– De er formelt sett nasjonalstater, men de styres etter en imperial logikk, sier professor Einar Wigen og smiler på den måten folk gjør når de har forstått noe som få andre har tatt innover seg.
– Dette er en nøkkel til å begripe dagens Midtøsten og deler av Afrika, utdyper forskeren.
Han har særlig forsket på restene av Det osmanske riket – et av verdens lengstlevende imperier. Mellom 1299 og 1922 kontrollerte sultanene fra sitt palass i Konstantinopel, dagens Istanbul, på det meste et område som det i dag trengs 17 land for å besitte.
Som Romerriket, og mange andre store riker før dem, hersket sultanene gjennom splitt og hersk.
– Imperialmakten bandt til seg mellommenn ved å distribuere makt og goder.
Relasjonene som imperiene inngikk med regionale herskere, kalles patron-klient-forhold. Patronen er den dominerende sentralmakten som styrer imperiet gjennom en rekke mellommenn i provinsene, klienter.
– Systemet har en uformell logikk der mellommennene i hver periferi skal ha begrenset kontakt med hverandre. I alle fall ønsker deres patron at kontakten er så liten at klientene ikke sammen kan gjøre opprør mot dem over seg, som sentralmakten i Konstantinopel.
Strukturen blir gjentatt i mindre skala på regionalt nivå.
– Den regionale herskeren bedriver igjen splitt og hersk overfor sine egne undersåtter.
Gjennom slike strategier klarte sultanen i Konstantinopel å kontrollere et landområde som på sitt største strakk seg fra dagens Jemen i sør, til Wien i nord, og fra Det kaspiske hav i øst nesten til Gibraltar i vest.
Det osmanske riket opphørte etter en gradvis avskalling av imperiet fra midten av 1800-tallet, fram til riket ble oppløst ved fredsavtalen i Sèvres under Paris-konferansen etter den første verdenskrig.
Du kan ta områdene ut av imperiet, men du kan ikke ta imperiet ut av områdene.
– Når imperier faller, og lederne blir drept eller landsforvist, lever undersåttene og mellommennene videre.
Klientene er allerede sosialisert inn i den politiske kulturen i et imperium.
– De er utdannet i en imperial setting og vil lage nye statsdannelser ved å trekke på sin imperiale fortid. Det ser vi fortsatt i dag, forteller Wigen.
Den arabiske våren
Den arabiske våren begynte i Tunisia i desember 2010 og spredte seg i land etter land, alle i områder som for over 100 år siden var underlagt Det osmanske riket.
Allerede på nyåret i 2011 hadde opprøret spredt seg til Syria, der demonstranter krevde president Bashar al-Assads avgang. Assad-familien hadde da styrt landet i 40 år, og var kjent for å ha laget en overvåkings- og angiverstat som kun ble matchet av det gamle Øst-Tyskland.
Den oppmerksomme bivåner kunne allerede tidlig i den arabiske våren se imperiale strukturer utspille om seg.
– Det ble raskt viktig for al-Assad å hindre at opprørere tiltrakk seg amerikansk støtte. Han slapp derfor mange ekstreme islamister ut av fengslene slik at opprøret ble radikalisert, forteller Wigen.
Du kan ta områdene ut av imperiet, men du kan ikke ta imperiet ut av områdene.
Slik gjorde diktatoren det vanskeligere også for de mer demokratisk innstilte opprørerne å appellere til amerikansk og europeisk støtte.
– Det er klassisk splitt og hersk. Det ble nærmest umulig for opprørsgruppene å si «støtt oss, vi er som dere».
President al-Assad, på sin side, hadde lenge hatt sine støttespillere – patroner – over seg på den internasjonale arena. Disse er særlig teokratiet Iran, og etter hvert mer og mer diktatoriske Russland.
– Al-Assad er russisk og iransk klient og mellommann, samtidig som han hevder å være statsoverhode for den suverene syriske republikken, sier Wigen.
For å beskrive dette presist presenterer forskeren begrepet polities.
– Et «polity» er en mindre enhet av mennesker som har en felles identitet, og har en viss mengde ressurser, institusjoner og hierarki.
– Al-Assad kan kanskje bedre forstås som leder for en slik enhet med Putin som sin patron, enn som leder av en reelt uavhengig stat som kun kan ty til sine egne ressurser i en krise.
Da Putins klient ble forsøkt styrtet nedenfra, kalte han på sin velgjører i Moskva.
– Russerne stilte opp med jagerfly og bombet landet.
Russerne hevdet først at de angrep Den islamske staten (IS), men det ble raskt tydelig at de gjorde fremstøt mot styrkene som opponerte mot al-Assad-regimet.
Opprøret ble slått tilbake, og Bashar al-Assad er den dag i dag president i Syria.
Små og store imperier
Vi tenker gjerne at imperier må være enorme.
– Men hvis vi ser på strukturen i dem, kan vi se at forholdsvis små enheter kan styres som imperier.
Wigen viser til forskerne Daniel H. Nexon og Thomas Wright som i artikkelen «What's at Stake in the American Empire Debate» i 2007 argumenterte for at mindre statsdannelser kan styres som imperier. Kriteriene er nettopp de vi så at sultanen i Konstantinopel, og senere al-Assad og Putin brukte: splitt og hersk.
– I forskningen kaller vi det segmentering av periferier og heterogene kontrakter. Latinen min er horribel, men det er «divide et impera» slik romerne formulerte det.
Dette innebærer at sentrum har ulike kontrakter med forskjellige periferier og spiller dem ut mot hverandre.
– Sentrum kan ikke stå imot et opprør i alle provinsene samtidig. Men hvis lederne i de ulike provinsene også er fiender av hverandre, da er det en annen historie.
Dette betyr også at den eneste måten å utfordre denne imperiale konstellasjonen på, er å søke en annen patron.
– Derfor blir konfigurasjonen av relasjonene den samme, selv om avhengigheten er til en annen.
Det osmanske sentrum mistet ikke områdene sine til nasjonalistiske uavhengighetsbevegelser som selv lagde uavhengige stater.
– Det var fordi mellommenn fant beskyttelse og støtte fra andre. Sultanen mistet først monopolet på å være patron innen sine områder. Deretter mistet han områdene ett etter ett.
En linje delte imperiet etter krig
Da utfallet av den første verdenskrigen begynte å synes klart, satte vinnerne seg ned for å dele byttet. Britiske Mark Sykes og François Georges-Picot ble enige om en deling av Det osmanske riket i interesse- eller mandatområder.
Mange har siden vist til Sykes-Picot-linja når de skal forklare problemene i Midtøsten.
Wigen er skeptisk.
– Har du sett kartet som lå til grunn for Sykes-Picot-avtalen? spør han.
– Det moderne Midtøsten ser ikke akkurat sånn ut.
Poenget er: Det er ikke slik at stormaktene bestemmer alt og klientene lystrer. Tvert imot i mange tilfeller, mener Wigen.
– Man kan vitse mye med disse rette strekene rundt omkring, og europeerne har gjort mye galt. Man må ikke undervurdere lokal handlekraft. Det er ofte lokale aktører som etterspør støtte fra beskytterne sine.
Det er ikke slik at alt styres etter stormaktenes interesser.
– Amerikanerne sitter ikke nødvendigvis og har veldig lyst til å intervenere hele tiden – kanskje med unntak av kretsen rundt president Bush junior. De blir ofte trukket inn i konflikter av ledere for svake stater som de har støttet opp under tidligere.
Det er ikke «proxy-kriger» i den forstand vi vanligvis tenker på dem, nemlig at store stater, eller imperier, har sine marionetter i periferiene som gjør akkurat det den sentrale ledelsen ønsker.
– Det er ofte dukken som ber hånda om hjelp, ved at de lokale trekker de større inn i konflikter av ulik art.
Tre faser av imperialisme
Wigen identifiserer tre faser av imperialisme i løpet av de siste drøye hundre årene.
– Etter første verdenskrig ble tyske, osmanske og habsburgske patron-klient-forhold stort sett sluttført i Afrika, i Stillehavet, i Midtøsten og i Sør-Øst-Europa. Franskmennene og britene tok over disse områdene som protektorater, mandatområder og nasjonalstater som var avhengige av beskyttere, forteller Wigen.
Det andre skiftet fra formelt til uformelt imperium skjedde etter den andre verdenskrig.
– Denne gang var både taperne og vinnerne av krigen utsatt. Storbritannia, Frankrike og Nederland mistet i tur og orden sine kolonier og oversjøiske territorier.
Det markerte starten på et nytt, imperialt system som vi kjenner svært godt.
– Amerikanerne og sovjeterne fylte makttomrommet. Den kalde krigen er kanskje det mest avanserte klientelistiske systemet i historien.
Dette skjedde i form av en global tvekamp mellom de to rikene, som nå ikke ble kalt imperier, men supermakter.
– De måtte benekte sin egen imperialisme på grunn av sitt eget selvbilde som anti-imperialister. Det betyr ikke at de ikke handlet imperialt likevel, understreker Wigen.
Dette var tiden da europeerne mistet sine kolonier i Afrika én etter én.
– Jeg vet ikke om særlig mange afrikanske land som ble selvstendige fra britene eller franskmennene ved at man utelukkende mobiliserte ressurser innenfor den senere suverene statens territorium.
Akkurat som da Det osmanske riket ble oppløst, trengte opprørerne en ny patron for å vinne kampen mot den gamle.
– Man mobiliserte ressurser fra Sovjetunionen eller appellerte til amerikanerne. Bare slik kunne de tidligere koloniene vinne sin frihet.
Den imperiale logikken levde videre.
Nasjonalstaten tar mye plass
Ingen kan i dag komme til De forente nasjoner i New York og kreve medlemskap for å være et imperium.
For å være medlem av FN må et område være en nasjonalstat, eller en suveren stat.
– Det får utslag som at kurdiske selvstyremyndigheter som kontrollerer store områder, ikke får være medlem. Mens den somaliske regjeringen i Mogadishu som tidvis knapt har kontrollert noe som helst, er representert i hovedforsamlingen.
Ideen om den suverene nasjonalstaten går tilbake til slutten av religionskrigene i Europa på midten av 1600-tallet.
– Vi lærer at freden i Westfalen i 1648 banet veien for et europeisk system bestående av suverene stater. At det i det store og det hele er en myte er ikke så farlig, det er en god fortelling, smiler Wigen.
– På hvilken måte er den mytisk?
– At suverene stater oppstod ved Freden i Westfalen i 1648 har blitt tilbakevist igjen og igjen, deriblant av Andreas Osiander og Benno Teschke, men gjentas likevel av statsvitere som liker det som en knagg å henge denne forestillingen på.
Faglitteraturen innen historisk sosiologi forteller at Vesten spredte dette systemet bestående av suverene stater til resten av verden.
– Men hvor ofte har europeerne reist langt og sagt: «Hei, har dere lyst til å lage en suveren stat der dere bestemmer alt selv?», spør Wigen retorisk.
Europeerne har gjort mye galt. Man må ikke undervurdere lokal handlekraft.
I stedet har europeerne oppført seg som imperier.
– De har stort sett bygget imperiale relasjoner ved å finne en tronpretendent og hjelpe ham med å avsette kongen.
Deretter var den nyinnsatte kongen avhengig av støtte fra for eksempel britene eller franskmennene for å beholde makten, særlig dersom det skulle komme en utfordrer.
– Og slik spredte man europeisk kolonialisme og imperial tankegang. Uavhengig av hvordan de forsto seg selv på hjemmebane, var de europeiske statene imperiale når de forholdt seg til ikke-europeere, sier Wigen.
Mange statsvitere og historikere jobber utfra tanken om at siden stater formelt sett er de samme verden rundt, er statsledernes rolle og handlingsrom derfor også de samme. Det er noe naivt, mener Wigen.
– Det internasjonale systemet og folkeretten er basert på at verden består av likeverdige, suverene stater, der ingen formelt står over noen andre, og at politisk autoritet stopper ved grensen.
Imperiale strukturer passer dårlig inn i denne måten å betrakte samtiden på.
– Vi forstår ikke det politiske spillet i store deler av verden dersom vi bruker denne modellen som prisme for å forstå internasjonale relasjoner, hevder Wigen.
Synlig i Midtøsten og Afrika i dag
Når vi først har Wigens perspektiv på verden, delvis basert på modellene til Daniel H. Nexon og Thomas Wright, er det lett å se imperiale strukturer spille seg ut i flere konflikter i dag.
En allerede nevnt patron spiller for eksempel en viktig rolle for sine klienter i krigen mellom Israel og Palestina.
– Iran har sine klienter, i form av houthiene i Jemen og Hizbollah i Libanon. Begge grupperingene deltar aktivt på palestinsk side av krigen.
Israel på sin side har gjort det klart at de ikke ville klart seg uten sin støttespiller, USA.
– Hvis Israel kun hadde sine egne ressurser tilgjengelig, slik nasjonalstatmodellen egentlig forutsetter, er det nok riktig at Israel ikke ville klart seg. Likevel er forholdet mellom USA og Israel mer komplisert enn at man enkelt kan se USA som patron og Israel som klient. Ei heller tror jeg det er særlig nyttig å tenke på Israel som halen som logrer den amerikanske hunden.
Her får vi et lite innblikk i nyansene i fagdebatten.
– Jeg ville altså ikke se på forholdet mellom USA og Israel som imperialt på samme måte som mange andre relasjoner. Det ligner mer på en semi-core slik det er formulert av Morten Andersen ved Norsk utenrikspolitisk institutt.
– Hva innerbærer det?
– Det er klart at Israel er langt mindre enn USA, og i relasjonen de to imellom fremstår Israel som en periferi og Washington DC som imperiets sentrum. Men overfor de fleste andre, og da særlig overfor USAs andre klienter i Midtøsten, fremstår Israel som en forlengelse av imperiets sentrum.
Selv om hans forskningsområde er det tidligere osmanske riket, mener Einar Wigen at imperiale forhold spiller seg ut også andre steder i verden.
– Uten å være ekspert på afrikansk politikk, er det enkelt å se at imperiale strategier virker i Afrika i dag, for eksempel i Burkina Faso.
Det vestafrikanske landet er blitt kalt «Russlands afrikanske laboratorium», med en sterk tilstedeværelse fra Wagner-gruppen.
– Og nå fra dem som i dag ivaretar den samme funksjonen for den russiske staten, påpeker Wigen, etter Wagner-sjefens smått spektakulære fall i fjor sommer.
Britiske Royal United Services Institute publiserte i fjor en rapport der de hevdet at Russland tilbød afrikanske land «regime survival packages».
– I maktapparatet i Burkina Faso og noen av nabolandene er russerne populære. De blir sett på som en mulig patron etter at landene ser ut til å ha gått lei av amerikanerne og den franske fremmedlegionen.
– Med god grunn, kanskje?
– Ja, helt klart med god grunn. Men poenget er at man bytter dem ut med Wagner og den russiske staten.
Det er igjen imperiets struktur som kommer til syne.
– Vi ser hele tiden. Den imperiale konfigurasjonen reproduserer seg selv, under dekke av den suverene staten.