Përshëndetje fra Kosovo!

Jeg skriver om hvordan nasjonalistiske diskurser påvirker kvinnelig deltagelse i politikk, og i dag har jeg vært i Kosovo i fire uker! Kun 6 dager gjenstår, og derfor tenkte jeg å dele noen bilder jeg har tatt de siste ukene. 

Peja, byen jeg bor (og er født) i. 

Selv om jeg er født i Kosovo, og har vært her så mange ganger at jeg har mistet tellingen, har disse fire ukene gitt meg et nyere, mer komplisert bilde. Kosovo er et unikt land på mange måter. Mange land i det Globale Sør går gjennom endringer, men i Kosovo har en særlig veldig viktige endringer: en, endringen fra et sosialistisk diktatur til et (nogenlunde) demokratisk land basert på nyliberale verdier; og to, endringen fra krig til et fredelig samfunn. Krigen i 1998-1999 påvirker ikke bare det fysiske landskapet (ødelagte hus; albanske flagg; minnesmerker, som det bak treet på bildet under), men også det politiske landskapet. Det politiske rom i Kosovo er et veldig kjønnet rom, og dette er i stor grad på grunn av denne krigen. Krigen, og de nasjonalistiske diskursene som har ledet til den/ kommet ut av den, har lagt sine spor ikke bare på hvilke type beslutninger som tas, men hvem som har lov og rett til å være med på å ta dem. 

Politisk legitimitet konstrueres på et ganske særegent vis. Det holder ikke å få et viss antall stemmer, å være valgt av folket; du skal gjerne være i den riktige klanen, riktige etnisiteten, fra det riktige området, du må gjerne ha bidratt til frigjøringen av Kosovo fra serbisk styre på slutten av 90-tallet, og du må tilhøre det riktige kjønn: unektelig mann. Er du en mann, som var general i krigen, skal du slippe å begrunne hvorfor du fortjener å være med på å ta beslutninger. Du har kjempet frem dagens Kosovo, og den politiske scene er derfor et sted du hører hjemme.

Jeg har snakket flere svært dyktige kvinnelige politikere. Jeg har snakket med en kvinnelig representant i nasjonalforsamlingen som under krigen organiserte og drev et sykehus i hovedstaden som ble holdt skjult for serbisk politi, som på den tiden nektet albanere tilgang til sykehus. Til tross for at hennes parti er i regjering, er hun hverken minister eller viseminister. Jeg har snakket med en kvinnelig representant som var lege for albanske soldater i krigen, som har jobbet i en organisasjon som ga gratis legehjelp til fattige uten å selv få lønn. Hennes første periode i nasjonalforsamling var et resultat av en kvote som sier at 30% av representantene skal være kvinner. Jeg har snakket med veldig dyktige kvinner som bare er representanter, og som føler at de gang på gang må bevise hvorfor de fortjener sin plass i nasjonalforsamlingen. 

Likevel er det kanskje håp. 8. mars i Kosovo er mer morsdag en kvinnedagen. Det gis blomster til mødre og bestemødre, og det er det. Dette året var jeg med på et tog, der det ble protestert mot patriarkalske verdier, transfobi, homofobi, og for likestilling. I en aksjon byttet aktivister gatenavn som er oppkalt etter menn, til kvinnenavn; Skenderbeu-plassen (oppkalt etter nasjonalhelten)  ble til Plassen for Kvinnelig Motstand. Kampen for å skape rom for kvinner i samfunnet er økende i størrelse og styrke. Kvinner begynner å kreve tilbake definisjonsmakten av hva det vil si å være en kvinne og deltagende statsborger.  

Og det er noe å smile over! 

Av Sadik Qaka
Publisert 13. mars 2016 12:42 - Sist endret 13. mars 2016 17:08

Fint skrevet. Du er flink, Sadik!

heidiarc@uio.no - 14. mars 2016 07:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere