Mary, Mother of Jesus Mosque. Å gi en moské et kristent navn? I hovedstaden i De forente arabiske emirater, Abu Dhabi er det nå mulig. Moskeen ble bygd i 1989 som Mohammed Bin Zayed Mosque, men skiftet navn for noen år siden.
Side om side
– For virkelig å underbygge påstanden sin om Emiratene som en «toleransens Utopia», har kongefamilien også satt i gang byggingen av Abrahams familiehus i Abu Dhabi, forteller Berit Thorbjørnsrud.
– Abrahams familiehus er et parkanlegg der en kirke, en synagoge og en moské for første gang i historien blir framstilt som likeverdige gudshus. Arkitekturen er vakker og elegant, og understreker fellesskapet.
En forvandling
Thorbjørnsrud er professor emerita i midtøstenstudier på Universitetet i Oslo. Hun og kollega Jon Nordenson er redaktører for en ny bok: Globale veikryss. Golfmonarkiene i endring. Landene har endret seg uhyre raskt, fra små, fattige samfunn med nesten ingen infrastruktur, høy barnedødelighet, lav levealder og utbredt analfabetisme – til å bli blant verdens sterkeste velferdsstater for egne statsborgere.
Femti kirker
Selv har Thorbjørnsrud sett spesielt på forholdet for de kristne i denne delen av verden. Mange muslimske lærde mener at det bare er islamsk tro som kan praktiseres på Den arabiske halvøy. Likevel har flere ikke-muslimske grupper fått lov til å bygge egne gudshus – spesielt i Emiratene: Både hindutempler og sikenes religiøse samlingssted, gurdwara, er oppført i klassisk stil. Men kirkene er flest. Fra den første ble innviet i 1965 har det blitt stadig flere kristne arbeidsmigranter – og dermed stadig flere kirker. Nå finnes det om lag femti kirker i landet.
Det er flere grunner til at myndighetene tillater at også andre religioner enn islam blir mer synlige i samfunnet.
Bare 10-12 prosent av landets innbyggere har statsborgerskap og dermed del i velferdsgodene.
– I Emiratene lever mennesker fra 200 nasjoner. De utgjør 88 prosent av befolkningen og 92 prosent av arbeidsstokken. Emiratene er et land som ikke skiller mellom mennesker, hevder kongefamilien. Vel, bare 10-12 prosent av landets innbyggere har statsborgerskap og dermed del i velferdsgodene.
– Like fullt er kongefamilien er særdeles opptatt av hvordan dette nasjonale, etniske og religiøse mangfoldet best kan håndteres, mener forskeren.
Et nasjonalt toleranseprogram
Målet er at folk skal leve fredelig sammen og respekterer hverandres tro. Men ikke alle de muslimske statsborgerne liker å se flere kirker og hindutempler i bybildet. For myndighetene er det viktig å gå varsomt fram og trene egen befolkning i å godta det de ser.
– Derfor investerer de stort i treningsprogrammer for å øke toleransen. Der kan folk få øvd opp egen vilje og evne til å håndtere andre trosformer og levemåter.
Men toleranse er likevel ikke nytt i landet. Thorbjørnsrud minner om at kystbyene i Emiratene har lange tradisjoner for å handle med, og omgås personer fra andre nasjoner – men uten at det er blitt kalt ‘toleranse’.
– Nå er imidlertid myndighetene opptatt av toleranse som begrep – noe som befolkningen må lære.
Trenes i toleranse
De siste årene har det vært holdt kurs for statsborgere slik at de skal bli i stand til å forstå og praktisere toleranse, og kan oppnå tittelen “certified international expert in tolerance”. Det internasjonale toleranseinstituttet i Dubai står for utviklingen av nye treningsprogrammer i toleranse og setter i gang ny forskning på toleranse. Myndighetene har bestemt at toleranse skal fremmes blant alle elever, på alle nivåer.
Demokrati er ikke en del av toleransefortellingen deres.
Ikke nok med det: Emiratene har også opprettet et eget toleransedepartement og har en egen toleranseminister. Myndighetene erklærte 2019 som toleransens år, og ønsker å fremme Emiratene som en global toleransestat.
Endre for å bevare
– Hvorfor all denne oppmerksomheten om toleranse?
– Kongefamilien vil at landet skal holde seg stabilt og velfungerende – og samtidig beholde makten selv, påpeker Thorbjørnsrud. Da er toleranse viktig. Men demokrati er likevel ikke en del av toleransefortellingen deres.
– Når myndighetene ønsker at folk skal leve harmonisk sammen, så er det uten at minoritetene får lov å stille krav om formaliserte religiøse rettigheter og uten at statsborgerne får lov stille krav om politiske rettigheter, understreker hun.
Livet etter oljen
Myndighetene ønsker mer: De vil forberede befolkningen på livet etter oljen.
– Da må borgerne endre sin ‘rentenist-mentalitet’ – forventninger om at staten skal ivareta dem økonomisk. Myndighetene ønsker seg isteden statsborgere som er aktive og tolerante entreprenører på nye arenaer, som bank og finans, handel, utdanning og forskning, turisme og sport.
Religionstoleransen som kongefamilien snakker så høyt om, kan sees på som en form for trosvasking, mener Thorbjørnsrud, på samme måte som sportsvasking og grønnvasking.
– Og ja, det er helt klart at det dreier seg om å markedsføre seg selv internasjonalt som et tolerant land. Det er jeg enig med andre forskere i. Men vi bør likevel ikke avvise alt som tom retorikk, mener hun.
Det har betydning
Thorbjørnsrud viser til at toleransearbeidet har viktige konsekvenser på bakken.
– Det gjør en forskjell for arbeidsmigranter i Emiratene at de faktisk får et gudshus hvor de kan dyrke sin religion på sin måte. Og det gjør en forskjell at de faktisk får besøk av toleranseministeren på åpningen av hver eneste kirke og også på andre store arrangementer i kirkelig regi. På den måten bygges relasjoner mellom regime og kongefamilie – og lokale prester. Kirkeledere jeg har intervjuet, omtaler toleranseministeren som åpen, vennlig og interessert, forteller hun.
Kirkespir med kors eller kirkeklokker er forbudt.
Kirkeklokker forbudt
Myndighetene legger altså til rette for kristen tilbedelse, framholder forskeren, men er likevel forsiktige med å utfordre egne statsborgeres mulige motstand.
– Kristne er pålagt klare restriksjoner. Kirkespir med kors eller kirkeklokker er forbudt. Kirkene skal ikke være gjenkjennelige som kirker og blir som regel etablert utkantstrøk eller på industriområder.
Religiøse minoriteter kan ikke kjøpe tomter selv, men er avhengig av å få dem i gave fra myndighetene.
– Flere prester har sagt til meg at kongefamilien liker at folk organiserer seg i kirker for de vet at kirkene overholder lover og regler. Vi gir dere tomter, dere får ha kirker, det er en gave. Det blir tomt mot lojalitet, tomt mot å ikke utfordre systemet.
Koblet til makt
Thorbjørnsrud viser til at toleranse alltid har sine grenser.
– Hva som er akseptabelt og kan tolereres, er bestandig gjenstand for diskusjoner. I de diskusjonene har ikke alle like stor makt.
I Emiratene trekkes grensene for toleranse som nasjonalt prosjekt på toppen. Hvis statsborgerne i landet ikke ønsker kirkene eller hindutemplene, så blir ikke det tolerert.
– En kjent TV-imam, som protesterte offentlig mot byggingen av et hindutempel i Abu Dhabi, mistet jobben i samme sekund. Samtidig vil ikke myndighetene utfordre egen befolkning for sterkt, for de ønsker fred og ro og selv framstå som gode og generøse patriarker.
Radikalt
For fire år siden besøkte pave Frans landet, det aller første besøket av en katolsk pave på De arabiske halvøy. Da undertegnet paven og storsjeiken av al-Azhar et dokument som slår fast at islam og kristendom er likeverdige uttrykk for Guds vilje og at religionspluralisme er villet av Gud.
– Det er et svært radikalt standpunkt som utfordrer mange troende – ikke bare i Emiratene, poengterer forskeren.
Det samme gjør vedtaket om å etablere Abrahams familiehus på Den arabiske halvøy, islams hjemland – og i Emiratene der islam har en helt sentral rolle i å konstruere nasjonal identitet.
– Alt dette ser regimet i Emiratene bort fra det, og sier bare at nei, her skal vi ha et Abrahams hus. Det endrer likevel ikke på at landet kommer til å fortsette å ha et klart islamsk preg, med mange store offentlige moskeer.