Den ene vitenskapelige artikkelen etter den andre kommer til samme konklusjon: Ja, det virker. Redusert kaloriinntak og perioder uten å spise kan gi lengre liv og bedre helse.
– Vi ser til dels forbløffende resultater hos forsøksdyr, virkningen ser ut til å gjelde på tvers av mange arter. Ja, selv enkelte planter ser ut til å leve lenger når de får mindre energi i form av lys, forteller Tomás Schmauck-Medina.
Han er postdoktor på Avdeling for klinisk molekylærbiologi ved Universitetet i Oslo, og tilhører en gruppe som forsker på aldring på høyt, internasjonalt nivå, Evandro Fang Lab. Virksomheten foregår på det ultramoderne EpiGen-laboratoriet ved Akershus universitetssykehus (Ahus).
Naturlig å sulte
Det er kanskje ikke så rart. Gjennom evolusjonen er kroppen vår lagd for å kunne gå lange perioder uten mat og enda lengre perioder med lite mat.
– Å redusere kaloriinntaket og faste – uten at det fører til underernæring, viser seg å ha mange gode virkninger i kroppen, understreker forskeren. Blant annet kan det påvirke cellehelsen gjennom å redusere oksidativt stress og betennelse.
– Det kan også fremme prosesser som autofagi, hvor cellene fjerner skadde komponenter og reingjør seg selv, noe som kan forhindre sykdom og opprettholde god cellehelse. Kalorirestriksjon kan dessuten påvirke produksjon og aktivitet til flere hormoner i kroppen, som kan være fordelaktig for helsen vår, påpeker Schmauck-Medina.
Mange har kastet seg på bølgen og faster noen dager i uka, eller deler av døgnet, kanskje inspirert av all forskningen som har skjedd på feltet de seinere årene.
Schmauck-Medina har gått igjennom en lang rekke studier som undersøker virkningen av å spise mindre og sjeldnere. De aller fleste eksperimentene er utført på forsøksdyr, særlig rotter og mus. Resultatene er ofte overraskende gode. Men forskeren advarer mot å overføre dem direkte til mennesker.
Mus og menneske
– Langvarig faste påvirker ei mus langt mer dramatisk enn et menneske. Når vi faster i fire dager, mister vi to prosent av kroppsvekten vår. Når ei mus går uten mat i bare to dager, mister den hele 20 prosent. I eksperimentene blir gjerne kaloriinntaket hos musene redusert med 40 prosent, og dermed blir også effektene på levetid forbløffende store. Tenk deg å ta bort nesten halvparten av maten du spiser, det er ganske ekstremt. Men enda mer ekstremt er det for mus og rotter når vi tenker på hvordan organismen deres fungerer.
Virker sammen
Vi vet at energirestriksjon spiller en massiv rolle. Så handler ikke da et lengre og friskere liv til sjuende og sist om å begrense energitilførselen, og ikke fasten i seg selv? Forskerne har testet dette.
– I eksperimenter kan maten bli fordelt jevnt utover slik at forsøksdyrene nesten alltid har noe å spise. Men da skjer det noe: da forsvinner noe av den positive effekten av kalorirestriksjon. Om dyrene derimot spiser hele porsjonen på én gang og faster resten av tiden, lever de lenger.
– Så, om vi går tilbake til spørsmålet om det er energi eller faste? Begge aktiverer bestemte mekanismer i kroppen. Noen av disse mekanismene ser ut til å overlappe hverandre. Både energirestriksjon og faste er av det gode.
Forskeren trekker fram en tredje komponent: sult. Mus er sultne og stressa gjennom hele livet når de er på restriktive dietter.
– Men, og dette forundrer meg – når vi når vi griper inn i gener relatert til sult slik at musene ikke lenger lider av sultfølelse, så forsvinner mye av effekten av kalorirestriksjon: Musene lever betydelig kortere enn om de hadde fortsatt å være sultne, selv om mengden mat de får er akkurat lik. Det samme gjelder trolig også oss mennesker. Det forteller oss at sult har en selvstendig effekt på livslengde.
Det er trolig snakk om synergier.
– I eksperimenter som kombinerer kalorirestriksjon, faste og sult, lever musene lengst, forteller Schmauck-Medina.
"Trolig presser vi grensen som diettrestriksjon har på livslengde."
Lever enda lenger
Nesten uansett hva forskerne måler, er dyrene på restriktiv diett mye sunnere enn andre: de har mindre kreft, tåler giftig påvirkning bedre, pelsen deres er finere. Men det er et skår i gleden: De har mindre motstandskraft mot infeksjonssykdommer. Dessuten går sårhelingen saktere. Går det an å gjøre noe med det?
Ja, mener Schmauck-Medina. Han har i lengre tid eksperimentert med å bruke ulike legemidler for å redusere de negative effektene av diettrestriksjoner.
– Vi har oppnådd noen virkelig lovende resultater. Når vi kombinerer noen spesifikke medikamenter med diettrestriksjonene, blir de negative virkningene på immunsystemet kraftig redusert eller helt borte. Det merkelige er at dyrene nå ikke bare er motstandsdyktige mot infeksjoner, de lever enda lenger. Trolig presser vi grensen som diettrestriksjon har på livslengde.
Supermodell
Forskeren har en viktig alliert i forskningen sin, en liten rundorm, C. elegans. Den er kun én millimeter lang, bygd opp av 959 celler og lever normalt i 25 dager. Likevel er mange av de grunnleggende, biologiske prosessene hos oss og rundormen til forveksling like.
– Ingen dyr i verden forstår vi bedre. Vi vet absolutt alt. Dessuten har metodene blitt så optimaliserte at jeg kan endre hvilket som helst gen i kroppen deres. Når jeg gir den lite mat, kan jeg se hvilke gener som blir slått av i immunsystemet. Da kan jeg plukke ut disse genene, en etter en, og slå dem av uten diettrestriksjon. Noen av genene jeg slår av, øker dyrets levetid.
Utvikler legemidler
Forskningsarbeidet til Tomás Schmauck-Medina og kollegene hans viser en viktig vei mot et lengre og friskere liv: Det er mulig å utvikle legemidler målrettet mot spesifikke gener som bidrar til å øke fordelene ved kostholdsrestriksjoner – og effektivt unngå bivirkningene.
– Noen av stoffene vi bruker slår av og på mange gener i kroppen som aktiverer ulike mekanismer, og nå prøver vi å finne ut hvilke av genene som er de viktigste.
For mange er det å gå på en restriktiv diett og faste en for stor utfordring i lengden.
– Derfor prøver vi å utvikle legemidler som kan gi noen av de samme gode virkningene som kalorirestriksjon gir, men uten å være nødt til å spise lite og sjeldent.
– For sprøtt
Han viser til rapamycin, et medikament som ofte har vært brukt for å hindre avstøtning av transplanterte organer, men som også har vist seg å ha forbløffende effekter på aldring og livsforlengelse.
– Rapamycin kan etterlikne enkelte effekter av kalorirestriksjon, men ikke alle, og gir derfor ikke alle fordelene. Men ved å optimalisere medikamentet har forskere nå greid å komme svært nær. Jeg ville ikke tro det da jeg så resultatene, det er bare for sprøtt. Massive effekter er oppnådd på ekstremt gamle dyr. Virkelig, ingenting har noensinne kommet så nær å få alle fordelene av å faste – uten å gjøre det.