Norge har økt produksjonen av mathvete fra nesten ingenting til rundt halvparten av behovet de siste 50 årene.
Det er likevel for lite i en tid da krigen i Ukraina, koronapandemien og klimakrisen truer forsyningssikkerheten.
– Det gjør oss sårbare at vi er helt avhengige av import, særlig av matkorn. Vi undersøker derfor muligheten til å øke produksjonen av matkorn i Norge, forteller forsker Nina Bergan Holmelin ved Cicero.
Klimaforskningssenterets nyeste prosjekt Virkemidler for omstilling av matsystemet, med den fiffige forkortelsen Vom, handler både om klima, helse og forsyningssikkerhet.
Bare litt over tre prosent av landarealet dyrkes i dette lille jordbrukslandet vårt.
– Vom ble faktisk finansiert før krigen brøt ut i Ukraina. Nå er det mer aktuelt enn noensinne, mener Holmelin.
I samarbeid med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Norsk landbruksrådgiving ser forskere ikke bare på forsyningssikkerhet, men også på hvordan vi skal etablere et klimavennlig jordbruk i Norge.
Norske bønder og matkorn
Dyrket mark er en knapp ressurs.
– Bare litt over tre prosent av landarealet dyrkes i dette lille jordbrukslandet vårt, sier Holmelin.
Og 90 prosent av dette igjen brukes til dyrking av dyrefôr, bare ti prosent til å dyrke menneskemat.
– Det er hovedsakelig i Østlandsområdet og rundt Trondheimsfjorden at vær og vekstsesong gjør det mulig å dyrke matkorn.
Derfor er hoveddelen av jordbruksarealene her i landet dominert av gress, bygg og havre til husdyr.
– Dette skyldes naturgitte forhold, men i tillegg er det mest lønnsomt å drive med husdyr i Norge. Det er noen av grunnene til at vi i praksis er selvforsynt med kjøtt, melk og egg, selv om deler av fôret, som soya, må importeres.
Det er også årsaken til at vi importerer hvete hvert år, særlig fra Sverige, Danmark, Tyskland, Polen og Russland.
Russland og Ukraina sto før krigen for en firedel av verdens matkorneksport. Land i Afrika og Asia er avhengige av forsyningene fra Svartehavsregionen.
– Verdens matvareprogram anslår at rundt 40 prosent av hveten som brukes i mat i Afrika, kommer fra Ukraina og Russland.
Vi vil se store svingninger, oftere uår og svikt i avlinger rundt omkring i verden, også i store produksjonsland.
Matsikkerhet har fått høyere politisk status også i Norge.
Regjeringspartiet Senterpartiet ønsker ifølge partiprogrammet å «øke norsk kornproduksjon og bedre kornøkonomien» og å «gjeninnføre beredskapslagring av korn gjennom styrket gårdslagring og styrket nasjonal silokapasitet».
Regjeringskollega Arbeiderpartiet har programfestet et mer beskjedent ønske om å «(..) øke selvforsyningsgraden til 50 prosent korrigert for import av fôr».
Drøvtyggerne er klimaverstinger
Vi forstår at forsyningssikkerhet får forrang framfor klima i krigstid. Vi må likevel ikke glemme den mer langvarige krisa verden står oppe i.
Klimaendringene har allerede påvirket matproduksjonen, og utfordringene blir større og større.
– Vi forventer ikke noen jevn og sakte nedgang i produksjonen globalt på grunn av klimaendringer. Det vi vil se, er store svingninger, oftere uår og svikt i avlinger rundt omkring i verden, også i store produksjonsland. Verdensmarkedet blir mer ustabilt, og det påvirker matsikkerheten, særlig i fattige land som ikke har råd til å betale like høye importpriser som oss, sier Holmelin.
På sikt håper hun en endring til mer matkornproduksjon i Norge vil ha en klimaeffekt. I Vom studerer forskerne hvordan vi kan få til et skifte mot en bærekraftig matsektor med lavt utslipp.
Særlig er det husdyrhold som påvirker klimaet negativt.
– Husdyr har de klart høyeste klimautslippene, spesielt kjøttproduksjonen fra drøvtyggere.
Det er et argument for å skifte jordbruket over fra å dyrke korn til fôring av dyr, til noe mer mat til mennesker, på de arealene som er egnet for det.
– Plantemat har generelt et lavere klimaavtrykk, også når man tar med transport og import til Norge.
Jordbruk er både årsak til og offer for klimaendringene.
– Det internasjonale klimapanelets nyeste rapport anslår at mellom 23 og 42 prosent av de globale klimagassutslippene kan knyttes til matproduksjon.
Det er bøndene som må gjøre det
Holmelin er i ferd med å reise rundt til gårder i Norge for å finne ut hvorfor bøndene ikke dyrker mer matkorn, og hva som skal til for at de skal begynne med det.
– Det er noen som må gjøre dette, og det er bøndene. De må velge å så en kornsort som kan bli mathvete.
Det er strenge krav til kornet for å få det godkjent som mathvete. Felleskjøpet lister opp fem faktorer: Kvalitetsvurdering av avvikende utseende, lukt og smak; bakteriologisk kvalitet; mykologisk kvalitet, mykotoksiner, altså giftstoffer produsert av muggsopp; og midd i kornet.
Det er flere grunner til at det er mer risikabelt å så matkorn enn fôrkorn:
- Mathvete krever mer gjødsel, mer arbeid og mer energi.
- Det er væravhengig om hveten får høyt nok proteininnhold, og om den er fri for sopp- og plantesykdommer.
- Det er liten forskjell i prisen på fôrkorn og matkorn.
- Prisen på kunstgjødsel, drivstoff og strøm øker. Det svekker lønnsomheten.
Her møter krisene vi står overfor, hverandre i et samspill. Krig og koronakrisen har ført til høyere pris på gjødsel og energi.
Det er økonomiske og politiske grunner til at maten ikke når fram til dem som trenger den mest.
– Og dersom bonden likevel våger å satse på matkorn, kan tørke om våren eller nedbør under innhøstingen gjøre at avlingen likevel må brukes som dyrefôr. Det gjør det risikofullt å ta spranget over til matkorn, særlig i dagens marked. Det er vanskelig for bonden å satse på matkorn hvis det er mer lønnsomt å dyrke fôr eller gress.
En norskættet nobelvinner
Vi snakker ofte om befolkningsveksten som årsak til at mange i verden ikke får den maten de trenger. I virkeligheten har produksjonen av mat økt mer enn befolkningen.
– I 1960 var det omtrent tre milliarder mennesker på jorda. Det har økt med til 7,5, eller 2,5 ganger. Samtidig har den globale kornproduksjonen økt fra rundt 700 millioner tonn til omtrent 2800, altså firegangen.
Det er med andre ord mer mat per innbygger i dag enn for 60 år siden.
– Det er økonomiske og politiske grunner til at maten i mange tilfeller ikke når fram til dem som trenger den mest. Fortsatt har en god del mennesker i verden ikke råd eller mulighet til å sikre seg og familien en stabil tilgang til nok mat, selv om maten finnes nasjonalt eller på verdensmarkedet.
Amerikaneren Norman Borlaug, som slekter fra Feios i Sogn, har fått mye av æren for effektiviseringen av landbruket de siste drøye 50 årene. Borlaug skapte «den grønne revolusjonen» ved å fremstille typer av hvete og ris som var mer robuste, særlig i det globale sør.
Borlaug ble kreert til æresdoktor ved Norges landbrukshøgskole i 1970. Samme år ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats i bekjempelsen av sulten i verden.
– Det er viktig å vite hvor mye matproduksjonen har økt etter Borlaug, fremhever Holmelin.
Lav prisøkning på korn
Kan vi gjennomføre vår egen «grønne revolusjon» her nord – og bli selvforsynt med mathvete?
Det må i så fall bli bedre økonomi i det. Prisen på matkorn har ikke økt like mye som andre varer og tjenester i samfunnet.
– I dag får bonden drøyt fire kroner og åtti øre kiloen for mathvete. Det er bare litt mer enn det dobbelte av de rundt to kroner og førti de fikk på 1970-tallet.
Går vi inn på Statistisk sentralbyrås priskalkulator, ser vi at to kroner og førti øre i 1975 skulle vært 15 kroner i dag. Bøndene har altså hatt en dobling der de skulle vært på seksgangen hvis matkorn fulgte prisstigningen i samfunnet.
– Hvis bøndene kan regne med større avlinger ved å så fôrkorn, vil de likevel få høyere inntekt selv om prisen per kilo er noe lavere.
Vi har omtrent halvparten av det kornet vi trenger til mat i dag. Det varierer mellom 40 og 60 prosent avhengig av vekstsesongen.
Da er det liten grunn til å ta risikoen ved å bytte til mathvete.
– Det er en villet politikk at det ikke er så stor forskjell i prisen på matkorn og fôrkorn, sier Holmelin, som understreker at hun ikke vil uttale seg om mulige politiske tiltak på dette stadiet i prosjektet.
Det rekordstore jordbruksoppgjøret i vår tok et steg i riktig retning.
– Da økte de kiloprisen på matkorn med én krone. Det er en start.
Naboer hjelper hverandre
Bøndene må også få kunnskap om hvordan de kan drive lønnsomt.
– Da handler det om agronomien i dette jordbruket, altså det kunnskapsdrevne og tekniske, ikke bare økonomien.
Det kan for eksempel dreie seg om muligheten til å samarbeide med naboen.
– Jordene har ikke godt av å bringe fram mathvete hvert år. Det kan for eksempel lønne seg å så gress året etter de hadde hvete. Deretter ett år med bønner, før de går tilbake til hvete.
Det gjelder å finne riktig syklus.
Kunnskap om fordelene ved samarbeid kan være godt for matproduksjonen.
– Mange samarbeider med nabobønder allerede, litt sånn «hvis du dyrker ditt korn på min åker i ett år, så kan jeg plante grønnsakene mine på jordet ditt».
Det er en stadig konkurranse med veiutbygging, bosetting, næring og industri.
Men det er heller ikke slik at det som fungerer for én gårdbruker, vil virke for naboen.
– Det er interessant å se hvor stor variasjon det er mellom gårder som på kartet ser ganske like ut. Noen har dype, flate jorder, mens andre ligger i mer kupert landskap. Noen er utsatt for tørke, mens andre klarer seg bedre, eller har tilgang på kunstig vanning.
Det er kamp om den lille matjorda vi har.
– Det er stort sett på Østlandet vi ser potensialet til å øke mengden mathvete. Der bor det ganske mange mennesker. For eksempel har lille Vestfold mye matjord, men det er en stadig konkurranse med veiutbygging, bosetting, næring og industri, forteller Holmelin.
Hun ser likevel lyspunkter.
– Nedbyggingen av matjord har stagnert. Det er likevel sentralt å fortsette å verne matjord.