Den har vært med oss lenge. Da isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden, var ulven, sammen med oss mennesker, blant de første som fulgte etter.
I tusener av år spilte denne topp-predatoren en viktig rolle i naturens økosystemer og fantes i stort antall over det meste av landet. Men fra midten av 1800-tallet endret dette seg, bestanden ble skutt kraftig ned og til sist utryddet. Etter mange tiår med så å si ingen ulver i norsk natur, ble den fredet i 1971. Siden er det blitt flere. Men ikke mange.
Vinteren 2023–2024 fantes det mellom 74 og 76 ulver i landet, nesten halvparten av dem deler vi med Sverige, som har langt større ulvebestand enn vi har. At ulvene ikke blir flere hos oss, er ikke tilfeldig: I 2022 ble det tatt ut 16 ulver ved lisensfelling. Antallet holder seg lavt også på grunn av ulovlig jakt, og fordi ulven er sterkt svekket av innavl.
– Lisensfellingen er ment å redusere en opphetet ulvekonflikt i Norge gjennom å ivareta interessene til jegere, bønder, skogeiere og lokalsamfunn. Men juridiske forskere har funnet at praksisen med å holde en art på kritisk truet nivå, er ulovlig, sier Martine S.B. Lie. Hun er stipendiat på Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og skriver doktoravhandling om ulvesaker i norsk rett.
Norge har forpliktet seg
Stortinget har vedtatt at antallet ulv i Norge skal ligge så nært som mulig bestandsmålet det selv har besluttet, det vil si fire til seks valpekull i året, hvorav minst tre skal være helnorske. Bestandsmålet framstår derfor både som et minimum og et maksimum, og i praksis tas ulv ut ved lisensjakt når bestanden overstiger målet.
Utbredelsen er dessuten stort sett begrenset til en egen ‘ulvesone’ som omfatter Oslo, Akershus, Østfold og deler av det tidligere Hedmark fylke, altså fem prosent av Norges landareal. Utenfor denne sonen skal ulven ikke få etablere seg.
– Vi har forpliktet oss internasjonalt. Norge skal ta vare på ulven i henhold til Bernkonvensjonen om vern av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. Konvensjonene er tatt inn i norsk rett gjennom viltloven og naturmangfoldloven, påpeker Lie.
Men når politikken gjør at en art er dømt til å være kontinuerlig truet, kan den da være i tråd med Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven? Nei, mener flere dyre- og miljøvernorganisasjoner, som de siste årene har bestridt flere avgjørelser om ulvefellinger i retten. Nylig åpnet Bernkonvensjonen sak mot Norge hvor de kritiserer praksisen (se nederst i artikkelen).
Konflikten er betent
Selv om flertallet i befolkningen støtter vern av ulven, er den omstridt. Den kan angripe jakthunder og beitende husdyr, spesielt sauer. Den konkurrerer med jegere om vilt. Skogeiere som selger jaktkvoter, kan få inntektene sine redusert, og enkeltpersoner og lokalsamfunn kan kjenne på utrygghet.
– Rovdyrkonflikten er svært betent, frontene steile og går forenklet sett mellom miljøvernere på den ene siden, og bønder, jegere og folk i distriktene på den andre. Men i realiteten er holdningene til ulven mer nyanserte innen de ulike grupperingene, påpeker Lie.
Konflikten kommer til uttrykk når ulv blir utsatt for krypskyting, men også når lisensjakt blir sabotert. Konflikten utspiller seg i media og politiske debatter, i demonstrasjoner, i skogen, på Stortinget, og også ved stemmeurnene.
Men de siste årene har en ny arena kommet til.
– Domstolene er blitt et viktig sted der rovdyrkonflikten utspiller seg. Siden 2017 har det stadig vært rettssaker om ulvefellinger, påpeker Lie, og legger til:
– Men all konflikt i saken er ikke dermed flyttet inn i rettssalen, den fortsetter å utspille seg også på de andre arenaene.
Mikrobilde av konflikten
Hva skjer så, spør Martine S. B. Lie, når en putter denne veldig betente samfunnskonflikten inn i rettssalene og ber dommerne løse den? Kriminologen har vært til stede under fire omfattende rettssaker og gjort noen interessante observasjoner. Sakene gjelder felling av ulv utenfor ulvesonen, men også inni sonen, hvor treskelen for å skyte skal være langt høyere.
– Jeg har ikke bare hatt oppmerksomheten min rettet mot det rettslige eller det som skjer foran dommerne, men følger også med på det som skjer blant publikum, både i rettssalen, og utenfor, i pausene, forteller hun.
Det hun da ser, forteller Lie, er et mikrobilde på konflikten. Grupperingene blant publikum er tydelige.
– Konflikten utspiller seg i høyeste grad også blant de mange som følger rettssakene. Interessen er stor, til tross for de lange dagene i retten der mye dreier seg om tørr juss. De er der for å representere enten ulven eller jegerne og bøndene, altså de to sidene, og vise at saken betyr svært mye.
Datamaterialet består i tillegg til observasjon og analyse av dommer, også av intervjuer med dommere og med organisasjoner som har gått til sak.
"Til sammen skaper dommene presedens for det begrensete vernet av ulven i Norge".
Partene
Tre organisasjoner har de siste årene gått til sak mot regjeringen om ulvefellinger de mener bryter norsk og internasjonal lov, nemlig WWF – verdens naturfond, NOAH – for dyrs rettigheter og Foreningen Våre Rovdyr.
Norges Bondelag, Utmarkskommunenes sammenslutning, Norskog og Norges Skogeierforbund har grepet inn for å støtte regjeringen, representert ved Regjeringsadvokaten, og erklært partshjelp for staten.
– Dermed har de advokater i retten som står sammen med Regjeringsadvokaten, noe som også gir et bilde på konflikten.
Hvorfor går de til sak?
Spørsmålet om hvor grensen går mellom rett og politikk, mener Lie, settes veldig på spissen i ulvesakene. Den ene parten sier dette i hovedsak er politiske spørsmål som skal overlates til Stortinget, og den andre sier at nei, dette må domstolen kunne prøve.
– Jeg utforsker påstandene i retten, organisasjonenes motivasjon og forventninger til ‘ulverettssakene’ og om de oppnådde det de håpet på.
– Siste utvei
Kriminologen peker på en trend i samfunnet, både i Norge og internasjonalt, at organisasjoner mobiliserer domstolene for å fremme en sak.
– Rettssaker kan sette en oppfattet urettferdighet på dagsordenen og på den måten skape press for politisk endring. Bak ulvesakene ligger en følelse av desperasjon og hastverk for å redde ulven. For organisasjonene handler det også om å sikre arters rettsvern mer generelt – noe som haster i den naturkrisen vi står i.
En av dem Lie intervjuet, beskrev rettens vei som en siste utvei: «vi følte at vi ikke hadde noen annen utvei ... vi hadde prøvd alt annet, og vi følte at vi stod litt med ryggen til veggen på vegne av ulven og at det var det eneste steget som var igjen.»
Skifte i forvaltningspraksis
Mellom 2017 og 2023 bestred organisasjonene fem tillatelser til lisensfelling i retten. De lanserte to ‘hovedsaker’ som testet lovligheten av en fellingstillatelse i sesongen 2017–2018 på to familiegrupper og tolv individuelle ulver utenfor ulvesonen, og deretter en fellingstillatelse på en familiegruppe inne i ulvesonen i 2019–2020. Begge sakene ble anket helt til Høyesterett.
– Mens disse sakene pågikk, fortsatte departementet som før og ga nye fellingstillatelser. Organisasjonene begjærte midlertidig å stoppe tre av disse fra å bli satt i gang, alle innenfor ulvesonen, mens de ventet på de endelige dommene i de to sakene, forteller Lie.
Stortinget endret loven
I den første saken fra 2017 fikk en etablert fra Høyesterett at det i stor grad ikke skal være ulv utenfor ulvesonen. Inne i ulvesonen skal det være en høyere terskel for å gi tillatelse til å felle ulv enn i områdene utenfor.
– Men i denne saken går retten ganske langt i å si at om bestandsmålet er nådd, så blir det jakt – selv på flokker som befinner seg innenfor ulvesonen. Før høyesterettsbehandlingen, som en respons på at staten tapte i lagmannsretten, vedtok Stortinget en endring i naturmangfoldlovens paragraf 18, som understøtter dette, påpeker Lie.
"I tilfeller der organisasjonene fikk medhold i retten, tok Stortinget og regjeringen bemerkelsesverdige skritt."
De to hovedsakene strakte seg over mer enn tre år hver, og ble utvidet med flere undertvister. Totalt resulterte rettssakene i 21 rettsavgjørelser på sju år, inkludert flere tvister. Organisasjonene begjærte igjen midlertidig forføyning av jakten nå i 2025, etter Bernkonvensjonens kritikk av praksisen.
Tillit til retten
– Søksmålene var i utgangspunktet drevet av et håp om at domstolene skulle sørge for ‘rettferdighet’ for ulvene og sette en grense for hvor langt det er mulig å gå i å drive hasardiøs forvaltning av ville dyr, sier Lie.
Etter år med andre former for mobilisering, vender organisasjonene seg derfor til rettsvesenet, som den ultimate ‘sikkerhetsventilen’ for naturbeskyttelse. De ga uttrykk for dyp tillit til rettsstaten.
– Søksmålene var også drevet av en tro på at denne rettferdigheten og grensene for å skyte ulv er sikret i lovverket – i naturmangfoldloven, Grunnloven og Bernkonvensjonen. Troen på dette manifesterer seg også i det som ble lagt fram i retten.
Men, påpeker hun, retten lever ikke opp til disse forventningene. I tilfeller der organisasjonene fikk medhold i lavere rettsinstanser, tok Stortinget og regjeringen bemerkelsesverdige skritt.
– Det utvikler seg et slags strategisk spill i og utenfor retten, med motstrategier fra Regjeringsadvokaten/departementet – og politikere.
Også organisasjonene tilpasser seg det rettslige «spillet».
– Nye søksmål er smalere og legger ikke opp til den samme typen ‘skjebnesak’ for artsvern som organisasjonene gikk inn for til å begynne med. Isteden bruker de mulighetene som gjenstår til å overprøve ulvefellingene etter Høyesteretts avklaringer. Tilnærming deres blir med andre ord mer pragmatisk og strategisk etter hvert. Rettsliggjøringen har en slags ‘disiplinerende logikk’, påpeker kriminologen.
Selv om det kommer rettslige avklaringer, fortsetter saken i det politiske sporet.
– Politikerne tilpasser seg det som kommer fra retten. Når en dom har gått i favør organisasjonene, har politikere på Stortinget merket seg det og handlet, blant annet med endringen i paragraf 18 i naturmangfoldloven. Dermed er en forvaltningspraksis blitt til skreven lov – en vektlegging av bestandsmålet som i praksis innebærer å felle ulv så snart bestanden overstiger fire til seks ynglinger. Regjeringens forslag om å kutte all støtte til NOAH rett etter at de vant fram i retten, mener noen ikke var tilfeldig.
En knekk
Organisasjonene vant helt eller delvis fram i halvparten av dommene. I Høyesterett derimot, ender det med klart tap. Alle ulvene ble skutt. Felling av flokker både utenfor og innenfor ulvesonen fortsetter som før.
– Til sammen skaper dommene presedens for det begrensete vernet av ulven i Norge, og legitimerer det som allerede var etablert praksis – og som førte til rettssakene. Den rettslige beskyttelsen av den norske ulven er ikke blitt styrket som følge av rettssakene, tvert imot, oppsummerer Lie.
De endelige dommene og det politiske etterspillet tror hun har gjort noe med troen på systemet.
– Det er rimelig å anta at den sterke tilliten til domstolene og retten, som organisasjonene ga uttrykk for, har fått seg en knekk.
Danser med ulver
Men selv om det å ta ulven til domstolene ikke har gitt de ønskete resultatene, fortsetter den evige runddansen – både nasjonalt og internasjonalt.
– Dragkampen mellom verneinteresser og motinteresser fører til stadig utvikling av det rettslige grunnlaget, som igjen kan gi håp og nye muligheter for mobilisering – og motstrategier, eller det motsatte.
At organisasjonene fikk medhold i noen rettsinstanser, mener Lie, kan tyde på at holdningene til natur og økosystemer i norske domstoler er i endring.
– Kanskje smitter det over på Høyesterett med tiden.
Kilde: Martine S. B. Lie (2025): Environmental Urgency Meets Legal Formalism: Dilemmas of Strategic Lititgation for Species Protection.
Norge bryter folkeretten
Bernkonvensjonen har åpnet sak mot Norge.
I desember i fjor vedtok Bernkonvensjonens stående komité enstemmig å åpne sak mot Norge. Komiteen slår fast at norsk ulvepolitikk er i strid med konvensjonen. Den peker blant annet på at ulven ikke får leve i 95 prosent av landet, og at en bevisst holder ulven på et så lavt antall at arten er kritisk truet.
Regjeringen blir bedt om å slutte å ta ut flokker og revirmarkerende par, altså potensielle ynglinger, i ulvesonen, og å legge vekt på å finne alternative forebyggende tiltak som ikke innebærer å skyte ulven.
Dyrevernorganisasjonen NOAH prøvde på dette grunnlaget på nytt å stoppe lisensfelling av ulv, men lyktes ikke. Regjeringen har godkjent nye fellinger av ulv i 2025.
Samtidig som Bernkonvensjonen åpnet sak mot Norge, ble vernestatusen for ulv som dyreart endret fra «strengt beskyttet» til «beskyttet». Det skjedde på et møte i Strasbourg, der Norge stemte for å gi ulven lavere vern.
--
FAKTA
Prosjektet
- Martine S.B. Lies doktorgradsprosjekt undersøker bakgrunnen for ulovlig jakt og domstolene som arena for rovdyrkonflikten.
- Prosjektet er en del av prosjektet Criminal Justice, Wildlife Conservation and animal rights in the Anthropocene (CRIMEANTHROP), finansiert av Norges forskningsråd.
Bernkonvensjonen
- Bernkonvensjonen er en naturvernavtale som forplikter landene, og var den første internasjonale avtalen som beskytter både arter og leveområder.
- Norge ratifiserte avtalen i 1986.
- Bernkonvensjonen har hatt stor innvirkning på norsk rovviltforvaltning og forplikter oss til å ta vare på vår del av ulvebestanden.
- For første gang har Bernkonvensjonen nå åpnet sak mot Norge for ikke å følge avtalen.
Kilde: SNL