¡Saludos fra Guatemala!

Martine og jeg (Ixchel) valgte å dra til Guatemala, et bittelite land i Mellom-Amerika. En av oss oppdager latin-amerikansk kultur for første gang, mens den andre utforsker dypere sitt eget hjemland. Vi har nå vært her i nesten tre uker og har opplevd mye så langt.

 

San Pedro La Laguna. Foto: privat.

¡Hola!  

La oss begynne med maten.

Jeg og familien min har fôret Martine på kun chapino (guatemalansk) mat. Hun har prøvd alt fra spicy desserter til spinat, tortillas, bønner, bananer (både små og store) og avokadoer. Jeg tenker bare: «ooooh lord endelig hjemme!» 

Nå til hva vi kom hit for å gjøre. 

Begge har valgt utfordrende temaer til oppgavene sine. Martine ser på tvangsreturnerte migranter i Guatemala og jeg ser på utnytting av naturressurser. Vi har klart å få til noen intervjuer, men vi jobber fortsatt med å få kontakt med fler informanter. Dette har vært en av hovedutfordringene våres - det er mange som bruker lang tid på å svare, eller ikke svarer i det hele tatt. Vi ser at temaene våres kan være ganske sårbare og derfor pusher vi ikke på alt for mye, selv om vi av og til føler vi maser for mye. 

Språket har også vært en liten utfordring for en av oss, men vi har klart å hjelpe hverandre, og har kommet langt til tross for språkbarrierene som dukker opp. Det er veldig få som prater engelsk her, og dette gjelder også folk i institusjoner. Men menneskene er jo veldig hyggelige her og prøver å bidra så godt de kan.    

For én av oss kom det første intervjuet som en overraskelse, noe som førte til at den ikke gikk helt som planlagt. Jeg ble plutselig ringt og spurt om jeg kunne møte informanten mens vi var på vei til å gjøre noe annet. Jeg var ganske heldig med at moren min skulle inn til hovedstaden hvor informanten befant seg akkurat da, så jeg slang meg på for å rekke møtet, som informanten til og med var forsinket til (dere vet, latino time). Informanten kontrollerte også hele intervjuet fra starten av, og jeg fikk ikke en gang gått gjennom ting som jeg hadde tenkt å spørre om. Men jeg fikk lære at man kanskje bør være litt mer frempå, og til slutt fikk jeg egentlig mye bra informasjon. 

For den andre gikk det første intervjuet mer planlagt, men igjen ble jeg møtt med en overraskelse, da jeg ble spurt å være tolk av informantene (noe som jeg igjen ikke var forberedt på). Men det gikk tross alt bra! Det tok også litt tid før én av informantene følte seg trygg og villig til å snakke på båndopptaker, noe som vi faktisk var forberedt på. Informantene i denne situasjonen tok også over intervjuet fra starten av, og det tok tid før Martine fikk slippe til med spørsmålene hun hadde forberedt.  

Så alt i alt har vi lært mye av de første intervjuene våres, og det går bare bedre og bedre!

Vi har også lært at vi ikke bør si for mye på telefon om hva vi driver med. Jeg jobber med et tema som er litt sensitivt i Guatemala, og jeg glemte at av og til så bør man ikke si for mye. Vi opplevde at telefonlinjen plutselig ble kuttet og kortet ble suspendert (ops). Vi ble litt skuffa og jeg litt redd, men vi bare kjørte på og ordnet nytt nummer, og jeg snakket med veilederen om hvordan man kan snakke på mobil uten å si for mye. Jeg vet ikke hvor mye det egentlig har hjulpet, siden en samtale jeg hadde i går plutselig ble kuttet. Men la oss håpe at det var fordi informanten ikke hadde signal…

Ellers er det veldig fint å gjøre feltarbeid i Guatemala! Det er mye man hører om landet, og noe som ofte dukker opp er hvor farlig det er. Så langt har vi bare møtt kjempehyggelige mennesker som har vært villige til å dele deres kunnskap og gjort hva de kan for å hjelpe. Vi har reist til ulike deler av landet og har truffet mennesker som har vært villige til å hjelpe oss til å komme videre, og det alltid med et smil om munnen. 

PS: Russebussene i Norge har ingenting på bussene i Guatemala! Bare spør Martine når dere ser henne igjen i april. Bussene her er en kombinasjon av partybusser og berg-og-dalbaner. De er også superpimpa, så ja, russebussene har ingenting på bussene her. 

(Og en ting til; vi har ikke fått zika eller noe lignende, tror myggene er i dvale.) 

Av Ixchel A. León H, Martine Leira Olsen
Publisert 3. mars 2016 21:52 - Sist endret 7. mars 2016 13:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere