Fra stipendiat til høyskolelektor

Peder Isager har nettopp blitt ansatt som høyskolelektor ved Oslo Nye Høyskole. Offisielt sett er han fortsatt doktorgradsstudent ved Eindhoven University of Technology i Nederland — alt som gjenstår er å holde muntlig forsvar til våren. 

Bildet kan inneholde: person, panne, hår, nese, kinn.

Foto: Privat

For fire år siden flyttet han til Nederland for å forske på psykologiske forskningsmetoder. Spesifikt handlet doktorgraden om hvordan å velge hvilken forskning det er viktigst å gjøre replikasjonsstudier av. 

Han forteller begeistret om det åpne og nytenkende forskningsmiljøet han ble en del av i Nederland. Forskningsgruppa han jobbet i, Human Technology Interaction, var interessert i alle deler av teknologi som mennesker interagerer med. — Roboter gikk rundt i gangene, sier han.  — Jeg har samarbeidet med forskere fra ulike disipliner, fra psykologer til elektroingeniører.

Hvorfor ville du studere psykologi?

På videregående holdt jeg et foredrag om Drømmetydning av Sigmund Freud, der jeg tolket drømmene til folk i klassen. Nå tenker jeg litt annerledes om psykologi! Men jeg har alltid vært fascinert av at vår hverdagsopplevelse kan studeres vitenskapelig.

Egentlig ville jeg gå profesjonsstudiet, men jeg hadde ikke gode nok karakterer. I løpet av bachelorgraden ble jeg interessert i grenselandet mellom biologi og psykologi. Jeg synes det er spennende at alt som foregår i hverdagen fasiliteres av hjernen. Da var det perfekt å ta en master i kognitiv nevrovitenskap. 

Hvordan ble det til at du tok doktorgrad?

De siste 10-15 årene har det skjedd masse innovasjon i måten man utfører psykologisk forskning. Jeg var masterstudent i høydepunktet av den perioden, og ble fascinert. Jeg peilet meg inn på folk jeg gjerne ville jobbe med i feltet. Tilfeldigvis så jeg en stillingsutlysning på Twitter om nøyaktig det temaet jeg ville jobbe med. 

Hvordan var hverdagen som stipendiat? 

Hverdagen som stipendiat forandrer seg mye. Du er ansatt i en stilling der et massivt arbeid skal være ferdig noen år i framtiden, og det er opp til deg å finne ut hvordan det skal gjøres. 

10% av tiden arbeidet jeg med undervisning. Resten av tiden har jeg disponert fritt. Det er en jobb der du må skape din egen arbeidsdag. Å ta en doktorgrad er jo en slags forberedelse til å bli en selvstendig forsker.

Oppgaven min har bestått av mer teoretisk arbeid enn det som kanskje er vanlig for doktorgrader i psykologi og nevrovitenskap. Jeg har jobbet mye med teoriutvikling i samarbeid med andre forskere. Det empiriske arbeidet jeg har gjort er nok mer likt sosialantropologi. 

Underveis har jeg tatt på meg ekstraoppgaver som jeg har tenkt på som en del av jobben. For eksempel er jeg komitémedlem i noe som heter Psychological Science Accelerator. Det er et labsamarbeid som organiserer store psykologiske forskningsprosjekter på tvers av landegrenser. Målet er å få større bredde i hvilke populasjoner man studerer i psykologien. De fleste studier ser nemlig kun ser på vestlige studenter. Jeg er fortsatt medlem i labsamarbeidet, og det vil jeg ta med meg videre som forsker.

Hva er mest givende med å ta doktorgrad? 

Jeg har vært en del av en gruppe som er blant de aller beste i verden på det de driver med, og de driver med noe jeg er veldig interessert i. Det føles ut som å være interessert i relativitetsteori og få jobbe med Einstein. 

Forskningsprosjektet er veldig åpent og tilgjengelig, også for unge folk. Noen forskningsfelt er hierarkiske og vanskelige å komme inn i for juniorforskere. Åpenheten i fellesskapet og å bli kjent med folk som er lidenskapelig opptatt av det de gjør, er kjempegøy. 

Hva er mest utfordrende? 

Det er en utfordring å ha et stort prosjekt man skal gjennomføre. Til å begynne med er det helt uforståelig hvordan man skal klare det, og det kan være stressende. 

Man skal også gjøre mye man ikke kan. Det kan være utfordrende å stå lenge i en jobb der det tar en stund før man får mestringsfølelse. 

Forberedte utdanningen på UiO deg på å ta doktorgrad? 

Å gjøre forskningsarbeid både før og under mastergraden ga meg gode forutsetninger for å ta en doktorgrad. 

Da jeg jobbet med masteroppgaven, måtte jeg lære meg en del ting på egen hånd. Slik øvde jeg meg på å jobbe selvstendig og utvikle strategier for å lære meg ting selv. Det har jeg fått god bruk for i doktorgraden.

Er det vanskelig å få stilling som stipendiat? 

Inntrykket mitt er at det er mye konkurranse. At jeg hadde engasjert meg i forskningsarbeid utover mastergraden, hjalp nok. 

Jeg skilte meg nok ut fordi veilederen min på bacheloroppgaven kjente min nåværende doktorgradsveileder. Man får definitivt igjen for å ha nettverk. Men det trenger ikke være kynisk - er man interessert i forskning, kan «nettverket» bare være en god kollega eller venn.

Jeg søkte på denne stillingen før jeg fikk karakter på masteroppgaven, og hadde inntrykk av at helheten av forskningserfaringen min var viktigere en karakteren.

Nå har du nettopp begynt som høyskolelektor. Kan du fortelle litt om det? 

Etter en doktorgrad jobber man gjerne som postdok. Det fristet ikke, fordi det er en midlertidig stilling. 

Jeg trodde ikke det var mulig å bli førsteamenuensis rett etter en doktorgrad. Tilfeldigvis ville ONH satse mer på forskning akkurat da jeg så etter jobb. Jeg kjente folk som jobbet der, og slik kom jeg i kontakt med ONH. Jeg ble altså ansatt uten å ha lest en stillingsutlysning. Det er en fast stilling, og det var viktig for meg at jeg kjente folk som likte arbeidsmiljøet her godt.

Et tredje salgspunkt, er at jeg selv bestemmer hvilken forskning jeg skal gjøre. Jeg liker ukonvensjonelle prosjekter basert på teori og samarbeid. På ONH er jeg fri til å gjøre det.

Tiden min skal gå 60% til undervisning og 40% til forskning. Det er vanlig i denne typen stilling.

Har du noen råd til de som ønsker å ta doktorgrad? 

Jeg anbefaler å prøve ut forskning tidlig. Selv jobbet jeg som forskningsassistent under bachelorgraden. Folk oppe i systemet pleier å være veldig positivt innstilt til studenter som vil prøve seg.

Jeg kan også anbefale å se etter alternative miljøer i forskningsverdenen. Sjekk for eksempel om det finnes en Open Science-gruppe ved ditt universitet. Jeg lærte mye av å være i et forskningsmiljø som stod litt i opposisjon til det tradisjonelle. Slik fikk jeg reflektere rundt hva god forskning er og hva en sunn arbeidshverdag er. I tradisjonelle miljøer er det ofte mye prestasjonspress.

Når man sikter seg mot en akademisk karriere, kan man lett bli ensporet. Det er mange mål å jobbe mot på veien. Noen blir ulykkelige av å prøve å oppnå disse tingene uten å få det til, men det er mange måter å være forsker på. Som stipendiat kan man forme sin egen arbeidshverdag, så man har kraft til å påvirke hvor fornøyd man er. Veldig mange blir fanget i en tankegang om å passe på å bli forfremmet. Da glemmer man å ha det gøy!

Det kan gi mer ro i overgangen fra studier til jobb om man kjenner til alternativene i arbeidsmarkedet. Det finnes en verden utenfor akademia som er interessert i psykologisk kunnskap.

Peder Isager

Studieprogram: Master i psykologi, studieretning Cognitive Neuroscience

Fullført: 2017 

Stillingstittel: Høyskolelektor/førsteamenuensis 

Arbeidsgiver, avdeling: Oslo Nye Høyskole (ONH), Avdeling for psykologi 

Av Anna-Kamilla Hamnes
Publisert 26. jan. 2022 12:44 - Sist endret 26. jan. 2022 12:44