«Har han lov å slå meg?» Kvinneretten er kanskje viktigere enn noen gang

Det var på hengende håret. Sterke stemmer på fakultetet mente det hele smakte av politikk, og dessuten vanskelig lot seg gjennomføre. Men i november 1974 vedtok Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo likevel å innføre kvinnerett som eget undervisningsfag.

– Det skjedde med én stemmes overvekt i en rådgivende avstemning, forteller professor emerita Anne Hellum på Institutt for offentlig rett, som selv var til stede under noen av de riktig heftige diskusjonene i Fakultetsrådet, som nestforkvinne i Juridisk studentutvalg.

LEDER: "Faren er at dagens urolige verden motiverer til andre prioriteringer enn juridisk kvinnesolidaritet, mens den samme uroen nettopp truer kvinners rettigheter."

«Har han lov å slå meg?»

Det omstridte forslaget kom fra en gruppe kvinnelige lærere og studenter som var med i det som het ‘Kvinnesaksgruppa på Juss’. Blant dem var Anne Hellum. Året før var hun med på å starte Fri rettshjelp for kvinner, JURK. Møtene med kvinner og spørsmålene de kom med, utgjorde det empiriske grunnlaget for forslaget: «Har mannen min lov til å slå meg?», «Kan han nekte meg å jobbe?»

– At kvinnerett som fag ble banket igjennom, skyldtes ikke minst at alle de kvinnelige lærerne på fakultetet den gangen – Lucy Smith, Tove Stang Dahl, Kirsti Strøm Bull og Ingeborg Wilberg – stilte seg bak forslaget og var villige til å ta faglæreransvaret, fortalte Anne Hellum, da femtiårsjubileet for kvinneretten ble markert med et symposium i november.

Hadde tida med seg

Dessuten – tida var på kvinnerettens side: Det var FNs internasjonale kvinneår i 1975. Norge gikk over i oljeøkonomien, kvinner skulle ut av hjemmet og inn i omsorgsyrker.

– Landet trengte ny likestillingspolitikk, familiepolitikk og arbeidslivspolitikk. Retten sto helt sentralt i dette, poengterer Hellum.

Kritikerne hadde et poeng, mener hun, når de innvendte at kvinneretten ikke var noe eget fag. 

– For det fantes virkelig ingen litteratur på området, alt måtte bygges fra grunnen. I 1975 kom de første artiklene, etter Det første nordiske kvinnerettsmøtet i Danmark. Lucy Smith, som seinere skulle bli den første kvinnen i rektorstolen på UiO, skrev de første artiklene, sammen med Anne Robberstad, den første vitenskapelige assistenten i faget.

Innsatsen var enorm de første årene: en strøm av avhandlinger, utredninger og fagartikler kom – om temaer som aldri før var blitt behandlet i juridisk litteratur: vold mot kvinner i hjemmet, graviditet, fødsel, abort, prevensjon, kvinners rettslige stilling i arbeidslivet.

– Temaene hadde stor samfunnsinteresse. Forskningen fikk finansiering fra ulike departementer, og den så blant annet på kvinners rett til bolig under skilsmisse og på lovregulering av arbeid i private hjem. I 1978 ble Avdeling for kvinnerett etablert på Institutt for offentlig rett.

Grunnmuren i det nå halvt århundre gamle byggverket, stod ferdig i 1985 – da kom bøkene Kvinnerett I og II ut.

– Leseren møter helt nye rettsområder som fødselsrett, husmorrett og likestillingsrett, og helt nye verktøy som var blitt utviklet av forskerne på det ferske fagområdet: kvinnerettslig teori og metode. Tove Stang Dahl var redaktør og ble den første professoren i faget.

«Kvinnerettens formål er å beskrive, forklare og forstå kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling i retten og i samfunnet.»   Tove Stang Dahl (1985)

Virker ulikt

På den tida da kvinneretten så dagens lys, var det slutt på formell kjønnsdiskriminering i Norge. Vel og bra. Men kvinnene på fakultetet erfarte noe annet i møte med kvinners virkelige liv.

– Vi så at rettsregler som er kjønnsnøytrale på papiret, ofte har ulike konsekvenser for kvinner og menn i praksis. Forskningen vår ble en viktig motvekt til den økende strømmen av likestillingsreformer – som ville bytte ut lover som tok hensyn til kvinners og menns ulike situasjon – med kjønnsnøytral lovgivning.

Hellum peker på at kvinnerettsmiljøet på UiO har vært en slags ‘kjerringa mot strømmen’ i et akademia som gradvis har vendt seg bort fra kvinneperspektivet og til et kjønns- eller likestillingsperspektiv.

– Kvinneretten er også i dag sterkt forankret i empirisk kunnskap nedenifra, i kvinners liv og levekår her og nå. Etter hvert er oppmerksomheten blitt utvidet til å omfatte også livssituasjonen til ulike grupper kvinner – norske og afrikanske bygdekvinner, innvandrer- og flyktningkvinner, lesbiske kvinner og transkvinner.

Faget er kanskje viktigere enn noen gang, mener Hellum, og begrunner det blant annet med en rettsutvikling som tilslører hvordan kvinners liv virkelig er.

– Innføring av et stadig mer kjønnsnøytralisert lovspråk dekker over endrede økonomiske rammebetingelser som rammer kjønnsskjevt, for eksempel økt kvinnefattigdom og innskrenkninger i voldsrammede kvinners rett til krisesenteropphold. I dag, med det grønne skiftet, digitalisering og robotisering trengs forskning som undersøker hvordan denne utviklingen berører ulike grupper av kvinners stilling i retten og samfunnet, understreker hun.

Hellums hjertebarn

Kvinnerettsforskerne ivret for det, og i 2003 bestemte fakultetet at kvinne- og kjønnsperspektiv skulle integreres i alle deler av faget, også i de obligatoriske delene av jusstudiene.

Hellum er glad for utviklingen, men er bekymret for at noen av hennes ‘hjertebarn’ har falt mellom flere stoler når kjønnsperspektivet nå er blitt ‘mainstream’. Ett av barna som skriker etter et helhetlig kvinneperspektiv, sier hun, er fødsels- og reproduksjonsretten.

– Når reglene som gjelder seksualopplysning, prevensjon, abort, befruktning, fødsel, amming, foreldrerett og omsorgspermisjon er splittet opp mellom rettsområder – utdanningsrett, helserett, trygderett, barnerett, familierett og arbeidsrett – er det vanskelig å se hvordan samspillet mellom dem påvirker ulike grupper kvinners stilling i retten og samfunnet, advarer hun.

Til Afrika

Det tok ti år fra den spede starten for femti år siden til faget hadde ‘spredt seg’ til Afrika. I 1986 mottok Institutt for rettssosiologi på Det juridiske fakultet i Oslo tre mastergradsstipendiater fra Det juridiske fakultetet i Zimbabwe. Det skulle få konsekvenser: På grunnlag av to av mastergradene, som gjaldt kvinners rettigheter, innførte Universitetet i Zimbabwe kvinnerett som fag allerede i 1987.

Samme år opprettet Avdeling for kvinnerett et NORAD-finansiert diplomkurs for kvinnelige jurister fra det sørlige og østlige Afrika. Hellum var ansatt som kurslektor, og da kurset ble flyttet fra Oslo til Harare, fulgte hun med. I årenes løp utviklet det seg til å bli et forsknings- og undervisningssenter for hele regionen: Southern and Eastern African Center in Women’s Law.

«Om ikke nye midler kommer på plass, er det fare for at et førti år langt samarbeid tar slutt.»    Anne Hellum

– Målet med arbeidet vårt har hele tiden vært å omsette internasjonale kvinne- og menneskerettigheter i tråd med lokale forhold og behov, kvinners reproduktive rettigheter og rettigheter til naturressurser som land og vann.

Bonden er en kvinne

Hellum viser til at afrikanske kvinner er svært viktige for matvaresikkerhet, ikke bare for egen familie, men også for lokalsamfunn og nasjon. Retten til livsopphold har derfor stått sentralt i forskningen – retten til land og vann.

– Mange forskningsarbeider viser at internasjonalt initierte vann- og landreformer ofte får negative konsekvenser for kvinner. Reformene overser det komplekse samspillet mellom lokal sedvane, nasjonal lovgivning og internasjonal rett.

Apollon: Brødfør Afrika, men mangler rettigheter

Bygger kvinnerett i Afrika

Kompetanse bygd opp over nesten førti år, står nå i fare for å forvitre

– Vi står på giganters skuldre: Tove Stang Dahl, Anne Hellum, Julie Stewart, Patricia Kameri-Mbote og flere andre. Kollegene mine og jeg er sjette generasjon kvinner i et nesten førti år langt samarbeid mellom juridiske fakulteter i det sørlige og østlige Afrika – og kvinnerettsmiljøet i Oslo, sa Nkatha Kabira i sitt innlegg under jubileumsmarkeringen i november.

Kabira forsker og underviser ved Det juridiske fakultetet på Universitetet i Nairobi, og er en del av kvinnerettsmiljøet der som samarbeider med UiO.

– Da representanter fra den norske ambassaden i Nairobi besøkte oss for noen måneder siden, ble de nærmest sjokkert over hvor omfattende og langvarig samarbeidet har vært, forteller Kabira til Apollon.

Kvinner, barn og natur

For fem år siden var hun med på å starte utdannings- og forskningsprosjektet Kvinners, barns og naturens rettigheter i miljøforvaltningen, sammen med blant andre Patricia Kameri-Mbote og Anne Hellum. Prosjektet drives av fakultetet i Nairobi sammen med Universitetet i Oslo, Universitetet i Zimbabwe og Universitetet i Malawi.

– Utgangspunktet er dette: Vi vet at kvinner og barn er spesielt sårbare i miljøkriser, og kanskje særlig i Afrika. Mange kvinner utsettes for vold og helseutfordringer; barn rammes av helsekriser og traumer; økosystemer trues av tap av biologisk mangfold og degradering.

Utfordringene går på tvers av flere juridiske fagområder. Derfor integrerer prosjektet kvinnerett, barnerett og naturressursrett for å forstå miljøforvaltningen mer helhetlig enn i dag.

– Vi viderefører visjonen fra kvinnerettsprogrammet i Oslo femti år etter: Vil du vite noe om kvinner – spør kvinner. Vi høster kunnskap om kvinner, barn og natur nedenfra; i prosjektet vårt dreier bærekraft seg om levd praksis, det er ikke bare et abstrakt begrep.

Juristen viser til den store innsatsen for å utvikle lover, traktater og konvensjoner om miljø, kvinner og barn. Noen tilsvarende innsats for å inkludere erfaringene til folk på bakken, har det derimot ikke vært.

Samler kunnskap

Det gjør forskerne i dette prosjektet noe med. Målet er å sanke kunnskap som ikke er dokumentert i traktater og rapporter i FN. Omkring førti masterstudenter har nå gjennomført feltarbeid i ulike deler av Kenya, Malawi og Zimbabwe, og et kull på førti nye studenter er i gang.

– Studentene har fulgt kvinnerettens tilnærming: de har gått til bestemora og spurt hva hun gjør når regnet ikke kommer, hvordan hun sørger for å holde melken til barna frisk i varmen, – for eksempel ved å bruke aske; hvordan lokalbefolkningen leser dyreinnvoller for å forutse tørke. Studentene har gjort forskning innen flere felt som trues av miljøendringer; skog, beitemark og fiskeri. De har lyttet til historier fra kvinner med funksjonsnedsettelser i Nairobi, og undersøkt hvordan byutviklingen påvirker livet deres. Vi tror på kraften i kunnskap som reises fra grasrota.

Nkatha Kabira forteller at forskningen brukes aktivt til politisk påvirkning.

– Studentene våre presenterer funnene sine for FNs miljøprogram. Det viser at lokal kunnskap betyr noe i internasjonal lovgivning.

– Prekært

Det omfattende prosjektet finansieres gjennom NORHED II – et Norad-finansiert program som styrker utdanningsinstitusjoner i Sør gjennom å samarbeide med norske universiteter.

– Nå er situasjonen prekær. Finansieringen stopper neste år. Om ikke nye midler kommer på plass, er det fare for at et førti år langt samarbeid tar slutt, beklager Anne Hellum.

Hun viser til at finansieringsordningene er langt bedre for juridiske forskere som ser på forholdet mellom norsk og internasjonal rett, særlig EØS-retten. Det gir penger i kassa til instituttet.

– NORHED krever store administrative ressurser her på Institutt for offentlig rett, og gir begrensete muligheter for å finansiere våre egne forskere.

I en tid med budsjettkutt sier instituttledelsen at det nå er svært krevende å bidra med ressursene som trengs.

– Men uten videre finansiering blir det vanskelig å videreføre kompetansen som er bygd opp over mange, mange år.

Anne Hellum håper nå at Det juridiske fakultet tar skritt for å opprettholde forskningsfeltet.

– Forskningen vår er et viktig bidrag til rettsvitenskapens samfunnsoppdrag i en verden preget av stadig økende ulikhet.