Frykt, sinne, stolthet, sjalusi, eufori, empati. Vi mennesker er ikke alene om slike følelser, men deler dem i større eller mindre grad med mange andre pattedyr.
– Egentlig er det ikke så rart, sier professor i biologi Dag O. Hessen på Universitetet i Oslo.
"Følelser er evolusjonære kompassnåler."
– Følelser er evolusjonære kompassnåler. De viser hva som er biologisk riktig atferd: Vi tiltrekkes av det som er gunstig for oss, vi holder oss unna det som er skadelig for oss. Slik overlever vi.
Hessen viser til opplevelsen av smerte – som vi mennesker heller ikke er alene om.
– Det er logisk evolusjonært at dyr er utstyrt med smertereseptorer for å unngå skade. Smertefølelsen vokser trolig med økende nevrologisk kompleksitet. At pattedyr kan lide er klart. Men føler en fisk som henger på kroken, eller gjennomgår hardhendt lusebehandling i et oppdrettsanlegg, smerte? Det gjør den høyst sannsynlig.
Ikke så unik likevel
Hessen viser til at vi mennesker ofte har blitt definert i motsetning til dyr. Det unike med vår art blir gjerne framhevet, likhetene og slektskapet med «de andre» underbetont.
– Og jo: Vi er den eneste arten på jorda med et språk som kan kommunisere filosofiske og eksistensielle spørsmål. Men også dyr kommuniserer. Alle dyr gjør det, og noen også mye mer avansert enn vi inntil nylig har vært klar over.
Det eneste fundamentale skillet, påpeker Hessen, er den kognitive kapasiteten vi mennesker har – og som har utstyrt oss med evne til analytisk tenkning, evne til å føle eksistensiell smerte og etisk vurderingsevne – og dermed en normativ moral. Vi kan skille gode handlinger fra dårlige.
– Dette likner imidlertid på det vi ser hos sosiale dyr: de stiller opp for hverandre. Gjensidighet og empati finnes også hos dem.
Det som er felles for oss, gjelder ikke minst det vide følelsesregisteret, påpeker Hessen, og som vi har langt mer innsikt i nå enn for bare få år siden.
– At grunnleggende følelser som livsglede og sorg, også depresjon, finnes hos høyere pattedyr, er det ikke lenger tvil om.
Forskning, ikke synsing
Erkjennelsen har gått gradvis opp for oss. Hessen viser til den britiske anatomen Edward Tyson, som allerede i 1699 forbløffet kunne konstatere: Menneskenes hjerne er påfallende lik den vi finner hos våre nærmeste slektninger.
De siste tiårenes innsikter i dyrs følelser og opplevelser, er basert på mye forskning. Talløse atferdsstudier og fysiologiske studier er blitt gjennomført.
– Forskere har blant annet testet evnen til samhold og altruisme. En som har skrevet spesielt innsiktsfullt og godt om dette – og som har inspirert meg, er den nederlandske primatologen og atferdsforskeren Frans de Waal. Han viser til forbløffende like, hormonelle responser hos primater og mennesker.
Hormoner
For, minner Hessen om, følelser dreier seg i all hovedsak om dosering av hormoner og nevrotransmittere i gitte situasjoner. Og, sier han, de kanskje største og mest tankevekkende likhetene mellom «oss» og «dem», finner vi nettopp her:
– Studier viser at aper uttrykker det samme hormonelle mønsteret i stressituasjoner – forhøyete kortisolverdier, som oss. Nivåene av sentrale belønningshormoner, som serotonin og dopamin, korrelerer med selvfølelse, sosial status og generell godfølelse, påpeker han.
Atferd i sosiale situasjoner er påfallende lik hos mennesket og avanserte, sosiale dyr.
– Empati, hengivenhet, trofasthet er nært forbundet med hormonene vacopressin og oxytocin, og finnes i nesten like utgaver, om enn i enklere form, ikke bare hos pattedyr, men alle ryggstrengdyr – som omfatter virveldyrene og våre nærmeste virvelløse slektninger.
Hessen viser til studier blant annet ved Max Planck-instituttet i Berlin, hvor en har fulgt opp atferdsstudier med prøver av signalstoffer, sammenliknet og gjort hjerneskanninger.
– Det viser seg at de samme hjerneavsnittene fyrer på de samme typer stimuli som hos oss mennesker, påpeker han.
Når de hormonelle responsene er så like, mener Hessen, bør det få oss til å se på våre slektninger med nye øyne.
– Det er påfallende genetiske og hormonelle likheter hos alle pattedyr. Atferd drevet av hormoner, som gledes-, stress- og til dels sorgrespons er bygd over samme lest.
Lærer og resonnerer
Biologen forteller at atferdsstudier viser en ofte forbløffende grad av situasjonsbetinget vurderingsevne, i strid med den gamle forestillingen om at dyrs handlinger i all hovedsak er sjablongaktig drevet av instinkter.
– Det er tvert imot: Dyr resonnerer, justerer, tilpasser seg, finner nye løsninger – noe som er en enorm, evolusjonær fordel for ethvert dyr.
Hessen viser til at mange dyr kan bruke enkle redskaper, ikke bare sjimpanser, slik en trodde før. – Det betyr at de må kunne resonnere. Vi vet at kråkefugler er eksperter i smarte løsninger. Selv enkle dyr har evne til læring. Mange dyr lærer antakelig mer av sine feil enn det vi gjør, vedgår biologen.
Enkelte kognitivt avanserte dyr har trolig selvbevissthet, en form for jeg-følelse. – Forsøk med speil viser at høyere primater og elefanter forstår at det er seg selv de ser i speilet. Studier av blant annet hvaler og skjærer viser at også de med stor sannsynlighet har evne til å registrere et selv.
Jerven – tester den grensene?
Den anerkjente biologen mener vi har undervurdert behovet for livsutfoldelse hos høyere dyr.
– Vi tenker at dyr er rasjonelle, de gjør kun det som optimaliserer sjansen for å overleve og spre genene sine. Men dyr leker jo også, de viser åpenbar livsglede.
I boka Jervesporet (2023) forteller han om en livsutfoldelse som forbløffet forskerne. I Montana i USA oppdaget de at jerven klatrer opp stupbratte isvegger, opp på de høyeste toppene. Forskerne fant ingen rasjonell grunn: Ikke var det mat der oppe, heller ingen partner og derfor ingen grunn til å markere revir.
– Vi skal ikke ‘antropomorfisere’ dyr for mye, tillegge dem menneskelige egenskaper – men ikke for lite heller. Jeg liker å tenke at jerven og andre dyr kanskje har litt av den samme typen irrasjonalitet som vi har når vi bestiger fjelltopper. En slags manifestasjon av styrke, en test av egne grenser. Det er i hvert fall noe vi kan være åpne for.
--
Kilde: Dag O. Hessen: Hvor unikt er mennesket? Fra boka Hvem er villest i landet her? (2013)