De fleste forbinder frøbank med dommedagshvelvet på Svalbard. Her lagres frø fra kulturplanter og deres nære slektninger fra hele verden. De færreste kjenner til at det også finnes frøbank for ville planter. Den norske, nasjonale frøbanken holder til i østfløyen i det mer enn 150 år gamle Palmehuset i Botanisk hage på Naturhistorisk museum ved UiO.
Her tar de vare på frø fra sjeldne planter. Et eksempel er frø fra den sterkt truete bulmeurten. Den er en av de 475 karplantene som står på den norske rødlisten, en oversikt fra Artsdatabanken over alle truete, norske arter.
For å sikre at bulmeurten og alle de andre truete artene overlever det stadig større presset på naturen, jobber botanikere iherdig for å samle inn frø fra de sjeldne plantene. Dette kalles ex-situ bevaring, det vil si bevaring på et annet sted enn plantenes naturlige habitat. Da kan frøene i fremtiden brukes til å forsterke eller gjenopprette populasjoner.
– Målet vårt er å ta vare på spiredyktige frø fra minst 75 prosent av truete arter i Norge. Hvis den samme arten er truet i både Østfold, Vestfold og Akershus, prøver vi å samle inn frø fra alle de tre populasjonene, forteller universitetslektor i botanikk, Kristina Bjureke på Naturhistorisk museum.
Verdens største samling av ville frø befinner seg i Millennium Seed Bank i London. Finland var det første landet i Norden som startet sin egen frøbank. Norge er en god nummer to. Nå kommer de andre nordiske landene etter.
Innsamlingen
Først må frøene samles inn. Botanikerne ønsker å samle inn mest mulig av frø fra truete arter fra hele landet. Det gjelder å samle dem inn når de er skikkelig modne. De fleste frøene blir modne i august og september. Det er umulig for én botaniker å dra Norge rundt på to måneder. Da hjelper det å samarbeide tett med de fem andre botaniske hagene i landet (Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø).
Dessverre mangler frøbanken frø fra de artene som blomstrer tidlig. Noen frø er modne allerede i juni, slik som frøene fra trefingersildre. Denne lille planten vokser på tørr, kalkrik bakke og er kategorisert som sterkt truet.
Blant de plantene som botanikerne aldri har klart å samle inn frø fra, er de sjeldne artene av marikåpe.
– Artsbestemmelsen av dem er vanskelig.
For å finne de sjeldne plantene bruker de blant annet oversikten til Artsdatabanken. Uheldigvis er ikke opplysningene alltid riktige.
– Du kan ikke stole på alt.
De store avstandene i Norge gjør det ikke akkurat enklere.
– Du må planlegge godt så du ikke sløser bort ti mil kjøring for én art.
Mengder av frø i hver frøpose
I løpet av de tolv årene botanikerne har holdt på, har de samlet inn frø fra 1800 aksesjoner. Du kan likeså godt lære deg dette rare ordet med én gang. En aksesjon kan inneholde frø fra flere individer av samme art fra samme område.
– Noen aksesjoner kan ha opptil 20 000 frø, mens noen bare har noen hundre frø. Vi samler ikke inn alle frøene fra noen få planter i en populasjon, men noen frø fra hvert individ i populasjonen.
Tanken er å få en så god lokal, genetisk blanding som mulig.
I fjor var åtte botanikere i sving for å samle inn frø. En av dem er Jan Wesenberg i Norsk Botanisk Forening. Han er også en av landets mange floravoktere. De passer på sjeldne arter på hjemstedet sitt.
– Floravokterne sørger for at de sjeldne plantene ikke blir gjengrodd eller ødelagt av utbyggere, forteller Bjureke.
Jan Wesenberg holder oppsyn med en populasjon av vårveronika på Ekeberg i Oslo. Den rød[1]listete arten vokser sammen med den livskraftige bakkeveronikaen.
– Bare under blomstringen er det mulig å se forskjell på de to plantene. Derimot er det vanskelig å skille dem når frøene er modne.
For å være sikker på at Wesenberg høster de rette frøene, markerer han vårveronikaen, når den blomstrer, med ulltråd.
Selv om frø fra ulike arter kan se tilsynelatende like ut, er nesten alle frø unike.
– Når vi tar bilder av frø og forstørrer dem opp, ser alle frøene forskjellige ut. Også innad i samme art. Alle frø er unike og vakre individer.
Og for dem med ekstra godt gehør:
– Frøposer fra ulike planter har faktisk ulik lyd når vi rister på dem!
Tørkingen og lagringen
Når frøene er samlet inn, må de tørkes etter alle kunstens regler. Fuktige frø mugner eller spirer raskt. Det er ikke meningen. Frøene må være tørre, men ikke altfor tørre.
– Femten prosent luftfuktighet i tørkerommet er optimalt. Hvis det blir for tørt, kan celleveggene i frøene briste.
Når frøene er tørket, blir de renset for sand og fnokk og andre uvesentligheter.
Frøene pakkes inn i folieposer som lukkes med sveising og oppbevares i en helt ordinær fryseboks. Tjue minus gjør susen. Da kan frøene overleve i lang tid. Den nasjonale frøbanken sender også sikkerhetskopier av frøene til Millennium Seed Bank i London.
Spiretestingen
Hvert tiende år må botanikerne sjekke om frøene fortsatt klarer å spire. Da spiretester de tjue frø. Målet er at minst fire av fem av dem skal spire.
De følger spesielt opp de plantene der spiringen ikke går så bra. Den sterkt truete bulmeurten var en av dem. Den lukter vondt og er meget giftig. En enkelt plante kan produsere opptil 8000 frø.
– Vi klarte ikke å få bulmeurten til å spire. Vi behandlet dem på samme måte som de fleste andre norske artene våre. Halve døgnet i tjue grader og resten av døgnet i ti grader.
Slikt fungerer vanligvis svært godt.
Etter de mislykkete forsøkene kom botanikerne på den gode idéen å legge frøene inn i en inkubator som holder tretti graders varme. Det hjalp. Frøene begynte å spire med én gang.
– Det er kult!
Bjureke slet også med å dyrke dragehode, en vakker, blåblomstret plante i leppeblomstfamilien. Her fikk hun gode råd av Millennium Seed Bank. De har allerede en samling på 2,4 milliarder frø.
Trikset deres var å lage et lite hakk i frøene. Da spirte alle frøene. Forklaringen er at dragehode egentlig er en steppeplante og har harde frøskall som over flere år mykes opp av mikroorganismene nede i jorda.
– Vi må etterape det som skjer i naturen. Hver art har sin helt egen måte å spire på. Dette er like spennende som å lese kriminalromaner.
Gjendyrking
Botanikerne skal ikke bare fylle opp fryseren med frø. Frøene skal brukes den dagen en populasjon skal forsterkes eller reintroduseres. Her samarbeider botanikerne med naturforvaltningen.
– Det må være bevist at planten har vokst der tidligere.
Strandtorn har forsvunnet fra Hvaler fordi strandgjestene ikke likte de piggete plantene. Nå skal strandtornen tilbake.
Bjureke skal også hjelpe til med assistert migrasjon. Hvis temperaturen, grunnet klimaendringene, stiger, kan det tenkes at issoleien ikke klarer seg i de sørlige fjellområdene.
– Da kan vi være føre var og gjøre et forsøk på å beholde issoleien i landet ved å plante den lenger nord.
– Hvorfor er ex-situ bevaring viktig?
– Dette handler om etikk. Arten menneske skal ikke ødelegge for alle de andre artene i landet. Vi har et moralsk ansvar for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Bjureke legger til:
– Noen planter er verter for helt spesielle insekter. Hvis plantene går tapt, forsvinner disse insektene. Noen av dem parasitterer også på andre insekter. Hvis solblom blir borte, forsvinner både solblombåndflue, solblomengmøll og flere parasittveps som bare lever på og legger sine egg i dem.
– Så hele naturen kan komme i ubalanse?
– Ja, det er selvsagt. For hvert nytt inngrep i naturen må samfunnet gjennomføre en skikkelig undersøkelse om hva som finnes av rødlistete arter. Men aller helst ønsker vi ikke flere ødeleggende inngrep.
PS: I Botanisk hage dyrkes det mange svært sjeldne arter. Hvis du lurer på hvor i hagen de ulike plantene er, kan du ta en titt på en nettside som kalles for Hageutforskeren.