millionar (omrekna til dagens kurs) når ein skal studera og reisa kring i Europa i ei tid utan lånekasse. Det er òg bra å ha flaks med tilsetjingskomiteen som tilset ein i den einaste filosofistillinga ved Universitetet i Oslo. Då vert ein stor når landskapet kring ein er flatt. Og endå større når ein bokstavleg og nasjonalistisk klatrar opp på dei høgste fjelltoppar, like etter krigen, som om ein var ein vertikal Thor Heyerdahl. Seinare vart Næss stor av di han kunne surfa øvst på den andre bylgja etter 1968, miljøvernbylgja. Den første, med Marx og greier, truga med å drukna han. Heilt til slutt vart han lyft opp til dei store høgder av TV og media, etter kvart som klovn. Eksentrisitet | Men kva hadde han sjølv å by på? Først og fremst denne eksentrisiteten sin, kopla til filosofien. Det skal vera vanleg i velståande syskenflokkar at eitt sysken vert den eksentriske onkelen / tanta. Psykologane David Weeks og Jamie James trekkjer fram desse kjenneteikna i si forsking på eksentrikarar: ikkje-konformisme, idealisme, intens nyfikne, lukkeleg forgjord i ein eller fleire hobbyar, veit særs tidleg i barndomen at ein skil seg frå andre, høg intelligens, sterke meiningar, uvanlege måtar å leva og eta, ikkje interessert i meiningane til andre, rampete form for humor. Det meste av dette passar på Næss, som altså i tillegg var professor i filosofi. Men her òg kom omstenda til hjelp: Etter krigen var det stive borgarlege åtferdsmønsteret i ferd med å losna. Dei høgåndelege motstandarane til Næss såg meir og meir ut som om dei høyrde til ei gamal tid, medan han varsla om ein ny fridom. Sakleg tvisyn | Så, korleis skulle ein biografi om Næss skrivast? Her er fleire mogelegheiter. Ein kunne laga ein hagiografi, som særleg amerikanske økosofar ville lika. Eller ein kunne putta han inn i ei mytisk forteljing. Nina Witoszek har gjort noko slikt og sett på Næss som den typiske norske natur- og hyttedyrkaren. Ein kunne til og med tenkja seg å setja Næss inn i ei Peer Gynt-forteljing: Dei likna på kvarandre. I Wien vitja Næss ei dårekiste. Men trefte han Den framande eller Knappestøyparen? Var han så mykje større enn seg sjølv at han var seg sjølv nok? Men i alle høve er det to ting ein biografi må gjera greie for, av di dei er dei to viktigaste i alle liv: makt og kjærleik. Gjefsen har valt ei tradisjonell framstillingsform, ei krønike, utan å tvinga hendingane inn i ei avrunda forteljing. Han skriv sakleg og unngår å dela ut moralske domar, sjølv om det saklege tvisynet innbyd til både fordøming og hyllest. Biografiteksten har same temperatur, sjølv om hendingane er dramatiske eller trivielle. Stor litteratur vert aldri teksten, slik det hender i enkelte andre biografiar, til dømes Jørgen Sandemoses biografi om Aksel. Ein gong greier han likevel ikkje å la vera å spørja, både seg og oss, om ikkje desse "practical jokes" Næss vart så omtykt for, eigentleg berre var vanlege silkerampestrekar frå Oslo / Bærum. Eller endå verre: Bernt Vestre har fortalt meg at Næss ein gong nesten tok livet av han på dette viset. Det verkeleg fælsleg hjartelause i Næss kunne ha kome betre fram. Makt og kjærleik | Og ja, krønika handlar om makt og kjærleik. Vi får høyra om alle kjærleikstilhøva til Næss, frå han er liten til han er olding, men nesten utan detaljar og dveling som ville gjort at lesaren synest det vert privat og pinleg. At han heile livet er polygam og stadig vert pubertetsforelska, passar elles godt med Næss' eige ønske om aldri å verta vaksen. Og vi får høyra om universitetsmaktkampane. Men ein kan naturlegvis undra seg om det har særleg allmenn interesse? Viktigast er likevel at Gjefsen skriv mest om den filosofiske utviklinga til Næss, og med tilstrekkeleg intensjonsdjupn til å få fram distinksjonane Næss streva med, likeins alle omgrepsruinane han etterlét seg. Ikkje minst det siste får han fram: At doktorgraden hans bryt saman i sjølvmotseiing i sluttkapitlet; at den empiriske semantikken han satsar på etter krigen, teoretisk i hovudverket Interpretation and Preciseness og praktisk i dei UNESCO-finansierte førekomstanalysane av ordet "demokrati", til slutt berre etterlét seg læreboka En del elementære logiske emner som noko varig. Filosofi-PR | Når det gjeld universitetspolitikk, får Gjefsen godt fram innsatsen hans for samfunnsvitskapen i Noreg, særleg grunnlegginga av Institutt for samfunnsforsking, utan at Næss' teoriar om samfunnsforsking vert ståande. Ikkje minst gjer Gjefsen godt greie for korleis Næss forma om og bygde ut examen philosophicum. Vi er mange filosofar i Noreg som står i stor takksemdsgjeld for det han har gjort for filosofifaget. Eksentrikaren var den beste PR-mannen vi kunne hatt. Rett nok er det nokre av anekdotane Gjefsen gjev att, som eg har fått fortalt med ei anna meining. At Næss sat og spretta opp avhandlingssidene under disputasen til Johan Fredrik Bjelke, har eg nok høyrt, men ikkje som uttrykk for personleg forakt for den tidlegare nazisten. Tvert om fekk han tilsett Bjelke i fast stilling; Bjelke sjølv uttrykte seinare djup takksemd overfor Næss. Og kva med desse bergenske tjuagutfilosofane, Ofstad, Haaland og Tønnessen? Var dei så harmoniske vener med Næss heile tida? Var det ikkje snarare slik at dei rømde frå han? Uklårt vatn | Særleg i framstillinga av miljøaktivisten, eller snarare den teoretiske miljøaktivisten - for Næss pla dukka opp i lenkjegjengar fyrst på slutten, når VG-fotografane var komne -, er Gjefsen god: Både godt og vondt kjem klårt fram, kan henda mest det siste. At han var ein nyttig frontfigur, kan henda nyttig idiot, men at djupna i djupøkosofien når alt kom til alt, var grunnare eller uklårare enn ein skulle venta seg av ein som åtvara mot at når ein ikkje såg botnen i eit vatn, kunne det koma av at vatnet var uklårt. Men har vi han no? Han slepp nok unna her òg. Med det næssianske smilet. Sjølv ikkje Substansen eller Naturen kunne stå imot det. Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Superbiografen | Simon Sebag Montefiore er ute med ny biografi - denne gongen om ein by. Sakprosa | - Historia om Jerusalem er eit stykke verdshistorie, meiner Montefiore, som er i Oslo denne veka for å lansere den siste boka si, som ber den ambisiøse tittelen Jerusalem. Biografien. - Det er ein ambisiøs tittel, og det er ei ambisiøs bok, seier 46-åringen. - Eg ville skrive ein ny type historie som tek utgangspunkt i personane som skapte byen, ikkje i arkitekturen og bygningane, noko som så ofte er tilfellet, kanskje særleg i Jerusalem. Eg skriv alltid bøker for meg sjølv, først og fremst. Dette er boka om Jerusalem som eg alltid har hatt lyst til å lese. Resultatet er eit kompakt verk på over seks hundre sider som guidar lesaren gjennom tre tusen år med krig, øydelegging, herjing, plyndring, massakrar og valdtekter, sinnssjuke despotar og intrigante elskarinner, men me vert samstundes kjende med briljante leiarar og eventyrlege einskildlagnader, i tillegg til ukjende sider ved kjende historiske personar. Visste du til dømes at kong Herodes farga håret? - Eg ville skrive ei bok som er tilgjengeleg for alle. Samstundes skulle ho innehalde alle fakta, alle namn, alt som høyrer med når ein skriv om verdas religiøse hovudstad. Eg ville dessutan ha med alt det forfattarar og historikarar aldri skriv om når dei skriv om Jerusalem, nemleg kvinner, sex, mat, poesi og musikk. Jerusalems historie er full av alt dette. Arbeidsnarkoman | - Det var tre årsaker til at eg ville skrive om Jerusalem, fortel Montefiore, som frå før er mest kjend som forfattar av Den unge Stalin og Stalin. Den røde tsarens hoff, attåt biografien om Potemkin og Katarina den store. - Eg er sjølv jøde og har eit sterkt forhold til byen, især til Klagemuren, som er ein heilag stad for meg. Dessutan har Montefiore-familien sterk tilknyting til byen, eg har sjølv besøkt Jerusalem frå eg var tre år, kanskje yngre; familiemottoet vårt er "Jerusalem!". Sist, men ikkje minst så må Jerusalem vere den mest interessante byen i verda for ein historikar. Montefiore brukte tre år på å skrive boka, noko som er overraskande kort tid med tanke på det enorme kjeldetilfanget. - På mange måtar hadde eg førebudd meg heile livet på å skrive om Jerusalem. Det har alltid vore draumen min. Mange trur at det bak den overveldande produksjonen av ambisiøse, historiske verk det siste tiåret frå Montefiores hand står ein heil skokk av assistentar, sekretærar og feltforskarar. - Nei, nei, det er berre eg, forsikrar Montefiore, eller Sebag, som han helst vert kalla. - Under arbeidet med Jerusalem hadde eg ein assistent som av og til hjelpte meg med å setje om tekstar frå arabisk. Det er det heile. Når eg fyrst arbeider med eit prosjekt, går eg heilt opp i det. Heldigvis har eg ei tolmodig og forståingsfull kone. Ho er suksessfull forfattar, ho òg. Bankmann og krigskorrespondent | Ekteparet Santa og Simon Sebag Montefiore vankar i dei finaste krinsar i heimlandet. Dei er omgangsvener med prins Charles og David Cameron og kjenner dei fleste som det er verdt å kjenne i den britiske sosieteten. Simon er elles ikkje uvan med kjendisar. Faren, Stephen Sebag Montefiore, var lækjar og psykiater og hadde mange høgt profilerte pasientar, som Peter Sellers og Peter Cook, som alle gjekk inn og ut av barndomsheimen. Vesle Simon fekk diskresjon inn med morsmjølka. Dersom han lét seg freiste til å fare med sladder, ville faren misse alle pengane sine, truga mora. Før han gifta seg og vart forfattar og historikar på heiltid, prøvde Sebag ut vidt ulike karrierar. Først jobba han som bankmann i New York, utan heilt å ha den store lidenskapen for finanssaker. Etter samanbrotet til Sovjetunionen reiste han rundt i dei tidlegare sovjetstatane og livnærde seg i fleire år som korrespondent og krigsreporter. - Eg hadde alltid vore svært fascinert av Russland, og då høvet baud seg, reiste eg dit, fortel Montefiore, som meiner han lærde mykje av journalistikken. - Mellom anna lærde eg å grave opp scoop og å gjere historier tilgjengelege. Men til sjuande og sist ønskte eg å skrive noko som varer lenger enn avisartiklar. Dessutan hamna eg i livsfare eit par gonger og kom fram til at eg ikkje var viljug til å ofre livet for artiklar som eg fekk 400 dollar stykk for. Den fyrste boka, Potemkin og Katarina den store, vart ein kjempesuksess, slik alle bøkene hans har vorte til no. Også nyvalde president Vladimir Putin lika boka og gav forfattaren tilgang til hittil utilgjengeleg arkivmaterial om Stalin - ei gullgruve for ein historikar. - Eg står ikkje like høgt i kurs i Russland i dag, kommenterer Montefiore tørt. Press frå alle kantar | - Bøkene om Stalin, særleg om den unge Stalin, var lette å skrive samanlikna med denne boka om Jerusalem. Alle dei store verdsreligionane har ein eigarskap til Jerusalem, og det finst usemje og kontroversar rundt nesten kvar einaste linje i boka. I tillegg låg det mange forventningar i lufta. Jødane forventa at eg skulle skrive om korleis dei har budd uavbrote i Jerusalem sidan byen vart grunnlagd, noko som ikkje er sant, medan kristne ville eg skulle skrive at det var jødane som drap Jesus, noko som heller ikkje er sant. Samstundes kjendest det som om alle offera etter holocaust kikka meg over skuldra medan eg skreiv, som for å kontrollere at eg forvalta historia deira på ein god måte, fortel Montefiore. - Var det vanskeleg å halde på objektiviteten? - Ja, det var ei utfordring. Eg måtte skilje meg av med meg sjølv og med Montefiorane. Eg ville jo ikkje skrive historia til jødane, eller til dei kristne, eller til muslimane. Eg ville skrive om dei alle samen, om byen som ein heilskap. Etter tre år med mykje reising, endå meir skriving og lesing og knapt ein einaste fridag ligg eit nytt, stort prosjekt i startgropa. - Den neste boka mi skal handle om Romanovane. Etter Jerusalem er ikkje det så ambisiøst, i grunnen. Men akkurat no veit eg ikkje om eg nokon gong vil orke å skrive ei ny bok. Eg er ikkje noko overmenneske. Eg vert sliten innimellom. Eg er sliten no. Svikne av tida | Marit Eikemo slepper gråten ut i små porsjonar og skaper eit driv som slår meg knockout. Roman Marit Eikemo: Samtale ventar | Samlaget 2011 | Leiaren for litteratursymposiet i Odda, sjangerkunstnaren Marit Eikemo, har med Samtale ventar skrive sin tredje roman. Også den krinsar kring den isolerte outsideren. Eks-journalisten Elisabeth Brenner har gått på ein smell og er på attføring i NAV. Gjennom eit forskingsprosjekt om språkendringar i fem norske industrikommunar får ho arbeid: Ho skal kartleggje dialektane i kommunen Einvik medan etterkomarane av innflyttarane framleis er i live. Ho tek inn på ein brakkeby på den vesle staden og viklar seg gradvis inn i ulukkelege relasjonar. Problemet er at oppdraget hennar handlar om nærleik og tillit. For å få samla inn den naudsynte informasjonen, må ho vere ein slags forløysar: Ho må få informantane i tale. I kraft av oppdraget som samlar, får ho raskt ei viktig rolle. Innbyggjarane må opne seg, slik at dei avdekkjer den eigentlege dialekten sin. Men dette vert problematisk, for kor går grensa mellom jobb og privatliv, når innhaldet i det dei faktisk fortel (draumar, kriser, liva deira), etter kvart får meir merksemd enn sjølve dialektforma? Ettersom tida går, ser Elisabeth at objekta for forskinga vert til eineståande subjekt, og ei snikande kjensle av moralsk ansvar sig innover henne. Ho kjem i nær kontakt med ulike lagnader, og ein avgrunn opnar seg. Skarpt blikk | Eikemo har eit skarpt blikk for dei som fell utanfor, ho teiknar menneskeleg skuld, skam og lengt på ein utruleg dristig og mørk måte. Ved å framstille Einvik-innbyggjarane som levande samtidsruinar syner Eikemo desse menneska som vitne om ei tid då verftsindustrien gav meining og retning. No er jobbane borte, og staden har gått i meiningslaus kvilemodus. Litterær jakt | I jakta på dialektane får Elisabeth tak i gamle opptak, røyster som ikkje lenger finst. Slik kan Eikemo drive ei litterær jakt på noko som alltid er tapt: Den diakrone og ustoppelege utviklinga av talemåtar i nådelaus utvikling vert eit bilete på ei fortid som er omme. Som elva som aldri er den same elva, men berre renn og renn. Å vere dialektforskar er ei retrospektiv øving. Eikemo syner ein person som må takle det å grave i ei fortid som alltid er forbi, som spor som er viska ut i sanden. Skikkeleg misantrop | Dette er ei bok der forfattaren skånsellaust dissekerer nærleiken mellom menneske og syner kor vanskeleg intimitet er. Hovudpersonen responderer på veikskap, både eigen og andres, med forakt. Ho er ein skikkeleg misantrop. Men Elisabeth ser sitt eige problem: Ho meiner sjølv at det er noko gale med henne, at ho har for mange låste dører. Sjølv dei som likar henne, foraktar ho: Ho veit at ho ikkje er verd å like. Dermed forgiftar ho alle spede forsøk på venskap og kjærleik. For Elisabeth ber på ei stor sorg. Eikemo slepper gråten ut i små porsjonar og skaper eit driv som slår meg knockout. Sjølvforakta stengjer Elisabeth ute frå nærleiken, og alle forsøk på intimitet endar øydelagt. I møte med menneska i bygda syner ho ein sårleik som verkar forførande på mange menn. Og ho lèt seg rive med, men trekkjer seg alltid, til slutt: « Eg hadde alltid søkt mot det lyssky, det som bare kunne delast mellom to. Ekte intimitet hadde bare oppstått i løynde rom. Straks andre fekk sjå, observere og tolke, hadde det som var stort blitt lite. Det hadde forsvunne og blitt borte. » Pageturner Eikemo formidlar syrgjeleg lengt og menneskeleg grenseløyse i tette og gode dialogar. Ho har skapt ein pageturner. Boka er ei sår skildring om to parallelle historier, om ein forlaten tettstad og ei sorgtung kvinne. Eikemo maktar å vikle kvinna og staden saman til ei historie. Både kvinnekroppen og tettstaden er etterlatne, svikne av tida. Dei står att, tomme og utan røyndom, som ein utdøydd dialekt. Eskil Skjeldal er stipendiat ved Menighetsfakultetet og melder bøker for Dag og Tid. Gjeldsunionen | Noko er gale i Italia. Minimal vekst i fleire år, for låge skatteinntekter og for store låneopptak har ført landet ut i eit svært vanskeleg uføre. No er dei avhengige av at Tyskland er med på å berga dei. Tyskland - som i motsetnad til Italia går godt etter fleire år med knallhard budsjettdisiplin, låg lønsutvikling og ein vekst på over 5 prosent. Berre synd for Italia at statsminister Berlusconi då har kalla forbundskanslar Merkel for dei mest obskøne ting. Hellas, Italia, Spania og Portugal har diverre ikkje skjøna at å vera eit EU-land med felles valuta krev nettopp streng budsjettdisiplin. Då kan ein ikkje driva med stadig nye låneopptak, kreativ bokføring og underrapportering av den økonomiske situasjonen. Ein sunn økonomi der staten og dei offentlege finansane står støtt, er sjølve berebjelken i kvart eit samfunn. Ikkje minst i det moderne samfunnet der den offentlege sektoren er så stor. Misheld ein økonomien, set ein samfunnet i spel. Ei ungdomsarbeidsløyse på over 20 prosent, som ein opplever i Italia i dag, er farleg. Det er difor trist og provoserande å sjå korleis land etter land i EU har rota det til med udugelege politikarar og manglande økonomisk styring. EU har ikkje minst spela ei viktig siviliserande rolle i Aust-Europa dei seinaste tiåra, men har svikta på eit svært viktig område for ein union: å sikra ein stram budsjettpolitikk land for land innanfor ein felles valuta. Og EU kan ikkje berre skulda på underrapportering frå dei landa som no er i krise. Den usunne politiske kulturen som ein finn i desse landa, har vore godt kjend lenge. EU skal såleis ha for den gode viljen, men har vore altfor naive. EU som politisk system er for svakt med for få høve til sanksjonar. Den politiske eliten i Brussel har vore for velmeinande, utan å ta inn over seg dei utfordringane som ligg i ulik politisk kultur landa imellom. Godt innspel frå barnevernpanelet | Barnevernpanelet føreslår at det skal opnast for lettare adopsjon av små born som er hjå fosterforeldre. Det er ikkje uproblematisk. "Små barn som har vært under omsorg i 2 år, skal som hovedregel bli boende i fosterhjemmet", står det i rapporten. Panelet føreslår vidare at barnevernet må avklara med mogelege fosterforeldre om dei er viljuge til å adoptera, dersom det er trong for det. I tillegg skal dei biologiske foreldra få mindre høve til å anka vedtak om adopsjon. Framlegget er ikkje uproblematisk. Det kjem an på kor tett kontakt dei biologiske foreldra har hatt med barnet. Kor stor sjanse er det for at situasjonen for dei biologiske foreldra kan betra seg? Ofte er det rusmiddel som er grunn til foreldresvikten. Kor stor er sjansen for tilbakefall? Her er det ofte snakk om skjøn som gjer vala vanskelege. Ikkje minst dersom sjansane for anke skal reduserast. Men trass i dette - framlegget er godt og viktig. Ein må alltid leggja vekt på kva som er til det beste for barnet. Det er og blir ein stabil busituasjon med same foreldre over lang tid. Har ein fireåring budd to år med same fosterforeldre, må ein som hovudregel syta for at barnet vert verande hjå desse fosterforeldra til det er vakse. Same kor trist det måtte vera for dei biologiske foreldra. Så vil ikkje situasjonen vera statisk og absolutt. I mange tilfelle kan ein ha nær kontakt med biologiske besteforeldre, onklar og tanter, og gjerne biologiske foreldre òg, om dei skulle vera i stand til det. Barnevernet må bidra til fleksible ordningar om det er grunnlag for det. Poenget er å skapa ein stabil situasjon i dei avgjerande oppvekståra. Det er å vona at rapporten gjev det viktige arbeidet barnevernet gjer, meir merksemd. Eit godt barnevern i kommunane er ei billeg investering i framtida. Skandalen i Dagbladet | I tjuefem år har det vore tyst. Alle i det norske sjakkmiljøet måtte halda kjeft for ikkje å øydeleggja omdømet vårt og den privilegerte plassen til sjakkspaltene mellom teikneseriane. Men altså, konfliktar og intrigar har det vore. Sjakk-Noreg hadde òg nokre høgre-venstre-konfliktar på ulike nivå, særleg i 1930-åra då eit norsk landslag frå det "borgarlege" Sjakkforbundet deltok i naziolympiaden i München. Sjakkspelarane i Arbeidernes Idrettsforbund heldt seg den gongen i 1936 borte og markerte såleis fråstand til borgarskapen. Ein som ikkje kunne gløyma denne striden, var Thor Støre (1924 - 2001), stortingsrepresentant for Venstre i 1969 - 74, ein sterk sjakkspelar, men framfor alt ein markert sjakkspaltist i Dagbladet. Spaltene til Støre var ofte frisk lesing med mykje laust krut. Og redaktørane i Dagbladet følgde nok ikkje særleg godt med på kva Støre kunne finna på mellom sjakktrekka. Men sleivsparka til Støre irriterte den profilerte høgremannen, tidlegare politisk redaktør i Morgenbladet, og sjakkspalitist i Aftenposten, Knut Bøckman (1932 - 2008). Bøckman var som ingen andre oppteken av den perfekte fasaden til det ærverdige sjakkspelet. Den daglege spalta til Støre levde sitt eige uføreseielege liv inntil ein dag midt på 1980-talet. Med referanse til deltakinga i nazi-OL femti år tidlegare produserte Støre den dagen dei uhyrlege orda som norske sjakkspelarar alltid vil hugsa ordrett: "Det er ingen vesensskilnad på høgrefolk og nazistar, berre ein gradsskilnad." Då vart det liv i sjakkmiljøet! Det vart sagt at Bøckman med sine mange kontaktar i presseverda tok affære. Støre fekk sparken - fortent, må ein vel kunna seia - men den leie saka vart aldri skriven om. Før no. Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk. Stortinget må ta ansvar | Vi er no i ferd med å sjå resultatet av statsminister Jens Stoltenberg og Arbeidarpartiets vågale helsereform frå 2001. Reforma kjem ikkje til å få eit godt ettermæle. Målet med helsereforma var tredelt: å auka kvaliteten på medisinsk behandling, å gjera medisinsk behandling like tilgjengeleg for alle og å auka effektiviteten på sjukehusa. Verkemidla var samanslåingar og vektlegging på økonomiske tilskuv. Ei undersøking offentleggjord i sommar syner at sjukehuslækjarane er kritiske til reforma. Ein stor del av lækjarane synest at reforma er i konflikt med lækjarprofesjonen, og at økonomiske føringar får prioritet over dei medisinske. Det er svært alvorleg. For tida står det kanskje verst til ved Universitetssjukehuset i Oslo. Samanslåinga av Oslo-sjukehusa vart mogeleggjord ved helsereforma og er ei vidareføring av trua på at store einingar er best. Situasjonen er no så alvorleg at hovudtillitsvald for lækjarane, Aasmund Bredeli, ser grunn til å åtvara mot at sjukehuset skal kollapsa. Kva er så responsen frå regjeringa på eit slikt alvorleg varsku? Det er å stå beinhardt på at samanslåinga vart rett, og at budsjetta skal haldast - uansett. Eit døme på dette fekk vi i siste utgåve av NRKs Søndagsavisa. Der framførde Bredeli argumenta sine med truverde. Talsmannen for regjeringa, derimot, statssekretær Robin Kåss, møtte argumenta med det same om att og om att - nærast mekanisk utan evne til å ta inn over seg situasjonen: Sjukehuset og styret må ta ansvar for å halda budsjettet. Slik tale er uansvarleg. Kåss er berre sendebod for statsråden, statsministeren og regjeringa. Så der er det altså ingenting å henta. Difor må Stortinget ta ansvar og påleggja regjeringa å gje sjukehuset levelege vilkår. Den rette fienden | Occupy Wall Street - berre endå ein kanarifugl som vil verta overteken av valdelege utgrupper, som i Göteborg eller Seattle? Eller skjer det noko anna no? Så er det skjedd endå ein gong: Folkelege protestar fyller fyrstesidene over heile den industrialiserte verda. Endå ein gong vert det stilt spørsmål om dette kan verta noko meir enn spreidde protestar, noko som kan veksa fram og verta del av partisystemet. Her er det jo det problemet at i et topartisystem som i UK og USA er nett slike grupper vanskelegare å fanga opp enn i fleirpartisystem (som i Tyskland der Dei grøne har kunna fanga opp opinionsrørsler). Tap av draumen | Kva vil dei så? I USA er det ikkje treffsikkert å seia at Occupy Wall Street vil ha meir likskap. Likskap er som kjent eit fy-ord i USA. Der er det meir tale om ein protest mot bortfallet av den amerikanske draumen - svekkinga av sosial mobilitet. Dei vulgært rikaste, den eine prosenten som håvar inn det meste, tener like så mykje om året som den tredjedelen som er svakast. Middelklassa er òg råka. På to år, frå juni 2009 til juni 2011, er den gjennomsnittlege inntekta for middelklassa falle med 6,7 prosent. Målingar syner at amerikanarane er pessimistiske. Time Magazine kunne i siste helg melda at 81 proent av amerikanarane meiner at økonomien går i feil retning. Det er denne kjensla som gjer at pene husmødrer og maskinarbeidarar, dei som Nixon på 70-talet kalla "the silent majority" og som utgjorde mykje av maktgrunnlaget hans, no melder seg i demonstrasjonane. Det er arbeidsløysa, den låge veksten og dei mange tvangsauksjonane, saman med grådigheita til dei feite kattane ("iaugefallande forbruk", som Thorstein Veblen kalla dei), som får Main Street til å ty til gatene. For ikkje berre har bankdirektørane og finansmeklarane soge opp i seg skattepengane som vart brukte til å berga dei skakkøyrde bankane. No må staten gjera opp for all gjelda som bankane har teke på seg, og det skjer gjennom å kutta offentlege utgifter, noko som sin tur råkar vanlege menneske, som på område som helse, eldreomsorg, transport og liknande. Kjensla av å betala to gonger for finanssektorens ville ritt, er difor sterk. Leiarlaust? Endå ein gong vert det klaga på at rørslene ikkje har noko klårt program, og at dei ikkje har kraftfulle leiarar. Det kan endra seg. Det viktige no er at den breie rekrutteringa gjer det vanskelegare i USA for republikanarane å køyra fram sitt ideologiske arsenal og brennmerka protestantane med ord som "sosialisme", "klassekamp", etc.. Dette er slik og blitt ein kamp om hegemoniet i striden om definisjonar av krisa. Difor er det ikkje tilfeldig at Paul Krugman i NY Times slår fast at endeleg har sinte folk, i motsetnad til Tea Party-rørsla, retta sitt sinne mot den "rette" fienden, dei som gjer gale og har sloppe for lett. Occupy Wall Street kan gjera slutt på den immuniseringa som dei feite kattane har fått smurt seg inn i. Men kan Barack Obama fylla segla med indignasjon med sine ord og få skipet i eigen retning? Tragisk er det at USA aldri fekk eit sosialdemokratisk arbeidarparti. No gjeld det å fylla rommet til venstre med plan og medvite strategi. Enno har ikkje denne venstrerørsla funne seg ein historisk referanse som Tea Party (etter teen som vart kasta ut i Boston hamn i protest mot den britiske skattlegginga av koloniane utan representasjon i 1773). Men gløym ikkje at USA har ein lang radikal tradisjon av sosial protest. Eg gjer framlegg om at den nye rørsla kallar seg "Norman Thomas sine vener". Thomas (d. 1968) var kandidat for det amerikanske sosialistpartiet i seks presidentvalkampar frå 1928 og ein av grunnleggjarane til The American Civil Liberties Union. Det er ein arv som kan inspirera. Bernt Hagtvet er professor i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og fast skribent i Dag og Tid. Rettferdig krig? Etter at Gaddafi no har falle: Har Nato-krigen i Libya vore rettvis? Det er det for tidleg å svara på. Det var jo venta at Gaddafi-regimet ikkje ville kunna stå imot Nato. Så at Gaddafi no er drepen, er ikkje noko argument for å rettferdiggjera krigen. Det store spørsmålet er kva som vil skje no. Det kan gå rett så ille. Libya har no ulike fraksjonar som ikkje har mykje meir til felles enn at dei ville styrta Gaddafi. Det er lokale klanar mot kvarandre. Islamistar som vil ha sharialover, mot dei som vil ha demokrati. Gaddafi-venlege stammar mot folk som har vore undertrykte av diktatoren og no står att som sigerherrar. Landet er dessutan fullt av våpen og utan demokratiske institusjonar eller demokratisk historie. Alt har vore basert på éin diktator i fleire tiår. Og ikkje minst: Landet har mykje olje - så alt ligg til rette for korrupsjon i stor stil. I eit slikt land vel altså Noreg og Nato å gå inn med massiv flybombing og støtte til ei opprørsrørsle som ingen viste heilt kven var - og utan ein skikkeleg debatt på førehand. Det som i februar skulle vera ei flyforbodssone frå Natos side for å hindra ein mogeleg massakre i Benghazi, utvikla seg fort til ein full flykrig for å ta Gaddafi. Kva gjer vi no? Vi må sjølvsagt prøva å hjelpa til med demokratibyggjing. Og sidan no EU slit med gjeld og økonomiske problem, kan ein vona at hjelpa ikkje vert prega av klassisk korrupsjonsfremjande bistand, men kloke små, nøkterne bidrag som på ein eller annan måte kan hjelpa landet i rett retning. Så får vi vona at det no er slutt på norsk krigsdeltaking rundt omkring i verda. Å styrta alle diktatorar er eit umogeleg og farleg prosjekt. Det nye Høgre | Ein skal vera svært varsam med å meina for mykje om kva valresultatet vil å ha å seia for stortingsvalet om to år. Jamvel to veker er lenge i politikken. Ta berre kva eurokrisa kan gjera med veljaroppslutnaden. Før neste stortingsval er vi tungt oppe i, eller har vore gjennom, tiltakspakker for å motverka aukande statsgjeld, låg vekst, eit europeiske bankvesen i krise og ein euro med låg tillit. Seinast denne veka fekk vi melding om den fyrste franske banken med kredittmistillit. Slike kriser vi lett styrkja den sitjande regjeringa - som det gjorde det ved sist finanskrise. Likevel er det eit problem for Arbeidarpartiet at det vert stadig vanskelegare å skilja partiet frå Høgre. Høgre har endra seg. Det er mindre snakk om lågare skatt. Innhaldet i valtalane i haust er knapt å kjenna att frå den induvidualistbaserte retorikken frå Jan Tore Sanner i 2005. Etter valet stod Erna Solberg for fall, men berga seg ved å lytta til kritikken frå den eldre konservative garden i partiet. I tillegg har miljøet rundt Civita og Minerva, med skriveføre og lesande politikarar, styrkt partiet og dreia det meir bort frå vekteggjinga på økonomi. Dei fire hovudsakene til Høgre denne valkampen var, "Kunnskap i skolen", "Kvalitet i omsorgen", "Trygge lokalsamfunn" og "Flere, bedre og tryggere veier". Slagord som Arbeidarpartiet kunne stilt seg bak. Høgres verdiskifte krev at Arbeidarpartiet kjem opp med ein tydelegare politikk. Skulle det skje, kan det gjera det lettare for SV å halda fram i regjering trass i det dårlege valet. Men eigentleg har ikkje SV noko val. Ei tilbakevending til protestpartiet er for seint etter så mange år i regjering. Protestpartiet SV vart lagt ned med godkjenninga av Afghanistan-krigen - og velsigninga av Libya-krigen. Når mafiaen dreg heimanfrå | Det er ikkje lett å vera mafioso i eit framandt land. Korleis gjekk det eigenleg med den austeuropeiske mafiaen som skulle taka over hovudstaden? Vel, framleis er det ikkje nokon som maktar å krevja inn vernepengar av butikkeigarar i Oslo, framleis er det slik at byggjenæringa vert kontrollert av Statsbygg og Selvaag, og framleis er det slik at Oslo indre by ikkje vert kontrollert av menn i dobbeltspente dressar som sender døtrene våre ut i prostitusjon. Men jau då, folk med utanlandsk bakgrunn står bak svært mykje av brotsverkaa her til lands, men det er helst folk som har kome hit av andre grunnar enn å driva kriminalitet. Familien Rashool kom ikkje hit for å driva organisert svindel, gambiarar drog ikkje til Noreg for å taka over narkotikatrafikken og kurdarar flytte ikkje hit for å driva svart omsetjing i barnæringa. Og ingen av desse grupperingane har til no vore eit stort trugsmål mot valdsmonopolet eller for den del kommunale renovasjonsetatar eller lokale entreprenørar. Kriminologi kan vera bra | Kan kriminologi vera interessant? Sjølvsagt, om ein innser at kriminalitet finst, og at han må kjempast ned. Men for å finna kriminologar som skriv på grunnlag av eit slikt syn, må vi helst utanfor Noregs grenser. Eitt av dei store namna ute i verda for tida er den unge italienaren Federico Varese, som vart professor ved Oxford i 2006. Han er frå før kjend som ein verdsleiande ekspert på den italienske og russiske mafiaen. No har han utvida verkefeltet. I Mafias on the Move ser han på mafiaen som globalt fenomen. Boka er berre på 201 sider, er særs lettlesen og særs god. Ikkje visste eg kor stakkarslege mafiosar kunne vera, og kor mykje dei slit når dei må ut i verda. For som dei fleste av oss likar også dei organiserte kriminelle seg best heime. Finst det likevel mafiaorganisasjonar der ute som set opp utanlandskontor etter ein vel uttenkt masterplan? Varese har sett på den russiske mafiaen, triadane Hongkong, den sicilianske mafiaen og « Ndranghetaen frå Calabrese, lista er lang, og konklusjonen er klinkande klår: Det finst ikkje noko multinasjonalt styre som kontroller mafiaen og legg planar for ekspansjon. Har medlemene av mafiaen ei trygg og god stilling på heimstaden, ser dei ingen grunn til å flytta på seg. « Alle tilfella eg har sett på, syner det same: Mafiosane som endar opp på ein ny stad, flytte ikkje på seg av di dei ynskte det, men av di dei har vorte tvinga til å flytta etter ordre frå ein rettsinstans, av di dei måtte røma frå lova eller frå mafiakrigar. Dei søkjer ikkje etter nye marknader og / eller nye produkt. Dei prøver berre å overleva som best dei kan. » Forundra over eigne funn Varese er faktisk forundra over eigne funn, naturleg nok sidan ein knapt kan opna kriminalseksjonane i avisene utan å støyta på stoff om dei nye og ekspanderande globaliserte bandane. Han finn rett nok ein nyanse. Mafiaen, altså den delen av han som har vorte tvinga til å flytta, flytter ikkje etter eit tilfelleleg mønster. Dei flytter helst dit dei kjenner nokon frå før, og der det finst ein etablert mafia frå før. Ein italienar frå Sicilia dreg altså helst til New York, Chicago eller Nord-Italia. Han dreg ikkje til Noreg. Men kva skal til for at den russiske mafiosoen som av ein eller annan grunn har hamna ein eller annan stad der det ikkje er ein russisketnisk mafia frå før, skal lukkast? Svært mykje. Kjenneteiknet til mafiaen er at han tilbyd folk og verksemder vern mot andre kriminelle og offentlege styresmakter. Finst det alt ein mafia eller ein offentleg organisasjon som tilbyd eit meir eller mindre ulovleg vern (militære grupper eller korrupt politi), kan ein ny mafioso berre gløyma å etablera seg. Han vert fjerna før han har fått sagt "hei, eg heiter...". Det er òg svært vanskeleg å etablera seg i område som driv med utstrekt eksport eller har eit skikkeleg politi. Mafiaen kan tilby føremoner i ein lokal marknad, han reduserer konkurranse og gjev relative trygge jobbar med bra løn. Høge prisar og trygge jobbar lèt seg ikkje kombinera med internasjonal konkurranse. Mafiaen fungerer elles av di han er viljug til å nytta mykje vald, men som regel er ikkje slik vald naudsynt av di dei som kjenner til den russiske eller italienske mafiaen i heimemarknaden, veit at dei er i stand til slik vald. Men skal til dømes Igor etablera seg i Oslo, må han drepa og torturera i stor skala før han oppnår respekt. Det er beinhardt arbeid, og dessutan vert han som regel stogga av det lokale valdsmonopolet. Stakkars Boris | Varese byrjar og avsluttar boka med å fortelja om Boris Sergeev (eit anonymisert namn) som var medlem av Solntsevo Brativa, den mektigaste fraksjonen av den russiske mafiaen. Han var ein lojal og dyktig kar som arbeidde hardt og grundig i tre år i Roma. Gong etter gong tok han kontakt med lokale forretningsfolk, politikarar og kriminelle grupper. Dei ignorerte han fullstendig. Ein gong han var heime i Moskva, gjekk to karar bort til han på ein bar og skaut han gjennom hovudet. Nokon var misnøgde, og drapet vart aldri oppklåra. Det som vanta i Roma, var ein ny og ekspanderande marknadsøkonomi utan særleg offentleg kontroll eller handheva reguleringar. I tillegg hadde den lokale mafiaen god kontroll. I Budapest i 1990-åra, derimot, låg det meste til rettes for russisk kontroll. Ungarn var overfylt av russiske spesialstyrkar, soldatar og offiserar som hadde vorte verande etter muren fall. Desse var spesialistar på vald og kom raskt i kontakt med den russiske mafiaen heime. I overgangen mellom sosialisme og hemningslaus røvarkapitalisme fann dei sin nisje. Dei tilbaud lokale forretningsfolk vern i byte mot skattleggjing og ulike typar produktkontroll. "Statar som av ulike grunnar ikkje er i stand til å definera kva eigedomsretten er, og korleis den eventuelt skal vernast, kan oppleva at ulike marknadsaktørar ser seg om etter alternative kjelder for vern", skriv Varese. Vern kapitalistane! Det vi altså skal vera på utkik etter, er ei svak politimakt i eit ikkje-regulert område som går gjennom ein transformasjon frå eit system til eit anna. Oppsummert: Høve gjer tjuv. Risikoen for at til dømes Oslo skal oppleva omfemnande mafiaverksemd, er altså liten. Men, seier Varese, sluttar politimakta å fungera, sluttar ho å verna eigedom og forretningsfolk mot ulike typar kriminalitet, og det samstundes som det vert vanskeleg for vanlege folk å finna seg legalt arbeid, kan vi oppleva ein dominoeffekt "som fører til at ein mafia etablerer seg." Men valdtektsbylgjer og villainnbrot er med andre ord ikkje nok - og det sjølv om tvers igjennom mafiakontrollerte område opplever lite av slikt. Så lenge den norske staten syter for at kapitalistane kan tena pengane sine nokolunde i fred, går det nok bra i framtida òg. Jon Hustad er journalist i Dag og Tid. Frontsystrene | - Det er mange år av livet mitt eg ikkje kan snakka om. Det uttalar ei eldre kvinne i den nye dokumentarfilmen Sju kammers, som handlar om seks norske kvinner. Dei er mellom dei 450 norske sjukesystrene som melde seg for å pleia såra soldatar ved tyske lasarett på Austfronten. - Dei seks kvinnene er alle i nittiåra. Det var heilt på tampen at denne filmen vart laga. Hadde me gjort det no, hadde det vore for seint. Tre av kvinnene som er med i filmen, er borte for godt, fortel Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker, som står bak filmen. Der vekslar dei mellom gamle arkivopptak og intervju med dei seks norske kvinnene. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Haugesund og er sidan vist på den nordiske dokumentarfilmfestivalen i Århus og på Cinemateket i Oslo. I morgon kan alle sjå han i "Fakta på laurdag" på NRK. Debut-suksess | Dei to som står bak filmen, har utdanning frå England; Hilde som stillfotograf, Karoline i film. Dei har laga sitt eige vesle filmselskap, Mica Film, og for fem år sidan kom den første dokumentarfilmen, Lykkens grøde. Den gongen hadde dei ein plan om å laga ein film om ei bygd, men det enda med ein film om forholdet mellom ei svigermor og ei svigerdotter. I filmen gjekk dei så nært innpå hovudpersonane at somme meinte at det var i meste laget. - Me fekk eit tillitsforhold til dei som er med i filmen, og me har eit godt tilhøve til dei framleis. Mange kjende seg att i desse personane, fortel filmskaparane. Lykkens grøde nådde ut til eit stort publikum. NRK viste han fleire gonger, og til saman vart han sedd av éin million menneske. I tillegg er han vist på filmfestivalar over store delar av verda, mellom anna i Sør-Korea, USA og i Spania. Han har fått fleire prisar og vart nominert både til Amanda og Gullruten. Sterk fordøming | Dei seinaste åra har Kjøs og Grindaker arbeidd med ein film som tek for seg lagnaden til norske sjukesystrer på Austfronten. - I mange år var eg reiseleiar i Auschwitz. Ein gong møtte eg ein journalist som fortalde meg historia deira. Etter kvart innsåg eg at folk lærde lite om offeret ved å leggja ned blomar på stadene der folk miste livet. For seks år sidan byrja me å undersøkja meir om desse sjukepleiarane, fortel Karoline Grindaker. Frå før finst det i det minste to bøker om temaet: Egil Ulateigs Fordømte engler og Sigurd Senjes Dømte kvinner. - I dag er mange av sjukesystrene døde. Somme orka ikkje fortelja, medan andre ville fortelja kva krigen og opplevingane gjorde med dei. Nokre kjende ansvar for døde sjukepleiarar, og somme innsåg at dei ikkje hadde så mykje å missa lenger. Dei norske sjukesystrene reiste ikkje austover av vondskap, men for å hjelpa folk som var skadde i krigen. Likevel har fleire opplevd sterk fordøming i ettertid. - Sjukesystrene har i ulik grad vore plaga av det som hende, og fleire har freista å fortrengja krigsopplevingane. Då sjukesystrene vende heim til Noreg, vart dei arresterte og fengsla. Éi av kvinnene fortel at ho fekk oppnemnd forsvarar, men at han ikkje sa eitt einaste ord under rettssaka. Éi vart dømd til tre år i fengsel. Ingen av dei seks kvinnene angrar på det som dei var med på. Dei meiner at dei gjorde ei god gjerning - og berga liv, men det er ikkje lett å få folk til å skjøna det. Mange knytte sjukesystrene nært opptil nazistane, og kvinnene vart nøydde til å bera det med seg resten av livet. Ville hjelpa | Filmskaparane slår fast at dei ikkje har som mål å koma med den store politiske forteljinga, men å visa ei personleg historie. - Var sjukesystrene landssvikarar? - Nei, slettes ikkje. Dei bar ikkje våpen, og dei arbeidde i saniteten. Dei hadde ein sterk draum om å hjelpa folk som var skadde. Dessutan var dei unge, og slett ikkje alle hadde greie på kva som skjedde internasjonalt. Mange av dei norske kvinnene levde eit hardt liv. - Somme var utan skikkeleg mat, og i lange periodar levde dei på brenneslesuppe. Ei av kvinnene gjekk på eigne bein heile vegen frå Wien til Danmark. - Var det rett å døma sjukepleiarane til lange fengselsstraffar? - Nei, men mellom nordmenn fanst det eit stort hat etter krigen. Sjukesystrene fekk ikkje sjansen til å fortelja si historie, og valet som dei gjorde som tenåringar, måtte dei leva med resten av livet. I sytti år ulma det under overflata, og somme av kvinnene har framleis vanskar med å snakka om det som hende. Trilogi | Filmskaparane omtalar Sju kammers som den første filmen i ein trilogi. Dei har undervegs fått støtte både frå Fritt Ord, Kulturrådet, NFI og NRK, men du vert ikkje feit av å laga dokumentarfilm her i landet. - Men me har valt det sjølv - og me har lært å leva på lite. Men overraskande nok - hin dagen var det tomt på kortet. Ikkje dekning, stod det, seier Hilde K. Kjøs med eit skeivt smil - utan å forklara korleis dokumentarfilmskaparane skal overleva til nye prosjekt er finansierte. Miljøverstingar får bygge som aldri før | Hytter store som hus og prangande glasfasadar. Nyrike Noreg er i byggeboom og miljøpolitisk dvale trass i valkamp. Det er Arkitekturens år i år, og Norske arkitekters landsforbund feirar hundre år med ei rekke arrangement. I utanlandsk presse er det stadig vekk oppslag om at Noreg nå er verdsleiande i ny og miljøvennleg arkitektur. Dag og Tid har i fleire artiklar sett på norsk arkitektur, nå spør vi dei som driv med berekraft og miljøsatsing om kva dei synest om alle dei nye glasveggane som prydar hovudstaden. - I Oslo er ein altfor opptatt av utsjånad og store praktbygg, og altfor lite av nytenking om berekraftig arkitektur, seier leiar av Ecobox, Norske Arkitekter for Bærekraftig Utvikling, Maren Hersleth Holsen. Ho arbeider dagleg med å fremje berekraft og miljøtenking både i byggebransjen og i byplanlegging. Ho meiner det er eit paradoks at så mykje av offentleg debatt handlar om overflate og estetikk når ein nå er i ferd med å få ein ny trend med miljøtenking, ikkje minst med krav til energisparing. I Ecobox har dei sidan 1990-talet kursa arkitektar og andre i byggebransjen. I dag er dei fem heiltidstilsette med fleire eksterne samarbeidspartnarar. Når Arkitekturfestivalen på Vulkan går av stabelen nå i slutten av september, har dei sørgt for å få sitt eige berekraftige arbeid på programmet. Ecobox har til dømes stått i spissen for arbeidet med såkalla passivhus, energieffektive hus med låge klimagassutslepp. Eit eksempel på eit lyspunkt midt i den ville byggeboomen er at Asker kommune nyleg vedtok at alle nye kommunale bygg skal vere passivhus. Men også passivhusa er omdiskuterte, blant anna for å vere nettopp for passive, og ikkje stå for offensiv nok miljøtenking. Ecobox meiner det er eit godt steg på vegen: Etterlyst miljøtenking | - Eg opplever at folk etterspør miljøtenking som aldri før. Lokalt handlar det ofte om omdømme og sparetiltak når nye bygg skal opp. Ny kunnskap om berekraftig arkitektur blir etterlyst rundt om i kommunane. - Mens energikrevjande hytteslott kjem opp som paddehattar? - Ja, byggeboomen er eit velstandssymbol som har sin eigen dynamikk. Vi er bortskjemte med tilgang på energi i dette landet og har kanskje vent oss til å tenke at vi kan sløse. På den andre sida kjem det nå stadig nye krav til bygg. Energimerking er eit viktig framsteg. - Må ein ikkje også vere rik og privilegert om ein skulle ønskje å skaffe seg ein miljøforsvarleg bustad? - Det er rett at folk flest ikkje har mykje miljøvennleg å velje mellom på bustadmarknaden i dag. Men vi opplever at forbrukaren nå i aukande grad stiller spørsmål som har med materialbruk, energi og miljø å gjere. Dette gir håp om at den makta som ligg i etterspørsel også kan føre til endring. At folk vil forlange å bu meir miljøvennleg. Men per i dag er det sjeldan at Ecobox blir kontakta av private, trass i at interessa for design og arkitektur har tatt av i rike Noreg. Hersleth Holsen i Ecobox gir velstandsnorge ansvaret; høgt forbruk og mykje pengar i omløp gav ein boom for design og storslått arkitektur. Ho avviser at det er sjølvposerande og lite miljøansvarlege arkitektar som har ansvaret for dei prangande verstingbygga. - Vi gir ei kasse vin! I Bellona er ein berre delvis einig i denne analysen. Frederic Hauge oppfordrar arkitektane til å ta eit oppgjer med seg sjølve, dei er etter hans syn altfor mykje del av ein treig og konservativ byggebransje. Bellona har i år tatt i bruk Noregs mest miljøvennlege kontorbygg. - Nokon må gå i bresjen, seier Bellona-leiaren, - det bør vere flaut å bygge noko som er dårlegare enn bygget vårt. Organisasjonen har opplevd stor pågang av bygginteresserte og meiner at gode føredøme er viktig. Dei vil gjerne bli utkonkurrerte av betre bygg. - Ei kasse vin til dei som overgår oss og set opp eit enda meir miljøvennleg hus, lovar Frederic Hauge. Han meiner byggherrar som får ture fram som dei vil, er ein viktig del av problemet, og at rike Noreg bør ta seg råd til å bli miljøleiande på arkitektur. - Noreg har ikkje ein gong vore leiande på energiøkonomisering, sjølv om vi nå etter kvart har betre rettesnorer. Frederic Hauge kritiserer både lokalpolitikarar og regjeringa for å vere for lite opptatt av miljø i den overoppheita byggeboomen, ikkje eingong i Arkitekturens År kjem det opp i kommunevalkampen. - Miljø og berekraftig utvikling er som alltid fråverande, hevdar han. Krav måtte til | Bellona-bygget ligg i Oslos nye miljøbydel Vulkan. Bygget er det første i sitt slag, eit næringsbygg som oppfyller krava til energiklasse A.. I det gamle fabrikkområdet ved Akerselva er bydelen nå eit slags utstillingsvindauge for energieffektiv og miljøvennleg bygging. Området fekk namnet Vulkan på grunn av dei store utsleppa frå tidlegare tungindustri. Her er nå, blant andre, Dansens Hus og Westerdal, og det er her Arkitekturfestivalen skal skje. "En festival for den samfunnsengasjerte arkitekturen", som det står i programmet. Da Bellona såg seg om etter eit nytt bygg, var teikningane for huset alt klare. Men miljøkrava som Bellona stilte, førte til at arkitektane måtte tenke nytt. Det har gitt ein positiv ringverknad til heile miljøet. I arkitekt-tenketanken Ecobox er ein også opptatt av førebileteprosjekt som Norwegian Wood og i utviklinga av ein klimanøytral bydel i Trondheim. Og ein ønskjer i framtida å heve blikket frå energisparing til heilskapstenking rundt materialbruk, drift og transport. Ei miljøtenking som handlar like mykje om korleis folk skal leve og jobbe, som det å bu. Men så langt har aktivitetane handla mest om energisparing og klimagassrekneskap. Framtiden i våre hender meiner dette er eit hovudproblem og at fysisk tilrettelegging for ein såkalla grøn livsstil er det viktigaste. - Bygger du bustader og arbeidsplassar nær kollektivknutepunkt, så tek fleire bussen. Om alle får bu i kvar sin einebustad og får gratis parkeringsplass på arbeidsstaden, ja, då køyrer alle bil, seier Arild Hjermestad, leiar i Framtiden i våre hender. - Plasseringa av næringsbygg, hus og hytter betyr mykje både for naturinngrepa, arealbruken og for transportmønsteret. Storleiken på bygga er også viktig, til dømes er dei enorme hyttene vi bygger i Noreg eit teikn på at mange ikkje bryr seg om miljøvern. Men det er også ein sterk trend at miljøomsyn får bestemme. Eg trur at dette vil vinne fram. Passive politikarar | - Men politikarar er ikkje så opptatte av eit slikt miljøperspektiv? - Norske politikarar er interesserte, men mest på papiret. Dei er for opptatte av verkemiddel og tekniske løysingar på detaljnivå, og for lite opptatte av kva vi vil med miljømåla. I staden for å vedta kor godt ein vegg skal vere isolert, kunne dei vedtatt kor mykje energi eit hus får bruke. Dei må også forsterke bygningskontrollen, slik at energiforbruket faktisk blir så lågt som krava tilseier. Så kunne arkitektane og byggebransjen sjølv funne dei innovative løysingane. Låg strømpris gir dessverre norske byggherrar mindre motivasjon til å tenke langsiktig enn danske, svenske og norske byggherrar. - Kva tenker du om norsk prestisjearkitektur? - Det er framleis for mykje fokus på det visuelle, og for lite fokus på miljøkvalitetar. Miljøkrava til signalbygg bør vere strengare enn til bustadar, nettopp på grunn av all merksemda som slike bygg får. Framtidas luftslott? Det er mykje snakk om framtid når arkitektar skal drøfte samfunnsansvar. Ein peikar helst framover når det blir snakka om nullutsleppsbygg og solenergi. Samstundes veit vi at heimane våre står for 40 prosent av energiforbruket og at vi pussar opp eigne bustader for svimlande 50 milliardar i året, truleg med liten miljøgevinst. Over 90 prosent av dei bygga som er under oppføring akkurat nå, er tradisjonelle, energikrevjande bygg. I Naturvernforbundet minner leiar Lars Haltbrekken om at sytti prosent av husa våre i 2030 alt står her. Altså må ein jobbe med tekniske forskrifter og energikrav som fører til utbetring av eksisterande byggmasse. - Eit hovudproblem er dei husa som finst. - Men vi er midt i ein byggeboom, kvifor så lite diskusjon om bygga som kjem opp? - Det er som med energi. Når diskuterer vi det i Norge? Jo, når det er kaldt om vinteren og dårleg med vatn i magasina. Men det er eit paradoks at det blir bygt så mykje, men er så lite diskusjon om måten vi bygger på. Vi er kanskje verdsleiande i prestisjebygg, men ikkje miljøleiande på arkitektur. Vi bør ta mål av oss til å skape bustadfelt som kan bli energipositive, altså produsere energi framfor å forbruke. I Arkitekturens år skal Norsk Form neste veke arrangere konferansen Arkitekturrikets tilstand (Onsdag 7. september i DogA, Oslo). Så spørst det om vi diskuterer luftslott eller realiteten i det den norske bondesjela alltid har stått for: Å overlevere jorda til neste generasjon i betre stand enn han var før. Sigrun Slapgard er journalist og fast kommentator i Dag og Tid. Ei bygdebok | Det meste i boka er berre av interesse for dei som jobbar i Dagbladet. Slik ei bygdebok berre er interessant for dei som bur i bygda. Biografi Christopher Hals Gylseth: Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet | Aschehoug 2011 | Christopher Hals Gylseth har skrive ein biografi om den gamle dagbladredaktøren Arve Solstad, med tilnamnet Storoksen, og tilhøvet hans til Dagbladet. Forfattaren gjer sjølv merksam på at han har kjent familien Solstad i mange år, utan at boka er autorisert av Solstad. I eit intervju i Dagbladet i samband med lanseringa av boka fortel Solstad likevel at ideen til boka kom frå han, medan han var professor II på Institutt for medium og kommunikasjon. Gylseth klaga til Solstad at han hadde fått eit stipend, men hadde vorte fråstole temaet sitt. Solstad tilbaud då generøst seg sjølv som nytt tema. Gylseth har elles spesialisert seg på å skriva biografiar om middels store personlegdomar (Øvre Richter Frich, Thorbjørn Egner, Elling M. Solheim, Olaf Thommessen og dessutan ei apekvinne). Så kan ein spørja seg om kor mykje middels ein personlegdom må vera for å fortena ein biografi. Redaktørokse | Klokt nok handlar denne boka ikkje berre om Solstad, men like mykje om avisa "hans". Solstad sjølv har knapt hatt noko liv utanfor journalistikken, om ein skal tru biografen. Ja, ein får inntrykk av at han vart fødd som journalist oppe i Orkdal, og at dei første orda han sa var: "Eg skal verta redaktør i Dagbladet." I motsetnad til andre nyleg biograferte personar som Nansen og Næss er det lite pikant å skriva om når det gjeld kjærleikslivet til Solstad. Tidleg og varig gift med ungdomskjærasten, og skal vi tru boka, utan anna utruskap enn eit og anna klaps på baken til kvinnelege journalistar. Så ein kan undra seg over tilnamnet Storoksen. Eg trudde ein slik dyremetafor fortalde om andre aktivitetar enn redigering. Men i dette tilfellet handlar det berre om kroppsleg likskap med ein okse som i Vangsgutane vert nytta til arbeidshest. Solstad var ein storvaksen arbeidshest for Dagbladet. Lausriving frå Venstre | Og ettersom den fjerde statsmakta er så viktig, særleg for seg sjølv, skulle det jo vera interessant å få innsikt i utviklinga i eit så sentralt presseorgan som Dagbladet frå slutten av 1950-åra til slutten av 1990-åra. Det er då to slag innsikt vi kunne fått, ei allmenn og ei spesiell. Jau, biografen legg vekt på, og får godt fram, korleis Solstad var ein viktig pådrivar for ei allmenn endring i norsk presse frå byrjinga av 1970-åra: lausrivinga frå dei politiske partia og framveksten av ein sjølvstendig politisk kommentarjournalistikk. På 1960-talet kunne til dømes Norsk Dusteforbund senda ut ei innstendig oppmoding til leiarskribenten i Arbeiderbladet om å senda leiarane sine direkte til Dusteforbundet for å spara tid. Dei likna på Pravda-leiarar. Men slike leiarar hadde likevel makt. Dei var dei direkte orda til Arbeidarpartiets regjeringsmakt. Under Helge Seip som redaktør var dagbladleiarane dei direkte orda til Venstres (makteslause) opposisjonsmakt. Men då koalisjonsregjeringa Borten kom, fanst det ikkje lenger eitt regjeringsorgan. Slik vart pressa fri, men måtte byta ut den makta ho før hadde lånt frå to andre statsmakter, med si eiga, pressespesifikke makt. Solstad frigjorde Dagbladet frå Venstre, og han, som var ein av dei første magistrane i statsvitskap, utvikla ein innsiktsfull politisk kommentatorstil som gav sjølvstendig pressemakt. Dregne mot makta | Samstundes går det fram av biografien korleis slike individualiserte politiske journalistar kjenner draginga frå den makta som verkelege politikarar har, og korleis dei krinsar kring ho som bier kring ei honningkrukke, anten i presselosjen eller på statsministerens kontor. Dette galdt ikkje minst Solstad sjølv. Venstremannen ser ut til å ha vore merkeleg fascinert av maktmenneska i Arbeidarpartiet. For det meste er likevel pressas eiga makt negativ; ho balanserer og avslører dei andre maktinstitusjonane, meir enn ho klarer å vera kongemakar. Så det må ha vore ei stor tilfredsstilling for Solstad, saman med sin "Woodward", Per Vassbotn, å styrta Borten-regjeringa, og framskunda oppløysinga av Nordli-regjeringa. Ikkje verst å sjå tilbake på! Alt dette er av allmenn interesse. Likeins korleis Dagbladet etter mykje indre strid vert ei tabloidavis, først berre som format, men dinest innhenta av marknadskreftene til å verta det i gagnet òg. No vert fasiten for denne utviklinga publisert dagleg: Avisa kan no samanliknast med dei gotiske katedralane som i mellomalderen var fylte av bilete, av di allmugen ikkje kunne lesa. Medan dei som kan lesa, vert frelste av dei djuptpløyande medisinske artiklane som førstesida tilbyd. Må lyfte blikket | Derimot er det berre så altfor mykje av spesielle innsikter i boka. Side opp og side ned om interne maktkampar og intrigar, ikkje minst i samband med langdryge tilsetjingsprosedyrar. Det utgjer kan henda meir enn halvdelen av boka. Jau, om redaksjonen i Dagbladet hadde vore like viktig som det sovjetiske politbyrået, og til dømes disponert atomvåpen, ville det sjølvsagt vore interessant å lesa om konfliktar mellom Egeland og Skouen. Vi høyrer òg om mykje gild drikking og røyking. Men det vi som ikkje høyrer til presseverda saknar når det gjeld desse spesielle innsiktene, er at biografen lyfter blikket og fortel oss om og på kva vis maktkampane og festinga i Dagbladet var ulike frå dei i andre aviser. Bygdebok | Slik det no står, vert det meste berre av interesse for dei som jobbar i Dagbladet. Slik ei bygdebok berre er interessant for dei som bur i bygda. Noko nytt sladder er det vel òg, slik at journalistar frå andre pressehus kan ha noko å tala om over fredagspilsen. Men eg tippar det meste er utsnakka alt. Boka er illustrert med mange bilete av Solstad som drikk og røykjer. Positivt er det at det ikkje er nokon nakenbilete av han. Men følg med i Aftenposten... Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Vikingar i tjukkaste Afrika | Han har brukt meir enn tjue år på å skriva ein murstein av bok om vikingar på Kongo-elva. Litteratur | Tore Kvæven (42) er lærar frå Sirdal i Vest-Agder, og denne hausten debuterer han med den eventyrlege vikingromanen Hard er mitt lands lov. - Eg byrja på romanen då eg var student på Ås for meir enn tjue år sidan. Eg såg for meg ei lita novelle om eit vikingskip som hadde kome i drift på havet og hamna på Afrika-kysten, men prosjektet har ete på seg og endra seg. Eg har hatt det som eit hobbyprosjekt - med fleire pausar innimellom, fortel Kvæven. Undervegs har han lese Snorre, islendingesogene og ei rekkje historiske bøker om vikingtida. Men historieinteressa omfattar ikkje berre vikingane, og han har lese mykje om zuluane, om boarkrigen og nordamerikansk historie frå nybyggjartida. - Særleg har eg vore interessert i periodar med store omveltingar, fortel han. Vikingar i Afrika | Handlinga i vikingromanen byrjar i Roma i 1010 der eit digert vikingskip har lagt til kai. Om bord er det ei blanding av skandinavar, islendingar og færøyingar. - Eg ville skriva om den tida då den gamle åsatrua rådde, og eg ville ha ein hovudperson frå Grønland. Eg har lenge vore fascinert av det som skjedde der etter at Eirik Raude kom dit, og at det voks fram bygder som levde vidare i fleire hundre år, men som vart borte. Samstundes prøver eg å visa det store spennet i vikingtoktene. Dei gjekk frå Island til Grønland - og frå Grønland til Amerika. I tillegg er det kjent at dei plyndra kysten av Nord-Afrika. Snorre omtalar fleire vikingkongar som plyndra byar i Nord-Afrika. Arabiske kjelder stadfester dette, og det er skrive ein god del om korleis folk oppfatta plyndringane. Frå Sevilla i Spania er det kjent at arabarane slo vikingane i eit større slag, og at vikingane vart hengde på torget. - Men vikingane har aldri teke seg oppover Kongo-elva? - Nei, det er fri fantasi. På Kanariøyane er det funne spor etter vikingar, men det er ikkje full semje blant historikarar og arkeologar. Grønlendingen | I romanen fortel Tore Kvæven om det norske vikingskipet "Havjerven" som er ute på eit kombinert plyndrings- og handelstokt. Dei har plyndra seg nedover i Europa, men det har ikkje gått så bra. - Dei kjem til Roma og legg seg til der for å driva handel. Der kjem det om bord ein mann som er ukjent for alle, og han tek kontakt med hovdingen. Han har kart og fortel om ei eldgamal handelsrute som fønikarane brukte ved kysten av Afrika. Derifrå gjekk dei oppover ei elv til dei indre delane av kontinentet der det finst mykje gull. - Den framande mannen Ulfr kjem med framlegg om at dei skal dra til Afrika. I staden for å handla skal dei plyndra det afrikanske riket. Hovdingen har aldri høyrt om skip som har reist i den retninga, og han er skeptisk. Han trur ikkje at det finst siviliserte folk eller rikdom i området, og han svarar nei til å reisa dit. - Ulfr provoserer kjapt fram eit slagsmål, og han drep hovdingen. Mannskapet er ikkje viljuge til å akseptera ei Afrika-reise, og dei viser til at hovdingen har noko ugjort i Spania, der dei vart svindla på vegen nedover. Kan Ulfr hemna det som skjedde der, kan vikingane vera viljuge til å følgja han. Det greier han, og dei legg ut på den lange reisa vidare sørover mot Afrika-kysten. Dei kjem til slutt fram til eit rike som har fått namnet Mapungubwe, som ligg på grensa mellom Zimbabwe og Sør-Afrika. I dag er staden verdsarvminnesmerke. Svære skip | Tore Kvæven har vitja Afrika fleire gonger. - Eg har vore både på kysten av Nord-Afrika og i det sørlege Afrika, der vikingane i boka endar opp, men eg har aldri segla på Kongo-elva. - I boka fortel du om vikingskip med hundre og førti mann? - Så store skip er omtalte fleire stader. I arbeidet med boka har eg hatt kontakt med båtbyggjaren Jon Bojer Godal, som er involvert i bygginga av verdas største replikk av eit vikingskip i Haugesund. - For meg har det vore viktig å få til ei spennande forteljing, men samstundes har eg freista å gjera boka så historisk korrekt som mogleg, fortel Tore Kvæven. Arbeid meir og betre! Berre lektorar, meir sentralstyring, høgre lærarløner og framleis einskapsskule er råda Organsiasjonen for økonomisk utvikling og samarbeid (OECD) gjev for norsk skule. Kva er skuleforskarane samde om? At læraren er alt og resten så godt som ingenting. I 1969 publiserte skuleforskaren S. E. Eidet ei gransking i fagtidsskriftet Forskning og danning. Granskinga vart mykje sitert ei tid, for så å verta gløymd. I artikkelen som heitte "Undervisningstida i barneskolen", hadde han samanlikna by- og landsskular i Noreg. I byen gjekk elevane på folkeskulen kvar dag, på landet berre annankvar dag. Fyrst etter sju år med skule fekk elevane på landsbygda like mange timar som dei i byane. Vi som berre gjekk annankvar dag i barneskulen, kan finna mykje trøyst i granskinga, for ho synte nemleg at vi som fekk lite undervising, gjorde det like godt som alle dei som fekk mykje undervising når ein såg på sluttresultatet etter ni år med skulegang. Konklusjonen var klår: Timetal tyder lite eller ingenting for kor flinke elevane vert. Vi kunne kanskje ha stogga der og berre konsentrert oss om å få så flinke lærarar som råd er inn i skulen. Men det har ikkje stogga der, for kvart år som går, vert det berre fleire og fleire forskingsartiklar og rapportar om stoda i norsk skule. Sist ute no er OECD. I samarbeid med Undervisingsdepartementet har dei laga den forskingsbaserte rapporten Improving Lower Secondary Schools in Norway. I den fortel OECD kva dei meiner vi nordmenn bør gjera for å auka kvaliteten i ungdomsskulen; det er ikkje reint lite. Hovudråda er desse: meir sentralstyring i regi av Utdanningsdirektoratet, betre evalueringar av lærarar og meir rapportering. Altså lite nytt under sola, men OECD seier òg: Norske lærarar bør få mykje betre løn, men då i byte mot mange fleire undervisingstimar sidan norske lærarar er mellom dei som har færrast undervisingstimar i OECD. Få likar å vera i puberteten | Ungdomsskulen er der det går gale i dei fleste land. Born flest er motiverte i barneskulen, og når ungdomen passerer seksten, går motivasjonen opp. I åra imellom, derimot, fell mange frå. Éin av fire femtenåringar gjennom heile OECD-området orkar ikkje engasjera seg i skulen, dei gjev opp. Særleg gale går det med dei som må byta skuleslag fleire gonger, frå barneskule, til storskule og til ungdomsskule. Her har Noreg ein føremon, seier OECD, våre born byter berre éin gong, frå barneskule til ungdomsskule. Men der det verkeleg har noko å seia, gjer Noreg det relativt dårleg. Lærarane våre, med eit lite unnatak for Oslo, vantar fordjuping i fag, har dårleg praksistrening, dei har låg løn, dei underviser lite og får liten eller ingen stønad eller instruksjon frå skuleeigarane og rektor. Den desentraliserte norske kommunesektoren gjer det òg vanskeleg å gjennomføra reformer, og dimed vert det vanskeleg å straumlineforma systemet. Dette seier rett nok OECD samstundes som dei seier at det er liten skilnad mellom norske skular. Dei norske skilnadene er ikkje mellom skular, men i skular. Eit anna problem OECD peikar på, er at det som skjer i norsk skule, er lite evidensbasert. Norske skuleeigarar, altså kommunane, veit i liten grad om det dei gjer, verkar. Rådet OECD har mot slikt, er at Utdanningsdirektoratet skal laga nokre klåre visjonar, som dei deretter "kommuniserer" til skulane. Skulane skal i sin tur rapportera attende til direktoratet om kva dei brukar pengar på, og korleis resultat av denne pengebruken er. Norsk skule må altså produsera meir statistikk og fleire rapportar. Lærarane er neppe glade for slike råd, dei har i mange år no klaga over den auka rapportskrivinga og sentralstyringa frå direktoratet. Den siste meiningsmålinga på feltet syner at ni av ti lærarar meiner at det auka byråkratiet i skulen går utover undervisinga. Noko mange lærarar derimot vil seia seg samde i, er rådet om at alle lærarar må gjennom ei masterutdaning som inkluderer lengre fagleg spesialisering og ein praksisnær pedagogikk tilpassa ungdomsskulen. Altså lektorutdaning. Men her vert OECD neppe høyrd. Departementet har frå før sagt at dei færraste av lærarskulane har kapasitet til å utdana folk på masternivå. OECD bed òg om at ein må skapa ordningar som gjer at betre kvalifiserte kjem inn i skulen. Men også her har departementet sagt nei. Nær 70 prosent av dei som går og har gått på dei norske lærarskulane dei seinaste tolv - femten åra, hadde ikkje kome inn om dei måtte hatt minst fire i norsk og matematikk. Med eit slikt krav må dei fleste av dei trettito lærarhøgskulane i Noreg leggjast ned. Gamle lærarar | Ein annan ting som uroar OECD, er den høge alderen til norske lærarar og at dei fleste lærarane som underviser, særleg på landsbygda, ikkje har universitetsbakgrunn, men kjem frå ålmennlærarskular. Dimed underviser ein stor del av lærarmassen i fag som dei ikkje har føresetnader for å undervisa i, og dei gamle ser ikkje ut til å verta avløyste av nye og betre lærekrefter. Dette vert stadfest av SSB-tal som syner at Noreg i 2020 kjem til å vanta mellom 16.000 og 20.000 kvalifiserte lærarar. Eitt av svara OECD kjem med her, er ei stor og omfemnande satsing på etterutdaning, og at lærarar vert underviste i konkrete metodar for korleis ein skal læra elevane opp i matematikk og naturfag. Noko ungdomsskulelærarane ikkje kan svara for, er korleis dei elevane som kjem inn, er førebudde. OECD seier at det ikkje finst nokon sams standard i Noreg om kva borna skal kunna etter barneskulen. OECD bed òg på nytt Noreg om å gripa inn svært tidleg når born har lærevanskar, dette kan gjerne skje både i barnehage og dei fyrste åra i småskulen. Rett nok er mange elevar vonbrotne over vantande utfordringar når dei byrjar i ungdomsskulen, men samstundes syner den internasjonale matematikk- og naturfaggranskinga TIIMSS at problema vert laga i barneskulen. I Noreg testa ein fjerdeklassingane i 2003, i 2007 testa ein så dei same elvane i åttande klasse. Den relative skilnaden mellom elevane var den same, og dei norske elevane låg ved båe høve under gjennomsnittet for heile OECD-området og heile to år etter elevane i dei beste landa. Tendensen held fram gjennom heile ungdomsskulen, som altså ikkje verkar utjamnande mellom elevane. På den såkalla PISA-testen har Noreg alltid vore under snittet i naturfag- og matematikk. I matematikk har det ikkje vore framgang dei seinaste åra. Men i 2009 scora vi like godt i lesing som i 2000, etter at vi hadde hatt ein nedgang i 2003 og 2006. Det er jentene som dreg opp gjennomsnittet her; få land i OECD har større skilnad mellom kjønna når det gjeld lesekunne. Ja til einskap | På eitt felt merkjer Noreg seg verkeleg ut internasjonalt. Langt dei fleste landa i OECD lèt born som ikkje har lært seg det dei skulle, gå skuleklassar opp att. I mange land må opptil 35 prosent av skuleelevane gå same klasse fleire gonger. I Noreg har vi ingenting av slikt. Her er OECD heilt på norsk side. OECD åtvarar på det sterkaste mot å skilja ut elevar etter evner og mot ulike utdaningslaup før vidaregåande skule. OECD hevdar at forskingsresultata er heilt klåre: « Same kva studiar ein ser på, er forskingsresultata konsistente: Skulesystem der alle elevar har det same høvet til å læra (same timeplan og felles skule), (...) får betre resultat enn der det vert praktisert nivådeling. » Her høyrer det rett nok med å nemna at OECD talar om gjennomsnitt. Det som er ein føremon for gruppa, er ikkje alltid ein føremon for kvart individ. Eit anna felt som Noreg peikar seg svært positivt ut på, er i pengebruk. Den høge pengebruken, meiner OECD, syner at Noreg tek utdaning på alvor, og dei store utgiftene gjer at vi kan få svært mykje ut av pengane om dei vert nytta på rett vis. I ungdomsskulen nyttar vi til dømes heile 45 prosent meir enn gjennomsnittet i OECD. Men, peikar OECD òg på, det ser per i dag ut til at den høge pengebruken ikkje gjer norsk skule betre. Det som gjer norsk skule betre, derimot, er at løna til foreldra ikkje spelar ei stor rolle for kor godt borna gjer det på skulen. Noreg gjer saman med resten av dei skandinaviske landa det svært godt her. Men dette er truleg mest ein funksjon av den samanpressa nordiske lønsstrukturen. Foreldre, uavhengig av utdaning, tener nokså likt her til lands. Ser vi derimot på samanhengen mellom utdaninga til foreldra og prestasjonane til borna, vert det straks verre. Om ein ser på skilnaden mellom born med foreldre med grunnskuleutdaning og born med foreldre med høgre utdaning og så samanliknar sjansen for å taka høgre utdanning, har utviklinga i Noreg gått i dramatisk feil retning dei seinaste tiåra. I 1982 var skilnaden 23 prosent, i 2002 var han 32 prosent. Liten grunn til å arbeida | Men likeløna i Noreg skaper òg problem. OECD meiner at den stadig aukande uføreraten mellom ungdom som nett har slutta i skulen, kan ha samanheng med kva ein sit att med i lommeboka. Det løner seg nemleg i liten grad å satsa på utdaning. Som OECD skriv: Jamvel folk med høgre utdaning og doktorgrad "har like stor risiko for å hamna i den lægste som den høgste lønskategorien." Og som dei òg skriv: "Norsk ungdom (...) er ikkje særleg engasjerte i undervising eller læring (...) og vantar incentiv." Dei unge ser ut til å meina at dei har lite å vinna på å arbeida hardt i skulen, om vi skal tru OECD. Men, vert det understreka, norsk ungdom likar seg særs godt i skulen samanlikna med dei fleste andre land. Og det må då vera ein bra ting. Men det er altså rom for høgre løn for lærarane, men då, seier OECD, må dei arbeida hardare og truleg få større klasser. Konklusjonen til OECD er altså at alle bør verta betre og arbeida hardare. Noko anna hadde vel vore uventa. Burlesk folkelivsskildring | Som folkelivsskildrar blir Levi Henriksen som ein arvtakar etter Vidar Sandbeck. Roman Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind | Gyldendal 2011 | Scene mot slutten av Levi Henriksens nye roman, Dagen skal komme med blå vind: Dei to brørne Ruben og Mikael Hildonen slåst ute på kyrkjegarden. Inne i kyrkja held presten gravtale over faren til dei godt vaksne Hildonen-brørne. Og dei slåst slik at dei til sist trillar ned i den grava faren snart skal gravleggjast i. Nokon vil seie at slikt noko er ein vel dryg munnfull - sjølv i det litterære Skogly, i traktene aust for Kongsvinger. Nokon vil seie at Levi Henriksen driv sin tematikk om eit betent syskenforhold heilt heim, lèt det stå på spissen og dirre. Andre vil seie at dette er god og harmlaus underhaldning utan den motstanden som god romankunst har å by på. Skiten og lesarvenleg romantikk | Dagen skal komme med blå vind er Henriksens fjerde roman. Den liksom-poetiske tittelen gir sjølvsagt minningar om debutromanen Snø vil falle over snø som har falt, men romanen frå i år er betre, iallfall reint stilistisk. Her er færre klisjear både av tankemessig og språkleg art, språk og biletbruk er ikkje riktig så svulstig, og dialogen mellom personane i boka glir stort sett ganske naturleg og lett. Men du verda så mye storm og uvêr det er langs Baklengselva i Austbygda aust for Kongsvinger! Og du verda som Hildonen-familien i generasjon etter generasjon, år etter år, blir offer for stormen. Når faren Stener Hildonen skal til å knulle nabokjerringa, bryt stormen laus, og den eldste sonen, den gong berre eit barn, ringjer heim og fortel mor si om kva faren er i ferd med å gjere. Og mora ut i bilen i stormen saman med hovudperson og yngsteson Mikael for å "ferske" ektemannen. Og bilturen endar i ei ulykke der mora misser synet... Og dette er berre éin av stormane familien blir råka av. Dette er sjølvsagt ikkje realisme, heller ikkje dirty realisme, men halv-dirty romantikk, ispedd eit heilt spesielt typegalleri, krim, road-movie, pinsevennmiljø, sentimentalitet og narko-torpedoar som når som helst kan rive botnen heilt vekk frå outsideren og taparen Mikael som alt er i kneståande. Til saman blir alt dette til ein svært så lesarvenleg miks. Og Levi Henriksen er no ein driven forteljar som porsjonerer forteljinga ut i høvelege dosar slik at han held på spenninga og arbeider fram ein skikkeleg page-turner. Folkelivsskildring, ikkje roman | Roman står det med skrå skrift under tittelen fyrst i boka, slik det plar gjere. Det spørst om ikkje Levi Henriksen hadde vore betre tent med nemninga folkelivsskildring i staden for roman. Lesen som roman blir denne boka ikkje noko anna enn enda eit innslag i den jamne, norske maraton-prosaen, rett nok i øvste divisjon. Tek ein andre briller på, vil ein sjå noko anna. Eit døme: Mikael Hildonen skal rane ein bensinstasjon i Kongsvinger for å skaffe pengar til nokre torpedoar som er etter han. Så han parkerer framfor bensinstasjonen for å avvente den rette augneblinken. Og medan han sit der i bilen med finlandshetta si, stengjer bensinstasjonen for kvelden, og Hildonen må køyre dukknakka heim i Range Roveren sin med uforretta sak. Dette er sjølvsagt ei flott avkleding av ein bygdefomling, han som vil det gode, men som blir kasta ut i det vonde og som ikkje eingong får fomla seg til å finne ut om det kan kome noko ut av å prøve det vonde i teneste for det gode. Slikt som dette kunne kallast folkelivsskildringa sin måte å karakterisere personane på, og det er truleg som folkelivsskildrar at Henriksen kan framstå som sentral samtidskronikør, som kronikør i Bygde-Noreg. Slik blir Henriksen ein arvtakar etter Vidar Sandbeck som folkelivsskildrar, og når han så nyttar drag og formlar frå ulike romankategoriar og frå populærkultur, så er det eit bidrag både til å utvikle sjangeren og til å streke under ein underliggjande tematikk i boka som har noko med det symbiotiske forholdet mellom bygd og by å gjere og med det symbiotiske forholdet mellom lokale kulturuttrykk og underhaldningsindustri i Bygde-Noreg no til dags. Ole Karlsen er professor i nordisk litteraturvitskap ved Høgskulen i Hedmark. Tiltak mot valdtekter | Stadige overfallsvaldtekter er øydeleggjande for ein by. Det hjelper lite å påpeika at dei fleste valdtekter skjer i heimen og på festar med mykje alkohol og rusmiddel. Slike valdtekter er tragiske og må sjølvsagt førebyggjast, men overfallsvaldtekter skaper frykt og påverkar alle på ein heilt annan måte. Kva gjer så Oslo? For det fyrste må ein skjøna at Oslo er ein storby med alle dei kriminalitetsproblema det medfører. Å seia at Oslo er ein trygg by, er uansvarleg sjølv om sjansen for å oppleva vald likevel er liten. Slagordet "Å ta natta tilbake" er rett, men naivt. Ein storby er eit komplekst fenomen der ein må ta sine klare forholdsreglar. Ein må ikkje gå åleine heim seine kvelden og natta der det er lite folk. Så bør ein tillata fleire overvakingskamera der det kan vera til hjelp. Den sterke motstanden mot overvakingskamera frå enkelte hald syner ei overdriven prinsipiell vektlegging på vern om privatlivet. Å verta filma på særskilde offentlege stader må ein kunne godta, særleg når videoen vert sletta etter ei viss tid. Å kutta videovervakinga på Oslo S ville vore heilt uansvarleg. Men det viktigaste tiltaket er at politiet får meir ressursar. Det må diverre seiast gong på gong: Politiet i dette landet er underbemanna. No når Oslo er midt i ei valdtektsbylgje, må alle offentlege og friviljuge instansar vera pragmatiske og bidra til ekstratiltak. Og folk må melda seg som natteramn. Samstundes må ikkje politiet takka nei når Garden er viljug til å patruljera Slottsparken for å hindra fleire valdtekter. Sjølvsagt skal ein skilja mellom hæren og politiet, men her må ein kunna sjå det praktiske i framlegget. Garden er uansett i området og må kunna avlasta politiet i ein prekær situasjon. Kva så med det faktum at mange av overfallsvaldtektene er gjorde av personar med ikkje-vestleg landbakgrunn? Det må talast ope om - utan det kan ein ikkje setja i verk målretta førebyggjande tiltak. Utfordringa er å gjera det på ein måte som ikkje stigmatiserer store grupper i dette landet. Råare og tydelegare bibelspråk | Før heitte det "det syndige mennesket", no "kjøt". Ein myriade av liknande døme gjer biletspråket i den nye Bibelen både råare og tydelegare. Bibelen | Ny-omsetjing | Bibelselskapet 2011 | Tolv forfattarar har arbeidd med stil og språkleg utforming i den nye utgåva av Bibelen. Alle har arbeidd med sambandet mellom meining, stil og estetikk. Forfattarane har gått til oppgåva med stort ålvor, nokre engstelege, nokre meir overraska enn andre, men alle har funne stor glede i det. Eg gjorde ein snarveg og hadde ein liten prat med Magnar Kartveit, professor ved Misjonshøgskolen i Stavanger. For å forklåre motivasjonen for arbeidet peikar han mellom anna på at den gamle typen bibellesarar er borte; dei som drøfta tolkingar, usemjer og uklåre tekststader nøye. Nye lesemåtar er komne inn, særleg frå USA, ein les ut frå meir ferdiglaga mønster. Forkynnarane nyttar mykje anekdotar, dømesoger - preikene er alt anna enn tekstutlegging. Kartveit vonar det no vert mogleg å samanlikne ulike utgåver, så interessa for samtalar og diskusjonar om lesemåtar aukar. At den katolske kyrkja vil bruke dei nye omsetjingane, kan òg trekkje i samlande lei. Meir orientalsk | 1978 / 1985-utgåvene var kommunikativt orienterte. Ein freista motarbeide kjensla av framandsleg språk og la i staden inn forklåringar. I viss mon vart teksten dermed meir abstrakt. No er det ikkje gjort store endringar, men mangfaldige små. Vørdnaden overfor grunnteksten karakteriserer Kartveit slik: Ein har fått attende meir av det orientalske, litt framandslege svipet i tekstane i og med at dei gjennomgåande er vortne meir poetiske i form og ordval. I grunnen har ein vekt opp att noko av tonen og prinsippa til Alexander Seippel (1851 - 1838). Seippel var orientalist, samla òg norske stev og skreiv sjølv lyrikk. Då han arbeidde med bibelomsetjingar til nynorsk, var han oppteken av at kvar og ein skulle kunne skjøne omsetjingane ut frå eige språkleg tradisjonsstoff, samstundes som teksten skulle vekkje undring over opphavlege uttrykksmåtar. Klassisk litterært verk | Bibelutgåva er då òg eit klassisk litterært verk - difor er det laga ein eigen versjon (berre på bokmål), den såkalla "litteraturutgåva". Kapittel- og versinndelingar som ikkje har noko å gjere med organiseringa av dei opphavlege tekstane, er reinsa bort, nye kapittelinndelingar har fått stutte overskrifter. Tanken er at det skal verte lettare å lese den versjonen av Bibelen for mange grupper. Klassikarane vert i vår tid utnytta på nye måtar i internasjonal populærkultur. Å ha tilgang til gode referanseverk er atter viktig for å skjøne samtidskulturen. Nye tekstfunn | Fornyingsarbeidet har bygd på omfattande forsking og analysar av nye tekstfunn i etterkrigstida (to nye bibelvers er funne!). Ein har lagt vekt på at Bibelen handlar om relasjonane mennesket har til omverda - andre menneske og Gud. Dermed bort med det alderdomlege "Fader" (mest ikkje brukt av nokon i kvardagstale anna enn som bannord) i Fadervåret, no ber ein både på bokmål og nynorsk til "Vår far i himmelen". Mange nynorskingar ville nok likt betre "Far vår", slik Seippel skreiv. Tendensen i NN-omsetjinga er å setje pronomenet framfor substantivet når det skal vere høgtidsamt ("ditt namn", "hans hus", "hans hand"); i nokon mon motverkar det konkretiseringa. I BM-utgåva er den slåande abtraherande draget at ein gjerne nyttar enkel binding i substantiv i staden for dobbel. Og sjølv om diftongane er innførde i mange ord som før ikkje fekk ha dei (bein, grein), så får ikkje a-endingar nyttast i substantiv, boken og elven er verdigast. BM har likevel lettare, friare syntaks, tydeleg påverknad frå NN-arbeidet. Val som verkar inkluderande med omsyn til kjøn, er gjorde der grunnteksten gjer det mogleg; der det før stod "brør" i tiltale / omtale av både kvinner og menn, står no "søsken". Nemninga "Menneskesonen" er no berre for Jesus i NT, men er i grunnteksten òg brukt om profetar i GT. Tanken om Jesus som profet vik dermed meir i bakgrunnen. Strengt teke verkar dette valet tekstforklårande, med di ein vel bort lesemåtar. Kroppsnært | Den tapte møydomen i profetien i Jesaja 7,14, der almah er omsett til "den unge jenta" har alt lenge oppteke journalistar. Som mellom andre Anders Aschim har peika på, så er Maria framleis møy i Nytestamentet (sjå Luk 1,27; Matt 1,23). Vel så interessant er det at "hore", "skit" og "piss" no er kurante ord. M.a. av den grunn skjønar vi nok profetane lettare når dei nyttar horeri om å vere utrugen, og skit og piss om elendige tilstandar folk kan kome ut i. Språket er overalt meir kroppsnært - truleg dels ei spegling av det fenomenet i moderne lyrikk som Hadle Oftedal Andersen og andre har kalla "kroppsmodernisme". I staden for å tale om "det syndige mennesket" seier ein no "kjøt" / » kjøtt ». Sameleis er "det indre" i mennesket omtala som hjarter og nyrer. Der det før heitte Guds makt, møter vi Guds hand. Ein myriade av liknande døme gjer biletspråket både råare og tydelegare. Friskare | Salmane verkar fornya og friskare ved at ein jamvel har makta å overføre til norsk språkkjensle ein rytmikk som byggjer på kva ein veit om den opphavlege hebraiske liturgiske songen. Dermed vert salmane meir kroppsnære gjennom at dei vert meir songbare, men òg kjensla at dei kan dansast etter. Det vert lettare å sjå, igjen - slik det var med dei fyrste nynorskomsetjingane som Samlaget stod for - at språkarbeid er del av eit frigjeringsarbeid, frå bundne formular og tankemønster. Sjølv er eg lei for at ord som "ljos" og "hjå" er borte. Eg tykkjer òg det er pussig at det må heite "skal bli" når "å verta" er gjennomført. Men eg græt ikkje for at vi møter forsamlingar istadenfor kyrkjelydar. At vi no ofrar somme ord vi er glade i, mellom anna av di dei lever i salmespråk og i mange dialektar, må vegast opp mot måten dei nye omsetjingane verkar. Kan hende ser vi starten på ei historisk fruktbar utvikling. Stor innverknad | I vår tid gløymer vi ofte at då Bibelen tok til å verte allment tilgjengeleg i Europa, utetter syttande og attande hundreåret, så fekk det stor innverknad på kva folk tenkte om rolla til litteraturen i kultur- og samfunnsliv. For John Milton, Alexander Pope, William Blake og mangfaldige poetar i tidleg nytid, gav Bibelen støtte for oppfatninga om at diktaren er skapar, profet og fornyar samstundes. Moralfilosofi og samfunnstenking i tidlegmoderne tid er òg sterkt prega av ei for oss overraskande positiv oppleving av syndeskulda: Vi er berre menneske. Vi eksisterer ved å handle feil - medvit om det feilbarlege krev at vi er tolerante, men òg kritiske til kva som driv oss vrange vegen. Samstundes har vi personleg tanke- og handlingsrom, med ansvar og medvit om at vi kan setje oss mål som forbetrar oss sjølve og verda. Slike oppfatningar skapte grunnlaget for ei drøftande, normdannande offentlegheit. Kan hende vil desse bibelutgåvene på nytt vere med på å minne oss om at vi som feilande menneske saman kan søkje svar på koss tilhøva vert betre. Bjørn Kvalsvik Nicolaysen er professor i lesevitskap og fast bokmeldar i Dag og Tid. Han var konsulent på retoriske spørsmål i ferdistillinga av den nynorske omsetjinga av Gamletestamentet. Lett å få ned sjukefråværet | Éin av ti ålmennlækjarar gjev folk med psykiske lidingar gradert sjukmelding i sju av ti tilfelle. Ein tiandedel gjev alltid full sjukmelding. No stig talet på sjukmelde atter ein gong. Sjukefråvære | "Det legemeldte sykefraværet gikk opp med 2,8 prosent fra 2. kvartal 2010 til 2. kvartal 2011", skriv NAV i ei pressemelding som nett vart send ut. Mennene var borte 4,3 prosent av tida, kvinnene 7,4. I tillegg kjem dei som har sjukefråvære utan å ha vore innom lækjar. Tek vi med desse, vert det samla sjukefråværet 6,5 prosent. Tendensen er den same som i tidlegare år; medan fråværet til menn ligg stabilt, aukar det for kvinner. 15,3 prosent av sjukmeldingane kjem av psykiske lidingar, ein auke på 25 prosent dei seinaste ti åra. Sidan dei psykisk sjuke er lenger borte enn andre sjukmelde, er 20 prosent av sjukefråværet no eit resultat av psykiske lidingar. I OECD er det ingen land som har ein så sjuk folkesetnad i arbeidsfør alder som Noreg. Kvifor er det slik? Og kvar er eventuelt nyhenda i desse tala? Har vi ikkje høyrt det før? Jau, mange gonger. Ekspertgruppe på ekspertgruppe vert sett ned, forskingsmillionane fløymer lett, NHO og LO går inn avtalar om inkluderande arbeidsliv, NAV får stadig større løyvingar, arbeidsgjevarane går i møte etter møte. Men fråværet får vi ikkje ned. Sist det braut ut panikk om sjukefråværet, var i 2009. Jens Stoltenberg sa at det store fråværet kunne truga den norske velferdsmodellen, og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sette ned ei snøgtarbeidande ekspertgruppe. Gruppa fekk eit avgrensa mandat. Inkluderande arbeidsliv | Den formelle grunnen til at gruppa vart sett ned, var at avtalen om eit inkluderande arbeidsliv (IA-avtalen) som byrja i 2001 og vart fornya i 2006, atter skulle fornyast i mars 2010. Då ekspertgruppa vart sett ned i 2009, hadde sjukefråværet auka med 11 prosent frå tredje kvartal i 2008 til tredje kvartal i 2009. Mest auka det lækjarmelde fråværet. Gruppa vart leidd av arbeidslivsforskaren Arnstein Mykletun. Gruppa fann ut at det burde vera lett å få ned sjukefråværet. Ved å gje arbeidsgjevaren ansvaret for å fullfinansiera sjukefråværet i to år har Nederland makta å halvera fråværet frå 2000 til 2006. I 1995 mottok 10 prosent av den norske folkesetnaden uføretrygd, rehabliteringspengar og sjukepengar - lægre enn i Sverige. I 2008 mottok 14 prosent slike ytingar i Noreg. Oppgangen har halde fram etter dette. I Sverige mottok knapt 11 prosent slike ytingar i 2009, om lag 3 prosent lægre enn i 2003. Korkje i Nederland eller i Sverige mottek ein lenger full kompensasjon for sjukefråvær. Ville det så hjelpa å redusera kompensasjonen under sjukefråvære, spør gruppa oppnemnd av den raudgrøne regjeringa og svarar sjølv: Inga forklåring | Ekspertgruppa går gjennom ei rekkje ulike hypotesar som forklåring på det høge fråværet: hardare arbeidsliv, hardare krav, dårlegare folkehelse, lengre ventelister og så bortetter, ekspertane avviser dei alle. Når dei derimot vender blikket mot ålmennlækjarane, så finn dei forklåringar, mange forklåringar. Norske fastlækjarar er ei svært lite homogen gruppe. Dette var i og for seg kjent før gruppa la fram tilrådinga si. I Stortingsmelding nr. 47 (2008 - 2009), "Samhandlingsreformen", skriv regjeringa at dei lækjarane som legg inn flest pasientar på sjukehus, legg inn fem gonger så mange som dei som legg inn færrast. Men det stoggar ikkje med innleggjing; den same tendensen finn vi i sjukmelding og uføretrygding, skriv regjeringa. Det same kom ekspertutvalet til. I 2004 kom det eit tydeleg fall i sjukefråværet. Då skulle gradert sjukmelding verta hovudregelen etter åtte veker, fleire fekk då kontakt med arbeidsplassen, men etter kvart vart lækjarane slappare med å skriva ut gradert sjukmelding, og sjukefråværet steig. Særleg meiner utvalet at gradert sjukmelding må verta regelen for dei 12,4 prosentane som står for 80 prosent av fråværet. Jamvel om ålmennlækjarane i 2004 vart oppmoda om å nytta gradert sjukmelding så mykje som råd, var berre 18,8 prosent av sjukmeldingane graderte i tredje kvartal 2009. Stor skilnad | Når vi derimot ser på tala for einskildlækjarar, vert biletet eit heilt anna. Dei 10 prosent av lækjarane som brukar gradert sjukmelding mest, skriv ut slike sjukmeldingar i 64,2 prosent av tilfella; dei ti prosentane som skreiv ut minst, nytta graderte sjukmeldingar i 8,5 prosent av tilfella. Endå meir ekstrem vert skilnaden når vi ser på gradert sjukmelding for psykiske lidingar, der dei generelle tilrådingane frå helsestyremaktene er mest mogeleg aktivitet og arbeidsinvolvering. Dei 10 prosentane som skriv ut flest graderte sjukmeldingar, gjer det i sju av ti tilfelle; dei ti prosentane som skriv ut minst slike, skriv ut 0 prosent. Men sanninga er at lækjarane langt på veg ikkje vil spela portvakt lenger. I praksis, seier utvalet, er det pasientane sjølve som avgjer om dei vil verta sjukmelde; einskildstudiar syner at 95 prosent av pasientane som bed om sjukmelding, får det. Slike tal skulle ein tru førde til at lækjarar fekk påtale sidan sjukmeldingar og uføretrygd kostar Noreg milliardar, men slik er det ikkje. Mange framlegg | Utvalet kom med ei rad framlegg. Men dei to hovudframlegga var at folk sjølve skulle få sjukmelda seg i inntil ti dagar for slik å redusera arbeidsbøra til fastlækjaren som likevel sjukmelder i alle høve. Dimed skulle lækjarane få betre tid til å fylgja opp dei langtidssjukmelde. Vidare skulle arbeidsgjevarane få forkorta den perioden dei måtte betala fullt ut for den sjukmelde, frå seksten til ti dagar. I andre enden skulle arbeidsgjevar måtte betala 20 prosent av sjukepengane for dei langtidssjukmelde. LO og NHO var mot dette. Og forslaget vart lagt i skuffa. Det andre hovudframlegget frå ekspertutvalet var at det som hovudregel skulle vera gradert sjukmelding etter åtte veker, altså langt på veg den same regelen som har vore gjeldande sidan 2004, men ordbruken vart endra frå "aktiv / gradert" til berre "gradert". Endringane kom inn i lovverket i mars og juli i år. I praksis tyder endringane at arbeidsgjevar betaler for det arbeidet arbeidstakaren gjer medan han eller ho er gradert sjukmeld. Før var det slik at dei som var "graderte" eller "aktive", fekk alle pengane frå NAV. Men det er framleis opp til lækjarane sjølve kva dei gjer i møte med den einskilde pasienten. I det store og heile vart resultatet av utvalsarbeidet at arbeidsgjevar og arbeidstakar, lækjar og NAV skal i stadig fleire dialogmøte og laga stadig fleire planar etter kvart som sjukmeldingsperioden vert utvida. Oppsummert: To ting hjelper om ein vil ha ned sjukefråværet: lægre sjukepengar og å gje arbeidsgjevarane mykje meir av den økonomiske kostnaden ved sjukefråvære. Alle parti på Stortinget er mot lægre sjukepengar, både LO og NHO er mot at arbeidsgjevar skal få større økonomisk ansvar, og Legeforeningen er mot at lækjarane skal få nokor form for straff for slapp sjukmeldingspraksis. Ein spådom: Det kjem til å verta sett ned fleire utval, og det kjem til å koma fleire pressemeldingar frå NAV. I tillegg får vi endå fleire dialogmøte. Oljetriumfen til USA | USA er snart uavhengige av den arabiske verda og OPEC. Den innanlandske oljeproduksjonen veks og veks, og på vegen kjem økonomien i balanse att. "Peak Oil", omgrepet har ikkje nokor god norsk omsetjing, men det tyder noko slikt som "oljetoppteorien". Det er ein av dei mest kontroversielle teoriane i verdssoga. Skriv "M. King Hubbert" i søkjefeltet på Google, og du vert sitjande og lesa i dagevis. I 1956 spådde Hubbert, som var sjefsgeolog i amerikanske Shell, at USAs oljeproduksjon vil stiga kraftig fram til om lag 1970, for så å gå dramatisk ned. Han vart sedd på som ein klovn. I 1971 toppa likevel produksjonen seg, og i dei påfylgjande tre tiåra fall han dramatisk. Og som det hadde gått i USA, kom det til å gå i resten av verda, byrja ein stadig aukande tilhengjarskare av den tidlegare "klovnen" å hevda. Med fare for ei mengd lesarbrev og e-brev og trass i spådomen til Hubbert: "Peak Oil" er feil. Men fyrst ei viktig melding: Oljeskifer er ikkje det same som skiferolje. Oljeskifer er eit sekkeomgrep for finkorna sedimentære bergartar som inneheld olje og gass. Skiferolje, derimot, er enkelt sagt olje som ligg lagra mellom laga av skifer. Det er ein del av ei større gruppering olje som vert kalla "olje i tette bergartar". Hugs dette. Framtida | "Oljeskifer er energiforma for framtida", gjekk eit gamalt humoristisk ordtak i Colorado, "og slik vil det alltid vera". Det seier ikkje innbyggjarane i fjellstaten lenger. Kommunen Rio Blanco County er eit hol, ein skitplass, ein stad ingen vil ynskja å bu. Namn som "Stinking Water Creek", seier sitt. Men slike namn er vanlege i Rocky Mountains. Oljen tyt opp over alt. Rio Blanco ligg på toppen av Piceance-bassenget, eit namn som er ukjent for dei fleste, men ikkje for geologar. Dette fjell- og ørkenområdet vest i USA inneheld nok olje til at amerikanarane kan gløyma arabarlanda, Noreg og Venezuela for resten av si og barnebarnas levetid - om dei får han opp. For 300 meter rett ned ligg den kanskje største førekomsten i verda av oljeskifer. Dei offisielle estimata seier 1,5 billionar fat med olje, meir ein fem gonger dei påviste reservane i Saudi-Arabia. Men får dei han opp? Avhengig av kven du spør, får du ulike svar, men det stutte svaret er: truleg. Spørsmålet er kostnaden. Oljeskifer har med ujamne mellomrom vorte utnytta i snart hundre og femti år i USA, men kvar gong prisane på den internasjonale oljemarknaden har gått nok ned, har den amerikanske oljeskiferproduksjonen vorte fasa ut grunna manglande lønsemd. Produsentane har ikkje fått pengar att for investeringane. No meiner Shell likevel at dei har funne løysinga. Det har dei faktisk meint nokså lenge. Difor har dei investert stort i prøvefeltet Mahogany i nett Rio Blanco, som ligg om lag 320 kilometer vest for Denver. Fyrste gong dei henta ut olje der, var i 1996, og i 2009 fekk Shell berre på nokre dagar opp 1400 fat olje, og det utan nokor form for "opa" drift - dei tok oljen rett opp or bakken utan å måtta grava ut berget, som ein alltid måtte gjera før. Umogen olje | Oljeskifer er umogen olje, lagra i det organiske stoffet kerogen. Vel enkelt sagt er det petroleum som enno ikkje har sige ut av sedimenta og lagt seg i store lommer. Denne petroleumen kan skiljast ut gjennom oppvarming. Det Shell gjer, er å mogna feltet. Det som naturen treng millionar av år på, gjer Shell på tre - fire år. Prosessen er komplisert, men ved å køyra elektriske "varmeomnar" ned i berget får dei temperaturen av og til så høgt som 400 grader, og dimed vert både olje og gass trykk-koka opp mot overflata og kan hentast ut med konvensjonelle metodar. Før Shell kom på banen, var det å henta ut oljeskifer, som altså vart gjort gjennom konvensjonell gruvedrift, enormt ureinande og skapte svære sår i naturen. Oljeskiferdrift førde òg til at grunnvatnet vart ureina. Shells produksjonsmåte gjer at ein ikkje treng opna opp bakken, noko alle kan sjå med sjølvsyn, men Shell hevdar òg at metoden deira, som mellom anna "fryseisolerer" reservoar inn bak vegger av is, hindrar ureining av grunnvatnet. Miljøvernarar er djupt usamde og hevdar at frysemetoden er altfor usikker og at ingen veit kva langtidskonsekvensane vert. Prosessen er sjølvsagt svært energiintensiv. Shell sjølv seier at for å få opp 3,5 einingar med energi, må dei nytta éi eining med energi. Men dette er faktisk meir energieffektivt enn ein del annan oljeproduksjon, særleg ein del av metodane der oppvarma vatn vert pumpa ned i mogne oljefelta for slik å få opp meir olje, og klart meir energieffektivt enn konvensjonell gruvedrift på oljeskifer, som framleis vert driven i småskala rundt omkring i verda. Best av alt er at oljen som kjem opp, er svært lett, og den lettaste og dyraste oljen flyt opp fyrst, noko som igjen gjev rask avkastning på eventuelle investeringar. Shell påstår faktisk at dei kan produsera eitt fat olje for berre 30 dollar. Men uavhengig av kva ein måtte meina om haldet i Shells oljeskiferprosjekt i Rio Blanco: Det er eit faktum at USA spesielt og Nord-Amerika generelt vert mindre og mindre avhengig av omverda for å skaffa seg fossilt brennstoff. I 2005 importerte amerikanarane over 60 prosent av oljen dei konsumerte, i fjor var det same talet 47 prosent. Kombinasjonen av meir effektiv bruk av olje, oljesand, nye kjelder av konvensjonell olje i Mexicogolfen, attåt store funn av "tight oil" (olje frå tette bergartar) og altså store reservar av oljeskifer, gjer faktisk spådomen om at Nord-Amerika kan verta sjølvforsynt, realistisk. Ei rekkje forskingsinstitutt, universitetsmiljø og einskildekspertar hevdar i fullt alvor at USA atter kan verta den klårt største oljeprodusenten i verda og med det skapa store problem for OPEC. Kartell og kartell | OPEC er eit kartell, eit dårleg fungerande kartell, men like fullt eit kartell. Dei er dei som avgjer prisen på verdsmarknaden. Men no sit dei i eit skòrfeste. Dei står andsynes det faktum at USA og Canada, som til liks med Noreg og Russland ikkje er medlemer av OPEC, gjennom ukonvensjonelle og konvensjonelle oljereservar har potensial for å verta uavhengige av kartellet. I tillegg kjem det at delar av OPEC, særleg Saudi-Arabia, er avhengig av både amerikansk oljeteknologi og amerikansk militært vern. Dette vernet får Saudi-Arabia av di USA er avhengig av saudisk olje. Saudi-Arabia har i grunnen berre éin måte å halda oppe dette vernet på, å gjera OPEC-oljen så billeg at det ikkje vil løna seg for USA å utvinna eigne ressursar. Då talar vi truleg om ein oljepris på ned under 50 dollar, kanskje lægre. Men det igjen er altfor lågt for både Saudi-Arabia og resten av OPEC-landa. Altså: Di dyrare oljen på verdsmarknaden vert, di meir olje kjem USA til å produsera, og di meir lønsamt vert det for oljeindustrien å konsentrera seg om det demokratisk stabile USA. I USA og Nord-Amerika vert sjølvsagt dette sett på som strålande framtidsutsikter. Ja, det ser ut til å vera eit faktum at tida med billeg olje er over med dei problema det fører med seg for oljehungrige amerikanarar, men hovudproblemet for USA er ein annan stad, nemleg at denne enorme importtrongen dei har hatt dei siste tretti åra, har skapt store ubalansar i økonomien. Alt under Reagan gjekk USA frå å vera verdas største kreditor til å verta verdas største debitor. Hovudårsaka var den fallande oljeproduksjonen. USA kunne ikkje lenger låna dei pengane dei trong innanlands, men måtte byrja å ty til omverda. For eit land som ikkje har balanse eller overskot i utanriksrekneskapen er eit land som tærer på oppspard kapital. Berre i år, trass i den fallande importen, har olje åleine vore årsak til 44 prosent av underskotet på den amerikanske handelsbalansen. Vi kjem i balanse att | Edvard Morse er ein tidlegare amerikansk energidiplomat som no er sjef frå råvareavdelinga i den store amerikanske banken, Citigroup. Han trur at USA kan kutta importen sin frå ti millionar fat råolje per dag i år til tre millionar i 2020, og at den vesle attverande importen då kjem frå Canada og Mexico. "Dei to områda som har vore mest underminerande for USAs supermaktstatus, er at vi har vore så avhengige av å importera olje, og underskotet på valutabalansen", seier han til The Financial Times. "No ser det ut som vi er åt å få ei løysing på båe problema." No kan optimismen vera nett det, optimisme. Ting har gått gale før for USA. Men det er eit faktum at oljeproduksjonen snudde i 2009, og det jamvel om ein enno ikkje hadde fått i gang særleg produksjon av oljeskifer. Det meste av auken er frå tette bergartar (mellom anna frå skiferolje, som altså ikkje er oljeskifer, for å gjera det heile meir komplisert). Teknikkar som vert nytta til å produsera skifergass og som har vorte mykje meir effektive dei seinaste åra, kan òg verta nytta til å henta ut olje frå tette bergartar. Oljeselskapa borar stadig meir effektivt ned i bakken og knuser stadig meir berg for slik å få det til å frigjera olje. Dei offisielle amerikanske prognosane seier at produksjonen frå tette bergartar vil gå opp frå 900.000 fat per dag i 2010 til 2,9 millionar fat i 2020, som igjen svarar til halvparten av USAs oljeproduksjon i dag. I tillegg kjem altså den konvensjonelle oljeproduksjonen både til havs og på land. Og enno har ikkje USA opna opp for produksjon utanfor vest- og austkysten. Båe stader er det lovande geologiske formasjonar. Ikkje bra for miljøet | Og for dei som er deprimerte over den canadiske oljesandproduksjonen som mellom anna Statoil er involvert i, og tenkjer på miljøet og CO2-utslepp: Alt i 2004 passerte Canada Saudi-Arabia som den største eksportøren av olje til USA. Per i dag er det å få ned handelsunderskotet med verda utanfor Nord-Amerika mykje viktigare for USA enn å berga verda på sikt. Jamvel om canadisk oljeproduksjon skaper større globale CO2-utslepp enn saudisk, vel USA av tryggjingspolitiske grunnar Canada som leverandør. National Petroleum Council i USA, ei gruppe av akademikarar, folk frå oljeindustrien og miljørørsla som gjev råd til presidenten, sa i 2007 at det var "urealistisk i framtida" å tru på auka sjølvforsyningsgrad. I september i år kom dei med ein ny rapport, i den rekna dei med at USA og Canada berre kom til å ha trong til å importera 500.000 fat råolje per dag i 2035. Rapporten vart feira som ein milepåle i historia til USA. Men ja: Det er liten tvil om at mykje av denne oljeproduksjonen er ureinande lokalt og globalt, det er likevel berre å konstatera at styremaktene i USA opnar opp for meir og meir slik produksjon. Når det er sagt: USA vil sjølvsagt vera ein del av verdsmarknaden i framtida òg, og landet vil framleis oppleva oljesjokk og økonomiske svingingar grunna endra oljeprisar. Men om krisa eller krigen skulle koma, vil USA ikkje vera avhengig av omverda for å overleva. "Påstanden om at USA var ei supermakt i det 20. hundreåret, men ikkje vil vera det i det 21, ser ikkje ut til å halda heilt vatn", seier Morse til The Financial Times. « Berre samanlikn oss med Kina, som kjem til å vera totalt avhengig av energiimport. USA er i ein mykje sterkare posisjon. » Nord-Amerika er elles eit satsingsområde for Statoil, som investerer stadig meir i ulike typar amerikansk gass- og oljeproduksjon. - Jødar og muslimar må endra praksis | - Det er ingen grunn til at vaksne skal taka seg til rette og skjera forhuda av ein baby, seier barneombåd Reidar Hjermann. I ei høyringsfråsegn til Helse- og omsorgsdepartementet går barneombod Reidar Hjermann inn for at ei aldersgrense på femten år for omskjering av guteborn. - Så kva skal vi gjera med jødane no? - Vi skal ikkje gjera noko med jødane, men jødane og muslimae bør gjera noko med omskjeringsritualet. Dei bør finna alternative måtar for denne religiøse markeringa. - Og om dei ikkje vil det? - Det er ikkje slik her i verda at vi berre kan seia "vil ikkje", og så held vi fram som før. Med dette innspelet ynskjer eg å starta eit ordskifte, både generelt i samfunnet og internt i ulike religiøse miljø. Eg har ikkje gått inn for eit forbod eller straff. Men eg meiner at til dømes jødar bør lytta til interne krefter som har teke til ords for å finna alternative metodar. I USA er det no ein markert nedgang i omskjering mellom jødar, og det finst der organisasjonar som "Jødar mot omskjering" og "Lækjarar mot omskjering". I San Francisco er det òg snakk om å innføra forbod. Vi i Barneombodet har òg hatt møte med omskorne ungdomar og formidla kunnskap om konsekvensane av fenomenet, fleire har då endra haldning. - Men kvifor vil du at ein skal venta til ein er femten før ein eventuelt vert omskoren? - Omskjering handlar om eit ikkje-medisinsk grunngjeve inngrep på ein frisk kropp. Born skal ikkje utsetjast for slikt. Og om noko slikt likevel skal gjerast, bør dei som vert utsett for det, få høve til å gje samtykkje. - Så du meiner at evolusjonen er perfekt, at vi har forhud av ein grunn? - Ja, det meiner eg. - Men evolusjonen gjev ikkje perfekte resultat? - Kom med dømer. - For lang korsrygg, blind flekk på auget, fontaneller på babyar. - Vi må ha ein blind flekk, elles har ikkje nervetrådane ein stad å samla seg. Når ein skal ut gjennom fødselskanalen bør hovudet ha fleksibiletet. - Du hevdar altså at menneskekroppen er god nok som han er? - Ja, det gjer eg, og det er det medisinske utgangspunktet. Det finst rett nok nokre som hevdar at omskjering hindrar Hivsmitte. Om det er det strid. Men vi seier altså at ein skal venta med slikt til ein er femten. Den seksuelle lågalderen i Noreg er seksten. Men igjen: Vi er ikkje mot omskjering av gutar, vi seier berre at ein skal venta. - Men om praksisen held fram etter at vi eventuelt har innført ei aldersgrensa, må det vel få strafferettslege konsekvensar? - Styresmaktene bør vurdera om ein skal innføra kontrollar hjå helsesyster eller lækjar. Men straffesanksjonar er det ikkje vår oppgåve å meina noko om. Når det gjeld jenter, fekk vi fyrst lovforbod, så fekk vi etter kvart straffesanksjonar, og det vert òg gjeve straff sjølv om jentene samtykkjer. - Styresmaktene seier du, men meiner du at det skal koma straff for omskjering av gutar? - Eg meiner at born har rett til å styra over eigen kropp. Vi har no kome til eit tidspunkt i historia der vi må søkja å finna andre måtar å markera tilhøyre til ein religion. Ja, også born ser på omskjering som rett, men det er av di dei vaksne fortel dei at det er rett. Dette ritualet er ikkje etablert av born, men av vaksne. Difor har også vaksensamfunnet ei plikt til å finna alternative metodar. - Korleis skal ei eventuell screening gå føre seg, skal vi berre plukka ut jødiske og muslimske born? - Når det gjeld underlivsundersøkingar, har vi hatt ein god debatt i samband om omskjering av jenter, men konklusjonen er vel at det må vera opp til helsestyresmaktene å avgjera kven dei vil sjekka. Det som derimot er rimeleg sikkert, er at ein god porsjon med informasjon og normativ regelsetting ofte fører at folk endrar både halding og framferd. - Ei rekkje jødiske nobelprisvinnarar i medisin er omskorne og har omskore sine born igjen. Dei er vel informerte? - Eg kjem ikkje med nokon generell karakteristikk av informasjonsnivået hjå korkje jødar eller muslimar. Mi oppgåve er å verna om rettane til born. Det er ingen grunn til at vaksne skal taka seg til rette og skjera forhuda av ein baby. Eg er trygg på at det vil verta langt mindre omskjering i framtida. Angsten for å verta minoritet | I innvandringsdebatten væpnar ein seg ikkje med argument, men med vernedrakt. Større semje og openheit om innvandringstal og den demografiske utviklinga er avgjerande for ein meir sakleg og open samtale om innvandringspolitikken. Terrorhandlingane i Oslo og på Utøya var politiske attentat. Dei må og kan verta forstått i ein politisk, sosial og historisk kontekst. Sjølvsagt finst det psykologiske og psykiatriske forklaringar på kvifor og korleis nett Anders Behring Breivik og ingen annan gjorde dette. Her kan ein peika på barndom og oppvekst, den burtkomne faderen, seksuell angst og sjalusi, stormannsgalenskap osb. Men handlinga i seg sjølv inngår i den blodige tradisjonen til den anarkistiske ideen om "handlingens propaganda". Frå tida rundt 1900 kjenner vi mange attentat mot den europeiske makteliten. Ut frå teorien om "handlingens propaganda" ville anarkistiske og nasjonalistiske valdsmenn spreia den politiske bodskapen sin og vekkja det sovande og undertrykte folket opp til handling med attentat mot dei mektige. Særleg i Dostojevskijs romanar vert slike mordarar skildra som logiske fanatikarar. Utgangspunktet hos mordaren Raskolikov er nettopp logisk. Med ein viss fanatisk konsekvens endar logikken med å rettferdiggjera mordet. Brått vert mordaren til ein etisk høgtståande person med plikt til å drepa. Mordet framstår som naudsynt for å forbetra og kanskje berga verda. Mordaren vert ein idealist som ofrar seg sjølv. Så langt frå å vera noko historisk unnatak er denne blinde logikken litt av ein hovudveg til vondskap. Den kristne kyrkja brende menneske på bål for å berga sjela deira frå evig fortaping, logisk nok innanfor verdsbiletet til kyrkja den gongen. Nazistane såg jødeutryddinga som ei naudsynt handling for å berga den europeiske sivilisasjonen. Stsjigalov i Dostojevskijs roman De besatte ville ofra 100 millionar menneske for å skapa ein idealstat; Stalin tok over idealet og ofra dei 100 millionane, men skapte ein slavestat. Den same tankegangen om den naudsynlege vondskapen går att hos kommunisten Brecht når han seier: « Synk ned i skitt, omfavn morderen! Men forandr verden: den trenger det. » På same viset "ofra" Breivik seg då han vart massemordar. Han såg seg sjølv som ein kommandør og frontsoldat i ein krig mellom vestleg-kristen og austleg-muslimsk sivilisasjon. Den norske regjeringa og Arbeidarparti-ungdomane på Utøya såg han som quislingar og kollaboratørar. Det var dei som sleppte "den muslimske invasjonshæren" inn i landet, forkledd som flyktningar og innvandrarar. Dei sosialistiske multikulturalistane var Breiviks "jødar". Den sosiale røynda | Det er tre omstende som krevst for at denne typen katastrofar skal kunna skje. Det må finnast menneske med nok fanatisme og hat. Men det må òg finnast tankesystem som kan organisera hatet logisk og politisera det. Endeleg må det vera knaggar i røynda som logikken og hatet kan hengjast på. Med det meiner eg ikkje at den politiske valden er tufta på røyndomen, men at han fanatiserer noko verkeleg. Til dømes skjedde dei anarkistiske attentata i samfunn som var overmogne for endring. Etter den fyrste verdskrigen var Tyskland politisk øydelagt, moralsk audmykt og økonomisk knust. Arbeidarklassa som marxistane ville frigjera, var faktisk undertrykt og leid naud. Slike omstende i røyndomen gav grunnlag for den fanatiserte logikken som enda i drap på uskuldige menneske. I Breiviks tilfelle har det vore snakka mykje om dei to fyrste omstenda, nemleg sjelelivet til drapsmannen og det antijihadistiske verdsbiletet som ser ut til å ha legitimert massedrapa for han. Det har vore lite snakk om den tredje saka, nemleg den sosiale røynda denne mannen tok utgangspunkt i, nemleg utviklinga av Europa og Noreg sidan 1970-åra til fleirkulturelle samfunn gjennom innvandringa, særleg frå muslimsk-kulturelle land. Skulda er Breiviks | Det er ikkje merkeleg at dette har fått liggja. Tek ein det opp, vert det lett til at Arbeidarpartiet og innvandringspolitikken skulle vera "årsak" til det som hende i Oslo og på Utøya. Men då kan ein like gjerne seia at jødane sjølve var årsaka til holocaust, av di dei gjorde seg så sterkt gjeldande i austerriksk og tysk samfunnsliv og dermed provoserte tyskarane med framgangen sin innanfor økonomi, vitskap og kunst. Breivik drap dei politiske motstandarane sine. Det skal ein ikkje gje motstandarane skulda for. Heile skulda ligg på Breivik åleine. Men om ein vil sjå terroren som politisk og ikkje berre psykologisk, lyt ein òg sjå på den politiske konteksten. Då er det ikkje snakk om å fordela skuld, men å sjå om det finst sosiale omstende som auka sjansen for at noko slikt som 22. juli kunne henda. Mutert nazisme | Eg meiner ikkje at undersøkinga av antijihadistisk ideologi og miljø er irrelevant. Tvert om meiner eg at den ideologien som kan utleiast av det svære kompendiet "2083" som Breivik sende frå seg rett før han sprengde bomba i regjeringskvartalet, er ein mutert eller modernisert nazisme. Denne ideologien inneheld svært mange av dei verksame elementa i den gamle nazismen, men i omgjord form. Med unnatak for nokre små og marginaliserte miljø er gamalnazismen ikkje lenger verksam. Dei fleste menneske er immune mot han, både på grunn av historisk kunnskap om kva som skjedde under Hitler, og fordi den gamalnazistiske ideologien retta seg inn mot den sosiale og psykologiske realiteten i 1930-åra, som ikkje finst lenger. Både det bolsjevikiske trugsmålet frå aust og det økonomiske, sosiale og psykologiske elendet i Tyskland etter den fyrste verdskrigen er no borte. Men kampen mellom ideologiane som prega førre hundreår, er vorten avløyst av "kampen mellom sivilisasjonane". I Vesten er redsla for kommunismen vorten avløyst av redsla for islam. Innvandrarane har teke plassen dei vestlege kommunistane hadde som femtekolonne i ein kamp på død og liv mellom det frie Vesten og eit totalitært trugsmål frå det framande og barbariske Austen / Syden. Det mest potente innslaget i gamalnazismen, nemleg gruppe- og nasjonstenkinga innanfor trua på historia som rasekrig, speglar seg i antijihadismens stilisering av krigen mellom "kristen" og "islamsk" sivilisasjon, der innvandringa vert oppfatta som ein stille invasjon. I denne "moderniserte nazismen" er det likevel ikkje muslimane som inntek rolla til jødane, iallfall ikkje berre dei. I Breiviks verdsbilete spelar muslimane òg den same rolla som bolsjevikane og russarane gjorde for nasjonalsosialistane. Dét ser ein av korleis "krigen mot terror" erstatta "den kalde krigen" mot kommunistane. Såleis som bolsjevikane var eit asiatisk-barbarisk, ytre trugsmål med sitt enorme folkehav tett på grensene til "Europa", omgjev no den arabiske verda Europa med sitt stigande folketal. Slik som mange menneske i førre generasjon oppfatta dei nasjonale kommunistpartia som kommunistanes forlengde hand i dei vesteuropeiske samfunna, slik oppfattar antijihadistane dei muslimske innvandrarane som ei arabisk femtekolonne i Vesten. I antijihadismen er det dei multikulturalistiske politiske og intellektuelle elitane som spelar den rolla som jødane spela i nazismen. Nasjonalsosialistane gjekk etter jødane fordi dei vart oppfatta som ein lumsk og løynd indre fiende som hadde tilrana seg økonomisk, kulturell, journalistisk og politisk makt; det skulle vera jødane som undergrov motstandsviljen til folket og skapte det kulturelle forfallet som bana vegen for ei komande bolsjevikisk maktovertaking, nett slik antijihadistane no ser på "kulturmarxistane" og den politiske eliten som vegryddarar for det islamske kalifatet eller "Eurabia". I Breiviks augo var nedslaktinga av Arbeidarparti-ungdomane på Utøya det same som utlukinga av dei undergravande og livsfarlege "jødane" var for dei tyske nazistane. Kritikk i vernedrakt | Det er ikkje urett å kalla eit slikt antijihadistisk verdsbilete for forvirra. Men det er samstundes rett å sjå det som fanatisert logikk tufta på visse innslag av røynd. Men kritikken av antijihadismen i Noreg etter 22. juli har vore lite argumentativ. Der ein har teke opp den såkalla "Eurabia-teorien", har ingen gått etter kjeldene som vert oppgjevne hos Bat Ye'or, Fjordman eller i "2083". Ein kan skjøna at få orkar å ta på seg eit slikt arbeid. Men det er òg lett å skjøna at dei som lever i skuggane utanfor ljoset frå ålmenta, vert styrkte i trua si på sanninga i Eurabia-teorien når ingen går til kjeldene for å undersøkja saka, men berre nyttar omgrepet som eit brennemerke på politiske motstandarar. Det har vorte gjeve framstillingar av denne teorien av journalistar som ope går ved at dei ikkje har lese Bat Ye'ors bok. Når nokon ein sjeldan gong seier at dei har lese boka, vert ikkje innhaldet, men lesarens kjenslemessige reaksjonar skildra, som då ein kommentator fortalde oss at Eurabia er "den verste boka [han] har lest". Korleis trur ein dette vert oppfatta av dei truande? Fleire intellektuelle og politikarar har snakka om at dei har forsømt seg når det gjeld å ta til motmæle mot dei som er imot "innvandring" og "islam". Men når dei no vil ta att det forsømde, vil dei ikkje gå i nokon verkeleg dialog med dei andre, men lokka dei fram for at dei skal "sprekka som troll i ljoset". Ein væpnar seg ikkje med argument, men med vernedrakt og insektmiddel. Er det nokon som trur at denne strategien skaper konvertittar frå antijihadismen til sosialdemokratiet? Kan ikkje forby argument | Det har vore mykje snakk om å stansa hatefull tale retta mot "innvandrarar", "islam" og "muslimar". Men det er skilnad på primitive og ofte anonyme ytringar som uttrykkjer gruppehat, og reflektert tekst som kan vera sterkt kritisk til islamsk religion og islamske miljø og som argumenterer for at innvandringa frå islamske land trugar vestlege verdiar som fridom, menneskerettar osb. Her kan ein nemna bøker som til dømes Bruce Bawers While Europe slept, Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe og Walter Laquers The Last Days of Europe. Ein bør òg nemna Jørgen Sandemoses Venstrefløyen og islam, som kritiserer islam frå eit marxistisk synspunkt. Slike bøker som argumenterer for synet sitt, kan ein ikkje forby om ein ikkje vil gje avkall på grunnleggjande verdiar i den vestlege verda og polarisera det politiske feltet endå meir. Dette er opplagt for dei fleste. Men det verkar ikkje som om så mange meiner at det er naudsynt å argumentera mot innhaldet i slike bøker, for ikkje å tala om å vera open for at forfattarane kan ha rett i noko som helst. Eg meiner at ein må søkja opp dei innslaga av røynd i antijihadismen som kan gje menneske aha-opplevingar. Til dømes er det vanskeleg å finna heilt konkrete og heilt pålitelege tal på kor mange menneske med muslimsk-kulturell bakgrunn som lever i Europa i dag, og korleis desse tala venteleg vil utvikla seg i framtida. Når slike tal vert presenterte, varierer dei etter kven som presenterer dei. Ikkje sjeldan vert røynda noko endra med tal som passar til den politikken ein sjølv står for. Dermed gjev ein det antijihadistiske miljøet fritt spelerom til å laga sine eige tal. Ofte vert desse tala fanatiserte. Etnisk angst | Når ein etnisk majoritet vert gripen av angst for å verta minoritet i "sitt eige land", vert det ofte konflikt. Borgarkrigen mellom protestantar og katolikkar i Nord-Irland hadde ei av årsakene sine i angsten hos protestantane for å verta forbigått i tal av katolikkane, som hadde større fødselstal og var i ferd med å gå over frå å vera minoritet til å verta majoritet. Kombinasjonen av demografisk nedgang for éi folkegruppe og høge fødselstal for ei anna gruppe, saman med nasjonalistisk mobilisering, bidrog sterkt til krig og etnisk reisning i Bosnia under borgarkrigen på 1990-talet. Motsette fruktbarheitstrendar hos hinduar og muslimar har lege bak dei valdelege åtaka frå hinduar på muslimar i India. Eit historisk døme på den destruktive krafta i slik demografisk konkurranse, er utviklinga i det gamle fleirnasjonale keisarriket Austerrike-Ungarn, der den tysktalande folkesetnaden var stats- og kulturberande heilt fram til 1870-åra. Gjennom framveksten til nasjonalismen byrja riket å rivna etter dei nasjonale saumane. Brått miste den tysktalande folkegruppa det politiske og kulturelle hegemoniet sitt og måtte finna ein ny identitet som minoritet i sitt eige land. Dei reagerte med ei tysk-nasjonalistisk rørsle som skapte det politiske og kulturelle klimaet som lét dei fyrste formene av nazistisk ideologi veksa fram. Korleis etnisk angst kan vera mobiliserande, kan ein òg få eit inntrykk av frå videoen "Muslim Demographics" på YouTube, som no er sedd av over 13 millionar menneske. Her vert fødsels- og innvandringstal lagde fram på eit suggestivt vis som kan overtyda mange om at heile Europa vil vera under muslimsk styre berre på nokre få tiår. Om ein jamfører denne videoen med Breiviks video, vil ein sjå at "Muslim Demographics", som avsluttar med den dramatiske erklæringa: "This is a call to action", nokså sikkert har vore det stilistiske førelegget for Breiviks produksjon. Meir openheit | Ein kan spørja om det ikkje er gått for kort tid etter Utøya til å undersøkja så samstundes kjenslelause og sensitive saker som demografiske tal i samband med den fælslege massakren. Men det er òg viktig at alle element som kan gje meir forståing, vert lagde fram før den fyrste runda i samtalen vert avslutta. Stoltenberg vil nok verta hugsa for det åndsnærværet som lèt han svara terroren mot det opne samfunnet med "meir openheit og meir demokrati". Men den norske ålmenta må fylgja opp desse orda med praksis. I innvandringstala til Breivik og antijihadistane ligg førestellinga og overtydinga om at den "kvite" eller "kristne" majoriteten i Noreg og i Europa er i ferd med å verta etniske minoritetar i sine eigne land. Angst som minner om denne, finst i vide krinsar. Etter det ein kan lesa ut av det såkalla "integreringsbarometeret", meiner 54 prosent av folkesetnaden i Noreg at vi ikkje bør sleppa inn fleire innvandrarar til landet. Ei undersøking i "European Value Survey" frå 2008 syner at meir enn 40 prosent av dei spurde nordmennene i sterkare eller svakare mon opplever at "talet på innvandrarar vil utgjera eit trugsmål mot samfunnet". Ideala om openheit og demokrati krev at vi ser nærare på det reint talmessige grunnlaget for denne angsten, særleg fordi dette grunnlaget er uklårt og omstridt. Vert det ikkje brei semje om innvandringstala, kan ein òg vera sikker på at dei vert fanatiserte eller overdrivne. Men trugande innvandringstal skaper meir angst og konflikt. Difor er det om å gjera å finna eit skikkeleg og felles saksgrunnlag for ein samtale som burde vera meir sakleg, meir open, meir langsiktig og inkludera fleire enn det som er tilfellet i dag. Kaj Skagen er forfattar og fast skribent for Dag og Tid. Neste veke: Kor mange muslimar vert det i Noreg? Vil stå ved lovnadene | - Statsministeren har sagt at vi skal gjennomføre klimaforliket, og det held eg meg til, seier miljøminister Erik Solheim. Sjølv om klimatrugsmålet veks, har viljen til forpliktande utsleppskutt berre blitt mindre i dei rike landa. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim er ikkje i tvil om kva årsaka er. - Det kjem først og fremst av éin ting, frykt for å tape veljarar. Vi ser det til dømes i USA, der Obama er livredd for å tape enda meir oppslutnad til republikanarane. I Australia fekk regjeringa nyleg gjennom ny, tøff klimalovgjeving og tapte ti prosentpoeng oppslutnad på meiningsmålingane. Men samtidig som det er vanskeleg å få til forpliktande internasjonale mål, er det mange land som faktisk gjer mykje bra. Australia er eitt døme, og Tyskland og Kina satsar stort på fornybar energi. - Men når mange land faktisk viser vilje til å gjere noko, kvifor er det slik motvilje mot forpliktande internasjonale klimaavtalar? - Store land som USA, Kina og India har eit heilt anna syn på statleg suverenitet enn det til dømes EU-landa har. Kinesarane er viljuge til å gjere mykje meir innanlands enn det dei vil forplikte seg internasjonalt. Framtidige klimaavtalar vil truleg bli meir av eit nettverk av mindre avtalar enn éin stor, bindande avtale med juridisk karakter. Inga vinnarsak | - Vil ei norsk regjering òg tape oppslutnad på å føre ein meir aktiv klimapolitikk? - Dei tre partia på Stortinget som har fronta denne saka mest, gjekk i alle fall attende ved valet sist. Det treng ikkje å vere nokon samanheng, men det er i alle fall ikkje veldig mange veljarar å vinne på denne saka. - Men politikk pregar opinionen òg. Når folk flest ikkje ser norske politikarar gjere klimatiltak som dei merkar i kvardagen, blir det vanskelegare å tru på at dette er så alvorleg? - Dilemmaet er at nokre av dei mest verknadsfulle klimatiltaka er veldig fjerne for dei fleste. Kvotesystemet til EU er viktig, Mongstad er viktig, men det er ikkje ting som folk snakkar om over ein øl. For folk flest er tiltak for betre kollektivtrafikk, fleire elbilar og meir effektiv oppvarming i heimen viktigare. Står ved forliket | Den siste tida er det sådd tvil om regjeringa vil stå ved klimaforliket, gjennom signal frå Finansdepartementet og frå statssekretær Per Rune Henriksen i Olje- og energidepartementet. Kostnadene ved dei lova utsleppskutta innanlands blir for høge, er melodien. - Kan du halde fram som miljøminister i ei regjering som spring frå klimaforliket? - Regjeringa skal gjennomføre klimaforliket. Det er vedteke av Stortinget, og alle regjeringspartia står bak det. Eg registrerer at det er mange signal i media, men statsministeren har sagt at vi skal gjennomføre klimaforliket, og det held eg meg til, seier Solheim. - Somme meiner at Noreg skal gå til FN og seie at vi har blitt så rike at det er umogleg for oss å gjennomføre dei utsleppskutta vi har lova, medan det er mogleg for alle nabolanda våre å nå dei nasjonale klimamåla sine. I så fall ville Noreg framstå som eit slags Saudi-Arabia, ikkje som eit vestleg demokrati. - Noreg har satsa mest på å betale for utsleppskutt i andre land. Tidlegare klimaforhandlar Harald Dovland meiner Noreg ville stått sterkare i klimaforhandlingane om vi hadde gjort meir på heimebane? - Det er ingen motsetnad mellom å satse heime og ute. Gjennom å verne regnskog i andre land har vi fått til ti gonger meir utsleppsreduksjon enn om vi la ned heile Noreg. - Men Noreg ville hatt meir autoritet i forhandlingar om vi hadde gjort meir på heimebane? - Noreg manglar ikkje autoritet i klimaforhandlingane. Men om vi ikkje får ned klimagassutsleppa innan 2020 som vi har lova, da har vi eit problem, seier Erik Solheim. Noreg skor seg, u-landa får svi | Medan Noreg sopar inn milliardar på den høge oljeprisen, må dei fleste fattige land i verda betale ei dryg rekning. Den skyhøge oljeprisen i år er gode nyheiter for Noreg, for statskassen og det svulmande norske Oljefondet. I dag ligg prisen for eit fat på nærare 60 dollar. Og sjølv om oljeprisen har gått noko ned frå toppen på kring 70 dollar fatet i august, er han framleis svært høg sett i eit lengre perspektiv. I perioden 1987 til 1999 var til dømes gjennomsnittsprisen for olje på 18 dollar fatet. Den norske staten får eit tital milliardar ekstra i årsinntekt gjennom den høge oljeprisen. Men andre land får svi, og mest svir det i utviklingslanda. Som vanleg. Redd Barna rekna i fjor haust ut at dei sju hovudsamarbeidslanda for norsk bistand tapte tre milliardar kroner i fjor på den auka oljeprisen. Og i år har oljeprisen vore enda høgare. Til samanlikning fekk dei same hovudsamarbeidslanda 1,7 milliardar i u-hjelp frå Noreg i 2003. Dyr olje, mindre medisin | Som følgje av oljeprisauken frå januar til juli i år fekk eit land som Zambia dobbelt så mykje i ekstrautgifter som det Noreg har gjeve landet i bistand, opplyser Espen Villanger, seniorforskar ved Christian Michelsens Institutt. - Alle land treng petroleumsprodukt for at hjula skal gå rundt. I dei u-landa som treng å importere desse produkta, og det er dei fleste, får næringsverksemdene vanskelegare kår når oljeprisen er høg, seier Villanger. Også elektrisk kraft blir dyrare når oljeprisen stig. - I tillegg må utviklingslanda bruke meir av valutareservane sine på å kjøpe petroleumsprodukt når prisen er høg, og får mindre att til andre viktige varer, som medisinar. Villanger understrekar at den høge oljeprisen slår ulikt ut i ulike land. - Ein kan generelt seie at di mindre utvikla landa er, di mindre avhengige er dei av olje. Men når eit land prøver å ta eit krafttak for å utvikle seg, er olje noko dei treng meir av. Slik sett er høg oljepris eit hinder for utvikling. - Er det ikkje òg slik at utviklingsland har eit relativt sett høgare energiforbruk i høve til det dei produserer? - Jau, det stemmer. Slik sett har industribedrifter i fattige land større problem med høg oljepris enn det bedrifter i rike land har. - Trass i den høge oljeprisen, har vel fattige land hatt ein ganske bra økonomisk vekst dei siste par åra? - Her er det viktig å skilje mellom land. Kina, Søraust-Asia og India har gjort det svært bra, og hatt høg vekst. Men i mykje av Afrika går det dårleg. Det at fattige land i snitt har hatt bra vekst, kan løyne kor dårleg det går i mange av utviklingslanda, seier Villanger. Stor påkjenning | - Den høge oljeprisen er ei veldig stor påkjenning for dei aller fleste u-land, og hemmar veksten deira, seier Aksel Nærstad, informasjonsansvarleg i Utviklingsfondet. Han meiner Noreg, eit land som blir søkkrikt på oljeprisen, bør kompensere noko med auka bistand, i alle fall til hovudsamarbeidslanda sine. - Noreg tener mange milliardar kroner ekstra på denne situasjonen. Rett før ho gjekk av som olje- og energiminister, kom Thorhild Widvey med eit originalt forslag til korleis Noreg kunne støtte u-landa som slit med oljeprisen. Under ein debatt i Stavanger hevda Widvey at Noreg ved å auke oljeutvinninga si - òg i dei omstridde nordområda - kunne hjelpe dei fattige landa til å få den energien dei treng. Oljeboring i nord ville bidra til ei meir rettferdig verd, meinte Widvey. Det er ikkje eit syn Nærstad deler. For det er noko som heiter drivhuseffekt òg. - I eit langsiktig perspektiv veit vi at oljeforbruk bidreg til klimaendringane. Dagens oljeforbruk er ikkje berekraftig, og den globale oppvarminga vil òg råke dei fattige landa hardast. Difor bør Noreg bruke noko av oljeoverskotet sitt på å støtte u-land i retning av eit meir berekraftig energiforbruk, og på å utvikle alternative, meir miljøvenlege energiformer. Noreg bør kompensere | I haust har også fleire debattantar teke til orde for at Noreg er moralsk forplikta til å bruke nokre av ekstrainntektene sine på oljen til å hjelpe u-land. Ein av dei er Tore Linne Eriksen, førsteamanuensis i utviklingsstudium ved Høgskolen i Oslo. I eit innlegg i Dagbladet i haust skreiv han: « Kan ikke den nye utviklingsministeren si det rett ut: Kjære det norske folk, vil dere virkelig sette dere imot at to dagers økning i statens oljeinntekter går til Pakistan-ofrene og til de afrikanske oljeofrene vi har utviklingssamarbeid med? Så kan vi klare oss med 363 dagers ekstrainntekter helt for oss selv? » Eit alternativ til å gje meir i bistand er det å setje av delar av oljefondet til investeringar i u-land, ein tanke finansminister Kristin Halvorsen har stilt seg positiv til i Vårt Land. Denne ideen har mellom anna fått støtte frå kommentator Sofie Matiassen i Dagens Næringsliv, som peikar på at Oljefondet i dag ikkje kan investere i andre afrikanske land enn Sør-Afrika, fordi fondet skal ha ein trygg profil. Men mange av dei fattige landa i verda, anten dei er i Afrika eller andre stader, har ein skrikande mangel på kapital. Ved å investere delar av Oljefondet i dei fattige landa, kunne Noreg i alle fall kompensere litt for dei ekstrainntektene vi no får på den høge oljeprisen. Madam Tussaud's slukt av oljen | Dei store oljeeksporterande landa i verda veit knapt kor dei skal gjere av all rikdommen som den høge oljeprisen gjev dei. I år kan dei oljeeksporterande landa hanke inn kring 700 milliardar dollar på eksport av den dyrebare råvara, skriv The Economist. Handelsoverskotet til oljeeksportørlanda kan bli så stort som 400 milliardar dollar, over fire gonger så mykje som i 2002. Oljeprisveksten fører til ei kolossal pengeoverføring frå dei oljeimporterande til dei oljeeksporterande landa. Men kor blir alle pengane av? Noko blir sjølvsagt brukt på offentlege utgifter innanlands, i Noreg som i andre oljeland. Men til liks med Noreg sparer òg dei fleste store oljelanda, som Opec-landa og Russland, no ein mykje større del av formuen sin. Dei fleste oljeland har lært av tidlegare sløsing med oljepengar. Det meste av sparinga skjer i form av aksjar og andre verdipapir i utlandet. Oljepengar frå Dubai har til dømes blitt brukte til å kjøpe aksjar for ein milliard dollar i DaimlerChrysler - og heile Tussaud's Group, temaparkselskapet bygd opp frå vokskabinettet Madam Tussaud's i London. Så omfattande har sparinga av oljepengar blitt at Det internasjonale pengefondet (IMF), som nesten alltid talar for innstrammingar og moderasjon, har oppmoda Opec-landa om å spare mindre og bruke meir. Dette for å auke importen frå dei oljeimporterande landa i verda, slik at dei negative følgjene av den høge oljeprisen blir litt mindre. Undergrev kulturpolitikken | Norsk kultur- og åndsliv er avhengig av eit velfungerande samvirke mellom det private og det offentlege. Staten påverkar på ein eller annan måte det meste som hender innanfor kulturlivet. Anten gjennom direkte finansiering, stipend og ulike innkjøpsordningar, eller gjennom fritak for moms. Eit slikt regime krev at alle er nøkterne i pengebruken og at honorara er sømelege for alle dei som er med på å få fram dei ulike kulturbidraga. Nokre få i systemet kan ikkje ta ut millionløner eller store overskot, medan andre får dårleg betalt. Så når forlagsdirektørar tener fleire millionar kroner i årsløn og aksjeeigarane tek ut store overskot, er dei med på å undergrava det norske kulturpolitiske regimet. Direktørar og aksjeeigarar må gjerne ta ut høge løner og stort utbyte frå drifta, men då bør selskapa operera på vanlege marknadsøkonomiske vilkår og kopla seg frå dei statlege støtteordningane og særordningane. Å ta ut stort aksjeutbyte samstundes som ein tek imot støtte til heilt sjølvsagde oppgåver som høyrer til eit kulturforlag, er å syna dårleg skjøn. Dårleg skjøn syner avisene òg når dei honorerer kritikarane dårleg. Dei fleste aviser, medrekna Dag og Tid, har i alle år gjeve kritikarane låge honorar. Honorara varierer sjølvsagt, òg innanfor kvar avis, somme profilerte personar får meir, men stort sett er satsane låge. Det vert tala lite om dette i bransjen. Det er som om dei fleste synest det er ubehageleg. Mange viser til at dei andre avisene er like dårlege, eller dårlegare. Men kvifor betalar avisene og NRK åndsarbeidarane dårlegare enn datakonsulentane og juristane dei hyrer inn? Svaret er sjølvsagt at dei får mange nok til å skriva for den løna dei tilbyd. Det står alltid nokon og ventar på å overta. Men avisene misser truverde når dei argumenterer på leiarplass for akseptable minsteløner på andre område - samstundes som dei ikkje praktiserer det på eigne område. Kjærleik no att | Ikkje det at eg har noko imot det, å vikariere altså, men når eg berre finn to svar, rett nok rette, vert eg litt modalaus. Og så blir eg redd for å plage dykk med pjattet mitt. Spalta må fyllast, uansett svar, så no spekulerer eg fælt på kva eg skal lure i dykk denne veka. Men først til dei to heidersmennene som svara: « Forfattaren heiter Ole Robert Sunde, og boka er ' Den sovende stemmen ' frå 1999. Min stutte kommentar er: Sunde sine bøker er ikkje berre grensande til å vere uleselege for vanlege lesarar, men dei er rett og slett ikkje til å lese, meiner eg. Likevel, Sunde har sitt ' publikum ' mellom dei meir profesjonelle, litterært kunnige, og vert verdsett. ' Joyce-epigon ', ser eg ein stad. Det var vakkert i Hardanger i går! », skriv han Olav Molven frå Bergen på ein tradisjonelt fint teikna faks med Hårek-stripe i botn. Han Gunnar Bæra på Løten knekte òg Ole Robert Sunde-kloken: « ' Norsk litteraturs største jålebukk ' (ikkje mine ord!!!), Ole Robert Sunde, er ute på julemarknaden med sin sjette roman ' Jeg er som en åpen bok '. Ho er på heile 496 kompakte sider, så han gjer det ikkje lett for lesaren sin. Ja, legg merke til eintalsforma, for ORS bryr seg ikkje om lesarar, helst vil han ikkje ha nokon i det heile teke, (seier han, men tru han den som vil). Ole Robert Sunde er fødd i Kristiansand i 1952, og debuterte med diktsamlinga ' Hakk i hæl ' i 1982 », skriv han Gunnar. Sidan han Olav òg hadde med rett boktittel, kårar eg han til den rette vinnaren denne veka. Gratulerer! Eg var på sjukebesøk til han Oskar i helga. Han er skikkeleg sjuk, og det er ikkje berre halsen som har tjukna. Eg må vedgå at eg er redd for at han kan ha frose på seg lungebetennelse, men eg håpar framleis det beste. Han må jammen sjå til å bli frisk att til brygginga, men det er heldigvis ei stund til, så eg reknar med at eg får løn som avtalt. Han Barabass er heller ikkje i form. Eg trur at fårikålsesongen gjekk ekstra hardt inn på han i haust. Han har det med å sjå seg ut nokre gimbrer som han har sterkare hug til enn andre, og no i haust måtte ho Snøfrid til pers. Eg trur han tok det tungt, men han vil sjølvsagt ikkje vedgå det. Han nektar å gå ut og held seg ved bokhylla i floren. Då eg var innom der i helga, stakk eg så vidt hovudet inn for å høyre om ikkje han ville vikariere, men det einaste han strekte seg til, var å hive ei bok til meg. Vel oppgåve sjølv, sa han før han fint bad meg om å la han vere i fred. Så no sit eg her og blar i denne boka. Her er mykje fint og noko litt tristare, akkurat slik som det skal vere. Eg må vedgå at eg rota med oppgåvenummeret sist. Det skulle ha vore 736. Difor er nummeret denne veka: Klok på bok 737 | - Diktaren debuterte i 1976 og gav ut fleire samlingar etterpå. Diktet er henta frå ein antologi som kom ut i 1997, og som inneheld dikt om lukkeleg og ulukkeleg kjærleik. Eg held ein knapp på den siste varianten. Er ein ulukkeleg, er ikkje tanken på betre tider urimeleg. Men er ein lukkeleg, er framtidsutsiktene dårlege. Lukka varer ikkje evig. Det veit eg. Lukka for meg var å vere postfunksjonær. Då trefte eg bygdefolket dagstøtt og kjende at eg gjorde ein viktig innsats for samfunnet. No ligg eg på sofaen og drøymer om juleøl. Det er inga framtid. Vil du ha ei framtid som Klok på bok-vinnar, må du sende ein lapp med rett namn på diktaren. Dag og Tid har heldigvis postadresse enno: Postboks 7044 St Olavs plass, 0130 Oslo. Alternative sendemåtar: faks 21 50 47 49 og e-post klok@dagogtid.no. Send namnet på diktaren før fredag 2. desember. Rett og slett genial | Med Uranophilia sluttfører Thure Erik Lund den storslegne romankvartetten rundt den frie intellektuelle Thomas Olsen Myrbråthen, eit verk som blir ståande i norsk litteratur. Avhandlingar og doktergradar kjem til å bli skrivne over desse bøkene. Thure Erik Lund er den fremste i sin generasjon, skriv meldaren. Foto: Herdis Maria Siegert | Roman | Thure Erik Lund: Uranophilia | Aschehoug | Kvartetten tek til med Grøftetildragelsesmysteriet, går vidare i Compromateria og Elvestengfolket og endar altså i Uranophilia. Under eitt følgjer bøkene eit menneske frå barndom og oppvekst gjennom vaksenliv fram mot aldring. I Uranophilia har Thomas passert 60. Men det er ikkje det biografiske som formar det litterære universet Thure Erik Lund faldar ut i skildringa av Thomas Myrbråthen. Funksjonen til det biografiske ligg innanfor den folkelege forteljargleda, gleda over å dikte heilt bisarre historier rundt ein person som går på trynet både i bygda og i byen. Den eigentlege intensjonen og ambisjonen hos Lund er, gjennom talsmannen sin, åndsmennesket Thomas Myrbråthen, å skrive fram noko heilt nytt og eineståande i norsk litteratur: ein verdsteori. Det er sjølvsagt den reine galskap. Men for ein galskap! Lund meiner at da kristendommen inntok makta over sinna og førestellingane våre, blei den antikke verda, heidenskapen, fortrengd og gløymd. Likevel overlevde restar av gammal tru og gamle mytar og legender i det skjulte, i mørkret, og det er inn i dette kornete steinmørkret Lund fører lesaren, på jakt etter uranophilia, den alternative historia og den alternative teorien om verda. Det er ei reise inn i resignasjonen, men det er samtidig ei reise som fører uranophilia opp til overflata i form av romanen Uranophilia. Alt er skrift som fører til ny skrift. Det er det språklege viruset som Lund tek opp i den vesle pamfletten Språk og natur (H Press 2005). Tidsmaskin | I romanen av i år er Thomas Myrbråthen blitt 62 år. Han lever eit enkelt liv på Rodeløkka i Oslo, drikk dei daglege ølglasa sine, filosoferer og går turar i nærmiljøet, er innom ein pensjonistkafé utan å ta særleg del i diskusjonane. Han har diskutert ferdig, hans polemikk mot samfunnet er over. Han skriv nok framleis, men utan å publisere. Like fullt produserer han i det stille sarkasmane og analysane sine, og når han igjen treffer på Ludvig, eksentrikaren og oppfinnaren frå Compromateria, tek det til å skje noko. Ludvig lever i eit skur på Ryen. Interiøret er ei blanding av samanraska skrot og intrikate installasjonar, skit og støv og stank, og krona på verket er ei sinnrikt konstruert tidsmaskin som kan openberre framtida for han. Så prøver dei denne maskina, Ludvig i stolen, Thomas som assistent, og dei viser oss eit stykke alkymi i språk og komikk, så vanvitig fortalt at det knapt finst maken i norsk litteratur. Diverre døyr Ludvig av påkjenninga. Thomas grev han ned i grusen ved bekken rett bortanfor skuret, og Thomas flyttar inn og går igjennom samlingane Ludvig har etterlate seg, mellom anna biblioteket hans som er lagra i kasser. Og her finn Thomas eit fragment av Uranophilia, eit verk frå 1500-talet. Andre del av romanen er eit langt og lærd essay om nettopp Uranophilia og korleis dette verket har sett spor etter seg i samtidig og seinare litteratur og tankeretningar, og påstanden er at Uranophilia er ei kraft som verkar i verda utan at andre enn ein innvigd krins er klar over det og kan studere fenomenet. Her boltrar Lund seg i ei herleg blanding av fiksjon og fakta med referansar til kunst og filosofi, etymologi og historie, gresk antikk, jødisk kabbalisme, vestlege kulturtradisjonar, heile vegen med ein stor grunnreferanse, nemleg Uranophilia som forsvinn og dukkar opp igjen, gong på gong opp gjennom historia og er det alternativet som representerer det mangfaldet som kan utfordre den einsrettinga det moderne samfunnet representerer. Himmelen på jorda | I den siste delen av romanen fører Lund lesaren inn i enda merkelegare verder, for her grip han fatt i reiselitteraturen frå 1600-talet, verdsteoriar frå den gongen den nye verda blei oppdaga og kartlagd i dei mest halslause ekspedisjonar, og heilt bisarre folkeslag og kulturar trer fram frå ulike delar av kloten, frå Amazonas, frå Arktis, frå Java, frå Sentral-Asia. Alle er like merkelege og fantastiske og alle har utvikla mytar og teoriar som skal forklare verda og korleis verda er skrudd saman, og her briljerer Lund i storslåtte fiksjonar ut frå førestellingane og forklaringsmodellane i eldre tider. Mellom anna skal det finnast eit magisk kjempefjell i Kasakhstan der himmelen finst på jorda, og forsøka på å trengje inn i denne fjellheimen er mange og heroiske, men ingen når fram, for alle som prøver, blir råka av ei slags lamming og må gje opp etter tur. Og han skildrar enorme flodsystem og dei folka som bur der utan å ha anna å gjere enn å ramse opp uendelege remser med stadnamn for å halde fast ved ein slags geografi. Det er forvitneleg lesnad, og ingen i dagens norske litteratur kan vise til maken når det gjeld fantasi, språkleg nyskaping og fascinerande historieforteljing som det Thure Erik Lund kan prestere. Fornektar seg ikkje | Uranophilia endar med at Helene, som har følgt med gjennom alle fire bøkene, igjen dukkar opp og finn tilbake til Thomas i ein stille resignasjon. Begge er gamle, begge har levd sine liv, saman og på kvar sin kant, og begge har hatt sine oppturar og nedturar, og mest av det siste. Men åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråthen fornektar seg ikkje. Her finst ikkje snev av forsoning med samfunnet og samtida, men strategien er endra: For denne lesaren finst det ingen tvil: Thure Erik Lund er den fremste i sin generasjon, han er rett og slett genial og så nær ein visjonær forfattar det er muleg å kome. Han er ein opplagd kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid. Vakkert om mest ingen ting | Tekstene i På kanten handlar om mest ingen ting og er uvanleg vakre. Musikk | På kanten | Svein Tang Wa (song) Gunnar Roaldkvam (tekst) Ragnar Bjerkreim (tone) West Audio Productions | Denne hyllinga song Svein Tang Wa i gravferda til mora for få år sidan. Sidan er han beden om å syngja i andre gravferder. Han gjer det. Eg opplevde han for eit år sidan då han song for syster mi på 75-årsdagen hennar. Då var det ikkje eit tørt auga i rommet. Den snart 60 år gamle visemakaren, trubaduren, komponisten og teatermannen er aktuell med cd-en På kanten, der han syng tekstar av Gunnar Roalkvam, tonesett av Ragnar Bjerkreim. Etter å ha høyrt dei sytten kutta er eg overtydd om at Svein og Gunnar er sjelebrør, endå så ulike dei er av bakgrunn og livshaldning. Mens Roalkvam er kristensosialist og lektor i samfunnsfag, må Tang Wa med litt velvilje kunna kallast anarkist. Begge kan oppfattast som idealistar og utopiske drøymarar. Berre to diktarar | Svein har sagt at det berre har vore to diktarar i Stavanger: Sigbjørn Obstfelder og han sjølv. Han som står på Torjå, på den største sokkelen, nemner han ikkje. Kan henda han no vil ta med Gunnar Roalkvam til topps i det stavangerske diktarparnasset. Det var han som i si tid skreiv "De'kje greitt å vera fogl i dag", som Froddien Rønli og Stavangerensemblet gjorde til ein nasjonal hit. Han har skrive tekster for Tang Wa, Leif og kompisane, Vamp, Vestlandsfanden og Sigvart Dagsland, for å nemna nokre. Han har på samvitet fem diktsamlingar som alle sel uvanleg godt. Den siste, På sykkel mot stjernene, har selt i 3000 eksemplar til no. Svein var første visesmeden som smidde på stavangerdialekt. Det er ei årsak til den heilt unike posisjonen han har i Stavanger. "Stavanger elskar Svein Tang Wa og han elskar byen", skreiv Roald Helgheim her i bladet for sju år sidan. Når du spør kvifor, svarar dei på same viset som hedmarkingane gjorde for eit halvt hundreår sidan då Alf Prøysen gjorde sin dialekt stoverein, og Tove Karoline Knutsen gjer når ho vil seia kva Erik Bye hadde å seia for nordlendingar og folket ved kysten: Han har gjeve bysborna sine sjølvkjensle, fått dei til å retta ryggen og vera stolte over eige språk og eigen identitet. Stavangerensemblet | Det var i 1978 at Stavangerensemblet kom med den første singelen sin. A-sida var "Kan'kje finna fingen" og B-sida "Vidunderlige nye Stavanger" - begge henta frå ein tape dei hadde fått av Tang Wa. Gunnar Roalkvam sa til meg nyleg at han står i evig gjeld av takksemd til Svein Tang Wa fordi han viste at det gjekk an å skriva på dialekten. Ikkje lenge etter kom han med "Blyge Harry", den sørgjelege historia om lagerarbeidaren som aldri fekk seg kvinnfolk. Også den gjorde Stavangerensemblet til ein suksess, og Roalkvam var i gang. Tekstene i På kanten handlar om mest ingen ting. Likevel blir dei ikkje banale. Dei er uvanleg vakre. Når me bor innerst i ein fjord, har me alltid lengsel. Melodien til denne og dei seksten andre songane har Ragnar Bjerkreim komponert akkurat så vart og intimt som det høver seg til slike tekster som du mest kan pusta bort. Komponisten, som har laga alt frå oratorium og messe, viser og songar for born, musikken til filmen Kamilla og Tyven, musikk til fleire fjernsynsseriar og fjernsynsprogram heime og ute, spelar sjølv keyboard. Musikarane han har med seg i studio, er Liv Opedal på cello, Wouter Rabenheimer på bratsj, Per Hillestad på slagverk, Johan Egdetveit på trekkspel, Gulleiv Wee på bass og Eivind Aarset på gitar. Arvid Bryne er tidlegare journalist og utanriksredaktør i Dagbladet. "Fe dar som vaen" | Tittelen er nestenbanning for "Det var som faen". I norsk banning står religionen sterkast, seier Ingrid Kristine Hasund. Ingrid Kristine Hasund har skrive boka Fy Farao om nestenbanning og andre kraftuttrykk. Foto: Tor Martin Lien | - I nestenbanning er "søren" og "jøss" substitutt for Satan og Jesus, men dei er autoriserte til bruk blant kristne, seier Ingrid Kristine Hasund, forfattar av boka Fy Farao, på omslaget lagt i munnen på Dagfinn Høybråten i streken til Steffen Kverneland. Boka har undertittelen "Om nestenbanning og andre kraftuttrykk". Forfattaren er språkforskar ved Høgskolen i Agder i Kristiansand, hovudstaden i den landsdelen der diskusjonen om kva som er lovleg eller ikkje i nestenbanning står sterkast. - Det er ein eigen sport, der brukarane er seg klart medvitne om at opphavet er sverjing av det mest syndige slaget, og at orda dei brukar, er i staden for faen, helvete, satan og alle dei stygge orda med kjønnsorgan i. Men dei er nøye på at det ikkje er dei same orda, og at det difor ikkje er synd. Mest religiøst | - Er ikkje det berre ein måte å lure seg sjølv på når tanken bak er den same? - Det kan du godt seie, men dette er dei veldig medvitne på. Anten vi er kristne eller ikkje, brukar vi alle ein masse skjellsord og kraftuttrykk som vi ikkje tenkjer på som bannord. Mykje av det er ein del av det ein kallar sosial banning, i motsetning til den aggressive, som lyser satans død og pine over folk, seier Hasund. I boka listar ho opp 312 nesten-bannord, men lista har blitt dobla sidan ho skreiv henne. - At diskusjonen om nestenbanning er så utbreidd, illustrerer også at det er dei kristne miljøa som har gjort dei religiøse orda til tabu. Utgangselementa for all banning er sex, religion og avføring, men i Noreg er det den religiøst tilknytte banninga som står sterkast, i motsetning til til dømes USA, der det blir meir fuck og fucking i annakvart ord. Banning først | For å forstå seg på nestenbanning må ein først analysere den "ordentlege" banninga. For nokre år sidan kom Magnus Ljungs bok om banning på norsk, svensk og 18 andre språk. Banning er knytt til ting som er tabu eller stigmatisert, og blir brukt til å uttrykkje sterke kjensler og haldningar. Banning kan delast opp i sjølvstendige og usjølvstendige ytringar (i den siste er bannorda del av ei større ytring). Under desse att er det fleire kategoriar, til dømes om dei er retta mot nokon eller ikkje. I den siste kategorien er det mange kraftuttrykk der kva som helst namn eller ord blir nytta. Det kristne utgangspunktet er at du ikkje skal misbruke eller spotte Herren din Guds namn. Med dette som utgangspunkt er det nok å seie eller skrive faem (med m) i staden for faen. - Mat, person og stadnamn vrimlar det av. Fiskeord er i skotet, somme seier dei brukar det i staden for faen, andre i staden for fitte, seier Hasund, som under bokstaven f også har Fitjar bonde og potetlag, i tillegg til ei utval to-ordsuttrykk som byrjar med fy. Eit ferskt tilskot frå matfronten er shish kebab! Ideen til boka starta med at den kristne Start-spelaren brølte "Hellemyr!" etter ei rå takling, skriv Hasund. Det er ein bydel i Kristiansand. "Dra til Hellesund" er ein annan av mange måtar å seie dra til helvete på. - I utgangspunktet trudde eg denne sporten var på veg ut, men blant unge kristne som seier at dei aldri bannar, er han på veg inn. Utgangspunktet mitt er først og fremst Sørlandet. "Ka farsken" er god nestenbanning nordpå. Stadfestar krafta | - Eigentleg er det eit paradoks, for som du seier: Kva er eigentleg skilnaden? Når faen blir omskrive til faem, stadfestar det i røynda krafta i det opphavlege ordet. - Altså er det ein måte å lure seg sjølv på? - Dei meiner det heilt alvorleg, men pressar du dei, kan dei vedgå at det er litt syndig likevel, seier Ingrid Kristine Hasund. Bygde-Noreg i vranglås | Ho skriv om byggjefeltspuddelen og bygdelesba og har meir sans for outsiderane enn slipsslavar i svarte dressar. Den gode novella bør vera kort, konsis og destillert, og ho bør seia noko vesentleg, meiner debutanten Heidi Hjortland frå Suldal. Heidi Hjorteland (36) debuterer denne hausten med novellesamlinga Vranglås på Wigestrand Forlag. Så langt har kritikarane i dei store vestlandsavisene uttrykt seg positivt til Hjortelands debutbok. Ryfylke-bølgje | Først kom bølgja til Odda. Etter at Frode Grytten slo gjennom, kom Lars Ove Seljestad med roman, og brått kunne kommunen inst i Sørfjorden peika på det breie omfanget av Odda-litteraturen. No kan det sjå ut som om litt av det same skjer lenger sør - i Ryfylke. Inger N. Bråtveit frå Suldal debuterte for nokre år sidan og fekk Nynorsk litteraturpris. Tidlegare i haust fekk Edmund Austigard frå Årdal i nabokommunen til Suldal gode kritikkar for debutromanen Krinsereglane. I Bergen er Hilde Sandvik frå Suldal redaktør for Syn og Segn, og alle har dei litt å slekta på - forfattarbrørne Alfred og Kolbjørn Hauge frå Ryfylke - til dømes. - Mange er glade i å skriva og gode til å fortelja, men eg veit ikkje kvifor det brått kjem fleire bøker herifrå. Kanskje handlar det om gjensidig inspirasjon? Tidlegare har Jon Moe skrive frå Ryfylke, men eg veit ikkje om det er han som har inspirert dei som kjem med bok. Kanskje er det naturen? Det er så vilt her at me forstår det er alvor, var det ei som sa. I vranglås | Heidi Hjorteland kjem opphavleg frå ein fjellgard i Suldal, men der bur ho ikkje lenger. Ho arbeider som journalist på einmannskontoret til Stavanger Aftenblad på Sand i Suldal. Hjorteland fortel at ein god del av dei tretti novellene vart til då ho hadde to års permisjon etter fødselen til gut nummer fire. - Det har alltid vore draumen å prøva å gje ut noko. Det tok kortast tid å skriva noveller, og difor vart det det, men eg er i gang med noko som kan verta ein roman. - Hentar du inspirasjon frå den røyndommen du møter som journalist? - Eg brukar verkemiddel frå journalistikken. Novellene bør vera poengterte og ikkje altfor lange. - Og typane i novellene har du støytt på? - Eg skriv ikkje om spesielle personar, og vonar ikkje at nokon kjenner seg att. Eg tek litt frå den eine og litt frå den andre, og set saman til nye personar. Kanskje får eg idear gjennom jobben, men også frå det eg ser privat. Eg er svært glad i å observera menneske. - Er det ryfylkingen du skildrar? - Jaaa, eg skriv om den landsbygda eg kjenner, men eg brukar ikkje geografiske namn, og vonar at novellene kan oppfattast som allmennmenneskelege. - Du skriv om lagnader som har gått i vranglås? - Ja, eg skriv om einsemd og om folk som opplever at livet har gått litt på skeive. For somme er det småting; for andre er det langt alvorlegare, men dei kjenner seg låste, og det er vel noko dei fleste kan kjenna seg att i. - Er du spesielt oppteken av outsiderane? - Ja, dei er interessante for meg som journalist òg. Eg kunne aldri tenkt meg å vera kjendisjournalist. Det er ikkje mykje moro å springa etter menn i dress og slips. Det er kjekkare å intervjua vanlege folk. Dei har meir å tilføra enn halvkjendisar og næringslivsfolk. Feminisert | Opp gjennom åra har Heidi Hjorteland skrive både om Ungkarsfestivalen i Suldal og alle dei gamle ungkarane i Ryfylke. - Det har vore kjekt, og responsen har vore god. Det er mange ungkarar som steller åleine på gardane. - Har ungkarane i bygde-Noreg det vanskeleg? - Somme har det vanskeleg. Damene har flytta ut, og mora er død. Dei kjenner seg einsame, og at livet har gått dei forbi. Samstundes lever dei også eit fritt liv. I boka skildrar eg til dømes byggjefeltpuddelen. Den moderne tida er nok ikkje så enkel for alle menn. Det finst dei som helst vil gå på jakt og vera frie, men no har også landsbygda vorte meir feminisert. Mennene må i større grad føya seg etter damene. Eg trur ikkje at alle ungkarane har det heilt gale. Det er ikkje alltid så enkelt å vera gift heller! - Er det noko fellestrekk ved ungkarane i bygde-Noreg? - Dei er originale! Dei har ikkje vorte slipte, men seier det dei meiner. Difor er det ein takksam jobb å intervjua dei, seier Heidi Hjorteland, som framhevar canadiske Alice Munro som den fremste blant novelleforfattarane. Motediagnosar | Aud Thue blir provosert av det eg skriv om motediagnosar. Det kan eg forstå etter som ho sjølv har fått diagnosen nakkeslengskade. Men at eg feilinformerer, er vanskelegare å godta. Eg har skrive at whiplash i fleire år var ein motediagnose som har hatt lite medisinsk dekning i fakta. Men eg skreiv òg at ein i visse tilfelle sjølvsagt ikkje kan sjå bort frå at tilstanden ein gong imellom kan ha ein organisk bakgrunn. Men "epidemien" må forklarast kulturelt. Aud Thue skriv at eg ikkje nemner nyare forsking som har påvist bandskadar i øvre nakkeregion. Ved dei fleste tilfelle av nakkesleng finn ein ingen organiske endringar, men sjølv om ein fann litt overstrekte band, er det ikkje dermed sagt at det kan forklare dei symptoma pasienten fortel om. Ei lett vriding av ankelen går vanlegvis fort over, men ved finare undersøkingar kan ein nok påvise litt overstrekte band, men kva så? Nakkeslengskadane i byrjinga av 1980-åra var sjeldne her i landet, berre 5 prosent av trafikkskadane fekk ein slik diagnose, i byrjinga av 1990-åra var talet kome opp i 70 prosent - i ei tid med auka bruk av bilbelte og betre nakkestøtte - forklaring? Ved påkøyrsel bakfrå er det ingen korrelasjon (samanheng) mellom storleiken på skaden og seinare symptom, tvert imot er det ofte slik at ein liten "dult" i nakken kan gje utvikling av whiplash, medan meir alvorlege skadar ikkje fører til symptom, eller symptoma blir borte på kort tid. Kollisjon på vegane fører ofte til whiplash-diagnose, men sjeldan i billaup der det ofte går vilt for seg, annan idrottsungdom som ofte blir utsett for nakkeskadar, utviklar sjeldan whiplashsymptom. Nakkeslengskade blir først eit problem etter at folk har høyrt om whiplash. Eit slåande eksempel på korleis kompensasjon spelar ei viktig rolle, finn vi i studiar av m.a. nevrologen Harald Schrader frå Trondheim, som saman med medarbeidarar samanlikna whiplash i Litauen og Noreg. I Litauen eksisterer ikkje sjukdomen trass i mange bilulukker og dårlege bilar og lite nakkestøtte. Litauen har heller inga personleg skadeforsikring, og "pasienten" har derfor ingen motiv for å utvikle whiplash. La meg presisere til slutt for å unngå å bli misforstått: Eg tvilar ikkje på at folk med whiplash-diagnosar kan ha hovudverk og nakkesmerter, kan ha vanskeleg for å konsentrere seg og vere deprimerte. Det eg har polemisert mot, er trua på at fleirtalet av desse diagnosane har sitt grunnlag i organiske nakkeskadar. Ein meir omfattande diskusjon av desse spørsmåla finn ein i ei velskriven bok av den kanadiske legen Andrew Malleson: Whiplash and other useful illnesses. Det europeiske fabeldyret | Enzensbergers ærend med denne boka er inkje mindre enn det å berga EU frå seg sjølv. Sakprosa | Hans Magnus Enzensberger: Det myke monsteret Brussel eller umyndiggjøringen av Europa | Omsett av Sverre Dahl | Valdisholm forlag 2011 | Slik avsluttar Hans Magnus Enzensberger boka si om Europakommisjonen, kimæren som har usurpert all makt over Europas folk og som av lutter velvilje og omsut for velferda deira er ved å kvela dei i reglar. Sterk kost | Til å koma frå ein mann som var vaksen då EU vart til - Enzensberger var seksten år i 1945 -, er dette sterk kost. Det harmdirrande åtaket på Kommisjonen får meldaren til å tenkja på Luther og kyrkjedøra i Wittenberg. Frå ein tyskar, som er grunnslovsforplikta til å vera for europeisk integrasjon, er det ikkje mindre enn revolusjonær tale. Hans Magnus Enzensberger burde vera velkjend for norske lesarar. Om ikkje anna for Norsk utakt frå 1982, der han tek oss på kornet i ein grad som kunne gjeve han den tvilsame heidersnemninga "noregsven". Og etter å ha lese Det myke monsteret er meldaren nøydd til å skuffa dei som vona på noko anna, med at han er og vert verande "europaven". Tåkeheimen | Boka er rett nok eit flengjande oppgjer med sentralinstitusjonen i EU: Kommisjonen - byråkratane i Brussel som lagar nye reglar for at Europa skal verta ein betre stad å leva. Dei europeiske sentralinstitusjonane er ein labyrint av forkortingar med ei totalt forvirrande overlapping av medlemskapar, som gjer det plent umogeleg for nokon å trengja gjennom flaumen av uleselege tekstar dei produserer. Dersom uklår tale er prov på uklår tanke, er Kommisjonen ein tåkeheim. Ikkje berre det, tekstane merkjer seg ut med den autoritære forma si: Demokratisk underskot | No gjer ikkje Enzensberger noko større poeng ut av dette enn det det er. Kommisjonen er underlagd logikken til byråkratiet og er i seg sjølv korkje betre eller verre enn andre byråkrati. Han slit med problemet at han er fråkopla dei han skal styra fordi det ikkje finst noko EU-folk, og all verdas propaganda og omtrentleg omgjenge med sanninga kan løysa det problemet. Dette er det "demokratiske underskotet". For Kommisjonen er eit ikkje-demokratisk organ. Det var slik EUs "far", Jean Monnet, tenkte seg han, og det var slik han vart. Han hadde teke innover seg den røynlege røynsla med demokrati som Europa gjorde frå tida 1914 til 1945: nasjonalisme, totalitarianisme, krig og sivilisasjonssamanbrot. Slik sett er Kommisjonen det mest ektefødde barnet av opplysingstida som finst i Europa. Det opplyste eineveldet berga frå klørne til massedemokratiet. Enzensbergers ærend med boka vert difor inkje mindre enn det å berga EU frå seg sjølv. Unionen har utretta store og gode ting. Ingen vil attende til passtvang og valutakontroll, tollmurar og visumplikt. Han er naudsynt for å tøyma den "irreelle" økonomien, finanskapitalen. Men det han ser, er at oppslutninga om EU fell i takt med at Kommisjonen stadig tek til seg nye oppgåver. Det beste for EU, og medlemslanda, er å la subsidiaritetsprinsippet styra: godta at integrasjonen har ulik fart i ulike land, og at meir makt vert verande att nasjonalt, regionalt og lokalt. Slik må hans avsluttande "samtale" med M. de F... frå Kommisjonen på Fattoria del Chianti i Rue Archimeéde i Brussel over ein framifrå osso bucco lesast. Problemet | Problemet, som Enzensberger omgår, er at "Europa" har fått den unionen det har bede om. Det er dei nasjonale folkevalde i Rådet som har vedteke traktatane som har løyst ut den byråkratiske energien til Kommisjonen. Vel har Brussel vorte eit fabeldyr som ikkje lèt seg temja. Men det burde kan henda dei velviljuge, velmeinande folkevalde som skapte han, fødde han og sleppte han laus, ha tenkt på. Som det er, gjer ikkje Brussel anna enn det Oslo gjer: Kveler demokratiet ved å fortelja oss umyndige veljarar kva som er best for oss. Enzensberger er tyskar. Det merkast. Historisk er den europeiske unionen sluttproduktet av USAs strev frå 1888 til 1917 for å hindra at Tyskland vart ei supermakt. Det er sjølvsagt usagt. Og vel også utenkt. Og EUs grunnleggjande paradoks kjem han ikkje på. Premissen for unionen er at nasjonalstatane er så effektive at dei er ein fare for seg sjølve og andre. Men slike nasjonalstatar kan løysa alle problema sine åleine og i sakssamarbeid med jamlikane sine - andre nasjonalstatar. Dei treng ingen Union. Dei som ikkje fyller dette kravet, er gratispassasjerar som treng hjelp frå Unionen - og vil difor verta verande gratispassasjerar i all æve. Men dette er ikkje berre eit EU-dilemma. Det er tvert imot det grunnleggjande problemet i alt internasjonalt samarbeid. Og på eit tidspunkt vert slikt samarbeid ei større bør enn dei kan bera, også på dei effektive nasjonalstatane. I EU kom dette punktet då internasjonal finanskapital avslørde Hellas som ein gratispassasjer. Pål H. Bakka er dr.philos. og fyrstebibliotekar ved Universitetet i Bergen og fast bokmeldar for Dag og Tid. Olavs standpunkt er ikkje overraskande | Dei var mange, dei som heller ville ha eit brunt diktatur enn eit raudt i mellomkrigstida. Med Aftenposten i leiinga. Kronprins Olav var representativ for ein brei borgarleg opinion her heime og i England. I historieforskinga er kontekst og kronologi nesten alt. I tillegg kjem evne til nyansering og vilje til å setja seg inn i kva dei historiske aktørane tenkte og såg - då. Sjå soga frå deira synsstad. Dei moralske vurderingane er ei anna øving. Den store politiske sosiologen Juan J. Linz lærde oss at vi måtte lesa alle dei fascistiske skriftene frå start til ende for å skjøna kva som dreiv dei høgreautoritære i mellomkrigstida. Avdekkja så å seia den indre energien. What made them tick. Koma inn under huda på Hitler, så å seia. På same viset må ein freista setja seg inn i kva som rørde seg hjå kronprins Olav då han skreiv til dei britiske slektningane sine i 1935 og tok til ords for samforstand, ja til og med kan henda allianse med Hitler mot Stalin. Dei nye kjeldene som Tor Bomann-Larsen har funne, gjev oss eit interessant attersyn med ein mentalitet og ei verd i krise. Tjuven om natta | Her er tidspunktet særs viktig. I 1935 hadde ikkje Hitler synt heilt ut kven han var og kva rørsla hans stod for så ope som til dømes etter krystallnatta i november 1938. Hitler var i 1935 som sovjetarane var etter krigen, slik Churchill omtala dei: ein tjuv om natta som gjekk langs husveggene og såg om haspene var på. Var dei ikkje det, gjekk han inn. Slik prøvde Hitler seg i utanrikspolitikken. Der han fann lause hasper, gjekk han inn. Og saka hans var ikkje heilt utan legitimitet. I 1935 hadde ei folkerøysting i Saarland synt at eit overveldande fleirtal ville "Heims in Reich". Ynsket frå den tyske minoriteten i Sudetenland i Tsjekkoslovakia slo inn i eit veikt punkt i Versailles-traktaten: prinsippet om nasjonal sjølvråderett - kvart folk sin stat. Dette prinsippet vart gjort gjeldande for alle folkeslaga etter krigen, unnateke tyskarane. Om prinsippet hadde omfatta tyskarane, ville grensene etter 1918 vore heilt annleis og til tyskarane sin fordel, særleg austover. Revisjonisme | I denne ulike handsaminga, det tyskarane kalla hykleriet, fann nazistane grøderik grunn for nasjonalistisk mobilisering. Det var ei utbreidd kjensle av at Versailles-freden var ein hemnfred frå fransk side (Clemenceau) - John Maynard Keynes var ein av dei som såg dette klårt. Tyskland hadde eit rettkome krav på revisjon, meinte mange. (Her skal ein ikkje gløyma at dei mest aggressive krava om erstatning, "reparasjonar", vart tinga bort så tidleg som i 1932, under kanslar Heinrich Brüning. Ein skal heller ikkje gløyma at hadde reparasjonane vorte haldne uavkorta, ville Tyskland ha betalt Frankrike erstatningar heilt til 1982 (!)). Dessutan: At Tyskland fekk heile skulda for krigen i traktaten, skapte ei veldig stemning av urettvise på austsida av Rhinen. Minnet om masseslaktet | I tillegg var ynsket om fred overveldande. Gløym ikkje at det berre var gått under tjue år sidan masseslaktet i den fyrste verdskrigen. Der vart ein heil generasjon av unge menn skotne til filler i gjørma i Flandern, på Austfronten og frosne til daude i fjella mot Italia og Balkan. (Oppgåvene over drepne varierer frå 12 til 15 millionar.) Britane gjorde alt dei kunne for å unngå ein slik katastrofe. Dei som vil leva seg inn i kva den fyrste verdskrigen hadde for meining for dei samtidige, kan til dømes lesa Veras Brittains klassiske memoarbok Testament of Youth (VB er mor til Shirley Williams i "the gang of four" som utgjorde den sosialdemokratiske utbrytargruppa frå Labour på 70-talet, SDP). Brittain har gjeve noko av bakgrunnsstoffet til fjernsynsserien frå BBC om Downton Abbey som nett no går på NRK1. Som vanleg BBC på det beste. Desperat fredspolitikk | "Appeasements" er namnet på den fredspolitikken andsynes Nazi-Tyskland som er uløyseleg knytt til den britiske statsministeren Neville Chamberlain (1869 - 1940). Chamberlain hadde fyrst freista å vrida Italia bort frå alliansen med Hitler. Då han såg at det ikkje nytta, gav han etter og godtok italiensk kontroll med Etiopia (1938). Der utkjempa Mussolini ein klassisk kolonikrig av det mest brutale slaget mot keisar Haile Selassie. Samstundes - i ein freistnad på å blidgjera Hitler og Mussolini - heldt Chamberlain Storbritannia utanfor den spanske borgarkrigen (1936 - 39) gjennom ein ikkje-intervensjonsavtale (som dei fascistiske diktatorane med ein gong braut, og som batt Léon Blum, den franske sosialistiske statsministeren, i eit uløyseleg dilemma mellom å sikra britisk allianse, av stor vekt for det utsette Frankrike, og ynsket om å hjelpa republikken). Poenget var å koma Hitler i møte. Under det heile låg eit ynske om å få kasta Tysklands militærmakt austover, mot Stalin og det raude diktaturet der. Difor er det lett å skjøna kva for sjokk det var at Molotov og Ribbentrop skreiv under på ikkje-åtaksavtalen i august 1939, rett for nasen for vestmaktene. Stalin trong tid til å rusta opp og ville hindra nett det appeasarene ynskte: å la Hitler gjera grovarbeidet mot han. Chamberlain var likevel ikkje berre naiv. Stutt tid etter München gav han ordre om å akselerera britisk opprusting, og då Hitler braut avtalen og tok Rest-Tsjekkoslovakia (frå 10. - 16. mars 1939), gav han opp alle fredsfreistnader og utferda anglo-franske garantiar om britisk væpna stønad til dei truga landa Polen, Hellas og Romania om Tyskland skulle gå til åtak. Trugsmålet frå aust | Frykta for Stalin var unison. I 1934 kjende ein - nok ikkje så breitt - til tvangsutsveltinga av bøndene i Ukraina, dei såkalla klassefiendane "kulakane". Men enno låg Moskva-prosessane nokre år fram i tida. Kjensla av å stå framfor ei aggressiv, ekspansiv makt i aust vart ikkje mindre av det. Utetter i 30-åra vart alle illusjonar rivne ned. Eg trur det er rimeleg å seia at Hitler i 1935 vart opplevd meir som ein klassisk tysk nasjonalist, med tidvis ei sak ein kunne skjøna: tysk oppreising etter ein audmykjande fred. Enno ikkje stod det klårt for dei fleste at Føraren var ein totalitær verdsfrelsar med ein tysk rasekrigar-kaste og verdsherredøme med massemord på jødar på dagsplanen. I 1935 var det eit visst grunnlag for å meina at Hitler var rasjonell på eit vis, og ein mann ein kunne "gjera forretningar med", som Mrs. Thatcher sa om Gorbatsjov. Heller brunt enn raudt | Så då kronprins Olav i 1935 skreiv til den britiske slekta si at ein måtte få til ein avtale med Hitler, låg han med andre ord midt i den borgarlege opinionen her heime og i Storbritannia. Det var ikkje så reint få som ope sa frå at dei var meir stemde for eit brunt diktatur enn eit raudt. Av dei var redaktør Johs. Nesse i Aftenposten den fremste. Leiarartiklane hans var i så måte representative for breie opinionsstraumar i Noreg, der Bondeparti-avisa Nationen og redaktør Aardal og sentrale personar i krinsen hans heller ikkje såg seg for gode til å breia seg med antisemittiske omgrep. (Statsminister Jens Hundseid, landssvikdømd etter krigen: "Skal vi omdanne vårt folk til en søppelkasse rasebiologisk sett?") Den som har skrive mest utførleg om dette, er Tormod Valaker i boka Litt fascisme, hr. statsminister frå 2002. Ytst leseverdig og innsiktsgjevande for å skjøna den mentaliteten som omgav Olav. Den same vurderinga avgjorde også haldninga til den katolske kyrkja under pave Pius (mannen som Ralf Hochuth portretterte som unnvikande feiging i skodespelet Stedfortrederen på 60-talet): betre brun enn raud. Kan henda kan ein snu på det heile og seia at det ville vera overraskande om ein kronprins ikkje hadde desse meiningane - i 1935. I 1939 er det noko heilt anna. Etter krystallnatta i november 1938 var det umogeleg å mistolka planane til Hitler, jødehatet og krigsopplegget. Då er det rimeleg å tala om illusjonar og naivitet. "The odd man out" | Kor langt inn i britisk opinion appeasement-haldninga gjekk, kan ein få eit inntrykk av gjennom den førre statsministeren David Lloyd George (d. 1945). Han stelte seg i spissen for appeasarane. Så då Chamberlain kom attende frå Berchetsgaden etter å ha signert München-avtalen 30. september 1938 og tala om "peace with honour", var det ein respons på noko nær ein konsensus heime. Winston Churchill var the odd man out og ville, om han hadde vorte drepen i ei ulukke, stått att som ein perifer loner. Eit siste spørsmål som Boman-Larsens avsløringar reiser, er kva som ville hendt om Johan Anker, ein ven av kongefamilien, hadde fått Olav med seg attende til Oslo og der kome til ei "ordning" med tyskarane. Då kunne vi fått ei dansk løysing med ei samarbeidsregjering under tysk kontroll og vonde kompromiss, eller ein belgisk utgang. Kong Leopold III tok det standpunktet å verta verande med den slegne hæren sin i 1940 og ikkje verta med til London og den belgiske eksilregjeringa der. Dette vedtaket løyste ut ein bitter konflikt som leidde til abdikasjonen hans i 1951. Kong Haakon stod fast på at han måtte stø seg på ei vald regjering, mot alle freistnader på å koma tyskarane i møte gjennom det høgreradikale samarbeidsmiljøet som fanst i Oslo rundt folk som I. B. Hjort og Viktor Mogens. Det som står att etter denne boka, er at Haakon hadde god politiske dømekraft i ei ekstremt polarisert tid. Han valde ikkje det som kunne vorte ei dødsline for monarkiet. Bernt Hagtvet er professor i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og fast kommentator i Dag og Tid. Toppmøte under ein hardare himmel | Kyoto-avtalen går ut om eit år. Klimatrugsmålet veks, viljen til utsleppskutt minkar. - Det er grunn til å vere djupt pessimistisk på vegner av menneska, seier forskingsdirektør Knut H. Alfsen. Klima | Klokka tikkar, verda blir varmare. 28. november byrjar enda eit klimatoppmøte, denne gongen i Durban, Sør-Afrika. Forventningane er små. Sidan Kyoto-avtalen i 1997 har statsleiarane stadig blitt mindre viljuge til å kutte i klimagassutsleppa. Kyoto-protokollen, den mest forpliktande og omfattande avtalen om å redusere klimagassutsleppa i verda, går ut om eit drygt år. Avtalen var eit hardt tilkjempa kompromiss og ikkje særleg ambisiøs. Men det var det beste ein hadde, og no er det heilt usannsynleg at det kjem ein ny, strengare avtale. Og ingenting tyder på at verda kan nå det målet nesten alle land støttar på papiret: å avgrense den globale oppvarminga til maks to gradar. Alt tyder på at klimagassutsleppa vil halde fram med å auke, og at temperaturen vil halde fram med å stige. - Det er grunn til å vere djupt pessimistisk på vegner av menneska. Eg er langt meir pessimistisk i dag enn eg var i 1997. Eg har barn og barnebarn og er uroleg for den verda dei skal leve i, seier Knut H. Alfsen, forskingsdirektør vd Cicero senter for klimaforsking. Sterke motkrefter | Den politiske paralysen står i grell kontrast til alvoret i situasjonen. Sidan 1997 har klimaforskarane berre blitt sikrare på samanhengane mellom menneskeskapte utslepp og den globale oppvarminga. Likevel maktar ikkje statsleiarane i verda å handle. - I fagmiljøa er det mange sindige, nøkterne folk som er opprørte. År etter år peikar vitskapen i same retning, men det skjer ingenting i politikken. Så godt som all ny klimaforsking sidan Kyoto har berre forsterka alvoret i situasjonen. Det burde motivere til handling, seier Alfsen. - Så kvifor skjer det ikkje meir? Ein grunn kan vere at når ein nærmar seg realisering av tiltak som vil påføre nokon kostnader, utløyser det motkrefter. Vi ser det mellom anna i kampanjane mot IPCC, klimapanelet til FN. Det går føre seg eit systematisk arbeid for å undergrave klimaforskinga, særleg i USA, der næringslivsinteresser er i open kamp med både forskarar og styresmakter. Allmenningens tragedie | - Har dei såkalla klimaskeptikarane òg klart å så tvil om avgjerdsgrunnlaget blant politikarane? - Ikkje først og fremst blant politikarane, trur eg. Men dei har sådd tvil i befolkninga, og det har igjen svekt grunnlaget for å handle. Eigentleg er det få felt der politikarane er så samstemde, også internasjonalt. Men dei kjenner ikkje at dei har befolkninga med seg. Da regjeringa i Australia innførte ein CO2-skatt nyleg, tapte ho stort i oppslutnad, seier Alfsen. - Vi ser at kampanjen for å så tvil om klimaforskinga har vore svært effektiv. Du treng berre nokre få tvilsame eller usanne påstandar frå nokon med ein professortittel, så er det som om IPCC ramlar saman i medvitet til folk. Det har skjedd ei ekstrem politisering av klimaspørsmålet dei siste ti åra, dette blir diskutert på ein annan måte enn andre fagfelt. - Men dersom nesten alle leiarane i verda er overtydde om at utsleppa våre vil føre til ei frykteleg utvikling, er det veldig kortsiktig av dei å ikkje handle? - Ja, men vi skal ikkje undervurdere vanskane dei står overfor her. Så godt som alle land må bli samde om ein klimaavtale. Dette er allmenningens tragedie, der ingen tener på å gå først og gjere det rette. Og det såkalla internasjonale samfunnet er jo i stor grad eit lovlaust samfunn. Manglar viljen | For mange land har den økonomiske krisa dei siste åra gjort det enda mindre freistande å gjere kostbare og krevjande klimatiltak. Rike Noreg burde vere betre rusta enn dei aller fleste, men også her skortar det på viljen til å gjere noko innanlands. Nyleg skreiv Verdens Gang at regjeringa vurderer å springe frå klimaforliket frå 2008 og redusere måla om å ta to tredjedelar av utsleppskutta i Noreg. - Når arbeidsplassar står i fare, er LO vanskelege å ha med å gjere, seier Alfsen tørt. - Og når dei er samstemde med bedriftseigarane, får dei enda meir gjennomslagskraft. - Politikarane har meir pliktkjensle overfor sine samtidige veljarar enn overfor komande generasjonar? - Det er nok ei side av det. Det er eit uvanleg krevjande problem vi står overfor. Vi treng store endringar og må leggje om samfunn og livsstil på mange vis, og vi veit ikkje heilt korleis verda vil sjå ut etterpå. Truleg må vi erfare dramatiske klimaendringar på kroppen før vi vil gjere dei naudsynte endringane. Det er tragisk. - Og når vi verkeleg erfarer klimaendringane til fulle? - Da er det for seint, seier Knut H. Alfsen. - Ynkeleg politikk | Det lange tidsperspektivet i Kyoto-avtalen gjorde det lettare å kome med lovnader, trur Rasmus Hansson, generalsekretær i Verdas villmarksfond Noreg. - Det er greitt å forplikte seg når det er lenge til du må gjere noko. Men di nærare du kjem gjennomføringa av faktiske tiltak, di tydelegare blir kostnadene. Det er forståeleg psykologi, men ynkeleg politikk. Hansson trur ikkje problemet er at folk flest har slutta å tru på dei menneskeskapte klimaendringane. - Folk har derimot mista trua på klimapolitikken. Dei ser skilnad på ordentleg politikk og liksompolitikk. Og det er liksompolitikk når statsministeren seier at noko er verdas største problem, medan det ikkje blir gjort noko som tilseier at dette faktisk er viktig. Da tek ikkje folk det alvorleg heller. Den dagen statsministeren vil ta politiske konfliktar for klimaet blir det bråk, men det vil vekkje ny respekt. Norske og andre politikarar er fullt klare over realitetane i klimatrugsmålet, meiner Hansson. - Men dei ventar på at noko dramatisk skal skje som gjev dei ein klar grunn til å gjere noko, ei eller anna internasjonal hending knytt til klimaendringane som gjer det tydeleg at dei må handle. Olje framfor klima | I Noreg har dei sterke oljeinteressene større påverknad på politikken enn dei fleste er klare over, meiner Hansson. - Strategane i fossilindustrien er veldig klare over at større innsats for fornybar, berekraftig energi vil gå på kostnad av innteninga deira. Oljenæringa kjenner seg truga, difor gjer dei alt dei kan for å påverke politikken. Det lukkast dei godt med: Sjå på nordområdepolitikken og forskingspolitikken. Det er merkeleg lite merksemd kring måten oljesektoren påverkar norsk politikk på. - No ser det ut til at regjeringa vil springe frå klimaforliket. Kva er kommentaren din? - I så fall ville det vere heilt ansvarslaust overfor vår eiga nære framtid. Men dessverre vil det ikkje lenger overraske meg om det skjer, seier Hansson. Stogga på startstreken | - Det er verkeleg ein tankekross: I 1997 såg vi på Kyoto-protokollen som eit avgrensa første steg på vegen til noko betre. Så har vi ikkje kome lenger enn dette, seier Harald Dovland. Ingen nordmann veit meir enn han om kor vanskeleg det er å få til internasjonale klimaavtalar. Dovland, som no er pensjonist, var tilsett i Miljøverndepartementet og leidde norske delegasjonar i alle klimaforhandlingar frå 1995 til 2007. På København-møtet i 2009 var han forhandlingsleiar for FN. - Sidan Kyoto har vi fått mykje meir kunnskap om klimaet som burde tale for å få ein meir kraftfull avtale. Men slik har det ikkje gått. Dovland peikar på fleire årsaker til stillstanden. USA endra politikk under Bush og trekte seg heilt frå Kyoto-avtalen. Sjølv om Obama i utgangspunktet var meir positiv, er USA i dag sterkt imot ein Kyoto-liknande avtale. Og verdsøkonomien har forskyvd seg sidan 90-talet: Kyoto la berre avgrensingar på OECD-landa, men u-land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika har hatt sterk økonomisk vekst og tilhøyrande vekst i klimagassutsleppa. Kina ureinar i dag like mykje som USA. U-landa må med | - Det verkar i dag urettvist å ha ein avtale som berre legg avgrensingar på i-landa. Eg er ein varm forsvarar av Kyoto-avtalen. Men landa som er forplikta av han, står berre for 30 prosent av klimagassutsleppa i dag, medan verda må redusere utsleppa sine med 50 prosent om vi skal nå klimamåla. I tillegg kjem eit sterkare medvit i mange u-land om korleis klimaendringane vil råke dei, påpeikar Dovland. - No krev u-landa økonomisk hjelp til klimatilpassing, i tillegg til dei gamle krava om teknologioverføring frå den rike verda. Summen av alt dette er kaotisk. Forsøket på å redde verda i København støytte mot store geopolitiske utfordringar. - Men trugsmålet frå klimaendringane er svært stort. Om dette er fullt ut erkjent av statsleiarane, burde det gå framfor dei fleste andre omsyn? - Ja, men dessverre har nok dei færraste teke inn over seg tregleiken i klimaet. Dette er annleis enn andre typar ureining. Sjølv om vi stogga alle klimagassutslepp i dag, ville temperaturen halde fram med å stige lenge, seier Dovland. - Eg hadde trudd at dei ekstreme vêrutslaga vi har sett i USA dei siste åra kunne medverke til å endre haldningane der. Men det er ingen teikn til det. Om du får ei verkeleg merkbar havstiging i USA, blir det kanskje annleis. Taktiske feil | I ettertid ser Harald Dovland fleire feilgrep frå i-landa si side i klimaforhandlingane sidan Kyoto. - Eg snakkar ikkje lenger på vegner av Noreg, men eg meiner det var feil av i-landa å vere så negative til å halde fram med Kyoto-modellen. Det ville vore mykje betre å gå inn for ein ny Kyoto-periode, med ein breiare avtale. Med åra har Dovland òg blitt skeptisk til den norske insisteringa på "kostnadseffektivitet": å satse på billege klimatiltak i u-land framfor dyre tiltak her heime. - For all del: Det er rasjonelt å satse på kostnadseffektive tiltak. Men verda er ikkje alltid rasjonell. Noreg og andre i-land har ikkje vore imponerande flinke på heimebane, og vi har ikkje alltid stått ved det vi sa vi skulle gjere. Om vi hadde meir å vise til heime, ville det gjeve oss større tyngd i klimaforhandlingane. - Skal ein vere slem, kan det verke som om vi sit og fortel u-landa kor lett det er for dei å redusere utsleppa sine. Men dei ønskjer jo same levestandard som vi har. Når dei ser at vi ikkje gjer tiltak som smertar, kvifor skal dei gjere det? Dette har ein politisk-moralsk dimensjon, seier Harald Dovland. Noko er ròte i Aserbajdsjan | Baku: Igjen er demokratiet sett på vent i Aserbajdsjan. I dette korrupte halvdiktaturet skal framtidige norske pensjonar sikrast. Makta: Politiet i Aserbajdsjan er kjent for å gå særs hardt fram. Foto: Per Anders Todal | Hundrevis av oransje flagg vaiar i vinden, rop om fridom og rettferd rungar utover den opne plassen i utkanten av Baku, hovudstaden i Aserbajdsjan. Det er onsdag ettermiddag, tre dagar etter parlamentsvalet. Kring demonstrantane står ein jarnmur av politi med batongar, som dei ved tidlegare demonstrasjonar har synt seg svært viljuge til å bruke. - Røysta mi vart stolen frå meg. No vil eg at ho skal bli høyrd, seier Islam Khaligov. Den mellomaldrande juristen er ein av kring femten tusen aserbajdsjanarar som har møtt opp for å syne harmen sin mot president Ilham Alijev og maktapparatet hans. Og dei har god grunn til å vere sinte. Stor internasjonal merksemd og 1500 utanlandske valobservatørar var ikkje nok: Dei herskande i Aserbajdsjan klarte ikkje å halde seg frå å jukse storstilt i parlamentsvalet sist søndag. "Alvorlege manglar i gjennomføringa", var dommen frå OSSE. Det er mildt sagt: Frå trugsmål mot og trakassering av opposisjonelle kandidatar og journalistar lenge før valet, til openlys triksing med røystesetlar på valdagen og i oppteljinga - makta i landet brukte omtrent alle triks i jukseboka. Og partiet til president Ilham Alijev, Nye Aserbajdsjan, kara til seg nesten alle seta i parlamentet. - Demokratia i vest, Noreg, England, USA - de må hjelpe oss, elles klarer vi ikkje å bli fri dette diktaturet. Styresmaktene sit på alle maktmidla, seier Khaligov. Og også mange vestlege observatørar er skuffa og vonbrotne over valjukset. - Med den store innsatsen som var lagd ned for å gjere valet mest mogleg fritt og rettvist, hadde vi eit håp om at dette valet skulle bli betre gjennomført. Det var eit håp som brast, seier Noregs ambassadør Steinar Gil til Dag og Tid. Han har sjølv engasjert seg langt sterkare enn diplomatar flest i arbeidet for demokrati og menneskerettar i Aserbajdsjan - eit land der Noreg kan kallast ei stormakt. Men kva slag land er dette? Rettslaust | - Det finst ikkje nokon rettsstat i Aserbajdsjan, seier Leyla Yunus, leiar for organisasjonen Institute of Peace and Democracy i Baku. - Det juridiske systemet er fullstendig korrupt. Politiet bruker stadig tortur under forhøyr, politikarar og journalistar blir fengsla og trakasserte. Yunus meiner aserbajdsjanarane er oppgjevne og resignerte. - Mange opplever at verda ser annleis på Aserbajdsjan enn på tidlegare sovjetrepublikkar som Georgia og Ukraina, fordi dette er eit muslimsk land og eit oljeland. USA og verdssamfunnet støttar ikkje demokratiet like sterkt her som andre stader. Aserbajdsjan er i dag eit svært fattig land, der nær halvparten av dei åtte millionane innbyggjarar lever under fattigdomsgrensa. Men landet har enorme inntekter i vente frå oljeutvinninga i Kaspihavet i åra som kjem. Somme snakkar om ein vekst i BNP på 30 prosent neste år, den raskaste veksten i verda. Yunus er ikkje overtydd om at det tyder så mykje betring for folk flest. - Landet byggjer no opp eit oljefond, kanskje det kan hjelpe. Men det meste av oljepengane her har til no hamna i lommene på presidenten og venene hans. Gjennomkorrupt | - Korrupsjonen gjennomsyrer alt i Aserbajdsjan, frå topp til botn i samfunnet, seier Rena Safarlijeva. Ho er leiar for Transparency International-kontoret (TI) i Baku. Organisasjonen ho arbeider for, strevar for å redusere korrupsjonen i verda. På korrupsjonsrangeringa til TI kjem Aserbajdsjan alltid ut som eit av dei verste landa. - Styresmaktene syner ein viss vilje til å gjere noko med småkorrupsjonenen. Men den verkeleg store korrupsjonen i systemet vil dei ikkje gjere noko med, seier Safarlijeva. Nærværet til internasjonale oljeselskap har ført til meir korrupsjon i Aserbajdsjan, men ikkje på dei måtane ein kanskje skulle tru, meiner ho. - Dei tilsette i desse selskapa kom med ein levestandard som dei korrupte tenestemennene aldri hadde drøymt om. Dermed fekk dei ein ny motivasjon for å tuske til seg enda meir enn før. Men eg trur ikkje at dei internasjonale oljeselskapa har muta folk i særleg grad. Dette landet trong investeringane deira desperat. Rogaland i Baku | - Vi meiner vi gjev eit positivt bidrag for utviklinga til dette landet, seier Georg K. Gundersen, landsjef for Statoil i Aserbajdsjan. Saman med samfunns- og styresmaktkontakt Sverre Olden Mala tek han imot ei stor gruppe norske journalistar, frå Aftenposten til Klassekampen, på Statoilkontoret i Baku. Vertane er to joviale rogalendingar på dette norske bruhovudet ved Kaspihavet. På veggen syner klokker tida i Baku, Istanbul og Stavanger. Statoil er den nest største utanlandske investoren i Aserbajdsjan, etter samarbeidspartnaren British Petroleum. Statoil har avtale om utvinning frå store olje- og gassfelt på aserbajdsjansk havbotn, og er medeigarar i olje- og gassrøyrleidningar frå Baku til Tyria. Medan vi snakkar, sig den første oljen på sin lange veg til utskipingshamna Ceyhan i Tyrkia - dei første dropane når Middelhavet over jul, ein million tønner om dagen skal gjennom røyret. Og der oljen går ut, kjem pengane inn. Store pengar. Kva Statoil ventar å tene i Aserbajdsjan, vil dei ikkje ut med. Men BP har rekna ut at med ein oljepris på 30 dollar fatet kan den aserbajdsjanske staten fram til 2030 tene til saman 120 milliardar dollar - berre på dei to felta der Statoil er med på utvinninga. I dag er statsbudsjettet til Aserbajdsjan på berre 12 milliardar dollar i året. Pengeflaum | - Det blir ei stor utfordring for landet å fase inn desse oljeinntektene, utan at det blir hyperinflasjon, seier Gundersen. Ein god del av oljeinntektene til Aserbajdsjan skal setjast til side i eit oljefond likt det norske. Men mykje kjem òg til å gå inn i det vanlege statsbudsjettet - i ein stat som er kjend for ekstrem korrupsjon. Statoil forsikrar at dei ikkje har muta korrupte tenestemenn i Aserbajdsjan. Men sjølv om dette stemmer, og sjølv om Statoil i år gjev tre millionar dollar til flyktninghjelp, miljøtiltak, kultur og andre gode føremål i Aserbajdsjan, så er det andre vanskelege sider ved verksemda til selskapet her. - Er ikkje Statoil med på å stø oppunder eit ròte og korrupt system, når de skaper inntekter for dette regimet? - Vi forheld oss til det som er styresmaktene i landet, uavhengig av kva parti det er. I Noreg ville det heller ikkje vore velkome om BP la seg opp i korleis Noreg brukar oljepengane sine, seier Gundersen. - Alternativet til at Statoil er her, er at andre oljeselskap er her. Og Statoil er av dei mest opne oljeselskapa i verda, seier Sverre Olden Mala. - Dette er ein stat som fengslar og stundom torturerer opposisjonelle og kritiske journalistar. Har de ikkje noko syn på dét? - Vi har ikkje noko offisielt syn på dét. Vi forheld oss til styresmaktene som er her i landet. - Kva trur de ville skje om Statoil protesterte på menneskerettsbrot i Aserbajdsjan? - Det veit eg ikkje, og det vil eg ikkje spekulere i heller, seier Sverre Olden Mala. Hei skål! På kvelden bed Statoil den norske pressedelegasjonen på middag, i den særs staselege restauranten Karavanserai i Gamlebyen. Som namnet minner om, var bygningen opphavleg ein skysstasjon for karavaneførarar på eit sidespor av Silkevegen. No hyser det meir moderne handelsreisande. Maten er utmerkt, røykt stør, kaviar og gud veit kva, og stemninga høg. Det syner seg at Statoil-Georg fyller år denne dagen, og journalistane syng bursdagssong for han både ein og to gonger. Etter ei lang, lattermild bordsete held landsjef Georg K. Gundersen ein liten tale der han takkar for besøket. - Vi håpar på eit godt samarbeid mellom oss som er her nede og dykk som er der heime, seier Gundersen. Så må Stavanger Aftenblad syngje igjen. Armen i vinkel - hei skål! Likvidering | Klapringa frå tastatura ute i redaksjonslokalet læt kjend, men arbeidsvilkåra for aserbajdsjanske avisjournalistar er elles dramatisk annleis enn det vi er vande til i Noreg. Det skjøner eg fort av samtalen med Ejnulla Fatullajev. Han er redaktør for ei dagsavis og ei vekeavis i Baku. - Eg har blitt overfallen, slått og sparka så eg hamna på sjukehus, og eg har noko slikt som 20 søksmål mot meg fordi vi har skrive kritisk om styresmaktene. Om dei verkeleg vil drepe meg, så klarer dei det nok. Men det er kritisk journalistikk eg vil drive med, seier Fatullajev. Han arbeidde før saman med redaktør Elmar Huseinov i magasinet Monitor. 2. mars i år vart den svært regjeringskritiske Huseinov skoten ned og drepen utanfor heimen sin. - Eg er sikker på at regjeringa stod bak drapet på Elmar. Men eg veit ikkje kven i regjeringa, seier Fatullajev. - Etter drapet og all merksemda det fekk, fekk avisene litt lettare arbeidsvilkår. Men etter valet, når dei utanlandske observatørane og journalistane reiser heim, er eg redd styresmaktene strammar grepet igjen. I tillegg til vald, trugsmål, søksmål, raid i redaksjonane og andre hindringar frå styresmaktene, slit avisene i Aserbajdsjan med å nå lesarar. Aviser er eit heller marginalt fenomen her, og når sjeldan ut over hovudstaden. - Alle her ser fjernsyn, berre nokre få les aviser. Og alle fjernsynskanalane er i lomma på regjeringa, seier Fatullajev. Det store spelet | - Vi ser på Aserbajdsjan som eit viktig land, seier USA-ambassadør Reno Harnish III. Skal ein tru Financial Times, er han blant dei fire-fem mektigaste mennene i Aserbajdsjan, ein posisjon som kan høve seg for ein Reno den Tredje. Det er mange grunnar for USA til å vere opptekne av dette landet, forklarer Harnish. - Det handlar om den globale energiforsyninga, om tryggingsinteresser og om demokratiske reformer. Kartet på veggen bak ambassadøren fortel det meste om tryggingsinteressene. Aserbajdsjan ligg mellom Iran i sør og Russland og Tsjetsjenia i nord. Til krigsinnsatsen i Afghanistan og Irak har USA ein luftkorridor over Aserbajdsjan, og forsvarsminister Donald Rumsfeld har vore på tre besøk i Baku. Mange spekulerer på om USA prøver å skaffe seg ein flybase her - noko Harnish avviser. Men Aserbajdsjan er eit viktig land i krigen mot terrorisme, meiner han. - Terroristar rører seg mellom Tsjetsjenia, Iran og Afghanistan. Fleire terroristar har blitt fanga av spesialstyrkar i Aserbajdsjan. - USA gav viktig støtte til opposisjonsrørslene i Ukraina og Georgia. Det ser ikkje ut til at de støttar opposisjonen i Aserbajdsjan like mykje? - Det vil eg avvise. Engasjementet vårt har vore minst like stort i Aserbajdsjan, seier Harnish. - Vi er ikkje interesserte i revolusjon, vi er interesserte i demokrati. Og vi har gjort vårt for å hjelpe regjeringa her med å gjennomføre eit rettferdig val. Men noko rettferdig val fekk ikkje Aserbajdsjan, sjølv om USA betalte for ei valdagsmåling og oppmoda Alijev om å oppføre seg ordentleg. Brotflater i Baku | Her oppe er det ingen politibatongar, ingen fattigdom. I baren i 17. etasje av SAS Radisson-bygget spelar dei A-ha lågmælt over stereoanlegget. Summer Moved On. Gjennom panoramavindauga ser eg vindkasta jage over Kaspihavet, heilt ute mot den blågrå horisonten ei lang rad oljeinstallasjonar, dei liknar leikande insekt i vasskorpa. Inne på land skimtar eg det 2500 år gamle Jomfrutårnet i Gamlebyen, og ein del moskear og minaretar som ser puslete ut mellom alle høgbygga som ser ut til å sprette opp som sopp etter regn. Aserbajdsjan er gjennomskore av dei fleste viktige konfliktliner i verda: mellom islam og sekularisme, mellom demokrati og diktatur, mellom tradisjon og modernitet, rikdom og fattigdom - og midt i stormaktsknivinga om energiressursane. Det er heilt naturleg at landet òg ligg på ei forkasting i grunnfjellet, og er utsett for jordskjelv. Eit glas Remy Martin XO her oppe kostar 120 kroner - det same som ein aserbajdsjansk pensjonist nede på bakken får per månad. Om da ingen har naska pensjonen hans på vegen. I dette landet er Noreg ei stormakt, der vi med Jens Stoltenberg sine ord frå 1996 skal hente pengar "til barnehagar og folketrygd i framtida". Ved inngangen til SAS Radisson treffer eg ein røsleg kar frå Aker Kværner. Selskapet har 30 - 40 norske tilsette her. Han er ikkje så nøgd med kvaliteten på aserbajdsjansk arbeidskraft, med tiltaket og initiativet deira. - Du veit: Det er ikkje nett noko herrefolk, dette her, seier han og himlar med augo. Boomtown | Aserbajdsjanarar flest er shiamuslimar. Men dei må vere av dei mest liberale muslimane i verda. I gatene i Baku trippar kortskjørta damer på høge hælar, alkohol er å få kjøpt overalt. Og utelivet til byen har eksplodert med den nye oljeboomen. Her får du Traditional pub grub served all day på O'Malley's, amerikanarane ser amerikansk fotball på Fisherman's Wharf. På Finnegan's drikk røffe britiske oljearbeidarar seg snydens til eit lokalt band som tolkar Dubliners, i dei djupraude lokala til nattklubben Le Mirage sit stivsminka aserbajdsjanske prostituerte og ventar på kundar. Berre ein sjeldan gong opplever dei utanlandske ekspats kloa til regjeringa, gjerne på absurde måtar. - Styresmaktene her prøvde å nekte oss å ta inn kjeledressane våre til landet, fortel ein norsk arbeidskar eg møter på Finnegan's. - For kjeledressane var oransje, og alle oransje klede var forbodne å importere no før valet. Oljebeite | Det er eit nesten uverkeleg landskap, dette: Utover den flate sletta nede ved Kaspihavet står gammalmodige oljeinstallasjonar så langt augo rekk, ein skog av svart stål, dei slitne nikkepumpene svingar trufast og taktfast for å få opp dei siste slantane frå dette gamle oljefeltet. Eimen frå pølane med råolje riv i nasen. Om dette er lukta av pengar, er ho ikkje god. Midt oppi dette daude landskapet ligg nokre spreidde bustadhus, og ein gjetar med gulltann passar ein flokk sauer som nappar i seg dei få grasstråa oljen ikkje har drepe. Er det eit bilete på det aserbajdsjanske folket, dette? Ein forvirra flokk sauer som tilfeldigvis har hamna midt i oljeland, vakta av ein gjetar med gull i kjeften? Fred og framgang? Demonstrasjonen onsdag ettermiddag ebbar ut. Ingen revolusjon i dag heller. Heldigvis ingen vald. Folk går heim til sitt, og trass i toretalane frå opposisjonsleiarane kjem truleg Alijev og kumpanane hans til å sitje trygt ei god stund enno. Opposisjonen i Aserbajdsjan har lenge vore ein særs impotent gjeng, og har ikkje sine folk inne i sjølve maktapparatet. Dei har lånt oransjefargen frå protestrørsla i Ukraina, men manglar krafta. Sjølv demonstrasjonen etter juksevalet gjekk dei med på å halde langt utanfor sentrum, langt frå alle maktsenter i hovudstaden. Så lenge president Alijev attpåtil klarer å halde seg nokolunde inne med både USA og Russland, og framstår som ein slags garantist for stabilitet i oljelandet, blir ikkje trykket utanfrå overveldande heller. I tillegg skal ein ikkje underslå at mange aserbajdsjanarar, ikkje minst på bygda, er ganske nøgde med presidenten - og fjernsynet fortel jo dagleg om alle dei gode gjerningane hans. Mange trur partiet Nye Aserbajdsjan ville vunne parlamentsvalet også utan juks med røystesetlane. Men om Alijev ikkje leverer verken velstand eller demokrati, kan følgjene bli alvorlege, meiner redaktør Ejnulla Fatullajev. - Aserbajdsjanarane er moderate shiamuslimar. Men ekstreme wahhabittar frå Saudi-Arabia driv misjon her. Dei har mykje pengar, og dei får ein god del folk med seg. Om det blir desse typane som kanaliserer frustrasjonen til folk, kan dette bli veldig stygt. På utsida av samfunnet | Baku: Oljelandet Aserbajdsjan har eit av verdas største flyktningproblem - og liten vilje til å løyse det. Vonlaust: Khush Gedem er ein av 5000 flyktningar som er stuva inn i eit uferdig sjukehusbygg i Baku. Her er ikkje vindauge, og vinden blæs rett gjennom dei gapande hola i ytterveggene. Foto: Per Anders Todal | Dei kallar det Juletreet. Når eg kjem fram til dette uhyggjelege skjelettet av ein bygning i utkanten av Baku, er det lett å skjøne kvifor. Eit hundretal straumleidningar dinglar som julepynt frå ein straumpåle, opp til eit bygg som skulle bli sjukehus, men som aldri vart ferdig. Dei kring 5000 menneska som bur her, har ordna seg med ei provisorisk, men livsfarleg straumforsyning. Dei er flyktningar frå område som Armenia erobra i krigen tidleg på 90-talet, og det meste i omgjevnadene deira er provisorisk og helsefarleg: Stanken av den opne kloakken som flyt i underetasjen, er nesten utoleleg, og enorme mengder søppel byggjer seg opp kring dette menneskelege fuglefjellet. Veggene er naken råbetong. Mellom etasjane er det ofte gapande hol - fire barn skal ha falle ned og slått seg i hel sist sommar. - Regjeringa ser oss ikkje, det er berre slik det er, seier Mahira Gasanova. Den mellomaldrande kvinna er flyktning frå Agdam i det armenskokkuperte Nagorno-Karabakh, og har budd her i åtte år. Ho og den invalide mannen har pynta veggene på rommet sitt som best dei kan. Lenger oppe i etasjane møter eg ei anna gruppe flyktningar, også dei frå Agdam. Ingen av dei har arbeid, og ingen har tru på at noko av oljepengane som strøymer inn til Aserbajdsjan, kan kome dei til gode. - Eg trur ikkje det vil hjelpe i det heile. Dei rike bryr seg ikkje om oss, seier Rasim, ein eldre mann. - I 12 år har regjeringa lurt oss. Dei seier vi skal få landet vårt attende, men ingenting skjer. Vi må berre vente, vi kan ingenting anna gjere. Politisk kort | Krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan braut ut under oppløysinga av Sovjetunionen, og armenarane synte seg sterkast. Dei erobra ikkje berre det armensk-dominerte Nagorno-Karabakh som låg inne i Aserbajdsjan, men òg store område rundt denne enklaven. Til saman okkuperer Armenia i dag kring 15 prosent av Aserbajdsjan, og over ein halv million aserbajdsjanar er i dag flyktningar i sitt eige land. Styresmaktene i Aserbajdsjan motset seg at flyktningane frå dei armenskokkuperte områda skal integrerast andre stader i landet, forklarer Berit Olsen, landdirektør for Flyktninghjelpa i Aserbajdsjan. Ho har arbeidd her i ti år. Organisasjonen hennar driv ei rekkje ulike prosjekt for dei fordrivne i Aserbajdsjan, mellom anna rehabilitering av bustader. - Regjeringa nyttar flyktningane som eit politisk kort i forhandlingane med Armenia. Først i år har vi fått lov til å lage nokre permanente busetnader for dei, seier Olsen. Det er Flyktninghjelpa som har teke med ei gruppe norske journalistar til Juletreet. Ved sida av det groteske sjukehusbygget har dei fått laga ein skule for ungane. Dei nye lokala står i skarp kontrast til bustadene, men kloakklukta siv inn også her. Dilemma | Sjølv om dei færraste av dei aserbajdsjanske flyktningane bur under så fryktelege tilhøve som dei i Juletreet, lever dei fleste under svært vanskelege kår, fortel Olsen. 80 prosent av dei er arbeidslause, og kvart fjerde barn blant dei fordrivne er feilernært. - Men no når oljepengane fløymer inn i Aserbajdsjan, burde vel styresmaktene kunne ta seg betre av dei fordrivne? - Dei er i stand til det no, spørsmålet er om regjeringa har vilje til å fordele rikdomen. Det er mange dilemma i det arbeidet vi driv. Målgruppa vår er flyktningane, men fattigdomen her er nesten like stor i andre delar av folket. Vi kjem etter kvart til å dreie verksemda vår her i retning av meir generelt samfunnsarbeid, seier Berit Olsen. All von er ikkje ute for at ein del av flyktningane i Aserbajdsjan kan få vende heim. Det går føre seg forhandlingar mellom Armenia og Aserbajdsjan om dei okkuperte områda. Eit oljerikt og betre rusta Aserbajdsjan, med eit ganske godt forhold til Washington, kan òg ha betre sjansar til å få gjennomslag enn før. Men inntil vidare må dei 5000 menneska i Juletreet leve vidare i kloakklukta. Ver nøktern, ikkje skryt | Kanskje det mest slåande med det nye statsbudsjettet er at 1650 milliardar kroner vert ståande urørde i 2006. Det trass i all lobbyisme som har vore førd dei siste 24 dagane for gode og dårlege saker. Finansministeren greier i alle fall å seia nei til meir offentleg pengebruk, og det er bra, for vi må leva av andre ting enn olje i dette landet i framtida. Langt verre er det at det ikkje er noko som tyder på at det private forbruket kjem til å gå ned med dette budsjettet. Dei små endringane som den nye regjeringa har gjort, er til det betre. Det må seiast tydeleg. Men likevel - utanom nokre skatteendringar og auken til kommunane kan vi ikkje kalla dette eit avgjerande skifte av noko slag. Ein del får litt meir pengar, og små løft er viktige nok, det veit alle organisasjonar som slit med stramme budsjett. Men det er noko uforløyst med det heile. Etter alle desse store orda og vallovnadene hadde vi venta noko meir. Ein tydelegare profil og vilje til endring og omprioriteringar. Når finansminister Kristin Halvorsen i presentasjonen av budsjettet talar om at regjeringa vil "bekjempe fattigdom", gjev det forventningar. Med "bekjempelse" av fattigdom ser ein føre seg kraftfulle tiltak på brei front som gjeldssletting, storstilt byggjing av billege husvære og kraftig reduksjon i barnehageprisane. Då kjem ein sørgjeleg kort med ein auke på 500 millionar kroner. Det hjelper heller ikkje å skryta av ein auke i barnetillegga på ti kroner dagen for personar som mottek attførings- og rehabiliteringsstønad. Kva er det? Du får ikkje mange minutt på barneteater for ti kroner. Du får knapt til bussturen heim. Noko av det viktigaste denne regjeringa må stå for, er å tala sant, vera brutalt open og ikkje narra oss til å tru at ho gjer meir enn ho gjer. I motsett fall drep ho den tillita ho måtte ha skapt. Vi må sleppa politisk retorikk som ikkje tyder noko som helst og som tømer orda for meining. Difor må regjeringa spara ord som "bekjempelse" til dei har noko å visa til. Frankrike brenn | Sann mine ord, det blir ny revolusjon snart! » Tek dystre profetiar over franske bistro-vinglas til å bli oppfylte? Neidå. Symbolmarkeringane manifesterer fysisk dei same mistrøystige ytringane: Hjelpelause, adresselause vitnemål om at ein ikkje anar kva ein skal finne på. Brennande bilar er gammalt nytt. I Strasbourg går tusentals opp i røyk kvart årsskifte; ordføraren kom hitt året til å seie det var "ein alsassisk tradisjon". Når bilbrannane ikkje nett kjem i sentrum av Paris, råkar dei grannar, slektningar, vener og andre lagnadsfelagar frå lågare middelklasse, folk utan garasje eller eigedom, folk med gamle bilar og dårlege forsikringar. Bilbrannane har difor til no stort sett vore oversedde av styresmaktene. Eldspåsetjarane oppnår stuttvarig merksemd. Men revoltane brenn bokstavleg tala fort ut - om ingen kyniske agitatorar trer inn og prøver å skape masserørsler, noko ein ser tendensar til. Desse unge er fundamentalt desorganiserte - og kan difor under visse omstende formast til mobbar, med kaïd'ar, gjengleiarar, som tyranniske førarar. Ungdommane har aldri så godt som freista å leie ein speidartropp eller vore med i eit kor. Konkurranseorientert og teoritung skuleutdanning har aldri lært dei prosjektarbeid eller anna samarbeid, berre synt dei kva for eigenskapar dei ikkje har for å slå seg fram i verda. Dei veit ikkje å forme ein klage, ein søknad, eit opprop, eit lesarbrev. Dei kan ikkje skipe til møte, nytte rådgjevingstenester eller aktivitetstilbod. Kort sagt: For alle praktiske føremål er desse ungdommane utestengde frå organisert sosialt liv. Innanriksminister Nicolas Sarkozy prøver å utnemne "Utlendingen" til hovudfiende. Men det handlar for det meste om fransk ungdom, fransktalande, fastbuande. Ofte arbeidslause, likevel ikkje med naudsyn ressurslause eller direkte fattige. Problemet er at dei har ikkje noko å bruke kreftene på. Tidlegare spreidde kulturpolitiske tiltak har ikkje fremja konstruktiv eigenaktivitet. Diskusjon om deltakardemokrati manglar totalt. Min jamaldring Christian, med bakgrunn frå det karibiske Guadeloupe-fylket, voks opp, lever og arbeider i ein nordleg forstad til Paris. Familien har alle fargesjatteringar. Sjølv har han olivenglød; han er stolt over den vakre kona, matt kokssvart syg ho til seg lyset frå omgjevnadene; dei to gjenlevande tantene er bjarte og normannisk blåøygde; elles er indisk mahognyfarge, asiatiske mandelaugo og mange andre etniske nyansar å sjå i familielaga. Christian er kaptein i brannvesenet og høgt dekorert for mot, livberging og samfunnsteneste. Han har eit klårt æresomgrep - og foraktar dei som ikkje har det, og som ikkje vil gjere noko med liva sine, som han seier. Det er "arabarane" han siktar til - dei frå Algerie og Iran - marokkanarar og tunisiarar og fleire andre trivst han betre med. Christian meiner at den skjendige Algerie-krigen, dei tyranniske styra der etter algerisk sjølvstende, den franske støtta til ayatollah Khomeiny og opninga for innvandring frå Iran av fundamentalististar, mangel på opprydding overfor antisemittiske aksjonar, alt dette har til saman gjeve nye skilje mellom folkegrupper og sosiale sjikt. « Sjå koss denne Tariq Ramadan får reise omkring som misjonær og oppmode til motstand mot kristenveldet, sekularismen og æresløysa! Han er ei hårsbreidd frå å be gutane om å dengje kjærastane og systrene sine om dei ikkje ter seg rett, men blir galningen stogga? » Nei - ikkje førebels. Somme religiøse leiarar er blitt utviste for å oppmode til oppstand. Vel, den vanlegvis sindige Christian, truande katolikk, kjem aldri til å skrifte og be om tilgjeving for raseriet over at mange tek honom for å vere arabar, eller for å forakte gutane som heng på hjørnet. Han kan likevel nesten forstå dei: « Då eg var ung, kunne vi alltids finne på noko, om ikkje anna plukka vi sniglar til middag eller vi selde dei, eller vi fór vide omkring og leitte oss opp noko å vere nyttige med og tene pengar på. No ser dei ikkje poenget i noko, og det er då rett nok at anten er det ikkje noko poeng lenger, eller så har ingen synt dei det. » Nyliberalismen har dei siste tiåra valsa inn over det franske området på måtar som har teke pusten frå dei fleste teoretikarar og praktikarar til like. Grunnleggjande kulturelle kløfter syner seg no just på stader der ein for ei tid sidan kunne finne rimeleg gode modellar for sosial og etnisk integrasjon. Frankrike sit i dag igjen med eit stort tal gettoar, der mønster og modellar for sosial handling meir enn nokon gong liknar på jungelens lov: Slå eller bli slegen, drep eller bli drepen. No kan ein observere kombinerte resultat av ein folkeleg-religiøs symbolpolitikk og ei like statleg-religiøst prega avvising av sosial- og kulturpolitisk planlegging. Difor har offentlege styresmakter aust ut midlar til einskildtiltak utan klår plan, og difor må ein halde fram med ein kombinasjon av brannsløkking og autoritære straffeekspedisjonar. Den sentraldirigerte franske staten har like sidan 1600-talet kjempa aktivt mot kulturell differensiering. Lokaltalemål, avvikande språkbruk, mangfald i kulturuttrykk har vore rekna som skadeleg for den nasjonale einskapen - og vore aktivt bekjempa. No står det franske systemet overfor eit val: Anten må ein gå beinhardt inn for sentraldirigering, eller så må ein opne opp for ein politisk diskusjon omkring fleirkulturalitet og kva det har å seie for politisk planlegging. Det cartesianske Frankrike har sidan byrjinga av 1600-talet avvist fleirkulturalitet som grunnlag for tenking. Om franske tenkjarar og politikarar no endeleg vil ta kulturskilnader alvorleg som grunnlag for metodisk tenking, kan vi stå overfor viktige mentalitetsendringar. Om ikkje, kan vi sjå for oss at grunnlaget for den franske versjonen av demokrati, og dermed mykje av det teoretiske fundamentet for vestleg demokrati i det heile, smuldrar bort. Drengen, hora og syndfloda | Sjeldan har ei teateroppsetjing gått klarare inn i vår eiga samtid enn Tennessee Williams' Kingdom of Earth på Rogaland Teater. Stykket har ein dramaturgi som fungerer bortsett frå mot slutten, der for mykje går på tomgang. Elles er personane klare og sterke, skriv meldaren. Her er Nina Ellen Ødegård representert. Foto: Emile Ashley / Rogaland Teater | Teater | Rogaland Teater, Kjellerteateret: Kingdom of Earth | Av Tennessee Williams | Omsett av Hans Morten Hansen | Regi: Torkil Sandsund | Regidebutant Torkil Sandsund har valt seg eit nokså ukjent stykke som diplomoppgåve ved Statens Teaterhøgskule. Noregspremieren på Kingdom of Earth (1968) avslører likevel ein dramatikar som me lett kjenner att frå langt meir kjende stykke som Glassmenasjeriet (1944) og En sporvogn til begjær (1947). Som i mykje annan dramatikk frå den amerikanske teatergullalderen er me på den rufsete baksida av den amerikanske draumen, i "white trash" -miljøet, ein eller annan stad i sørstatane. Hausten 2005 har orkananherjingane gjort stykket meir aktuelt enn nokon kunne venta, for Tennessee Williams slengjer oss like inn i eit familiedrama på liv og død - nettopp i det den store flaumen akkompagnerer moral og umoral, val på liv og død, som ei slags syndflod. Me får eit unikt innblikk i det Amerika som både Gud og presidenten gløymde, men der fattigfolk likevel klamrar seg fast og blir verande same kor høgt vatnet stig mot pipa. Mannen må vera som livet, heiter det i stykket, og livet er alltid hardt - hardt som stein. Mannen må vera som livet, for ikkje å bli knust, han må vera hard som stein. Handlinga er enkel. Myrtle er ei naiv, litt tvilsam, men vital kvinne som kjem i klemme mellom to halvbrør, Chicken og Lot. Dei kjempar om heimegarden, glødande av hat. Når den eine av dei, Lot - den ferske ektemannen hennar - døyr, blir situasjonen farlig for Myrtle. Chicken, halvt afroamerikansk, vil ha garden - men kanskje er det enkja som kjem til å arva? Samtidig nærmar flaumen seg. Kjem Chicken til å hjelpa henne opp på taket når vatnet stig - eller lèt han det vera? Stykket har ein dramaturgi som fungerer bortsett frå mot slutten, der for mykje går på tomgang. Elles er personane klare og sterke. Særleg Vegar Hoel imponerer som Chicken, med den brutale framtoningen sin som langsamt blir til spor av menneske midt i katastrofen. Nina Ellen Ødegård er - som alltid - eineståande, denne gong som den lettlevde Myrtle. Øystein Martinsen som den dødssjuke Lot har mindre å spela på, men gjer det han skal og vel så det. Magne Drangeid er fast teatermeldar i Dag og Tid. Ei open bok | Linn Ullmann skriv glitrande, men lit vél mykje på underteksten. Linn Ullmann skriv glitrande. Det vonde og det gode, det vakre og det grelle, fortid og notid; det går opp i ein vakker einskap, skriv meldaren. Foto: Oktober forlag | Roman | Linn Ullmann: Et velsignet barn Oktober | Å lese Linn Ullmann er alltid som å ta ein klassesvipptur - eller kanskje heller ein sightseeing med buss - inn i borgarskapet. I bøkene hennar er det studiar i utlandet, designarsofaer, middag på Theatercafeen og bustad på Frogner som gjeld. Personane er gjerne kunstnarar, journalistar, lækjarar og forskarar. Dei spelar instrument og drikk dyr brennevin. Dei har sine problem, ikkje minst i familien. Men dei held stort sett på fasaden. Felles far | I den nye romanen, Et velsignet barn, får vi innblikk i denne verda frå endå ein ny kant: Sedd gjennom barneauge, gjennom sommarminne. På notidsplanet hender det lite. I løpet av to dagar følgjer vi Erika, som køyrer frå Oslo til øya Hammarsö på den svenske austkysten for å vitje Isak, den 84 år gamle far sin. Og vi følgjer halvsystera Laura, som brukar den første dagen til å bestemme seg for å bli med, og som så kjem etter saman med Molly, som er halvsyster til dei begge. Alt her anar vi at faren er den sentrale karakteren, sidan det er han dei er på veg mot. Han er eit spennande kraftsentrum i teksten; sola dei andre personane i boka går i bane rundt. Jamvel om dei tre systrene etter kvart går i store baner; det har gått mange, mange år sidan sist dei var saman med faren. Han var nemleg ikkje ein nær og god far; han hadde noko som var viktigare: livsverket som forskar på foster og ultralyd. Men om somrane var dei saman, eller i alle fall fram til den sommaren tragedien hende. Då var Erika femten, Laura tolv og Molly fem år. To reiser | Det er altså to reiser her: ei gjennom geografien, mot faren, og ei attende i tid, til somrane i sommarhuset hans på Hammarsö, øya Gud gløymde, men som turistane oppdaga, og som dermed fekk årleg amatørskodespel, tennisturnering og allsongkveld. I dei to første delane av boka hoppar forfattaren mellom ulike tider, minne og situasjonar for å skildre først Erika, og så Laura, og etter kvart dannar lesaren seg eit bilete av liva deira. Eg er i utgangspunktet ikkje så glad i denne hoppeteknikken, han prøver tolmodet mitt og nyfikna mi i litt for stor grad. Men Ullmann gjer det med bravur. Ho har ei heilt spesiell evne til å skape slåande bilete og scener som ein har både på netthinna og i tankane lenge etter at boka er lagd bort. Tragedien | Deretter får vi forteljinga om den sommaren det hende. For tidsreiser har gjerne òg eit mål, og det er gjerne ei sjokkerande hending. Merkeleg nok blei eg ikkje så gripen av hendinga då avsløringa endeleg kom. I tillegg til at det "måtte" skje, så var det òg eit sentralt element ved sjølve tragedien eg fann usannsynleg, utan at eg kan gå inn på det her utan å røpe for mykje. Men det sentrale her er ikkje utfallet, men det som Ullmann sjølv har framheva som viktig i handlinga, nemleg den utilslørde maktbruken born imellom. Og det skildrar ho utruleg bra. Med presist språk teiknar ho opp nett så mykje av situasjonane som du treng for å sjå og forstå. Om eg ikkje akkurat kjende meg att i dei, så såg eg dei for meg som på film, og eg trur så gjerne på Ullmann når ho seier at slik kan det òg vere. Ei open bok | Så var det dette med undertekst. Dette er nemleg ei open bok på to vis: For det første - som nemnt ovanfor - det openberre i at tidsreisa har til mål å avsløre ei traumatisk hending. Men ho er òg open på stikk motsett vis: Det ligg påstandar i underteksten som ropar på merksemda, men som forfattaren lèt bli verande der - i underteksten. Ullmann er så medviten om dei verkemidla ho nyttar i teksten at det ikkje kan vere tilfeldig. Og ein kan kanskje argumentere for at ho på denne måten lader teksten med meining, men unngår melodramaet. Men for meg blir det motsett: Det blir noko uforløyst ved lesaropplevinga. Det er ein tragisk dimensjon her som blir fortrengd, glatta over, som vi aldri når fram til. Fasaden blir halden ved like. Men det kan ikkje bli siste ord i denne meldinga. For Ullmann skriv glitrande. Det vonde og det gode, det vakre og det grelle, fortid og notid; det går opp i ein vakker einskap. Og her er små sceniske perler, som familien på veg til stranda for å gravleggje ein daud fugl, eller Laura som held rundt ein gammal mann medan ein gjeng av sinte naboar bankar på døra hans. Det er dei som sit att i mitt hovud, og der blir dei nok ei stund. Merete Røsvik Granlund er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid. Raud politihelt blir blå | Under kommunismen var han tsjekkisk detektivhelt i fjernsynet. No blir han attfødd i tsjekkisk film som gammal dobbeltagent for CIA. Tsjekkisk kommunistisk detektivhelt kjem i ny frakk når filminga av Major Zeman vender tilbake byrjar neste år. Kritiske røyster har heva seg hos gamle dissidentar, men ei gruppe unge tsjekkiske produsentar har tenkt å ri nostalgibølgja som skapte den tyske filmen Goodbye Lenin, med ein annan vri. I den tsjekkiske filmen har den gamle detektivhelten Jan Zeman møtt ein CIA-agent i Berlin i 1960, og vart eigentleg dobbeltagent for Vesten. Den gamle fjernsynsserien som starta i tsjekkisk fjernsyn i 1975 heitte Dei 30 sakene til major Zeman. Der var han ein pliktoppfyllande detektiv som rydda opp i all verdas kriminalitet, og hindra ved eit høve eit rockeband i å kapre eit fly for å rømme vestover. Rolla hadde den tsjekkiske skodespelaren Vladimir Brabec, og det byrja med at Zeman i 1945 kom heim frå ein konsentrasjonsleir og fann faren myrda av nazistiske kollaboratørar. Han finn gjerningsmennene og får etterpå jobb som politidetektiv. I resten av episodane var hendinga sett kronologisk til dei neste 29 åra, Zeman grånande i håret. Av utsjånad som ei austleg utgåve av Magnum kjempa han mot kriminelle og undergravarar, og var ein av dei mest populære serieheltane i det statlege tsjekkiske fjernsynet. Han stod på god fot med dei politiske leiarane. Vanlege tsjekkarar ser stadig på reprisar av serien, som trass i protestar har blitt sende i tsjekkiske kanalar att sidan 1999. Figuren får no nytt liv, med politisk motsett forteikn, i filmen Major Zeman vender tilbake. I filmen er han ein aldrande pensjonist som allierer seg med ein CIA-agent for å stogge eit planlagt terroriståtak mot eit Nato-møte i Praha! Etter kvart viser det seg at nokre av Zemans gamle kollegaer er med i terroristplottet! Etter det produsentane seier, er motivet utelukkande å tene pengar. Det kjøper ikkje Jiri Sequens, regissøren for den gamle serien. Han er stolt av kor populær serien var, og han kallar freistnaden på å gjenskape han i vestleg drakt "opportunistisk og umoralsk". "Eg brukte fire år av livet mitt på Zeman", seier han til New York Times. « No er det folk som prøver å tene pengar på verket mitt med ein vri som ikkje eingong gjev meining. Zeman var ikkje spion eingong. Han var ein politidetektiv. » Den 83 år gamle Sequens nektar å selje rettane sine, og tingingar med fleire opphavsmenn står att før opptaka kan byrje. Lukas Bulin, som er ein av produsentane for den nye filmen som skal starte opptaka neste vår, var ikkje eingong fødd då den gamle politiserien starta i 1975. I det nye plottet får ein vite at ein politimann som kom seg unna den gamle Zeman og rømde til Australia, eigentleg fekk hjelp av Zeman. New York Times skriv at for tsjekkarar er dette som å få høyre at James Bond eigentleg hjelpte kommunistiske spionar etter ordre frå Sovjet. Difor ser ein del tidlegare dissidentar og politiske fangar på all gjenoppliving av Zeman, som symboliserer den undertrykkjande tida under kommunismen, som uforståeleg. Nadezda Kavalirova, leiar for forbundet av politiske fangar i det tidlegare Tsjekkoslovakia, seier til New York Times at Zeman-typen var ein reiskap for propagandaen som aldri kunne bli reformert. Ein hjørnestein under den vestlege kulturen | Snorre har vore svært viktig for europeisk kultur, sa Asbjørn Aarnes på Humanistisk seminar sist helg. Asbjørn Aarnes kjem neste år med bok om Snorre. Det er stor semje om at forfattarskapen til Snorre ruvar som ein av dei viktigaste i den europeiske mellomaldertradisjonen og at Snorre har hatt sterk påverknad hjå dei lærde i Europa. Men Snorre har likevel ikkje fått dei sterke etterdønningane som dei sørlege epokedannande forfattarskapane - Det gamle testamentet, nasjonaleposet til jødane, og Homers epos, som innleidde den greske gullalderen. Verknadshistorie | Grunnen er, vert det sagt, at Snorre saknar verknadshistorie. Men det er ikkje rett, hevdar professor Asbjørn Aarnes. - Verket til Snorre har nettopp hatt ei verknadshistorie som kan måla seg med dei sørlege verka. Ikkje i omfang, men i art. Når denne historia er oversedd, er det fordi ho kom fem hundre år etter at Snorre levde. Paul-Henri Mallet | Det var først med romantikken at Snorres Edda fekk den innverknaden som gjev verket rang av hjørnestein under den vestlege bokkulturen. Aarnes dreg fram den franskspråklege sveitsaren Paul-Henri Mallet (1730 - 1807) som den som introduserte Snorre til Europa. Mallet budde i Danmark og skreiv fleire bøker om dei nordiske rika i norrøn og nyare tid, med særleg vekt på gudelæra og diktekunsten. Han gav ut ei kommentert omsetjing av første del av Snorre-Edda, eit innhaldsreferat av dei to siste delane og ei stilisert attgjeving av Håvamål. - Dette var det "opplyste" Europas første møte med den norrøne gude- og diktarverda. Det må vera rett å seia at omsetjingane til Mallet skapte furore i Europa etter kvart som dei vart omsette til dansk, engelsk og tysk. Av dei som vart vekte av desse nye impulsane, var leiande kulturpersonlegdomar som biskop Percy og diktaren Thomas Gray i England, historikaren Schützen og folkloristen Herder i Tyskland. Interessa heldt seg i fleire tiår og fekk stor innverknad på sentrale personar under romantikken. - Romantikken er den siste hovudstraumen i den vestlege idé-, litteratur- og kunsthistoria. Så dersom det held stikk at Snorre spela ei avgjerande rolle for romantikken, skulle det vera prov godt nok for at forfattarskapen er ein av hjørnesteinane under den europeiske kulturen, sa Aarnes. - Held mål | - Synspunkta til Aarnes held fagleg mål. Verknadshistoria til Snorre har hatt mykje å seia for europeisk kultur på 1700- og 1800-talet, seier professor i norrøn filologi ved NTNU, Jan Ragnar Hagland. - Snorre representerer eit fotfeste i det nordvestlege Europa som vart viktig for heile Europa på den tida og vart ei motvekt til det ein kan kalla for det sørlege perspektivet. Snorre toler samanlikninga med Homer, men i omfanget kan han jo sjølvsagt ikkje måla seg. - Andre har sagt det same, som den svenske professoren Lars Lönnroth i det store forskingsprosjektet frå 1990-åra om verknaden av den nørrøne eddadiktinga på europeisk litteratur. Føredraget til Aarnes er likevel ei viktig understreking av den stillinga Snorre og den norrøne litteraturen har hatt. - Ikkje kanon | - Snorre er ikkje med i kanonrekkja på innføringsnivå på allmenn litteraturvitskap. Det gamle grunnfaget hadde med litt frå den norrøne litteraturen, men det forsvann i reformprosessen, seier professor i allmenn litteraturvitskap, Jon Haarberg, ved UiO. - Vi konsentrerer oss no om den vestlege tradisjonen i Europa. Eg er medforfattar av eit nytt eittbands litteraturhistorieverk. Der skriv vi litt om Snorre i biografihistoria, men det er alt. Snorre må konkurrera med Homer, Vergil, Dante, Shakespeare, Goethe og Molière, og der når han ikkje opp. Nordistane får ta seg av sagaen og Snorre. Det er svært mange andre som heller ikkje vert nemnde. Ta berre Tusen og ei natt. - Men dei tankane som Aarnes kjem med, vil eg stø, og han har ein interessant innfallsvinkel til studiet av Snorre. I dette landet har Snorre vore ein del av nasjonsbygginga. Men når Aarnes no ser han frå Europa, kjem han i eit nytt ljos og resepsjonsperspektiv. Aarnes står her for ein viktig og forfriskande måte å tilnærma seg litteraturhistoria på. Kanskje det blæs ein vind for meir Snorre, men eg er i tvil. - Nytt moment | - Aarnes reiser spennande perspektiv på vurderinga vår av Snorre opp mot dei klassiske europeiske poetikkane. Dette er lite påakta tankar som absolutt fortener diskusjon, seier professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo, Jon Gunnar Jørgensen. - Aarnes plasserer Snorre inn i ein europeisk lærdomstradisjon. Den norrøne litteraturen har vore sterkt knytt til det germanske området. At Aarnes så sterkt dreg inn det romanske kulturområdet, er interessant. Når eg no skal førelesa for studentane mine, har eg fått eit nytt moment eg skal ta med. - Han tek hardt i | - Det er alltid interessant å få nye synspunkt, og det er alltid grunn til å peika på historisk gløymsle. Men å jamføra verknadshistoria til Snorre med den Homer og Det gamle testamentet fekk, er ute av proporsjonar, seier professor i allmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen, Per Buvik. - Verknadshistoria til Homer har vore konstant. Same kva europeisk leksika ein slår opp i, jamvel om romantikken, er Snorre så godt som fråverande. Då kan ein ikkje snakka om ei verknadshistorie på line med Homer, om det så berre er i art og ikkje i omfang. Snorre har først og fremst ei verknadshistorie i germansk romantikk. Tankane Aarnes kjem med, er interessante, men han tek lovleg hardt i, seier Buvik. - Dette bør vi ta på alvor | - Ulikt det mange trur, var ikkje Snorre svært godt kjend i Noreg heller på slutten av 1800-talet, seier professor i lesevitskap, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, ved Universitetet i Stavanger. - Likevel, han hadde alt då påverka diskusjonen i Europa om styringsprinsippa i staten så vel som fridomen til den einskilde. Så innverknaden Snorre har hatt, er nok meir indirekte og idéhistorisk enn han er beinveges litterær. Det er klinkande klart at viktige demokratiteoretikarar har hatt kjennskap til Snorre, som Montesquieu. - Sentrale forfattarar har vore påverka av Snorre som ein del av den islandske litteraturen. I fransk mentalitetshistorieskriving og religionshistorie har studium av Snorre hatt umåteleg mykje å seia for forminga av teoriar om så viktige felt som sosial klassifisering og styringsideologi. - Aarnes held her fram noko som vi bør ta svært alvorleg. Vi er allment altfor lite merksame på samvirket mellom nord og sør i europeiske kulturutvekslingar. Det krevst meir enn velviljuge ord | Kommunal- og regionaldepartementet har gjeve ut eit hefte med innlegg om korleis Distrikts-Noreg skal kunna styrkja seg. Heftet er absolutt leseverdig, om ikkje nyskapande. Nyskapande var derimot utgangspunktet for heftet - kommunalminister Liv Signe Navarsetes motmaktmøte i vinter der ho ville tydeleggjera at Distrikts-Noreg har andre interesser enn Oslo og Oslo-regionen. Men så er det dette med konkrete tiltak og truverdige framlegg som kan snu utviklinga. Då krevst det meir enn velviljuge ord. Navarsete skriv i innleiinga at bidraga i heftet er opplyftande, og at mange av dei er mogelege å gjera om til handling. Vel, då burde kommunalministeren kunna ha oppsummert med nokre konkrete tiltak og framlegg som ho vil satsa på. I heftet kjem ho derimot berre med generelle setningar i føreordet om samferdsle, lokale ressursar og trongen for sterke byar. Men som ein av bidragsytarane, Helge Røed, skriv, trengst det tydelege satsingar om utviklinga skal snu. Som på 1970-talet med distriktshøgskulane, stor sjukehusutbygging, regionteatra, fylkeskommunen, kraftig utbygging av vidaregåande skule og ei satsing på landbruket gjennom jamstellingsvedtaket for bønder og arbeidarar. Slike satsingar frå regjeringshald ser vi mindre av i dag. Det meste handlar om samferdsle, orsak, betre vegar. Så skal det seiast at dette er eit vanskeleg tema. Kvar og ein kan prøva å kome opp med ti gode tiltak som verkeleg vil gjera ein skilnad og som vil snu folkeveksten og styrkja distrikta andsynes Stor-Oslo. Det endar fort med satsing på endå meir turisme eller ei eller anna form for nisje. Å ta vare på mangfaldet og busetnaden i dette landet er noko av det viktigaste vi driv med. Og ver sikker på at satsinga i Stor-Oslo kjem til å verta større enn nokon gong framover. Kvar trur du til dømes dei store samferdsleprosjekta vil koma det neste tiåret? Fakta på bakken styrer politikken. Di meir folk, di meir pengar. Skal vi nemna to konkrete tiltak for distrikta, må det vera å bidra aktivt til fleire arbeidsplassar for høgt utdanna i dei større bygdesentra og at ein skjønar at landbruket er basis for busetnaden på dei mindre stadene. Ryk landbruket, ryk landet slik vi kjenner det i dag. Ein kjepphest til slutt: Sats på god og innbydande sentrumsarkitektur. Det held ikkje med fint turterreng. Det tek vi for sjølvsagt. Rebusløp i eit legendarisk liv | Nest etter Bibelens eigne historier er det vel få historier, og få lagnader, som har fascinert, forundra og provosert den kristne vestlege verda meir enn historia om Jeanne d'Arc, den kvinnelege krigaren. Teater | Nationaltheatret: Jeanne d'Arc. Prosessen mot Guds kriger av Friedrich von Schiller, Paul Claudel og Robert Bresson | Bearbeidd av Victoria H. Meirik og Mari Vatne Kjeldstadli. Regi: Victoria H. Meirik. Scenografi: Ingrid Tønder. Musikk: Arthur Honegger | Var ho visjonær - eller berre hallusinert? Det einaste som ikkje kan diskuterast, er at trua hennar gav ho ei kraft og ein autoritet som knapt nokon hærførar eller politikar har kunna overgå. Og så var ho endåtil kvinne - for snart seks hundre år sidan. Historia om henne har hatt ein kommenterande appell til alle epokar i verdshistoria sidan. Og det er lite som tyder på at vi vert ferdige med henne. Lappeteppe | Det er laga mange bøker, skodespel, operaer og filmar om Jeanne d'Arc. Det er heller ikkje første gongen ho trer fram på hovudscena i Nationaltheatret. Her har både Liv Ullmann, Liv Dommersnes og operasongarinna Cally Monrad framstilt ho før. Denne gongen har ein derimot ikkje valt eit av dei mest velkjende og brukte skodespela om krigslegenda. Manuset som ligg til grunn for den nye framsyninga på Nationaltheatret, byggjer på både Friedrich von Schillers romantiske drama Jomfruen fra Orleans, Paul Claudels operalibretto Jeanne på bålet og Robert Bressons spelefilm Jeanne d'Arc frå 1962. Dessutan er nokre passasjer tekne direkte frå rettsprotokollane frå 1431! I utgangspunktet er det eit svært spanande prosjekt, dette å søkje mot eit nytt Jeanne d'Arc-bilete frå ulike ljoskjelder. Resultatet må likevel seiast å vere så som så. Arbeidet med dramaturgi og regi har enda opp i eit heller uoverskodeleg lappeteppe, der dei mange fram- og tilbakeblikka, og dei mange mannspersonane som stendig skifter rolle utan å skifte kostyme, gjev oss ei skikkeleg IQ-utfordring når det gjeld i det heile å følgje med i handlinga. Vi bør sikkert ha IQ-utfordringar i teatret av og til, men dei bør nok liggje på eit djupare nivå enn handlingsplanet. Glødande | Det skal straks seiast at framsyninga er spektakulær og visuelt oppfinnsam nok til at ho held oss vakne, og Kjersti Botn Sandal i tittelrolla viser ei glødande overtyding - som også overtyder oss. Diverre er det berre i nokre få glimt om gongen ho får verkeleg motspel som det knitrar av. Og vel var nok Jeanne d'Arc einsam med den personlege kampen sin, men det var vel ikkje på den måten det skulle synast? I tillegg til Sandal er det mest musikken til Honegger, frå operaen Jeanne på bålet, og dei kvinnelege koristane som framfører han, som tilfører denne teaterhendinga det vesle pustet av mysterium og magi. Men ut over det vert ikkje denne klassikarlegenda så særs engasjerande denne gongen. Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar for Dag og Tid. Taparen frå Oslo vest | Kor langt rekk norsk historie og samfunn til å forklare Anders Behring Breivik? Kanskje ikkje så langt, men i dei spreidde glimta media har fanga opp, står han fram som eit skjeringspunkt mellom forfengeleg borgarleg kitsch og den like usynlege einsame taparen. Menneskedyret i meg skrik ut i smerte ved åsynet av dei unge drepne frå Utøya. Orda kjennest valne og kverv bort i natta som svikefulle gjester. Det er slege sprekker i røyndomen. Ulukker har ikkje denne eigenskapen. Om det så var tusen daude, har vi vølte gjerde og gode grinder til å lukke dei vyrdsamt inne på sin tilmålte stad. Det som hende 22. juli, er ei utmaning. For å sitere gamlefar Nietzsche: Stirer du lenge nok ned i avgrunnen, stirer til slutt avgrunnen attende på deg. Kven er du? Ja, kven er du Anders Behring Breivik? Ein teikneseriefigur som brått steig ut or cyberspace og laga helvete blant kroppar av kjøt og blod? Galenskap i form av ei ulukke, med andre ord. Eller var det ei revolusjonær handling, det mest valdelege politiske attentatet mot ein stat sidan den andre verdskrigen? Var Oslo og Utøya berre ei tilfelleleg slagmark som landsbyar, fjellknausar og vadestader har vore det i alle store krigar med kommandosentralen langt borte? Om vi vel perspektivet den komande endetidskrigen om Europa og Vesten, kan det sjå slik ut. Men kva om no dette var ei norsk hending? At noko slikt skulle skje i verdas beste land, er for nordmenn og utlendingar det store mysteriet. Og at islamisering av Europa skulle utgjere eit eksistensielt trugsmål for menneske i det landet som ligg lengst borte frå den muslimske verda, som ikkje er med i EU, og der Europas lagnad aldri har vekt noka større interesse anna enn for turistar og historienerdar, er rett og slett vanskeleg å fatte. Er nordmenn av alle brått blitt euronasjonalistar? Utstøytt halvgud | Men faktum er dette: Ein nordmann drep fleire titals andre nordmenn med vitende og vilje og ut frå eit tydeleg politisk motiv. Noko slikt har ikkje hendt på norsk jord sidan mellomalderen. Gjerningsmannen er dessutan ein ung mann frå vestkanten i Oslo. Han kjem frå sentrumet av det norske samfunnet. Vi må då vere så riddarlege og stille spørsmålet: Er det noko i vestkantkulturen som kan forklare hatet som Anders Behring Breivik ber på? Vi veit nemleg korleis vi ville ha formulert spørsmålet om det var ein muslimsk terrorist som stod bak massakren. Kor langt rekk norsk historie og samfunn til å forklare Breivik? Kanskje ikkje så langt, men i dei spreidde glimta media har fanga opp, står han fram som eit skjeringspunkt mellom forfengeleg borgarleg kitsch og den like usynlege einsame taparen. Han minner såleis om den unge Hitler i Wien og Hamsuns Sult-figur. Den utstøytte halvguden i eigne augo, som nektar seg sjølv ein sosial lagnad. Han er soss, men harry, sjølvstendig næringsdrivande, men eigenleg i ferd med å bli sosialklient, tilsynelatande lærd, men utan utdaning, ein mann med internasjonalt nettverk, men samstundes ein stakkar som lever isolert i lag med mor si, diplomatson, men ein komande representant for trygdeproletariatet - og heilt utan kvinner og born, sjølvsagt. Det er plastiske operasjonar, kroppsbyggjing, Lacoste og uniformer. Bitter konfliktline | Men han er samstundes personifiseringa av vestkantens skitne, heslege bakside - den nakne angsten og hatet som gjærar i den trugande deklasseringa. For ingen stader i Noreg er den smertelege, skamfulle fallhøgda større enn her. Anders Behring Breivik er ein representant for borgarleg dekadanse. Han driv rett nok den einsame jarnviljen til å disiplinere seg sjølv til det ytste, men får energien til det frå romanfiguren Lillelords stadig veksande indre, nattsvarte mørker. Slik stadfester han fienden, "kulturmarxismens" diagnose over seg sjølv. Valden mot den indre og ytre naturen var nemleg det Adorno og Horkheimer spådde som kimen til undergangen til den borgarlege kulturen. Motsett av det mange trur, er dette ei lang historie og ein like viktig lykel til å forstå det 20. hundreåret som mobiliseringa åt arbeidarrørsla. Og ho kan overførast til Noreg. Ei av dei bitraste og mest kjensleladde konfliktlinene i det norske samfunnet er mest ikkje omtala. Mange eg kjenner frå Oslo vest, kan nemleg fortelje om hatet mellom pengefolket og akademikarane. Dette handlar om noko meir enn kappestriden mellom to kapitalformer, økonomi og kultur. Og ja då: Mengder av familiære krysskoplingar er der òg - både før og no. Men det handlar ikkje om klassehat. Heller ingen verkeleg motsetnad mellom ulike interesser. Det er noko langt farlegare og meir dynamisk enn det: Kven er den norske eliten? Eller meir presist: Kven er den rettmessige norske eliten? Det er altså ikkje eit spørsmål om å bli noko meir og anna, som i klassemotsetnader. Kampen om status er eldre, mørkare og meir uforsonleg enn andre typar konfliktar. Til liks med spørsmålet om eigen erkjend identitet er det ikkje rom for kompromiss. Det er som Hegel i si tid påpeika anten eksistenskamp eller samansmeltande oppheving til noko tredje - altså det vi gjerne kallar integrasjon. Difor har det barneproduserande ekteskapet til alle tider og overalt vore alle tings mål på sann integrasjon. Sint småborgarskap | I klassesamfunn er eliteintegrasjon det normale. Men i statsbaserte samfunn som det norske er det ikkje slik. Ulike forvaltingsideologiar eller kunnskapsregime har difor vore viktigare enn røystesetelen. Dette er ei lang historie med røter attende til embetsmannsstaten på 1800-talet. Trass i maktdemonstrasjonane åt røysteretten i 1884 og i 1905 lukkast det ikkje å etablere eit norsk nasjonalt borgarleg hegemoni i Noreg. Det sprakk i tre delar som fylgde sin eigen veg vidare. Dei nasjonalliberale lærarane blei endå meir lokale og radikale for til slutt å ende opp som sosialistiske bygdepopulistar. Kjøpmannshøgre i byane blei berre sintare og sintare urbant småborgarskap. Men den viktigaste og mest interessante utviklinga går ætlingane frå embetsaristokratiet gjennom. Som radikaliserte rasjonalistar atterreiser dei embetsmannsstaten på dei breie skuldrene åt den organiserte arbeidarrørsla. Dei tek over den nye, korporative, sosialdemokratiske staten som teknokratar. Dei seinaste tiåra har dei maskuline marsjkolonnene frå industrien blitt bytte ut med ein ny og endå meir omfemnande her av offentleg tilsette omsorgsbyråkratar. Denne vitskapleggjorde omsorga løyner i røynda eit finmaska tuktregime. Straffelova er difor eit vel så viktig integrasjonsinstrument som det sivile samfunnet i Noreg. Dette gjev ein meir maktfullkomen stat enn kva embetsmenn på 1800-talet kunne drøyme om. Men dette forvaltingsregimet spring ikkje ut or noka tydeleg sosial gruppe. Klasseanalysar av makt har avgrensa verdi i Noreg. Det dreiar seg meir om nettverk knytte til kunnskapsinstitusjonar, organisasjonar og diskursive praksisar langs desse. Demon frå fortida | Eit reint lovherredøme av denne typen inneheld eit interessant paradoks. Fornuftstvangen i visse rettsliknande tale- og skrivemåtar er på den eine sida ålmenne og utan adresse. Men på den andre sida gjev dei stor uformell makt til ideologiske virtuosar i små homogene ekspertmiljø. Slik tekstkulturell makt kan ikkje utan vidare setjast på nokon ideologisk formel. Ho er fyrst og fremst diskursiv. På utsida av denne er du anten i rolla som elev stilt andsynes lærarautoriteten, eller du blir fylt av avmaktas totale raseri. Bygdepopulistane fann attende til bondepolitikken og blei distriktspolitiske hestehandlarar. Og lever godt over evne etter det. Det sinte småborgarskapet gjorde derimot opprør mot den stillause elitismen som i røynda er aristokratisk fordi han suverent kan gje avkall på alle former. Det går såleis ei line frå nederlaget leiande NS-folk leid mot den "kolde motdagist-latteren" i Studentersamfundet i mellomkrigstida til Anders Langes skatteopprørsparti i 1970-åra og det seinare Framstegspartiet. I det kommunistiske ungdomslaget Mot Dag sat ei rad ætlingar av embetsaristokratiet, som hadde tapt i 1884. Noreg har i fleire tiår hatt eit av Europas største høgrepopulistiske parti. Men ingen har retteleg skjøna kvifor antielitisme skulle ha så gode kår i eit etter statistiske mål egalitært samfunn som det norske. Men kanskje løyner lykelen seg i ein manglande nasjonal borgarleg kultur. Eliteforakta er i røynda ein bitter statuskamp og ingen klassekamp. Anders Behring Breivik er eit groteskt døme. At han vel seg ut det statsberande partiet, det antiborgarlege intellektuelle hegemoniet i tradisjonen åt freudomarxismen og deira dynastiske makttradisjonar gjennom ungdomsorganisasjonen AUF, som mål for åtaket, har ein djevelsk logikk. 22 / 7 peikar like mykje baketter til fyrste del av det 20. som frametter inn i det 21. hundreåret. Det nye venstre og det nye høgre som oppstod i mellomkrigstida, kom attende som kulturkamp i ulike variantar i 1980- og 90-åra - og er ei styrande og stadig meir radikalisert konfliktline i den vestlege verda òg inn i det 21. hundreåret. Utøya blei heimsøkt av ein demon frå Europas mørke fortid denne sumarkvelden. Ein nordmann som valde å bli ein polfarar mot mørkrets hjarta, der det finst ingen veg attende. Nils Rune Langeland er historikar. Nei til eit nytt OL | Noregs idrettsforbund ivrar på nytt om å få vinter-OL til Noreg og vedtok sist veke å gå inn for å arbeida vidare med prosessen som kan føra til at Noreg søkjer OL til Oslo i 2022. Det syner på nytt at norske idrettsleiarar ikkje har magemål når det gjeld pengebruk. Eit OL i dag er så stort og dyrt, med altfor mange greiner og krav om nye anlegg, at det er uansvarleg bruk av pengar og kan ikkje forsvarast korkje moralsk eller samfunnsøkonomisk. Vi har difor all sympati med innbyggjarane i dei byane som har teke på seg å arrangera leikane framover. Titals milliardar vil gå med til eit arrangement der pengane kunne vore brukte på ting som hadde kome folket mykje meir til gode. Det er breiddeidretten som i framtida må prioriterast, ikkje ein kort fest på fjorten dagar. Særleg trengst det satsing på breiddeidretten i ein by som Oslo, som knapt har symjehallar og gymsalar til skuleelevane sine. I Oslo, som i resten av landet, trengst det satsing på små, lokale tilbod som kan verka aktiviserande for ungdomen. Og dei pengane som skal investerast i idretten i framtida, må fordelast over heile landet. Ei storsatsing på Oslo-området er dårleg nasjonal politikk. Vi vonar difor at regjeringa med det same seier eit tydeleg nei til eit nytt OL i Oslo slik at idrettsforbundet kan leggja bort planane utan meir pengebruk. I tillegg er det frekt av idrettsforbundet å ta initiativ til ein ny søknad så kort tid etter at søknaden til Tromsø med rette vart avslegen av idretten sjølv. Det syner manglande evne til nasjonal heilskapleg tenkjing. For skulle ein fyrst bruka pengar på eit OL, hadde Noreg hatt meir nytte av det om det skjedde i Tromsø enn i Oslo. "Muhammed og Kristus, saman på vegen" | Det som skil tilhøvet vårt til profeten Muhammed frå tilhøvet dei kristne har til Jesus, er at vi heile tida freistar å flytta den historiske Muhammed med sverdet til vår tid, utan å tenkja på å integrera han i kvardagen vår. Eg kom til Noreg som flyktning nokre dagar før jol i 1986. Snøteppet var som ei kvit drakt for landskapet. Eit pynta tre og songar om barnet som vart født i Betlehem, og forteljingar på TV, og borna vi såg i Frikyrkja som song om tre kongar som vart leidde til krybba av ei stjerne. Vi hadde nokre kristne på gjesting på asylmottaket som sosialkontaktar for folk, det heile var arrangert av Raudekrossen. Ei av dei var ei dame i førtiåra. Ho var lærar på vidaregåande skule, klok og reflektert, og i ein samtale om treet, Jesus-barnet, stjerna og dei tre kongane, Jesus som ein fredens mann og om å snu det andre kinnet til, fortalde ho oss: « Han er ein fredens mann, difor elskar vi Jesus. Korleis er det med profeten dykkar? » Vi oppfatta dette som ei utfordring. Vi veit at historia til profeten vår òg var prega av slag, krig og sverd. Nokre av oss svara at Koranen er for fred når fienden vil ha fred, andre svara at krigane var sjølvforsvar. Eg kjende at denne dama utfordra meg. At Jesus er ein fredens mann, medan profeten vår er ein sverdets mann. Eg svara ho ikkje. Men dagen etter lånte eg ei engelsk utgåve av Det nye testamentet. Eg las ivrig og oppdaga at Jesus ikkje var ein fredens mann. Tvert imot likna han i utsegnene sine på profeten Muhammed og hadde tildriv til krig og sverd. Ei anna tolking? Dagen etter kom dama tilbake til asylmottaket. Eg hadde bibelen med meg og fortalde henne medan vi sat i sofaen: "Eg las Evangeliet og har funne ut at Jesus ikkje var særleg annleis enn Muhammed." Eg las sitata for henne: « Tru ikkje at eg er komen for å skapa fred på jorda. Eg er ikkje komen med fred, men med sverd » (Matt 10,34). "Og den som ikkje har sverd, får selja kappa si og kjøpa seg eit" (Luk 22,36). Dama lydde, og ho bad meg om å gje henne Det nye testamentet og syna henne versa. Ho las, og det verka som ho ikkje hadde lese dei før. Men ho svara med eit avslappa tonefall: « Det er rett at det står skrive her. Desse versa har sikkert ei anna tolking enn den bokstavlege forståinga di. Eg treng ikkje tolkinga di og di forståing av versa. Eg veit at Jesus er ein fredens mann. » Strevet mitt med å lesa evangeliet var fåfengt. Eg var full av undring over at ei oppegåande, reflektert dame nekta for det som stod med klar tekst i evangeliet, og trudde på eventyret om barnet i Betlehem og stjerna som leidde kongar med gåver til det. Ho var skråsikker på at det måtte vera ei anna tolking. Ho feia vekk alt eg oppdaga av tekstar som syner Jesus i ein historisk kontekst. Konstruert Kristus | Mange truande kristne har møtt meg seinare med same haldninga: Dei har konstruert ein Kristus som ikkje er i samsvar med den historiske. I mange år kunne eg ikkje skjøna denne haldninga. Men ein dag såg eg filmen Jesu siste fristelse, etter romanen av den greske forfattaren Nikos Kazantsaki. Éi av scenene samlar to skapnader som aldri møtte kvarandre: Jesus og Paulus. Ifølgje filmen overlevde Jesus krossfestinga, levde i løynd, gifte seg med Maria Magdalena og hadde små born då han gjekk gjennom eit torg og såg Paulus forkynna ein menneskeskare om Jesus. Jesus stogga og lydde. Han vart sjokkert. Han gjekk bort til Paulus og sa til han: "Du er ein lygnar." Så gjekk samtalen på at Paulus laug, for han fortalde ein fabel som ikkje stemde med Jesu røyndom. "Eg er Jesus, den verkelege!" Men Paulus brydde seg ikkje om Jesus eller røyndomen hans. Han sa til Jesus: "Eg forkynner folk det dei treng å høyra, det som gjev dei von." I augneblinken eg høyrde det, forsvann den årelange undringa over nordmenns tilhøve til evangeliet. For her er kjernen i det som skil tilhøvet vårt til profeten Muhammed frå tilhøvet dei kristne har til Jesus: Vi hevdar at islam er for alle menneske til alle tider, at islam er global. Dei kristne trur på det same. Men vi freistar heile tida å flytta den historiske Muhammed med sverdet sitt og praksisen sin frå det sjuande hundreåret til vår tid, utan å tenkja på å integrera han i kvardagen vår. Dei kristne meiner òg at Jesus er universell, og difor vert Jesus tolka i stadig nyare tider. Ein profet til si tid | Dette kjem tydeleg fram i siste nummer av tidsskriftet Kirke og Kultur. Temaet er "Jesus og Muhammed". Her vert desse to figurane debatterte og freista integrerte i vår tid. Eit av spørsmåla er: Kva for Muhammed treng vi i vår tid? Tidsskriftet formidla to muslimske røyster: Nora Eggen og Faruk Terzic. Nora Eggen prøver å jakta på den verkelege profeten ut frå ein teologisk ståstad. Ho seier: "For muslimer var Muhammed en av Guds budbringere, som overleverte et eviggyldig budskap om den ene Gud." Men korleis er bodskapen æveleg gyldig? Her er to måtar å forstå den ævelege bodskapen på: Den fyrste forståinga er å flytta tradisjon og praksis automatisk frå profetens tid til våre dagar. Her dukkar tema som burka, hijab, jihad, aggressivitet og straffemetodar opp. At islam går attende til fortida og hentar ideal og verdiar. Den andre forståinga som verkeleg kan gje islam æveleg gyldigheit, er at profeten greidde å flytta statusen og livsstilen til tilhengjarane sine til ein meir utvikla tilstand. At islam flyttar seg mot framtida. Her treng religionen vårt bidrag med å setja profeten i ramma av dagens fablar og eventyr, å innhenta profeten til vår tid, i staden for å flytta oss sjølve til hans tid. Vi treng våre eigne måtar å formidla det som gjev von, det vi treng til det fargerike samfunnet vårt. I Nora Eggens tilfelle verkar det som den fyrste modellen er hennar ærend. Det vil ikkje gå. Muhammed må reformerast. Eg meiner at Faruk Terzics artikkel gjev meir von. Han fortel om ein prosess i islams verd som er inspirert av den europeiske prosessen som såg på Kristus som eit menneske som inspirerer andre menneske. Her møter vi ein annan mentalitet enn Eggens: Audmjukskap til kunnskap og forsking, og evne til å læra av den europeiske røynsla med tolkingsprosessen. Likskapane | Oddbjørn Leirvik argumenterer i sin artikkel for likskapen mellom Jesus og Muhammed. Det fleirkulturelle samfunnet treng likskapane, ikkje skilnadene. Eg er samd med han. Artikkelen til Leirvik tok meg attende til barndomen min. Då eg vart fødd i 1958, hadde far min lese ei bok utgjeven same året av ein egyptisk reformator. Far min sa til mor mi: « Ta vare på denne boka for Walid. Når han byrjar å lesa og tenkja, kan du gjeva han denne boka. » Boka heiter "Muhammed og Kristus, saman på vegen" av Khalid Muhammad Khalid. Mor mi gløymde å gje meg boka, men samfunnet hadde alt vorte påverka av bodskapen i henne. Oddbjørn Leirvik skriv om den same boka og peikar på at ei ny tolking av desse to profetane er mogeleg frå ein muslimsk ståstad. Leirvik fortel at "Khalids sterke fokus på ' samvitet ' som einskapsbandet mellom menneske av ulik tru, kan såleis vere inspirert av samvitsdiskursen i Verdserklæringa." I dag med nasjonens fleirkulturelle oppgåve er slike tolkingar av stor interesse. Noreg, som no er samansett av fleire kulturar, etnisitetar og religionar, treng felles verdiar i samfunnet å leva etter. Då må vi finna likskapar mellom Muhammed og Jesus og tilpassa dei det nye kulturelle mangfaldet. Figurane er universelle og kan såleis tilpassast ulike kulturar og tidsepokar. Den kristne kulturen har gått mykje lenger i denne fortolkingsprosessen. No må vi muslimar ta ansvar for å minska utviklingskløfta mellom islam og kristendomen. Walid al-Kubaisi er forfattar, statsstipendiat og fast skribent i Dag og Tid. Den myteomspunne polhelten | Amundsen var ein vellukka, myteomspunnen polfarar, men vi treng han ikkje lenger som nasjonal helt. Biografi | Alexander Wisting: Roald Amundsen. Det største eventyret | Kagge 2011 | Av dei to polheltane vi feirar i Nansen-Amundsen-året, er det Nansen som har kome seg best gjennom rettsapparatet til historia. Rett nok såg det dårleg ut ei stund då medlemskapen i det noko brunslege Fædrelandslaget vart dregen fram. Men sidan har dei fleste skjøna det umogelege i at ein som var så britiskvenleg og kongetru, skulle ha hamna på galen side om han hadde levd i 1940. Dessutan var han ein god vitskapsmann, og aller viktigast: Han la grunnlaget for Noreg som humanistisk stormakt, rett og slett ein føregangar for Eirik Solheim (som jo snart sjølv vil få Nobels fredspris, når no svenskane gjev pris til ein svensk forfattar). Då kunne ein gløyma den lite sosialdemokratiske heltesida hans. Dessutan nådde han jo aldri fram til nokon av dei polane han lengta så sterkt etter. Ein kunne sjå på han som ein mislukka polfarar, og difor meir lik oss, som heller aldri kom til nokon pol. Med Amundsen var det annleis. Han var berre ein polhelt. Rett nok kom han til båe polane, og gjennom eit par passasjar, men det var òg alt. Det gjorde han til ein som var betre enn oss, og lyfte han opp i ei mytisk høgd. Men ettermælet hans stod og fall på det. Ikkje alle likar at nokre er betre enn andre. Mytiske heltar må til dømes vera perfekte, og dei må følgja mytiske reglar og strengt teke ikkje vitja kvardagen. Og gjer dei det, får dei svi. Dei kan gå konkurs. Det har gjort at alt som har vorte skrive om Amundsen, har vore innlegg i ein slik mytedebatt. No har forlaget til Erling Kagge, den einaste (?) nordmannen som har overgått Amundsen, rett nok som eventyrar og ikkje oppdagar, ved i tillegg til Nord- og Sørpolen òg å ha vore på Mount Everest, gjeve ut endå ein biografi om mannen. Forfattaren, Alexander Wisting, er endåtil ein direkte ætling etter Oscar Wisting, Amundsens næraste reisefelle og den einaste som følgde med han til båe polane. Mytedebatt | Og som ein kunne venta, er denne boka òg eit innlegg i den store mytedebatten, der dette er nokre av høgdepunkta, om det er rette ordet, som boka tek stilling til: Er det mytisk lov for ein mytisk helt å lura ein annan mytisk helt, slik som då Amundsen lurde Nansen og stal Sørpolen "hans"? Eller slik som då Amundsen lurde Scott og stal Sørpolen "hans"? Var det "juks" å bruka hundar på vegen til Sørpolen? I England svara dei lenge "No" på dei to første spørsmåla og "Yes" på det siste. Men rundt 1985 braut det ut ein revisjonismedebatt i samband med at Roland Huntford i film og bok hevda at Amundsen vann kapplaupet av di han gjorde ting rett, medan Scott gjorde det meste gale. Amundsen var realist, medan Scott var victoriansk romantikar. Seinare har den aristokratiske eventyraren baron Ranulph Fiennes søkt å restaurera ryet til Scott, ved å hevda at dei mytiske reglane for polferder nettopp seier at ein skal trekkja med seg alt utstyret sjølv, medan ein går til fots, og at Scott omkom berre av di han hadde uflaks i dårleg vêr. Nytt perspektiv | I Noreg har det vore ein revisjonismedebatt med motsett forteikn, i og med bøker av Kåre Holt, Ragnar Kvam jr. og Tor Bomann-Larsen, som alle leitar etter dei dårlege sidene til Amundsen (leiarsvikt og skuld i Johansens død) og som tek sikte på å byggja opp under eit avmytifisert og heltefritt sosialdemokrati. Wisting tek sikte på å retta opp det han meiner er det einsidige perspektivet til dei norske revisjonistane, medan han stør Huntford, utan at dette på noko vis gjer at han tippar attende til gamal helteglorifisering. Så vidt eg kan sjå, gjer han det på ein god måte. Kven kan ta alvorleg Fiennes? Ville ikkje Scott ha brukt traktorane han tok med seg, om dei hadde verka? Var det difor britane ikkje kom først til månen, at dei tykte amerikanarane juksa med å bruka rakettar? Ein kunne sjølvsagt mistenkja Wisting for å målbera takksemda til sin eigen familie overfor Amundsen, slik familien til Johansen ville ha hemn gjennom Kåre Holts bok, men det finn eg ikkje grunnlag for. I det heile gjev han eit nyansert bilete av ein profesjonell oppdagar, med både gode og dårlege sider, og etter kvart nedsylta i økonomiske problem. Og vi lærer at når det galdt kjærleiksliv, var i alle høve Amundsen og Nansen like: attraherte til alt gifte kvinner som dei aldri kunne få, og som difor ikkje for alvor kunne halda dei attende frå utferder. Sluttstrek | I dag er det som om mytane kring mannen endeleg har fordampa. I dag treng vi då heller ikkje Amundsen som mytisk nasjonal helt. Vi har jo Petter Northug jr.! Det burde vera mogeleg å gjera seg ferdig med karen, og denne biografien kunne vera ein passeleg sluttstrek. Men eg trur ikkje det er så lett. Som historisk myte er vi nok ferdige med Amundsen. Men som biologisk myte neppe, slik forlagssjef Kagge sjølv er eit døme på. Vi er no eingong dyr som av og til må ut av OBOS-bustadene, ikkje som oppdagarar, men som eventyrarar, og då må det vera godt å kle på seg supermanndrakta til Amundsen. Kartlaust | Til slutt har eg to negative ting å påpeika, men dei gjeld forlaget: Korleis kunne dei få seg til å gjeva ut ei bok om ein oppdagar utan å trykkja eit einaste kart der ferdavegen er teikna inn? Forferdeleg! Og så er det bileta. Dei er alle knapt større enn eit passbilete, men endå verre: Prentekvaliteten er elendig. Sjølvsagt var den opphavlege kvaliteten på gamle svart-kvitt-bilete dårleg, men i boka vert dei verre. Ein stad står det i biletteksten at personen smiler, men på biletet ser vi berre en svart flekk. Det er samstundes ein svart flekk på forlaget. Men dei smiler vel heile vegen til banken. Når vi talar om bilete, så er det berre å venta på Aftenposten i spaning: Har dei nokon nakenbilete av denne polhelten som dei tykkjer vi alle må få sjå? Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Meir slurv frå språkekspertane | Det var godt at nokon sette fingeren på dei mange mistaki og upresise formuleringane i spyrjeboki Quizleis. 1001 spørsmål og svar om språk, som kom ut på Det Norske Samlaget i fjor haust. Som Frode Korslund skriv (Dag og Tid 19. august), er det bisnelegt at høgt profilerte forfattarar som Per Egil Hegge, Sylfest Lomheim og Helene Uri kann taka so lett på korrekturlesing og kvalitetskontroll. Sylfest Lomheim svarar i kjend stil (Dag og Tid 26. august): Han gjev seg på det minste av mistaki, problematiserer eit anna punkt hjå Korslund - og ser heilt burt frå dei elleve andre. Elles er det mykje utanumsnakk. Det er vel ingen som held Quizleis for å vera ei uppslagsbok, men i ei spyrjebok ventar ein å finna klåre og utvitydige spursmål, og presise, fullstendige og ikkje minst rette svar. Lomheim hev rett i at "ting kan seiast på fleire måtar utan at det nødvendigvis er slik at det eine er feil og det andre er rett", men det er langt derifrå til å låst som det alltid er soleis. Lomheim meiner kritikken kokar ned til at "Korslund ønskjer seg andre svar og lengre svar enn det me har formulert", ei hendig umformulering av rette svar og fullstendige svar. Me er fleire som ynskjer oss det. Det kann vel ymsa kva ein legg i at "boken kryr av faktafeil og uholdbare og / eller mangelfulle opplysninger", som Korslund hevda i innlegget sitt. Men at Quizleis inneheld fleire mistak og brester enn dei trettan som Korslund peika på, bør det ikkje vera tvil um. Difor legg eg fram denne lista, som held fram der lista åt Korslund slapp: 14. I bolken for "klassisk danning" spyrr forfattarane kva "ars longva, vita brevis" tyder (s. 10). Rett latin er "ars longa, vita brevis". 15. I same bolk skriv dei at namnet på Beethovens 3. symfoni, Eroica, er avleidt av "gresk heroe" (s. 11 / 79). Rett græsk er heros. 16. I iveren etter å finna so mange tydingar til ordet fly som råd hev dei teke med "skjer" (s. 12 / 80), men då hev dei blanda saman med (ei) flu "(flatt) skjer el. grunne som er under vatn i flod sjø" (Nynorskordboka). Derimot hev dei ikkje fenge med seg tydingane ' rusk, grann ', ' dike, sump ', ' stupbratt bergvegg, flog ', ' lunka ' og ' stupbratt ' (alt etter Nynorskordboka). 17. På s. 14 vert det spurt koss det kann ha seg at "konservativ (politisk) og konserveringsmiddel (matlaging) er same ord". Nei, seg det. 18. Forfattarane spyrr i kva for luter av landet me finn kløyvd infinitiv, men svarar med målføregruppor: "I austlandsk, trøndersk og nordmørsk" (s. 17 / 84). Nordmørsk vert rekna for ei undergruppa av trøndsk, og er dimed uturvande å føra upp for seg sjølv. Ålvorlegare er det at austlandsk (i motsetnad til austnorsk) i språkleg samanheng ikkje femner um midlandsmåli, som òg hev kløyvd infinitiv. Skulde ein vera heilt korrekt, laut ein dessutan nemna byklemål og (tradisjonelt) ranværingsmål. 19. I bolken "Importert vare" spyrr dei kva "forstavinga" mega tyder. Svaret skal vera "Milliard" (s. 24 / 90). Til det er det tvo ting å segja: For det fyrste kann mega tyda ålment ' stor- ' (som det græske upphavet mégas), jf. ord som megafon og megalitt. Og for det andre: Når mega- vert nytta i mæleeiningar, tyder det ikkje "milliard", men er "brukt for å vise at heile ordet står for 1 million gonger den måleeininga som er nemnd i etterleddet" (Nynorskordboka). 20. "Ligg Romsdal på Mørekysten?" spyrr dei, og svarar "Nei", utan nokor grunngjeving (s. 33 / 97). Dersom ein med mørekysten (sic) meiner "den luten av Møre og Romsdal fylke som vender mot havet ', lyt svaret verta « ja", for det geografiske umrådet Romsdalen gjeng heilt ut til kysten, med kommunar som Aukra og Fræna. Dersom dei tenkjer på sjølve dalføret Romsdalen, vert svaret "nei", men då burde dei i minsto ha skrive Romsdalen i bundi form. 21. Dei nyttar formi "Hedemarken" um det historiske landskapet som i dag er ein lut av Hedmark fylke (s. 34 / 98). Her er den offisielle skrivemåten Hedmarken, altso utan -e-, som i fylkesnamnet (sjå Nytt om namn nr. 39 - 2004). 22. Dei spyrr um Den røde plass heiter "Den raude plass" på nynorsk og stadfester med nett denne namneformi - Den raude plass - i svaret (s. 34 / 98). Det lyt sjølvsagt heita Den raude plassen på nynorsk, og det er den formi som er uppførd i Geografilista åt Språkrådet òg. 23. Når forfattarane skal forklåra at initialane i kunstnarnamnet I. C. Dahl stend for Johan Christian, skriv dei at "tidlegare veksla ein ganske fritt mellom i og j" (s. 35 / 98). Det skulde då vera på 1800-talet, då kunstnaren livde. Det er sjølvsagt ikkje tilfelle. Grunnen til at J. C. Dahl hev vorte til I. C. Dahl, er at skrifttypen fraktur, som rådde grunnen på 1800-talet, ikkje skilde millom stor I og stor J (men derimot millom liten i og liten j). 24. Dei hevdar at Shakespeare hadde eit større ordtilfang i bøkene sine enn Hamsun (s. 36 / 99). Men det er snaudt rett. Her kann eg visa til heimesidone åt Språkrådet (www.sprakrad.no), som fortel at "Hamsun danker ut Shakespeare", og som gjev desse tali: 33.000 - 34.000 ulike ord hjå Hamsun mot um lag 29.000 hjå Shakespeare. 25. Dei hevdar at den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857 - 1913) "sette opp klassifiseringssystemet for den indoeuropeiske språkfamilien" (s. 36 / 99). Rett nok gjorde Saussure ein stor innsats for indoeuropeisk målvitskap, men det var ikkje han som klassifiserte dei indoeuropeiske måli i ulike greiner. Det var det August Schleicher som gjorde, alt i 1861. 26. "Er Kristin Lavransdatter skriven på nynorsk eller bokmål?" spyrr dei, og svaret skal vera bokmål (s. 37 / 99). Dette vert både anakronistisk og litt av ei målpolitisk tilsniking, for Sigrid Undset skreiv då visseleg riksmål. (Den fyrste utgåva av Kristin Lavransdatter låg fyre i åri 1920 - 23.) 27. Dei hevdar at « gang kan vere både ' korridor ' og ' omgang ', medan gong berre er « omgang, tid '» (s. 38 / 100). Etter dette kunde det sjå ut til at dei tvo ordi er delvis synonyme på nynorsk, men det er dei ikkje: gang tyder ' det å ganga ', òg ' det ein gjeng gjenom ', medan gong tyder ' einskild tid, einskilt tilfelle '. 28. På spursmålet "Kven brukte kileskrift?" svarar dei berre "Sumerarane" (s. 50 / 109). Det var truleg sumerarane som fann upp kileskrifti, men ho vart med tidi teki upp av ei rad kulturfolk i Nær-Orienten. Det gjev best meining å nemna upp dei språki kileskrifti vart nytta til, for det var mange folkeslag involverte på ymis vis (t.d. nytta faraoen i Egypt akkadisk kileskrift i brevskifte med hettittarkongen): akkadisk (assyrisk, babylonsk), hurrisk, hettittisk, luvisk, palaisk, urartisk og elamittisk. Dessutan laga folket i Ugarit sitt eige kileskriftalfabet, og det same gjorde persarane seinare. 29. Forfattarane skriv at Norsk språkråd vart skipa i 1971 (s. 60 / 116). Sjølve lovi vart vedteki 18. juni 1971, men rådet vart formelt skipa i 1972, jf. at Språkrådet feira 25-årsjubileum i 1997 (sjå Språknytt nr. 2 / 1997). 30. Dei hevdar at pronomenet vi er eldre i norsk enn me, med den grunngjevingi at vi skal koma "frå klassisk norrønt", medan me "vart utvikla seinare, i mellomalderen" (s. 61 / 117). Det er rett at formi me kom til i millomalderen (i formi mér), men ho trengde etter kvart heilt til sides den eldre formi vér. Den nynorske formi vi kann ikkje førast attende på vér (nokon ljodyvergang frå é til i er ikkje kjend), men er lånt frå dansk og svensk. Det høver òg heilt med det yverleverte millomnorske tilfanget, der formi vi kjem upp fyrst i kongebrev og andre stormannsbrev. Med andre ord er formi me eldre i norsk enn vi. 31. Uttydingi forfattarane gjev av ordlaget "å gå i baret", at det skal tyda "å vase seg bort" i "kvist, greiner og rask" (s. 65 / 120), er ikkje yvertydande. Det kann vera rett at ordet bar her er det same som i t.d. granbar, men då lyt bakgrunnen snarare vera fanging av dyr i graver i bakken der dei lagde greiner og kvister yver; nett som bjørnen kunde "ganga i baret", kunde so folk - reint metaforisk - fara likeins. 32. Forfattarane opererer med eit skil millom å disputere og å doktorere der ein doktorerer på eit emne, men disputerer på ei avhandling (s. 68 / 123). Etter Bokmålsordboka tyder doktorere beint fram å "ta doktorgrad", og det gjer ein som kjent både på bakgrunn av eit emne og ei avhandling. Skilnaden millom dei tvo ordi gjeng snarare på at disputere knyter seg beinveges til det som hender på sjølve disputasen, men doktorere gjeld det å taka doktorgraden reint ålment. 33. Dei tyder ut ordet (ein) gòde med "[o] fferprest i heidensk tid i Noreg" (s. 71 / 126), men nemner ikkje den andre tydingi, som er vel so kjend, d.e. ' hovding på Island i fristattida '. Språk er ikkje einfelt, og det er lett å misfota seg, serleg når mengdi av upplysningar vert so stor som i Quizleis. Di viktugare er det å røkja etter ein gong til um alt hev vorte rett og klårt. Trispannet Hegge, Lomheim og Uri hev ikkje vore grannsame nok, og forlaget hev forsømt seg og teke for lett på kvalitetskontrollen. Her er det godt høve for betring. Klaus Johan Myrvoll er masterstudent i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo og korrekturlesar i Dag og Tid. Tener grovt på statens milde gåver | Norske storselskap fekk statlege kraftkontraktar som sikra dei rimeleg straum, og leverte til gjengjeld arbeidsplassar. No sel mange av dei krafta på marknaden med stor profitt. Den uvanleg høge straumprisen vi no har i Noreg, får mange konsekvensar. Ein av dei er at den kraftkrevjande industrien rundt i Noreg trappar ned delar av verksemda si, og sel straum for hundrevis av millionar på kraftbørsen i staden. Selskapa sel dermed kraft som dei har fått rimeleg gjennom kontraktar inngått med styresmaktene, kraft som skulle sikre lønsam industridrift og arbeidsplassar i mange lokalsamfunn. Ut frå regelverket er slikt sal fullt lovleg - og i ein så pressa kraftmarknad som no, kan det på fleire måtar vere samfunnsnyttig, ved at det fører meir kraft ut på marknaden. Men det var ikkje slik denne krafta var tenkt brukt, da staten gav industriselskapa så rimelege kontraktar. Prisane på dei politisk fastsette kontraktane varierer. Snittprisen ligg i år på 11,6 øre per kilowattime, skreiv Dagens Næringsliv nyleg. Og somme av dei eldste kontraktane skal ha ein pris kring fem øre per kWh. Når straumprisen på kraftbørsen Nord Pool i dag ligg over 60 øre per kWh, seier det seg sjølv at selskapa blir freista til å trappe ned aktiviteten ved måteleg lønsame smelteverk, og selje straumen i staden, med permitteringar i industrien som resultat. Regelverket tillèt "mellombels" sal av krafta i opptil tre år, utan å søkje om løyve. Milliardsal | Kva omfang har så det kraftsalet industrien driv med? Det har synt seg overraskande vanskeleg å finne ut av. Dag og Tid har spurt Statkraft, Statnett, kraftbørsen Nord Pool og Olje- og energidepartementet, men ingen av dei fører noko oversyn over vidaresalet av krafta som industribedriftene har fått til godpris frå staten. Det er i det minste all grunn til å tru at det dreiar seg om milliardbeløp: Industrigiganten Elkem åleine tente til dømes kring 400 millionar kroner på sal av kraft i fjor, og vil selje for langt meir i år, skreiv Dagens Næringsliv 26. august. Elkem har dels kraft frå eigen produksjon, dels styresmaktkontraktar, men prinsippet blir det same: Kraftproduksjonen til Elkem var i utgangspunktet til forsyning for eigne smelteverk. Selskapet har tidlegare lagt ned smelteverka sine i Meråker og Kristiansand. No vurderer Elkem å stengje smelteverka i Salten, Bjølvefossen og på Thamshavn for å selje krafta i staden, fordi dette løner seg betre. Ei rekkje andre norske storselskap, som Hydro og Norske Skog, har òg tilbydd seg å redusere verksemda si og selje delar av krafta dei har kontrakt på, skreiv Adresseavisen 24. august. Gullkanta | Om industriselskapa vel å selje delar av den rimelege krafta si, er det mykje å ta av. Dei politisk vedtekne kraftkontraktane utgjer i år 15,6 terawattimar, over ein tredjedel av heile årsproduksjonen til Statkraft. Det finst i dag 50 - 60 slike kraftkontraktar, fortel informasjonssjef Knut Fjerdingstad i Statkraft. - Denne ordninga har vore svært god for norske industribedrifter. Selskapa har fått ein garantert kraftpris, og har i tillegg hatt fordelen av å kunne selje krafta om dei finn ut at det er meir lønsamt. Ein del av dei har òg eigen kraftproduksjon, i tillegg til at dei kan kjøpe billeg frå Statkraft. - Og det er ikkje mange føringar her som hindrar dei i å selje krafta? - Nei. Industrien skulle ha høve til å kvitte seg med kraft han ikkje trong, og gjere det han tente mest på. I ein deregulert marknad vil det vere stor sjanse for at kraftprisen er høgare enn 11 - 12 øre. Desse avtalane er gullkanta for industrien, seier Fjerdingstad. Må tene pengar | Johan Chr. Hovland, direktør for Elkem Energi, brukar ikkje ord som "gullkanta". I hans framstilling verkar det heller som om Elkem gjer samfunnet ei teneste med kraftsal. - Styresmaktene har lagt til rette for at vi skal kunne selje kraft i tørrår, slik at ein kan unngå ekstremt høge prisar og mogleg rasjonering. Om industrien berre heldt fram å gå trass i dei skyhøge prisane, ville det auke sjansen for rasjonering, seier Hovland. - Men da Elkem og andre bedrifter i si tid fekk rimelege kraftkontraktar med staten, var det vel tanken at de skulle levere industriarbeidsplassar som motyting? - Det var det. Og mange av kontraktane er eksplisitt knytte til bruk i industrien på bestemte stader. Men for å kunne unngå rasjonering når det er kraftmangel, skal vi kunne stogge smelteverksproduksjonen. - Men når de stoggar industriverksemda og permitterer tilsette for å cashe inn på den høge kraftprisen, kan det òg sjåast som ei kynisk utnytting av situasjonen? - Når det er lite vatn i magasina, skal vi redusere kraftforbruket. Vi kan ikkje redusere kraftforbruket i smelteverka utan at det går ut over sysselsetjinga. - Når de sel kraft til dagens marknadspris - kraft som de har kjøpt til ein låg, politisk vedteken pris - kan det kallast ein skikkeleg gåvepakke frå staten? - Vi driv industriverksemd, og er nøydde til å tene pengar. Men det blir nokså forenkla å seie at vi tener så masse pengar på dette. Det er ikkje sikkert vi kjem til å tene så mykje meir på å stogge smelteverka enn vi gjer på å køyre dei. Dette er noko vi vurderer fortløpande. Og store delar av smelteverka våre er framleis i drift, seier Hovland i Elkem. Mot intensjonen | Når den kraftkrevjande industrien gjer store pengar på kraftsal, er det heilt opplagt på tvers av det som var intensjonane med desse kontraktane, meiner Lars Thue. Han er historieprofessor ved BI, og har arbeidd mykje med energihistorie. - Desse kontraktane skulle bidra til sysselsetjing i distrikta der bedriftene låg. Men om systemet vart for rigid, kunne det føre til sløsing og dårleg utnytting av krafta. Difor gav styresmaktene rom for sal av kraft i ein viss mon, men det er vanskeleg å finne reglar som treffer presist nok. Og smuttholet som finst, har selskapa no utnytta til fulle, seier Thue. - Det blir dessutan nokså underleg når eit selskap som Elkem masar på at Staten skal levere billeg kraft, samtidig som dei sjølve sel krafta si til marknadspris. - Med dagens kraftprisar - og fritt høve til å selje krafta - er dei gamle kraftkontraktane nærmast ein lisens til å trykkje pengar? - Javisst. Men desse ordningane vart etablerte i ei tid da kraftprisane var svært låge, og det var svære overskot av kraft. Lars Thue stiller seg spørjande til korleis praksisen til Olje- og energidepartementet har vore overfor industribedriftene sin bruk av krafta. Han har ikkje inntrykk av at selskapa har vore følgde særleg tett av departementet. Undergrev seg sjølve | - Det er svært dumt av selskapa å selje den krafta dei har fått rimeleg av staten, samtidig som dei slåst for nye stortingsbestemte kontraktar. Dei undergrev sin eigen posisjon, meiner Arne Byrkjeflot. Han er leiar for LO i Trondheim og RV-politikar, og arbeidde i mange år ved Lilleby Metall i Trondheim, som no er nedlagt. Byrkjeflot understrekar at den høge kraftprisen faktisk skaper reelle problem for mange industribedrifter, sjølv dei som har rimelege kraftkontraktar. - Bedriftene har ikkje kraftkontraktar som dekkjer 100 prosent av behovet deira, noko må dei kjøpe til marknadspris. Når marknadsprisen på kraft blir så høg, får det slike utslag som det vi ser no. Slapp praksis | Den gamle arbeidsplassen til Byrkjeflot er eit døme på slike utslag: Lilleby Metall vart nedlagt i desember 2002. Fordi eigarane i selskapet Fesil hevda at stenginga berre var mellombels, fekk dei behalde den rimelege kraftkontrakten sin i tre år til. Den krafta har gjeve Fesil kring 20 millionar kroner i ekstrainntekter, skreiv bladet Kapital sist veke. - Dette handlar meir om at politikarane har praktisert reglane for slapt. Dei kunne praktisert regelverket strengare, og dei hadde til dømes ikkje trunge å godta det Fesil har gjort på Lilleby, da dei kalla nedlegginga "mellombels". Men kanskje politikarane ønskjer at industrien skal stengje omnane og selje krafta, spekulerer Byrkjeflot. - Bedriftene ønskjer seg konsernkraft som dei fritt kan bruke kor som helst. Men det er avgjerande for distrikta at krafta blir knytt til verksemd lokalt, elles bør krafta gå attende til staten. Det handlar om framtida til 30 lokalsamfunn rundt i Noreg, seier Arne Byrkjeflot. Norske Skog fekk med seg Union-krafta | Norske Skog la ned Union i Skien, men fekk likevel behalde den gullkanta kraftkontrakten som var knytt til fabrikken. Nedlegginga av papirfabrikken Union i Skien var den store saka i norsk politikk i fjor sommar. Den politisk vedtekne kraftkontrakten knytt til Union var av dei sterkaste pressmidla politikarane hadde mot eigaren Norske Skog. Det var ikkje småpengar det handla om, heller: Kontrakten var på 335 GWh årleg, og i avisframstillingane heitte det nokså forenkla at avtalen var verd 100 millionar kroner for Norske Skog fram til 2010, da kontrakten går ut. Men verdien av ein rimeleg fastprisavtale avheng av korleis marknadsprisen på kraft svingar. Så sett i høve til dagens marknadspris på kraft, blir kraftkontrakten til Union verd langt meir enn 100 millionar. Ikkje rart at Norske Skog ville ta med den avtalen vidare - sjølv om avtalen vart inngått før konsernet vart eigar av Union. - Burde falle bort | Næringsminister Børge Brende truga etter beste evne, og varsla at Norske Skog neppe fekk ta med seg kraftkontrakten om Union vart lagt ned. Og stortingsrepresentant Kari Lise Holmberg frå Høgre sa dette til Varden: Men Norske Skog la ned Union, trass i eit enormt rabalder. Og litt utpå nyåret kom ei stillferdig nyheit på notisplass i eit par aviser: Norske Skog fekk behalde Union-krafta som konsernkraft likevel, og bruke straumen slik dei måtte ønskje. - Den saka er historie no. Men eg har ikkje skifta meining, eg synest framleis ikkje at Norske Skog burde fått behalde denne krafta, seier Kari Lise Holmberg i dag. - Kraftkontrakten var framforhandla med Union, ikkje med Norske Skog. Krafta burde gått til det føremålet ho var tenkt, og avtalen burde ha falle bort da Union vart nedlagt. Men det er klart det var fint for Norske Skog å få med seg denne avtalen, så høg som kraftprisen er no, seier stortingsrepresentant Holmberg. - Må ha overskot | Nøyaktig kor fin avtalen er for Norske Skog, får eg ikkje vite av Tom Bratlie, informasjonsdirektør i konsernet. Han vil ikkje fortelje kva kraftpris som ligg i avtalen. - Sel de mykje av Union-krafta på kraftmarknaden? - Av ulike grunnar, som vedlikehald, har vi noko trading av kraft. Men først og fremst brukar vi krafta til papirproduksjon ved dei andre anlegga våre. Norske Skog i Noreg er i dag bra dekte med kraft, men vi har ikkje noko stort overskot, seier Bratlie. - Kva trur du var intensjonen til styresmaktene da kraftavtalen til Union i si tid vart inngått? - Eg trur ikkje eg skal spekulere på kva styresmaktene tenkte for 20 år sidan. - Var ikkje dette ein slags bytehandel: Industrien fekk stabil og rimeleg kraftforsyning, og leverte til gjengjeld arbeidsplassar lokalt? - Det spørst kva du legg i "bytehandel". Ja, den kraftkrevjande industrien var med på å tryggje arbeidsplassar. Men reint kommersielle bedrifter er nøydde til å gå med overskot, seier Bratlie. Oppgåva til staten | - Men Union fekk støtte i form av rimeleg kraft frå staten verd fleire tital millionar kroner, for å sikre ei viktig norsk industribedrift? - Dette kjem an på korleis du ser det. Det er ein del av jobben til styresmaktene å leggje til rette rammevilkår for næringslivet. Styresmaktene kan til dømes bidra med utdanningsvesen, vegar, kraftproduksjon - og straumkontraktar. - Det kan verke litt urimeleg at Norske Skog fekk ta med seg denne kraftkontrakten, sjølv om de la ned fabrikken kontrakten var knytt til, og sa opp dei tilsette? - Eg vil seie det stikk motsette. Dette var ein kontrakt som vi åtte. Vi er eit selskap i beinhard internasjonal konkurranse, og eg synest ikkje det er urimeleg at vi får med det vesle vi kan få av gode rammevilkår. - Men Staten kan verke veldig snill, som deler ut kraftkontraktar verde titals millionar utan å krevje noko som helst attende? - Eg skjøner ikkje kva du meiner med "veldig snill". Eg synest det er positivt av styresmaktene å nytte tilgangen på energi i Noreg til å gje industrien ein konkurransefordel, seier informasjonssjef Tom Bratlie i Norske Skog. Vil varsle om barbariet | Det finst eit skjult diktatur i norsk offentlegheit, meiner professor Nina Witoszek. Sjølv vil ho gjerne diskutere islam fritt og ope. Nina Witoszek, forfattar og professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, inviterte til debattselskap i heimen sin. "Et anti-islamsk nettverk", hevda Klassekampen. Så braka det laus. Witoszek og medarrangør Shabana Rehman meinte avisa hadde sett liva deira i fare. - Føler du verkeleg at oppslaget til Klassekampen sette deg og dei andre initiativtakarane i livsfare? - Ja, eg trur ikkje det er å overdrive. Det oppslaget var farleg og uansvarleg. Men eg tenkjer at det vart slik på grunn av dumskap heller enn av vondskap, seier Nina Witoszek. - Om ei slik sak var nok til å setje dykk i livsfare, må ytringsfridommen i Noreg vere alvorleg truga? - Eg fekk ikkje direkte drapstruslar sjølv, men eg fekk eit par telefonar som var trugande nok. Shabana Rehman, som har lang erfaring med truslar, sa til meg at no må vi slå alarm, elles kan det skje noko fort. Og ho er ikkje så lettskremd. - Men på den andre sida: Det finst ikkje så reint lite kritikk av islam eller muslimar i offentleg debatt i Noreg i dag? - Det finst ingen eksplisitt, direkte sensur i norsk offentlegheit. Men det finst eit skjult diktatur, det finst strenge reglar for kva som er politisk korrekt å seie om ein del tema. Dette gjeld også jødedommen: Det er nesten blasfemisk å snakke kritisk om jødedom i dag. Eg var usamd med kronikken til Gaarder om Israel, men støttar hans rett til å skrive kritisk om jødedommen. - Du reagerte med harme på å bli kalla anti-islamsk. Men er det så gale å vere anti-islamsk, mot kristendommen eller mot religion i det heile? - Eg er verken for eller mot kristendommen, islam, buddhismen eller jødedommen. Men ein kan vere open og tolerant og samstundes ha ei kritisk fundert meining om ulike former for religion. Eg er mot islamismen, fordi den er den verste, mest mordarlege forma for islam. - I Morgenbladet har du omtalt muslimske land som samfunn som handsamar halvparten av innbyggjarane sine, altså kvinnene, som kveg. Det er vel i alle fall ikkje ros av islam? - Det er ein kritikk mot ein del av islam, ein del som umyndiggjer kvinner som individ. Eg trur vi skal vere konsekvente i fordømminga vår av kvinneundertrykking overalt. Som dårleg katolikk veit eg at det finst element av same understraumar i min eigen tradisjon. - Du har skrive at vestlege intellektuelle er så kritiske til vestlege verdiar at det blir destruktivt. Men er ikkje evna til sjølvkritikk noko av styrken til moderne samfunn? - Eg føler iblant at dei antivestlege tendensane blir for sterke. Det har kanskje å gjere med bakgrunnen min som austeuropear, og erfaringa med å leve under eit totalitært styre. Det er lett å kritisere den liberale, vestlege kulturen til døde. Men kva skal dei da tru på, polske og albanske immigrantar eller sekulære muslimar, om vi kritiserer den liberale kulturen i hel? Om vi reduserer vestleg historie til berre tomheit og holocaust, blir det ingenting positivt å streve etter. - Det er vel farlegare om ein kultur heilt manglar evne til å kritisere sin eigen praksis og eigne verdiar? - Jo jo. Men om vi verkeleg vil skape eit "fleirkulturelt samfunn" - eg likar ikkje det ordet - må vi ha eit system som folk kan integrere seg i. Det får vi ikkje om vi kritiserer alt det vestlege til døde. - Du har på den eine sida vore ein forsvarar for mangfald av stemmer, meiningar og kulturar. På den andre sida kritiserer du det du kallar "den feige multikulturalismen"? - Multikulturalismen blir feig om vi bøyer oss for minoritetskulturar som undertrykkjer kvinner, høgg hendene av tjuvar eller set avvikarane sine i konsentrasjonsleir. Vestleg kultur må ikkje flykte frå og forråde verdiane sine. - Du har samanlikna vestlege intellektuelles passivitet overfor islamismen med passiviteten tysk intelligentsia viste overfor Hitler. Er det eigentleg ein god parallell? - Det hender at eg overdriv litt for retorisk effekt. Men det finst parallellar. Togna og eskapismen til tyske intellektuelle tillét at totalitære krefter fekk makta i Tyskland. Og togna i dag kan tillate at totalitære krefter får makt. Som europeisk intellektuell er oppgåva mi å skrike ut og varsle, lik dei mytiske gjæsene som berga Roma frå barbarane. - Var USAs invasjon i Irak eit forsvar for humanistiske verdiar og det liberale demokratiet? - Nei, han var ikkje det. Eg var veldig tvisynt til den invasjonen. Det eg prøvde å gjere i debatten om Irak-krigen, var å forklare kvifor mange europeiske intellektuelle, dissidentar som hadde opplevd undertrykking, støtta krigen. Men som vanleg vann USA krigen og tapte freden. - Med bakgrunn i eigne erfaringar er du ein skarp kritikar av kommunismen. Du har òg peika på korleis kommunismens forsøk på å undertrykkje religiøse uttrykk berre gjorde religionen enda meir attraktiv fordi han var forboden. Kan ikkje liknande skje om muslimar i Vesten kjenner seg undertrykte? - Det kan skje. Og den verste fienden vår er marginalisering og ekskludering. Vi bør alle jobbe meir med å inkludere minoritetane betre i arbeidsmarknaden og i det politiske livet. Innvandrarar opplever mange audmykingar som ikkje kjem av rasisme, men av mangel på innsikt og sensitivitet. Noreg - verdsmeister i oljepolitikk | På turné i Latin-Amerika seier utviklingsminister Erik Solheim at norsk oljepolitikk er den beste i verda. Teikning: Kay Lokøy | Nettopp. Det har han vore heile tida. I startfasen hadde me store mål om varsam utnytting av knappe oljeressursar, ansvarleg forvaltning av sårbare havområde, og eit tak for utvinninga av olje og gass på 90 millionar tonn oljeekvivalentar per år. Kort sagt: Norsk politikk var eit føredøme for heile verda i langsiktig tenking, med vekt på det globale miljøet. Eit fyrtårn som kunne visa vegen framover for griske oljestatar. Framleis, 25 år etter, er me best. Ein statistikk i The Economist for nokre veker sidan viser at me er heilt i verdstoppen, me ligg som nummer ein på lista. Ingen andre land får olja opp så raskt som me, me tømer våre kjende oljekjelder på 9 år. Medan dei fleste oljeland ligg mellom 30 og 40 år, og somme trege oljestatar i Midtausten ikkje greier å tøma oljekjeldene sine før etter meir enn 100 år! Det hastar, og me er suverent dei beste. Hastverken | I mellomtida, i 1990-åra, var me verdsmeistrar i å syta for at hjula gjekk rundt og at bilar verda over kunne køyra på billeg bensin. Prisen på olja låg då på 15 - 20 dollar per fat. Jens Stoltenberg og andre norske strategar ville då pumpa opp olja raskt. Prisen på olje kunne falla endå meir, og det hasta med å få opp olja og setja pengane i banken. NUPI skriv i 1997: Dei eminente tankesmiene våre, som ECON og andre, låg, såleis, heilt i verdstoppen med omsyn til oljestrategi og altruisme. Me var ikkje slik som den slue sheik Yamani, som prøvde å få oljeprisen opp. Me var verdsmeistrar i politisk styring. Ingen andre land kunne styra oljesektoren så godt som me. Dei folkevalde på Stortinget skulle avgjera det meste. Delegeringa | No har me forstått at dei folkevalde har viktigare saker å stella med, og me er framleis best, no på delegering: Me har overlate alt ansvar til Statoil og dei profesjonelle, det er mest praktisk og greiast slik. Om dette sa Kåre Willoch i 2002: Han sa også: Kreativiteten | Me er også verdsmeistrar i kreativitet. Me har fått oljefondet. Såleis kan me auka oljeproduksjonen utan at nokon tek til motmæle. Rett nok kan me ikkje bruka pengane i dag, men dei går til ei god sak. Nett no er det litt problematisk, alle er på glid, alle vil ha eit sugerøyr i kassa, og det kan verta ei politisk livleg tid framover. Men me finn nok ut av det også. Vegen frå retorikk til praksis er kort og smertefri, det viser oljehistoria oss. Trygve Refsdal er forstkandidat med lang fartstid som bistandsarbeidar. Skulebøker kjem altfor seint | Mange av lærebøkene for yrkesfaga i vidaregåande skule er sterkt forseinka. Verst står det til med nynorskbøkene. Berre rundt halvparten av lærebøkene til Gyldendal for yrkesfaga var ferdige til skulestart. Mellom anna var ikkje bøker for helse- og sosialfag, byggfag, elektrofag og teknologi og industriell produksjon klare i tide. Fleire av oppgåvebøkene kjem ikkje før i oktober eller november. Gyldendal er det store forlaget for lærebøker for yrkesfaga på vidaregåande skule. Men også andre forlag slit med å få ferdig bøker sine. Verst står det til med nynorskutgåvene. Fleire av lærebøkene på nynorsk kjem minst ein månad etter at bokmålsutgåvene er ferdige. - Ikkje vårt ansvar | Gyldendal vil ikkje ta ansvaret for forseinkingane. - Det må Utdanningsdepartementet ta ansvaret for. Vi arbeider dag og natt for å få ferdig bøkene, seier forlagsdirektør Paul Hedlund i Gyldendal. - Forlaga, forfattarane og grafisk bransje sa for lenge sidan klart frå om at det var uansvarleg å innføra nye lærebøker på same tid for så mange skuletrinn. Men vi vart ikkje høyrde, seier Hedlund. - Korleis skulle vi greia å få ferdig lærebøkene for yrkesfaga i august når læreplanane fyrst låg føre i mars, april? Så seint som i vår sa vi frå om at reforma for yrkesfaga burde venta eit år, men til ingen nytte. Vi opplever det difor som svært urettferdig når vi får kritikk for noko vi ikkje kunne gjera noko med. Direktøren fortel at Gyldendal prøver å bøta på litt av problema for nynorskelevane ved å leggja dei fyrste kapitla i nynorskutgåvene gratis tilgjengeleg på internett. Det har aldri tidlegare vore gjort. Men det hjelper ofte lite. Mange av elevane kjøper bøkene på bokmål når dei veit dei må venta opp til to månader på nynorskutgåvene. Svært uheldig | - Dette er svært uheldig. Vi har sagt frå om dette for lenge sidan utan å nå fram, seier leiar i Noregs Mållag Hege Myklebust. No har fleire forlag, Utdanningsdirektoratet og Noregs Mållag kome fram til ein del hastetiltak for å bøta på situasjonen. Elevane skal kunna lasta ned dei fyrste kapitla av bøkene når dei er klare for trykking, og ein del forlag tilbyd òg at elevane får byte inn bokmålsutgåva mot ei nynorskutgåve så snart boka ligg føre på nynorsk. - Men problemet er at det vert lagt for mange initiativ og for mykje ansvar på nynorskelevane. Elevane må ha eit medvite og sterkt ønske om å halda på nynorsken når dei opplever ein slik situasjon som vi har no. Det er lett for mange å ta til takke med bokmålsutgåvene når dei ikkje finn nynorskbøker i bokhandelen, seier Myklebust. Heilskapsvurdering | - Det er klart det er uheldig at lærebøkene ikkje er ferdige, men ut frå ei heilskapsvurdering har vi ikkje vilja utsetja reforma, seier statssekretær Lisbet Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet. - Vi har presisert at det aldri har vore ein absolutt føresetnad at lærebøkene i alle fag var ferdige til skulestart. - Kva seier du til nynorskelevane som ikkje får lærebøker før langt ut i september eller oktober? - Det er diverre eit problem, men reglane er klinkande klare: Lærebøkene skal vera ferdige samstundes. Det er eit tilbakevendande problem at forlaga ikkje greier å levera nynorskutgåvene til rett tid. - Så du legg i dette tilfelle skulda på Gyldendal? - Eg kjenner ikkje detaljane godt nok, men eg ser at forlaga har hatt ein stram tidsplan. - Alle har jo visst i lang tid at dette ikkje kom til å gå. Burde ikkje lærebøkene vore ferdige i april og fagplanane seinast i oktober, november i fjor? - Då ville vi hatt ein for kort fase for innspel og tilbakemelding av planane. - Ja, og difor burde vel heile reforma vore utsett eit år. Kvifor hasta det slik? - Om ein berre tok utgangspunkt i lærebokproblemet, er det rett. Men ut frå ei totalvurdering meinte vi det var rett å halda tidsplanen. - Nynorskelevane i yrkesfaga ser kanskje annleis på det? - Eg er ikkje usamd i det, seier Rugtvedt. - Talemåtar har erstatta politikken | - Når ein møter eit problem og kjenner press til ikkje å gjera noko med det, finn ein kompensasjon i kraftigare tale, seier Kåre Willoch om norske politikarar. Tidlegare statsminister Kåre Willoch er i dag ein av dei mest markerte miljøtalsmennene våre. For ti år sidan kom Willoch med boka En ny miljøpolitikk i serien Gyldendals Pamfletter. Der oppmoda han til å ta faresignala for miljøet på alvor. - Åtvaringane som eg refererte til frå dei internasjonale forskingsmiljøa den gongen, står endå sterkare i dag, seier Kåre Willoch til Dag og Tid. - Det er eit resonnement i boka som eg svært gjerne skulle sett at alle dei likegyldige republikanarane i USA, og dei likegyldige i Framstegspartiet, ville ta inn over seg. Nemleg at: - Stiller ein spørsmålet på denne måten, vert svaret eit klart ja. Dei ulukkene det her er tale om, er så overveldande at endå om sjansen for at dei vil skje, hadde vore liten, så måtte ein ha gjort noko. Og det har vi enno ikkje gjort, sjølv ti år etter, seier Willoch. - Er du skuffa? - Eg er ikkje overraska. Ofte er det slik i politikken at når ein møter eit problem, og kjenner press til ikkje å gjera noko med det, finn ein kompensasjon i kraftigare tale. Det har langt på veg skjedd på miljøområdet: Vi har fått kraftigare tale heller enn konkret handling. Men noko positivt har likevel skjedd: Mange land tek til å ta Kyoto-avtalen på alvor. Miljørørsla står sterkare i dag enn før. Ingen kan i alle fall lata vera å gje inntrykk av at ein er oppteken av miljøspørsmåla. I Noreg seier alle partia noko pent om vilje til å ta vare på miljøet, utanom Frp. Ja, kanskje seier til og med dei noko positivt. - Men krevst det ikkje snart handling? - Eg legg både i boka og i dag stor vekt på at det er totalt ulogisk i denne saka å venta og sjå om ein finn prov på mogeleg skade av utslepp av klimagassar før ein handlar. Dersom det er slik at klimagassane endrar klimaet på jorda, må det vera dei oppsamla mengdene som gjeld. Og dei oppsamla mengdene av klimagassar i atmosfæren held fram med å veksa til utsleppa er reduserte med ca. 60 prosent. Eller med andre ord: Dersom ein omsider erkjenner at situasjonen er farleg, så kjem faren til å halda fram med å veksa i mange, mange år jamvel om ein har teke til å gjera noko med det. - Bør Statoil få konsesjon til nye gasskraftverk utan CO2-reinsing? - Den saka er eit symptom på manglande samanheng i politikken: Ein har lova bort mykje elektrisitet - mellom anna til industri - og dermed skapt ein tvangssituasjon der valet står mellom kraftmangel eller meir ureining. Etter mitt skjønn kunne det vore klokt å ha bygt ut noko meir vasskraft - der skadane ville ha vore minst - og dermed førebygt mykje av kraftkrisa. Der er framleis noko vasskraft som kan byggjast skånsamt ut, jamvel om ein må lata mykje stå urørt av miljøgrunnar. - Men om du kom i posisjon i dag og ikkje kunne gjera noko med fortida? - Det er heldigvis så livsfjernt at eg kunne lata vera å svara. Men eg trur nok at eg då ville sagt nei til kraftverk utan CO2-reinsing for å tvinga fram meir ikkje-ureinande energi og mindre vekst i energibruken. Med meir effektiv bruk av energien kan ein få både høgare levestandard og mindre ureining. - Kva med ei større satsing på vindmøller? - Ei vindmølle her og der kan sikkert vera ok. Men den mengda vindmøller som det her er tale om, skal det få noko å seia for kraftbalansen, er eg svært skeptisk til. Eg synest det er frykteleg leitt å skjemma ut naturen ved massiv sating på vindmøller. Økologisk skattereform | I den ti år gamle boka argumenterer Willoch for ei økologisk skattereform for å få til ei gradvis endring i retning av eit forbruksmønster som ikkje øydelegg miljøet. - Og ein treng ikkje venta på ny teknologi for at miljøskattar skal få stor effekt, seier Willoch. - Utnyttinga av energien i til dømes Sveits er i dag langt større enn i USA, og dersom amerikanske bilar vart like energieffektive som dei som går på vegane i Japan, så hadde ein nær halvert utsleppa frå den amerikanske biltrafikken - og det med dagens teknologi. - Ei økologisk skattereform har berre vorte viktigare med åra, seier Willoch. - Eit alvorleg problem i verdsøkonomien er at transportselskapa ikkje må betala for dei miljøskadane transporten over dei lengste avstandane skaper. Det gjeld både fly og skip. - Det er økonomisk irrasjonelt å favorisera éi produksjonsform, nemleg foredling i fjerne lågkostland og retur - t.d. foredling av norsk fisk i Kina for konsum i Europa - framfor andre produksjonsformer. Det er det ein gjer når ein fritek transporten over særs stor avstand for normale avgiftskrav. I dag ser vi ei medvitslaus favorisering av energikrevjande produksjonsformer. Det er ikkje berre irrasjonelt med tanke på miljøet, men òg økonomisk irrasjonelt. Globalisering | - Globaliseringa skaper velstand, men har òg somme uheldige sider. Dei er i stor grad skapte av mangel på god miljøpolitikk. Dersom ein hadde sytt for at all transport over lange avstandar betalar for den ureininga han skaper, hadde det ikkje berre vore til vern om miljøet, men òg til vern om den lokale produksjonen. I dag vert fjerne produsentar favoriserte framfor dei nære. Det fører i praksis også til eit vern om dei store produsentane framfor dei små. Mangelen på miljøpolitikk er difor også eit bidrag til ein endå sterkare vekst i handelen enn det som er rasjonelt, og ein irrasjonell stimulans til store føretak framfor små. - Dette kan ikkje løysast nasjonalt, men internasjonalt eller helst overnasjonalt, seier Willoch. - EU er på rett spor for å motverka denne utviklinga og er ein større pådrivar enn Noreg, men det går frykteleg seint. - Så skatt er viktig i miljøpolitikken? - Ikkje nivået, men fordelinga mellom ulike skatteslag. Om du legg skattebyrda over på ureining og forbruk av ikkje-fornybare energikjelder, kan du gje meir enn tilsvarande skattelette på arbeid og pensjonar. Ein kan letta skatten på arbeid meir enn ein aukar skatten på ureining. Ei slik endring i skattepolitikken vil føra til meir rasjonell produksjon og mindre ureining. - Kvifor møter då framlegg om grøne skattar slik motstand i næringslivet? - Truleg av di næringslivet ikkje trur på at innføring av grøne skattar vil føra til tilsvarande lette på andre område. Dessutan krevst det ein likskap mellom landa som er vanskeleg å få til, så lenge somme land vert styrde av folk som nektar å tru på klimaproblema. Oljeutvinning | - Er norske politikarar nok opptekne av miljøpolitikk? - Nei, og grunnen er klar. Miljøpolitikk kolliderer heile tida med kortsiktige interesser. Det er til dømes ikkje lenge sidan billegare bensin var ei hovudsak i valkampen. Trass i at ein veit at billegare bensin fører til større forbruk, større ureining og sterkare skadar på klimaet. Men Frp veit for godt at billegare bensin er populært likevel. - Når det gjeld oljeforbruk og oljeutvinning, er viljen til å læra liten. Vi opererer som om oljekjeldene kjem til å forsvinna om vi ikkje tømer dei raskt nok. Ein får inntrykk av at det hastar slik i nordområda, og enkelte politiske grunnar kan tala for å skunda seg, men for norske nasjonaløkonomiske interesser hastar det slett ikkje. - Så du ville ha venta med oljeboring i nord? - Eg ville skunda meg meir langsamt. I tillegg er no oljeindustrien prega av ein overaktivitet som skaper ein uheldig overkonjunktur i det norske samfunnet, med større risiko for dårlege tider seinare. - I pamfletten skriv du at dyrka jord må vernast. Det har ikkje akkurat vore eit fokus dei seinaste ti åra? - Nei, det er i dag ei neglisjering av dyrka jord som er skremmande. Grunnen er at vi for tida har så låge matvareprisar i verda at dyrka jord har lite tilleggsverdi i høve til andre areal. Fordi det er så billeg å byggja der, føretrekkjer ein i dag nærast å byggja på dyrka jord. Men prisen på dyrka jord i dag kan på ingen måte spegla den trongen for dyrka jord vi kan koma til å få om 50 år. Problemet er at situasjonen om 50 år ikkje vert teken med i prisen på dyrka jord i dag. Kvifor subsidiera danskebåten? Kåre Willoch ser i dag ei medvitslaus favorisering av energikrevjande og ureinande produksjonsformer. Eit tankevekkjande døme er danskebåten. - For det fyrste har båten fått kraftige skipsbyggjingssubsidiar. Deretter er internasjonal skipsfart friteken for avgifter på drivstoff og mannskapet har skattefritak. I tillegg får passasjerane billege drikkevarer og momsfritak. - Men reiser du på eit norsk høgfjellshotell, som ureinar mindre, betalar både dei tilsette og eigarane full skatt og moms, og raudvinprisane er avskrekkande. Dette er eit konkret døme på anti-miljøpolilikk, meiner Kåre Willoch. Auschwitz som lagnad | Vi er alle jødar, skriv Kertész, og det er vanskeleg å opponere mot den påstanden etter å ha lese Likvidasjon. Roman Imre Kertész: Likvidasjon | Omsett av Kari Kemény Pax Forlag | Det finst stader ein aldri vil vende tilbake til og likevel vender tilbake til, gong på gong, fordi ein er eit menneske som har sett og opplevd den staden der alt liv sluttar og der alt liv kanskje startar på nytt: Auschwitz. Å bli fødd i Auschwitz og samtidig overleve Auschwitz er det nobelprisvinnaren frå 2002 skriv om i denne romanen. Det handlar om forfattaren og omsetjaren B, eller Bé, som han også blir kalla, og den intellektuelle krinsen i Budapest der han både er sentrum og periferi fordi ingen slepp inn i det som plagar han mest av alle livsens plager; at han har overlevd Auschwitz, at skamma over å vere i live er så stor at han vel å avslutte livet. Altså: ein ungarsk jøde, unnfanga før deportasjonen, fødd i leiren og med fangenummeret tatovert på låret fordi underarmen var for kort til alle siffera; på mirakuløst vis henta tilbake som overlevande. B har som vaksen livnært seg som omsetjar og forfattar, og når han tek sitt eige liv, får forleggjaren og vennen Keserü det for seg at det må finnast eit manuskript etter han, ein roman som vil forklare det heile, ei form for openberring, ei lære, ei meining, eit konsentrat av sjølve det å vere menneske. Men manuskriptet er brent etter Bs eige ønske, og det er Judith, ekskona hans, også ho jøde, som har gjort som han bad om. Parallellen til Kafkas bøn til Max Brod er heilt tydeleg med den skilnaden at Brod tok vare på Kafkas manuskript og publiserte dei. Judith er lojal og følgjer instruksane i avskilsbrevet: Denne desperate konsekvensen gjennomsyrer logikken til B kring det å eksistere, og det brende manuskriptet er eit klageskrift mot livet; det største tilskotet mennesket har gjeve kunsten, er kunsten å myrde. Ved sjølv å sørgje for at manuskriptet blir utsletta, kjem han mordarane i forkjøpet, for, som han seier om Michelangelos kunst: Logos | Denne store misantropien og det mørkret B kjem ifrå og som han søkjer tilbake til, har med Auschwitz å gjere. Sjølve livet er ein konsentrasjonsleir, sjølvmordet er å lure vaktene, opprøret mot heile leirsystemet er å bli i live: Så greier B likevel ikkje å leve sitt liv til ende, og når han tek sitt eige liv, er det ein bitter konsekvens av det grunnsynet han proklamerte om at « (... Det einaste som kan halde verda oppe, er skrifta, ordet, logos, slik Keserü i den desperate jakta på manuskriptet til B uttrykkjer det i ein samtale med Judith: Men sanninga til B er likevel ikkje slik. Han søkjer si verdigheit i døden, i utslettinga og forsvinninga. Alternativet | Likvidasjon knyter seg til den øvrige forfattarskapen til Kertész, spesielt til Kaddisj for et ikke født barn der tanken om ikkje å kome til verda og å lure livet på denne måten er det berande temaet. Det er stor originalitet i dei eksistensfilosofiske vinklingane og betraktningane til Kertész, utfordrande for tanken, for når det kjem til stykket, blir det grunnleggjande spørsmålet: Finst det eit alternativ til livet? Hos Kertész nei. Judith, som har levd saman med B og kjenner han på godt og vondt, har ei anna vinkling og eit anna syn, av den enkle grunnen at ho har ansvaret for to barn, ikkje B sine, men likevel to liv i hennar varetekt. Ho kan forstå fortvilinga til B, tankane hans og den filosofiske, schopenhauerske plattforma han argumenterer ut ifrå, men ho kan ikkje forstå konsekvensen av desse tankane førd ut i handling: sjølvmordet. Det er ein sann svir å lese Imre Kertész. Her er det galgenhumor, det er spissformuleringar, skarpe tankar, aforismeaktige utsegner, paradoks, eksistensfilosofiske formuleringar, abstraksjonar, absurditetar, stort patos, ein les og krøller tærne i begeistring over stilen og språket samtidig som tårene renn når han vrir om kniven i såret enda ein gong: Auschwitz, enda ein gong Auschwitz og alltid Auschwitz, dit han blei deportert som 15-åring og med lagnaden sin ironi overlevde og vende tilbake for å vitne om det, gong på gong og i bok etter bok vitne om det, ein personleg botsgang i respekt for dei som blei svidde ut av tida av det Vonde sett i system. Fridomen | Romanen, litt om den òg. Tidsplanet er 1990, etter kommunismens fall. Teksten er forma både som skodespel og kronologisk prosa med innslag av brev og samtalar. Handlinga startar etter at B har teke sitt eige liv. Dei som stod han nær, møtest i forlaget, som også er under likvidasjon etter at kommunismen fall og den store fridomen (kapitalinteressene) velta inn over det gamle Aust-Europa. Ei av forklaringane på sjølvmordet til B blir kopla til denne nye fridomen: Plutseleg er alle stengsler borte; problemet blir å finne eit nytt fengsel som kan erstatte Auschwitz og kommunismen. B orkar ikkje denne overgangen og vel måten sin å takle fridomen på. Slik kommenterer Kertész også si eiga samtid. Og han kommenterer ho vidare. Ein plass i teksten seier nokon at det å vere fødd i Auschwitz og å overleve er kitch. Det er eit opplagt spark til Steven Spielberg som held fram at livet går vidare etter Auschwitz, og ingen kan argumentere mot det. Men standpunktet til Kertész er at for dei som opplevde og overlevde Auschwitz, startar og sluttar livet ved Auschwitz, det finst inga overleving eller eit verdig liv etter Auschwitz, berre vitnesbyrd leverte som språk. Imre Kertész fekk Nobelprisen i litteratur i 2002. Han er jamgammal med Günter Grass som fekk Nobelprisen på 1990-talet. No står Grass fram og vedgår at han melde seg som frivillig i Waffen-SS i 1944. Same året blei Imre Kertész deportert til Auschwitz, administrert av SS. To tenåringar utan sjanse til å forstå og avsløre den tida dei levde i. I ettertid har dei begge bidrege til at Europa har kvitta seg med den råaste rasismen og dei forenkla løysingane på komplekse spørsmål. Og måtte det vare. På norsk | Kari Kemény skal ha stor takk for å ha gjeve oss desse bøkene av Kertész i norsk språkdrakt. Det er fire i alt, alle på Pax Forlag. Arbeidet er verdt ein Bastian-pris. Og Pax skal ha takk for å ha satsa på dette lite salbare prosjektet, for sjølv om Kertész aldri blir ein bestseljar, får ein likevel tifald tilbake i form av litterær kvalitet og ein utvida litterær horisont. Sist eg skreiv om Imre Kertész i Dag og Tid, avslutta eg meldinga av Fiasko med: "Les Imre Kertész, for all del!" Eg meiner det, og eg gjentek det: Les Imre Kertész, for all del! Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid. For mykje av det vonde | Olav Kristiseter hastar fram mot billege skrekkpoeng og gjer den nye romanen Blodlenka til ein teikneserie utan teikningar. Roman Olav Kristiseter: Blodlenka | Samlaget | Olav Kristiseter kan skriva skjønnlitteratur. Det er parti i debutboka Blodlenka, særleg i fyrste bolken, der han syner fram rytmesans og musikalsk intuisjon og gjer språket naivt, slik at lesaren utan andre turvande opplysningar forstår alderen, i det minste den mentale alderen, til forteljaren. Det får Kristiseter til ved å nytta formuleringar som "Dei gjorde det, dei" og "han gjorde vel det". Den naive oralteksten, med det uvisse som vert tydeleg, men underleggjerande, i utsegner der det "vel" eller "nok" skjer eitkvart konkret, er verknadsfull der det observerte er uklårt, slik det gjerne er i nyare tekstar av Jon Fosse. Kristiseter nyttar same teknikk, eller han er naturleg for han, men det skjer eit øydeleggjande brot mellom naiviteten som intensjonal føresetnad og det konkret opplevde, som er vald og vondskap og skit og blod utan annan bakgrunn enn meir av same slag. Der alt er fælt, er ingenting forferdeleg, der alle skrik, er det ikkje råd å høyra noko, men hovudpersonen, Magnar, er mild og passiv, upåverka av alle dei einsidig vonde røynslene sine. Det finst ikkje andre forklaringar enn at han må ha arva personlegdomen til forfattaren. Psykopatien | Magnar og brørne Geir-Harald og Amund vert hundsa av den djevelske og vanføre faren Manasses. Magnar får høyra at han drap mor si ved å verta fødd, faren piner han for dette og for alt mogleg anna. Psykopatien er så ekstrem at det er uråd å tru på han. Det same gjeld samfunnet kring desse karane. Her er me liksom i Noreg og tett opp mot vår tid, men det kunne like godt ha vore på månen og for ti tusen år sidan. Eigentleg skjer handlinga, slik forfattaren har fridd figurane for alt eige liv, i eit legendeland der tilvisingar til Noreg eller til moderne oppfinningar verkar anakronistiske. Kvart kapittel i fyrste bolk vert innleidd med nokre liner skrivne på gammaltestamentleg vis, og såleis, på stor avstand, kan det typiske, det antitypiske og det negativt eksemplariske passera som dramatiske døme, men her er forteljinga dessutan lagd i munnen på ein involvert, det er altså truleg meininga at desse vonde folka i slemmingland skal verta sannsynlege eller levande for oss, og trur forfattaren at han får til noko slikt med denne boka, er det sanneleg godt trudd. Eit bygdesamfunn slik Kristiseter skildrar det, ville ha gått under på eit par år. Når folk spring ikring og drep kvarandre med spaden heile tida, går det i lengda noko ut over så vel folketalet som produktiviteten. For ikkje å nemna spaden. Lesaren lyt konkludera med at det ikkje kan vera meint som realisme, dette, sidan det ikkje skildrar noko som liknar på røynda. Og sjølv om aktørane i boka påfallande ofte seier hø-hø-hø, og nokre gonger hå-hå, er her ikkje eigentleg humor, slik at boka kan forklarast som parodi eller karikatur. Hjarta | Handlingsplanet i romanen, særleg i andre bolken, der synsvinkelen er annleis og språket meir refererande og distansert, minner mest om Twin Peakes sett opp utan manuskript, men etter minnet om noko vondt, som amatørteater på samfunnshuset. Løysinga på alt er heile tida den same: Det verst moglege. I fyrste bolken får Magnar i oppdrag å laga ein kjøtrett til middag, endå det er den dagen i veka då dei der i huset et pannekaker. Han skal finna ein plastpose merka "G" nedst i frysen. Og Magnar finn kjøtet, som ser grått og gammalt ut, og det luktar rart, men han lagar det til, steikjer det (me får tru det finst ein rett som berre heiter "kjøt"), etter å ha konstatert at kjøtstykket er eit hjarta. Ved mystiske ymt faren kjem med når det gjeld dette måltidet, forstår lesaren at det er eit menneskehjarta dei tre gutane et til middag. Særleg vanskeleg er det heller ikkje å finna ut kven sitt hjarta det eigentleg er tale om. Her skjer botsverk på brotsverk, så godt som ingen av dei vert etterforska eller får slike konsekvensar me kjenner frå røynda, her er mest mogleg gjort så svart som råd, med gotisk uhyggje og dryge immanente påstandar om lagnad og arv, og resultatet er eit tomt postulat om kor fælt det kunne ha vore i verda, dersom alt berre var litt verre. Uferdig | Boka minner meg om den tyske musikkgruppa Rammstein, og ikkje minst songen "Mutter". Der er ein veldig energi, flotte effektar og stor vilje til å mana fram noko skremmande, men går ein teksten nærare etter i saumane, ser ein fort at han er utan substans, kontekst, koherens og konsekvens. Kristiseter syner same vilje og energi i Blodlenka, nokre stader demonstrerer han språktalent og musikalitet, men heilskapen er neglisjert, forfattaren hastar fram mot billege skrekkpoeng og gjer boka si til ein teikneserie utan teikningar, eller ein delirisk nattversjon av språk og metode hjå Fosse og Tiller, med Dracula som dramaturgisk konsulent, og boka verkar rett og slett uferdig. Men sidan Kristiseter heldigvis kan skriva, slik at det ikkje er der skoen trykkjer, tippar eg på at me kjem til å høyre meir og betre frå han seinare. Odd W. Surén er forfattar og fast bokmeldar for Dag og Tid. Ein garantert vinnar? Kvifor herje slik med Ibsen, spør Dag og Tid-meldaren. Teater Nationaltheatret: Gengangere | Av Henrik Ibsen. Omarbeidd av Alexander Mørck-Eidem og Ole-Johan Skjelbred | Regi: Alexander Mørck-Eidem | Scenografi: Olav Myrtvedt | Vanlegvis når eg ser Gengangere av Ibsen på scena, tenkjer eg at dette stykket er så bra at det mest kan gå på autopilot. Det kan ikkje øydeleggjast. Jamvel med dårleg spel må det verte bra. Etter å ha sett den nye oppsetjinga til Nationaltheatret, sjølve hovudgratulasjonen til Ibsen-jubileet, er eg diverre i tvil. For dette er faktisk ikkje særleg bra. Ingenmannsland | Hovudproblemet til oppsetjinga er det same som mest alltid syner seg i nyare institusjonsteaterversjonar av Ibsen. Ein kan sjølvsagt ikkje spele stykket "etter boka", i same scenografi og spelestil som i 1881. Ein må finne eit uttrykk som får innhaldet til å henge saman med eit teaterspråk publikum i dag kan vere med på. Det ein ofte landar i, og diverre denne gongen òg, er eit merkeleg blanda ingenmannsland, der folk går rundt i moderne klede og eit nærast nonfigurativt scenebilete og titulerer kvarandre "fru", "frøken" og "pastor" og snakkar om speciedalar og liknande. Her er rett nok språket sprita opp med ganske så notidige bannord, men vinglinga mellom gamalt og nytt gjer likevel ikkje inntrykk av noka medviten kunstnarleg retning. Utruleg | Anne Marit Jacobsen har fått den attraktive rolla som fru Alving, ei av Ibsens største erkjenningsheltinner. Ho synest ho har kjempa mot fordommar og falske plikter heile livet sitt - og har mykje å gjere godt att, både for seg sjølv og andre. Tragedien opnar seg etter kvart som ho oppdagar at livet rundt henne har fleire uløyselege knutar enn ho ante. Anne Marit Jacobsen ser ut til å ha alle rette anslag for rolla på plass, men av di ho ikkje får lov til å vere gamaldags overklassekvinne, men kvardagsleg inn mot det ubetydelege, kjem ingen av dei kloke og kraftfulle replikkane hennar til sin rett, og pastor Manders (Bjørn Sundquist) vert heller ikkje synleg sjokkert over dei; det meste prellar tydelegvis av på denne dorske pastoren. At det ein gong i tida skal ha vore erotisk spenning mellom desse to, trur vi ikkje på ein augneblink. Og der fru Alving sjølv får vite nyhende som gjer henne sjokkert, redd og fortvila, kjem ho heilt ut av fokus, av di son hennar, Osvald, aldri vender seg direkte til henne. Det skal seiast at Ole Johan Skjelbred som Osvald gjer sjukdomsutbrotet i sluttscena til det mest fjetrande i heile framsyninga. Hadde han kommunisert litt meir med mor si i løpet av stykket, hadde det likevel vore endå betre. Den sosiale statusskilnaden mellom personane, som er naudsynt for mange av dei personlege spenningane, vert oppløyst ved at alle opptrer med same sjølvsagde autoritet. Det er vanskeleg å skjøne korleis den sleiske snikkar Engstrand kan snurre pastor Engstrand rundt veslefingeren når han er så endefram som her, og det er endå verre å skjøne korleis fru Alving kan sitje og høyre på alvorsord frå pastor Manders, når han brukar mikrofon og faldar hendene før han skal byrje å snakke. (Skulle dette kan hende vere morosamt?) Og tenestejenta Regine, som så finurleg skal innynde seg hos pastoren, kan vi tru at ho kan oppnå noko ved å setje seg på fanget hans og gnikke på han? Utgått på dato | Framsyninga er ramma inn av eit gjennomsiktig forteppe som syner scenografien til Gengangere på Nationaltheatret i 1900. Så lèt ein stykket byrje med ei innleiing av snikkar Engstrand (Trond Brænne), som fortel at scenografien i år skal vere ei slags vidareføring av 1900-versjonen. Mellomaktsmusikken skal vere den same som i 1900, fortel han, og peikar på kassettradioen han har med seg. I ei av mellomaktene kjem Regine (Andrea Bræin Hovig) fram og syng Schumanns "Abendslied", av di det òg var mellomaktsmusikk den gongen. Ein del slike fikse påfunn og overraskingar har ein altså lagt inn, for, som teatersjefen lovar i programheftet, å la sjølve tradisjonen kaste nytt lys over Ibsen på teatret. Det nedslåande er at ein berre må spørje seg: Kvifor herje slik med Ibsen? Må han hjelpast til å verte forståeleg, også i bodskapen? I Ibsen-året 2006 vert det kan hende tydelegare enn nokon gong at når ein freistar å gje Ibsen "face-lift", får ein han berre nettopp til å verke støvete og gamaldags. Unge menneske som ikkje kjenner Ibsen, vil neppe finne han aktuell eller spennande ved å sjå Gengangere på Nationaltheatret. Dei vil truleg synest dette er keisamt - og utgått på dato. Bent Kvalvik er filmarkivar og teatermeldar for Dag og Tid. Gult og varmt | Denne veka gjekk det litt lenger tid før svara byrja å sige inn i epostkassa. Eg var ikkje redd for å bli opprådd for svar, men eg forstod at sjølv dei klokaste av dei kloke måtte ha litt ekstra tid på seg. Førstemann var Robert Øfsti frå Steinkjer: Eg høyrde Jan Erik Vold seie det ja, at denne poeten ikkje hadde fått den merksemda han burde ha hatt. Han sa det i radioen, og eg høyrde han både i reprisen og i reprisen av reprisen medan eg køyrde "Den Gyldne Omvei" over Inderøy. Programmet heitte "En kul katts krøniker" og den kule katta heiter Olav Angell, han med Th.A Stiftelse, Stuer og Hus og Angelltrøa (der alle bur i Sildråpevegen). Sant å seie har eg ikkje lese anna enn ei bok av Angell, ein kriminalroman der alle personane hadde namn frå jazzhistoria. (Om eg hugsar rett. Om eg hugsar feil, er det i alle høve ein idé Olav Angell kunne ha fått, om ikkje ein annan hadde fått han først.) Nei, det MÅ vere Angell. Ja, det er det. Eg kårar deg til vinnar, Robert, først som sist. Gratulerer! Ikkje det at dette skal bli nokon konkurranse på tid, men eg tek med at ho Liv Andresen i Sandefjord svara berre nokre timar seinare: Takk for fyldig svar, Liv! Mange har tippa på Kjell Heggelund, men det var altså feil. Ho Elen Maria Todal avsluttar postkortet med eit "Grrr!" i irritasjon over ikkje å kome fram til svaret. Ho landa på "stang" som fiskereiskap, og fekk dermed ikkje napp. Ho Nina Stilloff og ho Solveig Gaarder var òg innom Kjell Heggelund før dei hamna på rett fiskereiskap og dermed rett mann. Over til Bergen: Knall gåte, Paula! MÅ jo berre vere Olav Angell, dét! Han debba i 66 med Burlesk, og har sidan gjeve ut både dikt og romanar. Han er svært oppteken av jazz, og er ein av dei få - her til lands - som med rette kan kallast for beatpoet. Besthels Skeisebibliotekarane i LASK (som snart fer til Vikafjell for barmarkstrening og sesongoppladning). God tur, karar! Ein annan kar i Bergen, han Olav Molven, kom òg fram til rett svar. Det same gjorde ein annan i vest, Gunder Runde, som er djupt imponert over omsetjinga av "Ulysses". Men vi avsluttar på Kråkerøy: Her var det litt å bite i, ja! Jan Erik Vold meiner jo at det er svært mange poetar som ikkje har fått så mykje omtale dei skulle ha hatt, og han (JEV) har verkelig gjort ein del for å rette opp dette. Derfor: Når diktet ikkje umiddelbart sa meg kven forfattaren er, bestemte eg meg for at dette VILLE eg finne ut. Først var det å leite i hyllene mine - utan hell. Så var det til biblioteket og internett. Fiskereiskap? Pilk, dorg, snøre, flue... nei, nei. Så såg eg det: Angell i "Moderne norsk lyrikk", redigert av Kjell Heggelund og Jan Erik Vold, skriv ho Eli Sylta og røper at Olav Angell ikkje var eit ukjent namn for henne: Men når eg høyrer namnet hans, tenkjer eg først og fremst på jazz og på beatpoetane. Eg meiner eg har høyrt han den gongen Festspillene i Bergen hadde såkalla frynser, det var arrangement litt på sida av resten av programmet, skriv ho Eli Sylta. Takk til deg og alle andre som har sendt inn rett og feil svar! Klok på bok 773 | Ja, det er vel ikkje særleg tvil om kva land de må orientere dykk imot, sjølv om forfattaren ikkje bur der lenger. Vi er i dette tusenåret, hjå ein forfattar som ikkje berre lagar kunst av bokstavar. Vegen til heider og mogleg premie går via Dag og Tid, postboks 7044 St. Olavs plass, 0130 Oslo, faks 21 50 47 49 eller klok@dagogtid.no før fredag 9. september. Israels-aktivisten Sigrid Undset | Ho stod i første rekke for opprettinga av staten Israel, viser nyoppdaga korrespondanse. "Den viktigaste oppgåva nå er å redde dei jødane som ennå er i live i Europa", skreiv Sigrid Undset til professor Joseph Klausner i 1943. "Ei enda viktigare oppgåve er det å opprette eit heimland for alle dei heimlause jødane", heldt ho fram i eit ukjent brev som er funne i Israel. Mannen Sigrid Undset skreiv til, var den innflytelsesrike og kjente onkelen til Amos Oz. Joseph Klausner vil vere kjent for mange som "Onkel Joseph" frå Amos Oz' sjølvbiografiske og bestseljande roman En fortelling om kjærlighet og mørke. Undset hadde møtt den kjente professoren og forfattaren på ein konferanse i regi av The Emergency Convention for the Rescue of European Jewry i USA. Joseph Klausner var sentral i det internasjonale arbeidet for jødesaka og skulle seinare kome til å konkurrere med Chaim Weizman om å bli den første presidenten i Israel. Joseph Klausner var kjent og kontroversiell for å ha nyskrive historia om Jesus frå Nasaret, og som Sigrid Undset hadde han på dette tidspunktet meir eller mindre lagt bort skrivinga og vigd seg fullstendig til kampen mot nazismen og for å redde jødane i Europa. Hemmeleg aktivist | Brevet dukka opp etter at eg hadde halde eit foredrag om Sigrid Undset i Jerusalem og fortalt om hjelpearbeidet hennar for jødane under krigen. Min påstand om at den nobelprisvinnande diktaren vår hadde stilt seg i spissen for både hemmeleg innsats og open kampanje for å redde jødane, vekte interesse i Israel. Mye av materialet eg hadde funne i USA, hadde vore merkt "No publicity" og "Strictly confindential". Dagen etter foredraget mitt i Jerusalem dukka ein av tilhøyrarane opp med avskrifta av eit brev, skrive av Sigrid Undset i 1943 til den prominente Joseph Klausner. Eg kunne med ein gong gjenkjenne ordlyden frå setningane ho gjekk på talarstolen med i si tid som krigsflyktning i USA, ofte med ein haltande engelsk: Ho hadde sjølv brukt slegga mot antisemittismen i USA. Nå håpa ho at erfaringa med nazismen ein gong for alle måtte ha avslørt det skammelege jødehatet. I front mot nazisme | På dette tidspunktet i 1943 trudde Sigrid Undset at det framleis kunne bli ein alliert aksjon som skulle redde og sette fri alle konsentrasjonsleirfangane i naziregimet. Som verdskjent flyktning i USA brukte ho mye tid på engasjementet sitt for å redde jødane. I foredrag og brev prøvde ho å påverke både folkeopinionen og statsleiarar som Roosevelt og Churchill. At ho også hadde tett kontakt med leiande intellektuelle i det som da var Palestina, har til nå vore ukjent. I brevet til professor Klausner viser Sigrid Undset seg som ein tidleg advokat for å opprette staten Israel og eit heimland « for alle dei heimlause jødane og for dei jødane som ikkje kan eller vil innordne seg sekulære styresett. Dette behovet vil bli sterkare etter at denne krigen er over. » Sigrid Undset skreiv at ho frykta rasehatet som kunne kome i kjølvatnet av den andre verdskrigen. Ho åtvara mot det skuldkomplekset ho meinte Tyskland og deira allierte ville kome til å slite med, og at det derfor var maktpåliggande med ein fullverdig jødisk stat. "Det jødiske folket har krav på å kunne forsvare seg i framtida og bli ein sjølvstendig nasjon, med alle institusjonar og funksjonar som trengst i ein stat", skreiv Undset og forsikra om så vel norsk som alliert støtte. Siste del av brevet ser ut til å ha formuleringar som ho har lånt frå hjelpeorganisasjonar ho aktivt støtta, og ho gir høgstemt støtte til « Eretz Israel «. Sigrid Undset var styremedlem i Emergency Committee to Save the Jewish People of Europe, og brevet viser kor forpliktande engasjert ho var i saka. Ho var også med i andre organisasjonar som kjempa mot nazismen. Heilt sidan ho markerte seg i Ossietsky-saka i 1935 og etter at ho vart leiar av Forfatterforeningen like etterpå, brukte Undset mye tid på å skrive artiklar og halde foredrag mot Hitlers tankegods. Refsa sine eigne | Etter at Sigrid Undset mista den eldste son sin under den tyske invasjonen av Noreg, og ho sjølv vart tvinga på flukt i april 1940, vart ho den reine propagandasoldaten. Ho var villig til å gå langt i sin kamp mot nazismen og antisemittisme. Undset hudfletta sine eigne i det katolske miljøet for både å vere passive og ta feil standpunkt til det som skjedde i Tyskland. I amerikansk presse tok ho mellom anna for seg den katolske presten Coughlin i Detroit, kalla han ein slyngel og kritiserte han for å lefle med jødehatet. Og som brevet til professor Klausner viser: Sigrid Undset var tidleg ute med å støtte sionistiske organisasjonar og planen om å opprette staten Israel i Palestina. Også her gjekk ho langt i sin iver for å støtte sionismen og måtte tole kritikk for å støtte og unnskylde jødisk terrorisme. Sigrid Undset sendte mellom anna ein personleg appell til statsminister Churchill om å oppheve dødsdommen over to jødiske attentatmenn; ho meinte dei to måtte ha handla i fortviling da dei tok livet av den britiske utsendingen i eit attentat i Kairo. (Kjelda her er Odd Karsten Tveit.) Da det etter krigen gjekk opp for Sigrid Undset at ho hadde tapt sitt store slag og at det hadde gått verre med jødane enn ho hadde frykta, vart ho bister og hatefull mot Tyskland. Ho var til dels usakleg i tyskarhatet sitt. Men kanskje var dette eit menneskeleg trekk hos ei som hadde ofra så mye i sitt eige liv. I Hellas er det alltid neste år | Athen, del to: Neste år skal grekarane betala 31 prosent meir i inntektsskatt og 235 prosent meir i eigedomsskatt. I år, derimot, betaler dei langt mindre skatt enn i fjor. Fyrst nokre metaord: Eg fortel mange soger om korrupte lækjarar, drosjesjåførar og politikarar i det eg skriv og har skrive om Hellas. Sogene er henta frå magasin, aviser, bøker og samtalar med einskildindivid. Mange av påstandane vert avviste av dei det gjeld, mange er under etterforsking, mange går for rettsapparatet, og måten regjeringa bryt med den europeiske personvernlovgjevinga, kjem heilt sikkert til å verta eit tema for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Det er altså ikkje sikkert at alt eg skriv om Hellas og grekarar, er sant, eg kan til dømes ikkje gresk, men det som heilt sikkert er sant, er at grekarane slit, både med seg sjølve og med andre. Då er det berre å byrja. Onassis | "Lit aldri på ein mann som ikkje lèt seg smørja", sa Aristoteles Onassis. Hellas er det EU-landet som har flest lækjarar per innbyggjar, men det tyder ikkje at alle er på jobb. Etter lova er alle greske lækjarar pålagde å vera på arbeid når dei skal vera på arbeid. Medan dei unge lækjarane arbeider lange dagar, vel likevel mange overlækjarar og spesialistar å vera ein annan stad når dei er på arbeid, til dømes heime. På eit landsbygdsjukehus utanfor Athen dukka inspektørar uventa opp og stengde alle inn- og utgangar. Så byrja dei å telja: 15 prosent av dei lækjarane som skulle vera der, var der. "Frogner-bydelen" i Athen, Kolonaki, har ei eiga lækjargate. Der var husleiga nyleg minst 100.000 euro per år for ein liten klinikk. I 2010 heldt det til 151 lækjarar der. 34 av desse hevda at dei tente mindre enn 8500 euro i året, tretti påstod dei hadde ei inntekt på mellom 10.000 og 20.000 euro og... OK, de har forstått det no. Berre elleve vedgjekk elles at dei tente mellom 100.000 og 550.000. Styremaktene trur at over 90 prosent av privatpraktiserande lækjarar har konto i utlandet. Di fleire reseptar greske lækjarar skriv ut, di betre får dei betalt av produsentane av medisinen. Ein av lækjarane i Kolonaki skreiv ut reseptar for 25.000 euro i månaden. Går du til ein offentleg lækjar i Athen, må du gje han ein brun konvolutt. 96 prosent av grekarane seier i ei meiningsmåling at dei er viljuge til å betala ein offentleg tilsett under bordet for å få han eller henne til å gjera det dei er betalte for gjera. Men no har lækjarane vorte redde for å missa jobben sin. Ei mengd greske dokterar figurerer på ei offentleg liste som stadig vert utvida. Når ho er ferdig, skal ho bestå av 900.000 personar, verksemder og organisasjonar som styremaktene hevdar skylder heile 41 milliardar euro i skatt. Lista vert stadig oppdatert og ligg ope på internett. Nummer éin på lista er statsbanane i Hellas, som styremaktene seier skylder 1,26 milliardar euro. I 2012 vonar regjeringa å få inn til saman 54 milliardar euro frå lønsmotakarar. Det vil i tilfelle vera ein oppgang på over 30 prosent frå 2011. Før forakta grekarane staten, no har dei byrja å ottast han, særleg offentleg tilsette og dei som har pengar. Gøymestadene vert tilsynelatande færre og færre. Om regjeringa lukkast i planane, vil den greske staten få eit primæroverskot på statsrekneskapen i 2012. Det tyder at Hellas for fyrste gong sidan dei kom med i euroen, kan byrja å betala på renter og avdrag av eigne skatteinntekter og ikkje berre gjennom å taka opp nye lån for å betala på gamle. Bortsett frå gjelda skal altså Hellas greia seg på eiga hand neste år. Men éin ting er planar, noko anna er å få dei til å verta røyndom. Når SSB lyg | Ein av føremonene med å vera norsk journalist i utlandet er at utlendingar trur at alle norske journalistar er like viktige. Ei naiv dame har gjeve meg telefonnummeret til ein mektig mann som har sagt ja til å møta meg om eg lovar å sitera han anonymt. I over eitt år har han vore sentral i prosessen med å få Hellas på fote, fyren har rykte på seg for å vera hard, men rettvis. - Situasjonen er svært spent. Seier eg noko gale offentleg, bryt helvete laust, fortel mannen. Eg lèt vera å seia at Dag og Tid neppe vert lesen i internasjonale finanskrinsar. Det er den såkalla troikaen, IMF, EU og Den europeiske sentralbanken (ESB) som avgjer om Hellas skal få pengar. I byte for påfyll av pengar, fortel troikaen Hellas kva dei skal gjera. I røynda er det Tyskland som har makta over troikaen. - Tyskarane er nøgne, tek seg altfor god tid og har vanskeleg for å avgjera kva dei vil. Men no trur eg dei har kome til at dei vil berga Hellas, seier den anonyme mannen, som er høgt plassert i troikaen. - Men då vert det på tysk vis. Når dei fyrst har bestemt seg, set dei seg i stridsvogna og køyrer rakt fram gjennom hus og fjøs. Eg møter han klokka fire ein fredags ettermiddag. Stutt tid etter høyrer vi taktfaste rop frå utsida. - Klokka er fem over fire. Dei plar byrja med ropinga då, seier mannen lett kynisk og flirer. Men denne fredagen er kjeldene til bråket litt utanom det vanlege. I byrjinga av september drog troikaen frå Athen. Dei hevda dei hadde fått nok. Men no er troikaen attende. Medan eg pratar med ein av sjefane, vil representantar for troikaen inn i bygningen til Elstat, statistikkbyrået til Hellas. Det får dei ikkje. Representantar for dei tilsette statistikarane hindrar dei i å koma inn. Det er paradoksalt nok eit godt teikn: Statistikarane er nervøse, dei er nemleg redde for at troikaen finn rette tal. For finn troikaen rette tal, vert det på nytt lønsnedgang for offentleg tilsette. Horene må med | Etter OL i 2004 hadde Hellas trong til økonomisk vekst. Som ved eit mirakel fann direktøren for Elstat brått ein ny vekstsektor som mellom anna inkluderte "det svært store tilskotet til økonomien frå gambling og prostitusjon", som han sjølv sa det. Slikt vert det vekst av. Elstat har forståeleg nok i mange år vore sett på som ein vits av dei andre statistikkbyrå i EU. Hadde Elstat gjeve rette tal i 1990-åra, hadde Hellas til dømes aldri vorte sleppt inn i eurosamarbeidet. Det var òg Elstat som indirekte stod bak krisa i 2009. Då den nye sosialdemokratiske regjeringa frå PASOK tok over for det konservative Nytt Demokrati, gjekk regjeringa gjennom tala på nytt og fann eit underskot i budsjettet på over 10 prosent av BNP, meir enn tre gonger så høgt som det Elstat hadde hevda var rett. Til slutt synte underskotet seg å vera på 15,4 prosent av BNP. - Men slik er det ikkje lenger, seier representanten for troikaen. - Så vidt vi kan sjå, har tala byrja å verta nokolunde rette. Mannen har sjølv vore med på prosessen for å byggja opp ærleg statistikk. Det har vore eit slit. Etter press frå nett troikaen laga regjeringa i 2010 det som i røynda var eit nytt statistisk sentralbyrå under leiinga av ein tidlegare direktør i IMF, Andreas Georgiou. Utan dette nye byrået hadde ikkje Hellas fått bergingspakken på 110 milliardar euro. Georgiou er ein dei mest hata personane i Hellas. Fleire gonger har hans eige styre gått til åtak på han. Nestleiaren i styret, Nikos Logthetis, nytta mellom anna sin egen kontor-PC til å hacka seg inn i PC-en til Georgiou. No er Logthetis borte og med han resten av styret. I byrjinga av oktober pressa troikaen den greske finansministeren til å gje Georgiou all makt over statistikken, som Eurostat, EUs eige statistikkbyrå, no seier er rett. Alt bråket har elles hindra Elstat frå å gje troikaen nye og oppdaterte tal for både 2010 og fyrste halvåret 2011. - Ja då, ting går sakte, men sikkert framover, seier troikamannen. - Likevel drog de frå Hellas i byrjinga av september? - Slik er det kvar gong. Grekarane lovar å gjera ting, vi gjev dei pengane, og så er alt slutt. Den 22. juli gav vi dei pengar. Vi var nøgde med arbeidet. Mellom anna hadde regjeringa laga ein femårsplan for pengebruk og kutt. Dette var eit stort lyft i eit land der ein har vore van med å planleggja dag for dag. Dagen etter dreg så regjeringa og 600.000 byråkratar på ferie. « Kva er dette? Det er no arbeidet byrjar », sa vi. Men borte var dei. Éi av orsakingane dei kom med, var at regjeringa hadde fått ny finansminister og ting dimed kom til å taka tid. Men vi var nøgde med den førre finansministeren, vi. Ingen av oss hadde bede dei om å byta finansminister. Ti år med arbeid | Den dagen eg møter mannen, er den dagen då troikaen etter planen skulle byrja å betala ut nye 8 milliardar euro til den greske regjeringa. Det hender ikkje, mellom anna av di Elstat altså ikkje har kunna gje oppdaterte tal. - Når kjem pengane? - Det veit eg ikkje. Vi må ha ein truverdig plan på bordet. Vi kan ikkje på nytt risikera at dei får pengane, og så stoggar alt opp. Men utsetjinga er ikkje bra. Alt no har dei byrja å stogga utbetalingane til entreprenørar og andre som har gjort eller gjer arbeid for det offentlege. Det ynskjer vi ikkje, slikt noko skader berre økonomien og tilliten til regjeringa. - Kor lang tid vil det taka å få Hellas på fote? - Det mange ser ut til å gløyma, er at dette ikkje er ei klassisk gjeldskrise eller ei etterspurnadskrise, dette er ei strukturkrise. Eg plar seia at slikt tek ti år. Sverige gjekk gjennom store nedskjeringar utetter i 1990-åra. Motoren byrja fyrst å gå for fullt att for fåe år sidan. Nederland fekk ein eigen sjukdom oppkalla etter seg då gassen tok slutt, hollandsk sykje. Det tok dei minst ti år å koma seg opp frå dalsøkket. Etter betalinga for DDR måtte Tyskland gjennom eit tiår med lønsfrys og pensjonskutt, no går økonomien som berre det. IMF kom inn i Tyrkia i byrjinga av 1990-åra, og fyrst i desse dagar vert IMF-kontoret der stengt. Dette er døme på ulike økonomiar som har makta omstilling. Vi i troikaen er her for å få til det same i Hellas. - Men Hellas maktar ikkje ti år med nedgang. - Nei, men det skal dei heller ikkje ha. Ja, i byrjinga av strukturkrisa kjem nedgangen, men så, syner historia, byrjar ein svak oppgang, men høgkonjunktur får ein ikkje før det har gått nokså mange år. - Grekarane kan då gje opp lenge før det? - Ja, IMF pressa Argentina hardt. Dei gav opp og tok konkursen. Ein må skvisa, og nokon må lata seg skvisa. Men eg er ikkje her for å ettergje gjeld, eg er her for å gjera Hellas i stand til å betala heile skulda si. Det er mi oppgåve. Dei har lånt pengane, og dei har lova å betala dei attende. - Men alle i parlamentet har juksa på eigedomsskatten, alle tek imot pengar under bordet, skattestyremaktene er korrupte, lista er utruleg lang. Dette er ikkje solide betalarar. - Ja, dette er eit korrupt samfunn, og når ein lever i eit korrupt samfunn, må ein vera med på dansen. Om du ikkje gjer som dei andre gjer, vert du lurd. Sjølvsagt er eg klar over det. Trur du eg er naiv? - Nei, men du freistar å endra ein kultur. Grekarane vert ikkje tyskarar same kor mykje du prøver. - Det er her du tek feil. Eg er ikkje her for å endra kulturen. Gode økonomar er ikkje moralistar, gode økonomar talar om preferansar. Sjå deg rundt. Det er oktober, det er 26 grader ute, folk marsjerer i gatene, drikk kaffi på fortausrestaurantane og solar seg på verandaen. Folk i Noreg drikk ikkje kaffi ute om vinteren, dei fyller ikkje gatene når det er 20 kuldegrader. Folk i Hellas kan ha fantastiske liv. Eg er her for å fortelja dei at « om du vil arbeida halve dagen og vera på stranda halve dagen, så skal ikkje eg stogga deg. Men då får du ikkje same levestandarden som den som arbeider to tredjedelar av dagen, eller heile dagen. » Det er ikkje verre enn det. Snart er skatten vår | Men også dei som berre arbeider halve dagen, eller for den del heile tida, må betala skatt skal ein stat fungera. Som den dåverande greske finansministeren George Papaconsantinou sa i eit intervju med The Observer i april 2010: « Om du ser på tala, vil du oppdaga at dei som oppgjev at dei tener meir enn 100.000 euro, er om lag 15.000. Eg trur ikkje det finst eitt einaste menneske her til lands som trur at dette landet berre har 15.000 menneske som tener meir enn 100.000 euro i året. » Same månaden som finansministeren gav intervjuet, kjøpte grekarar 6 prosent av alle eigedomar som gjekk for over to millionar pund i London. Truleg forsvann det meste av all likvid privat kapital ut av Hellas kort tid etter at krisa var eit faktum. Ingen ville verta skattlagd, og ingen ville taka risikoen på at drakmen kom att. Då krisa var eit faktum, sette ein gresk finansanalytikar på Wall Street seg ned og skreiv ei soge om dei tjue rikaste oligarkfamiliane i Hellas og om korleis maktapparatet i PASOK hadde fare fram sidan dei fekk makta i 1981. Denne soga sende han til ymse kundar, brevet har sidan gått sin sigersgang over verda. Analytikaren skreiv òg om all kapitalen som eksisterte, men som aldri fanst i nokon offisiell rekneskap: « Vi grekarar er ei av dei rikaste folkeferdene i verda. Berre på basis av den offisielle statistikken åleine er vi godt innanfor topp-40-lista per capita. Men då gløymer vi at det er oppgjeven inntekt. Ikkje sitér meg på denne statistikken, men eg har gode kjelder som fortel meg at det var seks grekarar som gav opp at dei tente meir enn éin million i inntekt sist nokon talde. Og 85 gav opp meir enn ein halv million. » Etter at greske styremakter fekk tilgang til sveitsiske bankkonti, fann dei ei mengd dokterar, advokatar og forretningsfolk som kvar hadde sett inn opp til femten millionar euro. Dei hadde berre gjeve opp inntekter på mellom 40.000 og 80.000 euro i året. "Det er ikkje naudsynt å seia det", skreiv finansanalytikaren, "men sjølvsagt kan Hellas betala gjelda". Deretter konkluderte han med at dei ikkje kjem til å gjera det. Mannen frå troikaen er heller ikkje optimist når det gjeld evna den greske staten har til å få inn skattane. - Men vi arbeider med det. Problemet er mellom anna at landet har hatt over tre hundre skattekontor. På dei fleste har det sete éin person. Han skal gå etter den lokale rikmannen. Kva gjer han? Prøver seg på ein fyr som har ein hær av revisorar, vener i regjeringa, i parlamentet og i media, eller tek han imot ein konvolutt fylt med nokre tusen euro? No prøver vi å få laga eit sentralkontor her i regjeringsdistriktet som skal vera uavhengig og berre arbeida mot dei store verksemdene og dei verkeleg rike. Det er ikkje noko poeng i å ha ei rad kontor med inkompetente personar rundt omkring på landsbygda. Vil du ha straum? Det nye skatteregimet stoggar ikkje med dei rike. Også vanlege folk får staten etter seg. Kvar gresk skattytar får no rekna ut eit normalkonsum per år, dette konsumet må vedkomande dokumentera. Same fredagen som eg intervjuar mannen frå troikaen, byrja skattestyremaktene med utsendinga av elektroniske skattekort. Alle butikkeigarar, restauranteigarar og seljarar av kva det skal vera, må no ha eit datagenerert nummer på kvitteringane dei gjev ut. Desse nummera skal så greske skattebetalarar tasta inn i eit sentralt register for slik å koma opp til den offisielle konsumgrensa. Om dei ikkje kjem dit, skal dei i teorien få straffeskatt. På dette viset vil styremaktene tvinga folk til å be om rett kvittering. Målet der framme er enkelt og greitt å gjera dei lokale skatteoppkrevjarane overflødige. Den same tankegangen ligg bak den nye måten å krevja inn eigedomsskatt på. Metoden er brutal. Av di parlamentarikarane òg har eigedomar, har dei vore motstandarar av å skipa eit eigedomsregister. Over heile Hellas finst det eigedomar som formelt sett berre dukkar opp i statistikken som mottakarar av elektrisitet. No har staten byrja å krevja inn eigedomsskatt på basis av forbruk av straum. Denne skatten vert lagd på kraftrekninga. Betaler du straumen, betaler du eigedomsskatt. Betaler du ikkje straum, betaler du heller ikkje eigedomsskatt, men då står eigedomen din att utan elektrisitet. Det nye systemet byrja i september i år. I statsbudsjettet for 2012 reknar regjeringa med at inntektene frå eigedomsskatt skal gå opp med utrulege 235 prosent. Mykje meir pengar | Problemet er berre at Hellas treng så utruleg mykje meir pengar skal skuta bera. Ja, om alt går etter planen, og det gjer det neppe, seier representanten for troikaen rett ut, får altså Hellas eit såkalla primæroverskot. Men gjelda kjem i 2012 likevel til å stiga til minst 391 milliardar euro, som vil utgjera 181,8 prosent av BNP. Og vona om auka skatteinntekter er kan henda berre ei von. For i dei åtte fyrste månadene av 2011 gjekk skatteinntektene ned med 5,6 prosent samanlikna med 2010 og utgiftene opp med 8,1 prosent. Utgiftsauken kan delvis forklårast med betre rekneskapsrutinar, men den manglande skatteinngangen må i all hovudsak seiast å vera ein systemfeil. Regjeringa maktar ikkje det ho lovar på dette feltet, og dessutan går skatteinnkrevjarane endå saktare enn vanleg i protest mot lønskutt, som troikaen er fullt ut klar over. - Svært mykje av gresk kapital er dessutan no ute av landet og dimed svært vanskeleg å krevja inn, og i takt med nedskjeringane går økonomien ned og dimed skatteinntektene. Betre skatteinnkrevjing løyser ikkje dette. - Nei, i det minste ikkje på kort sikt. Dessutan har altså Hellas lova å få opp skatteinngangen lenge utan å lukkast. Då står vi att med éin ting: nedskjeringar, det er ikkje til å koma utanom. Til no har regjeringa unngått direkte oppseiingar, men no kjem dei til å koma, seier den anonyme. - Trur du at troikaen kjem til å lukkast, får de landet i balanse att? - Som offisiell representant må eg svara ja, som privatperson som har budd her vel eitt år, tja... Så bed eit av dei fremste terrormåla i Hellas dei væpna vaktene om å fylgja meg til heisen. Brenn all gjeld | Kva gjer du med ein ballong som er åt å gå tom for luft? Blæs han opp att for å få ungen til å slutta å hyla, eller gjev du blaffen og seier at du ikkje gidd å blåsa igjen og igjen og igjen? Savas Robolis er professor i økonomi ved Panteion-universitetet i Athen. Før krisa fekk han utbetalt 3200 euro i månaden frå universitetet, no er han komen ned i 2000 euro. Truleg skal han vidare ned. Robolis har rett nok ei anna lønt stilling òg, han er forskingsleiar ved INE / GSEE-ADEDY, forskingsinstituttet til ein stor del av dei greske fagforeiningane. Robolis vil at omverda skal halda fram med å blåsa, og at dei skal blåsa mykje hardare. - Den greske gjelda bør skrivast ned til 60 prosent av BNP, og Den europeiske sentralbanken må gå inn med store stimuleringspakkar til Sør-Europa, særleg bør dette gå til å få ein kunnskapsbasert økonom på fote. Men fyrst og fremst må vi få hjula i gang att så raskt råd er. Så ringjer professoren sekretæren for å få inn statistikken på bordet. Den er ikkje frå Elstat, men hans eigen. Tala Robolis presenterer, er som henta frå Sataniske vers. Frå 2009 til 2011 gjekk den private etterspurnaden ned med 16,4 prosent, BNP med 10,2 prosent, produktiviteten med 3,3 prosent, løningane med 11,4 prosent og investeringane med 38,2 prosent. Arbeidsløysa kom på si side opp til 15,2 prosent, det høgste sidan 1950. Og verre skal det verta. - Det er galenskap å øydeleggja ein økonomi på denne måten. - Men du vil altså at ESB skal kjøpa gjelda, brenna henne og så gje dykk nytrykte pengar? - Ja, seier han heilt roleg. - Og det trur du Tyskland går med på? - Alternativet er mykje verre. 15.000 av våre best utdana og mest intelligente har drege frå Hellas i år. Stadig fleire vert arbeidslause og har ingen verdi for økonomien. Di dårlegare økonomien går, di lægre skatteinntekter får vi, og dimed må vi gjennomføra nye nedskjeringar. Hellas vert fattigare og fattigare og stadig mindre produktivt og får endå mindre pengar å betala utlendingane med. Dette er enkel økonomi. Ja, dei rike må byrja å betala skatt, og ja, gresk og søreuropeisk økonomi må gjerast kunnskapsintensiv, men det hjelper ikkje å skvisa vanlege folk. Det hjelper ikkje å skubba endå fleire utfor kanten. - Då får de vel berre gå ut av euroen og gjennomføra dei tiltaka de meiner er naudsynte sjølve? - Det ynskjer ikkje vi i arbeidarrørsla. Truleg ville gresk BNP gå ned med 60 prosent om det skjer. Det ville vera katastrofalt. Tyskland og Nord-Europa må innsjå at store delar av gjelda er tapt. Vi treng massivt med hjelp, økonomisk og strukturelt. Tyrkarane har skulda | Robolis slår meg som naiv, men samstundes er han ein ærleg mann. Han har ingen problem med å sjå problema Hellas står andsynes. Den manglande viljen til å betala skatt, seier han, er det mellom anna historiske grunnar til. Då grekarane var ein del av det ottomanske riket, vart dei kristne pålagde å betala mykje høgre skatt enn muslimane. I tillegg måtte kvart femte gutebarn gjevast til janitsjarane som tvangskonverterte barnet til islam. Ingen gav frå seg pengar eller born friviljug. Og kom representantar for makta på døra, vart dei betalte under bordet. - Eit slikt system bygde ikkje ein stat. Vi veit kva vi er her i Hellas. Vi er korkje ein del av Orienten eller av Vesten. Vi er noko anna. Vi er Hellas. Robolis vil altså at dei rike og dei store verksemdene skal betala meir skatt, noko anna kan ein ikkje venta frå ein marxistisk orientert, franskutdana fagforeiningsøkonom. Han har derimot inga tru på at det er mogeleg å skvisa meir skatt ut av vanlege folk. - Produktiviteten er altfor låg. I Hellas har vi om lag fire millionar arbeidstakarar og éin million verksemder. 98 prosent av desse verksemdene har éin til ti tilsette. Dei betaler i praksis ikkje skatt. Om dei må betala skatt, er dei ikkje lenger lønsame. Sjå deg rundt, her er kioskar og små forretningar overalt, desse har ikkje ein forretningsplan, ingen strategi for vekst. Dei kan ikkje betala arbeidsgjevaravgift eller trygdeavgift. Då er dei konkurs. Slik er det ikkje i Noreg, vil eg tru. - Nei, dei fire store matvarekjedene kontroller 99 prosent av varehandelen. - Nettopp. I eit slik system er folk effektive, og verksemdene krev inn skatt på vegner av styremaktene. Vi er ikkje der. Staten må fyrst omfordela og satsa på utdaning, forsking og infrastruktur. Så kan vanlege folk òg få skatteevne. Privatiser alt | Dette er så langt som eg kom i Hellas. Grekarane vil at andre skal betala, omverda og troikaen vil at grekarane skal betala. Og ingen veit kvar pengane skal koma frå. Det mest radikale framlegget har som vanleg den unge Harvard-utdana ordføraren vi møtte i førre nummer, Kostas Bakoyannis. - Staten må så langt råd er, privatiserast. Vi bør innføra flat og lik skatt på alle inntekter og samla inn så mykje informasjon som mogeleg via automatiske datasystem. Så overlèt vi til internasjonale revisjonsselskap å driva inn skattane. Dei kan få provisjon på skatteinntektene. Du har vore her ei veke. Du har alt fått med deg det alle grekarar veit: Staten fungerer ikkje. Då eg forlét mannen frå troikaen, gjekk eg framom ei rekkje politimenn som stod på paradevakt utanfor bygningen. Den greske politiuniforma kosta 4000 euro før krisa, om lag det same som det ein god skreddar i London tek for å sy ein dress. Eg tek drosjebilen ut til flyplassen når eg dreg. Sidan eg ikkje orkar å pakka ned dressen i kofferten, har eg han på meg. Den førehandsavtala prisen er 38 euro. Då vi er framme, bed drosjesjåføren om 40. Eg mumlar noko om ei kvittering. Han forstår sjølvsagt at ein mann med dress får att pengane av arbeidsgjevar og tek fram ei kvitteringblokk utan gjennomslagspapir. Han smiler og tilbyd å skriva ut ei kvittering på 45 euro. Eg takkar ja, ler og gjev han dei fem ekstraeuroane i tips. Om Hellas, Portugal og Irland får halvvert statsgjelda si, vil det kosta kvar tyskar vel 8000 norske kroner. No er det deira tur til å betala. Eg har gjort mitt. - Ein roman om Israels framtid | - Israel burde vere først til å anerkjenne ein palestinske stat, seier den israelske forfattaren David Grossman. Litteratur | Han er i Noreg for å lansere boka En kvinne på flukt fra budskapet, ei israelsk familiekrønike med krigen som bakteppe heilt frå seksdagarskrigen i 1967. Då låg tre ungdomar på same sjukehus og vart bundne saman i ein lagnadsfellesskap heilt opp til vår tid. No har den unge israelaren Ofer nett avslutta verneplikta, og mor hans, Ora, den eine av dei tre, gler seg til å få han heim. I staden vender han friviljug attende til militærteneste då det er ein spent situasjon, Ora held ikkje ut å vere heime, og tek den no skadde ungdomsvenen Afram med seg på fottur gjennom Galilea. Seinare vert vi kjend med at han som soldat vart fanga og torturert av egyptarane under Yom Kippur-krigen i 1973. Han er far til Ofer, mens den siste i ungdomstrioen, Llan, er gift med Ora. Herifrå tek forfattaren lesaren med på ei reise gjennom eit livsverk av ei bok som han var i full gang med då den eine av dei to sønene hans, Uri, vart drepen i Sør-Libanon under den andre Libanon-krigen, 12. august 2006. - Lesaren av romanen får aldri vite kva som hender med den unge soldaten i romanen, men korleis påverka tapet av son din arbeidet med boka? - Den hadde eg byrja å skrive i 2003, men då Uri vart drepen, var eg nær ved å gje opp, til eg fann ut at å skrive boka ferdig var det einaste eg var i stand til. Emnet og personane var dei same heile tida, for romanen handlar ikkje om å miste nokon, men om redsla for å miste nokon. Det er noko israelarar får røyne heile tida. Difor handlar det djupast sett om Israels framtid, og eg fann ut at den beste måten å finne ut av det på var gjennom nærleiken, varmen, fantasien og alt som pregar ein kvardag. Å fullføre verket var ein måte å vende attende til livet på. Det seier David Grossman, forfattar og journalist som sidan denne medarbeidaren intervjua han første gong i 1988, har vore ein av sterkaste kritikarane av sitt eige lands politikk. Det året kom boka Den gule vinden på norsk, bygd på ei reportasjereise han gjorde året før i okkuperte område på Vestbreidda. Og Grossman opplyste i eit føreord til denne utgåva at dåverande statsminister Yitzak Shamir kommenterte boka med å seie at ho ikkje var noko anna enn ein "journalistisk fabrikasjon". - Han avviste heile dokumentasjonen med éi setning, men eit halvt år seinare vart den første steinen kasta i Gaza, opprøret var i gang, og fabrikasjonen fekk kjøt på beina i form av steinar og blod, sa Grossman. Han har skrive fire essaysamlingar og ti romanar. Kjærleiksromanen Noen å løpe med kom på norsk i 2006, då Grossman sa til Dag og Tid at "ein mur stoggar ikkje terror, og du kan ikkje byggje freden på ein vegg". Familie som historie | - Når vi snakkar om historie, tenkjer vi på dei store sakene og hendingane, men ho utspelar seg også på soverommet, i kjøkenet, i barnehagen, og gjennom å integrere det i skildringa skjønar du betre den store forteljinga. - I romanen er ein fottur Ora og Avram går langs det som vert kalla Israelsstigen, sentral i forteljinga. Har du gått han sjølv under arbeidet med boka? - Ikkje den lengste, men frå Haifa til Jerusalem. Alt som vert sagt i samtalar med møtande turistar i romanen, er ekte, frå mine eigne notat. Eg gjekk om lag halvparten av den lange marsjen, som frå nord til sør i Israel totalt er på tusen kilometer, ikkje i luftline, men langs stigen. "Ora er eg" | - Boka di har alt møtt ovasjonar blant kritikarar, kva seier lesarane i Israel? - Inntrykka er sterke. Eg respekterer lesarane mine, og av lesarane vert det forventa at du også utleverer deg sjølv. Då gjeld det også å vere på vakt og ikkje la seg korrumpere med å levere litterær snøggmat. Dess viktigare er det i ei tid då eg opplever at vi meir og meir oppfører oss som sovande, lamma av ein håplaus situasjon. Nokon må vise vegen, og i romanen er det ei mor som nektar å leve med våpen. "Ora er eg", seier folk til meg, og dei seier det også til meg i Brasil, i Slovenia, i Finland. Lesarane ser ei kvinne som spør kvifor vi skal sende folk ut ein krig vi elles ikkje lyfter ein finger for å få slutt på. Over generasjonskløfta | - Eg har fått sterke bokmeldingar, men viktigare er at det er selt 150.000 eksemplar i det vesle landet mitt, og reaksjonane er uavhengige av den politiske ståstaden elles. Romanen råkar eit folk som er i ferd med å fryse fast - å bli "fossilert" - gjennom å sile bort den halvdelen av røyndomen som ikkje svarar til biletet dei har vant seg til med - og som opplever eit menneske som gjev seg sjølv den fridomen å ha ein frigjerande verknad på dei. - To generasjonar pregar romanen. Opplever du ei veksande generasjonskløft i det israelske samfunnet? - I høg grad, dei unge vert meir og meir apatiske, dei tek den politiske stoda slik ho er for gjeven, og trur ikkje på noko alternativ. Dei veit mindre og mindre om kva som hender, og vi har fått ein tredje generasjon av ulovlege busetjarar som ikkje kjenner noko anna liv. Slik er stoda, og med den politiske leiarskapen vi har i dag, kan det ende med uboteleg skade. Om noko har vorte betre i Israel, gjeld det ikkje leiarane våre, som berre nører opp under gammal angst. Den vegen gjekk det også med palestinarane som utvikla meir og meir ekstremistiske metodar gjennom sjølvmordaksjonane, eit frykteleg mistak som har skadd dei sidan. FN-sporet | - Kva rolle kan den palestinske framstøyten andsynes FN spele? - Israel bør vere den første til å røyste for godkjenning av Palestina og støtte medlemskap i FN. Det er ein ikkje-valdeleg og synleg måte å gjere det på frå den palestinske sjølvstyremakta. Om det ikkje fører til store endringar med det same, ville det vere ein viktig bodskap til palestinarane om at det internasjonale samfunnet bryr seg. Eg skulle også sett at det hadde kome i stand tingingar mellom partane, og at president Obama kunne leie an i den prosessen, men slik både Israel og USA har stelt seg i denne saka, er ikkje utsiktene gode. At Israel som er ein demokratisk stat og medlem av FN, okkuperer ein annan og trugar med sanksjonar i høve han vil inn i FN, er utoleleg. - Kva kan den demokratiske oppreisten i arabarstatar som Egypt, Libya og Tunisia ha å seie? - Eg vonar dei vil oppleve å bli demokratiske. Det har ikkje hendt enno, men som israelar ønskjer eg sjølvsagt å ha demokratiske granneland også. Men det har hendt noko i Israel denne sommaren ifrå juni til september og som er lite kjent. Det har vore store demonstrasjonar for større sosial rettferd, mot sosial ulikskap. Det var ingen slagord retta mot israelsk busetjingspolitikk eller om palestinaspørsmålet, men som israelar ser eg likevel teikn på sosial oppvakning i ein elles forsteina politisk situasjon. - Dei første israelske reaksjonane på oppreistane var prega av redsle. Det var mykje enklare før då det berre var éin einskild diktator å halde seg til, ein Mubarak, ein Gaddafi. Israel var redd for fredsavtalen med Egypt. Men den store utfordringa for det internasjonale samfunnet no er at statane som før stod på god fot med diktatorane, må halde seg til dei verkelege ønska til folket, der dei gamle herskarane dei stod på god fot med, er borte. - Kva tankar gjer du deg om den siste fangeutvekslinga mellom Israel og Palestina? - Eg unner både den israelske soldaten og dei palestinske fangane ein nyvunnen fridom, men det er også del av eit politisk spel, ei fjør i hatten for Netanyahu, ei anna til leiarane i Gaza. I denne saka tener den israelske fangen begge sider, og eg er redd det leier merksemda bort frå det store spørsmålet. Vi kan snøgt oppleve ei ny kidnapping med tilsvarande reaksjonar frå Israel, om nokon ser seg tent med det, seier Grossman. Av fleire har han fått spørsmålet om kva han meiner om dei som oppmodar til kulturell og akademisk boikott av Israel. - Eg er like kritisk mot den ulovlege israelske blokaden av Gaza som eg fordømmer det israelske åtaket på Gaza-flotiljen i internasjonalt farvatn i fjor, der fleire om bord i båten vart drepne. Eg meiner også at sanksjonane mot Iran har vore meir til skade enn til gagn. Det vi treng no, er ikkje fleire måtar å kvesse til striden på. Den einaste farbare vegen vidare er gjennom dialog. Fri og leiken fotofeminist | Utan hatt eller lue på det kortklipte hovudet sitt skilde fotograf Marie Høeg seg ut frå mengda da ho promenerte i Horten kring førre hundreårsskifte. Polarhelt: Medan Nansen hadde heile nasjonen bak seg, hadde Marie Høeg det meste av nasjonen mot seg i ein kamp som har vart i over hundre år og som framleis pågår. På botnen av ei eske, i ein låve ein stad på Austlandet, vart det funne om lag førti glasnegativ merkte "privat". Eska dei låg i, stamma frå eit fotoatelier i Horten med namnet "Berg og Høeg", som hadde sitt virke kring år 1900. Fleire av dei viser ei ung og lite sjølvhøgtidleg kvinne, som leikar seg i ulike roller. Kvinna på bileta heiter Marie Høeg, ho var fotograf og kvinneaktivist. Bak kameraet står ei anna kvinne, kompanjongen og sambuaren Bollette Berg. Bileta, som er heilt unike i norsk samanheng, er i dag trygt forvarde på Preus Museum i Horten. Fotograf og kvinneaktivist | Marie Høeg (1866 - 1949) frå Langesund og Bollette Berg (1872 - 1944) frå Nannestad kom til Horten i 1895. Dei to hadde møtt kvarandre i Finland, der dei begge studerte fotografi. I Horten opna dei sitt eige fotoatelier med namnet "Berg og Høeg" og livnærde seg av postkortproduksjon og som portrettfotografar. Horten var på den tida hovudbase for marinen i Noreg, og det var såleis stor gjennomtrekk og nok av folk som skulle portretterast. Men Marie Høeg var ikkje berre fotograf, ho var òg ein svært engasjert kvinneaktivist. På dei åtte åra ho budde i Horten skipa ho heile fire foreiningar. På fritida eksperimenterte ho med kjønnsroller og konvensjonar i atelieret saman med Bollette Berg. Alvorleg leik | Den vesle samlinga med glasnegativ syner ei ung, sjølvsikker og lite høgtidleg kvinne, som prøver ulike roller. Ho utfordrar konvensjonane og vil bryte ut av den rolla ho er sett i. Ho leikar med identitetar, men i leiken sansar me òg eit alvor. Ho kler seg ut som mann, i dress og jamvel underklede, ho kler seg ut som nasjonalhelt i selskinnspels, ho kler seg som kvinne, men poserer ukonvensjonelt og gjerne med både dram og sigarett. Ho kler òg av seg som kvinne og syner seg sårbar. Konservator ved Preus Museum, Hanne Holm-Johnsen, fortel om ei rørsle i tida. - Kring år 1900 voks interessa for å flytte grenser og betre rettane til kvinnene. Kvinnene ville ikkje lenger bli sette i bås, dei ville i større grad vere seg sjølve og bryte med forventningane. - Kva slag rolle spelar fotografiet oppi dette? - Fotografiet var ei ny og spontan kunstform som gjorde det lettare å eksperimentere. Fotografiet hadde stor kraft, det kunne nå langt utover og bidra til å skape nye rollemodellar. Ikkje berre endra det måten ein såg kvarandre på, men også korleis ein såg seg sjølv. Marie Høeg var ikkje åleine om å eksperimentere på denne måten. Rundt omkring i Europa og USA gjorde fleire kvinnelege kollegaer det same, somme jamvel i full offentlegheit. Frances Benjamin Johnston (1864 - 1952) frå USA er vidgjeten for sjølvportrettet der ho sit framfor ein peis, karsleg, med godt synlege underskjørt, ein sigarett i den eine handa og eit ølkrus i den andre. Også franske Claude Cahun (1894 - 1954) var oppteken av kjønnsroller og seksualitet i virket sitt. - Var det mange kvinnelege fotografar på same tid som Høeg? - Ja, det var faktisk påfallande mange! Det var eit stort overskot av kvinner, mange vart ikkje gifte og måtte dermed klare seg på eiga hand. Dei gjekk inn i relativt nye yrke som ikkje alt var mannsdominerte, mellom anna fotografering. Dette vart rekna som eit passande kvinneyrke, fordi ein trudde at kvinner hadde større sans for iscenesetjing og kunst, og det var heller ikkje så dyrt å etablere seg som fotograf. At dei drog utanlands for å utdanne seg, var heller ikkje så uvanleg. Det kom òg mange utanlandske fotografar til Noreg, det var i det heile eit nokså internasjonalt miljø. Selskapeleg diskusjon | Det var truleg i Finland at Marie Høeg vart engasjert i kvinnerørsla. Ho lét engasjementet sitt smitte over på kvinnene i Horten og mana til kvinnekamp på ei tid da ideen om kvinnefrigjering vart mistenkt for å vere eit trugsmål mot eit sømeleg samfunn. Mange trudde at kvinnefrigjering ville føre til ei nedvurdering av den gifte kvinna og dermed oppløysing av ekteskapet og grov umoral. "Hvor Ægteskaberne aftager, der tiltager de løse Forbindelser og den unaturlige Utugt", skal presten Thorvald Klaveness frå Sandar i Vestfold ha sagt - i hortensavisa "Gjengangeren". I 1896 skipa Marie Høeg Hortens selskabelige Diskussionsforening. Ordet selskabelig vart lagt til namnet for å mildne uttrykket. Innkallinga til det første møtet gjekk med bod, for at mennene i byen ikkje skulle bli provoserte. Trass i ein viss skepsis stilte så mange som førti kvinner på det første møtet. Føremålsparagrafen til foreininga vart lydande: "Foreningens formål er at samle kvinder til diskussion om tidens spørgsmaal, særlig de, som angaar kvindens stilling." Foreininga eksisterer framleis, under namnet Hortens Diskusjonsforening, og er den eldste i landet i sitt slag. Mellom føredragshaldarane opp gjennom åra finn me sterke kvinner som Gina Krog, Betzy Kjeldsberg, Hulda Garborg, Ella Ancher og Halldis Moren Vesaas. Hortens selskabelige Diskussionsforening bidrog òg til skipinga av fleire andre organisasjonar, mellom anna Tuberkuloseforeningen (seinare Sanitetsforeningen), Horten Kvinneråd, Hjemmenes vel (seinare Horten Husmorlag) og Yrkeskvinneforeningen. Marie Høeg såg på røysteretten som den viktigaste saka i kvinnekampen. Eit viktig føremål med diskusjonsforeininga var å førebu kvinnene på å delta i den offentlege debatten. I 1898 skipa ho Noregs første lokale ledd av Landskvinnestemmerettsforeningen, og mange av medlemene frå diskusjonsforeininga vart med over. Særleg gjekk dei ugifte kvinnene i bresjen, kanskje fordi dei kjende sterkast konsekvensane av vantande rettar. Men etter kvart som det vart meir akseptert å arbeide for røysterett for kvinner, kom også dei gifte kvinnene til. Høeg og Nansen | I 1896 kom Fridtjof Nansen heim frå polferda si. Han vart teken imot som ein helt, han vart eit symbol for nasjonen, eit verkeleg ideal. Lite ante dei som hylla Fridtjof Nansen, at ein ung, kvinneleg fotograf i Horten var ein av pionerane for ei rørsle som skulle endre samfunnet meir enn noka polarferd ville gjere. Medan Nansen hadde heile nasjonen bak seg, hadde Høeg store delar av nasjonen mot seg. Kvinnekampen har vart i over hundre år og går føre seg framleis, medan Nansens ferd i isen varde i tre. I 1903 flytta Marie Høeg og Bollette Berg til Kristiania, der dei starta eige kunstforlag. Byen dei forlét, hadde gjennomgått store endringar. Ein kan dra linjer frå Marie Høeg og fram til kvinnefrigjeringa for alvor tok til i 20-åra, og vidare til 70-åra og fram til i dag. Fotografisk går det linjer mot ein praksis som kvinnelege kunstnarar etter kvart har flytta til det offentlege rommet. Marie Høeg var ei engasjert kvinne heile livet. Ho hadde pågangsmot, energi og organisasjonstalent. Ho var både eldsjel og kulturspreiar. Marie Høegs liv og virke har naturleg nok vekt interesse i fleire krinsar. Tidlegare i år ferdigstilte studierektor Brit Stuksrud ein doktorgrad med tittelen Kvinnestemmeretten i Horten og de andre vestfoldbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Sølvi Bennett Moen har skrive hovudoppgåva Iscenesettelse og lek med kjønnsidentitet i norsk fotografi omkring 1900, med utgangspunkt i bileta av Marie Høeg. Aslaug Moksnes har til og med skrive bok om henne. Ikkje minst har Marie Høeg og Bollette Berg vekt interesse i lesbiske og homofile miljø, for det over femti år lange sambuarskapet deira. Strør sand på EUs lover | "Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget", heiter det i Grunnlova. Men i 1814 hadde ingen høyrt om EØS-avtalen. Og det avmektige Europautvalet var ikkje påtenkt. I demokratiet Noreg skal lover i prinsippet vedtakast av dei folkevalde på Stortinget. Men som dei fleste Dag og Tid-lesarar vel veit: I praksis kjem ein god del av lovgjevinga i Noreg i dag frå EU. Dei fleste rettsakter som EU vedtek, kjem ufiltrerte inn i norsk lov- og regelverk takk vere EØS-avtalen. Frå avtalen tok til å gjelde i 1994 til juni 2007 gjekk 5700 rettsakter frå EU inn i avtalen, opplyser Utanriksdepartementet. Men sjølv om Noreg ikkje påverkar utforminga av rettsaktene frå EU, skal likevel Stortinget kunne ha eit ord med i laget - i teorien. For alle rettsaktene frå EU skal leggjast fram på møte i det såkalla Europautvalet, tidlegare kalla EØS-utvalet. Her sit mange tunge stortingsfolk frå utanrikskomiteen, med høve til å slå alarm om det kjem uakseptable direktiv frå EU. Men i praksis er utvalsmedlemene stort sett stille som mus. Må det vere slik? Tidsklemma | Ein enkel grunn til at Europautvalet gjer så lite av seg, er den knappe tida dei har til å setje seg inn i sakene. Dei får innkalling og sakliste ei knapp veke før kvart møte. Og til kvart møte kjem ein svær bunke med nye rettsakter frå EU, iblant meir enn femti i talet, somme av dei svært kompliserte. Rettsaktene kjem med korte presentasjonar frå den norske regjeringa, men desse er så korte at ein ikkje blir særleg klok på innhaldet. - Situasjonen for Europautvalet og Stortinget er djupt utilfredsstillande, seier Dag Seierstad, som er EØS-rådgjevar for SV og truleg blant dei i Noreg som les aller mest av EU-rettsaktene. - Representantane har som regel ikkje hatt tid til å lese saksdokumenta. Ofte kjem det ikkje eingong ein kommentar til rettsaktene frå EU på møtet. Skal ein kunne jobbe skikkeleg med desse sakene, må ein gå grundig inn i sjølve rettsakta. - Stortinget skal vere den lovgjevande makta i Noreg. Men det er ikkje slik med EØS-avtalen? - Konstitusjonelt er saka klar: Stortinget er suverent, og det er ikkje norsk lov før det er gjort vedtak i Stortinget. Når EU-rettsaktene fører til lovendring, må Stortinget godkjenne dei. Men folkerettsleg er Noreg truleg bunde av vedtaka i EØS-komiteen, der Noreg møter saman med Island og Liechtenstein. Dette har aldri blitt sett på prøve, fordi stortingsfleirtalet alltid har godkjent lovendringane. - Uforsvarleg | - Med ei slik enorm mengd dokument - er det fare for at viktige saker berre glir gjennom i Europautvalet utan at nokon merkar det? - Ja, det er det. Og det har skjedd. Det verste dømet eg kjem på, er ei rettsakt om europeiske selskap frå 2002. I presentasjonen til det daverande EØS-utvalet såg saka uskuldig ut, men det var ho ikkje, seier Seierstad. - To år etter handsaminga fastslo Arbeids- og administrasjonsdepartementet under Morten Meyer at direktivet var godt eigna til å "fråta eller nekte arbeidstakarane påverknad eller nekte dei slike rettar". Eg vurderte sjølv denne saka for SV i 2002 og lét ho gå gjennom. Det skulle eg ikkje gjort. Truleg skjer det same med mange andre alvorlege saker. - Har stortingsfolka resignert og slått seg til ro med at ting er som dei er? - Eg tippar dei fleste stortingsrepresentantane ikkje er klare over korleis dette går føre seg. Berre ei handfull er orienterte, og dei fleste er nok glade for å sleppe å vere med på det. EØS er så ubehageleg for mange at di mindre ein snakkar om det, di betre er det. Men det hender iblant at folk syng ut, påpeikar Seierstad. - Haakon Blankenborg frå Ap gjorde det i 1996, da han var leiar for utanrikskomiteen. Han sa i Stortinget at handsaminga av EØS-sakene i Stortinget var heilt uforsvarleg, og meinte det trongst mykje grundigare vurdering av konsekvensane av direktiva. Men han fekk ikkje gehør i partiet sitt. Sidan 90-åra har det likevel vore nokre framsteg, meiner Seierstad. Møtereferata frå Europautvalet er ikkje lenger hemmelege, og presentasjonen av direktiva er noko meir forståeleg enn før. - Det er litt lettare å vurdere kva direktiva inneber no, og vi får vite kva norske departement eller instansar som har vurdert dei før møta i utvalet. Men da Stortinget handsama meldinga om Europa-politikken i fjor, vart det vedteke at fagkomiteane skal tidleg inn i handsaminga av dei rettsaktene som gjer at norsk lov må endrast. Det punktet er ikkje sett i verk som det var meint, seier Dag Seierstad. Frustrasjon på tinget | Det er eit ankepunkt som Ågot Valle deler - naturleg nok, sidan ho har Seierstad som rådgjevar. Valle er SV-medlem i utanrikskomiteen og dermed i Europautvalet. - Fagkomiteane på Stortinget må trekkjast meir inn i dette arbeidet. Dei fleste sakene i Europautvalet har jo med arbeidsområda til ein eller fleire av komiteane å gjere. Utanrikskomiteen har sagt at fagkomiteane må få betre arbeidsverkty og høve til å kalle inn til høyring tidlegare i prosessen. No får dei like kort tid som Europautvalet til å setje seg inn i sakene. Mange her på huset er frustrerte over at dette ikkje fungerer godt nok, seier Valle. - Er Europautvalet berre eit sandpåstrøingsorgan? - Ja, i alle fall i høve til kva det kunne vore. UD har gjort nokre grep for at vi skal kunne følgje meir med, ved å varsle meir på førehand om kva som blir teke opp. Og eg vil rose utanriksministeren for å vere flink til å orientere om saker som kjem opp i EU. Men vi må få betre høve til å diskutere desse spørsmåla i det offentlege rommet - det er ein viktig del av demokratiet. - Kor godt budde er eigentleg medlemene i Europautvalet til kvart møte? - Eg vil ikkje kome med karakteristikkar om kor godt budde andre er. Dei får svare for seg sjølve. - I eit demokratiperspektiv: Er dei norske prosedyrene for av handtering av EU-direktiva forsvarlege? - Dei er betre enn dei var, men har stor potensial for betring. Og når direktiva ikkje blir diskuterte i dei faste komiteane eller i det offentlege rommet, er det ei demokratisk utfordring. - Som folkevald må det vere frustrerande å sjå så mange saker gli forbi utan ein sjanse til å setje seg ordentleg inn i dei? - Det kan ein seie om veldig mange saker i politikken. Men vi kjenner jo godt til dei store sakene som blir diskuterte i EU, som tenestedirektivet. - Når rettsaktene frå EU blir så lite diskuterte i Noreg, er det vel òg fordi Noreg ikkje eigentleg kan påverke utforminga av dei? - Vi er faktisk ikkje heilt makteslause her nord. Om vi i Noreg har ein opplyst samtale om EU-saker, kan vi bidra til å styrkje dei kreftene i EU som vil det same som oss. Mange i EU er uroa over situasjonen for faglege rettar, miljøstandardar eller helsestandardar. Eg er ikkje av dei som seier at vi ikkje kan gjere noko. Men EØS grip så mykje inn i sjølvråderetten at det er all grunn til å sjå grundig på korleis avtalen fungerer, seier Ågot Valle. "Lyttar og nikkar" | Graden av frustrasjon blant representantane i Europautvalet varierer. Og kanskje avheng frustrasjonen noko av standpunktet dei har til norsk EU-medlemskap. I eit svar på e-post til Dag og Tid skriv til dømes utvalsmedlem Finn Martin Vallersnes, Høgre: « Jeg mener disse rutinene er forsvarlige sett i et perspektiv om god saksbehandling. Det forutsetter selvsagt at komiteene engasjerer seg på saker som krever det. Det demokratiske problemet i dette er etter vår mening vår manglende deltakelse i det forberedende grunnlagsarbeidet med direktivene i Bruxelles. Det problemet får en ikke løst så lenge vi er utenfor EU. » Men kva med representant Dagfinn Høybråten frå KrF, som er mot EU-medlemskap og før EØS-avtalen? I eit nyleg møte i Europautvalet kalla Høybråten utvalet for ein stad "der ein alltid lyttar og nikkar og strør sand eller lèt vere å strø sand". - Det var uttrykk for ein frustrasjon over at sakene som blir tekne opp i utvalet, ofte kjem utan underlagsmateriale. Vi får ikkje høve til å førebu oss skikkeleg, seier Høybråten. Han opplever EØS-sakene svært annleis som stortingsrepresentant enn han gjorde som statsråd. - Da eg vart stortingsrepresentant hausten 2005, møtte eg for første gong EØS-systemet frå stortingssida. Eg opplevde at det var mykje frustrasjon over korleis sakene vart handsama, og det var langt mindre innsyn enn da eg såg dei frå regjeringssida. Når vi på Stortinget får sakene presenterte, er det som regel anten for tidleg eller for seint til å kunne gjere noko med dei. Sakene blir jo førebudde av regjeringa, som har langt større innsyn i innhaldet, seier Høybråten. - I ei tid da Europaparlamentet blir stadig viktigare i EU, bør òg rolla til Stortinget oppgraderast i arbeidet med EØS-saker. Eg trur Stortinget kan bidra meir enn i dag til å ta vare på Noregs interesser om vi blir meir involverte. Handbok i sinnsro | Vil du slutte å uroe deg over ting som du uansett ikkje kan gjere noko med, kan du lese Epiktet. Epiktet (50 - 130) var slave, men blei send i lære hos ein filosof då ein av herrane hans forstod at han var talentfull. Stoikarane brydde seg ikkje om stand, i motsetnad til dei fleste andre lærdomsseta, og dermed var det her Epiktet hamna. Han er seinare blitt ståande som ein av dei viktigaste tenkjarane i den stoiske tradisjonen, og Handbok i livskunst kom på norsk første gong i 1927, i Samlag-serien "Klassiske bokverk". Jon Hellesnes har skrive innleiing til nyutgjevinga. - Idealet hos stoikarane var å finne sinnsro gjennom å bli sjølvtilstrekkeleg - å trene opp den indre styrken til å godta alt som skjer, same kor forferdeleg det måtte vere. Det høyrest nokså uoppnåeleg ut? - Stoiske levereglar, slik dei kjem til uttrykk hos Epiktet, må forståast i sin kulturelle kontekst. Dei gir ikkje utan vidare god meining i ein annan kultur enn den Epiktet høyrde til. Dette var den romersk-hellenistiske kulturen under keisartida. Makta blei despotisk i denne perioden, men ideen om fridom for den einskilde var blitt til og lét seg ikkje avoppfinne. Den ytre ufridomen gjorde at ideen om fridom blei forstått på ein for oss merkeleg måte, nemleg som ein indre tilstand, og blei dermed noko individet kunne vinne for seg sjølv, gjennom meditasjon og trening. Det inneber å gjere uavhengig av alt det ytre. Det er slik ideen om å vere sjølvtilstrekkeleg - autark - må forståast, seier Hellesnes. Apatheia | - Epiktet slår også tydeleg fast at ein ikkje skal bry seg om kva andre folk meiner, og at ein ikkje skal streve etter ære og anerkjenning. Dette må vere sunne ideal i vår tid, der alt dreiar seg om å bli sedd, ha ein vellukka karriere og så bortetter? - Eg likar ikkje termen "sunne ideal", men eg oppfattar den stoiske ideen om sjølvskaping som mindre idiotisk enn ideen om ein marknad for identitet og ideen om sjølvet som ei merkevare. - Eit mål for stoikarane og for Epiktet var å oppnå apatheia, altså sinnsro eller sjelefred. Ustabile emosjonar og begjær er ein uting hos Epiktet. Det kan verke ein smule kjedeleg å oppnå fullkomen sinnsro? - Dersom apatheia tyder fråvære av emosjonar, er det trøytte greier. Men hos Seneca er det ikkje slik. Epiktet er eg meir usikker på, i så måte. Det er Seneca eg likar best av stoikarane i romartida. Han var forresten epikurear også, det tyder at han henta teoretisk tilfang frå fleire retningar. - Epiktet skriv: « Kysser du barnet ditt eller kona di, så hugs: Det er eit menneske eg kysser. Døyr det, er sjela di like roleg. » Dette kan ikkje vere noko å trå etter? - Dette sitatet må nettopp forståast i lys av det å bli autark. Å bli fri i ein ufri tilstand, i ei tid med undertrykking og ei mengd ukontrollerbare sjukdomar. Men igjen ser me ein vesentleg skilnad mellom Epiktet og Seneca. Seneca knytte seg gjerne til andre menneske. Klasseskilnad | - På kva punkt skil Epiktet seg klarast frå dei to andre store livsførslefilosofane, Seneca og Marcus Aurelius? - Den største skilnaden er klassemessig. Epiktet kom frå den lågaste delen av underklassen. Han var slave i mange år, men frigitt, truleg fordi slitet hadde gjort han til krøpling. Seneca og Marcus Aurelius, derimot, var overklasse. Marcus Aurelius var jo til og med keisar. Seneca var den rikaste mannen i heile Romarriket. I tillegg styrde han riket i fem år, medan Nero var umyndig. - Du har vore særleg oppteken av Seneca heilt sidan ungdomen. Kva er det med livsførslefilosofane som er så tiltalande? - Eg blei oppteken av Seneca i attenårsalderen, då eg var elev ved latinlinja på Voss gymnas. Eg har stadig kome tilbake til han, og særleg Epistulae morales ad Lucilium (Moralske brev til Lucilius), i alle år. I ulike aldrar festar ein seg vel ved ulike innslag i tekstane. No er eg oppteken av følgjande spørsmål: Finst det grunndrag ved tilværet som vi ikkje kan sjå bort frå utan at me rotar oss inn i illusjonar? Grunndrag som gjeld å ta omsyn til, same korleis me elles tolkar den samanhengen me eksisterer i? Eg meiner at svaret er ja, og at dei romersk-hellenistiske filosofane kan hjelpe oss med å identifisere slike grunndrag. Den romersk-hellenistiske livsførslefilosofien er også den einaste i vesterlandsk tradisjon som på sekularisert grunnlag inneber systematisk tenking og mental trening i høve til ulukker, katastrofar og brå død. Kontrollfrikar | - Epiktet presenterer ein "metode" for å skilje ut kva som ikkje er verdt å kaste bort tid på og uroe seg over: Ein skal spørje seg sjølv om dette høyrer til det som me rår for eller ei. Dersom ikkje - skal ein ikkje tenkje på det. Burde me følgje Epiktets råd her? - Dette utgjer ein kontrast til ein tenkjemåte som er utbreidd i vår seinmoderne kultur: at alt i prinsippet ligg innanfor menneskeleg makt. Ingenting skal aksepterast som eit hendeleg uhell, ein tilfeldig katastrofe, ein uavvendeleg sjukdom eller naturleg død. Verda skal alltid tolkast som eit vitnemål om ein kritikkverdig mangel ved dei administrative rutinane, den medisinske forskinga, dei statlege sikringstiltaka eller den politiske prioriteringa. Dette tyder tilslutnad til ein av dei verste ideologiane i moderne tid, nemleg ein teknokratisk og totalitær idé om total kontroll og absolutt tryggleik. Altfor mange strevar med å få stadig meir under stadig sterkare kontroll. Det paradoksale resultatet er at avgjerande faktorar dermed kjem fullstendig ut av kontroll. Auken av mengda av multiresistente mikroorganismar som sideverknad av medisinsk utvikling er berre eitt av mange døme. Det mest dramatiske dømet er klimaendring som konsekvens av stadig meir avanserte produktivkrefter. Det seier då kvifor dette punktet hos Epiktet er verdt å tenkje over. - Du som sjølv har arbeidd med filosofi i om lag femti år, har du greidd å oppnå ein liten flik av apatheia? - I høve til irritasjonar i kvardagen er eg ingen stoikar. I høve til dei store tinga er eg det kanskje. Mannlege blindsoner | Debutant Lars Petter Sveen har skrive noveller som vekkjer nyfikna. Noveller | Lars Petter Sveen: Køyre frå Fræna | Aschehoug | Novelledebuten til Lars Petter Sveen (f. 1981) har noko mystisk og ordknapt over seg. Det er nettopp det som gjer at dei overtyder; det står meir der enn talet på ord skulle tilseie. Talande manglar | Alle novellene handlar om menn, og dei fortel om seg sjølve utan å vere heilt klare over kva dei røper for lesaren. Dei viser oss sine eigne blindsoner, eller sin eigen mangel på ord for det dei opplever og har inni seg. Det verkar som alle kjem frå Fræna, utan at eg synest bygdetematikken dominerer. I tittelnovella møter vi narkolangaren som reiser frå Fræna, men som truleg har nissen med på lasset i form av den storforlangande kjærasten sin. I "Elva" har ein mann jaga ein innvandrar på elva, mens den unge faren i "Bankeånd" har mist son sin i krybbedød. Novella "Eg veit verkeleg ikkje kva de snakkar om" handlar om den tidlegare soldaten som drikk for mykje og som truleg har vore med på noko dramatisk, men vi får ikkje noko anna hint enn dette: « Kanskje alt får ei anna farge når det kjem ut, tenkte han. Men kva var det som var komme ut? » Fleire av dei andre novellene viser oss òg menn i vanskelege situasjonar. Nettopp deira eigen prøvande eller mangelfulle refleksjon over livet fann eg svært fascinerande, og eg las desse novellene to gonger av rein lyst til å sjå om det kanskje stod meir der enn eg hadde sett fyrste gongen. Og det er positivt, det er ikkje så ofte eg får den lysta. Dei vekkjer nyfikna. Politikk | Tre av novellene er politiske på den måten at dei vil vise oss politikarar som har blitt kyniske eller blinde for dei sanne verknadene av det dei driv med. I "Himmelen over Fræna er den vakraste" møter vi leiaren av ei lokal protestrørsle som har sett i gang ein protestmarsj med katastrofal utgang. I "Kandidaten" er det ein ung og framstormande partimann som nyttar den personlege tragedien til andre til å fremje sin kandidat. I "Vakne opp" er det ein stortingspolitikar som blandar religion og politikk, men som verkar blind for motsetnadene mellom dei ideala religionen fremjar, og den politikken han i røynda støttar. Eg må seie assosiasjonane går til eit visst politisk parti, og kanskje til og med til ein viss rikspolitikar. Utan å reflektere nærmare over kor råkande skildringane er, så er det i alle fall liten tvil om synspunkta til forfattaren i desse tekstane. Kanskje av den grunn er desse dei litterært svakaste. Symbolikken kan bli overtydeleg, som når personane i den religiøse og politiske gruppa i "Vakne opp" kjenner at tungene deira hovnar opp og deler seg i tuppen. Men det er litt moro òg, som når politikaren seier til son sin: "De unge må kunne forsvare grunnverdiane i samfunnet vårt, skal de gå rundt og tru det var tilfeldig at vi fann olja, spør eg." Eg synest det er bra at Sveen vågar seg inn på slike tema, det er lenge mellom kvar gong ein les såpass eksplisitt politisk litteratur i Noreg. Mystikk | To av novellene skil seg frå dei andre. "Søner" er ei grøssaraktig novelle om to søner som ventar på faren for å ta eit oppgjer med han, men så dukkar han opp som skrømt. Ho er merkeleg og dramatisk, men nesten symbolsk i forma. "Den framande" handlar òg om eit skrømt; her er vi på ein gard rett etter krigen der ein mann oppdagar at den gravide kona går ut om natta for å snakke med nokon. Historia er mystisk og udramatisk på same tid, det som skjer, er uventa og rørande. Sjølv om språket på langt nær er like blømande av metaforar, er det noko med mystikken og skildringane av det kvardagslege gardslivet i denne novella som minner meg om Hans Herbjørnsrud. Språket er òg stort sett godt. Det er enkelt og konkret, men krydra med metaforar innimellom. Det kan fungere bra, som her: "bak han [...] kom eit menneske klar til å rive han sund, lik eit udyr falle ned på jorda med regnet." Andre gonger fungerer det ikkje fullt så bra, som her: "Fargane hadde runne ut av himmelen, natta si mold var på veg inn." Men alt i alt er dette ein særs god debut, ein debut som gjer meg nyfiken og overtydd om at Sveen har mykje å kome med. Merete Røsvik Granlund er litteraturvitar og fast bokmeldar for Dag og Tid. Telenors nulltoleranse | Redd Barna har nulltoleranse overfor barnearbeid. Vi òg, seier styreleiaren i Telenor til Dagsrevyen. Men det gjeld tydelegvis berre offentleg - ikkje på styrerommet. Der syner styret stor toleranse og gjev leiinga i styret full tillit etter barnearbeidsskandalen i Bangladesh. I årevis har det vore fokus på barnearbeid i lågkostlanda i Asia. Fotballar til VM som er handsydde av born, idrettsdrakter, og så bortetter. Alle verksemder som etablerer seg i desse landa, veit meir enn nok om barnearbeid og sterkt kritikkverdige arbeidstilhøve. Det kjem ikkje som ei overrasking på nokon. Ein treng ikkje sjå eit program på norsk fjernsyn for å skjøna det. Når norske selskap flyttar store delar av produksjonen til Asia og knapt sit att med anna enn logoen, salsapparatet og informasjonskonsulentane i heimlandet, bør dei difor òg automatisk ta ansvar for at underleverandørane fylgjer eit minimum av etiske reglar. Det er ikkje lenger berre tale om å kjøpa nokre einskilde komponentar til produksjonen i heimlandet. Så å seia heile verdikjeda vert no flagga ut. Difor er òg omgrepet underleverandørar ofte misvisande. I praksis er det meir tale om dotterselskap. Å sikra dette er sjølvsagt svært krevjande og dyrt. Det krev mange kontrollar, utførde av kompetente folk. Det krev eigne folk på staden og at ein betalar produksjonsselskapa betre enn det andre kan tilby. Konsernsjefen i Statoil måtte gå på ei korrupsjonssak i selskapet. Korrupsjonssaka var tettare på verksemda fordi det var gjort av folk som var tilsette i Statoil, men alvoret i denne saka er større. Ein kan jo òg minna styret i Telenor om at det norske oljefondet gjekk ut av det amerikanske selskapet Wallmart av di selskapet ikkje tok større ansvar for tilhøva hjå underleverandørane. Slik sett ville det vore interessant å vita korleis etikkrådet i oljefondet stiller seg til Telenors praksis. Når rett vert gale | Oxford, England: Britiske dyrerettsaktvistar vil redusera folketalet i Storbritannia med ni tiandedelar. Helst vil dei byrja med hjerneforskaren John Stein. John Stein er ein venleg, noko traust kar. Han likar det konkrete. - Du som er norsk, gjev vel ungane dine tran? - Jau då, men sjølv tek eg selolje. - Det er sant, de får selolje i Noreg. Du er heldig, selolje er fullt av EPA (feittsyre som menneske svært lett tek opp i blodet). - Men ungane vil ikkje ha det. - Eg forstår dei, sjølv måtte eg eta kval under krigen. Eg hata det. Stein er ein av dei mest kjende professorane ved Oxford. Han har hjelpt mange tusen menneske til eit betre liv. Stein er lækjar og hjerneforskar. Det er difor han er så oppteken av feittsyrer. Feittsyrer frå sel og fisk er svært bra for ymse hjernefunksjonar. Stein er elles ein av dei fremste hjerneforskarane i verda; spesialdistansen er dysleksi og Parkinsons sjukdom. Det har ikkje berre vore lett. Nærast dagstøtt får han drapstrugsmål, på e-post, i form av brev eller via telefon. Dyrevernrørsla i Storbritannia er meir militant enn i Noreg. - Det er i grunnen verst for kona. Ho tek det tyngre enn eg. Eg visste vel djupt der nede kva som kom, men eg måtte berre taka side. Permanent overvaka | Stein bur på ei løynd adresse nord i Oxford ein stad. Britisk rett har gjort det ulovleg å offentleggjera adressa. - Eg er glad for at politiet tek det alvorleg, men det er det vel grunn til òg. Dei nytta ei bilbombe mot ein kollega av meg i Bristol; lukkelegvis var han ikkje i bilen då ho gjekk av. Mot andre har dei skote. I kjellaren til Stein står ein PC. Rundt huset hans er det montert overvakingskamera. Når PC-en registrerer rørsle, sender han ei alarmmelding til politiet. Stein er på ingen måtte åleine om å ha politivern 24 timar i døgeret. Kvart år nyttar britisk politi og MI5, det britiske etterretningsorganet for interne tilhøve, eit ukjent tal millionar på å verna menneske mot desse som meiner at dyr skal ha det same rettsvernet som menneske, og difor terroriserer forskarar, bønder, slaktarar og ei mengd andre individ på Dei britiske øyane. Det er kanskje ikkje heilt uventa for både Stein og universitetet i Oxford at det er nett her den såkalla "Animal rights movement" - eller "Animal liberation movement" - spreier mest frykt og terror, for det var i Oxford at denne rørsla fekk det ideologiske grunnlaget sitt. "Dyrerettsrørsla", som det står på Wikipedia, "er eit av dei få døma på ei sosial rørsle som vart dana og i sterk grad vert halden oppe av akademikarar, særleg filosofar." I 1965 skreiv romanforfattaren Brigid Brophy ein artikkel i The Sunday Times. Artikkelen vart eit kamprop: « Tilhøvet som homo sapiens har til andre dyr, er eit tilhøve av nådelaus utnytting. Vi set dei i arbeid, vi et dei, og vi har dei på oss. Vi nyttiggjer dei på grunnlag av ovtru. Før ofra vi dei til gudane våre og reiv ut innvolane for såleis å kunna sjå vår eiga framtid; no ofrar vi dei til vitskapen og eksperimenterer med liva deira i vona om - eller på grunnlag av reint sjansespel - å kunna sjå litt klårare inn i notida. » Om det som skulle koma, skriv psykologen Richard Ryder dette: "Sjeldan har ei sak vorte så godt argumentert for og så godt intellektuelt væpna." Ryder vart ein del av det som ettertida kjenner som "Oxford-gruppa". Etter å ha lese Brophy skreiv Ryder fleire avisinnlegg som ein respons på det Brophy hadde skrive. Brophy las innlegga og sette Ryder i kontakt med filosofiekteparet Stanley og Roslind Godlovitch og filosofen John Harris. Dei arbeidde ved Oxford og heldt på med ei bok om dyrerett. Ryder vart medforfattar, og boka kom i 1972. Ho heiter Man and Morals. An Inquiry into the Maltreatment of Non-humans (Menneske og moral. Ei gransking av misbruk av ikkje-menneske). Ein bibel | Boka er ein bibel for dyrerettsrørsla. I dag er dyrerett universitetspensum over store delar av den vestlege verda. Og som alle suksessrike sosiale rørsler er dyrerettsrørsla splitta i ei rekkje underrørsler, rørsler som står i beinhard krig med kvarandre. Her skal vi konsentrera oss om filleproletariatet, dei som nyttar makt for å få viljen sin. Nokre akademikarar stør dei, andre ikkje. Gruppene har namn som Animal Liberation Front, SPEAK campaign, Stop Huntingdom Animal Cruelty og så bortetter. Dei er delte i tallause autonome celler, og ingen stader er dei så aktive som i Storbritannia, og det jamvel om FBI ser på den aktivistiske delen av dyrerettsrørsla som "det største interne terrortrugsmålet i USA". I Storbritannia har rørsla vore svært vellukka. Dei har fått stengt ei rekkje dyrelaboratorium og har tvinga fleire kommersielle selskap til å slutta med dyreeksperiment. Aper vart tidlegare nytta i forsking på ei rekkje universitet over heile Storbritannia. John Stein er no ein av svært få som nyttar aper i forskinga. Lovverket til føremon for dyr er dramatisk skjerpa dei siste tretti åra. Ein dyrevernaktivist har jamført Storbritannia med Afghanistan: "Som fridomsrørsla må lukkast i Afghanistan, må vi lukkast i Storbritannia." Bort med folket | Ronnie Lee er grunnleggjaren av Animal Liberation Front. Lee har store ambisjonar, fortel han til BBC. « For å skapa ei verd som er meir rettvis mot andre skapningar, må vi ha ein politikk for folkereduksjon. Vi må få ein dramatisk reduksjon i menneskeøkslinga. » I dag har Storbritannia noko over seksti millionar menneske. Lee meiner talet bør ned i seks millionar. Sjølv har han sterilisert seg. Stein meiner det er historiske årsaker til at det er ei slik enorm merksemd rundt dyrerett i Storbritannia. - Overklassa har nær sagt alltid elska dyra sine, og den haldninga har spreitt seg til det fleste sosiale lag. Som det vert sagt: "Engelskmennene elskar dyra sine høgre enn borna sine." Det er rett nok noko ironisk at desse som elska hestane og hundane sine, no langt på veg har mist retten til å nytta dei same dyra når dei vil jakta. Det er elles nok berre å kasta eit blikk på det enorme lovverket rundt jakt for å skjøna at vi engelskmenn ikkje er heilt kloke når det gjeld dyrerett. I kjærleiken vår til dyr ser vi ut til å ha gløymt at vi òg treng dei. Utan dyreforsøk hadde vi truleg ingen antibiotika, det same gjeld for ei rad andre medikament. Den 9. november 2004 kom den britiske høgsteretten med ein dom. Den domen gjorde arbeidstilhøva for slike som John Stein noko lettare. Domen seier at ei rad ulike dyrerettgrupper og einskildindivid - inkludert Animal Liberation Front og Ronnie Lee - ikkje får gå inn i The Science Area, som ligg i South Parks Road i Oxford. Det er der Stein har kontor. Den same domen slår fast at desse ulike gruppene og menneska ikkje får lov til å nærma seg heimen til slike som John Stein og ei rad andre personar som arbeider i eller på The Science Area. I domen skreiv den fyrstevoterande domaren at ytringsfridomen galdt båe vegar og at domarane hadde til mål å verna om ytringsfridomen til personar som John Stein og at slike som Lee hindrar den ålmenne ytringsfridomen: « Dei som meiner at eksperiment på levande dyr er både vitskapleg og etisk rett, har òg ytringsfridom. Vidare har slike menneske og dei som i den vidaste forstand arbeider for dei, rett til å få verna privatliv og familieliv, heimar og korrespondanse. » Steins tapte kamp | Her er vi framme ved ein ny historisk ironi. Stein var mot det som var grunnlaget for domen, eit vedtak frå 1998 om byggjing av ein gigantisk sams dyrestall ved universitetet. - Eg står no i spissen for ein kamp som eg tapte, men det lyt eg berre godtaka. Likevel: Vi skulle aldri ha vedteke å byggja dette nye laboratoriet. Alle måtte skjøna at ei slikt nytt bygg ville skapa enorm merksemd. Men no er terningen kasta. På toppen av det bygget som Stein og eg sit i, fysiologibygningen i Oxford, låg det før ein dyrestall. Der hadde Stein og dei andre som arbeidde ved fysiologi, alle dei dyra dei trong. Berre studentane og dei som arbeidde ved fysiologi, visste eller tenkte over at dyrestallen låg der han låg. På same viset var det for andre forskarar ved universitetet som hadde trong til dyr; dei hadde dyra i den same bygningen som dei arbeidde i, og dei styrde sjølve desse einingane. Universitetsleiinga meinte at dette var ein kostnadskrevjande og lite effektiv måte å driva på, og i 1998 fekk dei altså kollegiet med på at det burde byggjast ein ny og sams dyrestall ved Oxford. - Sett bort frå merksemda, ein meir effektiv struktur er vel ikkje gale i seg sjølv? - For det fyrste løner det seg stort sett aldri å sentralisera strukturar som alt er på plass og som fungerer godt, for det andre gløymde dei heilt å taka omsyn til dei store tryggleikskostnadene. Eg må no betala over 2000 kroner i veka for kvar primat eg skal ha der, altså over 100.000 kroner per ape i året. (Stein nyttar som regel ti aper per studie, det vert ein million i året.) Det nye bruket er straks ferdig og er delvis i bruk. Det har vakter 24 timar i døgeret. Bygget var meint å kosta 180 millionar kroner og er dramatisk forseinka. Budsjettet er for lengst sprengt, og dei fyrste entreprenørane har gjeve opp for lenge sidan. Arbeidarane og underleverandørane på bygget og ei rekkje familiemedlemer av desse fekk øydelagt bilane sine, steinar gjennom vindaugo i heimane, menneskeleg avføring i postkassane og sjølvsagt ei mengd drapstrugsmål. Frå 2004 og gjennom 2005 låg alt nede, universitetet fann ikkje nye entreprenørar etter at dei fyrste hadde gjeve opp på grunn av aktivistane. I 2006 kom Høgsterett med ein ny dom som utvida vernet og tryggjingssona rundt The Science Area. No har universitetet fått ny entreprenør, men namnet på den nye entreprenøren og dei som arbeider der, er løynt. Arbeidarane kjem til ulike tider og løyner andleta sine når dei går inn på byggjeplassen. Men det er ikkje nybygget i seg sjølv som er grunnen til at Stein vert hata av dyrerettsaktivistar, det har han sytt for på eiga hand. - Saman med ein annan nevroforskar, Tipu Aziz, nyttar eg aper for å sjå på ulike modellar på Parkinsons sjukdom. Vi gjev desse apene ein mild versjon av Parkinsons. Nyttig narkotika | Her vert Stein ivrig. - Eg trur dette vil interessera lesarane dine, så du bør få med deg bakgrunnshistoria. Stein byrjar å fortelja om eit narkotisk stoff som heiter MPTP. Om inkje anna illustrerer det kvifor dyreforsøk er betre enn menneskeforsøk, i det minste om ein meiner at menneskeliv er meir verde enn dyreliv. - Han vi kan takka for MPTP, var den svært lovande amerikanske kjemistudenten Barry Kidston. Menneskelivet er underleg. I 1976 freista Kidston å laga stoffet MPPP, eit slags kunstig heroin som høyrer heime i meperdine-familien, ved eit laboratorium på universitetet i Maryland. Han gjorde ein feil under prosessen og laga i staden det som no vert kalla MPTP. Dette injiserte han. Tre dagar etter hadde han utvikla Parkinsons. Snart fekk ei rekkje andre studentar òg Parkinsons, noko som er svært uvanleg hjå personar under femti år. Kidston hadde selt stoffet til andre. The National Institute of Mental Health fann etter kvart ut kva han hadde gjort, ved å taka prøver frå laben, og såleis vart omverda merksam på det nye stoffet. Lækjarane greidde å stogga symptoma hjå Kidston ved å nytta Levo-dopa, ein medisin mot Parkinsons. Det hjelpte ikkje Kidston så mykje, atten månader seinare døydde han av ein kokainoverdose. Men det hjelpte Stein og ei rekkje andre forskarar. Ved obduksjonen fann patologane at hjerneceller som produserer dopamin, eit signalstoff i hjernen, vart øydelagde. Parkinsons bryt ned dei same cellene hjå menneske. Før Kidston døydde, hadde forskarane gjeve MPTP til rotter, utan effekt, og dei stod difor utan spor før Kidston tok overdosen sin. Det synte seg at rotter og gnagarar kan taka MPTP utan at det får konsekvensar, mellom anna difor må Stein nytta primatar i forskinga si på Parkinsons. - Det Aziz og eg gjorde, var altså å gje apene nok MPTP til å utvikla mild Parkinsons. Apene kan framleis eta og ha eit vanleg sosialt liv. Det vi oppdaga, var eit område av hjernen som ved såkalla djupstimulering kunne taka bort eitt av symptoma på Parkinsons, den vantande evna til å gå og til å stå opp og til å kontrollera ymse kroppsrørsler; det som vi kallar akinesi. Jamvel om Parkinsons-pasientar kan verta hjelpte ved bruk av Levo-dopa, syner det seg at det medikamentet sluttar å ha ein effekt hjå eit fleirtal av pasientane etter nokre år. Tilfellet Blakemore | Effekten av denne djupstimuleringa som Stein står bak, er frapperande. I den eine augneblinken sit pasienten i ein stol og skjelv, i den neste reiser han seg og går roleg av garde. - Så kvifor gjekk du og Aziz offentleg ut med det du hadde gjort for å finna denne lækjeråda? - Eg har alltid meint at storsamfunnet har rett til å vita kva det er vi held på med, og at dei som betalar for forskinga vår og får glede av henne, må få vita kvifor dyreforsøk er naudsynte. Diverre har britiske forskarar altfor lenge vore feige og ikkje våga å taka til motmæle mot dyrerettsaktivistane. Kort sagt: Tipu Aziz og eg fann ut at det var på tide å gå ope ut. Dessutan hadde Colin Blakemore vore åleine altfor lenge. Ingen artikkel om dyrerett utan Colin Blakemore. Blakemore hadde tidlegare det kontoret som eg no sit og intervjuar Stein i. Dei var i mange år kollegaer før Blakemore flytte til London for å leia eitt av dei britiske forskingsråda, det som deler ut pengar til medisinsk forsking. Etter ein del kontroversar har han òg slutta der. Blakemore er kanskje den mest vid- eller illgjetne vitskapsmannen i Storbritannia. Han er til liks med Stein hjerneforskar. Eg har freista å få eit intervju med Blakemore, men han har visst kome fram til at han vil liggja lågt ei tid. Han har fått sin del av offentleg merksemd. Dyrerettsaktivistane vart merksame på Blakemore i 1980-åra då han arbeidde ved Oxford. Blakemore forska på såkalla amblyopi og strabisme, feilfunksjonar som gjer at augo ikkje lenger ser beint på ting eller "gløymer" å sjå. Det klassiske dømet er det skjegløygde barnet som dersom det ikkje får ein lapp framfor det gode auga, vert blind på det skjeglande auga av di det ikkje lenger "treng" å sjå, og hjernen koplar ut informasjonsbanene derifrå. Det Blakemore gjorde, var å sy att augo på kattungar når dei vart fødde. Då stinga vart fjerna, var kattane blinde for resten av livet. Utan anger | Blakemore har aldri angra på det han gjorde. "Takk vere dette og liknande forsking så veit vi kvifor tilstandar som amblyopi - den vanlegaste forma for blindskap hjå born - oppstår, og vi er no i stand til handtera det og utvikla metodar som gjer at det ikkje oppstår." Gong etter gong har Blakemore stilt opp på fjernsyn, i aviser og radio og fortalt kor naudsynte dyreforsøk er. Sundagsmiddag etter sundagsmiddag er vorten øydelagd av demonstrantar utanfor døra. Borna har fått tilsendt bomber, brev fylte med HIV-infiserte barberblad har vorte lagde i postkassa, og kona har freista å taka livet sitt. Gjennom heile 1990-åra har han vorte trakassert og utsett for ei rekkje valdsepisodar. Dømet Barry Horn er kan henda det mest kjende. I 1998 vart aktivisten fengsla i atten år for ei rad bilbombingar. Han byrja ein sveltestreik. Ei av dyrerettsrørslene gjekk offentleg ut mot Blakemore og sa dei vil drepa han om Horn døydde. I 2000 hadde det britiske rettssystemet fått meir enn nok og avsa ein dom mot Cynthia O'Neil, ei av dei som hadde vore mest aktive i forfylgjinga av Blakemore. Etter dette har livet vorte litt rolegare for Blakemore. Men til liks med Stein er han under konstant politivern. - Det var i 2004 at vi gjekk ut offentleg; eg fortalde om det eg hadde gjort med apene, i eit avisintervju. Eg må vedgå at eg ikkje hadde venta å møta så mykje hat. Men etter ei tid kom vi til at vi måtte freista å få eit ordskifte med desse menneska. Vi skipa til eit møte i rådhuset med Tony Benn som debattleiar (ein av dei mest kjende Labour-politikarane dei siste seksti åra, som òg er journalist). Naziskuldingar | Til møtet tok Stein og Aziz med seg ein Parkinsons-pasient. Djupstimuleringa av den spesielle delen av hjernen skjer via ein pacemaker-liknande mekanisme knytt til hjarta. - Vi lét pacemakaren vera av, og der sat pasienten og skalv og armane hans gjekk heilt ukontrollert. Men heile halla på rådhuset var fylt med aktivistar. Då vi slo på mekanismen, og mannen med ein gong fekk full kontroll over kroppen att, byrja dei å ropa til han at "du burde vera død, og du er eit nazisvin". Det heile slo fullstendig feil. Eg har vore med i fleire TV-debattar. Fjernsynsselskapa elskar det, men eg har funne ut at det heile er bortkasta. Eg stiller opp til intervju og tek del i kampen mot dei. Men eg møter dei ikkje lenger til ope ordskifte. - Når eg høyrer på deg, kan eg ikkje fri meg frå å tenkja på at det er merkeleg at det britiske samfunnet godtek dette? - Vel, kollegaene mine har som Blakemore og eg familiar. Dei har sett kva som har hendt med oss. Stikk du hovudet opp, vert det kutta av. Politikarane på si side vert utsette for eit enormt press frå desse aktivistane, og når det gjeld den vanlege kvinne og mann, så veit dei lite om kvifor dyreforsøk er naudsynte. Korleis skulle dei gjera det, når vi forskarar ikkje går ope ut og fortel om alt det gode som skjer med grunn i dyreforsøk? Protestrørsla | Men alt er ikkje berre negativt. I 2006 kom den svært så skuleflinke, seksten år gamle Laurie Pycroft på ei tilfelleleg vitjing til Oxford frå heimbyen Swindon. Pycroft var med i ei gruppe regjeringa hadde dana for talentfulle skuleelevar, og hadde vorte undervist i mellom anna hjerneforsking. Medan han sat på ein kafé, vart ein av dei vanlege laurdagsdemonstrasjonane mot det nye laboratoriet haldne utanfor. Han vart så irritert at han stelte seg opp ved sida av med eit raskt samanraska banner til stønad for dyreforsking. Han skreiv om opplevingane sine på ein blogg han hadde laga. E-breva byrja å koma inn i tusental. Fire veker seinare, saman med Aziz og Stein, hadde han laga ei gruppe kalla Pro-Test, og desse heldt ein massedemonstrasjon nettopp i Oxford. Oppslutnaden var massiv. No har Pycroft droppa ut av skulen og driv organisasjonen på heiltid. Han er vorten svært populær i England. På spørsmål frå The Guardian om han ikkje ser at det Stein har gjort med apene sine, er forferdeleg, svarar guten slik: « Det er naudsynt. Lidinga til nokre få dyr kan auka livskvaliteten til tusenvis av menneske. Eg meiner det er heilt rettferdiggjort, særleg sett i ljos av at dei er odla fram for dyreforsking og ikkje er ville aper. » Det er vel ikkje naudsynt å seia at Stein er svært glad i Pycroft. - Eg kan ikkje seia anna enn at Aziz og eg meiner han er ein helt. Her kom den gåverike guten på ei tilfelleleg vitjing til Oxford og såg denne demonstrasjonen, og han byrja å ropa at "det er det reine tøv de held på med!" For eit mot. Takk vere han veit vi no at det er utruleg mange menneske der ute som stør oss og som vil læra meir om det vi held på med. No har òg stemninga ved Steins eiga avdeling endra seg til det betre. - Då Aziz og eg sette oss føre å gå ope ut, var vi lite populære. Ein kollega sende ut eit e-brev der det stod at vi var farlege og sette familiane til kollegaer i fare. Men då dei såg at vi lukkast og at opinionen byrja å verta mot desse aktivistane, snudde stemninga. Vi får no mykje stønad. Sluttappell | Til slutt har eg lova Stein å beda om pengar. Han har aldri hatt problem med å finansiera forskinga på Parkinsons, ei liding få menneske vil verta utsette for. Men dysleksiforskinga vantar pengar, og det endå om ti prosent av folkesetnaden lid av det. Om nokon kjenner nokon som vil gje pengar eller sjølv vil gje pengar: Gå inn på internett og søk på "Dyslexia Research Trust". Der finn de eit kontonummer. Og hugsa å taka tran og selolje. Om vi skal tru Stein, aukar det intelligensen og hjelper mot dysleksi og ei rad andre lidingar. Den ideelle trusten som fekk mest pengar i fjor frå den britiske folkesetnaden, var ein som vil gje aper eit betre liv, kunne The Guardian fortelja for tre veker sidan. Solnedgang for oljealderen | Somme søkjer tilflukt i etanol og biodiesel. Andre drøymer om hydrogen. Men dei som trur ein kan halde oppe dagens aktivitet med slike middel, har ikkje spurt naturlovene om kva som er mogleg, skriv Erik Solheim. Prisen på råolje er seks gonger så høg som for seks år sidan. I eit intervju med det tyske tidsskriftet Internationale Politik varsla nyleg sjefsøkonom Faith Birol i Det internasjonale energibyrået (IEA) at vi må vere budde på svært knappe og turbulente oljeforsyningar framover, og høge prisar. World Energy Outlook, den årlege publikasjonen frå IEA, spår i 2007-utgåva at oljeutvinninga kan falle med rundt 4 prosent i året. Det er ikkje meir enn eit par år sidan IEA avviste alt snakk om nokon topp i oljeutvinninga før bortimot 2030. No er dei altså komne på sterkt reviderte tankar. Stadig meir fakta tilseier at verda står på kanten av eit enormt energiproblem som ingen har noka løysing på. Hubberts Peak | Marion King Hubbert var namnet på ein amerikansk oljegeolog som i 1950-åra vart skubba ut av det gode selskapet fordi han hevda at oljeproduksjonen i USA ville nå toppen i 1970. Det King Hubbert gjorde, var å studere ei rekkje oljebrunnar med statistiske metodar. Han kom til at frå starten stig utvinninga frå eit felt kvart år til dess halvparten av reservane er tømde. Etter ein platåfase fell så produksjonen, først raskt og så seinare. Toppen går no under namnet "Hubberts Peak". USA nådde toppen av den innanlandske utvinninga nettopp i 1970, som Hubbert hadde hevda. Det har nesten gått mange hus forbi at på norsk sokkel kulminerte oljetappinga i 2000 og har etter det falle over 30 prosent. Sjølv det optimistiske Oljedirektoratet har ikkje anna å by enn kurver som peikar bratt nedover. Russland fekk nedgang etter 1987, men har rett nok henta ut meir igjen dei siste åra. For Midtausten er prognosen nedgang frå 2015. Om utviklinga er usikker i detalj - gapet mellom ein veksande etterspurnad og tilgangen på olje er i vekst. Leitesjefen | Colin Campbell kom til Stavanger som leitesjef for Amoco i 1980. No leitar den pensjonerte oljegeologen etter personar som vil høyre kva "Hubberts peak" har å seie om tilgangen på olje i verda. Dei verkeleg store felta var oppdaga før 1970. Etter 1981 har verda kvart år brent opp meir olje enn det som er oppdaga i nye kjelder. Colin Campbell møtte oppfatningar som minner om stemninga då glasa velta i salongane på Titanic: Skipet kan ikkje søkke. I 2000 fekk Campbell ideen til organisasjonen ASPO (Association for the study of Peak Oil and Gas), eit nettverk av geologar, økonomar og andre fagfolk som arbeider med å spreie opplysningar om at verda står framfor ei dramatisk endring når etterspurnaden blir større enn tilgangen på olje. Fleire meiner dette punktet alt er passert. I alle år har vi fått høyre at med dagens forbruk er det olje nok for mange tiår. Dette har vore konsekvent misvisande fordi "dagens forbruk" var passert dagen etter. Uttaket steig, og spåkonene måtte bomme. Børsøkonomane har alltid hatt vanskar med å tenkje seg at det kan bli knapt med råvarer, og dei har ført lite innsikt til saka. Lenge kom det stadig meldingar om nye funn, og det var lett å slå seg til ro med at slik ville det halde fram. Men det er altså 27 år sidan forbrukskurva tok farvel med kurva over nye funn. For tida fyrer verda av 3 - 4 gonger så mykje konvensjonell olje som ivrige geologar greier å oppdage i nye felt. Kurva over oljealderen kan kome til å minne om ei flaggstong på flat mark. Raskt opp og raskt ned. Freistinga har sjølvsagt vore stor. Olje er ei eineståande energikjelde. Konsentrert, ufarleg, lett å transportere og brukande til mykje. Vår eksploderande økonomi går på eksplosjonsmotorar, og dei går alle på olje. Kolet dreiv den første storindustrien, dei første toga og dampskipa. Det vart mogleg å kombinere industriell vareproduksjon med handel i stor stil, ei kopling som skapte enorme rikdomar. Etter kvart tok oljen over det meste av transporten. Kolet dreiv industrialiseringa, oljen driv globaliseringa. Som stasjonær drivkraft er mange energiformer brukande, men til dagens tempo og volum i transporten av varer og personar har vi i realiteten ikkje noko alternativ til olje. Ikkje i mengder som monar. Konsentrert solenergi | Med unnatak for nokre avgrensa reservar av radioaktive stoff får jorda all tilgjengeleg energi frå sola. Oljen er solenergi som er samla gjennom millionar av år, og uhyre konsentrert. Den solenergien vi kan få tak i direkte, er spreidd i vêr og vind, og det skal svære areal til for å fange noko som monar i vårt enorme sluk. Nokre søkjer tilflukt i etanol og biodiesel som svar på klimaproblemet med bilparken. Andre drøymer om hydrogen. Dei som snakkar om å halde oppe dagens aktivitet med slike middel, har ikkje spurt naturlovene om kva som er mogleg. Europa og USA brende 700 millionar m3 bensin i 2006. På same tid var etanolproduksjonen i verda 50 millionar m3, fortel den nordiske Kraftjournalen. For ei tid sidan gjekk 20 prosent av maisarealet i USA til etanol, som var nok til å drive to av hundre bilar. 98 av 100 bilar måtte framleis ha fossilt drivstoff. Det amerikanske miljødirektoratet kom jamvel til at klimagassutsleppa hadde vore mindre om bilane hadde gått på vanleg bensin, fordi etanolproduksjonen kostar så mykje fossilt brensel. Nettoenergien av etanol er bortimot null. Seinare har fleire enda med liknande konklusjonar. Den svenske forskaren Torbjørn Rydberg rekna ut at om dei dyrka kveite til etanol på alt svensk åkerareal, ville dei få nok til å drive ein av ti bilar. I Malaysia går regnskogen opp i røyk etter kvart som eksporten av palmeolje stig. Kunnskapsløysa | Biobrensel og hydrogen har framleis ei høg stjerne som miljøtiltak. Det må kome av at kunnskapen er undermåls. Problemet med hydrogen som drivstoff er at det kostar enorme mengder energi å framstille denne gassen. Ved elektrolyse og alt anna som må til, forsvinn rundt 80 prosent av energien, og vi sit att med 20 prosent av den elektriske krafta som hydrogen til å drive bilen med. I gasskraftverk med CO2-handtering går meir enn 50 prosent av gassenergien tapt under omdanninga til elektrisitet. Det vil seie at under 10 prosent av energien i gassen kjem på tanken i form av hydrogen. Dette minner mistenkjeleg om energisløsing. Når den fossile flammen dovnar under ballongøkonomien vår, går det nok ut over oppdrifta. Spørsmålet er kor rask og alvorleg nedturen blir. Ingen har presentert den energikjelda som kan ta over jobben når oljepumpene står der i solarglad. Som ein illustrasjon på dimensjonane har nokre rekna på kor mange menneske som skal til for å utføre det arbeidet dagens oljeforbruk utrettar i verda. Det lågaste talet eg har sett, er 22 milliardar slavar i sving døgeret rundt. Kunnskapen om at tilgangen på olje er i unnarennet, går over verda i aviser, i bøker og på nettstader. Flyselskap kjempar mot raude tal under stigande kostnader til drivstoff. Realitetane er nok i ferd med å gå opp for fleire. Men dei som spør etter politisk handling, har framleis størst sjanse til å finne dei ansvarlege på dekket av Titanic. Erik Solheim er tidlegare leiar i Naturvernforbundet. Statsmann på direkten | Carl I. Hagen er fjernsynsalderens Johan Sverdrup. Carl I. Hagen dreg seg attende etter ein eineståande karriere i norsk historie. Frå ein marginal posisjon utanfor alt som vart godteke i norsk politikk, rydda han vegen fram til å verta leiar for det nest største partiet i landet, som han sjølv bygde opp. Framstegspartiet vart ikkje berre ein ny maktfaktor i norsk politikk. Carl I. Hagen fekk snudd om på kva som er tillate og ikkje tillate i det politiske ordskiftet, og kva for meiningar som det er mogeleg å hevda utan å setja seg sjølv utanfor. Avgangen hans kjem samstundes som verket er fullenda. Når Høgre vil gå til val på eit "borgarleg" regjeringsalternativ som også femner om Frp, er det politiske landskapet i Noreg vorte slik målet var for Hagen. Det er berre Johan Sverdrup det er råd å jamføra dette med. Sverdrup byrja som ein einstøing, marginal i høve til dei etablerte maktstrukturane. Men han bygde støtt og sikkert opp ei brei folkerørsle ikring seg som vart til Noregs fyrste parti. Han fekk endra førestellingane om korleis politikk skulle drivast og kva for standpunkt det var moralsk akseptabelt å hevda. Og han dreiv gjennom ei stor konstitusjonell endring. All makt i fjernsynet | Kan Carl I. Hagen også notera seg som opphavsmann til ei konstitusjonell endring? Eg vil seia ja. Sverdrups tanke var at "all makt skulle samlast i denne salen" - regjeringa skulle møta i Stortinget, såleis at makta vart liggjande i hendene på dei folkevalde. Med Carl I. Hagen er endå ei statsmakt samla i den same salen - men det er knapt lenger stortingsalen det er nokon vits å samlast i. Det er i staden TV-studioet. Der har Hagen briljert - og dominert - som berre Sverdrup greidde å gjera det i stortingssalen i 1870- og 80-åra. Etter som fjernsynet tok over som forum for den politiske debatten, har det kome ei ny form for "folkestyre". No er folket sjølv til stades i heile den politiske prosessen, og det politiske spelet går "på direkten". Meiningsmålingane har teke over for val. Dette er ikkje berre Carl I. Hagens verk. Men Sverdrup var ikkje åleine om å skapa om politikken på 1800-talet heller. Framvoksteren av dagspressa var ein grunnleggjande føresetnad, og likeins framvoksteren av rada av friviljuge foreiningar som gav eit politisk talent som Sverdrup eit nytt register å spela på. Spel på kjensler | Carl I. Hagen kan ikkje forståast utan fjernsynet. Fjernsynet braut maktmonopolet til dei politiske partia og avisene som var knytte til dei. Radioen var statsmonopol, og den kunne aldri få det same emosjonelle gjennomslaget som fjernsynet. Fjernsyn er film. Det er kjensler - ikkje sakleg informasjon - som når fram til tilskodaren. Dette vart ein arena som ikkje nokon norsk politikar har greidd å nytta betre enn Carl I. Hagen. Og fjernsynet elska han! Konkurranse i eteren vart til konkurranse kanalane imellom om å få Carl I. Hagen til debattprogrammet om kvelden. Konsumentpartiet | Mange TV-journalistar hatar Hagen, likevel har dei retta mediet sitt etter stilen hans. Kvifor? Fordi Hagen greier å nå fram til den sjåaren som fjernsynet vil nå fram til - den "vanlege mannen". Mannen som ikkje har makt, men likevel all makt. Til dømes makta til å skru over til ein annan kanal. Fridomen var det sentrale i Johan Sverdrups politiske vokabular. Fridomen er viktig for Carl I. Hagen. Fridomen for Sverdrup var arven frå Europa og revolusjonsåret 1848. Fridomen for Hagen har 1968 som føresetnad. Bodskapen frå 1968 var at fridom er å gjera kva ein sjølv vil. Og for fyrste gong i historia vart det mogeleg å gjera det. Veljarane til Carl I. Hagen er den fyrste generasjonen i landet vårt som har hatt pengar og fritid til å gjera det dei vil. Og den fyrste som ikkje har funne det naudsynt å ta omsyn til moral og religion - meir enn dei sjølve ville. Sverdrup omtala seg sjølv som "Forretningsfører for de store Nødvendigheder" - eit instrument for vokster og framsteg, bore oppe av eit ideal om eit nytt samfunn. Framstegspartiet er ikkje noko parti for framsteg. Det har ingen framtidsvisjon. Det er partiet for konsumentsamfunnet. Fridomen er valfridomen for den einskilde. Det er bodskapen som Carl I. Hagen lét etter seg. John Peter Collett er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Løgn eller gløymsle | Ein statsråd kan lyga om eitt einaste tema: Om regjeringa med det fyrste kjem til å devaluera krona eller ikkje. Då har ein finansminister både rett og plikt til å lyga. Deretter er det beint stopp - og ein får bruka det slitne uttrykket "ingen kommentar" om ein ikkje vil eller kan gje att fakta. Tromsø-saka er i utgangspunktet ei fillesak. Åslaug Haga sa kven Senterpartiet meinte burde få OL - det var svært uklokt - men det stod i partiprogrammet og var ikkje noka overrasking. Og VG hevdar at Jonas Gahr Støre har sendt ein SMS som provar at han engasjerte seg for Tromsø som OL-by. Men Støre nektar for dette. Vi må difor tru han på det og gjera oss ferdige med SMS-saka. Det bør vi òg gjera med Haga-saka. Haga har rett nok uttala seg så klossete at ein undrast på om ho slår ei kvit løgn. Konfrontert med ein TV-debatt på NRK 17. februar i fjor får Brennpunkt-redaksjonen fram at ho sa ting då som ho i dag nektar for at ho har gjort. Men det kan like gjerne tyda på at ho har gløymt kva ho har gjort, som at ho lyg. Medvite å nekta for noko som ein har sagt på TV, er det ingen som gjer. Saka er for uviktig til at det er noko meir å masa om. Tvilen må koma tiltalte til gode. Bill Clinton har sagt at dei største politiske tabbane gjorde han under sterk mangel på søvn. Media tek ikkje omsyn til at statsrådar lever under eit ekstremt arbeidspress. Det er berre arbeid og lite søvn månad etter månad. At ein då ikkje alltid hugsar rekkjefølgja på ting som skjedde, er sjølvsagt menneskeleg. I Noreg rapporterer og fokuserer ikkje media på dei private feilskjera til politikarane. Difor vert det meir merksemd kring spørsmål om integritet og om ein kan ta ein politikar for å tala usant - same kor bagatellmessig saka måtte vera. Det må politikarane ta høgd for. Fylkesrådmannen vil ha gigantlina i jordkabel | Fylkesrådmann Jan Øhlckers meiner at både den store 420 kV-lina og eksisterande 132 kV liner bør leggjast i kabel, der gigantlina skal følgje eksisterande høgspenttraséar. Inkonsekvent: Jan Øhlckers meiner det er naturleg å reagere på at Statnett no vil leggje kraftlinjetraséar gjennom område staten sjølv har verna. I bakgrunnen fylkesordførar Nils R. Sandal (Sp). Foto: Helge Johnsen. Dette bør spesielt vurderast i område som Førde, Naustdal, Flora, Bremanger og Eid, meiner fylkesrådmannen, før fylkesutvalet 4. juli skal kome med sine synspunkt på den planlagde kjempe-kraftlina mellom Indre Sogn og Sunnmøre. Urealistisk | Fylkesrådmannen ser det som urealistisk å krevje at heile den store 420 kV lina skal leggjast i jordkabel, slik einskilde har teke til orde for. Derimot meiner han at politikarane må be om å få vurdert løysingar der deler av lina gjennom fylket blir lagt under bakken. Øhlckers meiner det også bør vurderast kabling av andre linjestrekningar i sentralnettet med lågare spenningsnivå, spesielt i område der den nye lina vil følgje eksisterande traséar for 132 kV liner - til dømes gjennom Førde, Naustdal, Flora, Bremanger og Eid. Alternativa i vest | Fylkespolitikarane får ikkje noko klart råd om traséval frå fylkerådmannen. Men Øhlckers meiner det må leggjast stor vekt på langsiktig nærings- og samfunnsutvikling for fylket, når dei endelege vala skal gjerast. Då vil dei vestlegaste alternativa etter hans syn dekkje dei framtidige behova best. Samstundes ser fylkesrådmannen ein miljøpolitisk inkonsekvens i at Statnett no foreslår fleire linjealternativ som kryssar verna vassdrag: - Fylkeskommunen gjekk i si tid imot vern av Gaularvassdraget og støtta Naustdal kommunes arbeid mot vern, til sentrale styremakter gjorde vernevedtak i februar 2005. Fylkesrådmannen har difor forståing for og meiner det er naturleg å reagere på at statsforetaket no ønskjer å leggje nye kraftlinjetraséar gjennom det same området, skriv Jan Øhlckers. Brann i båt ved Svanøy | Fire personar var om bord i småbåten då påhengsmotoren tok fyr. Politiet fekk melding om hendinga like etter klokka tre natt til søndag. Båten låg utanfor Svanøybukt på Svanøya. Kom seg over i andre båtar | Det var fleire båtar i området, og dei fire passasjerane kom seg over i andre båtar. Elden vart sløkt med brannsløkkingsapparat. Fann igjen stolen båt | Seinare på natta vart politiet varsla om at to personar hadde stole ein liten, open plastbåt med påhengsmotor, og ein bensintank frå ein anna båt, på Solheim i Florø. Båten vart funnen igjen langs land mellom Solheim og Brandsøy. Forholdet vert etterforska vidare ved Flora politistasjon, melder operasjonssentralen i Sogn og Fjordane. Imponerte under Baltic Cup | Yngve Apneseth klinka til med tre nye personlege rekordar i vektløfting. Slo til: Yngve Apneseth fekk god klaff under Baltic Cup, og sette tre nye personlege rekordar. Foto Rune Fossum Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Saman med vektløftarstjerna Ruth Kasirye var det Yngve Apneseth som leverte dei mest imponerande norske resultata under Baltic Cup i finske Pori. Tre nye persar | Medan Kasirye sette ny nordisk rekord samanlagt, nytta Apneseth høvet til å forbetre alle sine tre personlege rekordar. - Det var eit bra resultat. Eg er godt nøgd, seier Tambarskjelvar-løftaren. Pers med fem kilo i rykk | Han løfta i klassen 56 - 77 kilo, og vart ståande med eit samanlagtresultat på 258 kilo - ny personleg rekord med åtte kilo. I rykk greidde Apneseth 117 kilo, og sette ny personleg rekord med fem kilo. I støt enda han opp med 141 kilo, ny rekord med éin kilo. Slo Kvame på kroppsvekt | Han slo dermed lagkameraten Steinar Kvame på lettare kroppsvekt. Også Kvame greidde nemleg 117 kilo i rykk og 141 kilo i støt i den same klassen som Apneseth. - Det var moro å slå Steinar, kommenterer Apneseth. Baltic Cup er ein lagkonkurranse med fleire nasjonslag i aksjon. Dei endelege resultata frå konkurransen er ikkje klare. Har statistikken mot seg | I kveld er det toppoppgjer i 1. divisjon. Men Sogndal har ikkje taket på Haugesund... Klar for heimbyen: Karl Oskar Emberland skal forsvare tabelltoppen i heimbyen Haugesund. Foto Asgeir Årdal Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Sogndal spelar søndag kveld borte mot FK Haugesund, i det som er rundens toppkamp i Adeccoligaen. Berre to poeng skil laga, og med siger tek Haugesund over tabellteten. Sjekk tabellen i 1. divisjon. Haugesund har taket | Samstundes syner statistikken at det er jamt i oppgjera mellom laga. Dei har møtt kvarandre 19 gongar tidlegare; Sogndal har vunne åtte, Haugesund har ti sigrar medan éin kamp har enda uavgjort. Men: På Haugesund stadion har heimelaget taket på sogningane: Sju av elleve kampar har enda med heimesiger. I fjor vann Haugesund 2 - 0 i tilsvarande oppgjer. Du finn meir statistikk her. Slik startar Sogndal | På den andre sida: Det er berre litt over ei veke sidan Karl Oskar Emberland og mannskapet vann 2 - 1 same stad - men då i cupen. Du kan følgje oppgjeret live her. Sogndal startar truleg slik: Leciejewski - Nadolski, Christensen, Grorud, Elvis - Furebotn, Lubieniecki, Bolseth, P. E. Flo - U. Flo, Dale. PS: Karl Oskar Emberland var framfor sesongen ønskt som trenar for FK Haugesund. Han valde å bli i jobben i Sogndal. I ferd med å få dårleg tid | Øyvind Strømmen Kjerpeseth fekk det ikkje til å klaffe i Världsungdomsspelen. No har han press på seg for å komme til junior-EM. I motvind: Øyvind Strømmen Kjerpeset er framleis halvsekundet bak EM-kravet for juniorar på 400 meter hekk. Foto Asgeir Årdal Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Strømmen Kjerpeseth sprang inn til tida 54,40 på 400 meter hekk under Världsungdomsspelen i Gøteborg på fredag. Det er litt over halvsekundet bak kravet til junior-EM, som er på 53,75 sekund. Her er resultata frå Världsungdomsspelen. For mykje motvind | - Det gjekk dessverre ikkje vegen no heller. Det var litt for mykje motvind, seier Florø-leiar Rune Osa. 17-åringen passerte 200 meter på 24,7 - men så vart det tungt på den siste halvdelen. No har han berre to veker på seg for å kvalifisere seg til junior-EM. - God for 53,00. - Han har nokre moglegheiter til. Vi får sjå om vi kan finne nokre passande stemne. Men han har litt dårleg tid, seier Osa. - Men han er god nok? - Javisst er han det. Eg meiner han er god for 53 blank, seier Florø-leiaren. Florø hadde også Steinar Kleppe i aksjon under Världsungdomsspelen. Kleppe tok andreplassen i slegge med eit kast på litt over 57 meter. Raad sette nye rekordar | Gloppens Trude Raad viste at ho har forma inne med å vinne konkurransen med eit lengstekast i slegge på 61,28 meter. Med det sette ho også ny stemnerekord i J19-klassen. Dagen etter sette ho ny personleg rekord og stemnerekord i diskos med 49,18 meter. No kan juniornorgesrekorden til Grete Etholm vere i fare, skriv GFIL på nettstaden sin. Les saka her. Marte Rygg Årdal tok andreplassen i J17-klassen med 50,05 meter i slegge. Vann NM i køyring | Monica Stubseid (42) frå Skilbrei vann to av tre deløvingar i norgesmesterskap i køyring med hest, og stakk dermed av med sigeren. - Det er herleg! Monica Stubseid (42) stakk av med tittelen norgesmeister | Foto Asgeir Årdal Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Frå torsdag til søndag har det vore norgesmesterskap i køyring på Mo. Totalt var det 5 deltakarar i NM-klassen, blant dei Monica. To vart eliminerte undervegs. Deltakarane har vore gjennom tre deløvingar: Dressur, maraton og presisjon. - Eg kom på fjerde plass på dressur, men eg vann maraton. Då var det ganske likt. Men i dag vann eg presisjon, og då tok eg dei. Herleg! seier Stubseid som er strålande nøgd med den nye tittelen, noregsmeistar. Ho vil også dele æra med Stein Ove Skilbrei, som stod bakpå vogna og hesten, Torgar. Men NM er ikkje heilt over for Stubseid sin del endå. Onsdag er det nemleg NM fjordhest. - Eg skal vere stemneleiar på NM fjordhest, så no er det rett i gong med det. Dramatiske sjukehusomleggingar | Dei tilsette ved sjukehusa vart informert klokka åtte. Klokka åtte fredag morgon vart det halde allmøte for dei tilsette ved dei tre sjukehusa i fylket, der leiinga i Helse Førde presenterte sitt framlegg til ny strategiplan for føretaket. Biletet er teke frå allmøtet ved Førde sentralsjukehus i dag tidleg. Klokka åtte i dag vart det halde allmøte ved både Førde sentralsjukehus og lokalsjukehusa i Lærdal og på Nordfjordeid. Der presenterte leiinga i Helse Førde sitt framlegg til ny strategiplan for føretaket. Planen legg etter det Firda har grunn til å tru opp til grunnleggjande endringar i sjukehusstrukturen. Truleg blir det lagt fram fleire alternativ. Eitt av desse kan ventast å gå ut på omlegging av dei to lokalsjukehusa i retning av distriktsmedisinske senter, med sterkare samling av spesialistfunksjonane ved Førde sentralsjukehus. Statsråden | Klokka 10 startar etter planen dialogmøtet der statsråd Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap) møter ordførarar og fylkespolitikarar frå heile fylket, og der også toppleiinga i Helse Vest blir til stades. Her blir strategien og omstillingstiltaka for Helse Førde hovudtema. Første punkt på dagsorden er at statsråden skal snakke om omstilling og samhandling. Klokka 10.30 presenterer styreleiar Clara Øberg og nestleiar Jorunn Ringstad Helse Førdes høyringsutkast til strategi og omstillingstiltak. Ordførarane | Etter lunsj blir det ein og ein halv times dialogmøte med ordførarane i fylket, med KS-fylkesleiar Olav Lunden som møteleiar. Deretter møter statsråden aksjonsgrupper som kjempar for høvesvis Nordfjord sjukehus, Lærdal sjukehus og Førde sentralsjukehus, før ho dreg til Førde sentralsjukehus for besøk og omvising. Snøfall skaper vanskar | Snøras, stengde vegar og innesnødde bilar. I løpet av natta har det komme store mengder snø i fylket, og noko som har gitt store utfordringar i morgontimane. Har du bilete eller opplevingar frå snøfallet som du ønskjer å dele med lesarane av firda.no, send dei på epost til redaksjon@firda.no eller som sms til 2005 (skriv fitips i tekstfeltet). Du kan også skrive i kommentarfeltet under artikkelen. Riksveg 611 mellom Stavang og Naustdal er mellombels stengt på grunn av snøras ved Redalsgrend. Dette vart rapportert om frå Statens vegvesen klokka 07.28 fredag morgon. Riksveg 13 over Vikafjellet er mellombels stengt på grunn av uvêr. Sjå alle vegmeldingar for fylket. I tillegg har firda.no fått rapportar frå fleire om store vanskar med å komme seg fram med bilen i morgontimane. Bilane står innesnødde, og når det er måka rundt dei, har det vore utfordringar med å komme seg fram på vegane. Frå Florø vert det opplyst om at det har komme ein halv meter snø i løpet av natta. - Det tyngste og viktigaste helsemøtet i fylket si historie | Styreleiar i Helse Vest Oddvar Nilsen helsar helseministeren velkomen til Førde | Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er på plass i Førde til det som blir omtalt som det tyngste og viktigaste helsemøtet i Sogn og Fjordane si historie. Minuttar etter at dagens møte har starta på Sunnfjord Rica Hotel, er møtesalen full av ordførarar, fylkespolitikarar, sjukehusaksjonistar og helsetoppar som deltek i dagens møte. - Viktigaste i fylket | I dag blir strategi- og omstillingsarbeidet til Helse Førde med statsråd Anne-Grete Strøm-Ericsen til stades, presentert. Styreleiar Oddvar Nilsen innleia for kort tid sidan møtet, eit møte han omtalar som det tyngste og det viktigaste helsemøtet i fylket si historie. Les også: Dramatiske sjukehusomleggingar og Fødande nordfjordingar kan berge avdeling i Volda | Like etter kom helseministeren på bana og ho tek no for seg samhandlingsreformen og bakgrunnen for den. Legg fram høyringsutkast | Seinare blir høyringsutkastet til strategi- og omstillingstiltak presentert av styreleiar Clara Øberg og nestleiar Jorunn Ringstad. Ordførarane kjem på bana etter lunch før dagens møte blir avslutta med at sjukehusaksjonistane får eit kvarter kvar for å seie sitt til helseministeren. Informerte tilsette | Klokka åtte fredag morgon vart det halde allmøte for dei tilsette ved dei tre sjukehusa i fylket, der leiinga i Helse Førde presenterte sitt framlegg til ny strategiplan for føretaket. Planen legg etter det Firda har grunn til å tru opp til grunnleggjande endringar i sjukehusstrukturen. Truleg blir det lagt fram fleire alternativ. Eitt av desse kan ventast å gå ut på omlegging av dei to lokalsjukehusa i retning av distriktsmedisinske senter, med sterkare samling av spesialistfunksjonane ved Førde sentralsjukehus. - Ei grense for kor mykje vi kan bruke ostehøvelen | Styret i Helse Førde legg fram forslag til ny strategiplan. Nestleiar i Helse Førde-styret Jorunn Ringstad presenterer no høyringsutkastet til helseføretaket under helsemøtet i Førde. Styreleiar Clara Øberg i Helse Førde legg fram forslag til ny strategiplan for Helse Førde saman med nestleiar Jorunn Ringstad i styret. - Vi har utarbeidd ulike modellar, seier Øberg. Ho understreka raskt at det ikkje var gjort kutt for ruspost og ambulansetenesta i nokon av modellane. - I valet av strategiplan er det også viktig å leggje til rette for at folk skal ha lyst til å jobbe i Helse Førde, seier Øberg. Utfordringa til Helse Førde, er etter styret si meining at føretaket innan 2012 må redusere kostnadene med om lag 150 millionar kroner. - Det er eit lite helseføretak og det er ei grense for kor mykje vi kan bruke ostehøvelen, seier Jorunn Ringstad. Ho trekkjer fram at dei store økonomiske underskota gjer at føretaket manglar økonomiske midlar til å investere i nødvendig utstyr. Difor kan dei ikkje halde fram som i dag | Her er sjukehusmodellane som vart forkasta | Styringsgruppa vurderte to modellar som vart forkasta. På biletet Clara Øberg (t.v.), Jorunn Ringstad og Jon Bolstad. Clara Øberg er klar på kva som er viktig for framtidas helsetenester i Helse Førde under dialogmøtet som no går føre seg i Førde. Stabile fagmiljø og nære helsetenester | - Trygge og nære helsetenester, gode akuttmedisinske ressursar, kompetente, robuste og stabile fagmiljø. Slik er krava til modellen for helseføretaket i framtida, seier Øberg under dialogmøtet der helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen deltek. - Vi må også ha ein sunn driftsøkonomi med evne til fornying og investering, seier Øberg og legg til at ho er sikker på at den beste måten å få fred på er å ha budsjettet i orden. - Vi får ikkje fred før vi har pengar som rekk til det dei skal, seier Øberg. Fleire modellar | Fleire modellar har vore oppe til vurdering før dagens møte. I modellane som blei lagt fram er ruspost inne i alle modellane. Også ambulansetenesta er uendra, streka Øberg under. - Vi har sett på modellar som vi har forkasta. Vi har vurdert dagens modell som eit alternativ med ei vidareføring av sentralsjukehuset i Førde og to lokalsjukehus. Men denne modellen opprettheld ikkje eit robust fagmiljø og god økonomi, fortel Jorunn Ringstad, nesteleiar i styret, og legg til at dei går med 87 millionar i negativt driftsresultat. - Ikkje berekraftig | - Om vi held fram med denne modellen, er den ikkje berekraftig, seier Ringstad. Ein annen modell har også har blitt forkasta, er ein modell med lokalmedisinsk senter i Indre Sogn, eit sentralsjukehus og Nordfjord sjukehus. Dei to modellane blei forkasta fordi det blir eit for spreidd fagmiljø og utvikling som ikkje er berekraftig. - Tøff erkjenning | - Det var ei tøff erkjenning å sjå at vi har ein struktur som ikkje er berekraftig i framtida, sa Ringstad då ho forklarte bakgrunnen for kvifor det blir endringar i Helse Førde. - Vi får beskjed av Helse Vest om å gi innbyggjarane i fylket gode helsetenester. Men det må vi erkjenne at vi ikkje har fått gjort til no. Vi har fått særbehandling av Helse Vest, men no er det slutt. Vi i styret må erkjenne at vi ikkje kan halde fram slik vi har gjort, sa nestleiar Jorunn Ringstad. 2000 innspel | Clara Øberg fortel at dei fekk inn 2000 innspel før dei la fram høyringsutkastet som blei lagt fram fredag. Dei fleste innspela gjekk på kompetanseutvikling, ekstern / intern samhandling, god ressursutnytting, gode og anerkjente fagmiljø, trivsel og godt arbeidsmiljø. Vil leggje ned Eid og Lærdal | Styringsgruppe tilrår to lokalmedisinske senter og eitt sentralsjukehus. Clara Øberg og Jorunn Ringstad i Helse Førde- Førde-styret presenterte modellane dei forkasta - og kva slags modellar dei vil gå for, i dagens møte. Styringsgruppa som har utarbeidd framlegg til ny strategiplan for Helse Førde, har lagt fram tre alternative modellar som vart presenterte på dialogmøtet med helseministere i Førde fredag føremiddag. Dei tre modellane | Den første modellen inneber sentralsjukehus i Førde og lokalmedisinske senter på Nordfjordeid og i Lærdal. Modell to inneber eitt sentralsjukehus i Førde og avvikling av sjukehusa på Nordfjordeid og i Lærdal, utan å gjere dei til lokalmedisinske senter. Den tredje modellen som er vurdert, er å gjere alle sjukehusa om til lokalsjukehus og såleis gjere Førde sentralsjukehus om til Førde sjukehus. Framlegga til ny strategiplan vart lagt fram av styreleiar Clara Øberg i Helse Førde og nestleiar Jorunn Ringstad i styret. Skal vedtakast i mai | - Styringsgruppa har komme fram til at vi tilrår modell ein, med sentralsjukehus i Førde og lokalmedisinske senter på Nordfjordeid og i Lærdal, seier Øberg. Forslaga til ny strategiplan skal no ut på høyring, og høyringsfristen er sett til 19. april. - Deretter skal strategiplanen vedtakast av styret i Helse Førde 27. mai, og deretter sendast vidare til styrebehandling i Helse Vest før sommaren 2010, seier Øberg. Reduserer 230 årsverk | Den modellen som styringsgruppa har valt å gå for, inneber ifølgje berekningane eit positivt driftsresulatet på 47 millionar kroner. Det vil samstundes innebere at 230 årsverk vert reduserte. Innhaldet ved dei lokalmedisinske sentra vil blant anna vere dagbehandling, poliklinikk, eit team for lindrande behandling, geriatriteam og rehabiliteringsteam. Det kan også bli aktuelt med interkommunale tenester som interkommunal legevakt med sengepost, observasjonspost, rehabilitering og opptrening. - Dersom vi går i samarbeid med kommunane vil mange av dei som mister jobben ved reduseringa av årsverk få nye jobbar interkommunalt, seier Øberg. Fødslar ut av fylket | Ho la til at Førde sentralsjukehus etter denne modellen ikkje vil verte skåna for omstillingar. - Det er behov for omstillingar og investeringar så det berre knakar i Førde, seier Øberg. Med denne modellen påpeikar styringsgruppa at det er behov for samarbeid med naboføretaka om fødslar, der området nord for Nordfjorden orienterer seg mot Volda og sør for Sognefjorden mot Bergen | Dei to andre modellane | Ifølgje styringsgruppa ville modell to med eitt sentralsjukehus og nedlegging av lokalsjukehusa på Nordfjordeid og i Lærdal, innebere eit positivt driftsresultat på 50 millionar kroner og 230 reduserte årsverk. Modell tre med tre lokalsjukehus vil gje negativt driftsresultat på 10 millionar kroner og 260 reduserte årsverk. Trur ikkje det blir demonstrasjonar | Aksjonsleiar frå Nordfjord trur alle vil leggje godsida til. Svein Hansen er sjukehusforkjempar frå Nordfjord. - Eg vil setje meg grundig inn i dette før eg feller ein endeleg dom, seier lokalsjukehusforkjempar Svein Hansen frå Nordfjordeid. Han meiner det førebels ikkje er grunnlag for å uttale seg bombastisk i verken den eine eller den andre retning. - Det er viktig å høyre kva legane har å seie til dette. Det er dei som sit nærast pasientane, seier Hansen. Han håper alle partar vil leggje godsida til for å finne ei løysing. - Eg trur ikkje det bli demonstrasjonar i denne omgang, seier Hansen | Overraska over nedlegginga | Lærdals-ordførar Arne Sanden: - Vi får ei utfordring om det går som styringsgruppa vil | Ordførar Arne Sanden i Lærdal. Lærdal-ordførar Arne Sanden hadde ikkje venta styringsgruppa sitt framlegg på dagens dialogmøtet i Førde om eit sentralsjukehus og nedlegging av lokalsjukehusa på Eid og i Lærdal. - Overraska | - Eg er overraska over det som kjem fram i dag, innleia Sanden då han stod på talarstolen under møtet som går føre seg i Førde no. Ordførarane fekk 1 time til å seie sitt til om styringsgruppa i Helse Førde sitt framlegg til ny sjukehusmodell | - Vi må ha klargjort kva slags helsetilbod vi skal ha i fylket, og eg håper det blir klargjort i den kommande prosessen. Behovet for endringar er nemleg til stades, streka ordføraren over. - Når eg seier at eg er overraska over framlegget, så har det med at eg naturlegvis har hatt forventingar til at vi skal kunne oppretthalde dei spesialisthelsetenestene ved Lærdal sjukehus - også etter at prosessen var gjennomført. Men eg ser at styringsgruppa legg opp til noko anna, seier Sanden. - Ei utfordring | Han fortel at han helser samhandlingsreforma velkommen, men vil ikkje seie ja takk til at Lærdal mister spesialisthelsetenestene i Lærdal. - For oss blir det ei utfordring om det blir som styringsgruppa vil, streka Lærdals-ordførar under. Helle: Håpar Helse Førde får køyre opplegget | Arve Helle, ordførar i Fjaler, Førde-ordførar Nils Gjerland og Eid-ordførar Sonja Edvarsen og Roger B. Silden i Vågsøy kommune har så langt vore på talarstolen for å seie sitt til helseministeren og dei andre frammøtte i salen. - No ventar eg at Helse Førde får køyre opplegget sitt og at det ikkje blir for mykje innblanding frå staten. Det har vi dessverre sett litt for mykje av tidlegare, seier Arve Helle. Dette sa dei andre ordførarane: Nils P. Støyva, ordførar i Stryn: - Det vi får framlagt i dag til den aktuelle sjukehusmodellen, er ikkje nok. Vi treng meir kjøt på beina for å seie ja og amen til dette, sa Støyva. Jølster-ordførar Gerd Dvergsdal sa med glimt i auget at dei er glade for at dei i alle fall får behalde ambulansetenesta i kommunen, og streka under at Jølster no håper på samarbeid med HAFS-kommunen med tanke på samhandlingsreforma. Aud Kari Steinsland, ordførar i Askvoll, rosa styringsgrupper for arbeidet dei har gjort. - No må dei berre få all støtte for å gjennomføre prosessen, sa Steinsland. Einar Målsnes, ordførar i Balestrand meiner geografi ligg i botnen for svært mykje av motstanden mot endringane. - Men den akutten beredskapen er til stades når vi har ambulansetenesta, så eg er glad for at dagens ordning i ambulansetenesta blir som den er, sa Målsnes og la til: - Men vi må også ta med oss at Sogn og Fjordane er ein liten del av Norge AS. Vi er på storleik med Åsane og Bærum, så det bør vi tenkje på når vi krev ein del av kaka, sa Målsnes. Nærleiken til fødetilbod er viktig for Årdal, understreka Arild Ingar Lægreid, ordførar i Årdal frå talarstolen, medan Torodd Dyrnes, ordførar i Luster, sa noko ironisk at framlegget frå styringsgruppa var noko spenstig. Naustdal sin Håkon Myrvang på si side, rosa arbeidet som har blitt gjort frå styringsgruppa. - Med tanke på den akutte utstyrssituasjonen, er det moglegheit å få eit ekstraordinært tilskot til sjukehusutstyr? Det var spørsmålet som Gaular sin ordførar Jenny Følling kom med til helseministeren. - Å sjå for seg at vi skal greie oss utan eit sterkt sentralsjukehus, vil setje helsetilbodet til folk i fylket minst 30 år tilbake i tid, sa Følling og viste til kor viktig det er med robuste helsetenester. Frå Gloppen kom Anders Ryssdal. Han streka under at han hadde meir spørsmål knytt til sjukehusmodellen, enn bastante meiningar. Eit av spørsmåla var knytt til økonomi: - Så lenge vi får nok å hjelpe oss med, så er det utruleg kva vi får til, sa Ryssdal og la til at han håper at prosessen i tida framover blir så ryddig som råd er. - Eg oppmodar ordførarane og andre om at vi held tunga beint i munnen, elles blir det ikkje ein ryddig prosess, sa ordføraren frå Gloppen. - Så langt ute at måsane snakkar engelsk | Ordførarar opptekne av kven som bur lengst unna Førde sentralsjukehus. Ordførar Tore Braastad i Hyllestad. Då ordførarane i fylket fekk høve til å kommentere styringsgruppa i Helse Førde sitt framlegg til ny sjukehusmodell, var avstanden til Førde sentralsjukehus eit tema. - I Hafs-området, der eg bur, er det enkelte av innbyggjarane som bur så langt ute at måsane snakkar engelsk, sa Hyllestad-ordførar Tore Braastad, etter at ordførarkollega Roger B. Silden i Vågsøy like før hadde teke opp den lange avstanden frå hans heimkommune til Førde. - Dersom nokon i dei ytste delane av Hafs-området skal til sjukehus i Førde, må dei stoppe hos meg og ete middag på vegen, la Braastad til. Ordføraren i Hyllestad ville få fram at det er fleire i fylket som har lange avstandar til sentralsjukehuset enn dei som bur i ytre delar av Nordfjord eller i indre delar av Sogn. Braastad ønskjer at helseministeren ville leggje føringar for oppbygginga av dei lokalmedisinske sentra, og var oppteken av at dei må verte robuste nok. - Har vore med på å leggje ned lokalsjukehus | Longva gav ordførarkollegaene historieleksjon. Ordførar Kjartan Longva i Høyanger. Då Høyanger-ordførar Kjartan Longva fekk ordet under dialogmøtet med helseministeren, starta han med følgjande melding til dei andre ordførararane i salen: - Når eg ser på ordførarkollegaene mine som sit her i salen, så er dei ein gjeng med juniorar når det gjeld tenestetid. Eg har vore med på å leggje ned eit lokalsjukehus i Høyanger. Longva trekte linjene tilbake til 1971 / 72, då det vart vedteke å opprette eit sentralsjukehus i Sogn og Fjordane. - Då sat representantar frå kommunane med lokalsjukehus også og håpte på Ole Brum, at ein kan ha begge deler, sa Longva. Han minte om at det den gong ikkje var nokon som stod opp for Høyanger, og forklarte dette med tankegangen "ryk dei, så er det mindre sjanse for at vi ryk." - Men eg har registert i dag at det ikkje er nokon som er imot sentralsjukehus, og det er bra. Eg sluttar meg til det som vart sagt av ein ordførar tidlegare i dag: Det er ikkje vanskeleg å velje når ein ikkje har noko val, sa Longva. - Får lengste akuttvegen i Norge | - Lokalmedisinsk senter er ikkje godt nok for oss. Rigmor Chruickshank, jordmor i Årdal og Bente Øien Hauge i Forsvar Lærdal sjukehus | - Vi må ha eit lokalsjukehus. Det er ikkje godt nok for oss med eit lokalmedisinsk senter, sa Bente Øien Hauge i Forsvar Lærdal sjukehus då heldt innlegg under dialogmøtet med helseministeren. Ho trekte fram at Sogn og Fjordane er eit heilt spesielt fylke når det gjeld avstandar. - Dersom modell 1 blir realisert, med sentralsjukehus og to lokalmedisinske senter, og ein mister akuttberedskapen i Lærdal, vil dei som bur i Årdal få det som kanskje er den lengste vegen til akuttberedskap i Norge. Det er 17 mil frå Årdal til Førde, sa Øien Hauge. Ho understreka at Forsvar Lærdal sjukehus ikkje er motstandar av sentralsjukehuset, men for to lokalsjukehus i tillegg. Øien Hauge trekte fram fleire eksempel på fødslar som ikkje hade gått bra dersom det ikkje hadde vore eit lokalsjukehus i Lærdal. Kommunejordmor Rigmor Chruickshank i Årdal, kunne utfylle dette biletet. Ho fortalte at etter hennar registreringar vil kvar sjuande årdøl bli fødd i ein ambulanse dersom tilbodet i Lærdal forsvinn. - De har ikkje peiling på kva de snakkar om | Nordfjord sjukehus-aksjonist med klar tale til sunnfjordingane | Både Svein Hansen i Sjukehusaksjonen for Nordfjord sjukehus og Magna Kvalheim, fekk seie sitt til statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen og dei andre i salen då aksjonsgruppene stod på talarstolen fredag for å seie kva dei meiner om sjukehusmodellen som blei presentert. Mange glade... men ikkje i Nordfjord | Frå Nordfjord var tala klar: - Eg har registrert at det er mange, mange glade menneske her i dag som likar det som Helse Førde legg fram i dag, men vi i Nordfjord er ikkje glade, sa Magna Kvalheim. - Det er mykje snakk om endringane i transporttilbodet den siste tida, men vêret er det ingen som snakkar om. Og det er også det einaste vi ikkje kan gjere noko med. Men du, gode statsråd, veit ein del om vêret her på Vestlandet. I dag brukte vi ein time lenger enn normalt for å komme oss frå Vågsøy til Førde, sa Kvalheim. Blir sint av å snakke om Førde | Ho viste til at det er fint og flott med Sea King-helikopter, men at dei er til inga nytte når vêret er dårleg. - Og all ære til ambulansesjåførane, men dei kan ikkje køyre raskare enn vegen ber, sa Kvalheim og la til: - Eg skal la vere å snakke om utbygginga i Førde, då blir eg truleg sint. Eg trur dei som bur midt oppi sentralsjukehuset ikkje har peiling på kva dei snakkar om når de snakkar om nærleik til helsetenester. Eg håper de vil lytte til oss som bur ute i distriktet, og ikkje berre dei som sit midt oppi sentralsjukehuset, sa Kvalheim. Treng tryggleiken | Svein Hansen, som står i spissen for aksjonen, understreka også kor viktig nærleiken til sjukehusa er for nordfjordingane. - Det er på dårleg føre vi treng denne tryggleiken. Og når vi også veit at sjukehusa har godt fagpersonale, då ser vi endå meir at dette er noko å kjempe for, sa Hansen til ministeren. Her reiser siste båt i snøkaven | Fredag ettermiddag la "Stolt Breland" ut på teknisk prøvetur i tjukk snøkave. Prøvetur: I tett snøkave drog "Stolt Breland" ut på teknisk prøvetur fredag ved trettentida. Ved hjelp av tre slepebåtar vart 42000-tonnaren først buksert ut av det tronge sundet ved verftskaia og deretter slept ut Florøvika. Grauttjukk snøkave | Det er ofte mange skodelystne langs kaiene når dei store tankskipa forlet STX-verftet i Florø, men fredag heldt folk seg innomhus, og dei få som trassa vêret, fekk heller ikkje sjå så altfor mykje av skipet i den grauttjukke snøkaven. Forlet snart Florø for godt | No skal båten på prøvetur i helga, før den returnerer til verftet for dåp og overlevering. "Stolt Breland" er det siste skipet som blir levert frå verftet i Florø, i alle fall i overskodeleg framtid. No skal verftet satse på ombyggingar, service og vedlikehaldsoppdrag for offshoreindustrien. Når "Stolt Breland" snart forlet Florø for godt, kan det derfor bli lenge til eit skip av tilsvarande storleik blir å sjå på hamna. 1,2 millionar til Stavenes | Skal på sjøen att i løpet av året | DS "Stavenes": Frå 1904 til 1972 var "Stavenes" i drift for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. No ligg den på Dåfjorden slipp | Riksantikvaren har løyvd 1 million kroner og Vestenfjeldske Bykreditt i Bergen 200 000 kroner til D/S "Stavenes" for 2010. Fylket sin einaste attverande dampbåt er i ferd med å bli førd tilbake til slik den var i 1939. Av dei 40 mill som Riksantikvaren har til fartyvern, var ca. halvparten av desse øyremerkte til prioriterte prosjekt. Totalt var det søkt om 170 millionar til fartyvern på landsbasis. At "Stavenes" - prosjektet får 1 million syner at D/S "Stavenes" no er med i øvste divisjon. Etter planen skal "Stavenes" delta på arrangement i Florø i august. Snøen stogga turnering | Måtte avlyse volleyballturnering i Askvollhallen på grunn av snø på taket | Fredag skulle det ha vore volleyballturnering for ungdomsskulane Askvoll, Gjelsvik og Bulandet, men det sette snøen ein stoggar for. Allereie tidleg på morgonen vart det bestemt at hallen måtte stengjast på grunn av eit 70 centimeter snølag på taket. - Vi har jo visst at vi må passe på taket heilt sidan hallen vart bygd, men eg trur ikkje vi har opplevd før at det har vore så mykje snø på taket. Difor tok vi ikkje sjansen på å halde hallen open. Vi fekk gitt beskjed til dei andre skulane før dei skulle reise, seier rektor ved Askvoll skule, Rune Solheim. Heile fredag har vaktmeistrane ved skulen vore på taket for å måke vekk snøen. - Vi tok avgjersla om å stengje hallen tidleg i dag, då vi såg det som risikabelt for folk å vere der. Det er om lag 70 centimeter snø på taket, og 30 av dei kom i natt. Best å vere føre var, vi er jo ikkje vande med å handtere slike snømengder, seier vaktmeister Arild Kristiansen. - Lat oss ha eit sterkt sentralsjukehus | Aksjonsgruppa for Førde sentralsjukehus bad helseministeren ta eit klart val. Aksjonsgruppa for Førde sentralsjukehus | - Vi vil ha ei sterk spesialisthelseteneste, og ønskjer at styret får rom til å jobbe fritt, var beskjeden aksjonistane for Førde sentralsjukehus gav til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Dei la vekt på at eit sterkt sentralsjukehus i Førde er heilt nødvendig for å behalde sjukepleieutdanninga i fylket og for å sikre rekruttering av fagpersonell til fylket. - Vi treng sentralsjukehuset som ein motor for helsetilbodet i fylket vårt. Det er ikkje nok med berre 150 millionar kroner for å komme i null på budsjettet, vi må også kjempe for å få friske midlar til å investere i utstyr, sa Førde-aksjonistane. Kalla politimann for "svarting" | Då politiet hadde teke han med til med til venterommet på akuttmottaket ved sentralsjukehuset, kom den pågripne sunnfjordingen med rasistiske tilrop. Den 27 år gamle mannen vart teken med til medisinsk kontroll etter ein valdsepisode ved postbygget i Førde sentrum. Han hadde brote okla nokre veker tidlegare, og klaga på smerter. Mens han venta på legetilsyn ropte han utan forvarsel, høgt og tydeleg og i ein aggressiv tone, to gonger til ein politistudent at han var ein "svarting". Studenten er av opphavleg av utanlandsk opphav. Retten: - Rasistisk | Alvorlege utsegner mot ein offentleg tenestemann, meiner Fjordane tingrett. Retten legg til grunn at utropet var av rasistisk karakter, og såleis ei tyngre belastning for tenestemannen enn meir generelle utsegner som "idiot", "politifaen" og liknande, som tenestemenn kan verte utsette for frå tid til anna. Frifunnen for vald | 27-åringen, som også var tiltalt for å ha delteke med slag og spark i valdsepisoden ved postbygget, vart av tingretten frifunnen for å ha ytt vald. Ein kjenning av mannen er tidlegare dømd for denne valdsepisoden. Ut frå vitneforklaringar legg retten til grunn at tiltalte stod tett på valdsutøvinga, men finn det ikkje bevist at han deltok. Retten finn derimot sunnfjordingen skuldig i å ha vore rusa på offentleg stad. Saman med dei rasistiske utsegnene, meiner Fjordane tingrett at mannens oppførsel kvalifiserer til ei bot på 10 000 kroner. - Kan ikkje sitje å vente | Helseministeren understreka at det er viktig å ta grep for det framtidige helsetilbodet i fylket. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen | Etter at sjukehusforkjemparane frå Nordfjord, Sogn og Sunnfjord hadde presentert sine innlegg, understreka helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen kor viktig det no er å gjere nokre grep. - Det kan vere freistande å sitje å vente på å gjere noko, men det er feil å skubbe ting framfor seg for å la neste generasjon gjere jobben, sa helseministeren. Ho påpeika at det viktig å byggje opp ei sterk spesialisthelseteneste i fylket, men viste samstundes forståing for utfordringane i distrikta i fylket. - Ein ting er sikkert. Den modellen som ikkje er aktuell, er den som legg ned sjukehus i fylket. Det er ikkje i tråd med Soria Moria, sa helseministeren, og la til at no må strategiprosessane i Helse Førde gå sin gang vidare før den endelege modellen vert valt. Helseministeren påpeika at eit lokalsjukehus kan ha eit anna innhald enn det ein kjenner i dag. Bil teken av snøras | Vegen er stengd mellom Haukå og Svelgen. Ein bil vart dekt av snø då det gjekk ras ved fossen Brudesløret i Haukå i Flora kommune. Kvinna som var i bilen kom seg uskadd ut med hjelp frå andre trafikantar som kom til staden. Det opplyser Hans Petter Harlem, ved operasjonssentralen til Politiet. Vegen var stengd i om lag ein halv time tidlegare på ettermiddagen då det gjekk ras på same stad. Etter det andre raset vert vegen stengd fram til i morgon, og trafikken som står i kø må no snu. - Det er all grunn til å vere varsam på vegane. Med så mykje snø er det stor rasfare, åtvarar Harlem. Statsrådsprik om sjukehus | Ifølgje Sogn Avis, går Liv Signe Navarsete (Sp) ut mot sjukehusløysinga helseministeren nærast velsigna. Reagerer: Liv Signe Navarsete. På nettsida si skriv Sogn Avis at Sp-leiar og kommunalminister Liv Signe Navarsete meiner helseministeren må reagere, når Helse Førde kjem med eit framlegg til strukturendring stikk i strid med det som står i regjeringserklæringa. Firda var til stades på presentasjonen av modellen for ein ny sjukehusstruktur, og var vitne til at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) reagerte - med bortimot begeistring. Funksjonen viktigast | Helseministeren som deltok på gårsdagens dialogmøte i Førde fekk spørsmål nettopp om lokalmedisinske senter kan reknast som sjukehus, og svara følgjande: - Definisjonen av sjukehus er ikkje eintydig, og ein er ikkje lenger i det tradisjonelle definisjonsspennet regionalsjukehus-sentralsjukehus-lokalsjukehus. Det viktige er at det er ein institusjon som løyser dei behov folk har og som vi ser kjem, sa statsråden. Rosa Helse Førde | Sjølv tala ho under dialogmøtet varmt for lokalmedisinske senter. Utan å ta konkret stilling til den tilrådde modellen med eitt sterkt sentralsjukehus og to lokalmedisinske senter i høvesvis Lærdal og på Nordfjordeid, gjekk statsråden langt i å rose det styringsgruppa i Helse Førde no sender ut på høyring. Den einaste framlagde modellen som bryt med Soria Moria 2, er ifølgje helse- og omsorgsministeren den ikkje tilrådde modellen med eitt sentralsjukehus og der lokalsjukehusa er heilt avvikla. Forundra over Helse Førde | Sp-leiar Liv Signe Navarsete, som er til stades på Sps fylkesårsmøte på Skei, seier derimot dette til Sogn Avis si nettside: - Det er ikkje meir enn nokre månader sidan at dei tre regjeringspartia framforhandla Soria Moria 2, erklæringa som regjeringa skal styre etter denne fireårsperioden. Då undrar det meg at styret i Helse Førde kjem med eit framlegg til strukturendring som går på tvers med det vi seier i regjeringserklæringa. Nemleg at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned. Føretaksmøte | Navarsete meiner at dette må helseministeren fortelje Helse Vest, og i sin tur Helse Førde-styret i eit føretaksmøte. Sjølv vil Navarsete som kommunalminister skaffe seg ei oversikt over dei strukturendringsprosjekta som går føre seg, både innanfor Helse Vest og dei andre regionale helseføretaka sine nedslagsfelt. - Ei slik oversikt er heilt naudsynt å få på plass for det vidare arbeidet med helsereforma i regjeringa. På den måten kan vi unngå at desse strategiprosessane endar opp i eit fragmentert sjukehustilbod rundt om i landet, seier Navarsete ifølgje Sogn Avis. Gentest kan redde liv | Enkel test kan hindre overdosering. 90.000 personar brukar den blodfortynnande medisinen Marevan i Noreg. 40 - 50 personar døyr kvart år av biverknader. No kan ein enkel test avsløre kor mykje medisin kvar enkelt toler. Marevan reddar mange frå å få blodpropp, men er samtidig blant dei legemidla som tek livet av flest pasientar her i landet. No har forskarar funne ut at nokon har ein medfødt evne til å bryte ned medisinen, og at dette er knytt til bestemte genmutasjonar. Dei som bryt ned medisinen sakte, kan ha opp til tjue gonger høgare risiko for blødingar, skriv Aftenposten. Ein gentest viser kva evne kroppen har til å bryte ned medisinen, og pasientar i risikogruppa kan for eksempel få lågare dosar og tettare oppfølging, i tillegg til andre medisinar som kan påverke Marevan. - Dette viser at gentesting kan førebyggje kostnadskrevjande blødingar og truleg også dødsfall, seier professor i farmasi Espen Molden ved Universitetet i Oslo. Han har gjennomført studien saman med forskarkollegaer ved Diakonhjemmet Sykehus. (©NPK) | Nytt tilbod | No får alle skular økologisk mjølk. Frå hausten får alle skuleborn tilbod om økologisk mjølk. Det er lenge sidan meieriprodusenten Tine heiv seg på økobølgja, men frå hausten vert det også tilbode eit økologisk alternativ på alle skular med skulemjølkordning. I ei pressemelding, skriv dei at tilbodet med vanleg, økologisk mjølk vil halde fram på dei skulane som frå før tilbyr dette. Men i motsetjing til dette, vil det nye tilbodet no nå ut til alle landets skular. I tillegg til å vere økologisk, er bringebærmjølka også laktoseredusert. Den er heller ikkje tilsett sukker, eller kunstige søtningsstoff, opplyser Tine. Siste frist | Har du våpenet ditt heime, må du skaffe deg våpenskap innan torsdag. Frå 1. juli byrjar politiet med stikkontrollar, for å sikre at alle våpen blir oppbevart i våpenskap. Tidlegare kunne eigarar av rifler og hagler ha inntil fire stykker i hus, utan at det var krav om våpenskap. Politiet har eit mål om at det strengare regelverket, skal hindre tjuveri og misbruk av våpen, skriv Hardanger Folkeblad. Betre dokumentasjon | I tillegg til betre sikring, set det nye regelverket krav til betre dokumentasjon av våpen. Det nye føreskriftet tredde i kraft 1. juli 2009, men med utsett frist til førstkomande torsdag. For dei som kjøpte våpen etter sommaren 2009 har den nye forskrifta allereie tredd i kraft. Dei nye reglane gjeld også dei som har arva våpen. For dei som har våpen på grunn av affeksjonsverdi, kan ein oppbevare inntil tre slike, og sjølvsagt skal desse vere i våpenskap. Øberg vart forsøkt truga vekk frå dugnadjobb | Ein profilert fotballeiar skal ha truga med å stoppe fotballturneringa Sognefjord Cup viss styreleiar i Helse Førde, Clara Øberg, fekk jobbe dugnad under turneringa. Clara Øberg opplever det som trist at folk ikkje er flinkare til å skilje mellom sak og person og oppfører seg uhøvisk. Leiar i Sogndal Fotball, Gunnar Solbakken, stadfester overfor Firda at dei har handtert ei sak kopla mot hennar rolle i Sognefjord Cup og det omstridde styrevedtaket i Helse Førde. Han vil derimot ikkje stadfeste innhaldet i trugsmålet som vart sett fram, og som skapte situasjonen. Ikkje akseptabelt | - Vi tok våre førehandsreglar for at det ikkje skulle bli utriveleg for Clara Øberg, og vedkommande fekk klar melding om at dette ikkje er akseptabelt, seier Solbakken. Han understrekar at klubben tek sterk avstand frå slik framferd, samstundes som han ikkje ønskjer å dramatisere det som skjedde. Øberg har vore funksjonær i den tradisjonsrike turneringa i over 20 år, og stilte også i år for å ta sin tørn i sekretariatet ved anlegget i Hafslo laurdag og søndag. - Eg opplever det som trist at folk ikkje klarar å skilje meir mellom sak og person. Men samstundes har eg bestemt meg for at denne type angrep ikkje skal vere styrande for mitt liv. Eg gjer det eg må uansett, så lenge det ikkje går på liv og helse laust, seier Øberg. Ho opplyser at ho i forkant av årets turnering vart gjort merksam på at det vart gjort det ho kallar avklaringar i forhold til hennar posisjon. Uhøvisk framferd | - Eg vart gjort merksam på at dette var knytt opp til mitt dugnadsoppdrag, og at det vart oppfatta som uhøvisk framferd overfor meg. Men samstundes sit eg med eit klart inntrykk av at Sogndal IL og Hafslo IL har handtert dette på ein profesjonell måte for at eg skal kunne gjere dugnadsjobben, seier Øberg. Utover dette vil ho ikkje kommentere kva som er den direkte årsaka til at det vart sett i verk spesielle tiltak. Men etter det Firda får stadfesta frå fleire uavhengige kjelder kjem trugsmåla frå ein profilert fotballeiar. Meldinga var også klar, ifølgje våre kjelder: - Viss Clara Øberg får jobbe dugnad under årets turnering skal eg få den stoppa. Dette fekk leiinga i Sogndal Fotball til å handle, men ifølgje Solbakken er det ikkje snakk om ekstra vakthald overfor Øberg. Det er i hovudsak tiltak inn mot vedkommande som kom med trugsmålet. Det er ikkje første gang Øberg opplever trugsmål knytt til leiarvervet i Helse Førde, og ho er overraska over kor langt folk er villige til å gå. - Eg hadde ikkje drøymt om å bli utsett for slikt, og eg opplever det som trist når vanlege folk tyr til det eg opplever om uhøvisk framferd. Samstundes kan eg forstå at det skjer når eg opplever kor langt politikarar kan gå med personangrep i forhold til den jobben eg gjer som styreleiar i Helse Førde, seier Øberg. Ho er også klar på at ho ikkje vil rå småbarnsforeldre til å gå inn i denne type verv. Kritiske til sidemålundervisning | 75 prosent av alle nordmenn syns sidemål er uviktig | Berre kvar fjerde nordmann meiner det er viktig at alle skuleelvar lærer å lese og skrive både nynorsk og bokmål. Nesten halvparten av dei spurde, 46 prosent, meiner det ikkje er viktig at unge lærer seg å lese og skrive sidemål, ifølgje ei meiningsmåling Sentio har utført for Nationen. Aust mest negative | Vestlendingar og Senterparti-veljarar er mest positive til obligatorisk sidemål i undervisninga. Mest negative er dei som bur på Austlandet og dei som stemmer Høgre. Leiar Håvard B. Øvregård i Noregs Mållag seier til avisa at Framstegspariet sin Ungdom og Unge Høgre bevisst freistar å skape splid om nynorsken og at dei brukar dette i skulevala for å få auka oppslutning. Øvregård meiner det er rart at folk kan hetsast med bakgrunn i språket, sjølv om dette ikkje er legitimt når det kjem til rase eller legning. Unge Høgre-leiar Henrik Asheim avviser kritikken: - Nokon kan godt meine at dette er politisk hetsing, men det er politikk, og eg ser det er ein politikk som mange er einige i, seier han. Etterlyser 20.000 plastkasser | Forsvinn som dogg for sola. Badestamp er eit av nytteområda til dei 20.000 plastkassene som forsvinn kvart år. Kvart år forsvinn tusenvis av Gilde og Prior sine plastkasser på mystisk vis. Plastkassene brukast til å frakte kjøtvarer ut til butikkar over heile landet. Kassene er ikkje så lett tilgjengelege, dei blir brukte på lager, i lastebilar og på produksjonsstader. Likevel forsvinn fleire av dei som dogg for sola. Sjølv om det ikkje er lett å vite korleis kassene forsvinn er det ikkje vanskeleg å oppdage kvar dei tek vegen, meiner kommunikasjonsdirektør Nina Sundqvist i Nortura, som eig Gilde og Prior. - Du treng ikkje detektivblikk for å sjå at drøssevis av slike kasser gjer nytte som oppbevaringsboksar i garasjar, båtar og hyttebuer. Dessutan er dei populære blant ein del handverkarar som har mykje verktøy og reiskapar å halde styr på, seier Nina Sundqvist. Ho forstår godt at kassene er ettertrakta, sidan dei er solide og passeleg store. Likevel ser ho helst at folk finn andre løysingar på oppbevaringsbehova sine. Sogn og Fjordane best i 16 fag | Gode resultat på skriftleg eksamen. Sogn og Fjordane gjorde det best i landet i 16 av 32 faga det i vår var skriftleg eksamen i. På fylkeskommunen sine heimesider, er eksamensresultata frå årets skritlege eksamenar lagt ut. Med over 1000 kandidatar, og i alt 32 ulike fag, kom Sogn og Fjordane best ut i heile 16 fag. I tillegg låg fylket vårt over gjennomsnittet i 27 av faga. Tradisjonelt har Sogn og Fjordane vore beste fylket i norsk sidemål, men nytt av året er at vi også toppar statestikken i mange av programfaga til VG3 allmennfag. I tillegg har resultatet frå ungdomsskulane i fylket i år vore svært gode. Vil hindre gjengroing | Skal verne blomar og insekt. Miljøverndepartementet vil hindre gamle slåttemarker frå å gro igjen for å verne sjeldne blomstrar og insekt. Dei siste hundre åra har rundt 90 prosent av dei gamle slåttemarkene i Noreg gått tapt, men no skal dei som er igjen få nytt liv. Hindre tap av biologisk mangfald | Måndag la Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fram "handlingsplan for slåttemark" på Ryghsetra i Buskerud. Den nye handlingsplanen tek sikte på at dei fleste verdifulle slåttemarkene i landet skal brukast aktivt innan 2015. Målet er å hindre tap av biologisk mangfald. Til no er om lag tusen verdifulle slåttemarker registrert i Norge. Må brukast tradisjonelt | Slåttemarker er skapt og brukt av bønder, og har ikkje blitt dyrka opp, tilsådd eller gjødsla på moderne vis. For å verne det rike artsmangfaldet må markene må brukast på tradisjonelt vis og slåast seint i sesongen med ljå eller slåmaskin. Varslar sjukehusstreik | Timeavtalar ved nokre poliklinikkar ved Førde sentralsjukehus kan gå ut på tysdag. Varslar streik: Pasientar som har avtalar ved enkelte poliklinikkar ved Førde sentralsjukehus 29. juni bør vere merksame på at avtalane kan falle vekk. Personar som har time ved nokre av poliklinikkane på Førde sentralsjukehus på tysdag bør vere merksame på at avtalane blir utsette ved ein eventuell streik. Det skriv Helse Førde på sine nettsider. 32 tilsette ved Førde sentralsjukehus vert tekne ut i streik tysdag 29. juni dersom det blir brot i forhandlingane mellom Delta og Spekter. Truleg | - Ein eventuell streik vil få konsekvensar frå første stund, og for pasientar som har time ved medisinsk og radiologisk poli-klinikk, poliklinikk for øyre / nase / hals og høyresentralen vil avtalane gå ut, skriv Arne Eithun for Helse Førde. Desse pasientane vert bedt om å følgje med om det blir streik mellom partane før dei reiser til Førde sentralsjukehus. Ny tilkalling vil bli tilsendt i posten om det bryt ut streik og avtalen fell vekk. Dei aktuelle poliklinikkane vil då berre ta seg av akutte hendingar. Overspenningsvern påbode | Frå 1. juli blir overspenningsvern påbode i alle nye installasjonar | Illustrasjonsfoto. Høgsesongen for lyn og tore står for døra, og i juli og august slår lynet ned fleire tusen gonger dagleg grunna varmt og fuktig vêr. Når torevêret verkeleg rammar kan vi komme opp i 70.000 daglege nedslag. Årleg utbetalast det om lag 800 millionar kroner i erstatning etter lynnedslag, ifølgje tal frå forsikringsbransjen. Overspenningsvern er ein forsikring som kan beskytte verdiar og viktige data, men fleire hundre tusen bustader er utan slikt vern. - Frå 1. juli blir overspenningsvern påbode i alle nye installasjonar, også nye bustader og hytter som er tilkopla straumnettet, seier Bjørn Sørensen, fagsjef for el-tryggleik i NELFO. Tredobling av erstatningar | Dei siste 10 åra har det vore ein tredobling av erstatningar etter lynnedslag. Juli og august har teke over desember sin plass på branntoppen. Dei siste tiåra sin teknologiske revolusjon har medført at vi fyller bustadene våre med kostbart utstyr, men gløymer å beskytte verdiane med overspenningsvern. Overslag frå NELFO viser at enno er mange hundre tusen norske bustader utan overspenningsvern og jordfeilbrytarar. Slikt utstyr er stadig meir vanleg i nyare bustader, medan dei fleste eldre bustader manglar vern. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap (DSB) vurderar difor om kravet om overspenningsvern også skal gjelde for eldre bustader. Nye bustader | - El-norma NEK 400 krev frå 1. juli overspenningsvern i alle nye bustader. Det kan vere at du i tillegg til overspenningsvern (grovvern) i sikringsskapet treng finvern (pluggvern) ute i stikkontakten for sjølve apparatet. Dette må du ta opp med elektroinstallatøren, påpeiker Sørensen. Norge har eit straumnett som er spesielt sårbart for lynnedslag. Problema er størst i distrikta der kraftlinjene går i lange luftstrekk. Gjennomsnittsskaden per lynnedslag er på 15.000 kroner, same prisen mange har betalt for sin flat-TV. - Med eit riktig montert overspenningsvern i sikringsskapet slepp du å bekymre deg for brann og skader på bustad og utstyr. Dersom du monterer det sjølv, og det oppstår brann, er det grovt uaktsamt og kan medføre avkorting i erstatninga, understrekar han. - Avis øydelegg vegprosjekt | Går hardt ut mot lokalavis | Bremanger Budstikke og redaktør Geir Nybø driv med hets og sverting av 45-minuttsregionen og medarbeidarane. - Kampanjejournalistikk | Det meiner Dag H. Nestegard frå Svelgen som har jobba som PR-rådgjevar under to samferdsleministrar. Nestegard meiner den ferske lokalavisa driv uanstendig og bevisst køyrer kampanjejournalistikk som kan føre til konsekvensar for 45-minuttsregionen. Trur avisa kan velte prosjektet | - Det er sjeldan ein ser så vitlaus journalistikk som i dette tilfelle. Eg meiner budstikka er på kollisjonskurs med folkemeininga og interessene til folk i kommunen. Eg fryktar at han no vil stikke kjeppar i hjula for 45-minuttsregionen, seier han til Firdaposten. Nestegard viser til fleire saker og seier at redaktøren er ufin mot fleire av medarbeidarane i prosjektet. Avviser kritikken | Men redaktør i Bremanger Budstikke Geir Nybø avviser at han driv med kampanjejournalistikk. - I den siste utgåva har eg skrive om ein kar som ikkje torer å busette seg på Dombestein på grunn av det manglande kritiske stillinga kommunen har til 45-minuttsregionen. Eg skriv ikkje for å gjere meg populær, seier han til Firdaposten og viser til at han har gått inn i tala til prosjektet og funne at det ikkje heng i hop. I dag startar gaupejakta | Astrid Iren Solheim | Profil | E-post | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 01.02.2011 kl 10:13 | Oppdatert 01.02.2011 kl 10:16 | 1. februar startar gaupejakta i Sogn og Fjordane. I dag startar gaupejakta i Sogn og Fjordane og fleire andre stader i landet. Rovviltnemnda i Region 1 har opna for kvotefri gaupejakt i heile Sogn og Fjordane i 2011. Jakttida er 1. februar til 31. mars. For å jakte gaupe må ein ha løyve av grunneigar, melder Fylkesmannen på sine heimesider. Bruk av bås til fangst av gaupe krev særskild løyve frå Fylkesmannen. Felling eller forsøk på felling av gaupe skal straks meldast til Fylkesmannen, Direktoratet for naturforvaltning opnar for at det blir felt 56 vaksne hogauper av kvoten på 166 dyr i Norge. Men jakta blir stoppa dersom hodyrkvoten blir fylt. Dei høgste kvotane er sett i Midt-Noreg, Troms og Finnmark og i Sør-Noreg. Kvoten er den største sidan Norge innførte kvotejakt på gaupe. Mann i 60-åra må møte i retten i dag | Tiltalt for ei rekkje overgrep mot mindreårig jente | Illustrasjonsfoto | Ein mann i 60-åra må møte i Fjordane tingrett i dag tiltalt for gjentekne overgrep mot ei jente frå ho var fire til ho var elleve år. - Alle saker som omhandlar seksuelle overgrep mot born er alltid alvorlege, men denne saka er kanskje endå meir alvorleg ettersom det er snakk om overgrep av born under ti år, seier statsadvokat Kirsti Elisabeth Guttormsen til NRK Sogn og Fjordane | Overgrepa skal ha starta då jenta var fire år på 90-talet, men først i sommar vart overgrepa melde etter ein politiaksjon mot mannen der ein fann filmar og bilete med grove overgrepsbilete. Borna på bileta var heilt nede i 4 - 5 årsalderen, men korkje fornærma eller mannen i 60-åra er med på bileta eller deltek på filmane. Mannen seier han er uskyldig. Saka går over fire dagar i Fjordane tingrett. To sambygdingar ferska rusa bak rattet | Astrid Iren Solheim | Profil | E-post | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 01.02.2011 kl 12:22 | Oppdatert 01.02.2011 kl 13:50 | Illustrasjonsfoto | To menn i 40-åra måtte møte i Sogn tingrett - tiltalt i kvar si sak for fyllekøyring i Årdal. Full og førarkortlaus | Den eine mannen måtte svare for ein fuktig septemberdag i 2009. Rusa bak rattet etter ein køyretur på to kilometer, blei mannen stoppa av politiet. Det viste seg at mannen hadde ein promille på 1,98. Han hadde heller ikkje med seg gyldig førarkort. Fleire promilleturar | Men det er ikkje første gong mannen må svare for slike hendingar. Tiltalte er tidlegare dømt for promillekøyring og det var tredje gong han køyrde utan førarkort. Sogningen blei dømt til 36 dagar i fengsel på villkår med ei prøvetid på to år. Han måtte også ut med 15.000 kroner i bot og fekk sperrefrist på to år til å ta sertifikat. Til frådrag det halvanna året sidan hendinga skjedde. Fotgjengar og tusenlappar fattigare | Men sogningen var ikkje åleine om å måtte svare for promillekøyring. Ein annan mann frå Årdal var tiltalt for promillekøyring i desember i fjor. Mannen blei tatt med ein promille på 0,65. I skjerpande retning peiker retten på at det var med ein passasjer i bilen. Mannen blei dømd til fengsel i 16 dagar på villkår med ei prøvetid på to år og må betale 15.000 i bot. Han mister også lappen i 13 månader. Begge dei to sogningane tilstod då dei møtte i retten. Hardanger-ordførarar spente på sjøkabelrapport | Blir lagt fram tysdag 13.00 | Hardanger-ordførarar spente på sjøkabelrapport (NPK-NTB): Hardangerrådet og olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) fekk tysdag overlevert rapportane frå dei fire uavhengige sjøkabelutvala. - No skal eg lytte. Eg er alvorleg spent på kva som kjem fram, sa olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) på veg inn til møtet tysdag formiddag. Han streka samtidig under at det er forsyningstryggleiken som er det viktigaste for han. Lekkasjar frå dei fire rapportane kan tyde på at det blir minst fem gonger dyrare å byggje sjøkabel enn å reise master på strekninga Sima - Samnanger. Dessutan vil det ta mykje lenger tid å få på plass kraftsambandet. Leiaren av Hardangerrådet, Eidfjord-ordførar Anved Johan Tveit (Sp), seier han ikkje vil kommentere lekkasjane på førehand. - No ser vi fram til å få ei uhilda framstilling, så får vi ta stilling til det etterpå, seier Tveit til NTB. Kvam-ordførar Astrid Farestveit Selsvold (Ap) seier ho er svært spent på rapportane. - Men uansett løysing vil det vere kommunen vår som får den største belastninga, seier ho. Kvam kommune er den einaste av Hardanger-kommunane som har vore skeptisk til sjøkabel fordi det vil føre til at Kvam får eit ilandføringsanlegg like ved Norheimsund. Kvam er òg den kommunen som vil få det lengste luftspennet over tettbygde område. Dei fire utvala har sett på ulike tekniske, økonomiske, miljømessige og samfunnsøkonomiske konsekvensar ved å velje sjøkabel i staden for luftleidning på strekninga Sima-Samnanger. Egypt-turen gjekk i vasken | Folkehøgskule-elevar i Førde skulle reise til Egypt i dag, men slik blir det ikkje | Fotoklassen på Sunnfjord folkehøgskule hadde førebudd seg grundig til 16 dagar i Egypt. Planen var å lande i Kairo natt til onsdag, og etter ein tur innom hotellet skulle dei rett til første høgdepunkt - pyramidane. Dramatisk endring i helga | - Fredag fekk vi beskjed frå kontakten vår i Kairo, Ali, om at det går greitt, berre kom! Laurdag ettermiddag snakkast vi igjen, og då sa han at det ikkje lenger var tilrådeleg. Natt til søndag kom meldinga frå Utanriksdepartementet og då bestemte vi oss for å avlyse turen, fortel fotolærar Arne Håberg. No vert det likevel tur, for gruppa hengjer seg på ei anna klasse som onsdag reiser til Ecuador. - Gret i telefonen | Lærar Arne Håberg understrekar at vonbrotet til elevar og lærarar i Førde berre er smårusk, sjølv om avlysinga er ergeleg. Gjennom hyppige telefonsamtalar med Ali i Kairo, har skulen fått eit innblikk i uvissa og redsla til mange egyptarar. - Ali sat og gret sist eg snakka med han, fordi han ikkje visste om han fekk mat til borna sine. Minibankane er stengde og butikkane er tomme for mat. Ali fortel at innbyggjarane i nabolaget har danna borgarvern og står vakt med slagvåpen. Dei kjenner seg ikkje trygge nokon stad. Gjekk til angrep på fleire kvinner | Braut arm og kom med drapstrugslar | Mannen i 40-åra i Florø gjekk til angrep på sambuaren, tok tak i henne slik at ho fekk vansklegheitar med å puste og kjende det knaste i tennene sine. Han truga med å drepe kvinna om ho tok kontakt med politiet. Braut armen til kvinne | Nyleg måtte mannen svare for dette tilfellet, truslar, promillekøyring og vald i Fjordane tingrett. I november i fjor kasta tiltalte ei kvinne i bakken slik at ho braut overarmen, og han måtte også svare for tre tilfeller av promillekøyring, eitt i båt og to i bil. Mannen hadde heller ikkje gyldig førarkort og stoppa ikkje for politiet når dei prøvde å stoppe han. - Kjem ikkje til å komme seg gjennom morgondagen | I desember i fjor ringde han opp ein mann og bad han om å ta seg i vare. Vidare sa han at mannen sikkert hadde sett bremsespor frå når små born blei nedkøyrd, og at dette også kunne skje mannen. Tiltalte sa også at mannen ikkje kom til å komme seg gjennom morgondagen. Mannen var også tiltalt for å ha stelt nær 5000 kroner frå sambuaren sin, men dette gjekk han fri for i retten. Han slapp også unna erstatningskravet frå kvinna. Domfelt fleire gonger tidlegare | Mannen er domfelt fire gonger tidlegare, seinast i januar 2009. Dei kriminelle handlingane han har gjort blei gjort i prøvetida etter andre kriminelle ting. Det var fjerde gongen mannen skulle domfellast for promille, noko som tilseier ein streng dom, meinte retten, Tiltalte erkjende seg skuldig i eitt av tilfella av promille, men sa seg elles ikkje skuldig. Fengsel i 11 månader | Mannen blei dømt til fengsel i 11 månader og må betale ei bot på 20.000 kroner. Tiltalte må betale sakskostnader på 2000 kroner. Dommen omfattar den betinga dommen frå 2009. E39 er open att etter raskaos | Gulen (firda.no): Europaveg 39 var tysdag mellombels stengd etter fleire jord- og steinras i Gulen kommune. Eit større jordras har hamna midt i vegbana ved Instefjord i Gulen. Jord, stein og skog rasa ut i vegbana fleire stader i Ytre Sogn, noko som medførte lange køar, spesielt på hovudfartsåra mellom Førde og Bergen. Fleire stader | E 39 er stengd ved Oppedal i Gulen som følgje av steinras. Eit anna steinras gjer at E 39 òg er stengd ved Instefjord i same kommune. Fylkesveg 8 er stengd ved Oppedal etter steinras mellom Oppedal og grenda Hest. Fylkesveg 1 er stengd mellom Instefjord og Brekke etter eit jordras ved Instefjordtunnelen. Geolog kom på staden | Firda var i kontakt med Vegtrafikksentralen i Bergen, og opplyste tidlegare i dag at alle overnemnde stader var stengd for all trafikk. - Vi må sjølvsagt prioritere E 39, og vel no å flyge inn geolog for å vurdere den vidare rasfaren i området, sa den vakthavande like etter klokka 11. Mykje nedbør | Årsaka til rasa er truleg store nedbørsmengder i Ytre Sogn det siste døgnet, og alt måndag ettermiddag gjekk NVE ut og varsla om flaum- og rasfare på heile Vestlandet. NVE sa då til Firda at det spesielt i indre strok ville vere stor fare for stein- og jordras. Rydda opp fort | Tysdag ettermiddag, like før klokka 13:00 meldte Statens Vegvesen att vegen igjen var open for normal trafikk. E 39 hadde då vore stengd frå cirka klokka 08:30. Sjølv om det i starten danna seg lange køar på begge sider av rasstadane, løyste det seg etterkvart opp då bilistane oppdaga alternative ruter. På veg sørover valde mange å ta ferje frå Krakhella til Rutledal, og ny ferje frå Sløvåg til Leirvåg, før dei følge skilting attende på E 39. Fleire jordras i Ytre Sogn | Gulen (firda.no): Innbyggjarane på Engeset i Brekke har evakuert etter eit større jordras tysdag morgon, òg i Brekke sentrum har der gått ras. Løa til Jon Herfinn Botnen fekk hard medfart i eit jordras like utanfor Brekke sentrum tysdag. Det store jordraset på Engeset tok med seg både bilvegen og eit sommarhus på ferda. Evakuerar frå Engeset | I morgontimane tysdag gjekk eit større jordras på Tynning i Engesetgrenda, innanfor Brekke i Gulen kommune. Den vesle grenda har kring 15 fastbuande, og i følgje rapportane skal fem gardar vere veglause etter raset, samstundes som fleire kjellarar står fulle i vatn som følgje av ein pågåande flaum i området. Jordraset var vel 20 meter breidt då det kom ned fjellsida, og har i tillegg til vegen tatt med seg gavlveggen til eit ubebudd sommarhus. Dette skal ha fått svært hard medfart, og vere nærast totalskadd. Alle dei fastbuande i Engesetgrenda skal på eige initiativ ha bestemt seg for å evakuere frå bygda på ubestemt tid, grunna stor fare for nye ras dei komande døgna. Òg ras i Brekke | Også i sjølve Brekke sentrum, vel 300 meter frå butikken i bygda, gjekk der tysdag føremiddag eit jordras. Dette var noko mindre enn det som kom på Engeset tidlegare om morgonen, men kunne likevel fort medført store skader. Jon Herfinn Botnen fortel at han vart overraska då han rundt klokka 10:30 fekk telefonar frå bekymra naboar som hadde sett raset kome. - Eg var ute å køyrte bil då eg fekk beskjeden, og fekk litt sjokk. Eg trudde eg hadde full kontroll og oversikt over vatnet i området, fortel Botnen. Han fortel vidare at det aldri har gått ras på denne staden før, òg at det då bestefaren bygde huset i 1930 vart sagt at huset var perfekt plassert i ly for eventuelle ras. - Men då var det vel kanskje helst snøras dei tenkte på. Jordras har eigentleg aldri falle meg inn at skulle kunne komme ned her, seier Botnen. I følgje Botnen har den raude løa hans (som synt på hovudbiletet) blitt treft av jordraset, men klart seg høvesvis bra. - Det ser ut til at den øvste løeveggen har tatt unna for mesteparten, fortel Jon Herfinn Botnen. Fekk problem på Utvikfjellet | Gloppen (firda.no): Utvikfjellet var stengd for all trafikk i fleire timar måndag, etter at to trailarar køyrte seg fast. Ein fullasta tungtransport frå Nistad AS fekk trøbbel då han var på veg ned Utvikfjellet måndag kveld. Utfor vegbana | - Bilen har fått problem med den friksjonsstyrte akslinga, som har tatt tak og gjort til at cirka halve traileren hamna utanfor vegbana, fortel Oddvar Nyland ved NAF Byrkjelo. Episoden skjedde på Øvreseth, omkring rett ved avkøyringa mot Reed på veg opp Utvikfjellet frå Byrkjelo. Måtte ut på tur | Bilistar som skulle over fjellet mot Stryn, hadde dermed ikkje anna val enn å snu og køyre til Sandane, for deretter å ta ferje over Nordfjorden. Uhellet skjedde like før klokka 18, og vegen over Utvikfjellet vart ikkje opna att for normal trafikk før klokka var 22. Hardt ut mot lukka LO-arrangement | Førde (firda.no): Fagforbundet skal arrangere lukka valkampopning for spesielt inviterte. Ingen frå dei borgarlege partia står på gjestelista. Fylkesleiar i Framstegspartiet, Frank Willy Djuvik. Solveig Løken Norevik er leiar i Fagforbundet Sogn og Fjordane. Ove Håkonsen er Frp sin ordførarkandidat i Førde, og sjølv mangeårig fagforbundsmedlem. Fylkesleiar i Framstegspartiet, Frank Willy Djuvik, er i harnisk over at ingen frå opposisjonen får halde appell under Fagforbundet si valkampopning. Kritikkverdig | Den 4. august kjem Fagforbundet sin landsomfattande valkampturnè til Sogn og Fjordane. Arrangementet skal føregå i kinosalen i Førdehuset, og på programmet står appellar utelukkande frå dei raudgrøne fylkespolitikarane, så vel som konsert med Åge Aleksandersen & Sambandet. - Det er uforståeleg kva Fagforbundet skal med ei valkampopning, når dei ikkje stiller til val, meiner Djuvik. - Det er kritikkverdig nok at fagrørsla overausar Arbeidarpartiet med millionar i valkampstøtte, men at dei i tillegg brukar millionar av kroner på å drive valkamp for enkeltparti i eit lokalval framstår for meg som utidig politisk korrupsjon, held han fram. Djuvik meiner arrangementet i Førde, saman med dei 17 andre heilt like arrangementa som er planlagd rundt om i landet, synleggjer alt for sterke band mellom dei raudgrøne partia og fagrørsla. I eit lesarinnlegg på firda.no tar han i dag eit kraftig oppgjer med Fagforbundet sine framgangsmåtar. LO: - Dette er eit lukka arrangement | Fylkesleiar i Fagforbundet Sogn og Fjordane, Solveig Løvik Norevik, er tydeleg på at FrP og andre borgarlege parti ikkje er velkomne på arrangementet. - Dette er eit lukka arrangement i regi av LO nasjonalt, kor vi inviterer inntil 600 av våre medlemer i Sogn og Fjordane til eit aldri så lite Kick-Off før valkampen. Fagforbundet har gjort dette i ei årrekkje, men det er første gang det vert lagt opp på denne måten, med eit storarrangement i kvart fylkeslag, seier Norevik. - Men er det rett å berre invitere raudgrøne politikarar til å halde appellar? - Det er ei avgjersle som er fatta høgare oppe i LO-systemet, og vert gjort likt over heile landet, men vi har valt å invitere dei tre partia vi føler står for det same verdi- og grunnsynet som Fagforbundet, og i år er det Ap, Sp og SV, fortel fylkesleiaren vidare. - Du fryktar ikkje å støte frå deg LO-medlemmar som ikkje stemmer raudgrønt? - Vi er klar over at mange av våre medlemmar stemmer borgarleg, men håpar sjølvsagt ikkje miste dei på bakgrunn av dette, seier Norevik. Fylkesleiaren legg til at det kan verte aktuelt med eit seinare, og ope, arrangement kor alle partia får høve til å halde appellar. Ordførarkandidat skuffa | FrP sin ordførarkandidat i Førde, Ove Håkonsen, er frustert og fortvila over korleis Fagforbundet går fram. Han har sjølv vore medlem av LO-forbundet dei siste 25 åra, og kjenner seg motarbeidd. - Eg har kjempa for arbeidarar sine rettar i 25 år, og skjønner ikkje kvifor Fagforbundet ynskjer å motarbeide meg, seier Håkonsen og spør retorisk: - Kor mange andre fagforbundsmedlemer er det som stiller som ordførarkandidatar? Håkonsen meiner Fagforbundet gjer feil når dei vel å bruke store delar av medlemmane sine innbetale kontingentar på å drive valkamp for parti som mange av medlemmane ikkje sympatiserer med. - Det kjennes rart at min eigen kontingent skal brukast til å drive valkamp mot meg sjølv, seier Håkonsen. Menn skadde i arbeidsulukker | To menn er frakta til sjukehus etter arbeidsulukker på Sandane og i Gaular. Illustrasjonsfoto. Fall fire meter | Ein 56 år gamal mann skal rundt klokka halv eitt ha falle ned frå eit hustak, treft eit stillas, og deretter falle ned på ein grasplen. Samla fallhøgde vert antatt å vere omkring fire meter. Politiet trur årsaka til fallet er at han mannen mista balansen, og opplyser vidare om at han er frakta til røntgen ved Førde sentralsjukehus med mistanke om brotskadar. AMK kunne klokka 15.00 ikkje seie noko meir om tilstanden til mannen, men det skal ikkje vere snakk om livstrugande skader. Gaular lensmannskontor kjem òg til å sjå på saka, sjølv om dei ikkje er snakk om noko kriminelt. Fall frå stige på Sandane | Seinare tysdag ettermiddag fekk politiet melding om eit nytt arbeidsuhell. Denne gong i eit lager på Sandane i Gloppen. Ein mann skal ha skada seg etter å ha falle ned frå ein stige som hadde sklidd. Fallet vart på cirka to meter, og mannen i 30-åra vart send med ambulanse til sentralsjukehuset. Person skadd etter utforkøyring | Lærdal (firda.no): Ein bil med tre personar ombord har køyrt av vegen på E16 i Lærdal. Fleire ambulansar, politi og brannvesen rykka ut til ei trafikkulukke i Lærdal like før klokka 17.30 | Personbilen skal ha køyrt av vegen og inn i ein hekk langs E16 mellom Lærdal sentrum og Ljøsne, opplyser operasjonsleiaren ved politikammeret i Florø. Mykje uvisst | I følgje politiet var det tre personar i bilen, og minst èin av dei skal vere skadd. - Det er samstundes for tidleg å seie noko om kva type skader personen har fått, og kor alvorleg det kan vere, seier politiet, som heller ikkje vil spekulere i årsak til ulukka på det noverande tidspunkt. Firda.no oppdaterar saka. Dødsulukke på E16 | Ein person omkom, og ein er alvorleg skadd etter trafikkulukke mellom semitrailer og varebil ved Gudvangen. Ulukkesstaden i Gudvangen. Den forulukka varebilen. Traileren som krasja med varebilen. Klokka 18.33 tysdag kveld vart det meldt om ei trafikkulukke på E16 ved Gudvangen. Ein utanlandsk semitrailer og ein norsk varebil kolliderte, og to personar var involverte. Klokka 19.20 melder politiet at føraren av varebilen er omkommen etter ulukka. Føraren av semitraileren er frigjort etter å ha vore fastklemd, og vert sendt til Haukeland Universitetssjukehus med alvorlege skadar, opplyser politiet klokka 19.55. Ambulanse, brannvesen og politi er på staden. E16 vert opna for manuell dirigering, opplyser politiet klokka 20.30. Nedbøren held fram med full styrke | Forrige døgn var Sogn og Fjordane landets våtaste fylke. Lite tyder på at vi misser den tittelen dei komande timane. Hunden Sanko såg i motsetning til bilistane ikkje ut til å late seg skremme av overflauming på vegane i Stardalen tysdag ettermiddag. Prestefossen på Vie er i ferd med å vekse seg stor, biletet er tatt tysdag litt før klokka 20. Vassføringa i Jølstra langs Festplassen i Førde tysdag kveld. Som følgje av nedbøren som kom måndag, natt til tysdag og tysdag morgon, er vassføringa framleis aukande mange stader i fylket. Nytt flaumvarsel | - Vi ventar store nedbørsmengder over heile Vestlandet frå tysdag kveld og det neste døgeret, skriv NVE i ei pressemelding. - Grunna gårsdagens nedbør er vassføringa aukande, og forventast å halde fram med å auke i dei fleste vassdraga i heile landsdelen, heiter det vidare. - Først ut på dagen torsdag ventar vi mindre nedbør, men før dette har vassføringa truleg kulminert på eit nivå over 5-årsflaum, skriv NVE. Direktoratet er spesielt bekymra for brevassdrag, og nedbørsfelt kor der framleis er snø, i og med at vatn frå bre- og snøsmelting alltid kjem i tillegg til varsla nedbør. - Sidan det er relativt varmt for tida, og temperaturen ventast å vere stabilt høg, må ein ta høgde for at slik smelting skjer, informerer NVE. Stor fare for nye ras | Fleire store- og små lausmasseskred vart utløyst i fylket tysdag, òg spesielt ytre delar av Gulen vart hardt råka. Dei komande timane er det gode sjansar for at nye ras kan gå, trur NVE. - Store nedbørsmengder medfører alltid auka fare for jord- og steinskred, opplyser dei. - Spesielt gjeld dette i terreng med bratte skråningar, og langs bekkefar og elveløp med stor vassføring, skriv dei vidare. Nedbør i byttevis | Storm Weather Centre i Bergen varslar tysdag kveld betydeleg med nedbør gjennom natta, òg i morgontimane onsdag. Sjekk varselet for staden du oppheld deg her. Alle permitterte innan 1. mai | Tre industribedrifter i Askvoll permitterer truleg alle sine tilsette. Klausen Mek. permitterer alle sine tilsette innan 1. mai. Foto Ingunn Osland | Frå 1. mai vil truleg alle dei 50 som jobbar i industrien på fastlandet i Askvoll vere permitterte, skriv Firda i dag. 26 av dei er tilsette ved Klausen Mek., 18 på Helle Fabrikker og fem på Stongfjorden mekaniske. Ved Helle Fabrikker i Holmedal er det allereie stilt. Dei 18 tilsette i produksjonen vart permitterte 1. april. Klausen Mek. permitterer mellom 20. april til 1. mai alle sine tilsette. Stongfjorden Mekaniske har sendt ut permitteringsvarsel til alle sine fem tilsette frå 17. april. Om alle der blir permitterte og kor lenge er førebels uklart. Arne Klausen ved Klausen Mek. jobbar no ut frå at permisjonane vil vare ut august mens Helle Fabrikker førebels har permittert dei tilsette ut mai månad. Traktorvandalar på ferde | Knuste ruter og punkterte dekk. Aurland kommune sin traktor fekk hard medfart siste påskedagen. Seks ruter vart knuste og eitt dekk punktert etter at vandalar hadde vore på ferde. Trist oppleving | Ifølgje Sogn Avis skal vitne som kommunetilsette har snakka med, sagt at hærverket truleg skjedde mellom klokka 15.00 og 18.00 måndag. - Då vi var i Flåm måndagskvelden, fekk vi sjå at alle dei seks rutene var knuste, og at framdekket var punktert, seier maskinkøyrar i Aurland kommune, Jonny Bøe. - Det er ei svært trist oppleving, seier Bøe, som ikkje har noko meining om kven som står bak ugjerningane. Held hjorten under oppsyn på nett | I alt skal 17 hjortar i Luster, Leikanger og Sogndal, samt tre i Vik overvakast på Internett i vår. Illustrasjonsfoto. Foto Stig Roger Eide | - Vi har fått merkt fleire dyr enn venta, seier viltforvaltar Maria Knagenhjelm i Luster kommune til Sogn Avis. Ho tykkjer det er bra å få merka så mange hjortar på ein vinter i regionen. Siste vart merkt i påska | I løpet av vintersesongen har altså 17 dyr fått halsband i Luster, Sogndal go Leikanger. Den siste var ein bukk på Eikjastrondi i Marifjøra, som fekk halspryd i påska. Dagleg kan ein følgje med på nettet kvar dyra oppheld seg. Raskare enn ein hadde trudd | Målet med merkinga er å få meir kunnskap om hjorten sine trekkruter. - korleis hjorten trekkjer er eit viktig spørsmål. Dyra trekkjer nok raskare enn vi i utgangspunktet hadde trudd. Dei kan gå mange mil på få timar, seier Knagenhjelm. 733 sjekka etter Sløvåg-eksplosjon | Langt fleire enn planlagt melde seg. 733 personar har vore gjennom helsesjekk etter Vest Tank-eksplosjonen. På biletet utfører Bjørg Eli Hollund, prosjektleiar for undersøkinga, lungetest på Vidar Rotnheim. Foto Bent Are Iversen | Første runde med helsesjekk etter eksplosjonen ved tankanlegget Vest Tank i 2007 vart avslutta før påske. I løpet av fire månader har 733 personar vore gjennom blodprøvar, lungetestar og legesamtalar. I fleire månader etter eksplosjonen spreidde vond lukt seg i Sløvåg-området, og fleire hundre menneske fekk problem med kvalme, hovudverk og andre plager. - At vi fekk så mange fleire enn dei som først var innkalla, kom overraskande på oss. Mange var folk som hadde hatt oppdrag i Sløvåg under eller etter eksplosjonen, men ikkje budde i nærleiken, seier Tor B. Aasen til Bergens Tidende. Aasen leiar yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, som står for sjølve helseundersøkinga. Undersøkinga er delt over fem år, men dei første svara kjem i slutten av juni i år. - Dei fleste som har vore innom har kommentert lukta. Men plagene har minka med tida, seier prosjektleiar for undersøkinga, Bjørg Eli Hollund, til Bergens Tidende. Rush etter skattekode | Titusenvis av skattebetalarar har mista koden for å endre sjølvmeldinga. Rett før påske begynte Skattedirektoratet å merke at mange av skattebetalarane ikkje er like flinke til å ta vare på brev dei har fått i posten. I desember fekk 3,7 millionar tilsendt pinkodane for å kunne levere sjølvmeldinga på nettet. Totalt har Skattedirektoratet registrert at 77.700 har bestilt nye pinkodar. - Før påske fekk vi mellom 6000 og 8000 bestillingar om dagen som melde at dei mangla pinkodar. Vi ventar minst like mange dei siste dagane mot tidsfristen, seier kommunikasjonsrådgjevar Anne Bjerke i Skattedirektoratet til Dagens Næringsliv. Innan utgangen av 30. april må endringane av sjølvmeldinga vere levert. Dersom ingen endringar blir gjort, blir utfallet av skatteoppgjeret for 2008 slik skattemyndigheitene har rekna det ut. Dersom ein manglar pinkodane, vil ein få dei i god tid før tidsfristen om ein bestiller dei no. - Det tar to virkedagar frå vi har mottatt bestilinga til mottakaren får dei tilsendt, seier Bjerke til Dagens Næringsliv. Kan få plass på nytt lag | Åge Skinstad går langt i å love Roger Aa Djupvik ein plass på impulslaget. Matching: Roger Aa Djupvik er ute etter best mogleg matching på trening. No kan han få det gjennom impulslaget til skiforbundet. Foto Asgeir Årdal Firda Media PB.160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Torsdag og fredag møtest landslagsleiinga på Gardermoen for å diskutere sportsleg opplegg og lagstrukturar for kommande sesong. Skal gjere endringar | Då kan Roger Aa Djupvik få eit plaster på såret etter vrakinga frå allroundlandslaget. - Det er ikkje bestemt noko endeleg rundt impulslaget for neste sesong, men det er på det reine at det blir endringar. Mitt ønske er å fornye det litt, med ei endå meir framtredande ungdomslinje, seier Åge Skinstad til langrenn.com. Laga klare på måndag | Han understrekar at impulslaget ikkje skal vere ein fallskjerm for løparar som fell ut av landslaget. Men: - Sara Svendsen og Roger Aa Djupvik er ikkje på elitelandslaget, men har gjennom samanlagtsigrar i Skandinavisk Cup sikra seg verdscupdeltaking fram til jul. Det betyr at vi bør sikre at dei er innom landslagssystemet i løpet av hausten både med tanke på utstyr og støtteapparat, seier Skinstad. Juniorlandslag, impulslag og sprintlandslag for damer vert presenterte kommande måndag. Blir sjef for stormuseet | Anne- Marie Førde (60) har fått tilbod om sjefsjobben for det nye stormuseet i Sogn og Fjordane. - Eg ser på jobben som ei veldig spennande utfordring, seier Førde, som i dag er avdelingsleiar på landbruksmuseet i Møre og Romsdal. Førde fekk tilbod om jobben som adm.dir tysdag. Halvt nordfjording | Førde har også bakgrunn frå Nordlandsmuseumet. I tillegg har ho jobba på Kystmuseet og på Nordfjord Folkemuseum. - Eg søkte jobben fordi det er ei kjempespennande utfordring, seier 60-åringen som er halvt nordfjording. - Eg har røter frå Ålfoten, så hjartet mitt banker for Sogn og Fjordane, seier Førde som ser fleire utfordringar med den nye jobben. Fleire utfordringar | - Eg kjem ikkje til duk og dekka bord om eg takkar ja. I forhold til museumsreforma som har gått over fleire år, så er det å samle musea under ein paraply ei utfordring i seg sjølv, seier 60-åringen. Førde bur på Vestnes i Møre og Romsdal i dag og var ein av fem søkjarar til stillinga. Fem søkjarar | Konstituert adm.dir Aage Engsæter, i dag direktør for Heibergske samlingar var også ein av søkjarane. I tillegg var Jan Kokkin, Rolf Bjarne Sund, og Cathrine c. A Stang også på søkjarlista. Konsolideringa | I januar blei avtalen som konsoliderer dei fem musea i Sogn og Fjordane formelt signert. Dermed blir De Heibergske samlingar - Sogn Folkemuseum på Kaupanger, Sunnfjord Museum i Movika i Førde, Nordfjord Folkemuseum på Sandane, Kystmuseet i Sogn og Fjordane (Florø) og Sogn og Fjordane Kunstmuseum (Førde) samla under ein fellesadministrasjon. Få, men gode søkjarar | Saman med dei fem museumsavdelingane inngår fellesadministrasjonen, styret og rådet i den nye museumsorganisasjonen. Leiar av styret er Arne Kyrkjebø, var godt nøgd med søkjarane til stillinga. - Det kunne sjølvsagt vore fleire, men dei som søkte var gode kandidatar, seier Kyrkjebø. Likeverdige einingar | Dei fem musea held som likeverdige avdelingar med eigne namn i den konsoliderte museumseininga. Dei tidlegare eigarane av musea overdreg det faglege, administrative og økonomiske ansvaret til det nye museet. Ein fellesadministrasjon er etablert med ein ny administrerande direktør. Målet med samanslåinga er å skape ein sentral kulturell institusjon som kan setje kulturpolitiske saker på dagsorden. Underskotet veks i Måløy | Underskotet etter Tall Ships Races i Måløy er komme opp i nesten 16 millionar kroner. Underskotet etter Tall Ships Races i Måløy veks, og kontrollutvalet i Vågsøy kommune veit ikkje når dei kan levere frå seg eit endeleg resultat. Foto Bent Are Iversen | Når den millionen Vågsøy kommune har vedtak på å støtte TSRM med er rekna inn, er underskotet etter skutefesten i Måløy oppe i 15,9 millionar kroner. Kontrollutvalet i Vågsøy kommune veit ikkje når dei kan levere frå seg eit endeleg resultat. - Vi treng tid | - Vi veit at det vi kjem med vil bli lest med lupe. Derfor er det viktig for oss å gjere ein så god jobb som mogeleg. Akkurat det er langt viktigare enn å bli tidleg ferdig, seier leiar i kontrollutvalet, Inger Grethe Dalehamn (Frp) til Fjordenes Tidende. Ho fortel at utvalet ofte har møter, og at dei jobbar så raskt dei kan. - Vi er vanlege folkevalde og vi treng tid på å gå gjennom det omfattande materialet, seier Dalehamn til Fjordenes Tidende. Ekstrarekning vurdert | Distriktsrevisor Markvard Sunde i Kommunerevisjon Nordfjord har vore med på alle møta i kontrollutvalet. Han utelukkar ikkje at det kan bli aktuelt for Kommunerevisjon Nordfjord å sende ei ekstrarekning til Vågsøy på grunn av meirarbeid etter det store underskotet frå TSRM. Førde jaktar ny trenar | Arild Undheim har takka nei - Førde står utan erstattar. Takkar av: Arild Undheim trenar ikkje Førde neste år. Foto Rune Fossum Avishuset Firda | - Undheim har gjort ein kjempejobb for klubben, og vi har forståing for at han ikkje vil bruke fullt så mykje tid på volleyball framover, seier Helge Robert Midtbø. Arild Undheim har gjeve Førde Volleyballklubb melding om at han takkar av etter tre år som trenar for elitelaget. Har ingen arvtakar | Dei tre åra har enda med mellom anna VM-gull, seriegull, deltaking i Nordic League og europacup i Førdehuset. I dagens Firda varslar Undheim at ungane no skal få meir tid med pappa. - Eg klarer ikkje lenger å gje eitt hundre prosent, og då er det på tide å la andre ta over. Dessutan har eg dårleg samvit for ungane, som har sett meg lite dei siste åra, seier Undheim. No er Førde si utfordring å finne ein arvtakar til suksesstrenaren. - Vi har jobba med det ei stund, og ser både lokalt og utanfor fylket. Men akkurat no har vi ingen aktuelle kandidatar, opplyser Midtbø. Ikkje god nok plassering | Det er Frank Kalstad som jobbar med trenarspørsmålet for Førde, og han har til no ikkje fått napp etter å ha gått ein runde internt i klubben. Målet er uansett at Førde skal liggje i toppen av norsk volleyball. Samstundes skal sunnfjordingane vere best på rekruttering. - Tredjeplassen i år var ikkje god nok. Vi burde ha pressa Nyborg, så sånn sett var det ein skuffande sesong, vedgår leiaren. Til Afrika med suksessformel | Skal gje kvinnelege gründerar suksessoppskrifta på "The Moods Story". Dagleg leiar Gro Flølo i Farmhouse er stolt over at strynefirmaet har fått prestisjeoppdraget med å formidle gründeroppskrifta til kvinner i Aust-Afrika. Simen Staalnacke og Peder Børresen i Moods of Norway er i Uganda for å undervise afrikanske kvinner i merkevarebygging, marknadsføring og entreprenørskap. Biletet er frå Moods of Norway sin presentasjon av haust og sommarkolleksjonen for 2009 under eit show på Norsk Folkemuseum. Foto Ravindra Seneviratne | Foto Thomas Sivertsen, ANB | Strynefirmaet Farmhouse Norwegian Creative Center inngjekk nyleg samarbeid med Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) si avdeling for internasjonal handel. Farmhouse har fått prestisjeoppdraget med å gje kvinnelege gründerar i Aust-Afrika suksessoppskrifta på "The Moods Story", skriv Fjordingen. Spennande Stryn | - Det er fantastisk å få eit slikt oppdrag. Frå HSH si side vart det lagt vekt på at Stryn har eit spennande design- og gründermiljø, seier dagleg leiar Gro Flølo i Farmhouse til Fjordingen. Åtte personar frå Farmhous, CSR Management og Stryn Næringshage skal i løpet av 2009 til Uganda og Kenya for å lære kvinnelege gründerar om design, merkevarebygging og entreprenørskap. Utgangspunkt i Moods | - Vi tek sjølvsagt utgangspunkt i suksesshistoria til Moods og Norway, seier Flølo til Fjordingen. Moods-gründerane Simen Staalnacke og Peder Børresen er i desse dagar i Uganda saman med Helge Gjørven frå Stryn Næringshage for å dele sin kunnskap. 54 nye p-plassar | Ferdige om ein månad. Blir flatt: Tidlegare stod den gamle yrkesskulen i Førde her, bygningen vart også brukt som lager for Sogn og Fjordane Teater. No blir det parkering her på nabotomta til Bergehallen. Foto Tone Merete Lillesvangstu | Om ein god månad får sørsida i Førde 54 nye parkeringsplassar. Den gamle yrkesskulen er riven og jamna med jorda. - I første omgang er det planlagt parkeringsplass for 54 bilar, opplyser einingsleiar for teknisk drift i Førde kommune, Asbjørn Etterlid. - Kan det bli snakk om å lage parkeringshus på tomta? - Det veit eg ikkje. På sikt kan det sjølvsagt bli noko anna, men førebels skal det asfalterast og merkjast for 54 parkeringsplassar, seier Etterlid. Området skal planerast og rettast av, og så skal det justerast noko før asfalten skal på plass. - Vi har ikkje sett ein nøyaktig dato, men held vêret seg, er det truleg ferdig om ein månad, seier Etterlid. Dermed kan kanskje Førde få 54 nye parkeringsplassar til nasjonaldagen 17. mai. Stadig fleire vel dekkhotell | Klar trend i dekkbransjen. Praktisk: Dagleg leiar hjå Bil & Dekkservice, Tore Olsen, trur kundane meiner det er meir praktisk med dekkhotell. Kjøper heller tenster: Salsleiar hjå Førde Vulk, Ståle Kvammen, merkar ein aukande tendens til at folk heller kjøper tenester enn å utføre oppgåva sjølve. Foto Tone Merete Lillesvangstu | Foto Tone Merete Lillesvangstu | - Per i dag har vi om lag 500 kundar som nyttar dekkhotellet vårt. Dette er noko som har vakse ganske mykje berre dei siste åra. Kanskje har det med byggjeskikken i Førde å gjere, husa eller leilegheitene har ofte lite bodplass, og då er det kjekt å få stabla vekk vinterdekka sine ein annan stad. Fire dekk tek faktisk litt plass, seier salsleiar hjå Førde Vulk, Ståle Kvammen, og legg til at stadig færre gjer noko som helst med bilen sin sjølv lenger. Populær teneste | - Folk vel å kjøpe seg tenester, seier Kvammen. Og han er ikkje åleine om å merke dekkhotell-trenden. - Drifta av dekkhotell er stadig aukande. Utan at eg har nøyaktig tal, så har vi iallfall 300 kundar som lagrar dekka sine her. Dette blir berre meir og meir populært, seier dagleg leiar ved Dekkmann, Frode Romarheim. Hjå Bil & Dekkservice har dei om lag 400 dekksett på dekkhotellet. Sjekkar standen | - Vi merkar at det vert meir og meir populært for kvart år. Det heng nok i hop med at bustadene i sentrum ofte berre har carport og null lagringsplass. Då er det ikkje godt å få plassert dekka sine nokon stad. Dessutan er dette enkelt og greitt for forbrukar. Ikkje berre får dei skiftet gjort, men dekka blir skikkeleg reingjorde, og vi sjekkar også kva stand dekka er i. Er det trong for eitt eller fleire nye dekk, har vi alt klart, seier dagleg leiar ved Bil & Dekkservice, Tore Olsen. Fekk ny heimekamp i cupen | Florø er siste hinder på vegen mot NM for Høyang. Sjekk oppsettet for dei lokale laga her. Nytt avansement? Edin Agovic og Høyang har fått ny heimekamp i kvaliken til NM. Foto Rune Fossum Avishuset Firda | Høyang slo ut Årdal på heimebane i den første kvalifiserande runden til NM i fotball. No er det klart at raudtrøyene igjen får heimekamp i den andre kvalikrunden. Denne gongen ventar Florø på Sletta - vinnaren går vidare til den første ordinære runden av årets NM. Dette er oppsettet med dei lokale laga i cupen: Høyang - Florø | Fjøra - Tertnes | Stryn - Tornado Måløy | Speledato er sett til 22. april. Sjekk heile cupoppsettet her. 37% meiner dei har dårleg råd | Mange i Sogn og Fjordane er uroa for økonomien sin. Få oversikt: Avdelingsbanksjef i Postbanken i Førde, Margunn Horstad, rår folk til å skaffe seg oversikt over økonomien sin, dersom dei kjenner seg uroa. Foto Arne Stubhaug | Arne Stubhaug, Firda | Det syner ei undersøking om folk sin personlege økonomi, gjort av Synovate for Postbanken. 37 prosent av dei spurde i Sogn og Fjordane seier dei opplever å ha dårleg råd, og 40 prosent uttrykkjer bekymring for å låne over evne. Kvar fjerde låntakar vurderer fastrente. Vurderer fastrente | - Ein del kundar tek kontakt med oss for å vurdere fastrente. Med det låge rentenivået som vi har i dag kan folk som er pressa økonomisk, eller som av andre grunnar vil ha faste renteutgifter, skaffe seg full kontroll over utgiftene kvar månad for ein billeg penge. Eg vil likevel ikkje rå folk til å spekulere i at dei skal tene pengar på fastrentelån, seier avdelingsbanksjef i Postbanken i Førde, Margunn Horstad, og legg til at flytande rente som regel er rimelegare enn fastrente over tid. Få hjelp til oversikt | I alt 17 prosent av dei spurde i Sogn og Fjordane har utsett innkjøp som følgje av den ustabile situasjonen i verdsøkonomien. Elles i landet er talet 12 prosent. - Mitt råd til folk som er uroa for sin personlege økonomi, er at dei så raskt som råd tek kontakt med banken sin og får hjelp til å selje opp ei oversikt over inntekter og kostnader, samt utarbeide ein spareplan, seier Horstad. I same undersøkinga seier 61 prosent at dei opplever å ha god råd, tilsvarande tal for resten av landet er 81 prosent. 38 prosent i fylket trur dei vil ha betre råd om 12 månader, medan berre 4 prosent trur dei vil ah dårlegare råd. 46 prosent har bustadlån, og 23 prosent vurderer å binde renta, medan 9 prosent av dei spurte har alt bunde renta. Leitar etter sakna mann | Kom ikkje heim frå påsketur. Det er sett i gang ein leiteaksjon etter ein 50 år gammal mann som ikkje er komen heim frå påsketur i Aurlandsfjella. - Mannen vart meld sakna av ein kollega onsdag, opplyser operasjonsleiar ved Sogn og Fjordane politidistrikt, Kjell Biesmans til firda.no. Er lokal | Mannen er frå Aurlandstraktene. Politiet har ikkje informasjon om når mannen la ut på tur. - Vi veit ingenting om det. Han skal ha vore åleine, men kor lenge han har vore borte, veit vi ikkje. Vi har funne bilen hans i Kvamsdalen, og tek utgangspunkt i det. Men vi veit ikkje om han har gått frå hytte til hytte, eller om ha har hatt tilhald på ei bestemt hytte. Dessutan er det eit enormt område å leite i, seier Biesmans. Mannskap frå politiet, Røde Kors samd skuterpatruljar deltek i leiteaksjonen. Vêret i området er godt. Hotellkjøpar trekte seg | Jølster Hotell er framleis til sals. Jølster Hotell er framleis til sals, etter at ein interessert kjøpar trekte seg. Foto Katrine Sele | - Det viser seg no at det ikkje blir noko sal av hotellet i denne omgang, skriv eigar av Jølster Hotell, Ottar Øygard, i ei pressemelding. Ifølgje Øygard er ein kjøpar frå USA ikkje lenger aktuell som ny eigar av hotellet. Vedkommande var formidla av ein familie i Luster. - Vi seier oss leie for den forvirringa som dette har skapt, seier Øygard. Hotellet er no opna for sesongen og blir drive som før. - Men det er framleis til sals eller til leige, seier Øygard. Slo ring om Simon | Markering i Florø samla 150 støttespelarar | Appell: 150 møtte fram i solidaritetsarrangementet for Simon torsdag ettermiddag. Appell: Kåre bakken heldt hovudappellen på solidaritets arrangementet for Simon. Florøværingane har ikkje gløymt Simon. Drygt 150 menneske samla seg å torget i byen torsdag kveld med krav om at niåringen og far hans skal få bli i Norge | Appellar og kulturinnslag var avslutta med Halvdan Sivertsens Sommerfuggel i vinterland som allsong. Les også: Simon må reise tilbake til Italia | Dagens hovudappellant, Kåre Bakken, som i nittiåra tok seg av kyrkjeasylantar i Batalden utanfor Florø, kalla markeringa ei åtvaring til alle om kva som er i ferd med skje viss vi ikkje passar på, kva slags haldningar som snik seg inn og som undergrev dydar som, solidaritet, nestekjærleik og humanisme. - Men Simon er framleis blant oss her i Florø, avslutta Bakken, og vi krev at han skal få bli! Kvitstripa på E39 enda i grøfta | Vegvesenet leitar etter årsaka til at kvitstripa flassar av. Avskala kvitstripe forsøplar langs E39 i Førde. Store mengder kvit plast frå øydelagde kvitstriper skjemmer ut grøftene langs E39 på Hafstadflata i Førde. Kvitstripene har flassa av i løpet av vinteren, og Vegvesenet leitar no etter årsaka til at dette har skjedd. Ifølgje Åsmund Espe er det truleg dårleg vêr som er årsaka til kvitstripe-problemet. - Vi fekk trøbbel sist haust fordi det var vanskelege vêrforhold. Det var mykje nedbør, så vegbana rakk ikkje å tørke opp. Derfor vart det nok utført arbeid under forhold der ein normalt ikkje ville lagt kvitstripe, seier Åsmund Espe til Firda. Kristen-Einar Midthjell i Statens vegvesen peikar også på feil på materialet eller brøyteskader i vinter som andre moglege årsaker. Kvitstripa enda i grøfta | Førde (ANB): Vegvesenet leitar etter årsaka til at kvitstrippa flassar av. Avskala kvitstripe forsøplar langs E39 i Førde. Store mengder kvit plast frå øydelagde kvitstriper skjemmer ut grøftene langs E39 på Hafstadflata i Førde. Kvitstripene har flassa av i løpet av vinteren, og Vegvesenet leitar no etter årsaka til at dette har skjedd. Ifølgje Åsmund Espe i Vegvesenet er det truleg dårleg vêr som er årsaka til kvitstripe-problemet. - Vi fekk trøbbel sist haust fordi det var vanskelege vêrforhold. Det var mykje nedbør, så vegbana rakk ikkje å tørke opp. Derfor vart det nok utført arbeid under forhold der ein normalt ikkje ville lagt kvitstripe, seier Åsmund Espe til Firda. Kristen-Einar Midthjell i Statens vegvesen peikar også på feil på materialet eller brøyteskader i vinter som andre moglege årsaker. (ANB) | Akuttberedskap i lufta ute av spel | Luftambulanse og redningshelikopter får ikkje fly. Er du råka av kaoset i flytrafikken? Kontakt oss på 57 83 33 33, redaksjon@firda.no eller send MMS med kodeord FITIPS til 2005. Oskeskyene som har lagt seg over landet etter vulkanutbrotet på Island fører til at luftambulansen til Helse Førde og redningshelikopteret i Florø er sette på bakken. Dermed er fylket utan akuttberedskap i lufta, ein situasjon som også gjeld for dei fleste andre stader i landet. - Det er klart at denne situasjonen svekkar beredskapen vår. Luftambulansen er i første omgang sett på bakken fram til klokka 14, seier informasjonssjef Arne Eithun i Helse Førde. Ifølgje Avinor er det uvisst kor lenge luftrommet vil vere stengt, men det vil verte gjort ei ny vurdering klokka 12 i føremiddag. - Det som gjer denne situasjonen ekstra spesiell, er at vi ikkje kan få assistanse frå luftambulanse andre stader i landet sidan situasjonen er den same der også, seier Eithun. Dermed er akuttberedskapen avgrensa til ambulansebilar og ambulansebåtar. Ifølgje Eithun vert personellet på luftambulansen no brukt for å styrkje beredskapen på ambulansebilane. Alle helikoptera til Hovudredningssentralen i Sør-Norge er også sette på bakken, noko som også råkar redningshelikopteret i Florø. Fødande sviktar lokalsjukehus | Få Lærdals-kvinner føder på eige sjukehus. Lærdal sjukehus. Bygdefolket går i protesttog for å berge lokalsjukehusa, men få av dei fødande brukar sitt eige lokalsjukehus. I ein rapport som konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PWC) har utført på bestilling frå Helse Førde, går det fram at mange av kvinnene nyttar større sjukehus når dei sjølve skal føde, skriv Bergens Tidende. Tre av fire til andre sjukehus | Ifølgje rapporten fødde berre 27 prosent av dei gravide i indre Sogn-kommunane Lærdal, Årdal, Aurland, Vik, Sogndal, Leikanger og Luster på Lærdals sjukehus i 2007. Rapporten konkluderer med at tre av fire fødande i indre Sogn nyttar andre fødeavdelingar, og at dei fleste reiser til større nabosjukehus med fullverdige fødeavdelingar. I 2007 vart det fødd 84 born ved sjukehuset i Lærdal, i 2008 var talet 109 og i 2009 vart det fødd 61 born ved sjukehuset. Noko av årsaka er at svangerskap med fare for komplikasjonar automatisk blir overført til større sjukehus. Rapporten til PWC viser også at 30 prosent av dei med låg risiko ved fødsel vel å føde i Førde eller på Voss. - Ikkje unikt i Lærdal | Ved mange andre lokalsjukehus der det no er frykt for fødetilbodet, er også talet årlege fødslar lågt. - Det er heilt openbert at mange kvinner flyktar frå dei små fødeinstitusjonane. Eg trur ikkje situasjonen i Lærdal er unik, seier Pål Øian til Aftenposten. Han er avdelingsoverlege på kvinneklinikken i Tromsø, og var tidlegare leiar for Nasjonalt råd for fødselsomsorg. - Ikkje godt nok førebudde | Mangelfull kartlegging av flom- og skredfare. Mange kommunar er ikkje godt nok førebudde på faren for flaum og skred, påpeiker riksrevisor Jørgen Kosmo. Den statlege kartlegginga av flom- og skredfare er mangelfull. Mange kommunar er ikkje godt nok førebudde på faren for flaum og skred. Dei manglar kompetanse for å dra nytte av den statlege kartlegginga og manglar ofte også kjennskap til det juridiske ansvaret dei har, går det fram av ei undersøking Riksrevisjonen har gjort. - Kommunar har plikt til å auke flaum- og skredkompetansen sin, og statlege etater må ta eit mykje større ansvar for at dette skjer, seier riksrevisor Jørgen Kosmo. Undersøkinga viser at aktsomheitskarta for stein- og snøskred ikkje er godt nok kjende i kommunane eller hos fylkesmennene. - Få av dei som har mottatt slike kart, gjer dei nødvendige oppfølgingsundersøkingane, seier Kosmo. Ved utgangen av 2008 var om lag 160.000 personer busette i dei kartlagde fareområda, der det også er nesten 66.000 bygningar. (ANB-NTB) | Få vil byte straumleverandør | Og vestlendingar er aller mest lojale. Illustrasjonsfoto. Trass i dei rekordhøge straumprisane i vinter, bytte berre sju prosent av husstandane kraftleverandør. Åtte av ti ville ha valt den same leverandøren på nytt om dei starta med blanke ark, viser energibarometeret til TNS Gallup. Byteaktiviteten auka likevel med rundt eitt prosentpoeng frå desember 2009 til midten av mars i år. Så er også straumkundane stort sett fornøgde med leverandøren sin, men ikkje med prisen, verken nettleiga eller kraftprisen. - Misnøye med prisen er likevel ikkje nok til å få særleg mange straumkundar til å byte leverandør. Det er mange andre forhold som knyter straumkundane til selskapet sitt, seier avdelingsleiar Eva Fosby Livgard i TNS Gallup i ei pressemelding. Vel 81 prosent av dei spurte er lojale overfor kraftleverandøren sin og har ikkje noko ønske om å byte. Dei mest lojale bur på Sørlandet og Vestlandet, der 86 prosent av kraftkundane seier dei ville ha valt det same kraftselskapet på nytt. Køyrde lastebil med høg promille | Heldt på å kollidere med ein møtande bil. Ein mann i 50-åra er i Sogn tingrett dømd for å ha køyrt både personbil og lastebil med høg promille. Køyringa fann stad sommaren 2009, då mannen først køyrde til jobb i personbil før han sette seg inn i ein lastebil og køyrde denne. Blodprøve teke av mannen tre timar etter at mannen sette seg i bilen og køyrde, viste ein alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,63 i promille. Retten legg til grunn at promillen var over 2,8 då køyreturen starta. Den sikta køyrde ei lengre strekning med høg promille. Retten legg i skjerpande retning vekt på at køyringa fann stad med ein stor og tung bil, og at det var reine tilfeldigheiter som gjorde at det ikkje oppstod ein kollisjon med møtande bil. Mannen tilstod utan atterhald i retten, og vart dømd til 34 dagars fengsel, ei bot på 8000 kroner og tap av førarkort i to år og seks månader. Minst stengt til fredag | Kan ikkje utelukke at luftrommet også vert stengt vidare. Førebelse vêrprognosar gjer at luftfartsmyndigheitene førebels held luftrommet i Norge stengt til fredag morgon. På ei pressekonferanse klokka 12 torsdag fastslo Avinor og Luftfartstilsynet at det ikkje blir nokon trafikk i norsk luftrom før tidlegast fredag morgon. - Vêr og vindretning er avgjerande for kor lenge flyproblema vedvarer. Førebels har vi valt å halde stengt gjennom natta og til fredag morgon. Men vi kan ikkje utelukke at luftrommet vil haldast stengt vidare også, uttalte flysikringsdirektør Knut Skaar i Avinor under pressekonferansen. Kvar sjette time får luftfartsmyndigheitene inn nye vêrprognosar frå det britiske meteorologiske instituttet Met Office. Det var prognosane frå klokka åtte torsdag morgon som medførte at all norsk lufttrafikk vart stoppa frå klokka 10. Det kjem ei ny prognose klokka 14, der luftfartsmyndigheitene ser betre korleis vulkanaktiviteten påverkar flyforholda i Europa utover fredagen. All flytrafikk i Storbritannia, Belgia, Nederland, Danmark og delar av Tyskland er også stengt som følgje av vulkanoska. (ANB-NTB) | Køyrer 2500 kilometer i eitt strekk | Sette seg i bilen og køyrde frå Kirkenes då flytrafikken vart innstilt. Morten Engebø (t.h.) og kollega Øystein Halbrendt er godt i gang med ein køyretur på 2500 kilometer. Dagleg leiar Morten Engebø og kollega Øystein Halbrendt i firmaet Nortronik skulle torsdag morgon heim til Førde etter eit arbeidsoppdrag i Kirkenes. Då dei fekk beskjed om at flytrafikken i Norge er innstilt på grunn av vulkanoska frå Island, bestemte dei seg raskt for å leige bil og køyre 2500 kilometer heim til Førde. Ikkje tid å vente | - Slik som vêret ser ut no, kan det ta to-tre dagar før oska er borte. Det har vi ikkje tid til å vente på. Vi har mange kundar som ventar på oss, så det ville blitt dyrt, seier Engebø. Han og kollegaen har tenkt å køyre heile strekninga på 250 mil i eitt strekk, ein køyretur på rundt 25 timar. - Det blir berre stopp for å fylle diesel og få i seg litt mat, seier Engebø. Han ser ikkje mørkt på køyreturen, og fortel at han har køyrt den aktuelle strekninga fleire gonger før. - Så lenge vi er to er det ikkje noko problem, seier Engebø. Hadde ikkje trudd dette | Han reknar med at dei er heime i Førde rundt klokka 12 fredag føremiddag, etter over eitt døgn med effektiv køyring. - Eg har vore med på mykje rart, men at eg skulle oppleve å bli hindra av ein vulkan på Island hadde eg ikkje trudd, ler Engebø. Då firda.no snakka med Engebø rundt klokka 14, var dei i nærleiken av Rovaniemi. Køyreruta heim går via Finland og Sverige. Stengd til tysdag etter sprenging | - Vi må prioritere tryggleiken til dei som arbeider. På grunn av sikringsarbeid vil fylkesveg 611 mellom Naustdal og Sæla vere stengd fram til tysdag. På grunn av sikringsarbeid vil fylkesveg 611 mellom Naustdal og Sæla vere stengd fram til tysdag. Vegen vart stengd etter ei sprenging onsdag føremiddag. Les saka: Stengt i fleire dagar etter sprenging | Ein geolog frå Statens vegvesen har vore på staden for å vurdere korleis fjellpartiet skal sikrast. Hovudentreprenør Mesta vil utføre sikringsarbeidet i samsvar med råd frå geologen. Dette arbeidet vil gå føre seg heile helga. Dersom alt går etter planen, vil vegen opne tysdag 20. april klokka 06.00, opplyser Statens vegvesen i ei pressemelding. - Vi seier oss leie for dei ulempene dette medfører, men vi må prioritere tryggleiken til dei som arbeider og skal ferdast gjennom anleggsområdet, seier prosjektleiar i Statens vegvesen, Oddvar Andreas Skrede. Mens vegen er stengd, vil Statens vegvesen sørgje for at folk kjem seg forbi stengingsområdet med båtskyss. Båten går mellom gjestebryggja ved Naustdal Båthamn og kaia på Sæle. Torsdag, fredag og måndag startar båten å gå frå Sæle klokka 06.00, og siste rute går klokka 22.45 om kvelden. Laurdag og søndag går båten i same tidsrom, men med færre avgangar. Som eit tilbod til pendlarane vert det fredag og måndag sett inn buss frå Sortevik med avgang kl. 05.40. Denne korresponderer med båtruta frå Sæle klokka 06.30, og det vert retur frå Sæle klokka 17.10. Den siste leigebilen? Dette kan vere den siste ledige leigebilen i fylket. Den er ledig i nokre fattige timar. Roy Arne Flo, dagleg leiar Europcar, står ved den siste leigebilen dei har. - Det har vore så mykje trykk i dag at eg har måtta klattlade telefonen, seier Roy Arne Flo til firda.no torsdag ettermiddag. Flo er dagleg leiar ved Europcar Førde / Florø, og skulle gjerne ønskt at han kunne hjelpe fleire som står fast etter at luftrommet over landet blei stengd for kommersiell trafikk torsdag. Måtte stoppe utleige | - Kundane prøver naturleg nok å tinge bil på nettet etter at dei har ringt og fått vite at vi ikkje har ledige bilar. For å ikkje miste kontroll over kvar bilane blir levert inn, og når, har vi stoppa all førehandsutleige - også på nett. Men vi leiger sjølvsagt bilane ut att så snart dei kjem inn, forsikrar Flo. Les også: Akuttberedskap i lufta ute av spel | Då Flo sjekka, var det ingen ledige bilar i systemet. Bilen han framleis har inne, er reservert og skal hentast fredag morgon. Heller ikkje i resten av landet er det ei lett sak å skaffe transport. - Bergen, Oslo, Haugesund, Stavanger, Molde, Ålesund, Kristiansand og -sund og Bodø. Alle kontor er tømd for leigebilar. Fire vil til Førde | Dei aller fleste bilane er på veg til Oslo, og blir ratta av forretningsfolk. - Vi har også fire kundar som skal frå Oslo til Førde, og ventar på leigebil. Det kan vere at dei kjem seg avgarde i kveld. Den som skal ha bil i dag, kan drøyme hardt og lenge. Heller ikkje konkurrenten Avis kan tilby kundane transportmiddel, får Firda opplyst. På Fjordane Reisebyrå og Via travel står ikkje telefonane, og begge reknar med fullt trykk på bussane torsdag ettermiddag og kveld. Pensjonist dømd for promillekøyring | Stogga med høg promille på Nordfjordeid | Illustrasjonfoto. Tre år utan sertifikat, 26 dagar bak murane og 39 000 kroner i bot vart resultatet av handleturen til pensjonisten i Nordfjord. Mannen fann at han hadde behov for ein tur i butikken ein føremiddag i desember, sjølv om alkoholkonsumet hadde vore i høgste laget. Med ein promille på 1,83 fann retten to alternativ - anten å gjennomgå eit promilleprogram eller å gje fengselsstraff utan vilkår. Mannen nekta å gå gjennom promilleprogrammet, og fekk nesten fire veker i fengsel - og det kan bli meir. For i dommen heiter det nemleg at dersom bota ikkje blir betalt, vankar det 15 ekstra dagar på cella. Dersom pensjonisten skal ha håp om å setje seg bak eit ratt ein gong i framtida, må han opp til ny førarprøve. Pensjonisten var frå før ustraffa, og tilsto handlinga, opplyser Fjordane tingrett. Simon i Roma | Eritreiske Simon og far hans vart sendt til Italia torsdag morgon. Tiåringe Simon og far hans er komne til Roma etter å ha blitt sendt ut av Norge torsdag morgon like før flytrafikken vart lamma av vulkanoska frå Island, melder NRK Sogn og Fjordane. - Dei overnatta på ei celle på Gardermoen natt til torsdag, etter at dei vart henta av politiet i Florø onsdag, seier Kåre Leif Hollevik, som har engasjert seg sterkt for at dei to skulle få opphaldløyve i Norge. Støttegruppa for Simon og faren vil halde kontakt med dei to, som truleg vil bli sendt til Sør-Italia. Også innsamling av midlar vil halde fram, fortel Hollevik til NRK. Utsendinga er klaga inn til Utlendingsnemnda. Samstemt ja til tre sjukehus | Mest sette biletseriar | Gullungane vinteren 2010 | Samstemte: Ap i Sogn og Fjordane hadde møte på Skei torsdag for å ta stilling til framtidas sjukehusstruktur. Arbeidarpartirepresentantar frå heile fylket var torsdag kveld samla til representantskapsmøte på Skei Hotell for å vedta eit standpunkt i sjukehussaka i fylket. Vil ha alle tre | Etter ein kring to timar lang debatt, vedtok dei 73 Ap-arane at det bør vere eit sterkt sentralsjukehus i fylket, men at dei to lokalsjukehusa også skal haldast oppe. « Alle innbyggjarane i heile fylket skal ha eit godt helsetilbod, med særleg vekt på akuttberedskap og fødetilbod innanfor rimeleg reisetid. Lokalsjukehus utan akuttfunksjonar er ikkje eit fullverdig sjukehus. », heiter det i delar av vedtaket til Ap. Florø og Førde Ap sette fram forslag om å fjerne setninga... « med særleg vekt på akuttberedskap og fødetilbod innanfor rimeleg reisetid. Lokalsjukehus utan akuttfunksjonar er ikkje eit fullverdig sjukehus ». Dette fall med 29 mot 44 røyster. Viser til Soria Moria | Sogn og Fjordane Ap si innstilling til vedtak viser til Soria Moria 2, der det heiter at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned. Dei har tiltru til dette, og tek formuleringa på alvor. Fleire representantar påpeika at dei forstår Helse Førde sine økonomiske utfordringar, og gjennom vedtaket ber Ap at naudsynte midlar skal stillast til rådvelde for å få gjennomført investeringar ved sjukehusa i framtida. Nøgd med møtet og debatten | Sogn og Fjordane Ap sin leiar, Nils P. Støyva, synest dei hadde ein god debatt torsdag kveld, og var nøgd med at partiet samla seg kring eit felles vedtak. I mars utsette årsmøtet i Ap saka. - På tide med standpunkt | Sogndal-ordførar Jarle Aarvoll sa det var på tide at Ap tok stilling til framtidas helsetilbod. - Vi må fokusere på fakta i debatten, og ikkje kjensler, slik ein kan få inntrykk av gjennom media, sa han på møtet. Nøringset toppar SV-lista | Nominasjonsnemnda har nominert dei 15 første. Norvall Nøringset er nominert på førsteplass på SV-lista til fylkestingsvalet. Her saman med Heidi-Kathrin Osland frå Sogndal som hamna på 10. plass | Nominasjonsnemnda i Sogn og Fjordane SV har nominert Norvall Nøringset frå Førde på førsteplass på SV si liste til fylkestingsvalet. Hege Lothe frå Gloppen har fått andreplassen, medan Hilde Kvamsås Aa frå Flora står på tredjeplass. Nominasjonsmøtet vert gjennomført i samband med årsmøtet i februar 2011. Dei femten første på lista: 1. Norvall Nøringset, Førde | 2. Hege Lothe, Gloppen | 3. Hilde Kvamsås Aa, Flora | 4. Jan Olav Fretland, Lærdal | 5. Johanne Karlsrud, Aurland (SU) | 6. Steinar Øydvin, Sogndal | 7. Vivian Midtbø, Vågsøy | 8. Ole Erik Thingnes, Naustdal | 9. Janne Nygård, Jølster | 10. Heidi-Kathrin Osland, Sogndal | 11. Isak Berle, Bremanger | 12. Dagny Berglie Vangsnes, Årdal | 13. Ole Fosse Fardal, Førde | 14. Ruth Premini, Gaular | 15. Jakob Andre Sandal, Jølster | Køyrde på venstre side i rundkøyring - mista lappen | Mann i 20-åra mista førarkort og vart politimeld torsdag kveld. Ein mann i 20-åra tok ein "snarveg" gjennom ei rundkøyring på Hafstad i Førde (biletet). Det må han betale for. Ein ung mann i Førde måtte torsdag kveld gje frå seg lappen og finne seg i å bli politimeldt etter at han køyrde på venstre side gjennom ei E39-rundkøyring ved Hafstad i Førde. Det var ein politipatrulje frå Førde som oppdaga trafikklovbrotet. Då var klokka ca 22.50. Nokre timar tidlegare hadde politiet i Sogndal ein trafikkontroll der 63 bilar vart kontrollerte. Ein person fekk bot for å ha snakka i mobil, mens ein annan fekk munnleg pålegg etter feil lysbruk. Kontrollen vart meldt inn klokka 18.29. Saka som splittar politikarane | Ordføraren: - Eigentleg er dette ei gladsak... Her er tomta til den nye barnehagen i Naustdal. Det er vedteke at barnehagen skal byggjast, men saka skaper usemje. Naustdal skal få ny idrettsbarnehage med seks avdelingar. Det bestemte eit fleirtal på 13 i kommunestyret torsdag ettermiddag. mens Sp, KrF og SV bad om utsetjing, ville Ap, Høgre og Raudt avgjere saka no. Dermed vert Loffen barnehage historie, og den private idrettsbarnehagen med seks avdelingar skal komme i Naustdal sentrum. Storbarnehagen skal startast opp med fem avdelingar. Horstad barnehage skal vidareførast med to avdelingar, Lunden med fire og Vevring med ei avdeling. - Skal vi vere heilt grå? - Vi må tiltrekkje oss folk som ønskjer å busetje seg i Naustdal. Då er ikkje bustadfelt nok, sa Høgres Are Einevoll, som i denne saka opplevde å få Magnar Falkenstein (Raudt) som samarbeidspartnar i ein sjeldan politisk konstellasjon. - Skal vi ikkje ha politiske vyar? Skal vi vere heilt grå? Idrettsbarnehagen er noko heilt nytt. Vi har jobba sjeldant grundig med denne saka. Det er ei kolossal overdriving å seie at denne barnehageomlegginga vil rasere barnehagetilbodet i Naustdal, sa Raudt-representanten Falkenstein, med klar adresse til skeptikarane ved kommunestyrets bord. Dei sat i Sps, KrFs og SVs partigrupper, der Sp førte an med å reise utsetjingsframlegg, medan KrF og SV tvilte på økonomien og slutta seg til. - Egentleg er dette ei gladsak | Sps gruppeleiar Jan Herstad ville ha ny utgreiing, og meinte premissane som låg til grunn då kommunestyret i si tid opna for storbarnehagen, no hadde endra seg. Ordførar og rådmann viste til at vedståingsfristen for tilbodet på å byggje barnehagen gjekk ut allereie dagen etter, og ordføraren meinte ei utsetjing ville få katastrofale følgjer. Fleire av representantane hevda dei ikkje visste om vedståingsfristen - som rådmannen sa det hadde blitt opplyst om på ein politikardag. Sp og Jan Herstad stod fast på skepsisen sin: - Her er det lagt inn forventa vekst frå Engebøprosjektet. Men vi kan ikkje investere med utgangspunkt i noko vi ikkje har vedteke og ikkje kjenner utfallet av. Dagens fordeling viser også at vi uansett har overkapasitet på 30 plassar. Vi kan møte ei bra utvikling utan anna endring enn å ruste opp det vi har, sa Herstad, utan å rokke fleirtalet, der ordførar Håkon Myrvang drog sin konklusjon: - Eigentleg er dette ei gladsak. Spekka med kjendisar | Her er programmet og artistane til årets FotballFlora. Marion Ravn frå Lørenskog hadde internasjonal suksess med gruppa M2M. Ho er også kjent som X-factor-dommar. Alejandro Fuentes har vore med i Idol og har i tillegg vore ein medlem i Gitarkameratane, som for nokre år sidan hadde coverhiten Hallelujah. Idol-vinnar frå 2005 Kurt Nilsen frå Bergen skal spele fredag 8. juli i Florø. FotballFlora 2011 har fått med seg artistane Marion Ravn, Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes. I tillegg kjem den folkekjære artisten Jahn Teigen til kystbyen i sommar. Så kjem kritikarfavorittane Montee og Rumble in Rhodos. Arrangementet går føre seg 8 - 9 juli, og startar med konsert med dei tidlegare Idol-deltakarane og Marion Ravn på fredagskvelden. Resten av artistane skal spele dagen etter. Slik ser laurdagsprogrammet ut: Fotballens Dag på Florø Stadion | 1. Forkamp mellom "Tuftelag": Florø / Sunnfjord - Tufte Kjendis (med fokus på Right To Play) | 2. FotballFlora CUP! 7`er turnering for supporterlag, vennelag og med to kjendislag: Tv2 stiller eige presselandslag med kjente kommentatorar og ekspertkommentatorar (gamle fotballegender). Og det blir eit norsk legendelandslag. 7`er turneringa går både fredag og laurdag. To supporterlag spelar seg fram til semifinalen der dei møter kvart sitt legendelag på laurdagen. Semifinalar og finale går etter tuftekampen. 3. Konkurranse-stasjonar: Barn og unge i alle aldrar (Også vaksne) får prøve seg på ferdigheiter som triksing, presisjonsskyting, skotstyrke med meir. Her vankar det premiering. 4. NM i Fotballquiz lørdag 9 juli - Dei vil samarbeide med TV2s quizguruar Aune og Schau. 5. Humanitær aksjon til inntekt for "Right to Play". Her vert det auksjon av legendeeffektar. - Vi flyttar i år festivalområdet til Rådhusplassen / Trovikkaia / Trovikbakken! Intimt festivalområde der vi samarbeider med utelivsbedriftene i området. Denne nyskapinga er viktig for utviklinga av festivalen og vil skape ein flott atmosfære kring konsertane, melder arrangør Per Øyvind Helle gjennom ei pressemelding. Jente påkøyrd av bil i Flora | På veg til Førde sentralsjukehus i ambulanse. Ved enden av denne bakken i Eikefjord skjedde ulykka. Ei ung jente på 6 år trefte ein bil då ho var på veg til skulen. Ei skulejente på 6 år vart fredag morgon skadd i møte med ein bil ved Hovland i Eikefjord i Flora kommune. Ein firda-no-tipsar fortel at jenta gjekk langs vegen saman med andre born, og pilte plutseleg over vegen. Då kom det ein bil. Ulykka skjedde ved Fv 542 like i nærleiken av Eikefjord sentrum og skulen ca klokka 8.30. - Det såg ikkje så ille ut i byrjinga, men eg trur ho fekk foten knekt, fortel tipsaren, som køyrde rett bak bilen. Jenta skal ha treft eine hjulet, og bilen fekk seg ein bulk i samanstøyten. Politiet fekk melding frå AMK-sentralen om ei påkøyrsle. Det vart sendt ambulanse og lege. Klokka 10.22 kan operasjonsleiar hos politiet Stig Inge Hauge fortelle at det ikkje er livstrugande skadar, men at jenta har truleg fått brotskade i ein fot. Saka skal etterforskast vidare av Flora politistasjon. Klokka 09.30 får firda.no opplyst frå AMK i Førde at jenta er på veg til sjukehus i Førde i ambulanse. Dei kan ikkje seie noko om kor skadd ho er, men kan stadfeste at det ikkje er snakk om livstrugande skader. Droppar korps og parolar | 1. mai-markering i Førde. 1. mai-arrangementet i fjor var prega av demonstrasjonar mot gruve og korpsmusikk. I år droppar 1.mai-komiteen musikken. LO Førde og omland er i gang med å planleggje 1. mai-arrangementet i Førde. Det gjer dei i år saman med SV og Ap.. Men i år droppar dei korps og parolar til fordel for eit innandørs arrangement i Førdehuset med appellar og kultur. SV står for tur til å skaffe hovudtalar. Dette vert Heikki Holmås. Åshild Kjelsnes stiller som appellant frå AP og Rita Tonning for LO Førde og omland. Det vert også jobba med ein siste appellant som ikkje er på plass enno. - Den kulturelle biten har Fritdjov Urdal lagt ned ein strålande innsats i, og skal ha all ære for den. Han har skaffa mellom andre Rune Timberlid til å komme og fortelje ei historie frå barndommens 1. mai. Cony Hamre og Stein Uno Rambøl vil stå for song og musikk. Det vil vere fleire innslag frå lokale personar, og dei skal vi få ut namna på så snart eg har fått dei stadfesta, skriv leiar i 1. mai-komiteen Heidi Johanne Bøyum i ei pressemelding. Trafikkulykke ved Kvam i Sogndal | Publisert 15.04.2011 kl 12:11 | Oppdatert 15.04.2011 kl 13:23 | Skriv ut | Del på Origo | Del | Klokka 11.37 fredag fekk politiet melding om at ein bilist hadde køyrt ut for Fv55 ved Kvam i Sogndal. Ein mann i 20-åra var innblanda, og er teken med til lege for kontroll. Det var berre éin bil i ulykka, som fekk både politi og ambulanse til å rykke ut. Det er ikkje mistanke om promillekøyring. Sogndal lensmannskontor skal etterforske saka vidare. Berre timar tidlegare, vart ei skulejente på seks år treft av ein bil i Eikefjord i Flora. Les saka: Jente påkøyrd av bil i Flora | Menn i 20-åra tekne for dopingsal | Bestilte varene og selde det vidare. To menn i Sunnfjord er i Fjordane tingrett dømde for å ha skaffa og selt vidare ulike dopingmiddel. Ein av dei må i fengsel i åtte månader og tole inndraging av 100.000 kroner. Den andre må betale 50.000 kroner, gje frå seg ein PC og sone 120 dagar i fengsel. Bakgrunnen for dommen er at dei to, frå november 2007 til sommar 2008, jamleg mellom anna har selt vidare anabole steroider, veksthormon og dopingmidlar i samarbeid. Den eine vart dømd for å ha motteke og oppbevart ein bestilt postpakke på 3,5 kilo som inneheldt anabole steroider. Mennene var tiltalt for å ha bestilt veksthormon og liknande frå Kina for om lag 200.000 kroner. handelen vart ikkje gjennomført på grunn av at politiet pågreip dei. 100 glas med veksthormon, som var sendt til ein av dei to, vart beslaglagt av politi ved postkontoret. Dette forsøket vart dei dømde for. Dei to sa seg både delvis skuldige, skuldige og ikkje skuldige i det dei var tiltalte for. Men det var berre den eige som vart frifunne på eit par punkt, og derfor fekk lågare straff enn den andre. Saka inngår i ei større opprulling med over 60 pågripne personar over heile Sør-Norge. Beat signerte avtale med Sony | No er kampen mot Spotify og Wimp i full gang. Administrerande direktør i Sony Lena Midtveit, dagleg leiar i Beat Simen Wilberg og digital business manager Stein Vegusdal signerte i går ei avtale. Musikkteneste-selskapet Beat frå Gulen har fått i hamn millionavtale med Sony Music. Dermed er jakta på streamingkundane i full gang, melder Beat i ei pressemelding fredag. - Vi er svært glade for å ha Sony med på laget. Det betyr at vi no har eit komplett musikktilbod til alle våre medlemmar, seier dagleg leiar i Beat, Simen Wilberg. I går gjekk dei inn avtale med Sony Music. Då får dei all musikk som er frigjeve til streaming og nedlasting tilgjengeleg for sine medlemmar. Beat.no er ei nettleserbasert streamingteneste som kostar 99 kr / mnd. Det går an å kjøpe mp3-ar eller å streame musikken direkte frå nettsida. Bak Beat.no står dei fire gründerane Simen Wilberg, Njål Wilberg, Linn Dyveke Wilber og Therese Trefall frå Gulen kommune. Han er ny styreleiar i SafeClean | Litsheim tek over styrevervet til skulekameraten. Johnny Arild Litsheim i Høyanger er ny styreleiar i SafeClean. Johnny Arild Litsheim er ny styreleiar i Høyanger-selskapet SafeClean, ei bedrift som er løfta fram som suksessbedrift i Sogn og Fjordane. Han tek over stafettpinnen etter Jon Martin Huslid, som er dagleg leiar i Industrial Chemicals (IC). - Huslid er ein gammal skulekamerat av meg, vi vaks opp i lag. Vi kjenner kvarandre godt og spelte musikk saman, fortel Litsheim til Ytre Sogn. At Litsheim tek over styrevervet i bedrifta, er delvis fordi Huslid skal få konsentrere seg meir om jobben i IC. - SafeClean er i sterk vekst, og søsterselskapet Industrial Chemical vert påverka positivt av dette, fortel Litsheim, som også er medeigar i SafeClean. Høyanger-bedrifta har spesialisert seg på rens av system og komponentar samt kildesortering av fjerna belegg. Hovudmarkedet er offshoreindustri, men metoder og kunnskap er eigna for alle marknader som har utfordringar med danning av ulike belegg i system, heiter det på SafeClean si heimeside. Saga fekk Tippeliga-motstand | Møter Sogndal 1. mai. Saga-kaptein Benny Rivedal får møte gamle lagkameratar når Sogndal no blir motstandar i første ordinære runde i NM-cupen. Saga fekk draume-motstand i 1. runde i NM-cupen, då laget vart sett opp mot Sogndal. Kampen skal bli spelt på Førde stadion 1. mai. Når det gjeld dei to andre laga frå fylket som framleis er med i cupen, Førde og Tornado Måløy, så skal dei møte høvesvis Fyllingen og Herd. - At vi er sett opp på bortebane mot Fyllingen er meiningslaust. Her har vi lengst reiser i heile 2. divisjon, og så skal vi jammen heilt til Bergen for å spele cupkamp også. Eg må verkeleg lure på om geografi-kunnskapen er heilt på jordet inne hos forbundet, seier Førde-trenar Knut Erik Folland. Får flytte heim | Etter to veker blir det bygd mellombels rasvoll | Heim i dag: Familien Berge får i dag flytte heim. Til høgre i biletet er arbeidet med den mellombelse rasvollen i gang. Familien Berge i Fjærland har vore evakuerte i to veker etter at det 2. april gjekk eit stort snøras som stogga berre få meter frå huset deira. I dag fekk dei endeleg flytte heim. Inge Berge seier til NRK at dei gler seg til å komme heim, og at dei kjenner seg trygge med den mellombelse rasvollen. Til sommaren skal arbeidet med ein permanent rasvoll ta til. Her kjem NAV-bygget | - Slik blir det, seier rådmannen. Det har vore mange og lange kampar om kvar eit nytt NAV-bygg skulle liggje. Bestemt: Det er no bestemt at det nye NAV-bygget i Florø blir bygt i tilknytning til Sunnfjord Medisinske Senter. Det blir Sunnfjord Medisinske Senter, eller Firdavegen 1, som får oppdraget med å skaffe nytt NAV-bygg i Florø | Rådmann Terje Heggheim, som fekk fullmakt frå bystyret til å inngå ein avtale om nytt NAV-bygg, opplyser at NAV og kommunen har landa på eit tilbod frå Firdavegen 1 om eit nybygg vest for, og i tilknyting til Sunnfjord medisinske senter, SMS, der ein i dag har samla det meste av medisinske tenester i kommunen. Seks å velje mellom | - Det var seks tilbydarar, og vi har tinga med fire av dei før vi landa på tilbodet frå Firdavegen 1, seier rådmann Terje Heggheim. - Vi la tre kriterium til grunn, økonomistyring, byggløysingar og lokalisering, seier rådmannen, som ikkje vil seie noko om prisen før klagefristen går ut 6. mai. Byggjestart i mai | - Men vi er stø på at prosessen har gått rett for seg, og alle fullmakter er på plass slik at vi ikkje treng ytterlegare politisk godkjenning. Byggjestart kan derfor skje straks klagefristen er ute. NAV har eit rombehov på 1100 - 1200 kvadratmeter, og også kommunen har arealbehov knytt til bygget, som skal stå klart i desember 2012, seier Heggheim. Motstandarane krev utgreiing om sjøkabel | Naturvernforbundet og andre motstandarar av den planlagde gigantlina frå Sogn til Ørskog, vil krevje at Statnett greier ut alternativet å leggje heile høgspentsambandet som sjøkabel. Kabel: Med dei naturøydeleggingar det her vil vere tale om, kan ikkje alternativet med sjøkabel berre leggjast til side, seier Lars Haltbrekken. Foto: Helge Johnsen. Folkeaksjon mot gigantlina under førebuing | Dette kravet vil mellom anna bli reist i høyringsfråsegna frå Narurvernforbundet, leiar Lars Haltbrekken, etter møtet kraftlinemotstandarane onsdag heldt på Skei. - Når det går an å strekkje kabel frå Norge til Nederland, må ein også kunne få til ei slik løysing innanlands. Storsamfunnet må vere villig til å ta kostnaden med å unngå store naturinngrep, seier Haltbrekken. - Alternativt må ein prøve å finne løysingar i Møre og Romsdal på den kraft-underdekninga ein der kan kome til å stå overfor, seier han. Sunnmøre mobiliserer | Onsdagens møte samla 24 mostandarar frå Sunnmøre, Nordfjord og Sunnfjord. Her kom det ifølgje Haltbrekken fram at det no blir teke initiativ frå Volda / Ørsta-regionen for å få reist ein folkeaksjon mot bygginga av lina. - Uansett blir det no teke sikte på å byggje ein breia allianse for å få dette prosjektet stogga, seier Lars Haltbrekken. Bjørnen er skoten | Skoten: Bjørnen vart skoten ca halv tolv søndag. Det opplyser fellingsleiar Finn Olav Myhren til firda.no. Bjørnen skal etter planen fraktast ned frå breen med helikopter seinare i dag. - Fellinga skjedde utan dramatikk, seier Myhren. Bjørnen vart skoten i 1200 meters høgde på Vetlebreen, ovanfor Bøyadalen i Fjærland, i 11.30-tida søndag. Ifølgje Myhren, fann jegerar laurdag spor som førte til fjells frå Bøyadalen. Gjekk tilbake i eige spor | - Det vart fastslege at dette var bjørnespor. To jegerar følgde sporet, og sat på det søndag føremiddag. Dei felte bjørnen då han var på veg tilbake i sitt eige spor, seier Myhren. Bjørnen skal transporterast ned frå breen med helikopter seinare i dag. - Førebels veit eg ikkje om det er hann- eller hobjørn. Men han ser ikkje veldig stor ut. Eg reknar med at det er eit ungdyr, seier Finn Olav Myhren til firda.no | 50 år sidan sist | Søndagens bjørnefelling er historisk. Sist det vart skote bjørn her i fylket, var i 1956. Det skjedde i Leirdalen i Luster. Bjørnen som siste vekene har streifa rundt i Sunnfjord og Sogn, har drepe og skadd ei rekkje sauer i m.a. Haukedalen. Før helga vart det funne ein ille medfaren sau ved ei turistløype mellom Fjærlandstunnelen og Bøyabreen - eir område som ligg nedanfor breen der bjørnen no er felt. Det vart også gjort observasjonar av bjørnen då han natt til torsdag kryssa ei snøfonn i Tverrdalen i Bøyadalen, og då han natta etter gjekk på snøfonn i Mundalsdalen, lenger vest i Fjærland. Fall om etter fire skot | Jan Erik Gjerland og Sverre Sæten følgde spora til bjørnen, då dei plutseleg såg han komme rett imot seg. - Vi hadde følgd spora til bjørnen frå Trollvatnet og innover breen i ein times tid, då vi fekk auge på dyret litt lenger oppe. Han følgde gamlespora sine tilbake, og var på veg nedover mot Fjærland igjen, fortel Jan Erik Gjerland på telefon til Firda. Han og jaktkameraten Sverre Sæten sit no og ventar ved sida av bjørnen, som skal hentast ned frå Vetlebreen med helikopter. Dei to jegarane vart bedne av jaktleiar Finn Olav Myhren om å følge spora som vart oppdaga laurdag kveld. Turen vart kortare enn dei hadde venta. - Vi hadde gått ein times tid opp til Kvitevarden, og vidare i eit kvarter. Då vi såg bjørnen, og la oss på ei flate som låg litt i skjul. Han kom litt bakom ein topp, men så dukka han opp igjen. Sæten skot to skot, så skot eg ein gong, og så skot han eit siste skot. Då datt bjørnen rett ned, seier Gjerland. Liten hannbjørn | Bjørnen vart skoten rundt 12.30 på 1200 - 1300 meters høgde på Vetlebreen i Fjærland. - Vi har hatt mykje flaks. Hadde vi vore her ti minutt tidlegare eller seinare, hadde han sett oss på lang avstand og truleg rømt. Men vi kom opp på lesida av ein brekul, difor såg han oss ikkje, seier Gjerland. Etter bjørnen fall om, venta jegarane i ti minutt. Så gjekk dei opp til dyret, som låg på hundre meters hald, og konstaterte at bjørnen var død. - Det er ein hannbjørn på om lag 1,70 meter lang frå snute til haletipp, så det er ikkje noko stort dyr. Det var ei utruleg spesiell oppleving å sjå bjørnen. Vi kjende oss aldri i fare, seier Gjerland. Bjørnen skal no hentast i helikopter, og er venta å lande i Fjærland mellom klokka 15 og 16. 50 år sidan sist | Søndagens bjørnefelling er historisk. Sist det vart skote bjørn her i fylket, var i 1956. Det skjedde i Leirdalen i Luster. Bjørnen som siste vekene har streifa rundt i Sunnfjord og Sogn, har drepe og skadd ei rekkje sauer i m.a. Haukedalen. Før helga vart det funne ein ille medfaren sau ved ei turistløype mellom Fjærlandstunnelen og Bøyabreen - eir område som ligg nedanfor breen der bjørnen no er felt. Det vart også gjort observasjonar av bjørnen då han natt til torsdag kryssa ei snøfonn i Tverrdalen i Bøyadalen, og då han natta etter gjekk på snøfonn i Mundalsdalen, lenger vest i Fjærland. Sauebonde oppdaga spora med kikkert | Anders Bøyum stod og såg etter bjørnen med kikkert laurdag kveld, då han oppdaga ferske bjørnespor på Vetlebreen. Bjørnen hadde nyleg angripe sauer som beita like ved Bøyabreen i Fjærland, difor var Bøyum ekstra på vakt. To turistar hadde dagen før komme over ei skambiten søye ved turiststien i hellinga mellom Fjærlandstunnelen og Bøyabreen, berre nokre hundre meter frå Brevasshytta. - Eg stod og kika etter dyret, då mor mi tipsa meg om at eg også måtte sjå etter spor. Då snudde eg kikkerten heilt tilfeldig i underkant av breen. Der var tydelege spor som måtte vere ferske, seier Bøyum til Firda. Bøyum tok straks kontakt med jaktkoordinator i Fjærland, som sende opp ein mann for å sjekke observasjonen. På Vetlebreen, rett over munningen til Fjærlandstunnelen på andre sida av vegen frå Bøyabreen, fann han både ferske spor og småholer som bjørnen hadde greve seg ned i. Observasjonen leidde til at bjørnen vart funnen og skoten midt på dagen søndag. - Ei stor lykke, seier Anders Bøyum. Flokka seg rundt bjørnen | Nokre hundre skodelystne menneske møtte opp då den skotne bjørnen landa med helikopter i Kjøsnes søndag. Sundag 15. juni 2008: - Folk flokka seg rundt bjørnen straks den vart lempa ut av sekken. Alle ville ha bilde, og det vart heilt kaos, fortel Firda-journalist Svein Heggheim, som er til stades når bjørnen landar. Først landa helikopteret med jegerane. Sidan returnerte det for å hente bjørnen oppe på Vetlebreen. Rein Arne Golf frå Statens Naturoppsyn og jaktleiar Finn Olav Myhren hadde vore oppe på breen for å kontrollere at fellinga hadde gått føre seg slik den skulle. - Folk flokka seg rundt bjørnen straks den vart lempa ut av sekken. Alle ville ha bilde, og det vart heilt kaos, fortel Firda-journalist Svein Heggheim, som var til stades då bjørnen landa. Etterpå var bjørnen lempa opp på ein svans og køyrd med traktor til slakteriet til Nils Einar Kjøsnes rett i nærleiken. Folkemengda følgde etter traktoren som eit 17. mai-tog, og det var stort presseombod. Bjørneskrotten er no å rekne som statens eigedom. Den vil bli slakta og partert på slakteriet på Kjøsnes. - Bjørneskrotten skal veterinærgodkjennast, og sidan skal fylkesmannen omsetje kjøtet. Pengane går til Villtfondet, fortel jaktleiar Finn Olav Myhren. Statens naturoppsyn vil få med seg skinn, kranie og diverse prøver og mål frå bjørnen. Desse vil bli levert til Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim. Denne brannbilen skal berge Førde frå brann | Iallfall viss han startar. Ny og gammal: Bilen til venstre er ein splitter ny Man med 440 hestekrefter, dte er 190 fleire enn Førdes hovudbrannbil som står til høgre. Mercedesen frå 1989 merkar alderdommen på fleire måtar, han går for seint, stoppar for ofte og er ikkje fullt så driftssikker som ein skulle ønskje når ein jobbar i brannbransjen. Sitt beste: - Vi må gjere det beste med det utstyret vi har tilgjengeleg, seier f.v. Tore Skarholm, Bjarte Grimelid, Bjørn Berge og Bernhard Øberg i Førde brannvern. Foto Tone Merete Lillesvangstu | Foto Tone Merete Lillesvangstu | Denne bilen er 20 år, og skal berge Førdes innbyggjarar i tilfelle brann. Til no i år har han nekta å starte tre gonger. Ny bil kjem neppe før 2012. - Dette er yngste brannbilen vi har, ein Mercedes 1989-modell. Så har vi ein 1982-modell som er suppleringsbil ved store utrykkingar, fortel brannsjef i Førde, Bernhard Øberg. Han håpar og trur at rådmannen sitt framlegg i økonomiplanen iallfall ikkje vert endra til det verre. I framlegget står det nemleg at det er sett av 3,5 millionar kroner til ny brannbil i 2011. Med i overkant av eitt års bestillingstid, vil bilen vere på plass i brannstasjonen på Øyrane i 2012. Men innan den tid kan det ha brunne mange stader. Må omgruppere og byte bil | Til no i år har den gamle slitaren nekta å starte tre gonger. Éin gong under utrykking, og to gonger under øving. - Du blir jo heilt matt når det skjer, men samtidig er vi så drilla på det vi skal gjere, at vi raskt skiftar over i den andre bilen. Vi snakkar om nokre tapte minutt, men vi taklar slikt, seier Øberg. Då må brannfolka omgruppere seg, men av garde kjem dei. Dog med langt mindre utstyr med seg. Trass i at brannbilen har vore ein trufast slitar for Førde brannvern, er brannkorpset samde om at ein ny bil hadde vore til det betre. Står seg i hel | Dei fleste brannbilar står seg nemleg i hel. Hovudbrannbilen i Førde er 20 år, har berre gått 25 000 kilometer, men likevel merkast alderdommen. - Det morknar både eitt og hitt. Det blir brot på det elektriske anlegget. Rett og slett alderdom som gjer at ting ryk, sjølv om det er pent brukt, seier brannmann Bjørn Berge. Det brannfolka fryktar aller mest er at brannbilen rett og slett stoggar før ein har komme fram til brannstaden. - Når han nektar å starte, skiftar vi bil. Men stoppar han midt oppe i lia, så må jo bil nummer to mest truleg hentast på brannstasjonen. Då går minutta fort, nikkar Øberg. Alt ved bilen er gammalt | - Alt ved bilen er jo gammalt. Han har for liten motor, for dårlege køyreeigenskapar, har konstant firehjulstrekk medan ein i dag heller satsar på hydraulisk trekk på framakslingen, i tillegg til at han når som helst kan stoppe. No kan også nye bilar stoppe, men denne er trass alt 20 år, seier Grimelid. Den 20 år gamle bilen har 250 hestekrefter, til samanlikning har ein ny iallfall 200 fleire. - Opp lia går det i 30 kilometer i timen, sånn er det berre, seier Tore Skarholm. Brannfolka presiserer likevel at dei ikkje grev seg ned av situasjonen. - Vi gjer det beste med det vi har. Og så kryssar vi fingrane for at vi har ein ny bil i 2012. At det ikkje blir sett endå lenger ut i tid, seier Øberg. I tillegg til dei to nemnde bilane, disponerer brannkorpset i Førde fire andre bilar, ein 1986-modell VW LT, ein 2000-modell Mercedes-Benz redningsbil, ein 2007-modell Mitsubishi Outlander og ein 2003-modell Mercedes-Benz M-klasse (befalsbil). Er brannvernet godt nok? Diskuter saka her. Studentane trivst ved HSF | 89 prosent trivst i studentmiljøet. Har det godt: 700 studentar har gitt beskjed om at dei trivst godt ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Foto Arne Stubhaug | Vel 700 studentar deltok i ei større undersøking om læringsmiljøet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane i vår. Resultata syner at 89 prosent trivst i studentmiljøet, og at 84 prosent karakteriserer miljøet som inkluderande. Trivsel viktig i seg sjølv | - Dette er gledelege tal, seier studiedirektør ved HSF, Terje Bjelle, til hisf.no. - Igjen får vi positive tilbakemeldingar og stadfesting på at det store fleirtalet av studentane finn seg godt til rette ved høgskulen. Trivsel er viktig i seg sjølv, men også ein føresetnad for å lykkast i det faglege arbeidet, påpeikar Bjelle. Spørsmål frå fleire felt | Læringsmiljøundersøkinga omfattar spørsmål om trivsel og tilrettelegging på ei rekkje område, frå it-tenester og bibliotek til kantine- og barnehagetilbod. - Tilbakemeldingane frå studentane våre har vore nyttige, og dei vil vi bruke til å utvikle oss vidare, seier Bjelle. Trivst du ved høgskulen? Diskuter saka! Åtvarar mot katastrofebrannar | Brannfeller på campingplassar. Tenkjer tryggleik: Administrerande direktør i Norsk brannvernforeining, Dagfinn Kalheim, er redd for at det skal skje stygge brannulykker knytte til campingliv. Foto Kenneth Ø. Monsen | - I Norge har vi så langt vore skåna for katastrofebrannar med mange omkomne i ein og same brann på campingplassar. Men risikoen er der, og han vert ikkje mindre av at stadig fleire nordmenn vel å feriere i campingvogner og bubilar, seier administrerande direktør i Norsk brannvernforeining, Dagfinn Kalheim. Langt større vogner | Han er uroa for faren for brannspreiing mellom oppstilte campingvogner, bubilar og telt, og ønskjer ein auka tryggleiksavstand mellom bueiningane. Han peikar på at nyare campingvogner og bubilar er langt større og meir rikhaldig utstyrte samanlikna med eldre modellar. Bør vere fire meter, ikkje tre | - Ein fullt utvikla brann i ei campingvogn eller ein bubil av nyare årgang, generere merkbart meir energi og strålevarme enn ved brann i eldre og mindre modellar. For å unngå spreiing og utvikling til katastrofebrann, bør minste avstand mellom oppstilte campingeiningar helst vere fire meter, og ikkje tre, slik kravet på norske campingplassar har vore til no, seier Kalheim. Søv og bur trongt | Han ber ferierande nordmenn om å stille krav til tryggleiken der ein vel å campe, samt gjere seg kjend med branninstruksen på campingplassen. - På campingferie bur og søv ein i til dels tronge og uvande omgivnader, prega av lett antennelige material. I kombinasjon med open flamme, grill, propan og elektriske apparat gir dette høg brannrisiko, seier Kalheim. - Held god avstand | På Byrkjelo Camping prioriterer dei avstand. Plass er viktig: Medeigar på Byrkjelo Camping, Kristin Sindre Byrkjelo, understrekar at for dei er tryggleik og god avstand heilt elementært. Foto Eli E. Vengen | - Vi har heilt frå starten av ønska at einingane står lenger frå kvarandre enn dei påkravde tre metra. For vår del kunne minimumskravet gjerne vore fire meter, og vel så det, seier medeigar på Byrkjelo Camping, Kristin Sindre Bjørkelo. Ho trur god avstand er eit viktig element for å avgrense faren for at ein eventuell brann skal kunne spreie seg. Seier ifrå | Den populære campingplassen har 75 einingar, og er ikkje redde for å be folk flytte på seg dersom dei står for nær kvarandre. - Vi har lagt opp infrastrukturen, altså straum og vatn, slik at dei skal stå lenger frå kvarandre. Dersom nokon likevel set seg tettare i hop, seier vi ifrå. Det tek folk fint, seier Sindre Bjørkelo. Flest på minst mogleg plass | Ho trur problemet med tett plassering er større på campingplassar som frå starten av har ønskt å presse flest mogleg i hop på minst mogleg plass. - Når du har lagt infrastrukturen, er det langt verre å skulle endre på denne i ettertid, seier ho. Ser ut til å bli bra sesong | På campingplassen på Byrkjelo har det vore travelt sidan 1. mai. - Vi har hatt godt med folk, spesielt i helgane. Det ser førebels ut til å bli ein grei sommar, seier Sindre Bjørkelo. Av dei 75 einingane er 40 fastliggjarar. Spelar inn film i Vik | Andrine Sæther og Jorunn Kjellsby i hovudroller. Kjendiseri: Andrine Sæther, skodespelar og kona til Lars Lillo-Stenberg, er å sjå i gatene i Vik også denne veka. Foto Terje Pedersen, ANB | Siste veka har innbyggjarane i Vik hatt fint besøk frå Tigerstaden. I eit sommarhus på Hopperstad spelar regissør Magnus Arnesen nemleg inn ein film. Handlinga går føre seg i ei lita bygd ved ein fjord, og etter å ha leita rundt heile Sognefjorden, kom Arnesen fram til at Vik var den perfekte staden for ei slik innspeling. Såg det var bra | - Då eg kom hit, såg eg at her var det bra, seier Arnesen til Sogn Avis. I tillegg til korte avstandar, tilgang på velvillige statistar, moglegheiter til å filme i sentrumsgater utan altfor stramme tidsrammer, i tillegg til tilgang til både ein fjord og ein gravplass var viktige faktorar. Godt å vere utanfor Oslo | - Det er herleg å spela utanfor Oslo, meiner Andrine Sæther, som i dette dramaet speler liksom-kjærasten til hovudpersonen. Regissøren har med seg eit crew på 15 mann, hovudsakleg polakkar. I tillegg til Sæther, er skodespelarane Jorunn Kjellsby og Jan "Devo" Kornstad med. Inspirert av Grytten | Filmen er den siste Arnesen skal alge i samband med si regissørutdanning på filmskulen i Polen. Målet med filmen er å gi publikum ei oppleving tilsvarande den han sjølv fekk første gongen han las Frode Grytten si novelle "Syng med i søvn". Det er denne novella filmen er inspirert av. Svært høgt forbruk av helsetenester | Eiga gruppe har analysert drifta til Helse Førde. Drifta og driftsgrunnlaget til Helse Førde er vurdert i ein ny rapport. Foto Arne Stubhaug | Ei styringsgruppe med representantar frå Helse Vest og Helse Førde med prosjektleiar Bjørn Hesthamar frå PricewaterhousCoopers AS har no levert sin rapport om drifta av Helse Førde. Her kan du lese heile rapporten. Styringsgruppa trekkjer fram at forbruket av helsetenester i Helse Førde-området er svært høgt samanlikna med andre føretak, og meiner ei rimeleg forklaring er høg kapasitet og eit velutbygd tenestetilbod. - Kjensleladde spørsmål | Rapporten peikar også på at kostnadene per pasient er ganske høge, og rår helseføretaket til å sjå nøye på tenestetilbodet til dei ulike sjukehusa. - Sjølv om det er kjensleladde spørsmål, må Helse Førde og dets eigar til ei kvar tid tillate å ha eit ope og faktabasert forhold til kva tenester som skal verte tilbydd på dei ulike stadene, og kva som av faglege og økonomiske omsyn bør samlast, skriv styringsgruppa. Vesentleg fare for større sprekk | Helse Førde HF har over tid gått med monalege underskot og har fått eit budsjettkrav om balanse i 2010. Samanlikna med rekneskapsresultatet for 2008, står Helse Førde overfor ei utfordring på rundt 150 millionar kroner. I 2009 er det budsjettert med eit underskot på 40 millionar kroner, men ifølgje Helse Førde sine eigne rapportar er helsføretaket allereie i juni 18 millionar kroner unna å nå dette målet. I rapporten går det fram at er fare for at avviket blir vesentleg større. Styringsgruppa meiner det er risikofylt av Helse Førde å leggje opp til ein inntektsauke på seks prosent i 2009-budsjettet, samstundes som det vert lagt opp til ei nedbemanning på 40 årsverk. - Dette vil krevje ein produktivitetsvekst langt ut over det ein så langt har realisert, står det i rapporten. I rapporten går det også fram at Helse Førde må redusere personellkostnadene for å innfri dei økonomiske krava, i og med at desse kostnadene utgjer 62 prosent av totalkostnadene til helseføretaket. Skannar kyrkja med laser | Gjer det mogleg å lage ein nøyaktig kopi av Norges eldste stavkyrkje. Urnes stavkyrkje i Sogn og Fjordane skal laserskannast. Dette er den første stavkyrkja som blir dokumentert med denne metoden. Slik ser bileta ut som blir produsert etter laserskanninga. Bileta kan brukast både i samband med dokumentasjon, overvaking og som ein sikkerheitskopi. Foto Birger Lindstad © Riksantikvaren | Birger Lindstad © Riksantikvaren | Foto NIKU / Geoplan3D | NIKU / Geoplan3D | Urnes stavkyrkje i Luster skal denne veka skannast med laser. Ved å bruke denne teknologien er det mogleg å lage ein nøyaktig kopi av kyrkja slik den var når den vart skanna. - Ein vil også kunne følgje med på dei endringar som skjer med kyrkja og få ut tredimensjonale teikningar som kan brukast i arbeidet med bevaringa av det verdifulle bygget, går det fram i ei pressemelding frå Riksantikvaren. Oppdragsgjevar er Riksantikvaren sitt stavkyrkjeprogram, og arbeidet vert utført av Norsk institutt for kulturminneforsking (NIKU). I november i fjor vart deler av Urnes stavkyrkje og den kjende Urnesportalen skanna. Denne veka skal heile kyrkja med landskapet rundt skannast. Urnes stavkyrkje er frå byrjinga av 1130-talet og står på verdsarvlista til UNESCO. Tidlegare er Osebergskipet og Hamar domkyrkjeruin skanna. Klosterruinane på Selja ble skanna i mai i år, som ein del av Riksantikvaren sitt ruinprosjekt. Dette fann Brita i steika | Trudde det var ei geværkule. Mystisk: Ved første augekast såg objektet særs mystisk ut. Ganske stor: Dingsen var på storleik med eit AA-batteri. Foto Brita Myren | Då Brita Myren i Ikjefjord i Høyanger kommune køyrde kniven i den surra svinesteika frå Gilde, møtte ho kraftig motstand. Dess meir krefter ho brukte, dess meir butta kniven i mot. - Eg kunne ikkje forstå noko som helst. På andre skiva som eg skulle skjere av svinesteika, trefte eg noko knallhardt, seier Myren. Likna på eit kajal-hylster | Ho stakk kniven inn og fekk etter mykje møde tvinga ut det tilsynelatande ukjende objektet som var inne i steika. Eit hylster på eit par centimeter, knallhardt og innhola. - Eg hadde ikkje peiling på kva det kunne vere for noko. Det minna om hylsteret på ein kajal, men det var jo laga av eitt eller anna utruleg hardt materiale, seier Myren, som med det same lurte på om ho hadde funne eit skot i kjøtet. - Men eg har fleire gonger funne skot i hjortekjøt, så eg visste då at det ikkje såg slik ut, seier ho. Tuppen på steikjetermometer | Ein kjapp telefon til Nortura løyste raskt mysteriet. Utan at forbrukarkoordinator Lisbeth Sletner hadde fått høyre anna enn at det var funne eit uidentifisert objekt i ei svinesteik, kunne ho raskt beskrive objektet. - Eg kan nesten garantere at dette er tuppen på eit steikjetermometer. Eg har eit lite lager liggjande her som eg har fått i løpet av åra, seier Sletner. For nokre år sidan fekk Trumf-kundar ei gåve, nemleg eit steikjetermometer. Dette har valda Nortura ein del styr. Skal takast av | - Første gongen vi tok i mot ei melding om at ein kunde hadde funne ein metalldings i ei steik, så tok vi omtrent frå kvarandre heile fabrikken. Stor var letta då vi forstod at dette slett ikkje kom frå oss, seier Sletner. For på tuppen av desse steikjetermometera, er det ein tupp som eigentleg skal takast av før bruk. Men denne informasjonen er det få kundar som har fått med seg. - Eg har ringt og sagt ifrå at dei må slutte å dele ut slike termometer all den tid det har denne svakheita. Eventuelt så må dei informere betre, seier Sletner. Logisk forklaring | Tilbake hjå Myren i Ikjefjord syner det seg at Sletner utruleg nok har heilt rett. - Jau, når du seier det så brukte eg for ein gongs skuld steikjetermometer. Og det har eg heilt rett fått i posten som Trumf-medlem. Det har no lege i skuffa i nokre år utan at eg har brukt det. At det skulle vere ein tupp frampå som skulle takast av, har ikkje eg fått med meg, seier Myren, som må le. - Det var iallfall bra at det fanst ei naturleg årsak til det heile, seier ho. Bilist nekta å godta fartsbot på 7800 kr | Politiet: - Du køyrde i 111 km/t i 80-sone. Bilisten: - Eg køyrde mellom 90 - 100 km/t. Illustrasjonsfoto | Foto May Britt Eide | Ein sogning i 40-åra fekk i fjor ei bot på 7800 kroner for å ha køyrt i 111 km/t i ei 80-sone i Sogndal. Men mannen ville ikkje godta bota, dermed gjekk saka i retten. Bilisten hevdar at han køyrde mellom 90 - 100 km/t, og vedgår såleis overskriding av vegtrafikklova. Men han ville ikkje godta bota på nærare 8000 kroner fordi han meinte farten var lågare enn førelegget tilsa. Må betale | I Sogn tingrett fann retten at mannen har vore aktlaus, og at han minst har hatt ein fart på 111 km/t på den aktuelle staden. Dermed må mannen ut med den opphavlege bota på 7800 kroner pluss sakskostnader på 3000 kroner. Den subsidiære fengselsstraffa sett til 14 dagar. Dommen var samrøystes i retten. Forbikøyring | Fartsoverskridinga skjedde under ei forbikøyring, og at politiet, som målte farten, følgde etter bilisten og sette på blålysa. Etter at tiltalte stoppa og vart konfrontert med å ha køyrt i 111 km/t, ville han ikkje godta. Tvila ikkje på politiet | Retten finn ingen grunn til å tvile på at politiet si måling var feil. Dei finn heller ikkje at det var noko i trafikksituasjonen som tilseier at tiltalte ikkje burde vore merksam på ei slik fartsoverskriding. Mannens forsvarar bad retten om å frifinne vedkommande, medan aktor bad om at tiltalte vart dømd til å betale 9000 kroner, subsidiært fengsel i 15 dagar. Med på knallsterkt norsk lag | Eivind Stavang skal representere Norge i European Team Championship. Spring for Norge: Eivind Stavang skal i aksjon på lag med landets beste friidrettsutøvarar. Foto Asgeir Årdal | Norges Friidrettsforbund har teke ut Eivind Stavang til å springe 110 meter hekk under European Team Championship i Bergen til helga. Der inngår Florø-sprinteren på det som kan vere det sterkaste norske friidrettslandslaget det siste tiåret. Sterk motstand | Norge skal konkurrere mot elleve andre nasjonar i European Team Championship. Motstandarar er land som Romania, Serbia, Tyrkia, Belgia og Nederland. Dei tre beste nasjonane rykkjer opp i Spar Super League, medan dei to svakaste rykkjer ned i Second League. Var sjuk i helga | Stavang deltok i helga på Tyrvingleikane, der han sprang inn til ordinære 14,99 på 110 meter hekk. Florø-løparen var då småsjuk, og det er venta at han stiller til start i ein sterkare utgåve til stemnet i Bergen til helga. PS: I kvinneklassen er Inger Anne Frøysedal utteken i tresteg. Stryningen konkurrerer til vanleg for Tjalve. Lærar kjøpte narkotika | Illustrasjonsfoto | Foto Bent Are Iversen Firda Media PB.160, 6801 Førde. 57833300 | www.firda.no | Ein lærar er i Fjordane tingrett dømd til fengsel i 60 dagar, og fullbyrdelsen av straffa utsetjast med ei prøvetid på to år. Saka dreiar seg om at vedkommande har kjøpt og brukt kring 150 gram hasjis. I tillegg får den sikta ei bot på 6000 kroner, subsidiært fengsel i 12 dagar. Tilstod kjøp og bruk | Vedkommande tilstod kjøp og bruk av hasjis. Dermed vart saka avgjort ved tilståingsdom. Påtalemyndigheitene føreslo ein straff på 60 dagar fengsel med to års prøvetid, og 6000 kroner i bot, subsidiert med 15 dagar fengsel. Retten meinte dette var passande, men at den subsidiære fengselsstraffa vart sett til 12 dagar. - Stor mengde | Retten meinte at det i straffeskjerpande retning var snakk om eit stort kvantum hasjis, medan det i formildande retning vart lagt vekt på at vedkommande la fram ei uforbehalden tilståing. Denne har hatt stor innverknad på oppklaring av saka, skriv retten i dommen. Blir snart å sjå på Sognefjorden | Ein av verdas dyraste yachtar er på vestlandsrundtur. Yachten "A" kom frå Hardanger til Bergen natt til måndag, og tysdag kveld skal fartøyet vidare til Sognefjorden. Foto Kjartan Wang Olsen, Kvinnheringen | Luksusyachten "A" kom til Bergen natt til måndag, og skal ligge til kai i vestlandshovudstaden til tysdag kveld. Deretter går ferda vidare til Sognefjorden. Yachten kom til Bergen etter å ha vore i Jondal og Ulvik i helga, og med sin særprega design vekkjer fartøyet merksemd. Ifølgje Time Magazine er prislappen til yachten 300 millionar dollar, nesten to millardar norske kroner. Eigaren av båten er den 36 år gamle russiske milliardæren Andrey Melnichenko, skriv ba.no. Yachten er 119 meter lang og 18,8 meter breid og er designa av franskmannen Phillip Starck. I fengsel for amfetaminkjøp | Ein barnehagetilsett er i Fjordane tingrett dømd til 30 dagar fengsel og bot for kjøp av narkotika. Kjøpte fem gram | Vedkommande er sikta for å ha kjøpt til saman fem gram amfetamin våren 2009, og skal ha brukt dette. Den sikta har tilstått kjøp og bruk av fem gram amfetamin, og vart i tingretten dømd til 30 dagar fengsel med prøvetid på to år og ei bot på 4000 kroner subsidiært med åtte dagar fengsel. Kjøpte gjentekne gongar | I straffeskjerpande retning, vart det påpeika i retten at vedkommande har gjentekne gongar erverva narkotikaen. Men det er snakk om kjøp av amfetamin til eige bruk og spreidningsfaren er såleis liten. Ettersom den sikta har gitt forbehalden tilståing, verkar dette i formildande retning fordi tilståinga har hjelpt til å oppklare saka. Vedkommande sin helsetilstand og ansvar for barn har retten teke til følgje, står der i dokumentet til dommen. Den sikta har krav på ein dag frådrag i fengselsstraff for varetekt. No kjem endeleg sola | - No blir det berre betre og betre, lovar meteorologen om helgevêret. Også neste veke ser bra ut. - Vêret blir berre betre og betre utover helga, lovar meteorolog Martin Grønnevet hos Storm Weather Center. Allereie i dag tek vêret til å betre seg, og sjølv om det er nokre regnbyer på kysten, så tek sola til å vike gjennom skylaget. - Og det er nok trenden vi har i vente for helga. Vi får nok litt skyer, kanskje spesielt laurdag, men mindre søndag. Men eg trur vi ikkje har mykje nedbør att, seier Grønnevet. Og meteorologen kan glede alle solhungrige med at det blir ein del sol i fylket. - Men mest i indre strøk. Ute ved kysten kan dei få litt meir skyer og her er det også ein risiko for litt tåke. Sjølv om det blir varmt i helga samanlikna med den siste tida, kan du ikkje vente deg meir enn 10 og 12 grader. Det gode vêret slepp ikkje taket med det første. - Måndag får vi litt regn, men elles venta vi oss mykje opphaldsver den første delen av veka. Men mot slutten av neste veke er det meir usikkert. Då er det fare for meir lågtrykk og då kan vi nok vente oss meir av det vêret vi har vore vant med den siste tida, slår Martin Grønnevet fast. Fann sakna ungdom i natt | Leitemannskap, politi, hundar og helikopter starta søket seint måndag kveld. Eit Sea King helikopter deltok i leiteaksjonen i Gaular. Rundt klokka 21.30 måndag kveld fekk politiet melding om ein sakna person i Gaular, og det vart sett i gang leiteaksjon etter ei jente i slutten av tenåra i området rundt Osen bru. - Politiet starta å leite etter personen klokka 22.10, og etter kom det fleire styrkar til. I tillegg til politet deltek no Røde Kors, redningshundar og eit Sea King redningshelikopter i søket etter personen, opplyste operasjonsleiar Hans Petter Harlem ved Sogn og Fjordane politidistrikt til firda.no natt til tysdag. - Jenta kom til rette i området rundt Osen bru litt før klokka 02.30 i natt, opplyser operasjonsleiar Odd Arve Solvåg tysdag morgon. Skjelte ut spelarane i SMS | Det kokte over for fotballtrenar etter tap i helga. Høyang-trenar Terje Fjæren beklagar den krasse SMS-en han sende til alle spelarane i helga. Etter at Høyang tapte mot Sandane i Firdaligaen i helga, sende trenar Terje Fjæren ei tekstmelding til alle spelarane der han gir dei det glatte lag. Firda har fått tilgang til SMS-en, der Fjæren skriv følgjande: Frustrert over mange kort | Høyang-trenaren innrømmer at han gjekk for langt, men forklarer at han var veldig frustrert etter 0-2-tapet mot Sandane. Han har beklaga meldinga og ville gjere det igjen på spelarmøte måndag kveld. - Grunnen til at eg sende ho, var at eg var så frustrert av dei tre gule korta vi fekk på slutten av kampen. Det er så frustrerande at vi aldri kan stille med same lag to kampar på rad, grunna gule og raude kort, seier Fjæren. - Må vurdere stillinga hans | Administrativ leiar Teddy Moen i Norsk Fotballtrenerforening meiner fotballstyret i Høyang må vurdere om Terje Fjæren kan halde fram som trenar etter SMS-utskjellinga. - Uff, nei, det var ikkje ei heldig melding. SMS-ar må for all del ikkje nyttast på denne måten, seier Moen. Han synest saka er spesielt lei sidan det er mange unge spelarar i stallen til Høyang. Må skaffe 8.5 millionar til omsorg | Bystyret må seie ja til å løyve 8.5 millionar kroner ekstra, for å unngå omsorgskrise. Rådmann Terje Heggheim har revidert budsjettet for å få omsorgsreknestykket til å gå opp | Det er rådmann Terje Heggheim som har lagt fram forslaget, skriv Firdaposten. Han har revidert budsjettet, etter at det kom fram at omsorgssektoren treng mange millionar ekstra, for å unngå kriseliknande tilstander i slutten av 2010. Heggheim seier til Firdaposten, at pengane må hentast frå fleire ulike sektorar, for å få reknestykket til å gå opp. Blant anna skal avgiftene på vatn, avløp og renovasjon aukast. I tilegg skal ei rekkje andre mindre tiltak iverksettast, for å nå innhentingsmålet på 11,9 millionar kroner. Færre forbrukslån | Samstundes vel fleire å spare. Færre tek opp forbrukslån, samstundes vel fleire å spare pengane sine. Etter mange år med til dels sterk vekst i forbrukslån skifta gjeldsveksten forteikn i første kvartal i år, skriv Dagens Næringsliv. Då tok nemleg nordmenn opp 1 prosent mindre slike lån samanlikna med same periode i fjor. Samtidig er den samla sparinga langt høgare enn normalt. - Vårt inntrykk er at dette kjem av at banker og finansieringsselskap som gir slike lån, har fått ei meir restriktiv haldning. I tillegg har dei som tek opp forbrukslån, blitt meir forsiktige, seier direktør i Finanstilsynet, Bjørn Skogstad Aamo. Informasjonsdirektør Thomas Midteide i DnB NOR meiner dessutan at dei låge rentene har gjort at behovet for å ta opp forbrukslån har gått ned. Forbrukslån utgjer omtrent 2 prosent av den totale lånemassen til hushalda her i landet. Dei vert i stor grad gitt utan sikkerheit og har derfor mykje høgare rente enn for eksempel bustadlån. Laksen sat etter 15 minutt | Fekk fangsten på siste stoppestaden for laksen i elva. Kjetil Ullaland fekk denne laksen på 4,5 kilo i Nausta i natt. 15. juni starta årets laksefiske i Nausta, og Kjetil Ullaland sikra seg årets første laks allereie eit kvarter over midnatt. - Fisken sat etter dei fem-seks første kasta, og er nok ein av dei første som er tekne i elva denne sesongen, seier Ullaland. Har du også fått laks? Send bilete som epost til redaksjon@firda.no eller som MMS til 2005 med kodeord FITIPS i tekstfeltet. Han fekk fisken på sluk i fossen på Ullaland, som ligg rundt elleve kilometer frå Naustdal sentrum, og er stoppestaden for laksen i Nausta. - Det er ikkje det heilt ideelle å få han på sluk. Eg ville helst fått laksen på fluge, det er det som er det optimale, men slik forholda er i elva no er det lettast å få fisk på sluk, seier Ullaland. Fisken han fekk i natt er på rundt 4,5 kilo, og etter å fått den på land hadde Ullaland fylt døgnkvoten sin. - Eg er klar for ny fisketur i natt igjen, seier Ullaland. Ekstra millionar til utdanning i vest | Kunnskapdepartementet opnar pengesekken. Tora Aasland håpar dei nye pengane vil styrke dei nye lærarutdanningane på Vestlandet | Dei nye lærerutdanningane på Vestlandet, får 3 millionar kroner frå Kunnskapsdepartementet. Høgskulane det gjeld er Bergen, Sogn og Fjordane, Stord, Haugesund og Volda. Målet med bevilginga er å auke kvaliteten på utdanning og forskning gjennom samarbeid. Totalt er 15 millioner fordelt i hele Norge. Statsråd Tora Aasland seier i ei pressemelding at ho trur pengane vil auke kvaliteten på dei nye grunnskuleutdanningane. I tillegg håpar ho at det gode samarbeidet mellom institusjonane i regionen vil verte ytlegare styrka. Til Stortinget med Ilda | Set sin lit til landets øvste folkevalde. Turid Bruland og Ilda Gugna reiser fredag til Stortinget med Ilda si sak. Turi Bruland frå "Barna først" skal førstkommande fredag møte Heikki Holmås og Akthar Chaudhry, begge frå SV i i Stortinget. Med seg har ho asylsøkjarbornet Ilda Gugna. På møtet skal dei leggje fram saka til åtte år gamle Ilda og familien hennar, som har fått utvisning frå landet. Familien har endeleg utreisedato til Kosovo den 25. juni, og Bruland har håp om at møtet kan endre dette. - Viss vi ikkje hadde hatt noko håp om det, ville vi jo aldri reist seier ho. Håpar på unntak | Det er ikkje ofte stortingsreprestentantar går inn i enkeltsaker, men Bruland håpar denne saken kan vere eit unntak. - Mykje avheng av korleis møtet blir, men eg håpar dei vil sjå på vedtaket som er gjort i Ilda si sak, spesielt sidan vi meinar det strid mot barnekonvensjonen å sende ho tilbake til Kosovo. Mange samla om opprop | I tillegg til besøket på Stortingen har "Barna først" laga eit opprop, som folk kan skrive under på og sende til statsministeren. - Vi har ikkje noko tal på kor mange som har skrive under på dette oppropet, men utifrå tilbakemeldingane vi har fått frå folk, vil eg spå at det er fleire hundre som har gjort dette avsluttar Bruland. - Uforsvarleg utstyrssituasjon | Helsetilsynet slår fast at Helse Førde har ein uakseptabel utstyrssituasjon. Det medisinsk-tekniske utstyret ved sjukehusa i Sogn og Fjordane har så store manglar, så høg alder og blir så lite fornya at det er uforsvarleg, meiner Helsetilsynet. Det medisinsk-tekniske utstyret ved sjukehusa i Sogn og Fjordane har så store manglar, så høg alder og blir så lite fornya at det er uforsvarleg, meiner Helsetilsynet. Fylkeslege Petter Øgar har trekt denne konklusjonen etter å ha følgt opp påstandar frå tilsetterepresentantane i styret. I februar slo dei alarm og gjekk til det uvanlege steg å bringe utstyrssituasjonen i Helse Førde inn for Riksrevisjonen. Fylkeslegen slår fast at Helse Førde har ein uakseptabel utstyrssituasjon, der risikoen for svikt i samband med pasientbehandlinga er uforsvarleg høg. - Utstyrssituasjonen er etter mi meining eit symptom på at Helse Førde-systemet har blitt så skvisa etter ostehøvelprinsippet at det knakar i samanføyingane, seier Øgar. Dokumentasjonen Helsetilsynet har henta inn, fortel om utstyrsproblem og -havari ved ei rekkje avdelingar og ved fleire sjukehus. Forbode bål forlate | Eit brennande bål vart tysdag ettermiddag funne av turgåar. - Det var tydelege glør og flammar, seier turgåar Bente Follestad om bålet. Turgåar Bente Follestad var på tur med hunden sin då ho tysdag ettermiddag kjende røyklukt på Hunsrasta ved Bekkjavatnet. På neset såg ho eit bål med glør og flammar i nærleiken av fleire furutre. Ho fann ein gammal blikkboks og fekk sløkt flammane. - Det såg ikkje ut som det var prøvd sløkt, men eg kan jo ikkje seie noko sikkert, seier turgåaren som tykte episoden var litt skummel. Follestad trur ikkje nokon ønskjer å skade naturen, men meiner folk må vere merksame på brannfara. - Folk må tenkje seg om, oppfordrar ho. Ferska i 96 km/t i 80-sone | Fleire tekne i fartskontrollar i Årdal og Vanylven i dag. UP har gjennomført trafikkontroll i Årdal i dag. På Årdalstangen vart fire bilførarar bøtelagt etter å ha køyrt for fort i 50-sone, og høgste målte fart var 68 km/t.. I tillegg blei fem førarar tekne etter å ha køyrt for fort i ei 30-sone, som er ein skuleveg med fartsdumpar, på Årdalstangen. Høgste fart var målt 55 km/t.. I Øvre Årdal vart det utført fartskontroll i 60-sona, og politiet melder at her vart ingen bøtelagt. Politiet har hatt fartskontroll på riksveg 61 i Syltefjorden i Vanylven. Der fekk ein bilførar bot, etter å ha vorte ferska i 96 km/t i 80-sone. Ein av landets dyraste | Her må du grave djupt i lommeboka for å passere | Ved Fjærlandsbommen må du punge ut. Av Norges 40 bomstasjonar, er Fjærlandsbommen blant dei dyraste. For passering Fjærland- Sogndal på riksveg 5, må du ut med 180 kroner for passering med lett bil, medan du må ut med 520 kroner for bil over 3,5 tonn. Men bilistane må punge ut aller mest på Finnfast-vegen utanfor Stavanger, her kostar det 200 å passere om du har liten bil. Tyngre bilar over 3,5 tonn må betale 790 kroner. Sjå heile oversikta her. På dei billigaste bomstasjonane i landet, må du ut med 10 kroner for liten bil og det dobbelte for større bilar. Dette viser tal som interesseorganisasjonen for norske bomvegselskap, Norveg Finans, har henta inn. Oversikta viser at det er store variasjonar når det gjel innkrevjing av bompengar, både når det gjeld pris og prisdifferansen mellom tung og lett bil. - Frekk seljar tok 500-lapp og sprang | - Han oppførte seg manipulerande og gjekk rett inn, fortel Margot Fonn etter at slektningen hennar hadde ei ubehagleg oppleving i eigen heim. Margot Fonn (biletet) krev kikhol i dørene til eldrebustader. Ho meiner eldre sin tryggleik må bli teke meir på alvor. Ein slektning av henne hadde sjølv ei ekkel oppleving med ein trefigur-seljar. Fleire eldre har varsla om opplevingar med dørseljarar dei kjenner som ubehaglege. Sist ut i rekkja var slektningen til Margot Fonn i Jølster. Tidleg i vår kom ein ung mann på døra til heimen hennar ved omsorgssenteret. Han skulle selje trefigurar. Gjekk rett inn | - Han oppførte seg manipulerande og gjekk rett inn i leiligheita. Først ville han ha 200 kroner for trefigurane, men då slektningen min kom med pengane, skulle han ha meir, fortel ho til Firda onsdag. Tok 500-lapp | Så gjekk ho inn på soverommet etter meir pengar. Mannen følgde etter. Ho heldt fram ein femhundrelapp, men mannen byrja å diskutere med henne fordi han ikkje hadde vekslepengar. - Då nappa han 500-lappen ut av hendene hennar, og sprang ut. Den eldre kvinna ønskjer ikkje stå fram med namn i media. Støtte frå kommunen og politi | No krev Margot Fonn at det vert laga kikhol i dørene på omsorgssentera. Slik kan dei eldre halde styr på kven som bankar på døra. Dette vil Jølster kommune no vurdere. Og Fonn får også full støtte av politiet. Nils Erik Eggen ved Sogn og Fjordane politidistrikt seier det er ein auke i tal påtrengjande dørseljarar, og at dei gjerne bevisst går til omsorgssentera. - Lakselus-situasjonen ute av kontroll | Ny rapport med dramatisk konklusjon. Slik ser ein laks ut etter å ha blitt eten av lakselus. Mattilsynet sleppte tysdag ein lakselusrapport, som etter Norges jegar og fiskeforbund (NJFF) si meining er svært dramatisk. Krev redusert produksjon | - Oppdrettsnæringa klarte ikkje å redusere lusemengda tilstrekkeleg i den viktigaste utvandringsperioden for villaksen. Situasjonen er ute av kontroll. No må dette få konsekvensar i form av reduserte tal oppdrettsfisk i sjøen, seier generalsekretær Bjarne Oppegård i NJFF i ei pressemelding. Lusa, som kjem i samband med produsjon av oppdrettsfisk, er ein trussel for villaksen. Oppdrettsanlegga forsøker å avluse, men behandlinga har slått feil, viser Mattilsynet sin rapport. - Situasjonen er spesielt ille i Ryfylke, i mitre og indre Hardangerfjord, ytst i Sognefjorden og Trondheimsfjorden, heiter det i pressemeldinga. - Skjerp klørne | NJFF skriv at til nye metodar for å redusere luseproblemet kjem på trappene, må det ein redusjon av produksjonen i dei mest utsette områda reduserast. - Det er på høg tid at Mattilsynet skjerpar klørne og set handling bak orda, uttaler Oppegård. Sa nei til skjenkjekontrollen | - Vi har bryllaup. Kom tilbake seinare, skal den hotelltilsette ha sagt. Nordfjelske kontrollar reagerer skarpt etter at ein kvinneleg kontrollør vart nekta å undersøkje Walaker hotell i Luster i april. Årsaka var at hotellet heldt bryllaup, og derfor hadde lukka lag. Kommunen bad om forklaring | - Å nekte ein kontrollør tilgjenge til ein skjenkjestad med kommunalt løyve er eit alvorleg brot, skriv Thor Olav Myhre i ein rapport, ifølgje Sogn Avis onsdag. Luster kommune bad hotellet om ei forklaring. Det vart då presisert at ein skjenkjekontrollør skal få komme inn sjølv om det er lukka lag. Ole Henrik Nitter Walaker, som ifølgje svarbrevet tok i mot den kvinnelege kontrolløren, seier det ikkje var noko å kontrollere ettersom det var lukka lag. - Inviterte kontrolløren tilbake | - Vi inviterte kontrolløren tilbake til ordinær opningstid, som er frå 29. mai til 2. oktober, svarar hotellet. Men han skriv også at om dei har gjort noko som ikkje er "heilt etter boka", skal dei prøve å bli betre neste gong. Luster formannskap hadde saka oppe til orientering. Luster-rådmann Tore Eriksen seier kommunen vil følgje opp saka, men har ikkje lagt opp til noko form for sanksjonar. Oddvar Flæte har tre jobbar som ventar | - Hadde blitt ei plage heime om eg ikkje jobba. Oddvar Flæte har vore fylkesmann i Sogn og Fjordane i 17 år. I dag takkar han for seg. I dag, onsdag, er fylkesmann Oddvar Flæte (67) sin siste dag som fylkets fremste representant. Arvtakaren Anne Karin Hamre (45) er klar til å ta over kontoret. Treng å jobbe | Men Flæte har ikkje tenkt å liggje på latsida etter at han gir seg. Han har ikkje mindre enn tre nye jobbar å gå til. - Eg ville blitt ei plage heime om eg ikkje jobba meir. Eg er glad eg er blitt spurd, og eg set pris på å bli brukt, seier den avtroppande fylkesmannen til Sogn Avis. Jobb ganger tre | 67-åringen skal frå hausten av jobbe for tre ulike arbeidsgjevarar. Jobb 1: To dagar i veka for Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet med å betre kommunikasjonen mellom stat og kommune. Jobb 2: Datamiljøet i Måløy krev to dagar i veka. Han skal arbeide for verksemda Local Host. Jobb 3: Sogndal Fotball. Flæte skal jobbe for dei éin dag i veka. Frå langrenn til olje | Morten Aa Djupvik går til Aker Solutions. Morten Aa Djupvik er frå Hyen i Gloppen. Han er tidlegare landslagstrenar for herrelandslaget i langrenn. Den tidlegare hovudtrenaren for herrelandslaget i langrenn, Morten Aa Djupvik, vil få ein sentral rolle i å framdyrke ein endå sterkare prestasjonskultur i oljeserviceselskapet Aker Solutions. Det skriv selskapet i ei pressemelding onsdag. I Aker Solutions skal Djupvik (36) jobbe strategisk og operativt med team- og prestasjonsutvikling. Skal bruke leiarerfaringa | - Dette er område der han har levert fantastiske resultat i fleire år, heiter det i pressemeldinga. Han skal også bruke si erfaring som leiar og trenar til å få sine nye kollegaer til å fokusere endå meir på fysisk helse. Slik skal prestasjonsevna på jobb aukast. Byrjar 1. august | - Eg kjem frå ein jobb der det var kontinuerleg fokus på individuelle prestasjonar, teknologi, forbetring av ørsmå detaljar og samhandling for å gjere kvardagen betre. Dei same utfordringane vil eg møte i Aker Solutions, seier Morten Aa Djupvik. Djupvik byrjar i si nye stilling 1. august 2011. - Kvifor gjer dei dette mot meg? Førde-bedrift vert stadig vekk fråstolen skilta sine. - Vi har funne dei i elva, i heisen og no sist i Naustdal... Hasan Ibrahim ved Sunnfjord bilpleie i Førde måtte onsdag morgon til Naustdal for å hente eit stole skilt. Hasan Ibrahim frå Førde driv verksemda Sunnfjord Bilpleie i Førde sentrum. Og som alle andre næringsdrivande, ønskjer han å reklamere for tenestene sine. Men det skal ikkje vere så lett. Finn dei over alt | Skilta, som kostar nærare 2000 kroner berre for ramma, får ikkje stå i fred. På ulike stader i nærleiken av bedrifta og Rimi-butikken, står det plassert reklameskilt, gjerne saman med andre bedrifter sine skilt. - Vi har funne skilta våre kasta i elva. Så var det ein som ringde meg og sa at skiltet mitt stod i ein heis. I dag, ca klokka 08.00, ringde dei frå Best-stasjonen i Naustdal. Då hadde dei funne eitt av mine skilt ved stasjonen. Nokon har frakta det 50 kilos tunge skiltet heilt til Naustdal i bil, fortvilar Ibrahim. Han har ikkje tal på kor mange gonger skilta hans har blitt tulla med, teikna på og flytta i løpet av dei siste tre åra han har drive bilpleien. Han trur det har passert 10 i tal. - Kvifor? - Kvifor gjer dei dette mot meg? Kven er dei? Eg har berre gode venner i Førde. Eg føler dette er retta mot meg, for eg ser ikkje, eller har høyrt om, andre bedrifter som har dette problemet i like stor grad, seier han. No håpar han at dei ansvarlege vil slutte med ugjerningane og la skilta stå i fred. - Eg har også opplevd at nokon skrapa opp bilen min heime i garasjen, men no er området videovervaka, fortel Førde-mannen, som opphavleg er frå Kurdistan. Tjuvane fanga på video | Han har prøvd å melde sakene til politiet, utan at det har gjeve nokon form for resultat. No finn han likevel eit håp i overvakingskameraet til Best-stasjonen i Naustdal. - Det skal vere observert ein grøn varebil som kom med skiltet og plasserte det ved stasjonen, fortel Ibrahim. Onsdag føremiddag var han i Naustdal for å hente det stolne skiltet. Umogleg å ikkje høyre posten | - Ular så høgt når posten kjem at lyden måtte forsinkast med to minutt. Dette postkassestativet i ytre Gulen er meir kreativt enn dei fleste andre postkassestativ. Utstyrt med posthorn, roterande lys og eit 12 volts anlegg med brytar på kassen, er det umogleg å ikkje høyre når avisa dumpar i kassen. Eigaren får då beskjed ved hjelp av ei uling. Det var Sigvald Kidøy frå Eivindvik som "ikkje kunne dy seg" då han var på besøk hos postkasseeigaren. - Eg synest denne var så stilig at eg ville dele den med Firda-lesarane, seier han. Kidøy forklarar at lyden i stativet er så pass høg at den måtte forsinkast med to minutt slik at ikkje postbodet kvar dag får seg ein høglydt overrasking. - Eit slikt postkassestativ er det nok ikkje mange av, seier Gulen-mannen. 3,5 millionar til samhandling | Regjeringa løyver 3,5 millionar kroner til ulike prosjekt knytt til samhandlingsreforma i Sogn og Fjordane. - Midlane er viktige for å redusere den økonomiske belastninga for kommunane som er med i prosjektet, seier Arve Helle, som er prosjektleiar for samarbeidsprosjekt mellom 12 kommunar. Og prosjektleiar for samarbeidsprosjektet mellom 12 kommunar i Sunnfjord og Ytre Sogn, Arve Helle, gler seg over at dette prosjektet får 200.000 kroner. - At vi får utteljing viser at vi er komne i gang, og midlane er viktige for å redusere den økonomiske belastninga for kommunane som er med i prosjektet, seier Helle. Dei 200.000 kronene skal brukast til vidareføring av prosjektet knytt til rehabilitering og førebyggjande helsearbeid. 600 000 til KOLS-prosjekt | I tillegg er det løyvd totalt 1,3 millionar kroner til tre prosjekt, der alle kommunane i fylket, KS og Helse Førde er med: 600.000 kroner er løyvd eit prosjekt for KOLS-pasientar, 300.000 til hospiteringsordning for å auke kompetanse og 400.000 til kartlegging og tilrettelegging for telemedisin. Forstudie i Lærdal får 400 000 | Eit prosjekt om førebyggjande helsearbeid i Sogn får 800.000 kroner, medan to prosjekt i Nordfjord får totalt 800.000 kroner i juniløyvinga frå regjeringa. Eit forstudie til etablering av distriktsmedisinsk senter Sogn knytt til Lærdal sjukehus, får 400 000 kroner. - Dette kjem pasientane og innbyggjarane i fylket til gode, seier helse- og omsorgsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen. 133 millionar sett av i år | Samhandlingsreforma trer i kraft 1. januar neste år. Nokon av hovudmålsetjingane med reforma er å betre helsetenester der folk bur, leggje til rette for tidleg behandling av sjukdom, og meir førebygging. Regjeringa har i år sett av 133 millionar kroner til samhandling i kommunane. - Det er flott å sjå at det vert satsa på samhandling i Sogn og Fjordane. Mange kommunar er no godt i gang med å byggje opp helse- og omsorgstenestene sine, seier Strøm-Erichsen. Skal sleppe å reise så langt | Samhandlingsmidlane skal mellom anna nyttast til lokalmedisinske senter der kommunar og sjukehus samarbeider om å byggje opp gode, lokale tenester. - Pasientar skal sleppe å reise mange mil til sjukehus for å få enkel oppfølging og behandling viss dei kan få eit like godt eller betre tilbod i nærmiljøet sitt, seier Strøm-Erichsen. Denne sikra Florø-gründer pris | Stakk av med årets varmepumpepris for nyvinning. Trond-Atle Asphjell, prosjektleiar Single-Phase Power (t.v.) har vore med og utvikla den spesielle varmepumpa som har vore installert på meieriet på Byrkjelo sidan februar. T.h. Lars Mattis Horvli, teknisk sjef Tine Byrkjelo. - Vi visste vi var nominerte, men at vi skulle gå til topps, kom uventa, seier Trond-Atle Asphjell i Single-Phase Power. Asphjell bur i Florø og er medeigar, og ein av tre tilsette i selskapet. La vekt på internasjonalt potensiale | Single-Phase Power har utvikla ei nyskapande industriell varmepumpe som leverer varme ved høgare temperaturar og temperaturløft enn tradisjonelle varmepumper. Varmepumpa byggjer på eigenutvikla teknologi, testa og dokumentert gjennom tre pilotanlegg. Juryen la spesielt vekt på det internasjonale potensialet teknologien har, i grunngjevinga for prisen. - Det er svært hyggjeleg å få slik anerkjenning for noko vi har jobba med i snart sju år, seier dagleg leiar, Arne Høeg. Vart installert på Byrkjelo i februar | - Utruleg kjekt å få slik merksemd for den utviklinga vi har fått til, seier Asphjell. Den sørste kommersielle varmepumpa vart sett i drift hjå Tine Meierier på Byrkjelo i februar i år, og leverer varme ved 120 grader og kjøling ved 0 grader. Leverer opp mot 200 grader | Varmepumpa leverer 400 kW og er basert på einfase-teknologi, det vil seie at det ikkje er noko koking eller kondensering involvert i varmepumpeprosessen. - Pumpa vår er uavhengig av temperaturar. Ho leverer dei temperaturane som anlegga har trong for, seier Asphjell. Per i dag kan varmepumpa levere opp mot 200 grader. Rykka ut til bilbrann | Ein personbil tok til å brenne i sentrum av Florø fredag kveld. Bilbrann: Denne eldre Forden tok fredag kveld til å brenne i sentrum av Florø. Politi og brannvesen rykka ut til staden. Kontroll: Brannvesenet fekk fort kontroll over brannen. Foto Simon F. Solheim | Foto Simon F. Solheim (MMS-foto) | Politiet fekk melding om at ein personbil stod i fyr i Florø sentrum seint fredag kveld. Fort kontroll | Både politi og brannvesen rykka ut då meldinga kom inn. Brannvesenet kom raskt til staden og fekk kontroll på brannen. - Vi fekk inn meldinga ved 23.15-tida om at ein bil stod i brann ved Fugleskjærskaia, opplyser operasjonsleiar Olaug Holme ved Sogn og Fjordane politidistrikt. Bilen var på veg opp bakken ved kaia, på riksveg 5. Eit vitne firda.no har vore i kontakt med seier at det brann godt i bilen. - Flammane stod ut av panseret på bilen. Det brann ganske godt, men brannvesenet fekk fort kontroll, seier vitnet. Bensinlekkasje | To polititenestebilar og to brannbilar var på staden, og vegen var avsperra då arbeidet på skadestaden pågjekk. - Brannen starta truleg på grunn av ein bensinlekkasje i motoren, sa politiets innsatsleiar Kjell Magne Barsnes til firda.no på staden. Ingen skadde | Operasjonsleiar Olaug Holme seier at brannen vart sløkt ved 23.45-tida, og at ingen personar har kome til skade i bilbrannen. - Aksjonen er no avslutta, opplyser operasjonsleiaren ved 23.50-tida. Personbilen er flytta ut av vegbana, og vegen er no open att for fri ferdsel. Saka vil bli følgd opp av politiet i Florø. Liv Signe held gjerne fram som samferdsleminister | - Eg har trivst veldig godt, seier ho. Liv Signe Navarsete | Foto Arne Stubhaug | Det er enno eit stykke fram til regjeringskabalen vert lagt, og Liv Signe Navarsete åleine bestemmer ikkje kva post ho får. Overfor Firda legg ikkje Navarsete skjul på at ho godt kan tenkje seg å halde fram som samferdsleminister. Senterparti-leiaren går om kort tid inn i nye regjeringsforhandlingar med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Saman med sentralstyret vil Navarsete diskutere kva partiet skal leggje vekt på. Førebels ser ho berre ei sak der Senterpartiet vil setje ultimatum, og det er EU-saka. Truleg klart for nattfly | Ordførar i Sogndal Jarle Aarvoll (Ap) ønskjer å prøve ut nattfly stasjonert i Sogndal. Foto Bent Are Iversen Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Når Sandane lufthamn stengjer 1. mars - 26. august neste år på grunn av utbygging, blir det ledig kapasitet. Dette ønskjer ordføraren å utnytte på Haukåsen ved å få nattfly på flyplassen i Sogndal, melder Sogn Avis. Widerøe positiv | Widerøe vurderte å flytte ledig kapasitet frå Sandane anten til Bringeland eller til Haukåsen under utbygginga. Men no ser det ut til at Haukåsen blir valt og flyselskapet er positiv til forslaget frå ordføraren. Ei god løysing | - Vi tykkjer det er ei god løysing å plassere dette flyet mellombels i Sogndal. Alt er ikkje heilt på plass enno, men slik det ser ut no blir det denne løysinga med at flyet overnattar i Sogndal, seier kommunikasjonsdirektør i Widerøe Richard Kongsteien til avisa. Vil ha fast nattfly | Han legg ikkje skjul på at Widerøe ser for seg ein konsesjon med nattfly i Sogndal på permanent basis. Flyselskapet landa på at det beste er å bruke den ledige kapasiteten i Sogndal. Men saka er ikkje avgjort enno. - Det er ikkje 100 prosent på plass, for den formelle avgjerda skal takast, og departementet skal også seia sitt, seier Kongsteien. Tidlegare SV-topp vil kaste Grande Røys | Meiner partiprogrammet hennar frå SV ikkje gir henne nok rom. Tidlegare SV-politikar Paul Chaffey meiner at fornyingsminister Heidi Grande Røys bør erstattast med ein meir profilert politikar, helst frå Arbeidarpartiet. Foto Bent Are Iversen Firda Media PB. 160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | Tidlegare SV-politikar Paul Chaffey meiner partiprogrammet til SV bremsar fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys. Chaffey er no administrerande direktør i IT-bransjeforeininga Abelia, NHO si foreining for kunnskaps- og teknologibedrifter. Anonymt | Heidi Grande Røys har dei siste fire åra vore "it-ministeren" som statsråd for Fornyingsdepartementet. Det har ikkje gått veldig bra, meiner Abelia. - Fornyings- og administrasjonsdepartementet treng ei styrking, slik at det kan jobbast med effektivisering av offentleg sektor, seier Chaffey til Computerworld. Han meiner FAD har vore veldig anonymt i media, og Chaffey ønskjer seg ein handlekraftig og profilert politikar i denne statsrådsposten, helst frå Arbeiderpartiet. - Det er ikkje Heidi Grande Røys som person som ikkje passar der, men hennar partiprogram frå SV gir henne ikkje nok rom til å gjennomføre dette, seier Chaffey. Sjølv har han teke aktiv avstand frå si fortid som SV-politikar etter at han sjølv gjekk ut av Stortinget i 1997. Gir Grande Røys ros | IKT Norge, interesseorganisasjonen for norske IKT-bedrifter, er derimot ikkje samde i at Heidi Grande Røys skal forlate Fornyingsdepartementet. - Vi ser at FAD manglar tyngde, men det har meir å gjere med organiseringa enn personen, seier Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT Norge til Computerworld. Han vil ikkje direkte kritisere Grande Røys, og synest ho har gjort ein god jobb. - Hennar svake side er at ho har hatt for lite styrke, seier Hoff, som ikkje vert overraska om Grande Røys går ut av den nye regjeringa som skal dannast. Berga sauer med gummibåt | Bar med seg båten til 1295 meter over havet. Langafonnvatnet ligg 1295 meter over havet i Vik kommune. Redningsmenn bar med seg gummibåt og gjekk i to timar for å berge ei søye med to lam ved Langafonnvatnet 1295 meter over havet i Fresvik. - Det var ikkje så mange kvadratane sauene hadde til disposisjon. Dei stod på ein stein og trykte seg oppetter ein seks-sju meter høg isvegg, seier Jon Arne Kvåle til Sogn Avis. Det første lammet vart vippa om bord i båten, som vart trekt tilbake ved hjelp av tau. I neste operasjon bykste sauen og lammet i vatnet og sumde eit par meter i det båten nærma seg. - Vi fekk greitt tak i kvart vårt dyr og heldt det langs ripa medan båt og last vart trekt til land igjen, seier Kvåle. Jerv har teke 11 sauer | Utsett for jerveherjing tre gonger i sommar. Sauebonde Roald Lunde på Grinde i Leikanger har funne 11 sauekadaver som det er stadfesta at jerv har teke i sommar. Tre gonger i sommar har sauebonde Roald Lunde på Grinde i Leikanger opplevd at jerven har forsynt seg av saueflokken hans. - Dette er det 11. kadaveret som er stadfesta at jerv har teke. Eg håpar inderlega at Statens naturoppsyn bruker helikopter for å spore jerv til vinteren. Dersom vi berre skal ta ut jerv ved lisensjakt, vil det vere å halde oss sauebønder for narr, seier Lunde til Sogn Avis. Om det er ein eller fleire jervar som har vore på ferde i systrondsfjella veit ikkje bøndene. Viltkonsulent Hermund Mjelstad hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane slår fast at det er ein soleklar jobb for SNO å ta ut skadejerven i Leikanger, ettersom Stortinget har vedteke at det ikkje skal vere jerv i Sogn og Fjordane. I vinter tok SNO ut 11 jervar i fjella i Indre Sogn. Frodig bok om Slettemark | Følgjer kunstnaren frå sekstitalet til 2008. Bokomslaget til "Kjartan Slettemark - kunsten å falle". Ei av bøkene på haustlista til forlaget Skald er ei fotobok om kunstnaren Kjartan Slettemark, som døydde i fjor. Boka har fått tittelen "Kjartan Slettemark - kunsten å falle", og kunstnaren var sjølv med på å planlegge fotoboka. To ønskje | Bileta i boka er tekne av Slettemarks gode ven, fotografen Brita Olsson. Ho følgjer naustedølen frå han gjorde svenske av seg på seksti-talet og fram til 2008. - Kjartan hadde to ønskje for boka: Ho skulle ha blinkande lys i ryggen, og ho skulle eksplodere om ho ikkje vart opna på tre veker. Desse ønskja har vi ikkje klart å innfri, men elles trur eg vi har laga ei bok i hans ånd, seier forleggjar Lars Nes. Barn og song | Bokhausten hos Skald forlag inneheld også "Eventyrboka", som er ein oppfølgjar til "Godnattboka - nynorske forteljingar". Den andre barneboka på haustlista er "Torbjørn Isbjørn". For songfuglane kjem boka "Syng meg heim", der Olav Stedje vert heidra i ei bok med 50 songar. I tillegg kjem "Julesongar", det første nynorske julesongheftet på mange år. Reise og historie | "Costa Blanca - 53 opplevelser" kjem også i haust. Boka er oppfølgjaren til "Gran Canaria - 53 opplevelser". Haustlista til Skald inneheld også "Levd liv", ei bok som fortel historia til sogningane. Bokhausten hos Skald byr også på "Langs veglause strender", som handlar om eit område langs sørsida av Sognefjorden i kommunane Vik og Høyanger. Her er det mest kos - og kjeft | Illustrasjonsfoto. Foto Arne Stubhaug | Om du har planer om å bytte ut baderomsinnreiinga, bør du sjekke ekstra godt kva slags bedrift som skal gjere arbeidet for deg. Mest krangel om bad | Tal frå byggjebransjen viser nemleg at berre ein av seks bedrifter som jobbar med oppussing av bad er godkjende våtromsbedrifter. Våtromsskader er ein gjengangar når det oppstår strid mellom kjøpar og seljar av bustader. Kranglar om bad er på topp blant sakene som ender med en tvist basert på eigarskifteforsikring, og det er også våtromsskader som blir oftast nemnd når takstmenn har ei synfaring en bustad. Dårleg jobb | - Ofte skuldast skaden feil utføring i overgangen mellom sluk og golv, for dårleg fall og vassavrenning eller mangelfull påsmøring av membran på veggen, seier fagsjef Rolf Erling Eidsvold i Norges Takseringsforbund i ei pressemelding. Kos på badet | Trass i at det er ein del krøll kring våtrom og skader, er nordmenn raske med å kaste seg på nye trendar innan baderomsinnreiing. Større baderom med plass til dobbeltdusj og badekar er populært. Gjerne også med flatskjerm integrert i flisene. Også spegel med innebygd LED-lys blir meir og meir vanleg. Trendy med miljø | - Nordmenn er generelt veldig interessert i nye trendar og tilbod på dette området. Vi snakkar ikkje lenger om baderommet, men velværerommet, seier Kari Winnæss, produktansvarleg i Korsbakken Trading AS, i pressemeldinga. - Mange bruker badet som eit rom for nyting og avkopling. Då legger dei vekt på detaljane, som for eksempel at kraner og dusjarmatur matchar med heilskapen i innredninga. Men det er også trendy å tenkje miljø, så armaturar med innebygd sparefunksjon er nesten blitt standard, seier Kari Winnæss. Slutt på skipsbygging i Florø | STX Norway Florø nedbemannar med 120, og legg om drifta. Foto Knut Magnussen | Dei tilsette vart i dag informerte om at verftet gir opp å satse på å byggje fleire skip, og legg om til å bli offhoreverkstad etter at dei dei to båtane som står att å levere er ferdige i høvesvis november i år og mars neste år. Tom ordrebok | Etter at desse skipa er leverte, er ordreboka for nye skip tom. Drifta skal no rettast inn mot reparasjonar og vedlikehald for offshoreverksemda, opplyser verftsdirektør Kjetil Bollestad, personaldirektør Anne Karine Lysne og teknisk sjef Deon Mortensen til firda.no. Dramatisk nedtrapping | Omlegginga vil føre til ei nedtrapping av arbeidsstokken frå dagens 200 tilsette til ein arbeidsstokk på mellom 60 og 80, opplyser leiinga. Nedtrappinga skal skje gradvis, fram til siste båt er levert neste år. Ifølgje verftsdirektør Bollestad, finst det ikkje marknad for vidare skipsbygging. - Difor er det i samråd med eigaren bestemt å gå til denne omlegginga, seier Bollestad. Krass kritikk mot to legar | Oversåg at operasjonspasient var blødar | Foto Arne Stubhaug | Fylkeslege Petter Øgar gir kraftig refs til to legar ved Førde sentralsjukehus som oversåg at ein pasient var blødar. Oversåg journalen | Dette skjedde under ein operasjon tidlegare i år på sjukehuset. Sjølv om det stod i journalen til pasienten at han var blødar, blei ikkje dette tatt til etterretning. I tillegg var det klistra på ein eigen obs-lapp på tilvisningsskrivet der det stod at pasienten hadde sjukdommen. Likevel oversåg legane blødarsjukdomen som i praksis betyr at pasienten ikkje sluttar å blø frå operasjonssåret. Fagleg uforsvarleg | Fylkeslegen konkluderer no med at behandlinga var fagleg uforsvarleg. Dei to legane opptredde aktlaust og sette pasienten i fare. Legane har no fått refs internt på sjukehuset. Øgar skal no vurdere om legane skal få ein formell reaksjon. Opplevde det same to gonger | Men det er ikkje første gong at pasienten har opplevd dette. - Dette skjedde også pasienten under ein operasjon for sju år sidan. Men den gong hadde ikkje legane kunnskap om at personen var blødar. Men dette er uansett kritikkverdig, seier Øgar og viser til at dette er noko legane burde ha spurt pasienten om. - Må skrive om lova for å redde lokalsjukehusa | Professor meiner løfte frå Liv Signe Navarsete er tomme ord. Helseprofessor Inger Johanne Pedersen meiner det blir tomme ord, når Senterparti-leiar Liv Signe Navarsete torsdag gjekk hardt ut og knytte løfte om lokalsjukehus til garantien som ho meiner ligg i Soria Moria-erklæringa. Dersom Senterpartiet verkeleg skal klare å gjennomføre sine løfte om å verne lokalsjukehusa, må først lova endrast, seier helseprofessor Inger Johanne Pedersen til Nationen. Det var helsereforma til dåverande helseminister Tore Tønne (Ap) som i 2002 ga oss ei ny lov om helseføretak. - Der ga politikarane frå seg den påverknaden dei hadde. Mange har kalt det ei politisk abdisering, seier Pedersen. Flytta makta | Dermed meiner ho det blir tomme ord, når Senterparti-leiar Liv Signe Navarsete torsdag gjekk hardt ut og knytte løfte om lokalsjukehus til garantien som ho meiner ligg i Soria Moria-erklæringa. Les saka: Trugar med å gå ut av regjeringa | Før helsereforma var det fylkeskommunen som eigde sjukehusa. No er det overordna nivået flytta til Stortinget og regjeringa, mens ansvaret for sjølve drifta, inkludert myndigheita til å avgjere kva tilbod som skal vere kvar, ligg hos føretaka. Pedersen, som er professor ved Trondheim økonomiske høyskole, utdjupar: - Før reforma kunne fylkestinget ha avgjerande innverknad på avgjerdene. Sånn er det ikkje lenger. Det er politiske representantar i styra, men dei har ikkje fleirtal. Dei er heller ikkje forplikta i forhold til eit partiprogram, men er valde som enkeltpersonar. Eigaren er håpet | Ho slår fast at helseføretaka sine styre i dag har ei reell fullmakt til å gjere omfattande avgjerder om omstillingar, og at berre ei endring av lova kan gje auka makt til politikarane i slike saker. Navarsete seier til avisa at "vi styrer med det lovverket som gjeld". Ho legg til at Senterpartiet har som mål å få tilbake eit politisk fleirtal i sjukehusstyra, men at det ikkje let seg gjere i denne perioden. Senterpartiet sitt "håp" er dermed helseminister og Ap-statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen. Som helseminister er ho "eigar" av helseføretaka, og har dermed myndigheit til å overstyre vedtak i føretaka. (ANB-NTB) | Hamna på taket i sjøen | To personar sende til sjukehus. Ein personbil køyrde av vegen og hamna på taket i sjøen ved Birkeli mellom Kjelkenes og Svelgen seint onsdag kveld. Politiet fekk melding om utforkøyringa på rv 614 klokka 23.18. Det var to personar i bilen, ein mann i slutten av tenåra og ein mann i starten av 20-åra. Ifølgje politiet kom dei seg sjølve ut av bilen. Dei to mennene vart først sende til lege i Svelgen, før dei vart sende vidare til Førde sentralsjukehus. Den eine er moderat skadd og den andre lettare skadd, opplyser operasjonssentralen ved Sogn og Fjordane politidistrikt. Årsaka til ulykka er førebels ikkje kjent, men politiet har ikkje mistanke om ruspåverknad. Arkitekt bak avtale med Sp | Senterpartiet fekk 850.000 kroner for å reise temaet fornybar energi i valkampen. Steinar Dvergsdal hadde ideen til avtalen som sikra Senterpartiet 850.000 kroner i støtte. Det var den tidlegare Sp-politikaren Steinar Dvergsdal frå Jølster som hadde ideen til avtalen som sikra Senterpartiet 850.000 kroner i støtte for å profilere satsing på fornybar energi i valkampen. - Vi var ute etter å få løfta temaet fornybar energi inn i valkampen. Sp var det partiet som var mest genuint interessert i dette. Vi lykkast veldlig bra, seier Dvergsdal til Bergens Tidende. 500.000 kroner kom frå selskapet Eidsiva Moelven, eigd 60 / 40 prosent av Eidsiva Energi og Felleskjøpet Agri, der Dvergsdal er styreleiar. 200.000 kroner kom frå Troms Kraft og 150.000 kroner frå Glommen Skog. Etter at pengestøtta vart kjent, har Senterpartiet gjort vedtak om å tilbakebetale pengane til Eidsiva Energi og Troms Kraft. Ifølgje lov om partifinansiering kan nemleg ingen offentleg eigde selskap gje støtte til politiske parti. Generalsekretær Knut M. Olsen i Senterpartiet seier at partiet gjorde ein feil då det ikkje vart sjekka at Eidsiva Energi og Troms Kraft var meir enn 50 prosent offentleg eigde. Støtta frå Glommen Skog blir ikkje returnert. Eigen reklamefilm for fylket | Skal vise at Sogn og Fjordane er fylket for framtida. Trur du dette lokkar kompetanse til fylket? Sei di meining. Med ein eigen rekamefilm skal kompetanse lokkast tilbake til fylket. Biletet er frå karrieremessa til Framtidsfylket i Bergen i februar 2010. Tre produksjonsselskap konkurrerer no om å få lage filmen som skal vise at Sogn og Fjordane er fylket for framtida. Fristen for å levere inn tilbod gjekk ut på onsdag, og til saman kom det inn sju tilbod frå ulike produksjonsselskap, opplyser Sogn og Fjordane fylkeskommune på heimesida si. Lokke kompetanse | Dei tre som er plukka ut til siste tilbodsrunde er Dinamo (Oslo), Pandora Film (Bergen) og Feber Film (Bergen). Filmen er eit samarbeidsprosjekt mellom blant andre Sogn og Fjordane fylkeskommune, Framtidsfylket og NHO, og skal nyttast i marknadsføringa av fylket som eit attraktiv bu- og arbeidsområde. Målet er å lokke dyktige dyktige og framtidsretta menneske med relevant kompetanse til fylket. Trur du ein reklamefilm for fylket vil vere med på å lokke til seg ønskt kompetanse? Sei di meining i kommentarfeltet under artikkelen. Visast på Internett | Målgruppa er i første rekkje menneske med høgare utdanning mellom 20 og 45 år, og filmen skal primært visast på nettstadene til fylkeskommunen, Framtidsfylket, kommunane, verksemder i fylket og på sosiale nettstader som YouTube. Kven som får oppdraget med å lage filmen vert klart i veke 39. Filmen skal vere klar i februar 2011. Lagar indisk storfilm i fylket | Vil truleg bli sett av ti millionar i heimlandet. Regissør K. V. Anand, Sigmund Elias Holm og produsent C. K. Ashok ved Gudvangen. Aurlandsfjellet er kulisse i den indiske filmen "Ko". Denne veka går det føre seg ei eksotisk filminnspeling på Vestlandet. Den indiske filmregissøren K.V Anand er på plass for å spele inn scener til den nye filmen sin, "Ko". Døropnar | - Opptaka skal gjerast i Bergen i nokre dagar. Så går turen langs Hardangerfjorden og Nærøyfjorden i fjordlandskap og på fjelltoppar - og til spektakulære stader som Rosendal, Stalheim og Aurland, seier Sigmund Elias Holm, leiar for Western Norway Film Comission, til NTB. Western Norway Film Commission har arbeidd med produsenten C.K. Ashok i fleire månader for å få den indiske filminnspelinga hit. Det indiske filmteamet skal gjere opptak i ti dagar. - Vi håpar det blir ein døropnar for fleire tilsvarande filmar, det har ofte skjedd tidlegare, seier Holm. Kollywood | Regissør Anand lagar filmar for den tamilske filmindustrien, kalla Kollywood, i Chennai, i motsetnad til den hinduistiske filmindustrien, kalla Bollywood, som har base i Mumbai. Kollywood når ut til 66 millionar indarar og produserer 150 filmar årleg. Anand har tidlegare vunne National Film Award i India, som er for ein indisk Oscar å rekne med rundt tusen nominerte filmar. "Ko" vil truleg trekkje til seg ti millionar sjåarar i heimlandet, i tillegg til eit stort internasjonalt publikum. - Vestlandet og filmkommisjonen vil bli kreditert i tittelsekvensen, og me vil dermed få eksponert oss overfor heile den indiske bransjen og ikkje minst eksponert fjordlandskapet overfor millionar av indiske kinosjåarar. Dette er ei fjør i hatten for Vestlandet og for norsk-indisk filmsamarbeid, seier Holm. Sender 1,4 tonn miljøgifter i fjorden | Stoffa kan føre til kreft og skade på arvestoffa. Hydro må ta meir ansvar meiner Klima- og ureiningsdirektoratet (KLIF), etter at det har komme fram at heile 1,4 tonn av miljøgiftene PAH vert slept ut i Årdalsfjorden. Det er produksjonen av anodar på Hydro si avdeling på Årdalstangen som er kjelda til ureininga. Sjølv om utsleppa er innanfor den gjevne konsesjonen vil KLIF, ifølgje Sogn Avis, at Hydro reduserer utsleppa sine. - Veldig høge utslepp | - Vi tykkjer 1,4 tonn PAH til vatn kvart år er veldig høgt. Det er difor behov for at de undersøkjer korleis de kan redusere dette utsleppet, skriv senioringeniør Randi Warland i ein e-post til Hydro Årdal. Ønskjer tiltak | Einingsleiar for karbonproduksjonen i Årdal, Geir Arne Nilsen, seier til Sogn Avis at dei ønskjer tiltak for å redusere utslepp av PAH både til fjord og luft. - I høve utslepp er vi miljøsertifisert etter ISO-standard, så vi har dette på plass. Det skal gjennomførast ein planlagd revisjon av våre miljøplanar i neste veke. Dette er ledd i ein planlagd prosess, seier Nilsen. Ifølgje KLIF planlegg Hydro ei investering på rundt 10 millionar kroner av ny reinseløysing. Bellona krev opprydding | - Hydro må gå inn og kutte sine utslepp av PAH, seier Fagansvarleg for miljøgifter i Bellona, Marius Dalen til avisa. Han meiner dessutan at verksemda må ta ansvar for å rydde opp i ureininga i fjorden. To arbeidsuhell | Ein måtte sendast til sjukehus etter fall på Havyard. Arkivfoto. Det har i føremiddag vore to arbeidsuhell i fylket. På Havyard i Leirvik vart ein mann skadd etter ei fallulykke litt over klokka 10 i føremiddag. - Mannen har falle kring 1,5 meter, opplyser operasjonsleiar Per Rimmen i politiet. Mannen vart send til sjukehus, med lettare skader. Kuttskadar | Også i Naustdal vart ein mann skadd etter eit arbeidsuhell på Sunnfjord Industri. Mannen pådrog seg kuttskadar i ei hand, ifølgje operasjonsleiar Rimmen. Politiet fekk melding om uhellet 08.15. Granskar verksemdene | I begge sakene vil politiet gjere ei gransking av stadene der ulukkene fann stad. - Arbeidstilsynet er kontakta, så dei vil gjennomgå bedriftene og sjå på det tekniske, og finne ut kva som har ført til skadane. Politiet vil hjelpe arbeidstilsynet, seier Rimmen. Nullføre og snødekke | Slik såg det ut på Sognefjellet tidlegare i dag. Meteorologane spår meir snø i høgda. Statens vegvesen melder om snø og fare på for glatte parti over ca 1200 meter. Isdekke | På fylkesveg 55 over Sognefjellet er det meldt om snø og isdekke på vegbana, så dersom du skal høyre her, bør du ta på piggdekk. Då klokka var 10.45 i føremiddag, var det berre 0 grader, vind og snø på Sognefjellet. Også på Strynefjellet har kong vinter teke grep. Statens Vegvesen melder at det klokka 10.30 var nullføre, lett bris og snø. Meir snø i vente | Ifølgje meteorolog Solbjørg Apeland ved Storm Weather Senter er det utrygt for meir snø på fjellovergangane dei kommande dagane. - Laurdag skal det komme litt regn eller snø først på dagen, før det går over til regn seinare på dagen. På Sognefjellet blir det rundt 3 - 2 grader om dagen, medan temperaturane på nattetid vil liggje på kring null, fortel Apeland. Mykje regn i låglandet | I låglandet i fylket vil det verte meir av det våte. - Det blir byggaktivitet, pålandsvind og mykje regnbyer fram til over helga. Temperaturen vil halde seg rundt tolv grader, seier Apeland. På denne linken kan du lese fleire vegmeldingar for fylket. Fedrar vil vere meir heime med borna | Auka farskvote gjev fleire heimeverande menn | (NPK-NTB): Etter at farskvoten auka i fjor sommar, tar stadig fleire menn lengre permisjon med barna sine. Den 1. juli 2009 auka farskvoten frå seks til ti veker. No viser tal frå Nav at 18 prosent av fedrane valte å ta ut åtte veker eller meir i første halvår 2010. Det er ein auke frå 11 prosent frå året før. Medan berre 0,6 prosent valte å ta ut ta ut maksimal permisjon i første halvår i fjor, var talet auka til 6,3 prosent i første halvår i år. Samtidig er det fleire kvinner som ønskjer kortare permisjonstid og full lønn. Mødrene vel som regel å ta ut foreldrepengar i den første delen av foreldrepengeperioden, mens fedrane vel den siste delen. - No som farskvoten er på ti veker, er sjansen for at fleire fedrar vil velje å dele opp uttaket i fleire periodar, til stades, seier Nav-direktør Hilde Olsen. Vestlandet ser sjansar i Kina | Vestlandsrådet med fleire representatar frå Sogn og Fjordane, har reist til kina for å sjå nærare på og lære av kinesisk næringsutvikling. Delegasjonen frå Sogn og Fjordane på besøk hjå Stordal Møbler i Shanghai. Frå venstre Ole Eikum Schanke (Sogn og Fjordane Energi), Heidi Kathrin Osland, fylkesvaraordførar Åshild Kjelsnes, Charlotte Hartvigsen Lem (NHO), Mathias Råheim, fylkesordførar Nils R. Sandal, Jan Henrik Nygård (NHO) og Liv Bodil Baug (NHO). - Heile verda snur seg mot Kina - eit land som skal takast på alvor om du vil lære meir om næringsutvikling. Og vi vil lære meir. Kina har opna dørene og invitert oss - då er vi ikkje vanskelege å be, seier fylkesordførar Nils R. Sandal i ei pressemelding. Verdsutstillinga | Fylkesordføraren har klare mål og forventningar til turen, som varer fram til 19. september. - Vi har vore tydelege i bestillinga og skal sjå og høyre mykje på kort tid. Verdsutstillinga EXPO i Shanghai blir eit naturleg høgdepunkt, men vel så interessant blir det å besøkje norske verksemder som har slått rot i Kina, seier Sandal. Besøket på EXPO fann stad tysdag, og delegasjonen vitja der den norske paviljongen, der både vestlandske fjordar, vasskraft frå Vestlandet og Vestlandet som reiselivsdestinasjon er sterkt framheva. Spesielt interessant for representantane frå Sogn og Fjordane var det òg å besøka paviljongen til den kinesiske provinsen Ningxia. Ningxia er ein provins fylket har hatt mykje kontakt med dei siste åra, og ved paviljongen fekk dei tilreisande ei innføring i kva som rører seg der. Døropnar for etablering | Målet med turen er å gjere seg kjent med Kina som den nest største verdsøkonomien, og sjå kva konsekvensar det har for verksemder på Vestlandet som ønskjer å etablere seg der. Vestlandsrådet ønskjer også å spele ei rolle som koordinator og som døropnar for vestnorsk engasjement. I samband med dette vitja delegasjonen tysdag Stordal Møbler, der dei fekk eit innblikk i erfaringane verksemda har gjort seg etter at dei etablerte seg i Kina i sommar. Ny vind i segla | Vestlandsrådet har nyleg vedteke nye saker som rådet skal arbeide vidare med. Prioriteringane byggjer på ein samarbeidsavtale mellom dei fire fylkeskommunane Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, og dei er forankra i dei respektive fylkestinga. - Vi har fått ny giv og tru på at eit samarbeid vil styrke og gi ei meir tydeleg stemme frå Vestlandet, i både nasjonal og internasjonal politikk. Vestlandet står for ei enorm verdiskaping og omfattar dei fire største eksportfylka i landet. Turen til Kina er slik sett strategisk viktig, forklarer Sandal. Fiskeridirektoratet går mot deponiet | Reiser motsegn mot Engebøplanane | Planen for rutilutvinning i Vevring har så mykje uvisse ved seg at den strir mot viktige regionale og nasjonale interesser, meiner Fiskeridirektoratet Region Vest. Vore skeptisk | Direktoratets Region Vest har tidlegare signalisert skepsis til rutilprosjektet. Men etter Havfirskingsinstituttets siste åtvaringar går direktoratet no til det steg å reise motsegn. Dette er eit verkemiddel som statlege fagorgan, fylkeskommune eller nabokommune kan bruke, og som sagt enkelt betyr omkamp hos ein høgare instans, dersom forhandlingar i forkant ikkje fører fram. Dermed kan Naustdals reguleringsplan for gruveprosjektet og fjorddeponiet hamne på Fylkesmannens eller Miljødepartementets bord. Urovekkjande opplysningar | Fiskeridirektoratet meiner det har kome fram nye, urovekkjande opplysningar frå Havforskingsinstituttet om moglege konsekvensar av rutilutvinninga. - Desse opplysningane styrkjer uroa vår for effekta av den planlagde arealbruken. Bruk av fjorden som deponi av gruveslam vil ut frå den kunnskapen vi har i dag, få urovekkjande verknad på det marine miljøet, det biologiske mangfaldet i fjorden og på kysttorsken som ressurs, skriv regiondirektør Hans Haddal i eit motsegn-brevet til Naustdal kommune. Veit for lite | - Mangel på kunnskap bør ikkje føre til at reguleringsplanen blir godkjend før kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkeleg, skriv Fiskeridirektoratet Region Vest. Fem unge trafikkulykke | Politiet mistenkjer uaktsom køyring og høg fart. Ambulanse, brannvesen og politi rykte torsdag kveld ut til ei trafikkulykke på E39. - Det var fem ungdommar i ulykkesbilen, og ungdommane er køyrde med ambulanse til legevakta, opplyser operasjonssentralen ved Sogn og Fjordane politidistrikt. Politiet fekk meldinga om ulykka klokka 21.23. Krasja i autovern og fjellvegg | Bilen skal ha vore utanfor vegbana på begge sider, og krasja både i autovern og fjellveggen. - Alle dei fem ungdommane er køyrde til legevakta. Skadeomfanget er ukjent, men dei sto alle utanfor bilen då vi kom til staden, så det er truleg snakk om moderate skader, seier operasjonsleiar Hans Petter Harlem i Sogn og Fjordane politidistrikt til bt.no. Har kverrsett førarkort | Politiet har mistanke om uaktsom køyring og høg fart, og har kverrsett førarkortet til sjåføren. Vedkommande har ifølgje politiet samtykt i beslaget. Det var ein gut og fire jenter i bilen som var på veg frå Førde i retning Gaular. Vegen var stengt i kortare tid, men er no open igjen. Hevdar dei ikkje fekk opplæring i rutinar | Overlege og hjartespesialist Henrik Berg vedgår at Nordfjord sjukehus ikkje innførte nasjonale retningsliner. Dr. Henrik Berg er overlege og spesialist i indremedisin og kardiologi ved Nordfjord sjukehus. Her frå ein pressekonferanse i regi av Helsefaggruppa i Nordfjord på Nordfjord Hotell. Bakgrunn: Vurderer 200 pasientar på nytt | - Det er sjølvsagt svært tragisk og uheldig dersom det viser seg at pasientar har fått tilstanden sin forverra, eller har måtte vente lengre på behandling grunna det som har hendt. Dette vedgår overlege og hjartespesialt Henrik Berg ved medisinsk avdeling på Nordfjord sjukehus. Har hamna i feil kø | Det var torsdag kveld at nyhenda om ei alvorleg svikt i tilvisingsrutinane ved Nordfjord sjukehus sprakk i media. Helse Førde oppdaga under ein rutinemessig gjennomgang at eit betydeleg tal pasientar som skulle hatt status som såkalla rettigheitspasientar og kome til behanding innan gjevne fristar, i staden har hamna i behandlingskøen for uprioriterte pasientar. Mellom dei råka pasientane skal det vere fleire hjartepasientar, samt personar med symptom på kreftsjukdom. Hevdar dei ikkje har fått opplæring | Reglane for kva type pasientar som vert rettigheitspasientar er fastsett i nasjonale retningslinjer utgått frå Helsedirektoratet i 2009. - Eg vil tru at overlegane både kjenner reglane for fristvurdering og bruken av dei, men at praktiseringa av reglane ikkje har vore tilfredsstillande, sa fylkeslege Per Steinsland i Helstilsynet til firda.no tidlegare på dagen fredag. Les også: Fylkeslegen: - Overlegane må ha kjent reglane | Overlege Berg i Nordfjord er på side av ei anna oppfatning. - Vi har vore klar over at det kom nye retningslinjer for ei tid tilbake, men desse har ikkje vore innført hos oss, stadfestar han. Berg meiner medisinsk klinikk, som no har det overordna ansvaret for dei medisinske avdelingane både i Førde, Nordfjord og Lærdal ikkje har følgd opp innføringa av dei nye retningslinjene godt nok. - Årsaka til at dei ikkje er innført hos oss er at vi ikkje fått nødvendig opplæring og informasjon frå Helse Førde til å kunne ta desse i bruk, noko som er beklageleg, seier Henrik Berg då han vert konfrontert med at sjukehusa i Førde og Lærdal for lengst har innført dei to år gamle retningslinjene. Vart overraska | Berg og den andre overlegen ved medisinsk avdeling på Nordfjord sjukehus, seksjonssjef Jon Sverre Arnestad, skal etter det Firda veit ha blitt orientert om dei avdekte feilvurderingane under eit møte med avdelingssjef Trine Vingsnes førre torsdag, nøyaktig ei veke før Helse Førde slepte nyheiten i media. Overlegen stadfestar dette. - Vingsnes kom til Nordfjordeid 25. august, og fortalde kva Helse Førde hadde oppdaga. Både eg og Arnestad vart veldig overraska over det ho sa, seier Henrik Berg til firda.no. Breidablikk: - Fokuserer på pasientane no | Fagdirektør i Helse Førde, Hans-Johan Breidablikk avslår kontant å kommentere påstandane frå Berg om at legane ved Nordfjord sjukehus ikkje skal ha fått opplæring i rutinane kring dei nasjonale retningslinjene. - Vi skal ha fokus på å rydde opp i høve pasientane no. Så må vi seinare finne ut kva som har skjedd, og kvifor det har skjedd, seier ein ordknapp Breidablikk. Det er ikkje kjend at andre sjukehus i Norge enn Nordfjord sjukehus skal ha lête vere å ta i bruk retningslinjene for tilvising av rettigheitspasientar. Fekk desidert mest personrøyster | Jenny Følling fekk over dobbelt så mange som neste politikar på lista. Jenny Følling fekk desidert mest personrøyster under fylkestingsvalet. Det er ikkje tvil om kven som fekk mest personstemmer blant politikarane som stilte til val til fylkestinget. Oppteljinga av alle stemmene viser at toppkandidaten til Senterpartiet, Jenny Følling frå Gaular, fekk 3117 personrøyster. Den nye fylkesvaraordføraren fekk over dobbelt så mange personrøyster som den påtroppande fylkesordføraren i Sogn og Fjordane Åshild Kjelsnes. Toppkandidaten til Arbeidarpartiet fekk 1496 personrøyster, og er den av fylkespolitikarane som fekk nest mest personrøyster. To til over 1000 | På tredjeplass i tal personrøyster kjem andrekandidaten til Arbeidarpartiet, Hilmar Høl, som fekk 1206 personrøyster. Også Trude Brosvik i Kristeleg Folkeparti kjem høgt opp på lista, med 1036 personrøyster. Vidare fekk Noralv Distad (Høgre) 890 personrøyster, Kjell Magne Åshamar (Senterpartiet) 823, Nils Petter Støyva (Arbeidarpartiet) 767. Anders Ryssdal (Senterpartiet) 754 og Bjørn Hollevik (Høgre) 743. Frå nummer 24 til andreplass | Den som gjorde det største hoppet på listene, var Alfred Bjørlo i Venstre. Politikaren på Eid rykte opp frå 24. plass til andreplass på lista til Venstre, og sikra seg med 442 personrøyster ein plass i det nye fylkestinget. Les også: Dette er det nye fylkestinget | I Venstre var ein annan politikar frå Eid, Siv Langøen Rotevatn, berre 21 personrøyster unna å sikre seg plass på fylkestinget på bekostning av toppkandidaten Marit Barsnæs Krogsæter. Rotevatn fekk 334 personrøyste mens Krogsæter fekk 354. Flest frå Flora | Blant dei 81.330 med stemmerett til fylkestingsvalet, var det 62,64 prosent som gjekk til valurnene. Flora er kommunen i fylket som har fått flest representantar inn i det nyvalde fylkestinget. Fem politikarar frå kystbyen er innvalde. Desse er Åshild Kjelsnes (Ap), Karianne Alette Torvanger (Ap), Frank Willy P. Djuvik (Frp), Bjørn Erik Hollevik (H) og Marit Barsnes Krogsæter (V). Kystkommunane fekk 14 av dei 39 representantane i det påtroppande fylkestinget, og blant dei nyvalde er det 22 menn og 17 kvinner. Får 500.000 til samhandling | Dei to andre fylka i Helse Vest får over to millionar kvar. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen deler ut 5,1 millionar til samhandling til kommunar på Vestlandet. Kommunar i føretaksområdet til Helse Vest får til saman 5,1 millionar kroner i samhandlingsmidlar frå Helse- og omsorgsdepartementet. Av desse midlane får Hordaland 2,6 millionar kroner, Rogaland 2 millionar kroner og Sogn og Fjordane 500.000 kroner. Samhandlingsmidlane skal blant anna brukast til lokalmedisinske senter, der kommunar og sjukehus samarbeider om å byggje opp lokale tenester. Midlane går også til andre typar samarbeid om helse- og omsorgstenester, både samarbeid mellom kommunar og sjukehus og samarbeid kommunar imellom. Regjeringa har i år sett av totalt 133 millionar kroner til samhandling ute i kommunane. I juni vart 104 millionar kroner fordelt til samhandlingsprosjekt landet rundt. No blir 24,3 millioner kroner delt ut, og 5,1 millionar av desse går til samhandlingsprosjekt i kommunar på Vestlandet. - No blir det bygd opp helsetenester der folk bur. Eg er glad for at vi kan støtte opp under dette arbeidet, seier helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i ei pressemelding. Har for lite kunnskap | Veit for lite om korleis klimaendringane råkar. Ekstremvêr skaper problem i stor deler av landet. Ekstremvêr har skapt store problem i store deler av landet, og i år har Sør-Norge vore spesielt råka av elvar som fløymer over, ras og øydelagde vegar. Folk har også måtte rømme frå bustadene sine. Sjølv om dette har vore ei varsla katastrofe, der forskarar i årevis har åtvara om at vêret blir våtare, varmare og villare, kan det sjå ut som om vi ikkje heilt skjøner kva som har truffe oss. Forskningsrådet går no ut med eit varsku, og hevdar at det er forska for lite på klimaendringar, konsekvensane av dei og korleis vi kan tilpasse oss eit nytt klima. - Forskningsbehovet har auka enormt dei siste åra. Stadig fleire sektorar blir berørt av klimaendringane, og dei etterspør kunnskap om korleis dei skal tilpasse seg. For å møte desse utfordringane må vi ha kunnskap, seier administrerande direktør Arvid Hallén i Forskningsrådet til Aftenposten. Han fortel at klimaprogrammet til Forskningsrådet har fått inn søknader om til saman 347 millionar kroner, men at det ikkje er midlar til å dekkje meir enn rundt ti prosent av søknadsbeløpet. Super sesong i Jølstravatnet | Betre fiske enn på mange år. Finn Årdal rapporterer om ein svært god sesong i Jølstravatnet. Torsdag var siste dag denne sesongen for det tradisjonsrike flytegarnfisket i Jølstravatnet, og årets sesong har vore svært bra. - Eg slår rekorden frå 2007 med eit par hundre kilo. Den gongen tok eg imot 6000 kilo, i år er totalen rundt 6200 kilo, seier Finn Årdal i Jølsterlia aure og rakfisk til Firda Tidend. På fiskemottaket i Årdalen tek han imot det meste av fisken som vert teken på flytegarn i Jølstravatnet, og Årdal kan fortelje at kvaliteten på fisken er god også denne sesongen. - Det har vore jamnt godt fiske heile sesongen, men det har kanskje tapt seg litt på slutten. Den siste veka har ikkje vore like god, seier Årdal. Sesongen for flytegarnfiske varer frå 10. august til 15. september, og Årdal trur han må tilbake til 1990-talet for å finne så gode fangstar som i år. Kjempar om 200.000 kroner | Hoppe frå Førde er blant landets aller beste. Hoppa Rapptina er ein av tolv hopper i finalen i Norsk travkriterium. Biletet er frå kvalifiseringsløpet på Bjerke Travbane 5. september. Arne Morten Fond og Ola Kvaal frå Angedalen i Førde er eigarar av ei av Norges beste kaldblodshopper. Søndag er hesten deira ei av tolv hopper i alderen tre år som skal delta i finalen i løpet Norsk travkriterium på Bjerke. Prestasjon i seg sjølv | Dette løpet er å rekne som ein norgesmeisterskap for travhestar i same alder og kjønn, og hestane må gjennom kvalifiseringsløp for å komme dit. - Det er eigentleg ein prestasjon i seg sjølv berre å stille i dette løpet, så vi er nøgde med å ha komme så langt. Resten blir berre bonus, seier Kvaal. Førstepremien i Norsk travkriterium for tre år gamle kaldblodshopper er 200.000 kroner. - Vi har eit håp om å bli blant dei tre-fire beste, seier Kvaal. Årets storhending | Då firda.no snakka med han rundt klokka 13 på fredag, var både han og Fond komne til Gardermoen. Løpet går av stabelen på Bjerke travbane på søndag, og kusken er Øyvind Austevoll frå Bergen. - Vi er jo sindige sunnfjordingar, så vi har roen enno, men det blir spennande, for dette er årets storhending for unghestar, seier Kvaal. Eksotisk nok for Princeton | Torsdagsdansen i Fjaler vert hovudoppgåve på amerikansk prestisjeuniversitet. Sabrina Szeto frå Singapore vart hekta på gammaldans etter den første Torsdagsdansen ho var på. No er ho tilbake i Fjaler for å skrive hovudoppgåve om Torsdagsdansen. På biletet dansar ho saman med Kristian Risting. Torsdagsdansen i Fjaler er eit populært tilbod for danseglade dalsfjordingar. I snart 30 år har danseglade dalsfjordingar samla seg til dans på ungdomshusa rundt om i kommunen utan å gjere noko stort nummer ut av det. No skal Torsdagsdansen i Dalsfjorden verte hovudoppgåve på det prestisjefylte Princeton University i USA, og det ei ung kvinne frå Singapore som skal studere dei danseglade fjalerbuene, skriv Firda i ein reportasje på laurdag. Hekta etter første dans | Sabrina Szeto kom frå Singapore til United World College i Flekke som 17-åring i 2006. Ein dag tok læraren hennar med seg Sabrina på Torsdagsdansen for å lære norsk folkedans og gammaldans, og den unge jenta vart hekta etter den første dansen. - Dansane er så vakre og elegante, og her er så positiv atmosfære. Masse latter og energi, seier Sabrina til Firda. Gode tilbakemeldingar | Året etter ho avslutta skulegangen på UWC, kom ho tilbake til Flekke ei veke og fekk med seg to Torsdagsdansar. Sabrina kjøpte seg også hardingfele, og før ho begynte å studere antropologi ved Princeton, forsikra ho seg om at det var mogleg å danse gammaldans der. No skal Sabrina skrive oppgåva til bachelor-graden sin om folkemusikk i Fjaler, og ho har fått gode tilbakemeldingar frå lærarane på Princeton. - Dei likte ideen veldig godt, seier Sabrina. I laurdagens utgåve av Firda kan du lese om Sabrina og Torsdagsdansen i Fjaler. Solheim blir proff | Går gratis frå Sogndal etter sesongen. Mats Solheim skal neste år spele i den svenske klubben Kalmar. Arkivfoto. Mats Solheim har imponert for Sogndal denne sesongen. Neste sesong blir han å finne i den svenske toppklubben Kalmar. Går gratis | Den 23-år gamle nordfjordingen skal starte i klubben i januar 2012. Kontrakten er på 3,5 år, og Solheim går gratis frå Sogndal. - Mats er ein løpssterk kantspelar som først og fremst er tiltenkt rolla som høgreback, men også kan spele i ei meir offensiv rolle på høgresida. Det er ein spelar som har etablert seg i Tippeligaen, og som vi håpar vil passe godt inn vår måte å spele på, seier Kalmar FF sin klubbsjef Svante Samuelsson til klubbens heimeside. Tippeligaen direkte: Viking - Sogndal | Riktig steg | - Kalmar FF har gjort eit godt inntrykk og det følast som eit riktig steg i mi karriere. Det skal bli spenannde å spele i Sverige og Allsvenskan, seier Mats Solheim til nettstaden. I dag ligg Kalmar på sjuandeplass i den svenske toppserien, og laget kvalifiserte seg nyleg til cupfinalen. Solheim kom til Sogndal i 2006 og står bokført med 156 kampar for klubben. Har frigitt namn på omkommen | Ove Johan Veien (63) døydde etter fall frå eit tre torsdag ettermiddag. Politiet har no frigitt namnet på mannen som torsdag ettermiddag omkom i Naustdal, som er den 63 år gammle Ove Johan Veien. Det melder NRK Sogn og Fjordane. Ulykka skjedde ved lia ovanfor mannen sin bustad på Hove i Naustdal torsdag ettermiddag. Familiemedlem melde frå | Då helsepersonell kom til staden kring klokka 15.30, var mannen død, opplyser politiet. Det var eit familiemedlem som melde til AMK-sentralen, som deretter melde vidare til politiet. - Fallulykka skjedde i samband med skogsarbeid. Mannen var åleine i skogen, og det var såleis ingen vitne til ulykka, fortel Jan Arild Nervik, førstebetjent i politiet, til firda.no. Legar først på staden | Kommunelege Arne Bjørnetun og ein turnuslege kom først til ulykkesstaden i Naustdalen, nokre få kilometer ovanfor Naustdal sentrum. Ambulansebil, ambulansehelikopter og politi vart også sendt frå Førde. Ambulansebil, ambulansehelikopter og politi rykte ut til ulykkesstaden i Naustedalen, nokre få kilometer ovanfor Naustdal sentrum. Fjorden Baby til ungdommen | Først for dei under 18 år - deretter dei over. Laurdag held Fjorden Baby dobbelkonsert på studentkroa Akutten. Bergensbandet Fjorden Baby held laurdag dobbelkonsert på studentkroa Akutten. Det er ikkje for mange konserttilbod for ungdom i Førde under 18 år. Slik opplevde i alle fall Ole Kristian Førsund det då han var liten. Som arrangementsansvarleg ved studentkroa Akutten, ville han og Studentsamfunnet i Førde gjere noko med stoda. - Laurdag arrangerer vi dobbeltkonsert med Fjorden Baby. Bakgrunnen er blant anna at vi har latt oss inspirere av storebror i Sogndal, som tidlegare har hatt konsertar for eit yngre publikum, forklarar Førsund. - Elles er det jo ikkje så mange konsertar for unge heller. Om det kjem mange på denne konserten, arrangerer vi gledeleg fleire seinare, seier studenten. Blant Bergens beste | Den første konserten vert halde for dei under 18 år. Seinare på kvelden vert dørene opna på nytt for dei over 18 år - og då med alkoholservering. Konsertane vert halde på Akutten, som er studentkroa ved Høgskulen i Sogn og Fjordane i Førde. - Vi har ikkje kapasitet til å ha dei største artistane, men vi ville veldig gjerne prøve med Fjorden Baby. Dei er høgt oppe på lista, då dei blant anna var blant dei nominerte til Bergens beste band i Bergens Tidende si kåring, seier Førsund. Fryktar konsertflopp | Konsertlokalet har ein kapasitet på 120 gjestar. Studentsamfunnet kan hittil skilte med gode salstal for konserten for dei eldre, der det no berre er rundt 20 billettar att. Verre har det vore med salet til ungdomskonserten. - Vi har ei kjensle av at dei fleste gjerne ikkje veit kvar Akutten er, og då spesielt dei yngre. Frykta vår er at ikkje så mange skal komme, men vi håpar at konserten skal la seg gjennomføre, seier Førsund. Dørene for ungdomsarrangementet opnar klokka 19.00 laurdag. Til eit godt føremål | Blir det eit eventuelt overskot for drifta ved Akutten i løpet av året, vil pengane gå til Stryn Røde Kors, samt Foreningen for hjertesyke barn. - Studentsamfunnet driv kroa, medan Studentsamskipnaden i Sogn og Fjordane (SISOF) eig kroa. No har SISOF lova at om dei går med overskot i løpet av året, vil vi få heile overskotet. Blir dét tilfellet, har vi avgjort at 10.000 kroner fordelast mellom Røde Kors i Stryn og Foreningen for hjertesyke barn, seier den avtroppande arrangementsansvarlege. Strynejenta Hanne Kristine Fridtun, som var ein av dei som omkom på Utøya 22. juli, var sjukepleiarstudent ved høgskulen i Førde. Ifølgje Førsund var dette to foreiningar Fridtun kjempa for. Høgre kapra ordførvervet i Flora | Bengt Solheim Olsen skal styre kommunen dei neste fire åra. Det vart nyleg klart at Høgre-politikaren Bengt Solheim Olsen vert ny ordførar i Florø. Venstre får varaordføraren | Det har pågått harde forhandlingar i kystbyen heilt sidan tysdag. Sjølv om Høgre vart den store valvinnaren, var det lenge likevel usikkert om partiet kom til å få ordføraren. Høgre hadde litt fleire stemmer enn Arbeidarpartiet. Men ettersom Høgre måtte ha støtte frå Venstre for å få makta, vart det difor utfordrande forhandlingar då Jan Henrik Nygård frå Venstre krevde ordføraren. Nygård vert no varaordførar. Aukar stillinga | Dei andre politiske verva vert delt mellom partiene, og Venstre og Høgre skal fungere som politiske partnerar. Begge har fått tre representantar kvar i formannskapet. Det vart òg klart at stillinga som varaordførar vert auka til ei 50 prosentstilling og skal sitje på rådhuset i Florø. I dag har varaordføraren berre 10 prosent. Nygård kjem til å ha fokus på næring, distrikt, miljø og energi. Ivrigast i Ålfoten | I den vesle bygda i Bremanger stemte nærast like mange ved kyrkjevalet som ved kommunevalet. Kyrkjemedlemmene i Ålfoten sokn var dei ivrigaste ved valurnene i Bjørgvin bispedøme då det vart halde kyrkjeval 12. september. Foto frå Monsenhytta i Ålfoten. Etter at valresultatet for kyrkjevalet i Bjørgvin bispedømme no er så å sei ferdig opptalde, er det klart at Ålfoten sokn i Bremanger kommune var blant dei ivrigaste til å røyste. Nærast like mange som ved kommunevalet. Her stemte seks av ti kyrkjemedlem - og oppslutninga landa på heile 58 prosent. Det skriv bt.no i dag. Flytta soknepresten til Bergen | - Benkene er nok like tomme som i kyrkje flest hos oss på ein vanleg søndag. Men kyrkja betyr mykje for oss i lokalsamfunnet. Difor stiller vi sjølvsagt opp på valdagen, seier nyvalt medlem i soknerådet, Anne-Helene Taklo Myklebust til nettavisa. - Det er tradisjon at mange stemmer ved kyrkjevalet hos oss, forklarar ho. Engasjementet trur ho var ekstra stort i år, men at mange vart skuffa då kyrkjetoppane i Bjørgvin, trass mykje protestar, la ned soknepreststillinga i Ålfoten. Soknepresten vart flytta til ei stilling som kapellan i Loddefjord. Ny rekord | Nokre sokn manglar framleis endelege resultat frå kyrkjevalet, men 90 prosent av røystene er no talt opp. Valet går over i historia, då oppslutninga for valet enda med 13,7 prosent. Dette er ein auke på 0,6 prosent, samanlikna med førre val for to år sidan. Ifølgje bt.no finn ein dei slappaste kyrkjeveljarane i Sund. Her stemte ikkje meir enn fire prosent. Nyvalt soknerådsmedlem i Sund, Brynhild Enerhaug, trur forklaringa er lange avstandar mellom vallokalet til kyrkja og vallokalet til kommunevalet. Begge val vart gjennomført på same dag, måndag 12. september. Vegard klar for Idol-finale | - Gløym Kurt - dette var sinnssjukt bra, var tilbakemeldinga frå Gunnar Greve Pettersen til Idol-favoritten Vegard Leite. Vegard Leite frå Værlandet | Mange av favorittane var med i første semifinale på TV2 i kveld. Vegard var sist av alle, og sa fredag til Firda at han synest det var litt dumt, særleg fordi det ville gå veldig lang tid frå han varma opp stemma til han fekk syngje. Gav alt | Vegard lova då Firda snakka med han før Idol-semifinalen å gje alt. Det gjorde han. Men først etter at han hadde fomla litt i byrjinga, og ikkje kom i gong som han skulle i framføringa av "Every Breath You Take". - Eg fann ikkje heilt kvar eg skulle begynne, sa Vegard til programleiarane etterpå. Dommarane meinte at det var godt gjort å komme i gang i det heile etter ein slik start, og alle rosa han for prestasjonen på scena. - Eg høyrde ikkje den første tonen frå bandet, så derfor kom eg litt ut av det. Men det gikk greitt då trommisen telte opp igjen, då kom eg inn i det, seier Leite til vg.no. - Heilt mållaus | Og Tv-sjåarane var samde med dommarane. Vegard fekk ein av dei to første finaleplassane. - Gløym Kurt og alle andre preferansar eller referansar, var tilbakemeldinga frå dommar Gunnar Greve Pettersen. - Eg er heilt mållaus. Det finst ikkje ord for dette, sa Leite til vg.no like etter at han fekk beskjed om at han er ein av dei to som går vidare til finalen i Idol. Familien i salen | Frå salen heila familie og venner på Vegard. Berre frå Værlandet var åtte familiemedlemmer reist til Oslo for å få med seg direktesendinga frå salen. Til saman hadde Vegard minst 25 av sine næraste i salen fredag kveld. - Påminning om mangel på brannutstyr | Stigebil | Tragedie | - Dette ser stygt ut. Vi har ikkje utstyr til slik sløkking, konstaterte rådmann Ole John Østenstad, medan flammane åt seg gjennom toppetasjen på gamleskulen i går ettermiddag. Saman med ordførar Nils Gjerland måtte han registrere at brannfolka sleit med å komme til med brannslangane. - Dette er ei ubehageleg påminning om at brannvernet i Førde ikkje er betre utrusta enn kva som høgst trengst, seier ordføraren. Innkjøp av stigebil har vore oppe i kommunen mange gonger, men ikkje nådd fram i budsjetta. - Heller ikkje fagfolka har prioritert dette høgast, seier Østenstad. - Stigebil blir meir og meir aktuelt di fleire etasjar bygga får i Førde, påpeikar ordføraren som heller ikkje legg skjul på at det aktualiserer diskusjonen når ein kjem så tett på å sjå korleis brannvernet fungerer i praksis. Det har vore også sonderingar med nabokommunane med tanke på å styrkje brannvernet. - Brannen er ein tragedie både for skulen og for byen Førde. Gamleskulen var ein gammal, ærverdig bygning i dobbelt forstand, seier ordføraren. Bygningen vart restaurert og pussa opp med Rekkedals-midlar på 80-talet. Fullverdiforsikring gjer at det økonomiske tapet for kommunen vert redusert til nokre ti tusen kroner i eigendel. Ordføraren ser ikkje vekk frå at bygningen kan bli bygd opp att i den gamle stilen, men først vil han sjå skadeomfanget. - Det er ikkje slikt vi tenkjer på i første omgang, seier Gjerland. I går var det naturleg nok heller ikkje vurdert kvar SFO skal finne nytt hus. Tone er MPG-klar | Idolsirkuset gav Tone Damli Aaberge (17) frå Sogndal ein flying start på songkarrièra. Plata hennar "Bliss" selde til gull, og ho er den tredje mest søkte personen på nettet. Les meir | Populær: Den flotte sogndalsjenta er no klar for Melodi Grand Prix. Foto Stig Roger Eide | Wenche Myhre har fleire gonger deltatt i Melodi Grand Prix og Damli Aaberge skal såleis konkurrere mot ei ekte Melodi Grand Prix-dronning. Ikkje den einaste | Men Wenche Myhre er ikkje den einaste veteranen som skal delta i konkurransen i Bodø. Alexander Stenerud skal nemleg også vere med. Han er ein mann nokon kanskje hugsar frå i fjor, då han stod som den eine halvparten i gruppa Zuma. I år skal ha stå aleine på scena. Her er artistane som skal opptre i Bodø: Damli Aaberge har skrive teksten til låta "Butterlies" saman med Mats Lie Skåre. Den kjende produsenten David Eriksen står for musikken. Dette skriv NRK i ei pressemelding. Gler seg | - Eg gler meg som bare det og har mange sommarfuglar i magen! MGP er annleis enn alt. Det blir kjempespesielt å vere med, dette er ein gigaproduksjon, så utrulig stort, og det blir morosamt. Men eg er skitnervøs, seier Tone Damli Aaberge til NRK. Sogndalsjenta og resten av familien har i lang tid vore tilhengjarar av Melodi Grand Prix. Då Tone var lita reiste familien heilt til Oslo for å sjå på MPG-finale i Oslo Spektrum. Damli Aaberge er berre 20 år, men ho er likevel ein av Norge sine mest populære og profilerte artistar. Ho deltok i Idol i 2005, berre 17 år gamal, der ho kom heilt til finalen. Sogndalsjenta har også vore med i "Skal vi danse". Nytt album | I februar skal Damli Aaberge, etter planen, gje ut eit nytt album og ho er dermed oppteken med å skrive og spele inn låtar for tida. Det første albumet som ho gav ut, heiter "Bliss", og det selde til den store gullmedaljen. NRK skriv at Damli Aaberge ser på Melodi Grand Prix-deltakinga som ein fantastisk moglegheit for å få spelt låta si for publikum. No gler 20-åringen seg til å delta i delfinalen i Bodø. Stakk frå staden | Men eit vitne fekk notert registreringsnummera på dei to bilane. Illustrasjonsfoto | Foto Bent Are Iversen | Politiet rykka ved 01.30-tida natt til søndag ut etter melding om slossing mellom fleire ungdommar i Florø sentrum. Les også: I arresten i Sogndal | Alvorleg skadd i slåstkamp | Knuste vindauge i Firdahallen | Amper stemning i Florø | Fem ungdommar i kamp | Slossing i Måløy | Til sjukehus etter trafikkulykke | Stakk av | Då politiet kom til staden var det rolig på staden. I følgje eit vitne firda.no har vore i kontakt med, skal nokre av ungdommane ha reist frå staden i to BMWar. Vitnet fortel at ungdommane som sloss hadde etninsk minoritetsbakgrunn. Vart stoppa | Etter det firda.no kjenner til skal ein eller begge bilane ha blitt stoppa av politiet sine patruljar seinare på natta. Meldar fekk notert seg registreringsnummer, farge og type bil, noko som førte til at politiet kunne ta opp jakta etter dei to bilane. Saka blir følgt opp | Etter det firda.no kjenner til skal politiet i Florø fått bistand av ein sivil patruljebil frå Førde. Politiet opplyser at dei førebels ikkje har oversikt om nokon vart skadd. Saka vil bli følgt opp av politiet i Flora. Det er mindre enn ein månad sidan at tre personar vart arresterte etter eit større slagsmål i Florø. Då var det i hovudsak tsjetsjenarar og nordmenn som sloss. Same helga vart ein dørvakt ved utestaden Shamrock truga på livet etter å ha nekta dei same tsjetsjenarane å kome inn på utestaden. Trugsmålet spreidde frykt, og utestaden fekk politibeskyttelse av totalt åtte polititenestemenn. Flogen med luftambulanse | Vart sendt til Haukeland med luftambulanse. Ved 01.20-tida rykka politiet ut etter melding om slossing utafor ein utestad i Vik i Sogn. Har få opplysningar | Kampen skjedde i sentrum av Vik, og det viste seg at ein mannsperson var blitt alvorleg skadd. Mannen vart sendt med luftambulanse til Haukeland Universitessjukehus. Politiet veit ikkje kor mange personar som deltok i slossinga, og har heller ingen opplysningar om at det skal ha blitt nytta gjenstander. Skal etterforske | Vik lensmannskontor vil etterforske saka vidare. Haukeland Universitetssjukehus opplyser om at 19-åringen skal vere lettere skada og at tilstanden skal vere stabil. - Knalløp av Trygve | Odd-Bjørn Hjelmeset skryt av 18 år gamle Trygve Henden Gaasø etter 5. plass på stafetten i dag. Foto Asgeir Årdal | - Trygve gjorde eit utruleg godt løp, seier Odd-Bjørn etter at Fjellhug-Vereide Hyen sikra 5. plass i dagens NM-stafett over 3x10 kilometer. Det er den beste plasseringa nokon sinne, og 18 år gamle Henden Gaasø heldt følgje med mellom andre Johan Kjølstad i nær fem kilometer. Men i spurten var ungguten sjanselaus og måtte ta til takke med 5. plass. Odd-Bjørn veksla først på startetappen, medan Roger Aa Djupvik fall ned på 2. plass på andre etappe. Jølster gjekk inn til 55. plass. Har endeleg fått løn | Dei tilsette ved Fundo Wheels har no fått utbetalt desemberløna. Eirik Flæthe (til venstre) | Foto Bent Are Iversen Firda Media PB.160, 6801 Førde. 57833300 www.firda.no | - Dette kom godt med for mange. No blir det fleire utfordringar framover, seier hovudtillitsvald Erik Flæthe til firda.no. I styremøte søndag | Søndag kveld sat Flæthe og dei andre styremedlemmene i Fundo i styremøte, men Flæthe hadde likevel høve for ein liten prat. - Vi går ei usikker tid i møte. Vi har meir enn nok å henge fingrane i om dagen. Det er fleire ting som skal på plass. Fredag fekk vi ein mellombels driftsavtale på plass. Men vi har mange spørsmål som vi ønskjer svar på. Til dømes; når får vi neste løn? Borbet på synfaring | Fredag var representantar frå Borbet, Europas største felgprodusent, på synfaring hjå Fundo. Dei kan vere interesserte i å kjøpe felgfabrikken i Høyanger. Men ingenting er klart enno. - Det er framleis moglegheiter for at nye eigarar tek over. Borbet hadde nokre representantar på synfaring her, så vi får berre krysse fingrane. Det er ikkje slutt endå, seier han. Kalv fødde kalv | Lureprinsen er namnet på den vesle fjordfekalven, som er meir på storleik med eit lam enn ein kalv. At han i det heile er i live, er eit lite under. Liten luring: Lureprinsen blei unnfanga då mor hans sjølv var kalv - ikkje meir enn seks månader gammal. Her er han med matmor Berit Hårlau. Mor og kalv: I løpet av svangerskapet har den gravide kalven vorte ei vaksen, 15 månader gammal ungku. Foto Katrine Sele | Han rekk om lag til knea på dei stolte eigarane sine, Steinar og Berit Hårklau frå Holsen, og kan spasere rett under magen til ein vanleg fjordfekalv. Men sjølv om han er den minste kalven dei nokosinne har sett, har han gitt utruleg stor glede: - Då eg kom inn i fjøsen første morgon etter fødselen, vart eg så glad for å sjå at han enno levde. Den karen må vere frykteleg sterk! seier matmor Berit Hårklau. Sjeldan rase og farge | Lureprinsen har nemleg trassa uvanleg mange odds for å komme til verda. Ikkje berre er han medlem av ein sjeldan rase. I tillegg er han svart, og svarte fjordfekyr er nesten uråd å oppdrive. Sjølv om Steinar Hårklau er livdyrformidlar for fjordfe måtte han jobbe lenge for å få tak eit svart dyr. Den svarte kviga fekk han frå Sunnmøre i fjor. Då var ho seks månader gammal og berre kalven. Det Berit og Steinar ikkje visste, var at ho alt var drektig. Ein ammeokse som beita i lag med henne i Møre, var den ansvarlege. Då ho ikkje kom i brunst, lurte ekteparet Hårklau kva som var gale. Dei fekk hakeslepp då veterinæren konstaterte at kviga alt var med kalv: Vanleg alder for vestlandsfe å bli drektig er 15 månader. Av frykt for at helsa hennar ikkje ville tole påkjenninga av ein fødsel i så ung alder, gav dei henne ei abortsprøyte. - Men fosteret overlevde. Det er ganske utruleg, seier Berit. Fødd for tidleg | Truleg har Lureprinsen komme til verda ein eller to månader for tidleg, natt til måndag i førre veke. - Då vi såg kua var klar til å kalve søndag kveld, sa eg det neppe var vits i å lage til binge til mor og barn. Eg hadde inga tru på at kalven ville overleve, seier Berit. Men snart fekk ho oppleve at det var eit livskraftig lite vesen ho hadde med å gjere. Etter to netter under varmelampe, massasje, råmjølk på lammeflaske og hjelp til å komme seg på beina, var Lureprinsen sterk og sjølvstendig. - Andredagen var han så morsk! Han tok spenen sjølv og stod utan problem, seier Berit, som brukar ordet "morsk" til å bety sterk, robust. - Dundrande sure, kjipe og treige | Anne Viken langar ut mot fylkets frontfigurar | Anne Viken frå Bygstad går hardt ut mot Sp, målrørsla og bunadseliten. - Dei er utarmande kjipe og treige, som den dundrande sure leiaren for Nynorsk mediesenter her i Førde. Skribent og samfunnsdebattant Anne Viken frå Bygstad tok eit generaloppgjer med dei "som liksom har teke på seg å fronte Sogn og Fjordane", i debatten om fylket på kunstmuseet i Førde fredag kveld. Flyttar som piska skinn | - Distrikt er ikkje så ukult som mange trur. Heller ikkje nynorsk, sa Viken. Ho fortalde at mange i Oslo likevel ser på henne som ein fjøsnisse, fordi ho skriv om mat, landbruk, distrikt og nynorsk. - Som pr. i dag er verdas minst kule ting takka vere dei som har vore desse tingas talsmenn gjennom tidene. Død over Senterpartiet, målrørsla og bunadseliten, sa Viken. Ho var klar på at fylket må gjere noko med fråflyttinga og å endre sitt image. - Vi blir konfrontert med at folk flyttar som piska skinn frå Sogn og Fjordane. Distriktnorge er kjent for å vere bakpå og intolerant. Eg trur Sogn og Fjordane framleis har mykje å bevise før det faktiske biletet trengjer gjennom utanfor fylkesgrensene, sa Viken. - Smekkfullt av nissar | Ho meiner det er eit stort problem at høgt utdanna folk vel å ikkje flytte til fylket. Skal fylket ha kvalitet, må dei tilby kvalitet. Og ikkje som heimkommunen: - Gaular kommune sit med pappskallen sin under vatn i Dalsfjorden og har til no ikkje klart å skaffe meg Internett, sjølv etter to år med purringar. Dårleg er ikkje godt nok, freste ho. Og turistmarknadsføringa verkar stikk motsett med tanke på å lokke til seg innbyggjarar: - Turistaktørane har gjort ein god og grundig jobb i å få oss til å sjå ut som eit godt bevart samfunn smekkfullt av fjøsnissar. Akademikarar likar seg nemleg ikkje blant fjøsnissar. Mindreverdskompleks | Ho sa at fylkets aviser heller ikkje speglar av at der finst akademikarar. - På firda.no les vi om vald i pølsekøen og hjortekalvar som bur inne i rundballar. - Eg trur ein ikkje må ha så mange mindreverdskompleks. Som for eksempel Ap som vil betale ned studielånet til dei som flyttar hit. Det er å drite seg ut og nok ein gong bevise for all verda at vi er bakpå, smekk fulle av mindreverdskompleks og lite sjølvrespekt. Det er som å betale ein fyr for å gå på date med deg. Kvifor ikkje heller overtyde denne karen om at du er eit kupp? Oppgjer med personangrep | Ho meiner folk må leggje av seg personangrepa. Etter reaksjonane hennar på Sogn og Fjordanes bunadsbidrag til kongens bursdag i 2007, fekk Viken mykje mediemerksemd. Og ikkje berre av det gode slaget. - Debatten var ei sjokkerande oppleving for meg. Den var ei oppvisning i trongsynt argumentasjon og intoleranse. Eg oppdaga då kor ille det stod til i Sogn og Fjordane, fortalde Viken. - Om bygda hadde klart å framstå med den takhøgda som byen påstår at den har, trur eg vi hadde komme langt. Verdskjend boyband til Sogndal | - Det er ikkje billig, men vi satsar på at det vert ein stor suksess, seier vekasjefen | Meieriet i Sogndal får besøk av det verdskjende boybandet A1. Det verdskjende bandet A1 med norske Christian Ingebrigtsen i spissen, kjem til Sogndal for å spele under studentveka i Sogndal som går av stabelen 16.-27 februar. - Frykteleg moro | - Det er frykteleg moro at eit så kjend band tek seg tid til å komme til oss under VEKA TjueTi, seier vekasjef Ida Johanne Ulvik til Sogn Avis. A1 har seld kring 50 millionar plater og skal vere med å markere 30-årsjubileet for studentveka i Sogndal. Sjå kven andre som spelar i Sogndal. 27. februar står gruppa på scena i studenthuset Meieriet. Satsar på stor suksess | Gruppa bandet starta opp på slutten av 90-talet og har hatt ei rekkje hitar i England og i andre land. A1 kom saman i fjor att og konserten i Sogndal blir den første heilaftans konserten dei gjer saman i 2010 | Kor mykje det kostar å få gruppa til Sogndal, vil ikkje Ulvik ut med. - Det er ikkje billig, men vi satsar på at det vert ein stor suksess, seier vekasjefen | Vimsete mann kan ha kosta 1 million kroner | Ga ikkje beskjed kvar han var. Illustrasjonsfoto. Leiteaksjonen i Måløy i helga etter ein sakna mann i 20-åra, kan ha kosta dyrt. Les også: Sakna mann kom heim | Mannen blei sist sett i sentrum natt til fredag, men kom til rette laurdag natt att. - Fortvilande | - Det er fortvilande for oss som driv redningsarbeid å drive og leite når det ikkje eigentleg er naudsynt, rett og slett fordi folk ikkje gir beskjed om kor dei er, seier Kristian Hugøy, styrmann på redningsskøyta Simrad Buholmen til NRK Sogn og Fjordane. Han deltok på leiteaksjonen saman med eit Sea King redningshelikopter frå redningsbasen i Florø, to redningsskøyter frå Redningsselskapet og to lettbåtar frå Kystvakta. Også mannskap frå Røde Kors og to ekvipasjar frå Norske Redningshundar deltok. - Leiteaksjonen vil truleg koste rundt ein halv million - kanskje opp i éin million kroner. Det er snakk om store summar for samfunnet i året, seier Hugøy. - Sløsing med ressursar | I november i fjor var det også leiteaksjon etter ein sakna person. Også då kom personen til rette att - 20-åringen vart funnen sovande på ein sofa. - Det er ganske stor sløsing med ressursar og midlar som vi kunne ha brukt på andre ting. Samstundes, dersom det hadde skjedd ei ulykke ein annan stad, hadde store ressursar og materiell vore opptekne, Kanskje må helikopteret bunkre opp, vi må omorganisere, og det går fort ein time. Då kan liv gå tapt, seier Hugøy til NRK Sogn | Ventar deponi-ja frå SFT | Tilsynet har ikkje avslege ein einaste utsleppssøknad på fire år | Biletet viser marinbiolog Per Erik Schulze (med kvit og grå lue) på befaring utanfor Engebøfjellet i Førdefjorden i januar i fjor. Her saman med Åse Marie Helgheim Thingnes og Oddvar Etnestad (svart lue), begge i styret for Naturvernforbundet for Indre Sunnfjord. Schulze er frå hovudkontoret til Naturvernforbundet. Naturvernforbundet har inga tru på at Statens Forureiningstilsyn vil setje stogg for det gigantiske fjorddeponiet i Førdefjorden. Får aldri nei | - Vi må først og fremst setje vår lit til at summen av åtvaringar i fråsegnene som har komme inn, får Miljøverndepartementet til å setje foten ned. Frå SFT og Fylkesmannens side kjem det så godt som aldri eit nei, når nokon søkjer om å forureine. Det er eit urovekkjande mønster, seier leiaren i Naturvernforbundet i Indre Sunnfjord, Oddvar Etnestad. Alle fekk konsesjon | Etnestads inntrykk blir stadfesta av tal som søndag vart presenterte i Bergens Tidende. Der går det fram at Statens Forureiningstilsyn siste fire åra har behandla 344 søknader om utsleppsløyve. Ingen av søkjarane har fått avslag. Det er SFT som om kort tid skal ta stilling til det omstridde fjorddeponiet i samband med gruveplanane i Vevring. - Dei har ikkje ryggrad til å gjere vedtak som dei veit blir upopulære, seier Oddvar Etnestad. Utan tillit | - Dette fortel meg at deponiet og gruveprosjektet i Engebøfjellet må stoggast av andre, og at alle instansar må få auga opp for kva gruveprosjektet eigentleg handlar om. Vi kan ikkje ha tillit korkje til at SFT gjer fagleg gode vurderingar, eller at dei følgjer opp løyva som blir gitt. Det vitnar West Tank i Gulen om, med all tydelegdom, seier Etnestad: Blir etterforska etter uventa dødsfall | Ung kvinne døydde kort tid etter sjukehusopphald. Ei ung kvinne døydde få veker etter at ho vart utskriven frå Førde sentralsjukehus. No etterforskar politiet saka. Politiet skal no etterforska kva som skjedde med den unge kvinne som vart utskriven frå Førde sentralsjukehus og døydde brått etter få veker. Døydde på jobb | Kvinna vart innskriven ved sentralsjukehuset i Førde med mistanke om blodpropp i lungene. Ho fekk diagnosen lungebetennelse, og sjukehuset avslutta dermed behandlinga for blodpropp. Les også: Utskriven frå sjukehus - døydde på jobben | Seinare fall kvinna død om i garderoben på eit anna sjukehus i fylket der ho var utplassert i praksis. Obduksjonen synte at kvinna leid av massiv blodpropp og fylkeslegen meinte behandlinga kvinna fekk ikkje var forsvarleg fordi dei for raskt konkluderte med at kvinna hadde lungebetennelse. Politiet tok kontakt med Helsetilsynet, som også har fått oversendt saka, etter at obduksjonsrapporten vart klar. Samlar inn dokumentasjon | No har politiet bestemt seg for å starte etterforsking på eige initiativ sjølv om Helsetilsynet enno ikkje har komme med svar. - Vi har no tatt dei første skritta i etterforskinga, seier politiadvokat Sissel Kleiven i Sogn og Fjordane politidistrikt til BT. No samla politiet inn skriftleg dokumentasjon i saka. Etterforskinga kan bli retta mot helseføretaket eller mot einskildpersonar - eller begge delar. Hans Johan Breidablikk, fagdirektør ved sentralsjukehuset, vil ikkje kommentere at politiet set i verk etterforsking mot sjukehuset. Vil ha totalforbod mot røyking | Mest sette biletseriar | Nygifte hausten 2009 | Illustrasjonsfoto. Leiaren ved HUNT forskingssenter i Trondheim, Steinar Krokstad, vil ha totalforbod mot røyking her i landet. Vil omfatte alle | Leiaren for Helseundersøkinga i Nord-Trøndelag (HUNT), kastar ein brannfakkel inn i den norske røykjedebatten når han foreslår gradvis innføring av eit totalforbod mot røyking. - Vi kan laga ei ny lov som forbyr røyk og starte i det små. Det kan skje ved at vi i 2010 lovforbyr røyking for dei under 16 år, i 2011 gjeld det dei under 17 og i 2012 dei under 18. Slik held vi fram heilt til alle er omfatta av lova. Les også: Kan få snus-forbod og Slit du med å finne denne i butikken? Dette ville ha ført til at ein hadde utradert røyken utan at ein hakka på dei som alt røykjer og prøver å slutte, forklarar Krokstad til Adresseavisen. Nullvisjon | Krokstad meiner at samfunnet må ha nullvisjon når det gjeld røyk. - Det var få som trudde at røykjelova skulle bli ein suksess. Men sinnet la seg etter kvart og dei aller fleste vart svært nøgde. Slik vil det også vera med eit totalforbod mot røyk, trur Krokstad. - Noko av det mest deprimerande reint helsefagleg er at vi tillét at nye generasjonar tek til å røykje og snuse. Vi veit dessutan at mange vil slutte. Vi burde ha operert med ventelister i helsetenesta med ungdom som ventar på tiltak for å slutte å røykje, meier Krokstad. No har vi fått nok av kulda | Reisebyråa tener feitt på solhungrige frostpinnar | Illustrasjonsfoto. Folk har fått nok av snø, is og kulde - no vil dei ha sol og varme. Og dette har Travelnet Fjordane Reisebyrå i Høyanger merka godt. - Også hos oss har vi merka auka pågang av folk som no vil til varmare strok. Dei er tydelegvis leie av kulda som har vore siste tida, seier avdelingsleiar Kjetil Bakken til Ytre Sogn. Frå nyttår og fram til no har pågangen auka. Og skal vi tru reisebyrået er ikkje folk så nøye på reisemålet. Så lenge det er sol og varme, er folk glade til, fortel avdelingsleiaren. Kanariøyane er det mest populære reisemålet for tida, og først og fremst Gran Canaria og Tenerife. - Det er eit av få område av Europa - og med rimeleg flytid til - som ein no finn temperaturar over 20 plussgrader, seier Bakken til Ytre Sogn. Ikkje til OL | Odd-Bjørn Hjelmeset sitt namn var ikkje med då Olympiatoppen plukka ut 23 utøvarar til OL i dag. Seks langrennsløparar var inkluderte på lista. Mellom anna Ronny Hafsås frå Stårheim. Ann Kristin Flatland frå Vik IL vart teken ut i skiskyting. Det betyr at Sogn og Fjordane så langt har med tre utøvarar. Tidlegare har skiskyttaren Tarjei Bø også fått klarsignal. Les også: Framleis tru på OL etter uflaks- sesong | Mange er nok overraska over at Odd-Bjørn Hjelmeset (Fjellhug / Vereide-Hyen) ikkje vart utteken i dag. Han gjekk inn til 8.-plass på 15-kilometeren i verdscupen i estiske Otepää laurdag. Førebels er altså ikkje det nok. Heller ikkje klubbkameraten Roger Aa Djupvik har fått klarsignal. Han har ikkje prestert godt i år, og enda berre som nummer 35 laurdag. Dei siste uttaksrenna til OL er NM i Stokke seinare denne veka. Fylte tanken på eks-sjefen si rekning | No må mannen punge ut | Illustrasjon | Over 70 gonger fleire stader i fylket, brukte nordfjordingen i slutten av 30-åra bensinkortet som høyrde til gamlejobben sin, til å fylle opp sin eigen bensintank. Sjølv om mannen hadde slutta i Posten, hindra ikkje dette han frå å fylle bensin til privat bruk for nær 35 000 kroner frå august 2007 og eitt år fram i tid. Mannen la korta på bordet då han møtte i Fjordane tingrett og i tilståingsdommen fekk mannen ein dom på 30 dagar betinga fengselsstraff med ei prøvetid på to år. Han må også betale bensinpengane tilbake til Posten. Nordfjordingen må også betale 5000 i sakskostnader. Retten meinte det var skjerpande omstende at mannen fylte ulovleg i over eitt år for så mykje pengar som han gjorde. Spytta taxisjåføren rett i ansiktet | Ikkje heilt einig med sjåføren - og spytta ut | Illustrasjon | Men den unge jenta i slutten av tenåra som nyleg måtte svare for seg i Sogn tingrett, har også tidlegare brukt kjeften i ilske situasjonar. I oktober serverte ho ei spyttklyse på ein politimann, og i desember slo ho til igjen. Denne gongen var det altså ein taxisjåføren i Sogndal som fekk merke misnøya til jenta. Ho og sjåføren hamna i ei misforståing i det ho skulle gå ut frå taxien ein desemberkveld. Den rusa sogningen oppfatta det slik at sjåføren ville hindre ho i å reise frå taxien, og svarte dermed med å spytte sjåføren i ansiktet. Då ho gjekk ut av bilen, kom sjåføren etter og ville ta tak i armen hennar. Ho spytta på nytt mot mannen og slo han lett mot brystet. Sogningen la korta på bordet då ho møtte i Sogn tingrett, men fekk med seg heim ei bot på 2000 kroner og ei betinga fengselsstraff på 14 dagar. Retten la særleg vekt på dei allmennpreventive omsyna i saka med tanke på at taxisjåførar skal ha særleg vern. Pengedryss til filmskular i fylket | Ove Eide er glad for pengane Firda vgs. får til filmprosjektet sitt. Det nystarta mediesenteret ved Firda får 250.000 til etterutdanning av lærarar og utstyr, og dei får 175.000 til eit utviklingsprosjekt i samarbeid med Høgskulen i Volda, Kunsthøgskulen i Bergen og Høgskulen i Bergen, skriv Firda Tidend. Pengestøtta kjem frå Organisasjonen Film & Kino. - Stor anerkjenning | Dette er utviklingsleiar Ove Eide godt nøgd med. - Veldig moro og ei stor anerkjenning for det arbeidet vi har gjort ved å byggje opp Firda som eit filmsenter i fylket. I samarbeid med Vestnorsk filmsenter er Firda vgs. i ferd med å bli det store filmsenteret i fylket, Av tildelte midlar gjekk heile 645.000 kroner til Vestnorsk filmsenter og fem regionale filmtiltak på Vestlandet. Tre av desse ligg i Sogn og Fjordane og to er knytt til Firda vgs. Flora vgs. 30.000 kroner. Kursing | - Vi fekk nesten det vi søkte om, dette er kjempegod utteljing, seier Eide og legg til at dei 250.000 dei no får kjem vel med. - Vi har alt Runar Tafjord tilsett i halv stilling. Han er i gang med kursing av lærarar og elevar. Vi har bruk for meir utstyr, fleire kamera, men staben skal ikkje utvidast no, seier Eide. Han føler at dei har fått igjen for mange års satsing, m.a. åtte år med Q-film. - Jølster bør kjøpe Apneseth-samlinga | - Jølster kommune bør sikre seg Oddleif Apneseth si unike fotosamling, seier Dagunn Klakegg i Førde. Men Jølster-ordføraren tvilar sterkt på om kommunen har råd. Oddleiv Apneseth (biletet) brukte eitt år på å fotografere jølstringar. Som medlem av Bergen kunstlag er ho oppteken av kunst, men også kjend som ein engasjert samfunnsdebattant og initiativtakar til Senioruniversitetet i Førde. Ho er sikker på at Jølster kommune vil angre om dei lar sjansen gå ifrå seg til å sikre seg Apneseth sin fotodokumentasjon av jølstringane. Stor kunst | - Eg er sikker på at dette er fotokunst som vil stå seg for ettertida. Apneseth er dyktig. Dette er stor kunst, og eit biletet av samtida, seier Klakegg. Ho tykkjer det er flott at Apneseth fekk Jølster sin omdømmepris for 2009, og minner om ordføraren sine ord: "Han har gjort menneske og dagleglivet i Jølster om til eit kulturminne, til kunst". Dette bør vel vere ei erklæring som fortel at kommunen bør vurdere å sikre samlinga som ein dokumentasjon frå vårt århundre, meiner Klakegg. - Jølster har rike tradisjonar når det gjeld kunst. Det er nok å nemne namn som Nikolai Astrup og Ludvik Eikås. Og bygda har teke vare på kunsten deira, gjennom mellom anna Astruptunet og Eikåsgalleriet. Speglar notida | - Men dette er fortidas kunstuttrykk. Oddleif Apneseth speglar notida. Difor er det viktig for Jølster at denne kunsten vert teken vare på og samlinga halden intakt, seier Klakegg. Ho miner det ikkje er behov for eit dyrt kunstbygg. - Bileta bør kunne lånast ut til til dømes skular, aldersheimar og andre offentlege rom der folk ferdast. For desse bileta vil kunne få stor verdi for generasjonar framover, seier Klakegg. - Og blir dette eit for tungt løft for kommunekassen åleine, vil eg tru det er mogeleg å finne sponsorar, både bedrifter og private som ser verdien av å bevare denne heilt unike kunstsamlinga både i samtida og for sine etterkomarar, seier Dagunn Klakegg. Tvilar på kjøp | Ordførar i Jølster, Gerd Dvergsdal, tvilar på at kommunen kjem til å sikre seg heile fotosamlinga. - Eg er klar over at samlinga er unik. Det hadde ikkje vore meg i mot at Jølster kommune eigde den. Men det hadde kosta oss millionar, seier ordføraren. Ho legg til at dei har sikra seg biletet Apneseth tok av kommunestyret. Stoppa ikkje i kontroll - fekk 8000 kroner i bot | Like i nærleiken av Lærdalstunnelen (biletet), på E16, vart trailersjåføren stoppa av politiet. Då venta ei sviande bot på 8000 kroner. Foto: Illustrasjon. Ein polsk trailer køyrde rett forbi ein kontroll av tyngre køyretøy Biltilsynet hadde i Lærdal måndag. Dette fall ikkje i god jord hos politiet, som gav sjåføren 8000 kroner i bot for å ha latt vere å stoppe i kontrollen. Dei fekk stoppa traileren like ved Lærdalstunnelen på E16, opplyser politiet. I tillegg til den sviande bota frå politiet, fekk trailersjåføren bot frå Biltilsynet på 500 kroner for manglande bruk av kjettingar. Sjåføren måtte kjøpe kjettingar før han fekk lov til å køyre vidare. Vil opne for fiske i Lærdalselva | Men grunniegarlaget stretar imot. Fylkesmannen vil opne for fiske i Lærdalselva, men grunneigarlaget stretar imot, fortel NRK Sogn og Fjordane. - Me tykkjer det er så lite laks att i elva no, at me ikkje vil ta opp siste lærdalslaksen. Og me vil ha ei lita laksestamme att i elva, seier formann i Lærdal elveeigarlag, Lasse Sælthun. - Dårleg marknadsføring | 24. oktober 1996 vart det oppdaga gyrosmitte i Lærdalselva. I 1997 vart elva behandla med rotenon. Eit omdiskutert tiltak, som møtte motstand frå mellom anna Kurt Oddekalv. Seinare har aluminiumsbehandlingar gjeve resultat, og på dei to siste prøvane er det ikkje påvist laksedreparen Gyrodactylus salaris. Men Sælthun meiner det ikkje er nok fisk til å opne elva. - Det er ikkje noko å fiska etter | Å opna for fiske no, vil vere dårleg marknadsføring ettersom elva nesten er tom for fisk, seier Sælthun til NRK Sogn og Fjordane. Han meiner elva først er klar for ordinært fiske om fem-seks år. Nær 700 utan telefon og breiband | Har vore utan kontakt med omverda i over eit døgn. Telenor leitar framleis etter feilen | I over eit døgn har 690 abonnentar i Fjaler og Askvoll vore utan telefon. I tillegg har 683 abonnentar vore utan breiband i Askvoll, Fjaler, Gaular, Høyanger og Gulen. Det er også redusert kapasitet på mobil, slik at nokre kundar korkje har breiband, telefon eller mobiltilgang. Leitar etter feilen | - Vi har drive feilsøking sidan vi fekk melding om dette onsdag morgon, seier informasjonssjef for Vestlandet, Per Aril Meling i Telenor. - Entreprenøren trur kanskje dei har funne feilen ved Myrmel, og er på veg for å sjekke dette no, seier Meling til firda.no torsdag føremiddag. Veit ikkje når feilen blir utbetra | - All trafikk som går på fiberkabelen som er broten er ute av drift. Dette gjeld både breiband, telefon og for nokre også mobil. Vi veit ikkje enno om vi har funne feilen, men håpar sjølvsagt det. Dersom vi har funne feilen kan vi kanskje få retta den opp i løpet av dagen, men det kan hende også morgondagen går med før vi får retta opp feilen, seier Meling. Fekk ikkje rigge MGP - fordi dei er jenter | Byggjer opp om fordommar, meiner kvinneleg riggar. Elevar frå media- og kommunikasjon, samt musikk dans og drama skulle hjelpe til å rigge opp til MGP delfinalen i Florø. Då produksjonsselskapet Eyeworks Dinamo hadde sett over namna på lista, ville dei derimot berre ha gutane. Beskjeden dei fekk skal ha vore at dei ikkje trudde jentene var sterke nok til å bere alt utstyret. F.v. Marie Falkevik Tungevåg, Malina Kirkeeide, Malena Nyland Skår, Sigrid Eikeland, Kari-Ann Skårbø Sande, Mari Frøyen. Elevar frå Firda vgs. på Sandane skulle eigentleg vere med å rigge utstyr til den mykje omtala MGP-delfinalen i Florø, som går av stabelen til helga. Men dei vart nekta fordi den aktuelle klassen, media og kommunikasjon, hadde mest jenter. Produksjonsselskapet skal ha sagt at dei gjerne kunne bruke dei tre gutane i klassen, men ikkje jentene. Reagerer sterkt | - Skuffande, seier tillitsvald for 3. klasse på medielinja, Sigrid Eikeland til Firda tysdag. - Vi har gledd oss til dette. At dei har fysiske krav skjønnar vi, men vi får ikkje høve til å vise at vi kan, seier Eikeland. Dei gav produksjonsselskapet Eyeworks Dinamo eit ultimatum: Alle eller ingen. Då valde selskapet det siste. Ansvarleg for medielinja, Geir Skagen, stiller seg undrande. - Vi reagerer på to ting: At dei ikkje får vere med fordi dei er jenter, og at det vart gjeve beskjed så seint. Dette har vore planlagt i ein månad, seier han, og legg til: - Dei sender signal om at jentene ikkje er gode nok. - Bygger opp om fordommar | Reidun Støfring har jobba med rigging i seks år. Også ho reagerer. - Dette er berre tull, og byggjer opp om fordommar på kva som er gutearbeid og kva som er jentearbeid, seier ho. Vurdert som uforsvarleg | Produsent i Eyeworks Dinamo, Dag Hvaring, meiner det vart for mange jenter i riggegruppa, og understrekar at det er tungt arbeid. - Det er snakk om fleire titals tonn som skal lossast, seier han. - Det vart ikkje vurdert som forsvarleg, seier han. Hvaring erkjenner derimot at det kan vere at presiseringa om at dei som skal gjere arbeidet må vere sterke ikkje kom tydeleg nok fram. Slik var altså festane før..... To ungdommar vart ikkje køyrt til døra via ordninga Heim for ein 50-lapp. No rasar diskusjonen og folk delar festminner frå gamle dagar.? Marius Seljeseth Osa (t.v.) og Leif- Harry Sunnarvik kjem seg ikkje lenger enn til Sørgardsfeltet i Eikefjord med tilbodet Trygt heim for ein 50-lapp. Gutane må anten gå 1,5 km for å komme seg heim eller betale 250 kroner i taxikostnader. 24 år gamle Leif- Harry Sunnarvik, Marius (20) og Arnt-Henning Seljeseth Osa i Eikefjord er frustrerte over det fylkeskommunale tilbodet "Trygt heim for ein 50-lapp". Må gå eller punge ut | Gutane har valet mellom å punge ut 250 kroner i taxiutgifter eller gå 1,5 km i slapseføre nattetid for å komme seg heim etter ein bytur i Florø laurdagskveldar. Årsaka er at taxisjåføren nektar å køyre lenger enn til Sørgardsfeltet, om lag 1,5 km frå Eikefjord sentrum, fortel eikefjordingen. Les saka: Nekta å reise trygt heim for ein 50-lapp | På Fjordaglimt under artikkelen går debatten etter festopplevinga til dei to unge gutane. Les saka og delta i debatten her | - Er ungdommar blitt late? Huska da eg gjekk fra fest og skulle heim. Gjekk 5 km i snø på fylkesveien i Trønderlag. Betaler ikkje taxi når eg kan gå. Mykje gøyar å gå heim med kompisar, meiner Jon Sigvart Storli. - Eg kunne også godt tenkt meg å bli køyrd heim i Havreneset for 50 kroner etter eg har vært på byen en laurdagskveld, delar Niklas Veiesund via Origo-sona. Sverre Andersen avslørar: - Då eg var ung var utfordringa å snike seg ut av huset sundagsmorgonen utan at foreldra og naboane hennar såg meg. Spaserturen heim var det minste problemet. Geirmund Viken meiner at det ikkje er ein menneskerett å bli køyrt heim for ein 50-lapp. Han får likevel ikkje full støte for dette: - Sommarhalvåret er jo 1,5 kilometer greit, men det er ikkje greit no for tida, da meiner eg ein må bruke litt skjønn og oversjå den ekstra avstanden og heller kjøre gutane heim for femtilappen! Det skriv Erlend Haugen Herstad. Roger Trettenes synest likevel gåturen kan komme godt med: "Er man på ein god « snurr" så kan turen heim att bli ein god del lenger enn venta, eit steg fram å litt tilbake. Men det positive er vel at man kanskje blir edru til man kommer heim til ho mor!! » Anja Evelyn Amundsen meiner saka er meir ei prinsippsak: - Som fleire har sagt, det her er ein prinsippsak! Trygt heim for ein 50 lapp, betyr at folk skal komme seg trygt heim, heilt heim! Seks kulturprosjekt får pengar | Karin Flølo | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 18.01.2011 kl 10:46 | Oppdatert 18.01.2011 kl 10:46 | Naust på Styvi (biletet) er blant dei seks prosjekta som får pengar. Norsk Kulturminnefond gir tilskot til seks kulturbygg / prosjekt i Sogn og Fjordane. Fire av dei ligg i verdsarvområdet Vestnorsk Fjordlandskap - delområde Nærøyfjorden, melder fylkeskommunen tysdag. Desse prosjekta fekk tildelt midlar frå Kulturminnefondet: - Løe og stabbur på Nedbergo - Naust på Styvi - Løe på Skau i Fresvik - Husmannsplassen Hestaskår i Luster - SS Svanhild. I denne tildelingsrunden vart det totalt tildelt kr 18 240 500 til ulike prosjekt over heile landet. Av dette vart kr 1 475 000 løyvd til dei ovannemnde prosjekta i Sogn og Fjordane, ifølgje fylkeskommunens pressemelding. Neste frist for å søkje tilskot er 1. februar 2011. Sei di meining om nye firda.no | Tysdag føremiddag kom firda.no i heilt ny design. Firda Media sin nettstad firda.no og resten av nettavisene i A-pressen fekk ny design tysdag 18. januar. I den nye designen er høgre og venstre spalte på framsida til nettavisa fjerna. Målet er å gjere framsida ryddigare og lettare å finne fram på, men i starten kan det kanskje by på utfordringar å finne igjen det som hadde sine faste plassar i den gamle designen. Blant anna er dagens avstemming og linken til Firda som eavis flytta lenger ned på sida. Vi vil gjerne høyre di meining om den nye designen, og tek med glede imot innspel frå lesarane våre. Gje tilbakemelding i kommentarfeltet under denne artikkelen. Nok eit Eras-utslepp | Røyk skal ha lagt seg over heile tettstaden. Eras Metal i Høyanger hadde eit utslepp fredag ettermiddag, ifølgje Ytre Sogn. Seint fredag ettermiddag kom det eit ureinsa utslepp frå fabrikken Eras i Høyanger. Utsleppet la seg, ifølgje lokalavisa Ytre Sogn, over heile Høyanger tettstad. Dagleg leiar Torbjørn Ylvén seier til avisa at han ikkje er uroa for at utsleppet skal få konsekvensar for miljøet. Han seier uhellet skuldast at ein tryggleiksventil opna seg utan grunn, slik at røyk og støv strøymde ureinsa ut til luft. Det varte om lag i ein halvtime. Les også: Bøtelagt for 1,5 millionar | No skal bedrifta gå gjennom rutinar og utstyr for å hindre at liknande skal skje igjen. - Eg forstår at folk er urolege, men dette var trass alt eit lite utslepp, seier den daglege leiaren. Bedrifta har tidlegare hatt staten og lokalbefolkninga på nakken etter ukontrollerte utslepp. Nyleg fekk dei ei bot på 1,5 million kroner for eit utslepp. Hylla av amerikansk storavis | Sjokkert Eva: - Vi forstod ingenting! Eva Weel Skram (t.v.) får skryt for musikken til duoen Eva & the heartmaker. Den amerikanske storavisa New York Post har sansen for Eva & the heartmaker. Gruppa består av sognejenta Eva Weel Skram (25) og ektemannen Thomas Stenersen (29). Dei fekk skryt av avisa torsdag førre veke. - Stas | - Vi forstod ingenting! Vi veit framleis ikkje korleis meldaren har komme over musikken vår, seier Skram til VG Nett. Skram, som i 2005 var Idol-deltakar, er spesielt glad over ordlyden i avisomtalen. Les heile omtalen her | - Den er ekstremt bra skrevet. Ikkje berre likar han musikken vår, men han likar den veldig, veldig godt, sprudlar Skram overfor VG. Fem vegar stengde | Situasjonen på vegane er på veg tilbake til det normale. Nær normalen: Tilstandane på vegane er no på veg tilbake til det normale. Dette biletet er frå Huus i Jølster måndag ettermiddag. Tysdag kveld var berre fem fylkesvegar i Sogn og Fjordane framleis stengde på grunn av ras eller fare for ras. Fv 55 er stengt mellom Balestrand og Dragsvik, men her er det sett opp ferje frå Balestrand, melder Statens vegvesen. I same området er Fv 152 Ulvestad-Menes stengd på grunn av ras. Det same er Fv 241, Gudvangen-Bakka, og Fv 337, Hafslo-Veitastrand. Fv 720 er stengd ved Hjelle i Stryn på grunn av fare for ras. - Bygg Stad skipstunnel no | Samferdsleutvala i Sogn og Fjordane og Hordaland krev at Stad skipstunnel blir bygd no. Utvala var i går samla til møte på Flesland og stiller seg sterkt spørjande til Kystverkets nei til Stad skipstunnel | Dette kjem fram i ei felles pressemelding frå dei to utvala som tek sterkt til motmæle frå det dei kjenner frå omtale i media. Kystverket meier risikoen er lågare enn tidlegare berekna, både på grunn av betre båtar og mindre utfordringar ved uver. - Det siste står i sterk motsetnad til Flæte-utvalet om klimautfordringar som kom rett før jul, og som konkluderer med aukande samfunnsmessig sårbarheit på grunn av meir uver, storm, regn og ras, heiter det i pressemeldinga. Samferdsleutvala i Hordaland og Sogn og Fjordane understrekar at Stad skipstunnel framleis er like viktig og aktuell for å gje trygg trafikk på sjøen langs kysten vår. - Stad skipstunnel er verd pengane. Hald fram med eit viktig distriktspolitisk og samferdslepolitisk prosjekt, heiter det i meldinga vedteken under eit fellesmøte på Flesland tysdag. Får toppkarakter av turistane | Karin Flølo | Skriv ut | Del på Origo | Del | Publisert 22.02.2011 kl 14:21 | Oppdatert 22.02.2011 kl 14:24 | Cruisetruristane skryt av hamna i Olden. Olden cruisehamn fått toppscore i ei ny cruiseundersøking utført av det danske konsulentfirmaet Grontmij Carl Bro på vegne av næringsdepartementet. Olden scorar høgt når det gjeld graden av tilfredsheit på hamnenivå, skriv Fjordingen. Rapporten legg intervju med cruiseturistar til grunn. Den seier at « besøkende i Olden, Geiranger og Stavanger uttrykte den største grad av tilfredshet, mens besøk i Trondheim fikk den laveste tilfredsgraden. - Dette viser at Olden er attraktiv som hamn på bakgrunn av utflukter, fin natur og god tilrettelegging både når det gjeld den maritime sida og tilbod på land, seier ordførar Nils P. Støyva til avisa. På tide å leggje om til vinterdekk? Berre i Førde krasjar vi 4 gonger dagleg. Når det første snøfallet kjem stig dette talet med over 100 prosent. Åtvarer: Informasjonssjef Arne Voll i Gjensidige ber bilistane i Sogn og Fjordane om å skifte til vinterdekk snarast råd. Illustrasjonsfoto. Fristen for å kunne setje på pigg- og vinterdekk er passert. Likevel køyrer mange av oss stadig rundt med sommardekk. Sjølv om det er lyst og bert i dag, vil frost og den første nysnøen utvilsamt kome til oss om ikkje lenge. Fleire stadar er gradestokken alt på veg mot frysepunktet på kvelds og nattestid. Før vi anar | - Før vi anar det kjem vinteren òg til Sogn og Fjordane. Og når det skjer er snø og såpeglatte vegar i kombinasjon med dårlege vinterdekk sjeldan ein god kombinasjon, seier informassjonssjef Arne Voll i Gjensidige. I fjor vart det i snitt meld frå om 4 bilskadar dagleg til forsikringsbransjen i Førde. I Sogn og Fjordane skjer det totalt 17 slike skadar kvar einaste dag. Utrekningar Gjensidige Forsikring har gjort syner at tal skadar om vinteren doblast i periodar med dårleg vêr. Skift dekk i dag | - Mange har det som ei uvane med å vente med dekkskiftet. Køyrer du piggfritt er det ingen ting i vegen for å skifte allereie i dag. I morgon kan det vere for sent, seier Arne Voll til firda.no. Tal frå Finansnæringa sin hovudorganisasjon dei siste åra syner at det i sommarmånadane blir meld frå om rundt 700 skadar til forsikringsselskapa kvar dag, medan det skjer opp mot 1000 skadar dagleg i dei mest utsette vintermånadane. - Ser vi på tre av dei mest utsette vintermånadane under eitt, så aukar talet melde skadar til forsikringsbransjen med 35 prosent dagleg i høve sommarmånadane, seier Voll vidare. Gode dekk er viktig | Undersøkingar har stadfesta at det ikkje finast skilnad i skaderisiko mellom piggdekk og piggfrie vinterdekk, men skaderisikoen vert høgare når dekka er gamle og slitne. - Liten mønsterdjupne er òg farleg, uansett om det er piggar eller ikkje i dekka. Kravet til mønsterdjupne på vinterdekk er tre millimeter, men Voll anbefalar å skifte dekk når denne vert under fem millimeter. Nysnø ei felle | Mange vegar er bere og tørre store delar av vinteren. Når det kjem nysnø ser forsikringsbransjen imidlertid at hyppigheiten på bilskadar vert fordobla. - Nokre timar etter det har heldt opp å snø betrar tilhøva seg att, og vi registrerar langt færre skadar. Gamal snø og is er altså ikkje så farleg som nysnø, men vis særleg aktsemd i snøvêr, oppfordrar Gjensidige-sjefen. Fjernar fokus frå vegen | At folk pratar i telefonen, sender tekstmeldingar, fiklar med stereoanlegget, et mat og drikk varm kaffi samstundes som dei små i baksetet gjerne ønskjer merksemd, er heller ikkje med å gjere sakene betre. - Slike ting i kombinasjon med dårleg sikt, våte og glatte vegar, er sjølvsagt med på å auke skadefrekvensen desse månadane, seier Voll. Viktig med fri sikt | Med våt og kaldt vêr kjem ofte doggen på bilvindauga, og ikkje sjeldan kan ein observere bilar med frontruta full i dogg og tilnærma null sikt, noko som kan vere livsfarleg. - Det er betre å vente nokre minutt slik at dogg og is er fjerna enn å ta sjansar, meiner Voll. - Ein ting er tryggleiken til sjåføren, men kva om ein køyrer ned- eller rygger på og skadar eit born eller andre, avsluttar Arne Voll i Gjensidige til firda.no. Kanskje kommer kongen | Denne gongen er det heilt sikkert. Kongen av moderne improvisasjonsgitar kjem til jazzfestivalen i Molde. Det er 13 år sidan eg fyrst møtte han, på kassett. Vi var 14 år. Vi hadde gått vegen frå Kiss-fascinasjon, via det som verre var, til 70-talets doble platecover frå band som presumptivt var meir kunstneriske og mindre kommersielle, i og med at dei hadde skikkeleg lange låtar og ikkje berre song om drikking og lett metaforisk om puling. Eg hadde kjøpt min fyrste lp med den kanadiske trioen Rush sommaren eg fylte 12 (klassiske 2112 frå 1976, åff kårs), eg kunne alle tekstane på rams, og no stod eg her altså, i skulegarden på Blussuvoll ungdomsskule, eg hadde 15 Rushplater og fått med meg Marillion, Jethro Tull, Dream Theater og andre rare folk og dyr, og her stod det altså ein fyr frå niandeklassen og sa jazz. Kjella høyrde på jazz. Eg hadde spelt gitar sidan sjuande, og hadde vel i løpet av dette året forstått at jazz var ein stad eg skulle til, før eller seinare. Jazz hang litt høgare, liksom. Og når Kjella, som alle visste var dritgod på gitar, sa jazz, så måtte det bli jazz. Døropnaren | Jazz er så mangt. Eit ungt sinn kan bli skremt vekk dersom det fyrste møtet er for mykje free-bag, eit ord eg snart skulle læra meg. Men Kjella visste korleis han skulle gå fram for å hekta kvit middelklasseungdom med mangslungen rockebakgrunn. Det var enkelt: Gje dei kassettar med utvalde verk av jazzmusikarar som voks opp som kvit middelklasseungdom med mangslungen rockebakgrunn. Så blir ikkje overgangen for stor, men døra inn til Improvisert Musikk er opna, ein gong for alle. Det var gitaren til Pat Metheny som vridde om nøkkelen. For ein melodi! For ein rytme! Gjennom siste halvdel av 1970-talet hadde det unge stortalentet bygd eit stendig større kvitt middelklassepublikum med både høg og låg bakgrunn. Pat Metheny Group var korkje jazz eller rock eller eigentleg fusion, og ikkje var det midt i mellom heller. Då Kjella kom med den fyrste kassetten, på slutten av 1980-talet, var Metheny berre stor. Ein av dei største i jazzverda. Rush-platene vart ståande stendig meir urørte. Dei står vel der oppe i Trondheim enno. Trondheim, igjen | Pat Metheny og Charlie Haden. Pat Metheny og Trondheim Jazzorkester. Pat Metheny og Silje Nergaard. Pat Metheny og Håkon Korstad Trio. Pat Metheny og Arild Andersen. Arrgh! Pat Metheny er "Artist in residence" under årets Moldejazz, slik meisterpianist Chick Corea var det til vedvarande jubel i fjor. Og eg skal dit. I'm there! Når du les dette kan showet alt vera i gang. Jazzfestivalen og Erlend Skomsvoll, bandsjef for Trondheim Jazzorkester, har skaffa seg litt av ei fallhøgd ved å plassera konserten der Metheny møter ungt talent frå Jazzlina ved konservatoriet i Trondheim aller fyrst i programmet. I fjor vart den tilsvarande seansen med Chick Corea eit Moldehistorisk høgdepunkt av dei store. Ergo er forventningane desto større i år. Men om nokon fiksar å hoppa etter Wirkola er det vel Wirkola sjølv (Skomsvoll)? Rapport og stilkarakterar kjem i onsdagsavisa (vi har notorisk tidlege daudliner. Klassekampen blir ikkje heilt den same utan). Erykah Badu | Molde gjev oss masse Pat Metheny i år. Need I say more? Sjølvsagt må eg det. Ung souldronning og Grammy-vinnar Erykah Badu er trekkplaster på utescena ved Romsdalsmuseet. Det er også bluesgitarlegenda BB King. King har vel strengt teke ikkje så mykje på ein jazzfestival å gjera, men det er folkefest, og slikt finansierer sikkert andre og meir relevante innslag. Som for eksempel den politiske bassist Charlie Haden og hans Quartet West. Eller møtet mellom den norske trioen Krøyt og den svenske Fläskkvartetten. Og møtet mellom stavangerske Cloroform og Harlem Gospel Quartet. For ikkje å snakka om all moroa som blir servert av Blå, klubben som kvart år flyttar seg frå Oslo til Molde for å setja sin farge på den venaste veka av alle. I'm there! Norsk historie X | Kan saka mot mordarane til Benjamin Hermansen brukast førebyggjande, og verka til at vi slepp fleire rasistdrap i Noreg? Ankesaka til Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler i Borgarting lagmannsrett får mykje merksemd. Få ting har opprørt så mange som det fyrste rasistiske mordet i Noreg i etterkrigstida. Det utløyste også den største demonstrasjonen etter krigen. Rettsaka gjev eit blikk inn i eit av få enno levande tabu i vestleg kultur: nazisme. I tillegg har ho ein eigen dramaturgi, med den nye splittinga mellom dei to tiltalte. Joe Erling Jahr freistar no å framstå som ein langt på veg rehabilitert samfunnsborgar med ryggen mot fortida. Vendinga starta i portrettprogrammet med Jahr på NRKs Brennpunkt 5. november. Frå å vera demonisert av media under politijakta etter drapet, til å bli stakkarsleggjort av dei same under rettssaka i byretten, stod Jahr sist veke fram på fjernsyn som ein relativt oppegåande og sympatisk gut, som greidde å sjå sine eigne handlingar i eit visst analytisk perspektiv. Dette kunne ikkje berre vera resultat av advokatdrilling. Vi hadde nær gløymt kvifor vi kjende namnet til Jahr, før programleiaren heilt på tampen, med sakleg røyst, las opp dei groteske detaljane frå mordnatta 26. januar 2001. Å få repetert korleis Jahr og Kvisler forfølgde Benjamin Hermansen, for så å knivstikka han til døde, var ein vekkar. Det minte om filmen American History X, som fortel korleis ein sympatisk, omsorgsfull amerikansk ungdom blir nazistisk rasistmordar. NRK-programmet viste oss mennesket bak vondskapen. Monsteret var berre ein gutunge. I staden for å unnskulda han av den grunn, eller å bli redde eller fortvilte fordi mordaren er ein vanleg gut, burde det faktum gje von om at liknande hendingar kan førebyggjast. Portrettet styrkte forskarar sine påstandar om kven (mange av) nynazistane er: Ungdommar som ikkje får oppfylt grunnleggjande omsorgsbehov, som gjennom nynazismen får tilbod om eit sosialt miljø, der dei føler trygt samhald og venelojalitet, medan den ideologiske kunnskapen eller bindinga ikkje er særskilt sterk. Det antifascistiske organet Monitor hevdar også at drapet på Hermansen har detronisert nynazistmiljøa i Noreg. Utan å bli for mekanisk, burde det med denne kunnskapen om rekrutteringsgrunnlaget for nazismen la seg gjera å ta førebyggjande politiske grep for å minimera rekrutteringsbasen, ikkje berre til nynasisme, men også til kriminelle gjengar med ein ikkje-norsk etnisk samnemnar. To grupper som også finn si legitimering i kvarandre. Felles for mange av dei som har hamna i desse polariserte miljøa er gettoisering og utanforskap. Joe Erling Jahr uttrykte haldningsendring til innvandrarar etter å ha møtt albanarar med krigsrøynsler i fengselet. Kva kunne vel han stilla opp med mot slike historier? Men er det noko Jahr ikkje burde unnskulda seg for, er det at han i tenåra budde åleine i ei leilighet på Bøler utan at nokon reagerte på det. Det er nifst når politikarar i eit ekstremt vellukka-fokusert samfunn ikkje tar sosial utstøyting på alvor. Populistisk panikkslegne lar dei folkevalde heller eit kriminelt mindretal gjera kriminalitetsførebyggjande tiltak til plattform for integrasjonspolitikken. Det har like dårleg, eller kontraproduktiv, effekt som haldningskampanjer og fakkeltog har mot rasisme, om den økonomiske og sosiale polariseringa får halda fram og om offentleg sektor blir redusert til eit minimum, med dei følgjene det får for til dømes sosialsektoren og skulen. Når fattigdom blant kvite aukar, samstundes som stereotypiserande fordommar har vorte politisk legitime tiltaksframlegg, slik Hadia Tajik påpeikte på NRKs Standpunkt tysdag kveld, skulle det vera ein velkjent samfunnsdestruktiv miks. Ein amerikansk fundamentalist | Kvit. Amerikansk. Mann. Professor. Marxist. Marxist? Av og til er vi modige nok til å seia at om du i det heile skal tenkja på verkeleg demokrati, må kollektivet ta over økonomien, kviskrar Don Mitchell. 1989 var litt av eit jordskjelv. Don Mitchell (40) tenkjer tilbake på tiåret som endra alt. Det var i 1989 Muren fall. Det var i 1989 Donald Mitchell gifta seg. Og det var i 1989 han møtte Karl Marx. Kapitalen, fyrste bok. It was a blast! Fyrste bok av Kapitalen er stor litteratur, smiler ein entusiastisk professor i samfunnsgeografi. Den amerikanske staten har sponsa eit halvt års tur til Noreg, for å undervisa ved Universitetet i Oslo. Takk og takk, sa Donald, og reiste over dammen for å spreia marxistisk smitte i The Land of the Fjords. Så er dei kvitt han for ei stund. Men Syracuse University i staten New York vil nok ha Mitchell tilbake. Etter at professoren mottok ein prestisjetung pris verdt 250.000 dollar over fem år, kastar namnet hans glans over institusjonen. Dei let han til og med ha eit foto på heimesida med gamle Karl på veggen i bakgrunnen. Eg var i Skottland då denne prisen plutseleg kom, så lokalavisene fekk ikkje tak i meg. Dei måtte bruka biletet frå heimesida. På telefonsvararen låg ein bråte meldingar, inkludert frå presseavdelinga ved universitetet, ein fyr som sa "du trur vel ikkje på dei der marxisme-greiene?" Sjølvsagt gjer eg det, ler Mitchell. Så veldig sjølvsagt er det vel ikkje. Med upper middle class background, som det heiter i det klasselause samfunnet USA, nær Berkeley i California, der far var professor innan naturvitskap, var det ikkje sjølvsagt å bli marxist. Tvert imot, det finst gode grunnar til å halda seg unna radikalisme i The Land of the Free. Utreinskingane | Ifylgje Mitchell er den turbulente historia til marxisme og radikalisme i USA tett knytt til historia om statleg politisk undertrykking. Radikalismen slår seg opp, staten slår den ned. 1920-talet: Den sentrale hendinga er the Palmer raids. I kjølvatnet av den russiske revolusjonen var det i praksis forbode å ytra seg mot statsmakta i USA. Ei større streikebølgje tok til i 1919. Ei bombe gjekk av framfor huset til justisminister A. Mitchell Palmer, som i teksten The Case Against the Reds meldte at "den revolusjonære hetens tunger slikker kirkenes altere", "kryper inn i de hellige hjørner av amerikanske hjem" og "brenner opp samfunnets fundament". Alle utanlandske kommunistar og raude vart deportert, amerikanske borgarar på venstre kant vart pressa til å flytta frå landet, fortel Mitchell. Mange vart fengsla. 1950-talet: Dei fyrste lovene som gjer det straffbart å vera kommunist i USA skriv seg frå 40-åra. Den viktigaste, Taft / Hartley-lova, vart innført i 1947 på trass av veto frå president Truman, som kalla teksten "ei slavearbeid-lov". Det vart forbode for fagforeiningar å ha kommunistar som medlem. Det vart ulovleg for kommunistar å vera leiar for fagforeiningar. I praksis gjekk dette ut over langt fleire enn partimedlemmar, det kunne gå ut over alle som var i nærleiken av nokon organisasjon på nokon måte assosiert med kommunistar, fortel Mitchell. Så kjem senator Joseph McCarthy på banen. USA går inn i dei store utreinskingane. Alle måtte skriva under lojalitetserklæringar om at dei ikkje var med i kommunistpartiet og ville vera lojale til staten USA. Dette gjaldt søppelmenn i kommunen like vel som professorane i alle universiteta, seier Mitchell. Du kunne bli kalla inn til høyring. Under ed måtte du svara på om "du er eller nokon gong har vore medlem av kommunistpartiet". Akademikarar som nekta å signera sin lojalitet til staten vart sparka. Det vart du også om du laug under ed. Tenk at du hadde vore med i kommunistpartiet på 30-talet, men ikkje var det lenger. Du blir kalla inn av McCarthy. Under ed svarar du at ja, du har vore medlem og nei, det er du ikkje lenger. Neste spørsmål: « Veit du om andre som er eller har vore med? Har nokre av desse folka vore med? » Slik ville dei ha folk til å fungera som tystarar. Hugs, dette var under ed, så om du ikkje svarte sant kunne det bli fengsel, og ved mange universitet kunne ein professor mista jobben for noko slikt, seier Mitchell. Og han understrekar at antikommunismen ikkje var noko dei reaksjonære fekk ha for seg sjølve. Også dei liberale, mindre høgreorienterte, tok opp kampen mot Det onde. Dei liberale, intellektuelle organisasjonane var stort sett eksplisitt antikommunistiske, og det mangla ikkje på statsstøtte til dei heller. Dermed finst det ein sterk intellektuell tradisjon for antikommunisme i USA, fortel professoren. Vakum | 1960-talet: Venstresida blømer opp igjen. Det er motstand mot Vietnamkrigen, det er sterke rørsler for sivile rettar og det er Martin Luther King. FBI står for reaksjonen denne gongen. Counterintelligence programs, Cointelpro, var frå 1956 til 1971 eit omfattande arbeid med infiltrasjon av alle slag progressive organisasjonar, frå revolusjonære Black Panther Party til ganske snille Luther King-aktige foreiningar. Infiltrasjonen tok sikte på å splitta, øydeleggja og fraksjonera venstresida mest mogleg. Cointelpro var vellukka i og med at FBI klarte å øydeleggja mykje på den organiserte venstresida. Men dei klarte ikkje å halda tilbake det progressive stemningsskiftet, krigsmotstanden og så vidare, meiner Mitchell. Fyste halvdelen av 1970-åra er som 60-talet. Deretter vakuum. Det er uklart kvar venstresida går, kva side som vil styrkja seg. 11. september 1973 tek det fyrste nyliberale eksperimentet til ved kuppet i Chile. I 1974 får erkeliberalisten Friederich A. Hayek nobelprisen i økonomi. I 1980 blir Reagan vald til USAs president. Høgresida går fram på alle frontar. Gjennom åtti- og nittitalet har undertrykkinga av marxistar og venstresida i hovudsak vore ideologisk. Det har ikkje skjedd så enormt mykje på gatene som politiet kunne slå ned, samanlikna med tidlegare, seier Mitchell. Postmodernismens æra | Hans eige fag, human geography, studerer kven som bur kvar, og kvifor. Kven som flyttar, og kvifor. Kven som er heimlause, korleis det offentlege rommet er regulert, faget undersøker dei romlege, geografiske dimensjonane ved den sosiale verda. Og Marx står sterkt. Vi er nok ikkje heilt representative, men på vårt felt vann marxistane den intellektuelle striden gjennom 1980-åra, og marxistiske problemstillingar pregar framleis debattane sterkt, seier mannen som har lese seg lengre og lengre inn i skriftene til gamle Marx sidan openbaringa i 1989. Og han kallar det intellektuelle straumdraget han er del av "fundamentalistisk marxistisk". Dette er i tydinga at vi studerer Marx heller enn såkalla marxisme. Og så er det ganske mykje såkalla post-marxisme som etter mitt syn gjev slepp på dei viktigaste innsiktene. Då høgresida sigra godt og grundig rundt 1980, trakk venstrefolk seg tilbake i ulike retningar. Nokre engasjerte seg sterkt i lokalt arbeid med miljøsaker, heimlause og så vidare, folk av Mitchells type trakk seg attende til universiteta. Nokre av dei radikale akademikarane trakk seg så langt tilbake at dei kom ut på andre sida. Dette er postmodernismens æra. Då postmodernistisk teori dekonstruerte kategoriar på alle kantar og fann ut at det finst ein masse motstand i forbruk og i å sjå på tv og i "identitet" og så vidare, var det som eit stort, letta sukk gjekk gjennom store delar av det intellektuelle USA. No kunne dei vera radikale utan å gå til dei radikale, farlege spørsmåla om klasse og kapitalisme, seier Mitchell. Men problemet er større. Postmodernismen kan også fungera som støtte for nyliberalismen, ved at den fjernar kategoriar som er naudsynte for eit politisk og intellektuelt motstandsarbeid, slik som "klasse". Dette skjer altså under dekke av radikalisme, og i lag med den nyliberale offensiven, dreiv det venstresida ganske langt tilbake, legg han til. Så kom desember 1999. Seattle! Skjer ting nedanfrå | Det er ingen tvil om at Seattle var ei hending som skaka makthavarane. Dei har brukt store ressursar på å driva tilbake det som skaut fart med Seattle, og dei held på enno. Donald Mitchell vil snu. Han vil snu prosessen av retrett og aukande avstand som har ført venstreaktivistar og venstreakademikarar så langt unna kvarandre dei siste to tiåra at dei ved tusenårsskiftet knapt tala same språk. Han vil gjera forskinga og den intellektuelle produksjonen relevant for rørslene. Han trur det er produsert innsikt, teori og forklaringar i store mengder, som ligg og ventar på å bli tekne i bruk på eit meir jordnært nivå, meir politisk. Og det skjer ting nedanfrå. Ein ting er denne antikapitalistiske globaliseringsrørsla i alt sitt mangfald. Men vi har også sterke rørsler som Janitors for Justice, som slåst mot at utskiljinga av alle moglege reinhalds- og vedlikehaldsfunksjonar i privat og offentleg sektor skal føra til harde lønnsreduksjonar, fortel Mitchell. Han nemner også kampanjane for Ei lønn å leva av. Kommunar skal ikkje gje kontraktar til selskap som betaler mindre enn det som er kalkulert å vera "a living wage" i det aktuelle området, er kravet. Radikale akademikarar kan bidra både med forsking for dei konkrete organisasjonane, men også ved den generelle intellektuelle produksjonen av teori og ideologi som støttar opp om progressive kampar. Midt oppe i all denne intellektuelle produksjonen og marxistisk debatt, snakkar de om alternativ? Om sosialisme, for eksempel? Ikkje nok. Det skjer. Men alle er redde for slikt snakk. Redde? Redde for historia, den mislukka statssosialismen. Redde for å gå inn for ein utopi som blir ein dystopi. Og så er jo jobben som akademikar i stor grad å granska og kritisera. Men vi svarer ofte at vårt alternativ til kapitalismen må vera demokrati. Og av og til er vi modige nok til å seia at om du i det heile skal tenkja på verkeleg demokrati, er det fyrste som må skje at kollektivet tek over økonomien, produksjonsmidla. Så langt er vi vel komne. Men så er det altså spørsmålet om korleis. Det burde vi få diskutert ein gong, smiler Don Mitchell. RV-politikar trekte seg frå alle verv | Lars Dahle, kommunestyrerepresentant i Molde, er den første RV-representanten som har lagt ned vervet sitt i protest mot dei økonomiske rammene for kommunepolitikken. Lars Dahle i Molde skreiv historie da han på eit kommunestyremøte sist i oktober forklarte kvifor han ikkje lenger kunne halda fram i politiske verv. Han er den første RV-representanten, truleg også den første kommunestyrerepresentanten i landet, som har trekt seg frå vervet som kommunevald i protest mot dei økonomiske rammene for arbeidet i kommunen. I seinare tid har to kommunestyre, Vardø i år og Lurøy for tre år sia, lagt ned verva sine for kortare periodar. For meg personleg toppa det seg i samband med behandlinga av økonomiplanen for dei neste fire år. Det skjer så mykje som eg ikkje kan stå inne for, seier Dahle til Klassekampen. Umogelege rammevilkår | Stikk du no av frå det ansvaret du har tatt på deg som folkevald? Det kan vera eit rimeleg spørsmål å stilla. Eg meiner ikkje at eg stikk av, men eg konstaterer at vi no står overfor problem som ikkje let seg løysa i kommunestyresalen. Løysinga må liggja i den motstanden som må byggjast opp utanfor dette rommet, seier RV-representanten. Med det framlagde statsbudsjettet er vi enda lengre unna ei løysing på kommunen sine økonomiske problem. Innbyggjarane har eit legitimt krav på ei velferd i stil med skattenivået og landet si økonomiske stilling. Avstanden mellom mål og middel, oppgåver og ressursar kan ikkje lenger aksepterast, sa Dahle da han forklarte kommunestyret kvifor han ikkje såg annan utveg enn å trekkja seg frå alle politiske verv. Det er ikkje mogeleg å halda fram innafor dei rammevilkåra staten trer nedover oss, og ta arbeidsgivaransvar, økonomisk ansvar og ansvar for velferd, skole og omsorg. Hadde kommunen vore ei privat verksemd, ville den ha vore i skifteretten for lenge sia, seier Dahle. Han legg vekt på samanhengen mellom dei nasjonale og dei lokale økonomiske rammene. Når den delen av bruttonasjonalprodukt som går til offentleg sektor, har blitt redusert frå 52 til om lag 42 prosent, inneber det ein reduksjon på 100 milliardar kroner. Verdiskapinga i landet er god, men det gir ikkje utslag i offentleg sektor og det som trengst for å sikra den velferda folk treng og har krav på, seier Dahle. Ingen påtale | Det vart stille i kommunestyresalen da Dahle hadde gitt si melding om at han trekte seg frå verva. Ordføraren opplyste at dette var brott på kommunelova. Men påtalen har ikkje komme enno, opplyser RV-representanten. Fleire medlemmer i kommunestyret har sagt i ettertid at "vi skulle trekt oss alle", men lojaliteten til spelereglane er vel for sterk, legg han til. Inntil vidare står RV sin plass tom i Molde kommunestyre, der RV har hatt ein representant storparten av dei siste vel tjue åra, berre med unntak for ein periode da det ikkje vart stilt liste. 30 millionar i underskott | Når Dahle skal forklara den umogelege kommuneøkonomien i Molde, viser han til at det akkumulerte underskottet i Molde kommune frå 1999 og til utgangen av 2002 vil vera 30 millionar kroner. KLP-spekulasjonen påfører kommunen utgifter på 20 millionar meir enn budsjettert. Auka utgifter til å handtera lån vil vera 15 til 20 millionar. Investeringar som trengst for å friskmelda skolane: om lag 400 millionar. På same tid blir det ført ein bustadpolitikk med aukande eigedomsskatt som vil gjera fleire og fleire til gjeldsoffer, seier RV-representanten, som vil ha ein diskusjon om kor langt dei folkevalde sitt ansvar skal gå. Den sosiale arvesynden | At den sosiale arven og pliktkjensla er så enormt sterk i overklassen, overraska meg, seier den danske filmskaparen Per Fly, som lagar filmtrilogi om det danske klassesamfunnet. Per Flys "Arven", med stjerneskodespelarar som Ulrich Thomsen ("Festen") og Ghita Nørby i hovudrollene, er den store suksessen på danske kinoar i år. Snart har ein halv million sett lagnadsdramaet om Kristoffer, "arveprinsen" til eit stort stålverk, mannen som mot sin vilje må ta over familiebedrifta då faren plutseleg tar livet av seg. Kristoffer må velja mellom kjærleiken til den unge, vakre skodespelarkona si og familiepliktene, som den beinharde mora hans sterkt appellerer til. Filmen heiter "Arven", men etter å ha sett han kan ein gjera framlegg om "Arvesynd" som alternativ tittel. Ja, i den forstand at filmen også handlar om den sosiale arven, er det rett, seier Fly til Klassekampen, når vi møter han på filmfestival i Haugesund. Klassesamfunn | Dette er korkje fyrste eller siste gong Per Fly ser nærare på kva føringar vår sosiale bakgrunn legg for liva våre. "Arven" er del to i ein trilogi der regissøren freistar å granska korleis det danske klassesamfunnet kjem til uttrykk i det 21. hundreåret. For to år sidan kom "Bænken", filmen om underklassen, som tok for seg Kaj, ein sliten alkoholikar, som blir konfrontert med farsansvaret sitt då den mishandla dottera dukkar opp i livet hans att. "Arven" er altså filmen om overklassen, og Fly er alt i gang med førebuingane til "Drapet", som skal bli blikket på middelklassen. For å få filmane så realistiske og relevante som råd, har Fly også utvikla ein eigen, halvt journalistisk arbeidsmetode. Eg reiser rundt i det miljøet filmen skal handla om, der gjer eg bakgrunnsintervju med folk og ut frå desse røynslene byggjer eg ei løgnhistorie, fortel Fly. Før "Arven" gjekk i opptak, snakka Fly med mange framståande representantar for den danske overklassen. Eg intervjua kapitalistar og bedriftsleiarar, "gamle pengar" og "nye pengar", den kulturelle overklassen så vel som den politiske. Etter at filmen vart ferdig, har han motteke brev frå forretningsfolk som har takka han, og sagt at dette langt frå er fantasi. Ein av Danmarks topp-investorar let seg intervjua i ei storavis og sa at han berre kunne ønskja han hadde hatt ei like sterk mor som Kristoffer å stø seg på. Liknande "takkebrev" fekk Fly frå alkoholikarar etter at han laga "Bænken". Noko av det som overraska meg med forretningsfolka var kor enormt sterkt den sosiale arven og pliktetosen stod. Og det var sjølvsagt ein svært provoserande arv for meg, som er fødd i 1960 og som har vakse opp under mottoet om å følgja sin eigen vilje. "Vil" versus "skal" | Men liberalaren Fly har også fått ein viss respekt og forståing for dei som forsakar sin eigen vilje. Då eg vart intervjua av eit fagrørsleblad for industriarbeidarar i Danmark, spurte journalisten meg korleis eg kunne la Kristoffer forlata den vedunderlege kona si. Då måtte eg svara at om han ikkje hadde gjort det, så hadde det kosta 1000 fagorganiserte arbeidet. Den rolla Kristoffer med opne auge vel fungerar etter er ein eigen logikk som formar han sterkare enn han er i stand til å forma rolla. Det er dei strukturane som er større enn liva våre filmane dine eigentleg handlar om? Ja, og det er ein tragedie. Det er ikkje psykologiske årsaker til at Kristoffer blir som han blir, det er rolla han vel, ei rolle som har venta på han heile livet. Eigentleg er han klar over det heilt frå starten, men han fortrengjer det. Han freistar jamvel å dela livet sitt inn i to separate sfærar: arbeid og kjærleik. Det er sjølvsagt frykteleg feil, og får store konsekvensar, men det er også svært menneskeleg. Per Fly fortel at han mintest eit sitat av dronning Ingrid, dronning Margrethes mor, under arbeidet med "Arven": "Det er viktig å læra å vilja det ein skal." Det kan vera mykje sanning i det, men ei slik haldning fører også til at ein set humanismen til sides, hevdar Fly. Interessa til regissøren ligg nettopp i det å sjå kva rollene gjer med menneska i dei, og så sjå verda ut frå ståstaden til dei same menneska. Difor var han heller aldri redd for å enda opp med programmatisk sosialrealisme eller "problemfilm" då han starta ut med "klassefilmprosjektet" sitt. Jamvel om mange produsentar fann idéen om Danmark som eit klassesamfunn svært avleggs, til dei fekk sjå dei ferdige produkta. Makt og menneske | Fokus er alltid på det menneskelege. Eg har eit venstreorientert syn på verda, men det er uinteressant for meg å laga ein film som proklamerer "haldningar". Det er i fyrste rekkje menneske og ei forteljing det handlar om. Det er interessant å sjå korleis systemet "kører med" overklassen også, som Fly uttrykkjer det, å sjå korleis maktstrukturane blir ugjennomsynlege. Til å byrja med framstår Kristoffer som ein "gammaldags" kapitalist, som med ein lang familietradisjon i ryggen er oppteken av bedrifta sitt samfunnsansvar og omsorgen for dei tilsette. Men også her blir ønskja han har sett til side av større strukturar. Det ender med masseoppseiingar og ein internasjonal fusjon, der gamle kollegaer og familieband går med i dragsuget. Kristoffer blir ironisk nok den som fører bedrifta inn i nyliberalismen. Når veteran-arbeidaren Jens, som har passa Kristoffer som barn, blir oppsagt ved eit mistak, er det ingen veg tilbake. "Reglane" gjer det umogleg å gje han jobben tilbake. Kristoffer vel sjølv den rolla han går inn i og i det han har valt, er det uunngåeleg at han får skit på hendene. Det skjer ei dehumanisering jo nærare ein kjem makta der avgjerder blir tatt. Makt interesserer meg annleis etter dette, medgjev Fly. Deffensiv venstreside | Per Fly, som sjølv kjem frå det han kallar "ein upolitisk middelklassefamilie frå provinsen", arbeider tett saman med skodespelarane sine, og dei får vera med på å utvikla rollene. Under produksjonen av desse filmane har det ført til mange høglydte politiske debattar, ikkje minst med hovudrolleinnehavaren av "Bænken", den enno ihuga marxisten Jesper Christensen, og "den gamle 68-er" Ib Tardini, som produserer filmane. Eg meiner marxismen kjem til kort, slår Fly debattviljug fast. Om ein ser på Danmark i dag, ser ein at den tradisjonelle arbeidarklassen forsvinn og dei som er att, røystar ikkje slik dei "skal", dei røystar på Dansk Folkeparti. Og Sosialistisk Folkeparti søv i timen, held Fly engasjert fram og bankar i bordet. Der debatterer dei enno om vi bør vera med i EU eller ikkje. Det er vonlaust for seint. Det finst ingen opposisjon mot Venstre og Dansk Folkeparti i dag, men det må jo koma nokon stad ifrå! Fly set si von til at det råe oppgjeret med dei gamle maoistane i Danmark skal leia til noko godt til slutt. Oppgjeret med 1968-generasjonen sin politikk er viktig, og det er viktig at venstresida tar det sjølv, hevdar han. Det er viktig for å rydda grunnen for ein ny generasjon venstreradikale, som tenkjer annleis og ikkje tar utgangspunkt i marxismen. Slik det er no, rår høgresida den politiske grunnen åleine, venstresida er køyrt fullstendig av banen. Noko av det Fly ønskjer med filmane sine, er nettopp å nyansera biletet vi har av verda. Eg er ikkje interessert i å laga filmar om uskuldige menneske som blir offer for ein urett, alle mine karakterar er på eit eller anna vis skuldige, seier han. Norsk inspirasjon | Korleis har du tenkt å gå laus på middelklassen. Er det vanskelegare enn dei meir polariserte gruppene? Her laga eg ei skisse til eit plott før eg gjekk ut og snakka med folk. Eg kunne ikkje berre ta i tu med å "prata med middelklassen". Fly har difor bestemt seg for at den siste filmen skal handla om noko ekstraordinært, nemleg eit drap. Eit drap som leier til eit lagnadsfellesskap mellom to familiar. Den eine er ein typisk 68-er-familie med ei dotter som tilhøyrer Dei autonome. Den andre er ein typisk "upolitisk" familie med ein son som er politimann. Politimannen blir drepen i ein demonstrasjon der autonome deltar. Igjen skal det handla om skuld, fortel Fly, som har henta bakgrunnsstoff til temaet frå den norske teologen Paul Leer-Salvesen. Han har skrive nokre fantastiske bøker om skuld, seier Fly oppglødd. No er det berre å reisa heim til Danmark og setja i gang arbeidet. Leste meir enn vi trudde | Norske bønder og småkårsfolk på 1700-talet var meir oppdaterte enn ein tidlegare har trudd, meiner historikar Lis Byberg. Det kan forklare kvifor så mange bønder kunne vere representerte under Grunnlovsforhandlingane på Eidsvoll i 1814. Leseføre: Norske bønder og småkårsfolk på 1700-talet var meir leseføre og oppdaterte enn ein tidlegare har trudd, syner Lis Byberg i ny doktorgrad. Funnet forklarer mellom anna kvifor så mange bønde kunne vere representerte under Grunnlovsforhandlingane på Eidsvoll i 1814. Her er måleriet "Riksforsamlingen på Eidsvold 1814" av Oscar Wergeland som heng i Stortingssalen. Historikar og bibliotekar Lis Byberg disputerte nyleg til doktorgraden på ei avhandling om boklesing i Noreg på 1700-talet. Meir presist har Byberg studert katalogane frå 145 bokauksjonar i perioden 1750 til 1815 og sett på kva bøker som var tilgjengelege. Dessutan har ho gått gjennom protokollane frå 11 utvalde auksjonar og sett på kven som faktisk handla. Og oppteljinga syner at bokkjøparane var ei mykje meir samansett og mangfaldig gruppe enn ein tidlegare har trudd. Også fattige bønder og tenarar brukte pengar på bøker: - Sjølvsagt var det primært overklassa som kjøpte bøker. Embetsstanden kjøpte 35 prosent av bøkene, medan borgarskapet stod for 25 prosent. Men utover det har eg oppretta ei gruppe som eg kallar lærarar og studentar, og dei ligg på 12 - 13 prosent. Og det er ei samansett gruppe, ho inkluderer alt frå rektorar til omgangsskulelærarar med bondebakgrunn. Og gruppa av dei som er i teneste hos andre, som er ei anna gruppe med stor sosial spreiing, ligg òg på 12 - 13 prosent, medan bøndene står for tre til fem prosent av bokkjøpa, fortel Byberg. Og om ein utelukkar auksjonane som føregjekk i byane, og konsentrerer seg om prestegardsauksjonane i bygdene, står bøndene plutseleg for radikalt høgare andelar: - På prestegardsauksjonane rundt Trondheim stod bøndene for 17 prosent av kjøpa. Og det var ikkje slik at bøkene som blei selde på desse auksjonane hadde ein annan profil, men auksjonane blei haldne nærare bøndene. Og eg fann ikkje berre rike bønder mellom dei som kjøpte bøker. Både tenarar og fattige småbønder kjøpte bøker. Det synest eg er fascinerande. Språkmektige | - Var bruktmarknaden viktigare den gongen? - Ja, i alle fall i Noreg. Eg har prøvd å danne meg eit bilete av korleis bokmarknaden såg ut, og det ser ut til at bruktmarknaden må ha vore veldig viktig. Eg har registrert 140.000 bøker i materiale mitt, og det at ein trykte eigne auksjonskatalogar for å få seld bøkene må bety at ein rekna med å tene pengar på det. I mange byar fanst det folk som selde bøker, men det var veldig få reine bokhandlarar. Ofte var det bokbindarar og boktrykkarar som selde bøker. - Kva slags bøker blei omsett? - Det var sjølvsagt mykje religiøs litteratur, men òg mykje opplysningslitteratur og praktiske handbøker, til dømes bøker om korleis ein skulle handsame sjukdom dersom det var langt til lege, korleis ein skulle handsama dyresjukdomar, bygge steinmurar, oppdra barn og liknande. Det var ei blomstringstid for slike bøker. Og så blei det omsett gamle aviser. Det er morosamt i dag, vi bruker jo berre gamle aviser til å pakke inn fisk. Men her blei det seld heile årgangar eller berre ein "bunt" med aviser, som det gjerne stod i katalogen. - Det var dessutan bøker om etikette, altså korleis ein skulle oppføre seg, og det i seg sjølv syner at den sosiale mobiliteten må ha meldt seg, seier Byberg. Det språklege mangfaldet er elles imponerande for notidige lesarar: - Eg blir slått av kor internasjonal den norske bokmarknaden var. Dei fleste bøkene var på dansk sjølvsagt og tysk og latin, men utover det fann eg bøker på fransk, italiensk, nederlandsk, gresk, spansk og til og med litt svensk. Det gjev eit bilete av eit mykje meir internasjonalt lesande miljø i Noreg på den tida enn det vi har i dag. - Kva gjer desse funna med det vi tidlegare har trudd om lesekunna mellom vanlege folk på 1700-talet? - Dette bidreg til å avlive mytane om at folk ikkje kunne lese på slutten av 1700-talet. Det er mange som har bidrege til det, Jostein Fet og hans "Lesande bønder" ikkje minst, men òg forskarar i Danmark og Sverige. Alt tyder på at det er rimeleg å tru at folk kunne lese trykt ukjend tekst på slutten av 1700-talet. Men det treng ikkje å bety at dette heldt seg ved like utover heile 1800-talet under industrialiseringa og tilflyttinga til byane. Eg vil ikkje utelukke at dette har gått i bølgjer. Bokhistorie | Bybergs avhandling er formelt levert som ei historisk avhandling, men inngår tematisk i det tverrfaglege feltet "bokhistorie", eit studiefelt som undersøker forholdet mellom bøker og samfunn og den faktiske lesinga, med vekt på sosiologiske og kvantitative tilnærmingar: - Ved å oppdage nytt kjeldemateriale, og ved å gå inn i det kvantitativt, kan ein stille andre spørsmål enn det ein har gjort tidlegare. Og ein får svar som de facto avlivar mytar, til dømes myten om at den litterære offentlegheita fyrst oppstod på 1800-talet. - Via trykt materiale fekk folk på 1700-talet tilgang til nye idear og tankar som dei diskuterte seg i mellom, meir eller mindre kvalifisert sjølvsagt. Eg meiner at det nye materiale syner at langt fleire var involverte i denne samtalen enn ein tidlegare har trudd. - Endrar dette noko i historia om 1800-talet òg? - Som historikar skal eg trø varsamt her, men eg meiner det er naturleg å trekkje nokre trådar. Til dømes til det at bønder var representerte under Eidsvoll-forhandlingane i 1814. Eller vi kan gå vidare til 1833, og det såkalla bondestortinget, der det nesten var fleirtal av bønder på Stortinget. Desse hendingane blir mykje meir forklarlege i lys av det eg og andre har funne. - Har to-kultur-læra og ideen om den dominerande danskprega embetsmannskulturen og den undertrykte norske bondekulturen, underkommunisert det intellektuelle livet mellom bøndene? - Ja, det trur eg nok, ikkje minst har elende-skildringa av denne perioden bidrege til det. Dette er blitt nyansert ved at ein har byrja å bruke andre kjelder. - Blir heile bondereisinga på 1800-talet meir forståeleg, i lys av det du har funne ut om lesande bønder allereie på 1700-talet? - Ja, det vil eg meine. Bondereisinga var ikkje noko som berre dukka opp som eit "poff" fordi Noreg blei sjølvstendig. Strupar kontakt med SSB | Hinder: Frå no av må forskarane i Statistisk sentralbyrå be finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) om lov til å møte stortingsrepresentantar. - Ap strupar høvet til offentleg debatt, seier Venstres Ola Elvestuen. Tar kontroll: Nye reglar førar til at komiteane på Stortinget må spørje Finansdepartementet om lov til å ha møter med etatar som SSB. 3. juni sendte Finansdepartementet (FIN) ut nye retningslinjene for sine etatar, mellom anna Statistisk sentralbyrå (SSB) og Finanstilsynet. Der står det at etatane må spørje om lov til å møte partigruppene eller einskildrepresentantar på Stortinget. Som før må etatar som SSB informere om møter dei skal ha med komiteane på Stortinget, men: "Annen kontakt mellom underliggende virksomhet og stortinget (for eksempel komitéfraksjoner og enkeltrepresentanter) må eventuelt avklares med departementet". Vil konfrontere Johnsen | - Det er nesten så eg ikkje trur det. Her freistar Arbeidarpartiet å kontrollere kva fakta meiningsmotstandarane får tilgang til. Dei strupar høvet til opplyst debatt, seier Ola Elvestuen, nestleiar i Venstre. Høgre-representant i Stortingets finanskomite Arve Kambe vil stille finansminister Sigbjørn Johnsen til veggs i den skriftlege spørjetimen. Han peikar på at FIN med analyseapparatet sitt allereie har overtak på opposisjonen. - Vi som ikkje har tilgang til embetsverket 24 / 7, er heilt avhengige av hjelp frå institusjonar som SSB og Finanstilsynet for kunne utfordre regjeringa, seier Kambe til Klassekampen. Han lurar på om departementet vil skvise forskarane. - Det vil vere svært uheldig om regjeringa skapar eit arbeidsklima kor tilsette er uroa for eiga karriere, om dei heile tida skal godkjennast på førehand av politisk leiing, seier Kambe til Klassekampen. Også medlemmar av Kontroll- og konstitusjonskomiteen varslar at dei vil krevje ei forklaring frå departementet. - For at folkestyret skal fungere, er det svært viktig at Stortinget har høve til å hente inn uavhengig informasjon. Dersom Finansdepartementet freistar kneble SSB er ikkje det noko konstitusjonskomiteen set pris på, seier komitemedlem Hallgeir Langeland (SV). Han skal no be komiteen krevje ei forklaring frå departementet. Skulle vere uavhengige | SSB er Noregs største analysebyrå og den sentrale forvaltaren av offisiell statistikk. Sjølv om byrået formelt er underlagt Finansdepartementet, har Stortinget lovfesta at SSB skal vere ein "fagleg uavhengig institusjon" (Statistikklova av 1989). I SSBs noverande formålsparagraf står det at byrået skal gje "analyseverktøy og resultater til bruk for offentlige organer og allmennheten", ut frå "prinsippet om mest mulig åpenhet". I retningslinene står det at SSB får lov til å hjelpe partia under arbeidet med statsbudsjettet, mellom anna når opposisjonen lagar sine alternative budsjett. Det er møte utanom dette arbeidet FIN freistar slå ned på. Vidstrakt bistand | Ifølgje SSBs bibliotek har byrået fleire gongar hjelpt partia utanom budsjettarbeidet, mellom anna: Evaluering av Skattereforma frå 2006 for Høgres stortingsgruppe. Effektar av dynamisk skattepolitikk for Høgres stortingsgruppe. Utfordringar for offentlege finansar på lang sikt for Høgres stortingsgruppe. Foredrag om same emne for representantar for Framstegspartiet, SV og Civita. Konsekvensar av auka arbeidsinnvandring for Senterpartiets stortingsgruppe. I somme døme streid resultata frå SSB med den offisielle informasjonen frå Finansdepartementet. Alt dette må no SSB spørje departementet om lov til å lage. Fryktar for sjølvstendet | Klassekampen har vore i kontakt med ein rekkje tilsette i SSB. Dei fryktar for sitt faglege sjølvstende og tillita til at informasjon frå SSB ikkje er redigert av partia som kontrollerer Finansdepartementet. Ingen vil stå fram med namn av di dei ikkje vil verke illojale mot sjefane sine og den politiske leiinga i FIN. Hans Henrik Scheel tiltrådde som administrerande direktør i SSB i januar, etter å ha vore ekspedisjonssjef i Finansdepartementet i 17 år. Han seier retningslinene frå departementet ikkje rokkar ved SSB som sjølvstendig og uavhengig institusjon. - Vår faglege sjølvstende er urørt. Eg skjønnar det slik at dei nye retningslinene er i substans slik dei har vore sidan 1992. I alle høve er vårt faglege sjølvstende det same, seier Scheel. Påstanden om at policyen er uendra, er i beste fall kontroversiell (sjå undersak). - Likevel er dine tilsette urolege? - Folk her er opptekne av fagleg fridom, så det er ikkje så rart. Men det er heilt naturleg at dei diskuterer dette. Det gjer vi heile tida, seier Scheel. Han opplyser at SSB no går gjennom retningslinene generelt for å sjå kva praktisk tyding dei vil ha. Villeiar om nye retningsliner | Ekspedisjonssjef Heidi Heggenes i Finansdepartementet hevdar til liks med SSB-sjefen at instruksen er den same som før. Ho strekar under at FIN ikkje blandar seg inn i dei faglege vurderingane til SSB. - Dette har vore nedfelt i retningslinene våre i snart 20 år. Stortinget kommuniserer i utgangspunktet berre med statsråden, samstundes er det viktig at Stortingets komitear har tilgang til etatane si kunnskap, så lenge statsråden er informert. Dei nye retningslinene endrar ikkje på dette. Klassekampen sit med prov på at det er feil: I dei gamle retningslinene frå 1992 står det ingenting om at SSB, Finanstilsynet og andre etatar må spørje om lov for å ha kontakt med partia på Stortinget utover komitemøte og arbeidet med statsbudsjettet. Det står at dei ikkje får møte Stortingets organ "utan at finansministeren er informert", men ingenting om at departementet kan seie nei. I og med at departementet set fast sine eigne retningslinjer, har ikkje saka vore oppe til debatt eller røysting i Stortinget. Alt har skjedd i kulissene, og ingen stortingsrepresentantar Klassekampen har tala med var klar over FINs nye policy. Heggenes stadfestar at departementet i utgangspunktet ikkje er positive til at etatane møter direkte med partigruppene. - Det er eit poeng at det er ein samla komité som har slike møte, slik at ikkje einskildparti eller fraksjonar vert forfordelte, fortel Heggenes. Eldrestriden | Du veit at det snart er val når VG slår opp over heile framsida at Aagot på 100 år måtte vente ni månader på sjukeheimsplass. Liknande historier dukkar opp i både raud-grøne og blå kommunar. Aagot Thronæs er frå Trondheim, kommunen som nærmar seg full sjukeheimsdekning fleire år før det nasjonale målet. For å få til dette må ein del pleietrengjande førebels dele rom, og uheldige saker oppstår her som elles. "Slik skal vi ikkje ha det i Trondheim", seier Aps ordførar Rita Ottervik, medan Aagot Thronæs for sin del forsikrar at ho har det bra no. Rikspolitisk er Oslo og Trondheim dei to mest interessante kommunane ved valet 12. september, der høgresida og dei raudgrøne skal forsvare sine posisjonar i kvar sin store by. Medan Trondheim trass i krigsoppslaget om 100-åringen og bruken av dobbeltrom har komme svært langt i utbyggjing av sjukeheimar, er eldreomsorg eit ømt punkt for Høgre / Frp-byrådet i Oslo. Avisa Aften har gjennomgått valløfta frå 2007, og konkluderer med at "eldreløfter støver ned". Frps byrådar har innfridd fire av 28 valløfte. Hovudstaden har rundt 50 færre sjukeheimsplassar enn ved inngangen til 2007. Frp har eldrebyråden, men skuldar som vanleg på bydelane, eller regjeringa, eller ein kombinasjon. Ikkje noko kritikkverdig er partiets ansvar. Dette har sine komiske sider, men er alvorleg for mange pleietrengjande. Likevel tyder røynslene frå fleire val på at det først og fremst er regjeringa som blir straffa når eldreomsorg får sentral plass i valkampen, fordi grunnleggjande tenester meir blir oppfatta som eit nasjonalt enn eit lokalpolitisk ansvar. Det er uheldig for regjeringa at KrF-leiar Knut Arild Hareide har vald usemje om eldregarantien som angrepspunkt, sjølv om innhaldet i denne ordstriden nok går over hovudet på mange. Skal regjeringa ha nokon sjanse til å vinne nok eit val i 2013, må den dokumentere overtydande resultat i eldreomsorga etter åtte regjeringsår. Då er det eit problem for fleire enn dei eldre at Frp styrer denne sektoren i landets suverent største kommune - utan å ta på seg ansvaret dei faktisk har. Framleis tid | Som Klassekampen viste laurdag er Noreg vorte eit rimeleg land å leggja ned fabrikkar i, samanlikna med andre land som Frankrike, Nederland og Tyskland. I Tyskland har arbeidarar krav på inntil fire årsløner i "fallskjerm" dersom ei verksemd går til oppseiingar. I Nederland kan sluttpakkene til vanlege tilsette koma opp i 30 månadsløner. Ikkje slik i Noreg: Når Norske Skog no vil leggja ned papirfabrikken Union i Skien, kan dei trygt gjera dette utan å måtta bruka pengar på etterløn eller "gyldne fallskjermar" for dei tilsette. Det finst heller ikkje lovverk som hindrar Norske Skog i det fullstendig usosiale vedtaket å nekta andre å driva verksemda vidare. Det politiske etablissementet tevlar no om å koma seg først til Skien, men frå høgresida er dette spel for galeriet. Dei ønskjer ikkje å ta i bruk dei politiske verkemidla som skal til for å stoppa konsernleiinga i Norske Skog. Då er det meir substans i SV og Ap: Dei vurderer no å lovfesta dyrare etterlønsordningar, gjeninnføra konsesjonslovgjevinga og krevja at lønnsomme verksemder som legg ned, betalar pengar til eit statleg næringsfond. Ekstra gledeleg er utspelet frå SV-leiar Kristin Halvorsen om at SV vil vurdera lovforbod mot å leggja ned lønsame arbeidsplassar. Saman med skogeigarane i Agder og Telemark sitt sterke signal om at dei ønskjer framleis drift ved fabrikken og kan vera villige til å spytta inn pengar i dei tilsette sitt prosjekt for vidare drift, kan det sjå ut som det framleis er von for Union. Føresetnaden ser ut til å vera at dei tilsette får igjennom sitt krav om 100 dagar utsetjing av vedtaket. Slik blir det tid for ei eventuell raudgrøn regjering å fremja lovforbod mot slakt av lønsame verksemder, og krav om at arbeidarar skal ha forkjøpsrett ved sal eller avvikling av fabrikken. Folk flest ser galskapen i å leggja ned ei lønsam og tradisjonsrik verksemd som Union i Skien. Difor kan kampen mot nedleggjing bli ei vinnarsak for venstrepartia i valkampen. Men dette krev at SV og Ap raskt konkretiserer lovframlegga, slik at det blir eit reelt alternativ med framleis drift på Union. Kallar partia inn på teppet | Nedleggjing: Det politiske presset mot leiinga i Norske Skog aukar raskt. No har konsernleiinga sett seg nøydd til å invitera samtlege partileiarar til møte. - Vi er opptekne av er at politikarane har eit komplett bilete, seier informasjonssjef Tom Bratlie i Norske Skog. - Vi kjende behov for å informera politikarane betre, seier Tom Bratlie, informasjonssjef i Norske Skog til Klassekampen. Bratlie stadfestar at samtlege partileiararar er invitert på informasjonsmøte med konsernleiinga i Norske Skog i dag. Bakgrunnen er det enorme oppstyret som har oppstått kring leiinga sitt vedtak om å leggja ned papirfabrikken Union i Skien. Dei siste dagane har striden kring nedleggjinga vorten eit rikspolitisk spørsmål. No kappast politikarane om å koma til Skien for å diskutera med dei tilsette ved fabrikken. I dag kjem Ap-leiar Jens Stoltenberg på vitjing. I morgon kjem Frp-leiar Carl I. Hagen. Og onsdag kjem SV-leiar Kristin Halvorsen. Næringsminister Børge Brende seier til NRK at han vil bruke både gulrot og pisk for å hindre nedleggelse. Men han understreker at det er bedrifta sjølv som avgjer om drifta skal fortsette. - Vi forstår godt at mange har kommentert saka, men har eit behov for å fortelja heile bakgrunnen. Då tykte vi det var mest ryddig å invitera til eit slikt møte, seier Bratlie. - Tykkjer de at enkelte politikarar har utalt seg uheldig i denne saka? - Eg har ikkje lyst til å meina noko om det. Det vi er opptekne av er at politikarane har eit komplett bilete. Når Klassekampen ringjer hovudtillitsvald ved Union i Skien, Jan Grini, kjenner han til at det skal vera møte, men seier at han ikkje er invitert sjølv. - Det tykkjer eg kanskje hadde vore naturleg, med tanke på alvoret i situasjonen og alle arbeidsplassane som står på spel. Presset aukar | Grini er likevel nøgd med utviklinga striden om Union har tatt dei siste dagane. Laurdag utalte styreleiar i Agder-Telemark Skogeierforening Christian Ramberg, som er aksjonær i Norske Skog, til VG at dei ønskjer framleis drift. Ein intern rapport i Norske Skog frå mai i år meinte at ei investering på 100 millionar og ei rein satsing på bokpapir ville gjera det svært lønsamt for Norske Skog å satsa på Union. Ramberg utelukka ikkje at dei kan vera villige til å investera pengar i vidare drift av papirfabrikken. Såleis aukar presset på Norske Skog, som ønskjer å leggja ned fabrikken i staden for å selja den vidare til andre interesserte. Presset vart ikkje mindre då SV-leiar Kristin Halvorsen til Dagsavisen før helga uttalte at partiet vurderer forbod mot å "slakta" verksemder. Når Jens Stoltenberg i dag køyrer til Skien, har han Jan Grini som passasjer, og hovudtillitsmannen vil absolutt nytta høvet til å pressa Stoltenberg til å støtta SV sitt framlegg. - Ja, eg skulle ønskt at Ap raskt finn fram til lovformuleringar som både SV og Ap kan samarbeida om, og som vil gjera det vanskelegare for Norske Skog å leggja ned fabrikken, seier Grini. Vurderer lovforbod | Om så skjer, og styret i Norske Skog går med på dei tillitsvalde sitt ønske om 100 dagar utsetjing av vedtak i saka, kan saka ta ei dramatisk vending. Om dei raudgrøne vinn valet, vil det framleis vera tid ved opninga av Stortinget til å fremja lovforbod mot den type fabrikkslakt som Norske Skog går inn for. SV sin partisekretær Bård Vegard Solhjell stadfester til Klassekampen at dette kan vera aktuelt. - Det er naturleg å ta med inn i tingingane. Med 100 dagar utsetjing er det tid til å gjera noko med dette over valet. Både lovforbod mot slakting av lønsame fabrikkar og forkjøpsrett for dei tilsette er absolutt aktuelt, uttalar Solhjell. Om styret vedtek utsetjing, kan nedleggjinga av Union i Skien bli ei heit valkampsak. Styret i Norske Skog møtest for å diskutera saka for første gong i morgon. Onsdag i førre veke offentleggjorde leiinga i Norske Skog at dei ønskjer å leggja ned datterselskapet Union i Skien, med 380 tilsette. Planane har møtt stor motstand. Konsernsjefen i Norske Skog er kalla inn til møte med næringsminister Børge Brende i dag. Jens Stoltenberg vitjar fabrikken i dag. I morgon kjem Carl I. Hagen, og Kristin Halvorsen kjem onsdag. I morgon har styret i Norske Skog første styremøte for å diskutera saka. Etter planen skal endeleg vedtak bli fatta i september. - Sutrete reformkritikk | - Kritikken av kvalitetsreforma ved universiteta har forfalle til sutring og nostalgi, meiner historieprofessor Gro Hagemann. Ho støttar Stein A. Evensen som ny rektor ved Universitetet i Oslo. I slutten av september skal det veljast ny rektor ved Universitetet i Oslo. Ei rad profilerte universitetsfolk har samla seg om eit reformkritisk manifest, og lansert Kristian Gundersen som rektorkandidat. Andre reformkritikarar har lansert matematikkprofessor Geir Ellingsrud som ein alternativ reformkritisk kandidat. Men historieprofessor Gro Hagemann, som sjølv er gamal AKPer og framleis har hjarte godt til venstre, vil ikkje stemme på nokon av dei to reformkritiske kandidatane. Ho går for den mest reformlojale kandidaten, medisinaren Stein A. Evensen. - Eg kjenner ikkje Evensen så godt, det er primært hans prorektorkandidat Trine Syvertsen eg støttar. Ho har vore ein kjempegod forskingsleiar, ho er handlingsdyktig og fornuftig og saman ser dei ut til å utgjere eit godt team, seier Hagemann. Konspirasjon | Hagemann meiner reformkritikarane sin kritikk av Evensen og Syvertsen ikkje er særleg råkande. - Dels opplever eg reformkritikarane som sutrete og nostalgiske i forhold til det humboldtske universitetsidealet, og dels er det Attac-folk som viklar debatten inn i problemstillingar som har med WTO og nyliberalismedebatten og ein større konspirasjon å gjere. Det kan godt vere det er noko i noko av kritikken, men Evensen og Syvertsen er definitivt ikkje nyliberalistar. Dei har kanskje eit litt elitistisk drag, men dei er slett ikkje ute etter å gjere universitetet om til butikk, seier Hagemann. - Meiner du skilnaden mellom dei ulike rektorkandidatane er overdriven? - Ja, heilt klårt. Det viser seg dessutan at mykje av kvalitetsreforma fungerer ganske bra når det kjem til stykket. Sjølv dei verste kritikarane må innrømme at reformene har førd til forbetringar for studentane. På nokre område har det vorte verre for dei tilsette, men det vil truleg gå seg til. Venekjeft | Hagemann avviser at det er mogleg å trekke eit tradisjonelt høgre-venstre-skilje mellom kandidatane til rektorvalet. - Mange politisk radikale er universitetspolitisk konservative. Det er i det heile vanskeleg å snakke om høgre-venstre-skilje i universitetspolitikken. Det er nok snarare eit generasjonsskilje, sjølv om heller ikkje det er heilt eintydig. Eg synest dessutan deler av venstresida opptrer konservativt, dei er engstelege for endring, seier Hagemann. - Mange trur kanskje at eg har blitt høgredame, og blir difor sinte på meg. Men det stemmer ikkje; eg vil absolutt ikkje stemme for den sitjande regjeringa. - Får du mykje kjeft frå gamle vener for å støtte Evensen? - Ja, men det er mange museumsvaktarar mellom mine gamle vener, ler Hagemann. Overraskande | Marte Nilsen, nestleiar i Attac og studentrepresentant i universitetsstyret, er truleg mellom dei Hagemann har i tankane når ho kritiserer reformkritikarane. Nilsen er forbløffa over kritikken frå Hagemann: - Kampen mot nyliberalismen er ikkje ei hovudutfordring for universitetet lokalt, men det er veldig naivt å diskutere såpass strukturelle politiske endringar ved universiteta utan å sjå dei i eit internasjonalt perspektiv, i forhold til internasjonale handelsavtalar og politiske trendar. Det overraskar meg at ikkje Hagemann ser det. Eg skjøner om ho ikkje ynskjer at heile debatten skal gå føre seg på dette nivået, men om ho avviser det, er det overraskande. Marte Nilsen var mellom underskrivarane på det universitetspolitiske manifestet som eit knippe reformkritikarar publiserte i Aftenposten tidlegare i år. Og Nilsen håper Gundersen eller Ellingsrud skal bli ny rektor. - Eg støttar dei kandidatane som har vore aktivt deltakande i den universitetsdebatten som har vore, særleg det siste året, og er skeptisk til dei kandidatane som har hatt leiarstillingar ved universitetet og vore med på å gjennomføre reformene. I praksis betyr det at eg støttar Gundersen og Ellingsrud. Lettvint retorikk | Nilsen har ingen problem med å vedgå at ikkje alt ved kvalitetsreforma har vore like ille. - Kvalitetsreforma er inga forbanning for alle, men innføringa har vore ukritisk og altfor rask. Summen av dei mange einskildreformene er ei innføring av nyliberalistiske prinsipp i universitetssektoren, som i sum fører til ei auka kommersialisering av universitetet. - Men har reformkritikarane fokusert for mykje på vilkåra til dei vitskapleg tilsette og gløymd studentane i debatten? - Alle ser endringsprosessar frå sin eigen ståstad, men eg synest mange av dei vitskapleg tilsette har vore flinke til å sjå reformene frå studentanes side og å anerkjenne at det har vore positive utslag for studentane. Men studentane sjølve har ikkje løfta ein finger. Studentpolitikarane har berre vurdert einskildaspekt ved reformene og ikkje tenkt heilskapleg. Og det har studentane tapt på, seier Nilsen. Og Nilsen liker slett ikkje at Hagemann stemplar reformkritikarane som sutrete. - Det er ikkje noko argument å seie at nokon surmuler. Det forklarer ingenting, det er berre eit reint motåtak. Det er for lettvint retorikk og eg oppmodar heller folk til å kome ut ordentleg og diskutere dette offentleg. Eg er slett ikkje sutrete, avsluttar Nilsen. Forboden munnsex på kino | "Deep Throat" er den mest symboltunge pornofilmen i historia. No har Medietilsynet godkjent ein dokumentarfilm om fenomenet som viser den mest omstridde scenen i filmen - med 15-års aldersgrense. - "Inside Deep Throat" er ein dokumentarfilm som tar opp problematikken i si fulle breidde, seier Torstein Storemyr, direktør for Medietilsynet sin seksjon for film, video og nye medier. - Det er vanskeleg å unngå den mest debatterte scenen i filmen i ein slik samanheng og resten av filmen er jo heilt uproblematisk, forklarar Storemyr til Klassekampen, når han skal grunngje Medietilsynet si avgjerd. - I denne samanhengen meiner Medietilsynet at scenen ikkje vil vera til skade på 15-åringar sine sinn, som er kva vi er sett til å vurdera. - Vil det seia at det ikkje vil vera aktuelt for Medietilsynet å oppheva forbodet mot "Deep Throat" etter 30 år, no som det mest kontroversielle ved filmen alt er sendt ut på vanleg kino? - Ja, det vil ikkje kome på tale å godkjenna "Deep Throat", då kjem scenen i ein annan samanheng og spørsmålet blir eit heilt anna, svarar Storemyr. Seriøst ferniss | Men då den omstridde filmen hadde sin premiere, i 1972, då var det med ei like seriøs lansering som den nye dokumentaren om filmen. - Eg var på premieren i Cannes. Det var fasjonabelt nok, med hovudrolla Linda Lovelace i kvite kniplingar og breibremma hatt, og med dana applaus etter framsyninga. Det fortel filmarkivar Kjell Billing ved Norsk Filminstitutt. "Deep Throat" var den fyrste pornofilmen som freista å herma ein vanleg spelefilmdramaturgi. Filmen har vanleg fortekstar og ein intro som ikkje tydar på at ein om få minutt vil få presentert hardcore pornoscener. Filmen har også ein god del dialog og (freistnader på) humor, som ikkje var / er vanleg i reint sex-akkumulerande pornofilm. Regissøren Gerry Damiano, eigentleg frisør, hadde - i tillegg til mykje anna - ei von om at pornofilmen ville smelta saman med Hollywood-filmen etter kvart som den seksuelle revolusjonen vart fullført. Han såg for seg at "Deep Throat" kunne vera vegen inn i ein glamorøs og prestisjefylt bransje. Sjølve historia i filmen er like oppfinnsam som ho er søkt. Ei kvinne som ikkje greier å få orgasme ved vanleg samleie går til ein galen lege som oppdagar at ho har ein fysiologisk defekt: klitoris sit langt bak i halsen. Ikkje uventa tilrår han at den stakkars kvinna i staden for samleie bør utføra munnsex på menn - til hennar eiga nyting, sjølvsagt. "Om ikkje det er ein mannleg ønskedraum, så veit ikkje eg," som forfattaren Erica Jong tørt kommenterer det i dokumentaren "Inside Deep Throat". Sex-revolusjonen | Slik mange frå Jong til Camille Paglia og fjernsynskjendisen og sexologen Dr. Ruth kommenterer i dokumentaren, så var munnsex enno noko som vart rekna som "avvikande" seksuell åtferd, og som Paglia uttrykker det, "om ein hadde høyrt om det, så visste ein i alle fall ikkje korleis ein skulle gjera det." Berre det faktumet gjorde at det kristenkonservative Nixon-regimet kasta seg over filmen for å få stansa han (Det var ikkje tilfeldig at Carl Bernstein og Bob Woodward nytta nettopp Deep Throat om informanten som felte presidenten). Som ein kuriositet kan ein nemna at då New York by freista å setja ein stoppar for framsyningane gjennom rettsvesenet, prosederte aktoratet med argument om at overdriven klitoralorgasme kunne vera skadeleg for kvinner: Innforstått seksuell nyting burde berre koma av penetrering frå eit mannleg lem. På det punktet i rettssaka spurte dommaren: "Klitoral orgasme?" Tabuet og den politiske motstanden var fantastisk reklame for ein på alle vis svært lurvut produksjon. Då New York Times trykte artikkelen "Porno Chic" om interessa for filmen, vart det eit godkjend-stempel for middelklasseliberalarar for å strøyma til lugubre "runke-kinoar" på Times Square. "Deep Throat" vart filmen "alle" skulle sjå frå Jack Nicholson til Jackie Kennedy. Jamfør eit augevitne frå glanstida til filmen, sprang mange ut av salen då det gjekk opp for dei at det var ein pornofilm dei hadde kjøpt billett til. Filmen kosta 25.000 dollar å laga og spelte inn 600 millionar dollar. Dei fleste dollarsetlane gjekk rett frå inngangsdøra og ned i mafiaen sine gymbagar, slik skremde kinoeigarar kan fortelja om i dokumentarfilmen. Ytringsfridom? Som referatet frå ei av rettssakene mot filmen viser, fanst det grunnar til at mange tolka "Deep Throat" inn i den sosiale rørsla som har fått namnet den seksuelle revolusjonen. Årsaka til at "Deep Throat" er ein tittel mange har høyrt om er likevel at filmen har vore eit sentralt omdreiingspunkt for pornodebatten sidan premieren. Ikkje minst sidan Linda (Lovelace) Boreman seinare skreiv boka "Mareritt" om si røynsle med pornobransjen og aktivt agiterte mot filmen, som ho påstod viste overgrep mot henne. Ho demonstrerte også i Noreg, då filmen var vist ved Cinemateket i Bergen i 1999. Kjell Billing, som i 1999 var leiar for Cinemateket i Oslo, fortel at Cinemateka ikkje hadde rekna med slike reaksjonar som dei fekk då dei våren 1999 freista setja opp ein serie sexfilmar. - Vi ville finna ut kvar vi står i dag med omsyn til sexfilm, og det fekk vi kontant svar på, seier han. Kvinnerørsla mobiliserte og det var store demonstrasjonar mot filmen i Bergen. I Oslo stogga styret for Cinemateket framsyningane av "Deep Throat" og eit par andre filmar. - Sjølv synest eg det var vel mykje å få rett i fjeset då eg såg att filmen i Bergen i « 99. Eg er svært ambivalent både til porno og sensur. Eg er ikkje for full liberalisering, men eg er mot at fundamentalistar skal få rå grunnen med grunnlause påstandar, seier Kjell Billing i dag. - "Deep Throat" er berre interessant på grunn av sensurdebatten, samstundes er eg redd for at ytringsfridomen skal misbrukast som eit skalkeskjul i slike samanhengar. Det viktigaste for meg er at det blir opne og reielege ordskifte kring spørsmålet. Kjell Runar Jensen ved Cinemateket i Oslo fortel at dei så langt ikkje har vurdert å freista setja opp "Deep Throat" igjen no, når dokumentaren kjem opp på kino. - Men eg held det ikkje for uaktuelt, seier Jensen. "Inside Deep Throat" har premiere på fredag. Hiroshima glømt? I dag er det 60 år sia president Truman ga ordren om å sleppe ei atombombe over eit bysentrum i Japan. Samtidig som mange i dag minnast Hiroshima, gjer endå fleire norske soldatar seg klare for krig i Asia. Dei første tiåra etter Hiroshima var det vanskeleg for Ap-regjeringa å takle den breie motstanden mot bruk av atomvåpen. Militærøvingane der norske soldatar trena på ein situasjon der atomvåpen var brukt i Norge, var hemmelege. Regjeringa let ikkje folket få vite i kor stor grad dei innordna seg under amerikansk atomstrategi. Det var i denne tida at Ap ekskluderte ein del av venstreopposisjonen som så svara med å opprette Sosialistisk Folkeparti i 1961. 60 år etter Hiroshima ser det ut som den politiske eliten har glømt dette. Det er meire enn 14 år sia regjeringa til Harlem Brundtland sende kystvaktskipet Andenes til innsats på amerikansk side i Golfkrigen. Krigsdeltakinga var symbolsk. Men symbolikk er viktig. Det norske orlogsflagget var med i utkanten av krigssonen der USA prøvde ut radioaktiv ammunisjon. Da Saddam Hussein godtok FN-resolusjon 660, var krigen slutt. Den irakiske okkupasjonshæren følgte ordre og trekte seg ut av Kuwait 26. februar. Då starta USA eit av dei verste krigsbrotsverka etter 1945. Heile flystyrken gjekk i skytteltrafikk mellom hangarskipa i Golfen og dei overfylte motorvegane frå Kuwait mot Bagdad. - Det var som å skyte fisk i ei bøtte, sa ein av pilotane. I løpet av to dagar tok amerikanske bomber livet av titusenar, både soldatar og sivile. Tidlegare justisminister i USA, Ramsey Clark, undersøkte og dokumenterte kva det var Stortinget støtta opp om. Han brukte uttrykket "organisert masseslakt" om det han avdekka. Clark kritiserte at "FN, en antatt fredsskapende institusjon, har latt seg korrumpere til å bli en styrke for krig- og krigsforbrytelser." Han sikta til at USA i 1990 brukte titals milliardar dollar for å få andre statar til å gå inn for ein krig med førehandsgodkjenning frå FN. "Det er snakk om en systematisk bestikkelse for å framtvinge fN-landenes bifall av denne krigen," sa Clark. I juni året etter vart "out of area" -doktrinen lansert på NATO-toppmøtet i Oslo. Etter at Sovjetblokka hadde gått i oppløysing skulle NATO innrette seg på angrepskrig kor som helst i verda. Fleirtalet i Stortinget følgde villig med. Samtidig gjennomførde eit USA-lojalt FN i 12 år ein drepande blokade mot Irak. Ingen veit nøyaktig kor mange ungar og andre sivile som mista livet, men det er meire enn ein million. Massakrane på dødens motorveg i 1991 og blokaden er den store terroren mot befolkninga i Irak. Terroren var førebuing til dagens USA-okkupasjon. I mars 1999 ønskte USA for første gong å ha med NATO på angrepskrig utafor NATO-området. Alle stortingspartia sa JA. Den norske innsatsen i krigen mot Jugoslavia var større enn i Golfkrigen. Men det var framleis som politisk støttespelar at Norge betydde mest, for eksempel då radio Beograd vart bomba. Neste krigsvarsel kom frå den utvida utanrikskomiteen i Stortinget 12. september 2001. Ein samrøystes komite - frå Frp til SV - slo fast at Norge etter § 5 i NATO-pakta var forplikta til å gå til krig som svar på terroråtaka i USA dagen før. Då USA litt seinare ba om norsk hjelp til krigen i Afghanistan, sa Stortinget i april 2002 samrøystes ja til å setje norske styrker under NATO-kommando i Afghanistan. Grunngivinga, som alle partia var samde om, var at "norske allianseforpliktelser gjør det nødvendig at norge bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme." Ved sia av NATO-styrken har Norge hatt fly- og bakkestyrker direkte under USA-kommando. SV har sagt nei til denne delen av krigsinnsatsen. Men det er verd å hugse at den første norske offiseren som fall i kamp, tilhøyrde NATO-styrken. Dei krigane USA no fører i Asia er del av ein overordna plan. Tidlegare presidentrådgivar Brzezinski forklarte dette grundig i "The Grand Chessboard" (Det store sjakkbrettet) som han ga ut i 1997. Han sa i frå at USA i løpet av få år må sikre seg overherredømme på det eurasiatiske kontinentet viss dei skal realisere planen om eit nytt amerikansk hundreår. Kvar einaste norsk soldat i Afghanistan og Irak er militær avlastning for USA og politisk støtte til den store terroren som George Bush styrer. Han treng slik støtte når krigsmotstanden aukar på heimefronten. Så lenge Norge deltar i krig for USA i Asia, aukar faren for at dei som forsvarar seg mot USA skal blinke ut krigsmål i Norge. Norge er jo i krig og alliert med okkupasjonsmakta. Ingen av stortingspartia går inn for å hente heim både dei 350 soldatane som lenge har vori i Afghanistan under NATO-kommando og dei nye styrkane som akkurat no gjer seg klar til å drepe afghanarar på amerikansk ordre. Eg kjenner fleire av dei pionerane som for drygt 40 år sia bygde opp SF på ein modig motstand mot norsk underordning under USA. Dei som eg har snakka med, synst ikkje at Norge skal delta i USA-styrte krigar. RV vil inn på Stortinget for å reise kravet om at alle norske styrkar skal hentast heim frå Afghanistan og Irak. Vi skal gjenta det kravet heilt til det krigsvillige stortingsfleirtalet må bøye av. På det viset vil vi og vise respekt for dei som vart offer for den militært unødvendige bruken av atomvåpen for 60 år sia. Vi veit mange er samde med oss og ønskjer å vere med og gi handslag både til krigsmotstanden i USA og til dei som forsvarar seg mot amerikanske og norske okkupasjonsstyrker. Erling Folkvord er stortingskandidat for RV i Oslo | - Utan klasseperspektiv | Reformkritikarane overser at studentar frå arbeidarklassa har tent på kvalitetsreforma, meiner sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen. Marianne Nordli Hansen har forska på korleis klassebakgrunn påverkar rekruttering til utdanning og arbeidsmarknad. Per i dag er studentar frå arbeidarklassa kraftig underrepresenterte ved universiteta, men Nordli Hansen meiner den omstridde kvalitetsreforma for høgare utdanning kan vere eit positivt bidrag til å rette på nettopp det: - Om det er slik at studentane får betre kontakt med lærarane, som reforma legg opp til, kan ein tenkje seg at det vil betre situasjonen spesielt for studentar med låg klassebakgrunn. I det gamle systemet der det tradisjonelt var lite kontakt mellom studentar og lærarar, var det opp til studentane sjølve å presentere seg som interessante studentar. Det er truleg dei med høg klassebakgrunn som har hatt lettast for å presentere seg og som har presentert seg på den beste måten, meiner Nordli Hansen. Kortare tid | Nordli Hansen meiner òg det er ein fordel ved reforma at ein ynskjer å korte ned det samla studieløpet: - Hittil har det vore slik at for å få ei fast stilling ved universitetet må ein oftast vere "student" i nærare 20 år. Noko av poenget med reformene har vore å korte ned denne tida. Mange hevdar det vil innebere ei kvalitetssenking, men det er slett ikkje sikkert. Det gamle systemet har belønna uthaldenheit, at ein orkar å halde ut så lenge. Eit slikt system har sjølvsagt favorisert dei som har råd til å halde på så lenge. - Men vil ikkje eit kortare studieløp gå utover kvaliteten på forskinga? - Det er ikkje sikkert. Eg oppfattar det slik at doktorgraden for mange var eit livsverk. Når ein var ferdig med den, var ein i 40-åra, ein var sliten og hadde gjort det som vart forventa av ein. Men doktorgraden skal vere eit sveinnestykke som gjer ein kvalifisert til å drive med forsking. Får ein eit kortare løp, vil yngre og nyfikne personar med ambisjonar og pågangsmot sleppe til raskare som forskarar. Nostalgi | Nordli Hansen meiner desse klasseperspektiva har vore altfor lite framme i debatten om kvalitetsreforma: - Dette er kome for lite fram i debatten. På mitt institutt er det utan tvil eit betre studetilbod no enn tidlegare. Sjølvsagt meiner eg vi bør vere kritiske til mange sider ved reformene, men vi må ikkje gløyme dei positive sidene og lulle oss inn i ein nostalgi om at alt var betre før. - Skjer det? - Eg synest vel det er ein tendens til ei nostalgisk stemning, der ein får inntrykk av at alt var betre før. Til dømes oppfatta eg Rune Slagstads appell på demonstrasjonsmøte i Aulaen som veldig nostalgisk. Eg vart uroa for at kritikken mot universitetsreformene vart trekt i feil retning, når dette nostalgiske synet fekk ein så framståande plass. For alt var ikkje betre før, ifylgje Nordli Hansen: - Eg hugsar frå mi eiga studenttid at det var veldig lite undervisning, undervisninga var ustrukturert og dette gjorde at studentane kasta bort mykje tid. Mot Evensen | - Er det deler av reformene som òg har negative utslag for studentar med låg klassebakgrunn? - Ja, det at stipendutbetaling vert gjort avhengig av gjennomføring kan verke avskrekkande på dei med låg klassebakgrunn. Dei vil ha mindre tiltru til at dei består eksamen. For dei er universitetet i større grad noko framand og høgtflygande. I fredagens Klassekampen skulda historieprofessor Gro Hagemann reformkritikarane for å vere sutrete og nostalgiske. Hagemann ville difor stemme på den reformlojale Stein A. Evensen i det føreståande rektorvalet. Sjølv om Marianne Nordli Hansen òg har innvendingar mot deler av reformkritikken, vil ho ikkje gje si røyst til Evensen. - Nei, det vil eg ikkje. Eg heller nok i retning av ein av dei reformkritiske kandidatane, og eg har heller ikkje oppfatta at desse kandidatane i størst grad representerer eit veldig nostalgisk syn. Reformkritikarane vil forsvare akademiske verdiar og den akademiske fridomen, og dei har mange viktige poeng, til dømes i forhold til styringssystem, universitetsdemokrati og det problematiske ved å belønne gjennomstrøyming. Men for studentane trur eg altså at situasjonen er blitt betre etter reforma. Studentane har fått betre rettar og eit betre tilbod, i alle fall på vårt institutt. Eg har snakka med mange kollegaer om desse tinga, og eg oppfattar ikkje at eg står for eit særeige syn. Mange med meg meiner at det var store problem med korleis det fungerte før, sjølv om alt ikkje fungerer perfekt no heller. Damer for Duckert | - Eg har inntrykk av at nokre av kandidatane vil bli rektorar for å bekjempe landets utdanningsminister. Då bør dei stille til val til Stortinget, seier Harriet Bjerrum Nielsen. Sjølv støttar ho Fanny Duckert som ny rektor ved Universitetet i Oslo. Temperaturen er i ferd med å stige i rektorvalkampen ved Universitetet i Oslo, og kandidatane sitt syn på kvalitetsreforma ved universiteta har blitt ei hovudsak. I fredagens Klassekampen sa historieprofessor Gro Hagemann at reformkritikarane var sutrete og nostalgiske, og at ho sjølv difor ville støtte den reformlojale Stein A. Evensen i det føreståande rektorvalet. Nestor i norsk kjønnsforsking, Harriet Bjerrum Nielsen, er heilt på line med Hagemann i kritikken av reformkritikarane: - Reformkritikarane er kanskje politisk radikale, men dei er universitetspolitisk konservative. Eg er heilt samd i forsvaret av den frie forskinga, men forsvararane ser ikkje at universitetet eksisterer i eit samfunn, at vi på ein heilt annan måte enn for 100 år sidan må ha eit utvekslingsforhold med samfunnet. Vi kan ikkje sitje på eit universitet som i Humboldts dagar og snakke med oss sjølve. Bjerrum Nielsen meiner forsvaret av det tradisjonelle universitetsdemokratiet ofte sklir saman med ei elitistisk haldning: - Når ingen utanfrå skal få blande seg inn i instituttas faglege liv, lukkar ein augo for alle maktprosessane som føregår internt på universitetet, der dei som er sterkast og har mest makt frå før, kan få halde fram med å setje dagsorden. Reformkritikarane framstiller universitetet som om berre omverda lét oss i fred, så ville rasjonaliteten råde og det beste argumentet vinne fram. Men om det er ein plass maktkampar trivst, så er det på universitetet, seier Bjerrum Nielsen. Ikkje Evensen | Men motsett Hagemann ynskjer ikkje Bjerrum Nielsen at Stein A. Evensen skal overta rektorkjedet: - Eg oppfattar at det universitetspolitiske landskapet er polarisert for tida. På den eine sida har du reformkritikarane som opptrer idylliserande i forhold til det gamle universitetet. På den andre side har du styringskåte og arrogante leiarar som Bjarne Rogan på HF og rektorkandidat Stein Evensen på medisin. Fanny Duckert derimot er ein pragmatisk sentrumskandidat, som ser at vi må bevare noko ved det gamle universitetet samstundes som universitetet treng fornying, Og i motsetnad til reformkritikarar som Kristian Gundersen har Duckert som leiar av det store og vanskelege Psykologisk institutt vist at ein både kan leie og lytte, meiner Bjerrum Nielsen. Ho avviser at studiereforma er utslag av at nyliberalistisk tankegods slår gjennom i universitetssektoren. Først og fremst heng reforma saman med Bologna-prosessen, som er ein prosess for ein felles studie- og forskingsmarknad i Europa, meiner ho. - Prosessen heng sjølvsagt saman med den økonomiske globaliseringa, men primært handlar han om å realisere positive utslag av internasjonaliseringa. Eg har sete i universitetsstyret dei siste fire åra, og det er ingen av dei eksterne styremedlemmene som har ein idé om at universitetet bør gå med økonomisk overskot. Og i ein kamp mot kapitalismen ville eg definitivt ikkje starte ved å gå mot kvalitetsreforma, då ville eg heller ha meldt meg inn i eit politisk parti. Eller i Attac. Dårleg prosess | Psykologiprofessor Siri Gullestad støttar òg Duckert som ny rektor. Ho meiner til liks med Hagemann og Bjerrum Nielsen at reformkritikarane har vore for nostalgiske: - Det ser ut som ein vil tilbake til den tida ein liten eliteklasse låg ved universiteta, med finansiering frå foreldra, seier Gullestad. Ho meiner kvalitetsreforma trass alt har vore eit framskritt: - Kvalitetsreforma har nokre openberre fordeler. Reforma har ivaretatt studentanes behov for å kome nærare lærarane. Før kunne ein gå gjennom ein del fag på HF og SV berre gjennom å følgje megaførelesingar og utan å kome i kontakt med nokre av lærarane. Gullestad trur mange av dei som har engasjert seg sterkast på reformkritisk side, har gjort det i protest mot den omorganiseringa av instituttsektoren som HF-dekan Bjarne Rogan har stått i spissen for. Men Gullestad meiner ein godt kan vere kritisk til den prosessen utan å måtte støtte ein av dei uttalt reformkritiske rektorkandidatane: - Rogan sin omorganiseringsprosess var eit skuledøme på korleis ein ikkje skal gjennomføre ein slik prosess, det veit eg at Fanny Duckert òg meiner. Ho har sjølv organisasjonspsykologi som fag, seier Gullestad. Små skilnader | Kriminologiprofessor og tidlegare medlem i AKP, Liv Finstad, er ein annan radikalar som heller ikkje vil gje si stemme til ein av dei to uttalt reformkritiske kandidatane. Finstad driv valkamp for Fanny Duckert, men motsett Gullestad og Bjerrum Nielsen er Finstad usikker på om det i heile tatt er fruktbart å skilje mellom reformkritiske og reformlojale kandidatar: - Det er mykje likt i programma, særleg i det som har med universitetets eigenart å gjere. Og om ein ser på dei ulike kandidatane og kven som støttar kven, ser ein at det går på kryss og tvers og det er ganske vanskeleg å føreseie kven som støttar kven. Slik blir det truleg òg når det skal stemmast, seier Finstad. - Er skiljet mellom reformkritiske og reformlojale kandidatar kunstig? - Det er eg ikkje sikker på, men ein må ikkje gjere meir ut av det enn det fortener. Det blir ei tabloid vinkling som eg trur kan tilsløre noko. Difor er eg oppteken av at folk må ta stilling til den politiske plattforma kandidatane går til val på. Men dette er òg eit personval, og sjølv støttar eg den personen eg meiner mest overbevisande vil ivareta universitetsdemokratiet i praksis. - Har reformkritikken forfalle til sutring og nostalgi? - Personleg ville eg ikkje sagt brukt slike uttrykk. Desse reformene har fleire sider og eg er sjølvsagt mest oppteken av at vi framover gjer noko for å endre negative utslag av studiereforma. Då tenkjer eg på korleis dette går utover dei tilsettes moglegheiter for å få samanhengande tid til forsking, tendensen til rein "artikkelutdanning" med korte kurs og korte pensumlister og manglande moglegheit for å utvikle den kritiske refleksjonen hos studentane. - Men oppfattar du ikkje Ellingsrud og Gundersen som meir reformkritiske enn Duckert? - Det veit eg sanneleg ikkje. Det er klart at Ellingsrud og Gundersen i større grad er organisatorisk knytt opp til Vox Academica, men eg er faktisk i stuss på om dei prinsipielle universitetspolitiske skilnadene er så store. Harriet Bjerrum Nielsen | Einstein i Bergen | Kven var eigentleg Albert Einstein? Og korleis vart han den han vart, spør Robert Marc Friedman i teaterstykket "Becoming Albert Einstein". I kveld er det urpremiere i Håkonshallen i Bergen på det nyskrivne teaterstykke "Becoming Albert Einstein". Forfattaren Robert Marc Friedman vil bak klisjeen om den distré og uflidde fysikaren. Han vil vise oss korleis og kvifor Einstein vart den han vart. - Einstein er så mykje meir kompleks enn den ålmenne klisjéoppfatninga av han. Eg ynskjer å vise kor dumt det er å redusere han til eit ikon, slik det berømte biletet av Einstein med tunga ute framstiller han, seier Friedman til Klassekampen. Til dagleg er Friedman professor i vitskapshistorie ved Universitetet i Oslo. Men då utfordringa om å skrive eit teaterstykke om Einstein dukka opp, klarte han ikkje takke nei. Høvet er markeringa av 100-årsjubileet for utviklinga av den spesielle relativitetsteorien, som dei neste dagane skal markerast med eit internasjonalt fysikarmøte i Bergen og Hardanger. Klisjeen Einstein | "Jeg er blitt en stor klisje," klagar Einstein i Friedmans manuskript. - Kvifor vart han det? - Etter den andre verdskrigen vart ikonet Einstein sterkare enn nokon gong, då han engasjerte seg aktivt i kampen mot atomvåpen. Då var han òg blitt enkemann og meir av den shabby, røyndomsfjerne fysikaren vi kjenner så godt, med ulike strømper og uflidd barbering. Det uflidde biletet kombinert med hans genialitet og politiske engasjement, har nok bidrege til ikonstatusen i vår tid, seier Friedman. Men allereie i 1919 vart Einstein ein internasjonal superkjendis. Fjorten år etter han utvikla relativitetsteorien, hadde ein britisk ekspedisjon kunna stadfeste teorien empirisk. - I november 1919, etter kunngjeringa av dei britiske solformørkingsresultata som stadfesta relativitetsteorien, vart Einstein kjendis over natta. Og timinga kunne ikkje ha vore betre: - Det er lett å gløyme i dag, men ein må hugse kor deprimert verda var etter fyrste verdskrigen. Ein hadde før krigen levd i ei sosialdarwinistisk tru på at kulturnasjonane i fredeleg konkurranse skulle føre verda framover. I staden enda ein opp med eit øydelagt Europa. Så kom det ein britisk ekspedisjon som stadfesta ein tysk teori som i populær forståing betydde at Newton var detronisert. Det hadde ikkje trengt å bli den store nyheita, men det vart det verkeleg, forklarar han. Konsekvensar | Nyheita fekk straks populærkulturelle fortolkingar og konsekvensar. - Nokre omtalte det som dadaisme i vitskapen, medan ein amerikansk journalist skreiv at det berre fanst elleve menneske i heile verda som forstod teorien. Einsteins utsjånad var heller ikkje slik ein forventa seg av ein Berlin-professor, seier Friedman. Det var kjend at Einstein var pasifist og mot Tysklands krigføring. Difor tok det heller ikkje lang tid før teorien hans vart brukt politisk, forklarar vitskapshistorikaren. - Progressive krefter meinte relativitetsteorien synte at verda ikkje var statisk, mekanisk og førebestemt, medan dei konservative kreftene såg det som eit åtak på dei absolutte storleikane godheit, skjønnheit og sanning, seier han. Men sjølv om dei politiske fortolkingane av relativitetsteorien er langt utanfor det Einstein kunne gå god for, var Einstein sjølv ein viktig politisk aktør. Friedman er oppteken av splittinga mellom den engasjerte, idealistiske sosialisten Albert Einstein og den geniale teoretiske fysikaren. I tittelen "Becoming Albert Einstein" ligg eit hint om ei utviklingsline, frå ein asosial, sjølvoppteken ung forskar til ein fridomskjempande vismann. - Einstein vaknar politisk mot slutten av fyrste verdskrigen, han var forbanna over korleis jødane vart handsama ved universitetet og særleg over tysk hat mot fattige aust-jødiske flyktningar. Men sinnet hans gjekk òg vidare. Han kravde at alle folk måtte ha verdigheit, at vi måtte organisere samfunnet slik at folk kunne ha verdigheit, og han vart difor sosialist. Big Science | Einsteins ikonstatus oppstod fyrst i England og USA. Men statusen i USA var på mange måtar paradoksal, ifylgje Friedman. - Eigentleg er det merkeleg at amerikansk fysikk brukte han som ikon, fordi han på mange måtar representerte det motsette av det amerikansk fysikk utvikla seg til på denne tida, med Big Science, nære koplingar mellom vitskapen og militærindustrien og harde maktkampar om pengeløyvingar, seier han. - Kanskje Einstein var eit nyttig PR-stunt nettopp på grunn av denne utviklinga? - Ja, nettopp. Men sjølv om mange leiande internasjonale fysikarar kasta seg over Einsteins teoriar, var Nobelkomiteen i Stockholm heller lunken. Einstein fekk ikkje Nobelprisen for relativitetsteorien, den fekk han først i 1921 / 1922, og då for oppdaginga av lova for den fotoelektriske effekten. - Nobelkomiteen var ikkje veldig interessert. Det handla nok om ulike syn på kva fysikk skulle vere. Ifylgje Nobelkomiteen var eksperimentet den einaste måten ein kunne skaffe til vege ny kunnskap. Ein fysikar som berre dreiv med teori var ikkje ein fysikar; teoretisk fysikk var suspekt. Men det var òg fordommar mot Einstein og dei kulturelle tolkingar av relativitetsteorien. Vitskapsakademiets medlemmer den gongen, og særleg Nobelkomiteen, var politisk og kulturelt konservative, seier Friedman. Tilfeldig | Om ikkje alt i verda er relativt, er det i alle fall mykje som er tilfeldig. Til dømes det at NRK-legenda Harald Tusberg skulle smøre seg bort då han gjekk på skitur på Hardangervidda i 1980, at han tilfeldigvis skulle få smørehjelp frå den unge amerikanske vitskapshistorikaren Robert Marc Friedman, og at samtalen tilfeldigvis skulle pense inn på Vilhelm Bjerknes og moglegheita for å lage eit fjernsynsdrama om den norske meteorologen. Resultatet vart at NRK i jula 1982 sende ein film om Bjerknes, med manus frå Friedman. Seinare har Friedman òg skrive eit teaterstykke om fysikaren Lisa Meitner som er sett opp på Göteborgs Stadsteater og Radioteatern i Sverige, før han i kveld redebuterer endå ein gong med teaterstykket om Einstein. Oppsetjinga i kveld er ei eingongsoppsetjing for fysikarkongressen, men Frode Rasmussen, som speler Einstein i oppsetjinga, er så begeistra for stykket at han ynskjer å setje det opp på sitt eige teater i Bergen, Altona teater. Og Rasmussen har allereie vore i kontakt med Riksteatret for å lufte ideen om ein nasjonal turné. Vakker fysikk | I Friedmans stykke kommenterer Einstein den etterlengta stadfestinga av relativitetsteorien ganske sjølvsikkert; "teorien var bare altfor vakker til ikke å være sann". - Hadde han eit slikt estetisk forhold til fysikken? - Ja, absolutt. Stundom har folk sagt at Einstein ikkje meinte det var naudsynt med eksperiment, men det er ikkje sant. Han meinte han måtte ha stadfesting av teoriane, men han trengte ikkje å vente. Han så at alt i relativitetsteorien passa i hop og han såg at det var vakkert. For fysikk var ikkje eit nyttefag eller eit morofag for Einstein, kan Friedheim fortelje. - For Einstein var ikkje fysikk noko artig. Det var snarare ei moralsk oppgåve for han, han dreiv med fysikk i klassisk protestantisk ånd, som hardt arbeid utan tanke for belønning eller personleg berømming. Einstein ville kome i berøring med den objektive røynda, gjennom musikk eller fysikk ville han kome inn i ein sfære der det ikkje fanst menneskelege draumar eller vilje, inn til den reine objektiviteten. Einstein var veldig inspirert av filosofen Schopenhauer. Og all mediemerksemda om sin eigen person kunne han slett ikkje forstå. - Einstein var oppriktig smålåten og kunne ikkje forstå all viraken rundt hans eigen person. Han forstod at han gjorde ein innsats, men han oppfatta at den teoretiske fysikken berre hadde tatt dei første vaklande skritta, og at det var naudsynt å vere audmjuk overfor den vidare oppgåva. Å forstå ml-rørsla | For Karsten Alnæs og andre forståsegpåarar vil ml-rørsla alltid vere eit mysterium. Olav Randen er småbrukar og driv forlaget Boksmia. Debattane om ml-rørsla i sommar og i vinter og i fjor og året før har vore konkurransar i to øvingar, fordømming og anger. Om temaet skal bli noko anna enn ustanselege reprisar, må vi starte i ein annan ende, med å prøve å forstå. Så kan vi trekkje lærdommar og eventuelt fordømme og angre etterpå. Eg tek utgangspunkt i eit på mange måtar godt bokverk, Karsten Alnæs "Historien om Norge". Alnæs kallar ml-arane "en marginal og tallmessig liten gruppe, som politisk sett spilte en helt uvesentlig rolle". Likevel skriv han 15 sider om oss. Kvifor vart vi med? Alnæs skriv at ml-rørsla var dei bortskjemde sitt opprør i ei tid med velstand, vekst og demokrati. Men vi som vart vaksne sist på seksti- og først på syttitalet, såg andre trekk i tida. Vi såg brutal nedslakting av folk i Indokina og Afrika, militærdiktatur i Hellas og Spania, palestinarar utan heimland, sovjetisk innmarsj i Tsjekkoslovakia og fascistkupp i Chile, aukande skilnad mellom fattige og rike folk og fattige og rike land, overvaking av annleis tenkjande her heime, nedbryting av natur og rasering av distrikt? og Norge nærast som eit lydrike for USA. Mot dette var tanken om revolusjon og sosialisme ein draum om ei betre framtid. Om vi trudde at revolusjonen var like om hjørna? Og at sosialismen var eit paradis på jord? Vi trudde at revolusjon var ein sjanse, som kanskje kom i vår tid og kanskje låg langt fram. Men iallfall dei av oss som hadde lese Mao, trudde ikkje sosialisme var berre herlegheit. Klassekampen vil halde fram, og faren for kontrarevolusjon er til stades, var blant hans sentrale tesar. Ml-rørsla såg på vanlege folk som aktørar og ikkje som brikker. Med meg til dømes var det slik at eg som ung student slong innom eit og anna møte i politiske ungdomsorganisasjonar. Der møtte eg politikarprofesjonen, det at somme av oss er kalla til å bli politikarar og elite, andre til proletarar eller husmødrer. Det at massane er dei eigentlege heltane og leiarane ofte barnslege og dumme, som Mao formulerte det, var ei tenking av eit heilt anna slag. Arbeidet med massemobilisering, demonstrasjonar og spreiing av flygeblad, veggaviser og argument ut blant folk, var denne tenkinga omsett i praksis. Medan det normale var at dei store debatterte og dei små, særleg jentene, sette ut stolar føreåt, tagde i forsamlinga, skreiv referat under møtet og rydda og vaska etterpå, var respekten for den meinige medlem ein annan i ml-rørsla, med konsekvent arbeidsfordeling, med rundar blant møtedeltakarane, gruppedebattar og ein kritisk / sjølkritisk stil som også kunne råke dei i posisjonar. Ml-arane gjekk rett inn i dei vanskelege spørsmåla. Der DNA sa Fred i Vietnam og at vi for all del ikkje måtte kritisere storebror USA med namn, same kor mange napalmbomber dei sleppte, sa ml-arane USA ut av Vietnam og Støtt frigjeringsfronten FNL. Korleis var vi? Var vi arrogante, oppkjeftige og respektlause? Ja visst. Tenk deg, lesar, ein gjesteførelesar om den franske revolusjonen eller 1814, han avsluttar på velforma vis og ventar på applausen. I staden kjem ei jentehand i veret: Du gløymer kvinnene, endå vi er halve himmelen. Eg vil ha meg fråbedd slik kvinnediskriminering. Og jubelen bryt laus, ikkje for den intellektuelle kraftprestasjonen, men for dette dusininnlegget. Eller tenk på 1. mai-komiteen i småbyen, som annonserer planleggingsmøte og reknar med at partistyret og bystyregruppa møter slik dei alltid har gjort. Så kjem 25 ungdommar som aldri har gått i 1.mai-tog, seier at "Trygghet i fellesskapet" bør byttast ut med "Kamp mot imperialismen" og at møtefleirtalet skal avgjere i demokratiets namn. Sjølvsagt er dette arroganse og manglande respekt for andre sitt intellektuelle og politiske arbeid. Men spørsmålet kan også stillast til andre, til dei som har hatt ein ml-ar som lærar, kollega, fagforeinings- eller organisasjonskamerat, lege, sosialkurator eller eitkvart slikt. Sjølv om ein skal vere varsam med å snakke om gruppetrekk, trur eg det er grunnlag for å hevde at ml-arar og eks-ml-arar flest, meir enn andre, viser vilje til å lytte og evne til å sjå seg som ein del av fellesskapet. Skikkelege folk altså, eller med våre syttitalsord: Folk som tek masselinja på alvor. Det fanst og finst arroganse i ulike miljø. Eg minnest til dømes EU-striden i 1994. Dåverande statsminister Gro Harlem Brundtland var i Mosjøen og kom i debatt med ein bonde frå Hattfjelldal. "du er jo helt hjernevasket", sa statsleiaren. Fylkesleiaren i DNA-Nordland orsaka henne etterpå med at ho nok hadde fleire enn denne eine i tankane. "Uttalelsen var nok myntet på et bredere segment". Kanskje er arroganse nokså likt fordelt. Særtrekket var heller at vi var arrogante mot dei som ikkje var vane med å bli møtt på den måten, dei med makt. Ml-arane "brukte tyranniske metoder som piping, avbryting, utskjelling, utfrysing og mobbing", skriv Alnæs. Det er også sant. Piping blir kanskje ikkje brukt på møte i meir danna organisasjonar som Unge Høyre og Rotary. Men dei andre tyranniske metodane? Maos ugjerningar | I eit tiår eller meir hylla ungdomsgrupper Mao, både som tenkjar og som politikar, utan særleg sideblikk til hans negative sider. "Formidabel politisk blindhet", skriv Alnæs, og eg protesterer ikkje. Her trengst eit oppgjer, skriv kommentator etter kommentator, og eg protesterer framleis ikkje. Dei som ikkje har teke sjølvkritikk, har ingen rett til å uttale seg i det norske samfunnet, skriv dei, og eg protesterer. La oss i eit par avsnitt byte ut Mao med Martin Luther, eit ideal for Norge gjennom fleire hundreår både som religiøs tenkjar og menneske. I hans tid gjekk tyske bønder til opprør, med krav om respekt og skikkeleg behandling. Thomas Müntzer og hans medopprørarar slåst altså for det vi i dagens språkbruk ville kalle menneskerettar. "Knus, kvel og drep dei opprørske bøndene som ville hundar", var Luthers oppmoding. Mot jødane brukte han ord av same slaget. Det trengst eit oppgjer med og ein balansert analyse både av Mao og Luther. Men over tid og utan basunropa. Og om vi, med om lag like god grunn, seier at dei som ikkje har teke eit oppgjer med Luther, ikkje har rett til å uttale seg i det norske samfunnet, skrumpar demokratiet vel mykje inn. Kadervurdering var ein metode som kunne misbrukast og vart misbrukt. Men det er ikkje heile sanninga. Vi kunne seie at du, kamerat, bør vere meir saman med familien, redusere den politiske aktiviteten ei stund, mekke bil eller spele fotball. For hugs, lydde formaninga, du skal vare heile livet og ikkje berre denne våren. Alle som har vore på eit landsmøte eller eit årsmøte i ein konfliktfylt organisasjon, har opplevd at kvelden og natta før eit val syder forsamlinga av liknande personvurderingar. Men det er ein skilnad: Den det gjeld, er ikkje med. Det er ein skilnad til: Spørsmålet om korrigeringsoppgåver blir ikkje reist. Kritikken er ofte ukameratsleg og fordømmande meir enn konstruktiv. Tenk til dømes om DNA hadde gjort ei skikkeleg kadervurdering av Gro Harlem Brundtland før ho vart statsminister. Di korrigeringsoppgåve skal vere å lytte til folk. For mennesket har to øyre og berre ein munn, kunne dei ha sagt, og det hadde gått dette landet betre. Den ukjende leiinga | Vi visste ikkje kven som sat i sentralkomiteen. Vi kunne ikkje ta telefonar og kjende ikkje andleta til folk. Grovt udemokratisk, ja. Det hadde sin bakgrunn. Det spraka i telefonar, stundom vart samtalar spelte i reprise, og brev kom ikkje fram eller kom etter veker og bar merke av at dei var opna under vegs. Lund-kommisjonen skriv mykje og godt om overvaking, men er grunn om det viktigaste spørsmålet: Kvifor overvaka dei oss? Det var neppe fordi dei frykta at vi skulle alliere oss med ei framand makt. Dei tenkte nok mange forvirra tankar, dei ansvarlege for overvakinga, men ikkje at Albania eller Kina skulle okkupere Norge. Dei overvaka vi fordi kampen om samfunnet kunne hardne til, og då kunne det bli nødvendig å setje oss ut av spel. Med dei metodar som var og er tilgjengelege for å setje folk ut av spel. Det var altså ikkje slik at vi ønskte ei ukjend leiing. Det var i staden slik at vi meinte det var nødvendig å skjerme folk, trass i problema for det indre demokratiet. Det med ei ukjend leiing er unormalt. Men ei utilgjengeleg leiing er normalt. Prøv å få til ein dialog med rådmann eller ordførar eller landsleiing i ein organisasjon eller med utlendingsdirektoratet. Du vil erfare at mange har lagt inn eit spam-filter mot vanlege folk, same om du ser namn og bilete i avisa og finn nummer i katalogen og e-postadresse på nettsider. Men om dei utilgjengelege har glatte og harde andlet, som dei ml-arane Alnæs skriv om, det har eg aldri tenkt over. Leiinga hadde eit informasjonsmonopol, med Klassekampen og internaviser og det aller meste ovanfrå og ned. Det var ille og øydeleggjande. Men det møter vi sanneleg også i andre organisasjonar. Direktørane bestemmer, sersjantane blant tillitsvalde og tilsette spreier informasjonen og legg opp møta, vel vitande om at lojal og aktiv handling gir forfremjing, og vi små som kanskje har andre synsmåtar, slepp høfleg til med tominutts innlegg som ikkje får dei ringaste konsekvensar. Forfallet | Med ml-rørsla gjekk det som det plar gå. Frå ein gong i siste halvdel av syttitalet tok ho til å visne, først i Oslo og seinare utover landet. Det levande demokratiet vart borte, nytenkinga like eins. Marxismen-leninismen vart ein fasit meir enn ein analysereiskap. Dei lojale vart verande, og dei andre gav opp. Som i NKP i femtiåra og i DNA i etterkrigstida. Og lojalitet snur sjeldan nedgang. Kva var att? Eit "ytterliggående, autoritetsdyrkende og antidemokratisk alternativ", som Alnæs skriv? Eller ein normal, liten partiorganisasjon? Tja. Den som har lese bøkene til Reidar Hirsti, Reiulf Steen og Ronald Bye om det indre liv i det einaste større partiet det har leke frå, Arbeidarpartiet, vil nok vere samd i at metodane leiinga der iblant har brukt, fortener slike karakteristikkar minst like mykje som ml-rørsla. Nei då, det orsakar ingen ting. Men han var inne på noko vesentleg, tømmermannen ein gong i tida som snakka om ei flis og ein bjelke. Oppsummering og lærdommar | Ml-arar brukte å seie at alle ting har to sider, ei god side og ei dårleg side. Ei grov forenkling av ei mangefasettert virkelegheit, ja. Men likevel: Også ml-rørsla hadde to sider. Den eine sida var engasjementet for ei betre verd bygd nedanfrå. Det er denne dugnaden for fellesskapet Alnæs og andre forståsegpåarar gløymer i sin iver etter å krossfeste. Difor blir perioden og rørsla eit mysterium for dei, ein uforståeleg del av Norgeshistoria på linje med befolkningsnedgangen i første halvdel av 1300-talet og samlinga om paripolitikken i mellomkrigstida. Mykje står att å analysere, men med dei kunnskapane vi har så langt, kan vi trekkje to lærdommar. Den første gjeld lojalitet. Solidaritet ja, men lojalitet nei, bør vere oppmodinga. Bryt informasjonsmonopolet og einsrettinga, dyrk den alternative og sjølvstendige tenkinga, kan vi seie. Mao var forresten innom det same. Det er rett å gjere opprør, sa han. Bombarder hovudkvarteret, oppmoda han. Det er lett å seie og vanskeleg å gjennomføre, for oss som for Mao. For samfunn og organisasjonsliv er slik at om du vil forandre, treng du makt. Og skal du få makt, må du vere lojal. Men medan du syner den lojaliteten som må til for å få makt, mister du det sjølvstendet som trengst for å bli annleis og nytenkjande. Den andre lærdommen, som nesten alle kommentatorar gløymer endå kor viktig han er, er denne: Om folk ser eit aldri så lite skimt av håp om ei betre verd, vil dei, innsatsvillig og ueigennyttig, strøyme mot lysglimtet. Det var det vi, med våre i følgje Alnæs glatte og harde andlet, gjorde på syttitalet. Innlegget er noko forkorta. Pessimisten bak klodekampen | I morgon har Steven Spielbergs versjon av "Klodenes kamp" kinopremiere. Forfattaren bak - H. G. Wells - var meir redd for kva menneskeætta gjer med Jorda enn eventuelle trugsmål frå Mars. Forteljinga om invasjonen frå Mars skreiv seg for alvor inn i kulturhistoria i 1938 då den unge amerikanske radiomannen Orson Welles laga eit banebrytande radioteater av "Klodenes kamp". Dramatisert som ekstra nyhendesendingar som braut inn i det ordinære sendeskjemaet og som fortalte om den utslettande invasjonskrigen, fekk oppsettinga tusenvis av austkyst-amerikanarar til å flykta frå heimane sine i vill panikk. Det var ikkje Orson Welles som skapte historia. Det var det ein annan Wells, britten Herbert George Wells som gjorde, og han var ikkje særleg nøgd med ablegøyene til sin amerikanske namnebror. H. G. Wells er i dag rekna som ein av dei største innanfor det sjangeren han sjølv var ein pioner i: science fiction. Alt i 1895 skreiv han sin første fantastiske roman "Tidsmaskinen", ei nifs forteljing om ein man som reiser langt fram i tid og kjem skræmd heim att, for å fortelja om det til 1890-talskompisane sine. Det som gjorde Wells' forteljingar både fengjande og skremmande, og det som framleis gjer dei aktuelle, var Wells kontinuerlege kritiske vurdering av menneskeleg sivilisasjon og psyke, i tillegg til visjonær bruk av etterretteleg vitskapleg grunnlagsarbeid. Wells skreiv ikkje harmlause eventyr, i Wells' verd er det som i den røynlege verda - om ein rokkar ved eit element i naturen, så får det konsekvensar langt utover seg sjølv. Når helten i "Mannen som kunne gjera mirakel" (1937) med sine gudgjevne krefter får verda til å stansa - ja då blir det kosmisk katastrofe. Pessimist | H. G. Wells var son av ei husbestyrarinne og ein handelsmann og profesjonell cricketspelar. Det var eit høveleg bra liv i det landlege Kent i England, heilt til faren braut foten og både idrettskarrieren og forretninga gjekk over styr. Saman med sine andre brør vart unge Herbert George sett i lære hjå ein tekstilforhandlar. Noko han seinare skreiv om i den satiriske "Kribbs" (1905). Wells var ein oppvakt mann og greidde å få seg utdanning ved hjelp av eit stipend for å studera biologi. Men om evnene var til stades, var ikkje den akademiske karriereinteressa særskilt sterk. Han kom seg gjennom studia på overtid og arbeidde som lærar ved ulike private skular til han vart forfattar på heiltid i 1893. Som tenkar var Wells ein moderne mann, påverka av dei nye ideane i samtida: han var darwinist og ateist, sosialist og levande oppteken av så vel den tekniske som den sosiale sida ved det ekspanderande industrisamfunnet. Men i motsetnad til mange omkring seg var han ingen framtidsoptimist. Han skreiv mange politiske pamflettar om korleis ting burde vera og stilte i si tid til parlamentsval som Labour-kandidat, men han trudde ikkje at det uunngåeleg var slik at historia gjekk framover - korkje i kulturen eller naturen. Darwinist | I "Tidsmaskinen" fortel den tidsreisande Hillyer om sitt møte med folkeslaga eloi og morlock i året 802.701. Dei vakre eloi lever i paradisisk primitivisme oppe på jorda, men under bakken bur dei sterkare morlockane med sine maskiner og dei et eloiane. Då Hillyer dreg enno lenger fram i tid, finn han ikkje anna enn krabbeliknande vesen og ein enorm kvit sommarfugl. På den siste haldeplassen i framtida, året 30.000.000, eksisterer berre eit blodraudt hav, iglar og ein skapning med tentaklar. For Wells var det ikkje sjølvsagt at evolusjonen ikkje kunne "reverserast" av ulike katastrofale hendingar, som krig. Wells var ein ihuga antimilitarist og ei bok som "Krigen i lufta" (1908) er eit frampeik mot dei komande katastrofale verdskrigane. Wells tenkte på "Klodenes kamp" som eit bilete på den endelege krigen. Ei anna kjend forteljing om undergang heller enn framsteg - om vitskap på ville vegar og menneskelege instinkt i si reinaste form, er "Dr. Moreaus øy". Her opererer - bokstaveleg tala - den galne doktoren som ein villdyra sin Frankenstein og set saman nye "dyremenneske" ("Beast People") av delar frå ulike dyreartar og menneske. Også "Den usynlege mannen" handlar om ein forskar som "sel sjela til djevelen" for vitskaplege "framsteg". Sosialist | Lenge før Einstein handsama Wells tida som ein fjerde dimensjon i "Tidsmaskinen". Det fortel noko om den visjonære krafta hans, men forteljinga om eloiane og morlockane er også satirikaren Wells sin rå kommentar til det britiske klassesamfunnet han sjølv hadde vakse opp i. Han skreiv også direkte om dette i fleire sosialrealistiske romanar. I den dels sjølvbiografiske "Kribbs" fortel han korleis ein ung pengelens mann arvar ei formue og freistar å tilpassa seg dei mange kulturelle kodane for livet i dei øvre sosiale lag. Politisk utvikla sosialismen til den alltid kritiske H. G. Wells seg i opposisjon mot ein etter kvart dogmatisk og autoritær kommunisme. I 1903 vart han med i det sosialistiske Fabian society i London, men den antiautoritære Wells kom snart på kant med foreininga sine leiarar, som dramatikaren George Bernard Shaw. Seinare hengde han ut Fabian-medlemmene i boka "Den nye Machiavelli". Han var sympatisk innstilt til målsetnadane med den russiske revolusjonen - om ikkje ein direkte tilhengjar (han var kritisk til Marx' proletariske revolusjon i det heile) - og møtte Lenin i 1920. Men Wells vart stadig meir kritisk til Sovjet og i 1939 skreiv han dokumentarboka "Den heilage terroren" - eit psykologisk portrett av moderne diktatorar, basert på Stalin, Hitler og Mussolini. I mellomkrigstida arbeidde Wells som entusiastisk forskar for Folkeforbundet, og under Franklin D. Roosevelt sin New Deal-presidentperiode, meinte han verda måtte setja si lit til at den positive utviklinga ville koma frå USA. Wells døydde i 1946, året etter Roosevelt, og før den kalde krigen festa grepet om verda. Anti-imperialist | "Klodenes kamp" vart skriven medan det britiske imperiet var på sitt høgdepunkt og rett etter at astronomar hadde oppdaga "elvene" på overflata av Mars, og sett i gang spekulasjonane om det kunne vera liv på planeten. Wells vidareutvikla fantasien og gav oss ein superintelligent sivilisasjon, mykje eldre enn vår eigen, teknologisk overlegen, men også svært aggressive og egoistiske. Marsbuarane nyttar vitskapen sin til å leggja Jorda under seg frå sine flygande farkostar og utryddar jordbuarane med våpen som varmekanonar og giftgass. Menneska flyktar i panikk - Wells var også blant dei fyrste som skildra fenomenet massehysteri. Folk har ikkje anna å forsvara seg med enn 1890-talsteknologien. Men for vitskapsmannen Wells, har naturen alltid ein utveg. Wells skildrar i innleiinga til romanen marsbuarane sine studie av oss lik ein forskar sitt blikk på lågareståande eksistensar i eit mikroskop. Kor høveleg er det ikkje då at det er dei lågareståande eksistensane som til sjuande og sist utgjer det verkelege trugsmålet mot invasjonshæren. På tide med ein joggetur? Human-Etisk Forbund ynskjer berre å byte ut ei kyrkje med ei anna og innsetje Lars Gule som erkebiskop. Det meiner dominikanarmunken Arnfinn Haram, som òg synest statskyrkja treng litt mosjon. Generalsekretær i Human-Etisk Forbund Lars Gule har erta på seg representantar frå statskyrkja ved å hevde at den norske kyrkja er vorte eit tomt skal og at befolkninga er langt meir sekularisert enn statskyrkja er viljug til å innrømme. Men dominikanarmunk Arnfinn Haram lét seg ikkje provosere. Tvert om ser han store likskapar mellom Gule og kyrkjerådsdirektør Erling Pettersen. - Gule er ein nostalgikar som vil attende til den religionskritiske steinalderen, der ein såg på religion som eit fenomen på veg ut. Human-Etisk Forbund ynskjer i ly av denne religionskritikken å omdefinere samfunnet til eit sekulært samfunn, der forbundet vil fungere som paraplyorganisasjon for alle ateistar, og gje sine ateistiske borgarar seremoniar og høgtid. Dei vil med andre ord byte ut ei kyrkje med ei anna og innsetje Gule som erkebiskop, seier Haram. På tilsvarande vis ynskjer statskyrkja å klamre seg til sin tradisjonelle monopolsituasjon: - Statskyrkja, og ikkje minst kyrkjerådsdirektør Erling Pettersen, heng fast i ei tilsvarande førestelling: Nemleg trua på ein norsk einskapskultur der ein framforhandla, tilpassa og temperert utgåve av kristendomen skal bidra til å oppretthalde eit sett av norske fellesverdiar med kristen melis på, seier han, og legg til: - Statskyrkja er som ein person som er gått av med pensjon, men som ikkje våger å forlate kontoret. Reelt mangfald | I staden for denne monopolkonkurransen mellom sekulære humanistar og utvatna kristne, ynskjer Haram å få det reelle livssynsmangfaldet på bordet: - Før eg vil verte sekulærhumanist, vil eg heller verte kannibal. Eg kan ikkje fatte at folk orkar slike tempererte greier. I staden burde det norske samfunnet opne for eit verkeleg mangfald; vi må gjerne bygge moskear og vi må våge å gje religionen ein offentleg plass. Vi må sleppe alt fram i det offentlege rommet og ingen må krevje monopol. Haram ser helst at statskyrkja vert mindre og tydelegare. - Vi må attende til den oldkyrkjelege tradisjonen. Kyrkja må slutte å krype for den sekularistiske attityden. Den attityden har sete for lenge og feitna i stolen, det er på høg tid han kjem seg ut på ein joggetur, seier dominikanarmunken. Saknar innsikt | Fleire av deltakarane i debatten har vist til ei fornya og aukande interesse for religiøse spørsmål i Noreg. Men for Haram er ikkje religion eit spørsmål om mengde. - Det som manglar i Noreg i dag er ikkje kvantum av religion. Men vi manglar kvalitativ religiøs innsikt. Den religiøse kulturen og dei religiøse ferdigheitene er i ferd med å døy ut. Til og med teologar og prestar bruker tida på å tynne ut tinga, seier han. Og ifylgje Haram ber statskyrkja eit stort ansvar for utvatninga fordi ho tviheld på ein kristendom som er gått ut på dato: - Eg ynskjer ein intern refleksjon i statskyrkja om kva slags innsikt ho skal tilby samfunnet om - unnskyld uttrykket - Gud. Teologisk fakultet fabrikkerer ideologi for den norske folkekyrkja og teologi er vorte noko ein driv på med på kammerset. Men vi må kunne snakke med vaksne folk om Gud. Underleg allianse | Haram meiner statskyrkja i dagens situasjon er viljug til å gjere kva som helst for å halde på monopolet sitt. Dimed er det oppstått ein underleg allianse mellom liberale ateistar i media og politikken og kyrkjas folk. - Heile det liberale establishment har omfamna statskyrkja fordi dei har sett at statskyrkja er viljug til å gjere kva som helst for å oppretthalde einskapskulturen. Det er oppstått ein allianse frå Dagbladet til Kyrkjerådet, meiner han. - Er inngangsterskelen til statskyrkja vorten for låg? - Ja. Eit døme på det er at ein no vil byggje interreligiøse kyrkjebygg. Eg er absolutt for religionsdialog og kan gjerne låne ut lokala våre til muslimar, men om du byggjer ei uidentifiserbar kyrkje, byggjer du rein ideologi. Det er uttrykk for eit desperat ynskje om å verte del av einskapskulturen. - Men opptrer ikkje kyrkja i tråd med misjonsbefalinga når ho ynskjer å inkludere så mange som mogleg? - Nei, for det skjer nettopp ikkje på den måten. Vi må hugse på at misjonsbefalinga vart gjeve til tolv forhutla fyrer på ein fjelltopp i Gallilea. Vi må våge å sjå verda i det perspektivet. Eg vil slett ikkje vere surmaga mot folkekyrkja, men ho må våge å vere opnare og tøffare. Vil leggja ned Utlendingsnemnda | I Sverige meiner Vänsterpartiet at nedlegginga av Utlänningsnämnden neste år vil styrkja rettstryggleiken for asylsøkjarane. Den norske advokatforeningens fagmann på utlendingsrett, Arild Humlen, meiner det same bør gjerast i Noreg. Frå og med 31. mars 2006 vil den svenske Utlänningsnämnden bli lagt ned, og tre länsrättar - tilsvarande norske tingrettar - vil ta over behandlinga av klagar i utlendingssaker, med kammarrätten i Stockholm (tilsvarande norsk lagmannsrett) som siste klageinstans. Ulla Hoffmann, riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, ser på dette som eit viktig steg for å styrkja rettstryggleiken for asylsøkjarane. Vänsterpartiet kravde nedlegging av Utlänningsnämnden første gongen i 1996. I Noreg vart Utlendingsnemnda (UNE) oppretta med verknad frå 2001, og det tok ikkje lang tid før kritiske røyster let seg høyra. Kritikken har ikkje blitt mindre med åra, og har hatt mykje av same innhald som i Sverige: For mange avgjerder blir tekne utan at søkjaren får møta dei som avgjer, landkunnskapen som ligg til grunn for avgjerda er ikkje tilgjengeleg. Sjølv om det heiter "nemnd" både i Sverige og i Noreg, blir dei fleste sakene avgjorde av ein person åleine. Betre rettstryggleik | Arild Humlen, advokat og leiar Advokatforeningen sitt lovutval i utlendingsrett, meiner det er nødvendig å betra rettstryggleiken i utlendingssaker, og ser det som positivt om Noreg følgde Sverige i denne saka. - Å få desse sakene behandla av ordinære domstolar vil betra rettstryggleiken fordi det gir betre høve til å leggja fram bevis, og partane får betre kontroll med kva for moment det blir lagt vekt på. I tillegg vil ein unngå samrøre mellom førebuande forvalting og dei som tar avgjerdene, seier Humlen til Klassekampen. Han minner om at Nederland har innført ein rett til rettsleg behandling av klagar for dei asylsøkjarane som får sine saker spesielt raskt behandla, dei som er forventa å vera såkalla "grunnlause asylsøkjarar". Dette har ført til omgjering av mellom fem og ti prosent av sakene. - Tenk om fem til ti prosent av dommane i straffesaker skulle vera feil? Det ville ikkje vore til å leva med, seier Humlen. Også Rune Berglund Steen i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) er positiv til den svenske endringa. - Kjem det ikkje grunnleggjande endringar i UNE, bør Noreg vurdera ein svensk modell, seier Berglund Steen. Han minner om at UNE vart oppretta for å betra rettstryggleiken i utlendingssaker, men meiner den har fungert motsett. - Ein dommar sender ikkje nokon i fengsel utan å ha møtt vedkommande, uavhengig av kor opplagt skuldsspørsmålet måtte vera. Men i asylsaker er det sjeldan at dei som fattar vedtak om å senda menneske tilbake til eit diktatur eller ei konfliktsone, møter vedkommande, seier han. Han meiner å ha godt grunnlag for å slå fast at det er alminneleg at torturoffer får avslag i vedtak som blir fatta av nemndleiar åleine, ofte baserte på lause gjettingar. SV og Ap seier nei | Heikki Holmås (SV) er ein av dei politikarane som har kritisert UNE ei rekkje gonger. Men han har tru på at rettstryggleiken kan betrast utan nedlegging av UNE. - Vi meiner det er ei rekkje ting som kan forbetrast med UNE, men trur ikkje dette blir betre med domstolsbehandling. Eg meiner det er politikken og styringssignala hos oss som det er noko gale med, seier Holmås til Klassekampen. Signe Øye (A) minner om at det var Arbeidarpartiet som tok initiativ til å innføra UNE, og har så langt ikkje noko ønske om å avvikla ordninga. - Vi vil høyra på kva erfaringar svenskane gjer. Men no må vi la den vedtatte endringa om å innføra stornemnd få verka før vi går inn for andre endringar, seier Ap-representanten til Klassekampen. Stornemnda skal ikkje vera eit nytt klageorgan, men ei ny behandlingsform i UNE, og er meint å behandla spesielt viktige prinsippsaker. Sp og RV positive | Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) er blant dei som ved fleire høve har vore svært misnøgd med korleis UNE har fungert. Ho meiner det er svært interessant at Sverige legg om sitt system. - Vi må absolutt sjå nærare på det svenske systemet og årsakene til at svenskane legg om, seier Meltveit Kleppa til Klassekampen. På kort sikt meiner ho det hastar mest å få på plass ei tydelegare forskrift som fastlegg ein annan praksis for UNE enn det ein ser i dag. RV-leiar Torstein Dahle meiner det er all grunn til å følgja svenskane i denne saka. - Den nemndsmodellen Stortinget vedtok, har i praksis blitt ei ordning som krenkjer rettstryggleiken til asylsøkjarane istadenfor å ta kvar einskild på alvor, seier Dahle til Klassekampen. Han peiker spesielt på det at svært mange saker blir avgjorde av nemndleiar åleine, også i alvorlege tortursaker. RV vil ved første høve foreslå at UNE blir avskaffa, og at saksbehandlinga blir flytta til dei vanlege domstolane. - Det vil i det minste bety at ein får ei bevisvurdering som held same standard som domstolane elles har. Men det trengst meir enn å leggja ned UNE. RV vil på nytt leggja fram sitt eige forslag til ei ny utlendingslov som ikkje gir plass for rasistisk skjønn frå departementet, UDI og politiet, seier Dahle. Arild Humlen, Den norske advokatforening | Språklov med ambisjonar | Ny språklov, styrka norsk forskingsspråk, styrka nynorsk og ein offentleg språkbank. Det er lovnadene i språkmeldinga. "Mål og meining": - Den viktigaste stortingsmeldinga frå Kulturdepartementet i denne fireårsperioden, hevda Kulturminister Trond Giske. I går la Kultur- og kyrkjedepartementet fram språkmeldinga "Mål og meining". Ein opplagt kulturminister Trond Giske gjekk langt i å innfri mange av krava som har vorte stilt, utan å bli for konkret om mange av verkemidla. Den tillyste nye språklova følgjer mønsteret til liknande lover i Sverige og Danmark. Ho vil slå fast at norsk skal vera hovudspråk, og definera statusen til minoritetsspråka i Noreg. Den gjev også teiknspråk status som fullverdig språk. - Språkmeldinga er den viktigaste stortingsmeldinga frå Kulturdepartementet i denne fireårsperioden, slo statsråden fast. - Dette er ei språkpolitisk melding, ikkje ei normeringsmelding eller ei målstridsmelding. Slik representerer ho kanskje eit paradigmeskifte. Det kjem av den nye språksituasjonen: Frå å ha eit sterkt majoritetsspråk og eit noko mindre sterkt minoritetsspråk, har vi i dag ein situasjon der begge norske skriftspråk er truga utanfrå av engelsk. Språkmeldinga varslar at departementet vil ha språkpolitikk som eit eige sektorovergripande politikkområde under leiing av Kulturdepartementet, med Språkrådet som pådrivar og samordningsorgan. - Vi vil også innføra eit årleg språkbarometer, sa Giske. Domenetap | Mykje av utgangspunktet for stortingsmeldinga er som venta at norsk tapar for engelsk på fleire sentrale samfunnsfelt i Noreg. - Norsk er ikkje livstruga, men kan stå i fare for ikkje å bli eit fullverdig språk. Der har vi ei utfordring. Målet for språkpolitikken er nettopp å verna om norsk som eit samfunnsberande språk, sa Giske. Kulturministeren sin metode er parallellspråksbruk, med norsk som naturleg fyrsteval, slik Språkrådets språkpolitiske strategidokument "Norsk i hundre!" også legg opp til. Særleg utsett er forsking, høgare utdanning, næringsliv og spesialiserte, avanserte teknologiske område. Og Kulturministeren varsla skjerpa språkleg styring av dei høgare utdanningsinstitusjonane, slik initiativtakarane av aksjonen for norsk som forskingsspråk etterlyste i Klassekampen i går. Stortingsmeldinga slår også fast at universitets- og høgskulesektoren har ei klårt ansvar for norsk fagspråk. Det største og mest kostbare tiltaket i Språkmeldinga er opprettinga av ein norsk språkbank, for språkteknologiske løysingar. Arbeidet vart starta opp av eit privat selskap på Voss for fleire år sidan, men stranda på vidløftige økonomiske disposisjonar. - Det faglege arbeidet som vart lagt ned der er tatt vare på, og dette vil det bli bygd vidare på, fortalde statsråden. Samnorsk død | Kultur- og kyrkjedepartementet tok ikkje sjansen på å koma bardus på målfolket under framlegginga av Språkmeldinga i går, og sytte for å leka til Aftenposten alt fredag at nynorsknormalen blir stramma inn. Dette trass i at Kulturminister Trond Giske legg vekt på at "Mål og meining", nettopp ikkje er ei stor normeringsmelding, men har eit mykje breiare syn på språkpolitikk. Departementet vil som i bokmålet ha slutt på hovud og sideformer, og fjerna ein del av dei valfrie formene i nynorsken. - Samnorsken er død og vi kjem til å leva i all overskodeleg framtid med to norske skriftspråk. Konsekvensen av det vil vera ei viss innstramming i valfridommen innan nynorsken, sa Giske til Aftenposten fredag. Og bodskapen vart repetert under pressekonferansen. Det kom kanskje ikkje som ei stor overrasking, sidan departementet for fire månader sidan greip inn og stansa normeringsarbeidet med nynorsken som Språkrådet sette i gang i fjor haust, og bad dei venta til etter at Språkmeldinga var vedteke i Stortinget. Bokmålsseksjonen i det gamle Språkrådet gjennomførte ein revisjon av formene i bokmålet for ein del år tilbake. Nynorskseksjonen konkluderte med at det ikkje var sterk nok tilslutnad til eit systemskifte for nynorsk, og vedtok eit mindre omfattande endringsframlegg innanfor gjeldande system. Desse endringane vart avviste av den enno sitjande regjeringa Bondevik II i 2005. Prinsippa for endringane i nynorsknormalen som språkmeldinga varslar er elles ikkje veldig avvikande frå det utgangspunktet Språkrådet hadde for oppstarten på sin normeringsrevisjon, som ikkje er tenkt konkludert før til neste år. - Det er stor semje om oppryddinga, men sannsynlegvis usemje om kva for former som skal bort, medgav Giske. I går vart nyhenda om at departementet sjølv grip direkte inn i normeringsarbeidet møtt positivt både av styreleiar i språkrådet, Ida Berntsen, og leiar i Noregs Mållag Hege Myklebust. Særbehandling | Kulturdepartementet vil elles positivt særbehandla nynorsken for å gjera jamstellinga mellom bokmål og nynorsk meir reell, men det vil til dømes ikkje bli lagt politisk press mot media for meir nynorsk, men Giske vifta med peikefingeren mot pressestøtta redaktørar. Språkmeldinga gjev også begge dei to store ordbokprosjekta sitt: Norsk Ordbok vidareførast etter planen og Riksmålsordboken blir lova å bli ferdigstil til 2014 "innanfor fagleg forsvarlege rammer". Kommunane neste ut | Frp tykkjer rekneskapsreglane som har gjeve sjukehusa milliardunderskott fungerer så godt at dei vil innføre dei for kommunane òg. Kommunale bygg: - Det er ikkje naturgjeve at kommunar og helseføretak skal sitje på dei bygga dei gjer i dag til evig tid, seier Frps Ib Thomsen. I november 2008 la Framstegspartiet (Frp) fram for Stortinget at kommunane burde føre rekneskap slik private aksjeselskap gjer det. Arbeiderpartiet (Ap) sette seg kraftig i mot, og fekk saman med dei andre partia stemt framlegget ned. Ap-representant Tom Strømstad Olsen sa då til Kommunal- og forvaltingskomiteen at «... dagens reglar er godt eigna til å ivareta kommunanes og fylkeskommunens formål og hensynet til en sunn økonomiforvaltning » | Dette gjorde Ap trass i at det var dei som innførte dei private rekneskapsreglane for sjukehusa. Som Klassekampen skreiv på laurdag har reglane ført til eit samla underskott på 25 milliardar kroner i helseføretaka. - Når de ser kva reglane har ført til for helseføretaka, kvifor vil de ha dei same reglane for kommunane? - Rekneskapsføringa i kommunane er veldig spesiell i dag. Vi meiner at kommunane vil kunne følgje den velprøvde modellen som gjeld for vanlege norske selskap. Og sjølv om du kan seie at helseføretaka ville gått så og så mykje med overskott etter den gamle modellen, tyder jo ikkje det at dei ville fått meir pengar, seier Thomsen. - Treng sams system | Den store skilnaden på rekneskapsloven, som aksjeselskap og helseføretaka følgjer, og dei kommunale reglane er at dei første fører opp avskrivingar som kostnad, medan dei siste ikkje gjer det. Avskrivingar er verditapet ein reknar med for bygg og utstyr over ein lang periode. - Argumentasjonen for at kommunal forvalting ikkje skal føre avskriving som ein kostnad har vel vore at dei uansett ikkje har tenkt å selje bygga, og difor ikkje bryr seg om marknadsverdien på dei? - Jau, men det stemmer ikkje. Fleire kommunar har selt bygg og kjem framleis til å gjere det. Det er ikkje naturgjeve at kommunar og helseføretak skal sitje på dei bygga dei gjer i dag til evig tid, meiner Thomsen. Han ser heller ikkje nokon prinsipiell skilnad på rekneskapsbehova til kommunane og til dei private selskapa. - Den norske staten ville aldri godteke at aksjeselskapa skulle ført rekneskap slik kommunane gjer i dag. Og hadde kommunane følgt rekneskapsloven kunne dei nytta private revisorar; dei kunne shoppa meir i marknaden, så å seie, meiner Thomsen. Kommunane nyttar i dag ein eigen kommunerevisjon. Eple og pærer | Are Helseth er ein av Ap sine representantar i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. I helsepolitikken er han noko spesiell av det at han ikkje uttaler seg frå ein økonomifagleg bakgrunn, men som tidlegare lege og administrerande direktør for Akershus universitetssjukehus (A-hus). - Kvifor meiner Ap at private rekneskapsreglar høver når ein handsamar ein pasient på eit statleg sjukehus, men ikkje på ein kommunal sjukeheim? - No har eg mykje meir innsyn i stoda i helseføretaka enn i kommunane, men det eg ser er at kommunane legg deler av si verksemd i eigne føretak, og då vert jo dette skilt ut som eit eige rekneskap. I tillegg har kommunane heilt andre høve til å ta opp lån enn det helseføretaka har. Så når ein snakkar om dette er det viktig å skilje mellom eple og pærer, seier Helseth. - Ei form for sparing | Han meiner det er grunn til å ta opp debatten om heile føretaksmodellen for helsevesenet, men meiner ikkje å ha sett døme på ein modell som kunne fungert betre. - Når eg stør føretaksmodellen stør eg òg at dei skal følgje rekneskapslova. Då eg jobba på A-hus opplevde eg at vi fekk større handlingsrom med rekneskapsloven, og kunne mellom anna investere i nytt bygg og nye, elektroniske pasientjournalar. Med dei gamle reglane måtte ein ha alle pengane på bordet med ein gong, men med dei nye kan føretaket sjølv gjere ei vurdering om dei kan klare investeringa over tid. Helseth peikar på det same økonomisjef i Helse Vest Jan Karlsen sa til Klassekampen på laurdag: Ein kan forstå avskriving som ei form for sparing. Under dei gamle reglane måtte sjukehusa leggje opp pengar for å gjere vedlikehald på bygg og utstyr, og for å byggje nytt. No er dette bygd rett inn i resultatet ved at avskrivingane kjem opp som ei kostnad. Debatten vert då om reine avskrivingar gjev eit godt bilete av dei reelle vedlikehaldsbehova i sektoren. - Modellen er heller ikkje like streng som det han er for aksjeselskapa. Helseføretaka må gå i balanse, men særskilde postar vert trekt frå resultatkravet. Dei åra pensjonskrava vart ekstra høge vart det kompensert for. Og heilt sidan 2003 har staten dekka nokre av avskrivingskostnadene for helseføretaka, avsluttar Helseth. I framlegget til Frp kviler partiet seg på direktøren for KS (kommunane sin interesseorganisasjon, jour. anm.), som har uttrykt eit ønske om private rekneskapsreglar i kommunane, for å synleggjere det store etterslepet på vedlikehald. I mars konkluderte Rådgivende Ingeniørers Forening at investeringsetterslepet på offentlege bygg har vakse til 800 milliardar kroner. Tynn tråd | * Litteraturprofessor Tore Rem skriv i Aftenposten om korleis åtteåringen hans møter formaningane frå dei vaksne om at vi må møte vondskapen med kjærleik og forsoning: "Pappa, det henger i en tynn tråd å tilgi han derre der". Ja, det heng i ein tråd så tynn at den vil ryke for mange. Drapsmannen har påført svært mange menneske sorg og skade i eit slikt omfang og med ein slik grotesk brutalitet at han ikkje kan rekne med tilgjeving. Raseri og hemntankar er naturlege kjensler, som kan vekse seg sterkare når den lammande sorga kjem meir på avstand. * Det er likevel avgjerande at rettsstatens prinsipp skal gjelde, også ved så uhyrlege brotsverk. Dette skal vera ein del av svaret, som skal vise at det norske samfunnet er på eit heilt anna sivilisasjonsnivå enn gjerningsmannen og det forskrudde verdsbiletet hans. Derfor er det uaktuelt å skjerpe straffenivået for å råke dei konkrete ugjerningane, sidan nye lover ikkje skal kunne ha tilbakeverkande kraft. Og derfor vil det også vera uheldig å nytte denne ekstreme situasjonen til drøfting av generell skjerping av straffenivået. Justisminister Knut Storberget har opna for dette, sjølv om han presiserer at han berre inviterer til ein debatt. Det er alt vedteke å heve strafferamma for grove terrorhandlingar til 30 års fengsel, men dette er enno ikkje gjeldande lov. I dag er det berre lovparagrafen om brotsverk mot menneskeslekta som kan gje 30 år, og dei fremste jussekspertane i landet er usamde om påtalemakta bør gripe til denne paragrafen når tiltalen blir utforma. * Justisministeren og regjeringa kjenner utvilsamt press frå ein opinion som av naturlege grunnar reagerer på at slike handlingar kan ha 21 år som maksimal straff. Men også i denne saka gjeld mantraet om at det er ei tid for alt. Jussprofessor Asbjørn Strandbakken seier at ugjerninga er så grufull og eineståande at den ikkje bør få påverke det generelle straffenivået. Det er som filosofen Einar Øverenget skriv i Dagens Næringsliv - det er ingen grunn til å gje slike som den norske storterroristen makt til å endre samfunnet. Fjordman jobba i Hebron | Blogg: Peder Are Nøstvold Jensen, kjent som Fjordman, jobba som observatør i Hebron på Vestbreidden. Kollegaene skjønnar ikkje korleis han kunne verte islamofob og Israel-ven etter å ha hatt den jobben. Konflikt: Ein israelsk soldat i tale med ein palestinsk gut i byen Hebron på Vestbreidden under ein demonstrasjon i 2009. Sentrum av byen er okkupert av Israel. Her jobba "Fjordman" på oppdrag frå UD. - Alle som drog til Hebron såg kva slags apartheidsystem israelarane dreiv. Eg skjønnar ikkje korleis nokon kunne verte så ureflektert Israel-forsvarar etter å ha sett det. Det seier ein person som jobba i lag med Peder Are Nøstvold Jensen, kjent som den islamkritiske bloggaren Fjordman, i Temporary International Prescence (TIPH) i Hebron i 2002. Rapporterte overgrep | - TIPH er ein uvæpna observatørstyrke som skal rapportere overgrep mot både israelske nybyggjarar og palestinarar. Observatørane køyrer eller går rundt i byen og leverer rapportar til Israel, til palestinske styresmakter og til det internasjonale samfunnet, fortel Rolf Andreas Vestvik, informasjonssjef i Flyktningehjelpen. Organisasjonen skjøttar på vegner av Utanriksdepartementet det norske bidraget til TIPH. Vestvik stadfestar at "Fjordman" jobba som observatør i Hebron frå starten av 2002 til sommaren 2003. - Han utmerkte seg ikkje på nokon spesiell måte, korkje i den eine eller andre retninga. Han fekk forlenga opphaldet sitt, og det indikerer at det ikkje var nokon negative merknader til arbeidet hans der nede, seier Vestvik til NTB. Einstøing, men ikkje rabiat | Klassekampen har prata med fleire som jobba med Jensen i den aktuelle perioden. Av omsyn til arbeidsplassen og til Jensen vil dei vere anonyme. Alle er samde om at Jensen ikkje markerte seg som nokon stor islamfiende i Hebron, sjølv om han seinare skulle verte ei leiestjerne for det internasjonale, islamofobe bloggarmiljøet. - Det hendte han sa ting vi reagerte på; kategoriske fråsegn om at arabarar og muslimar var slik og slik. Men han kom ikkje med rabiat retorikk, og gav ikkje uttrykk for at muslimane har ein plan over å ta over den vestlege verda. For somme stod han fram som noko av ein einstøing, men det var alt, fortel ein annan kjelde frå TIPH-tida. - Rart å verte Israel-ven | Dei som hugsar Jensen klør seg i hovudet over at ein person som jobba med å rapportere trakassering av særleg palestinarar kunne verte ihuga Israel-ven, slik Jensen fleire gonger har skildra seg som på bloggen sin. - Å jobbe i TIPH var ein grei jobb for folk som kom rett frå arabiskstudiane, slik som Jensen. Men dei fleste vart fort palestinavener ganske raskt, litt som dei norske soldatane som såg korleis israelarane fór fram i Libanon på 80-talet. Nær sagt alle overgrepa vi såg, var frå israelsk militære og nybyggjarar mot palestinarar, seier Klassekampens kjelde. "Gamlebyen" i Hebron på Vestbreidda er per i dag okkupert av staten Israel. Der bur det om lag 30.000 palestinarar og 500 israelske nybyggjarar. I motsetnad til slik det er i andre okkuperte område bur israelske settlarar og palestinarar svært tett, somme stader i ulike etasjar i same bygard. Over somme av gatene har palestinarane sett opp hønsenetting for å verne seg mot møblar og stein som israelarane i toppetasjane kyler ned på dei. TIPH har fleire gonger kritisert det israelske militæret for å ha trakassert palestinarar i dei 16 sjekkpunkta dei må gjennom for å komme seg att og fram. I perioden Jensen arbeidde for TIPH var palestinarane i gong med sitt andre store opprør - intifada - og stemninga skal ha vore spent mellom partane. Allereie radikalisert | Peder Are Nøstvold Jensen stod fram med fullt namn og bilete i VG fredag. Terrorsikta Anders Behring Breivik, som drap 77 menneske i to terroråtak den 22. juli, siterer flittig Jensen i sitt "manifest", og fleire av dei 1500 sidene er reine opptrykk av innlegg Jensen har skrive. Straks etter terroraksjonen omtala Jensen på nettstaden Gates of Vienna statsminister Jens Stoltenberg som ein slave (dhimmi) for islam. Jensen er tilhengar av "Eurabia" -konspirasjonsteorien; at vestlege styresmakter samarbeidar med muslimar om å islamifisere Europa. Jensen har uttala til VG at han innsåg kor farleg islam var etter 11. september. Etter eigne ord var han dimed allereie islamkritisk då han arbeidde i Hebron i 2002. Englar og demonar | Fokus | I dag er det tre veker sidan 15-åringen min såg vondskapen i auga. Han overlevde massakren på Utøya, i motsetning til alt for mange av AUF-kameratane. Massemordaren vart tatt. Men demonane plagar og jagar framleis. Dei overlevande frå Utøya har gått frå gravferd til gravferd dei to siste vekene. Ungdommane har vore gjennom heile spekteret av menneskelege kjensler; botnlaus sorg, glødande sinne, lammande apati og uforståeleg skyld. Men dei har også kjent på eit livgivande samhald, og innimellom også eit snev av glede. Det er underleg kor mykje vondt som kan heimsøke ein mann. Men enda meir merkeleg er det kor mykje godt som kan bu i så mange andre. Dette vart tydeleg 22. juli, og vi har sett det kvar dag sidan: Englane på Utøya som la vengene over kameratane, eller klamra seg sjølve fast til livet. Heltane frå Utvika camping som henta ungdommar ut frå dødsriket. Leiarane våre som ikkje gav etter for hatet og sinnet. Folket som forstod at berre det gode, og samhaldet, er sterkt nok til å nedkjempe vondskapen. Sorga samlar nasjonen på ein annan måte enn noko anna hending i vår tid. I så godt som alle norske lokalsamfunn er det nokon som er direkte eller indirekte er ramma av ugjerningane. Bilda av dei omkomne viser eit større mangfald enn vi har sett ved tidlegare tragediar. Minneorda viser at vondskapen har ramma ungdom med ulik etnisk bakgrunn og forskjellig livssyn eller religion. Det er lov å håpe at den djevelske ideologien og dei bestialske handlingane til massemordaren, har skapt eit sterkare samhald, eit tryggare mangfald og ein meir inkluderande nasjonal identitet. Og det er lov å håpe at det vil vare. Sørgjetida er ikkje over. Torsdag skal det siste offeret frå Utøya førast til grava. Neste fredag skal etterlatne ut dit deira kjæraste møtte døden, og laurdag skal overlevande og pårørande tilbake til Utøya. Heller ikkje den nasjonale minnedagen neste søndag kjem til å sette punktum for sorga. Samtidig er det tid for å nytte dei store spørsmålsteikna. Dei siste dagane har pressa vorte meir pågåande mot politiet, og stilt viktige spørsmål om korfor det tok så lang tid før hjelpa nådde dei hjelpelause. Dette skal det svarast på, og for, i lang tid. Like viktig er det likevel å reise spørsmål ved om dei unge som overlevde får nok, god nok og langvarig nok hjelp til å sortere inntrykka. No skal dei møte kvardagen, gå på fotballtrening, sjå på kino - og starte på eit nytt skoleår. Framleis har dei ikkje fortalt alle historiene sine. Dei kjem fram i alvorstunge samtalar med venner og foreldre, hos psykologar, i avhør med politiet - og i hjerteskjerande oppdateringar på Facebook. Eit avsnitt av ei historie er slik: « Han ropte på oss, og sa han hadde en båt som skulle få oss i sikkerhet. Noen ble lettet og begynte å gå mot ham. Det var mellom 30 og 40 der da han begynte å skyte. Da han var ferdig var det fire av oss som levde. » Små menneske balar med dei verkeleg store spørsmåla. "Var det flaks som gjorde at vi overlevde, eller var det valgene vi tok eller egenskapene vi hadde?" Nokon føler skyld for at nett dei overlevde, mens så mange måtte dø. Andre slit med dårleg samvit, fordi dei ikkje gjorde nok for å redde fleire, eller fordi dei ikkje makta å berge livet til nokon andre enn seg sjølve. Demonane jagar oss framleis, sjølv om massemordaren er tatt. Dei herjar i tankane og draumane til dei som overlevde og til oss pårørande. Demonane ber også vidare det hatefulle tankegodset til massemordaren, som alt for mange andre også eig ein flik av. Vi treng alle dei gode kreftene vi har sett at vi har. For no skal vi drive ut desse demonane. Klassestraff | * Storbritannias statsminister David Cameron kunne trygt nytte sin einspora pøbelretorikk mot ungdomsopptøyane i London og andre storbyer den første veka, fordi uroa utarta til plyndring, vald og vandalisme på ein måte som folk flest og alle politiske retningar tok avstand frå. Men når han trugar med å kaste familiar ut av kommunale bustader dersom ungdom i huset blir dømt for kriminelle handlingar, kastar han maska og legg opp til ein reindyrka klassestraff som ytterlegare vil auke kløyvinga i det britiske samfunnet. Dette vekkjer også reaksjonar i eigne rekkjer. Hans partifelle og finansminister George Osborne tek ein heilt annen tone når han snakkar om djupe sosiale problem som må løysast i lokalsamfunn som fell utafor det økonomiske systemet. * Den omfattande uroa har demonstrert korleis store ungdomsgrupper er utan jobb- og fritidstilbod og framtidsutsikter, og utan lojalitet til samfunnets institusjonar. Dette går også hardt ut over autoriteten til familie og skole. Labours parlamentsmedlem David Lammy i Tottenham seier til The Guardian at nærare 60 prosent av svarte karibiske barn i slike område har ein oppvekst med berre ein forelder. Mange kjem til verda som resultat av tilfeldig sex, mødrer er ofte berre barn når dei får barn, ungane veks opp i miljø der rollemodellane finst i gjengar og kriminelle miljø i staden for familie, skole og fritidsaktivitetar. Det blir ein stadig vondare sirkel. Ein må komme frå den mest livsfjerne delen av overklassen for å meine at svaret er å setje desse sosialt naudstilte familiane på gata. * Camerons primitive klasseretorikk bør om ikkje anna få slutt på borgfreden som prega Underhuset dei første dagane då det braka laus. Eit av dei store problema i Storbritannia er mangelen på ei venstreside som kan kanalisere det retningslause opprøret inn i politiske former. Det vil bli interessant å sjå om Labour og Ed Milliband vil rive seg laus frå den sjokkskadde mumlinga til støtte for Cameron og gå laus på den store oppgåva det er å attreise tillit i gruppene på botnen av det britiske samfunnet. * For folk som ikkje har vorte tvungne til å røyste på eitt parti frå barndommen av, og ikkje har eigne bokhyller til sakprosa, er det viktige spørsmålet i alle val "ville eg kjøpt bruktbil av denne personen?". Vil kandidaten lure på deg ein Citroën med roten registerreim og tilbakeskrudd kilometerstand så fort han får sjansen? Lat oss for ein kort stund skrelle bort all ideologi og alle slagord om venstresidas "felles velferd" versus høgresidas "valfridom" og spørje: Har Høgre- og FrP-byrådet forvalta Oslo-folkets skattepengar på ein god måte? * Det raske svaret er nei. Tidlegare i år vart det klart at søppelsorteringsanlegget vert 1,4 milliardar dyrare enn bystyret vedtok i 2007. Budsjettsprekken for Holmenkollbakken vart 600 millionar kroner, oppfriskinga av IT-systemet sprakk med 265 millionar og det hata Flexus-billettsystemet sprakk med 100 millionar og fungerer framleis ikkje skikkeleg, Bygging av kommunale sjukeheim i Spania kosta berre 35 millionar, men FrP-byråden har til gjengjeld kjøpt tomt i ei verna olivenlund og entreprenøren svarar ikkje på telefonen. Frå Kommunerevisjonen straumar det på med meldingar om kortsynt planlegging, manglande oversikt og urovekkjande naivitet. * No skal ein nemne at Aps gamle ordførar Rune Gerhardsen i si tid kjøpte T-banvagnar som ikkje fungerte, og at det rundt om i landet sit mange andre folkevalde med skjegget i postkassa. Men Oslo stiller i ein klasse for seg. Dei åtte Terra-kommunane har til dømes tapt éin milliard til saman, mindre enn sprekken i søppelsorteringsanlegget i hovudstaden. Uavhengig av kva ein meiner om dei ideologiske prosjekta til Høgre og FrP, er det klart at dei ikkje er så flinke til å hanskast med pengar. Det er i grunnen synd: Den dresskledde høgresida legg mykje prestisje i å framstå som ryddige forretningsfolk. Kanskje har det gått Høgre litt til hovudet at dei har fått styre byen i 15 år utan at venstresida har pusta dei for nært i nakken. Kanskje er det ein del av svaret: Venstresida kunne konfrontert dei meir på resultat, og mindre på ideologiske skremmebilete. - For mykje Hollywood | - For meg er det vanskeleg å sjå forteljinga om Hitlers siste dagar som "film", seier Angelika Ridder. Direktøren ved Goethe-Institut meiner det er viktig ikkje å konsumera "Der Untergang" ukritisk. Angelika Ridder er direktør ved Goethe-Institut i Oslo. Institusjonen har til dagleg gleda av å tilby kjende og ukjende godbitar frå tysk kultur omkring i verda. Men ho stiller også opp for å drøfta den traumatiske fortida som tyskarar enno etter 60 år ofte blir konfronterte med. No i form av Oliver Hierschbiegels film om naziregimet sin undergang i førarbunkaren i Berlin. - Det er ein viktig debatt, og "alle" har meint noko om filmen i Tyskland, fortel Ridder til Klassekampen, når vi møter ho i Goethe-Instituts hyggjelege lokale på Grønland i Oslo. St. Petersburg | "Der Untergang" gjev eit svært "autentisk" inntrykk, men det nyrenoverte Berlin kunne ikkje stå som kulisse for filmen, fortel Ridder. Utandørsopptaka vart difor gjort i den no langt meir forfalne St. Petersburg, eller Leningrad, som byen heitte då Hitler freista å hærta Sovjet. Hausten 1941 sette Hitler i verk ein blokade av Leningrad som skulle koma til å vara i 900 dagar og kosta nær 900.000 menneske livet. - Då eg fyrst las om innspelinga i Die Zeit, slo det meg at det måtte vera rart for skodespelarane å gå omkring i denne byen i SS-uniform, og minst like rart for russiske innbyggjarar å sjå Hitler på jorda i "levande live". Det er i det heile utruleg at byen opna for ei slik innspeling, seier Angelika Ridder, som minner om at Sovjet var blant dei landa som lei størst tap under 2. verdskrigen. Opnar for sorg | Sovjets tap fortel ikkje "Der Untergang" noko om. Derimot fortel han om dei lidingane som innbyggjarane i Berlin måtte gå gjennom etter kvart som dei allierte styrkane hærtok byen og naziregimet overlét folk til seg sjølve. - Det blir sett eit kraftig skilje mellom Hitler og det tyske folket - som han ikkje har noka medkjensle for. Skaper filmen ei opning for at tyskarane endeleg skal få sørgja over sine sivile tap? - Ja. Og om ein aldri opnar for sorg, men undertrykkjer desse kjenslene, vil det alltid vera ein rest av "opposisjon" mot den offisielle historieskrivinga. Den 2. verdskrigen var ein katastrofe for verda og ein katastrofe for Tyskland. Tyskarane er likevel alltid redde for å bli møtte med "de fekk som fortent" når dei skal fortelja om si eiga liding. Den generasjonen som var vaksne og tok del i hendingane under 2. verdskrigen, er no snart borte. Angelika Ridders foreldregenerasjon, dei som vart fødde på den tida Hitler kom til makta i 1933, deler på mange vis lagnaden til ein bi-figur i filmen. Det er ein tolv år gammal gut som blir mobilisert til Hitler-jugend i dei siste dagane av krigen, og som kjempar fryktlaust i Berlin-gatene. Han misser alt så nær som livet. - Han representerer mange tyskarar. Alle traumatiserte. Dette var det fyrste dei opplevde då dei var gamle nok til å vera medvitne om verda kring seg. Kva skjer med desse menneska om dei ikkje får snakka ut om opplevingane sine? Dette har vore eit stort tema i Tyskland. På 50-talet var samtidshistoria så "betent" at ho vart fjerna frå skulepensum. Historie for mine foreldre var noko som skjedde for svært lenge sidan, det var antikken si historie. Ein må hugsa at ein del leiande personar i samfunnet også hadde vore ein del av naziapparatet. Difor vart det eit krav under studentopprøret i 1968 at den nære historia måtte fram, og at foreldra måtte fortelja kva dei gjorde under krigen. For Angelika Ridder, som er fødd i 1959, vart det annleis. Ho hadde filmar og undervisning om Holocaust på timeplanen alt som 12-åring. Tabu-brot | Angelika Ridder har følgt nøye med på debatten kring "Der Untergang" i Tyskland. Store aviser som Frankfurter Allgemeine Zeitung, Die Zeit, Süddeutsche Zeitung - alle drøfta dei filmen frå mange sider alt før premieren og lenge etter. - Det eine poenget som har vorte repetert, er om det er å bryta eit tabu å visa Hitler som eit menneske. Det andre sentrale spørsmålet er offer-fokuset, som har vorte etterlyst av mange. Til dømes blir det berre opplyst på ettertekstane at seks millionar jødar vart drepne, medan jødane knapt blir nemnde i filmen. I staden stiller filmen spørsmål om korleis berlinbuarane kan overleva under dei "Nero-kommandoane" Hitler gjev. Filmen går i det heile ikkje inn på kva som leidde fram til hendingane i bunkeren, det er ingen referansar til 1933, eller tida før. Det positive med filmen, meiner Ridder, er at den har opna for ein slik enorm, open debatt, der motstridande syn har kome til orde i mange nyansar. "Alle" ville seia noko om "Der Untergang". Wim Wenders ("Himmelen over Berlin"), ein av Tysklands største filmregissørar, vende jamvel heim frå sitt mangeårige eksil i Los Angeles for å slakta filmen i Die Zeit. - Debatten har vore ein intellektuell måte å nærma seg filmen på. Men blant 80 millionar tyskarar, er det berre nokre få millionar som les alle dei store avisene. Det viktigaste er at ein ikkje berre "konsumerer filmen". At nokon kan sjå "Der Untergang" som eit underhaldningsprodukt du nyt saman med popkorn, er ufatteleg for meg. Mykje "Hollywood" | Sjølv meiner Angelika Ridder at det er for mykje "Hollywood" i filmen. Til dømes karakteriserer ho musikkbruken som tvilsam og patetisk. - Den tunge symfoniske musikken er jamvel til stades når Magda Goebbels drep barna sine - fordi ho ikkje orkar tanken på at dei skal veksa opp i ei verd utan nasjonalsosialisme - ein scene som ikkje treng lyd i det heile. Scenen er i også eit symbol på massemordet og viser kva totalitær ideologi fører til. Men det er ein verkemiddelbruk som like godt kunne ha vore laga for å framstilla den mordariske mora som heltinne. Men at Bruno Ganz sitt portrett av "mennesket Hitler" skulle verka lokkande på folk, er ein kritikk Ridder ikkje forstår. - Filmen sin Hitler er absolutt ikkje nokon å sjå opp til der han gammal og skjelvande lever i si eiga, illusoriske verd, og vekslar mellom koleriske utbrot, sjølvmedlidande sutring og klagemål om svik. Det er fleire enn Angelika Ridder som har vondt for å sjå dette som "berre ein film". Dei historiske detaljane har vorte nøye granska og kritiserte i Tyskland. Den sympatiske SS-doktoren, som gjer sitt beste for å berga sivile liv og hindra epidemien av sjølvmord blant offiserar, viste seg ved nærare ettersyn å ha arbeidd i konsentrasjonsleir med eksperiment på fangar. - Og kven kom på å teikna Albert Speer som ein så modig karakter? Filmskaparane har henta stoff til manus frå mange kjelder. Blant anna frå Speer sin sjølvbiografi. Den vart skriven etter måten tidleg, seier ho lakonisk. Meir variert | Den kanskje mest sentrale karakteren i "Der Untergang" er sekretæren Traudl Junge. Filmen er dels basert på hennar vitnemål. Fleire har reagert på bruken av fragment frå den dokumentariske intervjufilmen med Traudl Junge - "I dødvinkelen. Hitlers sekretær", som fungerer som ei slags autentisering av spelefilmen. Intervjuet vart laga like før ho døyde i 2002, så Junge hadde ikkje noko høve til å kommentera bruken av sitt eige vitnemål her. I intervjuet kjem det til eit skilsetjande punkt. Junge fortel korleis ho tilfeldigvis finn ut at ho er fødd same år som Sophie Scholl (frå den illegale motstandsgruppa Den kvite rosa). Det blir ein slags katalysator for hennar anger. - Junge tilgav aldri seg sjølv, og om du lyttar nøye, kan du i røysta hennar høyra tvilen til heile hennar generasjon. Denne tvilen er ikkje til stades i "Der Untergang". Her er sekretæren berre framstilt som naivt entusiastisk. Ridder fortel at det nyleg er laga to nye filmar om Sophie Scholl og Den kvite rosa i Tyskland. Men dei er knapt viste utanfor Tyskland. Før jol kunne vi sjå Margarethe von Trottas "Rosenstrasse" i Noreg, men ektemannen og kollega Volker Schlöndorffs "Der Neunte Tag", får vi sansynlegvis ikkje sjå på kino. Det er jamfør Ridder ein svært sterk film om ein prest som blir sett i eit vanskeleg dilemma medan han er internert i prestebrakka i Dachau. Og hovudrolla blir imponerande spela av Ulrich Matthes, som gjev eit isnande nifst portrett av Goebbels i "Der Untergang". - Biletet er altså nyansert i dei tyske filmane i år, når 60-årsminnet for slutten på 2. verdskrig blir markert. Likevel er det undergangsdramaet om Hitler som fengjer i utlandet. No har også "Der Untergang" vorte nominer til Oscar for beste utanlandske film, seier Angelika Ridder, som ikkje greier anna enn å vera svært delt i si oppfatning av filmen. Noreg flaggar ut mest | Noreg er nordisk meister i utflytting av arbeidsplassar. 20 prosent av norske industriverksemder har flytta arbeidsplassar ut av landet dei siste to åra. Noreg toppar den nordiske statistikken over utflytting av arbeidsplassar. 20 prosent av industriverksemdene og 15 prosent av selskapa i tenestesektoren har flytta arbeidsoppgåver ut av landet dei siste to åra, viser ei undersøking publisert av det danske Ugebrevet A4. Totalt har 14 prosent av verksemdene i Noreg flytta oppgåver ut av landet dei siste to åra. Hakk i hel fylgjer Danmark, med 13,9 prosent. I Sverige har 10,7 prosent av verksemdene eksportert arbeidsoppgåver. Finland hamnar på ti prosent. Statistikken tyder på at jobbane forsvinn ut av landet for godt. 41 prosent av verksemdene som har eksportert arbeidsplassar hadde færre tilsette hausten 2004 enn to år tidlegare. Blant selskapa som ikkje har flytta ut jobbar, svarte 20 prosent at dei hadde redusert staben dei siste to åra. Den same trenden viser seg over heile Norden. I gjennomsnitt svarte 38 prosent av jobbflyttarane at dei hadde færre tilsette enn for to år sidan, mot 19 prosent blant ikkje-flyttarane. Fleire tilsette | Utviklinga framover peikar i same retning, men ikkje like tydeleg. Blant verksemdene som eksporterer verksemder svarer 49 prosent at dei reknar med å ha fleire tilsette i Noreg om to år. 24 prosent reknar med å ha færre tilsette om to år, mot berre sju prosent blant selskapa som ikkje har flytta ut arbeidsplassar dei siste to åra. Men oppretting av arbeidsplassar i utlandet er ikkje heilt synonymt med nedlegging her heime. 43 prosent av dei danske verksemdene som har flytta oppgåver ut av landet dei siste to åra har i samme periode fått fleire tilsette i Danmark. Mest til Europa | Det er ikkje uventa dei store selskapa som driv mest med "outsourcing". Verksemder med over 100 tilsette er tre gonger meir tilbøyelege til å senda oppgåver ut av landet som verksemder med 10 - 19 tilsette. 53 prosent av den norske flyttestraumen går til Vest-Europa. 32 prosent av oppgåvene hamnar på austeuropeiske hender, 18 prosent i Asia. Det er berre danskane som for alvor har oppdaga den asiatiske vegen til lågtlønte arbeidskraft. Heile 39 prosent av den danske flyttinga av arbeidsplassar går til Asia viser denne undersøkinga. For bygg- og anleggsbransjen er Aust-Europa det dominerande flyttemålet, viser denne undersøkinga, som vart gjennomført i august 2004 blant 2643 verksemder i fire nordiske land. Rambøll Management har gjennomført granskinga for det danske LOs Ugebrevet A4. Sjukehus kan bli nedlagde | Sjukehusa i Larvik og Sandefjord står i fare på grunn av sparekrav frå Helse Sør. Totalt kan nær 1500 årsverk gå tapt i Vestfold og ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet. - Dei burde heller leggja ned Helse Sør og bruka pengane på sjukehuset her, her som personalet spring beina av seg, seier Andreas Leinslie (82), han er godt nøgd med den hjelpa han får på sjukehuset. No er han på veg inn for å ta blodprøver på sjukehuset i Larvik. Snart skal han inn for å operera den andre hofta. Men både sjukehuset i Larvik og sjukehuset i Sandefjord, som er delar av Sykehuset i Vestfold (SiV), kan bli nedlagde som følgje av krava til budsjettinnsparing i Helse Sør. Styret i Helse Sør har møte i dag, og budsjettet står på dagsorden. SiV har fått pålegg om å spara 106 millionar av dei totalt 260 millionane som Helse Sør skal spara inn på budsjettet for 2005. Hovuddelen av resten av innsparinga er tiltenkt Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Totalt kan nær 1500 årsverk bli borte ved SiV og Rikshospitalet-Radiumhospitalet dersom Helse Sør-styret sine planar blir gjennomført. Tilbodet trengst | - Meiningslaust, seier både pasientar og tilsette ved sjukehuset i Larvik om spareplanane. - Det går ikkje an å leggja ned dette sjukehuset. Pasientane er her og treng tilbodet, og etterkvart som folk blir eldre, trengst sjukehuset enda meir, seier Anna Lisa Hotvedt, tilsett ved sjukehuset, men akkurat no pasient. Utrekningane viser at innsparingskravet til SiV tilsvarar det å leggja ned dei to sjukehusa i Sandefjord og Larvik. I så fall blir 575 årsverk blir borte. Men pasientane blir ikkje borte. - Det einaste som er sikkert, er at vi har nok pasientar heile tida, seier sjukepleiar Berit Pedersen, tilsett ved sjukehuset i Larvik sia 1998. - Og kva med turistane, legg ho til. I dette området blir folketalet omtrent tredobla i sommarmånadene. Nedleggingsspøkelset | Saman med hjelpepleiar Elisabeth Andersson og verneombod Øyvind Jensen ristar Pedersen på hovudet over enda eit trugsmål om nedlegging. - Vi blir grundig leie av dette, nedleggingsspøkelset har vi hatt hengjande over oss i årevis, seier Jensen. Han registrerer at det slit på dei tilsette, og sjukefråværet aukar når framtida for arbeidsplassen blir usikker. - Ein lurer på om det er nødvendig å sjå seg om etter ein annan jobb, seier Andersson. - Tenk om vi hadde ei regjering som kunne setja ein strek over underskottet, og starta frammanfrå, seier sjukepleiaren. - Ikkje maskinar | - Det blir stilt krav om effektivisering? - Det kan vera greitt nok når ein opererer med maskinar. Men her er det menneske det er snakk om, seier Pedersen. Heller ikkje leiinga ved SiV har tru på at det let seg gjera å kutta så mykje som 106 millionar utan at konsekvensane blir alvorlege. Administrasjonen har gjort greie for ymse tiltak som tilsaman skal føra til innsparingar på 37 millionar i 2005. Eitt av tiltaka er å auka inntektene frå parkeringsplassane ved sjukehusa med 1,9 millionar. Nye rekningar | Av utgreiinga frå SiV-administrasjonen går det fram at dersom ein reduserer kapasiteten med 575 årsverk, vil det ikkje vera mogeleg å ta hand om alle dei pasientane som etter lova har krav på nødvendig helsehjelp. Men SiV vil likevel vera ansvarleg for at dei får den behandlinga dei treng, anten ved sjukehus i Noreg eller i utlandet. Dersom dei får behandling utanfor helseregionen, kjem rekninga tilbake til SiV via oppgjersordninga for gjestepasientar. Andre pasientar som gjer bruk av fritt sjukehusval, kan velja mellom behandling i eller utanfor Helse Sør, eventuelt på private sjukehus. Også desse pasientane kan føra til dyra gjestepasientrekningar som SiV må betala. Som eit neste punkt i konsekvensanalysen peiker administrasjonen på at dei som ikkje får den behandlinga dei skulle hatt, og som ikkje gjer bruk av fritt sjukehusval, kan bli ståande så lenge på venteliste at dei kan bli meir kostnadskrevjande øyeblikkeleg-hjelp-pasientar. Prioriteringar | Marianne Skovly, hovudtillitsvald for sjukepleiarane ved SiV, meiner eit kutt på 106 millionar i år ikkje let seg gjennomføra. - Skal ein spara slike summar, må det heilt andre grep til. Og nokon må seia kva vi skal prioritera ned, seier ho. Ho viser til at helseministeren gir klare meldingar om kva som skal prioriterst opp. - Men det er ingen som seier noko om kva vi skal prioritera ned. Skal vi til dømes slutta heilt med forsking og utvikling, og berre gjera det som er heilt nødvendig etter lova? Kva slag helsevesen får vi da, spør den hovudtillitsvalde. Administrerande direktør ved SiV, Bjørn Grønli, karakteriserer situasjonen som alvorleg, og minner om at det også vart gjennomført store innsparingar på over 80 millionar i 2004. - Helse Sør har varsla at dei vil ha ein dialog om korleis innsparinga skal gjennomførast. Vi må avventa både styremøtet i Helse Sør og styremøtet i SiV måndag 7. oktober før vi kan få avklart korleis vi skal komma oss ut av dette, seier Grønli til Klassekampen. berit pedersen, sjukepleiar | Korleis kan vi forstå? - Korleis kan ein snakka om det ufattelege, utan at sjølve språket endrar seg, undrar kunstnaren Victor Lind. Han har sjølv arbeidd med liknande problemstillingar som "Der Untergang", men frå heilt andre vinklar. - Korleis skildra det uhyrlege? Det er dét det handlar om, seier kunstnaren Victor Lind. Når Klassekampen spør om Lind sin reaksjon på "Der Untergang", filmen om Hitlers siste dagar i bunkeren, svarar han med å visa oss nokre av sine eigne arbeid. Videoinstallasjonen "Det sublime" (1998) er ein "loop" av Hitler som helsar på ein ung gut i Hitler-Jugend. Guten er ein i ei rekkje, kamera står bak rekkja og vi ser berre bakhovudet og skuldera hans, medan andletet til Hitler vender tydeleg mot oss. Føraren smiler, klappar guten på kinnet og tar han fast, men venleg i øyret. På lydsporet høyrer vi fragment av ein forvrengt "alpemelodi". Scenen er kjend. Den er fanga både av film og foto, og regissør Oliver Hirschbiegel parafraserer den i "Der Untergang". - Det er flott, seier Lind sarkastisk. - Det er liksom høgdepunktet i europeisk kultur. Den vesle skal straks sendast ut for å kjempa for Det tredje riket. Jødeaksjonen | Victor Lind har vore ein klårt artikulert samtidspolitisk kunstnar gjennom nærare 40 år. Han var ein av initiativtakarane til den anarkistiske kunstgruppa Gras på 1970-talet. Dei siste 15 åra har han arbeidd særleg med det ein kan kalla eit historisk avdekkings- og rekonstruksjonsprosjekt. Han har grave seg ned i omstenda kring "jødeaksjonen" i Oslo 26. november 1942, og den manglande rettslege forfølginga av politiinspektør Knut Rød, som stod ansvarleg for den praktiske gjennomføringa. 532 jødar - menn, kvinner, barn - vart henta i sine heimar kl. 04.30 om morgonen og køyrde i 100 drosjar, tinga av statspolitiet, til Vippetangen. Derifrå frakta Donau dei til Tyskland, vidare bar vegen til Auschwitz. 11 kom tilbake etter krigen. Berre tilfellet hindra at den då to år gamle Victor og mora, den jødiske Lilya Slotnikoff, vart med transporten. I 1998, på same dato og tidspunkt, filma Lind ein rekonstruksjon av denne hendinga med 100 drosjar køyrande i konvoi gjennom eit vintermørkt Oslo. Filmen har seinare gått inn i installasjonen "Who is afraid? Contemporary Memory". Nytt språk | Lind trur absolutt det kan ha noko for seg å gå inn på nazitoppane som menneske og granska kven dei var, slik "Der Untergang" freistar. Det er det same han har gjort i dei mange arbeida om politiinspektør Knut Rød. Men han er skeptisk til kva rom for refleksjon ein lineær, kronologisk handlingsfilm gjev oss som sjåarar. Han minner om at det heller ikkje er slik tankane våre fungerer, med mindre nokon strukturerer dei for oss. - Dette er eigentleg ikkje ein estetisk kritikk av den filmatiske realismen i "Der Untergang", som er dyktig utført, særleg med hjelp av dei fantastiske skodespelarane, men når innhaldet blir hemma av midla som blir brukte, då blir forma viktig. - Korleis kan ein snakka om det ufattelege, utan at sjølve språket endrar seg, spør Lind. I videoinstallasjonen "Alt for Norge" (2002) viser Lind bilete av Knut Rød på ein skjerm medan han på lydsporet nøkternt oppsummerer krigshandlingane til Rød som ein slags CV lagt fram i "eg-form". Mellom anna "tilstår" Rød via røysta til Lind korleis han gjennom jødearrestasjonane var ansvarleg for drapet på sin nabo og advokatkollega Håkon Laksov. På ein annan skjerm fortel to kvinnelege vitne vekselvis og i brokkar om hendingane: Laksovs enke, Amalie Laksov, og motstandskvinna Amalie Christie, som freista å åtvara jødar før aksjonen. Amalie Laksov var mellom dei som vart åtvara i tide. Ho greidde å flykta med sonen Dan, som var like gammal som Victor Lind. Kontekst | - Udyra er ofte familiemenn og kvinner som alle sit ved skriveborda sine og berre skriv einskildbokstavar i den store samanhengen. Kritikken mot menneskeleggjering av Hitler synest Lind difor er tullete. - Ein må ned til det faktum at dette var menneske, elles ender vi opp med abstrakt prat av typen "vondskapens akse". Eigentleg skulle eg ønska dei hadde gjort menneska i bunkeren meir menneskelege, men om det blir berre individualisering og psykologisering, blir det skeivt. Eg hugsar frå min ungdom, korleis mitt politiske bilete fall i grus då rettssaka mot Adolf Eichmann avslørte at han ikkje hadde hatt ein traumatisk barndom eller noka liknande, negativt formande oppleving i livet, men var ein balansert og lukkeleg familiemann. Lind hevdar ein må tilbake til Det gamle testamentet sine skildringar av Sodoma og Gomorra for å finna noko som liknar det som er skildra i "Der Untergang". - Ein må jo lura på kven som ønska eit slikt regime. Det var ikkje galningar som stod bak Det tredje riket, nokon såg seg tent med det. Slike som Krupp, Ford og Hydro. Dette er fråverande i filmen. Og det er slike ting som får meg til å tenkja på kor likeglade vi er med kven som kjøper seg regjeringar på same vis i dag, slik som Halliburton. Sjølv har Lind freista å nytta sine eigne verk til å dra liner i historia, som kvifor politiinspektør Rød - denne døden sin byråkrat som finst i alle land - ikkje har vorte straffa i Noreg, men vart pensjonert frå politiet med heider og takk i 1965. Lind er oppteken av at det er lett å bli blind for overgrepa i si samtid og korleis forteikna på politikken skiftar med historia sin gang - ting som blir rekna for legal politikk og jamvel nytta som propaganda i dag, kan enda som prov på kriminalitet i morgon. Han har difor følgt opp USA si handsaming av fangane på Guantanamo, og rekonstruert modellar av fangebura dei nyttar der. Han har også planar om å laga eit verk til opninga av Holocaustsenteret neste år, som dreg parallellar mellom jødeaksjonen i 1942 og adventsaksjonen mot ulovlege innvandrarar i Noreg i 2002, då politiet arresterte og sendte ut av landet folk som oppheldt seg her ulovleg. Det skjedde 26. november. På dagen 60 år etter jødeaksjonen. viktor lind, kunstnar | viktor lind, kunstnar | Universiteta - Clemet 2 - 0 | Det er fleirtal på Stortinget for framleis å la universiteta velje sin rektor. For andre gong går Clemet på eit nederlag i arbeidet med ny universitetslov. Regjeringas forslag til ny lov for universitets- og høgskulesektoren får ikkje fleirtal i Stortinget. Akkurat som utdanningsminister Kristin Clemet leid nederlag på spørsmålet om eigarform sist vår, vil ho no lide nederlag på mellom anna det viktige prinsippspørsmålet med omsyn til vald eller tilsett rektor. Der regjeringa ynskte at departementet skulle oppnemne styreleiar ved universiteta og at rektor skulle vere tilsett, meiner fleirtalet i utdanningskomiteen at institusjonane sjølve må velje om dei vil halde fram med vald rektor. Og det må vere eit kvalifisert fleirtal på 2 / 3 i styret for at ein skal kunne innføre ei anna ordning enn dagens. - Det er eit kjempeviktig spørsmål, det handlar om å ta vare på den gamle universitetsmodellen, seier leiar i Stortingets Kyrkje-, utdannings- og forskingskomite, Rolf Reikvam (SV). Betinga siger | Jusprofessor Henning Jakhelln har engasjert seg sterkt i aksjonane mot regjeringas lovframlegg. Han var ein av initiativtakarane til fakkeltoget som den 26. januar marsjerte frå universitetets aula til Stortinget. Jakhelln meiner spørsmålet om vald eller tilsett rektor er det "viktigaste kulturpolitiske spørsmålet i dag", og er difor glad for det som ser ut til å bli komiteens konklusjon: - Dette er klårt betre enn det som vart foreslått i proposisjonen, men det er berre ein betinga siger. Stortingsfleirtalet legg opp til at det skal vere valfritt for styra ved kvar einskild institusjon om dei vil avvikle ordninga med vald rektor. Og dette er ein valfridom Jakhelln godt kunne klart seg utan: - Det høyrest besnærande ut med valfridom, men om eit styre vel å avvikle ordninga vil det vere svært vanskeleg å gå tilbake på det seinare. - Men eit slikt vedtak vil krevje 2 / 3 fleirtal? - Ja, det forbetrar det heile, men spørsmålet er om det er godt nok. Styra er samansette med betydeleg andel ekstern representasjon, og eg er ikkje heilt trygg, seier Jakhelln. Frp er med | Arbeidarpartiet og SV har sikra seg fleirtal mot regjeringas opplegg i lag med Framstegspartiet. Etter det Klassekampen kjenner til hadde Carl I. Hagen møte med Jakhelln den fyrste dagen han var attende frå Spania, for å få informasjon om motstanden mot dei pågåande universitetsreformene. Arne Sortevik, som sit i Utdanningskomiteen for Frp, nektar ikkje for at Frp er påverka av det sterke engasjementet som er synt frå universitetssektoren i denne saka: - Ein skal aldri unnseie seg at ein lyttar til engasjement, og engasjementet har vore sterkt og tydeleg i denne saka, seier Sortevik. Men Sortevik meiner det ville vore eit brot med partiets program om ein stemte for regjeringas framlegg i denne saka og påla dei akademiske institusjonane ein tilsett rektor: - Vårt standpunkt er at dette skal institusjonane sjølve få avgjere. I programmet vårt står det at institusjonane skal vere sjølvstyrte einingar, og difor har vi landa på at vi ikkje kan støtte regjeringa i denne saka. Og Sortevik synest ikkje det er merkeleg at partiet hans kan danne felles front med Ap og SV - mot Høgre - i denne saka: - Premissane for konklusjonane våre er ganske ulike. Og det er ikkje slik at SV får støtte frå oss. Vi står trygt på vår eigen konklusjon, seier Sortevik som synest det er underleg at ikkje Høgre har hamna på same standpunktet: - Når ein les Høgres program og kva som står der når det gjeld styring av institusjonane innan høgare utdanning, ligg det langt unna regjeringas konklusjon, seier Sortevik, som truleg siktar til følgjande formulering frå Høgre-programmet: "Høyre vil sikre universitet og høyskoler som uavhengige institusjoner." - Gode merknader | SVs Rolf Reikvam er oppteken av at det ikkje berre er i spørsmålet om vald eller tilsett rektor regjeringa vil lide nederlag i Stortinget. Reikvam er spesielt glad for ei rad merknader fleirtalet har blitt samde om, som slår fast at universiteta skal vere autonome: - Vi skriv ganske mykje om universitetas rolle og plassering, både med omsyn til autonomi og forskingsansvar og forskaranes tidsbruk. Dette er ikkje skrive som lovtekst, men i merknadsform, men det er likefullt prinsipielt av stor viktigheit, seier Reikvam. Komiteen skulle etter planen ha kome med si innstilling i dag, men innstillinga er noko forseinka og vil truleg bli lagt fram på torsdag denne veka. Difor er ingen av desse tinga formelt vedtekne: - Eg skal ikkje forskotere noko, men det ser ut til at vi får fleirtal for desse merknadene, seier Reikvam. Alt i alt er Reikvam meir enn tilfreds med dei forandringane Stortingskomiteen gjer med framlegget frå regjeringa: - Eg ser på det som ein siger for det vi har stått for, men det er òg ein siger for universiteta. Det er òg ein liten siger over regjeringas marknadsliberalistiske line. Vi tek vare på dei gamle universitetsideala, lovar Reikvam. Reikvam kan vidare fortelje at komiteen vil styrke vernet om gratisprinsippet for studiar, noko som har vore eit viktig spørsmål for dei studentpolitiske organisasjonane. I regjeringas framlegg heiter det at utdanning som hovudregel skal vere gratis. Reikvam trur fleirtalet vil gå med på å fjerne det modererande "som hovduregel". Komiteen vil òg be regjeringa kome attende med saka til Stortinget, før dei utarbeider forskrifter om gratisprinsippet. Venstre med | Reikvam får ikkje berre støtte frå Ap og Frp i spørsmålet om vald eller tilsett rektor. Òg dei to regjeringspartia, Venstre og Kristeleg Folkeparti, signaliserer at dei vil stemme mot si eiga regjering: - Vi har heile tida primært ynskt ein annan modell og eg er glad for at institusjonane no får valfridom, seier Venstres Trine Skei Grande til Klassekampen. - Men er det ikkje underleg å stemme mot si eiga regjering? - Eg ser ikkje problemet med at vi skal stemme for noko som er i tråd med Venstres program, seier Grande, som håper at alle partia i komiteen skal samle seg på dette punktet. - Trur du det er realistisk? - Mitt mål er at vi skal få til det. Fellesskolen | Dagens leder | * Norsk skole har i ei årrekkje vore prega av uro, som har vorte forsterka av middelmåtige karakterar på Pisa-undersøkingane. Dette har utløyst nærmast panikkprega og endelause reformer. Samtidig har vi fått ein bråkete skoledebatt om alt frå meir testing, via tiltak mot fråfall, til krav om nivådifferensiering. Det gode forsettet om at alle elevane skal få tilpassa opplæring har jamvel utløyst krav om at dei flinkaste elevane må få spesialundervising og auka ressursar. * Det blir sagt at Norge heiar fram vinnarane i barneidrett og -kultur, mens skolen ikkje legg til rette for dei gode prestasjonane og flinke ungane. Desse tankane spreier seg no langt inn på venstresida. Aps skolepolitikar Marianne Aasen tok sjølvkritikk i Aftenposten nyleg, og sa at skolen har vore for dårleg til å følgje opp dei flinkaste elevane. Dette er ei avsporing av skoledebatten, av to grunnar: For det første er jo skolen allereie prega av testing, måling og karaktersetting, ein konkurranse dei beste vinn. Flinke elevar blir lettare sett av læraren, og dei aller flinkaste får til og med bildet sitt i lokalavisa etter eksamen frå vidaregåande. For det andre er det nok eit problem at flinke elevar ikkje får tilpassa opplæring, men dette er langt frå den største utfordringa i skolen. * Det viktigaste skoleproblemet er at norske elevar generelt ikkje lærer nok. Dessutan viser det seg at skolen reproduserer dei sosiale forskjellane i samfunnet - stikk i strid med kongstanken i den sosialdemokratiske skolepolitikken. På toppen av alt droppar ein urovekkande stor del av årskulla ut av den vidaregåande skolen. Dei viktigaste svara på utfordringa er nærliggjande, og vi finn desse løysingane i den finske "vinnarskolen": Vi må få gode lærarar, blant anna ved å heve status og lønn. Lærarane må få tid til elevane, gjerne i mindre grupper. Og heller enn å avvikle klassen, og gjeninnføre tidlegare tiders nivådifferensiering, må vi bygge ein skole med faste og oversiktlege strukturar, der direktørdottera går saman med hjelpepleiarsonen. Erfaringane frå Finland viser at prestasjonane blir betre, og at både elevar og samfunn vinn på ein slik fellesskole. Krigens offer | Dagens leder | * Forsvarsminister Grete Faremo la i går fram rapporten som viser kor mange nordmenn som har vorte skadde sidan Norge gjekk inn i Afghanistan i 2001. Totalt har Forsvaret registrert 948 skader på sitt personell frå 2001 til 2010. 26 militære vart alvorleg skadde, og fleire har vorte invalide for livet. Samla har 6938 nordmenn tenestegjort i Afghanistan, og av desse har ni soldatar omkomme. "Jeg beklager at liv har gått tapt", sa forsvarsministeren da ho la fram den dystre statistikken. Samtidig tok ho sjølvkritikk over manglande oversikt. For det var nemleg ein artikkel i VG tidlegare i år som avslørte at Forsvaret ikkje hadde nokon samla oversikt over dei skadde soldatane. * Det er positivt at Forsvaret legg fram nokre av tala bak krigen. Statistikken viser at norske soldatar har betalt ein høg pris for krigsinnsatsen. Men Forsvaret vil ikkje gi oss noko oversyn over kor mange liv dei norske soldatane har tatt, enten det er sivile eller opprørarar. Det finst ingen nøyaktig oversikt over kor mange som har mista livet på grunn av krigen, men tal frå FN viser at 2777 sivile afghanarar vart drepne i løpet av fjoråret. FN meiner opprørarane er direkte ansvarlege for det store fleirtalet av desse tapte liva, men viser også at mange har vorte drepne av Nato-styrkane. Norge og Nato skulle beskytte sivile i Afghanistan, ta knekken på Taliban og skape fred. I staden har vondt vorte verre, og tapstala aukar. Som vanleg i krig er det dei sivile - barn, kvinner og menn - som betaler den høgaste prisen. * Gjennom ti år med krig har det vore fortalt to vidt forskjellige historier om Afghanistan. Norske militære og politiske leiarar har snakka om framgang i krigen mot opprørarane, om betring i liva til folk flest og om styrking av sivile institusjonar. Men historia frå vanlege afghanarar, blant anna formidla av journalisten Anders Sømme Hammer, er heilt annleis. Dei fortel om stadig meir frykt, liding og død, og ei styrkt tru på at færre liv ville gått tapt utan utanlandske soldatar. Etter ti år i Afghanistan må norske politikarar snart innsjå at krigens offer er alt for mange og alt for store. Systemsvikt? Dagens leder | * Det er klare teikn til systemsvikt i EU-prosjektet, seier utanriksminister Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv, og viser spesielt til problem med demokrati og økonomistyring. Medan andre EU-entusiastar i Arbeidarpartiet ser handteringa av den greske krisa som stadfesting av at EU er eit solidaritetsprosjekt, som finanskomiteens leiar Torgeir Micaelsen sa til Klassekampen laurdag, har Støre ein meir kritisk og reflekterande innfallsvinkel. Kolsviartrua hans på den europeiske integrasjonen er urokka, men Støre innser klarare enn mange i ja til EU-leiren sprengkrafta i dei underliggjande konfliktane mellom nasjonale og føderale nivå i EU. * Støre meiner det er for enkelt å skulde på uansvarlege politikarar i Hellas, Spania og Portugal når den økonomiske krisa råkar på dramatisk vis. EUs knallharde økonomiske press mot Hellas illustrerer noko den tyske forfattaren Hans Magnus Enzensberger peikar på i essayet "Det myke monsteret Brussel eller umyndiggjøringen av Europa". Det er ein mektig hersketeknikk å banke fast at det ikkje finst noe alternativ, slik vi stadig høyrer, uansett elende for folket. Omgrepet "ingen alternativ" krenkar ifølgje Enzensberger den menneskelege fornuft, fordi det ikkje er noko argument, men ei kapitulasjonserklæring frå dei med makta. * Det er påfallande samanfall mellom den satiriske og spissformulerte Enzensberger og den urbant analytiske og stundom noko svevande Støre i framstillinga av EUs problematiske utvikling. Stikkord er veksesmerter, byråkratisering og grunnleggjande demokratiske veikskapar. Nei til EUs avis Standpunkt skriv om eit stort forskingsprosjekt med 120 forskarar frå 14 land, i regi av norske Arena, som konkluderer med at integresjonen i EU er elitedriven og utan brei folkeleg oppslutning. Lisboa-traktaten demonstrerer ifølgje forskarane den "bevisst og åpenbart elitistiske og byråkratiske" karakteren ved europeisk politikk. Dette er meir enn ein systemsvikt. Det er systemet. Helikopter stansa av rein | Mineralsøk: Reindrifta sette foten ned for helikoptersøk etter mineral i Kvalsund. Kartlegginga må utsetjast til hausten. Utsetjing: På grunn av reindrifta må helikopterleiting etter mineral utsetjast til september. Gull, kopar, jernmalm og meir til av verdfulle mineral finst i Nord-Noreg. Kanskje kan mineralressursane vera verd 1500 milliardar kroner, eller om lag halvparten av oljefondet. Norges geologiske undersøkingar (NGU) har fått 100 millionar kroner over fire år på statsbudsjettet for å kartleggja mineralressursar i nord. I år skulle fire område i Nordland, Troms og Finnmark kartleggjast. Men dei planlagde helikoptermålingane i Kvalsund i Finnmark vart stansa før dei hadde starta, og kan tidlegast gjennomførast til hausten. Nei frå reindrifta | Jan Steinar Rønning, lagleiar og prosjektleiar for helikoptermålingane i NGU, opplyser at dei fekk eit klart nei frå reindrifta til slike målingar i juni-juli. - Det kom vel ikkje som noka overrasking for NGU at det er rein i dette området? - Vi hadde håpa at det fanst eit reinfritt område, og at vi kunne gjera tiltak dersom vi møtte rein. Det vart avvist frå reindriftsnæringa, og da var det ikkje aktuelt for oss å gå vidare no. Planen er no at vi skal gjera desse målingane i september etter at reinen er flytta frå dette området, seier Rønning. Uvisst om gullfunn | Målingane blir utførte ved at helikopteret flyg 60 meter over bakken, under heng ein sonde med elektronisk utstyr 30 meter over bakken. Magnetisme, radioaktivitet og elektrisk leiingsevne i fjellet blir registrert. - Jernmalm er svært magnetisk og koparmalmen har svært god elektrisk leiingsevne. Dei magnetiske målingane er dessutan viktige for å kartleggja berggrunnsgeologien, forklarer prosjektleiaren. Men kva som måtte finnast av gull, kan helikoptermålingane ikkje gje svar på. - Gull finst ikkje i så store mengder at det gir direkte utslag. Ein må kartleggja geologien, og vita kva for bergartar som kan innehalde gull. Meir eksakte funn krev boring, og det ligg utafor NGU sitt mandat, seier Rønning. Rønning håpar på godt vêr når reinflyttinga er unnagjort, slik at målingane i Finnmark kan gjerast før snøen skaper nye hindringar. Dei helikoptermålingane som står att, er rekna å ta om lag tre veker, om ikkje regn og skodde gjer arbeidet umogeleg. I løpet av sommaren, medan reinen beitar ved kysten, blir det gjort målingar med fly inne på vidda. Til no har Noreg berre kartlagt 14 prosent av område som kan vera aktuelle for mineralutvinning, medan Finland har kartlagt 100 prosent av sitt areal og Sverige 90 prosent. Reindriftsskepsis | Nils Henrik Sara, dagleg leiar i Norske Reindriftssamers Landsforbund, er skeptisk til følgjene av mineralleitinga. - Reindrift og gruvedrift er næringar som ikkje går godt i hop. Begge næringane er arealkrevjande. For kvar bit beiteland vi mistar må vi redusera vårt virke. Vi har vår rett til å eksistera og vår plikt til å ta vare på reindrifta for kommande generasjonar, seier Sara til Klassekampen. Han minner om at mineralutvinning skal ha elkraft. Vindmølleparkar og kraftliner skal vedlikehaldast, og det trengst vegar. Folk skal bu, nordmenn får meir pengar, og skal ha nye hytteområde. - Alt rammar vilkåra for reindrifta, og vi får beskjed om å tilpasse reintalet til reduserte beiteområde. Vi må heile tida vika for andre som har bruk for vårt område, seier NRL-leiaren. - Burde NGU sine undersøkingar stoppast? - Dei kan kartleggja, og ein kan håpa at det kjem ny teknologi som gjer at ein ta ut verdiane utan å gjera skade for reindrifta. Der ein kan bruka tunneldrift, er det konfliktdempande. Men dersom store kostnader med tunneldrift blir eit argument for dagbrot, kan det vera vanskeleg å stansa det som alt er i gang. Det som skjer under torva speler inga rolle for oss, men bortsett frå den koparutvinninga Nussir planlegg i Kvalsund, gjeld alle kjende planar om gruvedrift i Finnmark no dagbrot, legg han til. Mange har store forventingar til den gullgruvedrifta som det svenske selskapet Arctic Gold AB planlegg å starta i Bidjovagge i 2013, men Sara er skeptisk. - Verdiane ligg der, kvifor hastar det med å ta opp alt? Kan det ikkje liggja til ein har teknologi til å ta det opp på skånsamt vis, spør NRL-leiaren. Lit ikkje på politikarane | Sara har dårleg erfaring med politikarane. - Eg har ikkje møtt nokon politikar som tar oss på alvor. I det offentlege rommet seier dei andre ting enn dei seier i møte med oss. Ingen av partia har skjønt kva dette eigentleg handlar om, seier NRL-leiaren. Skjær i sjøen | Dagens leder | Heller ikkje i år kom Gaza-flåten fram til Gaza-kysten. I fjor endte ferda i eit blodig mareritt i rom sjø. I år sørga byråkrati og politisk sabotasje i Hellas for at flåten ikkje kom ut av havnebassenget. Ei frustrert norsk gruppe kjem heim etter nesten to veker i Aten utan å ha komme av flekken. I dag vil dei oppsummere bomturen som ein politisk siger trass alt, på grunn av forsterka kritikk av Israels blokade og ny merksemd om Palestina-konflikten og kvardagslivet i Gaza. Målt mot ambisjonane som norske og andre aktivistar hadde under førebuingane, kan dette kallast ei fattig trøyst. Synspunktet er likevel ikkje urimeleg, fordi hovudformålet med "Ship to Gaza" er og blir politisk. Også om flåten hadde komme fram til Gaza med heile lasta intakt, ville det vore symbolsk i høve til det som trengst, og i høve til det som faktisk slepp gjennom grenseovergangane. Blokaden er mindre effektiv enn den var, sjølv om Israel av militære grunnar stengjer for byggjevarar som sement og stål. Sementen som var kjøpt til Gaza-flåtens lasteskip, kom ikkje til nytte på byggjeplassar. Men sementpartiet symboliserer den politiske fallitten som Israel og no også Hellas er skuld i ved å hindre attreising av den krigsherja Gaza-stripa. Den sosialdemokratiske regjeringa i Hellas har, i tillegg til alle sine andre problem, skandalisert seg som handtlangar for Israel. Det er positivt at regjeringa skjerpar kritikken av Israels blokade, men Utanriksdepartementet rota seg ut på vidåtta ved å opne for at blokaden kan vera folkerettsleg legal fordi den humanitære situasjonen på Gaza er noko forbetra. Fråsegna om dette frå UD sist veke kunne verke som eit arbeidsuhell, men utanriksminister Jonas Gahr Støre stadfesta innhaldet overfor NTB og Klassekampen. Ei rekkje organisasjonar og ekspertar har peika på at den kollektive straffeforma utgjer det viktigaste folkerettsbrotet i Gaza; ikkje graden av humanitære problem. Sjølv om Støre understrekar at hovudproblemet er politisk, fungerer folkerettsleg tåkeleggjing som røykteppe over okkupasjon og blokade. Planlegg propagandasak | Kampanje: Anders Behring Breivik ønskjer å bruke rettssaka mot seg som eit propagandaframstøt mot "kulturmarxistiske landssvikarar". Det skriv han i sitt 1500-sider lange terrormanifest. I uniform: Dette biletet syner Anders Behring Breivik i tempelriddaruniform. Biletet er henta frå ein video på nettstaden YouTube. "Hugs, rettssaka er (frå vår ståstad) ikkje mot deg, men heller ei rettssak mot regimet", skriv Anders Behring Breivik, mannen som er sikta for å ha sprengt regjeringskvartalet og avretta 86 ungdommar på Utøya, i sitt manifest. Han publiserte manifestet på internett kort tid før han detonerte bomba ved regjeringskvartalet. Delar av skriveriane er kopiert frå den amerikanske Una-bomberen sitt manifest frå 1995. Vil krevje makta | I sine retningslinjer for andre "tempelriddarar" skildrar Breivik korleis terroraksjonar best skal utførast og korleis rettssaka etterpå skal snus til å verte eit PR-show for Breiviks høgreekstreme program. Breivik ventar å verte funne skuldig i drapa. Han skal likevel ha erklært seg uskuldig i brotsverk, av di drapa i hans meining er moglege å rettferdiggjere i kampen mot Islam og vestlege medløparar. Han skal fortelje retten at drapet på dei til saman 92 verjelause menneska var "sjølvforsvar, gjennom eit forkjøpsangrep". I rettssaka skal Breivik krevje at Stortinget gjev opp kontrollen av landet til eit rådsorgan av "dei 20 mest dedikerte og pålitelege konservative / patriotiske leiarar i landet". Han skal krevje tid til å etablere unntakstilstand og ein lojal hær av om lag 2000 soldatar. Breivik syner stor sjølvinnsikt i manifestet: "Når du er ferdig med å presentere krava dine, vil dommarane og publikum etter alt å døme le rumpa av seg og nedlate deg for å vere latterleg". Alt dette skal Breivik ta med største ro, for å la den langsiktige bodskapen sive inn. « Ved å presentere dei følgjande skuldingane og krava i største alvor, førebur vi alle som lyttar for konfliktane og scenaria som kjem. Dei vil le i dag, men i bakhovudet vil dei ha ein smule frykt, respekt og beundring for vår sak og den alternative autoriteten vi utgjer ». - Treng samd advokat | Alle Breiviks rørsler stadfestar at han følgjer retningslinjene i sitt eige manifest til punkt og prikke. Sjølve terroraksjonen var òg heilt i tråd med Breviks program (sjå undersak). Han overgav seg utan motstand til politiet, for å få ei rettssak. Han har erklært å stå bak terroraksjonen. Han bad om eit ope fengslingsmøte, for å få kringkasta sitt program. Han bad om ein spesifikk advokat, Geir Lippestad, til å forsvare seg. I manifestet ber Breivik innstendig sine meiningsfeller om å aktivt leite etter ein "nasjonalistisk orientert" advokat. Advokaten treng ikkje skrive under på Breiviks metodar (massedrap), men må vere "villig til å hjelpe deg ideologisk" ved å mellom anna gje terroristen ein tempelridder-uniform han kan ha på seg under rettssaka og byggje ein sak mot "regimet". Lippestad er tidlegare kjent for å ha forsvart Ole Nicolai Kvisler, som i 2001 vart dømt for det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Klassekampen har ikkje lukkast i å få ein kommentar frå Lippestad om kva han tykkjer om å verte karakterisert slik av Breivik, eller om han vil gå med på Breiviks krav. Til NRK seier Lippestad at han ikkje veit kvifor Breivk ba om nettopp han. Krev å lese opp manifest | Eit av Breiviks krav til ein skikka advokat, er å la Breivik lese opp sine innleiande og avsluttande fråsegner til retten. I fråsegna samanliknar han seg med Sitting Bull og andre indianarhøvdingar som kjempa mot utalandske imperialistar. Breivik trur alle muslimar vil innføre sharia, og at det er kristnes plikt å kjempe mot. Slik han ser det har Europa vore i borgarkrig sidan 1999, då vestlege Nato-styrkar kjempa mot kristne serbarar for å verje muslimske kosovoalbanarar. Han ser for seg ein tre-fasa krig kor muslimane gradvis vil forplante seg til å stå for halvparten av Europas befolkning innan 2083. Fleire høgreekstreme har spurt seg om kvifor han gjekk til åtak på "nordmenn" og ikkje direkte på muslimane. Brevik svarar på dette i manifestet: Slik han ser det er muslimane "ville dyr", som ikkje kan skilje mellom rett og gale. Heller bør kristne gå til åtak på "multikulturalistar" og andre vestlege som tillet muslimsk innvandring, skriv Breivik. Undertrykt? Dagens leder | Ein del av drapsmannens rettferdiggjering av massakren og terrorbombinga har vore at synspunkta hans ikkje har fått komme fram på normalt vis. Ut frå politiforklaringar og det såkalla "manifestet" hans får ein nærast inntrykk av at han gjekk berserk mot barn, unge og tilfeldige sivile fordi han ikkje fekk inn krigsretorikken sin som innlegg i avisene. Dette går inn i ein mytologi om at kritikarar av innvandring, islam og multikulturalisme ikkje kjem til orde, slik at ekstreme ytringsformer har vorte framprovoserte. Medan Siv Jensen og andre på sentralt nivå i Framstegspartiet nyttar den politiske unntakstilstanden til å setja opp sin mest foruretta mine når partiets medansvar for eit forpesta klima blir trekt fram, er Anfindsen prisverdig audmjuk etter terrorhandlingane. Det same gjeld Frps ordførar i Askøy, Knut Hanselmann, som seier til Bergens Tidende at partiet bør dempe språkbruken og slutte å snakke om at innvandring øydelegg norsk kultur. Uansett kven Berg siktar til med denne halvkveda visa, gjev dette næring til den same mytologien. Berg sjølv og sentrale Frp-folk er blant dei som har hatt raud løpar til nyheits- og aktualitetssendingar med den eine dystopien verre enn den andre om det fleirkulturelle samfunnet. Medieforskar og skribent Elisabeth Eide seier til det antifascistiske tidsskriftet Searchlight at somme element har funne ut at det gjev makt å opptre med ein offerretorikk, som ho meiner forgiftar den politiske debatten. Ho avviser at forskrudde sinn kan utvikle seg fordi det ikkje har vore debatt og argument. Tvert om har det grodd fram eit klima som har gjeve massemordaren ei kjensle av å ha mange med seg, som ho seier. Farleg språk | Dagens leder | Den svenske forfattaren Ola Larsmo, som er leiar av svenske PEN og som fekk Bjørnsonprisen i 2008, skriv i Dagens Nyheter om korleis språket kan bane vegen for massemord. Det er neppe råd å finne ei enkel forklaring på vanvitet sist fredag, heller ikkje i språket. Men det blir no frå mange hald retta søkjelys mot langtidsverknadene ei aggressiv og hatefull språkføring - såkalla "hatespeech" - kan ha for å flytte grenser på nesten usynleg vis. Larsmo minner om hetsen mot innvandrarane i Sverige på 1990-talet, som forandra samfunnet langt meir dramatisk enn dei som stod midt oppe i det då kunne forstå. Tidlegare Oslo-biskop Gunnar Stålsett har eit tilsvarande bodskap, når han i Klassekampen i dag seier det vil vera eit svik mot ofra frå 22. juli 2011 om norske politikarar vender tilbake til ein ekskluderande og stigmatiserande retorikk. Her er det lettast å rette peikefingaren mot Framstegspartiet, men Stålsett refsar også ordbruken regjeringa har gripe til for å rettferdiggjera innstrammingar i asylpolitikken. Han seier at retorikk skaper nye realitetar, og at det er naudsynt å bli meir kjenslevar for stigmatiserande språkbruk. Det er mange historiske døme på at langvarig, negativ språkleg stempling byggjer opp fiendebilete som riv ned sperrar mot vald og overgrep. Ein treng ikkje gå til Nazi-Tyskland og holocaust, sjølv om "Goebbelspropaganda" er eit omgrep som blir ståande. I den uhyggjeleg realistiske spelefilmen "Hotel Rwanda" ser vi korleis hutu-militsen piskar opp stemninga ved hyl og skrik i radiosendingane om tutsiane som "kakerlakkar", før blodbadet startar. Ein kakerlakk er lettare å trakke under foten enn grannen som er tutsi. Ola Larsmo hentar fram ei skildring av den kroatiske forfattaren Slavenko Drakulic, om korleis serbiske soldatar i fleire timar før massakren i Srebrenica hissa kvarandre opp ved å snakke ned menneskeverdet til sine muslimske offer. Larsmo har ikkje tru på språklege forbod eller sensur, men meiner at alle har sin del av ansvaret: « Det er ein kamp om ord. Kvar dag må vi tenkje på korleis vi nyttar dei ». Vaskehjelp | Dagens leder | * Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har klart å provosere nyliberalistane i Civita og Dagens Næringsliv. I eit intervju med Dagsavisen i helga sa Bjurstrøm at Norge ikkje må bli eit "Kuwait light", der underbetalte arbeidstakarar frå fattige land gjer jobbane nordmenn ikkje gidd å ta sjølve. Bjurstrøm meiner det er "frastøtende" at mange ser ut til at det er greitt å sette til side tryggleik, anstendig lønn og ryddige arbeidsforhold, samtidig som vi sjølve blir rikare. "Jeg har alltid lurt på hvem som vasker for vaskehjelpen", seier statsråden. Ho understrekar at ho ikkje vil ta avstand frå at folk kjøper hjelp i heimen, men meiner også desse arbeidarane må få ordna lønns- og arbeidsvilkår. * « Hvem baker brød til bakeren? Hvem klipper håret til frisøren? » harselerer Dagens Næringsliv på leiarplass. "Hvem lager skomakerens sko?" held Civitas Kristin Clemet fram på sin blogg. Clemet meiner det er merkeleg at Bjurstrøm ikkje har betre forståing for "den spesialisering og arbeidsdeling som er en helt naturlig del av vår velstandsutvikling". Ho skuldar statsråden og venstresida for å sjå ned på vaskehjelper, samtidig som ho meiner det må vera positivt at menneske frå fattige land får jobbe seg ut av fattigdom i Norge, iallfall om dei får "lovlig og ikke tariffstridig lønn". * Argumentasjonen mot Hanne Bjurstrøm er nok langt skitnare enn golva til Kristin Clemet og Dagens Næringsliv. Dei seinare åra har det vorte avdekte grove tilfelle av sosial dumping i fleire bransjar. Reinhaldsarbeidarane er blant det mest underbetalte, og reinhaldsbransjen slit med svart arbeid. Også i private heimar er det skitne arbeidsforhold. Ei undersøking for Skatteetaten i 2009 viste at ein av fire kjøper tenester svart, særleg vaskehjelp og snekkartenester. Det er positiv at arbeidsministeren kjempar mot sosial dumping, og vi deler hennar frykt for at Norge skal utstyre seg med ein underbetalt underklasse som gjer arbeidet vi ikkje vil ta sjølve. Vi treng desse hendene i norsk arbeidsliv i åra framover, men vi treng dei meir i offentleg helse og omsorg enn som svarte vaskehjelper for private. Rekneskap | Dagens leder | * Når ansvarlege politikarar snakkar om "utfordringar" og "innvandring" i same setning, er det grunn til å spissa øyra. Tysdag vil det bli lagt fram ein rapport frå eit regjeringsoppnemnt utval som i to år har drøfta velferdsordningar og migrasjon, og råd om velferdsordningar framover. Regjeringa ville vita om det trengst endringar på grunn av "utfordringene som følger med økt innvandring". Tidlegare i år kom ein forskarrapport om yrkesdeltaking blant ulike innvandrargrupper frå 1970 til 2000, tinga av dette utvalet. Den rapporterte, slik NTB refererer, om ein tendens til at innvandrarane etter kvart fall ut av arbeidslivet og over på ulike trygdeordningar. Etter 10 - 15 år var to av tre uføretrygda, medan to av tre etniske nordmenn i same aldersgruppe var i jobb. * Sia vi førebels ikkje kjenner innhaldet i rapporten, kan vi berre nemna nokre spørsmål som det kan vera greitt å ha i bakhovudet når den skal lesast: Kor mange av dei innvandrarane som har blitt trygdemottakarar, har hatt både to og tre tunge jobbar, eller jobba meir overtid enn nokon nordmann i industrien på 1970- og 1980-talet? Kor mange av dei var krigsskadde? Korleis verdset norske styremakter den uunnverlege arbeidskrafta som kom utanlands frå, og som var klar til å gå rett inn i jobb, utan at oppvekst og skolegang hadde kosta den norske staten fem øre? Når skal norske styremakter prioritera å la alle dei utanlandske faglærte ekspertane som vaskar golv, få lov til å gjera jobbar dei er kvalifiserte for? * Kontaktutvalget mellom innvandrarbefolkninga og myndigheitene (KIM) fryktar ifølgje NTB at den rapporten som kjem no, kan bli ein avansert innvandrarrekneskap, og at generelle utfordringar knytte til velferdsstaten kan bli framstilte som eit innvandrarproblem. Fleire kan ha grunn til å dela denne uroa. Når det gjeld barn som har budd i Noreg heile sitt liv, har vi sett skremmande eksempel på at "innvandringsregulerende hensyn" er avgjerande for om dei får lov til å bli her. Risikerer vi også at "innvandringsregulerende hensyn" skal styra vesentlege delar av velferdspolitikken? Vil hente jagarflya heim | Vil heim: Regjeringa vil trappe ned Libya-innsatsen og kalle fly heim. Forsvarsdepartementet er redd det vert for få fly att til å forsvare Nord-Noreg. På hell: Statsminister Jens Stoltenberg, her på vitjing på Bodø Hovudflystasjon, leiar ei regjering som vil trappe ned bombinga av Libya. SV står ikkje aleine. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk, Scanpix | SVs landsstyre vedtok laurdag at norske fly skal vere ute av Libya innan 31. juni. "SV aleine om kampfly-nei" var overskrifta i Aftenposten - Ap og Senterpartiet ville ikkje gå god for dødlinja. Internt i regjeringa er situasjonen annleis: Entusiasmen for bombinga er dalande i alle tre parti, og regjeringa ønskjer å trappe ned den norske innsatsen og trekkje fly heim, om ikkje alle. Det fortel kjelder høgt oppe i alle dei raudgrøne partia og i regjeringsapparatet til Klassekampen. Usemja går på når alle norske fly skal vere ute. - Intensjonen er nokså lik mellom regjeringspartia, seier Trygve Slagsvold Vedum, parlamentarisk leiar i Senterpartiet. Lei av å aksle tyngste børa | Lysten til å trappe ned bombinga har to utspring: For det første er regjeringa lei av at Noreg tek på seg så mange flygingar og andre Nato-land så få. Dei seks F16-flya Noreg har sendt, har flydd over 15 prosent av bomberaida, eit enormt tal i og med at USA, Storbritannia og Frankrike har så mykje større flyvåpen. Meldinga frå kjelder i Utanriksdepartementet (UD) er at "byrda må verte jamnare fordelt". Dette skal verte eit sentralt emne for Noreg når den opphavlege Nato-operasjonen er slutt 31. juni og medlemslanda skal forhandle om bidraga til ein ny operasjon. Ei kjelde hevdar somme Nato-land er uvillige til å sende fly av di dei følar Nato bryt FN-mandatet om å berre verne sivile, ikkje drepe Gaddafi. Førre helg bomba Nato-styrkar huset til Gaddafis son i Tripoli. Libyske styresmakter hevdar sonen og tre av borna hans døydde i angrepet. Alle Klassekampens kjelder i regjeringsapparatet strekar likevel under at Noregs posisjon er at FN-mandatet ikkje er brote. - Tærer på ressursane | Kjelder i UD stadfestar det Klassekampen tidlegare har skrive: Dei har aldri vore lystne på krigen, heller ikkje no. Forsvarsdepartementet har vore ivrigare, men no må også ei områ seg. Det byrjar nemleg verte for mange norske fly i beredskap til å fly over Libya, og for få til å verne Nord-Noreg. - Per i dag er vi i stand til å løyse Libya-oppdraget, forsvare oss sjølve og halde dei andre pliktene våre til Nato. Men det er heilt rett at det tærer på ressursane våre å vere så tungt inne i Libya, seier Roger Ingebrigtsen, statssekretær i Forsvarsdepartementet. - Det er ein innsats som ikkje kan ha en uendeleg tidshorisont. Det vil vi rett og slett ikkje klare, korkje økonomisk, materielt eller med tanke på personell, uttalar han til Klassekampen. Noreg har 57 jagarfly. Av desse er mellom 25 og 30 klar for skarpe oppdrag, og seks av desse er stasjonert på Souda-basen på Kreta for å fly oppdrag over Libya. Då krigen starta informerte forsvaret UD om at maksimalt seks fly kunne sendast. Men for å halde seks fly på vengene, må fleire vere i beredskap. Dagens Næringsliv kunne fredag fortelje at Noreg til no har bomba Libya for 130 millionar kroner. Det kjem fram i eit internt notat frå statsminister Jens Stoltenberg. Bombene Noreg brukar mest, kostar mellom 200.000 kroner og 400.000 kroner, i tillegg kjem driftsutgifter på 65.000 kroner per time per fly. Stoltenberg skal ha spøkt med at ein sjukeheimsplass kostar mellom 500.000 og 900.000 kroner. Stoppar ikkje bombinga | Skvis: Sjølv om FNs generalsekretær ber om "våpenkvile på flekken", vil ikkje Nato og Noreg parkere bombeflya. Protest: Aktivistar frå Det pakistanske arbeidarpartiet protesterer mot Natos militæraksjon i Libya. Noreg vil ikkje stanse bombinga før etter at Gaddafi har gått med på våpenkvile. Foto: Arif Ali, AFP / scanpix | FNs generalsekretær Ban Ki-moon bad onsdag om "våpenkvile med éin gong" i Libya. Dimed får Noreg eit problem: Som Nato-land bombar vi no landet på mandat frå FN. Kva gjer vi, når FNs øvste leiar ber om slutt på krigshandlingane? Utanriksdepartementet vil ikkje la seg binde: Dei meiner kravet frå Ban Ki-moon er retta til Muammar al-Gaddafi og dei libyske opprørarane, ikkje til oss som bombar frå lufta. Først når våpenkvila på bakken er på plass, kan vi sende bombeflya heim. - Dersom ei våpenkvile blir innført og respektert over lengre tid, vil det endre situasjonen i høve til vårt militære engasjement. Men der er vi ikkje i dag, seier Gry Larsen (Ap), statssekretær i Utanriksdepartementet. Det same seier Svein Roald Hansen (Ap), nestleiar i Stortingets utanrikskomite: - Straks partane inngår våpenkvile, vil bombinga slutte. - Går ikkje utan Nato | Jusprofessor og ekspert på folkeretten Geir Ulfstein tek ikkje argumentasjonen for god fisk. - Det er heilt klart at Gaddafi og opprørarane ikkje kan komme fram til ei våpenkvile som Nato ikkje er med på. Nato er jo ein stridande part, identifisert med opprørarane, seier Ulfstein til Klassekampen. Dagfinn Høybråten (KrF) i utanrikskomiteen på Stortinget seier det "ikkje vert fred av at Nato einsidig sluttar bombinga". I staden rettar han peikefingeren mot Gaddafi: - Heile grunnen til FN-mandatet og Nato-operasjonen er å verne sivile. Utan nokon garanti frå Gaddafi om at overgrepa vil slutte, vert det ikkje noko avtale, og ikkje noko våpenkvile, erklærer Høybråten. Sidan han har lita tru på at Gaddafi kan halde ei slik garanti, kan ei våpenkvile verke fjern. - Gaddafi har lufta våpenkvile fleire gongar, utan å stogge sine eigne krigshandlingar. Difor skal ein ha lita tiltru til at Gaddafi vil halde ei slik avtale, seier Høybråten. - Men kan vi halde fram å bombe på FN-mandat når FNs øvste leiar ber om slutt på krigen med éin gong? - Det er dilemmaet i dette. Siktemålet må vere ei politisk løysing, ikkje ei militær ei. Difor må vi ta Ki-moons oppfordring på alvor. Men som sagt: Det vert ikkje fred av ei einsidig våpenkvile frå Nato si side. Det ville vere å undergrave all jobben som er gjort, avsluttar Høybråten. FN har ingen "sjef"; Ban Ki-moon er sekretær for organisasjonen. Folkerettsekspert Geir Ulfstein strekar under at Ban Ki-moon ikkje kan sjefe over Sikkerheitsrådet som har godkjent bombinga. - Han har ikkje autoritet til å setje ein resolusjon frå Sikkerheitsrådet til sides. Men resolusjon 1973, som gjev mandat til å verne sivile, gjev Nato-landa ein rett til å bombe, ikkje ein plikt til å gjere det. Dimed kunne Nato ha stansa bombinga når som helst, utan å bryte resolusjonen frå Sikkerheitsrådet. Sidan Ban Ki-moon ikkje kan instruere landa i å stanse bombinga, tolkar Ulfstein utspelet som ei "politisk oppfordring". Fred best for dei sivile? - Eg trur ikkje noko på at generalsekretæren vil utfordre landa i sikkerheitsrådet og gå ut med krav om våpenkvile som dei ikkje støttar. Han er sekretær for sikkerheitsrådet òg. Eg trur ganske sikkert han har støtte i rådet, seier han. Gry Larsen i Utanriksdepartementet meiner ikkje det er noko motsetnad mellom at Noreg skal verje sivile og samstundes ikkje straks rettar seg etter FNs bøn om våpenkvile. - Det kjem meldingar om sivile tap kvar dag. Kan regjeringa vere sikker på at luftkrigen ikkje har gjort situasjonen verre for dei sivile som FN, Nato og Norge skal verje? - Det var riktig å følgje opp FNs vedtak militært, fordi Gaddafi så klart gav uttrykk for at han ville forfølgje også sivile i Benghazi. Han har framleis ikkje komme på betre tankar. Men ei verifiserbar våpenkvile på bakken, som Ban Ki-moon ber om, vil gjere det lettare å komme i gang med forhandlingar om ei politisk løysing, seier Larsen. Sosialkontor | Dagens leder | * Når partileiaren opnar landsmøte, er det lov å ta i litt ekstra. Slike talar skal framfor alt vera til kveik i eigne rekkjer og vekke merksemd om partiet, og vi er frå alle parti vant til eit demagogisk slingringsmonn. Men talen som Siv Jensen heldt på Frp-landsmøtets opningsdag, gjekk over alle grenser, sjølv til Frp-tale å vera. Tre dagar etter at Brochmann-utvalet hadde gjort detaljert greie for det kompliserte forholdet mellom migrasjon og velferdsytingar, gav Siv Jensen - som så gjerne vil styre landet saman med Høgre - faktiske forhold på båten i ei populistisk oppvisning for å slå mynt på fordommar, mytar og mistydingar om innvandring og trygder. * Siv Jensens retoriske hovudpoeng var at Norge ikkje skal vera "verdas sosialkontor". Ho vil "skilje kraftig" mellom dei som er norske statsborgarar og ikkje, og tida skal vera over for at ein berre "skal sette foten på norsk jord for å ha fulle trygderettigheter". Eit kort, men avslørande intervju i Aftenposten viser at Jensen ikkje har nokon plan for korleis trygderettane skal kuttast, og ho kan ikkje nemne døme på at ein får fulle trygderettar av å setje foten på norsk jord. Ho underslår at det er EØS-avtalen som kan føre til urimelege trygdeutslag under arbeidsinnvandring i EØS-området, for å få trygdespøkelset til å passe inn i partiets store forteljing om innvandrarar som strømmer til Norge for å snylte på velferdsordningane. * Frp spelar alltid innvandrarkortet når det buttar mot, og etter Siv Jensens oppspel vart dette gjort i kjent stil på landsmøtet. Nestleiar Per Sandberg la fram ein fengselsreform som skal ta velferdsordningar vekk frå utanlandske fangar. Oslos Frps stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde gjekk så langt at utanriksminister Jonas Gahr Støre skulda innlegget hans for å gje assosiasjonar til rasetenking. Frp har historisk peika på reelle problem i integreringspolitikken, og inviterer nå Høgre og Ap til dialog på feltet. Men for det verdikonservative Høgre, som er ein meir realistisk dialogpartnar enn Ap, må grunnhaldningane blant Frps fremste tillitsvalde vera djupt problematiske. - Soldatane kjem i vegen | Krig: - Det er ikkje vestlege soldatar som trekk med seg bistand i Afghanistan. Dei vaktar stort sett sin eigen flyplass, seier Raudt-leiar Turid Thomassen. I to veker har ho reist rundt og intervjua vanlege afghanarar. Afghanistans framtid: Ein borneskole for både gutar og jenter i Faizabad får besøk av Raudt-leiar Turid Thomassen. Skolen har 600 elevar og er driven av USAID og Afghanistan-komiteen i Noreg (AiN). Foto: AiN | Raudt-leiar Turid Thomassen er akkurat komen heim etter å ha reist rundt i Kabul, Faizabad, Kunduz, Mazar-i-Sharif og andre stader i Nord-Afghanistan. - Når eg på berre to veker har prata med fleire afghanarar enn ein som har representert norske styresmakter på seks turar, seier det litt om kor fjernt Noreg står frå folket vi liksom skal hjelpe, fortel Thomassen til Klassekampen. Ei openberring fekk ho då ho vitja ISAF sin militærbase i Kunduz. - Det einaste dei gjer, er å passe på sin eigen militære flyplass. Det er stort sett ingen av soldatane der som rører seg langt frå leiren. Dei einaste afghanarane dei hadde kontakt med, var dei som ber inn vatn og andre forsyningar til basen. Kva bilete får soldatane av afghanarane då? Og kva bilete får afghanarane av oss? Vi skal hjelpe folk vi ikkje treffer, seier Thomassen. - ISAF kjem i vegen | Den offisielle grunngjevinga bak okkupasjonen av det fjellrike landet har endra seg etter kvart. Etter at Taliban-styret vart styrta og Osama bin-Laden vart jaga på flukt, byrja særleg norske styresmakter leggje vekt på vår plikt til å hjelpe dei afghanske sivile, og særleg kvinnene. Soldatane våre gjer det mogleg å få fram bistand, og trekk vi oss ut kjem Taliban og raserer jenteskolane, er meldinga frå Utanriksdepartementet. Thomassens erfaringar er at det er stikk motsett. Ho merka seg at Afghanistan-komiteen i Noreg, som har tretti års erfaring i landet og som hjelpte ho med reisa, nektar drive bistandsprosjekt i nærleiken av soldatane. - Dei ville ikkje verte knytt opp til okkupasjonen, fortel Thomassen. - Afghanarane eg prata med, til dømes lærarane, ser ikkje koplinga mellom okkupasjon og bistandsarbeid. Dei bistandsprosjekta som fungerer, slik som skoleprosjektet i Faizaba og vasspumpa i landsbyen like ved, fungerer av di dei har støtte hos dei som bur der, ikkje fordi dei vert vakta av soldatar. Soldatane kjem og går. - Om vi trekk soldatane våre heim, trur du ikkje Taliban vil setje ein stoppar for alle desse prosjekta? - Er Taliban så sterke som vi i Noreg trur? Leiaren for ein landsby eg vitja, sa at også Taliban må ha med seg lokalbefolkninga. Difor tillet dei bistand i områda dei kontrollerer. Jenteskolar tolererer dei ikkje, men folk i landsbyen meinte dette var eit av krava Taliban måtte fire på i ein diskusjon om framtida for landet. Slike krav må komme frå afghanarane sjølve, seier Thomassen. At USA har lukkast drepe bin Laden, var det ingen afghanarar som trakk fram. Korrupsjon | Thomassen kom òg i kontakt med ein sikkerheitsansvarleg for FN. Thomassen meiner han er symptomatisk for det vestlege nærværet i landet: - Han sa at han ikkje lika landet i det heile, men at det var der pengane låg for han og dei innleigde vaktene hans. At det finst pengar i systemet, fekk Thomassen tydeleg illustrert: - Han frå FN var mykje på telefonen med ein afghansk minister. Tidlegare hadde han måtte betale 50 dollar for visum til kvar ny vakt han ville ha inn. No hadde prisen auka til 5000 dollar, så då pruta dei over telefonen. Eg vart overraska over at det fanst så mykje pengar å stikke under bordet, seier Thomassen og slår ut med armane. Småbrukarar og føretakseigarar sa ifølgje Thomassen at dei alltid måtte ha med seg pengar om dei skulle vitje offentlege kontor. - Kva vil du seie til utanriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo etter å ha prata med afghanarane? - Hent soldatane heim. Afghanarane, om dei er pashtunarar, tadsjikar eller usbekarar er som folk flest. Dei vil ha tryggleik. Då kan vi ikkje tvinge vår mentalitet på dei. - Då vert det få jenteskolar? - Jau, men vi må stole på at kvinnene greier å ta knekken på mørkemennene sine, slik kvinner alltid har gjort, avsluttar Thomassen. Nådelaust oppgjer med SV | Refsar: - Det er skilnad på å svelgje kamelar og å ri dei, seier Tore Linné Eriksen om SV. Han meiner leiarar som Kristin Halvorsen og Erik Solheim er ei hindring for at partiet igjen skal få ein sosialistisk profil. Klar for nye oppgåver: Tore Linné Eriksen trur ikkje det politiske livet hans er over, sjølv om han melder seg ut av SV, som han har vore med i sidan han var 16. Til lokalvalet stemmer han Raudt. Det vekte oppsikt langt opp i partileiinga då Klassekampen kunne melde at SV-veteranen Tore Linné Eriksen har gått ut av partiet, etter å ha vore medlem sidan oppstarten i 1961. Andre med lang fartstid i det sosialistiske partiet har spurt seg kvifor. - Om det berre var slik at SV ikkje hadde greidd å styre landet i riktig retning raskt nok, kunne eg synt "revolusjonært tålmod". Men med SV i regjering har Noreg med raske skritt vorte endå meir av ein miljøversting, ein imperialistisk pådrivar og ein krigsnasjon, seier Eriksen til Klassekampen. - Store endringar må til | Han retter ei lang liste skuldingar mot partileiinga: * Utviklingsminister Erik Solheim er for tett knytt til vestlege land, næringsinteressene og miljøpolitikken deira (sjå side 10 til 12). * SV-leiar Kristin Halvorsen var som finansminister meir interessert i å berge kapitalismen gjennom finanskrisa enn å utfordre han. * Leiinga har marginalisert radikale fagfolk og grasrota, og omgjer seg heller med eit korps lojale rådgjevarar. - Hadde dei hatt ideologien i ryggmargen, ville dei sett at Nato ikkje er noko hjelpekorps i Libya, at den globale finanskrisa ikkje var eit lite dupp i avkastninga på oljefondet og at IMF ikkje er nokon hjelpeorganisasjon, erklærer Eriksen. - Skulle partiet verte meir slik du ønskjer det, måtte Halvorsen og Solheim gått av? - Ja. Dei har eit anna mål for partiet enn eg har - å halde på regjeringsposten og hindre at Ap vert endå litt verre. Det er i det heile problematisk at Solheim, som aldri ville hatt nubbesjans til å verte nominert i 2001, får stå opp att som minister og stake ut kursen i viktige spørsmål. Starta før 2005 | SV-arar har tidlegare vore misnøgde med kompromissa SV har gått med på i regjeringssamarbeidet med Ap og Sp. Den norske deltakinga i okkupasjonen av Afghanistan har vore tung å svelgje, det same har gasskraftutbygging og Statoils oljesandprosjekt. Seint i januar trakk leiaren av Oslo SVs internasjonale gruppe seg i protest mot bombinga av Libya, saman med åtte andre partimedlemmer. Eriksen var blant dei som støtta regjeringsdeltakinga i 2005, eit standpunkt han held fast på. Slik han ser det, starta "forfallet" i partiet lenge før: - Eg såg det då eg melde Frank Rossavik si bok om SVs historie i Ny Tid. Der ser ein kor hardt leiinga dei siste 20 åra har jobba for å marginalisere kritiske røyster. Difor har eg ikkje noko tru på opprør nedanfrå i partiet. Slik det er no gjer regjeringa eit vedtak, så tek SV-toppane det ned til partiet og så vert det eit lojalitetsspørsmål om ein støttar politikken. Etter å ha fjerna seg frå partiet sidan tidleg 1980-tal, og heller arbeidd aktivt i mellom anna Nei til EU, Attac og Utviklingsfondet, freista Eriksen involvere seg i SV etter brakvalet i 2005. Han vart skuffa. - Eg fekk Internasjonalt utval til å spørje Solheim om han kunne starte ei utgreiing om radikale alternativ til den nyliberale utviklingspolitikken. Han sette inn folk som var greie, men som mangla erfaring og kompetanse. Til å leie det sette han den borgarlege KrF-politikaren Gunstein Instefjord. Etter det torde eg ikkje ta fleire slike initiativ. Vi bad om brød, men fekk kasta steinar på oss, seier Eriksen. Ifølgje han er det lettare å gje slepp på ungdomskjærleiken til partiet, "når det ikkje har vore nokon intimitet i forholdet på 35 år". - Dette er ikkje noko politisk sjølvmordsbrev. Politisk er eg ikkje arbeidslaus, seier Eriksen lurt. Stemmer Raudt | Eriksen strekar under at han har stor respekt for andre radikale SV-arar som framleis vil stå i partiet. Han legg heller ikkje skjul på at til kommunevalet vil han stemme Raudt, for å hjelpe sin gamle ven og SV-avhopparen Reza Rezaee i kampen om ordførarvervet. - Kjem du til å melde deg inn i Raudt? - Nei, er Eriksens knappe kommentar. - Dyrk ikkje avmakta | Forsvar: I kjølvatnet av at Tore Linné Eriksen har meldt seg ut av SV, fortel utviklingsminister Erik Solheim at det er vanskeleg å halde seg ideologisk rein i politikken. Pragmatikar: Miljø- og utviklingsminister og tidlegare SV-leiar Erik Solheim tykkjer det er leit at veteranen Tore Linné Eriksen forlet partiet, men forsvarar kompromissa partiet har gjort. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) har fått så øyro flagrar av SV-veteranen Tore Linné Eriksen. Eriksen melde seg nyleg ut av partiet, av di han er mismodig over at partiet har gjeve opp å leggje fram alternativ til kapitalisme og Natos krigspolitikk. Han trudde ikkje SV kunne verte sosialistisk med Solheim og partileiar Kristin Halvorsen i toppsjiktet. Frå sitt kontor i Utanriksdepartementet åtvarar Solheim mot at SV for ein kvar pris skal halde seg "rein og rank". - Venstresidas arvesynd er kjærleik til avmakt. Den norske venstresida har 100 års tradisjon for å stå utafor og kritisere, det same har SV i heile si historie fram til vi gjekk inn i regjering. Slik eg ser det, handlar heile den politiske kampen om å få møkk på hendene, seier Solheim. - Vær realistisk | Solheim syner til Hornsrud-regjeringa av 1928, Aps første regjering. - Dei feira at dei var mot heile systemet, og gjekk av etter nokre veker. Eg har aldri høyrt nokon klage på at Gerhardsen la om kursen og heller gjekk inn og såg kva Ap realistisk kunne gjere med samfunnet. - Men om SV til liks med Ap skal vere så pragmatiske, forsvinn ikkje ein rekke standpunkt ut av Stortinget? No som SV ikkje er mot Nato-medlemskapen, er det ingen på tinget som er det. Heller ikkje Libya-krigen har motstandarar på tinget. - Det er ein høgst reell fare at vi legg oss for tett opp til Ap. Det er ei dagleg vurdering eit parti som SV må gjere seg. Samstundes har vi ein altfor lettvint haldning til krig her i Noreg. Libya-krigen starta ved at dei borgarlege kravde at vi skulle fyke inn i eit land dei ikkje visste hovudstaden sitt namn. Vi var med å sikre ein meir nyansert, norsk deltaking, seier Solheim. - Eriksen seier i klartekst at du og partileiar Kristin Halvorsen burde trekkje dykk? - Det er fair enough. Om ein er usamd i vår linje, er det heilt naturleg at ein meiner vi bør gå. Eg får ikkje noko dårlegare forhold til Eriksen av det. Eg vil òg rose han for den fantastiske evna han har til å mobilisere folk rundt Nord-Sør-spørsmål. Det er leit at han går ut av partiet, seier Solheim. Kapitalismen står fast | Eriksen skuldar partileiinga og Solheim for å ha neglisjert det ideologiske arbeidet, slik at då finanskrisa kom i 2008, var dåverande finansminister Kristin Halvorsen mest interessert i å berge kapitalismen, i staden for å fortelje folk kva veikskapar krisa synte i kapitalismen. - Då krisa kom, starta Halvorsen motkonjunkturpolitikk for å halde hjula i gong, nett det alle rosar Roosevelt for å gjere på 30-talet. Slik fekk Noreg reallønsauke og lågast arbeidsløyse i Europa. Det er det folk treng og vil ha i krisetider, ikkje ein studiesirkel i kapitalismens funksjonsmåtar, humrar Solheim. - Men SV kunne jo prinsipielt ivra for eit alternativ til kapitalismen? - Kva alternativ har vi? Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen. Det finst ulike typar kapitalisme - amerikansk, kinesisk, nordisk og så vidare - og arbeidet med å reformere delar av han er riktig og viktig. Det eit parti som SV bør gjere, er å jobbe dag og natt for å styrke den delen kor det finst alternativ. - Bolivia isolerte seg sjølv | I Klassekampen i går drog Eriksen fram klimakonferansen i København i fjor, kor Solheim skal ha kalla inn norske diplomatar og fortalt dei at dei måtte isolere Bolivia sitt framlegg til ein radikal klimapolitikk, kor vestlege land skulle plikte seg til å betale "klimagjelda" til fattige land. Solheim forsvarar seg slik: - Det var ikkje vi som isolerte Bolivia. Dei isolerte seg sjølv. Øystatane, som det er eit spørsmål om liv og død for om havet stig, og alle afrikanske land gjekk for fleirtalserklæringa. Bolivia stod heilt aleine om sitt framlegg, sjølv ikkje Venezuela eller Cuba støtta dei. Kan du sjå for deg kva demonstrasjon av avmakt det ville vore om Noreg skulle støtta Bolivia, på tvers av det alle fattige land meinte, spør Solheim. Likar private investeringar | Ein viktig grunn til at Eriksen nyleg melde seg ut av partiet, var at miljø- og utviklingspolitikken under Solheim skal ha vorte for høgreorientert og for tett alliert med norske næringsinteresser. Han syner til at regjeringa har gått god for Statoils oljesandprosjekt, og gjennom Efta og WTO jobbar for å sikre frihandel med fattige land. Solheim seier beint ut at her er han usamd med Eriksen om målet. - Eg meiner at private investeringar er ein viktig motor i å skape utvikling i fattige land. Dei har vore det i Noreg og dei har vore det i Søraust-Asia. Leiarar eg treff i fattige land tryglar om investeringar meir enn bistand, men det er sjølvsagt gale med superprofitt og røveri, slik mange multinasjonale selskap driv med. - Men det er leiarane som ber om vestleg kapital, ikkje folket? - Ein kan i alle land finne eit parti eller organisasjon som er usamd. Men når alle afrikanske land talar med ein stemme, må eg som utviklingsminister nesten ta dei på alvor, seier Solheim med rynka bryn. Høgresida? Dagens leder | * SVs leiar Kristin Halvorsen gjev i Klassekampen laurdag eit grundig svar på delar av kritikken som den utmelde partiveteranen Tore Linné Eriksen har retta mot SVs utvikling. Ho tek særleg for seg handteringa av finanskrisa då ho sat som finansminister, og meiner det er oppsiktsvekkjande at Eriksen ikkje gjev eit anerkjennande ord om ein politikk som bidrog til at Norge vart langt mindre råka av krisa enn andre europeiske land. Halvorsen har mange poeng som kritikarane må ta på alvor. Men når ho avsluttar med eit hjartesukk om at Klassekampens dekning av Tore Linné Eriksens farvel med partiet er til glede for høgresida og dei som vil at Norge skal føye seg inn i rekkja av høgreregime i Europa, kjem ho i skade for å skyte på pianisten. * Tore Linné Eriksen har ikkje hatt sentrale posisjonar i partiet på lenge, men hans oppgjer er symptom på problem som leiinga i SV ikkje bør avskrive med velbrukte hersketeknikkar. I avisa der Halvorsen gjev sitt svar, har 24 partimedlemer eit innlegg som opnar med at "SV er inne i en dyp krise". Dei høyrer venstrefløya til, og vil i motsetning til Eriksen halde fram i partiet. Dei vil etter valet arrangere eigen konferanse for å mobilisere medlemene til å "ta kampen opp mot partiets politikk". Det er kraftig kost. Tyngdepunktet ligg ikkje uventa i Hordaland og Bergen, men også tidlegare fylkesleiar i Akershus SV, Per-Olav Lauvstad, og den respekterte økonomen Rune Skarstein er med. Samstundes bryt Hallgeir Langeland borgfreden i stortingsgruppa og ber om at regjeringa straks dreg Norge ut av Libya-krigen. * SVs problem er del av eit langt større bilete, med venstrekrefter på defensiven over nesten heile Europa. Ein kan forstå at misnøya i eigne rekkjer og all den negative merksemda kan verke urimeleg for SVs folk i regjeringsapparatet, som kvar dag jobbar hardt for å oppnå resultat i høve til det overmektige Arbeidarpartiet. Men dette er ein del av maktas pris. Det er ingen farbar veg for Halvorsen og hennar krets å utdefinere motstand frå venstre ved å skulde den for å gå høgresidas ærend. Det vil effektivt stengje for all kritisk debatt. Moderne bygdeheltinne | Teikneserien om Annika viser at Hotell Cæsar-intriger ikkje berre finst i Oslo, skriv | Annika: "Den nifse natta!" (1997) er det einaste heftet som har blitt gjeve ut om Annika. Ho kom som figur til Norsk Barneblad i 1991. Eg kjem frå ei lita bygd i Sogn og Fjordane, og til liks med ein god del andre ungar (ikkje minst dei som har målpolitisk medvitne foreldre), har eg lese Norsk barneblad sidan eg var lita. Og ikkje berre det - eg har også lese fleire årgangar med Norsk Barneblad som vart gjeve ut før eg vart fødd, ettersom det alltid er lett å finne tjukke permar med gamle samlingar hos eldre generasjonar. Og ikkje berre det heller - eg les framleis Norsk Barneblad, rett nok sporadisk og usamanhengande, men eg kastar meg over det kvar gong eg får høve. Då får eg sjå kor gale det har blitt, og ristar gamalklokt på hovudet over at redaktøren har slutta å setje om innlegg i diskusjons-spalta "ordskifte" til nynorsk. Før skreiv nemleg innsendarane velformulerte innlegg der dei drøfta kor vidt ulven og sauen kunne gå hand i hand, der dei nemnte kva for popstjerner dei likte, der dei diskuterte om det var greitt med moteklede og sminke og der dei la fram forsiktige ønske om å av og til ha popstjerneportrett i bladet. Eg stussa aldri på det då, men no har eg skjønt at dei neppe brukte ordet "popstjerneportrett", dei som skreiv inn. Dei skreiv vel heller: "kan dere ikke skrive litt om samantha fox?", og så vart det omsett til "Eg likar Norsk Barneblad, men eg synest det er dumt at det ikkje er popstjerneportrett i bladet." No kranglar ordskiftarane på sine eigne målformer, altså både bokmål og nynorsk. Dei kranglar om kva som er best av ulv og sau, dei ramsar opp kva for popstjerner dei likar, og dei kranglar om kor vidt det er greitt med moteklede og stringtruser på unge jenter. Og ikkje berre det: dei har fått sine popstjerneportrett. Eg merkar at mitt gamle syn på saka veltar opp i meg: « Eg meiner at det er dumt med popstjerneportrett i norsk barneblad. Eg er redd bladet skal verte heilt likt alle dei andre ungdomsblada. » For mi eiga vaksen-rekning, legg eg til eit saftig fnys over dagens ungdom, trass i at siste utgåve av Norsk Barneblad har eit lesarinnlegg med følgjande kraftsalve: « Sminke er noko tull! Dei som brukar maskara for å få augnevippene til å sjå lengre ut, er jo rare! ». Vel vel. Norsk Barneblad har framleis Smørbukk. Rett nok er det ikkje Solveig Muren Sanden som teiknar han lenger, og ei heller Jens R. Nilssen, men det gjer ikkje noko, det har alltid vore Håkon Aasnes som har vore min Smørbukk-helt, trass i at Smørbukks syster Bjørg no er mindre framtredande i serien enn før. Håkon Aasnes var den som innførte snakkebobler i serien, og dessutan er det han som teiknar Annika. Og sjølv om denne spalta heiter God bok og ikkje "godt barneblad" eller "god teikneserieheltinne", så er det henne eg skal fortelje om i dag: Annika. Annika og det eine Annika-heftet som har blitt gjeve ut, nemleg "Den nifse natta!" frå 1997 | Annika kom til Norsk Barneblad i 1991. Ho hadde allereie vore bifigur som kjærasten til Ralle i serien "Vi på Eiketun", men det var først som hovudperson i sin eigen serie ho verkeleg fekk briljere. Då vi først vart kjende med henne, var ho 12 - 13 år, men no har ho vore 16 - 17 (eller noko der omkring) i mange år. Ho bur i ein slags småby, der ein kjenner att trekk både frå bygda og frå bygdebyen, og ho lever eit liv som på sett og vis er kvardagsleg og vanleg, men som samstundes er langt meir spanande og innhaldsrikt enn det bygde- / småbylivet eg kjenner. Som regel er det så dramatisk i livet til Annika at eg må le. Det er sjølvsagt ikkje noko å le av, men det er liksom ikkje måte på - ikkje berre er det nesten alltid knutar på tråden mellom henne og kjærasten Ralle (ein del av desse knutane kunne lett ha blitt løyst dersom dei to hadde hatt batteri i mobiltelefonane sine eller pengar på kontantkortet), Annikas far er ein arbeidslaus og valdeleg alkoholikar som stort sett er borte, men som av og til blir tatt til nåde av mora Rigmor (utan at det nokosinne går bra) og Annika er også heimsøkt av dei ymse sleske kjærastane til den stakkars overarbeidde mora (som aldri ser ut til å kunne finne ein bra mann.) Ettersom serien blir trykt som to til fire-siders episodar i kvar utgåve av Norsk Barneblad, kan det (for dei rotete som ikkje investerer i permar å samle blada i) vere vanskeleg å finne ei heil Annika-historie frå A til Å. Difor er det kjempekjekt at det har blitt gitt ut eit hefte der det er samla ei heil Annika-historie. I denne historia møter vi Annika og Ralle på første skuledag etter sommarferien, og allereie i tredje rute blir vi introdusert for skurken: vi får vite at klassa deira skal få ein ny lærar i matte og tysk. "Sikkert ein gørrkjedeleg tørrpinne" kommenterer Annika frekt, og når han openberrar seg i neste rute, ser vi at det kan vere ho har rett. Mannen er kjempehøg og fleinskalla, han går med dress og sløyfe og han har runde briller som er teikna slik at det ofte er vanskeleg å sjå auga hans bakom. Frå første time skjønar vi kor dum han er. Han set elevane i gong med å gjere reknestykke, og når dei prøver å kome med innvendingar, seier han "ikkje noko « men", set i gang! ». Når timen er slutt, ler elevane godt, og Ralle seier: « Vi skulle hatt tysk denne timen. Hi-hi-hi-ha-ha! » Eg må innrømme at eg ikkje synest dette er noko å le av, og at sympatien min så langt heilt klart ligg hos den stakkars utledde Torben Hansen, som han heiter, og som seinare skal bli gjort narr av med karikaturteikningar på egg og ballongar. Sidan endrar sympatien min seg radikalt. Allereie same dagen som tabben med tysktimen, ber den nye læraren Annika om å vere med på materialrommet for å hente nokre bøker. Der inne skrur han ut lampa i taket, og i mørket nyttar han høvet til å tafse på den unge jenta. Og dette er ikkje det einaste Annika har å stri med. Mor har nemleg teke far til nåde, og late han flytte heim att. Han er edru og har fått seg jobb, og når mor seier "denne gongen trur eg verkeleg at han har vunne over kong Alkohol for godt" tenkjer Annika "Kor mange gonger har du ikkje sagt det før?". Annika sin skepsis er sunnare enn mors tiltru, og ein dag dett far av vassvogna, og går deretter så brutalt laus på mor at ho må sendast på sjukehus. For Torben Hansen betyr dette fritt leide: Annika er utan tilsyn, og han er straks på pletten for å tilby si omsorg. Han føreslær at Annika kan overnatte hos han, og dei andre lærarane på skulen synest at dette er veldig snilt. Annika går til slutt med på å overnatte, men det er berre fordi ho og Ralle har planlagt å lure Torben ut av huset og inn i vedskjulet, der han skal bli innelåst slik at Annika kan seie til dei andre lærarane at han stakk av midt på natta, og at han dermed ikkje er eigna til å ta vare på henne. Når Annika så er åleine i huset, finn ho ein video bak bøkene i bokhylla. Ho bestemmer seg for å sjå på han, og det ho ser bekreftar det dei fleste lesarar har antatt lenge, og som i ein bilettekst blir framstilt slik: "Lærar Torben Hansen hadde forelska seg i den 30 år yngre eleven sin, Annika". Så ho spring hylskrikande sin veg, og resten av heftet skildrar forviklingane før det gode vinn og det vonde tapar. "Den nifse natta!" tek altså opp eit alvorleg tema, og på mange måtar må ein sjå på Annika som ein sosialrealistisk dramaserie - i ein serie får ho trøbbel fordi alle antar at ho er narkoman, i ein annan blir ho forsøkt lurt med på pornoinnspeling og i den serien som går no for tida, er ho med på å få ei gammal, sjuk kvinne innlagt på gamleheimen, sjølv om kvinna ikkje vil. (Det siste som har skjedd, er at ei som heiter Danuta har kyssa Ralle, og eg er veldig spent på korleis dette skal gå! Annika for sin del, sit for augneblinken i ein politibil). Likevel er det ein god del trekk ved serien som dempar og til ein viss grad ufarleggjer det dramatiske. Nokre av karakterane er teikna som tydelege karikaturar - til dømes er Torben Hansen utstyrt med gamaldags dress, lang blottar-frakk og eit par ugjenomtrengelege briller. (Det er også noko rart med auga til Ralle - dei er to svarte prikkar, noko som står i motsetnad til den modellvakre Annikas forseggjorte og sminka augepar) | Vidare blir det mest dramatiske ofte dempa av påfølgande scen er som er nesten komisk kvardagslege i forhold - i "Den nifse natta!" ber Annika Ralle om å kjenne under genseren hennar i ei av dei nærast påfølgande rutene etter at mor er sendt på sjukehus og far til politistasjonen. Vi får følgjande replikkveksling: Annika: « Mor synest eg burde begynne med BH. Eg vil ikkje, kva synest du? » Ralle: Eg - æh - eg - eg synest ikkje du burde. » Det er sjølvsagt også interessant - og bra! - at teikneserien viser dei to ungdommane sine første famlande seksuelle framstøytar i grell kontrast til læraren sine overgrep. Annika er etter det eg veit Norsk Barneblad sitt mest populære innslag. Denne kunnskapen bygger eg først og fremst på kva eg sjølv meinte då eg las bladet fast, men også på kva andre Norsk Barneblad-lesarar har sagt til meg når vi har diskutert emnet, og dessutan på at det vanlegvis står rosande ord om Annika i ordskifte. Kanskje gjentek serien seg sjølv (Ralles nye kjærast Danuta (eg nektar å tru at det blir dei to til slutt!) blir i alle fall forsøkt sjekka opp av sjefen på gartneriet der dei har sommarjobb, noko ho til liks med Annika i "Den nifse natta" opplever som veldig ekkelt), kanskje er han for melodramatisk, men likevel er det snakk om ein teikneserie som rimeleg usminka viser kor vanskeleg det kan vere, samstundes som han tillet bygdeungdom å tru at det kan skje noko spanande også i deira liv. Innerst inne veit jo alle at Hotell Cæsar-intriger ikkje berre finst i Oslo. Med von om fleire hefteutgjevingar i næraste framtid, og med takk til researchassistent Mari Raunsgård. "Som regel er det så dramatisk i livet til Annika at eg må le." Fakta 1993 - Huset Annika bur i må seljast. Ho og mora (Rigmor) får framleis lov å bu der, men må betale leige. Den nye huseigaren har ein klysete son som legg an på Annika. 1997 - Annika vaskar heime hjå ei gamal dame, Mathilde. Den alkoholiserte suspekte nevøen hennar (som også er Elvisfan / kopist) tyner ho for pengar. I tillegg prøver dotter hennar å setje henne på gamleheim og selje huset. Fotballaget til Ralle pussar opp huset fordi dotter til Mathilde lovar dei pengar, men ho berre lurer dei. 1999 - Rigmor har ingen pengar, og ho og Annika må flytte. Rigmor har ein kjærast, Anders, som har ei ufyseleg dotter, Jeanette. Anders er lege, og Jeanette stel piller frå veska hans. Anders skuldar på Annika som "ber alle teikn på å vere narkoman". Sanninga kjem for ein dag når Jeanette blir lurt til å tru at pillene er farlege og at dei kan gjere henne blind. 1999 / 2000 - Annika og Ralle har sommarjobb som journalistar i lokalavisa. Dei finn tilfeldigvis ut at frøpakkeriet har noko med ein narkotikabande å gjere, men det viser seg å berre handle om ein vedundermedisin mot hikke. Annika får eit forhold til fotografen Edvard i redaksjonen, men han viser seg å vere gift og ha tre ungar og ein på veg. 2001 - Annika kjem i kontakt med Claras modellbyrå, og trur ho skal bli modell og filmstjerne, men blir i staden lurt ut i pornofilmhelvete på Kreta. Avslører det, får attende passet sitt og kjem seg heim. Når ho kjem heim får ho vite at mor hennar har fått ny kjærast: den nokre år yngre aksjemeklaren og børsspekulanten Harald. I lokalavisa vil Annika skrive om narkotika. Ho glir inn i miljøet "nede ved brua" som spion. Ho får også vite at Ralle har ny kjærast, Tonje. Tonje har anoreksi og narkotikaproblem, og Ralle er saman med henne mest av medynk. Annika og Ralle forsøker på kvar sin kant å kome til botnar i dette narkotikamysteriet medan dei framleis tenkjer på kvarandre. Det ordnar seg heldigvis til slutt. 2002 - Harald lurer Rigmor til å smugle massevis av narkotika for seg, over frå Sverige. Annika og Ralle reiser til Gøteborg for å hindre han i å lure Rigmor, og det lukkast dei i. Ralle plasserer narkotikaen i bilen til Harald i staden, so han vert teken. Juletre 2001 - Annika gjev seg ut for å vere interessert i ei kontaktannonse, men lurer mannen med ei heksemaske. Blir sjokkert då det viser seg å vere mattelæraren hennar. Mari Raunsgård | Det er her dei vil vere | I Rukkedalen har heile bygda lagt ned ein enorm innsats for å bevara den vesle raudmåla skolen sin. Men no vil den raudgrøne regjeringa setja ein stoppar for slikt. Elevane på Rukkedalen friskole har det travelt med akebrett og snøholer i storefri når Klassekampen kjem på besøk. Men Brede (11) tar seg tid til å hjelpa oss når fotografen spør kor mange elevar det er her. - Det er seks i første, ingen i andre, sju i tredje, åtte i fjerde | For å vera heilt sikker på at det ikkje går surr i tala, tar Brede turen inn på kontoret til rektor og hentar eit ark, og set opp heile reknestykket for oss. Han får med at det også er tre i femte, fire i sjette og fem i sjuande. Tilsaman 33 elevar på heile skolen. Pultane forsvann | Men let oss skru tida eit drøyt halvår tilbake: Tre veker før skolestart i fjor kom kommunale bilar og henta det meste av det utstyret skolen trong for å starta eit nytt skoleår. Pultar og andre møblar, høvelbenkar og det meste som var flyttbart, vart lempa på lasteplan og køyrt til Nesbyen. Kommunestyrefleirtalet av Høgre og Arbeidarpartiet i Nes i Hallingdal vedtok i 2005 at skolen skulle leggjast ned frå hausten 2006. Økonomien var for trong. Elevar og lærarar skulle flyttast til Nesbyen, seks kilometer unna. Men det ville ikkje foreldra i Rukkedalen. - Vi hadde heller ikkje noko ønske om å driva ein privatskole, vi hadde sjølvsagt håpa at kommunen ville driva skolen vidare som ein offentleg skole. Men når nedleggingsvedtaket var eit faktum, vart vi tvinga til å finna ei løysing. Vi ville ikkje mista skolen, seier Tore Løkken. Løkken er styreleiar for Rukkedalen friskole. Han kan fortelja at det ikkje er ein enkel sak for foreldra å få godkjenning for å driva skolen som friskole. Mellom anna må ein hanskas med det offentlege byråkratiet. Tidlegare om sommaren 2006 var det stor spenning i bygda. Utover våren hadde rykta gått. Ville departementet seia ja eller nei til friskolen? Det veksla mellom håp og fortviling for dei mange som hadde engasjert seg. Utan lærarar | Rektor Lillemor Lerskallen var også rektor i Rukkedalen da skolen var kommunal, ein skole med ei lang historie. På veggene i gangen heng bileta frå tidlegare generasjonar som har gått på skole her, det eldste frå 1895. - I fjor var eg redd det var siste gongen vi gjekk med fana vår i 17. maitoget i Nesbyen, fortel rektor. - Vi hadde mista butikkane. Dersom skolen også skulle bli borte, ville foreldreflokken bli opptatt på anna hald, ville det bli stille i bygda, seier rektor. Tida gjekk, og ein drøy månad før skolestart mangla dei framleis godkjenning. No stod skolen utan lærarar. Utan godkjenning kunne ein ikkje lysa ut lærarstillingane, og dei som hadde jobb i den kommunale skolen, hadde fått tilbod om nye jobbar på den andre skolen i kommunen. Berre rektor og assistenten hadde tatt sjansen på å venta. Først den 11. juli kom endeleg den skriftlege godkjenninga av friskolen, og med hard innsats lykkast det å få kvalifiserte lærarar. Før kommunen altså kom og henta alt som var flyttbart. Men dei lokale kreftene let seg ikkje skremma eller stansa av dette heller. Og dei fekk merka at mange hadde sympati for prosjektet Rukkedalen friskole. Privatpersonar og bedrifter melde ifrå om utstyr dei kunne få gratis, somme gav pengar. Både arkivskapet og safen hadde blitt med lastebilen til Nesbyen, men det dei fekk som gåve frå eit rekneskapskontor, var i grunnen betre. Telenor på Gol skifta logo, og hadde både sofa, lenestolar og anna utstyr med "feil farge" som kom til Rukkedalen. - Vi fekk alt vi trong, og til og med meir enn vi kunne ta i bruk, fortel rektor. No lever den vesle raudmåla skolen i Rukkedalen i beste velgåande, med sine 33 elevar, seks lærarar og ein assistent. Folk i bygda, engasjerte foreldre og politiske støttespelarar utanfor bygda gjorde at det ikkje gjekk slik Ap og Høgre ville. Men i løpet av våren skal Stortinget behandla den nye friskolelova, og går det som den raudgrønne regjeringa vil, kan det på nytt bli sett ein stoppar for å gi statsstøtte til Rukkedalen og andre foreldredrivne friskolar. Samlar heile bygda | Rukkedalen skolen er midtpunktet i bygda, her møtest ungar og vaksne til juletrefest, og her feirar dei 17. mai. Det vil seia, på dagen er dei med på 17. maiarrangement i Nesbyen, og elevane i Rukkedalen spelar i skolekorpset der. Men om kvelden er det samling til 17. maifest på skolen i Rukkedalen. Og her møtest heile bygda til aksjonskveld når det er TV-aksjon på hausten, med basar og kakelotteri. Ein innsamlingsrekord på 18.000 kroner er inga skam for bygda. - Kor viktig er det at det er ein skole, kunne de ikkje møttest i eit grendehus? - Utan skole hadde vi ikkje fått til det same. Vi hadde ikkje fått den kontakten med ungane, seier rektor. Men er ein skole med 33 elevar eit stort nok skolemiljø, og fagmiljø for lærarane? Førsteklassingane, seks gutar, er ei gruppe, akkurat i år er det ingen som går andre året. 3. og 4. trinn går i lag, og 5., 6. og 7. trinn går saman, men blir delt i to grupper når det høver slik. Lærarane i Rukkedalen ser først og fremst fordelane. Her kjenner dei både elevar og foreldre, og alle elevar blir sett. - Vi slepp ikkje unna mobbing fordi om vi har få elevar, men vi har kanskje eit betre høve enn dei fleste andre til å ta opp sånt med ein gong. Disiplin skal komma innanfrå. Skjønner elevane at dei må oppføra seg, så går det betre, seier rektor. - Og vi håpar sjølvsagt at ungetalet skal veksa, så derfor driv vi ikkje med prevensjonsundervising, ler ho. Kva er kunnskap? - Det finst korkje pedagogiske eller sosialiseringsmessige grunnar som seier at det er positivt å leggja ned dei små skolane, seier Professor Rune Kvalsund ved Høgskolen i Volda. Kvalsund har forska på kva storleiken på skolane har å seia, både for læring og for sosial utvikling hos elevane. Han har tatt doktorgraden sin på eit arbeid om uformell læring, der han samanliknar fådelte og fulldelte bygdeskolar, og arbeider no i lag med forskarar i andre land som samanliknar erfaringar med nærmiljøskolar i dei nordiske landa og i Wales, Skotland og England. Han fortel at alle undersøkingane som er gjort, viser at dei små skolane er minst like gode som dei større, og ofte er dei betre. - Det er grunn til å tenkja over kva ein legg i omgrepet kunnskap. Skole i denne delen av livet ser merkeleg nok ut til å leggja hovudvekta på å kvalifisera elevane til å bli mobil arbeidskraft i ein konkurranseutsett økonomi - hovudsakleg ved å læra abstrakt skolefagkunnskap fråkopla brukssamanhengane i natur, samfunn og kultur, seier professoren. Han viser til at dei små skolane har potensial for ei kunnskapslæring som er forankra i folk, handlingar og lokale aktivitetar. Dei tar lettare i bruk natur og lokalt næringsliv, i det heile det som går føre seg i lokalmiljøet. Elevane lærer korleis kunnskapen skal brukast, og dermed kvifor ein skal læra. Det er ofte avgjerande for å oppleva innhaldet i skolen som meiningsfullt. På denne måten blir skolen viktig i livet til dei unge, ved at dei kan finna ut av kven dei er i ferd med å bli som menneske. Dette er kvalitetar ein bør tenkja nøye over før ein legg ned skolar. Kvalsund ser også skolestrukturen i samanheng med eit ønske om å oppretthalda busettinga i heile landet. - Skal vi halda oppe bruken av heile landet, er det viktig at dei som kjem frå dei små lokalsamfunna, har med seg ei oppfatning av at det var ein god stad å vera, og ein god stad å læra, spesielt når dei søkjer ut. Innhaldet i skolen må vera slik at det er eit visst sannsyn for at elevane også kan venda tilbake med erfaringar og idear til oppvekststaden og regionen dei kom frå, understrekar professoren. Sosial samhandling | I sine undersøkingar om relasjonane mellom elevane har Kvalsund funne vesentlege skilnader i ungane sin leik på små og store skolar, og noko av det han har merka seg, er at elevane på dei små skolane i langt større grad lærer å samhandla på tvers av både kjønns- og aldersgrenser. Det fører ikkje berre til at jentene er med på "guteleikar", men også at gutane er med på "jenteleikar", og det er slett ikkje berre gutane som bestemmer kva for aktivitetar det skal vera. - Ein kunne venta at dei mest intime grupperingane kunne finnast der det var små forhold, men til mi overrasking fann eg mest av små alders- og kjønnsdelte grupper på dei store skolane. Alt i alt viser det eg har funne i mine undersøkingar at dei små skolane gir elevane ein breiare kompetanse for sosial samhandling enn dei store skolemiljøa, seier han. Det at ein skole er liten, er ikkje i seg sjølv ein garanti for kvalitet, men Kvalsund meiner det er rett å seia at desse skolane har eit potensial som er langt lettare å omsetja i god læring og gode løringsmiljø, samanlikna med situasjonen i dei større skolane. Han bruker gjerne samanlikninga mellom supertankaren og sjarken når han skal snakka om store og små skolar. - Supertankaren har stor lastekapasitet, spesielt innhald, og farkosten kan vera tung å snu. Ein stor skole må ha eit system for planlegging som gjer at det ikkje er lett å kasta om på planane. Sjarken er lettare å manøvrera, og den vesle skolen kan endra sine time- og vekeplanar om det skjer noko spesielt, anten det handlar om å nytta vêret til noko som skal gå føre seg utandørs, eller det er spesielle hendingar som gir grunn til å gjera endringar. - Det er oftast økonomiske argument som blir brukt for å leggja ned dei små skolane? - Ein kan sikkert rekna ut at det kostar pengar å oppretthalda dei små skolane. Men det er mange måtar å rekna på, til dømes kjem ikkje transportkostnadene ved sentralisering på skolen sitt budsjett, dei er det fylkeskommunen som tar. Og det er verdiar i dei små skolane og måten dei kan arbeida på, som ein ikkje får fram med vanlege reknestykke. Det er som om vi ikkje heilt vil ta innover oss skilnaden mellom prisar og verdiar og samanhengen i skolespørsmål, seier Kvalsund. Ueinig med regjeringa | I løpet av dei siste tjue åra har om lag 800 nærmiljøskolar i Noreg blitt lagde ned. Styreleiar Løkken meiner det er viktig å ha ei opning i lova for at det skal vera mogleg å få godkjenning til foreldredrivne skolar der det er stor motstand mot å leggja ned den offentlege skolen. - Det kan også vera eit ris bak spegelen for dei kommunane som tenkjer på å leggja ned levedyktige grendeskolar, seier han. Og her får han full støtte frå stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen (Sp), som også var ein viktig støttespelar for rukkedølane fram til godkjenninga av friskolen var i orden. - Rukkedalen er eit glimrande eksempel på kva skolen har å seia for lokalsamfunnet, for identitet, samhald og dugnadsånd, det alle statsrådar snakkar om som det beste med lokalsamfunn og lokalt sjølvstyre, seier Lundteigen. Han er ikkje glad for lovendringsframlegget frå den raudgrønne regjeringa, men heller ikkje overraska over det. I lovframlegget blir det stilt krav om at privatdrivne grunnskolar anten må ha eit religiøst grunnlag eller representera eit pedagogisk alternativ dersom dei skal få statsstøtte. - Den raudgrønne regjeringa kan ikkje gi nokon garanti mot nedlegging av lokale grunnskolar? - Nei, dette er ei sak for det kommunale sjølvstyret, og mange sentralistar vil sentralisera. Vi har greidd å få ei kraftig forbetring i kommuneøkonomien, men det er kommunestyra som rår over skolestrukturen. Retten til å få statsstøtte til å starta friskole i slike tilfelle er ein sikkerheitsventil, eit godt vern mot sentralisering. Økonomien i sentraliseringa blir vesentleg mindre dersom foreldra kan starta friskole, seier Sp-politikaren, og understrekar at han er heilt ueinig i denne lovendringa. - Når denne saka kjem til partigruppa i Stortinget, vil eg stå på det eg ha stått på til no, seier Lundteigen. Dermed er han altså på dette punktet på kollisjonskurs med den raudgrønne regjeringa. Alt i Soria Moria-erklæringa varsla den sitjande regjeringa at dei ønskte å stramma inn på retten til å få statsstøtte til å starta friskolar. Den tidlegare privatskolelova hadde stilt som vilkår for statsstøtte til private grunnskolar at dei anten skulle representera eit pedagogisk alternativ eller eit anna religiøst grunnsyn. Men den førre regjeringa innførte ei endring som altså gav rom for godkjenning av foreldredrivne skolar som følgde offentleg læreplan. 1. april 2006 var 16 av dei 163 frittståande grunnskolane som da var i drift, godkjende på dette grunnlaget. 62 var religiøse skolar, 64 fagleg-pedagogiske alternativ, fem internasjonale skolar og 16 norske skolar i utlandet. Ja til religiøse grendeskolar | Men no vil altså regjeringa hindra at det blir for mange private skolar. I samband med lovframlegget blir det understreka at kommunar og fylkeskommunar har ansvar for den offentlege skolestrukturen, her skal ikkje departementet gi pålegg om korleis det skal vera. Ein er redd for at dersom privatskolelova opnar for godkjenning av grendeskolar som eit eige grunnlag, vil det kunna "gi kommunen et insitament til å legge ned den kommunale grendeskolen". Statssekretær Lisbeth Rugtvedt (SV) i Kunnskapsdepartementet vedgår at skolenedleggingar er vanskelege, men her skal dei lokale styremaktene avgjera, dei har det politiske ansvaret. For departementet er det viktig å ha klare kriterium for godkjenning knytt til føremålet med skolen. - Men kva seier du til dei som ser på retten til å starta foreldredrivne grendeskolar som eit vern mot sentralisering? - Det er inga god løysing å gjera kommunale skolar om til private skolar. Å vera ueinig i ei lokal nedlegging er i ikkje i seg sjøv eit godt kriterium for å oppretta ein friskole. Men å starta ein Montesorriskole kan vera ein veg å gå, utan at eg vil tilrå det, seier statssekretæren. Ine Marie Eriksen Søreide (H) er leiar for Kyrkje- utdannings- og forskingskomiteen i Stortinget. Ho er ueinig med dei raudgrønne, men trur ikkje ho får fleirtal i Stortinget for å halda på retten til statsstøtte til foreldredrivne grendeskolar. - Ein veit at skole i nærmiljø i er viktig, og mange små bygdesamfunn er sårbare for utflytting. Det blir svært kunstig å måtta gå omvegen om eit religiøst eller pedagogisk alternativ for å få godkjent ein grendeskole, dersom det ikkje er det ein ønskjer. Dette kan bety mykje for mange små lokalsamfunn, seier Eriksen Søreide. Ho peiker på at eitt hovudpunkt med den lova som gjeld no, er at ein ønskte å flytta vekta frå føremål til kvalitetsvurdering. - Det er ikkje alltid at eit religiøst eller eit pedagogisk alternativ er ein garanti for kvalitet. Det blir merkeleg om det ikkje skal vera lov å starta ein grendeskole som følgjer offentleg læreplan, men ein kristen grendeskole, eller ein montesorrigrendeskole. Mitt syn er at kunnskap er viktigare enn eigarskap, seier Høgre-representanten, som håpar på at Senterpartiet sine representantar skal støtta kritikken av den foreslåtte lovendringa. Komiteleiaren er også kritisk til at det blir foreslått ei nedre grense på 20 elevar i lovframlegget. - For meg verkar det som om ein har brukt metoden "tenk på eit tal". Eg kan ikkje sjå at det er grunn til å ha ei slik grense i lova, det kan vurderast i godkjenningsprosessen, seier ho. På rektorkontoret på Rukkedalen skole sit Lillemor Lerskallen og er ikkje i tvil om kva ho vil. - Det er ikkje dei seks kilometrane ned til skolen på Nesbyen som er avgjerande, og vi meiner ikkje at skolen der er nokon dårleg skole. Det er berre det at vi vil vera her. Retten til å få statsstøtte til å starta friskole i slike tilfelle er ein sikkerheitsventil, eit godt vern mot sentralisering, Per Olav Lundteigen (Sp), stortingsrepresentant Frå ånd til materie | I Klassekampen laurdag 18. september trykka vi eit essay av Jon Hellesnes under tittelen "Frå ånd til materie". Ved ein feil fall siste sida av teksten bort under ein illustrasjon. Heile teksten kan lesast her. Mens postmodernismen framleis var på moten, "avslørte" kulturforskarane at naturvitskap berre handlar om sosiale konstruksjonar. Perspektivet i dag er omsnudd. Ei form for naturalisme ser ut til å avløyse postmodernismen som åndsmote og bakgrunnsideologi. På den eine sida representerer den ei prisverdig intellektuell fornøktring. På den andre sida ber den i seg eit potensial for fornuftsfiendskap, like ille som postmodernismen. Da postmodernismen var ein dominerande åndsmote, fekk folk seg til å kome med påstandar som knapt nokon vedkjenner seg i dag. Det skjedde både i Europa og USA. Eg minner om nokre standardfraser frå den gongen: Vitskap er eitt av mange system av truer ("belief-systems"). Fakta blir "fabrikkerte" i laboratorieverda, ikkje "oppdaga". Språkleg meining dekonstruerer seg sjølv. Kommunikasjon er berre eit illusorisk spel av tolkingar. Alt strev etter konsistens og sanning er strev etter makt. All argumentasjon er symbolsk vald. Det går ikkje særleg bra å snakke slik i dag. Postmodernismen er ein åndsmote frå i går. Rett nok har postmodernisme og sosialkonstruktivisme framleis tilhengarar i ymse subkulturar i USA og Norden, men stordomstida er definitivt over. Mens postmodernistar kunne hevde at for eksempel Crick og Watson ikkje oppdaga dobbel-helix-strukturen til DNA-molekylet tidleg i 1950-åra, men at dei fann den opp, er det i dag evolusjonspsykologar, kognisjonsgranskarar, biologar og naturvitskapleg orienterte filosofar som "avslører" kulturforskarane. I 1990 utga Harvard University Press "The rhetoric of science", forfatta av Alan G. Gross. Gjennom 1990-åra hadde den status som eit viktig verk om argumentasjonen i vitskapssamfunnet. Eg skal først presentere nokre hovudpunkt frå denne boka, og eg kjem med hard kritikk. For det andre skal eg gjere nærmare greie for kva type kritikk dette er. For det tredje skal eg syne at kritikk av denne typen også råkar reduktiv fysikalisme, og den sistnemnde læra er den mest ekstreme teoritypen innafor den nye, naturalistiske åndsmoten. Tesen min kan eg gjerne setje på spissen, og då slik: Det finst både mjuk og hard fornuftsfiendskap, og all fornuftsfiendskap verkar øydeleggjande både på naturvitskap og på kultur- og samfunnsvitskap. Dessutan øydelegg den tiltrua til drøftande samtale i kvardagsliv og politikk. Å gå frå postmodernisme til reduktiv fysikalisme er å gå frå Skylla til Karybdis, frå mjuk fornuftsfiendskap til hard. Ei kjend bok innanfor "science studies" er "The Golem" (1993) av Harry Collins og Trevor Pinch. Men det paradigmatiske verket er forfatta av Bruno Latour og Steve Woolgar: Gjennom studier som dette skjedde det ei "frigjering" frå ideen om at vitskaplege teoriar handlar om realiteten. Påstanden blei i staden at det som tel som fysisk eller biologisk realitet, er avhengig av korleis vitskapssamfunnet nærmare bestemt er. Tilfeldig gitte sosiale ordningar skaper eller produserer sjølve dei fenomena vitskapen granskar. Vitskapen konstruerer, men oppdagar ikkje. Fysikarar, kjemikarar, biologar og andre vitskapsfolk trur at dei granskar noko anna enn sine eigne konstruksjonar, og at dei finn ut korleis saker og ting verkeleg forheld seg. Dei går ut frå at dei oppdagar noko reelt, og at dei er i stand til å korrigere feil i tidlegare aksepterte teoriar. Dei er realistar i den filosofiske tydinga at dei trur at det finst ein realitet, og at den eksisterer uavhengig av kva som til ei kvar tid er den rådande teorien. Dei reknar med at falsifiseringa av hypotesar skjer i høve til realiteten. Dersom ideen om ein fysisk eller biologisk realitet gjekk fullstendig i oppløysing, ville det kunne ha konsekvensar for den vitskaplege aktiviteten. Det er iallfall lite sannsynleg at verknaden ville vere lik null, og det er meiningsfullt å spørje: Ville for eksempel astrofysikarane greie å halde fram med arbeidet sitt dersom dei fekk same trua som visse vitskapssosiologar, nemleg at slikt som supernova, gravitasjon og svarte hol berre er sosiale konstruksjonar utan objektiv referanse? Ville genetikarane kunne halde fram dersom dei blei overtydde om at DNA-molekylet og den genetiske koden berre er fiksjonar? Alan G. Gross gav i 1990 ut "The rhetoric of science", ei bok innafor "science studies" som kom ut på eit velrenommert, vitskapleg forlag i USA. Her går han langt i retning av å meine det same. Også han ser realismen som ein føresetnad for vitskapskulturen. Vitskapsfolka har den ideen at dei entitetane dei studerer - for eksempel atoma - eksisterer uavhengig av kva folk trur. Og var dei ikkje overtydde om dette, ville dei tape motivasjonen sin. Han framstiller realismen som "det psykologiske ankeret som gjer eit liv i vitskapen meiningsfullt" (Gross, 1996: 200). Realismen må vere på plass i vitskapskulturen for at naturvitskapleg aktivitet skal vere muleg. Der er Gross på linje med mange. Det kontroversielle ligg derimot i synet hans på kva erkjennelsesfilosofiske status denne ideen har. Han degraderer den nemleg til ein illusjon, rett nok til ein kulturelt nødvendig illusjon. Dei som elles driv kulturanalyse av vitskapssamfunnet, konsentrerer seg om det sosiale livet i laboratoria, autoritetsforholda og særdraga til den vitskaplege praksisen slik Bruno Latour og Steve Woolgar har gjort (1986). Gross skil seg ut ved å fokusere på språkbruken i vitskapssamfunnet. Han analyserer blant anna det han kallar "realismens retorikk" | Han framstiller realismen som ein viktig ingrediens i ein meir omfattande retorisk praksis som dreiar seg om å overtale seg sjølv og andre om at naturen har den strukturen som naturvitskaplege teoriar "påviser", om for eksempel at DNA-molekylet inneheld ein genetisk kode som verkar determinerande for oppbygnaden av cellene i ein organisme. Han meiner seg å kunne avsløre det sjølvbedraget som ligg i vitskapsfolks eiga tru på at dei oppdagar reelle forhold. Gross analyserer dei retoriske teknikkane dei bruker for å få andre til å tru på "resultata" sine. Siktemålet til denne retorikken er å halde ved lag den autoriteten naturvitskapen har fått og å reprodusere den frå generasjon til generasjon. Ideen om at naturvitskapen er rasjonell i ein mønstergyldig forstand er for han ein ingrediens i overtalingskunsten. For å unngå mistanke om at eg overdriv i framstillinga av posisjonen hans, lar eg følgjande sitat stå utan omsetjing: Eller på norsk: "objektiviteten i vitskapeleg prosa er ein møysommeleg konstruert oppfinning, ein ikkje-rasjonell appell til fornufts autoritet" | Gross seier òg at det frå ein retorisk synsstad er rimeleg å beskrive vitskaplege oppdagingar som oppfinningar, og at "oppdaging" er ein skjult metafor som hentar overtalingskrafta si frå den tilsynelatande realiteten til det som blir oppdaga. Termen "oppfinning" gjer derimot merksam på det historisk kontingente og det radikalt ustabile ved alt vitskapane handlar om. Rett nok seier Gross også at det finst såkalla rå fakta - "brute facts of nature". Men det er berre gjennom overtaling ("persuasion") dei blir tolka og tilrettelagde som meiningsfulle og viktige. Referansen til naturen viser at Gross går med på at naturvitskapen handlar om noko. Den einsidige fokuseringa på den overtalande retorikken gjer likevel at relasjonen til naturen glir ut av synsfeltet. Alt som ser ut som etablert vitskapleg kunnskap, er i hans framstilling berre resultat av ein høgst effektiv overtalingskunst. Men dersom ein seier at all vitskapleg argumentasjon berre er forførande overtaling, så inkluderer dette påstanden om at det forheld seg slik. Også den er berre ein del av forføringskunsten. Reduksjonen av vitskapleg argumentasjon til retorisk overtaling undergrev, med andre ord, posisjonen til retorikk-teoretikaren sjølv. Alt retorikk-teoretikaren seier, er då - ut frå føresetnadene i hans eigen analyse - berre overtaling. Det inneber inga rasjonell overtyding om korleis noko reelt forheld seg, for slikt finst ikkje. Straks vi innser at denne sjølvavsløringa ligg i den aktuelle retorikk-teorien, løyser overtalingsmakta til retorikk-teoretikaren seg opp. Kor vidt Gross har vore i villreie om kva han eigentleg ville fram til, veit eg ikkje, neppe andre heller. Men det er opplagt at boka hans lir av ei form for intellektuell blindskap som inneber at ein blendar ute det nivået der ein sjølv teoretiserer i første person. Då ser ein ikkje kva ein sjølv må føresetje og kva ein må unngå for å kunne påstå noko meiningsfullt. Ein ser for eksempel ikkje at det å påstå at all argumentasjon er symbolsk vald, er å skulde ein kvar rasjonell opponent for å vere valdsmann. Det er, med andre ord, ein hersketeknikk, ikkje opplegg til avklaring. Heller ikkje ser ein at det ein påstår om studieobjekta sine kan slå tilbake på det teoretiserande subjektet sjølv. Når eg skriv eller snakkar om dette emnet på tysk brukar eg ordet "Reflexionsvergessenheit". Det norske ordet "refleksjonsgløymske" verkar nok for kunstig. Men det står for det å gløyme refleksjonen over forholdet mellom førstepersons- og tredjepersonsperspektivet. Den utegløyminga eg refererer til, inneber at ein teoretikar i si eiga teoretisering kan kome i skade for å diskvalifisere noko som han sjølv treng i førstepersonsperspektivet for å kunne argumentere overfor fagfeller og andre. Prinsippet om sjølvinnhenting går ut på at ein teori om menneskeleg rasjonalitet og kommunikasjon ikkje kan bortforklare eller kome i konflikt med vilkåra som gjer teorien sjølv muleg. Det mest opplagde brotet med sjølvinnhentingsprinsippet ligg føre dersom ein teoretisk påstand klart og tydeleg ber fram ein pragmatisk sjølvmotseiing. I ein pragmatisk sjølvmotseiing går motsetnaden mellom det semantiske innhaldet i påstanden og det påstanden føreset for å kunne verke som ei kommunikativ handling. Ei slik sjølvmotseiing har vi i følgjande eksempel: « Det finst ingen sanne påstandar. Sanningar er illusjonar vi har gløymt er det. » Motsetnaden går mellom innhaldet i setninga og det pragmatiske faktum at setninga blir hevda og dermed framstilt som ein sann påstand. Påstandsinnhaldet impliserer at det er å påstå noko som stemmer. Den aktuelle ytringa havarerer. Vi kan finne ein slik teori innanfor den no moterette naturalismen. I så måte finst det minst ein fysikalistisk teori som er like sjølvfalsifiserande som dei mest ekstreme variantane av postmodernisme. Dei mest kjende representantane for reduktiv fysikalisme er granskarparet Patricia og Paul Churchland. Dei mest dristige skriftene deira kom i løpet av 1980-åra, men dei har fått nye, oppglødde lesarar i det siste. Termen "eliminativ materialisme" er meir vanleg enn "reduktiv fysikalisme", men begge refererer til same sak. Denne saka set eg på spissen for å få fram prinsipielle poeng. Den reduktive fysikalismen går ut på at all tankeaktivitet, til liks med alle andre mentale fenomen, berre er sideverknader av prosessar i hjernen, det vil seie. naturhendingar, ingenting anna. Det spesielle ved den reduktive fysikalismen er ikkje oppfatninga om at tankar og kjensler blir til ved nevronale prosessar. Det kan vi godta, for eksempel ved at vi legg til grunn gryande materialisme (Sperry) eller ikkje-reduserande fysikalisme (Davidson). Det spesielle ved posisjonen ligg derimot i reduksjonismen. I staden for å snakke om tenking, kjensle og viljesavgjerd treng vi ifølgje den reduktive fysikalismen eit vokabular som einast refererer til nevronale prosessar, og som eignar seg i forklaringar av fenomen som ikkje-opplyste lekfolk gjer greie for i termar av tenking, kjensle, viljesavgjerd, intensjon og liknande. Ut frå reduktiv fysikalisme er ei viljesavgjerd ingenting anna enn ei elektrokjemisk hending. Det langsiktige håpet innanfor denne skuleretninga er at det ein dag vil finnast ein nevrovitskap (av eit slag som er ukjent i dag) som er i stand til å forklare og å forutseie alle typar menneskeleg aktivitet, inkludert det som går for å vere tenking og rasjonell handling. Dermed har dei reduktive fysikalistane avskaffa sin eigen sjanse til å gi eit rasjonelt forsvar for sin eigen posisjon. Dei kan ikkje lenger hevde at det finst gode, rasjonelle grunnar for å vere reduktiv fysikalist, for omgrepet om rasjonell grunn eller om tilstrekkeleg evidens høyrer til same vokabular som termar av følgjande slag: argument, kunnskap, innsikt, fornuft og liknande. Det er eit vokabular som dei kallar førvitskapleg. På lengre sikt er målet å eliminere det. Det er blant anna dette som ligg i termen eliminativ materialisme. Reduktiv fysikalisme utgjer eit tydeleg eksempel på kva det betyr å bryte sjølvinnhentingsprinsippet i Apels tyding. Reduktiv fysikalisme er eit produkt av scientisme, ikkje av vitskap. "Scientisme" er ein (polemisk) term som opphavleg blei brukt innanfor den fenomenologiske rørsla. Den retta seg mot ei kritikklaus dyrking av naturvitskap som førde med seg ei omtolking av kva naturvitskap er, og av kva den kan yte. I vitskapsfilosofien gjeld det blant anna å forsvare naturvitskap mot scientismen. Scientisme er eit framhald av metafysikken med andre middel. Kritikken min ovanfor rettar seg ikkje mot nevrovitskap, berre mot den scientistiske måten å bruke den på. Somme ser eit paradoks i dette: Den reduktive fysikalismen har scientismen, altså dyrkinga av naturvitskap, som kulturell bakgrunn, men slår om i undergraving av naturvitskap. Naturvitskaplege forklaringar har sin styrke blant anna fordi dei er baserte på ei rad eksperiment, teoretiske føresetnader, rasjonelle argument og kritisk diskusjon blant kompetente fagfolk. Ingen av desse faktorane lar seg redusere til eit fysikalsk nivå. Nevrovitarar, og naturvitarar generelt, gjennomfører kompetente vurderingar av kva som kan telje som bevis for eller imot ein aktuell hypotese. Dei arbeider og kommuniserer innanfor kulturelle og institusjonelle rammer. At dei forstår kvarandre, betyr at dei forstår slikt som intensjon, meining, målsetjing og rasjonell grunn (til skilnad frå årsak). Gjennom kommunikasjonen skjer det ei avklaring av hypotesar og eksperimentelt design med meir. Naturvitarar er autonome og rasjonelle menneske som dannar eit kommunikasjonsfellesskap. Charles Sanders Peirce (1839 - 1914) er ein pioner i vitskapsfilosofien. Ein grunntanke hos han var at eit ope forskarfellesskap var ein nødvendig føresetnad for vitskapleg rasjonalitet. Ifølgje han må alle pretensjonar om å vite noko vere offentleg eller intersubjektivt tilgjengelege slik at det er muleg for andre å ta grunngitt stilling til kor vidt dei er innfridde eller ikkje. Drøftinga må vere fri og utan autoritetspress av noko slag. Dette er "a way of fixing belief" som er meir tilforlateleg enn den som er basert på private innsikter og personleg autoritet. Det Peirce er for, finn han alt eksemplifisert i vanleg naturvitskapleg verksemd. I framstillinga hans er ikkje vitskap først og fremst etablert kunnskap ("a body of knowledge"), men eit sosialt fenomen, ein pågåande aktivitet innanfor eit fellesskap av likestilte - "a community of investigators". Det er der dei hypotetiske påstandane eventuelt viser berekrafta si ved at dei toler sterke gjendrivingsforsøk. Der må vere symmetri mellom medlemmene av granskarfellesskapet. All annan autoritet enn den som ligg i kvaliteten til argumenta, må vere nøytralisert. Det er eit essensielt særdrag ved scientismen at den nektar eller bortforklarer både den sosiale interaksjonen og alt anna ved forskingsprosessen som inneber kommunikasjon, meining og intersubjektivitet. Men å degradere gjensidig forståing og rasjonell vurdering i "the community of investigators" til (kausalt produserte) naturhendingar, er å gå til åtak på den form for rasjonell aktivitet som naturvitskapen utgjer. Den reduktive fysikalismen gjer nettopp dette. Dermed representerer den i praksis ein sterk fiendskap mot fornuft og rasjonell diskurs. I så måte er den like fordummande som den mjuke postmodernismen. Arbeidarhelt eller reaksjonær? Elling i Gatas Parlament meiner Eminem har gjort det meir legitimt å spreia reaksjonære haldningar. Forfattaren Espen Stueland meiner Eminems aggresjon er unevrotisk og sunn. Vi fekk dei til å sjå filmen der den omstridde rapparen no framstår som arbeidarklassehelt. Klassekampen engasjerte vår eigen litteraturkritikar og forfattar Espen Stueland og den politisk radikale rapparen Elling Borgersrud frå Gatas Parlament til ein debatt om artisten som sel mest plater og skapar størst kontroversar. Utfalla mot kvinner og homsar har brennmerkt Eminem i ein politisk svært samansett koalisjon frå høgre til venstre. Men appellen til ungdom er enorm, og nokre litteraturvitarar og radikalarar hyllar han for både gode og samfunnsengasjerte tekstar. Med stort truverd gjev han ein uvanleg direkte og svartsynt rapport frå "white trash-USA" og kvardagen i smuldrande heimar, der rus og omsorgsmangel er dagens orden. Ny Elvis | Eminem vidarefører tematikken i filmen 8 Mile som har premiere i dag. Inspirert av rapparen si eiga livshistorie, snur filmen opp ned på "bad boy-imaget" og framstiller Eminem som den omsorgs- og talentfulle arbeidarklasseguten som kjempar seg vekk frå fabrikkgolv og fattigdom med rap. Ein ganske god film, meiner våre debattantar, men dei ser framleis ulikt på rapparen frå sine ulike ståstadar. Kva er det som gjer Eminem så stor? Er han unik fordi han er flinkast, fordi han har størst talent og vilje til å provosera, eller følgjer provokasjonsevna av at han når ut til eit kvitt publikum? Elling: Alt det. Han er veldig flink. Samstundes gjer hudfargen at han kan nå heilt andre grupper enn det svart rap kan. I USA har dei jo denne galne rasefetisjen sin. Dei har delt kulturen i to: svart og kvit. Svart tv og kvit tv, som er heilt lik. Svart musikk og kvit musikk har kvar si hitliste, basert på musikarane sin hudfarge. Den kvite lista kallast rock og country, den svarte RB og hip-hop. Så kan du putta to musikarar som driv med nesten det same på to ulike lister. Slik sett har Eminem "gjort ein ny Elvis", som sjølvsagt betyr mykje i USA. Elling: Eminem er "battle-rappar", slik vi ser i filmen | ["Battles": Konkurranse mellom to som rappar mot kvarandre, der det gjeld å skjella ut og fornærma motstandaren på det grovaste]. Og han byggjer på gangster-rap, utan at han har gangsteren som ideal: Han freistar å vera så stygg i kjeften og seia så mykje destruktivt og negativt som mogleg. Men det slo meg då eg såg filmen og høyrte den siste skiva, at han ikkje er så dryg som han har vore. Espen: Ja, det å gå til åtak på Moby for å ha lite hår på hovudet, rockar ikkje så veldig hardt. Då var det annleis å snakka om å riva av brystvorter. Så det er ei demping av råskapen frå dei første skivene. Aggresjon og alvor | I tekstane vekslar han mellom å uttala seg som seg sjølv, Marshall Mathers, kunstnaren Eminem og sitt sinte alter-ego, Slim Shady. Det er dels flytande grenser mellom rollene, dels står dei for svært sjølvmotseiande meldingar. Kor seriøst skal ein ta alle ekstremitetane til Eminem? Elling: Ein kan seia at det er tull når Eminem snakkar om å banka opp damer, samstundes er han jo dømt for det. Ein kan snakka om at det er tull når Eminem idylliserer narkotika, men det var ikkje lettøl dei drakk på bakrommet på Rockefeller. På ein måte er eg samd i at ein også skal utforska destruktive kjensler i tekstar, men det eg synast du seier er at det ikkje betyr noko. Espen: Det er nettopp slik eg ikkje vil høyrast ut, men ein kan seia ting på ein så ekstrem måte at det kjem inn element av ironi og humor, og det nivået synest eg Eminem tangerer. Og aggresjon er jo ei genuin kjensle som må ut, det gjeld også hat mot mødrer og fedrar. På eit vis er det noko sunt og unevrotisk med Eminem. Som "dårleg rollemodell" set han ord på tabustempla kjensler, som ein helst skal heva seg over. Men han kastar dei på bordet og seier: så elendig er eg. Å setja namn på elendet er i seg sjølv ein måte å overvinna det på. Som hjå Jean Genet, tjuven, som heldt fram med å rundstela vener etter at han hadde vorte akseptert. Eminem veit godt at dette er ord, og syng nettopp om kor bokstavelig ein skal ta dei. Det er som når Bataille skriv om Genets romantisering av vondskapen. Oppgjer med seg sjølv? Elling: Eg meiner å sjå eit snikande oppgjer med dei gamle, rotne, tinga i filmen. Eg trur at Eminem er i ferd med å innsjå at han ikkje lenger kan velja bort å vera rollemodell, noko han har harselert mykje over. Kanskje forstår han at det ikkje er eit val ein har når ein er rappar på det nivået, så no freistar han å koma med ei meir positiv greie til folk. Eller, det vonar eg i alle fall. Ja, filmrolla modererer veldig inntrykket frå albuma til Eminem, både når det gjeld synet på homsar og kvinner. Til dømes er reaksjonen når han overraskar kjærasten sin saman med ein annan mann relativt mild og ikkje retta mot henne? Elling: Den er i alle fall mild samanlikna med korleis den verkelege Eminem reagerte på at kona hans klina med ein annan fyr. Espen: I scenen der dei står i lunsjkø utanfor fabrikken, kor han grip inn til forsvar for ein arbeidskamerat som er homse, er det jo også beint fram ein empatisk rap han framfører. Det finn eg ikkje mykje av i tekstane hans. Der det alltid er seg sjølv han rappar om. Kvitvasking | Det som i alle fall er sikkert, er at filmen "8 Mile", med si halv-biografiske forankring, på sett og vis er ei kvitvasking av imaget til Eminem. Ein kan tolka det slik at han innser han ikkje kan unngå å vera eit førebilete for publikummet sitt, eller ein kan sjå det som eit uttrykk for Hollywoods marknadstilpassa, straumlinjeforma snylting på ein suksessmusikar. Men kanskje kan ein også spørja seg om marknadsposisjonen har sin eigen dynamikk som vil pressa fram ei tilnærming til mainstream: Det er ikkje så enkelt å vera den aggressive, destruktive opprøraren når du ligg på toppen av hitlistene? Espen: Det gjer det jo til eit spanande spørsmål kor han kjem til å gå vidare. Alle store opprørar i kunsten frå Rimbaud sitt til punken har jo ein "sell out" til slutt. Eg tenkjer at det er to moglege vegar: At han sluttar å syngja, eller at han på eit eller anna vis sørgjer for å bli skoten. Elling: Han har jo annonsert at han skal leggja opp. Men eg veit ikkje. For å vera heilt ærleg, så er Eminem så flink, særleg med konsept-låtar, slik som "Stan", der han har ein apologetisk liksom-dialog med ein forstyrra fan, eller "Lounge" der han fortel om korleis han gjev ei jente narkotisk sopp og angrar på det: Dei idéane som ligg bak desse låtane, som er bra låtar, er uvanlege rap-konsept. Det pluss at han er jævla flink til å rime, gjer at eg har ein idé om at han burde skriva eit klassikar-album, noko han ikkje har gjort enno. Kvalitetstekstar | Gjer tematikkane og synsvinklane han unik også kvalitetsmessig? Elling: Ja, delvis. Det har vore nokre år der amerikansk rap ikkje har snakka om anna enn kor flinke dei er, og kor mange dei skyt. Det er jo jævla keisamt temamessig. Espen: Men det spørst kor mykje han vil tena på å bli konseptuelt stram. Noko av det som er flott med Eminem, er at han er veldig utflytande, og at det tar veldig av i tekstane hans. Det er ein story, men samstundes veldig assosierande. Han finn eit rim så byggjer han vidare på det. Det er ikkje noko logisk line, slik det er i mykje av storytellinga, i rock til dømes. Elling: Eg meiner at Eminem går veldig etter "reglane" når han byggjer opp rimstrukturen. Espen: Det er gode rim, men ofte er det jo rimet som avgjer korleis resten av verselinja blir. Det er det eg meiner med assosierande. Rimet kjem fyrst, så kjem meldinga. Elling: Ja det er jo rap! Men ein annan ting Eminem er svært god på er "flow", nokre av låtane, som "The Way I Am", der han seier: Espen: Ja, den låten er eit døme på flott skandering av ord. Elling: Ja, eller flow som vi kallar det. Espen: Eit liknande døme der rima trillar ut som geitemøkk er "Open MIC": Samfunnskritikk | OK, så han er dyktig, men kva så med påstandane om at Eminem er samfunnskritisk? Elling: Ein kvar sjanger som tar deskriptivt utgangspunkt i gata kan blir kritisk, men her er det umedvite. Det er jo ingen solidaritet i desse songane. Espen: Nei, bortsett frå ei identifisering med fan-basen, så er det ikkje nokon sosial gruppesolidaritet her, eller oppmodingar til slik blant amerikansk arbeidarklasse til dømes. Elling: Noko av svara ligg i opphavet til ganster-rap. Då rap vart adoptert frå New York til Los Angeles, var det av artistar som LA Dream Team, som stor sett rappa om kor fint det var i L.A., med badebasseng og damer i bikini og alle dei tinga der. Så kom rappen ut på gata, blant svarte, fattige ungdommar. Dei var medlemar i gjengar og rappa om si røynd, så vart det gangster-rap. Det som starta som ei skildring av ekte tilhøve på gata i L.A. blir på eit vis blitt reprodusert, marknadsført og laga til ein ny valdsromantisk "pakke" som kan kjøpast og seljast. Eminem tar kulturen ned på gata igjen, og då blir det ei røyndomsskildring som i alle fall kan vera kimen til politikk, på same måte som punk, eller reggae, eller slik visekulturen i Noreg var det. Kjøper du den? Espen: Ja. NHO med Gats i blikket | Kampen om framtida er kampen om tenestene. NHO-direktør Tor Hersoug veit kvar han står: NHO ser gjerne at 6-åringane går i skular som driv for privat profitt. Eg har ikkje noko imot at det kjem private selskap inn i grunnskulen, seier Tor Hersoug til Klassekampen. Utgreiingsdirektøren presiserer at det er NHO sitt syn at 6-åringar skal få gå i private skular som er drivne for økonomisk profitt. Det er dit vi skal, om NHO får gjennomslag. Og det er kanskje ikkje utenkjeleg, med tanke på at utdanningsminister Kristin Clemet kom til statsrådposten rett frå NHO. Det blir ikkje mindre utenkjeleg av at NHOs interesser har vore godt representert i regjeringa sitt arbeid i forkant av Gats-forhandlingane og handel med tenester. Kristin Clemet avviste i januar Klassekampens dokumentasjon av at den nye privatskulelova i kombinasjon med Gats-reglane opnar den norske grunnskulen for profittsøkjande aksjeselskap. No understrekar NHO-direktør Hersoug at det er nettopp ei slik opning organisasjonen Clemet kjem frå går inn for. Heiagjeng på Majorstua | I Geneve forhandlar Noreg med over 50 land om deregulering av tenestesektoren. Etter 31. mars blir det full fart i Gats-prosessen. På Majorstua i Oslo sit ein heiagjeng og ventar på framgang i forhandlingane. Vi finn Tor Hersoug i 7. etasje i NHO-bygget. Vi er positive til liberalisering av handel med tenester. Vi har vanskeleg for å sjå noko negativt ved det, seier sosialøkonom Hersoug. Har norske selskap noko å tena på internasjonal liberalisering? Absolutt. Hersoug nemner tele- og it-sektoren. Vi var aktive for liberalisering der, på eit WTO-møte i Singapore. Det gjekk igjennom. Bra for Telenor? Ja. Og andre. Telefontenester, advokattenester, datatenester, helsetenester, utdanning, forsking, bilverkstad, flyfrakt og kaffebar. Tenestene er over alt. Dei har vorte totalt dominerande i dei rike landa. Frå 1947 til 1998 auka den private tenestesektoren sin del av USAs BNP frå 45 til 65 prosent. Det er ein auke på 44 prosent. Inkludert offentleg sektor, utgjer tenesteproduksjonen no over 75 prosent av den totale økonomien i USA. I EU-landa arbeider 67 millionar menneske, over to tredelar av alle tilsette, i tenesteproduksjon. Den historiske trenden er utvetydig, understrekar Hersoug. Med aukande velstand etterspør vi meir tenester. Desse bransjane veks i alle OECD-landa. Vareproduksjonen blir bygd ned. Profitt i grunnskulen | Der kritikarane ser Gats som ein konspirasjon mot velferdsstaten, har NHO vanskeleg for å sjå noko negativt. Finst det ingen tenester som ikkje eignar seg til å bli utførte for profitt? Hersoug nemner rettsvesenet. Og politiet. Og kemnerkontoret. Offentleg forvalting i strengaste forstand, seier han. Kva med utdanning, helse og så vidare? Skal vi ha grunnskuledrift for profitt? Ja, eg har ikkje noko imot at det kjem private selskap inn i grunnskulen. NHO er den sterke organisasjonen for eigarane i Noreg. Eigarane av det private næringslivet har sterke interesseorganisasjonar i alle rike land. Og i alle land har dei sett det Hersoug har sett: veksten i tenestesektoren. Men i motsetnad til vareindustrien, skjer ein stor del av tenesteproduksjonen i offentleg regi. For privat kapital kan dette framstå som eit stengsel. Det er vanskeleg å tena private pengar på offentlege monopol. Forhandlingane om Generalavtalen om handel med tenester (Gats) dreier seg ikkje minst om å fjerna slike monopol. Dette er høgst relevant i Noreg, meiner Hersoug. Noreg må forplikta seg til frihandel på fleire område. Vi har deregulert telesektoren. Og energisektoren. Og utdanningssektoren. Men ikkje Posten. Og ikkje helsevesenet. Langt fleire offentlege tenester kan produserast av private selskap. Ideologiske eller tekniske stengsel for dette fører til sløsing med ressursar, proklamerer NHO-direktøren. Er det ikkje eit positivt og siviliserande drag ved vårt samfunn at såpass mykje av økonomien er organisert for å gje folk naudsynte tenester, og ikkje for å tena mest mogleg pengar? Det som er viktig er tenestene. Kven som leverer dei er likegyldig, meiner Hersoug. Men private selskap skal ha profitt. Frå ein samfunnsmessig synsstad: Er ikkje den profitten sløsing med ressursar? Ja, altså, eit privat selskap skal generera tilstrekkeleg avkasting på kapitalen. Men om dei både gjer det og samtidig leverer gode nok og billege nok tenester, så tener også samfunnet på det. Dette får vel det private selskapet til ved å pressa dei tilsette hardare enn kommunen tradisjonelt har gjort. Det er gjerne det som gjer offentleg sektor til eit siviliserande innslag i samfunnet? Då er det spørsmål om offentleg sektor er til for dei som arbeider der eller dei som har bruk for tenestene. Og er det så mykje verre at dei i offentleg sektor møter effektivitetskrav enn at alle andre i resten av næringslivet gjer det, spør Hersoug. Som du veit har vi 290.000 på uføretrygd no. Kan det ikkje vera positivt og eit siviliserande drag ved vår kapitalisme dersom 760.000 tilsette i offentleg sektor slepp å springa livet av seg for økonomisk effektivisering? Ein kan sjølvsagt drøyma om eit samfunn der ein ikkje må jobba så hardt og sånn. Men ynsket om auka kjøpekraft og velstand er nok like sterkt hos offentleg tilsette som hos andre. Spørregranskingar viser at fleirtalet heller vil ha meir fritid enn meir lønn? Vel, det er lett å svara sånn i ei undersøking. Og ein feriedag eller to er ikkje problemet. Men eg trur lite på at etterspurnaden etter varer og tenester går ned slik at vi kan arbeida mykje mindre, svarer Hersoug. WTO-låsen | Vi veit at samfunnsøkonomien blir meir og meir dominert av tenester i dei rike landa. Striden står om kven som skal utføra dei, om utforminga av det økonomiske systemet. Skal omsorg, utdanning, transport og forsking bli forretning og profitt? Eller skal tenesteproduksjonen skje i offentleg regi? Dette er eit område der politisk strid og dei folkevalde speler ei sentral rolle, meiner Hersoug. Han trur ikkje retninga er til å snu. Det går mot større private innslag. Men når det gjeld tempo og omfang er politikken viktig. Nett no har vi eit stortingsfleirtal som er positive til konkurranseutsetting. Derfor vil vi truleg få ordna momsreglane slik at det blir ein god del meir av dette. Eit anna politisk fleirtal kan dra i motsett retning. I WTO er regelverket slik at om eit land opnar for fri handel på eit område i Gats, og dermed avskaffar offentlege monopol, er det så godt som låst til å stå fast på denne liberaliseringa. Er det bra? Ja, det er bra. Det gjev stabilitet. Systemet er avhengig av at ein står ved sine forpliktingar. Men dermed blir det, i teorien, nok for den marknadsliberalistiske fløya å vinna eit parlamentsval i kvart land. Så fører dei opp vidtgåande forpliktingar i Gats, og kan bli kasta av folket i neste val utan at det endrar dei store linene i politikken? Nei, eg trur ikkje der er så relevant å sjå det på den måten. Men det er vel ein motsetnad mellom den stabiliteten du snakkar om og demokrati? Om det blir ein reaksjon internasjonalt sånn at mange land vil trekkja seg, så trur eg det vil gå bra. Men for eitt einskild land, så kan det vel bli ubehageleg. Så du seier at eit abstrakt folkestyre internasjonalt står ved lag, medan det konkrete folkestyret i til dømes Noreg blir sett noko tilbake? I vår tid må ein kunna gå inn i internasjonale forpliktingar. Skal så neste regjering berre hoppa av? Representativt demokrati? Vi spør NHOs utgreiingsdirektør om kor mange av dei norske veljarane han trur har høyrt om Gats. Det er nok ein veldig liten del. Det er nok det, ja. Vi får debatt om Gats fyrst når konsekvensane er over oss. Men då er det jo for seint, seier du og WTO? No har vi då eit representativt demokrati. Vi bør stola på at politikarane gjer sitt beste for våre interesser. Det er liten tvil om at Gats rører ved veldig viktige saker, som helse, utdanning, infrastruktur. Når folk flest ikkje har høyrt om Gats, og Stortinget skriv under avtaler med store verknader for mange tiår framover, har vi då eigentleg eit representativt demokrati? Det er opp til Stortinget å vurdera om ei sak er så viktig at det må eit nytt stortingsval til før dei signerer, eller ei folkerøysting. Den vurderinga har vi delegert til dei å gjera. Men kva om det viser seg at dei folkevalde er ganske uvitande, som Klassekampen fann ut i desember? Då har du kanskje rett i at det er representativt | He, he, he. men er det demokrati? Det skulle undra meg om ingen på Stortinget set seg inn i Gats-regelverket? Når alle WTO-avtalane er ferdige, blir det mange tusen sider, veit du. Tusenvis av sider, i teknisk språk og talkodar? Ein kan sjølvsagt finna døme på at demokratiet ikkje er perfekt, bryt Hersoug inn. Men det er det beste vi har. Teknoalderen sin Frankenstein | Det er klart for premiere på den tredje i rekka av "Terminator-filmar". Kva er det som er så fascinerande med denne drapsmaskinen? Maskinmennesket Terminator er eit av ikona i moderne amerikansk film, og ergo i den populærkulturelle verda elles. For dei som ikkje hugser tilbake til filmåret 1984, så er Terminator ein kyborg, og ein drapsmaskin, som namnet tilseier. Han er eit produkt av den kunstige intelligensen som i år 2029 har svidd av heile planeten og herskar over restane (dvs. USA). Men det finst ei ukueleg menneskeleg motstandsrørsle, leidd av ein John Connor. For å knekkja dén sender maskinane ein terminator tilbake i tid, til 1984. Oppdraget er å ta livet av Sarah Connor, mor til John, og såleis hindra at motstandsleiaren i det heile blir fødd. Du godtek kanskje premissane til no, men så kjem den verkelege logiske utfordringa i Terminator-historia og Connor-genealogien: Motstandsrørsla greier også å senda ein mann ut på tidsreise, bestevenen til John, Kyle Reese. Denne soldaten greier ikkje berre å berga Sarah, han rekk også, under ei nervepirrande flukt frå drapsmaskina, å setja barn på henne. Det er den komande far sin John Connor sender tilbake i tid. Ein liten "mind-bender" som trigga dei lettaktiverte freudianske tolkingsrefleksane til ein dei filmvitarar. Maskinane mislukkast, men filmen vart ein kjempesuksess. Med rundt rekna ti års mellomrom har vi dermed fått sjå maskinane gjera tidsreisa to gonger til, fyrst i 1991 (eller 1997 i fiksjonkronologien) for å ta livet av den freidige tenåringen John Connor, og no altså for å "terminera" den knapt 20 år gamle, lett paranoide mannen John Connor, som enno ikkje ser seg sjølv som nokon framtidshelt. Robot-skrekken | Dei fleste assosierer vel "Terminator" med skodespelaren i tittelrolla, den austerrikskfødde kroppsbyggjaren med ein aksent like tung som muskelmassen. På fritida har han mellom anna gjort seg kjend som "fitnessrådgjevar" for både president Bush sr. og jr. og den udødelege muskelbunten frå lerretet sette mot i Bush-troppane i Irak både i 1991 og 2003, dei same åra som "Terminator" nummer to og tre kom ut. Dette samanfallet, pluss det faktum at Ronald Reagan gjekk i sin andre presidentperiode i 1984, fekk nyleg ein filmkritikar i New York til å skriva at "ein ny episode i Terminator-franchisen er på veg, det må det bety at ein republikansk president stiller til attval". "Terminator" var filmen som lyfte Arnold Schwarzeneggers karriere ut av trashfilm-undergrunnen ("Hercules in New York" og "Conan the Barbarian") og inn i Hollywoods stjernehimmel, eit sprang som også opna den politiske sfæren for han. Men kanskje har den ihuga republikanaren innsett at rolla som det fåmælte metallandletet er den som kler han best. I alle fall trekte han nyleg kandidaturet sitt til guvernørstillinga i California. Om Terminator er det mest kjende maskinmennesket i dag, er han slett inga nyskaping på lerretet. Farlege, menneskelike robotar har jamleg dukka opp heilt sidan Fritz Langs "Metropolis" (1927), der ein "kvinneleg" robot vart brukt til å avverja eit arbeidaropprør. Yngre og nærare slektningar av Terminator er Yul Brynners mekaniske revolvermann i "Westworld" (1973). Filmskaparen, Michael Crichton, resirkulerte historia i boka "Jurassic Park", han berre bytte ut robotane med klona dinosaurar. Endå nærare Terminator i tid, fysiognomi og mentalitet er Rutger Hauers "replikant" i Ridley Scotts "Blade Runner" (1982) (her er det rett nok mennesket som "terminerer" replikantar). Dinest har vi RoboCop, den ulukkelege politimannen som har fått ny, uovervinneleg maskinkropp og har fått prøva krefter mot politisk korrupsjon og anarkistisk gatevald to gonger til etter at Paul Verhoeven introduserte han i 1987. Meir avantgardistisk handsaming av samansmeltinga mellom maskin og menneske, og endå meir valdeleg, har kome frå Japan, mellom anna i Shinja Tsukamotos "Tetsuo" -filmar (1989, 1992). Steven Spielbergs syntetiske barn i "A.I." (2001) er langt snillare og meir konvensjonell, men som i "Tetsuo" og mange av dei andre robotfilmane er farane ved å tukla med naturen eit sentralt motiv også i Spielbergs film. Og til sjuande og sist er det menneska som utgjer den største faren, både overfor (uskuldige) kunstige eksistensar og seg sjølve. Menneskeleg høgmod | Menneska har i grunnen seg sjølve å takka for katastrofen som råkar dei i "Terminator-filmane" også, jamvel om korkje dei filosofiske problema ved kunstig intelligens eller dei moralske utfordringane ved å "leika Gud" er dei mest iaugefallande tema her. For mordarmaskinen er produktet av menneskeleg stormannsgalskap, og med sitt metallskjellett dekt av sjølvlegande menneskehud og sin sjølvlærande microchip til "hjerne" er han ei god modernisering av Frankenstein. Kanskje er det nøkkelen til karakteren si fascinasjonskraft. Ikkje uventa står det kommersielle og militære interesser bak dødsrobotane. Det amerikanske forsvaret har fått utvikla høgteknologiske robotvåpen og eit "ufeilbarleg" dataprogram, "Skynet", til å styra heile våpenmakta, medrekna atomrakettane. Denne avanserte kunstige intelligensen utviklar sjølvmedvit og utløyser kjernefysisk ragnarok mot sine skaparar. "Terminator" vart til medan Ronald Reagan utvikla stjernekrigsprogrammet sitt. Slik følgjer filmen ein trend som har vist seg i underhaldingsfilmen sidan 1970-talet, då det høgkommersielle og Washington-lojale Hollywood, med bakgrunn i nasjonale traume som Watergate og Vietnam, byrja å produsera thrillerar der "the Company" eller "the Military" representerer grådige og maktgalne "bad guys". Skurkegalleriet vart henta frå nyhende i den verkelege verda, for å bli stengt inne i fiksjonen av mainstreamfilmens sløvande, eventyr-dramaturgi. Ein struktur så inkorporert i publikum at det hindrar at parallellar i røynda får nokon relevans for kva folk tenkjer om det som skjer utanfor kinosalen. Mykje er sjølvsagt likt i dei tre terminatorfilmane, dei kompliserte "tidsloopane" held fram med å setja logikken på harde prøver. Men dei to fyrste filmane er også svært ulike både i uttrykk og moral. Teknoaction | "Terminator" var det fyrste samarbeidsprosjektet til dei unge filmskaparane James Cameron (regissør) og Gale Anne Hurd (produsent og medmanusforfattar). Suksessen gjorde at dei fekk laga nokre av dei mest påkosta, teknologisk nyskapande actionfilmane på 1980-90-talet. Men, som Sean French påkeikar i si bok om "Terminator", skil denne fyrste lågbudsjettsproduksjonen seg frå dei seinare filmane deira. Den har meir til sams med filmbakgrunnen til både Schwarzenegger og Cameron (som debuterte med "Piranha Part Two"), nemleg exploitationfilmen (billig, spekulativ, (valds) film). Dugande filmhandverkarar har gjort meste mogleg ut av budsjettet, også når det gjeld spesialeffektar. Men i staden for å forføra tilskodarane med den litt sterile, høgteknologiske elegansen som har prega dei seinare Cameron-filmane, blir det her appellert til mørkare draumar hjå publikum. "Terminator" er amoralsk, blodig råskap med høg "body count". Og det er skurken som er trekkplasteret. I "Terminator 2: Judgment Day" har det skjedd store endringar. Ytre sett er filmen eit tekno-epos på line med Camerons krigssciencefiction "Aliens" og undervassforskingsdrama "The Abyss". Ein kyborg av flytande metall, atominferno, eksplosive biljakter og andre påkosta scener og spesialeffektar står i kø, men den kroppslege "gørra" er reinska vekk. Jamvel om det er fleire mord i filmen, skjer dei ofte utanfor biletet og er relativt ublodige. Som publikum blir ein mest trollbunden av dimensjonane på sjølve produksjonsapparatet, som skin gjennom fiksjonen. Spora av ein grandios, vellukka "militæroperasjon", parallell til den vi ser på lerretet. Det er som om Cameron har ladd kanonane med hundredollarsetlar som blafrar om øyro på tilskodarane. "Terminator 2" var då også historias dyraste film i 1991. Kjønnsbilete | Det som fascinerer med sjølve forteljinga, er at hovudkarakterane, Sarah Connor og Terminator, går gjennom radikale, motsette utviklingar. Når maskinane frå framtida freistar å drepa John Connor, sender ikkje motstandsrørsla ein soldat for å hjelpa han, men ein omprogrammert terminator. Denne kyborgen er ikkje uovervinneleg, men snarare ein underdog i kamp mot den oppgraderte modellen "T-1000". Og i møte med tenåringen John lærer den reformerte maskinen både at det er gale å ta liv og kva menneskelege kjensler er. Terminatoren hamnar i ei slags omsorgsfull farsrolle for ungguten. Dette er langt frå både Terminator anno 1984 og det mannsbiletet han representerte i amerikansk 80-tals film. Det var tiåret då helsestudiobølga slo inn over Vesten og den opp-pumpa mannskroppen vart ein dødeleg filmfetisj i form av valdsapparat som Arnold, Sylvester Stalone og Jean Claude van Damme. På same måte er kvinnerolla sterkt endra. Mor Connor, Sarah, vart tvangsinnlagd etter sitt møte med Terminator (fordi ho hevdar ho veit når dommedag kjem og kvifor). Det har gjort henne til ein kaldt kynisk, valdeleg og maskin-lik soldat, noko som også blir spegla i hennar transformerte, superatletiske fysikk. Kjønnsrollene og "artsrollene" (menneske-maskin) er snudde om på, men "Terminator 2" er gjennomsyra av dei same familieverdiane som Hollywood-filmar mest alltid er pakka inn i. Dyrkinga av treeininga mor-far-barn, på tvers av lover og normer elles, er gjerne definisjonen av "moral" i filmbyen. Ein uskriven regel som omfattar Disney-klamorama for dei under 7 år så vel som "Face Off" -valdsorgier for dei over 16. Men regelen tar likevel ikkje til å gjelda før ein forlet økonomisk risikofri "exploitation", som "Terminator", og går over i ekstravagansar som "Terminator 2". Jamvel om det er Frankenstein ein fortel må ein då balansera valden, som publikum forventar og ynsker, opp i mot provokasjonar mot konservative verdiar, som eksisterer i eit samfunnsmessig og kunstnarisk vakum. Vann folket med plyndring | - Ein forstår ikkje det tredje riket, om ein ikkje ser det som den største plyndrarstaten i moderne historie, meiner den verdskjende holocaustforskaren Götz Aly. Den som ikkje vil snakka om dei mange fordelane for den vanlege tyskar burde tia om nasjonalsosialisme og om holocaust, meiner Götz Aly, ein av Tysklands fremste holocaustforskarar. Dette er ei av hovudtesene i Alys i nyaste bok "Hitlers Volksstaat. Raub, Rassenkrieg und nationaler Sozialismus" (Hitlers folkestat. Ran, rasekrig og nasjonal sosialisme). Aly har vridd om på filosofen Max Horkheimers ord om at den som ikkje vil snakka om kapitalisme burde tia om fascismen. I løpet av få år klarte nazistane å skapa ein stabil stat med massiv folkeleg oppslutnad, heilt ulik den borgarkrigsliknande situasjonen i Weimarrepublikken. Aly fann ikkje forklåringa på dette i nazistisk ideologi og fanatisk førarkult, men i økonomien. Nasjonalsosialismen var nettopp ein nasjonal sosialisme, ifylgje Aly. Hitlerregimet vann folket ved hjelp av velferdsgodar. - I 1939 var dei store folkemassane skeptiske til ein ny krig. Mange hadde enno dei bitre røynslene frå fyrste verdskrig friskt i minne. Det som gjorde Hitler-staten attraktiv for vanlege folk, heilt fram til dei siste dagane, var dei mange økonomiske fordelane. Naziregimet dreiv ei kraftig opprusting fram til 1939, men vanlege folk måtte likevel ikkje betala meir skatt, seier Aly til Klassekampen på telefon frå Berlin. Han fortel at i det tredje riket var skattepolitikken gunstig for vanlege folk. Næringslivet betalte dobbelt så mykje skatt som det vanlege folk gjorde, ein heilt annan skattepolitikk enn dei har i Tyskland i dag. - No er det vanlege folk som betaler, medan dei rike snor seg unna, seier Aly. Tvangsarbeid og beslaglagt jødisk eigedom var også viktige finansieringskjelder, både for opprustinga og for velferda. Sosiale tiltak | - Den nazistiske herrefolksmentaliteten og deira sterke vilje til øydelegging og utsletting gjekk hand i hand med ein sosialpolitisk appeasement-politikk. Nazistane førte ein populistisk innanrikspolitikk. No har dagboka til det tredje rikets propagandaminister Josef Goebbels vorte tilgjengeleg. Der går det klart fram kor redde regimet var for å påføra massane økonomiske ulempar, seier Aly. Regimet innførte ei rad sosiale tiltak, mellom anna barnetrygd og billege lån til nygifte. I 1943, året da det tyske Wehrmachts 6. arme kapitulerte ved Stalingrad, og den tyske militære frammarsjen snudde for godt, vart pensjonane i Tyskland auka med 15 prosent, og for fyrste gong vart ei sjukeforsikring for pensjonistar innført. - Det at den tyske sosialstaten for ein stor del vart utbygd under det tredje riket er pinleg for Tyskland. - Både den økonomiske velstanden for den vanlege tyskar, og røveriet av jødisk eigedom er kjend frå før. Kva trur du kan vera grunnen til at ingen har reist spørsmål om samanhengen mellom velferda, krigføringa og utryddinga tidlegare? - Den mest openberre er at slik forsking naturlegvis leverer grunnlagsmateriale for massive erstatningssøksmål. Dessutan er kjeldesituasjonen vanskeleg. Mange av dokumenta som kastar ljos over emnet vart makulerte i 1976, i regjeringsperioden til sosialdemokraten Helmut Schmidt. Mange andre dokument er vanskeleg tilgjengelege i arkiva. Både i arkiva frå DDR og frå Vest-Tyskland er dokument som omhandlar økonomi ikkje katalogiserte. Desse økonomiske spørsmåla er ubehagelege for mange. Inflasjon | Også sjølve krigføringa var for ein stor del betalt gjennom plyndring. Aly dokumenterer i boka si korleis dette gjekk føre seg. Systemet for ran av dei okkuperte landa fylgde same mønster overalt. Soldatløningar, maten deira, alle tenester okkupantane kjøpte, kort sagt alle utgifter til okkupasjonen vart betalt i det okkuperte landet sin valuta. Aly reknar med at to tredeler av krigføringa vart finansiert på denne måten. Slik eksporterte nazistane sin eigen krigsinflasjon, og det fekk øydeleggjande konsekvensar for lokal økonomi. - Ein av dei fyrste tyske tenestemennene som kom til det okkuperte Noreg var direktøren for den tyske nasjonalbanken. Alle delar av okkupasjonen vart betalt med nytrykte norske pengar. Dei tyske soldatane tømte dei lokale marknadene. Soldatlønnene var høge, i Noreg fanst det ikkje mykje å bruka pengar på, men soldatane kjøpte flittig opp norsk fisk som dei sende heim. - Ernæringssituasjonen i Noreg var dårleg. Dette var okkupantane klare over, men likevel gjorde dei ingenting for å stoppa soldatane i å senda mat ut av landet. I Frankrike, Belgia og resten av Vest-Europa vart varehus tømte av tyske soldatar med nyopptrykte pengar. Fleire tyske familiar fekk auka fisk- og kjøtrasjonane med meir enn 50 prosent på denne måten, fortel Aly. Eit av eksempla i boka er breva som den seinare nobelprisvinnaren i litteratur, Heinrich Böll, sende heim til familien då han var soldat i Frankrike. - Böll kom frå eit katolsk miljø i Rhinland og var slett ingen nazist, men han trivdest som okkupasjonssoldat og sende opp til elleve pakkar om dagen heim til familien. Daniel Jonah Goldhagen omtala vanlege tyskarar som "Hitlers villige medløparar" i boka med same namn. Hjå Aly har dei vorte til Hitlers tilfredse røvarar. Jødisk eigedom | Aly har også granska kvar det vart av eigedelane til jødar som vart deporterte til dødsleirane i aust. Alle okkuperte land fekk oppretta eit kontor som tok seg av beslaglagde jødiske eigedomar og pengar. Herifrå flaut pengar inn i staskassene og vidare inn i krigsfinansieringa. - Her er det snakk om ein gigantisk aksjon for kvitvasking av pengar, seier Aly. Utbyttinga av jødar føregjekk også på ein meir direkte måte. Aly påviser i boka at jødar ofte vart deporterte i hopetal like etter store bomebetokter. Dei måtte vika og gje plass til tyskarar. Også mykje av den direktehjelpa etter bombeangrep, til dømes nye klede og teppar, stamma ofte frå deporterte jødar. Med boka si set Aly ljoset på ein av dei intellektuelle arkitektane bak erobringspolitikken, nemleg finansminister Lutz Graf Schwerin von Krosigk og hans statssekretær. Desse to var opphavsmennene til modellen for utbytting av okkuperte statar. - Det var ein heil generasjon av nyutdanna unge menn i det tyske byråkratiet på denne tida. Åra i Weimarrepublikken (1919 - 1933) hadde dei brukt til å tenkja ut korleis dei kunne gjera det betre i neste krig. Systemet for plyndring av dei okkuperte landa var nøye uttenkt, vel gjennomrekna og sers effektivt om ein ser vekk frå einkvar moral, sjølvsagt. Prinsippa var like, men det fungerte som kjend langt meir brutalt i Aust-Europa enn til dømes i Noreg. Ideologi og økonomi | - Fleire meldingar av boka har peika på at den sterke understrekinga av økonomiske motiv set det ideologiske perspektivet, den glødande antisemittismen og Hitler-dyrkinga i bakgrunnen? - Det ideologiske perspektivet har vore mykje framme i forskinga, og dette er eit viktig moment. Det same er økonomi. No har eg skrive ei bok som tek dette opp, så får tida visa kva plass dette får innanfor holocaustforskinga. Frå delar av tysk venstreside har Aly fått kritikk for å oversjå dei verkeleg store krigsprofittørane, nemleg industriselskapa som produserte for krigsindustrien og dei som utnytta tvangsarbeidarar. - Eg hevdar ikkje at næringslivet ikkje profitterte på krigen. Men ærendet mitt er eit anna, eg ville sjå på korleis regimet kunne oppnå så sterk støtte frå dei store massane av folk. - Ettersom du i boka dokumenterer at nesten 95 prosent av innbyggjarane i nazi-Tyskland tente på krigen, meiner mange at du på nytt dreg opp spørsmålet om ei kollektiv tysk skuld? - Eg er ikkje ute etter å fordela skuld, seier Aly kontant. Han meiner problemet ligg i at mange har prøvd å snevra inn ansvar og skuld. - I nokre miljø har ein hevda at berre SS og deira drapsavdelingar var verkelege forbrytarar, eller brukt mykje tid på Rudolf Höss, kommandanten i Auschwitz eller andre perverse menneske som jobba i konsentrasjonsleirar. Austerrike har drege seg unna heile spørsmålet om skuld gjennom å hevda at landet var det første offeret, gjennom "Anschluss" i 1938. I DDR hevda ein at arbeidarklassen var utan skuld. Stor debatt | Boka "Hitlers Volksstaat" har den siste månaden vekt ein skarp kulturdebatt i Tyskland. Boka vart lansert i midten av mars, og påstandane om ein nærast symbiotisk samanheng mellom sosialstat, utplyndring og folkemord har fått mykje merksemd. Etter tre veker i sal er boka alt trykt i fire opplag, og rettane er selde til USA, Frankrike, Italia, Japan og Danmark. Boka er i Die Zeit karakterisert som ei sein frukt av den materialistiske historieskrivinga, men ho har òg fått skarp negativ kritikk. I Die Tageszeitung vert Aly sine berande tesar tilbakeviste som fullstendig uhaldbare. Fleire av Götz Aly sine poeng er òg vortne misbrukte på høgreradikale internettsider. Høgreradikale krefter nyttar belegg frå Aly til å argumentere for at Hitlers politikk var bra for det tyske samfunnet. Frå tysk venstreside har Aly fått kritikk for å oversjå dei verkeleg store krigsprofittørane, som produserte for krigsindustrien og utnytta tvangsarbeidarar. Han er òg kritisert for å relansere ideen om kollektiv skuld, og slik viske ut nyansane mellom små og store synder under nazismen. Hans tesar er i polemikk mot tradisjonell marxistisk historieskriving, som har vektlagt korleis tyske arbeidarar vart utnytta av Hitler-regimet. På 90-talet var Aly debattredaktør i avisa Berliner Zeitung. Den gongen skreiv han ein leiarartikkel der han oppmoda alle dagens tyske pensjonistar til å bidra til erstatningsfondet for overlevande, aust-tyske tvangsarbeidarar. Leiarartikkelen vart møtt med massivt raseri, og vart slik eit frampeik mot den debatten Götz Aly har sett i gang i Tyskland no. "Det som gjorde Hitler-staten attraktiv for vanlege folk, heilt fram til dei siste dagane, var dei mange økonomiske fordelane" | Liberal modernisering | Dette er gårsdagens Med andre ord-tekst i fullstendig versjon. Ved en feiltakelse hadde et avsnitt blitt borte i papirutgaven. Leiande norske historikarar og intellektuelle som Edgeir Benum og Rune Slagstad har hevda at dei norske sosialdemokratane etter 1970-talet gradvis let marknadstenking erstatte likskapsideologi. Men påstandane om høgredreiing er overdrivne. Om ein bruker skulepolitikken som døme, finn ein ikkje noko eintydig marknadsliberalistisk vending i Noreg. Meir påfallande er venstresidas vedvarande likskapsorientering. Standardtolkinga av norsk sosialdemokratis rolle i norsk politikk er om lag slik: Dei første tiåra etter 1945 vart Noreg regjert av Arbeidarpartiet som i kraft av sin sterke veljarbasis valsa ned opposisjonen og tok lett på rettsstatlege prinsipp. Menneska vart sett på som byggjeklossar og instrument meir enn som frie individ. Sosialdemokrati anno 1950 er lik teknokrati. Kring 1980 er så ein dramatisk, politisk sett, snuoperasjon fullført. No er dei tidlegare så handlingskraftige sosialdemokratane reduserte til ein visjonslaus bande av administratorar som ikkje ynskjer å regulere samfunnet, fordi dei ikkje lenger veit kva dei vil med det. Sosialdemokratane gjekk frå vere for styringskåte til å bli politisk impotente. Forklåringa på forvandlinga har med nyliberalismen å gjere. På slutten av 1970-åra slo nyliberal økonomisk teori innover ikkje berre Noreg, men heile Europa om lag som ein tsunami. Det sosialdemokratiske styringsverket vart feid over ende. Norsk politikk frå 1945 til 2005 kan dermed, i standardtolkinga, oppsummerast slik: Sosialdemokratiet var først for teknokratisk, deretter for marknadsliberalistisk - og generelt for lite liberalt. Dei siste åra har eg studert eitt einskild politikkfelt, skulepolitikken. Motivasjonen bak å granske argumentasjonen i skulepolitikken har vore jakta på større fugl: Korleis kan norsk politikk generelt etter 1945 og fram til i dag best karakteriserast normativt-politisk? Konklusjonane i studien er annleis enn i standardtolkinga: I staden for teknokrati - liberal modernisering. I staden for høgredreiing - kontinuitet i likskapsorienteringa. Og i det store og heile har sosialdemokratiet og venstresida vore meir liberale enn sitt rykte. Kva skuldast forskjellane i konklusjonar mellom studien og standardtolkinga? To alternative forklaringsmåtar melder seg. Ei forklaring kan jo vere at å studere skulepolitikken vert for smalt for å seie noko om større linjer i norsk politikk. Men ei alternativ forklaring, som er den eg vil argumentere for, er at den analyserte skulepolitikken faktisk er eit godt inntak til å karakterisere norsk politikk på breiare basis. Problemet ligg ikkje i studien, men i mange av arbeida standardtolkinga er basert på. Sett slik har det i mange av dei andre forskingsarbeida ikkje vorte grave djupt nok i materien - perspektiveringa til nokon har kan hende jamvel vore forstyrra av eigne politiske haldningar. Konklusjonane har difor vorte for kraftige. Totaliseringane har sakna tilstrekkjeleg analytisk støtte. Skulepolitikken kan vere særleg eigna som inntak til studie av generell politikk. Skulepolitikken kan ikkje berre brukast til å analysere ein sosioøkonomisk rettferdsdimensjon (venstre - høgre-aksen), men også den kulturelle rettferdsdimensjonen som handlar om moral, religion og om identitetspolitikk. I studien er tanken at analyse av privatskuletemaet gjev eit inntak til å skildre den sosioøkonomiske rettferdssfæren i norsk politikk. Analyse av religionstemaet gjev ditto når det gjeld den kulturelle. Alle programformuleringane og stortingsdebattane om private skular og om religion i skulen i perioden 1945 - 2005 er analyserte i studien. Innhaldet i analysane av dei to tema vert så brukte til å kommentere norsk politikk generelt. Kva for konklusjonar utfordrar i størst grad etablerte førestellingar? Svaret kan oppsummerast i to deler, ein for perioden før 1980 og ein for perioden etter. 1) Ettpartistaten er Jens Arup Seips spissformulerte karakteristikk av dei første tiåra etter 1945 då Arbeidarpartiet hadde reint fleirtal og dominerte i norsk politikk. Eittpartistaten var ikkje av det kommunistiske slaget der det ikkje gjekk føre seg val: "Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid," skreiv Seip. For i staden for "myten" om at veljarane har fått kontroll med byråkratiet, så er det ein "sannsynlig arbeidshypotese", meinte Seip, at "gjennom partiapparatet har et byråkrati fått kontroll over velgerne". Også andre radikale historikarar som Edvard Bull assosierte sosialdemokratiet med ei form for svik - mot eigne sosialistiske ideal. Rune Slagstad kallar det sosialdemokratiske regimet for "Arbeiderpartistaten" med tilsikta seipsk klang. For Slagstad fangar nemninga teknokrati opp mykje av politikken til Arbeidarpartiet. Arbeidarpartiet ville byggje det nye samfunnet og det nye mennesket. Men ofte rådde ekspertstyre der politik ken burde vore påverka av rådslaging innanfor klassiske danningstradisjonar, og der han burde sprunge ut av tradisjonell demokratisk debatt. I studien av skulepolitikken trer eit anna bilete fram. Det som er påfallande i debattane når kristendommen står på dagsordenen, er ikkje maktbruken til sosialdemokratiet, men at ein lét vere å setje makt bak det som synest å vere utbreidde haldningar i partiet. Det er ein raud tråd i perioden at sosialdemokratiet etter borgarleg motstand vik tilbake etter at ein først har kome med framstøyt for å avgrense kristendommens plass i skulen - først to steg fram: meir seksualundervisning og færre salmar, ikkje lenger obligatoriske andaktar på lærarskulen, deretter eitt steg tilbake. Politikken andsynes religion kan ved første blikk tolkast som utslag av ei religionskritisk haldning. Men eg meiner han ikkje nødvendigvis er det. Sosialdemokratiske politikarar har fanga opp ålmenne sekulariseringsprosessar i samfunnet. Slike prosessar fører til veldig smerte for dei truande. Fordi sosialdemokratane faktisk lyttar på meir eller mindre fortvila representantar for religionen i Høgre og Kristeleg Folkeparti, vert moderniseringsprosessane i dei felles institusjonane forseinka. Eg spør: Er ikkje ei nemning som liberal modernisering meir treffande enn teknokratiomgrepet når det gjeld den politikken som vart ført? 2) Marknadsliberalismen til Arbeidarpartiet frå slutten av 1970-åra og framover er sett frå ein synsvinkel eit empirisk faktum. For det norske samfunnet vart deregulert. Edgeir Benum skriv, og få vil nekte for at skildringa er korrekt: "Det var ikke bare en 40 - 50 år gammel sosialdemokratisk orden som gikk i oppløsning [i 1990-åra], men det man hadde vært vant til å oppfatte som industrisamfunnet." Men ein ting er det å identifisere politikkendringane som innebar demontering av klassiske sosialdemokratiske styringsreiskapar i ein ny type økonomi. Ein annan er det å forstå grunnane og å vere presis i dei normativ-politiske karakteristikkane. Det er på det siste punktet det kan spørjast om ikkje historikarmiljøet har gjort det for enkelt for seg. For Benum vert politikkendringa, at marknadstenkinga vann større innpass og at avstanden til Høgre vart mindre, sett i samanheng med framveksten av det han kallar eit sosialdemokratisk storborgarskap. Rune Slagstad knyter endringane til handlingsvala til sentrale sosialdemokratiske strategar som lét seg kle om til marknadsteknokratar. Sosialdemokratiets endra styringsevne vert i hans framstelling delvis eit resultat av visse nøkkelpersonars idéorientering og val. Han nemner mellom anna Einar Førdes omforming av NRK og Tormod Hermansens omforming av televerket som døme på den nye marknadsrettinga. Slagstad etterlyser folkeopplysningstradisjonen i NRK. Men også NRK må reflektere mentalitetsendringar i tida, og skulefjernsyn har jo vore mellom NRKs største suksessar dei siste åra - i Harald Eias og Bård Tufte Johansens regi. NRK må prove eksistensretten ved både å garantere for kvalitet og ved å ha god sjåaroppslutnad. For om kanalen over tid vart meir for spesielt interesserte, korleis då forsvare at alle innbyggjarane må betale lisens? Også Telenor måtte endrast for å bevarast - ved å møte nye teknologiske og rammevilkår med organisasjonsendringar. At liknande institusjonsmessige endringsprosessar har funne stad i så å seie alle vestlege land samstundes, tilseier at det meir er strukturar og teknologi som har endra seg enn einskilde personar i Arbeidarpartiet som har svikta. Å forklare endringane med den vonde trollmannenes trylleformular "nyliberalisme", vert fort eit grep som forkludrar meir enn det forklarar. Keynesianisme og sosialisme i eitt land kverv som reelle alternativ i ein globalisert økonomi. I studien har eg ikkje funne noko høgrevending i den sosialdemokratiske skulepolitikken dei siste tiåra. For ved utgangen av perioden 1945 - 2005 har Arbeidarpartiet og venstresida ein minst like sterk likskapsorientering som ved inngangen til perioden. Det kan tilseie at også andre felt bør studerast med eit nytt blikk før politikken vert karakterisert normativt-politisk. Dei følgjande kommentarane, om økonomisk politikk, føreset at sosialdemokratiets haldningar i skulepolitikken har breiare politisk relevans. Vurderingane oppsummerar altså ikkje ei sjølvstendig empirisk gransking, men indikerer korleis ei alternativ forståing i høve til standardtolkinga, kan vere. Ei alternativ tilnærming kunne legge vekt på det som historisk så å seie er sosialdemokratiets overorda ideologi: innhaldet i outputlegitimiteten - at styringsmaktene leverer varene til veljarane. Prinsipielt kan denne seiast å bestå av mange av dei same måla seint som tidleg i den samla perioden: Vekst og auka velstand, fungerande velferdsordningar og låg arbeidsløyse er mellom dei viktigaste måla. I komparativt perspektiv kjem det norske samfunnet til dels svært godt ut i høve til slike mål. I staden for å vere motstandslause offer for nyliberal ideologi, kan sentrale politiske aktørar på venstresida ha sett tettare integrasjon i internasjonal økonomi som eit vilkår for å sikre outputlegitimiteten. Men prisen var auka kompleksitet som gjorde tidlegare styringsreiskapar ueigna. I 2006 er spenningsforholdet mellom effektivitet og fordelingsrettferd aktualisert på ein annan måte enn for 30 - 40 år sidan. Kombinasjonen av sterk nasjonal styring og økonomisk effektivitet (komparativt sett) samstundes eksisterer ikkje lenger som eit reelt alternativ. Sosialdemokratiets styringsreiskapar vart utforma for å verke innanfor ein nasjonal kontekst. Men ettersom økonomien flaut friare over landegrensene, verka dei tradisjonelle styringsreiskapane stadig dårlegare. Då var det reelle politiske valet: Burde økonomiens ekspansjon stoggast slik at dei tradisjonelle styringsreiskapane framleis kunne bli brukte? Eller måtte det gjevast slepp på tidlegare styringsreiskapar for at økonomien skulle verte meir effektiv og konkurransedyktig på ein større marknad? Høgare vekst eller framleis styring? Venstresidas politikarar stod i sjakk. For å velje ein politikk som føreseieleg gav monaleg mindre vekst enn i nabolanda, var knappast politisk mogleg. Framsida av medaljen var auka velstand. Men baksida var at mange av dei styringsreiskapane ein hadde, gjekk tapt. Dermed vart maktbalansen forskyvd i kapitalens retning, og fordelingsrettferda lét seg ikkje gjennomføre like sterkt som før. Politikken venstresida kan ynskje seg ideologisk, er per i dag for vanskeleg å gjennomføre. Det neste trekket til venstresida bør difor vere å lage ein strategi for å gjenvinne politisk kontroll. Politikken må komme etter økonomien over landegrensene. Paradoksalt nok synest dei delane av venstresida som er mest kritiske til manglande styringsevne i dag, også å vere dei som strir mest mot utviklinga av kosmopolitiske institusjonar - i motsetnad til radikale sosialdemokratar i Noreg og i Europa. Fordi handlekrafta til slike institusjonar i dag er for lita, venter vi enno på venstresidas mottrekk. "Det neste trekket til venstresida bør difor vere å lage ein strategi for å gjenvinne politisk kontroll" | Etter Anna | Tomt: Berre biletet og blomane vitnar om at her arbeidde ein av Russland sine mest respekterte og frykta journalistar. Gjennom reportasjane sine avslørte Anna Politkovskaja statleg maktmisbruk og hæren si brutale framferd. Den første snøen har lagt seg over Moskva. Folk som ennå ikkje har funne fram vinterfrakken, hutrar gjennom gatene. I vaktbua utanfor bygninga der avisa Novaja Gaseta held til, sjekker tre strenge kvinner i varme vattvestar identifikasjonspapir og avtaleboka før ein slepp gjennom slusene. I tredje etasje er det uvanleg stille til redaksjonslokale å vera. Ingen gneldrande redaktør, ingen bristeferdig vaktsjef eller journalistar som snurt klagar over kutt i teksten. Skribentane sit bøygde over arbeidet på kontora sine, går stille i gangane når dei skal til og frå. På veggen heng bilete av Anna Politkovskaja. Anja - kollegaen som for berre ein månad sidan vart myrda på veg inn i sitt eige hus. Den 48-år gamle reporteren, kjend for si kritiske dekning av krigen i Tsjetsjenia, pla seia at det var ei fordømt plikt overfor ofra som fekk henne til å halda fram med det farlege arbeidet sitt. Ifølgje ein av redaktørane hennar, Vitalij Jarosjevskij, er det same kjensla som har fått redaksjonen til å iverksetja si eiga etterforskning av mordet. Fryktar ikkje | - Det er ei menneskeleg plikt, ei æressak. Skal dei liksom få drepa alle slik? Me må leita etter dei skuldige og finna dei. Her er det ikkje rom for tvisyn. - Korleis har mordet virka inn på arbeidet dykkar? - Det er ei personleg ulukke, ein tragedie for kvar av oss. Men me kjenner ikkje frykt. Ikkje fordi me er så tapre, men fordi ein rett og slett ikkje kan stå opp kvar morgon og tenkje, herre min gud, er dette min siste dag? Politkovskaja gav opp noko av seg sjølv i det ho dreiv med noko som var så dødeleg. Men ho levde ikkje i frykt, då hadde ho jo ikkje kunna arbeida. Redaksjonen jobbar som normalt, i den grad det er mogleg å tala om normalt etter slik ei tragedie, seier Jarosjevskij til Klassekampen. Spekulerer ikkje | Fleire journalistar jobbar med drapet på full tid, men Jarosjevskij vil ikkje seia noko om metodane dei nyttar eller kva teoriar dei jobbar etter. Ikkje før alt er klart. President Vladimir Putin venta i to dagar før han kommenterte drapet på ein av dei mest kjende journalistane i landet, men skal ha gitt etterforskninga høgste prioritet ved å gje saka til riksadvokaten. Tre hovudteoriar som involverer politiet, tsjetsjenske styresmakter og hæren, verserer om kven som kan ha teke livet av Politkovskaja. Novaja Gaseta samarbeider med dei offisielle etterforskingsorgana, men vil ikkje sjølve spekulera. - I dei sju åra Anna jobba i avisa trykka ho nærare 600 artiklar. På grunnlag av hennar publikasjonar vart det reist 39 straffesaker, nokre av desse førte til dommar. I artiklane hennar stod namna til mange som mildt sagt ikkje likte arbeidet hennar, seier Jarosjevski. Sjefredaktøren og stadfortredaren hans har fått livvakter. Jarosjevskij er uroa også for etterforskarane sine, men vågar å tru at noko godt kan koma ut av innsatsen deira. - Me har ei trist røynsle med slike etterforskingar her i avisa. Dette er den tredje journalisten hjå oss som døyr. Med hjelp frå Novaja Gazeta fann etterforskarane den mistenkte i drapet på Igor Domnikov, han står no for retten. Me synte for oss sjølve og for andre at me kan finne mordarar som utfører tinga og politiske drap. Rundt 400 aviser, tidsskrift og radiostasjonar frå fleire land lånte logoane sine til utgjevinga av ei spesialavis til minne om Anna Politkovskaja tre veker etter drapet. Støtta frå ein gigant som Financial Times varmar, men Jarosjevskij påpeikar at dei russiske storavisene glimrar med sitt fråver: Komsomolskaja Pravda, Moskovskaja Komsomoltsa, Argumenti i Fakti, Ogonjok, Moskovksije Novosti, Itogi, Russkaja Gaseta og Kommersant. - Eg kjenner at kollegialiteten - solidariteten mellom dei russiske media - er i ferd med å forsvinna, seier Jarosjevski. Attende i tid | Helsinkigruppa i Moskva, Memorial og fleire andre menneskerettsorganisasjonar hevdar at russiske borgarar sine sivile rettar er i ferd med å verta innskrenka, at statleg propaganda fortrenger fri meiningsutveksling, at kritikk av styresmaktene ofte vert oppfatta som regimeundergraving og at presset mot uavhengige media og einskilde journalistar aukar. Som medredaktør i ei av dei pressa uavhengige avisene i landet, teiknar Jarosjevskij eit bilete av det russiske medielandskapet som etter kvart tykkjest like einsformig som ein sovjetisk forstad. Særleg er redaktøren uroa over tv, der staten vinn stadig større kontroll. - Me er på veg attende i tid. Ei trist utvikling er på gang i Russland. Tv-kanalane bryt elementære reglar for journalistikk og blandar fakta med kommentar. Før fekk me fakta - punktum, slutt. No leiar ei frøken nyhendeprogrammet og seier med eit pent smil: "Den oransje koalisjonen som arbeidar etter prinsippet ' di verre, di betre '", om regjeringsskrisa i Ukraina. Eg kunne gitt deg mange slike døme. Ifølgje Jarosjevskij har reportasjane ofte ein antiamerikansk, antigeorgisk eller anti-vestleg brodd. Redaktøren er ikkje i tvil om kven som står bak denne utviklinga og samanliknar tilhøvet for mediene under dei to siste presidentane. Medan det var folkeleg stønad, og ikkje tv-dekninga, som ga Jeltsin den posisjonen han fekk, var Putin først så godt som ein ingen, med ein oppslutnad på null. - Då den andre tsjetsjenske krigen braut ut og propagandamaskina kalla tv til å driva med full styrke, steig reitinga til vers. I dag har herr president ein oppslutnad på 70 prosent. Takka vere han går fjernsynet i hundane. Fjernsynet er ikkje eit middel for massemedia, men for massepropaganda, konstaterer Jarosjevksij oppgitt. Mangfald i avisene | Medan dei største tv-kanalane i Russland er kontrollerte av staten, er mange av dei trykte mediene i Russland eigd av private. Her finnst det eit visst rom for meiningsmangfald. Jarosjevskij meiner styresmaktene ikkje har vigd avisene like mykje merksemd som tv-kanalane, men at dei likevel fylgjer med. - Ta avisa Kommersant. Milliardæren Alisher Osmanov er ny eigar, ikkje berre av avisa, men av heile Kommersant forlag. I eit intervju med Novaja Gaseta erklærte han at han er lojal og audmjuk i forhald til styresmaktene. Eit anna døme er Moskovskie Novosti, som vart kjøpt opp av den omstridde mangemillionære Arkadii Gaidamak. Tidlegare var avisa eit talerøyr for perestroika. Gaidamak, som burde ha vore utlevert til Frankrike på grunn av mistanke om ulovleg våpenhandel, har altså kjøpt avisa. Han seier han støttar Kreml. Kva sit me att me då? Utsett yrke | Ifølgje Komiteen for trygging av journalistar, CPJ, var Politkovskaya den 13. journalisten som vart drepen i det som liknar eit tinga drap sidan president Putin kom til makta. Ho var den 43. journalisten som måtte bøta med livet på grunn av arbeidet sitt i laupet av dei siste 15 åra. I minneavisa har Novaja Gaseta prenta namnet på 211 russiske og utanlandske journalistar og pressefolk som har dødd her sidan 1992. I denne perioden har Russland vore det tredje mest dødelege landet i verda for journalistar, etter Irak og Algerie. - Korleis reagerer einskilde journalistar på desse tilhøva? - Me har sjølvsensur. Mange er skræmde og tykkjer det er best å leva i fred. Det rådande prinsippet tykkjest likevel å vera: Styresmaktene er bra, folket vårt er bra, hæren er bra, maktstrukturane er bra - alt er bra. Kva står det då att å skriva om? At vodkaen forgiftar oss, spør Jarosjevskij og viser til dei over 150 russarane som har døydd etter å ha drukke urein vodka dei siste vekene. Etterlyser kynisme | Gjennom reportasjane sine avslørte Anna Politkovskaja statleg maktmisbruk og formidla lagnaden til ofra for hæren si brutale framferd. Dei siste artiklane som ho aldri rakk å skriva ferdig, handla om korleis dei russiskstøtta styresmaktene i Tsjetsjenia står bak grove overgrep mot sivile i republikken. - Når ein journalist legg fram prov på at regimet driv med bortføringar og tortur, er det vanskeleg å koma unna, seier Jarosjevskij. I Noreg hadde dette fått følgjer. Slik er det ikkje i Russland. - I kva grad er folk opptekne av dette? - Den tenkjande delen av folket tykkjer det er urovekkjande. Mange hugsar korleis me ein gong hadde det. No er høvet svært likt. Ein har ikkje lov å kritisera presidenten, han er nummer to etter gud. To folk | Novaja Gaseta er ei mindre avis som kjem ut to gonger i veka med eit opplag på rundt 500.000 eksemplar. Politkovskaja sine artiklar er ukjende for dei fleste russarar. Fleire tusen vener, kolleger og sympatisørar møtte opp i gravferda hennar, men kva tyder eigentleg dette mordet for det russiske samfunnet? Jarosjevskij dreg på det. - Diverre må eg konstantera at Anna Politkovskaja sin død ikkje rokka ved nokon ting. Det russiske samfunnet er fullstendig likesælt. Han forklarar. - I Russland har det alltid levd to folk, eit moderne og eit tradisjonelt. Dei fleste har lett levd seg gjennom to tsjetsjenske krigar. Demonstrasjonane mot krigen samla maksimum 2000 menneske på Pusjkin-plassen i ein by der det bur 11 millionar menneske. Folk svelgte gisseldramaet på Dubrovka-teatret og Beslan. Det var eit sjokk for oss då tusenar friviljug gjekk ut på gatene i Roma i solidaritet med ofra i Beslan. I Russland har me eit syn på oss sjølve som eit pasjonert folk, at me ikkje kan leva med at vår neste sørgjer - det er fullstendig vrøvl, seier redaktøren og siterer Dostojevskij. "I det russiske mennesket foreiner den store dragninga mot sjøloppofring seg lett med den store dragninga mot det nedrige". Jarosjevskij meiner styresmaktene fører ein kamp med journalistane. Han vonar kampen i framtida ikkje får slike følgjer som no. - Ein av våre sovjetiske forfattarar og historikarar utvikla ein teori om politiske klimaskifte som sa at ein tiårsperiode med tøvêr og demokratisering i Russland alltid vert avløyst av ein 20-års periode med stagnasjon og einsforming. - Eg trur ikkje me har kome til midten av desse 20 åra, og eg er ikkje optimist, seier redaktøren. Fakta | * 7. oktober vart Anna Politkovskaja drepen utanfor heimen sin i Moskva. Den russiske journalisten var mellom dei krassaste kritikarane til russiske styresmakter, spesielt av krigføringa i Tsjetsjenia. * Russland er eit av dei farlegaste landa for journalistar, og kritikarar ottast for presse- og ytringsfridomen i landet. Om ansvar | Dagens leder | * Adecco-skandalen har potensial til å verte eit grunnleggjande oppgjer med konkurranseiveren på borgarleg side, ikkje berre i Oslo, men over heile landet. Etter at Dagsrevyen avslørte at tilsette på det Adecco-drivne Ammerudlunden sjukeheim jobba 84 timar lang veke utan overtidsbetaling og måtte overnatte i kjellaren for å få døgeret til å gå rundt, har det komme både banale og prinsipielle reaksjonar. Det banale, det vil seie openberre, er at Arbeidstilsynet varslar tilsyn og mogleg politimelding av sjukheimen, og at eldrebyråd Cecilie Brein (Frp) vil granske begge sjukeheimane Adecco Helse driv i kommunen. Den prinsipielle sida er det Fagforbundet-leiar Jan Davidsen og partiet Raudt har komme med: Kast dei kommersielle selskapa ut. * Adecco-saka har fått mykje merksemd av di både Høgre-leiar Erna Solberg og eldrebyråd Sylvi Listhaug frå Frp (som Brein vikarierer for) har prisa Ammerudlunden som eit føregangsdøme for kommunale sjukeheimar. Men dei tilsette i Fagforbundet og bystyrerepresentantane for Raudt veit at dette berre er den siste i ein lang rekke slike saker, kor profittdrivne selskap har skumma skattepengar på å tyne dei tilsette, godt hjelpte av Høgre- og Frp-politikarar som ikkje nett la seg i selen for å granske prova på sosial dumping som fagrørsla la fram i 2009. Mesteparten av kostnadene ved å drive sjukeheim, kommunalt reinhald og liknande tenester er nettopp løn og pensjonskostnader. Då vil nesten eitkvart framstøyt på å spare pengar, til dømes ved konkurranseutsetjing, slå ut i auka press på dei tilsette. Det kjem ein ikkje unna ved berre å skrive ut bøter til Adecco. * Vi tek oss fridommen til å minne om valkampen i 2009, kor Siv Jensen vart konfrontert med misnøgde eldre på ein privat sjukheim i Oslo. Då sa ho "No er jo ikkje dette ein sjukeheim som er driven av kommunen". Dimed prova ho at Frp trur dei er kvitt ansvaret om dei skyflar oppgåvene ut til private. No må SV og Ap bestemme seg: Skal dei lytte på dei tilsette og mogleg byrådspartnar Raudt, og kaste dei private selskapa ut, eller skal dei stillteiande gje si aksept, og dimed bidra til nye avsløringar neste år? Med plass i herberget | Kapellan ved sjømannskyrkja | Innvigd av kronprins Olav | Synet på Vest-Telemark | Vegen fram | Skulesystemet | Framtida | Døra høg og porten vid | Signe strevet! Ved den norske sjømannskyrkja i London møter ein ikkje stengde dører. Hallvard Olavson Mosdøl (31) frå Kviteseid er sjømannsprest i kyrkja, som alltid har rom i herberget. Hallvard Olavson Mosdøl (31) frå Kviteseid er sjømannsprest i London. Det var ikkje sjømannsprest unge Hallvard såg for seg at han skulle bli då han trakka barneskoa sine i Kviteseid. Visst har kviteseidingar sjøkjenning gjennom kanalen, men meir maritimt alibi enn det kan ikkje sunbygdingane skryte på seg. I dag er Hallvard kapellan ved sjømannskyrkja i London. Saman med kona Annhild (33) og borna Lavrans (5) og Tarald (3) trivst han med livet i verdsmetropolen. - Eg byrjar kvar dag med ein 20 minuttars sykkeltur langs Themsen for å frakte eldstemann til skulen, fortel Hallvard. Den norske sjømannskyrkja i London ligg i den søraustlege delen av byen. Den staslege kyrkja har ynskt nordmenn i England velkomen sidan 1927 og er eit omgrep for mange. Staben på sju har lunsj då bladfyken kjem på besøk. Hallvard serverer smørbrød med egg og bacon på klassisk engelsk vis. Nedgang i skipstrafikken har gjort sitt til at det ikkje lenger hovudsakleg er sjømenn som vitjar kyrkja. I dag er det eit breitt spekter av folk som brukar sjømannskyrkja; studentar, au pairar, nordmenn som arbeider i byen, og ikkje minst turistar. Ein reknar med at om lag 6.000 - 8.000 nordmenn bur i London, og i gjennomsnitt møter det om lag 100 menneske til gudsteneste kvar sundag. Kyrkja vart høgtidleg innvigd av kronprins Olav for 75 år sidan. Ho inneheld eit tradisjonelt kyrkjerom, fleire arbeidsrom, kjøkken og kontor for personalet. Også fleire leilegheiter høyrer til komplekset. På kontoret til kapellanen ligg setesdalsbunaden på ein stol. Bunaden brukar han ved spesielle høve, og den påkallar ikkje lite merksemd. - Når eg har bunaden på kan eg føle meg som ein indianar på utstilling. Stadig vil nokon fotografere meg. Eg skulle teke betaling, humrar Mosdøl. Arbeidsoppgåvene til den unge presten varierer. Mellom anna er han redaktør for "Månedsbladet", eit magasin med siste nytt frå aktiviteten i kyrkja. Han er trenar for kyrkjas fotballag, arbeider mykje med norske studentar, og han har ansvar for språkundervisning for barn i førskulealder. Mange barn har norskspråkleg far eller mor, men er i eit engelskspråkleg miljø til dagleg. Målet er at desse ungane også skal bli fortrulege med norsk språk og kultur. Sjømannskyrkja i London er meir enn ei vanleg kyrkje. -- Aksen me jobbar langs går frå kaffebordet til altarbordet. Kyrkja har også funksjon som ein sosial og kulturell møtestad, fortel Mosdøl. Det er nemleg ikkje bare nattverdbrød ein får i sjømannskyrkja. Salet av brunost, kaviar, VG og fiskebollar gjev mange eit påskot til å ta seg ein tur til kyrkja på St. Olavs Square. Kyrkja har som mål å vera ein heim for folk som er langt heimafrå. - Også i overført betydning ynskjer me å vera ein heim, understrekar sjømannspresten. Dersom ein skulle koma i ein vanskeleg situasjon og treng husrom for natta, har kyrkja også eit "kriserom" til disposisjon. - Når det er tale om tru er kanskje ikkje folk i Vest-Telemark dei mest frimodige? - Mange vesttelar er smålåtne når dei snakkar om Gud, medan dei blir overvelda i møte med naturen. I møte med Roholdts- og Brokefjell blir me alle små. Denne "fjellkjensla" kan gje oss ei aning om ein skapar, som har sett desse spora i fjell og stein, seier Hallvard. Sjølv om kviteseidingen har gjort brite av seg, er han oppteken av kva som rører seg i heimtraktene og er ivrig lesar av Vest-Telemark Blad. - Eg trur det er viktig at folk på bygdene gjenoppdagar alt dei kan vere stolte over! Nå vil sjølvsagt ein og annan dustemikkel hevde at det ikkje er noko å vere stolt av i Kviteseid, men det er riv ruskande galt. Eg er stolt av Kviteseid-byen, av at me har ein bakar som lagar fylkets beste Napoleonskaker, og at bokhandelen i bygda er strålande på lokalitteratur. Eg er stolt av Kvitsund, som er ein av dei beste skulane i landet - det var der Torbjørn Aamaas hamra inn i oss at me skulle bli sjølvstendig tenkande menneske. Eg er stolt av gamlekyrkja, av bygdetunet, av fotballgruppa, av alt dugnadarbeidet som godtfolk stiller opp om. Ja, eg synest jamvel det ser ut som at politikarane navigerar klokt i ein vanskeleg situasjon. Skulle eg likevel ønske noko annleis, måtte det vere at ein makta å snu det negative bilete som ein kan få av Kviteseid når ein les avisene, seier Mosdøl. Han saknar ei meir bevisst profilering av kommunen, som på mange måtar er så rik på historie og kultur. - Kviteseid må finne sin eigen identitet, og eg synes det hadde vore spennande om ein lansera seg som kunstnarbygd. Tenk på alle målarane og bilethoggarane som har hatt tilknytning til bygda. Tenk på Werenskiold, Dyre Vaa, Gunnar Utsond og ikkje minst Jon Bakken i dag, seier Mosdøl. Han har også gjort seg refleksjonar om kristenlivet i bygda. - Det er rart med alle desse gudshusa i Kviteseid. Ingen av dei er smekkfulle, og det verkar som bygdefolket held seg visse stader, mens innflyttarane er andre plassar. Sjølv har eg aldri vore innom Fredheim og Betel, og eg er slett ikkje stolt av det. Men eg trur det er viktigare å leite etter det ein har felles framfor det som skil, sier Mosdøl. Han meiner det var synd at prestegarden i Kviteseid vart selt. - Det har noko med tradisjon og kulturhistorie å gjere, meiner han. For Hallvard var ikkje teologien eit opplagt val. Han snusa på fleire yrkesvegar, mellom anna vurderte han å bli veterinær. Han var også innom journalistyrket, både i VTB og i Vårt Land, i løpet av studietida. Det kanskje færre veit, er at han også sysla med tanken om å bli reklamemann. Kanskje kunne unge Mosdøl blitt Kviteseids svar på Ingebrigt Steen Jensen, fotballentusiast som han også er. Kvifor fall han då ned på den trauste teologien? - Det korte svaret er at det er den kristne trua som gjer meg varm og glad, som får hjarta mitt til å slå fortare, forklarar Mosdøl. - Det er viktig å jobbe med noko som berører ein. Den kristne trua rører ved meg på brådjupet, utdjupar han. Hallvard studerte ved Menighetsfakultetet, som er kjent for å vera ein konservativ lærestad for komande prestar. Tyder det at han er ein konservativ prest? Spørsmålet kjem ikkje uventa, kapellanen har svaret parat. Han er kontant. - Eg er ikkje særskilt begeistra for båssetjing. Båsar er for kyr. Eg er kristen og oppteken av å stå i kyrkjas klassiske tradisjon, svarar han. I løpet av teologistudiet rakk han også å ta grunnfag i historie og litteraturvitskap, forutan mellomfag i sosialantropologi. Det er med andre ord ingen halvstudert røvar me har med å gjere. Eit semester ved prestisjeuniversitetet Oxford i England fekk han også med seg før han etter endt studietid arbeidde eitt år i forsvaret som prest ved Gardermoen flystasjon. - Under studieopphaldet i Oxford var eg innom sjømannskyrkja her i London. Tanken om at dette måtte vera ein fin arbeidsplass slo meg, minnest han. Hallvard Mosdøl er ein av dei yngste prestane som har vore tilsett ved kyrkja. Det er ingen løyndom at det er rift om prestejobbane utaskjers. - Det er klart eg føler meg heldig, smiler han. Ein klar skilnad frå Noreg er skulesystemet. Lavrans på fem stiller kvar dag i skuleuniform på sin Church of England-skule. Frå svært tidleg alder må foreldra ta det viktige skulevalet for borna sine. Valet vert ofte styrt av lommeboka i eit land der klassesamfunnet lever i beste velgåande. - Rektoren på skulen til Lavrans er ambisiøs og vil at skulen skal stige på rankinglistene, fortel Hallvard. Medan norske femåringar enno har eit fritt barnehageliv, hadde Lavrans den fyrste "spellingtest" etter to veker som skulegut. Og det var ikkje enkle ord som "cat" og "dog" som sto på agendaen. Femåringane skulle stave ord som "thirteen" og "fourteen". - Det er eit veldig fokus på læring i den engelske skulen. Konkurransen er hard og dei beste blir påskjønna. Heime set ein ressursane inn på dei svake. Her er det dei sterkaste elevane som får merksemda, fortel Hallvard. Det har gått opp for Hallvard kor sosialdemokratisk han er av legning og kor prega han er av den norske modellen. - Dei flinke skal sjølvsagt få vera flinke, men alle, også dei svakaste elevane, må få utvikle sitt eige potensial, meiner Mosdøl. Familien trivst i London, men ser ikkje for seg eit permanent tilvære i metropolen. - London er svært pulserande. Ein kan vera turist i eigen by kvar dag om ein vil. Å bu her som singel, eller i eit parforhold, i tillegg til å vera rik, er nok den ideelle situasjonen, smiler kapellanen. Med prestelønn og seksdagars veke er det ikkje kvar dag Hallvard prøvar ut Londons fasjonable restaurantar, eit utal shoppingmoglegheiter eller West Ends uendelege scenetilbod. - Det hender eg saknar plass og natur. Draumen er stor hage med frukttre og høns, avslører Hallvard, som blir trebarnsfar til våren. I mangel av romsleg hage, brukar Hallvard mange timar i parken med Lavrans og Tarald. Han minnest barndommen på Kvitsund der han sprang ut og inn hjå naboane. Han trur det er noko i uttrykkjet "it takes a village to rise a child". Eit tilsvarande nabomiljø finn ein ikkje så lett i storbyen London. - Trass i at det er masse folk her, kan ein risikere å bli desto meir åleine, reflekterer Hallvard. Familien kjem truleg til å vera i London to til tri år til før dei set kursen heimover. Men noko prestekall i Kviteseid ser han ikkje for seg. Fyrst og fremst fordi kona Annhild jobbar ved universitetet i Oslo. Ho arbeider i desse dagar med ein doktorgrad i samfunnsernæring. Tidene er altså ikkje som dei eingong var i prestestanden, med prestekona på slep til kvar ein liten avkrok. Likestillinga har nådd den Møsdølske heim. Men sjølv om Hallvard ikkje ser for seg å flytte heim att til Kviteseid, ser han likevel mange fordelar med å bu på bygda. - Når ein flyttar til bygda betyr den enkelte person meir og kan lettare utrette noko for lokalsamfunnet. I storbyen har ein lett for å drukne i alle menneska. Men det er mykje flott med det urbane livet også. Og det kan av og til vere provoserande å møte menneske som snakkar om byen som noko som definitivt inntraff etter syndefallet. Alle ting har sitt, på godt og vondt. Kunsten er å fokusere på det som er bra på den staden ein til ei kvar tid er, seier Hallvard. Å besøkje ei sjømannskyrkje er unekteleg noko anna enn å ta steget inn i ei av kyrkjene heime. Terskelen er lågare når ein etter messa kan kjøpe brunost eller lese lokalavisa heimanfrå. Hallvard trur mange av dei som kjem innom har ei barnetru. Likevel er det langt frå alle som føler det naturleg å kalle seg kristen. - Målet vårt er at stadig fleire skal få frimot til å definere seg innafor det kristne fellesskapet. Det er nok mange som har sagt nei til den kristne trua fordi dei møtte noko dei i rettferdas namn måtte seie nei til, og det er mange flotte menneske som ikkje ynskjer å ha direkte tilknyting til kyrkja, konstaterer Mosdøl. Han presiserer at terskelen er låg og himmelen er høg. - Me prøvar å vera rause og og tydelege. Trua må vera relevant i kvardagen, og målet vårt er å fylle gamle ord som nåde, sanning, oppgjer og kjærleik med eit innhald som treff folk. Mange opplever skiljelinene som skarpe. Anten er du innanfor eller utanfor. Frelst eller ufrelst. Er det så enkelt? - Det er heldigvis ingen av oss som skal dømme, så dette med frelse og fortaping legg eg trygt i Vår Herres hender. Eg meiner ein har tenkt altfor fattigslig om frelsa. Frelse handlar ikkje bare om himmelen, men også om livet her og nå. Eg ser på den kristne trua som ei kjærleiksfortelling, og eg ønsker å snakke til døypte folk som det dei er; kristne brødre og systrer, seier Hallvard, som kjem han med ei jolehelsing til alle pinsevener. - I Den norske kyrkja er det altfor lite snakk om Den Heilage Ande. Me treng å gjenoppdage både Skaparen og Anden som gjev liv. Me treng å oppdage at Gud er mykje nærare enn me trur. Alt godt er Guds finger i våre liv, seier han. Joli nærmar seg også i London, sjølv om grøne plenar ikkje gjev jolestemning av vestfylke-karakter. Dette året blir det London-jol på familien. Hallvard er oppteken av å skape nye tradisjonar. - Eg må ikkje sjå Walt Disney-filmane for å koma i den rette stemninga. Jol kan feirast på så mange måtar, meiner han. Sjømannskyrkja opnar dørene joleftan. Vanlegvis kjem det rundt 60 menneske til jolemiddag. Husmor Tone Engedal avslører at det står både ribbe, pinnekjøtt og kalkun på menyen. - Kva med menneske som kun går i kyrkja joleftan? - Det er flott at folk går i kyrkja denne dagen. Dei går sjølvsagt glipp av mykje gjennom resten av året, men det er deira sak. Elles er eg opptatt av at folk skal kjenne at kyrkja vil dei vel. Jolebodskapen handler om Gud som gjorde seg heilt liten for å koma oss nær. Jesus blei ikkje fødd inn i ein prestefamilie eller noko tilsvarande "fromt". Han blei fødd inn i ein heilt vanleg famile. Eg trur Jesus har sans for vanlege menneske, seier Hallvard. Og at joli er eit einaste kav, vil Kviteseids geistlege representant i England ikkje vere med på. - Dei fleste førebuingane gjer me for å glede kvarandre. Folk bør ikkje få dårleg samvit for manglande tid til ettertanke og ro. Eg seier heller; signe strevet, avsluttar Hallvard Mosdøl, før han legg på sprang til sonens joleavslutting. Ny sag gjer skurtømmeret meir verdfullt | Reduserte transportkostander | Sats i skogen | Statsminister på Vest-Telemarkvisitt | Lik topografi | Utbyggingsprosjekt | Elva Devoll | - Blir sjølvforsynte | Møtte "sin eigen" statsminister | - Ein god mann for Albania | Tysdag var Albanias statsminister ein snarvisitt på Dalen. Han var invitert til å sjå både driftssentralen og kraftverket hjå Statkraft. Han rakk også å helse på nokre landsmenn. I Tokke: Regiondirektør i Statkraft region aust, Rolf Normann, ynskjer Albanias statsminister Sali Berisha velkomen til kraftstasjonen på Dalen. Det er ikkje så ofte politiet er væpna når dei viser seg på Dalen. Heldigvis, må ein seie. Tysdag var både uniformerte og sivile politifolk væpna for å sikre at Dalen var ein trygg stad for statsminister Sali Berisha frå Albania. Vel ein halvtime forseinka dukka to helikopter opp i horisonten etter at dei hadde floge frå Oslo via Vestfjorddalen i Tinn kommune, og ein kort stopp ved Songa. - Det var eit fantastisk flyvêr i dag, og me flaug nokså lågt gjennom Vestfjorddalen slik at statsministeren fekk oppleve den norske naturen samstundes som han fekk sett Vemork og Rjukanfossen på nært hald, seier regiondirektør for Statkraft region aust, Rolf Normann. Topografien i Albania er ikkje ulik Noreg. Høge fjell og bratte dalar pregar landet som ligg nordvest på Balkan-halvøya. Landet grensar til Kosovo i nordaust, Makedonia i aust, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. - Statkraft samarbeider med det austerrikske selskapet Energie Versorgung Niederösterreich (EVN) om å byggje tri kraftverk i Albania. Ei slik utbygging fører til ein auke på 20 prosent innanlands kraftproduksjon, forklarer Normann. Statkraft og EVN eig kvar sin halvpart i selskapet Devoll Hydro Power Plant som er utbyggar. - Statkraft opererer både med heilegde selskap og selskap som er deleigde med andre aktørar i utanlandsmarknaden. I dette tilfellet satt EVN på konsesjonen for utbygginga, og med vår kompetanse på området har eg stor tru på prosjektet, seier Normann. Namnet Devoll skriv seg frå elva Devoll som renn gjennom Albania. - Elva finn me på 900 meter over havet og heilt ned til slettene ut mot havet. Devoll er også innom Makedonia og Hellas. Eigentleg liknar området slik sett på Jæren i Noreg. Med mykje pålandsvind får ein gjerne vestlandseffekten i Albania også. Det vil seie at når vinden som feiar over Adriaterhavet treff dei bratte fjellsidene, fører det ofte til mykje nedbør, forklarer Normann. Dei tri planlagde kraftverka skal altså ligge langs elva Devoll, i dei mest økonomisk lønsame områda. Alt i desember 2008 underteikna Statkraft og EVN konsesjonsavtala med Albania. Då blei det sett på som eit av dei største vasskraftprosjekta i Europa. Investeringane vil truleg ligge på nærare ein million euro. - Anlegga er under planlegging på ingeniørnivå, altså utsjånaden på kraftverka. Truleg blir grunnarbeidet og undersøkinga av fjellkvalitet gjennomført i nær framtid. Planen er at det fyrste kraftverket skal stå ferdig i løpet av fire til fem år. Heile utbygginga er venta gjennomført innan 2018, fortel Normann. Sali Berisha får æra for mykje av den positive utviklinga i Albania dei seinare åra. Særleg har han hatt søkjeljoset på infrastrukturen i landet. - Det var svært interessant å møte statsministeren og han har heilt klart større styringsrett enn det statsministeren i Noreg har. Energi er viktig i alle land, og skaper grunnlaget for vidare positiv utvikling i Albania. I dag må dei importere ein del kraft for å dekke eige behov. Med utbyggingane vil landet vere sjølvforsynt og kanskje vil dei også då vere i stand til å eksportere kraft, slår Normann fast. Det var ikkje berre Statkraft og tilsette der som fekk møte statsministeren tysdag. Nebih Sadrijaj og Haradin Beka kom begge med familiane sine til Noreg for snart to tiår sidan. Kosovoalbanarane er godt etablerte på Dalen, og tysdag kunne dei nesten ikkje tru at dei fekk møte Albanias statsminister i deira eigen heimkommune. Nebih, kona Vjollca og sonen Alban Sadrijaj var på plass i administrasjonsbygget til Statkraft då Berisha kom. - Me fekk greie på at Sali Berisha kom til Dalen seint kvelden før, og me ynskte å prøve å få til eit kjapt møte. Me har sett han i media, og me veit at han er ein bra mann for Albania og landa rundt. Berisha er ein av folket, og han har hatt svært mykje å seie for det veksande demokratiet og den positive utviklinga i området. Mellom anna har han sett i gang store vegutbyggingsprosjekt, seier familien Sadrijaj. Eit av vegprosjekta som er ferdigstilt er motorvegen mellom Albania og Kosovo. 200 kilometer høgstandardveg blei bygd i løpet av to år. - I tillegg har han vore pådrivaren for ein veg langs kysten av Albania, seier Vjollca. Familien overrekte statsministeren ein blomsterbukett, og dei utveksla også nokre ord på albansk. - Me fortalde han at me ferierar i Albania kvart år. Det var han godt fornøgd med. Me vil gjerne rette ein takk til Statkraft for at me fekk vere tilstades og helse på statsministeren vår, seier familien stolt. Også Haradin Beka møtte Berisha. - Eg er veldig glad for at eg fekk møte han og utveksle nokre ord. Han er ein god mann og den rette for å modernisere Albania ytterlegare. 3,6 millionar albanarar har ein dyktig statsminister i Sali Berisha, slår Beka fast. Til kamp mot fylkeskommunen | Trur fylkeskommunen snur | - Sove i timen | Dei sju ordførarane i Vest-Telemarkrådet (VTR) meiner ti distriktskommunar i Telemark har blitt frårøva mange millionar kroner på grunn av eit feil vedtak i fylkeskommunen. VTR påstår at 26 millionar kroner i kompensasjon for auka arbeidsgjevaravgift bare skal gå til distriktskommunane. I staden har fylkeskommunen fordela pengane rundt i det meste av fylket, og undrar på om VTR har tatt ein skikkeleg høneblund før vedtaket kom. I dag kan det bli omkamp om pengane når fylkesutvalet har møte. Fyresdalordførar Saamund Gjersund (bak t.v.), Tokke-ordførar Birger Nygård, Vinje-ordførar Arne Vinje, Kviteseid-ordførar Torstein Tveito, Hjartdal-ordførar Olav Tho (framme t.v.. ) Seljord-ordførar John Kleivstaul og Nissedal-ordførar Øyvind Tveit går til kamp mot fylkeskommunen for å sikre 26 millionar kroner til ti distriktskommunar. Torsdag møtte ordførarane i Vest-Telemark og Hjartdal (Vest-Telemarkrådet) fylkeskommunen for å drøfte fordelinga av 26 millionar kroner i år. Pengane er statleg kompensasjon for at ti distriktskommunar i Telemark fekk auka arbeidsgjevaravgift frå nyttår, og skal gå til næringsretta utviklingstiltak. Vest-Telemarkrådet (VTR) kom i januar med utspel om at alle dei 26 millionar kronene måtte gå til dei kommunane der arbeidsgjevaravgifta auka mellom anna for næringslivet. I ettertid har fylkeskommunen gått for ei anna løysing der ein god del av kompensasjonen skal gå til Grenlands-området, i tillegg til 4,2 millionar kroner til fylkesdekkjande tiltak. Kommunane i Vest-Telemark skulle få 35 prosent av potten. VTR sa torsdag klart frå til fylkeskommunens representant, rådgjevar Torbjørn Frantzen i regionaletaten, at det var distriktskommunane og ikkje fylket som må sitje i førarsetet når ei sak som denne blir avgjort. Saamund Gjersund, regionordførar og ordførar i Fyresdal, var sjølv med på eit møte i kommunaldepartementet der statssekretæren stør synet om at all kompensasjonen skal gå til distriktskommunane. Vidare fortel Gjersund at det er bare Telemark blant fylka i landet som har valt ei anna løysing. - VTR reagerer kraftig på at fylkeskommunen meiner det er full semje om fordelinga som er gjort. Me føler oss ført bak lyset av fylkeskommunen. Nå krev me at alle dei 26 millionar kronene går til dei ti kommunane, og det er regionen som skal ta diskusjonen om bruk av midlane. Eg har tru på at fylkeskommunen rettar seg etter dette ynskjet, seier Gjersund. - Og viss ikkje det skjer? - Det skal skje, svarar Gjersund. Rådgjevar Torbjørn Frantzen leverer ei orientering om saka i dagens møte i fylkesutvalet. Han registrerer at det er usemje mellom fylkeskommunen og VTR om forståinga til kommunaldepartementet. Frantzen forheld seg til brevet frå kommunalministeren, medan VTR lyttar på statssekretæren. - Det er synd at VTR ikkje valte å vere med på informasjonsmøtet som kommunalministeren har hatt om kompensasjonsordninga. Var eg VTR ville eg lagt meg flat og vedkjent at her har ein sove i timen. Både i november og desember fekk kommunane brev om saka, men det kom ikkje tilbakemeldingar og det er skremmande. Eg veit kommunane har hatt det travelt, men det har me også, kommenterer Frantzen. Han vedkjenner at det var fart i møtet med VTR, men ser det som bare sunt med meiningsskilnader. - Eg trudde fyrst det same som VTR; at kompensasjonen bare galdt dei ti kommunane. Men då eg ikkje fekk noko tilbakemelding frå kommunane måtte eg høyre på kommunalministeren. Nå har ein to val i saka, anten får fylkespolitikarane eller departementet avgjere henne, avsluttar Frantzen. Fleirbrukshus til 42 millionar | Engasjement | Arbeidsgruppe | Tokkestoga? Nøgd | Eit samrøystes kommunestyre gjekk inn for det dyraste alternativet til nytt fleirbrukshus på Dalen. "Tokkestoga" kan stå ferdig hausten 2006. Håvard O. Holstaa (AP) uttala på talarstolen at han håpa kommunestyrerepresentantane ville stå samla i fleirbrukshus-saka. Det gjorde dei. Holstaa er eitt av medlemene i den nye arbeidsgruppa. Det er det gamle samfunnshuset som skal rustast opp og byggjast ut. Prislappen vil bli 42 millionar kroner og er det største økonomiske løftet Tokke har gjort gjennom tidene. Huset vil mellom anna romme storsal, auditorium / kinosal, kafè, lokale til kulturskulen, bibliotek og eit kyrkjerom. Kommunestyret gjekk også samrøystes inn for at symjebassenget skal vurderast oppussa. Fleire av representantane gav uttrykk for at eit nytt 25-meters basseng var ynskjeleg, men truleg ville sprenge alle kostnadsrammer. Kommunestyrerepresentantane entra talarstolen på rekkje og rad, og alle presiserte dei kor viktig denne saka var for Tokke, og kor viktig det var at ein sto samla bak vedtaket. Fleire gav uttrykk for at skulle det fyrst byggjast, skulle det gjerast skikkeleg. - Når me fyrst skal byggje, kan me ikkje gå inn for minimumsløysingar, sa Geir Arild Djuve (SP). Før voteringa uttala ordførar Birger Nygård at han var nøgd med ordskiftet. - Det har vore ein god debatt her i kveld, mykje allright har kome fram, sa han. Etter debatten kom det difor ikkje som noko overrasking at det var eit samrøystes kommunestyre som stilte seg bak framlegget til 42 millionar kroner. Nye reglar om refusjon av meirverdiavgifta gjer at netto utgift blir 35 millionar kroner. Ordførar Birger Nygård meiner dette kan ha vore utslaget for mange av representantane. - 35 millionar var nok ei smertegrense, uttala Håvar O. Holstaa (AP) etter møtet. Han var glad for det samrøystes vedtaket og trur saka har modna seg over tid. På talarstolen understreka han kor viktig det er med gode rammevilkår for kulturen. Han trudde heller ikkje at driftsutgiftene kom til å bli eit problem dersom aktiviteten i fleirbrukshuset blir god. Kommunestyret valde ordførar Birger Nygård til leiar av arbeidsgruppa som skal fullføre planane om fleirbrukshuset. Håvard O. Holstaa (AP), Alice Haukelidsæter (SV), Hallgeir Kleiv (SP), ein representant for Vest-Telemark Vidaregåande skule / ressurssenter, leiar av den faste byggjekomitèeen, ein representant for det kyrkjelege fellesrådet, teknisk sjef og kultur- og oppvekstsjef utgjer resten gruppa. AP-representant Hilde Alice Vågslid understreka at arbeidsgruppa må få klare signal frå dei folkevalde. Kjetil Fulsås oppfordra til navndugnad. Sjølv kom han med framlegg om "Tokkestoga". Kanskje er det nett det Tokkes nye samlingsstad blir heitande. Ein av dei mange tilhøyrarane i kommunestyresalen tysdag var tidlegare leiar i den førre kulturhusnemda, Torgrim Otterholt. Han var svært glad for avgjerda. - Politikarane har nok følt eit press frå innbyggjarane. Det verkar som om vinden har snudd det siste halvåret, kommenterer han. Otterholt understreka at det er naturleg at prosessen har tatt tid grunna storleiken på prosjektet. - No er det opp til folk på Dalen å skape aktivitet i huset, smilte han. Nora Vinjerui, leiar i Dalen Næringssamskipnad, seier til VTB at ho er nøgd med utfallet. - Eg er glad for det samrøystes vedtaket. No skal me få til eit flott kulturbygg. Eg håpar Birger Nygård no legg breisida til som leiar i arbeidsgruppa, seier ho. Sokneprest Olav Rune Ertzeid er glad for at det kyrkjelege fellesrådet får ein representant i arbeidsgruppa. Kostnadsramma for eit brukbart kyrkjerom vil vera 1,5 til to millionar kroner. Grunnsteinen blir lagt på Dalen | Festivitas | Sidan 1903 har det vore planar om kyrkje på Dalen. Etter kommunestyrevedtaket tysdag er kyrkjerom i samband med det nye kulturhuset ein realitet. Alt i morgon kjem biskop Olav Skjevesland til Dalen for å leggje ned grunnsteinen. Slik gjekk det for seg då biskopen var i Tokke i 2002. Fredag skal han leggje ned grunnsteinen til det nye kyrkjerommet på Dalen. Det var jubel på Dalen i går. Eit lenge etterlengta sakralt rom blir bygd som ein del av det nye kulturhuset. Og då er ikkje kyrkjas folk seine med å markere hendinga. I samband med at biskop Olav Skjevesland er i Bykle fredag og ser på det nye kyrkjebygget der, vil han ta turen om Dalen for å leggje ned grunnsteinen til kyrkjerommet fredag kveld. Biskopen har lenge støtta planane om kyrkjerom på Dalen og skal vere svært nøgd med avgjerda i kommunestyret tysdag. Biskopen vil også nytte høvet til å sjå på planane for kyrkjerommet, og vil, etter det VTB kjenner til, ha samtalar med sentrale aktørar på Dalen i løpet av morgondagen. - Dette er ein stor dag og me takkar kommunen for at dei endeleg gav folket på Dalen eit verdig kyrkjerom, uttalar kyrkjeverge Ove Kjell Huvestad. Sjølv om bispevisitasen kjem noko brått på tokkebuane, håpar Huvestad at flest mogleg har høve til å møte opp for å oververe grunnsteinnedlegginga. Sokneprest Olav Rune Ertzeid arbeider no på spreng med å få i stand eit festprogram til fredag. Kva programmet vil innehalde er enno ikkje klart, men truleg vil blant anna ordførar Birger Nygård, som også er nyvald leiar for arbeidsgruppa til kulturhuset, koma med ei helsing. - Dette er ei avgjerd som vil bety mykje for folket her på Dalen, difor ynskjer me å markere det på ein god måte. Folk skal få traktering, difor ber eg alle som kjem snarast ringe soknepresten og melde seg på slik at me kan ha nok mat og drikke til alle, seier Ove Kjell Huvestad. Sist gong bispen var på visitas i Tokke var i 2002. Den gongen var kyrkjerom på Dalen eit heitt tema. At dette ikkje blir ein ordinær visitas, snarare ei meir uformell vitjing, synest kyrkja er positivt. - Dette er ein fin gest av biskopen. Det syner at han er interessert i smått og stort i bispedømet når han tek seg tid til å koma til Dalen meir eller mindre på sparket, avsluttar Ove Kjell Huvestad. Privatisering av vegar i byggjefelt | Byggjefelta | I faresona | Avhendar lastebil | Eit vegutval i Nissedal kommune har kome med framlegg som fører til privatisering av vegar i kommunale byggjefelt. Vidare vil framlegget gje høgare tilskot til private vegar. Eit fleirtal i formannskapet har slutta seg til vegutvalets tankar. Formannskapet i Nissedal handsama på sist møte eit framlegg frå eit nedsett vegutval, om nytt regelverk for kommunal og privat veg i kommunen. Torgeir Aarak, Knut Martin Felle og Per Sandåker har site i vegutvalet, som også har sett på om det er rett å ha ordninga med ein kommunal maskinpark til vedlikehald. Framlegget til vegutvalet gjer at av dagens 30 kilometer med kommunale vegar, vil 7,2 kilometer etter det nye regelverket bli private. Utvalet har lagt hovudvekt på å lage regelverk både for kommunal veg og for tilskot til privat veg, der likebehandling og større utjamning mellom veggruppene har vore målsetjinga. - Med det forslaget som ligg på bordet privatiserer me alle vegane i byggjefelta, og det kan eg ikkje vere med på. Folk i byggjefelta har kjøpt tomt for at dei også skal ha veg, vatn og kloakk. Det skal dei fortsatt ha, elles har me lurt dei om kommunale vegar blir private, sa Kjell Asbjørn Solberg (Ap) i formannskapet. - Då har me lurt mange før. Tidlegare har kommunale vegar blitt privatisert, repliserte Knut Martin Felle (Sp). Politikarane var usikre om forslaget ville slå ut slik Solberg hevda. Arbeidarpartiet røysta mot framlegget til vegutvalet, og blei åleine om det. Før saka i det heile blei opna for debatt, bad ordførar Øyvind Tveit (KrF) om at ein på grunn av økonomien heller måtte handsame framlegget i budsjettsamanheng. Det synet blei røysta ned av dei andre politikarane. Drift- og utviklingssjef Sveinung Seljås har vore sekretær for vegutvalet. For han er det mest vesentleg at kommunen får ei rettvis vegordning med like kriteriar. Seljås fokuserer derfor ikkje så mykje på kven av dei kommunale vegane som nå vil bli privatisert. Etter at kommunestyret har fatta eit vedtak, meiner han ein får rekne nøyaktig på kva vegstrekningar som blir råka. Seljås ser at vegutvalets framlegg vil råke ein del byggjefelt, som vil miste sine kommunale vegar. Huskrullen i Haugsjåsund er eitt av dei. Strekningar som mellom anna Setanevegen, Tveitanevegen og Grimstveitgrenda, vil etter framlegget bli privatisert. Vidare ligg det an til at alle kommunale vegar i Treungen sør blir privatisert. Framnesfeltet vil liggje i faresona, det same med delar av Kåsa / Solli-feltet. Seljås meiner Smeitkollen ikkje blir råka av det nye vegreglementet. Om framlegget til vegutvalet blir vedteke, kan elles tilskotet til private vegar auke frå seks til ti kroner meteren. Det gjev ein årleg utgiftsauke på 150.000 kroner. Desse pengane blir dekt opp ved at kommunen reduserer vedlikehaldsutgifter på eigne maskiner. Formannskapet stør vegutvalet om at kommunen avhender lastebil med tilhøyrande utstyr, i tillegg til traktor påmontert gravar, så snart det er praktisk mogeleg etter brøytesesongen 2000 - 01. Etter planen skulle saka vidare til kommunestyret torsdag. Ordføraren har, etter å ha sjekka moglegheita nærare, valt å trekkje saka. Han finn det rett å ta ho opp i budsjettsamanheng. Kvitsund-ros heilt opp til statsministeren | - Ikkje nå att | Imponert | Kommunepolitikar James Kirkwood frå Wales kan ikkje fullkyte elevane frå Kvitsund Gymnas. Etter å ha møtt Kvitsund-elevar på ein flytur frå London til Kina, blei Kirkwood så imponert at han sendte brev til statsminister, utdanningsminister, ordførar og rektor. Statsminister Jens Stoltenberg har motatt eit brev der Kvitsund-elevane blir skrytt opp i skyene. Det heile skjedde 23. september. Kvitsund Gymnas hadde si årlege alternative veke. 80 elevar skulle på tur til Kina. Dei reiste i to grupper, og det var slik 40 elevar kom til å ta flyet frå London til Beijing saman med kommunestyremedlem James Kirkwood frå Newport i Wales. - Not again! tenkte Kirkwood då elevane kom inn på flyet. Han hadde altfor ofte vore på lange flyturar med bråkete skuleungdom. Men slik var ikkje elevane frå gymnaset i Kviteseid. - Elevane frå gymnaset i Kviteseid er flotte ambassadørar for skulen, kommunen og landet. Eg kosa meg på den 10 timar lange turen med dei flotte reisekameratane, skriv Kirkwood. Han har sendt personlege brev til statsminister Jens Stoltenberg, utdanningsminister Trond Giske, Kviteseid-ordførar Karin Maria Larsen og Kvitsund-rektor Håvard Brekkå. I alle breva trekkjer Kirkwood fram den eksemplariske framferda til Kvitsund-elevane. - Eg blei så imponert av framferda deira at eg bare måtte skrive desse breva, seier Kirkwood. Dei siste 30 åra har James Kirkwood vore involvert i utdanningssystemet, fyrst og fremst som lokalpolitikar. - Derfor har eg stor røynsle med ungdommar, og veit kva eg snakkar om, seier han vidare. - Veldig hyggeleg. Det er vår intensjon at elevane skal gje eit godt inntrykk. Me har elevar som alltid er greie å ha med på tur, smiler rektor Håvard Brekkå. - Dette er ei oppmuntring for både elevane og privatskulen, smiler undervisningsinspektør på Kvitsund, Tor Arne Mørkved, som sjølv var med på flyturen. Behald dagens statsstøtte! Ventar du rosande ord frå Stoltenberg og regjeringa etter dette? spør VTB. - Den beste rosen me kan få frå regjeringa er at dei opprettheld dagens statsstøtte på 85 prosent til privatskular. Det hadde vore fint om me kunne jobbe under same rammevilkår som me har gjort dei siste åra. Ap har programfesta at dei vil redusere støtta til 50 prosent. Går dei vekk frå det er me veldig fornøgde, seier Mørkved spøkjefullt. Men alvoret ligg tydeleg under. - Blir støtta frå det offentlege redusert til 50 prosent betyr det nedlegging av Kvitsund Gymnas. Nå må Ap skjøne at det er rimlegare å ha nokre elevar på privatskule enn alle i det offentlege, meiner undervisningsinspektøren. Jens Stoltenberg var ikkje tilgjengeleg for kommentar då VTB ringte statsministeren sitt kontor onsdag. Satsar på nisjeprodukt i kjøtbransjen | Nisjeprodukt | Framdriftsplan | Bjørn Borgersen på Rauland ser mogelegheitar for å etablere lokalt slakteri. Bedrifta, som kan gje fleire arbeidsplassar, vil satse på nisjeprodukt, særleg frå sau og geit. Bjørn Borgersen har fått etablerarstipend frå Statens nærings- og distriktsutviklingsfond til utvikling av slakteribedrift på Rauland. Han håpar på byggjestart neste sommar. Borgersen har fått 45.000 kroner i etablerarstipend til utvikling av prosjektet som har fått arbeidstittelen "Raulandslam". Bakgrunnen for prosjektet ligg i eit ynskje om å få til sesongarbeidsplassar for gardbrukarar. - Eg tenkte fyrst berre å starte for meg sjølv, men etter kvart har det meldt seg fleire interessentar. Me er fleire geite- og sauebønder i området som tenkjer å gå inn i eit samarbeid. Neste steg er å etablere eit styre for så å teikne eit aksjeselskap, fortel Borgersen. - I byrjinga var det berre tale om eit foredlingsanlegg, men dersom Gilde legg ned slakteriet i Skien ser me mogelegheitar også for slakteridrift. Når det gjeld foredling kunne produsentane tidlegare berre få slakt i retur frå slakteriet til eige bruk, men denne ordninga er oppmjuka no. Norsk Kjøtt har vedtatt å vera litt rausare med retur av slakt så lenge ikkje vidareforedlinga konkurrerar med deira eigen produksjon, så der ser me mogelegheitar for vidareforedling av returslakt, held han fram. - Fordelen med eit lite slakteri i nærområdet er, for utan den korte transporten av dyr, at produsentane ikkje treng å melde inn dyra lang tid i førevegen, men heller kan levere litt jamnare, seier han. Når det gjeld slaktesesongen, tenkjer dei fyrst å ta imot reinsdyr før lammesesongen tek til, og forlenge slaktesesongen til over jol med å ta imot geit. Borgersen meiner det finst ein marknad for kjekjøt, noko som er vanskeleg å få tak i. - For utan kje og geit satsar me på lam- og sauekjøt. Reinskore kjøt, til dømes som steik eller indrefilét, både av sau og geit, er nisjeprodukt me trur det er marknad for. Likeeins briskerøykt kjøt. Elles smakar den greske retten moussaka aller best med kjøtdeig av lam, smiler Borgersen. Filosofien er å utnytte heile slaktet, då inkludert blod og innmat, med hundefôr som eit biprodukt. - Me har ikkje tenkt å bli store, me satsar på dei næraste kommunane. Opphavsmerking blir meir og meir i skotet, og med eit slikt anlegg kan me profilere på produkt frå dette området. Elles satsar me på leveransar til butikkar og hotell- og turistnæring, og til spesialforretningar i byane. Det kan også vera aktuelt å etablere eige utsal, seier Borgersen. - Vidare konkretisering av prosjektet vil skje i vinter. Me satsar på å få teikningar og naudsynte godkjenningar på plass slik at anlegget er klart til bygging neste sommar. I utgangspunktet var bygget tenkt plassert heime på garden Kvåmmi, men krav til reinseanlegg kan vanskeleggjera dette. Dersom me tenkjer å ha utsal i tilknytning til slakteriet, vil sentrum vera den mest gunstige plasseringa. I fyrste omgang vil me sjå korleis andre slike slakteri driv, me har mellom anna kjennskap til eit nytt slakteri i Sunnfjord som me vil vitje, fortel ein optimistisk Borgersen. - Må tenkje nytt i skogbruket | Lars Veum har fått skogprisen i Fyresdal for engasjementet sitt i næringa. Som fleirårig styreleiar i nedlagte Nidarå Tømmersalslag ser han tilbake på åra då organisasjonen blei tatt på senga av ei omstilling som måtte kome. - Det er eit trasigt faktum at skogeigarar som råvareleverandørar i årevis har opplevd fallande netto. Foredlarnettet har teke gevinstane. Me skogeigarar har dei siste 10 - 20 åra vore for passive leverandørar, og blitt styrt av internasjonale marknadskrefter. Skogeigarane har ikkje vore flinke nok. Dessutan er det rett å seie at organisasjonen Nidarå blei tatt litt på senga. Me reagerte ikkje raskt nok på omstillingane som måtte kome. Skogeigarane sat att som taparane, vedkjenner den siste styreleiaren i Nidarå. Nå ynskjer han generasjonsskifte for å gje sjansen til unge som har evner til å tenkje nytt i skogbruket. - Det er ikkje moglegheitene det manglar på, men evnene til å utnytte dei. Derfor er det viktig å få generasjonsskifte, seier Lars. - Det er ikkje generasjonen min som kan redde bygdene, men ein ung generasjon som maktar å tenkje på ny måte. Samarbeid og nytenking er nøkkelord i skogbruket, meiner Lars Veum, prisvinnar og tidlegare tillitsvald i skogsnæringa. Vil ha lokale førarkort | Det er betre å pålegge eldre bilførarar geografiske avgrensingar enn å ta frå dei førarkortet heilt, meiner stortingsrepresentantane Inger S. Enger og Jorunn Ringstad frå Senterpartiet i eit privat forslag til Stortinget. Framlegget blir støtta av Leif N. Olsen, tidlegare sjef for utrykkingspolitiet, no direktør i Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund. Samferdsleminister Torild Skogsholm er derimot mot forslaget. - Forslaget er ein fornuftig innfallsvinkel. Faktisk er dette ei viktigare ordning ute på bygdene enn i byen. På landsbygda finst det ofte ikkje kollektive transportmiddel som alternativ til bilkøyring, seier lensmann Geir Aase i Vinje. Lensmannen i Seljord, Torodd Aase, kjenner til eit par tilfelle der geografisk avgrensa førarkort er i bruk. - Eg er positiv til ein utvida bruk av ordninga. Det er ein utruleg nedtur for dei som mistar førarkortet. No kan dei kanskje behalde både ære og livskvalitet ved å få lov til å køyre på eigen eigedom eller inn til utkanten av sentrum, meiner Aase. Han trur hovudregelen kanskje burde vore at førarkortet bare varer til ein er 80 år. Skulle ein ha førarkort utover denne alderen måtte ein køyre opp og vise seg skikka. Lensmann Torodd Aase i Seljord er for ei ordning med geografisk avgrensa førarkort, bare ordninga blir praktisert med vit. Utvikling av skisenter gav reiselivspris | Under årsmøtet til Telemark reiselivsråd i Kragerø torsdag, fekk dagleg leiar ved Vierli Turistsenter i Rauland, Erlend Larsen, Telemark reiselivspris for 2002. Han fekk prisen for den store innsatsen har vist i oppbygging av senteret og for sine nyskapande evner. Det at Vierli var fyrst ute med kjelketrekk i heisen var ein av grunnane til at Larsen fekk prisen. Eit anna moment var at han har utvikla kunstsnø til langrennsløyper slik at sesongen kan starte svært tidleg. I statuttane for prisen heiter det at den som får prisen må ha gjort ein spesiell innsats for reiselivet i Telemark og vera ein inspirator for resten av reiselivet. Formann i Telemark Reiselivsråd, Jan Stabell, sa ved utdelinga at årets vinnar er utradisjonell i reiselivsbransjen. Han har vore ein pioner, blei det uttalt. Sjølve prisen er, i tillegg til heider og ære, diplom og eit kunstverk laga av Terje Grøstad. Dagleg leiar ved Vierli Turistsenter, Erlend Larsen, fekk Telemark reiselivspris for 2002. Armoda råkar også rikingen | Den rikaste av kommunane i vestfylket, Tokke, må også kutte i tenestetilbodet. Eit økonomiutval på ni, ein representant frå kvar av dei politiske partia i kommunestyret og ein frå alle hovudutvala, supplert med representantar for dei tilsette, ordførar og rådmann, har kome med ei tilråding om å spare 4,8 millionar neste år, 6,5 millionar i 2005 og 11,6 millionar i 2006. Utvalet gjer framlegg om legge ned barnehagar, sentralisere mellomtrinnet i skulen og kutte straumrefusjonen. Samen med ei rekkje andre tiltak skal over 11,5 millionar kroner sparast innan 2006. - Det er galskap å flytte mellomtrinnet på Byrte skule til Dalen, hevdar lærar ved Byrte skule, Talleiv Utistog, foreldre og elevar i grenda. Dei er redde dette er fyrste steget mot full nedlegging. Han får full støtte av leiaren ved samarbeidsutvalet ved Byrte skule, Karstein Midtbø. - Byrte skule er einaste skule i kommunen som har vekst. Frå eit elevtal i dag på 16, viser prognosane at talet aukar til 20 - 25 om få år. - Byrte er einaste skulen i Tokke som har vekst. Me vil behalde den nyoppussa skulen vår slik han er, seier lærar Talleiv Utistog (bak f.v.), leiar i samarbeidsutvalet Karstein Midtbø og elevane Erik Midtbø (framme f.v.), Christian Utigard og Magnus Vinjerui. Stal for 400.000 kroner | Norsk Stenprodukt i Treungen blei natt til i går fråstole varer verdt 400.000 kroner. Verksemda hadde ikkje alarm, og dermed kan det spøkje for forsikringsoppgjeret. Store mengder smykke og gåveartiklar er stole. Tjuvane har vore på utkikk etter dei dyraste produkta, og slike som er lette å selje vidare. - Alle varer med sylv i er borte. Tjuvane har bruka kurvkoffertar me sel til å pakke varene inn i etter å ha lagt silkepapir rundt dei, fortel fortvila eigarar av verksemda, Johanne Vejrup og Kent Jensby Sørensen. I gårsdagens fyrste runde med forsikringsselskapet fekk verksemda vite at eigendelen var 9.000 kroner. Ein ny telefon peika på ein heilt annan situasjon. Sidan verksemda ikkje hadde alarm vil det truleg i staden vere snakk om 100.000 kroner i eigendel. - Forsikringsoppgjeret blir eit smertebarn. Me stiller ikkje så godt om me ikkje får erstatning, seier Johanne Vejrup. Nå håpar eigarane at somme vil tipse i saka om dei kjenner att steinkulepennar og ostehøvlar med steinskaft som har blitt produsert i Treungen. Johanne Vejrup har nok av tome askar etter at smykke og gåver verdt fleire hundre tusen kroner blei stole frå Norsk Stenprodukt. Kremmarar i tri generasjonar | Ein mann starta å selje kjeleringar under krigen. Seksti år seinare har Seljord Elektriske 35 arbeidsfolk i sving. Trass alderen, verksemda er i stadig ekspansjon. Men det er noko med alle krokane og krikane i gamlebui, fulle av skruvar og småverktøy, som vitnar om historia. Ei smal trapp med eit slite rekkverk fører opp til andre høgda, der biksen sjølv, gründeren av verksemda, Einar Tufte (1898 - 1972) i si tid hadde kontor. No finn me barnebarn Einar ved kontorpulten. I røykelovas tidsalder er det ikkje snakk om å gjera som bestefaren, på folkemunne Tuften; han spanderte gjerne ein sigar. - Det var mange som var oppom her og fekk seg ein sigar. Han var veldig sosial og lika godt å rø med folk, fortel Einar. Tvillingbrørne Odd og Tore er daglege leiarar av verksemda. Dei har arbeidd der i 52 år. Av tredje generasjon Tufte er det berre Anne som ikkje er tilsett i Seljord Elektriske. Ho tok i staden spranget til Liverpool-fotballen. I femtito av dei seksti åra Seljord Elektriske har vore i drift har Tore Tufte stått til teneste for kundane. Han og tvillingbror Odd har drive firmaet dei siste tretti åra. Finalehelten | Moderat feiring | Store oppgåver i vente | - Heilt utruleg | Jan Gunnar Solli frå Treungen var den store forskjellen i cupfinalen mellom Rosenborg og Bodø / Glimt sundag. 22-åringen avgjorde finalen i Rosenborgs favør då han kom inn som innbytar og gjorde både 2 - 1 og 3 - 1 i ekstraomgangane på Ullevaal. - Det var ei vanvittig herleg kjensle å sjå 3 - 1 skåringa gå inn. Eg har brukt mykje tid på skottrening i det siste. Det har gjeve resultat, sa Solli med eit smil etter kampen. Jan Gunnar Solli skal ha mykje av æra for at Rosenborg vann årets cupfinale. Solli skåra dei to siste måla i 3 - 1 sigeren over Bodø / Glimt. - Det var ikkje tilfeldig at Jan Gunnar avgjorde dette. Han har ei herleg innstilling og ikkje minst kvalitetar. Vesttelen var naturlegvis med i vurderinga då eg skulle komponere fyrstelleveren, men eg valte rutine framføre ungdommeleg pågangsmot, seier trenar Åge Hareide til Vest-Telemark Blad. - Eg valte å plassere to potensielle matchvinnarar på benken. Både Jan Gunnar og Azar Karadas kan avgjere ein slik kamp på eiga hand. Då Jan Gunnar kom inn med friske bein endra kampen karakter. Det er sjølvsagt laget som har vunne, men når det er sagt er det fullt fortent at Solli får så mykje merksemd som han gjer, fortset Hareide, suksesstrenaren som trur Solli vil bli ein av dei mest populære RBK-spelarane. Fyrst og fremst fordi han er ein god fotballspelar. Det er i fylgje sunnmøringen ikkje noko minus å vere jordnær. Glimt i auge og godt humør har også kometen i norsk toppfotball. VTB fylgde den nybakte noregsmeisteren etter kampen. Det blei på mange måtar ei triumfferd. Etter ein rask dusj på landskamparenaen bar det til bankett på Grand Hotell. I titida letta SAS-maskina som frakta Jan Gunnar og lagkameratane til Trondheim der dei blei møtt av fleire hundre fans. - Det kjem til å bli ei moderat feiring i kveld. Eg skal nemleg på landslagssamling måndag. Men eg skal nyte augneblinken, sa han som alle skulle ha ein bit av sundag. I løpet av eit par hektiske veker har han blitt både serie- og cupmeister. "The double" i sin fyrste sesong med RBK er slett ikkje verst. Jan Gunnar måtte spele finalen for å bli cupmeister. I reglane står det at ein må ha fire kampar eller vore utpå i finalen. - Eg hadde eit godt håp, men tok ikkje noko for gitt. Det var ein vanvittig herleg kjensle å sjå 3 - 1 skåringa gå inn. Eg har brukt mykje tid på skottrening i det siste. Det har gjeve resultat, sa ljosluggen og smilte frå øyre til øyre. Jan Gunnar har mange store oppgåver framføre seg sjølv om det berre er litt meir enn ein månad til jul. Fyrst er det to viktige EM-kvalifiseringskampar. I slutten av månaden er det UEFA-cupkamp i Beograd. Solli har lyst til å gjere ein god figur i Serbia. Vidare avansement står høgt på ynskjelista. Landslagsspelaren føler dei har ein god moglegheit sjølv om det blei 0 - 0 heime på Lerkendal. Han gjev uttrykk for at det er viktig å unngå baklengsmål den fyrste halvtimen. - Røde Stjerne må også skåre for å gå vidare. Det treng ikkje vere noko dårleg utgangspunkt for oss. Dersom me klarar å avansere får me heilt sikkert eit topplag i tredje runde. Vinteren vil også bli langt meir spennande, sa Jan Gunnar Solli. - Eg trur ikkje det var mange i Treungen som ikkje fekk med seg cupfinalen. Sjølv var eg sengeliggjande med feber og fylgde finalen på radio, men eg kom meg framfor TV´n då pokalen blei delt ut, seier Hilde Nore, leiar i fotballgruppa i Treungen. - Kva har dette å seie for fotballinteressa i Treungen og Vest-Telemark? - Det kjem bare til å gå ein veg. Me har gleda oss med Jan Gunnar ei god stund og eg ser ikkje nokon grunn til at det skal stoppe. Sidan eg har vore sjuk har eg ikkje lodda stemninga ute blant folk, men eg reknar med at cupfinalen er det store samtaleemnet, seier Nore. - Kjem det fleire som Jan Gunnar i framtida? - Å ja då. Me har mange unge som er glade i fotball i Treungen. Fotball er den einaste idretten det er liv i her og suksessen til Jan Gunnar inspirerer, meiner ho. Tårene kom | Geir Ufs var trenar for Jan Gunnar frå miniputt-nivå til han byrja i Odd Grenland då han var ferdig med grunnskulen. For gamletrenaren var det ei stor oppleving då Jan Gunnar avgjorde sundagens cupfinale med to skåringar i ekstraomgangane. - Etter den fyrste skåringa fekk eg ein reaksjon der kroppen skalv. Då han skåra endå ein gong og avgjorde finalen kom tårene, seier Ufs. Det er ikkje fyrste gong han feller tårer etter ei avgjerande skåring frå Jan Gunnar. - Sist gong Jan Gunnar fekk meg til å take til tårene var då han avgjorde finalen i Vest-Telemark cup som lillegutspelar, fortel Ufs. - Dette var kjempemoro. Flott å sjå den gleda han viste etter skåringane. I eit slikt augneblink gløymer ein alt anna i verda. Det var ein stor dag for Jan Gunnar, men også for dei mange rundt han, legg han til. Enorm eigeninnsats | Sjølv vil han ikkje take mykje av æra for at ljosluggen har blitt landslagsspelar og dobbelvinnar med Rosenborg. - Han har hatt ein enorm eigeninnsats og skal sjølv ha mesteparten av æra for at han har kome så langt, meiner Ufs. Han såg tidleg talentet i Jan Gunnar, men tenkte ikkje noko vidare over at det kunne vere ein komande landslagsspelar som sprang rundt på grasmattene i Vest-Telemark. - Me er ikkje akkurat van med å avle landslagsspelarar i Treungen, seier han med eit smil. - Han dribla mykje som miniputt-spelar. Det var kanskje ikkje så rart, sidan han ofte trena på ein liten plen heime. Men lærte etterkvart å lyfte blikket og finne medspelarane, held han fram. - Er Jan Gunnar unik, eller kan det kome fleire som han? - Eg trur Vest-Telemark kan få fram fleire gode spelarar. Om dei har dei same ressurspersonane bak seg som Jan Gunnar har hatt er det mogleg, meiner Ufs, og viser til foreldra som har stilt opp for Solli heile karrieren. Tellef Solås er leiar i fotballgruppa i Seljord. Han fekk med seg cupfinalen og gler seg med resten av regionen. - Det er heilt utruleg. Eg synest det er rart han ikkje spelte frå start, men det blir det vel ei endring på etter dette, trur Solås. Han trur suksessen Solli har opplevd det siste året har mykje å seie for interessa blant unge i Vest-Telemark, men er ikkje sikker på om nokon vil kome på same nivå som Solli. - Han er nok heilt spesiell. Mykje har klaffa og han har den rette stå-på-viljen. Dessutan har han hatt viktige støttespelarar i foreldra som har stilt opp med køyring, seier Solås. Håpar på eit endå betre barnevern | Ause av andres kompetanse | Kan bli barnevernvakt | Så vidt samarbeidsskuta bar | Svelgje kamelar | Bare tull | Kommunane i Vest-Telemark planlegg eit prosjekt om utvida interkommunalt samarbeid. Det skal auke sjansen til å få eit endå betre barnevern i regionen. Synnøve Bratland Oldeide, leiar i barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark, meiner eit utvida interkommunalt samarbeid om barnevern skal gjere det lettare å fylgje opp med tiltak. Dei seks kommunane i Vest-Telemark har i ti år hatt samarbeid om barnevern. Samarbeidet har sytt for undersøkingar etter lov om barneverntenester og stått for kompetanseheving i regionen. Dei seks barnevernleiarane erfarer at dei i periodar ikkje har folk til å setje i gang, fylgje opp, evaluere og avslutte tiltak som undersøkingane konkluderer med. Årsaker kan vere ledige stillingar eller langtidssjukemeldingar. Dermed kan det vere vanskeleg å oppfylle lova om å gje barn som treng det nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. På same tid varslar sentrale føringar auka krav til barneverntenesta. Derfor har det nå kome framlegg om å utvide samarbeidet om barnevern til å gjelde alle oppgåver barneverntenesta har etter lova. Eit utvida interkommunalt samarbeid vil gje ein felles barnevernleiar med vedtaksmynde delegert frå alle seks kommunane i Vest-Telemark. Hovudkontoret blir i Kviteseid og dermed blir fagmiljøet knytt til både PP-tenesta og familiekontoret i nærleiken. Elles er samarbeidet avhengig av at det framleis er underkontor i dei andre kommunane. Dei elleve årsverka som totalt er i kommunane i dag, blir samla under ein felles paraply. Dermed står barnevernet betre rusta overfor større utfordringar ved at graden av alvor i saker synest å auke. Ressursane kan brukast fleksibelt og til kvar tid bli plassert der behovet er størst. Kostnadseffekten i samarbeidet skal vere meir presis innsats, betre utnytting av tilsette til tiltaksjobbing, mindre behov for å leige hjelp utanfrå, mindre slitasje på tilsette, færre langtidssjukemelde og ei meir stabil teneste. - Me håpar det utvida interkommunale samarbeidet fører til eit endå betre barnevern i Vest-Telemark. Det er ikkje kø av barnevernsaker i dag. Men i periodar er det vanskar for enkelte kommunar å fylgje opp tiltak. Det skal me rette på nå. Vidare kan alle kommunane nå få nytte seg av kompetansen somme har på enkelte område, seier Synnøve Bratland Oldeide, leiar i barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark. I dag er det ikkje barnevernvakt i Vest-Telemark. Etter den nye organiseringa, som omfattar ein region med 3.250 barn, er det planar om å innføre vaktordning. Dette blir det jobba meir med framover. Det utvida interkommunale samararbeidet skal etter planen starte 1. april neste år, om kommunestyra er samde. Prosjektet skal gå over fire år. Etableringa av eit felles barnevernkontor krev den største investeringa. 230.000 kroner blir henta frå eit fond dagens barnevernsamarbeid har. Fyresdal får i framlegget til barnevernsamarbeid 250.000 kroner i auka årlege utgifter. - Det er lite aktuelt, annonserte Saamund Gjersund då rådet handsama saka i førre veke. - Her er det snakk om solidaritet. Det er viktig at me i fellesskap klarer å oppretthalde eit barnevern til beste for barna, svara Nissedal-ordførar Øyvind Tveit. - Fyresdal har veldig låge utgifter til barnevern i dag. Solidariteten bør også gjelde andre vegen, når det gjeld økonomien, svara Gjersund. Han syntest det ville vere trasigt om ein ikkje fekk til samarbeidet, men minna om føringa at det ikkje skal bli nemneverdig dyrare enn nå. Møteleiar Edvard Mæland meinte intensjonen bør vere at alle slutta seg til å vere med i samarbeidet. Vinjeordførar Arne Vinje lufta om det var mogleg å gjere eit unnatak for Fyresdal og gje kommunen ein innfasingsperiode før han måtte betale full pris. - Eg håper for Fyresdal sin del at de også i framtida har lite barnevernsaker. Eg kan vere med og diskutere innfasing, sa Tveit. Men det var Tokke-ordførar Birger Nygård ikkje samd i. - Skal me ha samarbeid i Vest-Telemark må me kunne svelgje nokre kamelar, sa han, og sikta mot Fyresdal. Tveit føreslo at Fyresdal betaler mindre dei to fyrste åra. Det fann Gjersund meir akseptabelt. - Nå byrjar me å kome inn på noko som ikkje er så veldig bra. Det blir bare tull å røyste på noko anna enn utgangspunktet, rista Nygård på hovudet. Mæland bad om at det blei skore gjennom i saka. Gjersund annonserte at han med eit lite atterhald trudde han kunne selje innfasingsforslaget på heimebane. Tveit bad Sp-ordførar Nygård snu og bli med på forslaget. - Eg har forhandla med Sp før, eg..., la Gjersund til, med haustens valetterdønningar friskt i minnet. - Eg er ikkje glad for dette, men eg får bli med, sa Nygård, og strekte ut handa i tolvte time. Etter barnetalet i Fyresdal skulle kommunen ha betala inn 524.000 kroner i barnevernsamarbeidet som er planlagt starta neste år. Men etter innfasinga slepp Fyresdal med å betale 349.000 kroner i året dei to fyrste åra. Dermed må barnevernsamarbeidet i den perioden klare seg med 175.000 kroner mindre enn tenkt. Internatet kan bli lagt ned | - Lite gjennomtenkt forslag | - Nok med skulekvardagen | Internatet ved den vidaregåande skulen i Seljord kan bli lagt ned. Ei nedlegging vil råke elevar med behov for særskilt tilrettelegging. Sigrid Stråndi Slettemeås, lærar for elevar som har behov for tilpassa opplæring, (t.v.) og Liv Ekre, dagleg leiar ved Seljord vidaregåande skule, set sin lit til at politikarane fattar eit fornuftig vedtak og lét internatet (i bakgrunnen) få leva vidare. I dag kjem hovudutval for kompetanse, tidlegare hovudutval for vidaregåande opplæring, med si innstilling om internatet ved Bø vidaregåande skule avdeling Seljord bør bli lagt ned eller ikkje. Internatet har kapasitet til 14 bebuarar. I dag bur åtte elevar med behov for særskilt tilrettelegging ved internatet. Sigrid Stråndi Slettemeås er lærar for elevar som har behov for tilpassa opplæring. Ho meiner det er ille om politikarane bestemmer seg for å leggje ned internatet. - Det er tragisk om internatet blir lagt ned. Elevane som bur ved internatet er unge menneske som mista venene sine alt på barne- og ungdomsskulen. Dei unge blomstrar når dei møter andre som alltid har vore utanfor og som også har kjent på kroppen korleis det er å vera litt annleis. Elevane møter kvarandre og har det godt saman på internatet. Menneskeleg sett er det tragisk om internatet blir lagt ned, uttalar Sigrid Stråndi Slettemeås. Framlegget som hovudutval for kompetanse, med leiar Kristian Espeland i brodden, skal ta stilling til i dag er fylkesopplæringssjefens forslag om at internatet at den vidaregåande skulen skal leggje om drifta til eit reint butilbod ikkje tilrettelagt dei med særskilte behov. Bakgrunnen for fylkesopplæringssjefens framlegg er at det tidlegare har blitt slått fast at internat ved vidaregåande skular i Telemark skal vera sjølvfinansierande utan tilskot frå opplæringsetaten eller skulen. Nettoutgiftene for internatet i Seljord er om lag 650.000 kroner årleg. Det vil seie at opplæringsetaten i år finansierer kvar plass med kring 80.000 kroner. Midlane dekkjast av potten for særskilt tilrettelegging. - Det er både menneskelege og økonomiske sider ved denne saka. For det fyrste verkar det som om forslaget er svært lite gjennomtenkt. Om internatet i Seljord blir lagt ned, har fylkeskommunen likefullt ansvar for desse elevane. Dersom ein elev frå Fyresdal skal pendle med taxi tur retur Seljord-Fyresdal kvar dag i eitt år, vil det koste 400.000 kroner, seier Liv Ekre, dagleg leiar ved Bø vidaregåande skule avdeling Seljord. Ekre har forståing for at fylkesopplæringssjefen må stramme inn økonomien, men ho trur ikkje ein vil spare pengar ved å leggje ned internatet. - Situasjonen blir derimot den at ansvaret blir pulverisert rundt om i fylket. Ansvaret fell ein annan plass, men totalkostnaden er og blir den same, meiner ho. Ekre meiner det totale elevomsynet burde vege tungt. - Desse elevane har nok med å meistre skulekvardagen om dei også ikkje må pendle til og frå skulen kvar dag, påpeikar ho. Liv Ekre understrekar at talet på elevar med behov for særskilt tilrettelegging ikkje blir mindre framover. - Heller tvert om. Det burde politikarane leggje seg på minnet. Internatet representerer ein fin overgang frå å bu heime hjå mamma og pappa til å greie seg i eigen bustad ein gong i framtida, seier Ekre. Ho ynskjer å minne politikarane på kva dei uttalte tidlegare i haust. - Då nybygget blei opna den 4. september stod politikarane her og lova at den vidaregåande skulen i Seljord endeleg skulle få fred. Sjølv om mange av politikarane er nye, set eg min lit til at dei gjer eit fornuftig vedtak, seier ho. Ordførar John Kleivstaul i Seljord meiner internatet ved den vidaregåande skulen i Seljord er unikt. - I Telemark er dette tilbodet unikt for elevar som treng eit tilpassa opplæringsløp kombinert med eit verna tilbod. Eg trur heller ikkje ein vil spare pengar ved å leggje ned internatet, kommenterer ordføraren. - Dei åtte internatplassane ved vidaregåande i Seljord er det einaste tilbodet elevar i Vest-Telemark har som treng tilpassa bustad og opplæring. Dersom fylkeskommunen raserer dette unike tilbodet har ikkje desse elevane noko anna tilbod, seier Hanevik. Den vidaregåande skulen i Seljord har totalt 120 elevar. Av desse går 90 elevar på media og kommunikasjon, 30 elevar på hotell- og næringsmiddelfag og åtte elevar har kome inn på spesielle vilkår og treng tilrettelagt undervisning og bustad. Men det er ikkje berre internatet som er i fare for å bli lagt ned. Hanevik fortel at fylkeskommunen også ynskjer å legge ned den tilrettelagde undervisning frå neste haust. Fylkeskommunen vil at elevane heller skal bli integrerte på vanlege skular så nære heimen som mogleg. Hanevik er kritisk til dette. Ho meiner mange elevar har behov for å kome bort frå heimbygda og inn i eit anna miljø. - Dessutan blir det tøffe dagar for desse elevane, som ofte har nok med å kome seg gjennom skuledagen, om dei må pendle frå heimen til skulen. Elevane må ha tilsyn av ein person dersom dei tek buss. Det vil bli dyrt for fylkeskommunen å dekkje skyssutgiftene. Hadde dei rekna gjennom dette hadde dei funne ut at det blir langt meir kostbart enn å betale dei 700.000 kronene dei gjer for årleg drift av internatet, seier Hanevik. Internatet ved Bø vidaregåande skule avdeling Seljord | Vassekte verdsrekord | Vanskelege parti | Endeleg gjennomførbart | - Større Dalsmarken enn på lenge | Sosial samlingsstad | Forsøker å snu dårleg trend | Juggel, handverk og motorar | Kjetil Espedalen kan skryte av å ha ein verdsrekord, etter at han køyrde seks mil med skuter over Bandak laurdag. Kring 1.500 tilskodarar hadde samla seg for å sjå at den gamle rekorden på 2,6 mil blei slått ned i støvlane. - Eg gjorde det berre for moro, seier Espedalen, som innrømmer at det ikkje var like moro heile vegen. - Utpå Bandak var det veldig mykje bølgjer og då trudde eg at eg kom til å gå ned, seier den ferske verdsrekordhaldaren. Etter å ha køyrd att og fram mellom Dalen og Lårdal to gonger svingar Kjetil Espedalen skuteren inn til brygga på Dalen til jubel og applaus frå dei nærare 1500 publikumarane som stod og venta. Mellom 1.000 og 1.500 publikummarar hadde møtt opp på brygga på Dalen for å sjå Kjetil Espedalen sikra seg plass i Guiness rekordbok med å køyre 61,18 km på vatn med snøskuter. Verdsrekorden var realitet etter at han hadde køyrd fram og tilbake mellom Dalen og Gulnes utanfor Lårdal to gonger. Ferda på vatnet tok vel ein time, og Espedalen hadde ein toppfart på 92 km i timen. For tilskodarane såg det ut som han leika seg på vatnet og hadde full kontroll heile vegen, men det såg nok lettare ut enn det var. - Det var ein del vanskelege bølgjer godt utpå vatnet, så då var eg temmeleg konsentrert, seier Espedalen etter at verdsrekorden var i boks. Han fortel at han var i tvil om han kom til å gjennomføre den andre runden, for alt etter ein runde hadde han slått den gamle rekorden på 26 km, som blei sett i Canada. Den skutervande 23-åringen, som arbeider med anleggsmaskiner, er godt kjend med motorar, og hadde stort sett klargjort skuteren sjølv. - Det einaste eg gjorde var å sveise inn ein ekstra bensintank, sette på flyte-element og tette litt sprekkar, elles er det ingen store endringar på skuteren, seier Espedalen. Espedalen hadde i utgangspunktet søkt om å få køyre Bandak på langs, men fekk avslag på søknaden i frå Nome og Kviteseid kommunar. Tokke var derimot positiv til forsøket, og derfor let verdsrekordforsøket seg gjennomføre. I fjor søkte han om det same, men då fekk han avslag frå samtlege kommunar. Eit av kriteria for at forsøket skulle la seg gjennomføre var at eit skikkeleg opplegg for sikkerheiten skulle godkjennast både av lensmannen og Tokke kommune. Åtte båtar var på vatnet og stoppa all annan trafikk. I tillegg var dykkarar på plass i tilfelle uhellet skulle hende. At dette blir siste gongen Kjetil Espedalen gjere noko uvanleg kan han ikkje garantere | - Det kjem an på om eg kjem på nokon lur idé, det, seier han lurt. Torget på Dalen var fullt av folk då Hallvard Flatland, tydeleg inspirert av kongelege opningsteknikkar, erklærte Dalsmarken 2005 for opna sist fredag. Det blei starten på ein marknad med strålande vêr, rekordmange folk, rekordmange bodar og underhaldning med alt frå gratiskonsertar på torget til verdsrekord på Bandak. - Tidlegare har ein politikar opna Dalsmarken, men no ville me ha ein ny vri, så me inviterte Flatland, seier Arne Gjerlid som er leiar for arbeidsgruppa for Dalsmarken. Hallvard Flatland la i opningstala vekt på at Dalsmarken ikkje berre skulle vera ein stad der ein kunne finne noko å kjøpe, men at det òg skulle vera ein sosial samlingsplass. Det same var arbeidsgruppa for Dalsmarken opptekne av. - I år har me prøvd å få det trivlegare for folk å koma, blant anna med meir underhaldning på scena og matservering i teltet, seier Gjerlid. Sidan starten på 80-talet har det vore synkande interesse for Dalsmarken, men Gjerlid håpar at trenden har snudd. - Det er fleire folk her enn tidlegare år, seier Arne Gjerlid. Han trur Hallvard Flatland og Drangedal Bortforklaring fungerte som trekkplaster på opningskvelden. Høgdepunktet i helga var utan tvil verdsrekorden som blei sett på Bandak. - Då me høyrde om at Kjetil Espedalen ville forsøke å ta ny verdsrekord med snøskuter på vatnet, tok me kontakt og planla saman, seier Gjerlid, som meiner nermare 1.500 møtte opp for å sjå verdsmeisteren i aksjon på vatnet. Det fine vêret får òg litt av æra for at så mange som 5.000 fant vegen til Dalen denne helga. På Dalsmarken var det ikkje berre ny publikumsrekord, men òg rekordmange bodar, med varer for nokon kvar smak. - Til saman hadde me 48 bodar der ein kunne finne alt frå klede og handverk til firehjulingar og juggel. I år var det spesielt mykje trearbied, seier Gjerlid. Han oppsummerer Dalsmarken som veldig vellukka, og seier dei har så vidt begynt å tenkje på Dalsmarken til neste år, men kva dei planane går ut på vil han ikkje ut med. - Sogelandet kjem attande neste sommar | Både uhygge og hygge | - Publikum svikta ikkje | Pilegrimane er på veg mot Røldal | - Sogelandet er kome for å bli. Tilskipingane i helga har vore ein suksess, men det tek tid å innarbeide noko heilt nytt. Me har greidd å skape ein eigen kvalitet kring Sogelandet, seier prosjektleiar Nicolai Riise og leiar av Dyrsku'n, Solveig Hellevig. Solveig Hellevig i Dursku'n og prosjektleiar Nicolai Riise er vel nøgde med Sogelandet. Dei ser her Ragnar Windahl smi på vikingvis. Både laurdag og sundag var fjoset på Durskuplassen skapt om til ein mellomaldermarknad. Publikum fekk ei kjensle av at dei verkeleg var 500 til 1.000 år tilbake i tid. Riddarar i full rustning, vikingar med skjold og sverd - og så "Pesti" som eit vondt varsel. Dyrskuplassen er verkeleg historisk grunn i Vest-Telemark. I fylgje forskarane er det restar etter kring 150 gravhaugar frå år 300 og fram til vikingtida. Truleg har det også vore halde ting på denne staden i vikingtida. I samband med Sogelandet var heile mellomalderen "illustrert". I full rustning og med spesialtrena hestar blei det vist døme på korleis ei riddartrunering arta seg på 1300-talet. I den tidlege mellomalderen, då vikingane rådde grunnen, dreiv dei mykje med bogeskyting, øksekasting og kjeglespel. Korleis livet var den gongen når det galt ulike former for handverk blei vist. Men tilværet i mellomalderen var ikkje ein dans på roser. I seinmellomalderen kom Svartedauden og slo ut heile bygdelag. Då dukka "Pesti" opp som ein skapnad som spreidde frykt over alt. Dei som ikkje skikka seg vel fekk harde straffer på denne tida. På mellomaldermarknaden fekk me fleire døme på det. Her var både galgeberg, gapestokk og tremerr som i mellomalderen var frykta straffemetodar. Mellomalderen var også ei rik tid med segner, soger, musikk og song. I Gongestoga kunne ein oppleve den kunstnariske delen av mellomaldertilværet. Sogelandet med sine 11 ulike tilskipingar er storsatsinga i Vest-Telemark denne sommaren. På førehand ga prosjektleiar Nicolai Riise uttrykk for at eit publikum på 10.000 ville vere realistisk målsetting. Sogelandet er eit bygdeutviklingsprosjekt. Sjølv om det står att nokre tilskipingar seinare i sommar, så må ein slå fast at publikum svikta Sogelandet. - Me er ikkje samde i at publikum har svikta oss. Sogelandet 2005 er berre å rekne som ein start, og dette skal skipast til også neste år. I mellomtida skal Sogelandet bli utvikla vidare. Det publikummet me fekk har jubla over det dei opplevde. No er Dyrskuplassen etablert som ein møteplass for dei mange som lever og ander for denne tidsepoken, seier Nicolai Riise. Solveig Hellevig meiner mellomaldermarknaden gav ei total sanseoppleving, som ein ikkje vil finne nokon annan stad enn i Fjoset på Dyrskuplassen. - Eg er imponert. Sogelandet tilfører Vest-Telemark noko unikt, og me er enno berre i startfasen, seier ho. Etter messe i Seljord kyrkje og "ferdagraut" på kyrkjebakken starta sju damer den kulturhistoriske pilegrimsvandringa til Røldal stavkyrkje. Frå mellomalderen og fram til 1800-talet gjekk det føre seg ein årleg valfart frå Telemark til Røldal. Målet var krusifikset i Røldal stavkyrkja. Vest-Telemark Museum bles liv i denne gamle tradisjonen att, og årets ferd over fjellet er den tredje på rad. - Legenda fortalde at kvar jonsok sveita krusifikset i kyrkja, og sveiten var undergjerande. Folk strøymde til frå både inn- og utland for å bli lækte, fortel prosjektleiar Una Høydal ved Vest-Telemark Museum. Fram til neste tysdag skal pilegrimane gå i telemarkingane sine fotspor langs dei gamle ålmann vegane mellom Vest-Telemark og Røldal. Nokre av pilegrimane kjem berre til å gå enkelte av dagsetappane, medan dei ivrigaste og sprekaste går heile vegen. Una Høydal seier at Røldal i gamle dagar var det nest største pilegrimsmålet i landet. Berre Nidaros var større. - Folk frå dei lokale sogelaga er kjentmenn og førarar undervegs. Pilegrimane får med seg kulturen og historia langs vegen, og ved dei kyrkjene som blir passerte, vert det særskilde markeringar. Her let me natur og kultur gå hand i hand, anten målet er den indre reisa eller den kulturhistoriske, seier museet sin prosjektleiar. Topplasseringar på Landskappleiken | Blir raulandsstudent | Opprykk for Ottar | Rekrutteringa sikra | Det tryt ikkje med gode felespelarar og kvedarar frå Vest-Telemark. Det viste årets landskappleik som gjekk føre seg på Røros i helga. - Ei veldig fin bursdagsgåve, medgjev Sara Telnes Fjågesund frå Seljord. På 21-årsdagen sin kapra ho andreplassen i B-klassa for hardingfele. Sara Telnes Fjågesund fekk ei bursdagsgåve ho seint vil gløyme. På 21-årsdagen fredag var det klart; ho hadde erobra andreplassen i B-klassa med 117 poeng, bare to poeng bak vinnaren. Som folkemusikkutøvarar flest, var heller ikkje Sara hundre prosent nøgd med innsatsen. - Eg var ganske nervøs då eg gjekk på scena. Men det gjekk mykje betre med den siste slåtten, Kvenneslåtten som eg har lært av Tarjei Romtveit. Den var eg veldig nøgd med, seier ho. Den fyrste slåtten ho spela var Hovdestaden, ein gangar ho har etter Torbjørg Aas Gravalid. Folkemusikken er og blir ein hobby for den unge utøvaren. Etter to års historiestudiar ved Universitetet i Oslo startar ho på folkekunststudiet på høgskulen på Rauland til hausten. Men ikkje på linja for folkemusikk, slik ein kanskje skulle tru. Valet fall på tekstillinja, fordi ho gjerne vil lære seg dei gamle handverksteknikkane. - Innan folkemusikkmiljøet kjenner eg så mange at det ikkje er vanskeleg å få lære det eg vil. Dessutan har eg godt høve til å drive med spel samtidig med tekstilstudiane, understrekar ho. Sara var ikkje den einaste som gjorde det godt i B-klassa for hardingfele, der i alt 29 utøvarar deltok. Ottar Kåsa frå Arabygdi spela seg opp i A-klassa etter å ha passert grensa på 114 poeng for andre gong, ein innsats som plasserte han som nummer fem på resultatlista. Nykonfirmerte Ingebjørg Harman Bratland frå Edland har alt rokke å bli ein veteran i landstoppen i kveding. Og ho skuffa slett ikkje der ho inntok koret i Bergstaden Ziir, den monumentale steinkyrkja på Røros. Fyrst song ho Elsk, frå Arne Garborgs Haugtussa, og så Dei frealause menn etter Svein Tveiten / Hovden. Det gjorde ho med ei slik overtyding at domarane gav henne 115 poeng og kåra ho til vinnar av yngste klasse. Fleire unge utøvarar frå vestfylket var frampå. Syster Tone Harman Bratland spela både seljefløyte og blekkfløyte, medan flatdølane Bjønn Raftevold Rue og Anette Skårnes spela seg til ein fjerdeplass i gruppespel hardingfele. Rekruttering er det også i lausdansen. Vinbyggjen Karl Halvor Taraldlien dansa seg til ein niandeplass, og med ein springar dansa Mari Moen og Bjønn Raftevold Rue frå Seljord spelemannslag seg til ein tiandeplass i yngste danseklassa. Lagt i ruinar av brann | Rask evakuering | Ukjent brannårsak | Innkvartering i Morgedal? Kviteseid Asylmottak brann natt til fredag ned til grunnen. Alle dei 79 som budde på det tidlegare Kviteseid Hotell og Brokefjell Hotell berga seg ut. Ingen blei alvorleg fysisk skadd. Det kunne ha gått langt verre då den tre etasjar høge trebygningen blei lagt i oske på eit par timar. Varmeutviklinga var så sterk at glasruter sprakk i nabohusa og i ein av brannbilane. Brannverna frå Kviteseid og Seljord klarte å hindre brannen i å spreie seg til hus og hytter i nærområdet. Kviteseid Asylmottak stod i eit eldhav natt til fredag. På eit par timar vart det tidlegare hotellet til ein oskehaug. Ingen av dei som budde i mottaket blei alvorleg fysisk skadde. Brannalarmen gjekk to minuttar over tre natt til fredag og brannvesenet i Kviteseid var på plass kort tid etter. Likevel slo flammane alt ut over taket midt i bygget då dei fyrste brannfolka kom fram. Det tre etasjar høge trehuset blei raskt overtent og brann heilt ned i løpet av eit par timar. Etter kvart kom også brannvesenet i Seljord til, saman med styrkar frå sivilforsvaret og politiet. Ambulansar og ambulansehelikopter var òg tilstades i tilfelle bebuarar eller brannfolk skulle trenge hjelp. Brannfolka måtte konsentrere seg om å hindre at brannen spreidde seg til hus og hytter som ligg rundt hovudhuset. Varmeutviklinga var så sterk då den tømra delen av bygget brann at glasruter sprakk i dei næraste husa og i ein av brannbilane. Heilt stille vêr og innsatsen frå brannvesenet gjorde at det bare blei minimale skadar på andre hus. Lensmann Geir Kjartan Lid i Kviteseid gjev ros til til ein tilsett ved Hero mottak som kom raskt til brannstaden. - Den tilsette, saman med nokre av bebuarane, gjorde ein kjempeinnsats for å få alle folka ut. Ingen ting tyder på at det blei att nokon i bygget, seier lensmannen. Det budde 79 personar i hovudhuset og hyttene rett ved. Ein person fekk lettare brannskade og blei behandla av lege, elles blei ingen fysisk skada. Fleire fekk sjokk og anna psykisk skade. Ein blei sendt på sjukehus for behandling av psykisk skade. Før klokka fem hadde alle bebuarane blitt transportert til Morgedal Hotell der dei skal bu inntil vidare. Kommunen har oppretta eit kriseteam og tilbyr hjelp til dei som treng å snakke om den sjokkarta opplevinga. Lensmannen i Kviteseid vil få hjelp av branntekniske folk i etterforskninga av brannårsaka, men undersøkingar på branntomta kan tidlegast starte etter helga. Varmen vil vera for sterk før den tid. - Før me har undersøkt nærare kan me ikkje seie noko om årsaka til brannen, seier lensmann Lid. Han bekreftar at politiet til like med brannfolka registrerte at brannutviklinga var sterkast midt i bygget, og kan ha starta der. Likeså fann brannfolka fleire tome pulverapparat som tyder på at bebuarane har prøvd å slokke brannen før brannvesenet kom. - Det står føre mykje arbeid med avhøyr av dei som var til stades då brannen starta. Få eller ingen kan norsk så me må truleg få tak i fleire tolkar for å få gjennomført avhøyra, opplyser lensmannen. Alle bebuarane blei køyrde til Morgedal Hotell og skal bu der til Hero mottak og kommunen finn meir permanente stader å bu. - Me har alt vurdert ulike løysingar, og eit alternativ er å fortsetje å bu på hotellet og andre overnattingstader i Morgedal, seier Lid. Eit omfattande apparat på ulike område er sett i gang i kommunen. I tillegg til lensmannen og hans folk er helsevesenet med lege, helsesyster og sjukepleiar, og kommuneadministrasjonen med ordførar og rådmann, med i arbeidet for at problema for dei som blei ramma av brannen skal bli minst moglege. Bygdeopprør for legen og legekontoret | Krass uttale | Kjenner seg nedprioriterte | Politisk spørsmål | - Vil ha det me har | Folk i Haukeli- og Edland-området vil ikkje lenger teie og tole. I ei uttale etter folkemøtet onsdag går dei kraftig ut mot kommuneleiinga. Signala om moglege endringar ved legekontoret på Edland var dropen som fekk det til å flyte over for innbyggjarane i Haukeli og Edland. Dei møtte mannsterke fram på folkemøtet til grendelaget for å seie si hjartans meining om kommuneleiinga. Framme: Leiar av Haukeli Edland grendelag, Knut Åsheim. Sterke kjensler var i sving då Haukeli og Edland grendelag arrangerte folkemøte om grunnane til problema innan helsetenesta i Vinje. At ikkje nokon av dei innbodne frå kommuneleiinga; rådmann, kommunalsjef, ordførar, helsesjef og leiar i helse- og sosialutvalet møtte fram, provoserte mange frammøtte. - Eg er svært skuffa over at kommunen sine representantar ikkje stilte opp. Diskusjonen her synest då meiningslaus, sa Hans Nesheim og fekk støtte frå mange. Frå kommunen si side var det på førehand gjort klart at det ikkje var aktuelt å diskutere eller handsame personalsaker i folkemøte, men at saka skulle bli handtert organisasjonsmessig i dei rette organa i kommunen. At saka om helsetenestene i kommunen er viktig for innbyggjarane viste det store frammøtet. Og mange hadde sitt å seie i det tre timar lange møtet som til tider hadde ganske høg temperatur. Dei 105 frammøtte samla seg til slutt om ei uttale som blir sendt kommunestyret for handsaming. I uttala vil dei at legekontoret på Edland i framtida vert halde oppe med fullverdig drift, og dei ynskjer Reidar Gjøtterud som fast lege ved kontoret. Dei ynskjer også at den siste delen av omorganiseringa, tilsetjingane i Vinje kommune, blir oversendt Fylkesmannen. Vidare meiner dei kommunen må setje i gang ei brukargransking utført av ein nøytral instans. Brukarundersøkinga gjeld i fyrste rekkje kommunen si rolle som arbeidsgjevar, men òg tilbodet til innbyggjarane. I det siste punktet i uttala heiter det "at rådmann og helsesjef vurderer stillingane sine". - Det er ein merkeleg situasjon å slåss med sine eigne, meinte Ragnvald Christenson, ein av initiativtakarane til møtet. Han meinte Haukeli- og Edland-området har blitt nedprioritert i lang tid. Som døme nemnde han Norheimstunet, som ikkje vart den omsorgsinstitusjonen som fyrst vart planlagt. - Dei manglane som institusjonen har, vil dei i framtida bli bruka negativt når det er snakk om å nytte Norheimstunet til pleiepasientar, spurde han, og la til at det trass alt er bygt for å erstatte Vinje bygdeheim. Han nemnde også at grendelaget stod for eit utviklingsprosjekt i samband med vegomlegginga, der det både var planar for rasteplassar og gang- og sykkelveg; prosjekt det aldri vart noko av fordi det ikkje var pengar att etter arbeid med rasteplassar i Åmot. - No er me komne i ei legekrise som i fyrste rekkje er skapt av rådmannen, helsesjefen og ordføraren, som let dette skje. Er motivet å rydde vekk legane i Edland og Rauland, slik at det er lettare å få til eit legesenter i Åmot når dei nye legane me får krev det? Er dette også ein del av den framtidige kongstanken frå nokre leiande personar i kommunen, å gjera Åmot om til eit regionsenter, spurde Christenson. Han meinte tida er inne for at kommunestyret fornyar spørsmålet om det framleis skal vera tre senter i kommunen, slik det er vedteke. Lege Reidar Gjøtterud, som har sagt opp stillinga si frå 1. mai, meinte grunnen til legekrisa var mangel på kommunikasjon mellom leiinga og dei tilsette. - Men når ting har byrja å røre seg slik som her, så er eg snakkande til, dersom kommuneleiinga vil, gjorde han klart for forsamlinga. Christenson fortalde at han hadde fått mange telefonar frå mange fortvila folk som var redde for å miste legen og legekontoret. - Det er helse me snakkar om, noko som er aller viktigast for dei svakaste av oss, dei som ikkje er her i kveld. Det er for dei me er her. No er nok nok, me vil ha det me har, oppsummerte han til applaus frå den fullsette salen. - Musea fortener fleire fagfolk | Framleis friviljug arbeid | Pedagogisk opplegg | Så langt har musea i vestfylket vore positive til framlegget om å slå seg saman i ei driftseining. No står det att å sjå om det er politisk vilje til å gå inn for ei kvalitativ oppgradering av museumstenesta. - Eit museumssamarbeid tyder inga sentralisering, men kommunane og dei lokale eigarstyra vil sleppe dei mest tyngjande oppgåvene, seier Dag Rorgemoen (t.v.) og Øystein Morten. Dei håpar kommunane vil gå inn for ei fagleg oppgradering av museumsarbeidet i vestfylket. - Ved Maihaugen på Lillehammer har dei 22 bygningar og 40 tilsette. Til samanlikning er det i Vest-Telemark i alt 95 museumsbygningar og berre 3 tilsette, fortel styrar ved Vest-Telemark Museum i Eidsborg, Dag Rorgemoen. Han er òg leiar i arbeidsgruppa som har som mål å sameine musea i vestfylket, og dermed få ei driftseining på åtte til ti fagfolk som tek seg av det museumsfaglege arbeidet. - Dette er sjansen regionen har til å få eit fagmiljø. Med eit konsolidert museum vil ein både få auka statlege og fylkesommunale tilskot. Me må hugse på at Telemark er på botnen i landet når det gjeld museumsfaglege tilsette, dinest ligg vestfylket på botnen i Telemark, seier Rorgemoen. Øystein Morten i Museumstenesta i Vest-Telemark legg vekt på at det lokale engasjementet og dugnadsarbeidet i dei lokale eigarstyra og støttelaga framleis blir like viktig. - Men me ser at det blir vanskelegare og vanskelegare å få folk til å ta på seg verv. Dersom fagfolka tek seg av det administrative arbeidet, som mange kjenner som tyngjande, trur me heller det vil styrkje det lokale engasjementet. Å laga særutstillingar, arrangere bygdedagar og konsertar, er slikt som eigarstyra og støttelaga framleis vil ta seg av. Dei mest motiverande oppgåvene vil då liggje til det friviljuge arbeidet, understrekar han. Det er stor skilnad i talet på museumsanlegg i dei ulike kommunane i vestfylket. Til dømes har Vinje svært mange, medan Nissedal ikkje har noko slikt anlegg. Morten og Rorgemoen understrekar at ei intensjonsavtale vil alle kommunane nyte godt av. - Me vil få til pedagogiske opplegg for skulane, og tanken er at alle elevar skal ha gratis tilgjenge til alle musea i området. Dessutan vil ein kunne halde føredrag og arrangere vandreutstillingar kvar ein måtte ynskje, seier Rorgemoen. Han er også oppteken av at alle kommunane har trong for fagfolk som tek seg av innsamling og registrering av gjenstandar. Rorgemoen og Morten håpar no at kommunane sluttar opp om framlegget til museumssamarbeid, eit arbeid som fylkeskultursjef Geir Berge Nordtvedt stør fullt ut. - Det vil både gagne reiselivet og vera ein ressurs for kulturhistoria og kulturvernet. Og ikkje minst - vera med på å gje ungar og ungdom lokal identitet, meiner dei. Fleirbrukshuset er attende på startstreken | Vil ikkje ha ei rugekasse | Våga ikkje 70 mill. på sparken | Ny kostnadsramme | Ikkje absolutt kostnadsgrense | Bygginga av fleirbrukshuset på Dalen er attende på startstreken. Tokke kommunestyret ber no byggjekomiteen innan nyttår komme med framlegg om korleis eit framtidsretta bibliotek og Vest-Telemark vidaregåande skule skal sikrast store nok lokale i fleirbrukshuset. Framlegget ordførar Olav S. Urbø (Sp) la på bordet etter eit time-langt gruppemøte, om at kostnadsramma til fleirbrukshuset blir auka frå 42 til 47 millionar kronar, fekk berre åtte røyster. Fleirtalet hadde meir sans for Arbeidarpartiet sitt framlegg om at byggjekomiteen ikkje skal ha ei absolutt økonomisk grense hengjande over seg i det vidare arbeidet. Hilde Vågslid, Arbeidarpartiet sin gruppeleiar i Tokke kommunestyre, tvilte på om ti millionar ekstra er nok for å komme i hamn med fleirbrukshus på Dalen. Ho bad om gruppemøte som enda med at politikaranei ikkje ville binde byggjekomiteen opp i ei fastsett kostnadsramme. Kostnadsramma byggjekomiteen har arbeidd etter har vore på 42 millionar kroner inkludert moms. Det er laga ei skisse som syner kva ein får for desse pengane, og resultatet var ikkje politikarane glade for. 42 millionar syner seg berre å vere nok til ei rehabilitering av symjehallen og samfunnshuset. Ein vil dessutan få mindre plass til møterom og anna aktivitet enn det ein har i samfunnshuset i dag. I ordskiftet gjorde Hallgeir Kleiv (Sp), som leiar byggjekomiteen, det klart at i dei 42 millionane er det ikkje teke med kostnader til uteareal og inventar. Tor Arne Heggtveit (Sp) meinte det har lege i lufta lenge at ein får ikkje noko tilfredsstillande fleirbrukshus med dei pengane kommunestyret har stilt til disposisjon. - No ligg ballen i kommunestyret att, og me må ta ei avgjerd om ramma skal bli utvida eller ikkje, sa Heggtveit som elles opplyste at fylkeskommunen har nedprioritert tippemidlar til symjehallen på Dalen. Det var søkt om ein million kroner. Knut Storøygard (Ap) gjekk på talarstolen og sa at ein ikkje kan ha eit fleirbrukshus sentralt på Dalen som han meinte kom til å sjå ut som ei rugekasse. - Nei, skissa som ligg føre er heilt bak mål. Kva er det som gjer at me i Tokke ikkje kan satse slik dei gjer i andre kommunar? Kostnadsramma må utvidast så det monnar, og så må det byggjast. Til denne tid er det nytta 1,8 millionar kroner til planarbeid, og det må bli auka til 4,0 millionar kroner utan at spaden er komen i jorda, påpeika Storøygard. Randi Felland (Sp) tok til orde for at arbeidet blir sett i gang etter dei opphavlege planane, og at kommunen bruker 60 - 70 millionar kroner på å sikre eit moderne fleirbrukshus på Dalen som også gjev plass til eit framtidsretta bibliotek og auditorium til Vest-Telemark vidaregåande skule. - Me må leggje tilhøva til rette for den vidaregåande skulen. Eg åtvarar mot at me steller oss slik at denne skulen blir lagt ned, sa Randi Felland. Hilde Vågslid (Ap) gav uttrykk for at ho trudde kommunen no skulle satse på ei storstove. Likevel våga ho ikkje å støtte framlegget til Felland om å satse moglegvis 70 millionar kroner. - Dette er den største økonomiske investeringa eg har vore med på som politikar. Men eg kjenner meg ikkje trygg på at det er nok å auke kostnadsramma med til dømes ti millionar kroner, sa ho og bad om gruppemøte. Astri Fladberg (Frp) var utålmodig etter å få sett spaden i jorda, slik at både biblioteket og den vidaregåande skulen får tilfredsstillande lokale. Men ho var ikkje viss på om ho kunne vere med på å bruke 70 millionar kommunale kronar til fleirbrukshuset. Etter det timelange gruppemøtet kom ordførar Olav S. Urbø (Sp) med framlegg om at kostnadsramma blir auka til 47 millionar kroner inklusiv moms, og at byggjekomiteen får i mandat å planleggje eit fleirbrukshus for denne summen. - Eg trur me må innsjå at det blir vøling av symjehallen og at storsalen må stette trongen til fleire ulike brukarar. Byggjekomiteen må vurdere trongen for plass til møterom, storleiken på biblioteket og korleis taket skal sjå ut. Håvard Holstaa (Ap) gjorde det klart at hans parti ikkje kunne støtte ordføraren sitt framlegg med å setje ei absolutt kostnadsramme på 47 millionar kroner. - No må me gjere ein ordentleg jobb. Fleirbrukshuset skal vere til glede langt inn i framtida, og ikkje berre fem-seks år fram i tid, minna han om. Framlegget til Randi Felland om å gå vidare etter dei opphavlege planane til 65 - 70 millionar kroner blei vraka mot to røyster. Ordføraren fekk heller ikkje fleirtalet med seg i å setje eit tak på kostnadene på 47 millionar kroner. Framlegget fekk åtte røyster, medan 12 røysta for synspunkta til Arbeidarpartiet. Samrøystes gjekk kommunestyret inn for at symjehallen skal vølast framfor å byggje nytt symjeanlegg. Valskred for Arbeidarpartiet og Frp | Ap-framgang i heile fylket | Feid av banen | Øydeleggjande statsministerstrid | Telemarksbenken | SP-framgang ikkje nok til stortingsplass | Arbeidarpartiet og Framstegspartiet vann stortingsvalet i Telemark og kjem på Stortinget med høvesvis tri og to representantar. Etter ei nervepirrande valnatt klarte Høgre og Kari Lise Holmberg å kapre eit utjamningsmandat. Torunn Hovde Kaasa (Sp) og Sigbjørn Molvik (SV) i ein alvorleg prat under valvaka, då det var klart at ingen av dei blir stortingspolitikarar dei neste fire åra. Korkje Sp-partisekretær Sveinung Leikvoll eller RV-kandidat Ana Lopez fann fram smilet etter kvart som resultata kom. Valnatta var nissedølen Sigvald Oppebøen Hansen, Arbeidarpartiet sin fyrstekandidat, eit einaste stort smil. Tidleg under oppteljinga blei det klart at partiet hans gjorde eit brakval, og at det blei tri mandat frå Telemark. - Når me no kjem i posisjon, garanterer eg at Arbeidarpartiet kjem til å vere truverdige i vegsakar. Den raud-grøne regjeringa kjem til å auke løyvingane til vegar med ein milliard årleg i ti år. Eg vil stå hardt på for at Telemark skal få rikeleg med midlar til å ruste opp alle dei dårlege vegane, seier Sigvald Oppebøen Hansen til VTB. - Korleis forklarar du at Arbeidarpartiet gjer eit brakval i Telemark? - At Arbeidarpartiet har ein framgang på 10,1 prosent i høve til valet for fire år sidan, og får 39,4 prosent av røystene i Telemark, trur eg har fleire årsaker. Regjeringsspørsmålet har vore viktig for mange veljarar. For mange i Vest-Telemark har regjeringa si sentraliseringsline og sultefôring av kommunane gjort at dei ynskjer eit politisk skifte. Dei ser at velferdstilbodet blir svekka og grendeskular slakta, meiner Oppebøen Hansen, som etter ein intens valkamp ikkje har inntrykk av at vanlege menneske skrik etter skattelette. Til liks med resten av Telemark gjekk Arbeidarpartiet fram i alle kommunane i Vest-Telemark. Den samla framgangen gjorde at partiet fekk inn tri representantar frå Telemark. Terje Lien Aasland frå Skien sikra seg ein plass på Løvebakken. Han var usikker då han kom til valvaka til NRK Østafjells på Borgeåsen i Porsgrunn. Men berre tri kvarter etter at vallokala stengde klokka 20.00, tok Arbeidarpartiet sine toppkandidatar og partistrategar bølja. Gleda og optimismen ville ingen ende ta, medan noverande stortingsrepresentant for SV, Sigbjørn Molvik, ved same bord, ikkje jubla sjølv om han på dette tidspunktet såg ut til å ha fått plass for ein ny fireårsperiode. Etter kvart som kvelden gjekk fòr både Molvik, Bror Yngve Rahm frå KrF og Kari Lise Holmberg inn og ut av lista over kven som skulle kapre det siste av i alt fem distriktsmandat frå Telemark. Og då det så som mørkast ut for alle tri, klamra dei seg til det siste halmstrået, nemleg å komme inn på eit utjamningsmandat. Tidleg på kvelden blei det klart at Arbeidarpartiet fekk tri mandat. Bård Hoksrud frå Framstegspartiet var også sikker på å overta plassen etter John Alvheim. Han varsla at ynsket er ein plass i samferdslekomiteen. Frp opplevde stor framgang i alle kommunane, og ganske snart låg det i lufta at Hoksrud fekk med seg Kåre Fostervoll til Oslo. Molvik gjekk kvilelaust kring i NRK-lokala, og møtte stadig ut for å ta seg ein røyk og ei pause frå dei elendige valresultata for SV. Men heile tida bar han på vona om at utjamningsmandatet skulle sikre han fire nye år som stortingsrepresentant. Det sama gjorde Kari Lise Holmberg frå Høgre. Hennar politiske liv hang òg i ein tynn tråd. Kampen mellom dei to var så tett at då det blei klart at Holmberg sikra plassen, så hadde ho berre 16 røyster meir enn Molvik. Til slutt vann ho med nokre hundre røyster i høve til SV. - Eg trur at statsministerspørsmålet fekk prege valkampen for mykje, og at det ikkje har vore noko styrkje for oss, uttala Kari Lise Holmberg, då ho freista forklare ei tilbakegang for Høgre i Telemark på 5,3 prosent. Eit valresultat på 9,3 prosent er historisk sett elendig for partiet. KrF blei nærast halvert på landsplan. Same tendens såg me tidleg valnatta gjorde seg gjeldande i Telemark. Opptellinga var difor ikkje mange timar gamal før Bror Yngve Rahm innsåg at no må han ut og leite etter anna arbeid enn å representere kristenfolket i nasjonalforsamlinga. Dei seks på Telemarksbenken komande stortingsperiode vert: Sigvald Oppebøen Hansen, Nissedal, Gunn Olsen, Kragerø og Terje Lien Aasland, Skien, frå Arbeidarpartiet, Bård Hoksrud, Bamle og Kåre Fostervoll frå Porsgrunn frå Framstegspartiet og Kari Lise Holmberg, Skien, frå Høgre. Torunn Hovde Kaasa har den siste månaden vore innom kvar ein avkrok i Telemark i von om å sikre Senterpartiet stortingsplass. Ho vona på utjamningsmandatet, men ganske snart blei det klart at draumen hennar ikkje gjekk i oppfylling. Senterpartiet fekk 6,9 prosent av røystene i Telemark, og kunne notere seg for ein framgang på 2,0 prosent. I sin eigen heimkommune, Hjartdal, gjorde Hovde Kaasa eit brakval. Ho fekk 30,4 prosent av røystene. Ein framgang på 14,2 prosent i høve til valet i 2001. I Vest-Telemark kunne ho notere framgang i alle kommunar bortsett frå Fyresdal. - Er du skuffa? - Nei, eg kjenner at eg har gjort det eg kunne for at me skulle sikre oss utjamningsmandatatet. Då kan eg ikkje gjere meir. Men det gler meg at Senterpartiet har framgang og har gjort eit godt val. I distrikta har me stadfesta vår solide posisjon, men når partiet ikkje har særleg oppslutnad i dei folkerike Grenlands-kommunane, er det vanskeleg å få eit mandat, sa ho til VTB då valnatta 2005 var i ferd med å gå over i soga. Hovde Kaasa gledde seg over at Senterpartiet medverka til eit regjeringsskifte - det store målet for heile valkampen. Ho gratulerer Arbeidarpartiet med valsigeren, og vonar me får sjå ein politikk som gjev ei anna og positiv utvikling i distrikta. - Mindre privatisering, meir midlar til kommunane og meir fellesskap, er viktige verdiar som no blir styrande for politikken. Sjølv sit eg i partiet sitt sentralstyre og vil der få direkte kontakt med både stortingsgruppa og regjeringa. Difor er ikkje Senterpartiet i Telemark utan makt sjølv om eg ikkje fekk meg stortingsplass, sa Hovde Kaasa. Fekk det fyrste Gandhistipendet | Original idé | Tone Svalastog Garnes frå Vinje har fått Gandhistipednet på 50.000 kroner. Midlane skal brukast til ei utstilling av tekstilar i rituelle samanhengar i både kristen og muslimsk kontekst. Tone Svalastog Garnes frå Vinje fekk overrekt Gandhistipendet frå kultur- og kyrkjeminister Valgerd Svarstad Haugland. Til venstre: statssekretær Berit Øksnes Gjerløw. Til høgre den andre stipendiaten, Gunnar Haaland. Tone Svalastog Garnes var ein av to søkjarar som fekk det fyrste Gandhistipendet. Av i alt seks kandidatar blei Svalastog Garnes og forskar Gunnar Haaland frå Oslo plukka ut til å få stipendet, som er oppretta for å auke kunnskap om, og byggje respekt mellom tru- og livssyn i det norske samfunn. Svalastog Garnes arbeider som kulturkonsulent i Vinje kommune, men ho lagar også eigne arbeid i vev og andre tekstilteknikkar. Ho ynskjer å bruke stipendmidlane til ei innsamling og ei utstilling av tekstilar som blir bruka i rituelle samanhengar i kristen og muslimsk kontekst. - Eg ynskjer mellom anna å sjå på tekstilar som er bruka i den kristne tradisjonen ved dåp, bryllaup og gravferd. Det same vil eg sjå på når det gjeld muslimsk bruk av tekstilar, seier ho. Svalastog Garnes vil mellom anna ta utgangspunkt i muslimske bøneteppe. Ho ynskjer på sikt å utforme eit norsk bøneteppe til dagleg bruk, men understrekar at det ikkje blir snakk om noko etterlikning av det muslimske teppet. Tidlegare har ho vore flyktningkonsulent i Vinje kommune, og ho er opptatt av forståing mellom ulike kulturar og religionar. - Det handlar om respekt og kunnskap om kvarandre for å unngå fordommar og framandfrykt, seier Svalastog Garnes. Tekstilkunstnaren fekk overrekt prisen av kultur- og kyrkjeminister Valgerd Svarstad Haugland på statsrådens kontor i Oslo tysdag. - Det var veldig spesielt og kjempemoro og nå opp, seier Svalastog Garnes vel heime att frå hovudstaden. - Tone Svalastog Garnes sin ide om å samle inn og stille ut tekstilar som er nytta i rituell samanheng er original, og han gjev rom for dialog på ein annan måte enn det vi ofte forbind med religionsdialog. Her får me distrikts-Noreg inn på ein spennande måte. Og vi får ei estetisk innfallsvinkling. Tone Svalastog Garnes vil samle gode døme på tekstilar som er eller har vore nytta i religiøs samanheng. Dette er eit stort emne med lang historie. Eg ser fram til utstillinga ho planlegg, sa kulturminister Valgerd Svarstad Haugland under utdelinga av stipendet. Det er fyrste gong Gandhistipendet blir delt ut. Stipendet er oppretta av Kultur- og kyrkjedepartementet for å auke kunnskapen om og byggje respekt mellom tru- og livssyn i det norske samfunnet. Stipendet skal bidra til utvikling av praktisk kunnskap som er relevant for utøving av dialog i det fleirkulturelle og fleirreligiøse Noreg. Kvart stipend er på 50.000 kroner. nissespik på lærarkontoret | - Litt rampete | Joletre på pulten | Monica Aas har kort veg frå kontor til do. Då ho kom på jobb torsdag førre veke var kontoret hennar flytta inn på det minste rommet i lærarkorridoren på Gimle skule. På arbeidsrommet rett over gangen stod ei to og ein halv meter høg pynta gran på ein arbeidspult. Har lærarane gått heilt av skaftet kan ein spørje seg? Nei, dei har berre blitt fanga av nisseleiken og har gjort spikk mot kvarandre sidan fyrste arbeidsdag i desember. Trongt om plassen. Lærar Monica Aas kunne kanskje tenkt seg meir olbogerom på kontoret. På den positive sida har ho kort veg til do. Kontorflyttinga var eit spikk frå dei andre lærarane på Gimle skule. Då rektor Torhild Mandt opna døra til kontoret sitt førre veke blei ho møtt av ein flokk utstoppa dyr og eit skjelett med nisselue på. - Eg trur rektor syntst det var litt gildt, seier arbeidskollega Anette Lien. Dette konstaterte rektoren då VTB vitja lærarane på Gimle skule. Mandt har også hatt konsert for vaskepersonalet ved skulen. På kontoret sitt serverte ho kaffi og kaker før ho fyrte laus på gitar, toradar, triangel, blokkfløyte og afrikansk tromme. Konserten vate i 15 - 20 minutt. Alt dette og litt til har rektor måtta gå gjennom på grunn av førjolsleiken til lærarane på Gimle skule. Fyrste arbeidsdag i desember trakk alle lærarane ein lapp kvar. På lappen stod ein annan lærars namn, og då var det gjort, alle lærarane hadde fått seg eit spikk-offer å vere nisse for. Mot offeret kunne ein vere både snill og rampete. Spikka blir i hovudsak førebudd på kveldstid og tidleg på morgonen, så det er aktivitet på skulen nesten heile døgnet. - Her på Gimle skule er me nok litt rampete. Det blir fort intriger sidan me ikkje veit kven som gjer spikka mot kvarandre. Men me går også rundt og ler heile desember sidan mange av spøkane er litt på kanten, seier Lien. Ho fortel at det er nokon av lærarane som gjer spikk med fleire enn den eine læraren dei har trekt. - Me er litt snille mot kvarandre også, og gjev gåver og slikt til kvarandre også, seier Lien. Nokon av lærarane gjev kvarandre oppdrag. Ein lærar sendte ut brev til alle mannfolka på arbeidsplassen og underteikna med ein annan kvinneleg lærars namn. - I brevet stod det at ho ville ha meir kos og klem på arbeidsplassen, sidan mannen hennar pendla og ho trong meir merksemd, fortel Lien. Lærarane har også måtta tåle å få eit to og ein halv meter høgt pynta joletre på pulten. - Det joletreet har vore inn og ut av kontora heile tida. Ein annan lærar har fått kontoret sitt dynka i parfyme og ei tredje fekk heile kontoret sitt flytta inn på do, held Lien fram. Dette er tredje året dei arrangerar leiken, som dei har lært av lærarane ved Tokke skule. I dag blir nisseleiken avslutta. - Det kan bli leven her i natt, lo Lien på måndag. Vil fylle steinbrot med vatn | Hytteeigar negativ | Skeptisk til botnen | Kyrkjebygdheia AS ønskjer å fylle det omdiskuterte steinbrotet med vatn, men først vil ein ta ut stein i fem år til. Alf Einar Kvernberg (t.h.) meiner det er for lenge å drive steinbrotet i fem år til. Det skulle avviklast om kort tid då han kjøpte hyttetomt i 2003. Dei andre hytteeigarane på bildet er Bjørn Ohm Sørensen, Pål Tallaksen, Reilly Solhaug. Det opplyser plansjef i Nissedal kommune, Sveinung Seljås. Firmaet som tek ut stein på Kyrkjebygdheia har fått kritikk av hytteeigarane i området for å ha gått langt utover grensene som var sett for steinbrotet i reguleringsplanen. To av velforeiningane, Stokkosen og Breili, har også skrive brev til Fylkesmannen og bede om at uttaket av stein blir stoppa. Dei meiner steinbrotet er fire til fem gonger så stort som det som er godkjent, og at det blir brent søppel og arbeidd i helgene, noko som provoserer hytteeigarane. Etter ei synfaring på Kyrkjebygdheia i sommar innrømde Seljås at området for masseuttak er utvida langt utover grensene og at kommunen dessverre ikkje har følgd opp. Det vart kravd at firmaet enten leverte ein plan for korleis steinbrotet kan avviklast innanfor dagens grenser, eller søkjer om utvida masseuttak. Kyrkjebygdheia AS valde det første, men klarte ikkje det innan første fristen som var 26. november. Det fekk ny frist til 10. desember og har altså no føreslege å lage ein kunstig vasspegel, men først etter ha teke ut stein i fem år til. - Steinuttak i fem år til er heilt feil, seier Alf Einar Kvernberg, leiar i Stokkosen Hyttevel. Han opplyser at ein ikkje har hatt tid til å diskutere det i velforeininga, men han likar verken tidsperspektivet eller tanken om at det skal lagast eit kunstig vatn. - Då me kjøpte tomt skulle steinbrotet avviklast i nær framtid, seier Kvernberg. Han kjøpte tomt i 2003. Alt då gikk steinbrotet utover grensa på 90 gonger 45 meter og han meiner hytteeigarane har vore tolmodige. Han fryktar også for at det vil bli gjennombrot i kantane til steinbrotet dersom det skal drivast i fem år til. Dermed vil ein sjå rett inn i det frå nokre av hyttene og det trur han ikkje vil bli akseptert. Seljås kan på dette tidspunktet ikkje seie korleis saka blir vurdert. Han er i utgangspunktet skeptisk til om botnen vil bli vasstett. Saka må diskuterast og så må planane ut på høyring. Overingeniør Arne Kjellsen hjå Fylkesmannen opplyser på generelt grunnlag at ein kunstig dam må godkjennast av NVE dersom han er del av eit vassdrag. Om ikkje er det kommunen som tek avgjerda. Det må også gjerast ei vurdering av risikoen og eventuell sikring av dammen. Hytteeigarane har også klaga på at det blir brent søppel og skogsavfall i steinbrotet. Overingeniør Gunnar Djuvik hjå Fylkesmannen opplyser at det er skrive brev til Kyrkjebygdheia AS der ein bed om at avfallet blir teke hand om på ein annan måte. Oppfølging av reguleringsplanen vil Fylkesmannen kome tilbake til. Til Finland med sjølvtillit | Tri på tri | Til Finland | Etter to "greie" konkurransar fredag og laurdag, fekk Magnus Krog seg ein opptur i sundagens sprint i Høydalsmo. 5. plass i World cup B-konkurransen sendte han til Finland og nye konkurransar i verdscupen for dei nest beste. Magnus Krog imponerte stort i sundagens sprint og gjekk seg opp frå 43. plass til 5. plass. Krog gjekk tri gode langrenn på heimebane. Fredag kryssa han målstreken fyrst i langrennskonkurransen, laurdag gjekk han seg opp frå 41. til 18. plass etter 7. beste langrennstid, og på sprinten hadde han tredje beste langrennstid og gjekk seg opp frå 43. plass til 5. plass. Krog var med i kampen om andreplassen, men hadde ikkje nok krefter att på oppløpet og var halvtanna sekund bak lagkamerat Iver Markengbakken som spurta best bak vinnaren David Zauner. - Eg gav full gass frå start og satsa alt. På starten av sisterunden byrja eg å kjenne kjøret, men eg fekk ekstra motivasjon av å sjå pallen rett framfor meg. I spurten var beina fulle av mjølkesyre, men eg følte eg nærma meg meir og meir, seier Krog etter 5. plassen som er hans beste plassering i eit World cup B-renn. Han fekk sjølvtillit etter fredagens opningsrenn. - Langrennet fredag viste at eg var der eg skulle, og det gjorde at eg kunne slappe litt av resten av helga. Høgdepunktet i helga var nok å klare å krysse målstreken fyrst fredag, seier Krog. Tri konkurransar på tri dagar er litt av eit hardkjør, medgjev 20-åringen frå Høydalsmo. - Det er det råaste eg har vore med på, og det var mange slitne på sundag, seier han. I hoppbakken lukkast det ikkje heilt for heimefavoritten. Hoppa blei litt for korte alle dagane i Huka. - Eg hoppa greitt på sprinten, men då hoppa dei andre også litt betre. Eg må få fleire gode hopp i kroppen, slik at eg finn "slik skal eg gjere det" -kjensla, seier Krog. No er Krog på farten til finske Vuokatti for nye World cup B-konkurransar torsdag, fredag og laurdag. Han hadde eit håp om å bli tatt ut, og gler seg til å konkurrere i Finland. - Topp ti-plassering er alltid supert, smiler han om målsetjinga før helgas renn. Magnus Krog er stolt av heimklubben og arrangementet i Høydalsmo. - Eit knirkefritt arrangement, og det er berre å rette ein stor takk til alle som har hjelpt til. Dette var ein god søknad til å arrangerer liknande renn. Alle har vore kjempeflinke, men spesielt dei som har jobba med bakken, dei har stått på døgnet rundt, skryter Krog. Både fredag og laurdag blei Magnus Krog nummer 18. Fredag var det David Zauner frå Austerrika som vann og laurdag var det Mathias Menz frå Tyskland som var best i Høydalsmo. Blått ljos for Sogelandet | Fleire avslag | Alvorleg situasjon | Dugnad er vonlaust | Ja til nye prosjekt | - Sogelandet kjenner seg svikta. Det er alvorleg at fylkeskommunen seier nei til å løyve tilskot til fleire av arrangementa i år, seier Tarjei Gjelstad, som er dagleg leiar i Sogelandet. Han fortel at dei hadde inntrykk av at fylkeskommunen ville leggje pengar på bordet då dei på eit møte i Morgedal i mars oppmoda dei lokale arrangørane om å sende søknad om støtte, då det berre vert gjeve regionale utviklingsmidlar i tri år. Framtida til Sogelandet er truga. I år står 17 arrangement på programmet. Tarjei Gjelstad, dagleg leiar i Sogelandet, er skuffa over at fylkeskommunen vil seie nei til økonomisk støtte til mange av arrangementa i år. Fylkeskommunen gav Sogelandet i fjor ei løyving på 500.000 kroner som regionale utviklingsmidlar. I år søkte ein om 550.000 kroner frå fylkeskommunen, men dette vart avslått. Grunngjevinga var at regionale utviklingsmidlar berre vert gjeve i tri år. Sidan Sogelandet hadde fått denne rammeløyvinga i 2005, 2006 og 2007, ramla ein utanfor ordninga for 2008. I byrjinga av mars vart dei fyrste tri åra av Sogelandet evaluert på eit møte i Morgedal der fylkeskultursjef Geir Berg Nordtveit deltok. Tidsavgrensinga for regionale utviklingsmidlar vart presisert. Fylkeskommunen sa dei framleis ville støtte Sogelandet økonomisk, men at kvar tilskipar av dei ulike arrangementa må søkje tilskot frå fylkeskommunen. 5. mai skal hovudutvalet for kultur og identitet fordele tilskota der totalramma er 500.000 kroner. I alt er det 78 søknader der det vert søkt om totalt 4,8 millionar kroner. Til møtet ligg det føre både ei administrativ og ei politisk innstilling til kven av søkjarane som får midlar. Her kom søknadane frå Sogeland-tilskipingane dårleg ut. Anten er det innstilt på avslag eller at ein berre får ein mindre del av søknadssummen. Sogelandet opnar med kabareten "Sondre skiløyper" på Norsk skieventyr i Morgedal 7. juni. Her vart det søkt om 25.000 kroner i tilskot frå fylkeskommunen. Den politiske innstillinga lyder på 15.000 kroner i støtte. Slåttefestivalen i Hjartdal får avslag på 45.000 kroner i støtte. Dei får 15.000 i driftstilskot. Mariespelet på Rjukan søkte om 200.000 kroner, og kan vente seg 50.000 kroner frå fylkeskommunen og med beskjed om at dei ikkje vil få noko i 2009. Knut Buen bad om 40.000 kroner til sogespel i Tuddal, men innstillinga lyder på avslag. Det same svaret kan Ingeborg Fangel Mo i Ordal vente seg på søknaden om 10.000 kroner i støtte til "Under ljoset frå gamle tuntre" som ho har som sogeland-tilskipinga si i år. Den historiske bygdedagen på garden Tveiten i Krokan i Seljord med sogelandtilskipinga "Ståle Åsheim, kjempekar og brodermordar" kan også sjå langt etter dei 10.000 kronene dei vona å få frå fylkeskommunen. Vest-Telemark Museum hadde søkt om 50.000 kroner til utvikling av Olsokspelet i Fyresdal. Dei kan vente seg 20.000 kroner. Søknaden om tilskot til rallardagen på Åmdals Verk og pilegrimsvandringa frå Seljord til Røldal er døme på søknader ein ikkje finn nemnde i innstillinga til hovudutvalet. I februar løyvde Fellesfondet 500.000 kroner til Sogelandet. Det har fondsstyret gjort kvart år sidan 2005. Styreleiar Dag Rorgemoen fortel at det er att 60.000 kroner av denne løyvinga etter at utgifter til prosjektleiing, drift og marknadsføring av Sogelandet 2008 er dekt i budsjettet. - 7. mai skal styret i Sogelandet drøfte stoda. Då må me vurdere om pengane som er att skal gå til å støtte nokre av tilskipingane eller til seminar for deltakarane til hausten for å drøfte vegen vidare, seier Rorgemoen. Styreleiaren karakteriserer situasjonen som alvorleg for Sogelandet etter at det no er kjent at fleire av tilskipingane i år får inga eller lita støtte frå fylkeskommunen. - Det er fryktleg leit at ein i Vest-Telemark no i fleire år har bygt opp ein kulturproduksjon, men der det no syner seg å mangle forståing hjå kulturpolitikarane i fylket at det kostar å drive og vidareutvikle eit konsept som Sogelandet. Spesielt er det synd at eit opplegg der Vest-Telemark og Tinn fokuserer på det særeigne for regionen, ikkje vert støtta. Det er horribelt å avslå søknader med den grunngjevinga at det er lokalt, slik det er politisk semje om i hovudutvalet, meiner Rorgemoen. - Får dette konsekvensar for Sogelandet 2008? - Eg vonar verkeleg ikkje det. Det er slik at kvar tilskipar har økonomisk ansvar for tilskipinga si. Røynslene frå tidlegare år syner at dei er avhengige av tilskota for at det skal gå rundt økonomisk. Utan tilskot må alt vere basert på dugnad, og det gjev ikkje eit berekraftig sogeland som ynskjer eit høgt nivå på tilskipingane, seier Dag Rorgemoen. Tarjei Gjelstad, driftsleiar ved Norsk skieventyr i Morgedal, har også oppgåve som dagleg leiar av Sogelandet. I ein kommentar til VTB seier Gjelstad at ein føler seg svikta av fylkeskommunen. - Eg synest det er høgst merkeleg at kulturpolitikarane vert inviterte til å seie nei til søknadar med grunngjevinga at ei tilskiping er lokal. Sogelandet er for heile regionen, og det kjem folk frå andre kommunar sjølv om tilskipinga fysisk går føre seg i Ordal til dømes, seier Tarjei Gjelstad. I eit brev til dåverande leiar av Sogelandet, Nicolai Riise, skriv fylkeskommunen 25. februar i år at dei framleis ser det som ei oppgåve å vere med og finansiere nye tiltak og utviklingsprosjekt som kan fylle Sogelandet med attraktive arrangement. Fylkeskultursjefen skriv at i 2008 inneber det om lag 500.000 kroner i samla støtte til Seljordspelet, nytt bygdespel i Hjartdal, ordinært driftstilskot til Marispelet, utviklingsmidlar til eit nytt arrangement i Tessungdalen og ordinære tilskot til fleire mindre arrangement. Handlar mest av telemarkingane | Kan ikkje kvile | Kultur | Flyplass-kommune toppar | Det blir handla som aldri før i Seljord. Kommunen har nok ein gong best omsetning i Telemark, og er også inne på topp-ti-lista i landet. Leiar i Seljord næringslag, Kjell Birger Teigen, meiner samarbeid og service er blant nykelorda for at Seljord skårar høgt på handelsstatistikk. (Arkivfoto) | Det viser ferske omsetningstal på detaljhandel frå Statistisk sentralbyrå. Det er ikkje noko nytt at Seljord toppar statistikken i fylket. I 2006 var Seljord den einaste kommunen som hadde eit snitt på meir enn 100.000 kroner per innbyggjar. Tala frå 2007 viser at også Bø no har passert denne grensa, men Seljord har stadfesta posisjonen sin som nummer ein i Telemark og har auka frå 101.072 kroner per innbyggjar i 2006 til 111.441 kroner i 2007. - Dette er tal me sjølvsagt er veldig fornøgde med. Me har eit godt samarbeid i Seljord, og i fellesskap klarer me å tilby det kundane etterspør. Service er dessutan eit nykelord, seier leiar i Seljord næringslag, Kjell Birger Teigen. Han er også godt fornøgd med samarbeidet med kommunen, og poengterer at dei gode tala er resultat av meir enn handelstilbodet. - Det må også vera triveleg rundt, meiner Teigen, som også understrekar at Dyrskuplassen er viktig. - Kva utfordringar har de i Seljord? - Det er viktig å ikkje kvile på lauvbera, men jobbe målretta vidare, seier Teigen. Han seier det for tida blir gjort utgreiingar og kartlagt kva Seljord kan bli betre på. Også næringssjef Harriet Slaaen er strålande fornøgd med tala som viser at Seljord er på 9. plass på landsstatistikken. - Det at Seljord har lege i toppen i så mange år, viser at det er ein kultur med dyktige handelsfolk, seier Slaaen, og viser til utfordringane i eit meir og meir mobilt samfunn. - Korleis vil du karakterisere handelstilbodet? - Eg synest det er veldig bra, utan store manglar, meiner næringssjefen. Dei mange besøkande på Dyrskuplassen og i kommunen elles, hyttefolk og to bilforretningar er blant årsakene til at kommunen skårar så høgt. I snitt legg kvar innbyggjar i landet att 68.332 kroner i detaljhandel. Totalt har omsetninga auka med 8,3 prosent frå 2006 til 2007. Ullensaker kommune toppar landsstatistikken med 174.136 kroner per innbyggjar, mykje takka vera hovudflyplassen Gardermoen. Bak fylgjer Nord-Audal, Gol, Førde, Haugesund, Skedsmo, Sortland, Bykle og altså Seljord på 9. plass. Alle kommunane i Telemark har hatt auke i omsetninga frå 2006 til 2007. Vinje er nummer sju på fylkesstatistikken, bak Seljord, Bø, Kragerø, Notodden, Porsgrunn og Skien. Henry Mæland ny dyrsku-general | Henry Mæland er tilsett som ny dagleg leiar i Dyrsku'n Arrangement. Han byrjar 1. august. Han er no tilsett som dagleg leiar i Vest-Telemark Næringsutvikling (VTNU) i Kviteseid. Henry Mæland tek over som dagleg leiar i Dyrsku'n Arrangement 1. august. Dei tri siste åra har han vore dagleg leiar i Vest-Telemark Næringsutvikling i Kviteseid. Mæland kjenner Dyrsku'n godt etter at han tidlegare har vore styreleiar der i ni år, og frå i fjor kom han inn som styremedlem. - Eg vert 57 år i år, og då må kan ein ikkje vente for lenge om ein har lyst på nye utfordringar. No har eg vore i VTNU i mange år, og ser for meg mange spennande oppgåver i dyrsku-systemet, fortel Mæland. Han kom til VTNU i 1999 som prosjektleiar. Då var Mæland utleigd frå Fylkesmannen. I 2005 vart det tilsetting som dagleg leiar av VTNU. Her har oppgåvene vore mange og allsidige; småbruksprosjektet, bedriftsrettleiing og etablerarkontor, strategisk næringsplan for Vest-Telemark, landbruksplan og bygdelivsprosjektet "Vi snur vinden" med tilsetting av eigen bygdelivsmeklar. Dyrsku'n har investert friskt i nytt hus på Dyrskuplassen som gjer at organisasjonen må avmåle utgiftene i høve til inntektssida. Henry Mæland er overtydd om at det finst mykje potensial for vekst i inntektene som ikkje er utnytta. Han nemner at det er ledig kapasitet på Dyrskuplassen både vår, haust og vinter, medan sommaren har godt med tilskipingar. - Det nye huset gjer det mogleg for Dyrsku'n å vere ein leiande aktør i å profesjonalisere alt kring lokal mat. Her er det stor trong for kompetanse, og det skal dei involverte kunne få på Dyrskuplassen, seier Henry Mæland, og nemner at aktiviteten kring Dyrsku'n er sentral innan næringsutvikling. Ikkje berre i Seljord, men for heile Vest-Telemark. Vil leggje ned asylmottaket | Vil ha politisk evaluering | - Spreidd busetnad uheldig | Gjer integrering vanskeleg | Sterkt press på kommunale tilbod | Uro over kriminalitetsutviklinga | Kviteseid Høgre vil leggje ned asylmottaket i bygda. Det er til stor belastning for fastbuande, og gjev dårleg tilbod til asylsøkjarane, meiner partiet. Sterkt press på kommunale tenester, auka kriminalitet og vanskar med integreringa av folk med framandkulturell bakgrunn som alt har fått fast busetjing, er blant argumenta for avvikling av mottaket. - Den spreidde busetjinga av asylsøkjarar i 10 - 12 einebustader, er ei svært dårleg løysing, meiner ordførarkandidat for Høgre, Gunnar Ruud, og partileiar Halvor Nyland. Kviteseid Høgre vil avvikle asylmottaket i bygda. Tilbodet til asylsøkjarane er for dårleg og belastninga på dei fastbuande for stor, meiner listetopp Gunnar Ruud. Etter at Kviteseid Asylmottak brann ned i april i 2002 har dei om lag 100 asylsøkjarane, som mottaket brukar å ha til kvar tid, budd spreidd i 10 - 12 einebustadar i bygda. Hero mottak har administrert mottaket frå Veksthuset, den gamle trygdeheimen i bygda. Denne spreidde busetnaden gjev eit for dårleg mottakstilbod til asylsøkjarane, meiner Kviteseid Høgre. Partiet meiner også at kommunen manglar ressursar både fagleg og økonomisk til å oppretthalde helse, - sosial og skuletilbodet til asylsøkjarane. Det store talet på folk med framandkulturell bakgrunn i bygda gjer integreringsarbeidet for dei 25 som har fått varig opphald vanskeleg. Det vil i endå større grad gjelde nye som eventuelt får fast opphald i kommunen. Dessutan er det uro i bygdesamfunnet over kriminalitetsutviklinga, hevdar Høgre. - Kviteseid Høgre ynskjer ei evaluering av mottakssituasjonen. Me må få asylmottaket på den politiske dagsordenen, seier ordførarkandidat for Høgre, Gunnar Ruud. - Høgre har drøfta situasjonen nøye og kome fram til at kommunen bør gå i dialog med Hero med tanke på avvikling av asylmottaket, legg partileiar Halvor Nyland til. Partiet har evaluert mottaket og kome fram til at avvikling er beste løysinga. - Men det er ikkje nok at Høgre har drøfta situasjonen og kome fram til eit standpunkt. Avvikling av asylmottaket må på den politiske dagsordenen i kommunen, meiner Ruud og vil ta initiativ til at det blir gjort. Det er fleire årsaker til at Høgre meiner asylmottaket bør bli avvikla. - Spreidd busetnad av asylsøkjarar har vist seg som ei dårleg løysing for både bygda og asylsøkjarane, seier Ruud. Han hevdar at tilbodet om sosiale aktivitetar og felles samkomer med bygdefolket nesten heilt har blitt borte etter at asylmottaket brann ned. - Dessutan er det fleire naboar til bustadene som er utleigde til asylsøkjarar som har problem med kulturforskjellen. Det hadde vore mykje lettare å avklare og ordne opp i om ein hadde hatt eitt mottak med ei leiing som kunne ta tak i problema på staden, meiner han | - Det store talet på asylsøkjarar i ei lita bygd som Kviteseid gjer integreringsarbeidet vanskeleg for dei 25 med framandkulturell bakgrunn som er fast busett i kommunen, og eventuelle nye som kan bli aktuelle. Om ein reknar Kviteseid sentrum mellom Kvitsund og Lundevall utgjer det mindre enn 1.000 menneske. Det blir så mange at integreringsarbeidet blir vanskeleg, hevdar Nyland og dreg fram eit anna argument for nedlegging. Han understrekar at Høgre som parti er for at Kviteseid skal ta imot folk som treng fast busetjing og vil arbeide for at tilhøva blir lagt til rette for dei som har fått fast opphald i bygda. - Det er heilt forståleg at folk som har opplevd krig og andre traumer er storbrukarar av kommunale tenester, men kommunen har ikkje dette apparatet, meiner Nyland. Han viser til at både skule-, helse- og -sosialtenestene manglar kompetanse og kapasitet til å greie desse oppgåvene fullgodt, og at tilbodet for bygdas eigne folk også blir svekka. - Økonomisk får kommunen full dekning for skuletilbodet, men for helse- og sosialtenester blir 385.000 kroner frå staten i året reint for lite, legg Ruud til. - Auka kriminalitet har vore svært merkbart etter at asylmottaket kom til bygda, hevdar Ruud og viser til mange saker som er omtala i pressa og saker som ikkje kjem fram offentleg. - Alle sakene der folk med utanlands bakgrunn har vore involvert i kriminell åtferd har så langt me kjenner til vore knytt til mottaket, legg Nyland til. Dei to Høgretoppane meiner det er svært vanskeleg for små kommunar å ha asylmottak så lenge sentrale styresmakter ikkje greier å få orden på mottak av flykningar, slik at dei som treng opphald får det, medan dei kriminelle gjengangarane blir sende ut med ein gong. - Sjølv i vesle Kviteseid har me opplevd at folk som har blitt utviste og sendt ut av landet har dukka opp att både to og tre gonger. Det seier litt om manglane i systemet, seier Ruud og Nyland. Utspelet om nedlegging av asylmottaket er ikkje diskutert med andre parti, og høgretoppane er klar over at det er eit kontroversielt utspel dei kjem med. - Saka er så viktig både for dei som søkjer asyl og bygdefolket at me må få saka på den politiske dagsorden snarast, avsluttar Ruud og Nyland. Siktar mot heildagsskule | Hente krefter frå kulturlivet | Alt unnagjort på dagtid | Boltrar seg i kulturen | Skule, barnehage og kultur i Fyresdal er slått saman til eit kultur- og oppvekstsenter. Personalressursane blir bruka på tvers og utfyller kvarandre. Nyordninga gjer at dei unge får boltre seg meir i kultur. - Går kultur- og oppvekstsenteret bra, både trur og håpar eg at Fyresdal har heildagsskule frå neste haust, seier Vigdis Mariedatter Gulbrandsen, rådmann i Fyresdal. Fyresdalrådmann Vigdis Mariedatter Gulbrandsen ynskjer ein heildagsskule der dei unge er ferdige med skulegang, lekselesing og fritidsaktivitetar når skuledagen er over. I haust har skule, barnehage og kultur smelta saman til eit kultur- og oppvekstsenter i Fyresdal. Bygda har ikkje lenger kulturskulerektor, skulerektor eller barnehagestyrar. Alle desse funksjonane skal høyre til personen som snart blir tilsett som kultur- og oppvekstleiar. Skulen har fått tri trinnleiarar, og barnehage og kultur har fått kvar sin. Dei fem leiarane syr saman kvardagen for barna og tilsette. - Ressursane innan skule, barnehage og kultur sit med ulik kompetanse og erfaring. Kjernen i kultur- og oppvekstsenteret er at ressursane blir bruka på tvers og utfyller kvarandre, fortel Vigdis Mariedatter Gulbrandsen, rådmann i Fyresdal. Barna vil merke omorganiseringa ved at det blir større blanding av personale frå dei tri fagfelta. Dessutan får kvardagen fleire innslag av kultur enn dei er vane med. - Me håpar å hente krefter frå kulturlivet i bygda. Det er høgkultur til dømes å bruke smeden til undervising. Det er bare fantasien som set grenser. Men på same tid skal elevane lære matte og norsk også, smiler rådmannen. Skulen har fått eit fint høve til å dra kulturen meir inn sidan det nå er bolkundervising der elevane fordjupar seg i tema i ein viss periode. Eit kultur- og oppvekstsenter er i tråd med kommunevisjonen om å ha utradisjonelle løysingar og at Fyresdal skal vere ein god stad å bu. Senteret kan vise seg å bli starten på ein heildagsskule i kommunen. - Me brukar det neste året på å finne ut korleis me kan skape heildagsskule i Fyresdal. Kanskje blir arbeidsdagen for dei unge frå klokka åtte til fire frå neste haust. Om dagen skal dei ha skulegang, lekselesing og fritidsaktivitetar. Når barna reiser frå skulen er dei ferdige med arbeidsdagen. Det er forlokkande for ein del foreldre som brukar fritida på å køyre barna sine til trening eller anna, meiner rådmannen. Går nyordninga med kultur- og oppvekstsenteret bra, både trur og håpar rådmannen at Fyresdal har heildagsskule frå neste haust. - Då er det eit mål å ha flest mogleg aktivitetar innafor dagtida, men me er avhengige av samarbeid med lag og organisasjonar. Der er det viktige krefter som må inn, kanskje på slutten av dagen. Heildagsskule opnar elles for å få med ein del unge som i dag ikkje er med på fritidsaktivitetar. Moglegheitene er der, men det skal ikkje vere tvang, påpeikar rådmannen. - Kva skal dei unge gjere på kveldane når alt av organisert trening, musikkøving og andre tilbod bli gjort unna på dagtid? - Då bør dei leike i uorganiserte former, eller rett og slett sitte og kjede seg. Kanskje har me i dag gått eit steg for langt ved å leggje til rette aktivitetar for dei unge, avsluttar rådmann Vigdis Mariedatter Gulbrandsen. Omorganisering til eit kultur- og oppvekstsenter gjer at dei unge får mange høve til å boltre seg i kulturen. - Med den nye organiseringa blir kulturen drege mykje meir inn i skule og barnehage. Det gjev eit langt større høve til å gje ballast til barna, seier Børge Sandum, avdelingsleiar i Fyresdal barnehage og drivkraft for at dei unge skal oppleve meir kultur. Ein av dei fyrste skuledagane var 1. klasse i full sving ved bygdemuseet. - Ved å bruke museet får dei ei kjensle av bygdeidentitet. Det trur eg blir viktigare og viktigare for dei å få. Det å la dei prøve seg på lafting er kultur. Dei må samarbeide, snakke saman og det blir eit fellesskap. I staden for å ha teori om tema, skal dei ut og sjå det i praksis. Då lærer dei meir, meiner Sandum. Barnehagen hadde same dagen ein tur innom det gamle bakeriet frå 1883. Conny Horn har hatt stor suksess i sommar med å selje ferske varer, etter å ha tatt i bruk den gamle steinomnen. Horn stilte velviljug opp ein ekstra dag for at dei unge skulle få oppleve bakeriet i full sving. Tiltaket er i tråd med entreprenørskapstanken dei unge får inn tidleg i kommunen. Elles denne dagen blei det handla inn to bilde frå ei kunstutstilling. - Gjev du barna ei kunstoppleving, kan du dra inn kunstnaren etterpå. Eg har tru på slike drypp for dei unge. Me har fleire ting på gang framover. Kulturskulen kan til dømes ha eit musikkopplegg saman med barnehagen, seier Sandum. Fyresdal har gjort kultur, skule og barnehage om til eit interessant blandingsprodukt der felles ressursar blir ausa ut etter behov for å rettleie dei unge i det nyoppretta kultur- og oppvekstsenteret. - Meistring skaper livsvarige band | - Eit lite menneske som meistrar noko får tillit til sjølve seg, medmenneska og bygda. Torsdag blei stortingsrepresentant Sigbjørn Molvik (SV) (fremst) og fyrstekandidat for Vinje SV, Arne Vinje, (midten) orienterte om lokalt entreprenørskap av rektor ved Øyfjell oppvekstsenter, Sindre Hestdalen. Rektorar og lærarar frå fleire skular har vore innom for å lære av Øyfjell oppvekstsenter | Det sa lærar ved Øyfjell oppvekstsenter, Ingrid Britt Hestdalen, til stortingsrepresentant Sigbjørn Molvik (SV) og fyrstekandidat for Vinje SV, Arne Vinje, då politikarduoen vitja Øyfjell oppvekstsenter torsdag. Ved senteret fekk Molvik og Vinje orientering om satsinga på lokalt entreprenørskap ved skulen og barnehagen i Øyfjell. - Tradisjonelt har skuleverket her til lands verdsett elevar som er ordkloke og talekloke - dei som er gode til å rekne, lese og skrive. Elevar som har andre eigenskapar, mellom anna dei bildekloke og kroppskloke, har ikkje alltid fengje vist kven dei er og kva dei er gode for. Dette tek me tak i ved skulen og barnehagen vår, sa Ingrid Britt Hestdalen. Øyfjell langt framme | Kommunestyret i Vinje har vedteke at skulane i kommunen skal vere med på lokalt entreprenørskap. Det inneber at undervisinga aktivt og systematisk skal byggje opp om tilknytinga til lokalsamfunnet slik at elevane omsider ynskjer å skape seg ei framtid i bygda. Entreprenørskapstanken inneber såleis at skulen skal setje elevane i best mogleg stand til å realisere dette ynsket ved å utvikle sjølvstende, sjølvtillit, kreativitet og kompetanse. - Ungar blir tryggje på eigen person når dei får til noko. Når elevane meistrar oppgåvene kjem den gode kjensla av å lukkast. Elevane får tru på seg sjølve, medmenneska sine og bygda dei bur i, sa Ingrid Britt Hestdalen. Her til lands har Øyfjell oppvekstsenter kome langt innan entreprenørskap både ved skulen og i barnehagen. Lærarane legg spesielt vekt på å sjå den einskilde unge ved å leggje til rette for ulike læringsmetodar. - Det er ikkje alle som greier å lære gangetabellen på tradisjonelt vis. Hos musikalske elevar kan me lure inn gangetabellen musikkvegen - ved å telje takter. Andre elevar lærer å gange ved å hoppe taug. Det er om å gjere å hente fram og bruke elevanes kvalitetar, forklarte Hestdalen. - Metodane er ulike, men målet er likt. Alle elevane skal lære gangetabellen, men måten å lære han på varierer frå elev til elev. Er det slik de tenkjer, spurde stortingsrepresentant Molvik. - Ja, du har skjøna det, svara rektor ved oppvekstsenteret, Sindre Hestdalen. - Kom på banen i livet ditt | Rektoren meiner at ved å pirre fram ulike klokskapar hos elevane vil fleire ungar meistre stadig fleire oppgåver. - Me ser at ein slik praksis fører til meistring, positive tankar og tru på eigne krefter. Me erfarer at ungane i større grad er ein ressurs for dei andre elevane ved å få medansvar og innverknad. Me jobbar med å få dei små menneska til å kome på banen i liva sine og ikkje vere konsumentar. Dersom ein ikkje er på banen i livet sitt må me spørje kor på tribunen ein sit. Sit ein på fremste rad eller sit ein langt bak. Me treng mange menneske, både store og små, som er ute på banen i liva sine. Det kan handle om alt mellom himmel og jord - å vere elevrådsleiar, stille læraren eit spørsmål, stå på scena på ein joletrefest eller vere kaptein på fotballaget, forklarte Ingrid Britt Hestdalen. Både Sigbjørn Molvik og Arne Vinje var interesserte i å høyre rektor Sindre Hestdalen, lærar Ingrid Britt Hestdalen, pedagogiske ansvarleg i barnehagen og nestleiar ved oppvekstsenteret, Unni Christensen, entreprenørskapskoordinator i Vinje, Dag Larsen, og foreldrerepresentantane Hege Rorgemoen og Anita Øygarden sine erfaringar kring entreprenørskap. - Eg tek med meg denne lærdomen tilbake til stortinget. De er inne på noko heilt vesentleg her i Øyfjell. Dette er eit eksempel til etterfylging, skrytte han. - Viktig distriktspolitisk satsing | SVs Arne Vinje meiner entreprenørskap er ei viktig distriktspolitisk satsing. - Øyfjell er eit bygdesamfunn som, til liks med resten av Vest-Telemark, har ei uviss framtid. Landbruket er på sterk retur, utvalet av arbeidsplassar er avgrensa og bygda ligg så langt frå alle sentra at næringslivet ikkje på noko vis står i kø for å etablere seg her. Meir enn i strok med større innflytting vil ungane i Øyfjell vera avgjerande for framtida til bygda. Vil dei, når tida kjem, bli tvinga ut for å få seg arbeid, eller vil dei sjå det som ei lette å koma seg bort frå det vesle lokalsamfunnet, slik mange unge gjer, kommenterte Vinje. Fyrstekandidaten for Vinje SV presiserte at Øyfjell er ei bygd med ressursar. - Framfor alt har bygda aktive og engasjerte innbyggjarar og ein barnehage og skule som i mange år har slutta opp om staden dei høyrer til. Nå tek skulen nye steg for å setje bygda og seg sjølv i best mogleg stand til å møte framtida med ein strategi som tek utgangspunkt i at folk er den viktigaste ressursen bygdene har. Det er ungane og ungdomane våre som avgjer framtida til lokalsamfunnet, sa Vinje. - Frp-politikk vil rasere Vest-Telemark | Listetoppane for Senterpartiet, Jon Inge Nordbø i Nissdal og Torstein Tveito i Kviteseid, går hardt ut mot Framstegspartiets politikk og hevdar at Vest-Telemark vil bli rasert om Frp sin politikk fekk gjennomslag. - Kommunane i Vest-Telemark, medrekna Hjartdal, vil få 41 millionar kroner mindre i overføringar om Frp sitt framlegg til statsbudsjett blei vedteke, hevdar Sp-toppane. - Det er totalt manglande samsvar mellom det Frp står for sentralt og det som blir prioritert lokalt, påstår dei. Listetoppane for Senterpartiet i Nissedal og Kviteseid, Jon Inge Nordbø (t.v.) og Torstein Tveito, meiner Framstegspartiets politikk vil rasere Vest-Telemark. Listetoppane for Senterpartiet i Nissedal og Kviteseid, Jon Inge Nordbø og Torstein Tveito, har sett på kva fylgjer det vil få for Vest-Telemark om framlegget frå Framstegspartiet til statsbudsjett blir vedteke. Etter Sp sitt reknestykke vil Frp sitt framlegg om å innlemme regionaltilskotet og basistilskotet til kommunane i det generelle innbyggartilskotet føre til 40,9 millionar kroner mindre i overføringar til Vest-Telemark, inkludert Hjartdal. Alle kommunane i vestfylket vil tape. Dei minste kommunane får dei største minusane. Fyresdal vil få 7,8 millionar mindre, Nissedal 7,7 millionar, Hjartdal 7,4 millionar, Kviteseid 6,5 millionar og Seljord 6,5 millionar. Minst utslag gjev det for Tokke og Vinje med høvesvis 3,2 og 1,8 millionar i minus. På den andre sida i Telemark får Skien 40 millionar kroner i pluss og Porsgrunn 25 millionar i pluss, etter framlegget frå Frp. - Lite samsvar mellom lokal og sentral prioritering | - Framlegget betyr ei enorm forfordeling av sentrale kommunar og uttapping av distriktskommunane, seier listetopp for Nissedal Sp, Jon Inge Nordbø. - Kva hjelper det om Nissedal Frp vil slåss for grendeskulane når partiets kommuneopplegg betyr 7,7 millionar i minus for kommunen, spør han. - Senterpartiet foreslo under behandlinga av kommuneproposisjonen å plusse på fire milliardar meir enn regjeringa. Det ville ha medført ein pluss for Vest-Telemark medrekna Hjartdal, på 15,6 millionar kroner, hevdar Torstein Tveito, listetopp for Sp i Kviteseid. Eit forslag frå Senterpartiet sentralt om å auke det kommunale skatteøret med eit prosentpoeng på kostnad av fellesskatten til staten, blir det også vist til. Det ville ha ført til 14,6 millionar kroner meir til dei same kommunane, viser utrekningar frå kommunaldepartementet, hevdar Sp sine kandidatar. Dei ber veljarane i Vest-Telemark tenke seg nøye om før dei stemmer Frp. - Dette viser at Frp sin politikk er øydeleggande for distrikta, hevdar Tveito. Han meiner det er totalt manglande samsvar mellom det Framstegspartiet står for sentralt og det som blir prioritert lokalt. - Kanskje Frp burde lage ei konsekvensanalyse av den politikken dei fører sentralt, før dei prioriterer lokalt, avsluttar Nordbø. Vegstell som pirrar flyttelysta | Siste generasjon | Fryktar grenda aldri får god veg | Med den elendige Kleivgrendvegen i tankane trur fyresdølen Arild Gaaren han er siste generasjon som vil bu i grenda. Gaaren sender eit spark i baken på fylkespolitikarane som han meiner er for dårlege til å prioritere vegane. Bendik Taraldlien og Else Marie Gaaren viser høgdeskilnaden på fylkesvegen rett utanfor bustadhuset til henne og mannen Arild. Taraldlien har mista trua på at Kleivgrend nokon gong vil få god veg. Bonde Arild Gaaren karakteriserer den fleire kilometer lange fylkesvegen til Kleivgrend som eit lappverk med mange centimeter høgdeskilnad, og meiner vegstandarden gjer det helsefarleg å køyre traktor. - Me opplever eit vegstell som ikkje liknar grisen. Når vegarbeidarane kjem og lappar rundt steinane i vegen er det omtrent som å sjå når ungane er ute og leikar. Å kaste asfalt på vegen med spade synest eg ikkje noko om. Du skal ikkje vere så veldig oppegåande for å sjå at det er gravemaskin som trengst fyrst, seier Gaaren. Han meiner det finst pengar for å rette på ein elendig vegstandard, og synest fylkespolitikarane er blant dei som er for dårlege til å prioritere vegane i distrikta. - Sjølve livsnerva i Noreg er å ha vegar. Staten pålegg bu- og driveplikt på gardane, men då nyttar det ikkje å leggje ned vegstellet. Det beste for staten er vel at folk flyttar frå ein utkant som Kleivgrend. Eg har vore inne på tanken at det beste er å flytte. Frustrasjonen blir større og større, og det trur eg gjer at folk vil flytte frå grenda. Det blir i alle fall ingen nyetableringar her. På grunn av vegen trur eg me er siste generasjon som bur i Kleivgrend, seier Gaaren i fullt alvor. Både han og kona Else Marie kan sitje i stoga og høyre det smell når understellet på bilane slår i den ujamne vegbanen like utanfor bustadhuset. - Kanskje kan me snart byrje å selje eksospotter og botnpanner her. Det burde ikkje vere lovleg med så dårlege vegar når ein skal køyre her kvar dag, seier Else Marie. Arild har lagt merke til at Aust-Agder har fine vegar, og der blir det asfaltert så fort standarden ikkje er slik han skal vere. - Her i fylket skjer det ingen ting. Telemark er gløymd, seier Arild, undrande på kvifor ikkje Telemark kan ha oppdatert vegvedlikehald, slik som nabofylket klarer år etter år. Fyresdølen Bendik Taraldlien måtte le då han ein augustdag køyrde Kleivgrendvegen og fekk sjå at vegarbeidarane nok ein gong gjekk med spadar for å lappe hol. - Eg tenkte; dette er reine skodespelet. Eg smilte til vegarbeidarane då dei gav meg klarsignal til å køyre forbi. Dei kan jo ikkje noko for at det bare held fram på denne måten. Men når skal Vegvesenet lære og gjere det skikkeleg? Lappinga hjelper ingenting, vegen blir bare verre og verre for kvart år. Eg trudde lappetidene var forbi, seier Taraldlien. Han minner om at Noreg er eit rikt land. På same tid opplever han at utlendingane ristar på hovudet over vegstandarden og lurar på kven i all verda det er som styrer her. - Frustrasjonen vil ta overhand ein dag. Sakte, men sikkert vil det minke med folk som vil bu i utkantane. Og folk vil heller ha hytter der det er fine vegar. Slik som det ser ut nå, kjem det aldri nokon gong til å bli veg til Kleivgrend, meiner Taraldlien. Eit stykke innover fylkesvegen mot Kleivgrend har Fyresdal kommune bruka 900.000 kroner på ny asfalt opp vegen til Åslandsgrend. - Her har kommunen teke til fornuft og rive i. Det burde andre også gjere, avsluttar Taraldlien. Gjev fri for å demonstrere | Nå eller aldri | - Bevar akuttfunksjonen | Ordførarane Birger Nygård og Børre Rønningen gjev alle kommunalt tilsette i Tokke og Vinje fri med løn for å demonstrere for å halde oppe drifta ved Rjukan sjukehus. Tokkeordførar Birger Nygård og Vinje-ordførar Børre Rønningen gjev kommunalt tilsette fri for sende dei til Rjukan i demonstrasjonstog i kampen for å redde lokalsjukehuset. Torsdag om ei veke steller Interessegruppa for Rjukan sjukehus til storstilt demonstrasjon på Rjukan. Denne mobiliseringa meiner Tokke-ordførar Birger Nygård og Vinje-ordførar Børre Rønningen er så viktig at kommunalt tilsette bør få fri frå jobben for å demonstrere. Dei kommunalt tilsette får fri frå klokka tolv og ut dagen med full løn dersom dei tek turen til demonstrasjonen på Rjukan. Også elevar ved skulane i Tokke og Vinje og elevane ved Vest-Telemark vidaregåande skule får fri. Nygård oppmodar alle som brenn for sjukehuset om å bli med. - Eg oppmodar alle som ynskjer å bevare sjukehuset til å bli med. Det er nå engasjementet og innsatsen må fram i ljoset. Det er nå eller aldri. Me må vise at me bryr oss om sjukehuset medan me kan, uttalar Birger Nygård. Det blir sett opp bussar frå fleire stader i både Tokke og Vinje. Tysdag vitja Senterpartiets sosialpolitiske talsmann Ola D. Gløtvold Rjukan sjukehus. Han blei orientert om situasjonen for lokalsjukehuset, og om korleis ulike aktørar og det politiske miljøet knytt til nedslagsfeltet ser på framtida. - Å kjempe for Rjukan sjukehus er kjempeviktig for alle dei politiske partia, og ikkje minst er det viktig for Senterpartiet, seier Aslak Ofte, fyrstekandidat i Vinje Sp. Ofte meiner det har mykje å seie for sjukehuset å bevare akuttfunksjonen. - Skal sjukehuset overleve må det ha eit visst pasientgrunnlaget. Om akuttfunksjonen forsvinn ryk fort resten av sjukehuset òg, uttalar han. Tolvåringar tatt med alkohol på skuletur | Slår alarm | Foreldre kan få seg eit sjokk | Fleire tolvåringar blei avslørt med alkohol då Gimle skule i Fyresdal arrangerte tur i haust. Ågot Takle Nesland ved helseetaten i kommunen har i mange år sett ei skremmande utvikling med alkoholbruk blant unge. - Det er veldig mykje alkohol blant ungdomane i bygda. Kvar er foreldra, undrar ho. Til veka blir rusproblemet tema både i skulen og på folkemøte. - Når unge byrjar med alkohol som tolvåringar må me slå alarm, seier Ågot Takle Nesland. Ho oppmodar alle foreldre til å ta eit tak for å løyse rusproblem blant unge i Fyresdal. Ågot Takle Nesland har i mange år sett ei skremmande utvikling med alkoholbruk blant unge i Fyresdal. - Nå er det veldig mykje alkohol blant ungdomane i bygda. Kvar er foreldra, undrar ho. I haust blei det avslørt at minst to tolvåringar på mellomtrinnet ved Gimle skule hadde med seg alkohol på ein skuletur. - Når dei byrjar med alkohol som tolvåringar må det slåast alarm. Eg veit at dei fleste foreldra i Fyresdal er redd utviklinga, men somme er for søvnige i forhold til rusproblem blant unge. Foreldre vil ikkje innsjå at det kan skje i eigen familie. Når ungdomane kjem heim frå fest bør foreldra vere der og ta dei imot, meiner Takle Nesland. Ho trur foreldre som bryr seg blir takka av ungdomane når dei blir vaksne. Takle Nesland har vidareutdanning innan rus. Det viser seg at all rus byrjar med alkohol. - Det er om å gjere å setje ein stoppar for alkoholbruken blant unge så fort som råd. Når dei unge rusar seg har dei ikkje kontroll på eigne kroppar. Det aukar sjansen for ufriviljug sex som kan få store konsekvensar. Trur nokon at gutane spanderer fordi jentene er tørste, spør Takle Nesland. Ho blir skremt når ho høyrer om og sjølv oppdagar at vaksne ungdomar og foreldre kjøper alkohol til unge under 18 år. - Kanskje er det ei utvikling som er større på landet, undrar helsearbeidaren. Alkoholproblemet blant unge i Fyresdal er årsaka til at rus er tema på ungdomsskulen heile fyrstkomande tysdag. Kvelden før er rus tema på eit ope møte på samfunnshuset. - Alle foreldre bør møte fyrstkomande måndag. Eg trur dei i klartekst vil få greie på kva som rører seg blant ungdomane. Foreldre kan få seg eit sjokk, seier Takle Nesland frå arrangørgruppa. Det er helse, sosial, barnevernet og skulen som samarbeider om temakvelden. Politifyrstebetjent Bente Hauger skal halde foredrag om rus. Hauger har eigne barn, er fostermor til narkotikamisbrukarar og har erfaring som barne- og ungdomsarbeidar. Ho har med seg ein narkotikahund som er kåra til den beste i landet. - Eg håpar Hauger provoserer fram ein diskusjon rundt rusproblemet i Fyresdal, seier Takle Nesland. Ungdomsskulen har plukka bær i samband med temakvelden, og vil servere sjølvlaga alkoholfrie drinkar. Ragnvald Skrede blei aldri dømt av raulendingane | Ei gåte | Reiste seg | Eit gjenhør | Ragnvald Skrede blei ønskt velkomen til Rauland, også etter at han i lagmannsretten på Gjøvik i 1936 blei dømt for seksuelt misbruk av elevar på Vågåmo skule. Forfattaren i samtale med folk som kjende læraren og den tidlegare straffedømde frå tida på Rauland. Frå venstre Øystein Kostveit, Kristian Nylend, Egil Ulateig og Tarjei Kramviken. Det kom klart fram då forfattaren Egil Ulateig på eit møte på Raulandshuset torsdag kveld presenterte boka si om Skredesaka. Mens professor Otto Hageberg i "Svidd sjel", Skrede-biografien sin av året, ikkje tek stilling til skuldspørsmålet, er Ulateigs bok "Korsfestelsen" ei blank frifinning av læraren som seinare blei ein av landets fremste lyrikarar og litteraturkritikarar. Saka mot Skrede var eit politisk komplott sett i verk av storbønder og konservative i det sterkt klassedelte Vågå, og komplottet var hundre prosent vellykka i den forstand at Skrede blei dømt til tre års fengsel og frådømt retten til å vera lærar, hevda Ulateig. Då han reiste attende til Vågå sommaren 1934, hadde Ragnvald Skrede og kona Johanna fleire gode år bak seg i Rauland. Da dei flytta hit i 1928, glei Skrede straks inn i eit miljø av kunst- og kulturinteresserte, og han var aktiv i ungdomslagsarbeid og som kulturarbeidar ved sida av skulearbeidet. På møtet på Rauland fekk vi Aslak Juvlands og fleire eldre raulendingars ord på at Skrede var svært avhalden som lærar, sjølv om han kunne slå i bordet og vera streng. Og han tok seg like mykje av ungar frå tronge kår som dei som kom frå gardane, fortalde Torill Nicolaisen med faren som kjelde. Kvifor han så søkte seg attende til heimbygda, der familien Skrede var sterkt stigmatisert, mellom anna på grunn av skilsmissa mellom foreldra og ein eldre bror som i 1924 blei dømt som drapsmann, er ei gåte for fleire enn lesjaværingen Ulateig. I Vågå engasjerte Skrede seg også sterkt i samfunns- og kulturliv, og han blei jamvel formann i skulestyret for Arbeidarpartiet. - 1. mai i 1935 var det to personar som gjekk under den raude fana på Vågåmo. Den eine var Ragnvald Skrede. Dei borgarlege i Vågå kjempa mot alt som smakte av sosialisme, men same året kom likevel "revolusjonen" til bygda: Syver Kleiven blei ordførar for Arbeidarpartiet. Seinhaustes året etter fall dommen på Gjøvik, sa Ulateig, og viste fram oppropet som 25 "samfunnsstøtter" i Vågå telegraferte til lagmannsretten. Aktor, den seinare justisministeren i Quislings regjering, Sverre Riisnæs, las det opp under rettsforhandlingane. Det var dette nettverket som felte Ragnvald Skrede, hevda Ulateig. Etter å ha sona dommen i Botsfengselet vende Skrede heim til Rauland, der Johanna framleis arbeidde som lærar. Her var han på vegarbeid i Grungedal, dreiv med direktesal av bøker, og under krigen sat han i forsyningsnemnda, der han sikra motstandsrørsla ekstra matrasjonar. - Eit anna menneske ville ha blitt slått ut av ein slik ublid lagnad som Skrede fekk, men han reiste seg. Ikkje lenge etter at krigen var over, flytta familien til Oslo, der han fekk arbeid i Verdens Gang, motstandsrørslas avis, og i 1949 debuterte han med ei diktsamling som blei svært godt mottatt. Ulateig meinte å kunne slå fast at Skrede, sjølv om han blei sentral i det litterære og kulturelle miljøet i hovudstaden og elles, alltid bar dommen med seg og var merkt av han som diktar. Han peika mellom anna på diktet om "Reven" som går i fella og som ikkje ser annan utveg enn å bite foten av seg. Slik var det med Skrede òg, han gjekk resten av livet som ein triføtt rev. Etter at han freista anke dommen til høgsterett og fekk avslag, blei det lagt lokk på saka, eit svært tett lokk. Ulateig sjølv fekk ikkje kjennskap til Vågå-saka før for eit par-tre år sidan. Skrede skreiv ikkje berre dikt og bokmeldingar. Han prøvde seg også i andre sjangrar, men høyrespelet "Bjørg" som han skreiv for Radioteateret i 1954, var lite vellykka, meinte Ulateig og illustrerte det med eit redigert opptak av stykket som fortel om korleis bygdesladder kan forgifte. Stoffet var for nært og personleg til at Skrede kunne løyse det ut reint kunstnarleg, sa Ulateig. Møtet på Raulandshuset blei også eit overraskande gjenhør med lyrikaren Skrede, klokt intervjua av Hartvig Kiran i samband med 60-årsdagen i 1964. I dette innslaget fekk me også overtydande prov på Skredes litterære kvalitetar, med to av hans beste dikt framifrå lesne av Finn Kvalem. - Lause påstandar om asylmottaket | Vil evaluere asylmottaket | Mange positive sider | Sjokkert over Høgres utspel | Redsle for det ukjende | Vidsyn utover sitt eige | Mottaksleiar Margaret Sanner og dei tilsette ved Kviteseid asylmottak reagerer sterkt på utspelet frå Høgre om at mottaket bør avviklast. - Høgre set fram ei rekkje lause påstandar utan å ha undersøkt kva som er fakta, påstår mottaksleiaren. Ho vil gjerne evaluere asylmottaket, men reagerer på tidspunktet for utspelet og forma det har fått. - Utspelet kan byggje opp under framandfrykt og hat, og få fram mykje grums, hevdar Sanner. Mottaksleiar Margaret Sanner vil gjerne evaluere asylmottaket, men hevdar at Høgre kastar fram udokumenterte påstandar i staden for fakta. Leiinga ved Kviteseid asylmottak, med mottaksleiar Margaret Sanner i spissen, reagerer sterkt på utspelet frå Kviteseid Høgre om at mottaket bør leggast ned fordi det er til belastning for fastbuande og gjev dårleg tilbod til asylsøkjarane. - Me opplever at Høgre set fram ei rekkje påstandar utan at desse er undersøkt eller diskutert med oss. Partileiar Halvor Nyland er leiar i Styret for undervising og omsorg (SUO) og deltok i samarbeidsmøte med oss i januar utan å koma med kritiske merknader i det heile. Ordførarkandidat Gunnar Ruud arbeider i same bygg som oss, men har ikkje tatt kontakt før utspelet. Det synest me er feil og useriøst i ei så alvorleg sak, seier Sanner. Ho legg til at UDI har vore i møte med kommunen to gonger etter brannen i april 2002. Seinast i mai i år var tilbakemeldinga ros frå kommunen til mottaket for arbeidet dei driv. - Tidlegare var det ein debatt som førte til nedlegginga av asylmottaket i 2001. Då sette fleire klutane til for reetablering, mellom dei Høgres fremste folk. Ettersom det ikkje har kome innvendingar til drifta av mottaket i det heile, forlenga UDI og kommunen i sommar avtala om drift av asylmottaket med tre nye år, fortel Sanner. Sanner er både skuffa og forundra over utspela Høgre har kome med, men har ingenting mot ei evaluering. - Evaluering gjev oss moglegheit til å bli høyrt og gjera arbeidet endå betre. Men ei evaluering må byggje på fakta og ikkje lause påstandar, meiner ho. Sanner avviser fleire av påstandane Høgre har kome med. - Den sosiale aktiviteten er den same no som då me heldt til på Kviteseid hotell. Mellom anna har kyrkjemenigheiten ei samling kvar tredje veke og me inviterer med jamne mellomrom til samkomer med bygdas folk, hevdar Sanner. Ho har heller aldri høyrt noko frå dei 20 som har fått varig opphald i bygda om at dei blir hemma i integreringa av asylsøkjarane. Det desentraliserte mottaket ser ho heller ikkje som dårleg. Tvert om ser både ho og UDI mange fordelar. - Sentrale styresmakter har sett fordelane av desentralisering og ynskjer at fleire mottak skal drivast slik som i Kviteseid, påstår ho. - Me har ikkje fått ei einaste klage frå huseigarar eller naboar om at bebuarane våre skaper problem for nabolaget, legg ho til. - Brukar ikkje dei kommunale tenestene meir enn andre - I motsetnad til mange andre stader har mottaket i Kviteseid tilsett sjukepleiar sjølv. Ho "silar" behovet for legehjelp. Statistikken viser at bruk av kommunale legetenester er lågare for bebuarane på mottaket enn for resten av innbyggjarane i Kviteseid, seier Sanner. Mottaksleiaren er heller ikkje samd med Ruud i at personell innan skule, helse og sosialtenesta manglar kompetanse. - Alle dei me har treft i desse etatane er engasjerte og kompetente personar, seier ho. Påstandane om stor kriminalitet blir også kontant avvist av mottaksleiaren. - Eg har oversikt over saker som gjeld bebuarane våre, og kan opplyse at dei ikkje er meir kriminelle enn me som er født her i landet, hevdar ho. - Ein av bebuarane våre har desverre gjort fleire lovbrot i Kviteseid, men han er arrestert og sett i varetekt. Han kjem ikkje tilbake til bygda, forklarar ho for å vise at rettsapparatet fungerar for asylsøkjarane også. Sanner dreg også fram det gode samarbeidet mottaket har med lensmannskontoret og at dei saman går inn for å førebyggje kriminalitet. - Om det er noko lensmannen i Kviteseid vil minne om eller opplyse, blir det straks teke opp i møte på mottaket, forsikrar ho. Mottaksleiaren er skeptisk til både innhaldet og tidspunktet rett før valet for Høgres utspel. - Slike udokumenterte påstandar som Høgre set fram midt i valkampen kan byggje opp under framandfrykt og hat og få fram mykje grums. Det var vel ikkje meininga, spør Sanner. Sanner ynskjer også å peike på dei positive sidene ved å ha eit mottak i bygda. Dei blei ikkje nemnt i det heile i Høgres utspel, hevdar ho. - Mottaket gjev sju arbeidsplassar, me betalar 100.000 kroner i månaden i husleige til fleire huseigarar og bebuarane handlar for minst 200.000 kroner i månaden i daglegvareforretningane. I tillegg kjem andre ringverknader som kjøp i andre forretningar, oppdrag til handverkarar og anna, seier ho. Kviteseid mottek også 375.000 kroner i året i tillegg til auka rammetilskot som vertskommune for asylmottaket. - Me ynskjer ei evaluering velkommen, men krev at misnøye og negative opplevingar kjem til oss før det blir sett fram som fakta. Me ser fram til dialog, diskusjon og samarbeid, uansett kven som vinn valet i Kviteseid, men synest det er eit rimeleg krav at evalueringa byggjer på fakta, ikkje lause påstandar, avsluttar mottaksleiar Sanner. Turid Syftestad i Kviteseid har røysta Høgre i mange år. Nå er den tid forbi. - Eg er oppskaka og fullstendig sjokkert over at Kviteseid Høgre kan tillate seg å kome med eit slikt valkamputspel. Det vitnar om mangelfull menneskeleg innsikt, meiner Turid Syftestad. Syftestad synest Høgres utspel om å leggje ned asylmottaket tyder på redsle for det ukjende. - Når det kjem nye menneske til ein liten stad vil det nødvendigvis bli meir av alt - både av det som er negativt og det som er positivt. Men samla sett kjem Kviteseid til å bli eit fattigare samfunn om asylmottaket leggjast ned. Det er redsla for det ukjende og uvisse kring eigen identitet som får Høgre til å fremje at asylsøkjarane bør reise herifrå, hevdar Turid Syftestad. Ho meiner saka er samansett av fleire aspekt. - Det er ikkje haldbart å hevde at det er ugunstig at asylsøkjarane bur spreidd. Det er denne spreidde busetjinga som er best for alle partar. Når asylsøkjarane bur spreidd blir dei lettare for dei å bli ein del av Kviteseid-samfunnet. Det er også mykje lettare for kviteseidingar å kome på besøk til asylsøkjarane dersom dei bur under meir normale forhold samanlikna med det å bu i eit mottak, påpeikar Syftestad. Turid Syftestad er viss på at barn og unge i Kviteseid kjem til å gå glipp av mykje lærdom dersom asylsøkjarane forsvinn. - Unge i Kviteseid kjem til å sigle akterut samanlikna med unge på større stader. Dersom asylsøkjarane forsvinn vil dei unge miste sjansen til å bli kjende med nye kulturar, språk, mattradisjonar og ulike haldningar til livet. Det er svært verdfullt for både unge og eldre å få eit vidsyn utover sitt eige, meiner ho. Ho synest det ser ut som om ein del politikarar prøvar å verne om seg sjølve. - Det blir ei fiktiv verning. Verda utanfor Kviteseid rasar framover. Det er her me må hengje med. Me kan ikkje stoppe utviklinga og isolere oss. Det går fint an å bevare eigenidentitet sjølv om me er opne for andre, kommenterer Turid Syftestad. - Grunnlause skuldingar frå Senterpartiet | - Mindre kroner i omløp | Styrka kommune-økonomi | Listetoppane til FrP i Vest-Telemark er oppgjevne over utspelet frå Sp-toppane om at Vest-Telemark blir rasert med FrP-politikk. - Useriøst og feil, meiner Tarjei Skræi, formann i Seljord FrP. FrP-toppane er oppgjeven over skuldingane frå Senterpartiet om at FrP-politikk raserar Vest-Telemark. Her representert ved (f.v.) Tarjei Skræi, formann Seljord FrP, Astrid Fladberg, formann Tokke FrP og Tore Damberg, listetopp for Vinje FrP. - Jon Inge Nordbø og Torstein Tveito demonstrerar sin mangel på seriøsitet. Ved hjelp av eit fullstendig feil reknestykke hevdar dei at Vest-Telemark vil tape 40 millionar med FrPs politikk. Dette er riv ruskande gale, og har ingenting i ein seriøs valkamp å gjere, seier Tarjei Skræi, formann i Seljord FrP. - Det er lågmål som fyrar opp under fordommar om at FrP raserar bygdene, held han fram. Det var i torsdagens utgåve av VTB at listetoppane for Senterpartiet i Nissedal og Kviteseid, Jon Inge Nordbø og Torstein Tveito, hevda at alle kommunane i Vest-Telemark ville tape om FrP sitt framlegg til statsbudsjett blir vedteke. - Framlegget betyr ei enorm forfordeling av sentrale kommunar og uttapping av distriktskommunar, sa Jon Inge Nordbø. Tarjei Skræi er oppgjeven og meiner dei to svartmålar FrPs politikk utan å ha kunnskap om kva politikken handlar om. - FrP ynskjer ei heilt anna finansiering av grunnleggjande velferdsoppgåver. Me vil ha ein statleg finansiering av eldreomsorg, helse og skuletilbod. Kommunane skal vere ansvarleg for at tilbodet er der, men betalinga for tenestene skal bli halde utanfor kommunebudsjettet og koma som stykkprisfinansiering frå staten, forklarar Skræi. - På denne måten lyftar me store utgifter frå kommunebudsjettet, og fylgjeleg blir det mindre kroner i omløp i budsjetta, legg han til. FrP vil gje eldre høve til å velje sjølve kva omsorgsheim dei vil bu på, og at betalinga for dette skal gå via dei lokale trygdekontora. - Slik sikrar vi eit skikkeleg tilbod til alle som treng omsorg ute i kommunane, meiner Skræi. Han synest det er på sin plass å påpeike at når Statistisk sentralbyrå bereknar deira alternative statsbudsjett er konklusjonen klar: - Kommunane får styrka økonomi med FrP, hevdar Tarjei Skræi, stikk i strid med Nordbø og Tveito sine framtidsspådomar. - FrP sin politikk er øydeleggjande for distrikta, hevda Tveito i VTB og meinte det ikkje var samsvar mellom Framstegspartiet sentralt og lokalt. I fylgje Sp sitt reknestykke vil FrP sitt framlegg om å innlemme regionaltilskotet og basistilskotet til kommunane i det generelle innbyggjartilskotet føre til 40,9 millionar kroner mindre til Vest-Telemark, inkludert Hjartdal. Dei minste kommunane vil få størst minus, hevda Tveito og Nordbø. Skræi minner om at dei to partia var med på å gje kommunane betre økonomi ved sist budsjettvedtak. - I fjor haust var nettopp Framstegspartiet med på å vedta at kommunane fekk 1,5 milliardar meir. Då røysta FrP saman med SV, Ap og Sp, seier Skræi. Jordeplegraut frå generasjon til generasjon | Fyrste klasse ut | Varm jordeplegraut og kald jordeplegraut. Jordeplegraut steikt i panna, på takka og i vaffeljern. Øystein Bakås Råmunddal (6. klasse) (fremst) og Harald Lauvik Gjelstad (7. klasse) likar å lage vaflar av jordeplegraut. I bakgrunnen Ingebjørg Bjåland frå Morgedal Bygdekvinnelag. Skaut på skallen. Forkle kring livet. Kjevlet i handa. Og mjøl i raudlette, små fjes. Mjøl ligg det på benken òg. Mjøl og deig, deig og mjøl. Om kvarandre. Grautleiven som skal på takka må vere tynn, men ikkje for tynn. Leiven skal vere passeleg å jobbe med, seier kjeringane som har greie på slikt. Men før jordeplegrauten blei til leivar på takka, lappar i panna og røre i vaffeljernet, laga ungane jordeplegraut på tradisjonelt vis. Med karva jordeple koka til dei er møyre, stampa saman med mjøl og salt til grauten blir glatt, klumpfri og så stiv at han kan bli forma på tallerken med mykje, godt smør i eit auge på midten. Det var dei sju elevane i sjette- og sjuandeklasse ved Brunkeberg skule som hadde skaut på skallane og forkle kring livet, kjevla i hendene og raudlette fjes tysdag for ei veke sidan. Då gjekk startskotet for stafetten "Frå ord til rett på bord" - eit initiativ frå Noregs Bygdekvinnelag. Målet for stafetten er å skape større identitet, auke kunnskapen kring lokal tradisjonsmat og styrkje matkulturen i heimkunnskapsundervisinga. Noregs Bygdekvinnelag samarbeider med ulike skular rundt om i landet, og lokallaga vender seg til ein eller fleire skular i kommunen og tilbyr seg å vere med å lage ein rett som har tradisjon i kommunen eller distriktet. Stafetten er landsomfattande og skal femne om alle fylka. Brunkeberg var fyrst ut av samtlege skular i landet, og det var Morgedal Bygdekvinnelag, med Ingebjørg Bjåland i brodden, som lærde ungane å lage jordeplegraut tysdag. - Det er viktig å lære ungane å lage tradisjonsmat. Dersom dei ikkje lærer det nå, vil mykje av kunnskapen forsvinne, seier Ingebjørg Bjåland i bygdekvinnelaget. - Det er kjempemoro å lage jordeplegraut. Også er det veldig godt, forsikrar Linda Omtveit (6. klasse). - Den handborne lærdomen er gull verdt. Det er denne måten å lære på som gjer nye generasjonar interesserte i eiga historie. Det å kunne dra nytte av ressurssterke bygdekvinner i skuletida er glimrande, seier Tove Ødeskaug, leiar i Noregs Bygdekvinnelag. Som ein del av stafetten skal elevane skrive ned oppskriftene og framgangsmåtane dei har lært av bygdekvinnene. Desse opplysningane blir lagt i ei tine, og kjem sidan til å bli samla inn att av Noregs Bygdekvinnelag. I øvre delar av Telemark har jordeplegrauten vore i bruk så langt tilbake ein kan hugse. I eldre tider var jordeplegrauten, koka av byggmjøl, eit fast måltid kvar dag heile året. I seinare tid blei grauten for det meste laga om hausten av nyjordeple. Jordeplegrauten blei oftast bruka til kveldsmat. Blei det noko att (kaldgraut) blei grauten skore opp i skiver og steikt i fleskefeitt. I tidlegare tider bruka dei òg å slå varm mjølk over den kalde grauten. Dugnad gav ny barnehage | Heile bygda i sving | Takkar kommunen | Dugnadsviljuge åmotsdølar skal ha mykje av æra for at småtassane i bygda kan boltre seg i flunkande nye barnehagelokale. Kjetil Andreas Haugetuft (øvst frå venstre), Sandra Bunes, Ingrid Listaul, Maria Listaul, Signe Marie Aase (nede frå venstre), Anne Listaul (på Signe Maries fang), Nina Gjessing, Olav Bjørn Kultan Heddejord og Jonas Aase (framme) utgjer Åmotsdal barnehage. Onsdag feira dei at feira nybygget står klart. - Me har fest fordi. Fordi, atte... Me et kaker og gele og drikk brus fordi at me feirar den nye barnehagen kåns. Det er derfor me har fest, forsikrar ein tri år gamal åmotsdøl. Fleire barnehageungar vil også forklare kvifor det feirast. - På ein måte har me fått ny barnehage fordi snikkarane har bygt eit hus innatt det huset som stod her frå før. Når nokon får ny barnehage må dei ete kake og godteri, informerer ungane. Grendehuset i Åmotsdal blir nytta både til skule, barnehage og som samlingsplass for bygdefolket. Bygget blir også bruka av ulike lag og organisasjonar i bygda. Onsdag i førre veke blei det markert opning av nytt tilbygg ved grendehuset. - Som vanleg er i Åmotsdal, har både foreldre og bygdefolk vore velviljen sjølv. Det er tydeleg at folk i Åmotsdal er opptekne av bygda si og har lyst å take vare på ho. På ein eller annan måte har alle i bygda vore med å ytt sitt også denne venda. Heile bygda har æra for at barnehagetilbygget blei ein realitet, fortel styrar i barnehagen, Elin Listaul. Tilbygget skal primært brukast som barnehage, men også lag og foreiningar skal få glede av nybygget. - Me har jamt vore fleksible og lagt til rette for kvarandre i Åmotsdal. Det er klart at også andre skal ha glede av nybygget. Barnehagen kjem til å bruke bygget fast kvar måndag, onsdag og fredag. Men utover desse tidspunkta skal bygget kunne nyttast vederlagsfritt til dei som har bruk for det, seier Listaul. I tillegg til ein god slump eigeninnsats av åmotsdølane i form av både kroner og krefter, har Seljord kommune også bidrege økonomisk. Sjølve tilbygget er sett opp av snikkarar, men mykje av arbeidet elles er utført på dugnad. - Me er takksame for støtta me har fengje frå kommunen, seier barnehageassistentane Tove L. Aase og Reidun Groven. Nybygget inneheld areal til mellom anna leik og ulike aktivitetar, personalrom og kontor. - Me er veldig godt fornøgde med bygget. Nybygget oppfyller ynskja våre, seier Listaul, Aase og Groven. Åmotsdal barnehage * Ni ungar * Tri tilsette * Held ope måndag, onsdag og fredag * Heildagstilbod frå klokka 07.30 - 16.30 * Korttidstilbod frå klokka 09.00 - 14.00 | Frå Holmestrand til Loch Ness | Redningsaksjon | Farvel, Noreg | Løgleg dialekt | Tri mann tett i tett | Fredag 11. juli var me endeleg klare til å dra på langturen me har snakka og drømt om i lang tid, og som ein del bygdefolk ikkje hadde store trua på at me skulle greie å gjennomføre. Det kjentes derfor godt å forlate kaia og vite at nå var reisa i gang. Eg trur det var Steinar som følte det mest på kroppen, og i augekroken blinka ei lita tåre då familien hans stod på kaia og vinka oss farvel ut frå Holmestrand. Eivind får hjelp av Håkon slik at utseende blir teke vare på. Laurdag 12. juli la Eivind Berge frå Brunkeberg, Håkon Grestad frå Ordal, Steinar Johansen frå Holmestrand og Siri Straumsnes frå Vrådal (sistnemnde med på fyrste etappen) ut på sitt livs eventyr. Fyrste etappe gjekk frå Tønsberg til Inverness i Skottland. Derifrå har dei sigla Caledoniakanalen gjennom Skottland, langs Irskekysten og fram til kysten av Spania og Portugal. Nå er trioen i Portugal. Dette reisebrevet blei sendt 11. august. Medan Steinar stod med tårer i augekroken, og tankar om han hadde gjort det rette valet, var me andre i gang med å få kontroll på skuta. Motvind og duskregn var det som møtte oss då me tøffa utover. Etter om lag to timar var me komne utanfor Bastøy, og me såg noko som låg og dreiv i vatnet. Med dei få sjøkunnskapene me har, fann me ut at detta måtte sjekkast ut. Då me nærma oss såg me at det var ei redningsflåte som hadde blåse seg opp, og at det sat ein gamal mann oppi som prøva å padle flåten mot land. Me festa flåten og hjelpte karen opp i båten. Det viste seg at det var ein gamal kar på 79 år som hadde gått på grunn med skuta si. I eit par dagar hadde han vinka til folk for å få hjelp, men då ingen kom for å hjelpe han, blåste han like gjerne opp redningsflåten. Trygt teke vare på og plassert inne i salongen fann me fram sjokolade, kjeks og cola til han. To boksar frå colalageret til Eivind gjekk ned på kort tid. Den nyinstallerte Mikuni båtvarmaren fekk me også testa, og det tok ikkje lang tid før karen kvikna til. Vidare bar det inn til Horten, der me vart møtt av politiet som me hadde kalla opp på VHF´n. Planen denne dagen var at me skulle koma oss til Langesund, der ein aldri så liten avskjedsfest skulle finne stad, men på grunn av redningsaksjonen måtte me ta oss inn til Tønsberg i staden. Vel framme i Tønsberg fekk me besøk av ein gjeng bygdefolk som var med og laga ein flott avskjedfest saman med oss. Dagen etter bar det vidare langs norskekysten og mot Mandal som me hadde sett ut som eit fint mål før turen over Nordsjøen. Det tok ikkje lang tid før me merka at me hadde vore i festleg lag dagen før. Ein etter ein vart me liggande med hovudet over rekka for å spy. I Mandal vart me liggande eit par dagar for å klargjere båten og handle nødvendig utstyr og mat. Rundt midnatt var me klare for avreise og fyrste stoppen kom etter berre nokre få minuttar, men kun for eit nattbad. Etter ein svært varm dag med mykje klargjering på båten, var det godt å få seg ein dukkert. Eivind fekk prøve saltvatnsåpa si som han var svært spent på om fungerte, og det må den ha gjort for Eivind lukta veldig godt etterpå. Mens mørkret seig på, vart me enige om at det var mest praktisk å vere to på vakt den fyrste tida. Steinar og Håkon byrja mens Eivind og Siri la seg til å sove. Fire timar på og fire timar av. Etter eit par timar susa me forbi Lindesnes, der fyrtårnet blinka veg for kån. Vakthavande sine tankar gjekk til "71 grader Nord" -gjengen som har starta mange av sine turar nettopp på Lindesnes, og akkurat som kån hatt ein spennande og utfordrande tur framfor seg. Med vind fra aust tok det ikkje lang tid før Redbull gjekk for fulle segl og Noregs land vart fjernare og fjernare ut i det blå. Etter tri og eit halvt døgns silkeseilas kom me fram til byen Inverness. Det var godt å komme på land å kjenne fast grunn under beina. Det tok litt tid før gynginga i beina forsvann og me fekk "landgange". Dagane i Inverness vart bruka til å slappe av - noko alle synest var godt. Den skotske dialekten har ikkje vore like lett å forstå, så det hender me tenkjer tilbake på engelsktimane og angrar for at me ikkje følgde betre med. Då er det godt me har Steinar ombord. Han er ikkje redd for å prøve seg, og er flink i språk. Men me andre blir òg flinkare etter kvart. Me lærer nye ord for kvar dag som gjeng. Caledoniakanalen liknar mykje på Telemarksvassdraget med mange sluser, fjell og åsar på begge sider. Kanskje litt meir idyllisk, men ikkje like rått og brutalt som kanalen der heime. På Caledoniakanalen ligg også Loch Ness og med den nyinnkjøpte havfiskestonga prøvde me fiskelykka. Målet var å fiske Nessi, men ho var ikkje noko særleg bitevillig! Å bu tri mann på ti meter båt kan være nokså krevjande. Alt føregår på få rutemeter og det er svært liten sjanse til å stikke seg vekk. Den fyrste tida har nok vore litt ekstra spesiell då me skal bli vande med både båtlivet og det å bu så tett på kvarandre. Det meste av tida er me ikkje meir enn ei armlengde fra kvarandre og det meste av det ein gjer blir både sett og registrert. Det kan nok hende at det til tider hadde vore godt å sleppe å måtte forklare kvifor ein gjer ting på sin eigen måte og sloppe råd om korleis ting burde vore gjort. Men stort sett fungerer det bra. Og venner, ja det er me framleis! Mat er eit svært viktig element ombord og ei stor utfordring for den som skal lage den. Her blir det forska med ulike samansetjingar av ingrediensar og krydder. Vanleg steikeomn har me ikkje ombord, men me har ein liten firkanta aluminiumsboks som gjer same nytten. I byrjinga vart det litt prøving og feiling med justering av varmen frå primusen, og det tok ikkje lang tid før det brann hol i botnplata. Men etter litt bruk har det nå blitt trylla fram dei deiligaste rettar, som for eksempel ovnbakte poteter og sjokoladekake. I skrivande stund ligg me i Cork, ein by heilt sør i Irland. Her klargjer me båten nok ein gong, i tillegg til oss sjølve, for turen over Biscaya. Biscaya blir rekna for å være eit av dei farlegaste havstrekka i verda, så detta kan bli spennande. Men med topp tryggleiksutstyr og nå også litt kunnskap om segling reknar me med at dette skal gå bra. Litt spennande hadde det jo òg vore om me kunne få sjå kva havet har å by på. Til alle der heime, så vil me bare sei at me så langt på turen har det meget bra! Lyrisk festkveld for Aslaug Vaa | Stor aldersskilnad | Fjernsynsintervju | Urframsyning | Soloprosjekt | Lyrikaren Aslaug Vaa var i sentrum då 650 personar vitja litteraturdagane i Vinje i helga. Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren hadde urframføring av ny tone til Vaa sitt mest kjende dikt: "So rodde dei fjordan", og avslutta festkvelden med diktsyklusen "Nivelkinn". Berge Furre blei tildelt Storegutprisen i Edland laurdag. Han takka ein gard i Kilegrend i Fyresdal for nynorsken sin. Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren underheldt med kjempesuksessen "Nivelkinn" på litteraturdagane i Vinje i helga. Då verken ordførar eller varaordførar kunne kome, fekk Arne Vinje sin elddåp som ordførar då han opna dei tredje litteraturdagane i Vinje. - De får orsaka at de må ta til takke med noko så simpelt som ein påtroppande ordførar, opna Vinje til humring frå 150 frammøtte på Vinjar. Han sa i si tale at det ikkje var så viktig om Aslaug Vaa var frå Rauland eller Kviteseid. - Det er tekstane som betyr noko. Aslaug Vaa er ikkje ei vare, men ei gåve. Ho skreiv dikt som førte samfunnslitteraturen vidare, sa Vinje i opningstala. Fredagskvelden var det mennesket Aslaug Vaa som blei presentert. Venninna Birgit Gjernes gjorde publikum kjent med lyrikaren. Dei møtte kvarandre fyrste gong då Gjernes var 28 år og Vaa meir enn dobbelt så gamal. Til trass for den store aldersskilnaden fann dei to raskt tonen. - Me hadde mykje å snakke om frå fyrste stund og blei gode venner, sjølv om ho høyrde til annen generasjon, sa Gjernes i foredraget som fekk kveldens kraftigaste applaus. Ho fortalde historia om 150-års festen for Ivar Aasen på Akershus festning. Regjeringa hadde bestemt at Aasen skulle feirast med fråhaldsfest. - Gjestene blei servert lunken ingefærøl, minnest Gjernes. - Utpå kvelden kom statsminister Gerhardsen bort og helsa på Aslaug Vaa. Han var fråhaldsmann. Brått sa Aslaug: "Nei, no er eg full, så no lyt eg heim att". Og så lo ho. Det blei heilt stille, før alle saman lo. Statsministeren rista på hovudet og lo med, fortalde Gjernes for å understreke Ragnvald Skrede sin påstand om at Vaa var den same kvar ho var. - Enten ho sat på Teaterkaféen eller om ho dansa sokkelesten oppi Rauland, sa den tidlegare kulturmedarbeidaren i NRK radio. Gjernes lét dei frammøtte bli kjent med Aslaug Vaa frå barndomen i Telemark, ekteskapet med Ola Raknes, livet i storbyane i Europa og sjølvsagt lyrikaren Aslaug Vaa. Endå betre kjent med mennesket Aslaug Vaa blei publikum då dei fekk sjå eit fjernsynsintervju på storskjerm frå 75-årsdagen hennar. Programmet hadde tittelen: "Ein lyrikar - eit tema: Aslaug Vaa". Her las ho fleire av sine eigne dikt. Sondre Bratland og Ellen Nordstoga underheldt musikalsk fredag. Bratland hadde sett melodi til diktet "Mot haust" og Nordstoga steppa inn då Marit Vaagen Lilleland måtte melda avbod grunna sjukdom. Laurdag var det produksjonane til Aslaug Vaa som stod i sentrum på litteraturdagane. 250 frammøtte fekk oppleve Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren med urframsyning av Aslaug Vaa sitt mest kjende dikt: "So rodde dei fjordan". Bestillingsverket på tri minutt blei i kortaste laget, og duoen gav publikum ein ekstra bonus med "Den seine sommarnatt" og "Vaka og venta". - Det er moro å bli invitert, men samtidig er det vanskeleg å setje ny melodi til "So rodde dei fjordan". Dei fleste som har møtt fram her er Aslaug Vaa-fans og alle har si oppfatning av diktet, seier Odd Nordstoga. - Det blir som å måle eit rom som har ein nydeleg blåfarge om til grønt, legg Øyonn Groven Myhren til. Professor Leif Mæhle heldt foredrag om Aslaug Vaa. Han meiner Vaa ho brukte ord som tryllestavar i diktinga si. - Aslaug var ein aktiv og levande personlegdom som var oppteken av medmenneska, sa Mæhle. Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren avslutta kvelden med "Nivelkinn". Ei framsyning dei har hatt stor suksess med og framført rundt 50 gonger. "Nivelkinn" er ein diktsyklus henta frå den fyrste diktsamlinga til Aslaug Vaa. I diktet er Nivelkinn mest for ein fantasiplass å rekne. Likefullt er det ein plass i heiene i Vest-Telemark. Både på Morgedalsheii og Flekstveitheii er det stølar som ber namnet Nivelkinn. Handlinga er eit trekantdrama mellom ekteparet Stabbe og Gyri og bestekameraten til Stabbe, Jo. For tida held Øyonn Groven Myhren og Odd Nordstoga på med kvar sine soloprosjekt. Båe slepp plate på nyåret. Men det kan framleis bli meir "Nivelkinn". - Me tek det som det kjem. Det går greitt å koordinere når me bare er to, kjem det bestillingar kan det nok bli "Nivelkinn" neste år også, seier Groven Myhren. Det var ho som introduserte Odd for diktinga til Aslaug Vaa. - Eg hadde ikkje lest så mykje av Aslaug Vaa før Øyonn introduserte meg henne. Det er nemleg Øyonn som er den intellektuelle av oss, ler Nordstoga. Ragnvald Christenson, leiar i styret for litteraturdagane, er strålande fornøgd med årets arrangement som blei besøkt av meir enn 650 personar dei tri dagane. - Me har funne ein mal og eit fundament me brukar kvart år. Opningskvelden blir publikum kjent med mennesket og laurdag er det produksjonane me set fokus på, forklarar Christenson. Sundag var det høve til å vitje fødestaden til Aslaug Vaa på Rauland. Det var óg tilbod om omvisning til stadene knytt til Storegut og Dyre Vaa-samlingane. I fjor var Halldis Moren Vesaas tema på litteraturdagane og året før var Åsmund Olavsson Vinje i sentrum. Samarbeid kan gje kommunesamanslåing | Open prosess | Framskuvar samanslåing? - Målet er ikkje samanslåing | Formannskapa i Kviteseid og Nissedal var onsdag samla på eit historisk møte for å diskutere auka samarbeid. - Eg vil gå inn i prosessen med så opne augo at eg også vil ha høvet til å sjå om me friviljug får kommunesamanslåing, sa nissedølen, varaordførar Knut Martin Felle (Sp). Gunnar Ruud, varaordførar og Høgre-politikar frå Kviteseid, er samd med Felle. - Målet vårt er ikkje kommunesamanslåing, men lykkast me med samarbeidet kan det vere naturleg å slå seg saman. Då har samanslåingsprosessen kome innafrå og ikkje utanfrå. Det er positivt, utdjupar Felle og Ruud til VTB. Nissedølen Kjell Asbjørn Solberg (Ap) sa klart ifrå at for han er det uaktuelt å diskutere kommunesamanslåing i samarbeidsprosessen. Nissedal-ordførar Øyvind Tveit (t.v.) og Kviteseid-ordførar Karin Maria Larsen fekk klare signal frå Knut Martin Felle. Blir samarbeidet positivt mellom dei to kommunane vil Felle ikkje utelukke at det endar med samanslåing. Rådmennene i dei to kommunane hadde laga ei felles sak om mandat for ei styringsgruppe, konkrete forslag til samarbeidsområde og ei intensjonsavtale. Formannskapa diskuterte framlegget, som skal vidare til avgjerd i kommunestyra. Varaordførar i Nissedal og Senterparti-politikar Knut Martin Felle gav på fellesmøtet klare signal om at han er open for breie diskusjonar i samarbeidsprosessen dei to kommunane er på full veg inn i. - Eg vil gå inn i prosessen med så opne augo at eg også vil ha høvet til å sjå om me friviljug får kommunesamanslåing, sa Felle. - I prosessen me nå går inn i bør me vere opne for å ha kommunesamanslåing som tema. Me bør ikkje vere redde for å drøfte dette, meinte varaordførar i Kviteseid og Høgre-politikar Gunnar Ruud. Kviteseid-ordførar Karin Maria Larsen (Ap) sa klart ifrå at det ikkje bør stå noko om samanslåing i mandatet styringsgruppa skal jobbe etter. Nissedølen Kjell Asbjørn Solberg (Ap) sa like klart ifrå at for han er det uaktuelt å diskutere kommunesamanslåing i samarbeidsprosessen. - Kommunenamnet Nissedal betyr veldig mykje å halde på, slo Solberg fast. - Det er negativt forteikn å gå inn i prosessen bare med tanke på samarbeid, replisserte Felle. Nissedølen Kåre Rønningen (Ap) meinte samarbeidsplanen mellom Kviteseid og Nissedal er ei påskuving mot kommunesamanslåing. - Samanslåing av kommunar kjem om me vil eller ikkje. Eg trur Stortinget og Regjeringa kan kome til å bruke Kviteseid og Nissedal som døme og seie at her fungerer samarbeidet. Derfor kan slike kommunar slå seg saman, sa Rønningen. Nissedal-ordførar Øyvind Tveit minna om det han har sagt tidlegare: Det viktigaste framover er at ein klarer å gje innbyggjarane så gode tenester som råd. Formannskapa konkluderte med å ikkje nemne noko om kommunesamanslåing i mandatet. Men temaet kan kome fram i samarbeidsprosessen som er starta. Etter møtet spurde VTB varaordførar Felle om samarbeidet mellom Kviteseid og Nissedal kan bli så positivt og bra at kommunane friviljug slår seg saman. - Blir samarbeidet positivt vil eg vil ikkje utelukke at det kan ende med samanslåing, svara Felle. Varaordførar Ruud sa seg samd med Felle. - Målet vårt er ikkje kommunesamanslåing, men lykkast me med samarbeidet kan det vere naturleg å slå seg saman. Då har samanslåingsprosessen kome innafrå og ikkje utanfrå. Det er positivt, slår både Felle og Ruud fast. Avviser reglar for lydforsterking | Plaga av sterk lyd | Ingen heimel | Dyrskuns prinsipp | Mot Venstres eine stemme avviste kommunestyret i Seljord torsdag å laga reglar for bruk av lydforsterkaranlegg på Dyrskuplassen. Venstres Gudmund Mangerud var aleine om å ønskje reglar for bruk av lydforsterkaranlegg på Dyrskuplassen. Seljord Venstre bad i ein interpellasjon kommunestyret påleggje rådmannen, i samråd og samarbeid med miljøvernavdelinga hjå Fylkesmannen eller Statens forurensingstilsyn, å koma med framlegg til reglar for bruk av lydforsterkaranlegg i samband med arrangement på Dyrskuplassen. - Reglande må vera presise slik at det er lett objektivt å avgjera brot på dei, skriv Venstre i framlegget. Seljord Venstre viser til at Dyrskuplassen tidlegare bare blei nytta tri hektiske dagar om hausten, medan det no er arrangement heile sommaren. - Ved fleire av desse arrangementa har det blitt nytta lydforsterkaranlegg på dag-, kvelds- og -nattestid. Spesielt har lyden vore sterk i samband med ulike musikkfestivalar, skriv Venstre. Partiet minner om at det ligg eit hundretals bustadar rundt plassen, og sjukeheimen er plassert i lia nord for plassen. - Det har opp gjennom åra kome mange klager frå folk som bur i det aktuelle området, og som kjenner seg plaga av den sterke lyden, meiner Venstre. Ordførar Edvard Mæland (Høgre) oppfatta interpellsasjonen frå Venstre som eit uttrykk for misnøye med aktiviteten på Dyrskuplassen. - Eg delar ikkje den oppfatninga. Tvert om meiner eg utviklinga har vore positiv for Seljord. Eg er glad for at me har plassen og at han blir bruka så mykje, sa Mæland. Ordføraren opplyste at rådmannen har undersøkt om kommunen har nokon lovheimel for å setja reglar om lyd frå arrangement på plassen. Han konkluderte med at slik heimel ikkje finst, bortsett frå at kommunelegen kan regulere viss det er snakk om helseskadeleg støy. - Etter dei lydmålingane som er gjort, er ikkje støyen helseskadeleg. Men sjølvsagt kan irritasjonen bli så stor at han er helseskadeleg, kommenterte ordførar Mæland lett sarkastisk. Venstres Gudmund Mangerud viste til at Dyrsku'n Arrangement sjølv har sett opp prinsipp for utleige av plassen. Der heiter det mellom anna at plassen ikkje skal nyttast til arrangement eller føretak som kan bli omdiskuterte på grunn av stort alkoholkonsum, støy eller ubehag for naboar og lokalsamfunn. - Me er ikkje imot aktivitetar på plassen, eller vil setja restriksjonar. Me er ute etter reglar for bruk som er i samsvar med utleigars eigne prinsipp, rettleia Mangerud. - Reglar for bruk kan ikkje tyde anna enn restriksjonar, meinte Edvard Mæland. Han vedgjekk at støy kan vera til sjenanse, men kunngjorde òg mange tilbakemeldingar om at støyen ikkje er sjenerande. - Dessutan gjeld det få netter i året. Og viss Dyrsku'n Arrangement har eigne reglar, treng ikkje kommunen laga reglar i tillegg, meinte ordføraren. Johan Søfteland (SV) var samd i at det ville vera vanskeleg å setja restriksjonar på bruk av plassen. Men han lura på om arrangørane av dei store musikkfestivalane, som tek inn store inntekter, kunne bruke pengar på å byggje støyavskjerming. - Dyrsku'n Arrangement har gjort ulike tiltak for å avgrense støyen, opplyste ordførar Mæland. Dermed votera kommunestyret over Venstre-framlegget. Bare Venstres eine representant støtta framlegget. Statsråd vitja Kviteseid | Torsdag vitja utviklingsminister Ann Kristin Sydnes vestfylket. Det vart halde eit intimt møte der statsråden fekk innsyn i Kviteseid kommune si næring, særskilt innan reiseliv, og frustrasjon over dårleg vegstandard. Statsråd Ann Kristin Sydnes (t.h) og rådgjevar på stortinget, Ragnhild Mathisen, lytta til dei frammøtte, og syntes møtet var interessant. Det vart eit intimt møte i Morgedal torsdag ettermiddag. Leiar i Kviteseid Arbeiderparti, Wenche Haugen Riis, bad inn til ope møte. Representantar frå turistnæringa og politikarar i Kviteseid kommune informerte statsråden om Kviteseid si rolle som turistnæring, og frustrasjon rundt den elendige vegstandaren. Ordførar i Kviteseid, Karin Maria Larsen, orienterte kort om frustrasjon rundt dårlege vegar. - Veg og samferdsel er noko alle i vestfylket brenn og kjempar for. Kviteseid er den største reiselivskommunen i fylket og det er viktig at det skjer utbetringar innan samferdsel, for å auke sysselsetjing og busetjing, ytra Larsen. Statsråden kom saman med rådgjevar frå stortinget Ragnhild Mathisen og Arbeiderpartiets fyrste kandidat til stortinget, Sigvald Oppebøen Hansen. Sydnes hadde hatt ein lang dag med besøk på mellom anna Høgskulen i Bø og Seljord Vidaregåande skule. Ho innleia møtet med å fortelje at nå var endeleg draumen om å kome til Morgedal oppfyllt. - Eg bur "midt i Telemark" i Oslo, alle gatene i området der eg bur er oppkalla etter stadnavn her i området, fortalte statsråden. Til dagleg jobbar Sydnes mykje utafor Noregs landegrenser. Som utviklingsminister blir det bruka mykje tid til mellom anna aids- og fattigdomsproblematikken i verdsamfunnet. Statsråden lytta til det dei frammøtte presenterte, og meinte klart at det kan trekkas paralelle liner frå korleis ein får til næringsutvikling her i landet og det ho jobbar med til dagleg på sine reiser. Dagleg leiar på Norsk Skieventyr, Jakob Dyrkolbotn, heldt innlegg. Her tok han opp turistnæringas plass i kommunen og tankar kring varer og tenester. - Det er viktig å trekkje publikum til regionen og ikkje sende varene me kan tilby vekk frå kommunen, uttala han. Sydnes var fornøgd etter møtet i Morgedal. - Det var eit spanande møte, der eg har fått servert mange gode tankar og innlegg kring turisme og samferdsel. Dette er heilt ulikt frå mitt daglege arbeid, men likevel kan mange av punkta samanliknast med mine arbeidsoppgåver. Eg tar det med meg videre, avslutta ho. Refsar fylket for laber veginnsats | Ein milliard til vegane | Vil ha vedtak | Stortingskandidatar må klargjere | 12 ordførarar frå Vest-, Midt- og -Aust-Telemark går truleg saman og krev handling for å få ein milliard kroner ekstra til vegane i fylket. I eit brev, signert av dei fleste ordførarane like før VTB gjekk i trykken, bed dei fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen kome langt meir på banen i vegsaka. - Ein kan godt tolke brevet som ein refs til fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen, som har ei avslappa haldning til vegsaka, seier Børge Skårdal i Vest-Telemark Næringsutvikling. Ordførarane bed også stortingskandidatane forplikte seg til å jobbe aktivt for ekstraløyvingar til vegane i Telemark. Børge Skårdal seier ein godt kan tolke brevet frå dei 12 ordførarane som ein refs til fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen, som han meiner har eit avslappa forhold til vegproblema i Telemark | Bjarne Bakken, ordførar i Notodden, Arne Storhaug, ordførar i Bø og Øyvind Tveit, ordførar i Nissedal og styreleiar i Vest-Telemark Rådet, drøfta fredag vegsituasjonen i Telemark. Resultatet er at to-tredelar av alle ordførarane i fylket svært sannsynleg signerer eit brev som krev skikkeleg veginnsats både av fylkespolitikarar, -administrasjonen og aktuelle stortingskandidatar. - Eg reknar med at alle dei 12 ordførarane skriv under brevet i løpet av i dag. Det som er spesielt med brevet er at så mange som 12 ordførarar signerer. Ein kan godt tolke brevet som ein refs til fylkespolitikarane og fylkesadministrasjonen, seier Børge Skårdal i Vest-Telemark Næringsutvikling, medan han ventar på signaturen frå dei siste ordførarane. Ordførarane seier i klartekst at dei straks krev handling for å få ein milliard kroner ekstra til vegane i Telemark. Det blir minna om ein elendig vegstandard som skrik etter vedlikehald. Situasjonen gjev fylket store ulemper. Ekstramidlar vil raskt bli tent inn att for vegfarande som nå blir straffa på pungen langt meir enn ved å køyre i andre fylke. Ordførarane meiner vegproblemet både i fylkestinget og generelt ikkje blir fokusert nok på. I staden blir investeringsprosjektet Eidangertunnelen profilert på nasjonalt nivå. Dermed får sentrale styresmakter eit inntrykk av at Telemark prioriterer jernbane og ikkje vedlikehald av veg. - Poenget med brevet er å fokusere på vegvedlikehald, og ikkje ta knekken på Eidangertunnelen, presiserer Skårdal. Han har registrert at det på fylkesplan blir diskutert vegvedlikehald. Men det må langt sterkare krutt til for å få resultat. Skårdal meiner Telemark fylke nå må lære seg å lade skikkeleg. - Telemark fylke har ikkje konkrete handlingar og vedtak om vegvedlikehald som det ligg nok kraft bak. Det er eit ynskje om at fylkespolitikarar og -administrasjonen kjem kraftig på banen i saka. Dei har vore alt for rolege til nå. Dei har hatt ein avslappa haldning til saka, meiner Skårdal. Ordførarane som står bak brevet meiner at fylkestinget i Telemark må klargjere gjennom eit konkret vedtak at dei prioriterer vedlikehald av vegar. Dessutan påleggje både politisk og administrativ leiing ein aktiv og pågåande innsats for å få ekstraløyvingar til vegane i Telemark. Ordførarane bed om at eit slikt vedtak blir fatta på fylkestinget i oktober. På same tid bed dei om tilbakemelding korleis saka vil bli handsama. Ordførarane vender seg også til aktuelle stortingskandidatar og bed dei forplikte seg til å prioritere vegvedlikehald og å arbeide aktivt for ekstraløyvingar til vegane i Telemark når dei kjem på Stortinget. Ordførarane bed kandidatane snarast om å offentleggjere si haldning i denne saka. Nytt opprykk for Fyresdal... men ikkje sikkert dei har lag neste år | Kjappe kontringar | Vil bli krinsmeister | Ynskjer samarbeid | Ein knapp heimesiger over Kjapp laurdag gjer at Fyresdal for andre året på rad rykkjer opp ein divisjon. Nå spørs det om laget får nok spelarar neste år. Trenar Øyvind Haugen ynskjer samarbeid med Treungen og Åmdal / Tokke. Fyresdal-trenar Øyvind Haugen jublar etter at laget for andre året på rad rykkjer opp ein divisjon | Med siger over Kjapp er Fyresdal klar for spel i 4. divisjon neste år. Mange venta at Fyresdal skulle avgjere opprykket mot eit av botnlaga laurdag, men det heldt hardt. Spelande trenar Øyvind Haugen gav heimelaget pangstart i opningsminuttet. Etter eit langt utspel frå målvakt Øyvind Aas og deretter ein duell mellom spelarar, kom ballen til trenaren. På halv volley med venstrebeinet frå 20 meter strauk skotet inn i vinkelen. - Før kampen blei me enige om å skyte. Eg sette standarden korleis det skulle vere, smiler målskårar Øyvind. Etter halvtimen var det Mikael Moen sin tur. Torgeir Haugen la pasning til frie Mikael til høgre for seg. - Det var rimeleg lett å skåre. Det var bare å setje foten til og leggje ballen i hjørnet. Eg var ganske sikker på at den kom til å sitje i nettet, smiler Mikael etter kampen. 2 - 0 heldt seg til pause, men Fyresdal kunne leia meir. Kjapp var aldri direkte farlege framom målvakt Aas. Ti minuttar ut i andre omgang kunne lureskotet til Ove Taraldlien punktert kampen. Kjapp-målvakta fekk så vidt vippa ballen slik at han kom i tverrliggaren. Gjestene kontra kjapt og reduserte. Utlikninga kom etter 65 minuttar og då såg det mørkt ut for Fyresdal. Men laget svara kjapt og gjekk med ein gong i angrep. Eit frispark kom til hovudspesialisten Kjell Gjevestad. Han vann nikkeduellen med ein brote Kjapp-forsvararar og via ein motstandar fauk ballen i nettet. - Eg stupa fram og blunda, ha, ha. Neidå, eg fekk bra treff på ein perfekt ball. Han gjekk via ein motspelar og i mål, men hadde gått inn uansett, ha, ha, seier Kjell i kjempehumør etter kampen. Det er ikkje så rart han er på lag. Skåringa gav siger 3 - 2 og sikra opprykk lenge før serien er ferdig spela. - Me blei slitne i 2. omgang. Me er ikkje godt nok trena. Fire spelarar på laget bur heime, resten er borte på skule eller jobb, og derfor får me ikkje trena saman, fortel trenar Haugen. Han legg til at laget trena godt i sommar, og at spelarane flyt ein del på det nå. Eitt poeng til så er laget også krinsmeister. Haugen trur laget skal klare å ta også den gulrota. - Grunnen til andre opprykket på rad er ein veldig god laginnsats i ein samansveisa gjeng som har det moro, konkluderer trenaren. Torleiv Hvistendahl, den andre i trenarduoen til Fyresdal, hadde ikkje høve til å vere med på kampen mot Kjapp. Haugen meiner det er alt for tidleg å seie om han blir trenar også neste år. - Det er ikkje sikkert me har lag ein gong, men me får jo håpe. Fyresdal har ikkje nok spelarar, og må nok ha fire nye utanfrå. Eg kan tenkje meg eit samarbeid med Treungen og Åmdal / Tokke. Det er vegen å gå, og då får me eit godt lag i 4. divisjon også, meiner Haugen. - Få folk forbanna! Utan Ap og H | Feilslått distriktspolitikk | Distriktspoliti | Styre sjølve | Distriktspolitiske ekspertar | Meldinga frå Mette Westlie, ei av føregangsopprørarane frå Finnmark, til kampfellene for distrikta i Telemark var klar fredag kveld: - Få folk forbanna! - Distriktspolitikken er feilslått, og politikarane veit det, refsa Mette Westlie. Fredag hadde Tone Edland (t.v.) og kampfellene hennar invitert ei av føregangsopprørarane frå Finnmarksopprøret til å drøfte distriktspolitikk i Telemark. Bare tri av partia i fylket fann det bryet verdt å møte distriktsopprørarane. Bare tri parti, SV, Sp og Frp, fann det bryet verdt å møte til ordskifte om distriktspolitikk i Bø fredag kveld. - Me er ikkje nøgde med frammøtet. Desverre var det nok litt for kort tid frå invitasjonen til møtet, seier Tone Edland, ei av dei tri Telemarks-kvinnene som går i brodden for større åtgaum på distrikta i valkampen. Med seg har ho Kjersti Versto Roheim frå Sauherad og Solveig Hellevik frå Drangedal, og ei rekkje kvinner som har skrive under på oppropet deira. Om ikkje frammøtet var det største, var engasjementet for ein distriktskamp heilhuga frå om lag 30 frammøtte. Verre var det at dei to store partia, Arbeidarpartiet og Høgre, ikkje fann tid til å drøfte distriktspolitikk. - Då veit me i alle fall kva parti me ikkje skal stemme på, slo Tone Edland fast. Medan KrF i eit brev kunngjorde at dei ikkje kunne møte, men støtta eit opprør for distrikta, hadde Ap og H bestemt takka nei til møtet. - Ap lika dårleg det som skjedde då Jens Stoltenberg fekk så øyro flagra i Vadsø. Regjeringspartiet vil unngå å møte Finnmarksopprøret, meinte Mette Westlie. SV og Sp møtte med fyrste og andrekandidatane sine, Sigbjørn Molvik og Henriette Westhrin frå SV og Lars Bjaadal og Torunn Hovde Kaasa frå Sp.. Frå Framstegspartiet kom nestleiar i fylkespartiet, Gunleik Lindheim. Mette Westlie eggja til kamp for distrikta. Ho orienterte oppglødd om opprøret dei starta i Vadsø. - Distriktspolitikken er feilslått, og politikarane veit det, slo ho fast. Opprøret i Finnmark kom overraskande på både statsministeren og det lokale partilaget, og blei lagt merke til over heile landet. - Me mobiliserte folket, me sa ifrå. Me snakka direkte og uredde frå hjarta, på eit språk folk skjøna. Statsmininisteren blei teken fullstendig på senga. Det viser kor lite politikarane lyttar til folket, sa Westlie. Makta og arbeidsplassane blir meir og meir sentralisert, ikkje minst ved honnørprat om effektivisering, meinte Mette Westlie. - Folk i utkantane føler uro. Små kommunar i distrikta har ikkje råd til å halde oppe velferdstilbod. Endå verre blir det når det nye inntektssystemet, Ratsø 2, med prislapp pr. hovud, blir innført. Er det rart folk føler uro? spurde Westlie. Medisinen ligg i at folket tek att makta, meinte ho. - Skal me leggja oss ned for ein stat som ikkje tek heile Noreg i bruk? Nei! Ta opp kampen for å utvikle lokalsamfunna våre. Politikarane skal få merke at dei ikkje kan styre som dei vil, åtvara Mette Westlie. Like viktig som eit opprør før valet meinte ho det var å vera eit distriktspoliti som minner politikarane om at dei er til for folk, også folk i utkantane. Politikarpanelet var påfallande samde i både kritikken frå opprørarane, og i å arbeide for distrikta. Gunleik Lindheim (Frp) hadde som venta ein annan medisin enn SV og Sp. Han peika på partiets politikk om lågare avgifter på bil og drivstoff, eit enklare byråkrati i departement og direktorat og mindre overstyring av kommunane ved øyremerkte midlar som den beste hjelpa for distrikta. Sigbjørn Molvik (SV) og Lars Bjaadal (Sp) peika på EU som ein trussel mot sjølvstyre. Men om dei to småpartia blir samde, er det ikkje nok, minna Molvik om. - Nøkkelen har Ap og H.. Eg skulle ønskje dei to fekk seg ein vekkjar frå veljarane. Fyrst då byrjar regjeringspartiet å leggje om, og sluttar å overlata alt til marknadskreftene, sa Molvik. - Dei største partia har vist at dei går imot saker for distrikta. Jan og Jens, i kompaniskap "Jans", er samde om dei grunnleggande tinga. Det er her me må setja kreftene inn, konkluderte Bjaadal. Distrikts-kvinneopprøret i Telemark fekk ikkje den eksplosjonsarta starten opprøret i Finnmark fekk. Men med god ammunisjon frå Mette Westlie var kvinnene bak rusta til vidare kamp etter samlinga fredag. - Det er viktig å halde trykket oppe, også etter valet. Me må samarbeide på tvers av partia og på tvers av fylka. Det er me som bur i distrikta som er distriktspolitiske ekspertar, sa Westlie. - Pol til Dalen | Sette kommunane opp mot kvarandre | Håpar Vinmonopolet fylgjer opp | Det meiner i alle fall fylkespolitikarane, etter at eit samrøystes utval for regionale tenester i Telemark gjekk inn for å lokalisere nytt vinmonpolutsal til Dalen i Tokke kommune. - Eg trur det er eit avgjerande vedtak for Vinmonopolet, seier leiar i utvalet, Thorleif Vikre. Ordførar i Tokke, Birger Nygård, er strålande nøgd over vedtaket i hovudutvalet for regionale tenester i Telemark. - Ei spenstig avgjerd, seier Nygård, om vedtaket om polutsal til Dalen. Helse- og sosialdepartementet bad Telemark fylkeskommune ta stilling til om Telemark skal ha eit Vinmonopol-utsal til i fylket. Regionalsjefen vurderte at førespurnaden var positiv, og sjølv om fylkeskommunen ikkje skulle ta stilling til kvar i fylket det skulle plasserast meinte han det var naturleg at det hamna i Vest-Telemark. Regionalsjefen var òg informert om at Vinje kommunen hadde søkt, og nemnde særskilt Åmot som eit knutepunkt, som òg ligg langs E 134. Men utvalet for regionale tenester ville det annleis i møte den 31. august. - Me har heile tida vore klar over at både Vinje, Tokke, Kviteseid og Seljord gjerne vil ha polutsal. Det har lokalpolitikarar sytt for med lobbyverksemda si. Me sette difor alle kommunane opp mot kvarandre og røysta. Seljord og Vinje fekk to røyster kvar, og Kviteseid og Tokke tre kvar, seier leiar i regionalutvalet, Thorleif Vikre, som sjølv røysta for Tokke etter at Vinje fall av i innleiande runde. Det ville også resten av utvalet på 11 personar. Dermed vart det samrøystes for Dalen i pol-runden. Hovudstyret i Vinmonopolet skal truleg ta stilling til lokalisering av 20 nye utsalsstader i landet i løpet av oktober. Ordførar i Tokke, Birger Nygård, er strålande fornøgd med vedtaket i utvalet for regionale tenester, og ser ljost på å få eit nytt servicetilbod til handelssenteret Dalen. - Det var ei spenstig avgjerd av regionalutvalet. Me får bare håpe Vinmonopolet fylgjer opp vedtaket, men eg trur faktisk det er eit ganske tungtvegande vedtak, seier Nygård. Nok ein gong peikar han på at Dalen ligg geografisk sett sentralt til i Vest-Telemark. - Verken Seljord eller Kviteseid ligg langt frå Bø, der det alt er pol. Og store delar av Vinje kommune ligg tett inn til Rjukan der det er pol. Det er bare rettvist at Dalen skal få eit utsal då. Dessutan har me masse turistar og trafikk her på sommartid, understrekar Nygård. - Indirekte miljøkriminalitet | Eit minus langs sykkelvegen | Dyrefelle tok to elgar | - Gjerde, piggtråd og anna teknisk skrot som ikkje lenger har funksjon i naturen må bort. Viss ikkje er det indirekte miljøkriminalitet og er ein fare for dyrelivet, seier Jon Ingebretsen i Vrådal. - Eg veit om to elgar som sette seg fast i eit gjerde sør for Treungen. Den eine hadde hekta fast geviret og måtte avlivast, fortel Jon Ingebretsen. Som vel dei fleste veit er Jon Ingebretsen oppteken av natur og miljø. Opp gjennom åra har han fått ein del oppmodingar om å ta tak i naturproblemet med gamle gjerde, piggtråd og installasjonsmateriell i samband med kraft- og telefonledningar. Søppel som rett og slett ikkje har noko i naturen å gjere. Det aktuelle temaet skaut fart då Jon registrerte planen om å gjere den gamle jernbanetraséen sør for Treungen om til sykkelveg. Langs den nedlagte jernbanestrekninga er det mange meter med gjerde og anna teknisk skrap som ikkje er rydda vekk. - Estetisk er dette ei form for forsøpling. Det er eit prisverdig tiltak å lage traséen om til sykkelveg. Men fyrst bør kanskje Nissedal kommune vere pådrivar for å løyse skrotproblemet og klarere kven som har ansvaret for å fjerne det. Folk som skal sykle strekninga vil reagere på rustne gjerde som eit minus i naturen. Før det blir sykkelveg må skrotet vekk slik at ein slepp negativ omtale. Det er viktig å halde stigen sin rein når turistar og andre kjem i naturen, påpeikar Jon. - Eg vil prøve å få avklart spørsmålet om kven som har ansvaret for at gjerda langs den gamle jernbanen blir fjerna. Vidare får me sjå på saka i samband med arbeidet for å få ein sykkelveg. Eg ser at gjerda ikkje har funksjon lenger og burde vore fjerna, seier Øyvind Tveit, ordførar i Nissedal. Han er også medlem i styringsgruppa for Telemarksvegen, som jobbar med sykkelvegprosjektet. Det er ikkje bare på denne strekninga det står rustne og falleferdige gjerde. Jon oppmodar mellom anna bøndene til å bli flinkare til å rydde vekk gamle gjerde og piggtråd som ikkje har funksjon lenger. - Enkelte stader er gjerda farlege for dyrelivet, særleg for hjortevilt. Dyra kan i verste fall setje seg fast. Eg veit om to elgar som sette seg fast i eit gjerde sør for Treungen. Den eine hadde sett fast geviret i trådane og måtte avlivast. Å ha slikt unyttig skrot ståande i naturen er indirekte faunakriminalitet, meiner vrådølen. - Eg har rive hol i mange gummistøvlar, eg, når eg har snubla i piggtråd, held han fram. Han avsluttar med eit ynskje om at folk i desse jakttider ikkje kastar brukte jaktpatroner, men tek dei med seg heim att. Det kostar så lite. Det same gjer det å rydde opp merkeband og anna som ikkje lenger gjer nytte i naturen. Spennande cupfinalar | Kviteseid leia lenge | Som venta | Ringjerunde gav påmeldingar | Båe finalane i Vest-Telemark Cup for småjenter og -gutar i Seljord sundag blei spennande. Småjentelaget til Kviteseid 2 fekk eit stortap for Seljord i innleiande spel. Då dei også møttest i finale blei det andre spark, men Seljord vann 2 - 1 til slutt. Høydalsmo sigra blant ni smågutelag. Småjentene til Seljord blei cupmeister i Vest-Telemark. Framme frå venstre: Linda Rue, Åsne Gotehus, Bettina Selås, Anna Finkenhagen, Kari Anne Espeland, Tonje Nenseter og Linda Pedersen. Bak frå venstre: Kristin Liane, Kimia Akbari, Kaja Torjussen, Tove Østtveiten, Ida Prestholt, Ane Flatland, Synnøve Prestholt og Helle Vefald. Fem småjentelag deltok i årets Vest-Telemark Cup. Laga spela fyrst mot kvarandre i innleiande runde. Der vart Seljord puljevinnar etter mellom anna å ha slege Kviteseid 2 så klart som 7 - 0. Kviteseid 2 kom på andre plass i pulja. Derfor var det desse to laga som fekk cupfinaleplassane. Etter fyrste oppgjeret å dømme burde Seljord vente plankekøyring mot cupsiger. - Sjølv om me tapa 7 - 0 mot Seljord er me optimistar, seier kviteseidingane før finalen startar. Dei ville ikkje røpe den nye taktikken, sidan det svinsa nokre seljordingar farleg nære. Taktikken var synleg frå fyrste avspark. Kviteseid-forsvaret tetta att meir enn førre oppgjer. Seljord starta med å liggje over spelemessig, men kom ikkje gjennom forsvarsmuren til topptende kviteseidingar, som gjerne svara med kontringar. Det var på ein av kontringane Lene Lauve overraskande gav Kviteseid leiinga etter ti minuttar av kampen. Seljord-målvakta låg nede for teljing, og hadde ikkje sjanse til å stoppe skotet. Kviteseid kom med fleire gode angrep, men så meinte ei topptent Kimia Akbari på Seljord at nå fekk det vere nok. Ho drog seg gjennom forsvaret til motstandaren og utlikna ti minuttar før slutt. Seljordingane hadde det travelt. Kviteseid hadde fleire cornerar på dommarblokka og ville derfor ta heim sigeren ved uavgjort. Få minuttar igjen var Kimia på farten nok ein gong. Skotet gjekk under Kviteseid-målvakta og cupsigeren til Seljord var i boks. Ni smågutelag var fordelt i to puljer i innleiande spel. Høydalsmo kom seg gjennom gruppespelet med full pott på overbevisande måte. Det gav semifinale mot nummer to i den andre pulja, Vinje. 25 minuttar med semifinalefotball gav 3 - 0 og cupfinale for Høydalsmo. Motstandar var Åmdal / Tokke, som i semifinalen sa farvel til Seljord 2 med siger 6 - 0. Ikkje uventa tok Høydalsmo føringa i finalen, laget som vann 3 - 0 mot same motstandaren tidlegare på dagen. Skotet til Hans Olav Sandvik etter 12 minuttar blei redda av målvakta, som måtte gje retur. Hans Olav svara kontant med å nikke returen i nettet. Åmdal / Tokke la seg høgare opp på banen og i ein sterk periode var laget nær utlikning. Svein Seltveit dribla seg gjennom forsvaret til Høydalsmo, og bare ein utruleg redning frå målvakt Marius Lid hindra skåring. Høydalsmo slo tilbake. Hans Olav kjempa med to forsvararar og på meisterleg måte skåra han nok ein gong. 2 - 0 og cupsiger til Høydalsmo. Seljord stod som arrangør av den årlege cupen. Øystein Nordskog, ansvarleg for arrangementet, synest det gjekk greitt unna sundag. - Deltakinga var bra til slutt, men det var få lag som hadde meldt seg innan fristen. Eg måtte ta ein ringjerunde for å få med fleire av laga, fortel Nordskog. Seljordingar stod bak dommarinnsatsen. Nordskog trur han spurde 50 personar før den jobben var i boks. Han rosar innsatsen til dei som sa ja til oppgåvene. Ugyldig hastevedtak | Utfylling ved Kyrkjehamaren | Hastevedtak | Ikkje gyldig vedtak | Hastevedtak førte ikkje til løysing i førre kommunestyre i Kviteseid. Saka som kom uventande på bordet om overskotsmasse frå Kviteseidbrua gav vedtak som ikkje lenger gjeld. Kommunestryret var ikkje merksam på paragraf 34 i kommunelova, som krev to tredels fleirtal for å fortsettje handsaming av saker som ikkje er på sakslista. Torsdag var det kommunestyremøte i Kviteseid. Den siste saka for kvelden kom uventa på bordet for mange av representantane. Her skulle dei ta stilling til bruk av masse frå bygging av ny Kviteseidbrua og til utfylling av området mellom Mylletomta og Kyrkjehamaren. Det vart usemje om saka som ikkje eingong stod på sakskartet skulle opp til handsaming. Med 12 mot 11 stemmer gjekk fleirtalet inn for handsaming. Mange meinte dette ikkje var rett med syn på kor viktig saka eigentleg er. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti meinte alle burde få meir kjennskap til saka før dei handsama ho, og kravde å avvise ho, men måtte gje seg for fleirtalet til, Høgre, Venstre og Arbeiderpartiet. For omlag ei veke sidan vart reguleringskartet handsama i planutvalet og lagt ut til offentleg ettersyn, i samsvar med krav i plan- og bygningslova. På kommunestyremøtet kom difor Gunnar Ruud (H) med forslag til vedtak. Forslaget innebar at overskotsmasse frå Vegvesenets arbeid med Kviteseidbrua skal nyttast til å utvide eksisterande fylling mellom gjestebrygga og Kyrkjehamaren. Utfyllinga har ein profil mellom alternativ to og tri i framlegget til ny reguleringsplan i Kviteseid. Gruppeleiar for Senterpartiet og Kristelig folkeparti i Kviteseid, Harald Smeland (SP), gjev sterk kritikk til handsaming av utfyllings-saka på førre kommunestyremøte. Han er tidlegare varaordførar, og har vore politisk aktiv i Kviteseid sidan 1979. - Det er sørgjeleg at slike hastevedtak blir teke opp i eit kommunalt møte. Me gjekk i mot å behandle denne saka på torsdagens kommunestyremøte frå første stund. Eg ser inga fare i at saka hadde blitt utsett, for vegvesenet startar ikkje med masseuttak før i desember, uttaler Smeland. Ordførar i Kviteseid, Karin Maria Larsen (Ap), presiserer at måten denne saka kom opp på var ikkje meint som eit kupp mot kommunestyret. - Saka fall uheldig ut, men det var berre meint å få ei rask avgjerd slik at planane skulle vere klare før masseuttaket startar. Ein reguleringsplan er nok ikkje ferdig før 2002, difor såg me det viktig å ta ei avgjerd i saka slik at ein delplan kunne vere klar til massa kjem, uttalar ordføraren. Etter kommunestyremøtet vart ordføraren merksam på paragraf 34 i kommunelova. Denne lova seier at "Folkevalde organ kan treffe vedtak i saker som ikkje er oppført på sakslista, viss ikkje møteleiar eller ein tredel av dei møtande medlemmer motsett seg dette". Det vil seie at kommunestyret i Kviteseid ikkje skulle ha handsama denne saka på møtet. - Sidan resultatet etter avstemminga vart 12 mot 11 stemmer, skulle denne saka blitt stoppa her, uttalar ordføraren. Kviteseid-ordføraren har i desse dagar sendt ut eit brev til alle faste medlemmer i kommunestyret, varamedlemmar som deltok på dette møtet, formannskapssekretær, rådmann og teknisk sjef. I brevet seier ho seg lei for at saka ikkje vart stoppa når vedtaket om realitetshandsaming blei vedteke med så knappt fleirtal. Ho er lei for at ho ikkje var merksam på paragrafen, og opplyser at vedtaket som vart gjort ikkje er lenger er gyldig. Lokalradioen intakt trass truslar | Ein kan ikkje gjere alle til lags. Det fekk ansvarleg redaktør i Radio Rauland, Jan Vidar Holte, eit elektronisk svar på måndag kveld. Men lokala til lokalradioen er framleis intakt. Ansvarleg redaktør og fagleg leiar i Radio Rauland AS, Jan Vidar Holte, kjem ikkje til å stanse dyremeldingstenesta. Trass trussel om at det går ut over radiolokala. Trusselbrevet som kom inn til Radio Rauland via verdsveven litt over åtte måndag kveld, var signert Anna i The Anti Norway Front. Eposten var sendt frå ein server i Nederland, og ordren var kort: This will prove a very expensive error! I hope all your buildings are well insured?! Det som har utløyst trusselmeldinga er ei teneste Holte har gjort mange andre glade for sidan 1993, nemleg reinsdyrjegerane. Dyremeldingstenesta er mykje nytta under reinsdyrjakta på Hardangervidda, og Holte vurderer å utvide territoriet etter påtrykk frå andre interessentar utafor området. Han kjem i alle fall ikkje til å halde opp med tilbodet. Etter trusselen har Holte motteke ei mengde epostar med støtte frå jegerar. - Radiolokala står framleis, men dei to siste nettane har alarmen gått kring to-tre på natta. Det har bare vore ein teknisk feil på systemet, og skal vere retta opp att no. Men det er klart ein må ta slike truslar på alvor. Sjå bare på det som skjedde med minkane i Nissedal, seier Holte. Saka vart meldt til Lensmannen i Vinje dagen etter eposten dukka opp på datamaskina til lokalradioen. - Det må vere nokon som kan norsk eller har kjennskap til kva me driv med. Kan aldri tenke meg at dei loggar seg inn på Radio Rauland frå Nederland utan å ha fått tips om det, seier Holte. Glødande farvel til partipolitikk og meiningsfeller | Berre spelemannen plundra med stemminga | - Tek kort tid å rive ned | Elska og hata | At Anne Enger Lahnstein framleis har publikumsappell synte det store frammøtet til Senterpartiets bygdekveld og valmøte på Vinjehuset onsdag. Nærare 150 menneske var samla til det som truleg var det største folkemøtet i vestfylket denne valkampen. Anne Enger Lahnstein tok seg tid til å nevahelse på alle frammøtte. 85 år gamle Olav Djuve frå Seljord hadde gjort seg ferdig med treskinga for i år, og hadde såleis tid å avsjå til nei-dronninga. Kvelden i Vinjehuset var lagt opp som ein bygdekveld, men kjøgemeister Olav Nordstoga håpa alle visste kva dei gjekk til. Mistanken han hadde om at det var Enger Lahnstein som var trekkplasteret, hadde slett ikkje hindra folk med andre politiske oppfatningar i å møte fram til det siste politiske arrangementet ho var med på. Sjølv om det nok var ei overvekt av Sp-tilhengarar. Ein av dei få som plundra med stemminga var spelemannen Øystein Romtveit, som ikkje hadde førehandsstemt. Han slo an tonen med å understreke at viss musikken skal leva, må òg distrikta leva. Om myllarspringaren "Den blårandute" verka tiltrekkjande eller avskrekkjande på forsamlinga i politisk augemed skal vera usagt. Olav Nordstoga innleia med å målbera ei undring frå seg sjølv: - Etter krigen fekk me elektrisk straum, telefon og så vidare framover. Dette heitte modernisering. Men i moderniseringa no mister me posten, bui, bussen og humøret. Noko som fekk stortingskandidat Lars Bjaadal til å replisere at dei seier at det er slik utviklinga er. - Men det er ei styrt utvikling. Klart det ikkje er lønsamt å leggje breiband til Argehovd, men slik tenkte ikkje storsamfunnet då dei fekk straum og telefon der, understreka Bjaadal. Ein tråd også Enger Lahnstein tok opp som ein grunn for at ho framleis engasjerer seg på tampen av den politiske karriera si. - Eg synest det skjer eit drama i Noreg i dag. Mykje som er bygt opp gjennom generasjonar tek det kort tid å rive ned. Me ser ut til å vera i ein situasjon der me er i ferd med å byggje ned. Posttenesta, til dømes, vart bygt ut fordi ein meinte folk hadde bruk for det. Den gongen spurde ikkje samfunnet om me hadde råd til det, sa ei glødande engasjert grøn dame. Som kom litt bort frå boka ho skulle kåsere om. - Senterpartiet har på 1990-talet vist at det umogelege er mogeleg dersom du har ein visjon. Å oppleva dei nye alliansane som då vart skapt, var fantastisk, sa ho og sikta til EU-saka. Og heldt fram med å fortelje om politisk medgang og motgang, og om korleis det var å vera så sterkt elska og hata samstundes. Mange episodar vart trekte fram, mellom anna den gongen ho gjekk i 1. mai-tog i Kragerø saman med Børre Rønningen. - Det er både vemodig og tungt for meg å slutte no. Men det er noko med både Herborg Kråkevik og Berlevåg mannssangforening som gjer meg optimistisk. Folk ynskjer noko ekte og nært, noko som har med samhald å gjera, avslutta Enger Lahnstein. Til ståande og langvarig applaus frå ein fullsett Vesaas-sal avslutta ho karriera si som toppolitikar. Dobbeltriumfen | Vann på målfoto | Ånund Lid Byggland (17) frå Høydalsmo tok storeslem i helga. Fyrst gjekk han til topps på sprinten under junior-NM i Nybygda, før han fylgde opp med å vinne noregscupavslutninga på 10 kilometer duathlon. - Eg var innstilt på å kjempe i toppen, men eg må innrømme at eg ikkje hadde tru på to gull, seier den sindige noregsmeisteren. Sjølv om han hadde håp om å kjempe i toppen, var to gull over all forventning for Ånund Lid Byggland frå Høydalsmo. - Eg var innstilt på å kjempe i toppen, men eg må innrømme at eg ikkje hadde tru på to gull, seier den sindige noregsmeisteren. Han blei nummer seks og ni under hovud-NM for junior for ikkje så veldig lenge sida. Ånund avgjorde NM-sprinten i siste bakke. - Herfrå og inn trudde eg på siger, sa han i påskevêret i Nybygda. Det var varmt, og snøen i heimbygda til Hilde Gjermundshaug Pedersen tåler ikkje mange slike dagar til. Det blei frykteleg oppgått og sørpete etter kvart. - Dette var ei styrkeprøve. Eg merka prolog, kvart, semi og finale på berre nokre timar i beina, understreka han etter NM-gullet. Ånund var nummer tre på prologen. I kvartfinalen blei han nummer to, medan han blei nummer tre i semifinalen. - I sprint er det veldig små marginar. Eit lite uhell, og du er ute, seier Ånund som har ein andre- og to førsteplassar dei tre gongene han har møtt dei beste i landet på sprint. Han vann Hovedlandsrennet (NM for 15 - 16 år) i fjor, medan det blei sølv i den første noregscupen. - Eg reknar meg ikkje som nokon typisk sprintar, men det har gått veldig bra til no, seier han. I noregscupfinalen på 10 km duathlon vann Ånund på målfoto. - Her var det spenning til siste slutt. Mot slutten av sprinten hadde eg tru på gull, sundag var det nesten dødt løp, seier han. Ånund låg på tredjeplass i noregscupen før helga. Ein plass han også enda på, men det skilte berre eit par poeng fram til Edvard Hamilton som han slo på målfoto i duathlon. - Pål Golberg hadde over 100 poengs forsprang i totalcupen før helga. Så det løpet var kjørt. Det skilte berre 12 poeng opp til Edvard, så eg såg ein sjanse her, men primært var målet å halde pallplassen, sa Ånund. NM-sprinten talte ikkje i totalcupen. På duathlon bytta Ånund ski i ei gruppe på fire-fem løparar. Det var mellom desse gullkampen stod til siste slutt. - Eg hadde dårlege ski på klassiskdelen, men i fristil hadde eg langt betre feste, understrekar Ånund. Sesongens prioriterte konkurransar er over. - Eg har òg Skarverennet like etter påske på programmet. Når det er over blir det ferie, seier gullguten. Aslak Fisketjønn frå Morgedal fekk det ikkje skikkeleg til under NM-femmila. Han blei nummer 84. På plass i påska | Populær saftstasjon | Rolege påsker | Rasfare og dårlege isar | Plass til fleire | Raudekrossen har alt rigga seg til i påskefjellet i år som i fjor, og i mange, mange år før det. Laurdagen gjorde Tokke Raude Kross seg klar til ti dagar med beredskapsvakt på Skafsåheia i Tokke. Leiar i Tokke Raude Kross, Unn Breivik, (t.v.) og operativ leiar Bodil Hellstrand heisar flagget for å vise at Raude Kross er på plass på Skafsåheia. Då kom ein liten gjeng med Raude Kross-medlemmar med fullasta bilar med mat, saft, kaffi og Raude Kross-utsyr og rigga seg til på Raude Kross-hytta. Der har laget hatt tilhaldsstad sidan 70-talet. Då byrja mengda av skituristar å auke meir og meir etter at vegen mellom Tokke og Setesdal opna i 1963. I 1983 fekk Raude Kross-laget eiga hytte på Skafsåheia. Der sit dei klare til å hjelpe til med alt frå gnagsår og solbrente andlet til å rykke ut for å leite etter personar som ikkje har kome heim att til avtalt tid. I tillegg set laget kvart år opp ein lavvo ved ein stein som heiter "Grensesteinen" om lag fem kilometer frå Hallbjønnsekken på grensa mellom Tokke og Fyresdal. Her står laget klar med saft og kaffi til alle skigåarane som kjem forbi. Og treng nokon litt plaster til eit gnagsår, hjelper Raude Kross-vaktene til med det òg. Elles har laget mellom anna ansvar for løypekøyring i hovuddelen av påska. Og dei tek på seg transportkøyring med snøskuter for hyttefolket som kjem med fullpakka bil. Hilmar Frantzen frå Skafså har vore med i Tokke Raude Kross i mange år. Han seier han ikkje har heilt oversikten over kor mange påsker han har vore med Raude Kross på Skafsåheia, men meiner det minst må vera ti gonger. Han fortel at etter den store utbygginga av Halbjønnsekken Skisenter og hytteområda rundt på 1980-talet og framover, har talet på folk på heia bare auka påske etter påske. - I lavvoen har me besøk av rundt 1000 menneske kvar påske, og me serverer over 200 liter saft kvart år. Området rundt lavvoen har blitt ein samlingsstad for skigåarane. Her kan dei få fylt opp vassflaskene sine og ungane er veldig glade for saftstasjonen vår, seier Frantzen. Påskevaktene har stort sett hatt rolege dagar på Skafsåheia opp gjennom åra. - Me har hatt litt brotskadar og i skibakken på Halbjønnsekken har me hatt nokre kuttskadar etter fall på ski. Men me har aldri hatt livstrugande skadar eller hatt store leiteaksjonar i påskene, fortel Frantzen. Han seier at tidlegare kom det av og til folk innom hytta om kvelden etter at dei byrja å merke at dei har blitt solbrente etter ein lang dag ute i sola. - Dei siste åra har påsketuristane blitt flinkare til å smørje seg. Me har nesten ikkje folk som har blitt solbrente innom hytta lenger, seier Frantzen. - Kva råd og tips har de til alle dei som planlegg skiturar i påska? - I år er det stor skredfare mange stadar, så skigåarane må passe på og halde seg unna skredfarlege område. Eg har sett at det er skredfarlege sukkerlag i snøen mange stader, seier Harald Løland. Hilmar Frantzen seier det òg er mange dårlege isar i år. - Folk må vera obs på at isane kan vera dårlege i år. Då me sjekka Borsæ-isen litt tidlegare, fann me eit sørpelag oppå ein tjukkare is. Ein må òg passe seg der det kan vera straumar i vatnet, fortset Frantzen. - Ei anna sak påsketuristar i vårt område må vita, er at Raude Kross-hytta ikkje lenger har hustelefon. Det vil seia at dei som treng å ringe oss må bruke mobilnummeret som òg er oppført på telefonlista, seier Harald Løland. Raude Kross-laget har 4 - 5 vakter til stades på hytta heile påska. Laget har om lag 20 aktive medlammar, så alle vaktene har om lag 4 vakter kvar i påska. Dei som er på hytta denne laurdagen seier vaktene blir som ein slags ferie der dei kan kople av frå arbeidet elles. Hovuddrivkrafta er likevel interessa for Raude Kross sitt arbeid som hjelpar i fjellet. - Me er ein aktiv gjeng som står på, men me er ikkje så mange for tida. Så om det er fleire som har lyst til å bli med oss i Raude Kross, er det bare å ta kontakt, seier Hilmar Frantzen. Medmenneske i skogsleiren | I 20 år har Solveig Kvammen Tveitå (62) besøkt innsette i fangeleiren i Fyresdal. Det betyr mykje for henne å vere eit positivt medmenneske. Og fangane set pris på besøkstenesta. Solveig Kvammen Tveitå har ei 80 prosent stilling som helsesyster i Fyresdal. På fritida har ho no i over 20 år sysla med ei anna interesse. Tidlegare prostidiakon Per Emanuelsen hadde i oppgåva si å arbeide med omsorg for menneske og ville starte besøksteneste i fangeleiren i Fyresdal. Han spurde Solveig om ho kunne tenkje seg å bli visitor. Solveig tenkte mellom anna på kor forferdeleg det måtte vere for dei innsette når dei ikkje fekk besøk av nokon. - Eg sa ja til å prøve meg som visitor for å sjå korleis eg blei mottatt og korleis eg følte det sjølv, fortel Solveig. Saman med ei anna kvinne frå Fyresdal reiste dei på to dagars kurs, og fekk vandelsattest frå politiet. Så var dei klare til å ta turen inn i skogsleiren slik at dei fangane som ynskte det kunne slå av ein prat. Solveig hugsar godt fyrste gongen ho kom til skogsleiren med rundt 16 innsette og skulle utføre besøkstenesta som kyrkja stod bak. - Eg trur dei innsette var så overraska over at me ikkje kom med gitar, songbok og bibel. Men me kom ikkje der for å forkynne. Me var der på deira premissar, seier Solveig. På den tida møtte ho stusselege materielle forhold og primitivt kjøkken i leiren. - Eg blei sjokka. Korleis skal dei klare å lage middag her, tenkte eg. Men dei fekk mat. Dusj hadde dei ikkje, men dei bada i ein kulp. Eg kunne ikkje blande meg inn i vaskeforholda, for då ha eg blitt hiven ut. Og så bli kasta ut av skogsleiren då, ler Solveig. Besøksbrakka var som å sitte i ein buss. - Sat du bakerst, heldt du på å fryse i hel, fortel Solveig. Alt frå fyrste besøksdagen fekk ho god kontakt med dei innsette og ho følte seg velkomen. Etter kvart fekk fangane endå eit tilbod ved at dei kunne gå i kyrkja ein gong i månaden. - På grunn av reglar frå fengselsstyret var det bare menn som fekk køyre dei innsette til kyrkja. Kanskje var det slik fordi ein mann har meir respekt med seg, eller ikkje har den sjansen til å bli utsett for noko, trur Solveig. Ho hugsar elles eit tilfelle der fleire innsette framførde ein sjølvdikta song om prostidiakonen og kyrkja. Hendinga skjedde i ei gudsteneste. - Kvifor fangane sit der har eg ingenting med, og ikkje bryr det meg heller | Solveig fortel at det i dag er gode materielle forhold i skogsleiren. Ho meiner det beste bidraget som har kome der, er ein lavvo. Det er der visitortenesta blir utført. - Der er det bål og kaffi. Dei innsette veit når visitoren kjem. Eld og varme gjer noko positivt, me får ei god stemning. For ein del år sidan var me i tv-stoga. Der kunne det sitte innsette som det ikkje passa for å ha besøk. Det var å invadere og det er ikkje rett, seier Solveig. Somme gonger kan alle 28 innsette møte for å slå av ein prat, medan andre gonger kan talet vere halvert. Men Solveig har aldri opplevd at få er innom for å snakke. - Det seier meg at visitorane er velkomne og at praten er eit avbrekk i kvardagen. Eg føler det er behov for tenesta, elles hadde eg ikkje halde på i så mange år, seier Solveig. Ho trur det er godt for fangane at det kjem eit menneske utanfrå og som ikkje har knaggar på veggen der. - Eg stiller blankt i forhold til dei innsette. Det er viktig, og at eg ikkje har noko fordømmande. Kvifor fangane sit der har eg ingenting med, og ikkje bryr det meg heller. Elles tenkjer eg ikkje på om eg er eit bidrag for at fangane skal kome på rett kjøl att. Eg kan ikkje blande meg inn i den enkeltes livsførsel, seier visitoren. - Den største gleda ein kan ha er å gjere andre glad | Under besøkstenesta blir det snakka om alt frå vêr og vind til om det er nokon som vil prate om personlege og åndelege ting. - Når eg sit der lyttar eg mykje, og det må ein jo. Eg føler aldri at det er trykka stemning, men praten går. Det har elles vore stunder der eg nesten har tatt til tårer. Det er mange lagnader her i livet, slår Solveig fast. Skulle ho ein annan stad møte att nokon av dei som var i skogsleiren, tek ho ikkje kontakt og skal vere heilt nøytral. Ein gong i ein by merka ho at ein mann såg på henne. Ho hugsa at han hadde vore i skogsleiren. Han nikka og smilte og spurde om Solveig ville bli med på ein gåtur. - Eg gjekk ein tur med han og det sette han stor pris på og takka meg etterpå. Den største gleda ein kan ha er å gjere andre glad. Og eg blei glad for at han sette pris på å møte meg. Han sa mellom anna at besøkstenesta i skogsleiren hadde betydd mykje for han, hugsar Solveig. - Kjem du under huda på ein innsett, er det jo ikkje bare svart | For Solveig betyr besøkstenesta at ho kan vere eit positivt medmenneske. Etter eit besøk kan ho føle å ha fått meir tilbake enn ho gjev, for det har vore så god stemning. - Eg føler eg er eit medmenneske som blir sett pris på. Visitortenesta har fått meg til å stoppe opp og tenkje kor ulikt livet kan fare med ein. Og kor tilfeldig det kan vere kvar ein er plassert på denne jorda. Tenesta har lært meg å sjå at alle menneske har positive kvalitetar i seg. Kjem du under huda på ein innsett, er det jo ikkje bare svart. Eg er overbevist om at det er positive ting også, det er det hos alle menneske, seier Solveig. Prostidiakon Eilev Erikstein sa ein gong til fengselsdirektøren at Solveig hadde vore "innsett" lenge. No har Solveig vore innom skogsleiren i 20 år. - Eg gjev meg ikkje enno, for besøkstenesta gjev meg så mykje, avsluttar ho. Ut i den store verda | - Må hive meg uti det | Fekk stipend | Glad i språk | Mange opne dører | Kristian Tveit Diskerud og Joakim Teigen frå Kviteseid er nett ferdige på Kviteseid skule etter ti år. Dei har valt ein noko utradisjonell veg vidare. Kristian Tveit Diskerud og Joakim Teigen frå Kviteseid er klare for nye utfordingar ute i den store verda. Dei andre på biletet må nok halde seg i heimbygda. Medan dei fleste uteksaminerte ungdomsskuleelevar startar på ein vidaregåande skule i heimfylket, har Kristian og Joakim tenkt utanfor boksen og satsa på internasjonale utdanningar. Kristian dreg til kunnskapsbyen Oxford i England i haust, medan Joakim reiser til Normandie i Frankrike. - Eg er litt nervøs, innrømmer Joakim. Skulen han har valt å gå på er ein fransk vidaregåande skule, der han skal integrerast i det franske studentmiljøet. - For å bli integrert må eg jo snakke flytande fransk, så eg må berre hive meg uti det, seier Joakim. Han skal bu på internat i vekene og hjå ein fransk familie i helgene. Heime hjå familien må han snakke fransk frå fyrste dag, sidan franskmenn ikkje er spesielt interesserte i å snakke engelsk. Joakim trur det kan vere ein fordel, sidan han då vert pressa til å lære språket fortare. Han har hatt fransk i tre år på skulen, så grunnlaget er til stades. Men det er eit stykke frå ungdomsskulefransk til flytande fransk, og difor skal han på ein månads kurs i Oslo før han reiser nedover. Der skal han og dei seks andre nordmennene som reiser lære språk og matematikk på fransk for å bli litt betre rusta til å møte den franske kvardagen. For Kristian blir ikkje språkbarriera like stor. På skulen har ein no engelsk heilt frå fyrste klasse, så han har nok lært litt av kvart oppigjennom. Kristian har i tillegg vore på språkreise i England før, og hadde så god erfaring med det at han bestemte seg for å ta vidaregåande der. - Eg har tenkt å ta heile utdanninga mi i England, og då løner det seg å ha gått vidaregåande der. Målet mitt er eigentleg å kunne kommunisere endå betre på engelsk enn på norsk, sidan engelsk er verdsspråket, seier Kristian. Det er altså ingenting å seie på ambisjonane. Han er viss på at det er jusstudiar han vil satse på. På skulen i Oxford må han velje fag ut frå kva veg han vil gå på universitetet, så det er viktig å vere målbevisst. Kristian har fått eit stipend frå EF, som han reiser med, og det dekker halve opphaldet hans på to år. - Det handlar berre om å jobbe hardt og å vere målbevisst og motivert. Det var difor eg fekk stipendet som er verdt rundt 200.000, etter å ha gått gjennom testar og levert attestar og vitnemål, seier Kristian. Båe to seier dei kjem til å reise heim i nokre feriar, men det blir rart å vere så langt heimafrå. Kristian si vidaregåande utdanning tek to år, medan Joakim skal vere i Rouen i Normandie i tre år. - Eg skal reise rundt i Frankrike som ein del av opplegget. Det blir spanande å sjå seg litt rundt der, sidan eg aldri har vore i Frankrike før, meiner Joakim. Han reiser med Fylkesmannen i Vest-Agder sitt internasjonaliseringsprogram (FIVAI). Han kom i kontakt med dei då han såg ei plakat derfrå som hang i klasserommet. - Eg likar språkfag svært godt, og eg hadde lyst til å gjere noko anna. Då passa det meg bra å reise utanlands for å utvikle språkkunnskapane mine, seier han. Gutane veit kva dei vil, og er svært bevisste på at internasjonale utdanningar opnar mange dører når dei ein gong skal ut i arbeidslivet. Medan Kristian satsar på ei karriere i jussverda, snusar Joakim på ei framtid innan IT etter vidaregåande. Flyttar etter nei til skulebyte | Ikkje omkamp | Såg nye moment | Nissedal kommunestyre let Fylkesmannen avgjere om Gunnhild Wik på Fjone får ja til at dottera heller får starte på skule i Treungen. Wik flytter om det blir eit endeleg nei. Gunnhild Wik rista på hovudet og reiste straks etter at klaga blei avvist. Torsdag handsama Nissedal kommunestyre ei klage frå åleineforsørgjar Gunnhild Wik på eit politisk vedtak om at dottera hennar ikkje får gå på skulen i Treungen i staden for Fjone. Wik ynskjer at dottera får gå i Treungen, der det er skulefritidsordning. Etter å ha fylgd den politiske debatten om saka i førre kommunestyremøte, konkluderte Wik med at det hadde vore ein rein grendeskuledebatt og ikkje ei individuell vurdering av søknaden om skulebyte. Rådmannen tilrådde å avslå klaga, sidan han ikkje såg vesentleg nye moment i saka. Ordførar Anne-Nora Oma Dahle (Sp) presiserte innleiingsvis i torsdagens møte at det denne gongen ikkje er snakk om ei reprise eller omkamp i saka. - I dag skal me vurdere om det er gjort sakshandsamingsfeil, eller om det er kome nye moment i saka, gjorde ho merksam på. Ikkje alle parti hadde fått høve til å drøfte klagesaka på førehand, og derfor gav ordføraren i innleiingsfasen grønt lys for gruppemøte. Johanne Vejrup (Ap) var tidleg ute med å annonsere at heile partiet kom til å stø rådmannens tilråding frå førre møte om å seie ja til skulebyte. - Politikarane må respektere retten innbyggjarane har til å gjere personlege val når lovverket tillet det. Ein må leggje til rette slik at også barnefamiliar kan busette seg spreidt i heile kommunen, og at dei sjølve kan finne løysingar på å sy kvardagen saman med arbeid, barnehage og skule - på eigne premisser og innafor rammene dei folkevalde har lagt. Denne konkrete saka bør lære politikarane at valet me har teke om barneskule på Fjone og Felle, utan barnehage og tilbod om skulefritidsordning same staden, ikkje nødvendigvis er eit fullverdig tilbod til utearbeidande foreldre, sa Vejrup. - Det var eit godt innlegg, men det høyrde heime førre gong me hadde saka, repliserte Øyvind Tveit (KrF). Han tilhøyrde då mindretalet som ville gå inn for søknaden om skulebyte. I klagesaka var han oppteken av å vere ryddig om kva ein eigentleg skulle røyste over denne gongen. - Eg finn ingen nye moment i saka. Derfor må eg røyste for tilrådinga til rådmannen, konkluderte Tveit. Partifelle Astrid Eidem Nordal var ikkje samd. Ho gjekk imot søknaden om skulebyte førre gong, men gjorde no kuvending. - Eg synest det har kome nye moment i saka. Wik jobbar med fråflytting. Vidare ynskjer eg ikkje å oppretthalde tvang. Eg går inn for å ta klaga til fylgje, sa ho. På vegne av eige parti beklaga Kari-Anne Nordbø (Sp) at det ikkje er skulefritidsordning på Fjone. Elles kunne partiet ikkje sjå at det var nye moment i skulesaka og at det heller ikkje var gjort sakshandsamingsfeil. Derfor ville Senterpartiet stø tilrådinga frå rådmannen. - Det bør arbeidast for at Fjone får skulefritidsordning i form av eit oppvekstsenter. Me har programfesta at dei grendene som har behov for ei slik ordning, skal ha det, utdjupar Nordbø til VTB. Ved avrøystinga gjekk dei fire representantane frå Ap, Halvor Homme, Jan Torfinn Solberg, Johanne Vejrup og Asbjørn Tveiten, og KrF-representantane Astrid Eidem Nordal og Solbjørg Walseth inn for å gje klaga medhald. Dermed går saka til Fylkesmannen for endeleg avgjerd. - Blir det eit endeleg nei, flyttar eg til Treungen. Eg har alt ein leilegheit på hand, seier Wik til VTB. Orgelsus i kyrkja att | Omstendeleg arbeid | Om orgelet | Feira orgelet | Det har teke over 20 år, men no er endeleg pipeorgelet på plass i Kviteseid gamle kyrkje. Sundag var det klart for den fyrste messa på lang tid med orgelklang attåt. Organist Dagfinn Køhn og kyrkjekoret gav lyttarane ein smakebit av kva orgelet kan brukast til under innviinga. Det har tatt mange år for organist og kyrkjeråd for å få inn eit nytt orgel i Kviteseid gamle kyrkje. I mellomtida måtte ein greie seg med eit tråorgel, populært kalla "salmesykkel". Prosessen med å få eit nytt orgel i kyrkja blei lang | Etter fleire rundar med riksantikvaren som gav avslag på søknaden, enda saka til slutt opp i miljøverndepartementet. Difor var gleda stor i januar 2007 då det blei klart at departementet gav løyve til å sette inn orgelet på galleriet i kyrkja. Arbeidet med å montere orgelet kom ikkje i gang før hausten 2008. Avgjersla om at ein fekk nytte orgelet kom på vinterstid, så monteringa måtte vente til det blei varmare i vêret og ikkje minst på at finansieringa av ein orgelbyggjar var på plass. Henrik Brick Hansen fekk jobben med å byggje orgelet opp att. Orgelet hadde då ligge seks år lagra i kyrkja, og nokre av pipene hadde fått litt oval form etter eit litt for tungt press av orgelet oppå dei. Elles var det i svært god stand. - Dette orgelet kjem til å få ein mykje betre lyd her i denne kyrkja, enn det hadde i Flatdal. Dette kjem av akustikken som rommet har, men òg på grunn av at det er høgare under taket her, sa orgelbyggjaren Henrik Brinck Hansen under monteringa av orgelet i mai. Instrumentet blei opphavleg bygd til Flatdal kyrkje i 1922 av orgelbyggeriet Olsen & Jørgensen. Instrumentet blei demontert og flytta frå Flatdal til Kviteseid hausten 2002. Orgelet har 6 stemmer, med piperekkjer i kvar sin klangfarge. Til saman 366 piper. Orgelbyggjar Henrik Brinck Hansen har vore ansvarleg for bygging og ferdigstilling av instrumentet, med godt hjelp av organist Dagfinn Khøn og snikkar Magne Skjæveland. Fasaden er teikna lokalt etter interiøret i kyrkja elles og bygd av Brinck Hansen. Fargane på orgelhuset er kopiert etter fargane på galleriet. Kyrkjetenar Werner Torkildsen har stått for målararbeidet. Sundag 14. juni var det tid for innviing av det nye orgelet med ei festgudsteneste i Kviteseid gamle kyrkje. For ei fullsett kyrkje heldt organist Dagfinn Køhn ein minikonsert med "Suite gothique" av komponist Léon Boëllmann (1862 - 97). Det blei ei høgtidsstund for alle som hadde møtt fram. Særleg var lyden av orgelet saman med kyrkjekoret flott og gav lovnadar om mange gode musikalske opplevingar framover. - Stolt dag for Vest-Telemark | Flittige eldsjeler | Fleire planar | - Strålande arbeid | Biskop Olav Skjevesland vigsla Skafsåheii Fjellkyrkje sundag. Kyrkja har endeleg blitt ein realitet etter å ha vore planlagt i over 50 år, og vigsledagen var ho fylt til randen med bunadskledde kyrkjegjengerar. Biskop Olav Skjevesland kom til Skafsåheii for å vigsle den nye fjellkyrkja. F.v. Diakon Eilev Erikstein, tidlegare prest i Tokke Bernt Olav Karlsen, prost i Vest-Telemark og prest i Tokke Øyvind Jørgensen, Bjørg Abusland og Gunstein Seltveit, leiar i arbeidsnemnda i Skafså sokneråd. Det var sokneprest Bjarne Nensæter i Mo som fyrst hadde ideen til ei kyrkje på Skafsåheii, men det skulle altså gå 50 år før ho stod der klar til bruk. Dei åra har vore fylt med hardt arbeid, håp og skuffelsar, fortel Ottar Urbø, ein primus motor i prosjektet. For 19 år sidan var han ein av dei som vart valde inn i nemnda Skafså sokneråd sette ned for å arbeide med fjellkyrkja. Denne arbeidsgruppa har stått på heilt sidan 1990 med Gunstein Seltveit i spissen, og no kan dei endeleg beundre det ferdige resultatet. Før dei tok tak i prosjektet låg det daudt i mange år, i fylgje Urbø. Tidleg på 90-talet kom det ei pengegåve på 1,3 millionar som gjorde det mogleg å byrje planlegginga for alvor. Vegen har vore kronglete for eldsjelene som har jobba for fjellkyrkja. Mangfoldige dugnadstimar og pengegåver har gjort at kyrkja står der i dag, men utfordringane har vore mange. Mange tomter har vore aktuelle for bygging av ei fjellkyrkje på Skafsåheii, men har blitt forkasta av ulike årsaker, fortel Urbø. Den tomta der kyrkja står i dag, har dei fått av kommunen. Sidan tomta ligg i eit hyttefelt var det alt lagt opp til straum og vatn. Det gjorde at arbeidet gjekk raskare når det fyrst kom i gang. Urbø framhevar arbeidsinnsatsen til Feltspatkompaniet, eit firma som driv med hyttebygging på Hallbjønnsekken. Dei har sett opp den vakre kyrkja og har gjort ein kjempejobb, kyter Urbø. - Me håpar å etterkvart få nok pengar til å byggje ut kjellaren slik me har planlagt. Det vil vere ein ideell plass for ungdomsaktivitetar i kyrkja, og der vil bli sengeplassar til 16 personar, seier Urbø. Det er ikkje kvar dag ein kan oppleve slike hendingar i Vest-Telemark. Sist gong var i 1958 då Kilen kapell vart vigsla. Biskop Olav Skjevesland rosa dei som har jobba med å få Skafsåheii fjellkyrkje opp og stå. - Dette er ein stolt dag for Vest-Telemark, sa biskopen etter gudstenesta. Han meinte eldsjelene har gjort eit strålande arbeid, og roste dei for å ha hatt tålmod til å takle alle motbakkane arbeidet har bydd på. Skjevesland framheva at han ville at kyrkja skulle viglast ved å bli teken i bruk, ikkje ved "å skvette vievatn i krokane". Fjellkyrkja sitt mandat er å vere ei levande kyrkje og ein sosial møteplass. Ut frå oppmøtet sundag kan ein slå fast at folk sette pris på nettopp det. Avfallsproblem i Haukeli | Oljesøl og jernskrap | For nær vegen | Grovavfallsplassen på Byrjuvstøylen langs riksveg 362 i Haukeli har blitt til ein felles avfallsplass for innbyggjarane. Dette er skjemmande for kultur- og reiselivskommunen Vinje, meiner Haukeli-Edland Grendelag. Trass i at kommunen har sett opp eit forbodsskilt mot søppelkasting, har ikkje dette hjelpt mot forsøplinga på Byrjuvstøylen. For nokre tiår tilbake var det ein grovavfallsplass på Byrjuvnose i Haukeli. Denne nytta privatfolk til å kaste alt mogleg som ikkje høyrde heime i naturen. Staden vart mellom anna nytta til dumping av daude dyr. Avfallsplassen vart stengt då avrenninga gjekk rett i vassdraget like nedanfor. Folk har i staden nytta seg av Byrjuvstøylen nokre hundre meter lengre opp i juvet. Staden har blitt brukt til å kvitte seg med trerøter og store steinar frå anleggsverksemder i nærområdet. Trass i at det er oppført eit søppeltømming forbode-skilt har folk i kommunen nytta staden til å dumpe olje, bildekk, jernskrap og liknande. Det finst stader i nærområdet som ein kan kvitte seg med spesialavfall, men det er ikkje alle som vil betale for dette. Haukeli-Edland Grendelag stoppa fyllinga på Byrjuvnose, og likar ikkje at det har blitt ein ny lovlaus avfallsplass berre nokre hundre meter lenger opp. - Me treng ein avfallsplass for den slags avfall i denne delen av kommunen, men det må vera mogleg å finne ein stad som eignar seg betre enn denne. Optimalt sett burde det ha vore gjort noko med avfallsplassen før sommartrafikken set inn, og kommunen kunne frå tid til annan flate ut avfallshaugane slik at det ser litt betre ut langs vegen, seier leiar i grendelaget, Ragnvald Christenson. Han spør og om folk i kommunen ynksjer å ha det slik som no. Christenson legg til at dei ikkje forventar at ein ny avfallsplass dukkar opp i løpet av natta, men at det ikkje kan vera vanskeleg å finne eit eigna hol eller eit gammalt grustak som ikkje ligg nær veg og bustader i kommunen. Vinje kommune seier dei ikkje kan gjera så mykje meir enn å setje opp skilt, og at det er umogleg å kontrollere kva folk kastar, og kvar dei kastar det. Overraska med litauisk ærespris | Varme nordmenn | Hardt arbeid | Ellen Nordstoga og Darius Jasmantavicius blei mållause då Litauens honorære konsul Carl Thomas Carlsten overrekte dei The Lithuanian Prize of Honour laurdag kveld. Konsul Carl Thomas Carlsten (t.v) overrekte den litauiske æresprisen til vertskapet på Mjonøy, Ellen Nordstoga og Darius Jasmantavicius. Neringa Ceskeviciute (t.h.) representerte dei statlege historiske arkiva i Vilnius. Framom dei vaksne står Beata Jasmantavicius. Vertskapet på Mjonøy trudde dei stelte i stand ein festmiddag til ære for norsk-litauisk samarbeid. Det var for så vidt òg tilfelle, men deltakarane på middagen let vere å fortelje vertskapet at middagen eigentleg var til ære for Ellen og Darius sjølve. Prisen fekk dei for "framifrå felleskulturelt arbeid" med bakgrunn i det årelange samarbeidet dei to har hatt med å bygge opp handverks-, kultur- og -turistsenteret Mjonøy. I tala si la konsul Carlsten vekt på at dei to eldsjelene i fellesskap har bygd opp ein kulturinstitusjon både Vinje, Noreg og Litauen kan vere stolte av. Neringa Ceskeviciute er leiar for det statlege historiske arkivet i Litauen, og i år var det denne institusjonen som slutta seg til konsulatet og ambassaden sitt framlegg til prisvinnarar. Ho stilte seg fullt og heilt bak Carlsten sine rosande ord til Nordstoga og Jasmantavicius, og la til at ho var svært positivt overraska over nordmenn generelt. - Eg trudde mange nordmenn var kalde og vanskelege, men eg har møtt så utruleg mange varme menneske medan eg har vore her, sa Ceskeviciute og la til at ho var svært glad for at så mange kjende til Litauen. - Eg vart svært overraska, og veldig glad. Det er flott at folk set pris på det me gjer, sa Darius Jasmantavicius etter prisseremonien. Han legg til at det er hardt arbeid å få ei slik drift til å gå på skinner. Både han og Nordstoga jobbar svært mykje i sommarsesongen. - Til saman på eit år jobbar me kanskje like mange timar som alle andre, men skilnaden er at me jobbar relativt lite om vinteren og tilsvarande mykje om sommaren, seier Jasmantavicius. Han smiler litt når han fortel at han ikkje trur timelønna hadde vore den heilt store om han hadde sett seg ned og rekna på det. "Marie Claire" er klar | Skryt til fylkeskommunen | Korresponderar | Spenstig initiativ | Oppmoding til Gjerde | Dalen Hotel har leigd eigen båt som skal frakte turistar til og frå Dalen i sommar. Frå 3. juli set MY "Marie Claire" ut på daglege siglingar frå Dalen til Lunde med retur på ettermiddagen. MY "Marie Claire" er klar for innsats på Telemarkskanalen frå 3. juli. (Privat foto) | Som fylgje av at MS "Victoria" ikkje går til Dalen kvar dag, undersøkte Dalen Hotel om det var mogleg å leige inn eigen båt for å ha daglege siglingar til Dalen. Etter å ha sjekka marknaden, blei det klart at det let seg gjere å leige båt. Og då var det konsesjon for å segle som mangla. - Eg må kyte av Telemark fylkeskommune som snudde seg raskt rundt i denne saka. Dei har vore veldig samarbeidsviljuge, og det er tydeleg at dei også ser kor viktig det er å behalde trafikken langs heile kanalen, seier hotelldirektør Christin Normann. Konsesjonen varer i 10 år, og gjeld for heile Telemarkskanalen. No blir båten, som er ein klassisk gentlemansyacht, sett i rute frå og med 3. juli. Båten kjem opphavleg frå Durban i Sør-Afrika, men har gått i turisttrafikk i Oslofjorden dei siste åra. - Båten har ein kapasitet på 30 personar, og det vil også vere mogleg å leige båten på kveldstid. Det bør vere aktuelt for mindre selskap, og me har alle rettigheitar om bord, smiler Normann. MY "Marie Claire" vil korrespondere både med MS "Telemarken" som kjem frå Norsjø og MS "Victoria" som kjem frå Skien kvar dag. - Som me har påpeika heile tida er det totaltilbodet som er viktig for oss og kundane. Dei ynskjer ei totaloppleving, og det er me glade for at me no kan tilby. Det er klart at det kostar vi mykje i kroner og øre å leige båten, men me og eigaren vår, Thor Morten Halvorsen, har tru på dette, smiler Normann. Halvorsen har teke dette initiativet, og det må seiast å vere spenstig gjort. Leigeavtala for båten gjeld i to månader og går ut 9. august. For hotelldirektøren blir det spanande tider framover. - Me ser fram til å kome i gang, og som sagt har me stor tru på dette prosjektet. Til hausten må me sjølvsagt evaluere sommaren, og då kan me sjå om det er grunnlag for å halde fram med eigen båt, seier Normann. Så langt i år har småbåttrafikken gått merkbart ned, og hotelldirektøren har lyst til å kaste eit blikk til Nils Gjerde som sit i regionstyret for Telemarkskanalen. - Eg skulle ynskjer at båthamna på Dalen kunne rustast opp slik at ho blei meir småbåtvenleg, er oppmodinga ho sender Gjerde. Motoryachten "Marie Claire" er leigd med mannskap, og dei fleste av mannskapet er andelseigarar i båten. - Me gler oss til å kome i gang. Eg får vere kaptein på hotellet så får mannskapet ta seg "Marie Claire", avsluttar ein optimistisk og opprømt hotelldirektør. Fotballfeber i Fyresdal | Solkrem og veske | Stor interesse | Trene for å bli betre | Ambisjonar | Over hundre fotballivrige barn hadde meldt seg på til årets fotballskule i Fyresdal. Tysdag morgon var det ingen som forsov seg. 114 barn var tysdag føremiddag klare for fotballskule i Fyresdal. Nokre av trenarane var spelarar frå Pors fotballag i Grenland. For tredje år på rad arrangerar fotballgruppa i Fyresdal ein fotballskule. Det heile starta på impuls og tilfeldigheitar for tri år sidan. Tidlegare har born frå Fyresdal vore med på fotballskulen i Vrådal, og eit år var det i alt 60 påmeldte frå Fyresdal men Vrådal fotballskule hadde berre kapasitet til å ta 35 frå Fyresdal kommune. - Då me fekk greie på at Vrådal ikkje kunne ta alle påmeldte frå Fyresdal, forstod me at det hadde blitt vanskeleg å velje kven me skulle sende. Då kom me på ideen om å starte ein eigen fotballskule her i Fyresdal. Og det har vore veldig vellykka, fortel Olav Inge Nordbø. - Det fyrste året hadde me skikkeleg regnvær, men dei siste har vore svært varme. I fjor opplevde me at mange barn blei solbrente. Derfor har me teke nokre førehandsreglar i år, og sidan det er meldt godver er det viktig med solkrem og godt veskeinntak, seier Torild Bondal. I år er det 114 deltakarar på fotballskulen, derav 70 gutar og 44 jenter. Alderen sprikar i utgangspunktet frå 6 til 16 år, men arrangøren har teke med 5 åringane frå SFO også. - Fotballbanen me brukar ligg på skuleområdet, og for at ungane på SFO ikkje skal sitje inne å sjå på at alle dei andre sparkar fotball, har me teke med 5-åringane. Det trur eg er bra og moro for dei minste òg, seier Nordbø. Trenarane på fotballskulen er lokale fyresdølar og samt nokre frå fotballaget Pors i Grendland. - Nokre av dei som nett er blitt for gamle til å bli med på fotballskule hadde lyst til å vera med i år òg, men då det ikkje let seg gjera fann me ut at dei kunne delta som trenerar for dei yngre, seier Nordbø. Fotballgruppa i Fyresdal har eit luksusproblem når det gjeld friviljuge dugnadsarbeidarar. - Sidan det er veldig mange foreldre og lokale som ynskjer å hjelpe til med arrangementet, har me problem med å gje alle arbeid. Då me rigga til fotballbanen og alt som høyrde til arrangementet på tysdag, blei me ferdige på eit blunk. Det går fort når ein er mange. Me har meir enn nok folk til matlaging, utsal, helsestasjon, rydding, vasking av garderobar og vidare. Det er ikkje berre at dei melder seg tilgjengeleg, men fleire har veldig lyst til å gjera spesifikke oppgåver, seier Nordbø. Mange av barna er med på fotballskulen for at det er sosialt og morosamt, men det er mange som drøymer om at dei ein dag blir profesjonelle fotballspelarar. På fotballskulen lærer dei om skotteknikk, ballhandling og pasningar. Det siste kan journalisten skrive under på at trengs litt trening på. Då underskrive sit saman med Torild Bondal, Olav Inge Nordbø og ein journalist frå Telemarksavisa, kjem ein ball susande gjennom lufta. Ballen treff bordet me sit ved og sprett deretter opp i handa, slik at kaffikoppen blir tømt over heile andletet. Både skjorte og bukse blir vatna godt. Heldigvis er sola så sterk at bladfyken og blokka hans turkar i ein fei. Stefan Tor Leifurson (8) er på fotballskulen for tredje gong, og når VTB spør han kva det beste fotballaget i verda er svarar han Odd Grenland. Rundt han står 6 andre jamaldrane og ropar opp diverse kjente fotballklubbar. - Kunne du tenkt deg å bli profesjonell fotballspelar på Odd Grenland? - Ja, det hadde vore kult. Erik Bjørnerud (8) skyt raskt inn at han på måndag såg Morten Fevang i ein blomsterbutikk på eit kjøpesenter i Skien. - Kva trur du Morten Fevang gjorde på ein blomsterbutikk? Erik og dei andre gutane ler litt, før Erik svarar. - Eg trur han kjøpte blomar til kjærasten sin. - Foreldra er den viktigaste rollemodellen | Bevisstgjering | - Viktig med samarbeid | Ingen fasit | Samarbeidet om førebygging av kriminalitet og rus (SLT) i Vinje kommune fungerar svært godt, melder koordinator Silje Hagen og lensmannsbetjent Marianne Wienenga. Haldningsskapande arbeid startar alt i barnehagen. Lensmannsbetjent Marianne Wienenga og SLT-koordinator Silje Hagen er nøgde med SLT-samarbeidet i Vinje kommune. Målgruppa til SLT er born og unge i alderen 0 til 18 år. Hagen og Wienenga er einige om at det er foreldra som står i fokus når dei startar opp med informasjonsmøte alt når borna er små. - Foreldra er den viktigaste rollemodellen til born og unge. Det er viktig å vere bevisst på dette sjølv når dei smeller døra i andletet ditt i tenåra. Du er framleis den næraste rollemodellen dei har, sjølv om det kanskje ikkje virkar slik, seier Wienenga. Foreldra i Vinje kommune vert inviterte til temabaserte foreldremøte med jamne mellomrom. Tema er mellom anna rusproblematikk og kriminalitet, men og andre viktige emne som sikring av born i bil blir tatt opp i samlingane. Målet er å bevisstgjere foreldra, slik at dette kan få ein positiv smitteeffekt på dei unge lovande. - Dei aller fleste foreldra er svært oppegåande og engasjerte i korleis borna har det. SLT har eit godt samarbeid med foreldre i kommunen, og det ynskjer me å byggje vidare på, seier Wienenga. Men både ho og Hagen er opptatt av at SLT ikkje skal frita foreldra frå ansvar for oppsedinga. Det hjelper ikkje med tiltak og fritidsaktivitetar åleine, det må ligge noko i botnen, og det må koma heimafrå, understrekar dei. Rektor ved Åmot skule, Anders Sandvik, sit i arbeidsutvalet som representant for rektorane i kommunen. Han seier han ser kor viktig det er med samarbeid, og at det er avgjerande å starte tidleg med haldningsskapande arbeid. - Sjølv om det me driv med ikkje alltid gjeng rett heim hjå alle, ser me at haldningar blir skapt, seier Sandvik. Det er utarbeidd undervisningsopplegg for ulike klassetrinn som alle skulane i kommunen følgjer. Opplegga fungerer som forum for å ta opp tema som rus, trafikk, etikk og moral på dei unge sine premissar. Det er òg utarbeidd ein rutineplan når det gjeld barnevern. Den har form av ein perm som er lett tilgjengeleg for lærarane. Permen fungerer som ei « kva gjer me når... « -rettleiing som gjer det enklare for lærarar å vite når dei skal melde frå om ting og kva tiltak dei kan setje i verk. Sandvik melder om gode tilbakemeldingar frå dei tilsette når det gjeld dette tiltaket, og at dei set pris på den tryggleiken det gjev å ha gode retningsliner i vanskelege saker. Dei fleste tiltaka SLT har sett i verk har altså hatt positive konsekvensar. Likevel er det ikkje mogleg å førebyggje alle negative handlingar. - Me har ikkje funne nokon fasitar når det gjeld førebyggjande arbeid blant born og unge. Hadde me gjort det, ville me vore arbeidsledige heile gjengen, smiler Marianne Wienenga. - Men me har stor tru på at det me gjer verkar, held ho fram. Tiltaka retta mot foreldre har høg deltaking, og dei unge verkar som dei set pris på tilbodet dei får gjennom SLT-samarbeidet. Hagen og Wienenga er samstemte når dei seier at dei håpar på eit like godt samarbeid i framtida. Ser ein auke i barnevernssaker | Velfungerande samarbeid | Merkar auken | Vil tidlegare inn | Vanskeleg med statistikk | Tyngre saker | Levekår er ikkje avgjerande | Har klare mål | Barnevernssamarbeidet i Vest-Telemark ser ein klar auke i barnevernssaker i regionen. Det samsvarer med ei generell auke på landsbasis. Nestleiar Gunn Annine Hellestad og leiar Synnøve Bratland i barnevernssamarbeidet i Vest-Telemark merkar ein generell auke i barnevernssaker i regionen. Sidan 1. april i år har Kviteseid vore vertskommune for Barnevernssamarbeidet i Vest-Telemark. Ordninga er ei vidareføring av det interkommunale samarbeidet som blei skipa i 2004. Det er 13 tilsette i barnevernsamarbeidet. Det gjev eit fagmiljø som er å rekne med. Før denne ordninga kom på plass, kunne ein risikere å møte stengte dører på barnevernskontoret. Då sat det gjerne ein person på eit kontor i kvar kommune, og var personen ute så var det ingen til å dekke opp. - Det kunne vera tøft å sittje aleine med ansvaret i ein kommune. Fekk ein ei tung sak kunne presset bli svært hardt, og det var vanskeleg å stå aleine. No har me eit fagmiljø der me kan konferere med kvarandre og me får oppbakking av dei andre dersom ein får ei vanskeleg sak. Me blir ikkje så sårbare og no er det alltid opne dører her, seier leiar av Barnevernsamarbeidet, Synnøve Bratland. - Det er lettare å jobbe med førebygging og me har eit tettare samarbeid. Me får til meir, seier nestleiar Gunn Annie Hellestad. Barnevernet har sett ein auke i barnevernssaker i Vest-Telemark. Samstundes er det ei generell auke i saker på landsbasis. I 2007 kom det 58 meldingar til barnevernet i Vest-Telemark, medan det i 2008 kom 87 meldingar. Det er ein auke på 29 saker. Hovudparten av meldingane kom frå politiet, men det òg var ein auke i meldingar frå skulevesenet. Det kan ha ein samanheng med større fokus frå barnevernet på samarbeid med skular og helsevesen. I fjor hadde barnevernet mellom anna eit samarbeid med rektorane på skulane i regionen med fokus på å betre rutinane for samarbeid. - Me er svært bekymra over at det er frå politiet me får dei fleste meldingane. Det seier noko om kor alvorleg situasjonen er for barnet. Me vil gjerne ha inn meldingane så tidleg som råd i eit barns liv. Særleg ville me gjerne hatt fleire meldingar frå barnehagane, seier Synnøve Bratland. Frå 31. desember 2007 og til 31. desember 2008 var det ein auke på 17 prosent i saker med barn på tiltak. Auken kjem i aldersgruppa frå seks til sytten år, medan det har vore ein svak nedgang i alderen null til fem år. Nedgangen hos dei minste barna blir sett på som eit problem, sidan det er større sjanse til å snu ei negativ utvikling dersom barnevernet kjem inn med tiltak tidleg i barnets liv. - Eit fokus på dei små barna er svært viktig. Om ein sett inn tiltak på eit tidleg tidspunkt, så gjev det mest effekt. Når barna har blitt 14 - 15 år er så mykje prøva og det er blir ein meir krevjande jobb, seier Gunn Annie Hellestad. Statistikken over meldingar og tiltak i barnevernet i regionen viser ein auke, men leiar og nestleiar i Barnevernssamarbeidet meiner tala kan tolkast på fleire måtar. - Det er ein generell auke av barnevernssaker på landsbasis, og her i regionen har me i 2008 sett ein auke i meldingar frå dei offentlege instansane. Auken kan henge saman med at skular og offentlege etatar melder inn saker som dei før ikkje var trygge på om dei kunne melde inn, seier Synnøve Bratland. - Det er vanskeleg med statistikk og prosent i små kommunar. Set me inn tiltak i ein større søskenflokk i ein kommune så kan det fort gje ein auke i tiltak på 50 prosent i den kommunen, seier Gunn Annine Hellestad. Med fleire meldingar og saker til barnevernet i Vest-Telemark er spørsmålet om ein kan sjå ei endring i sakene som kjem inn. Representantane for barnevernssamarbeidet meiner at det er fleire alvorlege og tyngre saker som kjem inn i dag. - Kjem ein seint inn i ein situasjon blir saka tyngre og det er vanskelegare å finne dei rette tiltaka. Det er tøft. Me vil jo lykkast, seier Gunn Annine Hellestad. - Dersom me får tidleg melding kan me saman med skular og barnehagar hjelpe barna mykje betre, meiner Synnøve Bratland. Ein rapport om levekår blant barn og unge i Telemark, utarbeidd av Telemarksforsking viser at barn som lever i heimar med vedvarande låginntekt er større i Telemark enn i andre samanliknbare kommunar på sør- og austlandet. Det meiner leiarane i barnevernssamarbeidet at ikkje har noko med det auka talet på saker. - Me ser at det er flest som får økonomisk bistand i Vinje og Seljord men generelt er det få saker der økonomien er dårleg for familien. I dei fleste tilfella er foreldra i jobb, og det kan vera ei utfordring å finne møtetidspunkt, fortel Synnøve Bratland. Barnevernssamarbeidet har stadig utfordringar i kvardagen, og sakene ser ut til å bli fleire. Det er mykje å strekke seg etter, og auka meldingar til barnevernet treng ikkje vera eit negativt teikn, men heller tvert om. - Eg håpar at fleire barn får god hjelp frå oss slik at me får færre tilbakemeldingar frå ungar som ikkje fekk hjelp frå barnevernet, seier Gunn Annine Hellestad. Pilegrimstur på "apostlanes hestar" | Spanande forhistorie | Sprengd kapasitet | Stadig forbetringar | Naturopplevinga er størst | Årets pilegrimstur starta ved kyrkja i Seljord torsdag med endestasjon ved Røldal stavkyrkje. Meir enn 200 kilometer til fots over fjellet ventar deltakarane. Pilegrimsvandringa er no i gang og over 20 mil ventar deltakarane. 21 deltakarar starta den lange marsjen frå kyrkja torsdag. Turen tek ni dagar og fredag 3. juli er dei framme i Røldal. Ikkje alle deltakarane går alle etappane, og fleire kjem på undervegs. Frå Eidsborg blir 10 personar til med, og i Vågslid kjem ytterlegare 14 vandrarar. Totalt blir det 45 pilegrimar på veg mot krusifikset i Røldal. Pilegrimsvegen frå Seljord til Røldal går i fotefara til pilegrimar som nytta vegen frå 1300-talet og heilt opp til 1835. Valfartinga til Røldal fekk ein brå slutt då biskopen fann ut at denne etterlevinga etter den katolske trua enno blei praktisert. Likevel kom det pilegrimar i nattens mulm og mørke for å få koma inn til krusifikset i Røldal stavkyrkje, men tradisjonen døydde til slutt. For ti år sidan tok Vest-Telemark museum og historielag opp tradisjonen, og i år blir turen arrangert for sjuande år på rad. Det er 45 deltakarar i år, og det er absolutt maks informerar prosjektleiar Una Høydal frå Vest-Telemark museum. Kapasiteten på overnattingsstader set ein stoppar for fleire deltakarar, og prosjektleiaren skulle gjerne sett at fleire langs ruta kunne ta i mot pilegrimar til mat og overnatting. - Etterkvart som ruta blir betre merka er det eit mål at folk byrjar å gå denne ruta på eiga hand, seier Høydal, som er med på turen for femte år på rad. Opplegget rundt turen og sjølve vandringsvegen blir stadig betre. I år har det kome ei ny bru over Valldalselva ved Bruhølen og ei bru er sett opp over Nupselva. Årets pilegrimar kjem til å vera dei fyrste som går over denne brua 2. juli. Odda kommune har òg gjeve løyve til ein gapahuk i dette området. Den kan nyttas av mindre grupper på vandring over pilegrimsvegen. Det er ei flott rute gjennom vakker natur. Etter kvar pilegrimsvandring har deltakarane vore med på ei evaluering av turen, og fortald kva dei har opplevd som mest viktig. Naturopplevinga står på ein klar fyrsteplass, medan samhaldet mellom deltakarane kjem på ein solid andreplass, fortel Høydal. - Dette er kjempereklame for området vårt, og me får folk hit frå heile landet, seier Høydal. I samband med pilegrimsturane er det sett i gang planar om eit pilegrimssenter i Røldal. Har sikta inn fulltreffar av ei reinstamme | Mange kalvar | Fellingsprosent på 50 | GPS-prosjekt | Gode kalveteljingar | For ikkje mange år sidan var reinstamma i Setesdal Austhei nesten utskoten. Etter seinare års forvalting har vinterstamma kome opp i 1.500 rein. Til hausten blir det gjeve ut 885 fellingsløyve i området. Etter sist jakt tok SNO dette bildet i Setesdal Austhei villreinområde. Rundt 1.500 rein held til på arealet om vinteren. Då reinstamma i Setesdal Austhei var i ferd med å bli utskoten, blei området freda for jakt i 2002. Deretter fylgde eit par år med få uttak av dyr under jakta. No er situasjonen langt lysare. Etter å ha fylgd bestandsplanar slavisk over fleire år, er vinterstamma kome opp i 1.500 dyr. - Etter store fellingskvotar i fleire år, har det vore eit strengt regime der ein fekk kontroll og klarte å byggje opp att stamma. No har me ei god reinstamme og er på nivået me skal vere. Det er bra med dyr, dei har god kondisjon og fine vekter, fortel leiar i Setesdal Austhei villreinlag, Svein Ekre frå Tveiten i Edland. Etter sist jakt talde Statens Naturoppsyn (SNO) 1.422 rein på eit ikkje alt for stort område i Setesdal Austhei. I juni 2008 var det ei veldig god kalveteljing. Ekre var ein av to frå villreinlaget som deltok, i tillegg til SNO. Ved hjelp av helikopter blei det tatt foto og kontrollert med GPS. Ei analysering etterpå dokumenterte 672 simler / ungdyr og 348 kalvar innanfor ein radius på to kvadratkilometer ned mot Bjørgedalen i Valle. - Teljinga viste ein kalvingsproduksjonen på 51,8 per 100 simler / ungdyr. Dette er ein svært høg verdi, og i overkant av det ein kunne vente. Det gode resultatet har samanheng med god kondisjon og gode beiteforhold, fortel Ekre. Nyleg blei det gjennomført ei ny og god kalveteljing. Ekre var på plass att, og er godt nøgd med ei teljing på 1300 - 1400 rein inkludert veldig bra med kalvar. Resultatet er ikkje ferdig analysert. Ekre legg til at ein ikkje såg alle reinsdyra i Setesdal Austhei denne dagen. Årets kalving i tillegg til ei vinterstamme på 1.500 rein, fører til at haustens uttak blir temmeleg stort. Medan det i fjor blei gjeve 435 fellingsløyve, er talet for 2009 oppe i 885 reinskort. Dei fordeler seg på 20 prosent bukk (frie dyr), 15 prosent simle, 25 prosent simle / ungdyr og 40 prosent kalv. - Utgangspunktet framover er å halde oss etter styringsdokumentet, som er bestandsplanen. Han byggjer på ein fellingsprosent på 50. Me bør kunne ta ut rundt 400 rein kvar haust dei neste fem åra utan at det gjev negativ utvikling for stamma, seier Ekre. I forhold til 2003, fyrste året Ekre var leiar i villreinlaget, synest han det er meir moro no når ein har fått opp ei god stamme og det han vonar blir stabile uttak framover. For ei tid tilbake blei det merka 15 simler i Setesdal Austhei villreinområde, og det er viktig at jegerane let desse gå. Ekre fortel at dyra dei tri siste åra har gått omtrent på same plassane når dei skal nordover på vinterbeite i oktober-november. Det same skjer når dyra skal sørover til kalvingsområdet. - Elles er det utveksling av dyr mellom Hardangervidda, Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei. Det er viktig i framtida å ta vare på dei viktigaste trekkvegane mellom desse områda. I Setesdal Austhei er nord-sør-trekket over riksveg 45 svært viktig og må ivaretakast for framtida, seier Ekre. Han er glad for GPS-prosjektet som har kome dei seinare åra. Det legg vekt på å kartleggje reinens bruk av området og trekkvegar. - Ein må få tilført statlege midlar og prosjektet må vidareførast i eit lengre perspektiv. I tillegg til at ein ser reinens bruk og trekkvegar, får ein sjå kalvingsområde og kva område som er sommar- og vinterbeite. Det er viktig for forvaltinga å finne ut kva område som blir flittig bruka av reinen, seier Ekre. Ein representant frå kvar av dei sju kommunane i villreinområdet er med i styret i villreinlaget. Ekre fortel at dei har eit godt samarbeid, og det gjeld også med SNO. - SNO er lett å få med på villreintiltak, og det er gode folk å ha med seg på kalve- og strukturteljingar, slår lagsleiaren fast. I bestandsplanen for dei komande fem åra legg ein opp til å ha ei vinterstamme som i dag. - Den beste forvaltinga er å få gode kalveteljingar, for då får ein vite kva tilveksten er. Målet framover er ei stabil stamme og å gjere kalveteljingar og eventuelle strukturteljingar etter behov. Dessutan måler me alle innkomne kjevar, registrerer vekter, type dyr og alder, men førebels ikkje snitting av tenner og visuell vurdering av tannslitasje. Ut av dataa kan ein sjå mykje om beiteforholdet og kondisjonen på dyra, avsluttar Ekre. Olav Akselsen (A) [11:12:45]: Eg synest dette har vore veldig avklarande, for Høgre sin leiar bekreftar at dei vil samarbeida med Framstegspartiet, men seier i same andedraget at det er eit ultimatum at det er Høgre sin økonomiske politikk som skal førast. Dette er i sterk motstrid til det Siv Jensen seier, at det først skal haldast eit val, og så er det forholdet mellom partia som skal avgjera kva som blir den økonomiske politikken eller politikken på dei ulike områda. Eg håpar at Høgre sin leiar kan gjenta det som er realiteten i innhaldet hennar, nemleg at Framstegspartiet må gje opp sin økonomiske politikk i det heile for å få ei moglegheit til å samarbeida med Høgre, noko som igjen betyr at alle lovnadene til Framstegspartiet om meir pengar til alle gode formål i realiteten er null verde. Olav Akselsen (A) [11:25:31]: Eg vil først seia meg glad for at Kristeleg Folkeparti vil vera positivt til vidare samarbeid. Eg trur at neste val, som det førre valet, vil dreia seg om kva veg Noreg skal gå - om me skal halda fram med å byggja ut den offentlege sektoren, betra han og gjera han betre for innbyggjarane våre, eller om me skal satsa på store skattelettar og massiv privatisering, slik Høgre og Framstegspartiet både foreslår og ønskjer. Eg har oppfatta Kristeleg Folkeparti å vera eit parti som tradisjonelt ønskjer å satsa på fellesskapen og betring av dei offentlege tenestene. Eg meiner òg innlegget i dag tyder på det. Kristeleg Folkeparti er eit parti som tradisjonelt har stått Arbeidarpartiet nær. Likevel må eg seia at eg dessverre har opplevd at Kristeleg Folkeparti ein del gonger har hamna i dårleg selskap. Eg meiner at det var tilfellet i den førre regjeringa, der ein såg at ein veldig stor del av pengane som var til disposisjon, gjekk til skattelette i staden for til å byggja ut offentleg velferd. Mitt spørsmål er eigentleg: Kva side stiller Kristeleg Folkeparti seg på i striden mellom skattelette / privatisering og utbygging av vidare offentleg velferd? Reidar Sandal (A) [11:35:10]: Representanten Dagfinn Høybråten kringkasta til det norske folket tidlegare i dag at han vil vere endå tydelegare enn leiaren i Venstre, Lars Sponheim, i spørsmålet om ei ny regjering. Det er sanneleg eit offensivt synspunkt. Vi har lenge vore vitne til at Høgre, som Kristeleg Folkeparti sat i regjering med frå 2001 til 2005, held døra open for fleire regjeringsalternativ på borgarleg side. Høgre vil regjere saman med Framstegspartiet i ei brei borgarleg regjering. Høybråten hevda tidlegare i dag at han avviser både Stoltenberg og Jensen som statsminister etter valet neste haust. Når det på borgarleg side finst fleire alternativ og Høgre vil samarbeide med og satse på minst to hestar, er spørsmålet mitt følgjande: Er det tillitvekkjande - noko representanten Høybråten i parlamentarisk samanheng legg stor vekt på - at det største partiet som Kristeleg Folkeparti definitivt vil samarbeide med, har eit slikt tvisyn i regjeringsspørsmålet? Olav Akselsen (A) [11:47:58]: Venstre sin leiar har både i dag og tidlegare vore mønsterverdig klår når han har slått fast at det er heilt uaktuelt å samarbeida med Framstagspartiet. I tillegg har Sponheim stilt fleire heilt klåre ultimatum, no seinast om oljepolitikken, noko som i realiteten vel betyr at ein seier nei til å samarbeida med Høgre. I tillegg til dette har då Kristeleg Folkeparti fått seg ei skikkeleg overhøvling, noko som ein neppe kan kalla for ein samarbeidsinvitt. Personleg har eg vanskeleg for å sjå føre meg Sponheim som ein samarbeidsminister i ei ny borgarleg regjering. Det me derimot har fått høyra mindre om, er kva slags type samarbeid Venstre kan tenkja seg i neste periode. Eller er det slik at Venstre allereie no har tenkt å vera Stortingets svar på "Lonely Rider" - einsam, men rettferdig? Reidar Sandal (A) [11:56:46]: Representanten Sponheim er den av dei norske partileiarane som har lengst erfaring i stolen. Han har i sitt virke som partileiar teke mål av seg til å opptre både poengtert og tydeleg med sin politiske bodskap. Eg må gi Sponheim den komplimenten at han i stor grad har lykkast i den strategien. Det må derfor vere frustrerande for representanten Sponheim å erfare at det største partiet som han ønskjer å samarbeide med i regjering, er prega av ei vaklande oppfatning, av eit tvisyn - for å halde seg i Venstre sitt vokabular. Høgre ser framleis eit samarbeid med Framstegspartiet eller eit samarbeid med Venstre og Kristeleg Folkeparti som ei moglegheit. Spørsmålet mitt må derfor bli: Er representanten Sponheim komfortabel med den uklare situasjonen som rår ved at Høgre framleis, mindre enn eitt år før stortingsvalet, satsar på to hestar i regjeringsspørsmålet? Olav Akselsen (A) [13:02:01]: Den regjeringa som me har i dag, er eit resultat av det førre valet, der fleirtalet av veljarane støtta opp om ein politikk for meir fellesskap, heller enn skattelette til dei rikaste. Arbeidarpartiet gjekk til val på arbeid til alle, ein betre fellesskule, betre eldreomsorg og ei meir rettferdig fordeling. Me ville satsa på å byggja ut den offentlege velferda, forbetra og fornya. Ved å fjerna den førre regjeringa sine usosiale skattekutt har denne regjeringa hatt ca. 50 milliardar kr meir å bruka på offentleg velferd. Det har ført til meir pengar til kommunane. Det har ført til ein betre skule for elevane, fleire barnehagar, ei betre eldreomsorg og eit milliardlyft for helsevesenet. Og for første gong: Nasjonal transportplan blir følgd opp, noko som i denne perioden vil gje omtrent 8 milliardar kr meir til bane og veg enn det den førre regjeringa la opp til. Arbeidsløysa har ikkje vore lågare på over 20 år. Aldri har fleire vore sysselsette. Over 200 000 fleire enn for tre år sidan er i jobb i dag. 50 000 har gått frå ein plass i arbeidsløysekøen og til fast arbeid. Regjeringspartia gjer det dei lova i valkampen: byggjer ut og forbetrar fellesskapsløysingane samtidig som ein fører ein økonomisk politikk som sikrar sysselsetjing, verdiskaping og velferd. Ein er godt i rute med å gjennomføra det som blei sett ned i Regjeringa sitt arbeidsprogram, kalla Soria Moria. I trontalen varsla Regjeringa at ein ville fortsetja arbeidet med å gjennomføra den politikken ein gjekk til val på. Fellesskapsløysingane skal forbetrast og utviklast. Dei siste vekene har uro i den internasjonale finansmarknaden vist til fulle at også Noreg blir påverka av det som skjer utanfor våre grenser. Sjølv om me ikkje enno har den heile og fulle oversikta over kva denne uroa vil føra til for oss, tyder alt på at skadeverknadene for landet vårt er små samanlikna med det som skjer i svært mange andre land. Ein kan hevda at me er heldige, men det er ikkje tilfeldig at me er betre rusta til å takla denne krisa enn mange andre land. Det har samanheng med den politikken me har ført her i landet. I motsetning til mange andre har me hatt streng regulering og konroll med finanssektoren vår. Det har vore nødvendig, og det skånar oss no for dei verste utslaga av den internasjonale uroa. Det at me har orden i økonomien er avgjerande for handlefridomen vår. Finanskrisa i USA og andre plassar viser at regulering og kontroll er nødvendig. Marknaden kan ikkje overlatast til seg sjølv, slik enkelte ser ut til å tru. At staten i mange land no må til med redningspakkar og oppkjøp av bankar og finanshus, er nok eit nederlag for liberalismens totale tru på den frie marknaden. Sjølv om ein i desse dagar ser tåredrypande oppslag om investorar sine milliardtap, er det vanlege folk som også denne gongen er dei verkelege taparane. Folk som ikkje var i nærleiken då bonusane blei betalte ut, må betala rekninga i form av høgare rente og i verste fall gå frå hus og heim på grunn av andre sine spekulasjonar. Finansuroa viser at me ikkje bør eksperimentera med den økonomiske politikken, og at regulering er av det gode - ikkje motsett, slik som Framstegspartiet hevdar. Det mest interessante som har skjedd så langt i dag, er at Høgre sin leiar har slått fast at Framstegspartiet kan gløyma sin økonomiske politikk om dei ønskjer å samarbeida med Høgre. Det betyr samtidig at me alle, Framstegspartiet sine veljarar inkludert, kan gløyma alle løfta om fleire milliardar til alle gode formål. I sommar var det krig i Europa. Krigen mellom Russland og Georgia var eit klart brot på internasjonal lov. Me må ta klar avstand frå det maktovergrepet som skjedde. Det har vore gjort, og derfor blir det heilt feil når Høgre sin leiar prøver å så tvil om Noreg og Regjeringa sin reaksjon på Russland sin oppførsel. Det er det ikkje grunnlag for. Våpenmakt er ikkje måten å løysa strid mellom ulike statar på. Men på same måten som me må ta klar avstand frå Russland sin maktbruk, må det vera eit klart mål å engasjera Russland så mykje som mogleg på så mange område som mogleg. Å få Russland med som ein aktiv deltakar i felleseuropeiske fora som Europarådet og NATO-Russland-rådet er viktig. Ingen, verken Noreg, Europa eller verda elles er tent med unødvendig auka spenning mellom Russland og resten av verda. Derfor er det viktig for Norge å fortsetja det praktiske og konkrete samarbeidet med Russland. Trontalen slår fast at utanrikspolitikken står fast. Olav Akselsen (A) [13:08:27]: Ja, det gjer eg absolutt. Me må jo setja dette inn i det perspektivet der denne saka høyrer heime. Dette er ei sak som Noreg har operert med overfor ESA og Europa i seks, sju år. Den førre regjeringa hadde ei høyring om å likestilla offentleg og privat eigarskap på den måten at alle kommunar også måtte levera inn sin eigarskap i kraftsektoren til staten. Det sa me allereie den gongen klart nei til. Denne regjeringa valde òg å bringa saka inn for EFTA-domstolen for å få ei avklaring. På bakgrunn av det fekk me ein dom som gjorde at Noreg hadde eit avgrensa tidsrom for å få regelverket i tråd med dommen i EFTA-domstolen. Regjeringa har jobba aktivt for å få det til, og gjennom det vedtaket som Stortinget - Odelstinget og Lagtinget - fatta for eit par veker sidan, har me altså no sikra vidare offentleg kontroll med vasskraftressursane våre, noko som opposisjonen sitt forslag ikkje kunna gje oss. Derfor har det vore ein svært aktiv politikk på dette området. Olav Akselsen (A) [13:11:03]: No trur nok eg at Regjeringa har veldig klare tankar om Noreg si framtid både på dette og på veldig mange område. Det som er heilt klart, er at eg synest det er negativt at opposisjonen, særleg Høgre, prøver å skapa eit inntrykk som ikkje er korrekt, nemleg at Noreg ikkje på lik linje med alle andre land i NATO, og for så vidt innanfor Vest-Europa, har teke klart avstand frå den måten som Russland takla krisa i Georgia på. Dette er ikkje tilfellet, og ved Høgres måte å handtera dette på underminerer ein i realiteten alvoret og styrken i dei fråsegnene som eit samla vestleg Europa har kome med. Det er altså slik at denne regjeringa frå dag éin har ønskt å få internasjonal merksemd på Noreg sine område i nord gjennom nordområdestrategien og ved å auka merksemda i NATO og andre fora når det gjeld den eventuelle spenninga som kan bli i dette området. Derfor er eigentleg det som no har skjedd, berre med på å stadfesta at me har hatt ei regjering som har vore framsynt når det gjeld potensiell utvikling i våre grenseområde. Modulf Aukan (KrF) [13:12:31]: I VG i dag skriv Elisabeth Skarsbø Moen at småbarnsforeldre er den gruppa som har grunn til å vera skuffa når Stoltenbergs regjeringsperiode no går mot slutten. Det er ikkje full barnehagedekning. Maksprisen er avlyst for perioden. Løftet om ti veker foreldrekvote har vi ikkje sett snurten av så langt, heller ikkje løftet om å gje fedrar sjølvstendige oppteningsrettar er innfritt. Kristeleg Folkeparti meiner at det er på tide å få dette på plass. Er Akselsen einig i det? Vi i Kristeleg Folkeparti har foreslått ein ny fleksibel foreldrepermisjon på 16 månader, der dei 14 ekstra vekene kan nyttast fritt innan barnet fyller ti år. Dette er eit konkret forslag som vil hjelpa titusenvis av foreldre landet over til å få meir tid saman med barna sine. Er Akselsen einig i det? Olav Akselsen (A) [13:13:45]: Eg meiner òg det vil vera feil å seia at spesielle grupper i Noreg har stor grunn til å vera misfornøgde med denne regjeringa. Det har gått svært bra i Noreg. Arbeidsløysa har gått ned, kjøpekrafta har gått opp - også for småbarnsforeldra - og me har fått gjennomslag for tidenes utbygging av barnehagar i Noreg, og me vil venteleg nå målet om full barnehagedekning i løpet av neste år. Om det er slik at Kristeleg Folkeparti no er blant dei partia som meiner at det skjer for lite på dette området, synest eg det er ei veldig positiv utvikling, for dessverre har Kristeleg Folkeparti ikkje vore blant dei sterkaste pådrivarane for å byggja barnehagar. Eg har heller ikkje oppfatta at Kristeleg Folkeparti har vore ein spesiell stor pådrivar for å utvida foreldrepermisjonen. Viss så er tilfellet, er eg sjølvsagt svært glad for det. Me er òg villige til å vurdera alle dei innspela som måtta koma i den samanhengen. Erling Sande (Sp) [14:02:28]: Representanten Solvik-Olsen er oppteken av landets tilgang på energi, og det er viktig. Tidlegare denne hausten gjorde Regjeringa, i lag med Venstre og Kristeleg Folkeparti, eit historisk viktig vedtak som sikrar fellesskapet kontrollen over dei viktige vasskraftressursane våre. Ikkje overraskande stemde både Framstegspartiet og Høgre mot, sidan begge desse partia, og særleg Framstegspartiet, har programfesta ei større privatisering og opning for utsal av dei norske vasskraftressursane. I media høyrer vi at Framstegspartiet seglar høgt på meiningsmålingane. Dei førebur seg på regjeringsmakt, får vi høyre. Mitt spørsmål til Solvik-Olsen er som følgjer: Dersom så ille skulle skje, er det slik at Framstegspartiet framleis kjem til å kjempe for å privatisere og selje ut vasskraftressursane våre i større grad? Reidar Sandal (A) [14:26:55]: I trontalen blir den store uroa i dei internasjonale finansmarknadene kommentert. I USA og i enkelte andre land er følgjene dramatiske. Her til lands får vi òg merke verknadene, men eg håpar det skjer i langt mindre omfang enn andre plassar. Det er fleire grunnar til at Noreg er betre rusta enn andre land til å takle den internasjonale finanskrisa. Det har over tid vore ført ein stø og ansvarleg økonomisk politikk her i landet. Forholda på arbeidsmarknaden har ei tid vore svært tilfredsstillande. Det haustar vi til fulle fordelane av no om dagen. Dessutan har landet vårt store økonomiske musklar, musklar som har fått utvikle seg planlagt og under kontroll. Vi kan trygt hevde at Noreg har ei god, moderne og samanhengande regulering av finanssektoren. Finansinstitusjonane våre er stort sett solide. Det skjedde m.a. ei vesentleg opprydding i vårt bankvesen under bankkrisa først på 1990-talet. Å finne ei betre statleg garantiordning for bankkundar enn ho vi har etablert her i landet, er vanskeleg. Dei aller fleste bankkundane treng derfor ikkje ta ut pengane sine i desse dagar fordi dei er urolege for at verdiane kan gå tapt. Garantien gjeld nemleg inntil 2 mill. kr pr. kunde. Den amerikanske finansmarknaden har rista i grunnvollane. Uendeleg mange amerikanarar er i eit svært alvorleg uføre. Fleire europeiske land har òg fått merke det økonomiske forfallet. Uheldige utslag ser vi dessverre også i vårt eige land. Når forskjellane likevel er så store, er årsaka først og fremst at vi har ordna oss heilt annleis enn amerikanarane. Vi har utvikla det norske systemet som har tre viktige ingrediensar: For det første har vi lagt stor vekt på å halde orden i økonomien. Det har vore ein suksess både for folk flest og for samfunnet. For det andre har vi ei viss styring med marknadskreftene. Vi har innsett at marknadene verken kan eller bør få styre seg sjølve. Det tredje momentet er at vi har ein blandingsøkonomi. Det kan nok så vere at marknadsliberalismen er tenleg for eliten i gode tider. Den norske modellen derimot er for alle, både i gode og i dårlege tider. I fleire veker har vi vore vitne til ei systemkrise i amerikansk økonomi. I stor grad er ho skapt av dereguleringa av finansnæringa. Det har vore ei storslått og ukritisk utlåning av pengar nesten til kven som helst, utan tilstrekkeleg pant og tryggleik. Til slutt var det berre eitt mogleg utfall: Bobla måtte sprekke. Spekulantar og eliten i den amerikanske finansmarknaden må ta svært mykje av skulda for krisa som der har oppstått. Rett før helga arbeidde amerikanske politikarar intenst med å finne ein veg ut av uføret. Den vegen kan bli lang og smerteleg å gå. Medisinen som no er foreskriven, er ikkje meir liberalisme. Det er erkjent at marknaden ikkje kan styre seg sjølv. Derfor blir det sett inn reguleringstiltak. I Framstegspartiet er ein på kollisjonskurs med desse erfaringane. Per Sandberg speler faktisk på elitelaget til Framstegspartiet. Han meiner at finanskrisa har si årsak i for mykje, ikkje for lite, styring med dei elleville finansmarknadene. I utkastet til handlingsprogram for komande stortingsperiode blir det slått fast at regulering bør vere heilt unødvendig i ein fri marknad. Problemet for Framstegspartiet er at tanken om deregulering ikkje har ankerfeste. Sjølv i USA har ein forlate den skansen. Lærdommen for dei aller fleste må derfor vere at liberalismen har spelt fallitt. Det er historieforfalsking å hevde at problema i amerikansk økonomi har oppstått fordi styresmaktene har blanda seg for sterkt bort i finansinstitusjonane. Mitt poeng er at problema i USA har si årsak i at reguleringa ikkje har vore god nok. Liberalismen og marknadskreftene har tidlegare fått utvikle seg fritt. Det er lærdommen som Framstegspartiet og òg Sandberg burde ta til seg, og ikkje snakke på eit historielaust grunnlag. Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:49:12]: Mange talarar her har teke utgangspunkt i den internasjonale finanskrisa som òg kan merkast i Noreg, men som særleg står på toppen av den internasjonale dagsordenen. Fleire har vore innom dei to andre store globale utfordringane som vi merkar veldig tydeleg i år, og vil merke i åra framover. Fattigdomen og den matvarekrisa vi opplever i år, har vorte kalla den stille tsunamien av Verdens Matvareprogram og kan merkast i ekstrem grad for dei fattige landa i verda no. Dei globale klimautfordringane kjem etter mi oppfatning til å vere den største utfordringa vi felles står overfor globalt i det neste hundreåret. Eg seier dette fordi eg meiner at desse utviklingstrekka har minst to ting til felles. For det fyrste har dei det til felles at den ideologien som seier at vi ikkje skal styre marknaden, at det ikkje er nødvendig å la menneska sine behov styre over marknadskreftene, har slått feil på alle dei tre områda. Internasjonalt ser vi no ei utvikling som går i retning av sterkare politisk styring, tettare og meir forpliktande samarbeid og større engasjement i andre sine problem - for seint i den retninga, etter mitt syn, men med mange skritt i riktig retning. Det vart seinast demonstrert ved at politikarar som tidlegare ikkje har markert seg som sterke kritikarar av marknaden, no står fram som det i samband med den internasjonale finansuroa. Det ville ha vore eit stort paradoks om det partiet som ikkje trur på klimaproblema, som er skeptisk til utviklingshjelp, og som er mot politiske reguleringar i penge- og kredittmarknaden, skulle få meir å seie i Noreg, mens vi opplever det motsette internasjonalt. Det andre desse problema har til felles, er at meir kunnskap er ein sentral del av løysinga. Meir kunnskap og kompetanse og topp forsking må til for å løyse klimaproblem og fattigdomsutfordringar, men meir utdanning er òg ei av dei sentrale løysingane på fattigdomsproblema for land i den tredje verda, for fattige land som slit med si eiga utvikling. For Noreg er det det same biletet. 85 pst. av Noregs nasjonalformue er såkalla humankapital, altså verdien av vår framtidige og noverande arbeidsinnsats, det vi har i hovud og hender av kunnskap. I aukande grad vert det behov for fleire menneske med utdanning i åra som kjem. Barnehage og skule er ryggrada i kunnskapssamfunnet. Det er nettopp derfor Regjeringa har gjort satsing på utdanning til eit av sine viktigaste område og kjem til å fortsetje med det. Fleire elevar må lære meir. Det er alvorleg at mange elevar slit med mangel på grunnleggjande kunnskapar, både faglege og sosiale - ikkje minst at mange slit med språk, lesing og skriving. Dersom du les dårleg, kan du få vanskar i dei fleste skulefaga, du vil ha store problem på arbeidsmarknaden og på mange område av livet seinare. Derfor må vi ha, og vi har hatt, eigne satsingar på språk og realfag. Derfor satsar vi no tungt på meir kompetanse til lærarane, på ei betre lærarutdanning, fordi vi veit at lærarane kanskje er det viktigaste for kva elevane lærer. Derfor må vi satse meir på tidleg innsats. Tidleg innsats betyr å ta tak i problema medan dei er små og kan løysast, ikkje la dei vekse seg store og altfor vanskelege å løyse - derfor fleire lærarar i norsk og matematikk på første til fjerde trinn og tettare oppfølging, bl.a. med fleire kartleggingsprøver. Fleire elevar må fullføre vidaregåande skule. Det er svært alvorleg at ein av tre elevar ikkje fullfører vidaregåande. Det betyr at mange menneske mistar dei jobbmoglegheitene som dei seinare kunne ha hatt. Det er alvorleg for samfunnet, for vi treng alle sine evner og alle sine kunnskapar i samfunnet. Fleire elevar må trivast og meistre i skulen. Eg er uroa over at vi ikkje ser ein nedgang i mobbetala i norsk skule, sjølv om mange norske elevar trivst på skulen. Eg er oppteken av at vi skal byggje vidare på og ha ein inkluderande fellesskule i Noreg. Det at vi har unngått ei privatisering av den norske skulen, at vi har ein fellesskule der alle møtest på den same arenaen, er eit viktig utgangspunkt for at vi framleis skal satse på kunnskap i Noreg. Så skal vi halde fram med å gjere siste rest av den store barnehagerevolusjonen, kome heilt i mål når det gjeld full barnehagedekning, framleis prisnedgang - ikkje minst endå sterkare satsing på innhaldet og kvaliteten i barnehagane i åra framover. Vi vil halde fram med satsinga på kunnskap, som er heilt nødvendig for ungane i Noreg, for det norske samfunnet og for verda. Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:55:31]: "Katastrofe" er den dårlegaste beskrivinga av barnehageutviklinga eg har høyrt dei siste åra. Eg er veldig oppteken av at det skal vere gode vilkår for private barnehagar. Det er det òg. Derfor er det veldig mange nye private barnehagar som har starta dei siste åra. Det er ein viktig del av barnehagetilbodet. Men kvart år vert det lagt ned nokre private barnehagar. Det viktige er at det vert starta veldig mange fleire barnehagar, både private og offentlege. Mange av dei som har vorte lagde ned, er eldre familiedrivne barnehagar som har vorte erstatta av nyare barnehagar, både private og kommunale. Eg er likevel så oppteken av dette at eg her vil gjenta at vi kjem til å gå inn og sjå på kvar einaste barnehage på denne lista for å sjå kva som er riktig, sjå kva som er årsaka, for det er nødvendig å følgje barnehageutviklinga tett når det gjeld både dei kommunale og dei private barnehagane framover. Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:57:51]: Det er SV, som styrer Kunnskapsdepartementet, som har rett i det vi kom til å leggje fram og framleis vil ha som politikk. Det er punkt éin. Vi treng større investeringar til forsking i åra framover. Det er nettopp derfor vi i dei siste åra har hatt ein vekst i forskingsløyvingane, og vi har vore opptekne av at dei må aukast. Vi ligg fremst i løypa når det gjeld å auke løyvingane samanlikna med den førre regjeringa, der Høgre var med. Det er også derfor vi har hatt positive evalueringar av SkatteFUNN-ordninga, og ho kjem til å verte ført vidare. Grunnen til at vi gjer dette, er sjølvsagt at det å få til forsking og utvikling, både offentleg og privat i Noreg, er heilt nødvendig for å løyse mange av dei store utfordringane vi har. Vi veit at Noreg, særleg innafor privat sektor, ligg langt etter når det gjeld å nå dei forskingsmåla vi har. Så det er nødvendig å ha gode ordningar for å sikre forsking der òg. Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:00:05]: Det gjer vi, og eg er einig i mykje av den analysen som representanten Tørresdal her gav. Det er vel og bra med tidleg innsats, men det er heller aldri for seint. Tidleg innsats vert kjenneteikna ikkje berre ved at det betyr tidleg i livet, men når nokon slit med noko i skulen, må ein ta tak i det med ein gong det vert oppdaga. Der er ungdomsskulen, som representanten seier, ein veldig viktig arena, fordi ungdommar går gjennom veldig store personlege endringar, men òg fordi dei faglege krava vert større. Ein begynner førebuingane til kva ein skal gjere seinare i livet, og kor ein skal gå vidare i skulen. Derfor har vi styrkt rådgivinga i ungdomsskolen, innført det nye faget utdaningsval og auka moglegheita til å ta fag frå vidaregåande. Så i 2007 - etter Kristi fødsel - sette Øystein Djupedal ned eit utval, Karlsen-utvalet, som skal levere si innstilling om få veker. Då kjem vi tilbake til vidare grep når det gjeld fullføring av vidaregåande skole, òg retta mot ungdomsskulen. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:12:11]: Eg er djupt usamd med dei som framstiller Noreg som ein politisk jammerdal der det meste er mislukka, gale eller på skakke. Eg trur me kan slå fast ein gong for alle at me er eit privilegert folk, og at me lever i eit privilegert land. Ikkje minst er det viktig i tider som desse, som fyller folk med uro og usikkerheit når ein høyrer nyhende frå verda rundt oss om dei finansielle og økonomiske ristingane som rammar oss. Landet vårt er rikt på naturressursar. Kloke og framsynte folk før oss har sikra nasjonal råderett over viktige ressursar som fisk, vasskraft, olje og gass. Ei langsiktig og nasjonal forvalting av ressursane har gitt grunnlag for erfaringar, kompetanse, eit variert næringsliv, kapitaltilgang og store verdiar på fellesskapet si hand. Som folkevalde disponerer me store inntekter med grunnlag i naturressursane våre, me har større handlefridom enn mange andre land, òg i tider som desse. Vår generasjon har eit stort ansvar for å tenkje klokt og langsiktig når desse inntektene skal forvaltast. Difor ynskjer denne regjeringa å satse på dei store tinga og gjere dei viktige grepa. Difor gir denne regjeringa kommunane større handlingsrom til å ta vare på fellesskapen. Me må tenkje langsiktig og gjere det viktigaste først, seier denne regjeringa. Me må ta grep, som denne regjeringa gjer, for å pusse opp og vedlikehalde fellesskapsinstitusjonane våre, som skulane, kyrkjene og kulturhusa. Me må byggje landet gjennom å ta vare på dei vegane me har, den jernbana me har, men òg med å byggje nytt. Me må sikre den moderne og tidsmessige infrastrukturen me treng på breiband, mobil- og tv-dekning, og det gjer denne regjeringa. Då må me òg tenkje rettferd og at heile landet skal med. Alle delar av landet har fått meir veg under denne regjeringa. Me har lyfta nivået med 2,5 milliardar kr, som har gitt meir veg og meir jernbane. Me har sytt for ei historisk jernbanesatsing. Ein stor del av jernbaneinvesteringane under denne regjeringa har gått til intercity-triangelet i det sentrale austlandsområdet. Det har vore ei rett satsing. Eg kan love at satsinga på jernbane rundt og mellom byane våre skal styrkjast vidare dei neste åra. Satsinga på å byggje landet er òg viktig for å leggje til rette for gründerar og næringsaktivitet. Næringslivet vil ha gode transporttilbod, slik at folk kjem på jobb til rett tid, og gode vegar, slik at varene kjem fram til marknaden. Dei vil ha breiband med god kapasitet. Tilsvarande støttar fagrørsla sterkt opp om ei slik prioritering av infrastruktur for å byggje landet. Seinast i dag var eg hjå Jernbaneforbundet i LO, der ein brei allianse, frå NHO til LO - og miljørørsla med - ynskjer sterkare satsing på jernbane. Det følgjer denne regjeringa opp. Me er på rett veg i vår satsing på moderne infrastruktur. Me treng meir fellesskap, og me vil styrkje den lokale velferda. Etter fire års sveltefôring under førre regjeringa tok den raud-grøne regjeringa, med Åslaug Haga som kommunal- og regionalminister, eit krafttak for å styrkje lokal velferd i budsjettet for 2006. Denne satsinga er vidareført i 2007-budsjettet. Og kommunane har gjort ein god jobb med å styrkje velferda. Me har fått fleire hender i eldreomsorga, fleire undervisningstimar i skulen, nye barnehagar, styrkt vedlikehald av skular, kyrkjer og kulturhus. Me er ikkje i mål, men kutt og atter kutt er erstatta med ei ny retning. Me har valt fellesskap framfor store skattelettar, og det gir resultat. Me har ei anna retning enn me hadde i åra 2001-2005, og den retninga skal vidareførast. Høgre har varsla at dei i valkampen skal fortelje historia om dei fire tapte åra i det norske samfunnet. Og Lars Sponheim snakka i sitt innlegg i dag om dei forsømde moglegheitene sin periode. Men kvar dag etter regjeringsskiftet har 190 menneske kome i arbeid. 190 menneske kvar dag - er det fire tapte år for dei? Kvar dag i 2006 og 2007 har det blitt tilsett 15 nye menneske innanfor pleie og omsorg. 30 nye hender i omsorg kvar dag - er det tapte år for dei som har fått omsorg? Slik kunne eg ha fortsett, med barnehagesatsinga, med satsinga på breiband, på vegar og på jernbane. Eg møter heller ingen, når eg er rundt om i landet i kommunestyre, som ynskjer sveltefôringa av kommunane attende, som me hadde under førre regjering. Me er ikkje ferdige i denne regjeringa. Me har mykje ugjort, men me har òg fått gjort mykje, og me skal satse vidare. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:18:31]: Statsråden vil seie som speidaren: "Alltid beredt!" Kva som kjem i budsjettet, må nok representanten vente med til i morgon med å få. Det som har vore varsla av statsministeren, og som eg har varsla, og som Regjeringa er oppteken av, er ei vidare satsing på samferdsle i åra som kjem. Me gjekk inn i ei regjering og overtok ein puslete nasjonal transportplan. Ikkje berre var han puslete på omfang, trass i at dagens regjeringsparti ved hjelp av Framstegspartiet hadde fleirtal for å lyfte dette opp, men han var òg puslete fordi han ikkje tok høgd for trafikkveksten, fordi han ikkje tok høgd for kostnadene knytte til det enkelte anlegget og fordi han ikkje tok høgd for det enorme vedlikehaldsetterslepet. Alt dette har me fått på bordet i denne regjeringsperioden. I tillegg har me lagt om politikken slik at me gjennomfører igangsette prosjekt raskare. Me har ei meir effektiv utbygging, og det gir større samfunnsnytte. Det skal me satse vidare på, og me skal òg sikre milliardar til samferdsle i åra som kjem. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:20:47]: Det er ikkje noka hemmelegheit som blir avslørt, verken i Teknisk Ukeblad eller i det som leiaren for vårt samferdslepolitiske utval seier. Det er ikkje hemmeleg at Senterpartiet er ambisiøst i samferdslepolitikken, og det er ikkje hemmeleg at Senterpartiet er ope for nye finansieringsformer og nye organisasjonsformer innanfor samferdsle for å oppnå nettopp det. Me har store mål for samfunnsutviklinga, og me ser at det å satse på samferdsle er ein nøkkel for å oppnå det andre som me ynskjer, eit meir variert næringsliv, ei satsing i heile landet. Om samferdsleministeren får gjennomslag for det som partileiaren ynskjer, vil avhenge av dei interne diskusjonane som skal skje knytte til Nasjonal transportplan. Me fekk ei utfordring i grunnlagsmaterialet frå etatane. Der har dei skissert at dei òg meiner at ein bør sjå på andre finansieringsformer enn det som gjeld i dag. Men til sjuande og sist, uansett kokar det ned til viljen til å auke budsjettrammene, uavhengig av kva form ein vel på organisasjon og finansiering. Statsråd Liv Signe Navarsete [15:23:18]: Det er viktig å skilje mellom to ulike forhandlingar. Det eine er forhandlingar om kompensasjon for NOx-avgift, som har pågått ganske lenge, og der det har vore ein del diskusjon om definisjonen av kva som skulle dekkjast. Det har me ein særdeles god dialog med Hurtigruta om. Den andre diskusjonen går på oppheving av eksisterande avtale og eit arbeid for å setje i gang ein ny avtale, altså eit nytt anbod. Det har me også ein god dialog med Hurtigruta om. Eg har sjølv hatt møte med leiinga i Hurtigruta i Bergen. Det har vore følgt opp i den seinare tida gjennom dialog, og det skal følgjast vidare opp. Eg har store forhåpningar om at me skal finne ei løysing på NOx-problematikken kjapt, men sjølvsagt tek det noko lengre tid å gå inn i dei andre problemstillingane. Difor har me bede Hurtigruta om nokre opplysningar av juridisk og økonomisk art som er heilt nødvendige for oss. Men eg er positivt innstilt, som eg har vore heile tida, til å medverke til å finne løysingar for Hurtigruta. Vi skal ikkje sitje i ro og sjå på at Hurtigruta går på grunn. Gunvald Ludvigsen (V) [18:23:29]: Representanten Lundteigen har nettopp blitt karakterisert som ideolog, og det trur eg er ganske greitt å vere einig i. I alle fall kjem Lundteigen med jamne mellomrom med ulike innspel i media som går på tvers av både Senterpartiets og Regjeringas offisielle politikk. Lundteigens innspel i norsk politikk gjer at politikken blir meir fargerik. Han er ikkje redd for å svinge pisken heller. I Dagens Næringsliv 18. september tok Lundteigen meir eller mindre til orde for å avsetje eiga regjering: Denne regjeringa har hatt sjansen, men ikkje brukt den. Derfor må det til eit skifte. Det er også vi einig i. Representanten Lundteigen er ein av dei politikarane som har vore mest kritiske til skatteløftet frå Regjeringa om å halde 2004-løftet, og har fleire gonger sagt at vi må ha høgare skatt. Mitt spørsmål er: Meiner Lundteigen at auka skatt er rett medisin dersom landet no går inn i ein lågkonjunktur med auka arbeidsløyse? Torstein Rudihagen (A) [18:37:54]: Moelven Industrier seier opp 200 personar, og Hydro Raufoss Automotiv permitterer. Dette er berre to eksempel på korleis internasjonaliseringa av handelen og økonomien gjer at den opphavlege amerikanske finanskrisa får ringverknader også i Noreg, i dette tilfellet i Innlands-Noreg. Desto viktigare er det at vi har hatt og har god økonomistyring, reguleringar av finansmarknaden og verkemiddel som dempar verknaden. Vi har hatt og har svært god økonomi i landet, ein god skatteinngang og ei avkastning av Pensjonsfondet som gir oss handlingsrom - ei avkastning vi ikkje har nytta fullt ut dei siste åra, da utfordringa har vore manglande arbeidskraft og oppheita økonomi. Eit alternativ der staten pøsa på med meir pengar og større aktivitet ville ha gitt ein langt større kostnadsauke, høgare rente og kronekurs, som ville ha forverra konkurransesituasjonen for norsk næringsliv. Dette ville ha vore resultatet om Stortinget hadde slutta seg til Framstegspartiets utallige forslag om statlege milliardar til ei rekkje formål. Regjeringa reverserte Bondevik-regjeringa sine skattekutt og bruker pengane til å styrkje fellesskapet, helse- og omsorgstenester for alle, betre skule og utdanning og ei historisk satsing på barnehageutbygging. Regjeringa vil også framover arbeide for eit stadig betre velferdssamfunn som gir alle same moglegheiter. Dette er den raud-grøne linja som vi veit at eit stort fleirtal i folket meiner er ein riktig kurs. Samferdselssektoren er styrkt med fleire milliardar i samsvar med rammene for Nasjonal transportplan. Vi må ikkje gløyme at Bondevik-regjeringa kom til Stortinget med eit forslag til transportplan som var langt mindre ambisiøst. No blir det løyvd mykje meir enn det som Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti foreslo. Likevel er desse partia freidige nok til å kritisere at det ikkje blir gjort nok. Desse partia kunne kanskje heller vedgå at det var bra at deira framlegg blei forkasta. Det vi alle må vedgå og ta eit ansvar for, er eit altfor dårleg vedlikehald av infrastrukturen over mange år, noko som gjer at vi må prioritere dette langt meir enn det transportplanen føreset. I hop med at utbyggingsprosjekta har blitt mykje dyrare, bidreg dette til at vi i nokon grad er på etterskott med gjennomføringa av mange utbyggingar. Vi har utvikla eit velstandssamfunn og eit næringsliv som medfører auka mobilitet. Trafikken aukar mykje meir enn føresett i transportplanen, særleg gjeld det godstransporten. Transportsektoren har blitt hengande etter i denne utviklinga. Derfor er kapasiteten sprengd, derfor står toga altfor ofte, derfor er forureininga stor, og derfor har vi fått ei tragisk utvikling av trafikkulykker. Derfor vil Arbeidarpartiet og Regjeringa ha eit samferdselsløft. Her må auka trafikktryggleik vere eit av hovudmåla. Det er god samfunnsøkonomi, og det er god helsepolitikk. Arbeidarpartiet vil arbeide for eit miljøvennleg, trygt, tilgjengeleg og effektivt transportsystem som heng i hop. Vi må utnytte fortrinna til dei enkelte transportsektorane med auka kollektivsatsing i og omkring byane, men òg gode jernbanetilbod for gods og personar på strekningar mellom regionar. Regjeringa utgreier moglegheitene for høgfartstog i Noreg. Uansett kva konklusjonen på det må bli, meiner eg at første steget må vere å byggje dei strekningane som vi har planar om å byggje ut, med ein standard som gjer at toga kan kjøre fort, dvs. 250 km i timen. Da tek vi samtidig høgd for ei framtidig høgfartssatsing. Så må vi ikkje gløyme at vegane våre er og vil vere dei viktigaste transportårene i store delar av landet. Vi må utbetre hamner og farleier og betre ferjetilbodet langs vår langstrakte kyst. Det er rett å prioritere samferdsel framover no, først og fremst fordi landet treng det. Det vil effektivisere samfunn og næringsliv. Avkastninga av Pensjonsfondet gir oss handlingsrom til å gjere det utan å bryte med handlingsregelen dersom vi vel å prioritere denne sektoren. Vi ser at høgkonjunkturen er over. Det blir meir kapasitet på anleggssektoren, og om snautt eit tiår slår dei store pensjonskostnadene inn for fullt, samtidig som vi ser konturane av reduserte oljeinntekter. Denne satsinga vil òg vere heilt i tråd med intensjonen bak handlingsregelen, som er å bruke avkastninga av Pensjonsfondet til å gjere Fastlands-Noreg robust og næringslivet konkurransedyktig, med tanke på ei tid der vi ikkje kan gjera oss rike av oljeinntektene. Da vil langt betre kommunikasjon og infrastruktur vere avgjerande viktig. Vi veit ikkje kor alvorleg og langvarig lågkonjunktur vi står overfor, men eg registrerer at mange allereie har teke til orde for ein aktiv motkonjunkturpolitikk. Om ein må ty til det, er i alle fall utbygging av transport og kommunikasjon eit godt verkemiddel i dobbel forstand. Det gir sysselsetjing, og det effektiviserer næringslivet. Vi ser også at både LO og NHO no er svært aktive for å få betre samferdsel. Gunvor Eldegard (A) [20:03:54]: I dag er det ein god dag. Samferdsleministeren har kunngjort at det kjem planmidlar til Oslo-Ski i budsjettet i morgon. Dette er veldig bra for Follo. Det er bra for heile Austlandet, ja, faktisk for heile nasjonen, for folk som pendlar, og ikkje minst for næringslivet. Dei siste åra har næringslivet her i landet hatt svært gode tider. Me har hatt rekordhøg vekst og rekordlåg arbeidsløyse. Me har hatt tidenes høgkonjunktur. I denne tida har regjeringspartia satsa på å leggja til rette for auka verdiskaping, næringsutvikling og nyskaping. Det har vore ført ein aktiv næringspolitikk, der Regjeringa har lagt til rette for at Noreg skal vera eit godt land å driva næringsverksemd i. I ei fersk rangering frå Verdsbanken over kor næringsvenlege dei forskjellige landa er, kjem Noreg faktisk på tiande plass av 181 land. Når me no går inn i det fjerde og siste året av stortingsperioden, er det med eit bakteppe av internasjonal finansuro som me må ta på alvor. Denne uroa påverkar oss òg her i landet. Me har ein liten, open økonomi, og aktiviteten i norsk industri er nært knytt saman med resten av verda. Som me høyrde frå statsministeren tidlegare i debatten, står me betre rusta enn mange andre land til å møta denne krevjande situasjonen på finansmarknaden. Grunnen til dette er m.a. Regjeringa sin ansvarlege økonomiske politikk kombinert med den aktive næringspolitikken og ein sterk og aktiv statleg eigarskap. Til grunn ligg høg sysselsetjing og generelt god økonomi blant folk flest. For me har satsa på verdiskaping og offentleg velferd framfor skattelette til dei som har mest frå før. Gjennom nye tiltak har me fått fleire i arbeid, og det er den viktigaste innsatsen mot fattigdom og for utjamning av sosiale skiljeliner. Etter at Regjeringa overtok, har så mange som 200 000 fleire kome ut i arbeid. I motsetnad til den førre regjeringa sin næringsnøytralitet vert det no satsa spesielt mykje innan dei næringsområda der me har kompetanse eller særlege fortrinn. Me har lagt fram ein maritim strategi som næringa har teke vel imot, og det vart innført ei reiarlagsskatteordning som er lik den som er i Europa, noko som næringa har etterspurt i mange år. Me har hatt ei kraftig satsing på reiseliv i heile perioden. Det vert satsa på marin sektor, med fokus på rettferdig fordeling, berekraft og verdiskaping langs heile kysten. Ressurskontrollen er styrkt, og kampen mot svartfiske gir resultat. Fiskerinæringa har samla sett tent gode pengar dei siste åra, både fiskeflåten, havbruksnæringa og foredlingsindustrien. Seinast i dag har me fått veta at eksporten av fisk har auka med 22 pst. i september i år i forhold til i september 2007. Alle løfta vert følgde opp med nasjonale strategiar, handlingsplanar, nye verkemiddel og konkrete løyvingar over statsbudsjettet kvart einaste år. Den nye omstillingslova tok til å gjelde i juli. Både Høgre og Framstegspartiet har brukt mykje tid på å kritisera lova som har tiltak som skal førebyggja nedlegging av bedrifter, og som har som mål å redusera negative verknader dersom bedrifter må leggjast ned. I usikre tider gir det faktisk ein ekstra tryggleik at me har fått på plass tiltak som varetek omsynet til lokalsamfunna og til den enkelte tilsette, samtidig som bedriftenes moglegheit til å omstilla seg vert ført vidare. Omstilling er avgjerande for bedriftenes konkurranseevne og framtidige verdiskaping. I løpet av hausten skal næringsministeren leggja fram innovasjonsmeldinga - etter ein lang prosess som har involvert mange aktørar over heile landet. Det er klare og tydelege ideologiske forskjellar mellom Stoltenberg-regjeringa og politikken til ei eventuell regjering med Framstegspartiet og Høgre. Det er viktig at Høgre og Framstegspartiet klargjer overfor næringslivet kva slags næringspolitikk dei vil føra dersom dei skal samarbeida. Me ser at det er store sprik mellom dei to høgrepartia i sentrale næringspolitiske spørsmål, m.a. statleg eigarskap, satsing på verkemiddelapparatet og arbeidsinnvandring. Heller ikkje dagens debatt har så langt gjort det klart kva slags politikk ei eventuell regjering med Framstegspartiet og Høgre vil føra. Me ser framleis store sprik mellom dei to høgrepartia, spesielt når det gjeld den økonomiske politikken. I dag har leiaren i Høgre, Erna Solberg, garantert fleire gonger frå talarstolen at Høgre skal føra ein stram økonomisk politikk, mens Framstegspartiet framleis spreier rundt seg med lovnader i milliardklassen, milelangt over handlingsregelen. Erling Sande (Sp) [20:09:10]: Vi har frå Senterpartiets side tidlegare i denne debatten peika på at det er viktig å lyfte blikket og sjå dei globale utfordringane vi står overfor, som òg får konsekvensar for vårt land både på kort og lang sikt. Globalt står vi overfor både ei matvarekrise, ei energikrise og ei klimakrise. 900 millionar menneske svelt no - 900 millionar. Talet er for fyrste gong på fleire år stigande. Dei varierande prisane på olje dei siste månadene har ikkje berre vist oss kva konsekvensar svingingar i oljeprisen har på den internasjonale økonomien og for mange menneske på kloden, men dei minner oss også om kor avhengige vi har gjort oss av den fossile energien. Det gjer dimensjonane omkring energiomlegginga som verda står overfor dei komande tiåra, om mogleg endå større. Dei store utfordringane globalt står på mange måtar i kontrast til vår heimlege debatt. For mange politiske leiarar verda over må Noreg vere som eit drøymesamfunn, eit samfunn av moglegheiter - og vi har mange moglegheiter. Vi har større moglegheiter enn dei fleste andre landa på kloden. Vi må sjå desse moglegheitene, og vi må vete å gjere nytte av dei. Senterpartiet er overtydd om at framtida må byggjast på fornybar energi. Ei storstilt omlegging må starte allereie no. Det er ingen annan måte å sikre at dei som kjem etter oss her på jorda, skal ha den same tilgangen til rein luft, rein jord, reint vatn og eit klima som gjer det mogleg å leve her på jorda også dei neste hundre åra. I klimaarbeidet gjeld den gamle regelen om at ingen kan gjere alt, men alle kan gjere noko. Noreg står ikkje for nokon stor del av dei globale klimautsleppa. Samtidig kan alle land med rette hevde at det ikkje er dei som er problemet. Summen av klimautsleppa er problemet. Derfor har alle land eit ansvar for å bidra. Særleg har vi som eit rikt land eit moralsk ansvar for å bidra. Få land har dei same moglegheitene som vi. Vi har store uutnytta ressursar innan fornybar energi. Vi må ta fleire av dei i bruk. Vi må satse endå tyngre på vindkraft, on- og offshore. Vi må byggje ut meir av det potensialet vi har igjen innanfor vasskrafta. Vi må utnytte dei store uutnytta ressursane vi har, til å få fram bioenergi, byggje kunnskap for utnytting av energikjelder som enno er umodne, utvikle teknologi som både her og andre plassar i verda kan bidra til overgang frå det fossile til det fornybare energisamfunnet. Regjeringa har satsa meir enn noka regjering tidlegare på desse områda. Det betyr ikkje at vi lener oss tilbake og er tilfredse. Utfordringane framover gjev ikkje noko rom for det. Meir enn nokon gong er det trong for å skjerpe ambisjonane og styrkje innsatsen. Bioenergi er døme på noko som med riktig satsing kan skaffe varme og varmt vatn til store deler av bygningsmassen. Dette vil vere riktig og klok bruk av den ressursen. Vi kan frigjere verdifull elektrisk straum. I framtida er personbiltransporten eit område som i langt større grad enn i dag bør elektrifiserast. Vi må bruke rett energi der vi får mest ut av han, og spare energi der vi kan. Energisatsinga må i lag med utvikling av teknologi for fangst og lagring av CO2 vere vårt fremste bidrag til den grøne dugnaden som verdssamfunnet står framfor, dersom vi skal nå dei måla vi har sett oss på klimaområdet, og avgrense den globale temperaturstiginga til to grader. Det er ingen motsetnad mellom å ynskje utvikling, arbeidsplassar og næringsutvikling her i landet og samtidig bidra til klimadugnaden globalt. Våre naturressursar gjer det mogleg både å skape utvikling, arbeidsplassar og å bidra til det globale klimaarbeidet. Senterpartiet er oppteke av at vi ser og nyttar dei moglegheitene som ligg på desse områda, i åra framover. Jenny Klinge (Sp) [22:00:54]: Eg har lånt øyre til debatten i dag og til opposisjonen si framstilling av kva Regjeringa har gjort dei siste tre åra. Først vart eg ein smule irritert. Deretter vart eg ein smule oppgitt. Til slutt vart eg lattermild. For når f.eks. Harald Tom Nesvik frå partiet med det meir eller mindre passande namnet "Framstegspartiet" seier at vi har bak oss tre år med raud-grønt kaos, kan ein spekulere på verkelegheitsforståinga. Det er tydeleg at Nesvik, hans partifellar og resten av opposisjonen ønskjer seg politisk endring etter valet i 2009. Då vil eg få minne om det som er sagt, at framsteg betyr alltid forandring, men forandring betyr ikkje alltid framsteg. Om det å drive politikk sa Carl Joachim Hambro så treffande: Det er ikkje tilstrekkeleg å seie at politikk er det mogleges kunst. Politikk skal vere noko meir. Den politikken som er i pakt med framtida, må gå ut på å gjere mogleg i morgon det som er umogleg i dag. Den raud-grøne regjeringa har hatt som mål å leggje til rette for at samfunnet og enkeltmennesket skal ha dei rammevilkåra som gir rom for utvikling, og som gir rom for gode liv. Derfor har vi satsa på den lokale velferda, på helse og omsorg. Derfor har vi arbeidd for full barnehagedekning, og derfor har vi lyfta samferdsel som den første regjeringa som faktisk har oppfylt rammene i Nasjonal transportplan. Men vi har ikkje tenkt å la det bli med det. Budsjettet som blir lagt fram i morgon, vil vise ei retning vidare. Senterpartiet har ambisjonar om at den nye nasjonale transportplanen som Stortinget skal behandle i vår, vil forandre takten i samferdselspolitikken endå meir. Det fortener folk rundt omkring i heile landet, og det fortener næringslivet. Den finanssituasjonen som har oppstått, viser at vi burde ha satsa endå meir på infrastruktur tidlegare, fordi det gir grunnlag for verdiskaping. Men i den situasjonen vi er i no, vil det å gi gass innanfor samferdsel vere ein positiv motkonjunkturpolitikk. Vi har ein lang debatt attom oss med mange fagre ord. Opposisjonen har brukt orda på å fortelje om kor fortreffeleg politikken deira har vore, og kor bra det skal bli om det blir slutt på det såkalla raud-grøne kaoset. No er det slik at godt gjort er betre enn godt sagt, og regjeringspartia skal halde fram med å gjere mogleg i morgon det som er umogleg i dag. Åge Starheim (FrP) [22:07:12]: Eit gjennomgåande spørsmål i distrikta er: Kvifor har vi fråflytting, kvifor har vi ei negativ folketalsutvikling? Dei som ikkje ser årsaka til dette, har politisk motiv for ikkje å sjå verkelegheita. Næringslivet i distrikta klagar m.a. over to ting - begge med utgangspunkt i infrastruktur: 1. Dårlege vegar, som er fordyrande og gjer det vanskeleg å få fram varer. 2. Eit mangelfullt utbygt nett, som hindrar effektiv bruk av elektroniske hjelpemiddel. Dette skapar manglande utvikling og verdiskaping. Manglande tenestetilbod innanfor skule og barnehage og ein utrygg situasjon innanfor helse og omsorg er skapt på grunnlag av manglande løyvingar frå Regjeringa. Eg vil vise til to eksempel frå Sogn og Fjordane: 1. Tek ein utgangspunkt i kommuneproposisjonen, manglar seks kommunar i Nordfjord-regionen ca. 70 millionar kr på å få budsjett og økonomiplan i balanse i haust. Då er ikkje Terra-kommunen Bremanger med. 2. Lokalsjukehusa har stått for trygg og sikker beredskap for innbyggjarane i fylket vårt, med dei vanskelege geografiske og klimatiske forholda vi har i dette fylket. No har Regjeringa med sin manglande evne til å tenkje heilskapleg helsepolitikk og med manglande løyvingar rasert og teke bort den tryggleiken innbyggjarane har hatt. No er det berre skalet igjen av lokalsjukehusa. No registrerer vi at enkelte andre regjeringsparti også har snakka høgt om auka midlar til infrastruktur. I morgon vert statsbudsjettet framlagt, og då vil det vise seg om dette inneheld handling, eller om det framleis berre er valflesk. Framstegspartiet har vore den sterkaste pådrivaren for å byggje infrastruktur, som igjen vil resultere i verdiskaping. Eg meiner at karikaturen i VG sist fredag på ein glimrande måte viser Regjeringa sin valbløff. Eg registrerer kva folk ute i distrikta seier, og eg er heilt samd. Det har aldri vore ført ein så sterk sentraliseringspolitikk som no. Eg stiller difor eit høveleg spørsmål: Er det då underleg at folk flyttar? Hallgeir H. Langeland (SV) (fung. leiar i komiteen): Eg har den gleda å leggja fram energi- og miljøkomiteen si innstilling om løyvingar på statsbudsjettet til Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet. Eg tek samtidig opp forslag som SV har aleine, og forslag som SV er med på, i innstillinga. Når det gjeld tala i budsjetta, kjem dei fram gjennom eit fleirtal av regjeringspartia og Framstegspartiet. Dei har i komiteen dessverre funne det nødvendig å kutta endå meir på forsking, noko som fører til at det blir mindre innsats på forsking. Det verkar på meg nærmast som om ein ønskjer å avgrensa kunnskapane om energi og miljø gjennom dei kutta ein gjer. Det trur SV er eit feiltrinn. Når det gjeld rammeuavhengige forslag, er det mange gode forslag som etter SVs syn vil bli vedtekne. Lat meg bruka nokre ord på det. Det eine er at ein skal gå inn og sjå på korleis verftsindustrien har det. Me veit at m.a. Kværner Egersund mista eit oppdrag til Dragados i Spania på grunn av, etter mi oppfatning, noko som kan sjå ut som at EU-land subsidierer verftsindustrien sin. Då må me frå Noregs side, på grunn av den hersens EØS-avtalen, inn og sjå på kva me kan gjera for å sikra norske verft oppdrag. Det er ein av dei tinga som Stortinget i dag vedtek, sjølv om SV ønskjer at ein skulle gå endå meir inn i EØS-avtalens betydning. Så seier stortingsfleirtalet òg klart frå til miljøvernministeren at me skal ha ei melding om Kartverket. Miljøvernministeren svarte frekt og freidig fleirtalet med å seia at han ikkje ville leggja fram ei melding då fleirtalet vedtok det tidlegare, men no gjev stortingsfleirtalet han beskjed om at det skal han gjera. Ei anna sak som stortingsfleirtalet forsøkjer å rydda opp i, er spørsmål knytte til nettariffering. Ein hadde bede om ei sak om dette, og fekk ei sak i statsbudsjettet som svært få kunne lesa og svært få forstod. Derfor bestemte stortingsfleirtalet at den saka skal sendast tilbake til statsråden, og me forlanger ei ny sak, der me får ei skikkeleg vurdering av nettariffering, og der me får konkrete forslag til korleis me kan føreta prisutjamning, som vil koma mange til gode. At det er nødvendig for stortingsfleirtalet å gripa inn i ei regjeringsbehandling, t.d. på nettariffering og Statens kartverk, synest eg er litt beklageleg, men eg reknar med at ein no ryddar opp ein gong for alle, og at ein slepp å gjera dette igjen. SV er også svært glad for at eit fleirtal, alle med unntak av regjeringspartia, sluttar opp om eit forslag om å sjå på korleis ein kan få auka utvinningsgraden på norsk sokkel. Me veit at om me aukar den frå 44 pst., som han er i dag, til 50 pst., utgjer det ifølgje Oljedirektoratet ei inntektsmoglegheit på 400 milliardar kr. Då er det gale etter SVs meining at ein ser ut til å prioritera leiting i Barentshavet, i staden for å sjå på kva moglegheiter ein har for å få meir ut av brønnane. Dette får altså fleirtal i dag, og det er SV glad for, men det forundrar oss at regjeringspartia vel å stå utanfor eit så godt forslag. Straumprisen er eit heitt tema for tida, naturleg nok. SV var i si tid mot den dereguleringa som Senterpartiet og Eivind Reiten i si tid gjorde saman med Arbeidarpartiet. Det som blei sagt då, var at når ein fekk marknaden på plass, skulle prisen gå ned. Det var noko av grunngjevinga frå fleirtalet. Meir marknadsmakt skulle skapa lågare pris. Då må eg spørja fleirtalet, som den gongen, om det er det som skjer. Eg ser ikkje noko til dette, eg ser tvert imot at prisen stig og stig, og forbrukarane blir iltrare og iltrare på dette systemet som skulle gjera straumen billegare. Då er det nødvendig å sjå på kva ein kan gjera. Då er det ikkje nok at energiselskapa og staten er fornøgde med at dei får auka sine inntekter, då må ein sjå på aktive tiltak som kan gjera at ein får ned straumforbruket utover det som marknaden sjølv gjer. SV satsar derfor aktivt på tiltak som kan få ned forbruket av straum og få ned straumrekninga til folk. Men det er ikkje det Regjeringa prioriterer. Regjeringa prioriterer faktisk skattelette til rikfolk framfor dette. Dei prioriterer billegare brennevin. Og tek ein seg ein skarp ein, kan det nok vera at ein blir varm ei stund, men det er ikkje noko tiltak som gjeld for lang tid, det som har fleirtal her i Stortinget. Så dette er feil prioritering frå Regjeringa si side. SV tilbyr derfor Regjeringa eit anna fleirtal, som kan få ned forbruket av straum og dermed redusera straumrekningane til folk og spara miljøet og redusera presset på utbygging av gasskraftverk. Seinast i går la me fram eit forslag om eit svensk støttesystem, som kan få ned forbruket, som går ut på å støtta vassboren varme, som går ut på å støtta varmepumper, og som går ut på å støtta pelletskaminar og solfangarar. Dette er eit konkret forslag som Regjeringa kan få fleirtal for om dei ønskjer å gjera noko med straumforbruket og -prisen. SV har elles levert og i dag framsett ei rekkje gode forslag som kan bidra til å gjera noko med straumprisproblematikken og straumforbruket, om viljen vår er der. PCB-forureining i norske hamner og fjordar er vel kjent og har vore snakka om i tiår. Men viljen til å rydda opp er mindre, sjølv om så vel Regjeringa som stortingsfleirtalet plussar på nokre skarve millionar. Når me veit at desse miljøavgiftene gjer at fisk og skaldyr er farlege å eta, satsast det ikkje nok. Med det tempoet fleirtalet har lagt opp til, vil det ta fleire tiår før ein får rydda opp i dette. Dette vil SV gjera noko med. Me aukar løyvinga til denne oppryddinga betydeleg, og foreslår at me får ein opptrappingsplan. SV har i denne saka forsøkt å få miljøvernministeren òg med på denne opptrappingsplanen, men me har hatt store problem med å få ut eit skikkeleg svar på problemstillinga - utan at eg dermed antydar at miljøvernministeren ikkje ønskjer at nokon skal vera på offensiven i ei så viktig sak som denne. Og om miljøvernministeren vil, kan altså SV bidra til ei opptrapping i denne viktige saka, men det spørst om miljøspørsmål er så viktige for miljøvernministeren lenger. SV har elles ei rekkje tiltak for å styrkja miljøorganisasjonar og friluftsorganisasjonar, dessutan legg me til rette for aktivt og helsebringande opphald i naturen. Me har tiltak for vern, og me har tiltak for nasjonalparkar. Dessutan aukar me innsatsen når det gjeld villaksen, som mange er opptekne av å koma ut i naturen og fiska opp. Men truverdet til denne regjeringa når det gjeld villaks, er lik null etter dei konsesjonstildelingane som er gjevne av Ludvigsen med godkjenning av miljøvernministeren, og dei 50 konsesjonane som ein no salderer budsjettet med, og som ingen vil ha, heller ikkje havbruksnæringa. Så her er det noko som er spinn hakkande galt. Tolv organisasjonar, inklusiv heile miljøbevegelsen, forlanger tiltak for villaksen. Miljøvernministeren høyrer ikkje etter. Regjeringa vel skattelette for rikfolk og meir makt til pengemakta. Den kuttar i miljø- og energiforsking, den byggjer ut Snøhvit og gasskraftverk, den svekkjer arbeidet for å berga villaksen ved å dela ut oppdrettskonsesjonar, og håpar på marknaden når folk og landet treng reduksjon i straumforbruket og tiltak for å få ned straumforbruket. Regjeringa er prega av høgt og fint snakk om miljøet, men det er veldig ofte store ord med tomme lommebøker. Hallgeir H. Langeland (SV): Omgrepet "realisme" har vel ulikt innhald for Høgre og SV, vil eg gå ut frå. Derfor skal eg forsøka å svara ut frå det SV ser som realistisk og nødvendig for Noreg å gjera. I mitt innlegg sa eg at det er viktig at ein hushalderer med dei ressursane som faktisk er på norsk sokkel, og som Høgre i dag kjem til å stemma mot at vi skal forsøka å få meir ut av. Det er eitt tiltak og ein måte å tenkja på som eg trudde òg Høgre var med på, men som dei altså ikkje er med på førebels - eit konkret tiltak som sikrar dei inntektene som blei etterlyst, anslått til ca. 400 milliardar kr. Det er ein måte å tenkja på som Høgre burde gjera meir enn det dei gjer. SV har i heile si politiske historie hatt som mål å sørgja for at det er eit jamt og lågare tempo i oljeutvinninga enn det ein har i dag. Det hadde betydd at i staden for at ein har den jojo-økonomien som Høgre og marknadsliberalistane står for, ville ein kunne hatt ei stabil sysselsetjing på Kværner Egersund, kor representanten kjem frå, mens ein no altså har jobb ut frå marknaden. Ein burde hatt styring med dette, og det er SV sin politikk. Problemet er rett og slett at Høgre si løysing er meir marknad. Når EØS-avtalen sørgjer for at det privatiserte Statoil sender oppdrag til utlandet, vil det jo ikkje vera jobbar i norsk verftsindustri med Høgre-politikk. Derfor har SV ei heilt anna retning, som Høgre tydelegvis ikkje heilt har forstått. Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar for eit godt spørsmål, for det er nettopp det eg la stor vekt på i mitt innlegg. Kritikken frå Framstegspartiet som seiast å vera den største marknadsliberalisten her på huset, er heilt grunnlaus. Det er Framstegspartiet sin politikk som fører til at straumprisen vinglar opp og ned, sånn som no. Framstegspartiet ønskjer meir marknad, det får dei, men når prisen går opp, toar dei sine hender, og så ropar dei på staten, som skal løysa problemet. Det er jo heilt på - no må eg passa meg her, president! - det heng ikkje på greip, for det er den politikken som Framstegspartiet ønskjer seg, som gjeld no. Og så til spørsmålet: SV sitt alternativ er å gå inn med tiltak som kan redusera straumforbruket. Framstegspartiet sitt er å byggja gasskraftverk og gi blaffen i jordas klimaproblem. SV har i dag og i går fremma konkrete forslag som skal få ned straumforbruket. Dersom me går inn med varmepumper, f.eks., dersom me støttar tiltak for å få til vassboren varme, dersom me støttar innkjøp av pelletskaminar, vil me bidra til at folk ikkje blir så straumavhengige som dei er i dag, og dermed få ned forbruket. På den måten vil prisen stabilisera seg, og ein vil få mindre marknadsmakt og dermed lågare pris. SV føreslår gjerne tiltak for å auka straumprisen for periodar - det gjer me òg i dag - for å få til dei tiltaka som trengst for at det norske folk skal få vera med og redusera straumforbruket og dermed bidra til å betra miljøet. Framstegspartiet sin politikk er meir marknad. Framstegspartiet burde eigentleg unnskylda seg overfor det norske folk for at straumprisen er så høg; det er nemleg dei som har bidrege til det. Hallgeir H. Langeland (SV): SV og Arbeidarpartiet står saman i ein del saker i innstillinga. Det synest SV er positivt, men det er eit par problemstillingar der me ikkje heilt snakkar same språk. Den eine går på straumpris og tilgang på kraft. Det eine arbeidarpartiforslaget som SV støttar, går på at ein skal satsa meir på biobrensel og vassbåren varme. Det er etter SV si meining rett veg å gå. Men når me høyrer Arbeidarpartiet sitt svar til f.eks. Framstegspartiet, er det først og fremst gasskraftverk som skal løysa dette. Altså: Ein treng meir kraft i marknaden, det er det som er hovudbekymringa, og då kjem gasskraftverk først. Me i SV blir ofte skulda for å seia "Ja takk, begge deler", men her gjer Arbeidarpartiet det på ein måte som eg trur blir komplisert. Så mitt spørsmål til Arbeidarpartiet er: Kvifor er ei av desse to retningane viktigast, dersom ein først og fremst tenkjer på miljøet? Kva er viktigast for Arbeidarpartiet? Det siste spørsmålet går på eit forslag som SV har når det gjeld å gå inn i EØS-avtalen sine verknader for norsk verftsindustri. Olav Akselsen, leiaren i næringskomiteen, seier at EØS-avtalen er "ein husmannskontrakt" - ikkje ein "hersens" kontrakt, som eg beklagelegvis kom til å seia. Når ein ser at ein i EU ser ut til å tilby prisar som er langt under dei norske, er det sånn å forstå at Arbeidarpartiet reknar dette med EØS-avtalen inn i det forslaget som har fleirtal? Er det grunngjevinga for at ein ikkje støtter SV sitt forslag? Hallgeir H. Langeland (SV): Miljøvernministeren har vore etter måten profilert når det gjeld miljøspørsmål, i alle fall i ein periode av den tida Regjeringa har sete. Det som forundrar meg no i det siste, er det som har skjedd i forhold til villaksen og korleis ein på ein måte skal bevara villaksen - og der har Noreg eit spesielt internasjonalt ansvar. Der har ein lagt fram ei stortingsmelding, som Stortinget har til behandling. Men så vel Regjeringa å dela ut 40 laksekonsesjonar over bordet etter samtalar med Framstegspartiet. Ein vel i budsjettet å tildela 50 konsesjonar til, som ingen eigentleg vil ha fordi marknaden er metta. Dette kan ifølgje miljøvernbevegelsen bli ein katastrofe for villaksen når ein får så mange oppdrettsanlegg rundt omkring overalt der ein eigentleg frå Regjeringa si side skulle verna nasjonale laksefjordar og nasjonale laksevassdrag. Så mitt spørsmål til representanten Onarheim er: Er det i tråd med Regjeringa sin politikk og er det i tråd med god miljøpolitikk å gjera desse overgrepa overfor villaksen? Det andre spørsmålet går på at Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har eit felles forslag om at ein skal gå inn og sjå på den målsetjinga ein har for Enova i forhold til energieffektivisering, og koma med skikkelege enøktiltak og satsa på alternativ fornybar energi. Me ønskjer ein uavhengig analyse av det kapitalbehovet dette selskapet har i forhold til dei mål Stortinget har sett. Er det ikkje god butikk å arbeida på den måten, sidan Høgre ikkje støttar det? Hallgeir H. Langeland (SV): Så billig som representanten Vaksdal no prøvde å sleppa unna, det går ikkje. Her må ein stå inne for den politikken ein står for. SV er for at det skal vera nokså høge straumprisar, sånn at ein skal kunne framskaffa dei alternativa me ønskjer, fornybar energi og straumsparing. Det er me ærlege og seier. Men det å seia at ein eigentleg ikkje vedkjenner seg marknadsliberalismen, som ein no på ein måte seier indirekte, det blir jo direkte feigt. Viss ein vil byggja dei gasskraftverka som det har vore planar om, og som har konsesjon, må ein jo setja av pengar til det - ein må altså gå inn og styra pengar sånn at dei blir bygde. Det kunne ein ha gjort, for Framstegspartiet har jo vore med på å leggja premissane for statsbudsjettet. Kor er pengane til alt dette som det har vore snakk om? Nei, ver ærleg og sei at ein høg straumpris er Framstegspartiets politikk, for dei ønskjer at marknaden skal råda. Det er ei ærleg sak. Det å prøva å vri seg unna med at det ikkje skjer noko, at det ikkje blir bygd ut noko, og heller ikkje foreslå å byggja ut noko, er feigskap. Her må ein stå rakrygga og seia: Me meiner marknaden skal rydda opp i dette. Når det ikkje skjer, må me akseptera at straumprisane aukar. Ein kan ikkje kjefta på regjering og storting når ein sjølv er med på å leggja premissane i budsjettet. Eg vil gjerne utfordra Framstegspartiet til å seia om dei no kjem til å setja av pengar til å byggja ut nye vasskraftprosjekt eller gasskraft. Er det det me skal venta på frå Framstegspartiet si side, sånn at straumen blir billigare? Det må jo vera det som må skje. Ingmar Ljones (KrF): Eg vil minna representanten Vaksdal om følgjande: For det første, Noreg fører ein radikal og ambisiøs klimapolitikk. For det andre: Noreg er eit av dei fyrste landa i verda som har utarbeidd ein heilskapleg politikk for alle sine hav- og kystområde. Regjeringa har lagt fram ein nasjonal plan for korleis vi skal følgja opp FN sin konvensjon om biologisk mangfald, og Regjeringa held aktivt fram med å protestera mot utslepp frå Sellafield-anlegget. Kristeleg Folkeparti har faktisk vore med på å flytta tyngdepunktet i norsk miljøpolitikk gjennom at vi gjekk inn i regjeringssamarbeid med Høgre. Menneskeskapte klimautfordringar er allereie eit faktum. Klimaet er i ferd med å bli varmare, våtare og villare, som det heiter, og vi opplever periodar med tørrvêr. 1998 var det hittil varmaste året på jorda, og det vekkjer oppsikt hjå meg når Framstegspartiet avviser at dette kan vera menneskeskapt. Eit overveldande stort fleirtal i FN sitt klimapanel er overtydd om det. Eit heilt verdssamfunn bruker store ressursar på å motverka desse endringane gjennom avtalar om å få ned klimautsleppa. Då er det merkeleg at Framstegspartiet kan vera så konsekvent i å avvisa at klimaendringane er menneskeskapte. Difor er spørsmålet til representanten Vaksdal: Med dei endringane som no er påviste, m.a. i vêret, i klimaet, i økosystemet og når det gjeld forureining, kunne då representanten Vaksdal vera med på ein diskusjon, vera med på laget, slik at vi kan få ei endring? Det gjeld innanfor vern, miljøvern og forureining. Ingmar Ljones (KrF): Ei berekraftig utvikling har lenge vore eit sentralt omgrep i miljøpolitikken. Miljøkonferansen i Johannesburg tidlegare dette året stadfesta at utfordringane når det gjeld miljø og utvikling, er globale, og at dei rike landa har eit særskilt ansvar for å medverka til å få best mogleg miljø globalt. For å syna at vi tek dette ansvaret, må vi prioritera rett nasjonalt. Vi er medansvarlege for dei menneskeskapte klimaendringane. Vi må leggja opp til ei miljøriktig utvikling av samfunnet som tilfredsstiller behova til dagens menneske og generasjonar som kjem. Vi er sjølve ein del av naturen og skaparverket, og vi må forvalta livsgrunnlaget med det ansvaret vi er pålagde. Ei forsvarleg forvalting tek utgangspunkt i tre prinsipp: - Naturen si tolegrense må ikkje overskridast. - Føre var-prinsippet må leggjast til grunn. - Forureinar må betala for å retta opp miljøøydelegging. Samarbeidsregjeringa prioriterer miljøet høgt. I eit stramt økonomisk opplegg for budsjettet som m.a. hadde til føremål å få ned renta og kronekursen, har vi funne rom for viktige miljøsatsingar. Det har allereie gitt resultat: Første rentereduksjon er komen, og miljøprofilen blir stendig tydelegare. Vi aukar løyvinga til opprydding i forureina sediment med PCB-innhald i hamner og fjordområde med til saman 15 mill. kr, og samstundes blir det gitt ei bestillingsfullmakt på 20 mill. kr for å sikra tilstrekkeleg framdrift i arbeidet med å fjerna miljøgifter og sediment. I dei 15 mill. kr som er løyvde, ligg det 5 mill. kr som skal gå til opprydding av skipsvrak og PCB frå sediment på havbotnen. Vi er glade for at vi står saman med Framstegspartiet når det gjeld denne viktige satsinga. Eg viser elles til havmiljømeldinga som Regjeringa har lagt fram, og komiteen si behandling som skal starta på nyåret. Denne meldinga vil leggja viktige føringar for korleis vi skal få eit godt havmiljø, som er ein føresetnad for å kunna hausta forureiningsfri mat frå havet. Å ta vare på gamle kulturminne og kulturstader er viktig, både for oss sjølve og av omsyn til dei som kjem etter oss. Kulturminnefondet blir tilført avkasting frå fondet på 6,5 mill. kr. Dette kjem i tillegg til vidareføringa av dei om lag 15 mill. kr som er på budsjettet for inneverande år. I budsjettet for 2003 har Norsk Vasskraft- og Industristadmusem i Tyssedal blitt løfta fram. Gjennom eit tilskot lagt opp som eit spleiselag mellom Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, blir restaureringsarbeidet ved dette museet fullfinansiert. Eg er glad for denne løyvinga. I tillegg vil eg understreka det verdfulle arbeidet som er utført lokalt, slik at det her kan knytast viktige band mellom komande generasjonar og ein del av grunnlaget for velferda i dette landet, nemleg utnyttinga av vassressursane våre til energiproduksjon. Pårekneleg og berekraftig energiforsyning er framleis grunnlaget for velferdssamfunnet vi lever i. Den siste tida har vist kor sårbare vi er når vi baserer energiproduksjonen vår i hovudsak på vasskraft. Eg er difor glad for at vi i eit stramt budsjett har funne rom for å vidareføra den sterke satsinga på utvikling av alternative energikjelder. Løyvinga til Energifondet er i 2003 på 479 mill. kr, nesten ein halv milliard, inklusiv 200 mill. kr som følgje av påslaget på nettariffen til dette formålet. Auken i straumprisen i det siste er ei tøff utfordring for oss alle. Det må likevel nemnast at når straumprisen aukar, blir folk flest meir omtenksame når det gjeld elforbruket sitt. Dette viser at potensialet for straumsparing og omlegging til annan miljøriktig energi er der. Regjeringspartia er opptekne av miljøriktig bruk av naturgass. Gjennom miljøriktig bruk av naturgass vil Noreg bruka potensialet sitt til å bli eit føregangsland innanfor dette feltet. Eg meiner at dei prioriteringane som blir vedtekne i dag, legg eit godt grunnlag for at vi i energi- og miljøkomiteen kan få spelerom for å realisera vår målmedvitne satsing på berekraftig utvikling, der forvaltaransvaret viser att både nasjonalt og internasjonalt. Presidenten: Det vert replikkordskifte. Ingmar Ljones (KrF): I og med at det er ein representant frå Arbeidarpartiet som nettopp tek opp problematikken kring CO2-forskning generelt og midlar til å forska på m.a. CO2-frie gasskraftverk, trur eg det kan vera viktig å nemna at om ein ser på framlegget frå Arbeidarpartiet og det som no er kome frå Regjeringa og stortingsfleirtalet si side, er løyvingane som no blir vedtekne, faktisk større. Sem-erklæringa seier 100 mill. kr til denne forskninga. Til no er det med det som kom i revidert nasjonalbudsjett og løyvinga dette året, blitt 70 mill. kr. Det står altså 30 mill. kr att, og eg er viss på at desse pengane også vil komma på plass. Det er fleire sjansar. For det første kjem no behandlinga av gassmeldinga, og ho femnar ganske vidt. Det gjeld teknologiutvikling og pilottesting, det gjeld oppretting av innovasjonsselskap, det gjeld investeringsstønad, og det gjeld også utgreiing av infrastruktur for deponering og reinjisering av CO2. Dette til saman har ei så sterk fokusering nettopp på den delen at det, som nemnt, inneber ei betydeleg sterkare satsing enn det som Arbeidarpartiet hadde lagt opp til. No er det naturleg å invitera til eit samarbeid ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett og ikkje minst ved behandlinga av budsjettet for 2004, så vi kan få eit endå større lyft nettopp på dette viktige området. Så eit par ord om satsinga på å bevara det biologiske mangfaldet. Der har Regjeringa ved miljøvernministeren vist ei frisk satsing når det gjeld å verna området og følgja opp behandlinga av meldinga. Og det står trass i alt, som også representanten var inne på, at ein skal sikra det biologiske mangfaldet gjennom dei løyvingane som er. Men eg trur at vi kunne ta kapittel for kapittel og sagt at sjølvsagt skulle vi hatt meir pengar, men i avveginga mellom ulike budsjettpostar har vi funne ein god miljøprofil denne gongen. Ingmar Ljones (KrF): Regjeringa og regjeringspartia satsar på ei meir robust energiforsyning enn det som er tilfellet i dag. Det er ei målmedviten satsing på energisparing og nye og fornybare energikjelder. Enova har jo no fått ein unik sjanse til å tilføra så mykje som 10 TWh årleg i ny elproduksjon og elsparing innan 2010. Dessutan satsar denne regjeringa og regjeringspartia på bruk av miljøvennleg naturgass. Vi har lagt til rette for opprusting og utviding av vannkraftverk innafor miljømessige rammer, og det er gitt mange konsesjonar til å kunna utvida og oppgradera kraftverk, og det vil bli ei betydeleg utfordring. Dessutan - det høyrest kanskje merkeleg ut - er nettopp denne regjeringa og regjeringspartia med på å framskunda gasskraftverk med CO2handtering for å skaffa meir energi. Det er no laga ein handlingsplan som inneber signal om å redusera oljefyringa med 25 PST. Mange har slike kjelar med oljefyring på plass og kan ta dei i bruk i det unntakstilfellet som er akkurat no. Men det er like viktig å nemna at gjennom plan- og bygningslova er det lagt til rette for å kunna påby nye utbyggingsområde og leggja til rette for vassboren varme. Vi må ikkje bli så opptekne av den vanskelege straumsituasjonen som er no, med aukande straumprisar og ganske nedtappa magasin, at vi gløymer å fokusera på miljøriktig energi, der vassboren varme, varmepumper m.v. går inn som ein viktig del. Ingmar Ljones (KrF): Eg skal ikkje gi nokon karakteristikk av representanten Malvik som hadde ordet, men eg skal gi ein liten karakteristikk av innlegget, nemleg at det å peika på alt det som måtte vera vrangt og uheldig i budsjettet, vinn alltid gjenklang hjå mange. Og som ein liten parentes til den generelle behandlinga av budsjettet dette året: Det har vore sørgjeleg å registrera kor mange politikarar som har vore aktivt framme og fortalt om kor dårleg det står til, og kor mykje vrangt og vanskeleg det er. Slik også innafor miljøpolitikken. Men det er viktig at vi i fellesskap kan satsa på det vi er einige om, og dei betydelege miljøutfordringane vi har. Avslutninga på innlegget til representanten Malvik var kanskje eit lite signal om at vi kan arbeida saman, for SV sitt program og SV sine formuleringar har veldig mykje felles med det som er Regjeringa sin miljøpolitikk. Difor er det viktigare å visa til dei stega og dei framstega som vi tek i høve til miljøpolitikken, enn stadig å nemna det som ein synest er for smått og for lite. Eg nemnde litt tidlegare at Kristeleg Folkeparti er glad for at vi er i samarbeid med Høgre i regjering, for på den måten å flytta tyngdepunktet i norsk miljøpolitikk i rett lei. Det endå meir positive er at denne gongen har Framstegspartiet skrive seg inn i fleire merknader som går direkte på positive og gode miljøtiltak, og difor ser vi fram til eit samarbeid. Vi har ei betydeleg satsing, som eg nemnde, innafor Enova. Det er betydeleg forsking på å få f.eks. CO2-frie gasskraftverk, og eg understrekar miljøvennleg bruk av naturgass og fornybar energi. Det er jo der ein verkeleg må satsa no, og eg skal forsikra at alle gode innspel vil bli vurderte nøye og tekne med. Men det er alltid ei avveging i budsjettsamanheng. Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime: - statsråd Valgerd Svarstad Haugland | - statsråd Jon Lilletun | - statsråd Marit Arnstad | De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen. De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. - Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Øystein Djupedal. Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille olje- og energiministeren et spørsmål. Det har vært spekulasjoner om Statoils framtid og om Statoil skal delprivatiseres. Den diskusjonen har spesielt tatt av etter at Statoils styre selv har ønsket en delprivatisering, og ikke minst fordi Stortinget i løpet av våren skal få seg forelagt en sak som går på olje- og energivirksomhetens framtid. Det som det kunne være interessant å få vite fra olje- og energiministeren, er om det som står i Voksenåserklæringen, står fast, der en har forbilledlig klare formuleringer på hvordan dette spørsmålet skal forstås. I Voksenåserklæringen står det følgende: "Statoil må fortsatt ha en sentral posisjon i norsk petroleumsvirksomhet og være et heleid statlig selskap." - jeg gjentar: "et heleid statlig selskap". Etter hva man forstår av det Regjeringens egne representanter nå har luftet, er man åpen for at dette ikke lenger skal gjelde. Mitt spørsmål er altså veldig konkret: Betyr det at Voksenåserklæringens forbilledlig klare formuleringer på dette punkt står fast, eller fins det her åpning for justering? Statsråd Marit Arnstad: Som representanten Djupedal er kjent med, og som han siterer fra Voksenåserklæringen, er Regjeringens standpunkt at Statoil skal være et heleid statlig selskap. Det er et standpunkt som Regjeringen har formidlet til Stortinget i flere dokumenter tidligere, og det er Regjeringens standpunkt inntil Regjeringen eventuelt tar et annet standpunkt. Det har Regjeringen så langt ikke gjort. Men det er riktig at det har oppstått en debatt om det framtidige eierskap i Statoil og også om den framtidige organiseringen av det statlige engasjementet i petroleumssektoren. Øystein Djupedal (SV): Dette var ikke spesielt mye å bli klok av. Det er jo riktig at man kan endre standpunkt, men i dette spørsmålet, som er et av de aller viktigste spørsmål om den norske - skal vi si - økonomiens framtid og ikke minst eierskap i en viktig sektor for norsk økonomi, er det altså etter mitt skjønn ikke uten videre gitt at man har anledning til å endre et slikt standpunkt. Hvis man ønsker - eventuelt åpner for - å endre eierskapsstrukturen i Statoil uten å ha sagt det til velgerne, har det en konstitusjonell og i hvert fall en moralsk side. Nå forstår jeg statsråden dit hen at hun ikke her i dag vil si at hun vil endre den, men jeg forstår at hun er åpen for at det kan skje. Og da er mitt spørsmål til olje- og energiministeren: Føler hun en forpliktelse overfor de velgerne som stemte på Senterpartiet og regjeringspartiene under forutsetning av at Statoil fortsatt skulle være et statlig selskap, eller mener hun at det er gitt Regjeringen den fullmakt at man når det gjelder en så stor del av vår formue, et så viktig spørsmål i strukturpolitikken og den økonomiske politikk, uten videre kan legge ut på - skal man si - å endre standpunkt? Statsråd Marit Arnstad: Jeg har referert Regjeringens standpunkt pr. i dag, og har også vist til at det er en debatt om eierskapet i Statoil, og den debatten må kunne pågå en stund til. I alle fall vil Regjeringen - antakelig i slutten av februar - legge fram sin melding omkring disse spørsmålene. Jeg kan se argumenter både for og mot en delprivatisering av og en endring av eierskapet i Statoil. Det representanten Djupedal reiser når det gjelder forholdet til et program og en programforpliktelse, er imidlertid en politisk prinsipielt viktig problemstilling. Jeg er enig i at politiske partiers program er en forpliktelse overfor velgerne. Spørsmålet er om det også avskjærer de politiske partiene fra å diskutere konkrete programposter i løpet av en 4-årsperiode, ikke minst sett i den sammenheng at en i dag står overfor et samfunn i rask endring. Jeg mener at politikken skal spille en vesentlig rolle ved å være den som legger premissene for endringene. Da er spørsmålet: Vil en avskjære politikken fra den muligheten dersom en har et så statisk syn på programforpliktelser som det hr. Djupedal nå legger opp til? Jan Tore Sanner (H): Høyre er også svært glad for at statsråden nå signaliserer økt vilje til å satse på forskning som skal bringe frem såkalt CO2-frie gasskraftverk. Dette er et nytt signal i forhold til hva miljøvernministeren tidligere har sagt. Vi har faktisk en miljøvernminister som har sagt at hun er skeptisk til også CO2-frie gasskraftverk fordi de vil kunne fortrenge nye, fornybare energikilder, som vindmøller. Det synes jeg er ganske utrolig. Men dersom statsråden nå signaliserer Regjeringens nye holdning, er jeg svært glad for det. Fra flere forskningsmiljøer, bl.a. SINTEF og NTNU, er det gjort veldig klart at disse CO2-frie gasskraftverkene vil ligge langt frem i tid. Det har vært pekt på at det å starte nå med såkalt konvensjonelt gasskraftverk vil være viktig også for å kunne bringe frem den renere gasskraften i et fem-tiårsperspektiv. Er statsråden enig i en slik holdning? Statsråd Marit Arnstad: Signalet om forskning på CO2-frie gasskraftverk og en prioritering av det innenfor de rammene vi har, det gav jeg til representanten Sanner i budsjettdebatten i fjor høst. Det er synd hvis ikke representanten Sanner den gangen oppfattet det og dermed i dag ser på dette som et nytt signal. Det ble altså gitt for flere måneder siden. Jeg tror at vi skal være oppmerksomme på den problemstillingen som har vært reist fra enkelte om forholdet mellom de fornybare kraftkilder og gasskraft. Vi bør hindre at det blir motsetninger mellom det å utvikle de nye, fornybare kraftkilder og det å få fram en miljøvennlig teknologi knyttet til gasskraft. Jeg er av den oppfatning at vi bør vente på den teknologien. Vi er ikke prinsipielt imot gasskraftverk, men problemet er CO2-utslippene som er knyttet til de gasskraftverkene som i dag er under planlegging. Får man fram en teknologi som fjerner miljøproblemene, dvs. forurensningen, vil debatten stilles i et annet lys. Ellers har jeg merket meg at det fra forskerhold og fra selskapshold er ulike perspektiver når det gjelder tidshorisonten for dette. Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går også til olje- og energiministeren. Som flere allerede har vært inne på, ble det sist søndag offentliggjort i Dagsavisen en rapport fra Handelshøyskolen BI, hvor det hevdes at det er både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge gasskraftverk i Norge som ikke forurenser, og som kan produsere en fjerdedel av kraftforbruket i Norge. I samme avis mandag hevdes det fra regjeringspartiene at de jubler over denne rapporten, og at de vil sette inn økonomiske midler for å utvikle CO2-frie gasskraftverk i Norge. Det har lenge vært kjent flere teknologiske løsninger som kan gi tilnærmet CO2-frie gasskraftverk, men de har alle hatt det til felles at de har vært for dyre både å bygge og å drive. Er det virkelig slik at regjeringspartiene fester lit til denne enkeltrapporten? Har Regjeringen vært i kontakt med aktører som ønsker utbygging av gasskraft, for å finne ut om de vil bygge under disse forutsetningene? Statsråd Marit Arnstad: Jeg har merket meg den rapporten som er lagt til grunn, som ett av flere innspill i debatten. Jeg har ikke hatt anledning til å gå i detalj inn i den rapporten, og jeg har ikke noe grunnlag for å si at jeg stiller meg bak rapporten. Men jeg syns det er positivt at det kommer flere innspill i denne debatten, og ikke minst at det kommer flere nyanserte innspill enn det vi kanskje har opplevd over en periode. Det syns jeg er bra. Det gjør også at beslutningsgrunnlaget for de politiske partiene kan bli bredere og mer nyansert enn det har vært. Når det gjelder spørsmålet om utvikling av ny teknologi, er det min oppfatning at det bør være mulig å utvikle den nye teknologien fram til et nytt kvotesystem er på plass. Jeg har sett at det er litt ulike holdninger blant aktørene om hvor raskt det kan skje. Ingen aktører har i dag sagt at de tar investeringsbeslutninger ved å bygge et slikt gasskraftverk med CO2-rensing, men det er flere aktører som er med på å utvikle metoder som kan fjerne CO2-utslippene. Det gjelder Hydros modell, Akers - som vi ser i avisene i dag - og også Statoils. Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det som jeg henviste til, var selvfølgelig parlamentarisk leder i Venstre sin uttalelse i Dagsavisen mandag den 10. januar. Der gikk det jo fram at regjeringspartiene hadde klokkertro på ny teknologi, som attpåtil skal være lønnsom, og jeg regner da selvfølgelig med at den såkalte lønnsomheten ikke driver strømprisene i været. Ville det ikke være fornuftig å gå i gang med å legge forholdene til rette for utbygging av de allerede planlagte gasskraftverkene, for så å knytte seg til denne fantastiske teknologien når den måtte være tilgjengelig? Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at i sentrumspartiene er vi teknologioptimister. Vi har tro på at det er mulig i dette samfunnet, så langt som vi er kommet i å utvikle ny teknologi, og at næringslivet med den kompetansen det har, er i stand til å gjøre det. Slik sett er vi optimister for årene framover. Jeg tror at det er nødvendig for det politiske miljøet å vente på den nye teknologien. Jeg er også av den oppfatning at det å bygge konvensjonelle gasskraftverk nå kan komme til å vanskeliggjøre det å ta i bruk ny teknologi. Jeg har merket meg at Aker, som jo er en av dem som forsker på ny teknologi, gir uttrykk for det samme i dagens aviser. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Øyvind Korsberg. Øyvind Korsberg (Frp): Etter mitt syn driver Regjeringen et gasspolitisk dobbeltspill. En av premissene i Kyoto-avtalen er at verdens såkalte klimagassutslipp må ses under ett. Regjeringens miljøbegrunnelse for å si nei til gasskraftverk i Norge mister egentlig all troverdighet når det samtidig selges gass fra Norge til utlandet, hvor den bl.a. blir brukt i gasskraftverk. Uansett hvor i verden en produserer elektrisitet basert på gass, er klimaeffekten den samme. For Regjeringen er med andre ord elektrisitet produsert i utlandet ja-kraft, mens elektrisitet produsert i Norge er nei-kraft. Kan statsråden forklare fornuften i dette? Statsråd Marit Arnstad: Jeg vil på det sterkeste motsette meg den beskrivelsen at Regjeringen skulle drive noen som helst form for dobbeltspill når det gjelder gasskraftdebatten. Allerede for nærmere et år siden la vi fram for Stortinget vårt syn på gasskraftverk. Det har Stortinget vært godt kjent med over lang tid, og vi har ikke somlet i det hele tatt med hensyn til dette. Vi har også over lang tid hatt SFTs avgjørelse når det gjelder utslippene etter forurensningsloven, og Miljøverndepartementets stadfestelse av det på bordet. Jeg mener at det vi har gjort i denne saken, har vært åpent og har kommet til Stortingets kunnskap for lenge siden. Sjøl om jeg er enig i at det skjer ting internasjonalt, og at vi eksporterer gass som brukes i energisystem i andre land, tror jeg at Norge må gjøre sine egne valg når det gjelder hvilke veier vi ønsker å gå på lang sikt i forhold til vårt eget energisystem. Hvis vi ikke gjorde det, ville det i prinsippet være akkurat det samme om Norge brukte atomkraft, kullkraft, gasskraft eller fornybar energi. Presidenten: Hallgeir Langeland - til oppfølgingsspørsmål. Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål. Jan Tore Sanner (H): Jeg er redd for at statsråd Arnstad ikke får hvile ennå. Om kort tid skal Stortinget ta stilling til spørsmålet om utbygging av gasskraftverk i Norge. For mange av oss er det et stort paradoks at vi i Norge med vår ressursrikdom og kompetanse skal eksportere gassen, for så å importere strøm enten fra danske kullkraftverk eller fra gasskraftverk i andre land som bruker norsk gass som råvare. Det er en viktig sak. Den har store industrielle perspektiver. På mange måter kan man si at gassen kan spille samme rolle på begynnelsen av dette århundret som vannkraften spilte på begynnelsen av forrige. Den har store miljøperspektiver fordi norsk gass kan erstatte forurensende energi fra andre land. I forrige uke signaliserte SFT-direktør Håvard Holm en holdning som går i retning av det forslaget (presidenten klubber) Høyre har lagt frem i Stortinget. Jeg vil gi statsråden en ny åpning til å komme Stortingets (presidenten klubber) flertall i møte. Ser hun de nye signalene fra SFT som en mulighet til å vurdere Regjeringens holdning på nytt? Presidenten: Presidenten ber representanten Sanner om å holde seg innenfor den tildelte tid. Det er en klokke som viser hvor meget tid som er til disposisjon. Det er ett minutt det dreier seg om. Jan Tore Sanner: Jeg skal forsøke det. Statsråd Marit Arnstad: Jeg deler representanten Sanners oppfatning av at vi i Norge bør ta i bruk naturgassen på flere områder, til transport, industri og kanskje også til gasskraftproduksjon. Jeg er enig i at det er et viktig valg vi her står overfor. Det vi diskuterer i dag, er ikke om vi skal ta naturgassen i bruk i Norge, men på hvilke vilkår skal vi ta naturgassen i bruk. Regjeringen er av den oppfatning at dersom en skal ta naturgassen i bruk i Norge, må det skje på et miljøvennlig grunnlag. Da må en avvente teknologi som fjerner de mest forurensende utslippene. Det er etter Regjeringens oppfatning et langsiktig valg som en må ta, knyttet til bruken av denne energikilden. Når det gjelder spørsmålet om SFTs uttalelser og mulige vurderinger knyttet til SFT, har jeg ingen forutsetning for å kunne uttale meg om det SFT har sagt i denne saken, og heller ikke når det gjelder myndighetenes holdning til det. SFT er jo, som representanten Sanner kjenner til, konstitusjonelt ikke underlagt mitt departement. Jan Tore Sanner (H): Det er ikke bare et spørsmål om vilkårene, jeg tror faktisk vi kan være enige et godt stykke på vei når det gjelder dem. Vi er opptatt av at økte utslipp i Norge må kompenseres med reduserte utslipp andre steder. Det har mange fordeler. Men det er også et spørsmål om når. Dette er ikke en ny debatt, dette kommer ikke som julekvelden på kjerringa. Vi har diskutert gasskraftverk i nesten ti år, og det statsråden signaliserer, er at vi skal fortsette å diskutere dette i ti år til. Vi har enorme ressurser, og vi har kompetanse. Hvis Norge skal utvikle seg som energinasjon, hvis vi skal bidra til industriell utvikling, og hvis vi skal bidra på miljøsiden, er vi nødt til å fatte de politiske beslutningene nå. Begynner statsråden å se at Regjeringen trosser den politiske viljen i Stortinget med de strenge krav som er satt til gasskraftverk? Statsråd Marit Arnstad: La meg først få understreke at Regjeringen gir uttrykk for akkurat den samme holdningen som den tidligere har gitt uttrykk for offentlig og overfor Stortinget når det gjelder holdningen til gasskraftverk. Det har vi også formidlet til Stortinget gjennom energimeldingen. Dette er en debatt om på hvilke vilkår en skal ta i bruk naturgassen. Den viktigste premissen for meg er at vi ikke bør ta den i bruk til kraftproduksjon før vi har en teknologi på plass som fjerner de mest forurensende utslippene. Regjeringen har, i anken etter SFTs avgjørelse, åpnet for også å se på spørsmålet om et internasjonalt kvotesystem. Det syns jeg viser at det er vilje i Regjeringen til å vurdere. Når dette systemet er på plass, når en vet hva som er prisen på kvotene, når en vet hvilket system som er knyttet til det, når en vet hvor etterprøvbart systemet er, da er det aktuelt. Det representanten Sanner nå snakker om, er perioden fra i dag og fram til et eventuelt kvotesystem er på plass, eller (presidenten klubber) eventuelt en ny teknologi er implementert. Det er vel et lite sprang (presidenten klubber) i forhold til de store sprang representanten Sanner mener dette handler om. Presidenten: Og det, statsråd, var et sprang utenom taletiden. Vi går da til neste hovedspørsmål. Fra representanten Bjørn Hernæs til statsministeren: « Det er alminnelig kjent at det kriminelle motorsykkelmiljøet bruker kjente politikere, kunstnere, artister og andre kjente personer for å forbedre sitt tvilsomme renommé. Er det mulig at statsministeren ikke er kjent med dette, eller hvordan forklarer han ellers sin omgang med Bandidos og bemerkningen "Vi tar i bruk alle gode krefter", slik det er gjengitt i Aftenposten 3. desember 1999? » Jan Johnsen (H): Jeg takker for svaret, som jeg selvfølgelig ikke er fornøyd med. Jeg må si at når statsråden opererer med førstegangsregistrerte biler når jeg spør om nybilsalget i løpet av året, så er det to vidt forskjellige ting. I mitt spørsmål spurte jeg tydelig om nybilsalget, altså helt nye biler. Og jeg fikk følgende svar: "Til tross for en viss nedgang gjennom andre halvår av fjoråret ble det i perioden 1996 - 1998 sett under ett registrert vel 143 000 biler i årlig gjennomsnitt." Det må selvfølgelig forstås som nye biler som er registrert, og at en ikke tar med bruktbilene, som statsråden her gjør. Jeg føler meg ført bak lyset. (Presidenten klubber.) Og jeg har følgende spørsmål til presidenten: Vil han i etterfølgende spørsmål sørge for (presidenten klubber igjen) at jeg får de korrekte opplysningene, og at han for fremtiden kommer fram med de opplysningene som er korrekte? Statsråd Gudmund Restad: Jeg går ut fra at Johnsen mente å rette spørsmålet til finansministeren via presidenten, og ikke til presidenten. Jeg går ut fra at det var en forsnakkelse. Det som var temaet i spørsmålet den 24. november, var hva min forklaring var på at man hadde hatt en nedgang i nybilsalget. Og det var det ikke noen uenighet om; vi var litt uenige om akkurat hvor stor nedgang det hadde vært, men vi var enige om at det var en betydelig nedgang. Som jeg sa, jeg forstår at det kan ha virket forvirrende når jeg brukte det som er normalt, nemlig førstegangsregistrerte biler, som ikke bare omfatter helt nye biler, men også bruktbilimporten. Og etter hvert som bruktbilimporten har økt kraftig i omfang siden 1996, er selvfølgelig andelen av disse bruktbilene blitt større og større. Men jeg skal oppgi noe som kan oppfattes som en korreksjon av tall. Jeg oppgav i mitt svar den 24. november 1999 at det i nasjonalbudsjettet var anslått at førstegangsregistrerte biler i 1999 ville bli 117 000. (Presidenten klubber.) - Kan jeg få bruke noen sekunder, president? - Nå er statistikken kommet, den er tilgjengelig og viser at det ble førstegangsregistrert 123 820 biler i 1999. Av disse var 101 287 helt nye biler, og 22 533 bruktimporterte biler. Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret, som jeg selvfølgelig ennå ikke er fornøyd med. Jeg må jo si at jeg forventer at statsråder fra denne talerstolen kommer med de riktige tallene som jeg ber om. I Norge har vi den eldste bilparken i Vest-Europa med gjennomsnittlig ti år gamle biler. Av barnefamilier som har tre barn, er det 97 pst. som har bil. Av barnefamilier som har to barn, er det 92 pst. som har bil. Disse kjører altså rundt i de mest trafikkfarlige bilene i Vest-Europa. Synes finansministeren dette er tilfredsstillende? Og hvis han ikke synes det, hva vil han gjøre for at vi snarest kan få en endring av dette? Statsråd Gudmund Restad: Jeg registrerer at Johnsen denne gangen, som den 24. november, ikke er fornøyd i det hele tatt med de svar han får fra finansministeren. Hvis det kan blidgjøre Jan Johnsen, skal jeg gjerne beklage at det ble gitt et tall som kunne virke forvirrende, siden det var nybilsalget som var hovedtemaet. Men det var ikke antall solgte nybiler som var Johnsens spørsmål den gangen, det var bare forklaringen på at man hadde fått en reduksjon i nybilsalget i Norge i motsetning til i resten av Europa. Og det mener jeg at jeg gav et godt svar på. Børge Brende (H): Jeg får håpe at jeg blir noe mer fornøyd med svarene fra finansministeren. Jeg har følgende spørsmål: « Formuesskatten ble i høst skjerpet gjennom manglende prisjustering av fribeløpet. I julen uttalte finansministeren at formuesskatten ikke er liv laga da den etter hvert er mer og mer en særnorsk skatt på norsk eierskap. Dette har finansministeren også tidligere uttalt. Han har også tidligere uttalt at det er for stor forskjell i beskatningen av kapital- og arbeidsinntekt, men har likevel økt marginalskatten for arbeid til 56 pst. i høst. Når vil statsråden fremme forslag om avvikling av formuesskatten? » Statsråd Gudmund Restad: Dagens formuesskatt er etter min mening beheftet med betydelige svakheter. Den er bl.a. preget av at ulike formuesobjekter verdsettes til dels svært forskjellig. Jeg har tidligere pekt på at dette virker lite rimelig, og at en enten bør arbeide mot en mer likeartet verdsetting for formuesskatteformål, eller at formuesskatten bør fjernes. Bortfall av formuesskatten reiser imidlertid flere spørsmål. Blant annet må en både avklare hvordan provenytapet på nesten 6 milliarder kr bør dekkes inn, og hvordan en kan opprettholde en god fordelingsprofil i skattesystemet. På tross av formuesskattens mangler betales den for en stor del av personer med de høyeste inntektene. I 1997 ble nesten en fjerdedel av formuesskatten betalt av den ene prosenten av befolkningen med de høyeste inntektene. Disse forholdene gjør at endringer i formuesskatten må ses i sammenheng med endringer i resten av skatte- og avgiftssystemet. Et slikt arbeid vil kreve betydelig innsats i Finansdepartementet og må ta noe tid. Jeg vil i løpet av våren legge fram to andre omfattende skattesaker for Stortinget: et forslag til merverdiavgiftsreform og et forslag til boligtaksering. Disse sakene er krevende og er gitt den høyeste prioriteten i departementet. Jeg kan derfor ikke nå love at også forslag om endringer i formuesskatten eller andre større endringer i skattereglene kan fremmes i denne sesjonen. Jeg anser imidlertid de aktuelle skattespørsmålene som så viktige at det vil arbeides med sikte på å legge dem fram for Stortinget så snart som praktisk mulig. Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg er glad for at finansministeren fastslår at han mener at formuesskatten ikke er liv laga. At han har problemer med å fremme noe forslag om avvikling av formuesskatten i løpet av vårsesjonen, har jeg forståelse for. Når finansministeren nå sier at han kommer til å fremme et forslag om boligskatt og om merverdiavgift til våren, betyr det at finansministeren da ikke vil komme med det han også har lovt, nemlig en oppfølging når det gjelder flatere skatt - en omlegging av skattesystemet - hvor det ville ha vært naturlig også å komme inn på det som går på formuesskatten? Vil finansministeren si noe om når oppfølgingen når det gjelder flatere skatt kommer, og om formuesskatten da også vil bli behandlet? Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at vi i Finansdepartementet har til behandling bl.a. en utredning om flatere skatt. Jeg har lenge hatt intensjoner om - og jeg ser at det hadde vært sterkt ønskelig - at denne saken kan fremmes som en stortingsmelding allerede i vårsesjonen, slik at Stortinget kunne behandle saken og gi sine tilbakemeldinger da. Jeg har ikke helt gitt opp tanken, men jeg var i mitt forrige svar ærlig nok til å si at jeg ikke tør love at det kan skje, rett og slett fordi kapasiteten i Finansdepartementet er belagt med andre store saker. Er det mulig, er det fortsatt mitt ønske å kunne fremme dette allerede i vårsesjonen, men i alle fall vil det ikke bli brukt lengre tid på denne saken enn høyst nødvendig. Som jeg sa i mitt første svar, så vil disse større skattespørsmålene bli lagt fram for Stortinget så snart som praktisk mulig. Det vil være naturlig at også formuesskattens skjebne blir vurdert i forbindelse med dette spørsmålet. Børge Brende (H): Jeg takker igjen for svaret. Jeg syns det er positivt at finansministeren bekrefter at man i departementet arbeider med formuesskattens fremtid, at det ikke bare er noe som finansministeren tenker på, og at det vil være en del av en innstilling om flatere skatt. Om den kommer i løpet av vårsesjonen eller til høsten, er selvsagt opp til finansministeren. Desto raskere den kommer, desto bedre. Et problem blir det selvsagt å ta til orde for flatere beskatning når man i høst gjorde skatten mindre flat, men det er sikkert et spørsmål finansministeren jobber med. Når man skal vurdere formuesskatten, vil man da se på 80 pst.-regelen - en begrensningsregel om at man ikke skal betale mer enn 80 pst. av inntekten i formues- og inntektsskatt - og gjøre den reell? I dag er det mange som faktisk betaler mer på grunn av en 0,6 pst.-regel - man kan ikke sette ned formuesskatten mer enn til 0,6 pst.. Statsråd Gudmund Restad: Hvis formuesskatten blir videreført, forutsetter det fra min side at man må forbedre måten å verdsette de forskjellige formuesobjekter på, slik at formuesskatten blir noe mer rimelig og rettferdig enn den er i dag. Hvis det skjer, vil selvfølgelig 80 pst.-regelen fortsatt ha betydning. Jeg vil ikke uten videre si at jeg mener 80 pst.-regelen er urimelig slik den er i dag, og jeg vil i hvert fall ikke love at det blir gjort endringer der. Hvis formuesskatten derimot blir fjernet, er 80 pst.-regelen ikke interessant lenger. Da har den ikke lenger noen betydning og nuller seg jo ut automatisk. Børge Brende (H): « Statsministeren har varslet at Regjeringen kommer med forslag om en endring av dagens opsjonsregler. Regelverket for opsjoner er så komplisert at en håndbok på 80 sider er påkrevd som veiledning. I Sverige har man nå vedtatt å endre regelverket slik at opsjoner beskattes når de innløses, og slik greier man også å holde på kompetente medarbeidere. Hvilken tidsplan har Regjeringen lagt for innføring av opsjonsregler som er konkurransedyktige med det man ser i andre land, gjennom å endre beskatningstidspunktet? » Statsråd Gudmund Restad: Jeg ser mange positive sider ved at bedrifter velger å tildele ansatte opsjoner som en del av deres samlede lønn. Opsjonsordningen medfører at de ansatte får ta del i bedriftens overskudd, og kan dermed bidra til økt innsats og produktivitet. Slike ordninger kan også benyttes for å tilknytte seg kvalifiserte medarbeidere. Særlig for bedrifter i oppstartingsfasen som har lav likviditet, men hvor vekstpotensialet for aksjer er høyt, kan det være hensiktsmessig å benytte opsjoner som avlønning. Ansatte vil i slike tilfeller kunne godta relativt lav kontant lønn i begynnelsen mot at de i stedet får opsjoner og dermed kan nyte godt av en eventuell stigning i aksjenes verdi. Fra og med inntektsåret 1996 ble det ved lovendring innført nye regler om beskatning av opsjoner i arbeidsforhold. Tidligere ble opsjoner i arbeidsforhold lønnsbeskattet ved innløsning eller salg av opsjonen. De nye reglene innebar at fordelen ved en opsjon i arbeidsforhold lønnsbeskattes allerede ved ervervet av opsjonen. Fordelen blir beregnet etter sjablonregler. Dersom senere innløsning eller salg av opsjonen gir en fordel utover den inntekt som er beskattet ved ervervet, blir den ytterligere fordelen beskattet som arbeidsinntekt. Dersom opsjonen innløses eller selges med lavere gevinst enn det beskattede beløpet, eller bortfaller som verdiløs, gis det fradrag i alminnelig inntekt. Bakgrunnen for at det ble innført nye og strenge skatteregler for opsjoner var særlig at det ble kjent at ledere i større bedrifter hadde opsjonsavtaler med en til dels svært høy latent gevinst. Hensikten var å begrense interessen for å gi og motta slike opsjoner ved at det ble en skattebelastning med en gang. I tillegg til å begrense bruken av opsjoner med betydelig verdi til ledere begrenset imidlertid også de strenge skattereglene bruken av opsjonsordninger som er gitt f.eks. som motivasjonsordninger for en større gruppe ansatte i bedriften, eller for å tilknytte seg og beholde særlig kvalifiserte ansatte. Regjeringen anså dette som uheldig. I forbindelse med budsjettet for 1999 ble det derfor foreslått lettelser i opsjonsbeskatningen. Forslaget var å gi Finansdepartementet forskriftshjemmel for å unnta opsjoner med en beregnet verdi under 300 000 kr fra beskatning ved ervervet. Stortingsflertallet bad om at grensen ble økt til 600 000 kr, noe som ble fulgt opp av Finansdepartementet. Fritaket fra ervervsbeskatningen forutsetter at visse vilkår om utbredelse av opsjonsordningen i bedriften er oppfylt. Vi har nå høstet erfaringer med det begrensede fritaket fra ervervsbeskatningen av opsjoner. Mye tyder på at det kan være hensiktsmessig å lempe på opsjonsbeskatningen for å imøtekomme næringslivets behov for å bruke opsjoner som et instrument for å knytte til seg og beholde kvalifiserte medarbeidere. Det vil derfor bli vurdert ytterligere lettelser i opsjonsbeskatningen. Jeg tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag i løpet av våren. Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg er glad for at finansministeren nå sier at han vil komme med en gjennomgang av opsjonsbeskatningen i løpet av våren. Jeg var redd for at dette først ville ha kommet i forbindelse med statsbudsjettet, eventuelt ta noe lengre tid. Det er positivt. At finansministeren sier at "mye tyder på" at dagens opsjonslovgivning ikke er god nok, og at man vil "vurdere" å fremme endringer, var ikke fullt så forpliktende som jeg hadde håpet på. Det var heller ikke fullt så forpliktende som statsministeren var på NHO-konferansen, i hvert fall ikke slik jeg forstod ham. Da sa statsministeren klart fra at man skulle gå for endringer i dagens opsjonsbeskatning, hvor bare instruksjonsboken er på 80 sider. Kan finansministeren bekrefte at man skal følge opp det statsministeren sa, nemlig å bedre opsjonsordningen, og at det er graden av forbedring av opsjonsbeskatningen som nå diskuteres? Statsråd Gudmund Restad: Når jeg formulerte meg såpass forsiktig som å si at "mye tyder på" at reglene ikke er gode nok, har det sin bakgrunn bl.a. i et oppslag i Dagens Næringsliv den 10. januar, for bare et par dager siden, hvor det vises til en "opsjonsfest" i IT-bransjen, og hvor det framgår at i fjor ble nøkkelpersoner og ansatte i 19 norske IT-selskaper gitt aksjer og opsjoner verdt nesten 3,4 milliarder kr, og at 2 milliarder kr av dette var rene gevinster. Så det er tydelig at den ordningen brukes allerede i betydelig omfang. Allikevel mener jeg at det er behov for ytterligere forbedring. I mitt svar sa jeg ikke at det er slik at vi vurderer å fremme forslag. Jeg tvert imot annonserte at det vil komme konkrete forslag. Det vi vurderer, er hvilke forslag vi skal komme med. Statsministeren sa i det foredraget som Børge Brende henviste til, at "Regjeringen tar sikte på å komme til Stortinget med forslag til endrede regler for opsjonsbeskatning som vil bringe Norge mer på linje med landene vi konkurrerer med". Det vil bli fulgt opp. Børge Brende (H): Først vil jeg gjerne si at man skal ikke bli overrasket over at man faktisk bruker en ordning som ligger der. Den ordning vi har i Norge, er langt mer restriktiv enn i de land som ligger rundt oss, og derfor ser vi også at en rekke nystartede IT-selskaper har vanskeligheter med å knytte til seg de beste hjernene, og vi er vel tjent med at noen av dem forblir i Norge. Det ble sagt her forrige dagen at nå ser man Internettselskaper som kjøper andre selskaper. Men om fem år vil det ikke være noen slike Internett-selskaper mer, for alle selskaper må være Internett-selskaper på en eller annen måte, for at Norge også skal kunne få ta del i denne verdiskapingen. Derfor bør vi også ha konkurransedyktige regler, for å kunne beholde en del av disse hjernene. Når finansministeren sier at man vil fremme en sak om endringer i opsjonsbeskatningsreglene til våren, og at han holder fast ved det statsministeren sa, at vi skal være mer på linje med andre land, vil det da være beskatningen på det tidspunktet hvor man faktisk bruker disse, som vil være aktuell vurdering fra Regjeringens side? Statsråd Gudmund Restad: Jeg er enig med representanten Børge Brende i at vi må sørge for at vi har regler i Norge også når det gjelder opsjonsbeskatning, som gjør at vi er konkurransedyktige, og at norske bedrifter kan tiltrekke seg nøkkelpersonell på linje med bedrifter i utlandet. Ellers klarer vi ikke konkurransen. Det er også derfor både statsministeren og undertegnede i offentlighet har annonsert i jule- / nyttårstiden at vi vil fremme forslag om ytterligere forbedring av opsjonsreglene, selv om det ikke er mer enn vel ett år siden vi fikk de siste forbedringene. Nøyaktig hva forslaget som fremmes til våren, skal gå ut på, vil jeg ikke røpe her og nå. Men det står fast, som jeg sa, at vi akter å følge opp det statsministeren sa i sitt foredrag på NHO-konferansen, som jeg siterte i mitt forrige svar. Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende vil møte til muntlig spørretime: - statsminister Kjell Magne Bondevik - utenriksminister Knut Vollebæk - statsråd Kåre Gjønnes | De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen. De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. - Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jagland (A): Jeg skal la den saken ligge som har dominert de siste dagene, siden den er til behandling i komiteen. Men jeg vil spørre statsministeren om en annen stor sak. I går ble det kjent at Naturkraft vurderer å investere i Verdensbankens fond for klimaprosjekter i utviklingsland. Hensikten er å bidra til reduksjoner i utslippene av CO2 i utviklingsland, og der kan man få svært mye igjen for pengene. Dette kan kompensere for utslippene av CO2 fra gasskraftverk som Naturkraft har søkt om å få bygge. Naturkrafts tankegang er helt i samsvar med Kyotoavtalens prinsipper. Regjeringen har avslått søknaden fra Naturkraft om å bygge to gasskraftverk, og også om å utnytte CO2-kvoter på denne måten. Jeg vil spørre om Regjeringen nå ikke ser det som nødvendig å se på denne saken på nytt, i og med at det har kommet en slik bevegelse inn i den, i stedet for å fortsette å importere kullkraft fra Danmark, som forurenser mye mer. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder gasskraftverk, er Regjeringens politikk den samme. Vi mener det er lite fremtidsrettet å åpne for bygging av sterkt forurensende gasskraftverk når det nå jobbes med prosjekter som kan gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk. Forutsetningen er selvsagt at det blir økonomisk holdbart, og det mener jeg at vi fortsatt har tid til å vurdere. Når det gjelder Verdensbankens karbonfond, ser Regjeringen positivt på det tiltaket. Det er, så vidt jeg forstår, et tiltak som er tenkt å være gjeldende fram til ca. 2012, som er perioden for implementering av Kyoto-avtalen. Både penger fra stater og fra private kan gå inn i dette fondet for investering i utviklingsland, og også i land som har kommet noe over det en definerer som utviklingslandsstadium. Dette karbonfondet er positivt, fordi det kan gi oss erfaringer som er nyttige i forbindelse med implementering av Kyoto-avtalen, og fattige land kan nyte godt av slike tiltak. Men det er viktig å understreke at Kyoto-mekanismene ikke skal komme i stedet for, men være et supplement til hjemlige tiltak. Derfor er det viktig at vi opptrer slik at slike supplerende virkemidler ikke fører til at utviklingen henimot mer miljøvennlig teknologi når det gjelder gasskraftproduksjon, stopper opp. Derfor er Regjeringen positivt innstilt og vil selv være med og bevilge penger til dette karbonfondet. Men det rokker ikke ved at vi nå bør forsøke å stimulere fram en miljøvennlig gasskraftteknologi, og ikke satse på en sterkt forurensende teknologi. Thorbjørn Jagland (A): Statsministeren sa nå "sterkt forurensende gasskraftverk". Faktum er at Norge nå importerer enda mer forurensende kullkraft fra Danmark, og hvis vi skal vente på den nye teknologien, som vi håper vil komme, vil vi fortsette å importere forurensende kullkraft fra Danmark. CO2-utslippene fra de kraftverkene venter ikke. Det som er forholdet nå, er at Naturkraft er villig til å investere i Verdensbankens fond. Naturkraft sier selv i en pressemelding: "Vi håper å kunne skaffe en del av de CO2-kvotene vi trenger til gasskraftverkene gjennom dette fondet, men vil avvente Stortingets behandling av energimeldingen." Det betyr at de venter og ser om man kan få en ny beslutning i forhold til disse CO2-kvotene, slik at man kan gå inn i dette fondet og få på plass gasskraftverkene, både for å sikre investeringer i utviklingsland og hindre forurensende importert kraft fra Danmark. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som sagt: Vi synes det er lite fremtidsrettet når det nå jobbes med en ny teknologi som kan gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk, at man skal satse på gammeldags teknologi som er sterkt forurensende. Jeg har med en viss interesse og en viss undring fulgt Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets leders holdning til dette spørsmålet. Thorbjørn Jagland uttalte selv så sent som i april 1998 at Stortinget ikke må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli en gammeldags teknologi. Det synes jeg var en klok uttalelse. Likeså var det vel også arbeiderpartiregjeringen og Jagland som mente at utslippstillatelser skulle behandles av SFT etter forurensningsloven, noe som er gjort, og det er gitt tillatelse til 10 pst. av det som de to planlagte gasskraftverkene på Vestlandet vil representere. I Regjeringens politikk på dette området er det en linje. Jeg har litt vanskeligere for å se det i Arbeiderpartiets politikk. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Jens Stoltenberg. Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet har ikke tenkt å legge opp til en politikk der vi unntar gasskraftverkene fra behandling etter forurensningsloven, men vi mener at den utslippstillatelsen som er gitt, bidrar til mer forurensning og ikke mindre forurensning, for den legger opp til at vi fortsatt kommer til å importere mye kraft fra vesentlig mer forurensende kilder. Det er for å komme i gang med utvikling av gasskraft i Norge vi ønsker å endre utslippstillatelsene. Da tror vi også at vi kommer raskere i gang med utvikling av mer miljøvennlig teknologi enn det Regjeringen har lagt opp til. For det Regjeringen åpenbart ikke forstår, er at mens man venter både på det nye regelverket og på ny teknologi, forurenser vi stadig mer gjennom den importen som vi har i de aller fleste år, bortsett fra i spesielt våte år. Mitt spørsmål til statsministeren er om han kan tenkte seg å endre utslippstillatelsen som Naturkraft har fått, slik at vi kan komme i gang med å bruke norsk gass i Norge i stedet for å importere kraft, og på den måten legge til rette for en mer miljøvennlig politikk, spesielt hvis Naturkraft gjør opp for seg gjennom Kyoto-mekanismer og tiltak i Verdensbanken. Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er jeg ikke enig i utgangspunktet, at hvis en tillater gasskraftverk som er sterkt forurensende, ved å endre utslippstillatelsen - det vil si å godta et langt større utslipp - så vil det i seg selv stimulere til en mer miljøvennlig teknologi. Jeg tror tvert imot at hvis man begir seg inn på den linje, så har man på en måte lettet litt på det presset som det bør være for å arbeide for mer miljøvennlig teknologi. Vi vet at det er flere seriøse selskaper som nå jobber for forurensningsfrie gasskraftverk. Hvis man gir tillatelse til det motsatte, nemlig sterkt forurensende gasskraftverk, tror jeg at presset for å få fram økonomisk lønnsomme prosjekter som er forurensningsfrie, vil bli mindre. Så vi har ingen planer om det. Jeg synes, som sagt, at det at dette skulle være så opplagt som Jens Stoltenberg nå gir uttrykk for, harmonerer dårlig med det partiets leder sa i april i fjor, at Stortinget ikke må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli gammeldags teknologi. Presidenten: Carl I. Hagen - til oppfølgingsspørsmål. Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren viser stadig til at det er nødvendig med ny teknologi, at dette er et teknologisk spørsmål. I Dagsavisen for i dag fremgår det at teknologien er her, og at det er ubegrenset plass til lagring av CO2 i tidligere oljefelt. Problemet er imidlertid at kostnadene ved den teknologi som er kjent, og som det ikke er varslet noe som helst nytt på, gjør at dette er uøkonomisk. Det er ikke et teknologisk spørsmål. Jeg har lyst til å stille et spørsmål til statsministeren: Er det Regjeringens politikk at man kanskje skal doble energiprisen til norske husholdninger for å få til den nødvendige økonomiske lønnsomhet i forurensningsfrie gasskraftverk, som det ikke trengs ny teknologi til, men som ganske enkelt er uøkonomisk? Er det det som egentlig er Regjeringens politikk: å øke prisen på strøm til husholdningene for å gjøre dette lønnsomt? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det er ikke Regjeringens politikk, og det framgikk av et tidligere svar som jeg gav, at en forutsetning, selvsagt, for å sette i gang henimot forurensningsfrie gasskraftverk, er at det blir god nok økonomi i det. Jeg er fullt klar over og har også sett oppslaget i Dagsavisen i dag om at slik teknologi sannsynligvis er like rundt hjørnet - kanskje allerede er der - men problemet er å få det økonomisk lønnsomt. Men det er seriøse selskaper som faktisk jobber for det, og som mener at det er mulig å drive kostnadene ned, slik at slike prosjekter kan bli realiserbare. Det synes jeg at regjering og storing skal ta seg tid til å se om lar seg gjøre, og selvsagt uten å skulle doble prisene på kraft til husholdningene, som Carl I. Hagen antydet. Det er ikke Regjeringens politikk. Presidenten: Øystein Djupedal - til oppfølgingsspørsmål. Øystein Djupedal (SV): Det vil sikkert glede statsministeren å høre at det i hvert fall er noen her i stortingssalen som er enig i Regjeringens holdning til spørsmålet om gasskraftverk, og jeg har ikke tenkt å gi mye ros om det. Allikevel står vi overfor en betydelig utfordring. Det er klart at hvis vi bygger gasskraftverk, er Norges mål i Kyoto-avtalen enda lenger borte. Allikevel, uten at vi har bygd gasskraftverk, ligger vi i dag betydelig over de utslippskrav som Kyoto-avtalen stiller. Hvis man ser på utslippsprognosene framover, er det all mulig grunn til å tro at vi i 2008 vil ligge enda mange prosentpoeng over det vi er tillatt gjennom Kyoto-avtalen. Da er spørsmålet hvordan man allerede i dag kan sørge for tiltak som gjør at man kan nå den planen som er lagt i Kyoto-avtalen. Og da er utfordringen til Regjeringen: Hvilke konkrete tiltak annet enn å stoppe planlagte gasskraftverk er det Regjeringen har tenkt på for at vi faktisk skal klare å redusere CO2-utslippet? Når det gjelder gasskraftverkene, så vil de stå for større utslipp enn den totale norske aluminiumsindustri, og det sier jo litt om hvilket omfang vi snakker om. Men mitt spørsmål er: Hvilke tiltak er det Bondevik-regjeringen har tenkt å iverksette for å nå Kyotos forpliktelser? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er selvsagt glad for SVs klare holdning i gasskraftverksaken. Jeg hadde håpet at andre partier også, som tidligere lå mer på den linjen, hadde blitt stående der, istedenfor å antyde endring av kurs. Det er helt riktig som Øystein Djupedal påpeker, at det blir enda vanskeligere for Norge å nå kravene fra Kyoto-avtalen hvis vi bygger forurensende gasskraftverk basert på eldre teknologi. Allerede uten slike gasskraftverk må vi redusere utslippene med - jeg tror det er - rundt 24 pst. i forhold til dagens nivå for å oppfylle forpliktelsene i Kyoto-avtalen. Skulle vi i tillegg bygge de to omstridte gasskraftverkene på Vestlandet, ville den prosenten, etter hva vi vet, øke med 4-5, og det ville gjøre det enda vanskeligere. Derfor synes vi heller ikke det er fremtidsrettet politikk. Når det gjelder å oppfylle Kyoto-kravene, har jo Regjeringen allerede lagt fram for Stortinget en del forslag til tiltak som bringer oss, så vidt jeg husker, ca. halvveis, og vi jobber videre med (presidenten klubber) ytterligere tiltak - unnskyld, president - hvor en må bruke både avgifter og andre former for restriksjoner for å få dette ned. Presidenten: Og her må presidenten bruke klubba. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har jeg all forståelse for. Presidenten: Jan Petersen - til oppfølgingsspørsmål. Jan Petersen (H): Jeg forstår for så vidt godt at statsministeren argumenterer for det han står for i denne saken, men det er vel mye som tyder på at han like godt først som sist kan forsone seg med at flertallet i Stortinget kan komme til å mene noe annet. Mitt spørsmål går på to ting. Når statsministeren snakker om ny teknologi, hvilke tidsperspektiver har han da? Faren ved hans standpunkt er jo nettopp at man skyver langt ut i fremtiden muligheten for å nyttiggjøre seg denne viktige ressursen for Norge. Det andre spørsmålet jeg vil stille, er: Hvorfor går han så lett forbi det argumentet som bl.a. Thorbjørn Jagland nevnte, nemlig at vi i dag er avhengig av import av forurensende kraft fra utlandet - ja, man kan komme i den situasjonen at vi eksporterer norsk gass til utlandet, for deretter å importere elektrisitet nettopp lagd på denne gasskraften. Er det faktisk slik at statsministeren unngår å snakke om de viktige miljøspørsmålene i denne saken? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder tidsperspektivet, er det nok vanskelig for meg å ha noen klar oppfatning av det, fordi det også er ulike signaler på det fra de selskap som jobber med saken, og jeg kan ikke på noe faglig grunnlag overprøve de uttalelsene. Men vi kjenner til at Hydro jobber med et prosjekt, Aker Maritime gjør det, etter hva jeg nå forstår, i samarbeid med et seriøst internasjonalt oljeselskap, og vi har det som Carl I. Hagen viste til fra Dagsavisen i dag. Dette synes jeg er interessante ting, og jeg synes at vi bør kunne avvente om disse lar seg realisere på et økonomisk forsvarlig grunnlag. Nei, vi går ikke lett forbi den problematikken som Thorbjørn Jagland og andre har pekt på når det gjelder import av kraft, som vi i store perioder er avhengig av, som selvsagt også kan være produsert av sterkt forurensende energikilder. Men vi tror ikke at en løser problemet med forurensning i andre land ved at vi selv øker forurensningen hos oss. Vi må i tilfelle da ha på plass kvoteavtaler internasjonalt som gjør at vi får kontroll med at en eventuell økning hos oss betyr en reduksjon i andre land, og slike avtaler har vi som kjent ikke på plass ennå. Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål, fra Carl I. Hagen. Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren, basert på et oppslag i Dagsavisen i dag. På første side står det: "Asylsøkere velger Norge foran Sverige." Og inne i avisen fremkommer det fra avdelingsdirektør Henriette Munkebye i Utlendingsdirektoratet: "Helt fra 1998 ga Norge signaler om at vi ønsker å myke opp utlendingspolitikken samtidig som andre europeiske land strammet inn." Resultatet er en eksplosjon i antall asylsøkere som kommer til Norge. I 1997 var det 2 271, og så etter at Regjeringen myket opp, kom det i 1998 8 374, og i 1999 ligger det an til i overkant av 9 000. Tallene er ikke klare før i neste uke. Vil Regjeringen sitte stille og være vitne til at det nå kommer rundt 10 000 asylsøkere hvert år i tiden fremover? Hvilke konsekvenser vil det få for mange områder i det norske samfunnsliv når vi allerede kjenner problemene med integrering av de innvandrere som allerede er kommet til Norge, og de voksende konflikter som eksisterer i det norske samfunn? Vil Regjeringen stilltiende akseptere 10 000 pr. år i tillegg til familiegjenforening og annet? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig. Regjeringen er seg absolutt bekjent av at vi har myket opp flyktning- og asylpolitikken på en del punkter, og den oppmykingen fikk i hovedsak ganske bred tilslutning her i Stortinget, med et klart avvik spesielt fra Fremskrittspartiets side. Det er fordi denne regjeringen ønsker å ta solidaritet og menneskerettigheter på alvor. Selvsagt vil slike oppmykinger kunne representere et signal til aktuelle grupper om å søke til Norge for asyl. Det var vi forberedt på, og det bygger vi opp et apparat for å håndtere. Men det at det kommer flere asylsøkere til Norge, betyr ikke at alle disse nødvendigvis får asyl. Det avhenger av saksbehandlingen i det enkelte tilfellet, og derfor synes jeg ikke at å operere med disse tallene her uten videre er dekkende for situasjonen, fordi vi behandler disse sakene individuelt. Bortsett fra i noen tilfeller hvor man har hatt mer kollektive ordninger av spesielle krigsårsaker o.l., så behandles de individuelt og innvilges selvsagt bare hvis de tilfredsstiller kriteriene i vår utlendingslovgivning. At andre land fører en mer restriktiv flyktning- og asylpolitikk, kan ikke vi rå med. Vi føler at vi må føre en politikk som er human og så vidt mulig rettferdig. Carl I. Hagen (Frp): Hans Emanuelsson i det svenske Invandrarverket sier: « Vi har en følelse av at Norge har en høyere profil internasjonalt, og at det derfor er flere som vil til Norge. Det tar dessuten lengre tid å behandle søknadene i Norge, og da stiger sannsynligheten for at du får bli i landet ». Det stikk motsatte sa altså statsministeren nå, at man hadde bygd opp et apparat. Meldinger i avisene viser vel nettopp at man ikke har bygd opp et apparat, og at saksbehandlingstiden er langt lengre enn det som har vært Stortingets intensjoner. Allikevel ser det ut til at Regjeringen ikke vil gjøre noen ting for å begrense antallet asylsøknader gjennom en mer restriktiv politikk. Og når statsministeren henviser til at også andre har fått kollektivt opphold, så kommer jo det i tillegg, så vidt jeg forstår, til disse tallene som nå altså er rundt 10 000 pr. år. Hvor høyt skal det årlige tallet på asylsøkere i tillegg til alle de andre som kommer, være før Regjeringen reagerer overfor de manges vedkommende som er lykkejegere og ikke flyktninger? Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at de som måtte være såkalte lykkejegere, selvsagt ikke får asyl i Norge på et slikt grunnlag. Vi har en utlendingslov med kriterier for dette, og det er de som tilfredsstiller disse kriteriene, som får opphold, ikke såkalte lykkejegere - slik at ikke den misforståelsen skal bli hengende igjen. Det er umulig å operere med bestemte tall her, fordi det er lovgivningen og skjønn ut fra lovgivningen som avgjør hvor mange som skal få opphold i Norge, og ikke hvor mange som har søkt. Det avgjør ikke hvor mange som får opphold. Derfor er det umulig å operere med bestemte tall. Vi mener at den flyktning- og asylpolitikk som nå føres, er rimelig, og den har bred tilslutning i Stortinget. Jeg er enig med representanten Hagen på ett punkt, og det er at saksbehandlingstiden fortsatt er utilfredsstillende lang i mange tilfeller, så vi er ikke ferdige med å bygge opp det apparatet og få de ordninger som skal til for å få ned saksbehandlingstiden. Det jobber vi faktisk også med nå. Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet er enig i at vi skal ta vårt internasjonale ansvar i forhold til flyktning og asylsøkere. Og i all hovedsak er vi enig i de retningslinjer som er nedlagt i Regjeringens flyktning- og asylpolitikk. Men når det gjelder innholdet i den, vil jeg også gjenta kritikken mot praktiseringen i forhold til både behandlingstid for asylsøkere, og overgangen til integrering i det norske samfunn i kommunene, der det er uforholdsmessig og beklagelig lang ventetid, og der vi har registrert at folk har sittet sju år i mottak før en har fått en avgjørelse eller er blitt tilbudt opphold i en kommune. Over tid kan vi selvsagt ikke ha en flyktning- og asylpolitikk som er vesentlig forskjellig fra andre europeiske land eller våre naboer, men jeg registrerer at UDI sier at i praksis er ikke forskjellen så stor. Jeg vil spørre statsministeren: Er det viktig her å ha et nært samarbeid med EU i en slik sammenheng? Og spørsmål nr. 2: Vi ser at en del kommer ulovlig inn i landet gjennom internasjonal menneskesmugling. Hva vil Regjeringen bidra med for å hindre slik kriminalitet? Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første vil jeg si at jeg er glad for at Arbeiderpartiet bekrefter at de i hovedsak er enig i de retningslinjene som gjelder for vår flyktning- og asylpolitikk, og det gjør at det er et solid flertall for dem i Stortinget. Ellers er jeg enig med representanten Bjørnstad i - som jeg også allerede har sagt et par ganger - at det er uheldig med en så lang behandlingstid som vi har i flere tilfeller. Det gjør også at integreringen ikke blir så god som den skulle være. Det er betydelige variasjoner mellom norske kommuner med hensyn til i hvilken grad de tar imot flyktninger og asylsøkere, det kan også selvsagt henge sammen med deres økonomi og andre forhold. Men dette jobber vi nå med, vi er klar over nettopp disse to flaskehalsene, og ønsker å utbedre tiltakene. Når det gjelder internasjonalt samarbeid, er jeg enig med representanten Bjørnstad i at det er ønskelig. Det vil Regjeringen absolutt ha, både med EU og med land som ikke er med i EU. Menneskesmugling tar vi på alvor, det må bekjempes både ved tiltak ved våre grenser, samarbeidsavtaler med Schengen-landene, og andre tiltak som kan medvirke til mer effektivitet i så måte. Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål. Jan Petersen (H): Når det gjelder dagens heteste sak, vil jeg si at jeg tror komite er det egnede format akkurat for tiden, slik at også jeg vil stille spørsmål om et annet viktig område. Jeg vil stille statsministeren spørsmål på bakgrunn av den talen han holdt på NHOs årskonferanse, hvor han drøftet ting av viktighet både for norsk eierskap og for norske arbeidsplasser. Der var han meget tydelig på at han nå ønsket å gjøre noe når det gjaldt formuesskatten og investeringsavgiften. Og jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hvilke forslag vil Regjeringen fremme? Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg for det første si når det gjelder Telia-Telenor saken, at jeg har forståelse og respekt for at en ønsker å fortsette behandlingen av den i komite. Det har jeg ikke noe å bemerke til. Når det gjelder beskatning som er av betydning for vårt næringsliv og dermed for sysselsettingen, er Regjeringen innstilt på at det bør skje endringer, og at det bør skje ytterligere bedringer i rammevilkårene for vårt næringsliv. Og i mitt foredrag på NHO-konferansen pekte jeg spesielt på to forhold. Det ene gjelder opsjonsbeskatningen, og det andre gjelder formuesbeskatningen. Fra og med 1999 ble opsjonsskattereglene lempet, slik at opsjoner ved beregnet verdi under 600 000 kr ikke ble lønnsbeskattet ved erverv, forutsatt visse vilkår som måtte oppfylles. Regjeringen vil nå på bakgrunn av erfaringer med gjeldende regler arbeide for ytterligere lettelser i beskatningen for at næringslivet i større grad skal kunne bruke denne ordningen for å knytte til seg og holde på særlig kvalifiserte medarbeidere. Et aktuelt alternativ vil være å endre reglene, slik at opsjoner i arbeidsforhold først blir skattepliktige som lønn ved realisasjon. Da vil reglene i tilfelle tilsvare det som gjaldt før 1996. Det er betydelige svakheter også ved dagens formuesbeskatning ved at ulike formuesobjekt verdsettes til dels svært forskjellig. Derfor vil vi nå arbeide med spørsmålet om en mer likeartet verdsetting av formuesobjekt, eller en fjerning av formuesbeskatningen. Et alternativ som noen land praktiserer, så vidt jeg vet, er også at en ikke har formuesbeskatning på såkalt arbeidende kapital, altså den som står i bedriften og jobber der for sysselsetting og vekst, mens de har det på annen formue, altså - kan vi si - formue mer for private formål. Det er innenfor disse alternativene Regjeringen nå vil jobbe og komme til Stortinget, og gjerne i kontakt med partier som er opptatt av det samme, i løpet av vårsesjonen. Jan Petersen (H): Så vidt jeg husker, brukte statsministeren formuleringen at han skulle se på disse områdene. Og noen ganger får man inntrykk av at det er nettopp det man gjør, man sitter og ser, men det blir liksom ikke noe mer ut av det. Og mitt spørsmål er derfor: Kan vi på disse to områdene vente substansielle, konkrete, betydelige forslag om endringer? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Så vidt jeg husker mine egne uttalelser, sa jeg ikke bare se på, men jeg sa også arbeide for endringer i en retning som er positiv for næringslivet, og dermed for sysselsetting og vekst. Det er vår klare intensjon. Derfor er også mitt svar på Jan Petersens spørsmål nå: Ja, en kan vente endringer av substansiell karakter på de områder som vi her har vært inne på, kanskje også på andre, men det er disse to vi nå særlig har i fokus. Jeg gjentar også at vi gjerne samarbeider med partier på Stortinget som jeg vet er opptatt av de samme spørsmål, i forbindelse med fremleggelsen av forslag. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Øystein Djupedal. Øystein Djupedal (SV): I nordisk eller i europeisk sammenheng er ikke beskatningen av norske bedrifter spesielt hard. Tvert imot vil de fleste undersøkelser vise at beskatningsnivået i Norge ligger omtrent midt i, kanskje heller i underkant. Og det betyr at når norsk næringsliv mener at konkurransekraften primært bedres gjennom endringer i beskatningssystemet, så er det en sannhet med store modifikasjoner. Men mitt spørsmål til statsministeren er: Hvis man ønsker å endre opsjonsbeskatningen, hvis man ønsker å endre formuesbeskatningen, og hvis man ønsker å gi andre lettelser til næringslivet, vil man stå igjen med at forskjellen mellom beskatning av kapital og inntekt vil øke. I Voksenåserklæringen er det et uttalt mål at den skal minskes, altså at man skal få en relativt større grad av likhet i beskatningen av lønnsinntekt og formues- og kapitalinntekt. Og mitt spørsmål er da: Hvis man ønsker det, vil man gå stikk i strid med det som er Voksenåserklæringens målsettinger, og hvordan harmonerer det? Det kunne være min utfordring til statsministeren. Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at Djupedal har rett i at generelt sett kan en ikke si at norsk bedriftsbeskatning er spesielt hard i forhold til andre lands, f.eks. de nordiske. Men det er en del uheldige elementer i bedriftsbeskatningen som vi ønsker ikke bare å se på, men arbeide for å endre, og jeg har pekt på et par slike. Når det gjelder forholdet mellom beskatning av kapital og lønnsinntekter, har jo Regjeringen gjort framstøt for å redusere den forskjellen. Det har bl.a. blitt avvist av et stortingsflertall. Når det gjelder formuesbeskatningen, er det ulike alternativer, som jeg også har pekt på. Tore Nordtun (A): Nå vil jeg spørre statsministeren om han kan bidra til å oppklare en del forvirringer. Stortinget har gang på gang bedt om at Regjeringen må komme med en gjennomgang av formuesbeskatningen, arveavgiften, investeringsavgiften og opsjonsbeskatningen. Det har et samlet storting bedt om. Men så svarte finansministeren på et spørsmål fra Børge Brende forrige onsdag at det som Regjeringen arbeidet med nå, og som ville komme i vårsesjonen, var to saker, momsreformen og boligtakseringen / boligskatten. Hva kommer Regjeringen med i vårsesjonen? Statsråd Kjell Magne Bondevik: Ja, vi kommer med de to sakene, momssaken og boligbeskatningen. Men vi har også varslet at vi utover det arbeider med ytterligere skattespørsmål, de som også representanten Nordtun pekte på at Stortinget har bedt Regjeringen komme tilbake med. I tillegg til opsjonsbeskatningen og formuesbeskatningen, som jeg har vært inne på i svar til Jan Petersen, arbeides det også med investeringsavgift og arveavgift. Så vi akter å følge opp det Stortinget her har bedt om, og som vi selv på ulike måter har varslet. Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål. Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Carl I. Hagen. Carl I. Hagen (Frp): Jeg merket meg statsministerens svar om at det var feilopplysninger til Stortinget som var det alvorlige. I den forbindelse vil jeg gjerne spørre statsministeren om han også er enig i at det ikke i seg selv er påstander fremført i stortingssalen fra enkeltrepresentanter som bør være det avgjørende for en statsråds vurdering av sin posisjon, men at det er påstander som er klarlagt gjennom votering, som er det alvorlige, og som etter vår parlamentariske skikk og bruk tvinger en statsråd til å gå av. Hvis det altså blir vedtatt i Stortinget gjennom votering at et flertall mener statsråden har feilinformert, er det det som medfører at han har en plikt til å tre av fra sin stilling. Men det er jo forskjell på et flertall manifestert i vedtak, og enkeltrepresentanters påstander. Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan i hovedsak si meg enig i representanten Hagens fremstilling av dette. Det er klart at skulle noe slikt, altså det som går på direkte feilinformasjon, komme til uttrykk gjennom et flertallsvedtak, så er det en nokså ikke bare alvorlig, men opplagt situasjon og utgang på det. Hvis den type påstander fremkommer i uttalelser fra enkeltrepresentanter, vil det en trekker av konklusjoner på det, måtte gjøres til gjenstand for vurdering og skjønn av vedkommende statsråd, eventuelt i samråd med sin statsminister. Det vil det ikke være mulig å gi et eksakt svar på på forhånd, det må vurderes der og da hvordan slike uttalelser fremkommer, hvor mange som stiller seg bak dem, osv.. Presidenten: Erik Solheim - til oppfølgingsspørsmål. Erik Solheim (SV): Jeg tror vi alle forstår vanskelighetene med å trekke grensen mellom hva som bør diskuteres nå, og hva som skal diskuteres senere, men jeg vil likevel forsøke å ta opp et litt prinsipielt spørsmål med basis i det som ble svart av statsråd Fjærvoll i går. Hans forsvarslinje var at det ikke var nødvendig å legge fram det som hadde stått i brevene fra advokatfirmaene, fordi Regjeringen hadde tatt hensyn til dette i sitt forhandlingsopplegg overfor svenskene og i sin håndtering av saken. Spørsmålet blir om ikke Regjeringen også er pliktig til å legge fram for Stortinget informasjon som er av avgjørende betydning for dem som er i grunnleggende opposisjon til Regjeringens handlemåte. SV var som kjent skeptisk og kritisk til Regjeringens handlemåte i denne saken helt fra start, og også til det Regjeringen var pålagt av stortingsflertallet. Har ikke også de krav på å få informasjon som er av avgjørende betydning, og som kan styrke deres syn i den debatt som er rundt en så stor og viktig og avgjørende sak? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er for så vidt enig i det generelle utsagnet at det bør legges fram informasjon hvis den er av avgjørende betydning for Stortingets behandling av saken. Vi har altså ikke sett det slik i dette tilfellet. Det har jo kommet en rekke innspill til departementet både fra økonomiske, juridiske og andre rådgivere under forhandlingsprosessen. Disse har departementet fortløpende tatt opp og forsøkt å finne løsninger på, og i dette tilfellet, hvor det gjaldt stemmerettsregler, fant en altså en løsning på det gjennom aksjonæravtalen. Derfor fant ikke Regjeringen noen avgjørende grunn til å fremsende den problematiseringen. Vi har for øvrig kilovis med dokumenter som også har problematisert andre forhold, men som vi har funnet løsninger på. Men det vil alltid, som jeg har sagt tidligere, være et skjønnsspørsmål hvor mye slikt stoff som skal oversendes. At dette hadde hatt noen avgjørende betydning for SVs standpunkt, har jeg ikke særlig stor tro på, det vil jeg tro hadde vært det samme uansett, og jeg vet ikke om SV hadde fått flere med seg på sitt standpunkt om dette hadde fulgt med. Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål. Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren. Vi vet at Prior (Norske Eggsentraler) for tiden anklages av konkurrenter for å bruke mafialignende metoder for å sette konkurrentene ut av spill. I dag er de faktiske forhold at Prior har eksklusive rettigheter gjennom et markedsreguleringsansvar. Det betyr at dette selskapet i perioder kan sette sine konkurrenter ut av spill f.eks. ved billigsalg. I dag har vi et system der alle aktører innenfor kyllingmarkedet, private og samvirket, må betale inn omsetningsavgift, men når det foretas billigsalg, er det bare Prior som kan delta med egenprodusert vare, og vi har en tydelig konkurransevridning. Mener statsråden det er riktig og rettferdig at Prior skal benytte konkurrentenes omsetningsmidler for å kunne selge sine varer billig? Statsråd Kåre Gjønnes: Når det gjelder beskyldninger mellom aktører i markedet, private og samvirket som sådant, synes jeg ikke det er min rolle å gå inn og ta standpunkt til dem, dem får de framføre på den måten de finner hensiktsmessig på eget grunnlag. Når det gjelder markedsreguleringsordningene, har det vært en bred tilslutning i Stortinget til at markedsregulering som sådan er et ansvar næringen selv må ta innover seg. Dette er et annet system enn det som f.eks. er i EU, der det er offentlige myndigheter som bevilger midler til markedsreguleringsordninger. I Norge er det slik at det er produsentene selv som gjennom avgiftsbelegging må sørge for å finansiere de tiltak som er nødvendig for å finne markedsbalanse. Dermed vil naturligvis også de som har fått dette ansvaret, samvirkebedriftene, måtte vurdere ulike tiltak for å nå de mål de er pålagt gjennom det systemet Norge har valgt. I stortingsmeldingen som Regjeringen har fremmet, som nå ligger i Stortinget til behandling, bekrefter vi at dette er et system som vi også vil opprettholde i framtiden, og at markedsreguleringsansvaret og forholdet mellom tilbud og etterspørsel er et ansvar som næringen selv må ta. Det er naturligvis viktig at dette utføres på en måte som det offentlige kan akseptere, og det har vi en overvåking på i enhver sammenheng når de opererer med sine markedsreguleringstiltak. Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som statsråden sier, at markedsreguleringssystemet er en unik og etter min mening antikvert ordning for Norge, og i løpet av ett år, for et par år siden, gikk tre private fjørfeslakterier konkurs, eller de måtte avvikle virksomheten. Det var Rogaland Fjørfeslakteri, Norsk Fugl og Hedmark Fugl. Så det som skjer i praksis med de eksklusive rettighetene til markedsregulator, er at de snart har et tilnærmet monopol på kyllingsektoren i Norge. Hadde vi fått deregulert dette markedet og fått mer reell konkurranse, ville kanskje vi som konsumenter til og med kunne kjøpe kyllingen billigere i Norge. Det er kort vei mellom beslutning om produksjon til produktet er klart for salg, og det burde være mulig å selge kylling både på Dombås og Dokka og over hele landet uten noen markedsreguleringsordninger. Vil statsråden ta et initiativ, slik at kylling kan tas ut av omsetningsloven? Statsråd Kåre Gjønnes: I hvert fall fra mitt ståsted er jeg ikke i stand til å kunne konstatere at det er markedsreguleringsordningene som har vært årsak til at enkelte bedrifter har gått konkurs. Det er mange ting som innvirker på om en bedrift er lønnsom eller ikke, det ligger i konkurransesystemet som sådant. Jeg vil bare bekrefte at fra Regjeringens side har vi gitt melding til Stortinget gjennom meldingen, og da vil naturligvis Stortinget kunne drøfte nettopp de spørsmål som Hedstrøm nå reiser. Men vår oppfatning, og det som vi da melder til Stortinget, er at vi ønsker å opprettholde den markedsreguleringsordningen vi i dag har, på den måten den organiseres. Vi har meldt tilbake at vi vil se litt på sammensetningen av Omsetningsrådets styre og hvilken vedtaksmyndighet det har, hva det er som skal behandles i Omsetningsrådets styre, og hva som har en slik politisk karakter at det bør behandles av departementet. Utover det har ikke Regjeringen gjennom sin melding foreslått noen endringer. Svein Ludvigsen (H): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren. Regjeringen vedtok 7. januar i år at osteprodusenten Synnøve Finden og andre heretter bare skal få begrenset melkemengde fra monopolisten og konkurrenten TINE Norske Meierier. Om det sier Konkurransetilsynet at Regjeringen dermed hindrer konkurranse i meierisektoren fordi det favoriserer samvirkebedriften Tine framfor private bedrifter. Taperne er forbrukerne som må betale høyere pris på ost og andre meieriprodukter, og i siste instans får bonden dermed også mindre pris for melken sin. Regjeringens vedtak er heller ikke helt i samsvar med det Stortinget vedtok da man lagde en ny markedsordning for melk i 1995 - 1996. Hensikten med den var jo å øke valgfriheten for forbrukerne og dermed få ned prisene på melkeprodukter i butikkene. Konkurransetilsynets kritikk av Regjeringen slår fast at forbrukerne betaler høyere butikkpris enn nødvendig. Og mitt spørsmål til statsråd Gjønnes er om han erkjenner at vedtaket er i konflikt med forbrukernes interesser og Stortingets ønske om økt konkurranse? Statsråd Kåre Gjønnes: Regjeringens behandling gjennom kgl. resolusjon av denne saken har sin bakgrunn i en klage fra Synnøve Finden på et vedtak som er gjort i Omsetningsrådet. Det er bakgrunnen for Regjeringens befatning med det. Regjeringens behandling har resultert i en delvis imøtekommelse av Synnøve Findens anførsler og synspunkter i forhold til Omsetningsrådets vedtak. Etter at vedtaket er blitt kjent, har Regjeringen fått kritikk fra TINE Norske Meierier, som mener at den har gått for langt, og Regjeringen har fått kritikk fra Synnøve Finden, som mener den har gått for kort. Regjeringens konklusjon bygger på en totalvurdering av de oppgavene som det offentlige har pålagt TINE Norske Meierier gjennom markedsregulering, og det ønsket vi har for å skape en mulighet for konkurranse i markedet, og ut fra det har vi kommet fram til et vedtak som forsøker å ta høyde for mest mulig imøtekommenhet i forhold til disse to hensyn. Svein Ludvigsen (H): Jeg kan ikke si meg helt enig med statsråden eller fornøyd med svaret. Derimot er jeg mer fornøyd med Konkurransetilsynet, som slår fast at vedtaket som Regjeringen har gjort, er til skade for konkurransen og dermed også til skade for både forbruker og melkeprodusent, fordi man på den måten for å forhindre høyere pris på melk faktisk forhindrer økt produksjon av melk. Det er jo et problem at man har overproduksjon, så dermed burde man også kunne åpne for økt levering til de private produsentene. Så mitt spørsmål blir da om ikke statsråden ville se det som en fordel om det forelå en klage til Konkurransetilsynet, som gjennom sitt vedtak kunne pushe på Regjeringen for å få den til å åpne for økt leveranse av melk til Synnøve Finden og andre private produsenter. Statsråd Kåre Gjønnes: Som bakgrunn for Regjeringens konklusjon i kgl. resolusjon foreligger det naturligvis en bred drøfting av de synspunkter som Tine har gitt uttrykk for, og for de synspunkter som Synnøve Finden har gitt uttrykk for. Det har også vært høring med aktørene i departementet. I denne drøftingen, som naturligvis var åpen, og etter min mening veldig grundig, kom også Konkurransetilsynet med sine uttalelser i saken. De lå også på bordet da Regjeringen tok sin beslutning. Jeg vil tro at Konkurransetilsynet ikke overprøver et politisk fattet vedtak i Regjeringen. De har gitt sitt syn til kjenne i forbindelse med den behandlingen som Regjeringen har gjort. Presidenten: Neste hovedspørsmål vil bli stilt av Steinar Bastesen. Presidenten gjør oppmerksom på at vi er litt på overtid, men med Stortingets tillatelse vil Presidenten foreslå at hr. Bastesen likevel får stilt sitt spørsmål. - Ingen innvendinger har fremkommet. Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til statsministeren. Stortinget har vedtatt at vi skal ha et multikulturelt samfunn i dette landet. Vi har fått en god del forskjellige religioner, bl.a. er det mange muslimer. Koranen sier at en muslimsk kvinne ikke kan gifte seg med en ikke-muslimsk mann eller en kristen. Det er ikke tilfellet for en mann, for en mann kan gifte seg med en kristen eller ikke-muslimsk kvinne, for hun blir da mannens eiendom. Hvis en muslimsk kvinne av kjærlighet tillater seg å forsøke å gifte seg med en ikke-muslimsk mann, blir hun trakassert, forfulgt, kidnappet, deportert, ofte til opprinnelseslandet, der hun utsettes for ulykke, dør eller forsvinner. Dette er dokumentert i TV her i Norge. Ser statsministeren dette som et fremtidig problem i Norge? Og hvilke tiltak har statsministeren og Regjeringen tenkt å iverksette for å ivareta et minimum av menneskerettigheter for disse kvinnene? Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg generelt si at det er klart at i Norge gjelder norsk lov, som også hviler på menneskerettighetskonvensjoner som vi har tiltrådt. Derfor aksepterer vi selvsagt ikke slike tilstander som det representanten Bastesen nå refererte til. Mennesker som kommer i en slik situasjon, har krav på samfunnets beskyttelse, og tiltak skal settes inn ut fra loven mot dem som måtte iverksette dem. Det vil være Regjeringens politikk. Vi skal også ha respekt for andre religioner og religionsfrihet, og de som frivillig følger de ekteskapsregler som Koranen foreskriver, har selvsagt fullt krav på respekt for det. Men de som ikke måtte gjøre det, og som blir utsatt for slike tilstander som Bastesen refererte til, har selvsagt det norske samfunnet en plikt til å beskytte. Steinar Bastesen (TF): Jeg har et tilleggsspørsmål. Dette blir ofte framstilt som en kvinnekamp, men det har ingenting med kvinnekamp å gjøre. Det er spørsmål om religiøs fundamental fanatisme. Mitt tilleggsspørsmål er: Vi gir i dag tilskudd til private skoler, bl.a. er det vedtatt at vi skal gi tilskudd til muslimske skoler der ungene nettopp skal pugge Koranen og lære de skikkene som jeg nå har referert til. Er det fornuftig bruk av pengene? Og vil det sikre de menneskerettighetene jeg refererte til i stad? Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter mitt syn er vår privatskolelovgivning nettopp også et utslag av respekt for menneskerettigheter, inklusiv foreldreretten. Hvis foreldre ønsker at barna skal få undervisning i en alternativ skole, enten det er ut fra pedagogiske kriterier eller livssyn, bør de ha krav på støtte for det. Det har faktisk med demokrati, frihet og menneskerettigheter å gjøre. Men disse private skolene, enten det er muslimske eller andre, skal selvsagt også drive sin virksomhet på basis av norsk lov. Som jeg sa: Mennesker som frivillig følger Koranens regler på ulike områder, har krav på respekt for det. Men hvis noen ikke gjør det, og så blir utsatt for ulovlige handlinger, er det altså samfunnets ansvar å gripe inn og beskytte disse menneskene. Og det vil selvsagt bli gjort. Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen. Erklæring fra Regjeringen | Statsminister Jens Stoltenberg: Etter at regjeringen Bondevik valgte å gå av, har Arbeiderpartiet som den største gruppe i Stortinget påtatt seg regjeringsansvaret. Budsjettavtalen med sentrumspartiene gir et godt utgangspunkt for samarbeid om den økonomiske politikken og fordelingspolitikken. Det er bred samling om hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Regjeringen baserer sin politikk på Arbeiderpartiets program og inviterer til samarbeid med partiene i Stortinget. Vi vil fremme våre saker med sikte på å oppnå flertall med partier som vil bidra til gode og samlende løsninger for landet. Norge er mulighetenes samfunn. Vi har en befolkning med erfaring og kunnskap. Vi har rike naturressurser. Vi har et utviklet velferdssamfunn, en mangfoldig kulturtradisjon, og vi lever i et fredelig hjørne av verden. Dette forplikter oss, og det inspirerer oss til innsats. Til innsats for å møte: - en global kunnskapsøkonomi - en utvikling som er bærekraftig for vårt felles miljø - en verden der så mange utfordringer er felles - ny kunnskap, rent miljø, rettferdig fordeling og bedre internasjonal styring | Det er utfordringen for en hel verden. Det er utfordringen for Norge. Mulighetenes samfunn er ikke gitt oss. Det er utviklet gjennom et århundre med visjonære reformer, hardt arbeid og politisk mot. Drivkraften for dem som bygde det norske velferdssamfunnet, var at de så mulighetene for arbeid til alle og solidaritet i vårt eget land og i verden. Denne drivkraften tar vi med oss inn i en ny tid. Gjennom det forrige århundre var den store politiske utfordringen å løfte flertallet til rettigheter som bare kom et mindretall til gode. Norge har lyktes med dette. Det store flertall i vårt land har arbeid, trygghet og velferd. Vår felles oppgave er nå å løfte mindretallet. Uansett alder, kjønn, tro eller etnisk bakgrunn: Alle har rettigheter. Alle har plikter. Alle kan bidra. Hver og en av oss skal ha mulighet - og plikt - til å ta vare på seg og sine, og skal vite at den dagen man ikke er i stand til det, vil fellesskapet stille opp. Vi skal ha rom for å utfolde oss, skape og fornye. Vi skal ha gode velferdsordninger som gir trygghet. Trygge mennesker er skapende mennesker. Trygge mennesker tar lettere risiko. Det trenger Norge. Vi vil forandre for å fornye og forbedre. Skal vi lykkes, må landet ha en god økonomi. God økonomi er ikke ensbetydende med store overskudd. God økonomi er å sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling. God økonomi er å ta i bruk ressurser i hele landet. Kunnskap er den viktigste av dem. God økonomi er å sikre at våre bedrifter kan hevde seg minst like godt som konkurrentene. God økonomi er å ha et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet, slik at vi kan ha både lav ledighet og lav inflasjon samtidig. Menneskers arbeid, kunnskap og skaperevne er Norges virkelige nasjonalformue. Alle skal ha mulighet til arbeid. Det skal lønne seg å arbeide. Det skal være lystbetont å arbeide. Vårt mål er å få de som i dag er arbeidsløse, i jobb. Samtidig må Norge møte en ny utfordring: voksende mangel på arbeidskraft. Allerede i dag er det for få mennesker i pleie- og omsorgsyrkene. Det er stor etterspørsel etter folk med teknologikunnskaper. Vi vil trenge enda flere mennesker i disse viktige jobbene. Derfor må vi mobilisere ny arbeidskraft i alle grupper av befolkningen, også blant innvandrere. Derfor må vi ha et arbeidsmarked som tiltrekker seg de som kan arbeide. Derfor må vi ha et arbeidsmarked der færre uføretrygdes og sykmeldes, og der det gjøres plass for de funksjonshemmede. Derfor må vi ha barnehager og velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere arbeid og familie. I den økonomiske politikken møter vi store utfordringer. Folketrygdens utgifter vokser klart sterkere enn det som er veksten i norsk økonomi. Dette vil bli forsterket når antallet alderspensjonister øker kraftig om noen år. Vi står overfor en sterk vekst i offentlige utgifter også på andre viktige områder. Dette vil kreve sterk vilje til å prioritere. Kommunenes inntekter skal økes. Men penger til viktige formål kan ikke bare komme gjennom økte offentlige bevilgninger. Vi vil stille krav til riktig organisering og riktig bruk av pengene. Vi må tenke nytt og se om vi kan bruke ressursene våre på en bedre måte, særlig for å åpne for satsing på områder som trenger nye løft: gjennomføring av eldreplanen, satsing på utdanning og forskning, satsing på helse og satsing på internasjonal solidaritet. Regjeringen vil føre en framtidsrettet næringspolitikk og knytte den nærmere til IT- og forskningspolitikken. Framtidas bedrifter kan være der vi minst venter dem. Men kompetanse vil med sikkerhet stå i sentrum. Kunnskap og ideer vil være vår viktigste kapital. Derfor er utdanning så viktig og forskning så avgjørende. Derfor må vi gjennomføre en etter- og videreutdanningsreform. Regjeringen vil foreslå å innføre en rett for voksne som ønsker å ta videregående opplæring, og som ikke har fullført en slik opplæring tidligere. Norge skal ligge i forkant i bruken av elektronisk handel. E-handel bidrar til lavere priser på varer og tjenester i både privat og offentlig sektor. Vi vil at ny teknologi skal komme alle innbyggere til gode. Bedrifter og befolkning i alle deler av landet må få tilgang til bredbånd og de nye kommunikasjonskanalene. Her ligger nye, spennende muligheter i distriktspolitikken. Offentlige og private krefter må mobiliseres. By og distrikt er gjensidig avhengig av hverandre. Regjeringen vil føre en aktivt distriktspolitikk. Vi vil dempe presset på byene og bedre ungdoms mulighet til å skaffe seg egen bolig. Vi vil utvikle de enkelte regioners muligheter til hele landets beste: - et moderne landbruk som leverer rimelige matvarer med høy kvalitet, og som preger det norske kulturlandskapet - en moderne fiskerinæring som forvalter havets ressurser, og der vi er pionerer innen havbruk og oppdrett - en kreativ og nyskapende tjenestesektor - økt bearbeiding av metaller, skogen og energiressursene våre | Vi vil satse aktivt på utviklingen av bioteknologi. Norge skal ikke stille seg utenfor den nye teknologiske revolusjonen. Regjeringen vil vurdere EUs patentdirektiv på denne bakgrunn. Regjeringen vil arbeide for reformer i skattepolitikken. Det vi betaler i skatt, finansierer det vi tar ut i velferd og fellesgoder. Derfor trenger fellesskapet et solid inntektsgrunnlag. Målet er lave satser, bredere skattegrunnlag, enklere regler og færre smutthull. Skatteendringer skal bidra til rettferdig fordeling, nyskaping og til at flere velger å jobbe. Regjeringen vil fremme forslag om å modernisere momssystemet slik at varer og tjenester i prinsippet behandles likt. Dette er det bred politisk enighet om. Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Regjeringen vil følge opp den brede enigheten om hovedlinjene i miljø- og energipolitikken og vil i tråd med dette satse på fornybare energikilder og energisparing. I år med normal nedbør må energinasjonen Norge nå kjøpe elektrisk kraft fra andre land, og importbehovet øker. Vår import fører til økte utslipp i våre naboland. I det norske miljøregnskapet er importert kraft uten miljøkostnader. For verdens miljø er det annerledes. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å åpne for at Norge i framtiden kan dekke noe av sitt kraftbehov ved å produsere strøm av norsk gass. Bruk av naturgass i Norge skal skje innenfor rammen av våre internasjonale miljøforpliktelser. Norge skal anvende best tilgjengelig teknologi og hele tiden bidra til å utvikle enda mer miljøvennlige løsninger. Regjeringen vil ta initiativ til et felles program mellom myndigheter og bedrifter for å utvikle framtidens renseteknologi for klimagassen CO2. Kyoto-avtalen er et gjennombrudd for en ny generasjon miljøavtaler der land går sammen om å få ned utslippene. Norge vil være pådriver for en videreutvikling av dette avtaleverket. Vi går inn for deltakelse i Verdensbankens karbonfond, som skal bidra til å finansiere utslippsreduksjoner og lage et globalt system for handel med utslippskvoter. Kvotehandel og felles gjennomføring vil få utslippene raskere ned, og vil bidra til overføring av teknologi og kapital fra rike til fattige land. For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes. Derfor må den fornyes. Offentlig sektor skal tjene alle, men den kan ikke gjøre alt. Regjeringen vil fornye og styrke offentlig sektor i nær dialog med brukerne, lokale folkevalgte og i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Vi inviterer til bred diskusjon om de løsninger som gir oss best produksjon og rettferdig fordeling av velferdsgoder. Det offentlige leverer hoveddelen av velferdstjenestene, private og frivillige organisasjoner har også en rolle å spille. Står vi fast på gamle løsninger som ikke virker, da svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene, da svekker vi velferden og øker ulikhetene. Det taper vi alle på. Folk ønsker valgfrihet, og folk forventer seg mye av offentlige tjenester. Det offentlig sektor gjør, må den gjøre så godt at folk både velger og stoler på de offentlige løsningene. Gode løsninger: En kvalitetsskole for alle, og et helsevesen med kapasitet som er der når vi trenger det. Fornyelse krever nytenkning. Regjeringen går nå i gang med å vurdere arbeidsdelingen mellom forvaltningsnivåene: stat, fylkeskommuner og kommuner. På mange områder er det overlappende ansvarsforhold. Det må vi rydde opp i. Dobbelt byråkrati gir ikke dobbel velferd. Sterk statlig styring er ingen automatisk garanti for likeverdige tilbud. Detaljstyringen må reduseres. Det administrative apparatet i forvaltningen må forenkles - mer tjenesteproduksjon og mindre administrasjon. Utvalget som har fått i oppgave å utrede ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, avgir innstilling til sommeren. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag. Den norske stat er en betydelig eier. God forvaltning av fellesskapets eiendom krever at staten også er en god eier. Staten har en rolle både som eier og regulerende myndighet. Regjeringen vil gå gjennom organiseringen av det statlige eierskapet for å finne de ordninger som sikrer oss best resultater og ryddige ansvarsforhold. Skal vi ligge teknologisk i front innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien, trenger Telenor ny kapital og nye impulser. Privat kapital og kompetanse bør også bidra. Derfor vil Regjeringen foreslå at Telenor blir et børsnotert selskap. Regjeringen vil også fremme forslag om den framtidige forvaltning av statens direkte eierandeler i oljesektoren og organiseringen av eierskapet i Statoil. Vi inviterer til bredt samarbeid om samlende og langsiktige løsninger. I det internasjonale arbeidet må vi gripe nye muligheter for å skape en bedre og tryggere verden. Vi møter økende globalisering, raske teknologiske gjennombrudd og store endringer i verdensøkonomien. Vi møter fattigdom, miljøtrusler, flyktninger og sykdomsepidemier. På ett tiår er fokus dreid bort fra den kalde krigens terrorbalanse til det globale samfunns felles sikkerhetsbehov. De globale utfordringene gjør det nødvendig å reformere og styrke FN. Regjeringen vil arbeide for å sikre Norge en plass i FNs sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. Vi vil vektlegge arbeidet for menneskerettigheter, demokrati og internasjonal mobilisering mot korrupsjon og kriminalitet. Regjeringen vil fortsette Norges engasjement for fred og forsoning, bl.a. i Midtøsten. Europas framtid er også Norges framtid. Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som sterkere fremmer norske interesser i det nye Europa. Vi har også et ansvar for fred og samarbeid i vår verdensdel. Det europeiske samarbeidet står foran store endringer. De nye demokratiene søker mot EU. Vi må være forberedt på at våre nordiske naboland innfører den felles europeiske mynt, euro. Dette er nye utfordringer for Norge. Regjeringen tar utgangspunkt i resultatet av folkeavstemningen om medlemskap i EU i 1994, og vil bygge videre på det samarbeidsgrunnlag som er utviklet gjennom EØS-avtalen og andre ordninger. Vi vil gi Stortinget en bred gjennomgang av utfordringer og muligheter i forholdet til Europa i en stortingsmelding om Europa-politikken. Vi trenger et forpliktende og forutsigbart regelverk for verdenshandelen. Vi ønsker å bidra til å komme raskt i gang med en ny runde forhandlinger innen Verdens Handelsorganisasjon. Regjeringen vil ha et forsvar tilpasset Norges sikkerhetsbehov. Norge vil spille en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Vi vil ta vårt ansvar i den videre utvikling av NATO og det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Vi vil bygge videre på våre nære historiske bånd til USA. De nordiske land står Norge nærmest. Russland er en del av Europa og Norges nabo. Vi vil utvikle et godt og langsiktig naboforhold til Russland, særlig med sikte på forsvarlig miljø- og ressursforvaltning i nordområdene. Flertallet i Norge lever i velferd og trygghet - det gjør ikke flertallet i verden. I dag lever halvparten av jordas befolkning i fattigdom. Det er en skam. Verden kan bekjempe fattigdom, virkemidlene finnes - det kreves politisk vilje til å ta dem i bruk. Regjeringen vil styrke det norske bidraget. Vi ønsker en aktiv rolle for frivillige organisasjoner og næringslivet. Regjeringen vil bruke våre bistandsmidler til målrettede tiltak mot fattigdom. Sykdom fører til fattigdom, og fattigdom fører til mer sykdom. Vi må og kan bryte denne spiralen. I år dør tre millioner av verdens barn av sykdommer som norske barn vaksineres mot - det er seks barn hvert minutt. Dette kan vi gjøre noe med. Vi vil være med på å sikre vaksiner til alle barn i hele verden. Regjeringen vil fremme forslag om at Norge støtter og leder an i det globale vaksineinitiativet som ledes av Verdensbanken, UNICEF, Verdens Helseorganisasjon og private givere. Vi vil at barn og unge skal se framover og vite: Dette er vårt samfunn, et samfunn for alle, et samfunn som vi vil ta ansvar for. Ikke alle kan si det i dag. Vi har et felles ansvar for å forebygge ensomhet, bekjempe mobbing og hjelpe mennesker - unge og eldre - som har psykiske problemer. Vårt samfunn skal være preget av økt toleranse og økt respekt. Vi skal ha respekt for andres mening, legning, kultur og tradisjon. Vi skal ha toleranse for flertallets ønsker og mindretallets behov. Vi skal ikke ha toleranse for kriminalitet, narkopushere og de som aktivt sprer fremmedfrykt. Toleranse og respekt for mangfold sier noe viktig om vår kvalitet som samfunn og fellesskap. Kulturpolitikken skal være inkluderende og fremme mangfold i Norge. Kultur og idrett er en viktig del av vårt arbeid for å fremme kreativitet og skaperevne. Litteratur, teater, kino, bilder, musikk og dans - nye og gamle uttrykksformer: Kulturen skal utfordre og gjøre våre liv rikere. Regjeringen er folkets tjenere. Vi går til vår oppgave med ydmykhet og optimisme. Norge er mulighetenes samfunn. Erklæring fra Regjeringen | Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter årets stortingsvalg har partier som til sammen utgjør et flertall i Stortinget, bekreftet at de ønsker et regjeringsskifte. En samarbeidsregjering med basis i Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har på denne bakgrunn påtatt seg regjeringsansvaret. Regjeringen går til gjerningen med dyp respekt for oppgaven og de mennesker vi er satt til å tjene. Regjeringens virke skal være til gagn for hele landet. Samarbeidsregjeringen har sin verdiforankring i rettsstatens og demokratiets prinsipper og den kristne og humanistiske kulturarv. Regjeringen vil føre en politikk bygd på: - respekt for menneskelivet og menneskeverdet - personlig ansvar - frihet for enkeltmennesket - vern om familiene - forvalteransvaret - nestekjærlighet og omsorg for svaktstilte | For et godt samfunn er dette umistelige verdier. Mange opplever nå at de trues. Terrorangrepene på USA angår oss alle. De er et anslag mot grunnleggende verdier i det demokratiske samfunn - åpenhet, frihet og trygghet. Terroristenes mål er å skape rådvillhet og splittelse, frykt og utrygghet. Men de må ikke få lykkes! I stedet for rådvillhet skal vi vise besluttsomhet og utholdenhet. I stedet for splittelse skal vi vise fasthet og samhold. I stedet for fremmedfrykt og utrygghet mellom mennesker skal vi bygge ny tillit og forståelse. Samarbeidsregjeringen ønsker å være en regjering for alle landets innbyggere, uansett tro, hudfarge, seksuell legning og etnisk bakgrunn. Samene er et urfolk i Norge. Regjeringen ser det som viktig at deres livsform, kultur og verdier kan bevares og videreutvikles. Samarbeidsregjeringens politikk vil bygge på Semerklæringen av 8. oktober. Regjeringen vil invitere alle partier i Stortinget til et konstruktivt samarbeid. Den parlamentariske situasjonen understreker behovet for dette. Regjeringen ønsker å søke løsninger som samler bred støtte til de bærende hovedlinjer i norsk politikk. Det gjelder ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Men også innad i det norske samfunn er det viktig med stabilitet, langsiktighet og forutsigbare rammebetingelser. Norge har store muligheter. Skal vi gripe dem, trengs det vilje til politisk fornyelse. På viktige områder vil Regjeringen legge opp en ny politisk kurs. Løsningene skal finnes i respekt for både de grunnleggende fellesskapsverdiene og frihetsverdiene. Regjeringen vil styrke fellesskapsverdiene og samfunnsansvaret. - Vi vil styrke vår internasjonale solidaritet med dem som er fattige, forfulgte og lider nød. - Vi vil fornye vårt forsvar og øke beredskapen mot nye samfunnstrusler. - Vi vil videreutvikle velferdsordningene og bekjempe fattigdomsproblemene i Norge. - Vi vil modernisere offentlig sektor til beste for brukerne og næringslivet. - Vi vil bygge ut eldreomsorgen, forbedre helsetjenestene og satse forebyggende. - Vi vil skape mer bærekraftige løsninger i forhold til miljø- og klimautfordringene. Regjeringen vil fremme frihetsverdiene og det personlige ansvar. - Vi vil skape "et enklere Norge". - Vi vil redusere skatte- og avgiftsnivået betydelig gjennom stortingsperioden. - Vi vil utvide valgfriheten for barnefamiliene ved å satse på full barnehagedekning og kontantstøtte. - Vi vil gi bedre muligheter for de frivillige organisasjonene. - Vi vil satse på kunnskap som en viktig forutsetning for verdiskapning og velferd, og for enkeltmenneskers evne til selv å ta ansvar. Regjeringen vil forankre utenrikspolitikken i FN og i det atlantiske fellesskapet. Det skal føres en aktiv Europapolitikk. Regjeringen legger til grunn at Norges tilknytning til EU bygger på EØS-avtalen og andre samarbeidsavtaler med EU. Det legges stor vekt på å utvikle samarbeidet med landene i vårt nærområde. Norsk forsvar og sikkerhet skal være fast forankret i NATO. Omleggingen av Forsvaret vil bli gjennomført med nødvendig finansiering. Regjeringen vil arbeide målrettet for å redusere samfunnets sårbarhet, bl.a. i forhold til terroraksjoner. Mens verdens rike land er blitt rikere, har kløften til de fattigste økt. Regjeringen vil at Norge skal stå i front i det internasjonale samarbeid for utvikling, gjeldslette og menneskerettigheter. Utviklingsbistanden skal effektiviseres og gradvis økes til 1 pst. av brutto nasjonalinntekt innen 2005. Utviklingsland skal få bedre markedsadgang. Regjeringen vil styrke asylinstituttet og sikre at praksis er i samsvar med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Også i Norge har avstanden mellom de rikeste og de fattigste økt det siste tiåret. Regjeringen vil legge fram en tiltaksplan med målrettede tiltak for å hjelpe mennesker ut av fattigdom. Tiltakene vil omfatte både økonomi, bolig og stimulans til arbeid framfor passiv mottakelse av stønader. Det er ikke minst viktig å bedre levekårene for fattige barnefamilier. I familien legges grunnlaget for barns trygghet og personlighetsutvikling. Regjeringen vil bygge familiepolitikken på at foreldrene har hovedansvaret for sine barn. Foreldrenes frihet til bedre å tilpasse sin tid til barnas behov må sikres. Målet er klart: Alle barn skal ha gode oppvekstvilkår. Regjeringen vil arbeide for full barnehagedekning. Både offentlige og private barnehageplasser skal bli billigere. Alle offentlige tilskudd til barnehagene vil bli samlet i ett direkte tilskudd til den enkelte barnehage. Regjeringen vil videreføre kontantstøtten og etter hvert øke beløpet. Samarbeidsregjeringen vil legge om Husbanken for bedre å rette låneordningene inn mot dem som kjøper bolig for første gang. Forbrukernes rettigheter vil bli beskyttet, og Regjeringen vil holde en restriktiv linje når det gjelder reklame rettet mot barn. Kvinner og menn skal ha like rettigheter. Det offentlige må gå foran for å sikre reell likestilling. Det er Regjeringens mål at Norge skal bli en nasjon som ligger i teten internasjonalt når det gjelder ny teknologi, kompetanse og kunnskap. Norge er rikt på naturressurser. Befolkningens verdier og holdninger, deres kunnskap og kompetanse, er likevel den største ressurs Norge har i møte med framtiden. Regjeringen vil derfor øke satsingen på utdanning og kompetanse. Skolen skal formidle kulturarv, allmenndannelse, verdier og kunnskap. Den skal hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Regjeringen vil ruste opp den offentlige skolen både når det gjelder undervisning, materiell og lokaler. Det skal legges spesiell vekt på å styrke elevenes ferdigheter i lesing, skriving og regning. IKT-satsingen videreføres. Staten skal bidra med et omfattende låneprogram for å sikre gode og egnede skolebygg. Lærere og skoleledere skal sikres konkurransedyktig lønn og lærerutdanningen styrkes. Regjeringen vil forbedre privatskoleloven. Kriteriene for godkjenning skal forenkles og skolenes økonomiske driftsgrunnlag styrkes. Samarbeidsregjeringen vil gradvis øke norsk forskningsinnsats til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. En vesentlig del av opptrappingen skal gå til grunnforskning. Det vil bli innført skatteincentiver for bedriftenes forsknings- og utviklingsvirksomhet. Samarbeidsregjeringen har som mål et likeverdig tilbud av helsetjenester, uavhengig av bosted og økonomi. Regjeringen vil følge opp sykehusreformen. Det frie sykehusvalg og den innsatsstyrte finansiering av sykehus skal utvides til også å omfatte private sykehus som har avtale med regionale helseforetak. Opptrappingsplanene innen psykiatri, kreftomsorg og utstyr i sykehusene skal bli gjennomført. Det vil bli satset på forebyggende helsearbeid. Livshjelp til alvorlig syke og døende skal styrkes. Alt menneskelig liv har samme menneskeverd. Sortering av menneskelig liv skal ikke forekomme. Regjeringen vil legge føre var-prinsippet til grunn før ny gen- og bioteknologi tillates brukt. Regjeringen vil bedre livssituasjonen for mennesker med fysiske eller psykiske funksjonshemninger, slik at de kan få en livssituasjon som er likeverdig med funksjonsfriske. Regjeringen vil styrke behandlingstilbudet for rusmisbrukere. De offentlige velferdsordningene er avhengig av kommuneøkonomien. Regjeringen vil styrke kommunesektorens rammer i perioden, øke det kommunale selvstyret og legge til rette for effektivisering. Rettssikkerhet og trygghet for liv, helse og eiendom er viktige forutsetninger for frihet og livsutfoldelse. Regjeringen vil gjøre forebygging og bekjempelse av kriminalitet til en av sine viktigste oppgaver. Diskriminering og rasisme skal aktivt bekjempes. Integreringen av innvandrere må forbedres. Gode norskkunnskaper og aktiv jobbformidling er avgjørende for å lykkes med dette. Regjeringen vil føre en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling. Arbeidet med biologisk mangfold, opprydding i gamle miljøsynder og bekjempelse av PCB-forurensning skal forsterkes. Arbeidet med naturvern, friluftsliv og kulturminner er også prioriterte områder. Samarbeidsregjeringen vil satse på et dynamisk samspill med frivillige organisasjoner, kommuner og næringsliv. På klimaområdet vil Regjeringen foreslå nye tiltak for å oppnå Kyoto-avtalens mål om demonstrerbar framgang innen 2005. En vesentlig del av utslippsreduksjonen skal oppnås gjennom nasjonale tiltak. Etableringen av et nasjonalt kvotesystem skal framskyndes. Samarbeidsregjeringen vil bidra til en framtidsrettet energipolitikk, hvor det legges til rette for at Norge i økende grad tar i bruk CO2-frie gasskraftverk og fornybare energikilder som bioenergi og vindkraft. Samtidig styrkes tiltakene for energisparing. Når det gjelder gasskraftverk, vil Regjeringen legge Stortingets vedtak til grunn og gi rammebetingelser som gjør det mulig å etablere CO2-frie gasskraftverk. Økt forskning, et samarbeidsprogram med industrien, en økonomisk "startpakke" gjennom avgiftsfritak og en undersøkelse av miljømessig status med en fortløpende vurdering av utslippstillatelsene vil stå sentralt. Inntil det er etablert et system for omsettelige kvoter, gis nye utslippstillatelser og konsesjoner bare til gasskraftverk basert på CO2-fri teknologi. Natur- og havmiljøene i nord er svært sårbare. Det vil derfor bli utarbeidd en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Regjeringen vil føre en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå målene. Regjeringen vil legge en ny kurs for statens eierskapspolitikk. Sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere norsk næringsliv og stimulere til næringsutvikling i Norge. For å unngå rollekonflikter mellom statens oppgaver som eier og kontrollør vil Regjeringen samle det statlige eierskap i ett departement og skrittvis redusere statlig eierskap. Regjeringen vil legge om politikken for å sikre økt tilgang til arbeidskraft. Det skal bli lettere og mer lønnsomt å stå lenger i arbeid før pensjonering. Regelverket for arbeidsinnvandring skal mykes opp. Det åpnes for at sykmeldte raskere kan bli behandlet og komme tilbake i jobb. Samarbeidsregjeringen vil aktivt følge opp den inngåtte avtale med partene i arbeidslivet om tiltak for å redusere sykefraværet. Samarbeidsregjeringen vil legge en ny kurs i skatte- og avgiftspolitikken. Både næringslivet og personlige skattytere skal få skattelettelser. Det er to grunner til det. For det første: Hensynet til verdiskapingen og arbeidsplassene. Mer konkurransedyktige rammebetingelser vil motvirke at gode investeringsprosjekter, handel og forretningsideer går tapt for Norge. For det andre: Ønsket om større valgfrihet og å gi folk bedre mulighet til å klare seg på egen inntekt. Regjeringen vil derfor senke det samlede skatte- og avgiftsnivået betydelig gjennom stortingsperioden. En god næringspolitikk er også god distriktspolitikk. Viktige distriktsnæringer som fiskeri, havbruk, landbruk og reiseliv bidrar til verdiskaping, spredt bosetting og gode levevilkår over hele landet. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir nye muligheter for å ta hele landet i bruk. Det må sikres gode, trygge og effektive samferdselsløsninger over hele landet. Vegbevilgningene skal økes. Luftfarten skal få avgiftslettelser. Sikkerheten innen sjøtransporten skal styrkes. Det åpnes for friere etablering av ekspressbusser. Det er ingen motsetning mellom gode vilkår for byene og vekstkraftige distrikter. Regjeringen vil føre en aktiv og positiv storbypolitikk. Regjeringen vil gjennomføre et løft for kollektivtrafikken, spesielt i storbyene. Målet er bedre kapasitet, økt frekvens og prisreduksjoner. Norge er en av verdens fremste fiskerinasjoner. Regjeringen vil aktivt legge til rette for at de store mulighetene for Kyst-Norge innen havbruk og fiskerinæringen blir utnyttet. Næringene må bygge på en bærekraftig forvaltning av ressursene, og forurensninger som kan true de marine ressursene, må bekjempes. Samarbeidsregjeringen vil arbeide for et livskraftig og desentralisert landbruk som utnytter ny teknologi og nye markedsmuligheter. En viktig oppgave vil være å sikre trygg mat til forbrukerne, samtidig som forskjellen i matprisene i forhold til våre naboland reduseres. Regjeringen vil, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, aktivt fremme modernisering av offentlig sektor. Den skal bli mer brukerorientert og serviceinnstilt. Gjennom effektivisering frigjøres ressurser til offentlige kjerneoppgaver. Det må legges vekt på større åpenhet i forvaltningen. Regjeringen vil gjenoppta og videreutvikle prosjektet "Et enklere Norge". Lover og forskrifter skal forenkles og forskrifter gis tidsbegrenset varighet. Bruken av konkurranseutsetting i offentlig sektor skal utvides. Kjøp fra private bedrifter skal likestilles med offentlig egenproduksjon av tjenester. Byggesaksforskriftene i plan- og bygningsloven skal forenkles og saksbehandlingstiden kortes ned for reguleringssaker. Åpningstidsloven oppheves, og bestemmelsene for søn- og helligdager overføres til helligdagslovgivningen. Regjeringen vil ta initiativ til en evaluering av den nye fylkeskommunen. Regjeringen vil legge stor vekt på å sikre vitaliteten og spennvidden i kulturlivet. Kultur og kunst, medier, frivillige organisasjoner, idrett, kirke- og livssynssamfunn kan tilby berikende opplevelser og arenaer for engasjement. Kulturpolitikken må støtte frittstående kulturarbeidere, kunstnere og institusjoner. Regjeringen vil opprette et kulturminnefond som bygger på et samarbeid mellom privat og statlig kapital. Den norske kirke, frikirkene og andre trossamfunn skal sikres gode arbeidsvilkår. Kirkens uavhengighet i åndelige spørsmål må respekteres, og Regjeringen vil fortsette reformarbeidet med overføring av større ansvar til kirkelige organer. Regjeringen vil fornye og forbedre frivillighetspolitikken for å utløse stadig mer av de skapende krefter som finnes innen det sivile samfunn. Frivillige organisasjoner skal kompenseres for virkningen av momsreformen. Fradragsrammen for gaver til frivillige organisasjoner vil bli utvidet. Som politikere kan vi gi tjenlige lover og rammevilkår, men det gode samfunn kan bare skapes av folk selv, som enkeltindivider og i fellesskap med andre. Generasjoner før oss har gjort Norge til et godt samfunn. Vår utfordring - vårt ansvar - er å gjøre Norge enda bedre. Presidenten: Regjeringens erklæring foreslås utlagt for behandling i et senere møte. - Det anses vedtatt. Presidenten: Ærede medrepresentanter! De tidligere stortingsrepresentantene Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen er døde. Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Hanna Kvanmo gikk bort den 23. juni i år. Norsk politikk mistet da en av landets mest populære politikere. Hanna Kvanmo var stortingsrepresentant for SV fra 1973 til 1989 og parlamentarisk leder i tolv år fra 1977. Hun var medlem av samferdselskomiteen i alle sine fire perioder på Stortinget. Og hun var medlem av Den Norske Nobelkomite i tolv år. Med bakgrunn fra kommunepolitikken i Mo i Rana var hun en sterk talsperson for Nord-Norge og distriktene. Hanna Kvanmo var en sterk debattant og ofte den som avsluttet lange, viktige og konfliktfylte debatter i Stortinget med en direkte replikk. Det var ikke de store ordene og de luftige visjonene Hanna Kvanmo hadde størst sans for. Hun siterte derfor sjelden store sosialistiske tenkere for å underbygge sine poenger. Da Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe satt på vippen og avgjorde mange saker, la hun sin ære i å være redelig og ansvarlig. Hanna Kvanmo fikk ingenting gratis. Hun var blant de siste rikspolitikerne som kom fra fattige kår, men som likevel endte opp med vervet som landets øverste tillitsvalgte: stortingsrepresentant. Hun vokste opp i Harstad med en enslig og fraskilt mor, og ble selv enslig mor som slet hardt som renholder og kokk i noen år. Hanna traff sin Bjarne og fikk to barn til. Hun var familiekjær og en dugende og stolt husmor ved siden av arbeid og politikk. Men enslige mødre hadde alltid en varm forsvarer i Hanna Kvanmo, en våpendrager som slo ned på dem som så ned på kvinner som tok seg av barn alene. Hanna Kvanmo ble sykepleierelev som svært ung i det tyske Røde Kors i 1944, og hun var i Berlin som hjelpepleier da Hitler falt. For dette ble hun dømt for landssvik, men slapp å sone etter at dommen ble anket til Høyesterett. Men det var ikke den første dommen som ble tyngst for Hanna. I 1974, da hun var nyvalgt stortingsrepresentant, ble saken såkalt avslørt på nytt i mediene, og en svært grov og personlig belastende kampanje mot henne rullet og gikk. Flere krevde at hun måtte trekke seg som stortingsrepresentant. Men hardkjøret og motstanden førte tvert imot til respekt og popularitet i store deler av befolkningen. Solidaritet i praksis og en sterk rettferdighetssans var Hanna Kvanmos drivkraft. I lange kvelder og sene nattetimer besvarte hun selv henvendelser fra enkeltpersoner som satte sin lit til at nettopp hun ville forstå og støtte dem. Hun var folkevalgt i ordets rette forstand, og et ombud i maktens korridorer for småkårsfolk i hele landet. Hun var et ruvende forbilde for mange kvinner i politikken. Hun har gitt mange mot til å være seg selv og til å stole på sitt eget vett og sine egne erfaringer. Våre tanker går til Hanna Kvanmos barn, barnebarn og oldebarn som hun satte så høyt og var så stolt av. Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at partistifteren Finn Gustavsen gikk bort 20. juli i år. Finn Gustavsen var en av etterkrigstidens mest markante politikere. Finn Gustavsen ble født i Drammen i 1926. Han startet som aluminiumsarbeider før han ble journalist. I 1954 var han med på å starte ukeavisen Orientering. Orientering skapte et etterlengtet pusterom for alternativ tenkning på venstresiden. Som journalist skilte Finn Gustavsen seg ut i miljøet i Orientering. Han var en skarp og markant debattant, og behersket språket til fulle både som skribent og som politiker. Ved valget i 1961 fikk det nyetablerte Sosialistisk Folkeparti to representanter på Stortinget. Partiet kom på vippen i det nye Stortinget, og Arbeiderpartiet hadde for første gang etter krigen ikke flertall alene. Finn Gustavsen ble valgt inn fra Oslo, og ble den naturlige lederskikkelsen i partiet. Finn Gustavsen stod fram som en moderne politiker som behersket det nye TV-mediet. Da Kings Bay-saken kom opp i juni 1963, måtte partiet ta stilling til et mistillitsforslag mot arbeiderpartiregjeringen. Sosialistisk Folkepartis gruppe endte med å felle Gerhardsen-regjeringen. For Finn Gustavsen var dette en enorm personlig og politisk belastning. Men han stod samtidig fram som en modig politiker med stor integritet. Finn Gustavsen satt på Stortinget fram til valget i 1969. I disse to periodene var han den fremste politikeren på venstresiden, spesielt i utenriksspørsmål. Hans popularitet blant folk var langt større enn oppslutningen om SF skulle tilsi. Finn Gustavsen satte kampen mot atomvåpen, EU og NATO på den politiske dagsordenen. Han var den som torde si fra om feil og mangler, noe mange satte pris på. For de fleste som har støttet hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det i ettertid enkelt å se at det korrektivet som Gustavsen og mange andre representerte, var nødvendig og betydningsfullt for landet. Ved valget i 1969 trakk Finn Gustavsen seg. Han mente at to perioder var nok, og at det var behov for rotasjon. Dette bidrog nok til at Sosialistisk Folkeparti falt ut av Stortinget ved valget i 1969. I 1973 ble Finn Gustavsen igjen innvalgt på Stortinget, nå fra Sosialistisk Venstreparti. Han ledet en gruppe på 16, og det var ingen liten jobb. Stortingsgruppen til Sosialistisk Venstreparti omfattet da mange sterke folk og personligheter, og det ble en svært turbulent periode for partiet. Finn Gustavsen vil bli husket som grunnleggeren av Sosialistisk Folkeparti og som den personen som i størst grad var med på å skape rom for et sterkt og uavhengig venstreparti i norsk politikk. Vi minnes Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen med dyp respekt og takknemlighet for deres virke på Stortinget, og lyser fred over deres minne. Representantene påhørte stående presidentens minnetaler. Etter stortingsvalget den 12. september fikk Stortinget nytt flertall - et flertall som ønsket ny politikk og ny regjering. Derfor har Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet påtatt seg ansvaret for å danne en flertallsregjering. Vi vil endre politikkens innhold, og vi vil endre politikkens form. Vi vil føre en politikk for mer fellesskap og mer rettferdighet. Vi skal endre politikkens form gjennom å være en flertallsregjering. Det gir mer forutsigbarhet og klarere ansvarsfordeling mellom regjering og storting. Regjeringen vil bygge sin politikk på den politiske plattformen de tre partiene utarbeidet på Soria Moria. Norge er mulighetenes samfunn. Vi har store naturressurser og uberørt natur. Vi har lange demokratiske tradisjoner. Vi har et høyt utdannings- og kompetansenivå. Vi vil gripe disse store mulighetene. Med dem skal vi skape verdier, og vi skal dele rettferdig. Vi må skape for å ha noe å dele. Og er vi gode til å dele, blir vi også gode til å skape. God utdanning til alle, sterke offentlige velferdstjenester og likestilling mellom kjønnene bidrar til verdiskaping i samfunnet og til bedriftenes konkurransekraft. Den skandinaviske modellen innebærer at både menneskenes velferd og bedriftenes konkurranseevne er i verdenstoppen. Det skal vi ta vare på, og det skal vi bygge videre på. Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk vil ligge fast. Regjeringen vil arbeide for en FN-ledet verdensorden på grunnlag av folkeretten. Bærebjelkene i vårt internasjonale engasjement vil være vårt medlemskap i NATO, EØSavtalen og det forhold at Norge ikke er medlem av EU. Innenfor disse rammene vil vi være aktive for å skape en bedre og tryggere verden. Vi vil være pådrivere i kampen mot fattigdom og i internasjonalt miljøarbeid. Vi vil være en tydelig fredsnasjon. Vi vil lede an i arbeidet med å slette gjelden til de fattigste landene. Vi vil øke bevilgningen til utviklingssamarbeid til 1 pst. av nasjonalinntekten og trappe innsatsen ytterligere opp i perioden. Vi vil bidra betydelig til FNs nødhjelpsfond og ha et sterkt engasjement i arbeidet mot hiv / aids. Sammen med andre skal vi sikre verdens barn vaksiner mot de farligste sykdommene. Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer skal møtes med nye virkemidler. Vi vil avslutte oppdraget for norske stabs- og opplæringsoffiserer i Irak. Norsk deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan skal styrkes, og mandatet for norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan vil derfor ikke bli fornyet. Regjeringen vil ha et moderne forsvar og vil styrke økonomistyringen i Forsvaret. Forsvaret skal tilpasses de nye sikkerhetsutfordringene. Vi vil øke deltakelsen både sivilt og militært i FNs fredsbevarende arbeid, med hovedvekt på Afrika. Nordområdene vil være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Regjeringen vil styrke arbeidet med å hevde norsk suverenitet og sikre bærekraftig forvaltning av de rike fiskeri- og energiressursene i området. Nordområdepolitikken skal ivareta miljø, bosetting og næringsutvikling. Vi vil videreutvikle samarbeidet med Russland og våre andre partnere i nord. Vi har alltid hatt sterke bånd til resten av Europa. Vi skal styrke disse også i årene framover og føre en aktiv europapolitikk. Vi vil samarbeide med EU basert på EØSavtalen og sikre aktiv bruk av alle de mulighetene avtaleverket gir oss til å sikre norske interesser. Regjeringen vil føre en human og solidarisk flyktning- og asylpolitikk, forankret i Norges internasjonale forpliktelser og på rettsstatens grunn. Vi vil styrke arbeidet med å få sendt ut av landet utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, og aktivt arbeide for å få til returavtaler med flere land. Vi vil motarbeide diskriminering, samtidig som vi tydelig skal formidle at det forutsettes at alle innbyggere plikter å delta aktivt og slutte opp om lover og samfunnets demokratiske grunnverdier. I de pågående WTO-forhandlingene vil Regjeringen arbeide for å fremme de samlede norske interesser, både for å sikre et levende landbruk i hele landet og for å sikre markeder for fiskeriene og sjømatindustrien. Regjeringen vil bidra til økt åpenhet i forhandlingene og så langt som mulig sikre offentligheten innsyn. Vi vil opptre som støttespillere for land som fremmer interessene til den fattige del av verden. Vi vil ha en helhetlig gjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbruk. Regjeringen vil føre en politikk for arbeid til alle. Derfor skal vi ha en aktiv næringspolitikk og en ansvarlig økonomisk politikk. Vi vil styrke arbeidsmarkedspolitikken gjennom flere tiltaksplasser, en ungdomsgaranti for alle under 25 år og en tiltaksgaranti for langtidsledige. Det blir ikke arbeid til alle uten et arbeidsliv for alle. Derfor vil vi bekjempe den skjulte arbeidsledigheten gjennom et mer inkluderende arbeidsliv. Vi vil reversere svekkelser i arbeidstakernes rettigheter og forsterke arbeidet med å hindre sosial dumping. Forslag om dette vil bli fremmet før jul. Denne regjeringen velger arbeid for alle og felles velferd framfor nye skattelettelser. For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes. Derfor må offentlig sektor fornyes og utvikles. Slik kan vi gi innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Vi har som mål at alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Ingen lokalsykehus skal legges ned. Vi vil videreføre arbeidet med en bedre arbeidsdeling mellom sykehus, noe som fremmer styrket kvalitet i pasientbehandlingen. Tilbudet til mennesker med psykiske lidelser skal bedres ved at opptrappingsplanen for psykisk helse blir gjennomført. Vi vil utarbeide en nasjonal forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet. Regjeringen vil satse sterkt på å bygge ut pleie- og omsorgstjenestene. Vi trenger flere hender i omsorgsarbeidet. Vårt mål er 10 000 flere ansatte i eldreomsorgen. Slik skal vi sikre eldre et verdig liv. Omsorgstjenestene skal være et offentlig ansvar. Regjeringen vil legge til rette for gode vilkår for frivillig sektor som viktige bidragsytere og supplement til de offentlige tjenestene. Vi ønsker ikke kommersialisering og privatisering av grunnleggende offentlige velferdstjenester. Samfunnets viktigste ressurs er det enkelte menneske. Derfor vil Regjeringen satse på utdanning og kunnskap. Slik skaper vi muligheter både for enkeltmenneskene og for landet som helhet. Vi vil videreføre og forsterke hovedlinjene i Kunnskapsløftet. Regjeringen vil ha flere undervisningstimer i grunnskolen og flere lærere som kan gi elevene bedre oppfølging. Vi vil ruste opp høyere utdanning og heve forskningsinnsatsen i Norge, både økonomisk og kvalitetsmessig. Særlig vil vi satse på forskning innenfor de områder der Norge har fortrinn og stort verdiskapingspotensial. Regjeringen ser på barnehager som en frivillig del av utdanningsløpet. Vi vil sikre full barnehagedekning, sette ned prisen til 2 250 kr fra 1. januar 2006 og lovfeste retten til plass i barnehage når full barnehagedekning er nådd. Regjeringen tiltrådte den 17. oktober, som er verdens fattigdomsdag. Det skal ikke være fattigdom i verdens rikeste land. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for å avskaffe fattigdom i Norge. Vi vil bringe flere tilbake til arbeidslivet, slik at flere kan leve av egen inntekt. Vi vil bedre økonomiske ytelser for mennesker som lever i fattigdom. En sosial boligpolitikk skal støtte opp om fattigdomsbekjempelsen. Regjeringen har store ambisjoner i miljøpolitikken. Vi vil bygge på prinsippet om bærekraftig utvikling og solidaritet med kommende generasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Vi vil føre en miljøpolitikk som opprettholder naturmangfoldet, begrenser forurensende utslipp og legger til rette for endringer i produksjons- og forbruksmønstre. Vi vil gjøre det enklere å være miljøvennlig i hverdagen. Vi vil sikre allmennheten mulighet til naturopplevelser og friluftsliv. Vefsnavassdraget skal vernes mot kraftutbygging. Vi vil innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bynære marker. Norge er en energinasjon. Vi har mange bedrifter og mange tusen arbeidsplasser knyttet til produksjon, foredling og utvikling av norske energiressurser. Vi vil opprettholde verdiskapingen. Vi vil satse på nye fornybare energikilder, og vi skal stille miljøkrav til annen energiproduksjon. Vi vil finne løsninger som reduserer utslippene av klimagasser. Regjeringen vil bidra til at en større del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel, tas i bruk innenlands, til industri-, energi- og -transportformål, innenfor våre internasjonale klimaforpliktelser. Norge skal være verdensledende i miljøvennlig bruk av naturgass. Staten skal delta i finansieringen av infrastruktur for transport av naturgass. Vi vil legge til rette for CO2-fjerning og transport. Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskala renseanlegg for CO2-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette. I Nordland IV skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i perioden. Når den helhetlige forvaltningsplanen foreligger, skal det for de øvrige havområdene utenfor Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet, avgjøres hvilke områder som skal åpnes, og hvilke områder det ikke skal foregå petroleumsvirksomhet i. Vi vil legge til rette for at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden. Velferd og gode vilkår for næringsvirksomhet skapes i et samarbeid mellom næringsliv, arbeidstakere og det offentlige. Det offentlige virkemiddelapparatet skal styrkes. Vi vil utvikle nasjonale strategier innenfor næringsområder som marin sektor, maritim sektor, energi, miljø og reiseliv. Det er et mål for Regjeringen å legge til rette for lønnsom videreforedling av norske råvarer i Norge. Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse i hele landet. Regjeringen vil styrke satsingen på samferdsel. Luftforurensningen i de store byene må reduseres gjennom en satsing på kollektivtransport og på sykkel- og gangveier. Regjeringen vil gjennomføre en distriktspolitisk snuoperasjon for å legge til rette for likeverdige levekår. Gjennom ulike virkemidler og bruk av naturressursene skal det store potensialet for verdiskaping i hele landet utløses. Vi vil sikre distriktspolitiske hensyn og i sterkere grad samordne statens samlede rolle. Vi vil opprettholde et levende landbruk over hele landet og sikre landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet. Regjeringen vil føre en helhetlig kystpolitikk. Vi vil sette i verk en bred utredning for å vurdere virkningene av de strukturtiltak som er innført for fiskeflåten. Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Regjeringen vil starte arbeidet med en regionreform for å etablere et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå. Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet, og vil gjennomføre en flerårig opptrappingsplan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. I 2006 vil det komme et betydelig løft med en vekst på 5,4 milliarder kr i kommunenes frie inntekter. Trygghet i samfunnet er blant de mest grunnleggende fellesskapsoppgavene. Derfor vil vi ha en mer aktiv kamp mot kriminalitet. Vi ønsker å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Regjeringen vil innføre en tilbakeføringsgaranti for tett oppfølging ved løslatelse fra fengsel. Vi vil gi ofre for vold og kriminalitet et bedre tilbud, samtidig som vi utvikler voldsforebyggende tiltak. I et land der de aller fleste har det materielt sett godt, skal vi ikke bare ha noe å leve av, men også noe å leve for. Vi vil derfor styrke kunstens og kulturens plass i samfunnet. Regjeringen vil stimulere til økt aktivitet innen topp- og breddeidrett. Vi vil føre en ny og helhetlig frivillighetspolitikk. Vi vil følge opp Kulturløftet gjennom en opptrapping av kultursatsingen til 1 pst. av statsbudsjettet innen 2014. Vi vil legge til rette for at Den norske kirke er en åpen og inkluderende folkekirke. Vi vil legge opp til en bred debatt om stat og kirke på grunnlag av Stat-kirke-utvalgets innstilling. Regjeringen ønsker å gi alle muligheter til å utvikle sine evner, uavhengig av kjønn, alder, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsnivå og seksuell orientering. Derfor vil vi bekjempe alle former for diskriminering. Vi vil ivareta forpliktelsene overfor urfolk og nasjonale minoriteter, og sørge for at Sametinget får reell innflytelse på politikkområder som er viktige for det samiske samfunn. Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som bidrar til fortsatt økonomisk vekst. Det totale skatte- og avgiftsnivået skal ligge på samme nivå som det gjorde i 2004. Handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter skal ligge til grunn for budsjettpolitikken. Hvor langt vi lykkes i å nå våre mål, vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet vi har innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Hensynet til lav arbeidsledighet, høy sysselsetting, stabil økonomisk og bærekraftig utvikling er grunnleggende hensyn i Regjeringens økonomiske politikk. Regjeringen vil bidra til en bærekraftig økonomi også på lang sikt. Derfor vil vi gjennomføre pensjonsforliket som ble inngått i Stortinget i vår, slik at vi vil få både et mer rettferdig pensjonssystem og et system som samfunnet kan finansiere i framtida. Hvis noen for 100 år siden hadde sagt at Norge i 2005 ville være et av verdens aller rikeste land, ville ingen trodd på det. I Norge har vi vært både dyktige og heldige. Vi har forvaltet ressursene våre langsiktig, og vi har sørget for en jevn fordeling av godene. La oss sammen gripe de enestående mulighetene Norge har. Vår oppgave er å gjøre Norge enda bedre - et bedre land å vokse opp i, et bedre land å leve, arbeide og utfolde seg i og et bedre land å bli gammel i under verdige forhold, samtidig som vi ikke blir innadvendte, men engasjerer oss enda sterkere internasjonalt. Regjeringen har et flertall i Stortinget bak seg. Det betyr ikke at den skal gjøre som den vil. Tvert imot. Vi inviterer til et stort samarbeid om å gjøre Norge bedre de neste fire årene. Ingen regjering kan klare det alene. Vi vet at representantene i denne sal sitter med verdifulle erfaringer og kunnskaper - mange fra langvarig politisk arbeid, andre fra ulike sektorer i samfunnet, landsdeler og kommuner. Vi har bruk for alles innsikt og alles kompetanse. Også organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner må engasjere seg i hvordan vi skal utvikle Norge og ta mulighetene i bruk. Vi vil være åpne, og vi vil ha dialog med folk i hele landet og med mangfoldet av organisasjoner, slik at vi sammen kan få til store resultater. Regjeringen vil de neste fire årene arbeide for et Norge med mer fellesskap og mer rettferdighet, et Norge som er mer bærekraftig, sterkere internasjonalt engasjert, bedre å leve i enn det Norge vi overtok styringen av. Så store utfordringer, så store mål, vil Regjeringen strekke seg etter i sitt arbeid. Vi ser fram til et godt samarbeid med alle partiene i Stortinget for å nå disse målene, for å ta mulighetene i bruk. Presidenten: Presidenten vil foreslå at Regjeringens erklæring legges ut til behandling i et senere møte. - Det anses vedtatt. Mål og meining | Ein heilskapleg norsk språkpolitikk | Tilråding frå Kultur- og kyrkjedepartementet av 27. juni 2008, godkjend i statsråd same dagen. (Regjeringa Stoltenberg II) | 1 Formål og bakgrunn | 1.1 Formål | 1.1.1 Ny, strategisk språkpolitikk | Formålet med denne meldinga er å leggja grunnlaget for ein ny, strategisk språkpolitikk med eit heilskapleg perspektiv på språk og samfunn. Meldinga legg opp til å definera ein språkpolitikk med klarare innhald og rammer enn i dag og å etablera språkpolitikk som eit sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring. Det inneber ei klar presisering av at Kultur- og kyrkjedepartementet skal ha eit overordna ansvar for å forma, tolka og fremja språkpolitiske mål. I tillegg må også dei andre departementa ta språkpolitiske omsyn med i vurderinga når dei utformar og gjennomfører relevante delar av sin eigen sektorpolitikk. Å gjera det tydeleg at Kultur- og kyrkjedepartementet har eit overordna språkpolitisk ansvar og eit samordningsansvar, er nødvendig for å sikra ein språkpolitikk med heilskap og samanheng. For at dette skal kunna følgjast opp i praksis, er det nødvendig at Språkrådet - statens fagorgan i språkspørsmål - får ei meir sentral rolle å spela på det utøvande og operative nivået. Meldinga legg også opp til å gje Språkrådet eit utvida og dermed eit meir heilskapleg språkpolitisk ansvars- og arbeidsområde. 1.1.2 Kontekst og grunnlag | Meldinga må sjåast i samanheng med den nyleg framlagde meldinga frå Kunnskapsdepartementet om språkstimulering og språkopplæring, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008) Språk bygger broer. Den språkopplæringspolitikken som der er skissert, og som Kunnskapsdepartementet har ansvaret for, inngår som ein del av den heilskaplege språkpolitikken som elles blir skissert i meldinga her. Som det er gjort greie for nedanfor, er det vilkåra og utfordringane for norsk språk som er gjennomgangstemaet, og som dermed utgjer tyngdepunktet av framstillinga i denne meldinga. Det er samstundes streka under at den nye språkpolitikken som denne meldinga skal leggja grunnlaget for, må omfatta den totale språksituasjonen i landet. Det finst likevel inga utgreiing som gjev ein samla, oppdatert dokumentasjon og analyse av dagens språksituasjon, og heller ingen større del utgreiingar verken om norsk språk, om samisk eller om ulike minoritetsspråklege spørsmål. I arbeidet med meldinga har det difor vore nødvendig å gå gjennom eit stort kjeldetilfang og å konsultera ein omfattande bakgrunnslitteratur. Det har i denne prosessen ikkje vore råd å gå like djupt inn i alle relevante spørsmål. Difor er det behov for å arbeida vidare med å samanstilla dokumentasjon og analyse om ulike sider ved den norske språksituasjonen. Dette gjeld for norsk språk generelt og nynorsk spesielt. Det gjeld også situasjonen for samisk språk og ulike minoritetsspråklege spørsmål i brei meining. Den spesifikke behandlinga av spørsmål som gjeld alle desse språka, er i denne meldinga samla i kap. 10. Når det gjeld samisk spesielt, viser vi til den nyleg framlagde meldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet om samepolitikken. Der er det mellom anna varsla at det skal utarbeidast ein eigen handlingsplan for samisk språk, jf. St.meld. nr. 28 (2007 - 2008) Samepolitikken. Behovet for å skaffa fram vidare kunnskap og dokumentasjon om ulike sider av språksituasjonen vil elles bli vurdert som ledd i det komande språkpolitiske oppfølgingsarbeidet. 1.1.3 Hovudinnhaldet i språkpolitikken | 1.1.3.1 Det overordna perspektivet - å styrkja norsk språk | Som dei fleste andre nasjonalspråk er også norsk språk i ein pressa situasjon. Globalisering og internasjonalisering krev at det i stadig fleire samanhengar er nødvendig å kommunisera på engelsk, og det moderne mediesamfunnet gjer at vi i stadig sterkare grad blir eksponerte for engelskspråklege kulturimpulsar. Norsk språk har ikkje lenger ein like sjølvsagd posisjon og status i det norske samfunnet som tidlegare. For alle folk er språket det viktigaste kulturuttrykket. Som kulturnasjon har vi difor ei plikt både overfor oss sjølve og verda elles til å ta vare på vårt eige språk. Det overordna målet for språkpolitikken må difor vera å sikra det norske språkets posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. Dette perspektivet er det grunnleggjande gjennomgangstemaet i denne meldinga. Med omgrepet samfunnsberande språk er meint eit overordna fellesspråk som i eit moderne, fleirkulturelt samfunn blir brukt til administrasjon og samfunnsdebatt, som held storsamfunnet saman og gjev det identitet, samstundes som det også gjev gode leve- og utviklingsvilkår for alle dei språklege delkulturane som finst i samfunnet. At språket er komplett eller fullverdig, betyr at det i tillegg har slik status at det kan brukast i alle samanhengar, og at det har utvikla eit spesialisert ordforråd som gjer at det er i levande bruk i alle delar av samfunnslivet, på alle språklege bruksområde og i alle språklege bruksfunksjonar. I dette perspektivet er det ei særleg utfordring å sørgja for at språket held tritt med den raske kunnskapsutviklinga som skjer innanfor eit stadig meir spesialisert samfunn. At det heile tida blir utvikla ein oppdatert norsk terminologi som grunnlag for fagleg kommunikasjon, er på mange måtar ein føresetnad både for å vitalisera allmennspråket og for å effektivisera og demokratisera den alminnelege informasjons- og kunnskapsformidlinga i samfunnet. Det overordna målet for språkpolitikken fordrar eit kontinuerleg arbeid over eit breitt felt med sikte på å styrkja og utvikla norsk språk som eit rikt og funksjonelt bruks- og kulturspråk og som uomstridt nasjonalspråk og hovudspråk i Noreg. 1.1.3.2 Det norskspråklege mangfalds- og jamstillingsperspektivet | Det overordna målet for språkpolitikken byggjer på den erkjenninga at norsk er kløyvd i to skriftspråk. Desse er formelt likestilte, men har i røynda svært ulike rammevilkår. Det er behov for eit meir heilhjarta og systematisk arbeid for å styrkja nynorsk språk og den nynorske skriftkulturen på brei basis. Dette er eit særskilt språkpolitisk mål og utgjer det andre gjennomgangstemaet i meldinga. Den meirverdien det representerer for norsk kultur- og samfunnsliv å halda begge dei to skriftkulturane våre i hevd, er langt større enn dei praktiske utfordringane som følgjer med. Det ligg dessutan ein særleg språkpolitisk skyldnad i å vareta dei språklege rettane til nynorskbrukarane. I den nye språkpolitikken vil det vera eit underforstått prinsipp at tiltak til styrking av norsk språk generelt også må omfatta tiltak for å fremja nynorsk språk spesielt, når dette er relevant. 1.1.3.3 Det mangespråklege og fleirspråklege perspektivet | Ein heilskapleg språkpolitikk må også ha som mål å verna og styrkja samisk språk og dermed det språklege grunnlaget for det samiske urfolket i Noreg. Vidare må språkpolitikken leggja til rette for å verna og fremja språka til nasjonale minoritetar, slik at dei kan bevara og utvikla sin eigen språklege identitet. Elles må norsk teiknspråk få høgare offisiell status, og arbeidet med å byggja ut dei språklege rettane for norske teiknspråkbrukarar må halda fram. Språkpolitikken må dessutan ta omsyn til alle grupper av nordmenn med nyare innvandrarbakgrunn, i det heile alle dei som er to- eller fleirspråklege med eit anna morsmål enn norsk. Desse gruppene har gjort at Noreg i dag i endå større grad enn i tidlegare tider er eit mangespråkleg samfunn, og at ein større del av språkbrukarane no har fleirspråkleg bakgrunn og kompetanse. Til saman representerer samisk språk, språka til nasjonale minoritetar, norsk teiknspråk og alle dei nyare innvandrarspråka eit språkleg mangfald som i dag er med på å utfylla biletet av den totale språksituasjonen i landet. Dette språklege mangfaldet må utgjera eit tredje element i den nye språkpolitikken. 1.1.3.4 Det nordiske perspektivet | Samanlikna med mange andre nasjonar og skriftkulturar både i Europa og verda elles utgjer Noreg åleine eit heller lite språkområde. Med eit slikt utgangspunkt blir det desto viktigare å utvida det språkpolitiske perspektivet til også å omfatta våre språklege grannar i Norden. Det at dei tre skandinaviske språka ligg så nær kvarandre at dei er gjensidig forståelege, inneber at vi i Noreg får direkte tilgang til eit mykje større språk- og kulturområde enn vårt eige norske. Den nordiske språkfellesskapen representerer såleis eit verdifullt supplement til norsk språkkultur. At vi i Noreg gjer det vi kan for å halda ved like og utvikla den gjensidige språkforståinga i Norden, er ikkje berre med på å utvida den direkte språklege og kulturelle horisonten vår og stimulera all mellommenneskeleg kontakt internt i Norden. Dette gjer det også lettare på nordisk plan, ved å byggja vidare på eit allereie veletablert språksamarbeid, å møta dei språkpolitiske utfordringane som vi i stor grad deler med dei nordiske naboane våre. Jamvel om det nordiske samkvemmet generelt og det nordiske språksamarbeidet spesielt har lang tradisjon, må det heile tida haldast ved like og fornyast. Difor må det nordiske perspektivet utgjera eit fjerde element i den nye språkpolitikken. 1.1.3.5 Det framandspråklege perspektivet | I ei verd der internasjonalt samkvem får stadig meir å seia, må det også stillast auka krav til den framandspråklege kompetansen hos nordmenn flest. Særleg er det behov for å heva kunnskapane og dugleiken i engelsk. Dette står ikkje i motsetnad til behovet for å styrkja konkurranseevna til norsk språk i høve til engelsk på den heimlege arenaen. Derimot er det viktig å streka under verdien av å søkja kunnskap og internasjonale kontaktar også gjennom andre framandspråk enn engelsk. Difor er det om å gjera at det på ulike nivå i det norske samfunnet finst eit breitt tilbod om framandspråkleg opplæring. Dette framandspråklege perspektivet vil utgjera eit femte element innanfor ein heilskapleg språkpolitikk. 1.1.4 Ein politikk for å motverka domenetap | 1.1.4.1 Det sektorovergripande perspektivet | Alle dei fem perspektiva som er nemnde ovanfor, høyrer med i ein heilskapleg språkpolitikk og er med på å gje innhald til eit slikt uttrykk. Men også hovudmålet for den nye språkpolitikken - å sikra det norske språkets posisjon som komplett og samfunnsberande språk i Noreg - fordrar i seg sjølv ei heilskapleg tilnærming. Ein slik politikk kan ikkje definerast og utformast åleine innanfor ei sektorpolitisk ramme. Den må i prinsippet handla om språk og språkbruk innanfor alle samfunnssektorar. Det er grunnen til at den nye språkpolitikken må ha ein klart uttalt sektorovergripande eller tverrgåande karakter. 1.1.4.2 Domenetapsperspektivet | Eit sentralt utviklingstrekk i mange land er ein aukande tendens til bruk av engelsk også i situasjonar der sjølve kommunikasjonen ikkje krev det. Engelsk har i dag vunne seg ein unik posisjon som vår tids internasjonale hjelpespråk. Det knyter seg difor så sterk prestisje til bruk av engelsk at både små og store nasjonalspråk verda over møter stadig sterkare tevling frå engelsk også på sin eigen språklege heimemarknad. Hos oss synest norsk språk allereie å ha mist noko av posisjonen sin som det naturlege bruksspråket på ein del område som er viktige for å halda ved lag og vidareutvikla eit fullverdig nasjonalspråk i eit sterkt spesialisert samfunn. Når engelsk vinn stadig sterkare innpass til fortrengsel for norsk, står vi overfor faren for såkalla domenetap, dvs. at norsk språk blir trengt til sides og ikkje lenger er i bruk innanfor eit bestemt samfunnsområde. I den grad denne tilstanden smittar frå eitt samfunnsdomene til eit anna, kan eit fullverdig norsk språk vera truga. Mange vil truleg ha vanskeleg for å ta inn over seg slike framtidsperspektiv. Eit hovudsynspunkt i ei rekkje land i dag er likevel at ein framtidsretta språkpolitikk må byggja på den erkjenninga at nasjonalspråka våre vil stå seg stadig dårlegare dersom vi ikkje har ei medviten haldning til verdien av vårt eige språk og utviklar ein strategi for aktiv språkstyrking. Til grunn for slike synspunkt ligg ei tru på verdien av språkleg og kulturelt mangfald. Dette krev at alle land og kulturar tek eit primæransvar for å sikra og utvikla sitt eige språk. Norsk språk kan ikkje vidareutviklast som eit levande bruks- og kulturspråk dersom vi i Noreg ikkje tek dette alvorleg. Slik sett er dette eit kulturelt ansvar vi har også overfor det internasjonale samfunnet, eit bidrag til å halda oppe det språklege og kulturelle mangfaldet i verdssamfunnet. Eit målmedvite arbeid for å styrkja norsk språk er dermed ikkje nasjonal arroganse og sjølvhevding, men eit internaqsjonalt ansvar. 1.1.5 Språkpolitiske innfallsvinklar | Eit språkpolitisk heilskapsperspektiv tilseier elles at språkspørsmål blir behandla ut frå ulike innfallsvinklar. 1.1.5.1 Språkopplæring og andre språklege rettar | Eit naturleg utgangspunkt er å behandla språket som instrument for kvar enkelt språkbrukar. Dette reiser spørsmål om korleis menneske med ulike føresetnader kan tileigna seg språket og læra seg å meistra det best mogleg. Det handlar om språkkompetanse som nøkkel til suksess og framgang i samfunns- og yrkesliv, om språket som kulturell døropnar og om den identitetsskapande og danningsmessige funksjonen som språket har. Det som er grunnleggjande i så måte, er den språkopplæring kvar enkelt språkbrukar får. Denne delen av språkpolitikken er behandla i ei eiga melding som Kunnskapsdepartementet har lagt fram om språkstimulering og språkopplæring, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008). I meldinga her blir difor språkbrukarperspektivet berre behandla relativt kort, med vekt på temaet språklege rettar sett i utvida og overordna perspektiv, jf. kap. 6. 1.1.5.2 Språkstyrking | Det følgjer av det som sagt i innleiinga om det overordna perspektivet for den nye språkpolitikken, at den innfallsvinkelen som er grunnleggjande i meldinga her, er spørsmålet om kva status og posisjon språket har i samfunnet. Dette dreier seg om kor utbreitt språket er som morsmål og skriftleg bruksspråk, kva offisiell stilling det har, men først og fremst i kva grad det faktisk er i levande bruk på alle område av samfunnslivet. I denne meldinga nyttar vi uttrykket språkstyrking som samlenemning på den delen av språkpolitikken som rettar seg direkte mot å fremja språkets status og bruk. Kap. 7 er det grunnleggjande språkstyrkingskapitlet i meldinga. 1.1.5.3 Språkdyrking | Ein tredje innfallsvinkel er språket sjølv, kva tilstand språksystemet er i, kor godt språket er dokumentert, tilhøvet mellom talespråk og skriftspråk, mellom standardspråk og dialekt, korleis språket utviklar seg, språkleg variasjon, tilhøvet mellom tradisjon og fornying og i det heile korleis språket fungerer både som kulturuttrykk og som reiskap for effektiv kommunikasjon. I denne meldinga nyttar vi uttrykket språkdyrking som samlenemning på den delen av språkpolitikken som har å gjera med slike spørsmål. Kap. 8 er det grunnleggjande språkdyrkingskapitlet i meldinga. 1.1.5.4 Samla kapitteldisposisjon | Både kap. 7 og 8 konsentrerer seg om styrking og dyrking av norsk språk generelt. Situasjonen for nynorsk spesielt er behandla i kap. 9, urfolks- og minoritetsspråk i kap. 10 og den nordiske språkfellesskapen i kap. 11. Dermed har vi i alt dekt fire av dei fem grunnleggjande perspektiva som er skisserte ovanfor under kap. 1.1.3. Det femte av desse, det framandspråklege perspektivet, handlar primært om utvikling av kompetanse i framandspråk og må først og fremst løysast innanfor det ordinære utdanningssystemet. Dette kjem vi difor i liten grad inn på som eige tema i denne meldinga. Her viser vi i staden til den nemnde meldinga frå Kunnskapsdepartementet. I eit særskilt bakgrunnskapittel, kap. 4, gjev meldinga eit oversyn over det norske og nordiske språklandskapet. I tillegg søkjer meldinga i eit meir omfattande kapittel, kap. 5, å kasta lys over forholdet mellom språk og makt. I større eller mindre grad vil maktperspektivet også liggja under i dei andre kapitla. I eit innleiande hovudkapittel behandlar meldinga meir overordna språkpolitiske verkemiddel. Her drøftar vi også grunnlaget for eit vidare arbeid med sterkare lovmessig og organisatorisk forankring av språkpolitikken. I tillegg blir det skissert eit meir systematisk opplegg for permanent språkpolitisk oppfølging. Også innanfor kap. 7 - 11 blir det formulert språkpolitiske mål og tiltak. Først følgjer i kap. 2 eit samandrag av dei språkpolitiske verkemidla og tiltaka i meldinga. I kap. 12 blir det på vanleg måte gjeve ein omtale av økonomiske og administrative konsekvensar. 1.1.6 Historisk perspektiv på språkpolitikken | Det hender frå tid til anna at avgrensa språkspørsmål blir behandla i Stortinget, og at ein kjem inn på temaet språk som ledd i behandlinga av større sakskompleks. Men ikkje sidan 1970 har Stortinget hatt ein brei språkpolitisk debatt på grunnlag av ei eiga melding frå regjeringa. Mykje av bakgrunnen for ordskiftet den gongen var forsøka på å finna ein veg ut av den striden som kløyvinga mellom bokmål og nynorsk og dei tilhøyrande rettskrivingsspørsmåla hadde gjeve opphav til. Dei språkpolitiske revurderingane i åra før og etter 1970 førte til at den mest opprivande språkstriden gradvis vart dempa, og at ein større grad av språkfred senka seg over landet. I ettertid vil mange likevel hevda at den norske språkstriden ikkje berre var av det vonde. Han gjorde også sitt å til å lyfta fram språkkulturen i folks medvit og førte til eit engasjement for språk og språkspørsmål som ein i andre land til dels har misunnt oss. Dessutan er språkstriden nettopp ei påminning om at språk ikkje er eit nøytralt og friksjonsfritt kommunikasjonsmiddel. Det avspeglar også sosiale motsetnader og makttilhøve i samfunnet. Språket sjølv kan også fungera som ein maktreiskap på mange plan. Dette er noko av bakgrunnen for at denne meldinga vil retta eit særleg søkjelys mot forholdet mellom språk og makt. 1.2 Bakgrunnen for meldinga | 1.2.1 Norsk bakgrunn | 1.2.1.1 Soria Moria-erklæringa | Den direkte bakgrunnen for meldinga er utsegna i Soria Moria-erklæringa om behovet for ein offensiv språkpolitikk, slik at norsk språk blir det føretrekte språket i alle delar av norsk samfunnsliv. Her er det vist til at Noreg er eit lite språkområde, og at det norske språket er under konstant press. Det blir slått fast at skriftkulturen er berebjelken i norsk samfunns- og kulturliv, og regjeringa peiker på det verdifulle mangfaldet som ligg i det å ha to norske skriftkulturar. Fordi nynorsk har vanskelegare rammevilkår enn bokmål, er det særleg viktig å sikra ei god utvikling også for nynorsk. Elles er forholdet mellom språk og makt nemnt i regjeringsplattforma under kapitlet om folkestyre, lokalsamfunn og demokrati. Det heiter at regjeringa vil leggja fram sak for Stortinget om språk og makt. 1.2.1.2 Omdanninga av Språkrådet | Meldinga har også bakgrunnen sin og grunnlaget sitt i det språkpolitiske strategiarbeidet som er skjedd som ledd i omdanninga av det tidlegare Norsk språkråd. Norsk språkråd vart etablert i 1972 og bestod av, forutan eit fast sekretariat, eit medlemsbasert råd valt av ulike institusjonar og organisasjonar, og i tillegg to organ valde av og blant rådet, ei fagnemnd og eit styre. Dette systemet vart avvikla frå 1. januar 2005, etter at eit interimsstyre oppnemnt av departementet i juni 2004 hadde fått i oppgåve å leia arbeidet med å reorganisera institusjonen. Tufta på eit grunngjeve forslag frå interimsstyret fastsette departementet i vedtekter våren 2006 at den nye institusjonen skal leiast av eit departementsoppnemnt styre, og at styret i sin tur nemner opp inntil fire fagråd for å sikra brei samfunnsforankring av verksemda. Den tidlegare kortforma - Språkrådet - er no det offisielle namnet på den reorganiserte institusjonen. I samband med den tilstundande omdanninga gav departementet i ei prosjektskisse våren 2003 uttrykk for at det også kunne bli aktuelt å gjennomføra nødvendig fagleg utgreiingsarbeid som ein del av denne prosessen. Bakgrunnen var mellom anna at Norsk språkråd på rådsmøtet sitt i februar 2002 hadde vedteke å tilrå overfor regjeringa å oppnemna ein breitt samansett språkkommisjon til å utgreia vilkåra for norsk språk og for språk i Noreg i dag og i framtida med sikte på å utforma ein nasjonal språkpolitikk. I eit brev til styret 21. juni 2002 konkluderte departementet med at det ikkje ville vera formålstenleg å ha eit langvarig og uavhengig utgreiingsarbeid gåande parallelt med omdanninga av Norsk språkråd. Departementet meinte den gongen at nødvendig utgreiingsarbeid i staden burde gjerast som ledd i denne prosessen og etter kvart i regi av den nye institusjonen. 1.2.1.3 Strategidokumentet Norsk i hundre! I tråd med dette gav departementet interimsstyret i oppdrag som ein del av omdanningsprosessen å få utarbeidt eit strategidokument for den nye institusjonen. I mandatet vart det fastsett at interimsstyret for dette formålet kunne oppnemna ei arbeidsgruppe med i hovudsak eksterne medlemmer, men der også interimsstyret sjølv og dei tilsette var representerte. Saka var elles førebudd ved at departementet i eit høyringsdokument i januar 2004 hadde invitert ei rekkje instansar til å fremja synspunkt på aktuelle språkpolitiske utfordringar, særleg med tanke på å skaffa grunnlagsmateriale for arbeidet med å utforma eit strategidokument for den nye institusjonen. Det kom inn over 50 høyringsfråsegner, og departementet sende desse over til Språkrådet i brev av 1. juni 2004 til behandling og bruk i strategiarbeidet og den vidare omdanningsprosessen. I september 2004 vedtok så interimsstyret eit utgreiingsmandat og oppnemnde ei strategigruppe med sju medlemmer under leiing av professor Gjert Kristoffersen. Det vart også utpeikt meir enn 40 ressurspersonar som strategigruppa kunne trekkja med i arbeidet etter behov. Arbeidet i strategigruppa resulterte i ein rapport på om lag 150 sider med den programmatiske tittelen Norsk i hundre! og med undertittel Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder. Et forslag til strategi. Rapporten vart presentert på ein konferanse med om lag 170 inviterte gjester i Bærum kulturhus 27. oktober 2005. Sidan det var interimsstyret i Språkrådet som var oppdragsgjevar for strategirapporten, var det også interimsstyret som i første omgang hadde hand om oppfølginga. Rapporten vart oversend departementet 6. mars 2006 saman med eit følgjeskriv frå interimsstyret som var vedteke på styremøtet 28. februar 2006. Det heitte at følgjeskrivet strekar under og prioriterer det styret ser som dei viktigaste utfordringane og tiltaka for norsk språkpolitikk i framtida. 1.2.1.4 Følgjeskrivet frå Språkrådet | I følgjeskrivet gav interimsstyret full stønad til hovudtenkinga i rapporten og gav uttrykk for at det må utformast ein samla språkpolitikk for å sikra at norsk skal bestå som nasjonalspråk i Noreg. Det overordna målet må vera å sikra at nynorsk og bokmål blir brukte på alle område i samfunnet, og at norsk språk er det naturlege valet i alle situasjonar der det ikkje er nødvendig å bruka framandspråk. Styret peikte på at det mandatet strategigruppa hadde fått, ikkje gjorde det naturleg å behandla minoritetsspråklege spørsmål. I strategirapporten er det likevel peikt på at også dette høyrer med i ein heilskapleg språkpolitikk. I tråd med dette gav interimsstyret uttrykk for at det er behov for å få laga ein generell analyse av språksituasjonen i Noreg, der det også blir lagt vekt på dei nye minoritetsspråka. Interimsstyret meinte at det i samband med dette også måtte vurderast om det nye Språkrådet skal ha eit ansvar for språk i Noreg reint allment, ikkje berre, slik det tradisjonelt har vore, for norsk språk. Som konklusjon rådde interimsstyret til at det vart utarbeidt ei stortingsmelding som behandlar dei prinsipielle synspunkta i strategirapporten og i følgjeskrivet. Målet med meldinga, heitte det, måtte vera å få vedteke ein overordna norsk språkpolitikk som det skal takast omsyn til ved utforminga av politikk på alle relevante område av samfunnslivet. Interimsstyret gav også uttrykk for at måla for det nye Språkrådet bør utformast gjennom ei lov med forskrift, slik at vi får eit lovfesta uttrykk for den statlege språkpolitikken. 1.2.1.5 Annan bakgrunnslitteratur | Det ligg elles føre ei rekkje andre rapportar og dokument av ulike slag som har vore med og danna grunnlaget for denne meldinga. Departementet har også gjennomgått ein omfattande bakgrunnslitteratur som ledd i meldingsarbeidet. Vi viser til den samla litteraturlista til slutt i meldinga. 1.2.2 Nordisk bakgrunn | 1.2.2.1 Innleiing | Ein viktig del av bakgrunnsmaterialet for meldinga er også det språkpolitiske grunnlagsarbeidet som dei siste åra er gjennomført i dei nordiske grannelanda våre og i regi av Nordisk ministerråd. For både dei nye nasjonalspråklege og fleirspråklege utfordringane er i høg grad erkjent også utanfor Noregs grenser. Ikkje minst i dei nordiske nabolanda våre har det skjedd ei interessant språkpolitisk oppvakning dei siste åra, og på visse måtar kan det sjå ut som vi her i landet er i ferd med å bli forbigått av dei næraste grannelanda våre når det gjeld språkpolitisk medvit og interesse. Det er på tide at Noreg no kjem etter med ein ny og offensiv språkpolitikk, i tråd med det som blir skissert i denne meldinga. 1.2.2.2 Sverige | I Sverige kom det i 2002 ei omfattande språkpolitisk utgreiing frå ein parlamentarisk komité sett ned av regjeringa, med tittelen Mål i mun - förslag til handlingsprogram för svenska språket. 1 Utgreiinga vart send på alminneleg høyring og følgd opp ved at den dåverande svenske regjeringa i september 2005 fremja ein proposisjon under overskrifta Bästa språket - en samlad svensk språkpolitik. 2 I samsvar med forslaget i proposisjonen gjorde så Riksdagen i desember 2005 vedtak om å stilla opp fire mål for ein nasjonal språkpolitikk i Sverige. I mars 2008 vart det så lagt fram ei offentleg utgreiing med framlegg til ei samla svensk språklov, ei lov som både skal tryggja stillinga for det svenske språket og verna det språklege mangfaldet i Sverige. 3 I Sverige er det også, i 2005 og 2006, lagt fram eigne offentlege utgreiingar om minoritetsspråk og om svensk teiknspråk. 4 1.2.2.3 Danmark I Danmark utarbeidde eit hurtigarbeidande utval nedsett av Kulturministeriet i 2003 ein rapport med tittelen Sprog på spil - et udspil til en dansk sprogpolitik. Kulturministeriet følgde året etter opp ved å leggja fram ei språkpolitisk utgreiing for Folketinget. Vidare heitte det at det er språket som bind oss saman som nasjon. Difor er det maktpåliggjande for regjeringa at dansk også i framtida skal vera eit komplett og samfunnsberande språk som kan brukast til å uttrykkja tankar og idear om alle sider ved tilværet. Utgreiinga inneheldt ei rad forslag som gjaldt vilkåra for det danske språket, tiltak som vedkom ansvarsområdet til ulike departement. I slutten av januar 2007 var det eit omfattande språkpolitisk ordskifte i Folketinget, og i april same året sette kulturministeren ned eit språkutval for å utarbeida konkrete forslag om styrkt innsats for det danske språket. Denne utgreiinga låg føre i april 2008. 5 1.2.2.4 Finland | I Finland vedtok Forskningscentralen för de inhemska språken allereie i 1998 eit språkpolitisk program, og i 2003 la Svenska språknämnden fram eit forslag til handlingsprogram for det svenske språket i Finland, utarbeidt av leiaren Marika Tandefelt, med tittelen Tänk om. Formålet var å styrkja og bevara det svenske morsmålet i landet. Søkjelyset vart først og fremst sett på språkleg kvalitet, i mindre grad på språklege rettar. Følgjande fire hovudpunkt utgjorde elles basis for handlingsprogrammet: Svensk i Finland er - og må få halda fram å vera - eit komplett og samfunnsberande språk. Svensk i Finland er ein del av det svenske riksspråket. Den beste måten å pleia språket på er å bruka det. Å arbeida for å styrkja eit språk inneber ikkje å motarbeida eit anna. 1.2.2.5 Nordisk ministerråd | Alt i 2001 vart det i regi av Nordisk ministerråd gjennomført eit språkpolitisk prosjektarbeid med formål å sjå på korleis dei nordiske språka står seg i konkurransen med engelsk. I alt ti rapportar vart utarbeidde av nordiske språkvitarar. Rapportane var tufta på nærare kartlegging av situasjonen i dei ulike landa, medrekna også i dei sjølvstyrte områda Grønland og Færøyane, og for samisk språk i Norden. Prosjektet vart styrt av ei sakkunnig arbeidsgruppe, og rapportane vart oppsummerte og samanstilte i ein eigen publikasjon med tittelen Engelska språket som hot och tillgång i Norden. 6 Elles har Nordisk ministerråd fleire gonger formulert språkpolitiske program. Etter ei omorganisering av det nordiske språksamarbeidet i 2004 etablerte Ministerrådet eit stønads- og mobilitetsprogram for perioden 2004 - 2006 under tittelen Nordpluss språk. Her blir det fastslått at det overgripande målet for programmet er at den nordiske språkfellesskapen må bestå og styrkjast, og at det nordiske samarbeidet også i framtida i hovudsak må kunna gå føre seg på nordiske språk. Ein føresetnad for dette, heiter det, er at dei nordiske språka også nasjonalt bevarer stillinga si som komplette og samfunnsberande språk. 1.2.2.6 Den nordiske språkdeklarasjonen | I 2005 utarbeidde så Nordisk språkråd, eit rådgjevande organ under Nordisk ministerråd med i alt 14 medlemmer, eit utkast til deklarasjon om nordisk språkpolitikk. Dette vart fremja som ministerrådsframlegg av utdanningsministrane og vedteke av Nordisk råd på sesjonen i oktober-november 2006. I preambelen erklærte ministrane at deklarasjonen skal danna grunnlaget for ein samla, langsiktig og effektiv språkpolitisk innsats, ein ny nordisk språkpolitikk som skal sikra heilskap og samanheng i Nordisk ministerråds tiltak på det språkpolitiske området. 2 Samandrag | 2.1 Mål for språkpolitikken | Som dei fleste andre nasjonalspråk er også norsk språk i ein pressa situasjon. Globalisering og internasjonalisering krev at det i stadig fleire samanhengar er nødvendig å kommunisera på engelsk, og det moderne mediesamfunnet gjer at vi i stadig sterkare grad blir eksponerte for engelskspråklege kulturimpulsar. Norsk språk har ikkje lenger ein like sjølvsagd posisjon og status i det norske samfunnet som tidlegare. For alle folk er språket det viktigaste kulturuttrykket. Som kulturnasjon har vi difor ei plikt både overfor oss sjølve og verda elles til å ta vare på vårt eige språk. Det overordna målet for språkpolitikken må difor vera å sikra det norske språkets posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. Dette perspektivet er det grunnleggjande gjennomgangstemaet i denne meldinga. Dei langsiktige konsekvensane av ei utvikling med statustap og minkande bruksområde for norsk språk er det vanskeleg å spå om. Eit hovudsynspunkt i mange land er likevel at det er nødvendig med ein framtidsretta språkpolitikk som byggjer på den erkjenninga at både språk og nasjon vil stå seg stadig dårlegare dersom vi ikkje har ei medviten haldning til verdien av dei eigne nasjonalspråka og utviklar ein strategi for aktiv språkstyrking. Med bakgrunn i den situasjonen som er skissert ovanfor, er formålet med denne meldinga å leggja grunnlaget for ein ny og meir offensiv språkpolitikk med det overordna målet å sikra det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområde, slik at norsk kan bestå som eit fullverdig, samfunnsberande språk. Arbeidet for styrking av norsk språk må skje innanfor ramma av ein heilskapleg språkpolitikk som også femner om den totale språksituasjonen i landet, både likestillinga mellom bokmål og nynorsk, det gamle og nye fleirspråklege mangfaldet, det framandspråklege kompetansebehovet og den nordiske språkfellesskapen. 2.2 Struktur og innhald i meldinga | Desse ulike perspektiva på språkpolitikken er det gjort greie for i kap. 1 i samband med ein nærare gjennomgang av formålet med meldinga. I andre del av kap. 1 er det gjort greie for bakgrunnen for meldinga. Kap. 3 drøftar generelle språkpolitiske spørsmål og gjer greie for språkpolitiske tiltak av meir overordna karakter. Kapitlet er delt i fem hovudbolkar, ein om mål og prinsipp for ein ny språkpolitikk (kap. 3.1), ein som går nærare inn på prinsippa i den nye språkpolitikken (kap. 3.2), ein som skisserer eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime (kap. 3.3), ein om språkpolitisk lovgjeving (kap. 3.4) og ein del om Språkrådet - oppgåver og organisering (kap. 3.5). Kap. 4 gjev eit deskriptivt oversyn over det norske og nordiske språklandskapet med vekt på ein gjennomgang av faktisk utbreiing og formell status for aktuelle språk og språkvariantar. Kap. 5 gjev ein omfattande analyse av tilhøvet mellom språk og makt. Dei meir generelle og tverrgåande analysane i dette kapitlet introduserer fleire av dei problemstillingane som til dels blir drøfta meir konkret i påfølgjande kapittel. Kap. 6 set søkjelyset på språkbrukarane og individuelle og kollektive språklege rettar. Det viktigaste temaet innanfor dette perspektivet er språkopplæring, og dette er behandla i ei eiga melding frå Kunnskapsdepartementet om språkstimulering og språkopplæring, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008). Difor blir språkbrukarperspektivet i meldinga her berre behandla relativt kort og overordna. Kap. 7 utgjer tyngdepunktet i meldinga og drøftar det overordna perspektivet om styrking av norsk språk. Det består av ein generell og prinsipiell innleiingsdel (kap. 7.1) og fem tematiske hovuddelar, ein om terminologi og fagspråk (kap. 7.2), ein om språkbruk i høgare utdanning og forsking (kap. 7.3), ein om språkbruk i nærings- og arbeidslivet (kap. 7.4), ein om språk og teknologi (kap. 7.5) og ein del om språkbruk i kultur- og mediesektoren (kap. 7.6.). Kvar av dei fem tematiske hovuddelane blir avslutta med ei nummerert opplisting av prioriterte tiltak, jf. kap. 7.2.7, kap. 7.3.8., kap. 7.4.8, kap. 7.5.7 og kap. 7.6.11. Kap. 8 konsentrerer seg også om norsk språk og behandlar spørsmål som meir direkte gjeld sjølve språket og språksystemet. Utanom ei generell innleiing (kap. 8.1) består kapitlet av fem hovudbolkar, ein om språkutvikling og nye språklege kommunikasjonsformer (kap. 8.2), ein om språkleg dokumentasjon (kap. 8.3), ein om språknormering (kap. 8.4), ein om språkrøkt (kap. 8.5) og til slutt ein del som spesielt behandlar det offentlege språket (kap. 7.6). Kapitlet blir avslutta med ei samla opplisting av prioriterte tiltak, jf. kap. 7.7. Kap. 9 behandlar situasjonen for nynorsk. Kap. 10 behandlar det mangespråklege og fleirspråklege perspektivet. Kap. 11 behandlar den nordiske språkfellesskapen. Også kvart av desse tre kapitla blir avslutta med ei samla opplisting av prioriterte tiltak, jf. kap. 9.4, kap. 10.6 og kap. 11.5. Mykje av omtalen av samisk språk i kap. 10 og dei tilhøyrande tiltaka i meldinga her byggjer på den nyleg framlagde meldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet om samepolitikken, jf. St.meld. nr. 28 (2007 - 2008), særleg kap. 19 om samisk språk. Kap. 12 behandlar økonomiske og administrative konsekvensar. 2.3 Hovudtiltaka i meldinga | 2.3.1 Overordna tiltaksområde | Hovudgrepet i meldinga er framlegget om å etablera språkpolitikk som eit heilskapleg, sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring. Det inneber ei klargjering av at eitt departement, Kultur- og kyrkjedepartementet, skal ha eit overordna språkpolitisk ansvar, men at også andre departement tek språkpolitiske omsyn med i vurderinga ved utforming og gjennomføring av eigen sektorpolitikk. I tråd med dette legg meldinga opp til å gje Språkrådet eit breiare ansvar som operativt fagorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk, å gje Språkrådet funksjonen som nasjonalt samordningsorgan for utvikling og tilgjengeleggjering av fagterminologi, dessutan at Språkrådet skal få eit utvida ansvar også for andre språk enn norsk, og i samband med dette eit eige fagråd for språklege mindretal, framandspråk og språkopplæring. Det blir foreslått at mandatet til Språkrådet skal forankrast i lov. Meldinga formulerer nokre overordna språkpolitiske mål: at norsk skal vera hovudspråk og nasjonalspråk i Noreg, at norsk skal vera eit samfunnsberande og fullverdig språk, at det skal leggjast til rette for at nynorsk blir meir reelt likestilt med bokmål, at det offentlege skal leggja vinn på å føra eit korrekt og forståeleg språk, og at alle skal ha rett til språk, rett til nasjonalspråk, rett til morsmål og rett til å kunna læra seg framande språk. Meldinga skisserer eit system for permanent språkpolitisk oppfølging: utvikling av språkpolitiske høyrings- og konsultasjonsrutinar, utvikling av det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget, ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport, og at den lovpålagde målbruksmeldinga skal utvidast til ei heilskapleg språkpolitisk rapporteringsmelding til Stortinget kvart fjerde år. Meldinga legg opp til at det skal utarbeidast ei allmenn språklov som slår fast det norske språkets status som hovudspråk, og definerer den status og rolle som tilkjem også andre språk enn norsk. Meldinga anerkjenner norsk teiknspråk som eit fullverdig språk og foreslår at det overordna offentlege ansvaret for teiknspråk skal forankrast i den nemnde språklova. Det blir lagt opp til å avklara verkeområdet for gjeldande lov om målbruk i offentleg teneste etter same modellen som den nye offentleglova. Samstundes blir det varsla at gjeldande målbruksreglar skal gjennomgåast, og at det skal utgreiast om det bør vera eigne reglar for målbruk også i kommunane. 2.3.2 Tiltak på ulike område | Meldinga gjer greie for arbeidet med å førebu etablering og oppbygging av ein norsk språkbank, eit viktig nasjonalt infrastrukturtiltak som skal sikra at det blir utvikla språkteknologiske produkt tufta på norsk språk, og dermed hindra tap av bruksområde for norsk språk på teknologiavhengige område. Tiltaket vil også fremja næringsutvikling og nye former for språkforsking, bidra til at det kan utviklast norskspråklege hjelpemiddel for personar med nedsette funksjonsevner, og vil også kunna føra til språkteknologiske løysingar som kan bidra til effektivisering av offentleg forvaltning. Arbeidet med å byggja opp språkbanken vil skje over fleire år. Det blir elles foreslått å setja ned eit permanent interdepartementalt utval for språk og teknologi, og eit vidare samarbeid med Fornyings- og administrasjonsdepartementet for å sikra at viktig programvare til bruk i det offentlege skal finnast tilgjengeleg også i nynorskversjonar. Som eit overordna språkpolitisk tiltak innanfor forsking og høgare utdanning vil regjeringa fremja forslag om å lovfesta at universitet og høgskular har ansvar for vedlikehald og vidare utvikling av norsk fagspråk. Eit slikt forslag vil bli sendt på høyring til dei institusjonane det vedkjem. Den generelle hovudstrategien for å motverka domenetap for norsk språk innanfor delar av samfunnet som er sterkt prega av internasjonalisering, er elles å etablera slike språkdomene som parallellspråklege. Det inneber at norsk og engelsk må kunna brukast side om side, men slik at norsk blir verande det føretrekte språket. Norsk skal då brukast dersom det ikkje er nødvendig eller formålstenleg å bruka engelsk i staden. Dette må nyanserast etter dei behov som gjer seg gjeldande på kvart område. Målet er at dette skal sikra norsk fagspråk og kunnskapsformidling og samstundes leggja til rette for at vi kan delta for fullt i alle former for internasjonalt samkvem. Det blir lagt opp til at Språkrådet skal intensivera rådgjevingsarbeidet sitt overfor arbeids- og næringslivet, og at det i samarbeid med partane i arbeidslivet skal arbeidast vidare med å utvikla næringslivets samfunnsansvar til også å omfatta omsynet til norsk språk. Det blir reist spørsmål om det kan gjennomførast eit forskingsprogram om forholdet mellom språk og produktivitet, og det blir varsla ei utgreiing om teknologibasert språkbruk i arbeidslivet. Vidare blir det lagt opp til eit samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet for å få omsett fleire internasjonale standardar til norsk, og om Standard Norge si rolle i terminologiarbeidet. Meldinga drøftar ulike språkdyrkingstiltak, mellom anna støtte til leksikalsk dokumentasjon av norsk språk, sikring, forvaltning og digitalisering av papirbaserte språksamlingar og innsamling av norske, samiske og kvenske stadnamn. Eit spesielt tiltaksområde er arbeidet for eit betre og meir forståeleg offentleg språk, viktig også i eit velferds- og demokratiperspektiv. For staten blir det foreslått å etablera ein standard for språkleg kvalitet, eit system for språkleg internkontroll, eit nettverk av interne språkkontaktar og eksterne språkkonsulentar og eit vidare arbeid med språkleg kvalitet i lover og forskrifter. Det blir foreslått som eit språkpolitisk prinsipp at omsynet til nynorsk alltid skal vurderast eksplisitt når det dreier seg om tiltak som involverer norsk språk, eit prosjekt for å fremja dei positive verdiane i den språkdelte norske kulturen, ein systematisk gjennomgang av kultur- og medieområdet for å vurdera sterkare synleggjering av nynorsk, sterkare profilering av nynorsk språk og kultur blant barn og unge, mellom anna i Den kulturelle skulesekken, kartlegging av nynorskbruk i kommunane. Det blir lagt opp til at statlege organ skal ha ein språkleg kompetanseplan som sikrar at dei kan oppfylla lovpålagde krav om bruk av nynorsk og bokmål, kombinert med ei opning for å kunna frita medarbeidarar med minoritetsspråkleg bakgrunn frå plikta til å bruka begge målformer. Regjeringa tek sikte på å oppretta eit fond, Vinjefondet, der avkastninga skal gå til å fremja nynorsk i media. Når det gjeld tiltak for samisk språk, viser meldinga her til den nyleg framlagde samemeldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det overordna tiltaket som er varsla der, er at regjeringa vil setja i gang arbeidet med ein handlingsplan for samisk språk. Meldinga foreslår fleire ulike tiltak for revitalisering av kvensk språk og varslar ei nærare vurdering av kva som kan gjerast for å tryggja minoritetsspråka romani og romanes. På kultur- og medieområdet blir det foreslått fleire tiltak for å styrkja den nordiske språkfellesskapen. Mange av dei innarbeidde og veletablerte støtte- og tiltaksordningane innanfor kultur- og mediesektoren har også klare språkpolitiske funksjonar. Meldinga drøftar korleis ei vidare utvikling av utvalde ordningar og tiltak kan bidra til å styrkja norsk språk generelt og nynorsk spesielt. Mellom anna blir det lagt opp til ein meir systematisk strategi for å fremja lesing blant barn og unge. 3 Ny språkpolitikk - overordna mål og verkemiddel | 3.1 Mål og prinsipp for ein ny språkpolitikk | 3.1.1 Overordna språkpolitiske mål | Det overordna strategiske målet for den språkpolitikken som er skissert i denne meldinga, er å motverka domenetap for norsk språk og sikra det norske språket ein fullverdig status og bruk innanfor alle delar av norsk samfunnsliv. Dette overordna målet må realiserast innanfor ramma av ein heilskapleg språkpolitikk som tek omsyn til den totale språksituasjonen i landet, både likestillinga mellom bokmål og nynorsk, det gamle og nye fleirspråklege mangfaldet, det framandspråklege kompetansebehovet og den nordiske språkfellesskapen. Ved utforming og gjennomføring av all offentleg politikk i Noreg skal det i den grad det er relevant, takast omsyn til følgjande overordna språkpolitiske mål: 1 Norsk skal vera hovudspråket og felles nasjonalspråk i Noreg | 2 Norsk skal vera eit samfunnsberande og fullverdig språk | 3 Det skal leggjast spesielt til rette for at nynorsk blir meir reelt likestilt med bokmål | 4 Det offentlege skal leggja vekt på å føra eit korrekt og forståeleg språk | 5 Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, sitt eige urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk, og alle skal få høve til å læra seg framande språk. Desse måla skal det takast omsyn til ved utforming og gjennomføring av all offentleg politikk. Dei vil bli nærare utdjupa og spesifiserte i det språkpolitiske oppfølgingsarbeidet. 3.1.2 Grunnlag for oppfølging av dei språkpolitiske måla | Særleg for å kunne forfølgja det overordna, strategiske målet å motverka domenetap for norsk språk og sikra det norske språket ein fullverdig status og bruk på alle samfunnsområde legg denne meldinga opp til å få etablert språkpolitikk som eit sektorovergripande eller tverrgåande politikkområde med kulturpolitisk forankring. Ein føresetnad for dette er at alle departement har eit språkpolitisk ansvar og tek språkpolitiske omsyn når dei utformar og gjennomfører relevante delar av sin eigen sektorpolitikk, men samstundes slik at det overordna språkpolitiske ansvaret er klart og eintydig plassert i Kultur- og kyrkjedepartementet, og at Språkrådet som fagorgan har ein operativ og strategisk samordnings- og pådrivarfunksjon. 3.1.3 Tre språkpolitiske innfallsvinklar | Det språkpolitiske hovudmålet om å styrkja norsk som samfunnsberande og fullverdig nasjonalspråk inneber at det må skapast positive haldningar til og leggjast praktisk til rette for bruk av norsk språk generelt og nynorsk spesielt i alle sektorar av norsk samfunnsliv og i alle aktuelle språkbruksfunksjonar. Ein føresetnad for på denne måten å fremja det norske språkets status og bruk er at også sjølve språket blir dyrka og røkta, slik at det kan haldast i god hevd og danna grunnlag for god språkbruk og effektiv kommunikasjon. Ein føresetnad er det også at alle språkbrukarar får sikra dei språklege rettane sine, og at dei får sjanse til å utvikla språkkunnskapane og dei oppøvde språkevnene sine, slik at dei kan gjera seg best mogleg nytte av språket som ein tenleg reiskap for deltaking og medverknad i samfunns- og yrkesliv og for oppleving av kunst og kultur. 3.1.4 Haldningar og handlingar | Språkpolitikken må altså arbeida både med haldningar til og praktiske rammevilkår for språk og språkbruk i samfunnet. Haldningar har å gjera med vilje og motivasjon, praktiske rammevilkår med evner og ressursar til å realisera språkpolitiske mål. Haldningar er grunnleggjande, men må følgjast opp gjennom tilrettelegging av praktiske rammevilkår av ulike slag. Utan bevisste haldningar til verdien av å fremja bruk av norsk språk generelt og nynorsk spesielt, er det grenser for kva ein kan oppnå gjennom å regulera dei ytre rammevilkåra. På den andre sida kan haldningsskapande tiltak åleine lett bli eit slag i lufta dersom dei ikkje går saman med meir handfaste tiltak av handlingsretta karakter. I den nye språkpolitikken må difor haldningsskapande arbeid og handlingsretta tiltak gå hand i hand. At det er nødvendig å påverka både haldningar og handlingar, gjeld ikkje berre innanfor den delen av språkpolitikken som har direkte med språkets status og bruk å gjera. Også i språkdyrking og språkopplæring er både motivasjon og bevisstgjering på den eine sida og tilrettelegging av ytre rammevilkår på den andre sida faktorar som i stor grad er gjensidig avhengige av kvarandre. 3.1.5 Makt | Både haldningar til og ytre rammevilkår for språk, språkbruk og språkbrukarar kan i større eller mindre grad vera eit resultat av makt- og maktrelasjonar i språket sjølv eller i samfunnet ikring. Difor må språkpolitikken også ha som siktemål å avdekkja ulike former for språkmakt og maktspråk og å utjamna makt- og dominansforhold i språksamfunnet, kort sagt å omfordela språkleg makt. 3.2 Nærare om prinsippa for den nye språkpolitikken | 3.2.1 Språkpolitikken skal vera sektorovergripande | Når det overordna målet for språkpolitikken har å gjera med språkets status og bruk i samfunnet, blir det også ekstra tydeleg at denne politikken ikkje kan reduserast til rein sektorpolitikk. Dei språkpolitiske måla handlar i stor grad om språk og språkbruk innanfor alle sektorar av samfunnet. Svært mange samfunnsspørsmål vil dermed ha ei språkpolitisk side, og språkpolitikk blir dermed ein dimensjon som det må takast omsyn til i mange ulike samanhengar. Ein moderne språkpolitikk vil med andre ord vera ein typisk sektorovergripande politikk. Det følgjer av dette at det språkpolitiske ansvaret ikkje kan liggja berre innanfor éin politisk-administrativ sektor og innanfor eitt bestemt departement. Tvert imot må alle fagdepartement ta eit språkpolitisk ansvar, på liknande vis som dei har eit miljøansvar og eit ansvar for likestilling mellom kjønna. Alle departement skal ha eit ansvar for å fremja det norske språkets status og bruk innanfor sine respektive sektorar, å fremja nynorsk språkbruk spesielt, å fremja eit korrekt og velfungerande språk, å vareta språkbrukarane sine rettar osv. Språkpolitiske mål og tiltak må i større grad enn i dag integrerast innanfor all politikkutforming der dette er relevant. 3.2.2 Språkpolitikken skal vera konsistent og einskapleg | Jamvel om språkpolitisk ansvar på denne måten vil vera vidt fordelt, kan vi ikkje ha ein språkpolitikk som sprikjer i ulike retningar. Vi skal ha ein einskapleg og konsistent språkpolitikk. Nettopp det at språkpolitisk ansvar i utgangspunktet må vera spreitt over heile det politisk-administrative spekteret og dermed vil involvera mange ulike aktørar, gjer det desto meir påtrengjande å få definert og utforma ein heilskapleg språkpolitikk som er godt koordinert. Dette krev at det overordna språkpolitiske ansvaret blir plassert klart og tydeleg i eitt departementet, og at dette overordna ansvaret blir utøvd i nær dialog med eit underliggjande fagleg-administrativt organ som arbeider meir detaljert og konkret med språkpolitisk oppfølging. Både det departementet som har det overordna språkpolitiske ansvaret, og det underliggjande fagorganet må innanfor staten ha ein språkpolitisk koordinerings- og pådrivarfunksjon overfor dei andre departementa og deira underliggjande organ. Det departementet som på denne måten har hovudansvaret for språkpolitikken, må innanfor ramma av retningslinjer frå Stortinget og regjeringa utforma og tolka språkpolitiske mål og verkemiddel, medan det underliggjande organet tilsvarande har eit meir konkret og operativt fagleg-administrativt ansvar. 3.2.3 Språkpolitikken skal ha klar kulturpolitisk forankring | Jamvel om språkpolitisk innhald, ansvar og prosedyrar til no ikkje har vore klart og tydeleg definerte, er likevel forvaltning av ulike språkspørsmål tradisjonelt ein del av det kulturpolitiske ansvarsområdet og ligg difor etter gjeldande departementsinndeling i Kultur- og kyrkjedepartementet. Statens fagorgan i språkspørsmål, Språkrådet, er også administrativt underlagt Kultur- og kyrkjedepartementet. Også i dei andre nordiske landa ligg ansvaret for språkpolitikken anten i kulturministeria (Sverige og Danmark) eller i kulturdelen av ministeria i dei tilfelle kultur og utdanning ligg i det same departementet (Finland og Island). Dette er også eit mønster som går att i dei fleste andre europeiske land. Det er såleis eit reint unntak når språkpolitikk innanfor Nordisk ministerråd til no har vore knytt til det utdanningspolitiske samarbeidsområdet. Skule og utdanning er tradisjonelt eit viktig område for bruk av språkpolitisk relevante verkemiddel, og dette har vore særleg tydeleg når det gjeld språkpolitiske spørsmål som har stått sentralt i det nordiske samarbeidet. Også på nasjonalt plan er særleg viktige språkpolitiske verkemiddel ein sentral del av det utdanningspolitiske sektoransvaret. Dette gjeld først og fremst organisering og innhald i språkopplæringa frå barnehage- til universitets- og høgskulenivået. Difor har Kunnskapsdepartementet nyleg lagt fram ei eiga melding om dette temaet, jf. St.meld. nr. 23 (2007 - 2008) Språk bygger broer - språkstimulering og språkopplæring for barn, unge og voksne. Men heller ikkje her er det sikkert at sektoransvaret og det overordna språkpolitiske ansvaret alltid fell automatisk saman. Også når det gjeld språkopplæring, kan såleis utdanningspolitiske omsyn i teorien tenkjast å koma i konflikt med språkpolitiske omsyn. Då må det leggjast til rette for at dei motstridande omsyna kan avvegast mot kvarandre. Dei overordna språkpolitiske måla som er skisserte i denne meldinga, har som utgangspunkt at språk først og fremst er eit kulturuttrykk, og at all språkbruk har ein kulturdimensjon. Språkpolitiske mål og tiltak som gjeld både språkstyrking, språkdyrking og språkopplæring, har ulike instrumentelle funksjonar for individ og samfunn, men det er først og fremst det kulturelle aspektet ved språk som motiverer ein eigen politikk for dette feltet, ein eigen språkpolitikk. Det at språkpolitisk ansvar i dag må vera mykje breiare enn før, gjev difor ikkje mindre grunn til å slå fast at all språkpolitikk må ha ei klar kulturpolitisk forankring. Det er dermed naturleg at det overordna språkpolitiske ansvaret følgjer det kulturpolitiske sektoransvaret. Etter gjeldande departementsinndeling inneber det at det overordna språkpolitiske ansvaret skal liggja i Kultur- og kyrkjedepartementet. 3.2.4 Språkpolitikk i kulturpolitikken | Jamvel om hovudansvaret for språkpolitikken i prinsippet har lege i Kultur- og kyrkjedepartementet også til no, kan det hevdast å ha vore noko uklart kor langt dette ansvaret har nådd, og kor aktivt det i praksis har vore følgt opp. Den delen av det språkpolitiske ansvaret i Kultur- og kyrkjedepartementet som er enklast å identifisera og praktisera, er det som kan definerast som eit språkpolitisk sektoransvar. Hovudoppgåvene her er forvaltning av rettskrivings- og stadnamnspørsmål og reglar om målbruk i offentleg teneste, både forholdet mellom bokmål og nynorsk og mellom norsk og samisk. I tillegg til dette er språkpolitiske mål eller funksjonar ofte ein del av formålet med ulike delar av det kultur- og medietilbodet som Kultur- og kyrkjedepartementet har eit sektorpolitisk ansvar for å fremja, eller bestemte språkkrav kan inngå som eit politisk vilkår for slik verksemd. Innanfor viktige delar av mediepolitikken er det såleis eit klart uttrykt mål å leggja til rette for norskprodusert innhald som reflekterer norsk språk, kultur, identitet og norske samfunnstilhøve. For allmennkringkastingskanalane er spesielle krav til bruk av nynorsk og samisk eit vilkår i dei særskilde regelverka som ligg til grunn for verksemda. Stønadsordningane for litteratur har mellom anna ein klar språkpolitisk dimensjon, osv. Jamvel om desse døma ikkje gjev eit uttømmande bilete av dagens situasjon, er det også innanfor ulike delar av kulturpolitikken behov for i større grad å integrera språkpolitiske omsyn. Dette betyr at ein innanfor ulike delsektorar av kultursektoren må leggja til rette for at relevante språkpolitiske mål og tiltak blir tekne omsyn til når den spesifikke sektorpolitikken skal utformast og gjennomførast. I stortingsmeldinga om Den kulturelle skulesekken, St.meld. nr. 8 (2007 - 2008) kap. 4.9, er det nettopp vist til denne språkmeldinga og arbeidet med å skissera grunnlaget for ein sektorovergripande språkpolitikk. Det heiter at det er ein føresetnad for ein slik politikk at det blir lagt inn eit språkpolitisk perspektiv i all anna politikkutforming der dette er relevant. Dette er i tråd med dei retningslinjene som er trekte opp ovanfor, og det må altså gjelda både for kultursektoren sjølv og innanfor alle andre samfunnssektorar. I tillegg til å vareta eit eige språkpolitisk sektoransvar skal altså Kultur- og kyrkjedepartementet ha eit ansvar for å integrera språkpolitiske omsyn innanfor andre delar av kultursektoren og ikkje minst ha eit overordna ansvar for å sjå til at slike omsyn også kjem med i vurderinga innanfor politikkområde som dei andre fagdepartementa har sektoransvaret for. Det er grunn til å streka under at Kultur- og kyrkjedepartementet må ha eit særleg ansvar for å vareta og fremja dei spesifikt språkpolitiske omsyna også i dei tilfelle der dei viktigaste verkemidla høyrer inn under ansvarsområdet til andre departement. Det gjeld sjølvsagt også når det er tale om ulike minoritetsspråklege spørsmål. Også omsynet til norsk teiknspråk og norske teiknspråkbrukarar høyrer med innanfor den språkpolitikken som Kultur- og kyrkjedepartementet skal ha eit overordna ansvar for å fremja. 3.3 Eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime | 3.3.1 Innleiing | For over tid å kunna følgja opp det språkpolitiske ansvaret som er skissert ovanfor, legg departementet opp til fastare prosedyrar og ordningar som i større grad vil setja språkpolitikken i system. Dette oppfølgingssystemet har fire hovudelement, og Språkrådet som fagorgan vil her vera det viktigaste instrumentet og den viktigaste aktøren. 3.3.2 Språkpolitiske høyrings- og konsultasjonsordningar | Det følgjer generelt av den språkpolitikken som er skissert i denne meldinga, og det som spesielt er sagt om språkpolitiske ansvarsforhold i dette kapitlet, at det er eit viktig formål å gje språkpolitiske omsyn høgare status og større vekt enn det som har vore tilfellet til no. Det er nødvendig dersom dei overordna språkpolitiske måla skal kunna realiserast. Det betyr likevel ikkje at språkpolitiske omsyn alltid kan få fullt gjennomslag. Dei må ofte avvegast mot sektorspesifikke mål. Føresetnaden for i større grad å kunna byggja inn relevante språkpolitiske mål og tiltak innanfor andre politikkområde er likevel at språkpolitiske omsyn kjem inn som ein premiss i ulike avgjerdsprosessar på eit tilstrekkeleg tidleg tidspunkt. Ofte kan det vera samanfall mellom sektorpolitiske og språkpolitiske mål og tiltak, eller språkpolitiske omsyn kan lett varetakast utan at det går ut over sektorpolitiske primæromsyn. Likevel kan det henda at språkpolitiske omsyn blir oversedde eller utegløymde fordi dei sektoransvarlege ikkje har fått eller ikkje har skaffa seg tilstrekkeleg informasjon om kva slike omsyn går ut på. Føresetnaden må mellom anna vera at dersom det innanfor verksemda i andre departement eller underliggjande organ reiser seg tvilsspørsmål som kan ha språkpolitisk relevans, skal saka leggjast fram anten for Kultur- og kyrkjedepartementet eller for Språkrådet. Tidlegare Norsk språkråd hadde som ei av sine lovfesta oppgåver å gje styresmaktene råd i språkspørsmål. Men lova viste i så måte særleg til språkbruken i skulen, i NRK og i statstenesta. I dette låg det ei avgrensing. I dei vedtektene som gjeld for Språkrådet, er det på generelt grunnlag fastsett at institusjonen både har ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante styresmakter og å uttala seg om spørsmål som det får lagt fram for seg av andre styresmakter. Dette peiker i retning av både ei breiare og ei meir aktiv språkpolitisk oppfølging frå Språkrådet si side. Det er også fastsett at Språkrådet skal følgja opp språkpolitiske mål og strategiar som blir fastlagde av overordna styresmakt, og at Språkrådet i enkeltspørsmål kan uttala seg og gje råd etter eige skjøn om kva tiltak som best tener språkpolitiske mål. Jamvel om vedtektene såleis opnar for at Språkrådet i større grad kan ta eigne initiativ, vil det likevel vera mange spørsmål med språkpolitisk relevans som Språkrådet ikkje automatisk vil få kjennskap til. Difor må det også kvila eit ansvar på sektorpolitiske aktørar å informera og høyra Språkrådet når dette kan vera relevant. Det er ei erfaring frå tidlegare at Språkrådet ikkje alltid har fått relevante saker på høyring, eller ikkje er trekt med på eit tidleg stadium i avgjerdsprosessar der det hadde vore naturleg. Departementet vil vurdera korleis ein betre enn i dag kan sikra at Språkrådet i større grad blir drege inn i sektorpolitiske avgjerdsprosessar og i breiare politikkutforming med språkpolitisk relevans. Dette er dels eit informasjonsspørsmål, men det kan også vera aktuelt å vurdera om ein kan formalisera ulike former for språkpolitiske kontakt- og konsultasjonsprosedyrar. Eit døme på dette er det rundskrivet departementet sende ut i mai 2007 om språkfaglege konsultasjonsrutinar ved namnelaging i staten, jf. omtale under kap. 7.4.5.4 ovanfor. Dette er likevel avgrensa til eit særskilt språkpolitisk saksområde, og departementet vil mellom anna vurdera å senda ut eit liknande rundskriv av meir generell karakter. Departementet vil også vurdera korleis føresetnader om språkpolitisk konsultasjon og medverknad frå Språkrådet og Kultur- og kyrkjedepartementet i relevante sektorpolitiske avgjerdsprosessar kan forankrast i det språkpolitiske lov- og regelverket som blir drøfta i kap. 3.4 nedanfor. 3.3.3 Det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget | Når det overordna målet for språkpolitikken har å gjera med språkets status og bruk i samfunnet, og når Språkrådet i tråd med dette i større grad enn før skal involvera seg over eit breitt spekter av sektorspesifikke saksfelt, stiller det også nye krav til kompetanseprofil og arbeidsmåtar i Språkrådet sjølv. Det viktigaste formålet med den omdanninga institusjonen har gjennomgått, var nettopp å leggja til rette for meir utoverretta aktivitetar og eit breiare samfunnsengasjement. Det vil ta noko tid før denne justeringa av den språkpolitiske strategien i Språkrådet kan vera gjennomført. I praksis må dette vera ein gradvis prosess. For å møta dei nye utfordringane ønskjer Språkrådet mellom anna å rekruttera medarbeidarar med samfunnsvitskapleg kompetanse. Det er behov for nye stillingar for å gje rom for slik nyrekruttering. Spørsmålet om nye stillingar vil departementet på vanleg måte koma attende til i framtidige budsjett. Vi viser i den samanheng også til framlegg andre stader i denne meldinga om å tilleggja Språkrådet nye funksjonar og nytt ansvar utover det som er omtalt i dette avsnittet. Når Språkrådet skal arbeida meir enn før med å leggja til rette for at språkpolitiske perspektiv kan byggjast inn i sektorpolitiske mål og tiltak, krev det også at institusjonen på ein adekvat måte evnar å analysera reelle språkpolitiske verknader av sektorpolitiske ordningar. Det betyr at Språkrådet ikkje berre må halda den språkpolitiske fana høgt, men også kunna gå i dialog med ulike sektorinteresser for å drøfta løysingar som balanserer eventuelt motstridande omsyn på ein optimal måte. For at det språkpolitiske pådrivar- og samordningsarbeidet som Språkrådet vil ha hovudansvaret for, skal bli truverdig og dermed ha størst mogleg gjennomslagskraft, må også innsatsen byggja på relevant og haldbar dokumentasjon. Både føresetnaden om ein breiare samfunnsdialog og behovet for eit godt dokumentasjons- og kunnskapsgrunnlag er reflektert i dei nye vedtektene. Her heiter det at Språkrådet skal observera og analysera aktuelle utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet og på eige initiativ leggja til rette for tenleg samarbeid med både private og offentlege aktørar på ulike samfunnssektorar. I eit særskilt dokument med merknader til vedtektene heiter det følgjande om dette: « Her angis noe av det sentrale ved det nye Språkrådets arbeidsområde og arbeidsmåte. Viktige aspekter ved dette er at Språkrådet må ha hele samfunnet som operasjonsfelt, og at det skal legges opp til samarbeid med aktuelle aktører over et bredt spekter, dessuten at observasjon og analyse må utgjøre en basis for arbeidet. » Nøkkelord i vedtektene er på den eine sida ordparet observasjon og analyse, og på den andre sida utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet. I uttrykket observasjon og analyse ligg det ein intensjon om ei meir systematisk empirisk orientering av verksemda i Språkrådet, og uttrykket utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet seier noko om kva som skal vera gjenstand for slik empirisk orientert verksemd. Det kan vera grunn til å streka under at det siste uttrykket både siktar til utviklinga i språket sjølv og i språkbruken. Det omfattar altså både korpus- og statusperspektivet, både språkutviklinga og språkbruksutviklinga. Det er lagt opp til at Språkrådet i prinsippet skal kunna observera både språk og språkbruk på alle nivå, så vel i eit makro- som eit mikroperspektiv. Observasjon dreier seg om innhenting og registrering av kunnskap, og analyse indikerer at ein også skal reflektera systematisk over det ein registrerer. Dette inneber likevel ikkje at Språkrådet skal driva direkte språk- og språkbruksforsking. Forsking er meir ambisiøst, og Språkrådet skal ikkje i utgangspunktet vera ein forskingsinstitusjon. Observasjon og analyse inneber likevel at verksemda må vera fagleg forplikta, og at målet er å skaffa fram haldbar kunnskap, jamvel om dette ikkje skjer gjennom vitskaplege metodar. Sjølv om observasjon og analyse ikkje er forsking, kan det godt byggja på forsking, og det kan føra til forsking, til dømes dersom Språkrådet vil ha nærare undersøkt noko ein har observert. Det må difor leggjast opp til nødvendig samarbeid med relevante fag- og forskingsmiljø. Departementet vil ikkje no leggja nærare føringar for korleis Språkrådet skal innretta og organisera arbeidet sitt med språkobservasjon og analyse, men reknar med at dei tematisk definerte fagråda vil kunna spela ei rolle i arbeidet med å få sett slike kunnskapsbaserte aktivitetar meir i system og i arbeidet med å prioritera aktuelle oppgåver. 3.3.4 Ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport - eit språkbarometer | Det språkpolitiske hovudmålet som er skissert i denne meldinga, tilseier at det er behov for å skaffa fram mest mogleg pålitelege data som gjer det råd å følgja med i korleis stillinga for norsk språk utviklar seg over tid innanfor ulike samfunnsområde. Departementet vil vurdera om ein kan formalisera dette gjennom å få utarbeidt ein årleg språkpolitisk statusrapport. Dette framlegget er inspirert av det som i den språkpolitiske debatten i Danmark er omtalt som eit språkbarometer. Det er også inspirert av dei årstalane som direktøren for Nynorsk kultursentrum sidan 2001 har halde om tilstanden for nynorsk skriftkultur. Desse talane har hatt ulikt tema frå år til år, medan tanken bak dei årlege tilstandsrapportane som har vore på tale i Danmark, er å skaffa fram data som kan vurderast og samanliknast frå det eine året til det andre. I eit notat frå Dansk Sprognævn frå januar 2007 heiter det såleis at eit språkbarometer eller ein tilstandsrapport skal utgjevast kvart år av Dansk Sprognævn i samarbeid med relevante institusjonar og danna utgangspunkt for ein fagleg og politisk debatt om stillinga for det danske språket. Det heiter også at det bør utarbeidast parallelle og meir nyanserte metodar for effektmåling av språkpolitiske tiltak både på landsplan og ved enkelte institusjonar. Departementet vil drøfta nærare med Språkrådet på kva måte vi også her i landet kan utvikla ein mal for ein slik årleg tilstandsrapport som gjer det mogleg å følgja utviklinga i det norske språkets status og bruk på ein meir systematisk måte. Føresetnaden i første omgang må vera at dette blir ein rapport på eit meir overordna nivå, som så eventuelt kan utviklast meir i detalj etter kvart. Ein slik språkleg tilstandsrapport - eit språkbarometer - må utarbeidast på grunnlag av visse parametrar som kan seia noko meiningsfylt om korleis bruken av norsk står seg jamført med engelsk innanfor utvalde språkdomene. Ikkje berre situasjonen for norsk generelt, men også bruken av nynorsk spesielt bør kunna målast på denne måten. Også parametrar som har å gjera med nordisk nabospråksforståing og undervisning i dansk og svensk bør frå starten av kunna vera med i språkbarometeret. Ein årleg tilstandsrapport vil gjera det mogleg å få eit meir samla og systematisk bilete av situasjonen og gje grunnlag både for eventuelle politiske strakstiltak og meir målretta prioriteringar på lengre sikt. I kjølvatnet av arbeidet med eit slikt språkbarometer vil departementet i samråd med Språkrådet vurdera om det også lèt seg gjera å utvikla meir nyanserte metodar for å måla effekten av språkpolitiske tiltak. 3.3.5 Ei fireårig stortingsmelding om språk og språkpolitikk | Ein årleg tilstandsrapport vil også kunna danna ein del av grunnlaget for periodevise språkmeldingar til Stortinget. I dag er det lovfesta at Kongen minst kvart fjerde år skal leggja fram for Stortinget ei melding om målbruk i offentleg teneste, jf. lov om målbruk i offentleg teneste § 10. Den siste av desse meldingane var St.meld. nr. 7 (2005 - 2006), jf. Innst. S. nr. 98 (2005 - 2006). Desse meldingane dannar grunnlag for at det i kvar stortingsperiode blir høve til drøfta korleis forvaltninga lever opp til dei lovheimla målbruksreglane. Den merksemda som følgjer med kvar melding og den tilhøyrande stortingsbehandlinga, gjer truleg sitt til at forvaltninga kjenner seg sterkare forplikta av reglane enn dei elles ville gjort. At meldinga er lovpålagd, gjer det også meir forpliktande for Kultur- og kyrkjedepartementet å følgja opp den overordna tilsynsfunksjonen som departementet er pålagt etter § 1 i forskrifta til lova, og gje dette arbeidet nødvendig prioritet. Den lovpålagde meldinga om målbruk i offentleg teneste er alt i alt eit fundament i det systemet av verkemiddel som skal sikra bruk av nynorsk i offentleg forvaltning generelt og i statsforvaltninga spesielt. Meldingssystemet er også grunnlaget for at departement og regjering minst kvart fjerde år blir nøydde til å vurdera nødvendige tiltak for å styrkja etterlevinga av målbruksreglane og intensivera arbeidet med auka bruk av nynorsk i forvaltninga. Departementet legg difor stor vekt på at det framleis skal vera fastsett i lov at det minst kvart fjerde år skal leggjast fram ei stortingsmelding som rapporterer om oppfølging av målbruksreglar og bruk av nynorsk i statleg og statstilknytt verksemd. Departementet ønskjer likevel å utvida dette periodiske meldingssystemet til ein rapport som kan gje Stortinget grunnlag for eit breiare språkpolitisk ordskifte. Det betyr først og fremst at meldinga også må omfatta ei vurdering av situasjonen både for norsk språk generelt og nynorsk spesielt innanfor heile det norske språksamfunnet, altså ikkje berre for nynorsk i staten. Vi kan rett nok ikkje sjå bort frå at ei slik utviding kan svekkja meldingssystemet som eit verkemiddel i måljamstillingsarbeidet, fordi mange andre problemstillingar vil tevla om merksemda. Men verknaden kan også bli den motsette, nemleg at ei melding med eit meir heilskapleg språkpolitisk sikte vil gjera det lettare å sjå formålet med det offentlege jamstillingsstrevet. Det vil mellom anna bli lettare å sjå nynorskbruken i forvaltninga som del av ei vurdering av situasjonen for nynorsk i samfunnet generelt. Den viktigaste grunngjevinga for ei tematisk utviding av meldingssystemet er likevel behovet for å leggja fundamentet for eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime som fangar inn det strategiske hovudmålet i den nye språkpolitikken, dvs. arbeidet med å motverka domenetap for norsk språk og dermed styrkja det norske språket som fullverdig og samfunnsberande nasjonalspråk i Noreg. Men også korleis det går med dei andre hovudmåla i språkpolitikken, bør rapporterast i ei slik melding. Ved sida av styrkinga av nynorsk spesielt gjeld dette mål som har å gjera med det gamle og nye mangespråklege innslaget i landet vårt, med teiknspråk og med utvikling av djupare og breiare framandspråkleg kompetanse hos nordmenn flest og med den nordiske språkfellesskapen. Vi minner her om at Noreg etter den europeiske regions- og minoritetsspråkpakta er pålagt å rapportera til Europarådet kvart tredje år om situasjonen for samisk og for dei andre minoritetsspråka som har vern etter denne konvensjonen. Det kan vera naturleg at også noko av resultatet av dette oppfølgings- og rapporteringsarbeidet inngår i den språkpolitiske rapporteringsmeldinga til Stortinget. Også det nasjonale arbeidet med å følgja opp den nordiske språkdeklarasjonen bør naturleg inngå i meldinga. Eit språkpolitisk meldingssystem som her skissert er elles i samsvar med framlegget frå det dåverande interimsstyret i Språkrådet i samband med at strategirapporten Norsk i hundre! vart oversend departementet i mars 2006. Her heitte det: « Gjennomføring av politikken bør rapporterast gjennom ei fast melding til Stortinget. Her kan òg dagens mållovsmelding takast inn. Ut frå krava i meldinga kan det tenkjast ei årleg melding, ei toårig eller ei fireårig melding. » Som det går fram ovanfor, legg departementet opp til ei fireårig melding. Departementet tek sikte på å innarbeida kravet om ei slik språkpolitisk melding til Stortinget kvart fjerde år i det språkpolitiske lovverket som blir nærare drøfta i det følgjande. 3.4 Språkpolitisk lovgjeving | 3.4.1 Eksisterande språklover | Det finst i dag tre lovverk som primært handlar om språk og språkbruk, og som blir forvalta av Kultur- og kyrkjedepartementet. Det er lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (mållova), sist endra ved lov 11. mars 1988 nr. 12, dinest kapittel III om samisk språk i lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (samelova), kapittel III sist endra ved lov 13. desember 2002 nr. 81, og endeleg lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova), sist endra ved lov 17. juni 2005 nr. 90. 3.4.2 Frå Norsk språkråd til Språkrådet | 3.4.2.1 Tidlegare lov om Norsk språkråd | Tidlegare forvalta Kultur- og kyrkjedepartementet også lov 18. juni 1971 om Norsk språkråd, men denne lova vart oppheva med verknad frå 1. januar 2005 i samband med at Norsk språkråd var omdanna til den noverande institusjonen, Språkrådet, jf. Ot.prp. nr. 83 (2003 - 2004) og Innst. O. nr. 6 (2004 - 2005). Den nye institusjonen vart oppretta som ein vanleg statsinstitusjon, utan heimel i lov. 3.4.2.2 Spørsmålet om lovforankring av Språkrådet | I innstillinga til kulturmeldinga våren 2004 gav medlemmene frå dei noverande regjeringspartia uttrykk for at også den institusjonen som skulle ta over etter Norsk språkråd, måtte få ei klar lovforankring. Dei bad regjeringa koma attende til Stortinget med ei vurdering av korleis dette best kunne gjerast, jf. Innst. S. nr. 155 (2003 - 2004). I proposisjonen om oppheving av den gamle lova i juni 2004 fann departementet det ikkje formålstenleg å gjera ei endeleg vurdering av lovspørsmålet, og foreslo at den nye institusjonen i første omgang skulle etablerast utan lovheimel. Men det vart samstundes uttalt i proposisjonen at dette ikkje hindra at spørsmålet om alternativ lovgjeving i ei eller anna form kan vurderast som ledd i den vidare omdanningsprosessen eller seinare. I innstillinga uttalte representantane frå SV at dei var skeptiske til å oppheva den gamle lova utan at også den nye institusjonen var forankra i lov, og dei bad om at regjeringa snarast råd kom attende til Stortinget med framlegg til ei lov som sikrar og varetar viktige språkpolitiske mål. Også representantane frå Ap og Sp bad regjeringa fremja forslag om korleis den nye språkinstitusjonen kunne heimlast i lov, jf. Innst. O. nr. 6 (2004 - 2005). I odelstingsdebatten 18. november 2004 uttalte dåverande kulturminister at ho ikkje avviste ei mogleg lovforankring, men at ho ikkje ville binda seg i dette spørsmålet. Ho viste til at interimsstyret nyleg hadde oppnemnt ei arbeidsgruppe til å greia ut utfordringar, mål og strategiar i språkpolitikken, og at det ville vera naturleg at lovspørsmålet vart vurdert i lys av dette utgreiingsarbeidet. Resultatet av dette arbeidet vart den omtalte strategirapporten Norsk i hundre!, som låg føre hausten 2005. Eit av forslaga i rapporten var nettopp at formålet og verkeområdet til Språkrådet må slåast fast i lov. Det heitte dessutan at ei av oppgåvene til Språkrådet måtte bli å føra tilsyn med at dei tre språkpolitiske rettane blir respekterte, både i anna lovgjeving og i praktisk politikk. Dei tre rettane rapporten her siktar til, er retten til nasjonalspråk, retten til morsmål og retten til framandspråk, jf. nærare omtale i kap. 6. Også i følgjebrevet frå interimsstyret då strategiutgreiinga vart oversend til departementet i mars 2006, heiter det at måla for det nye Språkrådet bør utformast gjennom ei lov med forskrift, og at dette då ville bli eit lovfesta uttrykk for den statlege språkpolitikken. I grunngjevinga uttalte interimsstyret: « Språkrådet treng formell og politisk ryggstø for å ha autoritet til å fylla samfunnsoppgåva si tilfredsstillande. I lys av dette er det vår vurdering at Stortinget bør vedta ei lov som slår fast føremålet med Språkrådet - kva slags rolle, verkeområde og ansvar statens språkorgan skal ha. Lova må og innehalda paragrafar som tek for seg kva språkpolitikk organet skal forvalta. [...] det viktigaste målet for det nye Språkrådet [blir] å få nok olbogerom til å kunna vera ei drivkraft for den norske språkpolitikken. Eit byråkratisk kontrollorgan, utan nødvendige fullmakter og utan status i media og blant folk flest, er det me minst ønskjer. » 3.4.2.3 Oppsummerande vurdering | Departementet si vurdering er at det nye arrangementet med eit departementsstyrt forvaltningsorgan med basis i vedtekter fastsette av departementet kan bli for laust og sårbart til å driva eit kraftfullt, utoverretta og tverrgåande språkpolitisk pådrivar- og koordineringsarbeid. Ei lov med forskrifter, som klarare enn i dag definerer Språkrådet sine oppgåver og gjev institusjonen eit sjølvstendig handlingsrom i høve til overordna styresmakter, vil representera ein mykje fastare basis, gjera institusjonen meir robust og gje større autoritet og legitimitet til arbeidet. Her kan det både vera tale om symbolverknader og realitetar. Ein offensiv språkpolitikk tilseier at staten har eit kraftfullt fagorgan som kan følgja opp språkpolitiske mål og strategiar og vera pådrivar i språkpolitikken. Ei lovforankring vil vera med på å gje Språkrådet slik kraft. Eit utkast til lov om Språkrådet bør likevel ta utgangspunkt i gjeldande vedtekter. Her heiter det mellom anna at Språkrådet særleg skal arbeida med å styrkja det norske språkets status i notid og framtid, at institusjonen skal følgja opp språkpolitiske mål og strategiar som blir fastlagde av overordna styresmakt, men at institusjonen i enkeltspørsmål kan uttala seg og gje råd etter eige skjøn om kva tiltak som best tener språkpolitiske mål. Dessutan er det streka under at Språkrådet har ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante styresmakter, i tillegg til å uttala seg om spørsmål som andre styresmakter legg fram for det. Dei viktigaste føresegnene kan takast inn i sjølve lova, medan dei meir detaljerte vil danna grunnlag for forskrifter som kan fastsetjast anten av Kongen eller av departementet. Det er likevel eit behov for å sjå ei ny lov om Språkrådet i ein større samanheng. Dette vil vera med og avgjera om det skal lagast ei stutt lov som berre regulerer korleis institusjonen skal organiserast, og kva oppgåver han skal ha, eller om det kan vera aktuelt med ei meir omfattande lov. 3.4.3 Spørsmålet om ei allmenn språklov | 3.4.3.1 Utgangspunkt | Når det skal lagast ei lov om statens fagorgan i språkspørsmål, er det også naturleg å gå vidare og vurdera om det ikkje i lov bør seiast noko om innhaldet i den språkpolitikken institusjonen skal forvalta. Det følgjer av det grunnleggjande perspektivet i denne meldinga at hovudmålet for ein slik politikk skal vera å sikra det norske språkets posisjon som komplett og samfunnsberande språk i Noreg. I tråd med dette er det i Norsk i hundre! reist spørsmålet om ikkje den auka bruken av engelsk i det norske samfunnet gjer at tida no er inne til "å lovfesta norsk som nasjonalspråk". I rapporten er det vist til at det finst eit omfattande regelsett om tilhøvet mellom bokmål og nynorsk, at vi også har klare reguleringar av minoritetsspråklege rettar, men at vi altså ikkje har reglar om kva rettar, eventuelt særrettar, norsk språk skal ha i Noreg. Rapporten konkluderer på dette grunnlaget med at ein litt ironisk kan seia at Noreg har ein målpolitikk som vernar nynorsk og minoritetsspråka, men ikkje ein språkpolitikk som vernar norsk. 3.4.3.2 Nasjonal språklovgjeving i nokre andre land | Ei løysing i tråd med formuleringa frå Norsk i hundre! om å lovfesta norsk som nasjonalspråk kan i utgangspunktet minna om den føresegna som finst i den finske grunnlova. Her heiter det at "Finlands nationalspråk är finska och svenska". Men den viktigaste funksjonen ved denne føresegna er kanskje understrekinga av at Finland har to nasjonalspråk, både finsk og svensk. Slik sett fungerer dette først og fremst som eit vern om det minste av dei to nasjonalspråka i landet, altså svensk. Til skilnad frå situasjonen i Finland har det både i vårt land og i Sverige og Danmark vore oppfatta som såpass sjølvsagt kva som er nasjonalspråket, at det ikkje har vore eit tilsvarande behov for lovfesting, langt mindre grunnlovsfesting. I Frankrike derimot finst også ei grunnlovsføresegn, vedteken i 1992, som slår fast at "republikkens språk er fransk". I tillegg har Frankrike ei lov frå 1994 om bruk av fransk språk, som er svært detaljert, og som på ulike måtar og i ulik grad påbyr fransk i alt frå reklame, varenamn og bruksrettleiingar via arbeidsavtalar til innlegg og støtteark på seminar og konferansar. I tillegg er det ei rekkje andre føresegner om språkbruk i undervisning, medium og liknande. Den strenge franske språklovgjevinga kan nok delvis sjåast i samanheng med ein sterk sentralistisk tradisjon i det franske samfunnet og med dei franske stormaktstradisjonane, men er i dag utan tvil også ein del av forsvaret mot det sterke presset frå engelsk som heller ikkje dei større nasjonane i Europa er sparte for. Det finst også eit til dels strengt lovvern for det nasjonale språket i fleire av dei austeuropeiske landa, til dømes i Polen og Latvia. Men vel så mykje som eit forsvar mot engelskpåverknad er dette ein reaksjon mot det hegemoniet som russisk språk og kultur har hatt i desse landa, og dermed eit utslag av behovet for ei ny nasjonal konsolidering etter at Sovjetunionen og Warszawapakta gjekk i oppløysing. 3.4.3.3 Lov- eller grunnlovfesting? Fleire av språkreglane det er vist til ovanfor, gjeld grunnlovsføresegner om språk, og også under debatten i Sverige i 2005 var altså grunnlovsfesting eit bitema. Her i landet vart spørsmålet om grunnlovfesting reist under arbeidet med å førebu den nye kulturlova som tok til å gjelda frå 1. august 2007. Lova fastset at offentlege styresmakter har ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk. Verken språk generelt eller norsk språk spesielt er nemnt i lova, men i førearbeida, Ot.prp. nr. 50 (2006 - 2007), er det gjeve ei førebels vurdering av spørsmålet om ein bør gå vidare på lovvegen ved også å grunnlovfesta kulturomsyn. I denne drøftinga er språkdimensjonen i kulturpolitikken trekt fram som eit eige tema. Kulturlovproposisjonen viste til at det ville bli nærare drøfta i språkmeldinga om grunnlovfesting av språk- og andre kulturomsyn kan vera med på å styrkja grunnlaget for å utforma og gjennomføra tiltak for å verna, utvikla og fremja dei nasjonale språka. I den samanhengen er det nemnt at ei rekkje kulturpolitiske tiltak heilt eller delvis har som mål å styrkja og utvikla bruk av norsk språk, men at slike omsyn ikkje lenger er like sjølvsagde innanfor ramma av EØS-avtalen. Dette er eksemplifisert med tilvising til den såkalla Einarsson-saka E-1 / 01 på Island, der EØS-domstolen kom til at ordninga med differensierte momssatsar for framandspråkleg og islandskspråkleg litteratur streid mot EØS-traktaten. Jamvel om formålet var å fremja bruk av det nasjonale språket, vart ikkje dette vurdert som ei lovleg grunngjeving for å ha lågare momssatsar på islandsspråkleg litteratur. Proposisjonen viste elles til grunnlovsføresegna som pålegg staten å leggja tilhøva til rette for at den samiske folkegruppa kan sikra og utvikla språket, kulturen og samfunnet, og peikte på at det kan argumenterast for at også norsk språk burde omfattast av ei tilsvarande formulering. 3.4.3.4 Fråsegn frå Språkrådet om eventuell grunnlovfesting | Denne siste problemstillinga er nærare drøfta i ei fråsegn frå Språkrådet til det høyringsutkastet som låg til grunn for kulturlovsproposisjonen. Her er det vist til den historiske bakgrunnen for den grunnlovsmessige særbehandlinga av samisk, og at det i 1988, då grunnlovsvernet av samisk vart vedteke, var lettare å ta stillinga for norsk språk og kultur for gjeven. Språkrådet viser vidare til at norsk språk framleis er i ein langt sikrare posisjon enn samisk, men at også norsk språk i dag står i fare for å få svekt stillinga si ved å mista viktige bruksområde til engelsk. På denne bakgrunn må ein spørja, heiter det, om det ikkje er fare for at den "selvfølgeliggjøringen" av norsk som er ein premiss for det manglande grunnlovsvernet, i stigande grad vil endra seg til ei usynleggjering av norsk språk. Språkrådet strekar under at intensjonen med ei eventuell grunnlovfesting ikkje må vera å stengja andre språk ute og heller ikkje å fremja "nasjonale omsyn" i tradisjonell meining. Målet må derimot vera å sikra grunnlaget for at folk i Noreg kan bruka norsk - og eventuelt andre språk - ved å grunnlovfesta at styresmaktene har plikt til å leggja tilhøva til rette for det. På eit slik grunnlag meiner Språkrådet at grunnlovfesting av omsynet til norsk språk også er i tråd med omsynet til ytringsfridommen. Sidan norsk i all overskodeleg framtid vil vera morsmålet for det store fleirtalet i Noreg og elles felles nasjonalspråk for folk i Noreg, meiner Språkrådet at ei føresegn om norsk språk også kan utfylla og støtta opp under den noverande føresegna i ytringfridomsparagrafen som seier at "det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale", den såkalla infrastrukturføresegna. Språkrådet peiker elles på at dei to UNESCO-konvensjonane som Noreg ratifiserte i 2007, opnar for kulturpolitiske tiltak som også kan styrkja stillinga for norsk, og at også dette gjer det meir aktuelt enn før å vurdera ei grunnlovfesting av omsynet til norsk språk og kultur. 3.4.3.5 Nærare om eit konkret framlegg til grunnlovfesting | Begge desse omgrepa, både språk og kultur, var også med i eit framlegg til grunnlovsføresegn som vart fremja i ein leiarartikkel i tidsskriftet Lov og Rett i 2004, ei føresegn som var utforma som ein tilnærma parallell til grunnlovsføresegna om samisk. Som grunngjeving for framlegget heitte det at det i vår meir globaliserte tid like mykje er majoritetskulturen som minoritetskulturen som treng støtte i grunnlov. Med auka frihandel har kultur fått sterkare varekarakter, og kulturen i alle andre språksamfunn enn dei angloamerikanske står under eit trykk som treng mottrykk. Eit slikt mottrykk ville nettopp vera å ta kulturomsyn inn i Grunnlova, for det ville kunna halda oppe eller auka eit demokratisk, nasjonalt kulturpolitisk handlingsrom. Då Grunnlova vart vedteken, var det å verna og skapa grunnlag for norsk kultur ein sjølvsagd del av formålet, men no er den faktiske utviklinga av verdssamfunnet og dei nyutvikla internasjonale rettslege banda slik at det sjølvsagde må seiast, heitte det i artikkelen. Det går fram av dette at ei formulering etter mønster av den samiske grunnlovsføresegna ville ha eit mykje vidare siktemål enn omsynet til språket. Språk er likevel nemnt, som eit spesifiserande tillegg til det meir overgripande omgrepet kultur, men, som det synest, også som ein metode for å avgrensa og definera dei kulturuttrykka som den nemnde føresegna er meint å verna. Om dette heiter det i artikkelen: "å fastleggje presist omgrepet kultur er som kjent vanskeleg, men i denne samanhengen vil tilknytinga til norske språklege uttrykk vere kjernen." Uttrykksmåten å leggja til rette for utvikling og vern av norsk språk representerer uansett ei anna tilnærming enn ei føresegn om at norsk er nasjonalspråk eller hovudspråk i Noreg. Truleg ville desse uttrykksmåtane også ha noko ulik funksjon. Den første gjev særleg assosiasjonar i retning av tiltak for vern mot ytre kulturimpulsar, medan den siste tilnærminga i sterkare grad rettar søkjelyset mot det å bruka norsk språk i ulike offisielle samanhengar i Noreg. Samanstillinga norsk kultur og språk kan elles tenkjast å by på eit problem sett frå ein annan synsvinkel. For når det gjeld kultur, er det ikkje nødvendigvis norsk kultur i trong meining det er behov for å verna. I dag må det nemleg leggjast til grunn at kultur er noko som oppstår, veks fram og blir endra i møte med andre kulturar, og uttrykket norsk samanstilt med kultur i ei lovføresegn kan då lett gje uheldige førestellingar om det meir reindyrka norske. Når det gjeld språk derimot, er det i denne samanhengen nettopp norsk språk det eventuelt er tale for å gje eit lovfesta vern. Det er difor ikkje sikkert at det å nemna kultur og språk i same andedraget i ei lov- eller grunnlovsføresegn vil vera eit tilstrekkeleg presist uttrykk for det ein tek sikte på å fanga inn. Ein kunna kanskje koma utanom dette problemet ved å byggja den nemnde formuleringa noko ut, til dømes i den retning som vart foreslått i ei høyringsfråsegn Nynorsk kultursentrum sende inn under arbeidet med kulturlovsproposisjonen. I tillegg til å modifisera inntrykket av ein rein norsk kultur tek dette framlegget også sikte på å gje den formelle likestillinga mellom bokmål og nynorsk ein sterkare og tydelegare rettsleg status. Dette siste er også eit viktig poeng å ta med dersom det skulle bli aktuelt å arbeida vidare etter ein slik modell. Dersom ei føresegn om norsk språk skulle inn i Grunnlova, måtte ein i det minste sikra seg at det ikkje førte til ei usynleggjering eller degradering av den formelle likestillinga mellom nynorsk og bokmål. 3.4.3.6 Tilhøvet til mållova | At norsk språk ikkje har lov- eller grunnlovsvern når samisk har det, er på eit vis parallelt til at bruk av norsk språk generelt ikkje er regulert i lov når nynorsk og bokmål er det. Jamvel om lov om målbruk i offentlege teneste (mållova) formelt er ei lov om jamstilling mellom bokmål og nynorsk, inneber det ujamne bruksomfanget som dei to målformene har i utgangspunktet, at lova i praksis har sin viktigaste funksjon i å fremja nynorsken si stilling, direkte innanfor det offentlege, først og fremst i staten, og dermed indirekte også i samfunnet elles. Utgangspunktet både for nynorsk og for samisk er at det er det språket som står svakast, som har motivert eit særskilt vern i lovverket. Stillinga for majoritetsspråket norsk har vore sedd på som så sjølvsagt og så sterk at ein i moderne tid ikkje har kjent behov for lov- eller grunnlovsforankring eller særskild lovregulering på generelt grunnlag. Det er ikkje like sjølvsagt i dag. Dessutan ser vi i dag at det også kan verka lovteknisk uryddig at det berre er bokmål og nynorsk og ikkje den overordna fellesnemnaren norsk som har ein klart uttrykt status i lovverket. Mållova slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vera jamstilte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune, men altså utan at det først er slått fast kva status og bruk norsk språk generelt skal ha. Dei materielle føresegnene i lova regulerer dels i kva situasjonar eit statsorgan skal bruka anten nynorsk eller bokmål, dels korleis bruksfordelinga mellom bokmål og nynorsk skal vera for allment dokumenttilfang som ikkje kjem inn under dei spesifikke føresegnene. Når lova til dømes fastset at eit statsorgan skal svara på skriv frå private rettssubjekt i den målforma som er nytta i skrivet, må no dette også tolkast slik at vedkomande har krav på å få svar på norsk, jamvel om det ikkje er sagt direkte. Når det derimot er tale om allment informasjonstilfang, er det ikkje noko i mållova som kan tolkast slik at eit statsorgan må bruka norsk. Det er såleis ikkje noko i lova som hindrar eit statsorgan i å bruka engelsk i større eller mindre grad i staden for norsk. Det er berre det tilfanget som reint faktisk er skrive på norsk, som då kjem inn under dei aktuelle reglane om ei viss bruksfordeling mellom målformene. Dette inneber at mållova reint allment ikkje representerer noko vern av norsk språk i høve til engelsk og såleis ikkje er noko effektivt instrument for å hindra til dømes domenetap for norsk språk innanfor offentleg forvaltning. Både omsynet til lovteknisk samanheng og konsekvens i lovverket og behovet for å byggja opp eit vern mot domenetap for norsk språk er difor argument som dreg i retning av å gje norsk språk ei nærare definert lovforankring. Det kontrollspørsmålet som likevel må stillast, er i kva grad lov- eller grunnlovsvern synest å vera eit tenleg og nødvendig verkemiddel i språkstyrkingsarbeidet, eller om det finst andre verkemiddel som kan seiast å gjera lovfesting overflødig. Det kan også vera at meir spesifikke lovføresegner på bestemte område kan vera eit alternativ til ei meir generell lovforankring. Begge desse spørsmåla har vore eit deltema i det språkpolitiske utgreiingsarbeidet som er gjennomført i Danmark det siste året. 3.4.3.7 Spørsmålet om språklov i Danmark | Noko av utgangspunktet for arbeidet med lovspørsmålet i Danmark var eit ordskifte i Folketinget 30. januar 2007 på bakgrunn av eit konkret lovframlegg frå Dansk Folkeparti. Framlegget påla regjeringa å førebu ei lov med formål å sikra ein samanhengande dansk språkpolitikk som kunne bidra til å styrkja og utvikla det danske språket som eit komplett og samfunnsberande språk. Det heitte vidare at lova skulle ta klart sikte på å motverka at dansk lir domenetap, dvs. at det danske språket ikkje vik for engelsk innanfor vitskap, høgare utdanning, næringsliv og offentleg forvaltning. Dei fleste partia helsa initiativet velkommen, men det var noko ulike vurderingar av om ei lov var det rette verkemidlet. Kulturministeren varsla i debatten at han ville setja ned eit utval med språkekspertar og representantar frå relevante sektorar til å følgja opp den språkpolitiske utgreiinga han hadde gjeve Folketinget i 2004. Han ville be utvalet vurdera spørsmålet om ei språklov eller andre bindande reglar var svaret på dei språkpolitiske utfordringane. Utvalet vart oppnemnt i april 2007, og i mandatet heitte det at utvalet mellom anna skulle vurdera om det var behov for og om det lét seg gjera å lovregulera språkområdet, anten gjennom ei eigentleg språklov eller gjennom lovgjeving på enkelte område. Det heitte vidare at dersom det vart tale om å foreslå ei eigentleg språklov, skulle utvalet nærare spesifisera kva innhald lova skulle ha, dessutan at tilrådingane frå utvalet burde byggja på ein analyse av dei språkpolitiske erfaringane frå andre land som det var naturleg å samanlikna med. Lovspørsmålet var likevel ikkje hovudtemaet i mandatet. Utvalet skulle gje ein samla analyse av situasjonen for dansk språk og koma med konkrete framlegg for å styrkja innsatsen for dansk språk på ulike samfunnsområde. I utvalsrapporten som vart lagd fram i byrjinga av april 2008, er det peikt på at eventuell lovgjeving anten kan skje i form av ei fleksibel rammelov eller ved meir handfaste reguleringar på enkelte område gjennom endring av eksisterande lovgjeving. I tråd med det siste alternativet foreslår ein del av utvalet, mellom dei leiaren, å justera universitetslova for å sikra vidareutvikling av dansk fagspråk og terminologi. Andre i utvalet vil nøya seg med tilrådingar og nøye overvaking av språksituasjonen ved universiteta. Utover dette er lovspørsmålet ikkje nærare drøfta i rapporten. Det heiter berre at det gjennom arbeidet i utvalet ikkje er påvist andre område som det er behov for å regulera gjennom spesiallovgjeving eller ei overordna språklov. 3.4.3.8 Spørsmålet om språklov i Sverige | I Sverige er det derimot trekt ein heilt annan konklusjon i lovspørsmålet enn i Danmark. Der har saka også ei lengre forhistorie. Såleis vart lovspørsmålet i Sverige grundig drøfta alt i den omfattande utgreiinga frå den parlamentariske språkkommisjonen frå 2002. Her vart det gjort framlegg om å fastslå i lov at det svenske språket er hovudspråk i Sverige. 3.4.3.9 Oppsummerande vurdering | Departementet meiner at det er behov for at det norske språkets posisjon og verdi blir langt sterkare markert og synleggjort i samfunnsdebatten enn det som er tilfellet i dag. Vi kan ikkje ta bruken av norsk språk, verdien av godt norsk språk og behovet for ei god norskopplæring for alle som noko sjølvsagt. Tvert imot må dette stadig understrekast og byggjast opp under i den offentlege språkpolitikken. Departementet meiner at ei klar lovforankring vil vera med på å leggja grunnlaget for ei sterkare språkpolitisk bevisstgjering og ein meir offensiv språkpolitikk til beste for både norsk språk generelt og nynorsk spesielt. Ei lovforankring vil kunna gje grunnlag for eit meir aktivt og effektivt språkstyrkingsarbeid og innebera ei legal sperre mot at norsk blir erstatta med engelsk i konkrete brukssituasjonar der dette ikkje er nødvendig for å kunna kommunisera på ein tenleg måte. Både det stadig aukande behovet for internasjonalt samkvem og for å bruka eit internasjonalt språk, og behovet for å styrkja og integrera også dei minoritetsspråklege og fleirspråklege utfordringane i ein samla språkpolitikk, kan ha som biverknad at majoritetsspråket vårt får mindre merksemd og omsut enn det som er nødvendig. Ei lovforankring vil ikkje åleine rå bot på dette, men vil vera eit godt utgangspunkt for eit meir planfast og konkret språkstyrkingsarbeid over tid. Eit viktig utgangspunkt er at ei lov kan verka normdannande og gje uttrykk for eit ideal å strekkja seg etter. Ei generell språklov vil framheva den grunnleggjande funksjonen norsk språk skal ha som eit felles språk for alle i Noreg, noko som likevel ikkje føreset at alle innbyggjarane heile tida berre bruker norsk. Ei allmenn lov om norsk språk kan også vera med og rydda veg for meir spesifikke språkføresegner innanfor spesielle område, til dømes om tryggingsføresegner og bruksrettsleiingar på norsk, rett til å inngå avtala på norsk osv. Dersom ein går vidare på den vegen, må det vurderast i kva grad det skal takast inn slike føresegner i dei respektive særlovene, eller om det best kan skje gjennom ei meir omfattande allmenn språklov. Som eit minimum bør det i alle høve vera ei eiga språklov som slår fast det norske språkets offisielle status og funksjon som nasjonalspråk eller liknande. Kva konkrete uttrykk som bør nyttast, og kva lovmodell som elles kan vera mest tenleg, vil departementet vurdera nærare. Det må strekast under at ein ny norsk språkpolitikk ikkje skal ha som formål å styrkja norsk som nasjonalspråk først og fremst av nasjonale grunnar, og at det heller ikkje er tale om ei einsidig styrking av norsk språk. Norsk språkstyrking er like mykje eit kulturelt ansvar vi har i det internasjonale mangfaldsamfunnet, og er elles ledd i ein større språkpolitisk heilskap som også må gje større plass for å vareta både alle slags minoritetsspråklege interesser og å fremja betre framandspråkleg kompetanse. Ved ei lovfesting kan det difor henda at omgrepet nasjonalspråk ikkje gjev dei rette assosiasjonane, og at eit anna uttrykk vil vera meir presist. Her er det naturleg å vurdera den terminologien som er nytta i Sverige. Det inneber i så fall at ein nyttar hovudspråk i staden for nasjonalspråk. Lovutforminga må også sjåast i samanheng med om det kan bli aktuelt å gå vidare med tanken om grunnlovfesting av omsynet til norsk språk eller av norsk språk og kultur slik som drøfta ovanfor. Denne saka er avhengig av ei nærare avklaring i spørsmålet om den generelle grunnlovsutviklinga i tida framover, mellom anna i kva grad ein skal byggja ut Grunnlova med stadig fleire spesialføresegner, jamført med ei meir restriktiv grunnlovslinje. Dette er eit spørsmål som regjeringa vil vurdera på eit meir generelt og overordna nivå. Noko av det ein kan oppnå ved ei generell språklov er at føresegner om stillinga for norsk språk kan kombinerast med tilpassa og oppdaterte føresegner også om samisk, gamle og nye minoritetsspråk og norsk teiknspråk, slik at vi får ei lov som er eit samla uttrykk for den norske språksituasjonen, og som nærare definerer kva status og rolle også andre språk enn norsk har i denne totaliteten. Ei ny lov må også utformast slik at ho tek omsyn til den særlege norske språksituasjonen med to likeverdige målformer. Her må det mellom anna vurderast korleis ei generell lovforankring for norsk språk skal knytast opp mot dei meir omfattande reglane om bruk av nynorsk og bokmål i staten. Departementet tek sikte på å arbeida vidare med desse spørsmåla etter at språkmeldinga er behandla i Stortinget. 3.4.4 Verkeområdet for mållova | 3.4.4.1 Tidlegare vurderingar | Som nemnt i St.meld. nr. 7 (2005 - 2006) har det lenge vore uavklart kor langt verkeområdet for mållova strekkjer seg når det gjeld statstilknytte verksemder som ikkje er ein organisatorisk del av forvaltninga. Det vart vist til at departementet ville koma tilbake til saka i annan samanheng. Spørsmålet har også vore omtalt i to tidlegare stortingsmeldingar om målbruk i offentleg teneste, i 1997 og 2001, og i kulturmeldinga frå regjeringa Bondevik II, som Stortinget behandla i 2004. I den nemnde kulturmeldinga gjekk departementet inn for at mållova som hovudregel skulle gjelda for føretak som er oppretta i samsvar med lov om statsføretak, andre former for verksemd som staten har lagt til rette for gjennom individuelle særlover, dessutan stiftingar eller liknande der staten har vore tungt inne i etableringa, eller der staten yter substansielle tilskot til drifta. I innstillinga frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttalte fleirtalet, alle utanom representantane frå Framstegspartiet, at dei ikkje fann dette tilstrekkeleg operativt, og at det var behov for ein nærare gjennomgang med sikte på klarare definisjonar av verkeområdet. For andre selskapsformer, typisk aksjeselskap, vart det i kulturmeldinga lagt til grunn at dei i utgangspunktet ikkje burde omfattast, men at det fagdepartementet som forvaltar dei statlege eigarinteressene, burde fastsetja meir tilpassa retningslinjer for målbruken i samråd med Kultur- og kyrkjedepartementet. I tråd med dette uttalte det same komitéfleirtalet at det her måtte utøvast eit skjøn frå det respektive departementet med sikte på å koma i møte det behovet for språkleg likestilling som nedslagsfeltet for den aktuelle verksemda tilseier, og at det aktuelle fagdepartementet her burde søkja råd i Kultur- og kyrkjedepartementet. 3.4.4.2 Retningslinjer for målbruk i samferdselsverksemdene | I kulturmeldinga heitte det at slike retningslinjer til dømes kunne ta utgangspunkt i dei dåverande vedtektene for Posten Norge AS. Her var det fastsett at prinsippa i mållova skulle følgjast så langt råd er, men likevel slik at dette ikkje utgjer noka nemnande konkurranseulempe i høve til private konkurrentar. Tilsvarande føresegn har det også vore i vedtektene for NSB AS og Avinor AS. Dette er i samsvar med den tilrådinga Kultur- og kyrkjedepartementet tidlegare har gjeve for selskap og andre organ der det er tvil om rettstilstanden. Såleis heiter det både i målbruksmeldinga frå 2001 og i kulturmeldinga frå 2003 at slike verksemder så langt råd er, bør følgja tilsvarande prinsipp for målbruken sin som dei som ligg til grunn for mållova. Det er uvisst om dette har vore følgt i praksis. Dessutan har Samferdselsdepartementet erfart at dei tre nemnde selskapa på deira område ikkje har etterlevd prinsippa i mållova godt nok, trass i den uttrykkjelege føresegna i vedtektene. Gjennom vedtak på generalforsamling i selskapa våren 2007 har difor samferdselsministeren gjennomført ei innskjerping. Den tidlegare føresegna er no delt i to delar. Det heiter for det første at prinsippa i mållova skal følgjast ved kunderetta informasjon, og for det andre at prinsippa elles skal følgjast så langt råd er, men likevel ikkje slik at dette representerer noka nemnande ulempe i høve til private konkurrentar. Dette inneber at språkleg jamstilling i tråd med prinsippa i mållova no er eit absolutt krav i kunderetta informasjon. For Posten Norge er dette nærare presisert gjennom uttrykket kunderetta informasjon om dei leveringspliktige tenestene, og for NSB viser den tilsvarande presiseringa til kunderetta informasjon om dei persontransporttenestene staten kjøper. 3.4.4.3 Nærare om målbruk i NRK | Av andre aksjeselskap som heilt eller delvis er i statleg eige, er det først og fremst NRK det er grunn til å nemna. Her har det alltid vore reglar om målbruk i programverksemda, mellom anna eit krav om at minst 25 prosent av verbalinnslaga skal vera på nynorsk. Tidlegare omfatta dette kravet også det som i vedtektene vart omtalt som NRK si informasjonsverksemd, men dette tillegget fall bort ved ein større redaksjonell revisjon av vedtektene i 2004, og det vart då heitande at begge dei offisielle målformene skulle nyttast, og at minst 25 prosent av verbalinnslaga skulle vera på nynorsk. Samstundes vart det presisert i vedtektene at kravet om minst 25 prosent nynorsk berre skulle gjelda det som vart definert som NRK si kjerneverksemd, dvs. fjernsynskanalane NRK1 og NRK2 og radiokanalane P1, P2 og P3. Seinare har Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 6 (2007 - 2008) slutta seg til eit overordna politisk styringsdokument for NRK i form av ein allmennkringskastingsplakat, kalla NRK-plakaten. Her er det lagt til grunn at den tradisjonelle todelinga mellom NRK si kjerneverksemd og anna redaksjonell verksemd ikkje lenger er formålstenleg, jf. også St.meld. nr. 30 (2006 - 2007), og at NRK-plakaten difor må gjelda heile allmennkringkastingstilbodet, også nye tenester som blir tilbodne på nye plattformer. Kravet om bruk av begge målformer er teke inn i plakaten, samstundes som kvoteformuleringa er endra til at minst 25 prosent av innhaldet skal vera på nynorsk. Dette vil då omfatta alle former for innhald i alle publiseringsformer og dermed også skriftlege tekstar i til dømes tekst-tv og i nettbaserte tenester. I St.meld. nr. 6 (2007 - 2008) er det streka under at NRK-plakaten i seg sjølv ikkje er eit juridisk dokument, at han difor ikkje vil erstatta vedtektene, men at vedtektene må harmoniserast med plakaten. 3.4.4.4 Utgangspunkt for den framtidige grensedraginga | Det som er sagt ovanfor om vedtektene som grunnlag for regulering av målbruk i dei nemnde samferdselsverksemdene, vil først og fremst vera ei mellombels løysing. Som gjennomgåande system vil det likevel vera vanskeleg å regulera målbruken i offentlege verksemder utanfor forvaltninga gjennom vedtektsfesting i kvart enkelt tilfelle. Ei meir allmenn grensedraging basert på generelle reglar i lova sjølv vil vera ein enklare og sikrare framgangsmåte. Utgangspunktet for ei slik generell avklaring av verkeområdet for mållova må vera det som også vart slått fast i den målbruksmeldinga som regjeringa la fram hausten 2005, at dette er ei svært viktig kulturpolitisk lov. Meldinga viste til at lova har som hovudfunksjon å tryggja stillinga for nynorsk som offisielt skriftmål ved sida av bokmål, dessutan at lova indirekte har ein vidare funksjon i å vera med på å sikra grunnlaget for nynorsk skriftkultur og for nynorskens posisjon i det norske språksamfunnet meir allment. Dersom lova skulle avgrensast til berre å femna om den tradisjonelle forvaltninga, vil ho tapa mykje av sin funksjon som eit kulturpolitisk instrument, fordi så mykje slik verksemd dei seinare ti-tjue åra har vorte utskild og organisert i meir frittståande former. I dag finst også eit mangfald av andre sjølvstendige rettssubjekt som staten dels har skipa frå grunnen av, dels har eit eigar- eller driftsansvar for. I kulturmeldinga frå Bondevik II-regjeringa vart det slått fast som eit prinsipielt utgangspunkt at både nynorsk og bokmål skal nyttast i all verksemd med statleg tilknyting. Departementet er samd i dette utgangspunktet. 3.4.4.5 Offentleglova som mønster | Etter gjeldande rett har verkeområdet for mållova vore kopla til verkeområdet for offentleglova. Her har føresetnaden vore at det i prinsippet måtte gjerast ei samla vurdering for kvar enkelt verksemd. Konklusjonane i desse tolkingssakene, som av og til har vore omstridde, har vore resultat av ei skjønnsbasert avveging av fleire faktorar som alle hadde å gjera med kor nær den statlege tilknytinga kunne seiast å vera. I meir enn ti år har det difor vore arbeidt med å finna eit fastare og klarare rettsgrunnlag for å avgrensa verkeområdet for offentleglova. Alt i målbruksmeldinga frå 1997 la såleis departementet til grunn at det trongst eit nytt rettsgrunnlag for å koma fram til ei rimeleg avklaring av korleis verkeområdet for mållova skulle avgrensast. Det er også uttalt at dei framtidige grensene ikkje nødvendigvis må trekkjast parallelt for mållova og offentleglova, for dei to lovene har ulikt formål. Departementet har likevel funne det uheldig å ta standpunkt til verkeområdet for mållova heilt uavhengig av arbeidet med å greia ut korleis ei ny offentleglov skal avgrensast. I kulturmeldinga frå 2003 vart det dessutan uttalt at det godt kunne henda at det eit stykke på veg ville visa seg naturleg med samanfallande avgrensingar. Etter at Stortinget no har vedteke den nye lova om rett til innsyn i offentleg verksemd, har Kultur- og kyrkjedepartementet kome til at avgrensinga av verkeområdet for denne lova også vil vera eit tenleg utgangspunkt for å definera kva verksemder som bør omfattast av lovreglar om målbruk. I forarbeida til den nye offentleglova er det lagt til grunn at behovet for innsyn i offentleg verksemd ikkje er avhengig av korleis verksemda er organisert. Dette betyr at det ikkje i seg sjølv bør ha noko å seia for avgrensing av innsynsretten om ei verksemd er organisert som ein del av forvaltninga eller som eit sjølvstendig rettssubjekt, jf. Ot.prp. nr. 102 (2004 - 2005) kap. 4.4.2. Heller ikkje dei språkpolitiske omsyna som mållova skal sikra, tilseier at eit slikt organisatorisk skilje kan vera avgjerande. Det trengst likevel ei nærare avklaring av korleis ein skal dra grensa mellom reint offentlege eller offentleg dominerte verksemder og verksemder med eit sterkt privat innslag eller ei sterkt uavhengig stilling. Dessutan er det rimeleg å ta omsyn til at det for visse verksemder kan vera ei større ulempe enn for andre å vera bundne av den type lovreglar som det er tale om, både etter offentleglova og mållova, og dette krev også ei nærare avgrensing. Etter den nye offentleglova er den første avgrensinga basert på offentleg eigardel, eventuelt offentleg styrerepresentasjon, medan den andre avgrensinga er basert på om rettssubjektet driv næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private. Dette betyr for det første at eit sjølvstendig rettssubjekt i utgangspunktet er omfatta av lova dersom det offentlege direkte eller indirekte har ein eigardel som gjev meir enn halvparten av røystene i det øvste organet i rettssubjektet, eller dersom det offentlege direkte eller indirekte har rett til å velja meir enn halvparten av dei røysteføre medlemmene i det øvste organet i verksemda. For det andre betyr det at rettssubjekt som oppfyller minst eitt av desse kriteria, likevel ikkje er omfatta av lova dersom dei er utsette for slik konkurranse som er nemnd ovanfor. Som døme på rettssubjekt som vil falla utanfor verkeområdet for lova på dette siste grunnlaget, nemner proposisjonen Statoil og Telenor. Departementet vil byggja på desse to avgrensingane også når det gjeld ei nærare avgrensing av verkeområdet for mållova. Det vil likevel vera aktuelt å vurdera nærare om enkelte rettssubjekt heilt eller delvis skal haldast utanfor lova jamvel om dei fell innanfor etter dei to nemnde avgrensingane, likeins om enkelte rettssubjekt heilt eller delvis bør omfattast sjølv om dei fell utanfor etter dei to hovudkriteria. Dette er det same prinsippet som også er nedfelt i offentleglova, og der desse nærare avgrensingane vil bli fastsette i forskrift. På dette detaljplanet er det likevel ikkje sikkert at grensedraginga bør vera nøyaktig den same for mållova. Det er også aktuelt å vurdera om mållova bør innehalda ein hovudregel, i tillegg til dei som er nemnde ovanfor, om at lova i utgangspunktet skal gjelda for institusjonar som får meir enn 50 prosent av inntektene sine frå staten. Også ein slik regel må i så fall modifiserast gjennom meir spesifikke unntak. Departementet vil koma tilbake til desse spørsmåla etter at saka har vore på høyring. 3.4.4.6 Nærare om innhaldet i mållova | Ved ei klarare avgrensing av verkeområdet slik som skissert ovanfor vil mållova fanga opp ein del verksemder som i dag i liten grad praktiserer måljamstilling etter gjeldande reglar. For desse vil det vera rimeleg å gje visse retningslinjer om kva målbrukskrav dei særleg bør leggja vekt på i første omgang. Her er det aktuelt å prioritera ulike former for publikumsretta informasjon. Ikkje minst må det leggjast til rette for at begge målformene kjem godt til syne i allment informasjonstilfang på Internett. Det vil også vera aktuelt å vurdera om det på varig basis bør vera mindre omfattande eller meir spesialtilpassa målbrukskrav for visse typar organ og verksemder enn for andre. Ei slik vurdering bør skje som ledd i ei generell utgreiing om endringar i mållova. Departementet tek såleis sikte på å vurdera gjeldande lov- og regelverk og greia ut om det er behov for nye og meir framtidsretta lovreglar om offentleg målbruk. Hovudformålet med ei slik utgreiing må vera å styrkja mållova som eit effektivt instrument for reell måljamstilling og dermed for auka bruk av nynorsk i offentleg tilknytt verksemd. Ei ny lov må difor ikkje svekkja grunnleggjande prinsipp i gjeldande regelverk. Sentralt her står kravet om bruk av minst 25 prosent av kvar målform i allment informasjonstilfang frå sentrale statsorgan, dessutan plikta alle statsorgan har, til å svara på skriv frå private rettssubjekt i den målforma som er nytta i vedkomande skriv. Mållova har elles eit system av meir detaljerte reglar som byggjer på kommunalmålprinsippet. Grunnlaget for desse reglane er føresegna om at eit kommunestyre kan gjera vedtak om kva målform statlege organ skal nytta i skriv til kommunen, eller at kommunen skal vera språkleg nøytral. Dei kommunale målvedtaka innanfor eit område, til dømes eit fylke eller ein større eller mindre region, dannar så grunnlaget for utrekning av såkalla fleirtalsmålform i området. Denne fleirtalsmålforma legg fleire føringar for den statlege målbruken. For det første skal tenestemålet til eit regionalt statsorgan følgja fleirtalsmålforma i tenestedistriktet. For det andre skal alle sentrale statsorgan bruka dette tenestemålet i korrespondanse med vedkomande regionale statsorgan. For det tredje skal sentrale statsorgan nytta fleirtalsmålforma innanfor eit geografisk avgrensa område i alt utoverretta informasjonstilfang som har særleg tilknyting til dette området. Det følgjer av kommunalmålprinsippet at alle kommunane i eit område tel likt ved utrekning av fleirtalsmålform. Dette sikrar at fleirtalsmålforma avspeglar språksituasjonen i størstedelen av det aktuelle geografiske området, ikkje berre i folkerike strok. Med eit slikt kommunaldemokratisk system kjem også nynorsk i fleirtalsposisjon i visse delar av landet, først og fremst på Vestlandet, men også enkelte andre stader, avhengig av kva for kommunar som definerer ein region eller eit område. For også i dei delane av landet der nynorsk står sterkast, er posisjonen svakare i byar og tettbygde strok enn i kommunar med meir spreidd busetnad. Gjennomgåande har difor nynorskkommunar lågare folketal enn bokmålskommunar og nøytrale kommunar. Det kommunaldemokratiske systemet har dermed innebygd i seg ein mekanisme som i praksis gjer at nynorsk når opp til offisiell status som regionalt statleg bruksmål i noko større delar av landet enn det som ville vore tilfellet dersom til dømes reine fleirtalsvurderingar blant innbyggjarane skulle ha avgjort spørsmålet. Slik sett representerer dette systemet eit visst vern for den minst brukte målforma. Det er då også eit kjenneteikn for alle velutvikla demokratiske statar at det finst liknande mekanismar til vern om minoritetsinteresser. Ikkje minst gjeld dette interesser som har å gjera med språkleg og kulturelt mangfald. 3.4.4.7 Utgreiingsbehov | Det er likevel behov for å gå gjennom heile systemet av målbruksreglar som byggjer på dei kommunale målvedtaka. Dels er det eit spørsmål om å vurdera om reglane slik dei er utforma i dag, kan hevdast å gje urimelege utslag i den eine eller andre retninga. Dels er det behov for å tenkja framover og vurdera korleis systemet vil slå ut ved eventuelle endringar i kommune- og fylkesstrukturen. Det kan tenkjast at det lèt seg gjera å utforma eit system som er meir robust overfor slike endringar. Det er også ønskjeleg å vurdera om heile dette regelverket kan gjerast enklare, og korleis ein betre enn i dag kan sikra at det blir etterlevd i praksis. Noverande mållov slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer, og at dei skal vera jamstilte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune, men alle bindande målbruksreglar gjeld berre for statlege organ. I utgreiinga bør det vurderast om det er tenleg å gje visse reglar også for målbruken i kommunar og fylkeskommunar. Slike reglar kan eventuelt utformast som rettleiande retningslinjer. Slike reglar vil dermed vera mindre inngripande enn bindande krav. Ein viktig del av utgreiingsarbeidet vil elles vera å vurdera korleis målbruksreglane og den praktiske oppfølginga av dei i større grad enn i dag kan tilpassast dei nye teknologiske rammevilkåra som i stadig sterkare grad legg premissar både for skriftutforming og skriftleg kommunikasjon i det offentlege. Mellom anna må det koma klarare fram i regelverket at alle former for elektroniske register og fagsystem som skal brukast i det offentlege, heilt frå starten av må utviklast slik at dei kan produsera dokument på både nynorsk og bokmål. Dette er ein føresetnad for at andre reglar skal kunna følgjast i praksis. Ikkje minst er måljamstilling eit viktig omsyn når det blir utvikla store, sentrale etatssystem som skal brukast av både statlege, fylkeskommunale og kommunale styresmakter i deira hopehav med publikum. Det bør elles inngå i arbeidet å utgreia meir effektive registrerings- og rapporteringsrutinar for målbruken. Dette er særleg viktig både for at den aktuelle verksemda sjølv skal kunna halda kontroll med eigen målbruk, og for at det skal bli lettare enn i dag å føra tilsyn med at målbruksreglane blir etterlevde. Dette tilsynet er avhengig av mest mogleg pålitelege data som også kan danna grunnlag for statistiske samanlikningar over tid. Ein viktig del av utgreiinga bør endeleg vera å vurdera kva som elles skal til for å sikra at lova blir etterlevd. I tråd med føresetnaden i målbruksmeldinga, St.meld. nr. 7 (2005 - 2006), sende departementet 17. mars 2006 eit rundskriv til alle statlege organ om dette. Her vart det særleg vist til det ansvaret som kviler på statlege leiarar på alle nivå, og at det er den øvste leiaren i kvart enkelt statsorgan som har hovudansvaret for at lova blir respektert. Elles uttalte departementet følgjande om dette i målbruksmeldinga: "Dersom ikkje intensivert innsats og dei andre skisserte tiltaka i denne meldinga gir snarlege og tilfredsstillande resultat, vil regjeringa vurdera om det kan vera tenleg å ta i bruk sanksjonar av meir negativ karakter overfor statsorgan som ikkje viser vilje til å etterleva målbruksreglane." Etter å ha summert opp resultatet av målbruksrapporteringa for dei to siste åra vil departementet vurdera om det er nødvendig å følgja opp dette spørsmålet. Det kan i så fall vera aktuelt å ta dette med i utgreiingsarbeidet. Departementet legg elles til grunn at ei ny mållov i all hovudsak skal utformast innanfor dei administrative og økonomiske rammer som følgjer av gjeldande lov, og at ho såleis jamt over ikkje skal føra til meir omfattande plikter og byrder enn det som krevst for å etterleva noverande lov. Visse forenklingar i regelverket og nye oppfølgings- og rapporteringssystem basert på tilpassa teknologiske løysingar kan tvert imot tenkjast å gje ein effektiviseringsvist. Å få til betre etterleving av reglane vil også vera eit sentralt formål og dermed vonleg eit viktig resultat av den tiltenkte lovrevisjonen. 3.5 Språkrådet - oppgåver og organisering | 3.5.1 Innleiing | Språkrådet vart etablert frå 1. januar 2005 gjennom omdanning av det tidlegare Norsk språkråd. Norsk språkråd hadde då vore i funksjon sidan 1972 og avløyste den gongen Norsk språknemnd, som var skipa i 1952. Noverande institusjon, Språkrådet, er dermed tredje generasjon av det sentrale statlege fagorganet på språkområdet. Medan Norsk språkråd, til liks med Norsk språknemnd, var ein medlemsbasert institusjon med ei departementsoppnemnd forsamling av medlemmer frå ulike språkrelaterte instansar i samfunnet som øvste organ, er Språkrådet eit direktoratsliknande forvaltningsorgan under leiing av eit styre oppnemnt av departementet og eit sekretariat under leiing av ein direktør tilsett av departementet. I tillegg nemner styret i Språkrådet opp fire fagråd med tematisk avgrensa arbeidsområde. Organiseringa av Språkrådet og ansvars- og arbeidsområdet til institusjonen og dei ulike delorgana er tufta på vedtekter som departementet fastsette i april 2006, jf. boks 3.2. 3.5.2 Språkrådet sitt ansvar for norsk språk | 3.5.2.1 Frå språkdyrking til språkstyrking | Tradisjonelt er det forvaltnings-, tilsyns- og ikkje minst rådgjevingsoppgåver med utgangspunkt i gjeldande rettskrivingsnormalar, skrivereglar og andre normer for god og tenleg språkbruk som utgjer kjerneverksemda i Språkrådet. Men utover i 1980-åra kom det også til ein del oppgåver som hadde meir direkte å gjera med språkvern, eller det som vi no helst omtaler som språkstyrking. Slike spørsmål fekk etter kvart større merksemd utover i 1990-åra. Det var også behovet for å leggja større vekt på utoverretta og haldningsskapande arbeid for å fremja det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområde som utgjorde ein viktig del av grunngjevinga for den omdanninga som vart gjennomført i åra 2003 - 2006. Dei tradisjonelle oppgåvene er likevel heilt nødvendige basisfunksjonar for eit statleg fagorgan i språkspørsmål. Dei er grunnleggjande for å kunna driva eit meiningsfullt språkstyrkingsarbeid. Framleis tek difor oppgåver som gjeld rettskriving, skrivereglar og språkrøkt ein stor del av dei faglege ressursane i sekretariatet. I vedtektene frå 2006 er då også forvaltning av dei to offisielle norske rettskrivingsnormalane stilt opp som ei likeverdig hovudoppgåve ved sida av arbeidet med å styrkja det norske språkets status i notid og framtid. 3.5.2.2 Jamføring med andre nordiske land | I samband med det som er sagt ovanfor, er det grunn til å merka seg at Språkrådet har eit meir omfattande ansvar for norsk språk enn dei tilsvarande organa i Sverige og Danmark har for svensk og dansk språk. Viktigast i så måte er det nok at Språkrådet har to målformer med ein omfattande valfridom å forvalta. I Sverige ligg dessutan alt arbeid med normering av rettskrivinga til eit privat akademi, Svenska Akademien, og er altså ikkje ei oppgåve for det svenske Språkrådet, jf. nærare omtale i kap. 8.4.1.3. Til gjengjeld finst det i Danmark eit privat selskap, Det Danske Sprog- og Litteraturselskab, med ca. 30 vitskaplege medarbeidarar, i hovudsak finansiert gjennom Kulturministeriet, som arbeider med dokumentasjon av dansk språk og litteratur, mellom anna utarbeiding og utgjeving av ordbøker. I Sverige er det eit eige institutt som samlar inn, bevarer og forskar i dialektar, stadnamn, personnamn og folkeminne. Frå 1. juli 2006 vart dette instituttet og det nye svenske Språkrådet samla under éin organisatorisk paraply, ein ny statsetat med namnet Institutet för språk och folkminnen. Til saman har den nye etaten om lag 100 tilsette, av desse ca. fjerdeparten i Språkrådet. Dessutan har Sverige eit eige nasjonalt terminologiorgan utanfor Språkrådet, Terminologicentrum (TNC), og også i Danmark finst eit mindre terminologiorgan, kalla Dantermcentret. Finland har sitt eige terminologiorgan i Terminologicentralen TSK. På Island og Færøyane ligg derimot ansvaret for terminologiarbeidet innanfor dei respektive språkorgana, jf. kap. 7.2.4.5. I Finland ligg dei tradisjonelle språkrådsoppgåvene innanfor ein statleg forskingsinstitusjon, kalla Forskningscentralen för de inhemska språken. Denne institusjonen har om lag hundre tilsette, og den primære oppgåva deira er å driva grunnforsking og bruksforsking på språka i Finland, dvs. finsk, svensk, nordsamisk, enare-, skoltesamisk, romanes og teiknspråk. 3.5.2.3 Nye oppgåver som tidlegare er lagde til Språkrådet | Vektlegging og prioritering av oppgåver opp gjennom åra har i stor grad vore eit resultat av vurderingar i Språkrådet sjølv, men sidan midten av 1990-talet har departementet ved tre høve tillagt Språkrådet nye oppgåver i form av meir spesielle funksjonar. For det første vart ein del av departementet sine tilsynsoppgåver etter lov om målbruk i offentleg teneste overført til Språkrådet frå og med 1994. Etter dette har Språkrådet hatt ansvaret mellom anna for å innhenta årlege målbruksrapportar frå alle statsorgan under departementsnivået, driva informasjon og rettleiing om målbruksreglane og følgja opp alle dei organ som ikkje kan dokumentera at dei etterlever lova. Frå same tidspunktet fekk Språkrådet også eit utvida ansvar for å administrera den særskilde namnekonsulenttenesta etter lov om stadnamn (Stadnamntenesta). Til å ta seg av dei oppgåvene som vart overførte i 1994, fekk Språkrådet tilført éi ny stilling, som også skulle omfatta generelt informasjonsarbeid. For det andre fekk Språkrådet på budsjettet for 2000 midlar til to nye stillingar for å kunna ta seg av funksjonen som eit sekretariat for norsk språkteknologi, det som også vart omtalt som eit fagleg-administrativt knutepunkt for norsk språk og IT, jf. nærare omtale i kap. 7.5.2.4. For det tredje har så Språkrådet i perioden 2004 - 2007 fått midlar til å etablera den særskilde språktenesta for statsorgan, jf. nærare omtale under kap. 8.6.4. I alt fem av stillingane i sekretariatet er no knytte til denne tenesta. Utover dette har Språkrådet sidan 2003 også fått styrkt budsjettet sitt noko i samband med den omdanninga som er gjennomført. På den andre sida må det nemnast at departementet i april 2006 gav Språkrådet i oppdrag å intensivera tilsynet med målbruksreglane. Dette var eit ledd i oppfølginga av det satsings- og tiltaksprogrammet for auka bruk av nynorsk i staten som vart skissert i St.meld. nr. 7 (2005 - 2006). Det var ein føresetnad i denne meldinga at Språkrådet sette av tilstrekkelege administrative ressursar til dette. 3.5.2.4 Språkrådet i dag - ressursar og oppgåver | Etter at oppbygginga av den interne organisasjonsmodellen vart fullført i 2007, har sekretariatet i Språkrådet no ei leiargruppe som består av direktør, administrasjonssjef, informasjonssjef og i tillegg ein funksjon som fagkoordinator, i alt fire stillingar. Utover dette har sekretariatet ti ordinære fagstillingar, medan den nemnde språktenesta for statsorgan altså har fem stillingar. I tillegg til dette kjem stillingar for administrative støttefunksjonar. Budsjettet for Språkrådet skal også dekkja lønnsutgifter til ei heil og fire halve stillingar som sekretærar for stadnamnkonsulentane, i alt tre årsverk, dessutan honorar til stadnamnkonsulentane og andre utgifter til administrasjon av stadnamntenesta. For 2008 har Språkrådet etter dette eit samla budsjett på 21 mill. kroner. 3.5.2.5 Nye og utvida oppgåver foreslått andre stader i denne meldinga | Under kap. 3.3 ovanfor er det lagt opp til eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime der Språkrådet etter føresetnaden skal spela ei sentral rolle. For ein sektorovergripande språkpolitikk krev at vi har eit kompetent fagorgan som kan ta språkpolitiske initiativ og driva språkpolitisk rådgjeving overfor alle samfunnssektorar. Språkrådet må difor engasjera seg i eit breiare spekter av saker enn dei tradisjonelt reint språkfaglege spørsmåla. Dette vil føra til meirarbeid for Språkrådet jamført med dagens situasjon. Under kap. 7 er det dessutan gjort framlegg om at Språkrådet skal tilleggjast funksjonen som overordna samordningsorgan for arbeidet med utvikling og tilgjengeleggjering av norsk terminologi, noko som også krev auka kompetanse og kapasitet gjennom nye stillingar i sekretariatet. Med tanke på dei nye oppgåvene Språkrådet tidlegare er tillagt, og at institusjonen dei siste åra har gjennomgått ei omfattande omorganisering, er det grunn til å streka under at det ikkje er noka hjelp i å tilleggja Språkrådet endå fleire oppgåver og endå større ansvar utan at institusjonen også blir tilført nødvendig kompetanse og kapasitet til å løysa oppgåvene på ein tilfredsstillande måte. 3.5.2.6 Oppsummerande vurdering | Oppsummert må det seiast at Språkrådet alt i dag har eit relativt vidt ansvarsfelt med mange ulike oppgåver, og at ein meir offensiv politikk for styrking av norsk språk dessutan vil krevja auka innsats på mange av desse felta. Dette er det nødvendig å ha i tankane når ein skal vurdera å gje Språkrådet eit utvida ansvar også for andre språk enn norsk. I arbeidet med å følgja opp denne meldinga vil departementet prioritera framlegget om å tilleggja Språkrådet funksjonen som nasjonalt samordningsorgan for utvikling og spreiing av norsk terminologi. Dinest kjem behovet for å leggja til rette for at Språkrådet kan følgja opp det generelle språkstyrkingsarbeidet og det sektorovergripande engasjementet som følgjer i kjølvatnet av dette. I tredje omgang vil departementet prioritera arbeidet med å leggja til rette for eit utvida ansvar for Språkrådet i tråd med det som blir drøfta i det følgjande, jf. kap. 11.5.3. 3.5.3 Språkrådet - ansvar for andre språk i Noreg | 3.5.3.1 Problemstilling | Under kap. 3.4.3.9 ovanfor har departementet lagt til grunn at ei ny språklov bør utformast slik at ho gjev eit samla uttrykk for den totale språksituasjonen i Noreg. Ei slik lov må i så fall definera kva status og rolle også andre språk enn norsk har eller skal ha i denne totaliteten. Uavhengig av lovsaka vil ein meir heilskapleg språkpolitikk krevja ei vurdering av om også statens fagorgan i språkspørsmål, Språkrådet, bør ha eit nærare definert ansvar for å arbeida med spørsmål som gjeld andre språk enn norsk. Men dette må sjåast i samanheng med Språkrådets samla oppgåveportefølje og organisatoriske forankring. 3.5.3.2 Språkpolitisk ansvar for andre tradisjonelle språk i Noreg enn norsk | Utover det generelle som er sagt nedanfor under kap. 11.5.3.5, har Språkrådet i dag ikkje noko særskilt ansvar verken for samisk, språka til nasjonale minoritetar eller norsk teiknspråk. Etter samelova § 3 - 12 er det Sametinget som skal arbeida for vern og vidare utvikling av samiske språk i Noreg, og etter den lovendringa som tok til å gjelda frå 1. januar 2003, er det Sametinget sjølv som avgjer korleis dette arbeidet skal organiserast. Tidlegare fastsette lova at det skulle vera eit eige Samisk språkråd oppnemnt av Sametinget. I samband med lovendringa vart det i forarbeida presisert at Kultur- og kyrkjedepartementet framleis skulle ha eit overordna ansvar for arbeidet med samiske språk gjennom forvaltninga av språkreglane i samelova. Lova fastset dessutan at Sametinget kvart fjerde år skal utarbeida ein rapport til Kongen om situasjonen for samiske språk i Noreg. Siste rapport vart utarbeidt i 2004, jf. nærare omtale under kap. 10. På statsbudsjettet for 2006 sette departementet av driftsmidlar til ei eiga kvensk språknemnd, og denne er nå under etablering i regi av Kvensk institutt, jf. nærare omtale under kap. 10. For romani og romanes og for teiknspråk finst ingen spesielle institusjonelle arrangement. 3.5.3.3 Om Språkrådet bør ha eit ansvar knytt til nyare innvandrarspråk | Utover det generelle som er sagt nedanfor under kap. 3.5.3.5, har Språkrådet i dag heller ikkje noko særskilt ansvar for språkspørsmål som gjeld dei mange nyare minoritetsspråka i landet vårt. Men spørsmålet om språksituasjonen for personar med slik minoritetsspråkleg bakgrunn burde inngå i ansvarsområdet for Språkrådet, vart så vidt lufta alt i den prosjektskissa frå 2003 som la grunnlaget for den institusjonelle omdanninga av Språkrådet. Spørsmålet vart vidare drøfta i rapporten frå ein organisasjonsgjennomgang av Språkrådet som ein ekstern konsulent gjennomførte i første halvår 2003. Resultatet av denne gjennomgangen er reflektert i ei vurdering departementet gav i det notatet om omorganiseringa som vart sendt på høyring i 2004. Her la departementet til grunn at det i samband med nyetableringa ikkje var aktuelt å tilleggja institusjonen eit slikt utvida ansvar. Ikkje minst hadde den uavhengige organisasjonsgjennomgangen vist at omdanninga av Norsk språkråd ville innebera så store utfordringar av ulik art at det ikkje var tilrådeleg i utgangspunktet å utvida ansvarsrammene slik som antyda i prosjektskissa. Departementet streka likevel under at dette ikkje hindra at den nye institusjonen ville kunna "forholde seg til" spørsmål som gjeld den totale språksituasjonen i Noreg. Men kva konsekvensar dette eventuelt burde få med omsyn til ansvarsfordelinga innanfor det statlege forvaltningsapparatet, måtte eventuelt vurderast etter kvart som ein vinn erfaring med den nye institusjonen, heitte det i høyringsdokumentet frå 2004. I høyringa var det likevel mange som tok opp denne problemstillinga, og eit klart fleirtal av dei som uttalte seg, gjekk inn for at den nye institusjonen burde arbeida med heile språkfeltet i Noreg, ikkje berre med norsk. Universitetet i Bergen uttalte til dømes at vi burde få "eit allment språkråd for det multilingvale norske samfunnet, ikkje berre eit særspråkleg råd for det norske monolingvale språksamfunnet". Det Norske Samlaget og Høgskolen i Sogn og Fjordane oppmoda departementet om "å leggje fram ein plan for korleis ein på sikt vil innarbeide språksituasjonen for alle som bur i Noreg, i ein sams språkpolitikk, knytt til det nye språkorganet". Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening meinte også at den mest framtidsretta strategien ville vera å utvida mandatet for det nye organet til å omfatta språk og språkbruk i Noreg. Fleire nemnde debatten om tilhøvet mellom morsmålsopplæring og norskopplæring for innvandrarar som eit døme på tema som burde ha ein naturleg plass i det nye organet. Blant dei som uttalte seg, var det også nokre som var skeptiske til eit slikt utvida ansvar. Det vart mellom anna nemnt at spørsmål som gjeld språksituasjonen for minoritetsspråklege, i utgangspunktet ville vera eit stort og ressurskrevjande arbeid med vidare politiske implikasjonar enn det som det nye organet for norsk språk naturleg burde ta seg av. 3.5.3.4 Merknader i Norsk i hundre! | Den vidare omdanninga av Språkrådet reiste så mange spørsmål at departementet i første omgang ikkje gjekk vidare med spørsmålet om eit utvida ansvarsområde når det gjaldt andre språk enn norsk. Denne problemstillinga var difor heller ikkje med i det mandatet departementet gav det interimsstyret som vart oppnemnt sommaren 2004 for å leia arbeida med å førebu etableringa av det som vart kalla eit nytt kompetansesenter for norsk språk. Det var på dette grunnlaget at interimsstyret i mandatet fekk ansvaret for å få utarbeidt eit strategidokument for den nye institusjonen, det som resulterte i rapporten Norsk i hundre!. I rapporten vart det nettopp peikt på at ein generell analyse av språksituasjonen i Noreg låg utanfor det mandatet arbeidsgruppa hadde hatt. Rapporten streka likevel under at det i fleire samanhengar var uråd å drøfta situasjonen for norsk utan å trekkja inn status for minoritetsspråka. Som døme vart nemnt tilhøvet mellom morsmål og nasjonalspråk. Arbeidsgruppa gav også uttrykk for at det var eit klart behov for ei eiga utgreiing om situasjonen for dei nye minoritetsspråka i Noreg. Gruppa meinte difor at ein heilskapleg norsk språkpolitikk i tillegg til alt som har med norsk språk å gjera, burde omfatta sikring av rettane til dei som har eitt eller fleire minoritetsspråk som morsmål, med utgangspunkt i nasjonal lovgjeving og i internasjonale plikter, dessutan styrking av framandspråkskompetansen i folket og av forståing av at morsmålskompetanse og framandspråkskompetanse ikkje utelukkar, men styrkjer kvarandre. 3.5.3.5 Språkrådets generelle språkpolitiske ansvar i dag | Jamvel om Språkrådet til no ikkje er tillagt konkrete oppgåver slik som drøfta ovanfor, er det grunn til å streka under at institusjonen likevel ikkje er heilt utan ansvar for språkspørsmål som gjeld andre språk enn norsk. Det vart difor teke inn ei eiga føresegn om dette i dei nye vedtektene som departementet fastsette i 2006. Her heiter det at Språkrådet, i tillegg til meir spesifikke oppgåver som gjeld norsk språk, også skal "ta omsyn til den totale språksituasjonen i landet, slik denne kjem til uttrykk gjennom dei språklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn eller tilknyting". Det er likevel på det reine at det ansvaret Språkrådet har etter denne formuleringa, er svært avgrensa. Dette er presisert i eit eige dokument med merknader til vedtektene. Her heiter det mellom anna at Språkrådet som statens fagorgan i språkspørsmål må kunna ta opp også generelle spørsmål om språk og språkbruk i eit stadig meir fleirkulturelt samfunn, men at føresegna i vedtektene ikkje inneber at Språkrådet skulle tilleggjast noko utvida operativt ansvar samanlikna med det som har vore den faktiske situasjonen tidlegare. Det vart her vist til at også Norsk språkråd frå tid til anna har uttalt seg om andre språkspørsmål enn dei som direkte vedkjem norsk språk. 3.5.3.6 Nordisk jamføring | Av dei nordiske landa er det først og fremst i Sverige at det nasjonale språkorganet har eit utvida og nærare definert ansvar for andre språkspørsmål enn dei nasjonalspråklege. Den nye statlege etaten som vart etablert i Sverige frå 1. juli 2006 omfattar ei stor organisatorisk eining i tillegg til Språkrådet, slik som nemnt ovanfor under kap. 3.5.2.2. 3.5.3.7 Oppsummerande vurdering | Departementet meiner tida no er inne til å gå i gang med å førebu ei utviding av ansvarsområdet til Språkrådet, slik at institusjonen får eit definert språkpolitisk ansvar også for andre språk i Noreg enn norsk, jamvel om dette nødvendigvis må vera det største og fremste arbeidsområdet også i framtida. Ei slik løysing har etter måten solid tilslutning gjennom dei merknader og framlegg som er komne i samband med det språkpolitiske grunnlagsarbeidet som er gjort dei siste åra, og er elles ein naturleg konsekvens av at regjeringa med denne meldinga tek til orde for ein ny og heilskapleg språkpolitikk som skal omfatta den totale språksituasjonen i landet. Ei slik utviding av ansvarsområdet til Språkrådet er også i samsvar med det som er uttalt i språkopplæringsmeldinga frå Kunnskapsdepartementet om behovet for å sjå alle språkpolitiske spørsmål i samanheng, under dette også overordna spørsmål som gjeld språkopplæring i eit samfunn prega av eit stadig større språkleg mangfald. Spørsmålet om korleis eit slikt utvida ansvar skal avgrensast og konkretiserast, må utgreiast noko nærare. Språkrådet sitt ansvar for spørsmål som gjeld kvensk, må også avgrensast mot det ansvaret som etter føresetnaden skal liggja til det nye kvenske språkrådet som er under oppbygging. Spørsmålet om kva rolle Språkrådet kan spela med tanke på å støtta opp under norsk romani og romanes, må drøftast nærare med relevante språkbrukarrepresentantar. Det er i kap. 10 lagt til grunn at også spørsmål som gjeld norsk teiknspråk og norske teiknspråkbrukarar har ein språkpolitisk dimensjon, til liks med spørsmål som gjeld alle verbalspråk. Difor må også omsynet til norsk teiknspråk heretter bli ein integrert del av ein heilskapleg og overordna språkpolitikk, men det må arbeidast vidare med kva praktiske konsekvensar eit slikt prinsippstandpunkt bør få. Ei tenkjeleg løysing kan vera å oppretta ei eiga stilling som teiknspråkkonsulent som blir knytt til Språkrådet, tilsvarande den ordninga ein har i Sverige. Det må elles vurderast nærare kva oppgåver Språkrådet kan vareta når det gjeld alle dei nyare innvandrarspråka i landet. Her er det naturleg å ta utgangspunkt i det som ovanfor er referert frå den nordiske språkdeklarasjonen, og som føreset ei slags formidlingsteneste for minoritetsspråkbrukarar i Norden som ønskjer å koma i kontakt med fagmiljø eller annan ekspertise innanfor sitt eige morsmål. I tillegg vil det for Språkrådet vera eit aktuelt arbeidsområde å handtera generelle spørsmål som gjeld til dømes tilhøvet mellom meistring av det norske nasjonalspråket og behovet for å ta vare på eit ikkje-norsk morsmål. Eit døme på dette vil vera å vareta språklege rettar for personar busette i Noreg, men som ikkje har norsk som morsmål. Truleg vil dette i praksis særleg dreia seg om språkopplæring. Under kap. 3.5.4 gjer vi greie for kva konsekvens språkopplæringsperspektivet spesielt og eit utvida ansvar generelt bør få å seia for den ytre organiseringa av Språkrådet. Departementet vil setja ned ei hurtigarbeidande ekspertgruppe med mandat å leggja fram eit konkret forslag til korleis Språkrådet sitt ansvar for andre språk i Noreg enn norsk kan konkretiserast og avgrensast. Samansetjinga av gruppa vil mellom anna bli vurdert i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ikkje minst må ein her avgrensa det spesifikt språkpolitiske ansvaret mot det ansvaret og dei verkemiddel ulike andre departementet har når det gjeld opplæringsspørsmål og minoritetsspørsmål. Ei utviding av ansvarsområdet for Språkrådet til å gjelda andre språk enn norsk vil i prinsippet også kunna omfatta samisk. Det er likevel for tidleg å ta stilling til om Språkrådet skal ha ei nærare definert rolle også når det gjeld samisk språk, og det blir difor ikkje teke stilling til det i denne meldinga. Dette spørsmålet må drøftast nærare med relevante instansar og avklarast i samsvar med gjeldande prosedyrar for konsultasjonar med Sametinget. Det vil difor inngå som ein del av det etterfølgjande oppfølgingsarbeidet. 3.5.4 Organiseringa av Språkrådet | 3.5.4.1 Nytt fagråd for språkopplæring og språklege mindretal | Når Språkrådet får eit utvida ansvar for spørsmål som gjeld andre språk enn norsk, er det også naturleg at dette blir reflektert i den ytre organiseringa av institusjonen. Etter gjeldande vedtekter skal verksemda i sekretariatet og styret i Språkrådet byggja på eit førebuande arbeid i eit system av fagråd. Det er fastsett at styret kan nemna opp inntil fire fagråd med inntil sju medlemmer i kvart. Denne ordninga er tufta på ein modell som vart foreslått av det interimsstyret som frå sommaren 2004 stod i spissen for arbeidet med omdanninga av institusjonen. I framlegget til departementet i juli 2005 hadde interimsstyret med ein merknad som opna for å oppretta eit femte fagråd dersom departementet seinare skulle bestemma at dei nye minoritetsspråka burde inn under ansvarsområdet til Språkrådet. Det vart også opplyst at to styremedlemmer hadde streka under at det ikkje burde gå lang tid før ein vurderte å oppretta eit femte fagråd for "minoritetsspråksituasjonen." I meldinga frå Kunnskapsdepartementet er det drøfta om Språkrådet eventuelt kan spela ei rolle som eit fagorgan for språk i opplæringa, og at dette i så fall vedkjem alle dei språka som det blir gjeve opplæring i etter fagplanar som Kunnskapsdepartementet har fastsett. Det er også nemnt som eit døme at det i Austerrike finst ein breitt samansett språkopplæringskomité som fungerer som ein tenketank på tvers av sektorar og nivå og som eit informasjonsforum overfor utdanningsdepartementet. Med utgangspunkt i det som her er skissert, vil departementet endra vedtektene for Språkrådet slik at det kan oppnemnast eit femte fagråd. Føresetnaden vil vera at dette fagrådet skal ha ansvar for å arbeida med overordna spørsmål som gjeld rettar og interesser for alle med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn eller tilknyting, og for spørsmål som spesielt gjeld språkopplæring i eit samfunn som blir stadig meir fleirkulturelt og avhengig av internasjonalt samkvem. Eit viktig formål for dette fagrådet bør også vera å arbeida for språkleg toleranse og gjensidig respekt mellom personar og grupper med ulik språkleg bakgrunn. Særleg bør fagrådet arbeida for å fremja dei felles interessene til alle som på den eine eller andre måten tilhøyrer eit språkleg mindretal i landet. Særleg må rådet leggja vekt på å motverka alle tendensar til motsetnader mellom språklege minoritetar og mindretal. Fagrådet bør spesielt ha som oppgåve å byggja bru mellom nynorsk og alle dei nye minoritetsspråka, slik at ikkje latente konfliktar og praktiske vanskar får lov å utvikla seg slik at det verkar til gjensidig skade for så vel nynorsk som eit mindre brukt språk som for den tilgangen også dei minoritetsspråklege må ha til i utgangspunktet å møta begge dei norske målformene på lik linje med norske morsmålsbrukarar, jf. nærare omtale i kap. 8. På denne bakgrunn kan dette nye fagrådet førebels omtalast som eit fagråd for minoritetsspråk, språklege mindretal og framandspråk og med språkopplæring som hovudperspektiv. Særleg med tanke på språkopplæringsdimensjonen vil den meir detaljerte utforminga av det nye fagrådet bli nærare drøfta med Kunnskapsdepartementet. Det er elles naturleg å sjå etableringa av dette rådet i samanheng med det arbeidet som skal gjerast av den gruppa som skal førebu utvidinga av ansvarsområdet til Språkrådet slik som nemnt under kap. 3.5.3.7 ovanfor. 3.5.4.2 Konsekvensar for fagrådssystemet elles | Eit nytt fagråd som på denne måten får arbeids- og ansvarsområdet sitt skissert ovanfrå, kan utgangspunktet gripa inn i det fagrådssystemet som er fastlagt etter gjeldande vedtekter. Her heiter det nemleg at arbeids- og ansvarsområdet for kvart fagråd skal fastsetjast av styret, og at fag- og oppgåveprofilen deira dessutan kan justerast over tid avhengig av aktuelle utfordringar og strategiske prioriteringar. Eitt av dei fire fagråda som det sitjande styret har oppnemnt, er dessutan fagrådet for skule og offentleg forvaltning. Til det siste er å seia at skuledelen av mandatet for dette fagrådet legg vekt på norskundervisninga og har eit klart språkstyrkingsperspektiv. Dette er såleis eit nokså annleis utgangspunkt enn det fagrådet for språkopplæring og mindrespråksspørsmål som er skissert ovanfor. Likevel vil det liggja an til ei viss overlapping, og det kan difor bli nødvendig å justera arbeids- og ansvarsområdet til dette fagrådet når det nye blir etablert. Departementet vil i første omgang drøfta denne saka med styret og reknar med at det ikkje vil vera vanskeleg å koma fram til ei tenleg løysing. Deretter vil departementet vurdera i kva grad det måtte bli nødvendig å omdefinera noko av det som no står i vedtektene om retten til å oppnemna og fastleggja arbeidsområdet til fagråda. Departementet vil halda fast ved at styret i utgangspunktet bør ha desse fullmaktene så langt råd er. 3.5.4.3 Gjennomgang av organisasjons- og styringsmodellen | Systemet med fagråd er etablert for å sikra at Språkrådet har breiast mogleg samfunnskontakt for arbeidet sitt. Etter vedtektene skal dei formidla synspunkt og impulsar frå det norske språksamfunnet til styre og sekretariat, og dei har også høve til å ta sjølvstendig initiativ innanfor eige arbeidsområde. Fagråda erstattar på sett og vis den tidlegare rådsforsamlinga på 38 medlemmer som utgjorde det organisatoriske fundamentet for den tidlegare institusjonen, Norsk språkråd. Denne forsamlinga møttest til forhandlingar ein gong for året og drøfta og gjorde vedtak i ulike språkpolitiske spørsmål og valde seg imellom eit styre på seks og ei fagnemnd på åtte medlemmer. Noko av ambisjonen med omdanninga, slik det mellom anna vart uttrykt i det notatet departementet sende på høyring i januar 2004, var å gje den nye institusjonen eit breiare fundament i samfunnet enn det ein kan oppnå gjennom formell rådsrepresentasjon. Det heitte at siktemålet var at denne breiare medverknaden måtte skje i meir aktive, varierte og fleksible former enn det som er mogleg å oppnå gjennom årlege rådsmøte der formelt utpeikte representantar møtest til drøftingar og avrøystingar i fast organiserte former. I tillegg til eit opplegg for hyppigare aktivitet og meir fleksible kontaktar var tanken også at det ville vera meir målretta og gje større effekt når ei stor forsamling med eit i prinsippet altomfattande arbeidsområde vart erstatta av fire mindre grupper med eit tematisk avgrensa arbeidsområde. På den andre sida er det den viktige skilnaden samanlikna med den gamle rådsforsamlinga at fagråda ikkje har formell avgjerdsrett. Dei er oppnemnde av og formelt underordna styret, og styret er for sin del oppnemnt av departementet. Slik sett er det nye Språkrådet eit direktoratsliknande statsorgan som arbeider på oppdrag frå og har alle sine fullmakter direkte frå departement, regjering og storting, medan det gamle Norsk språkråd var meir uavhengig på den måten at det hadde sin basis i eit råd som var oppnemnt av i alt 17 ulike instansar, både offentlege institusjonar og private organisasjonar. Den nye institusjonen har fungert altfor kort tid til at det lèt seg gjera å vurdera i kva grad omdanninga kan seiast å ha vore vellykka. Dette må også sjåast i lys av den omforminga av språkpolitikken som er skissert i denne meldinga. I denne politikken skal Språkrådet etter føresetnaden spela ei svært sentral rolle. Det må difor vurderast om det er behov for justeringar og tilpassingar. Departementet vil så snart denne meldinga er lagd fram, drøfta med styret for Språkrådet, og med direktøren og fagrådsleiarane, røynslene med den nye modellen for organisering og styring av Språkrådet for å vurdera om det alt no er behov for justeringar eller tilpassingar. Det kan eventuelt vera tale om justeringar av element i sjølve organisasjonsmodellen, i kommunikasjonen mellom Språkrådet og departementet og eventuelt i det formelle regelgrunnlaget som den noverande ordninga byggjer på. I utgangspunktet legg ikkje departementet opp til prinsipielle endringar. Men med den auka oppgåvemengda som Språkrådet vil få innanfor eksisterande ansvarsområde, og i tillegg den utvidinga av ansvarsområdet som meldinga legg opp til, er det likevel nødvendig med ein gjennomgang for å vera sikker på at organiseringa og forankringa av institusjonen er optimalt tilrettelagd. 3.6 Oppsummering av prioriterte, overordna tiltak | 1 Regjeringa vil etablera språkpolitikk som eit heilskapleg, sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring. 2 Departementet foreslår fem overordna mål for den nye språkpolitikken, jf. kapittel 3.1.1. 3 Departementet vil styrkja Språkrådet som operativt fagorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk. 4 Departementet vil saman med Språkrådet gjennomgå den nye organisasjons- og styringsmodellen for Språkrådet for å vurdera om det er behov for justeringar. 5 Ansvarsområdet til Språkrådet vil bli utvida til å omfatta også andre språk enn norsk. 6 Språkrådet får eit nytt, femte fagråd med ansvar for minoritetsspråk, språklege mindretal og framandspråk og med språkopplæring som hovudperspektiv. 7 Departementet vil utarbeida eit framlegg til lovforankring av Språkrådet. 8 Departementet vil setja i gang arbeidet med ei overordna språklov som skal slå fast den status og funksjon det norske språket må ha som hovudspråk i Noreg, og kva status og rolle andre språk enn norsk skal ha. 9 Departementet vil etablera eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime, jf. dei påfølgjande punkta 10 - 13. 10 Departementet vil etablera eit system for språkpolitiske høyrings- og konsultasjonsordningar. 11 Departementet vil styrkja det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget i Språkrådet slik at språkpolitiske tiltak blir godt forankra i dokumentasjon og analyse. 12 Departementet vil gje Språkrådet i oppgåve å utarbeida ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport, eit såkalla språkbarometer. 13 Departementet vil gjera framlegg om å lovfesta at det skal leggjast fram ei periodisk stortingsmelding om språkpolitikk i kvar stortingsperiode. 14 Departementet vil gjennomgå gjeldande målbruksreglar og greia ut behovet for eit oppdatert og tilpassa regelverk om bruk av bokmål og nynorsk i staten, og om det bør vera nærare målbruksreglar også for kommunesektoren. 15 Departementet vil senda på høyring eit framlegg til avklaring av verkeområdet for den noverande mållova tufta på dei same avgrensingskriteria som i den nye offentleglova. Kapittel 1 | Mandat og arbeidsform | 1.1 Innledning | Statskirkeordningen har vært omdiskutert i mer enn 150 år. Den har vært vurdert av flere offentlige og kirkelige utvalg og har vært til drøfting og behandling i Stortinget en rekke ganger. En offentlig utnevnt kommisjon fra 1971 foreslo i NOU 1975:30 Stat og kirke at Den norske kirke skulle bli en fri folkekirke. Da saken ble behandlet i 1982, besluttet Stortinget nesten enstemmig å videreføre statskirkeordningen. Senere har det blitt fremsatt flere forslag om å avvikle ordningen, men ingen av forslagene har fått tilstrekkelig (kvalifisert) flertall i Stortinget. Ordningen har imidlertid blitt reformert gjennom ulike lovendringer som har gitt Den norske kirke større selvstendighet. I dag har de fleste politiske partier programfestet å avvikle statskirkeordningen i sin nåværende form. Kirkerådet nedsatte i 1998 et utvalg som skulle utrede forholdet mellom kirke og stat. Utvalget la frem sin utredning Samme kirke - ny ordning i 2002, med en klar anbefaling om en ny ordning av forholdet mellom stat og kirke. I den kirkelige høringsrunden som fulgte var det mange kritiske kommentarer til utvalgets forslag. Saken ble behandlet på Kirkemøtet høsten 2002. Kirkemøtet vedtok å arbeide med reformer innenfor eksisterende ordning, men anbefalte samtidig at det ble oppnevnt et offentlig utvalg til å utrede forholdet mellom stat og kirke. I 2002 ble det i Stortinget foreslått å oppnevne en bredt sammensatt offentlig kommisjon for å vurdere forholdet mellom stat og kirke. Stortingskomiteen gikk i sin innstilling inn for dette, og et enstemmig Storting sluttet seg til innstillingen. Regjeringen fulgte opp vedtaket og oppnevnte i mars 2003 et offentlig utvalg på 20 medlemmer. 1.1.1 Medlemmer | Stat-kirke-utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 14. mars 2003. Utvalget fikk en bred sammensetning med representanter fra alle de politiske partiene på Stortinget, kirkelige organer, den samiske befolkning, Norges Frikirkeråd, Human-Etisk Forbund, ulike religioner og representanter med spesiell fagkompetanse. Åtte av medlemmene ble oppnevnt etter forslag fra de politiske partiene på Stortinget. Regjeringen oppnevnte følgende medlemmer i utvalget: - Fylkesmann Kåre Gjønnes, Orkdal (leder) | - Pensjonist Marit Tingelstad, Gran (nestleder) | - Lagssekretær Jorund Andersen, Kristiansand | - Domprost Per-Otto Gullaksen, Fredrikstad | - Sokneprest Jens-Petter Johnsen, Oslo | - Gruppeleder Helge Kolstad, Trøgstad | - Biskop Per Oskar Kjølaas, Tromsø | - Husmor Hildur Larsen, Sveio | - Prosjektleder Lena Larsen, Oslo | - Prosjektleder Vibeke Limi, Bærum | - Stortingsrepresentant Inge Lønning, Oslo | - Direktør Kjell Nordstokke, Oslo / Geneve | - Generalsekretær Dag Nygård, Notodden | - Spesialrådgiver Ingar Samset, Trondheim | - Fagsjef Bente Sandvig, Bærum | - Rådgiver Hege Fjellheim Sarre, Karasjok | - Advokat Fredrik Sejersted, Oslo | - Spesialrådgiver Anfin Skaaheim, Asker | - Kirkeverge Hege Steinsland, Haram | - Høgskolelektor Pia Svensgaard, Tromsø (til desember 2003) | - Lektor Tone Løwe, Hegra (fra desember 2003) | 1.1.2 Mandat | Utvalget fikk følgende mandat: " Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Det legges til grunn at Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Med henblikk på formålet, skal utvalget vurdere: 1. Statskirkeordningen i sin helhet slik den er utformet og virker i Norge. 2. Mulige eller ønskelige reformer innenfor rammen av det en med rimelighet kan karakterisere som en statskirke. 3. Alternativ til statskirkeordningen og overgangsordninger ved et eventuelt opphør av statskirkeordningen. 4. Finansiering av kirkelig virksomhet, herunder spørsmål knyttet til medlemsavgift, livssynsavgift, skatt og statlige / kommunale bevilgninger. 5. Gravferdsforvaltningen. 6. Ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker. 7. Eiendomsretten til kirker og kirkegårder, andre aktuelle eiendommer, opplysningsvesenets fond m.v. ved et eventuelt opphør av statskirkeordningen. 8. Hvilke konsekvenser foreslåtte endringer i kirkeordningen antas å ha for blant annet oppslutningen om Den norske kirke, for det åndelige liv, for kirkelig undervisning og diakoni, for vår kultur og for verdigrunnlaget i vårt folk. Det forutsettes at utvalget i tilknytning til sine tilrådinger legger fram konkrete forslag til nødvendige endringer i Grunnloven og / eller annen lovgivning. Det bør være et mål for utvalget å foreslå løsninger som kan få bredest mulig oppslutning og som sikrer at kirkens medlemmer opplever å ha sin kirke i behold og at samfunnets verdiforankring ikke svekkes. Utvalget bør konsentrere seg om forholdet mellom staten og Den norske kirke. Det må tas nødvendige hensyn til ivaretakelse av religionsfriheten, uten at det dermed forutsettes at utvalget utreder religionspolitiske spørsmål generelt. Det er ønskelig at utvalget arbeider i dialog med kirkelige organer og andre aktuelle aktører i samfunnet. Utvalget kan utarbeide delrapporter med mulige og alternative grunnlovsforslag. Disse må foreligge på et tidspunkt som gjør det mulig at det, i Stortinget, kan fremsettes grunnlovsforslag innenfor den fristen som gjelder for slike forslag inneværende stortingsperiode. Utvalget skal legge fram sin utredning innen utgangen av 2005. " 1.2 Utvalgets forståelse av mandatet | I følge mandatet skal utvalget beskrive statskirkeordningen slik den er utformet og virker i Norge. Utvalget har ikke beskrevet og vurdert alle sider ved Den norske kirkes virksomhet, men først og fremst redegjort for forhold som har sammenheng med statskirkeordningen. Utvalget har tatt utgangspunkt i dagens situasjon, samt beskrevet hvordan ordningen historisk sett har oppstått og utviklet seg. For å gi perspektiver til forslag om mulige reformer og fremtidige ordninger, har utvalget funnet det nyttig å innhente informasjon om andre land og kirker. Utvalget har i første rekke vurdert forholdet mellom staten og Den norske kirke, og har derfor ikke foretatt en grundig gjennomgang av ansvars- og oppgavefordelingen mellom de ulike nivåene i Den norske kirke. Begrunnelsen for en slik avgrensning er at selve formålet med utredningen er å gi et grunnlag for å beslutte om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Utvalget har imidlertid kommentert og til dels tatt stilling til reformtema som direkte eller indirekte kan ha sammenheng med kirkens forhold til staten. Tidligere og pågående reformarbeid innenfor Den norske kirke er dessuten referert i utredningen. Mandatet poengterer at "... det må tas nødvendige hensyn til ivaretakelse av religionsfriheten. " De internasjonale menneskerettighetskonvensjonene er tatt inn i norsk lovgivning gjennom menneskerettighetsloven av 1999. Utvalget har derfor vurdert dagens statskirkeordning og alternative kirkeordninger i henhold til kravene til religionsfrihet og likebehandling. I utredningen har utvalget brukt begrepet "tros- og livssynsfrihet" i stedet for religionsfrihet. Den mest anvendte internasjonale betegnelsen er "Freedom of Religion or Belief". Det faller utenfor mandatet å gjennomgå og foreslå en samordnet tros- og livssynspolitikk for det norske samfunnet. Utvalget anbefaler at et slikt arbeid settes i gang når det fremtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke er avklart. Mandatet sier at arbeidet skal basere seg på en videreføring av kirkens selvforståelse: "Det legges til grunn at Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke." Denne målformuleringen er vedtatt av Kirkemøtet og benyttet bl.a. i budsjettproposisjonene til Stortinget i de senere årene. Utvalget har derfor ikke sett det som sin oppgave å vurdere eventuelle endringer i hvordan Den norske kirke definerer seg som kirke eller foreslått forandringer i Den norske kirkes formål. Begrepet folkekirke er ulikt forstått blant utvalgets medlemmer. Kirke- og undervisningskomiteens innstilling om stat og kirke fra 1980 - 81 oppfatter begrepet folkekirke slik: " Folkekirke er en betegnelse som blir nyttet både om den kirke vi har og om en kirke som er løsrevet fra staten. Med folkekirke menes en kirke hvor dåpen er grunnlag for medlemskap og stemmerett, og vel også en kirke som omfatter det store flertall av folket. Motsetningen til folkekirken blir da en kirke hvor det i tillegg til dåpen kreves personlige kvalifikasjoner eller erklæringer for å kunne bli medlem eller ha stemmerett i kirken. Det kan heller ikke være tvil om at for store deler av folket står også uttrykket "folkekirken" for en kirke hvor mennesker får ta del i kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og vigsel uten at det stilles krav til deres personlige trosforhold. " Dette er imidlertid ingen uttømmende definisjon. Betegnelsen folkekirke brukes både om kvalitative og kvantitative kjennetegn på Den norske kirke og fortolkes på ulike måter. Det er enighet i utvalget om at det ikke er nødvendig med en eksakt definisjon av begrepet for å kunne vurdere relasjonene mellom staten og kirken eller foreslå endringer. Utvalget vil presisere at Den norske kirke ikke har eksklusiv rett på begrepet folkekirke. Utvalget ser også farene ved å etablere en forståelse av "folk" og "kirke" som sammenfallende størrelser, og å knytte utviklingen av det norske samfunnet til en slik sammenkobling. Ikke minst er dette problematisk i forhold til de som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Utvalget har likevel valgt å benytte "folkekirke" som del av navnet på de foreslåtte alternativene for å understreke at Den norske kirke kan videreføre sin identitet som folkekirke uavhengig av endringer i forholdet mellom staten og kirken. Mandatet forutsetter at: "... utvalget i tilknytning til sine tilrådinger legger fram konkrete forslag til nødvendige endringer i Grunnloven og / eller annen lovgivning ". Utvalget har fulgt opp dette, og også beskrevet de viktigste konsekvensene som de ulike alternativene innebærer for staten, Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Tallpunktene 4 - 7 i mandatet angir ulike tema av organisasjonsmessig, juridisk og økonomisk karakter: Finansiering av kirkelig virksomhet, gravferdsforvaltning, ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker og eierforholdet til kirker, kirkegårder og andre eiendommer ved eventuelt opphør av statskirkeordningen. Gravferdsforvaltningen og ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker er vurdert uavhengig av fremtidig kirkeordning. Forslag til mulige finansieringsordninger og eierforhold er derimot relatert til de ulike alternativene for forholdet mellom staten og Den norske kirke. Mandatet understreker at utvalget skal foreslå inkluderende løsninger som ikke virker fremmedgjørende på kirkens medlemmer og som ikke svekker samfunnets verdiforankring. Dette inngår i vurderingene av de ulike alternativene for fremtidig kirkeordning, i utvalgets argumentasjon og endelige tilråding. Mandatet forutsetter at utvalget skal legge frem en utredning, men utvalget kunne utarbeidet delrapporter med mulige og alternative grunnlovsforslag. Slike forslag måtte utvalget i så fall fremlegge allerede etter ett års arbeid, dvs. sommeren 2004. Utvalget besluttet tidlig å konsentrere seg om å lage én utredning, både fordi flere delutredninger ville kreve mye ekstraarbeid og ressurser for øvrig, og fordi det kunne gjøre det vanskeligere for utvalget å levere en helhetlig og konsistent hovedutredning. Utvalget mente det ville være uheldig å isolere grunnlovsspørsmålene og presentere alternative forslag uten at de var satt i sammenheng med de øvrige juridiske, organisasjonsmessige og økonomiske overveielsene som utvalget måtte gjøre. 1.3 Utvalgets arbeid | Utvalget har hatt i alt 39 møtedager, fordelt på 17 møter. Høsten 2003 ble utvalgets møte kombinert med en tre dagers studietur til Sverige, Finland og Danmark, hvor det ble avholdt møter med representanter for statlige og kirkelige myndigheter og andre tros- og livssynssamfunn. Representanter for media var med på studiereisen. På flere av møtene har ressurspersoner utenfra vært invitert til å holde foredrag for utvalget. Utvalget har også arrangert et åpent folkemøte i Karasjok. Utvalgets leder, medlemmer av utvalget og sekretariatet har underveis i arbeidet deltatt på flere seminarer i inn- og utland og hatt kontakt med en rekke personer, organisasjoner og institusjoner innen Den norske kirke og i samfunnet ellers, i tråd med mandatets ønske om at utvalget arbeider i dialog med kirkelige organer og andre aktuelle aktører i samfunnet. For å sikre at alle medlemmene i utvalget ble involvert på like fot, har den tradisjonelle møteformen med plenumsdiskusjoner vært supplert med andre møte- og arbeidsformer. Et intranettsted for utvalgets medlemmer ble etablert høsten 2003. Utvalget har innhentet betenkninger og utredninger fra ulike fagmiljøer. Flere av disse har vært ressursmateriale for arbeidet med utredningen. En oversikt over hvilke, finnes i litteraturlisten. 1.4 Sekretariat | Sekretariatet ble lagt til Trondheim og var fullt operativt fra 1. juni 2003. Frem til 6. april 2005 ble det ledet av Johannes Ulltveit-Moe, med Kristin Grimstad som medarbeider. Johannes Ulltveit-Moe arbeidet vekselvis i Oslo og Trondheim, mens Kristin Grimstad har hatt kontor i Statens Hus i Trondheim. Ulltveit-Moe trådte ut av sekretariatet 6. april 2005. Fra da av har sekretariatet vært ledet av Kristin Grimstad som har hatt bistand til sekretariatsarbeidet av innleid konsulenthjelp. Fra 15. september 2004 har de fire utvalgsmedlemmene Per-Otto Gullaksen, Jens-Petter Johnsen, Bente Sandvig og Fredrik Sejersted utgjort en tekstgruppe som har bistått sekretariatet med å utarbeide tekstforslag i utredningen. Fra 15. august 2005 har utvalgsmedlem Jens-Petter Johnsen, i forståelse med departementet og utvalget, arbeidet i 60% for sekretariatet. Geir Gangstad har arbeidet på deltid med design og tekstutforming av utredningen fra 1. juli 2005. Sekretariatet har gjennom hele arbeidet hatt verdifull bistand fra ulike kompetansemiljøer, både gjennom konkrete bestillingsoppdrag, møter og mer uformell kontakt. Fylkesmannens administrasjon i Sør-Trøndelag har bistått med praktisk og administrativ støtte. Kapittel 2 | Sammendrag | 2.1 Utvalgets standpunkter | 2.1.1 Fremtidig kirkeordning | Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Utvalgets flertall på 18 medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves, og at det etableres en ny kirkeordning for Den norske kirke. Et flertall av disse, 14 medlemmer, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke. Et mindretall av disse, 4 medlemmer, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke. To medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning videreføres innenfor gjeldende grunnlovsbestemmelser. Lovforankret folkekirke | Flertallets forslag om en lovforankret folkekirke innebærer at Grunnlovens nåværende bestemmelser om statskirkeordningen oppheves, og at Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Biskoper utnevnes av kirkens egne organer, på grunnlag av en bred nominasjons- og valgordning. Den norske kirke gis fortsatt en særlig tilknytning til staten gjennom en kirkelov, gitt av Stortinget. Flertallet anbefaler at denne kirkeloven utformes som en kortfattet rammelov og forankres i en grunnlovsbestemmelse. Statskirkeordningen ble til i en annen tid og i et mer homogent samfunn. I møte med samtidens krav er det stadig nødvendig å tilpasse kirkens ordninger til nye utfordringer. Det synes ikke lenger å være rom for ytterligere reformer innenfor Grunnlovens rammer. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke ivaretar stillingen som Den norske kirke har i landets historie og understreker kontinuiteten mellom nåværende og ny kirkeordning. Samtidig uttrykker ordningen at kirken, i likhet med andre tros- og livssynssamfunn, er et trossamfunn med en egenart forskjellig fra statens. Flertallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fortsatt skal være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og med rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Kirkens selvforståelse og egenart som trossamfunn må ivaretas slik at den kan oppfylle sin oppgave som kirke og styrke sin rolle som folkekirke. Gjennom de senere år er kirkens demokratiske strukturer bygd ut på alle nivåer. Kirken har egne organer som kan overta de oppgaver som Kongen (regjeringen) i dag ivaretar. Flertallet vil likevel understreke at det er behov for tiltak som styrker både valgdeltakelse og representativitet. Forholdet mellom kirke og folk fremstår for flertallet som langt viktigere enn forholdet mellom kirke og stat. Dette forholdet avhenger først og fremst av om kirken klarer å formidle sitt budskap på en måte som vekker engasjement i befolkningen. Det er folks tilhørighet i menighetene som er avgjørende for kirkens fremtid, ikke ordningen av forholdet mellom kirke og stat. Men i den grad kirkeordningen har betydning i denne sammenheng, mener flertallet at en lovforankret folkekirke gir Den norske kirke det beste grunnlaget for en sterk tilknytning mellom kirke og folk. Flertallet ser det som en fordel at en lovforankret folkekirke kan utfordre kirkemedlemmene til deltakelse og medvirkning. Mangfoldet av medlemmer, med ulik grad av engasjement, gir alle viktige bidrag til kirkens liv. Selvstendig folkekirke | Utvalgets ene mindretall på 4 av 20 medlemmer ønsker en avvikling av statskirkeordningen og anbefaler en selvstendig folkekirke som modell for en ny kirkeordning. Det innebærer at Den norske kirke ikke lenger er en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn på lik linje med andre tros- og livssynssamfunn. Virksomheten reguleres gjennom en felles lovgivning for alle tros- og livssynssamfunn. Dette mindretallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fullt ut må betraktes og behandles som et trossamfunn og at politiske organer ikke kan bestemme noe som gjelder kirkens grunnlag, oppdrag og måte å fremtre på ut fra sin egenart. Etter dette mindretallets mening er dette den kirkeordningen som synliggjør det klarest, samtidig som den best ivaretar kravet om likebehandling for alle tros- og livssynssamfunn. Grunnlovsforankret folkekirke | Utvalgets andre mindretall på 2 av 20 medlemmer anbefaler en fortsatt grunnlovsforankret folkekirke som modell for fremtidens kirkeordning. Det innebærer en videreføring av dagens statskirkeordning slik at dagens grunnlovsbestemmelser opprettholdes. Etter dette mindretallets mening er det dagens statskirkeordning som best sikrer at Den norske kirke er der for alle som ønsker det, og som best sikrer en tilstrekkelig lav terskel for at alle skal kunne føle seg hjemme i kirken uansett trosengasjement. Disse medlemmer mener det er av stor betydning at Grunnlovens bestemmelser som angår kirken videreføres, og frykter at fjerning av paragrafene som omtaler den lutherske lære og de tilhørende ordninger vil skape et konstitusjonelt tomrom som vi ikke skuer rekkevidden av. Verdiparagraf | Som en konsekvens av forslaget om en lovforankret folkekirke, oppheves Grunnlovens § 2 annet ledd. Denne grunnlovsparagrafen er i juridisk forstand ingen verdiparagraf for samfunnet, men er av mange oppfattet slik. I mandatet bes utvalget foreslå løsninger som sikrer at samfunnets verdiforankring ikke svekkes. Et flertall på 13 medlemmer anbefaler at det inntas en ny verdiparagraf i Grunnloven som inneholder en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier. Et mindretall på ett medlem anbefaler en konfesjonsuavhengig verdiparagraf som henviser til anerkjente fellesverdier eller til menneskerettighetene, mens et annet mindretall på 5 medlemmer mener det ikke er behov for noen ny bestemmelse i Grl. § 2 som viser til samfunnets historisk baserte verdier (kristne og andre). Et annet mindretall på ett medlem anbefaler at endringen av § 2 begrenses til det som følger av overgangen fra statsreligion til lovforankret folkekirke. Statens tros- og livssynspolitikk | Dersom dagens statskirkeordning oppheves, endres grunnlaget for den nåværende statlige tros- og livssynspolitikken og denne politikken må dermed gjennomtenkes på nytt. Et flertall på 13 medlemmer anbefaler at statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk grunnlovsfestes. Flertallet mener det vil gi et konstitusjonelt vern for alle tros- og livssynssamfunn, og markere at dette er en virksomhet som er særlig viktig for samfunnet. Et mindretall mener at det verken er nødvendig eller ønskelig å vedta en slik grunnlovsbestemmelse fordi hensynet til tros- og livssynsfriheten er ivaretatt gjennom andre regler. 2.1.2 Finansiering | Utvalget mener det er en offentlig oppgave å bidra økonomisk og på andre måter legge til rette for tros- og livssynssamfunnenes virksomhet, slik det skjer i dag. For flertallets foreslåtte kirkeordning, en lovforankret folkekirke, anbefaler et flertall på 15 utvalgsmedlemmer at offentlige bevilgninger står for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader for alle kirkelige ansatte og kommunale tilskudd som dekker bygging, vedlikehold, forvaltning og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et mindre medlemsbidrag som skal dekke finansieringen av menighetens øvrige virksomhet. Et mindretall anbefaler at den offentlige bevilgningen i sin helhet kommer fra staten. Et annet mindretall anbefaler en hovedfinansiering gjennom en medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål. 2.1.3 Gravferdsforvaltningen | Flertallet på 17 av 20 medlemmer anbefaler at gravferdsloven endres slik at hovedprinsippet er at kommunen har ansvaret for gravferdsforvaltningen, fordi gravferd er en allmenn oppgave som bør ivaretas av det offentlige. Kommunen er en tros- og livssynsmessig nøytral instans, og skillet mellom de juridiske og praktiske sidene ved gravferd og de religiøse og seremonielle sidene blir tydeligere. Samtidig blir Den norske kirke frigjort fra en stor og ressurskrevende oppgave. Dette hindrer ikke at kommunen kan inngå avtale med Den norske kirke om å overføre ansvaret til kirkelig fellesråd der det er hensiktsmessig. Utvalgets mindretall på 3 av 20 medlemmer anbefaler at kirkelig fellesråd beholder ansvaret, både fordi langt de fleste gravferder skjer etter Den norske kirkes ritualer og fordi kirkebygg og kirkegårder utgjør en integrert helhet de fleste steder. Mindretallet påpeker at det heller ikke er registrert noe ønske i flertallet av befolkningen om å flytte ansvaret over på kommunene, og at de fleste er fornøyde med måten kirkelig fellesråd ivaretar ansvaret på. Utvalget anbefaler at begrepet kirkegård i lovverket erstattes av den nøytrale betegnelsen gravlund eller gravplass. Det bør vurderes å erstatte vigsling av hele gravlunden med vigsling av enkeltfelt for å tydeliggjøre at deler av gravlunden benyttes av flere tros- og livssynssamfunn. Det er et økende behov for å ivareta ulike tros- og livssynsmessige behov og gravskikker på en tilfredsstillende måte. Utvalget anbefaler derfor at det etableres et faglig forum i hvert bispedømme / fylke med rådgivende funksjon i forhold til fellesråd / kommune. Forumet bør ha særlig fokus på samarbeid mellom de ansvarlige for gravferdsseremoni og gravferdsforvaltning, ulike gravferdsskikker og gravlundene som kulturminner. 2.1.4 Fredede og verneverdige kirker | Kirkebygg og kirkekunst er ikke bare en kilde til kunnskap om den kristne kulturarv og om trosliv og trosuttrykk gjennom århundrene. Like mye er det et uttrykk for byggeskikk, håndverkstradisjoner, materialbruk og stilarter. Kirkenes utsmykning er blant landets viktigste kunstskatter. Ut fra kulturpolitiske hensyn mener utvalget det må etableres særskilte finansieringsordninger for fredede og verneverdige kirker, uavhengig av den fremtidige relasjonen mellom staten og Den norske kirke. Utvalget anbefaler at det, i tillegg til dagens støtteordninger for kulturhistoriske bygg, opprettes en særskilt statlig kirkeantikvarisk tilskuddsordning tilsvarende den svenske løsningen. Tilskuddsordningen skal automatisk tre i kraft når et kirkebygg er fredet eller vernet. Utvalget anbefaler at en slik tilskuddsordning, uavhengig av fremtidig kirkeordning, forvaltes av sentrale kirkelige myndigheter som fordeler tilskuddet etter søknader fra menigheter og / eller fellesråd. Riksantikvaren skal uttale seg om den enkelte søknad. Et flertall på 17 av 20 medlemmer understreker også behovet for ekstra økonomiske strakstiltak innenfor dagens bevilgningsordninger for å hindre ytterligere forfall og ødeleggelse av kirkebygg. Utvalget mener at alle kirker må kunne tjene til sitt bruksformål som menighetskirke uavhengig av vernestatus. Det må kunne gjøres investeringer og oppgraderinger som gjør dette mulig. Utvalget foreslår at staten overtar eierskapet til fredede og verneverdige kirker som tas ut av kirkelig bruk. Utvalget anbefaler at det etableres et kulturminnefaglig kompetansesenter innenfor Den norske kirke. Senteret bør etableres i tilknytning til eksisterende kulturminnefaglige miljøer. 2.1.5 Eiendomsrett | Kirker og kirkefond | Utvalget legger til grunn at Den norske kirke ved en endret kirkeordning blir et eget rettssubjekt, og at kirken også sentralt kan tilføres faste eiendommer og kapital. Utvalgets flertall mener eierforhold mellom Den norske kirke sentralt og lokalt bør bygge på en videreføring av grunnprinsippet om soknenes eiendomsrett til soknekirker og lokale kirkefond. Mindretallet anbefaler at det ved en endret kirkeordning foretas et samlet bo-oppgjør, da kirkebygg, kirkelig infrastruktur og eiendomsmasse er bygd opp av fellesskapet gjennom århundrer, bl.a. gjennom beskatning. Dette må det tas hensyn til ved en fremtidig bodeling. Opplysningsvesenets fond (OVF) | Utvalget mener at spørsmålet om eiendomsretten til OVF ikke kan avgjøres gjennom juridiske utredninger, men må avgjøres ved en politisk beslutning i Stortinget. Flertallet på 18 av 20 medlemmer anbefaler at OVF overføres til Den norske kirke. Flertallet legger til grunn at en overføring av OVF til Den norske kirke ikke gir andre tros- og livssynssamfunn noe krav på tilsvarende økonomisk kompensasjon. Et mindretall anser OVF som statens eiendom og fellesskapets verdier. Eiendommer som i dag er i kirkelig bruk overføres til Den norske kirke, mens andre beholdes av staten eller avhendes. 2.2 Kort om kapitlene | 2.2.1 Historisk tilbakeblikk | I kapittel 3 kastes det lys over kirkens historie med hovedfokus på selve statskirkeordningen. Allerede for 1000 år siden ble religionen ansett som en viktig sammenbindende faktor i samfunnet og bevisst brukt i rikssamlingsprosessen av kongene. Kongens religion skulle være folkets religion. Kristendommen ble offisiell religion, og kristenretten ble en del av det vanlige lovverket. I løpet av middelalderen bygde kirken opp sitt organisasjonsapparat og skaffet seg store økonomiske ressurser. Konge og kirke var fra midten av 1100-tallet de to store maktsentrene i samfunnet som både samarbeidet og konkurrerte. I perioder lignet kirken en statskirke grunnet den nære forbindelsen med kongemakten. Reformasjonen medførte store endringer både politisk og kirkelig. Kirken ble nasjonalisert, og staten ble konfesjonell (evangelisk-luthersk). Reformasjonstidens kirke anses i dag som en kongestyrt lands- eller folkekirke med et visst selvstyre. På 1700-tallet ble statskirkesystemet utviklet. Kirkestyret ble en integrert del av den lutherske konges funksjon som lovgiver og myndighetsutøver "av Guds nåde". Loven om enevoldsstyret forpliktet kongen på den evangelisk-lutherske bekjennelse og ga ham ansvar for undersåttenes kristelige liv. Biskoper og prester forvaltet fullmaktene som Gud og Kongen hadde overdratt dem. Stat og kirke hadde sammenfallende interesser på flere områder. Befolkningen var livssynsmessig homogen, og religiøse spørsmål ble ansett som en forutsetning for statens eksistens. Allmueskolen fra 1737 ble primært opprettet som en kirkeskole med opplæring i evangelisk-luthersk kristendom og konfirmasjon som skoleavslutning. Den nye norske staten fra 1814 var en liberal og demokratisk rettsstat. Opplysningstidens statsoppfatning var den sekulariserte staten, men de nye ideene fikk ikke fullt gjennomslag. På det kirkelige området ble enevoldstidens ordninger og forvaltning videreført. Grunnloven fastslo at den evangelisk-lutherske religion fortsatt skulle være statens offentlige religion, og religionsfriheten ble ikke konstitusjonelt sikret. Mens folket tidligere skulle ha samme religion som Kongen, ble nå Kongen pålagt å ha samme religion som "folket" (staten). På midten av 1800-tallet ble det fremmet forslag om ordninger som kunne gi Den norske kirke større indre frihet og selvstendighet, og i 1870 ble det foreslått å oppheve statskirkeordningen. Men Stortinget fastholdt Grunnlovens bestemmelser om statsreligionen. Liberaliserings- og demokratiseringsprosessen ble likevel stadig mer omfattende, og konfesjonsstatens betydning ble gradvis redusert. I 1842 opphevet et enstemmig Storting Konventikkelplakaten fra 1741. Leke kirkemedlemmer og ikke bare prester kunne nå forkynne offentlig, og lekfolk kunne holde samlinger uten prestens vitende og kontroll. I 1845 ble dissenterloven vedtatt. Den ga norske borgere generell rett til å melde seg ut av statskirken og på visse betingelser etablere andre kristne trossamfunn under offentlig kontroll. Ved endringen av dissenterloven i 1891 fikk også ikke-kristne religioner adgang til å organisere seg i Norge. Den såkalte jødeparagrafen, som nektet jøder adgang til kongeriket, ble opphevet i 1851. Det generelle forbudet mot munkeordener ble strøket i 1897. Først i 1956 fikk jesuitter adgang til riket. Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble vedtatt i 1969 og erstattet dissenterloven av 1891. Forfatningskampen i 1870-80-årene om forholdet mellom den lovgivende og utøvende statsmakt endte med at parlamentarismen ble etablert som statsskikk. Parlamentarismen opphevet den personlige kongemakten. Dette berørte også kirkeordningen, siden Kongen var kirkens øverste leder. Kongens styre skulle utøves av regjeringen, som fra nå av fikk sin politiske legitimitet fra Stortinget. Stortinget hadde ingen konfesjonelle forpliktelser, og kunne dessuten selv gi lover for kirken. Med parlamentarismen ble det alminnelige folkestyret bedre sikret og embetsmakten svekket, men den førte samtidig til uklarhet når det gjaldt det øverste kirkestyrets kirkelige og konfesjonelle forankring. Under okkupasjonen gjorde representanter for geistligheten og ledere i frivillige kristelige organisasjoner felles front mot nazimyndighetene. Biskopene og de fleste prestene nedla sine statlige embeter våren 1942 og videreførte sin virksomhet i folket med hjemmel i Grunnloven og på grunnlag av ordinasjonen. Dokumentet Kirkens Grunn begrunner biskopenes og prestenes embetsnedleggelse både rettslig og teologisk. Statens maktmonopol avvises, fordi Gud står over både staten og kirken. Kirkens Grunn understreker at kirken ikke skal være herre over staten i timelige ting, og at staten ikke skal være herre over menneskers samvittighet og tro. I praksis fungerte Den norske kirke som en statsuavhengig kirke fra 1. påskedag 1942 og frem til frigjøringen, da statskirkeordningen igjen trådte i kraft. Flere offentlige og kirkelige utvalg utredet ulike sider ved forholdet mellom stat og kirke i løpet av 1900-tallet. Statskirkeordningen var til behandling i Stortinget en rekke ganger, men det har aldri vært tilstrekkelig flertall på Stortinget for å oppheve ordningen. Ordningen har imidlertid blitt reformert gjennom ulike lovendringer som gradvis har gitt kirken større selvstendighet og uavhengighet fra staten. Ved at myndighet har blitt delegert, er potensialet for konflikter mellom kirke og stat blitt mindre. Samtidig har utviklingen synliggjort og forsterket spenningen, fordi avstanden mellom Grunnlovens formelle rammer og den faktiske kirkeordningen er blitt større, og fordi kirken institusjonelt sett nå er organisert for å kunne fungere som et selvstendig trossamfunn. Utviklingen av et mer pluralistisk samfunn har aktualisert debatten om statskirkeordningen. Ikke minst blir ordningen utfordret av befolkningsgrupper med andre kulturtradisjoner og andre trosuttrykk enn majoriteten av den norske befolkningen. 2.2.2 Statskirkeordningen | I kapittel 4 beskrives Den norske kirke som trossamfunn og organisasjon, og lovverket gjennomgåes. Bildet av det norske tros- og livssynslandskapet tegnes og blikket kastes utover i Europa. Deretter behandles tros- og livssynsfriheten (religionsfriheten) på prinsipielt grunnlag med de konsekvenser dette har for Den norske kirke, andre tros- og livssynssamfunn og det enkelte menneske, i lys av den nåværende statskirkeordningen. Den norske kirke som trossamfunn | Den norske kirke er først og fremst et trossamfunn, basert på den evangelisk-lutherske religion. Den er et kirkelig fellesskap bestående av sine døpte medlemmer, og med en identitet forankret i eget trosgrunnlag. Dette konstituerende trosgrunnlaget består av Bibelen og fem bekjennelsesskrifter. Den norske kirke har som formål å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Ut fra en teologisk forståelse, kan kirkeordningen utformes på ulike måter. Kirkeordningen må reflektere kirkens selvforståelse, sette den i stand til å være kirke og ivareta kirkens og menighetenes egenart og oppdrag. Dernest må den være fleksibel nok til å møte skiftende utfordringer. I tillegg til å sikre Den norske kirkes religionsfrihet, må kirkeordningen også sikre samme frihet for andre tros- og livssynssamfunn og for borgere som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Lovverk | I rettslig forstand har Den norske kirke ikke noen egen konstitusjon. Den er formelt sett konstituert ved Grunnlovens bestemmelser, og dens institusjoner, prosedyrer m.m. er nedfelt og regulert i lov, forskrifter og rundskriv. Den norske kirke er organisert som en del av statsforvaltningen, og underlagt de alminnelige statsmaktenes styring og ansvar. Kongen i kirkelig statsråd er konstitusjonelt sett kirkens øverste instans, men mye av myndigheten er i dag delegert bl.a. til Kirkemøtet. Stortingets alminnelige myndighet gjelder til dels også på det kirkelige området, herunder å gi lover, fastsette bevilgninger og kontrollere hvordan regjeringen forvalter kirkesakene. Sett fra statens side er statskirkeordningen først og fremst et rettslig system, nedfelt i en rekke paragrafer i Grunnloven og videre regulert i lov og forskrift. Til sammen danner dette et stort og detaljert regelverk, som ikke bare styrer forholdet mellom Den norske kirke og de statlige myndighetene (Storting, regjering og departement), men også på detaljnivå regulerer kirkens organisasjon, institusjoner, prosedyrer m.m.. Ordningen reguleres i hovedtrekk av: - Grunnloven § 2 annet ledd, om at den evangelisk-lutherske religion er "Statens offentlige Religion" med de føringer det legger. - Grunnlovens regler om "Kongens kirkestyre" (§§ 4, 12, 16, 27 m.fl.), som gir Kongen (regjeringen) myndighet over Den norske kirke i lærespørsmål, utnevnelser m.m. - Kirkeloven gitt av Stortinget og forskrifter gitt av Kongen i statsråd og departementet. Organisasjon | Den norske kirke er en stor og sammensatt organisasjon. Samtidig som den er en statskirke, er den også et trossamfunn med høy grad av selvstyre, med både statlige og kirkelige organer. Formelt sett er de alminnelige statsmaktene også organer for kirken, selv om de ofte oppleves og omtales som eksterne og verdslige. Ledelsessystemet er todelt med en statlig organisert prestetjeneste (embetslinjen) og folkevalgte rådsorganer (rådslinjen). Dernest er kirken organisert på tre nivåer. Dette gjelder både embetsstruktur og rådsstruktur. Ved siden av de tre hovednivåene er det også delnivåer - på lokalt plan; kirkelig fellesråd og på regionalt plan; prost og et frivillig prostiråd. I tillegg til de faste besluttende organene, er det også andre frivillige råd og møter innenfor kirkens struktur. Økonomien er en offentlig blandingsøkonomi der kirken er finansiert sentralt av staten og lokalt av kommunene. Staten finansierer prestelønningene og kommunene den lokale kirkes virksomhet, stillinger og kirkebygg. Arbeidsgiveransvaret er også delt, men langs en litt annen akse. Det er to hovedkategorier av ansatte; presteskapet og de andre. Presteskapet er statlig ansatt, dels av Kongen i statsråd som embetsmenn (biskoper og proster), og dels som ordinære tjenestemenn av bispedømmerådene. De andre ansatte i kirken er lokalt ansatt av kirkens egne organer med en viss koordinering gjennom en felles arbeidsgiverforening. Ved siden av de statlige organene og de lovfestede kirkelige organene er det en rekke frivillige kirkelige organisasjoner, stiftelser o.l. som definerer seg som virksomheter innen Den norske kirke, med ulike formelle og reelle tilknytningsbånd. Disse utgjør en stor og viktig del av kirkens virksomhet. Medlemsutvikling | Den norske kirke har aldri hatt flere medlemmer enn i dag. Samtidig har aldri en større andel av befolkningen stått utenfor Den norske kirke. I 1970 var omkring 95% av befolkningen døpte medlemmer av denne kirken. De aller fleste øvrige var medlemmer i et frikirkesamfunn. I dag er antall medlemmer i Den norske kirke sunket til under 85%. Antallet som ikke tilhører noe tros- eller livssynssamfunn øker. I 1960 utgjorde denne gruppen 0,6%, mens gruppen i dag utgjør ca. 6%. Tros- og livssynslandskapet | Gjennom de siste 150 år er det etablert en rekke frikirkesamfunn i Norge. Den største gruppen trossamfunn utenfor Den norske kirke, er de andre kristne kirkene. Særlig gjennom de tre siste tiår har Norge utviklet seg til å bli et flerreligiøst samfunn. Fra etableringen av de første islamske trossamfunnene på 1970-tallet og Buddhistforbundet i 1979, har både islam, buddhismen, hinduismen og sikhismen hatt en sterk vekst i Norge. I 1956 ble Human-Etisk Forbund etablert som det første livssynssamfunnet i Norge. Et internasjonalt perspektiv | I et internasjonalt perspektiv er det svært få statskirker. Tidligere statskirkesystemer er stort sett avløst av ordninger som gir kirker og religionssamfunn full frihet til å ordne sin organisasjon og sin virksomhet etter egne religiøst forankrede prinsipper. Danmark har fortsatt en statskirkeordning som ligner på den norske. Sverige gikk nylig over til en mer fristilt kirke, som fortsatt er lovfestet av Riksdagen, men som har full lovgivningskompetanse i egne saker. Lignende modeller finnes i Finland og Island. Tros- og livssynsfrihet | I vår tid er tros- og livssynsfrihet (religionsfrihet) en universell rettighet, nedfelt i internasjonale menneskerettighetstraktater som en av de grunnleggende rettigheter. Tros- og livssynsfrihet har lenge stått sentralt i statskirkedebatten, og har i de senere år vært trukket frem stadig oftere. Prinsippet om tros- og livssynsfrihet er en betydelig utfordring for statskirkeordningen, og et sentralt element i vurderingen av om den skal oppheves. Tros- og livssynsfrihet er både en individuell og kollektiv rettighet. I dette ligger både en rett til tankefrihet og til åpent å kunne utøve sin tro eller ikketro. Videre omfatter det retten til å organisere seg i tros- eller livssynssamfunn. Tros- og livssynsfrihet kan bare begrenses ved lovgivning dersom det er for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller andres fundamentale rettigheter. Et sentralt spørsmål er om statskirkeordningen krenker Den norske kirkes krav på religionsfrihet. Dette er det ulike oppfatninger om. Det grunnleggende rettslige spørsmålet dreier seg om hvorvidt den statlige styringen av Den norske kirke er ekstern eller intern, altså om og på hvilken måte statsmaktene er "kirkelige organer". Et like sentralt spørsmål er om statskirkeordningen krenker tros- og livssynsfriheten til statsborgere som ikke er medlemmer av Den norske kirke. De fleste vil mene at de mest grunnleggende sidene er ivaretatt både for den enkelte og for andre tros- og livssynssamfunn. En del praktiske og symbolske områder kan likevel oppleves problematisk. Dette gjelder blant annet kravet om kirkemedlemskap for halvparten av regjeringens medlemmer, forhold ved gravferdsforvaltningen, Den norske kirkes rolle ved nasjonale begivenheter, samt religiøs og livssynsmessig betjening i offentlige institusjoner som Forsvaret, sykehus og fengsler. 2.2.3 Fremtidig kirkeordning | I kapittel 5 presenteres tre alternative modeller for en fremtidig kirkeordning. Modellene belyser ikke alle nyanser, men stiller de viktigste prinsipielle spørsmålene når det gjelder forholdet mellom staten og Den norske kirke. Hovedspørsmålene er hvilken relasjon staten og Den norske kirke skal ha, hvilken rolle offentlig myndighet bør ha i forhold til kirken og hvor stor grad av særstilling Den norske kirke bør ha i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Tidsperspektivet for en endring av gjeldende kirkeordning er langsiktig. Dersom dagens statskirkeordning skal oppheves, krever det en endring av flere grunnlovsparagrafer. I slike saker skal det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgerne får uttale seg. Hvis det fremsettes forslag i denne stortingsperioden om å oppheve dagens statskirkeordning, vil det altså tidligst kunne behandles i neste periode, dvs. i år 2009. Deretter er det nødvendig med videre utredning, forberedelser og gjennomføring. Det foreligger for øvrig allerede et grunnlovsforslag til behandling i inneværende stortingsperiode om å avskaffe dagens statskirkeordning. Den grunnleggende forskjellen mellom de tre alternativene er det rettslige rammeverket og endringer i det øverste kirkestyret. I det første alternativet er som i dag Grunnlovens bestemmelser rammeverket for Den norske kirke. I alternativ to etableres Den norske kirke som et selvstendig rettssubjekt, men med en egen kirkelov vedtatt av Stortinget. Det tredje alternativet innebærer at trossamfunnsloven legger rammer for Den norske kirkes virksomhet på lik linje med andre tros- og livssynssamfunn. Utvalget vurderer alternativene både i forhold til staten, Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Presentasjonen beskriver også konsekvenser for organisatorisk utforming og styringsorganenes ansvar og oppgaver. Grunnlovsforankret folkekirke | Dagens statskirkeordning videreføres, og gjeldende grunnlovsbestemmelser om statskirkeordningen forblir uendret. Staten sikres fortsatt politisk kontroll og innflytelse ved at Kongen (regjeringen) er øverste kirkestyre og Stortinget lovgivende myndighet. Modellen tar for seg mulige reformer innenfor Grunnlovens rammer: - Fjerne Grunnlovens § 2.2 ad. oppdragerplikten. - Anbefale Kongen (regjeringen) å ha som fast prosedyre ved bispeutnevnelser at en av de tre som har fått flest stemmer skal utnevnes. - Overføre tilsettingen av proster til et kirkelig organ, slik at disse ikke lenger utnevnes av Kongen (regjeringen). - Gjøre kirkeloven enklere, mer som en rammelov med tilsvarende delegasjon til Kirkemøtet. - Legge prestetjenesten inn under soknene / fellesråd / prostiråd og dermed få samme tilsettingsmyndighet og arbeidsgiver i lokalkirken. Lovforankret folkekirke | Grunnlovens nåværende regler om statskirkeordningen oppheves og Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Kongens kirkestyre oppheves og kravet om kirkemedlemskap for halvparten av regjeringsmedlemmene fjernes. Biskoper utnevnes av Den norske kirke, på grunnlag av en bred nominasjons- og valgordning. Den norske kirke gis også i fremtiden en særlig tilknytning til staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn, gjennom en egen kortfattet kirkelov, gitt av Stortinget. Denne kirkeloven kan forankres i en grunnlovsbestemmelse. Den norske kirke skal fortsatt være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og gi rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Dens kirkelige selvforståelse og egenart som trossamfunn ivaretas slik at den kan oppfylle sin oppgave som kirke. Kirkeloven sikrer at overgangen til ny kirkeordning ikke medfører radikale endringer for medlemmene. Kirken videreføres med samme trosgrunnlag og demokratiske oppbygning, men relasjonen mellom Den norske kirke og staten endres. Rettslig sett får kirken økt religionsfrihet og økt mulighet til å påberope seg denne friheten. Kirkens særskilt valgte organer overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret. Siden Grunnlovens bestemmelser er fjernet, er det full konstitusjonell frihet med hensyn til hvordan ordningen skal utformes. Kirken fastsetter selv sitt læregrunnlag, utnevner og ansetter sine biskoper og prester og forvalter sin økonomi. Selvstendig folkekirke | Den norske kirke likestilles med andre tros- og livssynssamfunn i Norge og får fullt selvstyre. Alle grunnlovsbestemmelser om Den norske kirke oppheves og alle former for statlig styring i forhold til kirken avvikles. Kongens kirkestyre og kravet om at halvparten av regjeringen må være medlemmer av Den norske kirke fjernes. Det blir dermed lik adgang til slike embeter uansett tros- og livssynstilhørighet. Den norske kirke er ikke lenger en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn. Kirken får samme frihetsgrad, rettigheter og plikter i forhold til staten som andre tros- og livssynssamfunn. Trossamfunnsloven legger rammer for Den norske kirkes virksomhet. Kirken videreføres med samme trosgrunnlag og demokratiske oppbygning. Kirkens særskilt valgte organer overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret som øverste myndighet. Den norske kirke blir et eget rettsubjekt som på eget grunnlag fastsetter bestemmelser om organisasjon og intern myndighetsutøvelse. Etter en overgangsfase er det opp til Den norske kirke å vedta hvilke styringsorganer som skal etableres på de ulike nivåene. Overgangen til en ny kirkeordning må skje på en så ryddig og trygg måte som mulig for ansatte, medlemmer, nåværende og nye styringsorganer. 2.2.4 Finansiering | I kapittel 6 drøftes ulike finansieringsordninger for Den norske kirke, uavhengig av fremtidig kirkeordning. Hovedalternativet står mellom privat eller offentlig finansiering, men kombinasjoner er også mulig. Offentlig finansiering | I dag finansieres Den norske kirke hovedsaklig gjennom bevilgninger fra stat og kommune. Det er mulig å videreføre denne ordningen, der kommunene først og fremst har finansieringsansvaret for de oppgavene hvor lokal tilpasning er mest ønskelig, mens staten har ansvaret for å finansiere formål som i liten grad påvirkes av lokale forhold. Alternativt kan ansvarsfordelingen endres ved at staten tar et større finansieringsansvar enn i dag, blant annet for å minimalisere forskjellene mellom kirkebevilgningene i de enkelte kommuner, og for å sikre at nasjonale verdier blir forsvarlig ivaretatt. En mulighet er å overføre ansvaret for finansieringen av alle stillinger og personalrettede utgifter til staten, men la kommunene fortsatt ha ansvar for kirkebyggene. Obligatorisk livssynsavgift | Ordningen består i at alle innbyggerne betaler en øremerket avgift / skatt til tros- og livssynssamfunn som staten innkrever. Avgiften kan enten være et fast kronebeløp eller avhengig av inntekt. Beløpet kan kreves inn som en særskilt avgift eller over skatteseddelen. Den direkte personbeskatningen reduseres tilsvarende. Den innbetalte avgiften fra de som ikke er medlemmer i noe tros- eller livssynssamfunn, kan for eksempel gå til et kulturelt eller veldedig formål. Medlemskontingent | Enhver organisasjon med frivillig medlemskap kan bruke en slik finansieringskilde. I kirker over hele verden er dette den mest vanlige finansieringsformen. Et system med medlemskontingent kan utformes på flere måter. En variant er at medlemmene betaler en differensiert kontingent i forhold til inntekt, eller at alle medlemmene betaler en fast medlemskontingent med særskilte satser for ulike medlemsgrupper som husstandsmedlemmer, studenter, pensjonister osv.. Medlemskontingenten kan enten innsamles av det offentlige eller av kirken. 2.2.5 Gravferdsforvaltningen | I kapittel 7 utredes ulike sider ved gravferdsforvaltningen. Den omfatter praktiske og juridiske forhold knyttet til forvaltning og drift av kirkegård / gravplass og krematorium, m.m.. I tillegg til det juridiske og administrative, berører gravferdsforvaltningen viktige kulturelle, religiøse og livssynsmessige forhold. Ulike trossamfunns gravskikker og en økende tendens til at enkeltpersoner ønsker individuelle ordninger, utfordrer i dag gravferdsforvaltningen. Uavhengig av hvem som skal ivareta ansvaret for gravferdsforvaltningen, mener utvalget at følgende retningslinjer bør gjelde: - Det er et offentlig ansvar å sørge for gravplasser og å etablere ordninger som sikrer at gravferd og jordfesting skjer i faste, ordnede og verdige former. - Alle skal gravlegges med verdighet og respekt for personlig tro eller livssyn. - Gravferd skal så langt det er mulig skje i overensstemmelse med de regler den enkelte religion eller tradisjon krever. - Det offentlige må tilsvarende ta ansvar for å skaffe til veie verdige livssynsfleksible seremonilokaler til bruk for innbyggere som ikke benytter kirkelige bygg til sine seremonier. Uavhengig av kirkeordning, er det etter utvalgets mening to alternative steder å plassere ansvaret for gravferdsforvaltningen: hos kirkelig fellesråd eller kommunen. Utvalget drøfter fordeler og ulemper med begge alternativene. 2.2.6 Fredede og verneverdige kirker | I kapittel 8 behandles fredede og verneverdige kirker. Landets eldre kirker og kirkegårder er en vesentlig kilde til forståelse av norsk kulturhistorie. Kirkenes utsmykning er blant landets viktigste kunstskatter. Alle offentlige og kirkelige utredninger og instanser har de senere tiår understreket det offentliges ansvar for å ivareta denne kulturarven. Forvaltning av kirken og kirkens omgivelser skal samordnes med kulturminneloven og plan- og bygningsloven. Oppføring, ombygging, utvidelse eller nedleggelse av kirker skal godkjennes av departementet. Dersom en kirke nedlegges, opphører kommunens økonomiske ansvar. Hvis bygget er verneverdig eller fredet, får det et statlig tilskudd, i tillegg kan Riksantikvaren også gi støtte til merkostnader ved restaurering av kirkebygg. Endringer på fredede kirker krever vedtak både etter kulturminneloven og kirkeloven. Enhver endring i disse byggene må godkjennes av både Riksantikvaren og biskopen. Vedlikehold skjer etter retningslinjer gitt av Riksantikvaren. Norge har ca. 1620 kirker, av disse er 219 fredet og 761 har status som verneverdige. Dette medfører store praktiske og økonomiske forpliktelser. Beregninger fra Riksantikvaren viser at en stor del av kirkene blir for dårlig vedlikeholdt. Ut fra Riksantikvarens beregninger bevilges det i dag 3 mrd. kroner for lite til istandsetting, og vel 100 mill. kroner mangler til årlig vedlikehold. 2.2.7 Eiendomsrett | I kapittel 9 drøftes eiendomsretten til kirker, fond og eiendommer. De lokale eiendomsrettslige spørsmålene har alltid stått i en særstilling, og er i dag løst ved at soknene etter kirkeloven har fått avklart sin status som egne rettssubjekter, med full eiendomsrett over kirker, kirkefond, kirkegårder m.m.. De fleste sentrale kirkelige eiendommene er samlet i Opplysningsvesenets fond (OVF). Her er de fleste viktige forhold rettslig avklart gjennom Grunnloven, lov og fast praksis som regulerer forvaltningen av fondet og bruken av dets avkastning. Det gjenstår imidlertid fortsatt et omstridt spørsmål om eiendomsretten til selve fondet. I tillegg finnes det andre sentrale kirkelige eiendommer (kirker m.m.), som ikke er eid av soknene, og som tradisjonelt har vært ansett som statens eiendom. Dersom kirkeordningen endres slik at Den norske kirke blir et eget rettssubjekt, vil den ha eiendomsrett. Dermed må det avklares hvilke eiendommer og fond Den norske kirke kan eller bør få overført fra staten. 2.2.8 Utvalgets forslag og konklusjoner | I kapittel 10 finnes utvalgets standpunkter og samlede argumentasjon for fremtidig kirkeordning, finansiering, gravferdsforvaltningen, fredede og verneverdige kirker og eiendomsrett. Enkeltmedlemmers særmerknader fremgår på slutten av kapitlet. 2.2.9 Forslag til lov- og grunnlovsendringer | kapittel 11 gir en samlet oversikt over utvalgets forslag til lov- og grunnlovsendringer. 2.2.10 Konsekvensvurderinger | I kapittel 12 er administrative og økonomiske konsekvenser ved utvalgets forslag beskrevet. 3 Særskilte trekk ved Svalbard | 3.1 Naturmiljø | 3.1.1 Generelt | Det polare klimaet er den viktigste årsaken til at naturen på Svalbard i utgangspunktet skiller seg klart fra det norske fastlandet. De grunnleggende faktorene er lave temperaturer og lysforhold som spenner fra mørketid til midnattssol. Permafrost, havis og et landskap som fortsatt blir formet av aktive breer, preger øygruppen som helhet. Lave temperaturer, lite nedbør og kort vekstsesong gjør at den biologiske produksjonen på land er beskjeden, og begrenset til de isfrie lavlandsområdene. Det fysiske miljøet i Arktis representerer en yttergrense for hva biologiske organismer kan tåle, og det er forholdsvis få arter som har klart å tilpasse seg dette miljøet. Næringskjedene er som i andre arktiske områder relativt korte og artsmangfoldet er lavt sammenliknet med tempererte områder. Til gjengjeld er det ofte store bestander av de enkelte artene. Det biologiske mangfoldet på og rundt Svalbard er sterkt knyttet til det produktive marine økosystemet i Barentshavet. Tilførselen sørfra av varmt atlanterhavsvann langs Svalbards vestkyst bidrar til et mildere klima og en større biologisk rikdom på Svalbard enn på tilsvarende breddegrader andre steder i Arktis. Både de store sjøfuglbestandene og pattedyr som isbjørn og polarrev henter i hovedsak sin næring fra de marine næringskjedene. Av høyere dyrearter er det bare rein og rype som gjennomlever svalbardvinteren med vegetasjonen på land som eneste næringsgrunnlag. Noen trekkende fuglearter utnytter også sommerproduksjonen på land. Dette gjelder de tre gåseartene, snøspurv og noen andre småfugl som årlig trekker oppover fra Nord-Europa. Svalbard har gjennom det meste av sin geologiske historie ligget under havet. Nesten uten opphold har det vært avsetning av sand, grus, leire, kalk osv som senere har blitt til lagdelte bergarter. Den bortimot sammenhengende lagrekken viser at det på Svalbard finnes bergarter fra alle deler av jordens historie, og mange inneholder godt bevarte fossiler av fortidens dyr og planter. Sammenliknet med det norske fastlandet er Svalbards natur lite påvirket av menneskelig aktivitet. Utenom en håndfull bosettinger er øygruppen stort sett fri for tyngre tekniske naturinngrep, det naturlige biologiske mangfoldet er stort sett intakt, og de økologiske prosessene får virke uten vesentlig menneskelig inngripen og styring. 3.1.2 Verdier | Svalbard-området er uten sammenlikning Norges største og mest urørte villmarksområde. Det biologiske mangfoldet på Svalbard er ikke spesielt stort sammenliknet med det øvrige Norge. Flere av artene som finnes der, er unike for arktiske områder, og forekommer ikke lengre sør. Flere av bestandene på Svalbard tilhører dessuten egne underarter, som skiller seg fra bestander av samme art ellers i Arktis. For eksempel er svalbardreinen en egen underart som ikke finnes andre steder. Arktiske områder har også levedyktige bestander av arter som er forsvunnet fra eller er truet i sydligere områder. Et eksempel fra Svalbard er fjellrev (polarrev), som har livskraftige bestander på Svalbard, men som er en truet art i Skandinavia. Kombinasjonen av et tilnærmet urørt naturmiljø og naturlige økosystemer som samtidig er godt kartlagt, samt moderne infrastruktur, lett adgang og nærhet til sentrale deler av Europa gjør Svalbard spesielt godt egnet som referanseområde for forskning og miljøovervåking. Større områder der det naturlige biologiske mangfoldet på gen-, arts-, og økosystemnivå er intakt og utvikler seg relativt upåvirket av lokal beskatning, arealbruk og forurensning, er viktige både for studier av naturlige økologiske prosesser, og fordi slike områder gir unike muligheter til å studere virkningene av globale og regionale miljøendringer. Verdien for økologiske studier økes ytterligere av at arktiske økosystemer er relativt enkle og derfor godt egnet som modellsystemer for studier av økologiske sammenhenger. Villmarksområdene byr også på store opplevelsesmuligheter og har betydning som naturdokument og naturarv for ettertiden. Det er rimelig å anta at verdien av villmarksområder og naturlige økosystemer vil øke i framtiden fordi omfanget av slike områder reduseres i raskt tempo, nasjonalt såvel som globalt. Sporene fra tidligere tiders virksomhet bidrar til å øke Svalbards opplevelsesverdi ytterligere. De ligger for det meste som spredte punkter langs Svalbard strandsletter, jf kap 3.2. De verken preger eller forandrer den opprinnelige naturen og landskapet, men fremstår som en integrert del av villmarksnaturen. 3.1.3 Sårbarhet | Livet i Arktis er tilpasset det harde klimaet og de ekstreme svigningene i temperatur, lys og næringstilgang som kjennetegner polarområdene. Det enkelte individ er derfor robust og tåler store belastninger i form av kulde, energimangel og feilslått reproduksjon. Enkelte særtrekk ved de arktiske miljøforholdene og artenes tilpasninger til dette miljøet gjør imidlertid den arktiske naturen sårbar for menneskelig påvirkning. Lave temperaturer og kort vekstsesong gjør at nedbrytnings- og vekstprosesser går langsomt. Både avfall og organiske forurensende stoffer brytes derfor svært sakte ned på Svalbard. Vegetasjonen på Svalbard er sårbar fordi lav produksjon fører til langsom revegetering der det har skjedd skade på vegetasjonsdekket. Permafrosten fører dessuten til at områder med sammenhengende vegetasjonsdekke er spesielt sårbare. Brudd i vegetasjonsdekket ødelegger den isolerende virkningen, underlaget tiner, og eroderes. Dette gjør at eventuelle skader forverres ytterligere. Sammenhengende vegetasjon finnes bare i lavlandsområdene langs kysten og i isfrie dalfører, og mindre enn 10% av landarealet har biologisk produksjon av betydning. Siden menneskelig virksomhet også er konsentrert i de isfrie lavlandsområdene berører inngrep og ferdsel en relativt stor del av de biologisk mest produktive landområdene. En stor andel av planteartene på Svalbard har dessuten begrenset utbredelse, og mange er bare kjent fra noen få lokaliteter. Inngrep eller slitasje på slike lokaliteter kan derfor redusere utbredelsen av disse artene på Svalbard, og i verste fall føre til at de arter forsvinner fra øygruppa. Både på land og i havet er en stor del av dyrelivet konsentrert i relativt begrensede områder, avhengig av årstid og variasjoner i den geografiske fordelingen av hav- og fjordis. Eksempler på dette er fuglekolonier, liggeplasser for sel og hiområder for isbjørn. Den geografiske konsentrasjonen av biologisk mangfold gjør at inngrep, gjentatte forstyrrelser eller forurensningsepisoder som berører begrensede geografiske områder kan ramme store deler av lokale fugle- og pattedyrbestander. Noen få arter i de enkle arktiske næringskjedene er nøkkelledd i energioverføringen til dyr høyere i næringskjeden. Dersom bestandene av disse nøkkelartene blir sterkt redusert, kan det få store konsekvenser for andre arter høyere opp i næringskjeden. De fleste arktiske artene av sjøfugl og sjøpattedyr lever lenge og har lavt reproduksjonspotensiale. Bestandene tåler derfor dårlig høy beskatning eller annen form for voksendødelighet. Til gjengjeld er de lite sårbare for mislykkede hekkesesonger som følge av f eks svikt i næringstilgangen eller ugunstig klima. Siden mesteparten av det høyere dyrelivet på Svalbard er avhengig av det marine økosystemet i Barentshavet, er sårbarheten for endringer og inngrep i dette systemet stor. Dette gjelder også til en viss grad også landlevende planteetere som rein og rype, fordi de store sjøfuglbestandene bidrar til å gjødsle vegetasjonen omkring de mange sjøfuglkoloniene langs kysten av Svalbard. Det store innslaget av trekkende arter gjør Svalbards fauna sårbar for negativ påvirkning av artenes overvintringsområder og langs trekkrutene. Et eksempel er den sterke reduksjonen i hekkebestanden av ringgås, som har sammenheng med ødeleggelse av gjessenes leveområder og næringsgrunnlag i Danmark og Nordøst-England. Svalbardnaturen er gjennomgående lite forurenset sammenlignet med fastlandet. Nivåene av PCB og enkelte andre organiske miljøgifter er imidlertid høyere i dyr som befinner seg på toppen av den marine næringskjeden ved Svalbard, enn i de fleste andre deler av Arktis. Dette skyldes langt på vei langtransport av forurensninger gjennom luft og vann fra sør, men bidrag fra lokale kilder kan heller ikke utelukkes. Mange av de organiske miljøgiftene er fettløselige og lite nedbrytbare, og mange arktiske arter har stor evne til lagring av fett i perioder med god tilgang på mat. Organiske miljøgifter løses i dette fettet og overføres gjennom næringskjeden sammen med fettet. På denne måten oppkonsentreres organiske miljøgifter gjennom næringskjedene slik at artene på toppen får høye konsentrater av disse stoffene. Persistente organiske miljøgifter kan blant annet påvirke forplantningsevnen og immunforsvaret. 3.2 Historie og kulturminner | Frem til den norske suverenitetsovertakelsen i 1925 var Svalbard internasjonal allmenning. Gjennom tidene har derfor mennesker fra mange land etterlatt spor etter sin virksomhet på øygruppen. Dette kan betraktes som en internasjonal kulturarv. Menneskenes bruk av Svalbard strekker seg over en 400 års periode. Det finnes ingen urbefolkning. Virksomheten har alltid vært knyttet til spesialiserte produkter som først har fått verdi gjennom omsetning i det europeiske stormarkedet. Svalbard har stort sett vært et midlertidig oppholdssted for dem som har oppholdt seg der. Bosettinger er blitt etablert i forbindelse med norsk og russisk gruvedrift. Mens de ansatte i gruvevirksomheten tidligere ble innkvartert i brakker, og hadde felles bespisning i messe, er Longyearbyen i løpet av de siste 25 år utviklet til et familiesamfunn med enebolig, rekkehus og hybelbebyggelse. I Barentsburg skjer innkvarteringen i store boligblokker, og med felles bespisning i messe. Mens Barentsburg tidligere var et familiesamfunn med skole og barnehage, er det nå så godt som ingen barn igjen der. Fra nederlenderne kom til Svalbard i 1596 og fram til ca 1900, var det utnytting av de biologiske ressursene som var grunnlaget for virksomheten. Ressursene ble ofte overbeskattet, og enkelte arter ble nær utryddet fra farvannene omkring Svalbard. Fra omkring 1900 startet utnyttelsen av mineraler, først og fremst kull. I de første årene deltok aktører fra flere land. De norske interessene økte i perioden 1916 - 1925. Anerkjennelsen av Norges suverenitet over øygruppen fulgte av Norges interesser og aktiviteter på Svalbard, øygruppens geografiske nærhet til Norge og behovet for en endelig løsning på Svalbard-spørsmålet i lys av motstridende stormaktsinteresser. Fra begynnelsen av 1930-årene var det bare Norge og Sovjetunionen, nå Russland som opprettholdt sin kulldrift på Svalbard. Fra midten av 60-tallet til midten av 90-tallet var Svalbard gjenstand for oljeleting, der både Norge, Sovjetunionen og flere andre nasjoner var involvert. En rekke vernetiltak ble iverksatt for å beskytte dyrelivet, og i 1973 ble over halvparten av Svalbard vernet som nasjonalparker og naturreservater. Fra 1974 fikk en rekke kulturminner et rettslig vern gjennom en særskilt forskrift. Den menneskelige virksomheten på Svalbard har preget landskapet på andre måter enn på fastlandet. På fastlandet har bruk gjennom flere tusen år gradvis ført til gjennomgripende endringer av omgivelsene, mens på Svalbard har arealbruken vært punktvis og begrenset. Bare de anleggene som var nødvendig for å høste av naturressursene har vært reist. Det var store svingninger i lønnsomheten, og mange av de tidligste etableringene ble raskt forlatt. Verdien av bygg, anlegg og utstyr var gjerne mindre enn omkostningene med demontering og frakt, og mye ble etterlatt eller brukt om igjen andre steder. Spredt over store deler av øygruppen finnes kulturminner som daterer seg fra 1600-tallet og fremover. Kulturminnene ligger i nær tilknytning til sjøen, ettersom mye virksomhet og ferdsel foregikk til sjøs. Fangstmennene var avhengig av tilgang på ferskvann og rekved til brensel i tillegg til et rikt dyreliv ved sine fangststasjoner. Dette var grunnleggende for valg av lokalitet til alle tider. Fangststasjoner fra forskjellige perioder er derfor ofte å finne på samme sted. Fangstfeltene var utbygd med en hovedstasjon og flere bistasjoner, som gjorde det mulig for fangstmennene å utnytte store områder. Tettheten av kulturminner er størst i de områdene som har de beste klimatiske forholdene, dvs langs Spitsbergens vestkyst og særlig i de store fjordene Hornsund, Bellsund, Isfjorden, Kongsfjorden og på Nordvest-Spitsbergen. Det er også gode fangstforhold og mange kulturminner langs vestkysten av Edgeøya. De eldste kulturminnene på Svalbard er knyttet til den vesteuropeiske fangsten av hval og hvalross. Senere overtok mer variert fangst (hvalross, pelsdyr, rein, fugl) med russiske og norske aktører, og fra vårt århundre stammer en rekke gruveanlegg. Fra 1800- og 1900-tallet finnes det kulturminner med tilknytning til polarforskning og mer eventyrlige ekspedisjoner. Det har blitt reist en del anlegg med tilknytning til offentlig service og myndighetsutøvelse, og det finnes spor etter krigshandlingene under annen verdenskrig. Ettersom mye av virksomheten på Svalbard foregikk til sjøs, er det grunn til å tro at det finnes kulturminner i farvannet omkring øygruppen, både senkete fartøy (skip, fly mm), rester av fangstede dyr og etterlatenskaper i gamle havner. Det er imidlertid liten kunnskap om marine kulturminner. Virksomheten på øygruppen har vært begrenset, og både antallet kulturminner og kulturminnetyper er begrenset i forhold til fastlandet. 3.3 Bosettingene på Svalbard | Det er fire bosettinger av en viss størrelse på Svalbard, og disse beskrives nedenfor. I tillegg er det overvintringer på spredte steder rundt om på øygruppen, blant annet i Hornsund, på Hopen og på Bjørnøya. 3.3.1 Longyearbyen | Longyearbyen er Svalbards største bosetting, og ligger i Adventfjorden. Longyearbyen er administrasjonssenter på Svalbard, og sysselmannen og øvrige statsetater har sine kontorer her. Bosettingen vokste frem i takt med gruvedriften i begynnelsen av det 20 århundre. I 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS gruverettighetene i Longyearbyen fra det amerikanske selskapet Artic Coal Company. Etter at gruve 3 ble nedlagt i 1996, er det nå bare i Gruve 7 innerst i Adventdalen selskapet driver kullutvinning i nærheten av Longyearbyen. I tillegg driver selskapet utvinning i Sveagruva. Samlet uttak fra de norske kullgruvene på Svalbard (Gruve 7 og Svea) er på ca 350 000 tonn pr år. De siste 10 15 årene har det vokst frem et variert næringsliv med hovedvekt på reiseliv, forskning og utdanning, men også med et bredt spekter av andre tjenesteytende næringer. Det utføres i dag ca 950 årsverk i Longyearbyen, hvorav ca 200 er tilknyttet kulldriften. Det økende antall arbeidsplasser i øvrige næringer har dermed kompensert nedgangen i arbeidsplasser tilknyttet gruvedriften. Det er også en betydelig aktivitet innen forskning og undervisning. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) har årlig ca 100 studenter innen naturvitenskapelige fag. Det nøyaktige folketallet i Longyearbyen til enhver tid er noe usikkert på grunn av stor mobilitet i befolkningen, men det kan legges til grunn at bosettingen har ca 1400 innbyggere. Longyearbyen fremstår i dag som et variert familiesamfunn med godt utbygd infrastruktur. I de senere år har det foregått aktivitet som har medført betydelige endringer i landskapsbildet, særlig kan nevnes veien til toppen av Platåfjellet i forbindelse med driften av Svalbard Satellittstasjon og det nye høydebassenget ved drikkevannskilden Isdammen. 3.3.2 Ny-Ålesund | Ny-Ålesund er verdens nordligste permanente bosetting, lokalisert i Kongsfjorden. Etter Kings Bay-ulykken i 1962 har det ikke vært drevet gruvedrift på stedet. Stortinget har bestemt at Ny-Ålesund skal være hovedsenter for norsk og internasjonal forskning på Svalbard. For tiden foregår ca 100 prosjekter innen naturvitenskap og miljøovervåking i regi av om lag 20 nasjoner. Kings Bay AS er grunneier og eier de fleste av bygningene på stedet. Selskapet tilrettelegger den nødvendige infrastruktur for forskningsstasjonene og organiserer kommunikasjon, overnatting og forpleining. Om lag 35 personer bor i Ny-Ålesund året rundt. I høysesongen om sommeren er over 120 personer på stedet, de fleste knyttet til forskningsvirksomheten. Stedet er populært som turistmål særlig i cruisesesongen noe som kan medføre interessekonflikter mellom reiselivsvirksomheten og forskningens behov for minst mulig påvirkning av miljøet i området. 3.3.3 Barentsburg | Barentsburg, som ligger i Grønfjorden, er i dag den eneste befolkede russiske bosettingen på Svalbard. For tiden utvinnes det kull i en gruve på utmål med innslag midt i bosettingen. Barentsburg har ca 800 innbyggere, betydelig mindre enn for bare 5 år siden, da folketallet var ca 1500. Gruvearbeiderne er fra Ukraina og Russland og har 2 års kontrakter med det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol. En norsk fabrikk, Barents Tekstil, sysselsetter et 40-talls kvinner i produksjon av folkloristiske barneklær for salg på det norske fastlandet. Inntil 1994 var Barentsburg et familiesamfunn, men grunnet økonomiske innstramninger ble barna sendt til fastlandet. Samfunnet i Barentsburg har de siste to årene vært utsatt for to alvorlige ulykker. I august 1996 omkom 141 mennesker på vei til Barentsburg under flyulykken på Operafjellet utenfor Longyearbyen, og i september 1997 ble 23 gruvearbeidere drept ved en eksplosjon i gruva. 3.3.4 Pyramiden | Pyramiden ligger i Billefjorden, og var inntil 1998 det andre hovedsetet for russisk gruvedrift på Svalbard. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. På det meste bodde ca 1000 russere og ukrainere i Pyramiden, og bosettingen hadde skole, barnehage og et aktivt samfunnsliv. Vinteren 1998 / 99 har Pyramiden vært avfolket, og det er usikkert hvilke planer Trust Arktikugol har for stedets fremtid. Planer om utbygging av turismen har vært nevnt. Bygninger og installasjoner i Pyramiden er viktige kulturhistoriske dokumenter, og sysselmannen har konkludert med at stedet bør bevares best mulig for ettertiden. Sysselmannen har samtidig gitt pålegg om at det blir ryddet opp for skjemmende etterlatenskaper og forurensing etter gruvedriften. Avviklingen av Pyramiden har vært ressurskrevende for sysselmannen, men det har vært et meget godt samarbeid med Trust Arktikugol i sakens anledning. 3.3.5 Svea | Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) har drevet kullgruvedrift i Svea i Van Mijenfjorden fra 1933, da anlegget ble kjøpt av selskapet Nya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Store Norske drev kullgruvedrift noen få år etter krigen. Først i 1970 begynte selskapet å undersøke forekomsten mer systematisk, og tidlig i 1997 begynte Store Norske ordinær kullproduksjon igjen. Virksomheten i Svea drives med personell fast bosatt i Longyearbyen som arbeider i Svea etter en turnusordning. Det befinner seg til enhver tid mellom 50 og 100 personer i Svea. Store Norske har lagt frem planer om åpning av et nytt kullfelt nord for Svea, Svea-Nord. Hvis det gis klarsignal til utvinning i dette feltet, regner selskapet med å kunne produsere mellom 700.000 og 1 mill tonn pr år i 30 år fremover. Dersom Svea-Nord ikke blir åpnet, vil selskapet gå inn for avvikling av kullgruvedriften så snart som mulig. 3.4 Hovedtrekk ved organisering av Svalbard, med særlig vekt på miljøforvaltningen | 3.4.1 Regjeringen og departementene | Regjeringen samordner forvaltningen av Svalbard gjennom det interdepartementale polarutvalg (Polarutvalget), jf kgl res 6 januar 1965 og 6 august 1971. Polarutvalgets sekretariat er lagt til Justisdepartementet. Følgende er medlemmer av Polarutvalget: Justisdepartementet | Utenriksdepartementet | Miljøverndepartementet | Nærings- og handelsdepartementet | Finansdepartementet | Samferdselsdepartementet | Norsk Polarinstitutt | Representanter for andre departementer møter når utvalget behandler en sak som hører under et departement som ikke er representert i utvalget. I tillegg har Justisdepartementet fattet vedtak om at en representant for Norges Forskningsråd kan være til stede på møtene i Polarutvalget. Hvert departement har ansvaret for at saksbehandlingen følger instruksen for saker angående polarområdene, jf rundskriv fra Justisdepartementet av 7 mai 1979 nr 3385 og utredningsinstruksen fastsatt ved kgl res 16 desember 1994. Forøvrig koordineres forvaltningen av Svalbard på vanlig måte mellom departementene. Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for miljøforvaltningen på Svalbard med Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Norsk Polarinstitutt, Riksantikvaren, Statens kartverk som ytre etater og Sysselmannen på Svalbard som regionalt apparat. Flere andre departementer har på sine fagområder et administrativt ansvar for spørsmål som har betydning for miljøet på Svalbard. Det gjelder særlig Justisdepartementet som koordinerer forvaltningen av Svalbard og har ansvaret for politiet, Kirke, undervisnings- og forskningsdepartementet som har et ansvar i saker om forskning og utdanning, Nærings- og handelsdepartementet som forvalter statens ansvar som grunneier og eierinteressene i statlige selskaper, medregnet enkelte næringsdrivende selskaper, og Fiskeridepartementet som har ansvaret for forvaltningen av sjøpattedyrene og fiskeriene rundt Svalbard. Utenriksdepartementet har ansvaret for de utenrikspolitiske sidene vedrørende forvaltningen av Svalbard. De overordnede strategiske målene, nærmere konkretiserte resultatmål og forventede resultater står i St prp nr 1 hvert år. Gjennom budsjettrammer og tildelingsbrev videreformidles oppgaver til ytre etater og sysselmannen. 3.4.2 Direktorater | 3.4.2.1 Innledning | Inntil 1995 var myndigheten etter de gjeldende miljøvernforskriftene for Svalbard lagt til Miljøverndepartementet, Riksantikvaren og sysselmannen. Statens forurensningstilsyn (SFT) hadde tilsynsmyndighet etter produktkontrolloven, mens Direktoratet for naturforvaltning (DN) ikke var tillagt myndighet. Organiseringen innebar at Miljøverndepartementet hadde funksjoner som på fastlandet var tillagt direktoratene. For å bedre den faglige kompetansen og kapasiteten og samtidig øke den faglige kontinuiteten i miljøvernforvaltningen på Svalbard gikk Regjeringen i St meld nr 22 (1994 - 95) Om miljøvern på Svalbard inn for å tillegge direktoratene mer ansvar. Dette ble fulgt opp i mai 1996, da Miljøverndepartementet overførte ansvar og oppgaver til DN og SFT. I tillegg til ytre etater under Miljøverndepartementet har ytre etater underlagt andre departementer også ansvar for visse spørsmål som har betydning for natur- og kulturmiljøet. Dette gjelder særlig Fiskeridirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet, Luftfartsverket og Bergmesteren for Svalbard. I dag omfatter de ytre etaters ansvar instruksjonsmyndighet ovenfor sysselmannen innenfor de respektive fagområdene (se nedenfor under hver etat), faglig veiledning, forskriftsarbeid, behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen og forberedelse av saker for departementet. Direktoratene er tillagt myndighet til å fatte vedtak i enkelte saker innen sitt fagfelt. Etatenes roller i andre sammenhenger enn miljøforvaltningen for Svalbard omtales ikke. 3.4.2.2 Direktoratet for naturforvaltning | Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for all artsforvaltning på Svalbard, bl a vilt- og innlandsfiskeforvaltning, herunder forskriftsarbeid og behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen. Direktoratet for naturforvaltning har i tillegg myndighet til å utstede særskilte import- og eksporttillatelser for truede dyr og planter i henhold til konvensjonen om handel med truede dyr og planter (CITES). Direktoratet for naturforvaltning har også ansvaret for verneområdeforvaltningen, herunder å utarbeide forslag til eventuelle nye verneområder med forskrifter, og forestå høringer, å godkjenne forvaltningsplaner for eksisterende verneområder som sysselmannen utarbeider og å behandle klager på vedtak fattet av sysselmannen. Direktoratet har videre ansvaret for: Ferdsel i miljøsammenheng, herunder forskriftsarbeid og behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen. Oppfølgning av forvaltningsplanen for turisme og friluftsliv. Forberedelse av forskrifter og eventuelt andre miljøforvaltningsoppgaver knyttet til fritidshytter på Svalbard. 3.4.2.3 Statens forurensningstilsyn | SFTs ansvar og oppgaver er særlig knyttet til utslipp fra industriell virksomhet, avfallshåndteringen i bosettingene, opprydding etter tidligere miljøødeleggelser og beredskapen mot akutt forurensning. SFT veileder og bistår sysselmannen innen disse områdene. Normalt vil det være sysselmannen som fatter vedtak, og SFT er da ankeinstans. I saker av mer omfattende karakter vil det være SFT som treffer vedtak. SFT har også ansvaret for produktkontrolloven med tilhørende forskrifter. 3.4.2.4 Riksantikvaren | Riksantikvaren har ansvaret for myndighetsutøvelse vedrørende kulturminnevern. Riksantikvaren er videre rådgiver for de andre ytre etater i saker som angår kulturminneinteresser på Svalbard. Vedtak om fredning eller dispensasjon fra forskriften for alle typer inngrep inkludert arkeologiske utgravninger blir fattet av Riksantikvaren. 3.4.2.5 Norsk Polarinstitutt | Norsk Polarinstitutt er en sentral faglig og strategisk rådgiver i miljøvernsaker på Svalbard. Instituttet har ansvar for økologisk og fysisk kartlegging, gjennomføring av miljøovervåking og forvaltningsrettet forskning om biologiske og fysiske forhold. En viktig oppgave for instituttet er også å bistå myndighetsutøvende organer som feltoperatør og støtteapparat. 3.4.2.6 Fiskeridirektoratet | Forvaltning av fiskerier og sjøpattedyr rundt Svalbard ligger under Fiskeridepartementets ansvarsområde. Fiskeridirektoratet utarbeider forskrifter om tillatelse til fiske i Svalbards territorialfarvann og i fiskerivernsonen, med hjemmel i forskrift opprettet ved kgl res 28 april 1978 i medhold av svalbardloven. Videre bistår direktoratet Fiskeridepartementet ved utarbeiding av forskrifter for forvaltning av sjøpattedyr innenfor territorialgrensen. 3.4.2.7 Sjøfartsdirektoratet | Sjøfartsdirektoratet har kontrollansvar med at skip som seiler i svalbardfarvann oppfyller krav som er fastsatt for å forebygge forurensning av det marine miljø i den utstrekning lov 9 juni 1903 nr 7 1903 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed kap 11 gjelder på Svalbard. Det er ingen sjøfartsinspektør med myndighet på Svalbard, men sjøfartsinspektøren i Troms bistår sysselmannen i etterforskning av utslipp fra skip. 3.4.2.8 Luftfartsverket | Regelverket om ferdsel med luftfartøy som bygger på lov 11 juni 1993 nr 101 om luftfart (luftfartsloven) og svalbardloven, forvaltes av Luftfartsverket, med unntak av bestemmelsene i naturvernforskriften og verneforskriftene. Bestemmelser som har betydning for miljøet, er særlig regler om flyving i korridorer, minstehøyder mv. 3.4.3 Regionalt apparat | 3.4.3.1 Sysselmannen på Svalbard | Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard og skal ivareta den norske stats interesser på øygruppen. En rekke statsoppgaver som på fastlandet er lagt til forskjellige myndigheter, er samlet hos sysselmannen. Han har samme myndighet som en fylkesmann, og er også politimester, herunder leder av den lokale redningstjeneste. Sysselmannen har ansvaret for det stedlige løpende miljøforvaltningsarbeidet på Svalbard med myndighet etter de forskjellige miljøvernforskriftene, herunder behandling av enkeltsaker og saksforberedelse av saker som går videre til direktoratene eller Miljøverndepartementet. Sysselmannen har det operative ansvaret for den statlige beredskapen for akutt forurensning på Svalbard, innenfor territorialfarvannet (4 nautiske mil fra grunnlinjene). Utenfor firemilsgrensen har SFT primæransvaret, men sysselmannen har aksjonsplikt inntil SFT overtar ledelsen for aksjonen. I St meld nr 22 (1994 - 95) gikk Regjeringen inn for å opprette en egen miljøvernavdeling hos sysselmannen, slik det er hos fylkesmennene på fastlandet. Sysselmannsbestillingen ble omorganisert 1 januar 1997, og har nå en særskilt miljøvernavdeling med syv faste stillinger en miljøvernleder, tre naturvernkonsulenter og tre kulturminnekonsulenter. Innenfor rammen av de rettsregler som gjelder, styres miljøvernarbeidet gjennom tildelingsbrev, virksomhetsplaner og resultatrapportering. I forhold til fastlandet er det et særtrekk at forvaltning av natur- og kulturmiljø er organisert sammen. På fastlandet ligger myndigheten hos henholdsvis fylkesmannen og fylkeskommunen. Om sommeren har sysselmannen feltinspektører som overvåker turisme og ferdsel og samtidig utfører endel naturregistreringer langs kysten nord og vest av Spitsbergen. Feltinspektørene opererer i feltlag bestående av en utmarkstekniker og en polititjenestemann. Sysselmannen prioriterer tverrfaglig samarbeid mellom miljøvern- og politiavdelingen, spesielt i hensikt å forebygge og etterforske miljøkriminalitet. 3.4.3.2 Bergmesteren for Svalbard | Bergmesteren for Svalbard forvalter de geologiske ressursene på øygruppen gjennom bergverksordningen for Svalbard fastsatt ved kgl res 7 august 1925. Bergmesteren tildeler områder (utmål), som gir enerett til utnytting av alle de mineralske råstoffene som ligger innenfor utmålets grenser. Ved undersøkelser av større omfang og igangsetting av olje- og bergverksdrift tildeler bergmesteren nødvendig grunn for virksomheten. Dette gjøres i nært samarbeid med sysselmannens miljøvernavdeling. Bergmesteren for Svalbard fører oppsyn med all pågående og forventet virksomhet når det gjelder utnytting av de geologiske ressursene. I den forbindelse rapporterer bergmesteren til sysselmannen om forhold som kan ha betydning for miljøet. Bergmesteren skal videre virke for at Svalbards geologiske ressurser forvaltes og utnyttes best mulig til nytte for samfunnet. I dette arbeidet skal bergmesteren søke å fremme olje- og bergverksnæringen på øygruppen blant annet gjennom informasjon og markedsføring av Svalbard som et prospekteringsområde. Organisasjonskart over miljøvernforvaltningen på Svalbard | 3.4.4 Svalbard Samfunnsdrift AS og Svalbardrådet Svalbard er ikke organisert som fylke eller kommune. En rekke oppgaver som ivaretas av kommunen på fastlandet er i Longyearbyen tillagt Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), som er et heleiet statlig aksjeselskap underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Dette gjelder blant annet oppgaver som vei, vann, kloakk og energiforsyning samt en del sosiale tjenster som drift av barnehage og ungdomsklubb og kulturelle oppgaver som bibliotek og kinodrift. Det folkevalgte organet Svalbardrådet (15 medlemmer) har per i dag først og fremst rådgivende myndighet, men er tildelt begrenset forvaltningsmyndighet (tildeling av løyver for drosje- og rutebil). Det foreligger også konkrete planer for at Svalbardrådet skal gis myndighet til å tildele skjenkebevillinger i Longyearbyen. En mer omfattende omlegging av Svalbardrådet fra et rådgivende organ til et lokaldemokratisk myndighetsorgan vil bli drøftet i den kommende stortingsmelding om Svalbard. 11 Jan Mayen | 11.1 Jan Mayen beliggenhet og status | Jan Mayen er en 373 km2 stor øy som stikker opp av Grønlandshavet, 600 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland. Øya ligger omtrent 1000 km fra både norskekysten og Svalbard. Den strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. Øya faller i tre deler, de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan, med et smalere, lavere midtparti. Siden 1929 er Jan Mayen en del av Kongeriket Norge, jf lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen § 1. Det rettslige utgangspunkt er altså det samme for Jan Mayen og Svalbard, til forskjell fra de antarktiske besittelser som er gjort til biland ved lov 27 februar 1930 nr 3. Svalbardtraktaten gjelder ikke for Jan Mayen, slik at norsk myndighet kan utøves over Jan Mayen uten hensyn til begrensninger som traktaten setter. At Jan Mayen er en del av riket, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder i forhold til Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen. 11.2 Miljøforhold og aktivitet | 11.2.1 Miljøforhold på Jan Mayen | Jan Mayen er preget av vulkansk opprinnelse, og berggrunnen ligner mye på store deler av Island. Den snødekte vulkanen Beerenberg (2277 m) på Nord-Jan er fremdeles aktiv og hadde sitt seneste utbrudd i 1985. Fremdeles stiger det damp både av hovedkrateret og enkelte andre steder på øya. Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5°C og -6°C. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Bortsett fra mindre områder midt på øya må Jan Mayen karakteriseres som nesten upåvirket villmark der de intakte økosystemene på land er nært koblet med de marine økosystemene. Landskapsformene er meget særpregete etter norsk målestokk, takket være øyas vulkanske bakgrunn, med hundrevis av kratre, størknede lavastrømmer og store hauger med aske. Store deler av øya er helt uten vegetasjon. Øyas størrelse og avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset. Plante- og dyreliv er preget av overgangen mellom arktisk og mildere klima. Sammenlignet med Svalbard kan Jan Mayen mangle høyarktiske arter, men til gjengjeld ha arter som krever et mildere klima. Vegetasjonen domineres av småvokste urter, lav og moser. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen. Enkelte arter er endemiske. Pattedyrfaunaen er meget liten. Reinsdyr forekommer ikke. Det fantes en relativt stor bestand av fjellrev. Arten er nå på det nærmeste utryddet av jakt og fangst. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid. Fuglefaunaen omfatter 27 hekkende arter og skiller seg ikke vesentlig fra Svalbard. Øya kan dessuten være raste- og hvileplass for flere arter under trekket. Rype finnes ikke. Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvannsøkosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder. Det særkjennes ved en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år. Havfaunaen er rikere. Jan Mayen-området er en viktig kasteplass for flere selarter, og en rekke hval finnes i farvannet. Det har vært og er et betydelig fiske på flere fiskeslag i havområdene omkring Jan Mayen. Nær Jan Mayen er det også viktige forekomster av reke og haneskjell. Gjennom beskatning er det særlig bestandene av fjellrev og haneskjell som er blitt sterkt påvirket. Røyebestanden har også vært beskattet. For øvrig er det skjedd en omfattende fangst på sel, hval og flere fiskeslag. Beskatningen av vandrende bestander må her ses i sammenheng med den beskatning som skjer utenfor Jan Mayen-området. Det er påvist langtransportert forurensning trolig fra amerikanske kilder, men usikkert om dette kan ha påvirket bestandene av levende organismer merkbart. Lokale forurensningskilder har liten betydning. Transport og lagring av olje skaper en viss risiko for oljeforurensning. Det er flere søppelfyllinger, hvorav en har PCB-holdig avfall. 11.2.2 Aktivitet i historisk tid | De første mulige belegg for kunnskap om Jan Mayen skriver seg fra 500-tallet, og det er grunn til å regne med at Jan Mayen var kjent i vikingtiden. Øya ble (gjen) oppdaget i 1614 av engelskmenn og nederlendere som ledd i hvalfangsten i ishavet. Øya har sitt navn etter den nederlandske oppdageren, og nederlenderne hadde flere hvalfangststasjoner på Jan Mayen på 1600-tallet. Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver. Etter dette lå øya utenfor all aktivitet inntil en østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon tilbragte mer enn et år der i 1882 - 83. Tidlig på 1900-tallet begynte overvintringsekspedisjoner for fangst, først og fremst på fjellrev. Avtakende utbytte gjorde at denne fangsten tok slutt i 1930-årene. Det finnes bygningsrester etter den vitenskapelige ekspedisjonen og flere hytter fra overvintringsfangsten, foruten noen graver. Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921. Av denne finnes det bare tuftene og løse rester igjen. Med unntak av vinteren 1940 - 41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I denne perioden var mannskapet på Jan Mayen evakuert til England, men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene bl a for konvoitransporten til Murmansk gjorde at virksomheten ble tatt opp igjen. Under krigen var således Jan Mayen den eneste del av Norge som fullt ut var under den lovlige norske regjerings kontroll. Etter krigen ble det bygd en ny meteorologisk stasjon. Den ble benyttet inntil 1960 og utgjør fortsatt et stående bygningskompleks. I tillegg til sine tjenesteplikter har personalet også hatt adgang til og faktisk drevet en viss fangst og røyefiske. 11.2.3 Aktiviteten i dag | Aktiviteten på Jan Mayen i dag er av blandet sivil og militær art. Den knytter seg til meteorologiske observasjoner og siden 1959 til navigasjonssystemet LORAN-kjeden. All regulær aktivitet på Jan Mayen skjer i statlig regi, og administreres nå av Fiskeridepartementet. For tiden er det normalt 18 personer som overvintrer på Jan Mayen. Bebyggelsen i bruk ligger på sørsiden av øya, og her er også avfallsfyllingen. Energiforsyningen er oljebasert. Oljen tas inn på nordsiden og lagres dels der, dels på sørsiden, og transporteres over land i en overjordisk rørledning. Atkomstmulighetene til Jan Mayen er meget begrenset. Siden 1960 finnes en flystripe som den nåværende bebyggelsen er bygd i nærheten av. Den er værutsatt og disponeres av Forsvaret som trafikkerer den fra Bodø hver annen eller tredje måned for å føre frem forsyninger og nytt personell. Øya har ingen naturlig havn. Ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden. Det er veiforbindelse mellom den nåværende bebyggelsen og nordsiden av Midt-Jan, medregnet til den gamle meteorologiske stasjonen. Det er også enkelte kjørespor langs traseer i terrenget. Virksomheten på Jan Mayen er altså i alt vesentlig begrenset til den meteorologiske / LORAN-stasjonen. I havområdene foregår det et betydelig fiske. For enkelte bestander særlig haneskjell har fangstingen vært så omfattende at det har vært nødvendig å stanse den for å unngå at bestanden skulle bli utryddet. Det finnes ingen regulære atkomstmuligheter for turister eller andre interesserte, og det er ikke lagt opp til noen fasiliteter for overnatting og forpleining. Sommerstid kan imidlertid enkelte turister ta seg i land fra båter når værforholdene tillater det. 11.3 Rettstilstanden på Jan Mayen | 11.3.1 Alminnelige utgangspunkter | Etter Jan Mayen-loven § 2 gjelder norsk privatrett og strafferett samt norsk rettspleie på Jan Mayen. Annen lovgivning gjelder for Jan Mayen bare i den utstrekning det er bestemt. Dette følger generelt av Jan Mayen-loven selv (§ 2 første ledd annet punktum), og er dessuten sagt i enkelte lover. 3 En betydelig del av Midt-Jan var i sin tid privat eiendom gjennom okkupasjon (Birger Jacobsen), jf Høyesteretts dom i Rt 1933 s 511. Etterat arvingene overdro sine rettigheter til staten i 1952, er all grunn, bygninger, anlegg og levninger statseiendom, jf også Jan Mayen-loven § 3. Denne bestemmelsen utelukker også at det kan vinnes hevd på statsgrunn. Jan Mayen har sitt eget sjøterritorium. For utstrekningen av sjøterritoriet gjelder den vanlige firemilsgrensen, som strekker seg fra grunnlinjer fastsatt ved kgl res 30 juni 1955. Ut over dette gir lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone hjemmel for å opprette en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil rundt øya. Ved forskrift fastsatt ved kgl res 23 mai 1980 er denne hjemmelen brukt til å opprette en 200 mils fiskerisone, dvs en økonomisk sone begrenset til fiskeriformål. 4 I forhold til Island er denne sonen avgrenset av den islandske 200 mils sonen (avtaler mellom Norge og Island 28 mai 1980 og 22 oktober 1981). Mot Grønland er sonegrensen trukket opp ved Den internasjonale domstols dom i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge i 1993 (ICJ Reports 1993 s 38 flg). Jan Mayen har sin egen kontinentalsokkel, som er avgrenset på samme måte som fiskerisonen. Jan Mayen-lovens regler gjelder for øyas land- og sjøterritorium. For sjøterritoriet omkring øya kan derfor både Jan Mayen-loven og lov om økonomisk sone gi hjemmel for bestemmelser, men soneloven § 1 tredje ledd legger opp til at den ikke vil bli brukt som hjemmel. Utenfor sjøterritoriet må den rettslige regulering bygge på soneloven eller på at norsk rett får anvendelse i henhold til interlegale regler (jf straffeloven § 12 for strafferettslige regler). Gjelder det kontinentalsokkelen, er hjemmelen for regulerende bestemmelser lov 21 juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, eller med sikte på petroleumsvirksomhet lov 29 november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet, jf lovens § 1 - 4. Jan Mayen lå inntil 1995 under ansvarsområdet for Sysselmannen for Svalbard. Ved kgl res 25 august 1994 ble det administrative ansvar for øya, herunder for den lokale miljøvernforvaltning, overført til fylkesmannen i Nordland. Rettspleien hører under Salten herredsrett og politimyndighet under politimesteren i Bodø. Stasjonssjefen er øverste representant for sivile og militære myndigheter på øya med oppgave å håndheve lover og forskrifter og ivareta norske interesser. Stasjonssjefen har begrenset politimyndighet. Eventuell bergverksdrift hører under Bergmesteren på Svalbard, jf forskrift 23 april 1976. 11.3.2 Grunnlaget for miljøvernreglene for Jan Mayen | De fleste reglene om miljøvern for Jan Mayen er fastsatt i forskrifter. Den alminnelige forskriftshjemmelen er Jan Mayen-loven § 2 annet ledd, som har samme innhold som Svalbardloven § 4. Den gir følgelig hjemmel for bestemmelser bl a om fredning, jakt, fangst og fiske, turisme og ymse næringsvirksomhet. Når det gjelder fiskerisonen og kontinentalsokkelen, er det henholdsvis soneloven og kontinentalsokkelloven som vil være hjemmelen for forskrifter, jf 11.3.1 ovenfor. Noen miljørelevante regler i norsk lov vil gjelde for Jan Mayen uten videre som følge av Jan Mayen-loven § 2 første ledd. Dette har betydning for erstatningsrettslige og strafferettslige regler, og Svalbard og Jan Mayen vil her stå i samme stilling. Generalklausulen mot miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b gjelder altså for Jan Mayen, og det fremgår til overmål av at bestemmelsen gjennom sitt tredje ledd (2) uttrykkelig rammer betydelig skade på eventuelle verneområder på Jan Mayen. Produktkontrolloven er den eneste av miljøvernlovene for fastlandet som selv bestemmer at den gjelder også på Jan Mayen (pkl § 14). Jan Mayen står her i samme stilling som Svalbard, jf kap 8.3.3.5. Ut over dette kan miljørelevante regler være fastsatt i instruks for virksomheten til Forsvaret og Vervarslinga for Nord-Norge. 11.3.3 Oversikt over miljøvernreglene for Jan Mayen | Det er ikke opprettet særskilte verneområder på Jan Mayen. Alminnelige regler om naturinngrep på Jan Mayen er fastsatt i midlertidig forskrift 28 mai 1971 for regulering av naturinngrep på Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard er forskriften avløst av naturvernforskriften av 1983, men på Jan Mayen gjelder den fortsatt. Opprinnelig skulle den bare gjelde frem til 1974, men den er nå forlenget inntil videre (uten at tittelen er endret). Naturinngrepsforskriften gjelder også for sjøterritoriet ut til firemilsgrensen. Den omfatter all virksomhet eller andre tiltak som kan medføre en endring i landskapet eller naturmiljøet for øvrig (§ 1 første ledd). Som eksempler angir forskriften bergverksdrift, oljevirksomhet, industriell virksomhet generelt, hotell- og herbergevirksomhet og arealdisponering til transportanlegg, tankanlegg og større brennstofflagre. Det må antas at forskriften omfatter all bebyggelse og anlegg uansett formål, også som ledd i Forsvarets arbeid og meteorologiske observasjoner. Derimot må beskatning og introduksjon av levende organismer falle utenfor. Departementet har for øvrig adgang til å unnta bestemte virksomhetstyper eller områder fra forskriften (§ 7 annet ledd). Etter det utvalget kjenner til, har denne hjemmelen ikke vært brukt. Virksomhet som faller inn under forskriften § 1, må ha godkjenning av fylkesmannen. Regulært skal planene forelegges fylkesmannen minst ett år før iverksetting. Det er hjemmel for å kreve konsekvensutredning (§ 2 fjerde og femte punktum, jf også § 3 tredje ledd). Det kan nedlegges forbud mot virksomhet som kan volde omfattende forurensning eller skade større områder eller særpregete naturforekomster eller kulturminner (§ 3 fjerde ledd), og planene kan påbys endret (§ 3 første ledd). Men det er tvilsomt om fylkesmannen ut over dette har en alminnelig adgang til å nekte godkjenning. Det kan settes som vilkår at det treffes tiltak for å motvirke skader på naturmiljø og landskap som følge av virksomheten, og slike pålegg kan også gis på et senere tidspunkt (§ 3 første ledd). Når en virksomhet opphører, skal det skje en full opprydding og tilbakeføring av landskapet (§ 5). Det kan imidlertid dispenseres fra dette kravet (§ 7 første ledd). Forskriften oppstiller en generell hensynsregel for omgang med naturen, med krav om at ferdsel og virksomhet ikke må føre til endring eller vesentlig forurensning av grunnen, luften, innsjøer og elver og sjøområder som støter opp mot Jan Mayen, og heller ikke vesentlig eller unødig skade på plante- eller dyrelivet (§ 4 første ledd). Miljøverndepartementet kan gi forskrifter om motorferdsel (for kjøretøyer og landing med luftfartøy), jf § 4 annet ledd. For bergverk er bergverksloven 30 juni 1972 nr 70 gjort gjeldende for Jan Mayen med enkelte tilpasninger (forskrift 23 april 1976 om bergverksordningen for Jan Mayen), og gjelder i tillegg til naturinngrepsforskriften. For petroleumsvirksomhet gjelder petroleumsloven på samme måte. For vilt og ferskvannsfisk gjelder forskrift 11 august 1978 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen, som nå bare har betydning for Jan Mayen. Forskriften gjelder også for sjøterritoriet rundt Jan Mayen (§ 3 første ledd). Som vilt regnes viltlevende fugler, landpattedyr og sjøpattedyr, men smågnagere omfattes ikke av forskriften (§ 2). Dette betyr at forskriften også gjelder for sel og hval, men for sjøpattedyr blir forskriften forvaltet av Fiskeridepartementet (§ 20 første ledd). Som ferskvannsfisk regner forskriften laks, pukkellaks og røye (både sjørøye og stasjonær røye). Forskriften har til formål å opprettholde den naturlige artsrikdom, bevare balansen mellom artene og deres naturgrunnlag og mellom artene innbyrdes (den økologiske balanse på artsnivå), og å regulere en økologisk forsvarlig høsting av vilt og ferskvannsfisk (§ 1). For vilt bygger den på et fredningsprinsipp, og jakt og fangst er bare lovlig innen de jakttider som fremgår av vedlegget til forskriften (§ 4). Isbjørn, polarrev, lomvi, kortnebbgås og rype (om den forekommer) er totalfredet. Uansett fredning kan felling skje ved nødstilstand eller med særskilt tillatelse for å unngå skade på folk eller annen vesentlig skade (§ 5). Det er nærmere bestemmelser om jakt- og fangstmetoder (§§ 7 - 8). Ferskvannsfiske dvs røyefisket i Nordlaguna er forbudt i tiden 26 juli - 10 august, og det er nærmere regler om fiskemetoder mv (§§ 9 - 10). Departementet har omfattende hjemler til å utvide eller innskrenke adgangen til jakt og fiske (§§ 11 - 13). Egg- og dunsanking må ha tillatelse fra fylkesmannen (§ 4 fjerde ledd). Forskriften har for øvrig bl a regler for å beskytte fuglefjell mot støy, om at ulovlig ervervet vilt og fisk blir statens eiendom og hjemmel for å innføre båndtvang. Det er også en bestemmelse om at departementet kan gi erstatning for skader som fredet vilt har voldt på Jan Mayen (§ 16 annet ledd). Dette er trolig bare aktuelt for skader som isbjørn måtte volde under besøk i vinter- og vårmånedene, men utvalget kjenner ikke til at det noen gang har vært gitt slik erstatning. Utsetting av fisk og vilt krever samtykke av departementet (§ 17). Bestemmelsen har vært aktuell med tanke på reintroduksjon av polarrev. Det er for tiden knapt noen rev å utføre, men utførselsforbudet for levende rev står ved makt (forskrift 27 juli 1939, som gir lov 3 juni 1938 nr 4 om utførselsforbud for levende rev, skogmår m.v. med tilhørende forskrift 10 februar 1939 anvendelse også på Jan Mayen). For kulturminner gjelder forskrift 21 juni 1974 om fredning av kulturminner på Jan Mayen, som tidligere også gjaldt for Svalbard. Forskriften skiller mellom faste og løse kulturminner. Generelt er faste kulturminner fra før 1900 fredet (§ 2 jf § 1). Det samme gjelder skilter og annet som er anbragt for å okkupere grunn før 1926. Nyere tekniske kulturminner og steder som historiske hendelser knytter seg til, kan fredes av Riksantikvaren med hjemmel i § 3. For ny virksomhet gjelder en undersøkelses- og tiltaksplikt for å hindre at fredet fast kulturminne blir skadet (§ 6), og hvis et kulturminne kan bli berørt, kreves det vedtak av fylkesmannen for at arbeidet kan fortsette (§ 5). Funn av løse kulturminner fra før 1900 skal meldes til fylkesmannen og er statens eiendom hvis det ikke er rimelig håp om å finne eieren (§ 9), og Riksantikvaren kan i medfør av § 10 frede også yngre kulturminner. Fredete kulturminner må ikke tas med ut av riket (§ 11), men det er ikke noe forbud mot å ta kulturminner fra Jan Mayen med til Svalbard eller fastlandet. For drivtømmer (rekved) gjelder en strengere regel med forbud mot utførsel fra Jan Mayen (forskrift 25 september 1931). 5 Saltvannsfiskeloven (lov 3 juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v.) gjelder i fiskerisonen ved Jan Mayen (jf lovens § 1 første ledd bokstav a). Loven tar særlig sikte på fiske og fangst, men kan også gjøres gjeldende for annen virksomhet som påvirker fisken. Reguleringer herunder fredning og kvotebegrensninger kan vedtas med hjemmel i § 4 med virkning for både norske og utenlandske fartøyer (jf § 1 fjerde ledd). Utlendinger har bare adgang til å fiske i fiskerisonen når det er fastsatt etter lov om Norges økonomiske sone § 6 som følge av avtale med vedkommende stat (jf forskrift 23 desember 1980 om utlendingers fiske og fangst i fiskerisonen ved Jan Mayen). Saltvannsfiskeloven tar primært sikte på saltvannsfisk (unntatt anadrome laksefisk). Den gjelder også for skalldyr og bløtdyr, og har vært brukt til å stanse tråling etter haneskjell sør for Jan Mayen. Lovens reguleringsfullmakter og flere andre bestemmelser gjelder også for sel- og hvalfangst, slik at det her synes å foreligge en overlapping med viltforskriften. Enkelte av reguleringsfullmaktene synes å gjelde for bentisk fauna og marin vegetasjon generelt, men dette er ikke reflektert i bestemmelsen om lovens saklige virkeområde (se § 2, jf særlig § 4 første ledd bokstav n og o). Utsetting av levende organismer eller rogn kan bare skje med tillatelse fra Fiskeridepartementet ved forskrift eller enkeltvedtak (§ 4 fjerde ledd). I tillegg til de bestemmelser som er fastsatt i lov og forskrift, har Forsvaret gitt regler i form av instruks som stasjonssjefen på Jan Mayen legger til grunn for virksomheten der. 11.4 Utvalgets vurderinger | 11.4.1 Behovet for regler | Fra miljøsynspunkt har Jan Mayen betydelig interesse. Mesteparten av øya må sies å være upåvirket av mennesker på annen måte enn gjennom langtransport av stoffer, og også denne påvirkningen er begrenset. Den geologiske bakgrunnen er unik for Norge, og beliggenheten gir spesielle miljøbetingelser og muligheter for å studere klimatiske og økologiske forhold. Jan Mayen er stadig et ganske utilgjengelig sted. Den mest praktiske transportmåten med fly er i praksis meget begrenset, med ca åtte flyvninger i året, i hovedsak beregnet på personell og forsyninger til Forsvarets virksomhet og værtjenesten. Ilandstigning fra båt må skje ved hjelp av småbåter og kan ofte være meget farefull (jf saksforholdet i høyesterettsdommen i Rt 1989 side 715 (Botten-saken)). Det er ingen overnattingssteder eller andre fasiliteter som retter seg mot allmennheten eller overhodet andre enn dem som har sitt arbeid på Jan Mayen. På denne bakgrunn står Jan Mayen i en helt annen stilling enn Svalbard når det gjelder tilgjengelighet. Også når det gjelder aktivitetsnivå, er det store forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard drives det aktiv næringsvirksomhet i familiesamfunn, og den løpende faste bosetting er opptil flere hundre ganger så stor som på Jan Mayen. På Jan Mayen kan norske myndigheter holde full kontroll med oppstarting av ny aktivitet, mens dette stiller seg annerledes etter Svalbardtraktaten. De topografiske og klimatiske forhold, og begrenset tilgang til ferskvann, gjør også at Jan Mayen er klart mindre egnet for fast bosetting enn Svalbard. På denne bakgrunn kan det hevdes at Jan Mayen langt på vei freder seg selv, og at nødvendig styring med den eksisterende statlig virksomhet kan skje gjennom instrukser uten bruk av lov eller forskrift. Utvalget mener imidlertid at det er behov for å ivareta miljøverdiene på Jan Mayen gjennom regler i lov eller forskrift. Slik har man sett på det hittil, og både naturinngrepsforskriften, viltforskriften og kulturminneforskriften bærer bud om det. Regulering gjennom instruks vil innebære en intern regelgivning innenfor en forvaltningsgren. Det vil holde andre interesser og interesserte utenfor både når det gjelder regelgivningsprosessen og innsyn i regelbruken. Dersom noe av virksomheten på Jan Mayen skulle bli drevet av en institusjon utskilt fra staten i form av et selvstendig rettssubjekt noe som i og for seg kan tenkes når det gjelder værtjenesten vil en statlig instruks ikke være bindende for dem. En instruks kan også være et utilstrekkelig rettsgrunnlag i forhold til handlinger som personalet foretar utenfor tjenesten, og den gir mer begrensete muligheter for å gripe inn med sanksjoner i tilfelle av overtredelse enn det som kan skje med hjemmel i lov og forskrift. Utvalget viser også til at miljøverdienes stilling blir vesentlig bedre markert ved lov eller forskrift enn gjennom en intern instruks. Vi vil samtidig understreke betydningen av å ha et regelverk som effektivt er føre vàr dersom utviklingen skulle ta en annen retning mot sterkere miljøbelastninger enn det ser ut til i dag. Det kan f eks ikke utelukkes at Jan Mayen kan fremtre som et mer fristende mål for fritidsekspedisjoner. At organisert turisme knapt er tenkelig, behøver ikke å hindre at Jan Mayen kan bli oppsøkt av eventyrere. I tråd med mandatet legger utvalget til grunn av de forhold hvor miljøpåvirkningen er sterkest i Jan Mayen-området, nemlig ved fisket, skal holdes utenfor fremtidig miljølovgivning for Jan Mayen, og fortsatt reguleres i medhold av saltvannsfiskeloven. 11.4.2 Svakheter ved gjeldende miljøregelverk | Utvalget ser visse svakheter ved gjeldende miljøregelverk for Jan Mayen, både av innholdsmessig og formell art. Utvalget mener derfor at det bør innføres et nytt regelverk. Formelt bærer reglene preg av at det opprinnelig var tale om felles regler for Svalbard og Jan Mayen, som nå bare gjelder for Jan Mayen. Endel av bestemmelsene henviser stadig til Svalbard, og det er en rekke av dem som knytter seg til eller reelt bare har betydning for forholdene på Svalbard. Et eget regelverk for Jan Mayen kan av den grunn gjøres enklere. Innholdsmessig vil utvalget bl a påpeke at det er uklart hvilken adgang fylkesmannen har til å avslå godkjenning etter naturinngrepsforskriften. Føre vàr-prinsippet tilsier at det særlig når det gjelder et så uberørt og sårbart område som Jan Mayen må være adgang til å avslå godkjenning uten å dokumentere at et planlagt tiltak vil volde omfattende forurensninger eller skade større områder eller særpregete forekomster. Det er også uklart om dagens forskrift gir mulighet for å forhindre en gradvis miljøpåvirkning og endring av naturmiljøet som ikke er ønsket. Det er en svakhet ved kulturminneforskriften at den automatiske fredningen bare omfatter faste kulturminner fra før 1900. Gode grunner taler nå for at grensen bør settes til 1945, ikke minst i lys av den rolle Jan Mayen hadde under den annen verdenskrig. Kulturminneforskriften bør også gi hjemmel til om ønskelig å frede et anlegg som den gamle meteorologiske stasjonen (Gamle Metten), som gikk ut av bruk i 1962. Her kan det for så vidt trekkes en parallell til forskningsstasjonen i Kinnvika på Nordaustlandet, som ble bygd for det internasjonale geofysiske år i 1957. 11.4.3 Utformingen av nytt miljøregelverk for Jan Mayen | Et nytt miljøregelverk for Jan Mayen kan utformes på forskjellige måter: som revisjon av eksisterende forskrifter ved felles miljølov for Svalbard og Jan Mayen ved egen miljølov for Jan Mayen ved å innføre fastlandslovgivningen på Jan Mayen ved en samlet miljøforskrift i medhold av Jan Mayen-loven. En revisjon av de eksisterende miljøforskrifter for Jan Mayen kan være mer eller mindre omfattende. I alle tilfelle vil denne fremgangsmåten innebære at strukturen i regelverket blir forskjellig fra den som utvalget foreslår for Svalbard, og som baserer seg på en felles miljølov. Et mer samlet miljøregelverk også for Jan Mayen vil etter utvalgets syn lette arbeidet med en helhetlig miljøforvaltning også her. Naturtilstanden og miljøproblemene på Jan Mayen har mer til felles med Svalbard enn med fastlandet. Innfører man fastlandslovgivningen for Jan Mayen, vil det bety at man ikke får noe samlet regelsett for øya, og mange bestemmelser i fastlandslovgivningen vil være irrelevante for forholdene på Jan Mayen. Det vil gi et enda mindre oversiktlig regelverk å bøte på dette ved å gi forskrifter om hvilke bestemmelser i fastlandslovgivningen som ikke skal eller skal gjelde, eventuelt i modifisert form. Det er også viktige forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen når det gjelder folkerettslig status, administrativ ordning, aktivitet og miljøbelastninger. Endel av bestemmelsene i en miljølov for Svalbard vil derfor være uten betydning for Jan Mayen, og for noen bestemmelser vil det være nødvendig med særregler for Jan Mayen sammenlignet med Svalbard. Av disse grunner virker det unaturlig med en felles miljølov for Svalbard og Jan Mayen. En egen lov om miljøvern på Jan Mayen virker på den annen side noe overdrevet i lys av øyas størrelse og betydning. På denne bakgrunn vil utvalget i stedet foreslå at miljøreglene for Jan Mayen så langt som råd samles i en felles miljøforskrift og at Jan Mayen-loven får en uttrykkelig hjemmel for å gi en slik forskrift. 11.4.4 Innholdet i miljøforskriften for Jan Mayen | Utvalget mener at en ny, samlet miljøforskrift for Jan Mayen først og fremst bør avløse naturinngrepsforskriften, kulturminneforskriften og viltforskriften, som i dag er de tre mest sentrale miljøforskriftene for Jan Mayen. I tillegg kan det være grunn til å ta med forbudene mot utførsel av drivtømmer og rev mv, dersom disse reglene skal opprettholdes. Når utvalget foreslår en særskilt miljølov for Svalbard rettet mot arktiske forhold, anser vi det også naturlig at oppbyggingen av og bestemmelsene i denne loven tjener som utgangspunkt for innholdet av miljøforskriften for Jan Mayen. På mange punkter vil det imidlertid være mulig å forenkle reglene med sikte på Jan Mayen og sløyfe bestemmelser som utvalget foreslår med sikte på Svalbard. Det er da klart at lovutkastets kapittel om arealplanlegging ikke bør tas med i en miljøforskrift for Jan Mayen. Det samme gjelder for bestemmelsene om Svalbards miljøvernfond. Utvalget antar også at det er liten grunn til å ha med et særskilt kapittel om verneområder i en forskrift for Jan Mayen. Det kan nok være grunn til å vurdere om det bør opprettes særskilte verneområder for Jan Mayen, for store deler av øya eller for å sikre særskilte habitater (særlig de områder hvor vegetasjonen er rikest). Men slike verneområder kan opprettes med hjemmel direkte i den nye bestemmelsen som utvalget foreslår i Jan Mayen-loven § 2 tredje ledd, uten at det trenges noen særskilt regulering i miljøforskriften. 