Stortinget, 3. mars 1954: Representanten Trond H. Wirstad fra Bondepartiet går på talerstolen med en alvorstung mine.
– Jenter og gutter helt ned i folkeskolealder er blitt grepet i kriminelle påfunn. Går man inn på hva årsaken har vært, så har de ofte gått tilbake på film og tegneserier, sa den folkevalgte og slo fast at Fantomet og lignende tegneserier virket «moralsk nedbrytende» på ungdommen.
Justisminister Kai Knudsen (Ap) inntok plassen foran bildet av Eidsvollsmennene. Han forsikret om at Statens filmkontroll hadde godt grep om sensur av film. Men når det kom til tegneserier støtte politikerne på en irriterende hindring.
Amerikansk kultur ble sett på som kommersiell, overfladisk og truende for fellesskapet og dannelsen.
– Når det gjelder tegneseriene, er imidlertid situasjonen vanskeligere, idet det her er tale om trykte ting, og grunnlovsbestemmelsen i paragraf 100 innsetter prinsippet om trykkefrihet, sa Knudsen.
Det var imidlertid ikke åpenbart at trykkefriheten skulle komme barn til del, ilte KrF-representant Erling Wikborg til.
– Vi er jo i en besynderlig situasjon. Filmbilder kan sensureres, mens de like suggestive billedserier ikke kan det, fordi de på sett og vis er trykt. Trykkefriheten er selvsagt et umistelig klenodium, men vi må også være oppmerksom på at den sikter på voksne individer, sa Wikborg.
Kastet ut Frøken Detektiv
Historikerne Odd Arvid Storsveen og Øystein Sørensen forteller om den moralske panikken som rammet norske politikere for 70 år siden i boka «Demokratiet i Amerika – skrekkeksempel eller ideal?».
– Det er litt pussig at den amerikanske tegneseriekulturen ble oppfattet som slik en trussel. Tegneserier hadde vært en del av ukepressen siden før første verdenskrig, om enn i litt mer uskyldige former, forteller Storsveen.
Det var ikke bare på Stortinget de uroet seg.
– Det som i tidens samnorske språkbruk ble omtalt som «tegneseriesaka», vakte stor oppsikt i Norge. Medlemmer av råd og utvalg holdt foredrag rundt omkring, det ble produsert en lang rekke artikler i avisene, og temaet ble behandlet i NRK radio – dette var før fjernsynets tid, sier Sørensen.
Fagfolk av ulike slag meldte seg raskt på: Lærere og andre pedagoger, psykologer og bibliotekarer. I debatten ble det vist til en 20 prosent økning i kriminalitet blant amerikanske barn som følge av påvirkningen fra tegneserier, uten at dette var nøyaktig belagt med kilder.
– I Oslo var sjefsbibliotekaren svært opptatt av at biblioteket skulle være et folkeopplysningssted. Det betydde for eksempel at man ikke kunne lese tegneserier der. Hun var også mot guttebøker som Hardy-guttene og Frøken Detektiv. De fantes i samlingen en stund, men så satte de ned på 1950-tallet.
Foregriper NATO-kritikken
Historikerne mener at «tegneseriesaka» viser at anti-amerikanismen foregriper den kjente NATO-motstanden som har preget fortellingen om norske holdninger til USA på 1950- og 1960-tallet.
– Skepsisen til USA ligger som en understrøm i norsk kultur som i alle fall kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet da Hamsun skrev «Fra det moderne Amerikas Aandsliv», hvis ikke enda lenger.
Ideen om den USA-vennlige høyresiden og den USA-kritiske venstresida i norsk politikk – med selve skillelinja skjærende tvers gjennom Arbeiderpartiet – er noe fortegnet.
– Det var ikke bare venstreradikale som ville stenge «Hollywood» ute – Dagbladet-intellektuelle og kristne moralister sto faktisk på samme side.
Fantomet, Lynvingen og Stålmannen forsvant raskt fra markedet. Det tok nesten ti år før de våget seg tilbake.
Også deler av Arbeiderpartiet var på mange måter kulturkonservativt.
– De holdt seg med en rekke folkeopplysningsidealer. Dette betød til en viss grad at dannelse og kultur hører hjemme hos oss europeere. Amerikansk kultur ble sett på som kommersiell, overfladisk og truende for fellesskapet og dannelsen, forklarer Storsveen
Selv om motivene varierte – noen fryktet kommersialismen, andre synden, andre igjen imperialismen – kunne de enes om dette:
– Norsk ungdom kunne lett «forråes» av inntrykkene fra kulturmaskineriet på den andre siden av Atlanteren.
Fjernet Fantomet i ti år
Siden Grunnloven la ned forbud mot ren sensur, satte Statens folkeopplysningsråd ned «Det rådgivende utvalget for tegneserier», kjent under navnet Druft.
Utvalget skulle identifisere tegneserier som:
- Fremstilte raser og trosretninger i mindre heldig lys.
- Overveiende var voldelige eller drastisk avbildet tortur og sadisme.
- Fremstilte «krøplinger og syke» som forbrytere eller potensielle forbrytere.
- Forherliget forbrytelser eller ga direkte anvisninger på hvordan forbryterske handlinger skulle utføres.
– Druft beskrev et tegneserielandskap fullt av «knockout», skyting, bilulykker og kvinner bundet til trær før Stålmannen kommer flygende til unnsetning
Utvalget avviste forbud som «i strid med pressefriheten» og valgte dialog.
– Utgiverne ble kalt inn på teppet og sterkt oppfordret – om man vil, opplevde seg presset – til å luke ut det verste.
Allerede i 1955 meldte Druft tilbake til opplysningsrådet om resultatet av dialoglinja.
– Fantomet, Lynvingen og Stålmannen forsvant raskt fra markedet. Det tok nesten ti år før de våget seg tilbake.
Historikerne mener frykten for påvirkning fra amerikansk kultur ikke var uten rot i virkeligheten, selv om den var panikkartet.
– Amerikansk kultur fikk en enorm påvirkning på norsk ungdom gjennom tegneserier, film og rock’n’roll. Vi ble gradvis amerikanisert etter 1945 – mye mer enn vi kanskje er bevisste på. Men utfallet ble langt mindre dramatisk enn det politikerne på 1950- og 1960-tallet fryktet.