«Vi trenger anarkister i Høyesterett»

Året er 1918. Krigen herjer i Europa, og tsarfamilien er nettopp blitt massakrert i en kjeller i Jekaterinburg.

Opp trappen til Høyesterett i Oslo går en mann i slutten av femtiårene. Han er for første gang i ferd med å ta på seg kappen som signaliserer at han er blant den engere krets som har siste ordet om rett og galt i kongeriket – høyesterettsdommerne.

Men noe skurrer. Er det ikke en femtekolonne som er på vei inn i rettsstatens indre gemakker? Mannen er da anarkist?

– Jeg trodde det nesten ikke da jeg leste om det, forteller Hans Petter Graver.

Jussprofessoren kom over fortellingen om Arnold Hazeland da han jobbet med sin forrige bok om tukthuslovene og sivil ulydighet.

– Jeg tenkte: en anarkist i Høyesterett? Er det mulig?

Han kjente ikke til noen eksempler verken i inn- eller utland, på at en tilhenger av ideologien som forkaster – ja, forakter – staten og alle dens maktinstitusjoner, har inntatt det høyeste dommerembetet.

Jeg trodde det nesten ikke da jeg leste om det.

Denne historien var for god til å la ligge i arkivene.

– Det ble ganske tidlig tydelig at det måtte bli en ny bok, smiler Graver.

Det var ikke bare det spektakulære i at en anarkist jobbet ved landets høyeste domstol, som fenget professoren. Han kjente seg raskt igjen i dommeren fra en forgangen tid.

– Jeg har selv alltid vært skeptisk til autoriteter og har lenge grublet over det paradoksale i mitt eget valg av yrke.

I kretsen rundt Hans Jæger

I arkivarbeidet trådte en mangslungen figur fram fra samfunnets glemsel.

– Arnold Hazeland ble født i 1859 i det gode borgerskapet, i likhet med de fleste av elitejuristene den gangen. Faren var engelskmann, språklærer og oversetter. Moren kom fra gode kår på Vestlandet, men etter skilsmissen jobbet hun som renholder på Stortinget.

Det fins ikke nok kilder til at Graver kunne skrive en tradisjonell biografi om Hazeland, men vi vet at han i studietiden havnet i det som ble oppfattet som dårlig selskap.

– Han ble med i kretsen rundt, og ble venn med, Hans Jæger.

På 1880- og 90-tallet var Jæger samfunnsfiende nummer én. Lederen av Kristianiabohemen var beryktet for sin utsvevende livsførsel, sine brudd på borgerskapets normer for anstendighet og for sin skarpe kritikk av urettferdighet og dobbeltmoral.

– Hans Jæger foraktet det borgerlige samfunn og dets hykleri, og skrev senere boken «Anarkiets bibel», forteller Graver.

I Jægers bøker opptrer Hazeland pseudonymt under navnet Holtermann – den karakteren Jæger gikk til da han var ute etter morfin for å begå selvmord.

Kanskje ønsket ikke Hazeland å bli knyttet til dette, og kanskje ville han ta avstand fra den delen av sin ungdomstid da han trengte morgendosen med morfin for å få farge i ansiktet.

– Sikkert er det i alle fall at Hazeland hopper over sin tid i vennekretsen til Jæger i de korte beskrivelsene han senere gir om seg selv.

«Revolusjonens nødvendigheter»

Det kan ha vært gjennom Kristianiabohemen Hazeland først møtte tankene og skriftene til de ledende, anarkistiske tenkerne, særlig russerne Pjotr Kropotkin og Mikhail Bakunin, men også franskmannen Pierre Joseph Proudhon, selv om han senere hevdet at det kom senere i livet.

Hos Kropotkin kunne han lese at samfunnet «Uten tvil gaar (...) med sterke skridt mot revolutionen. Mot en omveltning som vil bryte ut i et land, og derfra sprede sig, som i 1848, til alle nabolande. Som vil ryste det nuværende samfund like til det inderste og fornye livets kilder».

Bakunin prediket etablering av hemmelige forbund som skulle spre ideen om samfunnsomveltning til folket, og til slutt voldelig revolusjon.

Hazeland var mer teoretisk anlagt.

– Han sto fjernt fra Bakunins tanker om voldsbruk. Han la seg heller ikke nær Kropotkins idé om først å styrte regjeringen og makthaverne, og å la folket selv ta kontroll over matforsyninger og andre nødvendigheter mens samfunnets strukturer systematisk brytes ned.

I spørsmålet om hvordan den anarkistiske sosialismen skulle realiseres, sto Hazeland nærmere Proudhon.

– Proudhon gikk inn for revolusjon gjennom argumenter og bevisstgjøring for å overbevise folk om behovet for å avskaffe den bestående samfunnsorden. Slik kunne de danne alternative organisasjoner med rettslige midler og innenfor rammen av legale handlinger.

Hazeland hopper over sin tid i vennekretsen til Hans Jæger i de korte beskrivelsene han senere gir om seg selv.

Proudhon hadde imidlertid lite til overs for systemet Hazeland var i ferd med å gjøre seg en karriere innen.

– Proudhon forfektet den «fullstendige og umiddelbare avskaffelsen av alle domstoler, uten noen form for erstatning eller overgangsordning, en av revolusjonens fremste nødvendigheter».

– Hva tenkte Hazeland om det?

– Han var nok mer opptatt av hva som kunne gjøres her og nå, enn av hvordan man skulle forholde seg etter revolusjonen. Og han så muligheter innen rettsapparatet for å bedre arbeidernes og fattiges kår og for å mildne den tvang staten brukte mot politisk opposisjon og mot de mindre privilegerte.

Oppstarten av velferdsstaten

Omtrent samtidig som Hazeland beveget seg i bohemkretsene, og studerte juss, ble Det norske Arbeiderparti stiftet.

Hazeland hadde på dette tidspunktet blitt en framgangsrik jurist, og i 1885 ble han ansatt som sekretær for arbeiderkommisjonen, en jobb han hadde i fem år. Med i kommisjonen var skipsrederen Gunnar Knudsen, venstremannen, som senere som statsminister skulle utnevne Hazeland til dommer i Høyesterett.

– Med dette arbeidet var han med på å innlede perioden med bruk av moderne lover for å begrense kapitalens uhemmede utnyttelse av arbeiderne og for å fremme sosial rettferdighet. Han var med andre ord med på oppstarten av velferdsstaten.

Hazeland reiste Østlandet rundt og holdt foredrag om arbeiderforhold og sosialisme uten betaling. Han ble valgt inn i Kristiania bystyre og i Arbeiderpartiets sentralkomité.

– Det er ikke godt å si om det var dette arbeidet som puffet ham i retning av Arbeiderpartiet, men han meldte seg i alle fall inn i partiet etter en stund og ble raskt et aktivt medlem.

Sto på liste til Stortinget. Etter århundreskiftet søkte Hazeland på stillingen som dommer i Trondheim. Selv om det allerede var godt kjent at han var anarkist, fikk han jobben.

Han ble på denne tiden enda tettere knyttet til Arbeiderpartiet, som nettopp hadde bikket ti prosent i oppslutning ved valg, vel å merke i den delen av befolkningen som hadde retten til å stemme.

I Trondheim ble Hazeland kjent med den radikale delen av Arbeiderpartiet under ledelse av Martin Tranmæl.

– Tidlig på 1900-tallet hadde særlig ungdomsbevegelsen, men også deler av fagbevegelsen, tilknytningspunkter til anarkismen gjennom syndikalismen – opprinnelig det franske navnet på fagforeningsbevegelsen, men som internasjonalt ble kjent som en radikal del av arbeiderbevegelsen beslektet med anarkismen (anarkosyndikalismen).

Myndighetene slo hardt ned på syndikalister, som ble sett på som revolusjonære.

– Datidens PST samarbeidet med utenlandske myndigheter, og mange svenske fagforeningsaktivister ble utvist som «uønskede» for syndikalistisk aktivitet. Det fantes eksempler på at syndikalister hadde utført attentater i Frankrike og andre europeiske land.

I et mulig forsøk på å nedtone Hazelands anarkistiske tilbøyeligheter beskrev Tranmæl ham som «(...) ikke det man kaller en farlig mann. Han var for mye filosof til det, for mye teoretiker».

Andre mente bakgrunnen til Hazeland gjorde ham dårlig egnet til å representere arbeiderne.

– Han framsto for mange som i overkant borgerlig. Flere rettet kritikk mot nominasjonen av ham som partiets representant på Stortinget.

Brøt med Ap etter revolusjonen

Hazeland ble aldri valgt inn i nasjonalforsamlingen, og kom etter hvert på kollisjonskurs med Arbeiderpartiet, som på denne tiden hadde tette forbindelser til de revolusjonære bevegelsene i Europa, inkludert i Russland.

– Han hadde ikke noe til overs for revolusjonen i Russland og bolsjevikstyret som fulgte, og førte en krass polemikk mot russiske agitatorer i Norge før revolusjonen, og polemikk mot Tranmæl etterpå.

Bruddet med Ap kom i tiden rundt den russiske revolusjonen, på spørsmålet om proletariatets diktatur.

Jeg har selv alltid vært skeptisk til autoriteter og har lenge grublet over det paradoksale i mitt eget valg av yrke.

– Arbeiderpartiet støttet det i utgangspunktet. Hazeland brøt ut – han mente man bare erstattet ett diktatur med et annet. Fra da av var han ikke lenger arbeiderpartimann, men frittstående anarkist.

Han ble beskrevet som arrogant og tidvis ufin i debatter.

– Dette gjaldt i alle fall i borgerpressen, så kan vi jo lure på hvor politisk ladet dette kan ha vært. Han kan ha vært skarp, kanskje arrogant, mot motstandere i debatter. Samtidig beskrives han av andre som vennlig, imøtekommende og en god kamerat. Som de fleste mennesker var han sammensatt.

På kollisjonskurs med loven

Da hans politiske ambisjoner feilet, søkte Hazeland på stillingen som dommer i Høyesterett. Igjen fikk han jobben, mot formodning.

– I Høyesterett tok Hazeland konsekvent parti med de svake i samfunnet. Dette gjaldt særlig i straffesaker, men også i konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I farskapssaker dømte han stort sett i favør av kvinnen, der kolleger ofte la vekt på «løsaktighet» og sedelighetsmoral, forteller Graver, som har lest alle de over 700 dommene Hazeland var med på å avsi i Høyesterett.

Hazeland dømte blant annet for å frikjenne en prostituert som politimesteren i Kristiania mente måtte inn på tvangsarbeid så man kunne dressere henne.

– Alle dommerne var enige i dette, bortsett fra Hazeland. Han var her på kollisjonskurs med loven, likevel bøyde han seg ikke for den.

Hazelands halmstrå var at fastsettelse av reaksjonen alltid er en konkret vurdering. Han hadde dessuten meddommerne i byretten å støtte seg på.

– Mot fagdommerens stemme hadde de nektet å gi politiet rett til å anvende tvangsarbeid. Hazeland mente at dette var den folkelige rettsoppfatningen, og at det måtte tillegges vekt.

Å sperre en kvinne, som er tvunget til å prostituere seg, inne i opptil fire år kan lett begrunnes som alvorlig umoralsk.

– Med sitt sosiale engasjement er det i alle fall ikke vanskelig å forestille seg at Hazeland oppfattet det slik. For ham ville det i så fall bryte sterkt med hans samvittighet å være med på å sperre kvinnen inne.

Hazeland fortsatte likevel sin dommergjerning.

– Så lenge man ikke mener hele systemet er så umoralsk at man ikke kan medvirke, er det ikke noe i veien for det. Det er en fordel at mennesker med samvittighet sitter i maktposisjoner. Hvis alle med samvittighet forlater posisjonene, sitter de samvittighetsløse igjen, sier Graver.

– Hva med respekt for loven?

– Mitt syn er at problemet oftere er for stor lydighet. Hvis mitt syn ble allment anvendt og skapte kaos, ville det være en annen empirisk situasjon – da kan man diskutere dette på nytt.

Feiloppfatninger om anarkismen

Vi tenker fort at anarkisme er identisk med kaos. Da har vi misforstått.

Hazeland tar selv opp denne misoppfatningen i forordet til sin oversettelse av Kropotkins «En oprørers ord» for over 110 år siden:

Anarkismen er ennu lite kjent hos oss. Likesom sosialismen engang alminnelig opfattedes som en deling av rikdommen, anser kanskje enda de fleste anarkismen som ensbetydende med uorden, vold og forvirring.

Tidsskriftet Samtiden hadde i 1894 en artikkelserie hvor det betegnet anarkismen som et «yderst ‘moderne’ fenomen» som først og fremst var forbundet med «redselsgjerninger» og «uhyggelige dynamittattentater».»

De som utøver makt, har et moralsk ansvar for konsekvensene av handlingene sine. De kan ikke skjule seg bak loven eller systemet.

Hazeland mener dette er feil, og peker på at anarkismen er et politisk ideal som forener orden med frihet.

– Han setter friheten som et ideal opp ved siden av sosialismens likhet og solidaritet, og bringer dermed en ny dimensjon inn i sin politiske tenkning. Friheten er ikke bare rettet mot staten, som «representerer fornektelsen av all frihet». Den er også rettet mot arbeidets frihet og «de krefter som har gjort oss til slaver av fabrikken, arbeidsherren og verksmesteren».

«Trenger flere som Hazeland»

Under arbeidet med boka om Hazeland ble Graver styrket i troen på betydningen av å utnytte mulighetene som ligger i rettssystemet.

– Jeg mener folk som Hazeland er et viktig korrektiv. Lov og rett er i siste instans statens mobiliserte tvangsmakt overfor den enkelte. Faren er ikke bare misbruk, men bruk av tvang i situasjoner der det ikke burde benyttes, som eksempelet med å sette en prostituert i tvangsarbeid i fire år, eller, som under pandemien, å bruke straff for å få folk til å følge smittevernråd.

Samvittigheten bør sette grense for hva det er forsvarlig å være med på, også for en dommer som er bundet av loven.

– De som utøver makt, har et moralsk ansvar for konsekvensene av handlingene sine. De kan ikke skjule seg bak loven eller systemet. Alle må gjøre opp med sin samvittighet hva de kan være med på – og la være det de ikke kan være med på. Dette synet har jeg utviklet gjennom studier av domstoler i autoritære samfunn, og i boken «Jussens helter», men jeg mener det helt generelt.

Én ting har Graver lært av Hazeland.

– Si klart hva du mener om loven, følg den, men utnytt spillerommet blant annet til å gi lavest mulig straff. Man kan arbeide innenfor systemet for å motvirke autoritære og undertrykkende trekk, selv om idealet – å fjerne både stat og kapital – ligger langt fremme, kanskje som en utopi.

Graver er ikke snauere enn at han, inspirert av sin nye venn Arnold, formulerer den siste kapitteloverskriften i boka som et imperativ: «Vi trenger flere anarkister!»

– Det vi trenger, er at jurister som Hazeland ikke er et sært unntak, men tvert imot blir vanlig. Hans virke er viktig fordi det viser at anarkisten kan finne både en meningsfylt og betydningsfull plass innenfor systemet.