Mosambik fra et bussvindu

Da var den andre uken i felt forbi, og det er nye eventyr å fortelle. 

Vi har vært igjennom live konserter, intervjuer, samfunnsprosjekter, restauranter som blir til dansegulv, Black Panther og gudstjeneste på en søndag. Allikevel er det bussturene som sitter i kroppen. Bokstavelig talt. 

 

Etter mitt første intervju, med tidenes flotteste dame, var over på fredagen gjorde vi oss klare for en velfortjent (?) tur til et område med fine strender lengre nord. Det ble 12 timer på en helt ok buss, med hyggelige mosambikere og verdens kjipeste internasjonale familie. Ikke bare ble barna, som var rundt 8 og 2 år, AMMET, men de skrek og skrek og skrek. Da skulle det jo nesten bare mangle at far håndterte det hele ved å skrike at ungen gjorde turen kjip for hele bussen og at vi alle nå hatet denne 8-åringen fordi han var lei seg og ville til mamma. Toppen av kransekaka var allikevel da mor fikk meltdown fordi hun hadde to barn og alt av bagasje på fanget, som ble vått da regnet fosset inn i den langt fra tette bussen. Igjen var fars respons å skrike. Han hadde da for all del ikke plass til noe på fanget, og mor måtte se å holde så kraftig kjeft.

 

De fleste som har reist har vært borti lange, slitsomme bussturer, men denne tok virkelig kaka for min del...

 

Mitt flotteste øyeblikk i Mosambik var allikevel på denne bussturen, da mannen bak oss merket at gutten jeg hadde lånt hodetelefonene mine til hadde tatt de med seg da han gikk av bussen. Mosambikerne på bussen ble enige om at det beste var å stoppe og få hjelp av politiet til å finne bussen han var på. Den skulle dra fra det forrige stoppet litt senere enn oss, og etter å ha blitt kjeftet ned av ”dad of the year” fordi han hadde et sted han skulle være og virkelig ikke hadde tid til å vente på noen j**** hodetelefoner, sørget medpassasjerene for at jeg ikke følte meg redd og gikk sammen med meg ut for å få hodetelefonene tilbake.

Deiligst var allikevel da fatters sinneutbrudd ble møtt med hånlig latter fra de andre mennene på bussen. Han hadde ikke noe han skulle ha sagt i dette. Alle avstigninger etter dette sa folk hade til hverandre og ønsket en god tur videre, noe som ikke hadde skjedd til nå.

Myggstikkene kom den første natten i ferieparadiset Tofo. Jeg har hatt fremmede mennesker stoppe meg på gata for å høre om jeg har det bra. Så ble det brått min tur til å stole på disse malariapillene.

 

Dessverre ble turen litt for kort for min del, da jeg fikk melding søndag morgen om at jeg kunne være med på et prosjekt informanten min ledet tirsdag morgen. Da var det bare å pent innstille seg på 12 timer tilbake igjen, 24 timer etter den forrige var over. De to eneste turistene var meg og en kanadier. Jeg trodde aldri dagen jeg skulle møte en kanadier jeg ikke likte skulle komme, men denne mannen hadde sittet hele kvelden før og fortalt hvordan ”disse afrikanerne” bare var ute etter å robbe deg. Mennene maste bare om å selge deg ting, og kvinnene om å selge deg seg selv. De han hadde sett med smarttelefoner måtte jo ganske enkelt ha stjålet dem, for ikke sjans noen her skulle ha råd til det. Når HAN ikke hadde råd til en iPhone engang, da kunne i hvert fall ikke en afrikaner ha det. Selv om han som representant for den eldre generasjonen var svært skuffende i sine fordommer, var det flott å se to 18-åringer fra Storbritannia ganske kraftig ta til ordet for at Afrika kanskje var litt for stort til å klassifisere som en enkelt enhet.

Finn en feil (NB: ingen informanter i bildet.) Foto: Africa Foundation
Finn én feil.. (NB: ingen informanter avbildet) Foto: Africa Foundation

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ladestasjon: Utenfor er det solceller, og i dette rommet er det batterier som lagrer energien. 

Etter to uker har har jeg lært at i Mosambik går man litt saktere, danser litt tettere og er litt ekstra nysgjerrig på de rundt. Og det er helt fantastisk. 

 

Av Andrea Raugland
Publisert 25. feb. 2018 20:43 - Sist endret 25. feb. 2018 20:43

Gøy å lese, Andrea! Kjenner igjen både krevende bussturene og krevende fordommer fra andre reisende!

Ulrikke Bryn Wethal - 5. mars 2018 13:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere