– Her i femte etasje var leiligheten min, forteller professor Michael Gentile mens han peker på et bilde av et utbombet boligkompleks i sentrum av byen Mariupol.
Ubeboelig er en underdrivelse.
– Nå er det nesten ingenting igjen av den, viser han på fotografiet som ble sendt ut på et internasjonalt nyhetsbyrå sist i mars.
Det er anslått at mer enn ni av ti bygninger i den ukrainske havnebyen har fått den samme behandlingen.
Gentile ble i Mariupol til slutten av januar i fjor.
– Da lå det i lufta at det ville komme et russisk fremstøt. Grensen min går ved luftangrep.
Han kom seg ut. Noen uker senere rykket den russiske hæren inn i Ukraina. Bombingen av Mariupol begynte 24. februar.
I dag er rundt 100 000 igjen av byens den gang knapt halve millionen innbyggere.
– Jeg trodde russerne ville angripe datasystemer, energiforsyning og mobilnettet. Men så ble det kjent at de fraktet blod til overføringer. Da er det alvor. Det gjør de ikke hvis de ikke tror at de vil trenge det.
Vel hjemme i Norge skrev Gentile til sine gjenværende ukrainske kolleger at de måtte si fra hvis de trengte hjelp.
Hentet familie på grensa
Natt til 24. februar holdt han seg våken.
– Jeg følte på meg at noe kom til å skje.
Klokka fire den natta startet russerne invasjonen av nabolandet med bombing og bakketropper.
I løpet av dagen fikk han kontakt med sin doktorgradsstudent ved universitetet i Kyiv.
– Han sa «snille deg, kan du hente meg og min familie?».
Gentile satte seg i bilen hjemme i Strömstad klokka sju på kvelden.
– Jeg stoppet i byen Padborg ved den dansk-tyske grensa i totida på natta for å sove.
Han kom fram til byen Kosice øst i Slovakia da mørket igjen hadde senket seg, etter en samlet kjøretur på nesten halvannet døgn. Neste morgen reiste han til Uzjhorod på grensa til Ukraina.
– Det var kaotisk. Trafikkorken ved foten til Karpatene på den ukrainske siden var vanskelig å forestille seg. Jeg ante ikke hvor de jeg skulle hente, var i strømmen av flyktninger som krysset grensa.
Ingen menn mellom 18 og 60 år fikk krysse grensa. De måtte være igjen og forsvare landet.
Da lå det i lufta at det ville komme et russisk fremstøt. Grensen min går ved luftangrep.
– Derfor ble doktoranden og hans kone igjen i Ukraina, mens tre familiemedlemmer ble med meg. Det var ganske surrealistisk. Jeg «leverte» dem samme natt 90 mil lenger vest, nær grensa mellom Tsjekkia og Tyskland. Der sov jeg noen timer før jeg reiste hjem igjen.
Doktorgradsstudenten var nesten ferdig med avhandlingen da krigen brøt ut.
– Han skulle forsvart den offentlig sist høst, men det er utsatt. De har andre ting å tenke på.
Tar livet av hele byer
Gentile har brukt de seneste årene av livet sitt på å sette sammen et stort forskningsprosjekt om Ukraina finansiert av Forskingsrådet.
Prosjektet er et samarbeid mellom universitetene i Kyiv, Odessa, Kharkiv og Oslo, i tillegg til Kyiv School of Economics og det ukrainske vitenskapsakademiet, under navnet «Ukrainian Geopolitical Fault-line Cities».
Prosjektet skulle blant annet forske på internflyktninger, urbane identiteter og desinformasjon.
– Dette prosjektet får vi ikke sluttført på den måten vi så for oss. Det har skjedd altfor mye.
Når vi besøker Gentile på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Blindern, har han nettopp fått besøk av Kostyantyn Mezentsev fra Universitetet i Kyiv.
Mezentsev er professor i samfunnsgeografi, og har jobbet med hvordan internflyktninger fra Donbas og Krim ble mottatt etter annekteringen av Krim i 2014.
Men etter invasjonen i februar i fjor har han flyttet fokus til russernes massive bombing av ukrainske byer.
– Hva er motivasjonen for å ødelegge – ja, faktisk ta livet av – hele byer? spør Mezentsev oppgitt.
På fagspråket kalles dette urbicide, direkte oversatt til nettopp bydrap.
– De tar livet av det spesifikt urbane, de sosiale relasjonene, de inkluderende byrommene og flerkulturen.
Afghanistan, Tsjetsjenia, Syria, Ukraina. Mezentsev sporer russiske bydrap tilbake til Sovjetunionens krig mot Afghanistan fra 1979 til 1989.
– Byene Herat og Kandahar ble ødelagt, nærmest tilintetgjort.
Han finner en tydelig modus operandi når han studerer russisk krigføring.
– Vi så det samme i Tsjetsjenia. Hovedstaden Groznyj ble lagt i ruiner.
I nyere tid har Russland brukt samme strategi i Syria på invitasjon fra president Bashar al Assad.
Beboerne blir drept uavhengig av etnisitet, språk eller politiske preferanser. Bombene skiller ikke.
– Aleppo ble i praksis helt ødelagt og ubeboelig.
I Ukraina nektet russerne først at de rammet sivile ved å bombe byer. Vladimir Putin har knapt tatt ordet krig i sin munn. For ham er krigen i Ukraina fortsatt en spesialoperasjon for de russiske militære styrkene.
– Men i neste fase innrømmet de det, og kalte det «fulfillment of operation» – gjennomføring av operasjonen. De vedgår det, sier Mezentsev.
Et påfallende trekk er at de største ødeleggelsene skjer i byer der russerne hevder de forsøker å beskytte den antatt russiskvennlige befolkningen fra «nazistene» i Ukraina.
– Beboerne blir drept uavhengig av etnisitet, språk eller politiske preferanser. Bombene skiller ikke.
Sivile rammes hardt
– Rundt en tredel av byene var ødelagt eller hardt skadet i løpet av de første 100 dagene av krigen. Mariupol er i praksis helt ruinert.
I andre byer er det stort sett symboler og kultur som blir ødelagt.
– De ødelegger biblioteker og brenner bøker i et forsøk på å utrydde ukrainsk kultur og la den russiske overta.
I midten av desember kidnappet russerne en kjent ukrainsk geograf fra universitetet i Melitopol, som Mezentsev kjenner godt.
– Professor Volodymyr Vorovka nektet å samarbeide med okkupasjonsadministrasjonen ved universitetet, og inntok tok en tydelig og sterk pro-ukrainsk posisjon.
Mezentsev tror det er nettopp derfor kollegaen ble kidnappet.
– Han satte med dette et tydelig eksempel på ukuelighet for andre. Til nå er hans oppholdssted og tilstand ukjent. Alle appeller til okkupasjonsadministrasjonen i byen Melitopol var resultatløse. De hevder at de ikke vet noe om ham, sier Mezentsev.
McDonalds-freden som aldri kom
Artikkelen Gentile skrev fra den nå utbombete leiligheten i Mariupol, handlet om «Pax Mcdonaldica» – om hvordan en McDonalds-restaurant eller to kan virke som en garanti for fred.
– Da jeg var der, hadde Mariupol nylig inngått avtale om å åpne en McDonalds igjen etter stridighetene i 2014.
Hvis man har en McDonalds, da er man en by som fins.
Tilstedeværelsen av den internasjonale hamburgerkjempen kunne gjøre det vanskeligere å angripe byen, mente både teoretikerne og befolkningen.
– Hvis man har en McDonalds, da er man en by som fins.
Det ble ingen McDonalds, eller noen McDonalds-fred, for befolkningen i Mariupol. Mariupol fins knapt nok lenger.
Men instagramkontoen til McDonalds i Mariupol eksisterer. Den har 3814 følgere, men ingen innlegg.
Hentet flere flyktninger
Tre uker etter at han hentet flyktningene på grensa mellom Ukraina og Slovakia, satte Michael Gentile seg i bilen igjen. Målet var nå den polske grensebyen Przemyśl i nærheten av den ukrainske byen Lviv.
– Der var det allerede mer organisert enn sist gang. Polakkene hadde forberedt en ankomsthall i et stort kjøpesenter.
Der møtte han et par og de to barna deres som hadde flyktet fra Mariupol.
– De jeg hentet rett etter krigsutbruddet, slapp unna de verste krigstraumene. Men dem jeg hentet i mars, hadde sett utenkelige hendelser, forteller Gentile, som forsøker å underspille sitt eget bidrag.
– Jeg hadde vært mentalt forberedt på det her. Så det var ingen stor sak. Jeg satte meg i bilen – og «åkte». Faktisk foretrekker jeg å kjøre bil på kvelden og natten. Det er mange som gjør mye, mye mer for ukrainerne enn jeg.
– Men du kjørte midt på natten gjennom halve Europa to ganger for å hjelpe mennesker i nød?
– Ja, og jeg var langt fra alene om det. Ved ankomst til den slovakisk-ukrainske grensa så jeg menneskeheten fra sin aller beste side.
Situasjonen ved grenseovergangen var nok kaotisk.
– Men det slovakiske sivilsamfunnet – de frivillige – var til stede på en måte som jeg aldri kommer til å glemme. Scenene som utspilte seg ved grensa, var aldeles forferdelige, men fylte meg samtidig med håp.
Den lille familien fra Mariupol bor nå i Årnes ved bredden av Glomma.
– Moren er tatt opp til forskerutdanningen i samfunnsgeografi ved UiO.
Holdt foredrag i kjeller
Sist høst var Gentile tilbake i Ukraina. Men ikke i byen der han opprinnelig hadde sitt forskningsopphold.
– Nå går det ikke an å reise til Mariupol, det ville vært selvmord.
I stedet gikk turen til den vestlige byen Lviv, ved den polske grensa.
Der møtte han blant andre Kostyantyn Mezentsev, som hadde kommet fra Kyiv for å delta på en såkalt «doctoral school» i regi av forskningsprosjektet som er ledet av Michael Gentile.
– De hadde ikke bombet Lviv siden april, så vi følte oss trygge.
Men under oppholdet ble Kertsjbrua fra Russland til Krim sprengt. Russerne var raskt ute med å ta hevn for det de mente måtte være en ukrainsk sabotasjeaksjon mot brua som binder Krim sammen med det russiske fastlandet.
Fiendtlighetene vil trolig ta slutt når Putin-regimet kollapser.
– Flyalarmen gikk midt i en tale under middagen kvelden før, men hun som holdt talen, avbrøt den ikke. Neste dag bombet de faktisk.
Folk var sjokkert.
– Vi trakk oss ned i en kjeller, og jeg holdt det planlagte foredraget mitt der. Det var en interessant måte å oppleve krigen på, for å si det slik.
Mens Gentile og Mezentsev gjemte seg i kjellere i Lviv, ble Mezentsevs arbeidsplass i Kyiv truffet av russiske bomber.
– Hvorfor bombe universitetet? Det er ikke essensiell infrastruktur.
«Russland har allerede tapt»
Michael Gentile vil ikke spå om den videre utviklingen av krigen.
– Det er det umulig å si noe om. Militært kan det gå fram og tilbake en stund til, men til syvende og sist har Russland allerede tapt alt: landet er blitt en global paria, Europaparlamentet har erklært det som en statssponsor av terrorisme, økonomien faller, sier Gentile.
Han mener det politiske autokratiet i Russland er på vei mot et uunngåelig sammenbrudd.
– Dette var i gang allerede før 24. februar, men med krigen har prosessen sannsynligvis blitt irreversibel. Fiendtlighetene vil trolig ta slutt når Putin-regimet kollapser.
Han tror riktignok vi kan få se roligere perioder innimellom.
– Kanskje det til og med blir en eller annen våpenhvile, selv om det ikke er sannsynlig for øyeblikket.
Han ser ingen vei ut av det for Putin og hans krets.
– Putin-regimet har ikke annet igjen i seg enn denne krigen. Det eksisterer i fullstendig symbiose med den.