– Det kan ha gått mange, mange år. Allikevel står opplevelsen tindrende klart for dem, som om det var i går:
– De kan ha sett et usedvanlig strålende lys, blitt fylt av en enorm ro, forlatt sin egen kropp, møtt en avdød mor eller far som snakket til dem. Og alt opplevde de som helt, helt virkelig.
Det forteller Angelika Sorteberg og Øystein Buer. Hun er professor i nevrokirurgi ved Det medisinsk fakultet og overlege ved Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus. Han er sykehusprest samme sted. De to har inngått i et grenseoverskridende samarbeid.
Interessen øker
Nær døden-opplevelser har blitt sett på som noe perifert og litt mystisk. Men nå stiger interessen, også blant forskere. Stadig bedre medisinsk behandling gjør at flere kritisk syke overlever. Og dermed kan stadig flere fortelle om dypt personlige og enestående erfaringer – som kan forandre dem for alltid.
Sorteberg og Buer kartlegger nær døden-opplevelser på en måte som trolig ingen har gjort før dem.
I det omfattende forskningsprosjektet sitt ser de på nær døden-opplevelser i ulike bevissthetstilstander, og de bruker flere metoder for å belyse fenomenet.
Dette skal vi komme tilbake til. Men først, hvordan fattet de interesse for temaet? Og hvordan fant professoren og presten fram til sitt felles prosjekt?
Starten
Det begynte på prestekontoret.
– Hva er dette? undret Øystein Buer. Under sjelesorg hadde en pasient fortalt ham om besværlige og skremmende opplevelser mens han var bevisstløs. Det var tydelig at opplevelsene preget pasienten dypt.
– Siden møtte jeg pasienter som fortalte det motsatte – om ekstraordinært fantastiske opplevelser. En av pasientene ba meg: Kan du være så snill å finne ut hva dette er?
Øystein Buer
– Det var da jeg bestemte meg, forteller han.
Nå er nær døden-opplevelser blitt en del av doktorgradsarbeidet hans i teologi.
Et annet sted på sykehuset finner vi Nevrokirurgisk avdeling. Dit kommer kritisk syke mennesker – voksne og barn med akutte hjerneblødninger, hjernesvulster og medfødte misdannelser i sentralnervesystemet. Mange av pasientene svever mellom liv og død. Mange kan ligge i koma over lengre tid.
– En dag stod Øystein Buer i døra mi og spurte: Kan vi lage et forskningsprosjekt sammen om nær døden-opplevelser? forteller Angelika Sorteberg på Nevrokirurgisk avdeling. Det var ikke uten grunn Buer gikk til nettopp til henne.
Hjernehinneblødning
Sorteberg har vært tilknyttet avdelingen i tretti år og behandlet hundrevis av pasienter. Det er særlig én gruppe hun har jobbet mye med, nemlig de som er rammet av en spesiell form for hjerneblødning: aneurysmeblødning, som også heter hjernehinneblødning.
En slik blødning oppstår når en blemme (aneurysme) på en stor pulsåre i hodet sprekker. Det skjer helt uten forvarsel.
– Tenk deg at du tar en øks og hogger over hageslangen som står på fullt trykk. Det gir en voldsom og umiddelbar trykkøkning. Økningen er så stor at sirkulasjonen i hjernen stopper opp i et visst tidsrom. Det er ikke tilfellet ved andre blødninger i hjernen, som skjer under lavt trykk, forteller hun.
Blødningen gir en eksplosjonsaktig hodepine som ofte følges av bevisstløshet. Noen blir bevisstløse umiddelbart og noen få får hjertestans. Nesten halvparten dør. Mange ligger lenge i kunstig koma og på respirator.
Mange sliter etterpå
Takket være moderne behandlingsmetoder og stadig bedre intensivbehandling, overlever mange pasienter uten fysiske mén. Likevel sliter mange etterpå.
– ‘Usynlige’ plager etter hjernehinneblødning er vanlige. Blødningen rammer ofte mennesker i yrkesaktiv alder mellom 40 og 60 år. Det er påfallende få som kommer tilbake i jobb, selv om de rent fysisk har forutsetninger for det, forteller Sorteberg.
Professoren peker på tre typiske plager: først og fremst kronisk utmattelse, som også kalles fatigue. Dernest endret kognitiv funksjon, som nedsatt hukommelse og evne til konsentrasjon, og til sist følelsesmessige plager, som uro og depresjon.
– Dette komplekset av symptomer blir en varig plage hos om lag én av tre pasienter. Tilstanden er blitt sammenliknet med posttraumatisk stressyndrom. Blødningen og det akutte sykdomsforløpet kan være dramatisk og opplevelser pasienter husker kan derfor bidra til å forme eller forsterke de varige plagene, påpeker Sorteberg.
Nevrokirurgen ser det klart: Pasienter med dette symptomkomplekset rapporterer tydelig redusert livskvalitet.
– Men det er også mulig å komme styrket ut av den kritiske livshendelsen. Noen definerer prioriteringene i livet sitt på nytt og også forventningene de har til årene de har foran seg – det vi kaller posttraumatisk vekst.
Kan det være noe annet?
Men hvem blant pasientene som er uheldige og utvikler det plagsomme syndromet og hvem som er heldige og går fri, er ikke klart.
Flere studier er gjort, men ingen kan peke på tydelige sammenhenger mellom blødningens alvorlighetsgrad, komplikasjoner under sykdomsforløpet eller lengden på intensivbehandlingen – og de kroniske plagene i etterkant. Heller ikke type behandling, alder og kjønn virker å spille inn.
Kan det være noe annet? Forskernes alternative forklaring er at indre opplevelser under sykdomsforløpet kan ha betydning.
– Vi undersøker om det finnes noen sammenheng mellom opplevelser pasientene hadde i den livstruende situasjonen de var i, og hvordan disse opplevelsene står i forhold til hvordan de har det nå.
Stor studie
For å finne svar, gjennomfører Angelika Sorteberg og Øystein Buer en stor studie.
– Vi kartlegger opplevelsene pasientene har. Vi spør helt åpent: Hva opplevde du? Vi spør ikke etter nær døden-opplevelser, men åpner for alle typer inntrykk, forteller de.
En gruppe på 200 tidligere pasienter med hjernehinneblødning behandlet på nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet de siste ti årene, er med. De har svart på mange spørsmål om helse, livskvalitet, personlighet, religiøs tro og åndelighet. Studien gir dermed en stor mengde kvantitative data.
– Det er viktig å huske på at opplevelser er noe subjektivt. Hva slags virkning de har hos den enkelte, er avhengig av hvordan han eller hun tolker inntrykkene. I tillegg til spørreskjemaene intervjuer vi derfor også mange av pasientene. Da kan vi studere dataene fra spørreundersøkelsen i lys av den meningen individet selv legger i opplevelsene de har hatt.
Hva er det?
Nær døden-opplevelser, påpeker Buer, er ikke som andre opplevelser. Det er snakk om dype, personlige og sannsynligvis universelle sinnstilstander.
– Pasienter kan fortelle om lys eller lysende skikkelser, om hørselsopplevelser, om at noen har snakket til dem, ofte om moralske og verdirelaterte forhold. Noen sier at opplevelsen ble et vendepunkt i livet og førte til nye livsverdier og livsvalg. Mens for andre kan en nær døden-opplevelse være belastende. Derfor inkluderer vi også skremmende og negative opplevelser i analysen vår, forteller han.
Men er det i det hele tatt mulig å undersøke nær døden-opplevelser vitenskapelig? Går det an å skille disse opplevelsene fra andre opplevelser pasientene kan ha hatt mens de var akutt syke?
Måler nær døden
Det finnes et måleinstrument for dette, nemlig den såkalte Greyson-skalaen, utviklet i USA på 1970-tallet (se faktaboks). Buer var selv med å oversette den til norsk for noen år siden. Skalaen omfatter et spørreskjema med 16 kjennetegn på nær døden-opplevelser.
– Skalaen gir imidlertid ingen vekting mellom enkeltspørsmålene, bemerker Sorteberg.
– Om du opplevde at Jesus plutselig stod foran deg, la hånden på deg – og du følte det, så er ikke den opplevelsen mer verdt enn om du erfarte at tiden stoppet opp.
Om du skal kunne sies å ha hatt en nær døden-opplevelse, må du skåre en viss poengsum, ifølge Greyson-skalaen. Men Sorteberg og Buer mener dette utelukker mye viktig innsikt. De opererer derfor ikke med noen nedre grense, men registrerer alle opplevelser som pasientene i studien rapporterer.
– Vi mener at én enkel opplevelse kan være så sterk i seg selv at den kan få varig betydning for individet. Angelika Sorteberg
– På en nøktern måte kan vi jo si at den grunnleggende nær døden-opplevelsen er å ha opplevd nesten å dø. Den opplevelsen har alle pasientene våre, også de som ikke skårer på Greyson-skalaen, presiserer Buer.
Noe annet enn hallusinasjon
Men hvordan skille nær døden-opplevelser fra andre opplevelser? Mange vil si at opplevelsene pasientene har, er drømmer eller hallusinasjoner. En hallusinasjon er et sanseinntrykk, som regel visuelt, men kan også være akustisk.
I medisinen anser de fleste at nær døden-opplevelser skyldes endring i blodstrømmen til hjernen. Når hjernen får for lite oksygen, oppstår hallusinasjoner. Pasienter med hjernehinneblødning går igjennom en fase hvor blodsirkulasjonen i hjernen er påvirket. Det er vanlig å bli desorientert og plutselig se ting.
– Mange pasienter er ikke tilkoblet respirator, men kan kommunisere med oss, forteller Sorteberg. Det de forteller, blir til dels fortløpende journalført. I journalene vil det for eksempel stå at pasienten tror at hun er på shoppingtur i London, eller at pasienten tror at hun er en kjent skiløper. Dette er desorientering.
– Det er påfallende at opplevelsene fra sykehusoppholdet som pasientene husker i mange år etter blødningen, ikke samsvarer med innholdet i desorienteringen. Desorienteringen kan være knyttet til underskudd på søvn eller av sterke medisiner, som opiatbaserte smertestillende medikamenter.
Men fra forskernes materiale dukker det opp pasienter som insisterer på at de opplever noe annet og dypere.
– Flere har skrevet i besvarelsen sin at de visste at det de opplevde, ikke kunne være virkelig, selv om det føltes reelt der og da. I intervjuer beskriver de helt spontant: Det var en drøm. Eller: Det var en hallusinasjon – jeg fikk et medikament, og da begynte jeg å hallusinere.
Overrasket
– Men så er de tydelige på at de også hadde en annen type opplevelse, for eksempel å møte en avdød far, en opplevelse de er helt klare på verken var drøm eller hallusinasjon. ‘Det var helt reelt at han var der og snakket til meg.’ Det er pasientene selv som lager denne distinksjonen. Det overrasket meg, sier Sorteberg, som mener at en nær døden-opplevelse trolig må ha en egen kvalitet.
– Den er dyp, personlig og påvirker personen også i tiden etterpå, i motsetning til hallusinasjonen, som ikke har noen dypere mening. En intens følelse av virkelighet er med på å skille nær døden-opplevelsen fra hallusinasjonen – som pasientene raskt ser på som ikke-virkelig. Nær døden-opplevelsen, derimot, blir stående som virkelig for dem i tiår etterpå.
– Kan opplevelsen forklares medisinsk?
– En intens lysopplevelse, for eksempel, kan vi kanskje forklare med dårlig sirkulasjon i synsbarken. En kritiker vil i hvert fall si det. Følelsen av at tiden stopper opp, kan kanskje skyldes gridcellene i hjernen.
– Men hvordan forklarer vi den helt spesielle opplevelsen av å forlate egen kropp og se seg selv ovenfra, kanskje mens legene er i gang med å operere deg?
Angelika Sorteberg
Lindring og ro
Forskerne har også åpnet for de negative erfaringene, frykten for å dø.
– Alle skjønner, når det smeller i hodet at smerten de opplever er så ekstrem og så annerledes, at en tenker: Nå dør jeg. Mange er livredde. Men så går det over, plutselig. Det er rart.
– I en nær døden-opplevelse får mange en følelse av overveldende fred og velvære. Frykten og smerten forsvinner. Av dataene våre ser vi at de fleste opplever lindring og ro før de har fått legehjelp, altså upåvirket av medikamenter.
Kommer i flere faser
En regner med at mellom 10 og 18 prosent kritisk syke har hatt en nær døden-opplevelse. Hva skal til for å få en slik opplevelse? En vanlig antakelse er at den bare kan oppstå hos den som er på grensen til å dø og tilsynelatende er uten bevissthet.
Forskerkollegene er ikke enige.
– Litteraturen om nær døden-opplevelser har oversett noe viktig: Opplevelsene kan komme i flere faser i det akutte sykdomsforløpet: Mens pasientene er bevisste og merker at noe alvorlig skjer med dem, mens de er bevisstløse, mens de våkner fra anestesi eller bevisstløshet og i drømmer eller mareritt i tiden etter oppvåkningen, presiserer de.
I studien sin ber forskerne deltakerne derfor om å oppgi hvilken tilstand de var i da de hadde opplevelsene sine. Trolig har ingen studier tidligere undersøkt hva pasientene husker fra akkurat da blødningen inntrer og rett etter blødningen.
– Vi prøver å være nøyaktige om når det var pasienten hadde sine ekstraordinære opplevelser.
Det kan gjøre at vi får til mer systematisering av opplevelsestyper, sier Buer.
– Fra et medisinsk perspektiv kan fasene blant annet hjelpe oss med å skille ut opplevelser som er forårsaket av medikamenter, påpeker Sorteberg.
De husker når
– Men er det virkelig mulig for pasienten å skille mellom de ulike tilstandene?
– Ja, ofte. Det er det som er så fascinerende, sier Sorteberg. – Overraskende mange har klare, tydelige fortellinger om hva de opplever, hva de tror de opplever, og de resonnerer for og imot: Var jeg våken eller sovende? Var det før operasjonen eller etter?
Noen pasienter er ikke i tvil: – En av pasientene jeg intervjuet, forteller at hun trodde nær døden-opplevelsen hun hadde, ikke kom under selve hjernehinneblødningen og heller ikke under operasjonen, sier Buer.
Men når? Senere forteller legen henne at det oppstod en komplikasjon under oppvåkning, nemlig et hjerneinfarkt, som gjorde at hun nesten døde. Brikken falt på plass. Hun forstod at det var akkurat da hun hadde sin sterke opplevelse: hun kom til en grense og der ble hun stoppet og bedt om å vende tilbake til livet.
– Når vi sammenholder de indre dataene fra pasientene med de ytre dataene fra medisinske journaler, kan vi komme nærmere en tidfesting av nær døden-opplevelsene.
Øystein Buer
– Tilsvarende analyser kan vi gjøre med alle kjennetegnene vi har pasientdata på. Da får vi vite hvilken bevissthetstilstand pasientene oppgir å ha vært i når de hadde opplevelsene sine, og hvor syke de var ifølge de medisinske dataene.
Hva fant de ut?
Forskerne er ennå ikke helt ferdige med å trekke konklusjoner ut av den store mengden data de har samlet inn. Men noe kan de si:
– 60 prosent rapporterer om minst én nær døden-opplevelse, forteller de. For å kunne kalles en intens nær døden-opplevelse etter internasjonal standard, kreves det at en svarer ja på mellom fire og sju spørsmål på Greyson-skalaen – opplevelser som kan ha ulik intensitet.
– I vår studie er litt over ti prosent av pasientene innenfor denne strenge grensen. Det er i samsvar med publiserte resultater i andre grupper som har vært undersøkt, forteller Sorteberg.
Noen av opplevelsestypene i Greyson-skalaen rapporteres hyppigere enn andre og det er også forskjell i hvilken av fasene opplevelsene inntraff.
– Lysopplevelsene for eksempel, opptrer hyppigst i den bevisstløse fasen. Vi ser også at pasientene vekter de ulike opplevelsene forskjellig. Det å ha en lysopplevelse ser ut til å ha mye mer livspåvirkende eller skjellsettende betydning for folk enn for eksempel opplevelsen av at tiden stopper opp, sier Sorteberg.
Forskerne ser også en tydelig forbindelse mellom nær døden-opplevelsene pasientene rapporterer om og tilstanden deres etterpå.
– De som skårer høyt på Greyson-skalaen har også høyere skår på de andre variablene, både fatigue og andre posttraumatiske plager. Kanskje er det døden-opplevelser som slår ut. Men det kan også være en felles bakgrunnsfaktor som påvirker i samme retning. Det vet vi ikke sikkert.
Livet etterpå
Forskerne konstaterer at religiøs bakgrunn ikke har noe å si for om pasienten får en nær døden-opplevelse eller ikke. Få av deltakerne i studien definerer seg som troende.
– De som skårer høyt på nær døden-opplevelser skiller seg likevel ut med høyt skår også på åndelighet og religion, selv om denne totalt sett skårer lavt, forteller Buer.
Pasientene tolker aktivt opplevelsene de har hatt. Livsanskuelsen de hadde før de ble akutt syke, tolker de opplevelsen sin ut i fra. De som har hatt en nær døden-opplevelse blir ikke mye mer troende enn før.
– En stor del av pasientene i undersøkelsen vår har altså hatt en transcendendal opplevelse, en opplevelse utenfor og hinsides all annen erfaring de har hatt.
– Istedenfor å uttrykke en tydelig formulert tro eller åndelighet, undrer de seg: Dette var rart. Sannelig er det er mer mellom himmel og jord.
Øystein Buer
Det viktigste
At pasientene får personlig vekst gjennom å ha vært kritisk syke går igjen i forskernes materiale. Det er tydelig hvor den største post-traumatiske veksten kommer:
– I intervjuer gir pasienter uttrykk for at de nå lever med mindre frykt for døden, at de utvikler dypere livsverdier og at de opplever et kall eller går inn i nye oppgaver i livet. Noen retter mer oppmerksomhet mot åndelighet og tro.
Deltakerne i undersøkelsen verdsetter livet mer og styrker relasjonene de har til andre.
– Er det noe som er viktig for dem etterpå, så er det å få til et godt liv. For personene vi snakker med, er relasjonen til dem de er glad i en grunnverdi. Den blir enda viktigere etter den alvorlig sykdommen de har vært igjennom, uansett om de hadde ekstraordinære opplevelser eller ikke. Så nøkternt er det, så grunnleggende og fint, sier Buer.
De vanskelige opplevelsene
Men ikke alle har gode opplevelser.
– Én av fire rapporterer om dårlige eller skremmende opplevelser, forteller sykehuspresten. Slike opplevelser ser ikke ut til å være knyttet opp mot blødningens alvorlighetsgrad eller tiden i koma.
Deltakerne som rapporterer om dårlige opplevelser skårer høyere for post-traumatisk stress, fatigue og har mer vedvarende symptomer. Også livskvaliteten er lavere. De har blant annet dårligere metal helse, de fungerer dårligere sosialt og har mer smerter.
De snakker ikke om det
Sykehuspresten viser til at besværlige nær døden-opplevelser kan angripe individet på et dypt plan, følelsen av å være fortapt.
– Slike opplevelser er trolig underrapportert også i vår studie, bemerker Buer.
Han forteller at noen av dem som har levert inn spørreskjema ikke vil la seg intervjue.
– Erfaringen deres er så dyp og mørk at de ikke vil ta det opp med oss. Vi vet at pasienter kan bruke år i terapi. Så ille er det for noen.
Ikke alle vil fortelle
Men selv gode opplevelser har mange problemer med å fortelle om. En nær døden-opplevelse kan være en voldsom erfaring og vanskelig å forstå både for pasienten og de pårørende.
– For mange er opplevelsene så intime at de ikke deler dem med noen, selv ikke sine nærmeste – særlig om de har opplevd å møte avdøde slektninger: ‘De kan jo tro det har rabla for meg’.
Angelika Sorteberg
– Med mindre noen spør direkte. Mange blir lettet når en lege tar det opp. Det er som å trekke ut en propp, alt bare flommer ut, forteller Sorteberg.
– Hvorfor er denne forskningen viktig?
Buer og Sorteberg mener fremdeles de vet for lite om hvordan de som prest og lege skal håndtere og hjelpe disse pasientene.
– Kartleggingen av nær døden-opplevelser gir kunnskap som trengs. Kanskje bør vi heretter bli flinkere til, ikke å bare rette oppmerksomheten mot kroppen, men også de psykologiske og åndelige aspektene ved det å være akutt syk. Kanskje bør det bli rutine å kartlegge den enkelte pasientens opplevelser mens han eller hun er innlagt på sykehus, og gi mulighet samtale med psykolog og prest.
Kollegene understreker at det er viktig å komme tidlig i gang med bearbeidingen.
– Det er om å gjøre å hindre at dype og ekstraordinære opplevelser setter seg fast som noe besværlig – men heller kan bli en kilde til noe godt, til vekst og utvikling.
--
Artikkelen er inspirert av Torbjørn Dyruds podcast: "Mer enn hjerne" (Spotify), hvor blant andre Øystein Buer og Angelika Sorteberg blir intervjuet.