Stipendiat

Jostein Holmgren er stipendiat ved University of Oxford. Der er han en del av en tverrfaglig forskningsgruppe som prøver å finne ut hvordan å gi riktig dose anestesi til pasienter som skal ha kirurgi. 

Mann sitter foran en datamaskin med et MR-bilde på skjermen. I rommet bak ser man en MR-maskin

Foto: Privat

Som tenåring var Jostein Holmgren interessert filosofi og store eksistensielle spørsmål. Han valgte å studere psykologi fordi faget egnet seg godt til å besvare spørsmål om hva det vil si å være menneske. Psykologi virket som en samfunnsrelevant tilnærming til slike spørsmål, samt relativt lovende med tanke på jobb. 

I løpet av bachelorgraden erfarte han at psykologiske fenomener som kan knyttes til konkrete strukturer og funksjoner i hjernen interesserte ham mest. Særlig ble han interessert i persepsjon og bevissthet. Slik ble det til at Jostein studerte master i kognitiv nevrovitenskap, og fordyper seg i nettopp bevissthet i doktorgraden sin.

Hva handler doktorgraden din om? 

Jeg er en del av en tverrfaglig forskningsgruppe som prøver å finne ut hvordan å gi riktig dose anestesi til pasienter som skal ha kirurgi. 

Man hører skrekkhistorier om folk som våkner under operasjoner. En av grunnene til at dette en sjelden gang kan skje, er at legene ikke vet nøyaktig hvor stor dose anestesi hver enkelt trenger for å bli helt ubevisst. Heldigvis er det svært sjeldent, blant annet fordi anestesileger gjerne gir en litt høyere dose for å være på den sikre siden. Men det har en konsekvens, nemlig at mange pasienter får for mye. Da trenger de ofte lenger tid på å komme seg etter operasjonen. Hvis vi kan redusere mengden anestesi vi gir, men fortsatt være sikre på å gi nok, vil forhåpentligvis flere sårbare pasientgrupper kunne få operasjoner de ellers ikke hadde tålt. 

Vår forskningsgruppe har tidligere identifisert mønstre av hjerneaktivitet under narkose som kan indikere full effekt og fullstendig bevisstløshet. I min doktorgrad har jeg utviklet en prototype for en hjernemonitor som kan informere anestesileger om når de har gitt riktig dose anestesi for å oppnå denne tilstanden. 

Videre har jeg kombinert hjerneavbildningsteknikker som MR og EEG til å undersøke om det stemmer at disse mønstrene av hjerneaktivitet faktisk indikerer tap av bevissthet, og dermed er et klinisk relevant mål. Vi har fått lovende resultater som rettferdiggjør videre arbeid med å utvikle prototypen til et klinisk verktøy for anestesileger.

Hvordan var arbeidet med masteroppgaven din? 

Ved linjen i kognitiv nevrovitenskap på PSI, bruker man hele det siste året av mastergraden på å skrive oppgaven. Allerede da kom jeg i kontakt med gruppa jeg jobber sammen med nå, via kontrakter på PSI. Da fikk jeg faktisk dra til Oxford og var her fra og med det siste året i mastergraden. I løpet av det året søkte jeg på doktorgradsprosjektet og kom inn. Det tror jeg ikke hadde vært mulig hvis jeg ikke kunne vært i Oxford fysisk under masterprosjektet. 

PSI var veldig fleksible, og det var lite komplisert med det administrative. Jeg synes det er veldig bra at det legges til rette for at man kan reise slik som jeg gjorde. Forskning er jo veldig internasjonalt. 

Hvordan er arbeidshverdagen din? 

Dagene er veldig varierte. Ved begynnelsen av prosjektet planlegger man mye for å kunne søke om prosjektmidler (som regel ikke stipendiatens ansvar) og oppnå etisk godkjenning. Man leser litteratur for å finne ut hvilke spørsmål det hadde vært interessant å stille og hvilke metoder som det egner seg å bruke. Så kjører man pilottesting for å finspisse forskningsprosjektet. Når man har både forskningsmidler og etisk godkjenning, kommer det store arbeidet med å samle inn data ved bruk av forskningsinstrument som MR-maskiner. Siden skal datamaterialet analyseres og skrives ned i en forskningsartikkel. 

Noen av oppgavene er morsommere enn andre, men over tid er det en veldig variert og spennende hverdag.

Alle forskningsprosjekter handler mye om samarbeid. Stereotypien om den ensomme forskeren stemmer ikke. Det er veldig sosialt!

Hva er mest givende med arbeidet? 

Det er givende å være helt i spissen av forskningen i et felt. Sånn sett føler jeg meg veldig privilegert. I tillegg får man forhåpentligvis jobbe med noe man virkelig brenner for, samt produsere noe som blir en del av menneskehetens kollektive kunnskap og som forhåpentligvis kan hjelpe folk mer direkte noen år fram i tid. 

Hva er mest utfordrende ved jobben?

Akademia er ikke en sikker karrierevei. En doktorgrad tar gjerne tre til fire år å gjennomføre. Så har man som regel et par postdoc-stillinger som varer rundt to-tre år hver før man får «tenture» og oppnår mer eller mindre fast stilling. Det gjør det utfordrende å etablere seg. Det er også mye konkurranse om stillinger etter doktorgraden. Den kjipe sannheten er at de aller fleste ikke lykkes med en full karriere i akademia. Men man trenger ikke å ha ambisjoner om det. Det er fullt mulig å gå inn i for eksempel privat næringsliv.

I Norge er det en betalt stilling å være stipendiat, men her i Oxford er jeg en student og betaler skolepenger. Jeg jobber på samme måte som en stipendiat i Norge, og har samme mengde ansvar, men får ikke har bygd opp pensjon. 

Hva er veien videre for deg etter doktorgraden? 

Jeg skal søke på både akademiske og ikke-akademiske stillinger. De fleste opplever en knekk i løpet av arbeidet med doktorgraden sin, og jeg var ikke et unntak. For min del har ikke koronapandemien hjulpet. Videre er det viktig for meg at jeg finner prosjekter jeg virkelig brenner for hvis jeg skal gå videre innen akademia. 

Heldigvis er man ikke låst til en akademisk karriere selv om man tar en doktorgrad. Man bygger seg verdifull erfaring som kan være relevant på mange områder. Det er nok ikke så mange jobber som krever den veldig smale spisskompetansen jeg har innen analyse av hjerneavbildninger, men jeg har fått mer generelle erfaringer innen dataanalyse og programmering som kan være ettertraktet mange steder, samt evnen til å kommunisere faget tydelig og godt. Flere arbeidsgivere ser det som positivt at man har gjennomført et så selvstendig og langvarig prosjekt som en doktorgrad er.

Har du råd til nåværende studenter som vil ta en doktorgrad?

Det er stor konkurranse om stillinger. Jo mer forskningserfaring man får tidlig, jo bedre. Allerede bacherloroppgaven er en flott mulighet til å gjøre et enkelt forskningsprosjekt. Jeg gjorde det, samt jobbet som vitenskapelig assistent for forskere ved PSI, og kan med sikkerhet si at jeg ikke ville fått denne muligheten hvis jeg ikke hadde forsket på et tidlig stadium. Kravene for å bli doktorgradsstipendiat er nok hakket høyere her i Oxford enn andre steder, men det er mange om beinet uansett hvor man er. 

Jeg har sagt at den akademiske karriereveien er konkurransepreget, men det er også viktig å ha det gøy! Da jeg studerte ved PSI var jeg med i psykologirevyen Morrari. Det var veldig givende. Man bør ikke ofre alt av fritid og livsglede på å etterstrebe en akademisk karriere. Bli med i studentorganisasjoner!

Jostein Holmgren

Studieprogram: Master i psykologi, studieretning Cognitive Neuroscience

Fullført grad: 2017

Stillingstittel: DPhil Student in Clinical Neurosciences

Arbeidsgiver, avdeling: University of Oxford, Nuffield Department of Clinical Neurosciences, Wellcome Centre for Integrative Neuroimaging, FMRIB

Av Anna-Kamilla Hamnes
Publisert 26. jan. 2022 12:45 - Sist endret 26. jan. 2022 12:54