På begynnelsen av 1900-tallet ble noen usedvanlig vakre plantefossiler plassert i en eske på loftet i det som i dag kalles Lids hus, etter botanikeren Johannes Lid, og som den gang var Botanisk museum på Tøyen. Der lå fossilene bortgjemt i hundre år og attpåtil merket som feil art, før de tilfeldigvis ble oppdaget under en større opprydding i vinter.
Da fossilene ble funnet, vakte det euforisk begeistring.
– Dette opplever man bare én gang i livet. De anatomiske detaljene i de meget vel bevarte fossilene gjør dem spennende og er unike i europeisk sammenheng. Det var en stor overraskelse for meg at disse fantes i samlingene på Naturhistorisk museum. Funnet er spektakulært og kan sammenlignes med det å finne dinosauregg der embryoet fortsatt er bevart, stråler Wolfram Kürschner, som er professor både på Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo og Norsk senter for paleontologi på Naturhistorisk museum.
Han mener sammenligningen med dinosauregg er helt innafor.
– Frøene i konglene er et tidlig stadium av embryoene til neste generasjon.
Apeskrekk
Konglene vokste på treet Araucaria mirabilis. Dette er en del av bartrefamilien. På godt norsk kalles denne familien for apeskrekkslekten.
Mens dyrelivet har endret seg enormt fra den gangen dinosaurene herjet på Jorda, finnes det fortsatt slektninger av dette treet på Jorda i dag.
– Det er veldig stort å tenke på.
Apeskrekkslekten vokser i dag på den sørlige halvkule. Disse trærne har både hunnkongler og hannkongler.
Hunnkonglen er embryoet til trærne. De inneholder frø. Hannkonglene produserer pollen.
– To av fossilene er av en hunnkongle og en hannkongle. Frøene i kjeglene viser et tidlig stadium av embryoene til neste generasjon, forteller Kürschner begeistret.
Fossilene gir med andre ord et bilde av hvordan konglene og frøene til apeskrekkslekten så ut for 80 til 100 millioner år siden.
– De er av spesiell interesse fordi vi kan studere og sammenligne dem med nålevende slektninger. Araucaria er faktisk et «levende fossil», en planteart som ikke har endret seg over millioner av år. Dette er et eksempel på at evolusjon kan stoppe opp, forklarer Wolfram Kürschner.
Professoren tok i sin tid doktorgraden i paleobotanikk og palynologi. Paleobotanikk er vitenskapen om fortidens planter. Palynologi er studier av plantepollen, både i levende form og i fossiler.
Han har tidligere, i tjue år, vært professor i skjæringsområdet mellom geologi og biologi ved Universitetet i Utrecht i Nederland.
Vanligvis mørke og stygge
Kürschner sier at de aller fleste plantefossiler er flate og stygge.
– Da vet man ingenting om anatomien.
Forklaringen er enkel. Når planter havner i mudder, blir de presset sammen. Jo større trykket er, desto varmere blir det. Da blir plantene mørke.
De to gjenoppdagete plantefossilene er derimot svært godt bevart.
– Da kan vi studere anatomien og forstå hvordan plantene reproduserte seg selv.
Metallisert i vulkansk vann
Forklaringen på hvordan konglene ble til så vakre fossiler, er at konglene datt ned i et vann nær vulkansk aktivitet. Her kom det varmt vann opp av bakken. Vannet inneholdt mineraler. Et av de viktige mineralene var silisiumdioksid, populært kalt for kisel.
Det varme og mineralrike vannet trengte inn i konglene. Både porene og tomrommet i konglene ble fylt opp av mineraler. Eller for å si det på en annen måte:
– Hele plantevevet ble impregnert av mineralene. Det er fantastisk å tenke på. Geologene kaller denne forsteiningen for permineralisering.
– Takket være permineraliseringen ble de anatomiske indre strukturene bevart med mange detaljer. Du kan se disse strukturene fordi fossilene i sin tid ble skåret i to. Deretter ble overflaten polert.
I dag ville paleobotanikerne ha løst dette på en langt mer skånsom måte. Takket være CT-skanning er det ikke lenger nødvendig å dele fossiler fysisk i to for å studere hvordan de ser ut inni.
– Hvor ble fossilene funnet?
– Opprinnelsen er ukjent, men de er sannsynligvis blitt samlet inn i den forsteinete skogen Cerro El Cuadrado i Patagonia i Argentina.
I esken på loftet ble det også funnet en rekke andre fine plantefossiler.
– Noen av disse fossilene er sannsynligvis treverk fra apeskrekkslekten.
Det er likevel ikke sikkert at alle plantefossilene i esken er fra Argentina.
– Selv om plantefossilene lå i samme eske i herbariesamlingen, trenger de ikke komme fra samme sted eller fra den samme geologiske tidsalderen. Fossilene kan den gang ha blitt samlet inn av noen som var interessert i den eksepsjonelt fine bevaringen av gamle planter.
Rettet opp feil etter 100 år
De to konglefossilene kan ha blitt gitt til daværende bestyrer for Botanisk hage og Botanisk museum, professor Jens Holmboe.
Da plantefossilene ble lagt i esker på Botanisk museum, ble det hevdet at fossilene var fra en førhistorisk plante som ble kalt for Bennettitter.
– Det er feil.
Bennettitter var den gang en av de vanligste frøplantene på Jorda.
– De forsvant for hundre millioner år siden, fordi de sannsynligvis ble utkonkurrert av andre planter. Men selv om fossilene våre bare er fra bartrær, er de ikke mindre spennende av den grunn.
Til daglig forsker Wolfram Kürschner på små plantefossiler, altså de fossilene som han har beskrevet som mørke og stygge. Den dagen Apollon er på besøk, studerer han porene i løv. Ved å telle antallet porer og størrelsen på dem kan han si noe om klimaet den gangen. Men det er en annen historie.