Den ene er fortellingen om Hans Christian Heg.
– Heg var oberst og krigshelt under den amerikanske borgerkrigen, forteller professor Daron W. Olson ved University of Indiana.
Heg ble født i Lier utenfor Drammen i 1829 og emigrerte til USA med familien som elleveåring.
Budskapet var klart: Nordmenn var ikke bare amerikanere – de var de beste amerikanerne.
– Som ung mann deltok han i gullrushet i California før han slo seg ned i Wisconsin, der han drev forretning og i 1859 ble valgt til fengselskommissær – trolig den første nordmannen med et statlig embete i USA.
Heg var engasjert i kampen mot slaveriet, og da borgerkrigen brøt ut i 1861, fikk han kommandoen over det 15. Wisconsin-regimentet, ofte kalt Det skandinaviske regimentet.
– Han ledet soldatene sine med hell i flere slag, og ble kjent som en modig feltherre.
Men i september 1863 skulle hellet snu. Nord- og sørstatene møttes på slagmarken i Chickamauga i Georgia med rundt 60 000 mann hver. Slaget var et av de største og blodigste i den amerikanske borgerkrigen, med nesten 4000 drepte.
Hans Christian Heg fra Lier var én av dem.
– Han døde som en viking, såret på slagmarken. Da hans soldater bar ham vekk, var han fortsatt i live. Men han bukket under for skadene han hadde pådratt seg, forteller Olson.
Norskamerikansk mytemaking
Oberst Hans Christian Heg ble raskt en norsk-amerikansk legende. Ikke bare var hans handlinger heroiske. Norskamerikanere skjønte raskt at historien om ham kunne brukes til noe. '
– Selv om utvandringen fra Norge til Amerika begynte i 1825, tok det tid før faste norske bosetninger kunne bidra til å skape en felles historie på det nye kontinentet.
Før borgerkrigen manglet nordmenn i USA historisk råstoff til å skape seg en posisjon i landet.
– Oppofringen til en rekke nordmenn i borgerkrigen, spesielt Heg, ga dem råstoffet de trengte, forteller Olson, som i mai holdt to innlegg på Nasjonalbibliotekets konferanse i forbindelse med 200-årsjubileet for utvandringen.
I 1869 skrev norskamerikaneren John A. Johnson boka «Det Skandinaviske Regiments historie».
– Der lovpriste han skandinavenes dyder, kanskje særlig nordmennenes. Oberst Hegs død i slaget ved Chickamauga fortjente spesiell ros, mente Johnson, som skrev at Heg «gjennom sitt offer viste et spesielt sterkt heltemot».
Hegs død ble fremstilt som et symbol på hele den norsk-amerikanske befolkningens bidrag i krigen og til sitt nye land.
Norskamerikanske historikere satte villig spørsmålstegn ved heltene til andre etniske grupper.
– Dette er en av de to opprinnelsesmytene jeg peker på i boka «Vikings Across the Atlantic – emigration and the building of a greater Norway, 1860-1945», nemlig offermyten.
Etter borgerkrigen var det ikke lenger et paradoks å kalle seg både norsk og amerikansk. Utgytelsen av norsk blod i krigen viste at nordmenn var like patriotiske som en hver annen folkegruppe, hvis ikke mer.
– Norskamerikanere ble stadig tryggere på sin etniske identitet, og de begynte å kalle bosetningene av norske immigranter og deres etterkommere for «Norge i Amerika».
En ny mytisk helt: Leiv Eiriksson
Dette var kjærkomment i en «ny verden» der de ulike innvandrergruppene konkurrerte om å passe best inn.
Folk av britisk herkomst, som kunne vise til sin ankomst på Mayflower nesten to hundre år før de moderne nordmennene seilte sin Restauration over Atlanteren, sto høyt i kurs.
Italienerne og spanjolene hadde selveste Christopher Columbus, genoveseren som hadde seilt til Amerika i 1492 støttet av kong Ferdinand og dronningen Isabella av Castilla i dagens Spania.
Hvordan toppe det? Nordmennene hadde oberst Heg, ja vel, men han kunne ikke konkurrere med selveste Columbus?
Men vent litt! Fortalte ikke sagaene at det egentlig var en nordmann som oppdaget Amerika – og det til og med mange hundre år før Columbus?
Norskamerikanerne skjønte at fortellingen fra Flateyjarbók om Leiv Eiriksson kunne brukes til å hevde at det var nordmenn på det amerikanske kontinentet lenge før Columbus.
Ifølge sagaene kom enten Eiriksson ut av kurs på vei hjem til Grønland fra Norge i 999, eller så var han på oppdagerferd. Uansett sa legenden at han oppdaget et land med selvsådde hveteåkrer og vinstokker, et land som han kalte Vinland.
Filologen og forfatteren Rasmus B. Anderson var blant dem som med begge hender grep ideen om at Leiv Eiriksson hadde vært der først.
– Anderson holdt en rekke forelesinger om den norske oppdagingen av Amerika, og sommeren 1873 reiste han og den store Ole Bull til Norge for å skaffe penger til en Leiv Eiriksson-statue.
Myten om opprinnelse
Det ble et slags nullsumspill blant innvandrergruppene der det handlet like mye om å så tvil om konkurrerende historier som å fremme sin egen.
– Norskamerikanske historikere satte villig spørsmålstegn ved heltene til andre etniske grupper.
Året etter reisen til Norge ga Rasmus B. Anderson ut boka med den lite rause tittelen «America not discovered by Columbus». Der argumenterte han for at Leiv Eiriksson hadde slått den genovesiske oppdageren til den nye verden med århundrer.
– Han kuppet så å si islendingen Eiriksson på vegne av Norge og særlig norskamerikanerne i USA.
Det spilte ingen rolle at Eiriksson egentlig ikke var helt norsk, langt mindre at urbefolkningen i Amerika hadde vært på kontinentet i årtusener.
– Dette er den andre viktige myten om nordmenn i Amerika, ved siden av offermyten, nemlig opprinnelsesmyten, forteller Olson.
Med Leiv Eiriksson som trumfkort, kunne nordmenn si andre innvandrere at «vi var her først, vi har større tilknytning til Amerika enn du noen gang vil kunne få», og bekvemt hoppe bukk over at den norrøne bosetningen i Vinland antakelig bare fantes noen få år.
Andersons historiefortolkning var vidløftig, for å si det mildt. Han hevdet at nordmenn var ansvarlige for de fleste av Amerikas dyder.
Det er velkjent at kronprinsesse Märtha pleiet et nært vennskap med president Franklin Delano Roosevelt.
– I hans fortelling hadde vikingene hatt med seg ideene om demokrati og frihet til Normandie. Han beskrev det som en plante som Vilhelm Erobreren hadde hatt med seg over til England, før de igjen hadde plantet den i Amerika da de utvandret dit, sier Olson og tar seg tid til en liten anekdote.
– Studentene mine spør meg innimellom hva det er jeg forsker på. Da svarer jeg at jeg studerer en masse dårlig historieskriving. Denne ideen er et særdeles langt sprang, sier Olson.
De lagde en norskamerikansk identitet
Sannhetsgehalten til fortellingene var ikke det viktigste, det sentrale var hvordan historien virket i tiden og samfunnet den var ment å påvirke.
Og påvirke gjorde den. Norskamerikanske foreninger gikk til verks og reiste raskt statuer av Leiv Eiriksson i byer som Boston og Chicago.
– Anderson var med på å skape en norskamerikansk identitet som i egne øyne gjorde dem til den mest verdifulle innvandrergruppen i USA.
Målet var å vise at nordmenn var trofaste både mot sitt nye hjemland og mot Norge – og dermed skape en identitet som forente de to.
– Budskapet var klart: Nordmenn var ikke bare amerikanere – de var de beste amerikanerne, sier Olson.
Mange nordmenn – og norskættede amerikanere – hadde nå fått for vane å se på seg selv som moderne vikinger.
Han setter fortellingen i sammenheng med fremveksten av den filiopietistiske tradisjonen blant amatørhistorikerne fra omtrent 1865.
– Det er en skikkelig «tongue twister» av et ord. Filiopietistisk – se der klarte jeg å uttale det; det er ikke hver gang – historie er kjennetegnet av overdrevent positive skildringer av forfedrene og deres bragder
Selv om den var basert på tvilsom historiefortelling, lyktes den historiske konstruksjonen å forme et selvsikkert norskamerikansk selvbilde.
– Stor-Norge ble en transnasjonal identitet basert på ideen om at nasjonen Norge inkluderte de som bodde innenfor Norges territoriale grenser, så vel som de av norsk etnisitet som hadde emigrert til utlandet, spesielt til USA.
Vikingskip over Atlanteren – igjen
I 1892 var det 400 år siden Columbus hadde «oppdaget» Amerika. Det ble markert året etter med verdensutstillingen i Chicago.
Spanjolene sendte kopier av Columbus’ skip til markeringen, og nordmennene ville ikke være noe dårligere.
– Gokstadskipet var nylig oppdaget i Norge, og en kaptein ved navn Magnus Andersen, fikk ideen om å seile en kopi over Atlanteren for å vise fram Norges nasjonale stolthet. Dette skuespillet var ikke bare for syns skyld – det var et nøye gjennomtenkt forsøk på å forankre norsk tilstedeværelse i Amerika ytterligere, forteller Olson.
Samtidig som byggingen av det gamle vikingskipet pågikk, utlyste The Leif Erikson Memorial Association i Chicago en konkurranse om den beste fremstillingen av at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika (se egen artikkel på neste side).
Den 12. juli 1893 ankom Andersen og hans mannskap Chicago etter en strabasiøs ferd over Atlanterhavet, opp Hudson-elva, gjennom Erie-kanalen og over The Great Lakes.
– På verdensutstillingen sto også en norsk paviljong, bygd som en stavkirke fra 1100-tallet – enda et tydelig nikk til vikingtiden. Til sammen ga dette inntrykk av at det var Norge – ikke Spania – som hadde de lengste historiske båndene til den nye verden.
Mange nordmenn – og norskættede amerikanere – hadde nå fått for vane å se på seg selv som moderne vikinger.
– De mente at egenskapene som gjorde forfedrene til tøffe og eventyrlystne sjøfarere, også levde videre i dem. Derfor ble nordmenn sett på som sterke og hardføre – et folk som kunne temme villmarken i Amerika eller bygge opp moderne storbyer.
Tilbakeslag under første verdenskrig
Men historien som hadde tjent norskamerikanerne – vel å merke i sin selektive og overdrevne fortelling av den – så godt, skulle ta en dramatisk vending i det nye århundret.
I april 1917 gikk amerikanerne inn i den pågående verdenskrigen på ententemaktene – de allierte – sin side. Nasjonen Norge holdt seg nøytral og var derfor ikke alliert av USA.
– Nasjonalistiske følelser fikk mange amerikanere til å stille spørsmål ved lojaliteten til innvandrergrupper, inkludert nordmenn.
Var Stor-Norge i ferd med å gå opp i liminga?
Norskamerikanerne satte igjen sin lit til historien om oberst Hans Christian Heg.
Forfatteren Waldemar Ager ga ut en biografi som igjen beskrev Heg som et eksempel på «vikingblodets dyder».
– Arven etter oberst Heg hjalp den norskamerikanske saken på tampen av Amerikas inntreden i første verdenskrig. Det skandinaviske regimentets handlinger viste hvordan norskamerikanere hadde spilt en rolle i å redde unionen.
Norskamerikanerne innså likevel at en større grad av assimilering var nødvendig.
Forfatteren Ole A. Rølvåg, mest kjent for sine utvandrerromaner, mente at det var uunngåelig at nordmenn i USA etter hvert ville bli assimilert, blant annet ved å gå over til å snakke engelsk.
– Likevel mente han at norsk kultur burde anerkjennes. Han hevdet også at nordmenn fungerte som en slags trygg og konservativ motvekt til de nye, mer radikale innvandrergruppene som kom fra Sør- og Øst-Europa – som italienere, grekere, jøder og slaviske folk.
Det første hundreårsjubileet
Er det én gang historien gjenbrukes og omfortolkes, så er det i jubileumsår som det vi er inne i nå. Men 2025 er ikke det første «århundreskiftet» for norsk utvandring til USA – det kom for hundre år siden.
Norskamerikanere grep begjærlig sjansen til en ordentlig markering.
– Det var særlig viktig etter krigen der utlendinger ble sett på med mistenksomhet i USA, forteller Olson.
Markeringen for 100 år siden kan ikke sammenlignes med jubileet i år. Den var mye større.
– Det var store centennial-markeringer i Chicago, Seattle og New York. Det ble laget frimerker og minnemynter.
Den største markeringen, kjent som The Norse-American Centennial, fant sted i Minneapolis-St. Paul og samlet både norsk-amerikanere, andre amerikanere og gjester fra Norge.
– Arrangørene ønsket å vise at etterkommere av norske innvandrere hadde tilpasset seg det amerikanske samfunnet, og at de delte sentrale verdier med majoritetsbefolkningen.
Feiringen inneholdt en rekke symbolske innslag.
– Blant annet stilte hundrevis av skolebarn opp i fargerike kapper som først dannet det norske flagget, deretter det amerikanske, mens de sang nasjonalsangene.
Det fikk gjennomslag på høyeste politiske nivå.
– I en tale til forsamlingen skilte president Calvin Coolidge mellom solide borgere som norskamerikanere og de mer «mistenkelige» og «utenlandske» innvandrerne.
I talen roste Coolidge norske bidrag til amerikansk liv og erkjente til og med at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika lenge før Columbus.
En lokal journalist beskrev reaksjonen fra de syttifem tusen lytterne som et stort brøl som «steg fra nordiske struper til Tor og Odin over de senkende grå skyene fortalte at rasens stolthet var blitt berørt.»
Norske aviser dekket arrangementet og uttrykte både stolthet over utvandrerne og et ønske om fortsatte bånd mellom Norge og etterkommerne i USA.
– Feiringen ble nok en anledning til å forme et bilde av norskamerikanere som en tilpasningsdyktig og respektabel gruppe i det amerikanske samfunnet.
Vikingen i tvilsomt selskap
Ideen om vikingen hadde vært nyttig for norskamerikanere når de påsto at de var de opprinnelige amerikanerne.
Men bildet av vikingen kan brukes og misbrukes. Etter krigsutbruddet i april 1940 brukte Nasjonal Samling vikingsymbolikk for å fremstille nazistenes okkupasjon som en gjenfødelse av nordisk storhet.
– Bildet av den heroiske vikingen – så nøye utformet av norskamerikanere – ble nå en belastning, forteller Olson.
Norges ledere i eksil i London og Washington, gikk raskt til verks for å omforme bildet av vikingen til et symbol på motstand snarere enn erobring.
– Statsminister Johan Nygaardsvold, forfatteren Sigrid Undset og historikere som Halvdan Koht la vekt på vikingen som en frihetskjemper, en protodemokrat og en antityrann.
Også det norsk-amerikanske samfunnet i USA mobiliserte.
– For dem var vikingarven tett knyttet til deres egen identitet, og de jobbet aktivt for å gi vikingbildet et nytt, positivt innhold.
Etter et britisk-norsk kommandoraid mot Lofoten i mars 1941, skrev Nordisk Tidende: «Moderne vikinger gjør landgang i Lofoten, frigjør 300 nordmenn.»
– Avisen trykte også flere tegneserier som tok et oppgjør med nazistenes bruk av viking-symbolikk.
Bildet av den heroiske vikingen – så nøye utformet av norskamerikanere – ble nå en belastning
I en tegning i februar 1942 holder en viking seg for nesa mens Hitler fester en medalje til Quisling.
– Og i Seattle trykte Washington Posten en tegning der en norsk soldat og jagerflyger er på vei over Atlanteren – med en vikingkriger i ryggen ledsaget av teksten: «Den gamle norrøne ånd marsjerer mot seier.»
Vikingbataljon sto æresvakt for kongen
At deler av kongefamilien var i eksil i USA, styrket båndet mellom de to nasjonene.
– Det er velkjent at kronprinsesse Märtha pleiet et nært vennskap med president Franklin Delano Roosevelt.
Selv i krigstid overholdt Roosevelt feiringen av Leiv Eiriksson-dagen, 9. oktober.
– Favorittsitatet mitt fra president Roosevelt kom i Leiv Eiriksson-proklamasjonen 9. oktober 1944. Legg merke til bokstavrimene:
We hail the Norwegians as our fellow fighters in the sacred cause of democracy, battling fearlessly against the enemies of mankind on their home soil, in the air, and on the seven seas. And we greet our own fellow citizens of Leif Erikson's blood, fighting in the battle lines, and on the home front, ferrying the victorious armies and the arms of the United Nations across the ocean, that once their fathers furrowed in their frail boats in man's undying quest for liberty.
– Det amerikanske forsvaret opprettet den 99. infanteribataljonen – med kallenavnet Vikingbataljonen – som i stor grad bestod av norskamerikanere. Deres offisielle merke var et vikingskip.
Nesten 1000 år etter at Leiv Eriksson seilte over Atlanterhavet og fant Vinland, seilte «vikingene» i den 99. infanteribataljon tilbake over havet.
– De kjempet ikke for å erobre, men for å frigjøre, og seilte – metaforisk – over de samme havene som deres forfedre en gang hadde krysset.
Ideen var opprinnelig at bataljonen skulle stå i spissen for invasjonen av Norge. Men siden de allierte valgte seg Normandie for D-dagen 6. juni 1944, ble Vikingbataljonen ilandsatt på Omaha Beach, og deltok deretter i det siste slaget om Cherbourg.
Men året etter kom vikingene tilbake til Norge.
– Historien kulminerte med at Vikingbataljonen reiste til Oslo og tjenestegjorde som kong Haakon VIIs æresvakt da han kom tilbake til Norge 7. juni 1945 etter nøyaktig fem år i utlendighet.