Dommer Finn Eilertsen avstår, selvfølgelig bevisst, fra å «sette ord på» det inntrykk retten for sitt vedkommende måtte ha dannet seg av de handlinger retten finner bevist og av lovovertrederen. Dommeren lar gjerningsbeskrivelsen tale for seg uten karakteristikk og uten å ty til de moralsk fordømmende ord.


Den ene av de to meddommere, Espen Thomassen, finner åpenbart rettens nøkterne tone og saklighetsnivå uforståelig, nærmest ikke til å leve med: Dette uaktet at også han selv har underskrevet dommen.
Allerede søndag 11. oktober ser vi i Aftenposten Espen Thomassen på vei ut av tinghuset i Oslo, ferdig med sin meddommergjerning, fotografert i farger over syv spalter, bærende på en veske med sine notater og solbriller og med et passe vemodig-aggressivt uttrykk i ansiktet.
Thomassen er på vei til sin neste gjerning. Gjerningen er å berette for verden hvordan han, meddommeren, opplevet tiltalte og prosessen. Det ble rene ord: «Han var et notorisk rovdyr. Det var grusomt å høre på.»


Aftenpostens oppslag i denne sak representerer et skille i norsk kriminaljournalistikk.
Vi skal heretter forvente i mer omtalte saker ikke bare å bli kjent med domstolens faktabeskrivelse og rettslige vurderinger; helst samtidig, eller i hvert fall snarest mulig, må vi få, etter hvert kreve å få, en beskrivelse fra i hvert fall én meddommer hvordan saken for vedkommende har vært opplevet.
Som vi spør, vil vi også få svar. I rene ord. Meddommerens lovbestemte posisjon innen retten utvides til en ekstern og selvvalgt, etterfølgende forkynnelsesfunksjon om meddommerens egne standpunkt og oppfatninger.


Det er naturlig, når vi nå har fått det første eksempel, at spørsmålet stilles hvorvidt dette er en utvikling vi ønsker. Eksempelet kommer, av alle medier, i Aftenposten, som i sitt utrolige mangfold og med sitt alvor vel må vurderes som landets mest seriøse avis.
Og Aftenposten leverer, også her. Oppslaget representerer en nærmest genuin journalistisk åpning på den nye tid: I en litt stakkato og hjerte-arytmisk tone beskrives Thomassen hvordan også han nærmest oppleves å være et offer(!). Offeret får fritt og ustoppelig frembringe sine samvittighets-aggressive og aksjonsivrige tirader mot tiltalte: «...han behandler menneskene som dyr».
Hvordan behandler meddommeren dyr? Og hvordan behandler han et menneske?


At meddommeren nærmest mini-portrettintervjues som en meddommer i samvittighetskval, gjør ikke saken enklere, ikke mer forståelig. Sparket mot tiltalte blir ikke mildere selv om det er et samvittighetsspark; kanskje verre. Det blir mer forsettlig. Det blir et spark som straff, i moralens navn og på vegne av oss alle.
Det er et spark i strid med våre rettsprinsipper, det er statens myndighetsorgan som straffer, ikke den enkelte meddommer etter utført jobb i statens tjeneste, ikke meddommeren som: «...ønsket å tro på ofrene», ikke meddommeren som under sakens gang «leste...om saken i avisene», formentlig da mest Inge D. Hanssens kommentarspalte «i retten» i Aftenposten, en spalte der det almene fordømmelsesnivå sjelden er lavt.


Meddommerens utspill har en selvfølgelig smitteeffekt. Jeg føler meg også selv litt smittet; jeg spør: Er det flere rovdyr i denne sak? Fremtrer meddommerens beretning som troverdig?
Nærmere spesifisert: Er det mulig å leve som voksent menneske på Søndre Nordstrand i Norge i dag og å være totalt mentalt uforberedt på hva en kvinne utsatt for seksuelt overgrep kan ha å berette? Er det mulig å være uvitende om innholdet i en moralsk-sosial samfunnsdebatt som har røsket opp i landet flere tiår?
Meddommeren etterlyser nå debatt. Etter ti dager i retten etterlyses den debatt vi andre enten har vært deltagere i, på skole, arbeidssted, i nabolag, på hobbytreff eller offentlig, eller mer eller mindre passive og uvillige tilhørere til.


Så slått ut var meddommeren av det han opplevet i retten, at da han gikk gjennom sine notater fra rettsforhandlingene, trodde han ikke det som sto der var sant. Han angir selv å være en person med sterk psyke. Meddommere med svak psyke må ligge livløse ved tilsvarende rettsforhandlingers avslutning.
Aftenpostens oppslag reiser vesentlige habilitetsspørsmål vedrørende meddommerordningen; det gjelder tilsvarende for jurymedlemmer. Jeg lar dette ligge, og også spørsmål for øvrig som naturlig kan stilles. Jeg minner kun om begrepet skjult agenda.


Oppslaget har intet å gjøre med det man kan kalle gravende journalistikk. Det er begravende journalistikk. Man går ikke foran med lommelykt for å finne urett; man går bak og heller pepper i en gjerningsmanns sår, som allerede er åpne og objekt for samfunnsforakt. Man bryter anstendighet for å si seg enig i det alle er enige om. Avisen er veivelger i en utvikling der en straffedømts gjerninger blir en mental unnskyldning for egne overgrep mot gjerningsmannen.
Aftenposten får støtte av Domstoladministrasjonens direktør, Tor Langbach: «Jeg forstår lett at det gjør inntrykk og er utfordrende å sitte som meddommer i en slik sak. Selv meddommere med lang fartstid ville blitt berørt av å sitte å høre på historiene som er kommet frem i denne rettssaken. Dette rører ved de dypeste verdiene og holdningene vi har.»


Hva er dette? Skal Domstoladministrasjonens direktør opptre som sosialarbeider og stryke med hånden en meddommer som ser det som sin plikt for all verden å fremkomme med sine private straffutmålingsbetraktninger? Er det Domstoladministrasjonens oppgave å offergjøre også meddommeren? Skal vi synes synd på vedkommende fremfor å ære ham som valgt innehaver av en av samfunnets viktigste funksjoner? Viktigst: Skal Domstoladministrasjonens direktør gå ut med uttalelser i en høyst aktuell, ikke-rettskraftig avgjort straffesak.


Jeg tar høyde for at Tor Langbach muligens ikke er kjent med i hvilken kontekst hans uttalelser skal benyttes. Det bør han, hensett til sin stilling, til enhver tid ha plikt til å vite. For ordens skyld: Jeg har selv tidligere, og nær opp til hovedforhandlingen, vært forsvarer for tiltalte. Og for at også jeg å komme med en bekjennelse: Gjennom halvannet års kontakt har jeg ikke en eneste gang sett rovdyret i ham, dette uaktet de handlinger som har vært grunnlaget for vår kontakt.
Han har i alle fall min respekt, som menneske.Tvisynt ombudsmann

Stappfulle esker.

Forsvarsskrift.

Ombudsmannen

Borten-biografi. Det blir for snevert når Harald Berntsen bruker tittelen " Staurberaren " på den første store biografien om tidligere statsminister Per Borten.




Ingen av Per Bortens uttalelser gjennom mer enn 50 år som lokalpolitiker, stortingsrepresentant, statsminister og politisk kårkall er blitt så legendarisk som da han ved avskjeden som statsminister i 1971 sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering med å bære sprikende staur. Men uttalelsen passet bedre på situasjonen enn på personen som kom med den. Per Borten ble valgt som statsminister etter den borgerlige valgseieren i 1965 fordi flertallet i Høyres stortingsgruppe mente at han kunne bli den mest samlende regjeringssjefen. Det varte bare noen få år. Da Regjeringen gikk i gradvis indre oppløsning etter den nye valgseieren i 1969, var statsministerens uforutsigbare og ustrukturerte arbeidsstil en del av forklaringen, men langt fra hele. Den altoverskyggende årsak var at de politiske motsetningene mellom regjeringspartiene, først og fremst i EF-saken, tæret så hardt på tillitsforholdet partiene imellom at samarbeidet ikke lenger var liv laga. Bortens tabbe med å skjule for sin regjering at han hadde vist fortrolige dokumenter til ledelsen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, avgjorde bare tidspunktet for og omstendighetene rundt et regjeringssammenbrudd som ville ha kommet uansett. Historikeren Harald Berntsen konstaterer med rette at toneangivende kretser på begge sider i den uforsonlige EF-kampen mente deres sak var best tjent med at Borten-regjeringen gikk av. En koalisjon dannet som et samlende svar på et langvarig og maktfullkomment Ap-styre, møtte sin skjebne fordi det etter hvert ble tyngre saker som splittet partiene enn som bandt dem sammen.


Berntsen har påtatt seg en både viktig og vanskelig oppgave. Ikke bare har det vært et problem, som han selv skriver i forordet, å bli klok på Borten. På toppen av dette kom de metodiske utfordringer. De fleste andre ledende norske politikere i de første etterkrigstiårene, som Einar Gerhardsen, John Lyng, Trygve Bratteli og Kåre Willoch, har skrevet memoarer som danner gode utgangspunkt for andres kritiske granskning. Det var en fremmed tanke for Borten. Statsministeren i Norges første brede og varige borgerlige koalisjonsregjering etterlot seg timelange radiointervjuer med tidligere Dagsnytt-redaktør Per Bøhn og 70-80 stappfulle esker med usorterte papirer på loft og i kjeller hjemme på gården i Flå. De fleste som kom i kontakt med Borten i hans tid som aktiv politiker, eller i den lange kårkallsperioden, skjønner hvorfor det ble slik. Med få unntak var Borten ingen handlingens mann. Og evnen til systematikk var ingen fremtredende egenskap ved hans personlighet. Han var mer opptatt av å lytte, filosofere og diskutere enn av å bidra til sitt eget ettermæle i form av en arbeidskrevende skriftlig fremstilling. Hans fascinerende blanding av intellektuell nysgjerrighet, bondeful folkelighet og politisk uforutsigbarhet gjorde ham til en spennende samtalepartner både for politisk interesserte og folk flest.


Berntsens største fortjeneste ligger i systematiseringen av det enorme kildematerialet. Men det at han i så stor grad har måttet begynne på bar bakke, er kanskje også en del av forklaringen på at deler av boken bærer mer preg av forsvarsskrift for en utradisjonell politiker enn biografi med kritisk avstand. Av og til kan leseren få inntrykk av at Berntsen analyserer Borten litt for mye i lys av sin egen politiske fortid på venstresiden. Et eksempel på det er forfatterens overraskelse over Bortens sterke engasjement mot de mange ulovlige streikene det siste året av hans statsministertid. Et annet er hans forsøk på å omtale Borten som en sannere sosialdemokrat enn Aps egne ledere. At Borten som statsminister videreførte og videreutviklet viktige sosiale reformer som Folketrygden, viser mer om verdifellesskapet over de partipolitiske skillelinjene i 1960-årenes Norge enn om Bortens eget politiske ståsted.


Fra statsministertiden nevner Berntsen offentlighetsloven og oppreisningen til krigsseilerne som viktige saker for Borten. Og fra årene etterpå fremstår kampen mot politisk overvåking som den tydeligste delen av hans samfunnsvirke. Engasjementet i disse tre sakene representerer kanskje den mest konsekvente linje i Per Bortens motsetningsfylte politiske liv. Han fremsto som en ombudsmann for enkeltmennesker overfor et maktapparat det i egenskap av statsminister i fem og et halvt år falt i hans lodd å være den fremste representant for. Dette er en minst like viktig del av Per Bortens ettermæle som den tvisynte staurbæreren hverken politiske venner eller uvenner visste helt hvor de hadde.
NATO har fått to nye medlemsland

- Har jobbet hardt

Albania først

Albania og Kroatia ble onsdag formelt ønsket velkommen som NATOs 27. og 28. medlemsland.

Folk i Albania er stolte over NATO-medlemskapet. Her i Tirana er det hengt opp et en banner der det står "Albania i NATO". Foto: Reuters


Det bekreftet USAs utenriksdepartement etter møter med landenes ambassadører i Washington onsdag.
- Vi er innstilt på å ta vår andel av ansvaret for global fred og stabilitet i steder som Afghanistan, men også i andre deler av verden, sa Kroatias ambassadør Kolinda Grabar-Kitarovic under seremonien.
Den albanske ambassador Aleksander Sallabanda fulgte opp
- Som NATO-medlemsland er Albania beredt til å ta opp alle utfordringer og ansvar som deltakelsen i alliansen krever, sa han.


Både Albania og Kroatia bidrar allerede til den NATO-ledede ISAF-styrken i Afghanistan.
I Brussel blir bekreftelsen fra USA om at alle NATOs medlemsland formelt har godkjent de nye medlemslandene, tatt godt imot.
- Dette er veldig velkomne nyheter. Albania og Kroatia har jobbet veldig hardt med å møte alliansens demokratiske og militære standarder, sier NATO-talsmann James Appathurai.
Han påpeker at de to landene har kommet seg videre etter krigene på Balkan på 90-tallet og nå bidrar til både stabilitet på Balkan og internasjonal sikkerhet.
- De vil nå nyte godt av felles sikkerhet, men også den forpliktelsen det innebærer å være alliansemedlem, sier Appathurai.


De to landene vil bli nå få hver sin alfabetiske plass, etter det latinske alfabetet, rundt møtebordet når alliansens stats- og regjeringssjefer møtes til NATOs jubileumstoppmøte med en innledende middag fredag kveld i den tyske byen Baden-Baden.
Albanias statsminister Sali Berisha vil ta plass ved generalsekretærens høyre side, mens USA, ved president Barack Obama, vil sitte ved den venstre.
Kroatias statsminister Ivo Sanader vil også bli sittende høyt ved møtebordet, mellom Canada og Tsjekkia.
Deretter vil de to nye medlemslandene være med på resten av toppmøtet i de fransktyske tvillingbyene Strasbourg og Kehl lørdag.
Mandag 7. april vil de to landenes flagg få plass sammen med de andre utenfor NATO-hovedkvarteret i Brussel.
Den unevnelige plan B

Uansvarlig.

Regjeringspartnerne.

Revehi.

Regjeringsspill. Det kan være taktisk lurt av statsministeren å ikke si hva han vil gjøre hvis de rødgrønne mister flertallet. Risikofritt er det ikke.




I Knut Nærums elleville valgkampsatire om kaptein Stoltentann og hans mannskap på piratskipet «Den rødgrønne dame» bryter det ut et kraftig tordenvær hver gang hun hvis navn ikke kan nevnes, havheksen Siv, likevel blir navngitt. Det virker som det nesten er like skummelt å nevne plan B - en Ap-regjering i mindretall - når statsminister Jens Stoltenberg er i nærheten.
Så langt har i alle fall Stoltenberg valgt minste motstands vei når han er blitt spurt hva han vil gjøre hvis koalisjonen av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mister flertallet ved valget om seks uker. Vel vitende om at det ikke foreligger noe opplagt regjeringsalternativ dersom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre skulle få flertall, har statsministeren tydd til det billige retoriske grepet «hvorfor skal jeg ha en plan B når de andre ikke har en plan A?».


Stoltenbergs problem er imidlertid at han i andre sammenhenger later som opposisjonen er mer regjeringsdyktig enn den er. På AUFs sommerleir på Utøya i sommer sa han at det ville være uansvarlig å tro at de borgerlige partiene ikke vil greie å samle seg om en regjering dersom de får flertall etter valget. I Ap er det ikke vanskelig å finne folk som mener det vil være uansvarlig av Stoltenberg å ikke forberede seg på å styre alene dersom flertallet går tapt, og det eneste alternativet er at Frp får prøve seg i regjeringskontorene.
De taktiske begrunnelser for å være tilbakeholden med plan B er åpenbare. Ap ønsker ikke å så tvil om at de tror på ny rødgrønn valgseier. Og partiets valgstrateger frykter at mange halvhjertede Ap-velgere blir sittende hjemme på valgdagen dersom de tror en regjering Stoltenberg i en eller annen form vil bli resultatet uansett hvordan stemmene fordeles.


Men det er flere forklaringer på at Stoltenberg lar plan B være unevnelig. Hensynet til regjeringspartnerne tilsier at Ap må bruke all sin valgkampkraft på det alle tre partiene har vedtatt på sine landsmøter - å gå til valg for fire nye år med den rødgrønne flertallsregjeringen. I en situasjon der alle kan se hvor splittet opposisjonen fremstår, blir det viktig å dempe alle tilbøyeligheter til splittelse regjeringspartiene imellom.
Muligheten for å lykkes med dette når det gjelder politiske saker, kan Stoltenberg bare glemme. SV har allerede markert sitt nei til oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen så kraftig at partiet har lite å gå på hvis Ap skulle insistere på en eller annen form for letevirksomhet når partiets selvpåtvungede tenkepause er over. Sp har gått nesten like sterkt ut for å beholde kontantstøtten for ettåringer, og før helgen forkynte partiets frittalende finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, at de rødgrønne i neste periode må føre en langt mer fremtidsrettet næringspolitikk enn den har maktet de siste fire årene. Så hardt presset som de to minste regjeringspartiene er på meningsmålingene, vil det være naivt å tro at det ikke kommer flere lignende flagginger i løpet av valgkampinnspurten. Og siden Ap ikke bare har interesse av å gjøre et godt valg selv, men også at juniorpartnerne kommer seg noenlunde helskinnet gjennom møtet med velgerne, er det vanskelig for Stoltenberg å dempe utspillskåte SV-ere og Sp-ere.
Desto viktigere blir det for Ap å være konsekvent i regjeringsspørsmålet. Der er det også vanskelig å nå frem til velgerne med to budskap samtidig. Men også denne medaljen har en bakside. Velgere som, i mangel av et bedre alternativ, kan tenke seg at Stoltenberg og Ap fortsetter å styre landet, men gjerne ser at SV og/eller Sp forsvinner ut av regjeringskontorene, kan vende Ap ryggen og sette seg i sofaen dersom de får inntrykk av at Ap satser alt på SV og Sp også i fremtiden.


Da er nok Ap mindre bekymret for hvordan partiet eventuelt kan komme til makten med et ikke-sosialistisk flertall. Venstre-leder Lars Sponheim etterlater ingen tvil om at han heller vil ha en Ap-regjering i mindretall enn en der Frp er med. Det vil også KrF-leder Dagfinn Høybråten selv om han ikke sier det så høyt av hensyn til de velgere han har et sterkt behov for å kapre fra Frp. Samtidig har både Sponheim og Høybråten gjort det klart at deres partier går til valg for å bytte ut den sittende regjeringen. Men slik meningsmålingene ser ut før valgkampinnspurten, vil sentrumspolitikerne ha problemer med å peke på et levedyktig alternativ. Første, men absolutt ikke eneste, forutsetning er at Høyre, KrF og Venstre blir større tilsammen enn Frp alene.
Regjeringsspillet fortoner seg dermed som et revehi med flere utganger dersom de rødgrønne mister flertallet. Sikkert er det imidlertid at Ap ikke, som i 1997, vil spille bort muligheten for å regjere dersom partiet kan få gjennomført store deler av sin politikk ved hjelp av skiftende allianser i Stortinget. Plan B eksisterer og kan bli mer realistisk jo mindre det snakkes om den.
Her går de to journalistene om bord i Clintons fly

Spiste middag på Kim Jong-il

Arrestert for ulovlig grensekryssing

Sa han unnskyld?

Nord-Korea fornærmet Hillary Clinton

Eks-presidenten brukte under ett døgn for å få journalistene benådet fra 12 år i nordkoreansk arbeidsleir.




Kona sendte Clinton til Nord-Korea
Fangene slippes fri
Journalister som forhandlingskort
Familiene ber om nåde for amerikanske journalister
Tirsdag morgen landet tidligere president Bill Clinton i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang med ett mål for øyet: å få frigitt de to amerikanske journalistene Euna Lee og Laura Ling, som ble fengslet i kommunistlandet 17. mars i år, og i juni dømt til tolv års straffarbeid i en arbeidsleir.
20 timer senere gikk Clinton og de to journalistene om bord i eks-presidentens privatfly, på vei hjem til USA.


Clinton ble mottatt med blomster og vennlige håndtrykk da han landet, og dro så i et møte med den nordkoreanske lederen, Kim Jong-il.
Ifølge CNN varte møtet i én time og ett kvarter, før den tidligere presidenten og hans to medarbeidere spiste en to timer lang middag sammen med de nord-koreanske lederne.
Det ble også tid til å posere for fotografene, på relativt oppstilt, nord-koreansk vis:
Hva som ble sagt på møtet mellom Kim Jong-il og Clinton er ikke kjent, men ifølge flere amerikanske medier skal Clintons besøk ha åpnet en kanal for dialog mellom de to landene, som ikke har et spesielt godt forhold.
Nordkoreanske medier skriver at Clinton leverte en personlig melding til Kim fra president Obama, men Det hvite hus benekter dette.
Samtidig sier flere diplomater og Asia-eksperter til The Washington Times at det er svært sannsynlig at Nord-Koreas omstridte atomprogram ble diskutert.
Clinton skulle egentlig ha reist til Nord-Korea helt på slutten av sitt presidentskap, i desember 2000, men denne turen ble innstilt på grunn av uro i Midtøsten.
Nesten ni år senere var han altså endelig på plass i det lukkede landet, men Clinton og Obama-administrasjonen hadde på forhånd sørget for å få en bekreftelse fra nordkoreanske myndigheter på at de to journalistene faktisk ville bli løslatt om Clinton kom til landet.
En kilde nær den amerikanske regjeringen sier til CNN at USA hadde fått bekreftelse på at de to ville bli løslatt før Clinton ble sendt av gårde. Kilden understreker at Clintons besøk ikke er av offentlig karakter, men et privat oppdrag for menneskerettighetene. Avtalen inkluderte ingenting om å presse Nord-Korea på temaer som landets atomprogram.


De to amerikanske journalistene Euna Lee (36) og Laura Ling (32) var i grenseområdet mellom Kina og Nord-Korea i mars i år, angivelig fordi de arbeidet med en sak om menneskehandel.
De ble arrestert 17. juni, og tiltalt for å ulovlig ha krysset grensen til Nord-Korea. Til tross for at flere amerikanske myndighetspersoner, blant dem utenriksminister Hillary Clinton, engasjerte seg i saken, ble de to journalistene likevel dømt til 12 års fengsel i en arbeidsleir i juni i år.
Samtidig skal det den siste måneden ha foregått et intenst politisk arbeid i det skjulte i Washington D.C.
Tidligere i sommer tillot Nord-Korea de to fengslede amerikanerne å ringe hjem til familiene sine. Da skal Ling og Lee ha gitt uttrykk for at Nord-Korea ville slippe dem fri om Bill Clinton kom til landet.
Familiene til de to tok så kontakt med amerikanske myndigheter, som da lurte på om de kanskje skulle sende tidligere visepresident og nobelprisvinner Al Gore til landet for å forhandle. Gore er en av grunnleggerne av Current TV, den californiske TV-kanalen de to arbeidet for.
Til slutt ble det altså Clinton som dro, etter godkjenning fra Det hvite hus.



Flere nordkoreanske nyhetsbyråer melder onsdag at Bill Clinton ba Nord-Korea om unnskyldning for de to journalistenes oppførsel.
- Clinton ga en ektefølt unnskyldning til Kim Jong-il for de fiendtlige handlingene til de to amerikanske journalistene overfor Nord-Korea, da de ulovlig tok seg inn i landet, skriver et statlig nyhetsbyrå.
Amerikanske myndigheter avkrefter unnskyldningen på det sterkeste.
Noen ganger ser hun ut som en liten skolejente, andre ganger som en pensjonist på shopping. Nordkoreansk talsmann om Hillary Clinton


Clintons oppdrag kom bare to uker etter at Nord-Korea kom med et kraftig personangrep på hans kone, utenriksminister Hillary Clinton.
Det var i grunnen Hillary Clinton som begynte, da hun kommenterte at Nord-Koreas atomprøvespregninger lignet på oppførselen til en oppmerksomhetssyk tenåring.
Det nordkoreanske utenriksdepartementet protesterte på det sterkeste på en slik karakteristikk, og kalte Clinton en «rar dame» som hverken var intelligent eller særlig diplomatisk.
- Noen ganger ser hun ut som en liten skolejente, andre ganger som en pensjonist på shopping, sa en talsmann for departementet.
Dette til tross, to uker senere var Clinton i landet, og de to journalistene ble satt fri. Mange håper nå at USA og Nord-Korea kan få i stand diplomatiske samtaler, for å få en slutt på Nord-Koreas truende atomprøvesprengninger og oppskyting av diverse raketter.
Hillary Clinton er for tiden på en reise til flere land i Afrika. Onsdag morgen tok hun seg likevel tid til å gi en kommentar om ektemannens redningsoperasjon for de to journalistene.
- De to journalistene er svært glade for å være på vei tilbake til USA, sa Clinton til reportere i Nairobi, hovedstaden i Kenya.
Hun opplyste at hun har snakket med sin ektemann, ekspresidenten, som for øyeblikket er om bord i privatjetflyet sitt sammen med journalistene, på vei til Los Angeles, slik at de to journalistene kan bli gjenforent med familiene sine med en gang.
Clinton sa hun var både glad og lettet for at de to nå var på vei hjem.
Jubilant i spagat

Høy pris.

Mistet initiativet

Støtte fra velgerne.

Høyre. Flertallet av Høyre-velgerne mener deres parti kan danne regjering med Frp. Skjer det, blir jubileumsåret en korsvei i Høyres historie.




125-årsdagen i dag må være en blandet følelse for Høyre. Norges nesteldste parti har mye å være stolt av fra de beste periodene i sin historie. I tider da Høyre maktet å overføre honnørordene valgfrihet, mangfold og ansvarlighet til en praktisk politikk som folk flest opplevde som forbedringer i egen hverdag, var partiet samfunnsledende. Sist og tydeligst skjedde det under Kåre Willochs regjering på 1980-tallet, da NRK-monopolet ble opphevet, butikkenes åpningstider utvidet og boligmarkedet sluppet fri på en måte som avskaffet uskikken at folk altfor ofte måtte betale penger under bordet for å få kjøpt bolig.
Men dagens jubileum feires i en vanskelig situasjon for Høyre. Tre uker før stortingsvalget viser meningsmålingene at partiet risikerer å få sitt dårligste resultat siden starten i 1884. Det er ille nok i seg selv. Enda verre er det at Høyre er i ferd med å miste sin posisjon som den toneangivende stemme på såkalt borgerlige side i norsk politikk. Og aller verst må det føles for jubilanten at konkurrenten, Fremskrittspartiet, har en politikk som på avgjørende områder hverken kan kalles borgerlig eller konservativ - i alle fall ikke i den mening ledende Høyre-ideologer har definert sin liberale konservatisme gjennom 125 år.


Å være nummer to på ikke-sosialistisk side er ikke bare uvant for Høyre. Det er også skremmende. Det var derfor mer av frykt og nød enn av overbevisning og lyst at Erna Solberg på landsmøtet i mai åpnet for at Høyre kan danne regjering med Frp på samme måte som Høyre er villig til å gjenopplive Bondevik-alliansen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Flertallet av Høyres tillitsvalgte var så skremt av Frps fremgang på meningsmålingene, at Solberg ikke hadde noe reelt valg. Hun måtte likestille Frp med Høyres tidligere regjeringspartnerne for å unngå enda mer splid - og i verste fall splittelse - i egne rekker.
Den høye prisen hun og partiet må betale, er at Høyres velgere for første gang i partiets historie ikke kan vite hvilken politikk Høyre har mulighet til å føre i regjering. Å være lillebror sammen med Frp er noe ganske annet enn å være storebror i en høyre/sentrumskoalisjon.
Høyre håper i det lengste å vinne på å være eneste parti som kan samarbeide med alle de partier som etter alt å dømme trenges for å fravriste de rødgrønne flertallet ved valget 14. september. Spørsmålet er imidlertid hvor verdifullt dette argumentet er når enigheten mellom de fire opposisjonspartiene er så begrenset at et regjeringssamarbeid som omfatter alle, ikke er politisk mulig.


Uansett er det smertelig for Høyre å ha mistet initiativet til å definere hvordan en opposisjonspolitikk kan omformes til et regjeringsgrunnlag. Både under John Lyngs ledelse på 1950- og 1960-tallet og i det svært effektive samarbeidet mellom den politiske strategen Kåre Willoch og den unike velgerververen Erling Norvik på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet var Høyre den ledende kraft i å samle alle ikke-sosialistiske partier i en felles front mot Arbeiderpartiet i kampen om regjeringsmakten. For Lyng var det en selvfølge at veien til politisk innflytelse for Høyre gikk gjennom et forpliktende og tillitsfullt samarbeid med sentrumspartiene. Og selv om Høyre under Willoch var langt sterkere enn under Lyng, var det ikke Høyre, men KrF, som var årsaken til at Høyre satt i regjering alene de to første årene etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981.


Når Høyre ikke lenger har styrke til å opprettholde sin posisjon som drivkraft og spydspiss for et slagkraftig regjeringsalternativ, er det også til begrenset trøst at flertallet av de velgerne partiet fortsatt har, støtter muligheten for å regjere med Frp, slik det går frem av meningsmålingen her i avisen i dag. Alternativet hadde naturligvis vært enda verre for Høyre-ledelsen, men forklaringen på støtten er neppe at Høyre-velgerne har en sterk overbevisning om fortreffeligheten ved å sitte i en regjering Jensen. Det er nok heller Frps økte politiske kjøttvekt som slår ut.
Spørsmålet om hvem høyrevelgerne kan tenke seg at Høyre samarbeider med i regjering, er stilt før, i regi av Rogalandsforskning i Stavanger. I 2001 svarte 35 prosent at Høyre gjerne kunne regjere sammen med Frp, mens 40 prosent sa et slikt samarbeid under ingen omstendighet måtte forekomme. I 2005 var tallene 41 prosent og 28 prosent. I år svarer 51 prosent av Høyre-velgerne at Høyre godt kan regjere sammen med Frp, 26 prosent at dette til nød kan skje, mens 21 prosent sier det absolutt ikke må forekomme.
Dagens jubilant har ikke bare havnet i spagat mellom to regjeringsalternativer, men må også arbeide knallhardt for at det verdigrunnlaget Høyre har vært så stolt av i 125 år, skal bevares i tilstrekkelig mange velgeres bevissthet. Danner Høyre regjering med et klart større Frp, vil det bli enda vanskeligere å holde den liberalkonservative fane høyt.
Et klarere Høyre

Luftslott.

Skjerpet tone

Handlingsrom.

Både Siv Jensen og Høyres velgere hjelper Erna Solberg til å bli tydeligere i regjeringsspørsmålet.




Erna Solberg er en ryddig politiker. Når hun først har sagt, slik hun gjorde på Høyres landsmøte i vår, at Høyre kan regjere både med Fremskrittspartiet og med Kristelig Folkeparti og Venstre, kommer hun til å holde fast på det gjennom hele valgkampen. Det betyr ikke at begge regjeringsalternativene er likestilte i Høyre-lederens hode og strategi. Utviklingen i valgkampen, både internt i Høyre og i forholdet mellom de fire opposisjonspartiene, bidrar til at en gjenoppstandelse av Bondevik-koalisjonen, denne gangen med Erna Solberg som statsminister, seiler frem som det minst urealistiske regjeringsalternativet på ikke-sosialistisk side.


Høyres drøm om en flertallsregjering av alle fire partiene er forlengst lagt til side. Nå har til og med det store flertallet av Høyres egne velgere innsett hvilket luftslott en slik regjering har vært hele tiden. Fortsatt sier riktignok hver fjerde Høyre-velger at han foretrekker en regjering av Frp og Høyre. Men i praksis er en slik konstellasjon bare tenkelig hvis de to partiene får flertall. Ingenting tyder på at det er innen rekkevidde.


Høyre, KrF og Venstre vil derimot kunne danne en mindretallsregjering, under forutsetning av at de tre partiene tilsammen blir større enn Frp. Hvor lenge en slik regjering kan leve, er en helt annen sak. Frp og Siv Jensen har de siste dagene skjerpet tonen overfor de tre partiene, og spesielt overfor Høyre, betraktelig. Paradoksalt nok har Høyre store muligheter til å utnytte dette til egen fordel.
Angrepet på Høyre for å ville «gjenføde tidenes mest upopulære regjering», som Jensen sa til Dagsavisen i går, er sikkert god musikk i ørene på Frps kjernevelgere. Men for velgere som primært er opptatt av at de rødgrønne skal få avløsning, vil denne form for intern krigføring kunne virke negativt for Frp. Det er tross alt Høyre, og ikke Frp, som fremstår som det tryggeste alternativet for velgere som fortsatt legger noe meningsfylt i ordet borgerlig.


Det viktigste bidraget til Solbergs økte handlingsrom foran den siste valgkampuken, har hun likevel fått fra sine egne. Når hver tredje Høyre-velger vil ha en trepartiregjering, og aversjonen mot Frp er så stor at 18 prosent mener det beste alternativet er en ren Høyre-regjering, er ikke Solberg lenger så svinebundet som hun var på landsmøtet. Da var risikoen for en dyp splittelse i partiet overhengende hvis hun ikke satset like sterkt på begge regjeringsalternativene.
Nå avviser Solberg suverent å svare på hvilken regjering Høyre bør være med i. I stedet snakker hun om hvilken politikk Høyre skal føre. Det er ikke vanskelig å høre at den politikken ligger nærmere KrF og Venstre enn Frp.
Tynnslitte nerver

Frp og Høyre.

Halvorsen.

Visjon og virkelighet.

Sponheim.

Skiftende meningsmålinger bringer nervene i høyspenn i alle partier i valgkampinnspurten.




Sjelden har så mye stått på spill for så mange partier tre dager før et valg.
Høyres satsing på to regjeringsalternativer har vært nødvendig, men er samtidig et risikofylt dobbeltspill. Høyre fikk panikk da bildet av Erna Solberg sammen med Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim i VG ble tolket som et tegn på at partiet hadde valgt bort Frp til fordel for en gjenopplivning av Bondevik-alliansen. Det passet dårlig at et slikt inntrykk festet seg før velgerne hadde sagt sitt.


I Fremskrittspartiet sprer de nå historier om hvor mye Høyre satset for å få tatt et bilde av Solberg sammen med Siv Jensen for balansens skyld. Men da bildet endelig ble tatt i Stortingets vandrehall, benyttet Jensen anledningen til å spille forurettet på en måte som antagelig skadet Frp mer enn Høyre. Da de to møttes i NRK i går kveld, var tonen mer saklig. Dermed har Frp igjen utøvd dobbeltkommunikasjonens kunst partiet mestrer så godt. Men slikt kan slå kontra. Da er det godt for Frp å vite at de risikerer mindre enn mange av konkurrentene. For Frp har lenge innstilt seg på at 2013 er et mer realistisk tidspunkt for å komme i regjering enn 2009. Da kan det være lurt å satse på kjernevelgerne selv om det skulle koste noen prosentpoeng ved valget.


Det rødgrønne regjeringsprosjektet er avhengig av at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet beholder flertallet. Forsøker de å regjere i mindretall, er det ikke bare en overhengende fare for å bli felt i Stortinget. Regjeringen kan også smuldre opp innenfra. SV ligger an til å bli det svakeste leddet i kjeden etter valget, og vil neppe tåle den ekstra belastning en mindretallskoalisjon vil innebære. Da kan vi se slutten på Kristin Halvorsens karrière som toppolitiker.
Denne faren ser nok SV-lederen selv. Halvorsen er vanligvis en av landets mest klartenkte og humørfylte politikere. Men nå er hun i ferd med å miste hodet. Det slår mest tilbake på Halvorsen selv når hun i VG TVs partilederdebatt i går sa at det er farlig for land og folk om de borgerlige kommer til makten.


Jens Stoltenberg har det litt enklere. Ap ligger an til å gjøre et godt valg, og vil ikke få hovedskylden hvis det rødgrønne prosjektet ikke tåler møtet med velgerne. Men også han merker presset. Det stemmer dårlig med hans visjon om å gjøre integrering til sitt politiske hovedprosjekt når han ikke klarer å vinne en TV-duell mot Siv Jensen om asyl- og innvandringspolitikk. På dette saksfeltet, som er Frps hjemmebane, hemmes Stoltenberg av frykten for å støte fra seg den delen av Aps grasrot som synes det er greit at Ap-politikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen legger seg snublende nær Frps retorikk.


Dagens meningsmåling viser at Venstre igjen er farlig nær sperregrensen, og Bergensavisen har to dager på rad hatt målinger for Hordaland der Lars Sponheim er avhengig av utjevningsmandat for å bli gjenvalgt til Stortinget. Skolevalget peker mot et bedre resultat for Venstre, men Sponheims tanker om at en regjering av Høyre, KrF og Venstre kan støtte de rødgrønnes budsjettforslag i Stortinget i høst bare for å bli sittende, kan virke farlig defensiv for potensielle venstrevelgere som er mest opptatt av å bli kvitt de rødgrønne.
Mange partiledere trenger å gjøre en god innsats i kveldens partilederdebatt på NRK - Lars Sponheim kanskje aller mest.
Tilbake til hverdagen

Helse.

Vandrehall.

Vikarstyre.

Fem uker i valgseierens glans er over for de rødgrønne. Nytt program og nye statsråder er på plass. Nå kommer det an på resultatene.

Statsminister Jens Stoltenberg snakket med Heidi Christine Myrvold Øverland (f.v.), Annika Alexandersen og Juni Høiseth fra Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad i Stortingets vandrehall i går.


Statsminister Jens Stoltenberg tok støyten selv på Stortingets første arbeidsdag med ommøblert regjering. I gårsdagens muntlige spørretime fikk han et klart forvarsel om at opposisjonen vil følge nøye med på to av de saksfeltene Regjeringen selv har lagt stor vekt på - helse og arbeid.
Starten kunne ha vært bedre. Den nye helse- og omsorgsministeren, Anne Grete Strøm-Erichsen, var bortreist, til tross for at hun skulle ha svart på seks spørsmål i den ordinære spørretimen. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tiltrer først om to måneder. I mellomtiden bestyres departementet av fornyings- og kirkeminister Rigmor Aasrud. Uten tidligere regjeringserfaring har hun fått så mange arbeidsoppgaver at det er vanskelig å se hvordan hun kan rekke over alle på forsvarlig og ansvarlig vis.


At Strøm-Erichsen tok seg fri på sin 60-årsdag, er en bagatell. Hennes samvittighetsfulle virke som forsvarsminister, blant annet med jevnlige besøk til norske soldater i Afghanistan, tyder på at det ikke vil bli arbeidsinnsatsen som hindrer henne i å oppnå gode resultater i sitt nye krevende departement. Som erfaren kommunepolitiker, både som ordfører og byrådsleder i Bergen, burde hun ha bedre forutsetning enn de fleste til å gjennomføre den omfattende samhandlingsreformen som forgjengeren, Bjarne Håkon Hanssen, satte i gang.
En vellykket gjennomføring av denne reformen vil bli en avgjørende prøve på Regjeringens handlekraft. Men gårsdagens spørretime bekreftet at bruk av private aktører i helsevesenet også i denne stortingsperioden vil bli et viktig stridsspørsmål. Ingen er uenig med statsminister Stoltenberg i at det offentlige må og skal ha hovedansvaret for helsetilbudet i Norge. Men Regjeringen har et problem når opposisjonen kan påvise at de regionale helseforetakene avstår fra å bruke ledig kapasitet i privat helsevesen til å hjelpe pasienter, som ikke får et tilbud de åpenbart har behov for i det offentlige behandlingsapparat. Menneskers diagnoser er mangfoldige. Det bør også behandlingstilbudet være.


Høyre illustrerte i går dette på en menneskelig forståelig, men prinsipielt kontroversiell måte. I spørretimen ba partiets helsepolitiske talsmann, Bent Høie, statsministeren møte pasienter og pårørende ved det nedleggingstruede private tilbudet til unge med spiseforstyrrelser, Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. I Stortingets vandrehall sørget Høyre for at statsministeren ikke hadde noe annet valg enn å møte dem.
Pasientene argumenterer overbevisende for at anoreksisenteret gir et godt tilbud. Og statsministeren skal så absolutt ikke forskånes fra å møte representanter for dem som blir påvirket av Regjeringens prinsipper og beslutninger. Men Høyre og andre som måtte ha planer om å overrumple regjeringsmedlemmer med uforberedte møter i medienes søkelys, bør vurdere konsekvensene nøye.
For det blir feil hvis noen vinner frem fordi de får anledning til å presentere sin sak direkte til statsministeren med velgerne som potensielt vitne, mens andre, som kan ha like presserende behov, ikke får muligheten. Partier som har ambisjon om en gang å komme i regjering, bør ikke legge opp til at statsminister eller helseminister overtar helseforetakenes saksbehandlerfunksjon.


Derimot er det fullt og helt statsministerens ansvar at det viktigste departementet for å realisere Regjeringens mål om å få med flest mulig i arbeidslivet, fortsetter med en vikarierende statsråd i to måneder til. Stoltenberg innrømmer at økningen av sykefraværet er foruroligende høy. Nav-reformen er langt fra gjennomført, og i høst skal det gjennomføres avgjørende forhandlinger om fremtiden til avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen).
Alt dette krever en statsråd med kraft og autoritet. Hvis partene i arbeidslivet eller Nav-etaten får følelsen av politisk likegyldighet, er det overhengende fare for at de ønskelige resultatene uteblir. Derfor er det høyt spill å satse på en politisk uerfaren statsråd i Arbeidsdepartementet. Men det er enda dristigere å la en like uerfaren vikarstatsråd styre departementet med venstre hånd.
Den eneste trøsten er at Stoltenberg har en god grunn til å holde Hanne Bjurstrøm unna sitt nye departement i to måneder. Hun trenges sårt der hun er, som forhandlingsleder med nyslått statsrådsautoritet i de internasjonale klimaforhandlingene frem til København-møtet.
Spørsmålet er likevel om Stoltenberg da burde ha funnet en annen arbeidsminister. At valget tross alt falt på Bjurstrøm, øker forventningspresset når hun først tiltrer. Fallhøyden blir enorm for en statsråd som i statsministerens øyne fremstår som så eksepsjonell at han frivillig velger å la et så viktig departement gå for halv maskin i to måneder.
Den politiske hverdagen kan derfor bli ekstra brutal for Hanne Bjurstrøm. Det er en start hun ikke fortjener.Pinefull død for den irske pub?

Irene diskuterer over mørkebrunt øl. Micheál Martin er på alles lepper. Helseministeren innfører totalt røykeforbud på pubene i morgen. Mange spår slutten for publivet.




Vi skyver opp døren til Mulligan's pub. - Alle vet hvor Mulligan's er, har omkvedet vært på pubene i Dublin. - Bare gå etter lukten, du kjenner røyken lang vei. Atmosfæren omfavner oss idet vi åpner døren. Lukten av Irish stew, grovt brød, blandet med tyktflytende brunsvart øl, rennende nedover glasset og utover bardisken. Vått tøy som tørker langsomt. Og røyk. Masse røyk. Inne på puben snakkes det dempet ved de små bordene. En ung mann prøver å gjøre inntrykk på kveldens utkårede. Foran TV-skjermen følger de fotballinteresserte Manchester Uniteds bitre ferd mot undergangen i europacupen. I baren tappes det ustanselig mørkebrun Guinness. Sjelen finner hvile når man setter seg ned ved den generøse bardisken på Mulligan's. Hvorfor skulle vi egentlig noensinne forlate dette stedet? Men vi er en nykommere på Mulligan's. Nysgjerrige blikk følger oss, og etter et par minutter er praten i gang. Brian Gormley fyrer opp en pipe og vil vite vårt ærend. - Aha, norsk journalist. Røykeforbudet? Huff, ja. Jeg håper du virkelig forteller nordmennene hva vi synes om det. Denne Michea´l Martin må da være en mann fullstendig uten sans for livets gleder? Han forstår ingenting av livet på en pub, sier han. - Det finnes nok et element av å komme kompensasjonskrav i forkjøpet her. Regjeringen har fastslått at røyking er farlig. Så hvis den ikke endrer loven, vil enhver som ufrivillig blir utsatt for røyking kunne kreve kompensasjon for skadene. Det er nemlig ikke bare på pubene den irske regjeringen skal gjennomføre sitt forbud mot røyking. Alle arbeidssteder omfattes av den nye loven, for å gi arbeidstagerne tilstrekkelig beskyttelse mot de skader som følger av passiv røyking. Irland er det første land i Europa som innfører en så drastisk lovgivning. - Hva må mennesker i andre land tenke om oss, spør Brian Gormley innhyllet i røyk. En ny pint med Guinness lander på bardisken foran ham, generøst fylt til godt over randen. Et brøl høres foran TV-skjermen, idet Porto har gitt Manchester United dødsstøtet. Vi trekker ut på Dublins gater igjen. Veien er ikke lang til neste pub. 75 år gamle Agnes Duffy trekker sine dype drag inne på Knightsbridge Bar. På bordet står et lite glass Guinness. Sammen med datteren nyter hun en kveld på puben. - Jeg har røkt siden jeg var fjorten, smiler hun litt skamfullt. - Så det blir ikke aktuelt for deg å slutte på grunn av den nye røykeloven? - Å, jo da. Jeg prøver fortsatt å slutte. Hver eneste uke, sier hun lattermildt. - Dette vil bety at folk slutter å gå på puben. Kanskje må mange puber legges ned som en følge av denne loven. Jeg tror ikke folk har fått nok tid ennå til å omstille seg til en så dramatisk forandring, sier datteren Colette. Agnes er enig. - Nei, jeg er ikke glad for dette forbudet. Røykerne burde få være i fred på pubene i Irland. Vi går motvillig ut i regnet igjen, og vandrer langs elven Liffey. Overalt høres vi den muntre lyden av latter og glade stemmer inne fra pubene. Flammene brenner ivrig på peisen, og formelig roper oss inn. - Røykeforbudet er tåpelig, sier bartender Darren på Larnington's. - Men det innføres jo for å beskytte dere som jobber her? - Ja, men alle som er ansatt her røyker selv, så det spiller ingen rolle. Forbudet vil føre til masse bråk ute på gatene, der folk vil stå og røyke. Dessuten vil gjestene bli aggressive og sure. Michea´l Martin er en særdeles upopulær mann på irske puber akkurat nå. Men det finnes pubgjengere som jubler over den nye røykeloven. Linda Cullen damper riktignok i vei på sigaretten sin, men hun gleder seg til i morgen. - Da skal jeg slutte å røyke. Tror jeg. Jeg er glad for forbudet. Jeg tror det vil være fint for alle dem som vil slutte å røyke. Det er alltid så vanskelig når man går på puben og blir fristet. Venninnen Noreen Walsh er overhodet ikke enig. - Jeg elsker røyken min. Og hvordan skal dette gjennomføres? Er det virkelig noen som tror at bartenderen vil anmelde gjestene sine til politiet? Nei, alt glir nok tilbake til slik det alltid har vært etter et par måneder. Da har regjeringen fått den medieoppmerksomheten den er ute etter. - Men det vil komme mange nye folk på pubene nå som det ikke blir lov å røyke lenger, innvender Linda. - Alle de som ikke røyker i dag vil få mer glede av puben. Jeg kjenner mange som allerede har sluttet å røyke. Røykerne roper høyest, men jeg tror folk flest egentlig er glade for forbudet. Kvelden blir natt. På Corgartys er det høy, irsk folkemusikk, jubel og trampeklapp. Etter hvert som klokken drar seg forbi ett om natten, siger ungdom inn på det populære stedet. De fire musikerne damper intenst oppe på scenen, og er innhyllet i røyk. Micheál Martin er en modig mann.

Museumsparadokser

Verdensarv. Aldri har så mye fortid og samtid vært ivaretatt på museer. Selve vår sivilisasjon er blitt det museet vi bor i. Hvorfor preges vi da av historieløshet?




Jeg skal ikke kaste meg inn i norsk museumsdebatt, den lever fint her i avisen uten meg. Men når det nå sies at museene må fornye seg, stusser jeg litt. Må de virkelig dét? Jeg synes de er ganske nye, alle sammen, tidligst fra 1500-tallet. Før den tid fantes ikke ett museum i verden. Først på 1800-tallet ble museer vanlige foreteelser. Jeg synes dessuten at et skikkelig museum skal være litt kjedelig. Det er pussig med museer. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har besøkt, men det er bare en håndfull utstilte gjenstander jeg husker. Jeg har sett tusen potteskår. Jeg husker ikke ett. Allikevel fortsetter jeg å gå i museer. Ganske hastig gjennom flere av salene. Ofte er museumsbygningen interessant i seg selv, alltid finner jeg noe minneverdig, alltid har jeg glede av å komme ut igjen. Da befinner jeg meg fortsatt i et museum, synes jeg, i et bymiljø som også er ivaretatt, mer eller mindre nennsomt.


Skal man se Leonardos berømte veggmaleri av Jesu siste måltid med disiplene, nytter det ikke lenger å spasere gjennom Milanos gater og tro at man slipper inn i det gamle refektoriet hvor munkene i sin tid satt til bords med skikkelsene på fresken. Det er slik " Nadverden " er tenkt, som en utvidelse av det lille rommet, som en utvidelse av dominikanernes daglige bordfellesskap. Det var derfor jeg ville se det om igjen, ikke fordi det var blitt restaurert siden sist, og ikke fordi noen røverroman av Dan Brown hadde inspirert meg. Apropos ham: Jeg måtte snu i døren. Billetter må bestilles minst én måned i forveien, sa damen i luken. De skuelystne slippes nøye planlagt inn til klenodiet i puljer på 25, hvert 45. minutt, syntes jeg hun sa. Det kom en busslast med japanere til klosteret mens jeg sto der. De måtte fordeles på to puljer. Billetter hadde de bestilt for et halvt år siden. Takk for meg, og hils Leonardo! Langsomt risikerer universalgeniets mesterverk på veggen å forsvinne. Prosessen har pågått siden han malte det for over 500 år siden, og mye rart har vært gjort for å stanse forsvinningsnummeret. Også den nyeste restaureringen har vært kontroversiell. Men snart blir det forbudt å puste der inne. Det er blitt ett av kulturbevaringens paradokser at meningen med å fremvise verdensarven trues av arvens egen attraksjon i verden. Enkelte skatter er blitt mer tilgjengelige enn de tåler. Det er ikke bare de slemme naturkreftene som truer Venezia. Også turismen utsetter eventyrbyen for slitasje. Men paradokset er dobbelt: Masseturismen er også den eneste kraft på kloden som " naturlig " genererer penger til bevaring. Hvorfor bevilge bevaringspenger til skatter som ingen skal få se og oppleve som felles kulturarv?


Museene i verden skriker etter bevilgninger. De er vår hukommelse. De tar vare på fortiden, og må selv tas vare på. Men samtiden blir fortere fortid enn noensinne. Vår tid går fortere enn tidligere tider. Derfor har vi noe så paradoksalt som et museum for samtidskunst. Derfor har vi forlengst plassert dampmaskiner og elektriske sporvogner på museene, symaskiner, vaskemaskiner, månelandingsfartøyer. Vi samler på oss selv. Her i Milano står nye vesker i utstillingsvinduene, nye sko, nye slips, som om det ikke var ferske merkevarer vi ble tilbudt, men de mest bevaringsverdige museumsgjenstander. Vi har lært det av Holocaust og Hiroshima, det skal ingenting til, med ett tastetrykk kan kulturer og folkeslag, erindringer og levende liv være utradert. Desto mer paradoksalt at politikk og pedagogikk har historieløsheten som rettesnor. Enda vi ingenting gjør som ikke er historisk betinget. Det beste, de viktigste lærdommene, lærer vi ikke noe av. Enda vi bor i byer og land som er våre vitale museer.


Jeg ser at ruinene i Baalbek snart risikerer å bli ruiner igjen, rester av rester i Libanon, levninger som snart ikke har sten på sten tilbake av felles kulturerfaring, egyptisk, gresk, romersk, et museum utendørs. Plaffes det ned, er det også av historiske grunner. Ondt blod er også et arvestykke. Levende, men uten lærdommens livgivende vekst. Hver dag fører jeg mitt personlige museumsliv. De nærmeste dager skal jeg gjøre det i Mantova, midt i 1300-tallet, likeledes i Bergamo, Verona, Venezia. Jeg skal være blant de få som lever. Men jeg skal spise mat etter århundregamle oppskrifter, hilse i urgamle høflighetsformer på folk jeg ikke kjenner. Italia er som et museum. Her kommer historiens tog meg i møte, et opptog av døde, av dem som levde. De er hva vi blir: I beste fall lærerike potteskår.


Jeg går til Museo del Castello Sforzesco i Milano. Frivillig. Istedenfor å se " Nadverden " av Leonardo. Passerer fragmenter av lombardisk middelalder, et søylekapitél her, en gotisk figur der. Akkurat så kjedelig skal et museum være. Til randen oppfylt av gjentagelser, av det som var normalt. Slik er det også med leiligheten fra Wessels gate, rekonstruert på Folkemuseet på Bygdøy. Slik blir det trivielle unikt. Men så står jeg der, plutselig, like overfor Michelangelos svanesang, hans Pietá Rondanini, et ufullført verk i marmor, som han arbeidet på i sine fem siste leveår, trolig også i sine aller siste dager, til han døde nesten 89 år gammel. Antagelig måtte Michelangelo ha oppgitt det, også dersom han hadde fått mer levetid. Han løser knapt noe oppdrag, skal ikke levere, har ikke deadline. Gubben eksperimenterer, forsker for sin egen del i lutter kamp med materien, med sitt eget talent. Enda han har gjort det før, sogar i samme stil. Kristi legeme hengende, dødere enn dødt, holdt oppe av en skikkelse som skal bli en altfor sped jomfrumor. Det er virkelig verdensarv. Vårt varige museumsliv.
Borat sårer nasjonens stolthet

Ville protestere.

En " norsk " reaksjon.

Et rikt land.

Sacha Baron Cohen har fått adrenalinet til å flomme i Kasakhstan. Hadde det vært annerledes i Norge, hvis filmen om Borat hadde gjort narr av budeier og hardingfele?

Melonas kan spøke med norske bunader. Kanskje ville ikke utenlandske komikere blitt like godt mottatt.


- Et svin av en mann, sa Kasakhstans London-ambassadør om Borat. Eller var det Sacha Baron Cohen han siktet til? Det gjør kanskje ingen forskjell. For i Kasakhstan er harmen stor. Folk skjønner at de blir ledd av ute i den store verden, men begriper ikke helt hvorfor. Denne mangelen på forståelse gjelder ikke bare kasakhstanere som aldri har satt sine ben utenfor det " primitive " Sentral-Asia. Ukemagasinet Der Spiegel inviterte tre studenter fra Kasakhstan til å se filmen om Borat i Hamburg. Alle hadde bodd flere år i Tyskland.


- Et kinobesøk som utviklet seg til tortur, heter det i reportasjen. Mens folk i salen mistet pusten av latter, satt kasakhstanerne "rette i ryggen og så vantro på at landet deres ble revet i filler". Da Borat sa at alle kvinner i Kasakhstan er slaver, tenkte Perisat (24) et øyeblikk på å reise seg og si noe, men ble sittende. Hun syntes også dårlig om at "nasjonalsymbolet vårt ble misbrukt". Og hun vil ikke kritisere det autoritære styresettet til landets leder Nursultan Nasarbajev: - Naturligvis elsker jeg presidenten vår, sa hun etter forestillingen. Gulsum (28) satt som forstenet og så filmen uten å fortrekke en mine. - Kasakhstans verdighet er krenket. Grensene for humor er overskredet, kommenterte hun. Hva kan vi slutte oss til av disse reaksjonene? At kasakhstanere mangler humoristisk sans? At de kan studere til doktorgraden og likevel ikke forstå noe av verden omkring seg?


Såret nasjonalstolthet er en følelse vi her i Norge burde kjenne meget godt. I mesteparten av sin historie har Norge vært et avsidesliggende og fattig land som andre smilte litt av. Det er ikke minst derfor vi har en tendens til kraftpatriotisme og selvskryt. Akkurat som Kasakhstan nå om dagen. Ingen liker å bli gjort narr av - selvsagt ikke. Men det nytter lite å reagere med forbud og fordømmelser. En av dem som har tatt poenget, er Bulat Atabajev (52). Han har like godt invitert Sacha Baron Cohen til Kasakhstan. Innbydelsen kom i et intervju med den tyske ukeavisen Die Zeit. - Folkene i regjeringen har ikke humor. All kritikk blir straks oppfattet som hån, sier Atabajev. Selv har han et avslappet forhold til nasjonens ære: - Hvem i Europa vet vel hvor Kasakhstan ligger? Mange forveksler oss med Mongolia. Men det gjør ingenting, sier teatersjefen fra " kulturhovedstaden " Almaty (bedre kjent under sitt gamle navn Alma-Ata). - Vi har et ordtak hos oss. Når folk kaster stein etter deg, skal du invitere dem til å spise med deg. Jeg vil gjerne invitere Cohen til en stor Kasakhstan-rundtur. Og han kan bare drive med påfunnene sine, lover Atabajev.


Akkurat det siste har neppe støtte fra høyeste hold. Men hvis myndighetene i Kasakhstan bare kunne senke skuldrene litt, ville de oppdage at oppstyret rundt Borat også har ført med seg positive ting. For eksempel har internasjonale medier de siste ukene hatt bred omtale av landet. Mye har dreid seg om olje, gass og lovende økonomiske utsikter. Uten Borat hadde vi neppe sett særlig mange artikler om Kasakhstan. Så Sacha Baron Cohen burde egentlig være en velkommen gjest. Atabajev har serveringen klar: - Hestekjøtt er en spesialitet. Det må han absolutt prøve. Dessuten må han drikke gjæret hestemelk. Det er sunt for lungene. Vi har et kursted der tuberkulose blir behandlet med denne drikken. Hvis Borat hadde fornærmet Norge, hadde noen her i landet invitert ham på smalehovud?
Svak tenkning

Gavepakke.

Hektisk.

2. akt.

Elementært. Det store statskirkespørsmålet er ikke hva slags kristendom vi skal ha, men hva slags stat Norge skal være.




Kirkedebatten er i ferd med å bli underlig. Helt frivillig går Kirken inn for å redusere egne privilegier. Kirkens egne råd og utvalg sier at det er problematisk at moderne samfunn blander religion og stat på politisk toppnivå. Statskirken er ikke bare en uskyldig anakronisme, men et demokratisk dilemma. Ordningen bør revideres.


Med slik argumentasjonslinjen inviterer både Gjønnes-utvalget og Kirkemøtet til prinsipiell politisk debatt om teokrati, demokrati, likestilling og religionsfrihet. Det er profesjonelt gjort, og ville under normale forhold blitt oppfattet som en gavepakke til norske politikere. Men hva skjer? Det viser seg at ledende norske politikere - og LO-folk, av alle - i stedet vil diskutere teologi. Trond Giske, Martin Kolberg og Gerd-Liv Valla har klart å sabotere den politiske debatten om hva slags stat vi skal ha - til fordel for en kvasiteologisk diskusjon om hva slags kristendom vi skal ha. Ifølge Arbeiderpartiets generalsekretær og lederen i LO kan staten borge for bedre kristendom enn kirkens ledere. For Gerd-Liv Valla er det viktigere å fastholde betydningen av overdimensjonerte enkeltsaker knyttet til kjønn og seksualitet enn å vurdere statskirken som institusjon.


Sist fredag var det høringsfrist, og avsluttet dermed første akt i dette underlige skuespillet. Men ved å plumpe ut med Arbeiderpartiets klassiske styringsvilje har Kolberg og Valla antagelig bidratt til å forverre situasjonen for statskirketilhengere både i Kirken og politikken. «Det er beklagelig, men det gir altså en meget klar beskjed om hva dette handler om. Det handler om makt i Kirken," uttaler biskop Olav Skjevesland. "Giske er reaksjonær," sier biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke. Indirekte har Giske, Valla og Kolberg sørget for å aktivisere hele fløyen av kirkefolk som ikke bekymrer seg for de politisk-demokratiske sidene ved saken, men for Kirkens selvstendighet. Dermed er statskirkedebatten - igjen - redusert til et spørsmål om hva som er best for Kirken: Å være selvstyrt eller statsstyrt.


Fortsetter dette, betyr det at Norge er ute av stand til å føre en politisk debatt om forholdet mellom stat og religion. Norge tilhører en meget liten og pussig gruppe land som blander religion og politikk. Iran, Danmark og Saudi-Arabia er eksempler på land med lignende styringsmodeller. Det er ikke lenger mulig å identifisere denne posisjonen som progressiv, hvor gjerne Ap enn vil. Kanskje er det også feil å fremstille statskirken som en åpen og inkluderende ordning elsket av folk flest, når den faktisk ekskluderer stadig flere borgere og ikke vekker synderlig engasjement. Eksempelvis har forvinnende få av Aps egne lokallag bidratt med høringsuttalelser i denne saken. I 2006 er statskirken en konservativ innretning uten dekning i demokratiske idealer for likebehandling av borgere og trossamfunn.
Bort herfra, det er vårt mål

Fåfengt.

Maskinen som forbilde.

Økologiske avtrykk.



Store planer. Noen trodde det var spøk: Plutselig dukket de opp, ut av det blå i manges øyne, de nye forslagene til atter en utbygging av strøket rundt Sentralbanestasjonen i Oslo.




Flere av forslagene vil gjøre Postgirobygget til en dverg, om vi skal tro tegningene. Prosjektsjef Per Atle Tufte i Rom Eiendom er ikke snau med sine løfter eller trusler: 90 000 kvadratmeter til 3 milliarder kroner!


Normalt ville protestene blitt store. Om de blir det denne gang, gjenstår å se. Kanskje har en form for tretthet bredt seg, etter at all motstand tidligere har vist seg så fåfengt, først mot den nåværende skamfering av omgivelsene rundt Oslo S, senere mot et Bjørvika planlagt slik at brukerne kan kjede seg til døde. Når man har skapt omgivelser preget av den ytterste trøstesløshet, så blir det egentlig lite å slåss for. De færreste vil føle en tilhørighet, eller at dette er et miljø med kvaliteter verd noen sverdslag. Hva hjelper det å henge opp gardiner i helvete? Her gjelder det å komme seg på bussen hjem. Som sagt av Franz Kafka: "Bort herfra, det er vårt mål". Saktens en fallitterklæring for en hovedstad, og for politikere uten teft som har latt sin by i stikken.


De er ikke alene om sin svikt. Verden over, fra Shanghai til Los Angeles, skyter utvekstene opp i et svulstlignende tempo, i en målestokk som gjør mennesket til en mygg. I tillegg til de kvadratiske bokser i glass og betong har nye forbilder kommet til: det teknologiske, der bygningens forbilde er maskinen, eller det avantgardekunstneriske, der forbildet er nonfigurativ skulptur. Først og fremst er det megakapitalen som avspeiles, i det som er blitt et interessefellesskap mellom eiendomsbaroner og en toneangivende retning blant dagens arkitekter, som gjerne vil vise seg frem med det uvanlige. Hva det spørres mindre om, er hva jeg som et vanlig menneske og mine sanser trives med, og hva som valser meg ned. Påfallende lite spørres det også om hva som er praktisk, og hva som sparer ressurser og miljø. Den nyeste bygningen som er kommet opp i Bjørvika, glassboksen til PricewaterhouseCoopers, har et rekordartet energibehov: For å holde volumet under glassfasaden avkjølt om sommeren og oppvarmet om vinteren. Noe lignende merker jeg i mitt glasshus rett ved, der jeg, som trollet, gjemmer meg for solen når den kommer, bak tette persienner, så ikke solstrålene skal gjøre min dataskjerm uleselig. Slik lykkes det upraktiske, det kostbare og det utrivelige å inngå i en uovervinnelig treenighet, fordi vi arbeider mot naturens krefter, i stedet for å være på parti med dem. I noen årtier har miljøverntanken rettet stadig sterkere søkelys mot forurensning, ressursbruk og rovdrift på naturen. Innen byggekunsten har hovedstrømmen, oppsiktsvekkende nok, gått den motsatte vei. Bygningene reiser seg som stadig mer avstikkende inngrep i landskapet, mens harmoni oppfattes av byggeideologene nærmest som uttrykk for artistisk feighet. Utfordringen er akutt, fordi vår tid er i stand til å sette et vesensforskjellig kraftigere stempel på omgivelsene enn alle tidligere epoker. Vi overgår alle våre forfedre gjennom overlegenhet i byggekapasitet og teknisk rekkevidde, med et utvalg av industrielt tilvirkede materialer og elementer som før var utenkelig. Overfor et 21de århundre i høykonjunktur er landskapet ganske forsvarsløst. Bare børsfall og eiendomskrakk kan bringe det unnsetning for en stakket stund.


Dermed etterlater vår slekt mer hemningsløse økologiske fingeravtrykk omkring oss enn noen før oss i historien. Hvordan vi forholder oss til denne splintringen av landskapet, der nybyggene bevisst tilsikter å rope høyest mulig, er et spørsmål om sinnelag. De fleste av de toneangivende arkitektene med de store oppdragene og deres støttespillere synes å være utdannet på en slik måte at de lovpriser det som splintrer. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.

Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.

Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg.  Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.


Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?

Enda en dag
Forsiktig lukker vi døra. Stille. Blir stående og lytte. Vil hun være der inne? Bak døren høres romstering. En dyne som flyttes på. En bamse som snakkes til. Men ingen som roper på pappa. Eller mamma. -Det gikk, nikker vi lydløst til hverandre. Smiler. Går mot stua.

På vei gjennom gangen plukker jeg opp en ullsokk. Den som hun tok av seg da vi kom hjem. Den andre ligger i kurven som henger på veggen. Sammen med lua og halsen. Akkurat som hun fikk beskjed om. Jeg tar opp lua, lukter på den. Det lukter Anna. Og snø. Og barnehagen. Fra kjøkkenet hører jeg en oppvaskmaskin som åpnes. Tilbake i stua løfter jeg opp et nett som ligger i den gule stolen. Titter oppi. Asjetter. Kopper. En gaffel. Alt i plast. Fra handleturen hun hadde i ettermiddag. Den som foregikk inne på rommet hennes. Jeg rister litt på nettet. Og får øye på trekakene hun serverte. På bordet står fortsatt en grønn kopp fra samme servering. Jeg putter den i nettet, og setter det utenfor rommet hennes. Der inne er det helt stille. I leketeltet finner jeg tre rosiner. De er harde. Og sikkert ikke fra i dag. Der inne står også en vannflaske. Og en dukke. Som har smekke og melkeflaske. Jeg lar det ligge til neste møte. Under bordet ligger en ball. Jeg kryper ned og tar den ut. Putter den i lekekurven. Kan fortsatt høre henne rope heia heia. På lekematta ligger det et perlebrett. Grønne, gule og blå perler sitter fast på toppen. Som i et lite kaos. Eller blomst, som hun kalte det. Jeg putter det i skapet. Der står allerede boksen med resten av perlene. Hun har ryddet. I sofaen ligger en bok, jeg legger den i aviskurven. Bretter det lille teppet som boka lå oppå.


Det får holde, tenker jeg. Får øye på en en gul legoløve oppi lysholderen. Tar den ut, og setter meg ned. Med løven i handa. Ser den inn i øynene. Hører oppvaksmaskinen lukkes. Det holder. Selv om det sikkert er mer. Flere små prosjeter. Små vitnesbyrd om stunder. Men det kan vente. Til i morgen. Til fortsettelsen. 

Misunnelig?
Jeg trodde jeg ikke lot meg påvirke. Misunne. Av fine bilder. Jeg blar med lett hjerte gjennom bilder av kaffe og hjemmebakst. Legger kanskje igjen et lite hjerte. Muligens fordi jeg synes jeg får nok kaffe. Og kaker. Eller fordi jeg ikke har lyst på boller hele tiden. Faktisk. Og fordi jeg tenker at bak det lille utsnittet må det jo finnes rot og hyl og støvkorn. Der også. Hvis ikke må den avbildede kaffen være veldig kald. Tenker jeg.

Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har  lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss.

Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet.   

I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme.

Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten.

For to år siden
I dag er det to år siden i dag jeg gikk nedover bakkene mot Carl Berner. Retning T-banen. Jeg hadde vært på barselbesøk hos en venninne. Hun som oppdaget at hun var gravid samtidig som meg. Som egentlig hadde termin akkurat en uke før oss. Men som bar på en utålmodig jente som kom 10 dager før tiden. Selv var jeg fire dager på overtid. Passelig klar. Jeg hadde sittet og sett på det lille mennesket. Sett hvordan hun sparket. Fektet. Gråt. Så vakker. Så perfekt. Samtidig som jeg kjente at noen sparket inni meg. Flyttet på seg. Og jeg prøvde å forstå at det lå et like ferdig menneske der inne. Helt likt som hun som lå foran meg.

Men nå var jeg altså på vei hjem. Det var fredag og ettermiddag, og jeg skulle egentlig gå hele veien. Men kjente at kroppen var for tung. For trett, etter null søvn natten før. Så jeg gikk mot banen. Fremme på perrongen ringte jeg mannen som var på jobb, forsikret om at ingen ting hadde skjedd. Fortalte at kroppen var ekstra tung i dag. Spurte om han kunne handle. - Sov litt, sa han.

Og det gjorde jeg. Sov. Frem til jeg ble vekket av mannen som kom fra trening. -Sover du enda, lo han. Og ba meg om å sove litt til, han skulle lage middag. -Vekker deg da. Espen er jo 18 år nå. Pappaen steiker biff til sønnen og sender ham en tekstmelding før midnatt. Det gnager ham at han brukte litt kjeft.
- Jeg har laget den biffen til deg! Den står klar i kjøleskapet, skriver pappaen. I meldingen spør han når sønnen kommer hjem.
Et par timer senere får han en telefon. Det er politiet. Beskjeden er at Espen har vært utsatt for en fallulykke, og tilstanden er alvorlig. Tore hiver seg i bilen og kjører fra Askøy til byen.


Elise tar nattbussen. Espen hadde ikke vært å se i det hun kom ut fra Exodus. I syvtiden vekkes hun av en telefon fra en kompis.
- Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma, forteller han.
Elise føler skyld, og tenker at hun aldri skulle gått fra ham. Hun sitter hjemme i sofaen og gjentar: «Vi må kjøpe blomster, vi må kjøpe blomster».
Han landet på en moped som sto parkert i bakgården. Mopedens bagasjeboks var knust. Sammenstøtet hadde vært så sterkt at biler som sto i nærheten hadde fått skader.
I politiets utrykningsrapport står det: «Klokken 01.41 fikk vi melding fra operasjonssentralen om at en person hadde falt i bakken fra 5. etasje på Thon Hotell Rosenkrantz (...) ambulansepersonalet jobbet med vedkommende på stedet. Han skulle være i live, men hardt skadet. Personen ble fraktet vekk av ambulansen kort tid etter. Det snødde da vi ankom stedet, og det var ca. null grader.»
Hvorfor gjorde Espen denne livsfarlige manøveren? Hva skulle han på hotellet? Rusmiddelundersøkelsen viste en promille på 2,4.


I politirapporten står det ikke noe om hvordan Espen kom seg til 5. etasje. Men via et vindu tok han seg inn på et rom, ifølge rapporten. Han havnet i håndgemeng med gjesten, som han ikke kjente. Gjesten hentet resepsjonisten. Da de kom tilbake til rommet, hørtes knuselyder fra badet. Gjennom vinduet så resepsjonisten Espen stå på gesimsen. Hun gikk ned i resepsjonen, hentet hjelp og ringte politiet. Da hun igjen vendte tilbake til rommet og kikket ut vinduet, lå en person på bakken.
Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet.
Mopeden kan ha reddet Espen. Men det er kritisk der han ligger på Haukeland. I et pårørenderom på intensivavdelingen sitter pappa Tore midt på natten og venter på beskjed fra legene.
På sykehuset forteller de at heldigvis er Ruby Mahesparan på vakt, hun er en dyktig nevrokirurg, sies det. Espens mor, Anne Grete, og onkelen er på et familiebesøk i Steinkjer. Tore må vite om sønnen overlever før han ringer dem. Han tillater seg ikke å tenke på at gutten hans kan dø.
Først neste morgen ringer han. Espen er operert, men det er fortsatt kritisk. Sønnen har hatt blødning i hodet, blødningen ble fjernet under operasjon. En del av beinet på høyre side av hodet er fjernet for å gi hjernen mer plass. Hodeskaden kan føre til hevelse i hjernen.


En ny hjerneblødningoppdages på venstresiden neste dag. Det bærer rett på operasjonsbordet på intensivavdelingen igjen. Espens nærmeste er nå samlet i det ti kvadratmeter store pårørenderommet i åtte timer. Det er lange timer, tøft å holde motet oppe, uten å vite. Så kommer nevrokirurgen Christian Helland og to kolleger inn døren. Pappa Tore synes legene virker oppglødd, det ser ut som de har gjort noe stort. Det er, etter omstendighetene, gode nyheter. I detalj får familien informasjon om hva operasjonsteamet har gjort.
Det er kritisk, også de første dagene etter denne operasjonen. Pappa Tore rapporterer på tekstmelding til Espens onkel i Stavanger:
«Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet.»
To uker etter operasjonen, mens han ligger på nevrokirurgisk avdeling på Haukeland, kommer tegn på at Espen vinner krefter. På oppfordring kniper og slipper han hånden til en sykepleier. Han overføres etter hvert til rehabiliteringsavdelingen på Nordås.


Men kroppen er kraftig svekket etter hodeskadene, det gir tilbakeslag, og han blir rammet av alvorlige infeksjoner. Etter at han er overført til rehabiliteringssenteret på Nordås, må han derfor legges inn på nevrokirurgisk på Haukeland igjen. Dette skjer flere ganger, og på et tidspunkt er både familie og leger bekymret for hvordan det vil gå.
« Nei! » skriver Espen på et ark 33 dager etter fallet, som svar på et spørsmål om han har det vondt.
«Vi var målløse og gråt av glede», skriver familien i dagboken etter Espens respons. Han er klar til å kjempe seg tilbake. Han tilbringer 15 og en halv måned på Haukeland Universitetssykehus, mesteparten av tiden på Nordås. 28. mai 2010 flytter han hjem til foreldrene på Askøy. Men hvordan blir livet for Espen nå?


Det er februar 2012. Tre år siden festen og fallet. Espen er tilbake på rehabiliteringssenteret på Nordås. Han ber oss kjenne på bicepsen, tøyser og ler. Han er fortsatt en glad gutt. Men Espen har også noe alvorlig på hjertet, som han gjentar hver gang vi møtes.
- Jägermeister og Battery ødela livet mitt, sier Espen.
Etter ulykken tok det åtte måneder før Espen klarte å bruke stemmen igjen. Han sliter fortsatt med å prate tydelig, ord krøller seg, setninger slukes, spesielt når konsentrasjonen svikter, eller snusen og tyggisen tar plass.
Pannelappene ble hardest rammet hos Espen, den delen av hjernen som styrer vår personlighet, blant annet følelser og hemninger. Han ble også blind på venstre øye og fikk lammelser på kroppens venstre side. Men i fjor høst parkerte han rullestolen for godt. Nå trener han opp førligheten på venstresiden, spesielt i armen og hånden. Han gjør knipeøvelser, trener balanse og styrke. Pågangsmotet imponerer pleiere, fysioterapeuter og leger. Selv kaller Espen seg « Ironman » .
Gjensynsgledener uhemmet, Espen håndhilser mange ganger når vi kommer på besøk. Det er mars, en drøy måned siden vi traff ham første gang. Espen viser oss rundt i underetasjen, det er hans boltreplass i barndomshjemmet på Askøy. Trappeheisen bruker han ikke lenger, sykehussengen skal snart byttes ut. På veggen henger en United-plakat, oppetter veggen står en gitar. Han setter seg foran PC-en og synger med:
« ... where do we go when we die? What lies beyond, and what lay before? Is anything certain in life?» Låten heter «The spirit carries on». Dream Theater er favorittgruppen, forteller han. Espen spretter opp. Inne på et rom står pianoet. Han lærte å spille da han var fem. Espen viser at kunsten sitter i de fingrene som virker.


- Se her, sier pappa Tore. Espen har vært på Hemsedal siden vi traff ham sist. Der sto han på ski, fra toppen på egen hånd. På en mobiltelefon får vi se en filmsnutt fra skibakken.
- Og hvis jeg klarer å spille gitar igjen med venstrehånden, skal pappa kjøpe en signaturgitar til meg til 17.000 kroner!
- Da må du trene, Espen. Øve, bevege hånden, bite i deg smerte, sier pappa Tore.
Jeg har verdens beste pappa
Musikk og fotball var hobbyene. Han var en balansekunstner på enhjulssykkel.
- For å si det veldig enkelt. Søsteren var rolig, Espen stikk motsatt. Helt fra han var baby var han mer krevende, sier pappa.
Espen legger hånden på farens skulder.
- Å, ja, takk skal du ha da, pappa, takk, sier han med et smil.
- Du er grei og full av humør, Espen, sier pappa. Sønnen er blitt veldig emosjonell, han finnes ikke sint, påpeker han.
- Jeg har verdens beste pappa, sier Espen.


Foreldrene tenker fortsatt på natten da ulykken skjedde.
- Sprit i store mengder, det er det som er farlig, det går rett til hodet. Espen er veldig tydelig på at det ødela for ham, sier pappa Tore.
Hvem som kjøpte sprit til sønnen, vet han ikke. Dersom ungdommer vil ha tak i sprit, klarer de det.
- Jeg tenker ennå på om jeg skulle hentet ham i byen, men han var jo i 20-årsdag ... og du får litt dårlig samvittighet når du kjefter litt. Så jeg prøvde å lokke med biffretten og sendte melding. Vi fant forresten ut i ettertid at han hadde prøvd å svare på meldingen. Han klarte ikke sende. I meldingen takket han for maten og sa han ville komme hjem, som de andre ...
Espen huskeringenting fra kvelden og ulykken. Men han vet han drakk Jägermeister, blandet med Battery, for å nøytralisere den sterke smaken. Av en eller annen grunn skulle han inn på Thon Hotel Rosenkrantz. Kanskje gikk han opp rømningstrappen i bakgården?
- Hva skulle du på det rommet og på gesimsen, Espen? spør pappa Tore. Uten å få svar. Det er en gåte, det var som om Espen falt inn i et svart hull. Tore lurer på om Espens balanseferdigheter, i kombinasjon med alkoholen, gjorde ham overmodig.
- Mange gutter på hans alder føler seg udødelige også, sier Tore og tenker på ulykkesstatistikk fra trafikken.


- Det jeg og Anne Grete hadde begynt å engste oss for, var kjøring. Du skulle jo snart ta lappen. 18 år. Det er den farlige alderen. Ut og feste. Mange har sagt det til oss, at det som hendte med Espen er foreldres største mareritt. Det kan hende alle, sier Tore. De har sine tunge stunder, Espens foreldre - selv om de klarer å se fremover.
- Det er terapi for oss å stå på mest mulig for ham, sier pappa Tore.
Fem assistenter følger Espen på skift. De er med Espen hjemme og på skolen, på trening og fritidsaktiviteter. Ved huset står en Volvo V60, som assistentene kjører for ham. Bilen er kjøpt med delvis støtte fra Nav. Til sommeren skal han også på ferietur til USA, New York og Florida, sammen med assistentene sine. Festen og fylla ødela det livet han hadde, knuste drømmer, men likevel hadde Espen flaks. Det vet han. Evnen til å tenke positivt er ikke borte.
Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg ... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg
- Jeg føler meg jævlig heldig. Fremtiden vet jeg ikke noe om. Men jeg skal bli så frisk jeg kan, sier han.
- Hva må du trene på da? spør pappa.
- Med munnen min, sier han.
- Tale, ja. Artikulasjon. Oppmerksomheten din, konsentrasjonen din. Du blir så lett forstyrret, sier pappa.
- Ja, jeg blir lett distrahert av musikk og damer. Det jeg liker best, sier Espen.
- Du er kommet utrolig langt, sier pappa. På et tidspunkt, da Espen var svært redusert i tiden etter ulykken, fryktet han at Espen skulle bli sittende i rullestol.
- Instinktivt begynte jeg å trene styrke hjemme, ta armhevninger. Jeg så for meg at jeg måtte bære ham, forteller Tore.


Sønnen monterte persiennene på rommet sitt selv da han var ti år gammel. De praktiske evnene, evnene til å løse problemer, er redusert. Hukommelsen er bemerkelsesverdig god. Men ingeniør blir nok ikke Espen med det første.
- Målet er at Espen en dag skal klare seg selv, i eget hus. Selv om han ikke får hundre prosent kapasitet, er håpet at han blir i stand til å ha en jobb, sier pappa.
Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump
- Jeg går på verdens beste skole nå, sier Espen.
Espen og medelevenepå Steinerskolen på Skjold lukker øynene og lytter: « ... born again, born again, one day I know I'll feel strong again ...» Læreren spiller en Michael Kiwanuka-låt og spør etterpå hva elevene så for seg og tenkte på. Espen rekker opp hånden.
- Jeg ser for meg en scene med Forrest Gump, mens han sitter og spiser, sier Espen. Fordypningsoppgaven hans på 2. trinnet er å lage en pianokrakk, sammen med assistenten Fredrik Breivik. Espen får øvd opp venstrehånden når han pusser på krakken. Sosialt betyr skolen mye for Espen, og han får medelever til å reflektere over hvor skjørt livet kan være.
- Espen har hatt en fantastisk utvikling etter at han begynte her. Første gang jeg så ham, for et par år siden, satt han i rullestol, sier lærer Willy Winther. Da Espen hadde fullført første trinn på skolen, fikk han en hilsen fra lærerne:
«Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg ... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg.»
Timeplanen er tett denne dagen. Etter skolelunsjen drar Espen og pappa Tore til hjelpemiddelsentralen, der han skal teste støttehjul til sykkel. "Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump", sier Espen om syklingen. Så bærer det til Haukeland Universitetssykehus, der vi har avtalt å treffe en av legene som reddet ham.


Venterommet på intensivavdelingen. «Går du gjennom en krise? Ta kontakt med sykehusprestene», forteller brosjyren på bordet. Ved siden av ligger en salmebok. Det var her Espens foreldre satt i åtte timer og ventet. Rommet er ti kvadratmeter. I hjørnet står en aluminiumsvask.
- Jeg får frysninger når jeg tenker tilbake ventetiden her. Jeg rettet på duken og måtte skylle ned skummet i vasken, ellers ville ikke Espen overleve. Det var tvangshandlinger, forteller pappa Tore.
Nevrokirurg Christian Helland kommer rett fra en operasjon. Espen reiser seg. Hiver seg rundt halsen hans.
- Du reddet livet mitt, sier han.
- Dere var heldige som fikk operere den geniale hjernen min! Når får jeg den nye « hjelmen » min? spør Espen.
- Klarer dere det før sommeren? Han skal til USA, sier pappa Tore
" Hjelmen " er den nye skallen Espen skal få. Under operasjonen måtte legene fjerne benvev fra det skadede området, fryse det ned, før de satte det på plass igjen.
Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn
- Problemet er at kroppen senere begynner å støte vevet fra seg, rett og slett spise det opp. Derfor skal vi støpe en ny skalledel til deg. Nå skal vi vise hvorfor jeg fikk dårlig karakter i sløyd, spøker nevrokirurg Helland.
Han forteller om de omfattende hodeskadene Espen hadde, at de ikke kan vite sikkert hvilket liv pasienter med slike skader får etterpå. Noen blir pleietrengende, andre klarer et aktivt liv. Espens hjerne var heldigvis ikke så hardt rammet som bildene først kunne indikere. Og Espen er tydeligvis av et spesielt materiale.
- Jeg hadde aldri forestilt meg at du skulle stå på ski i Hemsedal igjen, sier Helland.


Elise, Espens venninne, har ringt, hun som var den siste som var med Espen før ulykken. Det gjelder avtalen vår om å treffes på ulykkesstedet ved Thon Hotell Rosenkrantz.
- Der oppe balanserte han, peker pappa Tore. Espen falt cirka 14 meter, sier han.
Espen og vennen Elise holder rundt hverandre i bakgården. Knuseklemmen fra Espen vil ikke ta slutt. Etter noen minutter går de sammen med oss til en kafé for å prate om hendelsen.
- Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn, sier Elise. Espen kunne være vilter, men også omsorgsfull. De snakker om hønene de skulle lære å fly. Pappa Tore hadde fått høner til 40-årsdagen.
- Vi slapp hønene fra terrassen, forteller de. Espen vender seg mot henne. Han kan ikke få gitt henne mange nok klemmer og velter kakaokoppen i iveren.
- Jeg skammer meg over at jeg drakk så mye Jägermeister den kvelden, sier han.
Elise tror ungdommer som kjenner Espen og hans historie, er blitt flinkere til å passe på hverandre når de fester - og kanskje drikker for mye. Espen sier det han har sagt det mange ganger:
- Forbann spriten! Jägermeister og Battery er et helvete. Det må du fortelle leserne av BTMagasinet.
- Hva håper du andre ungdommer skal lære av din historie?
Espen samler seg, og er klar og tydelig:
- At de ikke skal drikke sprit før de er gamle nok.
kilder/metode: Rapport fra Hordaland politidistrikt, dybdeintervjuer med Tore Dale, Espen Dales far og samtaler med Espen selv, notater og samtale med Elise Mulelid Rondestveit, Espen Dales sykehusdagbok og personlige dagbok. fakta/tall-kilder: Oslo universitetssykehus, Folkehelseinstituttet, SIRUS, Haukeland Universitetssykehus, Legevakten i Oslo, SSB
Et spørsmål om dømmekraft

Er dommer Tor Bertelsen (57) i Bergen tingrett usikket til jobben og kvinnefiendtlig? Eller er han utsatt for skitne triks og usanne rykter fra kollegaer? Nå kan han bli den første dommeren i nyere tid som får sparken.

Se for deg at du skal møte i retten, for første gang. Saken kan endre livet ditt. Dommeren har makt til å sette deg bak lås og slå, til å gi deg erstatning, eller sende deg ut i økonomisk ruin. Du har øvd i dagevis på hva du skal si foran dommerbordet. Du tar på deg den fineste skjorten du har, for å gjøre et best mulig inntrykk.
Men hva om dommeren er uskikket til jobben? Hva om mannen som skal avgjøre din fremtid, ikke er på nett med virkeligheten?
Hva om forholdet mellom ham og sjefen hans er så betent at de havner i håndgemeng i tinghuset? Tanken er åpenbart usannsynlig.
Eller?
30. juli 1996: Operasjonssentralen på politihuset i Bergen får en telefon fra en bekymret kvinne. Hennes fraseparerte ektemann, som har hentet barnet deres noen dager tidligere, er ikke å få tak i. Hun forteller at han har montert sikkerhetslås på leiligheten, og at han ikke svarer på telefonen. Kvinnen ber om politiets hjelp til å bli gjenforent med barnet.
Informasjonen overbeviser politiets vaktsjef om at de står overfor en nødssituasjon, fastslår daværende politimester Rolf B. Wegner senere i en skriftlig redegjørelse.
Det er ingen av disse konfliktene jeg har vært hovedårsak til. Men det er klart at en som har hatt en så vanskelig arbeidssituasjon i 16 år, kan gjøre ting for å mestre problemene som burde vært ugjort.
Vaktsjefen skriver i sin rapport at han vurderer situasjonen som «uklar med henblikk på barnets sikkerhet».
Da patruljen kommer frem til leiligheten, har mannen forsvunnet med barnevognen.
Politibilen kjører rundt på leting. Hos dagmammaen finner de ingen.
«Melder mente at ektefellen nå sannsynligvis hadde begitt seg til sitt arbeidssted i Bergen tinghus», heter det i politirapporten.
Mannen er Tor Holger Bertelsen, dommer i Bergen tingrett. Det som skjer den neste timen, markerer starten på en 16 år lang konflikt som har rokket Tinghuset i grunnvollene.
Uskikket, eller bare misforstått?
- Alt begynner med denne hendelsen, det som er blitt kalt for barrikadesaken. Den utløser masse rykter, som tiltar gjennom flere år. Jeg blir tillagt en rekke egenskaper i lys av dette.
Tor Holger Bertelsen (57) setter et nytt brilleglass utenpå paret som allerede hviler på nesen, og myser mot de mange dokumentene i saken mot ham. Bunken på bordet hjemme i stuen på Møhlenpris er fyldig. Etter 16 år skal det nå avgjøres om Bertelsen skal fratas dommerkappen for godt. Han er anklaget for å sjikanere vitner, og for å favorisere fedre i familiefordelingssaker. I årevis har pressen fråtset i juridisk rot og krangling med andre dommere og sjefer i tingretten.
Bertelsen har til nå ikke gitt sin fulle versjon av saken. Nå stiller han opp i Bergens Tidende. Han mener arbeidsgiveren har spredd usanne rykter om ham. At sjefene hans i sin iver etter å bli kvitt ham, har brukt skitne triks og brutt personvernet.
- På grunn av ryktespredningen som har vært gjennom 16 år, har jeg brukt store deler av arbeidstiden på å få arbeidssituasjonen til å fungere, sier han.
Suspendert. Siden 1994 har Bertelsen bestemt hva som er rett og galt for byens borgere. Får han nå sparken, blir han den første dommeren i moderne tid som blir fradømt jobben. Det er ikke første gang han har kjempet med ryggen mot veggen. Bertelsen ble også i 2010 forsøkt fjernet av Bergen tingrett og Domstolsadministrasjonen (DA) i Trondheim - det administrative hovedsetet for domstolene i Norge - men da beholdt han jobben.
I mai i år ble Bertelsen ilagt advarsel fra tilsynsutvalget, og 6. juli i år tok saken en ny vending. Dommeren ble suspendert fra stillingen sin, og utestengt fra Tinghuset i påvente av en eventuell rettssak. Om Bertelsen ikke vil forlate jobben frivillig, vurderer Justisdepartementet å gå rettens vei for å avskjedige ham. De har samlet bevis mot ham i en årrekke:
«Tor Holger Bertelsen fremviser ved gjentatte anledninger avvikende virkelighetsoppfatning, sviktende vurderingsevne, rigide holdninger og ustabilitet i jobbutførelsen. Han utfører til tider faglig slett arbeid ved blant annet å ikke begrunne sine avgjørelser, noen som leder til opphevelser i lagmannsretten. Det er grunn til å tro at hans fastlåste/rigide holdninger, blant annet til kvinner, påvirker hans behandling av enkeltpersoner i retten, samt hans vurderingsevne i avgjørelser. Det er således grunn til å stille spørsmål ved rettssikkerheten til partene under hans administrering av sakene», står det blant annet i notatet fra DA.
Og stridens kjerne ligger nettopp her. Har det sittet en mann med avvikende virkelighetsoppfatning og dømt bergenserne? Eller er Tor Bertelsen utsatt for et komplott - slik Bertelsen selv mener?
Hos mamma eller pappa? Hvor skal barna bo? Dette er en problemstilling dommere må ta stilling til med jevne mellomrom, også Tor Holger Bertelsen.
Men på nittitallet sto han selv midt i et samlivsbrudd. En uheldig kombinasjon, mente mange. Det ble stilt spørsmål ved Bertelsens tolkninger av barneloven. Var han preget av sine private erfaringer?
Dommeren bar selv ved til bålet i et intervju med BT i 1996.
- Jeg har gitt fedre omsorgen i enkelte saker. Det ville ikke forbause meg om andre dommere hadde kommet til et annet resultat, sa Bertelsen til avisen.
Han mente barneloven var skrevet av og for forrige generasjon - noe han mente særlig gikk ut over far, som etter hans mening er den svake part i barnefordelingssaker.
Kritikerne hisset seg kraftig opp, og mente en dommer ikke burde uttale seg på denne måten, mens flere dommere og eksperter BT var i kontakt med støttet uttalelsene. De ville imidlertid ikke stå frem - fordi de fryktet å bli inhabile hvis de støttet ham offentlig.
En venn i nøden. På grunn av samlivskonflikten fikk Bertelsen i en periode ikke dømme i slike saker. Likevel engasjerte han seg i samværssaker. Blant annet stilte han opp da en venn fikk problemer.
- Datteren ble tatt fra ham etter et akuttvedtak på grunn av anklager om incest, men han ble aldri siktet for noe straffbart. Jeg hadde overnattet flere ganger hos ham etter å ha vært på besøk, og mente jeg hadde relevante opplysninger i saken. Jeg fryktet at hele familien ville bli ødelagt ved å miste kontakten med faren, sier Bertelsen - og ville hjelpe. Slik er hendelsen beskrevet i sakspapirene: Våren 1999 tar Bertelsen kontakt med barnets mor, saksbehandleren i barnevernet og administrasjonssjefen i bydelen der vennens sak blir behandlet. Bertelsen ringer barnets hjelpeverge, advokat Monica Mæland.
Barnets advokat reagerer kraftig. «Han presenterte seg som byrettsdommer, men sa at han ringte som privatperson. Jeg fikk fortalt at min klient, barnet, ikke snakket sant om faren. Jeg oppfattet at han brukte sin posisjon som dommer til å prøve å påvirke meg», sa Monica Mæland til BT den gang.
I dag er Mæland byrådsleder, men fortsatt kritisk til Bertelsen.
- Saken var spesiell, og jeg var en ganske ung advokat på denne tiden. Jeg oppfattet henvendelsen fra Bertelsen som utidig.
Mæland er bare en av mange maktpersoner som har hatt befatning med konflikten rundt Tor Bertelsen. Etter at hun ble politiker på heltid, har byrådslederen fulgt saken gjennom mediene.
- Det er svært viktig at man kan stole på at dommere er uavhengige, nøytrale og opptrer etter beste evne. En dommer skal ha legitimitet og tillit. Basert på den informasjonen jeg har fått, virker det som om Bertelsen ikke har den nødvendige tilliten, sier Monica Mæland.
Bertelsen selv avviser at det var uklokt å involvere seg så sterkt i saken, selv om han var dommer. Tvert imot. Han mente saksbehandlingen var uforsvarlig, og at det eneste han gjorde var å be om at opplysningene ble sjekket grundig.
- Jeg tolket det som min plikt. Men jeg opplevde at man ikke ønsket informasjon fra personer som er kritiske til tvangsvedtak fra barnevernet som treffes på uforsvarlig grunnlag. Det er sterkt betenkelig hvis en dommer ikke skal kunne kommunisere med omverdenen og vise samfunnsengasjement, sier han.
I Bergen kommune har tilliten til Bertelsen lenge vært fraværende. I 2006 krevde kommunen at tingrettsdommeren for all fremtid ble nektet å dømme tvister hvor kommunen er involvert. Bakgrunnen var at Bertelsen var satt opp som dommer i en barnevernssak, og kommuneadvokaten slo fast at Bertelsen ikke hadde nødvendig tillit. Høyesterett avslo anmodningen.
En traumatisk opplevelse. Bertelsen mener det blir brukt mot ham at han har stilt opp for bekjente. Det gjorde han blant annet i 1997.
«Jeg vil klage på at han i skjul tok seg inn i huset, hvor jeg bodde sammen med mine barn. Han nektet å presentere seg, og forlot huset uten å si hvem han var. Jeg vil klage på grove beskyldninger overfor meg om å være en dårlig mor.»
Slik beskriver en småbarnsmor møtet med dommer Tor Bertelsen i et klagebrev til tingretten. Kvinnen hevder at Bertelsen, hennes daværende ektemann og flere andre menn tok seg inn i huset hennes. De skal ha skremt en av ungene slik at barnet tisset på seg. Kvinnen skriver i klagen at opplevelsen var traumatisk, og at hun flyktet fra stedet med barna kort tid etterpå. Hun bosatte seg i en annen del av landet.
Bertelsen mener historien er tolket i verste mening.
- Jeg besøkte en venn, uten at jeg visste noe om at han hadde problemer i ekteskapet. Jeg kjente ikke konen hans, og snakket verken med henne eller barna. Det var først i ettertid jeg fikk vite at det var en samværskonflikt. Det er drøyt at en dommers besøk hos en bekjent skal brukes som kritikk mot ham, sier Bertelsen.
Men det er nettopp det som skjer. Resultatet blir at hele Bergen byrett blir funnet inhabil til å behandle barnefordelingssaken. «Jeg har hatt spillere oppigjennom åra som var single og leste bøker. De måtte være homofile, konkluderte man. Du kan være full og slå kona di og det er nokså akseptert. Men om noen sa "Jeg er homofil", blir det sett på som forferdelig. Det er latterlig».
I The Observer sier landslagskeeper David James:
«Om én av ti er homofile, hvor er alle de homofile Premier League-spillerne? Det er et spørsmål vi ofte stiller oss, men det er bare hvisking, tvilsomme rykter og ondsinnet mediesladder. Det virker som fotball er det siste profesjonelle miljø hvor du ikke kan komme ut av skapet stolt. (...). I det siste har jeg snakket med spillere som har ryktes å være homofile. Det er veldig traumatisk for dem. Familiene deres har også opplevd å bli hetset på gata.»
Storbritannia tillot homofilt ekteskap i 2005, men på landets fotballarenaer blir homofobiske sanger hørt ukentlig.
Og da BBC forsøkte seg på en undersøkelse om homofobi blant managerne i Premier League, nektet alle 20 å svare.
- Det viser at de er skremmende nervøse, sier Tatchell.
- Vi har 500 spillere i toppklubbene i England. Om vi tar det snittet med ti prosent av befolkningen, må det være omtrent 50 spillere som er hemmelig homofile eller bifile.
- Kjenner du noen selv?
- På den tida kjente jeg og Justin tolv toppspillere i England som var enten homofile eller bifile. Og jeg vet om spillere i dag som er homofile, ja. Et par. En av dem har benektet, med unnskyldninger som "jeg har bare vært sjenert med jenter" og "det er lys i enden av tunnelen". Jeg anbefalte en av spillerne å si det til manageren. Men det er de må selv som må ta avgjørelsen. Jeg sier bare: Det må ikke bli flere martyrer. Trist nok vil Justins død få spillere til å tenke seg om to ganger til før de kommer ut av skapet.
Peter Tatchell går snart ut i London-natta. Han kommer på en siste ting.
- Jeg var ofte hjemme hos hans mor, jeg og han. Justin kunne si til meg: «Mamma elsker deg. Hun spør alltid etter deg.» Jeg tror hun ønsket at vi to skulle bli et par.
På nettet lever Justin Fashanu videre.
Rest in peace» står det å lese på en minneside.
På You Tube kan vi se noen av hans fortryllende scoringer, den mot Liverpool hvor han klemmer ballen bort i lengste hjørnet.
Det ligger en helt annen snutt der, og det er den vi tenker på her vi står ved garasjen der han endte sitt liv.
Klippet viser en horde fotballfans på en arena, de synger i kor, som et eneste vondt vitnesbyrd om den ubarmhjertige, nådeløse fotballen. De synger:


Hvilket trommespill skal du velge?

«Rock Band 2» eller «Guitar Hero: World Tour»?

Oppfølger: I «Rock Band 2» er det et godt utvalg av låter. Trommer: Her er trommesettet til «Rock Band 2». Trommer: Her er trommesettet til «Guitar Hero: World Tour».


For alle som noen gang har drømt om å være som Phil Collins, må dette være en drømmetid i spillsammenheng.
Tidligere i år kom «Rock Band» som det første spillet som i tillegg til de velkjente plastgitarene og mikrofonene innførte trommesett i stor skala til spilluniverset.
Nå er konkurransen mellom bandspillene trappet ytterligere opp, ettersom både «Rock Band 2» og «Guitar Hero: World Tour» er på markedet med hver sine tilhørende trommesett, gitarer og mikrofoner.
Alle som har en noenlunde normal bosituasjon har imidlertid ikke plass til flere enn ett trommesett - spørsmålet blir da hvilken av spillpakkene du skal gå til innkjøp av dersom du vil hamre løs på spilltrommesett i jula?
Vi har tatt en såpass nærgående kikk på både «Guitar Hero: World Tour» og «Rock Band 2» at huden i henda muligens er blitt litt tynnere - og her er våre inntrykk:
Det gikk litt på egoet løs da enmannsbandet «Gjærbägst» skulle utvides til fire mann. Etter å ha turnert stua rundt med en slitt plastgitar i «Guitar Hero» og oppfølgerne skulle det plutselig ryddes enda mer plass for enda flere plastinstrumenter.
Felles for både «Rock Band 2» og «Guitar Hero: World Tour» er at spillene lar en vennegjeng traktere gitar, trommer, bass og mikrofon samtidig til en rekke låter som du stort sett har hørt og et par som du skulle ønske du aldri hadde hørt.
Med et utvidet «Gjærbägst and the Homöcidal Sirupsnipps»-konsept og et trailerlass med plast ble stua raskt forvandlet til et improvisert øvingslokale med høy jallafaktor og lyden skrudd opp til 11.
For å ta instrumentene først: Den store styrken til «GH:WT» er at du selvsagt kan bruke gitarene fra de tidligere «Guitar Hero» spillene.
De nye gitarene er utstyrt med en trykksensitiv plate nederst på halsen - denne lar deg friksjonsfritt skifte noter når spillet drar til med en synthovergang. I tillegg har gitaren en kjekk knapp for star power.
Om du allerede har det første «Rock Band», kan du lett bruke alle instrumentene fra det spillet med «Rock Band 2» - og omvendt. Gitarene er så og si identiske, forstatt med fem tilleggsknapper nederst på halsen for gitarsolo-freaks.
Trommesettet er også nær identisk med fire trommer og en basspedal, men med noen små forbedringer: Det er ikke en like høylytt opplevelse å hamre løs på trommene siden de har bedre plastdekke som demper slagene, og basspedalen er mer solid. I tillegg er instrumentene trådløse, noe som er en sann lettelse.
I testen er det imidlertid «Guitar Hero»-trommene som er den nye stjernen. Tre trommer, to cymbaler (også i plast) og en basstrommepedal utgjør denne uimotståelige, trådløse riggen.
Når du endelig har fått montert staseligheten i stua er det klin umulig å gå forbi uten å denge løs til man blir nummen i henda.
Trommesettet er en fryd å bruke, og dersom testresultatet hadde vært avhengig av bare dette elementet, hadde nok «Guitar Hero: World Tour» gått av med seieren.
I skyggen av trommesettenes fristelser ligger de stakkarslige mikrofonene og bassgitarspillingen. Etter å ha utsatt en betydelig del av vennekretsen for slike musikkspill er det bare å konstantere at den har et betydelig manko på «Singstar»-fantaster og Primus-fans.
Å få noen til å benytte seg av disse instrumentene i skyggen av knalltøff tromming og frontfigurhåndtering av gitaren, involverer lovnader om både groupies og solo-karrierer i nær fremtid.
Så var det dette med låtutvalget, da.
Låtene som følger med «Guitar Hero: World Tour» er delvis triste greier. Nå er vi ikke musikkanmeldere, men noen låter bare funker bare bedre enn andre i rytmespill som dette.
I det første «Guitar Hero»-spillet var låtene var håndplukket med kjærlighet, og fete riff og kongelige solopartier var skreddersydd plastgitaren.
Med fire instrumenter har dette «GH:WT» en vanskeligere jobb med å finne låter som er like kule å spille med alle instrumentene, men her er det tydelig at mørke krefter har vært med i utvelgelsesprosessen. Willie Nelson med «On the road again»? Du kødder. Ikke på noe plan i universet har den inntørka, støvete, musikalske fossilen fra kambrium silur-tiden noe som helst i et «Guitar Hero»-spill å gjøre (akkurat på dette punktet er det ikke helt samsvar mellom musikkpreferansene våre, Snorre anm.).
Og det er her et sted «Guitar Hero: World Tour» har mistet mye av sjarmen de tidligere spillene hadde. Javisst kunne en eller annen obskur klassiker snike seg inn i spillet, men det var alltid gjort med et glimt i øyet, og de var som regel overraskende festlige å spille.
Låtene som tidligere kunne bli sett på som lette og ironiske innslag, er nå med i fullt alvor. Beklager, country-fans: Willie Nelson kan være grei å høre på, men det er dørgende kjedelig å spille låta hans. Hadde de enda valgt «Blue Eyes Crying in the Rain» ...
I «Rock Band 2» Er imidlertid ståa en helt annen. Her har du et saftig låtutvalg som bærer preg av at utviklerne allerede har vært gjennom en runde med bandspill tidligere.
Tverrsnittet av sanger bærer preg av å være håndplukket til et mer voksent publikum med sunn og variert musikksmak, med mange godbiter i utvalget. Det er riktignok mye godt å hente i «GH:WT» også, for all del, men inntrykket man står igjen med er at det er morsommere å spille låtene i «Rock Band 2».
I tillegg kommer alle sangene fra «Rock Band 1» som kan spilles, og ukentlige nedlastinger - vi er vel oppe i rundt 500 sanger til sammen nå, et utvalg som gjør spillet langt mer attraktivt enn «GH:WT» låtmessig.
Begge spillene lar hver enkelt spiller velge vanskelighetsgrad på sitt instrument, men det er kun i «Rock Band 2» at en spiller som faller ut kan «reddes» av de andre spillerne, slik at man får spilt gjennom sangen uten at én person blir gjort til syndebukk for at publikum buer ut bandet. Mangelen på dette i «GH:WT» er som et skudd i baugen for samarbeidsfølelsen.
Som plaster på såret har «GH:WT» en overraskende dyp figurskaper der du kan lage din egen rockehelt med selvkomponerte tatoveringer og gitarer - samt ditt eget opptaksstudio med midi-inngang for bruk av andre midi-kompatible instrumenter.
Sistnevnte er et herlig tillegg som gjør at du kan lage dine egne låter. Resultatet er ganske triste midi-låter, men denne modusen har vært ønsket så lenge at vi glatt kan overse at selvkomponerte rockeepos iblant høres ut som de er filtrert gjennom den gamle casioen alle hadde som barn.
Trommeentusiaster kan på sin side glede seg over trommeskolen i «Rock Band 2», som gir deg en grei innføring i hvordan holde en rytme eller to.
Oppsummeringsvis er den foreløpige tendensen av «Guitar Hero: World Tour» sliter litt i motbakke mot konkurrenten, som har et forsprang rent låtmessig. På tross av at trommesettet er hakket hvassere, og du får mulighet til å komponere egne låter, bærer serien preg av å ha blitt litt tøysete - låtutvalget passer bedre til en «Absolute Music» enn «Guitar Hero».
Her gjør «Rock Band 2» en bedre jobb, og ender derfor hakket høyere opp på terningen.
Begge spillene kan imidlertid trygt anbefales som et sosialt samlingspunkt i stua - det er overraskende lett å få med selv dem som til vanlig fnyser av dataspill som sosial moro. Timene regelrett flyr mens man gyver løs på låt etter låt, og latteren sitter garantert løst.
Til info for de av dere som virkelig vil perfeksjonere opplevelsen, går det også an å mikse litt spillene imellom. Vi endte for eksempel opp med å spille «Rock Band 2» med trommesettet til «Guitar Hero: World Tour» på Xbox 360, noe som virkelig ga oss det beste fra begge verdener.
Søvnløs Svindal knuste konkurrentene i super-G

- Fant aldri hvilepulsen etter utforseieren.




Det var et aldri så lite eventyr da Aksel Lund Svindal kunne krone den lange og målbevisste veien tilbake fra skadene han pådro seg i Beaver Creek med seier i utforløypa «Birds of prey» fredag.
Lørdag beviste Svindal at triumfen på langt nær var noe blaff, og gikk like gjerne hen og vant super-G-øvelsen dagen derpå i ren utklassingsstil.
Det var imidlertid ingen selvfølge at alpinhelten skulle lykkes i VM-løypa fra 1999, oppladningen til rennet var nemlig alt annet enn ideell. Den vanligvis så sindige NERO-løperen hadde problemer med å komme seg ned på jorda igjen etter utforseieren.
- Dette hadde jeg ikke regnet med. Etter seieren på fredag var det veldig vanskelig å få sove. Jeg var høyt oppe og sov ikke i det hele tatt. Jeg følte aldri at jeg fikk hvilepuls i løpet av natten, sier Svindal til Dagbladet.no.
- Smart og taktisk
Søvnproblemer til tross - Svindal så på ingen måter preget ut. Romerikingen var utilnærmelig i den nedre delen av løypa og så nærmeste konkurrent Hermann Maier tape halvsekundet fra siste mellomtid og ned.
«The Herminator» måtte se seg slått med 45 hundredeler i mål.
- Jeg var smart gjennom hele løypa, og kjørte taktisk i den vanskelige delen der mange kjørte ut. Da jeg kom i mål visste jeg at jeg hadde gjort et bra løp. Det første man lærer i alpint er aldri å juble før du har sett på lystavla i mål, men for å si det på en annen måte hadde jeg blitt veldig overrasket om tiden min ikke hadde vært god. Det var ikke mange feilene jeg gjorde nedover, oppsummerer Svindal.
Tre på rad?
Da Aksel Lund Svindal vant verdenscupen i 2007, var det etter en vanvittig sluttspurt under avslutningshelgen i Lenzerheide med tre strake seire. Nå har han to på rad, og med storslalåm på programmet i morgen, er det lov å drømme om et ekte hattrick også i Colorado.
- Man skal ikke si at det ikke mulig å vinne i morgen. Storslalåmformen er veldig god og akkurat nå ser alt veldig bra ut. Jeg skal ihvertfall prøve, lover Svindal Dagbladet.no.
Om ikke skulle bli seier, er landslagssjef Marius Arnesen strålende fornøyd med helgen og at Svindal er tilbake i toppen av verdenscupsirkuset.
- Det er ikke mulig å slutte å la seg imponere av Aksel Lund Svindal. Det er veldig sjeldent at samme mann vinner to konkurranser etter hverandre i verdenscupen, og at han skulle klare det etter utladningen på fredag, er helt ekstremt, understreker Arnesen overfor Dagbladet.no
- Stein for stein
Ei heller pappa Bjørn Svindal sparer på superlativene når han skal omtale sønnen, og er selvfølgelig lykkelig over å kunne bevitne sønnens maktdemonstrasjon fra paddocken i Beaver Creek.
- Dette begynner å ligne på Lenzerheide. Dit dro jeg ikke, fordi jeg var sikker på at han var sjanseløs i sammendraget (mot Benjamin Raich journ.anm.) etter rennene på Kvitfjell. Derfor er jeg veldig glad for at jeg er her, sier Bjørn Svindal til Dagbladet.no mens sønnen Aksel klatrer opp til det øverste trinnet på seierspallen.
- Se på den seierspallen: To legender (Hermann Maier og Michael Walchhofer journ.anm.) og Aksel er foran dem. Det blir ikke bedre enn dette, konstaterer pappa Svindal.
Få vet bedre enn Bjørn Svindal hva Aksel har gått gjennom det siste året, og da smaker det ekstra godt å se at det målbevisste arbeidet har gitt umiddelbare resultater og verdenscupledelse allerede før jul.
- Han har vært ekstremt målbevisst siden han begynte å trene igjen i februar. Han har virkelig bygd stein for stein, men det er Aksel. Han har et ekstremt fokus og vet at bare det beste og vondeste er nok, avslutter Bjørn Svindal.
PS! Kjetil Jansrud kjørte inn til en meget sterk 19.plass fra høyt startnummer. Lars Elton Myhre tok verdenscuppoeng fredag, men var akkurat for seint ute til å kopiere det samme lørdag med en 32.plass.Verdens beste jobb

«Football Manager 2009» gjør alt riktig




«Football Manager 2009» er tilbake med nok en fritidsknuser.
Det femte spillet i serien med navnet «Football Manager» fortsetter der 2008-utgaven slapp, og gir oss enda mer.
For bare uker siden spilte jeg «FM 2008» og fikk beskjeden «What Are Humans?» på spillets status da jeg skulle lagre. Spilltiden var nærmere 50 dager, noe som igjen innebærer 1200 timer som manager for diverse lag overalt i verden. Og dette var bare et av flere spill som ble igangsatt i løpet av året.
Dette underbygger min og andres påstand om at dette er mer enn et spill, dette er en jobb.
For de av dere som skulle være ny i «Football Manager» sin verden, kan vi fortelle at spillserien har vart i 16 år. Sports Interactive har vært ansvarlig for spillserien i alle år, men skilte i 2004 lag med spillutviklerne Eidos og skiftet da navn fra «Championship Manager» til «Football Manager».
Eidos gir fortsatt ut spill ved navn «Championship Manager», men har aldri oppnådd samme suksess som Sports Interactives spillserie.
3D-motor
Det er mange nye spennende funksjoner på årets utgave av «Football Manager» («FM»), den største nyheten er selvsagt spillets 3D-kampmotor. Du kan nå se kampene i mye større grad og detalj. 3D-kampmotor i managerspill er på ingen måte en stor nyhet, både «Championship Manager» serien til Eidos og Fifa Manager har hatt slike spillmotorer.
Men ingen har kunne skilte med en så vellykket motor som «FM 2009», «Sports Interactive» har jobbet med dette i over tre år før de valgte lansering, og det har gjorde de lurt i. Det eneste å utsette på 3D-motoren er at den har litt problemer når man velger vindu- og ikke fullskjermsmodus.
Man kan også velge kameravinkling i kampen, samt har man TV-skjerm som gir deg full oversikt over kampbildet. Det beste med å velge TV-skjerm er at man har muligheten til å velge bokser som tar grunnlag i kampbildet. Min favoritt er den som måler spillernes selvtillit i kampbildet, og forteller deg hvem som gjorde feil og spiller uten selvtillit.
Assistent gull verdt
Hvis 3D-motoren er spillets største nyhet, er din assisterende manager den beste. Hvis du er nybegynner kan din høyre hånd fort bli den nye stjernen. Før, etter og underveis i kampen har du øyeblikkelig feedback fra sidemannen din på benken, han gir det taktiske råd og forteller deg hvilke spillere du burde sette inn noen harde taklinger på. Ikke at noen behøver å fortelle deg at du må gå inn hardt på Ronaldo, men det hjelper å bli minnet på det.
Aldri før har jeg hatt en så god sesongstart på «Football Manager» før, det har alltid tatt tid å tilpasse taktikk og spillere, men med en god assistent får du verdifull hjelp. Min høyre hånd fortalte meg fort at spillerne ikke taklet det høye tempoet og feilplasserte kortpasningene, mine markeringsspillere var ikke gode nok og spissene mine var ikke raske nok. Under hele kampen kommer altså din mest verdifulle hjelper med gode tips.
En annen ting din gode venn hjelper deg med er å finne spillere tilgjengelig for lån i spesifikke posisjoner. Mener han at laget ditt ikke er sterkt nok, kanskje du mangler en venstreback, så kommer han med tips til spillere du kan anskaffe deg innenfor budsjettet.
Det jeg kanskje brukte min assisterende manager til mest var å sende han på pressekonferanser.
Kjedelige pressekonferanser
En ny og artig nyhet på FM 2009 er altså disse pressekonferansene, gøy med en gang, for så å bli kjedelig. Er du manager for en mindre klubb er det begrenset hvor spennende det er å møte den samme sportsjournalisten hele tiden. Selv om Mike Poole og meg selv ble svært så gode venner og fikk et respektfullt vennskap, så kunne jeg greid meg uten alle disse møtene. Men ingen jobb kan bare være gøy.
For å slippe unna kjedelige pressekonferanser kan man sende ut assistenten, men de kan fort si tåpelige ting som spillere reagerer på. Disse sportsjournalistene glemmer heller ikke og er raskt ute med å holde sleivkjefta kommentarer mot deg ved senere anledninger.
«Storm ut»-funksjonen på pressekonferansen er en farlig morsom metode for å avslutte en pressekonferanse, spesielt gøy er tilleggskommentaren du selv kan forfatte. Men vær advart, det kan være potensielt livsfarlig å be en Daily Mirror-journalist «dra til helvete» når han konfronterer deg med en tapt ligacupkamp.
Stor fallhøyde
Som i tidligere «FM»-spill er det stor fallhøyde i de store klubbene, kanskje enda mer denne gang. Velger du din egen alder som manager og lar være å skryte på deg en tidligere karriere som landslagspiller for Norge (69 kamper og 12 mål), stoler som regel spillere i større klubber ikke på deg. Og det tar lang tid å overbevise Premier League-spillere med primadonnanykker.
Nedover i divisjonene blir det fort lettere, og gjør du det bra allerede i første sesong blir du fort jaktet på av større klubber. Kanskje litt for ofte. Er du norsk manager i Englands nest øverste divisjon blir du også hele tiden linket til norske klubber. Nei takk til Brann og Vålerenga.
Jakten på de store stjernene er jo en av de viktigste sidene som manager, også talentspeiderne har fått en aldri så liten oppussing til det bedre. Speiderne dine forteller deg også hovedstaden i for eksempel Sverige, og hvor mange innbyggere landet har. Det beste ved speiderfunksjonen i år er helt klart at den er mye mer oversiktlig. På nyhetsskjermen får du speidernes oppsummering, hvilke spillere de anbefaler og hvor mye de koster. Fortløpende informasjon fra landene de besøker settes også pris på.
Store forbedringer
Alt i alt er årets utgave en av spillseriens sterkeste noensinne, mye av det jeg har ønsket å sette fingeren på i tidligere utgaver er rettet på og forbedret.
Et godt eksempel er karaktersystemet i kamper, der spillerne nå får desimalkarakterer og det er blitt mye vanskeligere å oppnå høye poengsummer. At innbyttere med lite spilletid får ingen karakter i stedet for en laber sekser som tidligere, er også en ønsket oppdatering.
Kampbildet til «FM 2009» er utrolig mye mer interessant denne utgaven, med mye større muligheter til å følge og endre spillet underveis. Et annet positivt innslag er harmonien i klubben, som har fått sin egen status på «Board Confidence», går det bra med klubben og du har god stemning i stallen er dette noe pressen fokuserer på.
Hardt arbeid belønnes
«Football Manager» er og blir en jobb, aldri før har det vært mer å gjøre i en klubb som nå. Desto mer tid du bruker på taktikk, treningsopplegg, speiding og forståelse av stallen du besitter, desto bedre resultater får du. I år som tidligere belønnes hardt arbeid. Southampton vant playoff-finalen mot Cardiff og er atter en gang et Premier League-lag med minst budsjett.
Nevnte vi at i år kan du også være kvinnelig manager? Media reagerer på kvinneskikkelser i en «mannsdominert» idrett.
Versjonen vi testet er den oppdaterte 9.1-utgaven. Det var veldig mange bugs på spillets første utgave og vi anbefaler alle brukere å laste ned patch 9.1 - hvis ikke dere har aktivert spillet via Steam, da skal oppdateringen skje automatisk.
Mer frukt, men mindre norsk

Forbruket økt med 20 prosent på ti år.




Forbruket av frukt og grønt har økt med over 20 prosent i løpet av de siste ti årene. Men den norske produksjonen faller.
Hele veksten og mer til av frukt og grønt kommer fra import. Den norske produksjonen har nemlig falt med 10 prosent siden 1998, skriver Nationen.
Ifølge landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) må de norske kjedene bli flinkere til å samarbeide med norske produsenter og bøndene må bli flinkere til å produsere det kundene vil ha.
Ifølge kulturansvarlig for frukt i produsentorganisasjonen Norgrønt, Knut Byrkjenes Hauso, ligger det et potensial i Norge for å dyrke mer pærer, spesielt sorter som skiller seg ut fra importpærene.

Dødssyke Hannah får oppfylt sitt siste ønske likevel

Forsikringsselskapet lar henne dra til Disneyland.

Får dø hjemme: Kreftsyke Hannah Jones (13) overbeviste britiske helsemyndigheter om å få slippe en hjertetransplantasjon. Hun vil heller tilbringe de siste månedene av sitt liv hjemme hos familien. Liker Disney: Hannah var i Euro Disney for flere år siden. Nå får hun oppfylt drømmen om å dra til Disneyland i USA. Overbeviste med sin modenhet: Hannah Jones fikk selv velge at hun ikke skal få et nytt hjerte. Historien om Hannah har fått stor oppmerksomhet i britiske medier, blant annet Sky News.


Dødssyke Hannah Jones (13) har sagt nei til et nytt hjerte.
Hun orker ikke en ny operasjon, og vil heller dø hjemme.
Hannah ønsker å få tilbringe sine siste dager hjemme sammen med foreldrene og søsknene Oliver (11), Lucy (10) og Phoebe (4). Samtidig har hun en siste drøm: Å få reise til Disneyland i Orlando i USA.
Fikk ikke reiseforsikring
13-åringenes foreldre forsøkte å få henne med på en gruppetur med 40 andre syke eller funksjonshemmede barn, arrangert av veldedige Caudwell Children.
Alle barna fikk reiseforsikring. Men ikke Hannah, selv om familien prøvde hos en rekke selskaper.
Det så ut til at det aldri skulle bli noe av turen. Men nå har et selskap meldt seg og sagt seg villig til å forsikre 13-åringen, melder Sky News.
- Jeg er henrykt og overveldet, sier hun til TV-kanalen.
- En uke vekk fra rutinene på sykehuset vil være en fin avkobling for meg og familien min, vi vil være som en vanlig familie en liten stund, sier hun.
- Gleder oss
Navnet på selskapet som oppfyller Hannahs drøm er ikke kjent.
Hannahs far, Andrew Jones, taker nå alle som har hjulpet familien.
- Vi er veldig glade for at vi får til dette, og gleder oss til å se smilet hennes når vi kommer dit, sier han.
Hannah Jones fikk konstatert leukemi da hun var fem år, og har gått på tunge medisiner i flere år. Til slutt førte medisinene til en alvorlig hjertefeil, og Hannah har i dag et hull i hjertet.
Da legene foreslo en hjertetransplantasjon svarte jenta nei.
Hun ville heller få lov å avslutte livet sammen med sine aller nærmeste, noe som kan bety at hun bare har seks måneder igjen å leve.
13-åringen fikk lov til å ta avgjørelsen selv blant annet fordi hun overbeviste barnevernet med sin modenhet.
Frp-ordfører fikk nytt hjerte

Tønsberg-ordfører Per Arne Olsen (Frp) har gjennomgått en vellykket hjertetransplantasjon ved Rikshospitalet.




- Selve operasjonen har vært vellykket, sier ordførerens bror Pål W. Olsen til Tønsbergs Blads nettutgave. Han lever også med et transplantert hjerte.
Per Arne Olsen er tidligere hjerteoperert. Under en utredning ved Rikshospitalet tidligere i høst fikk 47-åringen beskjed om at en transplantasjon var eneste utvei, ifølge lokalavisen.
Olsen er sykmeldt fra jobben som ordfører i Tønsberg inntil videre, og det er ikke ventet at han vil kunne vende tilbake til arbeidet før neste år.

- Bedre å kjøpe veske til 33 000 enn aksjer

Signy Fardal håper ranere stjeler innholdet og ikke selve veska. Møt motedronninga i Portrettet.

Fardal fire år: - Det er jo en klisjé, men jeg hadde en veldig lykkelig oppvekst. Røde Signy: - Fra min radikale ungdom, en gang på 80-tallet. Palestinaskjerf, lilla anorakk og fotformsko. Vinterlykke: Fardal og sønnen Frede aker i snøen på St. Hanshaugen. Danseløve: Fardal røyk tidlig ut av «Skal vi danse» i 2006. - Jeg trodde jo aldri at jeg skulle bli noen grasiøs gasselle på dansegulvet.


Voilà! Med en liflig eim av parfyme og et steinras av et smykke på brystet åpner Signy Fardal døra til leiligheten på Frogner. Sjefredaktøren i Elle går inn i spisestua. Høye hæler dunker taktfast mot tregulvet.
- Når går du ikke på stiletthæler? 
- På gymmen. Alle kvinner får en helt annen attitude og en helt annen stolthet med høye hæler.
- Gikk ikke du i joggesko på Manhattan i fjor? 
- Jeg prøvde. Men jeg byttet tilbake til høye hæler. Jeg så visstnok latterlig ut.
Den er stor og svart. Rein i snittet og blank. Og den heter «Fashion Bible», den nye boka Signy Fardal har skrevet, og som er et samarbeid med tidligere supermodell Vendela Kirsebom og stylist Petra Middelthon. Boka ligger på langbordet som er pyntet med hvite og røde roser og flakkende stearinlys i et stort kandelaber. Stukkatur og lysekrone i taket. Fardal ville sitte her, ikke i sofaen, for her er hun mer på alerten. Veggene er grønne og maskaraen mørk og svarene som kommer, akkompagneres av den rislende lyden av polerte steiner som klinker mot hverandre rundt Signy Fardals hals.
- Min første tanke var: «Mote er jo så forgjengelig. Mote dør omtrent i øyeblikket den blir født. Hva i all verden skal jeg skrive om i ei slik bok?». Du må ta den for det den er, ei bok som skal inspirere. «Fashion Bible» tar for seg hvordan moten har utviklet seg de siste hundre åra, de viktigste motehusene og designerne, og den gir praktiske tips. Lang kjole i et cocktailparty er no-no. Når du er under 30 år, er alt lov. Få antrekk egner seg bedre til å forføre enn en trenchcoat. Uten noe under.
 - Var det da du så hva vi andre hadde på oss at du tenkte Norge trenger en motebibel? 
- Nei. Forlaget ringte meg. Men jeg mener faktisk at nordmenn har et ekstremt praktisk forhold til hva vi har på oss. I Norge sier man, er mote så viktig da? Er det ikke bedre å gå med flate sko så du kan løpe hvis du blir truet, eller hvis du skal rekke trikken? Jo selvfølgelig, men jeg tror ingen av oss har vondt av å gjøre det beste ut av fasaden vår. Det er den du viser fram. Det er den folk ser. Du ser jo ikke inni mæ.
Her er det på sin plass å skyte inn at et eller annet sted mellom barndommens Sogndal og Elle mistet Fardal dialekten. Gradvis byttet hun ut ord folk ikke forsto, og nå snakker hun en blanding av vestlandsk, bokmål og nordnorsk. Det siste har hun snappet opp fra samboeren som er fra Mo i Rana.
- Mote er viktig. Mote er makt. Det er store ord du åpner boka med? 
- Gjennom hvordan vi framstår kan vi åpne dører og slippe inn i rom som kan være vanskelige å komme inn i. Da tenker jeg ikke bare på de beste restaurantene, men å komme inn i de viktigste styrene eller få de beste jobbene. De som behersker kodene, ligger et hestehode foran de som er like dyktige, men som ikke behersker hvordan de framstår. Men mote er ikke bare makt, selvsagt ikke.
- Jeg kan bli lykkelig av å kjøpe meg ei veske. Jeg elsker min Chanelveske.
Fardal drar seg i det rødbrune håret.
- Det er mulig at man etter mange år i denne bransjen blir litt småskadet. Og opptatt av ting som selvfølgelig ikke er viktig. Men la oss nå snakke litt feministisk.
Fardal mener at alt som kan gjøre at jenter føler seg litt suverene, er veldig bra. Hvis hun kan heve stemmen litt høyere på et møte og få gjennomslag for sine synspunkter fordi hun føler seg vel, er også det bra.
- Alle skjønner at du bør vaske huset før du får besøk, men det er ikke helt akseptert at du bruker noen tusenlapper på en kjole når du skal presentere deg selv. Og det synes jeg er litt rart.
Det var langt til nærmeste catwalk. Det var langt fra New York, Paris og Milano. Det var til og med langt fra Oslo. Det var Sogndal, og det var det tiåret modellen het Twiggy og miniskjørtet ble oppfunnet.
- Jeg har et klassebilde fra sjette klasse. Når jeg ser på det bildet i dag, skjønner jeg at jeg måtte bli som jeg ble. Alle jentene sto foran i terylenebukser med oppbrett og høyhalset genser. Jeg hadde knallgule tresko, gule knestrømper, oppbrettet hjemmesydd dongeribukse og hippieskjorte. Jentene sto rett opp og ned med hendene langs siden. Signy sto sidelengs med hendene i hoftene.
- Jeg vokste opp med tre brødre, så jeg tok nok ut jenta i meg.
- Far var baker. Mor jobbet på lokalkontoret til Bergens Tidende. Og Signy, hun ble rød.
- Jeg hadde en radikal ungdom. Jeg var med i SU. Sto på kommunestyrelista til SV til valget. Gikk i studiesirkler. Leste Karl Marx. Strikket et skjørt med hønsestrikk - det var in blant de radikale på 70-tallet - med border med kvinnesaksmerket, hjerter og menn og kvinner som danset.
 - Når tok du av deg palestinaskjerfet og de flate kinaskoene og flyttet opp i de høyhælte skoene? 
- Jeg flyttet til Oslo og begynte i Dagbladet. Jeg husker jeg skulle inn på pressekonferanse i Norges Bank da de introduserte tikroningen. Jeg slapp nesten ikke inn. Jeg så jo ut som en hippie.
Fardal har altså jobbet i Dagbladet. Klassekampen, radiOrakel og Arbeiderbladet også. Da hun begynte i Dagens Næringsliv, der hun skulle bli i tolv år, fikk hun beskjed om å skrive for forretningsmennenes koner. Hun skrev om IT-bransjen og miljø og hun portrettintervjuet Kjell Inge Røkke i privatflyet hans på vei mot Seattle. Så ble hun redaksjonssjef.
Nå har Fardal vært redaktør for Elle i ti år, og vel, hvordan er så dagene til en motemagasinredaktør? Etter å ha lest Aftenposten og Dagens Næringsliv, sett nyhetene på tv på kjøkkenet, går hun de 700 meterne til Elles kontorer i høye hæler. Der ankommer hun sist, sånn klokka nineish, tenish.
- Og så sitter jeg på jobben til folk har gått, mellom seks og åtte, kjører på trening der jeg bokser, drar hjem og ser på tv. Er ikke det spennende? Men to ganger i året reiser jeg på motevisning i Paris. Innimellom til New York. Ingen vil jo tro det, men det er beinhard jobbing. Fra tidlig om morgenen til seint om kvelden. Møter med fotografer og kolleger og mange moteshow hver dag.
En motevisning kan ifølge Fardal være en sterk kulturopplevelse.
- Du sitter der og ser rundt deg, og der sitter kanskje tre hundre mennesker. Det er tre hundre mennesker, og det er hele verden. Jeg kan bli helt sånn ... gurimalla ... jeg er så privilegert som sitter her, fra lille Norge, og får se dette. Så utrolig vakre klær. Jeg kan få gåsehud. Og en gang de spilte 10cc, da spratt tårene. Sånn kan det være. Mens andre ganger kan jeg tenke: «Dette her er jo helt sykt. Hva er det vi holder på med? Jentene på catwalken er altfor unge og har ikke fått mat på fjorten dager. For en syk bransje». Man må kunne distansere seg litt for å ha det gøy med dette.
Det skjer ting mellom motevisningene også. Fardal forteller om middagen da Yves Saint-Laurent smilte til henne, da hun satt ved siden av Sarah Jessica Parker i en frisørsalong i New York, og om besøket hjemme hos Karl Lagerfeld.
- Jeg var invitert på middag, trodde jeg. Det var fire hundre andre også.
Fra fin hagefest til finanser. Selv glansede motemagasiner må vel bli matte av finanskrise? Eller?
- I tider hvor vi må knipe igjen lommeboka, kjøper vi det vi må ha, og vi må fortsatt ha på oss klær. Å drømme seg bort, har man behov for også i nedgangstider. Vi vet for eksempel at i perioder hvor folk bruker mindre penger på å pusse opp badet, så kjøper de flere magasiner som forteller om hvordan de kan pusse opp badet.
- Et av julegavetipsene i nyeste Elle er en Birkin-bag til 33 200 kroner. Det er vel ikke akkurat slikt vi bør prioritere nå? 
- Hvis du har 33 000 kroner, så er en Birkin-bag en av de sikreste investeringene du kan gjøre. Den kommer til å være minst like mye verdt om fem eller ti år. Heller det enn aksjer.
Det var ikke bare Valla som ble kritisert for lederstilen i 2007. Signy Fardal hadde lagt ned magasinet Red, arbeidstilsynet hadde vært på besøk, det hadde vært konflikter og sykefravær.
 - Du ble beskrevet som autoritær og dominerende. Hvordan opplevde du det? 
- Akkurat de beskrivelsene er nok riktige. Som sjef må man til en viss grad være dominerende og autoritær, men jeg tror jeg er det mer i form enn i innhold. Det verste var at det ble sagt at jeg mobbet ansatte og baksnakket dem. Det kjente jeg meg ikke igjen i. Nå viser en ny medarbeiderundersøkelse at de ansatte trives og er fornøyde med sjefen. Men jeg kan nok fortsatt oppfattes som mer skummel enn jeg opplever meg selv som. Jeg er jo ikke noen liten... og nå skal jeg ikke si som Valla ...
- Pusekatt? 
- Nei. For jeg kan faktisk være en pusekatt også.
Dette var noe av det tøffeste Fardal har vært gjennom. Hun husker Adresseavisen intervjuet fire unge jenter om hva det verste de visste var.
- Og en av dem svarte: «Det verste jeg vet er Signy Fardal og det sier seg sjøl». Det var vondt å oppleve. Rett nok lever jeg av å ha en viss profil, men selvfølgelig skulle man helst bli elsket og beundret av hele verden.
 - Du har tidligere uttalt at det har vært en utfordring å være sjef på en arbeidsplass med bare kvinner... 
- ... for meg har det vært en utfordring å skille mellom det å være sjef og være venninne. For jeg er veldig sosial, og liker å føle at jeg er med. Vi jenter har en tendens til å være åpne om våre liv. Mye kjappere enn gutter vet vi om hverandres drømmer og kjærlighetsliv. Og det er da det kan oppstå utfordringer. Du skal ikke betro deg så mye om problemene du har i samlivet eller whatever, og så være sjef neste dag. Men jentene mine er ærgjerrige og flinke, og det er godt å vite at hvis jeg blir truffet av lynet i morgen, så kommer det til å gå bra med Elle.
Det er ingen hemmelighet at Signy Fardal er glad i å shoppe. Faktisk har hun i lunsjen tatt taxi til en butikk på Stabekk, kjøpt seg en kjole mens taksameteret gikk, før hun tok taxi tilbake.
 - Hender det at du står inne i klesskapet og skriker: «Jeg har ingenting å ha på meg»? 
- Absolutt. Og det er helt latterlig. Jeg har jo et helt walk-in-closet.
 - Er mannen din fortsatt like entusiastisk når du kommer hjem med noe nytt? 
- Nei. Er det nødvendig? Trenger du den?
 - Forteller du hva det koster?
- Jeg prøver å unngå det. Men jeg har jo min egen økonomi, så han kan mene akkurat hva han vil.
 - Hva er det dyreste du har kjøpt? 
- Jeg har en kjole fra Lanvin til 11 000. Nynazist arrestert
- Vi må se på flere som finnes i vårt samfunn, som er en minst like stor fare for vårt demokrati og våre medmennesker. Det er krevende, men den jobben må gjøres, sier Chaudhry.
Klassekampen forsøkte i går å få kommentarer fra PST, men de besvarte ikke våre henvendelser.
Ifølge Partapuoli er nå flere av dem som var aktive i det nynazistiske miljøet på 90-tallet igjen i full sving. I helga ble en av dem pågrepet i Oslo for å ha hatt ulovlige våpen og sprengstoff og for trusler.
- Vi er særlig bekymret for enkeltpersoner som har en kombinasjon av nynazistisk bakgrunn, kontakt med kriminelle miljøer og adgang til våpen, sier hun.
Pressetalsperson Ronny Alte (NDL) mener imidlertid at deres organisasjon ikke kan koples til nynazisme, og at de tar avstand fra vold og oppfordring til vold. Han bekrefter også TV2s avsløringer denne helga om at listekandidater fra fem politiske partier er tilknyttet deres organisasjon. Disse partiene skal ifølge Alte være Kristent Samlingsparti, Demokratene, Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet.
Har et voldspotensial
Journalist Øyvind Strømmen, som følger det høyreekstreme og antijihadistiske miljøet tett, sier til Klassekampen at NDL helt klart har et voldspotensial.
- Måten de er organisert på og folk de tiltrekker seg gjør at de veldig lett kan ha et voldspotensial, uten at den eventuelle volden nødvendigvis kan knyttes til dem. Vold og voldsromantikk er en del av deres retorikk. Det er ikke tilfeldig at tidligere NDL-leder og listetopp for Demokratene i Kristiansund Håvard Krane har sagt at han ønsket å drepe medlemmer av regjeringen.
- Hva bør PST gjøre med disse miljøene?
- Det er mye man kan gjøre uten å drive politisk overvåking. Veldig mye ligger åpent, og jeg vil oppfordre dem til å patruljere på internett. På den måten kan de komme over trusler og oppfordringer til voldsbruk, sier Strømmen.Hitlers kamp i Min kamp

Det sjette bindet av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» inneholder en fordypning i Hitlers tekst «Mein Kampf». Det kan bidra til å øke bevisstheten rundt lingvistisk vold, mener dansk litteraturkritiker.

Leses av Knausgård: Karl Ove Knausgård gjør en omfattende lesning av Adolf Hitlers «Mein Kampf» i sjette bind av Min kamp.

- Det er klart at vi må sette oss ned og lese «Mein Kampf» nå, sier litteraturkritiker i danske Jyllands-Posten Jon Helt Haarder når Klassekampen ringer og forteller at forfatter Karl Ove Knausgård har fordypet seg i Hitlers «Mein Kampf».
I den kommende sjette og avsluttende delen av romanverket «Min Kamp», som etter mange forsinkelser endelig skal utkomme i november, er det nemlig varslet at et essay på 400 sider om «Mein Kampf» vil være å lese i boka.
Boka er inndelt i tre deler, og hele del 2 av boka vil dreie seg om Adolf Hitlers selvbiografiske ideologiske dokument, bekrefter forlagssjef i Oktober, Geir Berdahl, overfor Klassekampen.
Språk og vold
Så langt er det ikke mange som har gjort som Knausgård og lest «Mein Kampf» som utkom i to bind i 1925 og 1927. Etter at tyske myndigheter har ført en bevisst politikk om ikke å tillate nye opplag av teksten etter 1945, er svært få tilgjengelige utgaver av «Mein Kampf» i omløp.
Haarder tror imidlertid at det historiske dokumentets lange liv utenfor offentlighetens søkelys er på vei mot en ende.
- Diskusjonen om sammenhengen mellom lingvistisk og fysisk vold er svært aktuell, ikke minst etter 22. juli. Her i Danmark er dessuten nylig Victor Klemperers store verk om nazismens språkbruk fra 1947, nettopp utkommet. Dette er veldig oppe i tida, sier Haarder.
Han mener spesielt språkklimaet på nettet har tvunget fram en ny aktualitet i spørsmålet om sammenhengen mellom språk og vold.
- Det er virkelig skremmende å se hvor voldsomt unge mennesker henvender seg språklig til hverandre på Facebook. Med nettet har alle mulige synspunkter har kunnet komme til orde uten redaksjonell innblanding. Det er en utvikling vi bør følge med på og undersøke.
«Om jeg skulle beskrive «Mein Kampf» i en setning, ville det være at det er en bok uten et 'du'. Det er et 'jeg' der, det er et 'vi' der og det er et 'de' der. Men det finnes ikke noe «du», sa Karl Ove Knausgård i det svenske radioprogrammet «Sommar i P1» 14. august.
I programmet, som Klassekampen trykket den skriftlige utgaven av på lørdag, sa Karl Ove Knausgård at han i hele vinter og vår har arbeidet med å lese Hitlers «Mein Kampf».
Her påpekte han også likhetene mellom Anders Behring Breiviks publiserte manifest «2083» og Hitlers tekst - men at det påfallende ved Behring Breiviks synspunkter var at de også hadde mange sammenfall med Knausgårds eget liv og egne meninger.
«Avgrunnen går ikke mellom det han mente og det vi mener, avgrunnen går mellom det han mente og det han gjorde», sa Knausgård, som også skal bidra i antologien «Respons 22/7», som utkommer seinere i høst.
Kulturkonservatisme
Jon Helt Haarder synes sammenkoplingen mellom Knausgård og Hitlers «Mein Kampf» er dristig.
- Vi kan jo ikke vite hvordan Knausgård vil lese «Mein Kampf» i bok 6, men man kan i hvert fall si at han setter seg selv voldsomt på spill ved å gjøre en lesning av det verket. Med seg selv som innsats tvinger han seg til å forholde seg til den konkrete Hitler-teksten, som alle har hørt om, men ingen har lest. En rekke etiske spørsmål virvles opp og han gjør det i høy grad mulig å innta kritiske posisjoner i forhold til ham, sier litteraturkritikeren.
- En del av «min kamp»-bøkenes provokasjonsverdi ligger i det kulturkonservative spranget bøkene gjør. Forfatteren har en formidabel evne til å være reaksjonær og samtidig nyskapende og bekjennende, utdyper Jon Helt Haarder.
Klassekampens litteraturkritiker Tom Egil Hverven er mer skeptisk til å kople Knausgård direkte til en form for kulturkonservatisme.
- Det finnes en sterk gruppering i den norske offentligheten av unge, sinte menn som har forsøkt å ta særlig «Min kamp 2» til inntekt for sine meninger, sier Hverven.
- Men det som overrasker meg at folk stadig glemmer i omtalen av bøkene, er at boka inneholder hundrevis av sider om en tålmodig og omsorgsfull far. Selv om han beskriver problemene og aggresjonen, er det som preger bøkene det kjedelige og grå hverdagslivet. Men det er disse små utbruddene om den rasende attenhundretallsmannen i hans indre som alle husker, fordi slike slående formuleringer gjerne fester seg.
Hverven mener imidlertid en del av meningene som legges for dagen i «Min kamp» kan diskuteres.
- Det er viktig å være klar over at Knausgårds verk også gir uttrykk for en del synspunkter som har vunnet fram i bred offentlighet. Det viser seg for eksempel i kritikken av det politisk korrekte, selv om den er mye kraftigere rettet mot den svenske offentligheten.
- Hvordan vil du forklare tittelen «Min kamp?
- Til nå har jeg lest det som et forsøk på å være litt frekk, fordi den tittelen på en måte var opptatt - ikke bare i den norske offentligheten men i den verdensvide offentligheten. Man kan si at det handler om kampen om å skrive, kampen om å bli den en er.
- Samtidig tenker jeg det er noe av det utspekulerte i dette verket, at tittelen aldri er blitt forklart. Det vi vet om det sjette bindet, kan tyde på at dette er gjort med overlegg.
22. juli og Knausgård
Knausgårds forlagssjef Berdahl er tilbakeholden med å røpe noe av innholdet i «Min kamp 6».
- Har det hele tida vært Knausgårds plan å innlemme Hitlers tekst «Mein Kampf» i siste del av verket?
- Nei, det tror jeg ikke. Jeg vet ikke. Ting har nok kommet etter hvert på en del av dette. Men det er bare noe jeg tror.
- Er hendelsene 22. juli skrevet inn i romanen?
- Nei, ikke så vidt jeg vet. Men det kan hende at det vil vise seg noen berøringspunkter og at man kan trekke paralleller til gjerningsmannen Anders Behring Breivik. Det har i hvert fall jeg tenkt, sier Oktober-sjefen.
Kliner til for endring

Protesterer: Hundretusenvis i gatene. Generalstreik. Kampen mot Chiles regjerings privatiseringsagenda øker i intensitet.

Noe i lufta: Hundretusenvis av chilener demonstrerer mot privatiseringspolitikken til landets regjering. Foto: Ivan Alvarado, Reuters/Scanpix


- Så lenge landets ledelse ikke svarer på våre krav, vil denne bevegelsen fortsette.
Det sa Camila Vallejo til Reuters torsdag. Hun er lederen for studentbevegelsen som denne uka har ledet an i massive protester mot Chiles høyrekonservative regjering.
Det som for tre måneder siden begynte som isolerte boikotter av undervisningen av studenter som krevde reformer av Chiles utdanningssystem, har utviklet seg til en massebevegelse. Denne uka har hundretusenvis av mennesker deltatt i demonstrasjoner i hovedstaden Santiago og i andre byer over hele landet. Chiles fagforeninger gjennomførte onsdag og torsdag generalstreik.
Brei front
Protestene rommer krav om store endringer i regjeringen til Sebastian Piñeras sentraliserte og privatiseringsbaserte måte å styre landet på.
Demonstrantene krever mer penger til utdanning, helsesektor og pensjoner og endringer i landets grunnlov. Bevegelsen som drevet fram protestene har sin bakgrunn i studentforeninger, fagforeninger, offentlig ansatte og ulike sentrum-venstre opposisjonspartier.
Ledere for fagforeningene hevdet at så mange som 600.000 mennesker deltok i protester over hele Chile torsdag. Demonstrasjonene foregikk i stor grad fredfullt. Det kom likevel til sammenstøt mellom mindre grupper av demonstranter og politi. Over 450 mennesker ble arrestert og et titall mennesker ble skadet.
Sviktende stige
Både under diktaturet til Augusto Pinochet og i tida etter diktaturets fall i 1990 har Chiles ledere holdt fram utdanning som stigen unge chilenere skal kunne klatre opp og inn i nye sosiale klasser med. Dagens unge chilenere har innsett at for mange mangler denne stigen de første trinnene.
- De vet at chilenske universiteter er blant de dyreste i verden og at å avansere innenfor høyere utdanning avhenger mer av hvilket universitet du eksamineres fra, enn av din egen innsats, sier Bernardo Navarrete, en politisk analytiker ved Universitet i Santiago.
Chiles utdanningssystem preges, på samme måte som det chilenske samfunnet for øvrig, av skyhøy ulikhet. Utdanning ble under Augusto Pinochet sitt diktatur på 1980-tallet i økende grad overlatt til private skoler og universiteter. Lite har endret seg siden den gang. Kvaliteten på utdanningen unge får i dagens Chile avhenger av hvor mye de kan betale for den. Bare 15 prosent av utdanningen blir finansiert av det offentlige og mange unge pådrar seg stor gjeld etter studietida.
Ønsker ny grunnlov
Sentralt i protestene står Chiles fagforeninger. De er blant dem som krever at grunnloven endres for å møte Chiles store sosiale problemer.
- Det finnes et stort demokratisk underskudd i Chile. Vi må jobbe hardt for få på plass en ny grunnlov, sier lederen for landets største fagforening Central Única de Trabajadores (CUT), Cristian Cuevas, til tv-kanalen Telesur.
En ny grunnlov vil etter demonstrantenes ønske skape rom for direkte demokrati ved å gi velgere mulighet til å delta i folkeavstemninger.
- Kravet vårt handler om omfordeling av rikdommen som i dag er fordelt på bakgrunn av den institusjonelle arven fra Pinochets diktatur, sier Cuevas.
Frykter for eldreløftet

Strid: Raymond Johansen mener Frp snart må ta ansvar for sin egen eldrepolitikk, og beskylder høyrestyrte Oslo for å være en bremsekloss i arbeidet for full sykehjemsdekning.

Lei ansvarsfraskrivelse: Aps partisekretær er lei av at Frp skylder på alle andre i eldreomsorgen, og mener partiet snart må ta ansvar for sin egen politikk.


Jan Mayen har sin egen kontinentalsokkel, som er avgrenset på samme måte som fiskerisonen.
Jan Mayen-lovens regler gjelder for øyas land- og sjøterritorium. For sjøterritoriet omkring øya kan derfor både Jan Mayen-loven og lov om økonomisk sone gi hjemmel for bestemmelser, men soneloven § 1 tredje ledd legger opp til at den ikke vil bli brukt som hjemmel. Utenfor sjøterritoriet må den rettslige regulering bygge på soneloven eller på at norsk rett får anvendelse i henhold til interlegale regler (jf straffeloven § 12 for strafferettslige regler). Gjelder det kontinentalsokkelen, er hjemmelen for regulerende bestemmelser lov 21 juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, eller  med sikte på petroleumsvirksomhet  lov 29 november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet, jf lovens § 1-4.
Jan Mayen lå inntil 1995 under ansvarsområdet for Sysselmannen for Svalbard. Ved kgl res 25 august 1994 ble det administrative ansvar for øya, herunder for den lokale miljøvernforvaltning, overført til fylkesmannen i Nordland. Rettspleien hører under Salten herredsrett og politimyndighet under politimesteren i Bodø. Stasjonssjefen er øverste representant for sivile og militære myndigheter på øya med oppgave å håndheve lover og forskrifter og ivareta norske interesser. Stasjonssjefen har begrenset politimyndighet. Eventuell bergverksdrift hører under Bergmesteren på Svalbard, jf forskrift 23 april 1976.
11.3.2 Grunnlaget for miljøvernreglene for Jan Mayen
De fleste reglene om miljøvern for Jan Mayen er fastsatt i forskrifter. Den alminnelige forskriftshjemmelen er Jan Mayen-loven § 2 annet ledd, som har samme innhold som Svalbardloven § 4. Den gir følgelig hjemmel for bestemmelser bl a om fredning, jakt, fangst og fiske, turisme og ymse næringsvirksomhet. Når det gjelder fiskerisonen og kontinentalsokkelen, er det henholdsvis soneloven og kontinentalsokkelloven som vil være hjemmelen for forskrifter, jf 11.3.1 ovenfor.
Noen miljørelevante regler i norsk lov vil gjelde for Jan Mayen uten videre som følge av Jan Mayen-loven § 2 første ledd. Dette har betydning for erstatningsrettslige og strafferettslige regler, og Svalbard og Jan Mayen vil her stå i samme stilling. Generalklausulen mot miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b gjelder altså for Jan Mayen, og det fremgår til overmål av at bestemmelsen gjennom sitt tredje ledd (2) uttrykkelig rammer betydelig skade på eventuelle verneområder på Jan Mayen.
Produktkontrolloven er den eneste av miljøvernlovene for fastlandet som selv bestemmer at den gjelder også på Jan Mayen (pkl § 14). Jan Mayen står her i samme stilling som Svalbard, jf kap 8.3.3.5.
Ut over dette kan miljørelevante regler være fastsatt i instruks for virksomheten til Forsvaret og Vervarslinga for Nord-Norge.
11.3.3 Oversikt over miljøvernreglene for Jan Mayen
Det er ikke opprettet særskilte verneområder på Jan Mayen.
Alminnelige regler om naturinngrep på Jan Mayen er fastsatt i midlertidig forskrift 28 mai 1971 for regulering av naturinngrep på Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard er forskriften avløst av naturvernforskriften av 1983, men på Jan Mayen gjelder den fortsatt. Opprinnelig skulle den bare gjelde frem til 1974, men den er nå forlenget inntil videre (uten at tittelen er endret).
Naturinngrepsforskriften gjelder også for sjøterritoriet ut til firemilsgrensen. Den omfatter all
virksomhet eller andre tiltak som kan medføre en endring i landskapet eller naturmiljøet for øvrig
(§ 1 første ledd). Som eksempler angir forskriften bergverksdrift, oljevirksomhet, industriell virksomhet generelt, hotell- og herbergevirksomhet og arealdisponering til transportanlegg, tankanlegg og større brennstofflagre. Det må antas at forskriften omfatter all bebyggelse og anlegg uansett formål, også som ledd i Forsvarets arbeid og meteorologiske observasjoner. Derimot må beskatning og introduksjon av levende organismer falle utenfor. Departementet har for øvrig adgang til å unnta bestemte virksomhetstyper eller områder fra forskriften (§ 7 annet ledd). Etter det utvalget kjenner til, har denne hjemmelen ikke vært brukt.
Virksomhet som faller inn under forskriften § 1, må ha godkjenning av fylkesmannen. Regulært skal planene forelegges fylkesmannen minst ett år før iverksetting. Det er hjemmel for å kreve konsekvensutredning (§ 2 fjerde og femte punktum, jf også § 3 tredje ledd). Det kan nedlegges forbud mot virksomhet som kan volde omfattende forurensning eller skade større områder eller særpregete naturforekomster eller kulturminner (§ 3 fjerde ledd), og planene kan påbys endret (§ 3 første ledd). Men det er tvilsomt om fylkesmannen ut over dette har en alminnelig adgang til å nekte godkjenning. Det kan settes som vilkår at det treffes tiltak for å motvirke skader på naturmiljø og landskap som følge av virksomheten, og slike pålegg kan også gis på et senere tidspunkt (§ 3 første ledd).
Når en virksomhet opphører, skal det skje en full opprydding og tilbakeføring av landskapet (§ 5). Det kan imidlertid dispenseres fra dette kravet (§ 7 første ledd).
Forskriften oppstiller en generell hensynsregel for omgang med naturen, med krav om at ferdsel og virksomhet ikke må føre til endring eller vesentlig forurensning av grunnen, luften, innsjøer og elver og sjøområder som støter opp mot Jan Mayen, og heller ikke vesentlig eller unødig skade på plante- eller dyrelivet (§ 4 første ledd). Miljøverndepartementet kan gi forskrifter om motorferdsel (for kjøretøyer og landing med luftfartøy), jf § 4 annet ledd.
For bergverk er bergverksloven 30 juni 1972 nr 70 gjort gjeldende for Jan Mayen med enkelte tilpasninger (forskrift 23 april 1976 om bergverksordningen for Jan Mayen), og gjelder i tillegg til naturinngrepsforskriften. For petroleumsvirksomhet gjelder petroleumsloven på samme måte.
For vilt og ferskvannsfisk gjelder forskrift 11 august 1978 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen, som nå bare har betydning for Jan Mayen. Forskriften gjelder også for sjøterritoriet rundt Jan Mayen (§ 3 første ledd). Som vilt regnes viltlevende fugler, landpattedyr og sjøpattedyr, men smågnagere omfattes ikke av forskriften (§ 2). Dette betyr at forskriften også gjelder for sel og hval, men for sjøpattedyr blir forskriften forvaltet av Fiskeridepartementet (§ 20 første ledd). Som ferskvannsfisk regner forskriften laks, pukkellaks og røye (både sjørøye og stasjonær røye).
Forskriften har til formål å opprettholde den naturlige artsrikdom, bevare balansen mellom artene og deres naturgrunnlag og mellom artene innbyrdes (den økologiske balanse på artsnivå), og å regulere en økologisk forsvarlig høsting av vilt og ferskvannsfisk (§ 1). For vilt bygger den på et fredningsprinsipp, og jakt og fangst er bare lovlig innen de jakttider som fremgår av vedlegget til forskriften (§ 4). Isbjørn, polarrev, lomvi, kortnebbgås og rype (om den forekommer) er totalfredet. Uansett fredning kan felling skje ved nødstilstand eller med særskilt tillatelse for å unngå skade på folk eller annen vesentlig skade (§ 5). Det er nærmere bestemmelser om jakt- og fangstmetoder (§§ 7-8). Ferskvannsfiske  dvs røyefisket i Nordlaguna  er forbudt i tiden 26 juli-10 august, og det er nærmere regler om fiskemetoder mv (§§ 9-10). Departementet har omfattende hjemler til å utvide eller innskrenke adgangen til jakt og fiske (§§ 11-13). Egg- og dunsanking må ha tillatelse fra fylkesmannen (§ 4 fjerde ledd). Forskriften har for øvrig bl a regler for å beskytte fuglefjell mot støy, om at ulovlig ervervet vilt og fisk blir statens eiendom og hjemmel for å innføre båndtvang. Det er også en bestemmelse om at departementet kan gi erstatning for skader som fredet vilt har voldt på Jan Mayen (§ 16 annet ledd). Dette er trolig bare aktuelt for skader som isbjørn måtte volde under besøk i vinter- og vårmånedene, men utvalget kjenner ikke til at det noen gang har vært gitt slik erstatning.
Utsetting av fisk og vilt krever samtykke av departementet (§ 17). Bestemmelsen har vært aktuell med tanke på reintroduksjon av polarrev. Det er for tiden knapt noen rev å utføre, men utførselsforbudet for levende rev står ved makt (forskrift 27 juli 1939, som gir lov 3 juni 1938 nr 4 om utførselsforbud for levende rev, skogmår m.v. med tilhørende forskrift 10 februar 1939 anvendelse også på Jan Mayen).
For kulturminner gjelder forskrift 21 juni 1974 om fredning av kulturminner på Jan Mayen, som tidligere også gjaldt for Svalbard. Forskriften skiller mellom faste og løse kulturminner. Generelt er faste kulturminner fra før 1900 fredet (§ 2 jf § 1). Det samme gjelder skilter og annet som er anbragt for å okkupere grunn før 1926. Nyere tekniske kulturminner og steder som historiske hendelser knytter seg til, kan fredes av Riksantikvaren med hjemmel i § 3. For ny virksomhet gjelder en undersøkelses- og tiltaksplikt for å hindre at fredet fast kulturminne blir skadet (§ 6), og hvis et kulturminne kan bli berørt, kreves det vedtak av fylkesmannen for at arbeidet kan fortsette (§ 5). Funn av løse kulturminner fra før 1900 skal meldes til fylkesmannen og er statens eiendom hvis det ikke er rimelig håp om å finne eieren (§ 9), og Riksantikvaren kan i medfør av § 10 frede også yngre kulturminner.
Fredete kulturminner må ikke tas med ut av riket (§ 11), men det er ikke noe forbud mot å ta kulturminner fra Jan Mayen med til Svalbard eller fastlandet. For drivtømmer (rekved) gjelder en strengere regel med forbud mot utførsel fra Jan Mayen (forskrift 25 september 1931). 5
Saltvannsfiskeloven (lov 3 juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v.) gjelder i fiskerisonen ved Jan Mayen (jf lovens § 1 første ledd bokstav a). Loven tar særlig sikte på fiske og fangst, men kan også gjøres gjeldende for annen virksomhet som påvirker fisken. Reguleringer  herunder fredning og kvotebegrensninger  kan vedtas med hjemmel i § 4 med virkning for både norske og utenlandske fartøyer (jf § 1 fjerde ledd). Utlendinger har bare adgang til å fiske i fiskerisonen når det er fastsatt etter lov om Norges økonomiske sone § 6 som følge av avtale med vedkommende stat (jf forskrift 23 desember 1980 om utlendingers fiske og fangst i fiskerisonen ved Jan Mayen).
Saltvannsfiskeloven tar primært sikte på saltvannsfisk (unntatt anadrome laksefisk). Den gjelder også for skalldyr og bløtdyr, og har vært brukt til å stanse tråling etter haneskjell sør for Jan Mayen. Lovens reguleringsfullmakter og flere andre bestemmelser gjelder også for sel- og hvalfangst, slik at det her synes å foreligge en overlapping med viltforskriften. Enkelte av reguleringsfullmaktene synes å gjelde for bentisk fauna og marin vegetasjon generelt, men dette er ikke reflektert i bestemmelsen om lovens saklige virkeområde (se § 2, jf særlig § 4 første ledd bokstav n og o). Utsetting av levende organismer eller rogn kan bare skje med tillatelse fra Fiskeridepartementet ved forskrift eller enkeltvedtak (§ 4 fjerde ledd).
I tillegg til de bestemmelser som er fastsatt i lov og forskrift, har Forsvaret gitt regler i form av instruks som stasjonssjefen på Jan Mayen legger til grunn for virksomheten der.
11.4 Utvalgets vurderinger
11.4.1 Behovet for regler
Fra miljøsynspunkt har Jan Mayen betydelig interesse. Mesteparten av øya må sies å være upåvirket av mennesker på annen måte enn gjennom langtransport av stoffer, og også denne påvirkningen er begrenset. Den geologiske bakgrunnen er unik for Norge, og beliggenheten gir spesielle miljøbetingelser og muligheter for å studere klimatiske og økologiske forhold.
Jan Mayen er stadig et ganske utilgjengelig sted. Den mest praktiske transportmåten  med fly  er i praksis meget begrenset, med ca åtte flyvninger i året, i hovedsak beregnet på personell og forsyninger til Forsvarets virksomhet og værtjenesten. Ilandstigning fra båt må skje ved hjelp av småbåter og kan ofte være meget farefull (jf saksforholdet i høyesterettsdommen i Rt 1989 side 715 (Botten-saken)). Det er ingen overnattingssteder eller andre fasiliteter som retter seg mot allmennheten eller overhodet andre enn dem som har sitt arbeid på Jan Mayen. På denne bakgrunn står Jan Mayen i en helt annen stilling enn Svalbard når det gjelder tilgjengelighet.
Også når det gjelder aktivitetsnivå, er det store forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard drives det aktiv næringsvirksomhet i familiesamfunn, og den løpende faste bosetting er opptil flere hundre ganger så stor som på Jan Mayen. På Jan Mayen kan norske myndigheter holde full kontroll med oppstarting av ny aktivitet, mens dette stiller seg annerledes etter Svalbardtraktaten. De topografiske og klimatiske forhold, og begrenset tilgang til ferskvann, gjør også at Jan Mayen er klart mindre egnet for fast bosetting enn Svalbard.
På denne bakgrunn kan det hevdes at Jan Mayen langt på vei
freder seg selv
, og at nødvendig styring med den eksisterende statlig virksomhet kan skje gjennom instrukser uten bruk av lov eller forskrift.
Utvalget mener imidlertid at det er behov for å ivareta miljøverdiene på Jan Mayen gjennom regler i lov eller forskrift. Tiltalt for voldtekt om bord i cruiseskip

Torsdag møter en mann i retten, tiltalt for å ha voldtatt ei kvinne om bord på cruiseskipet «Queen Elisabeth 2», mens skipet lå ved kai i Ålesund.




Rettssak. Både den tiltalte, en mann fra Serbia, og den fornærma, ei kvinne fra Storbritannia, er ansatt om bord på cruiseskipet. Min klient stiller seg fullstendig uforstående til tiltalen. Han benekter å ha hatt noe samkvem med denne kvinna, og erkjenner derfor ikke straffskyld, sier advokat Inger Marie Sperre.
Kollegaer
De to skal bare ha arbeidet sammen på «Queen Elisabeth 2» i fire dager da den angivelige voldtekten fant sted 25. mai, mens skipet lå til kai i Ålesund. De var derfor ikke omgangsvenner på skipet. Kvinna har i avhør fortalt at hun hadde lagt seg, da mannen kom inn på lugaren hennes og voldtok henne. Han ble ikke lenge etter pågrepet, og har siden sittet varetektsfengslet, sier statsadvokat Jogeir Nogva, som skal være aktor i rettssaka mot mannen.
To tolker
Det er satt av to dager til rettssaka i Sunnmøre tingrett. På grunn av at tiltalte og fornærmede har ulik nasjonalitet, er det leid inn to tolker som skal oversette det som blir sagt til serbisk og engelsk. Advokat Inger Marie Sperre bekrefter overfor Sunnmørsposten at det blir lagt fram tekniske bevis i retten, men at det vil bli et tema om disse bevisene er gode nok til en domfellelse. Dette skal dreie seg om både DNA-spor og fingeravtrykk. Vurderer bevis Spørsmålet er om disse er funnet på slike steder at de kan bevise om det er gjennomført en forbrytelse, sier Sperre. Blant annet vil et sakkyndig vitne møte i retten for å uttale seg om de tekniske bevisene.
Aktiv verdiskapningspolitikk for distriktene

Tradisjonelt har det i mange kystsamfunn vært et sterkt initiativ og en evne til å etablere nye bedrifter. Fremveksten til norsk havbruksnæring er et godt eksempel på hvordan privat initiativ har utviklet sterke bedrifter og næringer. I en tid med økende internasjonal konkurranse vil det være behov for at nye ideer blir omdannet til forretningsmessige løsninger. For å skape sterke og robuste kystsamfunn er det viktig at myndighetene fokuserer på å gi rammevilkår som skaper grunnlag for lønnsomme bedrifter. Fremskrittspartiet mener dette best kan gjøres ved at marine og maritime næringer i større grad gis rammevilkår på linje med ordinære næringer og at det skilles mellom nærings- og distriktspolitikk. Dersom næringens rammebetingelser først og fremst har til hensikt å skape en robust og konkurransedyktig næring, så vil dette gi som resultat økonomisk vekst, nye arbeidsplasser og mange livskraftige lokalsamfunn. Dagens distriktspolitikk er feilslått ved at man ikke tar hensyn til at næringer og markedene er i stadig endring. Et skille mellom distrikts- og næringspolitikk vil skape grunnlag for ny vekst i mange lokalsamfunn.
La Tafjordbygda leve

Som innbygger i Tafjord synes jeg det er litt frustrerende å lese om de som for enhver pris vil gå imot all utvikling i Tafjord. Ordfører Arne Sandnes gikk ut i media og talte for helårsvei mellom Tafjord og Grotli. Og da spretter det opp den ene forståsegpåeren etter den andre som sier at Tafjordfjella ikke må røres. Hva med oss som bor i Tafjord? Vi opplever daglig at bygda vår dør mer og mer hen. Den ene familien etter den andre flytter fra bygda. Og hvis dette får fortsette vil Tafjordbygda være fraflyttet innen få år. For noen år siden var det 150 innbyggere her. Pr i dag er det ca 80 som bor i Tafjord, og bare i 2005 vil folketallet i bygda gå ned med 10 prosent.




Tunnel
Men fremdeles er det noen som ønsker å bo i Tafjord. Som har etablert seg, og som vil at barna skal vokse opp her. Og hver eneste dag går vi og tenker på hva vi kan gjøre for å snu den trenden vi har i Tafjord. Hva kan vi gjøre for å skape noe i Tafjord som igjen kan føre til at folk flytter til Tafjord i stedet for å flytte fra bygda? Hver dag føler vi fraflyttings-spøkelset på kroppen. Vi har en barnehage i Tafjord med 3 barn. Vi har en skole med 9 elever. At vi i det hele tatt har det er et resultat av positivitet og optimisme både fra innbyggerne i Tafjord og fra kommunepolitikerne i Norddal. Og så lenge det er håp vil vi kjempe for å beholde et levedyktig samfunn i Tafjord. Og så lenge vi opplever optimismen og positive holdninger vil vi gjøre det vi kan for å snu trenden vi ser i bygda. Naturvernforbundet har gått ut i Sunnmørsposten og lagt ned veto mot all berøring av Tafjordfjella. Det forbundet har aldri tatt kontakt med innbyggerne i Tafjord om saken. De viser ingen interesse for å høre med oss hvordan vi ser på saken. Vi kan gjerne samarbeide med Naturvernforbundet for å både sikre den flotte naturen vi har og også sikre et levedyktig samfunn i Tafjord. Men da må Naturvernforbundet ta av seg skylappene og også se på konsekvensene av det de går ut med. En helårsvei mellom Tafjord og Grotli kan stort sett legges i tunnel, og det trenger ikke ødelegge opplevelsene for dem som tar seg en tur i Tafjordfjella noen ganger i året. Men for innbyggerne i Tafjord kan det bety være eller ikke være! Tenk om vi hadde fått en helårsvei til Grotli. Tenk om vi hadde fått tunnel mellom Tafjord og Norddal. Tenk om vi hadde fått Galerie Tafjord. Tenk hva med arbeidsplasser dette kunne skapt. Ikke bare i Tafjord, men også i Fjørå, Valldal, Norddal og Eidsdal. Tenk for en aktivitet vi kunne hatt. Året rundt! Jeg nekter å tro at Naturvernforbundet ønsker at bygdesamfunnet skal bygges ned, men når de går ut i media slik de gjør så leser jeg: "Vi bryr oss ikke hvordan det går med Tafjordbygda bare vi får beholde fjellet!" Det går an å få til noe positivt for alle parter, men ta for all del av skylappene og se hvilke konsekvensene utspillet kan føre til. Og til Arne Sandnes og de andre politikerne i Norddal kommune: Stå på! Det er ikke så mye som skal til før Norddal blir knutepunktet mellom øst og vest. Og da peker pilen bare en vei! Og løsningen går helt klart mellom Tafjord og Grotli . og i tunnel!
Gasskraft splitter velgerne

Gass er bokstavelig talt et brennbart tema i den lokale valgkampen. Politikere med stortingsambisjoner kappes om å være mest positive til å bygge gasskraftverk i Møre og Romsdal. Men velgerne er ikke så sikre.




En meningsmåling Sentio har utført for Sunnmørsposten viser at det er dødt løp mellom de som vil ha gasskraftverk og de som ikke vil ha det. På spørsmålet om det bør bygges gasskraftverk i Møre og Romsdal nå, eller om vi bør vente på CO2-frie gasskraftverk, og heller satse på andre energikilder, svarte 43,6 prosent at de vil vente, mens 43,3 prosent vil bygge nå. Resten av velgerne har ikke tatt stilling. Gasskraftspørsmålet splitter ikke bare velgerne. Begge de to regjeringsalternativene er delt. Begge leire tar Sentios måling til inntekt, og begge hevder de driver folkeopplysning i gasskraftsaken. - Oi oi oi! Nå ble jeg glad! jubler SVs Bjørn Jacobsen. Han har de siste ukene drevet valgkamp gassfylket Møre og Romsdal på vegne av et parti som sier tvert nei til gasskraftverk uten CO2-håndtering, og som heller ikke sto fremst i rekken av gratulanter da Aukra ble ilandføringssted for Ormen Lange-gassen. Da Hustadmarmor sammen med Istad og Tafjord Energi la fram sine planer om gasskraftverk i Fræna, landet Jacobsen på et nølende ja-standpunkt. - Jeg er positiv til det Hustadmarmor gjør i forhold til å utvikle teknologi for CO2-håndtering. Jeg er veldig spent på hva de får til. Jeg håper de lykkes, men jeg tviler på det. Bevisbyrden ligger på dem. - Er SVs gasskraftpolitikk en vanskelig valgkampsak for partiet i Møre og Romsdal? - Nei. SV godtar gasskraft med renseteknologi. Og vi forutsetter at det blir satt av milliarder, ikke millioner, til utvikling av alternative energikilder. Jeg synes ikke det er vanskelig å fronte et slikt standpunkt. Det er jo dette som er å drive politikk; å jobbe langsiktig med saker man tror på. Vi driver folkeopplysning, og disse tallene viser at velgerne ikke har sovet i timen. Vi har fått fram budskapet vårt, det er veldig gledelig, sier Jacobsen. Folkeopplysning Sett i forhold til SV og Jacobsen har Petter Løvik (H) diametralt motsatt syn på gasskraft: Han vil bygge gaskraftverk nå, med dagens teknologi, og heller drive forskning på alternative energikilder og renseteknologi parallelt. - Er du overrasket over at skepsisen er såpass stor? - Nei, ikke slik spørsmålet er stilt i denne meningsmålingen. Slik det er formulert gir det inntrykk av at det finnes alternative energikilder som kan fylle det gapet som vil oppstå i Møre og Romsdal om få år. Det gjør det ikke. Et spørsmål om folkeopplysning, også fra Høyres side, med andre ord. - Vindkraft, som heller ikke er ukontroversielt, kan skaffe oss noe energi. Men det kan aldri løse det akutte problemet vi står overfor i Møre og Romsdal. Det må vi fortelle folk. Jeg er ofte i debatter der miljøbevegelsen kaller gasskraft med dagens teknologi for «forurensende». Det er ikke riktig. Strømmen vi kommer til å produsere med gass i Norge vil erstatte strøm produsert med mye mer forurensende kull i Europa, sier Løvik. Karita Bekkemellem Orheim (A), som også ivrer for gasskraftverk, deler hans tolkning av meningsmålingen: - Dette synes jeg var veldig positive tall. Jeg hadde ventet at motstanden skulle være mye større. Gasskraft har vært en vanskelig sak som vi ikke har klart å ta ordentlig tak i. Det har liksom ikke vært stuereint å jobbe for bygging av gasskraftverk. Disse tallene mener jeg er et klart signal fra velgerne om at det er en sterk vilje til å ta gassen i bruk, sier Bekkemellem Orheim.
Kvinnene sier nei
Sentios undersøkelse viser at det er kvinnene som er mest skeptiske til gasskraft. Mens 58 prosent av mennene som ble spurt vil bygge nå, var det bare 28 prosent av kvinnene som inntok tilsvarende standpunkt. Motstanden er, kanskje ikke overraskende, størst blant de yngste velgerne, uavhengig av kjønn og partitilhørighet. Høyres velgere er de soleklart mest gassvennlige. Hele 68 prosent av de som sier de vil stemme Høyre ønsker seg gasskraftverk nå. Det samme gjør 51 prosent av AP-velgerne og 46 prosent av FrP-velgerne. Motstanden er ikke uventet størst i SV. Nær 70 prosent av SVs velgere sier de ikke ønsker gasskraft basert på eksisterende teknologi. Meningsmålingen viser også at over 70 prosent av Venstres velgere vil bygge gasskraftverk jo før jo heller, stikk i strid med hva som er partiets linje. Når det gjelder de minste partiene er det imidlertid viktig å understreke at feilmarginene er store.
Hvor langt strekker SVs toleranse seg?

Friskoler
SV har gått til valg med toleranse og romslighet som høyt profilerte verdisaker. Det finnes tydeligvis ulike forståelser av hva begreper som toleranse og romslighet betyr. En forståelse er at de betyr å tolerere de som har en annen overbevisning enn en selv har og gi rom for denne. En annen oppfatning er at toleranse er å ha et bestemt sett av meninger og holdninger. De som ikke deler de politisk korrekte meningene er intolerante, og det er toleranseelitens plikt å slå ned på disse. Det synes som om det er det siste synet eierne av toleransebegrepet i SV og Dagbladet synes å ha. Kristin Halvorsen er ikke nådig når hun angriper de intolerante i et intervju i Dagbladet, representert ved blant andre Dagfinn Høybråten, Halvorsen forteller at hun har personlig imot han pga hans holdninger. Hun mener at han som har meninger som er så langt fra hennes gjør Norge «trangere og tristere». Han får folk til å føle seg «mislykket» og «mindreverdige». Han får folk til å «krympe», Han innynder seg hos «sære sekter» (aktive kristne i bedehus, frikirker og statskirken). I tillegg er han «fordømmende» og spiller «kynisk «med fordommer». Det koster å være uenig med Halvorsen. Hennes meningsfelle Øyvind Foss går faktisk enda lenger i sin kamp mot friskoler, særlig de kristne. De står åpenbart for et annet syn en venstresidens. De er derfor «ideologisk reaksjonære», bygger på løgn og respekterer ikke «menneskerettighetene og andres trosoppfatninger». Han mener en «flerkulturell, demokratisk rettstat» ikke kan tåle slike friskoler. Det innebærer nemlig at «mennesker blir krenket og mentalt mishandlet». I tillegg driver skoler som sosialistene ikke liker med «indoktrinering og fordømmelse av andre mennesker». Representanter for SV har til og med uttrykt at det er et «samfunnsproblem» med friskoler. En kan jo risikere at foreldre vil sende barna sine på skoler som formidler et annet verdisyn enn det som en rød regjering vil ønske. De bør derfor forbys. Men hvordan kan det være toleranse å hetse folk for livssyn? Hvordan kan det være toleranse å skjelle ut folk som mener noe annet enn en selv? Hvordan kan det være toleranse å nekte noen å drive skoler fordi de er uenige med en selv? Hvordan kan det være toleranse å nekte foreldre retten til selv å velge skole for sine barn? Er slike holdninger virkelig toleranse, romslighet og å ta hensyn til mangfoldet? Dersom å være tolerant er å bare tolerere de som er enige med seg selv, har Kristin Halvorsen og co et godt poeng. Dersom det imidlertid betyr å tolerere andres meninger, spørs det om de ikke har bommet litt. - Meningstyranni er langt farligere enn sære holdninger.
Karita har ikke støtte av Jens i gass-saken

Det er lett å være tøff i kjeften når man heter Karita Bekkemellem Orheim og skal vinne velgere. Da utsteder man gjerne garantier overfor folk i Møre og Romsdal og ultimatum overfor SV og Sp. Her skulle det bli gasskraftverk med en gang - om nødvendig måtte Ap bryte ut av en sosialistisk regjering og gå sammen med gasskrafttilhengerne Høyre og Frp. Dessverre har hun ikke støtte av sjefen, Jens Stoltenberg. Han vil nemlig ikke love at SV og Sp ikke hindrer nye konsesjoner til gasskraftverk. Så her er enda et viktig område med rød-grønn usikkerhet, både internt i Ap og mellom partiene. Kan noen snart fortelle oss hva sosialistene er enig om?
Kunnskapsløft eller grønnsaker?






Svar til Bekkemellem Orheim
Karita Bekkemellem Orheims innlegg i Sunnmørsposten 19. august bekrefter nok en gang at Arbeiderpartiet ikke har noen politikk for de sentrale utfordringene i norsk skole. Ap er for mer mat i skolen, bedre skolebygg og utvidet skoledag. Alt dette er det bred enighet om, selv om sosialistene lover mer gratis mat enn regjeringen gjør. Men det er ikke det viktigste nå. Hovedutfordringen for skolen er å sørge for at alle elever, uansett bakgrunn, lærer å lese, skrive og regne skikkelig og tilegner seg de grunnlegende ferdighetene de trenger for å mestre livet. Det dreier seg altså om kunnskap og kompetanse, ikke kalorier. Alle vet nå at sosialistene vil fjerne friskoleloven. Den berører cirka to prosent av elevene. Men fortsatt er det ingen som vet hva sosialistene vil gjøre med den offentlige skolen, der 98 prosent av elevene går. Regjeringens skolereform Kunnskapsløftet skal gjennomføres fra 2006. Hva skjer med Kunnskapsløftet dersom Ap, SV og Sp vinner valget? Ap og SV har blant annet varslet at de vil utsette hele Kunnskapsløftet, endre læreplanene, fjerne kravene til studiekompetanse og fjerne opptakskravene til lærerutdanningen. De er uenige seg imellom blant annet om de nasjonale prøvene, 2. fremmedspråk, åpenheten om resultater i skolen, karakterer, eksamen og krav til timetall - for å nevne noe. Så hvilken skolepolitikk får velgerne hvis de stemmer på de røde? Det vil forbli en godt bevart hemmelighet helt til Ap, SV og Sp svarer. Og det har de ennå ikke gjort.Regjeringen vil styrke kommunesektorens rammer i perioden, øke det kommunale selvstyret og
legge til rette for effektivisering.
Rettssikkerhet og trygghet for liv, helse og eiendom er
viktige forutsetninger for frihet og livsutfoldelse. Regjeringen vil gjøre forebygging og bekjempelse av kriminalitet til en av sine viktigste oppgaver.
Diskriminering og rasisme skal aktivt bekjempes. Integreringen av innvandrere må forbedres. Gode norskkunnskaper og aktiv jobbformidling er avgjørende for å
lykkes med dette.
Regjeringen vil føre en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling.
Arbeidet med biologisk mangfold, opprydding i gamle miljøsynder og bekjempelse av PCB-forurensning skal
forsterkes.
Arbeidet med naturvern, friluftsliv og kulturminner er
også prioriterte områder.
Samarbeidsregjeringen vil satse på et dynamisk samspill med frivillige organisasjoner, kommuner og næringsliv.
På klimaområdet vil Regjeringen foreslå nye tiltak for
å oppnå Kyoto-avtalens mål om demonstrerbar framgang
innen 2005. En vesentlig del av utslippsreduksjonen skal
oppnås gjennom nasjonale tiltak. Etableringen av et nasjonalt kvotesystem skal framskyndes.
Samarbeidsregjeringen vil bidra til en framtidsrettet
energipolitikk, hvor det legges til rette for at Norge i
økende grad tar i bruk CO2-frie gasskraftverk og fornybare energikilder som bioenergi og vindkraft. Samtidig
styrkes tiltakene for energisparing.
Når det gjelder gasskraftverk, vil Regjeringen legge
Stortingets vedtak til grunn og gi rammebetingelser som
gjør det mulig å etablere CO2-frie gasskraftverk. Økt
forskning, et samarbeidsprogram med industrien, en økonomisk «startpakke» gjennom avgiftsfritak og en undersøkelse av miljømessig status med en fortløpende vurdering av utslippstillatelsene vil stå sentralt. Inntil det er
etablert et system for omsettelige kvoter, gis nye utslippstillatelser og konsesjoner bare til gasskraftverk basert på CO2-fri teknologi.
Natur- og havmiljøene i nord er svært sårbare. Det vil
derfor bli utarbeidd en helhetlig forvaltningsplan for
Barentshavet.
Regjeringen vil føre en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig
næringsliv er en forutsetning for å nå målene.
Regjeringen vil legge en ny kurs for statens eierskapspolitikk. Sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere
norsk næringsliv og stimulere til næringsutvikling i
Norge. For å unngå rollekonflikter mellom statens oppgaver som eier og kontrollør vil Regjeringen samle det
statlige eierskap i ett departement og skrittvis redusere
statlig eierskap.
Regjeringen vil legge om politikken for å sikre økt tilgang til arbeidskraft. Det skal bli lettere og mer lønnsomt
å stå lenger i arbeid før pensjonering.
Regelverket for arbeidsinnvandring skal mykes opp.
Det åpnes for at sykmeldte raskere kan bli behandlet
og komme tilbake i jobb.
Samarbeidsregjeringen vil aktivt følge opp den inngåtte avtale med partene i arbeidslivet om tiltak for å redusere sykefraværet.
Samarbeidsregjeringen vil legge en ny kurs i skatte- og avgiftspolitikken. Både næringslivet og personlige
skattytere skal få skattelettelser. Det er to grunner til det.
For det første: Hensynet til verdiskapingen og arbeidsplassene. Mer konkurransedyktige rammebetingelser vil motvirke at gode investeringsprosjekter, handel og
forretningsideer går tapt for Norge.
For det andre: Ønsket om større valgfrihet og å gi folk
bedre mulighet til å klare seg på egen inntekt.
Regjeringen vil derfor senke det samlede skatte- og
avgiftsnivået betydelig gjennom stortingsperioden.
En god næringspolitikk er også god distriktspolitikk.
Viktige distriktsnæringer som fiskeri, havbruk, landbruk
og reiseliv bidrar til verdiskaping, spredt bosetting og
gode levevilkår over hele landet. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir nye muligheter for å ta hele
landet i bruk.
Det må sikres gode, trygge og effektive samferdselsløsninger over hele landet. Vegbevilgningene skal økes.
Luftfarten skal få avgiftslettelser. Sikkerheten innen sjøtransporten skal styrkes. Det åpnes for friere etablering
av ekspressbusser.
Det er ingen motsetning mellom gode vilkår for byene
og vekstkraftige distrikter. Regjeringen vil føre en aktiv
og positiv storbypolitikk. Regjeringen vil gjennomføre et
løft for kollektivtrafikken, spesielt i storbyene. Målet er
bedre kapasitet, økt frekvens og prisreduksjoner.
Norge er en av verdens fremste fiskerinasjoner.
Regjeringen vil aktivt legge til rette for at de store mulighetene for Kyst-Norge innen havbruk og fiskerinæringen
blir utnyttet. Næringene må bygge på en bærekraftig forvaltning av ressursene, og forurensninger som kan true
de marine ressursene, må bekjempes.
Samarbeidsregjeringen vil arbeide for et livskraftig og
desentralisert landbruk som utnytter ny teknologi og nye
markedsmuligheter. En viktig oppgave vil være å sikre
trygg mat til forbrukerne, samtidig som forskjellen i matprisene i forhold til våre naboland reduseres.
Regjeringen vil, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, aktivt fremme modernisering av offentlig sektor. Den skal bli mer brukerorientert og serviceinnstilt.
Gjennom effektivisering frigjøres ressurser til offentlige
kjerneoppgaver. Det må legges vekt på større åpenhet i
forvaltningen.
Regjeringen vil gjenoppta og videreutvikle prosjektet
«Et enklere Norge». Lover og forskrifter skal forenkles
og forskrifter gis tidsbegrenset varighet.
Bruken av konkurranseutsetting i offentlig sektor skal
utvides.
Kjøp fra private bedrifter skal likestilles med offentlig
egenproduksjon av tjenester.
Byggesaksforskriftene i plan- og bygningsloven skal
forenkles og saksbehandlingstiden kortes ned for reguleringssaker.
Åpningstidsloven oppheves, og bestemmelsene for
søn- og helligdager overføres til helligdagslovgivningen.
Regjeringen vil ta initiativ til en evaluering av den nye
fylkeskommunen.
Regjeringen vil legge stor vekt på å sikre vitaliteten
og spennvidden i kulturlivet. Kultur og kunst, medier,
frivillige organisasjoner, idrett, kirke- og livssynssamfunn kan tilby berikende opplevelser og arenaer for engasjement. Kulturpolitikken må støtte frittstående kulturarbeidere, kunstnere og institusjoner. Regjeringen vil opprette et kulturminnefond som bygger på et samarbeid
mellom privat og statlig kapital.
Den norske kirke, frikirkene og andre trossamfunn
skal sikres gode arbeidsvilkår. Kirkens uavhengighet i
åndelige spørsmål må respekteres, og Regjeringen vil
fortsette reformarbeidet med overføring av større ansvar
til kirkelige organer.
Regjeringen vil fornye og forbedre frivillighetspolitikken for å utløse stadig mer av de skapende krefter som finnes innen det sivile samfunn. Frivillige organisasjoner
skal kompenseres for virkningen av momsreformen. Fradragsrammen for gaver til frivillige organisasjoner vil bli
utvidet.
Som politikere kan vi gi tjenlige lover og rammevilkår, men det gode samfunn kan bare skapes av folk selv,
som enkeltindivider og i fellesskap med andre. Generasjoner før oss har gjort Norge til et godt samfunn. Vår utfordring - vårt ansvar - er å gjøre Norge enda bedre.
Presidenten: Regjeringens erklæring foreslås utlagt
for behandling i et senere møte. - Det anses vedtatt.

Presidenten: Ærede medrepresentanter!
De tidligere stortingsrepresentantene Hanna Kvanmo
og Finn Gustavsen er døde.
Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at
Hanna Kvanmo gikk bort den 23. juni i år. Norsk politikk
mistet da en av landets mest populære politikere.
Hanna Kvanmo var stortingsrepresentant for SV fra
1973 til 1989 og parlamentarisk leder i tolv år fra 1977.
Hun var medlem av samferdselskomiteen i alle sine fire
perioder på Stortinget. Og hun var medlem av Den Norske Nobelkomite i tolv år. Med bakgrunn fra kommunepolitikken i Mo i Rana var hun en sterk talsperson for
Nord-Norge og distriktene. Hanna Kvanmo var en sterk
debattant og ofte den som avsluttet lange, viktige og
konfliktfylte debatter i Stortinget med en direkte replikk.
Det var ikke de store ordene og de luftige visjonene
Hanna Kvanmo hadde størst sans for. Hun siterte derfor
sjelden store sosialistiske tenkere for å underbygge sine
poenger. Da Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
satt på vippen og avgjorde mange saker, la hun sin ære i å
være redelig og ansvarlig.
Hanna Kvanmo fikk ingenting gratis. Hun var blant de
siste rikspolitikerne som kom fra fattige kår, men som
likevel endte opp med vervet som landets øverste tillitsvalgte: stortingsrepresentant. Hun vokste opp i Harstad
med en enslig og fraskilt mor, og ble selv enslig mor som
slet hardt som renholder og kokk i noen år. Hanna traff sin
Bjarne og fikk to barn til. Hun var familiekjær og en dugende og stolt husmor ved siden av arbeid og politikk.
Men enslige mødre hadde alltid en varm forsvarer i Hanna
Kvanmo, en våpendrager som slo ned på dem som så ned
på kvinner som tok seg av barn alene.
Hanna Kvanmo ble sykepleierelev som svært ung i det
tyske Røde Kors i 1944, og hun var i Berlin som hjelpepleier da Hitler falt. For dette ble hun dømt for landssvik,
men slapp å sone etter at dommen ble anket til Høyesterett. Men det var ikke den første dommen som ble tyngst
for Hanna. I 1974, da hun var nyvalgt stortingsrepresentant, ble saken såkalt avslørt på nytt i mediene, og en
svært grov og personlig belastende kampanje mot henne
rullet og gikk. Flere krevde at hun måtte trekke seg som
stortingsrepresentant. Men hardkjøret og motstanden førte tvert imot til respekt og popularitet i store deler av befolkningen.Solidaritet i praksis og en sterk rettferdighetssans var
Hanna Kvanmos drivkraft. I lange kvelder og sene nattetimer besvarte hun selv henvendelser fra enkeltpersoner
som satte sin lit til at nettopp hun ville forstå og støtte
dem. Hun var folkevalgt i ordets rette forstand, og et ombud i maktens korridorer for småkårsfolk i hele landet.
Hun var et ruvende forbilde for mange kvinner i politikken. Hun har gitt mange mot til å være seg selv og til å stole på sitt eget vett og sine egne erfaringer.
Våre tanker går til Hanna Kvanmos barn, barnebarn og
oldebarn som hun satte så høyt og var så stolt av.
Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at partistifteren Finn Gustavsen gikk bort 20. juli i år. Finn Gustavsen var en av etterkrigstidens mest markante politikere.
Finn Gustavsen ble født i Drammen i 1926. Han startet
som aluminiumsarbeider før han ble journalist. I 1954 var
han med på å starte ukeavisen Orientering. Orientering
skapte et etterlengtet pusterom for alternativ tenkning på
venstresiden. Som journalist skilte Finn Gustavsen seg ut
i miljøet i Orientering. Han var en skarp og markant debattant, og behersket språket til fulle både som skribent og
som politiker.
Ved valget i 1961 fikk det nyetablerte Sosialistisk
Folkeparti to representanter på Stortinget. Partiet kom på
vippen i det nye Stortinget, og Arbeiderpartiet hadde for
første gang etter krigen ikke flertall alene. Finn Gustavsen
ble valgt inn fra Oslo, og ble den naturlige lederskikkelsen i partiet. Finn Gustavsen stod fram som en moderne
politiker som behersket det nye TV-mediet.
Da Kings Bay-saken kom opp i juni 1963, måtte partiet ta stilling til et mistillitsforslag mot arbeiderpartiregjeringen. Sosialistisk Folkepartis gruppe endte med å
felle Gerhardsen-regjeringen. For Finn Gustavsen var
dette en enorm personlig og politisk belastning. Men
han stod samtidig fram som en modig politiker med stor
integritet.
Finn Gustavsen satt på Stortinget fram til valget i 1969.
I disse to periodene var han den fremste politikeren på
venstresiden, spesielt i utenriksspørsmål. Hans popularitet blant folk var langt større enn oppslutningen om SF
skulle tilsi. Finn Gustavsen satte kampen mot atomvåpen,
EU og NATO på den politiske dagsordenen. Han var den
som torde si fra om feil og mangler, noe mange satte pris
på. For de fleste som har støttet hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det i ettertid enkelt å se at
det korrektivet som Gustavsen og mange andre representerte, var nødvendig og betydningsfullt for landet.
Ved valget i 1969 trakk Finn Gustavsen seg. Han mente at to perioder var nok, og at det var behov for rotasjon.
Dette bidrog nok til at Sosialistisk Folkeparti falt ut av
Stortinget ved valget i 1969.
I 1973 ble Finn Gustavsen igjen innvalgt på Stortinget,
nå fra Sosialistisk Venstreparti. Han ledet en gruppe på
16, og det var ingen liten jobb. Stortingsgruppen til Sosialistisk Venstreparti omfattet da mange sterke folk og personligheter, og det ble en svært turbulent periode for partiet.
Finn Gustavsen vil bli husket som grunnleggeren av
Sosialistisk Folkeparti og som den personen som i størst
grad var med på å skape rom for et sterkt og uavhengig
venstreparti i norsk politikk.
Vi minnes Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen med dyp
respekt og takknemlighet for deres virke på Stortinget, og
lyser fred over deres minne.
Representantene påhørte stående presidentens minnetaler.
Etter stortingsvalget den 12. september fikk Stortinget nytt flertall
- et flertall som ønsket ny politikk og ny regjering. Derfor
har Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet påtatt seg ansvaret for å danne en flertallsregjering.
Vi vil endre politikkens innhold, og vi vil endre politikkens form. Vi vil føre en politikk for mer fellesskap og
mer rettferdighet. Vi skal endre politikkens form gjennom
å være en flertallsregjering. Det gir mer forutsigbarhet og
klarere ansvarsfordeling mellom regjering og storting.
Regjeringen vil bygge sin politikk på den politiske plattformen de tre partiene utarbeidet på Soria Moria.
Norge er mulighetenes samfunn. Vi har store naturressurser og uberørt natur. Vi har lange demokratiske tradisjoner. Vi har et høyt utdannings- og kompetansenivå. Vi
vil gripe disse store mulighetene. Med dem skal vi skape
verdier, og vi skal dele rettferdig. Vi må skape for å ha noe
å dele. Og er vi gode til å dele, blir vi også gode til å skape.
God utdanning til alle, sterke offentlige velferdstjenester og likestilling mellom kjønnene bidrar til verdiskaping
i samfunnet og til bedriftenes konkurransekraft.
Den skandinaviske modellen innebærer at både menneskenes velferd og bedriftenes konkurranseevne er i verdenstoppen. Det skal vi ta vare på, og det skal vi bygge videre på.
Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk vil ligge fast.
Regjeringen vil arbeide for en FN-ledet verdensorden på
grunnlag av folkeretten. Bærebjelkene i vårt internasjonale engasjement vil være vårt medlemskap i NATO, EØSavtalen og det forhold at Norge ikke er medlem av EU. Innenfor disse rammene vil vi være aktive for å skape en
bedre og tryggere verden. Vi vil være pådrivere i kampen
mot fattigdom og i internasjonalt miljøarbeid. Vi vil være
en tydelig fredsnasjon. Vi vil lede an i arbeidet med å slette gjelden til de fattigste landene. Vi vil øke bevilgningen
til utviklingssamarbeid til 1 pst. av nasjonalinntekten og
trappe innsatsen ytterligere opp i perioden.
Vi vil bidra betydelig til FNs nødhjelpsfond og ha et
sterkt engasjement i arbeidet mot hiv/aids. Sammen med
andre skal vi sikre verdens barn vaksiner mot de farligste
sykdommene.
Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det
transatlantiske partnerskapet. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer skal møtes med nye virkemidler. Vi vil avslutte
oppdraget for norske stabs- og opplæringsoffiserer i Irak.
Norsk deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan skal styrkes, og mandatet for norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan vil derfor ikke bli fornyet.
Regjeringen vil ha et moderne forsvar og vil styrke
økonomistyringen i Forsvaret. Forsvaret skal tilpasses de
nye sikkerhetsutfordringene. Vi vil øke deltakelsen både
sivilt og militært i FNs fredsbevarende arbeid, med hovedvekt på Afrika.
Nordområdene vil være Norges viktigste strategiske
satsingsområde i årene som kommer. Regjeringen vil
styrke arbeidet med å hevde norsk suverenitet og sikre
bærekraftig forvaltning av de rike fiskeri- og energiressursene i området. Nordområdepolitikken skal ivareta miljø,
bosetting og næringsutvikling. Vi vil videreutvikle samarbeidet med Russland og våre andre partnere i nord.
Vi har alltid hatt sterke bånd til resten av Europa. Vi
skal styrke disse også i årene framover og føre en aktiv
europapolitikk. Vi vil samarbeide med EU basert på EØSavtalen og sikre aktiv bruk av alle de mulighetene avtaleverket gir oss til å sikre norske interesser.
Regjeringen vil føre en human og solidarisk flyktning- og asylpolitikk, forankret i Norges internasjonale forpliktelser og på rettsstatens grunn. Vi vil styrke arbeidet med
å få sendt ut av landet utlendinger som oppholder seg
ulovlig i Norge, og aktivt arbeide for å få til returavtaler
med flere land. Vi vil motarbeide diskriminering, samtidig som vi tydelig skal formidle at det forutsettes at alle
innbyggere plikter å delta aktivt og slutte opp om lover og
samfunnets demokratiske grunnverdier.
I de pågående WTO-forhandlingene vil Regjeringen
arbeide for å fremme de samlede norske interesser, både
for å sikre et levende landbruk i hele landet og for å sikre
markeder for fiskeriene og sjømatindustrien. Regjeringen
vil bidra til økt åpenhet i forhandlingene og så langt som
mulig sikre offentligheten innsyn. Vi vil opptre som støttespillere for land som fremmer interessene til den fattige
del av verden. Vi vil ha en helhetlig gjennomgang av
WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbruk.
Regjeringen vil føre en politikk for arbeid til alle. Derfor skal vi ha en aktiv næringspolitikk og en ansvarlig
økonomisk politikk. Vi vil styrke arbeidsmarkedspolitikken gjennom flere tiltaksplasser, en ungdomsgaranti for
alle under 25 år og en tiltaksgaranti for langtidsledige. Det
blir ikke arbeid til alle uten et arbeidsliv for alle. Derfor
vil vi bekjempe den skjulte arbeidsledigheten gjennom et
mer inkluderende arbeidsliv. Vi vil reversere svekkelser i
arbeidstakernes rettigheter og forsterke arbeidet med å
hindre sosial dumping. Forslag om dette vil bli fremmet
før jul.
Pris for dobbeltrom varierer med sesong. I høst ca. 1000- 1500 kr. per natt for rommet inkl. frokost.
Spise og drikke: Færøyenes beste restaurant, Koks, ligger i Hotel Føroyar i Tórshavn. I tillegg anbefales Áarstova, sushirestauranten Etika og restaurant Hafnia.
Kaffihúsið er trivelig, det samme er kaffebaren Dugni, hvor Bill Clinton tok seg en kaffe i 2007. Cafe Natur er også populært. Utestedet Sirkus er for tiden det mest trendy stedet.
Sang og musikk: Musikk er en viktig del av livet på Færøyene. Konserter holdes hele året, men verdt å merke seg er Summartónar, en musikkfestival som foregår rundt omkring på øyene fra juni til august.
Andre aktiviteter: Lei bil og se deg om i den fantastiske naturen. Du kan også melde deg på utflukter til lands og til vanns, for ikke å snakke om i lufta. Helikopterturer er populært og rimelig. Her er noen arrangører: visitfaroeislands.com, coastzone.fo, atlantic.fo, faroeislands.com, tora.fo, 62n.fo, greengate.fo
Shopping: Ull er stikkordet. Gensere, lue, sjal, pledd i tradisjonell strikk finnes over alt.
I tillegg får du mer trendy strikkeplagg i butikken Guðrun & Guðrun og hos Sirri. Også flere design og kunstforretninger
Les: Handlingen foregår på Færøyene. Boken ble filmatisert og vist som serie på NRK tidligere i år.
Brev fra Napoleon gikk for millionsum på auksjon

Et 200 år gammelt brev fra Napoleon Bonaparte ble solgt for nærmere 1,4 millioner kroner på en auksjon. I brevet forteller den franske lederen om sine planer om å sprenge Kreml.




"Jeg vil sprenge Kreml i lufta den 22. klokka tre om morgenen", står det i brevet, som er skrevet i tallkode og signert " Nap ".
Brevet er datert 20. oktober 1812, dagen etter at Napoleon trakk seg tilbake fra sentrum av Moskva. Det er adressert til utenriksminister Hugues-Bernard Maret.
Napoleon gjennomførte planen om sprenge Kreml, og flere tårn og vegger ble lagt i ruiner i eksplosjonen. De er senere blitt gjenoppbygget.
Foran søndagens auksjon i Fountanbleau sørøst for Paris var det ventet at brevet ville bli solgt for mellom 10.000 og 15.000 euro. Sluttprisen ble imidlertid hele 187.500 euro, tilsvarende nærmere 1,4 millioner kroner.
Et annet dokument, bestående av Napoleons siste diktater fra eksil på øya St. Helena, gikk for hele 375.000 euro, tilsvarende 2,8 millioner kroner.
Fordømmer pågripelsen av Malis statsminister

Brøt seg inn

Sharia

Vakuum

Skepsis

FNs sikkerhetsråd fordømmer pågripelsen av Malis statsminister Cheick Modibo Diarra, som har gått av etter å ha blitt pågrepet soldater som var sendt av den tidligere kupplederen Amadou Sanogo.




I en kort tale på Malis statlige fjernsyn sa Diarra tirsdag at han går av med hele sin regjering.
Sikkerhetsrådet fordømmer pågripelsen av Diarra og advarer om at hæren i landet er i ferd med å undergrave de internasjonale forsøkene på å slå ned det islamistiske opprøret nord i landet.
Sikkerhetsrådet varsler også om at det kan bli aktuelt å innføre sanksjoner mot Mali.


Ifølge en av Diarras livvakter var det rundt 20 soldater som mandag kom fra en militærleir utenfor hovedstaden Bamako, som er hovedkvarteret til Sanogo og de tidligere kuppmakerne.
Livvakter forteller at soldatene slo inn døra for å ta seg inn i Diarras hjem, og at de hadde behandlet ham ganske røft.
Ifølge en talsmann for de militære ble Diarra arrestert fordi han prøvde å reise fra landet.
Diarra skulle mandag reist til Frankrike for en legeundersøkelse, men han avlyste reisen da han fikk vite at bagasjen hans var tatt av flyet han skulle reist med.


Diarra har mange ganger gjort det klart at han ønsker en rask militæraksjon for å drive islamistene som har tatt kontrollen over det nordlige Mali, bort.
Islamistene har innført sharialov i gamle kulturbyer som Timbuktu. Blant annet straffer de tyver ved å kappe hendene av dem, de tvinger kvinner til å dekke seg til, og de har forbudt aktiviteter som fotball.
Diarra ble utnevnt til statsminister i en interimsregjering noen uker etter et kupp i mars som kastet det tidligere stabile landet ut i kaos. Dioncounda Traore sitter fortsatt som interimspresident i landet.
Ifølge militærregimet vil en ny statsminister snart bli utnevnt.
- Dette er ikke et statskupp, forsikrer militærtalsmann Bakary Mariko overfor fjernsynskanalen France 24.


Kaptein Sanogo gjennomførte kuppet mot den sittende presidenten Amadou Toure på grunn av skuffelse over at regjeringen ikke gjorde mer for å stanse et opprør blant tuaregene i nord.
Men kuppet skapte et vakuum som gjorde at tuaregene og deres islamistiske allierte kunne ta kontrollen over de nordligste to tredelene av landet. Siden kastet islamistene ut tuaregene og tok makten alene.
Vestafrikanske land har lagt planer for en militær intervensjon og har bedt FN godkjenne planene, som støttes av Frankrike. Tyskland og USA har lovet å bidra med opplæring og logistisk støtte.
Vesten frykter at det nordlige Mali skal bli et nytt støttepunkt for islamistiske terrorgrupper, ettersom noen av islamistene der har forbindelser til al-Qaida.


Men det er fortsatt stor internasjonal skepsis mot planen om å sette inn 3.300 vestafrikanske soldater. Mange av Malis naboer foretrekker å prøve å få til en forhandlingsløsning, og både FN og USA ber om tilbakeholdenhet.
USAs FN-ambassadør Susan Rice sa i forrige uke at de vestafrikanske soldatene er dårlig egnet til å krige i ørkenen mot grupper som Ansar Dine, al-Qaida i Maghreb (Aqim) og MUJAO.
En bekymring er også at regjeringen i Bamako er svak og ennå ikke har begynt å planlegge nye valg for å erstatte interimsregjeringen med en demokratisk valgt regjering.
Django Cissoko er utnevnt til ny statsminister i Mali etter at forgjengeren Cheick Modibo Diarra ble tvunget til å gå av.
Cissoko ble utnevnt av landets midlertidige president Dioncounda Traore tirsdag kveld.
Diarra kunngjorde tidligere samme dag at han hadde trukket seg etter at han dagen før ble pågrepet av soldater som var sendt av den tidligere kupplederen Amadou Sanogo.
Bygger forskningsstasjon på verdens mest øde øy

Forskere bitt av sel

Koster fire millioner

Skal overvåke Røkke

Norsk i 85 år

Tromsø (VG Nett) Midt i en stor koloni aggressiv sel, skal Norge etablere en ny forskningsstasjon.

Hockeyutstyr: Forskerne fra Norsk Polarinstitutt må bruke ishockeyleggskinn og køller for å holde de mest aggressive selhannene på avstand. Foto: Bjørn Kraft, Norsk Polarinstitutt
Selskap: I 2007-2008 satte forsker Martin Biuw og kollegene satellittsendere på elefantsel på Bouvetøya. I tillegg til å registrere vandringsmønster, måler den saltinnhold, temperatur og dybde. Hannene svømmer 1700 kilometer ned til iskanten i Antarktis, og tilbake på jakt etter mat. Foto: Martin Biuw, Norsk Polarinstitutt


Bouvetøya i Sørishavet er et av verdens mest isolerte steder. Den ugjestmilde vulkanøya stikker opp som en nålespiss fra dypet midt mellom Sør-Afrika og Antarktis, og over 90 prosent av landoverflaten er dekket av is.
Det eneste stedet det går an å sette opp en forskningsstasjon er i området Nyrøysa, på vestsiden av øya.
To ganger tidligere er det blitt satt opp stasjoner her, begge gangene forsvant bygningene. Havet spiser stadig jafs av strandlinjen og faren for snø- og steinras er overhengende. I tillegg er det ekstremt kraftig vind, hele året.
På stranden bor det i tillegg flere titalls tusen pels- og elefantsel som verner om sine revir. Forskerne må bruke hockeyutstyr og køller for å holde de mest aggressive selhannene på avstand.


- Selv om våre folk bruker beskyttelse har vi opplevd bitt og infeksjoner. De siste årene har forskerne ligget i telt, under utfordrende HMS-forhold, sier Jan-Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt.
På den nye forskningsstasjonen er det egne rømningsluker hvis selene blir for nærgående og blokkerer dørene. Riggen skal stå på pilarer, halvannen meter over bakken som er full av illeluktende selmøkk.


Stasjonen består av tre spesialkonstruerte containere på til sammen 40 kvadratmeter, og koster rundt fire millioner kroner. Den har plass til seks forskere, og er i tillegg til senger, kjøkken, bad og oppholdsrom utstyrt med et laboratorium. Fire vindmøller sørger for strøm.
Om et år skal stasjonen fraktes til Bouvetøya med båt.