En kald morgen i verdens fineste by (?)

Vil du være med meg på permanent telttur i Paris sine gater? 

Dette bildet er tatt i et område av Paris som heter Jaurés. 

Jeg bor i et område som heter Pigalle som er kjent for sine mange sexbutikker og gode beliggenhet. Bare fem minutter i oppoverbakke til Montmartre. Ti minutter med metroen og du kommer til Porte de la Chapelle. Klokka er fem over halv ni og jeg sitter i metroen på vei dit. Jeg er en del av et team på ti stykker som skal lage og servere frokost til flyktninger og andre som bor på gata. I Porte de la Chapelle oppholder store deler av flyktningene seg. Det er nærme et av de eneste humanitære sentrene i Paris, der flyktningen kan, hvis de er heldige, få en seng for natten. På det verste var det nesten 3000 mennesker her som sov ute i dette området. Det er ikke lenger det Paris som turistene ser, men det er like fullt et bilde av hvordan det er å være flyktning i Paris, Frankrike og Europa i dag. 

 

De siste dagene har det blitt kaldt igjen. Det er uvanlig at det er sprengkaldt i Paris sånn som det har vært de siste månedene. Da jeg kikket ut av vinduet til morgenen i dag, så hadde det lagt seg et tynt lag med snø på bakken og gradestokken viste minus fem. 

 

Jeg går inn i et nedslitt bygg som jeg har vært i en gang tidligere. Det er her jeg hadde mitt andre intervju med den samme organisasjonen jeg skal være frivillig for i dag. Allerede er det fire damer på plass klare for å skjære opp baguetter, lage te og kaffe og sette ut bord. Halvparten av baguettene er blitt spist på. Av rotter. De går rett i søpla. Hver morgen er det mennesker som kjører rundt i Paris for å plukke opp baguetter, brød, syltetøy, Nutella, frukt og annet spiselig fra lokale butikker og bakere. I dag er de sene på grunn av snøen, men klokka ti står vi ute; klare for å servere frokost til kalde og sultne mennesker. 

 

Det er trist å se hvordan situasjonen er her i Paris. Hvordan den franske regjeringen kan forsvare at unge menn og kvinner bor i telt i minus fem grader, er for meg komplett umulig å forstå. Det er ikke bare den franske regjeringen som er nødt til å ta ansvar for situasjonen, det er også resten av de europeiske landene. Det inkluderer oss i Norge. At vi har stablet på bena en union som ikke klarer å samarbeide når det virkelig trengs er en stor svakhet som viser hvilken retning vi kollektivt har valgt å gå i. Det er tolvåringer som bor på gata. Kvinner. Unge menn, gamle menn. De har kommet hit alene og må klare seg selv. Hvordan så ditt liv ut da du var tolv år? 

 

Jeg står ute i fire timer og serverer te og kaffe. Mine kalde hender gir glovarme kopper til andre kalde hender. Forskjellen mellom dem og meg er at jeg skal hjem klokka ett. Jeg har en leilighet jeg skal tilbake til. En leilighet, til tross for eldre, parisisk standard, som kan varme meg opp igjen. Jeg møter blide fjes, slitne fjes, unge fjes, gamle fjes, blå lepper og varme smil. Det er en god blanding av afrikanere og afghanere. Noen er stille, andre er pratsomme. I løpet av bare noen timer har vi servert minst 150 mennesker frokost. Det er snakk om liv og død når det er så kaldt. De er avhengige av organisasjoner som denne til å gi dem mat, telt, soveposer og varme klær. Er det sånn det skal være? 

 

Man trenger ikke lenger dra langt for å se lidelse tett på. 

Av Fanny Nørgaard
Publisert 1. mars 2018 19:57 - Sist endret 1. mars 2018 19:57

Hei Fanny, sterk skildring av situasjonen for flyktningene i Paris! Og så fint at du kan være med og bidra som en del av feltarbeidet. Lykke til videre!

Ulrikke Bryn Wethal - 5. mars 2018 13:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere