Rania Al-Nahi

Våren 2021 fikk Rania praktisere rollen som muslimsk samtalepartner hos studentprestene ved UiO. – Jeg fikk veldig stort utbytte av praksisoppholdet, forteller Rania.

Rania Al-Nahi. Foto

Rania Al-Nahi

Hvorfor begynte du på masterprogrammet i lederskap, etikk og samtalepraksis?

Jeg har utdanningsbakgrunn innen statsvitenskap, menneskerettigheter og flerkulturell forståelse, og jeg har gjort feltarbeid i Irak. I tillegg har jeg deltatt på turer i religionsdialog i Palestina og Libanon. De siste årene har jeg jobbet mye mot det offentlige innenfor kombinasjonen islam, psykologi og flerkulturell forståelse, og jeg har sett behovet for en mer faglig helhetlig forståelse av dette. Jeg har lenge søkt meg inn til muslimske organisasjoner for å skape møteplasser der vi kan diskutere islamske perspektiver på feminisme, psykisk helse, progressiv islam og lederskap. Jeg har vært med å etablerere et slikt nettverk og møteplass som heter hikmah-huset. I mitt engasjement har jeg har sett behovet for faglig tyngde og mer kunnskap om islamsk sjelesorg, og fant kombinasjonen i masterstudiet lederskap, etikk og samtalepraksis.

Hva er det mest givende med å studere lederskap, etikk og samtalepraksis?

Det mest givende med studiet er måten foreleserne møter deg som student. Det føles som om foreleserne heier på deg fra sidelinjen gjennom hele studiet og dine meninger blir møtt med gode diskusjoner. Medstudentene i gruppen min har ulike religiøs bakgrunn, og det har ført til mange spennende diskusjoner i timene. Jeg føler meg hjemme på Det teologiske fakultet.

Det andre som er givende er at pensumet dekker flere områder. Jeg tok valgemnet islamsk omsorgsarbeid i fjor, og nå tar jeg et veldig spennende emne innenfor religion og samfunn. I islamsk omsorgsarbeid har jeg lært mye om en annen side av islam, om tradisjonen for sjelesorg, og i religion og samfunn-emnet har jeg blitt kjent med andre religiøse tradisjoner innen min egen religion islam, og om hvordan profeten Muhammads arv har blitt forvaltet gjennom historien på en helt annen måte enn det jeg kjenner til.

Det siste jeg vil trekke fram som givende er å få lov til å være med på spennende diskusjoner og utvikle forskningsarbeid som kan forme fremtidig samtale/chaplaincy-tjenester i Norge.       

Hvor var du i praksis, og hvilke forventninger hadde du til praksisoppholdet?

Jeg fikk praksisplass hos studentprestene ved Universitet i Oslo. Studentprestene hadde dispensasjon til å være tilstede på campus selv om universitetet var stengt på grunn av coronapandemien. Jeg hadde mange forventninger til praksisoppholdet, blant annet at jeg måtte fylle en helt ferdig rolle som samtalepartner, og opplevelse av å ikke mestre. Det gikk heldigvis bra. Jeg fikk veldig stort utbytte av praksisoppholdet, og de jeg var på praksis hos fikk også stort utbytte av å ha meg tilstede. Det som har vært spesielt interessant er at min veileder tilhører en annen tro enn meg – veilederen er prest, og jeg skulle fylle rollen som muslimsk samtalepartner. Det har ikke hatt så stor verdimessig betydning, men har ført til at vi hadde mange verdifulle samtaler om åndelig og eksistensiell omsorg på tvers av tro- og livssyn. Jeg lærte veldig mye nyttig innenfor samtalepraksis, lederskap, og profesjonsetikk.

Hva planlegger du å skrive masteroppgave om?

Jeg planlegger å skrive masteroppgave om islamsk chaplaincy – på hvem sine premisser skal slike fremtidige tjenester være? Frem til nå har institusjonene og tros- og livssynssamfunnene hatt et uklart fordelingsforhold når det gjelder ansvar for samtaletjenester innenfor åndelig og eksistensiell omsorg i et voksende livssynspluralt samfunn. Og ikke minst: Jeg skal se nærmere på om premissene er lagt til rette for at jeg kan utføre mitt samfunnsoppdrag som muslimsk samtalepartner.

På hvilken måte er det du lærer på masterprogrammet nyttig for videre arbeid innen religiøst og livssynsmessig lederskap?

Masterstudiet har både fokus på praksis og teori innen lederskap, etikk og samtalepraksis i en norsk kontekst. Studiet gir oss nyttige verktøy og faglig kompetanse til å jobbe i norske institusjoner som tilbyr eksistensiell og åndelig omsorg. Flere offentlige institusjoner innen helse og omsorg, forsvaret og fengsler har begynt å tilby et mer mangfoldig tilbud innen åndelig og eksistensiell omsorg. Det vi lærer på masterprogrammet vil gjøre oss i stand til å jobbe med religiøs- og eksistensiell omsorg i institusjoner. Samtidig vil dette masterprogrammet gi meg en mulighet til å være med å utvikle fremtidige chaplaincy-tjenester for meg og mine trosfeller som ikke føler seg hjemme i de etablerte muslimske trossamfunnene. Det er en stadig voksende gruppe. 

Publisert 11. mai 2021 14:17 - Sist endret 11. mai 2021 14:17