Disputerte på minoritetsstemmer i skandinavisk samtidslitteratur

Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå.» skrev norsk-libanesiske Nancy Herz i Aftenposten i 2017. I årene etter har Herz og andre «skamløse jenter», sammen med minoritetsforfattere, satt i gang en større offentlig debatt om feminisme, fremmedfiendtlighet og rasisme.

Nå er minoritetsforfattere også blitt en del av forskningen på Institutt for lingvistiske og  nordiske studier ved UiO, ledet av professor Elisabeth Oxfeldt gjennom forskningsprosjektet «Medborgerskap uten skam: Minoritetsstemmer i skandinavisk samtidslitteratur».

En av stipendiatene hennes er Lea Allouche. Nylig disputerte hun om hvordan tre minoritetsforfattere fra Skandinavia har skrevet om rasisme i forfatterskapene sine. Hun tok et dypdykk i de tre tekstene Blodbok (2022) av Burcu Sahin fra Rinkeby i Sverige, Flowmatic (2020) av Shadi Angelina Bazeghi, født i Iran og vokst opp i Danmark, samt «Når jeg ser havet, slokner lyset» (2021) av Sumaya Jirde Ali, født i Somalia og vokst opp i Norge. Jirde Ali er den av de tre som kanskje har vært mest synlig i den offentlige debatten. Hun har vært redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett og ble i 2021 tildelt Amalie Skram-prisen.

Fellesnevneren for de tre bøkene er det Lea Allouche kaller skandinavisk antirasistisk prosjektpoesi.

– Dette er en ny generasjon litteratur fra minoriteter i Skandinavia der dikterne ikke skriver om seg selv, men bruker seg selv til å skrive om samfunnsproblemer, poengterer Allouche.

Hun er interessert i finne ut av hvordan slike forfatterskap blir lest der leserne allerede har klare forestillinger om innholdet fra starten.

– Jeg håper at denne litteraturen, som all annen kunst, kan transportere folk inn i andres erfaringer, selv om opplevelsen kan være ubehagelig. Når vi blir utfordret og konfrontert på hvem vi er, skjer det noe med lesingen vår. Forfatterne ønsker at den hvite leseren skal bli bevisst på seg selv og bli stilt ansikt til ansikt med sin egen hvithet.

– Hvorfor er det viktig å forske spesielt på minoritetslitteratur?

– Dikterne er utilfredse med at de ikke blir tatt seriøst eller bare blir lest som et symptom på et eller annet i samfunnet. Selv om forfattere fra minoriteter bruker mange av de samme strategiene og de samme temaene som i annen samtidslitteratur, skiller de seg likevel ut. Bøkene deres blir ikke lest etter den estetiske nyskapelsen, men kun for å finne ut av hvordan det føles å være ikke-hvit og hvordan det er å vokse opp i en immigrantfamilie.

– Hva betyr minoritetslitteratur for det skandinaviske samfunnet?

– Dette er ganske ny litteratur i Skandinavia sammenlignet med Frankrike og Tyskland, som har hatt slik litteratur siden 1950-tallet. Litteraturen skal avspeile samfunnet. Når samfunnet endrer seg, må også litteraturen endre seg. Dette kan være kritisk litteratur om noe man er utilfreds med, slik som rasismen i samfunnet.

Metodejakten

Allouche påpeker at hvis tekstene bare blir lest som et vitnesbyrd om et eller annet problem i samfunnet, kunne de like godt ha blitt skrevet som essays, romaner eller avisintervjuer.

– Dette minner oss om at vi stadig må finne frem til nye metoder for å kunne beskrive disse tekstene. Det er viktig at vi beskjeftiger oss med disse tekstene isolert, før vi ser på hva de har  til felles med annen samtidslitteratur.

Spørsmålet til Allouche er hvordan litteraturforskere kan ta et dypdykk i den formelle teksttolkingen. I nærlesingen tar hun et blikk på sjangeren og den kunstneriske nyskapelsen, samtidig som hun tolker hvordan dikterne debatterer noe viktig i samfunnet.

– Dette er to forskjellige innfallsvinkler i litteraturforskning, som ofte ikke har så mye med hverandre å gjøre.

Allouche har lett etter hvordan hun kan få disse to leirene til å snakke sammen ved å lage en analyse som stadig går inn og ut av teksten.

Motbør

Under et forskningsopphold på Humboldt-universitetet i Berlin møtte Allouche motbør. Den gang hadde hun planer om å jobbe med diktsamlingen «Melanin hvitere enn blekemiddel» av Jirde Ali. Kollegaene mente at Allouche ikke kunne beskjeftige seg med diktningen hennes fordi hun selv var hvit.

– Kritikerne mente det var problematisk at jeg forsket på slike verk, fordi jeg inntok en symbolsk maktposisjon i kraft av hvitheten min. Som leser risikerte jeg å gjenta maktstrukturer som vi kjenner igjen fra den vestlige imperialismen.

Kritikken hun møtte, var personlig og følelsesladd.

– Vi har en forestilling om at følelser ikke er så viktige i akademia og at vi skal ha en profesjonell avstand til teksten. Men denne idéen blir utfordret når vi forsker på rasisme, fordi vi alle sammen kan bli en del av eksisterende maktrelasjoner. Det var derfor meget viktig for meg å finne ut av hvordan jeg kunne forholde meg metodisk til min egen identitet i forskningen min.

Diskusjonen i Berlin fikk Allouche til å drodle rundt begrepet hvithet.

Feil bås

Allouche følte det var feil å bli satt i bås som hvit forsker. Hennes mors familie er dansk. Hennes fars familie er jøder fra Tunis og Algerie. De flyktet til Frankrike på femtitallet.

Allouche vokste opp i Danmark, men har bodd noen år i Frankrike.

I Norge blir hun betraktet som dansk. I Danmark blir hun sett på som dansk eller halvfransk. Franskmenn ser på henne som både dansk og nordafrikansk.

– Faren min vokste opp i en typisk innvandrerfamilie. Diktsamlingene om det å spise annen mat, lytte til fremmed musikk og tale flere språk i heimen er gjenkjennelig for meg.

Vanskelig distanse

Dette minner henne om at identitet er flytende og situasjonsbetinget. Det handler om hvem man kommuniserer med.

– Når vi betrakter noen som hvit eller ikke-hvit, handler det ikke bare om hudfarge, men også om forestillinger om privilegier og hvor utsatt man er. Den slags endrer seg over tid og fra sted til sted og er avhengig av konteksten. Det finnes altså to sannheter samtidig når jeg leser og forsker: Jeg er både hvit og ikke-hvit. Noen ganger er den ene identiteten synlig. Noen ganger den andre.

I en vitenskapelig avhandling skal metodene og teoriene leve opp til formelle, akademiske kriterier.

– Mesteparten av tiden fungerer det fint. Vi kan legge personligheten til side, forske og ta personligheten tilbake igjen. Men det er noe med denne type litteratur der vi likevel ikke kan gjøre dette.

Allouche forklarer det slik:

– Fordi personligheten min har mye å si når jeg beskjeftiger meg med rasisme eller der jeg inntar en symbolsk posisjon om folk ser på meg som hvit eller ikke-hvit, er det ikke mulig å sette parentes rundt dette når vi jobber med andres identitet. Vi ser verden gjennom vår egen identitet. Vi snakker alltid ut ifra hvem vi selv er på en eller annen måte.

Allouche mener derfor det er viktig at vi er bevisste på oss selv når vi tolker andres tekster.

– Når vi gjennom lesingen blir konfrontert med vår egen identitet, er dette en personlig og følelsesmessig opplevelse som bryter med hvordan vi tradisjonelt arbeider i akademia. Det blir meget spennende å se hvordan vi kommer til å forholde oss til dette de neste årene.

Hun poengterer at det er mye rasisme i samfunnet som vi ikke merker fordi vi ikke ser det selv. Som en parallell minner hun om at mange kvinner oppfatter situasjoner annerledes enn menn.

– Kvinner og menn kan sitte i det samme rommet. Det blir sagt noe. Kvinner kan tenke: «Det er så typisk at noen snakket over hodet på meg eller tok min idé, noe menn slett ikke ser, selv om de har de beste intensjoner.»

Et annet eksempel er plakater med hakekors i bybildet. De har dukket opp etter 7. oktober-katastrofen og den påfølgende krigen mellom Israel og Hamas.

– Jeg reagerer sterkt på hakekorsene, men når jeg snakker med venner og kollegaer, viser det seg at de slett ikke har lagt merke til dette. Hakekorsene er mer synlige for meg og mindre synlige for dem uten jødisk identitet. Vi trenger derfor at noen forteller oss om det vi ikke ser selv. Og det er jo nettopp det minoritetsforfattere gjør med diktsamlingene sine.

Kamp mot rasisme

I avhandlingen slår hun også fast at diktsamlingene til de tre minoritetsforfatterne legger opp til nytt fellesskap på tvers av identiteter og på tvers av de skandinaviske landegrensene.

– Dikterne leser og siterer hverandre. Sammen og fra hver sin forskjellige identitet skriver de viktig poesi om rasisme. Selv om de konfronterer den hvite leseren med hans eller hennes  hvithet, gjør de det ikke for å støte ut leseren, men for å gjøre leseren bevisst på seg selv og samfunnet rundt seg. Det at vi lærer å bli kjent med oss selv og hverandre, er avgjørende i kampen mot rasisme.