Likevel har vi tatt på oss rollen som dyrenes voktere, for ikke å si fangevoktere, og som deres vernere.
Filosof Arne Johan Vetlesen minner om at dyrene var her før oss. De trenger oss egentlig ikke. Men vi trenger dem.
– Forholdet mellom dyr og menneske er ikke symmetrisk. Men det er ubalansert på en annen måte enn vi liker å tro. Historisk sett er det vi som er avhengige av dem, ikke omvendt.
Dyr er annerledes enn oss og skal forbli det.
Vetlesen låner fra naturfilosofen Paul Shepard og boka «De andre: Hvordan dyrene gjorde oss til mennesker» når han sier at:
– Vi mennesker har ikke utviklet oss alene her på kloden. Samspillet med dyr er avgjørende for hvem vi mennesker er blitt. Vi kan ikke forstå oss selv fullt ut uten å forholde oss til dyr, verken i fortiden eller i nåtiden.
Amerikanske Shepard var igjen inspirert av blant andre Arne Næss, og er kjent for å ha videreutviklet den norske filosofens tanker om dypøkologi.
«Til alle tider har vi visst at hvert dyr har sin makt og plass, hver av dem en ferdighet, dyd, visdom, uskyld – en spesiell tilgang til verdens struktur og flyt. Hver av dem overgår oss selv på en eller annen måte.» skrev Shepard.
«Kun mennesket har verdi.»
Da mennesket begynte å se på seg selv om «opplyst» og til og med kalte opp tiden de levde i etter dette, opplysningstiden, betydde det samtidig en formørkning av dyrene.
– Filosofene blinket ut visse evner – særlig intelligens og fornuft – for å vise at mennesket var overlegent, forteller Vetlesen.
Mennesket holdt disse dydene helt for seg selv og ville ikke vedgå at dyrene har tilsvarende egenskaper.
– For eksempel nektet René Descartes for at dyr føler smerte.
Naturen ble sett på som et middel uten egne mål og iboende verdi.
– Dette var kvaliteter som menneskene kun tilkjente seg selv, med alt det siden har ført til av klima- og naturkrise.
Antroposentrismen, ideen om at mennesket er i sentrum og er målestokk for alt, er de siste århundrene satt ut i livet blant annet gjennom måten vi forholder oss til dyrene på.
– Vi ser det i den industrialiserte masseproduksjonen av kjøtt, mens ville dyrs habitater forsvinner og arter utryddes i rekordtempo.
Dyrene ligner oss jo
Etter hvert som menneskene så på seg selv som stadig mer opplyst, måtte de vedgå at jo da, dyrene er nok likere oss enn vi har likt å tro.
– Der vi tidligere krysset av for minus, «dyr har ikke dette», har vi fått inn noen plusser, påpeker Vetlesen.
Noen dyr er tydelig intelligente, har god hukommelse og til og med følelser.
– Elefanter sørger ved tap av en nær livspartner eller avkom. Mennesket har derfor revurdert enkelte dyrs moralske status i tråd med at vi ser at de har en rekke evner som vi tidligere har nektet dem.
At margen fylles opp med plusser, vil gjøre at mennesker setter mer pris på dyr, og behandler dem bedre. Eller?
– Vi skulle kanskje tro det. Men det er ingen klar sammenheng mellom synet på intelligens hos et dyr og for eksempel hvorvidt vi vil spise dem eller ikke. Hvorfor spiser vi kua, men ikke hesten? Grisen, men ikke hunden? Når grisen er minst like intelligent som mange hunder, undrer Vetlesen.
Dyr er annerledes enn oss og skal forbli det.
Det er lite sammenheng mellom vårt nye syn på dyr og måten vi behandler dem på.
– At ny forskning, for eksempel om fiskens evne til å føle smerte og stress, ikke får de følgene den burde i form av bedret dyrevelferd, er noe jeg stadig får bekreftet som medlem av Rådet for dyreetikk, sier Vetlesen.
Det handler ikke bare om kulturell treghet eller om våre (u)vaner.
– Det er også sterke kommersielle interesser, især innen oppdrettsnæringen, som motarbeider at forskningsfunnene tas tilstrekkelig hensyn til.
Men vi er da ulike
Det er vel og bra å vise at visse dyr har menneskelige trekk, selv om det ikke hjelper dem så mye. Det sprenger uansett ikke antroposentrismen. Det heller underbygger den.
– Mennesket er målestokken som vi vurderer dyrene utfra. Jo likere oss, desto mer verdi gir vi dem, i alle fall i teorien.
Vetlesen er mer opptatt av forskjellene mellom oss og dyrene – de egenskapene som gir dyrene egenart – ja, egenverdi.
– Det er jo egentlig forskjellene som er verdt å sette pris på, og verdt å kjempe for å bevare.
Hvis vi setter oss i fuglens sted der den lynraskt svever over landskapet, og antropomorfiserer – menneskeliggjør – den ørlite, er det sannsynlig at den kunne se ned på menneskene og tenkt: «Hvilke hjelpeløse skapninger, de kan jo ikke engang fly.»
– Med hvilken rett kan vi sette oss over fuglen?
Men mennesket kan fra sitt perspektiv tenke på de dumme fuglene. Selv visdomssymbolet ugla, er «avslørt» som mindre intelligent enn en ku.
– Men da har de misforstått. Dyr er annerledes enn oss og skal forbli det. Nettopp denne forskjellen er viktig for at vi skal forstå oss selv.
Å rote i varme innvoller
Når han foreleser om forholdet mellom mennesker og dyr, får Vetlesen ofte spørsmålet om det er moralsk forsvarlig å drepe dyr.
– Innen dagens miljøfilosofi svarer mange nei på det. Mange studenter deler synspunktet, ofte inspirert av den australske filosofen Peter Singer og hans bok «Animal Liberation» fra 1976.
Vetlesen oppfordrer til en nyansert diskusjon om temaet, og bringer inn sosialantropologiske studier der urfolks jaktpraksiser står sentralt.
– Dette er ut fra oppfatningen om at «liv avhenger av død», et syn som er svært fremmed for de fleste i et land som Norge i dag.
Han innrømmer at han prøver grensene.
– I forelesningene siterer jeg den australsk-amerikanske antropologen og filosofen Deborah Bird Rose som i detalj beskriver hvordan det er å kjenne på de varme innvollene til et dyr som hun selv har skutt.
Det er ikke provokasjon for provokasjonens skyld.
– Det er viktig å ha med begge sidene i diskusjonen, og å ha et historisk og kulturelt perspektiv på det.
I tidligere tider tenkte man seg for eksempel at dyrene har ofret seg av medynk for menneskene.
– Det var et offer nettopp fordi dyrene er den overlegne, og mennesket er den underlegne part.
I dag er det sett på som overtro å tenke at det er noe åndelig i naturen, slik våre forfedre gjorde og som vi fortsatt finner i urfolks verdensbilder.
– Dette blir selvfølgelig avfeid som primitive forestillinger og er gjennomskuet som menneskeskapt i sin tid.
Det er på kollisjonskurs med moderne vitenskap eller naturvitenskap.
– Vi mener ikke lenger at det fins krefter i naturen som det gjelder å holde seg inne med, og at det vil komme et svar hvis vi trår over grenser vi burde ha respektert.
De første kunstverkene
Moderne psykologi har bestemt at urfolks verdensbilder er noe mennesket har projisert psykisk og følelsesmessig på naturen.
– Vi tror ikke lenger at det er ånder i skogen, slik de fortsatt forteller om enkelte steder i Amazonas. Alt det der har vi i Vesten liksom gjennomskuet som sludder og vås.
Disse ideene har imidlertid funnes i størsteparten av menneskehetens historie.
Politikerne gir dispensasjon fra verneplaner til stadig nye utbygginger. Og politikerne er stemt fram av dem som syns det er synd at hubroen dør ut.
I fjor sommer fant forskere 51200 år gamle tegninger på øya Sulawesi i dagens Indonesia, de eldste som noen gang er oppdaget. De viser tre mennesker og en gris. Hundrevis av malerier av alt fra rådyr og hester til huleløver, leoparder, bjørner, hyener og neshorn er funnet i Chauvet-hulen i Frankrike.
Nesten ingen av maleriene som er funnet i over 350 huler i Europa, viser hele menneskefigurer.
– Kanskje er vår egen evne til figurasjon, kunst, kreativitet og dermed til symbolsk tenkning, knyttet til at vi har levd sammen med og vært avhengige av dyr.
Vi har alltid levd i samspill med dyrene i verden.
– De har vært viktige mytisk og sansemessig for vår kosmologi, hvordan vi oppfatter verden som helhet.
De voksnes unnlatelsessynder
I dag vokser stadig færre av oss opp med dyr.
– Barn er i berøring med andre mennesker og menneskeskapte gjenstander. Møtene på skoleveien er med det vi har laget, husene som står der, og bilene, som vi må passe oss for.
Alt er ting mennesker har laget for andre mennesker.
– En forelder kan si: ‘Da jeg gikk den samme skoleveien selv for 25 år siden, kunne jeg se at det var en del sidensvans her. Og når vi gikk ned for å bade, så vi titt og ofte tjeld.’ Men nå er de forsvunnet.
Neste generasjon erfarer aldri dette. Deres eventuelle kunnskap om tjeld eller sidensvans blir helt abstrakt.
– Hvis vi ikke lar barn naturlig bli oppmerksom på det, så kan de jo heller ikke mobilisere noen innsats for å gjøre noe for å bevare det.
Enkelte, som økonom og miljøverner Jørgen Randers, har sagt at vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å gjøre dem oppmerksom på alt som er i ferd med å gå tapt. Det vil likevel ikke være her når de er voksne.
Vetlesen er ikke enig.
– Det er vond viten og smertefullt å få høre det. Men det er ikke noe alternativ å tie naturkrisen i hjel. Hvis vi følger Randers’ oppfordring, risikerer vi senere å få spørsmålet ‘hvorfor sa dere ikke noe?’.
Det ville bare føye seg til rekken av de voksnes unnlatelsessynder i klimaspørsmålet.
– Å innbille seg at det er hensynsfullt å ikke fortelle en åtteåring om klima- og naturkrisen, er i den kategorien. Det gir seg ut for at de ikke tåler det, og at vi bør vente til tiden er inne. Men tiden er aldri inne.
Politikerne i kommunestyrene
Vetlesen bruker det «avslørte» visdomssymbolet, ugla, for å snakke om dyr som dør ut i vår umiddelbare nærhet.
Hubroen, Europas største ugle med et vingespenn som snitthøyden til en voksen mann, er sterkt truet.
– Det skyldes i hovedsak det som teknisk kalles endret arealbruk. Kort sagt at vi mennesker breier oss og tar habitatene der de ville dyrene levde. På fagspråket kalles det ‘silent killing’ – stille drap.
Det er et nullsumspill. Arealene utvider seg ikke.
– Så kan vi spørre oss da, hva betyr det at vi får høre at hubroen ikke lenger er å se eller høre der hvor den alltid har vært på Helgelandskysten? Har den bare flytta på seg? I så fall, hvor har den flytta på seg? Den har jo da stadig færre plasser egentlig å kunne flytte til.
I en notis i avisa står det at den ble satt på rødlista allerede i 2012.
– Men det er jo veldig få lesere som har sett en hubro noen gang. Eller som kommer til å ha egne erfaringer med at den er borte.
Det blir abstrakt og teoretisk kunnskap.
– Jeg tror likevel de fleste vil si at de syns det er synd. Europas største ugleart, som var i Norge inntil nylig, er tydeligvis ikke i Norge lenger. ‘Det er jo synd’.
Det er de samme menneskene som i prinsippet har gjort livet vanskelig for hubroen.
– Politikerne gir dispensasjon fra verneplaner til stadig nye utbygginger. Og politikerne er stemt fram av dem som syns det er synd at hubroen dør ut.
Vetlesen peker på en mangel på sammenheng mellom viten og handling.
– Den blir bare teorikunnskap eller statistikk i avisa. Og hos forskerne som viser fram grafene på datamaskinene sine. Det har ingen forankring i folks dagligliv. De har aldri vært der hubroen er.
Gud er død – og jeg føler meg ikke helt bra jeg heller
Hvis noen var eksperter på frikobling av mennesket fra naturen, var det eksistensfilosofene – en slags akademiske superstjerner like etter andre verdenskrig, ledet an av Jean-Paul Sartre og Albert Camus.
– De hentet inspirasjon fra Friedrich Nietzsches erklæring om at «Gud er død». Det moderne mennesket hadde tatt livet av sin egen oppfinnelse, og det oppstod en avgrunn mellom menneskets behov for mening og et meningstomt univers.
De store fortellingene fra religionen fantes ikke lenger i vårt sekulære samfunn. Og en eventuell tro på det gode i mennesket forsvant med røyken fra ovnene i Auschwitz.
– Det gikk ikke an for Sartre å bestemme sine verdier med henvisning til det som står i Bibelen, til foreldrene sine eller til klassetilhørigheten.
Elefanter sørger ved tap av en nær livspartner eller avkom.
Enhver tenkelig transcendent autoritet falt vekk.
– Det fungerte ikke lenger som forankring, eller som gelender i tilværelsen. Derfor måtte individet nå suge sine verdier av eget bryst – og helt selv være ansvarlig for sine valg i livet.
Å ta inn over seg at gelenderet er borte vekker angst.
– Det er blitt det moderne menneskets lodd – vår metafysiske ensomhet.
Uten dyrene er vi alene
Det er i ferd med å bli verre enn selv eksistensialistene kunne forestille seg. Den metafysiske ensomheten er nær ved å bli bokstavelig. Uten dyrene er menneskene alene her på kloden.
– Det blir stadig færre ikke-mennesker. Når ville dyr blir utryddet, den ene bestanden etter den andre, så vil vi ikke lenger kunne håpe på å se, høre eller møte noen av dem, sier Vetlesen og minner om hvor viktige dyrene har vært for at vi er de vi er.
– Vi utviklet oss sammen med dem. Og nå må vi ta inn over oss at vi lever i en verden hvor de ikke finnes lenger. Dyrene blir utryddet på vår vakt.
Mens det blir stadig færre ville dyr, har andelen kjæledyr og såkalte produksjonsdyr steget enormt de siste tiårene.
– Endringen i styrkeforholdet mellom ville dyr og dyr som er der «for oss», under betingelser vi bestemmer, er i seg selv en gedigen historisk og kulturell forandring som vi langt på vei savner et språk for.
73 prosent av verdens ville dyr har forsvunnet siden 1973.
– Selv om dette er antall individer, ikke arter, er det en enorm akselerasjon i utryddingstakten.
Hvis vi framskriver dette, kan vi spørre oss hvor mange tigre, isbjørner eller hubroer det er igjen i 2030, i 2050 eller i år 2100?
– Stadig flere blir satt på rødlista, og stadig flere krysses ut. Vi får høre ‘der ble den siste sett’ eller ‘der ble den siste hørt’. Og det begynner å bli mange år siden.
Vi må leve med at vi er ansvarlige.
– Menneskene må ta inn over seg at det er såpass mange ikke-menneskelige skapninger som ikke finnes lenger. Det er voldsomt å ha forårsaket det som menneskelig kollektiv. Fra et filosofisk ståsted handler det om menneskets stilling i kosmos, intet mindre, sier Vetlesen.
Isbjørnen på isflaket
Filosofer er ikke de man oppsøker for å få endelige svar. I stedet får vi stadig nye spørsmål.
Hvis vi likevel skulle våge oss til å oppsummere et slags svar, som et imperativ, eller oppfordring, kan det kanskje være gi barna våre naturopplevelser.
– Jeg tenkte på Arne Nævras ikoniske fotografi av isbjørnen alene på et isflak som Al Gore brukte i filmen «An Inconvenient Truth», sier Vetlesen og minnes sitt eget møte som ung med ville dyr i bildebøker og naturfilmer.
– En tiger, løve eller isbjørn ga intuitivt inntrykk av at dyret er majestetisk og suverent i sin styrke og spenst. Hvis jeg eller et annet menneske skulle møte på den kjempestore bjørnen der, så ville vi sannelig ligge tynt an.
I dag er dette snudd på hodet.
– Et barn som ser ville dyr i sine krympende habitater, vil heller tenke, ‘jøss, den isbjørnen ligger sannelig tynt an.’ I stedet for å være majestetisk, fremstår den som skjør og truet, sier Vetlesen og advarer mot sentimentalitet i møtet med dyr.
– Akkurat som det noe rart med måker som spiser ut av søppelbøtter, og isbjørner som må gå inn i Longyearbyen på jakt etter mat, er det noe som ikke stemmer helt med at barn skal ha en medlidenhet overfor ville dyr som grenser til det sentimentale.
Miljøverner og journalist Bill McKibben har skrevet at meningen med naturen er dens uavhengighet.
– Vi kan si det samme om dyrene. Deres mening ligger i at de er uavhengige fra og annerledes enn oss.
Dyrene var her før oss. De var sterkere og raskere enn oss. Og de trengte oss ikke. Slik er det ikke lenger.
– I siste instans er ville dyrs skjebne helt og holdent i menneskehetens hender. Siden vi er fullt ut i stand til å ødelegge det som er igjen av deres leveområder, er det kun en beslutning om å avstå fra dette som kan redde dem.