.jpg)
Det var i landet mellom flodene at alt egentlig startet. For fem-seks tusen år siden vokste de første sivilisasjonene fram på slettene mellom Eufrat og Tigris. De eldgamle byene Ur, Uruk og Babylon så verdens lys. Sivilisasjonene blomstret i flere tusen år.
Glemt i to tusen år
Men akkurat som den egyptiske kulturen gikk den mesopotamiske fullstendig tapt. Evnen til å lese sumerisk og akkadisk språk forsvant ved begynnelsen av vår tidsregning.
På midten av 1800-tallet greide filologene å tyde kileskriften. Dermed fikk verden tilgang til tre tusen år med tidligere ukjent historie, til mennesker som levde i en svimlende fjern fortid.
Det forandret synet – ikke bare på historien, men også på oss selv. Hva vil det si å være menneske, gjennom alle tider?
Sivilisasjonens vugge
"Det er én kultur som er grunnleggende i verden, og det er den mesopotamiske".
Det sier professor emeritus i religionshistorie, Jens Braarvig.
– Nesten alle verdens kulturer kan i en viss forstand føres tilbake til menneskene som levde i oldtidsrikene Sumer, Babylonia og Assyria.
Braarvig har gjennomført nitide studier av tekster på sumerisk, akkadisk, ugarittisk, gresk, sanskrit og flere andre historiske språk. Han har oversatt blant annet fra sumerisk til norsk, og har vært redaktør for bokserien Verdens Hellige Skrifter, som omfatter hele 85 bøker.
Det første skriften
– Vi tenker gjerne på antikkens Hellas som vår kulturs vugge. Men grekerne hentet mye fra den sumeriske kulturen – som allerede da hadde eksistert i noen tusen år, bemerker Braarvig, og viser til at ingen annen kultur har hatt større nedslagsfelt enn den sumeriske.
– Det var sumererne som oppfant skriftspråket for om lag 5200 år siden, trolig to hundre år før egypterne. Med en griffel trykket de tegn inn på tavler av myk leire – tegn som har form som en kile, redskapet til å kløyve tre med.
Kileskriften var opprinnelig et verktøy for handelsvirksomheten, for å kunne registrere varer og kreve inn skatter fra den rike jordbruksvirksomheten og den livlige handelen på slettelandet mellom elvene.
– Alle kulturene som fulgte etter, lånte det sumeriske alfabetet. Kileskriften dominerte i 3000 år. Det er lenger enn vårt latinske alfabet har eksistert.
De ‘oppfant’ vitenskapen
Det var i Mesopotamia at også vitenskapen oppstod.
– Matematikken for eksempel, var svært sofistikert. Annengradslikningen meldte seg i Sumer – og ble formalisert i Europa først i renessansen, fire-fem tusen år seinere. Innen astronomien gjorde de storartete framskritt.
Også det ordnete landbruket og måter å administrere komplekse samfunnssystemer på, har sin opprinnelse i Sumer og Akkad, ved siden av Egypt.
Menneskene der etablerte verdens første byråkrati og formulerte de aller første lovene, de innførte eiendomsretten og drev lånevirksomhet med tempelet som nasjonalbank.
Handel, skatt og vitenskap krevde like standarder for mål – vekt, tid og avstand. Da innførte sumererne et tallsystem med 60 som grunnenhet, det første kjente systemet der sifrenes plassering har betydning.
For å få orden på dagene delte de året inn i 12 månefaser, og dermed var kalenderen skapt. Året tenkte de som en sirkel med 360 døgn, og derfor fikk sirkelen 360 grader.
Arven fra sumererne er fortsatt levende: Vi deler timen inn i 60 minutter, og minuttet i 60 sekunder. Men vi har arvet mer: Hjulet og plogen, for eksempel, som de også fant opp.
«Når universitetene jager etter dagsaktuelle temaer som klima eller terror, og bytter ut tradisjonsfag som filologi og historie med politisk journalistikk, da dør den aktive dialogen med fortiden ut.» Amund Bjorsnes
Det nærmeste vi kommer
– Ut av denne pragmatiske virkeligheten melder homo mythopoeticus seg, det fortellende mennesket, fortsetter Braarvig.
– Mennesket som lager myter og fortellinger.
Sumerernes hellige skrifter er verdens eldste litteratur. Den forteller om hvordan verden og menneskene var blitt til, om guder, halvguder og helter. Om maktkamp, sosiale skiller, bedrag, stolthet, vennskap, erotikk, selvforherligelse og svik.
– Å oppleve historien direkte er kanskje umulig. Men gjennom å lese det de skrev kommer vi så nær det er mulig menneskene som levde på jorden tusener av år før oss, erkjenner Amund Bjorsnes.
Bjorsnes er klassisk filolog og leder for Norsk filologisk institutt (se under). Han forsker på og underviser i flere av de store kulturspråkene, deriblant klassisk arabisk og hebraisk.
Fordi den klassiske litteraturen er så annerledes enn det vi er vant til, påpeker han, får den oss til å tenke nytt.
– Når vi leser menneskenes egne ord og forsøker å leve oss inn i opplevelsene deres, forestillingene, da lærer vi nye måter å se verden på, da tvinges vi til å tvile på det vi tror vi vet – om andre mennesker, hvordan de tenker og hvorfor de handler som de gjør.
Å forstå historien
Det skrevne ordet er grunnlaget for alle humanistiske studier. Filologens mål er å gå til kildene og arbeide med tekstene slik de en gang så ut.
– Oppgaven er å forstå historien, forstå fortidens mennesker gjennom historiske dokumenter, påpeker Braarvig.
Det var gjennom studiet av gresk og latin at de andre humanistiske disiplinene vokste fram. Filologien er på sett og vis alle humanistiske fags mor.
– Uten å kunne historiske språk har vi ikke tilgang til kildene. Og da kan vi heller ikke drive grunnleggende, historisk forskning. Jeg pleier å si som en spøk: Det skjønner alle, bortsett fra Universitetet i Oslo.
På UiO er det lange tradisjoner for historisk filologi. Til sammen holdt P.A. Munch og Sophus Bugge, Alf Sommerfelt, Georg Morgenstierne, Hans Vogt og flere andre universitetets språkforskningsmiljø i fremste rekke i verden gjennom mer enn hundre år. Men de siste tretti årene har noe skjedd.
FOTO: NTB SCANPIX
Forsvinner fra universitetene
– I dag har filologien i stor grad fordampet fra dette universitetet, redusert til en uformell virksomhet. Gresk og latin står sterkt, også norrønt, men mange av de klassiske språkfagene – som sanskrit, sumerisk og hebraisk, er borte. Kinesisk, persisk og arabisk tilbys bare i sin moderne form, ikke som selvstendige studier, men som støttefag for områdestudier. Også filologiske studier av egyptiske hieroglyfer er i ferd med å forsvinne helt i Norge. Mange på universitetet er oppmerksom på dette, og fortvilet over at det skjer, forteller Braarvig.
Hvorfor skjer det?
Bjorsnes tror ikke det er en villet politikk å utradere filologien, å kvitte seg med all kunnskapen.
– Det er heller slik at universitetene tilpasser seg samfunnets krav. Studenter skal helst uteksamineres på løpende bånd. Men å følge normen og bli filolog på to-tre år? Nesten umulig.
– Det er fryktelig vanskelig å lære seg historiske språk. Begrepene er annerledes, den semantiske horisont tapt – vi vet ikke lenger hva ord og tekster betyr. Å presentere slike studier for studenter på masseuniversitetet er vanskelig. Det lønner seg trolig ikke å tilby mange små og vanskelige fag til relativt få studenter.
Tenke gamle tanker på nytt
Men, innvender noen, hvor farlig er det egentlig? Skriftene er jo allerede oversatt. Trenger vi å lese og oversette på nytt?
– På langt nær alt er oversatt. Bare fra den sumeriske kulturen finnes enorme mengder kileskrifter som ingen har studert. Og tekster som er oversatt, er ikke uten videre tilgjengelige. Kildene må leses igjen og tolkes på nytt. Mye ligger i språket selv. Meningen ligger i språket på en helt annet måte enn i oversettelsen, understreker Bjorsnes.
Han mener det er nødvendig å tenke de gamle tankene på nytt – gjennom de opprinnelige språkene og i den opprinnelige, kulturelle konteksten.
– Filologien hjelper oss med å forholde oss nytt og friskt til de historiske kildene, bringe historien inn i nåtiden. Fordi alle fag har en historisk dimensjon, er filologisk kompetanse relevant for de fleste fag. Men filologien er også en egen disiplin i seg selv. Det er en ny måte å tenke på.
Sammenlikner språk
Bjorsnes og Braarvig studerer enkeltspråk og enkelttekster inngående, men insisterer samtidig på et overordnet perspektiv.
– Vi lærer oss stadig nye språk og er interessert i hverandres tradisjoner. Vi sammenlikner ikke bare språk innen samme språkfamilie, men også hvordan ulike språk påvirker hverandre: hvordan sumerisk påvirker akkadisk, hvordan gresk påvirker latin, hvordan latin påvirker tysk og så videre. Vi studerer språkene som en slags historiske strømmer.
Når et kulturspråk følger etter et annet, tar det opp i seg massevis av det gamle språket, ja, er tvunget til å gjøre det.
– De som overtar over et imperium, må også ta over begrepene til det imperiet, selv om de oversetter og bruker eget språk. Vi ser svært mye av tidligere språk i seinere språk. Det er spennende og interessant å utforske, forteller Bjorsnes.
En fantasy-verden
Filologi kommer fra gresk og betyr ‘kjærlighet til ordet’.
– Vi tilber tekstene når vi studerer dem, bekrefter Bjorsnes.
– Vi bruker enormt mye tid på å lære språkene og lese de eldgamle tekstene. Så vi må dyrke dem, elske dem. Samtidig må vi ha et rasjonelt og kritisk forhold til dem – både hva de betyr og hva som er blitt tolket inn i dem gjennom tidene.
De to kollegene viser til at filologene har en arv å forvalte, mytologiene fra Mesopotamia, fra India, den greske litteraturen, den norrøne. De merker et sug blant folk etter å vite mer om gamle samfunn og perioder. Fantasy-litteraturen bruker fritt fra denne arven.
– TV-serier som Game of Thrones går rett hjem hos folk fordi de er nysgjerrige på andre forklaringsmodeller enn dem vi har i dag. Tolkien baserer sine store drama, Hobbiten og Ringenes Herre, på norrøn mytolog.
De to filologene er opptatt av at noen må forvalte arven, bringe den inn i nåtiden og vise hva som er den opprinnelige mytologien.
– Det er bedre for oss å vite hvor disse historiene henter sin inspirasjon fra enn å leve i en fantasy-verden, bemerker Braarvig.
At universitetet står for en rasjonell og vitenskapelig behandling av historien, er viktigere enn noen gang, ifølge de to.
– Vi ser hvordan historien brukes nesten til hva som helst. I Russland manipulerer Putin historien, i den muslimske verden brukes religiøs autoritet som maktmiddel ved å forby kritisk tolkning av Koranen, i Kina sier myndighetene at den kinesiske kulturen er den eldste i verden.
– I alle samfunn bør det være tilstrekkelig mange som kan forholde seg kritisk til historien, og det bør også være noen som kan lese de historiske kildene på originalspråket.
Felles skriftarv
Skriftene rommer innsikter vunnet gjennom tusenårig erfaring i svært ulike omgivelser og under helt forskjellige forutsetninger. Braarvig mener den globale historien kan være med å understreke fellesskapet mellom menneskene.
– De fleste humanistiske fag er historisk rettet. Hvor langt tilbake i historien skal vi gå? Jo, kan vi argumentere, så langt som mulig. For jo lenger vi går tilbake, jo større fellesskap finner vi for verdens befolkning.
Å ha tilgang til alle lands historie i et globalhistorisk prosjekt, påpeker han, er kanskje viktigere enn noen gang. De historiske tradisjonene er nøkkelen til menneskekulturens globale historie.
– I en stadig mer globalisert verden, hjelper innsikt i vår fellesmenneskelige skriftarv oss til å kommunisere på tvers av land og folkeslag.
– Vi må lage en kultur
Filologene mener det er viktig å ha et norsk miljø med direkte tilgang til verdens kulturspråk, og ikke gjennom engelske oversettelser. – Det er viktig for oss, både som land, kultur og som språkfellesskap, mener filologene.
De forteller hvor avgjørende det er å ha et miljø som snakker direkte med språktradisjonen.
– Jo, det fantes en professor i Norge for hundre år siden, så denne teksten er allerede oversatt. Det holder ikke, understreker de.
– Å oversette er viktig. Men noe annet er kanskje enda viktigere: I en samtale kan vi gjenskape hva en urgammel tekst på et merkelig språk egentlig handler om. Vi trenger å skape en kultur, noe som hele tiden produserer mangfoldige ting rundt seg, påpeker Braarvig.
– Når universitetene jager etter dagsaktuelle temaer som klima eller terror og bytter ut tradisjonsfag som filologi og historie med politisk journalistikk, da dør den aktive dialogen med fortiden ut, advarer Bjorsnes.
– Det behøver ikke være så mange, men det må være noen som holder samtalen levende.
– Ett sted i Norge må det være ekspertise på gamle språk
Hvordan bevare den filologiske virksomheten når universitetene ikke lenger ønsker å gjøre det?
FOTO: NTB SCANPIX
– Svaret vårt ble å opprette en frittstående organisasjon, nemlig Norsk filologisk institutt. Det skjedde i 2003, forteller Jens Braarvig. I løpet av nesten 20 år har han og kollegene bygd opp en stor norsk fagkompetanse og et aktivt internasjonalt nettverk studiet av klassiske skrifttradisjoner fra hele verden.
– Vi tramper ikke i UiOs blomsterbed, men tar vare på språkfagene og stillingene som er lagt ned. Å videreføre fagkompetansen synes vi er vår plikt.
I 2019 gikk Norsk filologisk institutt sammen med MF Vitenskapelig høyskole, og gir tilbud om utdanning i historisk filologi og klassiske kulturspråk fra hele verden.
– Vi har ikke noe dårlig forhold til universitetet, forsikrer Bjorsnes og Braarvig. – Mange er sympatiske til prosjektet vårt og ser at det er viktig.
"Å lese én setning på et historisk språk er som å lese en hel roman." Knut Kristiansen
Åpent for alle!
Hver uke arrangerer instituttet forskningsseminarer hvor deltakerne leser antikke og klassiske tekster på en lang rekke språk.
– Seminarene er åpne, vi ønsker alle hjertelig velkommen – enten du vil ta eksamen eller ikke. Du får muligheten til å oppleve filologien i levende live: Hvilke hemmeligheter er det mulig å fravriste en gammel skrift vi sitter og ser på, hvordan kan vi hente mening ut av den? Den prosessen er morsom å være med på, enten du kan språket eller ikke, frister Amund Bjorsnes og Jens Braarvig.
– Som språkforskeren Knut Kristiansen en gang sa det: Å lese én setning på et historisk språk er som å lese en hel roman.