Seniorrådgiver

Robert Feiring jobber i Skatteetaten.

Foto: privat

Robert Feiring har jobbet som seniorrådgiver hos Skatteetaten i 13 år. Det har vært et stort og spennende spenn i arbeidsoppgavene hans: Fra personlig rådgivning og coaching av ledere, til utredninger og prosjektansvar for etablering av nye organisasjonsenheter.

Hvorfor valgte du sosiologi som utdanning?

- Etter artium og stud.fag. haiket en kamerat og jeg til Frankrike. I Montpellier traff vi en student i økonomi og sosiologi. Vi fikk bo hos henne til kurset vårt i fransk språk og kultur startet. I hennes bokhylle fant jeg boken av Peter L. Berger, «What is sociology», noe som avgjorde mitt studievalg. Tilbake i Norge før maiopprøret i Paris 1968, startet jeg på grunnfag i sosiologi. Ved siden av arbeid tok jeg også forberedende og mellomfag på vanlig måte. Fordi jeg valgte å ta magistergraden, var det her krav om to støttefag. Det ble politisk historie og sosialøkonomi som utgjorde reell støtte for avhandlingsarbeidet.

Det gikk altså ti år fra jeg startet til jeg tok eksamen våren 1978. Fem av disse ble brukt på magistergradsdelen. Det skjedde så mye som engasjerte på den hjemlige politiske arena at det aldri ble rom for et studieavbrekk i utlandet. For en enkel arbeiderklassegutt fra østkanten i Oslo var det en veritabel kulturrevolusjon å delta i livet på Blindern. Iallfall ett semester ble lagt inn i Folkebevegelsen mot EECs arbeid før avstemningen om medlemskap i 1972.

 

Hvordan har du brukt sosiologiutdanningen videre i din karriere?

Forskningsassistent for Ragnvald Kalleberg

- Fra 1978-1982 jobbet jeg som forskningsassistent for Ragnvald Kalleberg. Særlig to forhold var viktig og dannende i studieperioden. For det første samarbeidet med og veiledningen fra Regi Enerstvedt, og videre det faglige miljøet rundt interessegruppa for arbeids- og organisasjonssosiologi. Dette var et vitalt miljø med Ragnvald Kalleberg og Sverre Lysgård som de fremste lærerkreftene. Vi var til og med på studietur til det gamle Jugoslavia i det som i dag er Slovenia og Kroatia. Livskraften i det arbeids- og organisasjonssosiologiske miljøet ble videreført i et samarbeid med fagforeninger og arbeidsgivere i Drammen, hvor vi gjennomførte et større prosjekt finansierte av Kommunaldepartementet. Over ti hovedfagstudenter gjennomførte her sine hovedoppgaver og tok sine eksamener, i tillegg til jeg (forskningsassistent) og Ragnvald Kalleberg (forsker) som gjennomførte sine arbeider og leverte rapport til departementet. Vi gav departementet kunnskap og råd om hvordan den nye arbeidsmiljøloven virket og ikke virket etter intensjonene. Det som skjedde i dette arbeids- og organisasjonssosiologiske miljøet var unikt og representerte en vesentlig utvidelse av hva som ble studert og kunnskap som ble ervervet om det norske samfunnets virkemåte. Det ble også lærerikt for meg med å kunne smake på en forskerrolle. Den manglende responsen på de interessante funnene vi mente vi kunne presentere for departementet, var avgjørende for meg. Jeg hadde behov for å virke et sted man kunne se mer umiddelbare og konkrete resultater av egen innsats.

 

Direktoratet for arbeidstilsynet

- Fordi jeg var spesielt interessert i innføringen og oppfølgingen av den nye arbeidsmiljøloven, var det naturlig å søke jobb i Direktoratet for arbeidstilsynet. Her jobbet jeg fra 1982-1985. Også Ola Sørby fra miljøet på Blindern hadde begynt her litt tidligere. Han hadde ansvaret for oppfølgingen av paragraf 12 med vekt på de arbeidspsykologiske faktorene i arbeidet. Vi samarbeidet etter hvert også i styret i Foreningen for arbeidssosiologer som var etablert. I Arbeidstilsynet jobbet jeg som konsulent på Plankontoret. Her fikk jeg også mitt første kurs i prosjektledelse. Jeg hadde videre også ansvaret for arbeidet med å utarbeide etatens første strategiske plan.

 

Statskonsult ved Direktoratet for forvaltningsutvikling

- Jeg søkte meg videre i forvaltningen med interesse for planlegging og styring. Jeg fikk muligheten til å velge mellom plankontoret i Finansdepartement og Statskonsult. Jeg valgte det siste som var mer praktisk rettet og her jobbet jeg fra 1985-1988. Jeg opplevde å komme til et inspirerende og kompetent miljø. Det viktigste jeg fikk arbeide med var «Budsjettreformen av 1985» i samarbeid med Forvaltnings- og Finansdepartementet. Jeg var på studietur til USA og Canada og studerte målstyring i deres forvaltning. I Statskonsult utarbeidet vi deretter et opplegg med veiledning for innføring av «Virksomhetsplanlegging» i den norske forvaltningen.

 

Seniorkonsulent i firmaene ISI/Enator og Guide Consulting

- Jeg tok med meg virksomhetsplanlegging som konsulenttjeneste til firmaet ISI i 1988. Videre traff jeg igjen Ola Sørby og jobbet mye med ham om vårt kursopplegg i prosjektstyring som vi også utvidet til en modul om prosjektledelse. Videre utviklet og drev vi opplegg «Teamutvikling med seilbåten som arena» for Telenor. Det mest omfattende og viktigste engasjementet mitt som eksternkonsulent var som prosjektleder og utvalgssekretær i Finansdepartementet hvor Tormod Hermansen var utvalgsleder. Dette utrednings- og avklaringsarbeidet gikk over nærmere 3 år hvor vi avleverte NOU nr.1, 1993: «Reorganisering av skatte- og avgiftsadministrasjonen».

 

Hvordan fikk du jobben som seniorrådgiver i Skattedirektoratet?

- Jeg ble tilsatt som seniorrådgiver i Skattedirektoratet høsten 1999. Jeg hadde da i elleve år vært seniorkonsulent i private konsulentfirma og kunne tenke meg mer langsiktige og forpliktende oppdrag knyttet til én ansvarlig ledelse, i motsetning til oppdrag som ofte ble av kort varighet hvor du ikke så resultatet av din virksomhet, noe som jeg opplevd som mer uforpliktende og negativt. Daværende Skattedirektør, Bjarne Hope, ønsket å bygge opp intern kompetanse på områdene organisasjons- og ledelsesutvikling på bekostning av omfattende bruk av eksterne konsulenter. Ou/lu ble også navnet på vår nye enhet på etterhvert sju personer, med utdanningsbakgrunn som siviløkonomer, psykologer og sosiologer. Vi skulle ha hele etaten som arbeidsfelt, vi skulle forstå etatens utfordringer og behov og initiere tiltak og også følge opp forespørsler. Ukjente som vi var i etaten måtte vi også «markedsføre» oss selv innad. Dette var kontroversielt i en forvaltningskultur hvor den uskrevne reglen var å vente på beskjed eller instruksjon.

 

Hva var dine hovedarbeidsoppgaver som seniorrådgiver?

- Det har vært et stort og spennende spenn i oppgaver i de tretten årene hos Skatteetaten og fram til jeg pensjonerte meg: Fra personlig rådgivning og coaching av ledere, til utredninger og prosjektansvar for etablering av nye organisasjonsenheter. De to første oppgavene som ventet på meg da jeg startet opp i februar 2000, var ansvaret for å lede arbeidet med å utarbeide etatens nye strategiske plan samt prosjektlederoppgaven for et forprosjekt for OAL – Omorganisering av likningsforvaltning (etaten hadde på dette tidspunktet likningskontor i hver av landets vel 430 kommuner). Dette arbeidet skulle vise seg å være innledningen til den store omstillingen av Skatteetaten som skulle pågå i hele min ansettelsestid. 

Robert Feiring har skrevet en artikkel om arbeidet med omstillingen av Skatteetaten i artikkelsamlingen "Sosiologisk håndverk" (s.102-127).

 

Hva er ditt beste tips til studenter som ønsker å bli attraktive på arbeidsmarkedet?

- Dette er et vanskelig spørsmål å besvare, ikke minst fordi Instituttet ikke har vært opptatt av egnede praksismåter for sosiologer utenfor akademia. I artikkelsamlingen det vises til ovenfor er dette et tema. Jeg har selv i min artikkel utforsket rollen som profesjonell utvikler. Her sier jeg noe om suksesskriterier, når jeg lykkes og når jeg mislykkes og hvorfor. Dette sier derfor noe om hvilke egenskaper en bør ha som person og hvilke kunnskaper og ferdigheter en bør ha med seg i rollen.

Professor Sverre Lysgård var opptatt av et faglig-etisk grunnlag for egnede praksismåter. For mange av oss var demokratisering av arbeidslivet med gode utviklingsmuligheter for det enkelte individ viktig. Dette er noe som fortsatt er like aktuelt, ikke minst i alle kunnskapsorganisasjoner. Kunnskap og ferdigheter i hvordan organisasjoner og personer kan legge til rette for dette er da sentralt.

Mitt råd er å se etter miljøer hvor man kan utøve en faglig rolle hvor en ikke er styrt for direkte og detaljert av oppdragsgivere, hvor en selv har anledning til å bidra med egen kompetanse og selvstendig tenkning. Jeg har gode erfaringer med en kan finne gode fagmiljøer for dette i det offentlig, da kanskje særlig i de større statsetatene.

Dette var kanskje et råd om hvordan en kan bli «lykkelig» i arbeidslivet som faglig engasjert person heller enn å gjøre seg generelt attraktiv, men det finnes arbeidsgivere som verdsetter fagkompetanse, let etter dem!

Publisert 15. feb. 2017 15:04 - Sist endret 19. mars 2020 11:09