La grunnlaget for enorm gjensidig makt

Drøyt tre hundre år etter Jesu fødsel var vise menn på vandring igjen. Denne gangen til den lille byen Nikea, like utenfor den voksende metropolen Konstantinopel.

Mye var skjedd siden sist. Den kristne minoriteten hadde spredd seg utover Romerriket, var blitt brutalt forfulgt, men spilte fra 313 av en stadig viktigere rolle både politisk og kulturelt.

Keiser Konstantin og hans medkeiser Licinius hadde nylig erklært full trosfrihet innenfor rikets grenser. Men nå brukte de kristne biskopene friheten til å krangle seg imellom. Stridsspørsmålet var treenigheten. Hva betydde egentlig den knappe påstanden «Jeg og Far er ett», slik Jesus sier i Bibelen?

I Egypt forkynte erkebiskop Alexander at det må leses som at Sønnen er «evig fra Faderen», mens presten Arius påsto at bare Faderen er evig, og at Sønnen er skapt og derfor underordnet ham.

– På denne tiden ble dette heftig diskutert, angivelig også av vanlige folk på gatehjørnene i Konstantinopel. Det høres rart ut i dag selvfølgelig, men så viktig var det.

Det sier professor Christine Amadou som har skrevet boka «Bysantinerne» om verdensbyen Konstantinopel og det mektige riket som i over tusen år hadde metropolen som sitt selvskrevne sentrum.

– Kritikerne av Arius mente han nedvurderte Kristi guddommelige natur, og at det ville få følger for synet på menneskets mulighet for guddommeliggjøring og frelse.

En lokal bispesamling støttet Alexander, og Arius ble bannlyst. Han nektet imidlertid å gi seg og reiste rundt i riket for å samle støtte for sitt syn.

Prototypen på en kjetter

Keiser Konstantin hadde nylig brukt betydelig makt for å bli enehersker i riket. Hvis det var slik at de kristne mente de kunne benytte sin nye trosfrihet til å krangle, måtte de tro om igjen. Konstantin forsøkte først å megle per brev, og sendte deretter en utsending for å få slutt på stridighetene.

– Da det ikke roet striden, kalte keiseren inn til et stort kirkemøte i byen Nikea, dagens Iznik, like utenfor Konstantinopel. En viktig motivasjon var å forhindre konkurrerende retninger innenfor kristendommen.

Konstantin bekostet reise, kost og losji for alle deltakerne – ifølge tradisjonen 318 biskoper, selv om forskere i dag sier at det kan ha vært et hvilket som helst tall mellom 250 og 350.

– Konstantin åpnet møtet selv, kledd som en himmelens engel i et lysende antrekk, med purpurkappe, gull og edelsteiner, forteller Amadou.

Han døde da alle innvollene sprutet ut av ham under et toalettbesøk.

Rådet tok først stilling til hvem som kunne delta og ha stemmerett, før de gikk løs på hovedsaken: forholdet mellom Faderen og Sønnen.

Arius spisset sine argumenter med at «(...) hvis det ikke var en tid der han (Jesus) ikke fantes, men sønnen var evig sammen med far, da ville han ikke vært en sønn, men en bror».

Det skulle vel legge saken død. Langt ifra.

– Biskopen i Alexandria og hans støttespillere reagerte sterkt på at Arius med dette tilsynelatende ville innføre et hierarki av guder. Det var en trussel mot monoteismen og ble slått hardt ned på.

Til slutt var det biskopen av Alexandria og hans tilhengere som gikk seirende ut av duellen. Arius hadde tapt for andre gang, og ble heretter selve erkeeksempelet på kjetteren i den kristne verdenen.

Det ble spredd rykter om at følgerne av Arius tente på kirker og brente ikoner. Om Arius selv ble det sagt at han døde da alle innvollene sprutet ut av ham under et toalettbesøk.

– Det minner om en av beskrivelsene i Bibelen av hvordan Judas endte sine dager. Senere, i malerier fra middelalderen, kan vi se Arius ligge som en slange ved Konstantins føtter. Han blir framstilt som ondskapen selv, behørig overvunnet.

Kirkemøtet vedtok deretter en felles trosbekjennelse som slo fast at Sønnen ikke er skapt «som andre ting», men at han var av samme vesen som Faderen.

– Det skal ha vært Konstantin selv som skar igjennom og innførte det greske ordet «homousios», som oversettes til norsk med begrepet av samme vesen. Dermed var den teologiske enigheten reddet og forsøkene på å etablere et hierarki innad i treenigheten avvist. Den nikenske trosbekjennelsen brukes den dag i dag, i lett modifisert form, både i ortodokse, katolske og protestantiske kirker over hele verden.

Bestemte når påsken skulle være

Kirkemøtet i Nikea ryddet også opp i liturgien og bestemte en felles tid for feiringen av påske – første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.

Samtidig ble viktige organisatoriske retningslinjer nedfelt.

– De stadfestet et skarpt hierarki fra lokale prester via biskoper, metropolitter og helt opp til det som etter hvert skulle betegnes som patriarkene, kirkens øverste myndighetspersoner.

Blant dem hadde biskopen av Roma – paven – første hedersrang, men uten at han av den grunn hadde noen myndighet over de andre. Etter ham fulgte biskopene av Alexandria, Antiokia, Jerusalem og Konstantinopel.

– Det var først da bysantinerne 300 år senere mistet mange av de østlige delene av riket, og da splittelsen med Vestkirken etter hvert var en realitet, at patriarken av Konstantinopel som eneste patriark innenfor rikets grenser, fikk en posisjon som den fremste blant likemenn, noe han fremdeles har beholdt i mange ortodokse kirker.

Kirkemøtet i Nikea ble avsluttet med en bankett som også var en feiring av Konstantins egen 30-årsdag.

– Der stilte keiseren i høye, fiolette sko, med gullbrodert silkekåpe i purpur og tok imot biskopene med en prakt som gjorde at de lurte på om de allerede var kommet til himmelriket. Keiseren holdt en tale der han oppfordret til fred og enighet i kirken og sendte biskopene hjem med både gaver og nye privilegier.

Fikk et guddommelig varsel

Konstantin roet med dette ikke bare gemyttene mellom biskoper og prester. Han hadde også fått et nettverk av lojale støttespillere. Som den som meglet fram en løsning, sikret keiseren seg betydelig makt over kirken i sin levetid, og i uoverskuelig tid for keiserne som skulle etterfølge ham.

En sentral del av dette var å koble keiseren selv til det som etter hvert kunne kalles statsreligionen. Da Konstantin og hans sjefsideolog, biskop Eusebius, skulle legitimere keiserens posisjon i kirken, pekte de på en hendelse drøyt ti år før kirkemøtet.

– Da Konstantin i år 312 møtte sin rival Maxentius til et avgjørende oppgjør om Romerrikets høyeste posisjon, skal det ha skjedd et mirakel.

Like før han gikk ut i kamp, så Konstantin et ildkors på himmelen med inskripsjonen «ved dette skal du seire».

– Tegnet ble straks sett på som et guddommelig varsel, Maxentius’ hær flyktet i panikk, og hele broen raste sammen. Fiendens soldater ble knust i kaoset, rivalen Maxentius selv druknet i Tiberen.

Litt senere forklarte Eusebius utformingen av tegnet mer detaljert.

– Han leste det som de to bokstavene X og R satt sammen. Dette var de to første greske bokstavene i navnet Kristus. Eusebius skriver senere: «Dette frelsende tegnet ble alltid brukt av keiseren til beskyttelse mot enhver fiendtlig styrke, og han bestilte kopier av det til bruk i alle sine hærstyrker.»

Keiser i himmelriket, og på jorden

Kirkens ideologi og struktur støttet nå opp om Konstantins visjoner for Romerriket. Til gjengjeld sikret keiseren, som nå var blitt enehersker, kirkelig enhet og oppslutning om kristendommen.

– Eusebius skapte en ideologi der den ene herskeren i himmelriket hadde sitt ene motstykke på jorden i keiseren.

For keiseren ble det imidlertid avgjørende at kirken han hadde i ryggen var enhetlig, noe som ble konsolidert gjennom stadige oppgjør med kjetterier og dissenterkirker.

Biskoper ble overveldet av keiserlig prakt og gaver – en effektiv lojalitetsbygging.

– Det ga stabilitet – men forutsatte at «riktig» kristendom ble støttet, med forfølgelse av andre som konsekvens. Legitimeringen keiseren fikk gjennom å være monoteist, er helt fantastisk, sier Amadou.

Konstantin regulerte lovverket stadig mer i de kristnes favør.

– Gladiatorforestillinger og korsfestelser ble forbudt, det samme ble brennemerking og vilkårlige drap på slaver. Dessuten ble ekteskapslover som hadde straffet voksne mennesker som ikke giftet seg, opphevet – en gest til kristne som valgte å leve i sølibat.

Det som senere blir betegnet som «bysantinsk» ideologi, var nå utenkelig uten både keiser og kirke. Den var også tett knyttet til keiserbyen som bar keiserens navn, Konstantinopel.

– Bysantiske tekster fremstiller det som at verden vil kollapse den dagen Konstantinopel ikke eksisterer. Byen var verdens bankende hjerte.

Da det dominerende kirkebygget Hagia Sofia ble bygd midt på 500-tallet ble det lagt tett inntil keiserpalasset.

– På den måten kan man si at de to byggverkene bidro til å visualisere maktgrunnlaget som holdt det bysantinske riket sammen i tusen år. Keiser og patriark kunne i sjeldne tilfeller avsette eller motarbeide hverandre, men systemet bygde på gjensidig legitimering.

Gjorde kristendommen ekskluderende

Kirkemøtet i Nikea fikk helt avgjørende betydning også for kirken. Selv om den ble mer ensrettet i keiserens fold, ble den også langt mektigere. Møtet markerte starten på de økumeniske konsilene – kirkens måte å fatte felles vedtak på tvers av hele riket.

– Et avgjørende særtrekk ved den kristne tilhørigheten var at den utelukket alle andre religionspraksiser og ble forkynt som eneste forutsetning for frelse, sier Amadou.

Kristendommen var misjonerende, den krevde omvendelse, trofasthet og at den kristne brøt med alle andre religiøse kulter, ofte også med sitt tidligere liv i samfunnet.

Dette gjorde kristendommen til noe annet enn en religion på linje med mange andre.

– Kristendommen var inkluderende siden den i motsetning til jødedommen tok imot alle. Samtidig var den ekskluderende fordi den ikke tillot at man kunne være annet enn kristen. Det skilte den jo fra de pagane – polyteistiske – religionene, der tilhengerne ikke trengte være lojale mot én kult.

Kristendommen ble først tolerert, deretter omfavnet i Romerriket. Selv ble religionen til gjengjeld mindre inkluderende.

– Støtten den fikk hos keiseren bidro, noe paradoksalt, til at kristendommen utviklet seg til å bli stadig mindre tolerant.

Konstantins dåp og død

I år 337 ble keiser Konstantin den store alvorlig syk. Hans siste ønske før han døde var å bli døpt, aller helst i elven Jordan akkurat som Jesus.

– Men dit rakk han ikke. Han døde i Nikomedia, øst for hans egen by, Konstantinopel, forteller Amadou.

Dåpen ble likevel gjennomført. Ifølge Eusebius’ biografi over keiseren, Vita Constantini, ble han «kledd i et keiserlig antrekk så skinnende hvitt som lyset selv og la seg på en divan trukket i det reneste hvitt, og han erklærte at han aldri mer ville kle seg i purpur.»

– Mange har spekulert på hvorfor Konstantin ventet så lenge med å la seg døpe. Men det var ikke helt uvanlig å bli døpt in extremis. Noen har hevdet at for en tvers igjennom korrupt og syndig mann som ham, var det best å vente til all risiko for nye synder var utelukket.

Arven fra den romerske keiser Konstantin den store er nesten umulig å overdrive. At han ved kirkemøtet i Nikea tok grep om kirken har vært retningsgivende for verden like til i dag.

– Nikea var startpunktet for en varig modell av gjensidig avhengighet mellom keiser og kirke, og et styringssystem som har preget Europa – og verden – i nærmere to årtusener.

Konstantin forvandlet kristendommen fra en forfulgt religion til en vesentlig del av keiserrikets maktgrunnlag. Han fanget opp den lille religionen, som bare hadde en oppslutning på mellom fem og ti prosent blant Romerrikets innbyggere, og ga dens tilhengere en privilegert plass i keiserriket.

– Han ga også seg selv en dobbeltrolle både som de kristnes tjener og som deres overhode. Vi kan jo ikke vite så mye om hans indre liv og trosoverbevisning. Men at han så tidlig så den politiske kraften som lå i kristendommen, er rett og slett ganske imponerende.