For Ole Munch Ræder (1815–1895) sto det og falt på juryordningen.
– Juristen og embetsmannen Ræder så på juryen som noe mer enn et rettslig verktøy. Den var et politisk prinsipp, et folkets vern mot vilkårlighet og overmakt – og selve nøkkelen til demokratiets oppdragende kraft, forteller professor Terje Rasmussen.
Han har skrevet kapittelet «Experimenternes land. Ole Munch Ræders amerikanske demokrati» i boka «Demokratiet i Amerika – skrekkeksempel eller ideal?»
I dag kan det virke litt aparte å legge så mye vekt på en folkejury, som riktignok var nevnt i et utkast til Grunnloven i 1814, men ikke ble innført. Var ikke trykkefrihet, allmenn stemmerett og lik rett til utdanning langt viktigere enn spørsmålet om hvorvidt vi skulle ha en jury?
«Demokrati» ble demokratisert.
– Men på 1830- og 1840-tallet var spørsmålet om vi skulle ha en jury i straffesaker i ferd med å bli et sentralt tema i det som kan kalles demokratidebatten i Norge, forteller Rasmussen.
Ole Munch Ræder bidro til å løsrive demokratibegrepet fra forestillinger om antikken og terroren etter revolusjonen i Paris, og fylle det med moderne innhold.
– Demokrati ble forandret fra et tilbakeskuende og akademisk begrep til å bli et fremadrettet politisk handlingsbegrep. «Demokrati» ble demokratisert.
Ble sendt på lang ekspedisjon
Det politiske Norge var imidlertid splittet. Venstre og de liberale ønsket folkejury.
– De mente folket – ikke bare konservative dommere – skulle dømme sine likemenn. Det var allerede innført i Frankrike og England, forteller professor Terje Rasmussen.
De konservative strittet imot. Slik det har for vane i vanskelige spørsmål, vedtok Stortinget å utrede spørsmålet.
– Stortingsflertallet ba Ole Munch Ræder reise ut for å se hvordan det ble gjort i andre land. Det var første gang en embetsmann ble sendt på en slik lang ekspedisjon. Han var borte i mer enn to år.
Han startet som en skeptiker. I et statsrettslig verk fra 1841 hadde Munch Ræder avvist juryordningen delvis på grunn av det negative ryktet som ordningen hadde i Frankrike.
«At erklære [jurymenn] for folkesuverænitetens Representanter og give dem en politisk Myndighed er det samme som at give et lidet Samfunds Opinion Adgang til deelviis at omstyrte det hele Folks Villie», skrev Ræder den gangen.
– Han takket likevel ja til oppdraget og forlot Christiania i oktober 1846. Reisen gikk først til Belgia, Nederland og Frankrike, før han dro videre til London.
Vel framme i Amerika observerte han rettsprosesser i Jefferson, Janesville og Elkhorn og Madison. Deretter la han ut på reise med elvebåt på Mississippi, til St. Louis, Cincinnati og Pittsburgh, og endte i Washington DC.
Han holdt hele tiden den norske offentligheten informert om sine bedrifter.
– I løpet av reisen skrev Munch Ræder åtte lange reisebrev som ble offentliggjort som 25 artikler i Den Norske Rigstidende fra november 1847 til juli 1848. Noen av brevene ble også trykt i enkelte lokalaviser i forkortet form.
Han fortsatte til Philadelphia, New York og deretter til Boston, der han oppholdt seg i to måneder, for så å vende nesa nordover til New Hampshire og Vermont, til det daværende hovedsetet i Canada, Montreal.
– I september gikk ferden til Saratoga og Albany før han vendte tilbake til New York City.
Revolusjon i Europa
Mens Munch Ræder var i New York, eksploderte nyheten om Februarrevolusjonen i Paris som førte til at kong Ludvig Filip abdiserte, og det ble dannet en provisorisk regjering av borgerlige republikanere og sosialister.
– «Det er full røre i storbyen etter den nye franske revolusjonen», skriver Munch Ræder den 24. mars 1848 i en artikkel som kom på trykk i Christiania den 23. april.
Overalt kunne man høre gledesrop: «Hurra for den franske revolusjon! Frankrike er blitt republikk!»
Amerikanerne tok noe av æren, mente Munch Ræder.
«Mange synes at glæde sig meest over Demokratiets seier i Europa, fordi Bevegelsen efter deres Mening er foranlediget ved den moralske Indflydelse af Amerikas Exempel».
«Det er full røre i storbyen etter den nye franske revolusjonen»
– Revolusjon og opptøyer i Europa i 1848 gjorde ham enda sikrere i sin sak – rettssystemet hadde behov for folkelig legitimitet:
«Samfundet antager gjennom ham [jurymannen] en høiere Tone, og erhverver en sandere, dybere, ædlere Berettigelse, end den som den politiske Lov allene er istand til at give. Og intesteds er saadant af en mere paatrængende Nødvendighed end i et frit Land som vort, hvor den politiske Magts Tygdepunkt ligger hos de mindre oplyste Borgerklasser, hvor derfor ethvert Fremskridt disse gjøre, er en betryggelse mer for det Heles Sikkerhed og Velfærd.», skrev Munch Ræder.
USA som et nytt speil for samfunnet
Etter at masseutvandringen til Amerika skjøt fart utover 1840-tallet, ble USA en stadig mer relevant målestokk hjemme i Norge.
– Amerika ble et viktig speil for Norge til tross for slaveriet, og bidro til at demokratibegrepet fikk en mer positiv valør. Det gikk fra å være det «fordervelige» og «farlige» hos oberst Nicolai Tidemand i 1829 til det akseptable hos den unge Frederik Stang og enda mer hos Ole Munch Ræder.
For Norges del er status at «Fædrelandets Skjæbne allerede for den væsentligste Deel hviler i Demokratiets Haand ... der er intet bedre Middel til at gjøre denne uskadelig og endog i høi grad gavnlig, end at belære og forædle dens Besiddere.»
Trebindsverket han skrev om reisen til USA ble trolig lite lest.
– Dette er juryinstitusjonens viktigste politiske betydning, skriver Munch Ræder: «... den styrker Folket i baade i moralsk og intellektuel Henseende til at bære Frihedens alvorlige Pligter og tunge Ansvar ...».
Munch Ræder påpeker at rettsforhandlinger foran en jury har en oppdragende virkning på folket: «Det lærer Beskaffenheden av den Regjeringsform under hvilken det lever ... Det optræder handlende og iakttagende under Tilsyn af en hederlig, lærd og erfaren Embetsmand.»
– I avisa skriver han om en samtale han hadde med en newyorker som hadde følgende å si om juryordningen: «Det synes vel besynderlig for en utlending at vi lar folket bestemme i så viktige saker. Alt vi kan si, er at det viser seg godt – «it works well».
Fikk lite gjennomslag
Munch Ræder tok med seg denne pragmatiske holdningen hjem, selv om det var fjernt fra den europeiske embetsmannsskolen der man alltid skulle argumentere for og imot i lys av moral, fornuft og sannhet.
– Et annet argument han merket seg, var at folket ganske enkelt har mer tillit til en jury enn til en dommer. Og et tredje var at juryen er en garanti for den personlige og politiske friheten og utgjør en forbindelse mellom folk og konstitusjon. Munch Ræder gjengir et munnhell: «The constitution is in the jury-box»
Selv om utvandringen hadde gjort den norske offentligheten mottakelig for impulser fra USA, klarte ikke Munch Ræder å overbevise Stortinget om juryordningens fortreffelighet slik han hadde opplevd den i Amerika.
– Munch Ræders påvirkning ble mindre enn vi skulle tro. Juryordningen ble ikke innført før i 1887, og trebindsverket han skrev om reisen til USA ble trolig lite lest. Han fikk fortsatt stillinger i embetsverket, men ikke de mest prestisjefylte – han ble for eksempel sendt til utposten Malta som konsul. Det er lett å se for seg at hans liberale konklusjoner i utredningen skapte vanskeligheter for hans videre karriere i Christiania.
«Neibæk» sa ja til nye lover
En annen som hadde et godt øye til demokratiets nye fyrtårn i vest, var venstremannen Søren Jaabæk.
Stortingsrepresentanten som er kjent for å ha sagt nei til det meste, sa ja til mye av
det han lærte om USA.
– I motsetning til Munch Ræder reiste han aldri over Atlanterhavet. Men han lærte seg engelsk og leste mye, forteller professor Hilde Sandvik, som har skrevet om Jaabæk i boka «Demokratiet i Amerika – skrekkeksempel eller ideal?».
– Jaabæk brukte USA som forbilde. Han var genuint begeistret for amerikanske institusjoner: republikken, juryordningen, valgte embetsmenn. Han var også sterkt imot slaveriet og tilhenger av nordstatenes politikk, sier Sandvik.
Skrev om amerikanske forhold
Jaabæk var gårdbruker fra Mandal og tidenes lengstsittende norske stortingsrepresentant.
– I takt med utvandringen fra Norge, fattet Jaabæk interesse for samfunnsdebatten i landet som var blitt hjem for så mange utvandrede nordmenn. I avisa Folketidende holdt han de om lag 30 000 medlemmene i bondevennforeningene orienterte om amerikansk politikk, om både framgang og dype splittelser.
Det var godt kjent blant nordmenn at amerikanske politikere i 1862 hadde vedtatt
«Homestead Act» – som sa at alle amerikanske borgere, eller de som hadde søkt borgerrett, hadde rett til gratis land på 647 dekar. Etter fem år ville nybyggerne få full eiendomsrett til sine nye hjemsteder – homesteads.
– Mindre kjent var det at det også fantes en homestead exemption i amerikanernes lovbøker – et unntak for hjemstedet når kreditorene drev inn misligholdt gjeld.
Disse lovene sikret at folk fikk beholde det som var nødvendig for å overleve – bolig, betydelig jordbruksareal, redskaper og utstyr – og krevde konas samtykke dersom ektemannen skulle selge eller pantsette hjemmet.
– Jaabæk mente dette var både rettferdig og fornuftig. I USA hadde slike lover sørget for at folk ikke mistet alt de eide, og at forsørgerplikten overfor familie ble tatt hensyn til.
De norske «plyndrerlover»
Til sammenligning reagerte Jaabæk sterkt på det han kalte Norges «plyndrerlover» – regler som gjorde at folk kunne miste hus og hjem ved konkurs.
– Når menn gikk konkurs, ble derfor hele familien kastet ut og ble fattigvesenets ansvar. Jaabæk argumenterte for at det var bedre samfunnsøkonomi å gi folk mulighet til å komme seg på beina igjen, sier Sandvik.
Jaabæk tok dette opp gjennom sin brede kontaktflate i bondebevegelsen. Han sendte
forslag ut via Folketidende, der han skrev at i «de amerikanske Fristater» hadde statenes homestead exemptionlover sikret den enkelte eiendom til «selvopholdelse for sig og Familie som Eieren pligter at forsørge».
For Jaabæk var det tydelig at gjeldslovgivning og fattigvesen hang tett sammen: «I Amerika er Folk altsaa beskyttet mod økonomisk Ødelæggelse paa en grei og meget naturlig Maade, og Fattigkasserne vil aldrig blive saa tungt bebyrdet under en saadan Lovgivning.», skrev han.
Det var også et særlig vern for kvinnene som var gift med en som hadde forgjeldet seg. I Texas, skrev Jaabæk, kunne man ikke tvangsselge familiens hjem uten konas samtykke:
«I Hjemstavn kan man ikke gjøre exekusjon, heller ikke kan den sælges uden Hustruens Samtykke, naar den ejes af gift Mand»
I Minnesota var det samme regel: Intet pant eller lån var gyldig uten konas underskrift. Og slik var det, ifølge Jaabæk, i hele USA.
– I Wisconsin kunne en mann ikke selge eller betale gjeld med sin kones eiendom uten at hun godkjente det.
Ble nedstemt i Stortinget
Etter flere avisinnlegg og uformelle «høringer» i bondebevegelsen foreslo Jaabæk i 1868 derfor en ny lov som skulle gjøre det vanskeligere å ta opp risikable lån.
– Gifte menn burde ikke få låne penger eller stille kausjon uten at kona hadde godkjent det, mente han. Hun måtte både samtykke og skrive under, forteller Sandvik.
Bakgrunnen var alvorlig: Økende problemer med tvangsauksjoner, konkurser og utkastelser hadde fått mange familier til å miste alt.
– Derfor ønsket Jaabæk blant annet at gjeld som ble stiftet i alkoholrus ikke skulle kunne kreves inn.
Men som vi så i tilfellet Munch Ræder, var ideene fra det moderne USA som regel for
progressive for det norske Stortinget.
– Den dominerende rettsoppfatningen blant jurister var at mannen eide alt i ekteskapet. Dette synet vant gjennom på Stortinget, og Justiskomiteen avviste forslagene med begrunnelsen at loven ville gjøre mannen «umyndig».
Men Jaabæk og bondevennene ga seg ikke.
– I valgprogrammene for 1869 og 1870 ba de Stortinget vurdere saken igjen. Men denne gangen var forslaget begrenset til krav om konas samtykke hvis mannen skulle kausjonere for andres lån.
Men også dette falt til jorden.
– Først i 1888 ble ny lov om formuesforhold mellom ektefeller vedtatt. Men ektemannen beholdt råderetten over felleseie, også i eksisterende ekteskap da en ny ektefellelov ble vedtatt i 1927.