Et av de nyeste begrepene innenfor radionuklidebehandling er noe som kalles for teranostikk. Du kan like godt lære deg dette nymotens ordet med én gang. Om noen år kan teranostikk, som er satt sammen av ordene terapi og diagnostikk, bli et begrep som alle kjenner til.
– Flere ledende, internasjonale selskaper satser nå stort på teranostikk, poengterer direktør Christine Wergeland Sørbye i Oslo Science City.
Den nye behandlingen, som fortsatt er i startgropen, kan øke håpet for pasienter med metastaser. Svulstene vil bli angrepet målrettet og med minst mulig skader i det friske vevet.
– Dette er et nytt presisjonsvåpen som allerede har hatt forbløffende gode effekter på visse pasienter med spredning av kreft. Ikke alle pasienter får nytte av behandlingen. Men der det er mulig, er sannsynligheten for respons veldig høy. Oppsummert kan vi si at teranostikk forbedrer livskvaliteten og overlevelsen samtidig som bivirkningene blir mindre, forklarer Mona-Elisabeth Rootwelt-Revheim, professor ved UiO og leder for Intervensjonssenteret på OUS.
– Med teranostikk blir medisinen dessuten persontilpasset, legger Thor Audun Saga til. Han er leder for Syklotronsenteret. De produserer radioaktive nuklider.
Det målsøkende sporstoffet og radionukliden limes sammen med det forskerne kaller for en kelator. Sporstoffet er det samme i begge rundene.
Egenskapene til radionukliden er avhengig av hvilket sporstoff som brukes. Limet må dessuten være så bra at den kjemiske forbindelsen holder seg stabil hele veien inn til kreftcellene.
Teranostikk
- Teranostikk er satt sammen av ordene terapi og diagnostikk.
- Første trinn i teranostikk er diagnostiseringen. Pasienten får målsøkende, radioaktiv medisin som finner frem til sykdomsområdene. Der sender den ut ufarlig stråling. Denne strålingen måles i en detektor. Da får legene et bilde av hvor sykdommen er, hvor stort opptaket er og hvor stor dose som må til for å behandle sykdommen.
- Det andre trinnet i teranostikk er terapien. Pasienten får målsøkende, radioaktiv medisin som finner frem til sykdomsområdene. Der sender medisinen ut stråling som dreper sykdomscellene.
- Det målsøkende molekylet er det samme i både første og andre trinn. Forskjellen er hva slags radioaktive atomer som blir koblet på. De radioaktive atomene har ofte den samme kjemiske egenskapen. Forskjellen består i hva slags stråling de sender ut.
Beslektete, radioaktive stoffer
I den teranostiske behandlingen får pasientene nært beslektete, radioaktive legemidler i to ulike settinger.
Den første settingen er diagnostiseringen. Et radioaktivt og målsøkende legemiddel søker seg frem til kreftcellene. De radioaktive stoffene sender ut ufarlig stråling. Da kan legen se hvor kreften befinner seg og sammen med en fysiker måle hvor høyt opptaket er.
Den andre settingen er terapien, altså behandlingen. Her får pasienten atter en gang et radioaktivt legemiddel, med de samme målsøkende missilene som under diagnostiseringen, men med et beslektet, radioaktivt stoff som dreper kreftcellene.
Det første steget handler altså om å bruke radionuklider til å kartlegge sykdomscellene. Så brukes andre radionuklider til å angripe sykdomscellene.
– Informasjonen fra diagnostiseringen er viktig for at vi kan beregne hvor store stråledoser vi skal gi den enkelte pasient, forklarer Caroline Stokke, førsteamanuensis på Fysisk institutt og seksjonsleder på nukleærmedisinsk fysikk på OUS. Hun er også leder av forskningsgruppen Theranostic Imaging.
Uten denne diagnostikken kan ikke legene beregne hvor store radioaktive doser den enkelte pasient skal ha. Dosen må optimeres den enkelte. Dette er et eget fagområde som kalles dosimetri.
– I dagens behandling er det foreløpig definert fast bestemte doser. En av de tingene legene må passe på, er at minst mulig havner i friskt vev, slik som i nyrene og beinmargen. For å være helt sikker underbehandler vi i dag. Antakelig kunne flere pasienter ha fått høyere doser og mer effektiv behandling, fremhever Rootwelt-Revheim.
Diagnostiseringsdelen kan deretter brukes for å følge med på effekten av behandlingen.
Dosering
Allerede i dag brukes teranostikk til å oppdage og behandle nevroendrokrine svulster. Kort fortalt er dette kreft i hormonproduserende celler.
– Utviklingen av nye terapeutiske medisiner vil gå raskere fordi vi nå lettere kan måle effekten av medisinene på molekylært nivå, forteller Thor Audun Saga.
Det foregår nå omfattende forskning på nye teranostiske sporstoffpar.
– Hver krefttype trenger unike og spesifiserte par av radiofarmasøytiske legemidler. I teorien vil det være mulig å behandle alle kreftsykdommer der det finnes et sporstoff som selektivt finner kreftcellene. Men det gjenstår fortsatt mye jobb for å identifisere flere typer sporstoffer. Norge er et foregangsland med lang historie på radionuklider, men vi er i startfasen med denne type behandling. Det er viktig å erkjenne, poengterer Rootwelt-Revheim, og legger til at den nye behandlingsformen også kan brukes på andre sykdommer enn kreft:
– Behandlingen er interessant for alle sykdommer der man må kvitte seg med overflødige celler, slik som i betennelsessykdommer og fjerning av plakk i åreforkalkning.
Denne behandlingsformen vil endre måten sykehusene organiserer logistikken på. Omstillingen blir stor. Behandlingen krever langt større bruk av PET- og SPECT-maskiner enn tidligere.
Optimal produksjon av atompar
Det er ikke akkurat enkelt å produsere radioaktive atompar. På Fysisk institutt i Oslo forsker stipendiat Elise Malmer Martinsen på hvordan det sølvhvite jordmetallet yttrium kan være egnet i teranostikk. Hun ser på de to radioaktive variantene yttrium-86 og yttrium-90. Yttrium-86 egner seg til å slå fast hvor kreftcellene er, mens yttrium-90 kan brukes til å slå kreften tilbake.
– Mennesker er forskjellige. Vi har alle ulik forbrenning. Vi tar opp stoffer på ulike måter. For å kunne gi best mulig behandling, vil vi vite hvor mye den enkelte pasient tar opp av yttrium-86. Så kan vi beregne den beste dosen av yttrium-90. Da blir behandlingen optimal, presiserer Elise Malmer Martinsen.
Et av spørsmålene er hvordan yttrium-86 kan lages. En mulighet er å bestråle grunnstoffet zirkonium med et deutron (en tung variant av hydrogen). En annen mulighet er å beskyte grunnstoffet strontium med protoner (som er hydrogenkjerner).
– Zirkonium er lettere å jobbe med enn strontium. Dessuten er ikke stoffet veldig sjeldent.
Hun er nå i USA for å undersøke hvordan strontium blir tatt opp i kroppen. Utfordringen hennes er at det i samme slengen dannes en rekke uønskete nuklider.
– Det gjelder å finne den optimale energien på deutron-strålen, slik at vi får mest mulig av den atomkjernen vi ønsker oss og minst mulig av de atomkjernene vi ikke ønsker. Det er viktig at stoffet blir rent nok.