Saludos de Colombia

En kontrastfylt uke i Bogota. 

Første uke i Colombia har vært fin, trist, morsom og spennende på en gang: 

Jeg har hengt med svigers, spist arepa og drukket masse god kaffe, flyttet i kollektiv, tatt bussen alene, møtt min gode hjelper fra Inernally displaced monitoring center, blitt internasjonal valgobservatør for kongressvalget 11 mars, vært i bursdag, hengt med venner, danset hele natta og hatt første intervju.

Likevel er det dagen i dag som gjør størst inntrykk. Etter et vellykket intervju i sentrum av Bogota, hvor jeg selvsagt ikke klarte skru på opptageren etter en liten pause (flaks for meg at Ulrikke har sagt gang på gang at man IKKE skal bero seg på opptakene!), tok jeg bussen hjemover. Systemet Transmilenio er Bogota's stolthet og kanskje innbyggernes både skrekk og redning på en gang, etter min mening funker det helt greit.

Her er mennesker fra de fleste samfunnslag samlet, noen risikerer livet ved å løpe over buss-veiene for å snike seg på, andre virker det som får "lov" å gå på uten å betale og resten presser seg inn etter å ha betalt det som for de fleste oppleves som alt for mye. Reisen min fra sentrum til nord i byen skulle ta ca 40 min, og det ble 40 minutter med store kontraster.

Sammen med meg gikk det på noen venezuelanere, det er for tiden en enorm krise i Venezuela og det snakkes om at 1 million venezuelanske flyktninger har kommet til Colombia de siste årene. Hver dag kommer tusenvis, noen blir, andre kjøper mat, medisiner og varer for så å dra tilbake. De venezuelanske passasjerene solgte godteri og nøtter, det er relativt vanskelig å få få seg jobb i Colombia, for venezuelanske flyktninger er det enda vanskeligere. 

Etter å ha blitt stirret ned av en ca 18 år gammel politimann i 10 minutter, kom et ungt colombiansk par på bussen. De sang om moder jord, at vi ødelegger henne og må respektere denne jorda som har skapt oss og gir oss liv. Når jeg hørte på sangen kom jeg på en underskriftskampanje jeg skrev under for noen dager siden: "The colombian amazon has become a wild west for environmental destruction".

Etter et par fler stopp kom en gammel mann inn i rullestol. Han begynte å snakke til oss, ba oss om å se på han, høre på historien hans. Og den var hjerteskjærende. Han var bonde, han var offer for konflikten i Colombia. Han ba oss alle, igjen og igjen, ikke ignorer meg, se meg! Landsbyen der han var fra ble angrepet av paramilitære, jorden hans ble tatt fra han, mennesker ble drept, truet, jagd på flukt. "Dette er Colombia", sa han. "Dette er hendelser så mange av oss har opplevd. I natt sov jeg ute, det er skummelt, det er trist, det er vanskelig". Han gråt. Han ba oss hjelpe. Støtte. Bidra om vi kunne. Mange av oss ga penger, med tårer i øynene selv. Han gråt mer, kanskje av takknemlighet, av sin egen skjebne, av skuffelsene i livet, av hvor vanskelig så mange har det. Han kalte meg engel da jeg ga han litt penger. Han korset meg og vi så på hverandre. Jeg ønsket han alt godt. Han det samme. Så måtte jeg snu meg for å ikke vise at jeg var på vei til å begynne å gråte. 

Jeg synes det er vanskelig å skrive dette. Colombia er så mye mer! Det er vakkert, vilt og helt fantastisk! Menneskene her er så gode, de smiler hele tiden, de er på tilbudssiden, så utrolig hjelpsomme. Samtidig bærer mange på historier som få av oss kan forstå. 50 år med konflikt er "over", men fredsforhandlingene med guerrillagruppen ELN har gått i stå. ELN har svart med en paro armado, de hindrer mobiliteten, stopper biler. Bussavganger har blitt avlyst. Folk har blitt bedt om å utsette all reising. ELN har ødelagt motorveier, sprengt broer og trailere, drept. Paro'en varte i 3 dager. Mye er ødelagt. 

Heldigvis er det over nå og her i Bogota var det ingen hendelser. 

Det kjennes som jeg burde skrive noe fint, gøy, ting jeg gleder meg til, om feltarbeidet, progresjonen. Men det får bli neste gang, da skal jeg ha gode historier, morsomme historier, historier fra Colombia!

Stor klem fra Bogotá 

 

 

 

Av Hanne Giskehaug
Publisert 16. feb. 2018 05:37 - Sist endret 16. feb. 2018 05:37

Sterkt og fint skrevet, Hanne! Det er mange opplevelser som skal fordøyes på feltarbeid, og det må man ta seg tid til. Ta vare på deg selv (og det gode)!

Ulrikke Bryn Wethal - 20. feb. 2018 09:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere